vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Tirsdag 22.08.2023: Liversedge v Newton Aycliffe

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Når jeg nå skulle forflytte meg fra en base i Manchester til en base i Leeds, la jeg en liten plan som gikk ut på å hoppe av toget i Todmorden og innta en frokost der på veien. Som sagt så gjort, og etter å ha sjekket ut fra Travelodge-hotellet i nærheten, gikk jeg til Manchester Victoria og kom meg med 10.21-toget. Rundt 25 minutter senere sto jeg utenfor Todmorden stasjon og siktet meg inn på Wetherspoons-puben The White Hart på andre siden av veien. Lykkelig uvitende om plunderet som skulle følge i kjølevannet av min stopp i koselige Todmorden bestilte jeg meg en full english breakfast og la selvsagt til black pudding. Jeg tok meg selv i å tenke at det var dette jeg skulle ha gjort dagen før, da jeg kom motsatt vei og hadde tid å slå i hjel, men det hjelper lite å være etterpåklok.

Da siste rest var av maten var svelget og glasset med j2o var tømt, gikk jeg videre til The Wellington, der jeg unnet meg en pint mens jeg ventet på 12.43-toget som jeg hadde siktet meg inn på. Det skulle ta meg videre til Leeds, men da det ankom et par minutter forsinket, ble det deretter stående på Todmorden stasjon uten å røre seg. Vi ble informert om at det grunnet en signalfeil i området mellom Rochdale og Hebden Bridge – der vi jo befant oss – ville bli heftige forsinkelser. Da vi omsider fikk kjøre videre, var det kun til neste stasjon, Hebden Bridge, der vi igjen ble stående og vente på ytterligere beskjed om hvorvidt vi kunne fortsette eller om toget måtte kanselleres. Jeg benyttet til og med anledningen til å gå ut og unne meg en røykepause og strekke litt på bena, før vi etter en lang ventetid fikk beskjed om at toget skulle fortsette som direkte-tog rett til Leeds. Vi var da én time og 13 minutter forsinket.

Da jeg omsider ankom Leeds, var da bare å umiddelbart gå til Russell Scott Backpackers Hostel, der jeg hadde betalt £38 for overnatting. Etter å ha sjekket inn, var det ikke noe poeng å sitte på rommet der og surre, men på veien tilbake unnet jeg meg i det minste en rask vanningspause på The West Riding. Deretter ble jeg igjen offer for ytterligere kluss med kollektivtrafikken, for bussen jeg skulle ha mot Cleckheaton kom rett og slett ikke, og det gjorde heller ikke den neste, eller den etter der igjen. Selskapet var på sin Twitter-konto hjelpsomme nok til å svare at «det var leit å høre»(!!), uten at man ble noe smartere av den grunn. Noen av de mange andre som ventet, ga opp og benyttet andre busser eller bare forsvant; muligens mot jernbanestasjonen. Det var dit jeg også gikk da jeg ga opp etter at minst fire busser hadde uteblitt, så jeg tok i stedet toget ned til Dewsbury for å busse opp til Cleckheaton derfra.

Selvsagt var også dette toget forsinket, og ble ytterligere forsinket på veien fra Leeds til Dewsbury. Jeg begynte derfor å frykte at jeg skulle miste bussforbindelsen derfra, men det holdt med et lite minutts margin. Likevel skulle jeg gjerne hatt litt bedre tid i Cleckheaton, der jeg gikk av bussen først i 18-tiden, men det tross alt var bare å gjøre det beste ut av det. Jeg vurderte å gå rett til kveldens kamparena, Clayborn Ground, der Liversedge skulle være vertskap for Newton Aycliffe, men fant ut at jeg selvsagt hadde tid til i hvert fall én pub-visitt, og det ble Wetherspoons-puben The Obediah Brooke som fikk æren av å bli besøkt som åsted for siste oppladning før jeg trasket ned mot Clayborn Ground.

Cleckheaton er en by som ligger midt i grevskapet West Yorkshire; sør for Bradford, sørvest for Leeds, og nordøst for Huddersfield. Som en del andre byer i dette området, har Cleckheaton en fortid der tekstilindustrien sto sterkt, men den er nå en saga blott. Byen hadde også egen jernbanestasjon som imidlertid ble nedlagt i 1965, og det var derfor jeg hadde ankommet ved hjelp av buss. Ved forrige folketelling hadde Cleckheaton et innbyggertall på bortimot 17 000. Med rundt tre kvarter til avspark var jeg på plass utenfor Clayborn Ground etter å ha passert bortelagets parkerte buss oppe i veien, og med £10 kunne jeg betale meg inn. For ytterligere £2,50 ble jeg innehaver av et eksemplar av kveldens 32-siders kampprogram som jeg kunne studere nærmere over en pint i klubbhusets bar.

Liversedge FC ble stiftet i 1910, og konkurrerte først i Bradford League, som de vant våren 1921. Etter den påfølgende sesongen var de med å stifte West Riding County Amateur League, og med tre ligatitler i løpet av 1920-årene var de en dominerende kraft i den ligaens første år. Også 1960-årene ble kronet med tre ligatitler i den ligaen, som de med unntak av et par sesonger etter andre verdenskrig hadde tilhørt siden 1922. Det var i 1972 at de forlot ligaen etter å ha fått innvilget sin søknad om medlemskap i daværende Yorkshire League, som da hadde tre divisjoner. De sikret seg opprykk på første forsøk, og hadde spilt seg opp i den ligaens toppdivisjon noen år før den i 1982 slo seg sammen med daværende Midland League og stiftet dagens Northern Counties East League. Våren 1991 hadde de spilt seg opp til den ligaens Premier Division, der de skulle bli værende i 30 år.

Våren 2006 kvalifiserte Liversedge seg sportslig for opprykk, men ble værende i NCEL Premier Division da deres hjemmebane ikke oppfylte kravene for spill i Northern Premier League. Etter de to Covid-sesongene som måtte avbrytes, valgte man å beregne opp- og nedrykk ut fra poengsnitt, og dermed kunne Liversedge omsider feire opprykk til Northern Premier League Division One East i forkant av 2021/22-sesongen. Den divisjonen tok de med storm og sikret seg divisjonstittelen og opprykk til NPL Premier Division, men der fikk de det tøft og endte nest sist, slik at de nå er tilbake i NPL Division One East, som for de uinnvidde er ensbetydende med non league step 4 (eller nivå 8 totalt i den engelske fotballpyramiden).

Klubbens hjemmebane, Clayborn Ground, hadde tidligere en heftig helling, men den ble flatet ut sommeren 2005, da klubben brukte premiepengene etter en sesong der de hadde spilt seg frem til fjerde kvalifiseringsrunde av FA cupen. Dette er et trivelig sted å se fotball, og man ankommer på den ene kortsiden, der klubbhusets bar og dens store utendørs platting med benker etc og finfin utsikt til banen som. På denne kortsiden har man også, ved siden av inngangspartiet, et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. Midt på den ene langsiden har man anleggets hovedtribune, som er en sittetribune, og til begge sider for denne er det seksjoner med åpen terracing.

Tilskuerrekorden som lyder på 1 559 stammer fra en kamp mot en av de lokale rivalene, Ossett United, og ble satt så sent som i januar 2022. Det var neppe noen som trodde at den skulle være truet når Newton Aycliffe kom på besøk denne tirsdagskvelden, og det var den da heller ikke. Det var to hittil poengløse lag som skulle møtes denne kvelden, så minst én av klubbene ville starte sesongens poengfangst. Ikke bare hadde begge blitt slått ut av FA cupen allerede i dens extra preliminary round, for begge sto som sagt også uten poeng i serien hittil. Mens Liversedge hadde spilt to kamper i ligaen, hadde imidlertid Newton Aycliffe kun spilt én fordi de måtte ut i omkamp i FA cupen.

Det var vertene Liversedge som uten tvil kom best i gang, og i det kampens fjerde minutt driblet Laurence Sorhaindo seg inn i feltet og avsluttet i det bortre hjørnet. 1-0 til hjemmelaget, og de virket heltente og veldig interessert i å reise kjerringa etter den foreløpig dårlige sesongstarten. Etter dette fikk de 245 betalende tilskuerne se en omgang der det var en rekke dødballer begge veier, men sjansene var det Liversedge som spilte seg frem til. Joe Walton kunne med litt hell scoret både ett, to og kanskje til og med tre mål alene i løpet av første omgang, mens hans lagkamerat Jack Stockdill også testet bortekeeper Daniel Cameron. Hans motpart i Sedge-målet, Jordan Porter, hadde noe mindre å gjøre, for Newton Aycliffe slet litt med å komme til de store sjansene, og det sto fortsatt 1-0 til pause.

Liversedge fortsatte sin dominans etter hvilen, og i andre omgangs tiende minutt noterte Sorhaindo seg for sin andre scoring for dagen da han doblet ledelsen med en heading. Vi nærmet oss halvspilt omgang da Alex Wollerton la på til 3-0 med et lavt skudd som fant veien til nettmaskene ved den bortre stolpen. Minutter senere kunne de økt igjen, men skuddet fra Kurt Harris gikk like over. Med drøyt ti minutter igjen traff han imidlertid der han skulle da han på flott vis headet inn 4-0. Newton Aycliffe sin største sjanse i kampen kom på overtid, men keeper Porter fikk parert avslutningen. I stedet satt Jack Hardacre kronen på verken for Liversedge drøyt fem minutter på overtid, da han fastsatt sluttresultatet til 5-0.

En meget overbevisende seier for Liversedge, som dermed plukket opp sine tre første poeng for sesongen. Mens gjestene måtte reise skuffet hjem til County Durham, gikk jeg for å sette kursen tilbake mot Leeds, men jeg rakk en pint ved The Rose & Crown på veien til bussterminalen i Cleckheaton. Bussen som tidligere skulle ha fraktet meg fra Leeds til Cleckheaton var tydeligvis ikke pålitelig motsatt vei heller denne dagen, for den dukket ikke opp. Det virket fryktelig risikabelt å vente på dens neste og siste avgang, så i stedet tok jeg en annen buss til Bradford og kom meg med toget fra Bradford Interchange og tilbake til Leeds, der jeg umiddelbart gikk for å finne senga for å få litt søvn før jeg igjen skulle ta turen opp til Skottland morgenen etter.

English ground # 581:
Liversedge v Newton Aycliffe 5-0 (1-0)
Northern Premier League Division One East
Clayborn Ground, 22 August 2023
1-0 Laurence Sorhaindo (4)
2-0 Laurence Sorhaindo (55)
3-0 Alex Wollerton (67)
4-0 Kurt Harris (80)
5-0 Jack Hardacre (90+6)
Att: 245
Admission: £10
Programme: £2,50

Next game: 23.08.2023: Lochee United v Forfar United
Previous game: 21.08.2023: Cheadle Heath Nomads v Cammell Laird 1907

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Mandag 21.08.2023: Cheadle Heath Nomads v Cammell Laird 1907

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Jeg våknet i bydelen Wibsey i Bradford, der jeg hadde brukt søndagen til å se rugby league. Nå skulle fotball tilbake på menyen, og fra den nokså slunkne menyen hadde jeg for andre mandag på rad valgt meg et oppgjør i Stockport-området. Dagen startet med at jeg forlot NHYL Homes og tok oppstilling på bussholdeplassen rett på utsiden, der bussen snart kom for å skysse meg inn til Bradford sentrum og Bradford Interchange. Der fant jeg ut at jeg ikke hadde noe voldsomt hastverk med å forflytte meg fra Bradford til Manchester, hvor jeg skulle overnatte, siden jeg ville være altfor tidlig ute til å få sjekket inn uansett. Derfor slo jeg meg ned på The Queen og slo i hjel en times tid der ved å fordype meg i en medbrakt bok mens jeg nippet til en pint med cider. Da jeg brøt opp, krysset jeg igjen over til Bradford Interchange og kom meg med toget som hadde Manchester Victoria som endestasjon.

Det var også dit jeg ble med, og vel fremme var de bare å traske den ikke altfor lange veien opp til Travelodge Manchester Central Arena, der jeg hadde betalt £32,99 for husly. Travelodge er ofte litt strikse med tidspunktet for innsjekking, og ikke helt overraskende måtte jeg sette meg ned og vente litt til klokken slo 15.00 og det ble åpnet for innsjekking. Med det gjort returnerte jeg til Victoria for å la trikken frakte meg ned til Piccadilly, der jeg kom meg med et av togene som hadde Stockport som første stopp. Kveldens kamp skulle finne sted i Cheadle Heath, 3-4 kilometer vest for Stockport sentrum, og jeg planla å gå utover og gjøre en pub-til-pub-runde av det. Første stoppested i så måte ble The Armoury, og deretter var jeg i tur og orden innom The Jolly Crofter, The Sir Robert Peel, The Prince Albert, og The Royal Oak.

Dette er for øvrig alle puber som også kunne vært benyttet av de som skal se Stockport County på Edgeley Park, for det var i dette området av byen jeg nå befant meg. Da jeg slo meg ned på The Royal Oak, hadde jeg fått en melding fra Mark Barton som lurte på hvilket vannhull jeg befant meg i, og få minutter senere var han på plass. Det var ikke bare andre mandagen på rad at jeg skulle se fotball i Stockport-området, men også den andre mandagen på rad at jeg skulle treffe på groundhopperen fra Chesterfield, som hadde vært snill nok til å skysse meg tilbake fra kampen hos Stockport Town en uke tidligere da det var både busstreik og innstilte tog. Jeg traff som tidligere nevnt Mark (og hans reisefølge) på min tur til Balkan i fjor sommer, og han var også senere i kontakt for å få litt tips i forbindelse med en tur til Argentina og Uruguay som han var på tidligere i år.

Etter at glasset var tømt, kjørte han den siste biten til kveldens kamparena, slik at jeg slapp å gå. Det var helt greit, for ikke lenge etter at vi ankom så kom regnværet som skulle vedvare store deler av kampen. Etter å ha betalt inngangspengene pålydende £6 sikret jeg meg også et eksemplar av kveldens kampprogram mot et bidrag til klubbkassa på £2, og det var en 16-siders blekke som også tok for seg hjemmekampen mot Brocton som hadde blitt spilt to dager tidligere. På innsiden påtraff jeg snart også på et kjent fjes jeg ikke hadde sett på en stund. Stephen Williams er fra Birkenhead og er Tranmere-supporter. Han kalles gjerne Beaky, og kveldens bortelag Cammell Laird 1907 er også en av hans lokale klubber som han følger tett. Han har ofte vært å se på de de forskjellige arrangementene til Groundhop UK, og det var hyggelig å også treffe på ham igjen.

Dagens versjon av Cheadle Heath Nomads ble i 2004 til etter at to klubber slo seg sammen, men begge disse hadde en historie tilbake til 1919. Det var da den originale Cheadle Heath Nomads ble stiftet, og de spilte en årrekke i Lancashire and Cheshire Amateur League, inntil de i 1994 tok steget opp i daværende Mid-Cheshire League. Den andre klubben var Linotype FC, og også de ble stiftet i 1919, som et bedriftslag for firmaet Linotype and Machinery Company. De spilte i North Cheshire League, før de etter krigen ble med i Mid-Cheshire League, som de etter hvert vant fire ganger. I løpet av 55 sesonger i denne ligaens, var det kun ved sju anledninger at de ikke var på øvre halvdel i dens toppdivisjon. Firmaet Linotype hadde imidlertid stengt ned i 1970-årene, og banen ble etter hvert øremerket for boligbygging. I 2004 slo de to seg som nevnt sammen.

Den nye klubben tok først navnet Linotype & Cheadle Heath Nomads, og fortsatte i Mid-Cheshire League, sin i 2007 endret navn til Cheshire League. Den ble vunnet i 2014, og året etter ble det en andreplass. Det var imidlertid først etter en fjerdeplass våren 2018 at de fikk innpass i North West Counties League og fikk rykke opp til deres Division One South. Samtidig ble Linotype-delen av navnet fjernet, slik at de nå spiller som Cheadle Heath Nomads. Åttendeplassen forrige sesong står som deres foreløpige bestenotering. De hadde åpnet årets sesong med 2-2-2 og dermed 8 poeng på sine seks første kamper, mens gjestene fra Wirral-halvøya sto med 3-1-3 og 10 poeng etter sju kamper hittil.

The Heath var hjemmebane også for den originale Cheadle Heath Nomads, og det var de som skrapte sammen £1 000 for å kjøpe tomten og anlegge en bane som åpnet i 1921. De delte i mange år disse fasilitetene med en cricketklubb, og det hindret flere ganger klubben i å klatre i pyramiden inntil cricketklubben gikk konkurs og ble lagt ned. Linotypes hjemmebane Lawrence Road i Altrincham ble som nevnt øremerket for boligbygging i 1985, og klubben måtte deretter spille på en bane i Timperley som ble eid av British Airways. I årene etter årtusenskiftet hadde de en del utfordringer med å få benytte banen, og det er naturlig å tenke seg at det har vært en tungtveiende grunn til at de så på mulighetene for en sammenslåing. The Heath ble gjenstand for oppgraderinger i 2010-årene, men tribunefasilitetene begrenser seg til et par små tribuner på den bortre langsiden og en overbygd affære tilknyttet klubbhuset.

Vi forventet en tett og jevn kamp, og det skulle vel vise seg at vi ikke har helt på jordet med den spådommen, men det var gjestene som startet best, og i kampens tredje minutt sendte Zak Catesby de i føringen 0-1 med et skudd fra rundt 16-meteren. Laird kunne også ha økt ledelsen før pause, men traff tverrliggeren, og dermed gikk lagene i garderoben med en knapp ledelse til bortelaget. Selv gikk jeg i kiosken for å få meg en burger og en Bovril mens vi ventet på de siste 45 minuttene. Beaky var selvsagt også fornøyd med ledelse halvveis, men påpekte ganske riktig at det var lenge igjen.

Nomads utlignet tidlig i andre omgang ved Max Pouncey, og det var deretter nokså jevnspilt. I det 73. minutt var Laird tilbake i ledelsen da James Eaton leverte en god avslutning etter en corner. 1-2, og det så ut til å stå seg, men på slutten skulle det ble skikkelig drama. I kampens siste ordinære minutt traff Nomads stolpen, det ble klabb og babb, og Ryan Morton var mannen som til slutt klarte å få ballen over streken og utligne til 2-2. Et minutts tid senere hadde Nomads snudd kampen etter scoring av Thomas Jones, og det var ville jubelscener for 3-2-ledelse etter to raske mål. Dramaet var imidlertid ikke over, for i kampens sjette overtidsminutt klarte Ryan Smith å utligne til 3-3 for Laird. Det var noe av det siste som skjedde, og dermed ble det poengdeling foran 132 tilskuere som hadde fått god valuta for pengene. Mark skysset meg tilbake til Stockport og puben The Pineapple, som imidlertid hadde stengt, så jeg gikk like godt og tok toget tilbake til Manchester og returnerte til hotellrommet.

English ground # 580:
Cheadle Heath Nomads v Cammell Laird 1907 3-3 (0-1)
North West Counties League Division One South
The Heath, 21 August 2023
0-1 Zak Catesby (3)
1-1 Max Pouncey (49)
1-2 James Eaton (73)
2-2 Ryan Morton (90)
3-2 Thomas Jones (90+1)
3-3 Ryan Smith (90+6)
Att: 132
Admission: £6
Programme: £2

Next game: 22.08.2023: Liversedge v Newton Aycliffe
Previous game: 19.08.2023: Millhead v Hest Bank United

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Søndag 20.08.2023: Bradford Bulls v Newcastle Thunder

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Denne søndagen var det så som så med fotball på menyen, og i hvert fall i et område som lot seg gjøre å ta seg til fra Blackpool, der jeg hadde våknet litt groggy etter lørdagskveldens eskapader. Jeg hadde derfor endt opp med å velge meg en rugby league kamp på et klassisk stadion jeg følte fortsatt var verdt en visitt, og det skulle skje i Bradford. Jeg tok nå med meg bagasjen og lot apostlenes hester bære meg bort til Wetherspoons-puben The Albert & The Lion, der jeg bestilte meg en full english breakfast med black pudding, og da den var satt til livs spaserte jeg opp til togstasjonen Blackpool North, der jeg kom meg med 11.07-toget med Leeds som endestasjon.

Jeg skulle ikke være med helt dit, og få minutter etter klokken ett steg jeg av på Bradford Interchange. Ved den tilknyttede bussterminalen ble jeg med en buss sørvestover mot bydelen Wibsey, der jeg hadde betalt £27 for overnatting ved NHYL Homes. Bussholdeplassen jeg steg av på var beleilig nok rett utenfor dette etablissementet, og idet jeg gikk inn porten kom husfruen ut i hagen og kunne ønske meg velkommen etter å fått bekreftende svar på at jeg var meg. Hun fikk raskt og effektivt sjekket meg inn, og etter å slengt fra meg bagasjen på rommet, var jeg raskt på farten igjen, for kampen skulle starte klokken 15.00, og Google Maps meldte om en snau halvtimes gange ned til sagnomsuste Odsal Stadium.

Heldigvis var det stort sett nedoverbakke, og med 20-25 minutter til kampstart befant jeg meg på utsiden av Odsal Stadium og dets West Stand, der også en del hjemmesupportere i de karakteristiske draktene til Bradford Bulls var på plass. Jeg hadde på forhånd betalt £20 (+ £1 i avgift) for en plass på nevnte ståtribune, og så frem til en kikk på innsiden. Jeg hadde tidligere to rugby league kamper på samvittigheten, og den første av disse fant sted våren 2015 da jeg benyttet anledningen til å se en U19-kamp mellom Wakefield Trinity og Catalan Dragons på Belle Vue i Wakefield; først og fremst for å ta en titt på stadionet (som for øvrig skulle besøkes for fotball senere på denne turen nå over åtte år senere). Deretter hadde jeg i april 2019 en aldeles storveis aften i hyggelig selskap da Tom Morken og jeg så derbyet Castleford Tigers v Wakefield Trinity på Wheldon Road i Castleford. Denne gang var jeg imidlertid igjen på egenhånd, uten Mr. Morken som makker.

Bradford Bulls er et kjent navn innen rugby league, men det har ikke alltid vært det klubben og deres forgjengere har bedrevet. Bradford FC ble stiftet i 1863, og drev med rugby, som den gang var én sport. Det var i 1895 at Bradford var en av 21 klubber fra nord-England som brøt ut av Rugby Football Union og stiftet Northern Rugby Football Union etter uenighet over betaling av spillere. Sistnevnte ble dermed de første til å betale spillere, og endret i 1922 navn til Rugby Football League (mens rugby union først tillot profesjonalitet 100 år senere; i 1995). Rugby union og rugby league forble samme sport en stund, men regelendringer som etter hvert kom til i rugby league gjorde at de ble stadig mer forskjellige.

Om vi går tilbake til 1907, skjedde det viktige ting, for etter å ha sett hvordan fotballen var på fremmarsj, ble det diskusjoner om hva man skulle spille. I et forsøk på å introdusere fotball i et område dominert av rugby, ble Bradford City innvilget medlemskap i Football League umiddelbart etter sin stiftelse i 1905, og også medlemmer av Bradford FC var bitt av fotball-basillen. Nå vet vel de fleste at fotball og rugby-grenene har samme røtter, og at man på 1800-tallet gjerne kunne spille forskjellige varianter om hverandre. På et møte i april 1907 virket det som om flertallet av klubbens medlemmer var mest interessert i å fortsette med rugby league, men så så det ut til å snu mot rugby union, før daværende formann Mr. Briggs klarte å overtale en majoritet til å stemme for ‘association football’; det vi i dag kjenner som…fotball.

Denne hendelsen har i ettertid gjerne fått navnet ‘The Great Betrayal’, og Bradford FC ble klubben vi i dag kjenner som Bradford Park Avenue. De blant minoriteten som ikke var fornøyd med vedtaket valgte å splitte fra klubben og fortsette med rugby league under navnet Bradford Northern. Denne klubben ble for øvrig slått konkurs i desember 1963, men ble ‘gjenfødt’ få måneder senere, i april 1964. Det var i 1996, samtidig at man gikk fra vintersesong til sommersesong og stiftet den nye toppdivisjonen Super League, at klubben tok navnet Bradford Bulls, og den har som kjent blitt et kjent navn innen sporten. De har fem ganger vunnet Challenge Cup, og ni ganger blitt kåret til seriemestre (hvorav fire i Super League). I tillegg har de tre ganger vunnet den såkalte World Club Challenge, som er en årlig kamp mellom vinnerne av British Super League og den australske National Rugby League.

Da nedrykk fra Super League ble gjeninnført i 2014, måtte Bulls også starte sesongen med seks minuspoeng fordi de ble satt under administrasjon, og det endte med nedrykk fra toppdivisjonen for første gang på 40 år. Verre skulle det ble, for da de i 2016 igjen ble satt under administrasjon, var det for tredje gang siden 2012. Tidlig i 2017 ble klubben slått konkurs igjen. Ligaen ville gjerne at noen fortsatte å drifte en klubb i Bradford, og det var 12 interessenter. Kriteriene var blant annet at klubben skulle starte Championship-sesongen med 12 minuspoeng, og at de skulle fortsette å spille under Bulls-navnet. Det endte med nedrykk til League 1, men de returnerte på første forsøk etter at en andreplass ble fulgt opp med playoff-suksess, og de er fortsatt å finne i Championship, som i likhet med motparten i fotball er ensbetydende med nivå to.

Klubbens hjemmebane er Odsal Stadium, som sto ferdig i 1933, og som fortsatt er en herlighet av et stadion. Dagens kapasitet er 26 019, men publikumsrekorden lyder på hele 102 569(!!) og stammer fra 1954 og en cupfinale-omkamp mellom Warrington og Halifax. West Stand er en stor og åpen ståtribune som alene tar nesten 10 000 stående tilskuere. Herfra følger den svingen over på den nordlige kortsiden Rooley Avenue End, som er lik av utseende. På den andre langsiden, East Stand, finner man anleggets eneste overbygde sittetribune, med plass til snaut 5 000. På kortsiden South Bank har ståtribunene blitt revet og erstattet med en bygning som også huser det som nok er VIP-plasser etc.

I tillegg til rugby har det blitt arrangert mye annet av idrett her. Speedway i regi av Bradford Dukes var lenge et fast innslag, mens stock cars nå visstnok er tilbake igjen. Fotballklubben Bradford City spilte dessuten en del av sine hjemmekamper her i kjølevannet av den tragiske brannen på deres Valley Parade i 1985. Odsal Stadium ligger for øvrig nedsunket i forhold til området rundt, og har derfor ofte vært åsted for en del tåke som til tider har skapt utfordringer. Det er nå Rugby Football League som eier stadionet, som de kjøpte da Bulls var i økonomiske problemer i 2012. Høsten 2019 offentliggjorde Bulls at de ikke lenger hadde råd til å fortsette der, og startet en banedeling hos Dewsbury Rams, men to år senere kom de til enighet om en ny avtale og flyttet inn igjen (i hvert fall så lenge det varer).

Jeg har flere ganger tenkt at det kan være på sin plass med et besøk til Odsal Stadium før det eventuelt blir for sent, og nå var jeg her og kunne skue utover herligheten. Lagene kom etter hvert ut på banen, og et Bradford Bulls som jaktet i flokken bak ledende Featherstone Rovers skulle opp mot nedrykkstruede Newcastle Thunder, og var i så måte favoritter. Det viste seg å holde stikk, for vertene raste opp i ledelsen og tok pause med ledelse 18-4. I rugby league er det tydeligvis fortsatt lov med cheerleading som pauseunderholdning uten at krenkehysteriet har satt en stopper for det, og etter at vi hadde sett spreke jenter gjøre sin greie nede på banen, ble gressmatta etter hvert overlatt til kraftpluggene igjen. Andre omgang endte med samme score, og det betød at Bradford Bulls seiret 36-8 foran 2 65 tilskuere.

I stedet for å ta turen inn til Bradford sentrum bestemte jeg meg for å spasere tilbake fra Odsal til Wibsey og min base og på gjøre returen til en grundig pub-til-pub-runde som startet på The Top House rett på den andre siden av veien. Om jeg hadde vært glad for nedoverbakke tidligere, var ulempen at returen nå gikk i oppoverbakke, men med hyppige vanningspauser var det ikke noe stort problem. The Market Tavern ble neste stopp i lystig lag, før turen gikk videre til The White Swan som fremsto noe shabby men med et artig klientell. The Hopper Micropub var et obligatorisk stopp, og på Ancient Foresters var folk i fin form. Noen av pubgjestene jeg hadde sett på veien hadde fulgt etter meg til The Upper George, mens The Dog & Gun fikk æren av å være mitt siste stoppested for kvelden før jeg kom meg tilbake til senga. Dagen etter var det tilbake til den ‘ordinære’ fotballen.

Rugby League # 3:
Bradford Bulls v Newcastle Thunder 36-8 (18-4)
Championship
Odsal Stadium, 20 August 2023
Att: 2 685
Admission: £20 (+ £1 fee)

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Lørdag 19.08.2023: Millhead v Hest Bank United

Denne lørdagen var det duket for en visitt til en litt spesiell destinasjon; en som de færreste her hjemme i det hele tatt har hørt om, og som enda færre ville hatt på sin radar. Jeg bruker gjerne lørdagene til å besøke klubber som spiller i divisjoner der det ikke er krav om flomlys (det vil i England si fra nivå ni og nedover) og hvor man stort sett spiller lørdagskamper mens eventuelle midtukekamper gjerne er begrenset til noen anledninger helt i starten og slutten av sesongen. Et eksempel på en slik klubb er Millhead, som jeg hadde hatt lyst til å besøke en stund, og nå var omsider dagen kommet. Etter at planen var lagt, ble imidlertid avspark flyttet fra klokken 14.30 til 13.00, så det betinget nå en enda tidligere avreise fra den nordlige utkanten av Stirling, der jeg våknet opp.

Litt etter klokken sju forlot jeg rommet og gikk til resepsjonen for å sjekke ut fra Willow Court ved Stirling University, og spaserte deretter ned til hovedveien som går forbi innkjørselen til universitetsområdet. Ved en bussholdeplass der kom som planlagt en nordgående buss i rute klokken 07.41, og fraktet meg de fem minuttene det tok å kjøre opp til togstasjonen Bridge of Allan. Der skulle jeg egentlig hatt 08.04-toget ned til Stirling og byttet til tog mot Glasgow, men 07.42-toget som var et direktetog til Glasgow Queen Street var nå varslet 14 minutter forsinket, og det passet meg denne gang fint, for da hoppet jeg på det og kunne ankomme Glasgow før tiden. Jeg skulle imidlertid videre og forlate Skottland igjen, så det var bare å traske til Glasgow Central for å komme meg med tog sørover mot England.

At jeg hadde rukket et tidligere tog hadde fint lite å si da jeg drøyt to timer senere skulle bytte i tog i Lancaster og unnagjøre den foreløpig siste lille etappen nordover igjen til Carnforth. Vi ble rett og slett stående på Lancaster stasjon og vente uten at toget beveget seg, og vi ble fortalt at det var fordi de manglet et medlem av besetningen. Vedkommende var nå på vei fra Barrow-in-Furness i en taxi, og man visste ikke helt hvor stor forsinkelsen ville bli!! Der satt vi og blomstret i godt over en halvtime før vi plutselig begynte å bevege oss, og ni minutter senere steg jeg av i Carnforth og langet umiddelbart ut mot Millhead-området av den lille byen i håp om å fortsatt klare å rekke frem i tide til avspark.

I september 2017 var jeg i Carnforth for å besøke Carnforth Rangers, og kunne da konstatere at det er en koselig liten by. Den ligger helt nord i grevskapet Lancashire, et lite stykke nord for Lancaster, og har et innbyggertall på drøyt 5 500. Mye av Carnforths historie de siste par hundre år er knyttet til jernbanen, samt smelteverk og utvinning av kalkstein. Byen ble i sin tid et knutepunkt der tre jernbanelinjer møttes, og vokste fra en liten landsby til å bli en jernbane-by som også huser et viktig jernbane-depot. Carnforth stasjon er i seg selv verdt en kikk, og var i 1945 åsted for innspillingen av David Leans kortfilm «Brief Encounter», som har gjort den kjent. I dag er den koselige stasjonen også bevart som såkalt heritage centre og fremstår nesten like mye som museum som en jernbanestasjon.

Millhead er et område på motsatt side av jernbanelinjen(e) i forhold til Carnforth sentrum. Der ligger det mellom Carnforth og landsbyen Warton, som USAs første president George Washington for øvrig skal ha hatt minst sju generasjoner med forfedre fra. Etter å ha passert gjennom et industriområde, kom jeg from til Millhead og tok til høyre inn veien som ledet meg frem til Iodine Park, der dagens kamp skulle foregå. Den ligger helt innerst i en blindvei, og jeg ankom i grevens tid, for idet jeg befant meg på parkeringsplassen på utsiden, blåste dommeren i gang kampen mellom Millhead og Hest Bank United i Westmorland League Division 3, så de var bare å får startet stoppeklokken og skynde seg innenfor.

Det er alt annet enn enkelt å finne noe særlig med informasjon om Millhead FC og deres historie, men allerede i 1920-årene var det en klubb med dette navnet som spilte i daværende North Lancashire League. All den tid logoen til dagens klubb vitner om 1962 som stiftelsesår, er det imidlertid naturlig å tro at det ikke er samme klubb, men at det i beste fall kan være snakk om en forgjenger. Millhead FC spilte inntil nylig i North Lancashire & District League, men har nå hoppet over til Westmorland League, der de spiller i den ligaens Division 3. Nå regner man jo egentlig ikke slik under non league step 7 (nivå 11 totalt), men om man skulle gjort det, ville det vel være ensbetydende med nivå 15 av engelsk fotball, om jeg har kalkulert rett.

Grunnen til jeg en stund har ønsket meg hit er imidlertid grunnet deres hjemmebane, Iodine Park. Her spiller de rett og slett i et gammel steinbrudd. På et kart fra 1913 er det også det det er markert som, og det er usikkert når det faktisk ble en fotballbane, men navnet Iodine Park kom en gang i løpet av 1950- eller 1960-årene. Iodine er det engelske ordet for jod, og det har som kjent blitt brukt i legemiddelindustrien som et antiseptisk middel med bakteriedrepende egenskaper. Det ble brukt til å rense sårene spillerne fikk på grunn av blant annet steinrester på banen, og det ga igjen banen et navn på folkemunne som har festet seg. Med sin unike beliggenhet er det en bane som er på mange britiske banehopperes radar.

Iodine Park og Millhead FC er neppe noe for de som foretrekker Premier League og toppfotballens nye og moderne stadioner, men for slike som meg er dette et herlig sted å se fotball. Midt på den ene langsiden har man en liten overbygd tribune i mur, mens den andre langsiden byr på en skrent full av villniss, der flere valgte å se kampen fra. Det var også jeg etter hvert klarte å få en torn i foten idet jeg skulle hjelpe til med å hente en løpsk ball, og den måtte faktisk senere skjæres ut av lege, men det er uansett en avsporing. Bak det bortre målet er fjellveggen som vitner om stedets fortid som steinbrudd, og har finner man en annen detalj som har blitt et kjennemerke for Iodine Park; nemlig en blink malt inn i fjellveggen, og teksten «Dave’s target». Ellers var Iodine Park høsten 2019 åsted for besøk fra Spania, da TV-programmet El Día Después sendte et team hit for å filme et innslag som er vel verdt en kikk selv om man ikke skulle kunne spansk.

Man kommer inn i det ene hjørnet, der jeg slang fra meg bagen i en container som tydeligvis blir brukt som redskapsbu, for jeg hadde møtt regnet på veien ned fra Skottland, selv om det ga seg omtrent idet jeg ankom. Westmorland League Division 3 hadde sesongåpnet en uke tidligere, og Millhead hadde tatt åpnet sesongen med borteseier 4-1 over Eden Valley, mens Hest Bank United også hadde vunnet borte; 2-1 over Alston Moor. I tillegg hadde Hest Bank United siden den gang benyttet midtuka til å spille nok en bortekamp, der de tapte 0-1 for reservelaget til Kendal County. Vertene hadde entret banen i flotte oransje og svarte drakter, mens gjestene fra kysten ørlite grann lenger sør hadde hvite overdeler og mørkeblå bukser.

Halvveis ut i omgangen fikk gjestene den hittil største sjansen da en av deres spillere om alene gjennom, men den ble skuslet bort. Få minutter senere var de frempå igjen da et innlegg ble styrt utenfor for nærmest åpent mål. Millhead hadde sekunder senere en heading like utenfor, og helt på tampen av første omgang burde de nok også tatt ledelsen da de hadde et par gode sjanser i rask rekkefølge. Det endte imidlertid med en heading over, og istedet slo Hest Bank United til i motsatt ende av banen i det neste angrepet. Vi var inne i omgangens siste minutt, og gjestene utnyttet slett forsvarsspill da de denne gang også klarte å sette ballen i mål. Det sto 0-1, og scoringen til Joshua Collins var også omgangens eneste, slik at det også var stillingen til pause.

Andre omgang var seks minutter gammel da Hest Bank var nære på å doble ledelsen men traff tverrliggeren. Etter en times spill kunne de imidlertid juble igjen etter at Joshu Greenall dukket opp på bakre stolpe og headet inn 0-2. Få minutter senere var de frempå igjen i form av et frispark som endret retning og gikk til en corner som også endte med en god sjanse som keeper dog reddet. Deretter hadde Millhead en heading like utenfor, før de igjen fikk ‘illebefinnende’ i forsvar og lot Benjamin Leamy øke til 0-3 i det 73. minutt. Kun sekunder senere hadde imidlertid Millhead redusert til 1-3 ved Sam Shaw, og begynte å presse på for ytterligere redusering. Et godt frispark ble reddet, og i det 78. minutt traff Millhead krysstolpen. Nærmere kom de ikke, og Hest Bank fikk i stedet muligheten til å kontre inn enda et mål da de kom alene gjennom, men keeper reddet, og det endte 1-3 foran det jeg talte meg frem til å være 69 tilskuere,

Hest Bank United var forresten kanskje litt heldige som fikk avslutte kampen med ti mann, for med ti minutter igjen slo en av deres spillere tilsynelatende etter en Millhead-spiller, men dommeren fikk det nok ikke med seg. Millbank-folket virket ikke å være altfor tilfreds med kampen de hadde levert, men jeg hadde om ikke annet satt pris på min visitt til Iodine Park da jeg gikk for å hente bagen og forlate åstedet for å spasere de 10-15 minuttene tilbake til Carnforth stasjon. Jeg skulle videre til Blackpool, der jeg hadde bestilt overnatting, og en tidligere kampstart betød nå også en tidligere ankomst til Blackpool, men først hadde jeg tre kvarters tid å slå i hjel på Carnforth stasjon. Det er ikke spesielt vanskelig, all den tid mikropuben The Snug er tilknyttet stasjonsbygget der.

Nå slapp jeg også et bytte i Lancaster, og kunne dermed ta 15.43-toget rett ned til Preston og bytte der. En drøy time etter at jeg forlot Carnforth, ankom jeg Blackpool North, gikk ned mot sjøen og trikkeholdeplassen North Pier, gikk til innkjøp av en dagsbillett for Blackpool-trikkene, ble med så langt som til Central Pier, og gikk der av for å gå og sjekke inn ved min base for kvelden. På en tur som endte opp med å bli meget dyr, var det greit å spare inn litt her og der, og det gjorde jeg da jeg betalte £20 for overnatting ved etablissementet KM Central Pier. Ikke noe Ritz, men jeg skulle jo kun sove der, og etter å ha installert meg var jeg snart på vei ut døra igjen. Lørdag kveld i Blackpool kan jo være ensbetydende med at man virkelig havner på galeien, tatt i betraktning byens herostratisk berømte uteliv, men jeg hadde for så vidt ingen planer om å ta helt av denne kvelden.

Ikke så langt fra mitt krypinn var jeg innom både The Ardwick og The Life Boat Inn før jeg tok trikken fra Manchester Square ned til South Pier, der jeg slo meg ned på den store Rangers-puben The Gallant Pioneer. Jeg hadde avtalt å møte min kompis Steve Moss denne kvelden, etter at han hadde gjort seg ferdig med å dømme en cricket-kamp, og han ringte nå for å høre hvor jeg befant meg. Han fikk sin bedre halvdel til å kjøre seg til The Gallant Pioneer, og der ble vi værende en stund inntil de bestemte seg for at det var såpass rolig at de like gjerne kunne stenge. Vi gikk da videre til Wetherspoons-puben The Velvet Coaster, og derfra igjen til The Dutton Arms. Da Steve valgte å ta trikken hjemover mot Clevelys, ble jeg med så langt som til North Pier, men merket egentlig at jeg nå hadde fått nok, og forkastet planene om ytterligere begersvinging og nøyde meg med å kjøpe litt kveldsmat (eller nattmat om man vil) før jeg stabbet tilbake mot KM Central Pier for å finne senga. Dagen etter skulle det faktisk stå rugby league på menyen.

English ground # 579:
Millhead v Hest Bank United 1-3 (0-1)
Westmoreland League Division 3
Iodine Park, 19 August 2023
0-1 Joshua Collins (45)
0-2 Joshua Greenall (61)
0-3 Benjamin Leamy (73)
1-3 Sam Shaw (74)
Att: 59 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 21.08.2023: Cheadle Heath Nomads v Cammell Laird 1907
Previous game: 18.08.2023: Stirling Albion v Aberdeen

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Fredag 18.08.2023: Stirling Albion v Aberdeen

Torsdag morgen hadde jeg tatt turen fra Glasgow-området og ned til Manchester, der jeg hadde tilbragt en herlig dag med min datter. Hun har blitt opptatt av fotball, så av alle ting ble det blant annet et besøk på det nasjonale fotballmuséet før de etter et restaurantmåltid satt kursen tilbake mot Warrington. Jeg hadde unnet meg et par pubbesøk før jeg tok kvelden, men var nokså tidlig i seng, og denne fredagen skulle jeg forlate Manchester igjen og returnere til Skottland. Etter å forlatt Ibis budget-hotellet ved Salford Quays og tatt trikken fra Exchange Quay til Piccadilly, fikk jeg kjøpt inn noe frokost som jeg tok med meg på 08.50-toget fra Manchester Piccadilly til Glasgow Central. Jeg ankom sistnevnte stasjon i 12-tiden, og kunne deretter gå til Glasgows andre store jernbanestasjon; Glasgow Queen Street. Derfra kom jeg meg med 12.40-toget og ble med så langt som Stirling, der jeg etter en halvtime hoppet av.

Stirling er en by med en viktig plass i den skotske historien. Den ligger rundt den gamle borgen Stirling Castle, som ble fullført på 1500-tallet, oppe på en 75 meter høy vulkanplugg med stupbratte kanter på tre sider. Dette var lenge kongeresidens ved siden av Edinburgh, og det var her Maria Stewart ble kronet som dronning av Skottland i 1543, kun ni måneder gammel. To berømte slag ble utkjempet i nærheten av Stirling. I 1297 ledet William Wallace skottene mot engelskmennene i slaget ved Stirling Bridge, og i 1314 gjenvant skottene sin uavhengighet da Edward II ble beseiret i slaget ved Bannockburn. Fra da og frem til midten av 1500-tallet blomstret Stirling og delte status og privilegier med Edinburgh som hovedstad. Slottet var dessuten bolig for Stuart-kongene, men etter sammenslåingen av den skotske og engelske krone i 1603 mistet Stirling mye av sin nasjonale rolle.

Stirling er også administrasjonssenter for ‘grevskapet’ med samme navn, og ligger sentralt plassert i Skottland. Det skal ha vært Robert the Bruce som i sin tid sa at «Den som kontrollerer Stirling, kontrollerer Skottland». Det bor i dag rundt 40 000 innbyggere i byen, og den har også blitt kjent for sitt universitet som i tillegg til kommunen nå er byens største arbeidsgiver. Universitetet ligger et lite stykke nord for bykjernen, og det var faktisk der jeg skulle overnatte, men først tok jeg en tur inn i sentrum for å få meg en matbit ved Wetherspoons-puben The Crossed Peels. Da siste bit av haggis var satt til livs tok jeg en buss nordover mot universitetsområdet, og fant ganske greit frem til Willow Court, der jeg hadde betalt £43 for overnatting. Dette er vel til vanlig studentboliger som leies ut når de står tomme mellom semestrene.

På bussturen hadde vi kjørt forbi en pub som så ut til å virke veldig koselig, og med det kjente Wallace Monument som flott bakteppe i bakgrunnen. Etter å ha sjekket inn, valgte jeg å spasere dit ned gjennom universitetsområdet, og den spaserturen tok meg rundt 20 minutter. Den nevnte puben ligger i et kryss i Causewayhead-området av Stirling, og viste seg ganske riktig å være et trivelig sted å ta en rast, men jeg måtte etter hvert bryte opp og komme meg med en buss innover mot Stirling sentrum. Jeg skulle gjerne besøkt Stirling Castle og tatt en skikkelig titt der, men det var det ikke tid til denne gang. I stedet stakk jeg innom vannhullene Cold Beer Company og No. 2 Baker Street før jeg tok bussen utover mot industriparken Springkerse og kveldens kamparena; Forthbank Stadium.

Bussen stoppet et steinkast unna stadionet, men det var fortsatt godt over halvannen time til kampstart, så jeg gikk som planlagt bort til puben Springkerse View, få minutters gange unna. Der var det imidlertid så fullpakket (med ikke minst tilreisende Aberdeen-fans) at det tok langt over en halvtime å bli ekspedert. Da jeg omsider returnerte til Forthbank Stadium og fant frem til riktig inngang, var det rundt 20 minutter til avspark. Jeg hadde på forhånd betalt £18 for en billett til kveldens kamp, og innenfor portene traff jeg som avtalt snart på banehopperen George Webb, som hadde tatt den lange turen opp fra Devon for en liten kaledonsk helgetur. Jeg gikk for å sikre meg et eksemplar av kveldens kampprogram, men ble fortalt at det nå dessverre var utsolgt, så det var jo en aldri så liten nedtur.

Stirling Albion ble stiftet i 1945, men har en viss forbindelse til den tidligere klubben King’s Park, som representerte byen i den skotske ligaen i mellomkrigsårene. Denne klubben kom aldri tilbake etter andre verdenskrig, men en av lederne var Thomas Fergusson, og han tok straks initiativet til å stifte en ny klubb; Stirling Albion. Klubben ble valgt inn i den daværende C Division i 1946, og vant den på første forsøk. Våren 1949 sikret de seg for første gang opprykk til den øverste divisjonen, men fikk det tøft. De fikk snart rykte på seg for å være for gode for ‘andredivisjon’ og for dårlige for toppdivisjonen, og stadige opp- og nedrykk i de neste to tiårene gjorde at klubben på folkemunne fikk kallenavnet ‘The Yo-Yos’.

Foreløpig siste visitt i toppdivisjonen tok slutt med nedrykk våren 1968, og etter hvert begynte de i stedet å rykke opp og ned mellom nivå to og tre. Etter omstruktureringene i den skotske ligaen i 1975 og 1995, har Stirling Albion gjerne vært å finne ligaens to nederste divisjoner, og har gjort overraskende lite ut av seg. Da jeg to dager tidligere snakket med noen skotske banehoppere om dette, nevnte de faktisk Stirling Albion som den skotske klubben som ut fra sitt mulige potensiale kanskje har underprestert mest. Så sent som våren 2023 vant de i det minste League Two og er nå i hvert fall tilbake på nivå tre. Deres foreløpig siste visitt på nest øverste nivå var i 2011/12-sesongen, så vil tiden vise om de etter hvert kan komme seg opp dit igjen også.

Hva gjelder Forthbank Stadium, har det vært klubbens hjemmebane siden 1993. Før det spilte de på Annfield Stadium, som ble åpnet i 1945. Forthbank Park, som hadde vært hjemmebane for nevnte King’s Park, hadde blitt ødelagt av Luftwaffe under krigen, og nevnte Thomas Fergusson var mannen som sørget for å få kjøpt land og bygget et nytt stadion. Annfield Stadium måtte i 1983 selges til kommunen for å hindre konkurs, og fire år senere ble det Skottlands første ligastadion med kunstgress. Det var forståelig nok voldsomt mislikt av motstanderne, og det skotske forbundet ga faktisk de andre lagene lov til å nekte å spille cupkamper der. Det medførte at klubben måtte spille samtlige av sine hjemmekamper i cupen på bortebane de neste fem årene! Etter en tre års prøveperiode ga forbundet beskjed om at man hadde to år på seg til å fjerne kunstgresset. I stedet for å ruste opp Annfield Stadium, bestemte man seg for å heller bygge nytt stadion i utkanten av byen.

Siste kamp på Annfield Stadium ble spilt våren 1992 (der et nå boliger der), og banedelte deretter med Stenhousemuir inntil dagens Forthbank Stadium ble åpnet i april 1993. Det er oppkalt etter den gamlebanen til nevnte King’s Park. Kapasiteten er på 3 808, og 2 508 av disse får sitte på et sete på en av langsidene. De to er ganske like, men med den jeg hadde billett til er litt større (dvs lenger) enn den på motsatt langside, som blir gitt til bortefansen. På kortsidene er det små, åpne ståtribuner som kom til litt senere, men av en eller annen grunn ble kun en av disse benyttet denne kvelden. Det dreide seg nå om andre runde i ligacupen, der ‘første runde’ er gruppespillet man nå spiller i løpet av sommeren. Stirling hadde tatt seg videre ved å bli nummer to i en gruppe som ble vunnet av Ayr United, og som for ordens skyld også inneholdt St. Johnstone, Stenhousemuir og Alloa Athletic. Aberdeen og de øvrige som hadde kvalifisert seg for europacup-spill sto over gruppespillet og kom inn i denne runden.

Publikumsrekorden på Forthbank Stadium, som er identisk med kapasiteten, stammer fra en cupkamp mot nettopp Aberdeen, og det var igjen folksomt denne kvelden. Mange bortefans hadde også tatt turen, og de fikk nesten noe å juble for etter få minutter, men headingen fra Luis Lopes ble slått i tverrliggeren og over av Stirling-keeper Blair Currie. I det 29. minutt kunne de tilreisende imidlertid slippe jubelen løs da en frisk Bojan Miovski sørget for 0-1 etter forarbeid av Nicky Devlin. Hjemmelaget hadde en gyllen mulighet til å utligne med fem minutter til pause, da Dale Carrick kom alene med Dons-keeper Kelle Roos, men sistnevnte gikk seirende ut av den duellen takket være en glimrende redning. Det sto 0-1 halvveis foran 2 943 tilskuere (det ble av visse kilder hevdet over 3 000, og flere meldte om utsolgt).

Stirling Albion startet andre omgang best og skapte en del problemer for gjestene fra toppdivisjonen, men klarte foreløpig ikke å få uttelling i form av scoring. I stedet var det Aberdeen som doblet ledelsen i det 63. minutt, etter at keeper måtte gi en retur på et skudd fra Graeme Shinnie, og Leighton Clarkson (på lån fra Liverpool) var raskt frempå og sørget for 0-2. Nå ble det med ett mye verre for vertene, men de ga seg ikke, og kjempet tappert. Med et drøyt kvarter igjen fikk de også sin redusering da innbytter Greig Spence headet inn et frispark. 1-2, og nå var det kamp igjen. Stirling presset på for en utligning mot slutten, og ropte også på et straffespark i sluttminuttene, men ble ikke hørt, og det endte dermed med 1-2 og Aberdeen-avansement.

Sikkert litt bittert for den tidligere Aberdeen-kapteinen Darren Young, som nå er manager for Stirling Albion, men han hadde uansett grunn til å være ganske så fornøyd med det hans gutter leverte, for de gjorde seg på ingen måte bort. George Webb valgte å spasere tilbake til Stirling jernbanestasjon for å komme seg med toget tilbake til Glasgow, der han skulle overnatte, og jeg slo følge med ham. Mens han ilte inn på stasjonen, gikk jeg for å ta oppstilling på bussholdeplassen og kom meg snart med en buss som skulle opp mot Stirling University. Der fant jeg ganske raskt senga og fikk meg litt søvn før jeg dagen etter nok en gang skulle vende snuta sørover og krysse grensen over til England.

Scottish ground # 67:
Stirling Albion v Aberdeen 1-2 (0-1)
Scottish League Cup
Forthbank Stadium, 18 August 2023
0-1 Bojan Miovski (29)
0-2 Leighton Clarkson (63)
1-2 Greig Spence (75)
Att: 2 943
Admission: £18
Programme: Sold out

Next game: 19.08.2023: Millhead v Hest Bank United
Previous game: 16.08.2023: Kilsyth Rangers v Glasgow Perthshire

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Onsdag 16.08.2023: Kilsyth Rangers v Glasgow Perthshire

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg hadde ingen direkte bråhast denne morgenen, og før jeg forlot Dundee var det på sin plass med enn full scottish breakfast på Wetherspoons-puben The Counting House. Jeg hadde allerede pakket sammen og sjekket ut fra min base rett rundt hjørnet da jeg gikk for å innta denne frokosten, som selvsagt inkluderte både black pudding og ikke minst haggis. Mett og fornøyd gikk jeg etter hvert ned til Dundee jernbanestasjon, der jeg tok plass på 10.55-toget med Glasgow Queen Street som endestasjon. Jeg ble med helt dit, men jeg tror neppe oppvisningen med trommer og sekkepiper på Buchanan Street var til ære for min ankomst i Glasgow. I en av mine absolutte favorittbyer hadde det vært nokså dyrt med overnatting denne dagen, så jeg endte opp med å booke i forstaden Crookston.

Dermed måtte jeg spasere den ikke altfor lange veien fra Glasgow Queen Street til Glasgow Central, der lokaltogene mot Paisley Canal går fra. Siden jeg hadde godt med tid, slo jeg meg imidlertid ned en liten stund på Toby Jug, rett over veien fra Glasgow Central, før jeg tok toget derfra til Crookston. Her befinner vi oss helt ved Glasgows yttergrense, og faktisk nærmere Paisley enn sentrale Glasgow, men jeg har også et par ganger tidligere benyttet Crookston Hotel som base. Det ligger et steinkast fra jernbanestasjonen, og jeg hadde nå betalt £38 for overnatting der. Siden jeg raskt ble sjekket inn allerede før tiden, var jeg på vei tilbake til Glasgow med toget litt tidligere enn planlagt.

Etter å ha toget tilbake til Glasgow Central og spasert tilbake til Glasgow Queen Street, ble jeg med et av togene som stoppet ved stasjonen Croy, der jeg etter 10-15 minutter gikk av og tok en lokalbuss opp til nærliggende Kilsyth. Det er en liten by som ligger nord i grevskapet North Lanarkshire; omtrent midtveis mellom Glasgow og Stirling. Kilysth er kanskje først og fremst kjent for slaget ved Kilsyth i 1645, som var et av mange slag i borgerkrigene som på midten av 1600-tallet raste mellom parlamentarianerne og rojalistene. Etter dette har Kilsyth en historie som gruveby, og på slutten av 1800-tallet var det opp mot 5 000 arbeidere ansatt i byens kullgruver, men også dette er nå en saga blott. I dag bor det drøyt 10 000 innbyggere i byen.

Nå hadde jeg tid til en aldri så liten pub-til-pub-runde i Kilsyth, og gikk først til The Curling Stone, der jeg entret et folketomt lokale. Siden det også var så som så med belysning, mistenkte jeg at de ikke hadde åpnet ennå, men da bartenderen omsider dukket opp etter et minutt eller to, beroliget han med at han så visst hadde åpnet. Dermed fikk han skjenke meg en pint som jeg nippet til mens jeg fordypet meg i en medbragt bok. Etter å ha tømt glasset, gikk jeg videre til The Scarecrow for et glass der, før oppladningen ble fullført på vannhullet Campsie Bar. Kveldens kamp mellom Kilsyth Rangers og Glasgow Perthshire skulle ha avspark klokken 19.00, og etter å ha tuslet ned dit, ankom jeg etter hvert Duncansfield Park med rundt 50 minutter til avspark.

Kilsyth Rangers ble stiftet i 1913 og har kallenavnet The Wee Gers. De har inntil nylig spilt i den skotske Junior-fotballen (som jeg igjen får presisere ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere er en parallell ‘pyramide’ med eget forbund). Den gjeveste av alle troféer i Junior-fotball har vært – og er fortsatt – deres Scottish Junior Cup. Det var i 1954/55-sesongen at Kilsyth Rangers spilte seg frem til sin første finale i denne turneringen, og på Hampden Park så hele 64 976 tilskuere at det endte målløst mot (ikke lenger eksisterende) Duntocher Hibernian. Omkampen ble imidlertid vunnet 4-1, og alle målene til Kilsyth-klubben ble scoret av Alex Querrie, som for øvrig er deres toppscorer gjennom alle tider.

To år senere var de tilbake i finalen i denne turneringen, men tapte da knepent 0-1 for Banks O’Dee. I 1966/67 var de imidlertid tilbake igjen, og nok en gang ble det omkamp mot Rutherglen Glencairn etter 1-1 i første kamp, men The Wee Gers kunne igjen heve et av skotsk fotball mest prestisjetunge troféer med seier 3-1 i omkampen. Dette er også deres siste finaleopptreden, og troféene etter dette har vært et knippe divisjonstitler fra Junior-fotballen, som også har en litt innviklet historie med inndeling i flere regioner og ikke minst flere omstruktureringer. Etter at Junior-klubbene i den østlige regionen begynte å melde overgang til den ‘ordinære’ ‘senior’-pyramiden og East of Scotland League, ble det snart et ras av klubber som fulgte, og klubbene i den vestlige regionen fulgte etter.

Det skjedde ved at man i 2020 stiftet West of Scotland League, hvis toppdivisjon nå altså opererer på nivå seks av skotsk fotball. Kilsyth Rangers er nå imidlertid å finne i denne ligaens Division Two. Det hadde vært litt artig å se de i aksjon mot Kirkintilloch Rob Roy, som er den store erkerivalen, men de spiller for tiden to divisjoner høyere opp. Man har for øvrig også en enda mer lokal rival i form av Kilsyth Athletic, men de spiller på sin side i divisjonen under, og er i tillegg en nokså ny klubb. Kanskje kan det utvikle seg en skikkelig rivalisering der etter hvert, og de møttes i cupen tidlig denne sesongen, da Blair McNally benyttet anledningen til å ta en nærmere kikk på Duncansfield Park og dekke kampen på sin videoblogg. Vel verdt en kikk.

Som man kan se i den videoen så er Duncansfield Park et flott anlegg, og det er ikke uten grunn at det har stått på min ønske liste en stund. Dessverre har man fjernet store deler av seksjonene med såkalt terracing, blant annet bak begge målene, men et stort parti er igjen på den ene langsiden, og midt på har man den fantastiske spillertunnelen som omtales grundig i den nevnte videoen. Den går fra utenfor klubbhusene utenfor garderobene og kommer ut på indre bane, og er dekorert innvendig med hyllester til klubbens historie og byens gruvefortid – noe som også henger sammen. På motsatt langside har man en fantastisk tribune som strekker seg i hele banens lengde. Den er nå delvis avsperret, men tar seg likevel svært godt ut og er hovedgrunnen til at jeg i lengre tid har ønsket meg hit.

I disse dager er kapasiteten begrenset til 2 000 eller 1 500 avhengig av hvilken kilde man fester lit til, men det er uansett en heftig reduksjon i forhold til glansdagene. Publikumsrekorden lyder på 8 760, og stammer fra en Junior Cup-kamp mot Broxburn Athletic i 1951. Den blir nok stående for all tid, og var selvsagt ikke i nærheten av å bli truet da jeg denne kvelden ankom og betalte meg inn med £8. Et par skotske groundhoppere jeg har blitt godt kjent med de siste par årene hadde tilbudt meg skyss begge veier, men jeg valgte altså å dra tidlig oppover mot Kilsyth og heller møte de der. Jeg traff nå etter hvert på de inne i klubbens lille bar, der vi også kom i prat med en klubbrepresentant som ønsket oss velkommen og insisterte på å vise oss den nevnte spillertunnelen. Han gikk etter hvert også for å hente eksemplarer av en bok om klubbens historie som han overrakte oss, for han hevdet at klubben setter pris på banehoppere, og det var tydelig.

Kilsyth Rangers hadde startet sesongen i West of Scotland League Division Two med 2-1-1 og dermed sju poeng på sine fire første kamper, men kom nå fra to strake seire. Bortelaget Glasgow Perthshire på sin side hadde 1-1-2 og dermed fire poeng etter sine fire første kamper. Nå var det bare å gå til innkjøp av to scotch pies og en Bovril før kampen ble sparket i gang. Det var hjemmelaget som tok ledelsen i det 14. minutt, og det var et fantastisk mål. Davie Waters fikk ballen på hjørnet av 16-meteren, og slo det jeg først trodde var et innlegg mot bakre stolpe, der det imidlertid ikke fant seg noen Rangers-spillere, men ballen seilte i stedet over keeper og inn i det bortre krysset, og dermed 1-0. Gjestene fra Possilpark-området nord i Glasgow slo imidlertid tilbake tjue minutter senere, da Sean Hanlon utlignet til 1-1.

Det var også stillingen til pause, og det var fortsatt tett og jevnt etter hvilen, med to lag som la ned masse innsats. I godt selskap så jeg at Kilsyth Rangers traff tverrliggeren halvveis ut i omgangen, mens bortelaget hadde på sin side et mål annullert. Det ble ikke flere mål, og dermed endte det også 1-1. Jeg skal ikke si hvem av de to lagene som var mest fornøyd med det, men det hadde uansett vært en spennende kamp på Duncansfield Park, der jeg hadde befunnet meg i godt selskap. Mine skotske venner insisterte på å ikke bare gi meg lift tilbake til Glasgow, men å skysse meg helt til mitt hotell i Crookston, så jeg takker igjen for det. I hotellets bar- og restaurant-område hadde det åpenbart vært en stor tilstelning som var i ferd med å avslutte, og jeg slo fra meg planene om en siste pint og gikk i stedet for å ta kvelden tidlig med min medbragte bok. Dagen etter skulle by på turens tross alt største høydepunkt da jeg skulle treffe min datter, men på fredagen skulle det igjen bli mer skotsk fotball på menyen.

Scottish ground # 66:
Kilsyth Rangers v Glasgow Perthshire 1-1 (1-1)
West of Scotland League Division Two
Duncansfield Park, 16 August 2023
1-0 Davie Waters (14)
1-1 Sean Hanlon (34)
Att: ??
Admission: £8
Programme: None

Next game: 18.08.2023: Stirling Albion v Aberdeen
Previous game: 15.08.2023: Brechin City v Hibernian B

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Tirsdag 15.08.2023: Brechin City v Hibernian B

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Nok en gang var jeg ganske tidlig oppe for å forflytte meg nordover. Dagen startet med en liten spasertur bort til Heaton Chapel jernbanestasjon, rett nord for Stockport, der jeg tok 07.52-toget inn til Manchester Piccadilly. Jeg rakk der å gå til innkjøp av frokost som jeg tok med meg om bord på 08.21-toget videre mot Edinburgh. I den skotske hovedstaden skulle jeg unnagjøre dagens siste togbytte og fortsette mot Dundee, der jeg gikk av rundt klokken halv to. Det var bare å spasere inn i sentrum og til Dundee Backpackers Hostel, der jeg hadde betalt £37 for overnatting. Navnet hadde gjort meg en smule skeptisk, men etter å ha sjekket inn og installert meg på rommet, konstaterte jeg at det hadde vært nokså ubegrunnet.

Nå var det ikke i Dundee at jeg skulle se kamp denne kvelden, men i Brechin, der utvalget naturlig nok ikke var helt det samme hva gjelder overnattingssteder. Faktisk var dette en dag der jeg under planleggingen av turen lenge var litt usikker på hvor jeg ville ende opp. Jeg tittet på Torquay United, og deretter også Wakefield, men besluttet at sistnevnte ville bli besøkt senere på turen. Beer Albion var interessant, men det viste seg til slutt kronglete med tanke på både reisevei og overnatting. Jeg begynte å helle mot et besøk hos Newcastle Blue Star, og kikket så smått på overnatting i Newcastle med det i tankene da Brechin City tok seg videre i skottenes Challenge Cup og fikk hjemmekamp i andre runde.

Da også datoen ble spikret, klarte jeg rett og slett ikke å motstå fristelsen av et besøk ved Glebe Park. Det til tross for at denne cupen nå slipper til blant annet storklubbens B-lag, og at det var nettopp et av disse som var motstander. Det la muligens en ørliten demper på stemningen, men jeg fant ut at jeg ikke kunne være altfor kresen om jeg ville besøke Glebe Park. Det er nemlig et stadion jeg har slitt litt med å få besøkt, for minst to ganger tidligere har det vært på agendaen uten hell. Sist gang var så sent som i mars i år, de det igjen ble avlysning grunnet regn. Værmeldingen hadde også denne gang sett dyster ut i så måte, med mye regn, men hadde heldigvis bedret seg jo nærmere vi kom kampdagen. Jeg hungret nå etter litt haggis, og unnet meg en middag på Wetherspoons-puben The Counting House før jeg i 15-tiden betalte £7,20 for en bussbillett til Brechin.

Brechin er en by og tidligere kongelig burgh i det skotske grevskapet Angus. Den ligger mellom Dundee og Aberdeen, og er kjent for sin katedral som teknisk sett visstnok ikke er en katedral. Den var bakgrunnen for at byen har blitt betegnet som en ‘city’, men dens city-status er ikke offisielt anerkjent i moderne tid. Brechin ble tidligere betjent av jernbanen, men passasjertrafikken hit ble dessverre lagt ned i 1952. Senere har ildsjeler imidlertid åpnet linjen til Montrose som en del av museumsjernbanen Caledonian Heritage Railway, og jeg skulle gjerne tatt den til byen, men det passet seg dessverre ikke slik. Brechins folketall ble for øvrig i det herrens år 2020 beregnet til 7 230.

Bussen brukte rett i overkant av en time opp til Brechin, der jeg steg av og gikk for å teste ut noen av byens puber. Brechin Arms ble således første stopp, men deretter viste det seg å være mye stengt i Brechin denne tirsdagen. På City Royal Bar var det imidlertid åpne dører, men etter å ha møtt stengte dører ved ytterligere et vannhull eller to, valgte jeg rett og slett bare å spasere opp til Glebe Park og vente på at de skulle åpne portene. Jeg hadde på forhånd betalt £10 for en billett til kveldens cupkamp med kampstart klokken 19.30, og klubben hadde proklamert at deres bar ville være åpen fra klokken 18.00. Jeg kom fem-ti minutter før dette, og fikk beskjed om å vente da de ikke hadde åpnet hverken baren eller inngangspartiet ennå, men der ble jeg stående å blomstre i bortimot en halvtime før de fikk surret seg til å åpne.

Brechin City ble stiftet i 1906, som et resultat av en sammenslåing mellom Brechin Harp og Brechin Hearts, etter at en representant fra forbundets regionale avdeling anbefalte at man forente kreftene og satset på én seniorklubb i byen. Den nye klubben ble i 1923 valgt inn i den skotske Football League da denne utvidet med en tredjedivisjon som kun hadde livets rett i tre år før den forsvant. I 1929 var Brechin i stedet tilbake i en utvidet andredivisjon, men fortsatte å slite i bunnen av. Siste halvdel av 1950-årene ble deres beste periode, og femteplassen (av 19 lag) på nivå to i 1958/59-sesongen er deres bestenotering i ligaen. Deretter gikk det snart nedover igjen, og mellom 1960 og 1975 var Brechin City jumbo i den skotske ligaen ved sju anledninger.

De rykket flere ganger opp og ned mellom nivå to og tre, og da den skotske ligaen fikk et ‘fjerdedivisjon’ i 1994 rykket de året etter ned dit, Deretter fortsatte de å med jevne mellomrom å rykke opp og ned mellom nivå tre og fire. I 2010/11-sesongen gjorde de seg bemerket i den skotske (FA) cupen, der de tok seg til kvartfinale og der spilte uavgjort mot St. Johnstone før det ble knepent tap i omkampen. Våren 2017 rykket klubben opp til det som nå hadde fått navnet Championship. Det skjedde etter at en fjerdeplass i ligaen noe overraskende ble fulgt opp med playoff-suksess. Både Raith Rovers i semifinalene og Alloa Athletic i finalene ble avgjort med straffesparkkonkurranse. Gleden over returen til nivå to skulle imidlertid vise seg å bli temmelig kortvarig.

Uten å ha notert seg for en eneste seier i løpet av ligasesongen 2017/18, endte nemlig Brechin City på jumbo plass og rykket ned, og det ble fulgt opp med ny jumboplass og nytt nedrykk året etter. Tilbake på nivå fire i den skotske ligaens ‘kjellerdivisjon’ ble 2019/20-sesongen aldri fullført grunnet Covid, og det skal Brechin City muligens være glade for, for de lå desidert sist da sesongen ble stoppet, og alle kvalifiseringskamper ble avlyst. Det hjalp ikke, for våren 2021 var det ingen nåde da de igjen endte som jumbo. De måtte nå ut i kvalifiseringskamper mot Lowland League-klubben Kelty Hearts, og tapte 1-3 sammenlagt. Brechin City rykket rett og slett ut av den skotske ligaen og ned i en av dens feeder-ligaer; nemlig Highland League.

Så sent som i våres kunne Brechin feire tittelen som forrige sesongs ligamester i Highland League, og man fikk forhåpninger om en retur til den skotske ligaen. Det fungerer nå slik at vinnerne av Highland League og Lowland League spiller to kamper mot hverandre, og sammenlagtvinneren får møte jumboen i League Two til to kamper om en plass i ligaen. I vårens semifinaler endte det uavgjort mellom Brechin City og The Spartans, og det var sistnevnte som seiret på straffespark (og etter hvert endte opp med å beseire Albion Rovers og ta plass i League Two). Brechin City må forsøke igjen denne sesongen, men vil nok en gang være en av favorittene i Highland League, som er en liga jeg har stor sans for.

Brechin City er også kjent for den store hekken som strekker seg langs hele den ene langsiden på Glebe Park, som har vært deres hjemmebane siden 1919. I dag lyder kapasiteten på 4 123, men publikumsrekorden er på hele 8 123 og stammer fra 1973 og en cupkamp mot Aberdeen – altså mer enn hele Brechins innbyggertall. Det har riktignok skjedd ting siden det, og den fjonge hovedtribunen som står midt på den andre langsiden og byr på 290 sitteplasser ble reist i 1981. Uvanlig nok er den største tribunen å finne på den ene kortsiden, og det ble reist tidlig i 1990-årene og byr på 1 128 sitteplasser. På utsiden her står det for øvrig en statue av William Wallace som det åpenbart er litt delte meninger om. På motsatt kortside strekker et ståtribune med overbygg. Glebe Park er et finfint sted å se fotball, og endelig hadde også jeg kommet meg hit.

Brechin City hadde fått en fin start på sesongen i Highland League, og etter at de hadde slått ut B-laget til Hearts i forrige runde av Challenge Cup, hadde jeg et håp om at de skulle klare å fullføre en dobbel med seier over begge Edinburgh-rivalenes B-lag ved å også slå ut Hibs B, som er blant B-lagene som dessverre har fått innpass i Lowland League og gjort den enda mindre interessant sammenlignet med Highland League. Noe kampprogram hadde man dessverre ikke å by på, men som seg hør og bør i Skottland hadde man i det minste noen herlige paier på menyen. Det er rett og slett lite om noe av fotball-mat som overgår en deilig scotch pie, og etter å ha ladet opp litt i klubbhuset og tittet meg litt rundt inne på banen, gikk jeg til innkjøp av to stykker, samt en Bovril.

Det var ungguttene til Hibs som startet friskest, og min Bovril begynte faktisk å nærme seg drikkbar temperatur da de tok ledelsen i kampens 13. minutt. Malek Zaid vant ballen fra en Brechin-spiller rett utenfor 16-meteren, og spilte gjennom Rudi Molotnikov. Han gjorde ingen feil, og satt inn 0-1 bak Brechin-keeper Jamie MccCabe. Brechin-manager Andy Kirk hadde gjort visse rokkeringer før kampen, og fikk mer å tenke på da Euan Spark måtte ut med skade halvveis ut i omgangen. Vertenes spiss Grady McGrath hadde to forsøk blokkert på kort tid, men det var i stedet gjestene som doblet ledelsen med i underkant av ti minutter til pause. Reuben McAllister slo frispark inn i feltet, og der raget Kanayo Megwa høyest og headet inn 0-2. Det var også stillingen da dommeren blåste for pause.

City startet bedre etter hvilen, og jaktet på en redusering. Vi nærmet oss timen spilt da de fikk en kjempesjanse. Marc Scott la inn foran mål der McGrath avsluttet fra kort hold, men Hibs-keeper Freddie Owens leverte ikke bare én men to kjemperedninger, inkludert en helt enorm benparade. Kort etter hadde Scott selv en avslutning som gikk i nettveggen, før innbytter Ewan Louden sendte i vei en suser fra rundt 25 meter som endret retning og gikk centimetere over. Hjemmelaget presset på, men i det 77. minutt var det i stedet gjestene som økte sin ledelse. Innbytter Alfie Smith stjal ballen, tok seg inn i feltet og plasserte ballen i mål til 0-3. Lufta gikk litt ut av Brechin, og seks minutter senere noterte Alfie Smith seg for sitt andre da han skrudde ballen opp i krysset og fastsatt sluttresultatet til 0-4.

Majoriteten av det som ble oppgitt å være 400 tilskuere måtte gå skuffet hjem, og det hadde da også vært en skuffende aften for Brechin. Selv strenet jeg ganske snart opp mot en bussholdeplass der bussen mot Forfar skulle komme. Jeg måtte nå nemlig busse til Forfar og vente 50 minutter der på bussen videre tilbake til Dundee. Det var i det minste under halv pris av det jeg hadde betalt tidligere, og for £3,50 kvitterte sjåføren ut en billett som var gyldig helt til Dundee. Også i Forfar virket det som om nesten alle av vannhullene var stengt eller i ferd med å stenge, slik tilfellet var på Forfar Arms. Kvinnen bak disken mente imidlertid at Old Masons Arms fortsatt holdt åpent, og det viste seg å stemme, slik at jeg slo i hjel litt tid der før jeg gikk for å bli med bussen. Vel tilbake i Dundee gikk jeg av rett utenfor puben The Barrelman, så det var ingen unnskyldning for å ikke avslutte kvelden med en pint der før jeg trakk meg tilbake.

Scottish ground # 65:
Brechin City v Hibernian B 0-4 (0-2)
Scottish Challenge Cup, 2nd round
Glebe Park, 15 August 2023
0-1 Rudi Molotnikov (13)
0-2 Kanayo Megwa (37)
0-3 Alfie Smith (77)
0-4 Alfie Smith (83)
Att: 400
Admission: £10
Programme: None

Next game: 16.08.2023: Kilsyth Rangers v Glasgow Perthshire
Previous game: 14.08.2023: Stockport Town v Stockport Georgians

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Mandag 14.08.2023: Stockport Town v Stockport Georgians

Denne mandagen våknet jeg på Travelodge-hotellet i Eastleigh, og valgte å innta en full english breakfast på Wetherspoons-puben The Wagon Works som ligger vegg-i-vegg, før jeg skulle sette kursen nordover. Etter å ha returnert til rommet for å pakke og deretter sjekke ut, krysset jeg over veien til togstasjonen og ble med 10.14-toget den korte turen opp til Winchester. Der byttet jeg til 10.31-toget som jeg skulle være med så langt som til Stockport. Dette var Cross Country sin avgang mellom Bournemouth og Manchester Piccadilly, og som vanlig var toget fylt til randen på store deler av strekningen. Som vanlig ble vi også informert om hvor overrasket man var over det fulle toget. Merkelig at de da aldri gjør noe med kapasiteten. Uansett ankom vi Stockport noen minutter forsinket, men jeg rakk likevel å komme meg videre med lokaltoget som klokken 14.26 forlot perrongen på Stockport stasjon, og som fire minutter senere stoppet ved Heaton Chapel, der jeg gikk av.

En ti minutters spasertur unna hadde jeg betalt £41 for overnatting ved Trivelles Mayfair, og ble raskt sjekket inn. Etter å ha installert meg på rommet, satt jeg kursen tilbake mot Stockport sentrum for å lade opp før kamp. Jeg hadde heldigvis sluppet billig unna helgens togstreiker (som aldri virker å ta slutt), men nå viste det seg at også bussjåførene her i området var i streik. Strekningen fra Heaton Chapel til sentrale Stockport ville i det minste betjenes med en redusert service frem til klokken 19.00, men etter det ville det ikke gå noen busser. Det viste seg at det ikke gikk busser i det hele tatt denne dagen på linjene mellom Stockport og Woodley, der min kamp for kvelden skulle finne sted, og togene jeg kunne ta tilbake fra stasjonene Woodley eller Bredbury etter kampslutt var allerede kansellert. Det var et problem jeg fikk ta ett hvert, så foreløpig sa jeg meg fornøyd med å betale £2 for å komme meg inn til Stockport sentrum.

Der ble det en aldri så liten pub-til-pub-runde som startet på The Wellington. Siden magen hadde begynt å rumle, ble neste stopp Wetherspoons-puben The Calverts Court, der jeg fikk meg et måltid i skrotten. Da turen gikk videre til The Egerton Arms ble j2o igjen byttet ut med cider, og det var også det som var i glasset ved både Bakers Vaults og The Boars Head. Fra sistnevnte pub valgte jeg å bestille meg en Uber som få minutter senere kom på utsiden for å skysse meg til Stockport Sports Village, som var kveldens kamparena. Mandagens meny hadde ikke vært den altfor mest innholdsrike, og faktisk hadde jeg til og med vurdert å benytte dagen til et aldri så lite ‘pliktløp’ ved å besøke Old Trafford, men det var billettsituasjonen og -prisene ikke overraskende slik at jeg raskt slo det fra meg og i stedet valgte meg Stockport-derbyet mellom Stockport Town og Stockport Georgians.

Jeg ankom Stockport Sports Village med drøyt tre kvarter til avspark, og etter å ha betalt £6 i inngangspenger fikk jeg passere gjennom inngangspartiet. Dessverre var det heller ikke her noe kampprogram; kun online – eller det var i hvert fall det jeg trodde og fikk til svar. Etter at jeg kom hjem fra denne turen fant jeg imidlertid ut at Stockport Town tilsynelatende faktisk også har fysisk kampprogram, men at dette ikke bare må bestilles på klubbens hjemmeside, men også hentes ut et helt annet sted (eller få det sendt til sin adresse). Det må man i så fall si er en ganske spesiell – og temmelig klønete – ordning, spør du meg. På innsiden traff jeg etter hvert på groundhopperen Mark Barton, som jeg traff på min Balkan-tur i fjor sommer, og som tidligere i år hadde en flott tur til Argentina etter å ha vært i kontakt med meg for å spørre om råd. Han tilbød å skysse meg tilbake etter kamp, så da slapp jeg å tenke på akkurat det.

Stockport Town ble stiftet så sent som i 2014, og hadde ambisjoner om å umiddelbart få innpass i North West Counties League, men deres søknad ble i første omgang avvist da FA ikke var overbevist. Ett år senere fikk de imidlertid innpass, og tok plass i NWCL Division One South, som for ordens skyld opererer på step 6 – eller på nivå 10 totalt av den engelske fotball-pyramiden, om man vil. De overrasket positivt ved å debutere med en fjerdeplass våren 2016. Det betød playoff, men i semien tapte de for Bacup Borough. I 2019 var det mange som hevet øyenbrynene da de signerte den tidligere walisiske landslagsspilleren Robbie Savage, som hadde lagt opp allerede i 2011. For Savage ble det med én eneste kamp der han kom innpå og fikk ti minutter som innbytter. Forrige sesong var Stockport Town involvert i en voldsom duell om tittelen med Wythenshawe Amateurs, men havnet ett poeng bak sistnevnte, og måtte igjen nøye seg med playoff. Til tross for hjemmebanefordel ble det igjen exit i semien, der de måtte gi tapt for Cheadle Town.

Klubben spiller altså sine hjemmekamper ved Stockport Sports Village, og navnet i seg selv røper vel at det er mer enn én bane her. Anlegget skal ha hele 16 kunstgressbaner av forskjellig størrelse, samt fasiliteter for blant annet både tennis og lawn bowls. Hovedbanen for fotball er den Stockport Town spiller på, og dessverre er kunstgress altså underlaget også der. Den har dessuten en hovedtribune med sitteplass for 192 tilskuere, i tillegg til et overbygg på den ene kortsiden. Jeg skal ikke akkurat påstå at det fikk blodet til å bruse av begeistring da jeg tittet meg rundt på anlegget, som ikke akkurat ose av karakter og sjarm, men jeg fikk da huket av for kamp på en ny bane, og man får tenke som så at det ville vært å anse som en lekkerbisken her hjemme i breddefotballen i Norge. Samtidig er det sikkert en funksjonelt sett finfint anlegg for Stockport Town. Det ligger altså i Woodley, som er et lite stykke øst for sentrale Stockport.

NWCL hadde startet sin sesong allerede i slutten av juli, og Stockport Town sto nå med 3-1-0 på sine fire ligakamper hittil, men gjestende Stockport Georgians sto med 1-1-2. En ting som de virkelig leverte på ved Stockport Sports Village var maten, for deres pai med mushy peas (ertestuing), potetmos og brun saus var en skikkelig innertier! Ute på plastsavannen lot de store sjansene vente på seg, uten at det var noen kjedelig kamp av den grunn. I det 44. minutt ble endelig også nettsus da gjestene fant Sam Hind med et innlegg foran mål, og han styrte inn 0-1 for Georgians. Dermed var det bortelaget fra sør i Stockport som kunne gå i garderoben med en knapp ledelse halvveis.

I andre omgang ble det mer action også foran de to målene, og allerede i omgangens andre minutt hamret James Vincent inn utligningen til 1-1 for vertene. Vi nærmet oss så smått en time da Town også tok ledelsen, og det var et hjørnespark fra Callum Gardner som faktisk gikk rett i mål. Dermed 2-1, og med et snaut kvarter igjen økte Jamie Walsh den ledelsen til 3-1 ved å dra av en mann og plassere ballen ballen i mål. Vi mistenkte at det var spikeren i kista, men Georgians fikk en redusering i det 89. minutt, slik at det likevel ble noen spennende sluttminutter. Town holdt imidlertid på ledelsen og vant 3-2 foran 185 tilskuere, som hjemmelaget også var strålende fornøyd med. Mark skysset meg tilbake mot Heaton Chapel, og siden The Hinds Head viste seg å være stengt, slapp han meg i stedet av utenfor George & Dragon, der jeg unnet meg en pint før jeg tuslet de 10-15 minuttene tilbake til Trivelles Mayfair for å finne senga og få litt søvn før ferden opp til Skottland dagen etter.

English ground # 578:
Stockport Town v Stockport Georgians 3-2 (0-1)
North West Counties League Division One South
Stockport Sports Village, 14 August 2023
0-1 Samuel Hind (44)
1-1 James Vincent (47)
2-1 Callum Gardner (59)
3-1 Jamie Walsh (77)
3-2 Harry Lynn (89)
Att: 185
Admission: £6
Programme: £2 (had to be ordered in advanced and picked up elsewhere!)

Next game: 15.08.2023: Brechin City v Hibernian B
Previous game: 13.08.2023: Hamworthy United v Willand Rovers (@ Weymouth)

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Søndag 13.08.2023: Hamworthy United v Willand Rovers (@ Weymouth)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det var få minutter etter klokken 08.00 at jeg denne søndags morgenen gikk ut døra på Western Beaches Guest House i Weston Milton og tok oppstilling på bussholdeplassen Laburnum Road rett på utsiden. Buss A3 kom i rute klokken 08.09, og jeg måtte ut med hele £5 for å bli fraktet den ikke altfor lange veien til Worle jernbanestasjon, der jeg ble med 08.35-toget til Bristol Temple Meads. Der hadde jeg mer enn nok av tid til å kjøpe inn både frokost og dagens utgave av Non-League Paper før jeg tok plass på 09.30-toget til Weymouth. Det var ikke der jeg under planleggingen av turen trodde jeg skulle ende opp med å se kamp denne søndagen, men så fikk jeg informasjon som gjorde at jeg måtte legge om min reiserute.

Som vanlig var det ikke altfor fyldig meny denne søndagen, og et besøk på Brentfords nye storstue for å se deres kamp mot Tottenham Hotspur virket håpløst med tanke på billetter. Likeledes Chelsea v Liverpool. Hadde jeg visst det jeg i ettertid visste, ville jeg muligens satt kursen mot det nordlige Wales for å se Chirk AAA v Llandidloes Town, men jeg valgte meg oppgjøret mellom Hamworthy United og Willand Rovers i Southern League Division One South. Få timer etter at jeg hadde lagt inn en bindende bestilling på overnatting ved Travelodge-hotellet i Eastleigh, ble jeg imidlertid kontaktet av min groundhopper-kollega Paul ‘Splodge’ Proctor som kunne fortelle at hjemmelaget grunnet utfordringer med sin hjemmebane i Hamworthy (i utkanten av Poole) hadde startet en banedeling hos Weymouth.

Sistnevntes hjemmebane, Wessex Stadium, har jeg tidligere besøkt – i romjula 2014, da jeg så Weymouth beseire Arlesey Town, og min første reaksjon var en viss ergrelse da jeg helst ville besøke en ny bane denne dagen. Jeg vurderte å anse pengene for hotellet som tapt å stake ut en ny reiserute mot det nordlige Wales, men kom etter hvert frem til at jeg ikke kunne sløse slik, og at et gjensyn med Weymouth og Wessex Stadium uansett ikke ville være det verste jeg kunne benytte søndagen til. Derfor ble jeg med toget helt til Weymouth, der litt for klokken 12.00 kunne stige av og konstatere at turistene fortsatt satt sitt preg på byen selv om britenes sommerferie nå gikk sakte men sikkert mot slutten.

Weymouth ligger ved en engelske kanal, nærmest som en utpost helt sør i grevskapet Dorset – en drøy mil sør for Dorchester. Byen har et innbyggertall på rundt 55 000, og er en typisk seaside resort der turismen er alfa og omega. Spesielt om sommeren kommer det haugevis av turister for å blant annet nyte byens flotte strender. I tillegg er havna viktig, og herfra gikk det tidligere ferger til blant annet kanaløyene Guernsey og Jersey, men det ble det en slutt på da nye ferger ble for store for havna i Weymouth. Her befinner vi oss for øvrig midt på den 155 kilometer lange kyststripa som strekker seg fra Swanage til Exmouth og kalles Jurassic Coast. Weymouth var dessuten et av stedene man la ut fra mot Normadie på D-dagen i 1944. Det var nå duket for min femte eller sjette visitt i Weymouth, og selv om det denne gang skulle bli temmelig flyktig, er det alltid en trivelig by å besøke.

Det var fortsatt over tre timer til kamp da jeg gikk av toget, så jeg tok en liten tur ned til promenaden langs sjøen, kun to kvartaler unna stasjonen. Deretter slo jeg meg ned en stund på The Tides Inn, der innehaveren fortalte at turistsesongen gjerne varer til over Bank Holiday helgen i slutten av august måned. Etter hvert beveget jeg meg videre til The Dolphin, og deretter til The Star, før jeg fant det for godt å sette kursen mot Wessex Stadium og dagens kamp. Det nevnte stadionet ligger utenfor bykjernen, så derfor tok jeg en taxi dit ut, og ankom med rett i underkant av tre kvarter til avspark. Jeg betalte meg inn med £10, fikk høre at det dessverre ikke var noe kampprogram (kun online, som for meg er det samme), og gikk for opp i baren tilknyttet hovedtribunen for å slenge fra meg bagasjen i et hjørne og unne meg en pint.

Det var altså Hamworthy United som var dagens hjemmelag, om enn i eksil, og det er en klubb som ble stiftet i 1970. Det skjedde ved at Hamworthy FC og Trinidad Old Boys slo seg sammen. Førstnevnte hadde blitt stiftet i 1926, og var i 1953 med å stifte Dorset Combination, der Trinidad Old Boys ble med i 1965. Det var også i denne ligaen at den nye klubben tok plass, og tok ligatittelen i 1976/77-sesongen. Dorset Combination endret sommeren 2002 navn til Dorest Premier League, og Hamworthy United ble den første vinneren under ligaens nye navn. Ikke nok med det, for ett år senere kunne ‘The Hammers’ våren 2004 feire en andre strake ligatittel, og denne gang fikk de også rykke opp til Wessex League.

Sistnevnte liga var da i ferd med å gjennomføre en omstrukturering med utvidelse til flere divisjoner, og Hamworthy United ble plassert i toppdivisjonen. I sin første sesong i Wessex League vant The Hammers deres ligacup, og sesongen etter kunne de titulere seg som vinnere av Dorset Senior Cup etter finaleseier over lokalrival Poole Town. 2020/21-sesongen ble den andre på rad der ligaspillet ble stoppet av Covid, men ligacupen rakk de å spille ferdig, og Hamworthy United hanket inn nok en tittel med finaleseier over US Portsmouth. Etter at man omsider kunne starte opp ordentlig igjen etter pandemien, sikret The Hammers seg ligatittelen våren 2022, og rykket således opp i Southern League, der de ble plassert i Division One South. Dette er for ordens skyld nivå åtte av den engelske pyramiden (eller non league step 4 om man vil), og der debuterte de forrige sesong med en tredjeplass. Det betød playoff, men etter å ha slått Evesham United i semien, ble Sholing for sterke i playoff-finalen.

Hamworthy United hører som jeg var inne på hjemme i Hamworthy, som må kunne kalles en slags forstad til mer kjente Poole. Der hadde forgjengeren benyttet County Ground som sin hjemmebane siden 1950, og det ble også hjemmet til den nye klubben ved stiftelsen i 1970. En hovedtribune ble i 1956 åpnet av selveste Stanley Rous, som var daværende FA-sjef, men som senere skulle bli mangeårig FIFA-president. Jeg var nysgjerrig på hva som nå var galt der, siden den ikke kunne benyttes, og det kom frem at denne hovedtribunen ikke hadde oppfylt kravene etter en sikkerhetssjekk i sommer. Det må vel i seg selv være flaut for Dorset FA, all den tid det også er deres base og sannsynligvis også er de som drifter anlegget.

Den midlertidige redningen har altså vært at Weymouth tilbød en banedeling på deres Wessex Stadium, og dette var som nevnt slett ikke det verste stedet å gjøre en revisit. Weymouths hjemmebane går også under navnet Bob Lucas Stadium, til ære for en tro tjener som i en årrekke hadde vervet som klubbpresident. Det ble innviet i 1987, på tomten til byens gamle speedwaybane, etter at klubben mistet sin gamle hjemmebane Recreation Ground til en supermarkedkjede. Til å være et såpass nytt stadion, har Wessex Stadium en solid dose med både karakter og sjarm. Man tok til og med med seg de klassiske flomlysene fra sin gamle hjemmebane! Her har man flotte ståtribuner med bølgebrytere i klubbfargene (som også passet til dagens ‘hjemmelag’), og disse følger til og med svingene rundt banen, slik jeg liker det. Det er i det hele tatt et flott stadion å se fotball på.

Det var duket for seriestart for de to lagene som nå skulle i aksjon, og som jeg så vidt var inne på, snakket jeg litt med et par Hamworthy-supportere for å komme til bunns i stadion-situasjonen. Samtidig måtte jeg jo selvsagt spørre hva slags forhåpninger eller forventninger de hadde til sesongen rent sportslig. Kunne de gjenta bedriften fra i fjor, da det altså ble opprykks-kvalik? En av de mente at han håpet å kunne kjempe på øvre halvdel igjen, og kompisen nikket enig og la til «gjerne så høyt som mulig». Hva Willand Rovers gjelder, fikk jeg også en av deres tilreisende i tale, og uten at jeg skal uttale meg om hvorvidt han var representativ i så måte, fryktet han at det denne sesongen vil kunne dreie seg om å beholde plassen for klubben fra Devon.

Med innkjøpt burger og Bovril tok jeg oppstilling i det ene hjørnet og så lagene innta banen mens jeg satt maten til livs. I det 18. minutt hadde gjestene ballen i nettet, men linjemannen var oppe med flagget for å markere for offside. Kun minuttet etter var hjemmelaget nære på da Cam Munn stormet inn i feltet og avsluttet i stolpen. Etter dette var det lite som skjedde frem mot sidebyttet mens jeg benyttet resten av omgangen til å ta en foto-runde rundt banen. Det sto fortsatt 0-0 halvveis, men etter hvilen livnet det til litt. Tidlig i omgangen fikk nemlig hjemmelagets Maxwell Buckler det røde kortet, og da vi nærmet oss timen spilt led gjestenes Ryan Guppy samme skjebne, slik at det nå var spill ti mot ti.

Willand Rovers hadde et hjørnespark som gikk rett i mål, men dommeren hadde blåst for frispark utover. Etter et par sjanser begge veier, tok bortelaget ledelsen tjue minutter ut i omgangen. En corner ble headet i tverrliggeren, men returen ble stanget inn av Owen Howe. Det sto 0-1. Med et kvarter igjen av ordinær tid dømte dommeren straffespark til Willand Rovers og viste samtidig ut Crit Clarke, slik at Hamworthy nå var redusert til ni mann. Charlie Wright gjorde ingen feil fra straffemerket, og dermed 0-2. Etter dette gikk tilsynelatende litt av luften også ut av kampen, og det ble ikke flere mål. Det endte altså 0-2 foran 125 tilskuere, og Willand Rovers kunne ta med seg tre poeng tilbake til Devon.

Selv skulle jeg ikke videre til Devon, men til Hampshire, der jeg som nevnt hadde booket overnatting i Eastleigh. Jeg hadde bestilt taxi som kom for å frakte meg tilbake til Weymouth togstasjon, der jeg nå hadde tid til en pint på Railway Tavern før toget skulle gå. Jeg ble med så langt som til Southampton Central, der jeg byttet tog og deretter unnagjorde dagens siste korte etappe opp til Eastleigh. Der hadde jeg betalt £29,99 for overnatting ved Travelodge Eastleigh Central, som ligger tvers over veien for togstasjonen i Eastleigh. Vegg-i-vegg med dette hotellet ligger dessuten Wetherspoons-puben The Wagon Works, så det var et praktisk sted å innta en sen middag etter å ha sjekket inn litt etter klokken åtte på kvelden. Siden jeg først var i Eastleigh, måtte jeg også en tur innom Steam Town Brewery Co, før kvelden ble avsluttet med et glass på The Spitfire.

Revisit:
Hamworthy United v Willand Rovers 0-2 (0-0)
Southern League Division One South
Wessex Stadium (at Weymouth), 13 August 2023
0-1 Owen Howe (66)
0-2 Charlie Wright (pen, 76)
Att: 125
Admission: £10
Programme: None (online only)

Next game: 14.09.2023: Stockport Town v Stockport Georgians
Previous game: 12.09.2023: Garw SBGC v Aberfan

More pics

Lørdag 12.08.2023: Garw SBGC v Aberfan

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Det var til duskregn at jeg våknet i Haverfordwest, langt ute i det sørvestlige Wales, og det hadde tydeligvis også regnet i løpet av natten. Frokost var inkludert ved Hotel Mariners, så den ble inntatt der før jeg gikk for å pakke og deretter sjekket ut. Det hadde sluttet å regne da jeg gikk mot Haverfordwest stasjon for å komme meg med 09.25-toget østover. Det skulle jeg være med så langt som til Bridgend, og turen dit tok rett i overkant av to timer. Planen for dagen for å besøk en bane som har figurert svært høyt på min ønskeliste en god stund; nemlig Blandy Park, som er hjemmebanen til Garw SBGC. Værmeldingen om store mengder regn hadde imidlertid skapt en viss bekymring, og det var også grunnen til at jeg tok toget såpass tidlig til Bridgend, slik at eventuelle dårlige nyheter om avlysning ville gi meg bedre muligheter til å legge om kursen til andre destinasjoner dersom de kom tidlig nok.

Garw-folket virket imidlertid nokså positive, heldigvis, og dermed hadde jeg nå litt tid å slå i hjel i Bridgend før jeg skulle videre bussen opp mot Pontycymer, der de hører hjemme. Jeg tittet først innom The Railway, før jeg spaserte videre til Wetherspoons-puben The Wyndham Arms. Buss nummer 72 gikk hver halvtime, og jeg fant ut at jeg fortsatt hadde såpass god tid at jeg også unnet meg en rast på Tair Pluen, som ligger rett over veien for bussterminalen i Bridgend. Jeg gikk etter hvert for å ta 13.10-bussen, og bussjåføren kvitterte ut en dagsbillett for Bridgend-området til £5, da han mente det var billigere enn å kjøpe to enkeltbilletter. Bussen brukte rundt 25 minutter opp til sørlige delen av landsbyen Pontycymer, der jeg hoppet av med en snau time til avspark.

Pontycymer er landsby som ligger i et dalføre en drøy mil nord for Bridgend, og som så mange andre landsbyer i området har den en lang tilknytning til gruvedrift, og kullet har vært helt sentralt her, selv om det nå begynner å bli en stund siden det var slutt på gruvedriften. Klubben jeg denne dagen skulle besøke har tatt sitt navn fra elven Garw, som renner i bunnen av den trange dalen på sin vei mot Bridgend. Pontycymer ligger smal og langstrakt med bebyggelse oppover i dalsiden, og har et innbyggertall som oppgis å være rundt 2 500. ‘Pont’ er det walisiske ordet for bro, og ‘cymer’ beskriver et sted hvor flere elver eller bekker møtes, slik tilfelle er her. Så da bør også landsbyens navn være forklart.

Rett oppe i veien fra der jeg gikk av bussen, fant jeg inngangen til Blandy Park mellom noen av husene, og ved inngangspartiet kunne jeg betale meg inn med £3. Her sto vi oppe i skrenten i forhold til banen som ligger nede ved elven som renner forbi, og det hele har en nokså spektakulær beliggenhet. Siden jeg måtte slepe med meg bagasjen på kamp, ble jeg av en kar i inngangspartiet først tatt for å være spiller, og det får jeg vel kanskje tross alt ta som et kompliment. Da jeg spurte om jeg kunne slenge fra meg bagen et sted, ble jeg sendt inn i klubbhuset, der jeg møtte på Dai, som identifiserte meg som den norske groundhopperen han hadde sett melde sin ankomst. Han virket nærmest å være en slags altmuligmann for klubben, i tillegg til å være en trivelig type. Han viste meg et rom der jeg kunne sett fra meg bagen til etter kampslutt, og ga meg etter hvert en solid innføring i temaet Garw SBGC.

Denne klubben ble i 1945 stiftet under navnet Garw Athletic, og tok sju år senere plass i Welsh Football League. De spilte mange år på nivå to og tre av walisisk fotball, der man som kjent ikke hadde noen nasjonal toppdivisjon før 1992. Etter noen år nede på nivå fire, hadde klubben noen gode år rundt og like etter årtusenskiftet. Opprykk fra Welsh Football League Division Three våren 2000 ble ett år senere fulgt opp med en andre strake divisjonstittel og opprykk til Division One. Tilbake på nivå to i Welsh Football League Division One, noterte de seg våren 2002 for en fjerdeplass, men de skulle snart få det tyngre. I 2008, 2009 og 2010 rykket de ned tre sesonger på rad, og det siste av disse nedrykkene betød et farvel med Welsh Football League etter over et halvt århundre i den ligaen (som nå for øvrig også er en saga blott etter de seneste omstruktureringene av den walisiske fotball-pyramiden for noen år siden).

Det var for øvrig i 2008 at klubben tok dagens navn, med en forkortelse som står for Garw Seniors, Boys and Girls Club). Etter det nevnte nedrykket i 2010, tok klubben plass i South Wales Senior League, der de umiddelbart rykket ned som jumbo for fjerde år på rad. De befant seg fortsatt i denne ligaens ‘andredivisjon’ da den i 2015 slo seg sammen med South Wales Amateur League og stiftet dagens South Wales Alliance League, som Garw SBGC dermed var med i fra starten. De spilte seg opp til den ligaens toppdivisjon før Covid satt en foreløpig stopper for videre spill, men rykket ved slutten av forrige sesong ned igjen til det som nå har blitt omdøpt til Championship-divisjonen av South Wales Alliance. For ordens skyld er dette nå ensbetydende med nivå fem av den walisiske pyramiden.

Etter at Dai hadde foret meg med masse informasjon om både klubben, den tidligere gruvedriften på stedet, og en del andre ting, spurte jeg om han hadde tro på en umiddelbar retur til denne ligaens toppdivisjon; Premier Division. Det hadde han ikke, og fastslo at favorittene i så måte var Ely Rangers, før han la til at også dagens motstander Aberfan er toppet foran Garw av bookmakerne. En annen kar som omtalte seg selv som ‘the river rat‘ der han sto og trakk på seg vadeutstyr og gjorde seg klar for jobben med å hente baller i elven som renner forbi, fryktet til og med at Garw kan komme til å få en tung sesong og slite på nedre del av tabellen. Inne på det som egentlig så mest ut som et vaskerom, hadde Dai en liten bar der han trakk frem en Strongbow til meg fra kjøleskapet, og jeg overlot ham til diverse plikter mens jeg tittet litt på bilder etc i klubbhuset.

Blandy Park er som nevnt en bane som hadde figurert meget høyt på min ønskeliste, og den er da også nokså ikonisk i groundhopper-miljøet. Nå kunne jeg endelig huke den av og ta en nøyere kikk mens klokken nærmet seg 14.30 og avspark. Det er rett og slett vanskelig å beskrive Blandy Park på en måte som yter den rettferdighet, men tilskuerfasilitetene befinner seg på den ene langsiden, der man står høyt oppe i skrenten i forhold til selve banen, og således har flott utsikt over det som skjer ute på gressmatta. Et utbygg utenfor klubbhuset gir tak over hodet, og herfra er det en lite nettverk av trapper og gangveier som leder ned til banen. På bortre langside renner som nevnt elven forbi rett ved siden av. Dette er nok ikke noe for de som foretrekker toppfotballens moderne arenaer, men for feinschmeckere som elsker slike anlegg med sjarm, er Blandy Park midt i blinken.

Dette var duket for sesongåpning i divisjonen, og Garw SBGC scoret sesongens første mål allerede i kampens første minutt. Jeg hadde kun noe sånt som 13 sekunder på min stoppeklokke da et slapt tilbakespill ble snappet opp av Elliott Williams som satt inn 1-0. Aberfan hadde ballen i nettet i det femte minutt, men dommeren så noe inne i feltet og blåste frispark utover. Likevel var vi like langt kun et minutt senere , da Jaymie Wearn utlignet på glimrende vis ved å plassere ballen i krysset. 1-1, og kun to minutter senere hadde gjestene snudd kampen. En kort corner, og en avslutning fra Joshua Powell som snek seg inn nede ved stolpen i det nærmeste hjørnet. Himmelen hadde for øvrig åpnet seg over Blandy Park rett rundt avspark, og det ble nå spilt i øs pøs regnvær. Aberfan hadde en god sjanse til å øke ledelsen da en av deres spillere ble spilt gjennom, men avslutningen gikk over. I stedet utlignet Rhys Stevens for Garw med en glimrende scoring i det 39. minutt, og 2-2 sto seg frem til pause.

Jeg hadde benyttet første omgang til å ta en liten tur ned til banen og over mot bortre langside, og var nå våt til skinnet da jeg kom opp igjen i klubbhuset for å søke ly og forhåpentligvis tørke litt. Det hadde kanskje vært en god idé å ta med seg paraplyen jeg hadde i bagen, men men.. Dai hentet påfyll fra kjøleskapet til meg mens vi ventet på andre omgang, og forholdene ute på banen gjorde at jeg begynte å frykte for avlysning. Det hadde kanskje vært større grunn til å frykte det eksempelvis over grensen i England, men man vet aldri. Jeg elsker å se på slike kamper der det er vått og gjerne gjørmete, men samtidig blir man stående med en følelse av usikkerhet knyttet til hvorvidt kamplederen vil la det fortsette. Det virket heldigvis aldri å være noe tema denne dagen, og snart var lagene utpå igjen.

I omgangens andre minutt tok bortelaget Aberfan igjen ledelsen. Et gjennomspill ble fulgt med runding av keeperen, men avslutningen ble blokkert på streken av en spiller som kom seg tilbake i grevens tid. Returen ble imidlertid satt inn av Luke Tarr, og det sto 2-3. Etter en times spill slo Garw tilbake da Arjen Matthews styrte inn utligningen til 3-3 fra en corner, og få minutter senere holdt de på å score fra en corner igjen, men denne gang ble ballen headet i tverrliggeren. Kampen sto og vippet, men med fem minutter igjen var det gjestene som tok ledelsen 3-4. Jaymir Wearn ble tomålsscorer etter å ha sendt i vei et skudd som Garw-keeperen kun klarte å endre retning på før den gikk i mål. 3-4 ble til slutt også sluttresultatet i en veldig artig kamp.

Jeg gikk for å hente bagasjen og takke for meg, og ble invitert med opp på den lokale puben, der folket skulle samles. Det var fristende, og det hadde forresten også sluttet å regne, men jeg følte jeg burde komme meg tilbake til Bridgend med første buss siden jeg tross alt hadde en lang vei til kveldens overnattingssted. Derfor takket jeg høflig nei takk til den hyggelige invitasjonen, og tok i stedet oppstilling på bussholdeplassen. Tilbake i Bridgend var det bare å tusle til jernbanestasjonen og vente på toget til Cardiff Central, der jeg skulle bytte tog. Ved ankomst i den walisiske hovedstaden så jeg imidlertid at 18.00-toget videre var innstilt, slik at jeg måtte vente på avgangen en time senere. Det gjorde jeg med en pint på The Cambrian Tap, der jeg slo av en prat med noen QPR-fans som hadde sett sitt lag i Cardiff denne dagen.

19.00-toget med Taunton i panna gikk heldigvis som planlagt, og rundt én time og tjue minutter senere kunne jeg stige av på stasjonen Weston Milton. Her befant jeg meg i et område av Weston-super-Mare, og hadde omtrent et kvarter å gå til Western Beaches Guest House, der jeg hadde betalt £35 for overnatting. Siden det ikke var altfor sent, gikk jeg etter hvert tilbake der jeg hadde kommet fra, og unnet meg et glass eller to på puben The Borough Arms, der de lokale så ut til å ha en trivelig lørdagskveld. Jeg overlot festlighetene til de da jeg etter hvert tømte glasset og spaserte tilbake til min base for å få litt søvn etter en lang dag på farten. Endelig hadde jeg fått besøkt Garw SBGC og deres Blandy Park, og det skulle bli stående som et høydepunkt på turen.

Welsh ground # 24:
Garw SBGC v Aberfan 3-4 (2-2)
South Wales Alliance Championship
Blandy Park, 12 August 2023
1-0 Elliot Williams (1)
1-1 Jaymie Wearn (6)
1-2 Joshua Powell (8)
2-2 Rhys Stevens (39)
2-3 Luke Tarr (47)
3-3 Arjen Matthews (61)
3-4 Jaymie Wearn (86)
Att: 47 (h/c)
Admission: £3
Programme: None

Next game: 13.08.2023: Hamworthy United v Willand Rovers (@ Weymouth)
Previous game: 11.08.2023: Haverfordwest County v Pontypridd United

More pics

This day on a map / This whole trip on a map