vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Torsdag 05.05.2016: Marske United v Newton Aycliffe

Jeg skulle gjerne blitt lenger i herlige Swanage, men jeg hadde det som vel var turens lengste reise foran meg, og hadde derfor en tidlig start, så det var bare å komme seg av gårde. Frokost hadde vært inkludert i prisen ved The White Swan, men med en såpass tidlig start måtte jeg dessverre låse meg ut før frokostserveringen startet. Planen var å ta 07.45-bussen fra Swanage til Bournemouth, og bussen med rutenavnet 50 Breezer sto allerede klar på holdeplassen da jeg ankom. Jeg betalte £6,50 for en enkeltbillett til Bournemouth, og gikk opp i andreetasjen for å sette meg utendørs i den åpne bakre delen. Der var imidlertid setene våte, og vitnet om at det hadde vært en liten skur i løpet av natten, og jeg satt meg derfor i den fremre delen under tak.

Fra Swanage og halvøya Isle of Purbeck benytter denne bussen seg av Sandbanks Ferry; en ferje som blir trukket frem og tilbake av kjettinger der den krysser den trange munningen til den grunne bukta Poole Harbour. Denne ferjeturen gjør at man slipper en fire mils omvei rundt på veien mellom Isle of Purbeck på den ene siden og Poole og Bournemouth på den andre siden. Etter å kjørt en stund rundt på kryss og tvers i Bournemouth, kunne jeg etter en times tid takke sjåføren og stige av utenfor Bournemouth jernbanestasjon, der jeg raskt skulle bytte til London-toget med avgang klokka 08.59. Det skulle imidlertid snart vise seg at min lange reise denne dagen skulle bli unødvendig kronglete grunnet visse problemer som dukket opp.

Denne morgenen hadde det nemlig brutt ut en større brann ved Vauxhall stasjon i det sørlige London, og noen vil kanskje vite at det er et område som er blant de aller travleste på det britiske tognettet. Med en rekke av linjene stengt betød dette kanselleringer og kraftige forsinkelser, og da vi nærmet oss Basingstoke opplyste konduktøren om at det var uvisst hvor stor forsinkelsen ville bli, men at han regnet med å ankomme London Waterloo minst en time forsinket. Derfor var rådet til de som ikke nødvendigvis skulle til nettopp Waterloo å hoppe av i Basingstoke, ta toget derfra til Reading, og deretter ta en av de mange togene derfra inn til London Paddington. Det var akkurat dette jeg noe oppgitt bestemte meg for å gjøre, og etter å ha krysset over fra Paddington til Kings Cross, kunne jeg legge togkluss bak meg og på alvor starte turen nordover.

Etter et nytt togbytte i Darlington, ankom jeg omsider Middlesbrough etter over 8 timer på farten…og en time senere enn planlagt. Jeg vil påstå at Middlesbrough etter mitt skjønn må være en av landets billigste byer hva gjelder taxipriser, og derfor unnet jeg meg en drosjebil til The Abingdon, der jeg hadde betalt £22,50 for overnatting. Drosjekusken fant frem til 11 Abingdon Road, der det ikke var noen verdens ting som tydet på at det var noe slags overnattings-etablissement i det typiske rekkehuset. Døren sto imidlertid halvåpen, og det som åpenbart var en håndverker bekreftet at jeg hadde kommet til rett sted, og ringte for å tilkalle eieren. Det viste seg å være et guest house der de nettopp hadde åpnet med drift i to boliger vegg i vegg, og en yngre kar kom snart og fikk sjekket meg inn og vist meg fasilitetene.

Siden klokka nå hadde passert fire, var jeg snart på farten for å sette kursen mot Marske og kveldens kamp der, men først foretok jeg en pitstop for å innta en middag. Ikke langt fra Middlesbrough jernbanestasjon ligger Wetherspoons-puben The Isaac Wilson, som ironisk nok er oppkalt etter en innbitt avholdsmann og alkoholmotstander, og siden det var torsdag, benyttet jeg meg selvsagt av kjedens Curry Club ved å bestille en stor porsjon Beef Madras som ble skylt ned med en flaske j2o. Deretter var det bare å traske opp til stasjonen for å unnagjøre den tjue minutter lange togturen videre østover til Marske. Tungt industrialiserte Middlesbrough er når sant skal sies ikke øyrikets mest sjarmerende by (til tross for et par trivelige gågate-områder i sentrum), men det er på ingen måte noe triveligere det området toget passerer på sin ferd mot Redcar, med områdets enorme stålverk og annen industri som bakteppe. En sterk kontrast til idyllen jeg hadde opplevd i Swanage dagen før.

Det skal være langt koseligere inne i selve Redcar, og ikke minst nede ved byens fine sandstrender. Også når man når Marske er det noe triveligere, og landsbyen som offisielt heter Marske-by-the-Sea ligger helt nordøst i grevskapet North Yorkshire – helt ute ved Nordsjø-kysten, mellom Redcar i nord og Saltburn-by-the-Sea i sør. De to sistnevnte er såkalte seaside resort, mens Marske til tross for en beliggenhet rett ved kysten ikke anses for å være det. Majoriteten av innbyggerne her jobber i industrien i Middlesbrough og Redcar, og derfor har mange vært fortvilet over at så mange som 2 200 arbeidsplasser kan ha gått tapt etter at store deler av stålverket i Redcar ble lagt ned i fjor. Under de to verdenskrigene hadde det britiske luftvåpenet en base her i området, men den ble etter andre verdenskrig tatt over av den kjemiske bedriften ICI og ble senere åsted for utbygging av et boligområde. Forhåpentligvis ville det gå bedre med meg enn det gjorde med et norsk skip som i 1180 ble plyndret av lokale nettopp her; noe som for øvrig førte til at byen ble bøtelagt med 20 mark.

Jeg hadde fra flere hold blitt informert om at Marske United for tiden ikke hadde lisens for alkoholservering i sitt klubbhus, og foretok derfor i stedet oppladningen på puben The Zetland Hotel, et steinkast fra Marske jernbanestasjon. Mens jeg lesket strupen med en pint Carling cider, ble jeg etter hvert oppsøkt av en kar som kom bort til mitt bord for å spørre om jeg var den norske groundhopperen som han via Twitter hadde sett ville gjeste Mount Pleasant denne dagen. Det måtte jeg svare bekreftende på, og denne karen viste seg å være en del av supportergrupperingen som går under navnet Tin Shed Titans. Han hadde lagt merke til min ambisiøse reiserute, og kikket storøyd og lett hoderystende på mitt kampprogram for denne sesongens siste tur.

Man vet at fotball har blitt spilt i Marske siden tidlig i 1880-årene, men dagens Marske United ble stiftet så sent som i 1956. Siden den gang kan man utvilsomt si at klubben har klatret sakte men sikkert i pyramiden, for etter å ha startet opp i lokale ligaer som Cleveland League og South Bank League, fikk de i 1976 endelig ta plass i Teesside League på sjette forsøk. Tidlig i 1980-årene hadde de blitt et topplag i denne ligaen, og da de vant Teesside League for andre gang i 1985, sikret de seg samtidig opprykk til Wearside League. Etter at et poengtrekk på tre poeng gjorde at de mistet Wearside League-tittelen i 1994, fulgte de opp med ny 2. plass før man endelig tok tittelen i 1996. Etter at dette ble fulgt opp med ny 2. plass, fikk de rykke opp i Northern League Division Two, der debutsesongen endte med 3. plass og nytt opprykk våren 1998.

De har holdt seg i Northern League siden den gang, selv om de våren 2004 måtte returnere til League Two. Sju sesonger brukte de på å returnere til Division One i 2011, men de færreste hadde vel den gang sett for seg suksessen de snart skulle oppleve. De hadde gjort det godt i flere cupturneringer, og tok seg blant annet til kvartfinale i FA Vase i både 2000/01 og 2008/09, så kanskje var det et lite tegn om hva som skulle komme da de i 2013/14-sesongen ble vinner av Northern Leagues ligacup. Men etter at de samme sesong endte på 16. plass i ligaen var det nok ikke mange som forventet det som skjedde den påfølgende sesongen (altså forrige sesong). Det ble etter hvert klart at de var i ferd med overgå sin tidligere bestenotering (3. plass i 2001), og de endte til slutt opp med å vinne den gjeve Northern League-tittelen da storfavoritt Shildon med undertegnede som tilskuer ikke klarte å hente de tre poengene de trengte i sesongavslutningen, og et Marske United som allerede var ferdigspilt kunne nærmest vantro slippe jubelen løs.

Det var vel heller ingen som forventet at ‘lille’ Marske United skulle gjenta denne bedriften for andre sesong på rad, men igjen har de utover i sesongen kommet snikende og klatret slik at de nok en gang var i ferd med å gjøre en svært god sesong. Etter at ikke minst et umenneskelig tøft kampprogram og god cupinnsats gjorde kål på Morpeth Towns tittelmuligheter, var det omsider Marske United som igjen sto frem som den kraftigste utfordrer til Shildon. Men tre dager tidligere hadde Shildon fått oppreisning for forrige sesong da de sikret seg tittelen med en overbevisende borteseier 4-0 over Bishop Auckland mens Marske United tapte 0-2 hjemme for sin lokale erkerival Guisborough Town. De var imidlertid i en svært god posisjon med tanke på sikre å seg 2. plassen som i seg selv vil bety nok en imponerende sesong av The Seasiders.

Etter en rask og trivelig samtale med et par av Tin Shed Titans-gjengen, vendte de oppmerksomheten mot sin bestilte middag, mens jeg tømte glasset for å spasere den korte veien til Marske Uniteds hjemmebane Mount Pleasant. Med en drøy halvtime til avspark betalte jeg meg inn med £6, og betalte ytterligere £1 for et eksemplar av kveldens kampprogram. Jeg har tidligere hørt flere rose Marske-programmet, og ble derfor litt overrasket over hvor enkelt og ‘hjemmelaget’ kveldens variant fremsto. Et 16-siders hefte i svart/hvitt som hvem som helst kunne printet hjemmefra, men det inneholdt da likevel den nødvendige info og litt interessant stoff, samtidig som det ikke inneholdt noe som helst reklame.

Mount Pleasant skulle vært besøkt allerede på min forrige tur, da jeg endret planene for å få med meg den omberammede kampen mellom Marske United og Washington, men jeg hadde den gang knapt endret planene før kampen igjen ble flyttet for å kunne huse Jeff Stelling og hans Men United-arrangement, slik at jeg i stedet endte opp med å besøke Jarrow Roofing BCA. Men denne gang ble det besøk på anlegget som offisielt går under navnet GER Stadium, og jeg må innrømme at jeg ved første øyekast kanskje ble ørlite skuffet – uvisst av hvilken grunn, men kanskje er det bildemateriale jeg har sett som ga inntrykk av et noe mindre spartansk anlegg og litt mer karakter? Men nå hadde jeg jo blitt temmelig bortskjemt med noen fantastiske stadioner på denne turen, og når jeg fikk fordøyd inntrykkene litt så skal det sies at Mount Pleasant tross alt er et koselig lite anlegg i en liga som de siste årene har mistet flere av sine flotteste anlegg.

Jeg kom inn på den ene langsiden, der jeg måtte ta meg opp en trapp for å komme opp til banen som ligger opphøyet i forhold til klubbhus, garderober, vogna som gjorde nytte som matutsalg, og brakka som man åpenbart brukte til hospitality. På toppen av denne lille trappa får man det som må kunne kalles hovedtribunen umiddelbart på sin venstre hånd. Det slo meg etter hvert at det kanskje er her jeg savnet litt karakter i forhold til tidligere bilder jeg hadde sett, for denne sittetribunen har enten blitt ‘oppgradert’ eller mest sannsynlig erstattet med en ny og moderne variant av den prefabrikerte typen. Borte var tribunen som var malt i klubbens gule og blå farger og med matchende seter, og der sto nå i stedet en langt tristere variant med tre rader med plastseter. Lenger bort på denne langsiden har man det såkalte Tin Shed som gir tak over hodet til de tilskuerne som velger å stå her.

Ellers er det hard standing under åpen himmel, slik det også utelukkende er på både bortre kortside og bortre langside. På sistnevnte har man for øvrig laglederbenkene. Over på den andre kortsiden er det også hard standing som gjelder, men i hjørnet nærmest inngangspartiet har man en liten seksjon med tak over hodet. Etter å ha fullført min lille fotorunde rundt banen, overhørte jeg tilfeldigvis en samtale ved inngangspartiet, der tidligere klubbformann Peter Collinson ga beskjed om å holde utkikk etter en kar med norsk aksent da de ventet besøk fra Norge. Dette er vel karen som etter forrige sesong trappet ned for å bli commercial manager og overlot ‘formannsklubba’ til Steve Jones, og jeg følte nesten at jeg måtte stige frem og introdusere meg selv. Han virket noe overrasket, men det var da meg han hadde jaktet på, og han ønsket meg hjertelig velkommen før han ba meg vente og stakk av gårde for å hente noe.

Han returnerte snart med en Marske United spillerdrakt som han gjerne ville overrekke meg som takk for mitt besøk, og jeg kunne jo bare takke for gjestfriheten som karakteriserer så mange av klubbene i Northern League. At drakten i størrelse XL viste seg å være altfor snau for en tjukkas som undertegnede er jo en annen sak, og ikke deres feil. Etter at overrekkelsen av drakta hadde blitt behørig fotografert som om jeg var en nysignering, hadde jeg en trivelig samtale med Collinson og et par andre klubbrepresentanter mens det dro seg mot avspark. Jeg fikk pekt ut tavla med lagoppstillingene som nå hadde blitt satt opp ved den nye(?) tribunens side ved toppen av trappa, og var nå klar for kamp. Marske kjempet altså for en andreplass de lå svært godt an til å kapre, men de skulle denne kvelden opp mot et Newton Aycliffe som uten tvil har hevet seg under manager Peter Dixon, og som så ut til å gå mot sin beste ligaplassering noensinne (9. plass i 2012). De lå før kampen på en 6. plass, og en borteseier denne kvelden ville med tre kamper igjen bety ny bestenotering.

Vertene hadde allerede hatt en god mulighet ved Dan Newby da en heading fra en Newton Aycliffe-corner landet oppå tverrliggeren til Marske-keeper Robert Dean. Sistnevnte måtte i aksjon med en god redning da John Campbell ble spilt gjennom, før hjemmelaget etter en tett og jevn innledning hadde en periode med press. Aycliffe-keeper James Winter fomlet med et innlegg og mistet ballen, og avslutningen fra Reece Kelly ble reddet på streken. Like etter hadde Marske igjen en avslutning blokkert inne på streken, før det jevnet seg litt ut igjen med sjanser begge veier. Rett før pause hadde Marske en ny god periode der Kelly hadde to muligheter på kort tid, før kaptein Adam Wheatley så sin heading fra en corner bli headet unna inne på streken. James Owens jaktet deretter en lang ball og avsluttet knallhardt i nettveggen, før han fikk uttelling med et drøyt minutt igjen til pause. Owens ble spilt frem av Glen Butterworth, og gjorde ingen feil da han satt ballen i mål til 1-0.

Det hadde vært en underholdende omgang med spill som bølget frem og tilbake, men det var ikke helt ufortjent at Marske hadde en knapp ledelse til pause. Det var ikke måte for hvor grådig jeg var ved mitt besøk til Mount Pleasant denne dagen. En av de tre Golden Goal-loddene jeg hadde kjøpt viste nemlig 44 minutter, og da jeg gikk for å hente premien i brakka på nedsiden, hadde en av damene i ledelsen ikke bare klart å rote frem en pin til min samling. I tillegg ble jeg også overrakt et par andre effekter som nøkkelring, penn etc, uten at de gikk med på å motta betaling for noe som helst…men sannelig kom jeg også for å innkassere Golden Goal-gevinsten som jeg mener var på et sted mellom £20 og £30.

Newton Aycliffe presset på for utligning etter pause, og de hadde et par gode muligheter – ikke minst ved den tidligere Hartlepool United-spilleren Zak Boagey. Hjemmelagets muligheter virket nå først og fremst å komme i form av kontringer, og det var kanskje ikke helt ufortjent da gjestene fikk sin utligning med rundt 20 minutter igjen. Vertene ropte på offside da John Campbell ble spilt gjennom, men linjemannen holdt flagget nede, og Campbell sendte ballen forbi keeper Dean og i mål til 1-1. Gjestene fikk deretter et frispark i skummel posisjon, og Dennis Knight skrudde ballen rundt muren, men keeper Dean lot seg ikke utmanøvrere. Marske hadde også selv muligheter til å score vinnermålet, men Reece Kelly headet like utenfor fra kort hold og god posisjon, og i stedet slo Newton Aycliffe tilbake idet vi gikk over på tilleggstiden.

Det var faktisk fra et Marske-frispark at Newton Aycliffe kontret etter at ballen hadde gått i muren, og etter en flott kontring var det igjen John Campbell som satt ballen i nettet og som med et sent vinnermål sørget for at det endte 1-2 foran 138 tilskuere. Hjemmemanager Carl Jarrett og hans gutter var synlig skuffet, men de hadde fortsatt et godt grep om andreplassen da de vel kun trengte én seier på sine tre siste kamper, selv om det dreide seg om vanskelige bortekamper mot Morpeth og Guisborough samt hjemmekamp mot Consett. Newton Aycliffe hadde allerede gjort sin beste sesong noensinne. Jeg valgte å la 21.35-toget kjøre uten meg, og i stedet takke ja til invitasjonen om en ‘post match pint’ på The Zetland Hotel sammen med Marske-troppen, for deretter å ta 22.43-toget.

Spillere og trenere ankom puben ganske raskt, ikke lenge etter meg, og innehaveren bød på chips til alle gjestene. Det var en trivelig time eller så i godt selskap, der flere av spillerne kom for å høre mer om mine rundreiser i den engelske fotballpyramiden. Men etter hvert var det på tide å tømme glasset og takke for meg, og både Collinson og manager Jarrett kom bort for å takke for oppmøte og ønske meg god reise videre. Deretter snek jeg meg ut og trasket de få meterne opp til stasjonen som betjenes av tog mellom Saltburn og Darlington. Klokka hadde så vidt passert 23 da jeg ankom Middlesbrough, men puben Last Orders var åpen like ved stasjonen. Derfor unnet jeg meg en siste pint der før jeg etter en lang dag spaserte tilbake til The Abingdon for å finne senga. 

English ground # 346:
Marske United v Newton Aycliffe 1-2 (1-0)
Northern League Division One
Mount Pleasant, 5 May 2016
1-0 James Owens (44)
1-1 John Campbell (70)
1-2 John Campbell (90+1)
Att: 138
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: Free (given to me by club officials – along with a Marske shirt and some other merchandise)

Next game: 06.05.2015: Campion v Huddersfield YMCA
Previous game: 04.05.2016: Swanage Town & Herston v Cranborne

More pics

Onsdag 04.05.2016: Swanage Town & Herston v Cranborne

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Frokost var ikke inkludert ved The Horseshoe Inn i Shepton Mallet, og det var da heller ingen i puben da jeg låste meg ut like før kvart på ti for å ta bussen som hadde avgang mot Castle Cary klokka 10.06. Etter å ha slept med meg bagen et lite kvarter på vei til holdeplassen litt lenger inn mot sentrum, kom South West Buses sin buss nummer 1 med Yeovil ‘i panna’ sånn noenlunde i rute. Jeg betalte £4,30 for en enkeltbillett ned til Castle Cary, og klokka hadde så vidt passert 10.30 da jeg kunne takke sjåføren og stige av på riktig holdeplass rett utenfor Castle Cary jernbanestasjon. Der hadde jeg nå en halvtimes tid på meg til å bytte til Weymouth-toget med avgang 11.04, og som planlagt benyttet jeg anledningen til å innta en frokost servert av en kar som har en serveringsvogn rett ved stasjonens inngangsparti.

Det var flaks at jeg husket fra sist gang jeg byttet tog ved dette knutepunktet at man hadde dette matutsalget der, og jeg valgte meg en ‘bacon & cheese toasted sandwich’. Etter å ha beklaget at han hadde gått tom for ‘burger-ost’ foreslo han å lage en egenkomponert variant til meg, og jeg angret ikke på at jeg ga tommelen opp til hans forslag om bacon & brie, for det var en fortreffelig frokost. Det var nesten så jeg følte for å bestille en til, men jeg hadde et tog å ta plass på, og det var snart på vei inn på perrongen. Jeg ble med så langt som til Upwey, der jeg steg av etter rett i underkant av en time. Her ble jeg stående å samtale med en koselig kar som var i ferd med å henge opp nye reklameplakater på stasjonen, og som undret seg stort over min tilstedeværelse i Upwey, hvor han mente det ikke er mange fremmede som går av.

Jeg hadde rett i overkant av tjue minutters ventetid på toget mot London Waterloo, som jeg kun skulle være med til Wareham, og jeg kunne strengt tatt byttet allerede i Dorchester, men jeg hadde vel uansett kommet på samme tog, og dette sparte meg for slitet med å slepe bagasjen til fots fra Dorchester West til Dorchester South. Denne siste togetappen tok rett i underkant av en halvtime, og etter å ha stoppet ved metropoler som Moreton og Wool, kunne jeg stige av i Wareham. Her hadde jeg 12 minutter på meg til å finne holdeplassen for buss 40 mot Swanage, som var min endelige destinasjon denne dagen.

Jeg skulle gjerne tatt museumsjernbanen Swanage Railway, men den har foreløpig sin nordlige endeholdeplass i Norden, og er ennå ikke helt tilknyttet jernbanens hovedlinjer igjen. Dette håper man å ha fått gjort tidlig i 2017, så det får forhåpentligvis bli en annen gang. Denne gang gadd jeg ikke styre mer enn nødvendig for å komme meg til Swanage, så jeg betalte mine £5 for busstransporten dit ned.

Det var da også fint nok, for fra orkesterplass i andre etasje registrerte jeg at vi etter hvert kjørte gjennom en rekke utrolig idylliske landsbyer. Flottest av de alle var Corfe Castle, som nesten fikk meg til å vurdere å hoppe av for å tilbringe litt tid der. Den pittoreske landsbyen ligger ved borgen med samme navn; en borg som etter sigende skal være en av de aller eldste eksisterende borger i England. Den skal ha vært åsted for drapet på den engelske kongen Edward the Martyr i 978, og ble noen tiår senere bygget ut av Vilhelm 1 Erobreren.

Jeg ble uansett med videre, men det spørs om jeg ikke en gang i fremtiden må sette av litt tid til besøk i Corfe Castle. Skjønt da jeg ankom Swanage etter 35 minutter på bussen, så jeg jo raskt at også dette var et usedvanlig koselig sted, til tross for at det er en nokså populær turist-destinasjon. Et besøk hos fotballklubben Swanage Town & Herston har jo lenge vært et sterkt ønske, og noen vil kanskje huske at jeg planla en visitt her på min jule- og nyttårstur, da jeg dessverre fikk beskjed et par dager i forveien om at kampen ville bli avlyst grunnet alt regnet. Flott gjort å gi meg beskjed såpass tidlig uansett, og da jeg under planleggingen av denne turen så at de hadde en ny avlysning mot bunnlaget Cranborne, forhørte jeg meg raskt om ny dato for deres siste hjemmekamp for sesongen, og bestemte meg umiddelbart for å innfinne meg da jeg fikk til svar at den skulle spilles onsdag 4. mai.

Swanage ligger helt nede på Dorset-kysten, ytterst på halvøya Isle of Purbeck, én drøy norsk mil sør for Poole (selv om de to har bukta Poole Harbour mellom seg). Det som opprinnelig var en liten fiskerlandsby, så at økonomien på 1800-tallet skjøt fart som utskipningshavn for lokale steinbrudd. Allerede i romertiden drev man utvinning av marmor i dette området, men i Viktoriatiden begynte turismen å ta over som en viktig næringsvei. Den gang var Swanage først og fremst en seaside resort som tiltrakk seg turister fra den velstående overklassen som kom for å nyte livet ved de flotte strendene. Også i dag er det disse strendene og den idylliske byen som tiltrekker seg turister, og dette har blitt den klart viktigste næringsveien i en by som med sitt umiddelbare omland har i underkant av 10 000 innbyggere.

Jeg steg av på holdeplassen rett utenfor Swanage jernbanestasjon, som for ordens skyld ble stengt for ordinær trafikk i 1972, men som altså åpnet som en del av museumsjernbanen Swanage Railway ti år senere. Jeg spaserte den korte veien til puben The White Swan, der jeg hadde betalt £40 for et dobbeltrom. Jeg ble raskt sjekket inn av det trivelige personalet, men etter å ha installert meg i overetasjen, returnerte jeg snart til puben da jeg registrerte at de hadde sin egen cider-festival med 14 forskjellige gjeste-cidere. I tillegg hadde de en fristende meny som gjorde at jeg etter en liten spasertur rundt i sentrum valgte å innta middagen der.

En porsjon lever servert med sprøstekt bacon, potetmos, erter og brun saus gikk ned på høykant, skylt ned med en lokal cider. Det er synd at en tradisjonell rett som lever har blitt så til de grader vanskelig å få tak i her i Norge (det forsvant vel med de skikkelige slakterbutikkene), men dette var den beste varianten jeg har smakt på år og dag – i hvert fall siden min kjære mormor gikk bort. En ny spasertur rundt i den usedvanlig koselige byen fikk meg til å angre på at jeg ikke hadde pakket shorts så jeg kunne ha tatt en dukkert i den engelske kanal, men jeg priset meg i hvert fall lykkelig over at jeg hadde valgt en lokal base i anledning kveldens kamp snarere enn å gå for en mer praktisk reisevei dagen etter ved å overnatte i eksempelvis Bournemouth. Jeg må innrømme at jeg kikket på nettopp det alternativet, men jeg fant vel ut at direktebussene til Bournemouth sluttet å gå før kampslutt, og det var jeg nå glad for.

Jeg bestemte meg for å returnere til området for et par dager en annen gang; kanskje i forbindelse med en sommerferie i England sammen med min mor og nevø, som de siste årene har blitt en slags tradisjon. Jeg returnerte uansett igjen til The White Swan, der jeg fikk testet ytterligere to av ciderne mens jeg skrev et par postkort som jeg fikk postet mens jeg etter hvert spaserte nordover langs stranden på vei til Day’s Park og kveldens kamp som jeg hadde sett sånn frem til. Kveldens hjemmekamp mot Cranborne var faktisk den kampen jeg skulle se da jeg ble offer for den nevnte avlysningen i januar, og i stedet endte opp med å se Berkhamsted i FA Vase. Siden den gang hadde kampen igjen blitt avlyst, og det var vel nå minst tredje forsøk på å få arrangert den.

Med en times tid til avspark ankom jeg Day’s Park, der fotballstadionet ligger tilknyttet en park med samme navn – oppkalt etter mannen som i 1925 fikk i stand fotballstadionet der, og som ti år senere donerte det til byen da han var ordfører. Flotte bilder som vitnet om en fantastisk anlegg som oste av karakter hadde gjort det til et reisemål helt i toppsjiktet på min ønskeliste, og da jeg ankom kunne jeg umiddelbart slå fast at det ikke skuffet. En kar som var i ferd med å bemanne inngangspartiet i det ene hjørnet ønsket meg hjertelig velkommen og mottok mine £3 i inngangspenger før han fulgte opp med å svare at han ikke var sikker på om det hadde blitt trykket noe kampprogram.

Mens vi sto der og samtalte kom det imidlertid snart en annen klubbrepresentant som hadde med seg kveldens kampprogram, og for 50 pence sikret jeg meg et eksemplar. Han fortalte at han hadde vurdert et større ‘bumper issue‘ i anledning sesongens siste hjemmekamp, men hadde åpenbart endt opp med et noe mer beskjedent 8-siders hefte. Etter en kort samtale med disse to var jeg såpass giret på å ta en nærmere kikk på herligheten at jeg unnskyldte meg og gikk for å ta en runde rundt anlegget som om mulig er enda mer sjarmerende enn byen det ligger i.

Day’s Park entres som sagt i det ene hjørnet, og herfra gikk jeg med klokka der jeg tok meg over kortsiden her, som utelukkende byr på hard standing. Herfra beveget jeg meg mot bortre langside, der man finner anleggets hovedtribune oppe på en liten gressvoll. Etter å ha gått opp en liten steintrapp sto jeg oppe i hjørnet på langsiden, som herfra heller nedover mot tribunen som sammen med murbyggene som flankerer den strekker seg rundt 2/3 av banens lengde. Selve tribunepartiet i midten byr på sitteplasser i form av en salig blanding av benkerader i tre, klassiske tre-stoler i svart og hvitt, og nyere grønne plastseter. Denne tribunen er i seg selv en perle, og i forkant av denne har man laglederbenkene i mur.

Etter å ha passert en tea bar i enden av tribunen kommer man etter hvert ned mot hjørnet der jeg tok meg over på bortre kortside. Der er det igjen kun hard standing, men oppe på en gressvoll sto et par små benker i mur, med inskripsjon til minne om det som sikkert har vært en trofast supporter. Over på den andre langsiden har man i denne enden en flott og klassisk tribuneseksjon som byr på terracing (altså betongavsatser for stående tilskuere) under åpen himmel. Denne strekker seg helt bort til sideveggen på et stort bygg som dominerer denne langsiden totalt, og som er med å gjøre Day’s Park til noe for seg selv.

Den nederste delen av dette store bygget er nok ikke det vakreste jeg har sett, der det med sitt bølgeblikk-kledde ytre minner mest om et slitent gammelt lagerbygg. Partiet nærmere inngangspartiet er imidlertid av hvit mur, og huser blant annet klubbhuset med sin bar (som foreløpig var stengt). Garderobene ligger oppe i andre etasje, og før kamp må spillerne derfor ta seg ned en utvendig trapp – noe som unektelig også er temmelig originalt. For å ta meg forbi dette bygget måtte jeg forsere en seksjon der jeg faktisk måtte ta meg ut på banen for deretter å gå inn igjen i en ‘tunnel’ som gikk under denne nevnte trappa, men slik kom jeg meg tilbake til inngangspartiet.

Klubben ble i 1898 stiftet under navnet Swanage Albion, og spilte under dette navnet frem til de i 1920-årene markerte at de flyttet inn på Day’s park ved å ta navnet Swanage Town. Etter å ha spilt i Dorset Senior League var de i 1957 med å stifte Dorset Combination (som i dag er Dorset Premier League). Der ble de denne ligaens første mester, og etter å ha fulgt opp med en andreplass, vant de tre nye ligatitler på rad, slik at de sto med fire titler og en 2. plass i ligaens fem første sesonger. Dette ble også fulgt opp med en ny andreplass, så det er trygt å si at de var en dominerende kraft i denne ligaens første år. I 1966 slo Swanage Town seg sammen med den lokale liga-rivalen Herston Rovers, og dagens Swanage Town & Herston var en realitet.

I 1976 var klubben en av de som ble valgt ut til å være med i Western Leagues nye Division One, og etter et par tunge sesonger begynte de snart å hevde seg på øvre halvdel. I 1987 vant de Division One og rykket dermed opp i Western League Premier Division, men etter tre sesonger i den divisjonen ble de flyttet sidelengs over til Wessex League, etter å ha tatt avskjed med Western League ved å vinne Dorset Senior Cup for første (og hittil eneste) gang i 1990. I Wessex League debuterte de med å ta andreplassen våren 1991, og det er da også deres beste ligainnsats. Utover i 1990-årene gikk det imidlertid tyngre, og i 1996 rykket de ned igjen i Dorset Combination. Etter fire sesonger returnerte de til Wessex League, men ble kun to sesonger før det i 2003 igjen ble sisteplass og nedrykk tilbake til ligaen som nå var i ferd med å bytte navn til Dorset Premier League.

Der spiller de fortsatt, og tabellen bekreftet at Shaftesbury Town allerede hadde vunnet ligaen, og de var i ferd med å tilbys opprykk til Wessex League Division One. Kveldens hjemmelag la før kampen beslag på 7. plassen, mens gjestende Cranborne var desidert tabelljumbo med den håpløse statistikken 1-0-30 og altså kun tre poeng hele sesongen. Siden jeg først var inne på opprykk til Wessex League, vil jeg absolutt mene at også Swanage Town & Herston ville være et klart tilskudd til den ligaen (i stedet for å måtte ty til å hente opp disse hersens reservelagene, slik nå også Wessex League denne sommeren tydeligvis vil gjøre med Weymouth-reservene), men da jeg igjen startet en lengre samtale med karen ved inngangspartiet, hevdet han at de er svært tilfreds med tilværelsen i Dorset Premier League, og ikke har noen planer om å på nytt ta steget opp.

Det var åpenbart at denne klubbrepresentanten var like oppgitt over den moderne toppfotballen som undertegnede, og siden klubbhusets bar foreløpig ikke var åpen, ble jeg stående der og samtale med ham nesten frem til avspark. Innen den tid hadde han også klart å rote frem en pin til min samling, som han nektet å motta betaling for. En annen interessant ting med denne kampen var at jeg så frem til å ta en kikk på hjemmelagets spiss Graeme Rose, som var i medias søkelys da jeg planla et besøk her i januar. Før jul hadde han nemlig faktisk tangert en Guiness-rekord (fra japansk J League) ved å score hat-trick i fire kamper på rad. Etter en avlysning var det nettopp i hjemmekampen mot Cranborne at han kunne ta rekorden alene den 9. juni, men den ble altså avlyst, og det ble ikke noe femte strake hat-trick og verdensrekord.

Man kan jo spørre seg om det kunne sett noe annerledes ut dersom bunnlaget Cranborne hadde vært motstander i den femte kampen, for etter at spillerne hadde tatt seg ned trappene fra garderoben og jeg hadde tatt oppstilling på bortre langside, var det nettopp Graeme Rose som åpnet scoringsballet i kampens 12. minutt. 25 minutter var spilt da kaptein Sam Beale doblet ledelsen og sørget for at det sto 2-0 til pause. Det kunne vært mer, men Cranborne holdt i perioder overraskende god stand for et lag som til de grader har vært kasteball denne sesongen. De skapte til og med et par sjanser, men hadde stort sett nok med å forsvare seg.

Ti minutter ut i andre omgang sto det 3-0 da Sam Beale satt inn sitt andre mål for kvelden, men snaut ti minutter senere fikk Cranborne også nettkjenning da Graham Antell fant nettmaskene til stor jubel for de gule og svarte. Med et kvarter igjen av ordinær tid syntes det klart at gjestene begynte å gå tom for krefter, og Sam Beale fullførte snart sitt hat-trick da han satt inn 4-1. Ti minutter før slutt slo også Rose til igjen og scoret sitt andre, og det gikk ikke lang tid før også han fikk sitt hat-trick da han fastsatte sluttresultatet til 6-1. Dermed endte det til slutt med en overbevisende seier for hjemmelaget. Det var bare litt synd at jeg kun talte 32 tilskuere (i tillegg til de åpenbare klubbrepresentantene), for jeg skulle gjerne sett Swanage-folket sette mer pris på sin lokale fotballklubb og deres fantastiske hjemmebane.

Noen av de fremmøtte tok i likhet med undertegnede nå turen innom klubbhusets bar, som var overraskende stor og koselig. Jeg benyttet anledningen til å slå av en prat med en av Cranborne-lederne, og ut fra det jeg så av de i første omgang der de tross alt hang sånn noenlunde med, kunne jeg vanskelig se for meg at de hadde blitt smadret med stygge sifre hver eneste uke, men mistenkte at de må ha hatt noen kamper der de har gått på knepne tap. Han måtte dog innrømme at de stort sett har vært offer for stortap, og pekte bare på målforskjellen som etter kveldens kamp var lite lystige -134. I og med at de er soleklar tabelljumbo sto de også i fare for nedrykk til Dorset Senior League, men han satt sin litt til at de denne sesongen vil bli benådet, slik det har versert rykter om.

Mens spillerne fikk slå seg løs med flytende føde fra baren, var det tydelig at ryktene om en langveisfarende groundhopper fra Norge hadde nådd de, for flere kom bort for å forsikre seg om at jeg hadde trivdes på mitt besøk og for å forhøre seg om hva jeg syntes om kampen og kvaliteten på spillet. De oppfordret meg også til forsyne meg med godsaker fra matfatene som var satt frem for spillerne, og jeg koste meg en stund i godt selskap før det var på tide å tømme glasset og spasere tilbake til The White Swan. Noen ganger opplever man å besøke en fotballklubb som man faller litt ekstra for, og Swanage Town & Herston var for meg en av disse.

Jeg hadde storkost meg både i Swanage generelt og ved Day’s Park, og etter å ha takket for meg var jeg snart tilbake på The White Swan. Jeg hadde en tidlig start dagen etter, men unnet meg et par glass før jeg trakk meg tilbake og fant senga med mange inntrykk å fordøye. Jeg hadde funnet nok en favoritt-destinasjon i England, og jeg slo fast at da jeg trodde Weymouth var Dorset-kystens perle, var det før jeg besøkte Swanage og Isle of Purbeck. En visitt til Swanage og Day’s Park kan anbefales på det sterkeste, og for meg var det i konkurranse med walisiske Treharris kanskje denne turens absolutte høydepunkt.

English ground # 345:
Swanage Town & Herston v Cranborne 6-1 (2-0)
Dorset Premier League
Day’s Park, 4 May 2016
1-0 Graeme Rose (12)
2-0 Sam Beale (26)
3-0 Sam Beale (56)
3-1 Graham Antell (65)
4-1 Sam Beale (77)
5-1 Graeme Rose (81)
6-1 Graeme Rose (83)
Att: 32 (h/c)
Admission: £3
Programme: 50p
Pin badge: Free (given to me by club official)

Next game: 05.05.2016: Marske United v Newton Aycliffe
Previous game: 03.05.2016: Shepton Mallet v Cadbury Heath

More pics

Tirsdag 03.05.2016: Shepton Mallet v Cadbury Heath

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter å ha hatt East Croydon som base i tre netter, var det på tide å bryte opp og starte den nokså lange reisen vestover mot Somerset og Shepton Mallet. Jeg valgte å ta tog via Redhill og Reading, da det ikke bare var raskere, men også betød at jeg slapp å bruke tid og penger på å krysse London. Jeg forlot East Croydon med 10.57-toget, og etter en kort første etappe ned til Redhill kunne jeg unnagjøre et raskt togbytte der før den drøyt times lange andre etappen opp til Reading. Der foretok jeg et nytt raskt togbytte og hoppet på et av GWR-togene på vei vestover. Jeg ble med så langt som til Bath, der jeg steg av ved jernbanestasjonen Bath Spa og tok meg over til bussterminalen et steinkast unna. Siste etappe skulle nemlig foregå med buss.

Buss 174 går i rute mellom Bath og Wells, og det var denne som skulle frakte meg ned til Shepton Mallet. Jeg hadde siktet meg inn på bussen med avgang klokka 13.45, og betalte £5,50 for turen ned til Shepton Mallet, som tar en times tid. Like etter at vi hadde sveipet nedom sentrum av Shepton Mallet, steg jeg av like ved puben The Horseshoe Inn i byens nordvestlige utkant. Klokka viste ti på to, og jeg gikk for å sjekke inn ved puben der jeg hadde betalt £37 for overnatting, men det var liten aktivitet å spore. Etter å ha forsøkt å ringe det oppgitte telefonnummeret uten suksess, ble jeg oppringt av en kar som sa at han skulle sende noen for å åpne for meg. Mens jeg hadde ham på tråden kom det en kar kjørende som kunne få låst meg inn etter å ha beklaget at jeg hadde måttet vente.

Da jeg først var innenfor, forklarte han at de ikke åpner puben før klokka 17.30 fordi ‘det er få som går ut her i byen’, men jeg fikk raskt sjekket inn, og ble gitt en innføring i kodelåsene på de forskjellige dørene før jeg snart spaserte en tur inn i sentrum. Shepton Mallet er en by med drøyt 10 000 innbyggere som ligger i grevskapet Somerset – snaut tre norske mil sør for Bristol. Elven Sheppey renner gjennom den lille byen som ligger ved åsene sør i de såkalte Mendip Hills. Her var ullhandelen tidligere den viktigste næringsveien, men dette avtok utover 1700-tallet og ble etter hvert erstattet av bryggerinæringen. Ikke minst er Shepton Mallet fortsatt et senter for cider-produksjon, og jeg hadde nå planer om å smake på noen av de lokale godsakene. Derfor tuslet jeg i det noe bakkete terrenget inn mot sentrum for å finne en åpen pub hvor jeg kunne innta en tidlig middag.

Midt i det koselige lille sentrum fant jeg The Swan Inn, og der ble jeg fristet til å bestille en porsjon faggots. Kroverten måtte beklage at han ikke hadde mer mushy peas, men retten ble i stedet servert med vanlige erter og pommes frites, og falt godt i smak der den ble skylt ned med en pint av en lokal cider jeg dessverre ikke er i stand til å huske navnet på. Etter å ha satt til livs disse herlighetene, tuslet jeg litt rundt og kikket i sentrum før jeg sakte beveget meg utover mot kveldens kamparena vest i byen. Jeg hadde alt annet enn dårlig tid, og da jeg kom til puben King William Inn unnet jeg meg en pitstop der. Ikke bare hadde den et flott navn, men det er så vidt jeg kunne skjønne også den nærmeste puben til The Playing Fields, og etter at vertinnen hadde tilbudt meg passordet til deres WiFi slo jeg meg ned der for å gjøre kål på en pint med Thatchers Gold før jeg tok fatt på de siste par hundre meterne.

Med rundt halvannen time til avspark ankom jeg The Playing Fields, som noen av de lokale tydeligvis bare kaller ‘West Shepton’, da et skilt på utsiden vitner om at det fulle navnet er West Shepton Playing Fields. Da karen i inngangspartiet ikke var helt klar ennå, bød han meg ta en kikk rundt banen mens han gjorde seg klar til å åpne. Jeg lot meg selvsagt ikke be to ganger, og konstaterte sporenstreks at har skjedd saker og ting her de siste årene, der jeg beveget meg mot klokka. I hvert fall sammenlignet med bilder jeg hadde sett. Man kommer inn på den ene kortsiden, der et tidligere steingjerde nå har blitt erstattet av et noe mindre sjarmerende men langt mer praktisk og moderne metallgjerde, og bak mål på denne kortsiden har man også fått satt opp en liten moderne prefabrikert tribune som byr på sitteplass til 40-50 tilskuere.

Jeg er nok heller ikke den eneste som husker bilder av de svært originale ‘tribunene’ man for få år siden hadde på bortre langside, der man rett og slett hadde et par ‘trailer-vogner’ som hadde blitt delt i to og ga tak over hodet til stående tilskuere. Disse er nå borte, og har blitt erstattet av en ny tribune i mur, som står midt på langsiden og har noen få seter i tillegg til ståplasser. ‘The Tony Wolff Pavilion’ er navnet om man skal tro skiltet oppe i tribunens forkant, og den er langt triveligere enn en anonym prefabrikert variant som man tross alt kunne ha gått for. Utenom tribunene er det selvsagt såkalt hard standing, og det er det også på bortre kortside, der man dog har en enorm hekk som rammer inn anlegget i denne enden.

Anleggets virkelige perle er dog hovedtribunen som står midt på nærmeste langside, med laglederbenkene på hver sin side i forkant. Denne gamle tre-tribunen har nå fått et nytt ytre lag med blikk-plater, og benkeradene i tre har de siste årene blitt byttet ut med plastseter i klubbens svarte og hvite farger. Likevel tar den seg svært godt ut til tross for disse ‘utbedringene’, og den er nok medvirkende til at anlegget muligens virker noe eldre enn det faktisk er. Tribunen i seg selv er da opprinnelig også en god del eldre, for daværende Shepton Mallet Town begynte ikke å spille på The Playing Fields før i 1956, og tribunen gjorde da nytte på Victoria Park; den tidligere hjemmebanen til den lokale rivalen Street. Da sistnevnte flyttet til Tannery Field i siste halvdel av 1960-årene, valgte folket her å overta tribunen og flytte den til Shepton Mallet. Det var også en andre tre-tribune der som man vurderte å overta, men den var dessverre for skjør til å la seg flytte.

The Playing Fields er et idyllisk stadion, av typen man kanskje må være non league entusiast for å sette pris på, og undertegnede likte seg i hvert fall umiddelbart der. Og det til tross for de nevnte ‘utbedringene’, som ofte blir gjort på en måte som totalt raderer ut anleggets sjel og karakter i moderniseringsprosessen, men her har det blitt gjort på en svært sympatisk måte som gjør at anlegget likevel har beholdt mye av sin karakter. Med fullført runde gikk jeg nå for å betale mine £6 for entré og ytterligere £1 for et kampprogram som viste seg å ha en god del interessant stoff. Deretter var det bare å innta klubbhuset, som ligger øverst på nærmeste langside, nesten helt oppe ved inngangspartiet – eller mellom dette og hovedtribunen, om man vil. Med en pint Thatchers Gold til £3,30 satt jeg meg ned og gransket kampprogrammet.

Da forgjengeren Shepton Mallet Town i 1986 så seg nødt til å legge ned driften, var det etter ti sesonger i Western League; hvorav seks av de i Premier Division. De hadde vært et av lagene som i 1976 fikk være med i Western Leagues nye Division One, og det var for øvrig i forbindelse med dette at man fikk installert flomlys. De debuterte med en 2. plass, som var nok til å rykke opp i Premier Division i sin første sesong. Etter to sesonger rykket de ned, men var tilbake igjen etter tre nye år i Division One, og ble deretter i Premier Division frem til det var kroken på døra i 1986. Den nye klubben ble raskt stiftet som Shepton Mallet AFC, og tok det tidligere reservelagets plass i Somerset Senior League Division Two.

Allerede i 1989 hadde klubben spilt seg opp i denne ligaens Premier Division, men måtte vente til 2001 før de kunne rykke opp i Western League Division One etter å ha vunnet ligatittelen. De slet i mange sesonger tungt i bunnen av ligaen, og var ved minst en anledning avhengig av benådning for å unngå nedrykk. Men plutselig kom noen sesonger med bedring, og 2. plassen våren 2014 var nok til å rykke opp i Western League Premier Division. Der debuterte de forrige sesong med en 9. plass, og det er også bedre enn forgjengerens bestenotering (to ganger 11. plass) da de befant seg i denne ligaen. Det var de nå i ferd med å kopiere, for til tross for å ha fått et poengtrekk på 9 poeng, var det allerede klart at Shepton Mallet ville ende på 9. eller 10. plass, så de virker i ferd med å etablere seg i divisjonen.

For de som har fulgt med litt, er det ikke spesielt overraskende at tabellen vitnet om at Odd Down (Bath) allerede hadde vunnet Western League. Imidlertid hadde de mistet opprykket da deres hjemmebane ikke hadde oppfylt kravene for step 4, og opprykket gikk derfor i stedet til Barnstaple Town som allerede var ferdigspilt i ligaen og hadde endt på 2. plassen. Shepton Mallett lå på en 10. plass etter sitt poengtrekk; ett poeng bak Gillingham Town, og de to skulle møtes til sesongavslutning senere denne uken. Kveldens gjester var Cadbury Heath, som spilte sin siste kamp for sesongen, og ville ende på 12. plass uavhengig av kamputfallet denne kvelden. Det er tilsvarende som forrige sesong, og inne i baren snakket jeg litt med en representant for bortelaget som sa seg nokså fornøyd med sesongen.

Det var også tilfelle for hjemmelaget, hvis representanter i baren uttrykte tilfredshet over at de virker å ha etablert seg i divisjonen, og var behjelpelige med å bistå en langveisfarende fotball-turist med å spore opp de to lags lagoppstillinger, siden de ikke blir hengt opp til allmenn skue her. De virket også fornøyde med at jeg ga uttrykk for å like deres lille stadion og måten de på sympatisk vis har foretatt oppgraderinger. På direkte spørsmål om hvorvidt det vil kunne være aktuelt å søke seg opp til step 4 i de kommende sesonger, trakk de litt på det før de ikke overraskende hevdet at de egentlig er fornøyd med tingenes tilstand der de nå befinner seg, og at det for øyeblikket ikke er noe tema, men at de vil vurdere det dersom det skulle bli aktuelt og føles naturlig. Men en av de la til at han anså det som lite sannsynlig, og det var ikke minst godt å høre at de i hvert fall ikke har til hensikt å satse hals over hode.

Shepton Mallet sto med sju strake kamper uten tap (5-2-0), men hadde nå hatt en ti dagers spillepause siden de spilte 0-0 borte i lokalderbyet mot Street. På de siste fem kampene hadde de kun sluppet inn ett eneste mål, og det hadde kommet fra straffemerket, så det virket som om vertene hadde kontroll på det defensive for tiden. Gjestene fra Cadbury Heath hadde noe mindre imponerende 2-1-5 på sine siste åtte kamper, men kom fra en imponerende 4-1-seier hjemme mot topplaget Brislington. Det var vel ikke all verden som sto på spill denne kvelden, men jeg gledet meg likevel der klokka tikket mot avspark klokka 19.30, og hjemmemanager Andy Jones’ utvalgte inntok banen i sine svarte og hvite striper sammen med gjestene i sine røde kostymer.

Allerede tidlig så man signaler på at dette ikke ville bli noen sjanse-bonanza, og gjestenes George Boon sitt skudd utenfor var det nærmeste man hadde kommet en målsjanse da hjemmelagets Ben Lacey stjal ballen fra en Cadbury Heath-spiller i det 25. minutt. Lacey avanserte inn i feltet og klarte å plassere ballen mellom keeper Tom Drewitt og den nærmeste stolpen. 1-0! Drewitt var på pletten like etter da han hamlet opp med en corner som nesten seilet rett inn i mål oppunder tverrliggeren. Det skal være usagt om det var to defensive enheter som hadde god kontroll på saker og ting, eller om det var de offensive som manglet kvalitetene for å finne ut av og skape problemer for de nevnte forsvarerne, men det var i det hele tatt sjansefattig, uten at det av den grunn var kjedelig. Like før pause ble Kailin Gould glimrende spilt gjennom av Tyson Pollard, men da han først fikk denne sjansen, misbrukte han den ved å avslutte utenfor. En sjelden misforståelse i hjemmeforsvaret ga Craig Parson muligheten, men Dave Thorne kom til unnsetning med en utsøkt takling.

Dermed sto det 1-0 ved pause, og noen av de 75 tilskuerne valgte som meg å oppsøke baren for å benytte pausen til å få påfyll i glasset og en liten prat med noen andre fremmøtte. Noen av de uttrykte håp om mer underholdning og sjanser i andre omgang, men majoriteten var uansett fornøyd med ledelse for hjemmelaget. Et unntak var Cadbury Heath-karen jeg tidligere hadde vekslet noen ord med, og jeg samtalte litt mer med ham. Samtalen dreide av en eller annen grunn inn på Chard Town, som var med i tittelkampen i divisjonen under, og som kunne sikre seg Division One-tittelen noen dager senere, men som har fått beskjed om at de uansett ikke vil kunne rykke opp på grunn av den vanvittige hellingen på deres hjemmebane. Han kunne i det minste bekrefte det jeg allerede hadde hørt, at FA etter å i lengre tid har truet med å kaste Chard ut av Western League grunnet dette, nå har besluttet å gi de enda en sesongs utsettelse slik at de heldigvis også får spille Western League-fotball på Zembard Lane i 2016/17.

Kanskje hadde Heath-manager Andy Black tordnet i garderoben, for hans gutter hevet seg litt etter pausen og skapte på kort tid mer enn de hadde gjort i hele første omgang. Kristian Lee skjøt like utenfor, mens Matt Huxley headet like utenfor krysset. Gould og Lacey kunne dog doblet ledelsen for vertene, men ble stoppet av keeper Drewitt. Jeg sto likevel med en liten følelse av at vertene gikk mot sin åttende kamp på rad uten tap da Cadbury Heath plutselig slo tilbake. Timen var passert da Mallet-keeper Jamie Rothwell måtte i aksjon på en avslutning fra Matt Huxley, men hans gode redning var nesten bortkastet da et svakt utspill gikk rett til Kristian Lee som burde gjort bedre enn å sette ballen utenfor. Huxley fikk dog omsider sin scoring, etter godt forarbeid av den gode Jamie Horgan på høyrekanten. Hans innlegg inn i feltet ble ekspedert i mål av Huxley, som med det utlignet til 1-1.

Hjemmelaget kjempet for å gjeninnta ledelsen, og Kailin Gould hadde to gode muligheter – den ene av de noe bortimot en 100%-sjanse som ble brent på uforklarlig vis før han tvang frem en god redning fra keeper Drewitt. Fra den påfølgende corneren headet Dale Peckham på mål, og gjestene ble kun reddet av at en forsvarer sto inne på streken og fikk blokkert. Både Gould og Lacey hadde en mulighet til å avgjøre helt på tampen, men da dommeren omsider blåste av var det med 1-1 og poengdeling som resultat. Det var det kanskje ikke alle verden å si på, selv om Shepton Mallet lenge virket å ha et lite initiativ og nok var bedre sett under ett. Mens noen av de fremmøtte sporenstreks forlot åstedet, unnet jeg meg en siste pint i klubbhusets bar.

Der ventet mer koselig samtale med representanter for begge lag, og etter at spillerne hadde raidet matfatene som ble satt frem til de, fikk jeg beskjed om at det bare var å forsyne seg. Karen som sto bak baren måtte beklage at de ennå ikke hadde pins i sitt sortiment av suvenirer og effekter, men spådde at det kanskje ville bli en realitet neste sesong. Etter en prat med ham og flere andre var det etter hvert på tide å tømme glasset og takke for meg, og jeg spaserte snart oppover mot mitt krypinn for natten. Der var det fortsatt servering da jeg ankom, og for høflighets skyld stakk jeg snuta innom for en aller siste pint før jeg tok kvelden og trakk meg tilbake til mitt rom ovenpå.

English ground # 344:
Shepton Mallet v Cadbury Heath 1-1 (1-0)
Western League Premier Division
West Shepton Playing Fields, 3 May 2016
1-0 Ben Lacey (25)
1-1 Matt Huxley (62)
Att: 75
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 04.05.2016: Swanage Town & Herston v Cranborne
Previous game: 02.05.2016: APM Contrast v Sutton Athletic

More pics

Mandag 02.05.2016: APM Contrast v Sutton Athletic

Siden det var Bank Holiday Monday, åpnet heller ikke Porter & Sorter denne dagen for matservering før jeg måtte av sted med toget, og derfor måtte jeg igjen nøye meg med smørbrød fra WHSmith-sjappa på East Croydon stasjon før jeg satt meg på 11.46-toget som skulle frakte meg den første etappen ned til Redhill. Der foretok jeg dagens første togbytte, og etter å ha krysset grensen over til Kent, sto et nytt togbytte for tur i Tonbridge. Derfra gikk siste etappe gjennom Kent-landskapet til Aylesford, og ti over halv to kunne jeg stige av der etter snaut to timer på reisefot.

Jeg hadde aldri vært i tvil om hvor jeg skulle denne dagen, etter at jeg tidlig blinket meg ut det som skulle vise seg å bli tidenes siste hjemmekamp for APM Contrast. Jeg har i lengre tid ønsket meg til deres hjemmebane, Cobdown, med sin fantastiske gamle hovedtribune i tre, og ryktene hevdet at den nå sto i umiddelbar fare. Det eneste man syntes å være enige om, var at det ville skje store ting ved Cobdown i sommer, men mens noen hevdet at tribunen ville bevares men at klubben ville flytte til en bane ved siden av, var det andre som mente at tribunen ville bygges om eller erstattes fullstendig, mens andre igjen påsto at alt skulle jevnes med jorden for å bygge et nytt og moderne kompleks helt fra bunnen. Uansett var det bare å kjenne sin besøkelsestid og innfinne seg for å selv finne ut av dette.

Aylesford er en landsby som altså ligger i Kent; 6-7 kilometer nordvest for Maidstone. Den har rundt 5 000 innbyggere, og mistet så sent som i fjor sin hjørnesteinsbedrift som hadde en forbindelse med klubben jeg nå skulle besøke. APM står for Aylesford Paper Mills, og det var på folkemunne navnet på bedriften Aylesford Newsprint, som var Europas største gjenvinningsanlegg for papir og produsent av papir til avisindustrien. Landsbyen ligger idyllisk til ved elven Medway, men jeg gikk aldri inn i dens etter sigende koselige sentrum der man også finner det gamle klosteret Aylesford Priory. I stedet gikk jeg i motsatt retning fra stasjonen og krysset over motorveien M20, og fra broen over motorveien kunne jeg se det store anlegget til Aylesford Paper Mills, før jeg fikk Cobdown på min høyre hånd. Jeg måtte imidlertid gå litt lenger for å komme til inngangspartiet som foreløpig ikke var bemannet.

Cobdown er da også så åpen at det ikke er enkelt å ha et inngangsparti ved inngangen fordi det er så mange veier inn, og derfor nøyde man seg etter hvert med å sette opp et bord nede ved ‘hovedbanen’ der kampen skulle spilles. Men det er å foregripe begivenhetenes gang, for først måtte jeg selvsagt ta en rask kikk på den flotte tribunen, som er det eneste som finnes av tilskuerfasiliteter her. Men du verden for en herlig tribune! Anlegget skal ha vært åpnet i 1919, samtidig som klubben ble stiftet, og kanskje er det naturlig å tenke seg at det den gang var som et slags bedriftslag for Aylesford Paper Mills, siden det også var det opprinnelige navnet på klubben. Tribunen står på den ene langsiden, byr på benkerader i tre, og entres via trapper på sidene. Eller rundt banen står tilskuerne på bar bakke, rett på gresset, men denne tribunen er så flott at jeg likevel likte meg her fra første sekund.

Der jeg hadde kommet inn fra hovedveien på utsiden, bet jeg meg først merke i et skilt som vitnet om at Ebbsfleet United har en treningsbane på en tilstøtende bane på utsiden av Cobdown-anlegget, hvis fulle navn (så lenge det varer) er Cobdown Sports & Social Club. Deretter kom jeg inn mellom to bygg, hvorav det til venstre for meg viste seg å huse anleggets ‘social club’. Dette driftes uavhengig av klubben, og i baren der inne hadde de for øvrig en skikkelig meny som jeg snart skulle benytte meg av. Bygget til høyre for meg huset garderober og den slags, og det var nedover forbi dette bygget at selve hovedbanen lå. I anleggets sørlige del, foran stedets ‘social club’, var det flere mindre baner, men nå satt jeg kursen mot baren der for å unne meg en pint.

Der fikk jeg snart selskap av groundhopper Stephen Jackson, og mens han bestilte seg mat, gikk jeg for å hente et eksemplar av dagens kampprogram da jeg registrerte at man hadde åpnet ‘sjappa’ nede ved hovedbanen. Fra fyren som satt ved bordet der fikk jeg byttet £1 mot et program, og valgte samtidig å betale for et eksemplar til Stephen. Da han lovet å huske meg, lot jeg meg i tillegg overtale til å betale meg inn med £4 før jeg returnerte til baren for å selv bestille meg noe mat. Jeg betalte £8,95 for en Gourmet Chili Cheese Burger, men det var da også en skikkelig burger av typen som man får servert på puber og restauranter, servert med ekstra salat og pommes frites. Det dro seg raskt mot avspark, så det var bare å gafle i seg.

Hjemmelaget ble som nevnt stiftet i 1919 under navnet Aylesford Paper Mills, og spilte i Kent League i perioden 1928-1951, og senere i London League. Mot slutten av 1960-årene hadde klubben havnet i så store problemer at man så seg tvunget til å legge ned driften, før man i 1974 startet opp igjen i Kent County League. På midten av 1980-årene ble man tatt over av et selskap som endret klubbnavnet til Reeds International, og selv om det heldigvis var en kortvarig affære, skulle det dessverre ikke være siste gang man endret navn til diverse sponsornavn. I 2003 tok de navnet APM Mears, før de etter en enkelt sesong som ‘kun’ APM tok dagens navn i 2011. Programmet vitnet om at de sponses av et entreprenørfirma med navnet Contrast, og det er vel dette som har vært opphavet til klubbens nåværende navn. Det var også under dette navnet at de våren 2015 sikret seg opprykk til Kent Invicta League.

Kent Invicta League blir før neste sesong slått sammen med (eller ‘spist opp’ av) Southern Counties East League og vil i tiden fremover utgjøre sistnevntes Division One, men det er ikke det eneste som endres for Cobdown og APM Contrast. Jeg hadde utenfor sett skilt med navnet ‘K Sports’, og programmet bekreftet også at dette etter sesongslutt vil bli det nye navnet på Cobdown, mens fotballklubben samtidig vil få navnet K Sports FC. Jeg kan bare gjette på at bokstaven K i dette usjarmerende navnet står for ‘Kent’, men det kan være jeg tar feil. Det var flere andre groundhoppere som også hadde tatt turen for å benytte siste mulighet til å besøke Cobdown før sommerens endringer, og samtlige vi snakket med måtte hoderystende innrømme at de hadde lite til over for det nye navnet som klubbledelsen åpenbart var svært stolte av og som de i programform skrøt av og hevdet det var det eneste riktige i deres fremtidsplaner for klubben.

Bearstead hadde allerede sikret seg tittelen som tidenes siste vinner av Kent Invicta League, og Sheppey United hadde tatt andreplassen. Også Glebe på tredjeplass var ferdigspilt, men dagens gjester på Cobdown var Sutton Athletic (fra Sutton-at-Hone nær Dartford), og de kunne med seier ta tredjeplassen. APM Contrast kunne i beste fall kjempe om femteplassen, som tross alt vil være en god sesong for dem, med da måtte de vinne. De lå to poeng bak ferdigspilte Lydd Town som før dagens kamper la beslag på den femteplassen; og ett poeng bak Bridon Ropes som også var i sving denne dagen. Jeg fikk kastet i meg resten av burgeren og lot de resterende frityr-potetene ligge igjen da jeg så at lagene entret banen, og ilte ned for å ta oppstilling på bortre langside med flott utsikt mot den fantastiske tribunen.

Sutton Athletic hadde mye ball i innledningen, og ropte snart på straffespark, men dommeren lot seg ikke imponere da fallet nok ble litt for teatralsk, og i stedet kontret hjemmelaget. Det var starten på en liten periode med intenst press fra vertene, men Sutton-forsvaret fikk omsider headet unna og klarert. Etter ti minutter tok likevel APM ledelsen da Gabriel Blaise stormet nedover høyrekanten og sendte ballen i bue over keeperen og i mål i det bortre krysset. 1-0, men man kan jo undre seg over hvorvidt det var ment som et innlegg eller om det var en fantastisk avslutning. Blaise selv vil nok kanskje helst hevde det siste.

Det sa min sidemann seg enig i, og han viste seg faktisk å være målscorerens far. Vertene hadde uansett initiativet og kom til flere farligheter, der spesielt vinden holdt på å utmanøvrere Sutton-keeper Dean James ved et par anledninger. Sutton kunne og burde ha utlignet rett før pause, men headingen gikk rett på APM-keeper Ryan Chandler. APM fikk omgangens siste sjanse da et skummelt frispark inn i feltet ble styrt like utenfor målet, og dermed var det på stillingen 1-0 at de to lagene gikk i garderoben for en velfortjent pause. Selv valgte jeg i likhet med majoriteten av de andre groundhopperne å ikke ta bryet med å spasere tilbake til ‘klubbhuset’ for en pint, men oppsøkte i stedet en klubbrepresentant for å forhøre meg litt om tingenes tilstand og kanskje få et klarere svar på hva som faktisk skal skje her i sommer.

Han beklaget at han akkurat hadde solgt sin siste pin til en groundhopper, men opplyste meg gladelig om de forestående ‘utbedringene’. Først og fremst kunne han i det minste fastslå at den flotte tribunen ikke skal rives, og han bekreftet at den faktisk er fredet. Dessverre hindrer ikke denne fredningen dem i å rive ut innmaten og erstatte den med metall, og som Stephen Jackson som nå kom til i samtalen senere poengterte ganske så korrekt: ‘Det blir vel egentlig bare som en moderne, prefabrikert tribune inne i rammeverket til den klassiske tre-tribunen?’. Klubbrepresentanten fortsatte dog med å fortelle at banen for øvrig også skal heves to fot for å få bukt med flomproblemer som man til tider har slitt med, og at den skal gjerdes inn. Banen mellom hovedbanen og ‘klubbhuset’ skal bli landhockey-bane, og man vil få bedre kontroll med folk som nå kan komme og gå fritt ved å ta seg inn via et utall steder langs det store omkringliggende grøntområdet.

Temmelig tilbaketrukket på bortre langside ligger et eldre lite trebygg som jeg sammen med en liten gruppe groundhoppere hadde diskutert hva hadde blitt brukt til. Noen tippet at det var tidligere garderober, mens andre av oss satset på en gammel cricket-paviljong, til tross for at det ikke lenger var spor å se etter noen cricketbane. Det viste seg likevel å være sistnevnte, men det er nå en stund siden cricketklubben flyttet herfra. Jeg ble mer og mer glad for at jeg fikk denne aller siste muligheten til å besøke Cobdown denne dagen, for K Sports vil nok virkelig ikke bli det samme når 2016/17-sesongen starter.

Bortekeeper James forærte hjemmelaget en gyllen mulighet til å øke ledelsen da han tidlig i andre omgang mistet et innlegg inn i feltet, men han ble ikke straffet. Og da APM var farlig frempå igjen med en heading fra et hjørnespark, ble han reddet av en forsvarer som sto på streken. Sutton hadde på sin side en god mulighet etter et langt innkast, men etter å ha vendt bort en forsvarer fikk angriperen ikke ordentlig klem på avslutningen som ble greit reddet av APM-keeperen. Hjemmelaget hadde også muligheter i form av et frispark i skummel posisjon og et flott raid av målscorer Blaise på høyrevingen, men frisparket gikk like over, mens ingen nådde frem på innlegget fra Blaise. APM slapp imidlertid å angre, for til tross for et par siste Sutton-muligheter klarte de å ri i land 1-0-seieren.

I og med at det var siste kamp på Cobdown før de store omveltningene, var det ikke overraskende en del groundhoppere til stede, som imidlertid forlot åstedet nokså umiddelbart etter kampslutt. En av disse er en kar fra Leicester som hadde foretatt en manuell telling av de fremmøtte i første omgang. Da jeg gjorde tilsvarende i løpet av andre omgang hadde antallet skuelystne økt betraktelig, slik at jeg talte 88 personer (og to hunder). Til syvende og sist opererte man til slutt med et tilskuertall på 66, og det var mye nærmere Leicester-karens resultat. Og som en poengterte; det er vel egentlig uinteressant hvor mange som kommer snikende for å se gratis i andre omgang og som dermed ikke har sett hele kampen.

Selv hadde jeg siktet meg inn på 17.20-toget fra Aylesford, og takket snart for meg og ønsket lykke til med sommerens arbeid – med (muligens en smule naive) forhåpninger om at de tross alt vil bli foretatt på et noenlunde sympatisk vis. De som fortsatt ikke har fått besøkt Cobdown vil ha gått glipp av noe, for anlegget som neste sesong vil gå under navnet K Sports vil nok som sagt være noe ganske annet. Da vil de i det minste også få flomlys, samtidig som de øvrige oppdateringene vil kunne bety at de kan avansere til step 5 (og kanskje også høyere) om de skulle ønske det…og en av klubbrepresentantene lot det skinne litt gjennom at dette var noe av tanken bak og at det kan bli aktuelt i en ikke altfor fjern fremtid.

Toget mitt var i rute, og etter å igjen ha byttet i Tonbridge, måtte jeg denne gang bli med helt inn til London Bridge for å ta meg derfra ned til East Croydon igjen. Nok en gang oppsøkte jeg igjen puben Porter & Sorter for å tilbringe et par kveldstimer der. Denne gang var jeg imidlertid klar over at matserveringen ville være stengt ved min retur dit, så jeg benyttet nå anledningen til et kjapt måltid ved London Bridge. Det hadde vært nok en fin dag der jeg endelig fikk besøkt en fotball-destinasjon som en god stund har figurert høyt oppe på min ønskeliste. Det var riktignok i grevens tid, og det var med litt blandede følelser at jeg kunne fordøye inntrykkene fra mitt besøk ved Cobdown.

English ground # 343:
APM Contrast v Sutton Athletic 1-0 (1-0)
Kent Invicta League
Cobdown, 2 May 2016
1-0 Gabriel Blaise (11)
Att: 66
Admission: £4
Programme: £1
Pin badge: Sold out

Next game: 03.05.2016: Shepton Mallet v Cadbury Heath
Previous game: 01.05.2016: Harlow Town v AFC Hornchurch

More pics

Søndag 01.05.2016: Harlow Town v AFC Hornchurch

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg hadde blitt fortalt at puben Porter & Sorter ville være åpen for frokostservering fra klokka 10.00, men det spørs om ikke vedkommende hadde glemt at det var både søndag og Bank Holiday weekend, for man hadde fortsatt ikke åpnet dørene da klokka hadde passert halv elleve. Dermed måtte jeg ta til takke med smørbrød fra WHSmith-kiosken på East Croydon stasjon før jeg etter hvert satt meg på toget. Dette var en dag der jeg under planleggingen av turen ennå ikke visste helt hvor jeg ville befinne meg, og jeg endte da også opp med en annen destinasjon enn det jeg først hadde mistenkt. Det var rett og slett fordi det denne søndagen var duket for playoff-finalen i Isthmian League Division One North, og semifinalene hadde blitt spilt 27. april, da jeg allerede hadde startet min tur og befant meg i Storbritannia.

Av lagene bak divisjonsvinner AFC Sudbury, var det Thurrock og Harlow Town som utkjempet en duell om andreplassen som ga hjemmebanefordel i både semifinaler og en eventuell playoff-finale. Jeg var mest lysten på et besøk hos Thurrocks hjemmebane Ship Lane, og fikk viljen min da de tok andreplassen, men i playoff vet man aldri hva som skjer, og Thurrock tapte sin semifinale hjemme mot AFC Hornchurch. I den andre semifinalen vant Harlow Town sin hjemmekamp mot Cray Wanderers, og sørget i det minste for at dagens playoff-finale ville bli spilt på en bane jeg tidligere ikke hadde besøkt. En kar med åpenbare Harlow-sympatier sendte meg en melding der han påpekte at det med kamp i Harlow ville bli høyere tilskuertall og langt bedre atmosfære. Selv kunne jeg nok påpekt at en kamp i Thurrock ville bydd på et for meg noe mer fristende stadion og ikke minst skikkelig gress snarere enn kunstgress, men det får være så sin sak.

Jeg tok meg etter hvert inn til hovedstaden, der jeg krysset metropolen på min ferd nordover og satt meg på et av Stansted Express-togene som stoppet ved stasjonen Harlow Town, og rundt en time og førti minutter etter at jeg hadde forlatt East Croydon, kunne jeg stige av ved Harlow Town. Harlow ligger helt vest i grevskapet Essex, rett ved grensen mot Hertfordshire, og er en såkalt new town. Faktisk er dette en av de første new towns som ble vedtatt bygget ut rett etter andre verdenskrig, sammen med blant annet Basildon, Hemel Hampstead og Stevenage. De som har besøkt eksempelvis sistnevnte og mange av de andre new towns, vet at det gjerne er så som så med sjarm og ynde, og det er så absolutt også tilfelle i Harlow. Unntaket sies å være den gamle bydelen Old Harlow, som i dag ligger som en drabantby i den nye byens nordøstlige utkant. Harlow, som for øvrig også er vennskapsby med Stavanger, har med sitt omegn i dag et innbyggertall på drøyt 80 000, og ligger 35 kilometer nordøst for det sentrale London.

En av innbyggerne er cockneyen Steve, som var identisk med drosjekusken som fikk den tvilsomme æren av å skysse meg til Harlow Towns hjemmebane, Barrows Farm. Han kunne fortelle at han nå hadde bodd i Harlow i over 40 år etter å ha flyttet opp fra London med sine foreldre, og han hevdet i hvert fall å trives der, men han hadde faktisk ikke fått med seg at det denne dagen skulle være playoff-finale i byen. Taksameteret stoppet på £6,60 da han slapp meg av utenfor dagens kamparena, og siden det ikke går busser i nærheten av stadionet, var jeg påpasselig med å få hans visittkort med tanke på returen. Deretter gikk jeg for å betale meg inn med £10, og med en time og tre kvarter til avspark var jeg i hvert fall tidlig nok ute til å sikre meg et eksemplar av dagens kampprogram for ytterligere £1.

Klubben forventet nemlig storinnrykk, men det skulle vise seg at de likevel hadde gått tom for programmer i følge andre groundhoppere som ankom en halvtime og vel så det før avspark. Man hadde da også oppfordret folk om å møte tidlig, og hadde derfor åpnet portene allerede klokka 12.30 (med avspark klokka 15.00). Klubben har kun spilt på Barrows Farm – som nå offisielt heter Harlow Arena – siden 2006, da de flyttet fra Harlow Sportcentre (som ‘kun’ hadde vært hjemmebanen siden 1960) til det nybygde anlegget. Barrows Farm ble i 2013 omdøpt til The Harlow Arena, samtidig som man la kunstgress, og anlegget er ikke av de kjipeste nybyggene, men er heller ikke særlig interessant. Det domineres av hovedtribunen som på den ene langsiden er bygget opp mot hovedbygningen, og dette er en sittetribune. Midt på motsatt langside er det en ståtribune, og bortsett fra dette består tilskuerfasilitetene av såkalt hard standing.

Harlow Town ble stiftet i 1879, og tok i 1890-årene plass i East Herts League, der de en periode spilte under navnet Harlow & Burnt Mill etter en kortvarig sammenslåing med den lokale klubben Nettleswell and Burnt Mill som snart ble reversert. Senere var Harlow å finne i både Stansted & District League og East Herts league, før de spilte i Spartan League og etter hvert London League. I 1961 ble de med i Delphian League, og da denne ligaen to år senere ble ‘spist opp’ av Athenian League, var de en av mange Dephian League-klubber som utgjorde Athenian Leagues nye Division Two. Der sikret de seg opprykk i sin første sesong, og i 1972 rykket de opp i Athenian League Premier Division, før de året etter tok steget opp i Isthmian League (Division Two). Bortsett fra to sesonger i Southern League har de vært fast innslag i Isthmian League siden, og i 1979 spilte de seg for første gang opp i den ligaens toppdivisjon.

I 1990-årene slet de en del år nede i daværende Isthmian League Division Three, før de klatret med to opprykk på rappen rundt årtusenskiftet. Siste besøk på øverste nivå av Isthmian League startet med opprykk i 2007, før de etter to sesonger igjen måtte ta turen ned i Division One North. Siden den gang har de to ganger vært avhengige av benådninger for å unngå ytterligere nedrykk til step 5, men de siste par årene har de snarere vært opprykkskandidat. Våren 2014 tapte de playoff-finalen borte mot Witham Town, mens de sist sesong kjempet en durabelig duell med Needham Market, der de omsider måtte se tittelen og det automatiske opprykket glippe med ett poeng, til tross for at de sanket 103 poeng i løpet av sesongen. Selv om de endte 13 poeng foran treer AFC Sudbury og 19 poeng foran semifinale-motstander Thurrock, tapte de playoff-semien 3-4 for sistnevnte. Nå var de igjen i playoff for tredje sesong på rad, og i playoff-finalen for andre gang på tre sesonger.

Med såpass lang tid til avspark var det greit at programmet inneholdt en del interessant stoff, og jeg registrerte at en gammel Reading-kjenning var blant hjemmespillerne som skulle forsøke å sørge for opprykk for Harlow Town. Det hadde faktisk gått meg hus forbi at Ibrahima Sonko ved sesongstart hadde returnert til England og signert for Harlow Town, og jeg fikk jeg også vite at senegaleseren visstnok hadde avslått et tilbud fra Kilmarnock tidligere i sesongen for å i stedet bli værende i nærheten av familien og spille for Harlow Town. Klubbhusets bar ligger oppe i bygget tilknyttet hovedtribunen, og entres på toppen av tribunen. Der var det allerede godt besøkt, og man hadde åpnet også en mindre bar nede i underetasjen på bakkenivå. Etter å ha betalt £3 for en Strongbow, kunne jeg ta med meg denne ut i et inngjerdet område med parkbenker der jeg slo meg ned for å lese litt mer i programmet.

En bod rett ved hovedinngangen fungerte som klubbsjappe, og i tillegg til en pin til min samling, fikk jeg også slått kloa i en kopi av den nyeste utgaven av Non League Mag. Det er jo alltid greit lesestoff, men jeg må vel innrømme at jeg sitter med en liten følelse av at de kanskje har tapt seg litt etter at de ble landsdekkende, og ikke minst en slags følelse av å lese den samme artikkelen om og om igjen når jeg pløyer gjennom de mange spillerportrettene. Etter å ha hentet påfyll fra baren, dro det seg sakte meg sikkert mot avspark i playoff-finalen, der Harlow Town altså tok imot et AFC Hornchurch som hadde havnet på 5. plass og dermed tatt den siste playoff-plassen. Men gjestene hadde som sagt allerede tatt seg av andreplasserte Thurrock, så da kunne de vel også utgjøre en trussel for Harlow-klubben som hadde endt på tredjeplass.

Det var to lag i god form som skulle kjempe om den siste opprykksplassen fra Isthmian League Division One North til Isthmian League Premier Division, for mens vertene var ubeseiret på de siste åtte kampene (7-1-0), var Hornchurch ubeseiret på sine siste sju (5-2-0). Hjemmelagets manager Danny Chapman hadde valgt å starte med samme mannskap som hadde startet da Cray Wanderers ble slått 3-0 i semifinalen noen dager tidligere, og det var han ikke alene om, for Hornchurch-manager Jimmy McFarlane hadde også valgt samme startellever som samme dag hadde vunnet 2-0 på besøk hos Thurrock. Tidligere i sesongen hadde hjemmelaget vunnet 3-1 i det tilsvarende oppgjøret i ordinært ligaspill, men om det skulle gjentas var de kanskje avhengige av å stoppe Hornchurch sin ‘danger man’ George Purcell.

Nettopp Purcell jaktet sitt mål nummer 40 for sesongen, og var frempå at par ganger tidlig i kampen, men først gikk han i offside, og deretter gikk ballen så vidt over både ham og oppasser Sonko, før han fra rundt 35 meter fyrte av et skudd som suste over. På motsatt side måtte midtstopper Elliott Styles i aksjon to ganger i løpet av kort tid da et innlegg fra Craig Pope sørget for panisk kaos i Hornchurch-forsvaret før Styles først fikk blokkert og deretter klarert. Blokkert ble det også fra hjemmelagets Sonko, som viste prov på storhet med en fantastisk blokkering da Purcell la tilbake til David Knight. I stedet kontret vertene, og etter et innlegg fra Junior Dadson avsluttet Piers Wixon i tverrliggeren på nærmest åpent mål. Ballen traff så en uheldig Elliot Styles som var på vei tilbake for å rydde opp, og forsvareren styrte dermed ballen inn i eget mål. Vi var i kampens 12. minutt, og noe heldig ledet hjemmelaget 1-0.

Gjestene var igjen i trøbbel snaut ti minutter senere da Urchins-keeper Sam Mott feilvurderte i en duell med Alex Read, men han ble reddet av Tambeson Eyong som hadde kommet seg tilbake på streken. Sekunder før halvtimen var spilt var det imidlertid ingen redning da en corner ble klarert og slått inn igjen fra Jared Small. Alex Read kom løpende i bakrommet, og spilte uselvisk tilbake til Piers Wixon som satt inn 2-0. Urchins-manager McFarlane var åpenbart ikke helt tilfreds med dommeren, og måtte snakkes til av fjerdedommeren der han raste på benken. Fem minutter før pause fikk han dog noe å juble over da Eyong tilsynelatende ble lagt i bakken inne i feltet og dommeren pekte på straffemerket. Purcell gikk for kraft og plasserte ballen midt i mål, og Harlow-keeper David Hughes måtte kapitulere. 2-1.

Det var nå kamp med fornyet spenning, men reduseringen utløste også knuffing på laglederbenkene, og det tok flere minutter før man hadde fått roet gemyttene såpass at man kunne fortsette. Et langt innkast skapte tilløp til panikk i et ellers solid Harlow-forsvar helt på tampen av omgangen, men 2-1 sto seg til pause. Jeg klarte til en viss grad å ignorere det faktum at kampen ble spilt på kunstgress, og hadde sett en spennende omgang. Det var dog tydeligvis ikke alle som lot seg underholde i like stor grad, for på gresset bak der jeg hadde tilbragt siste del av første omgang satt en kar som hadde tilbragt hele omgangen fordypet i en bok. Jeg traff også på groundhopperen Jim Brunt, som jeg også hadde truffet hos Fleet Spurs dagen før, og etter en kort prat gikk jeg for å få meg en pause-pint. Den tanken valgte jeg snart å gi opp grunnet de lange køene, og vi fikk nå vite at hele 1 655 tilskuere var til stede. Et stykke bak anleggets tilskuerrekord på 2 149 som ble satt i en kamp mot Macclesfield Town i FA Cupen i november 2008, men likevel en god del mer enn forventet vil jeg tro. Jeg mener å ha lest uttalelser der de håpet på opp mot 1 200, så dette må Harlow-folket ha vært fornøyd med.

Ingen bytter i pausen, men tidlig i andre omgang så det ut som om Hornchurch-keeper Sam Mott måtte kaste inn håndkledet. Etter minst åtte minutter med behandling kunne han likevel fortsatte med en bandasje rundt hodet, slik også midtstopper Styles hadde fått noe tidligere. Det lange avbrekket var nok imidlertid ikke det beste for Hornchurch som sikkert hadde håpet å holde trykket oppe, og nå ble det i stedet en lang periode med stillingskrig der det skjedde lite av interesse. Ut av det blå avanserte Layne Eadie med tjue minutter igjen, og tilsynelatende på måfå sendte han i vei en suser som faktisk fant veien til nettmaskene bak Urchins-keeper Sam Mott og hans nye ‘turban’. 3-1, og man sto med en følelse av at dette var avgjørelsen.

McFarlane foretok sine bytter og la om til tre bak i et desperat forsøk på å komme inn i kampen igjen, men Harlow-forsvaret var nå solid, og stopper Sam West imponerte ved siden av stopper-makker Ibrahima Sonko. Da fjerdedommeren viste skiltet som varslet om 11 tilleggsminutter, skulle man kanskje tro at dette ville gi Hornchurch en siste dose fornyet håp, men i tilleggstiden var faktisk Harlow nærmere 4-1 enn gjestene var redusering. Ryan Melaugh misbrukte en kjempesjanse til å sette spikeren i kista, og helt på tampen burde Mario Noto gjort bedre enn å skyte over. Syrus Gordon hadde også en mulighet på en av en rekke kontringer som vertene nå fikk, men selv om også han ble hindret av en benparade fra keeper Mott, hadde Harlow Town gjort tilstrekkelig, og kunne juble over opprykk da dommeren omsider blåste av.

AFC Hornchurch får prøve igjen neste sesong, mens The Hawks fra Harlow (som tidligere faktisk var The Owls – blir de snart The Eagles?) kunne feire opprykk til Isthmian Premier. Nå skulle det deles ut trofé og medaljer, og det måtte jeg selvsagt få med meg før det etter hvert var på tide å tenke på retretten. Etter å ha unnet meg en siste pint og ventet litt på at ‘kaoset’ skulle avta noe, ringte jeg drosjekusken Steve på direktenummeret han hadde gitt meg, og ti minutter senere var han på pletten for å skysse meg tilbake til Harlow Town stasjon. Derfra gikk turen tilbake til og gjennom London, og videre ned til East Croydon, der de på Porter & Sorter hadde fått orden på kjøkkenet. Siden det var søndag, hadde man imidlertid stengt matserveringen klokka 19, slik at jeg igjen måtte ty til en matbit annetstedsfra innimellom et par pints før jeg trakk meg tilbake.

English ground # 342:
Harlow Town v AFC Hornchurch 3-1 (2-1)
Isthmian League Division One North play-off final
Barrows Farm (The Harlow Arena), 1 May 2016
1-0 Elliott Styles (og, 12)
2-0 Piers Wixon (30)
2-1 George Purcell (pen, 41)
3-1 Layne Eadie (70)
Att: 1 655
Admission: £10
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 02.05.2016: APM Contrast v Sutton Athletic
Previous game: 30.04.2016: Chertsey Town v Knaphill

More pics

Lørdag 30.04.2016: Chertsey Town v Knaphill

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Klar for en ny dag og ny kamp inntok jeg min frokost på serveringsstedet Munchees, der jeg ble sittende og vurdere mine muligheter for turens siste kamp. Dette var fortsatt langt frem i tid, og det er å foregripe begivenhetene noe, men jeg hadde denne morgenen registrert at Skegness Towns siste kamp noensinne på Burgh Road hadde blitt omberammet for 11. mai, etter at den hadde blitt avbrutt etter et vanvittig regnvær noen dager tidligere. Jeg hadde bindende hotellbooking i Newcastle, og planer om å se Annfield Plain, men jeg vurderte nå sterkt å i stedet dra til Skegness. Men tilbake til lørdag 30. april, som i seg selv var en dag der jeg hadde endt opp med å endre på de opprinnelige planene mine grunnet endringer i kampoppsettet.

Jeg hadde nemlig først valgt meg Thorne Colliery v Askern, og et etterlengtet besøk på hjemmelagets flotte Welfare Ground, men kun et par dager før min avreise fra Norge ble den kampen flyttet til 12. mai (samme dag som min hjemreise; noe som fikk meg til å ønske at jeg hadde blitt ytterligere en dag). Dermed var det bare å finne en ny kamp og destinasjon denne lørdagen, og jeg valgte nå å være nokså praktisk og finne noe i Londons omegn siden jeg også skulle være i de traktene frem til tirsdag morgen. Jeg valgte meg til slutt Chertsey Town v Knaphill, og booket tre netter ved easyHotel Croydon, slik at jeg planla å sette kursen dit etter kampslutt. Etter å ha inntatt frokost og krysset veien over til George Hotel for å sjekke ut, var det derfor med Chertsey som destinasjon at jeg omsider spaserte mot togstasjonen i Reading.

12.12-toget mot London Waterloo fraktet meg så langt som til Virginia Water, der jeg kunne gjennomføre et meget raskt togbytte for å være med Weybridge-toget de få minuttene derfra til Chertsey. Rett før klokka slo ett kunne jeg spasere ut av stasjonen i det som er en av de eldste markedsbyer i England. Chertsey ligger i den nordvestlige delen av grevskapet Surrey, omtrent tre norske mil sørvest for sentrale London. Byen har i dag drøyt 15 000 innbyggere, og var i sin tid hjemsted for en av Englands største benediktiner-klostre. I dag er det ytterst få spor igjen etter dette klosteret, som for øvrig ble plyndret av danske vikinger på 800-tallet. I disse dager er Chertsey så absolutt en del av Londons pendlerbelte.

Chertsey fremsto for meg nærmest som en spøkelsesby da jeg først kom av toget, men da jeg etter et par kvartaler kom meg inn innover mot sentrum var det litt mer liv og litt koseligere. Av groundhopperen Stephen Jackson hadde jeg fått anbefalt puben Thyme at the Tavern, og der unnet jeg meg en pitstop for å gjøre kål på dagens første Strongbow i det fine været. Deretter var det bare å slepe med seg pikkpakket videre mot dagens kamparena, og med rett i overkant av en time til avspark svingte jeg inn Alwyns Lane og kunne betale meg inn på anlegget med samme navn. £7 ble overlevert karen som bemannet inngangspartiet, og for ytterligere £1,50 fikk jeg et eksemplar av dagens kampprogram som jeg foreløpig la i posen. Noen vil kanskje huske at jeg allerede på forrige tur hadde planer om å besøke Alwyns Lane; da som del av en planlagt trippel på 2. påskedag, som ble redusert til en dobbel blant annet som følge av at Chertsey Town v Ashford Town (Mx) ble avlyst etter å ha blitt offer for stormen ‘Katie’.

Denne gang var det ingen slike problemer, men før jeg tok en runde rundt banen gikk jeg for å få slengt fra meg bagen i klubbhusets bar. Der fikk jeg klarsignal til å sette fra meg bagasjen i et hjørne, og jeg måtte nesten for høflighets skyld ta en pint mens jeg bladde litt i programmet før jeg gjorde noe annet. Alwyns Lane er et klassisk og flott fotballstadion som har vært klubbens hjemmebane siden 1929, da den lokale filantropen Sir Edward Stein etterlot seg land som ble skjenket henholdsvis fotballklubben og den lokale cricketklubben. På fotballklubbens eiendom ble den nåværende flotte hovedtribunen i 1954 bygget av klubbpersonell og frivillige. Hva man fikk til på egenhånd før i tiden! Denne står midt på den ene langsiden, og byr på sitteplasser i form av en blanding av nye plastseter og eldre treseter. Ellers på denne langsiden er det ståplasser under åpen himmel, i form av et par betongavsatser, og på den ene flanken har man til og med fortsatt de gamle ‘gjerdene’ som har blitt brukt til å segregere supporterne.

Også på de tre andre sidene har man stort sett hele veien et par betongavsatser for stående tilskuere, og på alle sidene er det seksjoner der man har tak over hodet. På bortre langside strekker til og med dette taket seg godt og vel halve banens lengde, mens de på kortsidene er mindre. På en av kortsidene sto det dessuten tidligere en flott tre-tribune fra 1960, men den blåste ned i en storm etter kun tre sesonger, og ble aldri skikkelig erstattet. Laglederbenkene er ellers å finne foran hovedtribunen på nærmeste langside, og på den ene siden av denne tribunen finner man også klubbhuset og dens bar…og etter å ha fullført min runde rundt banen, var det nå dit jeg nå returnerte for å få påfyll i glasset.

Chertsey Town ble stiftet i 1890, og spilte i West Surrey League, Surrey Intermediate League og etter hvert Surrey Senior League, men de måtte vente helt til 1960 før de fikk suksess i form av ligamesterskapet i sistnevnte liga. Det ble gjentatt to ganger i løpet av de tre neste sesongene, samtidig som de også vant ligacupen der tre ganger. Slik amatørfotballen var den gang, var det imidlertid ikke enkelt for de å få innpass i den foretrukne Corinthian League, og i 1963 valgte de noe kontroversielt å i stedet å satse i den profesjonelle Metropolitan League. Moroa der varte i tre sesonger før de fant ut at de ikke hadde råd til å fortsette i den ligaen, og i stedet trakk seg tilbake til spill i Greater London League og deretter Spartan League. Etter en tur innom Athenian League tok de i 1984 steget opp i Isthmian League Division Two South, der de endte sist og rykket ned i Combined Counties League, som de vant på første forsøk og returnerte til Isthmian League.

På første halvdel av 1990-årene startet de en klatring som endte med tre opprykk på fire sesonger, og våren 1995 kunne de juble over å være et Isthmian Premier-lag. To sesonger holdt de seg der, med 15. plassen i debutsesongen 1995/96 som bestenotering før de sesongen etter rykket ned. De holdt seg i Isthmian League til 2006, da denne ligaen la ned sin tredjedivisjon (Division Two), og Chertsey måtte returnere til Combined Counties League. Noen vil kanskje huske bråket rundt opprykket sist de prøvde seg på det som nå er step 4, da de våren 2011 endte på andreplass bak Guildford City, men fikk opprykket da Guildford Citys hjemmebane ikke oppfylte kravene (Guildford var uenig og mente de hadde utført de nødvendige utbedringene, men tapte sin anke). Denne gang var det Southern League Division One Central man fikk prøve seg i, men The Curfews slet i bunnen og måtte i 2014 igjen ta turen ned i CCL etter tre sesonger.

Også i Combined Counties League Premier Division har de slitt overraskende tungt etter nedrykket, og det var vel kun en benådning som hindret ytterligere nedrykk da de i fjor endte nest sist. Også denne sesongen har de slitt i bunnen, men denne gang har de i hvert fall klart å unngå nedrykkssonen, slik at de allerede hadde berget plassen før dagens sesongavslutning. De hadde tre sju poeng ned til Redhill, som også kun hadde én kamp igjen, og som var laget som lå rett under streken. Det var allerede avgjort at Cove, Chessington & Hook, og Redhill måtte ta turen ned i Division One, men i kampen om opprykk var det langt mer spennende etter at det den siste tiden hadde skjedd en uventet utvikling.

Hartley Wintney hadde jo allerede vunnet ligaen, men nå viste det seg nemlig at deres hjemmebane ikke oppfylte kravene, slik at de to klubbene som kjempet om andreplassen nå også kjempet om opprykk til step 4. Det sto mellom Ashford Town (Mx) og Camberley Town, og da begge etter hvert vant sine kamper denne dagen, skulle det avgjøres to dager senere da Camberley Town måtte vinne sin mandagskamp….borte mot Hartney Wintney! Altså var det ikke denne lørdagen sesongavslutning for alle, selv om det var det for Chertsey Town, og en annen klubb som hadde ytterligere en kamp til gode etter dette var dagens gjester fra Knaphill. Klubben fra Woking-traktene hadde imponert i sin andre sesong i CCL Premier, og var faktisk formlaget fremfor noen i ligaen. I tillegg kunne jeg utfra programmet lese at Chertsey i løpet av de to siste sesongene man har spilt mot hverandre fortsatt har til gode å slå de, så kanskje lå det en borteseier i luften.

Inne i klubbhusets bar ble jeg sittende å se litt på semifinalen mellom Mark Selby og Marco Fu i snooker-VM, og på dette tidspunktet var de i gang med et frame der en safety-duell pågikk i langt over en time. På midt sidebord satt en Knaphill-representant som jeg samtalte litt med mens vi kikket, og han innrømmet at de sa seg godt fornøyd med sesongen. På spørsmål om de har tenkt over om de vil satse på å klatre enda høyere, mente han ikke overraskende at det ikke er noe tema for øyeblikket, og at de først og fremst er fornøyd om de kan etablere seg på øvre halvdel av CCL Premier. Ytterligere progresjon får komme når det eventuelt er naturlig, mente han klokt nok, og la til at de i hvert fall ikke har noen interesse av å satse over evne. Partiet i The Crucible varte og rakk, og var fortsatt ikke ferdig da det nærmet seg fem minutter til avspark, og vi tømte glassene og gikk ut for å ta oppstilling.

Knaphill jaktet sin sjuende strake seier, og Chertsey-keeper George Armstrong fikk allerede fra start nok å henge fingrene i. I kampens sjuende minutt fikk de 119 tilskuerne se kampens første mål da Jack Mazzone satt inn 0-1, og det var vel et signal om hva som skulle komme. Chertsey Town hang i perioden etter dette delvis med i en tett første omgang, men klarte vel egentlig ikke å true Knappers-keeper Jordan Clement på alvor, og det virket rett og slett litt skumlere og farligere når gjestene kom i angrep. De virket å ha en brodd i angrepsspillet som vertene manglet. Men for all del; da dommeren blåste til pause på stillingen 0-1, så var det fortsatt kamp, og ingen verdens ting var avgjort.

Med påfyll i glasset rakk jeg så vidt å registrere at snooker-duellantene endelig var i gang med et nytt frame på TV-skjermene, før det snart ble svitsjet over til BBC’s Final Score. Jeg benyttet også anledningen til å slå kloa i en Chertsey-pin, før en representant for hjemmelaget innrømmet at han ikke var helt fornøyd med tingenes tilstand. Det er den samme gamle visa man gjerne hører, om mangelen på penger og lokale fotball-supportere som heller drar inn til London for å se utenlandske divaer bedrive skuespill for de store utenlandsk-eide plastikk-klubbene. Han uttrykte uansett håp om at de snart kan bygge opp et nytt slagkraftig lag og hevde seg noe bedre igjen. Men nå var lagene på vei ut på banen igjen, så det var på tide å gå ut igjen for å se om hjemmelaget hadde noe på lager slik at de kunne snu dette.

Det virket ikke slik, for allerede i omgangens fjerde minutt doblet Knaphill ledelsen. Danny Taylor var mannen som ble kreditert 0-2-målet, men Curfews-keeper Armstrong må helt klart ta en del av skylden på sin egen kappe, for det var en keepertabbe. Et drøyt kvarter senere var det Jimmy Norman sin tur, og kampen virket avgjort da han satt inn 0-3, og siste rest av tvil ble feid til side da Jack Mazzone satt inn sitt andre mål for dagen. Med 0-4 begynte det å bli ganske stygge sifre, men hjemmelaget fikk i det minste et trøstemål like etter, da Andy Crossley fastsatt sluttresultatet til 1-4. Sesongen var nå slutt for hjemmelaget, og man startet umiddelbart jobben med å demontere målene, men bortelaget kunne se frem til sin sesongavslutning etter sin sjuende strake seier (som der skulle bli til åtte).

Jeg hadde siktet meg inn på 17.29-toget fra Chertsey, og etter en rask prat med en representant for hjemmelaget takket jeg derfor for meg og spaserte nedover mot togstasjonen. Jeg kunne like gjerne ha unnet meg en siste pint i klubbhusets par, for toget var forsinket, slik at jeg også mistet min forbindelse fra Weybridge. Omsider kom dog toget slik at jeg likevel etter hvert fikk byttet i Weybridge. Derfra tok jeg meg til Wimbledon, hvor jeg hoppet av og byttet til trikken som går østover herfra mot tre forskjellige østlige endestasjoner. Samtlige tre går forbi East Croydon, der jeg steg av og gikk de få meterne til easyHotel Croydon for å sjekke inn.

Jeg hadde betalt £108,95 for tre netters overnatting, og fikk raskt sjekket inn før jeg oppsøkte puben Porter & Sorter med planer om å innta en bedre middag. Der hadde de imidlertid hatt problemer med kjøkkenet, som hadde måttet stenge i påvente av en håndverker som visstnok ville komme tidlig neste morgen. Det skulle vise seg å bli en gjennomgangsmelodi i løpet av de tre dagene jeg hadde East Croydon som base, men jeg fikk da i det minste kost meg med et par pints på den gode puben, selv om jeg måtte ta en liten svipptur oppom Burger King-sjappa på East Croydon stasjon. Ved stengetid var det på tide å returnere til hotellet for å få seg litt søvn, etter en dag der jeg omsider fikk besøkt Chertsey Town, og det var så absolutt et trivelig bekjentskap.

English ground # 341:
Chertsey Town v Knaphill 1-4 (0-1)
Combined Couties League Premier Division
Alwyns Lane, 30 April 2016
0-1 Jack Mazzone (7)
0-2 Danny Taylor (49)
0-3 Jimmy Norman (65)
0-4 Jack Mazzone (74)
1-4 Andy Crossley (76)
Att: 119
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: £3

Next game: 01.05.2016: Harlow Town v AFC Hornchurch
Previous game: 29.04.2016: Fleet Spurs v Downton

More pics

Fredag 29.04.2016: Fleet Spurs v Downton

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha våknet til liv i Southampton, måtte jeg nesten være galant nok til å spandere frokost på min nye venninne, og derfor trakk vi raskt over til Wetherspoons-puben The Standing Order rett ved siden av hotellet. Jeg hadde imidlertid også andre ting å ordne opp i, så før vi bestilte måtte jeg unnskylde meg for å jogge en rask tur oppover High Street og finne en sjappe som kunne hjelpe meg med å erstatte mobil-laderen jeg åpenbart hadde ødelagt i mitt klønete fall kvelden før. Med det unnagjort fikk jeg raskt svippet oppom hotellrommet for å sette den sulteforede mobilen på lading før vi endelig kunne innta en frokost. Jeg hadde ikke dårlig tid, og etter å ha sjekket ut få minutter før deadline klokka 11.00 unnet jeg meg en j2o til før jeg tok farvel med min nye venninne og satt kursen mot Southampton Central for å ta 11.46-toget.

Etter snaut 50 minutter kunne jeg stige av på gamle trakter, nemlig i Reading. Der fikk jeg raskt sjekket inn ved George Hotel – som holder til i det som skal være et av byens eldste bygg – selv om jeg egentlig var der noe tidlig. På byens Market Place var det matmarked denne dagen, og jeg gikk snart dit opp for å sjekke hva slags godsaker som ble bydd frem. Selv etter å først ha inntatt en porsjon ekte pie & mash, var den tyske stand med diverse würst så fristende at jeg også fant plass til en vaskeekte currywürst med karrisaus, løk og karripulver. Fantastisk! Etter å fylt vommen, satt jeg kursen mot en annen attraksjon som var i finne i Reading disse dagen – nemlig Reading Beer & Cider Festival, som ble arrangert i perioden 28. april – 1. mai.

I fire dager kunne altså besøkende her meske seg med hele 560+ forskjellige engelske øl, over 160 utenlandske flaskeøl, og over 150 forskjellige cidere…i tillegg til et utvalg vin. Dette ble arrangert på Christchurch Meadow, på Caversham-siden av jernbanestasjonen, rett på den andre siden av Themsen. Der betalte jeg £10 for inngang, og fikk utdelt mitt festival-pint-glass. Det er selvsagt umulig å smake på alt, og det hadde jeg heller ingen verdens planer om, men jeg fikk testet tre cidere. Som ansvarlig i avdelingen for utenlandske øl sto for øvrig en kjenning; nemlig groundhopperen Stephen Jackson, som hadde minnet meg på festivalen. Det ble tid til litt samtale med ham innimellom de besøkende som stilte ham diverse spørsmål om de forskjellige øltypene. Etter hvert var det på tide å vende oppmerksomheten mot dagens kamp, og jeg forlot Stephen med et gjensidig ‘see you Monday‘ (vi hadde da begge valgt oss kamp hos APM Contrast) og gikk den korte veien tilbake til Reading stasjon.

Denne dagen hadde for øvrig voldt meg litt problemer, da jeg hadde trøbbel med å bestemme meg for hvilken kamp jeg skulle se. Kanskje fristet Yorkshire Main mest, da deres hjemmebane skulle være vertskap for ligacupfinalen for Doncaster & District League Division One, men jeg har tross alt alltid mest lyst til å se det faktiske hjemmelaget når jeg besøker nye baner, og derfor bestemte jeg meg for å vente til jeg kanskje kan se Yorkshire Main der. I stedet kikket jeg på Framlingham Town i Suffolk & Ipswich League, og hadde egentlig bestemt meg for en tur dit da jeg fant ut at det ikke lot seg gjøre. Framlingham ligger nemlig langt ute på Suffolk-landsbygda, og jeg fant ikke et eneste overnattingssted med ledig kapasitet i den lille byen, samtidig som siste buss tilbake til sivilisasjonen var allerede i 18.30-tiden! Det var bare å innse at det var håpløst, og derfor valgte jeg meg etter hvert Cardiff Corinthians v Panteg i Welsh League Division Three, slik at jeg tilfeldigvis skulle se Panteg for andre gang på tre dager. Men jammen ble ikke denne kampen reversert slik at den skulle spilles i Panteg, og reiseveien ble med ett langt mer kronglete.

Omsider sto jeg igjen med Panteg og oppgjøret Fleet Spurs v Downton i Wessex League Division One. Jeg helte mer og mer mot sistnevnte, selv om hverken oppgjøret i seg selv eller hjemmelagets Kennels Lane akkurat fikk blodet til å bruse. Jeg var faktisk inne på tanken om å ta en fotballfri dag, men valgte til slutt å gå for kampen i Fleet, som også bød på en langt enklere reisevei dagen etter. Nå satt jeg meg på 16.46-toget fra Reading, og etter et togbytte i Basingstoke ankom jeg Fleet klokka 17.40. Herfra måtte jeg ha buss videre ut mot kveldens kamparena, men jeg unnet meg først en pitstop og en pint ved Station Pizza Kitchen Bar. Nede i Fareham hadde min groundhopper-kompis ‘Splodge’ klaget over regnvær og mente at han nok valgte å vrake tanken om kamp i Fleet og i stedet bli hjemme, men jeg kunne i hvert fall melde fra om at jeg her kunne nyte en pint utendørs i herlig vær.

Fleet er en by som ligger i Hart-regionen i det nordøstlige Hampshire; snaut seks norske mil sørvest for sentrale London, drøyt halvannen mil øst for Basingstoke, og altså rett vest for Farnborough. Fleet og Hart-distriktet har flere ganger havnet høyt oppe på listene når man har kåret Englands beste sted å bo. Fire år på rad (2011-2014) vant de en slik kåring foretatt av ‘Halifax Quality of Life study’. Byen har drøyt 30 000 innbyggere, og er kjent for sin koselige High Street, sitt viktorianske og edwardianske utseende, og sitt marked, i tillegg til Hampshires største innsjø, Fleet Pond. Den ligger rett nord for byen, i et vakkert naturreservat. Men nå var det fotballen jeg hadde kommet for, og Fleet Spurs spiller sine hjemmekamper nesten helt inne i Farnborough, så det var bare å gå for å rekke 18.56-avgangen.

Jeg returnerte etter hvert til stasjonen for å hoppe på buss nummer 10 på dens ferd mot Farnborough. Jeg skulle ikke være med så langt, og etter seks-sju minutter kunne jeg takke sjåføren og hoppe av rett ved stedet der jeg skulle krysse toglinjene via en undergang som ledet mot Kennels Lane; og jeg så snart anlegget foran meg på andre siden av en rundkjøring. Jeg måtte imidlertid gå en lang vei rundt ved å ta meg ned en stikkvei og dermed inn oppkjørselen, men jeg kunne snart betale meg inn med £5 som inkluderte kveldens kampprogram. Kennels Lane er nokså enkel å beskrive, for bortsett fra nærmeste langside så er det kun såkalt hard standing under åpen himmel, og altså ingen tilskuerfasiliteter. På nærmeste langside står et moderne murbygg som huser alt som finnes her, og inntil veggen på dette litt tilbaketrukne bygget har man satt opp noen rader med plastseter og benkerader i tre for å få godkjent anlegget for spill på step 6.

Ikke akkurat noe for feinschmeckere, men i og med at det var fredagskamp (kampen ble angivelig flyttet fordi det dagen etter skulle arrangeres ‘ Cuckoo Fair Day’ i Downton, og da er visst hele byen ute og feirer) så hadde det selvsagt kommet et par groundhoppere. En av disse var Russell Cox, som jeg raskt støtte på rett innenfor inngangspartiet, og snart fikk vi også selskap av FC United-supporteren Jim Brunt som hadde unnet seg en groundhopping-helg i sør. ‘Splodge’ hadde fortalt meg at det var en stor overdrivelse å kalle det en ‘bar’, det de har inne i klubbhuset, og det har han rett i, men der var det et lite matutsalg og et par bord og stoler. I det ene hjørnet hadde de også noen effekter til salgs, og jeg betalte £1 for en pin, som faktisk var av den gamle ‘button’-typen som man gikk med i blant annet 1980-årene. Det sto dog ikke ‘Nei til atomvåpen’ på den, men i stedet viste den klubbens logo, som det jo har vært en god del spetakkel rundt de siste årene.

Fleet Spurs ble stiftet i 1948, og spilte stort sett vennskapskamper inntil de i 1951 ble med i Aldershot & District League. Bortsett fra et kort opphold i Surrey Premier League, holdt de seg der til 1991, da de ble med i Hampshire League etter å ha vunnet Aldershot & District League sesongen før. De spilte seg opp i toppdivisjonen av Hampshire League, som i 2004 ble ‘spist opp’ av Wessex League da sistnevnte utvidet med en tredje divisjon. Allerede tre år senere vraket Wessex League sitt tredje nivå, og Fleet Spurs ble da flyttet opp i det som siden har hatt navnet Wessex League Division One, og hvor de har holdt seg siden – med tredjeplassen i 2009/10-sesongen som bestenotering.

Navnet røper at Fleet Spurs i sin tid ble stiftet av Tottenham-supportere, og de hadde da også i en årrekke en klubblogo som var temmelig lik logoen til Tottenham Hotspurs. Det var det aldri noen som hadde noen innvendinger mot i tidligere år, men etter at toppfotballen ble redusert til en business ble plutselig London-klubben voldsomt opptatt av å ‘beskytte’ sitt varemerke, og satt følgelig sine advokater på saken. Det var David mot Goliat, og lille Fleet Spurs ble truet med rettssak om de ikke endret sin logo radikalt. Man kan jo egentlig bare spørre seg hvor smålig det er mulig å bli!? De store plastikk-klubbene skaffer seg jo ikke akkurat bøtter med sympati med en slik oppførsel, og det er nesten synd at ikke slikt ikke får mer oppmerksomhet fra mediene slik at folk får se deres sanne ansikt. Man kan argumentere med at Tottenham har en copyright på logoen sin, men ville de ikke hatt mer å vinne på å omfavne klubben som tross alt ble stiftet til ære for dem? Skammelig, men dessverre ikke overraskende. En representant for hjemmefolket bekreftet i hvert fall at Tottenham nå har mistet flere supportere og sympatisører der, men det spiller nok liten rolle for London-klubben så lenge de får solgt flere trøyer i Asia..?

Det hele endte med at Fleet Spurs i 2013 måtte erstatte sin logo med en ny versjon, som denne klubbrepresentanten ganske korrekt påpekte minnet mer om Kellogs-logoen. Inne på et bord i klubbhuset lå det for øvrig en stor krans med den gamle logoen som motiv, og den vitnet om at det nok var en person tilknyttet klubben som nylig hadde falt fra. Det tynne programmet hadde historikk for begge klubber, men faktisk manglet noe så essensielt som en tabell. En kikk på internett kunne imidlertid bekrefte at divisjonen allerede var vunnet av Portland United, mens Fleet Spurs var å finne på en 11. plass (av 18 lag). Kveldens gjester var Downton, og de var å finne på plassen bak. Det skilte ett eneste poeng mellom de to, som begge spilte sin siste ligakamp for sesongen, så her kan man si det var en liten innbyrdes kamp.

Det ble vel tidlig klart at det ikke ville bli noen voldsom festforestilling, og selv om vertene hadde en del ball tidlig, slet de med å skape stort mot et solid og resolutt Downton-forsvar. Gjestene fra Wiltshire forsøkte seg på sin side med lange baller i bakrom ut på vingene. Det var i forbindelse med et slikt angrep at de tok ledelsen etter en voldsom sjanse-kavalkade inne i feltet. Det var nærmest komisk der de vanvittige sjansene florerte i løpet av noen få sekunder. To-tre ganger ble ballen halvveis klarert og blokkert ut i feltet der Downton-spillerne fyrte løs en etter en. Da det så ut som om keeper Mark Appleby hadde ballen, hadde han den plutselig ikke likevel, og ytterligere et skudd ble med nød og neppe blokkert på streken. Til slutt smalt ballen i stolpen, og vi trodde den igjen hadde blitt blokkert på streken, men nå var det jubel hos Downton-spillerne, og dommeren var enig i at det var mål.

Dermed 0-1, og det var for oss helt håpløst å se hvem som var sist på ballen. Vi mistenkte sterkt et selvmål, men Tom Aldridge ble omsider kreditert, så da går vi for det. Downton var etter dette nærmere et nytt mål enn vertene var en utligning, men 0-1 sto seg til pause. Etter hvilen var det mer av det samme mens jeg omsider hadde fått somlet meg til å foreta en runde rundt anlegget for å ta noen håpløse bilder (det hjalp ikke akkurat at flomlysene hadde kommet på, og det er uansett ikke altfor mye å ta bilder av). Fleet Spurs jaktet utligning, men fant ikke ut av Downton-forsvaret som holdt stand og sørget for at keeper Charles Aldridge ble satt på få prøver. Plutselig kom de imidlertid til et par gode sjanser, og traff stolpen to ganger, men det var da også det nærmeste de kom.

Med et drøyt kvarter igjen sto vi med følelsen av at det var ‘game over’ da en misforståelse førte til at Downton kontret, og Shaun Prentice kunne til slutt trille inn 0-2 i det tomme målet. Men på overtid feide de også all tvil til side da Ross Bentall sendte i vei et susende skudd som fant veien til nettmaskene og fastsatt sluttresultatet til 0-3. Det var da heller ikke direkte ufortjent, og Downton tok seg altså forbi vertskapet på tabellen. Fleet Spurs kunne for øvrig informere oss om at dagens tilskuertall var 37, og da de hadde gitt uttrykk for at fredagskampen hadde tiltrukket seg noen flere enn normalt, kan man jo lure litt på hvor svake tilskuertall man vanligvis opererer med her. Russell hadde tilbudt meg skyss til togstasjonen Farnborough North, der det ble en lang ventetid på 22.31-toget som til alt overmål var forsinket med drøyt ti minutter. Men jeg kom meg da etter hvert tilbake til Reading litt etter klokka elleve, og på veien til hotellet kunne jeg konstatere at puben The Bugle har tapt seg voldsomt etter å ha blitt redusert til en slags plastikk-variant av en irsk pub. En pint der var mer enn nok før jeg trakk meg tilbake for å få litt søvn før nye eventyr dagen etter.

English ground # 340:
Fleet Spurs v Downton 0-3 (0-1)
Wessex League Division One
Kennels Lane, 29 April 2016
0-1 Tom Aldridge (24)
0-2 Shaun Prentice (74)
0-3 Ross Bentall (90)
Att: 37
Admission: £5
Programme: Included
Pin badge: £1 (a simple old ‘button’ style one)

Next game: 30.05.2016: Chertsey Town v Knaphill
Previous game: 28.05.2016: Cowes Sports v Newport (IoW)

More pics

Torsdag 28.04.2016: Cowes Sports v Newport (IoW)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var tydelig at lite søvn natten før avreise til England hadde satt sine spor, for jeg bråvåknet denne morgenen i Merthyr Tydfil og konstaterte at jeg hadde forsovet meg. Jeg hadde hatt planer om å benytte morgenen til å innta hotellfrokosten jeg hadde betalt for og deretter muligens tusle opp til Merthyr Towns hjemmebane Penydarren Park for å ta en kjapp kikk på ‘oppgraderingene’ som har skjedd der (med nytt klubbhus) før jeg satt meg på 09.39-toget. Siden klokka allerede hadde passert 10 da jeg våknet, falt selvsagt denne planen i fisk, men jeg rakk da i det minste en dusj før jeg etter hvert trasket ned til jernbanestasjonen for å sette meg på 11.08-toget. Etter et togbytte ved Cardiff Central satt jeg meg på direktetoget derfra til Portsmouth Harbour, og det skulle ta meg så langt som til Southampton Central.

Få minutter etter klokka 15 ankom jeg sistnevnte stasjon, og kunne busse inn til sentrum og Star Hotel, der jeg hadde betalt £40 for overnatting. Jeg fikk raskt sjekket inn, og ble til og med oppgradert til et dobbeltrom. Deretter rakk jeg å dra nytte av at torsdag er ensbetydende med ‘Curry Club’ hos Wetherspoons-kjeden, da jeg inntok en stor Beef Madras på The Standing Order rett ved siden av hotellet mitt. Mett og fornøyd kunne jeg spasere ned til ferjeleiet til Red Jet-båtene til Isle of Wight. I tillegg til de ordinære bilferjene til Red Funnel, har man altså egne passasjerferjer som går fra Southampton til West Cowes på Isle Of Wight under navnet Red Jet, og som bruker 25 minutter på overfarten. Jeg hadde blinket meg ut 16.45-ferjen, og måtte punge ut med £24,10 for en returbillett…ikke for første gang.

Noen vil kanskje huske at jeg så sent som 29. mars foretok den samme ferjeturen forgjeves, da jeg ble offer for en sen avlysning. Nok en pysete Wessex League-dommer anså banen som ikke spillbar, og avlyste med under en time til avspark, selv om den så fullt spillbar ut for undertegnede, og det faktum at begge lag ville spille. I tillegg hadde jeg jo også planlagt en visitt her allerede i januar, da det også ble avlysning, men den gang avlyste man i det minste tidsnok til at jeg fant et annet alternativ og dro til Blackfield & Langley. Ved min bomtur sist gang hadde planen vært å se det store lokaloppgjøret på øya – nemlig oppgjøret mot Newport (IoW). Og som en skjebnens ironi var det nettopp denne omberammede kampen jeg denne dagen hadde håpet å se da jeg krysset sundet The Solent med forhåpninger om at alle gode ting var tre. Det var i hvert fall strålende vær, så nå skulle det litt til å avlyse!

Cowes er en by som ligger ved munningen av elven Medina, som renner nordover fra Newport og her renner ut i sundet Solent, som skiller Isle of Wight fra fastlandet. Jeg hadde gått i land på den vestlige siden, i West Cowes, og herfra kan man se over på den mindre East Cowes. Sammen har de et innbyggertall på drøyt 10 000, og er kjent for sin kabelferje som forbinder de to bydelene. Cowes forbindes også ofte med ‘yacht racing‘, som jeg vil anta er en typisk rikmanns-sport, og byen skal være åsted for verdens eldste faste arrangerte regatta. Cowes fremsto dessuten som langt mer koselig enn ved mitt siste besøk, da det hadde plaskregnet ved min ankomst. I dag viste den seg fra solsiden.

Min groundhopper-kollega Paul ‘Splodge’ Proctor, som for øvrig også er klubbsekretær for Fareham Town, hadde blant anbefalt et par puber, og jeg valgte meg igjen The Anchor. Der måtte jeg denne gang nesten smake på en lokal spesialitet – eller delikatesse, som noen påstår det er; nemlig en lokalbrygget ale med navnet Fuggle De Dum. Denne har tydeligvis gitt opphav til uttrykket ‘to get fuggled‘, og selv om jeg har smakt langt verre, så holdt det med to glass før jeg byttet tilbake til cider. Snart var det uansett på tide å tømme glasset og ta seg opp bakken mot kveldens kamparena, og timingen var perfekt slik at jeg kunne runde hjørnet og betale £2,50 for å la buss nummer 1 frakte meg opp til toppen utenfor Westwood Park.

Der kunne jeg igjen spasere opp til inngangen, og betalte denne gang £5 for inngang og ytterligere £1 for et eksemplar av dagens kampprogram. Det var nesten en time til avspark, og rett innenfor inngangen traff jeg på klubbsekretær Glynn Skinner, som gjenkjente meg og forsøkte seg med en morsomhet om at kampen igjen nettopp hadde blitt avlyst. Jeg gikk dog ikke på limpinnen, for selv ikke en Wessex League-dommer kunne vel klare å finne en grunn til å avlyse denne kvelden..?? I stedet kunne jeg i langt lystigere sinnelag enn sist ta en ny kikk på et flott anlegg som en stund har vært en ønsket destinasjon.

Westwood Park har vært klubbens hjemmebane siden 1912, da de måtte flytte fra sin tidligere bane som skulle gi plass for boliger (det skjedde også den gang!). Hovedtribunen ble ferdigstilt i 1921, og den ble bygget av lokale båtbyggere og andre håndverkere. Den fantastiske tribunen var da også grunnen til at jeg en stund har ønsket meg hit, og den dominerer et anlegg som ellers kun består av såkalt hard standing – med unntak av et parti ved siden av tribunen, der et overbygg gir tak over hodet til stående tilskuere. Skjønt, det sto tidligere også en mindre tribune på motsatt langside, men den blåste ned under en storm i 1987. I 1990-årene hadde den gamle hovedtribunen forfalt voldsomt, men klubben skal ha massevis av ros for at de omsider valgte å restaurere den på en svært sympatisk måte heller enn å velge den mer lettvinte løsningen å rive den for å erstatte den med en kjip, moderne prefabrikert tribune, slik deres naboer i East Cowes Victoria gjorde med sin flotte hovedtribune.

Cowes Sports har røtter tilbake til 1881 og stiftelsen av Cowes FC, som i 1898 tok plass i Southern League. I det som den gang var den ligaens Division Two (South West Section) vant man alle sine kamper, og møtte Thames Ironworks (som senere ble West Ham United) som hadde vunnet den andre avdelingen. Der tapte de 1-3, men fikk likevel rykke opp etter en såkalt ‘test match’ der de slo Royal Artillery Portsmouth (som den gangen var navnet på Portsmouth FC). Allerede neste sesong trakk de seg imidlertid fra Southern League og returnerte til Hampshire League. Tidlig i 1980-årene slo Cowes seg sammen med klubben Whites Sports og tok dagens navn, og i 1994 tok de steget opp i Wessex League. Etter fem sesonger på ligaens andre nivå returnerte de til toppdivisjonen etter forrige sesong, og en kikk i programmet bekreftet at de denne sesongen hadde lagt seg til midt på tabellen.

Cowes Sports la beslag på en 10. plass av 21 lag i Wessex League Premier Division, og befant seg faktisk på plassen foran gjestende Newport (IoW), men til tross for at kveldens gjester hadde fire poeng opp til sitt vertskap, hadde de også to kamper til gode. En bortesupporter jeg vekslet noen ord med håpet at de kunne klatre et par plasser, men innrømmet at de ikke er helt der de var for et par sesonger siden da de i noen sesonger virket å være fast søker til step 4. Slike ambisjoner har foreløpig ikke hjemmelaget, om man skal tro en kar jeg snakket med på vei inn i klubbhusets bar. Han mente at det hadde dreid seg om å etablere seg i ligaens Premier Division, og at de heller fikk ta en slik vurdering dersom de om noen år skulle få frem et lag som hevder seg i toppen.

Turen gikk nå altså inn i klubbhusets bar, der jeg betalte £3,50 for en flaske Bulmers og satt meg ned for å kikke litt i kampprogrammet, og der kunne jeg lese at det var ikke mindre enn 40(!) år siden sist Cowes Sports beseiret Newport i ligasammenheng. Riktignok er det da også kun den femte sesongen de er i samme divisjon siden den april-dagen i 1976, men likevel. Med tanke på at de to var tabellnaboer før kveldens oppgjør, var det også interessant å registrere det faktum at man må helt tilbake til 1964/65-sesongen for å finne sist gang Cowes Sports registrerte en høyere ligaplassering enn Newport-klubben. Med seier til vertene i deres siste hjemmekamp for sesongen, ville det absolutt være en mulighet for det nå, mens man nok følte at en borteseier ville bety at det ble nok en sesong bak Newport, som altså hadde tre kamper igjen etter kveldens kamp mot vertenes ene.

Det dro seg mot avspark, og utenfor klubbhuset hadde man notert ned kveldens startoppstillinger på en tavle, slik at jeg kunne feste noen navn til ansiktene før kampen ble blåst i gang. Ut fra tabellposisjonen hadde jeg forventet en tett og jevn batalje, men første omgang utviklet seg raskt til å bli noe bortimot en enveiskjøring der Newport dominerte fullstendig. Det var alt annet enn ufortjent da de etter et lite kvarter tok ledelsen etter en corner slått av ‘årets Newport-spiller’, Connor Kelly. Det så for meg ut som om det var et klønete selvmål av Cowes-keeper Ed Hatt som fomlet ballen i mål, men i ettertid ser jeg at Darren Powell har blitt kreditert, og han var absolutt frempå og kan kanskje ha fått en touch, så vi får anta at det er korrekt.

Newport kunne og burde ha økt ledelsen før pause, for etter at Connor Kelly selv hadde fått en god mulighet, var det sjanser for både Josh Younie, Liam Triggs, og den gode Joe Butcher som for øvrig hadde en solid kamp. Hjemmekeeper Hatt gjorde opp for sin tidligere lille eventuelle fadese med noen gode redninger, og holdt vertene inne i kampen i slik grad at det fortsatt var helt åpent da lagene gikk i garderoben halvveis på stillingen 0-1. Det var det minste bortelaget fortjente etter en omgang der de herjet med et hjemmelag som nok var temmelig glade for å høre pausesignalet slik at de kunne få samlet seg litt. Selv benyttet jeg pausen til å gå til innkjøp av en ny flaske Bulmers og samtale litt med et par hjemmefolk som slaktet innsatsen i første omgang.

Hjemmelaget hadde åpenbart hatt godt av pausen og en mulig pep-talk fra manager Richie Woodburn, for det var et langt friskere vertskap som hevet seg etter pause og nå kom langt mer med i kampen. Plutselig satt de gjestenes forsvar på prøve, manet frem av hjemmesupporterne blant de 270 betalende tilskuerne. Newport-forsvaret virket imidlertid solid, og deres keeper Gary Streeter ble ikke satt på de største prøver. Det ble dog noen nervepirrende minutter for bortefolket helt på tampen, da hjemmelaget presset desperat for en utligning, men det var til slutt Newport-folket og deres manager Andy Sampson som kunne juble over tre poeng.

0-1 og borteseier denne gang altså, men de skulle møtes igjen et par uker senere. På selveste fredag 13. mai skulle de nemlig spille finale i Gold Cup, som vel er en grevskapscup for Isle of Wight. Den ble spilt på hjemmebanen til East Cowes Victoria, og også der seiret Newport etter at de hadde utlignet åtte minutter før slutt for deretter å vinne på straffespark-konkurranse. Men det er en annen historie, og nå unnet jeg meg en siste flaske Bulmers i klubbhusets bar før jeg gikk for å rekke 22.30-ferja tilbake til fastlandet. Kanskje hadde jeg likevel blitt lettere ‘fuggled‘, for i det stummende mørket der i sidegata utenfor gikk jeg plutselig på trynet så lang jeg var og landet oppå min maskuline man bag slik at kampprogrammet ble helt krøllete, og enda verre – jeg brakk mobilladeren; noe jeg ikke skulle merke før litt senere.

Etter å ha tatt meg ned bakken til ferja, forløp returen til Southampton uten ytterligere dramatikk. Jeg valgte å unne meg en siste pint på The Standing Order før jeg tok kvelden, og der ble jeg jaggu ‘sjekket opp’ av en lokal frøken. Det var godt at jeg hadde blitt oppgradert til dobbeltrom, for jeg fikk til og med selskap da jeg omsider trakk meg tilbake. Det var for øvrig også da jeg fant ut at laderen var ødelagt etter mitt antakelig langt fra grasiøse fall, og med et døende batteri var det bare å sette den stakkars telefonen i ‘extreme power saving’ modus til jeg fikk ordnet opp i saken morgenen etter. Jeg hadde i det minste fått sett kamp på Westwood Park, der alle gode ting for min del faktisk var tre. 

English ground # 339:
Cowes Sports v Newport (IoW) 0-1 (0-1)
Wessex League Premier Division
Westwood Park, 28 April 2016
0-1 Darren Powell (15)
Att: 270
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 29.04.2016: Fleet Spurs v Downton
Previous game: 27.04.2016: Treharris Athletic Western v Panteg

More pics

Onsdag 27.04.2016: Treharris Athletic Western v Panteg

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da jeg avsluttet min store mars-tur med hjemreise 1. april, trodde jeg vel egentlig at jeg hadde gjort mitt for sesongen hva Storbritannia gjelder, og at jeg måtte si meg fornøyd med 100 britiske kamper i løpet av sesongen 2015/16. Etter hjemkomst gikk det dog ikke lang tid før jeg igjen begynte å telle på knappene og vurdere mulighetene for en aller siste tur. For de som kjenner meg, er kanskje ikke det i seg selv spesielt overraskende, og da jeg fikk fem rette på Vikinglotto-kupongen kunne jeg snart for alvor begynne planleggingen. Tidlig på morgenen onsdag 27. april fløy jeg over fra Rygge til Stansted, etter at min snille mor igjen hadde stått opp i otta for å kjøre meg til flyplassen. Jeg tror imidlertid hun synes det er koselig..

Med nytt pass kom jeg meg temmelig raskt gjennom den elektroniske passkontrollen, og satt snart på toget til London Liverpool Street, der jeg hadde tenkt å benytte anledningen til å slå i hjel litt tid med en frokost. Skuffende nok var imidlertid Nicholson’s-puben Woodin’s Shades igjen stengt og åpnet ikke i henhold til de publiserte åpningstider. Det er i hvert fall andre gang på rad jeg har stått utenfor der og forgjeves ventet på at de skal åpne, og jeg ga etter hvert opp og måtte nøye meg med en noe kjipere Wetherspoons-frokost ( i hvert fall når de ikke lenger tilbyr black pudding) på Hamilton Hall. Med frokost i buken tok jeg tuben til Paddington og satt meg på toget vestover – dog med en annen destinasjon enn det som hadde vært planen noen dager tidligere.

Opprinnelig hadde planen vært å dra til ‘utposten’ Ilfracombe på den nordlige Devon-kysten for å se Ilfracombe Town, og det var også grunnen til at jeg valgte avreise denne dagen, for å kunne benytte anledningen til å besøke en destinasjon som gjerne er nokså vrien å presse inn i et fullpakket program. Kun noen få dager før avreise fant jeg imidlertid ut at deres kamp i North Devon League Premier Division hadde blitt omberammet, og dermed måtte besøket hos den tidligere Western League-klubben utgå. Således var det bare å sette seg ned for en ny granskning av kamputvalget, men det tok egentlig ikke spesielt lang tid å bestemme seg, for det var et navn som nærmest lyste mot meg.

Jeg hadde en bindende hotellbooking i Ilfracombe, men valgte altså å anse pengene som tapt (det var uansett ikke stort annet som lot seg kombinere med overnatting der) for å i stedet sette kursen mot Wales og min debut i den walisiske fotballpyramiden. Jeg har en god stund hørt garvede groundhoppere omtale Treharris Athletic Western med voldsom entusiasme, og etter å ha sett en del bilder fra deres Athletic Ground skjønte jeg raskt hvorfor så mange trakk den frem som et av sine absolutte favorittstadioner. Jeg har vel tidligere ikke engasjert meg voldsomt i walisisk fotball, men denne perlen av et anlegg var i seg selv en meget god grunn til å dyppe stortåa med en ilddåp i den walisiske pyramiden.

Jeg tok plass på 11.45-toget mot Swansea, og ble med så langt som til Cardiff Central, der jeg ble møtt av en vanvittig haglbyge. Mellom Bristol Parkway og Cardiff hadde det vært både regn, snø og sludd, og nå var det altså en haglbyge jeg knapt har opplevd maken til. Det virker jo som om de normalt er raskt overstått på noen få minutter, men da jeg etter et snaut kvarter rullet ut av plattformen med toget til Merthyr Tydfil viste det fortsatt ingen tegn til å avta. Heldigvis klarnet det opp da vi kom oss ut av Cardiff, og etter en drøy time og fem minutter kunne jeg igjen stige av ved endeholdeplassen Merthyr Tydfil.

Dette er jo et område der gruvedriften har stått sentralt, og det er litt uvirkelig å se skiltene som forteller historien om byens gamle togstasjon. Da den ble åpnet var det snart hele seks linjer som gikk herfra, og de var medvirkende til at man kunne frakte kull ned til Cardiff på en time – langt raskere enn de rundt tjue timene man brukte med kanalen. I dag er det kun én linje igjen, og den skulle jeg igjen benytte meg av senere den dagen. Men først spaserte jeg opp High Street for å sjekke inn ved Castle Hotel, der jeg hadde betalt £45 for overnatting. Jeg fikk raskt sjekket inn og slappet av et lite kvarter på rommet før jeg spaserte de få meterne til Wetherspoons-puben Y Dic Penderyn.

Jeg var usikker på hva som fantes av matservering på kveldens arena, og valgte derfor å innta et måltid der. Mens jeg inntok min middag og turens første pint ble jeg via Twitter kontaktet av Peter Williams, som er klubbsekretær for Treharris Athletic Western. Han lurte på hvordan jeg hadde tenkt å ta meg til kamparenaen, og jeg svarte som sant var at planen var å ta 16.38-toget tilbake til Quakers Yard og gå de rundt 20 minuttene derfra. Han tilbød seg umiddelbart å møte meg ved den nevnte stasjonen og gi meg skyss til Athletic Ground, og da han insisterte på at det overhodet ikke var noe bry, kunne jeg selvsagt ikke takke nei til det tilbudet. Togturen skulle ta 17 minutter, og et par minutter forsinket ankom jeg Quakers Yard – eller Mynwent y Crynwyr som stasjonen heter på walisisk – og fant Peter ventende i en bil oppe på veien.

Treharris ble faktisk grunnlagt så sent i 1870-årene, og fikk sitt navn etter F.W. Harris, som var eier av Harris’s Deep Navigation Colliery – en kullgruve som i løpet av 1870-årene ble den klart dypeste i hele landet; nesten to og en halv kilometer dyp. Som mange av de andre gruvene i regionen bukket også denne etter hvert under, og stengte til slutt for godt i 1991. Treharris har i dag et innbyggertall på i overkant av 6 000, og ligger i dalen Taff Bargoed Valley, der elven Taff Bargoed renner gjennom dalen omringet av bratte dalsider. Peter viste seg å være en meget trivelig kar, og på den rundt fem minutter lange kjøreturen fikk jeg en rask liten innføring i klubbens historikk.

Klubben ble allerede i 1873 stiftet som Treharris Athletic, og de skal være den eldste fotballklubben i det sørlige Wales. Arbeidere fra England og det nordlige Wales tok med seg fotballen hit, og Treharris ble pionérer for fotballen i det sørlige Wales. Klubben var en av de som stiftet South Wales League, der de ble tidenes første ligamestre. I 1904 var de også med å stifte Rhymney Valley League, som senere skulle bli til Welsh Football League. Det var ikke helt uvanlig å spille i flere ligaer på denne tiden, og det var det Treharris gjorde. I tillegg sier det litt om deres styrke at de som eneste klubb også hadde sitt reservelag i Rhymney Valley Leagues andredivisjon.

Treharris begynte snart å dominere South Wales League, og plusset på med ytterligere tre ligatitler i perioden 1904-1908. Det forteller også litt at en klubb som Riverside (senere Cardiff City) i 1907 måtte søke om opptak til denne ligaen, og la det ikke herske tvil om at Treharris var en regional storhet. Samtidig var de også blant de første av en rekke walisiske lag som i denne perioden søkte seg over grensen til England, og Treharris vant faktisk Western League i 1909 (en bragd Merthyr Town gjentok 100 år senere) før de sammen med Cardiff City tok plass i Southern League året etter. På denne tiden var det vanlig at over 2 000 tilskuere så Treharris, og det er i seg selv imponerende når man vet at Treharris var senter for en gruppe omkringliggende landsbyer der det samlede innbyggertallet i dag er omtrent 15 000.

Treharris tiltrakk seg spillere fra hele Wales, og hadde en rekke amatørlandslagsspillere, men samtidig som gruvedriften begynte å slite, gikk det etter hvert også nedover med den gamle storhet, som i 1958 var tilbake i det som nå hadde blitt Welsh Football League. Der har de holdt seg siden, og det var først og fremst rundt 1990 at det virkelig begynte å gå nedover, da de i løpet av 1990-årene ramlet helt ned i Division Three. Etter et par visitter på nivået over, er det da også der de nå befinner seg. Dagens navn tok de for øvrig så sent som i 2009, da de la til Western-suffikset i sitt navn. Ved ankomst Athletic Ground fikk jeg klar beskjed om at de ikke ville ta imot noen inngangspenger fra meg, og jeg tok derfor i stedet oppfordringen om å ta en runde rundt det fantastiske anlegget.

For fantastisk er Athletic Ground virkelig! Dette har vært klubbens hjemmebane i over 100 år, og det bærer den selvsagt preg av, men du verden for en karakter! Jeg var nærmest helt yr der jeg forserte den flotte hovedtribunen for å starte en runde med å balansere bortover en murkant som går derfra og bortover mot det ene hjørnet. Alt av fasiliteter på denne siden er nemlig opphøyet fra banen, og det er ingen ‘indre bane’, slik at trappene mellom klubbhuset og hovedtribunen leder rett ned på banen. Oppe på den nevnte muren bortenfor tribunen var det flere tegn på at det muligens har vært et par små seksjoner med ståtribune der, men nå var det fullstendig overgrodd av villniss, og jeg strevet meg gjennom tornebusker og annet kratt for å komme meg ned til hjørneflagget.

Over på kortsiden der var det mer av det samme, med en mur som rammet inn banen, og her var det også små spor etter seksjoner med ståtribune (eller terracing for å bruke et mer passende engelsk ord) som også hadde blitt gjengrodd av villniss. Skjønt, lenger bort på kortsiden var det litt mindre tett kratt, og det var faktisk en gruppe supportere som faktisk valgte å stå her når kampen senere startet. Bortre langside byr ikke på noe av fasiliteter, bortsett fra en av laglederbenkene. Et gjerde skiller her banen fra boligbebyggelsen nede i skrenten på utsiden. På bortre kortside er det intet av fasiliteter, og jeg trasket raskt over til langsiden der jeg hadde kommet inn, og det er der man finner anleggets virkelige sjel.

Hvordan skal man i det hele tatt beskrive herlighet som befinner seg på nærmeste langside? Tja, jeg kan jo begynne med å si at på den nederste tredelen der jeg nå kom gående går sidelinja nesten helt ut til skrenten som går oppover mot veien på oversiden (der man for øvrig også finner innkjøringen), og da jeg senere gikk en ny runde for å knipse noen bilder under kampen, var det nesten så jeg fløy i bena på den joviale linjemannen. Midt på denne langsiden har man både klubbhuset og hovedtribunen, og når man kommer inn fra parkeringsplassen på utsiden, så er det mellom de to at den nevnte trappa leder ned mot banen.

Man kommer altså inn øverst på hovedtribunen, som også er anleggets eneste tribune, og man får denne på sin venstre hånd. Det er en klassisk tribune med små avsatser som man kan stå eller sitte på, og den er altså opphøyet fra banen, som man kanskje forstår ligger delvis nede i en slags liten gryte. Om man tar til høyre ved toppen av denne trappa kan man gå opp på verandaen foran klubbhuset, som ligger bygget inne i skrenten. Derfra gikk jeg nå inn i klubbhusets kiosk for å sikre meg et kampprogram, og igjen fikk jeg beskjed om at jeg skulle putte £1-mynten tilbake i lomma. I stedet fikk jeg overlevert en hel pose full av gamle kampprogrammer og et walisisk fotballmagasin der mange av artiklene var på walisisk. Jeg fikk da i det minste kranglet meg til å få betale £3 for en pin til min samling.

Jeg er temmelig overbevist om at Athletic Ground ikke ville fått klarsignal for spill i den engelske pyramiden som i sin tilstand av sikkerhetshysteri i stadig større grad strammer inn kravene. Athletic Ground må i det hele tatt være marerittet for ‘health & safety-folket’, men du verden for et herlig anlegg! Det er i det hele tatt ganske umulig å forestille seg hvordan man i 1940- og 1950-årene var et mekka for fotball i regionen, og at tilskuermasser opp mot 5 000 presset seg inn for å se Treharris eller regionale cupfinaler. Noen vil kanskje kjenne til Mike Bayly og hans bok ‘Changing Ends’. Nå har han gitt seg ut på et nytt prosjekt, med arbeidstittelen ‘100 British Football Ground to Visit Before You Die’. Han kunne fortelle meg at Athletic Ground ble soleklart stemt frem som en av de 100 han skal ta for seg. Klubbsekretær Peter Williams kunne da også bekrefte at deres hjemmebane er uhyre populær blant groundhoppere og andre besøkende.

Men det er et stort ‘men’ her… Saken er nemlig den at Athletic Ground nå ser ut til å synge på siste verset, og etter godt over hundre års tjeneste er den dessverre ikke ansett som spesielt ideell av de høye herrer som tydeligvis foretrekker moderne og sjelløse, funksjonelle anlegg med kunstgressbane et sted ute i gokk. Dagens kampprogram kunne da også over to sider fortelle om planene for et nytt anlegg for Treharris, som etter planen skal ligge i Parc Taf Bargoed, mellom Treharris, Trelewis og Bedlinog. Man håper at dette skal kunne stå ferdig til sesongstart sommeren 2018, men i følge Peter så er dette avhengig av at man klarer å få inn de nødvendige midlene, og det var han ikke så sikker på at de ville klare. Han innrømmet for øvrig at heller ikke han var noen fan av de moderne anleggene og kunstgressbaner, og at det ville være særdeles vemodig å forlate Athletic Ground, men han hevdet også at det nok bare var å innse at det var nødvendig og det riktige for klubben.

En annen grunn til at dette kan vise seg nødvendig er at Welsh League ifølge ryktene vurderer å øke minimums-bredden på banene fra 50 yards til 60 yards, og selve banen på Athletic Ground er faktisk ikke bredere enn 52 yards, samtidig som den er temmelig umulig å utvide. Om ikke annet ble jeg bare mer og mer glad for at jeg hadde endt opp i Treharris denne dagen, slik at jeg fikk oppleve denne perlen av et anlegg. For de som liker slike anlegg er det virkelig bare å kjenne sin besøkelsestid og legge turen til Treharris mens man kan! Her var det for øvrig ikke alkoholservering (mon tro om ikke det var en slags regel i denne ligaen), men jeg fikk lesket strupen med en boks 7up før det dro seg mot avspark.

Det var for øvrig klokka 18.30, og mangelen på flomlys er kanskje en medvirkende årsak til akkurat det. Treharris Athletic Western skulle altså denne kvelden ta imot Panteg til dyst i Welsh League Division Three, der tittelkampen sto mellom Pontypridd Town og Abergavenny Town. Vi måtte lenger ned på tabellen for å finne de to lagene jeg skulle se, og Treharris lå som nr 9 av 18 lag. Panteg lå tre plasseringer og tre poeng bak vertene, men med tre kamper tilgode. Det var i det hele tatt stor forskjell på antall spilte kamper, og mens noen klubber hadde spilt så mange som 31 kamper, hadde Panteg kun spilt 23 (og Treharris 26). Det var ellers litt usikkerhet om hvor mange som eventuelt ville kunne rykke ned til feeder-ligaene, men begge lag virket oppsatt på å ta flere poeng for å med sikkerhet holde nedrykksstriden på avstand.

Her var det heller ingen lagoppstillinger å se, men med hjelp av et par klubbrepresentanter fikk jeg notert meg de to lagoppstillingene før kampen ble sparket i gang. Det er lenge siden Treharris sine velmaktsdager, og kvaliteten var da også litt ymse, men det var en tett og spennende kamp jeg ble vitne til, og for en gammel Reading-fan tok da også hjemmelaget seg godt ut i sine drakter med vertikale blå-hvite striper. Det var imidlertid gjestene som tok ledelsen da Luke Dyke scoret med rundt ti minutter til pause. Vertene hadde et par gode muligheter til å utligne, men det sto fortsatt 0-1 da dommeren blåste for pause.

Pausen ble for min del benyttet til litt samtale med noen av de fremmøtte, som jeg for øvrig hadde tallfestet til 63 med en manuell telling. Ikke akkurat et fremmøte som i glansdagene, men publikum hadde i hvert fall fått se en jevn og spennende forestilling så langt, og Peter håpet selvsagt på at de kunne snu kampen i andre omgang. Jeg må innrømme at jeg nå savnet å kunne ta meg en pint, men jeg koste meg likevel med en brus i god selskap mens jeg ventet på andre omgang. Jeg skulle uansett få nok av pints i løpet av turen, så kanskje var det like greit. Jeg fikk også benyttet anledningen til å lese litt nøyere i programmets sak om det nye anlegget, i tillegg til en interessant artikkel om klubbens historie.

Treharris fikk en god start på andre omgang, da de allerede i omgangens tredje minutt fikk sin utligning da David Mitchell satt ballen i mål. De presset nå på for et vinnermål, og hadde flere muligheter til å få det, men Panteg var også skummelt frempå ved et par anledninger. Ved en anledning kom en Treharris-spiller alene mot keeper, men linjemannen vinket for offside. Det fikk det til å koke over for hjemmemanager Geraint Corkery, som ganske riktig påpekte at linjemannen tilsynelatende hadde vært mer opptatt av å se på himmelen da pasningen gikk, og deretter vinket nærmest vilkårlig. Det var faktisk nok til at Corkery ble sendt på tribunen, og for en som har hørt hvordan dommere i non league tidvis blir overhøvlet, virket det vel noe strengt. Kanskje er terskelen langt lavere i Wales..?

Selv om det er to små laglederbenker på hver side av banen, benyttet de to lagene for øvrig laglederbenkene på hver sin side. Det er jo i seg selv noe spesielt, men uansett…Treharris så ut til å greie seg også uten Corkery på benken, selv om han gaulet en og annen instruksjon fra verandaen opp ved klubbhuset. De klarte imidlertid ikke å trenge gjennom Panteg-forsvaret i tilstrekkelig grad til at de fikk uttelling, og de gangene de kom seg til muligheter så sto avslutningene ikke i stil. Det var for øvrig også tilfelle på motsatt side av banen, og dermed endte oppgjøret med 1-1 og poengdeling. Det var det vel egentlig heller ingenting å si på.

Peter sa seg sånn passelig halvfornøyd med resultatet, og kom bort for å tilby meg skyss. Det var nå times-avganger, og jeg hadde blinket meg ut 22.09-toget, slik at jeg ikke hadde dårlig tid. Jeg ventet mens Peter og hans kollegaer gjorde unna noen plikter etter kamp, og tilbød meg å hjelpe til, men det ville han ikke ha noe av. Da vi etter hvert kjørte av gårde skjønte jeg snart at vi ikke var på vei til Quakers Yard togstasjon. Peter hadde nemlig bestemt seg for å kjøre meg helt tilbake til Castle Hotel i Merthyr Tydfil. Det må man si er service, og Treharris viste seg i det hele tatt å være en utrolig koselig og gjestfri klubb.

Tilbake på Castle Hotel unnet jeg meg en pint eller to i hotellets bar, til tross for at det hadde vært en lang dag med lite søvn natten før. Jeg kunne nå i fred og ro reflektere over min debut i den walisiske fotballpyramiden, og om besøket i Treharris er representativt for hva som er å finne der, så ga det uten tvil mersmak. Det var en kjempeopplevelse som vil stå som et av turens absolutte høydepunkter. Jeg mistenker dog at min første besøkte bane i den walisiske pyramiden også muligens er den gjeveste av de alle. Turen hadde uansett fått en super start! 

Welsh ground # 4:
Treharris Athletic Western v Panteg 1-1 (0-1)
Welsh League Division Three
Athletic Ground, 27 April 2016
0-1 Luke Dyke (35)
1-1 David Mitchell (48)
Att: 63 (h/c)
Admission: Free (let in for free, not sure of admission price)
Programme: Free (given to me by club – otherwise £1)
Pin badge: £3

Next game: 28.04.206: Cowes Sports v Newport (IoW)
Previous game: 20.04.2016: Bøler v Fire Lys
Previous UK game: 31.03.2016: Walsall Wood v Rocester

More pics

Onsdag 20.04.2016: Bøler v Fire Lys

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For andre dag på rad valgte jeg å benytte kvelden til å ta en tur inn til hovedstaden for å se fotball, og jeg hadde raskt plukket meg ut kampen Bøler v Fire Lys i 6. divisjon Oslo avdeling 3. Etter å ha busset inn til Oslo Bussterminal gikk turen videre med T-banen fra Grønland til Bøler, og fra T-banestasjonen der spaserte jeg opp til Haraløkka idrettsplass. Jeg har en rekke gamle kompiser fra Bøler, men det var såpass kort varsel at ingen av de jeg tok kontakt med hadde anledning til å være med, så det var alene at jeg ankom med rundt tre kvarter til avspark.

Ved min ankomst var det allerede en kamp i gang på Haraløkka, og det var et lokaloppgjør mellom Bøler og Oppsal i en eller annen aldersbestemt klasse. Jeg ble stående å se litt på dette, og fikk se et og annet eksempel på godt spill. Haraløkka er i seg selv nokså spartansk, men ligger koselig til i et grøntområde i bakkant av blokkbebyggelsen. Et stykke bak det ene målet har man klubbhuset som også huser garderober og den slags, mens man på den ene langsiden har partier men noen heller som åpenbart har blitt anlagt som en slags terracing – for å bruke et ord fra den engelske fotballen. Der finner man også en kiosk, men den var ikke åpen ved mitt besøk.

Det var nok langt mer aktivitet i kiosken og rundt anlegget for øvrig for noen år siden, da Bøler vel kjempet i 3. divisjon (eller i hvert fall 4. divisjon), og så sent som i 2004 var de sekunder fra et sjokk da de i cupen ledet 2-1 over FFK med sekunder igjen av ordinær tid. Riktignok raknet de fullstendig de siste 90 sekundene og tapte 2-4, men jeg husker det fortsatt godt. Siden den gang har det skjedd saker og ting, og førstelaget så seg for noen år siden nødt til å trekke seg, og reservelaget ble sesongen etter det nye førstelaget, slik at de også tok over reservelagets plass i ligaen.

Kan Bøler sakte men sikkert reise seg igjen? Tja, de hadde sesongstartet med bortetap 1-4 for Furuset uken før, men nå er visst Furuset også den kanskje største favoritten til tittelen i følge flere av de som etter hvert møtte opp denne kvelden. Dagens bortelag var Fire Lys (for å sitere en kompis: ‘Hva i all verden er det for noe tulle-lag?’), og de hadde også startet med tap – 2-6 hjemme for Nordstrand 2. Foreldre av guttene på de aldersbestemte lagene hadde nå i all hovedsak forsvunnet, og lagene entret banen mens det ankom flere mindre grupper med mennesker. I tillegg var det flere turgåere som i løpet av kampen tok noen meget lange pauser i hundeluftingen for å se kamp.

Allerede etter et par minutter var det klart at det var nivåforskjell mellom lagene, og det var egentlig mest overraskende at det tok Bøler nesten et kvarter å åpne scoringsballet, men da de først gjorde det, puttet de på ytterligere et mål sekunder senere. I følge NFFs hjemmesider var det Fredrik Ødemark Jacobsen som var mannen bak begge de to første, selv om jeg mistenkte en annen målscorer på det andre. Det var i det hele tatt vanskelig å orientere seg uten å kjenne spillerne, og på NFFs hjemmesider var kun hjemmelagets tropp lastet opp, i tillegg til at det også var registrert med to spillere med samme draktnummer! Det fikk jeg etter hvert klarhet i ved hjelp av en kompisgjeng i tjueårene som åpenbart kjente Bøler-spillerne og bisto meg med målscorerne.

Bøler kunne ha puttet flere mål før Sebastian Høitømt satt inn 3-0 i det 38. minutt, og også denne gang scoret de ytterligere et mål nesten umiddelbart. Jan Patrick Kønye sørget for 4-0, og da Kennth Brataas satt inn 5-0 på overtid, var det pauseresultatet. Det kunne faktisk vært mer. Jeg lurer på om ikke Bøler også hadde minst ett (og muligens to) mål annullert for offside, i tillegg til at de hadde en rekke andre sjanser. Det kunne fort vært enda styggere sifre for bortelaget, og det ble det da også til en viss grad etter pause.

Selv om Bøler tok foten litt av gasspedalen og foretok flere bytter, hadde de fortsatt initiativet , selv om gjestene nå hang bedre med. Innbytter Henrik Solbakken Reimertz ville dog markere seg, og satt inn 6-0 og 7-0 før gjestene fikk et trøstemål med et kvarter igjen. Fire Lys hadde ikke en eneste norsk-ættet spiller, og besto av utelukkende ‘arabere’, slik at jeg mistenkte at det muligens var snakk om nok et kurdisk lag. En av de lokale mente å vite at det skal være snakk om tyrkere, selv om ikke navnene virket spesielt tyrkiskklingende for meg. Uansett fikk de nok et mål med ti minutter igjen, slik at det endte 7-2.

Fire Lys vil nok ganske sikkert være å finne helt i bunnen, men jeg er mer usikker på Bøler. Ut fra det jeg så denne kvelden skulle jeg tro at de vil kunne hevde seg en god del høyere på tabellen, men det kan jo rett og slett være at Fire Lys overhodet ikke er noen målestokk i det hele tatt. Idet sluttsignalet gikk, stresset jeg raskt gjennom skogholtet og ned mot Bøler T-banestasjon for å komme meg med banen mot sentrum og rekke bussen fra Bussterminalen. Nå var det kun litt over seks døgn til avreise for min siste fotballtur til Storbritannia for sesongen, så nå var det bare å vende fokus mot UK igjen. Deilig!

Norwegian ground # 57:
Bøler v Fire Lys 7-2 (5-0)
6. divisjon Oslo avd. 3
Haraløkka, 20 April 2016
1-0 Fredrik Ødemark Jakobsen (14)
2-0 Fredrik Ødemark Jacobsen (15)
3-0 Sebastian Høitømt (38)
4-0 Jan Patrick Kønye (39)
5-0 Kenneth Brataas (45+1)
6-0 Henrik Solbakken Reimertz (65)
7-0 Henrik Solbakken Reimertz (73)
7-1 Star Jebar Mohammed (75)
7-2 Botan Zirak Abubaker (80)
Att: 40
Admission: Free

Next game: 27.04.2016: Treharris Athletic Western v Panteg
Next norwegian game: 05.06.2016: Oppsal v Alta
Previous game: 19.04.2016: Teisen v Romsås

More pics