vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Mandag 06.10.2014: Hyde v Chorley

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange av Travelodge-hotellene er ofte dårlige på det med frokost, der de nøyer seg med salg av ferdigproduserte «kontinentale» frokostpakker, men jeg slo likevel raskt fra meg en rask busstur opp til en Harvester-pub i byens nordlige utkant, og satt heller kursen mot London med 09.33-toget fra Maidstone West. Jeg skulle etter planen ha seks minutter på meg til å bytte tog i Strood, men jeg begynte å ane problemer da vi ble flere minutter forsinket på veien. Da vi ankom Strood sto hurtigtoget til London St. Pancras på andre siden av perrongen, men noen hadde tydelig bestemt seg for at vi ikke skulle få rekke dette. I et par minutter ble vi nemlig stående og vente på at dørene skulle aktiveres slik at vi kom oss av, og da det endelig skjedde forlot London-toget perrongen i samme øyeblikk som jeg steg av!

Jeg var ikke videre fornøyd der jeg måtte belage meg på en halvtimes venting på neste hurtigtog inn til hovedstaden, men da jeg hoppet av på St. Pancras rett før klokka 11, spaserte jeg den korte turen bort til Station Sandwich Bar & Cafe. Der fikk jeg endelig kastet innpå en engelsk frokost med både black pudding og bubble and squeak. Mett og langt mer fornøyd valgte jeg å spasere den ikke altfor lange turen til London Euston, der jeg omsider kunne sette meg på toget for den drøye to timers togturen opp til Manchester. Men det hadde ikke vært noen selvfølge at Manchester ble min base for denne dagen, og denne mandagen var en av de dagene på turen som i løpet av planleggingen skulle vise seg å volde meg en god del hodebry.

Opprinnelig hadde planen vært å besøke Redditch United som skulle ta imot Hungerford Town til dyst i Southern League Premier Division, og i den anledning hadde jeg booket hotell i Birmingham. Men få dager før avreise fant jeg ut at kampen i Redditch hadde blitt flyttet grunnet Hungerfords deltakelse i Berks & Bucks Senior Cup! Det er jo slike turneringer som ikke alltid er så lett å være klar over kan stikke kjepper i hjulene, og dermed ble jeg sittende med en bindende hotellreservasjon i Birmingham. Med Englands nest største by som base ville det eneste realistiske alternativet denne dagen være Romulus, som banedeler med Sutton Coldfield United, men siden jeg allerede har besøkt sistnevnte og deres kunstgressbane, var jeg mer interessert i en ny destinasjon. Dermed falt jeg ned på Hyde, valgte å anse Birmingham-hotellet som tapte £30, og booket et nytt hotell i Manchester.

Jeg hadde ikke tidligere bodd på Trafford Hall, men til under £30 natten var jeg villig til å gå med på at det lå noe utenfor sentrum. Og med metro-holdeplassen Trafford Bar omtrent rett ved siden av, var det grei skuring å ta seg dit. Mange vil da skjønne at det ikke ligger langt fra Old Trafford, og jeg ante ugler i mosen da jeg fikk se et av rommene dekorert i Manchester United-tema fra gulv til tak, der selv teppet, tapeten, sengetøyet og nattbordlampen bar klubbens farger og logo. Heldigvis var det ikke tilfelle med mitt rom, så jeg slapp dermed å bekymre meg for ManU-relaterte mareritt den natten.

På vei til Trafford Bar slo det meg plutselig at Metro-billetten jeg hadde kjøpt kun dekket sentrums-sonen, og Trafford Bar er en holdeplass utenfor denne. Og selvsagt var det kontroll på akkurat denne stasjonen! Heldigvis klarte jeg å smyge meg forbi kontrollørene som da jeg steg av virket mest interessert i å ta seg inn på trikken. Da jeg en stund etter innsjekking skulle tilbake var kontrollørene borte, slik at jeg tok sjansen på å bli med da min billett ville være gyldig fra neste stasjon. Jeg hoppet av ved Piccadilly, der jeg satt meg på toget som skulle frakte meg det drøye kvarteret ut til stasjonen Newton for Hyde. Herfra gikk jeg sørover, krysset over motorveien M67, og etter rundt ti minutters gange ankom jeg et foreløpig folketomt Ewen Fields. Med to timer til avspark var det vel ingen overraskelse i seg selv, og jeg måtte inntil videre nøye meg med en kikk på anleggets eksteriør. Det viste seg snart å være flere til stede, men det drøyde til bortimot halv sju før jeg endelig fikk betale meg inn, og jeg benyttet ventetiden til å lese ytterligere i Non League Paper som hadde blitt plukket opp dagen før.

Jeg fikk etter hvert betalt mine £13, og byttet ytterligere £2,50 mot et program som i hvert fall skal få prisen for turens mest idylliske forsidebilde. Deretter var det tid for den sedvanlige runden rundt banen for å fotografere litt. Man kommer inn på den nærmeste langsiden, der det står to tribuner ved siden av hverandre. Nærmest den nærmeste kortsiden står den gamle ståtribunen som på folkemunne kalles ‘The Scrattin Shed’, mens den karakteristiske hovedtribunen står bortenfor, omtrent midt på langsiden. Denne ble bygget så sent som i 1986, og utvidet i 2000, og til å være såpass ny har denne sittetribunen tross alt en del karakter. Ikke minst med sitt spesielle tak, som prydes av to små og originale flomlysmaster. Taket «prydes» i forkant nå også av logoen til Manchester City i tillegg til Hyde-logoen, og dette har selvsagt sammenheng med at de inngikk en avtale med Manchester City, som også betalte en ikke ubetydelig sum for å få spille sine ungdoms- og reservelagskamper på Ewen Fields. Helt tilfeldig var det kanskje ikke at det var i samme moment at Hyde fjernet United-suffikset i sitt navn og malte om den tidligere rødmalte Ewen Fields til å bli blå..?

Alle anleggets tribuneseksjoner er under tak, og på bortre kortside har tilskuerne på Walker Lane End en ståtribune til rådighet. Denne strekker seg i underkant av hele banens bredde, og kalles noen ganger også Baths End. Ståtribunen Leigh Street Stand på bortre langside er forholdsvis ny, moderne, og nokså anonym. Det er også på denne langsiden at man finner laglederbenkene. Men den delen av anlegget jeg personlig satt mest pris på var Tinker Passage End på nærmeste kortside. Det er vel ikke helt tilfeldig at dette, sammen med Scrattin Shed, er den eldste delen av stadionet, og den har for øvrig en rekke støttepilarer i forkant. Det er visst også her bortefolket blir plassert når det en sjelden gang kreves segregering ved Ewen Fields. Dessuten står denne tribunen faktisk noe skjevt i forhold til gressmatta, og dette har bakgrunn i at den tidligere gressmatta faktisk ikke var helt rektangulær.

Tradisjonalisten i meg skulle selvsagt gjerne sett Ewen Fields i de tradisjonelle røde fargene, men de som ikke kjenner til historien vil ikke finne mange spor etter dette. Selv setene ble i den nevnte anledning byttet ut med blå seter, og selv om jeg ikke har noen problemer med å se at dette har vært en kjærkommen inntektskilde for Hyde, synes jeg likevel det er synd at man har sett seg nødt til å kaste vrak på en del av sin egen identitet. Men når det er sagt, fremsto likevel Ewen Fields som en liten positiv overraskelse. Det er et koselig stadion som fortsatt har karakter. Bak The Scrattin Shed finner man klubbhuset og dens bar, og det var dit jeg nå satt kursen – vel og merke etter å ha stukket hodet inn i brakka som huser klubbsjappa ved inngangspartiet, der jeg byttet £3 mot en pin til min samling.

Det skal mye til for å viske ut hjemmelagets navn fra rekordbøkene, der de er registrert som offer da den tidens storlag Preston North End feide de av banen med hele 26-0 i en kamp i FA Cupen i 1887. Etter å ha tilbragt mesteparten av sin historie i den ikke lenger eksisterende Cheshire County League (som i 1982 fusjonerte med Lancashire Combination og dannet North West Counties League), var Hyde United (som de altså het inntil 2010) i 1968 med å stifte Northern Premier League. I 2012 tok de seg for første gang opp i Conference Premier, der de holdt seg i to sesonger før de forrige sesong endte som desidert jumbo og rykket ned til Conference North. Denne sesongen har ikke startet stort bedre, og før kveldens kamp lå de på sisteplass med 1-2-8 som fasit på de elleve første ligakampene.

For kveldens motstander var situasjonen en annen, og selv om Chorley er nyoprykket fra NPL var det flere enn undertegnede som umiddelbart så de som en mulig utfordrer i toppkampen allerede i sin første sesong tilbake på dette nivået. Manager Garry Flitcrofts gutter var før denne kampen å finne på en tredjeplass, to poeng bak ledende AFC Fylde. Mellom de to lå de flestes favoritt, hardt satsende Barrow, kun målforskjellen foran Chorley, men med en kamp til gode på de to andre. Ikke uventet var det også en god del Chorley-fans som hadde tatt turen ned til Tameside, og de jeg snakket med måtte til slutt samtykke i at de nok var favoritt før kveldens kamp. De sa seg selvsagt fornøyd med sesongstarten, men hadde ingen forventninger om nytt automatisk opprykk, selv om de håpet å fortsatt være med i playoff-kampen når det drar seg til.

Jeg hadde sittet og lest litt i et par av kamppogrammets mange spalter da jeg gikk til baren for å få påfyll av South West Orchards cider i pint-glasset. Men jeg hadde ikke før kvittet meg med de £2,60 før jeg ble oppmerksom på to personer i Egersund-overdeler. Da EIK for så vidt deler kallenavn med kveldens hjemmelag, var det kanskje passende at de to besøkte The Tigers, men dette viste seg å være groundhopperen Kjell Åvendal og hans datter. De to hadde kombinert en shoppingtur til Manchester med fotball og turgåing i landsdelens heilandskap. Dette var deres første av fire kamper på turen, og Kjell var usikker på om det ville bli Stalybridge Celtic eller Glossop North End neste dag. Jeg kunne absolutt gå god for begge, men det endte vel med Stalybridge Celtic og deretter Cheadle Town, før de avsluttet med landskampen England v San Marino, der undertegnede også hadde tenkt seg.

Min undring over Egersund-kostymene var starten på en interessant samtale der vi endte opp med å se så godt som hele kampen sammen. Jeg pleier ikke å være videre begeistret over å støte på landsmenn på mine rundreiser, og pleier å skygge unna den jevne norske fotballsupporter, men det var forfriskende å endelig støte på noen som var mer interessert i å diskutere North West Counties League og andre non-league temaer enn de siste ukes overganger i Premier League! Og i godt selskap flyr tiden fort, og det var snart på tide å ta oppstilling på ståtribunen på bortre langside. På veien dit bort traff jeg også på Manchester City-supporter og groundhopper Tony Morehead, som jeg kjenner fra diverse groundhopper-grupper på nettet, og han tilbød meg skyss tilbake til Trafford etter kamp.

Ikke uventet var det gjestene fra Lancashire som åpnet best, og de kunne tatt ledelsen allerede i kampens første minutt da forsvarer Tom Smyth fyrte løs på volley, men skuddet ble blokkert på streken. Smyth var frempå igjen kort etter i forbindelse med et frispark, men den store Tom Bentham fikk kastet seg frem og blokkert til corner. Hjemmelaget hadde sin første store sjanse etter et kvarter da den gode Reece Gray stormet opp langs kanten og skar inn i feltet forbi en svimmel forsvarer Chris Doyle, men Chorley-keeper Sam Ashton fikk slått til corner. Rett før halvspilt omgang tok vertene ledelsen da Josh Brizell sendte i vei et skudd fra rundt 25 meter, og ballen virket å forandre noe retning i forsvarer Adam Mather før den fant veien til nettmaskene. Dermed 1-0 til tabelljumboen.

Chorley startet umiddelbart jakten på en utligning, og Darren Stephenson ble spilt gjennom etter et flott angrep der halve Chorley-laget var involvert, men en utrusende keeper Billy O’Brien fikk avverget. Chorley fortsatte å presse, men mens Josh Hine skjøt rett på keeper, headet Adam Roscoe like utenfor fra en corner. Og da Adam Mather to ganger så sine skudd reddet av O’Brien sto det kanskje noe overraskende 1-0 til pause. Pausen ble brukt til å innta en kjapp forfriskning fra baren før det var på tide å igjen komme seg ut i den etter hvert nokså sure mandagskvelden.

Det tok Chorley kun tre minutter å utligne, da Darren Stephenson enkelt kunne styre inn et innlegg fra Josh Hines, og jeg var vel ikke den eneste som forventet at Chorley nå skulle snu kampen. Men kun minuttet senere tok vertene igjen ledelsen. Et skudd fra Louis Almond skapte problemer for keeper Ashton, som kun fikk bokset ballen. En Hyde-spiller snappet opp ballen og tok seg ned til dødlinja, der Chorleys spillere og supportere åpenbart mente at ballen hadde vært ute. Det ble imidlertid ikke blåst for dette, og innlegget ble av Tom Bentham styrt inn til 2-1. Bentham kunne like etter økt ytterligere da han skar inn fra kanten, men hans avslutning suste over tverrliggeren. Chorley-manager Flitcroft tok grep med to bytter, og satt innpå Harry Winter og Paul Jarvis (for Roscoe og Hine).

I det 69. minutt fikk Chorley omsider sin fortjente utligning da et langt utspark fra Ashton ble snappet opp av Stephenson, som scoret sitt andre og sørget for 2-2 med en elegant lobb over keeper O’Brien som havnet på mellomdistanse. Kun snaue tre minutter senere var snuoperasjonen et faktum, og Stephenson fikk sitt hattrick da han skar inn fra kanten og sendte i vei et hardt skudd som suste inn i mål i motsatt hjørne. Chorley-fansen var i ekstase, men Hyde-manager Scott McNiven nå virkelig fikk passet påskrevet av noen titalls egne supportere som hadde samlet seg rett bortenfor oss, rett bak laglederbenkene. Han er åpenbart ingen populær mann blant fansen for tiden, og hadde under kampen ved flere anledninger blitt gjenstand for ukvemsord. Men det han nå fikk av pepper var så grovt og heftig at man ikke kunne annet enn å føle litt sympati med mannen. Flere supportere hang over gelenderet og serverte en sammenhengende rekke kraftsalver som på det groveste skildret hva de mente om McNiven og hva han burde gjøre. Det skal litt av en ryggrad til for å stå oppreist slik stemningen tydeligvis er i Hyde for tiden!

Hyde hadde imidlertid vært skumle når de kom fremover, og det var fortsatt tilfelle. Gray hadde ikke siktet riktig innstilt da han avsluttet like utenfor målet til Ashton, mens Steve Tames nok valgte feil da han fra god skuddposisjon valgte å forsøke seg på en lobb som gikk over. Klokka tikket mot full tid og borteseier da Hyde-spiss Bentham ble revet ned av Chris Doyle, som for øvrig er på lån fra Morecambe. Til enorme protester pekte dommeren på straffemerket og belønnet dessuten Doyle med direkte rødt kort. Jeg var ikke godt nok plassert til å sitte med noen fasit, men Chorley-folket var hellig overbevist om at forseelsen hadde funnet sted utenfor 16-meteren – noe som også ble hevdet av andre «nøytrale» jeg senere snakket med i løpet av turen. Dommertabbe eller ikke; Connor Hughes steg frem i kampens siste ordinære minutt, og utlignet til 3-3 da han sendte Ashton feil vei og satt straffen i mål.

På overtid ble Chorley redusert til ni mann da Dale Whitham fikk sitt andre gule, og det gjorde vel ikke dommeren mer populær i Chorley-leiren. I siste minutt av tilleggstiden holdt vertene på å ta alle poengene da Alex McQuade headet på mål, men Sam Ashton sikret i det minste ett poeng til skjærene med en glimrende redning. Det endte altså 3-3 etter en underholdende kamp, og selv hetsen mot McNiven hadde avtatt noe, selv om den også var å høre etter utligningen. Jeg tok farvel med Kjell og hans sjarmerende datter Jenny, og ønsket de god tur videre, før jeg gikk for å møte Tony som skulle gi meg skyss.

Han kunne fortelle at tilskuertallet hadde vært 574, og med det satt vi oss i bilen med kurs mot det vestlige Manchester. På veien gikk samtalen rundt temaer som er vanlige i groundhopper-kretser, og han kunne i tillegg fortelle at Manchester City nå visstnok har ferdigstilt sitt nye stadion ved siden av City of Manchester Stadium. Det er bygget med tanke på at reserve- og ungdomslaget skal spille der, og dermed vil de meget snart forlate Hyde, selv om City i det minste skal ha betalt de for ut sesongen. Ved Trafford Hall takket jeg Tony for skyss, og avtalte å ta kontakt før vi kommende søndag igjen skulle på samme kamp (i Barnsley). Jeg unnet meg et par pint i hotellets bar før jeg trakk meg tilbake til mine gemakker.

English ground # 208:
Hyde v Chorley 3-3 (1-0)
Conference North
Ewen Fields, 6 October 2014
1-0 Josh Brizell (22)
1-1 Darren Stephenson (48)
2-1 Tom Bentham (49)
2-2 Darren Stephenson (69)
2-3 Darren Stephenson (72)
3-3 Connor Hughes (pen, 90)
Att: 574
Admission: £13
Programme: £2,50
Pin badge: £3

Next game: 07.10.2014: Harrogate Town v Gainsborough Trinity
Previous game: 05.10.2014: Maidstone United v Wingate & Finchley

More pics

Søndag 05.10.2014: Maidstone United v Wingate & Finchley

Vertinnen ved Arosa B&B disket opp med en full english breakfast før jeg gjorde meg klar til å forlate Bexhill-on-Sea med 11.16-toget. Den korte første etappen gikk til St. Leonards Warrior Square, der jeg byttet tog, og snart la jeg East Sussex bak meg med kurs for Kent, der neste togbytte var i Tonbridge. Siste etappe gikk til Maidstone West, og et par minutter over ett kunne jeg stige av og orientere meg frem til stedets Travelodge, der jeg hadde booket rom. Selv om denne kjeden er nokså striks på innsjekking først klokka 15 (om man ikke har har betalt £10 ekstra for tidlig innsjekking klokka 12), gikk resepsjonisten noe nølende med på å la meg slenge fra meg bagen før jeg kunne spasere en tur i byen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Maidstone ligger som sagt i grevskapet Kent, og er til og med grevskapets county town. Byen har med forsteder en befolkning på drøye 110 000, og ligger langs elven Medway, som opp gjennom historien har vært viktig for byens status som et handelssentrum for landbruksområdene i Kent. Her har også forsvaret vært godt representert i form av en fortsatt operativ base som ble anlagt her på 1700-tallet. Jeg visste hvilken retning jeg skulle, og slentret egentlig halvveis på måfå oppover langs elvebredden, der det gikk en koselig gangvei. Ute på elven var det heftig aktivitet i form av en ro-regatta der barn og ungdom konkurrerte i en rekke forskjellige klasser, med foreldre og andre tilskuere heiende fra elvebredden.

Etter et kvarters tid så jeg dagens hovedmål foran meg, nemlig Gallagher Stadium. Denne ble åpnet så sent som i 2012, og er hjemmebane for Maidstone United. De fleste vil kanskje kjenne til klubbens historie, der forgjengeren som ble stiftet i 1897 var med å stifte det vi i dag kjenner som Conference i 1979. Da de ti år senere vant denne for andre gang var gjenvalgs-systemet erstattet med direkte opp- og nedrykk mellom Conference og Football League, og Maidstone United var dermed en Football League-klubb. På dette tidspunktet hadde klubben allerede økonomiske problemer etter å ha satset hardt på opprykket, og deres egen hjemmebane hadde året før blitt solgt. Derfor banedelte de med Dartford på sistnevntes Watling Street da de i sin første sesong i Football League tok seg til playoff.

Der ble det exit med tap for Cambridge United, men viktigere er det at dette nok var starten på nedturen. Den økonomiske skakkjørte klubben satset alt på ett kort ved å kjøpe en tomt i Maidstone, men fikk avslag på søknaden om byggetillatelse. Samtidig hadde de satt seg i stor gjeld ved å oppgradere Dartfords hjemmebane til FL-standard, og i 1992 ble klubben slått konkurs. Dette var dessuten medvirkende til at også Dartford havnet i store økonomiske problemer og selv måtte selge sin Watling Street, og Dartford-fansen har fortsatt ikke glemt dette, men det er en annen historie. For Maidstone sin del ble en ny klubb stiftet i 1992 under navnet Maidstone Invicta. Denne byttet til dagens navn tre år senere, og etter å ha startet opp i Kent County League har de nå etablert seg som et topplag i Isthmian League Premier Division.

Maidstone United har jo de siste par årene også sørget for heftige diskusjoner vedrørende deres kunstgress. Dette underlaget har jo inntil i år fortsatt vært forbudt ned til og med Conferences regionale divisjoner (step 2), kun ett nivå over det The Stones nå befinner seg på. Og da de forrige sesong var involvert i playoff-kampen startet hylekoret da de fikk beskjed om at de ikke ville få ta del i et eventuelt playoff. De truet til og med å gå til sak mot Conference, og noen begynte å frykte at det ville medføre en heftig forsinket sesongstart. Til syvende og sist kan man vel spørre seg om bakgrunnen for dette, men for meg er det rett og slett så enkelt som at Maidstone United kjente godt til dette regelverket da de valgte å legge kunstgress på sitt nye stadion.

Dessverre lot Conference og fotballmyndighetene seg presse slik at Conference nå vil godta kunstgress, selv om et flertall av klubbene opprinnelig stemte mot. Jeg må innrømme at denne saken ikke akkurat har økt min sympati for klubben, men det er flere spesielle ting ved Gallagher Stadium. På den nokså kjedelige grønne ytterveggen ut mot parkeringsplassen hang det nemlig en rekke skilt som advarte om diverse ting som var forbudt inne på anlegget, og en av disse var tyggegummi! Det er i hvert fall første gang jeg har sett på et fotballstadion..

Jeg fikk mitt første glimt av anlegget da jeg kom ned bakken mot stadionet som ligger nederst i en skråning ned mot elven Medway. Det var ikke all verden å se fra utsiden, der anleggets ytre ikke var særlig spennende. Etter å ha slått av en prat med en vakt som kontrollerte ankomne biler, oppdaget jeg imidlertid at telleapparatene hadde åpnet. Det var over to timer til kampstart klokka 16, men de hadde åpnet tidlig i håp om at mange ville benytte anledningen til å se en eller annen toppkamp i Premier League (mon tro om det ikke var Chelsea mot en av de andre store plastklubbene) på storskjerm i klubbens bar. Det var allerede flere fremmøtte der, men etter å ha betalt mine £10 – pluss £2 for et kampprogram – valgte jeg å først ta en nærmere kikk på anlegget, og med klokka startet jeg en runde rundt banen.

Jeg kom inn på nærmeste kortside, med klubbhuset rett til høyre for meg i enden av den ene langsiden. Men min rundtur gikk i motsatt retning, langs kortsiden der det står en ståtribune av den moderne prefabrikerte typen. I tillegg er det såkalt hard standing, men bak denne tribunen er det flere matutsalg. Blant de er til og med en egen godis-sjappe! Jeg antar for øvrig at de ikke selger tyggegummi..!? Bortre langside er faktisk blottet for tribunefasiliteter, og langs hele denne langsiden er det utelukkende hard standing. Det er imidlertid her man finner laglederbenkene. Bortre kortside er kort fortalt nokså identisk med sin motpart på andre ende av banen, med en nymotens prefabrikert ståtribune, og den største forskjellen er vel at det her ikke finnes noen matutsalg i bakkant.

Det som måtte finnes av karakter her ligger vel i at hovedtribunen er bygget inn i gress-skråingen på den ene langsiden, og dette er anleggets eneste sittetribune. Den står midt på denne langsiden og strekker seg omtrent 1/3 av banens lengde. Bortenfor denne står som sagt bygget som også huser klubbens bar, og det var dit jeg nå satt kursen. Men før jeg kom så langt stusset jeg litt over at det som åpenbart var banemannen tilsynelatende var i ferd med å klippe gressmatta. Ved nærmere ettersyn viste det seg imidlertid at han rett og slett kjørte rundt på den lille «traktoren» mens han slepte etter seg en slags «rist» som samlet opp løv etc. Baren var ved første inntrykk noe anonym der den var nokså sparsommelig møblert, og alle sittegruppene var allerede opptatt. Majoriteten av baren fremsto dermed som et stort dansegulv, men de gode publikumstallene klubben opererer med har nok gjort sitt til at dette har vært en nødvendighet.

Jeg byttet £3,50 mot en pint med Thatchers Gold, og rumling i magen gjorde at jeg også falt for fristelsen til å unne meg en pose potetgull med skinke- og senneps-smak. Det var kanskje på tide med litt for i skrotten, men foreløpig sa jeg meg fornøyd med å nippe til pinten jeg enn så lenge hadde plass til å sette fra meg på bardisken mens jeg bladde litt i et absolutt godt program. Hjemmelaget hadde av de fleste blitt nevnt som en av de heteste opprykksfavorittene sammen med Dulwich Hamlet og hardt satsende Margate, der majoriteten holdt sistnevnte som en klar tittelfavoritt. Og sammen med nettopp Margate hadde Maidstone opparbeidet seg en luke ned til tredjeplassen. Imidlertid hadde Maidstone uken før tapt toppkampen borte mot Margate, men ledet med 12-0-2 fortsatt med ett poeng foran tittelrivalene, dog med en kamp mer spilt enn sine Kent-rivaler.

Dagens motstander var en klubb som har hatt en spesiell sommer, nemlig Wingate & Finchley. Klubben fra Nord-London rykket jo opprinnelig ned på slutten forrige sesong (etter at jeg hadde sett de borte mot Lewes), og gjorde seg klar for en tilværelse i Isthmian League Division One North da det etter sesongslutt ble drama. Worksop Town trakk seg fra Northern Premier League og valgte å droppe ned til Northern Counties East League, og dermed åpnet det for en benådning på step 3. Spørsmålet var om dette ville tildeles en NPL-klubb eller om den kunne fordeles på tvers av de tre step 3-ligaene. Omsider landet man på det sistnevnte, og Wingate & Finchley ble dermed benådet. Kanskje noe overraskende har de startet denne sesongen meget bra, og lå før denne kampen på femteplass med 7-2-3 som fasit på de 12 første.

Involvert i London-klubben er selvsagt også Mike Bayly, forfatteren av boka «Changing Ends», men jeg synes alltid å unngå ham. Etter at jeg måtte takke nei til en invitasjon til Sumners Lane da avreisen for min romjulstur måtte utsettes med en dag, var han ikke å finne i Lewes da jeg var på besøk der under min påsketur, og heller ikke denne gang var han til stede, da han via Twitter kunne fortelle at han i stedet var hjemme i Kidderminster. Synd, for jeg hadde gjerne forhørt meg litt mer om hans nye pågående bokprosjekt, som skal omhandle temaet “stadioner man bør besøke før man dør”. Etter en andre pint gikk jeg for å hente meg en chicken balti pie (til £3) fra en av bodene med matservering, og en Bovril ble satt til avkjøling mens jeg satt til livs paien og speaker gikk gjennom lagoppstillingene.

Noe overraskende var det gjestene som startet friskest, og hadde to gode muligheter ved Carl McCluskey og David Knight. Men sakte men sikkert tok hjemmelaget over, selv om gjestene hang godt med inntil vertene scoret kampens første mål etter et kvarter. Et av hjemmelagets farligste våpen virket å være de lange innkastene fra Alex Flisher , og det var fra en av disse at Steve Watt kontant headet inn 1-0. Bortekeeper Bobby Smith måtte i aksjon for å stoppe et godt skudd fra Ben Greenhalgh, og Flisher headet like utenfor etter hvert som hjemmelagets dominans ble stadig klarere. Alex Flisher imponerte stort, og var involvert i stort sett alt som var av offensive farligheter for The Stones, og keeper Smith måtte igjen i aksjon med en god redning da en langpasning fra den gode Jack Parkinson fant Flisher som avsluttet på mål. Det gikk 40 minutter før hjemmelaget doblet ledelsen, og igjen var det etter et langt innkast fra Flisher. På bakerste stolpe dukket Jack Parkinson opp og headet inn 2-0. Dette ble også stående som et nokså fortjent pauseresultat.

Jeg hadde tilbragt deler av første omgang i periodevis passiar med en bortesupporter som innrømmet at han før kamp ikke hadde store realistiske forhåpninger om poeng denne søndagen, og hevdet at han ville si seg fornøyd om de kunne holde nedrykkssonen på god avstand. Apropos søndagskamp så hadde hjemmelaget vært spent på tilskuertallet for deres første søndagskamp, men med hele 1 801 tilskuere var det foreløpig sesongbeste på Gallagher Stadium. Pausen ble ellers benyttet til å stikke hodet innom klubbsjappa for å slå kloa i en pin. Og da jeg fortsatt var sulten, betalte jeg dessuten ytterligere £3 for en jumbo hot dog og hentet meg en ny pint før det var klart for andre omgang.

Om Maidstone etter hvert hadde dominert første omgang, var det ingen ting mot det som utspilte seg i andre omgang, selv om de samtidig virket fornøyd med resultatet. Hjemmekeeper Lee Worgan var faktisk knapt borti ballen i løpet av andre omgang, og vertene trillet ball mens resignerte gjester ble løpende imellom. Etter drøye timen fikk også Alex Flisher sitt velfortjente mål da ballen havnet hos Matt Bodkin etter kjempesjanser og blokkeringer på streken. Bodkins innlegg ble nikket i mål av Flisher, og dermed 3-0. Innbytter Jay May kunne økt ytterligere, men nølte for lenge alene med keeper. Innbytter Bradley Jordan hadde også en god mulighet som keeper Smith fikk slått til corner, og Steve Watt var nære på å score sitt andre da hans heading traff utsiden av stolpen. Gjestene fikk på overtid to gode muligheter til et trøstemål, men hverken Tommy Tejan-Sie eller David Knight klarte å overliste keeper Worgan, og dermed sluttet det med en overbevisende seier 3-0 til Maidstone United.

Jeg ble igjen for en pint eller to i klubbhusets bar, der det selvsagt var stor optimisme å spore. Og jeg hadde selv blitt imponert av det jeg hadde sett ute på gressmatta…unnskyld, plastdekket. Som en tradisjonalist er jeg ikke helt dus med dette underlaget, og synes dessuten det gjerne gir et kampbilde med langt mindre taklinger, samtidig som det ser merkelig ut når «støvskyer» (eller det som vel i realiteten er små partikler av gummispon?) kommer til syne til stadighet. Men jeg forsøkte å ikke på noen måte la det innvirke på min opplevelse av kampen, og Maidstone hadde imponert såpass at jeg er villig til å vedde på at den klubben som eventuelt havner foran The Stones på tabellen, vil være sesongens tittelvinner i Isthmian Premier.

Etter å ha tømt glasset forlot jeg Gallagher Stadium, og benyttet anledningen til å stikke innom Wetherspoons-puben The Society Rooms for å snylte på deres WiFi mens jeg nippet til en pint. Og rundt klokka halv åtte var jeg tilbake på hotellet for å sjekke inn. Dagen etter skulle by på en lengre tur nordvestover, så jeg tilbragte en rolig kveld i hotellsenga med å lese i dagens kampprogram og en av mine medbragte bøker.

English ground # 207:
Maidstone United v Wingate & Finchley 3-0 (2-0)
Isthmian League Premier Division
James Whatman Way, 5 October 2014
1-0 Steve Watt (15)
2-0 Jack Parkinson (40)
3-0 Alex Flisher (62)
Att: 1 801
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 06.10.2014: Hyde v Chorley
Previous game: 04.10.2014: Bexhill United v Rochester United

More pics

Lørdag 04.10.2014: Bexhill United v Rochester United

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var på tide å forflytte seg ned til sørkysten – nærmere bestemt East Sussex, der Bexhill var dagens destinasjon. Med frokost fra Sainsbury’s hoppet jeg på 09.58-toget fra Romford, og ved Stratford steg jeg av for å ta meg til Stratford International og toget videre til Ashford International. Herfra gikk siste etappe ned til Bexhill, der jeg ankom rett før halv ett, etter snaue to og en halv time på reisefot. Jeg orienterte meg raskt frem til Albert Road, der jeg ved Arosa B&B hadde bestilt kost og losji for £30. Bexhill-on-Sea, som er det offisielle navnet på byen, har rundt 40 000 innbyggere og er en koselig liten seaside resort like vest for Hastings – eller mellom Hastings og Eastbourne om man vil. Bexhill Uniteds kallenavn «The Pirates» vitner også om at det ikke alltid bare har vært lovlydig virksomhet man har drevet med i området, og både piratvirksomhet og smugling var tydeligvis nokså utbredt.

Bexhill United var også grunnen til at jeg hadde ankommet byen, da jeg i lengre tid hadde ønsket meg et besøk på deres hjemmebane The Polegrove, og jeg så allerede for meg dette som et av de absolutte høydepunktene på turen. Da man banedeler med cricketklubben, byr starten og avslutningen på sesongen på en rekke bortekamper for The Pirates, og dagens kamp var faktisk sesongens første hjemmekamp. Anlegget ligger kun et par hundre meter fra togstasjonen Collington, men spaserturen fra selve Bexhill var ikke verre enn at jeg valgte å gå til fots de rundt ti minuttene vestover langs Marina og Egerton Road. Og idet jeg begynte å lure på om jeg burde tatt med meg paraply, så jeg herligheten foran meg.

The Polegrove har kun en tribune, men den var til gjengjeld grunnen til min iver etter et besøk, for den er virkelig fantastisk flott! Den befinner seg på langsiden nærmest den engelske kanal, og er bygget i murstein og treverk. Den ble satt opp i 1920-årene, og i motsetning til den flotte hovedtribunen til March Town United er denne heldigvis også fredet. Tribunen har også et påbygg som huser blant annet toaletter. Ved siden av denne tribunen finner man klubbhuset som ble ferdigstilt så sent som i 1987. Dermed er alt av fasiliteter på denne ene langsiden, mens resten er helt åpent – ikke minst med den veldige cricketbanen ved siden av på motsatt langside. Jeg knipset noen bilder fra min posisjon ute på veien, hvor man for øvrig har fritt innsyn, før jeg entret The Polegrove.

Utenfor var det plakater og skilt, og til og med et stort spesiallaget banner, som skulle lokke lokalbefolkningen til klubbens første hjemmekamp i FA Vase noensinne. Og innenfor var et par personer travelt opptatt med å fikse på en slags «løper» i plast som de la ut på gresset langs gelenderet bak det ene målet. FA hadde nemlig slått fast at den eksisterende seksjonen med hard standing bak dette målet var for langt unna for deltakelse i deres turnering. Det var i hvert fall slik jeg forsto klubbrepresentantene som kunne fortelle at denne løsningen hadde kostet de £2 000 – slett ingen ubetydelig sum for en klubb på dette nivået. Hjemmelaget hadde for øvrig tatt seg til denne andre kvalifiseringsrunden via en borteseier over Glebe fra Kent Invicta League, og det var den kampen jeg hadde avventet resultatet av i håp om Bexhill-avansement og hjemmekamp på The Polegrove denne dagen.

Bexhill United har en historie tilbake til 1923, da de først entret Sussex County League. Etter krigen slo seg sammen med Bexhill Amateur Athletic og spilte under navnet Bexhill Town Athletic. Sussex County League ble vunnet tre ganger mellom 1957 og 1967, før de i 1969 tok navnet Bexhill Town da Bexhill Amateur Athletic trakk seg ut. De senere årene har de stort sett vært i finne i de lavere divisjoner av Sussex County League, og i 2002 slo de seg igjen sammen med Bexhill Amateur Athletic og tok dagens navn. Noen kilder bruker nå derfor 2002 som årstall for stiftelsen av klubben, selv om det muligens er noe misvisende. Og om man regner det som samme klubb som ble stiftet i 1923 så har de da også deltatt i FA Vase tidligere, med avansement til fjerde runde i 1976/77 som bestenotering.

En klubb som imidlertid (ifølge programmet) gjorde sin første kamp i FA Vase var dagens motstander, Rochester United. De ble stiftet så sent som i 1982, under navnet Templars, og spilte sine første 15 år i sunday league før de startet klatringen i fotballpyramiden i Kent. De hadde for lengst byttet navn til Bly Spartans da de våren 2012 ble den første vinner av den nystiftede Kent Invicta League. Med det sikret de seg opprykk til Kent League, som senere har byttet navn til Southern Counties East League, og byttet samtidig navn til Rochester United i forkant av 2012/13-sesongen. Som en step 5-klubb hadde de da også et favorittstempel før kampen mot et Bexhill United fra ett nivå lenger ned på rangstigen.

Etter å ha tatt en liten fotograferingsrunde rakk jeg å ta en pint i klubbhusets bar som de åpnet for meg, før de bemannet telleapparatene med en drøy time til avspark. Jeg betalte £5 for inngang og ytterligere £1 for et program som jeg satt meg ned med i baren. Det var et godt program som inneholdt det meste av relevant info, samt en grundig gjennomgang av de to klubbers historie. Jeg kom dessuten i snakk med en kar som viste seg å være ligasekretær for Southern Counties East League, og han sa seg alt i alt fornøyd med tingenes tilstand etter den lille endringen man var gjennom ved den begrensede utvidelsen av ligaens geografiske nedslagsfelt og det påfølgende navnebyttet. Han anså Erith & Belvedere som ligafavoritter da de så uhyre sterke ut, og mente Ashford United kunne bli den tøffeste utfordreren.

Det trivelige hjemmefolket hadde håpet på en fin dag i anledning denne kampen, men da det nærmet seg kampstart hadde himmelen åpnet seg, slik at jeg valgte å installere meg i den flotte tribunen som for øvrig er finere å se på enn den er å se ut fra. Jeg hadde imidlertid ingen problemer med å se hvordan Rochester United umiddelbart ødela vertenes store dag. Allerede i kampens andre minutt sendte Ricky Gundry gjestene i føringen da han vendte opp og sendte i vei et skudd som virket å forandre retning slik at hjemmekeeper Yankuba Camara ble utmanøvrert. Og kun to minutter senere sto det 0-2 da Kevin Penfold kontant headet inn et innlegg fra høyrekanten. Bexhill United hadde fått en marerittstart, og verre skulle det bli.

Idet kvarteret ble passert viste Pat Bishenden fine kvaliteter da han driblet seg fri og spilte frem kaptein Ricky Gundry som satt inn sitt andre for dagen. Dermed 0-3. Man satt nå selvsagt med en følelse av at det var avgjort allerede, men etter 27 minutter reduserte hjemmelaget etter en flott soloprestasjon av Andy Garman. Han vant ballen på egen banehalvdel og forserte hele veien ved å drible seg forbi flere Rochester-spillere før han satt ballen i mål bak gjestenes store keeper Dan Ellis. Men håpet om et comeback fikk seg nesten umiddelbart en solid trøkk da Pat Bishenden to minutter senere dukket opp på nærmeste stolpe og headet i mål fra et frispark. Og 1-4 var stillingen da dommeren blåste for halv tid.

Det var mange som i pausen valgte å oppsøke baren for å søke ly for det vedvarende regnet, og blant disse var undertegnede. Mens jeg benyttet pausen til en kjapp forsfriskning fra baren kom jeg i prat med hjemmelagets viseformann Mark Killy som også har med seg sin kone i klubbens styre og stell. De to pendler ned fra det sørlige London, så engasjementet for klubben er det intet å si på. De var selvsagt skuffet over den dårlige starten som hadde ødelagt kampen sånn for deres lag, men håpet at de i det minste ville få se de lokale helter gjøre en bedre andre omgang. Og med en sausage roll i hånden tok jeg igjen plass på den flotte tribunen.

Vertene hadde i pausen satt innpå Jamie Morgan, mens Toby Clifford kom innpå tidlig i andre omgang, og de var de to innbytterne som snaue åtte minutter ut i omgangen sørget for reduseringen til 2-4. Rochester-keeper Ellis nådde klarte ikke helt å nå innlegget fra Clifford, og Morgan styrte inn reduseringen på nærmeste stolpe. Det var nok flere med meg blant de 120 tilskuerne som håpet dette ville kunne føre til ny spenning, men det var fortsatt gjestene fra Kent som virket vassest, og hjemmekeeper Camara måtte to ganger i aksjon for å stoppe store sjanser til å gjenopprette tremålsledelsen. Da Matt McHugh i det 79. minutt stormet inn fra sin kant og plasserte ballen i det bortre hjørnet til 2-5, var det hele imidlertid avgjort. Og da Ricky Gundry åtte minutter senere fikk sitt hattrick da han satt inn 2-6 etter fint samspill med James Alderman og Vince Collins, begynte resultatet i tillegg å bli nokså stygt.

2-6 ble også sluttresultatet, men det la i det minste ingen demper på gjestfriheten, og Mark Killy bød meg forsyne meg av fatene med mini-smørbrød og diverse godsaker som ble satt frem til spillerne. The Pirates’ utvalgte var først og fremst skuffet over hvordan de hadde fremstått i første omgang, men virket å ta det hele med fatning, og det var en fin gjeng som ble igjen i klubbhuset for å døyve skuffelsen med en pint eller tre. Rochester-folket takket for seg, og kunne fortelle at de foreløpig sa seg fornøyd med tilværelsen i SCEL.

Det virket også være tilfellet for Bexhill United, som i hvert fall ikke denne sesongen synes ha ambisjoner om noe opprykk fra Sussex County League Division Two, til tross for 4-2-2 på de åtte første kampene som alle er spilt på bortebane. Til det er det andre lag som virker langt sterkere, slik som Worthing United som før denne dagen sto med 7-0-1. Man kan jo bare undres over hva som har skjedd der i sommer, i og med at de knapt tok poeng i det hele tatt i nedrykkssesongen i fjor. Jeg tviler vel på om forskjellen på Sussex County League Division One og Division Two er SÅ stor, så kanskje finnes det en naturlig forklaring..?

Det var et lystig lag, og jeg var gjenstand for en slik gjestfrihet at det det hadde blitt mørkt da jeg omsider fikk revet meg løs og forlatt The Polegrove en gang litt før klokka ni! Det hadde også omsider sluttet å regne en drøy halvtime etter kampslutt. Etter å ha stoppet for en burger på vei tilbake til mitt krypinn for natten, unnet jeg meg samtidig en pitstop på puben The Sportsman. Men en pint skulle bli til flere da jeg ble overtalt av en jentegjeng til å være med på deres festivitas, og dermed surret jeg meg ikke i seng før klokka var over ett. Men det hadde vært en begivenhetsrik dag med et meget hyggelig besøk hos en trivelig klubb. Og The Polegrove i seg selv var også et absloutt flott bekjentskap!

English ground # 206:
Bexhill United v Rochester United 2-6 (1-4)
FA Vase, 2^nd Qualifying Round
The Polegrove, 4 October 2014
0-1 Ricky Gundry (2)
0-2 Kevin Penfold (4)
0-3 Ricky Gundry (16)
1-3 Andy Garman (27)
1-4 Pat Bishenden (29)
2-4 Jamie Morgan (53)
2-5 Matt McHugh (79)
2-6 Ricky Gundry (87)
Att: 120
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 05.10.2014: Maidstone United v Wingate & Finchley
Previous game: 03.10.2014: Dagenham & Redbridge v Exeter City

More pics

Fredag 03.10.2014: Dagenham & Redbridge v Exeter City

Jeg befant meg igjen i England etter å ha flydd over torsdag morgen, og da jeg la planene for turen hadde jeg regnet med en fotballfri torsdag i London. Men kort etter dukket et alternativ opp; Haringey Borough v Sporting Bengal United i Essex Senior League. Dette var den eneste kampen i den engelske fotballpyramiden denne torsdagen, og passet jo som hånd i hanske med min hotellbooking i London-området. Men kun et par dager før avreise kom kontrabeskjeden.. Grunnet den lokale giganten Tottenham Hotspurs hjemmekamp i Europa League samme kveld, var beskjeden fra Haringey Borough at deres kamp nå var utsatt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå skal jeg ikke dvele alt for mye med dette, men jeg var ikke videre blid da jeg fant ut av dette, og undret meg over beslutningen. Var det grunnet frykten for at Spurs skulle stjele deres tilskuere den kvelden? Jeg tviler på at mange av de som befant seg på White Hart Lane ville vært særlig interessert i å møte opp på Coles Park denne kvelden, og dessuten var det nok i det hele tatt svært få som i det hele tatt hadde anelse om at det skulle være kamp der. Majoriteten ville nok kanskje ikke engang ha hørt om Haringey Borough! Og motsatt tror jeg de aller fleste som ville vært interessert, likevel ville kommet, i tillegg til at man med kveldens eneste kamp i pyramiden nok ville kunne tiltrukket seg en og annen groundhopper. Mange jeg har snakket med hevder at det nok heller er snakk om trafikkmessige hensyn?? Men jeg stiller meg fortsatt uforstående til hvordan et sannsynligvis tosifret antall mennesker på kamp ved Coles Lane ville hatt særlig innvirkning på trafikkbildet i lokalområdet denne kvelden.

Etter at jeg hadde sjekket inn ved Travelodge i Romford ble torsdagen i stedet tilbragt ved et lenge etterlengtet besøk på Imperial War Museum i Lambeth, der man i sommer åpnet en ny utstilling i anledning hundreårsmarkeringen for starten på første verdenskrig. Der kan man fort slå i hjel flere timer, men jeg nøyde meg med et drøyt to timer langt besøk før jeg returnerte til Romford med en fullpakket og marerittaktig Jubilee Line til Stratford, og et ikke mindre fullt pendlertog østover til Romford. Etter en pubmiddag tok jeg kvelden og trakk jeg meg tidlig tilbake og fant senga allerede før klokka viste åtte. Jeg hadde tross alt ikke sovet natten før.

Jeg trengte tydeligvis en god dose søvn, for etter å ha sovet bortimot et halvt døgn sto jeg opp fra de døde. Jeg hadde planlagt å spasere rundt 20 minutter østover til en Harvester-pub som lokket med muligheten for å spise så mye engelsk frokost man ville for £4,99, men forkastet ideen til fordel for en langt simplere frokost innkjøpt fra den lokale Sainsbury’s. Jeg slo også fra meg tanken om å dra inn til London sentrum da jeg i stedet takket ja til en lunsjinvitasjon fra et lokalt kvinnelig bekjentskap. I den forbindelse unnet jeg meg også turens første pint med Strongbow på puben Golden Lion, rett ved Market Square, der det denne dagen var hektisk aktivitet i alle bodene. Etter en drøy times hyggelig samvær ved denne puben, lot jeg henne fortsette sin shopping-runde mens jeg unnet meg nok en pint før jeg rett og slett valgte å returnere til hotellet for å lese litt i en medbragt bok.

Etter hvert som klokken passerte halv fem, spaserte jeg snart de få meterne til bussholdeplassen på utsiden, og steg snart på buss 103 som brukte 25 minutter på å frakte meg sørover til Dagenham. Det er en bussholdeplass et steinkast fra stadionet Victoria Road, ute på Rainham Road, og her hoppet jeg av og spaserte ned veistubben som deler navn med stadionet. Jeg har tidligere vært utenfor anlegget som offisielt nå bærer navnet London Borough of Barking & Dagenham Stadium, men ble den gang møtt med stengte dører da jeg var få minutter for sent ute til en planlagt kikk innom klubbsjappa der jeg håpet å slå kloa i en DVD fra playoff-finalen fra våren 2010. Denne gang var det allerede langt mer aktivitet ved anlegget, selv om det var drøyt to timer til avspark. Veien ender i parkeringsplassen utenfor stadionet, der man ankommer under en portal. Jeg nikket høflig til vakten som sto der for å dirigere ankomne biler, før jeg tok en rask utvendig kikk på anlegget, som må sies å være blant de klassisk flotteste i Football League.

Jeg hadde i forveien betalt £18 for en billett til ståtribunene, men karen i billettluka hadde ikke rukket å sortere konvoluttene med billetter til henting, og ba meg komme tilbake om et kvarters tid. Dermed inntok jeg klubbhusets bar, eller rettere sagt en av klubbhusets barer. Det skal visstnok være tre av disse, og groundhopper og Daggers-fan Peter Leavis anbefalte den i andre etasje. Dette fikk jeg imidlertid ikke med meg før senere, så jeg slo meg ned i hovedbaren med en pint Strongbow til £3,50. Etter å ha tømt glasset benyttet jeg en røykepause til å plukke opp billetten, samt å stikke hodet inn i klubbsjappa for å sikre meg et program til £3 og en pin til £3,50. Det skal også nevnes at Dagenham & Redbridge har en egen eminent programsjappe som er en sjeldenhet i Football League. Lokalet er stappfullt av esker der man kan bla seg gjennom programmene, og her kan man fort slå i hjel mye tid om man er interessert i slikt.

Tilbake i baren kunne jeg sette meg ned med nok en pint mens jeg bladde litt i programmet som hadde et stort intervju med min gamle Reading-helt Jamie Cureton, som nå har Daggers som arbeidsgiver. Dagens motstander var Exeter City, og begge lag var før kampen å finne på nedre halvdel av League Two-tabellen. Ikke helt uventet kanskje, i og med problemene man den siste tiden hadde hatt i Exeter, mens Daggers også har hatt problemer med å hevde seg særlig etter nedrykket fra League One. Exeter startet sesongen med en lengre rekke uten seire, men kom nå fra tre strake trepoengere. Daggers hadde også vunnet sist da satte stopp for en fem kampers rekke uten seier ved å beseire York City. Daggers-fansen var da også nøkterne, og de jeg snakket med virket å ville si seg fornøyd om de denne sesongen kunne holde nedrykksstriden på avstand og muligens ende rundt midten av tabellen.

Det var etter hvert på tide å gå inn og ta en kikk på anlegget som ble åpnet så tidlig som i 1917. Dagens klubb har spilt her siden den ved en sammenslåing av Dagenham FC og Redbridge Forest ble stiftet i 1992, men disse klubbene var jo igjen også sammenslåinger av enda eldre klubber i øst-London. Jeg kom inn på kortsiden Bury Road End, og ståtribunen her er den eneste på Victoria Park der man står under åpen himmel. Denne kalles også Clock End, og en årsak til dette kan selvsagt være lystavla som er plassert her. Ståtribune er det også på den bortre langsiden, som lyder navnet North Terrace, og ved å kjøpe billett til ståseksjonene kunne jeg fritt bevege meg mellom disse to. Dette gjorde det også til en langt enklere oppgave å ta bilder av stadionet, i tillegg til at jeg alltid setter pris på bevegelsesfriheten man blir bortskjemt med i non-league.

North Terrace vil jeg beskrive som anleggets virkelige perle, og tribunen har så avgjort masse karakter. Det er er ståtribune som strekker seg hele banens lengde, og på taket har den en karakteristisk boks for televisjonsmedia – en såkalt TV gantry. På bortre kortside står anleggets nyeste tribune på Pondfield Road End, der en moderne sittetribune nå i tillegg har fått et sponsornavn. Det er også her man plasserer bortesupporterne, og sett i lys av den lange reisen opp fra Devon var det vel ikke dårlig at 402 Exeter-fans hadde tatt turen denne fredagskvelden. På den andre langsiden finner man anleggets Main Stand, som også den nå har fått sponsornavn, og dette er en sittetribune som er opphøyet fra bakken slik at den entres via trapper i front. Denne strekker seg kun rundt 3/4 av banens lengde, men ved siden av – i enden mot bortefansens Pondfield Road End – står en mindre sittetribune som omtales som Family Stand.

Det var kjølig nok til at jeg unnet meg det som vel var sesongens første Bovril, og mens jeg ventet på at den skulle nærme seg drikkbar temperatur, tok jeg oppstilling på North Terrace midt på den ene banehalvdelen. De første sju-åtte minuttene skjedde det ikke stort, før de to keeperne i rask rekkefølge ble satt på nokså overkommelige prøver. Men etter at vi passerte ti minutter fikk jeg et flashback til mine tidligere dager som Reading-supporter, da et innlegg fra Matt Partridge fant Jamie Cureton på hjørnet av femmeteren, og i kjent stil vendte han opp, satt ballen opp i nettaket, og sendte hjemmelaget i ledelsen mot en av sine etter hvert mange tidligere klubber (og en klubb der han til og med har blitt kåret til årets spiller). Etter en noe nølende åpning med mange feilpasninger fra begge lag sto det nå 1-0.

Exeter hadde fortsatt store problemer med å etablere noe spill, og vertene som tok mer og mer over og kunne doblet ledelsen etter en horribel feilpasning i eget forsvar fra Danny Butterfield. Den ble snappet opp av Cureton som kom alene med keeper Christy Pym, men hans forsøk på å skru ballen rundt keeper endte også med at ballen gikk hårfint utenfor. Gjestenes Christian Ribeiro hadde en god avslutning som Daggers-keeper Mark Cousins måtte slå over til corner, men det var Daggers som styrte, og Cureton hadde igjen ballen i nettet etter drøye halvtimen, men linjedommeren hadde markert for offside. Et par minutter senere tok Ashley Chambers seg flott forbi tre Exeter-spillere, men hans avslutning gikk utenfor. Daggers presset gjestene til å gjøre feil, og Cureton skapte mye trøbbel for The Grecians. Rett før pause kunne han scoret igjen, men denne gang leverte Pym en kanonredning, slik at 1-0 sto seg til pause. Slett ikke ufortjent, da Wayne Burnetts gutter hadde vært klart best etter en tafatt åpning.

Etter at jeg hadde gått til innkjøp av en ny Bovril, fikk jeg se Exeter starte andre omgang langt bedre, men Matt Grimes’ frispark gikk rett på keeper Cousins. Cureton var fortsatt et uromoment, og prøvde seg med en frekk lobb fra langt hold, men den 19-årige keeper Pym fikk rygget tidsnok og ryddet opp. Men det var nå gjestene som dominerte banespillet, uten at de skapte de helt store sjansene, og vertene begynte faktisk allerede å ty til drøying av tid – noe minst en av deres spillere også ble belønnet med gult kort for. Grimes hadde igjen en mulighet for Exeter etter et flott raid av Ribeiro, men hans avslutning gikk over mål. Det virket ikke som om det var Exeters dag, inntil Alex Nicholls ble revet ned av Matt Partridge, og dommeren pekte resolutt på straffemerket. Etter mye om og men steg innbytter Jimmy Keohane frem, sendte Cousins feil vei, og utlignet til 1-1 med 81 minutter på matchuret. Helt ufortjent var det heller ikke, etter en andre omgang der de hadde vært det førende laget.

Nå var plutselig ikke hjemmelaget like opptatt av å ta seg god tid, og når de nå faktisk forsøkte å spille fotball igjen hadde de umiddelbart et par gode muligheter. Innbytter Craig Doidge skjøt like over da han fyrte løs på volley, og Cureton ble nektet sin andre scoring av en desperat og glimrende blokkering fra Jordan Moore-Taylor. Hele sju minutter ble lagt til, og det bølget nå frem og tilbake. Men fire minutter på overtid serverte en god Christian Ribeiro et innlegg som traff pannebrasken til Arron Davies. Keeper Cousins fikk fingertuppene på ballen, men kunne ikke hindre ballen i å finne veien til nettmaskene, og Exeter City hadde fullført snuoperasjonen. Daggers klarte aldri å svare, og dommeren blåste snart av med 1-2 som sluttresultat. Gjestene tok dermed sin fjerde strake seier, etter et klassisk eksempel på det engelskmennene kaller «a game of two halves», og de tilreisende supporterne fikk belønning for den lange turen.

For min del valgte jeg å unne meg en pint i klubbens bar før jeg forkastet ideen om å vente på Jamie Cureton for å få ham til å signere programmet. I stedet gikk jeg for å ta buss nummer 103 tilbake til Romford. Der ble det en pitstop på Wetherspoons-puben The Moon and Stars for å snylte på deres WiFi mens jeg tok en siste pint for dagen. Det var en rekke feststemte personer ute, men jeg skulle tidlig opp for å reise videre sørover dagen etter, så jeg overlot festingen til den lettkledde jentegjengen ved nabobordet og returnerte til hotellet. Turens første kamp var unnagjort, og nå gledet jeg meg til dagen etter, som skulle by på en destinasjon som ganske lenge har fristet meg.

English ground # 205:
Dagenham & Redbridge v Exeter City 1-2 (1-0)
League Two
Victoria Road, 3 October 2014
1-0 Jamie Cureton (11)
1-1 Jimmy Keohane (pen, 81)
1-2 Arron Davies (90+4)
Att: 2 138
Admission: £18
Programme: £3
Pin badge: £3,50

Next game: 04.10.2014: Bexhill United v Rochester United
Previous game: 27.08.2014: Wivenhoe Town v Brantham Athletic

More pics

Mandag 29.09.2014: Ullern v Lyn II

I forbindelse med en Oslo-tur, fikk jeg et innfall om å sjekke hva hovedstadsområdet kunne by på av fotballkamper denne dagen. Valget falt til slutt på Ullern, som skulle ta imot Lyns andrelag. Hjemmelaget førte an i denne tredjedivisjonsavdelingen, og virket styre mot opprykk. Det var  befriende å legge Oslo-ghettoen bak seg ved å la T-banen frakte meg opp til beste vestkant. Bjørnsletta stasjon ligger rett ved Ullernbanen, der det tydeligvis var gratis inngang.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ullern startet best, og tok en tidlig ledelse, men det jevnet seg ut etter dette. Og etter hvert var det Lyns unggutter som tok over, og var uheldige som ikke utlignet. Spesielt den første halvtimen av andre omgang var de dominerende, og et svakt Ullern ble presset til feil og ga stadig bort ballen, uten at Lyn klarte å omsette. Da hjemmelaget i stedet tok seg noe sammen og doblet ledelsen mot slutten, kunne de lokale puste lettet ut. De var fortsatt i føringen med tanke på opprykk, selv om det fortsatt ble advart mot Hauerseter.

Norwegian ground # 31:
Ullern v Lyn II 2-0 (1-0)
3. divisjon, avd. 2
Ullernbanen, 29 September 2014
1-0 Mahmod Hejazi (4)
2-0 Mahmod Hejazi (82)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 86 (talt manuelt)

Med avreise om under en time, tror jeg jeg endelig har klart å spikre programmet for min oktober-tur. Jeg vil ha følgende program (med forbehold om endringer):

Torsdag 2. oktober:
Ingen kamp. På søndag sto jubelen i taket over å ha funnet et alternativ i Haringey Borough v Sporting Bengal United (Essex Senior League), men gleden over denne bonuskampen var kortvarig da jeg i går (tirsdag) fant ut at denne kampen nå er flyttet. Av en eller annen grunn mener de tydeligvis det er et problem å avholde kamp samtidig som nærliggende Tottenham Hotspur spiller kamp i en eller annen uinteressant europeisk turnering. Håpløst!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fredag 3. oktober:
Dagenham & Redbridge v Exeter City (League Two)

Lørdag 4. oktober:
Bexhill United v Rochester United (FA Vase)
Jeg gjør (tro det eller ei) min debut i FA Vase-sammenheng, og kombinerer dette med et besøk på The Polegrove, som en stund har stått på ønskelisten.

Søndag 5. oktober:
Maidstone United v Wingate & Finchley (Isthmian League Premier)

Mandag 6. oktober:
Hyde v Chorley (Conference North)
Opprinnelig var planen Redditch United v Hungerford Town, men den har blitt flyttet grunnet bortelagets deltakelse i Berks & Bucks Senior Cup. Det kom litt bardus på meg, og jeg sitter nå med en bindende hotellreservasjon i Birmingham. Jeg heller nå uansett mot å anse de drøye £30 som tapt og heller sette kursen mot Greater Manchester og Tameside.

Tirsdag 7. oktober:
Harrogate Town v Gainsborough Trinity (Conference North)

Onsdag 8. oktober:
Kidderminster Harriers v Welling United (Conference Premier)

Torsdag 9. oktober:
England v San Marino

Fredag 10. oktober:
Corinthian Casuals v Whyteleafe (Isthmian League Division One South)
Også her ble jeg offer for utsettelse da min planlagte Wessex League-kamp i Portsmouth mellom Moneyfields og Winchester City ble utsatt grunnet sistnevntes avansement i FA Cupen. Men jeg får gjøre det beste ut av det..

Lørdag 11. oktober:
Kings Lynn Town v Lancaster City (FA Cup)
Denne dagen voldte meg litt hodebry, da jeg ville vente på trekningen av FA Cupens tredje kvalifiseringsrunde. Da jeg først ble fristet av denne kampen, var det neste problemet reiseveien dagen etter. Jeg tror jeg nå har funnet løsningen, med hotell i Peterborough, slik at jeg har en langt kortere reisevei og er i stand til å ankomme neste destinasjon (Barnsley) noe tidligere og uten å stresse. Jeg vil toge fra Portsmouth til Peterborough, slenge fra meg bagen, og reise videre med buss til Kings Lynn, før jeg returnerer på samme måte etter kamp.

Søndag 12. oktober:
Barnsley v Bradford City (League One)

Mandag 13. oktober:
Vil avvente for å se an eventuelle omkamper i FA Cupen, men inntil videre er det heteste alternativet Harrogate Railway Athletic v Bamber Bridge (NPL 1 North)

Tirsdag 14. oktober:
Vil også her avvente eventuelle omkamper i FA Cupen, men inntil videre fristes jeg mest av Lancaster City v Spennymoor Town (NPL 1 North)
Det spørs om jeg ikke uansett vil innfinne meg på Giant Axe i Lancaster, da en omkamp mot Kings Lynn Town i FA Cupen også vil være svært fristende.

Onsdag 15. oktober:
Også denne dagen holder jeg åpen for eventuelle omkamper i FA Cupen og andre omberammede kamper som måtte dukke opp. Men foreløpig heller jeg litt mot Bacup & Rossendale Borough v Stockport Sports (North West Counties League Premier)

Da er det bare å pakke ferdig. På gjensyn, godtfolk!

Onsdag 27.08.2014: Wivenhoe Town v Brantham Athletic

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var klart for siste dag med fotball på min august-tur, og jeg skulle forflytte meg fra Great Yarmouth ned til Wivenhoe, i utkanten av Colchester. Jeg hadde på ingen måte dårlig tid, snarere tvert imot, så etter å ha fått servert en full english breakfast og sjekket ut fra Lyndhurst Hotel kort før fristen klokka 10.30, satt jeg meg rett og slett ned på en benk for å nyte sola nede ved Britannia Pier. Der ble jeg sittende en times tid å lese i «Route 66»-boka jeg hadde kjøpt ved mitt besøk hos AFC Emley, før jeg omsider lot en taxi frakte meg til togstasjonen. På Asda-supermarkedet bak stasjonen slo jeg i hjel ytterligere litt tid ved å raske med meg noen matvarer jeg skulle ha med tilbake til Norge.

Og hvem husker ikke de snadderaktige Tiger Nuts?? De innbakte peanøttene med ost og bacon ble vel trukket tilbake fra det norske markedet for flere år siden, og hadde egentlig gått i glemmeboka. Da jeg ved en tilfeldighet oppdaget disse, endte jeg derfor opp med å hamstre en betydelig mengde av disse godsakene. Men for ikke å redusere mine skriverier til en matblogg, får jeg heller fortsette beretningen med å fortelle at jeg hoppet på 12.17-toget til Norwich. Derfra gikk turen videre til Colchester, og ved Colchester stasjon (tidligere Colchester North) fant jeg ut at jeg skulle slå i hjel ytterligere litt tid med en pitstop på den nærliggende puben The Bricklayers. Etter å gått den korte turen opp på Bergholt Road, fant jeg imidlertid ut at puben var stengt frem til klokka 16! Dermed var det bare å returnere til stasjonen.

Med bagen på slep var det begrenset hva jeg kunne finne på av aktiviteter. Colchester Zoo går for å være en av Europas fineste dyreparker, og hadde sikkert vært en fin måte å slå i hjel litt tid på, men både det og andre eventuelle utflukter måtte dermed utgå. I stedet bestemte jeg meg for å ta toget videre de få minuttene inn til stasjonen Colchester Town, mer sentralt i Englands eldste by. Rett ved stasjonen ligger ruinene av det gamle benediktinerklosteret St. Botolph’s Priory, og etter en rask kikk trasket jeg opp til Short Wyre Street, hvor jeg slo meg ned på den koselige puben Little Crown. Her fikk jeg også ladet telefonene mens jeg tok livet med ro der jeg satt med godt lesestoff og godt drikke. En jovial gruppe med stamkunder var det også her, og jeg fikk både en og to ganger påfyll i glasset før jeg omsider bestemte meg for å bryte opp.

Toget til Wivenhoe tok kun åtte minutter, og klokka viste kvart over seks da jeg steg av toget. Wivenhoe er en liten by nordøst i grevskapet Essex, omtrent en halv norsk mil sørvest for Colchester. Tidligere fungerte byen som en havneby for Colchester, i en tid da båtene ikke kom seg lenger opp elven Colne enn dette. I tillegg har den lille byens næringsveier vært fiske og skipsbygging – og går man et stykke tilbake i tid foregikk det også lyssky virksomhet her da Wivenhoe var et senter for smugling. Store deler av bebyggelsen ned mot elven Colne er verneverdig, og i dag bor det i underkant av 7 500 personer i byen.

Wivenhoe Towns hjemmebane, Broad Lane, ligger utenfor den nordlige utkanten av byen, omgitt av enger og åkre. Klubben har holdt til her siden 1978, etter å ha betalt £2 500 for det som tidligere var en gulrot-åker. Med rundt tre kilometer fra stasjonen var apostlenes hester ikke noe alternativ all den tid jeg slepte på min store bag, og en taxi ble praiet. Snart kunne jeg stige av i de landlige omgivelsene som omgir Broad Lane – for tiden offisielt omtalt som Maple Tree Car Stadium. Ikke akkurat like sjarmerende, men jeg fikk raskt betalt meg inn med £6 i inngangspenger, og ytterligere £1 for et kampprogram som viste seg å være overraskende tykt og innholdsrikt. Jeg oppsøkte klubbhuset, der den store baren merkelig nok var stengt, men fikk da i det minste slengt fra meg bagen der bak et biljardbord som sto i hjørnet. Og dermed var jeg klar for å foreta min sedvanlige runde rundt banen.

Inngangspartiet er på den ene kortsiden, der man kommer inn på siden bak tribunen som står der. Her har man klubbhuset umiddelbart på venstre hånd, og her kom jeg nå ut etter å ha satt fra meg bagen. Jeg startet min runde med å gå over på langsiden til venstre for meg, og her er det lite av fasiliteter bortsett fra såkalt hard standing. Derimot er det lagt opp til mer enn nok av underholdning for barna som er med foreldre på kamp, der det på gresset i bakkant både var hengt opp volleyball-nett og satt opp to små fotballmål. Det var noe merkelig med proporsjonene på denne langsiden (for eksempel den relativt store avstanden mellom sidelinjen og muren som omkranser banen), men dette kan nok ha noe å gjøre med at det tidligere sto en tribune her.

På bortre kortside er det en ganske standard ståtribune som strekker seg hele banens bredde. Denne ble satt opp i perioden da klubben kratret kraftig i pyramiden sent i 1980- og tidlig i 1990-årene, og her tror jeg det passer bra å gjøre en pause i stadion-beskrivelsen. Det er nok like greit å først fortelle litt om klubben og denne perioden før vi beveger oss videre herfra, da dette i aller høyeste grad kan settes i sammenheng med anlegget og hvordan det nå fremstår. Så her kommer en ørliten dose Wivenhoe-historie..

Klubben spilte tidligere i lokale ligaer som Brightlingsea & District League, Colchester and East Essex League, og Essex & Suffolk Border League, men i sin første sesong på Broad Lane vant de sistnevnte og rykket opp i Essex Senior League. I 1986 ble de deretter forfremmet til Isthmian League, som den gang hadde tre nivåer. Fire år senere hadde de klatret opp til denne ligaens øverste nivå, som den gang var nivået under det vi i dag kjenner som Conference Premier. Det var først her klatringen stoppet, og 10. plassen i deres debutsesong på nivået står som historisk bestenotering i ligasammenheng.

Wivenhoe Town var på denne tiden heftig subsidiert, men da pengene forsvant på midten av 1990-årene, gikk det også nedover med klubben – både økonomisk og sportslig. To strake nedrykk ble fulgt opp av en periode der klubben var på randen av konkurs, og etter årtusenskiftet (i 2008) kom også nedrykket tilbake til det som nå er step 5 – denne gang i form av Eastern Counties League. I løpet av perioden da man klatret opp til Isthmian Premier påbegynte man som nevnt dessuten en omfattende oppgradering av stadionet. Og her kan vi kanskje fortsette beskrivelsene fra min runde rundt Broad Lane.

På den andre langsiden står nemlig hovedtribunen nærmest som et minnesmerke over hvordan klubbens friske satsning møtte veggen. Her var man i ferd med å bygge en større hovedtribune da pengesekken plutselig ble snørt igjen, og fortsatt står fundamentet og deler av skjelettet der like uferdig som da arbeidet stoppet opp for rundt 20 år siden. Kun midtpartiet ble ferdigstilt, og utgjør nå anleggets sittetribune med sine 161 seter. I forkant av denne står de to laglederbenkene på hver sin side av denne seksjonen. På nærmeste kortside – ofte kalt «car park end» – er det en ståtribune som strekker seg nesten hele banens bredde. Denne er ganske identisk med den som står på motsatt ende av banen, og de to ble da også satt opp samtidig i løpet av den nevnte storhetsperioden. Bortenfor tribunen her er altså klubbhuset, med flere bord satt ut på en liten plass i forkant, og delvis bortgjemt har man en også klubbsjappe som holder til i en brakke bortenfor «spillertunnelen».

Den nevnte ståtribunen på «car park end» hadde for øvrig i løpet av sommeren vært gjenstand for en original konkurranse, der supportere og lokale bedrifter ble invitert til å kjøpe lodd for £1, og hvor vinneren ville få velge et sponsornavn på tribunen for den kommende sesongen. Vinneren ble innehaveren av Miles Barbering Service, og følgelig er The Miles Barbering Service Stand navnet på tribunen denne sesongen. Blant en rekke interessante og artige forslag må jeg si at The Dragon’s Lair var et noe bedre navn, i og med at klubbens kallenavn er The Dragons. Men jeg skulle gjerne sett at man hadde trukket ut de som foreslo enten «Premier League Kills Football Stand» eller «Stand Against Modern Football». Det hadde vært meget interessant å se om klubben faktisk hadde valgt å følge opp om en av de hadde vunnet.

Den store baren var av en eller annen grunn fortsatt stengt, men fra klubbens tea bar vis-à-vis fikk jeg i hvert fall en flaske med Bulmers. Nippende til den gylne nektaren tok jeg meg over til klubbsjappa borte ved hjørneflagget, og i tillegg til en interessant samtale fikk jeg også for £3 en pin til min samling. Deretter satt jeg meg midlertidig ned ved et av de nevnte bordene for å ta en nøyere kikk på det gode programmet. For tredje gang på få dager skulle jeg se kamp i Eastern Counties League Premier Division, og kveldens motstander var Brantham Athletic som hadde tatt turen fra den andre siden av Suffolk-grensen. Wivenhoe hadde startet sesongen med 0-1-2 på de tre første i ligaen, og hjemmesupporterne forventet en tøff kamp, samtidig som de også slo fast at det denne sesongen nok i første rekke handler om å beholde plassen.

Kampen startet som en nokså tam forestilling, og det ble med noen halvsjanser begge veier der avslutninger opp på tribunene – og over tribunene og ut av stadionet – vitnet om at siktet ikke ennå var helt fininnstilt. Dragons-kaptein Ben Connell headet utenfor målet til bortekeeper Joe Fowler, men etter som tiden gikk var det gjestende Blue Imps som hadde stadig mer ball. Men til tross for mye ballinnehav var de ikke i stand til å utgjøre noen alvorlig offensiv trussel, og det virket å passe Wivenhoe bedre når de kunne ligge bakpå og satse mer på kontringer. På en av disse måtte Imps-keeper Fowler utenfor feltet og heade ballen, og Andy Schofield burde nok gjort bedre enn å sende avslutningen sin ut av anlegget. Det begynte allerede å minne veldig om en 0-0-kamp, men ti minutter før pause fosset Hasan Ayten opp sin høyre kant. Da Andy Schofield inne i feltet først oppdaget at ballen befant seg rett ved ham, fikk han vendt opp og satt inn 1-0.

Brantham forsøkte å svare umiddelbart, men avslutningen fra Sean Gunn skremte først og fremst de som hadde parkert ute på parkeringsplassen. Et lite minutt senere var det imidlertid langt mer fare på ferde da gjestene stormet i angrep og Simon Mann ble spilt fri på sin venstre kant. Han forsøkte å lobbe over hjemmekeeper Peter Haxell, som med nød og neppe fikk slått ballen i egen tverrligger, og forsvarer Tyler Rogers fikk klarert slik at hjemmelaget kunne gå til pause med en knapp ledelse. Og jeg kunne få påfyll i glasset.

Med nye forfriskninger benyttet jeg pausen til en prat med en kar i Wivenhoe-apparatet som kunne fortelle litt mer om både den uferdige tribunen og klubbens fall etter «storhetstiden». Andre omgang startet noe mer fartsfylt, der flere innlegg i rask rekkefølge skapte tilløp til panikk i gjestenes forsvar. Deretter fikk Branthams spiller Jourdan Kiwomya prisen for sesongens hittil mest klønete forsøk på filming. Hans komiske forsøk på å filme seg til straffe ble dessverre ikke straffet av dommeren, men kanskje var det i stedet rettferdigheten som skjedde fyllest da Wivenhoe like etter doblet ledelsen. Hasan Ayten skapte ved flere anledninger problemer for gjestene på sin høyre kant, men det var nok en god dose flaks med i bildet da hans innlegg tilsynelatende ble tatt av vinden, gikk i bue over hodet på keeper Fowler, og falt ned i bortre hjørnet til 2-0. Et fantastisk mål var det, men han virket i det minste å være ærlig nok til øyeblikkelig å gi signal om at det ikke hadde vært helt tilsiktet.

Brantham var nå åpenbart rystet, og den roen de tidligere hadde hatt i deler av spillet sitt, virket nå være borte. De presset riktignok på for en redusering, men et Wivenhoe som forsvarte seg bra fikk da også mer rom når de kom fremover – noe de nå også gjorde hyppigere og med flere spillere. Vertene levde imidlertid farlig da en corner endte med flipperspill inne i feltet deres, og Simon Mann hadde dessuten en mulighet der han headet rett på keeper Haxell. Etter en periode med spill som bølget frem og tilbake, kunne vertene satt spikeren i kista da Hasan Ayten ble spilt gjennom, men alene med keeper fikk han en altfor heftig touch slik at vinkelen ble for spiss, og avslutningen gikk i nettveggen. Brantham presset kraftig på mot slutten, og både Mann og Jack Cowley hadde gode muligheter. Keeper Haxell måtte flere ganger i aksjon i sluttminuttene, men drøyt fem og et halvt minutt med overtid kunne hjemmelaget og majoriteten av de 82 tilskuerne juble over sesongens første tre-poenger.

Etter kampslutt var nå sannelig også klubbhusets bar i ferd med å åpnes, og jeg nøyde meg med en kjapp j2o før jeg ringte etter taxi. 22.23-toget var det siste fra Wivenhoe, og jeg hadde ikke til hensikt å bli strandet i denne landlige delen av Essex. Hjemmefolket var selvsagt fornøyde, og mange av de hadde allerede begynt å se frem mot FA cupkamp tre dager senere. Manager Mo Osmans gutter hadde allerede slått ut Enfield 1893, og skulle nå i «førkvalifiseringsrunden» opp mot Isthmian-klubben Barkingside på Cricklefields Stadium, der Barkingside nå banedeler med Ilford. Snart var det på tide å ta bagen over skulderen og gå ut, så jeg ønsket lykke til både mot Barkingside og med resten av sesongen, takket for meg og gikk ut for å hoppe i den ventende drosjebilen.

Jeg skulle altså fly hjem fra Gatwick klokka 05.50 på morgenen, og ved ankomst London Liverpool Street vurderte jeg først å slå i hjel en halvtime ved å ta en pint på en av de nærliggende pubene. Men plutselig gikk det opp for meg at tuben nok var i ferd med avslutte for kvelden, og jeg stresset ned i undergrunnen. Der kunne jeg konstatere at kveldens siste Circle Line via Embankment til Victoria straks var ventet. Med snaue to minutter til gode rakk jeg det, og etter å ha sneglet meg ned til Victoria kunne jeg etter hvert sette meg på toget til Gatwick. Da gjensto det bare å slå i hjel fire-fem timer på flyplassen – lettere sagt enn gjort når deres baggage drop ikke åpnet før etter klokka 03.00! Min august-tur hadde uansett kommet til sin ende, og etter 18 kamper på 16 dager var det som vanlig en flott tur. Forhåpentligvis blir det ikke altfor lenge til neste gang..

English ground # 204:
Wivenhoe Town v Brantham Athletic 2-0 (1-0)
Eastern Counties League Premier Division
Broad Lane, 27 August 2014
1-0 Andy Schofield (36)
2-0 Hasan Ayten (50)
Att: 82
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 03.10.2014: Dagenham & Redbridge v Exeter City
Previous game: 26.08.2014: Gorleston v Fakenham Town

More pics

Tirsdag 26.08.2014: Gorleston v Fakenham Town

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Min lange august-tur gikk inn i avslutningsfasen, og det var på tide å sette kursen mot det østlige England der turen skulle avsluttes. Etter å ha inntatt frokost på en lokal pub, satt jeg meg på toget fra Birmingham New Street og forlot Englands nest største by. Etter togbytter i Peterborough og Norwich, kunne jeg fire timer og tre kvarter senere spasere ut av stasjonen i Great Yarmouth. Jeg tok meg raskt til Lyndhurst Hotel, rett ved Britannia Pier, og ble umiddelbart sjekket inn av den trivelige verten. Nede ved strandpromenaden kryr det av restauranter og andre serveringssteder på Marine Parade, og på Beach House Cafeteria valgte jeg å innta en tidlig middag i form av en herlig tradisjonell rett. Lever og bacon ble servert med brun saus og moste poteter, og lever-bitene var større enn jeg noen gang har sett de. Etter denne herlige kulinariske opplevelsen, var det på tide å bevege seg, og jeg tuslet opp Regent Road for å finne bussholdeplassen utenfor kjøpesenteret Market Gates.

Vis-à-vis bussholdeplassen her ligger Wetherspoons-puben The Troll Cart, og jeg unnet meg både en j2o og en pint med Strongbow mens jeg benyttet meg av deres WiFi og slo i hjel litt tid. Da jeg bestemte meg for å krysse veien, sto allerede en buss med nummer 2 i panna og ventet, så jeg hoppet på og betalte £4,20 for en dagsbillett. Vi krysset elven Yare, og etter drøyt 20 minutter på bussen kunne jeg stige av på en av holdeplassene langs Brasenose Avenue, rett ved Girton Road. Herfra gikk jeg via sistnevnte og Oriel Road, inn i Woodfarm Lane, der Emerald Park snart dukket opp på min venstre hånd etter rundt ti minutters gange. Her er alt veldig grønt, men med drøyt 75 minutter til avspark var telleapparatene foreløpig ikke betjent. I samme øyeblikk kom det to karer for å åpne sjappa, og de kommenterte lattermildt at de hadde å gjøre med en early bird som hadde til hensikt å drikke baren tørr.

Men da jeg skulle betale meg inn, kom jeg på at jeg hadde glemt å gjøre et viktig ærend før jeg hoppet på bussen i Great Yarmouth. Utrolig nok hadde jakten på en minibank gått i glemmeboken, og med kun drøye £10 i kontanter i lomma, måtte jeg bite i det sure eplet og ta beina fatt igjen. Karene kunne fortelle at den nærmeste minibanken nok var nede på Brasenose Avenue, og deres veibeskrivelse ledet meg via en snarvei gjennom parken ved siden av klubbens stadion. Heseblesende fant jeg frem til butikken med minibank på utsiden, men den var selvsagt ute av drift! Og med norske bankkort og kredittkort gikk det heller ikke an å ta ut penger i forbindelse med et varekjøp i butikken. Dermed måtte jeg traske videre tilbake i retning Great Yarmouth, helt opp til postkontoret på Magdalen Way. Her fikk jeg omsider tatt ut penger, men med godt over 20 minutters gange tilbake til Emerald Park, valgte jeg å la en taxi frakte meg tilbake til bestemmelsesstedet.

Gorleston-on-Sea ligger umiddelbart sør for Great Yarmouth – rett nord for grevskapsgrensen til Suffolk. De to har nærmest vokst sammen, og Gorleston-on-Sea utgjør i dag en del av Great Yarmouth. Gorleston var tidligere et senter for sildefiske, men i likhet med sin større nabo i nord, er det i dag en seaside resort med turisme som den viktigste næringsveien. Mange av disse blir nok tiltrukket av den flotte sandstranda Edwardian Beach. Det bor rundt 6 000 i selve Gorleston-on-Sea, som tidligere faktisk hadde to jernbanestasjoner. En ubrukelig dose trivia er at den lille byen var åsted for den kraftigste vinden som noen gang har blitt målt i Storbritannia. Under en kraftig storm i 1987 registrerte man en vind på voldsomme 122mph – noe som tilsvarer rett i underkant av 200 km/t eller rundt 55 m/s, så med Nordsjøen som nærmeste nabo er det i hvert fall liten tvil om at det ligger forblåst til.

Emerald Park er hjemmebane for Gorleston FC, og i løpet av de siste par sesonger har det flere ganger blitt varslet om forestående flytting til nytt stadion. Dette var i hvert fall en medvirkende årsak til at jeg nå hadde valgt å avlegge et besøk, men tidligere på turen hadde jeg hørt rykter om at flytteplanene foreløpig er lagt på is. Dette måtte jeg undersøke nærmere, og vel tilbake på Emerald Park kunne jeg betale meg inn med £6. For £1,50 rasket jeg også med meg et eksemplar av kveldens kampprogram, som viste seg å være overraskende tykt og innholdsrikt. Men før jeg gransket det nærmere, skulle selvsagt Emerald Park gås nøyere etter i sømmene, og jeg la ut på min runde rundt banen – med klokka.

Man kommer inn på den ene langsiden, men den skal vi komme tilbake til, for de tre andre sidene er ganske enkle å beskrive. De sørger rett og slett for et anlegg som fremstår som en miniatyr av Glanford Park – hjemmebanen til Scunthorpe United. Det er ikke hverdagskost i non-league at alle tribunene henger sammen, men det gjør disse tre på Emerald Park. Det vil si at begge kortsidene strekker seg over hele banens bredde, mens det samme er tilfelle på bortre langside. Disse tre tribunene er også ganske identiske, og består hovedsakelig av ståplasser. Her og der er imidlertid noen små seksjoner med plastseter installert, og uvanlig for non-league er det faktisk også røykeforbud på alle disse tre tribunene.

Tilbake på langsiden der jeg hadde kommet inn, er det et lappeteppe av forskjellige seksjoner, tribunekonstruksjoner og bygninger, og det er også her Emerald Park har mest karakter. Og hvor ofte ser man en stor traktor parkert inne på selve anlegget? Gorleston FCs eksemplar tok seg kanskje en velfortjent hvil der den sto bortgjemt bak en av konstruksjonene her. En grønnmalt brakkelignende bygning strekker seg nedover denne langsiden, og virker å huse både kontorer, styrerom og en stor tea bar. Et overbygg gir tak over hodet ved en seksjon som virket å være en liten sittetribune for klubbrepresentanter. Ellers er det mye hard standing her, men helt nederst begynner faktisk de(n) nevnte sammenhengende tribunen(e) allerede her, før den fortsetter over på nærmeste kortside på sin «ferd» rundt store deler av anlegget.

Omsider fant jeg da også frem til baren, som viste seg å ligge bortgjemt i et frittstående bygg bak «lappeteppet» på nærmeste langside. Skjønt, bortgjemt er kanskje å ta i når det tross alt var skiltet med et stort skilt som jeg av en eller annen grunn først presterte å overse. Inne i den koselige baren fikk jeg bartenderen til å fiske en flaske Strongbow ut av kjøleren, og fikk samtidig byttet £3 mot en pin, før jeg kunne sette meg ned å granske det interessante programmet nøyere. Kveldens kamp dreide seg altså om ligapoeng i Eastern Counties League Premier Division, der Gorleston hadde startet ligasesongen med to seire og en uavgjort. Kveldens gjester var nyopprykkede Fakenham Town, og The Ghosts er nok først og fremst ute etter å igjen etablere seg i Premier Division, der de spilte store deler av 1990-årene.

Jeg hadde Gorleston som en favoritt i denne kampen, og de fikk da også en drømmestart. Kun ett minutt og 15 sekunder var spilt da spissen Ally McKenna utnyttet nøling og slurv i gjestenes forsvar, og satt inn 1-0. Det betød at McKenna hadde scoret i samtlige fire ligakamper så langt. Det var imidlertid bortelaget som tok spillemessig kontroll over banespillet og spilte seg frem til flere gode sjanser. Spissene Ben Boyce og Robbie Harris var meget livlige og skapte stadig problemer for Gorleston. Boyce var nære på da hans heading etter drøye ti minutter traff tverrliggeren. Etter en serie av innlegg fra kantene kom omsider utligningen etter et innlegg fra Dion Frary. Det forandret retning i forsvarer Tom Daniels, og fikk en merkelig bue som syntes å utmanøvrere Greens-keeper Jack Whatmough. Ballen så ut til å stusse i tverrliggeren før den på merkelig vis gikk i mål via ryggen til keeper Whatmough! Klokka viste 19 minutter, og det sto 1-1 i målprotokollen, men ingen syntes å vite hvem som hadde vært sist på ballen – heller ikke den dresskledde herren fra Gorleston-ledelsen som også fungerte som speaker. Da jeg senere pratet med ham hadde de tydeligvis bestemt seg for at det var et selvmål av Tom Daniels.

The Ghosts fortsatte å presse, og sju minutter senere hadde de snudd kampen med et flott mål fra spissen Robbie Harris. Han tok seg forbi flere spillere og vred seg unna deres taklingsforsøk, og etter at hans første skudd ble blokkert, satt han inn returen ved å plassere ballen i hjørnet nede ved den ene stolpen. Hjemmelaget våknet litt til igjen, og Max Kirby headet et frispark i tverrliggeren. Med tre minutter til pause skar Bradley Hough inn i feltet fra sin høyrekant og skrudde ballen rundt Fakenham-keeper Tom Rix, men igjen sto aluminiumen i veien da ballen smalt i stolpen. Dermed sto det 1-2 da spillerne gikk i garderoben.

For min del ble pausen benyttet til litt samtale med den nevnte herremannen som hadde speaker-jobben, men som helt åpenbart også hadde en høyere posisjon i Greens-apparatet. Ikke minst var jeg interessert i å høre mer om forvirringen rundt stadion-situasjonen, og til tross for at de så sent som i løpet av forrige sesong signerte en forlengelse av leiekontrakten, bekreftet han at de fortsatt kan komme til å flytte på seg i løpet av et par år, etter å ha hatt tilhold på Emerald Park siden 1983. En eiendomsutvikler er nemlig interessert i å bygge boliger der klubben hjemmebane nå ligger, og klubben skal ha arbeidet med planer for et nytt stadion. Imidlertid er det foreløpig et par hindringer i veien, og de nye planene som nå skal foreligge har foreløpig ikke blitt lagt frem for de lokale styresmakter. Denne usikkerheten skal også ha vært medvirkende til at klubben valgte å trekke sin søknad om opprykk til step 4 i løpet av forrige sesong, da de til slutt endte på fjerdeplass. Gorleston har tidligere vunnet Eastern Counties League ved fire anledninger, og han utelukket ikke at de på sikt kanskje ville søke igjen på et senere tidspunkt. Men han virket tvilende til om det ville bli aktuelt denne sesongen.

Gorleston forsøkte helt tydelig å holde ballen mer på bakken da de kom ut etter pause, og tilropene fra manager Richard Daniels understreket dette. Men det stoppet til stadighet helt opp da de nærmet seg 16-meteren til Fakenham, og de endte opp med igjen å ty til lange håpefulle baller opp mot spissene. En av disse holdt da også på å bære frukter da Ally McKenna snappet opp en svak heading tilbake mot keeper, men hans avslutning gikk utenfor. Kort etter at vi hadde passert halvspilt andre omgang, gikk det fra vondt til verre for de grønne. I en duell om ballen kolliderte hjemmekeeper Jack Whatmough og Ghosts-spiss Ben Boyce, og etter over fem minutter med behandling måtte keeperen kaste inn håndkledet. Uten reservekeeper på benken ble midtbanespiller Luke Goreham satt innpå, og tok Whatmoughs plass i mål. To minutter senere kom imidlertid utligningen etter frekt forarbeid av Chad Pillar. Med ryggen mot mål og omringet av forsvarere, hælsparket han ballen gjennom til Max Kirby, som fullførte sitt løp inn i feltet ved å sette inn sitt første mål for Gorleston og utligne til 2-2.

Det var kun uavgjort i et snaut minutt, og Robert Harris sendte igjen gjestene i føringen da han vred seg fri, rundet «keeper» Goreham og satt inn sitt andre mål for kvelden. Fem minutter senere kunne Fakenham satt spikeren i kista, men skuddet til Ben Boyce smalt i stolpen. Og med sju minutter igjen av ordinær tid utlignet Gorleston igjen. Max Kirby sendte en crossball inn i feltet, og på uforklarlig vis scoret Mathew Gilchrist kveldens perle da han nærmest stupheadet ballen i eget mål. Keeper Tom Rix hadde ikke en sjanse, og det sto 3-3. Gorleston presset nå plutselig kraftig, og virket å være nærmest et vinnermål der de i lange perioder beleiret Fakenham-feltet fullstendig. I stedet fikk de en på trynet da gjestene kontret ett minutt på overtid. George Brooks sendte i vei et skudd som gikk i bue utenfor «stand-in»-keeper Gorehams rekkevidde, og i mål til 3-4. De sorte og gule hadde vunnet en underholdende kamp på dramatisk vis, og kunne ta med seg tre poeng hjem til det nordlige Norfolk.

Jeg hadde ikke hastverk, og satt meg ned i baren med en flaske Strongbow. Der var det merkelig nok høy stemning og latter blant hjemmefolket, men jeg fant snart ut at latteren hadde bakgrunn i skadefryd og at det gjaldt Manchester Uniteds ydmykende 0-4-tap for MK Dons i ligacupen. Jeg skal ikke nekte for at også undertegnede fant det nokså fornøyelig, selv om det var et lite skår i gleden at det samtidig betød suksess for franchise-klubben fra den usjarmerende byen Milton Keynes. Noen påpekte lattermildt at med den tilsynelatende totale mangel på tålmodighet i dagens toppfotball, ville man kanskje våkne opp til nyheten om at ManUs nederlandske manager hadde fått sparken. Selv godtet jeg meg faktisk enda mer over et resultat i en turnering jeg overhodet ikke har interesse for, og til og med føler forakt for – nemlig Celtics exit fra «Champions» League. Ja, så smålig kan jeg faktisk være! Men som noen påpekte…det var «kun» sluttresultatet, og UEFAs regime med Blatter og hans korrupte pamper vil etter sigende kanskje komme til det ufyselige Glasgow-lagets redning.

Jeg var imidlertid mer interessert i å høre om de tilstedeværendes forventninger for sine respektive lag denne sesongen. Hjemmefolket håpet å kunne kopiere, eller aller helst overgå, forrige sesongs fjerdeplass. Samtidig var litt usikre på om de ville kunne kjempe helt i tittelkampen, der de ikke overraskende pekte ut tittelforsvarer Hadleigh United som favoritt sammen med Norwich United. Et lite utvalg av Fakenham-spillere og -trenere hadde de samme favorittene, mens de selv var mest opptatt av å gjøre en god sesong og etablere seg i divisjonen igjen. Jeg drakk opp, og i stummende mørke gikk jeg snart på gangveien gjennom parken ved siden av, på vei mot bussholdeplassen for å rekke 22.50-bussen. Jeg slo fra meg tanken om å ta en kjapp siste pint på The Troll Cart, og gikk i stedet tilbake til Lyndhurst Hotel for å ta kvelden.

English ground # 203:
Gorleston v Fakenham Town 3-4 (1-2)
Eastern Counties League Premier Division
Emerald Park, 26 August 2014
1-0 Ally McKenna (2)
1-1 Jack Whatmough (og, 19)
1-2 Robert Harris (26)
2-2 Max Kirby (74)
2-3 Robert Harris (75)
3-3 Mathew Gilchrist (og, 83)
3-4 George Brooks (90+1)
Att: 122
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £3

Next game: 27.08.2014: Wivenhoe Town v Brantham Athletic
Previous game: 25.08.2014: Bolehall Swifts v Nuneaton Griff

More pics

Mandag 25.08.2014: Bolehall Swifts v Nuneaton Griff

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Siste mandag i august er i England og Wales ensbetydende med bank holiday Monday, og da jeg oppdaget at kampen hos Gornal Athletic lot seg kombinere med ytterligere en kamp med avspark klokka 19.45, bestemte jeg meg for å gå for en dobbel. Ikke lenge etter kampslutt på Garden Walk i Lower Gornal satt jeg derfor kursen tilbake mot Birmingham for å ta meg til dagens andre kamp. Opprinnelig hadde jeg kikket på Rocester og deres hjemmekamp med Heath Hayes, men da denne mandagen også ble benyttet til å drive vedlikeholdsarbeid på jernbanelinjene vest og nordvest for Birmingham, rammet det blant annet togtrafikken mellom Birmingham og Wolverhampton, samt et lite stykke videre nordover. Med buss som erstatning for tog gjorde det at jeg derfor ikke ville kunne ta meg til den delen av Staffordshire i tide. I stedet fant jeg et annet alternativ i samme liga men i divisjonen under, der Bolehall Swifts skulle ta imot Nuneaton Griff til kamp i den nye Midland Football League Division One. Bolehall Swifts holder til i Tamworth, og da jeg hadde fått bekreftet at jeg ville kunne ta meg dit i god tid, ble disse planene spikret.

Da jeg omsider hoppet av bussen fra Dudley på Navigation Street, rett ved siden av Birmingham New Street stasjon, fant jeg ut at jeg faktisk hadde nok av tid til å stikke opp og sjekke inn på Britannia-hotellet oppe på New Street. Jeg hadde tidligere på formiddagen slengt fra meg bagen der, men fikk nå bragt den opp på rommet akkurat tidsnok til å unngå et toalettrelatert «uhell» etter den lange bussturen. Jeg var snart på farten igjen, og returnerte til Birmingham New Street, der jeg steg på 18.49-toget til Nottingham. Jeg ble med de snaue 20 minuttene nordøstover til Tamworth, der jeg igjen hoppet av. Det er ikke altfor langt i luftlinje fra Tamworth stasjon til Swifts hjemmebane Rene Road, men blant annet elven Anker sørger for at veien går i en voldsom bue av en omvei som visstnok tar bortimot en halvtime å gå. Derfor hoppet jeg i en taxi som fraktet meg til bestemmelsesstedet. Bolehall er rett og slett en bydel i markedsbyen Tamworth, og sistnevnte var hovedstad i det tidligere kongedømmet Mercia. I dag er kanskje Tamworth bedre kjent for sin Snowdome, som er Vest-Europas første innendørs alpinbakke med ekte snø. I tillegg var det i denne byen at bilfabrikanten Reliant produserte sin legendariske og beryktede trehjuling Robin.

Vi ankom Rene Road, og jeg så straks at fotballklubbens hjemmebane er tilknyttet et større kompleks med flere andre bygg. Deres store bar ligger i et bygg på utsiden av selve fotballanlegget, og her slo jeg meg foreløpig ned med en pint Strongbow. Det var allerede en rekke personer her som helt tydelig var groundhoppere, og det hadde kommet tilreisende fra blant annet både Burnley, Norwich og Leicester. Her var det ingen stensiler med lagoppstillinger, men en døv groundhopper på nabobordet hadde åpenbart fått mast seg til en liste der lagoppstillingene var sirlig notert for hånd. En person fra klubbledelsen avleverte denne, og da jeg ikke hadde hjerte til å spørre ham om en egen kopi nøyde jeg meg med å fotografere originalen. Med drøye kvarteret til avspark fikk rastløsheten meg til å tømme glasset for å betale meg inn, og £5 fattigere kunne jeg ta meg ned gangveien mot selve banen.

Jeg hadde fått nyss om at de muligens hadde noen pins ved inngangspartiet, men karen der ba meg oppsøke formann Les Fitzpatrick. Men allerede før han hadde snakket ferdig kom Fitzpatrick, som var overrasket over salget av pins denne kvelden. Han kunne fortelle at han hadde en i lomma, og jeg kjøpte den for noe stive £4. Dette var medvirkende til at jeg i farten glemte å raske med meg et kampprogram, og jeg hadde kommet helt ned til banen da jeg måtte gå de snaue 30-40 meterne tilbake. Der ble jeg til min store skuffelse fortalt at det siste kampprogrammet ble solgt til en person som betalte seg inn idet jeg returnerte! Karen lovet å si fra om han skulle komme over et ekstra eksemplar blant folket i ledelsen, og foreløpig var det ikke annet å gjøre enn å svelge skuffelsen og trøste meg med en nærmere kikk på fotballstadionet Rene Road.

Ved siden av denne gangveien mellom baren og banen ligger nok en større murbygning som jeg antar huser diverse kontorer i tillegg til garderober, toaletter etc. Forbi dette kommer man inn på banens langside, der det ikke finnes noe av fasiliteter bortsett fra de to lags laglederbenker. Både her og på bortre (venstre sett herfra) kortside gjør mangelen på fasiliteter at tilskuerplassene består av såkalt hard standing langs gjerdet som omkranser banen. Midt på bortre langside står derimot tribunen med navnet «Founded 1953 Stand». Dette er en nokså original ståtribune i den forstand at en mur i forkant gjør at den må entres på en av flankene, og i tillegg går det flere skillevegger i mur som strekker seg ganske langt ut fra bakveggen, og som nærmest deler denne tribunen inn i flere «båser». Over på nærmeste kortside står det bak mål en stor sittetribune som må sies å dominere anlegget. Den strekker seg ikke særlig mer enn 1/3 av banens bredde, men den ser så mye større ut da det er usedvanlig høyt under taket. Inne på denne tribunen består sitteplassene av rader med trebenker som er festet i betongavsatsene. Foran i «panna» på denne tribunen står det Welcome to Bolehall Swifts, og dermed har den fått det offisielle og originale(?) navnet «Welcome to Bolehall Swifts Stand. Man kan si hva man vil om oppfinnsomheten i Bolehall-bydelen, men det er vel langt bedre enn et usjarmerende sponsornavn som skal byttes med jevne mellomrom. Og de to tribunene gir også anlegget en viss egenart, i tillegg til at de nå også ga ly for regnet.

På ståtribunen på bortre langside traff jeg også på et kjent fjes i form av groundhopperen fra Norwich som jeg tidligere kjenner fra Kempster-forumet og som jeg også møtte da jeg tidlig forrige sesong besøkte Ash United. Han var i følge med et par andre groundhoppere, og vi ble stående å prate litt i minuttene før avspark. Hjemmelaget hadde startet ligasesongen i Midland Football League Division One med 3-0-2 på fem kamper i ligaen. De hadde vunnet begge bortekampene, men kun en av de tre hjemmekampene. Og en drøy uke i forveien hadde de måttet gi tapt i FA cupens Extra preliminary round med knepent tap for et av lagene jeg hadde sett tidligere på dagen, nemlig Dudley Town, der Swifts mente seg slått av et omdiskutert vinnermål. Nuneaton Griff på sin side hadde fått virkelig bakoversveis da de samtidig ble slått ut av samme turnering etter å ha fått 0-10 i sekken på besøk hos Coleshill Town. I ligaen sto de med 2-0-3 på fem kamper, og alle syntes å forvente en jevn kamp, slik en av de lokale hevdet gjerne er tilfelle når Swifts og Griff møtes til dyst.

Det startet da også ganske jevnspilt, og vertene hadde hatt en halvsjanse før gjestenes Connor Faulconbridge sendte i vei et skudd som fikk en skummel stuss i det våte gresset, og Swifts-keeper Paul Hathaway måtte slenge seg for å få slått til corner. Det ble til en ny corner som ble headet like utenfor av Jake Brown. Etter 17 minutter tok hjemmelaget ledelsen da et frispark kun ble klarert ut til Ryan Millerchip, som nylig hadde meldt overgang fra nettopp Nuneaton Griff. Han la opp til Tyler Brownlees som fra rundt 16-meterstreken avsluttet ned i bakken, og ballen spratt i en bue over Griff-keeper Dave Watson. Få minutter senere feilbedømte Watson spretten i en lang ball, som seilte over hodet hans, og David Yonwin kunne løpe forbi og sette ballen i det tomme målet. Dommeren hadde imidlertid allerede blåst for en tidligere forseelse i angrepet. Men vertene hadde nå initiativet, of Chris Sturridge-Packer sendte i vei et godt skudd som tvang frem en god redning fra keeper Watson. Plutselig slo Griff tilbake da Tom Bates etter flott forarbeid av Jake Brown sendte i vei et skudd som snek seg inn via den ene stolperoten. Snaue ti minutter igjen til pause, og det sto 1-1. Helt på tampen av omgangen sendte Swifts-spiller Adam Goodby i vei et vanvittig skudd som keeper Watson på utrolig vis reddet med mer flaks enn dyktighet, og 1-1 sto seg til pause etter en omgang der hjemmelaget hadde vært noe bedre.

Det ble tid til en rask pint i baren, der jeg fikk slått av en prat med en person i Swifts-apparatet – mon tro om det var klubbsekretær Phil Crowley. Vedkommende kunne uansett fortelle at selv om de på midten av 1990-årene var med å stifte Midland Alliance, som altså var en step 5-liga, har de ingen ambisjoner om opprykk . Den gang endte deres opphold på step 5 med nedrykk tilbake til Midland Combination etter to sesonger, etter å ha endt nest sist i begge sesongene. Midland Alliance og Midland Combination slo seg sommeren 2014 sammen for å danne den nye Midland Football League, der Swifts nå spiller på nivå to av denne ligaen. Han påsto at klubben egentlig er mer enn tilfreds med spill på step 6, og at man føler at de befinner seg på sin rette plass i pyramiden. Det ble påpekt at de uansett lever i skyggen av byens storlag Tamworth FC, som de selvsagt ikke på noen måte kan drømme om å kunne konkurrere med hva gjelder hverken ressurser eller tilskuertekke, og det er jo et godt poeng. Jeg var tilbake på ståtribunen idet lagene kom tilbake på banen, og en for meg ukjent groundhopper som hadde fått med seg min mangel på kampprogram, kom nå bort. Han hevdet at han vet hvor irriterende det er å ikke få program, og siden han hadde kjøpt to, tilbød han meg ett av sine. Han hadde gitt £1 for det, så jeg ga ham £2 og takket hjertelig for hjelpen.

Bolehall Swifts startet andre omgang friskt, og stormet i angrep på jakt etter et nytt ledermål. Tidlig i omgangen hadde de en god mulighet til å få dette da en god Chris Cowley så sin avslutning reddet på streken av Griff-forsvarer Kris Bryan. Ti minutter ut i omgangen gikk imidlertid Bryan fra å være helt til å bli syndebukk. Chris Cowley etterlot seg svimle Griff-spillere ute på sin venstrekant, og det påfølgende innlegget ble headet i eget mål av stakkars Kris Bryan, etter at han ble presset av Sturridge-Packer. Dermed hadde hjemmelaget igjen tatt ledelsen, men nå startet en periode der Griff presset for ny utligning. Hjemmekeeper Hathaway sørget med en flott redning for å hindre Tom Bates i å score sitt andre for kampen på et frispark. Og etter hvert som klokka gikk var det igjen Swifts som var farligst der de stadig kom på skumle kontringer. I forbindelse med en av disse ble innbytter Paul Lapworth meid ned av Griff-keeper Watson utenfor 16-meteren, og sistnevnte ble nok kun reddet fra rødt kort av det faktum at en av hans forsvarere hadde kommet seg inn i feltet. Både det påfølgende frisparket og returen ble flott parert av Watson, og Griff tvang helt på tampen frem et par gode sjanser til en sen utligning, men Swifts klarte å holde ut og sikret seg alle tre poengene.

Etter kampslutt slo jeg meg ned i baren med en pint Strongbow, og fikk raskt selskap av flere personer fra Swifts-apparatet som tydeligvis syntes det var gjevt med gjester fra Norge. De var vennligheten selv, og karen som hadde betjent inngangspartiet kunne dessuten korrigere sin tidligere uttalelse om at tilskuertallet var 57, da det nå hadde blitt rettet til 60. Jeg vil anslå at 20-25 av disse var groundhoppere, men det ble hevdet at det var omtrent på dette nivået tilskuertallet pleide å ligge. Da jeg skulle ringe taxi, ble jeg i stedet tilbudt gratis skyss tilbake til stasjonen, og takket selvsagt ja til det. Dermed kunne jeg unne meg en siste pint i godt selskap før jeg takket for gjestfriheten og ble av det jeg mistenker var klubbsekretæren skysset tilbake til Tamworth stasjon for å rekke 22.35-toget tilbake til Birmingham. Det gikk opp for meg at han faktisk hadde tenkt seg tilbake til Rene Road, som han utelukkende hadde forlatt kun for å skysse meg til stasjonen. Det finnes knapt grenser for gjestfriheten, hjelpsomheten og vennligheten man møter i non-league! Jeg takket så høflig jeg kunne og sendte ham av gårde med de beste lykkeønskninger før jeg satt meg på toget. Og etter nok en lang dag – med to fotballkamper – gikk jeg ved ankomst Birmingham direkte tilbake til hotellrommet for å finne senga.

English ground # 202:
Bolehall Swifts v Nuneaton Griff 2-1 (1-1)
Midland Football League Division One
Rene Road, 25 August 2014
1-0 Tyler Brownlees (17)
1-1 Tom Bates (35)
2-1 Kris Bryan (og, 55)
Att: 60
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £4

Next game: 26.08.2014: Gorleston v Fakenham Town
Previous game: 25.08.2014: Gornal Athletic v Dudley Town

More pics

Mandag 25.08.2014: Gornal Athletic v Dudley Town

Da jeg sover tungt våknet jeg ikke av larmen fra den tungt trafikkerte ringveien få meter fra hotellet, men jeg var likevel nokså tidlig oppe og kunne fra hotellvinduet i sjette etasje se hvordan pendlerne stresset seg på jobb der nede på North Circular Road. Etter å ha forsynt meg av hotellets varme frokostbuffet ble morgenstellet unnagjort, før det var var på tide å sjekke ut fra Travelodge Wembley. I løpet av natten hadde det begynt å regne, og nå var det såpass ufyselig at den kjedelige spaserturen tilbake til Stonebridge Park var enda mindre fristende enn dagen før. Dermed ble taxi bestilt, og snart satt jeg på tubens Bakerloo Line sørøstover mot sentrale London og Marylebone, der jeg skulle bytte til tog.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På London Marylebone tok jeg plass på 09.36-toget til Birmingham Moor Street, og to timer senere kunne jeg gå ut av sistnevnte stasjon. Jeg oppsøkte straks Britannia-hotellet på New Street, der det som ventet ikke var klart for innsjekking, men jeg fikk i hvert fall slengt fra meg bagen. Det var så kjapt unnagjort at jeg hadde tid til en pitstop på puben Briar Rose der jeg unnet meg en ørliten lunsj før jeg gikk opp for å ta bussen fra Colmore Row. Buss nummer 140 kom snart kjørende, og etter 40 minutter kunne jeg stige av på busstasjonen i Dudley.

Her ville jeg benytte anledningen til å ta en liten kikk på statuen av byens store fotball-sønn, Duncan Edwards. Han omtales av mange som en av de beste engelske spillere gjennom tidene, til tross for at han kun var 21 år gammel da han døde som følge av skadene han pådro seg under den berømte flyulykken i München som i februar 1958 rammet Manchester Uniteds Busby babes. Dessverre var nå statuen midlertidig flyttet mens det foregår diverse oppgraderings-arbeid i gågata og på torget. Derfor fant jeg i stedet en taxi og beordret sjåføren i retning Lower Gornal og Garden Walk, hjemmebanen til Gornal Athletic.

Gornal består av de tre tidligere landsbyene Upper Gornal, Lower Gornal, og Gornal Wood. Disse har til sammen en innbyggertall på rundt 13 000 og utgjør et forstadsområde noen få kilometer vest for Dudley. Sistnevnte kalles innimellom Black Countrys hovedstad, og har en lang historie innen gruvedrift og diverse industri, men fremstår nå ganske nedslitt. Det har ikke hjulpet at det store kjøpesenteret Merry Hill i nærliggende Briary Hill tilsynelatende har gjort Dudley sentrum til nærmest en spøkelsesby. Byens egen jernbanestasjon ble lagt ned i 1964, og det har også vært en jevn utflytting herfra de siste årene, ettersom blant annet gruvene og annen industri gradvis har blitt borte. Dudley har ofte blitt kalt en av Englands største byer uten city-status, men innbyggertall på 2-300 000 er svært misvisende da disse gjerne inkluderer et langt større byområde som også omfatter selvstendige byer som Stourbridge, Kingswinford og Briary Hill. Mens Dudley «kommune» ganske riktig har noe i underkant av 200 000 innbyggere, antas derimot selve Dudley by å ha en befolkning på rundt 80 000. For mange er byen nå kanskje mest kjent for sin prisbelønnede dyrehage, Dudley Zoo.

Jeg ble sluppet av utenfor Garden Walk med rundt en time og et kvarter til avspark, og inngangspartiet var foreløpig ikke betjent. Derimot var det åpnet en port slik at jeg kunne ta en liten kikk inn på anlegget som en lengre periode hadde stått på min liste over ønskede destinasjoner. Men regnet som nå ankom, og som tydeligvis hadde fulgt etter meg opp fra London, gjorde at jeg ganske umiddelbart søkte tilflukt i klubbens bar, som entres fra utsiden. Til tross for at den er delvis noe sliten, er den ganske koselig, og ved bardisken følte jeg nesten at jeg satt i en pub omgitt av stamgjester. Karen bak disken tappet en pint med Strongbow til meg, og fortalte at siden printeren hadde blitt levert til reparasjon ville det ikke bli noe program til dagens kamp. Det var en stor skuffelse, men i det minste var det et ørlite plaster bak såret at han hadde pins til salg bak disken, og for £3 sikret jeg meg en til min samling.

Gornal Athletic rykket i 2012 opp fra West Midlands (Regional) League til Midland Alliance, der de debuterte med en sterk tredjeplass. Forrige sesong ble imidlertid dramatisk. Da Andy Wyton tok over som ny manager i februar 2014 var han klubbens tredje manager den sesongen, og The Peacocks slet i bunnen av tabellen. Han hentet hele 14 spillere fra sin tidligere klubb – og lokalrival – Dudley Town, og disse 14 skal ha vært registrert for begge lag. Da Gornal fikk beskjed om at disse spillerne ikke kunne benyttes, anket de avgjørelsen, men fortsatte å bruke de aktuelle spillerne under ankeprosessen. Klubben hevder at de fikk klarsignal til å gjøre dette, mens ligaen tilbakeviser dette. Enden på visa var at Gornal Athletic sportslig sett havnet på trygg grunn, seks poeng over nedrykkssonen. Men de ble ilagt en poengstraff på ett poeng pr spiller, og altså trukket hele 14 poeng. Dette førte laget ned på jumboplassen, og dermed nedrykk. Og med det er altså Gornal Athletic tilbake i West Midlands (Regional) League.

Hjemmefolket i baren bekreftet at målsetningen er en retur til step 5, der Midland Alliance nå har blitt til Midland Football League etter en sammenslåing med Midland Combination. Den nye ligaen har hele fire divisjoner, men i tillegg til deres egen step 6-divisjon vil også West Midlands (Regional) League fortsatt være en feederliga til deres øverste divisjon. De innrømmet imidlertid at de vet meget godt hvor tøft det er å ta seg opp herfra, der i utgangspunktet kun vinneren har muligheten til opprykk. Ikke minst forventer de tøff konkurranse fra Malvern Town og føniks-klubben AFC Bridgnorth, og var usikre på om de kunne være en tittelkandidat allerede denne sesongen. De fire første ligakampene hadde gitt 2-1-1, og dagens motstander var ingen ringere enn nettopp den lokale rivalen Dudley Town.

Jeg fikk av noen supportere høre hvordan det til tider har vært flere episoder og ufinheter de to imellom, spesielt etter manager Wytons overgang fra Dudley Town til Gornal Athletic. Av flere klubber Dudley Town måtte banedele med i løpet av to lengre perioder i eksiltilværelse, var nettopp Gornal Athletic en av disse, da The Robins tilbragte to sesonger på Garden Walk Stadium rundt årtusenskiftet. Den spesielle historien om Dudley-klubbens dramatiske og triste exit fra deres gamle Sports Ground er nok kjent blant mange, og utfordringene i ettertid ble da også dekket i Mike Baylys glimrende bok «Changing Ends». Flere kilder hevder at The Sports Ground i Dudley lenge var det største stadionet i non league, og da det åpnet i 1930-årene var det rundt 16 500 tilstede for åpningskampen (visse kilder hevder at kapasiteten på det meste var drøye 30 000). På begynnelsen av 1980-årene spilte klubben seg opp i Southern League, og i 1985 rykket de for første gang opp til Southern League Premier Division – som den gang var ett opprykk fra det vi i dag kjenner som Conference Premier. Men ikke mange dager etter at tittelen ble sikret etter sesongens siste kamp hjemme mot Stourbridge, inntraff «katastrofen» som det kan leses mer om i denne glimrende artikkelen.

Tilknyttet anlegget var også en cricketbane, og på morgenen før en kamp her fant banemannen et hull på 40 fot i omkrets der grunnen hadde rast sammen. Sportsanleggene var nemlig bygget på toppen av en av de mange kalksteins-gruvene i byen, og selv om denne nå var stengt, ble det ansett som såpass farlig at tilskuerne ble advart i form av skilting at de oppholdt seg på anlegget på eget ansvar. Både cricket- og fotballbanen ble umiddelbart stengt grunnet faren for nye ras. Dette førte Dudley Town ut i en eksiltilværelse mens man syslet med planer om sikring av området som man håpet ville sørge for trygg retur til deres hjemmebane innen 1990. Dette skjedde imidlertid aldri, og da The Robins i 1988 i stedet flyttet inn på sin nye hjemmebane Round Oak Stadium i Briary Hill, tydet lite på en retur til The Sports Ground. Dudley Town befant seg dessuten snart i alvorlige økonomiske problemer, og måtte forlate Round Oak anlegg i 1996. Året etter så de seg også nødt til å si fra seg plassen i Southern League og legge ned driften.

Klubben ble imidlertid reformert og fikk innpass i West Midlands (Regional) League, der de fortsatt oppholder seg. Og etter en ny og lengre periode med banedeling har de nå igjen en egen hjemmebane i form av det usjarmerende flerbruksanlegget Dell Stadium. Dette ligger i Briary Hill, og klubben har hatt som en uttalt målsetning å returnere til selve Dudley. Den gamle Sports Ground, som ikke ble vurdert som trygg nok til å huse sportsfasiliteter, ble (etter årevis med forfall, og etter flere ganger å ha fungert som tilholdssted for sigøynere som slo seg ned her) merkelig nok funnet mer enn trygg nok til å være åsted for en handelspark som nå ligger der det gamle anlegget en gang sto. Samtidig har klubben på sikt uttalte ambisjoner om en retur til Southern League, men for tiden ser det vel ikke akkurat enkelt ut å skulle oppfylle disse. Et par av hjemmesupporterne mente å vite at det ikke sto altfor bra til i Dudley Town, og spådde en ny konkurs innen et par sesonger – i så tilfelle for fjerde gang i klubbens historie (dersom man inkluderer rundt et tiår i dvale etter første verdenskrig), men vi får da håpe så ikke skjer.

Med et lite kvarter til avspark var det på tide å ta seg inn for å ta en kikk på anlegget, og etter å ha betalt de £5 som ble avkrevd i inngangspenger, kunne jeg utforske Garden Walk Stadium. Man kommer inn på den ene langsiden, der klubbhuset med sin bar altså ligger på utsiden rett ved siden av inngangspartiet. Her kommer man faktisk inn øverst på den etter forholdene store ståtribunen som gir anlegget sin egenart. Her står man under åpen himmel, og denne ståtribunen strekker seg over halve banens lengde der den er bygget inn i den store gressvollen som er å finne på denne langsiden. På kortsiden til venstre sett herfra er det ingen fasiliteter, men kun såkalt hard standing og knapt nok det.

På bortre langside er det imidlertid en tribunekonstruksjon som gir tak over hodet midt på denne langsiden. Den strekker seg vel drøyt 1/3 av banens lengde, og her er det en blanding av ståplasser og sitteplasser. Det var her jeg installerte meg for å søke ly for regnet, for heller ikke på den andre kortsiden er det noe som helst av fasiliteter; kun hard standing. Herfra ser man også hvordan den store tribunen på nærmeste kortside egentlig er to seksjoner av ulik høyde. En noe mindre seksjon rett nedenfor klubbhuset og garderobene var sperret av, og det er over denne at spillerne går ned trinnene fra garderoben og ut på banen via en «gangvei» med gelender på hver side. Lenger bort går det over i en seksjon som er mer opphøyet, og bak hjemmelagets laglederbenk i mur (eller var det kanskje passende nok områdets spesialitet, kalkstein?) er det en liten seksjon med seter, før det altså igjen går over i utelukkende ståtribune.

Kampen startet, og det var snart en tett og jevn batalje som utspilte seg. Finspillet og de store sjansene uteble, men flere heftige dueller vitnet om at silkehanskene i det minste hadde blitt lagt igjen i garderoben. Halvtimen hadde såvidt blitt passert da gjestenes Andy Arnold skjøt i tverrliggeren, og gjestene begynte å få et ørlite overtak. Derfor var det heller ikke helt ufortjent da de tok ledelsen med ti minutter til pause. Gornal-keeper Richard Kennedy måtte gi retur på et frispark, og Alex Byatt satt inn 0-1. Det sto seg også til pause, og i regnet hastet jeg mot baren for å søke tilflukt med en pint.

En kar fra Dudley-apparatet ble min samtalepartner i pausen, og i mangel på kampprogram og lagoppstillinger bekreftet han hvem de forskjellige spillerne var. Videre stilte han seg uforstående til hjemmesupporterens tidligere uttalelse om en mulig snarlig konkurs for The Robins, selv om han innrømmet at ting kunne stått bedre til for øyeblikket. Han kunne også fortelle litt mer om deres gamle Sports Ground, og slo fast at selv om deres nåværende Dell Stadium langt fra er noen ideell hjemmebane, er de selvsagt fornøyd med å ha den som hjemmebane slik at de i det minste slipper å banedele i eksil. Og han avsluttet med å understreke hvor vanskelig det er å skulle sikre seg en ny hjemmebane inne i selve Dudley.

Etter pause var det et helt annet hjemmelag som kom ut i andre omgang, og med godt spill tok de kontroll over kampen i sin jakt på utligning. Halvveis ut i omgangen fikk de sin belønning da Ross Love steg til værs på en dødball og headet kontant i mål bak Robins-keeper James Scarratt. Med 1-1 i protokollen gikk kampen inn i en fase med stillingskrig og mye duellspill midt på banen. Det gikk mot uavgjort da Gornal satt innpå debutant Josh McKenzie, som de hadde sikret seg fra Bromsgrove Sporting. Den kontroversielle spissen ble i 2011 utestengt fra all fotball i tre år for å ha slått en dommer mens hans spilte for Redditch United. Etter en mølje inne i feltet sørget han imidlertid for en fin debut i Gornal-drakta da han i kampens 84. minutt headet The Peacocks i føringen med med 2-1.

Hjemmelaget sto imot det som kom av sene forsøk fra Dudley Town, og lokaloppgjøret endte dermed med 2-1 seier til Gornal Athletic. Denne dagen var siste mandag i august, og dermed bank holiday Monday. Det er ofte ensbetydende med muligheten for å se flere kamper, og jeg hadde tenkt meg direkte tilbake for å sette kursen mot Tamworth, der jeg skulle se Bolehall Swifts. Taxi hadde blitt bestilt til klokka 17.00, og jeg rakk såvidt å stikke hodet innom baren et par minutter for å takke for meg og ønske lykke til (og å få bekreftet at tilskuertallet var 101) før taxien kom for å skysse meg tilbake til Dudley sentrum. Og snart befant jeg meg igjen på bussen tilbake til Birmingham.

English ground # 201:
Gornal Athletic v Dudley Town 2-1 (0-1)
West Midlands (Regional) League Premier Division
Garden Walk, 25 August 2014
0-1 Alex Byatt (36)
1-1 Ross Love (68)
2-1 Josh McKenzie (84)
Att: 101
Admission:£5
Programme: None
Pin badge: £3

Next game: 25.08.2014: Bolehall Swifts v Nuneaton Griff
Previous game: 24.08.2014: Tottenham Hotspur v Queens Park Rangers

More pics