Tirsdag 26.03.2013: Rugby Town v Beaconsfield SYCOB

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Igjen var det på tide å vende snuta mot det forjettede land for en påsketur jeg hadde sett frem til og krysset fingrene for i lang tid. Jeg hadde etter mye planlegging klart å presse inn en rekke godbiter, selv om været skulle vise seg å skape vanskeligheter i startfasen av turen.

Flyturen gikk denne gang fra Rygge, og min mor hadde stått opp i otta for å hente meg klokka 05.00 for å kjøre meg over Østfold-grensa. Jeg sovnet allerede før takeoff, og våknet idet flyet gikk inn for landing på Stansted. Der føltes det kaldere enn det hadde vært på Rygge et par timer tidligere. Turens første togreise gikk ned til London Liverpool Street, hvor jeg inntok en stor full english breakfast mens jeg studerte eksemplaret av Non League Paper jeg hadde sikret meg på en av flyplassens filialer av WHSmith.

Min plan for dagen var å besøke Matlock Town, som skulle ta imot AFC Fylde på sin tilsynelatende meget idylliske Causeway Lane. En sjekk på internett røpet imidlertid allerede nå at kampen var avlyst grunnet snø, og jeg måtte frem med arket over backup-kamper for en rask kikk. Etter en kort tur med tuben kunne jeg etter hvert sette meg på toget fra St. Pancras, og tok sjansen på litt mer søvn. Som bestilt våknet jeg få minutter før ankomst Derby, og kunne spasere ut på baksiden av stasjonen og de få hundre meterne til Ramada-hotellet som er tilknyttet en ikke altfor sjarmerende næringspark som deler navn med Derby Countys Pride Park. Der ventet imidlertid en negativ overraskelse: Jeg hadde nemlig prestert det kunststykke å booke hotellrom her til 26.april i stedet for 26.mars! Resepsjonisten fikk ordnet opp, men informerte om at regningen ville øke fra £36 til £79. Det var bare å bite i det sure eplet og punge ut. Ingen god start på turen, men det skulle bli langt verre!

Vel innlosjert på hotellrommet var det tid for en nærmere kikk på de alternative kampene. Jeg var glad for valg av Derby som base heller enn Matlock, da det ville redusert alternativene betraktelig. Med en kombinasjon av internett og telefonisk kontakt med klubbene ble det snart klart at utvalget likevel raskt ble alvorlig begrenset. Både Gresley v Lincoln United, Loughborough Dynamo v Market Drayton Town, Mickleover Sports v Chasetown, Hinckley United v Droylsden og Shepshed Dynamo v Yaxley ble avlyst en etter en, og jeg begynte vurdere Halesowen Town v Stamford, til tross for en lang reisevei og ikke minst hektisk returreise. Omsider sto jeg imidlertid igjen med alternativene Mansfield Town v Nuneaton Town og Rugby Town v Beaconsfield SYCOB. Etter hektisk tankevirksomhet falt jeg ned på sistnevnte oppgjør i Southern League Division One Central, som var den eneste divisjon i de åtte øverste nivåene av engelsk fotball jeg hadde til gode å se kamp i.

Turen gikk med tog til Rugby, via togbytte på Birmingham New Street. Da jeg ikke hadde satt meg spesielt nøye inn i hvor stadionet Butlin Road befant seg, valgte jeg den enkle løsningen og hoppet i en taxi. Drosjekusken ante tydeligvis lite om at det befant seg et fotballstadion i byen, men ved hjelp av adressen klarte han i samarbeid med sentralen å finne raskt frem. Det var over en time til avspark, og ikke mange til stede ennå. Men jeg fikk betalt meg inn med £8, og sikret meg et program for ytterligere £2 før jeg kunne ta en nærmere kikk på Butlin Road.

Det foreløpig mørklagte anlegget var det lite negativt å si om, selv om det muligens ikke er det helt store for en bortskjemt fotballreisende. En slags sjarm ligger i at anlegget åpenbart er bygget ut i flere etapper og i forskjellig stil. I seteformasjonen på hovedtribunen kan man fortsatt lese ‘VS’; en påminnelse om klubbens tidligere navn Valley Sports. Bortenfor denne fant jeg inngangen til klubbens flotte VS Bar, der jeg gikk til innkjøp av turens første pint med Strongbow.

Hjemmelaget hadde for alvor meldt seg på i tittelkampen etter sju strake seire, hvorav de fem siste uten baklengsmål! Supporterne kunne også fortelle meg at de etter alle solemerker også vil få tre poeng plusset på sin poengfangst etter at Southern League har tildelt de seieren over Royston i februar. Rugby ledet der 1-0 da deres kaptein Robbie Banks pådro seg et stygt beinbrudd som førte til at kampen ble stoppet i en halvtime mens man ventet på at en ambulanse skulle komme. På dette tidspunkt gjensto det 24 minutter av kampen og Royston hadde fått en mann utvist. Men mens Rugby ville sikre de tre poengene for sin kaptein, nektet Royston å fullføre kampen da de mente deres spillere hadde blitt alvorlig traumatisert. Men ligaen har altså nå truffet det som høres ut som en fornuftig beslutning, og Rugby vil få sine tre poeng.

Gjestende Beaconsfield SYCOB hadde imidlertid selv tatt seg opp i playoff-kampen med 7-2-0 på de ni siste i ligaen. Noen vil vite at SYCOB står for Slough Youth Centre Old Boys, og for mange her hjemme er de kanskje mest kjent (i hvert fall blant de som mot formodning er klar over at det blir spilt fotball utenom de pyramidens to øverste divisjoner) for at Slough Town nå for tiden spiller sine kamper på deres Holloways Park.

En pint senere dro det seg mot avspark, på en bane som tidligere på dagen var gjort spilleklar ved hjelp av frivillige supportere som hadde hjulpet med å fjerne snø. Bak det bortre målet tok jeg oppstilling sammen med deler av hjemmefansen, i delvis ly for den iskalde vinden. Og de trengte ikke vente altfor lenge før deres helter i lyseblått tok ledelsen. 8 minutter var spilt da Lewis McBride fikk gjennombruddspasningen der han ville, skar inn i feltet og sendte ballen i nettet bak SYCOB-keeper Rhys Marshall (som av hjemmefansen stadig ble minnet på at han spilte i fargene til Daventry Town). Men SYCOB hadde ikke til hensikt å gi seg uten kamp, og hjemmekeeper Dave Bevan måtte snart i aksjon på avslutninger fra Anthony Page og Yashna Romeo. Rugby doblet nesten ledelsen med et skudd fra Ellis Myles som skiftet retning, og en heading fra Mason Rowley ble reddet på streken. Det sto dermed 1-0 da pause-pinten ble inntatt.

Jeg brukte pausen til å forhøre meg litt om divisjonen generelt, og ikke overraskende hadde Rugby-folket nå tro på divisjonstittel og direkte opprykk. De hadde kampen i forveien slått håpløse Woodford United 7-0 på bortebane, og jeg funderte på om de virkelig var så til de grader elendige som tabellen vitner om. Det kunne de bekrefte, samtidig som de fortalte at Woodford United denne sesongen tydeligvis er noe bortimot et juniorlag. De står jo fortsatt med 0 poeng i serien, og riktig hva som har skjedd før denne sesongen kunne Rugby-folket imidlertid ikke svare på. Ellers var det også til stede flere som også hadde Coventry City-sympatier, uten at de kunne kaste noe særlig nytt lys over problemene den klubben nå har. De visste på dette tidspunktet ikke engang hvor de skulle spille sin neste hjemmekamp.

Rugby Town hadde fremstått med en defensiv trygghet i første omgang. Og da forsvaret først slo sprekker tidlig i andre omgang, presterte keeper Bevan en flott redning på Ryan Blakes avslutning. I stedet ble ledelsen doblet ti minutter ut i omgangen. Som ved det første målet var Seb Lake-Gaskin nest sist på ballen, og Fazel Koriya tråklet seg fri før han dundret ballen i nettaket fra rett innenfor 16-meteren. Storscorer Dave Kolodynski hadde før denne kampen scoret 26 mål på 28 kamper (hvorav en som innbytter) for Rugby Town denne sesongen, og han holdt på å øke til 3-0 med en volley som subbet stolpen. Keeper Marshall måtte også i aksjon på et skudd fra Sam Youngs, før sistnevnte med åtte minutter igjen sendte i vei et skudd fra 20 meter som snek seg forbi Marshall. Muligens gikk ballen via Lewis McBride, men Youngs ble kreditert målet. Rugby hadde full kontroll, og det var i andre omgang aldri tvil om utfallet. Dommeren blåste av med 3-0 som sluttresultat, og hjemmefolket kunne feire en overbevisende seier med velfortjente pints i baren.

Taxi ble bestilt til 22.30, slik at jeg skulle være sikker på å rekke siste tog tilbake til Derby. Kanskje var det samtalen med de pene jentene som skulle til Birmingham som gjorde det, men i et øyeblikks vanvidd fikk jeg det for meg at også jeg skulle dit for å bytte der også på returen. Allerede idet toget begynte røre på seg kom jeg på at det var i Tamworth jeg skulle ha byttet! Panisk sjekket jeg i håp om at toget også skulle stoppe der, men den gang ei. Dermed sto valget mellom å bli med til Birmingham eller å hoppe av i Coventry. Jeg kom til at sistnevnte tross alt nok var nærmere Derby, og hoppet av der for å forhøre meg om prisen for en taxi tilbake til mitt Derby-hotell. Et opprinnelig anslag på 150 pund fikk jeg prutet ned til £100, men ikke uten bitterhet. At det går an å gjøre slike nybegynnerfeil! Det irriterte meg lenge etter at jeg hadde betalt sjåføren for turen opp M1, og helt til jeg sovnet i hotellsenga.

English ground # 103:
Rugby Town v Beaconsfield SYCOB 3-0 (1-0)
Southern League Division One Central
Butlin Road, 26 March 2013
1-0 Lewis McBride (8)
2-0 Fazel Kariya (55)
3-0 Sam Youngs (82)
Att: 134
Admission: £8
Programme: £2

Next game: 27.03.2013: Ashton United v Blyth Spartans
Previous game: 18.02.2013: Melksham Town v Bradford Town

More pics

Mandag 18.02.2013: Melksham Town v Bradford Town

Etter en full english breakfast forlot jeg Central Hotel og East End, og satt kursen for London Paddington med bytte på Mile End og Oxford Circus. Den oprinnelige planen denne dagen var å dra til Wiltshire for å se Melksham Town ta imot lokalrival Bradford Town til lokalopppgjør i grevskapscupen. Jeg hadde jo en stund vært klar over at Melksham Town sannsynligvis spilte sin siste sesong på The Conigre, som jeg flere ganger har hørt omtalt som «det flotteste gjenværende stadion i Western League», så det var en fin anledning til å få unnagjort et besøk der. Imidlertid var jeg litt usikker på om jeg ville rekke tilbake til London etter kamp. Derfor hadde jeg i bakhånd alternativer som først og fremst Wealdstone v Lewes. Etter å ha sendt en email til Melksham Town fikk jeg uken før bekreftet at kampen i Wiltshire Senior Cup ikke var i fare for å bli flyttet, samtidig som club secretary Mark Jeffery i sin hyggelige email ønsket meg hjertelig velkommen, selv om han kunne fortelle at klubben etter all sannsynlighet nå blir værende ytterligere en siste sesong på The Conigre.

Jeg fikk også sjekket opp at jeg ville kunne ta buss tilbake fra Melksham til Chippenham kl 21.52, og dermed rekke siste London-toget fra Chippenham klokka 23.00. Jeg hadde nå imidlertid meget god tid, og satt meg til på en internettcafe ved Paddington for å sjekke opp dette en siste gang. Jeg tenkte kanskje hoppe av på Reading stasjon for å ta en pint med Reading-gutta som sikkert skulle reise opp til Manchester for å se Reading gjeste ManU i FA cupen, men det ble raskt klart at ingen av gutta hadde tenkt seg opp dit. Etter hvert satt jeg meg på toget til Chippenham, og stakk igjen snuta i Non League Paper. Vi passerte både Reading, Didcot og Swindon før jeg omsider kunne gå av i Chippenham, der jeg øyeblikkelig fikk et overraskende landlig inntrykk. Kanskje ikke altfor overraskende i Wiltshire, men likevel. Med nok av tid vurderte jeg et øyeblikk å spasere ut for å ta en kikk på Chippenham Towns Hardenhuish Park, men endte i stedet opp med et besøk på puben Old Road Tavern rett ved stasjonen. Etter et par pints og litt samtale med de lokale, var det omsider tid for å returnere til bussholdeplassen utenfor stasjonen, der jeg kl. 17.37 hoppet på buss 234 mot Frome. Bussjåføren forsto etter litt forklaring hvor jeg skulle, og lovet si fra når det var tid for å gå av. En snau halvtime senere kjørte vi tydeligvis inn i det som utfra tidsskjemaet måtte være Melksham. Det var bare det at der jeg forventet en liten landsby virket det faktisk som et langt større sted enn jeg hadde forestilt meg. Jeg fikk snart signal fra bussjåføren, og hoppet av ved Market Place i Melksham, få meter fra der bussjåføren pekte ut inngangen til The Conigre. Imidlertid hadde cideren på Old Road Tavern sørget for at blæra var bortimot sprekkeferdig, og jeg måtte først vralte inn på puben The Tavern for et toalettbesøk. For høflighets skyld måtte jeg deretter ta en kjapp pint også der, før jeg gikk over veien og opp innkjørselen til The Conigre. Etter en «portal» i form av to pillarer dukket etter hvert fotballstadionets inngang opp på venstre hånd omtrent der veien dreide videre til høyre, mot det jeg mener var lokaler for henholdsvis stedets tennis- og rugbyklubb.

I skumringen tok jeg en siste kikk på inngangspartiet før jeg gikk for å betale meg inn på The Conigre. Mannen i bua krevde £3 i inngangspenger, og ytterligere £1 for dagens kampprogram. Selv om jeg egentlig ikke hadde tenkt til det, hadde jeg lovet Mark Jeffery å introdusere meg selv til Derek i bua slik at de fikk hilst på. Mannen i bua viste seg ganske riktig å være Derek, og da jeg måtte svare bekreftende på at jeg var den langveisfarende, fikk jeg min £5-seddel i retur sammen med kampprogrammet, samt beskjed om at Mark Jeffery hadde gitt beskjed om at jeg skulle få gratis inngang og program. Det føltes ikke helt riktig, men mannen nektet å ta tilbake seddelen. Jeg tenkte jeg heller fikk legge igjen litt penger i klubbhusets bar, der Derek fortalte at noen visstnok ventet på meg. Det var fristende å ta en rundtur rundt anlegget først, men da jeg først passerte inngangen til baren valgte jeg stikke hodet innom og bestille en pint av Black Rat cider fra det lokale Moles-bryggeriet. Ved spørsmål om hvem som var Mark Jeffery, gikk bartenderen ut døra og kom få sekunder senere tilbake med Jeffery, som ønsket meg hjertelig velkommen. Han kunne fortelle at dagens kvartfinale i Wiltshire Senior Cup var et virkelig lokaloppgjør, med motstander Bradford Town hjemmehørende i nærliggende Bradford on Avon få kilometer unna. De to spiller begge i Western League, men mens Melksham Town i fjor rykket opp fra Division One til Premier Division, er det denne sesongen Bradford Towns tur til å kjempe om opprykk fra samme divisjon. Jeffery kunne ellers igjen gjenta at Melksham slik det ser ut blir å finne på The Conigre også ut 2013/14-sesongen, og at de med nytt stadion på sikt håper å kunne avansere oppover i pyramiden ved i første omgang å søke om opprykk til step 4. Jeffery ble tilkalt og forsvant ut døra, mens jeg returnerte til min pint og samtale med en sidemann som fortalte at kveldens vinner ville spille semifinale mot Westbury eller Bemerton Heath Harlequins.

Jeg tømte glasset, og la med rundt tre kvarter til kampstart ut på en liten runde rundt banen. Jeg gikk ut av baren og tok til venstre mot kortsiden, der det ikke er stort av fasiliteter bak målet, på vei bort til det som vel var en tea bar i det bortre hjørnet. De som velger å stå på bortre langside har derimot tak over hodet i bortimot hele banens lengde. På vei inn under denne fant jeg igjen Mark Jeffery opptatt med en noe original arbeidsoppgave. Han slet med å binde opp noen grener av en stor tornebusk som hang ned fra taket, og konstaterte at livet på dette nivået er langt fra Football League. Smilende fortsatte jeg langs langsiden som hadde et underlag av jord, bortsett fra visse steder der jeg merkelig nok tydeligvis gikk på noe som minnet om en slags presenning som var halvveis gravd ned. I tillegg var denne langsiden to eller tre steder «sperret av» med gul-svarte bånd av typen f.eks politiet bruker til å sperre av med, slik at jeg måtte skride over eller dukke under. Bak det andre målet er det en nokså lik tribune, dvs ståplasser med tak i hele banens bredde. På denne kortsiden er klubbnavnet malt på veggen i «tribunens» bredde, noe som gjør denne ganske karakteristisk. Tilbake på nærmeste langside er det flere seksjoner, inkludert blant annet tribunen med anleggets eneste sitteplasser. Klubbhusets bar ligger som nevnt videre nedover denne langsiden, sammen med andre fasiliteter som toaletter og garderober.

Jeg innså snart at kveldens fremmøte ville bli for meg noe overraskende høyt, da tilskuere sakte men sikkert strømmet på. Og jeg ble sammen med en gjeng fra Bradford on Avon stående på nærmeste langside og se kampen sparkes igang. Allerede fra start var det åpenbart at det ikke var noen spesiell nivåforskjell å spore, der gjestene virket å ha lagt igjen all respekt for sine verter fra divisjonen over.

Det var i det hele tatt en åpen og underholdende batalje som utspilte seg på gresset i Melksham, med tøffe dueller og spill som bølget frem og tilbake. De blåkledde gjestene tok første stikk da Tom Pawley scoret alene med keeper. Men hjemmelaget utlignet drøye ti minutter senere da Matthew Sharp lobbet over keeper. Pause-pinten kunne dermed inntas på stillingen 1-1. Bartenderen hadde gått midlertidig tom for vanlig cider, men jeg fulgte hans anbefaling om å prøve Black Rats noe sterkere pærevariant. Mens den ble inntatt kunne jeg på TV-skjermen konstatere at Readings FA cupkamp i Manchester hadde startet, samtidig som en bortesupporter ikledd Swindon Town-shorts(!) kunne informere om at Di Canio nettopp hadde fått sparken. Da vedkommende i forbifarten nevnte muligheten for ekstraomganger, slo det meg for første gang at jeg kanskje ville bli nødt til å forlate The Conigre før avgjørelsen falt. Jeg hadde av en eller annen grunn vært av den oppfatning at det ved uavgjort ville bli spilt omkamp, men fikk bekreftet at det skulle avgjøres i kveld – om nødvendig med ekstraomganger og straffesparkkonkurranse.

Kampen var snart i gang igjen utenfor baren, og jeg gikk ut med håp om en avgjørelse innen 90 minutter. Andre omgang fortsatte i det hele tatt som den første hadde gjort, med mange dueller og spill som bølget frem og tilbake. Og det gikk ikke mange minuttene før gjestene var tilbake i føringen, etter at Tom Pawleys skudd fra rundt 16 meter snek seg gjennom hele feltet og inn i bortre hjørne. Men Melksham ga ikke opp, og etter 73 minutter sørget Tom Robinson for ny utligning med sitt langskudd via stolpen og inn. Med 2-2 og klokka tikkende mot fullt tid, begynte det å se skummelt ut for min del. Begge lag satset imidlertid friskt for å få vinnermålet, og i motsetning til den skammelige forestillingen Wigan bød på dagen før, var det heldigvis denne kvelden intet å se til hverken filming eller drøying av tid. Men da dommeren omsider blåste av for ordinær tid, var det bare å belage seg på ekstraomganger. Med en ny pint i hånden kunne jeg på tv-skjermen konstatere at Reading tilsynelatende gjorde en god kamp der de holdt ManU fra livet. Men ikke før hadde jeg tenkt tanken, scoret dessverre Manchester-laget. Og skuffende nok utløste det bortimot like mye jubel i klubbhuset som målene på The Conigre hadde gjort.

Gjennom vinduet kunne jeg se ekstraomgangene bli sparket igang, og gikk heller ut for å se på de. Det var tydelig at begge lag gjerne ville avansere i grevskapscupen, for de 258 tilskuerne kunne se to lag som begge fortsatt satset for å få vinnermålet. Etter en heftig duell på midtbanen holdt det på å koke over og utarte til håndgemeng, men dommeren håndterte det greit og gjenvant raskt kontrollen. Første ekstraomgang ebbet ut uten mål, og jeg gikk til baren for å raske med meg tingene mine. Idet andre ekstraomgang ble sparket i gang kom jeg ut igjen, men måtte dessverre noen minutter senere ile de få hundre meterne opp til bussholdeplassen. Etter jeg forlot The Conigre hadde Shaun Percival med 118 minutter på kampuret sikret avansement for Bradford Town.

Buss 234 kom ankom holdeplassen to minutters tid etter undertegnede, og det viste seg å være samme sjåfør som tidligere. Da denne bussen ikke gikk helt tilbake til Chippenham togstasjon, ba jeg ham igjen å si fra så jeg kom meg av nærmest mulig denne. Han holdt ord og pekte meg i riktig retning, og jeg tilbakela distansen til fots på drøye 10 minutter. Snart satt jeg på 23.00-toget til London, og da jeg skulle ta en nærmere kikk på programmet for kveldens kamp fant jeg ut at jeg etter alle solemerker hadde glemt det igjen i klubbhuset. Irriterende, men Mark Jeffery lovet å se hva han kunne gjøre med saken. Rundt halv ett kunne jeg stige av på London Paddington, og siden tuben ikke lenger gikk, oppsøkte jeg bussholdeplassen utenfor i Praed Street, der nattbussene til Liverpool Street skulle gå fra. Ved ankomst Liverpool Street fant jeg ikke overraskende ut at stasjonen er stengt på natten, og en McDonalds eller Burger King som skulle vært åpen var også stengt for oppussing. Vis-à-vis endte jeg i stedet opp på en døgnåpen cafe på Bishopgate, der jeg i 2-tiden på natten satt og spiste en burgermiddag! Klokka 03.00 kom Terravision sin buss til Stansted Airport og jeg betalte mine £8…og sovnet før før vi ankom holdeplassen ved Finsbury Park. Jeg våknet brått av at den utenlandske sjåføren sto ved siden av meg og ropte: «Stansted! Stansted!». Så gjensto det kun drøyt fire timer å slå ihjel på Stansted før jeg kunne få to timers søvn på flyet hjem.

PS!!! Dette oppgjøret skulle opprinnelig vært spilt 19. januar, men ble utsatt. Matchvinner Shaun Percival hadde på dette tidspunkt ennå ikke blitt registrert som spiller for Bradford Town. Det førte til at klubben ble kastet ut av cupen, og Melksham Town “gjeninnsatt”. Selv om Melksham Town fordømte utestengelsen av sine overmenn, tok de imidlertid til fulle vare på denne ekstra muligheten. Etter å ha ha slått ut Bemerton Heath Harlequins på straffer, vant de omsider hele 2013-utgaven av grevskapscupen etter finaleseier over Downton.

English ground # 102:
Melksham Town v Bradford Town 2-3 aet (1-1, 2-2)
Wiltshire Senior Cup, Quarter Final
The Conigre, 18 January 2013
0-1 Tom Pawley (6)
1-1 Matthew Sharp (17)
1-2 Tom Pawley (48)
2-2 Tom Robinson (73)
2-3 Shaun Percival (118)
Att: 258
Admission: £3
Programme: £1
(Let in for free, with free programme)

Next game: 26.03.2013: Rugby Town v Beaconsfield SYCOB
Previous game: 17.02.2013: Huddersfield Town v Wigan Athletic

More pics

Søndag 17.02.2013: Huddersfield Town v Wigan Athletic

Jeg hadde klart å unngå et overdrevent inntak av fludium på konserten kvelden før, og følte meg slett ikke verst da jeg våknet. Derimot unnet jeg meg å droppe hotellfrokosten og heller ta en time ekstra på øyet. Etter en forfriskende dusj og morgenstell gikk jeg innom en Sainsbury’s på Barking Road og sikret meg Non League Paper, Football League Paper og en rimelig frokost på vei til Upton Park stasjon.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den opprinnelige planen for denne dagen hadde vært å se Kettering Town v Arlesey Town i Southern League Premier Division, men jeg hadde vært noe usikker. Både på min form denne søndags formiddagen, og ikke minst angående entusiasmen over å se Kettering Town spille hjemmekamp i Corby. Og etter at Huddersfield Town tok seg til femte runde i FA cupen med seier over Leicester City, vurderte jeg raskt deres hjemmekamp mot Wigan Athletic som alternativ. Ikke minst etter at The Terriers lovet inngang fra £10. Baksiden av medaljen var en voldsom togreise på bortimot 6 ½ time tur/retur, og noen vil si at det grenser til galskap…men jeg hadde vel nå egentlig bestemt meg for det der jeg igjen satt meg på tuben med nesa i Non League Paper.

Etter bytter på Mile End og Bank ankom jeg London Euston med Northern Line, og hadde til og med tid til en røyk og en siste vurdering før jeg satt meg på 11.20-toget. En meget hyggelig kar på Huddersfield billettkontor kunne fortelle at det ikke var noen fare, og at det bare var å komme nordover. Han la for egen regning til at klubben var svært spent da de ikke hadde anelse om hvor mange som ville komme til å møte opp. Og med det gikk jeg for å ta plass på toget og fordypet meg igjen i Non League Paper. Innimellom gransking av kampomtaler, nyheter, resultater, tabeller og kampproggram enset jeg knapt at vi stoppet i Milton Keynes, Stockport og muligens både ett og to steder til, og før jeg visste ord av det var vi faktisk på vei inn på Manchester Piccadilly. Toget derfra ble en ukomfortabel affære, der både Wigan-fans, generelt mange passasjerer og altfor få vogner førte til at folk sto som sild i tønne hele veien fra Manchester via Stalybridge til Huddersfield.

Jeg orienterte meg raskt i riktig retning og spaserte mot stadion. Da jeg kom ned på Leeds Road var det blitt en strøm av blå-hvite jeg kunne følge, om det hadde vært tvil om veien til anlegget med navn Alfred McAlpine Stadium, Galpharm Stadium, John Smith’s Stadium, eller hva som måtte være ukens sponsornavn. Da er det kanskje like greit å benytte Kirklees Stadium, som var navnet som i sin tid ble brukt i planleggingen før sponsornavnene kom på banen. Det som faktisk er langt mer forvirrende er klubbens tilsynelatende iver etter å bytte ut de forskjellige tribunenes sponsornavn i vanvittig tempo. Knapt noen tribuner hadde vel nå samme navn som da Football Ground Guide ble oppdatert før sesongstart, men det er dessverre et tegn i tiden. Jeg fant etter hvert ut at Kilner Bank for øyeblikket lød sponsornavnet Britannia Rescue Stand, og fikk betalt mine £10 for inngang. Ytterligere £2 ble avlevert en programselger, før jeg kunne konstatere at utsalgsbodene for mat og drikke med over en halv time til avspark var utsolgt for 90% av vareutvalget. Ikke engang en cola var tydeligvis å oppdrive. Dette «imponerende» vareutvalget ble for øvrig langt fra bedre i løpet av kampen, og jeg valgte å slukke tørsten med en flaske Bulmers før avspark.

Jeg gikk deretter for å finne meg en plass på tribunen, og kunne kikke utover et moderne stadion som til tross for å tilhøre den nye generasjonen anlegg i hvert fall representerer litt originalitet hva designet angår. Jeg tok meg imidlertid i å tenke at jeg skulle gitt mye for å se denne kampen på gamle Leeds Road, men fant meg et sete ganske høyt oppe på tribunen på høyde med 16-meteren. Det skulle vise seg at jeg burde tatt plass enda ti meter nærmere bortefansen, da man der tydeligvis fikk lov til å stå uten å bli plaget av vakter og/eller masete nolduser bak seg.

Jeg hadde håp om Huddersfield Town-avansement i det som vel var første kamp under ledelsen av den nye manageren Mark Robins. Et spenningsmoment (i det grad man kan kalle det det) var hvorvidt Wigan-manager Roberto Martinez fortsatt ville satse på unggutter og et delvis reservepreget lag, slik han hadde gjort hittil i turneringen. En kjapp ordveksling med noen Wigan-supportere på perrongen i Manchester bar bud om at det meget vel kunne være tilfelle, samtidig som de også fikk flere tilbake fra skade som muligens ville få spille for å få litt kamptrening. Uansett var det dessverre (men langt fra overraskende) veldig lite engelsk over Wigan-laget som kom utpå, noe som forsterket mitt håp om Terriers-avansement. Men jeg fikk tidlig inntrykk av at hjemmelaget manglet det lille ekstra fremover på banen. Alan Lee headet hjemmelagets til da beste sjanse utenfor etter drøye kvarteret. På det tidspunktet kunne både James McArthur og Callum McManaman allerede ha gikk gjestene ledelsen. Wigan viste ved et par anledninger frem flott og hurtig angrepsspill der vertene hadde store problemer med å henge med i svingene, men så lenge det var målløst var sjansen der.

Etter drøye halvtimen var imidlertid Huddersfield igjen på hæla, og McArthur fant McManaman som løftet over Alex Smithies i målet. 0-1! Etter 40 minutter ble denne ledelsen doblet da Roger Espinoza fyrte løs. Keeper Smithies reddet glimrende, men returen havnet rett i beina på Arouna Kone som enkelt kunne pirke inn 0-2. Huddersfield kunne redusert rett før pause, men innlegget fra Calum Woods var ørlite for høyt for Neil Danns på bakre stolpe. Dermed kunne de 12 117 tilskuerne konstatere at PL-klubben gikk til pause med tomålsledelse. Selv konstaterte jeg at man fortsatt var utsolgt for både paier, pølser, brus og det meste annet, før jeg fornøyd registrerte at man her – i motsetning til hva jeg bl.a to dager tidligere erfarte i Exeter – kan få tatt seg en røyk i pausen.

Vertene startet andre omgang friskt, og man ante kanskje et lite håp da innbytter James Vaughan etter flott spill av Sean Scannell kunne avslutte upresset, men Wigans keeper Joel Robles sto i veien. I stedet var det et flott Wigan-angrep som sørget for ytterligere et bortemål, og samspillet mellom Jordi Gomez og McArthur sto ikke tilbake for sistnevntes avslutning til 0-3 drøye ti minutter ut i omgangen. Wigan-fansen feiret ved å kaste et bluss som så ut til å treffe utstyret til en fotograf på indre bane. Både han og hans kollega ble meget opptatt av å ta nærbilder av blusset, mens politi og vakter forsøkte å ordne opp på tribunen. Huddersfield skal ha ros for at de ikke ga opp, og med snaue halvtimen igjen headet innbytter Lee Novak på bakerste stolpe inn redusering til 1-3, etter et glimrende innlegg fra Calum Woods. Hjemmelaget fortsatte å presse, men som sagt følte jeg at det manglet noe fremover, samtidig som man bakover virket noe shaky de gangene Wigan virkelig bestemte seg for å spille fotball. Dessverre var den gjestende horde av utlendinger langt mer opptatt av å bedrive filming, tjuvtriks, juks og ikke minst uthaling av tid. Gang på gang falt de overende i dødskramper, og ble liggende i tilsynelatende voldsomme smerter i evigheter – helt til dommeren beordret de av banen. Da ble de mystisk nok plutselig 100% fit igjen øyeblikkelig.

Hver gang Wigan fikk innkast gikk det både ett og to minutter før man fikk i gang spillet igjen. Ved en anledning gikk det over et minutt før noen i det hele tatt gikk for å ta innkastet. Så etter å ha stått klar til å kaste i 10 sekunder bestemte man seg plutselig for at kastet skulle overlates til mannen som selvsagt var lengst unna, og som brukte ytterligere et minutt på å lunte over fra andre siden av banen. Det resulterte heldigvis i gult kort, men dette burde dommeren slått ned på både hardere og mye mye tidligere. Det er synd å se et lag som tydeligvis er kapable til å spille flott fotball synke til et slikt nivå. Nå har jeg aldri hatt særlig sans for Wigan, men denne kampen er ene og alene grunnen til at jeg mener de eventuelt vil være en svært lite verdig vinner av årets cup. Men slik har vel dessverre blitt normen.. Drevet fremover av hjemmefansen holdt Terriers på å redusere ytteligere da Vaughan headet like utenfor med 20 minutter igjen. Det var i det hele tatt Town som presset på nå, men Wigan virket farlige på kontringer da hjemmelaget i stadig større grad blottla seg bakover. Og da en forsvarstabbe av Anthony Gerrard førte til at Kone kunne score sitt andre og sette inn 1-4 i det 89. minutt, var det flere enn undertegnede som reiste seg og satt kursen mot Huddersfield stasjon.

Heseblesende kom jeg inn på perrongen idet dørene på 18.01-toget til Manchester lukket seg. Men heldigvis fikk jeg åpnet de igjen og smatt inn for å igjen ta plass stående i midtgangen. Jeg hadde et langt raskere tog fra Manchester til London enn hva tilfelle hadde vært motsatt vei tidligere på dagen, og jeg befant meg på London Euston da klokken såvidt hadde passert 21. Som avtalt ringte jeg min kompis Mikael for å høre om de var hypp på å møtes for en pint eller to før de fløy hjem dagen etter, men han hadde tydeligvis gått tom for batteri. Derfor la jeg etter litt betenkningstid ut på veien tilbake til hotellet i East End. Der ble jeg sittende og ta to pints mens jeg slo av en prat med en nederlansk gjest som også hadde vært på konserten kvelden før. Det hadde vært en lang dag på reisefot, og snart trakk jeg meg tilbake til mine gemakker.

English ground # 101:
Huddersfield Town v Wigan Athletic 1-4 (0-2)
FA Cup 5^th Round
Kirklees Stadium, 17 February 2013
0-1 Callum McManaman (31)
0-2 Arouna Kone (40)
0-3 James McArthur (56)
1-3 Lee Novak (62)
1-4 Arouna Kone (89)
Att: 12,117
Admission: £10
Programme: £2

Next game: 18.02.2013: Melksham Town v Bradford Town
Previous game: 16.02.2013: Ebbsfleet United v Stockport County

More pics

Lørdag 16.02.2013: Ebbsfleet United v Stockport County

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg våknet av alarmen på mobilen i 6.45-tiden, og kunne drøye tre kvarter senere forlate Great Western Hotel nokså uthvilt, nydusjet og fjong. Det ble ikke tid til noen frokost på hotellet, men jeg fikk da rasket med meg noe på stasjonen Exeter St. Davids før jeg satt meg på 07.54-toget til London Paddington. Selv om jeg ville være noe tidlig ute, valgte jeg dette toget da det brukte bortimot halvannen time kortere enn de neste avgangene. Og drøye to timer senere satt jeg allerede foten på perrongen i London med klokka passert 10 med få minutter. Etter en røykepause var det bare å dukke ned i undergrunnen og hoppe på Bakerloo Line til Oxford Circus, hvor jeg byttet til Central Line østover til Mile End. Der ble det et siste bytte for å ta seg de fem stasjonene videre østover til Upton Park.

Ute av stasjonen minnet Green Street som vanlig langt mer om Bangladesh eller Pakistan enn om London, spesielt på en dag hvor det ikke var kampdag for West Ham. Men snart passerte jeg Boleyn Ground på min venstre hånd og svingte rett etter til venstre inn på Barking Road ved Boleyn Tavern der kveldens konsert skulle være – og med den flotte statuen av West Ham Uniteds VM-vinnere fra 1966 (pluss Evertons Ray Wilson) rett på andre siden av veien. Jeg følte jeg hadde gjort en smart booking ved å velge et overnattingssted et steinkast unna konserten, og etter kun et par hundre meter dukket Central Hotel opp på min høyre hånd.

Puben var imidlertid stengt og dørene låst – kanskje ikke altfor overraskende da klokka akkurat hadde passert 11. Det var fortsatt nesten to timer til innsjekking, men jeg hadde skrevet at jeg sannsynligvis ville dukke opp rundt kl 12 – om ikke annet for a slenge fra meg bagasjen. Denne gang var den imidlertid ikke større enn en liten ryggsekk jeg i verste fall kunne ta med meg på kamp, men jeg hadde god tid fortsatt. Mens jeg sto der og tok meg en røyk og humret for meg selv over den rumenske «Hora Restaurant» vis-à-a vis puben, fikk jeg imidlertid beskjed om at kveldens konsert nå var avlyst. Dette utløste hektiske ringerunder til kompiser som lovet gi beskjed om eventuell utvikling i saken. Samtidig hørte jeg låsen gå opp i inngangsdøra bak meg, slik at jeg snart kunne sjekke inn.

Kort etter gikk turen til fots tilbake til Upton Park stasjon, derfra to holdeplasser vestover til stasjonen West Ham, og videre derfra med DLR (Dockland Light Railway) nordover til endestasjonen Stratford International. Herfra går togene til sørøstre deler som Kent, i tillegg til Eurostar-togene til kontinentet. Og jeg rakk akkurat kaste meg på et tog som hadde Ebbsfleet International som neste stopp.

På toget var det flere Stockport County supportere, og jeg ble gående og prate med noen av disse den korte veien fra togstasjonen til Stonebridge Road – Ebbsfleet Uniteds hjemmebane. Mens de gjestende supportere gikk inn, tok jeg en kikk fra utsiden. Men jeg fant snart ut at bortsett fra inngangspartiet ut mot rundkjøringa vi krysset er det ikke stort å se fra utsiden.

Dermed betalte jeg heller mine £15 for entre og ytterligere £2,50 for et program, før jeg valgte gå en runde rundt anlegget for å ta en nærmere kikk og knipse noen blinkskudd. Og for et stadion!! All den rosende omtalen jeg hadde hørt var ikke ubegrunnet, for her snakker vi om en virkelig perle av et stadion. Det var nesten så jeg kom i det erotiske hjørnet da jeg rundet hjørnet og kunne speide utover det fantastisk flotte Stonebridge Road. På den nærmeste langsiden står Stonebridge Road Stand, som i fjor ble omdøpt til Liam Daish Stand; en herlig ståtribune der et rustent tak dekker midtpartiet av denne.

Jeg gikk langs denne og over til Swanscombe End, der bortesupporterne ofte har tilhold. Denne ståtribunen bak bortre mål er også anleggets eneste uten tak. Runden gikk videre over på bortre langside, der Main Stand hovedsakelig har sitteplasser. Unntaket er noen ståplasser foran tribunen, som er hevet noe opp fra bakkenivå. Jeg skulle til å svinge bak denne for å ta meg rundt til den siste tribunen da en person spurte om jeg trengte hjelp. Jeg svarte at jeg kun beundret det flotte anlegget og sikret meg noen bilder av det, og dette ble starten på en hyggelig samtale med den eldre herren som kunne legge ut om både stadionets og klubbens historie.

Han satt tydeligvis pris på at jeg likte anlegget, og kunne fortelle at det går med ekstremt mye jobb på å vedlikeholde det – ikke minst gjelder det Main Stand rett ved siden av der vi sto. Denne fantastiske tribunen fra 1914 er bygget i tre, og er vel derfor spesielt truet med tanke på sikkerhetshysteriet i dagens fotball, der byråkratene gjerne har større overskudd av forskrifter enn sunn fornuft. Omsider takket jeg veteranen med over 60 års fartstid som supporter for praten, og jeg fikk kikket på Plough End (aka Northfleet End) bak nærmeste mål før jeg dukket inn på klubbhusets bar med inngang på baksiden av sistnevnte tribune.

Der fikk jeg kjøpt meg en pint cider før jeg tok plass ved bordet til Stockport-supporterne fra tidligere – far og sønn skulle det vise seg. Disse viste seg å være interessante samtalepartnere som kunne fortelle mangt om klubben, og ikke minst deres nedtur de siste årene. De var tilbøyelig til å være enig med min oppgitthet over strømmen av utlendinger som nå også har ført til bosnisk manager for deres klubb, men ikke overraskende var det viktigere for dem at klubben hadde vunnet tre av de fire siste i serien. Med seier over Ebbsfleet ville de for alvor ta et langt skritt bort fra nedrykksstriden, som også vertene så absolutt var en del av. En representant for deres supportere mente at hjemmelaget helst burde følge opp seieren over Gateshead med tre nye poeng mot Stockport om de skulle ha håp om å klare seg.

Før jeg fikk spurt mer om rivaliseringen med andre Kent-klubber og hvordan ståa nå var med MyFootballClub, forsvant Ebbsfleet-supporteren og det gikk for min del i glemmeboka mens jeg ble sittende å lytte til Stockport-folkets beretninger om rivalisering med Macclesfield, Rochdale, Oldham…og bakgrunnen for det dårlige forholdet til Burnley. Ellers var de meget opptatt av å rose ‘vår’ spiss Adam Le Fondre som de ikke kunne presisere nok ganger var fra Stockport.

Tilskuerne blir som man skjønner normalt ikke segregert på Stonebridge Road, og jeg ble overtalt til å la bortefolket spandere en pint til, før jeg sammen med de gikk over til ståtribunen på Swanscombe End på motsatt kortside, der vi tok plass under åpen himmel i det ganske fine været.

Hjemmelaget skred til verket og skapte de første sjansene, men Paul Lorraine headet like utenfor og Josh Scott sin volley suste over. Liam Enver-Marum skapte problemer for gjestene med sin fysikk, og County keeper Richard O’Donnell måtte fiste hans heading over. Stockport kom seg raskt til hektene og skapte to store sjanser – Sean Newton sendte i vei et frispark som sneiet krysset, mens Fleet-keeper Preston Edwards var raskt nede for å gjøre en imponerende redning på et skummelt skudd fra Jon Nolan.

Det utviklet seg raskt til å bli en kamp med midtbanekrig og få åpenbare sjanser. Etter en snau halvtime så Stockports midtbanespiller Alex Kenyon ut til å albue Neil Barrett i ansiktet under en duell, og ble umiddelbart vist det røde kortet. Det kunne virke som om det nok var mer snakk om en gal timing i opphoppet enn noen bevisst handling, men flere av bortefansen mente selv de at det nok var en grei avgjørelse.

Ebbsfleet tok et lite grep om kampen, men skapte ikke stort…og et ballsikkert County var flinke til å holde i ballen når de måtte. Det utviklet seg i det hele tatt til å bli en meget sjansefattig affære. Og da skuddet fra hjemmelagets Tom Phipp gikk like utenfor, gikk lagene til pause med 0-0, og turen gikk tilbake til baren der det var min runde.

I andre omgang skulle hjemmelaget utnytte det tallmessige overtallet, og gikk friskt ut. Men tilsynelatende ble pågangsmot sakte forvandlet til frustrasjon etter hvert som tiden gikk. Ebbsfleet United hadde absolutt initiativet, men det virket å stoppe helt opp da de nærmet seg gjestenes 16-meter. Stockport kunne faktisk fort tatt ledelsen da Fleet-kaptein Paul Lorraines tilbakespill utmanøvrerte keeper og trillet like på utsiden av stolpen.

Mine to Stockport-ledsagere mente da også at det eneste de hadde sett av dårligere kvalitet denne sesongen var deres første omgang mot Lincoln City, og etter en skuffende sesong under den bosniske manageren Darije Kalezic har de vel kanskje ikke vært altfor bortskjemt. Jeg måtte uansett si meg enig i at det var langt fra noen festforestilling vi var vitne til.

Innbytter Nathan Elder kunne på overtid sikret tre poeng til vertene da han upresset fikk heade innlegget fra Joe Howe på mål, men han headet også rett på keeper. County-fansen sa seg godt fornøyd med ett poeng, mens resten av de 912 fremmøtte neppe var like tilfreds med nok en poengdeling. Jeg sa farvel og satt raskt kursen tilbake til stasjonen – over den enorme parkeringsplassen. Snart var jeg i samtale med nok en Stockport supporter mens toget rullet i retning London.

Det viste seg nå at man hadde funnet et nytt lokale til kveldens konsert, helt oppe i Epping-området. Det skulle vise seg å bli en særdeles kronglete tur, med vedlikeholdsarbeid og bus replacement på flere strekninger på Central Line. Men det ble omsider en trivelig kveld som også bød på gjensyn med gamle venner jeg ikke hadde sett på lenge.

Retur fra Eppings utkant bød riktignok på en utfordring, men min Bristol City-kompis Steve hadde booket hotell ikke langt fra mitt. Og med £20 på hver delte vi taxi tilbake til Barking Road i Londons East End, der Dominos Pizza ved siden av plutselig minnet meg på at jeg ikke hadde spist siden frokost. Klokka var vel mellom to og halv tre da jeg med en takeaway-pizza låste meg inn og tok kvelden etter en lang dag, der jeg hadde fått oppleve et av fotball-Englands absolutt flotteste stadion-perler! Jeg hadde nok fått et nytt favoritt-stadion.



English ground # 100:
Ebbsfleet United v Stockport County 0-0 (0-0)
Conference Premier
Stonebridge Road, 16 February 2013
Att: 912
Admission: £15
Programme: £2,50

Next game: 17.02.2013: Huddersfield Town v Wigan Athletic
Previous game: 15.02.2013: Exeter City v Accrington Stanley

More pics 

Fredag 15.02.2013: Exeter City v Accrington Stanley

Jeg hadde telt på knappene i noen uker, i forbindelse med en konsert i London denne februar-helgen. Og selv om det nok ikke økte mulighetene for den påsketuren jeg higer etter, bestemte jeg meg omsider for å bestille. Fire dager med fotball ble lagt inn i tillegg til konsert, og både fly, hotell og togpass ble bestilt, selv om to av dagene ikke var planlagt 100%. Min kompis Mikael hadde tenkt seg på samme konsert, og det viste seg at han vurderte samme fly fra Rygge. Han ringte et par dager senere, og fortalte at det også var 3 andre som skulle være med. Han hadde ordnet skyss, og tilbød seg å få meg plukket opp.

Klokka 05.20 tidlig fredag morgen låste jeg meg ut og rakk en kjapp røyk før de to gutta kom, og vi kunne sette kursen mot Rygge, der resten av reisefølget snart ankom. Jeg valgte å avstå fra pilsen før avgang, og takket også nei til Mikaels tilbud om Underberg på flyet. Etter en matbit på Stansted, hoppet vi på toget ned til London Liverpool Street. Flere av gutta hadde booket hotell rett i nærheten av Liverpool Street, og vi tok dermed en rast på puben Hamilton Hall. Etter to pints tok jeg farvel med de andre og tok turen til Paddington, hvor jeg satt meg på toget til Exeter. I mangel på søvn i løpet av natta, tok jeg sjansen på en høneblund på toget. Heldigvis våknet jeg som planlagt et lite kvarter før ankomst Exeter, og slapp dermed å bli med helt ned til endestasjonen Penzance.

Vel ute av stasjonen Exeter St. Davids, kunne jeg se Great Western Hotel på andre siden av parkeringsplassen, og gikk for å sjekke inn. Etter å ha slappet av litt på hotellrommet, var jeg klar for å ta Exeter nærmere i øyesyn, og startet med å gå den korte turen opp til puben The Imperial for å få litt mat i skrotten. Det viste seg å være en enorm Wetherspoons-pub, med en voldsom hage og flott utsikt ned mot togstasjonen. Etter inntatt måltid tok jeg igjen apostlenes hester fatt, og spaserte forbi Exeter Central og inn i sentrum. Der stoppet jeg for å beskue den flotte Exeter Cathedral, hvis fasade imidlertid var i ferd med å gjennomgå vedlikehold. Jeg hadde god tid, og slentret langs High Street og Sidwell Street. Og snart var jeg ved St. James Park, der jeg ved den lille bortetribunen St. James Road Terrace bak det ene målet kunne kikke gjennom en vidåpen port inn på anlegget, der banemannskaper tydeligvis var i ferd med å forberede seg på kamp.

Jeg gikk videre ned St. James Road bak bortetribunen, og rundet hjørnet inn på Wells Street. Der kunne jeg umiddelbart slå fast at anleggets gamle Grandstand tok seg meget godt ut fra utsiden. Der ligger den ut mot jernbanelinja og Wells Street, som der snor seg over en bru over ved jernbanestasjonen som deler navn med klubbens stadion. Jeg ble faktisk noe overrasket over hvor nærme stadionet lå jernbanelinjen – det er ikke altfor mange meter mellom de to.

Etter å ha knipset noen bilder av Grandstand herfra vurderte jeg å stikke hodet innom puben Wells Tavern et steinkast unna, men gikk i stedet opp igjen der jeg kom fra. Jeg entret stadionområdet for å snoke litt i klubbsjappa, som ligger tilknyttet den nye Flybe Stand på den andre langsiden. Jeg fikk rasket med meg et skjerf til samlingen før blikket falt på en DVD jeg tok en nærmere kikk på. Det viste seg å være en sesong-DVD for 2007/08 sesongen, inkludert playoff-finalen og høydepunkter fra semifinalene. For £10 valgte jeg også ta med meg denne, og sikret meg samtidig dagens program for £3. 

Billettlukene var ennå ikke åpne, men jeg fant ut at det uansett ikke ville bli billettsalg, men snarere kontant betaling ved telleapparatene. Jeg forsvant deretter inn i klubbens Social Club, der jeg satt meg ned og gransket programmet nærmere over en pint Thatcher’s Gold.

Lokalet fyltes sakte men sikkert opp, og jeg var snart i samtale med et par hjemmesupportere som slo seg ned ved mitt bord. De mente optimistisk nok at det ikke lenger var grunn til å nøye seg med en playoff-plass, men hadde tro på direkte opprykk for The Grecians. Dessuten fikk jeg høre noen anekdoter fra deres heftige rivalisering med Plymouth Argyle, som en av de forsøkte overbevise meg om at hører hjemme i Cornwall. Jeg måtte også benytte anledningen til å høre om de var fornøyd med vår gamle Reading-helt Jamie Cureton, som ser ut til å ha en ny vår i Exeter. Det var de selvsagt, all den tid den etter hvert tilårskomne spissen fortsetter å bøtte inn mål.

Det nærmet seg omsider avspark, og jeg betalte mine £17 for inngang, før jeg tok plass på Big Bank bak det ene målet. Dette er vel faktisk nå (dessverre) den største gjenværende ståtribune i Football League. Hjemmelaget startet absolutt best, og både Guillem Bauza og debutant Jake Gosling hadde halvsjanser. Men nærmest å ta en tidlig ledelse var de da Accrington Stanley-forsvarer Mark Hughes under press headet litt for løst tilbake til sin keeper. Tommy Doherty var på alerten og lobbet over keeper Paul Rachubka, men også like utenfor mål.

Det som var av sjanser var det Exeter som produserte, og gjestene fra nord hadde lite å by på, bortsett fra noen lange håpefulle baller som ikke bød vertene på altfor store problemer. Både Mark Molesley og Jamie Cureton var nær ved å bli spilt alene gjennom, men lange tær fra gjestende forsvarere fikk klarert.

Etter en total Exeter-dominans de første 15-20 minuttene, dabbet kampen voldsomt av. Gjestene gjorde det ikke lett for Exeter, men selv om de nå hang langt bedre med var det ikke stort de selv skapte heller. Exeter begynte nå å forsøke seg med lange baller opp til target man Bouza, og med Cureton som gikk på løp på ballene han vant. Dette bragte ikke all verdens med muligheter, da Stanley-forsvaret virket å ha full kontroll i lufta der bak. Omgangens beste sjanse til bortelaget kom i form av et frispark som ble skutt i muren, og lagene gikk til pause med 0-0.

Frustrert måtte jeg konstatere at St. James Park nå er blant den etter hvert lange rekken av Football League-arenaer der de ikke lenger slipper folk ut for å røyke i pausen. I stedet fikk jeg iaktta spreke Devon-jenter utføre cheerleading foran Big Bank mens jeg vurderte å gå til innkjøp av pause-forfriskninger. Et blikk på den lange køen var dog nok til at jeg droppet denne ideen og slo meg til ro med å kikke på jentene.

Snart var lagene igjen ute på banen, og noe spesielt hadde Exeter byttet keeper i pausen. Polske Artur Krysiak hadde stort sett vært arbeidsledig i første omgang, men hadde angivelig skadet seg i pausen, og inn kom reserven Rhys Davis. Hjemmelaget styrte fortsatt, men som i første omgang ble deres fremspill enten stoppet av Stanley-forsvarere, eller det var ingen i røde og hvite striper der innleggene kom. Cureton kom seg to ganger gjennom i farlig posisjon, men først ble han meid ned av Dean Winnard (som fikk gult kort), og deretter ventet han for lenge med å skyte slik at avslutningen ble blokkert.

Hjemmelaget hadde en frustrerende aften, og spillerne virket i likhet med publikum å bli stadig mer utålmodige. Gjestenes James Gray holdt på å gjøre kvelden enda mer frustrerende for The Grecians da han mot spillets gang holdt på å score. Skuddet hans suste imidlertid like over tverrliggeren, og med 11 minutter igjen av ordinær tid fikk Exeter omsider belønning for strevet. Etter flott spill ute på kanten mellom Tommy Doherty og innbytter Aaron Davies fikk sistnevnte lagt inn. Innlegget fant en annen innbytter, Jimmy Keohane, helt umarkert. Keohane hadde tidligere kommet inn for Bauza, og gjorde nå ingen feil da han bredsidet inn 1-0.

Umiddelbart etter kunne det stått 1-1, da et innlegg ble møtt av Exeter-forsvarer Danny Coles. Han styrte ballen hardt forbi egen keeper, som ikke rakk reagere. Men ballen dundret i tverrliggeren og tilbake i feltet, der forsvarerne panisk fikk klarert. Og i stedet var det hjemmelaget som doblet ledelsen etter 82 minutter. Cureton jaget en ball nede ved dødlinja i duell med keeper Rachubka, som faktisk skle. Cureton kunne dermed snappe ballen og meget uselvisk servere til innbytter Keohane, som enkelt satt inn sitt og Exeters andre mål for kvelden. 2-0.

Accrington Stanley virket nå resignerte, og det var fortsatt Exeter som hadde initiativet, slik at de hadde få problemer med å holde ut til dommeren blåste av. Foran 2 924 tilskuere – inkludert 60 bortefans – sikret dermed Exeter City seg tre poeng, og tok plass på direkte opprykksplass før rundens resterende kamper dagen etter.

Jeg valgte å ta lokaltoget tilbake til Exeter St. Davids, så mens jeg ventet på dette ble det tid til ytterligere en pint eller to med Thatcher’s Gold i klubbens bar, før jeg igjen gikk ned forbi Granstand og ned på stasjonen. Det var med blandede følelser jeg beundret utsiden av Grandstand. Et flott skue var det, men likevel trist når man vet at klubben her vurderer en eventuell “oppgradering” (noen vil kalle det vandalisme) ved å erstatte den med ny tribune. Det er dessverre et tegn i tiden at klassiske, gamle tribuner og stadioner som oser av karakter, blir rasert og jevnet med jorden og erstattes med anonyme arenaer blottet for karakter, helst med grisgrendt beliggenhet langt utenfor sentrum. Vi må bare sette pris på disse gamle klassikerne mens vi kan, før “fremskrittet” gjør at det er for sent.

English ground # 99:
Exeter City v Accrington Stanley 2-0 (0-0)
League Two
St James Park, 15 February 2013
1-0 Jimmy Keohane (79)
2-0 Jimmy Keohane (82)
Att: 3,924
Admission: £17
Programme: £3

Next game: 16.02.2013: Ebbsfleet United v Stockport County
Previous game: 05.01.2013: Stourbridge v Leamington

More pics

Lørdag 05.01.2013 Stourbridge v Leamington

Ved min retur til Birmingham fra Walsall-kampen kvelden før, møtte jeg på en rekke feststemte grupper på vei ut på nattelivet. Men da jeg ganske tidlig våknet frisk og uthvilt dagen etter, var jeg glad jeg hadde motstått fristelsen. Jeg hadde avtalt å kjapt møte en bekjent fra Wolverhampton som jeg ble kjent med for noen sesonger siden da Wolves spilte bortekamp mot Blackpool i romjula 2009, og Phil var del av en større gruppe Wolves-fans jeg endte opp sammen med ute på Blackpools fantasiske natteliv. Sammen med mange andre ulver skulle han denne dagen ta turen til Luton, der Wolves hadde bortekamp i FA cupen. Han tok et tog tidligere enn planlagt inn til Birmingham New Street, hvor jeg traff ham utenfor puben The Shakespeare, som ligger inne på selve stasjonen ved nedgangen til togplattformene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noe tidlig for en Strongbow kanskje, men det ville være uhøflig å takke nei. Så med en pint gyllen nektar hver hadde vi en hyggelig samtale. Han fikk tatt en kikk på boka mi, der han uttrykte begeistring over at jeg hadde nevnt ham som en av bidragsyterne, før han kastet seg over Wolves-kapittelet uten å forstå stort annet enn navn på gater, puber, spillere etc. Etter hvert kom flere fra hans reisefølge, som hadde planer om å ta tog til den grusomme byen Milton Keyns og reise derfra til Luton med en minibuss de hadde bestilt. Da det dro seg mot avgang for toget deres ble det ikke tid til en ny runde, så jeg tok i stedet farvel med Phil og hans reisefølge, som lurte på om jeg ikke kunne ta med meg Ståle Solbakken tilbake til Norge. Lite ante de om hva som var i vente den dagen.

Mens ulveflokken satt seg på toget, gikk undertegnede opp på en internetcafe hvor jeg slo ihjel halvannen time. Jeg sendte Phil en tanke da jeg satt en liten innsats på bl.a. Luton Town-seier over Wolves til god odds, før jeg omsider valgte å sette kursen mot Stourbridge. Jeg gikk de få meterne ned til Birmingham Moor Street og satt meg på toget til Kidderminster. Etter rundt en halv time hoppet jeg av på Stourbridge Junction, der det akkurat ble tid til en røyk før den merkelige skytteltransporten inn til stasjonen Stourbridge Town ankom. Dette skal visst være den korteste såkalte branch line i hele Europa, og doningen som transporterer passasjerene de 1,3 kilometerne og tre minuttene inn til Stourbridge Town ser vel mest ut som en liten minibuss på skinner. Jeg gikk gjennom undergangen og inn i High Street, der jeg entret puben The Edward Rutland. Med kun en sandwich til frokost tidligere unnet jeg meg en burgermiddag med tilhørende j2o mens jeg så FA cup oppgjøret mellom Brighton og Newcastle sparkes i gang på TV med et friskt hjemmelag. Etter inntatt måltid ble j2o byttet ut med en pint Strongbow, før jeg satt kursen mot Amblecote-området og Stourbridge FCs War Memorial Athletic Ground idet man passerte 60 minutter spilt i TV-kampen.

Den flotte portalen til anlegget dukket snaue 10 minutter senere opp på min venstre hånd, og jeg betalte mine £10 for å slippe inn på det allerede temmelig travle anlegget. Program ble også handlet inn for £2, før jeg svingte innom klubbsjappa. Der kastet jeg raskt øynene på en DVD fra forrige sesongs FA cup-omkamp mot Plymouth Argyle, som sammen med et program fra samme kamp signert av manager Gary Hackett var til salgs for den nette sum av £3. Det var et kupp jeg ikke kunne motstå, og det havnet i posen sammen med et skjerf som dessverre var i bortefargene gult og grønt. Hjemmelaget skulle møte ligafavorittene Leamington, som imidlertid hadde vaklet litt den siste tiden, og jeg forventet en tett og jevn kamp. Det var allerede mange til stede, og inne i klubbhuset førte trengselen til en temperatur som gjorde at jeg valgte å først ta en runde rundt det flotte anlegget.

Klubbhuset ligger noe merkelig plassert på siden av banens kortside, mer ut mot cricketbanen som deler den nærmeste langsiden og dessverre gjør at det ikke er noen tribune på denne siden. Dette har jeg sett før, bl.a på nærliggende Lye Towns Stourbridge Road. Men i motsetning til Lye Town som kun hadde et tau mellom fotballbanen og cricketbanen, brukte man her metall-sperringer. Lokale myndigheter har bestemt at her skal det være flerbruksanlegg, så dette er dessverre ikke noe å gjøre noe med. Men til tross for at man ser over på den fantastisk flotte cricket pavillion trekker dette ned inntrykket noe. Her var det i perioden rundt FA cup-suksessen forrige sesong satt opp en midlertidig tribune. Det samme var tilfelle bak det nærmeste målet, der det nå heller ikke er stort annet enn mulighet for å stå flatt på bakken. Her kunne en lokal helt fortelle at det tidligere sto en tribune som imidlertid ble revet etter Bradford-brannen på 80-tallet. Til tross for dette er de resterende deler av anlegget til de grader flott og sjarmerende at jeg umiddelbart ble meget begeistret. Over på den andre langsiden står hovedtribunen med det karakteristiske midtpartiet, og et spesielt og sjarmerende trekk ved denne er at man går langs en liten gangvei/sti bak den første delen for så å komme inn på det nevnte midtpartiet. Bak det bortre målet står den flotte og klassiske Shed End, hvor min rundtur stoppet før jeg snudde og gikk tilbake til klubbhusets bar.

En pint Strongbow ble kjøpt inn og tatt med på utsiden, der jeg kom i snakk med en meget trivelig sesongkortinnehaver. Han fortalte både på oppfordring og uoppfordret mer enn gjerne om klubben og fotballen i området, og kom med forskjellige spennende anekdoter og betraktninger. Jeg lyttet intenst til hans beretning fra FA cup-suksessen og ikke minst Plymouth-kampene forrige sesong.

Angående ambisjonene denne sesongen har jo Stourbridge de siste sesongene vært en gjenganger i playoff-bildet, og han mente det ikke var noen grunn til ikke å satse på opprykk. Og da gjerne gjennom playoff, siden han var enig med meg i at Leamington må være favoritt til tittelen og direkte opprykk. Med tanke på situasjonen rundt klubbens stadion og hvorvidt Conference vil godta et anlegg som deler den ene sidelinjen med en cricketklubb, mente han dette ville kunne løses ved å sette opp midlertidige tribuner slik man gjøre under forrige sesongs stor FA cupkamper, og spille de 6-7 første kampene på bortebane slik at man lot cricketsesongen avslutte før man spilte hjemmekamper.

Han bød meg på en ny pint Strongbow før jeg ble med over på Shed End der vi ventet på at kampen skulle starte. Han ventet som meg en tett kamp, og spådde 1-1. Det hadde vært mye snakk om Stefan Moore før kampen, etter at han scoret hattrick i sin debut for Leamington. Men det var hjemmelaget som tok kontroll fra start, med en glimrende Sean Evans som tidlig skapte hodebry for gjestene. Og det var det tidligere Manchester United-talentet som hadde den første store sjansen, da kun en flott redning fra Brakes-keeper Niall Cooper (ifølge min kompanjong på tribunen den fjerde keeperen Leamington benyttet i dette som var sesongens fjerde kamp mot Stourbridge!) hindret tidlig hjemmeledelse. Og etter en volley fra Leamingtons Matt Dodd som hjemme-keeper Lewis Solly måtte slenge seg så lang han var for å redde, var det det duket for Stourbridge-show. Evans trakk seg fri på venstre kant, og hans innlegg ble ekspedert i mål på volley av Jordan Fitzpatrick. 1-0 etter 12 minutter. Åtte minutter senere doblet hjemmelaget ledelsen da Leamington-kaptein Jamie Hoods forsøk på heading tilbake til egen keeper ble snappet opp av en glimrende Ben Billingham, som rundet keeper og satt inn 2-0. Ti minutter før pause måtte gjestenes keeper gi retur på et skudd fra Drew Canavan, og Sean Evans kunne pirke inn 3-0 etter litt mølje i fem-meteren.

Det var nærmest surrealistisk å se Stourbridge rundspille ligafavoritten til de grader, og Ben Billingham kunne scoret sitt andre og lagets fjerde da han headet i tverrliggeren. Et par minutter på overtid i første omgang kom hjemmekeeper Solly på halvdistanse, og nykommer Stefan Moore kunne lobbe over ham til 1-3 etter å ha blitt spilt frem av navnebror Lee Moore. Altså 3-1 til pause, men det kunne faktisk like gjerne stått 6-0, og hjemmelaget skulle muligens også hatt et straffespark.

Etter å ha spandert en pint på min lokale venn stilte vi oss på den mer nøkterne «ståplassen» bak den nærmeste målet. Leamington-folket hadde håp om at det sene målet rett før pause ville gi The Brakes en vitamininnsprøytning før andre omgang. Men det var igjen Stourbridge som fortsatte som de hadde gjort i første omgang. Et susende skudd fra Canavan ble reddet flott av Cooper, mens Billingham brant en kjempesjanse ved å skyte utenfor alene med keeper. Hjemmelaget ble nesten straffet for missene, men en heading fra gjestenes kaptein Hood ble på vanvittig vis reddet av Solly. Og da Billingham omsider satt inn 4-1 etter å ha blitt spilt gjennom, var det nok spikeren i kista med kvarteret igjen. Frustrerte Leamington-spillere protesterte vilt og mente det var en soleklar offside, men uansett offside eller ikke er det ikke til å komme utenom at Leamingtons forsvarsspill i store deler av kampen var direkte sjokkerende. Men Stourbridge var da også meget gode, og leverte en fantastisk forestilling de færreste hadde drømt om.

Gjestene virket nå fullstendig resignerte, og Luke Benbow satt etter 80 minutter kronen på verket med 5-1 etter mer håpløst forsvarsspill og en flott avslutning. Helt på tampen kunne det til og med stått 6-1 etter at Leon Broadhurst traff aluminiumen med en heading. Men da dommeren blåste av med 5-1 som sluttresultat, var det til stående applaus fra hjemmefans og nøytrale blant de 667 fremmøtte betalende. Både jeg og min kompanjong hadde tippet enda høyere tall og sesongbeste (som hittil er 743 mot St. Neots Town), men uansett slett ikke ille.

Tilbake på plass utenfor klubbhuset ble det med en pint før min lokale venn måtte trekke seg tilbake, mens jeg trakk inn i klubbhuset for å ta en kikk på interessante bilder og memorabilia på veggene. Og etter hvert kom jeg i prat med en person fra klubbledelsen som insisterte på å introdusere meg for formann Andy Pountney, som tilsynelatende nektet å tro at jeg kom fra Norge og igjen ville introdusere meg for manager Gary Hackett og en rekke andre. Det var en meget trivelig gjeng, og Pountney virket ikke av typen som spytter i glasset.

Jeg ble værende der mye lengre enn planlagt, og ble invitert med da denne gjengen hadde tenkt seg videre ut på byen. Jeg ante ikke hvor vi kjørte, men fant ut at bestemmelsesstedet var puben The Mitre, som jeg hadde passert på vei til kampen. Der ble jeg overrakt en Ulster-pin av mannen som tidligere hadde betjent meg i klubbsjappa; Jim McComish. Mannen som ble kalt Ulster Jim viste seg å være en staut lojalist, og vi kom godt overens slik jeg også gjorde med Pountney, Hackett og de andre.

Minnene fra kvelden der i Stourbridge blir mer og mer tåkete jo lenger ut på kvelden vi kom, men jeg husker at formann Pountney på spørsmål om stadion-situasjonen hevder at det om det blir behov for det ikke er helt uaktuelt å bygge nytt stadion. Men på dette tidspunkt var både jeg og Pountney temmelig påseilet, så jeg ville ikke legge stort i akkurat det utsagnet.

Jeg måtte etter hvert begynne å kikke på når siste tog tilbake fra Stourbridge Town hadde avgang, da jeg jo dessverre måtte forlate det lystige laget og komme meg inn til Birmingham. Jeg fikk ikke lov til å dra før Pountney hadde kjøpt en siste pint til meg, samt fått meg til å love å komme tilbake. Og han beordret Ulster Jim til å følge meg ned til togstasjonen for å sørge for at jeg fant frem.

Like etter 22.30 tok jeg den lille turen ut til Stourbridge Junction og byttet til tog inn til Birmingham Moor Street. Tilbake i Birmingham falt jeg for fristelsen til å legge fra meg posen på hotellet og besøke nattklubben Reflex et steinkast unna. Der ble en time eller to tilbragt, før jeg fikk kjøpt meg noe nattmat i en burgersjappe og trakk meg tilbake mens festen fortsatt var i full sving på Reflex.

English ground # 98:
Stourbridge v Leamington 5-1 (3-1)
Southern League Premier Division
War Memorial Athletic Ground, 5 January 2013
1-0 Jordan Fitzpatrick (12)
2-0 Ben Billingham (20)
3-0 Sean Evans (35)
3-1 Stefan Moore (45)
4-1 Ben Billingham (75)
5-1 Luke Benbow (80)
Att: 667
Admission: £10
Programme: £2

Next game: 15.02.2013: Exeter City v Accrington Stanley
Previous game: 04.01.2013: Walsall v Portsmouth

More pics

Fredag 04.01.2013 Walsall v Portsmouth

Etter å ha blitt servert frokost kunne jeg takke for meg og hoppe i drosjebilen som var bestilt. På perrongen på Cambridge stasjon kom et kvinnemenneske bort og spurte om jeg skulle med toget til Birmingham og hvor langt jeg eventuelt  skulle. Jeg svarte bekreftende at jeg skulle med toget hele den lange veien til Birmingham, og sa meg deretter villig til å passe på at hennes gutt i 11-12-årsalderen kom seg av i Stamford. Jeg spurte om han hadde vært på Stamfords Wothorpe Road, som snart kan bli en prioritert destinasjon da de skal flytte. Men han virket ikke særlig interessert i fotball, og satt seg etter hvert med snuta i en bok. Jeg fulgte hans eksempel og satt meg selv til rette med min bok fra serien som har blitt til TV-serien Game of Thrones, og i Stamford kom pjokken seg av uten problemer. Ved ankomst Birmingham New Street fant jeg frem til Ibis-hotellet, men jeg hadde noen timer å slå ihjel.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som den fantasy- og Tolkien-fan jeg er, bestemte jeg meg for å ta en tur i Tolkiens fotspor. Jeg spaserte den korte turen til Birmingham Moor Street og tok toget til utkanten av Islamabad…eller var det Birmingham?? Ved stasjonen Hall Green hoppet jeg av og tok fatt på en rundt 15 minutters spasertur ned til Sarehole Mill, som inspirerte Tolkien i hans barndom. Den er i dag gjort om til et museum med en tilhørende «Tolkien Trek» i området rundt, men dessverre er det kun åpent i tiden mars-oktober. Jeg var klar over dette, men ville likevel ta en kikk. Mens jeg snuste litt rundt inne på tomta der, så jeg til og med de første etniske britene jeg hadde sett siden jeg gikk av toget en halvtime før! Ikke verst…Mon tro hva Tolkien hadde ment om han hadde sett sin gamle tumleplass i dag. På veien tilbake til stasjonen vurderte jeg å stikke innom St. Andrews for å ta en nærmere kikk på hjemmebanen til Birmingham City, men jeg slo det fra meg. Dette anlegget kunne jeg få minutter senere se gjennom vinduet da toget kjørte forbi på vei inn til Birmingham Moor Street.

Etter å ha slått ihjel litt tid på en internettcafe, gikk jeg ned igjen til Birmingham New Street for å hoppe på toget til Bescot Stadium. Snaue 25 minutter senere gikk jeg over gangbrua fra togstasjonen over til fotballstadionet med samme navn. Jeg gikk en runde rundt anlegget før jeg avleverte £23 for en billett til borteseksjonen, og betalte ytterligere £3 for et program. Det var fortsatt rundt to timer til kampstart, men flere Portsmouth-fans hadde allerede ankommet. Det så imidlertid temmelig dødt ut, og ingen av skjenkestedene ved anlegget hadde åpnet ennå. Jeg gikk dermed de rundt 10 minuttene opp til puben The Fulbrook, som man gjerne råder bortefans å svinge utenom. Her var det imidlertid kun godt voksne stamkunder da jeg ankom, men jeg satt meg ned med en pint Strongbow og bladde litt i det flotte men ikke altfor spennende programmet.

Jeg hadde for øvrig vurdert å heller dra til Plymouth denne dagen for å se Elburton Villa v Ivybridge Town, men bl.a. været i sørvest gjorde at jeg fikk betenkeligheter. Spesielt ettersom jeg ved en avlysning ikke ville ha andre alternativer i regionen. Mer fristende hadde også Newport County v Wrexham vært, men da jeg uansett skulle til Stourbridge dagen etter valgte jeg å stoppe i Birmingham denne dagen og ha base der begge dager. Nok en Strongbow ble inntatt før jeg spaserte tilbake til Bescot Stadium. Men den nye baren som averterte med at også bortefans var velkommen, ønsket nå velkommen i form av et skilt som fortalte at kun sesongkortholdere slapp inn i dag. Og hos Saddlers Club som så helt folketomt ut rett ved siden av stadionet, fikk jeg beskjed om at det kun var for medlemmer. Dermed entret jeg anlegget og fant frem til baren som nå også serverer alkohol i borteseksjonen. Der var det stor stemning blant Pompey-fansen som tydeligvis hadde drukket tett på turen oppover. Og et av midtpunktene var selvsagt John Portsmouth Football Club Westwood – kjent som Pompey John. Han virket allerede temmelig påseilet der han sjanglet rundt og snøvlet om hvor mye han hatet Sky.

Av det magre utvalget i kjøleskapet bak disken valgte jeg meg en for meg hittil ukjent cider på plastflaske. Pompey fansen hadde allerede belaget seg på en tilværelse i League Two neste sesong, og ti poeng skal jo fortsatt trekkes fra deres nåværende poengsum. Man kan jo spørre seg hvor mange ganger man skal trekke poeng om og om igjen, men nå går det jo mot rettssak. Der skal det avgjøres hvor mye Fratton Park er verdt, i og med at Pompeys forrige eier krever et vanvittig beløp som Portsmouth’s Supporter Trust mener er totalt hinsides. Enda et argument for hvorfor klubbene ideellt sett ikke burdes eies av enkeltpersoner og private firmaer, men av klubbens supportere og lokalsamfunnet! En supporter hevdet uansett at denne rettssaken nå var utsatt, uten at jeg kan bekrefte eller avkrefte det. Jeg hadde en lengre samtale med et par andre supportere som faktisk virket like oppgitt som meg over den moderne fotballen.

Etter hvert var det tid for å ta plass på bortetribunen som nå går under det fryktelige navnet Sign Specialists Stand (tidligere William Sharp Stand), og vi fikk beskjed om at det var bare å ta plass der man ville. Portsmouth-fansen holdt allerede et skikkelig leven, og da spillerne rett etter kom utpå banen skrudde de opp volumet enda et hakk. Sky-kameraene var tilstede og kunne se Portsmouth starte friskt, med Paul Benson som headet like over. Men Walsall tok mer og mer over. En god Craig Westcarr fant etter en halvtime Febian Brandy med sitt innlegg, og han satt ballen i nettet bak Simon Eastwood i Pompey-målet. Pompey-fansen sang og ropte fortsatt av full hals. Og Pompey John vekslet mellom å brøle ut halvtydelige oppmuntringer til eget lag, og å komme med sjikanøse og obskøne tilrop om Sky mens han gestikulerte og veivet og banket på vinduene som deler av Sky-folket tydeligvis befant seg bak. Målscorer Brandy skapte for øvrig masse trøbbel for Pompey-forsvaret med sin fart, og rett før pause doblet The Saddlers ledelsen da Eastwood måtte gi retur på en avslutning fra Brandy. Will Grigg var raskt frempå og sørget for 2-0 til pause.

Med en skuffende oppslutning på 4 038 tilskuere hadde det vel vært som et bibliotek på Bescot Stadium om det ikke hadde vært for Pompey-fansen, som aldri sluttet å lage en heftig atmosfære på bortetribunen. Men kan hende det var nettopp derfor jeg heller aldri hørte mye lyd fra hjemmefolket. Pausen ble tilbragt ved baren under tribunen, med en ny flaske cider. Deler av Pompey-fansen satt tilsynelatende pris på å få pause-besøk der av Paul Hall, som tidligere har spilt for begge klubber. Det samme har Fitzroy Simpson, og sammen var de gjester ved Bescot Stadium i anledning denne kampen.

Ved hjelp av et par TV-skjermer på veggen kunne jeg observere at andre omgang var i ferd med å bli sparket i gang, men kjøpte en ny flaske cider og ble stående der sammen med en god del Pompey-fans. Med kvarteret spilt av andre omgang hadde de aller fleste imidlertid returnert til tribunen, og det samme gjorde jeg. Det første jeg så var et skudd fra Pompeys David Connolly (som jeg hørte flere rakke ned på i pausen grunnet hans fortid i erkerival Southampton), som Walsall-keeper Karl Darlow ikke gadd å slenge seg på. Men han fikk seg nok en støkk da det gikk noe nærmere mål enn forventet og faktisk sneiet stolpen. Kampen bølget nå egentlig frem og tilbake uten at jeg dessverre lot meg engasjere altfor voldsomt. Det mest underholdende og imponerende var faktisk Pompey-fansen og deres innsats i form av stadig mer selvironiske sanger og rop. Westcarr var på vei gjennom for vertene, men ble stoppet av keeper Eastwood. Og på motsatt side var rollene snudd da David Connolly led samme skjebne mot keeper Darlow. Det var egentlig greit da sluttsignalet gikk, og de fleste Walsall-fans strømmet ut mens Pompey-fansen sto igjen for å applaudere Guy Whittinghams utvalgte. Pompeys manager har virkelig ikke den letteste jobben, og man kan heller ikke annet å føle med supporterne der.

Heller enn å løpe over for å rekke 21.44-toget tilbake til Birmingham, tok jeg det helt med ro og ble stående i passiar med en bortesupporter utenfor. Da ble det plutselig voldsom aktivitet og ståhei blant politiet ute på parkeringsplassen. Det viste seg at en gruppe unge Walsall-hooligans gikk til angrep på noen av de tilreisende, og politiet fikk gått imellom og ledet de i retning togstasjonen. Da jeg selv gikk over til togstasjonen kunne jeg til min irritasjon konstatere at 22.10-toget jeg hadde sjekket opp var fra Walsall; ikke fra Bescot Stadium. Og neste tog som stoppet her var 22.44. Så da ble det over tre kvarters venting på dette langt fra spennende stedet. Og selvsagt hadde jeg lagt igjen boka mi på hotellet, slik at jeg i stedet tvang meg gjennom en rekke temmelig uinteressante artikler i kampprogrammet. Men det var da noe interessant der også.

På toget tilbake til Birmingham New Street kunne jeg for fjerde gang på turen (også på turen til og fra Sutton Coldsfield 29/12, da det også var kamp der og det var langt travlere) igjen beskue Villa Park, som tar seg ganske godt ut når man kommer forbi med toget. Jeg hadde ikke spist stort siden frokost, så et par sandwiches ble rasket med fra en Tesco som kveldsmat før jeg trakk meg tilbake til hotellet.

English ground # 97:
Walsall v Portsmouth 2-0
League One
Bescot Stadium, 4 January 2013
1-0 Febian Brandy (29)
2-0 Will Grigg (40)
Att: 4,038
Admission: £23
Programme: £3

Next game: 05.01.2013: Stourbridge v Leamington
Previous game: 02.01.2013: Radford v Holbrook Sports

More pics

Onsdag 02.01.2013 Radford v Holbrook Sports

Jeg var tidlig oppe og ble etter en dusj servert deilig engelsk frokost, før vi omsider satt kursen mot Bristol Parkway. Min venninne slapp meg av der på vei til jobb med £30 i bensinpenger som takk for sjåførgjerningen under min visitt. Jeg hadde tid til å raske med meg en avis før jeg satt meg på 08.39-toget og studerte fotballresultatene fra dagen før. Etter igjen å ha byttet på Birmingham New Street var jeg på vei mot Nottingham, der jeg ankom i 11.30-tiden. Da jeg uansett skulle benytte meg av Nottingham-trikken i forbindelse med min planlagte kamp senere på dagen, hoppet jeg på trikken og betalte £3,50 for en dagsbillett. Allerede på første stopp, Lace Market, hoppet jeg av og befant meg omtrent rett utenfor Ibis-hotellet jeg hadde booket for natten.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha sjekket inn forsøkte jeg uten hell å finne informasjon vedrørende kveldens kamper, og hvorvidt de var i fare for avlysninger eller ikke. Planen var å se Radford v Holbrook Sports i East Midlands Counties League, men jeg hadde også et par backup-kamper i tilfelle. En av disse var det meget interessante toppoppgjøret i samme liga mellom Barrow Town og Borrowash Victoria, som på en måte var mer fristende. Men jeg var meget usikker på følgende av regnværet der nede i Barrow-upon-Soar, hvor Barrow Town spiller rett ved elven Soars bredder. I verste fall hadde jeg også et alternativ i Conference-kampen Tamworth v Nuneaton.

Jeg forlot hotellet for å ta en kikk rundt i Nottingham, der jeg ikke hadde vært på en stund. Jeg gikk til fots inn i sentrum og fikk tatt statuen av manager-legenden Brian Clough i nærmere øyesyn, før jeg vendte snuta mot Englands eldste pub. Puben ved navn Ye Olde Trip To Jerusalem, med deler som rett og slett er delvis hugget ut av fjellet under Nottingham Castle, skal ha vært skjenkested så tidlig som i 1189. Og jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg måtte smake på varene. Men etter et kjapt glass var jeg igjen på farten, spaserende ned forbi togstasjonen og ned mot Trent Bridge. Like før denne tok jeg en avstikker for å svinge innom Meadow Lane, hjemmebanen til verdens eldste ligaklubb, Notts County. Derfra gikk turen videre over Lady Bay Bridge, over til den andre siden av elven Trent, og forbi Nottingham Forests hjemmebane City Ground.

På vei tilbake valgte jeg å stoppe innom Hooters for å unne meg et eminent burgermåltid servert av lettkledde skjønnheter, men som også kostet flesk. Etter en lang spasertur rundt i Nottingham bar det tilbake til hotellet for å ta en dusj og skifte før jeg måtte ta en beslutning på hva jeg skulle gjøre. Forsatt var det ingen informasjon på nettet og ingen som svarte på telefonen hos Radford. Jeg ble liggende på sengen og kikke litt på det underholdende spørreprogrammet Pointless mens jeg avventet.

Det nærmet seg tidspunktet hvor jeg måtte hoppe på toget om jeg skulle se Barrow Town eller Tamworth. Og da jeg for femte gang prøvde å oppnå telefonisk kontakt med Radford, bestemte jeg meg for at om de nå ikke svarte, ville jeg satse alt på ett kort og gå ut fra at Radford-kampen ble spilt. Men denne gangen svarte en mannsperson i andre enden, og han kunne bekrefte at det etter nøye vurdering tidligere på dagen hadde blitt bestemt at kampen ville bli spilt. Dermed satt jeg meg ikke lenge etter på trikken mot Hucknall, og ble med denne til holdeplassen Beaconsfield Street. Der hoppet jeg av og orienterte meg ved hjelp av mitt utprintede kart gjennom det beryktede Hyson Green-området av Nottingham. Etter snaue fem minutter svingte jeg inn Selhurst Street og fant inngangen til Radfords hjemmebane med samme navn.

En person i porten bekreftet at de hadde åpnet, og jeg betalte £5 for inngang pluss £1 for et program. Selv med en snau time til kampstart var det allerede rundt 10 personer i den lille baren, og den eldre karen bak baren solgte meg en kald Strongbow på boks. Jeg tok raskt en tur rundt det lille anlegget, hvis fasiliteter først og fremt var å finne bak det nærmeste målet. Der finner man klubbhuset og stå- og sittetribuner (med søyler malt i lagets lilla og lyseblå farger annenhver gang) bortover mot den bortre langsiden, som ikke huser stort annet enn laglederbenkene. Den nærmeste langsiden derimot kunne i hvert fall by på tak over hodet for noen av de stående tilskuerne som måtte befinne seg her. Bak det bortre målet var det absolutt ingenting, annet enn en liten gressvoll, et nett, og boligbebyggelse lenger bak. Tilbake i baren fikk jeg overtalt bartenderen til å selge meg Radford-skjerfet som hang over baren, samtidig som han fisket nok en kald Strongbow ut av kjøleskapet.

Det ble stor oppstandelse og undring da de fant ut at jeg hadde tatt turen fra Norge for å se dagens kamp, og formann Bob Thomas ble tilkalt for å hilse på. Han hadde selv spilt for klubben, sammen med en av de andre i ledelsen. De ga nå en inngående og velkommen innføring i temaer som Radford FC, East Midlands Counties League, og den lokale fotballen generelt. Han kunne fortelle at de hadde en haug av lokale lag å velge mellom når rivaler skulle utpekes. Men gang på gang trakk han frem Basford United som er et topplag i denne ligaen, og som visstnok har en god del penger. En annen klubb som ble nevnt var NCEL-klubben Arnold Town, og formann Thomas skjøt da inn at de visstnok skal være i store økonomiske problemer, og at man frykter for klubbens fremtid. Dette penset samtalen over på temaet kriserammede klubber, og jeg lurte på om det hadde vært en trykkfeil da jeg leste i avisen at Hucknall Town hadde tapt hele 0-13 mot Loughborough Dynamo. Det kunne de fortelle at det ikke var, men at klubben ved trikkelinjens nordlige endepunkt var i full oppløsning og kun hadde stilt med 8 spillere! De mente at det er såpass alvorlig at de i første rekke nå visstnok kun konsentrerer seg om å klare å fullføre sesongen, som fort kan vise seg å bli klubbens siste.

Om Radford er det for øvrig det å fortelle at klubben i engelsk fotballsammenheng er ganske ung; stiftet i 1964 som Manlove & Alliots. Etter at firmaet som ga de navnet flyttet til Skottland noen år senere, byttet de navn til Radford Olympic og ble den første engelske amatørklubb som fikk tillatelse til å bære reklame på draktene. Klubben byttet til såkalt Saturday football og tok plass i East Midlands Regional League og senere Central Midlands League, der Olympic-delen av navnet ble droppet i 1987. Og de var altså en av klubbene som tok et steg opp og tok plass i den nye step 6-ligaen East Midlands Counties League da denne ble stiftet i 2008.

Det nærmet seg avspark, og det var en nokså tung matte også her. Det var kanskje medvirkende til at spillet var alt annet enn imponerende i starten av kampen. Men det var ikke spilt altfor mange minutter før gjestenes Albashir Kuri dro fordel av passivt forsvarsspill ved å fra sin kant storme inn i feltet og avslutte i bortre hjørnet til 0-1. Radford virket totalt tafatte, og mesteparten av spillet foregikk på deres halvdel av banen. Gjestene presset på, mens Radford klarerte ved å forsøke å mæle ballen så langt de kunne oppover banen, der Holbrook Sports’ forsvar fanget opp ballen og kunne starte et nytt angrep. Jeg reflekterte over at det nok er en god grunn til at Radford ligger der de ligger på tabellen (tredje sist), selv om gjestene også befant seg på nedre halvdel (dog med en del kamper til gode), og snart sørget Cory Bowler for at ballen lå i nettet bak hjemmelagets keeper for andre gang. Curtis Williamson puttet et tredje mål for Holbrook Sports før dommeren blåste for pause på stillingen 0-3, og det var på tide med en ny boks Strongbow i baren.

Hjemmefolket var alt annet enn imponert, men jeg ble fortalt at laget denne sesongen hadde hatt store utfordringer. Så sent som i sommer sto de uten en eneste spiller etter at hele trenerteamet forlot klubben etterfulgt av samtlige spillere!! I så måte var de forberedt på at dette ville bli en tung sesong. På spørsmål om klubben ved en senere anledning ville være interessert i et opprykk til eksempelvis Northern Counties East League eller om de var fornøyd med en tilværelse på step 6, svarte ledelsen at de ikke var fremmed for et eventuelt opprykk om klubben var klar for det. Men de var slett ikke sikre på at det ville bli NCEL, da det ville være i det sydlige geografiske grenseland for den step 5-ligaen. Nottingham ligger i et slags grenseland mellom Midland Football Alliance, NCEL og United Counties League. Man jo har jo Arnold Town og enda sydligere Long Eaton i NCEL, men dette er en liga dominert av bortekamper i Yorkshire. Den kabalen vil de imidlertid ikke måtte finne ut av riktig ennå.

Det Radford-laget som inntok banen for andre omgang fikk meg til å undres hvor det var blitt av hjemmelaget fra de første 45 minuttene. De gikk nemlig rett i strupen på Holbrook Sports, og var totalt ugjenkjennelige der de presset på og rullet opp sjanse etter sjanse. Før minuttet var spilt smalt ballen i tverrliggeren, og i det påfølgende angrepet var det kun en flott parade av keeperen som hindret scoring for Radford. Etter corneren som fulgte satt hjemmelagets Jahrad Russell inn reduseringen til 1-3, og den utrolige forvandlingen hadde bragt nytt liv i kampen. Radford burde redusert ytterligere noen minutter senere, men igjen var tverrliggeren i veien. Fra min posisjon på langsiden ute på 20 meter, så det også ut som om Radford ble snytt for et straffespark da en av deres spillere ble hindret og dratt i trøya så han mistet balansen i avslutningsøyeblikket. Borte-keeperen var nå en travel mann, og måtte flere ganger i aksjon for å hindre ytterligere redusering.

Men plutselig fikk gjestene fra Derbyshire muligheten de ventet på, og deres kontring førte til klabb og babb foran målet. Noe uheldig klarerte en Radford-spiller ballen i en lagkamerat, og gjestenes spiss Stephen Akers kastet seg frem og pirket inn 1-4. Nå gikk noe av lufta ut av Radford, og selv om de fortsatt dominerte var gjestene mer med på notene. Men etter at et par gode Radford-angrep endte resultatløst, begynte man tilsynelatende å vente på sluttsignalet. Og da Holbrook Sports fikk et heldig femte mål ved Vaughn Hallsworth, var det den siste spikeren i kista. Linjemannen som opererte på den nærmeste langsiden var for øvrig stadig i passiar med oss som befant oss ved sidelinjen mens ballen var ute av spill. Etter at de 55 tilskuerne hadde sett dommeren blåse for full tid med 1-5 som sluttresultat, kunne da også noen av de lokale fortelle at han hadde for vane å nettopp gjøre det – mens den andre linjemannen hadde for vane å kalle til seg dommeren ved hver minste ting. Det var tydelig at de var vant med å se den samme dommertrioen igjen og igjen.

Inne i baren forhørte jeg meg litt om hvordan man så på toppstriden i ECML denne sesongen. De fleste mente at Barrow Town var den store favoritten til tittelen og eventuelt opprykk, med hardest konkurranse fra Basford United og Borrowash Victoria. Barrow Town sto med imponerende 16-2-0 før denne kveldens kamper, og tok imot nettopp Borrowash Victoria til dyst mens jeg beskuet kampen på Selhurst Street. Der gikk Barrow Town på sesongens første tap med 0-1, og det tetter seg til i toppen. Etter en forfriskning i baren ønsket jeg Radford-folket lykke til, takket for meg, og gikk for å oppsøke trikkeholdeplassen Hyson Green Market rett nede i veien. Jeg kunne se det kom en trikk bak meg, og satt opp farten slik at jeg rakk frem til holdeplassen akkurat idet den stoppet der. Jeg hoppet av på Lace Market og gikk til innkjøp av noe munngodt før jeg trakk meg tilbake til hotellrommet.

English ground # 96:
Radford v Holbrook Sports 1-5 (0-3)
East Midlands Counties League
Selhurst Street, 2 January 2013
0-1 Albashir Kuri
0-2 Cory Bowler
0-3 Curtis Williamson
1-3 Jahrad Russell
1-4 Stephen Akers
1-5 Vaughn Hallsworth
Att: 55
Admission: £5
Programme: £1

Next game: 04.01.2013: Walsall v Portsmouth
Previous game: 01.01.2013: Keynsham Town v Calne Town

More pics

Tirsdag 01.01.2013: Keynsham Town v Calne Town

Jeg hastet ut porten på Clevedon Towns Hand Stadium og fant frem til min venninnes bil. Hun sa seg straks villig til å kjøre til Keynsham i stedet for Weston-super-Mare, der min opprinnelige planlagte kamp var blant de mange som hadde blitt avlyst grunnet den vanvittige mengden regn. Jeg visste nå at vi ikke hadde den minste mulighet til å rekke avspark i Keynsham, men ble likevel sittende å kikke på klokka som gikk så altfor fort. Omsider dukket anlegget Crown Field opp på venstre hånd, og vi svingte inn på parkeringsplassen slik at jeg kunne hoppe ut før hun satt kursen mot en teppeforhandler i nærheten. I bua ved telleapparatet fikk jeg knakket på ruta og vekket vedkommende som satt der inne, slik at jeg kunne avlevere mine £5 for inngang samt £1 for et program.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var nettopp passert 20 minutter spilt av oppgjøret Keynsham Town – Calne Town, og jeg ble fortalt at jeg ikke hadde gått glipp av noen verdens ting. Og den halve første omgangen jeg så vitnet virkelig om en tam forestilling. Ved pause fant jeg ut at ingen av keeperne hadde så mye som vært borti ballen med hanskene, annet enn ved et par anledninger å plassere den på femmeteren for utspill!! Det ble spekulert i om spillerne rett og slett hadde festet for hardt kvelden før (nyttårsaften) da begge lag virket trøtte, slappe og trege. Dette kunne da kun bli bedre i andre omgang!

Anlegget består hovedsakelig av en hovedtribune med delvis ståplasser og delvis sittetribune. Det er i denne hovedtribunen at garderober og andre fasiliteter befinner seg. Inkludert klubbhusets bar, som hadde inngang direkte fra tribunen og som viste oppdateringer fra den engelske fotballrunden på TV-skjermen. Med dagens andre pint i hånden (denne gang Thatcher’s Gold) konstaterte jeg at Reading tok ledelsen mot Spurs, men at det dessverre ikke varte. De lokale skrøt av 3G-dekket som for andre eller tredje gang i løpet av kort tid sørget for at deres hjemmekamp var den eneste i deres liga som «overlevde» værgudenes herjinger. Jeg må også innrømme at matta så flott ut alt regnet til tross, og dette var andre gang på få dager jeg med selvsyn kunne konstatere fordelene ved dette. Men så var det denne konservative tradisjonalisten i meg da…og jeg er fortsatt ingen fan. En kikk i programmet avslørte at gjestende Calne Town befant seg på 5. plass på tabellen, men hele 11 poeng bak ledende Hengrove Athletic. Keynsham Town på sin side lå nede på 12. plass, ytterligere 7 poeng bak, og med to kamper mer spilt enn sine gjester. Vertene hadde også fått en poengstraff på 3 poeng etter å ha benyttet en ikke spilleberettiget spiller i hjemmeseieren over Shrewton United i september.

Jeg ville høre litt mer om Keynsham Town, men ble plutselig oppmerksom på en person i Reading-lue og matchende skjerf. Han ble som meg noe overrasket over å støte på en Reading-supporter her, men han kunne fortelle at han bodde der og ofte var på Keynsham Towns kamper. Vel og merke når han ikke var i Reading-området for å spille bordtennis for en av bordtennisklubbene der, noe han fortsatt la ut om da spillerne kom tilbake på banen. En ny cider ble kjøpt og bragt med ut på tribunen der jeg satt meg med den lokale Reading-supporter og hans ledsagere (en av de en Larkhall Athletic-supporter), som kunne fortelle litt mer om non-league-fotballen i området. Eventuelt opprykk til Western Leagues Premier Division var med tabellsituasjonen ikke noe tema, men de kunne fortelle at Keynsham tidligere har vært der oppe og rykket ned derfra så sent som for noen år siden. Samtidig mente de at konkurransen i Western League har tilspisset seg de siste sesongene, og det var ganske interessant å høre. Et lag som Cadbury Heath har jo for eksempel tatt ligaens øverste nivå med storm som nyopprykket lag.

Spesielt gjestene fra Wiltshire hadde tydeligvis våknet litt i pausen, for det var langt friskere takter fra start av. Keeperne fikk om ikke annet litt mer trim, men de avslutningene som virket farlige gikk fortsatt like utenfor. Men omsider fikk bortelaget uttelling etter et frispark fra rundt 25 meter. Kyle Rigley sendte ballen over på bakre stolpe, der Greg Tindle halvveis bommet på ballen. Det var likevel nok til at hjemme-keeper Lionel Fear fomlet ballen såpass at Tindle kunne dytte inn ledermålet. 0-1 etter 73 minutter. Nå våknet Keynsham Town noe, og presset mer fremover på banen. Men Calne-forsvaret virket å ha kontroll på det som kom, og keeperen Steve Allison ryddet også opp i et par sjanser. Dermed kunne de 50 tilskuerne konstatere at det endte med 0-1 bortesiger, og undertegnede tok en siste pint i baren mens jeg avtalte henting et kvarters tid senere.

Jeg tok farvel med Crown Field og foreslo å spandere en pubmiddag på min venninne. Dermed ble det en fortreffelig Aberdeen Angus steak på en pub i nærheten, og cider ble til og med byttet ut med j2o. Etter en lang dag var vi begge slitne da vi omsider kom hjem til henne igjen, og mens hun tok kvelden idet Match of the Day kom på skjermen, bestemte jeg meg selv for i hvert fall å se til bildene fra Readings tap på White Hart Lane ble vist…selvsagt nest sist av alle kampene. Og jeg hadde en tidlig start dagen etter.

English ground # 95:
Keynsham Town v Calne Town 0-1 (0-0)
Western League Division One
Crown Field, 1 January 2013
0-1 Greg Tindle (73)
Att: 50
Admission: £5
Programme: £1

Next game: 02.01.2013: Radford v Holbrook Sports
Previous game: 01.01.2013 Clevedon Town v Bridgwater Town

More pics

Tirsdag 01.01.2013 Clevedon Town v Bridgwater Town

Det første som slo meg da jeg våknet hos min Bristol-vertinne var å sjekke internett for å finne ut hva status var for dagens kamper. Planen var å se Clevedon Town v Bridgwater Town klokka 13.00, for deretter å haste rundt en mil for å se Weston-Super-Mare v Bath City klokka 15.00. Dagen skulle avsluttes med en av to kamper i Western League: enten Hallen v Bishop Sutton (kl 19.30) eller Winterbourne United v Radstock Town (kl 19.45). På internett kunne jeg se at Clevedon Town og Weston-Super-Mare kunne rapportere om at baneinspeksjonene endte med tommelen opp for kamp begge steder. Winterbourne United hadde imidlertid allerede avlyst sin kamp, og dermed ville det eventuelt bli tur til Hallen. Sistnevnte hadde imidlertid ingen info på sin hjemmeside, og ingen tok telefonen. Så litt før klokka 12 ble jeg kjørt ned til Clevedon av min venninne som hadde tilbudt seg å være min sjåfør for dagen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da vi svingte inn på Davis Lane var det tydelig at Hand Stadium ikke akkurat ligger sentralt plassert i Clevedon, og på den gjørmete og hullete veien havnet vi bak en hestetransport som skulle til hestesenteret ved siden av anlegget. Vel fremme tok jeg foreløpig farvel med min venninne som heller ville benytte anledningen til å shoppe i Clevedon, og jeg betalte meg inn med £10 som inkluderte program. Deretter fant jeg veien til klubbsjappa for å sikre meg turens første skjerf til samlingen, før jeg tok en runde rundt det ganske moderne anlegget for å ta noen bilder.

Jeg endte opp på ståtribunen bak det bortre målet, men lukta av gjødsel fra jordene bak gjorde at jeg raskt flyttet meg til ståtribunen på bortre langside. Her kunne jeg attpåtil nyte en sjelden stund i solveggen, men da kampen startet ble det fort slitsomt å stå der å myse mot sola, og jeg endte dermed opp bak målet nærmest inngangen. Det var tydelig at jeg ikke var den eneste som hadde tenkt meg videre til Weston-Super-Mare, og jeg kom i snakk med en eldre lokal groundhopper som fant det ustyrtelig festlig at hans etternavn var Hopper. Han og hans ledsagere hadde som meg tenkt seg til Weston etter kamp, med en Western League-kamp senere på kvelden. Han kunne fortelle at han aldri hadde sett banen på Hand Stadium i så dårlig forfatning, men det var ingen tvil at banemannskapet hadde gjort en kjempejobb for å i det hele tatt få den spilleklar.

Clevedon Town og Bridgwater Town var før denne kampen tabellnaboer i Southern League Division One South & West, med ett poengs forsprang til hjemmelaget (selv om Bridgwater imidertid hadde hele fem kamper tilgode på sitt vertskap for dagen). Begge lag forsøkte spille fin fotball fra start på det vanskelige underlaget, men det var åpenbart ikke enkelt. Clevedon Town var det beste laget i en første omgang som var langt fra det beste jeg har beskuet. Rundt 20 minutter var spilt da Dave Stone kunne gitt Seasiders ledelsen. Gjestenes keeper Luke Purnell kunne ikke gjøre noe, men skuddet suste også like over tverrliggeren. De fem siste minuttene før pause ble det endelig litt liv i kampen, og Bridgwater Town hadde faktisk sin første sjanse et par minutter senere da Joe McLaughlin sendte i vei et skudd som så ut til å ha retning mot nettmaskene bak keeper Lee Matthews. Men forsvarer Jordan Walker fikk kastet seg frem og blokkert til corner. I stedet var det hjemmelaget som fullt fortjent tok ledelsen i neste angrep. Aron Robbins hadde et flott raid på den ene kanten, driblet av en forsvarer, skar inn i feltet, fintet bort ytterligere en forsvarer og styrte ballen i bortre hjørnet til 1-0 ledelse! Kort etter blåste dommeren av for pause, og jeg gikk for å innta dagens første pint.

Det måtte gjøres ved å gå ut porten og ut på parkeringsplassen og inn i klubbhusets bar derfra. Der fikk jeg høre hvordan rivaliseringen mellom Clevedon Town og Weston-Super-Mare tidligere var meget heftig, og at man de siste årene også har sett en rivalisering med nettopp Bridgwater Town, som heller ikke de hører hjemme spesielt langt unna. En supporter var overrasket over at det ikke var delt ut et eneste kort i et oppgjør der han påsto at det de seneste sesongene hadde haglet med gule og røde kort, knallharde dueller og taklinger, og til og med beinbrudd!

Da jeg kom ut igjen kunne Mr. Hopper fortelle at de nettopp hadde annonsert over høyttaleranlegget at Weston-Super-Mare v Bath City hadde blitt avlyst etter at dommeren hadde kommet og forlangt en ny baneinspeksjon. Dette var nyheter jeg absolutt ikke hadde ønsket meg! Nå spøkte det for en kamp kl 15.00. En kikk på internett kunne heller ikke kaste lys over situasjonen i Hallen, og selv om den ikke var markert som avlyst på mitoo eller Western Leagues hjemmeside, var det ingen som tok telefonen for å bekrefte dette. Jeg vurderte raskt Taunton, der jeg nok kunne få med meg 2/3 av kampen – og de garvede traverne mente dette slett ikke var noe dårlig valg. Mr. Hopper foreslo dessuten Keynsham Town i Western League Division One – i Bristols utkant mot Bath, og dermed på vei tilbake til min venninne. Da jeg ble fortalt at de i tillegg hadde 3G-dekke, valgte jeg å sette kursen dit ved kampslutt. da dette minsket sjansen for avlysning. Samtidig fant jeg ut at Hallen v Bishop Sutton nå sto som postponed på mitoo, og dermed var jeg også uten kveldskamp. Jeg forbannet været de siste dagene idet spillerne igjen sparket i gang kampen.

I motsetning til i første omgang var det et bestemt Bridgwater Town som tok kontroll fra start, og ti minutter ut i omgangen fikk de uttelling. Ross MacNab crosset inn i feltet, og ballen landet i føttene på Tim Legg som kun hadde å sette frem foten og styre inn utligning til 1-1. Etter dette fikk de 154 betalende tilskuerne se mest midtbanekrig, med spillere som så mer og mer slitne ut på en svært tung bane. Vertene hadde sjanser ved Clayton Fortune og Aron Robbins, mens gjestene hadde muligheter ved Jon Vance og Joe McLaughlin. Helt på tampen holdt «Man of the Match» Aron Robbins på å sikre hjemmeseier med en deilig stupheading, men en glimrende redning sørget for poengdeling da dommeren kort etter blåste av. Selv hastet jeg ut for å sette kursen mot Keynsham og dagens andre kamp.

English ground # 94:
Clevedon Town v Bridgwater Town 1-1 (1-0)
Southern League Division One South & West
Hand Stadium, 1 January 2013
1-0 Aron Robbins (43)
1-1 Tim Legg (55)
Att: 154
Admission: £10
Programme: Included

Next game: 01.01.2013: Keynsham Town v Calne Town
Previous game: 29.12.2012: Sutton Coldfield Town v Kidsgrove Athletic

More pics