Goole v Lancaster City 07.01.2017

Lørdag 07.01.2017: Goole v Lancaster City

 

Jeg har i løpet av det siste året tenkt litt på en «strategi» der det kan være greit å benytte lørdagene til å besøke mindre klubber et stykke nedover i non-league der de interessante destinasjonene ikke nødvendigvis byr på flomlys. Da midtukekamper her naturlig nok gjerne begrenser seg til sesongens startfase eller avslutningsfase, er det derfor kanskje ingen dum idé, og samtidig spare noen av anleggene høyere opp og med flomlys til midtukekamper. Dette var også noe av tanken da jeg under planleggingen av turen vurderte kamputvalget for denne lørdagen, og jeg blinket meg tidlig ut kamp hos Dodworth Miners Welfare i Sheffield & Hallamshire County Senior League Division Two North. Den forsvant dog snart fra menyen, og dermed ble plan A i stedet Brodsworth Welfare med Goole v Lancaster City som plan B.

 

Kanskje var det det flere ting som gjorde at jeg litt senere gjorde en ny vurdering. Det faktum at Brodworth Welfare v Doncaster Deaf Trust var en kamp i Doncaster District FA Challenge Cup var en av disse, men ikke minst var det situasjonen rundt ‘Broddy’ som fikk meg til å nøle. Laget som forrige sesong representerte Brodsworth Welfare i CML North skal nemlig ha flyttet med mann og mus for å bli den nye AFC Bentley, mens det gikk rykter om at det Brodsworth Welfare som nå var å finne i Doncaster & District League hadde vurdert å stille et U16-lag i denne ligaen. Det skal visstnok ikke være tillatt, så det ble nok med tanken, men uansett valgte jeg å avvente litt hva som skjer der denne sesongen. I tillegg har Goole stått som en noe mytisk destinasjon for meg, og jeg var også såpass fristet av et besøk dit at jeg etter hvert byttet om på plan A og B.

 

Goole var dermed altså dagens destinasjon, og jeg droppet hotellfrokosten til fordel for en ristet bloomer sandwich på stasjonen før jeg satt meg på 11.18-toget mot Bridlington og forlot Doncaster med kurs for mytiske Goole, som jeg tidligere kun hadde passert med tog ved noen anledninger. Tjue minutter tok toget dit opp, og jeg hadde med hensikt reist opp nokså tidlig for å kikke meg litt rundt. Det er sannelig ikke mange kamper jeg ser på TV i disse dager, men jeg vurderte å over en pint kanskje holde et halvt øye på Manchester United v Reading, der en rekke av mine Reading-kompiser hadde tatt turen til FA Cup-kampen på det en av dem nokså treffende omtalte som «The Theatre of Silence, Tourism, Corporate Crap, and 50/50 Scarf Hell». Da man ved puben The Old George ikke hadde den rette kanalen, var det ikke noe større nederlag enn at det var glemt allerede da jeg satt meg ned med pinten og fordypet meg i litt medbragt lektyre.

 

Goole er en by i den sørvestlige delen av grevskapet East Riding of Yorkshire, der den ligger ved samløpet mellom elvene Don og Ouse. Dette er to av elvene som etter hvert blir til den store elvemunningen Humber, og til tross for at det er drøyt sju norske mil østover til Nordsjøen, er Goole faktisk en av de viktigste havnene på østkysten. Dette gjør også Goole til den britiske havnebyen som ligger lengst inn i landet. Dette ble først og fremst muliggjort med kanaliseringen av Don og dreneringen av et stort sumpområde, og havnen var lenge forbundet med eksport av kull, men senere har eksport og import av andre varer overtatt – ikke minst eksport av stål og import av tømmer. Byen har i dag rundt 19 500 innbyggere, og har tydeligvis ikke det beste ryktet, da den gjerne omtales som «bloody rough», men selv fikk jeg ikke noe spesielt dårlig inntrykk av byen i løpet av min visitt.

 

Etter den første pinten var det også på tide å teste Wetherspoons-puben the City & County på andre siden av veien, da den hadde fått gode skussmål. Det var dog en helt ordinær og typisk Wetherspoons-pub, så etter ett glass fartet jeg videre og bestemte meg for å like gjerne sette kursen mot dagens kamparena. Selv om det var drøyt halvannen time til kampstart, var det allerede aktivitet og åpent inngangsparti, og etter å ha fått bekreftet at klubbhusets bar var åpen eller i ferd med å åpne, betalte jeg meg inn med £8. Program pålydende £1,50 havnet deretter også veska før jeg lot meg overtale til å gå til innkjøp av diverse lodd og omsider stakk for å snoke litt i klubbsjappa rett innenfor porten. Karen bak disken hadde midlertidig forsvunnet, og mens jeg ventet på ham kunne jeg registrere at man også på dette nivå har full oversikt over rabagaster som er utestengt, da det på disken lå en hel bunke med utprintede bilder over personer som Lancaster City åpenbart hadde utestengt og oversendt til Goole.

 

Etter å ha bladd litt i boksene med gamle program, kom snart kremmeren og kunne fiske frem en pin til min samling, før jeg etter en kort prat gikk for å ta et runde rundt anlegget og deretter oppsøkte klubbhusets bar. The Viking club bar syntes et godt sted for the Vikinghopper, og dette var da også en dag og et besøk jeg virkelig hadde sett frem til som et av de forventede høydepunkter for meg på denne turen. For £2,80 fikk jeg en pint Strongbow dark fruits, som var den eneste varianten den hadde, og som smakte godt der jeg satt og fordypet meg i det gode programmet. Etter hvert hadde åpenbart også matutsalget åpnet der borte ved siden av klubbsjappa, og jeg gikk for å sjekke ut de kulinariske godsakene. Det går gjetord om klubbens autentisk hjemmelagde pai, og dette var hovedgrunnen til at jeg hadde valgt en beskjeden frokost. For £3 fikk jeg et stort stykke aldeles herlig steak pie med mushy peas og brun saus, og det er uten tvil noe av det beste jeg har blitt servert i forbindelse med fotballkamp! Hatten av!

 

Goole AFC ble stiftet så sent som i 1997; ett år etter at forgjengeren Goole Town gikk konkurs i 1996. Denne klubben hadde blitt stiftet i 1912 og spilte i Yorkshire League og den tidligere Midland League før de i 1968 var med å stifte dagens Northern Premier League. I 1957/58-utgaven av FA Cupen gjorde de seg bemerket ved å ta seg til tredje ordinære runde ved å slå ut klubber som Gainsborough Trinity, Wigan Athletic og daværende FL-klubb Workington før de måtte gi tapt for Nottingham Forest. Deres beste plassering i NPL var sjetteplassen de oppnådde ved to anledninger. I 1993 måtte de ta turen ned i NPL Division One, og to år senere fulgte nytt nedrykk til Northern Counties East League, før de ytterligere ett år senere altså gikk konkurs etter en periode med store økonomiske problemer.

 

Da man året etter fikk blåst liv i klubben igjen tok de plass i Central Midlands League, som på den tiden hadde en Supreme Division som sitt øverste nivå og Premier Division som sin andredivisjon. Det var i sistnevnte at Goole AFC startet opp, og våren 1998 vant de denne på første forsøk. Etter at man fulgte opp med tredjeplass i CML Supreme Division fikk de rykke opp i Northern Counties East League Division One. Da også denne ble vunnet på første forsøk, sto The Vikings altså med tre strake opprykk, men de måtte vente til 2005 før de vant NCEL Premier Division og sikret opprykk til NPL Division One. Etter å ha endt i nedrykkssonen ble de reddet fra en umiddelbar retur til NCEL av en omstrukturering. Denne sjansen tok de godt var på da de våren 2007 fulgte opp med sjuendeplass i NPL Division One South.

 

Dette er foreløpig bestenotering for denne utgaven av klubben, som for øvrig søkte om å få bytte navn til Goole Town i 2006. Den gang satt FA ned foten, og det skal være usagt om man gir gitt opp denne tanken. Uansett har Goole i de senere sesonger stort sett vært nokså fast innslag på midten og nedre halvdel av tabellen, og det skal også nevnes at de igjen var i store økonomiske problemer da de i 2008 var nære på å gå konkurs og ble satt under administrasjon. Det ser nå en god del bedre ut, men formannen brukte sitt forord til å slå fast hvor viktig det var å ikke leve over evne, og viste blant annet til den kjente rugby-storheten Bradford Bulls (som hadde blitt slått konkurs tidligere denne uken) for å vise hvor galt det kan gå. Det var ikke tilfeldig at disse uttalelsene kom akkurat nå, for de lokale myndighetene skal ha varslet en kraftig økning i leien ved Victoria Pleasure Ground, og Goole AFC håper å kunne forhandle seg frem til en mer overkommelig sum for klubben.

 

Victoria Pleasure Grounds ble åpnet allerede i 1888, lenge før også Goole Towns stiftelse, og ble først brukt til rugby. Den har opp gjennom årene blitt benyttet til alt fra rugby league til cricket, wrestling, hesteshow og friidrett…i tillegg selvsagt til fotball. Goole Towns forfall kan nok sammenlignes med det som skjedde med anlegget som med tiden forfalt, og den imponerende tribunen på Town End er for lengst historie. Til tross for dette og det faktum at Victoria Pleasure Ground har løpebaner, likte jeg meg umiddelbart her. Noe av grunnen til at man til tross for løpebanene får inntrykk av å befinne seg på et skikkelig fotballstadion er nok det er færre løpebaner enn normalt (og man får også inntrykk av at disse ikke lenger brukes). Bortsett fra hard standing er tilskuerfasilitetene å finne på de to langsidene.

 

Man kommer inn i hjørnet ute på siden av den ene kortsiden, og man ser foran seg den flotte hovedtribunen på den ene langsiden. Dette er en blanding av ståtribune og sittetribune, med flott klassisk ståtribune på partiet nærmest inngangspartiet før man lenger bort har sitteplasser i form av både røde plastseter og grønnmalte trebenker. Inngangen til klubbhusets bar ligger i bakkant ved enden av denne tribunen. Bortenfor dette igjen er det et ørlite parti med åpen ståtribune. På motsatt langside sto tidligere en tribune som blåste ned i en storm i 1993, og som i dag har blitt erstattet av et mindre og mer moderne tribunebygg som gir tak over hodet til de som står på betongavsatsene her. Herfra kan man se over på hovedtribunen og det noe spesielle bakteppet som mange forbinder med Goole – nemlig de to vanntårnene som kalles «the salt and pepper pots». Jeg kunne bare tenke meg hvordan stemningen var her da 8 700 tilskuere så Goole Town ta imot Scunthorpe United til viktig ligakamp i den tidligere Midland League!

 

Mens jeg sto ved den ene langsiden og nøt den fantastiske paien fikk jeg selskap av en kar som hadde klart å identifisere meg, og etter at jeg hadde bekreftet dette viste det seg at Nigel hadde fulgt meg på Twitter og registrert at Goole var på min agenda for dagen. Jeg mener han fortalte at han bodde annensteds nå, men han var oppvokst i Goole og kunne fortelle meg litt mer om både de tidligere tribunene og også vanntårnene som er et av byens kjente landemerker. Dette bør for øvrig også være en god destinasjon for de som av en eller annen grunn skulle føle for å kombinere groundhopping med trainspotting, for toglinja går rett bak langsiden med hovedtribunen, og jeg har jo selv ved flere anledninger sett at man fra toget får en fin kikk på Victoria Pleasure Grounds. Mens et Northern League-tog nå skranglet seg i retning Hull gikk jeg for å unne meg nok en pint før kampstart.

 

Før denne sesongen ble Goole flyttet over fra NPL Division One South til NPL Division One North, og da det kanskje er en enda tøffere avdeling(?) er det kanskje ikke helt overraskende at de igjen var involvert i bunnstriden og kamp mot nedrykk. Goole befant seg før dagens kamp på nest siste plass med kun Burscough bak seg på tabellen. Ned til Burscough var det nå ni poeng, men enda viktigere var det nok at man hadde tre poeng opp til Prescot Cables og seks poeng opp til Mossley og Droylsden. Imidlertid hadde man spilt henholdsvis en, to og tre kamper mer enn de tre sistnevnte. Da var det kanskje like interessant at de hadde sju poeng opp til Ossett Albion med like mange kamper spilt, og det er tett også rett over der. Mange flotte klubber i bunnen her, og det er nesten synd, men må jo sannsynligvis ned.

 

Også i toppen var det spennende, men Lancaster City hadde fått en bitte liten luke i tittelkampen, og det var de som denne ettermiddagen gjestet Victoria Pleasure Ground. De hadde tre poeng ned til Ossett Town, fire poeng ned til Trafford og Scarborough Athletic, og seks poeng ned til Glossop North End, og i tillegg hadde de kamper til gode på samtlige av disse forfølgerne i playoff-sonen. For å finne en klubb som hadde spilt færre kamper måtte man helt ned til sjetteplassen og Farsley Celtic, som hadde åtte poeng opp til teten med to kamper til gode. Det var altså en tøff test som ventet Goole, men de hadde denne sesongen faktisk levert flere gode resultatet mot toppklubbene, mens deres problem nok i større grad var svakere resultatet mot de andre bunnlagene. De innrømmet da også i programmet at det for øyeblikket så ut som om de hadde kurs mot nedrykk og NCEL, men fastslo samtidig at de på ingen måte hadde gitt opp og naturligvis ville kjempe hardt for hvert eneste poeng.

 

Det var også innstillingen blant hjemmefansen i baren. Alt dreier seg nå om å sikre plassen, men de hadde fortsatt troen på at de med hard innsats skulle klare det. De hadde imidlertid ikke altfor store forhåpninger om seier foran dagens kamp mot Lancaster, og innså vel slik en av de uttrykte det at poeng her ville være en bonus. Men så var det dette med innsats mot topplagene kontra bunnlagene da.. Gjestenes representanter som hadde inntatt baren virket på sin side seierssikre, og hadde nå en klar målsetning om retur til NPL Premier. På spørsmål om min gamle busse Eric Williams hadde tatt turen, ble jeg fortalt at han var syk og hadde blitt hjemme denne gang. Jeg ba de overbringe ønsker om god bedring og etter en kort passiar med en representant for Goole-ledelsen gikk jeg omsider ut for å ta oppstilling i påvente av avspark.

 

Det ble tidlig klart at det ikke ville bli en kamp preget av finspill, og hjemmelagets plan på det nokså tunge underlaget var tilsynelatende å legge seg i forsvar men én mann på topp og lempe ballen fremover mot ham. Da Goole-kaptein Robert Constable gikk foran med en heftig takling på Craig Carney satt det standarden for en fysisk kamp som Goole dermed fikk inn i sitt spor, men jeg har ingenting imot slike kamper som for meg er langt å foretrekke fremfor å se lag som for alt i verden skal forsøke å overgå Barcelona uten å ha ferdigheter til det, med langt flere pasninger på tvers og bakover som forover. Da er det bedre med en skikkelig knokkelkamp, men foran målene skjedde det ikke altfor mye i løpet av første omgang.

 

Det mest interessante i så måte var vel da William Ramsey nesten utmanøvrerte sin egen keeper da han fikk hodet på et Lancaster-innlegg, og ballen traff tverrliggeren og gikk over slik at Ramsey og Goole slapp med skrekken. Av det Lancaster selv klarte å skape før pause kom de til tross for mye ballinnehav aldri nærmere enn da Oliver Crolla skar inn fra kanten men avsluttet svakt og høyt over fra god posisjon. Bortefansen hadde allerede begynt å vise tegn til frustrasjon en god stund før dommeren blåste for halv tid og lagene gikk i garderoben med 0-0 i protokollen. Selv benyttet jeg pausen til å hente meg en ny pint og få bekreftet bortefolkets gryende frustrasjon før jeg igjen tok meg ut i en januar-ettermiddag der det hadde begynt å skumre.

 

Andre omgang fortsatte der den første hadde sluttet, og ti minutter ut i omgangen hadde også Lancaster-manager Phil Brown sett nok. Nei, det er ikke snakk om en oppsiktsvekkende og plutselig overgang for manageren med samme navn som fortsatt var å finne i Southend, men snarere en gammel Lancaster-legende som nå har returnert til The Dolly Blues. Uansett valgte han nå å gjøre et dobbeltbytte ved å kaste innpå Jacob Gregory og Ryan Winder. Spesielt førstnevntes inntok virket å hjelpe noe, og det var han som etter snaut halvspilt omgang sikret gjestene et straffespark da han ble spilt gjennom og lagt i bakken. Dommeren pekte altså fra straffemerket, og frem steg Jordan Connerton. Han satt ballen opp i nettaket bak Goole-keeper Thomas Beaurepaire og sørget for 0-1.

 

Bortefolket jublet etter endelig å ha fått uttelling, og også undertegnede sto når sant skal sies nå med en følelse av at det var avgjørelsen som falt og at det skulle bli vanskelig for Goole å slå tilbake mot serielederne. Åtte minutter senere klarte de likevel nettopp det, og gjestene vil nok ergre seg over dette baklengsmålet som kom som en følge av at Steven Jeff fikk tid og rom til legge inn og hans innlegg skapte forvirring i Lancaster-forsvaret der bortekeeper Mike Hale og hans forsvarer Adam Sumner ikke virket helt enige om hvem som skulle gå etter ballen der den spratt forbi mot bakre stolpe. Sumner fikk kastet seg frem for å klarere, men hadde Goole-angriper Billy Law helt oppi seg, og ballen gikk via foten til Law og fant veien til nettmaskene bak Hale. Med et kvarters tid igjen sto det 1-1.

 

Etter denne perioden så de 161 betalende tilskuerne at kampen igjen kom inn i sporet fra tidligere, og det har vel også noe med å gjøre at Goole nå sannsynligvis var nokså fornøyd med tingenes tilstand. Det var nå igjen lite som skjedde foran de to målene, og gjestene irriterte seg også over tiden som nå gikk med hver gang ballen forsvant ut av banen og til tider måtte hentes av bortespillere i stadig mer tidsnød. Da dommeren omsider blåste av for full tid var det jubel i Goole-leiren og tilsvarende oppgitthet og frustrasjon hos gjestene, da det til slutt altså endte med 1-1 og dermed poengdeling. Greit nok at Goole så på dette poenget nesten som en seier, men for deres del er det jo viktig at man også begynner å prestere mot rivalene i bunnstriden, og da holder det nok ikke lenger med uavgjort.

 

Det var liten tvil om at Lancaster-folket så på dette som to tapte poeng på en dag der flere av deres forfølgere også hadde lidd poengtap, og derfor så de dette som en bortkastet mulighet til å øke luka på toppen av tabellen. Både Ossett Town og Trafford hadde også spilt uavgjort mens Scarborough Athletic hadde gått på en overraskende smell ved å tape i Burscough. I bunnen hadde både Mossley og Droylsden også vunnet, og det var ikke like godt nytt for Goole, men avstanden opp til sikker plass var likevel redusert til to poeng i og med at Prescot Cables hadde tapt. Det hadde også Ossett Albion gjort, og det går mot en spennende sesongavslutning i både topp og bunn av NPL 1 North, som kanskje også er den step 4-divisjonen som engasjerer meg mest..

 

Jeg hadde ingen grunn til å forlate Victoria Pleasure Ground riktig ennå, og ble igjen litt for å menge meg med og samtale med de to lags representanter. Da jeg en snau time etter kampslutt takket for meg og satt kursen mot Goole jernbanestasjon passerte jeg etter få meter Victoria Social Club, og jeg valgte å ta en kikk innom der. Det endte med at jeg sannelig ble værende der et par timer, for det var en trivelig gjeng med stamkunder der inne, og ikke minst lot jeg meg sjarmere av Meg bak bardisken. Dessverre klarte jeg ikke helt å lokke henne med tilbake til Doncaster da hun fortsatt hadde litt tid igjen på jobb og ikke kunne forlate sin post. Da jeg omsider fant ut at tiden var overmoden for å komme meg på et av togene tilbake til Doncaster, var det derfor alene at jeg gikk tilbake til Goole stasjon.

 

Da jeg omsider fant ut at tiden var overmoden for å komme meg på et av togene tilbake til Doncaster, var det derfor alene at jeg gikk tilbake til Goole stasjon. Tilbake i Doncaster valgte jeg som kvelden før å ta turen innom The Little Plough for en siste pint før jeg trakk meg tilbake. Goole hadde så absolutt svart til forventningene, og besøket der hadde sørget for en herlig dag. Kanskje jeg tar Meg på ordet og prøver igjen neste gang jeg er i området, men det gjenstår å se om det en gang kan bli en gjensyn med Goole. En revisit til Victoria Pleasure Ground hadde absolutt ikke vært meg imot, men samtidig vet man at det alltid også er nye destinasjoner som frister. Om dagen derpå nok ikke skulle by på turens største fristelse for min del, var i hvert fall det også en nytt stadion og en ny kamp, og med det gikk jeg tilbake til hotellet for å finne loppekassa.

English ground # 390:
Goole v Lancaster City 1-1 (0-0)
Northern Premier League Division One North
Victoria Pleasure Grounds, 7 January 2017
0-1 Jordan Connerton (pen, 67)
1-1 Billy Law (75)
Att: 161
Admission: £8
Programme: £1,50
Pin badge: £3

 

Next game: 08.01.2017: Middlesbrough v Sheffield Wednesday
Previous game: 06.01.2017: Newark Town v Bilsthorpe

More pics

 

 

Newark Town v Bilsthorpe 06.01.2017

Fredag 06.01.2017: Newark Town v Bilsthorpe

 

Noen ganger kan man spørre seg hvordan visse personer fikk jobben sin, og det var tilfelle for meg denne morgenen da jeg en gang etter klokka halv ti gikk ned for å innta en selvkomponert hotellfrokost. Beløpet på £8,99 måtte først betales i hotellresepsjonen, og etter flere sekunders betenkningstid måtte faktisk resepsjonisten gi opp og ty til kalkulatoren for å finne ut hvor mye vekslepenger jeg skulle ha igjen på £10-seddelen jeg hadde rakt ham! Kanskje en tur tilbake på skolebenken hadde vært noe… Selv hadde jeg andre planer for dagen, selv om Doncaster skulle være min base i ytterligere tre netter og det var mange timer til jeg måtte begynte å tenke på kveldens kamp. Jeg hadde nemlig planlagt utflukter for å kikke litt på et par interessante non-league stadioner i området. Den korte togturen opp til Adwick og den rundt tjue minutter lange spaserturen fra stasjonen der til Brodsworth Welfares hjemmebane Welfare Ground viste seg imidlertid å være en bomtur.

 

Portene var stengt, og det var ikke mye å se derfra, da sportsanleggene her også inkluderer både en cricketbane og andre forskjellige fasiliteter som ligger mellom fotballbanen og veien som går forbi. Det stedet der jeg fikk best innsyn var faktisk fra parkeringsplassen foran et leisure centre, selv om avstanden fortsatt var temmelig stor og flere tennisbaner delvis sperret utsikten, men jeg så da en tilsynelatende flott tribune langt der borte på andre siden av muren. Jeg valgte å betale £2,50 for å la buss nummer 50 frakte meg tilbake til Doncaster Interchange, der jeg gikk gjennom Frenchgate-kjøpesenteret og satt meg på et av lokaltogene vestover fra byens jernbanestasjon. Etter kun sju minutter steg jeg av på Conisbrough stasjon og gikk det snaue kvarteret opp til Tickhill Square – et anlegg som jeg først det siste året virkelig fikk opp øynene for…lenge etter at det var for sent å besøke Denaby Uniteds gamle hjemmebane slik det fremsto i sine glansdager.

 

Mer om det et annet sted, men selv om porten også her var stengt, kommer man her mye nærmere innpå slik at jeg fikk tatt en kikk gjennom gjerdet og speidet over mot den tribunen som nå har erstattet en av forgjengerne på den ene langsiden. Bilder vitner om at dette var et fantastisk flott anlegg, men etter at Denaby United hadde blitt kastet ut og lagt ned driften, ble anlegget rasert av en brann i 2005. Denaby United gjenoppsto i 2011, men spiller nå sine hjemmekamper ved Balby Carr Community Academy sør i Doncaster, mens Tickhill Square nå benyttes av divisjonskollega Denaby Main som i likhet med United spiller i Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division. Rett ved siden av ligger Denaby & Cadeby Miners Welfare Club, og jeg valgte å stikke innom for å ta en pint her. Flere av de lokale stamkundene var i ferd med å spille snooker på et skikkelig snooker-bord, og det er alltid interessant, så det ble til slutt to glass servert av det som lignet litt på en ti år yngre utgave av Eldar Vågan.

 

Da jeg først befant meg i Conisbrough-traktene burde jeg egentlig benyttet anledningen til å kikke innom Conisbrough Castle som er en av landets best bevarte normanner-borger, men da det hadde gått litt mer tid enn planlagt var det greit å komme seg inn igjen til Doncaster da det også begynte å dryppe faretruende fra oven. Heldigvis ble det foreløpig med noen få drypp. Tilbake i Doncaster fant jeg inne på Frenchgate-senteret pub-restauranten The Mallard, som er en del av Hungry Horse-kjeden. En stor porsjon Beef Madras ble skylt ned med en pint Strongbow før jeg gikk for å puste ut litt på hotellet. Heldigvis sjekket jeg status på togavgangene, og dette gjorde at jeg oppdaget at 16.58-toget jeg hadde blinket meg ut allerede var forventet å være minst 10-12 minutter forsinket. Dermed sto jeg i voldsom fare for å miste forbindelsen videre fra Newark North Gate til Collingham, men siden jeg heldigvis fant ut av dette kunne jeg hoppe opp og igjen stresse mot stasjonen for å heller ta 16.25-toget dit ned.

 

Jeg rakk det med et par minutter, og hadde dermed en liten stund å vente ved Newark North Gate før jeg kunne bytte til 17.28-toget som skulle frakte meg til Collingham. Det er jo kanskje litt merkelig at jeg jeg nå tok tog fra Newark til Collingham når det tross alt var Newark Town jeg skulle se denne kvelden, men de banedeler nå i Collingham en snau mil nord for Newark-on-Trent. Vi befinner oss altså i det østlige Nottinghamshire, rett ved grensen mot Lincolnshire. Mens Newark-on-Trent med sine nesten 28 000 innbyggere er en markedsby som slo seg opp som senter for ull- og tekstil handel, er Collingham en langt mindre landsby med drøyt 2 700 innbyggere, og det var der jeg klokka 17.36 gikk av toget og satt kursen mot puben The Royal Oak. Den var stengt, og mens jeg i duskregnet vurderte mine muligheter mente jeg å skimte et pubskilt i det fjerne da jeg gikk ut i veien for å speide i begge retninger. Det viste seg å stemme, og fornøyd kunne jeg slå meg ned med en pint på Kings Head.

 

Med en times tid til avspark var det på tide å bryte opp og ta seg den korte veien opp til Collinghams hjemmebane Station Road, som jeg for øvrig hadde passert inngangspartiet til da jeg tidligere gikk den korte veien fra stasjonen. Jeg betalte meg inn med £3 før jeg også kunne bytte £1 mot et eksemplar av kveldens kampprogram, og jeg kunne deretter oppsøke klubbhusets bar for å finne groundhopperen Paul White som ikke hadde dukket opp på puben som avtalt. Han ble nok satt ut av at Royal Oak var stengt og dro rett hit, men før jeg i det hele tatt kom så langt støtte jeg på en gammel kjenning på utsiden av klubbhuset. Retford-karen Rob Waite er ikke bare mannen bak bloggen The 66POW, men også en kar som gjerne hjelper til hos klubber i regionen. Han var vel lenge involvert hos Staveley Miners Welfare, men hadde denne kvelden tilbudt seg å hjelpe til her siden man visstnok var noe underbemannet. Etter et hyggelig gjensyn med ham kunne jeg kose meg med både en pint og pork scratchings mens jeg kikket nøyere på programmet.

 

Newark Town ble i dagens form stiftet så sent som i 1991, men en langt eldre utgave av Newark-klubben så dagens lys allerede i 1868 og spilte flere perioder i den første og velrenommerte utgaven av Midland League. Det var under en av epokene der at de fra 1929/30-sesongen spilte seg frem til FA Cupens ordinære runder tre ganger på fire sesonger. En av disse endte også med at de i 1930/31-utgaven tok seg til andre runde ved å slå ut Rotherham United før de fikk bank av Crystal Palace. Den nåværende utgaven startet opp i Nottinghamshire Alliance (en forløper til Nottingham Senior League) før de spilte seg opp i Central Midlands League i 2004. Der har de oppholdt seg siden, og de skal denne sesongen ha søkt om opprykk til step 6. Det virker noe merkelig at det ikke skal finnes passende arenaer i selve Newark, men jeg mener å ha lest at de nå har banedelt her helt siden 2004, og dermed er det vel nærliggende å tro at beslutningen om å flytte inn her hadde sammenheng med at de tok steget opp i CML.

 

Noen av notatene mine fra denne kvelden forsvant i løpet av turen, og jeg kan ikke huske om jeg fikk noe mer klarhet i akkurat dette, men uansett kunne tabellen i hvert fortelle at Newark Town fortsatt var med i toppkampen. CML Division North ble toppet av FC Bolsover, som hadde en luke men også flere kamper spilt. De hadde 11 poeng ned til Clay Cross Town (som hadde to kamper til gode), 15 poeng ned til Appleby Frodingham (tre kamper til gode), og 16 poeng ned til både Harworth Colliery (tre kamper til gode) og Newark Town (med hele fem kamper til gode). Kveldens gjester var Bilsthorpe, som befant seg på tabellens nedre halvdel, men som likevel så ut til å ha en absolutt betryggende avstand ned til bunnlagene. Snart fikk jeg også besøk av min groundhopper-kompis Neil som hadde tatt den ikke altfor lange turen fra Mansfield, og etter hvert som det dro seg mot kampstart var det på tide å komme seg ut.

 

Det var hjemmelaget som tok kontrollen fra start, og Bilsthorpe hang i perioder virkelig ikke med. Derfor var det ikke spesielt overraskende da George Pearce ble spilt gjennom av Jordan Cummings og sørget for 1-0 i det niende minutt. Jordan Thomas var et konstant uromoment, og han hadde allerede hatt en god mulighet da han etter snaut halvspilt omgang ble lagt i bakken av Bilsthorpe-keeper Ryan Graves. Han tok selv straffesparket, og selv om Graves fikk en hånd på ballen kunne han ikke hindre den i å gå inn. Gjestene kom på en sjelden visitt da Gary Atkins kom stormende, men Newark-keeper Nathan Burrows fikk avverget nede ved dødlinja, og i stedet fikk de enda en i sekken. Innlegget fra Jammy Lloyd syntes å være ufarlig siden gjestenes Nathan Brown kom først på ballen, men da han skulle heade tilbake til keeper så han vel ikke helt hvor målvakten sto plassert, og ballen gikk i eget mål. Nesten en halvtimes spill, og 3-0.

 

Det kunne vært enda styggere om ikke bortekeeper Graves to ganger reddet flott på avslutninger fra Jordan Thomas, men han kunne intet gjøre da Chris Dobbie vendte opp med en liten piruett og hamret inn 4-0 med seks-sju minutter til pause. De 64 betalende tilskuerne hadde fått se en enveiskjøring som kunne ført til at ledelsen var enda større ved pause. Station Road er for øvrig et nokså spartansk anlegg der så og si alt av fasiliteter er å finne på den ene langsiden, som domineres av det store bygget der man finner både klubbhusets bar og alt annet. Foran dette er det et overbygg som gir tak over hodet. Ellers er det åpen hard standing som gjelder her, og på motsatt langside der man finner laglederbenkene er det ikke engang det. Her står man eventuelt rett på gresset, og den bortre langsiden er også stengt av slik at man ikke kan gå rundt hele banen.

 

Da keeper Graves igjen måtte i aksjon for å stoppe Jordan Thomas tidlig i andre omgang, virket det som om man fortsatte der man slapp i første omgang, men Bilsthorpe kom snart mer med slik at det nå var en langt jevnere kamp. Kyle Welsey la innlegget da Gary Atkins headet på mål og tvang frem en redning fra Blues-keeper Burrows. Kaptein Craig Gould fikk ballen i nettet for gjestene, men linjedommeren hadde flagget for offside, og han fikk nå sin del av de voldsomme kraftsalvene som i store deler av kampen hadde haglet mot dommeren fra spillerne. Sam Wilford kunne satt spikeren i kista, men ble stoppet av en benparade fra Graves, og Atkins hadde igjen en mulighet til å få et trøstemål. Regnet som hadde falt denne ettermiddagen og kvelden gjorde at vi fikk se en kamp med en og annen skikkelige takling av den gode gamle sorten, og det var en slik som gikk litt feil og gjorde at kvelden fikk alt annet enn en lykkelig slutt.

 

Jammy Lloyd satt inn en heftig takling på Bilsthorpe-forsvarer Lawrence Foster, og det var en vemmelig lyd da sistnevnte ble liggende med store smerter. Kampen ble stoppet mens han ble undersøkt og alt som var av klubbenes apparat var snart på banen, med Bilsthorpes assistent-manager på telefon med ambulansetjenesten. Hjemmespillerne ville ha ham båret av banen så man kunne fortsette, men bare forslaget gjorde gjestene rasende. Man mente at han sannsynligvis hadde et brudd i foten, og gjestene hevdet at ambulansefolket sa at det ville ta minst en time, men at han ikke burde flyttes før de kom. Der han lå med et pledd over seg, var det tydelig at dette nå også virket nokså uaktuelt, og dommeren valgte snart å blåse av. For andre gang på tre dager hadde jeg vært vitne til en kamp som ble avbrutt – denne gang ikke på grunn av sviktende flomlys, men en alvorlig skade – og det utrolig er at det i begge tilfeller var etter 82 minutter! Hva i all verden er oddsen for det??

 

Det eneste jeg stusset litt over var at dommeren ikke selv snakket med ambulansetjenesten på telefonen, for uten at jeg overhodet mistenker at Bilsthorpe-representanten overdrev situasjonen og ventetiden, skulle man kanskje tro at det var naturlig. Uansett får man en påminnelse om at det tross alt er viktigere ting enn utfallet av kampen, og det er bare å ønske Foster god bedring. Det kan legges til at jeg i ettertid hørte at ambulansen først ankom rundt klokka 22.45, så når situasjonen var slik at han ikke kunne flyttes, viste det seg å være en korrekt avgjørelse av dommeren. Mer skeptisk er jeg til hvorvidt det er en korrekt avgjørelse man omsider kom frem til da det ble bestemt at kampen skal spilles helt på nytt. Det hadde vært noe annet dersom resultatet sto og vippet, men med 4-0 og åtte minutter igjen er det vel trygt å si at kampen var avgjort. Hadde det vært en cupkamp, ville jeg ikke vært i tvil om at det mest riktige nok var å la resultatet stå, men i en ligakamp der resultatet og målforskjellen også kan påvirke andre lag, er det kanskje den minst uheldige løsningen.

 

Frem til dette hadde vi uansett hatt det trivelig ved Station Road, men alvoret la en liten demper på stemningen. Etter at dommeren hadde valgt å avbryte vendte snart de fleste snuta hjemover, og jeg hadde planer om å ta 21.58-toget til Newark Castle for å spasere derfra til Newark North Gate og returnere til Doncaster. Da Neil nå tilbød seg å slippe meg av ved Newark North Gate stasjon, slapp jeg dette, og jeg takket høflig ja til dette. Dermed rakk jeg også et tidligere tog fra Newark North Gate etter å ha tatt avskjed med Neil for siste gang på denne turen. Han hadde også vurdert å slå følge med meg til Goole dagen etter, men måtte i stedet jobbe. Ved retur til Doncaster valgte jeg å endelig følge et tips jeg hadde fått fra min kompis John, som jobbet mange år ved Oslo-puben Belfry men som er opprinnelig er fra Doncaster (eller Conisbrough for å være mer nøyaktig). Han mente at jeg på puben Little Plough ville få servert «the best pint in Donny», og det viste seg å ikke være noe dårlig tips.

English ground # 389:
Newark Town v Bilsthorpe (Abandoned after 82 mins with score at 4-0, due to serious injury)
Central Midlands League North Division
Station Road (at Collingham), 6 January 2017
1-0 George Pearce (9)
2-0 Jordan Thomas (pen, 22)
3-0 Nathan Brown (og, 30)
4-0 Chris Dobbie (39)
Att: 64
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 07.01.2017: Goole v Lancaster City
Previous game: 05.01.2017: Doncaster Rovers v Portsmouth

More pics

 

 

06.01.2017: En kikk på Tickhill Square (Denaby Main / ex-Denaby United)

Fredag 06.01.2017: Tickhill Square (Denaby Main / ex-Denaby United)

 

Jeg befant meg i Doncaster, der jeg noen dager hadde byen som base, og følte for å benytte anledningen til å ta en kikk på noen interessante stadioner i området. Den korte togturen opp til Adwick og den rundt tjue minutter lange spaserturen fra stasjonen der til Brodsworth Welfares hjemmebane Welfare Ground viste seg å være en bomtur da portene var stengt, og det ikke var mye å se derfra, da sportsanleggene her også inkluderer både en cricketbane og andre forskjellige fasiliteter som ligger mellom fotballbanen og veien som går forbi. Det stedet der jeg fikk best innsyn var faktisk fra parkeringsplassen foran et leisure centre, selv om avstanden fortsatt var temmelig stor og flere tennisbaner delvis sperret utsikten, men jeg så da en tilsynelatende flott tribune langt der borte på andre siden av muren. Jeg valgte å betale £2,50 for å la buss nummer 50 frakte meg tilbake til Doncaster Interchange, der jeg gikk gjennom Frecnhgate-kjøpesenteret og satt meg på et av lokaltogene vestover fra byens jernbanestasjon.

 

Etter kun sju minutter steg jeg av på Conisbrough stasjon og gikk det snaue kvarteret opp til Tickhill Square – et anlegg som jeg først det siste året virkelig fikk opp øynene for…lenge etter at det var for sent å besøke Denaby Uniteds gamle hjemmebane slik det fremsto i sine glansdager. Selv om porten også her var stengt, kommer man her mye nærmere innpå slik at jeg fikk tatt en kikk gjennom gjerdet og speidet over mot den tribunen som nå har erstattet en av forgjengerne på den ene langsiden. Bilder vitner om at dette var et fantastisk flott anlegg, men etter at Denaby United hadde blitt kastet ut og lagt ned driften, ble anlegget rasert av en brann i 2005.

 

Denaby er en landsby mellom Conisbrough og Mexbrough, og har lange tradisjoner med gruvedrift. Allerede i år 1700 fant man kull nær overflaten, og dette førte etter hvert til åpningen av dype gruver. Gruveselskapet Denaby Main bygget nærmest en ny landsby som bar deres navn mens den gamle delen av landsbyen fikk navnet Old Denaby. Utover på 1800-tallet ble Denaby-navnet nærmest ensbetydende med de notoriske gruvene, der arbeiderne jobber under harde kår. I en artikkel i 1899 ble det beskrevet som “The Worst Village in England”, og det ble fortalt om hensynsløse eiere som hadde få betenkeligheter med å sende arbeiderne stadig dypere ned under bakken, samtidig som den vanlige policy ved dødsfall var å kaste ut den døde gruvearbeiderens familie få uker etter dødsfallet. I motsetning til nabogruven til Cadeby Main var det aldri noen større ulykker her, men da Denaby Main-gruven stengte i 1968 var det likevel 203 gruvearbeidere som opp gjennom årene hadde måttet bøte med livet der.

 

Denaby United ble stiftet i 1895 under navnet Denaby Parish Church, og etter navnebyttet til Denaby United tre år senere skaffet de seg tidlig et godt rykte i regionen. De tok plass i daværende Midland League (en tidligere utgave), som på den tiden var en av de mest prestisjetunge utenfor Football League, med andreplassen våren 1908 som bestenotering. I 1927/28-sesongen nådde de første ordinære runde av FA Cupen og tapte kun knepent 2-3 hjemme for FL-klubben Southport foran hele 5 200 tilskuere på Tickhill Square. De gjentok denne bedriften fem sesonger senere, men denne gang måtte de gi tapt borte for et Carlisle United som scoret kampens eneste mål. Tredje og siste gang de tok seg til første ordinære runde var i 1958/59, da 3 807 tilskuere betalte seg inn og så Denaby tape 0-2 for Oldham Athletic.

 

Etter å ha endt sist i den nye (men fortsatt ikke dagens utgave) Midland League to år på rad, ble Denaby United stemt ut i 1965, men tok plass i Yorkshire League, der de fortsatt befant seg da denne i 1982 slo seg sammen med den nevnte andre utgaven av Midland League og stiftet dagens Northern Counties East League. De brukte kun to sesonger på å spille seg opp i den nye ligaens toppdivisjon, og siden 1984 befant de seg i NCEL Premier Division, som til og med ble vunnet vpren 1997. Fem år senere var det imidlertid dessverre slutt, da man fikk beskjed om at den lokale Welfare Trust opplyste om at de ville bli kastet ut av banen som hadde vært deres hjemmebane siden før første verdenskrig (mon tro om ikke 1912 er korrekt årstall). Forhandlingene førte ikke frem, og da Denaby United nå sto uten hjemmebane valgte de dessverre å legge ned driftet. Det var altså ytterligere tre år etter dette igjen at Tickhill Square ble herjet av brann.

 

Denaby United gjenoppsto i 2011, men spiller nå sine hjemmekamper ved Balby Carr Community Academy sør i Doncaster (man håper visst fortsatt på en retur), mens Tickhill Square nå benyttes av divisjonskollega Denaby Main som i likhet med United nå spiller i Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division, der de begge sliter i bunnen denne sesongen. Det anbefales å ta en kikk på groundhopperen The Groundhog sitt innlegg som tar for seg Tickhill Square, og ikke minst ta en kikk på denne siden med herlige bilder derfra! Rett ved siden av ligger Denaby & Cadeby Miners Welfare Club, og jeg valgte å stikke innom for å ta en pint her. Flere av de lokale stamkundene var i ferd med å spille snooker på et skikkelig snooker-bord, og det er alltid interessant, så det ble til slutt to glass servert av det som lignet litt på en ti år yngre utgave av Eldar Vågan. Deretter var det på tide å returnere til Doncaster og begynne å tenke på kveldens kamp.

 

 

 

Doncaster Rovers v Portsmouth 05.01.2017

Torsdag 05.01.2017: Doncaster Rovers v Portsmouth

Det var igjen på tide å forlate Newcastle, og jeg valgte å inkludere en hotellfrokost før jeg leste litt på rommet og omsider sjekket ut fra Premier Inn The Gate og spaserte ned mot Newcastle stasjon for å ta plass på toget som skulle ta meg sørover til Doncaster. Der hadde jeg betalt £148 for fire netters overnatting ved Premier Inn-hotellet i Doncaster sentrum, og fikk etter hvert raskt sjekket inn og registrert at jeg hadde fått flott utsikt over til den flotte kirken som gjerne kalles Doncaster Minster. Onde tunger blant mine bekjente mente at dette var den eneste flotte utsikten Doncaster hadde å by på, men det var uansett fotballen som denne dagen var årsaken til min visitt, selv om jeg ærlig må innrømme at jeg fortsatt ikke var 100% sikker på om jeg hadde gjort det rette ved å betale £20 for å se Doncaster Rovers v Portsmouth i League Two. En revisit til Lakeside Stadium var når sant skal sies ikke det jeg så aller mest frem til på denne turen, men på en torsdag uten andre kamper på menyen valgte jeg etter en liten debatt med meg selv å bestille billett, og håpet nå i det minste på en underholdende kamp.

Doncaster er en stor markedsby som ligger i grevskapet South Yorkshire, omtrent tre norske mil nordøst for Sheffield. Selve byen har rundt 110 000 innbyggere mens det er en del høyere om man tar med diverse omkringliggende landsbyer rundt Doncasters utkant. Byens vokste frem rundt det romerske fortet Danum som i det første århundre ble anlagt ved et krysningspunkt over elven Don. Allerede på midten av 1200-tallet hadde Doncaster blitt en viktig markedsby, og drøyt 750 år senere har man fortsatt marked her. Doncaster og omegn hadde allerede i lang tid blitt ansett som et nokså velstående sted med rike landeiere og store gods da de også vokste frem som et industrisentrum på slutten av 1700-tallet, godt hjulpet av de navigerbare vannveiene. Senere var området dominert av kullgruvedrift, og i byens omegn kryr det da også av gamle gruvelandsbyer. Alle gruvene er nå for lengst nedlagt. Doncaster er også kjent for sin hesteveddeløpsbane som er en av de eldste og største i landet. Her avholdes en rekke viktige løp som publikum kommer langveis fra for å se – eller kanskje snarere for å bli sett.

Siden det var torsdag og dermed «Curry Club» hos Wetherspoons-kjeden, valgte jeg å ligge turen innom The Red Lion for å få i meg en tidlig middag. Etter en stor porsjon Beef Madras var det på tide å heller teste ut en skikkelig pub, og valget falt på The Olde Castle. Etter en pint der og en svipptur tilbake på hotellet var det på tide å tenke på å ta turen ut til kveldens kamparena. Det var som sagt ikke mitt første besøk dit, for jeg var også der da «Donny» tok imot Crystal Palace i påsken 2011. Den gang benyttet jeg meg av skyttelbusser, og ifølge en nettside skulle dette fortsatt være et tilbud på kampdager. Doncaster Interchange ligger tilknyttet kjøpesenteret Frenchgate, og bussterminalen ligger i underetasjen her. Alle byens busser har dette enten som sitt startsted/endeholdeplass, eller de stopper her på sin ferd fra A til B. Derfor gikk jeg som som anvist til plattform C6, men derfra var det åpenbart ingen avganger for hverken buss X75 eller andre ruter de nærmeste timene.

Jeg gikk for å spørre i informasjonen, og kvinnemennesket bak disken kun umiddelbart fortelle at de ikke gikk lenger, men at jeg i stedet kunne benytte meg av buss 56, som på sin ferd mot Rossington betjener en holdeplass et steinkast fra Lakeside Stadium. Det skal være usagt om skyttelbussene har opphørt totalt eller om de fortsatt opererer ved helgekamper, for det glemte jeg å spørre om, men det virket når sant skal sies ikke som om det engang var noe tema, så jeg antar at de er historie. Det er noe merkelig, men jeg kom meg da uansett ut dit jeg skulle, og sammen med en gruppe Rovers-supportere steg jeg av rett utenfor friidrettsanlegget som ligger vegg i vegg med Rovers’ hjemmebane. Det gjensto bare å oppsøke billettkontoret og stille seg i kø bak gruppen av tyskere for å hente ut min billett. Etter å ha betalt £3 for et kampprogram på veien til riktig inngang kunne jeg for andre gang entre dette stadionet.

Doncaster Rovers ble stiftet i 1879, og har spilt majoriteten av sine sesonger på nivå tre og fire av engelsk fotball. Da de etter spill i den tidligere Midland League ble valgt inn i Football Leagues andredivisjon i 1901, debuterte de med en sjuendeplass som fortsatt er deres beste ligaplassering. Etter den påfølgende sesongen ble de imidlertid ikke gjenvalgt, og det var også tilfelle da de var tilbake to sesonger senere. Først på tredje forsøk klarte de å etablere seg i Football League, etter at de i 1921 ble tatt opp i ligaens nye regionale tredjedivisjon og tok plass i den nordlige avdelingen. Store deler av 1950-årene hadde Doncaster Rovers tilhold på neste øverste nivå, og dette må kunne sies å ha vært klubbens stabilt beste periode…i hvert fall frem til Championship-epoken for noen år siden.

Utover i 1990-årene slet klubben voldsom og rykket ut av ligaen i 1998. Påfølgende sesong med 16. plass i Conference står vel som historisk lavmål, men etter fem sesonger i non-league reiste de seg og sikret med via playoff retur til Football League med finaleseier over Dagenham & Redbridge. Et andre strake opprykk fulgte, før Rovers spilte seg frem til finalen i Football League Trophy våren 2007. Ekstraomganger måtte til, men med 3-2 over Bristol Rovers sikret de seg pokalen. Likevel er det nok mange fans som husker den påfølgende sesongen enda bedre, for etter å ha mistet det automatiske opprykket på sesongens siste dag, tok de seg til playoff-finalen der storfavoritt Leeds United var motstander. Foran 75 000 tilskuere på Wembley var det James Hayter som scoret kampens eneste mål og sørget for at Rovers kunne juble over retur til nivå to for første gang på 50 år.

Etter fire sesonger og 12. plass som bestenotering i denne perioden, kom nedrykket i 2012. Divisjonstittel og middelbar retur fulgte, men ble igjen fulgt opp med umiddelbart nedrykk, og våren 2016 rykket de ned igjen til nivå fire. En artig detalj er for øvrig at Doncaster Rovers faktisk innehar FL-rekorden både for antall seire (33 i 1946/47) og antall tap (34 i 1997/98) i løpet av én sesong. Den siste ville de i hvert fall ikke slå denne sesongen, for de var så absolutt med i både tittel- og opprykkskampen. Jeg hadde kjøpt billett til South Stand, og etter å ha kikket ut over et anlegg som faktisk var enda kjedeligere og karakterløst enn jeg husket, gikk jeg ned igjen under tribunen for å gjøre noe jeg ikke gjør altfor ofte. Innkjøp av en pint eller lignende på kamper så høyt oppe i pyramiden er nemlig ikke noe jeg pleier å gjøre. Omgivelsene der man står rett opp og ned med horder av mennesker rundt seg ofte ingen sted å sette fra seg ting er vel kanskje medvirkende til dette, men denne gang unnet jeg meg en flaske med Kingstone Press til £3,50.

Jeg skulle gitt mye for å se denne kampen på gamle Belle Vue, som klubben i 2007 forlot etter 82 år – for øvrig tolv år etter at tidligere formann Ken Richardson ble arrestert og senere dømt til fire års fengsel for å i et forsøk på forsikringssvindel ha stått bak brannstiftelsen som første til skader på hovedtribunen der. Belle Vue er en av altfor mange gamle, klassiske stadioner som det irriterer meg at jeg aldri fikk besøk (selv om jeg tok en kikk på restene nesten på dagen tre år før det som nå var en revisit til Lakeside Stadium). Mange vil kanskje reagere på at jeg konsekvent omtaler anlegget som Lakeside Stadium, men da jeg alltid foretrekker å unngå (ofte stadig skiftende) sponsornavn som ‘Keepmoat Stadium’, bruker jeg altså navnet som det opprinnelig ble planlagt under. Det er som sagt et temmelig uinteressant anlegg, selv om det fra klubbens ståsted selvsagt vil ses på som flott, moderne og funksjonelt.

Jeg tror faktisk at det langt større publikumsoppmøtet ved mitt første besøk kan ha vært medvirkende til at jeg den gang ikke la merke til hvor utrolig anonymt og kjedelig det faktisk er. I tillegg er det selvsagt et relevant poeng at jeg den gang i langt større grad også var en «novise» som kun besøkte min engelske stadion nummer 38, mens jeg i mellomtiden nå hadde besøkt ti ganger så mange stadioner i den engelske pyramiden, og ikke minst også fått et langt mer anstrengt forhold til den moderne fotballen og de ofte trøstesløst kjedelige nybyggene som har dukket opp som paddehatter. Nå ved mitt andre besøk slo det meg at Lakeside Stadium etter min mening kanskje må være av de aller kjedeligste anleggene i Football League. Det har fire temmelig identiske tribuner med navn etter kompassretningene, i tillegg selvsagt til de obligatoriske sponsornavnene slik tiden krever. East og West Stand er langsidene, North Stand er bortetribunen, mens den mest entusiastiske hjemmefansen holder hus på South Stand.

Det var på sistnevnte at jeg hadde sikret meg det jeg trodde var en billett helt øverst i håp om å øke muligheten til å få se kampen stående, og selv om det nå viste seg å være unummererte plasser slik at man på denne tribunen kunne ta plass der man ville, var det overhodet ikke noe problem – spesielt ettersom det skulle vise seg å være et nokså skuffende oppmøte fra hjemmefansen. Kampen skulle overføres direkte på TV, så det var nok en og annen som hadde valgt å se den fra sofakroken eller på puben. Jeg fant meg en plass helt øverst i hjørnet mot East Stand og benyttet ventetiden til å ta en kikk på tabellen som viste at vertene toppet League Two-tabellen ett poeng foran Plymouth Argyle og tre poeng foran Carlisle United. Det var kveldens gjester Portsmouth som var nærmest de tre opprykksplassene, og de hadde sju poeng opp til Doncaster, men ble pustet i nakken av klubber som Wycombe Wanderers, Luton Town og Cambridge United.

Det hadde tilsynelatende vært visse utfordringer med banedekket, og for å forsikre seg om at TV-kampen ikke ble offer for en pysete dommer hadde man valgt å ty til noe spesielle metoder, og denne del av gressmatta ble derfor behandlet med et apparat som så mest ut som noe man ville benyttet dersom man har privat cannabis-farm på loftet, uten at jeg har kjennskap til slik. Da holder jeg meg heller til fotball, og fra min posisjon oppe på South Stand så jeg at vertene fikk en god start da Jamie Coppinger fikk legge inn i kampens femte minutt. Det var vel Matty Blair som i en hodeduell headet videre, og John Marquis headet inn 1-0 mot klubben han tidligere har spilt for på lån. Det skal for øvrig sies at Coppinger ute på høyrekanten i perioder fikk boltre seg altfor fritt sett fra et Pompey-ståsted. Conor Grant hadde en mulighet til å øke, men Pompey-keeper David Forde redder. På motsatt ende hadde Matt Clarke en stor sjanse til å utligne da han headet på mål, men slovaken Marko Markosi i Donny-målet fikk slått ballen i stolpen og ut.

Det var i det hele tatt en meget underholdende omgang som stadig bølet frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier. Niall Mason og Marquis hadde begge vært frempå da Pompey for alvor våknet til liv utover i omgangen. Conor Grant var redningsmann da han blokkerte en volley fra Gareth Evans, og gjestene hadde nå en hel serie med cornere som endte uten resultat. Snaut fem minutter før pause kom utligningen da en grusom tversoverpasning som ville fått Drillo til å rive seg i håret ble snappet opp av Kyle Bennett (en tidligere Rovers-spiller som jevnlig fikk pipekonsert). Han spilte gjennom Kal Naismith som stormet mot mål og sendte ballen forbi Marosi og i mål til 1-1. Jeg burde kanskje valgt en noe mindre iøynefallende jakke, for på dette tidspunktet hadde jeg fått selskap av groundhopperen og grinebiteren Tony Morehead som hadde observert meg, og sammen kunne vi konstatere at det ikke var helt ufortjent med en utligning som sørget for at det sto 1-1 til pause.

Lakeside Stadium er i hvert fall blant FL-anleggene som lar røykerne slippe ut for å ta seg en blås i pausen, og snart kunne jeg returnere til min utkikkspost med et krus rykende varm Bovril. Pompey-manager Matt Cook mente at hans utvalgte hadde hatt en hårreisende start i første omgang, og også i den andre omgangen tok det en stund før de fikk samlet seg der Rovers igjen dominerte innledningen. Andre omgang levde aldri helt opp til det vi hadde sett av underholdning før pause, men det var likevel en god kamp, og i det 58. minutt sendte Tommy Rowe igjen hjemmelaget i føringen etter et godt angrep som startet med at de spilte seg ut av eget forsvar og endte med at Coppinger fant Rowe som igjen fant nettmaskene. Pompey gjorde et dobbeltbytte, men måtte likevel se at John Marquis med tjue minutter igjen scoret sitt andre og dermed økte til 3-1. Pompey hadde igjen våknet for sent, og det nærmeste de kom var da innbytter Milan Lalkovic headet på mål og tvang frem en god redning fra slovaken Markosi, som for øvrig måtte forlate banen på båre med noen minutter igjen. Hans trøst for være at manager Darren Ferguson og hans gutter tok sin åttende seier på de ti siste kampene.

5 568 tilskuere var ikke altfor imponerende, men det var som sagt altså TV-kamp, uten at det stoppet 669 Portsmouth-fans fra å ta turen, og det var derimot en del mer imponerende. Det var uansett på tide å ta seg tilbake til sentrum, men ved bussholdeplassen fant jeg nå ut at det var nesten tre kvarters ventetid på neste buss herfra. Det er tydeligvis et alt annet enn imponerende kollektivtilbud i forbindelse med kamper her – i hvertfall hva gjelder kveldskamper i midtuken – og jeg bestemte meg raskt for å heller gå den lange veien inn til sentrum. Det var en kald fornøyelse som tok meg godt over en halvtime, og jeg følte jeg nå hadde fortjent en siste pint før jeg trakk meg tilbake. Valget falt denne gang på puben The Black Bull, grunnet dens beliggenhet like rundt hjørnet for hotellet mitt, og det ble som planlagt kun én pint før jeg tok kvelden etter nok en dag med groundhopping.

Revisit:
Doncaster Rovers v Portsmouth 3-1 (1-1)
League Two
Lakeside Stadium, 5 January 2017
1-0 John Marquis (5)
1-1 Kal Naismith (41)
2-1 Tommy Rowe (58)
3-1 John Marquis (71)
Att: 5 568
Admission: £20
Programme: £3

 

Next game: 06.01.2017: Newark Town v Bilsthorpe
Previous game: 04.01.2017: Blyth Town v Team Northumbria

More pics

 

 

Blyth Town v Team Northumbria 04.01.2017

Onsdag 04.01.2017: Blyth Town v Team Northumbria

 

Etter fem dager uten, følte jeg at det var på tide å unne meg en full english breakfast, og med black pudding på menyen ble jeg likevel fristet til å betale ekstra for hotellfrokost og komponerte min egen versjon ved Brewers Fayre-restauranten rett ved siden av Premier Inn-hotellet. Jeg skulle ikke altfor langt denne dagen, og for ikke å ankomme altfor tidlig leste jeg litt på rommet før jeg sjekket ut og gikk for å la buss 6 frakte meg fra Tindale Crossing i Bishop Aucklands utkant til bussterminalen i Durham. £5 fattigere gikk jeg derfra opp til byens jernbanestasjon for å ta den korte togturen opp til Newcastle, som igjen var min base for dagen. Jeg hadde betalt £31,50 for overnatting ved Premier Inn The Gate, og lot apostlenes hester ta meg dit opp for å sjekke inn. Newcastle er en av mine favorittbyer, og jeg tenkte nå å sjekke ut en ny pub eller to på og rundt Bigg Market. Det ble i denne omgang med en pint ved Beehive, og man vet man er i Newcastle når postmannen som nå unnet seg noen pints etter fullført arbeidsdag hadde valgt seg shorts som dagens benklær…i januar.

 

Snart ble jeg fristet til å heller oppsøke mitt nokså faste vannhull, Bridge Hotel, for å lade opp til kveldens kamp i denne herlige puben jeg stadig vender tilbake til. Kveldens kamp skulle ta meg enda lenger nordøstover, og mens medias såkalte eksperter hadde gjort sitt ytterste for å overbevise meg om at kveldens storkamp mellom Tottenham og Chelsea var «en man endret sine planer for å se», så jeg ingen grunn til å i det hele tatt vurdere noe slikt all den tid jeg hadde et langt mer interessant alternativ på plakaten i form av Blyth Town v Team Northumbria i Northern League Division Two. Da jeg i påsken 2012 besøkte Blyth Spartans fant jeg ut at bussen jeg tok fra Newcastle opp til Blyth kjørte en skikkelig melkerute, og selv om det åpenbart finnes raskere ekspressbusser i rushtiden bestemte jeg meg for å denne gang benytte meg av toget til Cramlington og buss derfra.

 

Etter å ha unnet meg en lunsj i form av black pudding scotch eggs forlot jeg derfor Bridge Hotel for å spasere opp til togstasjonen og sette meg på 17.15-toget med Morpeth som endeholdeplass. Etter 12-13 minutter kunne jeg stige av sammen med en liten horde av pendlere og orientere meg frem til riktig bussholdeplass. Arrivas buss Max X9 kom noe forsinket, men etter å ha betalt £2,40 for en enveisbillett til Blyth kunne jeg la meg frakte de rundt tjue minuttene til stedet der jeg gikk av på South Newsham Road i Blyths sørlige utkant. Til tross for at bussen hadde vært forsinket med sju-åtte minutter var det fortsatt nesten halvannen time til avspark, og jeg vurderte å oppsøke puben South Beach som skulle ligge en liten spasertur herfra, men siden jeg kun var et steinkast fra kveldens kamparena valgte jeg å ta en kikk på ståa der.

 

Blyth er en havneby som ligger sørøst i grevskapet Northumberland, som for de uinnvidde er Englands nordligste grevskap. Her ligger Blyth rett sør for elven som har gitt den sitt navn, og med Nordsjøen som nærmeste nabo. Vi befinner oss her rundt to norske mil nordøst for Newcastle, og byen vokste frem rundt tungindustri som kullgruvedrift og skipsbygging, mens fiske og salthandel også spilte en viktig rolle. Disse industriene er for lengst en saga blott, og nedgangstidene traff Blyth tungt. Et slitent bysentrum gjennomgikk i 1990-årene en oppgradering der kjøpesenteret Keel Row også brakte med seg High Street-kjedene til byen som for øvrig skal ha rundt 37 000 innbyggere. Byens havn går i hvert fall fortsatt bra, og er ikke minst ankomsthavn for papir og andre remedier til avisindustien i England og Skottland. Som ved forrige besøk i Blyth fikk jeg dessverre heller ikke denne gang tatt en kikk på byens etter sigende flotte strand eller kikket meg rundt i byen i dagslys, men fotballkamp i Northern League skulle jeg i det minste få se.

 

Da jeg nærmet meg inngangspartiet var det allerede aktivitet her, og jeg droppet spaserturen til South Beach-puben for å heller betale meg inn med £6. Et program med flott utseende var åpenbart inkludert i prisen siden jeg uoppfordret fikk et eksemplar i hånda. Etter en kort passiar med vedkommende som bemannet inngangspartiet gikk jeg for å gjøre en undersøkelse av klubbhusets bar, og selv om han ikke hadde pekt meg i riktig retning hadde jeg neppe hatt særlige problemer med å finne frem da alt som er av fasiliteter her er å finne på den ene langsiden. Den viste seg etter min mening å være det beste ved hele South Newsham Playing Fields, for det var en fin og trivelig bar der hjemmelagets spillere nå var samlet og kaptein Ian Herron for øyeblikket syntes å være midtpunktet.

 

Blyth Town ble først stiftet i 1995 som en juniorklubb, og det var først i 2002 at man startet opp med «voksen-lag» for både kvinner og menn, som en konsekvens av at deres eldste jentelag hadde problemer med å finne en liga da spillerne hadde fylt 14 år. Vi får holde oss til herrelaget, som umiddelbart fikk innpass i Northern Alliance, der de tok plass i Division Two. Denne ble vunnet på første forsøk, og to sesonger senere betød andreplass i Division One at de med sitt andre opprykk på tre sesonger var klare for spill i Northern Alliance Premier Division. Der har klubben de siste sesongene dominert, og ligatittelen forrige sesong (2015/16) var den tredje strake Northern Alliance-triumfen. Denne gang fikk de også rykke opp til Northern League, der de sammen med Stockton Town er en av nykommerne i Division Two denne sesongen.

 

I klubbhusets bar kunne jeg selv beskue det voldsomme Northern Alliance-troféet som sto utstilt der, og måtte vel kanskje si meg enig med vedkommende som kommenterte at selv troféene gjerne var flottere før i tiden enn det man ofte ser av nyere pokaler. Det var en trivelig gjeng der i klubbhuset, og etter å ha servert meg en pint Strongbow til £2,70 kunne bartenderen også fiske frem en pin som ble min for £2, som er det billigste jeg noen gang har betalt. Mens jeg koste meg med pinten og en pose pork scratching slo jeg av en prat med et par av de lokale, og blant de var en kar som sto ved baren og tydeligvis også var Blyth Spartans-supporter. Han kunne fortelle at trekningen i semifinalene av Northumberland Senior Cup resulterte i at Blyth Town vil ha hjemmekamp mot storebror Blyth Spartans, og mye av praten i klubbhuset dreide seg om dette, så det er tydelig at folk forståelig nok ser frem mot den kampen, som man virket sikre på at også vil besørge ny tilskuerrekord.

 

Min samtalepartner virket overbevist om at Blyth-derbyet vil tiltrekke seg et firesifret tilskuertall, men det får tiden vise. Det hadde uansett vært interessant å være til stede på South Newsham Playing Fields når så skjer, men jeg fikk i denne omgang nøye meg med ligakampen mot en annen nokså ny klubb – nemlig universitetslaget Team Northumbria, som hadde kommet opp fra Newcastle. Hva anlegget her gjelder så var jeg jo egentlig klar over hva som ville møte meg, og Blyth Towns hjemmebane var vel akkurat like lite spennende som jeg hadde forventet. Når det er sagt, kan ikke dinosaurer som meg forvente at nye anlegg blir bygget som i tidligere dager. I disse dager er det funksjonalitet som gjelder, og klubben har i så måte gjort en god jobb med å oppgradere en meget spartansk bane til det man finner der i dag.

 

Ikke minst var flomlys viktig for Blyth Towns planer om avansement til Northern League, og skuffelsen var stor da søknaden om å få installere flomlys ble avslått av de lokale myndigheter. Etter en anke ble imidlertid vedtaket endret og tillatelsen gitt, slik at de fikk både flomlys og opprykket de var ute etter. Anleggets eneste tribune er en typisk moderne og prefabrikert sittetribune som står midt på den nevnte langsiden. Ellers er det hard standing under åpen himmel som gjelder rundt hele resten av anlegget. Gjerdet som omkranser banen har fått et trepanel som ifølge min groundhopper-kompis Lee sørget for at det i hvert fall får et noe mer interessant utseende enn hos hva tilfellet er hos Consett, som tydeligvis har gjort nesten like negativt inntrykk på Lee som hos undertegnede. For all del, det er meget uinteressante saker også hos Blyth Town, men i motsetning til Consett hadde de ingen klassisk og herlig gammelt stadion å flytte fra, og dette passer nok uansett Blyth Town som hånd i hanske.

 

Som avtalt møtte jeg da også snart Lee og Katie for andre kveld på rad, og igjen skulle vi snart få selskap av Peter Sixsmith. Det er få personer som ser mer fotball i Northern League enn Lee, så han er umiddelbart verdt å lytte til når han synser rundt saker og ting. Han mente at Blyth Town faktisk kunne være gode nok til å ta en av de tre opprykksplassene dersom de klarte å finne litt mer stabilitet, men på spørsmål om hvem han da så for seg droppe ut av opprykkssonen ble han mer usikker da han virket å ha tro på alle de involverte. Nyopprykkede Stockton Town ledet an i toppen men ble pustet i nakken av Team Northumbria, Billingham Synthonia og Billingham Town. Blyth Town befant seg på sjuendeplass med fire poeng opp til Billingham Town, og en seier over Team North ville derfor komme godt med.

 

Nå skal jeg denne gang ta for meg kun ganske raskt det som skjedde ute på banen, siden det som skjedde der etter hvert skulle vise seg å være uten betydning. Det var en nokså jevn første omgang frem til Gerard Richardson overlistet Blyth-keeper Matthew Crook og sendte studentlaget i ledelsen 0-1, og selv om vertene hadde muligheter til å utligne sto det seg fortsatt til pause. Drøyt fem minutter ut i andre omgang fikk hjemmelaget tildelt straffespark, og den hjemvendte Malky Morien steg frem og utlignet til 1-1. Det var ikke helt ufortjent på det tidspunktet, men begge lag fortsatte jakten på et vinnermål samtidig som de også tok få sjanser rent defensivt, der de virket solide. Så gikk det galt med åtte minutter igjen av ordinær tid da flomlysene streiket og det ble totalt bekmørkt.

 

Det eneste som virket å ha lys inne på banen var nå den elektroniske tavla som man benytter ved bytter etc. Vi hørte snart rykter om at det skulle være snakk om et større strømbrudd i hele nabolaget, og etter ikke altfor mange minutter kom det karakteristiske fløytestøtet som signaliserte at dommeren hadde valgt å avslutte med 82 minutter spilt og 1-1 i protokollen. Det gikk ikke altfor lang tid før vi bestemte oss for å dra, og Peter Sixsmith tilbød meg og to andre groundhoppere fra nordøst skyss ned til Newcastle. Det takket jeg selvsagt ja til, og mens vi kjørte sørover registrerte jeg Twitter-meldinger om at resultatet ville bli stående. Jeg stilte meg umiddelbart nokså tvilende til dette, da det virket som en typisk sak som skal behandles av ligakomiteen. Lee hadde fulgt opp med å vise til ligareglementet som tar for seg nettopp dette, og et par dager senere ble det ganske riktig bestemt at kampen skulle spilles på nytt.

 

Blyth Town kunne dessuten fortelle meg at det hadde vært 129 betalende tilskuere til stede, og beklaget at mitt besøk skulle ende slik. Det var uansett interessant å stifte bekjentskap med klubben. Peter Sixsmith slapp oss av like ved Haymarket, og jeg bestemte meg for å sjekke noen av skjenkestedene på veien herfra til hotellet. Som mange andre steder i Newcastle lå de relativt tett, og det ble visitter ved både Crows Nest, The Junction, og til slutt The Goose. Det var merkelig stille til Newcastle å være, og det forklarte en av bartenderne selvsagt med at byens mange studenter fortsatt har ferie. Jeg merket plutselig også at jeg hadde mistet både hanskene og min Pelsall Villa-hatt, så det var bare å håpe at den koste seg på vift ute i Newcastle. Så kom jeg på at de nok befant seg i Peters bil; noe som viste seg å stemme. Kveldens fotballbesøk endte altså ikke helt slik jeg hadde sett for meg, men jeg hadde uansett hatt en fin dag da jeg krøp til køys.

English ground # 388:
Blyth Town v Team Northumbria (Abandoned after 82 mins with score at 1-1 due to floodlight failure)
Northern League Division Two
South Newsham Playing Fields, 4 January 2017
0-1 Gerard Richardson (28)
1-1 Malky Morien (pen, 52)
Att: 129
Admission: £6
Programme: Included
Pin badge: £2

 

Next game: 05.01.2017: Doncaster Rovers v Portsmouth
Previous game: 03.01.2017: West Auckland Town v Shildon 

 

More pics

 

 

West Auckland Town v Shildon 03.01.2017

Tirsdag 03.01.2017: West Auckland Town v Shildon

Etter tre netter var det på tide å sjekke ut og forlate Cranford og Heathrow-traktene i vest-London for å forflytte meg en god del kilometer. Siden høytiden og dagene med tidlige avspark var offisielt over var det vel også trygt å rette oppmerksomheten mot Northern League da det nå ikke var noen tidlige avspark som de og deres klubber kunne skape usikkerhet rundt med stadig og sene endring og tidvis håpløst dårlig informasjon rundt klokkeslettene for disse. Det var imidlertid temmelig sikkert å anta at avspark i kveldens kamp mellom West Auckland Town og Shildon i andre runde av Durham Challenge Cup virkelig ville ha avspark klokka 19.30, og det var fortsatt min plan A da jeg tok bussen til Hayes & Harlington jernbanestasjon for å ta toget derfra inn til London Paddington. Etter å ha tatt meg derfra til Kings Cross kunne jeg ta plass på 10.30-toget som skulle ta meg så langt som til Darlington.

Ved ankomst Darlington drøyt to og en halv time senere vurderte latsabben i meg å ta en av bussene inn til Tubwell Row i sentrum, men jeg endte opp med å drasse med meg bagasjen til fots, og fant ut at jeg like gjerne kunne unne meg en rast ved puben Hole In The Wall for å heller ta en buss en halvtime senere enn planlagt. Over en pint Aspall vurderte jeg en siste gang muligheten for å i stedet se Darlington Railway Athletic i en ligakamp som hadde blitt omberammet (dette var vel samme kamp som også var min plan B en snau uke tidligere, da jeg endte opp frustrert og uten kamp i Newcastle). Jeg spurte meg selv om det ville være mer interessant enn en kamp i grevskapscupen, men kom frem til at det uansett var små sjanser for at en kamp mellom West og Shildon ikke ville bli tatt seriøst – uavhengig av turnering.

I tillegg virker dette å være en region der man faktisk tar grevskapscupen på alvor – noe som når sant skal sies ikke alltid kan sies om alle grevskapscuper – og i tillegg var det på høy tid at jeg kom meg til Darlington Road. Et trivelig gjensyn med Shildon-folket ville det nok også bli, så jeg hadde vel bestemt meg for å ikke ombestemme meg da jeg steg på buss X1 mot Tow Law og punget ut hele £7 etter å ha bedt om en dagsbillett med gyldighet helt til West Auckland. Selv om jeg gjerne tar et gjensyn med Tow Law, skulle jeg ikke helt dit denne gang, men takket i stedet sjåføren og steg av rett utenfor Premier Inn-hotellet som bærer Bishop Auckland-navnet, men som ligger ved Tindale Crossing helt i byens utkant – rett ved Bishop Aucklands hjemmebane Heritage Park. Her hadde jeg betalt £31,50 for overnatting og ble raskt sjekket inn.

Det er ikke heller ikke første gang jeg benytter dette hotellet som base, for her overnattet jeg både da jeg nøyaktig tre år tidligere gjorde mitt første og mislykkede forsøk på å se kamp ved Heritage Park, og da jeg i november 2014 endelig fikk sett kamp der. Det jeg husker best fra mitt opphold ved hotellet den gangen er at brannalarmen gikk like etter klokka halv seks på morgenen, og at jeg etter å ha tatt meg ned for å bli informert om at det var falsk alarm hadde visse problemer med å få sove igjen. Jeg angrer fortsatt litt på at jeg ikke den gang benyttet meg av hotellkjedens «Good night’s sleep guarantee», men det var å håpe at jeg slapp å bli vekket på den måten ved denne anledningen. Etter å ha sjekket status på kveldens kamp(er) var det bare å få seg litt mat i skrotten før jeg satt kursen mot West Auckland.

Ved siden av Premier Inn-hotellet ligger restauranten Brewers Fayre som de har samarbeid med, og hit gikk jeg for å innta en tidlig middag. Jeg valgte meg Yorkshire sausage & mash, og fikk deilige pølser, potetmos, erter og saus servert oppe i den største Yorkshire pudding jeg noen gang har sett. «Gøtt» var det også! Jeg valgte å en buss noe tidligere enn det jeg egentlig hadde blinket meg ut, og gikk etter hvert opp til korrekt bussholdeplass for å bli plukket opp av buss nummer 6. Hele seks minutter tok turen til stedet der jeg steg av i West Auckland – rett ved puben The Queens Head, som dog bar preg om at det ikke hadde vært særlig aktivitet der på en stund. Den så temmelig nedlagt og forfallen ut, og det var tydelig at jeg ikke ville få servering der. Av en eller annen grunn la jeg ikke merke til West Auckland Working Man’s Club rett ved siden av, så jeg fant i stedet frem til Eden Arms for å få lesket strupen litt der før kamp.

West Auckland er en landsby som ligger i grevskapet County Durham, og som navnet vel tilsier er vi ikke langt fra Bishop Auckland, selv om vi strengt tatt befinner oss et lite stykke sørvest for sistnevnte. Etter at man i 1825 åpnet Stockton & Darlington Railway intensiverte man letingen etter kull også her i området rundt West Auckland, og innbyggertallet økte som følge av dette. Rundt år 1900 hadde gruven West Auckland Colliery 620 menn på sin lønningsliste, så i likhet med en rekke andre steder i regionen var det en særdeles viktig næringsvei også her. Denne gruven stengte for godt i 1967, og det førte naturligvis med seg en del arbeidsledighet. Landsbyens innbyggertall oppgis til å være rundt 8 500, men det må inkludere både St. Helen Auckland (mellom West Auckland og Bishop Auckland) og kanskje også et par andre husklynger.

På veien til Eden Arms hadde jeg gått langs det som skal være en av landets største «village greens» før jeg ble belønnet med en pint Strongbow og en god samtale med vertshusholderen og en liten gruppe stamkunder som igjen undret seg over hva som fikk en nordmann til å komme for å se deres lokale klubb. Om det ble ett eller to glass der skal i ettertid være usagt, men jeg heller mot det første, og uansett valgte jeg etter hvert å traske ned til kveldens kamparena. Der betalte jeg med en drøy time til avspark inn med £6 og sikret meg et eksemplar av kveldens program for et ytterligere tilskudd til klubbkassa på £1. Et av skiltene inn i landsbyen sier «Welcome to West Auckland – Home of the first World Cup», og det er ikke løgn.

Klubben som i 1893 som West Auckland FC har nemlig en meget interessant historie etter at spill i flere lokale ligaer ble fulgt opp med Northern League-medlemskap i 1908. Allerede året etter vant de den første av troféene som de først og fremst har blitt kjent for, og dette er i seg selv en spesiell historie. Da forretningsmannen, sportsentusiasten og filantropen Sir Thomas Lipton tok initiativ til en turnering mellom Europas beste klubblag ved å invitere forbundene fra Italia, Tyskland, Sveits og England til å nominere deltakere, var det engelske FA lite villig til å være med på dette, og på et eller annet snodig vis endte lille West Auckland opp med å bli den engelske representanten i det som i ettertid altså gjerne omtales som «det første VM».

Helt hvordan det gikk for seg er fortsatt et lite mysterium, men en historie forteller at hensikten var å invitere daværende Woolwich Arsenal og at invitasjonen som ble sendt med klubbens initialer ved en feiltakelse havnet hos West Auckland. En god historie, men med all sannsynlighet oppspinn, for Arsenal var uansett langt fra like kjente den gang som i dag. Langt mer sannsynlig er det som anses som en mer virkelighetstro versjon som hevder at en av Sir Liptons ansatte var en Northern League-dommer som foreslo West Auckland. Uansett endte de opp med å vinne helt turneringen etter å slått sveitsiske Winterthur i finalen. To år senere, i 1911, var det duket for en ny utgave, og West Auckland forsvarte tittelen ved å knuse den italienske storheten Juventus hele 6-1! Det forteller noe om den engelske amatørfotballens styrke i tidligere tider, og italienernes trøstemål var også det eneste målet West slapp inn i løpet av de to turneringene.

Da det ble med disse to utgavene, er også West den eneste klubben som har vunnet dette troféet, som de fikk til odel og eie. Etter å ha kommet hjem fra den siste triumfen var imidlertid klubbkassa så bunnskrapt at de så seg tvunget til å pantsette troféet til en lokal hotelleier. Det forble i hennes families eie frem til en innsamlingsaksjon i landsbyen fikk kjøpt det tilbake, men det ble i 1994 stjålet og har aldri blitt funnet. Mer om det litt senere. For klubbens del endte det uansett med konkurs og kroken på døra i 1912, men to år senere startet man opp igjen under dagens navn West Auckland Town. De måtte dog vente til 1934/35-sesongen før de var tilbake i Northern League på noe snodig vis, etter at de fire runder ut i ligasesongen tok over plassen (og resultatene) til Esh Winning som hadde trukket seg.

Det er vel trygt å si at de etter dette ikke har hatt samme suksess som sin lokalrival Bishop Auckland, men West vant Northern League to år på rad i 1960 og 1961. I 1960/61-sesongen spilte de seg også frem til finalen i den gjeve FA Amateur Cup, men til tross for at de tok ledelsen måtte de gi tapt 1-2 for Walthamstow Avenue foran 45 000 tilskuere på Wembley. Sesongen etter tok de seg til FA Cupens første runde for andre gang på tre sesonger, og holdt Barnsley til 3-3 før de tapte 0-2 borte i omkampen. Senere gikk det tyngre, og store deler av 1980-årene ble tilbragt i Northern League Division Two. Etter en enkelt sesong tilbake der i 1997/98 har de igjen vært i den prestisjetunge ligaens øverste divisjon siden, og det skal også nevnes at de sesongen etter tok seg til FA Cupens første runde igjen for tredje og hittil siste gang. Der holdt de Yeovil Town til uavgjort både borte og i hjemmekampen i nordøst før de omsider måtte gi tapt for Somerset-klubben etter straffekonkurranse.

Det nærmeste de har kommet å gjenta suksessen med de to ligatitlene er så langt andreplassen våren 2012, og de har sannelig vært nære på i FA Vase også., for det er ikke bare i FA Amateur Cup de har vært tapende finalist, men også i turneringen som erstattet den. Våren 2012 endte de nemlig ikke bare på andreplass i Northern League, men også i FA Vase der de måtte seg slått 2-0 av Dunston UTS i Wembley-finalen. To år senere ledet daværende manager Peter Dixon de tilbake til Wembley for å spille ny finale i samme turnering, men denne gang var det Wessex League-klubben Sholing som seiret 1-0. Klubben har slitt litt mer i ligaen etter at Dixon forsvant, men nå var det uansett spill i grevskapscupen det dreide seg om denne kvelden, og jeg bladde litt i programmet mens jeg tyllet i meg en flaske Woodpecker til £1,50.

Etter å ha gjort kål på den første lille flasken var det på tide å ta en kjapp runde rundt banen og ta en nærmere kikk på Darlington Road. Etter å ha passert smijernsporten som markerer «World Cup»-triumfene, hadde jeg kommet inn i det ene hjørnet der det er hard standing på to nivåer (det ene virker vel nærmest mer som en gangvei som går mellom banen og den opphøyede tilbaketrukne andre seksjonen). Hard standing under åpen himmel er det også på både langsiden her og på bortre kortside, mens anleggets hovedtribune er å finne på bortre langside (i forhold til inngangspartiet). Mon tro om denne er en resultat av at de visstnok valgte å bruke noe av premiepengene fra FA Amateur Cup-innsatsen i 1960/61 til å ruste opp anlegget. Det glemte jeg helt å spørre om i løpet av min visitt.

Det er uansett snakk om en tribune i mur, som står midt på denne langsiden, og som byr på sitteplasser i form av gulmalte trebenker. Midt på har man inngangen til garderoben der spillerne kommer ut. Ved siden av denne tribunen har man både klubbhusets bar og ytterligere en tribuneseksjon der stående tilskuere har tak over hodet, og veggene her var prydet med bilder fra klubbens historie. De er virkelig stolte av sin tittel som fordums «verdensmester», og det med rette. Hvorfor skulle de ikke være det? Under min lille runde traff jeg ikke overraskende på duoen Katie & Lee som selvsagt hadde tatt turen som lovet, og etter en liten prat returnerte jeg til varmen i klubbhusets bar for å lade opp med nye forsyninger med Woodpecker. Det hadde begynt å strømme på også med Shildon-folk, og det ble et gjensyn med et og annet kjent fjes, selv om mange igjen forvekslet meg med brukeren «Joachim» på et Northern League-forum. Det er kanskje ikke så enkelt å skille mellom de få nordmennene som «forviller» seg i Northern League.

Da det dro seg mot kampstart tok jeg oppstilling sammen med Lee & Katie, som også hadde fått selskap av Peter Sixsmith. Vi skjønte vel tidlig at dette ville bli noe bortimot en enveiskjøring, for Shildon tok initiativet fra start, og allerede i kampens første minutt avsluttet Lewis Dodds i stolperota. Kort etter var det Lewis Wing sin tur, men hans skudd gikk like utenfor, og da et Dodds prøvde seg igjen idet omgangen var omtrent halvspilt ble hans avslutning delvis stoppet av West-keeper Gareth Shaw og klarert på streken av David Mitchell. Shildon fortsatte å sløse med sjansene, og det var etter hvert ganske utrolig at det fortsatt var målløst ved pause. Det nærmeste West hadde kommet å true Shildon-målet var Adam Burnicles forsøk på et brassespark som gikk utenfor målet til Nick Liversedge.

Shildon-supporteren Peter Sixsmith var ikke fornøyd med sjansesløsingen, men håpet på skarpere takter der fremme i andre omgang. Mens jeg hentet meg en ny Woodpecker fikk jeg også høre et par hjemmesupportere ytre sin mening som ikke overraskende gikk ut på at de mente seg heldige som fortsatt holdt nullen. Enda mer interessant var det å veksle noen ord med en eldre kar som kunne fortelle at han hadde sett klubben spille tre Wembley-finaler, og jeg lyttet oppmerksomt mens han mimret tilbake til FA Amateur Cup-finalen i 1961, da West hadde det som nok må sies å ha vært deres beste sesong. Videre berettet han om et par av sine minner fra rivaliseringen med klubber som Bishop Auckland, Crook Town, Stanley United og for den saks skyld også Shildon. Det var nesten synd at jeg måtte unnskylde meg for å hente et krus Bovril og en pai med mushy peas mens spillerne nå var på vei ut igjen på banen.

Shildon fikk endelig hull på byllen i andre omgangs tiende minutt da Amar Purewal spilte gjennom Lewis Wing, og West-keeperen måtte kapitulere. 0-1 altså, og Shildon fortsatte å produsere sjanser. Amar Purewal kunne alene notert seg for hattrick, mens Paul Connor skjøt over fra god posisjon. Shildon-keeper Nick Liversedge måtte vel ikke gjøre en eneste redning i løpet av kvelden, og det nærmeste hjemmelaget kom var da Craig Ruddy ble spilt alene gjennom men avsluttet over. En vekker for Shildon, som fortsatt ikke klarte å sette spikeren i kista, og da vi gikk inn i de siste fem minuttene av ordinær tid startet West å presse på i jakt på utligning. De klarte imidlertid aldri å true Shildon-målet, og i det første tilleggsminutt ble all tvil fjernet.

Lewis Wing spiller vel sin andre sesong i Shildon etter overgangen fra Seaham Red Star, der han pøste inn mål fra sin midtbaneposisjon og for to sesonger siden ble nummer to i kåringen av «Årets unge spiller» i Northern League. Det var han som på overtid ble tomålsscorer og fastsatt sluttresultatet til 0-2. De 109 betalende tilskuerne hadde sett et Shildon-lag som burde avgjort langt tidligere avansere til tredje runde, som faktisk er ensbetydende med kvartfinale. Peter Sixsmith var fornøyd med avansementet, men hevdet ikke overraskende at sjansesløsingen var litt bekymringsverdig. Shildon-manager Gary Forrest og hans gutter var i hvert fall videre, mens hans motpart Steve Skinner kunne konsentrere seg om ligaen.

Jeg ble tilbudt skyss tilbake til Tindale Crossing av Katie & Lee, men først foreslo Lee at vi tok en tur innom West Auckland Working Man’s Club, der han ville vise meg det berømte Sir Thomas Lipton Trophy. Det er nemlig der det står utstilt, eller mer korrekt kopien som ble laget etter det nevnte tyveriet i 1994. På veien over dit passerte vi også statuen som står på det tidligere nevnte grøntarealet, og som markerer triumfene i 1909 og 1911. Det virket først stengt da vi nærmet oss stedets Working Man’s Club, men det var åpent, og mens Lee fant frem til riktig rom kom kvinnen bak baren for å skru på lyset for oss. Etter en kikk på troféet og andre memorabilia, inntok vi hovedbaren og bestemte oss for å takke ja til en siste forfriskning før vi tok kvelden. Da vi omsider kom oss av gårde etter å ha hørt historien om det store tyveriet, ble jeg sluppet av utenfor hotellet mitt, der jeg takket for skyss og ønsket god tur hjem før jeg gikk for å finne senga.

English ground # 387:
West Auckland Town v Shildon 0-2 (0-0)
Durham Challenge Cup, 2nd round
Darlington Road, 3 January 2017
0-1 Lewis Wing (55)
0-2 Lewis Wing (90+1)
Att: 109
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 04.01.2017: Blyth Town v Team Northumbria
Previous game: 02.01.2017: Godalming Town v Three Bridges

More pics