Tirsdag 02.10.2012: Scarborough Athletic v Parkgate
Jeg våknet av vekkerklokken, og rakk en kjapp dusj før jeg forlot Forest Gate Hotel i det nordøstlige London. Jeg hadde blinket meg ut 09.30-toget nordover fra Kings Cross, noe som betød at jeg ifølge London Journey Planner-appen burde ha Overground-toget fra Wanstead Park klokka 08.23. Men da jeg igjen byttet til Victoria Line på Blackhourse Road ble det raskt klart at ikke alt var som det skulle. Det ble over høyttalerne opplyst om store forsinkelser, og informasjonstavlene forandret endelig destinasjon på togene fra Brixton til Victoria. Så ble vi fortalt at dette skyldtes en person som hadde havnet under et av togene helt nede i det ikke så trivelige Brixton. Dette førte til en marerittaktig tur som sild i tønne på en bane som til slutt – etter mange og lange pauser både på og mellom hver stasjon – brukte rundt 50 minutter på å frakte meg de 5 stasjonene til Kings Cross/St. Pancras. Toget var for lengst gått uten at det var noen krise for min del, og etter å ha kjøpt inn en frokost bestående av smørbrød og juice satt jeg meg omsider på 10.30-toget. Etter rett i overkant av to timer var jeg tilbake i York, der jeg akkurat rakk å ta en kjapp røykepause før jeg fikk kastet meg på toget til Scarborough. Klokka 13.30 steg jeg av toget i Scarborough, og kunne spasere ned til mitt hotell for natten.
Golden Last Scarborough påberoper seg å være Englands første lojalistiske pub, og etter korrespondanse på Facebook der jeg har de på min venneliste, fikk jeg reservert et rom til £25. Innehaveren er en utflyttet skotte fra Glasgow som tydeligvis er primus motor i den lokale Oransjeordenen, som skal være Englands største. Han er av alle ting gift med en kvinne fra Bergen, som på norsk ga tilbakemelding om at et rom ble holdt av til meg. Etter en kort tur gjennom den koselige gågata så jeg snart puben foran meg, med både nord-irske, engelske og norske flagg utenfor. Et par lokale var allerede på plass, og jeg fikk sjekket inn og ble vist opp til rommet. Etter å ha satt fra meg bagasjen og innlosjert meg, tok jeg turen ned igjen i puben og fikk bestilt meg en Strongbow.
Etter to slike begynte sulten igjen å gnage, og en stor porsjon fish n chips ble kjøpt rett ved siden av og inntatt i pubens lokaler. «Well dressed, young man!» sa plutselig en stemme på erke-skotsk dialekt. Da jeg kikket opp, viste det seg å være innehaveren Ian som tydeligvis likte min Rangers vindjakke og ikke minst trøye med et anti-Celtic motiv. Jeg spiste opp og slo av en lengre prat med Ian, og da han etter hvert forsto at jeg var identisk med nordmannen som hadde booket rom, ringte han opp sin hustru Liv med beskjed om at hun måtte komme ned og hilse på en viking fra hjemlige trakter. Liv viste seg i likhet med både Ian og flere av stamkundene å være et trivelig bekjentskap, og hun insisterte på at min neste pint var på huset. I hyggelig selskap ble det nok litt for mange pints i forhold til at jeg skulle på kamp senere, men stemningen var god. Og jukeboksen var proppet med lojalistisk musikk – av alle ting i tillegg til norsk musikk av typen Jahn Teigen, Knutsen & Ludvigsen, Åge Aleksandersen etc!!
Det var nesten synd at jeg etter hvert måtte bryte opp for å sette kursen mot kamp. Scarborough Athletic spiller jo som de fleste kanskje vet sine kamper i Bridlington, og under forberedelser til turen hadde jeg registrert at siste toget tilbake fra Bridlington gikk så tidlig som 20.11. Altså ikke veldig passende for en kveldskamp med avspark 19.45. Jeg hadde derfor tatt kontakt med formann Dave Holland, som jeg møtte under Scarborough-lagets besøk hos Eastwood Town i pre-season. Han og andre i styret kunne fortelle at en supporterbuss plukket opp klokka halv sju utenfor Scarborough stasjon og kjørte tilbake etter kamp, og i tillegg hadde jeg blitt tilbudt skyss av flere personer i klubbledelsen. Jeg bestemte meg imidlertid for å satse på denne bussen, og gikk tilbake til stasjonen i god tid. Etter ti minutters venting kom omsider dobbeldekker-bussen rundt hjørnet, og jeg betalte mine £2 for transport tur/retur. Turen viste seg å ta lengre tid en ventet – drøye tre kvarter – der den kjørte en melkerute rundt i området for å plukke opp folk. Tidlig på turen passerte vi imidlertid Scarboroughs gamle stadion McCain Stadium (eller Seamer Road, om man som undertegnede foretrekker dette navnet), der det i mørket så ut som om porten var det eneste synlige bevis på dette. Jeg snakket litt med personen ved siden av meg, og som ventet mente han at det denne sesongen dreier seg nesten utelukkende om opprykk for klubben. Han forventet tøffest kamp av Bridlington Town, som de deler bane med. I tillegg var han litt usikker på tabelledende Worksop Parramore, som riktignok hadde spilt en kamp mer.
Dagens motstander i øverste divisjon av Northern Counties East League var Parkgate, og ventelig mente min sidemann at de heller ikke var å kimse av. Vel fremme fikk jeg betalt meg inn og fant frem til baren. Der fant jeg ut at Strongbow nå også har kommet med en pærevariant! Den måtte selvsagt smakes på mens jeg saumfarte det store bordet som midt i lokalet gjorde nytte som klubbsjappe. Et og et halvt pund ble byttet mot et program for dagen, før jeg gikk ut for å ta Queensgate nærmere i øyesyn. Den ene langsiden har en tribune hvor den ene siden er sittetribune mens den andre er en klassisk tråtribune, og det var på vei langs denne at jeg plutselig støtte på en stresset formann David Holland. Han hadde ikke tid til lange praten, men ville gjerne introdusere meg for en nordmann som var over fra supporterklubben. Jeg kan nå ikke erindre hvor vedkommende var fra, men han viste seg å være en vel bereist mann i lavere divisjoner og non-league, samtidig som han var på hyppige besøk over for å se Scarborough Athletic.
Jeg ble stående å se første omgang sammen med denne karen, og fikk se at Scarborough åpnet best, mens gjestende Parkgate tok over etter rundt kvarteret og dominerte resten av omgangen. Boro-manager Rudy Funk var rasende på sidelinja, og det hjalp heller ikke at flere tvilsomme dommeravgjørelser gikk mot vertene. Parkgate – i ortedrakter som minnet altfor mye om Celtic – kunne tatt ledelsen midtveis ut i omgangen, men skuddet fra Nathan Forbes-Swindells ble glimrende slått utenfor av hjemmekeeper Steve Wilson. Rett før pause var det imidlertid vertene som vasket frem (for å låne et uttrykk fra Bengt Eriksen) en kjempesjanse. James Bennett fyrte av det som ville vært en perle av en scoring, men skuddet traff dessverre tverrliggeren mens Parkgate-keeper Jamie Bailey bare kunne se på. 0-0 til pause, og pause-pinten ble intatt blant noe skeptiske Boro-fans.
Jeg ble mot slutten av pausen stående å prate med en gammel vakt som var Bridlington Town-fan og viste seg å ha spilt i Football League. Nok en gang er jeg ikke kar om å huske hvilket lag han representerte, men det var uansett meget interessant å høre ham fortelle om sin Football League-debut mot Wolverhamptons stjernegalleri under ledelse av Stan Cullis på midten 50-tallet.
Mens jeg lot meg underholde av hans beretninger, ble andre omgang sparket igang, og Parkgate burde gått i ledelsen omtrent rett fra avspark. Forbes-Swindells og spissmakker Brian Cusworth kom nemlig alene mot keeper Wilson, men førstnevnte valgte å gå for kraft og sendte på utrolig vis ballen over mål. Etter en jevn periode viste gjestenes Forbes-Swindells hvorfor han allerede hadde scoret 17 mål denne sesongen. Men etter at han driblet seg gjennom og rundt alt som var av forsvarere, rakk Cameron Fearon akkurat tilbake tidsnok til å hindre hans avslutning i å trille i mål. Samme mann hadde like etter en avslutning som sneiet stolpen.
Etter 63 minutter kunne imidlertid Boro-fansen juble. Spissen Ryan Blott ble meid ned i feltet, og dommeren hadde intet annet valg enn å peke på straffemerket. Blott tok selv straffen, og til tross for at keeper gikk til riktig side, sto det 1-0 til Boro! Og bare et minutt senere var det kun en flott redning fra keeper Bailey som hindret Blott i å doble ledelsen med et skummelt skudd. Matt Plummer headet deretter like over Parkgate-målet fra 5 meter. Det dro seg mot full tid og Parkgate pøste på – ikke minst på dødballer – for å sikre ett poeng, men Scarborough Athletic klarte ro det i land uten de helt store skremmeskuddene. Flesteparten av de 354 betalende kunne dermed juble over tre poeng og foreløpig tabelltopp, mens gjestene kanskje hadde fortjent å ta med noe mer hjem til utkanten av Rotherham.
Det viste seg at bussen tilbake gikk ganske raskt etter kamp, så jeg fikk tømt blæra før jeg tok plass. Etter en lang tur tilbake til Scarborough fikk jeg fikset noe nattmat i et supermarked som fortsatt var åpent, før jeg returnerte til Golden Last – som jeg på kampen hadde blitt fortalt at gikk under navnet «Stabbers Arms» på folkemunne. Her var stemningen ikke mindre enn da jeg hadde dratt, og jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg hev meg med i festlighetene denne siste kvelden i England. Kort fortalt var det trivelig lag, og stengetid kom litt for fort. En snau halvtime etter stengetid forlot de siste gjestene puben, mens jeg slukte restene av min Strongbow og returnerte til rommet mitt.
English ground # 91: Scarborough Athletic v Parkgate 1-0 (0-0) Northern Counties East League Premier Division Queensgate, 2 October 2012 1-0 Ryan Blott (pen, 63) Att: 354 Admission: £7 Programme: £1,50
Etter en god og lang natts søvn ble en frokost inntatt på Monk’s Retreat, før jeg satt meg på toget fra Reading inn til London. Ved ankomst Paddington sjekket jeg med en tube-ansatt, og fikk bekreftet min mistanke om den raskeste veien til mitt hotell i Forest Gate-området. Etter å ha tatt meg til Kings Cross, byttet jeg derfor til nordgående Victoria Line. Jeg hoppet av på den nest siste stasjonen, Blackhorse Road, hvor jeg igjen byttet til Overground-tog mot Barking som jeg ble med fire stopp sørøstover. Fra Wanstead Park stasjon fulgte jeg mitt medbragte kart og fant etter rundt ti minutters gange frem til Forest Gate Hotel – en pub hvor jeg hadde betalt £30 for et rom for natten. Etter å ha sjekket inn ble det tid til en pint Strongbow og en prat med de lokale, innimellom ytterligere saumfaring av Non League Paper. Jeg vendte snart snuta mot London sentrum igjen, tilbake den samme lange veien. Da jeg booket, hadde jeg rett og slett ikke tenkt på at det tok over tre kvarter å ta meg fra Kings Cross/St Pancras til hotellet, men jeg hadde uansett ikke dårlig tid. Etter en middag i London fant jeg etter hvert toget som tok meg de rundt 20 minuttene til stasjonen Elstree & Borehamwood. Herfra gikk jeg til fots de 15-20 minuttene til Meadow Park – hjemmebanen til Boreham Wood.
Der var jeg tydeligvis av de først ankomne, med godt over en time til avspark. Det var stort sett spillere og ledere som ankom og fartet ut og inn, mens jeg på min side oppsøkte baren som er på utsiden av anlegget. I mangel på Strongbow og annen godkjent cider bestilte jeg en flaske Magners, selv om jeg egentlig burde husket fra gjentatte erfaringer at den ikke faller i smak. Blikket falt imidlertid også på dagens program som ble solgt fra baren. Til ågerprisen £3 skulle man nesten tro det var Football League, men jeg hostet opp pengene og studerte snart programmet mens jeg forsøkte få ned flasken med Magners. Boreham Wood hadde hatt en for meg overraskende sterk start på sesongen, og var å finne helt oppe i tetstriden i Conference South. Klubben var så sent som for seks sesonger siden å finne nede på step 4, men befant seg nå i playoff-sjiktet noen få poeng bak ledende Salisbury City. På spørsmål om man hadde tro på om dette kunne holde hele veien inn, svarte en Wood-supporter at han fortsatt var litt avventende. Deretter la han til at han var meget fornøyd med sesongstarten og så ingen grunn til at de ikke skulle kunne kjempe om en playoff-plass. De tøffeste konkurrentene mente han ikke overraskende var lag som Salisbury City og Welling United, mens han i likhet med undertegnede stilte seg uforstående til hva som har gått galt nede i Sutton, der en av forhåndsfavorittene hadde hatt en marerittaktig start på sesongen. Jeg måtte innrømme å ikke helt klare å se for meg Boreham Wood i Conference National, og lurte litt på om de faktisk ville ha noe der å gjøre. Dette hadde han forståelse for, samtidig som han mente at klubben ble drevet godt og at de ikke burde ha noen mindre forutsetninger for noe slikt enn klubber som Hyde og Ebbsfleet United. Videre kunne han fortelle at den bitreste rivalen er St. Albans City.
Baren hadde etter hvert en overvekt av tilreisende fra Essex, og en tilsvarende prat med et par av Billericay Towns representanter avslørte at de etter forrige sesongs tittel og opprykk fra Isthmian Premier var ute etter å i første omgang overleve og etablere seg i Conference South denne sesongen. Samtidig var de positivt overrasket over sesongstarten med 4-2-2 på de 8 første i ligaen, og kunne dessuten fortelle at deres heftigste rivaler nå er Chelmsford City. De to spiller jo igjen i samme divisjon denne sesongen, så det kan bli noen heftige lokaloppgjør.
Jeg betalte mine £12 for å få slippe inn, og tok en runde for å knipse noen blinkskudd – med en innlagt svipptur innom klubbsjappa i det ene hjørnet av anlegget. For en Reading-supporter var det noe merkelig å se Readings logo en rekke steder på anlegget, i tillegg til flere steder i programmet. Dette har bakgrunn i en såkalt «Academy Partnership» mellom de to klubben – slik har dessverre den moderne fotballen blitt. Det er for øvrig ikke noe galt i seg selv med anlegget, men spesielt spennende er Meadow Park heller ikke. Det består av en hovedtribune med sitteplasser, mens resten er ståplasser. Bak det ene målet satt en vakt to små hjelpere til å hente baller som i voldsom hyppighet ble skutt over gjerdet av Billericay-spillere som varmet opp. Jeg kommenterte at om de hadde skuddfoten like dårlig innstilt under kamp ville de to små måtte jobbe hardt for ukelønna si, noe han fant hysterisk festlig. Han viste seg å være en trivelig kar som jeg slo av en liten prat med før det nærmet seg avspark og det så smått begynte å dryppe fra oven. Jeg stilte meg under tak på bortre langside, på høyde med den ene 16-meteren, og kampen kunne starte.
Det var hjemmelaget som tok kommandoen fra start, og den første reelle sjansen kom da en crosser fant Omer Riza. Hans avslutning gikk imidlertid like utenfor. I tillegg hadde han pådratt seg seg en lyskeskade da han strakk seg etter ballen, og måtte nå med ni minutter på kampuret allerede byttes ut og vike plassen for Inih Effiong. Det virket som om de brukte litt tid på å omstille seg, men Graeme Montgomery var glimrende der han sto bak det som var av sjanser og halvsjanser for vertene. Likeledes var Chris O’Louhlin en bauta i forsvaret, og renset unna det gjestene måtte komme med – ikke minst i lufta. Hjemmekeeper James Russell hadde stort sett rett og slett rollen som passiv tilskuer. Cliff Akurang kunne gitt Wood ledelsen, men etter å ha dratt seg fri på glimrende vis satt han avslutningen like utenfor stolpen. Etter snaue 35 minutter serverte imidlertid Ben Nunn et innlegg som innbytter Iffiong satt pannebrasken til og plasserte i mål bak gjestenes keeper Dale Brightly. En veldig fortjent 1-0-ledelse, men like etter ble Wood-forsvaret nesten tatt på senga av et enormt innkast fra Junior Luke. Men da dommeren blåste for halv tid hadde hjemmekeeper Russell knapt vært borti ballen, og ledelsen var det ingenting å si på.
I mangel på kvalitets-cider besto pauseforfriskningen i baren av en flaske j2o mens jeg bladde ytterligere i programmet. Snart var det igjen tid for å finne sin plass på tribunen. Ikke mange minuttene var gått da en glimrende langpasning fra Montgomery ble tatt imot av David Hutton. Han serverte på sølvfat til målscorer Effiong, men spissen kom ut av balanse og misbrukte den store sjansen med et sleivspark. Etter 54 minutter fikk han og Boreham Wood imidlertid sitt andre for dagen da Billericay-forsvarer Chris Wild feilbedømte et langt utspark. Dette tillot å Effiong komme alene med keeper og sette inn 2-0. Kampen åpnet seg opp med gjester som måtte fremover, og med et hardtjobbende forsvar fikk vertene flere kontringssjanser. Nok et oppsill fra Montgomery førte etter 67 minutter til at Ben Nunn for andre gang for kvelden fikk assist da han fant Effiong i feltet. Han vendte opp og skjøt utagbart for keeper Brighly. 3-0, og hattrick for innbytter Effiong altså.
Etter dette ebbet egentlig det hele ut, der vertene så ut til å si seg fornøyd mens gjestene nok innså at slaget var tapt, til tross for at de forsøkte presse fremover til en blanding av støttende og oppgitte tilrop fra bortefansen. Helt på tampen kunne dirigent Montgomery satt kronen på verket, men hans lobb fra langt hold gikk like over. Hjemmelaget hadde levert en maktdemonstrasjon foran 242 betalende tilskuere. Da vi gikk over på tilleggstid besluttet jeg å førsøke rekke tilbake til stasjonen på 7-8 minutter for å slippe en halvtimes venting på neste tog. Mens jeg passerte stadionets kortende ute på veien kunne jeg høre dommeren blåse av, og stresset av gårde mot stasjonen med en blanding av rask gange og lett jogging. Etter kun et par minutter skjønte jeg at jeg neppe hadde store muligheter for å rekke frem, og da jeg ankom stasjonen anpusten tre minutter for sent hadde ganske riktig toget gått.
Mens jeg sto der og ventet på neste tog, kom en gruppe på fire-fem eldre karer på rundt de 60, som hadde vært på samme kamp. De viste seg å være en kompisgjeng som hørte hjemme i Hertfordshire og Nord-London, og som ofte så lokale lag i aksjon. Jeg fikk høre om erfaringer fra klubber som Northwood, Wealdstone, Wingate & Finchley, Hemel Hempstead Town, Ware, Potters Bar Town, og ikke minst den nå nedlagte klubben Edgware Town. De diskuterte allerede rundt helgens utvalgte kamp der Northwood var hjemmelag. En av de måtte melde pass da han hadde fått Watford-billetter av sin nevø som visstnok spilte der, og han ble utsatt for godlynt mobbing fra de andre. Jeg benyttet sjansen til å høre deres mening om det som nå skjer i og rundt Watford, og de var umiddelbart og unisont enige i sin fordømmelse av og avsky mot det som nå utspiller seg med et tosifret antall innlånte Udinese-spillere og halvparten så mange fra spanske Granada. En etter en hoppet de av toget, mens sistemann ble med helt tilbake til St. Pancras der jeg takket for hyggelig samtale, før jeg gikk for å ta tubens Victoria Line. Mens jeg igjen byttet på Blackhorse Road irriterte jeg meg nok en gang noe over den lange reiseveien fra London sentrum, men det ble tilbake på Forest Gate Hotel tid til en pint med Strongbow for høflighets skyld. Deretter fant jeg veien til rommet mitt og forberedet meg på nok en lang reise tidlig dagen etter. Men en ting var sikkert: Boreham Wood som klubb har nok de siste årene tatt noen kraftige sjumilssteg. Ifølge representanter fra Readings ungdomsakademi er de også blant landets dyktigste på akkurat det området. Men kan de virkelig ta steget helt opp i Conference National?? Vel, de har imponert så langt, og ingenting er umulig.
English ground # 90: Boreham Wood v Billericay Town 3-0 (1-0) Conference South Meadow Park, 1 October 2012 1-0 Inih Effiong (35) 2-0 Inih Effiong (54) 3-0 Inih Effiong (67) Att: 242 Admission: £12 Programme: £3
Jeg hadde fryktet en under pari søndagsmorgen, spesielt siden jeg hadde satt på alarmen til 9:30. Jeg hadde nemlig lagt merke til at det var kamper i første kvalifiseringsrunde av FA Trophy denne søndagen. Den eneste alternativet denne søndagen som jeg tidligere ikke hadde besøkt var på Lewes’ hjemmebane The Dripping Pan i Brightons utkant. Der skulle hjemmelaget ta imot Lowestoft Town, og jeg hadde derfor stått opp tidlig for å vurdere den vanvittige turen ned til sørkysten. Men med minst 3 timer og 15 minutters reisevei, med 2 eller 3 bytter, og ikke minst buss som erstatning for tog på den lengste etappen – og tilsvarende tilbake til Reading igjen – fant jeg etter bortimot en times vurdering ut at det ble for vilt selv for meg. Siden en venninne måtte kansellere en avtale denne dagen hadde jeg uansett ingen planer, men et sted går grensen.
Mens jeg inntok en frokost på Monk’s Retreat med nyinnkjøpt Non League Paper som lektyre, begynte jeg i stedet å vurdere Kingstonian v Eastbourne Town i samme turnering. Jeg hadde tidligere besøkt Kingsmeadow da Kingstonian i oktober 2010 til tider ble rundspilt av Sutton United, men scoret kampens eneste mål rett før slutt. Siden den gang hadde imidlertid AFC Wimbledon tatt over anlegget, og jeg tenkte det kunne være en grei mulighet til å se hva de har gjort av «utbedringer» (jeg mistenkte at jeg personlig ville kalle det noe helt annet) der. Derfor satt jeg meg omsider på somletoget til London Waterloo, som jeg ble med helt til Kingston. Derfra tok et annet tog meg den korte veien til Norbiton, og etter ti minutters gange dukket Kingsmeadow opp på høyre hånd.
Jeg gikk inn i baren på hovedtribunen Paul Strank Stand og bestilte omsider en pint med Gaymers cider, før jeg tok en tur innom klubbsjappa i naborommet for å få kloa i dagens program til £2. Tilbake ved baren ble det studert inngående, før jeg slo av en prat med en Kingstonian-supporter ved siden av meg. Han mente det ikke var noen grunn til at ikke klubben kunne kjempe om opprykk eller i hvert fall playoff denne sesongen, men at de da må spille bedre enn de hadde gjort i det siste. Helgen før hadde de røket på hodet ut av FA cupen foran egne fans, da de måtte gi tapt for East Thurrock United. Og siste ligakamp i Isthmian Leagues øverste divisjon hadde ikke like overraskende endt med 0-1 tap borte mot Bury Town. Sistnevnte var en av klubbene han trakk frem som utfordrere i toppen, sammen med deres naboer i Lowestoft. I tillegg han advarte om et par andre lag som fort kan være å finne der oppe, som eksempelvis Wealdstone og Hampton & Richmond Borough.
Jeg hadde via Non League Paper fått med meg at Kingstonians gamle spisskjempe Bobby Traynor visstnok skal kunne være klar for comeback snart, etter å ha måttet proritere jobb en periode. Dette ville imidlertid ikke min samtalepartner ta for god fisk før det var et faktum, men hvis Traynor er i godt gammelt slag vil jeg tro han kan bli en svært viktig brikke for K’s.
Det heftige East Midlands derbyet Nottingham Forest v Derby County ble vist på storskjerm, og et halvt øye ble viet utviklingen der. Etter hvert nærmet det seg avspark på Kingsmeadow, og jeg betalte meg inn for raskt å registrere at Kingston Road End (bak venstre mål sett fra hovedtribunen) siden mitt siste besøk dessverre har gått fra å være ståtribune til å bli en sittetribune med blå seter. Dette skulle i løpet av kampen vise seg at det medførte at laget som spilte mot denne tribunen nå ikke hadde sine supportere bak målet som normalt, men ut mot siden av langsiden East Stand.
Et hjemmelag som visstnok slet med skader og fravær gikk rett i angrep, og før minuttet var spilt burde de tatt ledelsen. Andre McCollin ble spilt gjennom og rundet gjestenes keeper Sam Reed. Han serverte Goma Lambu som på bakerste stolpe hadde helt åpent mål, men som på utrolig vis klarte å bomme på ballen. Det var McCollin som sto bak det meste vertene hadde å by på. Og etter å ha testet Reed fra rundt 20 meter, ble han spilt gjennom og plasserte ballen til side for Reed…men også like til side for stolpen.
Det virket etterhvert som om gjestenes eventuelle respekt for et hjemmelag fra ett nivå over forsvant noe, og East Sussex-klubben spilte seg frem til sjanser for både Danny Curd og Sonny Cobbs. På motsatt banehalvdel hadde hjemmelaget på sin side et par store sjanser som de presterte å misbruke. Craig Mullen hadde på seg ryggsekken, mens Simon Huckle headet et innlegg utenfor med målet vidåpent. 0-0 sto seg til pause, og jeg gikk mot baren for en pause-pint som ble konsumert mens jeg konstaterte at Derby hadde vunnet hatoppgjøret i Nottingham.
Jeg fikk omsider tømt pinten og beveget meg ut på tribunen igjen, idet gjestene fra Isthmians Division One South gikk rett i angrep fra avspark og scoret. Jeg så bare halvveis Richard Greenfields flotte dribleraid inn i feltet, og skuddet gikk i stolpen og ut. Der traff den K’s forsvarer Kieran Murphy og gikk i mål uten at keeper Rob Tolfrey kunne gjøre stort. Greenfield og John Lansdale kombinerte fint like etter, men Tolfrey hindret gjestene i å doble ledelsen.
I stedet tråkket K’s på gasspedalen, og McCollin hadde igjen en suser som gikk like utenfor. Eastbourne-kaptein Nick Fogden var heldig som ungikk å lage straffe da han stoppet en raskere Dean Lodge på voldsomt vis med sistnevnte på vei mot mål. Vertene presset på, men en helhjertet blokkering fra Steve May hindret sannsynlig utligning, og Sonny Cobbs ryddet i stor stil unna det meste i lufta foran Eastbournes mål.
Med kvarteret igjen kom gjestene på en etter hvert sjelden kontring, men Danny Curds heading gikk like over. Og under et minutt senere ble de straffet da vertene fikk sin ikke ufortjente utligning i form av et innkast som falt fint for innbytter Wade Small. Han holdt hodet kaldt og skjøt ballen i mål til 1-1. Eastbourne Town resignerte imidlertid ikke, men holdt i stedet på å igjen ta ledelsen. Det måtte en akrobatisk kjemperedning til fra Rob Tolfrey for å få vippet Nick Fogdens skudd over. Men igjen gikk K’s rett i angrep, og da keeper Reed ikke kunne holde skuddet fra Dean Lodge var Wade Small igjen frempå og satt inn sitt og Kingstonians andre etter 82 minutter.
Hjemmelaget hadde snudd kampen, og da dommeren blåste for full tid var det nok en noe lettet gjeng som ble applaudert av banen. Det ble også tapre Town-spillere som hadde kjempet hardt, og jeg må innrømme jeg følte litt med de. Ikke overraskende var det visst langt fra Kingstonians beste kamp for sesongen, men det holdt til å snike seg med til neste runde av non-leagues gjeveste cupturnering.
Selv nøyde jeg meg med en pint i baren før jeg spaserte til Norbiton stasjon. Togturen tilbake til Reading med togbytte i Kingston virket ikke like lang som den hadde gjort på turen ned. Oppslukt av Non League Paper var jeg plutselig tilbake i Reading hvor det av alle steder ble et måltid på Burger King. Kvelden ble deretter tilbragt i hotellsenga med Non League Paper og TV som havnet i skyggen av interessant lesestoff.
Re-visit: Kingstonian v Eastbourne Town 2-1 (0-0) FA Trophy 1st Qualifying Round Kingsmeadow, 30 September 2012 0-1 Richard Greenfield (46) 1-1 Wade Small (76) 2-1 Wade Small (82) Att: 279 Admission: £10 Programme: £2
Jeg skulle gjerne dratt meg litt lenger, men jeg hadde et tog å rekke, og etter en dusj var jeg våken og klar for frokost. Jeg hadde avtalt å møte den norske Ipswich-supporteren til frokost klokka 8, og vi ble enige om å bestille taxi til halv ni. Jeg skulle nemlig med 09.00-toget til Reading, mens han skulle ha toget til Sheffield 12 minutter senere for å bytte mot Barnsley. Det var tydelig at fredagens kamp hadde tiltrukket seg flere fotball-reisende fra Norge, for i tillegg til en gruppe nordmenn observert bak oss på tribunen kvelden før, ble det nå snakket norsk også på nabobordet mens frokosten ble intatt. Det ble akkurat tid til en røyk før taxikusken svingte rundt hjørnet, og etter en kort prat på stasjonen skilte vi lag og gikk til hver vår perrong.
Litt over halv elleve hoppet jeg igjen av toget i Reading, og gikk den korte veien for å sjekke inn på Ibis-hotellet på Friar Street. Etter litt telefonisk kontakt med noen av Reading-gutta, møtte jeg en kompis utenfor Coral’s betting-sjappe et steinkast unna, før vi gikk de fem minuttene til puben Queens Arms. Der hadde en god gjeng allerede begynt å samle seg, mens mange flere var på vei. Det var mange gamle venner og kjente å hilse på og snakke med, og praten gikk om løst og fast med godt drikke og i godt selskap. De fleste skulle på Readings hjemmekamp mot Newcastle United, bortsett fra noen få utestengte og et par som hadde andre planer. For min egen del sto det intet Premier League-oppgjør på menyen, men snarere en utflukt til Marlow. Ved planlegging viste det seg at det innebar togbytte i Maidenhead, men jeg ble meget overrasket over at toget derfra den korte veien til Marlow tok bortimot halvtimen! Min Reading-kompis Nick, som bor i Marlow og jobber i Maidenhead, mente en taxi ikke ville koste noe mer enn £10, så jeg vurderte derfor et litt senere tog fra Reading til Maidenhead for å få litt ekstra tid på puben med gutta i Reading. Men tiden flyr i godt selskap, og plutselig fant jeg ut at jeg begynte å få dårlig tid. Etter noen få minutters rask gange til Reading stasjon fikk jeg hoppet på et perfekt timet tog med Maidenhead som neste stopp. Den asiatiske drosjekusken som skulle kjøre meg til Marlow forsto tydeligvis knapt engelsk, men snart var vi på vei til Marlow. Det er uvisst om han tok en omvei for å lure meg, men etter en lengre tur enn forventet kjørte vi etter et kvarters tid inn i Marlow. Der presterte han å stoppe ved en offentlig fotballbane uten noe som helst annet som kunne minne om tribuner, garderober eller andre bygg. Jeg måtte ut med mitt utprintede kart og peke ut hvor vi skulle, og han kaklet snart uforståelig i vei over radioen før han omsider fikk et tilsynelatende eureka-øyeblikk og fikk satt kursen mot Oak Tree Road. Herfra svingte vi inn oppkjørselen til Alfred Davis Memorial Ground, og jeg gjorde opp regningen som kom på £15.
Det var fortsatt drøye tre kvarter til avspark da jeg betalte meg inn med £6. Ytterligere ett pund ble byttet bort mot et eksemplar av dagens kampprogram, før jeg vendte nesa mot klubbhusets bar mens jeg sendte beundrende blikk opp på den flotte perlen av en hovedtribune – bygget i 1931. Med en pint Thatcher’s Gold i hånden kunne jeg ta en nærmere kikk på programmet og studere tabellen før dagens toppoppgjør i Hellenic Leagues øverste divisjon. Tittelfavoritt og serieleder Marlow var vertskap for de ubeseirede tabelltoerne Slimbridge, og en gruppe eldre entusiaster erkjente at umiddelbart opprykk tilbake til step 4 er alfa og omega for hjemmelaget denne sesongen. På spørsmål om eventuelle konkurrenter til tittelen ble Witney Town klart hyppigst nevnt; langt hyppigere enn dagens gjester som mer ble nevnt som en outsider. Kanskje ikke så overraskende etter en kikk på terminlisten, som viste at Marlow på septembers første dag besøkte Witney og fikk 1-5 i sekken i Oxfordshire.
To gamle travere i gruppen viste seg å ha rik kunnskap om fotballen i området. De to var begge Wycombe Wanderers-supportere som hadde flyttet til Marlow, og som nå fulgte sistnevnte tettest. En av de hadde til og med fortid som Wycombe-manager fra non-league tiden. De virket sjokkerte over at en nordmann kom hit med en slik reiserute som jeg denne gang hadde, og hev seg begeistret over Wycombe-kapittelet i boken min uten å skjønne stort mye annet enn navn etc. Det nærmet seg avspark, og jeg fulgte de to ut da de ville introdusere meg for klubbens formann Terry Staines, som viste seg å være en meget trivelig fyr. Etter å ha tatt en kjapp runde for å knipse noen bilder, stilte jeg meg sammen med de tre for å bivåne kampen som var ved å starte.
Marlow hadde etter forrige sesong sikret seg Reading Towns manager Mark Bartley, som igjen har tatt med seg bortimot rubb og rake av spillerne derfra. Dette kan vel også være litt av forklaringen på Reading Towns dårlige sesongstart. Uansett var vel de gamle Town-spillerne i overtall i Marlows startellever. Min kompis Nick hadde nevnt at en av hans beste venner spilte på Marlow, og formannen kunne informere meg at James Knight spilte med nummer 4 på ryggen. Jeg tenkte holde et øye med hans prestasjon, men det skulle bli en annen spiller som tiltrakk seg min oppmerksomhet i større grad.
Det var helt klart Marlow som hadde overtaket fra start, men halvgode sjanser for både Marcus Mealing, Chris Hatton og Gary Smith ble misbrukt. Mealing var nære på etter et glimrende raid og innlegg fra gode Ben Gladwin, men med et tigersprang var bortekeeper Dave Evans nede ved stolpen og fikk slått unna. Gjestene fra Gloucestershire måtte vente til rundt halvtimen før de fikk sin første ordentlige sjanse, men Liam Hardings skudd ble slått over av Jorden Eggleton – Marlows stand-in i målet for dagen. Etter 40 minutter eksploderte det etter en knallhard takling av gjestenes Harding, og i knuffingen som fulgte gikk plutselig vertenes Richard Witt helt fra konseptene. Han dyttet til en Slimbridge spiller i ansiktet før tilrop fra et par tilskuere fikk ham til å løpe ut av banen, der han tilsynelatende forsøkte å klatre over gjerdet for å gå løs på en tilskuer. Ikke overraskende fant dommeren frem det røde kortet, og Marlow måtte dermed spille over en omgang med ti mann. Og like lite overraskende – i kjølevannet av FAs vanvittige dom av en mann frikjent i engelsk rett – var hylekoret igang med umiddelbare spekulasjoner om at det var rasistiske bemerkninger som hadde fått den fargede Witt til å miste besinnelsen. Uansett forandret kampen umiddelbar karakter, og gjestene ble mer dristige fremover. De tok noe over uten å komme frem til annet enn et par halvsjanser før dommeren blåste av for pause.
Mens formann Terry Staines strenet hurtig avgårde med notisblokka si full av notater, satt vi andre kursen mot baren for forfriskninger og en kikk på resultatene på Sky Sports Soccer Saturday som ble vist på skjermen. Jeg fikk også tatt en runde rundt i lokalet og kikket på diverse bilder og utmerkelser. Ikke minst fra Marlows stolte FA cup-historie, der de faktisk kan skryte av å være eneste lag som har deltatt i samtlige utgaver av verdens eldste cupturnering!
Andre omgang startet med Slimbridge som det førende laget, tydelig innstilt på å gå for alle poengene mot et hjemmelag med ti mann. Av et par sjanser de hadde tidlig i omgangen var det Saul Williams som fikk den største, men hjemmekeeper Eggleton reddet greit. Og etter en frisk start var Slimbridge plutselig tilbake til å forsvare seg da vertenes glimrende Ben Gladwin tok kontroll over midtbanen. Den tidligere Hayes & Yeading United-spilleren ble mer og mer dominerende, og i tillegg til å selv komme seg til sjanser, var det gang på gang han som spilte andre frem i gode posisjoner. To ganger på et drøyt minutt førte dette til store sjanser for Ian Davies, som først headet over og deretter sleivsparket ballen nesten til innkast! Og det rett etter at gjestenes keeper Evans sved fingertuppene på en kanon fra Gladwin selv. Samme keeper serverte med et dårlig utspill ballen på sølvfat for Marcus Mealing, men keeper rakk akkurat tilbake tidsnok til å vippe ballen over. Mealing var for øvrig stadig gjenstand for oppgitte tilrop fra formann Staines. I tillegg til å sirlig notere flittig med minutter på kampuret som referanser, fungerte han i tillegg som speaker. Likevel hadde han også tid til sine tilrop, og spesielt Mealing fikk unngjelde i så måte. «Move, Marcus!», « Will you please make an effort, Marcus!», og «Bloody hell Marcus, don’t just stand there!» syntes å være gjengangere i så måte.
Så, etter 64 minutter, kunne han endelig slippe jubelen løs da Marlow tok ledelsen 1-0 med et kanonskudd fra rundt 25 meter. Og hvem andre enn Ben Gladwin var det som viste at han også har en betydelig dose krutt i støvlene. Han var rett og slett «for god» på dette nivået, noe både formannen og de to andre sporenstreks sa seg enig i. Sist gang jeg så noen dominere i slik grad må ha vært daværende FC Halifax Town-spiller Jamie Vardy, som en påskedag i 2011 til stadighet etterlot seg svimle Mickleover Sports-forsvarere i sitt kjølevann. Det virket nå som om mye av luften gikk ut av gjestene, og Marlows ti mann presset fremover. Gary Smith kunne doblet ledelsen, men hans heading gikk like over. Med snaue fem minutter igjen på klokka var innbytter Steve Mayberry på vei gjennom da han ble revet ned, og forsvarer Tom Speers fikk sitt andre gule kort. Som om ikke det var nok nektet rett og slett gjestenes Fred Ward å flytte seg bakover i muren. Og da dommeren endelig fikk flyttet muren bakover, kom tydeligvis Ward med en slengbemerkning som resulterte i dagens andre gule kort også for ham – tre minutter etter han fikk det første. De siste minuttene skulle dermed spilles ti mot ni. Frisparket kunne omsider tas, og dagens mann Ben Gladwin satt inn et frispark Christiano Ronaldo ville vært stolt av. En blanding av knallhardt skudd og en skrudd ball rundt muren som keeper Evans ikke hadde mulighet på. Dermed 2-0 og tre poeng sikret. Men et par skremmeskudd ble det tid til. Chris Fower traff toppen av tverrliggeren, og ytterligere to sjanser ble misbrukt på overtid før dommeren blåste av til 2-0 seier til Marlow foran 108 betalende tilskuere.
Jeg hadde bestemt meg for å dra raskt tilbake til Reading for å møte opp med kompiser der. Men det var hyggelig selskap i Marlow, og en rask sjekk av togtidene fortalte meg at jeg uansett kunne vente litt. Dermed ble en ny pint bestilt i baren, mens jeg kunne konstatere at Reading ble snytt for seieren da Newcastles sene utligning skulle vært avblåst for soleklar hands. Snart kom Marlows formann og overrakte meg et hefte utgitt i forbindelse med klubbens 125 års jubileum i 1995, samtidig som han lurte på om jeg ville se styrerommet med pokaler etc. Et slikt tilbud kunne jeg selvsagt ikke si nei til, og han tok meg egenhendig med på en omvisning der han fortalte om de forskjellige bilder og trofeer og viktige begivenheter i klubbens historie. I tillegg fikk jeg forsyne meg av buffeen som var gjort klar for spillerne. Ingenting å utsette på gjestfriheten i Oak Tree Road! Med en siste pint i hånden fikk jeg også slått av en prat med Nicks kompis James Knight og hans far som også var der. Et par ord med Marlow-manager Bartley og dagens mann Gladwin ble det også, før jeg takket for meg og tok fatt på spaserturen ned til Marlow stasjon.
Med den omveien toget tok til Maidenhead, skjønte jeg plutselig hvorfor det tok så lang tid. Men etter å ha fått byttet i Maidenhead og kommet meg til Reading, kunne jeg rundt halv sju møte de andre på baren The Cape. Der var vi et par titalls personer samlet, men folk falt stadig fra utover kvelden mens edle dråper ble svelget med stadig større hyppighet. Noen gikk til Bed Bar rett ved siden av, mens noen av oss gikk til puben Horse & Jockey. Der ble de imidlertid så utilfredse over å se en i vårt følge at politiet ble ringt idet jeg bestilte. Med en pint Strongbow i hånden ble jeg dratt med ut, og vi satt kursen tilbake til Friar Street. Der møtte vi et par av de andre på Readings bruneste pub, The Bugle, som for øvrig har tapt seg voldsomt etter eierskiftet i fjor. Det nærmet seg stengetid, og jeg var uansett så sigen at jeg sa takk for meg og stakk tilbake til hotellet.
English ground # 89: Marlow v Slimbridge 2-0 (0-0) Hellenic League Premier Division Alfred Davis Ground, 29 September 2012 1-0 Ben Gladwin (64) 2-0 Ben Gladwin (86) Att: 108 Admission: £6 Programme: £1
Etter å ha våknet rundt halv ni og sjekket at utsjekking var senest klokka 11, droppet jeg frokost til fordel for mer søvn. Imidlertid ble det en time senere banket på døra med beskjed om at de skulle bytte ut madrassene. Jeg forbannet Marc og hans runder med Jägerbombs kvelden i forveien, og fikk i hvert fall en halv time til på øyet før jeg surret meg i dusjen og nesten ble menneske igjen. Frokost ble inntatt på Monks’ Retreat før jeg gikk ned til Reading stasjon. Det var fortsatt en liten stund til toget gikk, så to flasker forfriskende j2o ble inntatt på stasjonspuben The Three Guineas i håp om å ytterligere kurere den dårlige formen. Det fungerte noenlunde, og formen var stadig stigende da jeg hoppet på toget til Cheltenham Spa.
Mens toget rullet fra Swindon oppover mot Cotswolds-området spurte plutselig en person ovenfor meg om jeg var norsk. Han hadde sett min egenforfattede bok som jeg hadde sittet og bladd i for å lese meg opp litt på Cheltenham, og det viste seg at han skulle på samme kamp. Han var Ipswich Town-supporter som kom på hyppige snarvisitter over, og hadde valgt ut kveldens kamp i Cheltenham som en bonus-kamp. Med en interessant samtale gikk togturen fort, og vi var snart fremme i Cheltenham. Der fant vi til alt overmål ut at vi hadde samme hotell for natten, og med Cheltenham Spa stasjon et godt stykke fra smørøyet, delte vi en taxi til hotellet Big Sleep der vi hadde betalt £35 for kost og losji.
Vi sjekket inn og avtalte å møtes utenfor et kvarter senere. Deretter ble det en pitstop innom puben Tailors for å få litt fast føde før vi ruslet en tur i sentrum. Og omsider satt vi kursen mot Whaddon Road ved hjelp av apostlenes hester. Vi kunne se stadionet på høyre hånd idet vi passerte på vei opp mot puben Fox & Hounds, hvor det skal være bra stemning før kamp. Men der var det mørkt og veldig stengt! En lokal forbipasserende kunne fortelle at puben gjennomgikk et eierskifte akkurat denne helgen, og sannsynligvis ville åpne igjen om et par dager.
Vi bestemte oss derfor for å oppsøke Whaddon Road og klubbens bar ved navn Robin’s Nest. Men ikke før vi hadde tatt en tur innom klubbsjappa. De eneste skjerfene de hadde var fra playoff-finalen i fjor, men de fikk duge. Og jeg skjønte jeg var tilbake i Football League når jeg ble avkrevd £3 for et riktignok tykt og flott utseende program. Med tanke på billetter fikk vi beskjed om at vi bare skulle betale oss inn via telleapparatene, og dermed satt vi oss ned på Robin’s Nest og tok knekken på noen pints. Samtalen gikk løst og fast om forskjellige fotball-temaer, og sannelig ble det til og med litt ishockeyprat. Ved en ny bestilling fikk jeg også høre hvordan noen representanter fra Cheltenham-fansen syntes å være optimistiske både med tanke på kveldens kamp og med tanke på å kunne gjenta (og kanskje overgå) fjorårssesongen, der de tok seg til playoff-finalen hvor det ble tap for Crewe Alexandra.
Tiden flyr i godt selskap, og det begynte å nærme seg avspark. Vi bestemte oss for å entre hjemmetribunen bak det ene målet da dette er den eneste ståtribunen, og også den billigste. Etter å ha avlevert våre £15, fikk jeg tatt noen etter hvert obligatoriske bilder av anlegget før vi tok plass på ståtribunen. I dette ene hjørnet la jeg merke til en artig detalj da vi plutselig passerte en falsk ugle montert ved inngangspartiet, sannsynligvis for å skremme bort duer. Min kompanjong mente han hadde følelsen av en morsom og målrik kamp, og tippet optimistisk 3-3. Personlig var jeg temmelig usikker på dette, men da kampen startet tok det ikke mer enn halvannet minutt var ballen lå i nettet bak gjestenes keeper Barry Roche. Darren Carters avslutning på halv volley fra rundt 20 meter var det ingenting å utsette på, og Roche kunne overhodet ikke lastes. En drømmestart for The Robins!
Det første kvarteret var det nesten bare Cheltenham, og både Chris Zebroski og Shaun Harrad kunne doblet ledelsen. I stedet var det gjestenes innlånte Richard Brodie som holdt på utligne, men hans avslutning ble klarert på streken av Steve Elliott. Og like etter var det Sido Jombati som hadde rollen som reddende engel da vertene igjen fikk en avslutning reddet på streken – denne gang fra Lewis Alessandras heading på bakerste stolpe. Selv om Cheltenham dominerte, var Morecambe skumle på kontringer med en Kevin Ellison som var god som ballfordeler. Sistnevnte hadde også selv en stor sjanse til å utligne, men hans heading traff oversiden av tverrliggeren. Og da hverken Zebroski eller Harrad klarte å overliste Shrimps-keeper Roche sto 1-0 seg til pause.
Vi fant raskt frem til området der røyking var tillatt i pausen, noe som fikk meg til å savne non-league, der man stort sett slipper slikt. Deretter gikk turen til matkøen bak tribunen, men etter flere minutters køing fikk vi vite at all mat var utsolgt! Det var uansett klart for avspark, og andre omgang som startet noe tammere enn den første. Jombati hadde den første sjansen, men hans heading etter drøye fem minutter ut i omgangen gikk like utenfor. Så, etter 57 minutter, ble det interessant. Dommeren stoppet spillet, og etter en lengre pause der han løp over for å diskutere med linjemannen, ble omsider Morecambes gode Kevin Ellison gitt direkte rødt kort for det som tydeligvis hadde vært en såkalt off-the-ball incident.
Dette var et hardt slag for Morecambe, og det virket som et tidsspørsmål før det andre målet kom. Den nevnte Zebroski hadde et par store sjanser. Først presterte keeper Roche en glimrende refleksredning. Deretter ble Zebroski løpt opp og surret bort ballen i en tre-mot-en-situasjon, hvor han burde vært langt mindre egoistisk og spilt den bedre plasserte Kaid Mohamed, som ville hatt fri vei til mål. Målscorer Carter og innbytter Darryl Duffy hadde også gode forsøk, men jeg begynte å få en følelse av at om man ikke snart satt inn det andre målet, ville Cheltenham fort kunne komme til å betale dyrt. Og da gjestenes Nick Fenton fyrte løs fra rundt 25 meter måtte det en flott redning til fra hjemmekeeper Scott Brown. En kanon fra Kaid Mohamed kunne avgjort, men nok en god redning fra Roche holdt fortsatt liv i kampen med kun et par minutter igjen. Morecambe fikk en offensiv dødball og sendte opp omtrent alt som var. Ballen falt ned i feltet, og spratt frem og tilbake, men ble omsider klarert. Flere Cheltenham-spillere tok kontringen helhjertet, og da Kaid Mohamed spilte gjennom Darren Carter lot han seg ikke be to ganger. Et drøyt halvminutt på overtid scoret han sitt og Cheltenhams Towns andre for kvelden, og fastsatte sluttresultatet til 2-0. Morecambe-spillerne lå strødd på banen, resignerte. Og den lille tiden som var igjen besto av rulling av ball fra Cheltenham, inntil dommerens fløyte lød på Whaddon Road for siste gang denne kvelden.
Turen gikk inn i Robin’s Nest for en pint til eller to, før vi etter hvert tok fatt på spaserturen tilbake til hotellet. Med alle Sky Sports kanaler på TV’en på hotellrommet, ble det litt TV-titting før jeg slukket lyset for en tidlig start dagen etter. Da var det igjen tid for en dose non-league, samt en retur til Reading.
English ground # 88: Cheltenham Town v Morecambe 2-0 (1-0) League Two Whaddon Road, 28 September 2012 1-0 Darren Carter (2) 2-0 Darren Carter (90+1)
Att: 2,563
Admission: £15
Programme: £3
Onsdag 26.09.2012: Spennymoor Town v Billingham Town
Som forespeilet på værmeldingen regnet det fortsatt da jeg våknet i Manchester denne onsdagen. De hadde riktignok lovet at det skulle avta utover onsdagen, men det var sjokkerende bilder som rullet over TV-skjermen fra flomrammede steder rundt om i nord-England. Og etter at en sjekk på mobilen viste en rekke kansellerte tog nordøstover, satt jeg like godt kursen for Manchester Piccadilly for å finne ut hvordan jeg kunne ta meg til Durham. En jernbaneansatt kunne fortelle at slett ikke alt var kansellert, men at problemene var forårsaket av oversvømmelser. Flere steder lå rett og slett linjene under vann, mens Darlington jernbanestasjon visstnok skulle være noe bortimot en innsjø. Jeg gikk opp på puben inne på Piccadilly, hvor jeg bestilte meg en frokost (jeg burde ha lært sist gang, da jeg ikke ble begeistret for burgeren der) før jeg fulgte hans råd om å hoppe på toget til Middlesbrough og bytte i York. Det tok uansett mye lengre tid enn med direktetoget, og jeg fikk da også mulighet til en røykepause i den gamle vikingbyen Jorvik. Før vi kom dit hadde det tydeligvis sluttet å regnet et eller annet sted på turen gjennom West Yorkshire. Men da toget nærmet seg York kunne man beskue åpenbare resultater av syndefloden i form av totalt oversvømte jorder og veier, store trær som kun hadde trekronen over vann, og høyspentmaster som sto ute i innsjøer med vann. Ifølge avisene hadde det vært den verste stormen siden 1981! Dette ble enda tydeligere på turen fra York opp mot Durham, selv om jeg fra toget aldri så noe til innsjøen som var Darlington stasjon – skjønt en hinne av vann så ut til å dekke hele perrongen. Jeg hoppet av toget i Durham, og gikk for første gang på tre dager utendørs uten å bli klissvåt.
Etter en liten røykepause ved et utkikkspunkt for å beundre utsikten over flotte Durham med sin dominerende katedral, bestemte jeg meg for å tilbakelegge strekningen til Durham Castle til fots. Med nedoverbakke først gikk det greit, men da veien på andre siden av elven Wear begynte å stige oppover var det etter hvert en anpusten nordmann som sjekket inn på selveste Durham Castle, der jeg hadde sikret meg rom til £35. Durham er bakkete, og der og da bestemte jeg meg for å ta taxi tilbake neste morgen. Mangel på TV på rommet gjorde ingenting da jeg uansett snart gikk ut for å ta en kikk på idylliske gamle Durham med sine trange brolagte gater. Utenlandske turister var i klart overtall, og mer enn en gang hørte jeg norske stemmer. Uheldigvis var det masete franske stemmer jeg fikk ved siden av meg på puben Market Tavern, men etter å ha byttet bord fikk jeg fortært den beste burgermiddagen på så lenge jeg kan huske! Etter en liten rundtur oppsøkte jeg Durham Bus Station. Og for å være på den sikre siden ringte jeg Spennymoor Town, som kunne bekrefte at det ville bli kamp. Dermed hoppet jeg omsider på bussen mot Bishop Auckland og kjøpte en returbillett til Spennymoor. Ved å følge nøye med på veien og skilting, så jeg at vi etter rundt et kvarter kjørte inn i Spennymoor. En person som skulle av bekreftet at dette var holdeplassen jeg ønsket, og kun et par minutter unna fant jeg raskt klubbens hjemmebane Brewery Field.
Jeg betalte de 6 pundene for inngang, og tok en runde rundt anlegget for å ta noen bilder mens jeg forsøkte å finne baren. Den fikk jeg vite befant seg øverst på hovedtribunen, men den var ikke åpen ennå. Brewery Field som arena kan måle seg med med mye jeg har sett både ett, to og tre nivåer høyere. Hovedtribunen og tribunen bak det ene målet fremstår som moderne og bygget i samme stil, mens resten består av ståplasser under åpen himmel. Litt etter kvart på sju åpnet baren, og i mangel på Strongbow fikk jeg bestilt en pint med Woodpecker som god erstatning.
En prat med noen av de lokale bragte på det rene at de regnet med at denne sesongen ville dreie seg om to lag. Nemlig deres Spennymoor Town som har vunnet ligaen tre år på rad, og Darlington 1883 som de nå heter. Sistnevnte hadde hatt en god start på sesongen med 8 seire og ett tap – forøvrig mot Guisborough Town – og har visst solgt 8-900 sesongbilletter denne sesongen. Bortekampen mot Bishop Auckland som de deler bane med hadde over 2000 fremmøtte, noe som må sies å være imponerende på step 5. Likevel var det ikke mange lovord å høste fra Spennymoor-fansen, som følte at Darlington-folket så det som deres rett å rykke opp ved slutten av denne sesongen. Det opprykket kan imidlertid Spennymoor ville ha! Mer om det snart.. Spennymoor Town på sin side hadde startet sesongen med 6 strake ligaseire, og hadde med 17-0 i målforskjell fortsatt tilgode å slippe inn mål i ligaen.
Jeg hadde også en lengre samtale med noen som viste seg å være representanter fra klubbledelsen til gjestende Billingham Town. Gary Pallisters gamle klubb hadde tapt 6 av sine 7 første ligakamper, og ventet seg en ny tøff kamp. De mente dog at de burde ha et godt nok lag til etter hvert å kunne holde betryggende avstand til nedrykkssonen. De var meget interessert i mine turer rundt om i England, og spurte og gravde og ønsket meg hjertelig velkommen som gjest til deres Bedford Terrace når det måtte passe. Og da bartenderen fikk fisket frem et skjerf til min samling, ba en av dem skrive ned adressen min så de kunne sende meg et gratis fra deres klubb også.
Kampen ble klokka 19.30 sparket igang, og min første kamp i Northern League viste seg å være positiv overraskelse. Ikke minst ettersom 21 av 22 startende (samt alle de 6 senere innbytterne) viste seg å være anglosaksiske briter. En forfriskende erfaring jeg gjerne skulle sett mer av også andre steder og også på høyere nivåer. På en overraskende fin bane – været de siste dagene tatt i betraktning – var det ikke overraskende hjemmelaget som tok kommandoen fra start, tydelig interessert i å reise seg etter 3-5 tapet for Trafford i FA cupen noen dager i forveien. Gavin Cogden var nære på å gi de en drømmeåpning, mens hans avslutning etter 2-3 minutter gikk såvidt på utsiden av stolpen. Noe komisk ble det tidlig en pause i kampen da linjemannen av alle ting klarte å ødelegge flagget sitt og måtte få et nytt flagg hentet. Spennymoor dominerte totalt, og spilte seg frem til flere muligheter. Blant annet skapte Wayne Phillips og Kallum Griffiths masse trøbbel for gjestene med flotte raid og skumle innlegg fra hver sin kant, og Billingham hadde virkelig nok å henge fingrene i. Det virket bare som et tidsspørsmål før målet skulle komme. I stedet ga hjemme-keeper Rob Dean gjestene ballen på sølvfat med en dårlig klarering, men mens Dean rygget panisk bakover kunne Craig Norman konstatere at hans lobb var litt for høy.
Men det var kun en pustepause i kanonaden mot Billingham-målet. Lewis Dodds forsøkte seg med en akrobatisk volley som snek seg utenfor. Samme mann hadde en kjempemulighet som ble blokkert av en forsvarer, og da Cogden headet returen på mål fikk Billingham-keeper Dan Molyneux slått over. Leon Ryan headet to ganger over fra god posisjon. Og da Craig Ruddy skar inn og sendte i vei et skudd med retning nærmeste kryss, leverte Molyneux en flott redning. Det måtte et selvmål til, og forsvarer Richard Gaston var den uheldige som etter 36 minutter satt ballen i eget nett i et forsøk på å klarere et skummelt innlegg fra Wayne Phillips. Noe heldig, men ikke desto mindre en meget fortjent ledelse til hjemmelaget. Før det ble blåst for pause rakk imidlertid Jamie Owens å sende i vei et skremmeskudd som gikk like utenfor keeper Deans mål.
Oppe i baren kunne TV-sendingen fortelle at Reading lå under i sitt ligacupoppgjør på Loftus Road idet jeg gikk for å bestille en pint Woodpecker. Noen av de 174 tilskuerne kunne ellers fortelle at den antatte tittelrival Darlington 1883 var i ferd med å beseire Durham City. Andre omgang startet som den første, men denne gang tok det hjemmelaget kun fire minutter å finne nettmaskene. Gavin Cogden driblet seg fri inne i feltet og serverte Steven Richardson som enkelt kunne styre ballen inn i tomt mål. 2-0! Og minutter senere kunne Cogden selv økt, men keeper Molyneux fikk slått unna. Et Billingham Town som nå spilte i nedoverbakke hadde dog ikke gitt helt opp, og Craig Norman holdt på å redusere da han han vendte og avsluttet, men skuddet strøk stolpen. I stedet satt Spennymoor spikeren i kista fra straffemerket etter at Stephen Gamble måtte ty til ulovligheter for å stoppe innbytter Andy Stephenson. Gavin Cogden gikk frem og satt sikkert inn 3-0 etter 66 minutter. Jobben var gjort og Spennymoor virket å ta foten av gasspedalen. De siste 20 minuttene virket mer som en transportetappe, og de to siste sjansene sto gjestene for. Den første var meget stor, og hadde det ikke vært for at Kallum Griffiths klarte å blokkere Stephen Flocketts skudd på streken, ville nullen omsider sprukket for Spennymoor. Og da Jamie Owens’ skudd ble parert av keeper Dean endte det med 3-0 til hjemmelaget, som altså etter sju kamper fortsatt hadde til gode å slippe inn mål i ligaen.
Tilbake i baren hadde nå Reading utlignet til 2-2, og jeg fulgte det siste kvarteret av ligacupkampene mens praten gikk om løst og fast. Etter at Reading hadde sikret seg avansement med 3-2 seier borte mot QPR, gikk jeg utenfor for å ta en røyk. Der ble jeg stående og snakke litt med det ene kvinnemennesket som jobbet i baren. Jeg hadde tidligere på kvelden hørt det bli snakket kryptisk om at klubben denne sesongen muligens vil søke om opprykk til step 4, og hun bekreftet at dette vil bli diskutert på et møte mellom supporterne og klubben om ikke altfor lenge. Hun hevdet det er delte meninger, der mange supportere har klaget over at man hittil ikke har villet rykke opp, mens andre er fornøyd med tingenes tilstand slik de er. Selv tilhørte hun sistnevnte gruppe, og begrunnet det først og fremst med at de ved opprykk muligens måtte begynne å stenge baren i pausen.
Et slikt regelverk var for meg ukjent, men Spennymoors bar ligger altså som jeg vel nevnte øverst på hovedtrunen med store vinduer ut mot banen. Og slik jeg forsto henne er det derfor FA ved spill på step 4 vil kreve at man stenger kranene. Altså at man ikke ønsker en situasjon der folk kan stå og drikke pint etter pint mens de ser kampen ut av vinduet. FA hadde ifølge henne vært der på inspeksjon, og hun hevdet at hun da hadde måttet dra ned blendingsgardiner foran vinduene! For meg høres dette helt vilt ut, som om det skulle være et norsk reglement. Eller forresten – da ville det jo ikke vært servering i første omgang..
Uansett tenkte jeg tilbake til dagen før, der Farsleys bar var full av Leeds-supportere som drakk og så Leeds-kamp mens Farsley-kampen pågikk, men her var det ingen utsikt til banen. Derimot benyttet jeg meg selv av muligheten for å få med pinten ut på tribunen i plastglass. Hva er så forskjellen på dette og å drikke i baren bak et vindu?? Og enda merkeligere; mens jeg skriver dette, tenker jeg tilbake på mitt besøk hos Dover Athletic i påsken. Der kunne man rett og slett sitte inn i klubbhusets bar og drikke hele kampen mens man så den på storskjerm!! Hva er så regelverket her?? Det virker for meg som et meget firkantet og byråkratisk opplegg av typen vi er så altfor vant med her til lands.
Trekningen av neste runde i ligacupen ble foretatt på TV, men mitt ønske om møte med vår (Readings) rival Swindon Town ble ikke hørt. Det hadde vært langt mer interessant enn Arsenal. Det nærmet seg uansett etter hvert avgang for det som vel var siste buss tilbake til Durham, så jeg forlot Brewery Field og fant frem til bussholdeplassen rett borti veien. Drøye fem over elleve var jeg tilbake i Durham og uten 12 dagers bagasje var spaserturen opp til Durham Castle en fryd i forhold til tidligere. De mange trappene syntes også færre og kortere enn tidligere på dagen, og etter å ha lest et kapittel i min medbragte bok slukket jeg lyset og tenkte på hvor jeg skulle sette kursen i morgen…og sovnet med det raskt.
English ground # 87: Spennymoor Town v Billingham Town 3-0 (1-0) Northern League Division One Brewery Field, 26 September 2012 1-0 Richard Gaston (og, 36) 2-0 Steven Richardson (49) 3-0 Gavin Cogden (pen, 66) Att: 174 Admission: £6 Programme: £1
Planen denne dagen hadde opprinnelig vært å dra opp til Lancaster og se Lancaster City ta imot Burscough. Men med sistnevntes avansement i FA Trophy, hadde jeg allerede visst et par dager at denne kampen hadde blitt utsatt. Dagen før hadde min kamp hos Curzon Ashton blitt offer for værgudene da mer enn en hel normal september-kvote med regn kom på en dag, og engelske aviser kalte det “The worst storm in 30 years“. Jeg var derfor spent på om jeg denne dagen ville ha mer flaks i jakten på alternativer, med tanke på regnet som fortsatt høljet ned i vanvittige mengder. Etter en frokost på en pub i nærheten fant jeg derfor frem til en internettcafe i Manchesters Chinatown og begynte å sjekke hjemmesider.
Mange av klubbene i området opplyste om at de skulle ha pitch inspection tidlig på ettermiddagen. En av disse var Trafford FC, mens en annen var Salford City. I verste fall planla jeg å ha Bradford Citys ligacupkamp mot Burton Albion som en siste reserveplan i tilefelle alt gikk galt. Jeg noterte noen telefonnummer, memorerte og skriblet ned noen reiseruter, og gikk deretter for å slå ihjel litt tid på National Football Museum. Dette har jo blitt flyttet fra Preston ned til Manchester, der det ligger i den fancy Urbis-bygningen vis-à-vis Manchester Victoria stasjon. Absolutt greit tidsfordriv.
Etter en rundtur på museet, var klokka såpass at baneinspeksjoner hadde blitt foretatt. Og så begynte ringerunden. Hos Trafford kunne de fortelle at kampen var avlyst. Salford City det samme. Og da også Kidsgrove Athletic lenger sør viste seg å måtte avlyse, begynte det å se stygt ut. ‘Waterlogged pitch’ var gjennomgangsmelodien overalt.
Men jeg hadde tidligere lagt merke til at Farsley AFC allerede kvelden før hadde lagt ut melding på sin side om at deres kamp ville bli spilt uten så mye som en pitch inspection på kampdagen – så sikre var de. Jeg syntes det hørtes noe merkelig ut, men ringte for å høre. Og joda, beskjeden var ikke til å misforstå. «Yes mate, game is definately on. 100%».
Dermed var beslutningen grei, med en relativt lang tur til Leeds-traktene og tilbake. Og tilfeldighetene ville det altså slik at jeg for andre kamp på rad fikk se Ossett Town. Etter togbytte i Leeds ankom jeg stasjonen New Pudsey, og i det ufyselige været begynte jeg ut fra hukommelsen å manøvrere meg mot deres Throstle Nest. Dog måtte jeg ha litt hjelp av en kvinnelig jogger som iført kortermet overdel og tights utrolig nok var ute og mosjonerte i voldsomt skybrudd, 10-11 grader og stiv kuling! Da er man ivrig!!
Jeg vil anta at det tok meg et kvarters tid å gå til banen, og da var det herlig å kunne søke tilflukt i klubbens klubbhus som entres fra utsiden av anlegget. Klissvåt fikk jeg igjen hengt opp jakke og bestilt Strongbow som jeg nøt mens jeg tørket noe. Fra baren fikk jeg også kjøpt et program til prisen av £2.
Det var allerede flere der som spilte biljard og tydeligvis ventet på å se Leeds Uniteds ligacupkamp mot Everton på TV. Et par jeg snakket med mente Farsley bør være gode nok til å kunne nå playoff, slik de gjorde i fjor. Ellers mente de at de gjerne vil opp så høyt som mulig, og gjerne kopiere den originale klubben Farsley Celtic, som tok seg til non-leagues øverste nivå før de senere gikk konkurs i 2010. De hevdet også at laget hittil ikke hadde spilt opp mot sitt beste denne sesongen, og det er selvsagt et godt poeng at det fortsatt er tidlig i sesongen.
En litt festlig detalj jeg la merke til i programmet var at Farlsey tidligere i september hadde spilt tre kamper på rad mot Ossett Albion – en i ligaen og to i FA cupen. Nå var det altså det andre Ossett-laget som sto på motsatt banehalvdel i kamp om ligapoeng i Northern Premier League Division One North. Og det var usikkerhet å spore i Farsley-supporterne som hadde sett laget spille sju strake kamper uten seier.
Etter å ha betalt meg inn var det da også Ossett Town som tok kommandoen fra start på det våte underlaget. Hjemmelaget hadde knapt en sjanse den første drøye halvtimen, og det var et helt annet Ossett-lag enn det jeg hadde sett store deler av kampen mot Burscough tre dager tidligere. Imidlertid ville det seg ikke helt foran mål, samtidig som Farsley-keeper Tom Morgan vartet opp med et par gode inngripener. Og da et fremspill over et avventende Ossett-forsvar nådde Adam Muller som satt ballen i mål til 1-0, var det totalt mot spillets gang. Etter dette hevet hjemmelaget seg noe, selv om Ossett Town fortsatt virket å være det førende laget inn mot pausen.
I det fryktelige været var det kun 65 betalende tilskuere – under halvparten av sesongens svakeste opptil da, og langt under det som sies å være «normalen» på rundt 200. Og inne i klubbhuset var det nok ikke mange færre som hadde møtt opp, ikke for å se Farsley, men for å se Leeds United på TV. Farsley er jo et område med mange Leeds-supportere, og klubbhuset fungerer visstnok også ofte som vanlig bar til hverdags.
Farsley-supporterne var selvsagt fornøyd med å lede, men var langt fra fornøyd med spillet. Idet jeg fikk restene av min pint helt over i et plastglass for å ta med inn på tribunen igjen, økte hjemmelaget til 2-0 nesten direkte fra avspark. En klarering fra en Ossett-forsvarer hadde havnet hos Ryan Watson som fyrte løs fra utenfor 16-meteren. Og ti minutter ut i omgangen var det nok avgjort. Gareth Grant ble spilt gjennom, og Ossett-kaptein James Cotterill måtte ty til ulovligheter for å stoppe ham idet han skulle avslutte. Straffe, og rødt kort til kaptein Cotterill. Den nye signeringen Matt Dempsey gikk frem, sendte keeper til feil side, og scoret i sin debut.
Herfra og inn virket det innimellom som om begge lagene bare var interessert i å bli ferdig og komme seg inn i ly for det vanvittige regnet. Men før det skjedde scoret Ryan Watson med 6 minutter igjen av ordinær tid sitt andre for kvelden med et knallhardt skudd fra skrått hold. Sluttsignalet gikk, og det som lovet så godt for bortelaget den første drøye halvtimen endte opp med å bli en svart dag på jobben.
For egen del søkte jeg tilflukt i klubbhuset med en ny Strongbow mens jeg fikk med meg slutten av kveldens ligacuprunde. Lite lysten på spaserturen tilbake i syndefloden, ble det nok en pint før jeg bestilte en taxi tilbake til stasjonen. De rundt ti minuttene ned til Leeds gikk greit nok, men derfra til Manchester føltes det veldig langt akkurat da. Ved ankomst hotellet/puben tok jeg for høflighets skyld en siste pint med innehaveren før jeg trakk meg tilbake til mine gemakker.
English ground # 86: Farsley AFC v Ossett Town 4-0 (1-0) Northern Premier League Division One North Throstle Nest, 25 September 2012 1-0 Adam Muller (36) 2-0 Ryan Watson (46) 3-0 Matthew Dempsey (54) 4-0 Ryan Watson (84) Att: 65 Admission: £7 Programme: £2
Natt til lørdag hadde min snille mor kjørt meg opp på E6, slik at jeg kunne hoppe på flybussen til Gardermoen litt over klokka halv fire. Flere reiseruter hadde blitt vurdert for å rekke turens første kamp. Et alternativ var blant annet å reise over dagen i forveien, med kamp i Championship fredag kveld. Men til slutt endte jeg av forskjellige grunner opp med en original løsning, nemlig å fly til Manchester via Brüssel. Med 55 minutter fra landing til ny avgang i Brüssel var det bare å krysse fingrene for at de var i rute. Det gikk veldig fint, men ved ny avgang Brüssel ble jeg derimot vitne til noe jeg aldri har opplevd tidligere: Lasterommet ble tydeligvis så fullt at de måtte stue resten av bagsasjen inne i kabinen. Dermed ble det forsinkelser, og ved ankomst Manchester nye forsinkelser da de holdt tilbake passasjerene til de hadde fått ut all bagasjen igjen. Dermed mistet jeg toget jeg hadde blinket meg ut – og toget etter – og måtte derfor vente omlag 40 minutter på toget som tok meg til Sheffield. På toget slo jeg av en prat med en gruppe Bolton-supportere på vei til bortekamp mot Sheffield Wednesday. Jeg fant raskt ut at dersom jeg ville ha 13.21-toget videre fra Sheffield til Wakefield Westgate, måtte jeg sløyfe innsjekking på hotellet og heller ta med bagasjen på kamp. Jeg fikk i hvert fall pekt Bolton-folket i riktig retning for trikkeholdeplassen før jeg igjen hoppet på toget.
Ved ankomst Wakefield fant jeg raskt frem til riktig bussholdeplass, og fikk betalt meg på bussen mot Dewsbury. Etter et kvarters tid svingte vi inn på Ossett bussterminal, som ligger rett over veien for Ossett Towns hjemmebane Ingfield. Jeg krysset veien og betalte meg inn på anlegget som nå bærer det fryktelige sponsornavnet Stade France. Jeg fryktet umiddelbart en involvering fra landet med samme navn, men det dreier seg om en sponsoravtale med den lokale metall-kremmeren Eric France. Men man kunne vel ha valgt et mindre franskklingende navn. Et beløp av størrelse £1,50 ble byttet mot et overraskende flott utseende program før jeg entret klubbhuset, hvor jeg fikk satt fra meg bagen og bestilt en pint med Strongbow. Det var tre kvarters tid til avspark mot Burscough, og baren var langt fra travel. Et par lokale helter ga som ventet uttrykk for å være fornøyd med sesongstarten frem til da, og mente at det slett ikke var utenkelig at de ville kunne slåss om en plass i playoff. En figur som virket som en slags altmuligmann tok meg med for å finne frem et skjerf til min samling. Sammen med mannen som gjorde klar til åpning av den lille klubbsjappa, kunne han fortelle litt om forholdet mellom Ossett Town og Ossett Albion, som jeg var meget interessert i å vite litt mer om. De kunne fortelle at det kan være en relativt heftig affære når de to møtes, til tross for at det i en liten plass som Ossett ikke blir de helt store tilskuermasser. Opp mot 4-500 fremmøtte anslo de som normalen for møter mellom de to. Begge de to klubbene er jo relativt unge – stiftet i henholdsvis 1936 og 1944 – med Town som eldst og historisk størst. De to mente dessuten at Albion hadde et større horn i siden til Town enn omvendt. At en liten plass som Ossett har to lag på dette nivået bragte frem nyfikenheten i meg angående hvorvidt temaet sammenslåing hadde blitt foreslått. Det kunne de bekrefte, samtidig som de fortalte at det var Albion-folket som stort sett hadde protestert heftigst mot dette.
Med ny pint i hånden fikk jeg deretter høre hvordan det er snakk om mulige planer om flytting i løpet av et par år. På grunn av den sentrale beliggenheten vis-à-vis bussterminalen, har både Tesco og andre også tidligere vært interessert i å kjøpe tomten, men det har hittil blitt nedstemt. Denne gang skal det visstnok være noe på gang, da man ser på muligheten for å selge tomten og med fortjeneste bygge nytt stadion et annet sted i den lille byen.
Ut fra tabellen å dømme skulle Ossett Town absolutt være i stand til å dra i land tre poeng, men da dommeren blåste i gang kampen var det Burscough som tok ledelsen etter kun fire minutters spill. Merkelig passivt forsvar ga David Lynch muligheten til på glimrende vis å drible seg forbi tre mann, før han satt ballen i mål bak hjemmekeeper Ben Saynor. Hjemmelaget virket noe sjokkskadet, og kom liksom ikke helt i gang etter dette. Gjestene på sin side tok ikke de helt store sjanser.
Det stoppet liksom opp for vertene når man nærmet seg 16-meteren, mens Burscough også surret bort et par gode kontringssjanser. Ikke minst da en av deres spisser regelrett snublet i ballen og gikk på trynet da han kom alene med keeper. Hjemmelaget burde ha utlignet før pause, men Carl Fothergills avslutning ble reddet av Burscough-keeper Tim Horn. Dermed ble pause-pinten inntatt på den noe overraskende stillingen 0-1.
Inne i klubbhuset kunne jeg konstatere at “mitt” Reading fortsatt holdt West Bromwich til 0-0 på Hawthorns, mens jeg slo av en prat med noen av de 74 betalende tilskuerne. Hjemmefolket var ikke overraskende noe skuffet over forestillingen så langt.
Andre omgang startet med spillet bølgende frem og tilbake, og med halvsjanser begge veier. Men det virket som om det ikke helt ville seg for Ossett Town. I perioder presset de på ganske heftig, men uten å skape de helt store sjansene, og supporterne begynte å bli merkbart frustrerte. Så, med 6-7 minutter igjen så det ut som om Burscough hadde avgjort kampen. Et merkelig forsøk på klarering fra Anthony Lloyd endte i et komisk selvmål da hans sleiv også fintet ut keeper Saynor, og altså 0-2.
De fleste antok at det betød tre poeng til The Linnets, men kun et minutts tid senere lå ballen i bortelagets mål. Nok en gang var det et selvmål – denne gang i regi av Burscough-forsvarer Liam Duff. Hans heading tilbake til keeper ble altfor kraftig, og han kunne fortvilet se at ballen seilet over hodet på keeper Horn og spratt inn i mål.
Dette ble en vitamininsprøytning for Ossett Town, som nå for alvor våknet. De presset voldsomt på, samtidig som bortelaget nå ikke overraskende brukte så lang tid de kunne ved hvert eneste stopp i spillet.
Klokka passerte 90 minutter og vel så det, og hjemmelaget fikk frispark på offensiv banehalvdel. Dette måtte da være kampens siste sjanse. Flere minutter på overtid ble ballen slått inn i feltet, og Wes Milne kunne styre inn utligningen. 2-2! Idet spillet ble satt i gang igjen blåste dommeren for full tid, og Ossett hadde våknet sent men godt. I hvert fall godt nok til å sikre seg ett poeng.
Inne i klubbhuset kunne jeg konstatere at West Brom hadde slått Reading 1-0, og altmuligmannen fra tidligere kom over for å gi meg Ossett Town-magasinet ‘The Town Crier’ før jeg ble påspandert både en og two pints med Strongbow.
Etter å ha kjøpt en runde tilbake, ble jeg av noen lokale lokket med på en annen pub noen minutter unna. Der ble det ytterligere to pints før jeg tok til fornuften og oppsøkte bussterminalen. Derfra satt jeg kursen tilbake til Sheffield via Wakefield Westgate.
Fra togstasjonen i Sheffield gikk turen denne gang til Best Western Cutler hotellet i sentrum. Deretter tok jeg igjen en tur ut for å få i meg et etterlengtet måltid på Wetherspoons-puben Bankers Draft før jeg tok en tidlig lørdagskveld i hotellsenga. Jeg la meg til og ventet på Match Of The Day, og ikke minst det påfølgende Football League Show. Men det hadde vært en lang dag, og jeg hadde ikke sovet siden fredag formiddag. Så idet Football League Show endelig skulle til å begynne…ja, da sovnet undertegnede.
English ground # 85: Ossett Town v Burscough 2-2 (0-1) Northern Premier League Division One North Ingfield, 22 September 2012 0-1 David Lynch (4) 0-2 Anthony Lloyd (og, 83) 1-2 Liam Duff (og, 85) 2-2 Wes Milne (90+) Att: 74 Admission: £7 Programme: £1,50
Dag 10: Mandag 01.10.2012: Boreham Wood – Billericay Town
Etter en god og lang natts søvn ble en frokost inntatt på Monk’s Retreat, før jeg satt meg på toget fra Reading inn til London. Ved ankomst Paddington sjekket jeg med en tube-ansatt, og fikk bekreftet min mistanke om den raskeste veien til mitt hotell i Forest Gate-området. Etter å ha tatt meg til Kings Cross, byttet jeg derfor til nordgående Victoria Line. Jeg hoppet av på den nest siste stasjonen, Blackhorse Road, hvor jeg igjen byttet til Overground-tog mot Barking som jeg ble med fire stopp sørøstover. Fra Wanstead Park stasjon fulgte jeg mitt medbragte kart og fant etter rundt ti minutters gange frem til Forest Gate Hotel – en pub hvor jeg hadde betalt £30 for et rom for natten. Etter å sjekket inn ble det tid til en pint Strongbow og en prat med de lokale, innimellom ytterligere saumfaring av Non League Paper. Jeg vendte snart snuta mot London sentrum igjen, tilbake den samme lange veien. Da jeg booket, hadde jeg rett og slett ikke tenkt på at det tok over tre kvarter å ta meg fra Kings Cross/St Pancras til hotellet, men jeg hadde uansett ikke dårlig tid. Etter en middag i London fant jeg etterhvert toget som tok meg de rundt 20 minuttene til stasjonen Elstree & Borehamwood. Herfra gikk jeg til fots de 15-20 minuttene til Meadow Park – hjemmebanen til Boreham Wood.
Der var jeg tydeligvis av de først ankomne, med godt over en time til avspark. Det var stort sett spillere og ledere som ankom og fartet ut og inn, mens jeg på min side oppsøkte baren som er på utsiden av anlegget. I mangel på Strongbow og annet godkjent cider bestilte jeg en flaske Magners, selv om jeg egentlig burde husket fra gjentatte erfaringer at den ikke faller i smak. Blikket falt imidlertid også på dagens program som ble solgt fra baren. Til ågerprisen £3 skulle man nesten tro det var Football League, men jeg hostet opp pengene og studerte snart programmet mens jeg forsøkte få ned flasken med Magners. Boreham Wood hadde hatt en for meg overraskende sterk start på sesongen, og var å finne helt oppe i tetstriden i Conference South. Klubben var så sent som for seks sesonger siden å finne nede på step 4, men befant seg nå i playoff-sjiktet noen få poeng bak ledende Salisbury City. På spørsmål om man hadde tro på om dette kunne holde hele veien inn, svarte en Wood supporter at han fortsatt var litt avventende. Deretter la han til at han var meget fornøyd med sesongstarten og så ingen grunn til at de ikke skulle kunne kjempe om en playoff-plass. De tøffeste konkurrentene mente han ikke overraskende var lag som Salisbury City og Welling United, mens han i likhet med undertegnede stilte seg uforstående til hva som har gått galt nede i Sutton, der en av forhåndsfavorittene hadde hatt en marerittaktig start på sesongen. Jeg måtte innrømme å ikke helt klare å se for meg Boreham Wood i Conference National, og lurte litt på om de faktisk ville ha noe der å gjøre. Dette hadde han forståelse for, samtidig som han mente at klubben ble drevet godt og at de ikke burde ha noen mindre forutsetninger for noe slikt enn klubber som Hyde og Ebbsfleet United. Videre kunne han fortelle at den bitreste rivalen er St. Albans City.
Baren hadde etterhvert en overvekt av tilreisende fra Essex, og en tilsvarende prat med et par av deres repsentanter avslørte at de etter forrige sesongs tittel og opprykk fra Isthmian Premier var ute etter å i første omgang overleve og etablere seg i Conference South denne sesongen. Samtidig var de positivt overrasket over sesongstarten med 4-2-2 på de 8 første i ligaen, og kunne dessuten fortelle at deres heftigste rivaler nå er Chelmsford City. De to spiller jo igjen i samme divisjon denne sesongen, så det kan bli noen heftige lokaloppgjør.
Jeg betalte mine £12 for å få slippe inn, og tok en runde for å knipse noen blinkskudd – med en innlagt svipptur innom klubbsjappa i det ene hjørnet av anlegget. For en Reading-supporter var det noe merkelig å se Readings logo en rekke steder på anlegget, i tillegg til flere steder i programmet. Dette har bakgrunn i en såkalt «Academy Partnership» mellom de to klubben – slik har dessverre den moderne fotballen blitt. Det er for øvrig ikke noe galt i seg selv med anlegget, som består av en hovedtribune med sitteplasser, mens resten er ståplasser. Bak det ene målet satt en vakt to små hjelpere til å hente baller som i voldsom hyppighet ble skutt over gjerdet av Billericay-spillere som varmet opp. Jeg kommenterte at om de hadde skuddfoten like dårlig innstilt under kamp ville de to små måtte jobbe hardt for ukelønna si, noe han fant hysterisk festlig. Han viste seg å være en trivelig kar som jeg slo av en liten prat med før det nærmet seg avspark og det så smått begynte å dryppe fra oven. Jeg stilte meg under tak på bortre langside, på høyde med den ene 16-meteren, og kampen kunne starte.
Det var hjemmelaget som tok kommandoen fra start, men den første reelle sjansen kom da en crosser fant Omer Riza. Hans avslutning gikk imidlertid like utenfor. I tillegg hadde han pådratt seg seg en lyskeskade da han strakk seg etter ballen, og måtte nå med ni minutter på kampuret allerede byttes ut og vike plassen for Inih Effiong. Det virket som om de brukte litt tid på å omstille seg, men Graeme Montgomery var glimrende der han sto bak det som var av sjanser og halvsjanser for vertene. Likeledes var Chris O’Louhlin en bauta i forsvaret, og renset unna det gjestene måtte komme med – ikke minst i lufta. Hjemmekeeper James Russell hadde stort sett rett og slett rollen som passiv tilskuer. Cliff Akurang kunne gitt Wood ledelsen, men etter å ha dratt seg fri på glimrende vis satt han avslutningen like utenfor stolpen. Etter snaue 35 minutter serverte imidlertid Ben Nunn et innlegg som innbytter Iffiong satt pannebrasken til og plasserte i mål bak gjestenes keeper Dale Brightly. En veldig fortjent 1-0 ledelse, men like etter ble Wood-forsvaret nesten tatt på senga av et enormt innkast fra Junior Luke. Men da dommeren blåste for halv tid hadde hjemmekeeper Russell knapt vært borti ballen, og ledelsen var det ingenting å si på.
I mangel på kvalitets-cider besto pauseforfriskningen i baren av en flaske j2o mens jeg bladde ytterligere i programmet. Snart var det igjen tid for å finne sin plass på tribunen. Ikke mange minuttene var gått da en glimrende langpasning fra Montgomery ble tatt imot av David Hutton. Han serverte på sølvfat til målscorer Effiong, men spissen kom ut av balanse og misbrukte den store sjansen med et sleivspark. Etter 54 minutter fikk han og Boreham Wood imidlertid sitt andre for dagen da Billericay-forsvarer Chris Wild feilbedømte et langt utspark. Dette tillot å Effiong komme alene med keeper og sette inn 2-0. Kampen åpnet seg opp med gjester som måtte fremover, og med et hardtjobbende forsvar fikk vertene flere kontringssjanser. Nok et oppsill fra Montgomery førte etter 67 minutter til at Ben Nunn for andre gang for kvelden fikk assist da han fant Effiong i feltet. Han vendte opp og skjøt utagbart for keeper Brighly. 3-0, og hattrick for innbytter Effiong altså.
Etter dette ebbet egentlig det hele ut, der vertene så ut til å si seg fornøyd mens gjestene nok innså at slaget var tapt, til tross for at de forsøkte presse fremover til en blanding av støttende og oppgitte tilrop fra bortefansen. Helt på tampen kunne dirigent Montgomery satt kronen på verket, men hans lobb fra langt hold gikk like over. Hjemmelaget hadde levert en maktdemonstrasjon foran 242 betalende tilskuere. Da vi gikk over på tilleggstid besluttet jeg å førsøke rekke tilbake til stasjonen på 7-8 minutter for å slippe en halvtimes venting på neste tog. Mens jeg passerte stadionets kortende ute på veien kunne jeg høre dommeren blåse av, og stresset av gårde mot stasjonen med en blanding av rask gange og lett jogging. Etter kun et par minutter skjønte jeg at jeg neppe hadde store muligheter for å rekke frem, og da jeg ankom stasjonen anpusten tre minutter for sent hadde ganske riktig toget gått.
Mens jeg sto der og ventet på neste tog, kom en gruppe på fire-fem eldre karer på rundt de 60, som hadde vært på samme kamp. De viste seg å være en kompisgjeng som hørte hjemme i Hertfordshire og Nord-London, og som ofte så lokale lag i aksjon. Jeg fikk høre om erfaringer fra klubber som Northwood, Wealdstone, Wingate & Finchley, Hemel Hempstead Town, Ware, Potters Bar Town, og ikke minst den nå nedlagte klubben Edgware Town. De diskuterte allerede rundt helgens utvalgte kamp der Northwood var hjemmelag. En av de måtte melde pass da han hadde fått Watford-billetter av sin nevø som visstnok spilte der, og han ble utsatt for godlynt mobbing fra de andre. Jeg benyttet sjansen til å høre deres mening om det som nå skjer i og rundt Watford, og de var umiddelbart og unisont enige i sin fordømmelse av og avsky mot det som nå utspiller seg med et tosifret antall innlånte Udinese-spillere og halvparten så mange fra spanske Granada. En etter en hoppet de av toget, mens sistemann ble med helt tilbake til St. Pancras der jeg takket for hyggelig samtale, før jeg gikk for å ta tubens Victoria Line. Mens jeg igjen byttet på Blackhorse Road irriterte jeg meg nok en gang noe over den lange reiseveien fra London sentrum, men det ble tilbake på Forest Gate Hotel tid til en pint med Strongbow for høflighets skyld. Deretter fant jeg veien til rommet mitt og forberedet meg på nok en lang reise tidlig dagen etter. Men en ting var sikkert: Boreham Wood som klubb har nok de siste årene tatt noen kraftige sjumilssteg. Ifølge representanter fra Readings ungdomsakademi er de også blant landets dyktigste på akkurat det området. Men kan de virkelig ta steget helt opp i Conference National?? Vel, de har imponert så langt, og ingenting er umulig.
Ground #90: Boreham Wood – Billericay Town 3-0 (1-0) Conference South Meadow Park, 1 October 2012 1-0 Inih Effiong (35) 2-0 Inih Effiong (54) 3-0 Inih Effiong (67) Att: 242 Admission: £12 Programme: £3
Dag 11: Tirsdag 02.10.2012: Scarborough Athletic – Parkgate
Jeg våknet av vekkerklokken, og rakk en kjapp dusj før jeg forlot Forest Gate Hotel i det nordøstlige London. Jeg hadde blinket meg ut 09.30 toget nordover fra Kings Cross, noe som betød at jeg ifølge London Journey Planner appen burde ha Overground toget fra Wanstead Park klokka 08.23. Da jeg igjen byttet til Victoria Line på Blackhourse Road ble det raskt klart at ikke alt var som det skulle. Det ble over høyttalerne opplyst om store forsinkelser og informasjonstavlene forandret endelig destinasjon på togene fra Brixton til Victoria. Så ble vi fortalt at dette skyldtes en person som hadde havnet under et av togene helt nede i det ikke så trivelige Brixton. Dette førte til en marerittaktig tur som sild i tønne på en bane som til slutt – etter mange og lange pauser både på og mellom hver stasjon – brukte rundt 50 minutter på å frakte meg de 5 stasjonene til Kings Cross/St. Pancras. Toget var for lengst gått uten at det var noen krise for min del, og etter å ha kjøpt inn en frokost bestående av smørbrød og juice satt jeg meg omsider på 10.30 toget. Etter rett i overkant av to timer var jeg tilbake i York, der jeg akkurat rakk å ta en kjapp røykepause før jeg fikk kastet meg på toget til Scarborough. Klokka 13.30 steg jeg av toget i Scarborough, og kunne spasere ned til mitt hotell for natten.
Golden Last Scarborough påberoper seg å være Englands første lojalistiske pub, og etter korrespondanse på Facebook der jeg har de på min venneliste, fikk jeg reservert et rom til £25. Innehaveren er en utflyttet skotte fra Glasgow som tydeligvis er primus motor i den lokale Oransjeordenen, som skal være Englands største. Han er av alle ting gift med en kvinne fra Bergen, som på norsk ga tilbakemelding om at et rom ble holdt av til meg. Etter en kort tur gjennom den koselige gågata så jeg snart puben foran meg, med både nord-irske, engelske og norske flagg utenfor. Et par lokale var allerede på plass, og jeg fikk sjekket inn og ble vist opp til rommet. Etter å ha satt fra meg bagasjen og innlosjert meg, tok jeg turen ned igjen i puben og fikk bestilt meg en Strongbow.
Etter to slike begynte sulten igjen å gnage, og en stor porsjon fish n chips ble kjøpt rett ved siden av og inntatt i pubens lokaler. «Well dressed, young man!» sa plutselig en stemme på erke-skotsk dialekt. Da jeg kikket opp, viste det seg å være innehaveren Ian som tydeligvis likte min Rangers vindjakke og ikke minst trøye med et anti-Celtic motiv. Jeg spiste opp og slo av en lengre prat med Ian, og da han etterhvert forsto at jeg var identisk med nordmannen som hadde booket rom, ringte han opp sin hustru Liv med beskjed om at hun måtte komme ned og hilse på en viking fra hjemlige trakter. Liv viste seg i likhet med både Ian og flere av stamkundene å være et trivelig bekjentskap, og hun insisterte på at min neste pint var på huset. I hyggelig selskap ble det nok litt for mange pints i forhold til at jeg skulle på kamp senere, men stemningen var god. Og jukeboksen var proppet med lojalistisk musikk – av alle ting i tillegg til norsk musikk av typen Jahn Teigen, Knutsen & Ludvigsen, Åge Aleksandersen etc!!
Det var nesten synd at jeg etterhvert måtte bryte opp for å sette kursen mot kamp. Scarborough Athletic spiller jo som de fleste kanskje vet sine kamper i Bridlington, og under forberedelser til turen hadde jeg registrert at siste toget tilbake fra Bridlington gikk så tidlig som 20.11. Alstå ikke veldig passende for en kveldskamp med avspark 19.45. Jeg hadde derfor tatt kontakt med formann Dave Holland, som jeg møtte under Scarborough-lagets besøk hos Eastwood Town i pre-season. Han og andre i styret kunne fortelle at en supporterbuss plukket opp klokka halv sju utenfor Scarborough stasjon og kjørte tilbake etter kamp, og i tillegg hadde jeg blitt tilbudt skyss av flere personer i klubbledelsen. Jeg bestemte meg imidlertid for å satse på denne bussen, og gikk tilbake til stasjonen i god tid. Etter ti minutters venting kom omsider dobbeldekker-bussen rundt hjørnet, og jeg betalte mine £2 for transport tur/retur. Turen viste seg å ta lengre tid en ventet – drøye tre kvarter – der den kjørte en melkerute rundt i området for å plukke opp folk. Tidlig på turen passerte vi imidlertid Scarboroughs gamle stadion McCain Stadium (eller Seamer Road, om man som undertegnede foretrekker dette navnet), der det i mørket så ut som om porten var det eneste synlige bevis på dette. Jeg snakket etterhvert litt med personen ved siden av meg, og som ventet mente han at det denne sesongen dreier seg nesten utelukkende om opprykk for klubben. Han forventet tøffest kamp av Bridlington Town, som de deler bane med. I tillegg var han var litt usikker på tabelledende Worksop Parramore, som riktignok hadde spilt en kamp mer.
Motstander motstander i øverste divisjon av Northern Counties East League var Parkgate, og ventelig mente min sidemann at de heller ikke var å kimse av. Vel fremme fikk jeg betalt meg inn og fant frem til baren. Der fant jeg ut at Strongbow nå også har kommet med en pærevariant! Den måtte selvsagt smakes på mens jeg saumfarte det store bordet som midt i lokalet gjorde nytte som klubbsjappe. Et og et halvt pund ble byttet mot et program for dagen, før jeg gikk ut for å ta Queensgate nærmere i øyesyn. Den ene langsiden har en tribune hvor den ene siden er sittetribune mens den andre er en klassisk tråtribune, og det var på vei langs denne at jeg plutselig støtte på en stresset formann David Holland. Han hadde ikke tid til lange praten, men ville gjerne introdusere meg for en nordmann som var over fra supporterklubben. Jeg kan nå ikke erindre hvor vedkommende var fra, men han viste seg å være en vel bereist mann i lavere divisjoner og non-league, samtidig som han var på hyppige besøk over for å se Scarborough Athletic.
Jeg ble stående å se første omgang sammen med denne karen, og fikk se at Scarborough åpnet best, mens gjestende Parkgate tok over etter rundt kvarteret og dominerte resten av omgangen. Boro-manager Rudy Funk var rasende på sidelinja, og det hjalp heller ikke at flere tvilsomme dommeravgjørelser gikk mot vertene. Parkgate – i drakter som minnet altfor mye om Celtic – kunne tatt ledelsen midtveis ut i omgangen, men skuddet fra Nathan Forbes-Swindells ble glimrende slått utenfor av hjemmekeeper Steve Wilson. Rett før pause var det imidlertid vertene som vasket frem (for å låne et uttrykk fra Bengt Eriksen) en kjempesjanse. James Bennett fyrte av det som ville vært en perle av en scoring, men skuddet traff dessverre tverrliggeren mens Parkgate-keeper Jamie Bailey bare kunne se på. 0-0 til pause, og pause-pinten ble intatt blant noe skeptiske Boro fans.
Jeg ble mot slutten av pausen stående å prate med en gammel vakt som var Bridlington Town-fan og viste seg å ha spilt i Football League. Nok en gang er jeg ikke kar om å huske hvilket lag han representerte, men det var uansett meget interessant å høre ham fortelle om sin Football League debut mot Wolverhamptons stjernegalleri under ledelse av Stan Cullis på midten 50-tallet.
Mens jeg lot meg underholde av hans beretninger, ble andre omgang sparket igang, og Parkgate burde gått i ledelsen omtrent rett fra avspark. Forbes-Swindells og spissmakker Brian Cusworth kom nemlig alene mot keeper Wilson, men førstnevnte valgte å gå for kraft og sendte på utrolig vis ballen over mål. Etter en jevn periode viste gjestenes Forbes-Swindells hvorfor han allerede hadde scoret 17 mål denne sesongen. Men etter at han driblet seg gjennom og rundt alt som var av forsvarere, rakk Cameron Fearon akkurat tilbake tidsnok til å hindre hans avslutning i å trille i mål. Samme mann hadde like etter en avslutning som sneiet stolpen.
Etter 63 minutter kunne imidlertid Boro-fansen juble. Spissen Ryan Blott ble meid ned i feltet, og dommeren hadde intet annet valg enn å peke på straffemerket. Blott tok selv straffen, og til tross for at keeper gikk til riktig side, sto det 1-0 til Boro! Og bare et minutt senere var det kun en flott redning fra keeper Bailey som hindret Blott i å doble ledelsen med et skummelt skudd. Matt Plummer headet deretter like over Parkgate-målet fra 5 meter. Det dro seg mot full tid og Parkgate pøste på – ikke minst på dødballer – for å sikre ett poeng, men Scarborough Athletic klarte ro det i land uten de helt store skremmeskuddene. Flesteparten av de 354 betalende kunne dermed juble over tre poeng og foreløpig tabelltopp, mens gjestene kanskje hadde fortjent å ta med noe mer hjem til utkanten av Rotherham.
Det viste seg at bussen tilbake gikk ganske raskt etter kamp, så jeg fikk tømt blæra før jeg tok plass. Etter en lang tur tilbake til Scarborough fikk jeg fikset noe nattmat i et supermarked som fortsatt var åpent, før jeg returnerte til Golden Last – som jeg på kampen hadde blitt fortalt at gikk under navnet «Stabbers Arms» på folkemunne. Her var stemningen ikke mindre enn da jeg hadde dratt, og jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg hev meg med i festlighetene denne siste kvelden i England. Kort fortalt var det trivelig lag, og stengetid kom litt for fort. En snau halvtime etter stengetid forlot de siste gjestene puben, mens jeg slukte restene av min Strongbow og returnerte til rommet mitt.
Ground #91: Scarborough Athletic – Parkgate 1-0 (0-0) Northern Counties East League Premier Division Queensgate, 2 October 2012 1-0 Ryan Blott (pen, 63) Att: 354 Admission: £7 Programme: £1,50
Dag 12: Onsdag 03.10.2012: Hjemreise
Noe slapp våknet jeg til liv, og kom meg omsider ned der et par av stamkundene allerede var på plass. Et par av de hjalp også til der med forefallende arbeid, og en av de hadde vært og fikset en dør da jeg traff på ham på vei ned. Der ble jeg utsatt for godlynt mobbing da jeg forsøkte komme litt til hektene med en j2o. Denne ble imidlertid byttet ut med kraftigere kost i form av Strongbow idet jeg begynte å vurdere 11.48 toget heller enn 10.48 toget. Jeg var når sant skal sies ikke spesielt lysten på hverken den lange turen ned til og gjennom London, eller hjemreise til Norge. Jeg angret litt på å ikke ha bestilt hjemreise dagen etter for å få med en siste kamp denne onsdagen (som kunne by på kamper i både FA Trophy, Conference North, Ishtmian Division One North, og en rekke kamper i diverse step 5 ligaer). Men etter en andre Strongbow måtte jeg sette kursen mot stasjonen for å nå toget – og flyet! Inkjøpt frokost ble inntatt på toget, og jeg kom meg greit gjennom London og ut til Heathrow. På forrige tur hadde min 19.30 avgang hjem blitt heftig forsinket, og min mor måtte til slutt komme og hente meg på Gardermoen like før midnatt. Dette håpet jeg unngå denne gang, og jeg hadde derfor bestilt på 17.30 avgangen. Ved innsjekking ble jeg dog opplyst om at ny avgangstid var 18.15. En halvtime senere ble dette 19.10, og deretter 19.40, 19.50 og til slutt 20.00. Og Heathrow er et mareritt i den forstand at det ikke engang er et sted å ta seg en røyk etter å ha gått gjennom sikkerhetskontrollen, slik tilfelle ehar vært på f.eks Gatwick. Like før klokka åtte kunne vi stige ombord, og vi lettet omsider rundt tre timer forsinket – takket være noen lurifakser som hadde forsinket flyet til London som vi skulle ha hjem igjen. Og dermed endte jeg opp med å likevel lette etter 19.30 avgangen som faktisk var i hvert fall nesten i rute.
Med flytoget til Oslo rakk jeg siste bussen tilbake til Drøbak med 20 minutters margin. Og etter en strabasiøs reise kunne jeg rett fær halv to låse meg inn hjemme for å legge meg og reflektere over nok en innholdsrik og interessant tur.
Jeg skulle gjerne dratt meg litt lenger, men jeg hadde et tog å rekke. Og etter en dusj var jeg våken og klar for frokost. Jeg hadde avtalt å møte den norske Ipswich-supporteren til frokost klokka 8, og vi ble enige om å bestille taxi til halv ni. Jeg skulle nemlig med 09.00 toget til Reading, mens han skulle ha toget til Sheffield 12 minutter senere for å bytte mot Barnsley. Det var tydelig at fredagens kamp hadde tiltrukket seg flere fotball-reisende fra Norge, for i tillegg til en gruppe nordmenn observert bak oss på tribunen kvelden før, ble det nå snakket norsk også på nabobordet mens frokosten ble intatt. Det ble akkurat tid til en røyk før taxikusken svingte rundt hjørnet, og etter en kort prat på stasjonen skilte vi lag og gikk til hver vår perrong.
Litt over halv elleve hoppet jeg igjen av toget i Reading, og gikk den korte veien for å sjekke inn på Ibis hotellet på Friar Street. Etter litt telefonisk kontakt med noen av Reading-gutta, møtte jeg en kompis utenfor Coral’s betting-sjappe et steinkast unna, før vi gikk de fem minuttene til puben Queens Arms. Der hadde en god gjeng allerede begynt å samle seg, mens mange flere var på vei. Det var mange gamle venner og kjente å hilse på og snakke med, og praten gikk om løst og fast med godt drikke og i godt selskap. De fleste skulle på Readings hjemmekamp mot Newcastle United, bortsett fra noen få utestengte og et par som hadde andre planer. For min egen del sto det intet Premier League oppgjør på menyen, men snarere en utflukt til Marlow. Ved planlegging viste det seg at det innebar togbytte i Maidenhead, men jeg ble meget overrasket over at toget derfra den korte veien til Marlow tok bortimot halvtimen! Min Reading-kompis Nick, som bor i Marlow og jobber i Maidenhead, mente en taxi ikke ville koste noe mer enn £10, så jeg vurderte derfor et litt senere tog fra Reading til Maidenhead for å få litt ekstra tid på puben med gutta i Reading. Men tiden flyr i godt selskap, og plutselig fant jeg ut at jeg begynte å få dårlig tid. Etter noen få minutters rask gange til Reading stasjon fikk jeg hoppet på et perfekt timet tog med Maidenhead som neste stopp. Den asiatiske drosjekusken som skulle kjøre meg til Marlow forsto tydeligvis knapt engelsk, men snart var vi på vei til Marlow. Det er uvisst om han tok en omvei for å lure meg, men etter en lengre tur enn forventet kjørte vi etter et kvarters tid inn i Marlow. Der presterte han å stoppe ved en offentlig fotballbane uten noe som helst annet som kunne minne om tribuner, garderober eller andre bygg. Jeg måtte ut med mitt utprintede kart og peke ut hvor vi skulle, og han kaklet snart uforståelig i vei over radioen før han omsider fikk et tilsynelatende eureka-øyeblikk og fikk satt kursen mot Oak Tree Road. Herfra svingte vi inn oppkjørselen til Alfred Davis Memorial Ground, og jeg gjorde opp regningen som kom på £15.
Det var fortsatt drøye tre kvarter til avspark da jeg betalte meg inn med £6. Ytterligere ett pund ble byttet bort mot et program for dagen, før jeg vendte nesa mot klubbhusets bar mens jeg sendte beundrende blikk opp på den flotte perlen av en hovedtribune – bygget i 1931. Med en pint Thatcher’s Gold i hånden kunne jeg ta en nærmere kikk på programmet og studere tabellen før dagens toppoppgjør i Hellenic Leagues øverste divisjon. Tittelfavoritt og serieleder Marlow var vertskap for de ubeseirede tabelltoerne Slimbridge, og en gruppe eldre entusiaster erkjente at umiddelbart opprykk tilbake til step 4 er alfa og omega for hjemmelaget denne sesongen. På spørsmål om eventuelle konkurrenter til tittelen ble Witney Town klart hyppigst nevnt; langt hyppigere enn dagens gjester som mer ble nevnt som en outsider. Kanskje ikke så overraskende etter en kikk på terminlisten, som viste at Marlow på septembers første dag besøkte Witney og fikk 1-5 i sekken i Oxfordshire.
To gamle travere i gruppen viste seg å ha rik kunnskap om fotballen i området. De to var begge Wycombe Wanderers-supportere som hadde flyttet til Marlow, og som nå fulgte sistnevnte tettest. En av de hadde til og med fortid som Wycombe-manager fra non-league tiden. De virket sjokkerte over at en nordmann kom hit med en slik reiserute som jeg denne gang hadde, og hev seg begeistret over Wycombe-kapittelet i boken min uten å skjønne stort mye annet enn navn etc. Det nærmet seg avspark, og jeg fulgte de to ut da de ville introdusere meg for klubbens formann Terry Staines, som viste seg å være en meget trivelig fyr. Etter å ha tatt en kjapp runde for å knipse noen bilder, stilte jeg meg sammen med de tre for å bivåne kampen som var ved å starte.
Marlow hadde etter forrige sesong sikret seg Reading Towns manager Mark Bartley, som igjen har tatt med seg bortimot rubb og rake av spillerne derfra. Dette kan vel også være litt av forklaringen på Reading Towns dårlige sesongstart. Uansett var vel de gamle Town-spillerne i overtall i Marlows startellever. Min kompis Nick hadde nevnt at en av hans beste venner spilte på Marlow, og formannen kunne informere meg at James Knight spilte med nummer 4 på ryggen. Jeg tenkte holde et øye med hans prestasjon, men det skulle bli en annen spiller som tiltrakk seg min oppmerksomhet i større grad.
Det var helt klart Marlow som hadde overtaket fra start, men halvgode sjanser for både Marcus Mealing, Chris Hatton og Gary Smith ble misbrukt. Mealing var nære på etter et glimrende raid og innlegg fra gode Ben Gladwin, men med et tigersprang var bortekeeper Dave Evans nede ved stolpen og fikk slått unna. Gjestene fra Gloucestershire måtte vente til rundt halvtimen før de fikk sin første ordentlige sjanse, men Liam Hardings skudd ble slått over av Jorden Eggleton – Marlows stand-in i målet for dagen. Etter 40 minutter eksploderte det etter en knallhard takling av gjestenes Harding, og i knuffingen som fulgte gikk plutselig vertenes Richard Witt helt fra konseptene. Han dyttet til en Slimbridge spiller i ansiktet før tilrop fra et par tilskuere fikk ham til å løpe ut av banen, før han tilsynelatende forsøkte klatre over gjerdet for å gå løs på en tilskuer. Ikke overraskende fant dommeren frem det røde kortet, og Marlow måtte dermed spille over en omgang med ti mann. Og like lite overraskende – i kjølevannet av FAs vanvittige dom av en mann frikjent i engelsk rett – var hylekoret igang med umiddelbare spekulasjoner om at det var rasistiske bemerkninger som hadde fått den fargede Witt til å miste besinnelsen. Uansett forandret kampen umiddelbar karakter, og gjestene ble mer dristige fremover. De tok noe over uten å komme frem til annet enn et par halvsjanser før dommeren blåste av for pause.
Mens formann Terry Staines strenet hurtig avgårde med notisblokka si full av notater, satt vi andre kursen mot baren for forfriskninger og en kikk på resultatene på Sky Sports Soccer Saturday som ble vist på skjermen. Jeg fikk også tatt en runde rundt i lokalet og kikket på diverse bilder og utmerkelser. Ikke minst fra Marlows stolte FA cup historie, der de faktisk kan skryte av å være eneste lag som har deltatt i samtlige utgaver av verdens eldste cupturnering!
Andre omgang startet med Slimbridge som det førende laget, tydelig innstilt på å gå for alle poengene mot et hjemmelag med ti mann. Av et par sjanser de hadde tidlig i omgangen var det Saul Williams som fikk den største, men hjemmekeeper Eggleton reddet greit. Og etter en frisk start var Slimbridge plutselig tilbake til å forsvare seg da vertenes glimrende Ben Gladwin tok kontroll over midtbanen. Den tidligere Hayes & Yeading United-spilleren ble mer og mer dominerende, og i tillegg til å selv komme seg til sjanser, var det gang på gang han som spilte andre frem i gode posisjoner. To ganger på et drøyt minutt førte dette til store sjanser for Ian Davies, som først headet over og deretter sleivsparket ballen nesten til innkast! Og det rett etter at gjestenes keeper Evans sved fingertuppene på en kanon fra Gladwin selv. Samme keeper serverte med et dårlig utspill ballen på sølvfat for Marcus Mealing, men keeper rakk akkurat tilbake tidsnok til å vippe ballen over. Mealing var for øvrig stadig gjenstand for oppgitte tilrop fra formann Staines. I tillegg til å sirlig notere seg flittig viktige hendelser med minutter på kampuret som referanser, fungerte han i tillegg som speaker. Likevel hadde han også tid til sine tilrop, og spesielt Mealing fikk unngjelde i så måte. «Move, Marcus!», « Will you please make an effort, Marcus!», og «Bloody hell Marcus, don’t just stand there!» syntes å være gjengangere i så måte.
Så, etter 64 minutter, kunne han endelig slippe jubelen løs da Marlow tok ledelsen 1-0 med et kanonskudd fra rundt 25 meter. Og hvem andre enn Ben Gladwin var det som viste at han også har en betydelig dose krutt i støvlene. Han var rett og slett «for god» på dette nivået, noe både formannen og de to andre sporenstreks sa seg enig i. Sist gang jeg så noen dominere i slik grad må ha vært daværende FC Halifax Town-spiller Jamie Vardy, som en påskedag i 2011 til stadighet etterlot seg svimle Mickleover Sports forsvarere i sitt kjølevann. Det virket nå som om mye av luften gikk ut av gjestene, og Marlows ti mann presset fremover. Gary Smith kunne doblet ledelsen, men hans heading gikk like over. Med snaue fem minutter igjen på klokka var innbytter Seve Mayberry på vei gjennom da han ble revet ned, og forsvarer Tom Speers fikk sitt andre gule kort. Som om ikke det var nok nektet rett og slett gjestenes Fred Ward å flytte seg bakover i muren. Og da dommeren endelig fikk flyttet muren bakover, kom tydeligvis Ward med en slengbemerkning som resulterte i dagens andre gule kort også for ham – tre minutter etter han fikk det første. De siste minuttene skulle dermed spilles ti mot ni. Frisparket kunne omsider tas, og dagens mann Ben Gladwin satt inn et frispark Christiano Ronaldo ville vært stolt av. En blanding av knallhardt skudd og en skrudd ball rundt muren som keeper Evans ikke hadde mulighet på. Dermed 2-0 og tre poeng sikret. Men et par skremmeskudd ble det tid til. Chris Fower traff toppen av tverrliggeren, og ytterligere to sjanser ble misbrukt på overtid før dommeren blåste av til 2-0 seier til Marlow foran 108 betalende tilskuere.
Jeg hadde bestemt meg for å dra raskt tilbake til Reading for å møte opp med kompiser der. Men det var hyggelig selskap i Marlow, og en rask sjekk av togtidene fortalte meg at jeg uansett kunne vente litt. Dermed ble en ny pint bestilt i baren, mens jeg kunne konstatere at Reading ble snytt for tre poeng da Newcastles sene utligning skulle vært avblåst for soleklar hands. Snart kom Marlows formann og overrakte meg et hefte utgitt i forbindelse med klubbens 125 års jubileum i 1995, samtidig som han lurte på om jeg ville se styrerommet med pokaler etc. Et slikt tilbud kunne jeg selvsagt ikke si nei til, og han tok meg egenhendig med på en omvisning der han fortalte om de forskjellige bilder og trofeer og viktige begivenheter i klubbens historie. I tillegg fikk jeg forsyne meg av buffeen som var gjort klar for spillerne. Ingenting å utsette på gjestfriheten i Oak Tree Road! Med en siste pint i hånden fikk jeg også slått av en prat med Nicks kompis James Knight og hans far som også var der. Et par ord med Marlow-manager Bartley og dagens mann Gladwin ble det også, før jeg takket for meg og tok fatt på spaserturen ned til Marlow stasjon. Med den omveien toget tok til Maidenhead, skjønte jeg plutselig hvorfor det tok så lang tid. Men etter å ha fått byttet i Maidenhead og kommet meg til Reading, kunne jeg i halv sju tiden møte de andre på baren The Cape. Der var vi et par titalls personer samlet, men folk falt stadig fra utover kvelden mens edle dråper ble svelget med stadig større hyppighet. Noen gikk til Bed Bar rett ved siden av, mens noen av oss gikk til puben Horse & Jockey. Der ble de imidlertid så utilfredse over å se en i vårt følge at politiet ble ringt idet jeg bestilte. Med en pint Strongbow i hånden ble jeg dratt med ut, og vi satt kursen tilbake til Friar Street. Der møtte vi et par av de andre på Readings bruneste pub, The Bugle, som for øvrig har tapt seg voldsomt etter eierskiftet i fjor. Det nærmet seg stengetid, og jeg var uansett så sigen at jeg sa takk for meg og stakk tilbake til hotellet.
Ground #89: Marlow – Slimbridge 2-0 (0-0) Hellenic League Premier Division Alfred Davis Ground, 29 September 2012 1-0 Ben Gladwin (64) 2-0 Ben Gladwin (86) Att: 108 Admission: £6 Programme: £1
Dag 9: Søndag 30.09.2012: Kingstonian – Eastbourne Town
Jeg hadde fryktet en under pari søndagsmorgen, spesielt siden jeg hadde satt på alarmen til 9:30. Jeg hadde nemlig lagt merke til at det var kamper i første kvalifiseringsrunde av FA Trophy denne søndagen. Den eneste alternativet denne søndagen som jeg tidligere ikke hadde besøkt var på Lewes’ hjemmebane The Dripping Pan i Brightons utkant. Der skulle hjemmelaget ta imot Lowestoft Town, og jeg hadde derfor stått opp tidlig for å vurdere den vanvittige turen ned til sørkysten. Men med minst 3 timer og 15 minutter på toget, med 2 eller 3 bytter, og ikke minst buss som erstatning for tog på den lengste etappen – og tilsvarende tilbake til Reading igjen – fant jeg etter bortimot en times vurdering ut at det ble for vilt selv for meg. Siden en venninne måtte kansellere en avtale denne dagen hadde jeg uansett ingen planer, men et sted går grensen.
Mens jeg inntok en frokost på Monk’s Retreat med nyinnkjøpt Non League Paper, begynte jeg i stedet å vurdere Kingstonian – Eastbourne Town i samme turnering. Jeg hadde tidligere besøkt Kingsmeadow da Kingstonian i oktober 2010 til tider ble rundspilt av Sutton United, men scoret kampens eneste mål rett før slutt. Siden den gang hadde imidlertid AFC Wimbledon tatt over anlegget, og jeg tenkte det kunne være en grei mulighet til å se hva de har gjort av «utbedringer» (jeg personlig vil kalle det noe helt annet) der. Derfor satt jeg meg omsider på somletoget til London Waterloo, som jeg ble med helt til Kingston. Derfra tok et annet tog meg den korte veien til Norbiton, og etter ti minutters gange dukket Kingsmeadow opp på høyre hånd.
Jeg gikk inn i baren på hovedtribunen Paul Strank Stand og bestilte omsider en pint med Gaymers cider, før jeg tok en tur innom klubbsjappa i naborommet for å få kloa i dagens program til £2. Tilbake ved baren ble det studert inngående, før jeg slo av en prat med en Kingstonian-supporter ved siden av meg. Han mente det ikke var noen grunn til at ikke klubben kunne kjempe om opprykk eller i hvert fall playoff denne sesongen, men at de da må spille bedre enn de hadde gjort i det siste. Helgen før hadde de røket på hodet ut av FA cupen foran egne fans, da de måtte gi tapt for East Thurrock United. Og siste ligakamp i Isthmian Leagues øverste divisjon hadde ikke like overraskende endt med 0-1 tap borte mot Bury Town. Sistnevnte var en av lagene han trakk frem som utfordrere i toppen, sammen med deres naboer i Lowestoft. I tillegg han advarte om et par andre lag som fort kan være å finne der oppe, som eksempelvis Wealdstone og Hampton & Richmond Borough.
Jeg hadde via Non League Paper fått med meg at Kingstonians gamle spisskjempe Bobby Traynor visstnok skal kunne være klar for comeback snart, etter å ha måttet proritere jobb en periode. Dette ville imidlertid ikke min samtalepartner ta for god fisk før det var et faktum, men hvis Traynor er i godt gammelt slag vil jeg tro han kan bli en svært viktig brikke for K’s.
Det heftige East Midlands derbyet Nottingham Forest – Derby County ble vist på storskjerm, og et halvt øye ble viet utviklingen der. Etterhvert nærmet det seg avspark på Kingsmeadow, og jeg betalte meg inn for raskt å registrere at Kingston Road End (bak venstre mål sett fra hovedtribunen) siden mitt siste besøk dessverre har gått fra å være ståtribune til å bli en sittetribune med blå seter. Dette medførte at laget som spilte mot denne ikke hadde sine supportere bak målet som normalt, men ut mot siden av langsiden East Stand.
Et hjemmelag som visstnok slet med skader og fravær gikk rett i angrep, og før minuttet var spilt burde de tatt ledelsen. Andre McCollin ble spilt gjennom og rundet gjestenes keeper Sam Reed. Han serverte Goma Lambu som på bakerste stolpe hadde helt åpent mål, men som på utrolig vis klarte å bomme på ballen. Det var McCollin som sto bak det meste vertene hadde å by på. Og etter å ha testet Reed fra rundt 20 meter, ble han spilt gjennom og plasserte ballen til side for Reed…men også like til side for stolpen.
Det virket etterhvert som gjestenes respekt for et hjemmelag fra ett nivå over forsvant noe, og East Sussex-klubben spilte seg frem til sjanser for både Danny Curd og Sonny Cobbs. På motsatt banehalvdel hadde hjemmelaget på sin side et par store sjanser som de presterte å misbruke. Craig Mullen hadde på seg ryggsekken, mens Simon Huckle headet et innlegg utenfor med målet vidåpent. 0-0 sto seg til pause, og jeg gikk mot baren for en pause-pint som ble konsumert mens jeg konstaterte at Derby hadde vunnet hatoppgjøret i Nottingham.
Jeg fikk omsider tømt pinten og beveget meg ut på tribunen igjen, idet gjestene fra Isthmians Division One South gikk rett i angrep fra avspark og scoret. Jeg så bare halvveis Richard Greenfields flotte dribleraid inn i feltet, og skuddet gikk i stolpen og ut. Der traff den K’s forsvarer Kieran Murphy og gikk i mål uten at keeper Rob Tolfrey kunne gjøre stort. Greenfield og John Lansdale kombinerte fint like etter, men Tolfrey hindret gjestene i å doble ledelsen.
Istedet stedet tråkket K’s på gasspedalen, og McCollin hadde igjen en suser som gikk like utenfor. Eastbourne-kaptein Nick Fogden var heldig som ungikk å lage straffe da han stoppet en raskere Dean Lodge på voldsomt vis med sistnevnte på vei mot mål. Vertene presset på, men en helhjertet blokkering fra Steve May hindret sannsynlig utligning. Og Sonny Cobbs ryddet unna det meste i lufta foran Eastbournes mål.
Med kvarteret igjen kom gjestene på en etterhvert sjelden kontring, men Danny Curds heading gikk like over. Og under et minutt senere ble de straffet da vertene fikk sin ikke ufortjente utligning i form av et innkast som falt fint for innbytter Wade Small. Han holdt hodet kaldt og skjøt ballen i mål til 1-1. Eastbourne Town resignerte imidlertid ikke, men holdt i stedet på å igjen ta ledelsen. Det måtte en akrobatisk kjemperedning til fra Rob Tolfrey for å få vippet Nick Fogdens skudd over. Men igjen gikk K’s rett i angrep, og da keeper Reed ikke kunne holde skuddet fra Dean Lodge var Wade Small igjen frempå og satt inn sitt og Kingstonians andre etter 82 minutter.
Hjemmelaget hadde snudd kampen, og da dommeren blåste for full tid var det nok en noe lettet gjeng som ble applaudert av banen. Det ble også tapre Town-spillere som hadde kjempet hardt, og jeg må innrømme jeg følte litt med de. Ikke overraskende var det visst langt fra Kingstonians beste kamp for sesongen, men det holdt til å snike seg med til neste runde av non-leagues gjeveste cupturnering.
Selv nøyde jeg meg med en pint før jeg spaserte til Norbiton stasjon. Tugturen tilbake til Reading med togbytte i Kingston virket ikke like lang som den hadde gjort på turen ned. Oppslukt av Non League Paper var jeg plutselig tilbake i Reading hvor det ble et måltid på Burger King av alle steder. Kvelden ble deretter tilbragt i hotellsenga med Non League Paper og TV som havnet i skyggen av interessant lesestoff.
Re-visit: Kingstonian – Eastbourne Town 2-1 (0-0) FA Trophy 1st Qualifying Round Kingsmeadow, 30 September 2012 0-1 Richard Greenfield (46) 1-1 Wade Small (76) 2-1 Wade Small (82) Att: 279 Admission: £10 Programme: £2
