Lørdag 05.01.2013 Stourbridge v Leamington

Ved min retur til Birmingham fra Walsall-kampen kvelden før, møtte jeg på en rekke feststemte grupper på vei ut på nattelivet. Men da jeg ganske tidlig våknet frisk og uthvilt dagen etter, var jeg glad jeg hadde motstått fristelsen. Jeg hadde avtalt å kjapt møte en bekjent fra Wolverhampton som jeg ble kjent med for noen sesonger siden da Wolves spilte bortekamp mot Blackpool i romjula 2009, og Phil var del av en større gruppe Wolves-fans jeg endte opp sammen med ute på Blackpools fantasiske natteliv. Sammen med mange andre ulver skulle han denne dagen ta turen til Luton, der Wolves hadde bortekamp i FA cupen. Han tok et tog tidligere enn planlagt inn til Birmingham New Street, hvor jeg traff ham utenfor puben The Shakespeare, som ligger inne på selve stasjonen ved nedgangen til togplattformene.

Noe tidlig for en Strongbow kanskje, men det ville være uhøflig å takke nei. Så med en pint gyllen nektar hver hadde vi en hyggelig samtale. Han fikk tatt en kikk på boka mi, der han uttrykte begeistring over at jeg hadde nevnt ham som en av bidragsyterne, før han kastet seg over Wolves-kapittelet uten å forstå stort annet enn navn på gater, puber, spillere etc. Etter hvert kom flere fra hans reisefølge, som hadde planer om å ta tog til den grusomme byen Milton Keyns og reise derfra til Luton med en minibuss de hadde bestilt. Da det dro seg mot avgang for toget deres ble det ikke tid til en ny runde, så jeg tok i stedet farvel med Phil og hans reisefølge, som lurte på om jeg ikke kunne ta med meg Ståle Solbakken tilbake til Norge. Lite ante de om hva som var i vente den dagen.

Mens ulveflokken satt seg på toget, gikk undertegnede opp på en internetcafe hvor jeg slo ihjel halvannen time. Jeg sendte Phil en tanke da jeg satt en liten innsats på bl.a. Luton Town-seier over Wolves til god odds, før jeg omsider valgte å sette kursen mot Stourbridge. Jeg gikk de få meterne ned til Birmingham Moor Street og satt meg på toget til Kidderminster. Etter rundt en halv time hoppet jeg av på Stourbridge Junction, der det akkurat ble tid til en røyk før den merkelige skytteltransporten inn til stasjonen Stourbridge Town ankom. Dette skal visst være den korteste såkalte branch line i hele Europa, og doningen som transporterer passasjerene de 1,3 kilometerne og tre minuttene inn til Stourbridge Town ser vel mest ut som en liten minibuss på skinner. Jeg gikk gjennom undergangen og inn i High Street, der jeg entret puben The Edward Rutland. Med kun en sandwich til frokost tidligere unnet jeg meg en burgermiddag med tilhørende j2o mens jeg så FA cup oppgjøret mellom Brighton og Newcastle sparkes i gang på TV med et friskt hjemmelag. Etter inntatt måltid ble j2o byttet ut med en pint Strongbow, før jeg satt kursen mot Amblecote-området og Stourbridge FCs War Memorial Athletic Ground idet man passerte 60 minutter spilt i TV-kampen.

Den flotte portalen til anlegget dukket snaue 10 minutter senere opp på min venstre hånd, og jeg betalte mine £10 for å slippe inn på det allerede temmelig travle anlegget. Program ble også handlet inn for £2, før jeg svingte innom klubbsjappa. Der kastet jeg raskt øynene på en DVD fra forrige sesongs FA cup-omkamp mot Plymouth Argyle, som sammen med et program fra samme kamp signert av manager Gary Hackett var til salgs for den nette sum av £3. Det var et kupp jeg ikke kunne motstå, og det havnet i posen sammen med et skjerf som dessverre var i bortefargene gult og grønt. Hjemmelaget skulle møte ligafavorittene Leamington, som imidlertid hadde vaklet litt den siste tiden, og jeg forventet en tett og jevn kamp. Det var allerede mange til stede, og inne i klubbhuset førte trengselen til en temperatur som gjorde at jeg valgte å først ta en runde rundt det flotte anlegget.

Klubbhuset ligger noe merkelig plassert på siden av banens kortside, mer ut mot cricketbanen som deler den nærmeste langsiden og dessverre gjør at det ikke er noen tribune på denne siden. Dette har jeg sett før, bl.a på nærliggende Lye Towns Stourbridge Road. Men i motsetning til Lye Town som kun hadde et tau mellom fotballbanen og cricketbanen, brukte man her metall-sperringer. Lokale myndigheter har bestemt at her skal det være flerbruksanlegg, så dette er dessverre ikke noe å gjøre noe med. Men til tross for at man ser over på den fantastisk flotte cricket pavillion trekker dette ned inntrykket noe. Her var det i perioden rundt FA cup-suksessen forrige sesong satt opp en midlertidig tribune. Det samme var tilfelle bak det nærmeste målet, der det nå heller ikke er stort annet enn mulighet for å stå flatt på bakken. Her kunne en lokal helt fortelle at det tidligere sto en tribune som imidlertid ble revet etter Bradford-brannen på 80-tallet. Til tross for dette er de resterende deler av anlegget til de grader flott og sjarmerende at jeg umiddelbart ble meget begeistret. Over på den andre langsiden står hovedtribunen med det karakteristiske midtpartiet, og et spesielt og sjarmerende trekk ved denne er at man går langs en liten gangvei/sti bak den første delen for så å komme inn på det nevnte midtpartiet. Bak det bortre målet står den flotte og klassiske Shed End, hvor min rundtur stoppet før jeg snudde og gikk tilbake til klubbhusets bar.

En pint Strongbow ble kjøpt inn og tatt med på utsiden, der jeg kom i snakk med en meget trivelig sesongkortinnehaver. Han fortalte både på oppfordring og uoppfordret mer enn gjerne om klubben og fotballen i området, og kom med forskjellige spennende anekdoter og betraktninger. Jeg lyttet intenst til hans beretning fra FA cup-suksessen og ikke minst Plymouth-kampene forrige sesong.

Angående ambisjonene denne sesongen har jo Stourbridge de siste sesongene vært en gjenganger i playoff-bildet, og han mente det ikke var noen grunn til ikke å satse på opprykk. Og da gjerne gjennom playoff, siden han var enig med meg i at Leamington må være favoritt til tittelen og direkte opprykk. Med tanke på situasjonen rundt klubbens stadion og hvorvidt Conference vil godta et anlegg som deler den ene sidelinjen med en cricketklubb, mente han dette ville kunne løses ved å sette opp midlertidige tribuner slik man gjøre under forrige sesongs stor FA cupkamper, og spille de 6-7 første kampene på bortebane slik at man lot cricketsesongen avslutte før man spilte hjemmekamper.

Han bød meg på en ny pint Strongbow før jeg ble med over på Shed End der vi ventet på at kampen skulle starte. Han ventet som meg en tett kamp, og spådde 1-1. Det hadde vært mye snakk om Stefan Moore før kampen, etter at han scoret hattrick i sin debut for Leamington. Men det var hjemmelaget som tok kontroll fra start, med en glimrende Sean Evans som tidlig skapte hodebry for gjestene. Og det var det tidligere Manchester United-talentet som hadde den første store sjansen, da kun en flott redning fra Brakes-keeper Niall Cooper (ifølge min kompanjong på tribunen den fjerde keeperen Leamington benyttet i dette som var sesongens fjerde kamp mot Stourbridge!) hindret tidlig hjemmeledelse. Og etter en volley fra Leamingtons Matt Dodd som hjemme-keeper Lewis Solly måtte slenge seg så lang han var for å redde, var det det duket for Stourbridge-show. Evans trakk seg fri på venstre kant, og hans innlegg ble ekspedert i mål på volley av Jordan Fitzpatrick. 1-0 etter 12 minutter. Åtte minutter senere doblet hjemmelaget ledelsen da Leamington-kaptein Jamie Hoods forsøk på heading tilbake til egen keeper ble snappet opp av en glimrende Ben Billingham, som rundet keeper og satt inn 2-0. Ti minutter før pause måtte gjestenes keeper gi retur på et skudd fra Drew Canavan, og Sean Evans kunne pirke inn 3-0 etter litt mølje i fem-meteren.

Det var nærmest surrealistisk å se Stourbridge rundspille ligafavoritten til de grader, og Ben Billingham kunne scoret sitt andre og lagets fjerde da han headet i tverrliggeren. Et par minutter på overtid i første omgang kom hjemmekeeper Solly på halvdistanse, og nykommer Stefan Moore kunne lobbe over ham til 1-3 etter å ha blitt spilt frem av navnebror Lee Moore. Altså 3-1 til pause, men det kunne faktisk like gjerne stått 6-0, og hjemmelaget skulle muligens også hatt et straffespark.

Etter å ha spandert en pint på min lokale venn stilte vi oss på den mer nøkterne «ståplassen» bak den nærmeste målet. Leamington-folket hadde håp om at det sene målet rett før pause ville gi The Brakes en vitamininnsprøytning før andre omgang. Men det var igjen Stourbridge som fortsatte som de hadde gjort i første omgang. Et susende skudd fra Canavan ble reddet flott av Cooper, mens Billingham brant en kjempesjanse ved å skyte utenfor alene med keeper. Hjemmelaget ble nesten straffet for missene, men en heading fra gjestenes kaptein Hood ble på vanvittig vis reddet av Solly. Og da Billingham omsider satt inn 4-1 etter å ha blitt spilt gjennom, var det nok spikeren i kista med kvarteret igjen. Frustrerte Leamington-spillere protesterte vilt og mente det var en soleklar offside, men uansett offside eller ikke er det ikke til å komme utenom at Leamingtons forsvarsspill i store deler av kampen var direkte sjokkerende. Men Stourbridge var da også meget gode, og leverte en fantastisk forestilling de færreste hadde drømt om.

Gjestene virket nå fullstendig resignerte, og Luke Benbow satt etter 80 minutter kronen på verket med 5-1 etter mer håpløst forsvarsspill og en flott avslutning. Helt på tampen kunne det til og med stått 6-1 etter at Leon Broadhurst traff aluminiumen med en heading. Men da dommeren blåste av med 5-1 som sluttresultat, var det til stående applaus fra hjemmefans og nøytrale blant de 667 fremmøtte betalende. Både jeg og min kompanjong hadde tippet enda høyere tall og sesongbeste (som hittil er 743 mot St. Neots Town), men uansett slett ikke ille.

Tilbake på plass utenfor klubbhuset ble det med en pint før min lokale venn måtte trekke seg tilbake, mens jeg trakk inn i klubbhuset for å ta en kikk på interessante bilder og memorabilia på veggene. Og etter hvert kom jeg i prat med en person fra klubbledelsen som insisterte på å introdusere meg for formann Andy Pountney, som tilsynelatende nektet å tro at jeg kom fra Norge og igjen ville introdusere meg for manager Gary Hackett og en rekke andre. Det var en meget trivelig gjeng, og Pountney virket ikke av typen som spytter i glasset.

Jeg ble værende der mye lengre enn planlagt, og ble invitert med da denne gjengen hadde tenkt seg videre ut på byen. Jeg ante ikke hvor vi kjørte, men fant ut at bestemmelsesstedet var puben The Mitre, som jeg hadde passert på vei til kampen. Der ble jeg overrakt en Ulster-pin av mannen som tidligere hadde betjent meg i klubbsjappa; Jim McComish. Mannen som ble kalt Ulster Jim viste seg å være en staut lojalist, og vi kom godt overens slik jeg også gjorde med Pountney, Hackett og de andre.

Minnene fra kvelden der i Stourbridge blir mer og mer tåkete jo lenger ut på kvelden vi kom, men jeg husker at formann Pountney på spørsmål om stadion-situasjonen hevder at det om det blir behov for det ikke er helt uaktuelt å bygge nytt stadion. Men på dette tidspunkt var både jeg og Pountney temmelig påseilet, så jeg ville ikke legge stort i akkurat det utsagnet.

Jeg måtte etter hvert begynne å kikke på når siste tog tilbake fra Stourbridge Town hadde avgang, da jeg jo dessverre måtte forlate det lystige laget og komme meg inn til Birmingham. Jeg fikk ikke lov til å dra før Pountney hadde kjøpt en siste pint til meg, samt fått meg til å love å komme tilbake. Og han beordret Ulster Jim til å følge meg ned til togstasjonen for å sørge for at jeg fant frem.

Like etter 22.30 tok jeg den lille turen ut til Stourbridge Junction og byttet til tog inn til Birmingham Moor Street. Tilbake i Birmingham falt jeg for fristelsen til å legge fra meg posen på hotellet og besøke nattklubben Reflex et steinkast unna. Der ble en time eller to tilbragt, før jeg fikk kjøpt meg noe nattmat i en burgersjappe og trakk meg tilbake mens festen fortsatt var i full sving på Reflex.

English ground # 98:
Stourbridge v Leamington 5-1 (3-1)
Southern League Premier Division
War Memorial Athletic Ground, 5 January 2013
1-0 Jordan Fitzpatrick (12)
2-0 Ben Billingham (20)
3-0 Sean Evans (35)
3-1 Stefan Moore (45)
4-1 Ben Billingham (75)
5-1 Luke Benbow (80)
Att: 667
Admission: £10
Programme: £2

Next game: 15.02.2013: Exeter City v Accrington Stanley
Previous game: 04.01.2013: Walsall v Portsmouth

More pics

Fredag 04.01.2013 Walsall v Portsmouth

Etter å ha blitt servert frokost kunne jeg takke for meg og hoppe i drosjebilen som var bestilt. På perrongen på Cambridge stasjon kom et kvinnemenneske bort og spurte om jeg skulle med toget til Birmingham og hvor langt jeg eventuelt  skulle. Jeg svarte bekreftende at jeg skulle med toget hele den lange veien til Birmingham, og sa meg deretter villig til å passe på at hennes gutt i 11-12-årsalderen kom seg av i Stamford. Jeg spurte om han hadde vært på Stamfords Wothorpe Road, som snart kan bli en prioritert destinasjon da de skal flytte. Men han virket ikke særlig interessert i fotball, og satt seg etter hvert med snuta i en bok. Jeg fulgte hans eksempel og satt meg selv til rette med min bok fra serien som har blitt til TV-serien Game of Thrones, og i Stamford kom pjokken seg av uten problemer. Ved ankomst Birmingham New Street fant jeg frem til Ibis-hotellet, men jeg hadde noen timer å slå ihjel.

Som den fantasy- og Tolkien-fan jeg er, bestemte jeg meg for å ta en tur i Tolkiens fotspor. Jeg spaserte den korte turen til Birmingham Moor Street og tok toget til utkanten av Islamabad…eller var det Birmingham?? Ved stasjonen Hall Green hoppet jeg av og tok fatt på en rundt 15 minutters spasertur ned til Sarehole Mill, som inspirerte Tolkien i hans barndom. Den er i dag gjort om til et museum med en tilhørende «Tolkien Trek» i området rundt, men dessverre er det kun åpent i tiden mars-oktober. Jeg var klar over dette, men ville likevel ta en kikk. Mens jeg snuste litt rundt inne på tomta der, så jeg til og med de første etniske britene jeg hadde sett siden jeg gikk av toget en halvtime før! Ikke verst…Mon tro hva Tolkien hadde ment om han hadde sett sin gamle tumleplass i dag. På veien tilbake til stasjonen vurderte jeg å stikke innom St. Andrews for å ta en nærmere kikk på hjemmebanen til Birmingham City, men jeg slo det fra meg. Dette anlegget kunne jeg få minutter senere se gjennom vinduet da toget kjørte forbi på vei inn til Birmingham Moor Street.

Etter å ha slått ihjel litt tid på en internettcafe, gikk jeg ned igjen til Birmingham New Street for å hoppe på toget til Bescot Stadium. Snaue 25 minutter senere gikk jeg over gangbrua fra togstasjonen over til fotballstadionet med samme navn. Jeg gikk en runde rundt anlegget før jeg avleverte £23 for en billett til borteseksjonen, og betalte ytterligere £3 for et program. Det var fortsatt rundt to timer til kampstart, men flere Portsmouth-fans hadde allerede ankommet. Det så imidlertid temmelig dødt ut, og ingen av skjenkestedene ved anlegget hadde åpnet ennå. Jeg gikk dermed de rundt 10 minuttene opp til puben The Fulbrook, som man gjerne råder bortefans å svinge utenom. Her var det imidlertid kun godt voksne stamkunder da jeg ankom, men jeg satt meg ned med en pint Strongbow og bladde litt i det flotte men ikke altfor spennende programmet.

Jeg hadde for øvrig vurdert å heller dra til Plymouth denne dagen for å se Elburton Villa v Ivybridge Town, men bl.a. været i sørvest gjorde at jeg fikk betenkeligheter. Spesielt ettersom jeg ved en avlysning ikke ville ha andre alternativer i regionen. Mer fristende hadde også Newport County v Wrexham vært, men da jeg uansett skulle til Stourbridge dagen etter valgte jeg å stoppe i Birmingham denne dagen og ha base der begge dager. Nok en Strongbow ble inntatt før jeg spaserte tilbake til Bescot Stadium. Men den nye baren som averterte med at også bortefans var velkommen, ønsket nå velkommen i form av et skilt som fortalte at kun sesongkortholdere slapp inn i dag. Og hos Saddlers Club som så helt folketomt ut rett ved siden av stadionet, fikk jeg beskjed om at det kun var for medlemmer. Dermed entret jeg anlegget og fant frem til baren som nå også serverer alkohol i borteseksjonen. Der var det stor stemning blant Pompey-fansen som tydeligvis hadde drukket tett på turen oppover. Og et av midtpunktene var selvsagt John Portsmouth Football Club Westwood – kjent som Pompey John. Han virket allerede temmelig påseilet der han sjanglet rundt og snøvlet om hvor mye han hatet Sky.

Av det magre utvalget i kjøleskapet bak disken valgte jeg meg en for meg hittil ukjent cider på plastflaske. Pompey fansen hadde allerede belaget seg på en tilværelse i League Two neste sesong, og ti poeng skal jo fortsatt trekkes fra deres nåværende poengsum. Man kan jo spørre seg hvor mange ganger man skal trekke poeng om og om igjen, men nå går det jo mot rettssak. Der skal det avgjøres hvor mye Fratton Park er verdt, i og med at Pompeys forrige eier krever et vanvittig beløp som Portsmouth’s Supporter Trust mener er totalt hinsides. Enda et argument for hvorfor klubbene ideellt sett ikke burdes eies av enkeltpersoner og private firmaer, men av klubbens supportere og lokalsamfunnet! En supporter hevdet uansett at denne rettssaken nå var utsatt, uten at jeg kan bekrefte eller avkrefte det. Jeg hadde en lengre samtale med et par andre supportere som faktisk virket like oppgitt som meg over den moderne fotballen.

Etter hvert var det tid for å ta plass på bortetribunen som nå går under det fryktelige navnet Sign Specialists Stand (tidligere William Sharp Stand), og vi fikk beskjed om at det var bare å ta plass der man ville. Portsmouth-fansen holdt allerede et skikkelig leven, og da spillerne rett etter kom utpå banen skrudde de opp volumet enda et hakk. Sky-kameraene var tilstede og kunne se Portsmouth starte friskt, med Paul Benson som headet like over. Men Walsall tok mer og mer over. En god Craig Westcarr fant etter en halvtime Febian Brandy med sitt innlegg, og han satt ballen i nettet bak Simon Eastwood i Pompey-målet. Pompey-fansen sang og ropte fortsatt av full hals. Og Pompey John vekslet mellom å brøle ut halvtydelige oppmuntringer til eget lag, og å komme med sjikanøse og obskøne tilrop om Sky mens han gestikulerte og veivet og banket på vinduene som deler av Sky-folket tydeligvis befant seg bak. Målscorer Brandy skapte for øvrig masse trøbbel for Pompey-forsvaret med sin fart, og rett før pause doblet The Saddlers ledelsen da Eastwood måtte gi retur på en avslutning fra Brandy. Will Grigg var raskt frempå og sørget for 2-0 til pause.

Med en skuffende oppslutning på 4 038 tilskuere hadde det vel vært som et bibliotek på Bescot Stadium om det ikke hadde vært for Pompey-fansen, som aldri sluttet å lage en heftig atmosfære på bortetribunen. Men kan hende det var nettopp derfor jeg heller aldri hørte mye lyd fra hjemmefolket. Pausen ble tilbragt ved baren under tribunen, med en ny flaske cider. Deler av Pompey-fansen satt tilsynelatende pris på å få pause-besøk der av Paul Hall, som tidligere har spilt for begge klubber. Det samme har Fitzroy Simpson, og sammen var de gjester ved Bescot Stadium i anledning denne kampen.

Ved hjelp av et par TV-skjermer på veggen kunne jeg observere at andre omgang var i ferd med å bli sparket i gang, men kjøpte en ny flaske cider og ble stående der sammen med en god del Pompey-fans. Med kvarteret spilt av andre omgang hadde de aller fleste imidlertid returnert til tribunen, og det samme gjorde jeg. Det første jeg så var et skudd fra Pompeys David Connolly (som jeg hørte flere rakke ned på i pausen grunnet hans fortid i erkerival Southampton), som Walsall-keeper Karl Darlow ikke gadd å slenge seg på. Men han fikk seg nok en støkk da det gikk noe nærmere mål enn forventet og faktisk sneiet stolpen. Kampen bølget nå egentlig frem og tilbake uten at jeg dessverre lot meg engasjere altfor voldsomt. Det mest underholdende og imponerende var faktisk Pompey-fansen og deres innsats i form av stadig mer selvironiske sanger og rop. Westcarr var på vei gjennom for vertene, men ble stoppet av keeper Eastwood. Og på motsatt side var rollene snudd da David Connolly led samme skjebne mot keeper Darlow. Det var egentlig greit da sluttsignalet gikk, og de fleste Walsall-fans strømmet ut mens Pompey-fansen sto igjen for å applaudere Guy Whittinghams utvalgte. Pompeys manager har virkelig ikke den letteste jobben, og man kan heller ikke annet å føle med supporterne der.

Heller enn å løpe over for å rekke 21.44-toget tilbake til Birmingham, tok jeg det helt med ro og ble stående i passiar med en bortesupporter utenfor. Da ble det plutselig voldsom aktivitet og ståhei blant politiet ute på parkeringsplassen. Det viste seg at en gruppe unge Walsall-hooligans gikk til angrep på noen av de tilreisende, og politiet fikk gått imellom og ledet de i retning togstasjonen. Da jeg selv gikk over til togstasjonen kunne jeg til min irritasjon konstatere at 22.10-toget jeg hadde sjekket opp var fra Walsall; ikke fra Bescot Stadium. Og neste tog som stoppet her var 22.44. Så da ble det over tre kvarters venting på dette langt fra spennende stedet. Og selvsagt hadde jeg lagt igjen boka mi på hotellet, slik at jeg i stedet tvang meg gjennom en rekke temmelig uinteressante artikler i kampprogrammet. Men det var da noe interessant der også.

På toget tilbake til Birmingham New Street kunne jeg for fjerde gang på turen (også på turen til og fra Sutton Coldsfield 29/12, da det også var kamp der og det var langt travlere) igjen beskue Villa Park, som tar seg ganske godt ut når man kommer forbi med toget. Jeg hadde ikke spist stort siden frokost, så et par sandwiches ble rasket med fra en Tesco som kveldsmat før jeg trakk meg tilbake til hotellet.

English ground # 97:
Walsall v Portsmouth 2-0
League One
Bescot Stadium, 4 January 2013
1-0 Febian Brandy (29)
2-0 Will Grigg (40)
Att: 4,038
Admission: £23
Programme: £3

Next game: 05.01.2013: Stourbridge v Leamington
Previous game: 02.01.2013: Radford v Holbrook Sports

More pics

Onsdag 02.01.2013 Radford v Holbrook Sports

Jeg var tidlig oppe og ble etter en dusj servert deilig engelsk frokost, før vi omsider satt kursen mot Bristol Parkway. Min venninne slapp meg av der på vei til jobb med £30 i bensinpenger som takk for sjåførgjerningen under min visitt. Jeg hadde tid til å raske med meg en avis før jeg satt meg på 08.39-toget og studerte fotballresultatene fra dagen før. Etter igjen å ha byttet på Birmingham New Street var jeg på vei mot Nottingham, der jeg ankom i 11.30-tiden. Da jeg uansett skulle benytte meg av Nottingham-trikken i forbindelse med min planlagte kamp senere på dagen, hoppet jeg på trikken og betalte £3,50 for en dagsbillett. Allerede på første stopp, Lace Market, hoppet jeg av og befant meg omtrent rett utenfor Ibis-hotellet jeg hadde booket for natten.

Etter å ha sjekket inn forsøkte jeg uten hell å finne informasjon vedrørende kveldens kamper, og hvorvidt de var i fare for avlysninger eller ikke. Planen var å se Radford v Holbrook Sports i East Midlands Counties League, men jeg hadde også et par backup-kamper i tilfelle. En av disse var det meget interessante toppoppgjøret i samme liga mellom Barrow Town og Borrowash Victoria, som på en måte var mer fristende. Men jeg var meget usikker på følgende av regnværet der nede i Barrow-upon-Soar, hvor Barrow Town spiller rett ved elven Soars bredder. I verste fall hadde jeg også et alternativ i Conference-kampen Tamworth v Nuneaton.

Jeg forlot hotellet for å ta en kikk rundt i Nottingham, der jeg ikke hadde vært på en stund. Jeg gikk til fots inn i sentrum og fikk tatt statuen av manager-legenden Brian Clough i nærmere øyesyn, før jeg vendte snuta mot Englands eldste pub. Puben ved navn Ye Olde Trip To Jerusalem, med deler som rett og slett er delvis hugget ut av fjellet under Nottingham Castle, skal ha vært skjenkested så tidlig som i 1189. Og jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg måtte smake på varene. Men etter et kjapt glass var jeg igjen på farten, spaserende ned forbi togstasjonen og ned mot Trent Bridge. Like før denne tok jeg en avstikker for å svinge innom Meadow Lane, hjemmebanen til verdens eldste ligaklubb, Notts County. Derfra gikk turen videre over Lady Bay Bridge, over til den andre siden av elven Trent, og forbi Nottingham Forests hjemmebane City Ground.

På vei tilbake valgte jeg å stoppe innom Hooters for å unne meg et eminent burgermåltid servert av lettkledde skjønnheter, men som også kostet flesk. Etter en lang spasertur rundt i Nottingham bar det tilbake til hotellet for å ta en dusj og skifte før jeg måtte ta en beslutning på hva jeg skulle gjøre. Forsatt var det ingen informasjon på nettet og ingen som svarte på telefonen hos Radford. Jeg ble liggende på sengen og kikke litt på det underholdende spørreprogrammet Pointless mens jeg avventet.

Det nærmet seg tidspunktet hvor jeg måtte hoppe på toget om jeg skulle se Barrow Town eller Tamworth. Og da jeg for femte gang prøvde å oppnå telefonisk kontakt med Radford, bestemte jeg meg for at om de nå ikke svarte, ville jeg satse alt på ett kort og gå ut fra at Radford-kampen ble spilt. Men denne gangen svarte en mannsperson i andre enden, og han kunne bekrefte at det etter nøye vurdering tidligere på dagen hadde blitt bestemt at kampen ville bli spilt. Dermed satt jeg meg ikke lenge etter på trikken mot Hucknall, og ble med denne til holdeplassen Beaconsfield Street. Der hoppet jeg av og orienterte meg ved hjelp av mitt utprintede kart gjennom det beryktede Hyson Green-området av Nottingham. Etter snaue fem minutter svingte jeg inn Selhurst Street og fant inngangen til Radfords hjemmebane med samme navn.

En person i porten bekreftet at de hadde åpnet, og jeg betalte £5 for inngang pluss £1 for et program. Selv med en snau time til kampstart var det allerede rundt 10 personer i den lille baren, og den eldre karen bak baren solgte meg en kald Strongbow på boks. Jeg tok raskt en tur rundt det lille anlegget, hvis fasiliteter først og fremt var å finne bak det nærmeste målet. Der finner man klubbhuset og stå- og sittetribuner (med søyler malt i lagets lilla og lyseblå farger annenhver gang) bortover mot den bortre langsiden, som ikke huser stort annet enn laglederbenkene. Den nærmeste langsiden derimot kunne i hvert fall by på tak over hodet for noen av de stående tilskuerne som måtte befinne seg her. Bak det bortre målet var det absolutt ingenting, annet enn en liten gressvoll, et nett, og boligbebyggelse lenger bak. Tilbake i baren fikk jeg overtalt bartenderen til å selge meg Radford-skjerfet som hang over baren, samtidig som han fisket nok en kald Strongbow ut av kjøleskapet.

Det ble stor oppstandelse og undring da de fant ut at jeg hadde tatt turen fra Norge for å se dagens kamp, og formann Bob Thomas ble tilkalt for å hilse på. Han hadde selv spilt for klubben, sammen med en av de andre i ledelsen. De ga nå en inngående og velkommen innføring i temaer som Radford FC, East Midlands Counties League, og den lokale fotballen generelt. Han kunne fortelle at de hadde en haug av lokale lag å velge mellom når rivaler skulle utpekes. Men gang på gang trakk han frem Basford United som er et topplag i denne ligaen, og som visstnok har en god del penger. En annen klubb som ble nevnt var NCEL-klubben Arnold Town, og formann Thomas skjøt da inn at de visstnok skal være i store økonomiske problemer, og at man frykter for klubbens fremtid. Dette penset samtalen over på temaet kriserammede klubber, og jeg lurte på om det hadde vært en trykkfeil da jeg leste i avisen at Hucknall Town hadde tapt hele 0-13 mot Loughborough Dynamo. Det kunne de fortelle at det ikke var, men at klubben ved trikkelinjens nordlige endepunkt var i full oppløsning og kun hadde stilt med 8 spillere! De mente at det er såpass alvorlig at de i første rekke nå visstnok kun konsentrerer seg om å klare å fullføre sesongen, som fort kan vise seg å bli klubbens siste.

Om Radford er det for øvrig det å fortelle at klubben i engelsk fotballsammenheng er ganske ung; stiftet i 1964 som Manlove & Alliots. Etter at firmaet som ga de navnet flyttet til Skottland noen år senere, byttet de navn til Radford Olympic og ble den første engelske amatørklubb som fikk tillatelse til å bære reklame på draktene. Klubben byttet til såkalt Saturday football og tok plass i East Midlands Regional League og senere Central Midlands League, der Olympic-delen av navnet ble droppet i 1987. Og de var altså en av klubbene som tok et steg opp og tok plass i den nye step 6-ligaen East Midlands Counties League da denne ble stiftet i 2008.

Det nærmet seg avspark, og det var en nokså tung matte også her. Det var kanskje medvirkende til at spillet var alt annet enn imponerende i starten av kampen. Men det var ikke spilt altfor mange minutter før gjestenes Albashir Kuri dro fordel av passivt forsvarsspill ved å fra sin kant storme inn i feltet og avslutte i bortre hjørnet til 0-1. Radford virket totalt tafatte, og mesteparten av spillet foregikk på deres halvdel av banen. Gjestene presset på, mens Radford klarerte ved å forsøke å mæle ballen så langt de kunne oppover banen, der Holbrook Sports’ forsvar fanget opp ballen og kunne starte et nytt angrep. Jeg reflekterte over at det nok er en god grunn til at Radford ligger der de ligger på tabellen (tredje sist), selv om gjestene også befant seg på nedre halvdel (dog med en del kamper til gode), og snart sørget Cory Bowler for at ballen lå i nettet bak hjemmelagets keeper for andre gang. Curtis Williamson puttet et tredje mål for Holbrook Sports før dommeren blåste for pause på stillingen 0-3, og det var på tide med en ny boks Strongbow i baren.

Hjemmefolket var alt annet enn imponert, men jeg ble fortalt at laget denne sesongen hadde hatt store utfordringer. Så sent som i sommer sto de uten en eneste spiller etter at hele trenerteamet forlot klubben etterfulgt av samtlige spillere!! I så måte var de forberedt på at dette ville bli en tung sesong. På spørsmål om klubben ved en senere anledning ville være interessert i et opprykk til eksempelvis Northern Counties East League eller om de var fornøyd med en tilværelse på step 6, svarte ledelsen at de ikke var fremmed for et eventuelt opprykk om klubben var klar for det. Men de var slett ikke sikre på at det ville bli NCEL, da det ville være i det sydlige geografiske grenseland for den step 5-ligaen. Nottingham ligger i et slags grenseland mellom Midland Football Alliance, NCEL og United Counties League. Man jo har jo Arnold Town og enda sydligere Long Eaton i NCEL, men dette er en liga dominert av bortekamper i Yorkshire. Den kabalen vil de imidlertid ikke måtte finne ut av riktig ennå.

Det Radford-laget som inntok banen for andre omgang fikk meg til å undres hvor det var blitt av hjemmelaget fra de første 45 minuttene. De gikk nemlig rett i strupen på Holbrook Sports, og var totalt ugjenkjennelige der de presset på og rullet opp sjanse etter sjanse. Før minuttet var spilt smalt ballen i tverrliggeren, og i det påfølgende angrepet var det kun en flott parade av keeperen som hindret scoring for Radford. Etter corneren som fulgte satt hjemmelagets Jahrad Russell inn reduseringen til 1-3, og den utrolige forvandlingen hadde bragt nytt liv i kampen. Radford burde redusert ytterligere noen minutter senere, men igjen var tverrliggeren i veien. Fra min posisjon på langsiden ute på 20 meter, så det også ut som om Radford ble snytt for et straffespark da en av deres spillere ble hindret og dratt i trøya så han mistet balansen i avslutningsøyeblikket. Borte-keeperen var nå en travel mann, og måtte flere ganger i aksjon for å hindre ytterligere redusering.

Men plutselig fikk gjestene fra Derbyshire muligheten de ventet på, og deres kontring førte til klabb og babb foran målet. Noe uheldig klarerte en Radford-spiller ballen i en lagkamerat, og gjestenes spiss Stephen Akers kastet seg frem og pirket inn 1-4. Nå gikk noe av lufta ut av Radford, og selv om de fortsatt dominerte var gjestene mer med på notene. Men etter at et par gode Radford-angrep endte resultatløst, begynte man tilsynelatende å vente på sluttsignalet. Og da Holbrook Sports fikk et heldig femte mål ved Vaughn Hallsworth, var det den siste spikeren i kista. Linjemannen som opererte på den nærmeste langsiden var for øvrig stadig i passiar med oss som befant oss ved sidelinjen mens ballen var ute av spill. Etter at de 55 tilskuerne hadde sett dommeren blåse for full tid med 1-5 som sluttresultat, kunne da også noen av de lokale fortelle at han hadde for vane å nettopp gjøre det – mens den andre linjemannen hadde for vane å kalle til seg dommeren ved hver minste ting. Det var tydelig at de var vant med å se den samme dommertrioen igjen og igjen.

Inne i baren forhørte jeg meg litt om hvordan man så på toppstriden i ECML denne sesongen. De fleste mente at Barrow Town var den store favoritten til tittelen og eventuelt opprykk, med hardest konkurranse fra Basford United og Borrowash Victoria. Barrow Town sto med imponerende 16-2-0 før denne kveldens kamper, og tok imot nettopp Borrowash Victoria til dyst mens jeg beskuet kampen på Selhurst Street. Der gikk Barrow Town på sesongens første tap med 0-1, og det tetter seg til i toppen. Etter en forfriskning i baren ønsket jeg Radford-folket lykke til, takket for meg, og gikk for å oppsøke trikkeholdeplassen Hyson Green Market rett nede i veien. Jeg kunne se det kom en trikk bak meg, og satt opp farten slik at jeg rakk frem til holdeplassen akkurat idet den stoppet der. Jeg hoppet av på Lace Market og gikk til innkjøp av noe munngodt før jeg trakk meg tilbake til hotellrommet.

English ground # 96:
Radford v Holbrook Sports 1-5 (0-3)
East Midlands Counties League
Selhurst Street, 2 January 2013
0-1 Albashir Kuri
0-2 Cory Bowler
0-3 Curtis Williamson
1-3 Jahrad Russell
1-4 Stephen Akers
1-5 Vaughn Hallsworth
Att: 55
Admission: £5
Programme: £1

Next game: 04.01.2013: Walsall v Portsmouth
Previous game: 01.01.2013: Keynsham Town v Calne Town

More pics

Tirsdag 01.01.2013: Keynsham Town v Calne Town

Jeg hastet ut porten på Clevedon Towns Hand Stadium og fant frem til min venninnes bil. Hun sa seg straks villig til å kjøre til Keynsham i stedet for Weston-super-Mare, der min opprinnelige planlagte kamp var blant de mange som hadde blitt avlyst grunnet den vanvittige mengden regn. Jeg visste nå at vi ikke hadde den minste mulighet til å rekke avspark i Keynsham, men ble likevel sittende å kikke på klokka som gikk så altfor fort. Omsider dukket anlegget Crown Field opp på venstre hånd, og vi svingte inn på parkeringsplassen slik at jeg kunne hoppe ut før hun satt kursen mot en teppeforhandler i nærheten. I bua ved telleapparatet fikk jeg knakket på ruta og vekket vedkommende som satt der inne, slik at jeg kunne avlevere mine £5 for inngang samt £1 for et program.

Det var nettopp passert 20 minutter spilt av oppgjøret Keynsham Town – Calne Town, og jeg ble fortalt at jeg ikke hadde gått glipp av noen verdens ting. Og den halve første omgangen jeg så vitnet virkelig om en tam forestilling. Ved pause fant jeg ut at ingen av keeperne hadde så mye som vært borti ballen med hanskene, annet enn ved et par anledninger å plassere den på femmeteren for utspill!! Det ble spekulert i om spillerne rett og slett hadde festet for hardt kvelden før (nyttårsaften) da begge lag virket trøtte, slappe og trege. Dette kunne da kun bli bedre i andre omgang!

Anlegget består hovedsakelig av en hovedtribune med delvis ståplasser og delvis sittetribune. Det er i denne hovedtribunen at garderober og andre fasiliteter befinner seg. Inkludert klubbhusets bar, som hadde inngang direkte fra tribunen og som viste oppdateringer fra den engelske fotballrunden på TV-skjermen. Med dagens andre pint i hånden (denne gang Thatcher’s Gold) konstaterte jeg at Reading tok ledelsen mot Spurs, men at det dessverre ikke varte. De lokale skrøt av 3G-dekket som for andre eller tredje gang i løpet av kort tid sørget for at deres hjemmekamp var den eneste i deres liga som «overlevde» værgudenes herjinger. Jeg må også innrømme at matta så flott ut alt regnet til tross, og dette var andre gang på få dager jeg med selvsyn kunne konstatere fordelene ved dette. Men så var det denne konservative tradisjonalisten i meg da…og jeg er fortsatt ingen fan. En kikk i programmet avslørte at gjestende Calne Town befant seg på 5. plass på tabellen, men hele 11 poeng bak ledende Hengrove Athletic. Keynsham Town på sin side lå nede på 12. plass, ytterligere 7 poeng bak, og med to kamper mer spilt enn sine gjester. Vertene hadde også fått en poengstraff på 3 poeng etter å ha benyttet en ikke spilleberettiget spiller i hjemmeseieren over Shrewton United i september.

Jeg ville høre litt mer om Keynsham Town, men ble plutselig oppmerksom på en person i Reading-lue og matchende skjerf. Han ble som meg noe overrasket over å støte på en Reading-supporter her, men han kunne fortelle at han bodde der og ofte var på Keynsham Towns kamper. Vel og merke når han ikke var i Reading-området for å spille bordtennis for en av bordtennisklubbene der, noe han fortsatt la ut om da spillerne kom tilbake på banen. En ny cider ble kjøpt og bragt med ut på tribunen der jeg satt meg med den lokale Reading-supporter og hans ledsagere (en av de en Larkhall Athletic-supporter), som kunne fortelle litt mer om non-league-fotballen i området. Eventuelt opprykk til Western Leagues Premier Division var med tabellsituasjonen ikke noe tema, men de kunne fortelle at Keynsham tidligere har vært der oppe og rykket ned derfra så sent som for noen år siden. Samtidig mente de at konkurransen i Western League har tilspisset seg de siste sesongene, og det var ganske interessant å høre. Et lag som Cadbury Heath har jo for eksempel tatt ligaens øverste nivå med storm som nyopprykket lag.

Spesielt gjestene fra Wiltshire hadde tydeligvis våknet litt i pausen, for det var langt friskere takter fra start av. Keeperne fikk om ikke annet litt mer trim, men de avslutningene som virket farlige gikk fortsatt like utenfor. Men omsider fikk bortelaget uttelling etter et frispark fra rundt 25 meter. Kyle Rigley sendte ballen over på bakre stolpe, der Greg Tindle halvveis bommet på ballen. Det var likevel nok til at hjemme-keeper Lionel Fear fomlet ballen såpass at Tindle kunne dytte inn ledermålet. 0-1 etter 73 minutter. Nå våknet Keynsham Town noe, og presset mer fremover på banen. Men Calne-forsvaret virket å ha kontroll på det som kom, og keeperen Steve Allison ryddet også opp i et par sjanser. Dermed kunne de 50 tilskuerne konstatere at det endte med 0-1 bortesiger, og undertegnede tok en siste pint i baren mens jeg avtalte henting et kvarters tid senere.

Jeg tok farvel med Crown Field og foreslo å spandere en pubmiddag på min venninne. Dermed ble det en fortreffelig Aberdeen Angus steak på en pub i nærheten, og cider ble til og med byttet ut med j2o. Etter en lang dag var vi begge slitne da vi omsider kom hjem til henne igjen, og mens hun tok kvelden idet Match of the Day kom på skjermen, bestemte jeg meg selv for i hvert fall å se til bildene fra Readings tap på White Hart Lane ble vist…selvsagt nest sist av alle kampene. Og jeg hadde en tidlig start dagen etter.

English ground # 95:
Keynsham Town v Calne Town 0-1 (0-0)
Western League Division One
Crown Field, 1 January 2013
0-1 Greg Tindle (73)
Att: 50
Admission: £5
Programme: £1

 

Next game: 02.01.2013: Radford v Holbrook Sports
Previous game: 01.01.2013 Clevedon Town v Bridgwater Town

More pics

 

 

Tirsdag 01.01.2013 Clevedon Town v Bridgwater Town

Det første som slo meg da jeg våknet hos min Bristol-vertinne var å sjekke internett for å finne ut hva status var for dagens kamper. Planen var å se Clevedon Town v Bridgwater Town klokka 13.00, for deretter å haste rundt en mil for å se Weston-Super-Mare v Bath City klokka 15.00. Dagen skulle avsluttes med en av to kamper i Western League: enten Hallen v Bishop Sutton (kl 19.30) eller Winterbourne United v Radstock Town (kl 19.45). På internett kunne jeg se at Clevedon Town og Weston-Super-Mare kunne rapportere om at baneinspeksjonene endte med tommelen opp for kamp begge steder. Winterbourne United hadde imidlertid allerede avlyst sin kamp, og dermed ville det eventuelt bli tur til Hallen. Sistnevnte hadde imidlertid ingen info på sin hjemmeside, og ingen tok telefonen. Så litt før klokka 12 ble jeg kjørt ned til Clevedon av min venninne som hadde tilbudt seg å være min sjåfør for dagen.

Da vi svingte inn på Davis Lane var det tydelig at Hand Stadium ikke akkurat ligger sentralt plassert i Clevedon, og på den gjørmete og hullete veien havnet vi bak en hestetransport som skulle til hestesenteret ved siden av anlegget. Vel fremme tok jeg foreløpig farvel med min venninne som heller ville benytte anledningen til å shoppe i Clevedon, og jeg betalte meg inn med £10 som inkluderte program. Deretter fant jeg veien til klubbsjappa for å sikre meg turens første skjerf til samlingen, før jeg tok en runde rundt det ganske moderne anlegget for å ta noen bilder.

Jeg endte opp på ståtribunen bak det bortre målet, men lukta av gjødsel fra jordene bak gjorde at jeg raskt flyttet meg til ståtribunen på bortre langside. Her kunne jeg attpåtil nyte en sjelden stund i solveggen, men da kampen startet ble det fort slitsomt å stå der å myse mot sola, og jeg endte dermed opp bak målet nærmest inngangen. Det var tydelig at jeg ikke var den eneste som hadde tenkt meg videre til Weston-Super-Mare, og jeg kom i snakk med en eldre lokal groundhopper som fant det ustyrtelig festlig at hans etternavn var Hopper. Han og hans ledsagere hadde som meg tenkt seg til Weston etter kamp, med en Western League-kamp senere på kvelden. Han kunne fortelle at han aldri hadde sett banen på Hand Stadium i så dårlig forfatning, men det var ingen tvil at banemannskapet hadde gjort en kjempejobb for å i det hele tatt få den spilleklar.

Clevedon Town og Bridgwater Town var før denne kampen tabellnaboer i Southern League Division One South & West, med ett poengs forsprang til hjemmelaget (selv om Bridgwater imidertid hadde hele fem kamper tilgode på sitt vertskap for dagen). Begge lag forsøkte spille fin fotball fra start på det vanskelige underlaget, men det var åpenbart ikke enkelt. Clevedon Town var det beste laget i en første omgang som var langt fra det beste jeg har beskuet. Rundt 20 minutter var spilt da Dave Stone kunne gitt Seasiders ledelsen. Gjestenes keeper Luke Purnell kunne ikke gjøre noe, men skuddet suste også like over tverrliggeren. De fem siste minuttene før pause ble det endelig litt liv i kampen, og Bridgwater Town hadde faktisk sin første sjanse et par minutter senere da Joe McLaughlin sendte i vei et skudd som så ut til å ha retning mot nettmaskene bak keeper Lee Matthews. Men forsvarer Jordan Walker fikk kastet seg frem og blokkert til corner. I stedet var det hjemmelaget som fullt fortjent tok ledelsen i neste angrep. Aron Robbins hadde et flott raid på den ene kanten, driblet av en forsvarer, skar inn i feltet, fintet bort ytterligere en forsvarer og styrte ballen i bortre hjørnet til 1-0 ledelse! Kort etter blåste dommeren av for pause, og jeg gikk for å innta dagens første pint.

Det måtte gjøres ved å gå ut porten og ut på parkeringsplassen og inn i klubbhusets bar derfra. Der fikk jeg høre hvordan rivaliseringen mellom Clevedon Town og Weston-Super-Mare tidligere var meget heftig, og at man de siste årene også har sett en rivalisering med nettopp Bridgwater Town, som heller ikke de hører hjemme spesielt langt unna. En supporter var overrasket over at det ikke var delt ut et eneste kort i et oppgjør der han påsto at det de seneste sesongene hadde haglet med gule og røde kort, knallharde dueller og taklinger, og til og med beinbrudd!

Da jeg kom ut igjen kunne Mr. Hopper fortelle at de nettopp hadde annonsert over høyttaleranlegget at Weston-Super-Mare v Bath City hadde blitt avlyst etter at dommeren hadde kommet og forlangt en ny baneinspeksjon. Dette var nyheter jeg absolutt ikke hadde ønsket meg! Nå spøkte det for en kamp kl 15.00. En kikk på internett kunne heller ikke kaste lys over situasjonen i Hallen, og selv om den ikke var markert som avlyst på mitoo eller Western Leagues hjemmeside, var det ingen som tok telefonen for å bekrefte dette. Jeg vurderte raskt Taunton, der jeg nok kunne få med meg 2/3 av kampen – og de garvede traverne mente dette slett ikke var noe dårlig valg. Mr. Hopper foreslo dessuten Keynsham Town i Western League Division One – i Bristols utkant mot Bath, og dermed på vei tilbake til min venninne. Da jeg ble fortalt at de i tillegg hadde 3G-dekke, valgte jeg å sette kursen dit ved kampslutt. da dette minsket sjansen for avlysning. Samtidig fant jeg ut at Hallen v Bishop Sutton nå sto som postponed på mitoo, og dermed var jeg også uten kveldskamp. Jeg forbannet været de siste dagene idet spillerne igjen sparket i gang kampen.

I motsetning til i første omgang var det et bestemt Bridgwater Town som tok kontroll fra start, og ti minutter ut i omgangen fikk de uttelling. Ross MacNab crosset inn i feltet, og ballen landet i føttene på Tim Legg som kun hadde å sette frem foten og styre inn utligning til 1-1. Etter dette fikk de 154 betalende tilskuerne se mest midtbanekrig, med spillere som så mer og mer slitne ut på en svært tung bane. Vertene hadde sjanser ved Clayton Fortune og Aron Robbins, mens gjestene hadde muligheter ved Jon Vance og Joe McLaughlin. Helt på tampen holdt «Man of the Match» Aron Robbins på å sikre hjemmeseier med en deilig stupheading, men en glimrende redning sørget for poengdeling da dommeren kort etter blåste av. Selv hastet jeg ut for å sette kursen mot Keynsham og dagens andre kamp.

English ground # 94:
Clevedon Town v Bridgwater Town 1-1 (1-0)
Southern League Division One South & West
Hand Stadium, 1 January 2013
1-0 Aron Robbins (43)
1-1 Tim Legg (55)
Att: 154
Admission: £10
Programme: Included

 

Next game: 01.01.2013: Keynsham Town v Calne Town
Previous game: 29.12.2012: Sutton Coldfield Town v Kidsgrove Athletic

 

More pics
 

 

 

 

Lørdag 29.12.2012 Sutton Coldfield Town v Kidsgrove Athletic

Til tross for en heftig kveld på byen i Portishead kvelden før, var formen overraskende bra da jeg våknet. Steves far tilbød seg å kjøre meg inn til Bristol Temple Meads slik at jeg kunne rekke 11.00-toget. Han kom for å plukke oss opp allerede før klokka 10, og kjørte en liten omvei for å vise frem Bristol-attraksjonene Clifton Suspension Bridge og skuta SS Great Britain. Etter å ha gitt Mr. Walters Sr £10 som takk for skyssen og tatt avskjed med de to, satt jeg meg på toget til Worcester med frokost fra WHSmith. På dagens meny sto oppgjøret Worcester City v Gainsborough Trinity i Conference North. Stadion-messig var besøket på fantastiske St. George’s Lane ment å bli turens høydepunkt, da dette er Worcester Citys siste sesong der før bulldozerne kommer. Rob er min eldste kompis fra Reading, men bor nå i Worcester, og han hadde vist interesse for å bli med på dagens kamp. Men jeg hadde ikke før satt meg ned på toget før jeg fikk melding fra Rob, som kunne fortelle at han hadde våknet opp til stiv kuling og øsende regn, og at kampen var avlyst.

Det var meldingen jeg fryktet mest av alt denne dagen, og en telefon til Worcester City bekreftet dette. Heldigvis hadde jeg forberedt meg godt ved å lage en liste over alternative kamper med hjemmelagenes telefonnumre, men den ene etter den andre kunne opplyse om det samme: «Sorry, game is OFF. Waterlogged pitch!». Blant de som ble kontaktet var Redditch United, Alvechurch, Solihull Moors, Stourbridge og Stourport Swifts. I verste fall kunne jeg alltids tatt turen for å se Aston Villa eller Wolverhampton Wanderers, men først hadde jeg et siste ess i ermet. Noen vil kanskje vite at Sutton Coldfield Town spiller på et såkalt 3G-underlag – et tredjegenerasjons kunstgress. Selv om jeg må innrømme å ikke være noen fan, blir dette faktisk mer og mer vanlig blant klubber lenger ned i non league systemet, og underlaget tåler regn langt bedre enn naturgress. Jeg hadde også lagt merke til at mens alle divisjonens øvrige kamper måtte avlyses uka før, hadde kampen på deres Central Ground blitt spilt. Så jeg hadde forhåpninger om at også kampen i dag skulle kunne spilles.

Og ganske riktig, på telefon til klubben ble jeg opplyst om at joda, her vil det bli spilt kamp. Jeg hadde imidlertid reservert hotell i Worcester uten avbestillingsmuligheter, og måtte innom der med bagasjen. Etter togbytte i Cheltenham Spa ankom jeg Worcester Foregate Street og kunne spasere den ikke altfor lange veien ned til Severn View Hotel, som også virket å ha pubdrift i førsteetasje som hovedgesjeft. En surrete utlending med snodig aksent fikk omsider innlosjert meg og vist meg bakdøra til bruk ved sen hjemkomst. Der de hadde laget en barrikade av sandsekker med tanke på den faretruende høye vannstanden i elven Severn rett på andre siden av veien.

Snart var jeg i rask gange tilbake mot Worcester Foregate Street, der jeg satt meg på toget til Birmingham. På stasjonen University skiftet jeg til toget mot Foar Oaks, og steg av på nest siste stopp; nemlig Sutton Coldfield. Med tre kvarter til kampstart og regn i lufta valgte jeg etter en kjapp røykepause å benytte meg av den eneste taxien som sto der. Taxisjåføren kunne fortelle at eieren av taxiselskapet og broren hans begge spilte fotball. De pleide begge å spille for Aston Villa, hevdet han. Jeg fikk bekreftet min mistanke da han på spørsmål fortalte at det var snakk om Stefan Moore. Han virket noe overrasket da jeg fortalte at han for tiden var storscorer på non-leagues step 3. Tilfeldigvis leste jeg dagen etter i Non League Paper at Stefan Moore hadde forlatt St. Neots Town.

Vel fremme kjørte vi rett inn på anlegget, forbi vaktene som slapp oss forbi, og inn på parkeringsplassen foran klubbhuset bak det ene målet. Der hoppet jeg ut og inntok klubbhusets bar, og en representant for klubben kunne fortelle at de riktignok hadde noen skjerf på lager et eller annet sted på anlegget. Men de hadde blitt forlagt under en opprydding/flytting for ikke lenge siden og ikke kommet til rette igjen foreløpig. Jeg gjorde kål på min cider og gikk for å slå kloa i et program. Ærlig som jeg er gjorde jeg samtidig den kombinerte vakta/programselgeren oppmerksom på at jeg ikke hadde betalt mine inngangspenger. Han fikk £7 for entré samt £1.50 for et program.

Hjemmelaget med det flotte kallenavnet The Royals hadde 4 strake seire i Northern Premier League Division One South, og med 6-1-1 på de 8 siste kampene var de favoritter mot et Kidsgrove Athletic som hadde slitt i ligaen så langt. En runde rundt anlegget ble foretatt, og det ble til og med tid til enda en kjapp Strongbow før avspark. Jeg tok plass på ståtribunen bak det bortre målet, og prøvde å unngå lekkasjene der det dryppet vann. Her hadde jeg selskap av en gruppe som åpenbart var den harde kjernen av hjemmesupporterne, og som benyttet den åpenbart avslappede holdningen på Central Ground til å nyte en pose medbragt polsk boksøl. Anlegget blir for øvrig av mange også omtalt med adressen Coles Lane, og domineres noe av den litt snodige og karakteristiske hovedtribunen på den ene langsiden. Den er opphøyd fra bakken og entres originalt nok via en trapp ved å gå inn en dør på den ene siden! Den ser dessuten ganske høy ut i forhold til resten av proporsjonene, men er så opplagt med å gi anlegget litt karakter.

Sutton gikk ut på en måte som tydet på at de hadde til hensikt å opprettholde sin gode resultatrekke, og tidlig hadde de to muligheter. Grove-keeper David Dyson reddet flott Luke Chapmans skudd, før sistnevnte skjøt like utenfor på volley. Det var ingen overraskelse da Mark Danks skar inn i feltet, plasserte ballen i det bortre hjørnet og ga hjemmelaget ledelsen 1-0 etter 17 minutter. Men gjestene fra Staffordshire har også målfarlige folk, og to av disse var involvert da de utlignet etter 34 minutter. Målsniken Liam Shotton avanserte til dødlinja og fant makker Andrew Kinsey som kunne bredside inn 1-1. Kun fire minutter senere hadde Kidsgrove snudd kampen, og igjen var det Kinsey. Han fikk avansere med ballen uten inngripen fra de ryggende Sutton-forsvarerne, og takket ved å sende i vei et skudd som snek seg forbi Lee Evans i Royals-målet. Vertene var nå på gyngende grunn, og var kanskje fornøyd med at det «kun» sto 1-2 til pause..?

Pause-pinten ble inntatt i samtale med en av de lokale, som kunne fortelle at divisjonskollega Romulus (som er leietakere på Central Ground) også de hører hjemme i Sutton Coldfield. De startet opprinnelig som et Sunday League-lag, men hadde raskt slik fremgang etter bytte til den «vanlige» pyramiden at de trengte et nytt og mer passende sted å spille sine kamper. Plakater i klubbhuset kunne for øvrig fortelle at neste kamp der var nettopp Romulus v Sutton Coldfield Town. Jeg var interessert i å høre mer om deres «3G pitch», som vedkommende ytret tilfredshet med. Dette begrunnet han ikke bare med at den takler det bedre når værgudene slår seg vrange, men også med at det visstnok skal være gunstig økonomisk for klubben (noe som for øvrig ble understreket av Stuart Hammond’s spalte i Non League Paper dagen etter denne kampen). Baksiden av medaljen er selvsagt at man slik ståa er i nåværende stund ikke ikke vil kunne nå høyere opp enn non-leagues step 3 med et slikt banedekke. Og når du befinner seg i playoff-sjiktet kan de jo som de sa ikke gjøre annet enn å satse på opprykk til nettop step 3. Som et apropos kan det nevnes at Sutton United har tatt kontakt med Maidstone United for å høre deres erfaringer, for så å skrive til de andre Conference-klubbene for å søke støtte til å få klarsignal for 3G og 4G-dekke også på step 2. Som den konservative personen jeg er, er jeg i utgangspunktet noe tvilende til dette. Men samtidig må det innrømmes at det er tydelig at de nye kunstgress-dekkene blir bedre og bedre, og jeg har nå sett med egne øyne sett hvordan de takler været bedre. Nettopp dette har selvsagt vært tema i fotballkretser i England de siste par ukene etter alle avlysningene som tross alt også koster klubbene penger (Stuart Hammond anslår at Sutton United tapte £5 000 på å få sine to hjemmekamper avlyst i juleperioden).

Jeg tok plass på ståtribunen på den ene langsiden, på høyde med 16-meteren. Et voldsomt skybrudd og heftige tordenskrall møtte spillerne da de kom ut, og det var Kidsgrove som fortsatte der de slapp. Det var kun spilt 6 minutter av omgangen da en defensiv feil ga Daniel Skelton muligheten til å skyte upresset fra 16 meter, og keeper Evans måtte igjen kapitulere. Med 1-3 begynte nok den harde kjerne å ane det første hjemmetapet siden midten av oktober, der de nå sto under sine paraplyer bak det ene målet. Men manager Neil Tooth la om til tre bak og satt inn Jamie Sheldon, og kun fem minutter etter Kidsgrove-målet scoret Sheldon med sitt første spark på ballen, da hans skudd skrudde forbi en gruppe spillere inn i bortre hjørne. Game on! Og nå hadde det også sluttet å regne igjen. Hjemmelaget virket nå mer inspirerte, og med 20 minutter igjen landet et langt innkast hos Mark Danks som satt inn sitt andre for dagen og utlignet til 3-3. En skikkelig snuoperasjon var et faktum da Luke Chapman satt inn vinnermålet med en kjempescoring etter 81 minutter. Et langskudd fra bortimot 30 meter som keeper Dyson såvidt fikk fingertuppene på før det snek seg inn helt oppe i krysset, og som fikk majoriteten av de 170 betalende tilskuerne til å juble av begeistring. Og noen av de som av en eller annen grunn valgte å se fra sine biler bak målet la seg på hornet og tutet vilt!

Bittert for gjestene, men hjemmelaget viste fighting spirit. Og manager Neil Tooths og hans assistent Ross Thorpe gjorde nok i etterpåklokskapens navn et sjakktrekk da de la om taktikken på stillingen 1-3. Sluttsignalet gikk, og med 4-3 beholdt Sutton Coldfield sin fine form. Det ble med en post-match pint for min del før jeg ringte og bestilte taxi tilbake til stasjonen. Nytt togbytte på University bragte meg tilbake til Worcester, der jeg på veien hadde avtalt å møte Rob på puben The Postal Order. Jeg skulle akkurat til å bestille meg en middag da han kom inn, og vi ble værende der noen timer. Omsider valgte jeg å sette kursen tilbake til hotellet, mens han forsvant ut på byen i Worcester sentrum. Jeg rakk til og med å få med meg Readings seier mot West Ham på Match Of The Day før jeg så Football League Show og tok kvelden.

English ground # 93:
Sutton Coldfield Town v Kidsgrove Athletic 4-3 (1-2)
Northern Premier League Division One South
Central Ground, 29 December 2012
1-0 Mark Danks (17)
1-1 Andrew Kinsey (34)
1-2 Andrew Kinsey (38)
1-3 Daniel Skelton (51)
2-3 Jamie Sheldon (56)
3-3 Mark Danks (70)
4-3 Luke Chapman (81)
Att: 170
Admission: £7
Programme: £1,50

 

Next game: 01.01.2013: Clevedon Town v Bridgwater Town
Previous game: 27.12.2012: Cleethorpes Town v Grimsby Borough

 

More pics

 

 

 

Torsdag 27.12.2012 Cleethorpes Town v Grimsby Borough

I lengre tid hadde jeg planlagt den etter hvert årlige turen over til England i romjuls/nyttårs-perioden, og etter møysommelig gjennomgang av terminlister og uttallige vurderinger (og ikke minst etter å ha avventet omberammet kamptidspunkt for flere kamper) falt omsider brikkene på plass i et puslespill jeg måtte si meg nokså tilfreds med. Min store bekymring var nå det våte været i England, som hadde ført til avlysninger av bortimot alt som var av kamper i hele landet over de siste par rundene før min avreise. Min mor tilbød seg å kjøre meg opp til flybussens holdeplass på Korsegården på E6, og hentet meg klokka 04.15 tidlig på morgenen. Snaue to timers søvn ble det på flyet til Manchester, før jeg etter hvert unnet meg litt mer søvn på toget derfra mot Cleethorpes.

En gammel kjenning fra den gamle engelske Oslo-puben Belfry skulle tilbringe jula med familie hjemme i Grimsby, og hadde tatt kontakt da han så min reiseplan. Nå hadde han imidlertid måttet melde pass grunnet familiære forpliktelser. Jeg ba ham ta kontakt dersom det skulle bli forandring i planene eller han bare følte for en pint eller to. Og idet jeg var i ferd med å hoppe av toget på stasjonen Grimsby Town, fikk jeg tekstmelding om at han var på vei til The County Hotel der jeg hadde booket rom for natten. Det er en pub med hotellvirksomhet i andre etasje, beliggende rett ved stasjonen. Og jeg hadde ikke før tatt min første slurk av pinten med Strongbow før Mark kom inn døra. En pint senere fikk jeg omsider surret meg til å sjekke inn og slenge fra meg bagasjen på mitt rom for natten. Dette ble fulgt opp med pints i en eller to andre sentrums-puber, før turen gikk til stasjonens nærmeste nabo – Wetherspoons-puben Yarborough Hotel, for å få litt vomfyll før kamp. Torsdag er Curry Club på Wetherspoons og jeg benyttet anledningen til å prøve deres nye rett; “The Flaming Dragon Curry”. Mark hadde nå bestemt seg for å bli med på kamp, og hadde likevel fått klarsignal til dette av kona. Dermed hoppet vi inn i en taxi og beordret drosjekusken i retning av «The Bradley pitches», som det heter på folkemunne.

The Bradley Football Development Centre, Bradley Community Stadium, Grimsby Community Stadium…kjært barn har mange navn. Det er uansett den tredje sesongen Grimsby Borough spiller på sitt nye stadion (etter å ha spilt sine hjemmekamper hos Brigg Town de tre sesongene før det), men ved mitt besøk var de offisielt bortelag på eget stadion! Det var nemlig duket for lokalderby mot Cleethorpes Town, som før denne sesongen flyttet inn som likestilt leietaker på Bradley Community Stadium. Etter at denne banedelingen var et faktum har den angivelig blitt en quiz-favoritt, da man nå har Grimsby Town som spiller i Cleethorpes mens Cleethorpes Town spiller i Grimsby.

Vi betalte £3 hver for inngang og ytterligere £1 for et program. Det var dessverre såpass mørkt at det var vanskelig å få tatt noen tilfredsstillende bilder av anlegget med min mobiltelefon, og vi fant i stedet raskt frem til klubbhusets bar. Jeg kan dog fortelle at jeg umiddelbart fikk assosiasjoner til Runcorn Linnets hva anlegget gjelder, selv om fasilitene for publikum hva gjelder forfriskninger var langt bedre her i Grimsby. De benyttet vi oss av ved å ta den siste oppladningen i baren. Begge klubbene er unge klubber. Cleethorpes Town ble under navnet Lincolnshire Soccer School (hvorfor skal også briter på død og liv begynne å bruke den grusomme betegnelsen soccer??) stiftet i 1998 av den gamle spilleren Tommy Watson, med fortid i både Grimsby Town og Hull City. Forrige sesong vant de Lincolnshire League, som ikke er offiselt «medlem» av den engelske fotballpyramiden og dermed ikke noen feeder-liga i den forstand. Likevel har lag derfra i de senere år tatt turen opp i ligaer som United Counties League og Central Midlands League. Og etter ligatittelen forrige sesong, fikk Cleethorpes Town innvilget sin søknad om opptak til Northern Counties East League, der de tok plass i Division One.

Enda yngre er faktisk Grimsby Borough, som så sent som i 2003 ble stiftet av 7 karer som møttes på en pub i Louth. Til tross for en middelmådig sesong i Central Midlands League ble de i 2008 invitert til å ta plass i Northern Counties East League, og de har således lenger fartstid i denne ligaen enn Cleethorpes Town. Men det er likevel sistnevnte som ligger klart best an, ved å ha blandet seg inn i den absolutte tetstriden i sin debutsesong i NCEL. På spørsmål om klubbens ambisjoner kunne en person som viste seg å være Cleethorpes Towns formann (og en overraskende ung sådan) fortelle at de eventuelt vil ta seg oppover i systemet så høyt de kan. Ellers håpet man at det vil kunne utvikle seg til å bli en skikkelig rivalisering melllom Cleethorpes Town og Grimsby Borough. Det omvendte oppgjøret tidligere i sesongen ble vunnet 2-0 av Cleethorpes Town foran 463 tilskuere, mens 320 tilskuere så det samme laget vinne 3-2 i Lincolnshire Senior Trophy i oktober.

Det nærmet seg avspark, og vi tok plass på langsiden, på høyde med den ene 16-meteren. 373 betalende tilskuere så en frisk start, der ingen av lagene la noe mellom i taklingene. Men da Borough-keeper Liam Higton felte en Town-spiller på vei gjennom resulterte det i straffespark til dagens hjemmelag. Tim Lowe sendte keeperen motsatt vei, og Cleethorpes-laget ledet 1-0 etter 24 minutter. Fem minutter senere var det klabb og babb foran Borough-målet, og ballen havnet hos Marc Cooper som doblet ledelsen. Rett før pause fikk imidlertid «The Wilderness Boys» sin redusering. En kort corner ga for en gangs skyld uttelling da ex-Grimsby Town spiller Andy Taylor kombinerte med Josh Fuller, og sistnevnte skjøt i mål nede i nærmeste hjørne.

Pausen ble brukt til å foreta en ny prøvesmaking av Strongbows pærevariant, og dette førte til at vi ikke fikk det med oss da Steve Davis headet inn et frispark og sørget for 2-2 med kun et par minutter spilt av andre omgang. Men vi fikk da i hvert fall delvis med oss jubelscenene idet vi kom ut igjen. Men var det ikke Cleethorpes Town som jublet?? Joda, de hadde gjenintatt ledelsen med 3-2 nesten direkte fra avspark, med Jack Debnam som målscorer mot gamle lagkamerater. Sånn kan det gå når man henger igjen i baren.. Det begynte nå å bli temmelig ampert, og etter en episode med knuffing ble Town redusert til 10 mann da Tim Lowe fikk to gule i løpet av få sekunder. Det første for å ha dyttet motspilleren (som også så gult), og det andre for deretter å skjelle ut dommeren etter noter. Det varte imidlertid ikke lenge før dette ble jevnet ut da også Borough-kaptein Shaun Baker fikk sitt andre gule. Med kun et par minutter igjen ble Borough igjen straffet av en tidligere lagkamerat da Jack Richardson satt inn 4-2. Og da Borough satset hodeløst fremover var det utrolig nok den tredje eks-Borough spilleren for dagen som scoret da Clee kontret, og Lee McFarland scoret alene med keeper. 5-2 og game over.

Kort etter gikk sluttsignalet, og Mark stakk umiddelbart avgårde til et fruentimmer som tydeligvis hadde begynt å etterlyse ham via sms. Jeg valgte heller å ta plass ved baren, der spillere og lagledere snart gjorde oss selskap. Det var tydelig at dette var et lokalderby utenom det vanlige, der selv spillerne fra de to lagene mikset som om de skulle være en stor kompisgjeng. Noen av de kunne fortelle om nivåforskjellen på Lincolnshire League og NCEL Division One, og om steget opp mente de forskjellen først og fremst er et større tempo. Lokalet begynte omsider å tømmes, og jeg bestilte en taxi tilbake til hotellet hvor jeg tok en siste pint før jeg trakk meg tilbake til mine gemakker.

English ground # 92:
Cleethorpes Town v Grimsby Borough 5-2 (2-1)
Northern Counties East League Division One
Bradley Community Stadium, 27 December 2012
1-0 Tim Lowe (pen, 24)
2-0 Marc Cooper (29)
2-1 Josh Fuller (44)
2-2 Steve Davies (48)
3-2 Jack Debnam (50)
4-2 Jack Richardson (87)
5-2 Lee McFarland (90)
Att: 373
Admission: £3
Programme: £1

 

Next game: 29.12.2012: Sutton Coldfield Town v Kidsgrove Athletic
Previous game: 02.10.2012: Scarborough Athletic v Parkgate

More pics 

 

 

 

Dag 9: Fredag 04.01.2013 Walsall – Portsmouth

Etter å ha blitt servert frokost kunne jeg takke for meg og hoppe i drosjebilen som var bestilt. På perrongen på Cambridge stasjon kom et kvinnemenneske bort og spurte om jeg skulle med toget til Birmingham og hvor langt jeg eventuelt  skulle. Jeg svarte bekreftende at jeg skulle med toget hele den lange veien til Birmingham, og sa meg deretter villig til å passe på at hennes gutt i 11-12 års alderen kom seg av i Stamford. Jeg spurte om han hadde vært på Stamfords Wothorpe Road, som snart kan bli en prioritert destinasjon da de skal flytte. Men han virket ikke særlig interessert i fotball, og satt seg etterhvert med snuta i en bok. Jeg fulgte hans eksempel og satt meg selv til rette med min bok fra serien som har blitt til TV-serien Game of Thrones, og i Stamford kom pjokken seg av uten problemer. Ved ankomst Birmingham New Street fant jeg frem til Ibis hotellet, men jeg hadde noen timer å slå ihjel. Som den fantasy- og Tolkien-fan jeg er, bestemte jeg meg for å ta en tur i Tolkiens fotspor. Jeg spaserte den korte turen til Birmingham Moor Street og tok toget til utkanten av Islamabad…eller var det Birmingham?? Ved Hall Green hoppet jeg av og tok fatt på en rundt 15 minutters spasertur ned til Sarehole Mill, som inspirerte Tolkien i hans barndom. Den er i dag gjort om til et museum med en tilhørende «Tolkien Trek» i området rundt, men dessverre er det kun åpent i tiden mars-oktober. Jeg var klar over dette, men ville likevel ta en kikk. Mens jeg snuste litt rundt inne på tomta der, så jeg til og med de første etniske britene jeg hadde sett siden jeg gikk av toget en halvtime før! Ikke verst…Mon tro hva Tolkien hadde ment om han hadde sett sin gamle tumleplass i dag. På veien tilbake til stasjonen vurderte jeg å stikke innom St. Andrews for å ta en nærmere kikk på hjemmebanen til Birmingham City, men jeg slo det fra meg. Dette anlegget kunne jeg få minutter senere se gjennom vinduet da toget kjørte forbi på vei inn til Birmingham Moor Street.

Halvannen å ha sått ihjel litt tid på en internettcafe, gikk jeg ned igjen til Birmingham New Street for å hoppe på toget til Bescot Stadium. Snaue 25 minutter senere gikk jeg over gangbrua fra togstasjonen over til fotballstadionet med samme navn. Jeg gikk en runde rundt anlegget før jeg avleverte £23 for en billett til borteseksjonen, og betalte ytterligere £3 for et program. Det var fortsatt rundt to timer til kampstart, men flere Portsmouth -fans hadde allerede ankommet. Det så imidlertid temmelig dødt ut, og ingen av skjenkestedene ved anlegget hadde åpnet ennå. Jeg gikk dermed de rundt 10 minuttene opp til puben The Fulbrook, som man gjerne råder bortefans å svinge utenom. Her var det imidlertid kun godt voksne stamkunder da jeg ankom, men jeg satt meg ned med en pint Strongbow og bladde litt i det flotte men ikke altfor interessante programmet. Jeg hadde for øvrig vurdert å heller dra til Plymouth denne dagen for å se Elburton Villa – Ivybridge Town, men bl.a. været i sørvest gjorde at jeg fikk betenkeligheter. Spesielt ettersom jeg ved en avlysning ikke ville ha andre alternativer i regionen. Mer fristende hadde også Newport County – Wrexham vært, men da jeg uansett skulle til Stourbridge dagen etter valgte jeg å stoppe i Birmingham denne dagen og ha base der begge dager. Nok en Strongbow ble inntatt før jeg spaserte tilbake til Bescot Stadium. Men den nye baren som averterte med at også bortefans var velkommen, ønsket nå velkommen i form av et skilt som fortalte at kun sesongkortholdere slapp inn i dag. Og hos Saddlers Club som så helt folketomt ut rett ved siden av stadionet, fikk jeg beskjed om at det kun var for medlemmer. Dermed entret jeg anlegget og fant frem til baren som nå har begynt å servere alkohol også til bortefans. Der var det stor stemning blant Pompey-fansen som tydeligvis hadde drukket tett på turen oppover. Og et av midtpunktene var selvsagt John Portsmouth Football Club Westwood – kjent som Pompey John. Han virket allerede temmelig påseilet der han sjanglet rundt og snøvlet om hvor mye han hatet Sky.

Av det magre utvalget i kjøleskapet bak disken valgte jeg meg en hittil for meg ukjent cider på plastflaske. Pompey fansen hadde allerede belaget seg på en tilværelse i League Two neste sesong, og ti poeng skal jo fortsatt trekkes fra deres nåværende poengsum. Man kan jo spørre seg hvor mange ganger man skal trekke poeng om og om igjen, men nå går det jo mot rettssak. Der skal det avgjøres hvor mye Fratton Park er verdt, i og med at Pompeys forrige eier krever et vanvittig beløp som Portsmouth’s Supporter Trust mener er totalt hinsides. Enda et argument for hvorfor klubbene ideellt sett ikke burdes eies av enkeltpersoner og private firmaer, men av klubbens supportere og lokalsamfunnet! En supporter hevdet uansett at denne rettssaken nå var utsatt, uten at jeg kan bekrefte eller avkrefte det. Jeg hadde en lengre samtale med et par andre supportere som faktisk virket like oppgitt som meg over den moderne fotballen.

Etterhvert var det tid for å ta plass på bortetribunen som nå går under navnet Sign Specialists Stand (tidligere William Sharp Stand), og vi fikk beskjed om at det var bare å ta plass der man ville. Portsmouth-fansen holdt allerede et skikkelig leven, og da spillerne rett etter kom utpå banen skrudde de opp volumet enda et hakk. Sky-kameraene var tilstede og kunne se Portsmouth starte friskt, med Paul Benson som headet like over. Men Walsall tok mer og mer over. En god Craig Westcarr fant etter en halvtime Febian Brandy med sitt innlegg, og han satt ballen i nettet bak Simon Eastwood i Pompey-målet. Pompey-fansen sang og ropte fortsatt av full hals. Og Pompey John vekslet mellom å brøle ut halvtydelige oppmuntringer til eget lag, og å komme med sjikanøse og obskøne tilrop om Sky mens han gestikulerte og veivet og banket på vinduene deler av Sky-folket tydeligvis befant seg bak. Målscorer Brandy skapte forøvrig masse trøbbel for Pompey-forsvaret med sin fart, og rett før pause doblet The Saddlers ledelsen da Eastwood måtte gi retur på en avslutning fra Brandy. Will Grigg var raskt frempå og sørget for 2-0 til pause.

Med en skuffende oppslutning på 4.038 tilskuere hadde det vært som et bibliotek på Bescot Stadium om det ikke hadde vært for Pompey-fansen, som aldri sluttet å lage en heftig atmosfære på bortetribunen. Kan hende det var derfor jeg aldri hørte mye lyd fra hjemmefolket. Pausen ble tilbragt ved baren under tribunen, med en ny flaske cider. Deler av Pompey-fansen satt tilsynelatende pris på å få pause-besøk der av Paul Hall, som tidligere har spilt for begge klubber. Det samme har Fitzroy Simpson, og sammen var de gjester ved Bescot Stadium i anledning denne kampen.

På et par TV-skjermer på veggen kunne jeg observere at andre omgang var i ferd med å bli sparket igang, men kjøpte en ny flaske cider og ble stående der sammen med en god del Pompey-fans. Med kvarteret spilt av andre omgang hadde de aller fleste imidlertid returnert til tribunen, og det samme gjorde jeg. Det første jeg så var et skudd fra Pompeys David Connolly (som jeg hørte flere rakke ned på i pausen grunnet hans fortid i Southampton), som Walsall-keeper Karl Darlow ikke gadd å slenge seg på. Men han fikk seg nok en støkk da det gikk noe nærmere mål enn forventet og faktisk sneiet stolpen. Kampen bølget nå egentlig frem og tilbake uten at jeg helt klarte engasjere meg dessverre. Det mest underholdende og imponerende var Pompey-fansen og deres innsats i form av stadig mer selvironiske sanger og rop. Westcarr var på vei gjennom for vertene, men ble stoppet av keeper Eastwood. Og på motsatt side var rollene snudd da David Connolly led samme skjebne mot keeper Darlow. Det var egentlig greit da sluttsignalet gikk, og de fleste Walsall-fans strømmet ut mens Pompey-fansen sto igjen for å applaudere Guy Whittinghams utvalgte. Pompeys manager har virkelig ikke den letteste jobben, og man kan heller ikke annet å føle med supporterne der.

Heller enn å løpe over for å rekke 21.44 toget tilbake til Birmingham, tok jeg det helt med ro og ble stående i passiar med en bortesupporter utenfor. Da ble det plutselig voldsom aktivitet og ståhei blant politiet ute på parkeringsplassen. Det viste seg at en gruppe unge Walsall-hooligans gikk til angrep på noen av de tilreisende, og politiet fikk gått imellom og ledet de i retning togstasjonen. Da jeg selv gikk over til togstasjonen kunne jeg til min irritasjon konstatere at 22.10-toget jeg hadde sjekket opp var fra Walsall; ikke fra Bescot Stadium. Og neste tog som stoppet her var 22.44. Så da ble det over 50 minutters venting på dette langt fra spennende stedet. Og selvsagt hadde jeg lagt igjen boka mi på hotellet, slik at jeg istedet tvang meg gjennom en rekke temmelig uinteressante artikler i kampprogrammet. Men det var da noe interessant der også

På toget tilbake til Birmingham New Street kunne jeg for fjerde gang på turen (også på turen til og fra Sutton Coldsfield 29/12, da det også var kamp der og det var langt travlere) igjen beskue Villa Park, som tar seg ganske godt ut når man kommer forbi med toget. Jeg hadde ikke spist stort siden frokost, så et par sandwiches ble rasket med fra en Tesco som kveldsmat før jeg trakk meg tilbake til hotellet.

 

Ground 97:
Walsall – Portsmouth 2-0
League One
Bescot Stadium, 4 January
1-0 Febian Brandy (29)
2-0 Will Grigg (40)
Att: 4,038
Admission: £23
Programme: £3

 

 

 

 

Dag 10: Lørdag 05.01.2013 Stourbridge – Leamington

Ved min retur til Birmingham kvelden før, møtte jeg på en rekke feststemte grupper på vei ut på nattelivet.  Men da jeg ganske tidlig våknet frisk og uthvilt dagen etter, var jeg glad jeg hadde motstått fristelsen. Jeg hadde avtalt å kjapt møte en bekjent fra Wolverhampton som jeg ble kjent med for noen sesonger siden da Wolves spilte bortekamp mot Blackpool romjula 2009, og Phil var del av en større gruppe Wolves-fans jeg endte opp sammen med ute på Blackpools fantasiske natteliv. Sammen med mange andre ulver skulle han ta turen til Luton, der Wolves hadde bortekamp i FA cupen. Han tok et tog tidligere enn planlagt inn til Birmingham New Street, hvor jeg traff ham utenfor puben The Shakespeare, som ligger inne på selve stasjonen ved nedgangen til togplattformene.

Noe tidlig for en Strongbow kanskje, men det ville være uhøflig å takke nei. Så med en pint gyllen nektar hver oss hadde vi en hyggelig samtale. Han fikk tatt en kikk på boka mi, der han uttrykte begeistring over at jeg hadde nevnt ham som en av bidragsyterne, før han kastet seg over Wolves-kapittelet uten å forstå stort annet enn navn på gater, puber, spillere etc. Etterhvert kom flere av hans reisefølge, som hadde planer om å ta tog til den grusomme byen Milton Keyns og reise derfra til Luton med en minibuss de hadde bestilt. Da det dro seg mot avgang for toget deres ble det ikke tid til en ny runde, så jeg tok istedet farvel med Phil og hans reisefølge, som lurte på om jeg ikke kunne ta med meg Ståle Solbakken tilbake til Norge. Lite ante de om hva som var i vente den dagen.

Mens ulveflokken satt seg på toget, gikk undertegnede opp på internetcafeen hvor jeg slo ihjel halvannen time. Jeg sendte Phil en tanke da jeg satt en liten innsats på bl.a. Luton Town-seier over Wolves til god odds, før jeg omsider valgte å sette kursen mot Stourbridge. Jeg gikk de få metrene ned til Birmingham Moor Street og satt meg på toget til Kidderminster. Etter rundt en halv time hoppet jeg av på Stourbridge Junction, der det akkurat ble tid til en røyk før den merkelige skytteltransporten inn til stasjonen Stourbridge Town ankom. Dette skal visst være den korteste såkalte branch line i hele Europa, og doningen som transporterer passasjerene de 1,3 kilometrene og tre minuttene inn til Stourbridge Town ser mest ut som en liten minibuss på skinner. Jeg gikk gjennom undergangen og inn i High Street, der jeg entret puben The Edward Rutland. Med kun en sandwich til frokost tidligere unnet jeg meg en burgermiddag med tilhørende j2o mens jeg så FA cup oppgjøret Brighton – Newcastle sparkes igang på TV med et friskt hjemmelag. Etter inntatt måltid ble j2o byttet ut med en pint Strongbow, før jeg satt kursen mot Amblecote-området og Stourbridge FCs War Memorial Athletic Ground idet man passerte 60 minutter spilt i TV-kampen.

Den flotte portalen til anlegget dukket snaue 10 minutter senere opp på min venstre hånd, og jeg betalte mine £10 for å slippe inn på det allerede temmelig travle anlegget. Program ble også handlet inn for £2, før jeg svingte innom klubbsjappa. Der kastet jeg raskt øynene på en DVD fra forrige sesongs FA cup-omkamp mot Plymouth Argyle, som sammen med et program fra samme kamp signert av manager Gary Hackett var til salgs for den nette sum av £3. Det var et kupp jeg ikke kunne motstå, og det havnet i posen sammen med et skjerf som dessverre var i bortefargene gult og grønt. Hjemmelaget skulle møte ligafavorittene Leamington, som imidlertid hadde vaklet litt den siste tiden. Men jeg forventet en tett og jevn kamp. Det var allerede mange til stede, og inne i klubbhuset førte trengselen til en temperatur som gjorde at jeg valgte først ta en runde rundt det flotte anlegget.

Klubbhuset ligger noe merkelig plassert på siden av banens kortside, mer ut mot cricketbanen som deler den nærmeste langsiden og dessverre gjør at det ikke er noen tribune på denne siden. Dette har jeg sett før, bl.a på Lye Town’s Stourbridge Road. Men i motsetning til Lye Town som kun hadde et tau mellom fotballbanen og cricketbanen, brukte man her nå «barrikader» av typen man ser ved konserter, demonstrasjoner etc. Lokale myndigheter har bestemt at her skal det være flerbruksanlegg, så dette er dessverre ikke noe å gjøre med. Men til tross for at man ser over på den fantastisk flotte cricket pavillion trekker dette ned inntrykket noe. Her var det i perioden rundt FA cup-suksessen forrige sesong satt opp en midlertidig tribune. Det samme var tilfelle bak det nærmeste målet, der det nå heller ikke er stort annet enn mulighet for å stå flatt på bakken. Her kunne en lokal helt fortelle at det tidligere sto en tribune som imidlertid ble revet etter Bradford-brannen på 80-tallet. Til tross for dette er de resterende deler av anlegget til de grader flott og sjarmerende at jeg umiddelbart ble meget begeistret. Over på den andre langsiden står hovedtribunen med det karakteristiske midtpartiet, og et spesielt og sjarmerende trekk ved denne er at man går langs en liten gangvei/sti bak den første delen for så å komme inn på det nevnte midtpartiet. Bak det bortre målet står den flotte, klassiske Shed End, hvor min tur stoppet før jeg snudde og gikk tilbake til klubbhusets bar.

En pint Strongbow ble kjøpt inn og tatt med på utsiden, der jeg kom i snakk med en meget trivelig sesongkortinnehaver. Han kom både på oppfordring og uoppfordret mer enn gjerne fortalte om klubben og fotballen i området, og kom med forskjellige spennende anekdoter og betraktninger. Jeg lyttet intenst til hans beretning fra FA cup-suksessen og ikke minst Plymouth-kampene forrige sesong.

Angående ambisjonene denne sesongen har jo Stourbridge de siste sesongene vært en gjenganger i playoff-bildet, og han mente det ikke var noen grunn til ikke å satse på opprykk. Og da gjerne gjennom playoff, siden han var enig med meg i at Leamington må være favoritt til tittelen og direkte opprykk. Med tanke på situasjonen rundt klubbens stadion og hvorvidt Conference vil godta et anlegg som deler den ene sidelinjen med en cricketklubb, mente han dette ville kunne løses ved å sette opp midlertidige tribuner slik man gjøre under forrige sesongs stor FA cupkamper, og spille de 6-7 første kampene på bortebane slik at man lot cricketsesongen avslutte før man spilte hjemmekamper.

Han  bød meg på en ny pint Strongbow før jeg ble med over på Shed End der vi ventet på at kampen skulle starte. Han ventet som meg en tett kamp, og spådde 1-1. Det hadde vært mye snakk om Stefan Moore før kampen, etter at han scoret hattrick i sin debut for Leamington. Men det var hjemmelaget som tok kontroll fra start, med en glimrende Sean Evans som tidlig skapte hodebry for gjestene. Og det var det tidligere Manchester United talentet som hadde den første store sjansen, da kun en flott redning fra Brakes-keeper Niall Cooper (ifølge min kompanjong på tribunen den fjerde keeperen Leamington benyttet i dette som var sesongens fjerde kamp mot Stourbridge!) hindret tidlig hjemmeledelse. Og etter en volley fra Leamingtons Matt Dodd som hjemme-keeper Lewis Solly måtte slenge seg så lang han var for å redde, var det det duket for Stourbridge-show. Evans trakk seg fri på venstre kant, og hans innlegg ble ekspedert i mål på volley av Jordan Fitzpatrick. 1-0 etter 12 minutter. Åtte minutter senere doblet hjemmelaget ledelsen da Leamington-kaptein Jamie Hoods forsøk på heading tilbake til egen keeper ble snappet opp av en glimrende Ben Billingham, som rundet keeper og satt inn 2-0. Ti minutter før pause måtte gjestenes keeper gi retur på et skudd fra Drew Canavan, og Sean Evans kunne pirke inn 3-0 etter litt mølje i fem-meteren.

Det var nærmest surrealistisk å se Stourbridge rundspille ligafavoritten til de grader, og Ben Billingham kunne scoret sitt andre og lagets fjerde da han headet i tverrliggeren. Et par minutter på overtid i første omgang kom hjemmekeeper Solly på halvdistanse, og nykommer Stefan Moore kunne lobbe over ham til 1-3 etter å ha blitt spilt frem av navnebror Lee Moore. Altså 3-1 til pause, men det kunne faktisk like gjerne stått 6-0, og hjemmelaget skulle muligens også hatt et straffespark.

Etter å ha spandert en pint på min lokale venn stilte vi oss på den mer nøkterne «ståplassen» bak den nærmeste målet. Leamington-folket hadde håp om at det sene målet rett før pause ville gi The Brakes en vitamininnsprøytning før andre omgang. Men det var igjen Stourbridge som fortsatte som de hadde gjort i første omgang. Et susende skudd fra Canavan ble reddet flott av Cooper, mens Billingham brant en kjempesjanse ved å skyte utenfor alene med keeper. Hjemmelaget ble nesten straffet for missene, men en heading fra gjestenes kaptein Hood ble på vanvittig vis reddet av Solly. Og da Billingham omsider satt inn 4-1 etter å ha blitt spilt gjennom, var det nok spikeren i kista med kvarteret igjen. Frustrerte Leamington-spillere protesterte vilt og mente det var en soleklar offside, men uansett offside eller ikke er det ikke til å komme utenom at Leamingtons forsvarsspill store deler av kampen var direkte sjokkerende. Men Stourbridge var da også meget gode, og leverte en fantastisk forestilling de færreste hadde drømt om.

Gjestene virket nå fullstendig resignert, og Luke Benbow satt etter 80 minutter kronen på verket med 5-1 etter mer håpløst forsvarsspill og en flott avslutning. Helt på tampen kunne det til og med stått 6-1 etter at Leon Broadhurst traff aluminiumen med en heading. Men da dommeren blåste av med 5-1 som sluttresultat, var det til stående applaus fra hjemmefans og nøytrale blant de 667 fremmøtte betalende. Både jeg og min kompanjong hadde tippet enda høyere tall og sesongbeste (som hittil er 743 mot St. Neots), men uansett slett ikke ille.

Tilbake på plass utenfor klubbhuset ble det med en pint før min lokale venn måtte trekke seg tilbake, mens jeg trakk inn i klubbhuset for å ta en kikk på interessante bilder og memorabilia på veggene. Og etterhvert kom jeg i prat med en person fra klubbledelsen som insisterte på å introdusere meg for formann Andy Pountney, som tilsynelatende nektet å tro at jeg kom fra Norge og igjen ville introdusere meg for manager Gary Hackett og en rekke andre. Det var en meget trivelig gjeng, og Pountney virket ikke av typen som spyttet i glasset.

Jeg ble værende der mye lengre enn planlagt, og ble invitert med da denne gjengen hadde tenkt seg videre ut på byen. Jeg ante ikke hvor vi kjørte, men fant ut at bestemmelsesstedet var puben The Mitre, som jeg hadde passert på vei til kampen. Der ble jeg overrakt en Ulster-pin av mannen som tidligere hadde betjent meg i klubbsjappa; Jim McComish. Mannen som ble kalt Ulster Jim viste seg å være en staut lojalist, og vi kom godt overens slik jeg også gjorde meg Pountney, Hackett og de andre.

Minnene fra kvelden der i Stourbridge blir mer og mer tåkete jo lenger ut på kvelden vi kom, men jeg husker at formann Pountney på spørsmål om stadion-situasjonen hevde at det om det blir behov for det ikke er helt uaktuelt å bygge nytt stadion. Men på dette tidspunkt var både jeg og Pountney temmelig påseilet, så jeg ville ikke legge stort i det utsagnet.

Jeg måtte etterhvert begynne å kikke på når siste tog tilbake fra Stourbridge Town hadde avgang, da jeg jo dessverre måtte forlate det lystige laget og komme meg inn til Birmingham. Jeg fikk ikke lov til å dra før Pountney hadde kjøpt en siste pint til meg, samt fått meg til å love å komme tilbake . Og han beordret Ulster Jim til å følge meg ned til togstasjonen for å sørge for at jeg fant frem.

Like etter 22.30 tok jeg den lille turen ut til Stourbridge Junction og byttet til tog inn til Birmingham Moor Street, og falt for fristelsen til å legge fra meg posen på hotellet og besøke nattklubben Reflex et steinkast unna. Der ble en time eller to tilbragt, før jeg fikk kjøpt meg noe nattmat i en burgersjappe og trakk meg tilbake mens festen fortsatt var i full sving på Reflex.

 

Ground 98:
Stourbridge – Leamington 5-1 (3-1)
Southern League Premier Division
War Memorial Athletic Ground, 5 January
1-0 Jordan Fitzpatrick (12)
2-0 Ben Billingham (20)
3-0 Sean Evans (35)
3-1 Stefan Moore (45)
4-1 Ben Billingham (75)
5-1 Luke Benbow (80)
Att: 667
Admission: £10
Programme: £2

 

Dag 11: Søndag 06.01.2013 Hjemreise
Det var tid for hjemreise, selv om jeg aldri så gjerne skulle blitt lenger. Så etter å ha gått til innkjøp av Non League Paper og Football League Paper, satt jeg meg på toget ned til London Euston. Fordypet i Non League Papers kampreferater og tabeller gikk turen raskt, og selv tube-reisen fra Euston Square til Paddington var overraskende behagelig. Etter at Heathrow Express-toget hadde droppet meg på Heathrow fikk jeg sjekket inn og inntatt en bedre middag på flyplasspuben The Bridge, der British beef and Suffolk ale pie ble skylt ned med et par flasker j2o. Denne gangen var flyet hjem i hvert fall i rute, til tross for forsinkelser inn til Heathrow. Og vel hjemme i Norge rakk jeg 22.10 bussen fra Gardermoen med god margin, slik at min mor kunne plukke meg opp på Korsegården. Og sannelig hadde hun ikke med seg noe mat til meg, siden hun visste jeg kom hjem til tomt kjøleskap. Mødre er sannelig omtenksomme!
Alt i alt en flott tur, der besøket i Stourbridge uten tvil blir stående som høydepunktet. Den største nedturen var de avlyste kampene, og da spesielt kampen på Worcester Citys fantastiske St. George’s Lane. Jeg hadde allerede før jeg var hjemme i Norge begynt å vurdere mulighetene for en retur for å få med denne før den forsvinner for godt etter sesongen, og har nå begynt å se på konkrete planer ved to forskjellige anledninger: En langhelg i februar kombinert med en mulig konsert i London. Og en påsketur der jeg ser muligheter for å få med både Worcester City, Clapton, og en arrangert groundhop i NCEL. Fingers crossed!

 

 



 

Dag 6: Tirsdag 01.01.2013 Clevedon Town – Bridgwater Town og Keynsham Town – Calne Town

Det første som slo meg da jeg våknet var å sjekke internett for å finne ut hva status var for dagens kamper. Planen var å se Clevedon Town – Bridgwater Town klokka 13.00, for deretter å haste rundt en mil for å se Weston-Super-Mare – Bath City klokka 15.00. Dagen skulle avsluttes med en av to kamper i Western League: enten Hallen – Bishop Sutton (kl 19.30) eller Winterbourne United – Radstock Town (kl 19.45). På internett kunne jeg se at Clevedon Town og Weston-Super-Mare kunne rapportere om at baneinspeksjonene endte med tommelen opp for kamp begge steder. Winterbourne United hadde imidlertid allerede avlyst sin kamp, og dermed ville det eventuelt tur til Hallen. Sistnevnte hadde midlertid ingen info på sin hjemmeside, og ingen tok telefonen. Så litt før klokka 12 ble jeg kjørt ned til Clevedon av min venninne som hadde tilbudt seg å være min sjåfør for dagen.

Da vi svingte inn på Davis Lane var det tydelig at Hand Stadium ikke akkurat ligger sentralt plassert i Clevedon, og på den gjørmete og hullete veien havnet vi bak en hestetransport som skulle til hestesenteret ved siden av anlegget. Vel fremme tok jeg foreløpig farvel med min venninne som heller ville benytte anledningen til å shoppe i Clevedon, og betalte jeg meg inn med £10 som inkluderte program. Deretter fant jeg veien til klubbsjappa for å sikre meg turens første skjerf til samlingen, før jeg tok en runde rundt det ganske moderne anlegget for å ta noen bilder.

Jeg endte opp på ståtribunen bak det bortre målet, men lukta av gjødsel fra jordene bak gjorde at jeg raskt flyttet meg til ståtribunen på bortre langside. Her kunne jeg attpåtil nyte en sjelden stund i solveggen, men da kampen startet ble det fort slitsomt å stå der å myse mot sola, og jeg endte dermed opp bak målet nærmest inngangen. Det var tydelig at jeg ikke var den eneste som hadde tenkt meg videre til Weston-Super-Mare, og jeg kom i snakk med en eldre lokal groundhopper som fant det ustyrtelig festlig at hans etternavn var Hopper. Han og hans ledsagere hadde som meg tenkt seg til Weston etter kamp, med en Western League kamp senere på kvelden. Han kunne fortelle at han aldri hadde sett banen på Hand Stadium i så dårlig forfatning, men det var ingen tvil at banemannskapet hadde gjort en kjempejobb for å i det hele tatt få den spilleklar.

Clevedon Town og Bridgwater Town var før denne kampen tabellnaboer i Southern League Division One South & West, med ett poengs forsprang til hjemmelaget (selv om Bridgwater imidertid hadde hele fem kamper tilgode på sitt vertskap for dagen). Begge lag forsøkte spille fin fotball fra start på det vanskelige underlaget, men det var åpenbart ikke enkelt. Clevedon Town var det beste laget i en første omgang som var langt fra det beste jeg har beskuet. Rundt 20 minutter var spilt da Dave Stone kunne gitt Seasiders ledelsen. Gjestenes keeper Luke Purnell kunne ikke gjøre noe, men skuddet suste også like over tverrliggeren. De fem siste minuttene før pause ble det endelig litt liv i kampen, og Bridgwater Town hadde faktisk sin første sjanse et par minutter senere da Joe McLaughlin sendte i vei et skudd som så ut til å ha retning mot nettmaskene bak keeper Lee Matthews. Men forsvarer Jordan Walker fikk kastet seg frem og blokkert til corner. Istedet var det hjemmelaget som fullt fortjent tok ledelsen i neste angrep. Aron Robbins hadde et flott raid på den ene kanten, driblet av en forsvarer, skar inn i feltet, fintet bort ytterligere en forsvarer og styrte ballen i bortre hjørnet til 1-0 ledelse! Kort etter blåste dommeren av for pause, og jeg gikk for å innta dagens første pint.

Det måtte gjøres ved å gå ut porten og ut på parkeringsplassen og inn i klubbhusets bar derfra. Der fikk jeg høre hvordan rivaliseringen mellom Clevedon Town og Weston-Super-Mare tidligere var meget heftig, og at man de siste årene også har sett en rivalisering med nettopp Bridgwater Town, som heller ikke de hører hjemme spesielt langt unna. En supporter var overrasket over at det ikke var delt ut et eneste kort i et oppgjør der han påsto at det de seneste sesongene hadde haglet med gule og røde kort, knallharde dueller og taklinger, og til og med beinbrudd!

Da jeg kom ut igjen kunne Mr. Hopper fortelle at de nettopp hadde annonsert over høyttaleranlegget at Weston-Super-Mare – Bath City hadde blitt avlyst etter at dommeren hadde kommet og forlangt en ny baneinspeksjon. Dette var nyheter jeg absolutt ikke hadde ønsket meg! Nå spøkte det for en kamp kl 15.00. En kikk på internett kunne heller ikke kaste lys over situasjonen i Hallen, og selv om den ikke var markert som avlyst på mitoo eller Western Leagues hjemmeside, var det ingen som tok telefonen for å bekrefte dette. Jeg vurderte raskt Taunton, der jeg nok kunne få med meg 2/3 av kampen – og de garvede traverne mente dette slett ikke var noe dårlig valg. Mr. Hopper foreslo dessuten Keynsham Town i Western League Division One – i Bristols utkant mot Bath, og dermed på vei tilbake til min venninne. Da jeg ble fortalt at de i tillegg hadde 3G dekke, valgte jeg å sette kursen dit ved kampslutt. da dette minsket sjansen for avlysning. Samtidig fant jeg ut at Hallen-Bishop Sutton nå sto som postponed på mitoo, og dermed var jeg også uten kveldskamp. Jeg forbannet været de siste dagene idet spillerne igjen sparket i gang kampen.

I motsetning til i første omgang var det et bestemt Bridgwater Town som tok kontroll fra start, og etter 51 minutter fikk de uttelling. Ross Macnab crosset inn i feltet, og ballen landet i føttene på Tim Legg som kun hadde å sette frem foten og styre inn utligning 1-1. Etter dette fikk de 154 betalende tilskuerne se mest midtbanekrig, med spillere som så mer og mer slitne ut på en svært tung bane. Vertene hadde sjanser ved Clayton Fortune og Aron Robbins, mens gjestene hadde muligheter ved Jon Vance og Joe McLaughlin. Helt på tampen holdt «Man of the Match» Aron Robbins på å sikre hjemmeseier med en deilig stupheading, men en glimrende redning sørget for poengdeling da dommeren kort etter blåste av.

 

Ground 94:
Clevedon Town – Bridgwater Town 1-1 (1-0)
Southern League Division One South & West
Hand Stadium, 1 January 2013
1-0 Aron Robins (43)
1-1 Tim Legg (55)
Att: 154
Admission: £10
Program: Included

******

 

Jeg hastet ut porten og fant frem til min venninnes bil. Hun sa seg straks villig til å kjøre til Keynsham i stedet for Weston, der min opprinnelige planlagte kamp Weston-Super-Mare – Bath City var blant de mange som hadde blitt avlyst grunnet den vanvittige mengden regn. Jeg visste at vi ikke hadde den minste mulighet til å rekke avspark i Keynsham, men ble likevel sittende å kikke på klokka som gikk så altfor fort. Omsider dukket anlegget Crown Field opp på venstre hånd, og vi svingte inn på parkeringsplassen slik at jeg kunne hoppe ut før hun satt kursen mot en teppeforhandler i nærheten. I bua ved telleapparatet fikk jeg knakket på ruta og vekket vedkommende som satt der inne, slik at jeg kunne avlevere mine £5 for inngang samt £1 for et program. Det var nettopp passert 20 minutter spilt av oppgjøret Keynsham Town – Calne Town, og jeg ble fortalt at jeg ikke hadde gått glipp av noen verdens ting. Og den havle første omgangen jeg så vitnet virkelig om en tam forestilling. Ved pause fant jeg ut at ingen av keeperne hadde så mye som vært borti ballen med hanskene, annet enn ved et par anledninger å plassere den på femmeteren for utspill!! Det ble spekulert i om spillerne rett og slett hadde festet for hardt kvelden før (nyttårsaften) da begge lag virket trøtte, slappe og trege. Dette kunne da kun bli bedre i andre omgang!

Anlegget består hovedsakelig av en hovedtribune med delvis ståplasser og delvis sittetribune. Det er i denne hovedtribunen at garderober og andre fasiliteter befinner seg. Inkludert klubbhusets bar, som hadde inngang direkte fra tribunen og som viste oppdateringer fra den engelske fotballrunden på TV-skjermen. Med dagens andre pint i hånden (denne gang Thatcher’s Gold) konstaterte jeg at Reading tok ledelsen mot Spurs, men at det dessverre ikke varte. De lokale skrøt av 3G-dekket som for andre eller tredje gang i løpet av kort tid sørget for at deres hjemmekamp var den eneste i deres liga som «overlevde» værgudenes herjinger. Jeg må også innrømme at den så flott ut alt regnet til tross, og dette var andre gang på få dager jeg med selvsyn kunne konstatere fordelene ved dette. Men så var det denne konservative tradisjonalisten i meg da..
En kikk i programmet avslørte at gjestende Calne Town befant seg på 5. plass på tabellen, men hele 11 poeng bak ledende Hengrove Athletic. Keynsham Town på sin side lå nede på 12. plass ytterligere 7 poeng bak, og med to kamper mer spilt. Vertene hadde også fått en poengstraff på 3 poeng etter å ha benyttet en ikke spilleberettiget spiller i hjemmeseieren over Shrewton United i september.

Jeg ville høre litt mer om Keynsham Town, men ble plutselig oppmerksom på en person i Reading-lue og matchende skjerf. Han ble som meg noe overrasket over å støte på en Reading-supporter her, men han kunne fortelle at han bodde der og ofte var på Keynsham Towns kamper. Vel og merke når han ikke var i Reading-området for å spille bordtennis for en av bordtennisklubbene der, noe han fortsatt la ut om da spillerne kom tilbake på banen. En ny cider ble kjøpt og bragt med ut på tribunen der jeg satt meg med den lokale Reading-supporter og hans ledsagere (en av de en Larkhall Athletic supporter), som kunne fortelle litt mer om non-league fotballen i området. Eventuelt opprykk til Western Leagues Premier Division var med tabellsituasjonen ikke noe tema, men de kunne fortelle at Keynsham tidligere har vært der oppe og rykket ned derfra så sent som for noen år siden. Samtidig mente de at konkurransen i Western League har tilspisset seg de siste sesongene, og det var ganske interessant å høre. Et lag som Cadbury Heath har jo for eksempel tatt ligaens øverste nivå med storm som nyopprykket lag.

Spesielt gjestene fra Wiltshire hadde tydeligvis våknet litt i pausen, for det var langt friskere takter fra start av. Keeperne fikk om ikke annet litt mer trim, men de avslutningene som virket farlige gikk fortsatt like utenfor. Men omsider fikk bortelaget uttelling etter et frispark fra rundt 25 meter. Kyle Rigley sendte ballen over på bakre stolpe, der Greg Tindle halvveis bommet på ballen. Det var likevel nok til at hjemme-keeper Lionel Fear fomlet ballen såpass at Tindle kunne dytte inn ledermålet. 0-1 etter 73 minutter. Nå våknet Keynsham Town noe, og presset mer fremover på banen. Men Calne-forsvaret virket å ha kontroll på det som kom, og keeperen Steve Allison ryddet også opp i et par sjanser. Dermed kunne de 50 tilskuerne konstatere at det endte med 0-1 bortesiger, og undertegnede tok en siste pint i baren mens jeg avtalte henting et kvarters tid senere.

Jeg tok farvel med Crown Field og foreslo å spandere en pubmiddag på min venninne. Dermed ble det en fortreffelig Aberdeen Angus Steak på en pub i nærheten, og cider ble byttet ut med j2o. Etter en lang dag var vi begge slitne da vi omsider kom hjem til henne igjen, og mens hun tok kvelden idet Match of the Day kom på skjermen, bestemte jeg meg selv for hvertfall å se til bildene fra Readings tap på White Hart Lane ble vist…selvsagt nest sist av alle kampene. Og jeg hadde en tidlig start dagen etter.

 

Ground 95:
Keynsham Town – Calne Town 0-1 (0-0)
Western League Division One
Crown Field, 1 January 2013
0-1 Greg Tindle (73)
Att: 50
Admission: £5
Programme: £1

 

 

Dag 7: Onsdag 02.01.2013 Radford – Holbrook Sports

Jeg var tidlig oppe og ble etter en dusj servert deilig engelsk frokost, før vi omsider satt kursen mot Bristol Parkway. Min venninne slapp meg av der på vei til jobb med £30 i bensinpenger som takk for sjåførgjerningen under min visitt. Jeg hadde tid til å raske med meg en avis før jeg satt meg på 08.39 toget og studerte fotballresultatene fra dagen før. Etter igjen å ha byttet på Birmingham New Street var jeg på vei mot Nottingham, der jeg ankom i 11.30-tiden. Da jeg uansett skulle benytte meg av Nottingham-trikken i forbindelse med min planlagte kamp senere på dagen, hoppet jeg på trikken og betalte £3,50 for en dagsbillett. Allerede på første stopp, Lace Market, hoppet jeg av og befant meg omtrent rett utenfor Ibis-hotellet jeg hadde booket for natten.
Etter å ha sjekket inn forsøkte jeg uten hell å finne informasjon vedrørende kveldens kamper, og hvorvidt de var i fare for avlysninger eller ikke. Planen var å se Radford – Holbrook Sports i East Midlands Counties League, men jeg hadde også et par backup-kamper i tilfelle. En av disse var det meget interessante toppoppgjøret i samme liga mellom Barrow Town og Borrowash Victoria, som på en måte var mer fristende. Men jeg var meget usikker på følgende av regnværet der nede i Barrow-upon-Soar, hvor Barrow Town spiller rett ved elven Soars bredder. I verste fall hadde jeg også et alternativ i Conference-kampen Tamworth – Nuneaton.

Jeg forlot hotellet for å ta en kikk rundt i Nottingham, der jeg ikke hadde vært på en stund. Jeg gikk til fots inn i sentrum og fikk tatt en kikk på statuen av manager-legenden Brian Clough, før jeg vendte snuta mot Englands eldste pub. Puben ved navn Ye Olde Trip To Jerusalem, med deler som rett og slett er delvis hugget ut av fjellet under Nottingham Castle, skal ha vært skjenkested så tidlig som i 1189. Og jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg måtte smake på varene. Men etter et kjapt glass var jeg igjen på farten, spaserende ned forbi togstasjonen og ned mot Trent Bridge. Like før denne gikk tok jeg en avstikker for å ta en nærmere kikk på Meadow Lane, hjemmebanen til verdens eldste ligaklubb, Notts County. Derfra gikk turen videre over Lady Bay Bridge, over til den andre siden av elven Trent, og forbi Nottingham Forests hjemmebane City Ground.

På vei tilbake valgte jeg å stoppe innom Hooters for å unne meg et eminent burgermåltid servert av lettkledde skjønnheter, men som også kostet flesk. Etter en lang spasertur rundt i Nottingham bar det tilbake til hotellet for å ta en dusj og skifte før jeg måtte ta en beslutning på hva jeg skulle gjøre. Forsatt ingen informasjon på nettet og ingen som svarte på telefonen hos Radford. Jeg ble liggende på sengen og kikke litt på det underholdende spørreprogrammet Pointless mens jeg avventet.

Det nærmet seg tidspunktet hvor jeg måtte hoppe på toget om jeg skulle se Barrow Town eller Tamworth. Og da jeg for femte gang prøvde å oppnå telefonisk kontakt med Radford, bestemte jeg meg for at om de nå ikke svarte, ville jeg satse alt på ett kort og gå ut fra at Radford-kampen ble spilt. Men denne gangen svarte en mannsperson i andre enden, og han kunne bekrefte at det etter nøye vurdering tidligere på dagen hadde blitt bestemt at kampen ville bli spilt. Dermed satt jeg meg ikke lenge etter på trikken mot Hucknall, og ble med denne til holdeplassen Beaconsfield Street. Der hoppet jeg av og orienterte meg ved hjelp av mitt utprintede kart gjennom det beryktede Hyson Green-området av Nottingham. Etter snaue fem minutter svingte jeg inn Selhurst Street og fant inngangen til Radfords hjemmebane med samme navn.

En person i porten bekreftet at de hadde åpnet, og jeg betalte £5 for inngang pluss £1 for et program. Selv med en snau time til kampstart var det allerede rundt 10 personer i den lille baren, og den eldre karen bak baren solgte meg en kald Strongbow på boks. Jeg tok raskt en tur rundt det lille anlegget, hvis fasiliteter først og fremt var å finne bak det nærmeste målet. Der finner man klubbhuset og stå- og sittetribuner (med søyler malt i lagets lilla og lyseblå farger annenhver gang) bortover mot den bortre langsiden, som ikke huser stort annet enn laglederbenkene. Den nærmeste langsiden derimot kunne hvertfall by på tak over hodet for noen av de stående tilskuerne som måtte befinne seg her. Bak det bortre målet var det absolutt ingenting, annet enn en liten gressvoll, et nett, og boligbebyggelse lenger bak. Tilbake i baren fikk jeg overtalt bartenderen til å selge meg Radford-skjerfet som hang over baren, samtidig som han fisket nok en kald Strongbow ut av kjøleskapet.

Det ble stor oppstandelse og undring da de fant ut at jeg hadde tatt turen fra Norge for å se dagens kamp, og formann Bob Thomas ble tilkalt for å hilse på. Han hadde selv spilt for klubben, sammen med en av de andre i ledelsen. De ga nå en inngående og velkommen innføring i temaer som Radford FC, East Midlands Counties League, og den lokale fotballen generelt. Han kunne fortelle at de hadde en haug av lokale lag å velge mellom når rivaler skulle utpekes. Men gang på gang trakk han frem Basford United som er et topplag i denne ligaen, og som visstnok har en god del penger. En annen klubb som ble nevnt var NCEL-klubben Arnold Town, og formann Thomas skjøt da inn at de visstnok skal være i store økonomiske problemer, og at man frykter for klubbens fremtid. Dette penset samtalen over på temaet kriserammede klubber, og jeg lurte på om det hadde vært en trykkfeil da jeg leste i avisen at Hucknall Town hadde tapt hele 0-13 mot Loughborough Dynamo. Det kunne de fortelle at det ikke var, men at klubben ved trikkelinjens nordlige endepunkt var i full oppløsning og kun hadde stilt med 8 spillere! De mente at det er såpass alvorlig at de i første rekke nå visstnok kun konsentrerer seg om å klare å fullføre sesongen, som fort kan vise seg å bli klubbens siste.

Om Radford er det for øvrig det å fortelle at klubben i engelsk fotballsammenheng er ganske ung; stiftet i 1964 som Manlove & Alliots. Etter at firmaet som ga de navnet flyttet til Skottland noen år senere, byttet de navn til Radford Olympic og ble den første engelske amatørklubb som fikk tillatelse til å bære reklame på draktene. Klubben byttet til såkalt Saturday football og tok plass i East Midlands Regional League og senere Central Midlands League, der Olympic-delen av navnet ble droppet i 1987. Og de var altså en av klubbene som tok et steg opp og tok plass i den nye step 6-ligaen East Midlands Counties League da denne ble stiftet i 2008.

Det nærmet seg avspark, og det var en nokså tung matte også her. Det var kanskje medvirkende til at spillet var alt annet enn imponerende i starten av kampen. Men det var ikke gått altfor mange minuttene før en av bortespiller dro fordel av passivt forsvarsspill ved å fra sin kant storme inn i feltet og avlsutte i bortre hjørnet til 0-1. Radford virket totalt tafatte, og mesteparten av spillet foregikk på deres halvdel av banen. Gjestene presset på, mens Radford klarerte ved å forsøke å mæle ballen så langt de kunne oppover banen, der Holbrook Sports’ forsvar fanget opp ballen og kunne starte et nytt angrep. Jeg reflekterte over at det nok er en god grunn til at Radford ligger der de ligger på tabellen (tredje sist), selv om gjestene også befant seg på nedre halvdel (dog med en del kamper tilgode), og snart lå ballen i nettet bak hjemmelagets keeper for andre gang. Holbrook Sports puttet på et tredje mål før dommeren blåste for pause på stillingen 0-3, og det var på tide med en ny boks Strongbow i baren.

Hjemmefolket var alt annet enn imponert, men jeg ble fortalt at laget denne sesongen hadde hatt store utfordringer. Så sent som i sommer sto de uten en eneste spiller etter at hele trenerteamet forlot klubben etterfulgt av samtlige spillere!! I så måte var de forberedt på at dette ville bli en tung sesong. På spørsmål om klubben ved en senere anledning ville være interessert i et opprykk til eksempelvis Northern Counties East League eller om de var fornøyd med en tilværelse på step 6, svarte ledelsen at de ikke var fremmed for et eventuelt opprykk om klubben var klar for det. Men de var slett ikke sikre på at det ville bli NCEL, da det ville være i det sydlige geografiske grenseland for den step 5-ligaen. Nottingham ligger i et slags grenseland mellom Midland Football Alliance, NCEL og United Counties League. Man jo har jo Arnold Town og enda sydligere Long Eaton i NCEL, men dette er en liga dominert av bortekamper i Yorkshire. Den kabalen vil de imidlertid ikke måtte finne ut av riktig ennå.

Men det Radford-laget som inntok banen for andre omgang fikk meg til å undres hvor det var blitt av hjemmelaget fra de første 45 minuttene. De gikk nemlig rett i strupen på Holbrook Sports, og var totalt ugjenkjennelige der de presset på og rullet opp sjanse etter sjanse. Før minuttet var spilt smalt ballen i tverrliggeren, og i det påfølgende angrepet var det kun en flott parade av keeperen som hindret scoring for Radford. Etter corneren som fulgte satt hjemmelagets Jahrad Russell inn reduseringen til 1-3, og den utrolige forvandlingen hadde bragt nytt liv i kampen. Radford burde redusert ytterligere noen minutter senere, men igjen var tverrliggeren i veien. Fra min posisjon på langsiden ute på 20 meter, så det også ut som om Radford ble snytt for et straffespark da en av deres spillere ble hindret og dratt i trøya så han mistet balansen i avslutningsøyeblikket. Borte-keeperen var nå en travel mann, og måtte flere ganger i aksjon for å hindre ytterligere redusering. Men plutselig fikk gjestene fra Derbyshire muligheten de ventet på, og deres kontring førte til klabb og babb foran målet. Noe uheldig klarerte en Radford-spiller ballen i en lagkamerat, og gjestenes spiss kastet seg frem og pirket inn 1-4. Nå gikk noe av lufta ut av Radford, og selv om de fortsatt dominerte var gjestene mer med på notene. Men etter at et par gode Radford-angrep endte resultatløst, begynte man tilsynelatende å vente på sluttsignalet. Og da Holbrook Sports fikk et heldig femte mål, var det den siste spikeren i kista. Linjemannen som opererte på denne siden var forøvrig stadig i passiar med oss som befant oss ved sidelinjen mens ballen var ute av spill. Etter at de 55 tilskuerne hadde sett dommeren blåse for full tid med 1-5 som sluttresultat, kunne da også noen av de lokale fortelle at han hadde for vane å nettopp gjøre det – mens den andre linjemannen hadde for vane å kalle til seg dommeren ved hver minste ting. Det var tydelig at de var vant med å se den samme dommertrioen igjen og igjen.

Inne i baren forhørte jeg meg litt om hvordan man så på toppstriden i ECML denne sesongen. De fleste mente at Barrow Town var den store favoritten til tittelen og eventuelt opprykk, med hardest konkurranse fra Basford og Borrowash Victoria. Barrow Town sto med imponerende 16-2-0 før denne kveldens kamper, og tok imot nettopp Borrowash Victoria til dyst mens jeg beskuet kampen på Selhurst Street. Der gikk Barrow Town på sesongens første tap med 0-1, og det tetter seg til i toppen. Etter en forfriskning i baren ønsket jeg Radford folket lykke til, takket for meg, og gikk for å oppsøke trikkeholdeplassen Hyson Green Market rett nede i veien. Jeg kunne se det kom en trikk bak med og satt opp farten slik at jeg rakk frem til holdeplassen akkurat idet den stoppet der. Jeg hoppet av på Lace Market og gikk til innkjøp av noe munngodt før jeg trakk meg tilbake til hotellrommet.

 

Ground 96:
Radford – Holbrook Sports 1-5 (0-3)
East Midlands Counties League Premier Division
Selhurst Street, 2 January 2013
0-1
0-2
0-3
1-3 Jahrad Russell
1-4
1-5
Att: 55
Admission: £5
Programme: £1

 

Dag 8: Torsdag 03.01.2013: Fotballfri i Cambridge

Jeg kunne unne meg litt ekstra søvn igjen, og sjekket ikke ut før klokka 12. Jeg fikk sette igjen bagen for litt vandring og handling rundt i det fortsatt meget travle Nottingham sentrum. Etter å ha hentet bagen igjen, satt jeg kursen mot Nottingham stasjon og hoppet etterhvert på 15.34 toget mot Norwich. Like før jeg hoppet av for å bytte tog i Ely, kunne jeg se ut av vinduet hvordan regnet hadde ført til voldsom flom. Høyspentmaster sto ute i en innsjø, mens trærne rundt kun hadde toppen av trekronene over vannet. Etter togbytte i Ely tok jeg fatt på siste etappe til Cambridge, der jeg tok en taxi til en venninne jeg hadde lovet å besøke.
Vi hadde en trivelig kveld med en deilig middag på den lokale puben Carlton Arms før vi trakk oss tilbake.

 

 

 



 

Dag 1: Torsdag 27.12.2012 Cleethorpes Town – Grimsby Borough

I lengre tid hadde jeg planlagt den etterhvert årlige turen over til England i romjuls/nyttårs-perioden, og etter møysommelig gjennomgang av terminlister og uttallige vurderinger (og ikke minst etter å ha avventet omberammet kamptidspunkt for flere kamper) falt omsider brikkene på plass i et puslespill jeg måtte si meg nokså tilfreds med. Min store bekymring var nå det våte været i England, som hadde ført til avlysninger av bortimot alt som var av kamper i hele landet over de siste par rundene før min avreise.
Min mor tilbød seg å kjøre meg opp til flybussens holdeplass på Korsgården på E6, og hentet meg klokka 04.15 tidlig på morgenen. Snaue to timers søvn ble det på flyet til Manchester, før jeg etterhvert unnet meg litt mer søvn på toget derfra mot Cleethorpes. En gammel kjenning fra den gamle engelske Oslo-puben Belfry skulle tilbringe jula med famile hjemme i Grimsby, og hadde tatt kontakt da han så min reiseplan. Nå hadde han imidlertid måttet melde pass grunnet familiære forpliktelser. Jeg ba ham ta kontakt dersom det skulle bli forandring i planene eller han bare følte for en pint eller to. Og idet jeg var i ferd med å hoppe av toget på stasjonen Grimsby Town, fikk jeg tekstmelding om at han var på vei til The County Hotel der jeg hadde booket rom for natten. Det er en pub med hotellvirksomhet i andre etasje, beliggende rett ved stasjonen. Og jeg hadde ikke før tatt min første slurk av pinten med Strongbow før Mark kom inn døra. En pint senere fikk jeg omsider surret meg til å sjekke inn og slenge fra meg bagasjen på mitt rom for natten.
Dette ble fulgt opp med pints i en eller to andre sentrums-puber, før turen gikk til stasjonens nærmeste nabo – Wetherspoons-puben Yarborough Hotel, for å få litt vomfyll før kamp. Torsdag er Curry Club på Wetherspoons og jeg benyttet anledningen til å prøve deres nye rett; “The Flaming Dragon Curry”. Mark hadde nå bestemt seg for å bli med på kamp, og hadde likevel fått klarsignal til dette av kona. Dermed hoppet vi inn i en taxi og beordret drosjekusken i retning av «The Bradley pitches», som det heter på folkemunne.

The Bradley Football Development Centre, Bradley Community Stadium, Grimsby Community Stadium…kjært barn har mange navn. Det er uansett den tredje sesongen Grimsby Borough spiller på sitt nye stadion (etter å ha spilt sine hjemmekamper hos Brigg Town de tre sesongene før det), men ved mitt besøk var de offisielt bortelag på eget stadion! Det var nemlig duket for lokalderby mot Cleethorpes Town, som før denne sesongen flyttet inn som likestilt leietaker på Bradley Community Stadium. Etter at denne banedelingen var et faktum har den angivelig blitt en quiz-favoritt, da man nå har Grimsby Town som spiller i Cleethorpes mens Cleethorpes Town spiller i Grimsby.

Vi betalte £3 hver for inngang og ytterligere £1 for et program. Det var dessverre såpass mørkt at det var vanskelig å få tatt noen tilfredsstillende bilder av anlegget med min mobiltelefon, og vi fant i stedet raskt frem til klubbhusets bar. Jeg kan dog fortelle at jeg umiddelbart fikk assosiasjoner til Runcorn Linnets hva anlegget gjelder, selv om fasilitene for publikum var langt bedre her i Grimsby. De benyttet vi oss av ved å ta den siste oppladningen i baren.

Begge klubbene er unge klubber. Cleethorpes Town ble under navnet Lincolnshire Soccer School (hvorfor skal også briter på død og liv begynne bruke den grusomme betegnelsen soccer??) stiftet i 1998 av den gamle spilleren Tommy Watson, med fortid i bådd Grimsby Town og Hull City. Forrige sesong vant de Lincolnshire League, som ikke er offiselt «medlem» av den engelske fotballpyramiden og dermed ikke noen feeder-liga i den forstand. Likevel har lag derfra i de seneste år tatt turen opp i ligaer som United Counties League og Central Midlands League. Og etter ligatittelen forrige sesong, fikk de innvilget sin søknad om opptak til Northern Counties East League, der de tok plass i Division One.
Enda yngre er faktisk Grimsby Borough, som så sent sm i 2003 ble stiftet av 7 karer som møttes på en pub i Louth. Til tross for en middelmådig sesong i Central Midlands League ble de i 2008 invitert til å ta plass i Northern Counties East League, og de har således lenger fartstid i denne ligaen enn Cleethorpes Town. Men det er likevel sistnevnte som ligger klart best an, ved å ha blandet seg inn i den absolutte tetstriden i sin debutsesong i NCEL. På spørsmål om klubbens ambisjoner kunne en person som viste seg å være Cleethorpes Towns formann (og en overraskende ung sådan) fortelle at de eventuelt vil ta seg oppover i systemet så høyt de kan. Ellers håpet man at det ville kunne utvikle seg til å bli en skikkelig rivalisering melllom Cleethorpes Town og Grimsby Borough. Det omvendte oppgjøret tidligere i sesongen ble vunnet 2-0 av Cleethorpes Town foran 463 tilskuere, mens 320 tilskuere så det samme laget vinne 3-2 i Lincolnshire Senior Trophy i oktober.

Det nærmet seg avspark, og vi tok plass på langsiden, på høyde med den ene 16-meteren. 373 betalende tilskuere så en frisk start, der ingen av lagene la noe imellom i taklingene. Men da Borough-keeper Liam Higton felte en Town-spiller på vei gjennom resulterte det i straffespark til dagens hjemmelag. Tim Lowe sendte keeperen motsatt vei, og Cleethorpes-laget ledet 1-0 etter 24 minutter. Fem minutter senere var det klabb og babb foran Borough-målet, og ballen havnet hos Marc Cooper som doblet ledelsen. Rett før pause fikk imidlertid «The Wilderness Boys» sin redusering. En kort corner ga for en gangs skyld uttelling da ex-Grimsby Town spiller Andy Taylor kombinerte med Josh Fuller, og sistnevnte skjøt i mål nede i nærmeste hjørne.

Pausen ble brukt til å foreta en ny prøvesmaking av Strongbows pærevariant, og dette førte til at vi ikke fikk det med oss da Steve Davis headet inn et frispark og sørget for 2-2 med kun et par minutter spilt av andre omgang. Men vi fikk da hvertfall delvis med oss jubelscenene idet vi kom ut igjen. Men var det ikke Cleethorpes Town som jublet?? Joda, de hadde gjenintatt ledelsen med 3-2 direkte fra avspark, med Jack Debnam målscorer mot gamle lagkamerater. Sånn kan det gå når man henger igjen i baren.. Det begynte nå å bli temmelig ampert, og etter en episode med knuffing ble Town redusert til 10 menn da Tim Lowe fikk to gule i løpet av få sekunder. Det første for å ha dyttet motspilleren (som også så gult), og det andre for deretter å skjelle ut dommeren etter noter. Det varte imidlertid ikke lenge før dette ble jevnet ut da også Borough-kaptein Shaun Baker fikk sitt andre gule. Med kun et par minutter igjen ble Borough igjen straffet av en tidligere lagkamerat da Jack Richardson satt inn 4-2. Og da Borough satset hodeløst fremover var det utrolig nok den tredje eks-Borough spilleren for dagen som scoret da Clee kontret, og Lee McFarland scoret alene med keeper. 5-2 og game over.

Kort etter gikk sluttsignalet, og Mark stakk umiddelbart avgårde til et fruentimmer som tydeligvis hadde begynt etterlyse ham via sms. Jeg valgte heller å ta plass ved baren, der spillere og lagledere etterhvert gjorde oss selskap. Det var tydelig at dette var et lokalderby utenom det vanlige, der selv spillerne fra de to lagene mikset som om de skulle være en stor kompisgjeng. Noen av de kunne fortelle om nivåforskjellen på Lincolnshire League og NCEL Division One, og om steget opp mente de forskjellen først og fremst er et større tempo.
Lokalet begynte omsider å tømmes, og jeg bestilte en taxi tilbake til hotellet hvor jeg tok en siste pint før jeg tok kvelden.

 

Ground 92:
Cleethorpes Town – Grimsby Borough 5-2 (2-1)
Northern Counties East League Division One
Bradley Community Stadium, 27 December 2012
1-0 Tim Lowe (pen, 24)
2-0 Marc Cooper (29)
2-1 Josh Fuller (44)
2-2 Steve Davies (48)
3-2 Jack Debnam (50)
4-2 Jack Richardson (87)
5-2 Lee McFarland (90)
Att: 373
Admission: £3
Programme: £1

 

 

Dag 2: Fredag 28.12.2012 Fotballfri i Portishead
Jeg våknet noe uggen, men etter en dusj var jeg raskt frisk og rask. Innkjøpt frokost ble inntatt på toget, og etter togbytte i Doncaster og Birmingham New Street, ankom jeg omsider Bristol Temple Meads etter snaue fire og en halv times togreise. Ved et par tidligere anledninger har jeg planlagt besøk i Bristol for å se Bristol City med min kompis Steve, men avlysninger etc har sørget for at dette har utgått. Derfor tenkte jeg benytte denne dagen med fotballfri til å besøke Steve i Portishead, der han bor. Han hadde fått sin far til å kjøre inn til Bristol for å plukke meg opp på stasjonen. Og Steve sto allerede der og ventet ved billettbarrierene da jeg kom av toget.

Turen gikk til Portishead, der vi snart la ut på en pub-til-pub-runde. Og da vi fant ut at puben The Plough hadde Skrewdriver på jukeboxen var det jo bare nødt til å bli en bra kveld. Det ble noe senere enn planlagt, og da jeg tok kvelden på Steve’s sofa i 03.30 tiden var jeg noe bekymret for min relativt tidlige avreise dagen etter.

 

 

Dag 3: Lørdag 29.12.2012 Sutton Coldfield Town – Kidsgrove Athletic

Til tross for en heftig kveld på byen i Portishead kvelden før, var formen overraskende bra da jeg våknet. Steve’s far tilbød seg å kjøre meg inn til Bristol Temple Meads slik at jeg kunne rekke 11.00 toget. Han kom for å plukke oss opp allerede før klokka 10, og kjørte en liten omvei for å vise frem Bristol-attraksjonene Clifton Suspension Bridge og skuta SS Great Britain. Etter å ha gitt Steve’s far £10 og tatt avskjed med de to, satt jeg meg på toget til Worcester med frokost fra WHSmith. På dagens meny sto oppgjøret Worcester City – Gainsborough Trinity i Conference North. Stadion-messig var besøket på fantastiske St. George’s Lane ment å bli turens høydepunkt, da dette er Worcester Citys siste sesong der før bulldozerne kommer. Rob er min eldste kompis fra Reading, men bor nå i Worcester, og han hadde vist interesse for å bli med på dagens kamp. Men jeg hadde ikke før satt meg ned på toget før jeg fikk melding fra Rob, som kunne fortelle at han hadde våknet opp til stiv kuling og øsende regn, og at kampen var avlyst. Det var meldingen jeg fryktet mest av alt denne dagen, og en telefon til Worcester City bekreftet dette. Heldigvis hadde jeg forberedt meg godt ved å lage en liste over alternative kamper med hjemmelagenes telefonnumre, men den ene etter den andre kunne opplyse om det samme: «Sorry, game is OFF. Waterlogged pitch!». Blant de som ble kontaktet var Redditch United, Alvechurch, Solihull Moors, Stourbridge og Stourport Swifts. I verste fall kunne jeg alltids tatt turen for å se Aston Villa eller Wolverhampton Wanderers, men først hadde jeg et siste ess i ermet. Noen vil kanskje vite at Sutton Coldfield Town spiller på et såkalt 3G-underlag – et tredjegenerasjons kunstgress. Dette blir faktisk mer og mer vanlig blant klubber lenger ned i non league systemet, og underlaget tåler regn langt bedre enn naturgress. Jeg hadde også lagt merke til at mens alle divisjonens øvrige kamper måtte avlyses uka før, hadde kampen på Coles Lane blitt spilt. Så jeg hadde forhåpninger om at også kampen i dag skulle kunne spilles. Og ganske riktig, på telefon til klubben ble jeg opplyst om at joda, her vil det bli spilt kamp. Jeg hadde imidlertid reservert hotell i Worcester uten avbestillingsmuligheter, og måtte innom der med bagasjen. Etter togbytte i Cheltenham Spa ankom jeg Worcester Foregate Street og kunne spasere den ikke altfor lange veien ned til Severn View Hotel, som også virket å ha pubdrift i førsteetasje som hovedgesjeft. En surrete utlending med snodig aksent fikk omsider innlosjert meg og vist meg bakdøra til bruk ved sen hjemkomst. Der de hadde lagt ut barrikade av sandsekker med tanke på den faretruende høye vannstanden i elven Severn rett på andre siden av veien.

Snart var jeg i rask gange tilbake mot Worcester Foregate Street, der jeg satt meg på toget til Birmingham. På stasjonen University skiftet jeg til toget mot Foar Oaks, og steg av på nest siste stopp; nemlig Sutton Coldfield. Med tre kvarter til kampstart og regn i lufta valgte jeg etter en kjapp røykepause å benytte meg av den eneste taxien som sto der. Taxisjåføren kunne fortelle at eieren av taxiselskapet og broren hans begge spilte fotball. De pleide begge å spille for Aston Villa, hevdet han. Jeg fikk bekreftet min mistanke da han på spørsmål fortalte at det var snakk om Stefan Moore. Han virket noe overrasket da jeg fortalte at han for tiden var storscorer på non-leagues step 3. Tilfeldigvis leste jeg dagen etter i Non League Paper at Stefan Moore hadde forlatt St. Neots Town.

Vel fremme kjørte vi rett inn på anlegget, forbi vaktene som slapp oss forbi, og inn på parkeringsplassen foran klubbhuset bak det ene målet. Der hoppet jeg ut og inntok klubbhusets bar, og en representant for klubben kunne fortelle at de riktignok hadde noen skjerf på lager et eller annet sted på anlegget. Men de hadde blitt forlagt under en opprydding/flytting for ikke lenge siden og ikke kommet til rette igjen foreløpig. Jeg gjorde kål på min cider og gikk for å slå kloa i et program. Ærlig som jeg er gjorde jeg samtidig den kombinerte vakta/programselgeren oppmerksom på at jeg ikke hadde betalt mine inngangspenger. Han fikk £7 for entre samt £1.50 for et program.

Hjemmelaget med det flotte kallenavnet The Royals hadde 4 strake seire i Northern Premier League Division One South, og med 6-1-1 på de 8 siste kampene var de favoritter mot et Kidsgrove Athletic som hadde slitt i ligaen så langt.
En runde rundt anlegget ble foretatt, og det ble til og med tid til enda en kjapp Strongbow før avspark. Jeg tok plass på ståtribunen bak det bortre målet, og prøvde å unngå lekkasjene der det dryppet vann. Her hadde jeg selskap av en gruppe som åpenbart var den harde kjernen av hjemmesupporterne, og som benyttet den åpenbart avslappede holdningen på Coles Lane til å nyte en pose medbragt polsk boksøl. Coles Lane domineres noe av den litt snodige hovedtribunen på den ene langsiden. Den er opphøyd fra bakken og entres originalt nok via en trapp ved å gå inn en dør på den ene siden! Og den ser ganske høy ut i forhold til resten av proporsjonene.

Sutton gikk ut på en måte som tydet på at de hadde til hensikt å opprettholde sin gode resultatrekke, og tidlig hadde de to muligheter. Grove-keeper David Dyson reddet flott Luke Chapmans skudd, før sistnevnte skjøt like utenfor på volley etter at ballen hadde blitt headet ned til ham. Det var ingen overraskelse da Mark Danks skar inn i feltet, plasserte ballen i det bortre hjørnet og ga hjemmelaget ledelsen 1-0 etter 17 minutter. Men gjestene fra Staffordshire har også målfarlige folk, og to av disse var involvert da de utlignet etter 34 minutter. Målsniken Liam Shotton avanserte til dødlinja og fant makker Andrew Kinsey som kunne bredside inn 1-1. Kun fire minutter senere hadde Kidsgrove snudd kampen, og igjen var det Kinsey. Han fikk avansere med ballen uten inngripen fra de ryggende Sutton-forsvarerne, og takket ved å sende i vei et skudd som snek seg forbi Lee Evans i Royals-målet.Vertene var nå på gyngende grunn, og var kanskje fornøyd med at det «kun» sto 1-2 til pause..?

Pause-pinten ble inntatt i samtale med en av de lokale, som kunne fortelle at divisjonskollega Romulus (som er leietakere på Coles Lane) hører også de hjemme i Sutton Coldfield. De startet opprinnelig som et Sunday league lag, men hadde raskt slik fremgang etter bytte til dn «vanlige» pyramiden at de trengte et nytt sted, mer passende sted å spille sine kamper. Plakater på Coles Lane kunne for øvrig fortelle at neste kamp der var nettopp Romulus – Sutton Coldfield Town. Jeg var interessert i å høre mer om deres «3G pitch», som vedkommende ytret tilfredshet med. Dette begrunnet han ikke bare med at den takler det bedre når værgudene slår seg vrange, men også med at det visstnok skal være gunstig økonomisk for klubben (noe som for øvrig ble understreket av Stuart Hammond’s spalte i Non League Paper dagen etter denne kampen). Baksiden av medaljen er selvsagt at man slik ståa er i nåværende stund ikke ikke vil kunne nå høyere opp enn non-leagues step 3 med et slikt banedekke. Og når du befinner seg i playoff-sjiktet kan de jo som de sa ikke gjøre annet enn å satse på opprykk til nettop step 3. Som et apropos kan det nevnes at Sutton United har tatt kontakt med Maidstone United for å høre deres erfaringer, for så å skrive til de andre Conference-klubbene for å søke støtte til å få klarsignal for 3G og 4G-dekke også på step 2. Som den konservative personen jeg er, er jeg i utgangspunktet noe tvilende til dette. Men samtidig må det innrømmes at det er tydelig at de nye kunstgress-dekkene blir bedre og bedre, og jeg har nå sett med egne øyne sett hvordan de takler været bedre. Nettopp dette har selvsagt vært tema i fotballkretser i England de siste par ukene etter alle avlysningene som tross alt også koster klubbene penger (Stuart Hammond anslår at Sutton United tapte £5.000 på å få sine to hjemmekamper avlyst i juleperioden).

Jeg tok plass på ståtribunen på den ene langsiden, på høyde med 16-meteren. Et voldsomt skybrudd og heftige tordenskrall møtte spillerne da de kom ut, og det var Kidsgrove som fortsatte der de slapp. Det var kun spilt 6 minutter av omgangen da en defensiv feil ga Daniel Skelton muligheten til å skyte upresset fra 16 meter, og keeper Evans måtte igjen kapitulere. Med 1-3 begynte nok den harde kjerne å ane det første hjemmetapet siden midten av Oktober, der de nå sto under sine paraplyer bak det ene målet. Men manager Neil Tooth la om til tre bak og satt inn Jamie Sheldon, og kun fem minutter etter Kidsgrove-målet scoret Sheldon med sitt første spark på ballen, da hans skudd skrudde forbi en gruppe spillere inn i bortre hjørne. Game on! Og nå hadde det også sluttet å regne igjen. Hjemmelaget virket nå mer inspirerte og kom mer med igjen, og med 20 minutter igjen landet et langt innkast hos Mark Danks som satt inn sitt andre for dagen og utlignet til 3-3. En skikkelig snuoperasjon var et faktum da Luke Chapman satt inn vinnermålet med en kjempescoring etter 81 minutter. Et langskudd fra bortimot 30 meter som keeper Dyson såvidt fikk fingertuppene på før det snek seg inn helt oppe i krysset, og som fikk majoriteten av de 170 betalende tilskuerne til å juble av begeistring. Og noen av de som av en eller annen grunn valgte å se fra sine biler bak målet la seg på hornet og tutet vilt!

Bittert for gjestene, men hjemmelaget viste fighting spirit. Og manager Neil Tooths og hans assistent Ross Thorpe gjorde nok et sjakktrekk da de la om taktikken på stillingen 1-3. Sluttsignalet gikk, og med 4-3 beholdt Sutton Coldfield sin fine form. Det ble med en eller to post-match pints for min del før jeg ringte og bestilte taxi tilbake til stasjonen. Nytt togbytte på University bragte meg tilbake til Worcester, der jeg på veien hadde avtalt å møte Rob på puben The Postal Order. Jeg skulle akkurat til å bestille meg en middag da han kom inn, og vi ble værende der noen timer. Omsider valgte jeg å sette kursen tilbake til hotellet, mens han forsvant ut på byen i Worcester sentrum. Jeg rakk til og med å få med meg Readings seier mot West Ham på Match Of The Day før jeg så Football League Show og tok kvelden.

 

 

Ground 93:
Sutton Coldfield Town – Kidsgrove Athletic 4-3 (1-2)
Northern Premier League Division One South
Coles Lane, 29 December 2012
1-0 Mark Danks (17)
1-1 Andrew Kinsey (34)
1-2 Andrew Kinsey (38)
1-3 Daniel Skelton (51)
2-3 Jamie Sheldon (56)
3-3 Mark Danks (70)
4-3 Luke Chapman (81)
Att: 170
Admission: £7
Program: £1,50

 

Dag 4: Søndag 30.12.2012 Fotballfri i Reading

Jeg hadde fortsatt ikke bestemt meg for planene denne dagen. I utgangspunktet hadde jeg faktisk grunnet et meget begrenset kamputvalg faktisk vurdert å dra opp til Liverpool for å se Everton – Chelsea. Men den ble uansett utsolgt mens jeg ventet i håp om langt mer interessante kamper. Det var en dum dag i den forstand at den var inneklemt mellom en lørdag (med full fotballrunde) og nyttårsaften, og dermed var det få som var villige til å ta en tur ut på byen. Mens jeg spiste frokost på Postal Order, bestemte jeg meg uansett for å dra til Reading, hvor jeg booket rom på Great Expectations. Men for første gang på flere år skulle jeg ikke feire nyttårsaften der…

 

 

Dag 5: Mandag 31.12.2012 Fotballfri og nyttårsaften i Bristol

…det skulle jeg nemlig gjøre i Bristol, hos et kvinnelig bekjentskap jeg ble kjent med noen måneder i forveien. Ikke minst var dette hensiktsmessig med tanke på at jeg dagen etter hadde planlagt a se hele tre kamper ikke langt fra Bristol. Hun hentet meg på Bristol Temple Meads og kjørte meg hjem til hennes leilighet i Kingswood-området av Bristol. Etter en relativt lang og bakkete spasertur til en lokal pub (og ditto tilbake etter pubmåltid og forfriskninger), fikk jeg sjekket internett etter nytt om morgendagens kamper. Jeg var ganske pessimistisk da det igjen visstnok hadde regnet hele dagen i Bristol frem til det sluttet ved min ankomst ved 15-tiden. En telefon til Weston-Super-Mare kunne røpe at de skulle ha inspeksjon av banen tidlig dagen etter, men at dagens regn hadde ødelagt alt det gode arbeidet de hadde gjort, og at de nå var veldig usikre. Hos de andre var det ingen info på nett og ingen som tok telefonen. Derfor lot jeg fotball være fotball og ble med min venninne til en fest hun var blitt invitert til på kort varsel tidligere på dagen. Og verten som jobbet med å organisere profesjonelle fyrverkerioppskytninger leverte et skikkelig show i sin bakhage før vi gikk den meget lange veien tilbake, og det var med håp om sol og tørt vær jeg la meg i 3-tiden.