Jeg hadde hatt noen dager til å svelge skuffelsen over FFKs noe pinlige cup-exit i Moss, og valgte nå å benytte kvelden til å huke av for en ny fotballbane i lokalmiljøet. Jeg måtte dog til nabobyen Sarpsborg, men også det får man tåle en gang i blant. Borgen IL er en av klubbene som benytter seg av to forskjellige baner til sine kamper. Mobakken med sitt naturgress brukes på årstider da været tillater det, mens kunstgresset på Sandbakken gjerne brukes i sesongens første og siste kamper. Det var naturlig nok nå Mobakken som skulle være arena for treningskamp mot Søndre Høland, så jeg skulle i hvert fall få sett kamp på deilig gress heller enn usjarmerende plastikk.
Etter å ha busset opp til Sarpsborg og derfra videre ut til Mobakken, ankom jeg i god tid, og kunne ta meg en nøyere kikk. Mobakken ligger på Borgenhaugen, et lite stykke øst for Sarpsborg sentrum. Tilskuerrekorden på «drøyt 2 000» stammer fra i 1968 og en kamp mot selveste Fredrikstad Fotballklubb. Da har det garantert vært trangt om plassen der, for i dag oppgis kapasiteten til å være 500. Det meste er å finne på den ene langsiden, der man har et klubbhus midt på. I tillegg er det her to åpne tretribuner; en på hver side av klubbhuset. Laglederbenkene er å finne på motsatt langside. Bak de to målene er det «ingenting».
Borgen IL ble stiftet i 1927, og ble tidlig en fryktet motstander på fotballbanen, som medlem av Arbeidernes Idrettsforbund. I årene før krigen spilte de seg frem til fire kretsfinaler i klasse A, men alle ble tapt. I tillegg nådde de semifinalen i Arbeidermesterskapet i både 1932 og 1933, og hadde på denne tiden flere landslagsspillere. Klubben hadde tidligere både bandy, håndball, og til og med boksing på programmet, men konsentrerer seg nå åpenbart om fotball. De er visst også en av de største idrettslagene i Sarpsborg. Klubben spiller nå i 4. divisjon, der de de siste årene har vært fast innslag.
Mens jeg sto oppe på den ene tribunen og ventet på avspark, dro jeg plutselig kjensel på en kjent skikkelse nede i andre enden av tribunen. Det var banehopper Marius Helgå som nå hadde tatt turen, og som satt og sprayet seg omhyggelig med myggspray. Snart slo vi av en prat, og jeg fikk samtidig avtalt skyss til Bergerbanen der vi begge hadde tenkt oss på kamp dagen etter. Snart kom også sarpingen Kenneth Sørensen, og som om ikke det var nok fikk vi snart også øye på Geir Florhaug; en av karene bak Groundhopper-appen. Så med en liten gruppe banehoppere til stede kunne nå kampen bare starte.
Søndre Høland spiller til daglig i 5. divisjon, men da i Akershus-kretsen, og skal så vidt jeg skjønte også være ganske friskt satsende, slik at man mente de kunne by Borgen fra divisjonen over god kamp. Det viste seg da også å stemme, for gjestene hadde en stor sjanse da et skudd fra kort hold ble blokkert av keeper. Vi nærmet oss så smått halvtimen da de også fikk hull på byllen, men det skjedde fra straffemerket. Jens Bergsjø ble felt, og Emil Olsen ekspederte straffesparket i mål til 0-1. Det var også stillingen etter en omgang som ikke vil gå over i historiebøkene som noen absolutt ‘højdare’.
Det endret seg ikke etter pausen, som spillerne tydeligvis mente drøyde ut, siden de var ivrige etter å få dommeren til å sette i gang igjen. Det var om mulig enda mer sjansefattig, og det lille som var av tilløp til sjanser ble skuslet bort. Det fikk Geir til å komme med følgende gullkorn: Til å være en så sjansefattig kamp, er det utrolig med sjansesløsing!». Idet vi begynte å belage oss på at det ville ebbe ut med 0-1 som sluttresultat, tråklet en foreløpig uidentifisert Borgen-spiller seg gjennom gjestenes forsvar. Hans fullførte sitt raid med å runde keeper, men holdt avslutningen inne i det som virket som en liten evighet før han utmanøvrerte forsvarsspilleren som hadde kommet seg tilbake på strek. Ballen fant veien til nettmaskene, og dermed 1-1 i det 88. minutt. Slik endte det, og jeg tuslet over bussholdeplassen på andre siden av veien for å komme meg hjemover.
Norwegian ground # 149: Borgen v Søndre Høland 1-1 (0-1) Friendly Mobakken, 4 August 2021 0-1 Emil Olsen (28) 1-1 Nr 30 (88) Att: 45 (h/c) Admission: Free
Helt siden før sluttsignalet gikk på Kråkerøy Stadion en uke tidligere, og FFK hadde sikret avansementet til cupens andre runde, begynte spekulasjonene om hvem som ventet i andre runde. Det var vel ingen enorm bombe at det ble bortekamp mot Moss, men fra og med tredje runde skulle man i år utføre en noe mer tilnærmet ordinær trekning (dog med det lavest rangerte laget som automatisk hjemmelag) i motsetning til at NFF skal bestemme og sette opp kampene. Alt annet enn klok av skade hadde man derfor allerede begynt å diskutere hvem man håpet på i neste runde, og selv om jeg var meget klar over at Moss først måtte slås, ga jeg selv uttrykk for et ønske om en bortekamp mot Harstad. Men så var det dette med at kampene skal spilles først da…
Med de gjeldende restriksjoner var det jo ikke gitt at det ville være enkelt å få seg en billett, og man fikk tidlig beskjed om at kun 750 tilskuere ville slippes innenfor portene. Da 560 billetter ble lagt ut for åpent salg, slo også mossingenes supporterklubb Kråkevingen til og kuppet hele greia. De kjøpte rett og slett samtlige billetter for å selv selge de videre og således unngå at de havnet i klørne på FFK-fans. Jeg var ikke blant de som ‘fryktet’ at kampen på Melløs skulle spilles foran 200 mossinger med 550 ekstra billetter i lommene, men var likevel glad da jeg så FFK informere om at et lite antall bortebilletter kunne kjøpes ved å ta kontakt med MFK, og enda gladere da jeg fikk svar om at det var flere billetter igjen. Hvor mange ville jeg ha? Jeg svarte to, og inviterte med meg min navnebror; Anders ‘gærningen’ Johansen.
To blad Anders Johansen tok seg på søndagen mot Moss med medbragt niste i flytende form, og med et tidligere tog som også muliggjorde en tur innom Mikro’n Møllebyen for å lade opp til kamp der. På uteserveringen der traff jeg et interessant bekjentskap som vi tilfeldigvis kom i prat med da vi så at de to karene på nabobordet satt og sjekket ut Groundhopper-appen. En av disse viste seg å være ingen ringere enn Christopher Hylland, som blant annet er mannen bak den eminente boka «Tears at La Bombonera». Den tar for seg hans tid i Sør-Amerika og først og fremst Buenos Aires, og for en som har hatt en drøm om en lengre fotball-reise til Argentina og som slukte boka rått, var det artig å møte ham i egen person og slå av en prat.
Det var uansett etter hvert på tide å komme seg mot Melløs, og etter å ha busset ut til en holdeplass i nærheten, fikk vi plukket opp billettene på klubbkontoret. Siden det fortsatt var en snau time til avspark, fant vi også ut at vi like gjerne kunne unne oss et vanningspause også på Øre Villa Kro, så vi gikk opp dit for en siste oppladning før vi returnerte til Melløs Stadion og entret bortetribunen som denne gang var bak det ene målet. Melløs domineres jo ellers av den store hovedtribunen på den ene langsiden, mens vi hadde stått på motsatt langside sist jeg var i Moss med FFK. Nå begynner det riktignok å bli noen år siden, og den langsiden var nå åpenbart under ‘utbedring’, for det det foregikk tydeligvis noe arbeid der som gjorde at den var sperret av. Melløs har i det minste fortsatt herlig naturgress!
Mens FFK hadde tatt seg videre på bekostning av Kråkerøy, hadde Moss slått ut Vestfossen i første runde, og håpet nå å kunne slå storebror FFK på Melløs for første gang siden 2004, da det også var cupkamp og mossekråkene vant på straffer. Hjemmelaget fra 2. divisjon kom da også best i gang nå, og skepte flere gode muligheter de første minuttene. Etter et kvarters tid fikk de en kjempesjanse da ballen havnet i beina til Stian Andersen, som hamret bak ballen mot mål og kun ble nektet scoring av en FFK-spiller som nærmest sittende inne på streken ble truffet i hodet av ballen. FFK kom mer med og tok over banespillet utover i omgangen, og hadde ikke minst noen skumle kontringer, men måtte vente til ti minutter før pause før de fikk uttelling. En corner endte med at Nicolay Solberg fikk stå umarkert på bakerste stolpe og sende FFK i ledelsen. 0-1.
Etter hvilen startet Moss igjen best, og kun et par minutter ut i andre omgang pekte dommeren på straffemerket da Mads Nielsen rev ned Adonai Kidane. Thomas Klemetsen Jakobsen var sikker, sendte Håvar Jenssen feil vei, og utlignet til 1-1. Det var nå Moss som var det førende laget, og de virket å spille med en innsats og tæl som så ut til å mangle hos FFK. Med ti minutter igjen tok mossingene ledelsen, og det var dessverre ikke helt ufortjent da Uno Pedersen dro seg inn i boksen og fant det lengste hjørnet. 2-1. Et desperat FFK forsøkte å svare, men i siste ordinære minutt kontret Moss inn 3-1 ved Chrisoffer Skårn. Slaget var tapt. Det tok helt av for mossingene (som for øvrig skapte en stemning det nok er lenge siden man opplevde på Melløs), mens Fredrikstad-folket måtte reise slukøret tilbake til plankebyen.
For ordens skyld hadde man vel forresten økt grensen for antall tillatte publikummere i dagens før kamp, for 890 skal ha vært til stede. For min del var det uansett bare å glemme tanken om eventuelle cupoppgjør borte mot Harstad (den ble det Brann som fikk), Åkra og andre artige motstandere. Et skuffende FFK hadde gått på en pinlig blemme i Moss, og var ute av cupen. Kanskje var jeg ikke den eneste som ikke helt hadde klart å unngå å tenke fremover og forbi kampen mot Moss? To ganger Anders tok uansett snart apostlenes hester fatt og gikk tilbake til Moss stasjon for å komme oss hjem med toget.
Revisit: Moss v Fredrikstad 3-1 (0-1) Norwegian Cup, 2nd round Melløs Stadion, 1 August 2021 0-1 Nicolay Solberg (35) 1-1 Thomas Klemetsen Jakobsen (pen, 48) 2-1 Uno Pedersen (81) 3-1 Christoffer Skårn (90) Att: 890 Admission: 120 NOK
Etter at jeg våren 2020 flyttet tilbake til Fredrikstad-området, er nå Østsiden Stadion banen som ligger nærmest min nye bopel (tett fulgt av Selbak), så det er vel ikke helt unaturlig at det kan bli noen kamper der i tiden fremover. Takket være pandemien gikk det imidlertid lang tid fra jeg flyttet til jeg kunne se kamp der igjen, men uten særlige andre planer valgte jeg denne lørdagen å spasere bort for å se deres treningskamp mot Kolbotn. Det nærmet seg jo nå omsider seriestart også for breddefotballen her i Østfold, så det var greit å få en aldri så liten statusoppdatering på hvordan ståa var.
Østsiden ligger som navnet tilsier på østsiden av Glomma, med Fredrikstad sentrum rett på andre siden av Fredrikstadbrua som ikke ligger altfor mange hundre meter fra Østsiden Stadion. Østsiden og Nabbetorp var tradisjonelt et arbeiderklassestrøk i området, og de som er litt kjent her vet også at flotte Gamlebyen heller ikke ligger så langt unna. Østsiden IL ble stiftet i 1935, og åpnet to år senere sin første grusbane, mens gressbanen først ble åpnet i 1948. De driver også med flere idretter, men er nok mest kjent for fotballen – ikke minst takket være en tidligere landslagssjef med fortid i klubben.
Egil «Drillo» Olsen er dog ikke den eneste som bar Øssia-drakta i sine ungdomsår, for også Jørn Andersen var der før han ble hentet av FFK i 1982. En av klubbens store øyeblikk var da de i 1962 tok seg til kvartfinale i cupen ved å slå ut selveste Lyn, som var en av den tids storheter i norsk fotball. Både i 1960- og 1970-årene var Østsiden i perioder å finne på nest øverste nivå, og var ved et par anledninger også nære på opprykk til toppdivisjonen. Mon tro om ikke 1975 var deres siste sesong på nivå to, og senere gikk det tyngre, før de i 1996 var tilbake på nivå tre. Med (u)jevne mellomrom hoppet de deretter mellom nivå tre og fire, og foreløpig siste visitt på nivå tre var i 2012-13. I 2018 ble det derimot nedrykk til 4. divisjon, og der befinner de seg fortsatt.
På vollen bak det ene målet traff jeg på Øssia-patriot Arild B. Olsen, som har fast plass der på lagets kamper, og jeg ble store deler av kampen værende der i passiar med ham. Kolbotn stilte imidlertid uten sitt store trekkplaster; LSK-legenden Frode Kippe, som har signert for 4. divisjons-klubben, men som ikke var med til Østfold denne dagen. En Kolbotn-leder jeg slo av en kort prat med mente imidlertid at Kippe allerede har vist seg som et beist på trening, og at han nok vil kunne gjøre vei i vellinga i den Oslo-avdelingen av 4. divisjon som Kolbotn skal spille i.
Østsiden var svært nære en pangåpning da de i kampens første angrep avsluttet med et skudd som traff innsiden av stolpen og spratt langs streken før ballen ble klarert. Det var dog Kolbotn som etter en liten halvtime tok ledelsen ved Jonas Strømberg, og det skjedde på en kontring etter en Østsiden-corner. 0-1 var også fortsatt stillingen da dommeren blåste i fløyta for å signalisere at det var på tide med en aldri så liten pause. Kiosken var ikke åpen, men det var bare å slappe av og få litt sol på kroppen i finværet mens vi ventet på de siste 45 minuttene.
Arild og de andre hjemmepatriotene håpet på en snuoperasjon, og i det 64. minutt kom utligningen. Nabil Rabbi satt inn 1-1, og nå bølget det litt frem og tilbake før avgjørelsen falt. I det 83. minutt rundet Jonas Strømberg keeper, og med en spiller på streken satt han ballen i mål og sørget for ny Kolbotn-ledelse; 1-3. Et par minutter på overtid fikk Kolbotn også tildelt et straffespark, selv om det fra vår posisjon så ut som om forseelsen var utenfor 16-meteren. Jonas Strømberg steg uansett frem og fikk sitt hattrick da han fastsatt sluttresultatet til 1-3. Få sekunder senere blåste dommeren av, og det var bare å traske hjemover.
Revisit: Østsiden v Kolbotn 1-3 (0-1) Friendly Østsiden Stadion, 31 July 2021 0-1 Jonas Strømberg (30) 1-1 Nabil Rabbi (64) 1-2 Jonas Strømberg (83) 1-3 Jonas Strømberg (pen, 90+3) Att: 64 (h/c) Admission: Free
Ingen sommer uten arbeid på Østfoldbanen, buss for tog, og kronglete reise, virker det som, og det var fortsatt tilfelle da jeg denne torsdagen igjen dro for å se kamp. Likevel valgte jeg å ta meg til Nøkkeland Stadion for å se Kambo sin treningskamp mot SK Rapid fra Moss. Det skjedde med buss inn til Fredrikstad og tog derfra til Rygge, hvor det var tog for buss videre. Bussen kjørte egentlig forbi ikke langt fra der veien til Nøkkeland går opp, så jeg spurte sjåføren om han kunne slippe meg av på holdeplassen der. Svaret var at det skulle han gjerne gjort, men at han hadde streng beskjed fra Vy om å kun stoppe på togstasjonene. Dermed måtte jeg bli med helt til Kambo stasjon og gå 15-20 minutter tilbake igjen. Da begynte det selvsagt også å regne.
For de som måtte være ukjent med Kambo, er det et boligområde rett nord for Moss, ikke langt fra grensen til Akershus. Allerede i 1919 var det et Kambo IL, men dette idrettslaget ble lagt ned i 1920-årene, og dagens klubb med samme navn ble stiftet i 1964. Det er ikke stort jeg kan fortelle om deres eventuelle meritter, men det sies at opprykket til det som i dag tilsvarer 4. divisjon i 1984 står høyt på listen. I dag hører de hjemme i 7. divisjon, som er laveste nivå i Østfold-kretsen. Der vil de i løpet av denne amputerte sesong også møte nettopp SK Rapid-Moss i sin avdeling, så det var to avdelingsrivaler som nå skulle måle krefter,
Nøkkeland Stadion er et temmelig grandiost navn på anlegget som ligger tilknyttet en skole, og idet jeg kom opp på dens parkeringsplass, så jeg Kenneth Sørensen som hadde tatt turen fra Sarpsborg. Vi gikk sammen inn på selve anlegget, som er en nokså enkel kunstgressbane uten noe særlig med tilskuerfasiliteter. Unntaket er en bitteliten tribune som er satt opp i gresskråningen på bortre langside. Laglederbenkene er på motsatt langside, der vi nå kom gående, mellom banen og det som vel var en hall tilknyttet skolen, der spillerne tydeligvis også hadde garderobefasiliteter til rådighet. Den store gule og svarte paraplyen på bortre langside vitnet om at banehoppere fra Romerike hadde ankommet, og vi gikk dit over for å ta plass sammen med de.
Mosseklubben Rapid er tydeligvis en ny klubb, og kanskje er det et forsøk på å blåse liv i navnet brukt av arbeiderklubben med samme navn som opererte før krigen? Antallet spillere med innvandrerbakgrunn gjorde også at vi funderte på om det kan være et slags prosjekt av den type(?). Vi fikk uansett tidlig et inntrykk av at det her var en viss klasseforskjell; i hvert fall denne kvelden. Kambo var rett og slett overlegne, og 4-0 til pause var egentlig ikke spesielt flatterende. I løpet av andreomgangen så det ut som om en av bortespillerne ble bortvist fra benken, og han hadde et aldeles vanvittig raseriutbrudd på vei inn i garderoben, før han dukket opp igjen sekunder senere og fortsatte å skrike og sparke og slå i veggen og diverse andre ting.
På dette tidspunktet sto det vel allerede 5-0, og den rabiate spilleren var der og da det mest spennende. Han ble omsider på nytt geleidet inn i garderoben, og fikk kanskje ikke se at hans lagkamerater kollapset noe mot slutten ved å slippe inn tre mål fra det 83. minutt og inn. Dermed endte det hele 8-0. Nå vet jeg ikke hva man skal legge i akkurat dette, men kanskje er det et signal om at Kambo vil kunne bli å regne med i sin avdeling? Tja, det får tiden vise. Kenneth tilbød meg skyss hjem, og det takket jeg gladelig ja til, slik at jeg slapp den kronglete returen.
Norwegian ground # 148: Kambo v SK Rapid-Moss 8-0 (4-0) Friendly Nøkkeland Stadion, 29 July 2021 1-0 Nr ?? (12) 2-0 Nr. 15 Marcus Skillebekk Halvorsen (18) 3-0 Nr. 10 Magnus Sørling Bødtger (31) 4-0 Nr. 22 Jonathan Plukkerud Vallner (41) 5-0 Nr. 23 Victor Baugh Olsen (52) 6-0 Nr. 17 (83) 7-0 Nr. 4 Oskar Leknes (85) 8-0 Nr. 6 Kenneth Pham (90+1) Att: 61 (h/c) Admission: Free
Lørdagen hadde bydd på en fin tur til Sørlandet og et fint cupoppgjør, men det var mer cupfotball på menyen denne helgen, og i Fredrikstad var det denne søndagen duket for lokaloppgjør når Kråkerøy skulle være vertskap for selveste storebror FFK på Kråkerøy Stadion. I likhet med flere andre hadde jeg ventet spent på informasjon rundt billettsituasjonen og antall tilskuere man ville tillate. Da det ble opplyst om at det var en begrensning på 800 personer, mistenkte jeg at det kunne bli vrient. Spesielt når man vet at omtrent dobbelt så mange var til stede fa Kråkerøy slo ut nettopp FFK av cupen i 2017. Men det ble etter hvert opplyst om at Kråkerøy hadde billetter ute til åpent salg på fire utsalgssteder på Kråkerøy.
Et av disse var Torshov Sport ved Fredrikstad Stadion, og noen dager i forkant gikk jeg dit og sikret meg en billett for 100 kroner. Karen som ekspederte meg fortalte at han selv spilte på Kråkerøy, og bekreftet samtidig at det fortsatt var rikelig med billetter igjen, slik at jeg tipset noen kompiser om dette. På kampdagen avtalte vi å møtes til en øl eller to på uteserveringen til Tæps på Nygaardsplassen, der vi koste oss en stund i det fine været inntil det var på tide å komme seg av gårde.
Et par valgte å sykle ut, mens resten av oss satt oss på bussen mot Skjærhalden og hoppet av ved Kråkerøy kirke for å spasere derfra. Kråkerøy Stadion var naturlig nok noe mer avsperret nå enn hva tilfellet hadde vært da jeg så de i treningskamp mot Sprint-Jeløy fem dager tidligere. Ved inngangspartiet så vi også bevis på at man heller ikke hadde solgt ut, for det sto folk og betalte seg inn der og da. Et lite 4-siders ‘program’ ble der også delt ut, men det hadde egentlig kun de to klubbers brutto-tropper, og var således temmelig uinteressant lesning.
Jeg tok jo for meg en del om Kråkerøy IL i forbindelse med innlegget fra kampen mot Sprint, og skal derfor ikke gjenta meg selv altfor mye, men en ting som i tillegg skal nevnes er Kråkerøys cupinnsats i 2017, da de som nevnt slo ut storebror FFK av cupen med 1-0. Kråkerøy stoppet ikke å imponere der, for i neste runde fikk de hjemmekamp mot Vålerenga, og foran 2 162 tilskuere på Fredrikstad Stadion (som Kråkerøys A-lag da brukte) gjorde de seg bemerket med heroisk innsats. Selv om VIF ledet 2-0 til pause, kom Kråkerøy tilbake og tok det hele til ekstraomganger, der de dessverre tapte. Det er jo ingen hemmelighet at nåværende FFK-kaptein Henrik Kjelsrud Johansen har en mørk fortid med spill i Vålerenga, og det var den gang han som scoret det første målet. Han var nå fortsatt ute med skade, som en av flere fravær i FFK, men håpet nok helt sikkert at lagkameratene skulle få en enklere oppgave denne gang.
Det så lenge ut til at de ikke skulle få det, for Kråkerøy-laget som jeg fem dager tidligere hadde sett tape 1-5 hjemme for 4. divisjons-laget Sprint-Jeløy hang godt med og skapte en god del hodebry for FFK. De var nok til og med det beste laget i en nokså jevnspilt og tam første omgang, og hadde i hvert fall omgangens største sjanser helt på tampen, da slurv i FFK-forsvaret gjorde at en av deres spillere kom alene med FFK-keeper Håvar Jenssen som dog ryddet opp. Jeg følte faktisk grunn til bekymring på FFKs vegne etter de første 45 minuttene, for det hadde vært tamt, og rødbuksene hadde omtrent ikke skapt noen verdens ting.
Andre omgang begynte som den første i varmen på Kråkerøy Stadion, og da FFK tok ledelsen ti minutter ut i omgangen, var det med en solid porsjon flaks. Mads Nielsen fyrte av et frispark, men skuddet så ut til å være nærmere et innkast enn nettmaskene. Imidlertid endte en uheldig Magnus Johansen med å sende ballen i eget mål i forsøket på å klarere. 0-1, og det var tydeligvis dette som skulle til for å vekke FFK litt, samtidig med at Kråkerøy nå måtte lenger frem på banen. Både Nicolay Solberg og Love Reuterswärd (som endelig fikk starte en kamp igjen!!) kunne økt, men bommet, og det kunne blitt kostbart, for etter 65 minutter hadde vertene en kjempesjanse der klabb og babb i feltet endte med at keeper Jenssen måtte redde mesterlig fra Björn Olof Berglund. Med ti minutter igjen serverte Ismaheel for Solberg som banket inn 0-2, og nå gikk nok litt av lufta ut av Kråkerøy, for tre minutter etter fastsatt Ludvig Begby sluttresultatet til 0-3.
Dermed avansement for FFK, foran det som ble oppgitt å være 650 tilskuere (noen kilder melder om ca. 700). Spekulasjonene om hvem som ventet i neste runde var allerede i gang da vi forlot Kråkerøy Stadion. Et par av gutta syklet tilbake til byen mens jeg valgte bussen også tilbake. FFK hadde unngått et nytt bananskall på Kråkerøy, og inntil videre var det vel lov å drømme om et nytt cupeventyr. Nå endte det opp med å bli Moss borte i neste runde, og uten å foregripe begivenhetene, vet vi jo nå hvordan det gikk..
Revisit: Kråkerøy v Fredrikstad 0-3 (0-0) Norwegian Cup, 1st round Kråkerøy Stadion, 25 July 2021 0-1 Magnus Johansen (og, 56) 0-2 Nicolay Solberg (81) 0-3 Ludvig Begby (84) Att: 650 Admission: 100 NOK
Denne helgen sto i cupens tegn, og sammen med min banehopper-kompis Stig-André Lippert hadde jeg valgt meg et oppgjør på Sørlandet. Vi skulle altså ut på langtur, og destinasjonen var Mandal, der vi skulle se Mandalskameratene ta imot Arendal til kamp om avansement. Med en såpass lang tur foran oss, gjaldt det å ikke somle for mye med avreise, så planen var at jeg skulle komme meg med 08.44-toget fra Fredrikstad og bli plukket opp på Rygge stasjon av Mr. Lippert, slik at vi kom oss med 09.30-ferja fra Moss. Heldigvis var både buss og til og med toget til Vy denne gang i rute, og snart var på på vei som planlagt.
Når man vet at Google Maps beregner kjøretiden fra Horten ferjekai til Idrettsparken i Mandal til tre og en halv time, hadde vi beregnet god tid når avspark var klokka 15.00. Det er jo imidlertid alltid en fordel med god tid så man kan unne seg et par stopp på veien, og ikke minst et måltid og/eller pubbesøk før kamp ved reisens ende. Denne gang ble det førstnevnte da vi omsider ankom Norges sørligste by og kunne unne oss hver vår porsjon med biffsnadder på et gatekjøkken i koselige Mandal sentrum.
Mandal er kjent som nettopp det – Norges sørligste by. I tillegg er de kjent for sin lakseelv og sine kunstnere, og for sin industri med skipsverft og produksjon av båtmotorer og tekstiler. Byen er blant Sørlandets eldste, og gikk en periode under navnet Vester-Risør. Laksefiske og handel gjorde byen til en rik handelsby. Mandal var tidligere administrasjonssenter i kommunen med samme navn, men etter kommunesammenslåingen i 2020 har byen hatt samme rolle i nye Lindesnes kommune. En siste dose kuriosa kan jo være at Mandal kirke skal være Norges største trekirken. Så da vet man det..
Etter at vi hadde fortært siste bit med biffsnadder, var det bare å orientere seg frem til Idrettsparken, der det altså for duket for førsterundekamp i cupen, og vi kunne snart parkere og betale oss inn med 100 kroner samtidig som en liten gjeng med bortefans fra Arendal ankom med bluss og ‘bangers’. Med fortsatt godt med tid til avspark kunne vi kikke oss rundt og foreta en nøyere inspeksjon av anlegget mens det sakte men sikkert strømmet på også med grønnkledde hjemmefans som virket å være lystige og optimistiske til sinns, og med en tilsynelatende tro på at det skulle være mulig å klå arendalittene fra divisjonen over.
Mandalskameratene ble i 1912 stiftet under navnet Fotballklubben Aladdin av to unggutter, men endret dette til dagens navn allerede året etter. Klubben kalles på folkemunne gjerne MK, og det er vel først og fremst i nyere tid at de har gjort seg bemerket – og da mest i årene rett etter årtusenskiftet. MK rykket høsten 2000 opp i dagens 1. divisjon for første gang, og selv om debutsesongen der endte med nedrykk, returnerte de på første forsøk, og 2003 ble et merkeår for MK. De ble da Sørlandets beste lag, med en tabellplassering foran Start, som de også slo i alle tre innbyrdes møter det året – begge seriekampene, samt i cupen. Likevel er det femteplassen i 2004 som står som klubbens beste ligaplassering, men året etter endte i nedrykk.
Nok en gang returnerte de på første forsøk, etter å ha vunnet sin 2. divisjons-avdeling med 11 poengs margin. 2007-sesongen ble imidlertid en skuffelse da det endte med nedrykk og et foreløpig siste farvel med nivå to av norsk fotball. Man hadde også fått økonomiske problemer, og med et ungt mannskap ble det ytterligere nedrykk i 2009. I 2010 var man totalt overlegne og vant samtlige kamper i sin 3. divisjons-avdeling. 26 strake seire, 89 plussmål, og tjue poengs luke ned til tabelltoer Jerv var imponerende! Det ble nytt nedrykk i 2012, og to år senere måtte de ta turen helt ned i 4. divisjon, men returnerte høsten 2018, og er kanskje på vei mot noe bra igjen..?
Når det gjelder Idrettsparken, ble klubbens hjemmebane der innviet i 1950 etter dugnadsarbeid. Hovedbanen her har herlig naturgress med løpebaner rundt, og en kapasitet på 4 500 fordelt på 1 500 sitteplasser og 3 000 ståplasser. Anlegget domineres av hovedtribunen på den ene langsiden, og den strekker seg anslagsvis 3/4 av banens lengde, og har overbygg på et stort midtparti. På motsatt langside står en liten, artig tribune av det åpenbart hjemmesnekrede slaget, og det var her de ivrigste MK-supporterne snart begynte å samle seg. Den lille gruppen med Arendal-fans hadde på sin side blitt plassert på den ene flanken av hovedtribunen.
Vi var spent på hvordan et 3. divisjonslag som ikke engang har fått trene skikkelig før de siste par ukene skulle klare seg mot et satsende Arendal-lag som tross alt også har spilt kamper i løpet av pandemien, men så vel faktisk en aldri så liten mulighet for en liten skrell. Da lagene inntok banen hadde jeg allerede fått hjemmelagets klubbsang på hjernen, for den hadde tilsynelatende stått på repeat helt siden vi ankom. Vertene klarte seg i hvert fall godt i løpet av førsteomgangen, som var en jevn forestilling med lite av målsjanser, og var kanskje relativt godt fornøyd med at det sto 0-0 til pause. Det var så varmt at det var mange bare overkropper blant supporterne, så det ble både en og to turer til kiosken for å kjøpe kald leskedrikk i pausen, mens speaker kjørte nye runder med klubbsangen.
Andre omgang var fem minutter gammel da Idrettsparken eksploderte. Anders Kvinen sendte MK i føringen med 1-0, klubbsangen ljomet på nytt over høyttaleranlegget, og hjemmefansen jublet hemningsløst i bare overkropper. Nå øynet de for alvor en fin skalp og et avansement til cupens andre runde. De forsvarte seg godt og med stor innsats, MK-spillerne, men de ble åpenbart stadig mer slitne jo lenger andreomgangen skred frem, og vi begynte å mistenke at Arendal ville ta de på kondisen. Etter hvert lå det både tre, fire, fem og seks MK-spillere nede med krampe hver eneste gang ballen var ute av spill. En av disse var målscorer Kvinen, som akkurat hadde fått delvis orden på en krampe da skulle byttes ut i det 78. minutt. Han hinket sakte mot sidelinjen, men kamplederen mente tydeligvis at det ikke gikk fort nok, for da han var en meter fra sidelinjen der innbytteren sto og ventet, kom dommeren løpende for å gi Kvinen hans andre gule kort.
MK-folket var i fullstendig harnisk over den tilsynelatende strenge avgjørelsen, og ga dommertrioen det glatte lag resten av kampen. Det er noe ganske komisk over rasende og bannende sørlendinger, og språkbruken var av et art jeg vil tro kunne få en forvist fra bibelbeltet. Nå ble det tungt for MK, og det gikk nesten som det måtte da Arendal et minutts tid etter fikk sin utligning signert Kristian Eriksen. Skulle vi få ekstraomganger?? Ja, det skulle vi, for Arendal klarte ikke å få seiersmålet i ordinær tid, og i stedet var det MK som nesten sikret avansementet med en kjempesjanse på overtid.
MK hadde nok gått av en aldri så liten hvil mens vi igjen fikk høre klubbsangen, men hang fortsatt i tauene da ekstraomgangene startet, og det gikk ikke lenge før krampene igjen meldte seg. De holdt dog unna, men på overtid av første ekstraomgang fikk Arendal tildelt et straffespark som muligens så noe billig ut. Det syntes i hvert fall MK-folket, som tok sitt raseri til et nivå nivå. Fråden sto nærmest om munnen til et par av entusiastene som hang over gjerdet og ropte obskøniteter til linjemannen nærmest, som i likhet med hoveddommeren utrolig nok representerte…ØIF Arendal (som vel har et visst samarbeid med Arendal Fotball). Sune Kiilerich gjorde ingen feil fra straffemerket, og det sto 1-2. MKs ti mann forsøkte å svare i andre ekstraomgang, men var tydeligvis så slitne at det ble en vanskelig oppgave, og Arendal sikret til slutt avansementet, selv om de måtte slite litt mer for det enn de nok hadde håpet på.
Det var ikke vanskelig å føle med MK, som følte seg snytt og bortdømt i en kamp der de hadde kjempet heroisk, men vi måtte uansett bryte opp og komme oss hjemover, for vi hadde en lang retur foran oss. Noen ville kanskje ikke at vi skulle komme oss tilbake, for på veien tilbake holdt vi først på å kjøre over en bøtte som lå midt i veibanen, og kort etter måte vi også manøvrere utenom en kost. Som om ikke det var nok kom det snart en grevling ut i veibanen, men den kom seg ikke over, og ble i stedet truffet av bobilen foran oss, slik at vi igjen måtte gjøre en unnamanøver. Heldigvis kom vi oss helskinnet tilbake til Horten og ferja, og da Lippert slapp meg av på Rygge stasjon etter en fin tur, hadde jeg tid til en øl på Lageret Pub før toget tilbake til Fredrikstad. En fin dag med fotball var ved veis ende, men jeg hadde fortsatt MKs klubbsang ‘Det gode selskab’ på hjernen. «MK stå på, MK gå på…»
Norwegian ground # 147: Mandalskameratene v Arendal 1-2 AET (0-0, 1-1) Norwegian Cup, 1st round Idrettsparken Mandal, 24 July 2021 1-0 Anders Kvinen (51) 1-1 Kristian Eriksen (80) 1-2 Sune Kiilerich (pen, 105+1) Att: 512 Admission: 100 NOK
Da pandemien satt en stopper for breddefotballen i fjor, fikk etter hvert fortsatt aldersbestemte lag fortsette inntil videre, og jeg benyttet da anledningen til å besøke Kråkerøy Stadion for å se deres G19-lag. Når Kråkerøy nå hadde invitert Sprint-Jeløy til ‘Blomsterøya’ for en treningskamp, var det tid for å få huket av banen ‘skikkelig’ med en seniorkamp. Med denne planen busset jeg ut til Kråkerøy og gikk av ved Kråkerøy kirke for å gå derfra til Kråkerøy Stadion, som ligger litt bortgjemt ved siden av Kråkerøy ungdomsskole, der klubben for øvrig har flere baner.
Kråkerøy er som navnet tilsier en øy som ligger i Fredrikstad kommune, og den nordlige delen der man finner blant annet (nye) Fredrikstad Stadion fremstår i dag nærmest som en del av Fredrikstad Sentrum. Kråkerøy var tidligere en egen kommune, men ble i 1994 slått sammen med Fredrikstad, Borge, Rolvsøy og Onsøy for å bli en del av den nye storkommunen Fredrikstad. Her var det tidligere arbeiderstrøk, og Fredrikstad Mekaniske Verksted var på et tidspunkt Skandinavias største skipsverft. Kråkerøy har også en rekke oldtidsminner, og selv har jeg for ordens skyld min familie på farssiden fra Kråkerøy.
Fotballklubben er en del av Kråkerøy IL som ble stiftet i 1937, og i senere år har vel så vidt jeg vet klubben tatt over rollen som kommunens største idrettslag målt i antall medlemmer. Det er i de senere år at fotballklubben først og fremst har gjort seg bemerket, og opprykk fra 5. divisjon i 2010 ble fulgt opp av nytt opprykk i 2012. KIL har nå dermed spilt i 3. divisjon siden 2013, og den divisjonen vant de faktisk også i 2016, men det var utgjort nok det ene året da det ikke var noe opprykk grunnet omlegging av seriesystemet.
Kråkerøy IL sitt A-lag har i noen år også benyttet Fredrikstad Stadion som sin hjemmebane mens man har utført arbeid på Kråkerøy Stadion, men nå er de hjemme igjen på sin egen bane. Det er et nokså spartansk stadion der det eneste av ‘tribunefasiliteter’ er noen benkerader i skrenten på den ene langsiden. Her er det også noen små fjellknauser som går over i en gressbakke. I skrenten på motsatt langside har de bygget en ‘plattform’ som nok er forbeholdt klubb-folk og de som filmer kampen etc. Det ville neppe være like store muligheter for å spasere fritt rundt og ta en nøyere kikk på (og bilder av) anlegget når FFK skulle hit i cupen, så det var bare å benytte sjansen nå mens man kunne.
Kråkerøy skal som sagt altså spille i 3. divisjon også i år, mens dagens motstander Sprint-Jeløy nå hører hjemme på nivået under, i 4. divisjon, der de gjerne har blitt trukket frem som den kanskje fremste utfordreren til favoritten Råde. Jeg hadde to-tre uker tidligere vært på Jeløya og sett de spille uavgjort med en annen utfordrer i Drøbak/Frogn, og var nå litt nyfiken på hva de kunne by 3. divisjons-laget Kråkerøy av motstand. Jeg var også litt spent på hva Kråkerøy sto for, og om de kan gjøre seg forhåpninger om å igjen kjempe på øvre del av tabellen i sin divisjon. Rett før avspark traff jeg også på banehopper Tom Børkeeiet, og ble stående store deler av kampen i passiar med ham.
Noe overraskende for meg var det gjestene fra 4. divisjon som i kampens femte minutt tok ledelsen ved Alban Ramadani, men Kråkerøy utlignet ved Elias Huth drøyt fem minutter senere. Bortelaget var dog snart i ledelsen igjen, da Tim Reinback satt inn 1-2 i det 19. minutt, og det var ingen ufortjent ledelse, for Sprint skapte mye hodebry for Kråkerøy. Fem minutter før hvilen sto det også 1-3 etter at Antonio Fosser hadde økt ledelsen, og om det ikke var akkurat det jeg hadde forventet før avspark, var det liten tvil om at resultatet ikke løy.
Om Kråkerøy hadde forhåpninger om å hente opp ledelsen etter pause, fikk de seg et nytt skudd for baugen da Ervin Kozica økte bortelagets ledelse til 1-4 sju-åtte minutter ut i andre omgang, og når Henrik Stokkebø fire minutter senere satt inn 1-5, begynte det nok rett og slett å bli litt pinlig for hjemmelaget. Foran det jeg talte meg frem til å være 67 tilskuere ble det aldri flere mål, og jeg vil tro at Kråkerøy hadde fått noe å tenke på. Nå skal man jo legge altfor mye i en treningskamp, men jeg var om ikke annet styrket i troen på at Sprint vil kunne være en seriøs utfordrer til Råde. For Kråkerøy sin del var jeg imidlertid mer usikker etter dagens kamp. Det var uansett bare å traske tilbake til bussholdeplassen for å komme seg hjemover.
Revisit: Kråkerøy v Sprint-Jeløy 1-5 (1-3) Friendly Kråkerøy Stadion, 20 July 2021 0-1 Alban Ramadani (5) 1-1 Elias Huth (11) 1-2 Tim Reinback (19) 1-3 Antonio Fosser (41) 1-4 Ervin Kozica (53) 1-5 Henrik Stokkebø (57) Att: 67 (h/c) Admission: Free
Denne søndagen var det igjen duket for FFK-kamp på Fredrikstad Stadion, og det var to nyopprykkede lag som nå skulle måle krefter. Jeg hadde igjen blitt invitert til å være gjest hos Terje Høili, men valgte likevel å lade opp med kompiser på West End Pub, som nå har blitt til Lille Dragen. Pandemien og ikke minst restriksjonene den har medført – og som fortsatt gjorde seg meget merkbart gjeldene på Fredrikstad Stadion – får ta en del av skylden for at oppmøtet var så som så, men det kom etter hvert noen til som avtalt.
Etter en svak periode med kun tre poeng på fem kamper, hadde FFK nå igjen reist seg og sto med to strake seire. Kunne det bli tre med ny seier over gjestene fra Bryne? Gjestenes trener Jan Halvor Halvorsen har jo en fortid som FFK-trener, så det var kanskje også et lite poeng før dagens kamp. Bortesupporterne fra B-gjengen hadde også møtt opp, og om jeg ikke husker helt feil, var vel dette første gang siden pandemien stakk kjepper i hjulene for fotballen at det var merkbart med bortefans på Fredrikstad Stadion.
Det var jærbuene som åpnet best, og hadde allerede etter tre minutter vært farlig frempå ved to anledninger der avslutningene heldigvis for FFK-folket snek seg på utsiden av stolpen til Håvar Jenssen. Etter dette roet det seg noe ned, og FFK tok stadig større grep om kampen. De hadde yppet seg et par ganger da vi etter et drøyt kvarter ble servert det som meget vel kan bli årets mål. En corner som gikk gjennom hele feltet landet hos Nicolay Solberg, som brystet ballen opp til seg selv, vred seg rundt og brassesparket ballen i krysset fra 16 meter. 1-0! Ti minutter senere kunne Jesper Isaksen doblet ledelsen, men bommet regelrett på ballen fra tre meter. 2-0 kom likevel med drøyt fem minutter til pause, og det var etter fint forspill av Ismaheel som spilte vegg med Aukland og deretter serverte Riki Alba som hadde løpt seg fri på bakre stolpe og hadde en enkel jobb med å bredside inn 2-0 fra et par meters hold.
Allerede et drøyt minutt ut i andre omgang økte FFK til 3-0. Solberg flikket et innkast videre til Riki Alba som forserte sin oppasser og chippet ballen elegant over keeper Spiridonov og i mål. Jeg må innrømme å ha vært (og er egentlig fortsatt) noe skeptisk til hvorvidt Alba er stabilt god nok på dette nivået, så morsomt for ham å bli tomålsscorer. Nå virket det avgjort, men Bryne nektet å gi opp. De flyttet folk fremover, og fikk raskt en redusering i form av et velplassert skudd fra Joacim Holtan. Deretter hadde Bryne en periode med godt trykk, og noen begynte muligens å få bange anelser, men FFK fikk tilsynelatende snart kontroll igjen. FFK kunne også økte ytterligere, men det sto fortsatt 3-1 da vi gikk over på overtiden. Da fikk Bryne en enorm sjanse til å redusere ytterligere, men keeper Jenssen var på pletten med en glimrende redning på skuddet fra Holtan. Dermed 3-1 og tre nye poeng til FFK, og jeg kunne dra for å møte gutta på puben.
Revisit: Fredrikstad v Bryne 3-1 (2-0) 1. divisjon Nye Fredrikstad Stadion, 18 July 2021 1-0 Nicolay Solberg (17) 2-0 Riki Alba (40) 3-0 Riki Alba (47) 3-1 Joacim Holtan (51) Att: The maximum 2 000 allowed Admission: Free
Det var tid for en ny innenlands dagstur av et visst format, tatt i betraktning at jeg ville reise kollektivt, og det var en spesiell grunn til at jeg denne dagen hadde valgt meg Hønefoss som destinasjon. Der skulle nemlig Hønefoss BK spille treningskamp mot Lørenskog, og det skulle skje på deres gamle hjemmebane, der man også har deilig naturgress. Den sjansen valgte jeg å benytte meg av, og sto derfor tidlig opp for å komme meg til Fredrikstad stasjon og sette meg på toget nordover.
Det er tydeligvis ingen sommer uten buss for tog pga omfattende arbeid på Østfoldbanen, så vi måtte hoppe av og bytte til buss i Rygge, men jeg kom meg da omsider til Oslo, der jeg spaserte til bussterminalen for å få bli med til Hønefoss. Mens Brakar fraktet meg mot Ringerike, fordypet jeg meg i en medbragt bok, og før jeg visste ord av det var det på tide å trykke på knappen for å signalisere at jeg ville av. Jeg hadde flust med tid, så i det fine været slentret jeg i bedagelig tempo mot Hønefoss Idrettspark, der det fortsatt var en snau time til avspark. Det vil si, det var det jeg da fortsatt trodde…
Hønefoss er vel kjent for de fleste, men er altså en innlandsby i Buskerud, beliggende omtrent 60 kilometer nordvest for Oslo. Her vokste et tettsted frem rundt Hønefossen (som fikk sitt navn etter storgården Hønen). På første halvdel av 1800-tallet lanserte man planer om å anlegge en by her, og i 1852 fikk man omsider bystatus. Jernbanens ankomst i 1868 gjorde at utviklingen skjøt fart i det som hadde vært et lite samfunn knyttet til sagbruk og næringsvirksomhet rundt fossen, og byens industri og handel fikk nå vind i seilene. Hønefoss by har i dag rundt 16 300 innbyggere, og er administrasjonssenter for Ringerike kommune, i tillegg til å være regionens handels- og servicesentrum.
Undertegnede hadde jo tidligere besøkt Hønefoss BK, og det var skjedde faktisk på vei hjem fra en av mine turer til Storbritannia i 2018. Den gang var det duket for 16. mai-kamp mellom Hønefoss BK og FFK da jeg landet på Gardermoen etter en tur på balløya, og jeg la i den forbindelse kursen om Hønefoss for å få med meg den kampen. Den gang var det imidlertid på deres nye Hønefoss Stadion, som da for lengst hadde tatt over som hjemmebane. At de nå skulle bruke den gamle banen rett ved siden av som kamparena for dagens kamp, hadde altså fristet meg hit opp, og jeg tok en aldri så liten runde mens klokka tikket mot avspark (eller det jeg trodde var avspark).
Hønefoss Ballklubb mener seg stiftet allerede i 1895, og det ville gjort de til en av Norges eldste fotballklubber, men dette er en sannhet med visse modifikasjoner. Det var nemlig IF Liv som ble stiftet i 1895, og i 1987 slo den klubben seg sammen med den noe yngre Fossekallen IF under navnet Liv/Fossekallen (noen vil dermed si at det er dette som er det naturlige året å regne som stiftelsesår for dagens klubb). Ti år senere ble dette til L/F Hønefoss, før de i 2002 endelig ble hetende Hønefoss BK. Uansett er det vel først i de senere år at Hønefoss BK har gjort seg bemerket på den nasjonale arena.
I 1998 spilte L/F Hønefoss seg opp i 1. divisjon, og etter at de i flere sesonger hadde kjempet like bak opprykkssonen, rykket de i 2009 endelig opp til Eliteserien. Det endte med umiddelbart nedrykk, men de returnerte på første forsøk, og 13. plassen i 2012 står som deres beste plassering, før det året etter ble nytt nedrykk i 2013. I 2015 rykket de ned på nivå tre, og det er liten tvil om at noe har gått virkelig galt der oppe på Ringerike, for i 2018 rykket de forsyne meg ned igjen til nivå 4, og de er fortsatt å finne i 3. divisjon. På samme nivå spiller Lørenskog, som de denne dagen hadde avtalt å møte for å måle krefter med, men de vil for ordens skyld være i to forskjellige avdelinger.
Den gamle kamparenaen som i dag skulle benyttes, domineres av hovedtribunen på den ene langsiden. Den byr på plastseter, og strekker seg omtrent halve banens lengde. Til siden for denne fortsetter seksjonene med betongavsatser under åpen himmel ned mot dødlinjene, og også på deler av disse er det boltet fast plastseter. På motsatt langside er det en gressvoll, og her har man bygget en åpen tribune inn i deler av denne. Bak de to mål er det intet av tilskuerfasiliteter, og banen har forresten også løpebaner, og ikke minst deilig naturgress. Tilskuerrekorden her er fra august 2005, da 3 773 tilskuere så en cupkamp mot HamKam, og to år senere flyttet klubben inn på sitt nye anlegg rett ved siden av.
Fra der jeg hadde satt meg ned i skyggen av hovedtribunen, så jeg et kjent fjes ankomme og stige ut av bilen sin, og snart hadde jeg fått selskap av min groundhopper- og FFK-venninne Elisabeth. Etter hvert som det nærmet seg tidspunktet for avspark, stusset jeg over mangelen på aktivitet ute på banen, og en lagleder kunne snart fortelle at kampstart (uvisst av hvilken grunn) hadde blitt utsatt en halvtime. Det var bare å smøre seg med tålmodighet, men det stakk visse kjepper i hjulene for min retur, så jeg fikk i stedet avtalt skyss tilbake til hovedstaden med Elisabeth.
Da de endelig kom i gang på gresset i Hønefoss, var det lenge en jevnspilt affære som må sies å bære litt preg av å være en treningskamp. Det som kom av sjanser før pause ble ikke omsatt i mål, selv om Lørenskog riktignok hadde en ball i nettet. Den ble annullert for offside, mens vertene på sin side hadde et par gode muligheter som ble reddet av keeper. Dermed var det fortsatt målløst halvveis.
Jeg har på et eller annet vis klart å slette deler av mine ‘notater’ fra denne kampen, slik at jeg ikke lenger kan redegjøre for målscorere, men Lørenskog tok i hvert fal over mye av spiller de siste 45 minuttene, og tok da også ledelsen seks-sju minutter ut i andre omgang. Mot slutten puttet de på ytterligere to ganger, og vant dermed 3-0. Det må sies å ha vært en fortjent seier, først og fremst sett på bakgrunn av andreomgangen. Og med det satt vi kursen mot Oslo, der Elisabeth slapp meg av ved Lysaker stasjon. Det var bare å komme seg hjemover mot plankebyen.
Norwegian ground # 146: Hønefoss BK v Lørenskog 0-3 (0-0) Friendly Hønefoss Idrettspark, 17 July 2021 0-1 ??? (52) 0-2 ??? (84) 0-3 ??? (90) Att: 94 (h/c) Admission: Free
Denne torsdagen hadde jeg bestemt meg for en innenlands langtur på egenhånd ved hjelp av offentlig transport, og destinasjonen var Telemark, Porsgrunn, og Pors Stadion, der Pors skulle ta imot divisjons- og avdelings-kollega Halsen til treningskamp. Det var en tur som naturlig nok måtte gjøres i flere etapper, og som startet med buss inn til Fredrikstad, toget derfra til Moss, og Bastø-ferja over til Horten. Derfra gikk ferden videre med buss til Tønsberg, der jeg hadde en times tid å slå i hjel før jeg skulle videre med toget. Den nokså brune puben Black & White var et fint sted å tilbringe litt tid i så måte, før det var på tide å fortsette ferden mot Grenland.
Neste etappe gikk med tog fra Tønsberg til Porsgrunn, der jeg gikk av med noen timer til avspark. Den viktige industribyen Porsgrunn ligger helt sørøst i Telemark, ved utløpet av Telemarksvassdraget. Av de drøyt 36 000 som bor i Porsgrunn kommune, skal rundt 13 000 av de bo i selve bykjernen. På 1700-tallet var det skipsverft og trelasthandel som dominerte næringslivet her, mens det fra 1850-årene ble fart i industrialiseringen. Mange har nok hvilt akterspeilet noen timer på porselen fra byen, for Porsgrunds Porselænsfabrik A/S startet produksjon i 1887.
På begynnelsen av 1900-tallet var Porsgrunn faktisk Norges største seilskuteby, men det var selvsagt en epoke som gikk mot slutten. Snart var det industrien som dominerte totalt hva gjaldt arbeidsplasser, og ikke minst var det tilfelle etter at Norsk Hydro i 1929 anla sitt enorme produksjonsanlegg for kunstgjødsel på Herøya. Ellers er jo Porsgrunn i disse dager en del av et større sammenhengende byområde som også inkluderer både Skien og Bamble.
Karjolen Pub var uansett mitt første stopp i byen, og det viste seg å være et fint sted for en rast i varmen. I skyggen på uteserveringen hygget jeg meg med litt godt drikke inntil det var på tide å få litt mat i skrotten og deretter foreta en ny pitstop på Sailor’s Inn. Der ble jeg underholdt av en liten gruppe lokale drankere på nabobordet, og det gikk ikke altfor lang tid før det var i ferd med utarte i håndgemeng da en av deres kumpaner ankom og snart fornærmet en av de andre som åpenbart første seg krenket. Mens disse sto og tok kvelertak på hverandre og utvekslet trusler og fornærmelser, tok jeg det som et signal om at det kanskje var på tide å tømme glasset og komme seg videre.
Jeg hadde blinket meg ut en av bussene som går over på Vestsida og passerer Pors Stadion på sin vei nordover. Det var bare å få lastet ned den relevante app og betalt for skyss, og snart kom bussen som bestilt og fraktet meg over Porsgrunnselva og opp til ønsket destinasjon, der jeg i god tid før avspark hoppet av på holdeplassen rett utenfor Pors Stadion. Det var fortsatt nokså lite med aktivitet rundt inngangspartiet som sto ubemannet, og etter å ha tatt meg innenfor, hadde jeg også flust av tid til å ta meg en kikk rundt på anlegget før kveldens dyst.
Pors Fotball er fotballavdelingen til Idrettsforeningen Pors. Denne klubben ble i 1905 stiftet under navnet Lyn, men dette ble endret til Pors i 1914, siden Lyn-navnet ble brukt av minst to andre klubber andre steder i landet. Pors spilte i det første utgaven av Hovedserien i 1948/49, endte som nummer 7 i sin avdeling, og rykket ned. Neste og foreløpig siste opptreden i den norske toppdivisjon var i 1970. Nytt nedrykk fulgte i 1974, men klubben var fire år senere tilbake med en stamme av spillere fra laget som i 1973 hadde vunnet junior-NM etter at finalen mot Brann krevde hele fire omkamper.
Ellers spilte Pors kvalifisering til toppdivisjonen i både 1972, 1979, 1981 eller i 1983, men lyktes ikke med å ta steget opp igjen. I stedet ble det en tilværelse der de rykket opp og ned mellom nivå to og tre ved noen anledninger, før de slo seg til ro på nivå tre for en stund. Under ledelse av Dag-Eilev Fagermo returnerte klubben til (nåværende) 1. divisjon for foreløpig siste gang i 2003, og selv om Fagermo da hadde forlatt Pors, var de i 2005 lenge med i kampen om opprykk til toppdivisjonen. Påfølgende sesong ble tyngre, og når 2006 endte med nedrykk på målforskjell på sesongens siste dag, ville skjebnen det slik at det var takket være allerede opprykksklare Strømsgodset (under ledelse av nettopp Fagermo) klarte å surre bort en tomålsledelse i sin kamp mot Løv-Ham.
I 2014 skulle det bli enda dystrere, og etter at de endte det året med nytt nedrykk, betød det at Pors nå spilte på nivå fire for første gang siden 1960-årene. Til tross for at etablerte spillere forlot klubben, og at klubben ble sagt å være i økonomiske problemer, ble det jobbet såpass godt at man sikret seg et umiddelbart opprykk tilbake, men allerede året etter gikk turen ned igjen da antall avdelinger ble redusert og man havnet på nedre halvdel. De befinner seg dermed fortsatt på nivå fire, og skal der spille i avdeling 2. Der befinner også Halsen seg, og det var laget fra utkanten av Larvik som var motstander i dagens treningskamp. De to vil virkelig bli godt kjent med hverandre i år, for dette var faktisk fjerde gang på kun noen uker at de skulle møte hverandre i treningskamp. Pors hadde tatt første stikk, mens Halsen hadde vunnet de to neste.
Pors hadde siden 1910 spilt sine kamper på Grønlands Plass, men planene om en gressbane på Tollnes skjøt fart i 1935, og i juni 1936 ble Pors Stadion åpnet med kamp mot Mjøndalen foran 3 000 tilskuere. Tilskuerrekorden sies å være 8 000 fra en kamp mot Skeid i 1954, og den var naturligvis ikke i fare denne dagen. Dagens utgave av Pors Stadion har en etter forholdende stor og åpen betongtribune på den ene langsiden. Resten av anlegget er omkranset av små gressvoller, og klubbhuset er dessuten å finne på motsatt langside, nede i det ene hjørnet. På denne langsiden så det ut som om en gravemaskin hadde gravd dype «spor» i vollen; uvisst av hvilken grunn.
Sola stekte på Pors Stadion, og jeg satt meg på vollen i skyggen av gjerdet på langsiden med klubbhuset, i påvente av avspark. Da tok jeg etter hvert en foto-runde, og på det tidspunktet hadde allerede Pors scoret to ganger. Granit Shala åpnet tidlig scoringsballet, og Marius Bustgaard Larsen doblet ledelsen i det 12. minutt. Sistnevnte scoret sitt andre og sørget dermed for 3-0 drøyt tjue minutter senere. Det var også stillingen da lagene gikk til pause og jeg kunne unne meg en kald brus.
Det var liten tvil om at det var Pors som styrte showet og ledet fortjent, og de fortsatte andre omgang der de hadde avsluttet den første. I omgangens fjerde minutt sto det 4-0 etter at Sondre Lindgren Larsen fikk nettkjenning, og tjue minutter ut i andre omgang sørget Christoffer Knutsen for 5-0. Jeg stilte meg spørsmålet om hvordan Pors kort tid i forveien hadde tapt de to siste kampene mot motstanderen de nå valset over, men det kan jo for den saks skyld også ha vært ferieavvikling etc i Halsen-leiren. Mokhmad Ibragimov satt spikeren i kista og fastsatt sluttresultatet til 6-0 i det 89. minutt, og da var det bare å ta seg bort til utgangen og vente til dommeren blåste av kampen med perfekt timing for min del.
Kun et par sekunder senere så jeg nemlig bussen komme oppe i veien, og jeg ble med den tilbake til sentrum, der jeg kom meg med toget. Jeg hoppet etter hvert av på Skoppum, og ventet der på bussen som fraktet meg inn til Horten. Planen var å ta en øl eller to på Horten Mikrobryggeri og ta en senere ferje til Moss, siden det uansett ville bli en lang ventetid på toget tilbake til Fredrikstad. Dette stedet var imidlertid i ferd med å stenge, og jeg valgte meg derfor heller Saxon King som åsted for tidsfordriv i form av begersvinging. Jeg hadde ikke før kjøpt meg en øl før min kompis Jon Erik ringte og sa han var på vei hjem fra Oslo og tilbød seg å plukke meg opp i Moss om jeg tok neste ferje. Det takket jeg gladelig ja til, og slik ble dagens dont avsluttet.
