Søndagens første tog fra Gillingham gikk i halv sju tiden, og jeg befant meg etter hvert tilbake i Reading litt etter klokka ni. På dagen for sesongens siste runde i Championship, skulle alle kampene starte kl. 13.00, og derfor hadde mine kompiser intatt The Monk’s Retreat allerede fra 7-tiden om morgenen. Når Wetherspoons puber åpner tidlig må man da benytte seg av det.. En betydningsløs kamp skulle spilles mellom Reading og gjestene fra Preston. Betydningsløs for tabellen i det minste.. Stemningen ble etter hvert god i takt med tilstrømningen av mennesker og inntaket av drikke, og vi bestemte oss for å ta maxi-taxi til Madejski Stadium.
På plass på East Stand kunne jeg og 19 238 andre se Jimmy Kebe drible seg forbi tre mann før han sendte “oss” i føringen etter 12 minutter. Bare noen minutter senere fant en glimrende pasning fra Shane Long vingen Jobi McAnuff som kom seg foran Preston-forsvareren og sendte ballen i hjørnet til 2-0.
Reading var totalt overlegne, og både Kebe, Long og den fantastiske Gylfi Sigurdsson hadde alle sjanser til å øke, mens Preston måtte nøye seg med et langskudd som nesten ble klønet inn av Readings keeper Adam Federici, og en heading fra Youl Mawene som ga Federici muligheten til å rette opp inntrykket med en flott redning.
Etter pausen hadde igjen både Sigurdsson og Long sjanser til å øke, før Ross Wallace skjøt i stolpen for Preston. Like etter, med 64 minutter spilt, fikk nevnte Wallace sjansen igjen. Han sendte i vei et fantastisk frispark fra bortimot 30 meter, som endte i nettmaskene bak Federici. 2-1. Men Reading hadde full kontroll, og Sigurdsson fikk sitt velfortjente mål etter 72 minutter – sesongens mål nummer 20 i ligaen for midtbanespilleren. Preston-fansen danset derimot conga på South Stand; en haug av dem tydeligvis utkledd som karakterer fra The Wizard of Oz.
North Ends keeper Waynes Henderson måtte ta frem sitt ytterste for å hindre Matt Mills i å heade inn nummer fire, og Jimmy Kebe hadde et mål annulert for offside. Muligens var det en feil avgjørelse, men det spilte ingen rolle. Innbytter Simon Church avsluttet sesongen med en superb volley fra utenfor 16-meteren, utagbart for keeper Henderson. Dermed 4-1 tre minutter på overtid, noe som også ble sluttresultatet. Æresrunde ble etter hvert foretatt, og de fleste sto igjen for å hylle spillerne.
Tilbake i sentrum fant vi ut at Blagrave Arms holdt stengt (av den utrolige grunn at noen hadde smurt avføring utover veggene på toalettet, fant vi ut senere! Herlig…) så vi fortsatte like gjerne der vi slapp på Monk’s Retreat. Det er vel ikke mer å si enn at det ble en fuktig kveld, og såvidt jeg husker endte jeg opp på Reflex før jeg tok kvelden etter en laaang men fin dag.
Re-visit: Reading v Preston North End 4-1 (2-0) Championship Madejski Stadium, 2 May 2010 1-0 Jimmy Kebe (12) 2-0 Jobi McAnuff (17) 2-1 Ross Wallace (64) 3-1 Gylfi Sigurdsson (72) 4-1 Simon Church (90) Att: 19 239 Admission: £23 Programme: £3
Etter en tidlig togtur fra Reading inn til Paddington og tube gjennom London, befant jeg meg på St. Pancras togstasjon. Selv om den ser nymotens ut innvendig, og jeg har tatt tog derfra til både Nottingham og Sheffield tidligere, er den ikke veldig imponerende skiltet. Og jeg surret litt rundt først før jeg fant ut at Southeastern’s togruter til Kent har avgang fra terminalens innerste krok. Med litt innkjøpt lesestoff lot jeg toget bringe meg i retning grevskapet som kalles “The garden of England”, og kunne til slutt hoppe av toget i Gillingham. Der skulle hjemmelaget spille League One-kamp mot storheten Southampton senere på dagen, en livsviktig kamp for Gills i kampen mot nedrykk. Selv om kampen var betydningsløs for gjestene fra sydkysten, hadde de solgt ut sine billetter – og da jeg ringte Gillinghams ticket office for å sikre meg billett, var det en mistenksom resepsjonist som kunne fortelle at de hadde blitt nedringt av personer med sydkyst-dialekter på jakt etter billetter på de andre tribunene. Heldigvis ble jeg kvitt mistanken om å tilhøre denne kategorien, og billett var i boks.
Jeg hadde ikke før stukket hodet ut av stasjonen før jeg ble påprakket en løpeseddel reklamerende for vannhullet Southern Belle, perfekt beliggende tvers ovenfor stasjonen, og helt i begynnelsen av den koselige High Street. Et perfekt stoppested før man sjekker inn bagasjen på hotellet, tenkte jeg – det var jo uansett tidlig ennå, ikke engang tolv. Det hadde allerede begynt å yre av liv, og både lokale og spesielt tilreisende fra Hampshire var i full gang med vorspielet. Etter et par pints med Herefordshire-nektar gikk turen med taxi til King Charles Hotel, et meget imponerende hotell med flotte, store rom. Kjempevaluta for pengene, og egen fløy med røykerom har de til og med – noe som ikke lenger er hverdagskost. Etter en kjapp dusj spaserte jeg tilbake til Southern Belle ved hjelp av mitt faste kart printet ut fra nettet. En venninne jeg skulle møte her hadde ikke kommet ennå, men jeg fikk da slått av en prat med både hjemme- og bortefolk, og ikke minst tatt tempen på førstnevntes nerver og syn på sjansene til å overleve, mens jeg ventet på henne.
Hun hadde blitt forsinket, og da hun skulle sitte lenger ned på Rainham Stand enn meg sammen med familie, avtalte vi å heller møtes på Southern Belle etter kampen. Jeg gikk dermed for å plukke opp billetten, samt det faste skjerf og program. På plass på Rainham End kunne jeg se med egne øyne at Southampton-folket virkelig hadde møtt tallrike opp, der hele Brian Moore Stand på motsatt side var full av individer i rødt og hvitt. De skal være glad for at det var fint vær og sol, for den er uten tak og totalt åpen for elementene.
9 504 tilskuere kunne se kampen åpne friskt, og etter 19 minutter traff Saints-keeper Kelvin Davis’ klarering Gills-angriper Simeon Jackson, og ballen landet hos Rene Howe som enkelt kunne gi hjemmelaget ledelsen 1-0. Lee Barnard var farlig frempå for gjestene, men Gills hadde også sine sjanser og det var ikke ufortjent at de gikk til pause med ledelse. Etter hvilen satt innbytter Rickie Lambert fart i The Saints, men det var Gillingham som økte til 2-0 da Josh Gowling headet inn Curtis Westons innlegg – ikke så altfor lenge etter at Simeon Jackson hadde en heading i tverrliggeren. Etter 65 minutter reduserte David Connolly til 2-1 med et skudd fra utenfor 16-meteren, og sørget for en nervøs avslutning på Priestfield Stadium. Kun en kjemperedning av Gills-keeper Alan Julian hindret Rickie Lambert i å utligne, og nå var Gillingham virkelig på defensiven. De hadde nok med å forsvare seg, og Saints-kaptein Dean Hammond headet like utenfor idet klokken passerte 80 spilte minutter.
Etter fire lange tilleggsminutter var dog en kjempeviktig seier et faktum for hjemmelaget, og publikum var i ekstase. Som så ofte i sesongens siste hjemmekamp, ble banen invadert av unge Gills-fans som tydeligvis var overbevist om at nå hadde de sikret plassen. Noen illsinte sjeler skrek og bar seg over personene ute på banen. “Your fuc*ing idiots! Get off the pitch, you morons! We’re not safe yet!”. Men klubben hadde nå i hvert fall skjebnen i egne hender, da de var i førersetet ovenfor de andre dumpekandidatene Tranmere, Exeter og Hartlepool, og uavgjort mot allerede nedrykksklare Wycombe i siste kamp ville sikre plassen uavhengig av hva de andre gjorde. Imidlertid gikk absolutt alt mot Gillingham i siste runde – selv tapte de 3-0 i Buckinghamshire, mens både Exeter og Tranmere vant og Hartlepool spilte uavgjort – og dermed ble det nedrykk likevel. Men det er en annen historie..
Tilbake på Southern Belle ble vi et par timer og moret oss sammen med supportere fra begge lag, inntil det begynte å tynnes ut i rekkene av fotballsupportere. Jeg hadde uansett en tidlig start og lang dag planlagt for neste dag, så min venninne fulgte meg tilbake til hotellet, hvor vi etter hvert sa takk for nå. Et hyggelig møte med Gillingham var over for denne gang.
English ground # 26: Gillingham v Southampton 2-1 (1-0) League One Priestfield Stadium, 1 May 2010 1-0 Rene Howe (19) 2-0 Josh Gowling (51) 2-1 David Connolly (65) Att: 9 504 Admission: £23 Programme: £3
Min opprinnelige plan om å fly over lørdag morgen, måtte forandres da det ikke var noe tilgjengelig tidlig nok. Slik er det innimellom når man drar på kort varsel, men jeg følte trang til å foreta en siste helgetur over till balløya før sesongen sluttet. Derfor dro jeg litt tidligere fra jobb denne fredagen, og fløy over til Heathrow på ettermiddagen. Rail Air bussene til Reading hadde tydeligvis flyttet, men jeg fant den nye basen og satt snart på bussen til Reading. Vår kjære Coopers Arms hadde nettopp blitt lagt ned, men jeg fant hvertfall et par av mine kompiser på Blagrave Arms. Etter en kjapp svipptur med taxi for å dumpe bagasjen på Crescent Hotel ble det tid til noen glass med mine venner. Men da ingen følte for litt clubbing ved pubens stengetid, endte jeg opp med å ta en tur innom Reflex alene – uten at jeg kjedet meg av den grunn – før det bar tilbake til hotellet for å få litt søvn.
Etter en tidlig togtur inn til Paddington og tube gjennom London, befant jeg meg på St. Pancras togstasjon. Selv om den ser nymotens ut innvendig, og jeg har tatt tog derfra til både Nottingham og Sheffield tidligere, er den ikke veldig imponerende skiltet. Og jeg surret litt rundt først før jeg fant ut at Southeastern’s togruter til Kent har avgang fra terminalens innerste krok. Med litt innkjøpt lesestoff lot jeg toget bringe meg i retning grevskapet som kalles “The garden of England”, og kunne til slutt hoppe av toget i Gillingham. Der skulle hjemmelaget spille League One kamp mot storheten Southampton senere på dagen, en livsviktig kamp for Gills i kampen mot nedrykk. Selv om kampen var betydningsløs for gjestene fra sydkysten, hadde de solgt ut sine billetter – og da jeg ringte Gillinghams ticket office for å sikre meg billett, var det en mistenksom resepsjonist som kunne fortelle at de hadde blitt nedringt av personer med sydkyst-dialekter på jakt etter billetter på de andre tribunene. Heldigvis ble jeg kvitt kvitt mistanken om å være en de, og billett var i boks.
Jeg hadde ikke før stukket hodet ut av stasjonen før jeg ble påprakket en løpeseddel reklamerende for vannhullet Southern Belle, perfekt beliggende tvers ovenfor stasjonen, og helt i begynnelsen av den koselige High Street. Et perfekt stoppested før man sjekker inn bagasjen på hotellet, tenkte jeg – det var jo uansett tidlig ennå, ikke engang tolv. Det hadde allerede begynt å yre av liv, og både lokale og spesielt tilreisende fra Hampshire var fullt igang med vorspielet. Etter et par pints med Herefordshire-nektar gikk turen med taxi til King Charles Hotel, et meget imponerende hotell med flotte, store rom. Kjempevaluta for pengene, og egen fløy med røykerom har de til og med – noe som ikke lenger er hverdagskost. Etter en kjapp dusj spaserte jeg tilbake til Southern Belle ved hjelp av mitt faste kart printet ut fra nettet. En venninne jeg skulle møte her hadde ikke kommet ennå, men jeg fikk da slått av en prat med både hjemme- og bortefolk, og ikke minst tatt tempen på førstnevntes nerver og syn på sjansene til å overleve, mens jeg ventet på henne.
Hun hadde blitt forsinket, og da hun skulle sitte lenger ned på Rainham Stand enn meg sammen med familie, avtalte vi å heller møtes på Southern Belle etter kampen. Jeg gikk dermed for å plukke opp billetten, samt det faste skjerf og program. På plass på Rainham End kunne jeg se med egne øyne at Southampton-folket virkelig hadde møtt tallrike opp, der hele Brian Moore Stand på motsatt side var full av individer i rødt og hvitt. De skal være glad det var fint vært og sol, for den var uten tak og totalt åpen for elementene.
9 504 tilskuere kunne se kampen åpne friskt, og etter 19 minutter traff Saints-keeper Kelvin Davis’ klarering Gills angriper Simeon Jackson og landet hos Rene Howe, som enkelt kunne gi hjemmelaget ledelsen 1-0. Lee Barnard var farlig frempå for gjestene, men Gills hadde også sine sjanser og det var ikke ufortjent at de gikk til pause med ledelse. Etter hvilen satt innbytter Rickie Lambert fart i The Saints laget, men det var Gillingham som økte til 2-0 da Josh Gowling headet inn Curtis Westons innlegg – ikke så altfor lenge etter at Simeon Jackson hadde en heading i tverrliggeren. Etter 65 minutter reduserte David Connolly til 2-1 med et skudd fra utenfor 16-meteren, og sørget for en nervøs avslutning på Priestfield Stadium. Kun en kjemperedning av Gills keeper Alan Julian hindret Rickie Lambert i å utligne, og nå var Gillingham virkelig på defensiven. Det hadde nok med å forsvare seg, og Saints kaptein Dean Hammond headet like utenfor idet klokken passerte 80 spilte minutter.
Etter fire lange tilleggsminutter var dog en kjempeviktig seier et faktum for hjemmelaget, og publikum var i ekstase. Som så ofte i sesongens siste hjemmekamp, ble banen invadert av unge Gills-fans som tydeligvis var overbevist om at nå hadde de sikret plassen. Noen illsinte sjeler skrek og bar seg over personene ute på banen. “Your fuc*ing idiots! Get off the pitch, you morons! We’re not safe yet!”. Men klubben hadde nå hvertfall skjebnen i egne hender, da de var i førersetet ovenfor de andre dumpekandidatene Tranmere, Exeter og Hartlepool, og uavgjort mot allerede nedrykksklare Wycombe i siste kamp ville sikre plassen uavhengig av hva de andre gjorde. Imidlertid gikk absolutt alt mot Gillingham i siste runde – selv tapte de 3-0 i Buckinghamshire, mens både Exeter og Tranmere vant og Hartlepool spilte uavgjort – og dermed ble det nedrykk likevel. Men det er en annen historie..
Tilbake på Southern Belle ble vi et par timer og moret oss sammen med supportere fra begge lag, inntil det begynte å tynnes ut i rekkene av fotballsupportere. Jeg hadde uansett en tidlig start og lang dag planlagt for neste dag, så min venninne fulgte meg tilbake til hotellet, hvor vi etterhvert sa takk for nå. Et hyggelig møte med Gillingham var over for denne gang.
Ground #26: Gillingham – Southampton 2-1 (1-0) League One Priestfield Stadium, 1 May 2010 1-0 Rene Howe (19) 2-0 Josh Gowling (51) 2-1 David Connolly (65) Att:9,504 Admission: £23 Programme: £3
Dag 3: 02.05.2010: Reading – Preston North End
Søndagens første tog fra Gillingham gikk i halv sju tiden, og jeg befant meg etterhvert tilbake i Reading litt etter 9. På dagen for sesongens siste runde i Championship, skulle alle kampene starte kl. 13.00, og derfor hadde mine kompiser intatt The Monk’s Retreat allerede fra 7-tiden om morgenen. Når Wetherspoons puber åpner tidlig må man da benytte seg av det.. En betydningsløs kamp skulle spilles mellom Reading og gjestene fra Preston. Betydningsløs for tabellen i det minste.. Stemningen ble etterhvert god i takt med tilstrømningen av mennesker og inntaket av drikke, og vi bestemte oss for å ta maxi taxi til Madejski Stadium.
På plass på East Stand kunne jeg og 19 238 andre se Jimmy Kebe drible seg forbi tre mann før han sendte oss i føringen etter 12 minutter. Bare noen minutter senere fant en glimrende Shane Long pasning Jobi McAnuff som kom seg foran Preston forsvareren og sente ballen i hjørnet til 2-0.
Reading var totalt overlegne, og både Kebe, Long og den fantastiske Gylfi Sigurdsson hadde alle sjanser til å øke, mens Preston måtte nøye seg med et langskudd som nesten ble klønet inn av Reading keeper Adam Federici, og en heading fra Youl Mawene som ga Federici muligheten til å rette opp inntrykket med en flott redning.
Etter pausen hadde igjen både Sigurdsson og Long sjanser til å øke, før Ross Wallace skjøt i stolpen for Preston. Like etter, med 64 minutter spilt, fikk nevnte Wallace sjansen igjen. Han sendte i vei et fantastisk frispark fra bortimot 30 meter, som endte i nettmaskene bak Federici. 2-1. Men Reading hadde full kontroll, og Sigurdsson fikk sitt velfortjente mål etter 72 minutter – sesongens mål nummer 20 i ligaen for midtbanespilleren. Preston-fansen derimot danset conga på South Stand; en haug av dem tydeligvis utkledd som karakterer fra The Wizard of Oz.
North End keeper Waynes Henderson måtte ta frem sitt ytterste for å hindre Matt Mills i å heade inn nummer fire, og Jimmy Kebe hadde et mål annulert for offside. Muligens var det en feil avgjørelse, men det spilte ingen rolle. Innbytter Simon Church avsluttet sesongen med en superb volley fra utenfor 16-meteren, utagbart for keeper Henderson. Dermed 4-1 tre minutter på overtid, noe som ble sluttresultatet. Æresrunde ble etterhvert foretatt, og de fleste sto igjen for å hylle spillerne.
Tilbake i sentrum fant vi ut at Blagrave Arms holdt stengt (av den utrolige grunn at noen hadde smurt avføring utover veggene på toalettet, fant vi ut senere! Herlig…) så vi fortsatte like gjerne der vi slapp på Monk’s Retreat. Det er vel ikke mer å si enn at det ble en fuktig kveld, og såvidt jeg husker endte jeg opp på Reflex før jeg tok kvelden etter en laaang men fin dag.
Re-visit: Reading – Preston North End 4-1 (2-0) Championship Madejski Stadium, 2 May 2010 1-0 Jimmy Kebe (12) 2-0 Jobi McAnuff (17) 2-1 Ross Wallace (64) 3-1 Gylfi Sigurdsson (72) 4-1 Simon Church (90) Att: 19,239 Admission: £23 Programme: £3
Dag 4: 03.05.2010: Luton Town – York City
Jeg befant meg tilbake på St. Pancras stasjon, hvor jeg nå husket hvor jeg hadde observert togene jeg var ute etter. Rulletrappene tok meg ned under bakken og til plattformen der toget til Luton snart kom inn på platformen. Ved hjelp av nyinnkjøpte Non League Paper og Football League Paper fra WHSmith på Reading stasjon, fikk jeg slått ihjel litt tid mens jeg beveget meg mot Bedfordshire. Med drosje ankom jeg Stockwood Hotel, som virket litt lugubert. Men jeg skulle uansett bare slenge fra meg bagasjen, så jeg tok kartet fatt og fant frem til Arndale Centre og senere The White House Pub, hvor det allerede var fullt av Luton-fans. Min nye Reading-tatovering fikk forøvrig flere kommentarer fra skeptiske Luton-fans som fortsatt husker at vi slo de 4-1 i Full Members (den gang Simod) cupfinalen i 88. Hjemmelaget skulle spille andre semifinale i playoff, og kun York City sto mellom Luton Town og en Wembley-finale mot vinneren av Oxford United og Rushden & Diamond i den andre semifinalen, med plass i League Two som ettertraktet premie. York City hadde vunnet den første kampen oppe i Yorkshire etter et meget sent mål av Richard Brodie, noe som var hardt å svelge for Luton. Men Hatters-fansen virket stinne av selvtillit etter å ha avsluttet den ordinære serien med 10-4-0 siden nyttår.
Kenilworth Road har lenge vært omtalt som det verste stadion i Football League (før nedrykket til Conference), men da jeg hadde hentet min billett og entret Main Stand via et originalt trappe/rampe-system som nok har vært umoderne i en mannsalder , ble jeg positivt overrasket. Jeg ble møtt av et sjarmerende anlegg, og falt for dets karakter. Unntaket er motsatt langside, der gamle Bobbers Stand har blitt erstattet med en rekke usjarmerende executive boxes som i 1986 erstattet gamle Bobbers Stand. På området av Main Stand der jeg sto, nærmest bortesupporternes Oak Road Stand, var stemningen elektrisk og aggresiv – 9 781 tilskuere på stadion skapte en fantastisk atmosfære.
Luton måtte jo frem og score, så det var ingen overraskelse å se de gå offensivt ut, selv om man nesten kunne merke nervøsiteten i laget. Tom Craddock skjøt rett utenfor etter snaue kvarteret, og like etter burde veteranen Kevin Gallen gitt Luton ledelsen og sørget for balanse sammenlagt, men en glimrende redning av Michael Ingham i York målet hindret hjemmejubel. Richard Brodie var frempå og minnet på at York ikke ville gi seg uten motstand, mens Luton hadde sjanser i form av en Claude Gnapka heading og en skummel cross fra Jake Howells som skapte kaos i City forsvaret. Jeg fikk forøvrig oppdatering på mobil fra Oxford United – Rushden & Diamonds av min Oxford-kompis Matt, som kunne fortelle at Oxford var på vei til å leke seg til Wembley, og desperate Rushden-fans hadde utløst brannalarmen på Kassam Stadium i forsøk på å få kampen avbrutt.
To minutter etter hvilen ble oppgaven langt verre for hjemmelaget, da York ble tildelt frispark på 16-meteren. Michael Rankine skjøt gjennom muren og traff Lutons keeper Mark Tyler. Den som reagerte raskest var Yorks Chris Carruthers som satt inn 0-1. Nå var oppoverbakken blitt enda brattere for Luton. Town-manager Ricgard Money foretok offensive bytter, men selv om Luton hadde spillemessig overtak skapte de få virkelige farligheter da de stanget mot en mur av røde og blå. De farligste sjansene kom til York på kontringer og de kunne fort doblet ledelsen, men en umarkert Alex Lawless klarte ikke å treffe mål.
Frustrasjonen begynte å bre seg i Luton, både på banen og tribunen. På banen fortsatte de å stange i muren til York, som var skumle på kontringer, og når de først kom til sjanser ble avslutningene for slappe. På tribunen derimot, ble entusiasmen vendt til pur aggresjon – det haglet med ukvemsord og hatefulle sanger mot York-folket og northeners generelt, og snart var det også mynter, lightere og andre rekvisitter som haglet mot Oak Road Stand. Luton kom muligens litt ut av det da dommeren ble skadet og brukte 7 minutter på å få byttet, og så aldri ut til å utgjøre noen alvorlig trussel. Og da sluttsignalet gikk, eksploderte det fullstendig.
Hundrevis av mennesker strømmet ut på gressmatta, mange av de allerede maskert. Da politiet kom utpå banen med køller og skjold for å hindre Luton fans å gå mot bortefolket, var det nettopp det de gjorde. Backet opp med høylytte oppmuntringer fra Main Stand (og faktisk også noen av boksene på motsatt side) forsøkte man å presse seg gjennom muren av politifolk.
Imens hadde York spillerne som hadde feiret foran sine supportere nå blitt fanget, da spillertunnelen befant seg på den andre siden av den rasende mobben. Det endte med at York-spillerne rett og slett måtte flykte opp på bortetribunen og evakueres gjennom et legerom. Det haglet med mynter, flasker, lightere, mobiltelefoner (!!) etc både fra folket på gressmatta, og fra personer i Main Stand der man i tillegg hadde begynt å rive opp seter for å kaste mot York-spillerne (og supporterne) der de ble evakuert ut i hjørnet mellom Main Stand og Oak Road Stand.
Etterhvert roet det seg ned og folk begynte å trekke ut. Veien til og fra Kenilworth Road fremsto for meg noe kronglete, så jeg valgte å følge folkemassen slik jeg hadde gjort før kampen. Imidlertid viste det seg at massen jeg fulgte slett ikke var på vei tilbake til sentrum eller White House pub, men til borteexiten. Nederst ved krysset i Dunstable Road hadde politiet sperret av veien, og begynte å slå løs med batonger på personer som nærmet seg. Disse svarte med å tømme alt som var av varer utenfor en butikk på hjørnet, og bruke det som missiler – inkludert en vanvittig mengde med potteplanter, frukt, toalettpapir, koster og mopper.
Kenilworth Road har en meget spesiell borteinngang, som går under noens soverom i et rekkehus, og i min naivitet for dagen tenkte jeg at dette kan jeg sikkert gå opp og ta et bilde av. De hadde jo sluppet forbi en asiatisk kvinne med barnevogn rett foran meg. Men før jeg kommer sålangt som å i det hele tatt å forklare min intensjon, får jeg smake batongene fra 2 av de uniformerte. Jeg forsøkte å forklare min sak, men med samme resultat…pluss den klare beskjeden “F*ck off, scum!”. Kanskje manglet jeg turban og burka som trengs for å skli inn i det meget etniske Bury Park-området, som er bortimot kjemisk renset for personer av kaukasisik ætt. Jeg satt omsider uansett kursen tilbake langs Dunstable Road (hvor trafikken nå hadde stoppet, og det var full kork) tilbake mot sentrum, og fant frem til White House. Etter kun et kvarters tid kommer hele mobben tilbake til denne puben, og etter de en skokk av lovens lange arm som beleirer puben med opprørspolti. Etter en halvtimes tid, kommer de inn med køller og skjold, men må trekke seg ut igjen da de blir møtt med en kanonade og tomme og halvtomme glass. En gang til kommer de inn, men med samme resultat – og det opprettes status quo med beleiring. Og da jeg forlot stedet var det fortsatt situasjonen.
Ground #27: Luton Town – York City 0-1 (0-0) – York City win 2-0 on aggregate Conference National, playoff semifinal 2nd leg Kenilworth Road, 3 May 2010 0-1 Chris Carruthers (47) Att: 9,781 Admission: £18 Programme: £3
Ny dag, nye muligheter. Så også i FA Cupen, der jeg denne gang satset på at West Ham skulle klare det Portsmouth ikke klarte noen dager tidligere – nemlig å slå Arsenal. Ved ankomst London Paddington møtte jeg dog mitt første hinder for dagen. Som vanlig i London er helg ensbetydende med arbeid og utbedringer på undergrunnsnettet, med redusert service og/eller helt stengte linjer. Denne gang passet resultatene av dagens arbeider meg svært dårlig, og jeg ble stående å studere undergrunnskartet i et par minutter før jeg fant en løsning. Den besto i en kort ett stopps tur til Baker Street hvor jeg byttet til Jubilee Line til West Ham via omveien sør for elva gjennom Docklands og Millwall-land. Stasjonen West Ham er fortsatt et godt stykke unna, så ytterligere en tur på to holdeplasser bragte meg til Upton Park.
Nedover Green Street krydde det allerede av folk, og om jeg trodde Newcome Arms i Portsmouth var eksempel på en fullpakket pub, ante jeg lite om hva som ventet meg på The Boleyn Tavern – på hjørnet rett utenfor Boleyn Ground. Etter å ha tatt statuen av West Hams VM-vinnere i nærmere øyesyn på utsiden, gjorde jeg meg klar til å entre stedet, men det var som en vegg av mennesker helt bort til døra, og så sild i tønne som det kan bli. Jeg brukte 5-10 minutter bare på å ta meg de få meterne bort til baren, og tenkte da som så at denne plassen gir jeg ikke fra meg. På TV-skjermen var Leeds United i ferd med å slå ut Manchester United av FA Cupen, og cockney’ene skrek og skrålte for Leeds. Og da sluttsignalet gikk, skulle man nesten tro det var West Ham selv som hadde vunnet. Hele puben eksploderte i begeistring over Manchester Uniteds ulykke.
Ved bestilling av denne kampbilletten over telefon, ga jeg beskjed om at billetten ville bli hentet på kampdagen. Dette må de imidlertid ha misforstått, for bare noen dager før avreise England fikk jeg brev fra West Ham Football Club dumpende ned i postkassa, og dette inneholdt min kampbillett. Temmelig flaks jeg ikke allerede hadde reist over da den ankom.
Jeg hadde billett på nedre del Bobby Moore Stand, og der var det virkelig trøkk. Det var så nakkehårene reiste seg da hjemmefansen dro igang sin sedvanlige Forever blowing bubbles. Arsenal-supporterne var på sin side faktisk fått hele Sir Trevor Brooking Stand (North Stand) til sin disposisjon bak det andre målet.
West Ham med Gianfranco Zola som manager slet tungt i ligaen, men gikk på med dødsforakt mot langt bedre plasserte Arsenal. 25 549 tilskuere så The Hammers så godt some trille ball i hatt med Gunners i 70 minutter. Arsenal ble holdt på avstand og tvunget til avslutninger fra langt hold, mens West Ham tvang vikarierende Arsenal-keeper Lukasz Fabianski til å gjøre flere feberredninger. På overtid i første omgang ble Alessandro Diamanti spilt gjennom av Valon Behrami, og satt ballen i mål bak Fabianski.
Etter pause fortsatte West Ham å dominere, og Junior Stanislaus kunne doblet ledelsen. I stedet kom Arsenal gradvis inn i kampen, og med 12 minutter igjen kunne Aaron Ramsey sende Gunners-fansen til himmels med utligning. Fem minutter senere sørget Eduardo med et hodestøt for at snuoperasjonen var komplett og avansementet sikret. Helt på tampen kunne Arsenal fått sitt tredje, men Fabio Daprela reddet på streken fra Carlos Vela.
Etter kampslutt var det totalt kaos og endeløse køer ved Upton Park tube-stasjon, og det ble en lengre periode med venting i køen før jeg kunne starte ferden tilbake til Reading. Vel fremme ble det et pitstop på Coopers Arms før turen gikk tilbake til hotellet for å få litt søvn før hjemreise dagen etter.
English ground # 25: West Ham United v Arsenal 1-2 (1-0) FA cup, 3rd round Boleyn Ground, 3 January 2010 1-0 Alessandro Diamanti (45+1) 1-1 Aaron Ramsey (78) 1-2 Eduardo (83) Att: 25 549 Admission: £35 Programme: £3,50
Jeg hadde en travel dag foran meg da jeg hadde planlagt å få med meg to kamper i FA Cupen. Bristol City skulle ta imot sine walisiske rivaler Cardiff City fra den andre siden av Severn og Bristol Channel, og denne hadde tidlig avspark. Jeg hadde regnet lenge på reisetider, sjekket togrutene og snakket med fotball-bereiste venner for å finne ut om det lot seg gjøre å få med seg denne kampen, for så å nå tilbake til Reading og den sene kampen mot selveste Liverpool.
Jeg satt meg på toget vestover, og min gode venn Matt fra vår fiende Oxford United hadde satt meg i kontakt med noen Bristol City-gutter som avtalte å møte meg. Toget hadde nettopp rullet ut av Didcot Parkway da tekstmeldinger fra både Matt og to av Bristol-gutta rant inn i ganske synkront. “Game off! Frozen pitch”. Nå var det ganske bortkastet å dra helt til Bristol, så ved neste stopp i Swindon hoppet jeg av for å ta toget tilbake til Reading. Mens jeg sto utenfor Swindon stasjon og døyvet mitt nikotinsug, kom det en stor gruppe som straks tiltrakk seg min oppmerksomhet. Rundt 100 Swindon casuals åpenbart på vei til FA cupkamp borte mot Fulham! Riktignok var ikke Reading motstander for dagen – og jeg var alene, men Reading supportere er aldri populære i Swindon-kretser. Mens jeg gikk inn for å nå toget mitt, ble de imidlertid stående igjen for å vente på flere medlemmer av gruppa jeg hørte de snakke med på telefon.
Etter rundt en halvtimes togtur var jeg tilbake i Reading, og Coopers Arms var målet. Ved exit Reading stasjon, ble jeg imidlertid tatt til side av et overivrig medlem av politistyrken som hadde tatt oppstilling utenfor stasjonen. «You ok there mate? You Liverpool?». Doh. En jeg kjente igjen som en av Readings Football Intelligence Officers, kom imidlertid til og brøt inn. «No, this fella is Reading. Go on mate, your lads are up the Coopers. Take it easy». Vel, takk til deg.. På Coopers Arms begynte det allerede å bli liv, og jeg ble mottatt med forundring inntil jeg fikk forklart tilstanden på Ashton Gate. Samtalen gikk om de andre FA cupkampene som etter hvert begynte, og det ble sendt hyppige blikk mot Jeff Stelling & co på TV-skjermen. Tiden begynte å nærme seg avspark også for oss, og buss 79 tok oss ut til Madejski Stadium, der vi tok plass på East Stand.
Det ble en jevn affære som startet litt nervøst fra begge lag, men med kvarteret spilt headet Jobie McAnuff ballen i mål bak Pepe Raina, etter at keeperen ikke var helt heldig med klareringen av en cross fra den fantastiske Gylfi Sigurdsson. Men linjemannen var ikke helt enig, siden han hadde observert en offside-plassert Grzegorz Rasiak innvirke på spillet. Fortsatt 0-0. Det svingte frem og tilbake, med sjanser for bl.a Readings Gylfi Sigurdsson og Liverpools N’Gog og Kuyt, samt rop om straffe da Martin Skrtel tydelig holdt i drakta til Gylfi. Etter 24 minutter eksploderte det da Simon Church pirket inn fra kort hold etter pasning fra Rasiak. 1-0, og The Royals var i ekstase! Etter kun fire hjemmeseire i 2009, viste East Stand en stor porsjon selvironi. «We’re winning at home. How shit must you be? We’re winning at home!» runget mot scouserne. Det virket skummelt de fleste gangene Livepool kom, og ikke overraskende var det Steven Gerrard og Fernando Torres som sto bak de største farlighetene. Og etter at Torres hadde brent en stor sjanse ved å heade utenfor fra 7-8 meter, tok kaptein Gerrard saken i egne hender. Det eminente skrudde innlegget fra hjørnet av 16-meteren gikk akkurat klar av skoen til Dirk Kuyt, som kastet seg frem. Det distraherte Reading keeper Adam Federici nok til at ballen skrudde inn ved bortre stolpe, og 1-1. En brent Torres-sjanse senere var det pause for lagene og 23 656 tilskuere på et visstnok utsolgt «MadStad».
Blant de var tidligere Reading-manager Steve Coppell, som fra sin plass blant bortesupporterne på South Stand ble gjenstand for hyllest fra hjemmefolket. «There’s only one decent scouser» må da i og for seg sies å være et kompliment når de andre gjestene ble servert forutsigbare perler som «You dirty thieving bastards» og «Where’s my car stereo?». Andre omgang startet som første omgang sluttet, og en jevn kamp bølget frem og tilbake. Church virket kreativ, Gylfi viste hvorfor han var klubbens toppscorer (endte på over 20 mål fra midtbaneposisjon) og McAnuff terroriserte Liverpool på høyresiden. Gylfi hadde et skudd som sved fingertuppene til Reina; Torres med det tilsvarende andre veien. Idet man begynte å gjøre seg klare for omkamp, førte et øyeblikks tap av konsentrasjon til at Liverpool og Dirk Kuyt fikk en siste mulighet til å avgjøre på overtid, men headingen hans gikk over med store deler av målet åpent. 1-1 var i og for seg ikke noe mer enn Reading fortjente, og jeg kjente umiddelbart et stikk av sjalusi da kompisene mine allerede la planer om tur til Anfield halvannen uke senere. Og for den som ikke husker det, kan jeg fortelle at Reading vant omkampen på Anfield 2-1 etter ekstraomganger.
Etter at buss 79 fraktet oss tilbake til sentrum bar det tilbake til Coopers Arms der stemningen etter hvert sto i taket. Nå kunne festen starte for alvor, og det var jo til og med lørdag. Plutselig fikk en kompis melding om at noen av våre var under angrep av scousere nede på Three Guiness ved stasjonen. Vi beveget oss raskt ned mot åstedet, men ble bestemt stoppet av lovens lange arm 200 meter unna. De ga klar beskjed om at de allerede hadde stengt av stedet, og at alle som gikk inn ville bli behandlet på samme måte som de som allerede var der inne, som ble registrert med navn, bilder og fingeravtrykk. Vi vendte tilbake til Coopers Arms, og en halvtimes tid senere kom en gjeng inn med assorterte blåveiser og andre skrammer, og ble selvsagt gjenstand for godsinnet latter. Det skulle langt mer til enn som så for å legge en demper på festen denne kvelden, og etter et par timer på Coopers Arms flyttet de fortsatt tilstedeværende av oss festen til Reflex og andre nattklubber. En fin fotballdag var over. Bare så synd med den avlyste kampen. Jeg fikk forøvrig tilbud om gratis inngang på den omberammede kampen i Bristol, men av naturlige årsaker var ikke det veldig aktuelt – så jeg fikk i hvert fall igjen pengene.
Re-visit: Reading v Liverpool 1-1 (0-0) FA cup 3rd round Madejski Stadium, 2 January 2010 1-0 Simon Church (24) 1-1 Steven Gerrard (36) Att: 23 656 Admission: £26,50 Programme: £3
Fredag 01.01.2010: Hayes & Yeading United v AFC Wimbledon
Det nye fotballåret skulle for min del begynne med en kort togtur østover fra Reading. Conference Premier-oppgjøret Hayes & Yeading United v AFC Wimbledon sto på menyen. Nyttårsfeiringen kvelden før hadde tydeligvis tatt på, for jeg klarte ikke å overtale noen av Reading-gutta til å bli med. Makan! Somletoget innover mot London bragte meg til Hayes & Harlington, selv om jeg først lurte på om jeg var kommet til India eller Bangladesh. Jeg må ha passert minst 50 individer før jeg så noe som lignet en etnisk engelskmann – og det var bartenderen på en pub noen hundre meter fra stasjonen. Der var det allerede en god del Wimbledon-supportere som jeg slo av en interessant prat med, mens jeg forsøkte å ikke grave for mye rundt temaet MK Dons.
Med utprintet kart fra verdensveven i hånd orienterte jeg meg frem til veien Church Road, og stadionet med samme navn dukket snart opp på venstre hånd – et flott, klassisk gammelt stadion med en litt rar hovedtribune som strekker seg kun halve lengden av banen, og som er hevet opp fra bakken. Ellers består anlegget av ståtribuner, og jeg likte umiddelbart det meget sjarmerende stadionet. Jeg betalte meg inn og valgte å benytte ventetiden ved å ta en kikk i programmet mens jeg lesket strupen på klubbhusets Ferdinand Suite. Der var det gjestene som var i klart flertall, og jeg benyttet anledningen til å slå av en prat med noen av de for å høre deres syn på saker og ting. De kunne med seier ta seg opp på fjerdeplass, og et par av supporterne innrømmet at de hadde forhåpninger om nok et opprykk. Et kvarter forsinket ble omsider kampen sparket i gang.
Jeg ble stående på tribunen bak det nærmeste målet, som viste seg å huse hoveddelen av de tilreisende. Kampen i seg selv må være noe av det nærmeste man må komme en lidelse som tilskuer (som det forøvrig var 1 829 i tallet av), der alt så ut til å gå i slow motion. En heading fra Jon Main som traff en United-forsvarer og gikk ut til en corner var det mest interessante som skjedde før pause. Det hadde gjort seg om spillet kunne varmet litt, for undertegnede var på dette tidspunkt mest bekymret for om det faktisk var mulig å fryse av seg brystvortene, og Strongbow var nå byttet ut med et par serveringer av varm sjokolade.
Dons hadde kun 6 dager i forveien slått dagens motstander hele 5-0 hjemme på Kingsmeadow, men selv om de tok seg opp litt rett etter pause, var det vanskelig å skjønne utfra denne nyttårsdagens forestilling. Jon Main fikk Wimbledons største sjanse, men headet over – og rett etter headet vertenes Ram Marwa inn kampens eneste mål. Det lille Wimbledon nå kom med, ble greit tatt hånd om av United-forsvarerne Tom Cadmore og Matt Ruby, og det var faktisk hjemmelaget som virket nærmere å score det andre. Men både målscorer Marwa og innbytter Esmond James brant sine halvsjanser, og det ebbet ut med 1-0.
En drøy engelsk mile tilbake til togstasjonen ble unnagjort ved hjelp av apostlenes hester. Og tilbake i Reading – med brystvortene i behold – ble programmet studert litt grundigere over et par Strongbow på Coopers Arms, før jeg tok taxi til hotellet med litt takeaway. Morgendagen ville bli innholdsrik, og Reading skulle få celebert besøk..
English ground # 24: Hayes & Yeading United v AFC Wimbledon 1-0 (0-0) Conference Premier Church Road, 1 Januar 2010 1-0 Ram Marwa (59) Att: 1 829 Admission: £14 Programme: £2,50
Vekket med kjempefrokost på senga; kan det bedre bli? Jeg følte meg nesten uhøflig som måtte dra fra min venninne i Kidderminster såpass fort, men jeg hadde en lang reise på nesten 5 timer foran meg. Ingen tid til å stoppe innom kompisen min ved bytte på Worcester Shrub Hill i dag heller, men denne gangen kom jeg meg i hvert fall av toget i Reading. Om enn kun for en røyk utenfor, før jeg måtte stresse videre med tog til Guildford, som var utgangspunkt for den siste etappen ned til Portsmouth. Jeg kan huske jeg var i Portsmouth og så admiral Nelson’s flaggship HMS Victory som liten, men det er også det eneste minne jeg hadde derfra. En jovial, lokal drosjekusk kunne derfor fortelle litt om byen mens han kjørte meg til Market House Tavern, som er stedet hvor bagasjen skulle anbringes. Dette var åpenbart også en pub, så jeg benyttet anledningen til å ta et glass eller to for å slå av en prat med den meget hyggelige eldre bartenderen/hotellverten, før jeg satt kursen mot Fratton-delen av byen mer sentralt på øya (ja, mesteparten av Portsmouth ligger faktisk på en øy som heter Portsea Island).
Man blir gjerne rådet til å utvise forsiktighet eller unngå Milton Arms, noe som gjorde at det selvsagt var mitt første pub-stopp i området, da det gjerne er på disse stedene man finner stemningen. Det som møtte meg var imidlertid noe jeg aldri i verden hadde regnet med – en pub under oppussing av en noe suspekt MC-gjeng. Da de åpenbart hadde en jukebox stappfull av metal, ble jeg likevel værende, og fikk vite at de nylig hadde tatt over driften av puben. Noen Strongbow senere valgte jeg å teste en annen kjent Pompey pub, nemlig Newcome Arms. Etter å ha kronglet meg gjennom noen sidegater, hørte jeg stemningen fra puben før jeg så den. Men da jeg åpnet døren, skjønte jeg at min største bekymring var hvordan jeg skulle komme meg frem til baren. Packed to the rafters indeed. Og i sentrum av det hele; Pompey’s kjendissupporter, Mr John Portsmouth Football Club Westwood.
Da det dro seg mot avspark, drakk jeg opp og spaserte den korte veien til Fratton Park, plukket opp min billett fra klubbens ticket office og fant min plass blant hjemmesupporterne på Fratton End (som på den tiden gikk under sponsornavnet Jobsite Stand). Denne tribunen er kjent for sin flotte bindingsverks-fasade (eller tudor som engelskmennene kaller det), og også innenfor ser man raskt spor etter at Fratton Park har vært et staselig stadion som fortsatt har endel karakter. South Stand ble designet av stadionarkitekten fremfor noen – skotten Archibald Leitch – og sto ferdig allerede i 1925, og både denne og North Stand på motsatt langside består av to nivåer. I tillegg har Fratton Park et meget flott sett med flomlys som har stått her siden 1962. I en tid der de klassiske anleggene i skremmende fart raderes ut og erstattes med moderne sjelløse plastarenaer, er Fratton Park langt fra den verste i klassen hva ligaklubber angår – selv om det har blitt gjort “oppgraderinger”, og jeg selvsagt savner innslag av ståtribuner.
Denne kampen blir i ettertid husket for noe jeg og mange med meg vil si var en trist merkedag i engelsk fotball, og et symbol på “forfallet” som har rammet toppfotballen i sportens hjemland. Dette var nemlig første gang i engelsk fotballs historie at en kamp ble spilt uten en eneste engelsk spiller på banen fra start. Arsenal kan spille så fin fotball de bare vil – det gjør det ikke mer interessant for meg. Jeg var der først og fremst for å se Fratton Park og oppleve Pompey-fansen, og forhåpentligvis se hjemmelaget slå fremmedlegionen til londonerne (selvsagt i tillegg til at det var dagens eneste kamp). Men så stilte altså Pompey med en fremmedlegion selv, og ikke klarte de oppgaven heller. Et Eduardo-frispark som skiftet retning ga gjestene ledelsen, og etter flott pasningsspill sørget Samir Nasri for 0-2 til pause. 20 404 tilskuere så at noe så sjeldent som en brite på banen, – walisiske Aaron Ramsey – kronet en glimrende forestilling med et fabelaktig mål etter 69 minutter. 5 minutter senere slo Pompey tilbake ved Nadir Belhadj, men Alex Song headet inn kampens siste mål snaue 10 minutter før slutt, og til 1-4 gikk Pompey spillerne av banen til pipekonsert.
Det hadde nettopp kommet frem at skattemyndighetene ville fremme konkursbegjering for Portsmouth Football Club, og supporterne var rasende – først og fremst på styret. Under kampen ble det protestert heftig med repertoar som “Sack the board”, “Where’s all our money gone?”, “You’re not fit to run a club” og “What the fuck is going on?” for å nevne noen. Etter en tur innom Newcome Arms, som ble tømt merkverdig fort, gikk turen tilbake til MC-gjengen på Milton Arms for ytterligere litt nektar fra Hereford (ja, Strongbow). Det var vel aldri noen fare for at det skulle blir noe heidundrane uteliv i Portsmouth denne kvelden, så etter en time eller to bestemte jeg meg for å praie en taxi og lade opp til morgendagen; det var jo tross alt nyttårsaften.
English ground # 23: Portsmouth v Arsenal 1-4 (0-2) Premier League Fratton Park, 30 December 2009 0-1 Eduardo (28) 0-2 Samir Nasri (42) 0-3 Aaron Ramsey (69) 1-3 Nadir Belhadj (74) 1-4 Alex Song Billong (81) Att: 20 404 Admission: £38 Programme: £3
Mandag 28.12.2009: Leyton Orient v Southend United
Den planlagte avreisen for min planlagte romjuls- og nyttårstur ble utsatt to dager fra Boxing Day til 28. desember av økonomiske årsaker. Men grytidlig om morgenen befant jeg meg likevel på vei til Gardermoen – også denne gangen uten å sove stort annet enn på flybussen og flyet. Mine venner Scott og Gareth i Southend hadde mast om at jeg måtte komme til Southend igjen helt siden mitt forrige besøk i Essex, og helst for å se deres kamp mot erkerival Colchester United på Boxing Day. Dessverre ble det tidlig klart at den måtte utgå, så jeg måtte finne på noe annet. Derfor var første stoppested denne gang Øst-London og Leyton, der rekefiskerne fra Southend skulle gjeste Orient i League One, og Scott hadde lagt ut for billett til meg. Turen fikk en mindre heldig start med avgangen fra Gardermoen over en time forsinket, da Norwegian så seg nødt til å bytte fly grunnet en teknisk feil. Men da jeg endelig kunne sette føttene på britisk jord, gikk ferden med Gatwick Express-toget til Victoria. Derfra bragte tubens Victoria Line meg de to stasjonene til Oxford Circus, der jeg byttet til Central Line som tok meg til Leyton.
Jeg hadde avtalt å møte Southend-gutta på puben Coach and Horses, og etter en kort spasertur opp High Road Leyton fikk jeg en varm velkomst av en stor gjeng som allerede fra klokka åtte hadde invadert puben og gjort den til sin festning for dagen. Strongbow ble handlet inn for meg før jeg tok fatt på en runde for å hilse på forskjellige kjente Southend-fjes som hadde tatt turen. Damene bak baren hadde en virkelig travel dag, og stemningen steg ytterligere i takt med væsken som strømmen fra tappekranene – helt til de alltid høyt elskede boys in blue (vel, mer selvlysende gult for anledningen) entret lokalet og rett og slett skar ned et par enorme flagg som Essex-folket hadde hengt opp i puben. Dette førte selvsagt til store protester, som i vanlig stil ble arrogant avfeid med forklaringer om at Millwall hadde rasert puben for ikke lenge siden…hva nå enn det hadde med saken å gjøre. Selv betjeningen trådte støttende til for å tale de tilreisendes sak, og fikk til slutt opprettet status quo.
Det nærmet seg kampstart, og vi gikk den korte turen ned Balmoral Road til Brisbane Road og entret East Stand gjennom turnstile C. Southend hadde faktisk blitt tildelt hele East Stand, og av de 5 680 fremmøtte var ca 1 500 av dem fra Southend. Bortsett fra en tidlig sjanse til hvert lag, gikk førsteomgangen greit inn i historien som et eneste stort gjesp hva spill og sjanser angår, og det var vel minst like interessant å kikke seg rundt på Brisbane Road som den fortsatt kalles på folkemunne (selv om den egentlig het Leyton Stadium, og nå lyder sponsornavnet Matchroom Stadium). Ganske fornøyelig å se at de har bygget boligblokker i hjørnene, slik at det var flere som befant seg ute på verandaene på disse – med flott utsikt over banen. Jeg gjetter at beboerne er spesielt populære blant sine venner på kampdager??
Andre omgang var allerede fra første minutt langt mer underholdende, og etter 57 minutter fikk Orients Adam Chambers såpass mye tid og rom at han sendte et skudd fra rett utenfor 16-meteren nede i bortre hjørne bak Shrimpers-keeper Ian Joyce; dermed 1-0 til hjemmelaget. Men hvor lenge var Adam i paradis? I Adam Chambers’ tilfelle var det i ganske nøyaktig to minutter. Det var nemlig tiden det tok fra hans scoring, frem til hans navnebror Adam Barrett på motstander laget var på pletten for pirke inn utligningen til 1-1 etter at Orient-forsvarer Ben Chorley ikke maktet å klarere Simon Francis’ innlegg.
Lee Barnard var fortsatt ikke solgt til Southampton, og hadde en sjanse til å sende gjestene i ledelsen med sitt 17. mål for sesongen da han ble spilt gjennom, men avslutningen gikk rett på keeper Jamie Jones. Utløsningen for de tilreisende kom med drøye kvarteret igjen, da Alan McCormack sendte de blå til himmels etter nok et innlegg fra Francis som kunne vært håndtert bedre. Southends ledelse var etter dette aldri alvorlig truet, og etter 4 tilleggsminutter kunne de slippe jubelen løs. Jeg kan huske jeg faktisk kommenterte ovenfor flere av mine Southend-venner at dersom denne kampen var representativ for Orients kvaliteter, ville jeg glatt spå et nedrykk i mai. Nå skulle det vise seg å bli Southend som rykket ned i stedet, mens Orient tok seg opp og sikret plassen.
Nå har aldri dart vært helt min greie, så da mange av Southend-gutta etter hvert tenkte seg til Wembley på en dart-turnering, ble det til at jeg hoppet i en taxi med bagen som betjeningen på Coach and Horses vennligst hadde passet på, for å slenge den fra meg på hotellet Sleeping Beauty litt lenger nord i Leyton – i retning Walthamstow, med ventende taxi som tok meg tilbake til den koselige puben. Der hadde Scott og Gareth droppet pilkastingen for å ta en kveld i Londons East End med meg. En koselig kveld med hyggelig selskap og god samtale med både hverandre, betjeningen og andre gjester, endte dog med at vi aldri forlot Coach and Horses. Da noen fikk ideen om å kjøpe runder med Aftershock shots – og deretter foreslå å smake alle de 6 forskjellige variantene som ble pushet der (noe vi må ha gjort 3 ganger), endte det istedet med nautisk vertigo og delvis blackout. PS! Det siste bildet inne fra Brisbane Road er fra en annen kamp, og er kun ment for å illustrere denne nye tribunen.
English ground # 22: Leyton Orient v Southend United 1-2 (0-0) League One Brisbane Road, 28 December 2009 1-0 Adam Chambers (57) 1-1 Adam Barrett (59) 1-2 Alan McCormack (74) Att: 5 680 Admission: £20 Programme: £3
Dag 1: 28.12.2009: Leyton Orient – Southend United
Den planlagte avreisen ble utsatt to dager fra Boxing Day til 28. desember av økonomiske årsaker, men grytidlig om morgenen befant jeg meg likevel på vei til Gardermoen – også denne gangen uten å sove stort annet enn på flybussen og flyet. Mine venner Scott og Gareth i Southend hadde mast om at jeg måtte komme til Southend igjen helt siden mitt forrige besøk i Essex, og helst for å se deres kamp mot erkerival Colchester United på Boxing Day. Dessverre ble det tidlig klart at den måtte utgå, så jeg måtte finne på noe annet. Derfor var første stoppested denne gang Øst-London og Leyton, der rekefiskerne fra Southend skulle gjeste Orient i League One og Scott hadde lagt ut for billett til meg.
Turen fikk en midre heldig start med over en times forsinket avgang fra Gardermoen, da Norwegian så seg nødt til å bytte fly grunnet en teknisk feil. Men da jeg endelig kunne sette føttene på britisk jord, gikk ferden med Gatwick Express toget til Victoria. Derfra bragte tubens Victoria Line meg de to stasjonene til Oxford Circus, der jeg byttet til Central Line som tok meg til Leyton.
Jeg hadde avtalt å møte Southend-gutta på puben Coach and Horses, og etter en kort spasertur opp High Road Leyton fikk jeg en varm velkomst av en stor gjeng som allerede fra klokka åtte hadde invadert puben og gjort den til sin festning for dagen. Strongbow ble handlet inn for meg før jeg tok fatt på en runde for å hilse på forskjellige kjente Southend-fjes som hadde tatt turen. Damene bak baren hadde en virkelig travel dag, og stemningen steg ytterligere i takt med væsken som strømmen fra tappekranene – helt til de alltid høyt elskede boys in blue (vel, mer selvlysende gult for anledningen) entret lokalet og rett og slett skar ned et par enorme flagg Essex-folket hadde hengt opp i puben. Dette førte selvsagt til store protester, som i vanlig stil ble arrogant avfeid med forklaringer om at Millwall hadde rasert puben for ikke lenge siden…hva nå enn det hadde med saken å gjøre. Selv betjeningen trådte støttende til for å tale de tilreisendes sak, og fikk til slutt opprettet status quo.
Det nærmet seg kampstart, og vi gikk den korte turen ned Balmoral Road til Brisbane Road og entret East Stand gjennom turnstile C. Southend hadde faktisk blitt tildelt hele East Stand, og av de 5 680 fremmøtte var ca 1500 av dem fra Southend. Bortsett fra en tidlig sjanse til hvert lag, gikk førsteomgangen greit inn i historien som et eneste stort gjesp hva spill og sjanser angår, og det var vel minst like interssant å kikke seg rundt på Brisbane Road som den fortsatt kalles på folkemunne (selv om den egentlig het Leyton Stadium, og nå lyder sponsornavnet Matchroom Stadium). Ganske fornøyelig å se at de har bygget boligblokker i hjørnene, slik at det var flere som befant seg ute på verandaene på disse – med flott utsikt over banen. Jeg gjetter at beboerne er spesielt populære blant sine venner på kampdager??
Andre omgang var allerede fra første minutt langt mer underholdende, og etter 57 minutter fikk Orients Adam Chambers såpass mye tid og rom at han sendte et skudd fra rett utenfor 16-meteren nede i bortre hjørn bak Shrimpers-keeper Ian Joyce; dermed 1-0 til hjemmelaget. Men hvor lenge var Adam i paradis? I Adam Chambers’ tilfelle var det i ganske nøyaktig to minutter. Det var nemlig tiden det tok fra hans scoring til navnebror på motstander laget – Adam Barrett, var på pletten for pirke inn utligningen da Orient forsvarer Ben Chorley ikke maktet å klarere Simon Francis’ innlegg.
Lee Barnard var fortsatt ikke solgt til Southampton, og hadde en sjanse til å sende gjestene i ledelsen da han ble spilt gjennom, men avslutningen gikk rett på keeper Jamie Jones. Utløsningen for de tilreisende kom med drøye kvarteret igjen, da Alan McCormack sendte de blå til himmels etter nok et innlegg fra Francis som kunne vært håndtert bedre. Southends ledelse var etter dette aldri alvorlig truet, og etter 4 tilleggsminutter kunne de slippe jubelen løs. Jeg kan huske jeg faktisk kommenterte ovenfor flere av mine Southend-venner at dersom denne kampen var representativ for Orients kvaliteter, ville jeg glatt spå et nedrykk i mai. Nå skulle det vise seg å bli Southend som rykket ned i stedet, mens Orient tok seg opp og sikret plassen.
Nå har aldri dart vært helt min greie, så da mange av Southend-gutta etterhvert tenkte seg til Wembley på en dart turnering, ble det til at jeg hoppet i en taxi med bagen som betjeningen vennligst hadde passet på, for å slenge den fra meg på hotellet Sleeping Beauty litt lenger nord i Leyton – i retning Walthamstow, med ventende taxi som tok meg tilbake til den koselige puben. Der hadde Scott og Gareth droppet pilkastingen for å ta en kveld i Londons East End med meg. En koselig kveld med hyggelig selskap og god samtale med både hverandre, betjeningen og andre gjester, endte dog med at vi aldri forlot Coach and Horses. Da noen fikk ideen om å kjøpe runder med Aftershock shots – og deretter foreslå å smake alle de 6 forskjellige variantene som ble pushet der (noe vi må ha gjort 3 ganger), endte det istedet med nautisk vertigo og delvis blackout.
Ground #22: Leyton Orient – Southend United 1-2 (0-0) League One Brisbane Road, 28 December 2009 1-0 Adam Chambers (57) 1-1 Adam Barrett (59) 1-2 Alan McCormack (74) Att: 5,680 Admission :£20 Programme: –
Dag 2: 29.12.2009: Hviledag i Kidderminster
Med en dundrende hodepine forlot jeg Leyton med Central Line, og med bytte på Oxford Circus ankom jeg Paddington med Bakerloo Line. Et Burger King måltid, en mengde j2o apple/mango og to timer på en internett cafe senere, satt jeg meg på toget med Non League Paper Og Football League Paper. Rundt halvtimen senere stoppet vi i Reading, men denne gangen skulle jeg ikke av her. Jeg synes alltid det er en merkelig følelse å ta toget gjennom Reading, men jeg visste denne gang at jeg ville være tilbake om ikke altfor lenge. Rob, min eldste kompis fra Reading har de siste årene drevet pub i Worcester, og dette kom jeg på da jeg skulle bytte tog på Worcester Shrub Hill. Da jeg ringte viste det seg imidlertid dessverre at han denne dagen var tilbake i nettopp Reading.
Vel, tilbake på toget bar det for den siste snaue 20 minutters etappen på turen til Kidderminster.
Da jeg ankom, ble jeg først overrasket over hvor liten stasjonen var. Av en eller annen grunn hadde jeg forestilt meg den som endel større, og kanskje Kidderminster som et litt større sted. Venninnen min kom etter et par minutter kjørende for å plukke meg opp som avtalt. Jeg hadde lenge lovet å besøke henne etter at hun flyttet hit, og dette var en grei dag å gjøre det, da det uansett ikke var stort av fotball som ble spilt. Vi passerte Kidderminster Harriers’ stadion Aggborough, og jeg tenkte umiddelbart at det var synd at det ikke var kamp her nettopp i kveld. Fortsatt sliten etter gårsdagen, koste vi oss bare med 2-3 pints på en pub i hennes nabolag, før vi trakk oss tilbake til hennes nye hus. Hun er heldigvis sykepleier, så jeg var hvertfall i de rette hender hva pleie angår..
Dag 3: 30.12.2009: Portsmouth – Arsenal
Vekket med kjempefrokost på senga; kan det bedre bli? Jeg følte meg nesten uhøflig som måtte dra fra min venninne i Kidderminster såpass fort, men jeg hadde en lang reise på nesten 5 timer foran meg. Ingen tid til å stoppe innom kompisen min ved bytte på Worcester Shrub Hill i dag heller, men denne gangen kom jeg meg hvertfall av toget i Reading. Om enn kun for en røyk utenfor, før jeg måtte stresse videre med tog til Guildford som var utgangspunkt for den siste etappen til Portsmouth. Jeg kan huske jeg var i Portsmouth og så admiral Nelson’s flaggship HMS Victory som liten, men det er også det eneste minne jeg hadde derfra. En jovial, lokal drosjekusk kunne derfor fortelle litt om byen mens han kjørte meg til Market House Tavern, som er stedet hvor bagasjen skulle anbringes. Jeg benyttet anledningen til å ta et glass eller to for å slå av en prat med den meget hyggelige eldre bartenderen/hotellverten, før jeg satt kursen mot Fratton-delen av byen mer sentralt på øya (ja, Portsmouth ligger faktisk på en øy).
Man blir gjerne rådet til å utvise forsiktighet eller unngå Milton Arms, noe som gjør at det selvsagt er mitt første pub-stopp i området, da det gjerne er disse stedene man finner steming. Det som møter meg er imidlertid noe jeg aldri i verden hadde regnet med – en pub under oppussing av en noe suspekt MC-gjeng. Da de åpenbart hadde en jukebox stappfull av metal, ble jeg likevel værende, og fikk vite at de nylig hadde tatt over driften av puben. Noen Strongbow senere valgte jeg å teste en annen kjent Pompey pub, nemlig Newcome Arms. Etter å ha kronglet meg gjennom noen sidegater, hørte jeg stemningen fra puben før jeg så den. Men da jeg åpnet døren, skjønte jeg at min største bekymring var hvordan jeg skulle komme meg frem til baren – packed to the rafters indeed. Og i sentrum av det hele; Pompey’s kjendissupporter, Mr John Portsmouth Football Club Westwood.
Da det dro seg mot avspark, plukket jeg opp min billett fra ticket office og fant min plass blant hjemmesupporterne på Fratton End (på den tiden sponset Jobsite Stand).
Denne kampen blir i ettertid husket for noe jeg og mange med meg vil si var en trist merkedag i engelsk fotball, og et symbol på forfallet som har rammet toppfotballen. Dette var nemlig første gang i engelsk fotballs historie at en kamp ble spilt uten en eneste engelsk spiller på banen fra start. Arsenal kan spille så fin fotball de bare vil. Det gjør det ikke mer interessant for meg. Jeg var der for å se Fratton Park og oppleve Pompey-fansen, og forhåpentligvis se hjemmelaget slå fremmedlegionen til londonerne (selvsagt i tillegg til at det var dagens eneste kamp). Men så stilte altså Pompey med en fremmedlegion selv, og ikke klarte de oppgaven heller. Et Eduardo frispark som skiftet retning, og en Samir Nasri scoring etter flott pasningsspill, sørget for 0-2 til pause. 20 404 tilskuere så at noe så sjelden som en brite på banen, – walisiske Aaron Ramsey – kronet en glimrende forestilling med et fabelaktig mål etter 69 minutter. 5 minutter senere slo Pompey tilbake ved Nadir Belhadj, men Alex Song headet inn kampens siste mål snaue 10 minutter før slutt, og til 1-4 gikk Pompey spillerne av banen til pipekonsert.
Det hadde nettopp kommet frem at skattemyndighetene ville fremme konkursbegjering for Portsmouth Football Club, og supporterne var rasende – først og fremst på styret. Under kampen ble det protestert heftig med repertoar som “Sack the board”, “Where’s all our money gone?”, “You’re not fit to run a club” og “What the fuck is going on?” for å nevne noen.
Etter en tur innom Newcome Arms, som ble tømt merkverdig fort, gikk turen tilbake til MC-gjengen på Milton Arms for ytterligere litt nektar fra Hereford (ja, Strongbow). Det var vel aldri noen fare for at det skulle blir noe heidundrane uteliv i Portsmouth denne kvelden, så etter en time eller to bestemte jeg meg for å praie en taxi og lade opp til morgendagen; det var jo tross alt nyttårsaften.
Ground #23: Portsmouth – Arsenal 1-4 (0-2) Premier League Fratton Park, 30 December 2009 0-1 Eduardo (28) 0-2 Samir Nasri (42) 0-3 Aaron Ramsey (69) 1-3 Nadir Belhadj (74) 1-4 Alex Song Billong (81) Att: 20,404 Admission: £38 Programme: £3
Dag 4: 31.12.2009 – …og takk for det gamle
Denne gangen skulle jeg av toget i Reading, og i hele fire dager skulle ville bagasjen stå på Crescent Hotel. Etter et nokså obligatorisk besøk hos moren til min kompis Rob, gikk jeg etterhvert gjennom sentrum og tok plass ved bardisken på Coopers Arms. Snart strømmet Reading gutta på som avtalt, og i løpet av en times tid var vi blitt en gruppe på minst 15 mann – pluss et par damer. Etter noen timer på Coopers Arms, forflyttet de fleste av oss seg til Reflex. For tredje år på rad ble det nye året skålet inn med høy partyfaktor på nettopp Readings Reflex. Det er virkelig å foretrekke å være i England på nyttårsaften, der det er årets største utelivsdag – mens det her hjemme er årets mest oppskrytte dag..
Dag 5: 01.01.2010: Hayes & Yeading United – AFC Wimbledon
Det nye fotballåret skulle for min del begynne en kort togtur østover. Conference National oppgjøret Hayes & Yeading United – AFC Wimbledon sto på menyen. Kvelden før hadde tydeligvis tatt på, for jeg klarte ikke å overtale noen av Reading gutta til å bli med. Makan! Somletoget innover mot London bragte meg til Hayes & Harlington, selv om jeg først lurte på om jeg var kommet til India eller Bangladesh. Jeg må ha passert minst 50 individer før jeg så noe som lignet en etnisk engelskmann – og det var bartenderen på en pub noen hundre meter fra stasjonen. Der var det allerede en god del Wimbledon-supportere som jeg slo av en interessant prat med, mens jeg forsøkte å ikke grave for mye rundt temaet MK Dons.
Med utprintet kart fra verdensveven i hånd, orienterte jeg meg frem til veien Church Road, og stadionet med samme navn dukket snart opp på venstre hånd. Et flott, klassisk gammelt stadion med en litt rar hovedtribune som strekker seg kun halve lengden av banen, og som er hevet opp fra bakken. Ellers består anlegget av ståtribuner.
Jeg betalte meg inn og valgte å benytte ventetiden ved å ta en kikk i programmet mens jeg lesket strupen på klubbhusets Ferdinand Suite. Der var det gjestene som var i klart flertall, og jeg benyttet anledningen til å slå av en prat med noen av de for å høre deres syn på saker og ting.
Jeg ble stående på tribunen bak det mærmeste målet, som viste seg å huse hoveddelen av Wimbledon folket. Kampen i seg selv må være noe av det nærmeste man må komme en lidelse som tilskuer (som det forøvrig var 1 829 i tallet av), der alt så ut til å gå i slow motion. En Jon Main heading som traff en United-forsvarer og gikk ut til en corner var det mest interessante som skjedde før pause. Det hadde gjort seg om spillet kunne varmet litt, for undertegnede var på dette tidspunkt mest bekymret for om det faktisk var mulig å fryse av seg brystvortene, og Strongbow var nå byttet ut med et par serveringer av varm sjokolade. Dons hadde kun 6 dager i forveien slått dagens motstander hele 5-0 hjemme på Kingsmeadow, men selv om de tok seg opp litt rett etter pause, var det vanskelig å skjønne utfra denne nyttårsdagens forestilling. Jon Main fikk Wimbledons største sjanse, men headet over – og rett etter headet Ram Marwa inn kampens eneste mål. Det lille Wimbledon nå kom med, ble greit tatt hånd om av United-forsvarerne Tom Cadmore og Matt Ruby, og det var faktisk hjemmelaget som virket nærmere å score det andre. Men både målscorer Marwa og innbytter Esmond James brant sine halvsjanser, og det ebbet ut med 1-0.
En drøy engelsk mile tilbake til togstasjonen ble unnagjort ved hjelp av apostlenes hester. Og tilbake i Reading – med brystvortene i behold – ble programmet studert litt grundigere over et par Strongbow på Coopers Arms, før jeg tok taxi til hotellet med litt takeaway. Morgendagen ville bli innholdsrik, og Reading skulle få celebert besøk..
Ground #24: Hayes & Yeading United – AFC Wimbledon 1-0 (0-0) Conference National Church Road, 1 Januar 2010 1-0 Ram Marwa (59) Att: 1,829 Admission: £14 Programme: £2,50
Dag 6: 02.01.2010: Reading – Liverpool
Jeg hadde en travel dag foran meg da jeg hadde planlagt å få med meg to FA cupoppgjør. Bristol City skulle ta imot sine walisiske rivaler Cardiff City fra den andre siden av Severn og Bristol Channel med tidlig avspark. Jeg hadde regnet lenge på reisetider, sjekket togrutene og snakket med fotball-bereiste venner for å finne ut om det lot seg gjøre å få med seg denne kampen, for så å nå tilbake til Reading og den sene kampen mot selveste Liverpool. Jeg satt meg på toget vestover, og min gode venn Matt fra vår fiende Oxford United hadde satt meg i kontakt med noen Bristol City-gutter som avtalte å møte meg. Toget hadde nettopp rullet ut av Didcot Parkway da tekstmeldinger fra både Matt og to av Bristol-gutta rant inn i ganske synkront. “Game off! Frozen pitch”. Nå var det ganske bortkastet å dra helt til Bristol, så ved neste stopp i Swindon hoppet jeg av for å ta toget tilbake til Reading. Mens jeg sto utenfor Swindon stasjon og døyvet mitt nikotinsug, kom det en stor gruppe som straks tiltrakk seg min oppmerksomhet. Rundt 100 Swindon casuals åpenbart på vei til FA cupkamp borte mot Fulham! Riktignok var ikke Reading motstander for dagen – og jeg var alene, men Reading supportere er aldri populære i Swindon-kretser. Mens jeg gikk inn for å nå toget mitt, ble de imidlertid stående igjen for å vente på flere medlemmer av gruppa jeg hørte de snakke med på telefon.
Etter rundt en halvtimes togtur var jeg tilbake i Reading, og Coopers Arms var målet. Der begynte det allerede å bli liv, og jeg ble mottatt med forundring inntil jeg fikk forklart tilstanden på Ashton Gate. Samtalen gikk om de andre FA cupkampene som etterhvert begynte, og det ble sendt hyppige blikk mot Jeff Stelling & co på TV-skjermen. Tiden begynte å nærme seg avspark også for oss, og buss 79 tok oss ut til Madejski Stadium, der vi tok plass på East Stand.
Det ble en jevn affære som startet litt nervøst fra begge lag, men med kvarteret spilt headet Jobie McAnuff ballen i mål bak Pepe Raina, etter at keeperen ikke var heltheldig med klareringen av en cross fra den fantastiske Gylfi Sigurdsson. Men linjemannen var ikke helt enig, siden han hadde observert en offside-plassert Grzegorz Rasiak innvirke på spillet. Fortsatt 0-0. Det svingte frem og tilbake, med sjanser for bl.a Readings Gylfi Sigurdsson og Liverpools N’Gog og Kuyt, samt rop om straffe da Martin Skrtel tydelig holdt i drakta til Gylfi. Etter 24 minutter eksploderte det da Simon Church pirket inn 1-0 fra kort hold etter pasning fra Rasiak. Etter kun fire hjemmeseire i 2009, viste East Stand en stor porsjon selvironi. «How shit must you be? We’re winning at home!» runget mot scouserne. Det virket skummelt de fleste gangene Livepool kom, og ikke overraskende var det Steven Gerrard og Fernando Torres som sto bak de største farlighetene. Og etter at Torres hadde brent en stor sjanse ved å heade utenfor fra 7-8 meter, tok kaptein Gerrard saken i egne hender. Det eminente skrudde innlegget fra hjørnet av 16-meteren gikk akkurat klar av skoen til Dirk Kuyt, som kastet seg frem. Det distraherte Reading keeper Adam Federici nok til at ballen skrudde inn ved bortre stolpe, og 1-1. En brent Torres-sjanse senere var det pause for lagene og 23 656 tilskuere på et visstnok utsolgt «MadStad». Andre omgang startet som første omgang sluttet, og en jevn kamp bølget frem og tilbake. Church virket kreativ, Gylfi viste hvorfor han var klubbens toppscorer (endte på over 20 mål fra midtbaneposisjon) og McAnuff terroriserte Liverpool på høyresiden. Gylfi med et skudd som sved fingertuppene til Reina; Torres med det tilsvarende andre veien. Idet man begynte å gjøre seg klare for omkamp, førte et øyeblikks tap av konsentrasjon til at Liverpool og Dirk Kuyt fikk en siste mulighet til å avgjøre på overtid, men headingen hans gikk over med store deler av målet åpent. 1-1 var i og for seg ikke noe mer enn Reading fortjente, og jeg kjente umiddelbart et stikk av sjalusi da kompisene min allerede la planer om tur til Anfield halvannen uke senere. Og for den som ikke husker det, kan jeg fortelle at Reading vant omkampen på Anfield 2-1etter ekstraomganger.
Etter at buss 79 fraktet oss tilbake til sentrum bar det tilbake til Coopers Arms, og etter et par timer flyttet de fortsatt tilstedeværende av oss festen til Reflex og andre nattklubber. En fin fotballdag var over. Bare så synd med den avlyste kampen.
Re-visit: Reading – Liverpool 1-1 (0-0) FA cup 3rd round Madejski Stadium, 2 January 2010 1-0 Simon Church (24) 1-1 Steven Gerrard (36) Att: 23,656 Admission: ??? Programme: £3
Dag 7: 03.01.2010: West Ham United – Arsenal
Ny dag, nye muligheter; også i FA cupen, der jeg denne gang satset på at West Ham skulle klare det Portsmouth ikke klarte noen dager tidligere – å slå Arsenal. Ved ankomst Paddington møtte jeg dog mitt første hinder for dagen. Som vanlig i London er helg ensbetydende med arbeid og utbedringer på undergrunnsnettet, med redusert service og/eller helt stengte linjer. Denne gang passet resultatene av dagens arbeider meg svært dårlig, og jeg ble stående å studere undergrunnskartet i et par minutter før jeg fant en løsning. Den besto i en kort ett stopps tur til Baker Street hvor jeg byttet til Jubilee Line til West Ham via omveien sør for elva gjennom Docklands og Millwall-land. Stasjonen West Ham er fortsatt et godt stykke unna, så ytterligere en tur på to holdeplasser bragte meg til Upton Park.
Nedover Green Street krydde det allerede av folk, og om jeg trodde Newcome Arms i Portsmouth var eksempel på en fullpakket pub, ante jeg lite om hva som ventet meg på The Boleyn Tavern – på hjørnet rett utenfor Boleyn Ground. Etter å ha tatt statuen av West Hams VM vinnere i nærmere øyesyn på utsiden, gjorde jeg meg klar til å entre stedet, men det var som en vegg av mennesker helt bort til døra og så sild i tønne som det kan bli. Jeg brukte 5-10 minutter bare på å ta meg de få metrene bort til baren, og tenkte da som så at denne plassen gir jeg ikke fra meg. Leeds United var i ferd med å slå ut Manchester United på TV, og cockney’ene skrek og skrålte for Leeds. Og da sluttsignalet gikk, skulle man nesten tro det var West Ham selv som hadde vunnet. Hele puben eksploderte i begeistring over Manchester Uniteds ulykke.
Ved bestilling av denne kampbilletten over telefon, ga jeg beskjed om at billetten ville bli hentet på kampdagen, Dette må de ha misforstått, for bare noen dager før avreise England fikk jeg brev fra West Ham Football Club inneholdende billett dumpende ned i postkassa. Flaks jeg ikke allerede hadde reist over når den ankom.
Jeg hadde billett på Bobby Moore Lower, og der var det trøkk. Det var så nakkehårene reiste seg da de dro igang Forever blowing bubbles. Arsenal supporterne var faktisk blitt gitt hele Sir Trevor Brooking Stand (North Stand) bak det andre målet.
West Ham med Gianfranco Zola som manager slet tungt i ligaen, men gikk på med dødsforakt mot langt bedre plasserte Arsenal. 25 549 tilskuere så The Hammers så godt some trille ball i hatt med Gunners i 70 minutter. Arsenal ble holdt på avstand og tvunget til avslutninger fra langt hold, mens West Ham tvang vikarierende Arsenal-keeper Lukasz Fabianski til å gjøre flere feberredninger. På overtid i første omgang ble Alessandro Diamanti spilt gjennom av Valon Behrami, og satt ballen i mål bak Fabianski.
Etter pause fortsatte West Ham å dominere, og Junior Stanislaus kunne doblet ledelsen. Istedet kom Arsenal gradvis inn i kampen, og med 12 minutter igjen kunne Aaron Ramsey sende Gunners-fansen til himmels med utligning. Fem minutter senere sørget Eduardo for at snuoperasjonen var komplett og avansementet sikret med et hodestøt. Helt på tampen kunne Arsenal fått sitt tredje, men Fabio Daprela reddet på streken fra Carlos Vela.
Etter kampslutt var det totalt kaos og endelange køer ved Upton Park tube-stasjon, og det ble en lang venting før jeg kunne ta meg tilbake til Reading. Med pitstop på Coopers Arms gikk ferden tilbake til hotellet for å få litt søvn før hjemreise dagen etter.
Ground #25: West Ham United – Arsenal 1-2 (1-0) FA cup, 3rd round Boleyn Ground, 3 January 2010 1-0 Alessandro Diamanti (45+1) 1-1 Aaron Ramsey (78) 1-2 Eduardo (83) Att: 25,549 Admission: £35 Programme: £3,50
Jeg våknet i Sheffield med kennelhoste av en annen verden. Matlysten var ikke større enn at jeg droppet frokost til fordel for innkjøp av et par sandwicher på WHSmith før avreise fra Sheffield. Et par togbytter senere gikk jeg av toget i Lincoln, og fant fort ut at å gå opp til hotellet Duke William oppe på høyden i Bailgate-området ikke var spesielt aktuelt, særlig ikke i min relativt dårlige form. En lokal og meget hyggelig taxisjåfør ga meg mye info om byen før han slapp meg av så nær hotellet han kunne, der oppe ved Bailgates usedvanlig idylliske trange gågater i skyggen av den fantastiske Lincoln Cathedral. Jeg hadde avtalt møte med en venninne som skulle komme ned fra Skegness, men først skulle jeg se Lincoln City ta imot Shrewsbury Town til League Two-dyst.
En Strongbow ble inntatt før taxituren tilbake ned i «lavlandet» i nærheten av togstasjonen, og jeg fant ut at jeg hadde mer enn god nok tid til nok en pitstop på veien. Over et glass ble jeg av et par Shrewsbury-supportere gjort oppmerksom på deres bemerkelsesverdige gode statistikk på Sincil Bank, der vertene siden 1975 visstnok kun har vunnet to av 17 kamper mot Shrewsbury. Jeg ruslet videre langs kanalen mot Sincil Bank, og etter først ha gått feil vei og endt i en blindvei, fant jeg til slutt frem. Jeg betalte meg inn med £17 og tok plass på den forholdsvis store Lincs Coop Stand.
Der kom jeg i prat med en lokal veteran som jeg ble sittende å utveksle kommentarer og småprate litt med i løpet av kampen. Men der Salop-folket hadde uttrykt forhåpninger om playoff og eventuelt opprykk, var ikke Lincoln-supporteren like optimistisk på sine gutters vegne. Han følte at The Red Imps ikke lenger holdt helt samme nivå som da klubben få år tidligere hadde tatt seg til playoff hele fem sesonger på rad.
Det var gjestene fra Shropshire som startet best, og både Dave Hibbert, Jake Robinson og Jake Simpson hadde gode sjanser. Så, etter en snau halvtime, kom Kevin McIntyre seg fri og crosset in i feltet. Lincoln-forsvaret fikk ikke klarert, og Simpson la opp til Robinson som dundret inn 0-1 til stor jubel fra bortefansen på IMPS Stand til høyre for oss. City var på sin side meget tafatte, og deres eneste sjanse i første omgang kom i form av et skudd fra drøye 20 meter som keeper Steve Phillips ikke hadde altfor store problemer med. Det var i det hele tatt en frustrerende ettermiddag for Lincoln-folket. Shrewsburys forsvar hadde full kontroll, og det de slapp gjennom ble ordnet greit opp i av keeper Phillips.
Starten av andre omgang var hjemmelagets beste periode, og innbytter Jamie Clarke kunne fort utlignet, men hans skudd fra skrått hold subbet tverrliggeren. Lenell John-Lewis var med målet gapende foran seg kun et hårstrå unna å få luggen på et farlig innlegg. Shrewsbury gjenfant imidlertid fatningen, og virket nå stadig skumle på kontringer. Det utviklet seg etter hvert til å bli ganske ampert, med et par forholdsvis stygge episoder. Store protester var det også da dommeren tildelte Shrewsbury straffe med snaue kvarteret igjen, for det han mente var en hands av Imps-forsvarer Moses Swaibu. Dave Hibbert sendte keeper Rob Burch feil vei og økte ikke ufortjent til 0-2. Det var også sluttresultatet da dommeren omsider blåste av, og Lincoln City hadde gått på sitt femte tap på seks kamper.
Jeg la snart Sincil Bank bak meg og fikk praiet en taxi tilbake opp til Bailgate-området, hvor jeg etter hvert fikk besøk av min venninne. Vi endte opp med å tilbringe hele kvelden rundt i de mange koselige utesteder i området, som forøvrig kan anbefales på det varmeste. Det var bare å nyte livet, for dagen etter skulle jeg igjen returnere til Norge etter en fin tur med åtte kamper på ni dager.
English ground # 21: Lincoln City v Shrewsbury Town 0-2 (0-1) League Two Sincil Bank, 19 September 2009 0-1 Jake Robinson (29) 0-2 Dave Hibbert (pen 76) Att: 3 234 Admission: £17 Programme: £2,50
