Torsdag 27.12.2012 Cleethorpes Town v Grimsby Borough
I lengre tid hadde jeg planlagt den etter hvert årlige turen over til England i romjuls/nyttårs-perioden, og etter møysommelig gjennomgang av terminlister og uttallige vurderinger (og ikke minst etter å ha avventet omberammet kamptidspunkt for flere kamper) falt omsider brikkene på plass i et puslespill jeg måtte si meg nokså tilfreds med. Min store bekymring var nå det våte været i England, som hadde ført til avlysninger av bortimot alt som var av kamper i hele landet over de siste par rundene før min avreise. Min mor tilbød seg å kjøre meg opp til flybussens holdeplass på Korsegården på E6, og hentet meg klokka 04.15 tidlig på morgenen. Snaue to timers søvn ble det på flyet til Manchester, før jeg etter hvert unnet meg litt mer søvn på toget derfra mot Cleethorpes.
En gammel kjenning fra den gamle engelske Oslo-puben Belfry skulle tilbringe jula med familie hjemme i Grimsby, og hadde tatt kontakt da han så min reiseplan. Nå hadde han imidlertid måttet melde pass grunnet familiære forpliktelser. Jeg ba ham ta kontakt dersom det skulle bli forandring i planene eller han bare følte for en pint eller to. Og idet jeg var i ferd med å hoppe av toget på stasjonen Grimsby Town, fikk jeg tekstmelding om at han var på vei til The County Hotel der jeg hadde booket rom for natten. Det er en pub med hotellvirksomhet i andre etasje, beliggende rett ved stasjonen. Og jeg hadde ikke før tatt min første slurk av pinten med Strongbow før Mark kom inn døra. En pint senere fikk jeg omsider surret meg til å sjekke inn og slenge fra meg bagasjen på mitt rom for natten. Dette ble fulgt opp med pints i en eller to andre sentrums-puber, før turen gikk til stasjonens nærmeste nabo – Wetherspoons-puben Yarborough Hotel, for å få litt vomfyll før kamp. Torsdag er Curry Club på Wetherspoons og jeg benyttet anledningen til å prøve deres nye rett; “The Flaming Dragon Curry”. Mark hadde nå bestemt seg for å bli med på kamp, og hadde likevel fått klarsignal til dette av kona. Dermed hoppet vi inn i en taxi og beordret drosjekusken i retning av «The Bradley pitches», som det heter på folkemunne.
The Bradley Football Development Centre, Bradley Community Stadium, Grimsby Community Stadium…kjært barn har mange navn. Det er uansett den tredje sesongen Grimsby Borough spiller på sitt nye stadion (etter å ha spilt sine hjemmekamper hos Brigg Town de tre sesongene før det), men ved mitt besøk var de offisielt bortelag på eget stadion! Det var nemlig duket for lokalderby mot Cleethorpes Town, som før denne sesongen flyttet inn som likestilt leietaker på Bradley Community Stadium. Etter at denne banedelingen var et faktum har den angivelig blitt en quiz-favoritt, da man nå har Grimsby Town som spiller i Cleethorpes mens Cleethorpes Town spiller i Grimsby.
Vi betalte £3 hver for inngang og ytterligere £1 for et program. Det var dessverre såpass mørkt at det var vanskelig å få tatt noen tilfredsstillende bilder av anlegget med min mobiltelefon, og vi fant i stedet raskt frem til klubbhusets bar. Jeg kan dog fortelle at jeg umiddelbart fikk assosiasjoner til Runcorn Linnets hva anlegget gjelder, selv om fasilitene for publikum hva gjelder forfriskninger var langt bedre her i Grimsby. De benyttet vi oss av ved å ta den siste oppladningen i baren. Begge klubbene er unge klubber. Cleethorpes Town ble under navnet Lincolnshire Soccer School (hvorfor skal også briter på død og liv begynne å bruke den grusomme betegnelsen soccer??) stiftet i 1998 av den gamle spilleren Tommy Watson, med fortid i både Grimsby Town og Hull City. Forrige sesong vant de Lincolnshire League, som ikke er offiselt «medlem» av den engelske fotballpyramiden og dermed ikke noen feeder-liga i den forstand. Likevel har lag derfra i de senere år tatt turen opp i ligaer som United Counties League og Central Midlands League. Og etter ligatittelen forrige sesong, fikk Cleethorpes Town innvilget sin søknad om opptak til Northern Counties East League, der de tok plass i Division One.
Enda yngre er faktisk Grimsby Borough, som så sent som i 2003 ble stiftet av 7 karer som møttes på en pub i Louth. Til tross for en middelmådig sesong i Central Midlands League ble de i 2008 invitert til å ta plass i Northern Counties East League, og de har således lenger fartstid i denne ligaen enn Cleethorpes Town. Men det er likevel sistnevnte som ligger klart best an, ved å ha blandet seg inn i den absolutte tetstriden i sin debutsesong i NCEL. På spørsmål om klubbens ambisjoner kunne en person som viste seg å være Cleethorpes Towns formann (og en overraskende ung sådan) fortelle at de eventuelt vil ta seg oppover i systemet så høyt de kan. Ellers håpet man at det vil kunne utvikle seg til å bli en skikkelig rivalisering melllom Cleethorpes Town og Grimsby Borough. Det omvendte oppgjøret tidligere i sesongen ble vunnet 2-0 av Cleethorpes Town foran 463 tilskuere, mens 320 tilskuere så det samme laget vinne 3-2 i Lincolnshire Senior Trophy i oktober.
Det nærmet seg avspark, og vi tok plass på langsiden, på høyde med den ene 16-meteren. 373 betalende tilskuere så en frisk start, der ingen av lagene la noe mellom i taklingene. Men da Borough-keeper Liam Higton felte en Town-spiller på vei gjennom resulterte det i straffespark til dagens hjemmelag. Tim Lowe sendte keeperen motsatt vei, og Cleethorpes-laget ledet 1-0 etter 24 minutter. Fem minutter senere var det klabb og babb foran Borough-målet, og ballen havnet hos Marc Cooper som doblet ledelsen. Rett før pause fikk imidlertid «The Wilderness Boys» sin redusering. En kort corner ga for en gangs skyld uttelling da ex-Grimsby Town spiller Andy Taylor kombinerte med Josh Fuller, og sistnevnte skjøt i mål nede i nærmeste hjørne.
Pausen ble brukt til å foreta en ny prøvesmaking av Strongbows pærevariant, og dette førte til at vi ikke fikk det med oss da Steve Davis headet inn et frispark og sørget for 2-2 med kun et par minutter spilt av andre omgang. Men vi fikk da i hvert fall delvis med oss jubelscenene idet vi kom ut igjen. Men var det ikke Cleethorpes Town som jublet?? Joda, de hadde gjenintatt ledelsen med 3-2 nesten direkte fra avspark, med Jack Debnam som målscorer mot gamle lagkamerater. Sånn kan det gå når man henger igjen i baren.. Det begynte nå å bli temmelig ampert, og etter en episode med knuffing ble Town redusert til 10 mann da Tim Lowe fikk to gule i løpet av få sekunder. Det første for å ha dyttet motspilleren (som også så gult), og det andre for deretter å skjelle ut dommeren etter noter. Det varte imidlertid ikke lenge før dette ble jevnet ut da også Borough-kaptein Shaun Baker fikk sitt andre gule. Med kun et par minutter igjen ble Borough igjen straffet av en tidligere lagkamerat da Jack Richardson satt inn 4-2. Og da Borough satset hodeløst fremover var det utrolig nok den tredje eks-Borough spilleren for dagen som scoret da Clee kontret, og Lee McFarland scoret alene med keeper. 5-2 og game over.
Kort etter gikk sluttsignalet, og Mark stakk umiddelbart avgårde til et fruentimmer som tydeligvis hadde begynt å etterlyse ham via sms. Jeg valgte heller å ta plass ved baren, der spillere og lagledere snart gjorde oss selskap. Det var tydelig at dette var et lokalderby utenom det vanlige, der selv spillerne fra de to lagene mikset som om de skulle være en stor kompisgjeng. Noen av de kunne fortelle om nivåforskjellen på Lincolnshire League og NCEL Division One, og om steget opp mente de forskjellen først og fremst er et større tempo. Lokalet begynte omsider å tømmes, og jeg bestilte en taxi tilbake til hotellet hvor jeg tok en siste pint før jeg trakk meg tilbake til mine gemakker.
English ground # 92: Cleethorpes Town v Grimsby Borough 5-2 (2-1) Northern Counties East League Division One Bradley Community Stadium, 27 December 2012 1-0 Tim Lowe (pen, 24) 2-0 Marc Cooper (29) 2-1 Josh Fuller (44) 2-2 Steve Davies (48) 3-2 Jack Debnam (50) 4-2 Jack Richardson (87) 5-2 Lee McFarland (90) Att: 373 Admission: £3 Programme: £1
Dag 9: Fredag 04.01.2013 Walsall – Portsmouth Etter å ha blitt servert frokost kunne jeg takke for meg og hoppe i drosjebilen som var bestilt. På perrongen på Cambridge stasjon kom et kvinnemenneske bort og spurte om jeg skulle med toget til Birmingham og hvor langt jeg eventuelt skulle. Jeg svarte bekreftende at jeg skulle med toget hele den lange veien til Birmingham, og sa meg deretter villig til å passe på at hennes gutt i 11-12 års alderen kom seg av i Stamford. Jeg spurte om han hadde vært på Stamfords Wothorpe Road, som snart kan bli en prioritert destinasjon da de skal flytte. Men han virket ikke særlig interessert i fotball, og satt seg etterhvert med snuta i en bok. Jeg fulgte hans eksempel og satt meg selv til rette med min bok fra serien som har blitt til TV-serien Game of Thrones, og i Stamford kom pjokken seg av uten problemer. Ved ankomst Birmingham New Street fant jeg frem til Ibis hotellet, men jeg hadde noen timer å slå ihjel. Som den fantasy- og Tolkien-fan jeg er, bestemte jeg meg for å ta en tur i Tolkiens fotspor. Jeg spaserte den korte turen til Birmingham Moor Street og tok toget til utkanten av Islamabad…eller var det Birmingham?? Ved Hall Green hoppet jeg av og tok fatt på en rundt 15 minutters spasertur ned til Sarehole Mill, som inspirerte Tolkien i hans barndom. Den er i dag gjort om til et museum med en tilhørende «Tolkien Trek» i området rundt, men dessverre er det kun åpent i tiden mars-oktober. Jeg var klar over dette, men ville likevel ta en kikk. Mens jeg snuste litt rundt inne på tomta der, så jeg til og med de første etniske britene jeg hadde sett siden jeg gikk av toget en halvtime før! Ikke verst…Mon tro hva Tolkien hadde ment om han hadde sett sin gamle tumleplass i dag. På veien tilbake til stasjonen vurderte jeg å stikke innom St. Andrews for å ta en nærmere kikk på hjemmebanen til Birmingham City, men jeg slo det fra meg. Dette anlegget kunne jeg få minutter senere se gjennom vinduet da toget kjørte forbi på vei inn til Birmingham Moor Street.
Halvannen å ha sått ihjel litt tid på en internettcafe, gikk jeg ned igjen til Birmingham New Street for å hoppe på toget til Bescot Stadium. Snaue 25 minutter senere gikk jeg over gangbrua fra togstasjonen over til fotballstadionet med samme navn. Jeg gikk en runde rundt anlegget før jeg avleverte £23 for en billett til borteseksjonen, og betalte ytterligere £3 for et program. Det var fortsatt rundt to timer til kampstart, men flere Portsmouth -fans hadde allerede ankommet. Det så imidlertid temmelig dødt ut, og ingen av skjenkestedene ved anlegget hadde åpnet ennå. Jeg gikk dermed de rundt 10 minuttene opp til puben The Fulbrook, som man gjerne råder bortefans å svinge utenom. Her var det imidlertid kun godt voksne stamkunder da jeg ankom, men jeg satt meg ned med en pint Strongbow og bladde litt i det flotte men ikke altfor interessante programmet. Jeg hadde for øvrig vurdert å heller dra til Plymouth denne dagen for å se Elburton Villa – Ivybridge Town, men bl.a. været i sørvest gjorde at jeg fikk betenkeligheter. Spesielt ettersom jeg ved en avlysning ikke ville ha andre alternativer i regionen. Mer fristende hadde også Newport County – Wrexham vært, men da jeg uansett skulle til Stourbridge dagen etter valgte jeg å stoppe i Birmingham denne dagen og ha base der begge dager. Nok en Strongbow ble inntatt før jeg spaserte tilbake til Bescot Stadium. Men den nye baren som averterte med at også bortefans var velkommen, ønsket nå velkommen i form av et skilt som fortalte at kun sesongkortholdere slapp inn i dag. Og hos Saddlers Club som så helt folketomt ut rett ved siden av stadionet, fikk jeg beskjed om at det kun var for medlemmer. Dermed entret jeg anlegget og fant frem til baren som nå har begynt å servere alkohol også til bortefans. Der var det stor stemning blant Pompey-fansen som tydeligvis hadde drukket tett på turen oppover. Og et av midtpunktene var selvsagt John Portsmouth Football Club Westwood – kjent som Pompey John. Han virket allerede temmelig påseilet der han sjanglet rundt og snøvlet om hvor mye han hatet Sky.
Av det magre utvalget i kjøleskapet bak disken valgte jeg meg en hittil for meg ukjent cider på plastflaske. Pompey fansen hadde allerede belaget seg på en tilværelse i League Two neste sesong, og ti poeng skal jo fortsatt trekkes fra deres nåværende poengsum. Man kan jo spørre seg hvor mange ganger man skal trekke poeng om og om igjen, men nå går det jo mot rettssak. Der skal det avgjøres hvor mye Fratton Park er verdt, i og med at Pompeys forrige eier krever et vanvittig beløp som Portsmouth’s Supporter Trust mener er totalt hinsides. Enda et argument for hvorfor klubbene ideellt sett ikke burdes eies av enkeltpersoner og private firmaer, men av klubbens supportere og lokalsamfunnet! En supporter hevdet uansett at denne rettssaken nå var utsatt, uten at jeg kan bekrefte eller avkrefte det. Jeg hadde en lengre samtale med et par andre supportere som faktisk virket like oppgitt som meg over den moderne fotballen.
Etterhvert var det tid for å ta plass på bortetribunen som nå går under navnet Sign Specialists Stand (tidligere William Sharp Stand), og vi fikk beskjed om at det var bare å ta plass der man ville. Portsmouth-fansen holdt allerede et skikkelig leven, og da spillerne rett etter kom utpå banen skrudde de opp volumet enda et hakk. Sky-kameraene var tilstede og kunne se Portsmouth starte friskt, med Paul Benson som headet like over. Men Walsall tok mer og mer over. En god Craig Westcarr fant etter en halvtime Febian Brandy med sitt innlegg, og han satt ballen i nettet bak Simon Eastwood i Pompey-målet. Pompey-fansen sang og ropte fortsatt av full hals. Og Pompey John vekslet mellom å brøle ut halvtydelige oppmuntringer til eget lag, og å komme med sjikanøse og obskøne tilrop om Sky mens han gestikulerte og veivet og banket på vinduene deler av Sky-folket tydeligvis befant seg bak. Målscorer Brandy skapte forøvrig masse trøbbel for Pompey-forsvaret med sin fart, og rett før pause doblet The Saddlers ledelsen da Eastwood måtte gi retur på en avslutning fra Brandy. Will Grigg var raskt frempå og sørget for 2-0 til pause.
Med en skuffende oppslutning på 4.038 tilskuere hadde det vært som et bibliotek på Bescot Stadium om det ikke hadde vært for Pompey-fansen, som aldri sluttet å lage en heftig atmosfære på bortetribunen. Kan hende det var derfor jeg aldri hørte mye lyd fra hjemmefolket. Pausen ble tilbragt ved baren under tribunen, med en ny flaske cider. Deler av Pompey-fansen satt tilsynelatende pris på å få pause-besøk der av Paul Hall, som tidligere har spilt for begge klubber. Det samme har Fitzroy Simpson, og sammen var de gjester ved Bescot Stadium i anledning denne kampen.
På et par TV-skjermer på veggen kunne jeg observere at andre omgang var i ferd med å bli sparket igang, men kjøpte en ny flaske cider og ble stående der sammen med en god del Pompey-fans. Med kvarteret spilt av andre omgang hadde de aller fleste imidlertid returnert til tribunen, og det samme gjorde jeg. Det første jeg så var et skudd fra Pompeys David Connolly (som jeg hørte flere rakke ned på i pausen grunnet hans fortid i Southampton), som Walsall-keeper Karl Darlow ikke gadd å slenge seg på. Men han fikk seg nok en støkk da det gikk noe nærmere mål enn forventet og faktisk sneiet stolpen. Kampen bølget nå egentlig frem og tilbake uten at jeg helt klarte engasjere meg dessverre. Det mest underholdende og imponerende var Pompey-fansen og deres innsats i form av stadig mer selvironiske sanger og rop. Westcarr var på vei gjennom for vertene, men ble stoppet av keeper Eastwood. Og på motsatt side var rollene snudd da David Connolly led samme skjebne mot keeper Darlow. Det var egentlig greit da sluttsignalet gikk, og de fleste Walsall-fans strømmet ut mens Pompey-fansen sto igjen for å applaudere Guy Whittinghams utvalgte. Pompeys manager har virkelig ikke den letteste jobben, og man kan heller ikke annet å føle med supporterne der.
Heller enn å løpe over for å rekke 21.44 toget tilbake til Birmingham, tok jeg det helt med ro og ble stående i passiar med en bortesupporter utenfor. Da ble det plutselig voldsom aktivitet og ståhei blant politiet ute på parkeringsplassen. Det viste seg at en gruppe unge Walsall-hooligans gikk til angrep på noen av de tilreisende, og politiet fikk gått imellom og ledet de i retning togstasjonen. Da jeg selv gikk over til togstasjonen kunne jeg til min irritasjon konstatere at 22.10-toget jeg hadde sjekket opp var fra Walsall; ikke fra Bescot Stadium. Og neste tog som stoppet her var 22.44. Så da ble det over 50 minutters venting på dette langt fra spennende stedet. Og selvsagt hadde jeg lagt igjen boka mi på hotellet, slik at jeg istedet tvang meg gjennom en rekke temmelig uinteressante artikler i kampprogrammet. Men det var da noe interessant der også
På toget tilbake til Birmingham New Street kunne jeg for fjerde gang på turen (også på turen til og fra Sutton Coldsfield 29/12, da det også var kamp der og det var langt travlere) igjen beskue Villa Park, som tar seg ganske godt ut når man kommer forbi med toget. Jeg hadde ikke spist stort siden frokost, så et par sandwiches ble rasket med fra en Tesco som kveldsmat før jeg trakk meg tilbake til hotellet.
Ground 97: Walsall – Portsmouth 2-0 League One Bescot Stadium, 4 January 1-0 Febian Brandy (29) 2-0 Will Grigg (40) Att: 4,038 Admission: £23 Programme: £3
Dag 10: Lørdag 05.01.2013 Stourbridge – Leamington Ved min retur til Birmingham kvelden før, møtte jeg på en rekke feststemte grupper på vei ut på nattelivet. Men da jeg ganske tidlig våknet frisk og uthvilt dagen etter, var jeg glad jeg hadde motstått fristelsen. Jeg hadde avtalt å kjapt møte en bekjent fra Wolverhampton som jeg ble kjent med for noen sesonger siden da Wolves spilte bortekamp mot Blackpool romjula 2009, og Phil var del av en større gruppe Wolves-fans jeg endte opp sammen med ute på Blackpools fantasiske natteliv. Sammen med mange andre ulver skulle han ta turen til Luton, der Wolves hadde bortekamp i FA cupen. Han tok et tog tidligere enn planlagt inn til Birmingham New Street, hvor jeg traff ham utenfor puben The Shakespeare, som ligger inne på selve stasjonen ved nedgangen til togplattformene.
Noe tidlig for en Strongbow kanskje, men det ville være uhøflig å takke nei. Så med en pint gyllen nektar hver oss hadde vi en hyggelig samtale. Han fikk tatt en kikk på boka mi, der han uttrykte begeistring over at jeg hadde nevnt ham som en av bidragsyterne, før han kastet seg over Wolves-kapittelet uten å forstå stort annet enn navn på gater, puber, spillere etc. Etterhvert kom flere av hans reisefølge, som hadde planer om å ta tog til den grusomme byen Milton Keyns og reise derfra til Luton med en minibuss de hadde bestilt. Da det dro seg mot avgang for toget deres ble det ikke tid til en ny runde, så jeg tok istedet farvel med Phil og hans reisefølge, som lurte på om jeg ikke kunne ta med meg Ståle Solbakken tilbake til Norge. Lite ante de om hva som var i vente den dagen.
Mens ulveflokken satt seg på toget, gikk undertegnede opp på internetcafeen hvor jeg slo ihjel halvannen time. Jeg sendte Phil en tanke da jeg satt en liten innsats på bl.a. Luton Town-seier over Wolves til god odds, før jeg omsider valgte å sette kursen mot Stourbridge. Jeg gikk de få metrene ned til Birmingham Moor Street og satt meg på toget til Kidderminster. Etter rundt en halv time hoppet jeg av på Stourbridge Junction, der det akkurat ble tid til en røyk før den merkelige skytteltransporten inn til stasjonen Stourbridge Town ankom. Dette skal visst være den korteste såkalte branch line i hele Europa, og doningen som transporterer passasjerene de 1,3 kilometrene og tre minuttene inn til Stourbridge Town ser mest ut som en liten minibuss på skinner. Jeg gikk gjennom undergangen og inn i High Street, der jeg entret puben The Edward Rutland. Med kun en sandwich til frokost tidligere unnet jeg meg en burgermiddag med tilhørende j2o mens jeg så FA cup oppgjøret Brighton – Newcastle sparkes igang på TV med et friskt hjemmelag. Etter inntatt måltid ble j2o byttet ut med en pint Strongbow, før jeg satt kursen mot Amblecote-området og Stourbridge FCs War Memorial Athletic Ground idet man passerte 60 minutter spilt i TV-kampen.
Den flotte portalen til anlegget dukket snaue 10 minutter senere opp på min venstre hånd, og jeg betalte mine £10 for å slippe inn på det allerede temmelig travle anlegget. Program ble også handlet inn for £2, før jeg svingte innom klubbsjappa. Der kastet jeg raskt øynene på en DVD fra forrige sesongs FA cup-omkamp mot Plymouth Argyle, som sammen med et program fra samme kamp signert av manager Gary Hackett var til salgs for den nette sum av £3. Det var et kupp jeg ikke kunne motstå, og det havnet i posen sammen med et skjerf som dessverre var i bortefargene gult og grønt. Hjemmelaget skulle møte ligafavorittene Leamington, som imidlertid hadde vaklet litt den siste tiden. Men jeg forventet en tett og jevn kamp. Det var allerede mange til stede, og inne i klubbhuset førte trengselen til en temperatur som gjorde at jeg valgte først ta en runde rundt det flotte anlegget.
Klubbhuset ligger noe merkelig plassert på siden av banens kortside, mer ut mot cricketbanen som deler den nærmeste langsiden og dessverre gjør at det ikke er noen tribune på denne siden. Dette har jeg sett før, bl.a på Lye Town’s Stourbridge Road. Men i motsetning til Lye Town som kun hadde et tau mellom fotballbanen og cricketbanen, brukte man her nå «barrikader» av typen man ser ved konserter, demonstrasjoner etc. Lokale myndigheter har bestemt at her skal det være flerbruksanlegg, så dette er dessverre ikke noe å gjøre med. Men til tross for at man ser over på den fantastisk flotte cricket pavillion trekker dette ned inntrykket noe. Her var det i perioden rundt FA cup-suksessen forrige sesong satt opp en midlertidig tribune. Det samme var tilfelle bak det nærmeste målet, der det nå heller ikke er stort annet enn mulighet for å stå flatt på bakken. Her kunne en lokal helt fortelle at det tidligere sto en tribune som imidlertid ble revet etter Bradford-brannen på 80-tallet. Til tross for dette er de resterende deler av anlegget til de grader flott og sjarmerende at jeg umiddelbart ble meget begeistret. Over på den andre langsiden står hovedtribunen med det karakteristiske midtpartiet, og et spesielt og sjarmerende trekk ved denne er at man går langs en liten gangvei/sti bak den første delen for så å komme inn på det nevnte midtpartiet. Bak det bortre målet står den flotte, klassiske Shed End, hvor min tur stoppet før jeg snudde og gikk tilbake til klubbhusets bar.
En pint Strongbow ble kjøpt inn og tatt med på utsiden, der jeg kom i snakk med en meget trivelig sesongkortinnehaver. Han kom både på oppfordring og uoppfordret mer enn gjerne fortalte om klubben og fotballen i området, og kom med forskjellige spennende anekdoter og betraktninger. Jeg lyttet intenst til hans beretning fra FA cup-suksessen og ikke minst Plymouth-kampene forrige sesong.
Angående ambisjonene denne sesongen har jo Stourbridge de siste sesongene vært en gjenganger i playoff-bildet, og han mente det ikke var noen grunn til ikke å satse på opprykk. Og da gjerne gjennom playoff, siden han var enig med meg i at Leamington må være favoritt til tittelen og direkte opprykk. Med tanke på situasjonen rundt klubbens stadion og hvorvidt Conference vil godta et anlegg som deler den ene sidelinjen med en cricketklubb, mente han dette ville kunne løses ved å sette opp midlertidige tribuner slik man gjøre under forrige sesongs stor FA cupkamper, og spille de 6-7 første kampene på bortebane slik at man lot cricketsesongen avslutte før man spilte hjemmekamper.
Han bød meg på en ny pint Strongbow før jeg ble med over på Shed End der vi ventet på at kampen skulle starte. Han ventet som meg en tett kamp, og spådde 1-1. Det hadde vært mye snakk om Stefan Moore før kampen, etter at han scoret hattrick i sin debut for Leamington. Men det var hjemmelaget som tok kontroll fra start, med en glimrende Sean Evans som tidlig skapte hodebry for gjestene. Og det var det tidligere Manchester United talentet som hadde den første store sjansen, da kun en flott redning fra Brakes-keeper Niall Cooper (ifølge min kompanjong på tribunen den fjerde keeperen Leamington benyttet i dette som var sesongens fjerde kamp mot Stourbridge!) hindret tidlig hjemmeledelse. Og etter en volley fra Leamingtons Matt Dodd som hjemme-keeper Lewis Solly måtte slenge seg så lang han var for å redde, var det det duket for Stourbridge-show. Evans trakk seg fri på venstre kant, og hans innlegg ble ekspedert i mål på volley av Jordan Fitzpatrick. 1-0 etter 12 minutter. Åtte minutter senere doblet hjemmelaget ledelsen da Leamington-kaptein Jamie Hoods forsøk på heading tilbake til egen keeper ble snappet opp av en glimrende Ben Billingham, som rundet keeper og satt inn 2-0. Ti minutter før pause måtte gjestenes keeper gi retur på et skudd fra Drew Canavan, og Sean Evans kunne pirke inn 3-0 etter litt mølje i fem-meteren.
Det var nærmest surrealistisk å se Stourbridge rundspille ligafavoritten til de grader, og Ben Billingham kunne scoret sitt andre og lagets fjerde da han headet i tverrliggeren. Et par minutter på overtid i første omgang kom hjemmekeeper Solly på halvdistanse, og nykommer Stefan Moore kunne lobbe over ham til 1-3 etter å ha blitt spilt frem av navnebror Lee Moore. Altså 3-1 til pause, men det kunne faktisk like gjerne stått 6-0, og hjemmelaget skulle muligens også hatt et straffespark.
Etter å ha spandert en pint på min lokale venn stilte vi oss på den mer nøkterne «ståplassen» bak den nærmeste målet. Leamington-folket hadde håp om at det sene målet rett før pause ville gi The Brakes en vitamininnsprøytning før andre omgang. Men det var igjen Stourbridge som fortsatte som de hadde gjort i første omgang. Et susende skudd fra Canavan ble reddet flott av Cooper, mens Billingham brant en kjempesjanse ved å skyte utenfor alene med keeper. Hjemmelaget ble nesten straffet for missene, men en heading fra gjestenes kaptein Hood ble på vanvittig vis reddet av Solly. Og da Billingham omsider satt inn 4-1 etter å ha blitt spilt gjennom, var det nok spikeren i kista med kvarteret igjen. Frustrerte Leamington-spillere protesterte vilt og mente det var en soleklar offside, men uansett offside eller ikke er det ikke til å komme utenom at Leamingtons forsvarsspill store deler av kampen var direkte sjokkerende. Men Stourbridge var da også meget gode, og leverte en fantastisk forestilling de færreste hadde drømt om.
Gjestene virket nå fullstendig resignert, og Luke Benbow satt etter 80 minutter kronen på verket med 5-1 etter mer håpløst forsvarsspill og en flott avslutning. Helt på tampen kunne det til og med stått 6-1 etter at Leon Broadhurst traff aluminiumen med en heading. Men da dommeren blåste av med 5-1 som sluttresultat, var det til stående applaus fra hjemmefans og nøytrale blant de 667 fremmøtte betalende. Både jeg og min kompanjong hadde tippet enda høyere tall og sesongbeste (som hittil er 743 mot St. Neots), men uansett slett ikke ille.
Tilbake på plass utenfor klubbhuset ble det med en pint før min lokale venn måtte trekke seg tilbake, mens jeg trakk inn i klubbhuset for å ta en kikk på interessante bilder og memorabilia på veggene. Og etterhvert kom jeg i prat med en person fra klubbledelsen som insisterte på å introdusere meg for formann Andy Pountney, som tilsynelatende nektet å tro at jeg kom fra Norge og igjen ville introdusere meg for manager Gary Hackett og en rekke andre. Det var en meget trivelig gjeng, og Pountney virket ikke av typen som spyttet i glasset.
Jeg ble værende der mye lengre enn planlagt, og ble invitert med da denne gjengen hadde tenkt seg videre ut på byen. Jeg ante ikke hvor vi kjørte, men fant ut at bestemmelsesstedet var puben The Mitre, som jeg hadde passert på vei til kampen. Der ble jeg overrakt en Ulster-pin av mannen som tidligere hadde betjent meg i klubbsjappa; Jim McComish. Mannen som ble kalt Ulster Jim viste seg å være en staut lojalist, og vi kom godt overens slik jeg også gjorde meg Pountney, Hackett og de andre.
Minnene fra kvelden der i Stourbridge blir mer og mer tåkete jo lenger ut på kvelden vi kom, men jeg husker at formann Pountney på spørsmål om stadion-situasjonen hevde at det om det blir behov for det ikke er helt uaktuelt å bygge nytt stadion. Men på dette tidspunkt var både jeg og Pountney temmelig påseilet, så jeg ville ikke legge stort i det utsagnet.
Jeg måtte etterhvert begynne å kikke på når siste tog tilbake fra Stourbridge Town hadde avgang, da jeg jo dessverre måtte forlate det lystige laget og komme meg inn til Birmingham. Jeg fikk ikke lov til å dra før Pountney hadde kjøpt en siste pint til meg, samt fått meg til å love å komme tilbake . Og han beordret Ulster Jim til å følge meg ned til togstasjonen for å sørge for at jeg fant frem.
Like etter 22.30 tok jeg den lille turen ut til Stourbridge Junction og byttet til tog inn til Birmingham Moor Street, og falt for fristelsen til å legge fra meg posen på hotellet og besøke nattklubben Reflex et steinkast unna. Der ble en time eller to tilbragt, før jeg fikk kjøpt meg noe nattmat i en burgersjappe og trakk meg tilbake mens festen fortsatt var i full sving på Reflex.
Ground 98: Stourbridge – Leamington 5-1 (3-1) Southern League Premier Division War Memorial Athletic Ground, 5 January 1-0 Jordan Fitzpatrick (12) 2-0 Ben Billingham (20) 3-0 Sean Evans (35) 3-1 Stefan Moore (45) 4-1 Ben Billingham (75) 5-1 Luke Benbow (80) Att: 667 Admission: £10 Programme: £2
Dag 11: Søndag 06.01.2013 Hjemreise Det var tid for hjemreise, selv om jeg aldri så gjerne skulle blitt lenger. Så etter å ha gått til innkjøp av Non League Paper og Football League Paper, satt jeg meg på toget ned til London Euston. Fordypet i Non League Papers kampreferater og tabeller gikk turen raskt, og selv tube-reisen fra Euston Square til Paddington var overraskende behagelig. Etter at Heathrow Express-toget hadde droppet meg på Heathrow fikk jeg sjekket inn og inntatt en bedre middag på flyplasspuben The Bridge, der British beef and Suffolk ale pie ble skylt ned med et par flasker j2o. Denne gangen var flyet hjem i hvert fall i rute, til tross for forsinkelser inn til Heathrow. Og vel hjemme i Norge rakk jeg 22.10 bussen fra Gardermoen med god margin, slik at min mor kunne plukke meg opp på Korsegården. Og sannelig hadde hun ikke med seg noe mat til meg, siden hun visste jeg kom hjem til tomt kjøleskap. Mødre er sannelig omtenksomme! Alt i alt en flott tur, der besøket i Stourbridge uten tvil blir stående som høydepunktet. Den største nedturen var de avlyste kampene, og da spesielt kampen på Worcester Citys fantastiske St. George’s Lane. Jeg hadde allerede før jeg var hjemme i Norge begynt å vurdere mulighetene for en retur for å få med denne før den forsvinner for godt etter sesongen, og har nå begynt å se på konkrete planer ved to forskjellige anledninger: En langhelg i februar kombinert med en mulig konsert i London. Og en påsketur der jeg ser muligheter for å få med både Worcester City, Clapton, og en arrangert groundhop i NCEL. Fingers crossed!
Dag 6: Tirsdag 01.01.2013 Clevedon Town – Bridgwater Town og Keynsham Town – Calne Town Det første som slo meg da jeg våknet var å sjekke internett for å finne ut hva status var for dagens kamper. Planen var å se Clevedon Town – Bridgwater Town klokka 13.00, for deretter å haste rundt en mil for å se Weston-Super-Mare – Bath City klokka 15.00. Dagen skulle avsluttes med en av to kamper i Western League: enten Hallen – Bishop Sutton (kl 19.30) eller Winterbourne United – Radstock Town (kl 19.45). På internett kunne jeg se at Clevedon Town og Weston-Super-Mare kunne rapportere om at baneinspeksjonene endte med tommelen opp for kamp begge steder. Winterbourne United hadde imidlertid allerede avlyst sin kamp, og dermed ville det eventuelt tur til Hallen. Sistnevnte hadde midlertid ingen info på sin hjemmeside, og ingen tok telefonen. Så litt før klokka 12 ble jeg kjørt ned til Clevedon av min venninne som hadde tilbudt seg å være min sjåfør for dagen.
Da vi svingte inn på Davis Lane var det tydelig at Hand Stadium ikke akkurat ligger sentralt plassert i Clevedon, og på den gjørmete og hullete veien havnet vi bak en hestetransport som skulle til hestesenteret ved siden av anlegget. Vel fremme tok jeg foreløpig farvel med min venninne som heller ville benytte anledningen til å shoppe i Clevedon, og betalte jeg meg inn med £10 som inkluderte program. Deretter fant jeg veien til klubbsjappa for å sikre meg turens første skjerf til samlingen, før jeg tok en runde rundt det ganske moderne anlegget for å ta noen bilder.
Jeg endte opp på ståtribunen bak det bortre målet, men lukta av gjødsel fra jordene bak gjorde at jeg raskt flyttet meg til ståtribunen på bortre langside. Her kunne jeg attpåtil nyte en sjelden stund i solveggen, men da kampen startet ble det fort slitsomt å stå der å myse mot sola, og jeg endte dermed opp bak målet nærmest inngangen. Det var tydelig at jeg ikke var den eneste som hadde tenkt meg videre til Weston-Super-Mare, og jeg kom i snakk med en eldre lokal groundhopper som fant det ustyrtelig festlig at hans etternavn var Hopper. Han og hans ledsagere hadde som meg tenkt seg til Weston etter kamp, med en Western League kamp senere på kvelden. Han kunne fortelle at han aldri hadde sett banen på Hand Stadium i så dårlig forfatning, men det var ingen tvil at banemannskapet hadde gjort en kjempejobb for å i det hele tatt få den spilleklar.
Clevedon Town og Bridgwater Town var før denne kampen tabellnaboer i Southern League Division One South & West, med ett poengs forsprang til hjemmelaget (selv om Bridgwater imidertid hadde hele fem kamper tilgode på sitt vertskap for dagen). Begge lag forsøkte spille fin fotball fra start på det vanskelige underlaget, men det var åpenbart ikke enkelt. Clevedon Town var det beste laget i en første omgang som var langt fra det beste jeg har beskuet. Rundt 20 minutter var spilt da Dave Stone kunne gitt Seasiders ledelsen. Gjestenes keeper Luke Purnell kunne ikke gjøre noe, men skuddet suste også like over tverrliggeren. De fem siste minuttene før pause ble det endelig litt liv i kampen, og Bridgwater Town hadde faktisk sin første sjanse et par minutter senere da Joe McLaughlin sendte i vei et skudd som så ut til å ha retning mot nettmaskene bak keeper Lee Matthews. Men forsvarer Jordan Walker fikk kastet seg frem og blokkert til corner. Istedet var det hjemmelaget som fullt fortjent tok ledelsen i neste angrep. Aron Robbins hadde et flott raid på den ene kanten, driblet av en forsvarer, skar inn i feltet, fintet bort ytterligere en forsvarer og styrte ballen i bortre hjørnet til 1-0 ledelse! Kort etter blåste dommeren av for pause, og jeg gikk for å innta dagens første pint.
Det måtte gjøres ved å gå ut porten og ut på parkeringsplassen og inn i klubbhusets bar derfra. Der fikk jeg høre hvordan rivaliseringen mellom Clevedon Town og Weston-Super-Mare tidligere var meget heftig, og at man de siste årene også har sett en rivalisering med nettopp Bridgwater Town, som heller ikke de hører hjemme spesielt langt unna. En supporter var overrasket over at det ikke var delt ut et eneste kort i et oppgjør der han påsto at det de seneste sesongene hadde haglet med gule og røde kort, knallharde dueller og taklinger, og til og med beinbrudd!
Da jeg kom ut igjen kunne Mr. Hopper fortelle at de nettopp hadde annonsert over høyttaleranlegget at Weston-Super-Mare – Bath City hadde blitt avlyst etter at dommeren hadde kommet og forlangt en ny baneinspeksjon. Dette var nyheter jeg absolutt ikke hadde ønsket meg! Nå spøkte det for en kamp kl 15.00. En kikk på internett kunne heller ikke kaste lys over situasjonen i Hallen, og selv om den ikke var markert som avlyst på mitoo eller Western Leagues hjemmeside, var det ingen som tok telefonen for å bekrefte dette. Jeg vurderte raskt Taunton, der jeg nok kunne få med meg 2/3 av kampen – og de garvede traverne mente dette slett ikke var noe dårlig valg. Mr. Hopper foreslo dessuten Keynsham Town i Western League Division One – i Bristols utkant mot Bath, og dermed på vei tilbake til min venninne. Da jeg ble fortalt at de i tillegg hadde 3G dekke, valgte jeg å sette kursen dit ved kampslutt. da dette minsket sjansen for avlysning. Samtidig fant jeg ut at Hallen-Bishop Sutton nå sto som postponed på mitoo, og dermed var jeg også uten kveldskamp. Jeg forbannet været de siste dagene idet spillerne igjen sparket i gang kampen.
I motsetning til i første omgang var det et bestemt Bridgwater Town som tok kontroll fra start, og etter 51 minutter fikk de uttelling. Ross Macnab crosset inn i feltet, og ballen landet i føttene på Tim Legg som kun hadde å sette frem foten og styre inn utligning 1-1. Etter dette fikk de 154 betalende tilskuerne se mest midtbanekrig, med spillere som så mer og mer slitne ut på en svært tung bane. Vertene hadde sjanser ved Clayton Fortune og Aron Robbins, mens gjestene hadde muligheter ved Jon Vance og Joe McLaughlin. Helt på tampen holdt «Man of the Match» Aron Robbins på å sikre hjemmeseier med en deilig stupheading, men en glimrende redning sørget for poengdeling da dommeren kort etter blåste av.
Ground 94: Clevedon Town – Bridgwater Town 1-1 (1-0) Southern League Division One South & West Hand Stadium, 1 January 2013 1-0 Aron Robins (43) 1-1 Tim Legg (55) Att: 154 Admission: £10 Program: Included
******
Jeg hastet ut porten og fant frem til min venninnes bil. Hun sa seg straks villig til å kjøre til Keynsham i stedet for Weston, der min opprinnelige planlagte kamp Weston-Super-Mare – Bath City var blant de mange som hadde blitt avlyst grunnet den vanvittige mengden regn. Jeg visste at vi ikke hadde den minste mulighet til å rekke avspark i Keynsham, men ble likevel sittende å kikke på klokka som gikk så altfor fort. Omsider dukket anlegget Crown Field opp på venstre hånd, og vi svingte inn på parkeringsplassen slik at jeg kunne hoppe ut før hun satt kursen mot en teppeforhandler i nærheten. I bua ved telleapparatet fikk jeg knakket på ruta og vekket vedkommende som satt der inne, slik at jeg kunne avlevere mine £5 for inngang samt £1 for et program. Det var nettopp passert 20 minutter spilt av oppgjøret Keynsham Town – Calne Town, og jeg ble fortalt at jeg ikke hadde gått glipp av noen verdens ting. Og den havle første omgangen jeg så vitnet virkelig om en tam forestilling. Ved pause fant jeg ut at ingen av keeperne hadde så mye som vært borti ballen med hanskene, annet enn ved et par anledninger å plassere den på femmeteren for utspill!! Det ble spekulert i om spillerne rett og slett hadde festet for hardt kvelden før (nyttårsaften) da begge lag virket trøtte, slappe og trege. Dette kunne da kun bli bedre i andre omgang!
Anlegget består hovedsakelig av en hovedtribune med delvis ståplasser og delvis sittetribune. Det er i denne hovedtribunen at garderober og andre fasiliteter befinner seg. Inkludert klubbhusets bar, som hadde inngang direkte fra tribunen og som viste oppdateringer fra den engelske fotballrunden på TV-skjermen. Med dagens andre pint i hånden (denne gang Thatcher’s Gold) konstaterte jeg at Reading tok ledelsen mot Spurs, men at det dessverre ikke varte. De lokale skrøt av 3G-dekket som for andre eller tredje gang i løpet av kort tid sørget for at deres hjemmekamp var den eneste i deres liga som «overlevde» værgudenes herjinger. Jeg må også innrømme at den så flott ut alt regnet til tross, og dette var andre gang på få dager jeg med selvsyn kunne konstatere fordelene ved dette. Men så var det denne konservative tradisjonalisten i meg da.. En kikk i programmet avslørte at gjestende Calne Town befant seg på 5. plass på tabellen, men hele 11 poeng bak ledende Hengrove Athletic. Keynsham Town på sin side lå nede på 12. plass ytterligere 7 poeng bak, og med to kamper mer spilt. Vertene hadde også fått en poengstraff på 3 poeng etter å ha benyttet en ikke spilleberettiget spiller i hjemmeseieren over Shrewton United i september.
Jeg ville høre litt mer om Keynsham Town, men ble plutselig oppmerksom på en person i Reading-lue og matchende skjerf. Han ble som meg noe overrasket over å støte på en Reading-supporter her, men han kunne fortelle at han bodde der og ofte var på Keynsham Towns kamper. Vel og merke når han ikke var i Reading-området for å spille bordtennis for en av bordtennisklubbene der, noe han fortsatt la ut om da spillerne kom tilbake på banen. En ny cider ble kjøpt og bragt med ut på tribunen der jeg satt meg med den lokale Reading-supporter og hans ledsagere (en av de en Larkhall Athletic supporter), som kunne fortelle litt mer om non-league fotballen i området. Eventuelt opprykk til Western Leagues Premier Division var med tabellsituasjonen ikke noe tema, men de kunne fortelle at Keynsham tidligere har vært der oppe og rykket ned derfra så sent som for noen år siden. Samtidig mente de at konkurransen i Western League har tilspisset seg de siste sesongene, og det var ganske interessant å høre. Et lag som Cadbury Heath har jo for eksempel tatt ligaens øverste nivå med storm som nyopprykket lag.
Spesielt gjestene fra Wiltshire hadde tydeligvis våknet litt i pausen, for det var langt friskere takter fra start av. Keeperne fikk om ikke annet litt mer trim, men de avslutningene som virket farlige gikk fortsatt like utenfor. Men omsider fikk bortelaget uttelling etter et frispark fra rundt 25 meter. Kyle Rigley sendte ballen over på bakre stolpe, der Greg Tindle halvveis bommet på ballen. Det var likevel nok til at hjemme-keeper Lionel Fear fomlet ballen såpass at Tindle kunne dytte inn ledermålet. 0-1 etter 73 minutter. Nå våknet Keynsham Town noe, og presset mer fremover på banen. Men Calne-forsvaret virket å ha kontroll på det som kom, og keeperen Steve Allison ryddet også opp i et par sjanser. Dermed kunne de 50 tilskuerne konstatere at det endte med 0-1 bortesiger, og undertegnede tok en siste pint i baren mens jeg avtalte henting et kvarters tid senere.
Jeg tok farvel med Crown Field og foreslo å spandere en pubmiddag på min venninne. Dermed ble det en fortreffelig Aberdeen Angus Steak på en pub i nærheten, og cider ble byttet ut med j2o. Etter en lang dag var vi begge slitne da vi omsider kom hjem til henne igjen, og mens hun tok kvelden idet Match of the Day kom på skjermen, bestemte jeg meg selv for hvertfall å se til bildene fra Readings tap på White Hart Lane ble vist…selvsagt nest sist av alle kampene. Og jeg hadde en tidlig start dagen etter.
Ground 95: Keynsham Town – Calne Town 0-1 (0-0) Western League Division One Crown Field, 1 January 2013 0-1 Greg Tindle (73) Att: 50 Admission: £5 Programme: £1
Dag 7: Onsdag 02.01.2013 Radford – Holbrook Sports Jeg var tidlig oppe og ble etter en dusj servert deilig engelsk frokost, før vi omsider satt kursen mot Bristol Parkway. Min venninne slapp meg av der på vei til jobb med £30 i bensinpenger som takk for sjåførgjerningen under min visitt. Jeg hadde tid til å raske med meg en avis før jeg satt meg på 08.39 toget og studerte fotballresultatene fra dagen før. Etter igjen å ha byttet på Birmingham New Street var jeg på vei mot Nottingham, der jeg ankom i 11.30-tiden. Da jeg uansett skulle benytte meg av Nottingham-trikken i forbindelse med min planlagte kamp senere på dagen, hoppet jeg på trikken og betalte £3,50 for en dagsbillett. Allerede på første stopp, Lace Market, hoppet jeg av og befant meg omtrent rett utenfor Ibis-hotellet jeg hadde booket for natten. Etter å ha sjekket inn forsøkte jeg uten hell å finne informasjon vedrørende kveldens kamper, og hvorvidt de var i fare for avlysninger eller ikke. Planen var å se Radford – Holbrook Sports i East Midlands Counties League, men jeg hadde også et par backup-kamper i tilfelle. En av disse var det meget interessante toppoppgjøret i samme liga mellom Barrow Town og Borrowash Victoria, som på en måte var mer fristende. Men jeg var meget usikker på følgende av regnværet der nede i Barrow-upon-Soar, hvor Barrow Town spiller rett ved elven Soars bredder. I verste fall hadde jeg også et alternativ i Conference-kampen Tamworth – Nuneaton.
Jeg forlot hotellet for å ta en kikk rundt i Nottingham, der jeg ikke hadde vært på en stund. Jeg gikk til fots inn i sentrum og fikk tatt en kikk på statuen av manager-legenden Brian Clough, før jeg vendte snuta mot Englands eldste pub. Puben ved navn Ye Olde Trip To Jerusalem, med deler som rett og slett er delvis hugget ut av fjellet under Nottingham Castle, skal ha vært skjenkested så tidlig som i 1189. Og jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg måtte smake på varene. Men etter et kjapt glass var jeg igjen på farten, spaserende ned forbi togstasjonen og ned mot Trent Bridge. Like før denne gikk tok jeg en avstikker for å ta en nærmere kikk på Meadow Lane, hjemmebanen til verdens eldste ligaklubb, Notts County. Derfra gikk turen videre over Lady Bay Bridge, over til den andre siden av elven Trent, og forbi Nottingham Forests hjemmebane City Ground.
På vei tilbake valgte jeg å stoppe innom Hooters for å unne meg et eminent burgermåltid servert av lettkledde skjønnheter, men som også kostet flesk. Etter en lang spasertur rundt i Nottingham bar det tilbake til hotellet for å ta en dusj og skifte før jeg måtte ta en beslutning på hva jeg skulle gjøre. Forsatt ingen informasjon på nettet og ingen som svarte på telefonen hos Radford. Jeg ble liggende på sengen og kikke litt på det underholdende spørreprogrammet Pointless mens jeg avventet.
Det nærmet seg tidspunktet hvor jeg måtte hoppe på toget om jeg skulle se Barrow Town eller Tamworth. Og da jeg for femte gang prøvde å oppnå telefonisk kontakt med Radford, bestemte jeg meg for at om de nå ikke svarte, ville jeg satse alt på ett kort og gå ut fra at Radford-kampen ble spilt. Men denne gangen svarte en mannsperson i andre enden, og han kunne bekrefte at det etter nøye vurdering tidligere på dagen hadde blitt bestemt at kampen ville bli spilt. Dermed satt jeg meg ikke lenge etter på trikken mot Hucknall, og ble med denne til holdeplassen Beaconsfield Street. Der hoppet jeg av og orienterte meg ved hjelp av mitt utprintede kart gjennom det beryktede Hyson Green-området av Nottingham. Etter snaue fem minutter svingte jeg inn Selhurst Street og fant inngangen til Radfords hjemmebane med samme navn.
En person i porten bekreftet at de hadde åpnet, og jeg betalte £5 for inngang pluss £1 for et program. Selv med en snau time til kampstart var det allerede rundt 10 personer i den lille baren, og den eldre karen bak baren solgte meg en kald Strongbow på boks. Jeg tok raskt en tur rundt det lille anlegget, hvis fasiliteter først og fremt var å finne bak det nærmeste målet. Der finner man klubbhuset og stå- og sittetribuner (med søyler malt i lagets lilla og lyseblå farger annenhver gang) bortover mot den bortre langsiden, som ikke huser stort annet enn laglederbenkene. Den nærmeste langsiden derimot kunne hvertfall by på tak over hodet for noen av de stående tilskuerne som måtte befinne seg her. Bak det bortre målet var det absolutt ingenting, annet enn en liten gressvoll, et nett, og boligbebyggelse lenger bak. Tilbake i baren fikk jeg overtalt bartenderen til å selge meg Radford-skjerfet som hang over baren, samtidig som han fisket nok en kald Strongbow ut av kjøleskapet.
Det ble stor oppstandelse og undring da de fant ut at jeg hadde tatt turen fra Norge for å se dagens kamp, og formann Bob Thomas ble tilkalt for å hilse på. Han hadde selv spilt for klubben, sammen med en av de andre i ledelsen. De ga nå en inngående og velkommen innføring i temaer som Radford FC, East Midlands Counties League, og den lokale fotballen generelt. Han kunne fortelle at de hadde en haug av lokale lag å velge mellom når rivaler skulle utpekes. Men gang på gang trakk han frem Basford United som er et topplag i denne ligaen, og som visstnok har en god del penger. En annen klubb som ble nevnt var NCEL-klubben Arnold Town, og formann Thomas skjøt da inn at de visstnok skal være i store økonomiske problemer, og at man frykter for klubbens fremtid. Dette penset samtalen over på temaet kriserammede klubber, og jeg lurte på om det hadde vært en trykkfeil da jeg leste i avisen at Hucknall Town hadde tapt hele 0-13 mot Loughborough Dynamo. Det kunne de fortelle at det ikke var, men at klubben ved trikkelinjens nordlige endepunkt var i full oppløsning og kun hadde stilt med 8 spillere! De mente at det er såpass alvorlig at de i første rekke nå visstnok kun konsentrerer seg om å klare å fullføre sesongen, som fort kan vise seg å bli klubbens siste.
Om Radford er det for øvrig det å fortelle at klubben i engelsk fotballsammenheng er ganske ung; stiftet i 1964 som Manlove & Alliots. Etter at firmaet som ga de navnet flyttet til Skottland noen år senere, byttet de navn til Radford Olympic og ble den første engelske amatørklubb som fikk tillatelse til å bære reklame på draktene. Klubben byttet til såkalt Saturday football og tok plass i East Midlands Regional League og senere Central Midlands League, der Olympic-delen av navnet ble droppet i 1987. Og de var altså en av klubbene som tok et steg opp og tok plass i den nye step 6-ligaen East Midlands Counties League da denne ble stiftet i 2008.
Det nærmet seg avspark, og det var en nokså tung matte også her. Det var kanskje medvirkende til at spillet var alt annet enn imponerende i starten av kampen. Men det var ikke gått altfor mange minuttene før en av bortespiller dro fordel av passivt forsvarsspill ved å fra sin kant storme inn i feltet og avlsutte i bortre hjørnet til 0-1. Radford virket totalt tafatte, og mesteparten av spillet foregikk på deres halvdel av banen. Gjestene presset på, mens Radford klarerte ved å forsøke å mæle ballen så langt de kunne oppover banen, der Holbrook Sports’ forsvar fanget opp ballen og kunne starte et nytt angrep. Jeg reflekterte over at det nok er en god grunn til at Radford ligger der de ligger på tabellen (tredje sist), selv om gjestene også befant seg på nedre halvdel (dog med en del kamper tilgode), og snart lå ballen i nettet bak hjemmelagets keeper for andre gang. Holbrook Sports puttet på et tredje mål før dommeren blåste for pause på stillingen 0-3, og det var på tide med en ny boks Strongbow i baren.
Hjemmefolket var alt annet enn imponert, men jeg ble fortalt at laget denne sesongen hadde hatt store utfordringer. Så sent som i sommer sto de uten en eneste spiller etter at hele trenerteamet forlot klubben etterfulgt av samtlige spillere!! I så måte var de forberedt på at dette ville bli en tung sesong. På spørsmål om klubben ved en senere anledning ville være interessert i et opprykk til eksempelvis Northern Counties East League eller om de var fornøyd med en tilværelse på step 6, svarte ledelsen at de ikke var fremmed for et eventuelt opprykk om klubben var klar for det. Men de var slett ikke sikre på at det ville bli NCEL, da det ville være i det sydlige geografiske grenseland for den step 5-ligaen. Nottingham ligger i et slags grenseland mellom Midland Football Alliance, NCEL og United Counties League. Man jo har jo Arnold Town og enda sydligere Long Eaton i NCEL, men dette er en liga dominert av bortekamper i Yorkshire. Den kabalen vil de imidlertid ikke måtte finne ut av riktig ennå.
Men det Radford-laget som inntok banen for andre omgang fikk meg til å undres hvor det var blitt av hjemmelaget fra de første 45 minuttene. De gikk nemlig rett i strupen på Holbrook Sports, og var totalt ugjenkjennelige der de presset på og rullet opp sjanse etter sjanse. Før minuttet var spilt smalt ballen i tverrliggeren, og i det påfølgende angrepet var det kun en flott parade av keeperen som hindret scoring for Radford. Etter corneren som fulgte satt hjemmelagets Jahrad Russell inn reduseringen til 1-3, og den utrolige forvandlingen hadde bragt nytt liv i kampen. Radford burde redusert ytterligere noen minutter senere, men igjen var tverrliggeren i veien. Fra min posisjon på langsiden ute på 20 meter, så det også ut som om Radford ble snytt for et straffespark da en av deres spillere ble hindret og dratt i trøya så han mistet balansen i avslutningsøyeblikket. Borte-keeperen var nå en travel mann, og måtte flere ganger i aksjon for å hindre ytterligere redusering. Men plutselig fikk gjestene fra Derbyshire muligheten de ventet på, og deres kontring førte til klabb og babb foran målet. Noe uheldig klarerte en Radford-spiller ballen i en lagkamerat, og gjestenes spiss kastet seg frem og pirket inn 1-4. Nå gikk noe av lufta ut av Radford, og selv om de fortsatt dominerte var gjestene mer med på notene. Men etter at et par gode Radford-angrep endte resultatløst, begynte man tilsynelatende å vente på sluttsignalet. Og da Holbrook Sports fikk et heldig femte mål, var det den siste spikeren i kista. Linjemannen som opererte på denne siden var forøvrig stadig i passiar med oss som befant oss ved sidelinjen mens ballen var ute av spill. Etter at de 55 tilskuerne hadde sett dommeren blåse for full tid med 1-5 som sluttresultat, kunne da også noen av de lokale fortelle at han hadde for vane å nettopp gjøre det – mens den andre linjemannen hadde for vane å kalle til seg dommeren ved hver minste ting. Det var tydelig at de var vant med å se den samme dommertrioen igjen og igjen.
Inne i baren forhørte jeg meg litt om hvordan man så på toppstriden i ECML denne sesongen. De fleste mente at Barrow Town var den store favoritten til tittelen og eventuelt opprykk, med hardest konkurranse fra Basford og Borrowash Victoria. Barrow Town sto med imponerende 16-2-0 før denne kveldens kamper, og tok imot nettopp Borrowash Victoria til dyst mens jeg beskuet kampen på Selhurst Street. Der gikk Barrow Town på sesongens første tap med 0-1, og det tetter seg til i toppen. Etter en forfriskning i baren ønsket jeg Radford folket lykke til, takket for meg, og gikk for å oppsøke trikkeholdeplassen Hyson Green Market rett nede i veien. Jeg kunne se det kom en trikk bak med og satt opp farten slik at jeg rakk frem til holdeplassen akkurat idet den stoppet der. Jeg hoppet av på Lace Market og gikk til innkjøp av noe munngodt før jeg trakk meg tilbake til hotellrommet.
Ground 96: Radford – Holbrook Sports 1-5 (0-3) East Midlands Counties League Premier Division Selhurst Street, 2 January 2013 0-1 0-2 0-3 1-3 Jahrad Russell 1-4 1-5 Att: 55 Admission: £5 Programme: £1
Dag 8: Torsdag 03.01.2013: Fotballfri i Cambridge Jeg kunne unne meg litt ekstra søvn igjen, og sjekket ikke ut før klokka 12. Jeg fikk sette igjen bagen for litt vandring og handling rundt i det fortsatt meget travle Nottingham sentrum. Etter å ha hentet bagen igjen, satt jeg kursen mot Nottingham stasjon og hoppet etterhvert på 15.34 toget mot Norwich. Like før jeg hoppet av for å bytte tog i Ely, kunne jeg se ut av vinduet hvordan regnet hadde ført til voldsom flom. Høyspentmaster sto ute i en innsjø, mens trærne rundt kun hadde toppen av trekronene over vannet. Etter togbytte i Ely tok jeg fatt på siste etappe til Cambridge, der jeg tok en taxi til en venninne jeg hadde lovet å besøke. Vi hadde en trivelig kveld med en deilig middag på den lokale puben Carlton Arms før vi trakk oss tilbake.
Dag 1: Torsdag 27.12.2012 Cleethorpes Town – Grimsby Borough I lengre tid hadde jeg planlagt den etterhvert årlige turen over til England i romjuls/nyttårs-perioden, og etter møysommelig gjennomgang av terminlister og uttallige vurderinger (og ikke minst etter å ha avventet omberammet kamptidspunkt for flere kamper) falt omsider brikkene på plass i et puslespill jeg måtte si meg nokså tilfreds med. Min store bekymring var nå det våte været i England, som hadde ført til avlysninger av bortimot alt som var av kamper i hele landet over de siste par rundene før min avreise. Min mor tilbød seg å kjøre meg opp til flybussens holdeplass på Korsgården på E6, og hentet meg klokka 04.15 tidlig på morgenen. Snaue to timers søvn ble det på flyet til Manchester, før jeg etterhvert unnet meg litt mer søvn på toget derfra mot Cleethorpes. En gammel kjenning fra den gamle engelske Oslo-puben Belfry skulle tilbringe jula med famile hjemme i Grimsby, og hadde tatt kontakt da han så min reiseplan. Nå hadde han imidlertid måttet melde pass grunnet familiære forpliktelser. Jeg ba ham ta kontakt dersom det skulle bli forandring i planene eller han bare følte for en pint eller to. Og idet jeg var i ferd med å hoppe av toget på stasjonen Grimsby Town, fikk jeg tekstmelding om at han var på vei til The County Hotel der jeg hadde booket rom for natten. Det er en pub med hotellvirksomhet i andre etasje, beliggende rett ved stasjonen. Og jeg hadde ikke før tatt min første slurk av pinten med Strongbow før Mark kom inn døra. En pint senere fikk jeg omsider surret meg til å sjekke inn og slenge fra meg bagasjen på mitt rom for natten. Dette ble fulgt opp med pints i en eller to andre sentrums-puber, før turen gikk til stasjonens nærmeste nabo – Wetherspoons-puben Yarborough Hotel, for å få litt vomfyll før kamp. Torsdag er Curry Club på Wetherspoons og jeg benyttet anledningen til å prøve deres nye rett; “The Flaming Dragon Curry”. Mark hadde nå bestemt seg for å bli med på kamp, og hadde likevel fått klarsignal til dette av kona. Dermed hoppet vi inn i en taxi og beordret drosjekusken i retning av «The Bradley pitches», som det heter på folkemunne.
The Bradley Football Development Centre, Bradley Community Stadium, Grimsby Community Stadium…kjært barn har mange navn. Det er uansett den tredje sesongen Grimsby Borough spiller på sitt nye stadion (etter å ha spilt sine hjemmekamper hos Brigg Town de tre sesongene før det), men ved mitt besøk var de offisielt bortelag på eget stadion! Det var nemlig duket for lokalderby mot Cleethorpes Town, som før denne sesongen flyttet inn som likestilt leietaker på Bradley Community Stadium. Etter at denne banedelingen var et faktum har den angivelig blitt en quiz-favoritt, da man nå har Grimsby Town som spiller i Cleethorpes mens Cleethorpes Town spiller i Grimsby.
Vi betalte £3 hver for inngang og ytterligere £1 for et program. Det var dessverre såpass mørkt at det var vanskelig å få tatt noen tilfredsstillende bilder av anlegget med min mobiltelefon, og vi fant i stedet raskt frem til klubbhusets bar. Jeg kan dog fortelle at jeg umiddelbart fikk assosiasjoner til Runcorn Linnets hva anlegget gjelder, selv om fasilitene for publikum var langt bedre her i Grimsby. De benyttet vi oss av ved å ta den siste oppladningen i baren.
Begge klubbene er unge klubber. Cleethorpes Town ble under navnet Lincolnshire Soccer School (hvorfor skal også briter på død og liv begynne bruke den grusomme betegnelsen soccer??) stiftet i 1998 av den gamle spilleren Tommy Watson, med fortid i bådd Grimsby Town og Hull City. Forrige sesong vant de Lincolnshire League, som ikke er offiselt «medlem» av den engelske fotballpyramiden og dermed ikke noen feeder-liga i den forstand. Likevel har lag derfra i de seneste år tatt turen opp i ligaer som United Counties League og Central Midlands League. Og etter ligatittelen forrige sesong, fikk de innvilget sin søknad om opptak til Northern Counties East League, der de tok plass i Division One. Enda yngre er faktisk Grimsby Borough, som så sent sm i 2003 ble stiftet av 7 karer som møttes på en pub i Louth. Til tross for en middelmådig sesong i Central Midlands League ble de i 2008 invitert til å ta plass i Northern Counties East League, og de har således lenger fartstid i denne ligaen enn Cleethorpes Town. Men det er likevel sistnevnte som ligger klart best an, ved å ha blandet seg inn i den absolutte tetstriden i sin debutsesong i NCEL. På spørsmål om klubbens ambisjoner kunne en person som viste seg å være Cleethorpes Towns formann (og en overraskende ung sådan) fortelle at de eventuelt vil ta seg oppover i systemet så høyt de kan. Ellers håpet man at det ville kunne utvikle seg til å bli en skikkelig rivalisering melllom Cleethorpes Town og Grimsby Borough. Det omvendte oppgjøret tidligere i sesongen ble vunnet 2-0 av Cleethorpes Town foran 463 tilskuere, mens 320 tilskuere så det samme laget vinne 3-2 i Lincolnshire Senior Trophy i oktober.
Det nærmet seg avspark, og vi tok plass på langsiden, på høyde med den ene 16-meteren. 373 betalende tilskuere så en frisk start, der ingen av lagene la noe imellom i taklingene. Men da Borough-keeper Liam Higton felte en Town-spiller på vei gjennom resulterte det i straffespark til dagens hjemmelag. Tim Lowe sendte keeperen motsatt vei, og Cleethorpes-laget ledet 1-0 etter 24 minutter. Fem minutter senere var det klabb og babb foran Borough-målet, og ballen havnet hos Marc Cooper som doblet ledelsen. Rett før pause fikk imidlertid «The Wilderness Boys» sin redusering. En kort corner ga for en gangs skyld uttelling da ex-Grimsby Town spiller Andy Taylor kombinerte med Josh Fuller, og sistnevnte skjøt i mål nede i nærmeste hjørne.
Pausen ble brukt til å foreta en ny prøvesmaking av Strongbows pærevariant, og dette førte til at vi ikke fikk det med oss da Steve Davis headet inn et frispark og sørget for 2-2 med kun et par minutter spilt av andre omgang. Men vi fikk da hvertfall delvis med oss jubelscenene idet vi kom ut igjen. Men var det ikke Cleethorpes Town som jublet?? Joda, de hadde gjenintatt ledelsen med 3-2 direkte fra avspark, med Jack Debnam målscorer mot gamle lagkamerater. Sånn kan det gå når man henger igjen i baren.. Det begynte nå å bli temmelig ampert, og etter en episode med knuffing ble Town redusert til 10 menn da Tim Lowe fikk to gule i løpet av få sekunder. Det første for å ha dyttet motspilleren (som også så gult), og det andre for deretter å skjelle ut dommeren etter noter. Det varte imidlertid ikke lenge før dette ble jevnet ut da også Borough-kaptein Shaun Baker fikk sitt andre gule. Med kun et par minutter igjen ble Borough igjen straffet av en tidligere lagkamerat da Jack Richardson satt inn 4-2. Og da Borough satset hodeløst fremover var det utrolig nok den tredje eks-Borough spilleren for dagen som scoret da Clee kontret, og Lee McFarland scoret alene med keeper. 5-2 og game over.
Kort etter gikk sluttsignalet, og Mark stakk umiddelbart avgårde til et fruentimmer som tydeligvis hadde begynt etterlyse ham via sms. Jeg valgte heller å ta plass ved baren, der spillere og lagledere etterhvert gjorde oss selskap. Det var tydelig at dette var et lokalderby utenom det vanlige, der selv spillerne fra de to lagene mikset som om de skulle være en stor kompisgjeng. Noen av de kunne fortelle om nivåforskjellen på Lincolnshire League og NCEL Division One, og om steget opp mente de forskjellen først og fremst er et større tempo. Lokalet begynte omsider å tømmes, og jeg bestilte en taxi tilbake til hotellet hvor jeg tok en siste pint før jeg tok kvelden.
Ground 92: Cleethorpes Town – Grimsby Borough 5-2 (2-1) Northern Counties East League Division One Bradley Community Stadium, 27 December 2012 1-0 Tim Lowe (pen, 24) 2-0 Marc Cooper (29) 2-1 Josh Fuller (44) 2-2 Steve Davies (48) 3-2 Jack Debnam (50) 4-2 Jack Richardson (87) 5-2 Lee McFarland (90) Att: 373 Admission: £3 Programme: £1
Dag 2: Fredag 28.12.2012 Fotballfri i Portishead Jeg våknet noe uggen, men etter en dusj var jeg raskt frisk og rask. Innkjøpt frokost ble inntatt på toget, og etter togbytte i Doncaster og Birmingham New Street, ankom jeg omsider Bristol Temple Meads etter snaue fire og en halv times togreise. Ved et par tidligere anledninger har jeg planlagt besøk i Bristol for å se Bristol City med min kompis Steve, men avlysninger etc har sørget for at dette har utgått. Derfor tenkte jeg benytte denne dagen med fotballfri til å besøke Steve i Portishead, der han bor. Han hadde fått sin far til å kjøre inn til Bristol for å plukke meg opp på stasjonen. Og Steve sto allerede der og ventet ved billettbarrierene da jeg kom av toget.
Turen gikk til Portishead, der vi snart la ut på en pub-til-pub-runde. Og da vi fant ut at puben The Plough hadde Skrewdriver på jukeboxen var det jo bare nødt til å bli en bra kveld. Det ble noe senere enn planlagt, og da jeg tok kvelden på Steve’s sofa i 03.30 tiden var jeg noe bekymret for min relativt tidlige avreise dagen etter.
Dag 3: Lørdag 29.12.2012 Sutton Coldfield Town – Kidsgrove Athletic Til tross for en heftig kveld på byen i Portishead kvelden før, var formen overraskende bra da jeg våknet. Steve’s far tilbød seg å kjøre meg inn til Bristol Temple Meads slik at jeg kunne rekke 11.00 toget. Han kom for å plukke oss opp allerede før klokka 10, og kjørte en liten omvei for å vise frem Bristol-attraksjonene Clifton Suspension Bridge og skuta SS Great Britain. Etter å ha gitt Steve’s far £10 og tatt avskjed med de to, satt jeg meg på toget til Worcester med frokost fra WHSmith. På dagens meny sto oppgjøret Worcester City – Gainsborough Trinity i Conference North. Stadion-messig var besøket på fantastiske St. George’s Lane ment å bli turens høydepunkt, da dette er Worcester Citys siste sesong der før bulldozerne kommer. Rob er min eldste kompis fra Reading, men bor nå i Worcester, og han hadde vist interesse for å bli med på dagens kamp. Men jeg hadde ikke før satt meg ned på toget før jeg fikk melding fra Rob, som kunne fortelle at han hadde våknet opp til stiv kuling og øsende regn, og at kampen var avlyst. Det var meldingen jeg fryktet mest av alt denne dagen, og en telefon til Worcester City bekreftet dette. Heldigvis hadde jeg forberedt meg godt ved å lage en liste over alternative kamper med hjemmelagenes telefonnumre, men den ene etter den andre kunne opplyse om det samme: «Sorry, game is OFF. Waterlogged pitch!». Blant de som ble kontaktet var Redditch United, Alvechurch, Solihull Moors, Stourbridge og Stourport Swifts. I verste fall kunne jeg alltids tatt turen for å se Aston Villa eller Wolverhampton Wanderers, men først hadde jeg et siste ess i ermet. Noen vil kanskje vite at Sutton Coldfield Town spiller på et såkalt 3G-underlag – et tredjegenerasjons kunstgress. Dette blir faktisk mer og mer vanlig blant klubber lenger ned i non league systemet, og underlaget tåler regn langt bedre enn naturgress. Jeg hadde også lagt merke til at mens alle divisjonens øvrige kamper måtte avlyses uka før, hadde kampen på Coles Lane blitt spilt. Så jeg hadde forhåpninger om at også kampen i dag skulle kunne spilles. Og ganske riktig, på telefon til klubben ble jeg opplyst om at joda, her vil det bli spilt kamp. Jeg hadde imidlertid reservert hotell i Worcester uten avbestillingsmuligheter, og måtte innom der med bagasjen. Etter togbytte i Cheltenham Spa ankom jeg Worcester Foregate Street og kunne spasere den ikke altfor lange veien ned til Severn View Hotel, som også virket å ha pubdrift i førsteetasje som hovedgesjeft. En surrete utlending med snodig aksent fikk omsider innlosjert meg og vist meg bakdøra til bruk ved sen hjemkomst. Der de hadde lagt ut barrikade av sandsekker med tanke på den faretruende høye vannstanden i elven Severn rett på andre siden av veien.
Snart var jeg i rask gange tilbake mot Worcester Foregate Street, der jeg satt meg på toget til Birmingham. På stasjonen University skiftet jeg til toget mot Foar Oaks, og steg av på nest siste stopp; nemlig Sutton Coldfield. Med tre kvarter til kampstart og regn i lufta valgte jeg etter en kjapp røykepause å benytte meg av den eneste taxien som sto der. Taxisjåføren kunne fortelle at eieren av taxiselskapet og broren hans begge spilte fotball. De pleide begge å spille for Aston Villa, hevdet han. Jeg fikk bekreftet min mistanke da han på spørsmål fortalte at det var snakk om Stefan Moore. Han virket noe overrasket da jeg fortalte at han for tiden var storscorer på non-leagues step 3. Tilfeldigvis leste jeg dagen etter i Non League Paper at Stefan Moore hadde forlatt St. Neots Town.
Vel fremme kjørte vi rett inn på anlegget, forbi vaktene som slapp oss forbi, og inn på parkeringsplassen foran klubbhuset bak det ene målet. Der hoppet jeg ut og inntok klubbhusets bar, og en representant for klubben kunne fortelle at de riktignok hadde noen skjerf på lager et eller annet sted på anlegget. Men de hadde blitt forlagt under en opprydding/flytting for ikke lenge siden og ikke kommet til rette igjen foreløpig. Jeg gjorde kål på min cider og gikk for å slå kloa i et program. Ærlig som jeg er gjorde jeg samtidig den kombinerte vakta/programselgeren oppmerksom på at jeg ikke hadde betalt mine inngangspenger. Han fikk £7 for entre samt £1.50 for et program.
Hjemmelaget med det flotte kallenavnet The Royals hadde 4 strake seire i Northern Premier League Division One South, og med 6-1-1 på de 8 siste kampene var de favoritter mot et Kidsgrove Athletic som hadde slitt i ligaen så langt. En runde rundt anlegget ble foretatt, og det ble til og med tid til enda en kjapp Strongbow før avspark. Jeg tok plass på ståtribunen bak det bortre målet, og prøvde å unngå lekkasjene der det dryppet vann. Her hadde jeg selskap av en gruppe som åpenbart var den harde kjernen av hjemmesupporterne, og som benyttet den åpenbart avslappede holdningen på Coles Lane til å nyte en pose medbragt polsk boksøl. Coles Lane domineres noe av den litt snodige hovedtribunen på den ene langsiden. Den er opphøyd fra bakken og entres originalt nok via en trapp ved å gå inn en dør på den ene siden! Og den ser ganske høy ut i forhold til resten av proporsjonene.
Sutton gikk ut på en måte som tydet på at de hadde til hensikt å opprettholde sin gode resultatrekke, og tidlig hadde de to muligheter. Grove-keeper David Dyson reddet flott Luke Chapmans skudd, før sistnevnte skjøt like utenfor på volley etter at ballen hadde blitt headet ned til ham. Det var ingen overraskelse da Mark Danks skar inn i feltet, plasserte ballen i det bortre hjørnet og ga hjemmelaget ledelsen 1-0 etter 17 minutter. Men gjestene fra Staffordshire har også målfarlige folk, og to av disse var involvert da de utlignet etter 34 minutter. Målsniken Liam Shotton avanserte til dødlinja og fant makker Andrew Kinsey som kunne bredside inn 1-1. Kun fire minutter senere hadde Kidsgrove snudd kampen, og igjen var det Kinsey. Han fikk avansere med ballen uten inngripen fra de ryggende Sutton-forsvarerne, og takket ved å sende i vei et skudd som snek seg forbi Lee Evans i Royals-målet.Vertene var nå på gyngende grunn, og var kanskje fornøyd med at det «kun» sto 1-2 til pause..?
Pause-pinten ble inntatt i samtale med en av de lokale, som kunne fortelle at divisjonskollega Romulus (som er leietakere på Coles Lane) hører også de hjemme i Sutton Coldfield. De startet opprinnelig som et Sunday league lag, men hadde raskt slik fremgang etter bytte til dn «vanlige» pyramiden at de trengte et nytt sted, mer passende sted å spille sine kamper. Plakater på Coles Lane kunne for øvrig fortelle at neste kamp der var nettopp Romulus – Sutton Coldfield Town. Jeg var interessert i å høre mer om deres «3G pitch», som vedkommende ytret tilfredshet med. Dette begrunnet han ikke bare med at den takler det bedre når værgudene slår seg vrange, men også med at det visstnok skal være gunstig økonomisk for klubben (noe som for øvrig ble understreket av Stuart Hammond’s spalte i Non League Paper dagen etter denne kampen). Baksiden av medaljen er selvsagt at man slik ståa er i nåværende stund ikke ikke vil kunne nå høyere opp enn non-leagues step 3 med et slikt banedekke. Og når du befinner seg i playoff-sjiktet kan de jo som de sa ikke gjøre annet enn å satse på opprykk til nettop step 3. Som et apropos kan det nevnes at Sutton United har tatt kontakt med Maidstone United for å høre deres erfaringer, for så å skrive til de andre Conference-klubbene for å søke støtte til å få klarsignal for 3G og 4G-dekke også på step 2. Som den konservative personen jeg er, er jeg i utgangspunktet noe tvilende til dette. Men samtidig må det innrømmes at det er tydelig at de nye kunstgress-dekkene blir bedre og bedre, og jeg har nå sett med egne øyne sett hvordan de takler været bedre. Nettopp dette har selvsagt vært tema i fotballkretser i England de siste par ukene etter alle avlysningene som tross alt også koster klubbene penger (Stuart Hammond anslår at Sutton United tapte £5.000 på å få sine to hjemmekamper avlyst i juleperioden).
Jeg tok plass på ståtribunen på den ene langsiden, på høyde med 16-meteren. Et voldsomt skybrudd og heftige tordenskrall møtte spillerne da de kom ut, og det var Kidsgrove som fortsatte der de slapp. Det var kun spilt 6 minutter av omgangen da en defensiv feil ga Daniel Skelton muligheten til å skyte upresset fra 16 meter, og keeper Evans måtte igjen kapitulere. Med 1-3 begynte nok den harde kjerne å ane det første hjemmetapet siden midten av Oktober, der de nå sto under sine paraplyer bak det ene målet. Men manager Neil Tooth la om til tre bak og satt inn Jamie Sheldon, og kun fem minutter etter Kidsgrove-målet scoret Sheldon med sitt første spark på ballen, da hans skudd skrudde forbi en gruppe spillere inn i bortre hjørne. Game on! Og nå hadde det også sluttet å regne igjen. Hjemmelaget virket nå mer inspirerte og kom mer med igjen, og med 20 minutter igjen landet et langt innkast hos Mark Danks som satt inn sitt andre for dagen og utlignet til 3-3. En skikkelig snuoperasjon var et faktum da Luke Chapman satt inn vinnermålet med en kjempescoring etter 81 minutter. Et langskudd fra bortimot 30 meter som keeper Dyson såvidt fikk fingertuppene på før det snek seg inn helt oppe i krysset, og som fikk majoriteten av de 170 betalende tilskuerne til å juble av begeistring. Og noen av de som av en eller annen grunn valgte å se fra sine biler bak målet la seg på hornet og tutet vilt!
Bittert for gjestene, men hjemmelaget viste fighting spirit. Og manager Neil Tooths og hans assistent Ross Thorpe gjorde nok et sjakktrekk da de la om taktikken på stillingen 1-3. Sluttsignalet gikk, og med 4-3 beholdt Sutton Coldfield sin fine form. Det ble med en eller to post-match pints for min del før jeg ringte og bestilte taxi tilbake til stasjonen. Nytt togbytte på University bragte meg tilbake til Worcester, der jeg på veien hadde avtalt å møte Rob på puben The Postal Order. Jeg skulle akkurat til å bestille meg en middag da han kom inn, og vi ble værende der noen timer. Omsider valgte jeg å sette kursen tilbake til hotellet, mens han forsvant ut på byen i Worcester sentrum. Jeg rakk til og med å få med meg Readings seier mot West Ham på Match Of The Day før jeg så Football League Show og tok kvelden.
Ground 93: Sutton Coldfield Town – Kidsgrove Athletic 4-3 (1-2) Northern Premier League Division One South Coles Lane, 29 December 2012 1-0 Mark Danks (17) 1-1 Andrew Kinsey (34) 1-2 Andrew Kinsey (38) 1-3 Daniel Skelton (51) 2-3 Jamie Sheldon (56) 3-3 Mark Danks (70) 4-3 Luke Chapman (81) Att: 170 Admission: £7 Program: £1,50
Dag 4: Søndag 30.12.2012 Fotballfri i Reading
Jeg hadde fortsatt ikke bestemt meg for planene denne dagen. I utgangspunktet hadde jeg faktisk grunnet et meget begrenset kamputvalg faktisk vurdert å dra opp til Liverpool for å se Everton – Chelsea. Men den ble uansett utsolgt mens jeg ventet i håp om langt mer interessante kamper. Det var en dum dag i den forstand at den var inneklemt mellom en lørdag (med full fotballrunde) og nyttårsaften, og dermed var det få som var villige til å ta en tur ut på byen. Mens jeg spiste frokost på Postal Order, bestemte jeg meg uansett for å dra til Reading, hvor jeg booket rom på Great Expectations. Men for første gang på flere år skulle jeg ikke feire nyttårsaften der…
Dag 5: Mandag 31.12.2012 Fotballfri og nyttårsaften i Bristol
…det skulle jeg nemlig gjøre i Bristol, hos et kvinnelig bekjentskap jeg ble kjent med noen måneder i forveien. Ikke minst var dette hensiktsmessig med tanke på at jeg dagen etter hadde planlagt a se hele tre kamper ikke langt fra Bristol. Hun hentet meg på Bristol Temple Meads og kjørte meg hjem til hennes leilighet i Kingswood-området av Bristol. Etter en relativt lang og bakkete spasertur til en lokal pub (og ditto tilbake etter pubmåltid og forfriskninger), fikk jeg sjekket internett etter nytt om morgendagens kamper. Jeg var ganske pessimistisk da det igjen visstnok hadde regnet hele dagen i Bristol frem til det sluttet ved min ankomst ved 15-tiden. En telefon til Weston-Super-Mare kunne røpe at de skulle ha inspeksjon av banen tidlig dagen etter, men at dagens regn hadde ødelagt alt det gode arbeidet de hadde gjort, og at de nå var veldig usikre. Hos de andre var det ingen info på nett og ingen som tok telefonen. Derfor lot jeg fotball være fotball og ble med min venninne til en fest hun var blitt invitert til på kort varsel tidligere på dagen. Og verten som jobbet med å organisere profesjonelle fyrverkerioppskytninger leverte et skikkelig show i sin bakhage før vi gikk den meget lange veien tilbake, og det var med håp om sol og tørt vær jeg la meg i 3-tiden.
Tirsdag 02.10.2012: Scarborough Athletic v Parkgate
Jeg våknet av vekkerklokken, og rakk en kjapp dusj før jeg forlot Forest Gate Hotel i det nordøstlige London. Jeg hadde blinket meg ut 09.30-toget nordover fra Kings Cross, noe som betød at jeg ifølge London Journey Planner-appen burde ha Overground-toget fra Wanstead Park klokka 08.23. Men da jeg igjen byttet til Victoria Line på Blackhourse Road ble det raskt klart at ikke alt var som det skulle. Det ble over høyttalerne opplyst om store forsinkelser, og informasjonstavlene forandret endelig destinasjon på togene fra Brixton til Victoria. Så ble vi fortalt at dette skyldtes en person som hadde havnet under et av togene helt nede i det ikke så trivelige Brixton. Dette førte til en marerittaktig tur som sild i tønne på en bane som til slutt – etter mange og lange pauser både på og mellom hver stasjon – brukte rundt 50 minutter på å frakte meg de 5 stasjonene til Kings Cross/St. Pancras. Toget var for lengst gått uten at det var noen krise for min del, og etter å ha kjøpt inn en frokost bestående av smørbrød og juice satt jeg meg omsider på 10.30-toget. Etter rett i overkant av to timer var jeg tilbake i York, der jeg akkurat rakk å ta en kjapp røykepause før jeg fikk kastet meg på toget til Scarborough. Klokka 13.30 steg jeg av toget i Scarborough, og kunne spasere ned til mitt hotell for natten.
Golden Last Scarborough påberoper seg å være Englands første lojalistiske pub, og etter korrespondanse på Facebook der jeg har de på min venneliste, fikk jeg reservert et rom til £25. Innehaveren er en utflyttet skotte fra Glasgow som tydeligvis er primus motor i den lokale Oransjeordenen, som skal være Englands største. Han er av alle ting gift med en kvinne fra Bergen, som på norsk ga tilbakemelding om at et rom ble holdt av til meg. Etter en kort tur gjennom den koselige gågata så jeg snart puben foran meg, med både nord-irske, engelske og norske flagg utenfor. Et par lokale var allerede på plass, og jeg fikk sjekket inn og ble vist opp til rommet. Etter å ha satt fra meg bagasjen og innlosjert meg, tok jeg turen ned igjen i puben og fikk bestilt meg en Strongbow.
Etter to slike begynte sulten igjen å gnage, og en stor porsjon fish n chips ble kjøpt rett ved siden av og inntatt i pubens lokaler. «Well dressed, young man!» sa plutselig en stemme på erke-skotsk dialekt. Da jeg kikket opp, viste det seg å være innehaveren Ian som tydeligvis likte min Rangers vindjakke og ikke minst trøye med et anti-Celtic motiv. Jeg spiste opp og slo av en lengre prat med Ian, og da han etter hvert forsto at jeg var identisk med nordmannen som hadde booket rom, ringte han opp sin hustru Liv med beskjed om at hun måtte komme ned og hilse på en viking fra hjemlige trakter. Liv viste seg i likhet med både Ian og flere av stamkundene å være et trivelig bekjentskap, og hun insisterte på at min neste pint var på huset. I hyggelig selskap ble det nok litt for mange pints i forhold til at jeg skulle på kamp senere, men stemningen var god. Og jukeboksen var proppet med lojalistisk musikk – av alle ting i tillegg til norsk musikk av typen Jahn Teigen, Knutsen & Ludvigsen, Åge Aleksandersen etc!!
Det var nesten synd at jeg etter hvert måtte bryte opp for å sette kursen mot kamp. Scarborough Athletic spiller jo som de fleste kanskje vet sine kamper i Bridlington, og under forberedelser til turen hadde jeg registrert at siste toget tilbake fra Bridlington gikk så tidlig som 20.11. Altså ikke veldig passende for en kveldskamp med avspark 19.45. Jeg hadde derfor tatt kontakt med formann Dave Holland, som jeg møtte under Scarborough-lagets besøk hos Eastwood Town i pre-season. Han og andre i styret kunne fortelle at en supporterbuss plukket opp klokka halv sju utenfor Scarborough stasjon og kjørte tilbake etter kamp, og i tillegg hadde jeg blitt tilbudt skyss av flere personer i klubbledelsen. Jeg bestemte meg imidlertid for å satse på denne bussen, og gikk tilbake til stasjonen i god tid. Etter ti minutters venting kom omsider dobbeldekker-bussen rundt hjørnet, og jeg betalte mine £2 for transport tur/retur. Turen viste seg å ta lengre tid en ventet – drøye tre kvarter – der den kjørte en melkerute rundt i området for å plukke opp folk. Tidlig på turen passerte vi imidlertid Scarboroughs gamle stadion McCain Stadium (eller Seamer Road, om man som undertegnede foretrekker dette navnet), der det i mørket så ut som om porten var det eneste synlige bevis på dette. Jeg snakket litt med personen ved siden av meg, og som ventet mente han at det denne sesongen dreier seg nesten utelukkende om opprykk for klubben. Han forventet tøffest kamp av Bridlington Town, som de deler bane med. I tillegg var han litt usikker på tabelledende Worksop Parramore, som riktignok hadde spilt en kamp mer.
Dagens motstander i øverste divisjon av Northern Counties East League var Parkgate, og ventelig mente min sidemann at de heller ikke var å kimse av. Vel fremme fikk jeg betalt meg inn og fant frem til baren. Der fant jeg ut at Strongbow nå også har kommet med en pærevariant! Den måtte selvsagt smakes på mens jeg saumfarte det store bordet som midt i lokalet gjorde nytte som klubbsjappe. Et og et halvt pund ble byttet mot et program for dagen, før jeg gikk ut for å ta Queensgate nærmere i øyesyn. Den ene langsiden har en tribune hvor den ene siden er sittetribune mens den andre er en klassisk tråtribune, og det var på vei langs denne at jeg plutselig støtte på en stresset formann David Holland. Han hadde ikke tid til lange praten, men ville gjerne introdusere meg for en nordmann som var over fra supporterklubben. Jeg kan nå ikke erindre hvor vedkommende var fra, men han viste seg å være en vel bereist mann i lavere divisjoner og non-league, samtidig som han var på hyppige besøk over for å se Scarborough Athletic.
Jeg ble stående å se første omgang sammen med denne karen, og fikk se at Scarborough åpnet best, mens gjestende Parkgate tok over etter rundt kvarteret og dominerte resten av omgangen. Boro-manager Rudy Funk var rasende på sidelinja, og det hjalp heller ikke at flere tvilsomme dommeravgjørelser gikk mot vertene. Parkgate – i ortedrakter som minnet altfor mye om Celtic – kunne tatt ledelsen midtveis ut i omgangen, men skuddet fra Nathan Forbes-Swindells ble glimrende slått utenfor av hjemmekeeper Steve Wilson. Rett før pause var det imidlertid vertene som vasket frem (for å låne et uttrykk fra Bengt Eriksen) en kjempesjanse. James Bennett fyrte av det som ville vært en perle av en scoring, men skuddet traff dessverre tverrliggeren mens Parkgate-keeper Jamie Bailey bare kunne se på. 0-0 til pause, og pause-pinten ble intatt blant noe skeptiske Boro-fans.
Jeg ble mot slutten av pausen stående å prate med en gammel vakt som var Bridlington Town-fan og viste seg å ha spilt i Football League. Nok en gang er jeg ikke kar om å huske hvilket lag han representerte, men det var uansett meget interessant å høre ham fortelle om sin Football League-debut mot Wolverhamptons stjernegalleri under ledelse av Stan Cullis på midten 50-tallet.
Mens jeg lot meg underholde av hans beretninger, ble andre omgang sparket igang, og Parkgate burde gått i ledelsen omtrent rett fra avspark. Forbes-Swindells og spissmakker Brian Cusworth kom nemlig alene mot keeper Wilson, men førstnevnte valgte å gå for kraft og sendte på utrolig vis ballen over mål. Etter en jevn periode viste gjestenes Forbes-Swindells hvorfor han allerede hadde scoret 17 mål denne sesongen. Men etter at han driblet seg gjennom og rundt alt som var av forsvarere, rakk Cameron Fearon akkurat tilbake tidsnok til å hindre hans avslutning i å trille i mål. Samme mann hadde like etter en avslutning som sneiet stolpen.
Etter 63 minutter kunne imidlertid Boro-fansen juble. Spissen Ryan Blott ble meid ned i feltet, og dommeren hadde intet annet valg enn å peke på straffemerket. Blott tok selv straffen, og til tross for at keeper gikk til riktig side, sto det 1-0 til Boro! Og bare et minutt senere var det kun en flott redning fra keeper Bailey som hindret Blott i å doble ledelsen med et skummelt skudd. Matt Plummer headet deretter like over Parkgate-målet fra 5 meter. Det dro seg mot full tid og Parkgate pøste på – ikke minst på dødballer – for å sikre ett poeng, men Scarborough Athletic klarte ro det i land uten de helt store skremmeskuddene. Flesteparten av de 354 betalende kunne dermed juble over tre poeng og foreløpig tabelltopp, mens gjestene kanskje hadde fortjent å ta med noe mer hjem til utkanten av Rotherham.
Det viste seg at bussen tilbake gikk ganske raskt etter kamp, så jeg fikk tømt blæra før jeg tok plass. Etter en lang tur tilbake til Scarborough fikk jeg fikset noe nattmat i et supermarked som fortsatt var åpent, før jeg returnerte til Golden Last – som jeg på kampen hadde blitt fortalt at gikk under navnet «Stabbers Arms» på folkemunne. Her var stemningen ikke mindre enn da jeg hadde dratt, og jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg hev meg med i festlighetene denne siste kvelden i England. Kort fortalt var det trivelig lag, og stengetid kom litt for fort. En snau halvtime etter stengetid forlot de siste gjestene puben, mens jeg slukte restene av min Strongbow og returnerte til rommet mitt.
English ground # 91: Scarborough Athletic v Parkgate 1-0 (0-0) Northern Counties East League Premier Division Queensgate, 2 October 2012 1-0 Ryan Blott (pen, 63) Att: 354 Admission: £7 Programme: £1,50
Etter en god og lang natts søvn ble en frokost inntatt på Monk’s Retreat, før jeg satt meg på toget fra Reading inn til London. Ved ankomst Paddington sjekket jeg med en tube-ansatt, og fikk bekreftet min mistanke om den raskeste veien til mitt hotell i Forest Gate-området. Etter å ha tatt meg til Kings Cross, byttet jeg derfor til nordgående Victoria Line. Jeg hoppet av på den nest siste stasjonen, Blackhorse Road, hvor jeg igjen byttet til Overground-tog mot Barking som jeg ble med fire stopp sørøstover. Fra Wanstead Park stasjon fulgte jeg mitt medbragte kart og fant etter rundt ti minutters gange frem til Forest Gate Hotel – en pub hvor jeg hadde betalt £30 for et rom for natten. Etter å ha sjekket inn ble det tid til en pint Strongbow og en prat med de lokale, innimellom ytterligere saumfaring av Non League Paper. Jeg vendte snart snuta mot London sentrum igjen, tilbake den samme lange veien. Da jeg booket, hadde jeg rett og slett ikke tenkt på at det tok over tre kvarter å ta meg fra Kings Cross/St Pancras til hotellet, men jeg hadde uansett ikke dårlig tid. Etter en middag i London fant jeg etter hvert toget som tok meg de rundt 20 minuttene til stasjonen Elstree & Borehamwood. Herfra gikk jeg til fots de 15-20 minuttene til Meadow Park – hjemmebanen til Boreham Wood.
Der var jeg tydeligvis av de først ankomne, med godt over en time til avspark. Det var stort sett spillere og ledere som ankom og fartet ut og inn, mens jeg på min side oppsøkte baren som er på utsiden av anlegget. I mangel på Strongbow og annen godkjent cider bestilte jeg en flaske Magners, selv om jeg egentlig burde husket fra gjentatte erfaringer at den ikke faller i smak. Blikket falt imidlertid også på dagens program som ble solgt fra baren. Til ågerprisen £3 skulle man nesten tro det var Football League, men jeg hostet opp pengene og studerte snart programmet mens jeg forsøkte få ned flasken med Magners. Boreham Wood hadde hatt en for meg overraskende sterk start på sesongen, og var å finne helt oppe i tetstriden i Conference South. Klubben var så sent som for seks sesonger siden å finne nede på step 4, men befant seg nå i playoff-sjiktet noen få poeng bak ledende Salisbury City. På spørsmål om man hadde tro på om dette kunne holde hele veien inn, svarte en Wood-supporter at han fortsatt var litt avventende. Deretter la han til at han var meget fornøyd med sesongstarten og så ingen grunn til at de ikke skulle kunne kjempe om en playoff-plass. De tøffeste konkurrentene mente han ikke overraskende var lag som Salisbury City og Welling United, mens han i likhet med undertegnede stilte seg uforstående til hva som har gått galt nede i Sutton, der en av forhåndsfavorittene hadde hatt en marerittaktig start på sesongen. Jeg måtte innrømme å ikke helt klare å se for meg Boreham Wood i Conference National, og lurte litt på om de faktisk ville ha noe der å gjøre. Dette hadde han forståelse for, samtidig som han mente at klubben ble drevet godt og at de ikke burde ha noen mindre forutsetninger for noe slikt enn klubber som Hyde og Ebbsfleet United. Videre kunne han fortelle at den bitreste rivalen er St. Albans City.
Baren hadde etter hvert en overvekt av tilreisende fra Essex, og en tilsvarende prat med et par av Billericay Towns representanter avslørte at de etter forrige sesongs tittel og opprykk fra Isthmian Premier var ute etter å i første omgang overleve og etablere seg i Conference South denne sesongen. Samtidig var de positivt overrasket over sesongstarten med 4-2-2 på de 8 første i ligaen, og kunne dessuten fortelle at deres heftigste rivaler nå er Chelmsford City. De to spiller jo igjen i samme divisjon denne sesongen, så det kan bli noen heftige lokaloppgjør.
Jeg betalte mine £12 for å få slippe inn, og tok en runde for å knipse noen blinkskudd – med en innlagt svipptur innom klubbsjappa i det ene hjørnet av anlegget. For en Reading-supporter var det noe merkelig å se Readings logo en rekke steder på anlegget, i tillegg til flere steder i programmet. Dette har bakgrunn i en såkalt «Academy Partnership» mellom de to klubben – slik har dessverre den moderne fotballen blitt. Det er for øvrig ikke noe galt i seg selv med anlegget, men spesielt spennende er Meadow Park heller ikke. Det består av en hovedtribune med sitteplasser, mens resten er ståplasser. Bak det ene målet satt en vakt to små hjelpere til å hente baller som i voldsom hyppighet ble skutt over gjerdet av Billericay-spillere som varmet opp. Jeg kommenterte at om de hadde skuddfoten like dårlig innstilt under kamp ville de to små måtte jobbe hardt for ukelønna si, noe han fant hysterisk festlig. Han viste seg å være en trivelig kar som jeg slo av en liten prat med før det nærmet seg avspark og det så smått begynte å dryppe fra oven. Jeg stilte meg under tak på bortre langside, på høyde med den ene 16-meteren, og kampen kunne starte.
Det var hjemmelaget som tok kommandoen fra start, og den første reelle sjansen kom da en crosser fant Omer Riza. Hans avslutning gikk imidlertid like utenfor. I tillegg hadde han pådratt seg seg en lyskeskade da han strakk seg etter ballen, og måtte nå med ni minutter på kampuret allerede byttes ut og vike plassen for Inih Effiong. Det virket som om de brukte litt tid på å omstille seg, men Graeme Montgomery var glimrende der han sto bak det som var av sjanser og halvsjanser for vertene. Likeledes var Chris O’Louhlin en bauta i forsvaret, og renset unna det gjestene måtte komme med – ikke minst i lufta. Hjemmekeeper James Russell hadde stort sett rett og slett rollen som passiv tilskuer. Cliff Akurang kunne gitt Wood ledelsen, men etter å ha dratt seg fri på glimrende vis satt han avslutningen like utenfor stolpen. Etter snaue 35 minutter serverte imidlertid Ben Nunn et innlegg som innbytter Iffiong satt pannebrasken til og plasserte i mål bak gjestenes keeper Dale Brightly. En veldig fortjent 1-0-ledelse, men like etter ble Wood-forsvaret nesten tatt på senga av et enormt innkast fra Junior Luke. Men da dommeren blåste for halv tid hadde hjemmekeeper Russell knapt vært borti ballen, og ledelsen var det ingenting å si på.
I mangel på kvalitets-cider besto pauseforfriskningen i baren av en flaske j2o mens jeg bladde ytterligere i programmet. Snart var det igjen tid for å finne sin plass på tribunen. Ikke mange minuttene var gått da en glimrende langpasning fra Montgomery ble tatt imot av David Hutton. Han serverte på sølvfat til målscorer Effiong, men spissen kom ut av balanse og misbrukte den store sjansen med et sleivspark. Etter 54 minutter fikk han og Boreham Wood imidlertid sitt andre for dagen da Billericay-forsvarer Chris Wild feilbedømte et langt utspark. Dette tillot å Effiong komme alene med keeper og sette inn 2-0. Kampen åpnet seg opp med gjester som måtte fremover, og med et hardtjobbende forsvar fikk vertene flere kontringssjanser. Nok et oppsill fra Montgomery førte etter 67 minutter til at Ben Nunn for andre gang for kvelden fikk assist da han fant Effiong i feltet. Han vendte opp og skjøt utagbart for keeper Brighly. 3-0, og hattrick for innbytter Effiong altså.
Etter dette ebbet egentlig det hele ut, der vertene så ut til å si seg fornøyd mens gjestene nok innså at slaget var tapt, til tross for at de forsøkte presse fremover til en blanding av støttende og oppgitte tilrop fra bortefansen. Helt på tampen kunne dirigent Montgomery satt kronen på verket, men hans lobb fra langt hold gikk like over. Hjemmelaget hadde levert en maktdemonstrasjon foran 242 betalende tilskuere. Da vi gikk over på tilleggstid besluttet jeg å førsøke rekke tilbake til stasjonen på 7-8 minutter for å slippe en halvtimes venting på neste tog. Mens jeg passerte stadionets kortende ute på veien kunne jeg høre dommeren blåse av, og stresset av gårde mot stasjonen med en blanding av rask gange og lett jogging. Etter kun et par minutter skjønte jeg at jeg neppe hadde store muligheter for å rekke frem, og da jeg ankom stasjonen anpusten tre minutter for sent hadde ganske riktig toget gått.
Mens jeg sto der og ventet på neste tog, kom en gruppe på fire-fem eldre karer på rundt de 60, som hadde vært på samme kamp. De viste seg å være en kompisgjeng som hørte hjemme i Hertfordshire og Nord-London, og som ofte så lokale lag i aksjon. Jeg fikk høre om erfaringer fra klubber som Northwood, Wealdstone, Wingate & Finchley, Hemel Hempstead Town, Ware, Potters Bar Town, og ikke minst den nå nedlagte klubben Edgware Town. De diskuterte allerede rundt helgens utvalgte kamp der Northwood var hjemmelag. En av de måtte melde pass da han hadde fått Watford-billetter av sin nevø som visstnok spilte der, og han ble utsatt for godlynt mobbing fra de andre. Jeg benyttet sjansen til å høre deres mening om det som nå skjer i og rundt Watford, og de var umiddelbart og unisont enige i sin fordømmelse av og avsky mot det som nå utspiller seg med et tosifret antall innlånte Udinese-spillere og halvparten så mange fra spanske Granada. En etter en hoppet de av toget, mens sistemann ble med helt tilbake til St. Pancras der jeg takket for hyggelig samtale, før jeg gikk for å ta tubens Victoria Line. Mens jeg igjen byttet på Blackhorse Road irriterte jeg meg nok en gang noe over den lange reiseveien fra London sentrum, men det ble tilbake på Forest Gate Hotel tid til en pint med Strongbow for høflighets skyld. Deretter fant jeg veien til rommet mitt og forberedet meg på nok en lang reise tidlig dagen etter. Men en ting var sikkert: Boreham Wood som klubb har nok de siste årene tatt noen kraftige sjumilssteg. Ifølge representanter fra Readings ungdomsakademi er de også blant landets dyktigste på akkurat det området. Men kan de virkelig ta steget helt opp i Conference National?? Vel, de har imponert så langt, og ingenting er umulig.
English ground # 90: Boreham Wood v Billericay Town 3-0 (1-0) Conference South Meadow Park, 1 October 2012 1-0 Inih Effiong (35) 2-0 Inih Effiong (54) 3-0 Inih Effiong (67) Att: 242 Admission: £12 Programme: £3
Jeg hadde fryktet en under pari søndagsmorgen, spesielt siden jeg hadde satt på alarmen til 9:30. Jeg hadde nemlig lagt merke til at det var kamper i første kvalifiseringsrunde av FA Trophy denne søndagen. Den eneste alternativet denne søndagen som jeg tidligere ikke hadde besøkt var på Lewes’ hjemmebane The Dripping Pan i Brightons utkant. Der skulle hjemmelaget ta imot Lowestoft Town, og jeg hadde derfor stått opp tidlig for å vurdere den vanvittige turen ned til sørkysten. Men med minst 3 timer og 15 minutters reisevei, med 2 eller 3 bytter, og ikke minst buss som erstatning for tog på den lengste etappen – og tilsvarende tilbake til Reading igjen – fant jeg etter bortimot en times vurdering ut at det ble for vilt selv for meg. Siden en venninne måtte kansellere en avtale denne dagen hadde jeg uansett ingen planer, men et sted går grensen.
Mens jeg inntok en frokost på Monk’s Retreat med nyinnkjøpt Non League Paper som lektyre, begynte jeg i stedet å vurdere Kingstonian v Eastbourne Town i samme turnering. Jeg hadde tidligere besøkt Kingsmeadow da Kingstonian i oktober 2010 til tider ble rundspilt av Sutton United, men scoret kampens eneste mål rett før slutt. Siden den gang hadde imidlertid AFC Wimbledon tatt over anlegget, og jeg tenkte det kunne være en grei mulighet til å se hva de har gjort av «utbedringer» (jeg mistenkte at jeg personlig ville kalle det noe helt annet) der. Derfor satt jeg meg omsider på somletoget til London Waterloo, som jeg ble med helt til Kingston. Derfra tok et annet tog meg den korte veien til Norbiton, og etter ti minutters gange dukket Kingsmeadow opp på høyre hånd.
Jeg gikk inn i baren på hovedtribunen Paul Strank Stand og bestilte omsider en pint med Gaymers cider, før jeg tok en tur innom klubbsjappa i naborommet for å få kloa i dagens program til £2. Tilbake ved baren ble det studert inngående, før jeg slo av en prat med en Kingstonian-supporter ved siden av meg. Han mente det ikke var noen grunn til at ikke klubben kunne kjempe om opprykk eller i hvert fall playoff denne sesongen, men at de da må spille bedre enn de hadde gjort i det siste. Helgen før hadde de røket på hodet ut av FA cupen foran egne fans, da de måtte gi tapt for East Thurrock United. Og siste ligakamp i Isthmian Leagues øverste divisjon hadde ikke like overraskende endt med 0-1 tap borte mot Bury Town. Sistnevnte var en av klubbene han trakk frem som utfordrere i toppen, sammen med deres naboer i Lowestoft. I tillegg han advarte om et par andre lag som fort kan være å finne der oppe, som eksempelvis Wealdstone og Hampton & Richmond Borough.
Jeg hadde via Non League Paper fått med meg at Kingstonians gamle spisskjempe Bobby Traynor visstnok skal kunne være klar for comeback snart, etter å ha måttet proritere jobb en periode. Dette ville imidlertid ikke min samtalepartner ta for god fisk før det var et faktum, men hvis Traynor er i godt gammelt slag vil jeg tro han kan bli en svært viktig brikke for K’s.
Det heftige East Midlands derbyet Nottingham Forest v Derby County ble vist på storskjerm, og et halvt øye ble viet utviklingen der. Etter hvert nærmet det seg avspark på Kingsmeadow, og jeg betalte meg inn for raskt å registrere at Kingston Road End (bak venstre mål sett fra hovedtribunen) siden mitt siste besøk dessverre har gått fra å være ståtribune til å bli en sittetribune med blå seter. Dette skulle i løpet av kampen vise seg at det medførte at laget som spilte mot denne tribunen nå ikke hadde sine supportere bak målet som normalt, men ut mot siden av langsiden East Stand.
Et hjemmelag som visstnok slet med skader og fravær gikk rett i angrep, og før minuttet var spilt burde de tatt ledelsen. Andre McCollin ble spilt gjennom og rundet gjestenes keeper Sam Reed. Han serverte Goma Lambu som på bakerste stolpe hadde helt åpent mål, men som på utrolig vis klarte å bomme på ballen. Det var McCollin som sto bak det meste vertene hadde å by på. Og etter å ha testet Reed fra rundt 20 meter, ble han spilt gjennom og plasserte ballen til side for Reed…men også like til side for stolpen.
Det virket etterhvert som om gjestenes eventuelle respekt for et hjemmelag fra ett nivå over forsvant noe, og East Sussex-klubben spilte seg frem til sjanser for både Danny Curd og Sonny Cobbs. På motsatt banehalvdel hadde hjemmelaget på sin side et par store sjanser som de presterte å misbruke. Craig Mullen hadde på seg ryggsekken, mens Simon Huckle headet et innlegg utenfor med målet vidåpent. 0-0 sto seg til pause, og jeg gikk mot baren for en pause-pint som ble konsumert mens jeg konstaterte at Derby hadde vunnet hatoppgjøret i Nottingham.
Jeg fikk omsider tømt pinten og beveget meg ut på tribunen igjen, idet gjestene fra Isthmians Division One South gikk rett i angrep fra avspark og scoret. Jeg så bare halvveis Richard Greenfields flotte dribleraid inn i feltet, og skuddet gikk i stolpen og ut. Der traff den K’s forsvarer Kieran Murphy og gikk i mål uten at keeper Rob Tolfrey kunne gjøre stort. Greenfield og John Lansdale kombinerte fint like etter, men Tolfrey hindret gjestene i å doble ledelsen.
I stedet tråkket K’s på gasspedalen, og McCollin hadde igjen en suser som gikk like utenfor. Eastbourne-kaptein Nick Fogden var heldig som ungikk å lage straffe da han stoppet en raskere Dean Lodge på voldsomt vis med sistnevnte på vei mot mål. Vertene presset på, men en helhjertet blokkering fra Steve May hindret sannsynlig utligning, og Sonny Cobbs ryddet i stor stil unna det meste i lufta foran Eastbournes mål.
Med kvarteret igjen kom gjestene på en etter hvert sjelden kontring, men Danny Curds heading gikk like over. Og under et minutt senere ble de straffet da vertene fikk sin ikke ufortjente utligning i form av et innkast som falt fint for innbytter Wade Small. Han holdt hodet kaldt og skjøt ballen i mål til 1-1. Eastbourne Town resignerte imidlertid ikke, men holdt i stedet på å igjen ta ledelsen. Det måtte en akrobatisk kjemperedning til fra Rob Tolfrey for å få vippet Nick Fogdens skudd over. Men igjen gikk K’s rett i angrep, og da keeper Reed ikke kunne holde skuddet fra Dean Lodge var Wade Small igjen frempå og satt inn sitt og Kingstonians andre etter 82 minutter.
Hjemmelaget hadde snudd kampen, og da dommeren blåste for full tid var det nok en noe lettet gjeng som ble applaudert av banen. Det ble også tapre Town-spillere som hadde kjempet hardt, og jeg må innrømme jeg følte litt med de. Ikke overraskende var det visst langt fra Kingstonians beste kamp for sesongen, men det holdt til å snike seg med til neste runde av non-leagues gjeveste cupturnering.
Selv nøyde jeg meg med en pint i baren før jeg spaserte til Norbiton stasjon. Togturen tilbake til Reading med togbytte i Kingston virket ikke like lang som den hadde gjort på turen ned. Oppslukt av Non League Paper var jeg plutselig tilbake i Reading hvor det av alle steder ble et måltid på Burger King. Kvelden ble deretter tilbragt i hotellsenga med Non League Paper og TV som havnet i skyggen av interessant lesestoff.
Re-visit: Kingstonian v Eastbourne Town 2-1 (0-0) FA Trophy 1st Qualifying Round Kingsmeadow, 30 September 2012 0-1 Richard Greenfield (46) 1-1 Wade Small (76) 2-1 Wade Small (82) Att: 279 Admission: £10 Programme: £2
Jeg skulle gjerne dratt meg litt lenger, men jeg hadde et tog å rekke, og etter en dusj var jeg våken og klar for frokost. Jeg hadde avtalt å møte den norske Ipswich-supporteren til frokost klokka 8, og vi ble enige om å bestille taxi til halv ni. Jeg skulle nemlig med 09.00-toget til Reading, mens han skulle ha toget til Sheffield 12 minutter senere for å bytte mot Barnsley. Det var tydelig at fredagens kamp hadde tiltrukket seg flere fotball-reisende fra Norge, for i tillegg til en gruppe nordmenn observert bak oss på tribunen kvelden før, ble det nå snakket norsk også på nabobordet mens frokosten ble intatt. Det ble akkurat tid til en røyk før taxikusken svingte rundt hjørnet, og etter en kort prat på stasjonen skilte vi lag og gikk til hver vår perrong.
Litt over halv elleve hoppet jeg igjen av toget i Reading, og gikk den korte veien for å sjekke inn på Ibis-hotellet på Friar Street. Etter litt telefonisk kontakt med noen av Reading-gutta, møtte jeg en kompis utenfor Coral’s betting-sjappe et steinkast unna, før vi gikk de fem minuttene til puben Queens Arms. Der hadde en god gjeng allerede begynt å samle seg, mens mange flere var på vei. Det var mange gamle venner og kjente å hilse på og snakke med, og praten gikk om løst og fast med godt drikke og i godt selskap. De fleste skulle på Readings hjemmekamp mot Newcastle United, bortsett fra noen få utestengte og et par som hadde andre planer. For min egen del sto det intet Premier League-oppgjør på menyen, men snarere en utflukt til Marlow. Ved planlegging viste det seg at det innebar togbytte i Maidenhead, men jeg ble meget overrasket over at toget derfra den korte veien til Marlow tok bortimot halvtimen! Min Reading-kompis Nick, som bor i Marlow og jobber i Maidenhead, mente en taxi ikke ville koste noe mer enn £10, så jeg vurderte derfor et litt senere tog fra Reading til Maidenhead for å få litt ekstra tid på puben med gutta i Reading. Men tiden flyr i godt selskap, og plutselig fant jeg ut at jeg begynte å få dårlig tid. Etter noen få minutters rask gange til Reading stasjon fikk jeg hoppet på et perfekt timet tog med Maidenhead som neste stopp. Den asiatiske drosjekusken som skulle kjøre meg til Marlow forsto tydeligvis knapt engelsk, men snart var vi på vei til Marlow. Det er uvisst om han tok en omvei for å lure meg, men etter en lengre tur enn forventet kjørte vi etter et kvarters tid inn i Marlow. Der presterte han å stoppe ved en offentlig fotballbane uten noe som helst annet som kunne minne om tribuner, garderober eller andre bygg. Jeg måtte ut med mitt utprintede kart og peke ut hvor vi skulle, og han kaklet snart uforståelig i vei over radioen før han omsider fikk et tilsynelatende eureka-øyeblikk og fikk satt kursen mot Oak Tree Road. Herfra svingte vi inn oppkjørselen til Alfred Davis Memorial Ground, og jeg gjorde opp regningen som kom på £15.
Det var fortsatt drøye tre kvarter til avspark da jeg betalte meg inn med £6. Ytterligere ett pund ble byttet bort mot et eksemplar av dagens kampprogram, før jeg vendte nesa mot klubbhusets bar mens jeg sendte beundrende blikk opp på den flotte perlen av en hovedtribune – bygget i 1931. Med en pint Thatcher’s Gold i hånden kunne jeg ta en nærmere kikk på programmet og studere tabellen før dagens toppoppgjør i Hellenic Leagues øverste divisjon. Tittelfavoritt og serieleder Marlow var vertskap for de ubeseirede tabelltoerne Slimbridge, og en gruppe eldre entusiaster erkjente at umiddelbart opprykk tilbake til step 4 er alfa og omega for hjemmelaget denne sesongen. På spørsmål om eventuelle konkurrenter til tittelen ble Witney Town klart hyppigst nevnt; langt hyppigere enn dagens gjester som mer ble nevnt som en outsider. Kanskje ikke så overraskende etter en kikk på terminlisten, som viste at Marlow på septembers første dag besøkte Witney og fikk 1-5 i sekken i Oxfordshire.
To gamle travere i gruppen viste seg å ha rik kunnskap om fotballen i området. De to var begge Wycombe Wanderers-supportere som hadde flyttet til Marlow, og som nå fulgte sistnevnte tettest. En av de hadde til og med fortid som Wycombe-manager fra non-league tiden. De virket sjokkerte over at en nordmann kom hit med en slik reiserute som jeg denne gang hadde, og hev seg begeistret over Wycombe-kapittelet i boken min uten å skjønne stort mye annet enn navn etc. Det nærmet seg avspark, og jeg fulgte de to ut da de ville introdusere meg for klubbens formann Terry Staines, som viste seg å være en meget trivelig fyr. Etter å ha tatt en kjapp runde for å knipse noen bilder, stilte jeg meg sammen med de tre for å bivåne kampen som var ved å starte.
Marlow hadde etter forrige sesong sikret seg Reading Towns manager Mark Bartley, som igjen har tatt med seg bortimot rubb og rake av spillerne derfra. Dette kan vel også være litt av forklaringen på Reading Towns dårlige sesongstart. Uansett var vel de gamle Town-spillerne i overtall i Marlows startellever. Min kompis Nick hadde nevnt at en av hans beste venner spilte på Marlow, og formannen kunne informere meg at James Knight spilte med nummer 4 på ryggen. Jeg tenkte holde et øye med hans prestasjon, men det skulle bli en annen spiller som tiltrakk seg min oppmerksomhet i større grad.
Det var helt klart Marlow som hadde overtaket fra start, men halvgode sjanser for både Marcus Mealing, Chris Hatton og Gary Smith ble misbrukt. Mealing var nære på etter et glimrende raid og innlegg fra gode Ben Gladwin, men med et tigersprang var bortekeeper Dave Evans nede ved stolpen og fikk slått unna. Gjestene fra Gloucestershire måtte vente til rundt halvtimen før de fikk sin første ordentlige sjanse, men Liam Hardings skudd ble slått over av Jorden Eggleton – Marlows stand-in i målet for dagen. Etter 40 minutter eksploderte det etter en knallhard takling av gjestenes Harding, og i knuffingen som fulgte gikk plutselig vertenes Richard Witt helt fra konseptene. Han dyttet til en Slimbridge spiller i ansiktet før tilrop fra et par tilskuere fikk ham til å løpe ut av banen, der han tilsynelatende forsøkte å klatre over gjerdet for å gå løs på en tilskuer. Ikke overraskende fant dommeren frem det røde kortet, og Marlow måtte dermed spille over en omgang med ti mann. Og like lite overraskende – i kjølevannet av FAs vanvittige dom av en mann frikjent i engelsk rett – var hylekoret igang med umiddelbare spekulasjoner om at det var rasistiske bemerkninger som hadde fått den fargede Witt til å miste besinnelsen. Uansett forandret kampen umiddelbar karakter, og gjestene ble mer dristige fremover. De tok noe over uten å komme frem til annet enn et par halvsjanser før dommeren blåste av for pause.
Mens formann Terry Staines strenet hurtig avgårde med notisblokka si full av notater, satt vi andre kursen mot baren for forfriskninger og en kikk på resultatene på Sky Sports Soccer Saturday som ble vist på skjermen. Jeg fikk også tatt en runde rundt i lokalet og kikket på diverse bilder og utmerkelser. Ikke minst fra Marlows stolte FA cup-historie, der de faktisk kan skryte av å være eneste lag som har deltatt i samtlige utgaver av verdens eldste cupturnering!
Andre omgang startet med Slimbridge som det førende laget, tydelig innstilt på å gå for alle poengene mot et hjemmelag med ti mann. Av et par sjanser de hadde tidlig i omgangen var det Saul Williams som fikk den største, men hjemmekeeper Eggleton reddet greit. Og etter en frisk start var Slimbridge plutselig tilbake til å forsvare seg da vertenes glimrende Ben Gladwin tok kontroll over midtbanen. Den tidligere Hayes & Yeading United-spilleren ble mer og mer dominerende, og i tillegg til å selv komme seg til sjanser, var det gang på gang han som spilte andre frem i gode posisjoner. To ganger på et drøyt minutt førte dette til store sjanser for Ian Davies, som først headet over og deretter sleivsparket ballen nesten til innkast! Og det rett etter at gjestenes keeper Evans sved fingertuppene på en kanon fra Gladwin selv. Samme keeper serverte med et dårlig utspill ballen på sølvfat for Marcus Mealing, men keeper rakk akkurat tilbake tidsnok til å vippe ballen over. Mealing var for øvrig stadig gjenstand for oppgitte tilrop fra formann Staines. I tillegg til å sirlig notere flittig med minutter på kampuret som referanser, fungerte han i tillegg som speaker. Likevel hadde han også tid til sine tilrop, og spesielt Mealing fikk unngjelde i så måte. «Move, Marcus!», « Will you please make an effort, Marcus!», og «Bloody hell Marcus, don’t just stand there!» syntes å være gjengangere i så måte.
Så, etter 64 minutter, kunne han endelig slippe jubelen løs da Marlow tok ledelsen 1-0 med et kanonskudd fra rundt 25 meter. Og hvem andre enn Ben Gladwin var det som viste at han også har en betydelig dose krutt i støvlene. Han var rett og slett «for god» på dette nivået, noe både formannen og de to andre sporenstreks sa seg enig i. Sist gang jeg så noen dominere i slik grad må ha vært daværende FC Halifax Town-spiller Jamie Vardy, som en påskedag i 2011 til stadighet etterlot seg svimle Mickleover Sports-forsvarere i sitt kjølevann. Det virket nå som om mye av luften gikk ut av gjestene, og Marlows ti mann presset fremover. Gary Smith kunne doblet ledelsen, men hans heading gikk like over. Med snaue fem minutter igjen på klokka var innbytter Steve Mayberry på vei gjennom da han ble revet ned, og forsvarer Tom Speers fikk sitt andre gule kort. Som om ikke det var nok nektet rett og slett gjestenes Fred Ward å flytte seg bakover i muren. Og da dommeren endelig fikk flyttet muren bakover, kom tydeligvis Ward med en slengbemerkning som resulterte i dagens andre gule kort også for ham – tre minutter etter han fikk det første. De siste minuttene skulle dermed spilles ti mot ni. Frisparket kunne omsider tas, og dagens mann Ben Gladwin satt inn et frispark Christiano Ronaldo ville vært stolt av. En blanding av knallhardt skudd og en skrudd ball rundt muren som keeper Evans ikke hadde mulighet på. Dermed 2-0 og tre poeng sikret. Men et par skremmeskudd ble det tid til. Chris Fower traff toppen av tverrliggeren, og ytterligere to sjanser ble misbrukt på overtid før dommeren blåste av til 2-0 seier til Marlow foran 108 betalende tilskuere.
Jeg hadde bestemt meg for å dra raskt tilbake til Reading for å møte opp med kompiser der. Men det var hyggelig selskap i Marlow, og en rask sjekk av togtidene fortalte meg at jeg uansett kunne vente litt. Dermed ble en ny pint bestilt i baren, mens jeg kunne konstatere at Reading ble snytt for seieren da Newcastles sene utligning skulle vært avblåst for soleklar hands. Snart kom Marlows formann og overrakte meg et hefte utgitt i forbindelse med klubbens 125 års jubileum i 1995, samtidig som han lurte på om jeg ville se styrerommet med pokaler etc. Et slikt tilbud kunne jeg selvsagt ikke si nei til, og han tok meg egenhendig med på en omvisning der han fortalte om de forskjellige bilder og trofeer og viktige begivenheter i klubbens historie. I tillegg fikk jeg forsyne meg av buffeen som var gjort klar for spillerne. Ingenting å utsette på gjestfriheten i Oak Tree Road! Med en siste pint i hånden fikk jeg også slått av en prat med Nicks kompis James Knight og hans far som også var der. Et par ord med Marlow-manager Bartley og dagens mann Gladwin ble det også, før jeg takket for meg og tok fatt på spaserturen ned til Marlow stasjon.
Med den omveien toget tok til Maidenhead, skjønte jeg plutselig hvorfor det tok så lang tid. Men etter å ha fått byttet i Maidenhead og kommet meg til Reading, kunne jeg rundt halv sju møte de andre på baren The Cape. Der var vi et par titalls personer samlet, men folk falt stadig fra utover kvelden mens edle dråper ble svelget med stadig større hyppighet. Noen gikk til Bed Bar rett ved siden av, mens noen av oss gikk til puben Horse & Jockey. Der ble de imidlertid så utilfredse over å se en i vårt følge at politiet ble ringt idet jeg bestilte. Med en pint Strongbow i hånden ble jeg dratt med ut, og vi satt kursen tilbake til Friar Street. Der møtte vi et par av de andre på Readings bruneste pub, The Bugle, som for øvrig har tapt seg voldsomt etter eierskiftet i fjor. Det nærmet seg stengetid, og jeg var uansett så sigen at jeg sa takk for meg og stakk tilbake til hotellet.
English ground # 89: Marlow v Slimbridge 2-0 (0-0) Hellenic League Premier Division Alfred Davis Ground, 29 September 2012 1-0 Ben Gladwin (64) 2-0 Ben Gladwin (86) Att: 108 Admission: £6 Programme: £1
Etter å ha våknet rundt halv ni og sjekket at utsjekking var senest klokka 11, droppet jeg frokost til fordel for mer søvn. Imidlertid ble det en time senere banket på døra med beskjed om at de skulle bytte ut madrassene. Jeg forbannet Marc og hans runder med Jägerbombs kvelden i forveien, og fikk i hvert fall en halv time til på øyet før jeg surret meg i dusjen og nesten ble menneske igjen. Frokost ble inntatt på Monks’ Retreat før jeg gikk ned til Reading stasjon. Det var fortsatt en liten stund til toget gikk, så to flasker forfriskende j2o ble inntatt på stasjonspuben The Three Guineas i håp om å ytterligere kurere den dårlige formen. Det fungerte noenlunde, og formen var stadig stigende da jeg hoppet på toget til Cheltenham Spa.
Mens toget rullet fra Swindon oppover mot Cotswolds-området spurte plutselig en person ovenfor meg om jeg var norsk. Han hadde sett min egenforfattede bok som jeg hadde sittet og bladd i for å lese meg opp litt på Cheltenham, og det viste seg at han skulle på samme kamp. Han var Ipswich Town-supporter som kom på hyppige snarvisitter over, og hadde valgt ut kveldens kamp i Cheltenham som en bonus-kamp. Med en interessant samtale gikk togturen fort, og vi var snart fremme i Cheltenham. Der fant vi til alt overmål ut at vi hadde samme hotell for natten, og med Cheltenham Spa stasjon et godt stykke fra smørøyet, delte vi en taxi til hotellet Big Sleep der vi hadde betalt £35 for kost og losji.
Vi sjekket inn og avtalte å møtes utenfor et kvarter senere. Deretter ble det en pitstop innom puben Tailors for å få litt fast føde før vi ruslet en tur i sentrum. Og omsider satt vi kursen mot Whaddon Road ved hjelp av apostlenes hester. Vi kunne se stadionet på høyre hånd idet vi passerte på vei opp mot puben Fox & Hounds, hvor det skal være bra stemning før kamp. Men der var det mørkt og veldig stengt! En lokal forbipasserende kunne fortelle at puben gjennomgikk et eierskifte akkurat denne helgen, og sannsynligvis ville åpne igjen om et par dager.
Vi bestemte oss derfor for å oppsøke Whaddon Road og klubbens bar ved navn Robin’s Nest. Men ikke før vi hadde tatt en tur innom klubbsjappa. De eneste skjerfene de hadde var fra playoff-finalen i fjor, men de fikk duge. Og jeg skjønte jeg var tilbake i Football League når jeg ble avkrevd £3 for et riktignok tykt og flott utseende program. Med tanke på billetter fikk vi beskjed om at vi bare skulle betale oss inn via telleapparatene, og dermed satt vi oss ned på Robin’s Nest og tok knekken på noen pints. Samtalen gikk løst og fast om forskjellige fotball-temaer, og sannelig ble det til og med litt ishockeyprat. Ved en ny bestilling fikk jeg også høre hvordan noen representanter fra Cheltenham-fansen syntes å være optimistiske både med tanke på kveldens kamp og med tanke på å kunne gjenta (og kanskje overgå) fjorårssesongen, der de tok seg til playoff-finalen hvor det ble tap for Crewe Alexandra.
Tiden flyr i godt selskap, og det begynte å nærme seg avspark. Vi bestemte oss for å entre hjemmetribunen bak det ene målet da dette er den eneste ståtribunen, og også den billigste. Etter å ha avlevert våre £15, fikk jeg tatt noen etter hvert obligatoriske bilder av anlegget før vi tok plass på ståtribunen. I dette ene hjørnet la jeg merke til en artig detalj da vi plutselig passerte en falsk ugle montert ved inngangspartiet, sannsynligvis for å skremme bort duer. Min kompanjong mente han hadde følelsen av en morsom og målrik kamp, og tippet optimistisk 3-3. Personlig var jeg temmelig usikker på dette, men da kampen startet tok det ikke mer enn halvannet minutt var ballen lå i nettet bak gjestenes keeper Barry Roche. Darren Carters avslutning på halv volley fra rundt 20 meter var det ingenting å utsette på, og Roche kunne overhodet ikke lastes. En drømmestart for The Robins!
Det første kvarteret var det nesten bare Cheltenham, og både Chris Zebroski og Shaun Harrad kunne doblet ledelsen. I stedet var det gjestenes innlånte Richard Brodie som holdt på utligne, men hans avslutning ble klarert på streken av Steve Elliott. Og like etter var det Sido Jombati som hadde rollen som reddende engel da vertene igjen fikk en avslutning reddet på streken – denne gang fra Lewis Alessandras heading på bakerste stolpe. Selv om Cheltenham dominerte, var Morecambe skumle på kontringer med en Kevin Ellison som var god som ballfordeler. Sistnevnte hadde også selv en stor sjanse til å utligne, men hans heading traff oversiden av tverrliggeren. Og da hverken Zebroski eller Harrad klarte å overliste Shrimps-keeper Roche sto 1-0 seg til pause.
Vi fant raskt frem til området der røyking var tillatt i pausen, noe som fikk meg til å savne non-league, der man stort sett slipper slikt. Deretter gikk turen til matkøen bak tribunen, men etter flere minutters køing fikk vi vite at all mat var utsolgt! Det var uansett klart for avspark, og andre omgang som startet noe tammere enn den første. Jombati hadde den første sjansen, men hans heading etter drøye fem minutter ut i omgangen gikk like utenfor. Så, etter 57 minutter, ble det interessant. Dommeren stoppet spillet, og etter en lengre pause der han løp over for å diskutere med linjemannen, ble omsider Morecambes gode Kevin Ellison gitt direkte rødt kort for det som tydeligvis hadde vært en såkalt off-the-ball incident.
Dette var et hardt slag for Morecambe, og det virket som et tidsspørsmål før det andre målet kom. Den nevnte Zebroski hadde et par store sjanser. Først presterte keeper Roche en glimrende refleksredning. Deretter ble Zebroski løpt opp og surret bort ballen i en tre-mot-en-situasjon, hvor han burde vært langt mindre egoistisk og spilt den bedre plasserte Kaid Mohamed, som ville hatt fri vei til mål. Målscorer Carter og innbytter Darryl Duffy hadde også gode forsøk, men jeg begynte å få en følelse av at om man ikke snart satt inn det andre målet, ville Cheltenham fort kunne komme til å betale dyrt. Og da gjestenes Nick Fenton fyrte løs fra rundt 25 meter måtte det en flott redning til fra hjemmekeeper Scott Brown. En kanon fra Kaid Mohamed kunne avgjort, men nok en god redning fra Roche holdt fortsatt liv i kampen med kun et par minutter igjen. Morecambe fikk en offensiv dødball og sendte opp omtrent alt som var. Ballen falt ned i feltet, og spratt frem og tilbake, men ble omsider klarert. Flere Cheltenham-spillere tok kontringen helhjertet, og da Kaid Mohamed spilte gjennom Darren Carter lot han seg ikke be to ganger. Et drøyt halvminutt på overtid scoret han sitt og Cheltenhams Towns andre for kvelden, og fastsatte sluttresultatet til 2-0. Morecambe-spillerne lå strødd på banen, resignerte. Og den lille tiden som var igjen besto av rulling av ball fra Cheltenham, inntil dommerens fløyte lød på Whaddon Road for siste gang denne kvelden.
Turen gikk inn i Robin’s Nest for en pint til eller to, før vi etter hvert tok fatt på spaserturen tilbake til hotellet. Med alle Sky Sports kanaler på TV’en på hotellrommet, ble det litt TV-titting før jeg slukket lyset for en tidlig start dagen etter. Da var det igjen tid for en dose non-league, samt en retur til Reading.
English ground # 88: Cheltenham Town v Morecambe 2-0 (1-0) League Two Whaddon Road, 28 September 2012 1-0 Darren Carter (2) 2-0 Darren Carter (90+1) Att: 2,563 Admission: £15 Programme: £3
Onsdag 26.09.2012: Spennymoor Town v Billingham Town
Som forespeilet på værmeldingen regnet det fortsatt da jeg våknet i Manchester denne onsdagen. De hadde riktignok lovet at det skulle avta utover onsdagen, men det var sjokkerende bilder som rullet over TV-skjermen fra flomrammede steder rundt om i nord-England. Og etter at en sjekk på mobilen viste en rekke kansellerte tog nordøstover, satt jeg like godt kursen for Manchester Piccadilly for å finne ut hvordan jeg kunne ta meg til Durham. En jernbaneansatt kunne fortelle at slett ikke alt var kansellert, men at problemene var forårsaket av oversvømmelser. Flere steder lå rett og slett linjene under vann, mens Darlington jernbanestasjon visstnok skulle være noe bortimot en innsjø. Jeg gikk opp på puben inne på Piccadilly, hvor jeg bestilte meg en frokost (jeg burde ha lært sist gang, da jeg ikke ble begeistret for burgeren der) før jeg fulgte hans råd om å hoppe på toget til Middlesbrough og bytte i York. Det tok uansett mye lengre tid enn med direktetoget, og jeg fikk da også mulighet til en røykepause i den gamle vikingbyen Jorvik. Før vi kom dit hadde det tydeligvis sluttet å regnet et eller annet sted på turen gjennom West Yorkshire. Men da toget nærmet seg York kunne man beskue åpenbare resultater av syndefloden i form av totalt oversvømte jorder og veier, store trær som kun hadde trekronen over vann, og høyspentmaster som sto ute i innsjøer med vann. Ifølge avisene hadde det vært den verste stormen siden 1981! Dette ble enda tydeligere på turen fra York opp mot Durham, selv om jeg fra toget aldri så noe til innsjøen som var Darlington stasjon – skjønt en hinne av vann så ut til å dekke hele perrongen. Jeg hoppet av toget i Durham, og gikk for første gang på tre dager utendørs uten å bli klissvåt.
Etter en liten røykepause ved et utkikkspunkt for å beundre utsikten over flotte Durham med sin dominerende katedral, bestemte jeg meg for å tilbakelegge strekningen til Durham Castle til fots. Med nedoverbakke først gikk det greit, men da veien på andre siden av elven Wear begynte å stige oppover var det etter hvert en anpusten nordmann som sjekket inn på selveste Durham Castle, der jeg hadde sikret meg rom til £35. Durham er bakkete, og der og da bestemte jeg meg for å ta taxi tilbake neste morgen. Mangel på TV på rommet gjorde ingenting da jeg uansett snart gikk ut for å ta en kikk på idylliske gamle Durham med sine trange brolagte gater. Utenlandske turister var i klart overtall, og mer enn en gang hørte jeg norske stemmer. Uheldigvis var det masete franske stemmer jeg fikk ved siden av meg på puben Market Tavern, men etter å ha byttet bord fikk jeg fortært den beste burgermiddagen på så lenge jeg kan huske! Etter en liten rundtur oppsøkte jeg Durham Bus Station. Og for å være på den sikre siden ringte jeg Spennymoor Town, som kunne bekrefte at det ville bli kamp. Dermed hoppet jeg omsider på bussen mot Bishop Auckland og kjøpte en returbillett til Spennymoor. Ved å følge nøye med på veien og skilting, så jeg at vi etter rundt et kvarter kjørte inn i Spennymoor. En person som skulle av bekreftet at dette var holdeplassen jeg ønsket, og kun et par minutter unna fant jeg raskt klubbens hjemmebane Brewery Field.
Jeg betalte de 6 pundene for inngang, og tok en runde rundt anlegget for å ta noen bilder mens jeg forsøkte å finne baren. Den fikk jeg vite befant seg øverst på hovedtribunen, men den var ikke åpen ennå. Brewery Field som arena kan måle seg med med mye jeg har sett både ett, to og tre nivåer høyere. Hovedtribunen og tribunen bak det ene målet fremstår som moderne og bygget i samme stil, mens resten består av ståplasser under åpen himmel. Litt etter kvart på sju åpnet baren, og i mangel på Strongbow fikk jeg bestilt en pint med Woodpecker som god erstatning.
En prat med noen av de lokale bragte på det rene at de regnet med at denne sesongen ville dreie seg om to lag. Nemlig deres Spennymoor Town som har vunnet ligaen tre år på rad, og Darlington 1883 som de nå heter. Sistnevnte hadde hatt en god start på sesongen med 8 seire og ett tap – forøvrig mot Guisborough Town – og har visst solgt 8-900 sesongbilletter denne sesongen. Bortekampen mot Bishop Auckland som de deler bane med hadde over 2000 fremmøtte, noe som må sies å være imponerende på step 5. Likevel var det ikke mange lovord å høste fra Spennymoor-fansen, som følte at Darlington-folket så det som deres rett å rykke opp ved slutten av denne sesongen. Det opprykket kan imidlertid Spennymoor ville ha! Mer om det snart.. Spennymoor Town på sin side hadde startet sesongen med 6 strake ligaseire, og hadde med 17-0 i målforskjell fortsatt tilgode å slippe inn mål i ligaen.
Jeg hadde også en lengre samtale med noen som viste seg å være representanter fra klubbledelsen til gjestende Billingham Town. Gary Pallisters gamle klubb hadde tapt 6 av sine 7 første ligakamper, og ventet seg en ny tøff kamp. De mente dog at de burde ha et godt nok lag til etter hvert å kunne holde betryggende avstand til nedrykkssonen. De var meget interessert i mine turer rundt om i England, og spurte og gravde og ønsket meg hjertelig velkommen som gjest til deres Bedford Terrace når det måtte passe. Og da bartenderen fikk fisket frem et skjerf til min samling, ba en av dem skrive ned adressen min så de kunne sende meg et gratis fra deres klubb også.
Kampen ble klokka 19.30 sparket igang, og min første kamp i Northern League viste seg å være positiv overraskelse. Ikke minst ettersom 21 av 22 startende (samt alle de 6 senere innbytterne) viste seg å være anglosaksiske briter. En forfriskende erfaring jeg gjerne skulle sett mer av også andre steder og også på høyere nivåer. På en overraskende fin bane – været de siste dagene tatt i betraktning – var det ikke overraskende hjemmelaget som tok kommandoen fra start, tydelig interessert i å reise seg etter 3-5 tapet for Trafford i FA cupen noen dager i forveien. Gavin Cogden var nære på å gi de en drømmeåpning, mens hans avslutning etter 2-3 minutter gikk såvidt på utsiden av stolpen. Noe komisk ble det tidlig en pause i kampen da linjemannen av alle ting klarte å ødelegge flagget sitt og måtte få et nytt flagg hentet. Spennymoor dominerte totalt, og spilte seg frem til flere muligheter. Blant annet skapte Wayne Phillips og Kallum Griffiths masse trøbbel for gjestene med flotte raid og skumle innlegg fra hver sin kant, og Billingham hadde virkelig nok å henge fingrene i. Det virket bare som et tidsspørsmål før målet skulle komme. I stedet ga hjemme-keeper Rob Dean gjestene ballen på sølvfat med en dårlig klarering, men mens Dean rygget panisk bakover kunne Craig Norman konstatere at hans lobb var litt for høy.
Men det var kun en pustepause i kanonaden mot Billingham-målet. Lewis Dodds forsøkte seg med en akrobatisk volley som snek seg utenfor. Samme mann hadde en kjempemulighet som ble blokkert av en forsvarer, og da Cogden headet returen på mål fikk Billingham-keeper Dan Molyneux slått over. Leon Ryan headet to ganger over fra god posisjon. Og da Craig Ruddy skar inn og sendte i vei et skudd med retning nærmeste kryss, leverte Molyneux en flott redning. Det måtte et selvmål til, og forsvarer Richard Gaston var den uheldige som etter 36 minutter satt ballen i eget nett i et forsøk på å klarere et skummelt innlegg fra Wayne Phillips. Noe heldig, men ikke desto mindre en meget fortjent ledelse til hjemmelaget. Før det ble blåst for pause rakk imidlertid Jamie Owens å sende i vei et skremmeskudd som gikk like utenfor keeper Deans mål.
Oppe i baren kunne TV-sendingen fortelle at Reading lå under i sitt ligacupoppgjør på Loftus Road idet jeg gikk for å bestille en pint Woodpecker. Noen av de 174 tilskuerne kunne ellers fortelle at den antatte tittelrival Darlington 1883 var i ferd med å beseire Durham City. Andre omgang startet som den første, men denne gang tok det hjemmelaget kun fire minutter å finne nettmaskene. Gavin Cogden driblet seg fri inne i feltet og serverte Steven Richardson som enkelt kunne styre ballen inn i tomt mål. 2-0! Og minutter senere kunne Cogden selv økt, men keeper Molyneux fikk slått unna. Et Billingham Town som nå spilte i nedoverbakke hadde dog ikke gitt helt opp, og Craig Norman holdt på å redusere da han han vendte og avsluttet, men skuddet strøk stolpen. I stedet satt Spennymoor spikeren i kista fra straffemerket etter at Stephen Gamble måtte ty til ulovligheter for å stoppe innbytter Andy Stephenson. Gavin Cogden gikk frem og satt sikkert inn 3-0 etter 66 minutter. Jobben var gjort og Spennymoor virket å ta foten av gasspedalen. De siste 20 minuttene virket mer som en transportetappe, og de to siste sjansene sto gjestene for. Den første var meget stor, og hadde det ikke vært for at Kallum Griffiths klarte å blokkere Stephen Flocketts skudd på streken, ville nullen omsider sprukket for Spennymoor. Og da Jamie Owens’ skudd ble parert av keeper Dean endte det med 3-0 til hjemmelaget, som altså etter sju kamper fortsatt hadde til gode å slippe inn mål i ligaen.
Tilbake i baren hadde nå Reading utlignet til 2-2, og jeg fulgte det siste kvarteret av ligacupkampene mens praten gikk om løst og fast. Etter at Reading hadde sikret seg avansement med 3-2 seier borte mot QPR, gikk jeg utenfor for å ta en røyk. Der ble jeg stående og snakke litt med det ene kvinnemennesket som jobbet i baren. Jeg hadde tidligere på kvelden hørt det bli snakket kryptisk om at klubben denne sesongen muligens vil søke om opprykk til step 4, og hun bekreftet at dette vil bli diskutert på et møte mellom supporterne og klubben om ikke altfor lenge. Hun hevdet det er delte meninger, der mange supportere har klaget over at man hittil ikke har villet rykke opp, mens andre er fornøyd med tingenes tilstand slik de er. Selv tilhørte hun sistnevnte gruppe, og begrunnet det først og fremst med at de ved opprykk muligens måtte begynne å stenge baren i pausen.
Et slikt regelverk var for meg ukjent, men Spennymoors bar ligger altså som jeg vel nevnte øverst på hovedtrunen med store vinduer ut mot banen. Og slik jeg forsto henne er det derfor FA ved spill på step 4 vil kreve at man stenger kranene. Altså at man ikke ønsker en situasjon der folk kan stå og drikke pint etter pint mens de ser kampen ut av vinduet. FA hadde ifølge henne vært der på inspeksjon, og hun hevdet at hun da hadde måttet dra ned blendingsgardiner foran vinduene! For meg høres dette helt vilt ut, som om det skulle være et norsk reglement. Eller forresten – da ville det jo ikke vært servering i første omgang..
Uansett tenkte jeg tilbake til dagen før, der Farsleys bar var full av Leeds-supportere som drakk og så Leeds-kamp mens Farsley-kampen pågikk, men her var det ingen utsikt til banen. Derimot benyttet jeg meg selv av muligheten for å få med pinten ut på tribunen i plastglass. Hva er så forskjellen på dette og å drikke i baren bak et vindu?? Og enda merkeligere; mens jeg skriver dette, tenker jeg tilbake på mitt besøk hos Dover Athletic i påsken. Der kunne man rett og slett sitte inn i klubbhusets bar og drikke hele kampen mens man så den på storskjerm!! Hva er så regelverket her?? Det virker for meg som et meget firkantet og byråkratisk opplegg av typen vi er så altfor vant med her til lands.
Trekningen av neste runde i ligacupen ble foretatt på TV, men mitt ønske om møte med vår (Readings) rival Swindon Town ble ikke hørt. Det hadde vært langt mer interessant enn Arsenal. Det nærmet seg uansett etter hvert avgang for det som vel var siste buss tilbake til Durham, så jeg forlot Brewery Field og fant frem til bussholdeplassen rett borti veien. Drøye fem over elleve var jeg tilbake i Durham og uten 12 dagers bagasje var spaserturen opp til Durham Castle en fryd i forhold til tidligere. De mange trappene syntes også færre og kortere enn tidligere på dagen, og etter å ha lest et kapittel i min medbragte bok slukket jeg lyset og tenkte på hvor jeg skulle sette kursen i morgen…og sovnet med det raskt.
English ground # 87: Spennymoor Town v Billingham Town 3-0 (1-0) Northern League Division One Brewery Field, 26 September 2012 1-0 Richard Gaston (og, 36) 2-0 Steven Richardson (49) 3-0 Gavin Cogden (pen, 66) Att: 174 Admission: £6 Programme: £1
