Fredag 06.01.2012 Burton Albion v Accrington Stanley
Jeg var oppe i otta, og allerede kl. 06.27 rullet toget mitt ut av Cambridge stasjon i retning Sheffield. Jeg måtte nemlig stoppe der for å plukke opp passet mitt, som jeg hadde prestert å glemme igjen der noen dager tidligere. Med det unnagjort kunne jeg omsider ta turen videre til Derby, hvor jeg sjekket inn på The Stuart Hotel. Etter litt TV-titting på rommet og en times besøk på en internetcafe, satt jeg kursen mot Burton upon Trent. Noen pints på puben The Roebuck ble etterfulgt av taxitur ut til puben The Beech Inn, som er den nærmeste puben til Pirelli Stadium.
I lys av den temmelig gode sesongen The Brewers hadde hatt frem til inngangen til det nye året, forhørte jeg meg litt om supporternes ambisjoner og forventninger. Ikke overraskende sa de 2-3 supporterne jeg snakket med seg meget godt fornøyde med å være oppe i playoff-kampen. På spørsmål om de ønsker oppykk eller sier seg fornøyd med å være i League Two, var det heller ikke spesielt overraskende å høre de innrømme at de nok ikke var en stor nok klubb til å kunne rykke opp et nivå til – hvorpå de delte flere av mine negative holdninger til dagens moderne toppfotball og pengeveldet som styrer.
Pirelli Stadium er en av de nybygde arenaene, og klubben har spilt der siden de flyttet fra gamle Eton Park i 2005. Likevel var den ikke så verst når man kom inn. Vel, den er langt fra spennende, og oser ikke av karakter. Men det som reddet inntrykket, er at tre av tribunene heldigvis i hvert fall er ståtribuner. Jeg ble ellers litt overrasket over hvor liten den virket…men så er den jo relativt liten også. Accrington-supporterne var dessverre for dem tydeligvis ikke mange nok til at de fikk bruke ståtribunen bak det ene målet. De ble istedet plassert på enden av sittetribunen på den ene langsiden. Selv kunne jeg ikke annet enn å trekke på smilebåndet da jeg så maskoten Billy the Brewer, som minnet mest om en slags godmodig, lattermild “glad-fyllik”.
Undertegnede var en av 2 486 tilskuere som så hjemmelaget starte best, men hverken Calvin Zola eller Chris Palmer klarte å overliste gjestenes keeper Ian Dunbavin. Og etter hvert som hjemmelagets tannløshet fikk meg til å undres over hvem som skulle score for Burton (eller for den saks skyld klare tre pasninger etter hverandre uten å miste ballen) tok gjestene over, og tok etter en halvtime ledelsen ved Kevin McIntyre. Mot alle odds var han en av Stanley-spillerne som utrolig nok ikke var en lånespiller! Rett etter burde det uansett stått 1-1, men en fantastisk redning fra Dunbavin sørget for 0-1 til pause.
Etter hvilen var det gjestene som fortsatte å imponere mest. De burde muligens hatt en straffe, men doblet likevel ledelsen like etter da en corner ble headet i tverrliggeren av Dean Winnard. Returen gikk via Albion-spiller Ryan Austin og i mål med 65 minutter på klokka. For andre gang på rad endte det altså med skuffende 0-2 tap for Albion, og kanskje er det noe i påstanden om at de er for små for neste nivå..? Etter en pint på Beech Inn bestilte jeg taxi tilbake til stasjonen og toget tilbake til Derby, hvor jeg igjen koste meg med takeaway og film før Jon Blund meldte sin ankomst.
English ground # 66: Burton Albion v Accrington Stanley 0-2 (0-1) League Two Pirelli Stadium, 6 January 2012 0-1 Kevin McIntyre (31) 0-2 Ryan Austin (og, 65) Att: 2,486 Admisson: £14 Programme: £3
Jeg var igjen tidlig oppe for å sette kursen nordover, og direktetoget bragte meg til Sheffield et kvarters tid før kl 12. Jeg fikk sjekket inn før jeg møtte en venninne, som etter hvert sa ja til å være med på dagens kamp. Med kun en times tid igjen til avspark var vi fortsatt på hotellet, så vi tok en taxi ut til Sandygate Road. Dette skal være verdens eldste fotballstadion, og her ble i 1860 arrangert tidenes første registrerte kamp mellom to forskjellige klubber. Hallam var den gang vertskap for verdens eldste klubb, Sheffield FC.
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg i så måte, men må innrømme at jeg kanskje ble noe skuffet. Ikke noe galt med Sandygate Road, men den skiller seg ikke stort ut fra eksempelvis det jeg så i Thatcham to dager tidligere. Skjønt det var kanskje hakket mindre anonymt, men her er i hvert fall ikke mye igjen fra 1860 – den saken er helt sikker. Likevel vet man jo at det er historisk fotballgrunn man befinner seg på.
Nå skal det også sies at de nå drev oppussing av stadion, noe som kan ha påvirket litt. Etter å ha betalt oss inn, kvittet jeg meg med ytterligere £1 for et 8-siders program. Og etter hvert £5 for et ganske spesielt Hallam-skjerf, som for øvrig måtte tas i bruk i løpet av kampen da det var en meget kald og sur vind.
Noe bar fantes ikke der, men man kunne gå fritt frem og tilbake mellom Sandygate Road og puben The Plough (som skimtes i bakgrunnen på bildet over) på andre siden av veien. En spesiell og morsom løsning synes jeg. For øvrig må nevnes en helt vanvittig helling på banen – Barnets Underhill er ingenting i fohold – og spesielt i det ene hjørnet er det nesten som en liten bakke! Dette var også en sjarmerende detalj, og alt i alt er kanskje sammenligningen lenger opp noe streng.
Jeg tok en kort prat med en av klubbens representanter, og spurte ham litt om klubbens ambisjoner. Han kunne fortelle at de gjerne vil rykke opp igjen i Northern Counties East Premier Division, men at ytterligere opprykk til Step 4 neppe vil være realistisk grunnet først og fremst banen og dens helling. Hallam hadde før denne kampen plassert seg midt på tabellen i Northern Counties East Division One, mens motstander Handsworth FC henger med i toppen, til tross for at en eller to av spillerne deres så ut til å ha tilbragt mer tid på puben enn på treningsfeltet.
Min venninne virket å more seg mer over at hjemmelaget stilte med en Steve Wankiewicz(!) mens gjestene kunne skilte med Tyrone Crapper(!). I så måte var det kanskje ikke overraskende at det var David Cockerill som etter en halvtime ga Handsworth ledelsen fra straffemerket.
Kvalitetsmessig var det som skjedde ute på gressmatta ikke stort å rope hurra for, og vi slet med å holde varmen tett omslynget oppe på tribunen. I andre omgang avgjorde Sam Smith da han doblet ledelsen for gjestene. 186 tilskuere konstaterte at det endte 0-2, og Handsworth var dermed fortsatt med i toppkampen. Ved full tid tok vi turen over veien til The Plough, der vi kunne følge innspurten i dagens kamper på Sky Sports Soccer Saturday. Jeg konstaterte at Readings flotte seiersrekke hadde fått en brå slutt med tap i Cardiff.
English ground # 65: Hallam v Handsworth 0-2 (0-1) Northern Counties East League Division One Sandygate Road, 2 January 2012 0-1 David Cockerill (pen, 29) 0-2 Sam Smith (63) Att: 146 Admisson: £5 Programme: £1
Søndag 01.01.2012 Staines Town v Hampton & Richmond Borough
Noe groggy veltet jeg meg ut av hotellsenga på Ibis Reading, og fikk etter hvert karret meg over til The Monk’s Retreat for å innta en engelsk frokost. Først etter den tredje flasken j2o apple/mango begynte formen å bli bra nok til å tenke på å sette kursen mot Staines. Da somletoget passerte Bracknell så himmelen ut til å åpne seg, og da jeg endelig ankom Staines stasjon var det rett og slett så vått at en såpass lang spasertur var utelukket. Jeg sto akkurat og lurte på hvor taxiholdeplassen var, da to andre kom og spurte meg om akkurat det samme. De skulle også på kampen; og kort etter kom det to til i samme kategori. Vi fant ut at den var på andre siden av stasjonen, og fikk snart ordnet taxier ut til Wheatsheaf Park.
Jeg betalte meg inn og ga £2.50 for et program i noe så sjeldent som A4 format, før jeg sikret meg et Staines-skjerf samtidig som jeg mistet programmet halvveis i en vannpytt. Nok en gang fant jeg ut at baren var på utsiden av inngangspartiet, men bestemte meg for at jeg ikke gadd gjøre meg umake. Jeg fant i stedet et sete under tak på hovedtribunen, og beskuet banemannskapet i deres kamp for å gjøre banen spilleklar. Det begynte å ane meg at denne kampen rett og slett kunne bli avlyst.
På motsatt side var det en liten ståtribune med tak, mens det bak mål på min høyre side kun så ut til at den eneste forsikringen for en rekke husvinduer var i form av et enormt nett og en stor hekk. Dommertrioen og de to lags managere kom etter hvert ut for å ta banen i nærmere øyesyn, og jeg begynte virkelig å bli urolig for avlysning. Rundt meg hørte jeg bekymrede tilskuere diskutere det samme.
Men kampen kom i gang den. Og det var en morsom start på kampen, der overvann gjorde at taklende spillere skle flere meter avgårde. I tillegg kunne ballen stoppe eller skyte fart i vannet og skape situasjoner på den måten. Til tross for at det førte til en underholdende start med heftige sklitaklinger der spillerne skle av banen, og med flere sjanser som følge av tilbakespill som stoppet i vannet etc, ble jeg mer og mer urolig for at dommeren nå skulle velge å blåse av hele greia.
Staines burde tatt en tidlig ledelse etter fire minutter, men få minutter senere var det de gjestende beverne som tok ledelsen ved Louie-Rae Beadle. Et innkast stoppet i vannet, og Staines-keeper Rhys Evans kunne bare parere David Tarpeys skudd. Beadle kunne enkelt sette inn returen, selv om han holdt på å skli og gå på trynet i vannet. Det virket etter hvert som om gjestene taklet forholdene langt bedre enn Staines, og de skapte flere farlige sjanser. I tillegg ropte de to ganger på straffespark, men dommeren vinket spillet videre.
Det kom etter hvert meldinger om at kampene i både Woking og Sutton hadde blitt avbrutt på grunn av forholdene, og på det tidspunkt var jeg glad for at jeg hadde valgt Staines fremfor Sutton United. Men samtidig fryktet jeg fortsatt avlysning også her. Andre Scarlett burde utlignet rett før pause, men skuddet hans gikk utenfor. Lagene gikk dermed til pause med 0-1 foran 592 tilskuere.
I løpet av pausen var dommeren og hans assistenter igjen utpå banen for å ta en ny kikk på matta, og jeg var overbevist om at det nå ville bli med den ene omgangen. Men han proklamerte faktisk at han følte spillerne taklet forholdene bra, og at han ville starte den andre omgangen og ta det derfra. Det regnet i hvert fall mindre nå.
Hampton & Richmond tok kontroll fra avspark i andre omgang, men det måtte en muligens noe strengt idømt straffe til for å øke ledelsen. David Tarpey satt inn ellevemeteren etter 56 minutter. Kun et par minutter senere sto det 0-3 da Matt Ruby headet kontant i mål fra et hjørnespark. Og da Dean Inmans heading sørget for 0-4 drøye 10 minutter senere, var all tvil feid til side. Staines fikk om ikke annet et trøstemål da Ali Chaaban ble felt av Inman, og selv satt straffen i mål. Likevel blinket varsellampene kraftig på Wheatsheaf Park, etter å ha blitt til de grader utklasset i det som skulle være et uhyre viktig oppgjør i bunnstriden.
Selv tenkte jeg å ta en pint i baren før jeg ringte taxi, men da jeg sto og tok meg en røyk så jeg at det allerede sto en taxi der. Den viste seg å være ledig, så jeg satt like godt kursen tilbake til Staines stasjon og Reading, etter en meget våt opplevelse i det tidligere Middlesex. Dommeren fortjener dessuten ros for sitt modige valg om å fullføre kampen, i en tid der man innimellom får inntrykket av at fotballen har blitt en idrett for veike pyser og primadonnaer som er redde for å bli våte i håret og gjørmete.
English ground # 64: Staines Town v Hampton & Richmond Borough 1-4 (0-1) Conference South Wheatsheaf Park, 1 January 2012 0-1 Louie-Rae Beadle (8) 0-2 David Tarpey (pen, 56) 0-3 Matt Ruby (59) 0-4 Dean Inman (67) 1-4 Ali Chaaban (pen, 78) Att: 592 Admission: £12 Programme: £2,50
Jeg måtte via Wales og togbytte i Newport for å ta meg fra Hereford til Reading tidlig nyttårsaften morgen. Men jeg ankom omsider Reading, og fikk slengt fra meg bagasjen på Ibis Hotel før jeg inntok en lunsj på The Monk’s Retreat, der jeg møtte flere av Reading-gutta. Vi forflyttet oss etter hvert over veien til Cape, der stadig flere ankom. De aller fleste skulle se Readings oppgjør mot Ipswich i Championship, mens et par utestengte supportere hadde planer om å bli værende på pubene på Readings Friar Street. Ingen ville dog være med til Thatcham, så rett før kl 14 tok jeg den korte togturen alene.
Waterside Park ligger kun et par minutters gange fra Thatcham stasjon. Ikke det mest spennende anlegget jeg har opplevd, men jeg betalte meg inn og byttet £1.50 mot et program. Jeg fant raskt ut at baren var på utsiden av inngangspartiet, slik at jeg måtte ut igjen for å bestille meg en pint. Den ble nytt mens jeg registrerte at jeg gjenkjente visse Didcot-supportere fra mitt besøk hos Gosport Borough tidligere i sesongen.
Thatcham Town hadde slik jeg ser det hatt en sensasjonelt god start på sesongen, og var fortsatt helt oppe i tetsjiktet. Riktignok virket de å ha mistet noe av formen med 0-2-2 på de fire siste, og trengte en seier igjen for å henge med i tittelkampen. Didcot på sin side trengte poengene for å fjerne seg fra bunnstriden – også noe overraskende for undertegnede.
Det var vertene som startet best og fikk den første sjansen, men Didcot tok snart over og virket klart farligst. Og det var også gjestene som tok ledelsen ved en ung spiller med det håpløst vanskelige navnet Uchechukwu Ikpeazy. Spilleren som er på lån fra Readings ungdomsakademi tråklet seg forbi 3-4 forsvarere før han satt ballen bak Kingfisher-keeper Paul Strudley. Didcot-supporterne jeg slo av en prat med spår denne spilleren en stor fremtid. “Unfortunately it’s at Reading” skjøt en av de inn. Så vil tiden vise om han kan bli god nok til å etter hvert kunne kjempe om plass i selveste Readings førsteellever. “You’re just a town full of chimneys” bæljet en håndfull unge hjemmesupportere bak det ene målet. Alle som har vært forbi togstasjonen Didcot Parkway vil nok huske de enorme “pipene”, som er kjøletårnene til kraftverket i Didcot, og som gang på gang har havnet på listen over “Englands worst eyesores”.
Over en pint i pausen gikk jeg litt mer i dybden med Didcot-supporterne, og fikk litt mer klarhet i hvorfor de har slitt sånn etter nedrykket. De kunne nemlig fortelle om store utskiftninger, og at det kun er 2-3 av spillerne i førsteelleveren som var i klubben i fjor. De håpet å kunne bruke denne sesongen til å konsolidere, for deretter å forhåpentligvis kanskje satse på opprykkskamp neste sesong.
Etter pause jaktet Thatcham utligning, og deres storscorer James Clark skjøt like utenfor. Men etter 65 minutter var det nettopp Clark som utlignet da et frispark ble headet videre inn i feltet der han kom på løp. Det var sjanser begge veier, og Didcot holdt på å stjele alle poengene helt på tampen, før dommeren omsider blåste av med 1-1 og poengdeling som sluttresultat.
Jeg satt raskt kursen mot Thatcham stasjon og Reading, der jeg møtte opp med Reading-gutta på Cape. Reading hadde for øvrig vunnet 1-0 over Ipswich uten å imponere. Etter noen timer begynte det å tynnes ut i rekkene da noen skulle hjem, mens andre skulle på en fest i Henley. Jeg og et par andre endte omsider opp på Reflex hvor jeg også møtte en venninne, og det ble en nyttårsaften med høy begerføring.
English ground # 63: Thatcham Town v Didcot Town 1-1 (0-0) Southern League Division One South & West Waterside Park, 31 December 2011 0-1 Uchechukwu Ikpeazy (35) 1-1 James Clarke (65) Att: 165 Admission: £7 Programme: £1,50
Fredag 30.12.2011 Hereford United v Accrington Stanley
Jeg hadde opprinnelig kikket på Tranmere Rovers v Bury og Huddersfield Town v Carlisle United som alternativer denne dagen. Ikke vet jeg hvordan jeg først hadde klart å overse Hereford, men når jeg likevel skulle til Reading dagen etter, var etter hvert en tur til Edgar Street langt mer fristende – og også enklere. Ved ankomst The Merton Hotel viste det seg at de for tiden hadde redusert drift med kun B&B virksomhet. Men betjeningen var hyggelig og meget hjelpsom, og hadde noen gode pubtips for å slå ihjel litt tid og lade opp til kamp.
Jeg hadde vurdert å sjekke opp muligheten for en omvisning på Bulmers bryggeri, der de lager blant annet Strongbow. Dette falt imidlertid bort, og jeg satt heller kursen mot en av pubene i byen. Barrels viste seg å være en liten juvel av en engelsk pub, og ble mitt tilholdssted mens jeg forfrisket meg med 2-3 pints. Neste stopp var Oxford Arms der jeg kom i snakk med noen Hereford-supportere. Dessverre var de begge steder i undertall blant “fotball-nolduser” som heller ville diskutere de nye “spennende” snakkisene rundt topplagene i Premier League. Da var det langt mer interessant å samtale med en eldre hjemmesupporter som blant annet kunne gi en førstehåndsbeskrivelse av scenene som utspilte seg da Ronnie Radfords vanvittige scoring var med å avgjøre i Hereford Uniteds fordel da de som Southern League-klubb slo ut selveste Newcastle United av FA Cupen i februar 1972 – visstnok fortsatt tidenes mest viste FA Cup øyeblikk på BBC.
Jeg forflyttet meg over til Edgar Street der jeg entret klubbens bar Legends (eller var det Radfords?), som hadde fin utsikt mot banen. £14 fattigere tok jeg omsider plass blant hjemmesupporterne på Merton Terrace bak det ene målet. Blackfriars Street End bak motsatt mål er jo som kjent stengt grunnet sikkerhetsmessige hensyn. Klubben har dog satt opp noen midlertidige seter foran den i utgangspunktet flotte tribunen, og det så ikke spesielt pent ut. Bortefolket fra Accrington ble da heller ikke plassert der; de var såpass få (108 i tallet, av 2 057 totalt) at det holdt med litt plass på den ene siden av Edgar Street Stand.
Det er ikke mye pent man hører om Edgar Street, om man da ikke snakker med nostalgikere. Stort sett går det i at det er en falleferdig rønne, og til og med en dødsfelle. Nå er dette gjerne folk av typen som mener nye anlegg som Ricoh Arena i Coventry er selve perfeksjonen, og slike mennesker har jeg sluttet å lytte til i slikt henseende. Selv fikk jeg som forventet et meget positivt inntrykk av Edgar Street. Merton Terrace er akkurat slik jeg liker de. Å tilbringe 2×45 minutter stående på en gammel ståtribune som oser av karakter, og med andre stående tilskuere som synger og hopper og lager liv…ja, det er herlig! Jeg vil absolutt anbefale et besøk her før den blir offer for vandalisme i form av “oppgraderinger” og “fremskritt”.
Accrington Stanley hadde blitt forsinket, og avspark ble utsatt et kvarter til klokka 20.00. Men når kampen først ble sparket i gang tok hjemmelaget raskt ledelsen med Yoann Arquin som målscorer etter 5 minutter. Skulle det endelig bli tre poeng, etter 8 strake uten seier?? Accrington virket dog ikke slått, og presset umiddelbart på for utligning. Halvsjanser kom begge veier, men det var slett ingen imponerende forestilling. Pause-pinten ble dermed inntatt på stillingen 1-0 til oksene fra Hereford. En kikk i programmet avslørte at gjestende Stanley stilte til kveldens kamp med en tropp som inkluderte hele 8 lånespillere! Det var rett og slett trist å se, men det er vel bare nok et tegn på hvordan den moderne fotballen utvikler seg i negativ retning på stadig flere områder.
Etter pause kunne Hereford doblet ledelsen nesten umiddelbart, men det var i stedet Accrington Stanley som utlignet etter 72 minutter. Micah Evans – en av de mange lånespillerne – headet mot mål, men Rob Purdie så ut til å ha blokkert på streken (i hvert fall for meg som sto direkte bak mål). Linjemannen vinket dog febrilsk for mål, og Blackburn-spilleren ble kreditert utligning for Stanley. Begge lag hadde muligheter til å sikre alle poengene, men det ebbet ut med 1-1. Jeg registrerte endel oppgitthet og skuffelse rundt meg før jeg satt kursen tilbake til Merton Hotel via en pint på Oxford Arms.
English ground # 62: Hereford United v Accrington Stanley 1-1 (1-0) League Two Edgar Street, 30 December 2011 1-0 Yoann Arquin (5) 1-1 Micah Evans (72) Att: 2 057 Admission: £14 Programme: £2,50
Jeg måtte dessverre haste ganske raskt videre fra Windsor, der jeg hadde sett den første av to kamper for dagen. Jeg fikk hentet bagen bak baren og bestilt taxi. I samråd med drosjekusken valgte jeg å ta taxi rett til Slough (hvor jeg likevel måtte byttet) istedet for til Windsor & Eton Riverside, for dermed å forsøke nå et tidligere tog fra Reading. Jeg må innrømme jeg får en merkelig følelse når jeg bytter i Reading uten å skulle tilbringe tid der…men det skulle det bli tid til senere. Etter enda et bytte i Basingstoke trillet jeg omsider inn på Bournemouth stasjon og kunne sette kursen mot innsjekking på Fairmount Hotel. £20 natten kan ingen klage på.. Bournemouth er da også kjent for billig losji.
Bournemouth forvirret meg geografisk ved siste besøk – muligens grunnet alkoholinntaket. Jeg forsøkte meg den gang til fots i byen, og endte med min kvinnelige ledsager for kvelden opp i noe som best kan omtales som et slags “gay area”, der en mannsfigur iført kun en rød speedo (flott antrekk for en tur på byen!!!) kom ut av en nattklubb og begynte følge etter oss! En svært traumatisk opplevelse! Jeg hadde ikke tid til å gå meg bort denne gang, så jeg fikk derfor hotellverten til å bestille taxi til Victoria Park. Imidlertid lå det tydeligvis så bortgjemt at selv taxisjåføren hadde problemer med å finne frem. Eller kanskje fikk han bare et akutt tilfelle av jernteppe, for etter to runder rundt kvartalet fikk han åpenbart et plutselig “Eureka-øyeblikk”. Kort etter stoppet vi ved inngangen til Victoria Park, og han slo av et par pund på prisen.
Jeg skulle gjerne sett anlegget i fullt dagslys, men det ligger tilsynelatende ganske koselig til. Og selv om hovedtribunen er det eneste som er av tribune, var det en flott konstruksjon synes jeg. I enden av denne er klubbens bar, og etter å ha kvittet meg med det jeg mener var £5 for inngang samt £1 for et program, installerte jeg meg her med en Strongbow. Det må sies å være en flott bar, med vinduer ut mot banen…og tydeligvis eget reservert vindusbord for handicappede slik at de kan sitte der inne og se kampen gjennom vinduet.
Jeg slo av en prat med mannen i baren – som ble kalt Bob – om Bournemouth Poppies og Wessex League generelt. Han var av den oppfatning (og jeg tror ham så gjerne) at nivået i Wessex League har blitt langt dårligere etter at både Wimbourne Town og Poole Town takket for seg og tok steget opp på step 4. For egen regning kan jeg vel legge til at det sannsynligvis ikke vil bli bedre dersom også Winchester City skulle slå følge til sommeren. Jeg spurte ham deretter om hva deres egne ambisjoner var rundt dette med eventuelt opprykk og søknad om spill på step 4. Til dette svarte Bob noe slikt som at “jeg synes jeg bruker nok penger på dette laget som det er, uten at jeg skal måtte bruke mer på reiseutgifter også”. Det var da det gikk opp for meg at bartenderen Bob ikke var noen andre enn selveste klubbformann Bob Corbin. Han fortsatte sitt resonnement med følgende glimrende kommentar: “Spillerne vil selvfølgelig gjerne at vi skal søke, men det de ikke tenker på er at dersom så skulle skje så vil kanskje halvparten av de ikke lenger være gode nok”.
Muligens vil denne sesongen hittil ha fortonet seg som noe skuffende for Poppies, mens de gjestende lokalrivaler Christchurch i lys av en rekke hengekamper ikke var hektet helt av i toppen. Og det var tydelig at en viss interesse var tilstede for lokaloppgjøret. 181 tilskuere betød klart sesongbeste i ligaen så langt; og kun cupkampen mot Truro i begynnelsen av oktober hadde dratt flere folk til “The Vic”.
Det var klart allerede fra start at dette kom til å bli et typisk lokalderby med mer dueller enn spill. Og til tross for at gjestenes Sam Griffin traff tverrliggeren allerede etter 4-5 minutter, mistenkte jeg tidlig at dette ville ende 0-0. Hjemmelaget var etter Christchurchs gode åpning det førende laget, men selv om man kom til noen gode muligheter så det ut til å mangle på kvaliteten i det siste trekket. Jeg hadde rett og slett problemer med å se hvor eventuelle mål skulle komme fra. Og det var vel derfor heller ingen overraskelse at da Bournemouth først fikk straffe med et kvarter igjen av kampen, presterte Dave Ewen å sende ballen himmelhøyt over. Han så rett og slett ut som om han hadde på seg en fiktiv ryggsekk tyngre enn min bag pakket for to ukers groundhopping.
Dermed ebbet det ut med 0-0, og jeg tok plass i baren. Der ble det tid til ytterligere et par pints og hyggelig samtale med noen lokale sjeler før Bob var så vennlig at han bestilte taxi for meg rett før kl. 23. Bournemouth ‘Poppies’ er så avgjort en trivelig klubb.
English ground # 61: Bournemouth FC v Christchurch 0-0 (0-0) Wessex League Premier Division Victoria Park, 27 December 2011 Att: 181 Admission: £5 Programme: £1
Først og fremst får jeg takke min kjære mor, som frivillig meldte seg til å stå opp for å kjøre meg opp til bussholdeplassen på E6 i 4-tiden på natta. Uten søvn den natten ble det med en drøy halvtimes døsing på flybussen, fulgt opp av to timers dvale på flyet til Gatwick.
Med grensekontrollen passert og bagasjen avhentet var det tid for første stopp på fotballen-rundturen. Etter togbytte (og togsurr) på Clapham Junction og taxi fra stasjonen Windsor & Eton Riverside, befant jeg meg utenfor Stag Meadow – hjemmebane for “føniks-klubben” Windsor FC. De ble, som de fleste vel kjenner til, stiftet i 2009 etter at Windsor & Eton bukket under (flott ordspill der for de som tok det). Det var fortsatt en drøy time til avspark, men det var allerede endel mennesker tilstede.
Steve Rowlands mail med bekreftelse av avspark kl 13.00 viste seg heldigvis å holde stikk, og det gjorde også hans tips om gratis inngang. Jeg ble først noe overrasket over at de krevde hele £2.50 for dagens program. Men jeg måtte snart bare ta av meg hatten for et fantastisk flott program, som overgikk det selv de mest kravstore måtte forvente på dette nivået. Jeg har sett program av langt dårligere kvalitet i Football League! Derimot fikk jeg senere av en Windsor-fan vite at dagens program snarere var unntaket heller enn regelen, og altså et slags spesialnummer i anledning høytiden og festen de hadde lagt opp til med gratis inngang.
Etter å ha byttet bort £9 (såvidt jeg husker) mot et flott Windsor-skjerf, fikk jeg plassert fra meg bagen bak baren og bestilt meg en Strongbow. Denne ble inntatt mens jeg satt og studerte programmet nærmere. Etter å ha kommet i snakk med noen av den harde kjernen av Windsor-supportere fikk jeg bekreftet at de etter en nølende åpning på sesongen nå går for mesterskap og opprykk for fullt. Windsor kom fra 10 strake uten tap i serien (siden det meget overraskende 0-1 tapet hjemme for bunnlaget Mole Valley SCR), inkludert seire på både 11-0 og 10-0. I dag skulle de bryne seg på den fjerdeplasserte naboen Egham Town.
Jeg fikk også bekreftet at Michael Chennells i sist kamp hadde hjemmedebutert med hele 5 mål etter sin retur til klubben. Alt så temmelig rosenrødt ut i Windsor. Slik jeg ser det er det eneste reelle hinderet serieleder og regjerende mester Guildford City. Nesten synd ikke begge kan rykke opp! De to skal for øvrig møtes i Windsor i nest siste serierunde 21. april. Før avspark fikk jeg tatt meg en tur rundt banen, som domineres av hovedtribunen på den ene langsiden. På den andre siden er det en skur-lignende konstruksjon med ståtribune, mens det på kortsidene ikke er stort annet enn gjerder.
Windsor var i førersetet allerede fra starten, og tok ledelsen ved Joe Chandiram etter 8 minutter. Men selv om ledelsen kunne vært større ved pause, var det nok ikke den beste første omgangen jeg har sett. Jeg var litt nysgjerrig med nevnte Chennells og den andre storscoreren Ryan O’Toole, og begge virket ganske friske og gode på dette nivået. Førstnevnte misbrukte for øvrig en sjanse alene med keeper, mens sistnevnte var mannen med assist på ledermålet.
Pausen ble brukt til strupelesk og konversasjon med de lokale supportere som kunne fortelle litt om omstendighetene rundt oppstarten av den nye klubben. Andre omgang startet som den første – med Windsor tilsynelatende i kontroll, mens Egham hadde et og annet forsøk uten å virke spesielt farlige. Så eksploderte kampen med tre mål på 6 minutter.
Chennells doblet ledelsen etter 61 minutter, før Yashwa Romeo og O’Toole avgjorde kampen med 3-0 og 4-0. Egham fikk et trøstemål 5 minutter før slutt da Dan Hartlebury skrudde ballen inn bak hjemmekeeper Rob Bullivant, men 4-1 til den gamle Reading-spiller Keith Scotts gutter sørget for å holde presset oppe på Guildford City. Alt i alt en morsom opplevelse med hele 806 tilskuere tilstede, intet annet enn imponerende på dette nivået! Selv måtte jeg raskt forlate Stag Meadow og ta meg til togstasjonen for å sette kursen mot Bournemouth og dagens andre kamp.
English ground # 60: Windsor FC v Egham Town 4-1 (1-0) Combined Counties League Premier Division Stag Meadow, 27 December 2011 1-0 Joe Chandiram (8) 2-0 Michael Chennells (61) 3-0 Yashwa Romeo (66) 4-0 Ryan O’Toole (67) 4-1 Dan Hartlebury (86) Att: 806 Admission: Free Programme: £2,50
Tirsdag 11.10.2011 Leatherhead v East Thurrock United
Utpå formiddagen forlot jeg Manchester og satt igjen kursen sørover, denne gang med en langt mer behagelig togreise. Ved ankomst London gikk turen videre med tubens Victoria Line til Victoria. Belgrave House Hotel lå kun to kvartaler unna, og var på langt nær like flott som hotellet fra dagen før. Dyrere var det også, men London er en dyr by, så jeg slang fra meg bagasjen og forsvant raskt ut igjen. Med noen timer å slå ihjel hadde min kompis Matt sagt seg villig til å ta en pint eller tre, og vi ble enige om å møtes ved Leicester Square. Jeg satt meg på puben The Porcupine og bestilte mat mens jeg ventet på at han skulle gå til fots fra Kings Cross. Tidligere enn forventet dukket han opp. Matt er av alle ting Arsenal-supporter, så vi har kanskje ikke mest til felles fotballmessig. Men han viste interesse for min rundtur, og da jeg spurte om han ville være med på non-league kamp i Leatherhead var han slett ikke uinteressert. Jeg tilbød meg å betale for toget tur/retur (som viste seg å koste £9) siden han var nærmest blakk og ventet på lønning, og etter noen få sekunders tenkepause var han med. Vi drakk opp og satt kursen for Victoria, hvor vi hoppet på toget med endestasjon Horsham. Det var fullt av pendlere som skulle hjem til steder Mitcham, Carshalton og Sutton. Vi hoppet omsider av i søvnige Leatherhead i Surrey, kjent fra FA cup bravader på 70-tallet. Mange vil ikke minst også forbinde navnet med Colin Wards glimrende bok «Steaming In», om hans oppvekst på tribunene i Leatherhead, og senere hans erfaringer med Arsenal, Chelsea og England – en bok som for øvrig anbefales på det sterkeste.
Vi ble pekt i retning Fetcham Grove av en lokal taxisjåfør som fikk veibeskrivelsen til å høres ganske lang ut. Han lovet imidlertid at det ikke var noe særlig mer enn 5 minutters gange. Han løy ikke, og snart kunne vi betale oss inn på Fetcham Grove. Der skulle Leatherhead ta imot East Thurrock United til ligakamp i Isthmian Premier League. Vi entret via klubbhuset og gikk til innkjøp av drikkevarer og program til £2. Baren hadde utgang også inn mot banens langside, hvor man hadde et suverent «drikke-område» hvor vi etter hvert så mye av kampen fra. Rett ved siden av dette hadde de en klubbsjappe hvor jeg fikk sikret meg et skjerf, dessverre uten hverken klubbnavn eller logo. Kun tofarget grønt og hvitt lignet det altfor mye på et C*ltic-skjerf for meg, og det var etter en heftig stille debatt med meg selv og med blandede følelser at jeg gjennomførte kjøpet jeg snart angret på. Lovnader om at neste «batch» ville bli med navn og logo hjalp ikke stort da jeg så mengden av skjerf de hadde å selge ut før den tid.
Noen vil kanskje huske at Leatherhead i fjorårssesongen rykket opp fra Isthmian Division One South etter en dramatisk playoff. Semifinalen borte mot Whitehead ble vunnet på straffer etter 1-1, før de slo Dulwich Hamlet 4-3 i finalen (Dulwich Hamlets hjemmekamp mot Hythe Town hadde for øvrig vært dagens andre alternativ før jeg falt endelig ned på Leatherhead). Denne finalen hadde jeg tidligere sett på klubbens hjemmeside ble gitt ut på DVD, og derfor spurte jeg nå etter denne. Vedkommende i klubbsjappa hadde dog ingen der, men lovet og sjekke opp og gi beskjed om jeg kom tilbake i pausen.
Som nykommer i divisjonen har Leatherhead slitt i ligaen i sesongstarten, men 0-2-8 etter 10 ligakamper fortalte nok ikke hele sannheten. En kikk på resultatene røpet nemlig at de aller fleste tapene var ettmåls-tap, og en prat med noen supportere bekreftet at de ganske riktig hadde vært noe uheldige og hatt en del marginer mot seg. Ifølge noen supportere var Cray Wanderers det eneste laget som så langt hadde valset over Leatherhead. Og med dagens motstander også i nedrykkssonen (East Thurrock rykket forøvrig også opp i våres som vinner av Isthmian Division One North) hadde jeg en sterk følelse av at i dag ville Tanners ta sesongens første ligaseier.
Foran 260 fremmøtte gikk da også hjemmelaget selvsikkert og besluttsomt til verks, og etter 8 minutter tok de ledelsen da deres toppscorer Greg Andrews fra hjørnet av 16-meteren skrudde ballen rundt Rocks-keeper Richard Wrey. Og med kvarteret spilt var samme mann på farten igjen da han fra noenlunde samme posisjon satt inn 2-0, denne gangen ved hjelp av en retningsforandring. Leatherhead så ut til å ha full kontroll, og det nærmeste gjestene kom redusering var Sam Collins’ skudd fra spiss vinkel som ble reddet av hjemmekeeper Chico Ramos. På tampen av omgangen oppstod en merkelig situasjon der Leatherheads spiss Andrews og Gary Drewett var alene gjennom, men i tilsynelatende soleklar offsideposisjon. Alle stoppet opp, men linjemannens flagg ble holdt nede og dommeren lot spillet fortsette. Andrews og Drewett virket imidlertid så overrasket over avgjørelsen at de klarte å somle bort sjansen og sørget for at 2-0 sto seg til pause.
I pausen viste det seg at vedkommende i klubbsjappa hadde forhørt seg, men måtte beklage at den siste gjenværende DVD’en gikk på rundgang blant spillerne. Matt på sin side måtte henrykt innrømme at nivået var langt høyere enn han hadde trodd og fryktet, og lurte på om han kanskje skulle begynne å se litt mer non-league, samtidig som han lurte på om han kunne få være med neste gang jeg skulle på kamp i London-området. Job well done!
Andre omgang startet som en helt annen kamp, der East Thurrock nå presset på. Likevel så det ut til at Leatherhead hadde en viss kontroll, og Reiss Gilbeys skudd rett på keeper Ramos var gjestenes eneste større sjanse så langt. Med 73 minutter spilt kom dog reduseringen i form av Sam Higgins’ stuss, og hjemmesupporterne virket nå med ett noe nervøse. Men til tross for presset fra East Thurrock så Tanners-spillerne rolige og kontrollerte ut, samtidig som gjestene virket nokså fantasiløse. Og omsider kunne hjemmefolket slippe jubelen løs for sesongens første trepoenger. Vel fortjent var det også.
Vi valgte å ta en pint eller to til i hyggelige omgivelser i Leatherhead før vi satt oss på toget tilbake til London. Toget ankom Waterloo, og jeg ble med Matt en stasjon nordover på tubens Northern Line til Embankment, før jeg tok farvel med ham og byttet til Circle Line de tre stasjonene vestover til Victoria. Det eneste som gjensto av turen nå, var en natts søvn og morgendagens hjemreise til Norge.
Ground # 59: Leatherhead v East Thurrock United 2-1 (2-0) Isthmian League Premier Division Fetcham Grove, 11 October 2011 1-0 Greg Andrews (8) 2-0 Greg Andrews (15) 2-1 Sam Higgins (73) Att: 260 Admission: £10 Programme: £2
Mandag 10.10.2011 Oldham Athletic v Milton Keynes Dons
Ferden nordover igjen fra Reading kunne ikke begynt stort verre. Jeg hadde ikke før satt meg, før en gjeng franske middelaldrende kjerringer satt seg ned rett ved siden av på andre siden av midtgangen. Der satt de og kaklet i vei i munnen på hverandre, og de som kjenner meg vet at jeg ikke er noen stor fan av franskmenn, og at selv språket i seg selv kan gi meg frysninger. Men heldigvis, mens jeg vurderte å flytte meg eller hente øreproppene, trodde jeg redningen kom idet toget forlot Reading stasjon. Da kom vedkommende par som hadde reservert to av de plassene. Dette førte selvsagt til at de på typisk fransk arrogant vis nektet å flytte seg da de “satt der først og ingen hadde fortalt de at det var reservert”. Da det ble påpekt og illustrert at reserverte seter er klart merket, fulgte de opp med ironiske og syrlige bemerkninger om hvor høflige alle engelskmenn er, og hvor glad franskmenn er i folk som smiler. Motvillig flyttet to av de seg omsider, hvorav en dumpet ned i setet ved siden av den stakkars undertegnede – en skjebne jeg omsider klarte å unnslippe ved å flytte meg mens toget stoppet i Oxford. Aldri har turen til Oxford virket så lang, og jeg priset meg lykkelig over at jeg hadde ørepropper og musikk til rådighet!
Jeg skulle ha 14 minutter på meg til å bytte tog på Birmingham New Street, men toget fra Reading var så forsinket at jeg innfant meg med å måtte vente på neste tog. Men da jeg gikk av toget, så jeg at toget som skulle gått mot Manchester for 2 minutter siden, fortsatt sto der tre perronger bortenfor. Jeg ilte bort og fikk kastet meg på toget…og ingenting skjedde. Etter 5 minutter ble det endelig informert om at de hadde tekniske problemer og ikke visste hvor lenge de ville bli stående der. Jeg bestemte meg for å gå av igjen for å ta en etterlengtet røyk og heller eventuelt ta neste tog. Men idet jeg hoppet av blåste konduktøren i fløyta for avgang, og jeg fikk hoppet på igjen i ren refleks. Toget var 12 minutter forsinket fra Birmingham New Street, men det ble informert om at de håpet å ta igjen mesteparten av forsinkelsen. I stedet skjedde det motsatte – vi havnet bak et tregere tog som vi tydeligvis ble liggende bak helt til Stafford! Og da vi endelig ankom Manchester Piccadilly var det bortimot 40 minutter forsinket. Ikke at jeg hadde dårlig tid, men likevel irriterende. Og med noen av britenes nye landsmenn bak meg sparkende i seteryggen hele veien var det en prøvelse. Men jeg tenkte som så at det kunne kanskje vært enda verre; jeg kunne vært på det andre toget omringet av franske kaklekjerringer!
Jeg valgte å hoppe på en av de tre glimrende bussrutene som kjører gratis rundt i sentrale Manchester, og som tok meg den korte turen til Britannia Hotel på Portland Street. Det viste seg å være en flott bygning, og det er lett å se at dette tidligere har vært et svært elegant sted. Denne dagen var det også billig, så her hadde jeg absolutt gjort et kupp. Etter å ha sjekket inn og slappet av litt på rommet, fikk jeg sporet opp en internetcafe i Chinatown. Det var på tide å endelig bestemme seg 100% for bestemmelsessted for morgendagen og få booket hotell. Med det ute av verden var det etter hvert på tide å sette kursen mot Oldham. Jeg hadde forsøkt å kontakte en bekjent, der, men både han og mange av de andre Oldham-gutta var på Lanzarote. Med hjelp av “Oxford Matt” fikk jeg til slutt tak i Darren som jeg hadde møtt i Ashton-under-Lyne da Kevins band spilte der på St. George’s Day, og han ville møte meg i Oldham.
Boundary Park er for tiden et ganske kronglete stadion å komme seg til da byens jernbanestasjoner er stengt for å bli del av Manchester-metroen, og inntil da er en marerittaktig busstur alternativet. Etter nesten en time i rushtrafikken var jeg tydeligvis rett i nærheten av Boundary Park, og hoppet av bussen. Planen var å gå til puben Old Grey Mare, men da jeg var rett utenfor The Rifle Range ble jeg bedt om heller å vente der. Litt over en halv pint Strongbow senere, kom Darren og hans kompis Matthew. De hadde opprinnelig ikke tenkt seg på kampen, men Darren vill nå være med og Matthew hadde sagt seg villig til å låne oss sine to sesongkort. Det hadde regnet hele dagen, og med kampen i tillegg overført på Sky Sports spådde de et mulig oppmøte på under 2 000. Etter en pint til på puben kjørte Darren Matthew hjem før vi satt kursen mot Boundary Park. Program til £3 og skjerf til samlingen ble handlet inn i klubbsjappa, og vi entret Chadderton Road Stand – også kjent som ‘Chaddy End’ – med rundt 10 minutter igjen til avspark. Til venstre for oss var langsiden der Lookers Stand en gang sto, men det var nå et trist skue. En kjenning av Darren som tydeligvis var en slags «superfan» uttrykte skepsis til om ny tribune ville komme på plass her i nærmeste fremtid, og dermed ser det ut som om Boundary Park kun vil ha tre tribuner enda en stund til.
2 408 tilskuere trosset regn og Sky Sports, og 92 sjeler hadde til og med tatt turen fra plast-byen Milton Keynes. De fikk se en ganske underholdende kamp, der Luke Chadwick tidlig kunne gitt franchise-laget ledelsen. Men det var Oldham som var det førende laget i første omgang, med sjanser for både Chris Taylor, Tom Adeyemi og en Reuben Reid som på vei mot mål pådro seg strekk og måtte byttes ut. Men de klarte ikke omsette sjansene sine i mål før MK Dons keeper David Martin presterte å skli på vei ut i feltet. Den gamle traveren Shefki Kuqi hadde ingen problemer med å sette inn 1-0 til Latics etter 43 minutter. Kuqi kunne doblet ledelsen rett etterpå, da han rundet Martin. Men han fikk litt spiss vinkel, og med forsvarere tilbake på streken traff han bare nettveggen. Likevel en fortjent hjemmeledelse til pause, tydeligvis overraskende for mange av hjemmesupporterne; men også til maskoten Chaddy The Owls store begeistring.
MK Dons så ut til å starte noe bedre i andre omgang, men etter drøye ti minutter falt omgangens første store sjanse til Oldham. Adeyemi ble spilt gjennom, passerte Dons-forsvarer Mathias Kouo-Doumbe, og plasserte ballen nede i hjørnet bak Martin. 2-0! Bortelaget foretok offensive bytter i et forsøk på å komme inn i kampen igjen, men Oldham virket å ha spilt på seg selvtillit. Både Stephen Powell, Clinton Morrison og Chadwick hadde halvsjanser for gjestene, mens Oldham på sin side kunne økt ytterligere ved David Mellor og innbytter Felipe Morais. Med fem minutter igjen av ordinær tid kom imidlertid reduseringen da Clinton Morrison styrte inn en blanding av skudd og innlegg fra Anthony McNamee. Nå var det plutselig neglebiting og spenning igjen på Boundary Park, men til tross for at hjemmekeeper Alex Cisak måtte i ilden ved et par anledninger klarte Latics å ri av stormen og sikre seg tre fine poeng i League One.
Fornøyd med resultatet forlot vi Boundary Park, og Darren tilbød seg å kjøre meg tilbake til Manchester. Etter at han forsikret meg om at det overhodet ikke var noe problem og at det på ingen måte ville ta ham like lang tid som bussturen min tidligere, takket jeg ja til tilbudet. Etter å ha svippet innom med Matthews sesongkort var vi overraskende kort tid etter utenfor Britannia Hotel, hvor jeg takket for skyssen og tok farvel med Darren før jeg gikk til innkjøp av noe takeaway og tok kvelden.
English ground # 58: Oldham Athletic v Milton Keynes Dons 2-1 (1-0) League One Boundary park, 10 October 2011 1-0 Shefki Kuqi (43) 2-0 Tom Adeyemi (56) 2-1 Clinton Morrison (85) Att: 2 408 Admission: ??? (Free entry with borrowed season ticket) Programme: £3
Søndag 09.10.2011 Hayes & Yeading United v Wrexham
Jeg våknet på søndag med pizza over både meg selv og senga. Tunga var teppelagt, og det var en slags ragnarokk inne i skallen min. Men det meste var fort glemt da jeg så hvor mye klokka var. Jeg vurderte et ørlite sekund å trekke dyna over hodet og droppe dagens kamp i Conference National, men et minutts tid senere sto jeg derimot i dusjen og bet tennene sammen. Den iskalde dusjen hadde en viss virkning, og allerede drøye kvarteret etter jeg våknet sto jeg igjen på Reading stasjon. Jeg hadde til og med hatt tid til å gå til innkjøp av Non League Paper, Football League Paper, frokost i form av sandwiches fra WHSmith og 2-3 flasker j2o apple/mango «til invortes bruk mot ubehag dagen derpå». Etter å ha byttet tog i Basingstoke kom jeg meg til slutt til Woking, der jeg allerede hadde bestemt meg for at det var uaktuelt å gå fra stasjonen til Kingfield Stadium. Taxi ble praiet, og jeg ble avlevert med over 45 minutter igjen til avspark.
Hayes & Yeading spiller som kjent sine hjemmekamper på Wokings Kingfield Stadium mens de foretar en drastisk ombygning av gamle Yeading FCs stadion The Warren. Hayes FCs klassiske Church Road skal dessverre bli leiligheter, men heldigvis fikk jeg den med meg før den ble historie. Etter først å ha innsett at klubbsjappa selvsagt var klubbsjappa til Woking, så jeg raskt bua der Hayes & Yeading hadde sin sjappe. Med skjerf og program i boks fant jeg veien inn i klubbhusets bar, hvor jeg raskt kom i prat med en hjemmesupporter som var noe tvilende til om The Warren vil være 100% ferdigstilt ved sesongstart til sommeren. Jeg spurte om hva supporterne syntes om å spille hjemmekampene i Woking, og han svarte umiddelbart: «It’s an absolute nightmare!». Deretter fulgte han opp med å forklare at Kingfield Stadium er fin nok, men det var dette med reiseveien som gjorde det til et mareritt for ham og andre – selv om jeg så i programmet at det settes opp busser fra Hayes til Woking på kampdagene. Til tross for dette har Hayes & Yeading langt fra imponert noen som publikumsmagnet denne sesongen. Av hjemmekampene kunne jeg se at det kun var møtet med Luton som hadde trukket over 1000 tilskuere, mens nest høyeste tilskuertall var 349 mot Tamworth. Og med 172 mot Bath City som absolutt lavmål så langt.
Muligens noe hjulpet av søndagskamp og fotballfri for de øverste divisjoner var det 625 tilskuere som omsider fant sine plasser. Selv valgte jeg å ta plass på ståtribunen Kingfield Road End bak det ene målet. En kikk i programmet før avspark avslørte et overraskende høyt antall navn med fortid i Reading. Jack Saville, Louis Soares, Curtis Ujah, Harrison Bayley, Ryan Crockford, Luke Williams og Pierre Joseph-Dubois har alle vært innom Reading, og for flesteparten av de var det også der de startet. Men med Hayes & Yeadings manager Nas Bashir og hans fortid i Reading-systemet var det kanskje ikke så overraskende likevel. Han var jo delansvarlig for akademiet der, men jeg var bare ikke klar over at han hadde samlet sammen så mange av sine gamle elever.
Kampen startet friskt fra begge lag før det roet seg raskt ned, og de fleste tidlige forsøk fra hjemmelaget kom tilfeldigvis fra noen av de gamle Reading-bekjentskapene; Joseph-Dubois, Williams og Soares. På motsatt side testet testet både Curtis Obeng og Danny Wright hjemmelagets keeper Steve Arnold. Wright burde vel muligens headet gjestene i føringen. I en første omgang som tidvis var ganske uinteressant, virket Hayes & Yeading som det førende laget uten at de kom til de helt store sjansene. Men helt på tampen av omgangen ble det liv i de walisiske dragene med spillende manager Andy Morrell i spissen. Lagene gikk imidlertid til pause på stillingen 0-0. I pausen fant jeg ut hvorfor jeg hadde følt at jeg var gjenstand for merkelige blikk: Med åpen buksesmekk og pizzasaus på både sko og diverse steder på jakka var jeg nok litt av et skue. Men etter dagens tredje Strongbow begynte i hvert fall formen å returnere til normalen.
Andre omgang startet rolig, men etter hvert begynte hjemmelaget å se slitne ut. Wrexham på sin side begynte å få til spillet sitt, og tok mer over. Mathias Pogba hadde akkurat kommet på da gjestene fikk en corner etter 59 minutter. James Tolley slo ballen lavt inn, og Pogba skapte såpass mye furore i feltet at Nathaniel Knight-Percival uhindret kunne styre den i mål på første stolpe. Hayes & Yeading hadde ikke rukket å summe seg før gjestene umiddelbart slo til igjen, og Pogba satt inn 0-2 etter å ha snappet opp et svakt tilbakespill fra Tom Cadmore. Tolley kunne punktert kampen kort etter, men hans volley gikk ned i bakken og i hendene på keeper Arnold. Hjemmelaget ristet av seg sjokket, og kun en flott redning av Wrexhams keeper Joslain Mayebi hindret debutant Jules Marsaud i å score. Men da hjemmekeeper Arnold reddet innbytter Jake Speights forsøk på blank goal på overtid, endte det 0-2. Dermed fortsatt (en for meg noe overraskende) tabelledelse for waliserne.
Jeg bestemte meg for å ta en pint til i baren før jeg forlot Kingfield Stadium. En Chelsea-supporter som la ut om hvor mye bedre alt var i Premier League var ikke den mest interessante samtalepartneren, så jeg trakk utenfor for å ta en røyk og kom i snakk med en eldre Woking-supporter. Han var ikke umiddelbart villig til å godta min påstand om Woking som denne sesongs favoritter i Conference South, og advarte mot flere andre lag. Men han måtte til slutt innrømme at de i hvert fall nok ville være med å kjempe helt der oppe.
Da glasset ble tømt hadde det roet seg såpass der at jeg ringte etter en taxi med nummeret jeg fikk av en steward. Etter et togbytte i Guildford var jeg tilbake i Reading. Der var det ikke mye som skjedde, hverken på The Bugle eller på Monk’s Retreat. Jeg valgte derfor etterhvert å oppsøke pizzasjappa fra kvelden før da jeg mente å erindre at pizzaen hadde vært meget god. Det viste seg å stemme, og jeg tok kvelden tidlig med pizza på senga og film på TV.
English ground # 57: Hayes & Yeading United v Wrexham 0-2 (0-0) Conference Premier Kingfield Stadium (at Woking), 9 October 2011 0-1 Nathaniel Knight-Percival (59) 0-2 Mathias Pogba (61) Att: 625 Admission: £12 Programme: £2,50
