Herne Bay v Dover Athletic 16.01.2017

 

Mandag 16.01.2017: Herne Bay v Dover Athletic

Jeg våknet til turens siste kampdag i fortsatt uvisse om hvor jeg skulle se kamp denne kvelden. Klok av skade hadde jeg valgt å avvente litt og se an tingenes tilstand i løpet av den lange turen. Det som de siste dagene hadde bekymret meg var det dårlige været som denne helgen hadde skapt visse problemer nede i sørøst, og siden Herne Bay hadde vært min foretrukne destinasjon var det greit å forsikre seg om status der nede ved Kent-kysten før jeg forlot Manchester, og mens jeg foretok en siste vurdering gikk jeg for å starte dagen med en frokost ved Home Sweet Home i byens bohem-aktige Northern Quarter. En person som skal få lov til å bli anonym var ved sitt besøk her tydeligvis ikke like imponert som det undertegnede har vært, og jeg skal nå innrømme at deres frokost faktisk synes å kanskje ha tapt seg noe.

Den gjorde uansett susen, og mens jeg inntok min frokost bestemte jeg meg vel som ventet også for å ta sjansen på Herne Bay, selv om min plan B selvsagt hadde bydd på langt enklere reisevei med kamp hos Curzon Ashton. Jeg fikk etter hvert pakket bagen og sjekket ut fra Britannia Sachas-hotellet, der fotballturistene som kvelden før hadde satt preg på byen fortsatt nå myldret i resepsjonen. Det var for øvrig også tilfelle i sentrum, på trikken, og på togstasjonen Manchester Piccadilly, der hordene åpenbart var på vei til Manchester Airport for å fly hjem til Asia eller Skandinavia. Mange av de hadde åpenbart holdt med både Manchester United og Liverpool dagen før, om man skal dømme ut fra 50/50-skjerfene som det krydde av. Det var helt greit å forlate Manchester med 10.35-toget mot London Euston…

Ikke minst hadde Herne Bay FC på det tidspunktet også proklamert «Game on!», slik at jeg var optimistisk da jeg satt meg på toget. Etter ankomst London valgte jeg å spasere den ikke altfor lange turen fra Euston til St. Pancras International, der jeg tok plass på 13.25-toget som skulle bruke en time og tjue minutter på å frakte meg ned til Herne Bay. Kvart på tre steg jeg av der og unnet meg en taxi til Premier Inn-hotellet et lite stykke utenfor sentrum, der jeg hadde punget ut hele £61,50 for overnatting. Etter at drosjekusken hadde fått sine £6, fikk jeg sjekket inn og installert meg, men brøt igjen snart opp for å ta meg inn til sentrum og kikke meg litt rundt. Buss nummer 6 hadde holdeplass få meter fra hotellet, og for £1 fikk jeg skyss inn til sentrum.

Herne Bay er en by og seaside resort som ligger nordøst i grevskapet Kent, med Themsen-estuaret og Nordsjøen som nærmeste nabo i nord. For å plassere byen enda nøyere geografisk, befinner vi oss her 11 kilometer nord for Canterbury og åtte kilometer øst før Whitstable. Det var på begynnelsen av 1800-tallet at Herne Bay etablerte seg som en seaside resort, og glansdagene i så måte var mot slutten av Viktoriatiden. Byen hadde en periode Storbritannias nest lengste pir (kun slått av Southend), før den i 1970-årene først ble offer for brann og deretter rasert i en voldsom storm. Herne Bay har for øvrig i dag et innbyggertall på rett i underkant av 40 000, og er også kjent for sitt frittstående klokketårn som skal være blant verdens eldste av sitt slag.

Etter å ha tuslet litt rundt i sentrum så jeg selv dette klokketårnet på nært hold, der det står nede ved sjøen, rett utenfor puben Divers Arms som jeg selvsagt hadde blinket meg ut. Det viste seg å være en god og koselig pub, men det er kanskje litt merkelig å ha en stor og fristende meny som inkluderer en rekke skikkelige middagsretter når man avslutter matserveringen allerede klokka 15.00!? Det betød at det ikke var noe mat å få her, så etter en pint jeg gikk de få meterne bort til Wetherspoons-puben Saxon Shore for å få meg et måltid der. Som sagt så gjort, men etter å ha inntatt middagen returnerte jeg til den langt koseligere Divers Arms for å lade opp med en seidel til før jeg satt kursen mot kveldens kamparena. Utenfor Divers Arms henger et skilt som hevder at det er 2 675 miles til Nordpolen. Heldigvis er det langt kortere til Winch’s Field, og dessuten i motsatt retning.

Det var like før klokka halv sju at jeg tømte glasset, og spaserturen dit opp tok meg drøyt ti minutter. Ved ankomst var inngangspartiet på Wench’s Field åpent og betjent slik at jeg betalte meg inn med £9 og sikret meg et eksemplar av kveldens kampprogram for ytterligere £2. Kveldens kamp dreide seg om grevskapscupen Kent Senior Cup, og skulle vært spilt for lengst, men hadde blitt gjenstand for flere utsettelser. Motstander var Conference-klubben Dover Athletic, og like innenfor inngangspartiet støtte jeg på et kjent groundhopper-fjes som også er Dover-supporter. Mitt største usikkerhetsmoment rundt valget av kveldens kamp var hvorvidt playoff-jagende Dover Athletic ville stille et reserve- eller ungdomslag, men det avviste han umiddelbart selv om han fulgte opp med å fastslå at det derimot var tvilsomt om jeg ville få se storscorer Ricky Miller.

Herne Bay FC ble opprinnelig stiftet i 1886 og spilte først ligafotball i East Kent League, som de etter et kort mellomspill i en tidligere utgave at Kent League returnerte til rundt århundreskiftet. I årene som fulgte dominerte de East Kent League som de vant fire år på rad i perioden 1903-1906. Ved utbruddet av første verdenskrig hadde klubben imidlertid lagt ned driften, og selv om det i mellomkrigstiden var andre klubber som spilte i byen, måtte man vente til 1935 før noen igjen blåste liv i klubbnavnet. Klubben som startet opp som Herne Bay Invicta fjernet i 1935 sitt suffiks og tok plass i Kent Amateur League. I 1953 flyttet man ikke bare inn på Winch’s Field, men man tok også igjen plass i (fortsatt den tidligere) Kent League, der de vant den ligaens Division Two på første forsøk.

Da denne utgaven av Kent League la ned (etter utvidelsen av Southern League) i 1959 var Herne Bay med å stifte Aetolian League, som (uten å gå for mye i detalj) var en kortlevd liga som gjennom en rekke sammenslåinger er en av forgjengerne til dagens Spartan South Midlands League. Da også denne la ned i 1964 fikk de innpass i Athenian League, som var en feederliga til Isthmian League, og med opprykk våren 1971 spilte de seg opp i ligaens toppdivisjon. Etter at de tre år senere endte på jumboplass, benyttet de anledningen til å være med å stifte den nye Kent League (som i dag heter Southern Counties East League). I 1990-årene var de en storhet i denne ligaen, med ligatitler i 1992, 1994, 1997 og 1998. I tillegg hadde de notert fem andreplasser da de våren 2012 tok sin femte ligatittel ett år etter å ha tapt tittelen på målforskjell.

Dette ble også deres siste sesong i daværende Kent League, men denne sesongen gjorde de seg også bemerket i FA Vase, der de spilte seg frem til semifinalene. Der måtte de imidlertid gi tapt for West Auckland Town. De kunne imidlertid trøste seg med at den nevnte ligatittelen sørget for opprykk til Isthmian League, etter at det var deres tur til å vinne ligatittelen på målforskjell foran et Erith & Belvedere som også hadde fått tre poengs trekk. De tok naturlig nok plass i Isthmian League Division One South, og etter to tøffe sesonger gjorde de det langt bedre de to neste – med 8. plassen forrige sesong som bestenotering så langt. Det så vanskelig ut å forbedre det denne sesongen, der klubben befant seg på nedre halvdel, men de hadde i hvert fall tilsynelatende trygg avstand på 12 poeng ned til nedrykkssonen. Denne kvelden var det altså uansett ikke ligaen det skulle dreie seg om, men Kent Senior Cup.

Det som i dette tilfellet var noe spesielt var at mens kveldens kamp dreide seg om andre runde, så var allerede to av semifinalistene klare! Nå er jo i og for seg tredje runde ensbetydende med kvartfinale, og for vinneren av kveldens kamp var det VCD Athletic som der ville vente. Som nevnt var to av kvartfinalene allerede spilt, og Charlton Athletic og Folkestone Invicta var allerede sågar klare for semifinale. Kveldens program hadde en flott og detaljert gjennomgang av alle kampene i turneringen så langt, og dette gjorde meg i stand til å registrere at den siste kvartfinalen tilsynelatende vil utkjempes mellom Welling United og Bromley. Programmet ble ellers gransket mens jeg koste meg med pork scratchings og en pint Strongbow til £3,50, og etter å ha tømt seidelen var det på tide med en runde rundt banen.

Wench’s Field har altså vært klubbens hjemmebane siden 1953, da over tusen tilskuere møtte opp for å se den første kampen mot Tunbridge Wells. Det var den gang nokså spartanske greier, og Winch’s Field har sakte men sikkert blitt bygget ut og oppgradert opp gjennom årene. Jeg hadde kommet inn i det ene hjørnet, og foran meg på venstre hånd fikk jeg der langsiden med klubbhuset og dets fasiliteter. Dette er bygget i tre og skal ha blitt reist i 1971, slik at det tydeligvis er to år eldre enn undertegnede. Bortenfor her finner man det som med første øyekast er hovedtribunen, men denne ble entret av en dør i siden ut mot klubbhuset, og på døra hang et skilt som varslet om at det kun var adgang for klubbfunksjonærer og andre prominente. Jeg kikket likevel innenfor, og der var det sitteplasser i form av trebenker. En artig detalj med denne tribunen er at en av flomlysmastene strekker seg gjennom dens tak.

I og med at Wench’s Field visstnok ikke fikk flomlys før i 1992, vet jeg ikke om dette i det hele tatt sier noe om denne tribunens alder, men den fremstår nok som noe eldre enn som så, og mon tro om jeg ikke leste et sted at denne kom opp omtrent samtidig med klubbhuset. Uansett må den passeres på baksiden, før det bortenfor dette igjen er mer hard standing ned mot bortre kortside. Der står rett bak mål en ståtribune med et tak som har en interessant «dupp» i front. Dette trekket har også tribunen midt på bortre langside, og dette er en sittetribune. Om man skal dømme ut fra utseende kan man tenke seg at de to sistnevnte tribunene har kommet opp rundt samme tid. Det skal i hvert fall ikke være tvil om at den lille ståtribunen på kortsiden nærmest inngangspartiet ble reist i 1994, og denne bærer da også preg av å være av noe nyere dato. Om det skulle være tvil, så likte jeg meg på Winch’s Field, selv om forholdene sørget for at mine bilder ikke ble de beste.

I tillegg til at Herne Bay og Winch’s Field var det som uansett hadde fristet mest denne kvelden, var det også en annen grunn til at det var et veloverveid valg å komme hit. Herne Bay er nemlig ikke en klubb som de siste sesongene har hatt for vane å spille mandagskamper på hjemmebane, og det var i seg selv et godt argument for et besøk. Også denne kampen hadde etter flere utsettelser blitt satt opp som tirsdagskamp, men motstander Dover Athletic hadde viktig ligakamp mot Lincoln City den påfølgende fredagen, slik at de hadde uttrykt et ønske om å fremskynde den til mandag; noe Herne Bay hadde sagt seg villige til. En annen gammel kjenning som hadde benyttet anledningen til å ta turen denne kvelden var groundhopperen Rob Bernard – en Scarborough-kar (og Scarborough Athletic-fan) som nå bor i London – og det begynte å bli en stund siden sist jeg traff på ham, slik at vi samtalte litt før avspark.

Som nevnt hadde min eneste lille skepsis vært forbundet med hva slags lag Dover Athletic ville stille, men selv om vi som forventet ikke fikk se Ricky Miller, stilte Dover-manager Chris Kinnear med et sterkt lag. Derimot manglet hjemmelaget flere av sine faste, og det var nok årsaken til at manager Sam Denly blant annet måtte sette inn spiss og toppscorer Danny Williams på den ene backen. Det skulle vise seg å ikke være noe dårlig valg, for uten å foregripe begivenhetenes gang så imponerte han faktisk i det jeg vil anta var en noe uvant posisjon for ham. Etter noen innledende minutter der Dover startet friskt og med høyt tempo, kom Bay snart med slik at det faktisk utviklet seg til å bli en meget jevn affære. Danny Walder testet Dover-keeper Mitch Walker, mens gjestene hadde muligheter ved Jim Stevenson, Tyrone Marsh og Joe Healy. Sistnevnte hadde nylig ankommet fra Maidstone United, og så sin heading ble blokkert nesten helt inne på streken.

Tyrone Marsh og Chris Barnard skapte en del hodebry for vertene, men stopper-duoen Ben Gorham og Liam Quinn var ikke lette å skubbe seg på, og der fremme var også Kane Phillips og Ian Pullman friske for hjemmelaget. Det var omsider gjestene som likevel tok ledelsen i det 40. minutt da Tyrone Marsh fyrte løs fra rundt 25 meter. Bay-keeper Jack Delo fikk en hånd på ballen, men klarte likevel ikke å forhindre den i å gå i mål via stolpen. 0-1, og det var fortsatt stillingen da dommeren blåste for pause. 220 betalende tilskuere hadde sett en nokså god og underholdende omgang, og da jeg i pausen hentet forfriskninger i baren, bet jeg merke i at det var solid representasjon fra andre europeiske land. En nokså stor gruppe utlendinger viste seg å bestå av personer fra både Sveits, Belgia, Nederland og Frankrike. Det viste seg at det jeg mener var en av sveitserne var faren til en av de yngre Dover-spillerne.

Selv om Dover hadde et mål annullert tidlig i andre omgang, var det egentlig vertene som kom best i gang etter hvilen, og James Turner var uheldig som ikke utlignet med et skudd som smalt i tverrliggeren med Dover-keeperen utspilt. Herne Bay presset på for utligning, men Dover-forsvaret var solid, og da Kane Phillips først dro seg gjennom ble hans avslutning reddet av keeper Mitch Walker. Det siste kvarteret så vi nok forskjellen på antall treningstimer som legges ned, for Bay-spillerne virket etter hvert mer slitne enn sine gjester fra tre nivåer over. De ble nå liggende stadig dypere mens Dover styrte, og keeper Delo måtte i aksjon på avslutninger fra Stevenson og Mitch Pinnock. Chris Barnard kunne satt spikeren i kista da han rundet keeper Delo, men en forsvarer kom seg tilbake og fikk klarert. En siste sjanse til utligning kom i form av en heading fra en uidentifisert Bay-spiller, men Dover-keeper Walker reddet slik at sluttresultatet ble 0-1, og Dover sikret seg retten til å ta imot VCD Athletic i neste runde.

Etter en siste pint inne i klubbhusets bar takket jeg for meg og ønsket lykke til, før jeg la ut på spaserturen tilbake til hotellet. Jeg hadde i forkant vurdert å bestille en taxi, men registrerte at Google Maps anslo spaserturen til 26 minutter, slik at jeg valgte apostlenes hester. Det jeg imidlertid ikke hadde forutsett var at deler av denne ruta gikk via en gangvei med svært dårlig belysning og med et underlag som på flere steder virket meget gjørmete. Jeg kom meg da omsider tilbake til hotellet der jeg kunne gi Adidas-skoene en liten rengjøring før jeg hoppet til køys etter turens siste kampdag.

Etter at jeg opprinnelig vurderte hjemreise på søndagen, ble det omgjort til mandagen, og deretter tirsdagen. Nå var det egentlig litt fristende å også få med seg en tirsdags-kamp, men ett sted må man stoppe, og flyet var nå uansett bestilt. Etter en natts søvn gjensto bare en hotellfrokost og bussen til den lille jernbanestasjonen Sturry, der jeg satt kursen mot London via et togbytte ved Ashford International, og deretter kryssingen av London og togturen fra Paddington ut til Heathrow. Moroa var over for denne gang, men til tross for et par skuffelser (avlysninger) tidlig på turen, hadde det vært meget vellykket. Jeg fikk i alt denne gang med meg 26 kamper på 22 dager, i 16 forskjellige engelske grevskap, i tillegg til Wales…og en rekke nye opplevelser. Jeg får vel si meg fornøyd med det, og heller spare opp til det som forhåpentligvis kan bli en ny kjempetur i april. Nå var det bare å benytte ventetiden på flyplassen til å kjøpe litt fudge som belønning til min snille mor som igjen hadde tilbudt seg å plukke meg opp på Korsegården. 

 

 

English ground # 398:
Herne Bay v Dover Athletic 0-1 (0-1)
Kent Senior Cup, 2nd round
Winch’s Field, 16 January 2017
0-1 Tyrone Marsh (40)
Att: 220
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 25.03.2017: Drøbak/Frogn v Ås
Next UK game: 06.04.2017: Witton Albion v Spalding United
Previous game: 15.01.2017: Westfield United v Southey Wolves (@ Millmoor)

More pics

 

 

Westfield United v Southey Wolves 15.01.2017

 

Søndag 15.01.2017: Westfield United v Southey Wolves (@Millmoor)

«Hva?? Driver du gjøn??». Etter at jeg hadde offentliggjort min reiserute, var dette etter hvert reaksjonen fra flere personer når de så hva jeg hadde planlagt for denne søndagen. Det var først et par uker før jul at jeg selv tilfeldigvis via en tweet oppdaget at det faktisk fortsatt spilles fotball på Rotherham Uniteds gamle hjemmebane Millmoor. Enda riktigere er det vel å si at det nå igjen spilles fotball der, for junior-klubben Westfield United skulle tidligere denne sesongen ha begynt å spille sine hjemmekamper der. De stiller to lag i Sheffield & District Sunday U18 Sunday League, og da jeg registrerte at en av de sto oppført med hjemmekamp denne søndagen, var jeg ikke i tvil om at det for min del var Englands mest interessante fotball-destinasjon den søndagen.

Det var selvsagt derfor det også sørget for hevede øyenbryn, interesse og til dels vantro fra andre groundhoppere og fotballinteresserte som hadde vært i den tro at Millmoor fortsatt sto gjengrodd og ubrukt, eller til og med hadde blitt revet. Jeg vil tippe at det i tiden fremover vil være flere som vil ta turen til Millmoor på en søndags formiddag – ikke minst blant de som i likhet med undertegnede aldri fikk surret seg til å se Rotherham United spille hjemmekamp der. Riktignok hadde jeg også holdt et halvt øye med Castleford & District League i tilfelle Fryston AFC skulle bli satt opp med hjemmekamp denne dagen. Så skjedde ikke, og det spørs vel om ikke en kikk på Millmoor kanskje uansett hadde vært for fristende til å velge bort.

Derfor var det med Rotherham som destinasjon at jeg allerede like før klokka åtte på morgenen sjekket ut fra Premier Inn-hotellet og spaserte den korte veien til Bradford Interchange for å forhåpentligvis raske med meg et par saker fra en av sjappene der før jeg satt meg på 08.24-toget. En av de var heldigvis i ferd med åpne slik at jeg fikk med meg både et frokost-smørbrød og ikke minst dagens utgave av Non-League Paper som jeg kunne fordype med i mens jeg ble fraktet til Meadowhall Interchange. Derfra kunne jeg bytte til buss X1 Steel Link fra busstasjonen, og den ankom i rute klokka 10.00 slik at jeg kunne betale £2,50 for å la meg frakte de ti minuttene til holdeplassen ved Westgate inne i Rotherham sentrum.

Rotherham er en by som ligger nokså midt i grevskapet South Yorkshire; ved stedet der elvene Don og Rother møtes. Selve byen har et innbyggertall på rundt 110 000, mens dette mer enn dobles om man inkluderer naturlige drabantbyer og forsteder. Sammen med den større naboen Sheffield utgjør også Rotherham et sammenhengende urbant område med et langt større folketall. Rotherham har tradisjon som jernverksby, og i likhet med nabobyen Sheffield har stålproduksjon vært viktig; i tillegg til kjemisk og elektroteknisk industri. Rotherham sentrum ligger ni kilometer nordøst for Sheffield sentrum, og ligger også langs en gammel tradisjonell vei mellom Sheffield og Doncaster, med omtrent den dobbelte avstanden nordøstover til sistnevnte.

Rotherham har jo de siste årene fått mye negativ omtale etter at man ikke bare avslørte en pedofili-ring av pakistanske menn som over en 16-års periode har misbrukt et firesifret antall barn, men også at både lokalt politi og andre myndighetspersoner med viten og vilje faktisk dekket over dette av frykt for å ble kalt «rasister»! Fullstendig sjokkerende, men nok om det, for det var selvsagt helt andre ting som hadde brakt meg til Rotherham denne dagen. Fra stedet der jeg takket bussjåføren og steg av, hadde jeg snaut ti minutters gange til Millmoor, og med 40 minutter til avspark sto jeg utenfor hjemmefansens favoritt-tribune Tivoli End, der jeg for øvrig også hadde stått rett i overkant av to år tidligere.

På en tidligere romjuls- og nyttårstur benyttet jeg en torsdag i januar 2015 nemlig anledningen til å kikke innom Millmoor, som den gang dessverre var bortimot hermetisk lukket slik at jeg ikke fikk adgang til dets indre. Jeg har for øvrig sett Rotherham United spille på både Don Valley Stadium og deres nye New York Stadium, men altså ikke på Millmoor, og derfor hadde jeg sett frem til å i det minste se en kamp på det gamle stadionet, selv om det nå var snakk om en kamp på et langt lavere nivå enn det The Millers opererer på…og ikke minst med aldersbestemt fotball. Avspark skulle etter planen være klokka 11.00, men der jeg sto rett på utsiden av den åpne porten på Tivoli End og knipset et par bilder av eksteriøret, hørte jeg plutselig den umiskjennelige lyden av en dommerfløyte fra innsiden.

Jeg kom meg på innsiden der en kar bekreftet at fløytesignalet ganske riktig hadde vært dommeren som blåste for kampstart. En kikk på klokka fortalte at den kun var halv elleve, så av en eller annen grunn hadde man tydeligvis bestemt seg for avspark en halv time tidligere enn det som ifølge blant annet FA Full-time var kampstart. Ikke noen krise for min del, som i hvert fall fikk det med meg med nød og neppe, og etter å ha satt fra meg bagasjen mellom to seterader oppe på tribunen der kunne jeg kikke meg litt rundt. Noe verre var det muligens for groundhopperen George Cheetham som hadde tatt turen fra Manchester og ankom med drøyt fem minutter spilt, uten at han så ut til å ta det altfor tungt.

Nå skal det nemlig innrømmes at selve fotballen kom litt i andre rekke akkurat denne dagen, selv om vi selvsagt også forsøkte å få med oss det som skjedde på banen mens vi utforsket Millmoor, og George fra et eller annet sted i Manchesters vestlige utkant ble min ledsager store deler av denne dagen. Kampen vi nå var vitne til dreide seg altså om en kamp i Sheffield & District U18 Sunday League Division Five, og nå skal jeg på ingen måte påberope meg noen inngående kjennskap til hverken denne ligaen eller de to respektive klubbene som nå kjempet om ligapoeng, selv om jeg mistenker at Westfield United egentlig hører hjemme noe nærmere Sheffield, der også Southey Wolves vel hører hjemme.

Jeg nevnte så vidt at Westfield United stiller to lag i denne ligaen, og det var Westfield United ‘Black’ som nå var i aksjon, mens de også har et Westfield United ‘Red’ i Division Six. Jeg registrerte at også flere andre klubber kjører et lignende opplegg, og dette er vel noe vi også har en viss kjennskap til fra aldersbestemt idrett her hjemme. I ettertid har jeg etter å ha sett et dokument fra ligaens årsmøte begynt å lure på om divisjonsoppsettet i denne ligaen rett og slett ikke er resultatbetinget, for jeg registrerte at man på det møtet oppfordret klubbene til å ta kontakt med ønsker om å bli plassert i spesifikke divisjoner eller sammen med spesifikke klubber. Der jeg først antok at Westfield United ‘Black’ var førstelaget i kraft av å spille i det som tilsynelatende er divisjonen over, er jeg nå langt mer usikker på om det er tilfelle.

Uansett befant dagens hjemmelag seg nest sist på tabellen, men med unntak av jumboen Sheffield Spartans hadde de kamper til gode på de andre lagene. Southey Wolves befant seg før kamp på en 4. plass av de ti klubbene i divisjonen, men hadde hele 13 poeng opp til ledende Caribbean Sports, som sammen med AFC Pogmoor hadde fått en solid luke i toppen. Nå er det denne gang ikke altfor mye jeg kan fortelle om dagens hjemmelag (og heller ikke bortelaget, selv om jeg vet at de ble stiftet i 2010 for å gi lokale barn og ungdom et tilbud i form av organisert fotball), men jeg kan derimot fortelle en del mer om Millmoor, så da er det kanskje greit å i stedet ta en rask innføring i anleggets historie.

Det var i 1907 at det som den gang het Rotherham County flyttet inn på Millmoor. Stadionet var da nybygget på tomten til en gammel mølle, og dette er selvsagt også bakgrunnen for Millers-kallenavnet. Rotherham County slo seg for ordens skyld i 1925 sammen med Rotherham Town og tok navnet Rotherham United, og de fortsatte med spill på Millmoor, der tilskuerrekorden ble satt da 25 170 tilskuere så andredivisjonsoppgjøret mot lokalrival Sheffield United i desember 1952. Da man i september 2007 markerte 100 år ved Millmoor med voldsom feiring, var det nok de færreste som så for seg at de åtte måneder senere ville være hjemløse. Det er vel kjent for de fleste at The Millers endte opp med å spille fire sesonger i eksil på friidrettsstadionet Don Valley Stadium i Sheffield, før de i 2012 omsider kunne returnere til hjembyen og flytte inn på New York Stadium.

Men hvorfor måtte de egentlig forlate Millmoor? Vel, den historien starter muligens i 1987, da forretningsmannen Ken Booth tok over og betalte den økonomisk skakkjørte klubben ut av administrasjon. Booth er for øvrig eier av det store skraphandler-firmaet som befinner seg bak kortsiden Railway End, og i de 17 årene som fulgte var det hans familie som eide klubben med Ken Booth selv som formann. I 2004 ble klubben solgt videre, men en betingelse for dette var at Millmoor (og noen andre fasiliteter) forble i Booth-familiens eie. Problemene som endte med Millmoor-exiten hadde bakgrunn i at man etter hvert ikke klarte å bli enige om en ny leieavtale ved Millmoor, der klubben etter sigende hadde betalt £200 000 i årlig leie, samtidig som de sto ansvarlige for vedlikehold og den slags.

Mange har ment at det var griskhet som først og fremst må ta skylden, men personlig har jeg ikke satt meg nok inn i det som den gang skjedde til at jeg skal ta noe slikt standpunkt. Uansett var det trist, og selv om klubben har fått en moderne og funksjonelt flott ny storstue (som i hvert fall er temmelig sentrumsnær til å være et nybygg), var Millmoor et klassisk stadion med en helt annen karakter. Det var nå faktisk temmelig surrealistisk å gå rundt på Millmoor slik anlegget nå fremsto nærmest spøkelsesaktig. Jeg følte meg etter hvert som en guttunge på en slags «oppdagelsesferd» der vi i løpet av formiddagen utforsket det gamle stadionet mens fotballkampen skred frem der ute på gressmatta.

Jeg hadde altså kommet inn via en port som sto åpen på kortsiden Tivoli End, og det var som jeg vel nevnte her den mest ihuga Millers-fansen i sin tid holdt til og skapte stemning. Dette var opprinnelig en ståtribune som man i senere år – under en av klubbens perioder på nivå to – bygget om til sittetribune ved å installere plastseter, slik at Millmoor etter hvert ble såkalt all-seater. Dette er fortsatt en flott tribune med en god del karakter, og jeg tok sjansen på å la bagen min bli stående gjemt unna der oppe mellom to seterader mens vi gikk for å med klokka ta oss rundt banen – eller i det minste så langt det lot seg gjøre. Med halvannet øye på kampen beveget vi oss derfor mot hjørnet over mot langsiden Millmoor Lane Stand.

Denne langsiden er ikke fullt så enkel å beskrive, og må sies å bestå av tre forskjellige seksjoner som skiller seg noe fra hverandre. Partiet nærmest Tivoli End var tidligere en naturlig fortsettelse av ståtribunene der, og de gikk over i hverandre og fulgte svingen rundt. Det var først da man kom under reglementet for nivå to og gjorde om Tivoli End til sittetribune at ståtribunen(e) der ble delt opp i to partier. Også denne flanken av Millmoor Lane-siden fikk installert plastseter, der man nå satt under åpen himmel. Midt på langsiden har sittetribunen her tak over hodet i form av et karakteristisk overbygg, mens man på den borterste flanken har et annet overbygg som ser ut til å være av noe nyere dato enn midtpartiet.

Det var som sagt merkelig å bevege seg rundt i disse omgivelsene, og bak tribuneseksjonene her – like ved en kiosk som naturligvis hadde stengt for godt – kunne vi se hvordan trappene opp fra et av inngangspartiene på Millmoor Lane nå var temmelig gjengrodd av villniss. Denne Millmoor Lane som går på utsiden av denne langsiden, er for øvrig egentlig kun et nokså trangt smug som leder mot den gamle borteinngangen…og sannsynligvis også til tomta der CF Booth driver skraphandel og diverse gjenvinning i stor skala. Bortesupporterne måtte tidligere gå ned dette smuget på sin vei mot bortetribunen Railway End, og like før dommeren blåste for pause var det i partiet mellom denne tribunen og Millmoor Lane Stand at vi snoket litt da en kar kom for å forsikre seg om at vi ikke drev med fantestreker.

Man er vel kanskje ikke så vant til at folk kommer for å sjekke ut Millmoor når de spiller sine hjemmekamper, selv om det sikkert kan endre seg når stadig flere finner ut at det fortsatt arrangeres fotball her. Denne karen ga oss overhodet ikke noen reprimande, og det ble i stedet starten på en trivelig samtale der han kunne bekrefte at Westfield United ganske riktig hadde spilt her siden deres sesongstart i september. Han fortalte videre at en av laglederne var en bekjent av stadion-eier Ken Booth, og at sistnevnte til slutt hadde gått med på å la de benytte anlegget så lenge han sto uten ansvar for eventuelle ulykker og at de selv fikk orden i villnisset som også hadde lagt beslag på gressmatta. Idet kampen var i ferd med å starte igjen, forlot han oss med en siste formaning om at vi kunne gå rundt som vi ville, men IKKE over på den fortsatt halvferdige Main Stand.

På dette tidspunktet hadde vi sett at gjestene tok ledelsen 0-1 da Luke Ellis steg til værs og headet i mål i det tiende minutt. Vertene svarte med et skudd i aluminiumen samt en avslutning som ble reddet på streken, og sju minutter etter gjestenes mål utlignet Tyler Doman til 1-1 med sitt første for dagen. Et par minutter før pause var dog gjestene igjen i ledelsen da Jake Nutt sendte i vei et skudd som hjemmelagets bebrillede målvakt Brad Mapletoft ikke kunne stoppe. Det var like etter dette at vi på høflig vis ble konfrontert av den nevnte karen som vi samtalte litt med. For øvrig slo han også fast at Millmoor, slik han så det, fortsatt vil huse fotballklubben i årene som kommer, så om han har rett kan det kanskje berolige litt de som fortsatt måtte frykte at bulldoserne står klare til å rykke inn og jevne anlegget med jorden.

Kortsiden Railway End er altså den gamle bortetribunen, og i likhet med Tivoli End er også dette en tidligere ståtribune som i senere år ble omgjort til sittetribune. Mange har ment at akustikken her var blant de bedre, og at man kunne skape et voldsomt liv her – i hvert fall i tiden før man helst skulle tvinges til å plassere akterspeilet på et av plastsetene som etter hvert ble installert. Bak denne tribunen var det ikke bare en stengt kiosk å finne, men også et bygg som huset det som må ha vært et ganske enormt område med blant annet egen bar. Jeg var nok også den første som på mange år benyttet «pisserenna» i et toalett bak denne tribunen.

I hjørnet mellom Railway End og langsiden med Main Stand fant vi ytterligere spennende saker å utforske, for et skilt med teksten «Police Detention Room» vitnet om at det var blant annet cellene vi hadde funnet. Jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg, og poserte for et bilde der, før vi stoppet ved bygget som tidligere huset politiets kontrollrom. Det står rett ved siden av Main Stand, og lydige som vi var stoppet vi vår rundtur der for å snu og gå tilbake. Denne hovedtribunen har en noe spesiell historie, og det var igjen merkelig å se at den fortsatt sto halvferdig. Her sto tidligere en flott gammel hovedtribune i tre, som ble bygget i 1950-årene. Da denne ble revet var planen å erstatte den med en moderne tribune som inkluderte VIP-fasiliteter og som ville være med å øke anleggets kapasitet til godt over 10 000 igjen. Så skjedde aldri…

Denne nye tribunen var forventet ferdigstilt i 2006, men arbeidet ble flere ganger forsinket, ikke minst etter at den fryktede planten parkslirekne (japanese knotweed) ble funnet på anlegget. Og da det ble klart at forhandlingene om ny leiekontrakt hadde gått i stampe, valgte man å legge arbeidet på is. Det skal også nevnes at rugby-klubben Rotherham Titans forhandlet om å bruke Millmoor som hjemmebane, men dette ble heller ikke noe av. Selv om situasjonen var nokså spesiell denne dagen, likte jeg meg på Millmoor, og med dagens kamp hadde jeg da også muligheten til å bevege meg fritt rundt anlegget – noe jeg garantert ikke ville kunne gjort i Football League. Spesielt godt likte jeg også de klassiske flomlysene ved Millmoor, som ikke bare er svært flotte, men som også skal være blant fotball-Englands høyeste.

I avslutningsfasen av vår nevnte pauseprat hadde Tyler Doman benyttet anledningen til å score sitt andre og dermed utligne til 2-2 i andre omgangs tredje minutt, og det var signalet som fikk vår samtalepartner til å strene tilbake til sidelinjen foran Main Stand, der laglederne befant seg. Innimellom vår oppdagelsesferd registrerte vi at det faktisk var en ganske underholdende kamp vi var vitne til. Begge lag var åpenbart lystne på et vinnermål, og det var flere sjanser begge veier, men vi måtte vente til det gjensto et kvarters tid før avgjørelsen falt. Igjen var det Tyler Doman som var på ferde, og med en kraftfull heading besørget han sitt hattrick og fastsatt sluttresultatet til 3-2. Jeg hadde talt meg frem til 23 tilskuere, men George talte åpenbart 28 i henhold til hans kamprapport, så kanskje var jeg noe ivrig med å luke ut lagledere på sidelinjen.

Uansett hadde det vært en meget interessant opplevelse, og etter å ha vekslet noen ord med nok en klubbrepresentant tilbake på Tivoli End, var det snart bare å ta med seg pikkpakket og traske mot jernbanestasjonen Rotherham Central med George som ledsager. Jeg foreslo en pitstop på puben The County i stedet for å hoppe på første tog, og det fikk gehør i en slik grad at vi endte opp med å tilbringe mer tid der enn planlagt. Jeg fikk i det minste gitt telefonen en sårt tiltrengt oppladning mens vi mesket oss med det som til slutt ble tre runder. Jeg hadde fortsatt ikke booket hotell denne dagen, men hadde vurdert både Sheffield og Manchester. Prisene i Sheffield denne søndagen var kun en av grunnene til at jeg til slutt i stedet valgte meg Manchester, men det betød uansett et togbytte i Sheffield, og det kommer vel kanskje ikke som noen voldsom overraskelse at det resulterte i en lengre vanningspause på Sheffield Tap.

Vi kom oss omsider på et av togene mot Manchester, der min nye svirebror hadde andre plikter som han plutselig hadde blitt minnet på. Jeg hadde nå uansett avtalt å treffe en lokal venninne etter hvert, men da jeg ankom Manchester Piccadilly og gikk for å ta trikken opp til Market Street, begynte jeg allerede å angre litt på valg av overnattingssted. Kanskje fikk jeg som fortjent for ikke å lenger følge med på Premier League, for om jeg hadde gjort det ville jeg visst at Manchester United denne dagen hadde spilt mot Liverpool, slik at byen nå var fullstendig invadert av fotballturister. På min vei til Britannia Sachas Hotel kjempet jeg meg gjennom horder av «juletrær» som tilsynelatende hadde kjøpt halve klubbsjappa på Old Trafford, og det var vel knapt noen av de som snakket engelsk. Det virket som om kinesisk, norsk, svensk og spansk var de absolutt dominerende språk i Manchester denne dagen.

Etter å ha sjekket inn var dette også hovedgrunnen til at jeg valgte å finne meg et noe roligere sted å møte min venninne, da de store pubene rundt Piccadilly var stappfulle av fotballturister. Jeg snudde derfor raskt i døra og forkastet planen om å innta søndagsmiddag ved Wetherspoons-puben der, for i stedet å raske med meg noen smørbrød fra den lokale Tesco-sjappa. Noen ganger blir jeg direkte flau av å støte på nordmenn i utlandet, og den brautende gjengen fra Indre Knotkjeppdal som var til sjenanse selv på Tesco-sjappa var et godt eksempel i så måte. De var heldigvis tilsynelatende mest interessert i å på omgang posere barskt med x antall brett med alkohol som de deretter satt tilbake, og på vei ut av Tesco gikk de heldigvis i motsatt retning mens de gaulet høylytt på diverse innlærte ManU-hymner fremført på en engelsk som fikk selv Torbjørn Jagland til å fremstå som litt av en kløpper.

Jeg hadde et lite håp om at den tidligere lojalist-puben Mother Macs lå akkurat bortgjemt nok på Back Piccadilly til at disse hordene ikke ville finne frem dit. Det viste seg heldigvis å holde stikk, slik at jeg slo meg ned der med en pint mens jeg ventet på min venninne, og av samme grunn var det også der vi ble værende en stund før vi trakk oss tilbake. Til tross for at valget av Manchester som base denne kvelden var lite gjennomtenkt, hadde det vært en fin og interessant dag, og det hadde absolutt vært gjevt – om enn temmelig spesielt – å endelig se kamp på Millmoor, selv om det måtte gjøres ved å se aldersbestemt fotball. Det får være et tips for andre som aldri fikk sett ligafotball der, eller som er lystne på et gjensyn med stadionet. For min del gjensto nå kun én eneste kamp av min store romjuls- og nyttårstur som altså gikk mot slutten.

 

 

English ground # 397:
Westfield United (Black) v Southey Wolves 3-2 (1-2)
Sheffield & District U18 Sunday League Division Five
Millmoor, 15 January 2017
0-1 Luke Ellis (10)
1-1 Tyler Doman (17)
1-2 Jake Nutt (43)
2-2 Tyler Doman (48)
3-2 Tyler Doman (75)
Att: 23 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 16.01.2017: Herne Bay v Dover Athletic
Previous game: 14.01.2017: Ripon City v Rothwell

More pics

 

 

Ripon City v Rothwell 14.01.2017

 

Lørdag 14.01.2017: Ripon City v Rothwell

Jeg skulle gjerne ha tilbragt litt mer tid i Caernarfon, men jeg hadde nye kamper på agendaen som gjorde at jeg måtte komme meg videre. Siden det denne dagen betød en hel rekke togbytter, valgte jeg etter en liten rådslagning med meg selv kvelden før å stille alarmen på 05.50 og ha avreise en time tidligere enn opprinnelig planlagt. Dette gjorde jeg fordi det ved ett eller to av togbyttene var såpass knapt med tid at en forsinkelse ville kunne sørge for at jeg mistet forbindelsen videre, så det var greit å være på den sikre siden. Nydusjet og fjong, men nokså trøtt, sjekket jeg derfor ut i halv sju-tiden og gikk opp til bussholdeplassen der buss nummer 9 skulle plukke opp klokka 06.45 for å frakte meg den første etappen opp til Bangor og jernbanestasjonen der. Etter en 22 minutter lang busstur, rakk jeg også å kjøpe meg en frokost fra kiosken på perrongen, før jeg «bevæpnet» med en plan A samt et solid knippe med backup-planer kunne ta plass på 07.20-toget.

I løpet av denne sesongen har jeg vurdert en slags «strategi» ved å benytte lørdagene til å besøke interessante destinasjoner nedover i pyramiden, gjerne ved baner som frister men som ikke har flomlys. For disse er jo lørdager gjerne eneste kampdag, bortsett fra en og annen midtukekamp innledningsvis og helt på tampen av sesongen. Denne dagen var det flere slike kamper fra non-league step 7 og nedover å finne på min liste, og med tanke på at det hadde vært både regn og frost over natten her og der, måtte jeg bare sjekke ut status og vurdere alternativene underveis. Da West Yorkshire League omsider offentliggjorde sine januar-kamper, ble jeg tidligere fristet av et besøk til Ripon City denne dagen. Av reserveløsninger hadde jeg først og fremst merket meg Brodsworth Welfare, Dunscroft United, Newhall United, Thornaby, og Marine.

Etter halvannen times togtur kom jeg til Crewe, der noen av alternativene krevde en ruteendring, men siden jeg tolket intet nytt fra Ripon som godt nytt inntil videre, valgte jeg å holde meg til den opprinnelige planen med neste tog-etappe herfra til Manchester Piccadilly. Med en avlysning i Ripon nå, ville samtidig Marine rykke opp til plan B, spesielt siden de var vertskap for Spennymoor Town. Min groundhopper-kollega Paul Brockett bor ikke altfor langt fra Ripon, og han kunne i hvert fall melde om at hans hage nå hadde bestått en tidlig baneinspeksjon denne morgenen. Det var da et godt signal idet jeg igjen hadde gjort et togbytte og nå hadde kurs mot Leeds. Der ville jeg ha en siste mulighet til å legge om planen og returnere om jeg skulle rekke Marine, men på min vei mot Leeds kunne Paul berolige meg ytterligere ved å videresende meldinger fra Ripon Citys klubbsekretær som fortalte at det ville bli kamp.

Dermed kunne jeg ta fatt på togetappen fra Leeds opp til Harrogate, der jeg ankom litt etter halv tolv. Det var fem timers tid siden jeg forlot hotellet i Caernarfon, men fortsatt gjensto en buss-etappe før jeg var fremme. Ved planleggingen av turen hadde jeg merket meg en buss nummer 36 som kjørte mellom Harrogate og Ripon, men med en noe tidligere ankomst Harrogate var tydeligvis ikke Google Maps kar om å finne denne (gudene vet hva som skjedde denne dagen, for i ettertid får man jo igjen treff på buss 36 som også har hyppige avganger), og foreslo kun en buss nummer 22, og siden jeg så den umiddelbart ved busstasjonen, betalte jeg £6 for det som skulle vise seg å være en skikkelig melkerute. I stedet for en snau halvtime med buss 36, ble det en mye lenger tur da buss nummer 22 bruker minst dobbelt så lang tid på det som skal være rundt to norske mil fra Harrogate opp til Ripon.

Jeg hadde nå ikke dårlig tid, men denne bussen må ha vært innom alt som finnes av små husklynger på veien. Noen av veiene den svingte inn på fikk meg nærmest til å spørre meg selv hva i all verden som ville skje dersom vi møtte andre kjøretøyer på disse veiene som flere steder bare så vidt var bred nok for bussen og med store hekker eller annen vegetasjon kloss inntil på begge sider. Det skjedde heldigvis kun én gang at en møtende bil måtte rygge noe særlig mer enn 2-300 meter. Noen av disse stedene vi kjørte gjennom så usedvanlig idylliske ut, og da vi like etter avgang Harrogate kjørte gjennom markedsbyen Knaresborough fremsto den på en måte som gjorde at jeg umiddelbart tenkte at det var en destinasjon jeg snart må få besøkt. Det føltes som om vi hadde kjørt halve North Yorkshire rundt da jeg i ett-tiden kunne stige av i Ripon sentrum noen få minutters gange fra Mallorie Park, der det skulle være avspark klokka 14.00.

Ripon er en såkalt cathedral city som altså ligger i Englands største grevskap, North Yorkshire. Den har drøyt 16 500 innbyggere og ligger geografisk plassert 19 kilometer nord for Harrogate og 18 kilometer sørvest for Thirsk. Ripon er den fjerde minste engelske byen med city-status, takket være byens katedral som er sete for biskopen av Leeds. Byen var en periode under vikingenes kontroll, før den slo seg opp som et senter for ull- og tekstilindustri. I middelalderen var Ripon også kjent for sin produksjon av sporer, men forble nokså upåvirket av den industrielle revolusjon som ikke helt nådde frem hit. I disse dager er den også kjent for sin hesteveddeløpsbane, og ligger dessuten rett ved Studley Royal Park og Fountains Abbey, som sammen har fått plass på UNESCOs verdensarvliste. Dette er medvirkende til at turismen har blitt en svært viktig næringsvei i den lille Yorkshire-byen.

Drassende på bagasjen slet jeg meg raskt frem til Mallorie Park, der det allerede var en viss aktivitet med en knapp time til avspark. Man skal kanskje ta det som et kompliment når man i min alder og fysiske form blir tatt for å være en av spillerne, men jeg får kanskje tro at det var bagen som gjorde at en kar rett på innsiden av klubbhuset forsøkte å veilede meg til garderobene ved å peke meg i retning av gangen som førte nedover dit. Jeg hadde dog ingen planer om å figurere på lagoppstillingene, men tok i stedet til takke med å få slenge fra meg bagasjen i et hjørne av kllubbhuset og betale £2,50 for en boks Strongbow dark fruits. Jeg tror den lille gruppen med personer der inne undret seg voldsomt over hva dette var for en snodig fremmedkar som kom til Mallorie Park for å se deres hjemmekamp mot Rothwell.

Jeg skal ikke påberope meg noen ekspertise vedrørende Ripon Citys historie, og til tross for en rask research er det kun en generell og ikke voldsomt detaljert historie jeg kan fortelle om. Det som er klart er at selv om noen anser 1919 som klubbens stiftelsesår, skal man under Ripon City-navnet også ha spilt fotball i hvert fall et drøyt tiår tidligere, for jeg kunne selv se et lagbilde fra 1907/08-sesongen. Og ikke minst tyder logoen jeg så på utsiden av klubbhuset på at klubben har røtter tilbake til 1898. Dagens klubb er uansett resultatet av at byens den gang eneste to klubber Ripon City og Ripon United i 1919 slo seg sammen under navnet Ripon City AFC. Problemene mange klubber sliter med i dag er ikke noe nytt, for i 1935 mente man at klubben sto i fare for å opphøre dersom ikke publikum kjente sin besøkelsestid. Det var kanskje med dette i tankene at man etter hvert forlot York & District League for å heller spille i Allertonshire League.

Etter andre verdenskrig hadde ting tatt seg opp, og man vet blant annet at klubben tok seg frem til finale i Yorkshire Trophy og kun tapte knepent mot et Barnsley-lag som scoret finalens eneste mål på Oakwell. Utover 1980-årene var det en rekke lokale klubber i Ripon, og en av disse var Ripon YMCA, som senere tok navnet Ripon Yorkshire Magnets. De var en av den tidens mest suksessombruste lokale klubber, og i 1990 slo Ripon City seg sammen med disse under navnet Ripon City Magnets. Etter å ha spilt i Harrogate & District League tok de i 1999 steget opp i West Yorkshire League, der de etter to sesonger rykket opp i den ligaens Premier Division. To år senere rykket de ned igjen, men returnerte i 2007, samtidig med at de igjen endret navnet tilbake til Ripon City.

Femteplassen i West Yorkshire League Premier Division våren 2013 står vel som deres bestenotering i denne ligaen, men den siste tiden har man nå slitt tungt. Nedrykk i 2015 ble fulgt opp med jumboplass og et andre strake nedrykk etter å ha vunnet kun tre av 30 kamper forrige sesong, slik at de nå befinner seg i ligaens Division Two. Så vidt jeg klarte å finne ut, har nok noen av disse problemene bakgrunn i at man visstnok mistet halve førstelaget til lokalrivalen Boroughbridge Athletic, i tillegg til at tre ledere samt ikke minst en FA-premiert ildsjel med 47 år bak seg i klubben takket for seg. Det har nok ikke vært noen enkel oppgave å erstatte slikt personell, men man skal etter sigende nå også ha fått startet opp sitt reservelag igjen etter en liten pause. Vel, mens en av de tilstedeværende nå gikk løs på arbeidet med å pusse vinduene (med de to-tre andre som ivrige tilskuere) benyttet jeg i stedet anledningen til å ta en liten runde rundt banen.

Jeg hadde kommet gående inn oppkjørselen som leder til parkeringsplassen bak det ene målet. Der har man klubbhuset på sin høyre hånd når man kommer kjørende (eller i mitt tilfelle gående) inn, og anlegget for øvrig er nokså lett å beskrive. Sett til høyre fra denne kortsiden har man hovedgrunnen til at jeg hadde prioritert Mallorie Park denne dagen; nemlig den flotte hovedtribunen fra 1920. Da man startet opp igjen med spill etter første verdenskrig var det her på denne banen man spilte, og etter sammenslåingen kort tid etter var noe av det første de gjorde å reise denne tribunen. Den gang gjorde man selvsagt ting selv, og det er jo ikke så lenge til den feirer sitt hundreårs-jubileum nå. Etter å ha fått litt sårt tiltrengt pleie de siste årene, holder den seg bra for alderen og tar seg utvilsomt flott ut der den oser av karakter.

Denne tribunen står midt på langsiden, og byr på benkerader i tre. Laglederbenkene i hvitmalt mur står på hver side av den flotte tribunen. Ellers er det så som så med tilskuerfasiliteter ved Mallorie Park, som ikke engang byr på hard standing. Banen er gjerdet inn med et hvitmalt gelender som går rundt hele banen, med unntak av partiet foran tribunen og laglederbenkene, og om man velger å se kampen fra et annet sted enn tribunen, vil man stå rett på gresset uansett hvor man befinner seg. På den andre langsiden går det en vei forbi på utsiden, og derfra har passerende fritt innsyn. Det er kanskje også en medvirkende grunn til at jeg ikke ble avkrevd inngangspenger ved mitt besøk. Det skal også nevnes at det bak tribunen er en annen bane som benyttes av den lokale rugbyklubben, og det var kun noen trær og busker som skilte disse fra hverandre slik at man kunne gå mellom de to om man ville.

En kar som satt inne i den flotte tribunen undret seg voldsomt over hvorfor jeg tok bilder, og det var ikke så enkelt å forklare når alle forklaringer om groundhopping, interesse for non-league og klassiske fotballanlegg ble fulgt opp med nytt spørsmål om «hvorfor». Jeg kunne nok like gjerne svart «økseskaft», og det var kanskje greit han ikke spurte hvor jeg kom fra, for det hadde det vel gått fullstendig rundt for denne karen. På vei tilbake til klubbhuset traff jeg på det som viste seg å være klubbsekretæren, som klarte å identifisere meg og dermed kom for å ønske velkommen. Han bekreftet også at det ikke var hverken inngangspenger eller kampprogram i forbindelse med dagens kamp, før han etter en kort prat rettet fokus tilbake mot oppvarmingen. Det var heller ikke noe mat å by på her, men i mangel på noe slikt kjøpte jeg i stedet med meg to poser med pork scratchings som fikk gjøre nytten inntil videre og som ble tatt med ut sammen med en ny boks med flytende forfriskninger.

Ripon City lå før kampen på en sjuendeplass av tolv klubber, og mens avstanden ned til bunnstriden var meget komfortabel, virket det også temmelig usannsynlig at de skulle kunne blande seg inn i noen opprykkskamp. De hadde for eksempel ti poeng opp til dagens gjester, Rothwell, som også hadde to kamper mindre spilt. Laget fra den sørøstlige utkanten av Leeds hadde på sin side heng på tredjeplassen, der Ossett Albion-reservene befant seg to poeng foran men med to kamper mer spilt. Opp til andreplasserte AFC Horsforth hadde Rothwell fire poeng, men det var samme avstand opp til ledende Rawdon Old Boys. Sistnevnte hadde imidlertid to kamper gode igjen på blant Rothwell, og sto med statistikken 12-0-1 på sine 13 ligakamper hittil, så de så ut til å bli vanskelig å hamle opp med.

Kvaliteten var ikke all verden, men det hadde jeg heller ikke forventet meg på non-league step 9. Det jeg imidlertid stusset litt over var at man også her benyttet seg av den gode gamle løsningen med klubbrepresentanter som fungerer som linjemenn, men at disse ikke så ut til å blande seg inn ved offside-situasjoner. Jeg kommenterte hvordan spilleren som på en av langsidene så ut til å være mer opptatt av å snakke med en dame blant tilskuerne enn å vinke for offside, og to sidemenn jeg samtalte litt med kunne heldigvis opplyse meg noe. Jeg ble nemlig fortalt at de også markerer for offside i ligaens Premier Division, mens de på dette nivået tydeligvis ikke har det som arbeidsoppgave, men utelukkende skal assistere dommeren ved å vinke for innkast og den slags. Om kampforløpet mente senere Ripon-folket at første omgang for deres del hadde vært et absolutt lavmål så langt denne sesongen, men likevel holdt de nullen nesten til pause.

Bortelaget hadde vært skummelt frempå ved flere anledninger, og det var kun en blanding av svake avslutninger og en eller to gode redninger fra Ripon-keeper Daniel Metcalfe som reddet vertene. Med tre-fire minutter igjen til pause fikk imidlertid Jordan Duncan all tid i verden til å legge an og sikte, og fra like utenfor 16-meteren plasserte han ballen i hjørnet bak keeper Metcalfe, som for øvrig hadde måttet steppe inn etter at James Pocock hadde pådratt seg en skade under oppvarmingen. 0-1 til pause, og hjemmelaget fikk åpenbart en real skyllebøtte av manager Mick Baldwin. I så fall så det ut til å hjelpe litt, for Ripon startet noe bedre i andre omgang, og Martin Hutchinson hadde snart en avslutning i tverrliggeren. I stedet kunne Rothwell doblet ledelsen da en av deres spillere var alene gjennom etter en misforståelse i Ripon-forsvaret, men Metcalfe var igjen reddende engel.

Rothwell doblet likevel ledelsen etter omtrent halvspilt omgang da Metcalfe ikke klarte å holde en corner og ballen endte opp ute hos Reece Sockett som hamret ballen i krysset. 0-2! Ripon City skal ha for at de fortsatte å kjempe, men dessverre for dem var det ingen som nådde helt frem til det skumle innlegget Stephen Hodgson besørget etter flott forarbeid. Mot slutten ble det litt ampert da et par susende taklinger ble satt inn, men da dommeren blåste av var det med 0-2 og borteseier som sluttresultat. Ufortjent var det heller ikke, for det beste laget vant denne dagen. Selv tok jeg etter en svipptur innom klubbhuset med meg bagasjen og trasket i vei for å finne bussholdeplassen. Igjen valgte åpenbart Google Maps å overse buss 36, så jeg antok at den kanskje ikke kjørte lørdagsruter, og i stedet var det bare å belage seg på melkeruta til buss 22. Nå angret jeg på at jeg ikke hadde kjøpt en returbillett, men jeg hadde nå engang ikke planlagt returen 100% på det tidspunktet, og nå fikk jeg snart uansett større problemer å hanskes med.

Det var nemlig ikke spor etter noen bussholdeplass der normalt nokså pålitelige Google Maps sa den skulle være, og etter å ha fortsatt mot neste holdeplass var det samme resultat der, selv om jeg i det minste så holdeplassen på motsatt side av veien. To lokale personer var ukjent med buss 22 og pekte meg i retning av holdeplass for buss 36 (som jeg senere så komme inn på Harrogate busstasjon!), men nå kom bussen og stoppet sannelig på mitt signal selv om sjåføren hevdet det aldri hadde vært noen holdeplass akkurat der. Jeg kom meg omsider i hvert fall tilbake til Harrogate, og kunne snart toge tilbake til Leeds. Av forskjellige årsaker hadde jeg valgt å overnatte i Leeds eller Bradford, og endte opp med Bradford grunnet prisen. Min Leeds-kompis David ba meg stoppe innom Wetherspoons-puben på Leeds stasjon, men når jeg ikke så de der, gadd jeg ikke vente så lenge inne på en fullstappet pub der jeg var nedlesset i bagasje. I stedet bar det nå rett til Bradford, der jeg hadde betalt £31,50 for overnatting ved Premier Inn-hotellet like ved Bradford Interchange. Siden det var så rolig fikk jeg også lov til å bestille en pizza for å ta den med meg opp på rom 214, og slik tok jeg kvelden etter en meget lang dag på farten.

 

 

English ground # 396:
Ripon City v Rothwell 0-2 (0-1)
West Yorkshire Association Football League Division Two
Mallorie Park, 14 January 2017
0-1 Jordan Duncan (42)
0-2 Reece Sockett (67)
Att: 61 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 15.01.2017: Westfield United v Southey Wolves (@Millmoor)
Previous game: 13.01.2017: Caernarfon Town v Denbigh Town

More pics

 

 

Caernarfon Town v Denbigh Town 13.01.2017

 

Fredag 13.01.2017: Caernarfon Town v Denbigh Town

Tiden var kommet for å sette kursen mot Wales og Caernarfon, og da det også virket å være en usedvanlig koselig liten by, var dette en dag jeg hadde sett frem mot. For å slippe det ekstra togbyttet i Chester bestemte jeg meg omsider for avreise noe tidligere enn opprinnelig planlagt, for å rekke direktetoget fra London mot Holyhead. For at jeg denne gang ikke skulle bli fanget i kaoset på Londons tube-nettverk skapt av pendlere og ikke minst turister, dro jeg ekstra tidlig inn fra Reading til London Paddington med et tog like etter klokka halv åtte. Etter å ha tatt meg fra Paddington til Euston uten de store problemer, rakk jeg også å kjøpe inn frokost før jeg tok plass på 09.10-toget mot Holyhead. Jeg skulle være med så langt som til Bangor, og etter å ha inntatt frokosten min, kunne jeg også få litt mer tid på øyet på ferden nordvestover.

Etter at vi hadde passert Chester og den walisiske grensen våknet jeg med Rhyl som neste stopp. Det var nå greit å holde øynene åpne så jeg ikke endte opp ute på Anglesey. Etter drøyt tre timer på dette toget kunne jeg omsider stige av i Bangor og orientere meg frem til holdeplassen til buss nummer 9 mot Caernarfon. Togstasjonen i Caernarfon ble nemlig lagt ned i 1970, slik at man nå gjerne må benytte seg av buss om man vil reise hit kollektivt. Bussen kom i henhold til ruteplanen klokka 12.28, og etter å ha betalt £3,50 ble jeg fraktet de drøyt tjue minuttene ned til Caernarfon, der jeg steg av rett ved Morrisons-supermarkedet som nå er å finne der den nevnte jernbanestasjonen tidligere befant seg. I den forbindelse skal det for ordens skyld kanskje nevnes at man senere har anlagt en ny togstasjon litt lenger sør i byen, men kun som nordlig endestasjon for den fantastiske museumsjernbanen Welsh Highland Line med forbindelse til blant annet Porthmadog, og ikke som en stasjon som betjenes av ordinære rutetog.

Jeg hadde betalt £23 for overnatting ved Travelodge-hotellet et steinkast herfra, og siden det var to timers tid til innsjekking, valgte jeg å gjøre noe jeg aldri tidligere har gjort. Siden rommet uansett var såpass billig og jeg var lysten på å få installert meg for deretter å ta en kikk rundt i byen, betalte jeg denne gang de £10 ekstra som kjeden krever for tidlig innsjekking. Den koselige kvinnen i resepsjonen fortalte at jeg heller ikke var den eneste som hadde ankommet i forbindelse med kveldens kamp, da en London-kar hadde sjekket inn allerede kvelden før, og jeg skjønte snart at dette måtte være min groundhopper-kollega Paul White som igjen hadde valgt seg samme kamp som meg etter å ha sett mine reiseplaner. Etter å ha installert meg, kunne jeg endelig ta turen ut og kikke meg rundt i byen.

Caernarfon er en kongelig by som altså ligger i det walisiske grevskapet Gwynedd nordvest i Wales, snaut 14 kilometer sørvest for Bangor, og med det spektakulære fjellområdet Snowdonia som bortimot nærmeste nabo i øst og sørøst. I storslåtte omgivelser ligger denne havnebyen ved Menaistredet som skiller øya Anglesey fra det walisiske fastlandet. Caernarfon ligger på fastlands-siden og har i dag drøyt 9 600 innbyggere som i all hovedsak har walisisk som sitt førstespråk. Caernarfon er også et sted der den walisiske nasjonalismen tradisjonelt har stått og fortsatt står sterkt. Det romerske fortet Segontium i utkanten av dagens bysentrum var i sin tid det militært viktigste i denne delen av det romersk-okkuperte Storbritannia. Etter romertiden var Caernarfon hovedstaden i kongedømmet Gwynedd, som etter åtte århundrer med uavhengig styre var et av de siste walisiske kongedømmene som på 1200-tallet ble beseiret og innlemmet i England.

Edward I beordret byggingen av en jernring av festninger for å sikre området, og Caernarfon Castle var i så måte juvelen i kronen, der den også kontrollerte det strategisk viktige Menaistredet. I tillegg til den voldsomme festningen ble det reist bymurer, og det hele skal ha kostet opp mot £25 000 – en aldeles vanvittig sum som den gang tilsvarte og muligens også overgikk de årlige inntektene til det kongelige skattkammer. Den voldsomme Caernarfon Castle er den dag i dag sammen med Snowdonia en viktig grunn til at turisme er byens viktigste næringsvei, og det kan nevnes at den også står på UNESCOs verdensarvliste. Når jeg nå spaserte gjennom en av portene i bymuren og kom inn i de trange brosteinsgatene, kunne jeg selv slå fast at Caernarfon ganske riktig fremsto meget idyllisk.

Første bud var nå å få seg et måltid, og valget falt på den fantastiske pub-restauranten Black Boy Inn som ligger rett innenfor bymuren og skal være en av de eldste puber i det nordlige Wales, med drift fra 1522 . Om man skal dømme etter både navnet, karikaturtegningen på et av pubskiltene og en av figurene inn i lokalet, kan det virke som om de så langt heldigvis har klart å unngå besøk fra PK-brigaden. Kjenner jeg de rett, ville de vel kanskje også reagert på at servitrisen «antok mitt kjønn» ved å kalle meg sir. Når man er sulten mens man studerer en fristende meny, er det fort gjort å ende opp med å slå på stortromma, og det var tilfelle med meg denne gang. Det endte opp med både forrett i form av smoked black & white pudding og hovedretten pork belly, og etter dette herremåltidet var jeg i hvert fall mett og fornøyd da jeg gikk for å spasere opp til kveldens kamparena – Caernarfon Towns hjemmebane, The Oval.

Det tok meg et kvarters tid å gå dit opp, og håpet var at jeg ved å kikke innom allerede på denne tiden ville kunne få tatt en kikk innenfor portene i dagslys og knipset noen bilder under bedre forhold enn det kvelden ville by på. Da jeg ankom The Oval var imidlertid portene stengt, og jeg måtte foreløpig nøye meg med en kikk over gjerdet. Jeg kunne imidlertid se at det var en kar som romsterte rundt der inne, og da han kort etter plutselig kom ut, benyttet jeg anledningen. Det viste seg at han nå skulle av gårde for å hente barn fra skolen, men da jeg på hans spørsmål måtte svare som sant var at jeg hadde kommet fra Norge, spurte han hvor lang tid jeg trengte på en rask runde rundt banen. Da jeg svarte toppen fem minutter, bød han meg inn. Jeg hastet rundt banen raskere enn lovet, og kanskje hadde han ikke altfor dårlig tid tross alt, for med min runde fullført ble han stående igjen for å fortelle litt om sine tidligere ferier i Norge.

Før han noen minutter senere satt seg i bilen og kjørte av gårde for å hente barna, lovet jeg å returnere i god tid før kveldens kamp, og spaserte deretter innover mot sentrum igjen. Planen var nå å ta en nærmere kikk inne på Caernarfon Castle, men kortere åpningstider på denne tiden av året betød at de stengte allerede klokka 16.00. Det var nå kun en times tid til de stengte for dagen, og jeg sto nå utenfor og vurderte om jeg ville betale £7,95 dersom jeg måtte stresse gjennom det hele. En gruppe som kom ut ga meg klart svar på dette ved å fortelle at det mente det absolutt var verdt pengene, men at man burde ha minst et par timer til rådighet. Jeg får heller returnere og få med meg innsiden ved en annen anledning, og Caernarfon skal ifølge karen på The Oval visstnok være enda flottere om sommeren.

Kanskje blir det et gjensyn med Caernarfon i sommer, så etter å ha tuslet litt rundt i sentrum stakk jeg i stedet over veien for å sjekke ut Bar Bach, som skal være den minste baren i Wales. Der fikk jeg til og med skrevet et par postkort mens jeg lesket strupen, men turen gikk snart videre rundt hjørnet til puben Palace Vaults – eller Pen Deitsch om man vil. Det var først litt snodig å befinne seg i en britisk pub der samtalen mellom stamkundene og verten foregikk på walisisk, men Caernarfon skal da også være den walisiske byen der det walisiske språket står sterkest, og jeg hygget meg med en pint eller to mens klokka tikket mot kampstart klokka 20.00. En gang like før halv sju brøt jeg opp og spaserte igjen mot The Oval, der jeg traff på Paul White som akkurat hadde parkert på parkeringsplassen på utsiden, og vi betalte oss inn med £5,50.

Caernarfon hadde allerede vært hjemsted for flere tidligere klubber som hadde båret byens navn og spilt på The Oval da dagens klubb ble stiftet og tok opp stafettpinnen i 1937. Caernarfon Town tok plass i Welsh League (North) Division One, og de skulle etter hvert tilbringe 39 strake sesonger i denne ligaen; med ligatitler i 1947 og 1966. I 1976 sørget interne problemer for at de måtte trekke seg fra ligaen tidlig i sesongen, men sesongen etter var The Canaries tilbake, og da var det desto mer imponerende at de hanket inn to nye ligatitler i 1978 og 1979. På disse to sesongene tapte man kun én eneste ligakamp. Klubben fikk tillatelse til å hoppe over den engelske grensen og ta plass i Lancashire Combination, og våren 1982 ble de denne ligaens siste vinner før den slo seg sammen med Cheshire League og dannet dagens North West Counties League.

Der var altså Caernarfon Town med fra starten, og andreplassen i den første sesongen var godt nok for opprykk. Etter en ny andreplass to år senere fikk de rykke opp i Northern Premier League, og tredjeplasser i 1987 og 1988 står som deres bestenotering i den engelske pyramiden. NPL hadde nå fått flere divisjoner, og i 1990 måtte de ta turen ned i Division One. På dette tidspunktet er det nok naturlig å ta en pause for å fortelle litt om det som i den perioden skjedde av utvikling i den walisiske fotballen. Ledelsen i det walisiske forbundet FAW følte på denne tiden at FIFA var i ferd med å presse de britiske forbundene til å slå seg sammen til ett forbund. Det skjedde aldri, men denne frykten gjorde at de i 1991 stiftet League of Wales (senere omdøpt til Welsh Football League) som en samlende walisisk toppdivisjon. Håpet var at dette ville styrke den walisiske fotballen, og den nye ligaen startet opp i 1992.

Flere av de walisiske klubbene som spilte i den engelske pyramiden var ikke altfor interessert i å bli med på dette, og FAW var snart involvert i en bitter strid med først og fremst de walisiske klubbene i engelsk non-league. Åtte av disse motsatte seg planene og krevde å få fortsette i den engelske pyramiden, og disse åtte fikk kallenavnet «The Irate Eight». Disse var for ordens skyld Bangor City, Barry Town, Caernarfon Town, Colwyn Bay, Merthyr Tydfil, Newport AFC (dagens Newport County), Newtown og Rhyl. Trioen Bangor, Newtown og Rhyl ga omsider etter før oppstart for den første sesongen i League of Wales. I et forsøk på å tvinge klubbene forbød deretter FAW de gjenværende klubbene å spille på sine hjemmebaner i Wales så lenge de spilte i den engelske pyramiden.

Det gjorde at også Barry Town ga etter, men for Caernarfon Town sin del betød det banedeling hos Curzon Ashton, og over de to neste sesongene pendlet de visst bortimot 20 000 kilometer for å spille sine hjemmekamper. Sammen med Newport og Colwyn Bay gikk de til sak mot FAW og krevde både kompensasjon og ikke minst opphevelse av spilleforbudet. Da man i 1995 først kom til en enighet rundt dette (som endte med at man tillot de nå få gjenværende klubbene å bruke sine hjemmebaner i Wales for å spille engelsk non-league-fotball), bestemte Caernarfon Town seg uansett for at tiden var moden for retur til walisisk fotball etter noen tunge sesonger i NPL Division One.

Fjerdeplassen i League of Wales våren 1997 er fortsatt deres bestenotering etter dette. Nedrykk i 2000 ble fulgt opp med umiddelbar retur da de vant Cymru Alliance-tittelen året etter, med da de rykket ned igjen i 2008 var klubben snart i store problemer. Økonomisk skakkjørt var hele klubbens eksistens i fare da de et år senere rykket ned for andre år på rad – til Welsh Alliance. Det ble tre sesonger på nivå tre før de i 2013 returnerte til Cymru Alliance, der de umiddelbart etablerte seg i toppen. 3. plass ble fulgt opp med 2. plass og deretter 1. plass så sent som forrige sesong. Cymru Alliance er på nivå to i den walisiske pyramiden, og dermed en feederliga til Welsh Premier Division, så normalt skulle klubben dermed rykket opp som mestre, men de hadde ikke blitt gitt en FAW-lisens som behøves for spill i toppdivisjonen, og dermed gikk opprykket i stedet til andreplasserte Cefn Druids.

Da vi nå hadde betalt oss inn, måtte vi selvsagt også stikke hodet innom klubbsjappa som befinner seg rett innenfor inngangspartiet. Etter at en pin havnet i lomma mi (selvsagt etter at jeg hadde betalt for den!) var det tid til en trivelig og informativ samtale med karen som sto bak disken der. Kveldens kampprogram hadde ikke ankommet riktig ennå, så mens Paul gikk for å kikke seg rundt inne på anlegget, gikk jeg ut igjen for å unne meg en pint Strongbow til £3,05 inne i klubbhusets romslige bar på utsiden. Jeg la etter hvert merke til at programmene åpenbart hadde ankommet, og da jeg etter hvert tømte glasset for å ta meg inn igjen på anlegget, ble jeg møtt av Paul som allerede hadde sikret meg et program pålydende £1. Det var en nokså tjukk blekka på 52 sider, men det må vel også til når en del av innholdet – inkludert flere av reklamene, som det er en del av – skal formidles på både walisisk og engelsk.

Jeg skal ikke hevde å vite nøyaktig hvor gammel The Oval er, men den første klubben som spilte fotball her skal være Caernarfon Athletic som flyttet inn her i 1888. For dagens klubb har det vært deres hjemmebane helt siden oppstarten i 1937, men det har skjedd en og annen ting her siden den gang. Jeg ble rett og slett ganske imponert over anlegget da jeg tidligere på dagen hadde tatt en kikk, og det må være et av de beste stadionene i walisisk fotball. En dose karakter har det også, så jeg likte meg i hvert fall. Det første som deretter slo meg var en ganske merkbar helling på tvers av banen. Inngangspartiet er nær et av hjørnene på den ene kortsiden, og der er det hard standing ned mot et parti bak mål hvor man finner en tribune med noen betongavsatser for stående tilskuere og tak over hodet. Betongtrinnene fortsetter videre nedover mot hjørnet.

Hovedtribunen er å finne på høyre langside sett fra inngangspartiet, og det er en sittetribune med visstnok rundt 280 seter i klubbens gule og grønne farger. Setene har nok fått et strøk maling, for de skal ha vært anskaffet fra Shrewsbury Towns gamle hjemmebane Gay Meadow. Sett bort fra denne tribunen er det stort sett hard standing som gjelder på denne langsiden. På bortre kortside er det også en tribune av nyere dato (den er nok langt nyere enn den ser ut ved første øyekast fra avstand), og denne byr også på sitteplass til et par hundre fans, der den strekker seg mesteparten av banens bredde. På den siste langsiden, der man for øvrig finner laglederbenkene, består igjen tilskuerfasilitetene stort sett av hard standing.

Tilbake på innsiden av portene traff jeg igjen på mannen som tidligere på dagen hadde gitt meg adgang til The Oval. Han sto nå og irriterte seg over en stripe med gress som rundt målene var en god del lenger enn gressmatta ellers, og slo fast at det måtte fikses før det TV-sendte oppgjøret mot Rhyl i fjerde runde av den walisiske cupen omtrent to uker frem i tid. Dette er for øvrig en cup Caernarfon Town aldri har vunnet, men de har flere ganger tatt seg til både kvartfinale og semifinale. I den forbindelse skal det vel nevnes at de tidligere også har gjort seg bemerket i den engelske FA Cupen, som da de i 1986/87 tok seg til tredje ordinære runde. FL-klubbene Stockport County og York City var blant klubbene som ble slått ut før de holdt Barnsley til 0-0 i tredje runde, men omsider tapte omkampen 0-1 på Oakwell.

Denne dagen var det imidlertid ligapoeng i Cymru Alliance det dreide seg om, og det var liten tvil om at hjemmelaget helst skulle ha alle tre poengene om de skulle ha noe som helt mulighet til å kunne innhente Prestatyn Town og kjempe om sin andre strake tittel. Det virket uansett nokså usannsynlig der ledende Prestatyn sto med 16-2-0 og hadde ni poeng ned til Caernarfon Town. Disse hadde på sin side fem poeng ned til Flint Town United og ni poeng ned til rivalen Porthmadog. Kveldens gjester var Denbigh Town, som før avspark befant seg på 9. plass av de 16 klubbene i denne ligaen. Enda mer interessant var det å høre at hjemmefolket ikke hadde gitt opp opprykkshåpet ennå, for vi kunne høre en representant for hjemmelaget fortelle at det igjen kan bli forviklinger i opprykkskampen.

Vi fikk høre litt om hvordan The Cofis etter forrige sesong hadde forsøkt å anke lisens-avgjørelsen, før vi ble fortalt at det etter vår samtalepartners mening kan vise seg at den økonomiske situasjonen til Prestatyn Town kan gjøre at det denne sesongen kan være deres tur til å ikke få lisens. I så tilfelle vil opprykket kunne gå til Caernarfon Town som på dette tidspunktet i hvert fall så ut til å ha godt grep om andreplassen. For manager Iwan Williams og hans spillere sin del var det kanskje greit å ikke begynne å tenke i de baner, men heller ha fokus på sine egne arbeidsoppgaver. Inkludert manageren – som tilsynelatende fortsatt er registrert også som spiller – var det hele fem blad Williams i hjemmelagets tropp, uten at det i seg selv er spesielt oppsiktsvekkende i Wales. Dog var det kun én i startelleveren og én på benken, i tillegg til en navnebror også i gjestenes startoppstilling.

Tilbake i august hadde det omvendte ligamøtet mellom de to vært en etter sigende meget underholdende affære som endte 4-4, men da vi denne kvelden kom i gang ble det tidlig klart at en reprise virket svært lite sannsynlig. Det var en nølende start der kvaliteten på det som skjedde ikke var spesielt imponerende, og det tok et kvarters tid før vi fikk den første skikkelige sjansen. Gjestenes Craig Pritchard ble spilt gjennom alene med Cofis-keeper Alex Ramsey, men avslutningen gikk via sistnevnte og utenfor. På motsatt banehalvdel hadde Jamie Breese en skummel avslutning blokkert. Denbigh hadde en god periode der de presset sine høyere rangerte verter bakover, men hverken Jack Riley, Alan Bull eller Pritchard klarte å treffe innenfor målet til Ramsey.

Noen minutter før pause burde nok Caernarfon tatt ledelsen, og det etter et Denbigh-frispark som i stedet endte med en kontring. Danny Brookwell løp forbi Denbigh-forsvarerne og la inn til Jamie Roberts, men med kun Denbigh-keeper Jon Hill-Dunt mellom seg og målet, klarte han ikke å få ballen forbi keeperen som dog skal ha ros for sin redning. Det hadde når sant skal sies ikke vært den aller beste omgangen, men de 275 betalende tilskuerne håpet på bedre saker i andre omgang. Jeg unnet meg en lynrask pint i baren, der et par Cofis-fans innrømmet at Denbigh i perioder hadde sett ut som det bedre laget, men at de hadde troen på at deres gutter skulle klare brasene greit etter pause. Jeg rakk også å kjøpe med meg en cornish pasty til £1,70 og en kopp Bovril til 80 pence å varme meg på før spillerne kom seg på banen og tok avspark igjen.

Andre omgang fortsatte i samme spor som den første, men etter at Andrew Swarsbrick hadde skutt like over for gjestene, kom Caernarfon litt mer med igjen, og Jamie Breese headet like utenfor. Likevel var det bortelaget som tok ledelsen med tjue minutter igjen da Billy Holmes skar inn fra kanten og fant Craig Pritchard som plasserte ballen i hjørnet bak Cofis-keeper Ramsey. Nå ble det plutselig full fyr i kampen, og sju minutter senere doblet gjestene ledelsen. Jack Eyre løp gjennom Cofis-forsvaret og avsluttet flott til 0-2. Det sjokkerte hjemmelaget måtte nå satse, og la om til tre bak for å flytte Gareth Edwards opp på topp sammen med Kevin Lloyd og Breese. Det ga umiddelbart resultater, for kun to minutter etter Denbighs andre mål klarte ikke gjestene å klarere, og Jamie Breese kunne sendte i vei et susende skudd som fikk nettet til å bule. 1-2, og nå var det endelig kamp.

Fem minutter senere var det nesten på identisk vis at Danny Brookwell utlignet til 2-2 med et skudd som Denbigh-keeperen bare kunne se på suse i mål. Etter en ganske traurig kamp den første drøye timen, hadde vi nå fått se fire mål på under et kvarter. Det hadde virkelig tatt fyr, og nå var det også skikkelig stemning rundt banen, der hjemmefolket manet frem sine helter i jakt på et vinnermål. De var imidlertid ikke de eneste som gikk for seier, for Denbigh hadde åpenbart heller ingen planer om å si seg fornøyd med uavgjort, der Caernarfons nysignering og innbytter Leigh Craven to ganger i løpet av kort tid måtte kaste seg frem for å blokkere avslutninger med skummel retning mot Cofis-målet.

Det var nok likevel vertene som var nærmest seieren på tampen, og i det siste ordinære minutt trodde de at de hadde snudd kampen da Kevin Lloyd headet i mål. Linjemannen hadde dog vinket for en offside som jeg for øvrig hørte flere betvile etter kampslutt (uten at det er noe merkelig i at hjemmefansen trakk denne avgjørelsen i tvil). På overtid var også Danny Sullivan nære på å sikre hjemmeseier da han headet i tverrliggeren, men det endte 2-2, og det må kunne sies å være et godt resultat for Denbigh Town-manager Eddie Maurice-Jones og hans gutter. For hjemmelaget betød det at avstanden opp til Prestatyn Town nok ville øke når de dagen etter spilte sin kamp denne runden (de vant etter hvert hele 11-1 borte mot Conwy Borough!). Etter å ha takket for oss og ønsket pob lwc – eller lykke til om man vil – takket jeg ja til Pauls tilbud om skyss tilbake til hotellet etter en lang men herlig dag i fantastiske Caernarfon. 

 

 

Welsh Ground # 5:
Caernarfon Town v Denbigh Town  2-2 (0-0)
Cymru Alliance
The Oval, 13 January 2017
0-1 Craig Pritchard (70)
0-2 Jake Eyre (77)
1-2 Jamie Breese (79)
2-2 Danny Brookwell (84)
Att: 275
Admission: £5,50
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 14.01.2017: Ripon City v Rothwell
Previous game: 12.01.2017: Reading v Queens Park Rangers

 

More pics

 

Reading v Queens Park Rangers 12.01.2017

 

Torsdag 12.01.2017: Reading v Queens Park Rangers

Før jeg hadde trukket meg tilbake fra puben i underetasjen kvelden før, hadde kvinnemennesket bak baren gjort oppmerksom på at det hadde oppstått problemer med kjøkkenet som de måtte fikse, slik at jeg derfor likevel ikke kunne få frokosten jeg hadde bestemt meg for å betale ekstra for. Hun beklaget på det sterkeste og refunderte meg, og da jeg våknet denne torsdagen måtte jeg derfor finne en plan B. Jeg har i løpet av mine år som reisende i England aldri vært den største Morrisons-kunden, men supermarked-kjeden hadde en filial rett ved min base på Station Hotel i Penrith, og jeg tenkte som så at det kunne være en grei løsning siden deres caféer byr på full english breakfast der jeg også kunne betale ekstra for å inkludere black pudding. Det viste seg å stemme, og frokosten var da også upåklagelig, slik at jeg mett og fornøyd kunne returnere til Station Hotel for å sjekke ut og forlate Penrith.

Jeg hadde ventet og ventet i håp om noen flere alternativer denne dagen, men det var tross alt en torsdag, så jeg forventet egentlig ikke at noe annet skulle dukker opp enn den ene kampen jeg hadde funnet – nemlig Championship-oppgjøret Reading v QPR. Siden jeg dagen etter skulle til den walisiske utposten Caernarfon, vurderte jeg en stund å droppe kampen og reise til Caernarfon allerede på torsdagen, men jeg kom til slutt frem til at det ville kunne være en fin anledning til å treffe noen gamle Reading-kompiser. I tillegg var det som gammel Reading-fan kanskje på tide at jeg igjen foretok en revisit. Jeg har siden den gang sett Reading en rekke ganger på bortebane (samt i playoff-finale på Wembley), men det var nå sju sesonger siden sist jeg så kamp på Madejski Stadium; sesongavslutningen mot Preston North End i mai 2010. Interessen er vel når sant skal sies heller ikke helt det den var, men avgjørelsen ble tatt, og det ble Reading-tur.

Jeg tok plass på London-toget som forlot Cumbria-byen åtte minutter forsinket, og etter å ha duppet av, fikk jeg med meg at vi stoppet i Warrington, der konduktøren berettet om forhåpningene om å kjøre inn noe av forsinkelsen som nå var på 23 minutter. Deretter sovnet jeg igjen, og da jeg våknet et sted like nord for Milton Keynes, var vi langt over en time forsinket. Mens jeg hadde sovet hadde vi visstnok blitt holdt igjen på rødt lys i en liten evighet et eller annet sted på veien, og da vi omsider ankom endestasjonen London Euston var det hele 78 minutter etter skjema! Etter å ha forsert horder av håpløse franskmenn, kinesere og andre turister som ikke forstår betydningen av «Keep Left!», og deretter tatt meg til Paddington, var jeg endelig på den siste etappen til Reading, der jeg ankom noe senere enn forventet. Jeg hadde betalt £49 for overnatting ved Ibis-hotellet i sentrum, og etter å ha konstatert at det også har blitt pusset opp siden sist, fikk jeg sjekket inn og installert meg.

Reading ligger der hvor elvene Themsen og Kennet renner sammen, rundt seks og en halv mil vest for sentrale London. Vi befinner oss det kongelige grevskapet Berkshire, der Reading er administrasjonssenter. Allerede i middelalderen var Reading en viktig by, ikke minst klosteret Reading Abbey med sine rojalistiske forbindelser – det samme klosteret man i dag kan beskue ruinene av i byens sentrum. Nærmere vår tid var Reading lenge kjent for produksjon av blant annet øl og kjeks, og sistnevnte var bakgrunnen til fotballklubbens tidligere fantastiske kallenavn The Biscuitmen. I dag er det helt andre bransjer som bl.a. IT og forskning som gjør at man til tross for sin nære beliggenhet til London har flere som pendler til enn fra. En rekke multinasjonale selskaper har etablert seg her, og man regner med at det daglig er rundt 30 000 passasjerer som pendler til Reading mens rundt 24 000 pendler herfra til blant annet London. I 2014 ble selve byens innbyggertall anslått til drøyt 160 000, mens man med de naturlige forsteder passerer 232 000. Reading er også et av de største og viktigste knutepunktene på det britiske jernbanenettet. Det var også her i Reading at Oscar Wilde sonet mesteparten av sin straff etter å ha blitt dømt for homoseksuelle forbrytelser, før han skrev «The Ballad of Reading Gaol». Ellers vil nok mange nordmenn kanskje kjenne Reading best fra den årlige musikkfestivalen Reading Festival.

Mens jeg var i kontakt med flere gamle kompiser, gikk jeg for å innta en middag ved Wetherspoons-puben The Hope Tap, siden det tross alt var torsdag og dermed «Curry Club». Etter at jeg hadde satt til livs en stor porsjon Beef Madras, viste det seg at mange av Reading-gutta hadde valgt å droppe kveldens TV-sendte kamp, og min kompis Marc hadde andre plikter som gjorde at han ikke regnet med å ta seg fra sin nye hjemby Bracknell i tide. Tilbake på hotellet var det nå i det hele tatt lite fristende å bevege seg ut i det ufyselige været der regnet kom sidelengs i vinden, og en kveld på hotellrommet fristet akkurat nå langt mer enn Madejski Stadium. Jeg begynte å lure på om jeg kanskje likevel skulle reist tidlig til Wales, men da jeg med regnet rett i trynet gikk de få minuttene til puben The Horn, hadde jeg tro på at en pint eller to skulle gjøre underverker for entusiasmen.

Selv om oppmøtet var svakt fra Reading-gutta denne dagen, traff jeg snart på flere kjente fjes i form av Gordon og to Didcot-karer som begge heter Steve. Snart kom det også flere til slik at det etter hvert var 8-10 av oss, og vi hadde en trivelig oppladning på The Horn mens regnet først ble til hagl, deretter til sludd, så til snø, sludd igjen, og til slutt tilbake til regn, før nedbøren ga seg helt. Om man skal dømme etter snømengden på noen av bilene som kjørte forbi, hadde det snødd vesentlig mer andre steder i Reading-traktene. Vi valgte til slutt å ta taxier ut til Madejski Stadium, der vi ankom med kun rundt tjue minutter til avspark. Mens de andre gikk for å ta plass på East Stand, stresset jeg til billettkontoret for å hente ut billetten min, og etter først å ha tatt plass i den ordinære køen, kom jeg på at de har eget vindu for avhenting av allerede betalte billetter. Dermed slapp jeg å vente på den store gruppen med tyskere som var i en opphisset diskusjon med betjeningen om et eller annet.

Reading ble stiftet allerede i 1873, og er med det sør-Englands eldste Football League-klubb. De var i 1894 med å stifte Southern League, og ble ved to anledninger nummer to i denne ligaen i perioden frem til første verdenskrig. Da hadde Reading allerede i 1913 vært på turné i Italia, og imponerte der italienerne i slik grad at avisen Corriere della Sera hevdet at «Reading FC er uten tvil den beste utenlandske fotballklubb sett i Italia». I 1920 var klubben blant de utvalgte som fikk være med å stifte Football Leagues nye tredjedivisjon. Dette ble året etter til Division Three South, da man utvidet tredjedivisjonen til å ha en nordlig og en sørlig avdeling. Reading tok naturlig nok plass i sistnevnte, og de sikret opprykk til nivå to ved å vinne denne våren 1926. Sesongen etter huskes dog best for at klubben spilte seg helt frem til semifinalene i FA Cupen. Både Weymouth, Southend United, Manchester United (etter to omkamper), Portsmouth, Brentford og daværende Swansea Town ble slått ut før man på Molineux i Wolverhampton tapte semifinalen for et Cardiff City som denne sesongen skulle bli FA Cupens hittil eneste ikke-engelske vinner.

Etter nedrykket i 1931 skulle Reading etter hvert ha tilhold på nivå tre i de neste 40 årene. Fire ganger endte de som nummer to i årene frem til omstruktureringen i 1958, men på dette tidspunktet var det kun vinnerne av de to tredjedivisjons-avdelingene som rykket opp. Den nevnte omstruktureringen gikk ut på at disse to ble til en tredje- og en fjerdedivisjon, og Reading ble altså plassert i førstnevnte. Etter å ha rykket ned på nivå fire i 1971, måtte det noe spesielt til for å returnere, og selv om Robin Friday hadde en livsførsel som fikk George Best til å se ut som en søndagsskolegutt, var han den store helten på Elm Park (og for så vidt også på byens skjenkesteder og nattklubber) i de to sesongene han spilte der, før han dro til Cardiff City etter å ha bidratt til opprykk for Reading. For Friday, som det for øvrig anbefales å lese om i boka The Greatest Footballer You Never Saw, endte det ikke godt, og for Reading sin del ble det i denne omgang også umiddelbar retur. Reading ble en periode en jojo-klubb som det neste tiåret rykket opp og ned mellom ligaens to nederste divisjoner.

I 1985/86-sesongen vant Reading sine 13 første ligakamper – noe som fortsatt er Football League-rekord – og de endte opp med divisjonstittel og retur til nivå to for første gang på 55 år. Denne gang ble det med to sesonger, men samtidig vant de i 1988 Full Members Cup, som var en cupturnering for klubber på de to øverste nivåene som ble arrangert i sju sesonger mens engelske lag var utestengt fra spill i Europacupene. Luton Town var den gang å finne på øverste nivå, men ble feid av banen med 4-1 i Wembley-finalen. Siden de også rykket ned denne sesongen, fikk de dog ikke forsvare tittelen den påfølgende sesong. Med divisjonstittel i 1994 var de tilbake på nivå to ett år etter at logisk tenkning forsvant fra ligaen og nivå to gikk fra å hete Division Two til å hete Division One. Som nyopprykket klubb tok de divisjonen med storm og gjorde sin til da beste ligasesong ved å bli nummer to bak Middlesbrough – i den eneste sesongen der kun vinneren fikk rykke direkte opp til den nye Premier League! Det så likevel lyst ut i playoff da man feide Tranmere Rovers av banen over to semifinaler og deretter tok ledelsen 2-0 over Bolton Wanderers i Wembley-finalen. På denne stillingen misset de også en straffe før pause, og Bolton kom i andre omgang tilbake og sikret ekstraomganger med en sen utligning. I ekstraomgangene trakk deretter Bolton det lengste strået og vant til slutt 4-3.

Dette står fortsatt som et av undertegnedes verste fotballminner, og i stedet måttet Reading tre år senere ta turen ned igjen på nivå tre, der de ble værende i fire sesonger før de sikret retur i 2004. To sesonger senere tegnet de seg igjen inn i historiebøkene da de på suverent vis vant det som nå hadde fått navnet Championship. 106 poeng betød nok en Football League-rekord, og de fulgte opp med å overraske da de endte sin debutsesong i Premier League på en åttendeplass. Nedrykk våren 2008 ble fulgt opp med ny tittel og opprykk fire år senere (ett år etter at jeg så de tape playoff-finalen for Swansea City), men denne gangen ble det umiddelbar retur våren 2014, og siden den gang har de tilsynelatende slitt mer i ligaen enn på lenge. Det skal også nevnes at Reading de siste sesongene gjerne har gjort seg bemerket i FA Cupen, og i 2014/15-sesongen kopierte de bedriften fra 1927 ved å ta seg til semifinale. Der var de uheldige da en vanvittig keepertabbe var medvirkende til at Arsenal dessverre omsider vant 2-1.

Siden mitt forrige besøk hadde tydeligvis billettene på East Stand av en eller annen merkelig grunn steget uforholdsmessig i pris sammenlignet med de øvrige tribunene. Som tribunen der den harde kjerne ofte samlet seg på den sørlige flanken ut mot bortetribunen South Stand, var East Stand gjerne den billigste. Det var det altså slutt på, for det var på North Stand at jeg nå fant de billigste billettene, og jeg betalte derfor £20 for en billett på en tribune jeg ikke har hatt tilhold på siden en ligacup-kamp mot Luton Town i august 2001. Fra en programselger fikk jeg nå rasket med meg et program til £3 på min vei mot riktig inngangsparti, og fra min plass helt øverst på tribunen kunne jeg registrere at Madejski Stadium nå plutselig virket enda kjipere enn det jeg husket det som. Nå hadde jeg naturligvis et litt annet perspektiv på ting ved mine foregående besøk mange år tidligere, og det er selvsagt et flott og funksjonelt stadion slik mange vil se det i dagens forstand. Men i likhet med majoriteten av nybyggene er det lite karakter over anlegget som fremstår nokså uinteressant. Tre av tribunene er temmelig like, mens West Stand er den som skiller seg noe ut med sine to nivåer som blant annet huser fiffen.

Reading skulle altså møte QPR til duell om ligapoeng i Championship, og en kikk på tabellen bekreftet at Reading befant seg på tredjeplass med seks poeng opp til ledende Brighton & Hove Albion og fire poeng opp til toer Newcastle United. De hadde for øvrig en kamp til gode på sistnevnte, slik de også hadde på forfølgerne Huddersfield Town (målforskjell), Leeds United (ett poeng), Sheffield Wednesday (fire poeng) og Derby County (seks poeng). Gjestene fra vest-London lå på 17. plass, og med fem poeng ned til Blackburn Rovers på 22. plass var de nærmere nedrykkssonen enn de 13 poengene opp til Wednesday på siste playoff-plass. Det var for øvrig først da jeg satt på toget dagen etter at jeg fikk tatt en nøyere kikk på programmet, der den mest interessante artikkelen for meg var et tilbakeblikk på QPRs store 1975/76-sesong.

Etter ett minutts applaus til ære for den nylig avdøde Graham Taylor, hadde Reading den første sjansen da Garath McCleary etter noen få minutter skjøt like over, men reprisen viste at de ble snytt for en corner da QPR-keeper Alex Smithies fikk fingertuppene på ballen. Dette viste seg imidlertid å være et blaff, for det skulle fra et Reading-ståsted bli en voldsomt frustrerende kveld. Igjen var det betimelig å spørre seg om spillerne allerede hadde bevilget seg en vinterpause, for det skjedde etter dette knapt noen verdens ting av interesse i omgangens første halvdel. «Possession, possession, possession» er tydeligvis Readings oppskrift under manager Jaap Stam, men til tross for alt ballinnehavet, klarte de ikke å spille seg frem til noe som helst. Nå skal QPR ha ros for at de forsvarte seg meget godt, og det var også gjestene fra vest-London som virket skarpest når de kom på sine kontringer.

Mens Reading dillet med ballen og spilte den frem og tilbake uten å skape noen verdens ting, der det gjerne stoppet opp halvveis inne på QPRs banehalvdel, gikk det fortere og virket mye skumlere da gjestene kom fremover. Jamie Mackie, som tidligere har spilt for Reading på lån, hadde – i likhet med Idrissa Sylla – allerede vært frempå med en halvsjanse da han i det 28. minutt sendte gjestene i ledelsen. Pawel Wszolek la tilbake til Ryan Manning, og sistnevnte skal berømmes, for der mange ville ha avsluttet spilte han i stedet en svært kløktig pasning videre til Mackie som satt ballen i mål bak Ali Al Habsi. Selv om dette er en keeper jeg fortsatt er temmelig skeptisk til i Reading-trøya, var han for øvrig denne gang uten skyld. Resten av omgangen kan oppsummeres enkelt ved å si at Reading etter scoringen hadde opp mot 75% av ballinnehavet, men igjen uten å skape noe som helst av interesse foran QPR-målet. Dermed pause, og en røykepause på utsiden var for meg det absolutte høydepunktet så langt.

Pausen ble for undertegnede også brukt til å kjøpe en chicken balti pie, og selv om Readings paier på ingen måte er blant de verste i ligaen, stiller jeg meg sterkt tvilende til om en simpel pai totalt uten tilbehør er verdt £3,80; noe som er nesten et pund mer enn jeg hos Goole noen dager tidligere hadde betalt for en enormt stykke autentisk hjemmelaget pai med masser av tilbehør. Det sier vel noe om dagens fotball, uten at Reading er så mye verre enn andre klubber på dette nivået, og da kan man jo også legge til at jeg nå måtte punge ut med hele £2,20 for en Bovril…mer enn tre ganger så mye som de 70p jeg hadde betalt for samme vare på kamp noen dager tidligere. Både pai og Bovril fikk imidlertid godkjent, men nok mat- og forbrukerspalte. Det var på tide å innta plassene igjen på et skuffende tomt Madejski Stadium der de kun 12 655 fremmøtte gjorde seg klare for det som skulle bli nok en fryktelig omgang for hjemmefolket.

De som holdt seg hjemme gjorde kanskje klokt i akkurat det, for det var igjen ekstremt frustrerende saker som ble levert av hjemmelaget, der de fortsatte å ha mye ball uten å skape noen verdens ting eller sette QPR-forsvaret på prøve. Deres beste muligheter virket å komme fra dødballfoten til Liam Kelly, men så lenge QPR-forsvaret vant duellene inne i feltet, var det ingen fare på ferde for gjestene, som på sin side hadde noen skumle kontringer. Idrissa Sylla kunne doblet ledelsen, men Al Habsi og Liam Moore fikk i samarbeid blokkert til corner. QPR kunne uten tvil ha ledet med mer enn ett mål da Yann Kermogant med et kvarter igjen headet i tverrliggeren for Reading. Det sørget for å vekke en del av tilskuerne en liten periode, etter at jeg hadde lurt på om de var i ferd med å sovne. Selv tre personer som hadde tatt med seg trommer på North Stand, hadde for lengst satt seg ned, og det var noe overraskende å nå høre mishagsytringer mot den nederlandske manageren. Jeg følger riktignok ikke så godt med lenger, men har aldri registrert noen misnøye med manageren på Facebook-sidene til mine mange Reading-venner. På Madejski Stadium denne kvelden var det imidlertid ikke vanskelig å høre flere klage voldsomt, og det var nesten en befrielse da dommeren blåste av med 0-1 som sluttresultat. Igjen skal det dog understrekes at QPR skal ha ros for godt forsvarsspill der de gjorde jobben sin perfekt.

Jeg tror dessverre tiden er inne for å innse et par ting jeg vel egentlig har følt på en liten stund. Jeg vil så gjerne la meg engasjere av Reading, og savner tiden da det var tilfelle. I løpet av denne kvelden slo det meg at jeg ikke klarte nettopp det, og enda verre var det vel at jeg følte meg noe bortimot likegyldig. Av alle Reading-kamper jeg har vært på var dette kanskje den mest frustrerende oppvisningen av de alle, og i en tropp som nå synes å bestå av en horde med utenlandske journeymen, er det heller ingen spillere som klarer å engasjere meg voldsomt. Det er trist, og det smerter litt å si det, men jeg sto rett og slett med en følelse av at et langt kjærlighetsforhold nå hadde nådd et punkt der det var åpenbart at det ikke lenger ville fungere og at det er på tide å gå hver sin vei. Jeg skulle ønske det ikke var slik, men kanskje det er på tide å innse realitetene. Men hva har skjedd?

I likhet med mange av mine Reading-venner (som dog kanskje ikke er helt representative for Reading-fansen for øvrig) savner jeg fortsatt fantastiske Elm Park. Men ville jeg følt annerledes om Reading fortsatt spilte der? Neppe. Den moderne fotballen ville etter all sannsynlighet omsider innhentet meg også der, og det er nok den som har veldig mye av skylden i mitt tilfelle. Kanskje er det også en følelse av at det som en gang føltes som «min» klubb nå er leketøyet til asiatiske eiere, og har føyd seg inn i rekken av klubber som nå er mer business enn fotballklubb…med utenlandske eiere, managere og spillere. Det er vel bare ikke for alle, og mens de som fortsatt klarer å svelge denne delen av fotballen kanskje bør se på seg selv som heldige, innser jeg at det muligens er på tide å karakterisere seg som en tidligere supporter som kanskje skal nøye seg med å sjekke klubbens resultater. Det hadde vært sju sesonger siden forrige gjensyn med Madejski Stadium, men det kan fort bli enda lenger til neste gang. Vel, jeg betalte uansett £3,50 for å la en av skyttelbussene frakte meg tilbake til Reading sentrum, og på The Horn traff jeg igjen på gjengen som også de var totalt oppgitt over kveldens prestasjon. Etter en time eller halvannen her, trakk jeg meg tilbake til hotellet samtidig med at Didcot-gutta gikk for å ta toget, slik at jeg slo følge med de. Det var bare å komme seg til sengs og få litt søvn før den lange turen til det nordvestlige Wales dagen etter. 

 

 

Revisit:
Reading v Queens Park Rangers 0-1 (0-1)
Championship
Madejski Stadium, 12 January 2017
0-1 Jamie Mackie (28)
Att: 12 655
Admission: £20
Programme: £3

 

Next game: 13.01.2017: Caernarfon Town v Denbigh Town
Previous game: 11.01.2017: Penrith v Newcastle Benfield

More pics

 

 

Penrith v Newcastle Benfield 11.01.2017

 

Onsdag 11.01.2017: Penrith v Newcastle Benfield

Jeg hadde allerede sett en kamp denne dagen da jeg forlot Newcastle med 15.24-toget mot Carlisle etter å ha fått med meg treningskampen mellom Gateshead og Kilmarnock som ble planlagt mens jeg var i god gang med min romjuls- og nyttårstur og etter hvert ble inkludert i planene. Men nå var det på tide å rette oppmerksomheten mot kampen jeg hele tiden hadde planlagt å se denne dagen, og Northern Rail-toget tøffet vestover forbi steder som Prudhoe (der jeg forgjeves forsøkte å speide etter Prudhoe Towns etter sigende koselige hjemmebane) og Hexham før skumringen kom på vår vei over Penninene. Da vi omsider ankom Carlisle på andre siden av «Englands ryggrad» skulle jeg opprinnelig ha 43 minutters ventetid på 17.33-toget som skulle ta meg ned til Penrith, men da jeg kikket på informasjonstavlene kunne jeg se at det var flere tog sørover med store forsinkelser, og en av disse tidligere forsinkede togene med destinasjon London var straks ventet inn på perrongen slik at jeg nå ville ankomme Penrith noe tidligere.

Noen ganger skal man også ha flaks på sine togreiser, skjønt flaks hadde jeg vel ikke med de tre svært støyende personene som slo seg ned like ved meg og bestemte seg for å «underholde» de andre passasjerene med høylytt fyllerør og noe infernalsk spetakkel av en «musikk». Jeg tror nok disse karene var ruset på mer enn bare alkohol, men jeg spør meg igjen: Hvorfor er det slik at hver bidige gang noen føler for å spille sin «musikk» for samtlige medpassasjerer, så er det noe aldeles jævlig hip/hop og/eller rap-greier? Det kan da ikke være en tilfeldighet! Man ser vel aldri metal-, country, eller for den saks skyld opera-fans opptre slikt. Det må ha noe med folkeskikk eller en mangel på sådan å gjøre. Heldigvis var det bare et kvarters tid ned til Penrith, der jeg ankom omtrent ti minutter over fem.

Penrith er en markedsby i grevskapet Cumbria. Den ligger få kilometer fra grensen til nasjonalparken Lake District, og har i dag drøyt 15 000 innbyggere. På 800- og 900-tallet var Penrith hovedstad for Cumbria, som på den tiden var en delvis uavhengig stat (før den noe senere en periode ble en del av Skottland). Festningen Penrith Castle ble påbegynt i 1399 som et forsvarsverk mot skottene, og til tross for at den i dag ligger i ruiner tvers overfor jernbanestasjonen, er den en av byens landemerker og turistattraksjoner. Et steinkast derfra ligger Station Hotel, der jeg hadde betalt £49,50 for overnatting, og jeg fikk raskt sjekket inn. Det viste seg å være en skikkelig pub i underetasjen, så etter å ha installert meg, gikk jeg raskt dit ned for å bevilge meg dagens første pint og litt snacks.

Min groundhopper-kollega Paul White hadde åpenbart likt noe av det han så da han kikket på min reiserute, og han innrømmet da også at den hadde hatt en innflytelse på ham i den grad at han endte opp med å velge flere av de samme kampene i denne perioden. Så også denne dagen, og han tilbød meg nå skyss ut til kveldens kamparena. Jeg skulle gitt en god del for å kunne se kveldens kamp på klubbens gamle hjemmebane Southend Road inne i sentrum, men den føyer seg dessverre inn i rekken av anlegg jeg ikke rakk å besøke, og har i dag for lengst blitt jevnet med jorden og erstattet med et Sainsburys-supermarket. Klubbens nye Frenchfield Park ligger et godt stykke utenfor allfarvei, så jeg takket selvsagt ja til tilbudet om skyss slik at jeg slapp å punge ut for en taxi de rundt tre kilometerne dit ut.

Ti minutters tid før avtalt dukket plutselig Paul opp inne på puben og slo seg ned mens jeg tømte glasset. Han kunne vise frem bilder fra sin tur over Penninene tidligere på dagen, da han blant annet også hadde vært innom Storbritannias høyestliggende pub, Tan Hill Inn. Klokka hadde begynt å nærme seg halv sju da vi brøt opp og satt kursen mot Frenchfield Park i Penriths østlige utkant. Selv om det stort sett var fortau hele veien, er jeg glad jeg ikke måtte gi ut hit, for selv om det ‘kun’ er noen kilometer utenfor byen, føles det som om man er enda lenger ute i huttiheita. Det er rett og slett ikke altfor mye annet av bebyggelse i nærheten, men etter å ha tatt oss opp en usedvanlig lang oppkjørsel, ble vi møtt av en steward som vinket oss inn på parkeringsplassen slik at vi kunne parkere og betale oss inn på klubbens nye stadion.

£6 er normen i denne divisjonen, og det var også prisen for inngang her. For ytterligere £1 fikk jeg også et eksemplar av kveldens program, og det skulle vise seg å være et røverkjøp, for om man skal dømme etter denne utgaven så har Penrith et meget godt og innholdsrikt program med mye interessant lesning. Hatten av for Penriths programansvarlige, for dette var bra saker. Siden det hadde begynt å regne, fant vi raskt frem til klubbhusets bar øverst i hovedtribunen, og det slo meg at selv om jeg hadde et par dager der frost stakk kjepper i hjulene tidlig på turen, hadde jeg i hvert fall stort sett hadde vært heldig nok til å unngå regn på min ferd rundt i fotballens hjemland denne gang. Jeg rev i et eller annet til Paul som takk for skyss mens jeg selv gikk til innkjøp av en boks Strongbow til £2,50, og med forfriskningene kunne vi sette oss ned og bla litt i det gode programmet.

Klubben ble stiftet i 1894, og tok i 1907 plass i den ikke lenger eksisterende North Eastern League. Da som nå var reiseveien et problem for en klubb som gjerne har vært nokså isolert i forhold til sine divisjonsrivaler, og allerede etter én sesong forlot de denne ligaen etter å ha endt som jumbo. Etter andre verdenskrig fikk de i 1948 innpass i Northern League, der de debuterte med en sjetteplass. Etter en serie med sesonger på nedre halvdel, ansatte de den tidligere Carlisle United-spilleren Alan Ashman som manager i 1959. Han ledet i 1960/61-sesongen Penrith til en åttendedelsfinale i FA Amateur Cup, der de først etter to omkamper måtte gi tapt for senere tapende finalist West Auckland Town. Sesongen etter hevdet de seg også i toppen i ligaen, og endte på andreplass bak Stanley United.

Ashman skulle for øvrig oppleve større ting da han senere ledet West Bromwich Albion til seier i FA Cupen i 1968, og også tok Carlisle United opp i toppdivisjonen i 1974. For Penrith sin del var de fortsatt en Northern League-klubb da de i 1981/82-sesongen tok seg til FA Cupens ordinære runder. Foran 2 700 tilskuere tok de en FL-skalp da Chester City ble beseiret 1-0 på Southend Road i første ordinære runde, og dette er hittil eneste gang Penrith har tatt seg til andre runde. Så får det heller være at Doncaster Rovers den gang ble for sterke i andre runde. Etter denne sesongen forlot Penrith Northern League da de i 1982 var med å stifte den nye North West Counties League, der de ble nummer to i den andre sesongen. Samtidig tok de seg igjen til første ordinære runde av FA Cupen i 1983/84, da de måtte gi tapt 0-2 for Hull City. De gjentok denne bedriften året etter, men ble den gang feid totalt av banen da de fikk hele 0-9 i sekken av Burnley.

Da Northern Premier League utvidet med en ny Division One i 1987, var Penrith blant lagene som ble valgt ut til å få være med, men oppholdet i NPL ble ingen suksess. En 14. plass i debutsesongen ble deres bestenotering før de etter tre sesonger returnerte til NWCL etter å ha endt som jumbo våren 1990. Det ble nå værende i NWCL i sju sesonger før de i 1997 valgte å hoppe sidelengs tilbake til Northern League. Kanskje savnet de reiseveien langs A66, som for øvrig går forbi deres nye hjemmebane. Etter to turer ned i Northern League Division Two har de nå vært tilbake i Division One og ligaens toppdivisjon siden 2008, da de vant Division Two for andre gang under navnet Penrith Town – et navn de kun brukte i 2007/08-sesongen, før de byttet tilbake til dagens navn etter å ha «spist opp» Northern Alliance-klubben Penrith United ved den sesongens sesongslutt.

Southend Roads hadde en attraktiv beliggenhet i sentrum av byen, og det ble også dens bane. Det er den samme gamle historien om supermarkedkjeder, boligutbyggere etc som sirkler over attraktive sentrumstomter som gribber, og derfor var det vel ingen overraskelse at fotballklubben til slutt valgte å selge, for supermarkedkjedene hadde allerede i årevis siklet på tomta som også i 1990-årene var gjenstand for slike rykter. Da klubben i 2009 endelig flyttet ut, hang noen opp en stor plakat på utsiden av anlegget. «Penrith AFC, 1894 – 2009, R.I.P.», sto det å lese, men uavhengig av hvor trist det var at klubben flyttet, så har heldigvis ikke dette vist seg å holde stikk, for det er fortsatt liv i klubben. Mange fryktet at et allerede sviktende tilskuersnitt ville falle ytterligere, og det er langt fra glansdagene med firesifrede tilskuertall, men det var det når sant skal sies de siste sesongene på Southend Road også.

Det nye stadionet Frenchfield Park ligger tilknyttet et sportskompleks som også byr på en rekke andre enkle baner ved siden av hverandre, og ‘hovedbanen’ minnet meg på en måte litt om en noe mindre utgave av Bishop Aucklands hjemmebane Heritage Park. Dette har naturlig nok å gjøre med at hovedtribunen er av noe bortimot samme type, og det er på langsiden ved siden av denne at vi tidligere hadde kommet inn. Dette er en sittetribune som er en del av bygget som huser både garderober, klubbhusets bar og alt annet av fasiliteter. På motsatt langside står en liten ståtribune av den moderne og prefabrikerte typen, og bortsett fra dette er det hard standing under åpen himmel som gjelder. Funksjonelt og sikkert glimrende for klubbens behov, men ikke altfor spennende, selv om hovedtribunen slett ikke er verst og huser en koselig bar. På veggen der kunne jeg også se memorabilia fra da et stjernespekket Manchester City i 1981 ladet opp til FA Cup-finale mot Tottenham Hotspur ved å gjeste Penrith og vinne knepent 2-1.

Penrith har siden det siste opprykket tilsynelatende etablert seg, men har vært fast innslag på tabellens nedre halvdel. Tabellen viste da også nå at Penrith før kveldens kamp befant seg på 15. plass, men samtidig registrerte jeg at de hadde en hel rekke kamper til gode på samtlige andre klubber. Selv om det for eksempel var 15 poeng opp til Whitley Bay på 10. plass, hadde Penrith hele NI kamper til gode på de. Således burde de vel også ha trygg avstand ned til nedrykksstriden siden de hadde elleve poeng ned til Guisborough på tredje siste, og ikke minst seks kamper til gode. Kveldens gjester var Newcastle Benfield, som lå på en 11. plass, tolv poeng foran Penrith, men med fem kamper mer spilt. Penrith-kaptein Will Paul skulle denne kvelden spille sin kamp nummer 700 for Penrith, og det er imponerende. Jeg var også spent på å se Benfield-kaptein Payl Brayson, som i en alder av 39 år fortsetter å pøse inn mål.

En annen spiller jeg var spent på å se denne kvelden, fikk jeg dessverre aldri sett i aksjon, og det var den unge spissen Jack Devlin, som etter 24 mål på 25 kamper hadde blitt hentet fra ligaleder North Shields tidligere i sesongen, og som nå tiltrakk seg interesse fra øverste nivå (han signerte da også for selveste Stoke City noen dager etter mitt besøk, og tar dermed steget opp åtte nivåer i det noen allerede har kalt nordøst-Englands nye «Jamie Vardy story»). Kanskje var det også grunnen til at han ikke figurerte på lagoppstillingene som ble studert før det var på tide å hente nye forfriskninger. Det var etter hvert et nokså motbydelig vær denne kvelden, og da det tikket mot avspark var heller ikke baneforholdene de aller beste der ute på gressmatta, som så ut til å by på et tungt og meget vanskelig underlag.

Det hindret ikke Penrith i å få en pangåpning ved å ta ledelsen etter kun 32 sekunder. Det så så altfor enkelt ut da en god pasning endte ute hos Martyn Coleman på høyrekanten, og han seilet elegant inn i Benfield-feltet og forbi forsvarer Lewis Scorgie før han satt ballen i mål bak keeper Andrew Grainger. Det ga jeg også uttrykk for, og en sidemann bjeffet irritert at det ikke var «for enkelt» i det hele tatt, før han innrømmet at det kanskje var akkurat det. Denne Benfield-supporteren samtalte jeg for øvrig litt med i løpet av kvelden på Frenchfield Park, for han ble plutselig av en eller annen grunn langt mindre morsk da han fant ut at jeg var den norske groundhopperen han hadde hørt var til stede. Hans gutter hang virkelig ikke med i starten, for kun to-tre minutter senere kunne Coleman doblet ledelsen. Han skapte i det hele tatt voldsomt hodebry for Benfield denne kvelden, og ved denne anledningen var det på venstresiden at han herjet, men i stedet for å avslutte fra både en og to gode skuddposisjoner, endte han tilsynelatende opp med å vente på enda bedre skuddmulighet, og hans avslutning ble denne gang til slutt blokkert av en forsvarer som kom seg tilbake og fikk kastet seg i veien.

Da Benfield forsøkte å svare, var ikke Brayson lang nok til å få skikkelig treff på et innlegg som kunne blitt skummelt, så Penrith-keeper Stuart Dixon hadde en enkel oppgave. Sistnevnte måtte dog levere en god redning da unggutten Olly Leedham like etter spilte ballen gjennom til Brayson, men Dixon reddet både veteranens avslutning og returen fra Josh Scott. I stedet fortsatte Penrith å pøse på, og burde vel strengt tatt ha puttet på flere mål. Både Grant Davidson, Andy Murray-Jones, Bobby Atkinson og Martyn Coleman hadde mulighet til å øke, i tillegg til kaptein og jubilant Will Paul. Davidsons forsøk ble av Benfield-keeper Grainger slått til corner, og hjørnesparket endte hos Murray-Jones, hvis skudd ble blokkert på streken av Dylan McEvoy. Deretter skjøt Atkinson utenfor fra god posisjon, før uromomentet Coleman hadde både en og to sjanser uten å klare å overliste Grainger ytterligere.

Da lagene gikk til pause på stillingen 1-0 var jeg nok sannsynligvis ikke den eneste som følte at Penrith allerede burde ha avgjort kampen til sin fordel, men snakkisen var nå (dessverre) igjen FA Vase-kampen mellom South Shields og Morpeth Town og det folket også her mente var en håpløs avgjørelse å beordre kampen spilt på nytt etter at Morpeth hadde ledet 4-2 mot ti mann og med åtte minutter igjen da flomlysene til South Shields gikk i mørkt. Nå ble i det minste kampen til slutt spilt hos Morpeth, men der var South Shields allerede på god vei mot seier, slik mange hadde spådd som et «typisk» resultat. Da jeg klarte å vri en av samtalene til å dreie seg om kampen vi selv var vitne til, sa Penrith-folket seg ikke overraskende fornøyd med spillet men etterlyste mer effektivitet. Da jeg igjen gikk ut på området helt øverst ute på tribunen, der man kan stå helt bak bakerste seterad, var Benfield-karen fra tidligere like bombastisk når han mente hans gutter måtte heve seg betraktelig, men det hadde han fortsatt god tro på at de ville gjøre.

Gjestene fikk nesten en tidlig kalddusj også i andre omgang, og igjen var det Coleman som skapte problemer da han etter et par minutter dro seg fri og la et perfekt innlegg til en lagkamerat som imidlertid avsluttet like utenfor. Snart kom i stedet Benfield langt mer med i kampen, og sju minutter ut i omgangen avanserte den gode Olly Leedham før han fra 30-35 meter fyrte av et langskudd som barberte stolpen til Penrith-keeper Dixon. Kun to minutter var samme mann på ferde igjen, og denne gang fikk han fra noe kortere distanse kjempetreff og kunne se ballen seile inn i krysset bak Dixon. 1-1, og den røslige Benfield-karen og hans kompiser tok fullstendig av ved siden av meg. Benfield begynte nå å dominere banespillet, og mens Dylan McEvoy skjøt like utenfor, ble et skudd fra Matty Cornish reddet av Dixon. Kampen hadde nå endret fullstendig karakter.

Nå var det Benfield som presset slik Penrith hadde presset i første omgang, og slik det nå utartet seg virket det nå mer sannsynlig at et eventuelt vinnermål ville tilfalle bortelaget. Med ti minutter igjen var de uheldige som ikke fikk det da John Campbell gjorde forarbeidet for Matty Cornish som hamret ballen forbi Dixon, men den traff også tverrliggeren med et smell og spratt i sikkerhet. Penrith fikk en siste mulighet til å sikre tre hjemmepoeng, men kontringen endte med at Coleman avsluttet like utenfor, og dermed endte det 1-1 etter en underholdende affære. Uavgjort var det vel heller ikke altfor mye å si på, der lagene hadde hatt hver sin omgang, og det tror jeg både Penrith-manager Jim Nichols og hans Benfield-motpart Mark Convery vil si seg nokså enig i.

Bare så synd at ikke flere møtte opp for å se denne bataljen. Vi forsøkte å spore opp sekretæren for å høre kveldens tilskuertall, men han hadde tydeligvis forsvunnet inn på et av kontorene, og da Paul begynte å bli utålmodig mens jeg gjorde kål på en boks Strongbow, takket vi snart for oss. En av klubbrepresentantene mente han hadde hørt et tilskuertall på 51, som var noe lavere enn det vi hadde regnet oss frem til, og da det offisielt ble bekreftet som 70 virket nok det noe riktigere. Uansett ikke altfor bra, og man får jo bare håpe for Penrith sin del at det vil ta seg opp. Vel, Paul slapp meg av utenfor mitt hotell, og jeg takket for skyss. Vi skulle ses igjen to dager senere, i Wales, men nå unnet jeg meg for høflighets skyld en siste pint i puben før jeg etter en lang dag omsider trakk meg tilbake til rommet mitt ovenpå.

 

 

English ground # 395:
Penrith v Newcastle Benfield 1-1 (1-0)
Northern League Division One
Frenchfield Park, 11 January 2017
1-0 Martyn Coleman (1)
1-1 Olly Leedham (55)
Att: 70
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £4

 

Next game: 12.01.2017: Reading v Queens Park Rangers
Previous game: 11.01.2017: Gateshead v Kilmarnock

More pics

 

 

Gateshead v Kilmarnock 11.01.2017

 

Onsdag 11.01.2017: Gateshead v Kilmarnock

Denne onsdagen hadde planen vært å ta seg fra Wellingborough rett til Penrith, der kveldens utvalgte kamp skulle gå av stabelen. Da jeg en uke tidligere besøkte Blyth Town, hadde imidlertid groundhopperen Glen Wallace tipset meg om at Gateshead denne dagen skulle spille treningskamp mot skotske Kilmarnock. Avspark skulle være allerede klokka 13.00, som må kunne kalles noe snodig på en helt normal hverdag. Jeg hadde først slått det fra meg nokså umiddelbart, men da jeg i løpet av de kommende dagen tenkte litt mer over det, kom jeg frem til at det uansett ikke ville gå på bekostning av kampen av Penrith, men i stedet ville kunne bli første del av en dobbel denne dagen. Jeg bestemte meg derfor for å endre planene, selv om det nå betød en tidlig start da jeg måtte ha 07.21-toget fra Wellingborough.

Den hyggelige kvinnen i resepsjonen på Premier Inn-hotellet der må ha en heftig vaktliste, for hun hadde dagen før vært på vakt både da jeg sjekket inn og da jeg på kvelden kom tilbake etter kamp, og nå var hun sannelig her igjen når jeg rundt fem minutter på sju sjekket ut og gikk ut samtidig som taxien hun hadde bestilt for meg ankom. Jeg ble sluppet av på stasjonen i god tid til å få kjøpt meg et smørbrød i kiosken på perrongen før jeg satt meg på toget. Et togbytte måtte til på Derby stasjon, men snart var jeg på vei nordøstover mot Newcastle, der jeg rullet inn på stasjonen rett før klokka halv tolv. Det var bare å komme seg på metroen og la den frakte meg mot sør, over elven Tyne og de to stasjonene til stasjonen Gateshead Stadium. Derfra var det bare å gå ned gangveien mot stadionet.

Gateshead er en by som ved folketellingen i 2011 hadde drøyt 120 000 innbyggere, og den sorterer under grevskapet Tyne and Wear, der Gateshead ligger ved den sørlige bredden av elven Tyne, som er det eneste som skiller den fra Newcastle på den andre siden. De to byene forbindes av hele sju broer over Tyne – deriblant attraksjonene Tyne Bridge og Gateshead Millenium Bridge. Gateshead er for øvrig hjemsted for Storbritannias største kjøpesenter, og med vanvittige 200 000 kvadratmeter og rundt 350 butikker, er Metrocentre til sammenligning omtrent tre ganger så stort som Strømmen Storsenter, som er østlandets største. Gateshead er ikke minst også kjent for den 20 meter høye statuen Angel of the North, som av en eller annen grunn er blant områdets mest populære severdigheter (og som også er å finne på Gateshead FCs logo), men det passer vel bra inn i en by hvor severdighetene gjerne består av banebrytende arkitektur og senter for moderne samtidskunst (The Sage).

Det var fortsatt over en time til avspark da jeg ankom, og svært liten aktivitet ved Gateshead International Stadium. Jeg slo meg ned på utsiden for å vente, og fikk snart selskap av en lokal Gateshead-supporter som var usikker på hva slags lag vi ville få se, men selv om han mistenkte at Heed-manager Neil Aspin ville teste en prøvespiller eller to, spådde han likevel et Gateshead-lag med hovedsakelig førstelagsspillere. Snart kom også en Kilmarnock-supporter for å spørre om det ville bli segregering – noe Gateshead-karen avviste som nokså usannsynlig – og han innrømmet at det nok ikke ville komme spesielt mange bortefans. Han mente han ikke ville bli overrasket om han var den eneste Kilmarnock-supporteren der, men i så fall ble han nok i stedet temmelig overrasket etter hvert som det strømmet på en god del skotter.

Mens Gateshead annonserte denne treningskampen en ukes tid i forkant, skal Kilmarnock på sin side visstnok ha forholdt seg tause og ikke omtalt kampen i det hele tatt på sine hjemmesider. Kilmarnock-supporteren fortalte at han kun hadde blitt oppmerksom på kampen via et supporterforum etter at en av deres supportere sannsynligvis hadde registrert det fra Gateshead-hold. Omsider åpnet man det ene inngangspartiet slik at vi kunne betale oss inn, og etter å ha ventet til de andre allerede fremmøtte hadde presset seg gjennom, kunne også jeg gå for å betale mine £5. Endringen av planene betød nemlig at jeg hadde måttet dra med meg bagasjen på denne kampen, men karen som betjente inngangspartiet kunne tilsynelatende ikke brydd seg mindre der han med et fullstendig likegyldig skuldertrekk ytret ordene «Yeah, no worries mate» og slapp meg gjennom telleapparatet.

Historien om de forskjellige Gateshead-klubbene som har eksistert opp gjennom årene kan være komplisert selv for de lokale, og ikke minst skal man holde tunga rett i munnen når man tar for seg de forskjellige klubbene som har flyttet mellom South Shields og Gateshead. Den første utgaven var tydeligvis Gateshead NER i 1899, før Gateshead Town spilte tok over stafettpinnen og spilte i North Eastern League frem til utbruddet av første verdenskrig. Mest suksess hadde imidlertid klubben som ble stiftet som South Shields Adeleide, og etter å ha droppet Adeleide-suffikset spilte i Football League fra 1919 til 1930. South Shields hadde i 1919 blitt valgt inn i Football Leagues andredivisjon, der deres beste plassering var sjetteplassen våren 1922. Etter nedrykk i 1928 spilte de to sesonger i ligaens Division Three North før den kriserammede klubben ble flyttet til Gateshead og tok navnet Gateshead AFC.

Denne klubben spilte deretter 24 sesonger i Football Leagues «kjeller-divisjon», og det nærmeste de kom opprykk var andreplass i 1932 (da de tapte tittelen på målforskjell) og 1950. I 1952/53-sesongen gjorde de sin beste FA Cup-innsats ved å ta seg helt til kvartfinalene, og de slo ut både Crewe Alexandra, Bradford Park Avenue, Liverpool, Hull City og Plymouth Argyle før de måtte gi tapt med knepent tap 0-1 for et Bolton Wanderers som var en av den tidens storheter og som den sesongen endte opp som tapende finalist i en av fotballhistoriens mest berømte kamper. Da de to regionale tredjedivisjons-avdelingene etter omstruktureringen i 1958 ble til en tredje- og en fjerdedivisjon, ble Gateshead altså plassert i sistnevnte, men allerede to år senere var det slutt på FL-eventyret da de ikke ble gjenvalgt etter å ha endt tredje sist. Etter noen sesonger i diverse ligaer – de var blant annet med å stifte dagens Northern Premier League i 1968 – befant snart klubben seg i store problemer, og i 1973 var det kroken på døra.

Etter at klubben i 1930 hadde flyttet fra South Shields til Gateshead, hadde man i 1936 stiftet en ny South Shields-klubb, men historien gjentok seg sannelig i 1974 da også denne klubben nå ble flyttet til Gateshead og tok navnet Gateshead United! Denne utgaven varte ikke særlig lenge i Gateshead, for etter kun tre sesonger med spill i NPL var det slutt da den ble slått konkurs. En ny klubb ble umiddelbart stiftet (i Gateshead denne gang!) i 1977, og det er dagens klubb, som umiddelbart fikk innpass i NPL. Våren 1983 vant de denne ligaen og rykket opp i Conference, og i årene før dannelsen av de regionale Conference-divisjonene skiftet de på å spille i Conference og NPLs øverste divisjon. I 2003 rykket de ned til NPL Division One North, men det var denne nevnte omstruktureringen som sesongen etter gjorde at de ble flyttet opp igjen et nivå slik at de etter hvert kunne starte klatringen igjen.

Gateshead rykket våren 2008 opp til Conference North etter å ha slått Buxton 2-0 i playoff-finalen, og sesongen etter sikret de seg igjen opprykk via playoff. Denne gang gikk turen opp i Conference Premier etter at Telford United ble beseiret 1-0 i playoff-finalen. I 2010 var det 50 år siden forgjengeren måtte forlate Football League, og dette ble markert ved at Gateshead gikk over til helprofesjonell satsing. Våren 2013 endte klubben på tredjeplass og fulgte opp med å slå ut Grimsby Town i playoff-semifinalene. En plass i Football League sto på spill da Cambridge United var motstander i finalen, men Jack Lesters scoring på Wembley ble kun et trøstemål da laget fra universitetsbyen ble for sterke. Gateshead har i hvert fall vist at de på sitt beste har kapasitet til å kjempe om opprykk til Football League, og var jo igjen også i sjiktet som kjempet om playoff, selv om det kan bli tøft denne sesongen.

Jeg hadde jo for så vidt kikket innenfor portene ved Gateshead International Stadion tidligere, da jeg sommeren 2015 hadde base i regionen i forbindelse med kamper hos South Shields og Hebburn Town og benyttet anledningen til å ta en kikk på anlegget. Den dagen var det et stort friidrettsstevne der, og dermed hadde jeg flaks da det gjorde at jeg også kunne stikke snuta raskt inn på innsiden av anlegget, som for øvrig ble åpnet første gang i 1955. Tilbake i nåtiden var det åpenbart at kun deler av den ene tribunen hadde blitt gjort tilgjengelig for tilskuerne, og jeg slang fra meg bagen og satt meg ned et godt stykke opp på denne tribunen mens jeg ventet på ungsauen Connor Lamb, som hadde meldt fra om at han ville innfinne seg. Snart kom han sammen med en kompis, og det gikk ikke lenge før også Shaun Smith kom for å hilse på. Det var også ytterligere en og annen lokal groundhopper å se.

Redheugh Park hadde vært Gatesheads hjemmebane under perioden i Football League, men da hundeveddeløpene forsvant herfra i 1966 begynte både anlegget og fotballklubben å slite. Man forsøkte en periode å erstatte greyhounds med speedway, men stadionet hadde begynt å forfalle, og kombinert med en brann i 1971/72-sesongen var det grunnen til at klubben flyttet inn på Gateshead Youth Stadium, som da var navnet på Gateshead International Stadium. Etter klubbens endelikt ble dette stadionet også brukt av Gateshead United i en korte perioden de holdt hodet over vannet, før dagens versjon av klubben ble startet i 1977 og har spilt her siden. Anlegget er rett og slett et flott friidrettsstadion, som også arrangerer internasjonale stevner, men veldig egnet for fotball er det vel kanskje ikke, og man har visst gjort undersøkelser som viser at dette er en direkte grunn til at mange potensielle supportere holder seg unna.

Faktisk er hovedtribunen Tyne & Wear County Stand ofte den eneste som er åpen under fotballkampene. Dette er en temmelig bratt tribune med ett nivå, og med plass til rundt 3 300 tilskuere. Venter man for eksempel en større mengde av bortesupportere vil også East Stand på borte langside åpnes for disse, og dersom det skulle regne vil nok de være glad for at et tak ble montert her sommeren 2010. De to kortsidene, North og South Stand, blir normalt ikke brukt under fotballkamper. Klubben har i lengre tid sett på muligheter for et nytt stadion, og for noen år siden virket det som om dette endelig skulle bli en realitet. Man snakket om mulig innflytting sommeren 2012, som deretter ble til 2013 og så 2015, før det ble helt stille og hele prosjektet åpenbart ble lagt på is. Problemet var visst at de ikke klarte å tiltrekke seg de nødvendige støttespillere i form av bedrifter som ville kunne fylle de planlagte forretningslokalene, og lokale entusiaster som nevnte Shaun Smith har for lengst innsett at det er urealistisk å tro at disse planene vil bli realisert med det første.

Shaun var jo også en av personene som hjalp meg med mitt bok-prosjekt da han fungerte som en slags rådgiver rundt deler av Newcastle- og Gateshead-kapitlene, og han arbeider nå selv med en bok om sine besøk til samtlige vinnere av Scottish Junior Cup det siste halve århundret eller så. Mer om dette og link til noen av hans besøk kan vel finnes blant annet her, og det er en bok som definitivt vil få en plass i min bokhylle. Vel, nok om det. Jeg var på forhånd klar over at det ikke ville bli trykket opp noe program til dagens treningskamp, men klubben hadde informert om at stensiler med lagoppstillingene ville være tilgjengelig. Litt før avspark kom det da også en kar opp på tribunen og delte ut stensiler mot et bidrag på 20 pence til klubbkassa. Det faktum at det var trykk på begge sider skjønte vi snart var en følge av at Kilmarnock tilsynelatende hadde til hensikt å bytte hele laget bortsett fra keeper Freddie Woodman i pausen.

Connor hadde gjort hjemmeleksa si i form av møysommelig detektivarbeid som gjorde at han hadde klart å finne ut hvem de fire prøvespillerne var. Selv om han hadde hatt langt større problemer med å avsløre identiteten på Gatesheads ene representant enn den skotske klubbens tre prøvespillere, skulle det etter hvert vise seg at det var snakk om Billingham Synthonia-angriper Macauley Langstaff som prøvde seg i Heed-drakta. Killie hadde i første omgang også de én prøvespiller på banen, og det var en Liam Davis, som vi mistenkte var identisk med mannen som tidligere har spilt for blant annet Northampton Town og Oxford United, og som vel sist ble sett i Göteborg-klubben GAIS. Uten å røpe for mye, skulle det vise seg at han heller ikke var det eneste nordiske innslaget som skulle prøve seg for den skotske klubben.

Gateshead startet friskt, og Sam Jones testet Killie-keeper Freddie Woodman (som nylig hadde ankommet på lån fra Newcastle United) før prøvespiller Langstaff headet utenfor etter innlegg fra Gus Mafuta. Det var Jones og Langstaff som var involvert da Heed tok ledelsen i det 18. minutt, da prøvespilleren fra Synners sendte en flott pasning opp mot Sam Jones, som kunne trille ballen forbi Woodman og i mål til 1-0. Skottene hadde fem minutters tid senere en god mulighet til å utligne da Scott McLean tok frispark fra like utenfor 16-meteren, men Heed-keeper Shaun McDonald hindret utligning med en flott redning. Danny Johnson kunne deretter doblet vertenes ledelse, men i stedet fikk Kilmarnock sin utligning snaut ti minutter før pause. I likhet med keeper Woodman hadde også angriper Callum Robert nylig signert på lån fra Newcastle United, og i den forbindelse kan det kanskje nevnes at han tidligere også har spilt noen kamper på lån for nettopp Gateshead. Uansett var det han som etter flott forarbeid av Steven Smith sendte ballen i bue rundt keeper McDonald fra ganske nøyaktig 16 meter. 1-1.

Det var også stillingen til pause, etter at jeg også hadde rukket å få tilsnakk for å ta meg inn på den avsperrede delen av tribunen i min jakt på litt varierte foto-motiver. Mens Connor og kompisen stakk for å sjekke matutsalget som vi fikk opplyst om at skulle være åpent, ble jeg igjen med min bagasje. Da de kom tilbake og avspark igjen nærmet seg, hadde Killie-manager Lee Clark altså byttet alle ti utespillerne mens Aspin nøyde seg med å erstatte Manny Smith med Liam Hogan. De to prøvespillerne som denne omgangen skulle prøve seg for Kilmarnock hadde blitt identifisert som Andre Bennett og nordmannen Henrik Breimyr. Som gammel Reading-fan husker jeg Breimyr som et medlem av Readings ungdomsakademi, før han gikk til Aldershot Town, men i senere år har vel siddisen spilt for klubber som Bryne, Start og Sandnes Ulf. Så var jeg altså likevel ikke den eneste nordmannen til stede her denne dagen…

Ut fra den øvrige lagoppstillingen virket det vel på papiret som om skottene etter pause hadde en noe sterkere ellever, og det så da også ut som om de hadde hevet seg et lite hakk der de tok et initiativ. Kris Boyd gjorde seg snart bemerket og tvang frem en god redning fra keeper McDonald, før Kilmarnock like etter fikk en kjempesjanse. Det var altså en rekke spillere med en viss kjennskap til nordøst-England på banen for skottene denne dagen, og ytterligere en av disse var Redcar-gutten Jordan Jones med en fortid i Middlesbrough og Hartlepool United. Han stormet inn i feltet og skulle bare plassere ballen forbi keeper da en rutinert gammel veteran i form av Ben Clark fikk kastet seg frem og blokkert. Returen fra Kris Boyd ble igjen blokkert på streken av George Smith.

Det skal sies om nevnte Ben Clark at han la opp tidligere denne sesongen, og selv om han nå er involvert på trenersiden hos klubben, skal undertegnede ikke spekulere i hvorfor han gjorde et aldri så lite comeback i denne kampen. Det sørget i hvert fall for en vittig kommentar fra en av våre lokale samtalepartnere som mente ønsket om at den tidligere kapteinen skulle føle seg hjemme på banen kanskje var grunnen til at Gateshead av en eller annen grunn spilte denne kampen iført draktene fra forrige sesong. Kilmarnock fortsatte uansett å presse, men hadde problemer med å bryte ned et tilsynelatende defensivt solid Gateshead. Det var en og annen halvsjanse for begge lag etter dette, men det var hjemmelaget som til slutt kom nærmest å sikre seg seieren da tidligere Guisborough Town-mann Danny Johnson ble spilt gjennom og avsluttet i stolpen med to minutter igjen av kampen.

Dermed endte det 1-1 foran 141 tilskuere, som vel ikke var så ille til å være i arbeidstiden på en onsdag. Jeg hadde et tog å rekke, og satt nokså umiddelbart kursen mot metro-stasjonen, der jeg igjen traff på Shaun Smith. Jeg skulle ha 15.24-toget fra Newcastle til Carlisle, og det hadde jeg mer enn nok tid til å rekke, slik at jeg slapp å stresse altfor mye. Dagens første – og i utgangspunktet ikke planlagte – kamp var historie. Nå var det på tide å sette kursen mot den opprinnelig planlagte kampen senere denne kvelden. Avslutningsvis må jeg si at jeg er glad for at jeg inkluderte kampen i Gateshead, som til tross for å være en vennskapskamp var god underholdning på et tidspunkt da jeg uansett ikke hadde andre viktige planer. Om anlegget ikke er 100% ideelt for fotball, var det heller ikke blant verstingene, og jeg hadde i hvert fall hatt god utsikt fra der jeg befant meg. Kanskje jeg må returnere for å få med meg en obligatorisk kamp en gang.

 

 

English ground # 394:
Gateshead v Kilmarnock 1-1 (1-1)
Friendly
Gateshead International Stadium, 11 January 2017
1-0 Sam Jones (18)
1-1 Callum Roberts (36)
Att: 141
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 11.01.2017: Penrith v Newcastle Benfield
Previous game: 10.01.2017: Wellingborough Town v Harborough Town

 

More pics

 

Wellingborough Town v Harborough Town 10.01.2017

 

Tirsdag 10.01.2017: Wellingborough Town v Harborough Town

Når man overnatter en liten spasertur fra Butterfly Cabinet i Heaton Road, der man serverer det som flere ganger har blitt utropt til Newcastles beste frokost, skulle det bare mangle om jeg ikke gikk de 10-15 minuttene dit opp. Sist gang jeg prøvde meg på deres enorme «Business Breakfast», forspiste jeg meg faktisk såpass at det tok en times tid før jeg kom meg til hektene igjen, men jeg hadde kanskje ikke lært, for da jeg satt med menyen valgte jeg igjen å betale £9 for denne varianten. Muligens var jeg likevel litt klok av skade, for i stedet for å presse i meg hele sulamitten, valgte jeg å la noe bli igjen på tallerkenen når jeg denne gang kjente at nok var nok, uten å se på det som noe nederlag. Deretter kunne jeg traske tilbake for å sjekke ut fra Budget Hostel og få tilbake depositumet på £20 for nøkkelen fra sjappa som ligger vegg i vegg.

Denne dagen hadde voldt meg en del hodebry, og jeg hadde lenge voldsomme problemer med å bestemme meg for destinasjon, der jeg først og fremst vurderte både Chippenham Town, Cinderford Town, Mangotsfield United og Basildon United. Etter mye vingling frem og tilbake hadde jeg fortsatt ikke helt klart å bestemme meg da et nytt alternativ plutselig dukket opp og endret det hele. Det som gjorde at oppgjøret Wellingborough Town v Harborough Town umiddelbart seilet opp som en favoritt, var ikke minst situasjonen rundt hjemmelagets Dog & Duck Ground, der de tidligere i sesongen hadde blitt presentert med en utkastelsesordre av anleggets eier, slik at dette kunne vise seg å være deres siste sesong der. I den forbindelse hadde da også klubben uttalt at det i så fall ville bety slutten på klubben, men at de håpet forhandlinger kunne endre dette.

Det eneste som talte mot var overnattingsprisene i Wellingborough denne dagen, men jeg valgte til slutt å punge ut, og derfor hadde jeg kurs mot Northamptonshire da jeg tok metroen fra Byker stasjon inn til sentrale Newcastle for å sette meg på 10.35-toget derfra. Etter to nokså raske togbytter i Sheffield og Leicester, kunne jeg få minutter etter klokka to stige av i Wellingborough og for første gang på turen unne meg en taxi til hotellet. Drosjekusken fikk sine £4 og jeg kunne sjekke inn ved byens Premier Inn-hotell, der jeg hadde betalt £61,50 for overnatting. Etter en prat med det trivelige kvinnemennesket bak disken, kunne jeg installere meg på rommet som i andre etasje hadde en perfekt utsikt over banen der jeg denne kvelden skulle se kamp.

Wellingborough er en markedsby som altså ligger i grevskapet Northamptonshire. Den ligger 18 kilometer øst-nordøst for Northampton, på nordsiden av elven Nene som renner forbi. Byen het opprinnelig Wendelingburgh og ble etablert i den anglosaksiske perioden på 600-tallet, før den i 1201 fikk charter som kongelig markedsby. I dag er det rundt 50 000 innbyggere i selve byen, mens «kommunen» Wellingborough borough er hjemsted for drøyt 75 000. Med en beliggenhet på den såkalte Midland Main Line har den relativt korte reiseveien til blant annet London sørget for at Wellingborough har en voksende pendlerbefolkning, og den kan fort øke drastisk. En studie spår nemlig rundt 30% økning av innbyggertallet når de foreslår bygging av et firesifret antall nye boliger i byens hovedsakelig østlige utkant.

Der jeg kikket ut fra mitt hotellrom hadde jeg kun hotellets lille parkeringsplass mellom meg og kveldens kamparena, og jeg kunne strengt tatt sett kampen herfra om jeg ville; noe jeg selvsagt ikke hadde noen intensjoner om. Det som derimot var min intensjon var å stikke over og forhåpentligvis få tatt en kikk innenfor og knipse noen bilder mens det fortsatt var lyst. Jeg hadde fra mitt vindu sett at det var en viss aktivitet der inne, og porten var da også åpen slik at jeg tok meg inn og spurte om tillatelse til å se meg rundt. Det ble øyeblikkelig innvilget av Darren, som viste seg å være en av klubbens to formenn, og dette var starten på en lengre samtale der jeg også ble informert om de gledelige nyhetene som gikk ut på at den nevnte utkastelsesordren har blitt trukket tilbake for Wellingborough Town.

Det er imidlertid ikke tilfelle for den banedelende føniksklubben AFC Rushden & Diamonds, som har fått beskjed om at de etter denne sesongen må finne seg et annet sted å spille. Darren kunne fortelle at det er The Diamonds sine folk som står for blant annet vedlikeholdet av gressmatta her, og det inkluderte karen som nå var i full gang med et eller annet på bortre langside. Siden Darren mente at denne karen, som jeg dessverre ikke husker navnet på, finner det svært interessant med besøkende langveisfra, gjorde jeg under min runde rundt anlegget som han ba om og stoppet for å slå av en prat. Før jeg kom meg ut porten kom også Darren igjen, og jeg endte omsider opp med å tilbringe halvannen times tid inne på anlegget før jeg til syvende og sist forlot Dog & Duck Ground med lovnader om å returnere et par timer senere.

Det vil selvsagt være naturlig å anta at banen fikk sitt navn etter puben Dog & Duck, som fortsatt ligger på utsiden som nærmeste nabo til både banen og mitt hotell for natten. Man kan nærmest forestille seg hvordan spillerne sannsynligvis skiftet her i tidligere dager, men puben så garantert noe annerledes ut på den tiden. I dag er det en pub-restaurant som har blitt en del av Beefeater-kjeden, og det var der jeg snart gikk inn for å få meg noe mat. Diamonds-folket står visst også for driften av matutsalget inne på fotballstadionet, og jeg hadde blitt lovet en herlig og fyldig meny, men til tross for den overdådige frokosten var jeg nå såpass sulten at jeg dessverre ikke klarte å vente så lenge. Jeg fikk da i hvert fall en herlig porsjon liver & bacon med deilig tilbehør som ble skylt ned med en pint og gjorde susen før jeg trakk meg tilbake til hotellrommet for å slappe av med litt lesestoff.

Jeg fikk dermed altså aldri surret meg til å ta den visstnok rundt kvarter lange gåturen inn til sentrum, og jeg fikk aldri heller tatt en kikk inne på banen til lokalrivalen Wellingborough Whitworth som holder til rett ved siden av Town, for der var hadde portene vært lukket og låst slik de fortsatt var da jeg etter hvert returnerte til Dog & Duck Ground. Jeg var tidlig ute, men fikk likevel betalt meg inn med £6 og kunne igjen slå av en prat med Darren og en mengde klubbmedlemmer han skulle introdusere meg for mens man åpnet klubbhusets bar. Med det gjort kunne jeg nyte en pint Strongbow til £3,30 før jeg fikk se at programmene var ankommet og gikk for å betale £1 for et eksemplar. Da jeg ankom hadde jeg lagt merke til brakka som på utsiden gjorde nytte som klubbsjappe, og den hadde tydeligvis nå også åpnet slik at jeg fikk ta meg en tur på utsiden igjen for å ta en kikk og skaffe meg en pin til min samling.

Wellingborough Town hevder å være Northamptonshires eldste klubb, og med 1867 som stiftelsesår er de da også blant de eldste klubber totalt sett, selv om noen sikkert vil kunne hevde at dagens variant er en etterfølger av den tidligere utgaven, som måtte legge ned driften i 2002. Denne første klubben spilte de to første årene en annen variant av fotball (dette var jo en periode der man nettopp hadde utarbeidet forskjellige regler som førte til at eksempelvis fotball og dagens rugby-varianter gikk hver sin vei), og i 1879 skal de ha vært en av de første klubbene som spilte under flomlys da de ved hjelp av generatorer kunne ta imot Bedford til kamp under flomlys. De tok i 1901 plass i Southern League Division One, som da var denne ligaens øverste nivå, men etter at de i 1905 endret navn til Wellingborough Redwell og endte som jumbo, trakk de seg fra ligaen. De fortsatte å spille under dette navnet frem til 1919, da de tok dagens navn.

Senere var Wellingborough Town å finne i United Counties League, som de vant i 1965. Sesongen etter tok de seg til FA Cupens første runde, der de tapte knepent 1-2 for FL-klubben Aldershot. I 1968 prøvde de seg i den ikke lenger eksisterende Metropolitan League og vant denne på første forsøk, men etter den påfølgende sesongen var det en hel rekke av klubber som forlot denne ligaen (som forsvant ytterligere ett år senere), og Wellingborough Town var en av de. Etter en enkelt sesong i West Midlands (Regional) League var de i 1971 tilbake i Southern League, der de nå tok plass i Division One North og senere Midland Division. Uavhengig av Southern Leagues divisjonsoppsett i denne perioden, var Town etter femteplassen våren 1972 etter hvert et fast innslag på nedre halvdel, og våren 1989 måtte de omsider kapitulere og rykket ned i United Counties League.

Dermed fulgte 13 sesonger i UCL Premier Division der de uten unntak var å finne på tabellens nedre halvdel, men etter at de så lenge hadde klart å unngå ytterligere nedrykk, måtte de til slutt ned da de våren 2002 endte som jumbo. Klubben befant seg i store problemer, og ved sesongslutt dette året ble de tvunget til å legge ned driften. En gruppe personer – som inkluderte den lokale snooker-stjernen Peter Ebdon – fikk etter hvert blåst liv i klubbnavnet igjen, men klubben med kallenavnet The Doughboys måtte tilbringe den første sesongen etter oppstarten i Northamptonshire Senior Youth League før FA godkjente deres søknad om en plass i United Counties League Division One. På første forsøk sikret de opprykk med en andreplass, og de har siden den gang holdt seg i UCL Premier Division.

Det skal selvsagt også nevnes at Wellingborough Town var klubben der Liverpool-legenden Phil Neal startet sin karriere (før han gikk til Northampton Town og senere altså til Liverpool), og han burde forhåpentligvis være kjent for de fleste her hjemme. Enda tidligere var det også en annen legende som startet her, for i 1920 hentet West Ham United Viv Watson fra nettopp Wellingborough Town. Han skulle etter hvert bli rekordinnehaver for The Hammers, med hele 328 mål på 505 kamper for London-klubben – en rekord som sannsynligvis aldri vil bli slått. Watson fikk ikke like mange landskamper for England som Phil Neal (50), men han scoret fire mål på de fem kampene han fikk i den engelske landslagsdrakta.

Tabellen i United Counties League Premier Division viste at Wellingborough Town før kveldens kamp befant seg på en 15. plass av divisjonens 22 lag, men med tilsynelatende trygg avstand ned til nedrykksstriden. Kveldens gjester var Harborough Town fra sør i Leicestershire, og de la beslag på en 10. plass. Det var elleve poeng som skilte de to, men jeg forventet en spennende kamp og registrerte at flere tippet at det ville bli en nokså jevn affære. For ordens skyld ble tabellen toppet av Peterborough Sports, som startet sesongen forrykende ved å vinne 13 av de første 14 ligakampene. De sto nå med 21-1-2 på sine 24 ligakamper så langt, og hadde også kamper til gode på forfølgerne Eynesbury Rovers, Deeping Rangers og Desborough Town.

The Dog & Duck Ground har vært klubbens hjemmebane siden 1901, og domineres nå av den flotte hovedtribunen som en klubbveteran kunne fortelle meg ble åpnet i 1966. Den ser man på sin venstre hånd når man kommer inn gjennom inngangspartiet på den ene kortsiden, og på denne kortsiden er det bak mål en ståtribune av den moderne prefabrikerte typen. Bortenfor dette er det et parti med hard standing og en noe opphøyet seksjon foran det litt tilbaketrukne klubbhuset. Men om man fra inngangen går motsatt vei, med klokka, kommer man over på langsiden der man finner den nevnte hovedtribunen. Dette er en flott tribune som i disse dager byr på sitteplasser i form av blå plastseter, og her sitter man opphøyet fra bakken med et mur-fundament slik at tribunen entres via trapper i forkant.

På bortre kortside er det utelukkende hard standing under åpen himmel, og det er det delvis også på langsiden som grenser mot parkeringsplassen til Premier Inn-hotellet, der jeg kunne se at jeg hadde glemt å skru av lyset på mitt rom, mens det etter hvert virket som om en gjest på et av rommene bortenfor lot seg underholde med god utsikt til kveldens fotballkamp. I den forbindelse kan det jo også nevnes at hotellet står på land som tidligere ble eid av fotballklubben, men som ble solgt til hotellutbyggerne for en del år siden. På denne langsiden finner man uansett laglederbenkene midt på, og rett bortenfor dette har man et større parti med overbygg som gir tak over hodet til tilskuerne som står her, før man deretter kommer ned mot hjørnet ved klubbhuset.

Klubbveteranen som hadde fortalt meg litt om hovedtribunen kunne også bekrefte at anlegget tidligere også hadde hatt en annen større tribune, og han mimret tilbake til tider da firesifrede tilskuertall var normen, som da 4 013 møtte opp for å se et lokaloppgjør mot Kettering Town. Han etterlyste litt mer lokal entusiasme rundt klubben, og mente det i utgangspunktet ikke var noen grunn til at man med folketallet i Wellingborough og omegn ikke kunne hevde seg både i UCL og til og med høyere i pyramiden, men innrømmet selvsagt at det ikke er enkelt i en tid der majoriteten av unge mennesker og den oppvoksende generasjon gjerne automatisk dras mot store Premier League-klubber fra andre kanter av landet. Nå er jo Wellingborough Town dessverre på ingen måte alene om å slite med akkurat dette.

Etter hyggelig oppladning i godt selskap inne i klubbhusets bar, var det på tide å rette oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på banen, og hjemmefolket fikk se at deres gutter fikk en super start. Nå surret jeg tydeligvis bort notatene mine fra denne kampen, men i det sjuende minutt sendte Devon Elwood vertene i ledelsen med 1-0, og kun fire minutter senere doblet The Doughboys ledelsen da Joshua Olowoyo satt inn 2-0. I en frenetisk periode hadde sistnevnte også en stor sjanse til å øke ytterligere, men keeper Glen Giles reddet bortelaget med en fin inngripen. Likevel fikk vi kampens tredje mål allerede før kvarteret var spilt, men det var gjestende Harborough Town som nå svarte da Callum Milne fant nettmaskene og reduserte til 2-1. Det var en heseblesende og meget underholdende forestilling vi hadde fått levert så langt.

Noen Wellingborough-representanter like ved min side hadde ropt ut sine velmente råd om å ikke slippe gjestene inn i kampen igjen, og etter reduseringen ble dette gjentatt. Etter flere halvsjanser begge veier, var det nettopp det som skjedde. Skjønt, inne i kampen vil man vel alltid være med kun ett måls ledelse, men i det 27. minutt var gjestene også à jour da Ben Williams sendte ballen forbi Doughboys-keeper Oliver Reynolds og utlignet til 2-2. Likevel var det hjemmelaget som kunne gå i garderoben med en ledelse halvveis, for etter at det ble lagt til en del tid, var det Barry Deacon som i omgangens tredje tilleggsminutt satt inn 3-2 og sørget for at smilet igjen kom på plass hos hjemmefolket.

Det er synd at ikke mer enn 76 tilskuere valgte å betale seg inn for å se denne kampen, for det hadde vært en svært underholdende affære hittil. Jeg hadde for så vidt trodd at tilskuertallet skulle være noe høyere, men det er jo alltid en del som blant annet slipper inn gratis eller er en del av de to klubbers ledelse etc, slik at man derfor gjerne får et lavere tall enn når man selv foretar en manuell telling. Det er uansett av liten betydning, så la meg heller fortelle at pausen ble tilbragt i og rundt klubbhuset i passiar med både Darren og flere andre klubbrepresentanter som ga uttrykk for håp om at hjemmelaget nå ville kunne holde på sin ledelse. Jeg fikk også høre litt mer om dramaet rundt den nevnte utkastelsesordren som heldigvis endte med at klubben i år likevel kan feire sitt 150-års jubileum.

Jubilanten holdt på sin knappe ledelse selv om gjestene hadde flere gode muligheter og i perioder presset på for en utligning, men det var en nokså jevn affære der vertene også hadde muligheter til å avgjøre der kampen bølget frem og tilbake. En av disse mulighetene tok de i det 83. minutt, og Justin Dowling var mannen som med 4-2 sørget for at mange nå følte at det var avgjørelsen som falt. Selv om gjestene var skummelt frempå et par ganger mot slutten, viste det seg å stemme, og manager Stuart Goosey kunne juble over tre poeng mens gjestenes manager-duo Nick Pollard og Chris Church i likhet med Harborough-spillerne selvsagt virket noe mindre fornøyd da de etter hvert kom inn i klubbhuset.

Jeg ble værende en stund etter kampen for å samtale litt mer med aktørene over en pint eller to, før jeg omsider takket ærbødigst for meg og ønsket lykke til videre i sesongen. Jeg hadde kommet til Dog & Duck grunnet anleggets og klubbens usikre fremtid, men det viste seg altså heldigvis å ha blitt ordnet. Jeg fant uansett en fin klubb med trivelige mennesker, slik man jo gjerne gjør på rundreiser i fotball-pyramiden. Angående planene for dagen derpå, hadde jeg noen dager tidligere faktisk blitt tipset om noe så uvanlig som en kamp med tidlig avspark på formiddagen på en vanlig hverdag, og jeg kom etter hvert frem til at det uansett ikke gikk på bekostning av min planlagte kamp, slik at det nå ville bli en dobbel. Det betinget imidlertid tidlig avreise, så etter at resepsjonisten lovet å bestille en taxi til meg, kunne jeg krype under dyna og få meg litt søvn.

 

 

English ground # 393:
Wellingborough Town v Harborough Town 4-2 (3-2)
United Counties League Premier Division
Dog & Duck, 10 January 2017
1-0 Deven Elwood (7)
2-0 Joshua Olowoyo (11)
2-1 Callum Milne (15)
2-2 Ben Williams (27)
3-2 Barry Deacon (45+3)
4-2 Justin Dowling (83)
Att: 76
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3,50

Next game: 11.01.2017: Gateshead v Kilmarnock
Previous game: 09.01.2017: Team Northumbria v Stockton Town

More pics

 

 

Team Northumbria v Stockton Town 09.01.2017

 

Mandag 09.01.2017: Team Northumbria v Stockton Town

Etter fire dager med Doncaster som base var det etter en hotellfrokost på tide å sjekke ut fra Premier Inn-hotellet på Fishergate og forlate byen for å igjen sette kursen nordover. En rundt halvannen times lang togtur opp til Newcastle ble etterfulgt av en kort tur med metroen. Jeg betalte £4 for en dagsbillett for sone A og B, og tok meg til Byker metro-stasjon for å spasere de få minuttene derfra til det som skulle være min base for natten. Budget Hostel ligger langs Shields Road og viste seg ikke overraskende å være like lite fasjonabelt som det høres ut. På ingen måte noe Ritz, men det hadde jeg da heller ikke forventet for £20. I tillegg til at jeg benyttet anledningen til å spare inn litt på overnattingsbudsjettet, ble stedet til slutt også valgt fordi det med sin beliggenhet virket nokså praktisk med tanke på retur fra kveldens kamp. Verten var i hvert fall en trivelig kar, men noe merkelig var det at man kun fikk utlevert nøkkel til rommet og ikke til ytterdøra. Han forsikret om at det ikke var noe problem å ringe på slik at han kunne åpne selv ved en sen retur, men det virket for meg likevel ikke som noen ideell løsning om man har gjester som kommer tilbake fra natterangel senere enn det jeg hadde planlagt.

Det får være hans problem, og etter å ha punget ut depositum på £20 for nøkkelen, ble jeg raskt sjekket inn før jeg snart var på farten igjen. Omtrent tvers over veien ligger Wetherspoons-puben The High Main, men den viste seg å være eksepsjonelt steril selv til en Spoons-pub å være, så jeg snudde og unnet meg i stedet en pint Woodpecker ved Butchers Arms på motsatt side av veien, før jeg igjen tok metroen innover mot sentrum. Med litt tysk bratwürst fra Hadrians Tent i magen gikk jeg for å oppsøke mitt nokså faste Newcastle-vannhull Bridge Hotel, der jeg forlystet meg med Aspall i glasset og Non-League Paper som lektyre. Siden jeg hadde tatt turen hit inn, valgte jeg å benytte metroen til Longbenton-området ikke altfor langt fra der kveldens kamp skulle finne sted. Dette var da også grunnen til at jeg ved ankomst Newcastle denne dagen hadde gått til anskaffelse av en dagsbillett, og turen opp til stasjonen Four Lane Ends tok 13 minutter. Da jeg først hadde klart å orientere meg frem til hva som faktisk var riktig retning, fant jeg raskt frem til puben Benton Ale House, der jeg hadde planlagt en liten pitstop – spesielt siden jeg hadde blitt advart om at det ved kveldens kamparena Coach Lane ikke var noe som helst av slike tilbud.

Dette er et område nord eller nordøst i byen som offisielt heter Newcastle upon Tyne, og som de fleste nok vil ha et kjennskap til. Likevel kan det jo igjen nevnes at denne fantastiske byen tidligere var et viktig sentrum for både ullhandel, gruveindustri og skipsindustri, mens diverse servicenæringer nå har fått en viktigere posisjon. Selve byen har et innbyggertall på nesten 300 000, mens det urbane området Tyneside som omfatter North Tyneside, South Tyneside og Gateshead har et innbyggertall på omtrent det tredobbelte. Byen ligger som kjent ved elven Tyne, og et kort stykke øst for byens sentrum er Wallsend som navnet tilsier stedet der Hadrians mur hadde sitt østlige endepunkt. En annen ting byen er kjent for er sitt fantastiske uteliv, men jeg hadde ingen planer om å havne på galeien denne kvelden.

Jeg hadde ikke før satt meg ned med min pint på Benton Ale House før jeg så en kjent skikkelse entre. Det var den tidligere Northern League-formannen Mike Amos som åpenbart hadde hatt samme plan som undertegnede. Jeg gikk for å heller slå meg ned sammen med ham, og han er alltid en interessant samtalepartner. Etter å ha vært involvert i Northern League-ledelsen i over 30 år, hadde han vært ligaens formann i over 20 år da han etter forrige sesong bestemte seg for at tiden var moden for å gå av og nyte pensjonisttilværelsen mens andre tok over stafettpinnen. Han fortalte nå at han først og fremst syntes det var deilig å kunne diskutere forskjellige relevante temaer som en vanlig supporter uten å måtte veie sine ord og uttalelser opp mot behovet for å pålegge seg selv en munnkurv. Et tema der Mr. Amos virket litt lite snakkesalig var imidlertid hva som skjer rundt en eventuelt ny step 3/4-liga, som han tidligere har signalisert kan være på trappene snart, men det kan jo ha noe med å gjøre at han i kraft av sitt tidligere verv sitter på informasjon som fortsatt er «hemmelighetsstemplet».

Det han ikke hadde noen problemer med å uttale seg om var det som etter helgen var den store snakkisen, spesielt i Northern League-kretser – nemlig avgjørelsen om at FA Vase-kampen Morpeth Town v South Shields skulle spilles på nytt selv om Morpeth ledet 4-2 mot ti mann med åtte minutter igjen da lyset gikk. Han hadde ingen tro på beskyldningene om at flomlysene hadde blitt sabotert med overlegg, men hadde heller ingen problem med å fastslå at FA etter hans mening hadde endt på en fullstendig gal avgjørelse, og la til at saken ifølge hans mening ville stilt seg annerledes om det var en ligakamp som også ville hatt innvirkning på andre lag. Det er selvsagt ingen enkel situasjon, og det slår meg først og fremst at det ikke synes å finne noen klar presedens. Den godeste Amos spanderte neste runde, og i løpet av en interessant diskusjon var vi innom en rekke temaer mens vi forlystet oss på den gode puben.

Diskutert ble alt fra hva som har gått så galt for Crook Town, via klassiske og ikke lenger eksisterende Northern League-anlegg kontra deres moderne erstattere, til eventuelle nykommere i Northern League neste sesong, og også hans vurdering av en rekke Wearside League-anlegg der han trakk frem noen han mente egentlig ikke engang oppfylte den ligaens krav… Det at han plutselig spurte om jeg med like god innsikt kunne diskutere også andre ligaer i andre deler av landet, får jeg ta som et kompliment. Jeg favner riktignok bredt om meg i non-league, men en eventuell kunnskap stikker nok ikke like dypt overalt, og han ville nok samtidig blitt overrasket over hvor malplassert jeg i disse dager hadde vært i en diskusjon med temaer som de siste overgangene i Premier League.

Tiden flyr i godt selskap, og da jeg tilbød meg å besørge neste runde minnet Mike meg på at det var på tide at vi kom oss av gårde siden det nå var tre kvarters tid til avspark. Kveldens hjemmelag ble stiftet så sent som i 1999 under navnet Northumbria University FC, og er som navnet tilsier tilknyttet universitetet med samme navn. De tok plass i Northern Alliance Division Two, der de våren 2002 sikret seg opprykk med andreplass. Det ble gjentatt sesongen etter, og med to strake opprykk var de klare for Northern Alliance Premier Division, samtidig med at de endret navnet til Team Northumbria. De hevdet seg umiddelbart i toppen også der, men måtte vente til den tredje sesongen og våren 2006 før de vant Northern Alliance-tittelen og sikret seg opprykk til Northern League. Seks sesonger ble tilbragt i Division Two før de i 2012 vant divisjonen og rykket opp til denne ligaens øverste nivå, men etter å ha debutert med 16. plass måtte de i 2014 ta turen ned igjen i League Two.

Jeg hadde blitt advart av min groundhopper-kompis Lee, som beskrev Coach Lane som et av de kjipeste anleggene i Northern League og var fullstendig overbevist at det heller ikke ville falle i smak hos undertegnede. Etter at vi med Mike Amos som veiviser gikk de 10-15 minuttene ned til Coach Lane, gikk det ikke lang tid før jeg innså at han hadde helt rett i sin antakelse. Men først var det tid for kveldens første lille skuffelse da jeg etter å betalt £5 i inngangspenger fikk beskjed om at kveldens kampprogram allerede var utsolgt. Nå tar jeg til etterretning uttalelsene fra blant andre en annen groundhopper-kjenning i nordøst, den unge Connor Lamb, om at jeg ikke glipp av noe da «programmet» der nesten er så usselt at det nærmest er ensbetydende med å ikke få program, men det er uansett merkelig å selge ut med en drøy halvtime til avspark med kun et tjuetalls personer allerede innenfor – spesielt når omtrent halvparten av de var lokale groundhoppere som tydeligvis ikke hadde kjøpt program (og gjentok beskrivelsen av programmet her som grunnen til at de sjelden tok seg bryet, selv om jeg hørte et par personer hevde at det har vært en bedring her).

Det var selvsagt ikke verdens undergang, og jeg hadde da ikke til hensikt å la dette legge noen demper på kvelden. Dog gikk det ikke lenge før jeg spurte meg selv hvordan flere av disse groundhopperne klarer å gjøre revisit etter revisit her, for allerede før avspark følte jeg nesten at jeg hadde fått nok og begynte nærmest å lengte tilbake til Benton Ale House. Det er selvsagt en liten overdrivelse, men Coach Lane er et temmelig nitrist anlegg! Når jeg blir spurt om hva som er den kjipeste banen jeg har vært på i England, er det en annen Northern League-klubb fra divisjonen over som gjerne er en av de første jeg tenker på, men nå lurte jeg faktisk på om jeg hadde funnet en annen klubb i denne ligaen som faktisk utfordret Consett på det området. Men Consett har da i det minste en helt ok bar i sitt klubbhus (som er det beste med hele anlegget der), mens det her er helt tørrlagt og intet klubbhus å varme seg i, og det var nok medvirkende til det inntrykket jeg fikk av Coach Lane.

Lee hadde som sagt advart meg, og Mike Amos hadde da også bekreftet dette på puben tidligere. Ifølge ham er det en bevisst policy for universitetet som vil promotere «en sunn livsstil» og dermed har bannlyst både alkohol, røyking og sikkert også en hel rekke andre ting. Merkelig nok var ikke bacon eller junk food generelt på forbudslisten, for jeg fikk i hvert fall betalt £3,50 for en cheeseburger med bacon og ytterligere £1 for et krus Bovril fra en mobil kiosk inne på anlegget. Der jeg dyttet burgeren ned i gapet sto jeg egentlig med en følelse som minnet meg om å være på fotballkamp i de lavere divisjonene hjemme i Norge, og da helst på et av de kjipe anleggene som det kryr av fra nivå 3-4 og nedover i Oslo-regionen. Heldigvis hadde jeg en kamp å se frem til og håpet at den i det minste ville varme, om enn på en annen måte en min Bovril gjorde.

Coach Lane er som sagt et lite spennende anlegg der det eneste av tribunefasiliteter er i form av en typisk moderne og prefabrikert sittetribune som står på langsiden rett innenfor inngangspartiet. Bortsett fra dette er det kort fortalt kun hard standing. På bortre langside har man laglederbenkene, og der er det også en stor slak gressbanke som etter hvert ble mitt utkikkspunkt da jeg der befant meg nokså alene slik at jeg ved et par anledninger kunne smugrøyke eller for så vidt tømme blæra i buskaset i bakkant der. Det er nemlig heller ikke noen toaletter inne på selve anlegget, for de befinner seg i det store komplekset på utsiden. Det er vel for øvrig kanskje noe man deler med en rekke andre idretter som Team Northumbria bedriver. Jeg fikk meg imidlertid til å undres over hvordan en mann som Mike Amos, som på puben tidligere hadde slaktet hjemmebanen til Richmond Town og hevdet den ikke engang oppfylte Wearside League-kravene, selv har vært med å gi grønt lys (på et enda høyere nivå) til dette anlegget når det ikke engang har toaletter på innsiden!?

Rett før jeg gikk over mot bortre langside kom Peter Sixsmith og kunne returnere hanskene og Pelsall Villa-lua jeg hadde glemt igjen i hans bil da han ga meg skyss tilbake fra Blyth uka før. Han var jo involvert sist gang man arrangerte en offisiell groundhop i Northern League, og jeg hadde nå større forståelse for hvorfor jeg har hørt så mange fortelle meg at de valgte bort kampen hos Team Northumbria da de var vertskap for en av kampene på en ‘Newcastle Hop’ for noen år siden. Men nå var det på tide å feie all negativitet til side i påvente av kampstart, og de 60 betalende tilskuerne skulle være vitne til et cupoppgjør i Ernest Armstrong Memorial Cup, som er en cup for klubbene i Northern League Division Two. Selv om det var cupen det altså dreide seg om denne kvelden, skal det selvsagt nevnes at det var et møte mellom de to klubbene som for tiden toppet denne divisjonen, med serieleder Stockton Town som gjester hos toer Team North.

Jeg lot meg dog ikke engasjere voldsomt av det vi så innledningsvis, der man åpenbart følte hverandre på tennene. Hjemmelaget tok i hvert fall ledelsen i det trettende minutt da Ben Dibb-Fuller fant nettmaskene og sørget for 1-0. Det var jevnt og ikke voldsomt som skjedde foran målene før utligningen kom med seks-sju minutter til pause. Joe Scaife Wheatey headet, og Team North-forsvarer Nick Green var uheldig og styrte ballen i eget mål. Dermed 1-1 til pause, og som herrene Amos og Sixsmith ganske riktig hadde beskrevet var det nå en del av tilskuerne som marsjerte opp en trapp på baksiden av komplekset og fant frem til et knøttlite og helt anonymt rom der man kunne lage seg te (eller sikkert også kaffe). Det virket fullt allerede før jeg kom meg til terskelen, og virket så lite spennende at jeg i stedet gikk ned igjen og kjøpte meg en ny Bovril.

Andre omgang skulle i hvert fall sørge for at jeg fikk en nokså god fotball-opplevelse takket være Stockton Towns innsats etter pause, der de etter hvert imponerte meg (slik de også har gjort tidligere i sesongen). Åtte minutter ut i omgangen hadde dommeren dømt straffe, og Thomas Coulthard scoret sikkert. Snaut tjue minutter senere var det 1-3 da Fred Woodhouse tegnet seg på scoringslista, og med et par minutter igjen fastsatt Matthew Garbutt sluttresultatet til 1-4. Team North var slett ikke dårlige, men Stockton Town var gode etter pause. Mot slutten av kampen befant jeg meg også ved siden av en kar som så ut som om han tilhørte bortelagets klubbledelse, og han bekreftet dette. Da jeg tidligere i sesongen gjestet Stockton Town, var ikke karen med klubbens pins der, og de var visstnok ikke lystne på å sende en til Norge. Derfor hadde jeg sendt de en tweet der jeg sa at de kunne gjøre et salg om de tok de med i kveld. Jeg vet ikke om han hadde sette dette, men han hadde i hvert fall med seg en hel liten pose i den ene lomma, slik at jeg omsider fikk ordnet en til min samling.

Jeg var så sikker på at de ikke hadde noe slikt at jeg ikke engang hadde tatt bryet med å spørre hjemmelaget, men jeg ble like før kampslutt tipset om at de befant seg i resepsjonen på komplekset på utsiden. Etter at dommeren blåste av med 1-4 som sluttresultat og avansement til tredje runde for Stockton Town, sjekket jeg derfor dette. Der fikk jeg til svar at de akkurat hadde gjort opp kassa , og at jeg fikk komme tilbake neste hjemmekamp. Da er jeg nok i Norge, gitt! «Ja, da får du prøve neste gang du er her». Vel, da jeg tre dager tidligere ble tilbudt bruk av en ferierende kompis sitt sesongkort for å se West Ham v Man City når jeg hadde langt mer interessante planer hos Newark Town, takket jeg selvsagt for tilbudet og takket høflig nei, mens jeg egentlig tenkte at jeg nok aldri igjen vil utsette meg selv for et besøk til Olympic Stadium i London. Det var en lignende tanke jeg også tenkte her, for selv om jeg i hvert fall fikk servert en imponerende andre omgang på banen her ved Coach Lane, var når sant skal sies heller ikke dette et sted som fristet til gjentakelse.

Jeg tok farvel med kjentfolket og hastet snart vekk fra Coach Lane for å finne bussholdeplassen der buss nummer 1 plukket opp. Den kom snart, og etter å ha klart å forklare sjåføren hvor jeg faktisk skulle, betalte jeg £1,95 for å bli fraktet ned til Heaton Park Road, rett sør for Heaton Park. Fra holdeplassen var det kun et par minutters gange til mitt overnattingssted, men jeg valgte å først unne meg en kjapp pint ved Heaton Hotel et steinkast oppe i veien. Dette må være noe av det mest slitne og minst fasjonable skjenkestedet jeg noen gang har vært innom! Samtlige sofaer og stoler hadde store rifter og hull, og i det ene hjørnet lå det et knust bord og andre maltrakterte møbler. På toalettet lå det et tosifret antall sneiper på gulvet. Det mest komiske var imidlertid å lese anmeldelser av stedet på nettet. Det er tydeligvis en av de tøffeste pubene i nordøst. Da jeg trakk meg tilbake og ble sluppet inn slik at jeg kunne finne senga, var jeg fortsatt usikker på om Coach Lane var å foretrekke fremfor Consett. Hmmm, kanskje er det kun kunstgresset hos sistnevnte som gjør at svaret under sterk tvil så vidt blir ja.

 

 

English ground # 392:
Team Northumbria v Stockton Town 1-4 (1-1)
Ernest Armstrong Memorial Cup, 2nd round
Coach Lane, 9 January 2017
1-0 Ben Dibb-Fuller (13)
1-1 Nick Green (og, 39)
1-2 Thomas Coulthard (pen, 54)
1-3 Fred Woodhouse (73)
1-4 Matthew Garbutt (88)
Att: 60
Admission: £5
Programme: Sold out!
Pin badge: n/a

 

Next game: 10.01.2017: Wellingborough Town v Harborough Town
Previous game: 08.01.2017: Middlesbrough v Sheffield Wednesday

More pics

 

 

Middlesbrough v Sheffield Wednesday 08.01.2017

 

Søndag 08.01.2017: Middlesbrough v Sheffield Wednesday

For tredje dag på rad våknet jeg opp i Doncaster; på en dag som under planleggingen av turen sørget for en viss frustrasjon. Nå skal det først som sist sies at jeg trodde min involvering i FA Cupen var over for sesongen, da turneringen igjen hadde kommet til et punkt der jeg for min del egentlig kun ser frem mot den første kvalifiseringsrunden ved starten av neste sesong, og det var igjen tilfelle da min eneste lille gjenværende interesse nå først og fremst var forbundet med håpet om at Stourbridge mot alle odds denne helgen kunne gjøre nok en bragd i Wycombe. Det hadde de da på lørdagen for så vidt også gjort, men måtte likevel dessverre se seg slått. Nok om det, men grunnen til min antydning til frustrasjon under planleggingen var at jeg ventet på et alternativ til det for meg nokså uinteressante programmet i FA Cupen denne søndagen – et alternativ som viste seg aldri å dukke opp.

Også fjerde runde i FA Vase skulle nemlig arrangeres denne helgen, og da Hinckley AFC tilbake i begynnelsen av desember hadde tatt seg videre dit, ga det forhåpninger om at vi kunne få en søndagskamp i og med at de banedeler hos Heather St. John’s som selv var satt opp med hjemmekamp i ligaen den lørdagen. Det kom snart meldinger om at FA Vase-kampen til Hinckley AFC ville spilles på lørdagen og at ligakampen Heather St. John’s v Leicester Road i Midland Football League Division One ville bli omberammet. Det var i og for seg greit nok, men så var det kort etter en debattant på Kempster-forumet som bastant utbasunerte at denne kampen nå ganske riktig hadde blitt bekreftet med ny dato søndag 9. januar. Akkurat det jeg (og en del andre groundhoppere) håpet på, men jeg kunne ikke se den bekreftet noe sted, og etter en dag eller to spurte jeg vedkommende hvor han hadde sette dette…uten at han noen gang svarte.

Det varte og rakk mens kampen på FA Fulltime-sidene forble oppført med teksten «to be rearranged», før det til slutt endte opp med at den bortimot to uker senere plutselig ble omberammet…til tirsdag 7. mars! Det var bare å bite i det sure eplet etter å til og med ha fått ordnet eventuelt skyss med groundhopper-organisator Chris Berezai (Heather St. John’s er alt annet enn et enkelt sted å ta seg til kollektivt!), som igjen minnet meg på at man skal ta rykter på det forumet med en stor skje salt. Det hadde jeg da også for så vidt gjort, da jeg var skeptisk til at den ikke dukket opp som søndagskamp noe annet sted, og derfor holdt jeg mulighetene åpne. Det var lite annet av interesse å finne, så det var med meget blandede følelser at jeg igjen kikket på FA Cup-programmet. I etterpåklokskapens navn burde jeg kanskje ha ventet til et par av Sunday League-aktørene publiserte sine terminlister såpass langt frem, men gjort er gjort.

Kampene som TV-selskapene hadde flyttet til søndagen var ikke overraskende av liten interesse for undertegnede, og jeg vurderte en stund om jeg følte for å se en av de eller om jeg skulle finne på noe annet. Til slutt kom jeg frem til at det om ikke annet var en god mulighet til å få unna et besøk til et stadion jeg fortsatt ikke har vært innenfor, men som jeg tross alt har skrevet om. Så i den «journalistiske» troverdighetens navn (åpenbart en uhyre sjelden sak i disse dager) valgte jeg til slutt å bestille en billett til oppgjøret Middlesbrough v Sheffield Wednesday. £15 var det egentlig ingenting å si på, skjønt det ble til £17,50, og hvorfor jeg skal betale en ‘booking fee‘ for å få lov til å gjøre jobben for dem…ja, det lurte jeg nok en gang på. Men planen var i hvert fall lagt, og selv om det ville være feil å si at jeg kokte over av begeistring og entusiasme satt jeg meg på 11.11-toget nordover fra Doncaster etter å ha snappet opp dagens Non-League Paper og smørbrød inne på Frenchgate-senteret.

Jeg nevnte også Sunday League, og da Castleford & District League omsider offentliggjorde sin terminliste for januar fikk det meg til å nøle litt, og jeg sjekket straks muligheten for å få med seg både Fryston AFC klokka 10.30 og fortsatt klare å ta seg til Middlesbrough. Det lot seg dessverre ikke gjøre, og de siste dagene i forkant vurderte jeg flere ganger om jeg skulle selge Boro-billetten eller anse pengene for tapt for heller å dra opp til den nordøstlige utkanten av Castleford. Etter en heftig debatt med meg selv var det vel først da jeg gikk satt på toget mot Goole dagen før at jeg endelig bestemte meg for å holde meg til planen, blant annet fordi jeg sikkert kan besøke Fryston en annen gang, og ikke minst fordi et senere eventuelt besøk til Middlesbrough og Riverside sikkert ville kunne bli mye dyrere.

TV-selskapenes valg av kamper ble så vidt nevnt, og det hadde igjen skapt voldsomme reaksjoner som denne gang faktisk også nådde mediene. TV-selskapene påberoper seg å formidle FA Cupens «magi», og de skal ha for mye av sin innsats i de første ordinære rundene, men det øyeblikket man når tredje rundene og de virkelige storklubbene entrer trekningen er gjerne dette glemt da de kaster seg siklende over de aller største klubbene som gjerne uten unntak blir valgt ut. Hadde det ikke vært litt artig å se noen klubber man faktisk ikke ser på TV-skjermene hver eneste uke ellers? Lokaloppgjøret Sutton United v AFC Wimbledon er bare en av flere langt mer interessante kamper som glatt ble forbigått til fordel for PL-gigantene som synes å ha klippekort på TV-tiden og heller ikke har det minste behov for de medfølgende TV-pengene som kunne driftet mindre klubber i lang tid.

Ta for eksempel Manchester United, som denne helgen selvsagt igjen hadde blitt valgt ut, og jeg mener at jeg i denne perioden leste et innlegg som tok for seg nettopp valget av TV-kamper (og som faktisk tok til orde for innføring av en regel som sier at kampen som inkluderer den til enhver tid lavest rangerte klubben skal vises – det er jeg ikke helt enig i, men å i det hele tatt måtte diskutere et slikt tiltak burde i utgangspunktet heller ikke være nødvendig) og som fortalte at man må helt tilbake til 2004 for å finne sist gang Manchester United spilte FA Cup-kamp uten at deres kamp ble valgt ut for TV! Det betød vel, om jeg ikke husker helt feil, noe slikt som 58 strake TV-kamper! Jeg spådde allerede at man også i neste runde – uavhengig av trekning – ville velge seg minst 4-5 av sekstetten ManU, Man City, Liverpool, Arsenal, Chelsea og Spurs, og åpnet for veddemål for de som ville vedde imot. Det ville ingen, og det skulle det vise seg at de gjorde smart i, men om noen vil ta det samme veddemålet, er jeg villig til allerede å vedde på samme utfall når vi når tredje runde i 2017/18-sesongen.

Det som spesielt har irritert og opprørt mange denne sesongen er hvordan man stadig velger seg disse klubbenes kamper igjen og igjen, selv når de til stadighet (og visstnok i stadig større grad, ifølge debattanter som i motsetning til undertegnede faktisk har sett sendingene) tydelig nedprioriterer cupen ved å sende utpå det som noe som minner mer om reserve- og ungdomslag. TV vil tydeligvis heller vise PL-gigantenes reservelag enn klubber litt lenger ned på rangstigen, og mens mange raser i England, er sikkert TV-selskapene mer opptatt av seertallene for deres sendinger i Asia og rundt om ellers i verden. Avslutningsvis så jeg i den forbindelse en debattant stille et aldeles glimrende spørsmål som også jeg lurer på – men som ingen tydeligvis ville svare på: Hvorfor er det slik at FL-klubbene som blir tvunget til å delta i den raserte turneringen som nå lyder navnet “Cheackatrade Trophy” blir straffet og bøtelagt for å benytte unge talenter i denne turneringen (der man faktisk hevdet at formålet med det håpløse nye systemet skulle være å legge til rette for unge engelske spillere) mens det er fritt frem for PL-gigantene å bruke det som var verdens mest prestisjetunge cupturnering til dette??

Vel, jeg kom meg etter 50 minutters togtur til Darlington, der jeg hadde en drøy halvtime å vente på toget som skulle ta meg videre til Middlesbrough klokka 12.35. Toget med destinasjon Saltburn forlot perrongen i henhold til ruteplanen, og brukte rundt 25 minutter til Middlesbrough, der jeg sammen med majoriteten av de gjenværende passasjerene steg av. Siden det var to timers tid til avspark valgte jeg å første stikke innom puben Last Orders for å unne meg en rask pint Woodpecker før jeg la ut på spaserturen. Jeg var åpenbart ikke den eneste som tok oppladningen der, men stusset over hvordan flere av de yngre Boro-supporterne både der inne og for så vidt på vei til stadion snakket om frykten for å bli offer for en giant killing!?! Man må jo egentlig bare synes litt synd på de som vokser opp i en tid der media tydeligvis har lært dem at det er en giant killing hver gang noen slår et lag en divisjon over seg! Uten at jeg hadde absolutt stålkontroll på det, tviler jeg på at det nå skilte særlig mye mer enn 5-10 plasser mellom Middlesbrough og Sheffield Wednesday, selv om de befinner seg i hver sin divisjon.

Middlesbrough er en stor industriby som ligger helt nord i grevskapet North Yorkshire – ved elven Tees, som utgjør deler av grensen mot County Durham. Spesielt metallindustrien var så viktig at byen fikk tilnavnet «Ironopolis», og det er ikke vanskelig å se at industrien har hatt stor betydning, der fabrikkpiper, kraner og lignende kan ses nær sagt overalt. Dette var en periode også en populær tumleplass for vikinger, noe som om man har øynene med seg kan ses i lokale stedsnavn i området. For de fotballinteresserte som gjester Middlesbrough er det selvsagt obligatorisk med en kikk på statuen av en ung Brian Clough som står i Albert Park. En annen av områdets store sønner var for øvrig kaptein James Cook. Middlesbrough har ofte havnet langt ned på lister over landets mest attraktive steder å bo, men ikke så altfor langt sør for byen ligger grensen til den store nasjonalparken North Yorkshire Moors.

Nå var det dog fotballen jeg hadde kommet for, og selv om dette ikke var forventet å bli et av mine høydepunkter på turen, håpet jeg på en underholdende kamp da jeg nærmet med Riverside Stadium til fots og kunne hente ut billetten før jeg kikket raskt innom klubbsjappa. Jeg hadde tidligere vært og snoket rundt anleggets utside, og det var tilbake i august 2014, da jeg i forbindelse med kamp hos Guisborough Town hadde base i byen. Det er et nokså typisk nybygg som også på utsiden er nokså kjedelig og uinteressant, men med min revisit hos Doncaster Rovers tre dager tidligere friskt i minne, var jeg ikke i tvil om at det i hvert fall er noe mer interessant enn sistnevntes Lakeside Stadium. Det jeg liker med Riverside Stadium er at de på utsiden har satt opp en av portene til deres gamle hjemmebane Ayresome Park mellom de flotte statuene av klubblegendene George Hardwick og Wilf Mannion «The Golden Boy». Ved et av hjørnene er det dessuten en installasjon med et stort bilde av Ayresome Park, komplett med noen av setene fra det gamle anlegget installert. En fin touch!

Jeg hadde egentlig tenkt å skaffe meg en bortebillett, som jeg også regnet med ville øke mulighetene for å få lov til å se kampen stående, men da de enda ikke var lagt ut på det tidspunktet, gikk jeg i stedet til innkjøp av en billett helt øverst på kortsiden North Stand. For andre gang på rad valgte jeg faktisk å også på et PL/FL-stadion kjøpe meg en pint, og for £3,70 fikk den unge jenta tappet en Strongbow til meg. Da den endelig ble svelget unna, fant jeg frem til mitt sete i et område som heldigvis ikke var altfor tett befolket, og jeg kunne få bekreftet at anleggets innside ikke frembrakte særlig mer attrå enn eksteriøret. Da man etter 92 år på Ayresome Park flyttet inn hit i 1995 (tiden flyr!) var det faktisk det første nybygde stadion spesielt tegnet for å etterkomme kravene fra Taylor-rapporten etter Hillsborough-tragedien. Langsiden West Stand er den største og rager noe høyere enn de andre, og kanskje var høydeforskjellen mellom denne og der den går over i resten av anlegget faktisk hovedgrunnen til at jeg tross alt følte at Riverside Stadium muligens ikke var fullt så ille som jeg fryktet, og at det i hvert fall er å foretrekke fremfor noen andre nybygg som f.eks hos Doncaster (igjen brukt som eksempel siden jeg nylig hadde vært der).

Middlesbrough FC ble i 1876 stiftet av spillere ved den lokale cricketklubben for å holde seg i form under vinteren. Northern League-klubbene i nordøst hadde tradisjoner for å dominere de nasjonale cupturneringer for amatørlag, og det var som en av de dominerende klubbene her at Middlesbrough vant FA Amateur Cup i 1895 og 1898. I tillegg til tre ligatitler i Northern League var nok det en av grunnene til at Middlesbrough i 1899 ble valgt inn i Football League og tok plass på nivå to. De har i det hele tatt tilbragt mesteparten av tiden i de to øverste divisjonene. Kun to ganger har klubben måttet ta turen ned på nivå tre, og begge ganger returnerte de på første forsøk. Sist gang det skjedde var i siste halvdel av 1980-årene. Store titler har det blitt mindre med, og da de i 1997 spilte seg frem til finale i både FA Cupen og ligacupen sørget henholdsvis Chelsea og Leicester City for at det ble tap i begge. Året etter hadde Chelsea igjen rollen som gledesdreper da ligacupfinalen ble tapt nok en gang.

I 1990-årene hadde Boro dessuten vært et vanvittig jojo-lag, men etter opprykket i 1998 slo de seg omsider til ro med 11 strake sesonger i Premier League, og i 2004 kunne man endelig juble da ligacupen ble vunnet etter finaleseier over Bolton Wanderers. Europacup-eventyret under 2004/05-sesongen endte i åttendedelsfinalen av UEFA Cupen, men sesongen etter tok de seg helt til finale i samme turnering. Der fikk de imidlertid 0-4 i sekken av spanske Sevilla. Middlesbroughs beste ligainnsats kom med andreplass helt tilbake i 1913/14-sesongen, men syvendeplassen våren 2005 var deres beste på mange tiår. Fire år senere måtte de ta et foreløpig farvel med Premier League for igjen å returnere til nivå to. Våren 2015 var de nære på å ta steget opp igjen, men måtte gi tapt for Norwich City i playoff-finalen. Noe slikt slapp de året etter, da de våren 2016 sikret seg den andre automatiske opprykksplassen på målforskjell og returnerte til Premier League.

Nå var det som sagt FA Cupens tredje runde det skulle dreie seg om denne dagen, og motstander var som også nevnt Sheffield Wednesday. Det var en gang da det var minst like stort for en britisk spiller å vinne FA Cupen som å vinne ligaen; kanskje til og med enda større. Nå skal man kanskje ikke forvente at dagens horder av utenlandske journeymen er kapable til å sette seg inn i det, og i dag er det dessverre langt viktigere å kvalifisere seg for den hersens «Champions» League eller å sikre plassen i PL for å opprettholde den vanvittige inntektsstrømmen det fører med seg. Igjen fikk vi da også et eksempel på dette da de to managere Aitor Karanka og Carlos Carvalhal valgte å gjøre henholdsvis fem og seks endringer i sine respektive startellevere i forhold til sine siste ligakamper. Dermed fikk jeg heller ikke kikket på Jordan Rhodes – noe av det jeg faktisk hadde sett frem til denne dagen – da han endte opp med å tilbringe hele kampen på benken.

Første omgang ble da også en forestilling som jeg nesten skulle hatt betalt £17,50 for å se. Det som utspilte seg ute på banen fikk en journalist til å omtale det som et argument for vinterpause i engelsk fotball, før han fulgte opp med å spørre seg om spillerne allerede faktisk hadde innvilget seg selv dette. Det sier kanskje det meste at Middlesbrough til tross for et spillemessig overtak kun registrerte ett skudd på mål. Det nærmeste de kom var imidlertid da Wednesday-keeperen bokset et frispark ut til Daniel Ayala som avsluttet høyt over fra god posisjon. Det var i hvert fall ingen fare for at noen skulle sovne, for det sørget de vanvittig irriterende elektroniske reklameplakatene rundt banen før, der de med jevne mellomrom gjorde sitt beste for å fremkalle epilepsianfall hos tilskuerne hver gang de med maksimalt blinkende diskolys som hørte mer hjemme på et rave-party skulle gjøre samtlige av de stakkars tilstedeværende oppmerksom på at Emirates flyr til seks kontinenter. Jeg kan ikke skjønne annet enn at akkurat dette må være usedvanlig forstyrrende også for spillerne(?).

Heldigvis hadde det ikke trigget noe epilepsianfall hos undertegnede da jeg etter en målløs omgang fikk lov til å bevege meg utenfor og unne meg en røyk som hittil var høydepunktet. De første 45 minuttene hadde virket grusomt lange, og flere ganger var jeg fristet til å ta frem Non-League Paper for å heller sette meg ned med den. Heldigvis ble det en god del bedre etter pause, ikke minst takket være Boro-innbytter Calum McManaman, som var et sårt tiltrengt friskt pust. Snart kom også målet, og det kom fra et frispark da Grant Leadbitter sendte ballen rett i mål fra drøyt tjue meter. Jubelen hadde knapt lagt seg da Ayala så rødt for hjemmelaget da han på kynisk vis blokkerte Fernando Forestieri med en kroppstakling da han var på vei gjennom. Det var muligens ytterligere dekning, men det var en kynisk og ufin manøver, og spanjolen måtte forlate banen. Noe overraskende virket det som om Boro faktisk hevet seg med kun ti mann, og snart fikk de sitt andre mål for dagen.

Omgangen nærmet seg halvspilt da Wednesday-keeper Joe Wildsmith leverte et svakt utspill og fikk ballen i retur. Alvaro Negredo presset ham, og klareringen fra Wildsmith gikk rett i Negredo og inn i mål til 2-0. Ingen god opplevelse for reservekeeperen som fikk en sjelden sjanse i målet. Stakkars Wildsmith måtte igjen plukke ballen ut av nettet like etter, men Christian Stuani var tydeligvis i offside da han styrte innlegget i mål. Wednesdays kanskje beste sjanse var headingen til David Jones som gikk rett på Boro-keeper Brad Guzan, og i det første tilleggsminutt fikk 23 661 tilskuere (minus de som allerede hadde gått) se at Stuani tråklet seg inn i feltet. Wildsmith reddet flott, men returen ble satt i mål av Marten de Roon som fastsatt sluttresultatet til 3-0 og sørget for Boro-avansement til fjerde runde. Man kan jo lure på om det var noe de ønsket eller ikke, men manager Karanka forsøkte tydeligvis etter kampen å overbevise om at de satset på FA Cupen…selv om mye denne dagen vitnet om det motsatte.

Det var bare å traske tilbake til stasjonen, og siden jeg hadde litt tid før 18.02-toget bevilget jeg meg igjen en pint Woodpecker på Last Orders før jeg satt kursen mot Doncaster via togbytte i Darlington. Vel fremme i Doncaster var det samme prosedyre som de to foregående dagene, da jeg igjen tok en rast ved The Little Plough, der etablissementets landlady nå raskt spurte «Strongbow?» idet jeg kikket inn døra, og nærmest begynte tappingen uoppfordret nesten før jeg rakk å svare. Det ble to glass her denne kvelden før jeg trakk meg tilbake til hotellet. Dette hadde vært en fin dag likevel, og selv om jeg neppe ser det som spesielt sannsynlig at jeg vil gjøre noen revisit til Riverside Stadium med det aller første, er jeg likevel glad for at jeg dro slik at jeg i hvert fall har fått huket av for et besøk og tatt en kikk der. På TV kunne jeg se høydepunkter fra helgens cuprunde, og før jeg etter kun noen få minutter rakk å skru av for å legge meg, hadde allerede en noldus naturligvis prestert å si at nå hadde endelig sesongens FA Cup startet opp. Nei, den startet allerede den første helgen i august, ditt naut!

 

 

English ground # 391:
Middlesbrough v Sheffield Wednesday 3-0 (0-0)
FA Cup, 3rd round
Riverside Stadium, 8 January 2017
1-0 Grant Leadbitter (58)
2-0 Alvaro Negredo (67)
3-0 Marten de Roon (90+1)
Att: 23 661
Admission: £17,50 (£15 + £2,50 booking fee)
Programme: £3
Pin badge: £2,50

 

Next game: 09.01.2017: Team Northumbria v Stockton Town
Previous game: 07.01.2017: Goole v Lancaster City

More pics