vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Søndag 24.08.2014: Tottenham Hotspur v Queens Park Rangers

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter en god natts søvn var jeg igjen tidlig oppe, og det var på tide å forlate Ipswich og sette kursen mot hovedstaden. Da det denne søndagen ble gjort vedlikehold på jernbanelinjene utenfor Ipswich, foregikk første etappe med buss som erstatning for tog. Heldigvis dreide det seg kun om den korte turen til Manningtree, der jeg noen måneder tidligere også byttet tog ved mitt besøk på Harwich & Parkestons fantastiske Royal Oak. Og etter en snau halvtime på bussen rakk jeg å unne meg en kjapp røykepause før den ti minutter lang togturen til Colchester, der 08.06-toget til London snart kom inn på perrongen. På turen fra Ipswich hadde jeg blitt oppmerksom på to norske karer som nå tilfeldigvis satt seg vis-à-vis, og det viste seg at disse også hadde vært på Old Farm derbyet dagen før. En av de var også Ipswich Town-supporter mens den andre var Luton Town-supporter, og jeg ble sittende å prate med disse den drøye timen toget brukte inn til London. Jeg måtte glise litt for meg selv da det tilfeldigvis kom frem at en av de hadde kjøpt boken min, som han hevdet å være svært fornøyd med. Det var da enda godt, ellers kunne det kanskje blitt litt pinlig da jeg røpet at jeg var forfatteren.

Men fra spøk til revolver – eller Halvor om man vil: Ved ankomst London Liverpool Street gikk de to for å slenge fra seg bagasjen på et hotell i nærheten, mens jeg forsøkte å orientere meg vedrørende ferden videre. Det var lettere sagt enn gjort da toget jeg hadde siktet meg inn på ikke var blant avgangene som figurerte på de store skjermene inne på stasjonen. Etter å ha hentet et frokost-smørbrød inne på en WHSmith, gikk jeg nøyere til verks og fant snart riktig plattform for lokaltoget som skulle ta meg til Silver Street, som var stasjonen etter White Hart Lane på somletogets ferd mot endestasjonen Enfield Town. Det var altså Tottenham Hotspur og deres møte med Queens Park Rangers som sto på menyen denne søndagen, da jeg gjorde noe så sjeldent som å velge meg et oppgjør i Premier League. Skjønt, å si at jeg valgte det er vel å ta meget hardt i all den tid de eneste tre kampene på menyen denne dagen alle var oppgjør i Premier League. At jeg først hadde vært svært lunken er ingen overdrivelse, og jeg så opprinnelig for meg en fotballfri dag, mens jeg fortsatte å saumfare terminlistene etter andre mer interessante alternativer lenger ned i fotballpyramiden. Da det ikke dukket opp noe, besluttet jeg likevel at det om ikke annet var en mulighet til å se White Hart Lane før også den blir historie, og valgte til slutt å bestille billett før det ble helt utsolgt.

Da jeg i juli besøkte Great Yarmouth Town, overnattet jeg på et B&B-etablissement tvers over veien for klubbens hjemmebane The Wellesley. Dette ble drevet av den ivrige Spurs-supporteren Steve (og hans kone) som var særdeles imponert over min reisevirksomhet rundt om i fotball-England. Vi har holdt kontakten, og han hadde tilbudt seg å oppbevare bagen min i bilen sin under kampen. Derfor ble jeg med toget en stasjon forbi White Hart Lane og hoppet av på Silver Street, da dette var nærmere stedet han pleier å parkere. Sidegata Colyton Way var møtestedet, og han hadde bedt meg være der senest klokka 11.30. Jeg var der tre kvarter tidligere enn dette, og fant snart ut at jeg ville vente i puben White Hart på hjørnet av Colyton Way og den travlere hovedåren Fore Street, som er en fortsettelse av Tottenham High Road. Før jeg forlot parkeringsplassen i Colyton Way kunne jeg forresten se med egne øyne hvor tamme revene har blitt i London-metropolen, da en rev tuslet forbi kun en meter fra meg og snuste rundt søppelcontainerne mens en restauranteier sto rett ved siden av og kastet matavfall! Både jeg og reven tuslet ned til White Hart, og mens reven forsvant inn blant boligblokkene, unnet jeg meg en pint mens jeg bladde i dagens Non League Paper som jeg hadde funnet på Liverpool Street.

Tidligere hadde Tottenham faktisk en landlig beliggenhet en norsk mil eller to nord-nordøst for Charing Cross, som man gjerne bruker som London sentrums målepunkt, og området var fra 1500-tallet populært blant de mer velstående londonerne som benyttet området til diverse former for rekreasjon. Kong Henry VIII skal selv ha jaktet i skogen(e) Tottenham Woods. Bosetningen som har vært her i over tusen år ble etter hvert spist opp av Stor-London som spredte seg nordover. Ikke minst var det en følge av jernbanens ankomst med billige pendlertog og et stort antall rimelige boliger som ble bygget i området. Dette tiltrakk seg store mengder av folk fra arbeideklassen og den nedre middelklasse som bosatte seg her. I dag er situasjonen en annen, og området omtales gjerne som et av de aller «farligste» i hele Storbritannia. Tottenham er nå en av landets mest flerkulturelle områder, med en usedvanlig høy andel av såkalte etniske minoriteter. Med enorme problemer i forhold til gjengkriminalitet, narkotika, arbeidsløshet, og vold er ikke dette et området der fremmede bør utforske sidegatene som går ut fra Tottenham High Street, og både «Broadwater Farm»-opptøyene og de omfattende opptøyene som i 2011 spredte seg til andre deler av landet startet nettopp her.

Før pinten med cider var gjort kål på kom Steve inn sammen med sin far som han hadde tatt med seg. De gikk over til bookmakeren vis-à-vis puben mens jeg tømte glasset, og snart fikk jeg slengt fra meg bagen i bagasjerommet på Steves bil. Deretter spaserte vi nedover Fore Street, som snart ble til Tottenham High Street, og Steve fortalte at de hadde til hensikt å stikke innom en café for å få seg litt mat, slik de pleide å gjøre før hjemmekamper. Det var fortsatt tidlig, og det fristet egentlig ikke noe særlig med flere pints for øyeblikket, så i stedet for å utforske hjemmepubene i området valgte jeg å bli med på café. Jeg var egentlig ikke sulten, men samtidig hadde jeg kun spist et lite smørbrød, og det var en fristende meny. Euro Café gjør tydeligvis svært god butikk på kampdager, for det var stappfullt i det lille lokalet. Vi måtte vente minst 15-20 minutter på i det hele tatt å få et bord, og Steve virket være på fornavn med majoriteten av de tilstedeværende – både innehaverne og Spurs-supporterne som ladet opp til kamp med et måltid. Jeg valgte meg en eggeomelett med bacon og løk, som på typisk engelsk vis ble servert med pommes frites, i tillegg til salat. Steve insisterte på å spandere og nektet å ta imot penger, og etter et godt måltid tuslet vi videre nedover mot White Hart Lane.

Vi avtalte møtested for etter kampslutt, og mens Steve og faren gikk for å ta seg inn på South Stand tok jeg en svipptur innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling. Etter å ha køet i drøye fem minutter fikk jeg omsider betalt de £2,50, og utenfor byttet jeg også £3,50 mot et eksemplar av dagens kampprogram før også jeg for å finne min plass på nedre del av South Stand – også kalt Park Lane Stand. Dette er kortsiden bak det ene målet, og den har to nivåer slik også de andre tribunene har (i tillegg til at langsidene har en rad med VIP-bokser). Jeg hadde fått plass ut mot en av sidene, ikke langt fra det vestlige hjørnet der bortefansen ble plassert (på begge nivåer). På storskjermen øverst på North Stand (alias Paxton Road Stand) på motsatt kortside kunne jeg se karen som nede på gressmatta forsøkte å bygge opp til «dette store London-derbyet», men jeg klarte dessverre ikke å la meg engasjere voldsomt. En kjapp kikk i programmet hjalp heller ikke. Det var utseendemessig så fint som man kan forvente av en PL-klubb, og såpass tjukt at blekka hadde “rygg”, men det var ikke så mye av innholdet som interesserte undertegnede. Jeg brukte et minutt eller to på å bla meg gjennom, og har vel ikke åpnet det siden, men nå er neppe jeg særlig representativ for publikum som denne dagen befant seg her og som nok fant langt større interesse for artiklene om PL-divaer og utenlandske lykkejegere enn det jeg gjorde. Bare en kikk på listen over alle de utenlandske spillerne i de to lags tropper gjorde at engasjementet sank ytterligere til et nytt bunnnivå.

Denne kampen innebar for meg faktisk et lite jubileum da den markerte mitt stadion nummer 200 i engelske fotball. Jeg vil påstå at jeg var «heldigere» da jeg markerte 100 engelske stadioner på en langt mer interessant destinasjon på Stonebridge Road, den fantastiske hjemmebanen til Ebbsfleet United. Dette er ikke akkurat ting jeg bruker energi på, da det kun er tall, men jeg bestemte meg nå for å fortrenge negativiteten og forsøke å gi kampen en sjanse. Et av kampens poenger var QPR-manager Harry Redknapps retur til White Hart Lane, der han var Spurs-manager i fire år frem til klubben på det jeg fortsatt vil hevde var uforklarlig vis besluttet seg for å sparke ham. At han fortsatt har en høy stjerne blant Spurs-fansen var tydelig om man skal dømme ut fra alle sanger og tilrop som ble ham til del, mens utlendingen som nå er Spurs-manager knapt ble nevnt. Redknapp satt nok imidlertid ikke særlig pris på det han så ute på banen, der hjemmelaget allerede fra start tok kontroll og skapte flere sjanser. Emmanuel Adebayor hadde allerede vært nære på med en heading like over, da han serverte Nacer Chadli som dempet ballen på brystet og satt inn 1-0 bak QPR-keeper Robert Green. Adebayor kunne selv doblet ledelsen kort etter, men har nok avsluttet bedre tidligere. Det var tidlig klart at QPR måtte ta vare på de sjansene de fikk om de skulle ha forhåpninger om poeng, men da de mot spillets gang fikk en mulighet, avsluttet Matt Phillips over tverrliggeren til Spurs-keeper Hugo Lloris.

Det var som å se menn mot smågutter, og den gode dansken Christian Eriksen sendte i vei et frispark fra 25 meter som smalt i tverrliggeren. Etter halvtimen doblet Spurs ledelsen da forsvarer Eric Dier headet inn 2-0 med sitt andre mål på like mange kamper, og sju minutter senere scoret Chadli sitt andre for dagen og sørget for 3-0 med et mål som senere på kvelden fikk ekspertene på Match Of The Day til å ta helt av da målet kom etter 48 pasninger innad i Spurs-laget, for den som liker slikt. Noen av bortesupporterne i hjørnet hadde allerede fått nok og gikk mot utgangene, mens de gjenværende brukte litt tid på å summe seg og heller fortsette sin vokale støtte med en porsjon selvironi. Stemningen var faktisk ikke verst, og folket på hjemmetribunen var i ekstase – om man faktisk kan legge til grunn at den store gruppen med asiater rundt meg faktisk var entusiastiske på grunn av kampen og ikke på grunn av de utallige selfies de til stadighet tok. Igjen hadde jeg flaks med mitt valg av sete, der jeg som majoriteten av tilskuerne på dette feltet fikk lov til å stå. Det eneste de to lagenes supportergrupperinger syntes å være enige om var at begge hater Chelsea og Arsenal, og på storskjermen kunne vi se Redknapps nye assistent, Spurs-legenden Glen Hoddle, frenetisk gjøre notater. 3-0 sto seg til pause, men når sant skal sies kunne like gjerne ledelsen vært dobbelt så stor. Jeg hadde ikke til hensikt å stå i en endeløs kø for overprisede forfriskninger, og tilbragte pausen ved å sjekke opp reiseruta videre etter kampslutt.

Tidligere Spurs-spiller Steven Caulkner kunne straffet sine tidligere lagkamerater (skjønt så hyppig som lykkejegerne flytter på seg i dagens toppfotball er det vel ikke mange av de igjen) tidlig i andre omgang, men hans heading gikk like over. I stedet var det Spurs som økte til 4-0 tjue minutter ut i omgangen da Danny Rose gjorde forarbeidet, og den tidligere Arsenal-spilleren Adebayor sendte sin tidligere erkerival opp i en 4-0 ledelse. Andre omgang var en nedtur i forhold til første, da Spurs virket tilfreds med tingenes tilstand og QPR virket å ha resignert. Danny Rose gjorde sitt beste for å gi de en hjelpende hånd da han med i underkant av ti minutter igjen satt ballen i eget mål, men dommeren hadde allerede dømt frispark for Spurs. Om kampen ikke klarte å engasjere meg nevneverdig, ble jeg i det minste vitne til en maktdemonstrasjon fra Tottenham i en underholdende første omgang. Det var på forhånd kampen jeg minst hadde sett frem til, og ironisk nok var det også den jeg betalte mest for å se. £37 er latterlig, og enda latterligere er det å vite at man i PL kan bli utsatt for langt verre! £37 for en enkelt kamp er faktisk over halvparten av beløpet jeg ble fortalt at en Mossley-supporter hadde gitt for sitt sesongkort! Men på den positive siden; å se en frustrert og deprimert Rio Ferdinand som nærmest virket å være på gråten under sin debut…det gjorde så godt og var så festlig at det kanskje var verdt inngangspengene alene!

Da dommeren blåste av forlot jeg umiddelbart White Hart Lane, og hadde allerede rukket å ta meg en røyk da Steve og hans far kom. Han var selvsagt fornøyd, og jeg måtte innrømme at førsteomgangen tross alt hadde vært underholdende. Og selv om ligaen i seg selv ikke er av interesse for meg lenger, var det i hvert fall greit å få besøkt White Hart Lane før det er for sent. Rett ved siden av har man nemlig allerede begynt så smått med arbeidet på klubbens nye stadion. Etter å ha tatt farvel med Steve og hans far, dro jeg med meg bagen tilbake til Silver Street stasjon. Herfra tok jeg toget den korte veien ned til Seven Sisters, hvor jeg hoppet av og byttet til tubens Victoria Line. Denne bragte meg til Euston, der jeg omsider hoppet på London Overground-toget til Watford Junction. Jeg skulle imidlertid ikke så langt, men hoppet av på Stonebridge Park, der jeg tok fatt på turen til Travelodge Wembley hotellet. Etter rundt et kvarters gange i kjedelige omgivelser kunne jeg sjekke inn. Jeg vurderte å ta en tur ut for å sjekke noen lokale puber og kanskje unne meg en klassisk engelsk søndagsmiddag. Omgivelsene i hotellets nærområdet består imidlertid av diverse industri og næringsvirksomhet og ikke minst åtte filer med trafikk rett på utsiden, der trafikken suste forbi på en av Londons store ringveier. En sjekk på nettet viste at nærmeste pub var en temmelig drøy spasertur unna oppe i Alperton, så jeg valgte i stedet å tilbringe søndagskvelden på hotellet, med middag i dets restaurant og tidlig retrett til hotellsenga.

English ground # 200:
Tottenham Hotspur v Queens Park Rangers 4-0 (3-0)
Premier League
White Hart Lane, 24 August 2014
1-0 Nacer Chadli (12)
2-0 Eric Dier (30)
3-0 Nacer Chadli (37)
4-0 Emmanuel Adebayor (65)
Att: 36 109
Admision: £37
Programme: £3,50
Pin badge: £2,50

Next game: 25.08.2014: Gornal Athletic v Dudley Town
Previous game: 23.08.2014: Ipswich Wanderers v Thetford Town

More pics

Lørdag 23.08.2014: Ipswich Wanderers v Thetford Town

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter å ha sett et noe skuffende Old Farm derby, spaserte jeg ut av Portman Road for å raskt som svint få tak i en taxi. Klokka hadde passert 14.00 med over fem minutter, og hadde tenkt meg til dagens andre kamp, med avspark klokka 15.00. Flere groundhoppere hadde i løpet av turen forsikret om at Ipswich Wanderers’ hjemmebane Humber Doucy Lane garantert ville falle i smak og bli en av turens høydepunkt i så måte, og mens jeg så en rekke overbetalte lykkejegere utpå matta på Portman Road, hadde jeg allerede begynt å se frem mot mitt nå etterlengtede besøk hos Ipswich Wanderers.

Jeg var derfor ivrig etter å komme meg ut til Humber Doucy Lane, et par kilometer øst for Ipswich sentrum, og kun et par hundre meter fra Ipswich Towns treningsanlegg langs Playford Road. Jeg hadde dessverre ikke tatt høyde for at snuten skulle sperre av deler av byen i forbindelse med dagens Old Farm oppgjør, og taxiholdeplassen på Wolsey Street var for anledningen ikke i bruk. Grunnet dette surret jeg bort ytterligere ti minutters tid, men hjulpet av en hyggelig lokal eldre herremann fant jeg da omsider en betjent drosjeholdeplass noen få hundre meter lenger inn i sentrum.

Dermed gikk turen snart østover, selv om vi under deler av kjøreturen stampet i trafikk. Men rundt halv tre kunne jeg endelig betale sjåføren og hoppe ut utenfor et anlegg som selv fra utsiden er veldig blått. Både blikk-gjerdet som omkranser anlegget og baksiden på mur-tribunene er malt i blått, og jeg gikk ned mot det blåmalte inngangspartiet mellom to blåmalte brakker for å betale meg inn ved å gi £6 til karen i den blåmalte bua ved telleapparatene. Deretter fikk han ytterligere £1 for å rekke meg et eksemplar av dagens kampprogram, og jeg kunne foreta min sedvanlige lille runde rundt banen.

Jeg kom inn nederst på den ene langsiden, ved siden av klubbhuset og dens bar som ligger i hjørnet her. Ved siden av dette, foran inngangen, er det en åpen plass med noen benker, stoler og bord, og her satt nå flere personer og koste seg i solen. Og tilbaketrukket fra dette sto det en vogn som fungerte som matutsalg. Denne langsiden har dessuten hele tre tribuner som ligger på rekke og rad nedenfor denne lille åpne plassen. Også innvendig er mye av anlegget malt i enten blått eller blå og hvite striper, og det er også tilfelle for de to første av disse tre tribunene. Først er det en fjong ståtribune i mur, og dette er nok også den lengste tribunen på denne langsiden.

Omtrent midt på står det en mindre sittetribune i samme stil, og med fire seterader. Denne har også klubbnavnet i «panna» foran på tribunen. Bortenfor denne finner man en vaklevoren ståtribune, skjønt det er vel mer riktig å si at det er ståplasser med en vaklevoren konstuksjon i gamle stillas-deler som holder oppe et blikktak som gir tak over hodet. Kanskje vurderer man å installere flere seter, for det sto flere tilsynelatende nye seter her, mens det ved siden av denne tribunen sto et par stabler med steinblokker. Jeg måtte glise for meg selv da jeg så at en hobbyentreprenør tydeligvis har vært i sving ut mot den ene siden av denne tribunen. Her har noen nemlig stablet tre stabler med steinblokker, lagt et par planker over, og deretter satt et plastsete på disse for å lage seg en egen sitteplass. Kun i non league…

Bak målet på bortre kortside er det ingen fasiliteter, kun såkalt hard standing. Og selvsagt det ytre blikkgjerdet som omkranser anlegget, i tillegg til en vegg av fine trær på utsiden som strakk seg opp over gjerdet og forhåpentligvis stopper majoriteten av ballene som farer over mål – om man da ikke har en vanvittig imaginær ryggsekk på seg i skuddøyeblikket.. I det bortre hjørnet her var det for tiden ikke mulig å ta seg over på bortre langside uten å måtte klatre over det indre gjerdet rundt selve banen og kutte over gressmatta nede ved hjørneflagget. Men her var det nå en rekke spillere i oppvarming, så jeg snudde og gikk i stedet tilbake for å gå rundt.

Borte langside er uansett interessant i den forstand at det ved første øyekast og/eller på avstand kan se ut som om det er en eneste lang tribuneseksjon som strekker seg omtrent 3/4 av banens lengde. I stedet er det faktisk tre forskjellige seksjoner som er ganske like, og som minnet meg litt om den ene kortsiden på Melkshams Towns hjemmebane The Conigre. Her, som der, står klubbnavnet skrevet i store bokstaver på blikkveggen bak på tribunen(e). Men mens det på The Conigre er én tribune, er det på Humber Doucy Lane altså tre tribuneseksjoner. Disse er ganske identiske, bortsett fra lengde, der den midterste delen kun er en bitteliten seksjon. Men takkonstruksjonen, som er nokså identisk med den vaklevorne nederste tribunen på motsatt langside, henger for så vidt delvis sammen. Også her fremstår den som nokså vaklevoren, og blikkplatene som utgjør veggen lener seg flere steder både hit og dit.

På kortsiden nærmest klubbhuset og inngangspartiet, er det også en ganske lignende konstruksjon som gir tak over hodet til de som står bak mål. Denne seksjonen strekker seg vel rundt halve banens bredde, og nærmere klubbhuset står det en – eller muligens flere sammenhengende – tre-bygning som igjen strekker seg bortover mot baren i hjørnet. Humber Doucy Lane er utvilsomt et anlegg som virkelig oser karakter, og selv om jeg etter hvert hadde fått høye forventninger grunnet all rosen, ble jeg på ingen måte skuffet. Det er rett og slett en skjult(?) perle, og for øvrig også et godt eksempel på hva en god dose maling kan gjøre for anleggets karakter.

Det var endelig på tide å oppsøke anleggets bar, og med en pint Aspalls satt jeg meg ned for å kikke i det ikke altfor omfattende programmet. De hadde da fått med den mest vesentlige informasjonen, selv om jeg savnet blant annet litt om hjemmelagets historie. På spørsmål fra mannen bak baren måtte jeg innrømme å være den norske groundhopper, og Tim Richardson som viste seg å være både bar manager og social secretary var selve bildet på britisk gjestfrihet. Han måtte beklage at de ikke hadde flere pins på lager, men foreslo å sende meg en da de fikk ny forsyning. Jeg bestilte meg i stedet en ny pint – denne gang i plastglass for å ta med ut – og gikk ut for å se kampen sparkes i gang.

Ved klubbhusets inngang ble jeg stående å granske lagoppstillingene som var skrevet opp på en tavle som hang på veggen der. Og jeg hadde ikke før tatt oppstilling ved det indre gjerdet som omkranser banen før Tim kom for å fortelle at en av de faste supporterne hadde gått med på å selge meg sin pin. Det ordner seg i non league, og etter å ha forsikret meg om at supporteren var ok med dette, ga jeg ham £3 for bidraget til min samling. Jeg hadde stilt meg opp på høyde med den ene 16-meteren, og snart lød dommerens fløyte for første gang over Humber Doucy Lane denne lørdag ettermiddagen.

Ipswich Wanderers spiller i Eastern Counties League Premier Division, og er nyopprykket etter opprykket fra denne ligaens Division One i våres. Før kampstart toppet de faktisk tabellen etter 7 poeng på tre kamper. De hadde sesongåpnet med seier 4-0 hjemme mot Diss Town, før de fulgte opp med borteseier mot lokalrival Whitton United. Sistnevnte vant forrige sesongs Division One foran Ipswich Town, men nå måtte de altså gi tapt. Deretter hadde Wanderers tatt et sterkt poeng med 2-2 hjemme mot tittelforsvarer Hadleigh United etter å ha ledet to ganger. Og nå toppet altså Wanderers tabellen på målforskjell foran Hadleigh United, men de to var da også de eneste to som allerede hadde spilt tre kamper.

Blant klubbene som hadde vunnet begge sine kamper og dermed hadde 100% poengfangst var Thetford Town (Godmanchester Rovers og Norwich United var de to andre), og nettopp The Brecklanders var dagens motstander. Nå er det jo veldig tidlig å snakke om hvem som er ubeseiret og uten poengtap etter to-tre kamper, men hjemmelaget forventet uansett en tøff kamp mot en klubb som forrige sesong ble nummer 16. Nå var det ikke altfor mange bortefans som hadde tatt turen ned fra Norfolk, men en av disse håpet at de kunne gjøre det enda bedre denne sesongen, og kanskje kjempe på øvre halvdel av tabellen.

Spissen Paris Tuwizana kunne gitt vertene en drømmestart i kampens første minutt, men etter at han hadde pirket ballen forbi Thetfords keeper og kaptein Scott Cruickshank, ble ballen i siste øyeblikk klarert av en forsvarer. Like etter la Tuwizana opp til makker Craig Jennings som skjøt over, og på motsatt banehalvdel ble hjemmekeeper Jack Spurling testet i form av et skudd fra Ryan Pearson. Drøye 8 minutter var spilt da Wanderers-forsvarer James Buckle la inn i feltet, og Paris Tuwizana skjøt fra kort hold i mål til 1-0 for hjemmelaget.

Ti minutter senere kunne hjemmelaget doblet ledelsen da Jack Severy la igjen i feltet. Igjen kom ballen til Tuwizana, men hans heading gikk denne gang i tverrliggeren. Thetford tok en periode litt over etter dette, og spilte seg frem til flere sjanser. Ryan Pearson skjøt like utenfor, og Aaron Joseph tvang frem en redning fra keeper Spurling som måtte slå til corner. På tampen av omgangen kunne Craig Jennings doblet hjemmelagets ledelse, men hans avslutning skrudde på feil side av bortre stolpe. Dermed tok lagene pause med hjemmelaget i ledelsen.

Jeg hadde i løpet av første omgang flyttet meg over til ståtribunen på nærmeste kortside da det en kort periode begynte å regne, og her sto en gjeng hjemmesupportere som gjorde sitt beste for å skape stemning med sang og rop. De kunne bekrefte at den store rivalen er Whitton United, og fortalte dessuten at flere av de også er Ipswich Town-supportere. Men mens noen fortsatt har sesongkort på Portman Road og følger begge klubbene, fortalte de at flere har som undertegnede blitt desillusjonert med den moderne fotballen. Disse hevdet at de fortsatt følger resultatene til byens fotball-storebror og ønsker de alt godt, men at de samtidig følte at klubben i stadig mindre grad representerte dem da den i takt med den moderne fotballen generelt blir stadig mer businessorientert og andelen av utlendinger (både eiere, managere og spillere) og lykkejegere har nådd et skyhøyt nivå i de øverste divisjonene, samtidig som flere selvsagt også pekte på at det har blitt altfor dyrt.

Pausen ble benyttet til å få litt for i skrotten, og etter å ha betalt £3 for en cheeseburger med bacon og løk måtte den skylles ned med en ny pint Aspalls. £3,40 var vel noe stivt, men Tim insisterte nå på at denne runden var på huset. Han fortalte ellers at jeg var den tredje nordmann her allerede denne sesongen, og at også de to andre hadde vært her i forbindelse med et besøk på Portman Road. Jeg jattet med, og klarte å heller få sporet samtalen over på klubbens ambisjoner som nyopprykket lag denne sesongen.

Han hevdet at de i utgangspunktet var fornøyd med å etablere seg igjen i Premier Division, men håpet samtidig at de kan hevde seg et stykke opp på tabellen, og kanskje på øvre halvdel. Selv om de foreløpig toppet tabellen – dog med denne ene kampen mer spilt – mente han at det ikke var veldig realistisk å tro at de vil bli å finne helt oppe i toppen ved sesongslutt. Han forventet imidlertid at Hadleigh United igjen blir vanskelige å ha med å gjøre, og var enig med min magefølelse om at et Norwich United uten poengtap kan vise seg å bli en meget sterk tittelkandidat. Ikke overraskende avviste han ganske spontant muligheten for å søke om opprykk til step 4 både denne sesongen og på litt lenger sikt, da klubben er mer enn fornøyd med å spille i Eastern Counties League.

Thetford-manager Mark Scott hadde brukt pausen til å sette innpå spissen James Dean, og navnebroren til den tidligere skuespillerstjernen og tenåringsidolet brukte ikke lang tid på å markere seg. Et drøyt minutt ut i andre omgang hadde kanskje ikke hjemmeforsvaret våknet etter pausen, for de var utrolig passive da Dean ble spilt gjennom. Han løftet ballen over en utrusende Jack Spurling i Wanderers-målet og utlignet til 1-1. Og nå gikk kampen inn i en periode der det virkelig bølget frem og tilbake med sjanser begge veier.

Hjemmelagets Luke Read – sønn av manager Glenn Read – headet like utenfor etter et innlegg fra Jack Severy, mens målscorer Dean var nære på å gi Thetford ledelsen med et skudd like utenfor. 20 minutter ut i omgangen var Wanderers igjen i føringen etter godt angrepsspill. Dean Pleasance kombinerte flott med Craig Jennings, og pasningen fant kaptein David Head som plasserte ballen i mål bak keeper Cruickshank og sørget for hjemmeledelse 2-1. Thetford forsøkte å svare, men vertenes keeper Spurling reddet forsøkene fra både Dean og Shane Leech. Sistnevnte hadde også gjestenes siste sjanse, og forsøkte å vri ballen inn i bortre hjørne, men ballen gikk på feil side av stolpen. Og da Craig Jennings avsluttet like over gjestenes mål, endte det med en ikke ufortjent hjemmeseier 2-1.

Nå er det jo som kjent ofte en heftig rivalisering mellom Suffolk og Norfolk, og innimellom ropene om at de var «top of the league», kom det mot slutten også nidviser om Norfolk fra den vokale hjemmefansen. Det skal ha for noen humoristiske fremføringer, og deres skildring av det de mente var en typisk Norfolk-famile bragte i hvert fall frem smilet hos undertegnede: «Your sister is your mother, your cousin is your lover, you’re all fucking each other, you’re the Norfolk family». Jeg skal ikke kommentere på deres kvaliteter som hverken sangere eller tekstforfattere, men de skapte i hvert fall litt stemning på en kamp som kun tiltrakk seg noe skuffende 53 tilskuere. På vei tilbake til baren innrømmet da også Tim at dette var litt skuffende, men han var selvsagt fornøyd med de tre poengene.

Jeg hadde overhodet ikke dårlig tid, og valgte å bli igjen i godt selskap i klubbhusets bar, der jeg nå tydeligvis skulle introduseres for bortimot alt som kunne krype og gå av trenerapparat og klubbledelse. Tim hadde nærmest blitt helt sjokkert da jeg hadde vist ham reiseplanen for min reise, og ba meg til stadighet vise den frem til andre som hoderystende slo fast at 18 kamper på 16 dager og så mye reising på kryss og tvers grenser til galskap. Tim hadde da i hvert fall et godt poeng da han var villig til å sette penger på at jeg måtte være singel.

Nå har det jo i sommer vært mye debatt om Greg Dykes idiotiske forslag om en ny divisjon i Football League – en «League 3» der man også vil gi plass til storklubbenes reservelag! Skjønt, hele bakgrunnen for forslaget er vel nettopp å gjøre storklubbene til lags ved å få inn deres reservelag høyt oppe i den ordinære pyramiden. Jeg ville derfor høre litt hva Tim og de andre mente; de som tross alt spilte i en liga der man slipper til reservelag. Nå kan de visst ikke rykke opp til Eastern Counties Premier Division, men da Ipswich Wanderers forrige sesong spilte i Division One møtte de jo flere av disse reservelagene.

Jeg fikk høre om hvordan man opplever en voldsom publikumssvikt under disse kampene. Ikke bare har de en total mangel på reisende fans, men hjemmesupporterne gidder heller ikke komme for å se førstelaget spille ligakamper mot reservelag. Dette fører selvsagt til tapte inntekter både ved telleapparatene og ikke minst i klubbhusets bar, og det er jo dette majoriteten av non-league klubber i stor grad lever av. I tillegg hevdet Tim at de ved bortekamper mot disse reservelagene flere ganger har møtt bortimot stengte dører og en total mangel på mottakelse og hospitality i form av te etc, slik ligaen vel «krever». Han hevder at selv reservelagenes moderklubber nesten gir blaffen i reservekampene, og at majoriteten av personalet derfor ikke engang møter opp for å bemanne bar, matservering etc, som derfor holdes stengt.

Eastern Counties har jo de siste årene “lidd” under tapet av flere klubber som har tatt steget videre oppover i pyramiden uten at noen har kommet ned igjen på lang tid, og problemet i ligaens nedslagsområdet er mangelen på klubber fra feederligaer som kan eller vil erstatte disse. Mange har rett og slett ikke anlegg som oppfyller de etter hvert strenge stadionkravene på step 5/6, og derfor har man sett seg nødt til å hente inn disse reservelagen. Til alt overmål ble antallet reservelag i ECL Division One noe motvillig økt denne sommeren. Derfor var Tim glad for at Wanderers rykket opp da de gjorde, slik at de slipper dette denne sesongen. Hadde det motsatte vært tilfelle ble det hevdet at flere fra klubbledelsen ville telt på knappene og vurdert sitt engasjement i klubben. Kanskje Greg Dyke burde ta kontakt med klubber i denne og andre ligaer som gjør seg slike erfaringer, men han er vel altfor opptatt der han har satt fast nesa i anus på PL-folket…om han i det hele tatt er klar over at disse non-league ligaene faktisk eksisterer.

Jeg ble sittende mye lenger enn planlagt, og hadde det utrolig trivelig i godt selskap. Da jeg omsider vurderte å ringe en taxi ble jeg overtalt av Tim til å bli igjen for både ett og to glass til på hans regning, og før jeg visste ordet av det hadde klokka passert 20.00! Først i halv ni tiden kunne jeg takke for et utrolig koselig besøk hos en fantastisk vennlig og gjestfri klubb. Jeg ønsket oppriktig lykke til denne sesongen før jeg steg inn i taxien og beordret drosjekusken i retning Bridge Guest House. På vei dit merket jeg at det til og med begynte å gå litt rundt oppe i topplokket, så det var nok uansett på tide å trekke seg tilbake etter nok en flott dag.

English ground # 199:
Ipswich Wanderers v Thetford Town 2-1 (1-0)
Eastern Counties League Premier Division
Humber Doucy Lane, 23 August 2014
1-0 Paris Tuwizana (9)
1-1 James Dean (47)
2-1 David Head (65)
Att: 53
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 24.08.2014: Tottenham Hotspur v Queens Park Rangers
Previous game: 23.08.2014: Ipwich Town v Norwich City

More pics

Lørdag 23.08.2014: Ipswich Town v Norwich City

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hadde vært redd for at jeg med såpass lite søvn skulle forsove meg, men da alarmen ringte på et «ukristelig» tidspunkt, kom jeg meg heldigvis straks opp og kunne konstatere at klokka viste 04.40! Etter et kjapt morgenstell snek jeg meg ut fra The Dalesman Hotel og trasket gjespende den korte veien opp til Darlington stasjon, der 05.18-toget til London ble varslet å være i rute. Etter kun drøyt fire og en halv times søvn valgte jeg å driste meg til en ekstra blund på veien sørover. Heldigvis våknet jeg som bestilt et lite kvarter før vi ankom Peterborough, der jeg hoppet av for å bytte tog. Etter snaut tre kvarter på Peterborough stasjon kunne jeg omsider stige ombord på toget til Ipswich, og da det både var endestasjon og min destinasjon for dagen, kunne jeg trygt lukke øynene og duppe av igjen.

Klokka halv ti våknet jeg opp idet vi stoppet på Ipswich stasjon, og jeg kunne stabbe meg ut av stasjonen. Jeg hadde booket rimelig rom på Bridge Guest House, og gikk de få meterne ned veien og under jernbanebrua som sannsynligvis har gitt etablissementet sitt navn, før jeg straks krysset over for å få slengt fra meg bagasjen. Den unge asiaten som åpnet var høflig nok og tok imot bagen som han sa han ville bære opp på rommet mitt når det var klart. Og dermed for jeg av gårde igjen, der jeg krysset elven Orwell og beveget meg mot sentrum.

Denne dagen var det klart for det heftige Old Farm oppgjøret, der erkerivalene Ipswich Town og Norwich City skulle barke sammen til kamp om poeng i Championship. Kampen ble tidlig flyttet til tidlig avspark klokka 12.15, og da det utgjorde en fin mulighet for å besøke både Ipswich Town og Ipswich Wanderers på en og samme dag, var det ikke noe å lure på. Man skulle jo dessuten tro at dersom man først skal besøke Portman Road, ville Old Farm oppgjøret være et interessant kampvalg i så måte. Og da jeg i løpet av forrige Englandstur noen uker i forveien først fikk ringt og bestilt billett (£32, takk!) til tross for restriksjoner, var dette det som var starten på planleggingen av denne lengre turen.

Ipswich er en av Englands eldste byer, og med sine rundt 135 000 innbyggere – og ytterligere snaue 50 000 i drabantbyer og omland – er det den største byen i Sufolk. Hjemmefolket hauser selv opp «bondeknøl»-stempelet, og landbruk og landbruksrelatert industri har da også hatt – og har fortsatt – en viktig posisjon i byen og distriktet. Til tross for at klokka ikke engang hadde slått 10 glass, var nå allerede snuten på plass i et temmelig stort antall som stadig vokste. Da jeg saumfarte nettet etter overnattingssteder lurte jeg på om Riverside Hotel hadde lagt ned hotelldriften, men da jeg ruslet over den nevnte broen over Orwell kunne jeg se at en mengde bortesupportere i gult og grønt i hvert fall festet høylytt nede på deres uteservering. Selv hadde jeg kurs mot Portman Road for å ta en tidlig kikk rundt banen. Grunnet blant annet snut, veisperringer og masse folk brukte jeg imidlertid noe lengre tid på min utvendige runde rundt anlegget enn jeg hadde regnet med, men jeg hadde slett ikke dårlig tid.

Utenfor anlegget står det statuer av to manager-legender for både Ipswich Town og det engelske landslaget. Ved hjørnet av Cobbold Stand (tidligere Portman Stand) og Sir Bobby Robson Stand står statuen av Sir Alf Ramsey, mens Sir Bobby Robson er å se langs Portman Road utenfor langsiden Cobbold Stand. Jeg fikk også stukket hodet innom klubbsjappa for å kjøpe meg en pin til min samling, før jeg fant ut at tiden var moden for å oppsøke en pub for å unne meg dagens første pint og oppleve litt pre-match stemning. Av de aktuelle serveringsstedene falt valget på Drum & Monkey i nærliggende Princes Street.

Drum & Monkey er når sant skal sies ingen klassisk pub, men snarere en bar. Og en norsk bekjent Ipswich-supporter og groundhopper som jeg traff ved mitt besøk hos Cheltenham Town for snart to år siden så jeg ikke noe til. Han ga beskjed om at han var på enten Drum & Monkey eller The Black Horse, så jeg går ut fra at han valgte sistnevnte. Men for alt jeg vet kan han ha vært inne på Drum & Monkey også, for her ble det virkelig sild i tønne i den grad at det faktisk ble rent slitsomt! Er det kanskje alderen som begynner å tynge? Vi får ikke håpe det.. Stemningen var i hvert fall høy blant Town-fansen som så frem mot Old Farm oppgjøret etter tre sesonger uten møter med erkefienden fra Norfolk.

Etter to pints i plastglass, minus det som ble skvulpet ut i trengselen, var jeg fornøyd og gikk utenfor. Dørvaktene hadde tydeligvis stengt for ytterligere gjester, med en kø for å komme inn og begge lokalene fylt opp til randen, men jeg hadde uansett fått min dose og tuslet i stedet tilbake mot Portman Road med en drøy halvtime til avspark. Utenfor byttet jeg £3 mot et kampprogram av typisk god Football League standard – glossy og flott utseende og tjukt og fullstappet med forskjellig stoff…men samtidig med lite stoff som faktisk interesserer undertegnede voldsomt i disse dager. Jeg hadde kjøpt billett til nederste nivå av Bobby Robson Stand, der hjemmefolket lager mest rabalder, og fant plassen min ut på siden mot West Stand (som jeg fortsatt velger å kalle den til tross for at den de siste tiårene har blitt «belemret» med en rekke forskjellige sponsornavn, slik tiden dessverre tydeligvis krever).

Portman Road domineres til en viss grad av de to kortsidene, der de to nye tribunene speiler hverandre og rager over langsidene. Både der jeg sto på Sir Bobby Robson Stand, og på Sir Alf Ramsey Stand på motsatt kortside, er det snakk om moderne og nokså anonyme toetasjes tribuner der det øvre nivået er større enn det nedre. Disse ble åpnet med ett års mellomrom rett etter årtusenskiftet, og er langt nyere enn tribunene på de to langsidene. Cobbold Stand har også to nivåer, i tillegg til en rad med VIP-bokser. Og til høyre for der jeg sto har West Stand tre nivåer, og også denne har en rad med VIP-bokser. Langsidene har da også mer karakter enn sine to nye motparter – kanskje grunnet blant annet deres mer gammeldagse tak, men jeg skulle gjerne vært her da Portman Road fortsatt hadde sine gamle klassiske ståtribuner.

Ipswich Town hadde startet ligasesongen med hjemmeseier over Fulham, før to bortekamper hadde gitt ett poeng etter tap i Reading og uavgjort mot Birmingham City. Gjestene på sin side hadde tapt åpningskampen borte mot Wolverhampton Wanderers, mens de deretter reiste seg med hjemmeseire over «Udinese-reservene» fra Watford samt Blackburn Rovers. Bortefansen vil naturlig nok ha forhåpninger om umiddelbar retur til Premier League, men Championship blir nok igjen tøff både i topp og bunn. Hva hjemmesupporterne gjaldt håpet de – om man skal tro min meget engasjerte sidemann – å kunne kjempe om playoff, og på den måten kjempe om opprykk til penge-ligaen alle higer etter å befinne seg i.

Jeg hadde sett frem til dette oppgjøret, og det var i hvert fall en heftig atmosfære inne på Portman Road. Og til min store glede viste det seg at de fleste på min tribuneseksjon valgte å stå slik at jeg kunne se kampen stående. Det var jo også med nettopp dette for øyet at jeg hadde bestilt min billett akkurat her, i håp om at det skulle være tilfelle. Forrige gang kanarifuglene hadde vært på besøk her hadde det endt med pinlig hjemmetap 1-5, men jeg hadde ingen tro på et slikt resultat i dag, og forventet en tett og jevn kamp et derby verdig, med Ipswich-spillere som spilte med 188% innsats og hjertet utenpå drakta.

Det startet da også ganske lovende for vertene som gikk ut i et høyt tempo, men de klarte ikke å spille seg frem til de helt store sjansene. Det ble med et par halvsjanser i regi av David McGoldrick og Daryl Murphy, men om Norwich hadde problemer innledningsvis, dro de tross alt kanskje nytte av et lengre opphold i spillet da deres forsvarer Ryan Bennett måtte ut med skade meget tidlig for å erstattes av Javier Garrido. For etter et kvarters tid hadde gjestene tydeligvis begynt å finne ut av spillet til The Tractor Boys.

Halvsjanser for Lewis Grabban og Steven Whittaker var kanskje et signal om hva som skulle komme, for etter drøyt halvspilt omgang tok de gule og grønne ledelsen etter at en corner kun ble klarert ut til Alexander Tettey, som headet ballen inn i feltet igjen. Slik jeg oppfattet situasjonen ble offsiden opphevet av hjemme-forsvarer Christophe Berra som lå nede etter en duell, og mens hjemmelaget stoppet opp for å kikke på linjemannen kunne Lewis Grabban heade inn 0-1. Hans fjerde mål på fire kamper etter overgangen fra AFC Bournemouth i sommer. Det hadde ligget i kortene noen minutter, da Ipswich virket å la bortelaget ta over styringen av midtbanen, og selv om vertene inn mot pause forsøkte å presse frem en utligning var det noe halvhjertet over de, og hverken McGoldrick, Cole Skuse eller den gamle Reading-kjenningen Jay Tabb klarte å treffe mål med sine avslutninger.

Dermed sto det 0-1 til pause, og siden det hverken fristet med dårlig øl i plastglass til nytelse under en tribune eller overprisede oppskrytte paier uten stort av tilbehør, valgte jeg å bli sette meg ned å vente på andre omgang. Jeg skal jo ikke slakte serveringen ved Portman Road uten å ha prøvd, men man vet gjerne hva man får i Football League, og jeg har etter hvert blitt svært bortskjemt i non-league! Ipswich presset i starten av andre omgang, men jeg syntes de virker noe tannløse, selv om jeg ikke før hadde tenkt den tanken før spissen Dayl Murphy misbruke en stor sjanse da han headet utenfor fra meget god posisjon etter et innlegg fra Tabb.

Slik sjansesløsing hadde i hvert fall ikke hjemmelaget råd til, og de holdt på å bli straffet umiddelbart da Grabban et lite minutt senere fikk et vanvittig rom å boltre seg i. Han satt fart rett mot mål, men hans avslutning gikk like over målet til hjemmekeeper Dean Gerken. Grabban hadde i løpet av de neste minuttene ytterligere to store sjanser, der han først så sitt skudd reddet av Gerken, for deretter å komme alene med keeperen, men en dårlig touch gjorde at han fikk for skrått hold etter å ha passert Gerken.

Norwich stormet nå i angrep gang på gang, og hjemmelaget skal prise seg lykkelig over at det fortsatt kun sto 0-1. Men på et eller annet vis klarte de å holde seg inne i kampen, og Town-manager Mick McCarthy gjorde med snaue 20 minutter igjen et trippelbytte. Vertene tok seg da også litt sammen igjen mot slutten, da de presset på for utligning. Men det ville seg ikke offensivt for The Blues, og kanarifuglene kunne juble over tre poeng. I motsetning til sin motpart McCarty har Norwich-manager Neil Adams selv erfaring fra Old Farm oppgjørene som spiller for de gule og grønne, og hans reaksjon ved full tid vitnet om at det i hvert fall for noen av aktørene nede på banen fortsatt betyr noe.

Dette var nemlig min innvending i ettertid av det jeg må innrømme var et skuffende derby. Når sant skal sies virket det nesten som om det kun var på tribunen og for supporterne at dette var en spesiell kamp. For en som har har opplevd flere av øyrikets heftigste rivaliseringer i lavere divisjoner, var det som utspilte seg på banen en liten nedtur, og ikke minst var jeg i så måte skuffet på Ipswich Towns vegne (eller var muligens dette noe urettferdig ovenfor Ipswich, som tross alt møtte et Norwich som nok har en bedre stall og med latterlige summer paraply-penger fra den hersens Premier League?). Manager McCarthy kan skrive så mange ord han vil i kampprogrammet om at spillerne har blitt klar over oppgjørets betydning for supporterne. Men det reiser et betimelig spørsmål:

Hvordan kan man i dagens moderne toppfotball forvente at spillere uten den minste lokale, regionale eller til og med nasjonale tilknytning skal kunne forstå betydningen slike heftige tradisjonsrike rivaliseringer har for lokalbefolkning og fans? Der det tidligere sto lokal stolthet på spill, og selv de ikke-lokale spillerne visste de måtte prestere i disse kampene om de skulle få tjene sin (den gang langt mer beskjedne) lønn i klubben, består gjerne spillertroppene i dag av såkalte journeymen blottet for lojalitet, og som er fornøyd så lenge de får sjekken med sin enorme ukelønn som gjerne tar oss vanlige dødelige flere år å tjene opp.

Ikke minst gjelder det den uheldige invasjonen av utenlandske spillere (og eiere og managere), for hvilket grunnlag har en franskmann, afrikaner, italiener eller sør-amerikaner for å forstå en lokal rivalisering i en engelsk provins? De bryr seg ikke om hva motstanderen heter, og en rivalisering vil nok for dem kun være en vanlig kamp på lik linje med alle de andre kampene. Når det blir for mye av dette i et lag, vil noen si at klubben da er i ferd med å miste sin sjel og ikke lenger representerer lokalsamfunnet de en gang representerte, men snarere blitt redusert til en business. Men slik har dessverre dagens moderne toppfotball blitt, og dette er dessverre en “forbannelse” de i stor grad har bragt over seg selv.

Vi har dessverre ikke lenger noe som heter klubbspillere, slik tilfellet var tidligere da spillere gjerne spilte mesteparten av eller hele sin karriere for en og samme klubb. Og i forhold til en minkende intensitet i tradisjonelle rivaliseringer er nok dette hovedgrunnen. I dag skifter spillerne gjerne klubb hyppigere enn mange skifter på senga, og en spiller som en uke hevder at Real Madrid har vært hans livslange drøm hevder uka etter det alltid har vært hans ønskedrøm å spille for Manchester United eller Chelsea eller Manchester City eller Arsenal eller Liverpool eller…(?)!! De kysser klubblogoen på drakta én helg, for så å kysse klubblogoen til deres største rival helgen etter. Med slike spillere/lykkejegere på laget sier det seg selv at de tradisjonelle rivaliseringene ikke vil kunne bety stort for de som faktisk er ute på banen. Og ikke minst: den vanvittig mengden av disse hersens låne-overgangene som man i disse dager ser i fotballen hjelper heller ikke akkurat! Kanskje er det på tide å gjeninnføre den strengere grensen på antall lånespillere man kan bringe inn i løpet av en sesong, og i tillegg også innføre en grense for hvor mange spillere man kan låne ut!

Disse siste avsnittene var på ingen måte myntet spesielt på Ipswich Town, men forestillingen som hadde vært noe tammere enn jeg forventet fikk meg til å tenke over dette på generelt grunnlag. Men om ikke annet slapp jeg heldigvis å se Tettey score! Jeg er glad jeg var til stede på Portman Road denne dagen, men skal ikke legge skjul på at tankene under deler av kampen allerede hadde begynte å gå i retning Ipswich Wanderers, dit jeg nå skulle. I løpet av turen hadde jeg ved flere anledninger fått høre rosende omtale av både klubben og deres herlige stadion, og det som ved planleggingen av turen var ment å være desserten etter hovedretten, ble nå i stedet sett frem til som hovedretten etter forretten. Og med det forlot jeg Portman Road for å finne en taxi til Humber Doucy Lane.

English ground # 198:
Ipswich Town v Norwich City 0-1 (0-1)
Championship
Portman Road, 23 August 2014
0-1 Lewis Grabban (24)
Att: 25 245
Admission: £32
Programme: £3
Pin badge £3

Next game: 23.04.2014: Ipswich Wanderers v Thetford Town
Previous game: 22.08.2014: Tow Law Town v Esh Winning

More pics

Fredag 22.08.2014: Tow Law Town v Esh Winning

Før jeg forlot Stalbridge Hotel, gikk jeg over til det store Asda-supermarkedet på andre siden av veien for å kjøpe meg litt frokost til togruten jeg hadde foran meg. Morgenstellet ble unnagjort og taxi ble tilkalt, og snart var jeg på plass ved Liverpool South Parkway, der jeg startet reisen tilbake til Darlington. Etter togbytte i York ankom jeg Darlington rundt klokka halv to, og gikk de få meterne ned Victoria Road til The Dalesman Hotel, hvor jeg jeg også overnattet da jeg forrige sesong besøkte Shildon. Det er en koselig pub som har rimelige rom til leie i andre etasje, men rommet mitt var ikke klart riktig ennå, så jeg slo meg ned med en j2o mens jeg ventet på at det skulle klargjøres. Og allerede før jeg hadde drukket opp kunne de fortelle at det var klart, slik at jeg kunne slenge fra meg bagen og slappe av litt på rommet.

Jeg hadde opprinnelig hatt andre planer denne dagen, og de hadde gått ut på å se Saltash United spille hjemmekamp i South West Peninsula League helt nede i Cornwall, der Saltash befinner seg rett over Cornwall-siden av elven Tamar som utgjør grensen mellom Devon og Cornwall. Utfordringen hadde vært at jeg dagen etter (lørdag) hadde spikret en Ipswich-dobbel med Ipswich Town klokka 12.15 og Ipswich Wanderers klokka 15, og dette hadde jeg tenkt å løse ved å etter Saltash-kampen ta nattoget fra Plymouth til London klokka 23.55 for å rekke frem i tide. Men så..

Da jeg søndagen før hadde kjøpt Non League Paper ble jeg plutselig oppmerksom på at en interessant kamp hadde blitt flyttet til denne fredagen. Tow Law Town var en av de gjenværende Northern League destinasjoner som en stund hadde fristet, og da deres lokaloppgjør mot Esh Winning ble omberammet til fredag kveld, begynte jeg umiddelbart å sjekke mulighetene for en forandring av planene. Spørsmålet var først og fremst om det lot seg gjøre å ta seg til Ipswich i tide lørdag morgen, og jeg fant ut at jeg med 05.18-toget(!!) fra Darlington ville kunne være i Ipswich klokka halv ti.

Neste utfordring var transporten tilbake fra Tow Law, der siste buss tilbake gikk i god tid før kampslutt. Jeg så imidlertid at jeg ville kunne ta en taxi de få kilometerne til Crook og enkelt rekke siste buss derfra. Og når min groundhopper-kompis Lee Stewart fortalte at han hadde tenkt seg på kampen med sin bedre halvdel Katie, og sågar tilbød meg skyss til Crook etter kampen, da var det kun en liten ting igjen å sjekke opp. En telefon ble tatt til The Dalesman Hotel som bekreftet at de hadde ledig rom, og beslutningen ble tatt. Jeg hadde litt dårlig samvittighet overfor Saltash United, som nå har blitt offer for min planendringer to eller tre ganger (skjønt forrige gang var det grunnet avlysning), men jeg så nå frem til min visitt på det som gjerne omtales som den engelske pyramidens kaldeste bane.

Jeg gikk snart ned i puben i første etasje for å unne meg en pint mens jeg slo i hjel litt tid. Der havnet jeg i trivelig selskap med en gjeng stamkunder hvorav en faktisk opprinnelig var fra Tow Law. Han og hans kompis fra Shildon gjentok rådet om å kle seg varmt selv i august, som jeg ofte har hørt i forbindelse med Tow Law. Flere groundhoppere har rådet meg til å legge min visitt der enten til helt i starten av sesongen eller helt på tampen, og stamkundene nikket nå samtykkende til dette. Tiden hadde omsider flydd såpass at jeg tømte mitt andre glass og ruslet mot Tubwell Row, der mange av bussene fra Darlington har avgang.

Jeg hadde slett ikke dårlig tid, men bestemte meg for å ta 16.10-bussen til Tow Law for å teste pubene der før kamp. Etter at jeg sjekket inn hadde jeg imidlertid oppdaget at jeg tilsynelatende hadde reist fra Liverpool uten å få med tannbørsten min, og jeg fikk det for meg at jeg lynraskt skulle raske med meg en tannbørste fra Tesco-butikken ved bussholdeplassen, men havnet bak en ufattelig treg skapning i bortimot full burka. «Spøkelseskladden» presterte å kløne så lenge med den eneste selvbetjeningsautomaten som var operativ at jeg, uoppmerksom på hva klokka faktisk var, så bussen kjøre av gårde idet jeg kom ut. Men det er tydelig at buss XI i hvert fall ikke kjører et sekund senere enn det den skal. Og til alt overmål – den forsvunne tannbørsten dukket selvsagt senere opp et annet sted i bagasjen!

Det var en time til neste avgang, og jeg benyttet anledningen til å teste varene hos først The Golden Cock og deretter på Hole In The Wall, før jeg for sikkerhets skyld tok oppstilling på bussholdeplassen over ti minutter før planlagt avgang. Nå er det ikke gjort i en håndvending å ta seg til Tow Law, og bussen bruker over en time og tjue minutter fra Darlington, der den på flere deler av strekningen kjører en skikkelig melkerute. Til sammenligning kjører man visst fra Darlington til Tow Law på en drøy halvtime med personbil. Ikke bare kjører bussen tydeligvis hele Bishop Auckland rundt, men på strekningen herfra til Tow Law tar den en rekke omveier. Klokka hadde såvidt passert halv sju da jeg steg av på holdeplassen Tow Law Mart. Med ankomst en time senere enn planlagt måtte pubrunden utgå, og jeg svingte i stedet ned Ironworks Road for å umiddelbart oppsøke stadionet med samme navn.

Den lille byen Tow Law vokste frem rundt et jernverk og gruvedrift, og ligger høyt oppe i høylandet rundt to mil vest for Durham, ved den østlige kanten av Penninene. Så sent som i 1851 sto det kun én bygning her, men etter oppdagelsen av jernmalm hadde befolkningen ti år senere økt til 2 000. Dette området er også en del av kullfeltene i County Durham, og etter at også gruvedriften kom hadde innbyggertallet på begynnelsen av 1880-årene nådd en topp på drøye 5 000. Her var det en rekke gruver, og den største av disse hadde alene over 1 000 arbeidere ansatt. Med denne industrien hadde selvsagt også jernbanen for lengst kommet, og det gikk tog hit frem til 1965. I dag er innbyggertallet igjen nede på rundt 2 000, og Tow Law ligger meget utsatt til for vær og vind. Å kalle det en forblåst utpost vil ikke være å overdrive.

Stadionet Ironworks Road dukket straks opp på høyre side av veien med samme navn, og jeg betalte de £5 som krevdes i inngangspenger. Et program pålydende £1 ble også kjøpt inn, før jeg ble fortalt at inngangen fra banen til baren ennå ikke var åpen. Han lovet imidlertid å huske meg om det fortsatt var tilfellet etter at jeg hadde foretatt min runde rundt banen, og dermed la jeg ut for å ta klubbens hjemmebane nærmere i øyesyn. Men først skal det kanskje nevnes at Ironworks Road er det fotballstadion i den engelske pyramiden som ligger nest høyest over havet – kun Buxton ligger noen få meter høyere. Men Buxton ligger overhodet ikke så åpent og forblåst til! Tilfeldighetene ville tydeligvis slik at jeg på denne turen besøkte en rekke av de høyestliggende banene, da besøket i Tow Law betød at jeg på min august-tur hadde besøkt både nr 2, 4 (Mossley), 5 (AFC Emley) og 7 (Stalybridge Celtic) på denne listen i løpet av halvannen uke.

Jeg kom inn på den ene kortsiden, ved siden av klubbhuset som også huser klubbens bar. Den ligger her ut mot siden av denne kortsiden, og bortenfor denne er det et parti med klassisk ståtribune under åpen himmel, før man nærmest bortre langside finner en murbygning som blant annet huser toaletter. Det er en ganske merkbar helling på banen nedover mot denne bortre langsiden, og på sistnevnte har man såkalt hard standing frem til hovedtribunen midt på langsiden. Dette er en sittetribune med seter i klubbens sorte og hvite farger, og også murveggen i bakkant er malt i hvite og svarte striper med en logo i midten. Her er også den nedre muren i forkant av tribunen ut mot banen malt i svart og hvitt, og klubbens kallenavn «Lawyers» er tydelig fra store deler av anlegget. Laglederbenkene i mur står malt i sort og hvitt på hver sin side av denne ganske flotte tribunen. Videre bortover mot bortre kortside er det igjen hard standing.

I tillegg til hovedtribunen er det nok ståtribunen på bortre kortside som gir anlegget sin karakter. Den strekker seg i nesten hele banens bredde, og her står man på tre-fire lave betongtrinn. Noe originalt har man i hver ende satt inn omtrent et dusin seter som står ved siden av hverandre, og også her har veggen inne på tribunen fått påmalt en logo. Taket på denne tribunen har tre forskjellige seksjoner med ulik høyde, der den følger banens helling ned mot bortre langside. Denne hellingen ser man godt fra motsatt langside, der man oppe på en liten gressvoll – på anleggets høyeste punkt – kan stå på en klassisk ståtribune under åpen himmel. De som står bakerst på denne skal etter sigende stå der den gamle jernbanelinjen pleide å gå, og i følge historien skal en togfører en gang ha stoppet toget for å spørre hva stillingen var.

Ut mot parkeringsplassen bak denne tribunen har man også en egen vindturbin, og jeg vil tro at den svært sjelden stopper! Ironworks Road er et sjarmerende stadion som også byr på en flott utsikt over områdets heilandskap. Ellers er det kanskje noe overraskende at flomlys først ble installert her i 1992. På vei rundt anlegget hadde jeg også slått av en prat med en eldre kar som kunne fortelle at banen faktisk var bygget oppå en gammel gruve som hadde blitt fylt igjen! Han kunne også fortelle litt om FA Vase finalen på Wembley i 1998, da de tapte 0-1 for Tiverton Town. Ellers så vil nok mange vite at det var fra Tow Law Town at Newcastle United i sin tid hentet selveste Chris Waddle; senere strateg på det engelske landslaget. Mer ukjent er det da kanskje at managerlegenden Sir Bobby Robson vokste opp få kilometer unna, i Langley Park, og hadde tittelen Life President i klubben.

Tow Law Town har nå spilt sammengengende i Northern League siden 1920, og er den klubben som har spilt flest kamper i verdens nest eldste liga. Denne har de også vunnet tre ganger – to ganger på rad i 1920-årene, og senest i 1994/95 da de vant ligaen overlegent med 14 poeng. Også i FA Cupen har de gjort seg bemerket, og det var spesielt tilfelle da de i 1967/68 gjorde sin beste innsats ved å ta seg til andre ordinære runde. Etter å ha tatt seg av South Bank, Crook Town, Ashington og South Shields i kvalifiseringsrundene, var Football League klubben Mansfield Town besøkende i første ordinære runde. Kampen måtte først utsettes, men på andre forsøk fikk ligaklubben en skikkelig lekse da The Lawyers vant 5-1 med 5 500 tilskuere på plass! I neste runde spilte de uavgjort mot FL-klubben Shewsbury Town, og det ble klart at vinneren av omkampen ville få hjemmekamp mot selveste Arsenal. Shrews ble dessverre for sterke og vant omkampen i Shropshire, men Shrewsburys manager Frank McGee hevdet at «Arsenal ble spart en skjebne verre enn døden – en reise til Tow Law i januar!».

Vel tilbake på nærmeste kortside traff jeg på Lee og Katie…eller i det minste sistnevnte, som kunne fortelle at Lee var i baren. Og det var dit jeg hadde tenkt meg. En flaske Bulmers ble kjøpt inn, og for £3,50 fikk jeg kloa i en pin fra bak baren. Deretter kunne jeg omsider sette meg ned for å bla litt i programmet mens jeg samtalte med Lee og Katie, som hadde tatt turen fra Peterlee. Tow Law Town befinner seg nå som kjent i Northern Division Two etter nedrykket i 2012, og hadde startet sesongen med 1-1-2 på de fire første. Kveldens motstander var lokalrival Esh Winning (som ikke ligger lenger unna enn at en jeg snakket med hevdet å en gang ha sett en omgang på hver av anleggene selv om kampene startet likt), og de hadde hatt en enda verre start. Deres sesongåpning hadde faktisk vært en av de største snakkisene i Northern League sirkuset, og etter å startet med å tape hele 0-10 hjemme for Northallerton Town hadde de «fulgt opp» med tre ytterligere tap slik at de nå sto med 0-0-4 og grusomme 2-25 i målforskjell på kun fire kamper!

De mente imidlertid å ha sett en spillemessig bedring i siste kamp, men samtidig som Lee hevdet at gjestene hadde en mulighet i kveld, mente han også at begge klubber nok vil slite på nedre halvdel denne sesongen. Etter å ha endt som jumbo forrige sesong ble jo Esh Winning kun reddet fra nedrykk av Whitehavens degradering grunnet ikke oppfylte stadionkrav, så kanskje vil det være målsetning nok i seg selv å unngå jumboplassen og eventuelt nedrykk denne sesongen. For Tow Law sin del vil det jo være naturlig å anta at den tradisjonsrike klubben nok har ambisjoner om å på sikt ta seg tilbake til Division One, men skal man tro Lee og andre vi samtalte med er det lite trolig at det vil være noe som helst tema denne sesongen, som trolig blir tøff.

Sammen med Lee og Katie tok jeg oppstilling under åpen himmel på ståtribunen på den ene langsiden, og at Lee er et kjent ansikt i non-league kretser i nordøst er lett å se, da en rekke personer kom bort for å slå av en prat med ham. Dette inkluderte flere personer i apparatet til Esh Winning, og jeg burde kanskje ikke blitt overrasket da Lee fortalte at han tidligere hadde vært involvert i klubben. Slik sett var han en perfekt sidemann å ha da han hadde inngående kjennskap til de aller fleste av spillerne på banen, og dette var selvsagt et svært godt supplement til stensilen med lagoppstillinger som jeg hadde sikret meg.

Kampen startet jevnspilt og med få sjanser, men med en rekke dueller. Nå er ikke banens helling like drøy som hos eksempelvis Hallam, men kanskje var det heller ikke tilfeldig at begge lagene syntes å foretrekke å angripe på motsatt side – nederst i «bakken». Utfra sesonginnledningen hang gjestene overraskende godt med, så Lee vet nok hva han snakker om. Og etter 18 minutter tok de også ledelsen ved kaptein Lee Hall, uten at hjemmekeeper David Moffat kunne lastes. Hjemmelaget forsøkte å svare, men klarte ikke å skape de helt store problemer for The Stags, som heller ikke hadde altfor mye å komme med. De var stopperparene som imponerte mest på Ironworks Road, godt hjulpet av ikke altfor imponerende angrepsspill. Og til tross for at hjemmelaget kanskje fortjente en utligning, gikk lagene til pause på stillingen 0-1.

Lee håpet på sin gamle klubb og var således fornøyd, men hjemmefansen var selvsagt mindre tilfreds da forfriskninger ble inntatt i pausen. I tillegg kunne jeg kose meg med en nydelig mince pie med mushy peas, som kostet rimelige £2,20. Imidlertid så jeg lite til de beryktede elementene av vertenes supportergruppe The Misfits, som fikk rykte på seg etter klubbens FA Vase innsats i 1998, da media beskrev deres herjinger på vei mot Wembley ved å hevde at de etterlot seg «a trail of destruction». Kanskje har disse nå i stedet funnet veien til West Auckland..? Men fra spøk til alvor, hjemmefansen samtykket med tungt hjerte i Lee’s påstand om at The Lawyers ikke var i nærheten av å kunne gjøre seg forhåpninger om noen retur til Division One denne sesongen. Man virket i stedet å ha stor tro på Ryhope Colliery Welfare, Seaham Red Star, Team Northumbria og Washington, mens Lee advarte mot å avskrive Hebburn Town.

Da jeg fortsatt befant meg i døråpningen i ferd med gjøre kål på min Bulmers, gikk det et par minutter før jeg kom på at jeg i likhet med Lee hadde glemt å starte klokka for andre omgang, men hjemmelaget fortsatt å presse for utligning uten å skape de helt store mulighetene. Drøye ti minutter ut i omgangen fikk de imidlertid sjansen de ventet på, og Robbie Bleming satt inn 1-1. Lee kunne informere at han typisk nok har en fortid i Esh Winning, og dermed scoret mot gamle lagkamerater. Nå hadde det dessuten blitt såpass surt at Lee, som allerede var kledd i boblejakke, valgte å ta på seg den medbragte lua og tre den godt nedover ørene. Jeg var nok ikke den eneste som nå hadde tro på at vertene skulle fullføre snuoperasjonen, men etter hvert som klokka tikket og de store sjansene uteble, virket det å ebbe ut med en poengdeling.

Men rett etter at de sorte og hvite hadde hatt en god sjanse ved kaptein Simon Ord, tok Esh Winning en kontring som endte med at en av deres spillere ble lagt i bakken. Med åtte minutter igjen pekte dommeren på straffemerket, og Karl Turner satt sikkert inn 1-2. Resten av kampen kan vel best beskrives som et stadig press fra hjemmelaget som til og med sendte opp keeperen på et par dødballer. Gjestene på sin side var selvsagt fornøyd med resultatet, og forsvarte seg frenetisk og med nebb og klør. Og selv om Lee kanskje ikke var spesielt overrasket, var det en liten overraskelse for meg at det var Esh Winning som kunne juble da dommeren omsider blåste av. Deres første poeng for sesongen, og attpåtil tre av de.

De vil nok likevel slite denne sesongen, og tross alt var de allerede før sesongstart avskrevet som klar jumbo av flere såkalte eksperter, men de vil nok i hvert fall ikke gi seg uten kamp. Først og fremst var jeg denne kvelden skuffet over det jeg så av Tow Law Town, og jeg forsto nå godt hvorfor mange mener de ikke er noen kandidat til øvre halvdel av tabellen. Det er bare å håpe at de snart kan få skuta på rett kjøl igjen, for det er en veldig fin klubb. Og selv om ingen har noen automatisk rett til opprykk etc, så er de også et lag som med sin historie absolutt hører hjemme i Division One. Slik de fremsto ser det dessverre ut som om det heller blir bunnkamp i Division Two, slik Lee spådde.

Det var snart på tide å gjøre vendereis, og Lee foreslo at de i stedet for å slippe meg av i Crook kunne slippe meg av ved Durham togstasjon. Dette mente han ville få meg tilbake til Darlington kjappere enn somlebussen fra Crook, og en rask sjekk viste at dette stemte. I tillegg hadde jeg med togpasset mitt, så da sparte jeg i tillegg de pundene bussen ville kostet. Etter å nesten ha rotet seg bort i en av County Durhams mindre steder mens de skulle vise meg stadionet til en Northern League-klubb (mon tro om det ikke var Brandon United), kom vi da frem til Durham slik at jeg kunne takke så meget for skyss.

Få minutter senere kom toget sørover, og jeg ble med det ene stoppet ned til Darlington mens jeg bladde litt mer i kveldens kampprogram. Selv om hadde en grytidlig start og skulle opp i otta, unnet jeg meg likevel en siste pint på The Dalesman. Tow Law Town og Ironworks Town hadde vært et spennende bekjentskap, men kanskje burde jeg en gang returnere for å se en kamp i januar, for virkelig å få oppleve hva Englands kaldeste fotballbane har å by på!?

English ground # 197:
Tow Law Town v Esh Winning 1-2 (0-1)
Northern League Division Two
Ironworks Road, 22 August 2014
0-1 Lee Hall (18)
1-1 Robbie Bleming (56)
1-2 Karl Turner (84)
Att: 63
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge £3,50

Next game: 23.08.2014: Ipswich Town v Norwich City
Previous game: 21.08.2014: Richmond Mags v West Kirby reserves

More pics

Torsdag 21.08.2014: Richmond Mags v West Kirby reserves

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hadde bestilt frokost til klokka 8, og hadde antydninger til dårlig samvittighet da jeg var litt vel ivrig med snooze-funksjonen og først kom ned som sistemann en snau halvtime senere enn det jeg hadde forespeilet. Men jeg ble servert en deilig full english breakfast, og snart kunne jeg sjekke ut fra Castle Tavern. Det var nesten trist å måtte forlate usedvanlig flotte Richmond, men en ny kamp sto på dagens program. Derfor gikk jeg for siste gang (i hvert fall i denne omgang) over det store torget for å hoppe på buss X26. Den var i rute, og brukte en halvtime på å frakte meg opp til Darlington, der jeg skulle bytte til tog.

Dette var denne dagen som hadde gitt meg mest hodebry ved planleggingen av turen. Opprinnelig hadde jeg grunnet et minimalt utvalg vurdert en fotballfri dag, men fortsatte samtidig å saumfare terminlistene etter alternativer. En mulighet var å se reservelagsfotball, og reservene til Ashton Town hadde i hvert fall hjemmekamp, men jeg ser mye heller førstelagsfotball, selv om det skulle vise seg å være enda lenger ned i pyramiden. Torsdag er gjerne en meget vanskelig dag, men til slutt fant jeg to klubber hvis førstelag hadde hjemmekamp denne dagen. CMB (Chew Moor Brook) i West Lancashire League Division Two (tilsvarende non-leagues step 9, eller nivå 13 totalt) holder til utenfor Bolton, ved drabantbyen Lostock, og jeg begynte å helle mot denne. Men så fant jeg en kamp i West Cheshire League Division Two (non-leagues step 8), der Liverpool-klubben Richmond Mags skulle spille hjemme. Imidlertid hadde jeg i det lengste ventet med å booke noe denne dagen i håp om at en av omkampene i FA Cupen mot formodning skulle bli satt opp denne dagen. Så heldig var jeg imidlertid ikke..

Det var først dagen før, på toget fra Manchester til Darlington, at jeg til slutt bestemte meg. Det var på et meget begrenset grunnlag at jeg måtte ta min beslutning, da jeg ikke hadde vært i stand til å finne noe særlig av bilder fra noen av de to respektive anlegg, i tillegg til at begge klubber faktisk var hittil ukjente for meg. Det som talte mot Richmond Mags var at deres motstander var et reservelag (en del slike spiller jo i West Cheshire League) i form av West Kirby reserves, men samtidig virket deres anlegg ha en muligens noe mer sentral beliggenhet og medføre en enklere reisevei. For Chew Moor Brook sin del skjerpet det ikke akkurat min interesse at de hadde valgt å basere sin logo på logoen til det brasilianske landslaget (som den var nærmest en slags kopi av). Og da jeg etter å ha sjekket overnattingsmuligheter fant losji til £20 ble det til syvende og sist avgjørende for at jeg falt ned på Richmond Mags. Denne klubben holder til i bydelen Mossley Hill i det sørøstlige Liverpool, og etter et togbytte i York satt jeg meg på toget til scouser-byen, der jeg rundt halv tre hoppet av på Liverpool South Parkway. Denne stasjonen betjener også byens flyplass, og i så måte er det noe overraskende at man ikke har en taxiholdeplass. Jeg fikk imidlertid ringt en drosje som snart skysset meg ned til Stalbridge Hotel på St. Mary’s Road, i Garston-området av byen. Der fikk jeg snart sjekket inn, men stusset umiddelbart på at rommet jeg hadde fått tildelt hadde to enkeltsenger og en dobbeltseng. Jeg hadde ikke til hensikt å dele rom med noen ukjente, men betjeningen var nå som sunket i jorden, slik at jeg ikke fikk forhørt meg om dette. Etter å ha dobbeltsjekket bookingen fikk jeg bekreftet at jeg skulle ha enerom, og slo meg til ro med at jeg nok kun hadde blitt gitt et større rom grunnet mangel på enkeltrom.

Etter å ha fått ladet telefonene og lest litt i min nyinnkjøpte «Route 66»-bok fra Emley, spaserte jeg tilbake mot Liverpool South Parkway – med en innlagt pitstop på puben The New Wellington. Fra Liverpool South Parkway tok jeg et lokaltog som fraktet meg to stopp nordvestover til Mossley Hill, og herfra gikk jeg de snaue ti minuttene til Heron Eccles. Dette er en stor offentlig park, der jeg snart så at det var flere fotballbaner. Det store gressarealet var dessuten åpenbart populært blant områdets hundeeiere. Jeg antok ganske korrekt at klubben spiller sine kamper på den sentrale banen med parkens eneste bygg ved siden av. Dette murbygget huser garderober og toaletter, og bortsett fra dette er det overhodet ingenting av fasiliteter. Ved siden av er det for øvrig en innegjerdet mindre fotballbane og en ballbinge. Her er det ingen inngangspenger, ingen kampprogram, ingen lagoppstillinger…ingen verdens ting! En håndfull personer som tydeligvis tilhørte en av klubbenes lagledelse sto ved inngangen til det nevnte bygget og noterte ned det jeg regnet med var lagoppstillingene. Men på spørsmål om det var tilfelle fikk jeg noen merkelige blikk som nærmest spurte hva i all verden jeg ville, og et ikke spesielt imøtekommende svar om at det ikke hadde blitt til ferdige lagoppstillinger riktig ennå.

Uten at det egentlig var noe å se på gikk jeg en runde rundt banen mens jeg ventet på avspark klokka 18.30. Jeg hadde allerede begynt å sette spørsmålstegn ved hvorvidt jeg hadde valgt riktig kamp denne dagen, og vurderte et lite øyeblikk å forlate Heron Eccles for heller å forlyste meg på en av pubene jeg hadde passert på spaserturen fra stasjonen. Men jeg valgte å bli, og da kampen startet tok hjemmelaget en tidlig ledelse da Ryan Miller satt inn 1-0 allerede i kampens tredje minutt. Vertene var da også det beste laget etter som kampen skred frem, uten at det var noen imponerende forestilling jeg var vitne til. West Cheshire League er jo en feeder-liga til North West Counties League, men det er kanskje en grunn til at det siden Vauxhall Motors’ opprykk på slutten av 1980-årene kun er Cammell Laird og Runcorn Town som har tatt steget opp herfra. Og de var selvsagt fra ligaens øverste divisjon (Division One), mens kampen jeg nå var vitne til var på enda et nivå lenger ned. Det hjalp ikke på inntrykket at det i denne ligaens er det kun i Division One at man benytter egne linjemenn, og i de lavere divisjoner er det trenerne selv som løper langs linja med flagget. Skjønt, det er kanskje å ta litt hardt i, da de i denne kampen sjelden beveget seg lenger enn 5-10 meter fra midtstreken. Der luntet de rundt og hevet nå og da flagget for innkast eller offside i forbindelse med situasjoner som gjerne fant sted bortimot 20 meter lenger ned i forhold til der de befant seg. Det er vanskelig å rapportere noe særlig fra kampen da jeg heller ikke ante hvem spillerne var, men vertene var et strå hvassere og da dommeren blåste av kunne de ta pause med en knapp men fortjent ledelse.

For andre dag på rad så jeg altså en Richmond-klubb, men i forhold til det jeg dagen før hadde opplevd i North Yorkshire, kunne det jeg nå erfarte i Liverpool utspilt seg i en helt annen verden. Ikke minst var det utrolig å tenke på at en klubb som Harwich & Parkeston – der deres fantastiske stadion Royal Oak er blant mine absolutte favoritter – nå befinner seg på samme nivå som dette (etter at de ved sesongslutt valgte bort opprykk tilbake til Eastern Counties League for å i stedet ta ytterligere et frivillig steg ned; til Essex & Suffolk Border League Division One)! Men nå er jo på ingen måte Harwich & Parkeston noen typisk step 8-klubb (eller step 7 for den saks skyld), så en slik sammenligning blir naturligvis temmelig urettferdig. Jeg hadde oppdaget en eldre kar som sto og bladde i utgivelsen The Football Traveller, og man finner knappest noe sterkere signal om at man har med en groundhopper å gjøre. Han var nokså lokal, og kunne fortelle at det tross alt finnes noen klubber i denne ligaen som har mer fasiliteter og til og med utgir kampprogram, men han måtte innrømme at majoriteten av disse befinner seg i ligaens øverste divisjon. Jeg hadde en utfordrende oppgave da jeg forsøkte å telle meg manuelt frem til et tilskuertall, og dette var slett ikke enkelt da anlegget ikke engang har laglederbenker, slik at både trenere og spillere står sammen med eventuelle tilskuere langs gjerdet som omkranser selve banen. Og bortsett fra meg og denne groundhopperen virket tilskuerne stort sett å bestå av spillernes kjærester etc. Jeg måtte glise litt for meg selv da den eldre groundhopperen hevdet at en kvinne som gikk tur med hunden 50 meter lenger bort hadde stoppet opp i minst et par minutter; noe han hevdet var lenge nok til at han ville inkludere henne i dagens publikumstall.

Richmond Mags ble i 1997 stiftet som Richmond Rovers, og har siden den gang gjennomgått et voldsomt antall navnebytter – via Richmond Raith Rovers, Richmond RR Jacobs, tilbake til Richmond Raith Rovers, Richmond Raith Rovers Mags…og såvidt jeg kunne gjøre rede for har man nå droppet «Raith Rovers»-navnet, selv om det fortsatt er tilstedeværende på klubbens ikke altfor godt oppdaterte hjemmeside. I området er det også en Mags-klubb som har aldersbestemte lag med håpløse navn som Mags Milan, Mags Barca, Mags Madrid, Mags Atletico etc (Hva i all verden er galt med tradisjonelle engelske navn?? Men dette er kanskje dessvere en del av utviklingen der jeg på mine rundreiser ser stadig flere engelskmenn i bl.a spanske drakter, og til og med landslagsdrakter fra Brasil, Italia, og selv erkerival Argentina etc!) ,men jeg er usikker på om disse faktisk er tilknyttet samme klubb, selv om mye tyder på det. Dette, eller bakgrunnen for bruken av navnet til den skotske klubben, fikk jeg ikke klarhet i, men i løpet av en meget kort prat med en av trenerne fikk jeg i hvert fall vite at klubben på sikt har ambisjoner om opprykk til Division One, men at de hadde tapt sesongens første kamp borte mot reservene til Vauxhall Motors (hvis førstelag nå spiller i divisjonen over etter sommerens frivillige degradering). Også West Kirby reserves hadde tapt sin første kamp (borte mot Willaston), og en av trenerne innrømmet at de nok sto overfor en tøff sesong. De hadde en god mulighet til å utligne tidlig i andre omgang, men hjemmelaget tok snart initiativet igjen, og etter et snaut kvarter doblet de ledelsen med et meget flott mål som hadde skapt begeistring på langt større arenaer. Collife Kamara hadde en god kamp, og fra snaue 25 meter sendte han i vei et skudd som suste i bue over keeperens rekkevidde og fant nettmaskene oppe i krysset. Etter dette var det mest stillingskrig, og hjemmelaget virket fornøyd med resultatet. Gjestene fikk dermed mer ball, men uten at det klarte å sette Mags-keeperen på de helt store prøvene. Med få minutter igjen hadde de imidlertid en gyllen mulighet, men da avslutningen ble for svak endte det med 2-0 og hjemmeseier.

Det var ingen grunn til å bli stående og se dum ut i denne parken, og etter å bestemt meg for at antall tilskuere må ha vært 12, gikk jeg sammen med den eldre groundhopperen tilbake mot Mossley Hill stasjon. Idet vi forlot Heron Eccles begynte det å regne, og mens groundhopperen gikk for å ta bussen valgte jeg å dukke inn på den store puben The Rose of Mossley, der jeg koste meg med en pint mens jeg ventet på at regnet skulle gi seg. Etter den korte togturen tilbake til Liverpool South Parkway gikk jeg igjen innom The New Wellington for en siste pint, og siden jeg ikke hadde spist siden lunsj stakk jeg også innom en pizzasjappe. Tilbake på hotellrommet hadde jeg heldigvis fortsatt det store rommet for meg selv, og mens jeg spiste pizzaen min kunne jeg reflektere litt over hvorvidt jeg endelig hadde funnet en nedre grense for hva jeg faktisk synes er interessant. Jeg tror imidlertid ikke det er så enkelt som å si at det under et gitt nivå blir automatisk uinteressant, selv om man sikkert har hele ligaer og divisjoner med anlegg som er enda mer spartanske og uinteressante enn Heron Eccles. Det er bare det at når man kommer ned på et nivå som eksempelvis step 8, så er det bare lenger mellom de interessante klubbene og destinasjonene, og man må i stedet lete seg frem til de som faktisk er interessante. Eksempelvis har jeg de siste par ukene sett min groundhopper-kollega i nordøst, Lee Stewart, legge ut spennende bilder fra Murton FC som spiller i Durham Alliance. Så min konklusjon er at man ikke kan trekke slike slutninger basert på kun hvilket nivå det er, da dette snarere avhenger av de respektive ligaer, divisjoner, og ikke minst klubber.

English ground # 196:
Richmond Mags v West Kirby reserves 2-0 (1-0)
West Cheshire League Division Two
Heron Eccles, 21 August 2014
1-0 Ryan Miller (3)
2-0 Collife Kamara (59)
Att: 12 (hc)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 22.08.2014: Tow Law Town v Esh Winning
Previous game: 20.08.2014: Richmond Town v Hartlepool FC

More pics

Onsdag 20.08.2014: Richmond Town v Hartlepool FC

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Overnatting i Manchester har nå blitt ensbetydende med frokost på kaféen Home Sweet Home på Edge Street i Northern Quarter, der jeg nok en gang mesket meg med Manchesters beste full english breakfast før jeg gikk den korte veien tilbake til hotellet for å pakke sammen og sjekke ut. Snart var jeg på vei nordøstover, og etter togbytte i York kunne jeg stige av i Darlington. Men jeg for fortsatt ikke fremme ved dagens destinasjon, og snart betalte jeg £5 for å la Arrivas buss nummer X27 frakte meg over grensen fra County Durham og inn i North Yorkshire. Da vi kjørte inn i idylliske Richmond la jeg merke til et skilt som tyder på at man faktisk har en norsk vennskapskommune i form av Nord-Fron, der det vel er Vinstra som er administrasjonssentrum. Gudene vet hvordan det har seg..

Richmond var altså min destinasjon for dagen, og jeg steg snart av på Market Place, midt i hjertet av den lille markedsbyen. Og her snakker vi virkelig idyll! Jeg forelsket meg sporenstreks i stedet, og vil på stående fot påstå at det nok vinner prisen for koseligste destinasjon på mine fotballreiser rundt om på balløya. Richmond er det engelske stedsnavn som hyppigst har blitt kopiert rundt om i verden, med hele 57 forskjellige «Richmonds», og jeg nøler ikke med å vedde på at North Yorkshires variant er det mest sjarmerende og idylliske. Tidligere gikk det også tog hit, men som man kanskje forstår er stasjonen for lengst nedlagt (i 1968). Byens brosteinsbelagte torg (Market Place) er blant de største av sitt slag i Storbritannia, og det var på den ene siden av dette torget at jeg hadde booket rom på Castle Tavern, der jeg gikk for å sjekke inn. Jeg hadde til og med blitt oppgradert til dobbeltrom med privat bad, og hadde utsikt ut mot Market Place, der det meste av det som skjer i Richmond tydeligvis foregår.

Richmond ligger nordvest i grevskapet North Yorkshire, i distriktet kalt Richmondshire, og helt på grensen til nasjonalparken Yorkshire Dales. Det bor drøyt 8 000 mennesker i byen, hvis største turistattraksjon nok er borgen Richmond Castle – bygget fra 1071 og årene etter, under den normanniske invasjon og okkupasjon av England. I nærheten av Richmond ligger den britiske armés største garnison, Catterick Garrison, som er base for hele 13 000 mannskaper – og dette er planlagt fordoblet innen 2020! Men rent bortsett fra dette så er det turismen som er den viktigste næringsvei i selve Richmond, som dessuten er meget bakkete. Borgen og byens sentrum ligger oppe på toppen av en ås, med elven Swale rennende forbi nede i «dalen».

Jeg kunne ikke gjemme meg bort på hotellrommet i en så flott by, så jeg tok en spasertur for å kikke meg rundt. Utenfor det store torget er det et utall av smale brosteinsbelagte smug, og et av disse førte meg til den nevnte borgen. Jeg droppet å betale £5 for å gå innenfor og kikke, da jeg først hadde andre planer, men fulgte i stedet stien Castle Walk som går rundt utsiden av borgen i idylliske omgivelser. Fra baksiden (i forhold til torget) gikk stien mellom borgen og en skrent som stupte ned mot elven Swale langt der nede. Og på andre siden av elven der nede kunne jeg se Richmond Towns hjemmebane Earls Orchard. Jeg dreide inn på en annen sti som, ved hjelp av noen trapper hvis høye trappetrinn holdt på å gjøre kål på knærne, førte meg ned på Riverside Road. Ved enden av denne går det en bro over elven, der flere sportsfiskere hadde vadet ut eller sto på steinene langt ute i elven. Her var det virkelig idyll! Og på den andre siden av denne fikk jeg straks Earls Orchard på min venstre hånd.

Jeg hadde gått dit ned for å ta noen bilder mens lysforholdene var bra og sola samarbeidsvillig. På parkeringsplassen sto det flere biler parkert, og jeg konstaterte raskt at det langs banens ene langside går en offentlig tursti som tydeligvis også er svært populær blant byens hundeeiere. Ute på selve banen var en ensom sjel i ferd med å klippe gresset. Jeg kunne med en gang slå fast at anlegget i seg selv er meget spartansk, uten noe som helst av tribunefasiliteter. Skal man se kamp her, må man stå på gresset langs gjerdet som omkranser banen. Og det eneste av fasiliteter er en liten bygning som skulle vise seg å huse blant annet garderober. Den befinner seg ved parkeringsplassen bak nærmeste mål, og herfra gikk jeg nå over på bortre langside hvor jeg snudde meg…

…og så umiddelbart hvorfor anlegget tross mangel på fasiliteter har fått slik voldsomt rosende omtale. Jeg har i lengre tid fått anbefalt Richmond Town som tumleplass for mine groundhopper-aktiviteter, og det er (med fare for å gjenta meg selv) ene og alene på grunn av den fantastisk idylliske beliggenheten. Over på den andre langsiden er det kun den nevnte turstien og en rekke trær som skiller banen fra elven som renner ikke mange meter unna. Og i bakgrunnen her domineres utsikten totalt av Richmond Castle som tårner majestetisk over på den andre siden av elven. Finnes det i det hele tatt noe stadion i pramiden som kan konkurrere med en slik setting?? Jeg tillater meg å tvile!

Banemannen ble nok nysgjerrig, og kom bort for å «forhøre» meg, og det var starten på en trivelig samtale der vi faktisk ble stående og prate i godt over en halvtime. Mest oppsiktsvekkende var det at han i en bisetning kom inn på temaet om mulig flytting, og jeg holdt på å sette isteen min i halsen der jeg måtte stille oppfølgingsspørsmål. Med anleggets beliggenhet vil man aldri kunne få noen byggetillatelse for å sette opp tribunekonstruksjoner og ikke minst flomlys her, og det er et must om man skal ha forhåpninger om opprykk til Northern League. Og noe overraskende mente han at det på sikt er det klubben gjerne vil! For ordens skyld kan jeg for de som ikke er klar over det informere om at Richmond Town nå spiller i Wearside League, som altså er en feeder-liga til Northern League. Jeg takket for praten og lovet å komme tilbake til kampstart klokka 18.30, og på veien fikk jeg med meg et råd om å gå litt videre opp i veien, da det er der «alle som kommer hit tar bildene fra».

Jeg fulgte rådet, og ved et steingjerde rett rundt svingen – der det var gjerdet inne en liten skrent som muligens fungerte som beitemark mellom veien og banen – kunne jeg knipse noen flotte blinkskudd før jeg snudde for å returnere til byens torg. Det var mer anstrengende enn man skulle trodd, for bakkene i Richmond er også usedvanlig bratte! Men etter litt blodslit kunne jeg stikke hodet inn på The Town Hall Hotel for å få litt mat i skrotten. Det var imidlertid tre kvarter til man igjen startet matservering, men menyen så så fristende ut at jeg bestemte meg for å komme tilbake etter en svipptur tilbake på Castle Tavern, der jeg tok en pint for høflighets skyld. Da klokka hadde passert 17 med ti minutter krysset jeg igjen torget med rumlende mage, og nå var det ganske riktig matservering på The Town Hall Hotel. Jeg bestilte den tradisjonelle retten Cumberland Sausage Ring, servert med potetstappe, Yorkshire pudding, erter og løksaus.

Etter dette eminente herremåltidet kunne jeg igjen returnere til Earls Orchard, der spillerne nå var i gang med oppvarmingen, og jeg valgte igjen å først ta turen opp i svingen for å ta noen flere bilder i solskinnet. Dermed betalte jeg meg inn med £2 i inngangspenger, og jammen hadde de ikke også en gledelig overraskelse på lager i form av et kampprogram. Jeg byttet £1 mot et eksemplar som riktignok var nokså enkelt (i realiteten to A4 ark med trykk på begge sider, brettet til å bli et 8 siders (ustiftet) program. Men det er bedre enn ingenting, og jeg satt så absolutt pris på det. Det er i realiteten kun ett sted å se kampen fra på Earls Orchard, for hvorfor vil noen velge et annet sted enn bortre langside der man kan se kampen med flott utsikt mot borgen i bakgrunnen? Og det var her jeg tok oppstilling og raskt leste gjennom programmet.

Det var altså ligakamp i Wearside League, og kveldens motstander var Hartlepool FC. Lee Stewart, en kjenning med inngående kjennskap til det som rører seg av non-league fotball i nordøst, hadde «advart» meg om at det muligens ikke ville bli noen stor forestilling da begge lag er spådd en svært tung sesong. Og da jeg leste i programmet forsto jeg hva slags problemer i hvert fall hjemmelaget har hatt. De sto med 1-0-3 etter fire kamper, og det var nesten komisk å lese kampomtalen fra hjemmekampen mot Seaton Carew, der de hadde ligget under 0-2 etter to minutter, for så å få straffespark imot seg i kampens tredje minutt! For ordens skyld hadde straffen blitt reddet, men det endte med tap 2-4. I forrige ligakamp borte mot Horden Colliery Welfare hadde det imidlertid blitt virkelig stygt da hjemmelaget hadde vunnet 7-0. Richmond Town hadde startet den kampen med kun ti spillere etter at flere spillere ikke hadde møtt opp! Det vanker nå bot for klubben, og det ble i programmets leder tatt et oppgjør med spillere som hadde sviktet klubben og sine lagkamerater. Den nye manageren Andy Ferguson har tydeligvis ingen enkel jobb.

Vertenes stortap i forrige kamp var kanskje grunnen til at Hartlepool-laget (som også de sto med tre poeng etter fire kamper) gikk hardt ut og stormet i angrep. De hadde allerede sløst bort flere gode sjanser da de etter et snaut kvarter fikk en corner. Danny Naylor servet, og på første stolpe stusset Jamie Davis inn ledermålet. Fullt fortjent og lite å si på, og Hartlepool FC fortsatte å presse på, men avleveringene og avslutningene sto ikke alltid helt i stil med innsatsen. Det gikk en del tid ved at spillerne selv ofte måtte hoppe over gjerdet og løpe etter baller, og da jeg på et tidspunkt skulle hjelpe til som ballgutt hadde selvsagt ballen havnet inne i et heftig kratt med brennenesle som rakk meg til livet, og jeg mistenkte snart at ikke olabuksa hadde vært helt beskyttende! På overtid av første omgang fikk gjestene en gyllen mulighet til å doble ledelsen da dommeren muligens noe strengt pekte på straffemerket etter en takling fra Ben Holmes. Gjestene nummer 5, David Thompson, steg frem…og sendte ballen i stolpen og ut. Dermed sto det fortsatt 0-1 da dommeren blåste for pause.

Pausen ble for min del benyttet til å ta en kikk i klubbhuset, der jeg før kamp hadde fått avfotografere lagoppstillingene ved å stikke hodet inn i dommergarderoben. Det var tydeligvis salg av enkle ting som brus og sjokolade etc her, men karen bak disken måtte beklage at han overhodet ikke hadde noe brus for øyeblikket. Han lovet at det skulle være fylt opp til neste kamp, uten at det hjalp meg stort. Imidlertid gjorde han det godt igjen ved å selge meg sin pin, siden de egentlig var utsolgt, og jeg ga ham £3 slik at han kunne kjøpe seg en ny når de bestilte flere. Tilbake på sidelinjen ble det også litt samtale med en kar jeg hadde småpratet litt med i perioder av første omgang, men selv om han var far til en av ungguttene som spilte sin andre kamp for Hartlepool FC måtte han innrømme at han kjente svært dårlig til både klubbene og ligaen.

Det var et helt annet hjemmelag som kom på banen i andre omgang, og plutselig var det de som dominerte. De spilte seg frem til en rekke sjanser, og Hartlepool-keeper Shaun Scotter måtte varte opp med et par gode redninger. På motsatt side av banen hadde nå gjestene kun en og annen kontring å komme med, og deres 16 år gamle Ryan Bell ropte på straffe uten at dommeren lot seg overbevise. Richmond Town presset på for en utligning, men det ville seg ikke helt. En meget jovial linjemann som var i kontinuerlig passiar med undertegnede og et par andre på sidelinjen hevdet til og med at han håpet hjemmelaget skulle få sin utligning. På spørsmål om han hadde lov til å si det, lo han god og mente at han kun mente de hadde gjort seg fortjent til det, og det var det ikke vanskelig å være enig i.

Han presterte til og med å forhøre meg om min rundreise i England mens han samtidig passet linjemanns-gjerningen på upåklagelig vis og innimellom løpeturer opp og ned langs sidelinjen. Og hvem sier at menn ikke kan multitaske?!? Det begynte å haste for hjemmelaget som nå nærmest hadde beleiret gjestenes 16-meter, og på overtid ble de jammen tildelt straffe da keeper Scotter noe klønete meide ned Chris Ducket. I kampens andre tilleggsminutt ble Scotter sendt feil vei av Michael Elliott som satt straffesparket i motsatt hjørne og utlignet til 1-1 med det som var et av de siste sparkene på ballen. Slett ikke ufortjent på bakgrunn av andre omgang, og etter den imponerende forvandlingen lurte jeg litt på hva manager Ferguson hadde sagt i pausen. For øvrig talte jeg meg frem til et høyst uoffisielt tilskuertall på 52.

Jeg ønsket lykke til, og den joviale linjedommeren kom bort for å ønske meg god tur videre på min rundreise. Etter en kort prat med ham og et par andre samlet jeg krefter til igjen å gå løs på bakkene opp mot Market Place, og for å gjøre en lang historie kort endte jeg opp med å tilbringe kvelden på Castle Tavern i selskap med bartenderen og en håndfull stamgjester, før jeg en gang etter klokka elleve trakk meg tilbake til mitt rom og la meg i den komfortable dobbeltsenga etter en trivelig og interessant dag i en fantastisk liten by.

English ground # 195:
Richmond Town v Hartlepool FC 1-1 (0-1)
Wearside League
Earls Orchard, 20 August 2014
0-1 Jamie Davis (15)
1-1 Michael Elliot (pen, 90+2)
Att: 52 (hc)
Admission: £2
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 21.08.2014: Richmond Mags v West Kirby reserves
Previous game: 19.08.2014: Mossley v Northwich Victoria

More pics

Tirsdag 19.08.2014: Mossley v Northwich Victoria

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter å ha blitt servert en full english breakfast på Atlantis Guest House var det på tide å sette kursen nordover igjen, og ferden startet med en togtur fra Southend Central til London Fenchurch Street. Etter en tur med tuben kunne jeg etter hvert sette meg på toget fra London Euston, og rett før klokka halv tre kunne jeg spasere fra Manchester Piccadilly opp til Britannia-hotellet på Tib Street, få meter fra Market Street og pariserhjulet på Piccadilly Gardens. En sen lunsj ble skylt ned med j2o, og etter å ha forlystet meg litt med Non League Paper og annet lesestoff, begynte jeg etter hvert å vende tankene mot kveldens kamp.

Dagens destinasjon var Mossley, og i lengre tid har Seel Park raget svært høyt på min liste over ønskede destinasjoner. Dessverre har det ikke vist seg så enkelt, da jeg to ganger tidligere har blitt skuffet etter å ha planlagt å se Mossley spille hjemmekamp. Jeg hadde tidligere blitt offer for en avlysning der, da jeg senest på min juli-tur i sommer igjen måtte gjøre om på planene. Ved sistnevnte anledning hadde det gått meg hus forbi at deres treningskamp mot FC Halifax Town hadde blitt flyttet til dagen etter mens jeg allerede hadde befunnet meg i England. Jeg hadde oppdaget dette ved ankomst Manchester, og det var derfor jeg etter å ha saumfart alternativene endte opp med å besøke det Salford City som nå i regi av deres egen variant av Vincent Tan har blitt redusert til nok en blek kopi av Manchester United. Nå hadde imidlertid dagen kommet da jeg endelig skulle få besøke Seel Park, og ingen ting skulle nå få stikke kjepper i hjulene for min lenge etterlengtede visitt.

Spent tuslet jeg ned til Manchester Victoria for å sette meg på 17.57-toget østover til Mossley. Dette toget som har Huddersfield som endelig destinasjon er identisk med toget jeg tok på turens første dag da jeg var i Stalybridge. Dessverre hadde ikke Northern lært av erfaringene siden den gang, for fortsatt var det en skranglekasse bestående av kun to vogner som var satt opp, og på perrongen sto allerede mennesker nok til å fylle tre-fire vogner. Pendlerne fikk presset seg på, og heldigvis klarte jeg å kapre et sete slik at jeg slapp å være blant de som sto som sild i tønne langs hele midtgangen. Dette skapte selvsagt både utfordringer og forsinkelser ved stopp i Ashton-under-Lyne og Stalybridge, der en stor mengde passasjerer brukte flere minutter på å komme seg av toget for å slippe av pendlerne som skulle av, for deretter å gå ombord igjen sammen med de nye passasjerer som skulle på. Kanskje burde Northern-sjefene selv vært tvunget til å benytte denne og andre av sine avganger med jevne mellomrom..?

Etter en snau halvtime kom vi da omsider til Mossley – om enn 5-10 minutter forsinket. Mossley er en liten by i Tameside-distriktet helt øst i Greater Manchester, og har en beliggenhet ved den vestlige kanten av fjellkjeden Penninene. Herfra går det en rekke turstier opp i heilandskapet. Som så mange andre steder i denne delen av landet var den lille byen tidligere sterkt forbundet med tekstilproduksjon, og hadde en rekke store spinnerier. I dag er disse for lengst nedlagt, og i disse dager er den snarere en pendlerby der majoriteten av de snaut 10 000 innbyggerne jobber i Manchester eller eventuelt Huddersfield.

Seel Park er dessuten en av den engelske pyramidens høyestliggende fotballstadioner, der de innehar fjerdeplassen på en slik statistikk. Kun Buxton, Tow Law Town og Bacup & Rossendale Borough har hjemmebaner høyere over havet, og når man ankommer med toget ser man med en gang at dette er et ganske bakkete sted, med forblåste og nakne åser som ruver på begge sider. Og selv om jeg som Drøbak-gutt burde være vant med bakker, så var det litt av en utfordring som ventet på spaserturen fra Mossley stasjon til Seel Park.

Fra stasjonen går veien omtrent rett inn i den bratte bakken Old Brow som kan ta pusten fra noen og enhver, og det er sammenhengende meget bratt bakke hele veien opp til Seel Park. Jeg tok en snarvei ved å kutte gjennom Round Hey og Vale Side for så å komme ut igjen i Old Brow, der jeg måtte ta en pustepause før jeg gjøv løs på det siste strekket opp mot puben The Highland Laddie. Her flater det noe ut, og ved denne puben finner man også nedkjørselen til Seel Park, der jeg nå fikk mitt første glimt av herligheten med heiene/åsene på den andre siden som fantastisk bakteppe. Tankene om en velfortjent pint på Highland Laddie ble derfor straks glemt, da jeg heller gikk for å se om telleapparatene hadde blitt bemannet.

Det hadde de, og med en drøy time til avspark betalte jeg meg inn med £8. Min kommentar om at de måtte være meget spreke som bodde her bragte frem latter blant veteranen i bua, og han fortalte lattermildt at han bodde i åsen på den andre siden, slik at han hadde heftige oppoverbakker begge veier. Jeg ble fortalt at kveldens kampprogram foreløpig ikke hadde kommet, med i samme øyeblikk kom en person fra ledelsen med et par esker som inneholdt programmene. For £2 fikk jeg byttet til meg et eksemplar av programmet som var både flott, interessant og innholdsrikt. Men jeg puttet det foreløpig i posen for først å benytte anledningen til å ta en runde rundt det flotte anlegget. For her snakker vi om en virkelig perle av et stadion!

Man kommer inn på den ene langsiden, mellom hovedtribunen og klubbhuset. For en gangs skyld valgte jeg å ta runden mot klokka da dette akkurat nå var mest hensiktsmessig da fremkomsten bortenfor hovedtribunen virket å være foreløpig blokkert av lagledere og spillere som hadde allmannamøte og gjorde seg klar til oppvarming. Derfor gikk jeg først ned på nærmeste kortside til høyre for meg, der en flott og klassisk ståtribune strekker seg omtrent 3/4 av banens bredde. Den gir tak over hodet til de som står på de bortimot ti betongtrinnene, og har også 6-7 hvite bølgebrytere. Ved siden av denne, nærmest klubbhuset, står et lite bygg i mur som jeg ikke vet funksjonen til, men jeg mistenker at det kan være en redskapsbod.

På bortre langside er det hard standing og tre-fire betongtrinn i hele banens lengde, og midt på denne langsiden har man også tak over hodet i form av en liten ståtribune som egentlig kun er et overbygg over betongtrinnene her. Tilsvarende er det hard standing og to-tre betongtrinn på bortre kortside, der man står under åpen himmel. Her er nok den lave muren i bakkant medvirkende til at vinduene til huset rett på utsiden sannsynligvis er litt utsatt, og det er nok et stort antall baller som havner i hagen(e) på utsiden her.

Men sammen med den andre kortsiden er det langsiden med hovedtribunen som virkelig oser karakter, godt hjulpet av en fantastisk beliggenhet og utsikt. Her har man først klassiske seksjoner av ståtribune under åpen himmel, før man kommer bort til hovedtribunen. Sistnevnte er virkelig flott, og er en sittetribune med fundament i murstein og et karakteristisk overbygg med svartbeisede søyler. Denne sittetribunen ligger tilbaketrukket øverst på anlegget med ståplasser i forkant. Foran her står laglederbenkene i murstein.

På bortsiden av hovedtribunen, nær stedet jeg kom inn, er den tilknyttet et mursteinsbygg som huser noen kontorer samt klubbens tea bar. Den klassiske ståtribunen som i forkanten strekker seg i hele banens lengde strekker seg selvsagt dermed helt mot hjørnet der jeg startet min rundtur, og på den bortre del av denne langsiden ligger øverst på tribunen bygget som huser klubbens bar. Nå hadde jeg da virkelig gjort meg fortjent til en etterlengtet pint, og i den fine baren bestilte jeg meg en pint med Strongbow.

Mens bartenderen tappet la jeg merke til at en rekke visdomsord som var hengt opp rundt barområdet. «Please be patient with the bartender, even a toilet can only serve one arsehole at the time» og «Life is like toilet paper, you’re either on a roll or taking shit from some arsehole» vitner i hvert fall om at noen har humor her, og med min pint i hånden kunne jeg kikke litt rundt på gamle bilder, nyhetssaker og utmerkelser som hadde fått en plass på veggen. I enden av lokalet hadde man også sin egen mural i form av klubblogoen malt på veggen. Og sannelig hadde man ikke også et eget koselig røykeområde på utsiden, der det i en liten hage var satt ut flere bord. Men nå var det endelig på tide å kikke litt i det gode programmet, som jeg ganske umiddelbart bestemte meg for å gi tommelen opp.

Mossley spiller som mange vil vite i Northern Premier League Division One North, og hadde som resten av NPL sesongstartet på lørdagen få dager tidligere. Da hadde de tatt med seg ett poeng hjem fra North Yorkshire etter at en vanvittig kamp mot Harrogate Railway Athletic endte 5-5! De siste sesongene har man vekslet mellom å kjempe om playoff og å slite mer på nedre halvdel, men et par supportere jeg snakket med håpet at man under ledelse av manager-duoen Peter Band og Lloyd Morrison denne sesongen vil kunne gjøre det første, selv om de ikke var helt overbevist. Det er en tøff divisjon, og de tippet ikke overraskende at tittelkampen ville stå mellom klubber som Darlington 1883, Spennymoor Town og ManU-kopiene Salford City.

Dagens motstander var den gamle non-league storheten Northwich Victoria, som faktisk også spilte to sesonger i Football League i 1890-årene, etter å ha vært med å stifte ligaens Division Two i 1892. Så sent som i 2009 spilte klubben i Conference Premier, men de fleste vil vel nå kjenne til den nyere historien med problemene de har hatt som følge av eier Jim Rushe sitt vanstyre. Klubben har ved flere anledninger de siste årene befunnet seg i en krise som til tider har virket å aldri ta slutt, og mange vil nok huske degraderingen til NPL 1 North for et par år siden. Da hadde allerede supporterne fått nok og stiftet sin egen klubb, 1874 Northwich, som har i stor grad har ribbet den opprinnelige klubben for fans.

Dette er imidlertid tatt for seg flere ganger tidligere, men jeg nøyer meg med å konstatere at det i det minste var noen tilreisende bortesupportere på Seel Park, og uten å gå inn på sensitive temaer fikk jeg høre at de håpet å kunne kjempe om en plass i playoff for å forhåpentligvis starte klatringen oppover i systemet igjen. Mer bekymringsfullt er det kanskje at de er hjemløse etter at eierne solgte deres nybygde stadion (som få år tidligere var bygget etter at hadde forlatt sin gamle Drill Field – antatt å være verdens eldste fotballstadion der fotball hadde blitt spilt kontinuerlig) til en kjemisk fabrikk, og nå spiller sine kamper i Flixton. For øvrig hadde også The Vics startet sesongen med uavgjort etter 0-0 hjemme mot Kendal Town.

Rett ved der jeg satt ble jeg plutselig oppmerksom på noen bilder og minner fra 1979/80-sesongens finale i FA Trophy, da Mossley til slutt måtte gi tapt for Dagenham (en av klubbene som senere slo seg sammen for a danne Dagenham & Redbridge) i Wembley-finalen som likevel står som et stolt øyeblikk i klubbens historie. Med ny pint i plastglass tok jeg med ti minutter til avspark ta oppstilling på ståtribunen utenfor klubbhuset, der jeg kunne beundre den vakre utsikten mens jeg kikket utover det flotte anlegget. Jeg forsøkte å forestille meg hvordan det så ut her da man i 1946 hadde nesten 7 000 tilskuere til stede da man møtte lokalrival Stalybridge Celtic til kamp i Cheshire League. Smått uvirkelig i dag!

Det var gjestene som startet best, og allerede i kampens tredje minutt hadde de ballen i nettet, men Josh Amis ble vinket av for offside. Imidlertid tok det kun ytterligere fire minutter før Vics tok ledelsen etter at en Mossley-spiller mistet ballen på egen banehalvdel. Stuart Cook spilte gjennom Gary Burnett som sendte ballen i mål bak hjemmekeeper Liam Higginbotham. Josh Amis kunne kort etter doblet ledelsen da han upresset fikk heade på mål fra kort hold, men hans avslutning var svak og gikk rett i klypene til Higginbotham. Gjestenes taktikk syntes å fungere godt, der hjemmelaget slet med å skape noe særlig mot deres storvokste forsvarere, og med hurtige folk fremover på banen var The Vics også skumle offensivt.

Bortelagets bakre firer virket i det hele tatt svært solid, ledet an av tidligere Mossley-spiller Danny Meadowcroft, og The Liliwhites’ beste mulighet i første omgang kom i form av et skudd fra Mike Fish som ble blokkert av Mohamud Ali, og returen som kaptein Steve Foster frekt forsøkte å hælsparke i mål uten å overliste Vics-keeper og -kaptein Tim Deasy. Og da Deasy også reddet et frispark fra Charlie Anderson kunne lagene gå i garderoben på stillingen 0-1. Noe skuffede hjemmesupportere kunne bare håpe på bedring og en snuoperasjon i andre omgang, og trøstet seg foreløpig med brygg fra baren. Undertegnede benyttet pausen til å oppsøke klubbens tea bar, der jeg betalte £2,90 for en steak & onion pie med mushy peas og brun saus.

Etter å ha mesket meg med dette snadderaktige måltidet rakk jeg også å hente meg en ny pint før andre omgang ble sparket i gang, og denne startet med at Vics-manager Jim Gannon foretok et dobbeltbytte. Omgangens første store sjanse tilfalt igjen gjestene, og igjen var det Sturart Cook som spilte gjennom målscorer Burnett, men keeper Higginbotham ordnet flott opp med en dobbeltredning. For The Lilywhites kunne Andrew Keogh utlignet etter flott forarbeid av Steve Foster, men avslutningen var svak og gikk rett på keeper Deasy.

Gjestene trakk stadig flere menn bak ballen og virket fornøyd med å ri på ledelsen – spesielt ved dødball da samtlige spillere ble sendt tilbake i forsvar. Dette frustrerte åpenbart Mossley-spillerne som slet med å spille seg til de helt store sjansene til tross for at de nå hadde mye ball. Klokka tikket i Vics’ favør, og de var da etter hvert som tiden gikk stadig flinkere til å drøye tid ved stopp i spillet. Manet frem av hjemmesupporterne – inkludert undertegnede – var det ringreven Steve Foster og Mike Fish som virket farligst for vertene, og som sto bak det som kom av muligheter. Begge hadde muligheter som ikke ble omsatt, og Mossley kunne fort blitt straffet hardt da målscorer Burnett igjen ble spilt gjennom og pirket ballen forbi keeper Higginbotham. Han skulle bare ta igjen ballen og sette den i det åpne målet, men presterte å skli idet han skulle avslutte, og til voldsom latter ble ballen sleivsparket utenfor mens Burnett falt så lang han var.

Fire tilleggsminutter ble varslet, og Mossley presset nå på med alt de hadde. Men da Charlie Andersons volley gikk like over tverrliggeren fikk gjestene brukt enda et drøyt minutt på å ta utspark, og de klarte å ri av stormen og kunne feire tre poeng på bortebane. Jeg hadde ikke hastverk med å forlate de idylliske omgivelsene, og valgte å bli igjen for en siste pint. I baren snakket jeg med en skuffet hjemmesupporter som kunne fortelle at hans sesongkort hos Mossley kostet £70. Ganske betenkelig når man vet at jeg betalte over halvparten av dette for kun en kamp da jeg gjestet Tottenham senere i uka – og i tillegg en kamp jeg fant langt mindre interessant enn hva tilfellet var med mitt besøk på flotte Seel Park.

Snart fikk jeg også en innføring i hvordan man fastsetter tilskuertallene, da veteranen som hadde bemannet telleapparatene fortale at det hadde vært 92 betalende som hadde kommet gjennom hos ham. Han la imidlertid til at dette ikke var det endelige tilskuertallet, og snart kom et kvinnemenneske fra kontoret og kunne fortelle at det offisielle tallet var 123 da en rekke personer i den gjestende klubbs apparat (selvsagt bortsett fra spillere og trenere såvidt jeg forsto) tydeligvis også skal medregnes, i tillegg til visse andre personer som hadde kommet inn via andre innganger. Så vet man det neste gang man forsøker seg på en manuell telling av tilskuerne på kamper enda lenger ned i systemet..

Etter en siste pint takket jeg for meg og ønsket lykke til før jeg ruslet nedover bakken tilbake mot stasjonen. Bakken som hadde tatt meg et meget drøyt kvarter å gå opp, ble nå tilbakelagt på godt under ti minutter. Ved ankomst Mossley stasjon konstaterte jeg imidlertid at 22.40-toget i følge informasjonstavlen var forsinket med 11 minutter. Dette steg i alarmerende hastighet, og kun fire-fem minutter senere var det økt til en forsinkelse på 23 minutter. En sjekk på National Rail Enquiries’ «live trains» seksjon fortalte at toget fortsatt ikke hadde forlatt startbyen Huddersfield, og da det snart ble varslet om en forsinkelse på 33 minutter, valgte jeg heller å oppsøke den nærliggende puben The Britannia Inn for en pint mens jeg ventet.

Mens jeg lesket strupen og pratet med den trivelige vertinnen registrerte jeg at toget nå i det minste var på vei, og uten å stresse tømte jeg glasset og gikk tilbake til stasjonen der de to andre ventende passasjerene fra tidligere nå hadde forsvunnet. En kikk på informasjonstavla avslørte kanskje grunnen, der avgangen nå sto oppført som kansellert! National Rail Enquiries fortsatte imidlertid å oppdatere og hevdet at toget akkurat hadde forlatt Greenfield, som er under fem minutter fra Mossley. Og ganske riktig, snart kom toget inn på stasjonen uten en eneste passasjer, og med en ansatt som beklaget at de hadde hatt tekniske problemer. Han fortalte dessuten at National Rail Enquiries som regel er mer troverdige enn informasjonstavlene på stasjonen. Jeg var i hvert fall på vei tilbake til Manchester, og kunne snart finne hotellsenga der jeg la meg fornøyd med dagens utflukt. Det eneste som manglet var en hjemmeseier..

English ground # 194:
Mossley v Northwich Victoria 0-1 (0-1)
Northern Premier League Division One North
Seel Park, 19 August 2014
0-1 Gary Burnett (7)
Att: 123
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge £2,50

Next game: 20.08.2014: Richmond Town v Hartlepool FC
Previous game: 18.08.2014: Billericay Town v Harrow Borough

More pics

Mandag 18.08.2014: Billericay Town v Harrow Borough

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg forlot Grazier Arms i Wakefield, og med innkjøpt frokost i form av smørbrød og juice satt jeg meg på toget fra Wakefield Westgate, som ganske nøyaktig to timer senere ankom London Kings Cross. En kort ferd med tuben bragte meg til Liverpool Street, der jeg snart kunne sette meg på toget som skulle frakte meg til Southend Victoria. Med tanke på beliggenheten til Atlantis Guest House i Southend hadde det kanskje vært mer praktisk å ta toget fra London Fenchurch Street til Soutend Central, men gjort er gjort, og jeg tok ikke skade av en liten ekstra gåtur gjennom Southend sentrum.

Etter å ha fått slengt fra meg bagen gikk det ikke altfor lenge før jeg var på vei ut igjen for å innta en lunsj og benytte meg av WiFi-en på den enorme Wetherspoons-puben The Last Post. Min Southend-kompis Scott hadde «mast» på at jeg snart måtte komme til Southend igjen, og det var en av grunnene til at valgte kampen i Billericay denne dagen. Da han nå plutselig måtte avlyse var jeg ikke videre fornøyd for å si det mildt. Ikke bare hadde jeg tatt den lange turen sørover helt fra West Yorkshire, men også valgt Southend som base nærmest utelukkende grunnet dette, i tillegg til at jeg igjen skulle nordover dagen etter. Det hadde ikke vært all verdens med utvalg på fotballmenyen som ga meg vann i munnen denne mandagen, og av bekvemmelighetshensyn hadde jeg vurdert å bli i nord for å se Runcorn Town. Nå skal det sies at jeg nok uansett lutet mot et besøk hos Billericay Town denne kvelden, men om ikke annet ville jeg nok da funnet meg en base i eller i hvert fall nærmere London for å ha en enklere reise dagen etter.

Han mente imidlertid å ha en god grunn, og jeg hadde uansett ikke til hensikt å la dette ødelegge dagen for meg. Jeg valgte i stedet å ta meg en tur for å kikke litt på byens fotballstadioner, og startet med å ta toget en stasjon østover fra Southend Central til Southend East, der jeg etter 10-15 minutters gange kunne entre Southchurch Park. Her spiller klubben Southend Manor på et anlegg som deler navn med parken, og det må sies å være nokså lite spennende. På den ene langsiden står i tillegg til klubbhuset i mur tre tribuner av den nye kjedelige prefabrikerte sorten som har blitt så moderne på nye anlegg i non-league. En av disse er en ståtribune mens de to andre er sittetribuner, og mellom de to sistnevnte er det laget en slags spillertunnel. På motsatt langside står de to laglederbenkene i mur, malt i klubbens gule og sorte farger. Bortsett fra dette er det ingenting av fasiliteter ellers på anlegget, som ser ut til å ha vært langt mer spennende tidligere, før den gamle hovedtribunen ble erstattet med de nye tribunene.

Turen gikk tilbake dit jeg kom fra, før jeg vandret opp til Southend Victoria. Togene herfra til London stopper ved blant annet i Billericay, men når de også stopper ved Prittlewell valgte jeg å hoppe av for å slå i hjel litt tid også her. Rett i nærheten ligger Roots Hall; hjemmebane for langt mer kjente Southend United. Jeg har vært her på kamp flere ganger – faktisk er det i den engelske pyramiden kun Madejski Stadium i Reading som har blitt besøkt flere ganger av undertegnede – men ved mine besøk har jeg stort sett vært i selskap med begersvingende kompiser og har aldri riktig fått surret meg til å ta en ordentlig kikk rundt anlegget. Derfor var det en ypperlig anledning til å gjøre dette nå, og snart sto jeg utenfor et delvis nokså slitent, men meget sjarmerende stadion. Om mangelen på klassiske ståtribuner nå gjør at Roots Hall ikke lenger vil havne voldsomt høyt opp på en liste over mine favoritt-baner, vil det nok om ikke annet gjøre det på en liste over kun all seater anlegg, selv om det dessverre ikke behøver bety all verden. Men Roots Hall er flott. Spesielt sammenlignet med de altfor mange nye Football League anleggene som virker å forsøke overgå hverandre i ensformighet. Jeg skulle gjerne reist tilbake i tid og avlagt et besøk her mens det fortsatt hadde sine klassiske ståtribuner!

Jeg spaserte tilbake til Prittlewell, der jeg ankom akkurat i tide til å hoppe på toget som snaue 25 minutter senere slapp meg av i Billericay. Dette er i høyeste grad en pendlerby for London, der den ligger fire og en halv norsk mil øst for den engelske hovedstaden. Vi befinner oss altså i grevskapet Essex, og det er drøye 35 000 som bor her. Fotballklubben holder til sørvest i byen, drøye halvannen kilometer fra jernbanestasjonen. Mitt utprintede kart lå igjen i Southend, så jeg hoppet i en taxi som skysset meg til min ønskede destinasjon. Etter å ha slått av en prat med en veteran som sto ved inngangspartiet fikk jeg avlevert de £10 man krevde i inngangspenger, og for ytterligere £2 kjøpte jeg også et kampprogram før jeg gikk inn for å gå klubbens hjemmebane New Lodge nærmere etter i sømmene.

Jeg kom inn i det ene hjørnet, der jeg hadde langsiden med hovedtribunen og klubbhuset på min høyre hånd. Jeg valgte imidlertid å gå rundt andre veien, med klokka, og startet med å stikke hodet inn i klubbsjappa som står her i dette hjørnet i form av en blåmalt brakke. Dessverre hadde de ingen pins igjen, så etter en hyggelig liten prat fortsatte jeg min rundtur. På kortsiden nærmest inngangspartiet er det hard standing i tillegg til en liten ganske ordinær ståtribune som står rett bak mål. Denne gir tak over hodet til de som står på de 6-7 betongtrinnene her. På bortre langside er det en lengre tribune som strekker seg rundt 2/3 av banens lengde. Denne består vel egentlig av tre seksjoner, der jeg først ble møtt av en seksjon med klassisk ståtribune. Lenger bort er det to sammenhengende seksjoner med sitteplasser før det igjen går over til hard standing lengst ned mot hjørneflagget.

Over på bortre kortside er det egentlig ved første øyekast et speilbilde av det som befinner seg på motsatt kortside, med en ganske standard ståtribune som dekker snaut halve banens bredde. Men her er betongtrinnene kledd i metall. Mest fasiliteter er det på nærmeste langside, der det er et lappeteppe av tribuner og bygninger. Først kom jeg til klubbens tea bar, som ligger på siden i forkant av klubbhuset. Sistnevnte er først en lav hvit bygning som huser blant annet garderober, før den blir forbundet med en høyere bygning med mursteinsfasade. Bortenfor her står den karakteristiske og noe snodige hovedtribunen med sine sitteplasser, før en lengre seksjon med klassisk ståtribune strekker seg videre nedover mot hjørnet der jeg hadde kommet inn. Her vendte jeg på hælen og gikk tilbake til området mellom hovedtribunen og klubbhuset, der jeg fant klubbens bar.

Her bestilte jeg en pint Strongbow som jeg satt meg ned og nippet til mens jeg bladde i kveldens kampprogram. Jeg hadde ikke sittet der altfor lenge før jeg hørte navnet mitt og kikket opp for å oppdage at groundhopperen Jack Warner også hadde tatt turen til Billericay. Jeg hadde dagen før truffet på ham i Emley, men han hadde tvilt på om han ville se noen mandagskamp, så dette var en overraskelse. Vi ble sittende og prate litt før han gikk for å ta en foto-runde rundt banen, og jeg benyttet anledningen til å få påfyll i glasset samt å slå av en prat med noen av hjemmesupporterne på nabobordet.

«Ricay» hadde startet med to seire og ett tap så langt i Isthmian League Premier Division, etter å ha sesongåpnet med hjemmeseier over Grays Athletic. Dette ble fulgt opp av de supporterne beskrev som et noe ufortjent tap i Leiston, der The Blues hadde ledet før hjemmelaget hadde scoret vinnermålet helt på tampen. Deretter hadde de i East Sussex sikret seg sesongens første borteseier ved å slå Lewes. De innrømmet at Isthmian Premier er en tøff divisjon å ta seg ut av, men mente det ikke var urealistisk å håpe på en plass i playoff. Dagens motstander var Harrow Borough fra nordvest-London, og de hadde startet sesongen med en seier (over Enfield Town) og to knepne tap. Tapene kom imidlertid mot sterk motstand i form av Dulwich Hamlet (borte) og Margate (hjemme) – av mange tippet blant de største favorittene i denne sesongens Isthmian Premier.

Jack returnerte akkurat idet det ble delt ut stensiler med lagoppstilling, slik at vi begge fikk sikret oss et eksemplar. Med drøye fem minutter til avspark var det dessuten på tide å tømme glasset og ta oppstilling på tribunen, og vi valgte oss ståtribunen på den bortre langsiden. Billericay ville med en tomålsseier innta en foreløpig tabelltopp, og hjemmelaget startet friskt og dominerte innledningsvis. Spissen Ricky Benjamin hadde tidlig to gode muligheter til å sende vertene i føringen, og spesielt den siste var stor. Etter en feil av gjestenes Anthony Page kom Benjamin alene med Harrow-keeper Charlie Horlock, men presterte utrolig nok å sette ballen utenfor stolpen med en svak avslutning.

Hans makker Ricky Sappleton var nære på med to headinger, før Harrow fikk en corner med snaut halvspilt omgang. Gjestene hadde allerede signalisert styrke på dødball da Marc Charles-Smith noen minutter tidligere hadde headet like over på en corner fra Shaun Lucien. Denne gangen traff Lucien hodet til forsvarskjempen Michael Peacock som kontant headet Boro i ledelsen til enorm jubel fra medspillere og manager Dave Anderson. The Blues holdt på å utligne umiddelbart ved Frazier Shaw, men hans suser av et skudd traff innsiden av stolpen og spratt i sikkerhet. Etter at Simeon Akinola hadde skutt like utenfor for Harrow, fikk hjemmelaget et mål annullert for offside. Og da hverken vertenes Benjamin eller gjestenes Akinola klarte å utnytte sjanser sent i omgangen, gikk Harrow Borough til pause med ledelse for første gang så langt denne sesongen – og vi kunne gå i baren med 0-1 i protokollen.

Det vil si jeg gikk i baren mens Jack ville gå litt rundt for å ta flere bilder. Denne gang valgte jeg å prate litt med et par bortesupportere, og de var selvsagt fornøyd med tingenes tilstand så langt. Harrow Borough er en klubb som ved flere anledninger har blitt «kritisert» for å være fornøyd med kun å overleve i Isthmian Premier. Det er jo selvsagt ikke ulovlig, men jeg spurte om dette også nå var ambisjonen, og fikk bekreftet at de nok ville si seg fornøyd om de kunne styre klar av nedrykksstriden. Men de håpet samtidig at de kanskje ville kunne kjempe om en plass på øvre halvdel, og det er jo når sant skal sies ikke altfor mange sesonger siden de endte på 5. plass i denne divisjonen. Hva gjelder tittelkampen pekte de ikke overraskende på hardt satsende Margate, som skal ha et budsjett mange Conference Premier-lag ville vært misunnelige på, mens de mente lag som Dulwich Hamlet, Maidstone United og Kingstonian vil gi de hardest kamp om tittelen og det automatiske opprykket.

For andre omgang valgte jeg å bytte langside, og tok heller oppstilling på ståtribunen ved siden av hovedtribunen, der jeg snart fikk selskap av Jack. Harrow Borough kunne doblet sin ledelse i andre omgangs første minutt, men Akinola traff nettveggen fra god posisjon. Nå var det i stedet Billericay som igjen presset på i jakt på en utligning, og gjestene var stadig sjeldnere å se fremover på banen. Dave Anderson hadde tydeligvis gitt ordre om ti mann bak ballen for å satse på kontringer, så det var mest et spørsmål om de klarte å stå imot presset. Det var Anthony Page sterkt medvirkende til at de gjorde da han vant stort sett alt i lufta, og sammen med stopper-kollega Franny Otira fikk han ryddet unna det meste som kom, slik at keeper Horlock sjelden ble satt på alvorlig prøve. Så lenge Billericay pumpet høye innlegg inn, ble de enten vunnet av Page og hans makker, eller plukket ned av Horlock.

Den som etter hvert stjal mer og mer av showet var dommeren, som med stadige avblåsninger og pirk sørget for at en omgang som allerede var nokså svak ble enda mer oppstykket med et utall stopp i spillet. Dette var også medvirkende til at det ble stadig mer ampert både ute på banen og på sidelinjen. Det var nær ved å koke helt over for hjemmefolket da spissen Benjamin (sammen med lagkamerater, supportere og trenerapparat med manager Craig Edwards i spissen) ropte på straffespark da han mente seg ulovlig stoppet av Ola Williams, og dommeren vinket spillet videre til tross for at mange hevdet spissen hadde en god sak. Vertene fortsatte å presse, og målscorer Peacock var i sluttminuttene redningsmann da han ved to anledninger foretok viktige klareringer – først ved å blokkere en heading fra Ricay-kaptein Richard Halle som hadde kurs mot mål, og deretter i form av en glimrende takling etter at en lagkamerat hadde mistet ballen i farlig posisjon. De måtte gjennom noen nervøse tilleggsminutter der de var under konstant beleiring, men omsider kunne de strekke armene i været da dommeren blåste av med 0-1 som sluttresultat.

Hjemmefolket hevdet at hver gang Harrow Borough kommer til Billericay, er det med det for øyet å sparke livskiten ut av deres spillere. Komisk nok snakket jeg kort etter kampslutt med en kar i Harrow-apparatet som uavhengig av dette presterte å si akkurat det samme om Billericay og deres taktikk. Det hadde kanskje ikke vært noen stor forestilling, men hjemmelagets avgjørelse om å flytte flere av sine midtukekamper til mandag kveld hadde muligens fungert denne gang, for 302 tilskuere på en mandagskveld var vel ikke helt galt for The Blues. Jack tilbød seg å gi meg skyss tilbake til Billericay stasjon, og jeg takket høflig ja. Snart befant jeg meg på toget tilbake til Southend, hvor jeg unnet meg en siste pint på The Last Post, der en voldsom mengde feststemte mennesker hadde vorspiel. Men jeg fikk omsider revet meg løs fra en jentegjeng og trakk meg tilbake til Atlantis Guest House for å dyrke søvnkunsten. Jeg hadde tross alt nok en lang reise nordover igjen dagen etter.

English ground # 193:
Billericay Town v Harrow Borough 0-1 (0-1)
Isthmian League Premier Division
New Lodge, 18 August 2014
0-1 Michael Peacock (22)
Att: 302
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: n/a

Next game: 19.08.2014: Mossley v Northwich Victoria
Previous game: 17.08.2014: AFC Emley v Ashton Athletic

More pics

Jeg befant meg i Southend i forbindelse med en fotballkamp i Billericay, og hadde tid å avse. Derfor valgte jeg å ta meg en tur for å kikke litt på byens fotballstadioner, og startet med å ta toget en stasjon østover fra Southend Central til Southend East, der jeg etter 10-15 minutters ganger kunne entre Southchurch Park. Her spiller klubben Southend Manor på et anlegg som deler navn med parken, og det må sies å være nokså lite spennende. På den ene langsiden står i tillegg til klubbhuset i mur tre tribuner av den nye kjedelige prefabrikerte sorten som har blitt så moderne på nye anlegg i non league. En av disse er en ståtribune mens de to andre er sittetribuner, og mellom de to sistnevnte er det laget en slags spillertunnel. På motsatt langside står de to laglederbenkene i mur, malt i klubbens gule og sorte farger. Bortsett fra dette er det ingenting av fasiliteter ellers på anlegget, som ser ut til å ha vært langt spennende tidligere, før den gamle hovedtribunen ble erstattet av disse nye tribunene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Turen gikk tilbake dit jeg kom fra og vandret opp til Southend Victoria. Togene herfra til London stopper ved blant annet i Billericay, men når de også stopper ved Prittlewell valgte jeg å hoppe av også her. Rett i nærheten ligger Roots Hall; hjemmebane for langt mer kjente Southend United. Jeg har vært her på kamp flere ganger – faktisk er det i den engelske pyramiden kun Madejski Stadium i Reading som har blitt besøkt flere ganger av undertegnede – men ved mine besøk har jeg stort sett vært i selskap med begersvingende kompiser og har aldri riktig fått surret meg til å ta en ordentlig kikk rundt anlegget. Derfor var det en ypperlig anledning til å gjøre dette nå, og snart sto jeg utenfor et delvis nokså slitent, men meget sjarmerende stadion. Om mangelen på klassiske ståtribuner nå gjør at Roots Hall ikke lenger vil havne voldsomt høyt opp på en liste over mine favoritt-baner, vil det nok om ikke annet gjøre det på en liste over kun all seater anlegg, selv om det dessverre ikke behøver bety all verden. Men Roots Hall er flott. Spesielt sammenlignet med de altfor mange nye Football League anleggene som virker å forsøke overgå hverandre i ensformighet. Jeg skulle gjerne reist tilbake i tid og avlagt et besøk her mens det fortsatt hadde sine klassiske ståtribuner!

Søndag 17.08.2014: AFC Emley v Ashton Athletic

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Frisk og rask forlot jeg Claydens B&B, og der og da var jeg nokså glad for at jeg ikke hadde latt meg friste av Cleethorpes’ uteliv kvelden før. På den korte spaserturen ned til Cleethorpes stasjon stoppet jeg for å innta en full english breakfast på puben The Coliseum Picture Theatre, før jeg kunne sette meg på 10.26-toget til Manchester Airport som allerede ventet på perrongen da jeg ankom stasjonen kvarteret før avgang. Nå skulle jeg ikke bli med riktig så langt, og i Doncaster hoppet jeg av for å gjøre et kjapt togbytte på min vei til Wakefield. Få minutter over tolv gikk jeg ut av stasjonen Wakefield Westgate, og selv om jeg hadde booket rom på Graziers Arms hadde jeg ikke tenkt å sjekke inn ennå.

Da jeg et par uker i forveien overnattet her i forbindelse med mitt besøk hos Ossett Albion erfarte jeg nemlig at dette er en pub som ikke har innsjekking før klokka 14 og som ikke åpner for servering før klokka 16, så jeg gadd ikke å slepe med meg bagen ned dit bare for å finne stedet ubetjent og stengt og eventuelt måtte drasse med meg bagen tilbake igjen etter bomtur. Derfor hadde jeg bestemt meg for å ta med meg bagen på kamp i Emley og heller sjekke inn da jeg returnerte en gang i løpet av ettermiddagen eller kvelden.

Buss nummer 232 til Huddersfield skulle plukke opp nede på Westgate klokka 12.53, og et lite minutt eller to forsinket stoppet den på mitt signal. Jeg betalte £4,60 for en dagsbillett og var snart på vei sørvestover ut av Wakefield og opp i West Yorkshires heilandskap. AFC Emley er blant klubbene som spiller høyest over havet i den engelske pyramiden – kun fire stadioner ligger høyere, og jeg har tidligere selv blitt offer for avlysning her grunnet snø, selv om jeg den gang ble klar over dette i god tid og uten problem klarte å finne en reserveløsning. Denne gang var det vel ingen umiddelbar fare for snø, og etter en drøy halvtime på bussen steg jeg av på Upper Lane, rett ved The Welfare Ground.

Emley er en liten landsby med snaue 2 000 innbyggere, som altså ligger oppe i høylandet omtrent midt mellom Wakefield i nordøst, Barnsley i sørøst, og Huddersfield i nord-nordvest. Her har både landbruk og senere gruvedrift hatt en viktig rolle, men Emley er nok for mange i dag mest kjent for den høye telekommunikasjons-masten på Emley Moor. Med sine drøye 330 meter skal dette være Storbritannias høyeste konstruksjon, og på vei fra Wakefield kunne jeg se den lenge før vi i det hele tatt nærmet oss Emley.

Allerede da jeg kom inn på parkeringsplassen kunne jeg se at anlegget også fra utsiden domineres av klubbens vinrøde og lyseblå farger som man gjerne assosierer med klubber som West Ham United, Aston Villa, eller Burnley. Inngangspengene på £6 ble betalt, og for ytterligere £1,50 rasket jeg også med meg et godt og innholdsrikt kampprogram. Jeg hadde sett frem til besøket her, og da dette FA cupoppgjøret ble flyttet til søndagen grunnet cricket (som man deler den ene langsiden med) var jeg ikke sen om å spikre mitt besøk på The Welfare Ground.

Klubben har også en interessant historie i seg selv, der forgjengeren Emley AFC på begynnelsen av 1990-årene tok seg helt opp i Northern Premier League Premier Division. I 2000/01-sesongen gjorde de sin beste ligainnsats ved å bli nummer to i denne divisjonen, kun ett poeng bak Stalybridge Celtic og et opprykk til Conference (det vi i dag kjenner som Conference Premier, da Conference North/South ikke ble introdusert før i 2004). Dessverre for Emley skjerpet etter hvert NPL sine stadionkrav, og da The Welfare Ground ikke lenger var tilfredsstillende for spill på dette nivået valgte klubben i 2000 å flytte til Wakefield.

Dette falt ikke i videre god jord hos supporterne som da man i 2003 også byttet navn til Wakefield & Emley følte at det ikke lenger var deres klubb. Men reservelaget, som spilte i Northern Counties East Leagues egen Reserve Division, fortsatte å spille sine hjemmekamper i Emley, og disse kampene hadde som regel flere tilskuere enn førstelagets kamper i rugby-byen Wakefield. Da NCEL deretter valgte å legge ned sin Reserve Division hadde Emley-folket fått nok, og stiftet i 2005 dagens klubb; AFC Emley. Forgjengeren valgte deretter å fjerne Emley-navnet fra klubbens navn, og ble til det Wakefield FC vi kjenner fra de senere år. Sistnevnte klubb har dog slitt voldsomt med publikumstekke i det som jeg nevnte er en utpreget rugby-by, og valgte etter sist sesong å flytte ut fra rugbyklubben Wakefield Trinity Wildcats’ flotte Belle Vue der de ikke lenger hadde råd til å banedele.

Interessant nok var det nettopp i Emley man nå hadde planer om å banedele, og forgjengeren skulle altså returnere «hjem» til et samfunn som hadde vendt dem ryggen og stiftet en ny, egen klubb. Men her ligger nok også noe av grunnen til at AFC Emley sies å ha vært i visse økonomiske problemer i sommer, for før Wakefield FC i det hele tatt rakk å flytte tilbake til Emley valgte de i stedet å legge ned driften i løpet av sommeren. Wakefield FC er altså historie, og et AFC Emley som ganske åpenbart har budsjettert med inntekter i form av baneleie fant seg plutselig i økonomisk knipe. Man kan si til det kjedsommelige at man aldri skal budsjettere med eller bruke penger man ikke har før de faktisk står på bok, men slik er selvsagt ikke alltid realiteten. Uansett ble jeg nå fortalt at man tross alt var i ferd med å få skuta på rett kjøl igjen.

Man kommer inn på The Welfare Ground i det ene hjørnet, og umiddelbart til venstre har man et mursteinsbygg som huser blant annet garderobene, og sikkert også kontorer etc. Bortenfor denne står anleggets hovedtribune i form av den flotte Grandstand, og det er mellom disse to at man entrer klubbhusets koselige bar på enden av mursteinsbygget. I første omgang gikk jeg rett hit for å få satt fra meg bagen før jeg foretok min sedvanlige runde rundt banen, og en eldre kar bak bardisken bød meg å bare sette fra meg bagen, så skulle han sette den på bakrommet. Jeg ventet ikke på at han skulle tappe ferdig pinten til den ventende kunden, men lovet å snart returnere for et glass, og strøk på dør for å fullføre min runde.

Den nevnte flotte Grandstand er ganske dominerende og er en sittetribune med en blanding av gule og (slitte) vinrøde seter. Den er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant. Den strekker seg ikke mer enn drøyt kvarte banens lengde, og begge laglederbenkene i forkant står ved siden av hverandre bortenfor denne tribunen. I enden av Grandstand er det en tea bar. Lenger ned langs denne langsiden er det kun såkalt hard standing. Det er også tilfelle på bortre kortside, mens det på bortre langside ikke engang er hard standing. Her er det kun gress, da banen går over i cricketbanen ved siden av, og da det dagen før hadde vært cricketkamp her var det altså grunnen til at denne kampen var flyttet til søndag.

Dette er overhodet ikke noe ukjent fenomen for klubber som deler sitt anlegg med cricket, der man tidlig i sesongen ofte må flytte kamper – spesielt i cupene – eller starte sesongen med en rekke bortekamper. Vel, tilbake på nærmeste kortside konstaterte jeg at man her har en ståtribune som er virkelig fjong. Den strekker seg nesten hele banens bredde, og er herlig usymmetrisk med tre sammenhengende seksjoner i ulik høyde. Den har selvsagt fått en overhaling med vinrød maling, mens stolpene i front er lyseblå. I bakgrunnen av denne tribunen ser man fra andre deler av anlegget den nevnte masten tårne over som bakteppe. Ikke overraskende ble det også tidlig klart at dagens kamp hadde tiltrukket seg en mengde groundhoppere.

På min vei rundt banen traff jeg først på mannen bak bloggen The Onion Bag, som senere den dagen klarte å fange meg med sitt kamera. Etter å ha slått av en prat med ham inntok jeg som lovet baren for å leske strupen med en pint Strongbow. Der fikk jeg også sikret meg en pin i bytte mot noe stive £3,75, før jeg kunne sette meg ned og kikke litt i det gode kampprogrammet. Klubbens bar er nokså liten og veldig koselig, og selv vegg-til-vegg teppet bar klubbens klubbens farger og ikke minst logo. På veggen henger memorabilia fra klubbens (og forgjengerens) historie, og de respektive lags drakter fra forgjengerens FA cupoppgjør mot selveste West Ham United i 1997/98-sesongen vitner om tidligere cupbragder.

Den gang hadde Emley-klubben i kvalifiseringsrundene tatt seg av Workington, Durham City, Belper Town, og det som den gang het Nuneaton Borough. I de ordinære rundene måtte både Morecambe og Lincoln City se seg slått etter omkamp og straffesparkkonkurranser i henholdsvis første og andre runde, før altså West Ham United ventet på Boleyn Ground i tredje runde. Der forlot de øst-London med æren i behold etter at storlaget kun vant 2-1, og på et tidspunkt utlignet faktisk Emley til 1-1 og sørget for nerver i cockney-leiren.

AFC Emley spiller nå til daglig i Northern Counties East League Division One, der de sesongåpnet med storseier på besøk hos Grimsby Borough. 8-1 sto det i Emleys favør ved kampslutt, men jeg var fortsatt usikker på om at dette sa mest om AFC Emley eller Grimsby Borough. Jeg hadde jo dagen før sett sistnevnte gjøre en godkjent kamp i lokaloppgjøret i Louth, men føler vel ikke at den kampen var helt representativ for styrkeforholdet de to imellom. Nå var jeg spent på Emley, og representanter for hjemmelaget innrømmet at de håpet å kunne kjempe i toppen og om opprykk. Men nå var det igjen altså FA Cup det dreide seg om.

Motstander denne dagen var Ashton Athletic, og i tillegg til de £1500 fra FA var gulroten en plass i FA cupens Preliminary Round der det allerede var klart at en bortekamp mot Northwich Victoria ventet vinneren. Ashton Athletic hører geografisk hjemme i Ashton-in-Makerfield helt vest i grevskapet Greater Manchester, rett sør for Wigan. Sportslig sett befinner de seg i North West Counties League Premier Division – altså non leagues step 5, og ett nivå høyere enn Emley. Likevel mistenkte jeg faktisk at hjemmelaget skulle kunne gi de hard kamp om avansementet.

I baren traff jeg også på denne Peterborough-supporteren jeg ikke er klar om å huske navnet på, men som jeg har tidligere har truffet ved en rekke anledninger – senest to dager tidligere i Staveley. Etter et tips fra en groundhopper tidligere på turen valgte jeg også å gå til innkjøp av en bok de hadde til salgs bak baren, og for £10 viste «Route 66: A journey around the football grounds of Yorkshire» seg å være et kupp. I løpet av 2011/12-sesongen reiser forfatteren rundt og besøker samtlige av Yorkshires fotballklubber ned til og med non leagues step 7. Interessant lesning, selv om det til tider kan bli litt tynn suppe der man gjerne skulle sett ham gå mer i dybden. Samtidig betalte jeg også rimelige £1 for heftet «90 years of History: Emley AFC 1903-1993», før jeg tømte glasset og gikk ut i vinden.

Utenfor baren traff jeg på ytterligere et par kjente fjes i form av groundhopperen Jack Warner, som jeg også støtte på ved mitt besøk ved Harwich & Parkestons fantastiske Royal Oak. Han var der sammen med en kjent karakter i groundhoppermiljøet; nemlig Chris Berezai, som er mannen bak GroundhopUK som arrangerer diverse «hops». Etter en interessant prat med disse to valgte jeg å følge Jacks anbefaling ved å oppsøke klubbens tea bar for å teste deres ekte hjemmelagde pai. For £3 fikk jeg servert en herlig meat & potato pie med mushy peas (ertestuing) og brun saus. Her snakker vi ekte fotballmat!

Kampen ble sparket i gang, og det var umiddelbart tydelig at den kraftige vindene ville spille en viktig rolle. Her oppe i heilandskapet er vel ikke det noe man er uvant med, men i første omgang var det gjestene som hadde medvind. Emley-keeper Adam Lawler slet i det hele tatt med å få sine utspill til å nå frem til midtstreken, der de høye ballene stoppet opp i vinden og raskt gikk inn for landing. Dermed var det nok klokt å holde ballen mest mulig langs bakken, og det var de tilreisende som ved hjelp av medvinden hadde et spillemessig initiativ og mest ballinnehav. Men NWCL-laget klarte ikke å utnytte denne fordelen, og hadde problemer med å spille seg frem til noe særlig med målsjanser.

I stedet var det faktisk hjemmelaget som tross gjestenes overtak skapte de største sjansene. Deres nye stjerneskudd, Max Leonard, som hadde scoret hattrick i sesongåpningen, skjøt like utenfor. Kaptein Ryan Brook så deretter sitt skudd reddet av Ashton-keeper Daniel Lever. Ashton fortsatte å dominere banespillet, men de klarte aldri å skape alvorlige problemer for et hjemmelag som forsvarte seg godt uten å bli satt på de helt store prøvelser, og fra min plass oppe på Grandstand sammen med Chris og Jack kunne jeg konstatere at dommeren blåste for pause med 0-0 i protokollen.

Pausen ble tilbragt i klubbens koselige bar, der også Jack hadde funnet ut at han skulle gå til innkjøp av «Route 66» boka. Jeg fikk dessuten lest litt mer i kampprogrammet mens jeg nippet til min Strongbow, og en liten prat med noen representanter for hjemmesupporterne vitnet dessuten om optimistiske Emley-fans som nå håpet å dra nytte av vindforholdene. Fra et par eldre supportere fikk jeg også også høre historien om hvordan den tidligere klubben hadde klatret nesten opp til non leagues øverste nivå for deretter å flyttes til Wakefield. Og jammen kom de ikke også med en førstehånds beskrivelse fra cupeventyret i 1997/98.

Ashton Athletic ble raskt straffet for å ikke ha klart å dra nytte av medvinden i første omgang, da vertene tok ledelsen kun et par minutter ut i andre omgang. Max Leonard sendte i vei et skudd som endret retning i en spiller og suste inn i krysset bak keeper Daniel Lever. Kun snaue to minutter senere måtte Lever igjen plukke ballen ut av nettmaskene etter å ha gitt en unødvendig retur som Reuben Jerome satt i mål til 2-0. Sistnevnte er bror av Football League spiller Cameron Jerome (med en fortid i blant annet Birmingham City og Stoke City), og også en tredje bror – Samuel Jerome – spiller for Emley. Til alt overmål har også deres far, Hanson Jerome, en lengre karriere hos forgjengeren Emley AFC.

Man skulle kanskje tro at det nå gikk mot en grei hjemmeseier, men etter at de doblet ledelsen begynte faktisk Emley å slite mer med et Ashton-lag som kjempet frenetisk for å komme inn i kampen igjen. Og da bror Samuel Jerome var uheldig og satt ballen i eget nett etter 58 minutter, var det spenning igjen. Dette var det Ashton trengte, og nå presset de stadig kraftigere på for en utligning. Hjemmekeeper Adam Lawler måtte flere ganger i aksjon, og både Ryan Small, Michael Downing og Adam Storey hadde gode sjanser til å utligne. Spesielt på sistnevntes avslutning gjorde Lawler en kanonredning som reddet hjemmelaget. Nervene var i høyspenn på The Welfare Ground, og fire minutter på overtid fikk Ashton frispark i farlig posisjon. Men da innbytter Sam Bailey sendte ballen over kunne majoriteten av de 165 tilskuerne slippe jubelen løs og feire avansement for The Pewits.

Tilbake i baren ble det tid til en siste pint og en kort samtale med en representant for gjestenes trenerapparat. Ashton Athletic endte forrige sesong på 6. plass i NWCL Premier Division, og han hadde som ambisjon å igjen være blant topp seks. Han innrømmet imidlertid at de nok ikke hadde noen forutsetninger for å kunne blande seg inn i den absolutte toppkampen, der han ikke overraskende spådde at tittelkampen ville stå mellom Runcorn Linnets og Glossop North End. For å slippe å vente to timer på neste buss valgte jeg å ta 17.25-bussen tilbake til Wakefield, og etter å ha fått hentet bagen og takket for meg gikk ferden nordøstover igjen. Jeg fikk sjekket inn på Grazier Arms, der jeg snart fikk selskap av en venninne fra området, og etter å ha hygget oss noen timer der gikk jeg etter nok en fin dag til sengs for å få meg litt søvn før en lang tur sørover dagen etter.

English ground # 192:
AFC Emley v Ashton Athletic 2-1 (0-0)
FA Cup, Extra Preliminary Round
The Welfare Ground, 17 August 2014
1-0 Max Leonard (48)
2-0 Reuben Jerome (50)
2-1 Samuel Jerome (og, 58)
Att: 165
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £3,75

Next game: 18.08.2014: Billericay Town v Harrow Borough
Previous game: 16.08.2014: Louth Town v Grimsby Borough

More pics