Dag 5: Onsdag 26.09.2012: Spennymoor Town – Billingham Town

Som forespeilet på værmeldingen regnet det fortsatt da jeg våknet i Manchester denne onsdagen. De hadde riktignok lovet at det skulle avta utover onsdagen, men det var sjokkerende bilder som rullet over TV-skjermen fra flomrammede steder rundt om i nord-England. Og etter at en sjekk på mobilen viste en rekke kanselleringer nordøstover, satt jeg like godt kursen for Manchester Piccadilly for å finne ut hvordan jeg kunne ta meg til Durham. En jernbaneansatt kunne fortelle at slett ikke alt var kansellert, men at problemene var forårsaket av oversvømmelser. Flere steder lå rett og slett linjene under vann, mens Darlington jernbanestasjon visstnok skulle være noe bortimot en innsjø. Jeg gikk opp på puben inne på Piccadilly, hvor jeg bestilte meg en frokost (jeg burde ha lært sist gang, da jeg ikke ble begeistret for burgeren der) før jeg fulgte hans råd om å hoppe på toget til Middlesbrough og bytte i York. Det tok uansett mye lengre tid enn med direktetoget, og jeg fikk da også mulighet til en røykepause i den gamle vikingbyen Jorvik. Før vi kom dit hadde det tydeligvis sluttet å regnet et eller annet sted på turen gjennom West Yorkshire. Men da toget nærmet seg York kunne man beskue åpenbare resultater av syndefloden i form av totalt oversvømte jorder og veier, store trær som kun hadde trekronen over vann, og høyspentmaster som sto ute i innsjøer med vann. Ifølge avisene hadde det vært den verste stormen siden 1981! Dette ble enda tydeligere på turen fra York opp mot Durham, selv om jeg fra toget aldri så noe til innsjøen som var Darlington stasjon – skjønt en hinne av vann så ut til å dekke hele perrongen. Jeg hoppet av toget i Durham, og gikk for første gang på tre dager utendørs uten å bli klissvåt.

Etter en liten røykepause ved et utkikkspunkt for å beundre utsikten over flotte Durham med sin dominerende katedral, bestemte jeg meg for å tilbakelegge strekningen til Durham Castle til fots. Med nedoverbakke først gikk det greit, men da veien på andre siden av elven Wear begynte å stige oppover var det etterhvert en anpusten nordmann som sjekket inn på selveste Durham Castle, der jeg hadde sikret meg rom til £35. Durham er bakkete, og der og da bestemte jeg meg for å ta taxi tilbake neste morgen. Mangel på TV på rommet gjorde ingenting da jeg uansett snart gikk ut for å ta en kikk på idylliske gamle Durham med sine trange brolagte gater. Utenlandske turister var i klart overtall, og mer enn en gang hørte jeg norske stemmer. Uheldigvis var det franske stemmer jeg fikk ved siden av meg på puben Market Tavern, men etter å ha byttet bord fikk jeg fortært den beste burgermiddagen på så lenge jeg kan huske! Etter en liten rundtur oppsøkte jeg Durham Bus Station. Og for å være på den sikre siden ringte jeg Spennymoor Town, som kunne bekrefte at det ville bli kamp. Dermed hoppet jeg omsider på bussen mot Bishop Auckland og kjøpte en returbillett til Spennymoor. Ved å følge nøye med på veien og skilting, så jeg at vi etter rundt et kvarter kjørte inn i Spennymoor. En person som skulle av bekreftet at dette var holdeplassen jeg ønsket, og kun et par minutter unna fant jeg raskt klubbens hjemmebane Brewery Field.

Jeg betalte de 6 pundene for inngang, og tok en runde rundt anlegget for å ta noen bilder mens jeg forsøkte finne baren. Den fikk jeg vite befant seg øverst på hovedtribunen, men den var ikke åpen ennå. Brewery Field som arena kan måle seg med med mye jeg har sett både ett, to og tre nivåer høyere. Hovedtribunen og tribunen bak det ene målet fremstår som moderne og bygget i samme stil, mens resten består av ståplasser under åpen himmel. Litt etter kvart på sju åpnet baren, og i mangel på Strongbow fikk jeg bestilt en pint med Woodpecker som god erstatning.

En prat med noen av de lokale bragte på det rene at de regnet med at denne sesongen ville dreie seg om to lag. Nemlig deres Spennymoor Town som har vunnet ligaen tre år på rad, og Darlington 1883 som de nå heter. Sistnevnte hadde hatt en god start på sesongen med 8 seire og ett tap – forøvrig mot Guisborough Town – og har visst solgt 8-900 sesongbilletter denne sesongen. Bortekampen mot Bishop Auckland som de deler bane med hadde over 2000 fremmøtte, noe som må sies å være imponerende på step 5. Likevel var det ikke mange lovord å høste fra Spennymoor-fansen, som følte at Darlington-folket så det som deres rett å rykke opp ved slutten av denne sesongen. Det opprykket kan imidlertid Spennymoor ville ha! Mer om det snart.. Spennymoor Town på sin side hadde startet sesongen med 6 strake ligaseire, og hadde med 17-0 i målforskjell fortsatt tilgode å slippe inn mål i ligaen.

Jeg hadde også en lengre samtale med noen som viste seg å være representanter fra klubbledelsen til gjestende Billingham Town. Gary Pallisters gamle klubb hadde tapt 6 av sine 7 første ligakamper, og ventet seg en ny tøff kamp. De mente dog at de burde ha et godt nok lag til etterhvert å kunne holde betryggende avstand til nedrykkssonen. De var meget interessert i mine turer rundt om i England, og spurte og gravde og ønsket meg hjertelig velkommen som gjest til The Ron Greig Stadium når det måtte passe. Og da bartenderen fikk fisket frem et skjerf til min samling, ba en av dem skrive ned adressen min så de kunne sende meg et gratis fra deres klubb også.

Kampen ble klokka 19.30 sparket igang, og min første kamp i Northern League viste seg å være positiv overraskelse. Ikke minst ettersom 21 av 22 startende (samt alle de 6 senere innbytterne) viste seg å være anglosaksiske briter. En forfriskende erfaring jeg gjerne skulle sett mer av også andre steder og også på høyere nivåer. På en overraskende fin bane – været de siste dagene tatt i betraktning – var det ikke overraskende hjemmelaget som tok kommandoen fra start, tydelig interessert i å reise seg etter 3-5 tapet for Trafford i FA cupen noen dager i forveien. Gavin Cogden var nære på å gi de en drømmeåpning, mens hans avslutning etter 2-3 minutter gikk såvidt på utsiden av stolpen. Noe komisk ble det tidlig en pause i kampen da linjemannen av alle ting klarte å ødelegge flagget sitt og måtte få et nytt flagg hentet. Spennymoor dominerte totalt, og spilte seg frem til flere muligheter. Blant annet skapte Wayne Phillips og Kallum Griffiths masse trøbbel for gjestene med flotte raid og skumle innlegg fra hver sin kant, og Billingham hadde virkelig nok å henge fingrene i. Det virket bare som et tidsspørsmål før målet skulle komme. I stedet ga hjemme-keeper Rob Dean gjestene ballen på sølvfat med en dårlig klarering, men mens Dean rygget panisk bakover kunne Craig Norman konstatere at hans lobb var litt for høy.

Men det var kun en pustepause i kanonaden mot Billingham-målet. Lewis Dodds forsøkte seg med en akrobatisk volley som snek seg utenfor. Samme mann hadde en kjempemulighet som ble blokkert av en forsvarer, og da Cogden headet returen på mål fikk Billingham-keeper Dan Molyneux slått over. Leon Ryan headet to ganger over fra god posisjon. Og da Craig Ruddy skar inn og sendte i vei et skudd med retning nærmeste kryss, leverte Molyneux en flott redning. Det måtte et selvmål til, og forsvarer Richard Gaston var den uheldige som etter 36 minutter satt ballen i eget nett i et forsøk på å klarere et skummelt innlegg fra Wayen Phillips. Noe heldig, men ikke desto mindre en meget fortjent ledelse til hjemmelaget. Før det ble blåst for pause rakk imidlertid Jamie Owens å sende i vei et skremmeskudd som gikk like utenfor keeper Deans mål.

Oppe i baren kunne TV-sendingen fortelle at Reading lå under i sitt ligacupoppgjør på Loftus Road idet jeg gikk for å bestille en pint Woodpecker. Noen av de 174 tilskuerne kunne fortelle at den antatte tittelrival Darlington 1883 var i ferd med å beseire Durham City.
Andre omgang startet som den første, men denne gang tok det hjemmelaget kun fire minutter å finne nettmaskene. Gavin Cogden driblet seg fri inne i feltet og serverte Steven Richardson som enkelt kunne styre ballen inn i tomt mål. 2-0! Og minutter senere kunne Cogden selv økt, men keeper Molyneux fikk slått unna. Et Billingham Town som nå spilte i nedoverbakke hadde dog ikke gitt helt opp, og Craig Norman holdt på å redusere da han han vendte og avsluttet, men skuddet strøk stolpen. I stedet satt Spennymoor spikeren i kista fra straffemerket etter at Stephen Gamble måtte ty til ulovligheter for å stoppe innbytter Andy Stephenson. Gavin Cogden gikk frem og satt sikkert inn 3-0 etter 66 minutter. Jobben var gjort og Spennymoor virket å ta foten av gasspedalen. De siste 20 minuttene virket mer som en transportetappe, og de to siste sjansene sto gjestene for. Den første var meget stor, og hadde det ikke vært for at Kallum Griffiths klarte å blokkere Stephen Flocketts skudd på streken, ville nullen omsider sprukket for Spennymoor. Og da Jamie Owens’ skudd ble parert av keeper Dean endte det med 3-0 til hjemmelaget, som altså etter sju kamper fortsatt hadde tilgode å slippe inn mål i ligaen.

Tilbake i baren hadde nå Reading utlignet til 2-2, og jeg fulgte det siste kvarteret og ligacupkampene mens praten gikk om løst og fast. Etter at Reading hadde sikret seg avansement med 3-2 seier borte mot QPR, gikk jeg utenfor for å ta en røyk. Der ble jeg stående og snakke litt med det ene kvinnemennesket som jobbet i baren. Jeg hadde tidligere på kvelden hørt det bli snakket kryptisk om at klubben denne sesongen muligens vil søke om opprykk til step 4, og hun bekreftet at dette vil bli diskutert på et møte mellom supporterne og klubben om ikke altfor lenge. Hun hevdet det er delte meninger, der mange supportere har klaget over at man ikke vil rykke opp, mens andre er fornøyd med tingenes tilstand slik de er. Selv tilhørte hun sistnevnte gruppe, og begrunnet det først og fremst med at de ved opprykk muligens måtte begynne å stenge baren i pausen.

Et slikt regelverk var for meg ukjent, men Spennymoors bar ligger altså som jeg vel nevnte øverst på hovedtrunen med store vinduer ut mot banen. Og slik jeg forsto henne er det derfor FA ved spill på step 4 vil kreve at man stenger kranene. Altså at man ikke ønsker en situasjon der folk kan stå og drikke pint etter pint mens de ser kampen ut av vinduet. FA hadde ifølge henne vært der på inspeksjon, og hun hevdet at hun da hadde måttet dra ned blendingsgardiner foran vinduene! For meg høres dette helt vilt ut, som om det skulle være et norsk reglement. Eller forresten – da ville det jo ikke vært servering i første omgang..
Uansett tenkte jeg tilbake til dagen før, der Farsleys bar var full av Leeds-supportere som drakk og så Leeds-kamp mens Farsley-kampen pågikk, men her var det ingen utsikt til banen. Derimot benyttet jeg meg selv av muligheten for å få med pinten ut på tribunen i plastglass. Hva er så forskjellen på dette og å drikke i baren bak et vindu?? Og enda merkeligere; mens jeg skriver dette, tenker jeg tilbake på mitt besøk hos Dover Athletic i påsken. Der kunne man rett og slett sitte inn i klubbhusets bar og drikke hele kampen mens man så den på storskjerm!! Hva er så regelverket her?? Det virker for meg som et meget firkantet og byråkratisk opplegg av typen vi er så altfor vant med her til lands.

Trekningen av neste runde i ligacupen ble foretatt på TV, men mitt ønske om møte med vår rival Swindon Town ble ikke hørt. Det hadde vært langt mer interessant enn Arsenal. Det nærmet seg uansett etterhvert avgang for det som vel var siste buss tilbake til Durham, så jeg forlot Brewery Field og fant frem til bussholdeplassen rett borti veien. Drøye fem over elleve var jeg tilbake i Durham og uten 12 dagers bagasje var spaserturen opp til Durham Castle en fryd i forhold til tidligere. De mange trappene syntes også færre og kortere enn tidligere på dagen, og etter å ha lest et kapittel i min medbragte bok slukket jeg lyset og tenkte på hvor jeg skulle sette kursen i morgen…og sovnet med det raskt.

Ground #87:
Spennymoor Town – Billingham Town 3-0 (1-0)
Northern League Division One
Brewery Field, 26 September 2012
1-0 Richard Gaston (og, 36)
2-0 Steven Richardson (49)
3-0 Gavin Cogden (pen, 66)
Att: 174
Admission: £6
Programme: £1

 

 

Dag 6: Torsdag 27.09.2012: Fotballfri i Reading

Jeg hadde fortsatt ikke bestemt meg 100% for hvor jeg skulle dra da jeg våknet på torsdag morgen. Jeg hadde i det lengste håpet å finne en kamp denne dagen – kanskje en omberammet omkamp i FA cupen eller en kamp i en eller annen grevskaps cup? Hva som helst! Da det viste seg umulig å oppdrive, hadde en rekke reisemål blitt vurdert. Blant annet London, Reading og Southend. Et tidligere booket hotell i London hadde allerede blitt avbestilt før avreise, og valget falt til slutt ned på Reading da en kompis fra Drøbak faktisk var der i forbindelse med jobb.
Etter at resepsjonisten dagen før hadde fortalt meg at bussen plukket opp rett utenfor Durham Castle og kjørte til stasjonen for 50 pence, valgte jeg benytte meg av dette tilbudet. Og i stedet for frokost på Durham Castle ble sandwiches kjøpt inn til den lange togreisen ned til Reading via London.

Mitt Oyster Card ble fylt på og etter den evinnelige turen fra Kings Cross til Paddington satt jeg snart på toget til Reading, der Ibis hotellet hadde krevd hele £89 for denne ene natten. Jeg valgte derfor ty til mitt gamle stamhotell Crescent Hotel, hvor de indiske tvillingene som driver hotellet var helt i hundre. «Mr. Johnson, where have you been? I saw your booking this morning and though ‘oh my god, he’s back!’. It’s been such a long time!». Etter omsider å ha kommet meg opp på rommet og slappet av litt, spaserte jeg ned til sentrum hvor jeg surret litt rundt før jeg inntok en middag på Monks Retreat. Min norske kompis hadde fortsatt ikke gitt lyd fra seg, så jeg bestemte meg for å dra den korte turen til Wokingham. Der fristet min kompis Marc med en tur på byen, og kvelden på puben Molly Millar endte i omtåket tilstand, siste tog bak til Reading, og takeaway-pizza i senga…

 

Dag 7: Fredag 28.09.2012: Cheltenham Town – Morecambe

…og ikke minst en temmelig dårlig form dagen etter! Etter å ha våknet rundt halv ni og sjekket at utsjekking var senest klokka 11, droppet jeg frokost til fordel for mer søvn. Imidlertid ble det en time senere banket på døra med beskjed om at de skulle bytte ut madrassene. Jeg forbannet Marc og hans runder med Jägerbombs kvelden i forveien, og fikk hvertfall en halv time til på øyet før jeg surret meg i dusjen og nesten ble menneske igjen. Frokost ble inntatt på Monks’ Retreat før jeg gikk ned til stasjonen. Det var fortsatt en liten stund til toget gikk, så to flasker forfriskende j2o ble inntatt på stasjonspuben The Three Guineas i håp om å kurere ytterligere den dårlige formen. Det fungerte nogenlunde, og formen var stadig stigende da jeg hopet på toget til Cheltenham Spa.
Mens toget rullet fra Swindon oppover mot Cotswolds-området spurte plutselig en person ovenfor meg om jeg var norsk. Han hadde sett min egenforfattede bok som jeg hadde sittet og bladd i for å lese meg opp litt på Cheltenham, og det viste seg at han skulle på samme kamp. Han var Ipswich Town supporter som kom på hyppige snarvisitter over, og som hadde valgt ut kveldens kamp i Cheltenham som en bonus-kamp. Med en interessant samtale gikk togturen fort, og vi var snart fremme i Cheltenham. Der fant vi til alt overmål ut at vi hadde samme hotell for natten, og med Cheltenham Spa stasjon et godt stykke fra smørøyet, delte vi en taxi til hotellet Big Sleep der vi hadde betalt £35 for kost og losji.

Vi  sjekket inn og avtalte å møtes utenfor et kvarter senere. Deretter ble det en pitstop innom puben Tailors for å få litt fast føde før vi ruslet en tur i sentrum. Og omsider satt vi kursen mot Whaddon Road ved hjelp av apostlenes hester. Vi kunne se stadionet på høyre hånd idet vi passerte på vei opp mot puben Fox & Hounds, hvor det skal være bra stemning før kamp. Men der var det mørkt og veldig stengt! En lokal forbipasserende kunne fortelle at puben gjennomgikk et eierskifte akkurat denne helgen, og sannsynligvis ville åpne igjen om et par dager.

Vi bestemte oss derfor for å oppsøke Whaddon Road og klubbens bar ved navn Robin’s Nest. Men ikke før vi hadde tatt en tur innom klubbsjappa. De eneste skjerfene de hadde var fra playoff-finalen i fjor, men de fikk duge. Og jeg skjønte jeg var tilbake i Football League når jeg ble avkrevd £3 for et riktignok tykt og flott utseende program. Med tanke på billetter fikk vi beskjed om at vi bare skulle betale oss inn via telleapparatene, og dermed satt vi oss ned på Robin’s Nest og tok knekken på noen pints. Samtalen gikk løst og fast om forskjellige fotball-temaer, og sannelig ble det til og med litt ishockeyprat. Ved en ny bestilling fikk jeg også høre hvordan noen representanter fra Cheltenham-fansen syntes å være optimistiske både med tanke på kveldens kamp og med tanke på å kunne gjenta (og kanskje overgå) fjorårssesongen, der de tok seg til playoff-finalen hvor det ble tap for Crewe Alexandra.

Tiden flyr i godt selskap, og det begynte å nærme seg avspark. Vi bestemte oss for å entre hjemmetribunen bak det ene målet da dette er den eneste ståtribunen, og også den billigste. Etter å ha avlevert våre £15, fikk jeg tatt noen etterhvert obligatoriske bilder av anlegget før vi tok plass på ståtribunen. I dette ene hjørnet la jeg merke til en artig detalj da vi plutselig passerte en falsk ugle montert ved inngangspartiet, sannsynligvis for å skremme bort duer. Min kompanjong mente han hadde følelsen av en morsom og målrik kamp, og tippet optimistisk 3-3. Personlig var jeg temmelig usikker på dette, men da kampen startet tok det ikke mer enn halvannet minutt var ballen lå i nettet bak gjestenes keeper Barry Roche. Darren Carters avslutning på halv volley fra rundt 20 meter var det ingenting å utsette på, og Roche kunne overhodet ikke lastes. En drømmestart for The Robins!

Det første kvarteret var det nesten bare Cheltenham, og både Chris Zebroski og Shaun Harrad kunne doblet ledelsen. I stedet var det gjestenes innlånte Richard Brodie som holdt på utligne, men hans avslutning ble klarert på streken av Steve Elliott. Og like etter var det Sido Jombati i rollen som reddende engel da vertene igjen fikk reddet på streken – denne gang fra Lewis Alessandras heading på bakerste stolpe. For selv om Cheltenham dominerte, var Morecambe skumle på kontringer med en Kevin Ellison som var god som ballfordeler. Sistnevnte hadde også selv en stor sjanse til å utligne, men hans heading traff oversiden av tverrliggeren. Og da hverken Zebroski eller Harrad klarte å overliste Shrimps-keeper Roche sto 1-0 seg til pause.

Vi fant raskt frem til området der røyking var tillatt i pausen, noe som fikk meg til å savne non-league, der man slipper slikt. Deretter gikk turen til matkøen bak tribunen, men etter flere minutters køing fikk vi vite at all mat var utsolgt! Det var uansett klart for avspark, og andre omgang som startet noe tammere enn den første. Jombati hadde den første sjansen, men hans heading etter drøye fem minutter ut i omgangen gikk like utenfor. Så, etter 57 minutter, ble det interessant. Dommeren stoppet spillet, og etter en lengre pause der han løp over for å diskutere med linjemannen, ble omsider Morecambes gode Kevin Ellison gitt direkte rødt kort for det som tydeligvis hadde vært en såkalt off-the-ball incident.

Dette var et hardt slag for Morecambe, og det virket som et tidsspørsmål før det andre målet kom. Den nevnte Zebroski hadde et par store sjanser. Først presterte keeper Roche en glimrende refleksredning. Deretter ble Zebroski løpt opp og surret bort ballen i en tre-mot-en-situasjon, hvor han burde vært langt mindre egoistisk og spilt den bedre plasserte Kaid Mohamed, som ville hatt fri vei til mål. Målscorer Carter og innbytter Darryl Duffy hadde også gode forsøk, men jeg begynte å få en følelse av at om man ikke snart satt inn det andre målet, ville Cheltenham fort kunne komme til å betale dyrt. Og da gjestenes Nick Fenton fyrte løs fra rundt 25 meter måtte det en flott redning til fra hjemmekeeper Scott Brown. En kanon fra Kaid Mohamed kunne avgjort, men nok en god redning fra Roche holdt fortsatt liv i kampen med kun et par minutter igjen. Morecambe fikk en offensiv dødball og sendte opp omtrent alt som var. Ballen falt ned i feltet, og spratt frem og tilbake, men ble omsider klarert. Flere Cheltenham spillere tok kontringen helhjertet, og da Kaid Mohamed spilte gjennom Darren Carter lot han seg ikke be to ganger. Et drøyt halvminutt på overtid scoret han sitt og Cheltenhams Towns andre for kvelden, og fastsatte sluttresultatet til 2-0. Morecambe-spillerne lå strødd på banen, resignerte. Og den lille tiden som var igjen besto av rulling av ball fra Cheltenham, inntil dommerens fløyte lød på Whaddon Road.

Turen gikk inn i Robin’s Nest for en pint til eller to, før vi tok fatt på spaserturen tilbake til hotellet. Med alle Sky Sports kanaler på TV’en på hotellrommet, ble det litt TV-titting før jeg slukket lyset for en tidlig start dagen etter. Da var det igjen tid for en dose non-league, samt en retur til Reading.

Ground #88:
Cheltenham Town – Morecambe 2-0 (1-0)
League Two
Whaddon Road, 28 September 2012
1-0 Darren Carter (2)
2-0 Darren Carter (90+1)
Att: 2,563
Admission: £15
Programme: £3


 

 

 



 

Dag 1: Lørdag 22. 09.2012: Ossett Town – Burscough

 

Natt til lørdag hadde min snille mor hadde kjørt meg opp på E6, slik at jeg kunne hoppe på flybussen til Gardermoen litt over klokka halv fire. Flere reiseruter hadde blitt vurdert for å rekke turens første kamp. Et alternativ var blant annet å reise over dagen i forveien, med kamp i Championship fredag kveld. Men til slutt endte jeg av forskjellige grunner opp med en original løsning, nemlig å fly til Manchester via Brüssel. Med 55 minutter fra landing til ny avgang i Brüssel var det bare å krysse fingrene for at de var i rute. Det gikk veldig fint, men ved ny avgang Brüssel ble jeg derimot vitne til noe jeg aldri har opplevd tidligere: Lasterommet ble tydeligvis så fullt at de måtte stue resten av bagsasjen inne i kabinen. Dermed ble det forsinkelser, og ved ankomst Manchester nye forsinkelser da de holdt tilbake passasjerene til de hadde fått ut all bagasjen igjen. Dermed mistet jeg toget jeg hadde blinket ut – og toget etter – og måtte derfor vente omlag 40 minutter på toget som tok meg til Sheffield. På toget slo jeg av en prat med en gruppe Bolton-supportere på vei til bortekamp mot Sheffield Wednesday. Jeg fant raskt ut at dersom jeg ville ha 13.21 toget videre fra Sheffield til Wakefield Westgate, måtte jeg sløyfe innsjekking på hotellet og heller ta med bagasjen på kamp. Jeg fikk i hvert fall pekt Bolton-folket i riktig retning for trikkeholdeplassen før jeg igjen hoppet på toget.

Ved ankomst Wakefield fant jeg raskt frem til riktig bussholdeplass, og fikk betalt meg på bussen mot Dewsbury. Etter et kvarters tid svingte vi inn på Ossett bussterminal, som ligger rett over veien for Ossett Towns hjemmebane Ingfield. Jeg krysset veien og betalte meg inn på anlegget som nå bærer det fryktelige sponsornavnet Stade France. Jeg fryktet umiddelbart en involvering fra det vemmelige landet med samme navn, men det dreier seg om en sponsoravtale med den lokale metall-kremmeren Eric France. Men man kunne vel ha valgt et mindre franskklingende navn. Et beløp av størrelse £1,50 ble byttet mot et overraskende flott utseende program før jeg entret klubbhuset, hvor jeg fikk satt fra meg bagen og bestilt en pint med Strongbow. Det var tre kvarters tid til avspark mot Burscough, og baren var langt fra travel. Et par lokale helter ga som ventet uttrykk for å være fornøyd med sesongstarten frem til da, og mente at det slett ikke var utenkelig at de ville kunne slåss om en plass i playoff. En figur som virket som en slags altmuligmann tok meg med for å finne frem et skjerf til min samling. Sammen med mannen som gjorde klar til åpning av den lille klubbsjappa, kunne han fortelle litt om forholdet mellom Ossett Town og Ossett Albion, som jeg var meget interessert i å vite litt mer om. De kunne fortelle at det kan være en relativt heftig affære når de to møtes, til tross for at det i en liten plass som Ossett ikke blir de helt store tilskuermasser. Opp mot 4-500 fremmøtte anslo de som normalen for møter mellom de to. Begge de to klubbene er jo relativt unge – stiftet i henholdsvis 1936 og 1944 – med Town som eldst og historisk størst. De to mente dessuten at Albion hadde et større horn i siden til Town enn omvendt. At en liten plass som Ossett har to lag på dette nivået bragte frem nyfikenheten i meg angående hvorvidt temaet sammenslåing hadde blitt foreslått. Det kunne de bekrefte, samtidig som de fortalte at det var Albion-folket som stort sett hadde protestert mot dette.



Med ny pint i hånden fikk jeg deretter høre hvordan det er snakk om mulige planer om flytting i løpet av et par år. På grunn av den sentrale beliggenheten vis-à-vis bussterminalen, har både Tesco og andre også tidligere vært interessert i å kjøpe tomten, men det har hittil blitt nedstemt. Denne gang skal det visstnok være noe på gang, da man ser på muligheten for å selge tomten og med fortjeneste bygge nytt stadion et annet sted i den lille byen.

Ut fra tabellen å dømme skulle Ossett Town absolutt være i stand til å dra i land tre poeng, men da dommeren blåste i gang kampen var det Burscough som tok ledelsen etter kun fire minutters spill. Merkelig passivt forsvar ga David Lynch muligheten til på glimrende vis å drible seg forbi tre mann, før han satt ballen i mål bak hjemmekeeper Ben Saynor. Hjemmelaget virket noe sjokkskadet, og kom liksom ikke helt i gang etter dette. Gjestene på sin side tok ikke de helt store sjanser.

Det stoppet liksom opp for vertene når man nærmet seg 16-meteren, mens Burscough også surret bort et par gode kontringssjanser. Ikke minst da en av deres spisser regelrett snublet i ballen og gikk på trynet da han kom alene med keeper. Hjemmelaget burde ha utlignet før pause, men Carl Fothergills avslutning ble reddet av Burscough-keeper Tim Horn. Dermed ble pause-pinten inntatt på den noe overraskende stillingen 0-1.

Inne i klubbhuset kunne jeg konstatere at mitt Reading fortsatt holdt West Bromwich til 0-0 på Hawthorns, mens jeg slo av en prat med noen av de 74 betalende tilskuerne. Hjemmefolket var ikke overraskende noe skuffet over forestillingen så langt.

Andre omgang startet med spillet bølgende frem og tilbake, og med halvsjanser begge veier. Men det virket som om det ikke helt ville seg for Ossett Town. I perioder presset de på ganske heftig, men uten å skape de helt store sjansene, og supporterne begynte å bli merkbart frustrerte. Så, med 6-7 minutter igjen så det ut som om Burscough hadde avgjort kampen. Et merkelig forsøk på klarering fra Anthony Lloyd endte i et komisk selvmål da hans sleiv også fintet ut keeper Saynor.

De fleste antok at det betød tre poeng til The Linnets, men kun et minutts tid senere lå ballen i bortelagets mål. Nok en gang var det et selvmål – denne gang i regi av Birscough-forsvarer Liam Duff. Hans heading tilbake til keeper ble altfor kraftig, og han kunne fortvilet se at ballen seilet over hodet på keeper Horn og spratt inn i mål.

Dette ble en vitamininsprøytning for Ossett Town, som nå for alvor våknet. De presset voldsomt på, samtidig som bortelaget nå brukte så lang tid de kunne ved hvert eneste stopp i spillet.

Klokka passerte 90 minutter og vel så det, og hjemmelaget fikk frispark på offensiv banehalvdel. Dette måtte da være kampens siste sjanse. Flere minutter på overtid ble ballen slått inn i feltet, og Wes Milne kunne styre inn utligningen. 2-2! Idet spillet ble satt igang igjen blåste dommeren for full tid, og Ossett hadde våknet sent men godt. Hvertfall godt nok til å sikre seg ett poeng.

Inne i klubbhuset kunne jeg konstatere at West Brom hadde slått Reading 1-0, og altmuligmannen fra tidligere kom over for å gi meg Ossett Town magasinet ‘The Town Crier’ før jeg ble spandert både en og two pints med Strongbow på.

Etter å ha kjøpt en runde tilbake, ble jeg av noen lokale lokket med på en annen pub noen minutter unna. Der ble det ytterligere to pints før jeg tok til fornuften og oppsøkte bussterminalen. Derfra satt jeg kursen tilbake til Sheffield via Wakefield Westgate.

Fra togstasjonen i Sheffield gikk turen denne gang til Best Western Cutler hotellet i sentrum. Deretter tok jeg igjen en tur ut for å få i meg et etterlengtet måltid på Wetherspoons-puben Bankers Draft før jeg tok en tidlig lørdagskveld i hotellsenga. Jeg la meg til og ventet på Match Of The Day, og ikke minst det påfølgende Football League Show. Men det hadde vært en lang dag, og jeg hadde ikke sovet siden fredag formiddag. Så idet Football League Show endelig skulle til å begynne…ja, da sovnet undertegnede.

 

Ground # 85:
Ossett Town – Burscough 2-2 (0-1)
Northern Premier League Division One North
Ingfield, 22 September 2012
0-1 David Lynch (4)
0-2 Anthony Lloyd (og, 83)
1-2 Liam Duff (og, 85)
2-2 Wes Milne (90+)
Att: 74
Admission: £7
Program: £1,50



 

 

Dag 2: Søndag 23. 09.2012: Fotballfri i Sheffield:

Jeg våknet noe omtåket i 8-tiden med både lys og TV på. På TV var det Match Of The Day, og jeg lurte noen sekunder på om jeg bare hadde duppet av…før jeg raskt innså at det var søndag morgen og at det var en reprise. Jeg snudde meg og unnet meg en time eller to til på øyet før jeg fikk surret meg i dusjen. Omsider fikk jeg sjekket ut og snappet opp den obligatoriske søndagslektyre – nemlig Non League Paper (og Football League Paper). Etter å ha møtt min venninne Kimberley til frokost på Bankers Draft, gikk vi ned og fikk sjekket meg inn på Ibis hotellet som normalt er meget rimelig, men som hadde vært fullbooket dagen før.

Denne dagen er også en av de dagene jeg tar selvkritikk da jeg kunne ha planlagt den bedre. Jeg booket rett og slett før jeg fant ut at Slough Town fikk hjemmekamp i FA cupen mot Eastbourne Town denne dagen. Men jeg glemte det fort og hadde en koselig dag med Kimberley, før vi skilte lag og jeg belaget meg på avreise til Manchester neste dag.



 

Dag 3: Mandag 24.09.2012: Curzon Ashton – Prescot Cables (AVLYST)

Tidlig søndag kveld hadde det begynt å regne i Sheffield. Det hadde fortsatt ikke stoppet da jeg rett etter 12.30 ankom Sheffield stasjon etter en frokost på Bankers Draft. Med togbytte på Manchester Piccadilly kom jeg meg til Deansgate hvor jeg hoppet av. Jeg måtte rett og slett manne meg opp med en røyk under taket, før den 5 minutters spaserturen til Commercial Hotel, hvor jeg hadde betalt £50 for to netter. Dyvåt fikk jeg sjekket inn på etablissementet som viste seg også være en pub. Jakke ble hengt til tørk, og Strongbow bestilt nede i puben. ‘Stuepiken’ jeg slo av en prat med ute i røykeområdet kunne fortelle at hun bodde rett ved Curzon Ashtons bane. Hun var overbevist om at deres bane burde være mer enn godt nok rustet til å takle alt regnet, og at de også hadde en bra banemann. Imidlertid var det vel neppe ventet at de skulle få en hel vanlig september-kvote med regn på en dag. Og drøye 2 timer før avspark kunne en sjekk på nettet fortelle at kampen mot Prescot Cables i Northern Premier Division One North var utsatt.

Jeg ergret meg noe over ikke å ha sjekket opp litt tidligere, da jeg kanskje kunne fått med en annen kamp. Det ville imidlertid vært en lang vei ned til Sutton Coldfield, der Romulus spilte hjemmekamp – og ikke minst en sen retur til Manchester…men jeg ville vurdert det. Istedet vurderte jeg å kaste meg på toget til Blackpool, der byens helter skulle ta imot Huddersfield Town. Men dette ble forkastet raskt. Det begynte uansett å bli for sent, og i frustrasjon gikk jeg ut i styrtregnet og vandret opp til puben The Lost Dene. Der ble jeg sittende å se den nevnte Championship-kampen mens ergrelsen boblet inni meg. Jeg begynte å frykte også for morgendagens kamper. Etter kampslutt gikk jeg tilbake til Commercial Hotel og tok en siste pint, før jeg fant senga og håpet på bedre lykke i morgen. Utvalget er tross alt langt bedre på tirsdager enn mandager.





Dag 4: Tirsdag 25.09.2012: Farsley AFC – Ossett Town

 

Planen denne dagen hadde opprinnelig vært å dra opp til Lancaster og se Lancaster City ta imot Burscough. Men med sistnevntes avansement i FA Trophy, hadde jeg allerede visst et par dager at denne kampen hadde blitt utsatt. Dagen før ble min kamp offer for mer enn en hel normal september-kvote med regn kom på en dag, og engelske aviser kalte det “The worst storm for 30 years“. Jeg var derfor spent på om jeg denne dagen ville ha mer flaks i jakten på alternativer, med tanke på regnet som fortsatt høljet ned i vanvittige mengder. Etter en frokost på en pub i nærheten fant jeg derfor frem til en internettcafe i Manchesters Chinatown og begynte å sjekke hjemmesider.

Mange av klubbene i området opplyste om at de skulle ha pitch inspection tidlig på ettermiddagen. En av disse var Trafford FC, mens en annen var Salford City. I verste fall planla jeg å ha Bradford Citys ligacupkamp mot Burton Albion som en siste reserveplan i tilefelle alt gikk galt. Jeg noterte noen telefonnummer, memorerte og skriblet ned noen reiseruter, og gikk deretter for å slå ihjel litt tid på National Football Museum. Dette har jo blitt flyttet fra Preston ned til Manchester, der det ligger i den fancy Urbis building vis-à-vis Manchester Victoria stasjon. Absolutt greit tidsfordriv.

Etter en rundtur på museet, var klokka såpass at baneinspeksjoner hadde blitt foretatt. Og så begynte ringerunden. Hos Trafford kunne de fortelle at kampen var avlyst. Salford City det samme. Og da også Kidsgrove Athletic lenger sør viste seg å måtte avlyse, begynte det å se stygt ut. ‘Waterlogged pitch’ var gjennomgangsmelodien overalt.

Men jeg hadde tidligere lagt merke til at Farsley AFC allerede kvelden før hadde lagt ut melding på sin side om at deres kamp ville bli spilt uten så mye som en pitch inspection på kampdagen – så sikre var de. Jeg syntes det hørtes noe merkelig ut, men ringte for å høre. Og joda, beskjeden var ikke til å misforstå. «Yes mate, game is definately on. 100%».

Dermed var beslutningen grei, med en relativt lang tur til Leeds-traktene og tilbake. Og tilfeldighetene ville det altså slik at jeg for andre kamp på rad fikk se Ossett Town. Etter togbytte i Leeds ankom jeg stasjonen New Pudsey, og i det ufyselige været begynte ut fra hukommelsen å manøvrere meg mot deres Throstle Nest. Dog måtte jeg ha litt hjelp av en kvinnelig jogger(!!) som i utrolig nok var ute og mosjonerte i voldsomt skybrudd, 10-11 grader og stiv kuling! Da er man ivrig!

Jeg vil anta at det tok meg et kvarters tid å gå til banen, og da var det herlig å kunne søke tilflukt i klubbens klubbhus som entres fra utsiden av anlegget. Klissvåt fikk jeg igjen hengt opp jakke og bestilt Strongbow som jeg nøt mens jeg tørket noe. Fra baren fikk jeg også kjøpt et program til prisen av £2.

Det var allerede flere der som spilte biljard og tydeligvis ventet på å se Leeds Uniteds ligacupkamp mot Everton på TV. Et par jeg snakket med mente Farsley bør være gode nok til å kunne nå playoff, slik de gjorde i fjor. Ellers mente de at de gjerne vil opp så høyt som mulig, og gjerne kopiere den orginale klubben Farsley Celtic, som tok seg til non-leagues øverste nivå før de senere gikk konkurs i 2010. De hevdet også at laget hittil ikke hadde spilt opp mot sitt beste denne sesongen, og det er selvsagt et godt poeng at det fortsatt er tidlig i sesongen.



En litt festlig detalj jeg la merke til i programmet var at Farlsey tidligere i september hadde spilt tre kamper på rad mot Ossett Albion – en i ligaen og to i FA cupen. Nå var det altså det andre Ossett-laget som sto på motsatt banehalvdel i kamp om ligapoeng i Northern Premier League Division One North. Og det var usikkerhet å spore i Farsley-supporterne som hadde sett laget spille sju strake kamper uten seier.

Etter å ha betalt meg inn var det da også Ossett Town som tok kommandoen fra start på det våte underlaget. Hjemmelaget hadde knapt en sjanse den første drøye halvtimen, og det var et helt annet Ossett-lag enn jeg så store deler av kampen mot Burscough tre dager tidligere. Imidlertid ville det seg ikke helt foran mål, samtidig som Farsley-keeper Tom Morgan vartet opp med et par gode inngripener. Og da et fremspill over et avventende Ossett-forsvar nådde Adam Muller som satt ballen i mål til 1-0, var det totalt mot spillets gang. Etter dette hevet hjemmelaget seg noe, selv om Ossett Town fortsatt virket å være det førende laget inn mot pausen.

I det fryktelige været var det kun 65 betalende tilskuere – under halvparten av sesongens svakeste opptil da, og langt under det som sies å være «normalen» på rundt 200. Og inne i klubbhuset var det nok ikke mange færre som hadde møtt opp, ikke for å se Farsley, men for å se Leeds United på TV. Farsley er jo et område med mange Leeds-supportere, og klubbhuset fungerer visstnok også ofte som vanlig bar til hverdags.

Farsley-supporterne var selvsagt fornøyd med å lede, men var langt fra fornøyd med spillet. Idet jeg fikk restene av min pint helt over i et plastglass for å ta med inn på tribunen igjen, økte hjemmelaget til 2-0 nesten direkte fra avspark. En klarering fra en Ossett-forsvarer hadde havnet hos Ryan Watson som fyrte løs fra utenfor 16-meteren. Og ti minutter ut i omgangen var det nok avgjort. Gareth Grant ble spilt gjennom, og Ossett-kaptein James Cotterill måtte ty til ulovligheter for å stoppe ham idet han skulle avslutte. Straffe, og rødt kort til kaptein Cotterill. Den nye signeringen Matt Dempsey gikk frem, sendte keeper til feil side, og scoret i sin debut.

Herfra og inn virket det innimellom som om begge lagene bare var interessert i å bli ferdig og komme seg inn i ly for det vanvittige regnet. Men før det skjedde scoret Ryan Watson med 6 minutter igjen av ordinær tid sitt andre for kvelden med et knallhardt skudd fra skrått hold. Sluttsignalet gikk, og det som lovet så godt for bortelaget den første drøye halvtimen endte opp med å bli en svart dag på jobben.

For egen del søkte jeg tilflukt i klubbhuset med en ny Strongbow mens jeg fikk med meg slutten av kveldens ligacuprunde. Lite lysten på spaserturen tilbake i syndefloden, ble det nok en pint før jeg bestilte en taxi tilbake til stasjonen. De rundt ti minuttene ned til Leeds gikk greit nok, men derfra til Manchester føltes det veldig langt akkurat da. Ved ankomst hotellet/puben tok jeg for høflighets skyld en siste pint med innehaveren før jeg trakk meg tilbake til mine gemakker.

 

Ground #86:
Farsley AFC – Ossett Town 4-0 (1-0)
Northern Premier League Division One North
Throstle Nest, 25 September 2012
1-0 Adam Muller (36)
2-0 Ryan Watson (46)
3-0 Matthew Dempsey (54)
4-0 Ryan Watson (84)
Att: 65
Admission: £7
Programme: £2