Det var den siste kvelden før EM-sirkuset begynte, så hvorfor ikke få med seg en kamp denne torsdagen? Det var slik jeg tenkte, og på kampmenyen denne kvelden så jeg tidlig muligheten for å se min gamle klubb Torp når de skulle gjeste Rygge i 5. divisjon Østfold avdeling 2. Det bød på en litt kronglete reise, men da jeg tidligere i sesongen så Torp spille mot HSV i Vestby, lot jeg meg underholde mer enn jeg har gjort på veldig lenge på fotball her til lands, og det fristet meg til en tur over Østfold-grensen.
Første etappe gikk med buss til Ski, da jeg måtte helt dit opp for å sette meg på Gøteborg-toget, som også viste seg å være kraftig forsinket. Dette førte åpenbart til problemer med NSBs billett-app, som ikke lenger ville la meg kjøpe billett til dette toget etter den opprinnelige avgangstiden. Man blir jo snart tvunget til å laste ned en jævla app for alt mulig, uansett hva man skal gjøre, men det er kanskje en annen sak. Uansett hadde forsinkelsen gjort at jeg ble mer opptatt av å sjekke om jeg faktisk ville rekke kampen, og da jeg igjen kom på at jeg måtte ha billett, var det tydeligvis altså for sent.
Derfor steg jeg på uten billett og med planer om å forhøre meg med togpersonalet om dette, men der jeg ble sittende med nesa i en bok så jeg aldri noe til vedkommende før jeg steg av på Rygge stasjon, og da kunne det være det samme. Jeg hadde da nemlig kun et par minutter på meg til å krysse sporene via undergangen og løpe den korte veien opp til Rygge Stadion før kampen ble sparket i gang. Heldigvis ligger Rygge Stadion kun et ‘steinkast’ unna stasjonen, og selv om jeg nå måtte krysse jernbanesporet via en undergang, rakk jeg akkurat frem tidsnok og kunne høre fløyta idet jeg rundt hjørnet på klubbhuset og kikket utover kunstgressmatta.
Rygge Idrettslag ble stiftet i 1932, og det er ikke altfor mye jeg kan fortelle om deres fotballklubb, som jeg husker å ha spilt mot noen ganger i mine yngre dager. De spilte dog i 4. divisjon frem til de tilsynelatende rykket ned i 2014, men lå foreløpig i en klynge midt på tabellen som ble toppet av nettopp Torp. De nyopprykkede gjestene hadde hatt en god sesongstart, og sto med 19 poeng på sine 8 kamper. Med det hadde de fire poeng ned til toer Trosvik 2, seks poeng ned til duoen Begby og Sprint/Jeløy 2, og sju poeng ned til HSV på femteplass.
Deretter fulgte fire lag på 10 poeng, og Rygge var å finne på 7. plass med foreløpig nest best målforskjell av disse. Det var imidlertid også bare tre små poeng ned til Tistedalen 2 under nedrykksstreken, så en seier kunne komme godt med for begge lag. Rygge Stadion er et nokså typisk anlegg for lavere divisjoner på dette nivået, og også her har man etter hvert selvsagt fått på plass dette evinnelige kunstgresset som snart er å finne på hver eneste fotballbane her til lands.
Tilskuerfasilitetene er å finne på nærmeste langside, der en åpen liten tribune er å finne på den ene siden av klubbhuset, med laglederbenkene på motsatt langside. Det som er noe spesielt med kunstgressbanen her er at hele midtsirkelen er dekket av det jeg antar er logoen til en eller annen sponsor – noe jeg faktisk trodde var forbudt i henhold til reglementet. Klubbhuset har garderober i underetasjen nede på nivå med banen, mens man i etasjen over har en liten kiosk eller kafeteria med inngang rett ved siden av den nevnte tribunen, der en gjeng med ‘torpingær’ hadde slått seg ned.
Jeg måtte overfor en engelsk kompis forklare at det slett ikke var et ‘airport derby‘ slik han trodde det var, men at det snarere var snakk om Torp fra Fredrikstad-distriktet (mellom Fredrikstad og Sarpsborg, for de uinnvidde) og at de ikke hadde noe med flyplassen nær Sandefjord å gjøre. Dermed ødela jeg også hans gode poeng. Ute på banen var det uansett svake greier som ble vist frem, og det var liten tvil om at dette var et klart steg ned i forhold det jeg hadde sett i 4. divisjon dagen før. Kvaliteten var så som så, og det virket nokså planløst det begge lag foretok seg der de slet med å ta grep om en tett men kvalitetsmessig svak kamp.
Det mest interessante som skjedde i første omgang var egentlig at jeg syntes det var noe meget kjent med dommeren, og jeg så etter hvert at det var ingen ringere enn en gammel FFK-kompis. Zoran Puvatcha var forsangeren fremfor noen hos FFK-supporterne, og det ble aldri det samme etter at han trappet ned pga det jeg fortsatt mener var en heller dårlig behandling av klubben og ikke minst supporterklubben Plankehaugen. Han dømmer for Kråkerøy, og etter å ha blåst til pause på stillingen 0-0 kom han bort for å hilse på. Han undret seg også på hva i all verden jeg gjorde i Rygge, og det var kanskje et betimelig spørsmål.
Dette gjorde at jeg også kom i snakk med noen av torpingene som hadde tatt turen, og de lurte nå på hvor på Torp jeg hadde bodd, når jeg spilte der og hvem jeg hadde spilt sammen med. Tiden flyr, og det er nå lenge siden jeg flyttet fra «Basberg-huset» og Torp, men jeg fikk da vite og annet om hva noen av mine tidligere klassekamerater og lagkamerater nå drev med. Og i andre omgang fikk vi da også noen mål, selv om torpingene ved min side hevdet at det muligens var hittil sesongverste fra gutta i sorte trøyer. De tok dog ikke engang to minutter for Joachim Hansen sørget for 0-1 og altså borteledelse.
Knapt ti minutter senere sto det 0-2 da Thomas Thorvaldsen tegnet seg på scoringslista – en av mange blad Thorvaldsen hos Torp, og et drøyt kvarter ut i andre omgang var kampen avgjort da Joachim Hansen scoret sitt andre og fastsatt sluttresultatet til 0-3. Fortsatt var ikke veteranene på tribunen tilfreds med spillet, men om de ikke imponerte voldsomt spillemessig akkurat denne dagen, så var i hvert fall Torp effektive. Det var ikke Rygge, som virket tannløse og fikk til lite offensivt, og Torp hadde til slutt få problemer med å ro i land seieren.
Da det med fem minutters tid igjen begynte å regne, takket gjengen med bortesupporterne for seg og kjørte hjem mot Torp, og sannelig hadde ikke også jeg fått tilbud om skyss fra min kjære mor som hadde ringt meg i første omgang og tilbudt seg å komme og hente meg. Det sluttet altså 0-3 foran et publikum som jeg på egen hånd tallfestet til 39, og etter å først ha slitt litt med enveiskjørte gater i Rygge, kom min trofaste mor snart for å plukke meg opp etter at jeg hadde slått av en rask prat med Zoran. Siste kamp før EM, og artig å se Torp igjen….ikke minst at de gjør det godt og topper tabellen.
Norwegian ground # 59:
Rygge v Torp 0-3 (0-0)
5. divisjon Østfold avd. 2
Rygge Stadion, 9 June 2016
0-1 Joachim Hansen (47)
0-2 Thomas Thorvaldsen (56)
0-3 Joachim Hansen (62)
Att: 39 (h/c)
Admission: Free
For tredje dag på rad vurderte jeg en tur inn til Oslo for å se fotball, og for tredje dag på rad hadde jeg visse problemer med å bestemme meg om jeg skulle dra helt til jeg gikk mot bussholdeplassen og satt meg på bussen. Ingen vei tilbake, men det var bare å utnytte de siste dagene før EM startet. Jeg hadde vurdert noen forskjellige alternativer, men sto raskt igjen med Vestli, Rustad eller Holmlia. Da Vestlis kamp var mot et reservelag, utgikk den likevel ganske raskt, og som jeg mistenkte helt fra starten var det Holmlias hjemmekamp mot Romsås som til slutt ble mest fristende.
Derfor ble jeg denne gangen ikke med bussen helt inn til bussterminalen i Oslo, men hoppet i stedet av ved Katten (på Mosseveien) og gikk opp den bratte og svingete ‘stien’ med navn Siksakveien, som leder opp til Ljabruveien. Herfra gikk ferden videre med buss til Hauketo stasjon, der jeg igjen byttet til bussen som skulle ta meg den siste korte etappen til Holmlia og Lusetjern kunstgress. Da jeg kom ned gangveien mot anlegget, så jeg at det allerede var en god del aktivitet på banen der, med aldersbestemt kamp og deler av storfamilier på tribunen.
Lusetjern er egentlig et nokså typisk anlegg for lavere divisjoner i denne regionen; en delvis inngjerdet kunstgressbane med tribune under åpen himmel på den ene langsiden. Men først fikk jeg foran meg klubbhuset på den andre langsiden; ned til høyre for gangveien jeg kom gående på og som fortsetter fremover bak den ene kortsiden. Det er kanskje vel overdrevent å kalle det et skogholt, men bak mål på motsatt kortside er det i hvert fall en del trær mellom banen og nok en gangvei som leder ned mot et åpent grøntområde bortenfor langsiden med klubbhuset. Tribunen på den andre langsiden hadde allerede blitt tatt i bruk av en del fremmøtte.
Det virket foreløpig å være en blanding av foreldre og bekjente som så fotball, supportere som nå ankom for å se kveldens seniorkamp, og lokale ‘gjenger’ som bare ‘hang’ ved tribunen og lekeapparatene på utearealet ved Lusetjern skole som ligger ut mot banen. Jeg var omringet av et voldsomt antall personer som gjorde sitt ytterste for å radbrekke det norske språket med det man åpenbart kaller ‘kebab-norsk’, og selv åpenbart etniske nordmenn snakket mest gebrokkent av alle der de skrøt til sine kompiser om hvordan de hadde konvertert. Det er kanskje slik de ‘må’ gjøre for å få innpass i disse traktene, som jo har et noe frynsete rykte (selvsagt avhengig av hvem man snakker med).
Men nå så jeg uansett frem til kamp, og det var da også duket for en spennende kamp i toppen av 4. divisjon Oslo avdeling 1, der Holmlia toppet med 28 poeng på sine ti kamper. En imponerende start der en uavgjort (1-1 borte mot KFUM 2) var deres eneste poengtap. Der hadde de tre poeng ned til nettopp KFUMs reserver på 2. plass, og ytterligere to poeng ned til tredjeplasserte Nesodden. Kveldens gjester, Romsås, var tippet som en tittelutfordrer denne sesongen, men hadde nå en jobb å gjøre der de fra sin 4. plass hadde 10 poeng opp til Holmlia.
Holmlia Sportsklubb ble stiftet så sent som i 1983, og mest suksess er det vel deres innebandy-avdeling som har hatt; ikke minst på kvinnesiden. Fotballklubben tilbragte lenge en anonym tilværelse langt nede i divisjonene, inntil de i 2008 sikret seg opprykk til 3. divisjon etter at de skal ha rykket opp fire divisjoner på fire sesonger! Etter å ha debutert med 3. plass på dette nivået, overlevde de den påfølgende sesongens restrukturering der halvparten av lagene i divisjonen rykket ned da man gikk fra 24 til 12 avdelinger. 5. plassen er deres beste ligaplassering noensinne, og ble kopiert i 2011, før de to år senere rykket ned.
Det endte med et andre strake nedrykk, før de i fjor (2015) rykket opp igjen i 4. divisjon, og slik de har startet 2016-sesongen ser det jo ikke ut som om de har til hensikt å stoppe der. Holmlia har jo også fostret flere kjente fotballspillere, og blant de er Mohammed Fellah, Adama Diomande, og ikke minst Jonathan Parr. For Romsås sin del, er vel også de interessert i å ta seg ut igjen av 4. divisjon, etter nedrykket for to år siden. Men nå skal det jo også skje en omveltning i divisjonssystemet etter denne sesongen. Da jeg i våres så Romsås borte mot bunnlaget Teisen, var de uansett ikke altfor overbevisende, selv om de til slutt vant greit, men de har åpenbart vært litt ustabile og kastet bort en del poeng denne sesongen.
Allerede fra start var det åpenbart for meg at Holmlia hadde et lag med gode tekniske spillere som skapte problemer for Romsås. De sto for en rekke gode prestasjoner, og jeg mistenker at jeg nok så to lag som kanskje var minst like gode som de jeg dagen før hadde sett i divisjonen over. Det var ikke ufortjent at Mohammed Aouragh sendte Holmlia i ledelsen med 1-0 i kampens tiende minutt. Det virket som om Romsås sin mulighet først og fremst var dødballer, og å kjempe Holmlia ut av stilen. Gjestene var farligst på sine lange innkast, og det var etter et av disse at Lars Kaldhussæter utlignet kun et par minutter senere. I det 19. spilleminutt scoret imidlertid Ayyub Boullala målet som sørget for at hjemmelaget gikk til pause med en ikke ufortjent ledelse.
Det virket i andre omgang som om Romsås fikk kampen litt mer inn i sitt spor, men de måtte vente til det var drøyt 20 minutter igjen før de igjen fikk uttelling. I den nevnte bortekampen mot Teisen hadde jeg merket meg Lars Kaldshussæter, som også da hadde tegnet seg på scoringslista, og det var han som nå kjempet inn utligningen til 2-2. Fortsatt var dog Holmlias fotrappe teknikere en trussel, og de skal ha ros for offensiv satsing ved å legge igjen tre spillere på topp ved defensive dødballer. Begge lag hadde sjanser til å avgjøre, men det var omsider gjestene fra Romsås som fikk belønning for en god andre omgang da Kaldhussæter fullførte sitt hattrick med kun et par minutter igjen, og sørget for jubel blant bortesupporterne.
Hvor ofte ser man en spiller med nr 3 score hattrick?? Ikke så altfor ofte, men Kaldhussæter er en åpenbar trussel fremover på banen, ikke minst i forbindelse med de lange innkastene. I ettertid har man operert med et langt lavere offisielt tilskuertall, og på dette nivået er det gjerne estimater av svært varierende kvalitet man benytter seg av, men jeg talte i løpet av første omgang hele 147 tilskuere etter å ha luket ut åpenbare lagledere etc. En solid seier for Romsås, men Holmlia vil fortsatt være min tittelfavoritt, da Romsås nok allerede har surret bort for mange poeng. Jeg forlot raskt Lusetjern og spaserte opp til bussholdeplassen for å starte hjemturen. Det hadde vært en artig og underholdende fotballkamp, men nå var det greit å komme seg hjem. Wollah.
Norwegian ground # 58:
Holmlia v Romsås 2-3 (2-1)
4. divisjon Oslo avd. 1
Lusetjern, 7 June 2016
1-0 Mohammed Aouragh (10)
1-1 Lars Kaldhussæter (13)
2-1 Ayyub Boullala (19)
2-2 Lars Kaldhussæter (69)
2-3 Lars Kaldhussæter (87)
Att: 147 (h/c)
Admission: Free
For andre dag på rad vurderte jeg en tur inn til Oslo for å se fotball, og for andre dag på rad hadde jeg visse problemer med å bestemme meg helt til jeg gikk mot bussholdeplassen og satt meg på bussen. Ingen vei tilbake, men det var bare å utnytte dagene før EM startet. Jeg hadde vurdert et par forskjellige kamper; ikke minst et besøk hos Røa som skulle ta imot FFK 2. Selv med mine FFK-sympatier valgte jeg til slutt imidlertid en kamp der jeg i stedet kunne se to førstelag, og Manglerud Star skulle ta imot Skjetten til en kamp med avspark halvannen time tidligere, slik at det også betød en noe tidligere hjemkomst denne kvelden.
T-banen fraktet meg til Manglerud, der jeg hadde tid til å stikke en kjapp tur innom Manglerud-senteret før jeg spaserte mot Manglerud Idrettspark og kunstgressbanen der kveldens kamp skulle spilles. Med rundt 20 minutter til avspark var jeg likevel blant de første ankomne, om man ser bort fra en del fremmøtte foreldre som så sine håpefulle spille aldersbestemt kamp på en liten bane bak det ene målet. Anlegget ligger overraskende koselig til med et skogsområde på flere kanter. Det eneste som finnes av tribunefasiliteter er en liten tribuneseksjon på den ene langsiden. Den byr på 8-10 betongtrinn der man kan stå eller sitte alt etter som hva man ønsker.
Bortsett fra dette er det altså ikke stort av tilskuerfasiliteter, men de veldig grønnmalte (og temmelig glorete) laglederbenkene står på motsatt langside. I nærmeste hjørne på sistnevnte langside har man dessuten en egen café med navnet Stjerna Café, men da jeg aldri entret dette bygget i løpet av mitt besøk, kan jeg ikke kommentere på hva som befant seg der inne. Ikke helt unormalt for dette nivået var det fritt frem for tilskuere uten at man ble avkrevd inngangspenger, så jeg tok meg inn og satt meg ned på tribunen for å kikke litt på tabellen mens jeg ventet på avspark.
For de fleste vil kanskje navnet Manglerud Star være ensbetydende med ishockey, der de i en årrekke har vært et nokså fast innslag i Eliteserien. De er jo til og med to ganger Norgesmestre, med to strake triumfer i 1977 og 1978. Men noen vil vite at klubbnavnet også har vært representert på nest øverste nivå av norsk fotball. Men før den tid hadde Manglerud Star allerede et lag i 2. divisjon da fem lokale klubber i 2000 slo sammen toppsatsingen og stiftet klubben Oslo Øst. De fem var Oppsal, Abildsø, Manglerud Star, Nordstrand og Rustad (senere kom Hauketo til mens Nordstrand trakk seg ut). Med store vyer fikk de til og med i stand en samarbeidsavtale med selveste Manchester United, og i den forbindelse kom Alex Ferguson selv på besøk.
Oslo Øst tok plassen til Manglerud Star, og rykket opp i 1. divisjon i høsten 2001, der de debuterte med en 10. plass før de rykket ned igjen i 2003. Den pengelense klubben lå med brukket rygg, men klarte å få i stand en samarbeidsavtale med FC Lyn, og utover i 2004 begynte man å snakke om bedre tider igjen. Året etter rykket de igjen opp, men de slet fortsatt voldsomt økonomisk, og da de tok løs på 2006-sesongen var det under navnet Manglerud Star Toppfotball, etter en ny sammenslåing. Den sesongen endte med umiddelbart nedrykk, og de var deretter å finne i 2. divisjon frem til de gikk konkurs i april 2011.
Har så dagens klubb noen relasjon til den ‘gamle’ klubben? Det får kanskje være opp til hver enkelt å vurdere, for mens noen kilder hevder at dagens klubb ble ‘reformert’ i 2013, mener andre at et M/S-lag allerede spilte i 5. divisjon i 2012 (noe som bekreftes av tabellene fra 2012, og jeg kan lese et annet sted at det fortelles om en klubb som også i Oslo Øst-tiden fortsatte å spille under M/S-navnet). Uansett rykket M/S opp til 4. divisjon i 2013 etter å ha gått gjennom sesongen ubeseiret. Og i fjor (2015) vant de sin 4. divisjonsavdeling og rykket opp i 3. divisjon. Dagens oppgjør mot Skjetten dreide seg da også om ligapoeng i 3. divisjon avdeling 2.
Det skal jo skje store omveltninger i ligastrukturen etter denne sesongen, og ingen vil i den forstand rykke opp fra 3. divisjon, men topplagene vil få være med i den ‘nye’ 3. divisjon som fra neste sesong vil ha kun 6 avdelinger (mens 2. divisjon halvert til 2 avdelinger). Det gjelder så vidt jeg har forstått å bli blant de fire fremste i sin 3. divisjonsavdeling for å få bli med der, mens resten vil rykke ned og ta plass i en ny 4. divisjon med 24 avdelinger. Det ser ut som også 5.plassen skal holde for å få spille playoff om å få bli med i den nye 3.divisjon, men for en som er vant til å følge engelsk fotball på lavere nivåer, er det nærmest utrolig å se hvor lite som faktisk er skrevet rundt akkurat dette.
I toppen av denne avdelingen hadde uansett Lyn (19 poeng) skaffet seg en liten luke med tre poeng ned til Lokomotiv Oslo, men mellom sistnevnte og Lørenskog 2 på 8. plass skilte det kun ytterligere tre poeng, så det var temmelig jevnt. Dagens bortelag, Skjetten, befant seg på 5. plassen, med ett poeng opp til duoen Kjelsås 2 og Korsvoll (sistnevnte med en kamp mer spilt). Vertskapet Manglerud Star lå helt i bunnen med kun fire poeng, sammen med Grorud 2, og trengte således virkelig en seier, men Skjetten var nokså store favoritter ut fra tabellen, og ikke minst om kan skulle gå ut fra bookmakernes odds på kampen.
Da kampen omsider ble sparket i gang var det imidlertid hjemmelaget som snart tok initiativet, og man skulle nesten tro at det var de som kjempet i toppen mens gjestene var bunnlaget. Skjetten har når sant skal sies hatt en ujevn start på sesongen, og en av deres folk innrømmet at de har svingt voldsomt i prestasjonene, så absolutt sjokkerende var det kanskje ikke. M/S hadde mye ball i første omgang, men det manglet noe helt der fremme. De stanget mot en kompakt Skjetten-mur og slet muligens litt med oppfinnsomheten der det virket som om de på død og liv skulle tre ballen gjennom midten der det var som trangest.
De kom seg dog til flere halvsjanser, men samtidig måtte de være oppmerksom på Skjettens kaptein og storscorer Andreas Eriksen, som skapte litt hodebry når gjestene kom fremover. Jeg sto med en liten følelse av at hjemmelaget kunne ha ledet ved pause om de hadde vært litt mindre redde for å løsne skudd, men som nevnt virket det til tider som om de nærmest skulle forsøke å fremstå som Spania og passe ballen helt inn i motstanderens mål. Dermed sto det fortsatt 0-0 da dommeren blåste for halv tid.
Skjetten hadde på sin side satset på et kompakt forsvar og liten risiko ved å ha til enhver tid å ha mange folk bak ballen, og offensivt forsøkte de til stadighet å spille baller i bakrom. Det var slik de tok ledelsen i andre omgangs første minutt, da de rett fra avspark spilte ballen i bakrom og M/S-forsvaret fomlet det til for seg selv. Kommunikasjonen uteble, og det endte med et selvmål av Morten Granan. Skjetten skapte etter dette en rekke sjanser, og burde økt ledelsen, men Timan Taagholi i MS-målet gjør blant annet noen gode redninger. M/S skaper ikke mye nå, og det ser ut til å gå mot en komfortabel borteseier tross alt.
Andre omgang ble etter hvert også preget av en rekke stopp og bytter, og ikke minst var det flere M/S-spillere som måtte gi seg. Så, i kampens tredje overtidsminutt, slo de ballen opp i Skjetten-feltet. Marius Arnesen headet videre til Bendik Larsen som kom inn på løp bak i feltet og satt ballen i mål i motsatt hjørne. 1-1, og det var knapt tid til å ta avspark før dommeren blåste av med poengdeling som endelig resultat. For egen del spaserte jeg straks tilbake til Manglerud T-banestasjon for å starte hjemreisen til Drøbak, vel vitende om at jeg igjen måtte forsere horden av utlendinger som tydeligvis har fritt leide til å drive pågående salg av narkotika utenfor Grønland T-banestasjon.
Den engelske sesongen var nå en gang for alle avsluttet for min del etter at jeg 12. mai hadde kommet hjem fra min aller siste tur for sesongen, og jeg hadde også rukket en liten svipptur til Danmark etter den tid. Nå hadde jeg tenkt å benytte de siste dagene før EM til å også få med meg noen norske kamper, og denne søndagen hadde jeg vurdert å ta turen inn til Oslo for å se Oppsal v Alta. Etter å ha dratt meg opp av senga, var jeg imidlertid lenge i tvil om jeg virkelig skulle gidde, men etter noen timer der jeg en rekke ganger ombestemte meg, valgte jeg til slutt å spasere til bussholdeplassen for å ta buss 500 til Oslo.
Derfra tok jeg T-banen fra Grønland til Tveita, som jeg hadde funnet ut var den mest praktiske stasjonen med tanke på Trasop Idrettspark, der Oppsal spiller sine kamper. Etter å ha trasket dit opp, fikk jeg etter hvert betalt meg inn etter å ha forsert det som fremsto som et forvirrende mylder av avsperringer. Kampprogram er ikke dagligdags i Norge, men Oppsal hadde i hvert fall trått til med et 4-siders hefte. Jeg vil tro at de dog hadde surret det til litt, for de hadde åpenbart måttet ta sprittusjen fatt for å endre motstander fra Skeid til Alta på forsiden. De slo virkelig på stortromma til norsk breddefotball å være, og hadde til og med egne kampbilletter som man fikk utdelt etter å ha betalt de 100 kronene man ble avkrevd.
Oppsal Idrettsforening ble stiftet i 1912, og er nok for de fleste kjent som håndballklubb; ikke minst for sitt herrelag som dominerte norsk håndball i 1970-årene. For de som i likhet med undertegnede ser på håndball som hands, er kanskje Espen Bredesen den mest kjente idrettsutøveren som representerte klubben. Klubben har også fostret en og annen fotballspiller som senere har spilt på øverste nivå, og for å holde oss til fotballen så vant de forrige sesong sin avdeling i 3. divisjon etter en tøff duell med Kråkerøy. Det betød opprykk til 2. divisjon, og denne sesongen er første gang klubben spiller på dette nivået.
Fotballstadionet på Trasop ligger tilknyttet et større anlegg, og ved ankomsten får man foran seg først en annen kunstgressbane som ligger på ‘nedsiden’, og herfra går det noen trapper opp til hovedbanens ene langside. Det er kun på denne langsiden at det finnes tilskuerfasiliteter i form av noen betongtrinn som utgjør en ståtribune som strekker seg nedover denne langsiden. Midt på denne ståtribunen har man også snekret sammen et bittelite overbygg over en seksjon med sitteplasser til en håndfull personer. Banen omkranses av løpebaner for friidrett, og har selvsagt kunstgress slik tiden tydeligvis dessverre krever. Ellers ligger den fint til, innrammet av et lite skogsområde på et par av sidene. De har en kiosk på den nevnte langsiden, i enden nærmest inngangspartiet, og der fikk jeg omsider byttet noen mynter mot en 7Up av det som må være områdets tregeste betjening.
Det skal jo gjøres store omveltninger i norsk fotball etter inneværende sesong, og det er ikke alt som er like enkelt å rede ut, men for 2. divisjon betyr det at de fire avdelingene skal bli til to avdelinger. Derfor må man bli blant de sju beste i avdelingene for å få beholde plassen, mens resten vil rykke ned i det som så vidt jeg forstår skal bli seks nye avdelinger av 3. divisjon. Dagens gjester på Trasop var Alta, og disse to klubbene var blant de som håpet å kjempe om fornyet kontrakt. De to tabellnaboene sto begge med 9 poeng på 8 kamper (Alta foran på målforskjell), og la beslag på 9. og 10. plassen, og de hadde fire poeng opp til Follo på den viktige 7. plassen. I toppen hadde for øvrig Tromsdalen 24 poeng, og kun et Finnsnes ett poeng bak (men også med en kamp mer spilt) holdt litt følge der de ble fulgt av en trio på 15 poeng.
Det var altså en viktig kamp der uavgjort nok ikke var bra nok for noen av lagene om de ville henge med i kampen om fornyet kontrakt i divisjonen, og det var Alta som takket være kombinasjonen Magnus Killingberg Nikolaisen og Vegard Braaten skapte de beste sjansene tidlig i kampen. Alta hadde faktisk en god del supportere til stede, men jeg tipper nokså mange av disse bor i Oslo-området. Alta fikk en hjelpende hånd av Oppsal-keeper Mathias Eriksen Ranmark som kastet ballen rett i ryggen på Vegard Braaten, men etter at han spilte frem Nikolaisen, endte det med en svak avslutning utenfor. Oppsal hevet seg noe utover i omgangen, og Kristian Bjørseth hadde et par gode muligheter. Først avsluttet han fra spiss vinkel, men Alta-keeper Kjetil Thomassen reddet. Deretter fikk Bjørseth et overlegg fra Mats Winsnes, og selv om han var i bedre posisjon, endte avslutningen oppe i et av trærne som omkranser anlegget. Det var målløst til pause.
Hjemmelaget startet andre omgang friskest, og hadde et mål annullert for offside før de med timen passert fikk uttelling. Ryan Doghman hadde den siste tiden fått prøve seg i et par kamper som innbytter etter å ha blitt hentet opp fra juniorlaget, og han spilte nå sin første kamp fra start for Oppsals førstelag. Hans press førte til at Alta-forsvarer Øyvind Veseth Olsen klønet det til, mistet balansen og falt, og Doghman gjorde ingen feil da han utnyttet situasjonen og kom alene med keeper. Iskaldt lobbet han over Alta-keeperen, og dermed 1-0. Oppsal gjorde snart et par bytter, og jeg trodde de nå ville styrke det defensive og forsøke og ri på ledelsen. I stedet satset de friskt med offensive bytter for å sette spikeren i Alta-kista.
Med friske bein i angrepet viste Oppsal ingen tegn til å legge seg bakpå, og da Alta nå måtte fremover på banen, fikk de også nå og da litt rom å boltre seg i. Etter en defensiv feilpasning av Alta, kom de to mot en, og innbytter Adrian Fritzøe Østman trillet ballen til Doghman, men han satt ballen i tverrliggeren. En annen innbytter, Chimaobi Ifejilika, headet returen utenfor. Helt på tampen kom Alta til et par gode muligheter der de presset på for utligning, men Oppsal leverte oppofrende forsvarsspill. I tillegg headet El Hadji Sega Ngom den største Alta-sjansen over da han fikk muligheten fra kloss hold. Dermed kunne Oppsal juble over sesongens første hjemmeseier, mens jeg kunne spasere tilbake til T-banen og vende snuta hjemover.
Norwegian ground # 56:
Oppsal v Alta 1-0 (0-0)
2. divisjon avd. 1
Trasop Idrettspark, 5 June 2016
1-0 Ryan Doghman (63)
Att: 139
Admission: 100 kr
Programme: Free 4-page leaflet
Jeg hadde en stund sett på mulighetene for å ta en svipptur ned til Danmark for å ta en kikk på Frederikshavn Stadion, som ut fra billedmateriale jeg hadde kommet over så aldeles fantastisk ut, og derfor befant jeg meg nå i Aalborg, der jeg dagen før hadde sett AaB i aksjon etter å ha reist ned med Stena Saga onsdag kveld. Denne fredagen var det imidlertid duket for det som for meg var turens høydepunkt og årsaken til at jeg i det hele tatt dro. Det var på tide å forlate herlige Aalborg og sette kursen nordover på Jylland, over til Vendsyssel og til Frederikshavn. Stedet der jeg hadde overnattet lå i likhet med hjemmebanen til AaB i Vestbyen, som man av navnet forstår er vest i byen, og derfor spaserte jeg nå til jernbanestasjonen Aalborg Vestby.
På denne ubetjente stasjonen fikk jeg ved hjelp av en automat betalt 100 kroner for en billett tilbake til Frederikshavn. 12.04-toget var i rute, og jeg tilbragte reisen på en time og et kvarter med å lese litt. Ved Hjørring forsøkte jeg igjen å få øye på Hjørring Stadion, hjemmebanen til Vendsyssel FF (tidligere FC Hjørring), men jeg skal ikke påstå med 100% sikkerhet at flomlysene jeg så gjennom togvinduet tilhørte dette stadionet. Frokost var ikke inkludert der jeg hadde overnattet i Aalborg, og jeg hadde fortsatt ikke spist frokost, slik at magen rumlet da jeg fikk av toget vel fremme i Frederikshavn. Med fare for endetarms-svie lot jeg meg friste av en «Ghost chili»-pølse i kiosken på stasjonen, og det gjorde susen slik at jeg med fornyet energi kunne spasere gjennom sentrum og opp mot Bellami B&B, der jeg hadde booket overnatting.
Den trivelige vertinnen var hjemme og fikk sjekket meg inn og mottatt sine 400 kroner, før hun bød meg på en flaske vann fra kjøleskapet og overlot meg til meg selv. Frederikshavn bør være kjent for de fleste nordmenn, men det er kanskje ikke mange som vet at byen opprinnelig het ‘Fladstrand’, før den ble døpt om til ære for Kong Frederik 6. Frederikshavn ligger som kjent på østkysten av Vendsyssel (som er den nordligste delen av Jylland, nord for Limfjorden), ut mot Kattegat, og tradisjonelt har de viktigste næringsveiene vært fiske og verftsindustri. I tillegg er nok byen for oss nordmenn (og sikkert også svensker) kjent som ferjehavn. Frederikshavn oppgis å ha 23 402 innbyggere i det herrens år 2016.
Jeg ivret etter en kikk på kveldens kamparena, der det var avspark klokka 19.00, og derfor gikk jeg allerede nå en tur dit opp for å ta en titt. I det ene hjørnet sto en port åpen, og en håndverker var i ferd med å gjøre en eller annen jobb der inne, men da jeg tok meg inn og gikk bort til ham, mente han at han kun hadde blitt låst inn og at jeg nok burde vente til de åpnet før kamp. Jeg fikk i hvert fall en liten kikk på det som ventet meg, og uten å foregripe begivenhetene, kan jeg si at jeg ble alt annet enn skuffet. Jeg fulgte uansett hans råd og gikk i stedet for å slå i hjel et par timer i sentrum av byen.
Nede på Søndergade ligger den brune puben Lygten, og det var et godt sted å slå seg ned for en stakket stund. En broket forsamling slukket tørsten med (i all hovedsak) diverse flaskeøl som kroverten trakk opp fra bak disken, og også her var det tillatt med røyking innendørs – noe som fortsatt virket uvant for en som har blitt vant til den norske (og britiske) røykeloven. Jeg holdt meg til Grøn Tuborg, og 16 kroner flasken på et utested er noe annet enn det nordmenn er vant til. Avbrutt av en svipptur for å hente meg en ny herlig pølse fra en pølsevogn i nærheten, tilbragte jeg et par timer ved Lygten, der jeg også hadde en trivelig samtale med et par av de lokale. På veggen hang en gammel karikaturtegning fra en lokal avis som feiret den lokale fotballklubbens opprykk til Danmarks øverste divisjon, og den detaljerte tegningen ble studert med stor interesse.
Frederikshavn fI står for Frederikshavn forenede Idrætsklubber, og forkortes også FfI. Klubben ble stiftet i 1931, og driver også flere andre idretter, men la oss holde oss til fotballen. Det virker veldig lenge siden nå, men i årene 1960-62 og 1977-78 spilte klubben faktisk i danskenes øverste divisjon; den første av disse periodene godt hjulpet av en av Danmarks største fotballspillere gjennom tidene – nemlig Harald Nielsen. Spilleren som også fikk tilnavnet «Guld-Harald» var født nettopp her i Frederikshavn, og debuterte som 16-åring for sin lokale klubb i mars 1959. Der skulle han etter hvert score 44 mål på 50 kamper før han i 1961 dro til suksess i italiensk Serie A.
Harald Nielsen ble ligaens toppscorer i sin debutsesong, og han debuterte snart også på det danske landslaget, der han vel fortsatt er den yngste debutant (17 år og 332 dager). I klubbens debutsesong på øverste nivå ble FfI nummer 5, og Nielsen ble igjen ligaens toppscorer. Den sommeren (1960) tok det danske landslaget sølvmedaljene i OL i Roma, og Nielsens tilnavn «Guld-Harald» kom for øvrig av at han selvsikkert hadde spådd gull i forkant av denne turneringen. Da Harald Nielsen i 1961 forlot FfI, toppet de den danske toppdivisjonen, men klarte ikke å holde på den posisjonen etter at han dro til Italia og Bologna.
Da det danske fotballforbundet DBU helt frem til 1971 hadde en holdning som betød at kun amatører kunne spille for landslaget, betød det også slutten på Nielsens imponerende landslagskarriere, der han til tross for å fortsatt være kun 19 år, ble stående med vanvittige 15 mål på 14 landskamper. Nielsen på sin side fortsatte å imponere i Italia, der han ble ligamester for Bologna i 1964, og toppscorer i Serie A i både 1963 og 1964. Overgangen til Inter i 1967 gjorde ham den gang til tidenes dyreste fotballspiller – den eneste skandinav til å inneha denne tittelen. Der vant han den uoffisielle VM-tittelen for klubblag etter å ha beseiret et Santos med Pelé på laget, men en ryggskade satt snart en stopper for hans karriere.
Det er nå lenge siden Harald Nielsens og FfIs glansdager. Legenden døde dessverre i fjor (august 2015), og Frederikshavn-klubben er en skygge av seg selv der den befinner seg på et historisk bunnivå. Den danske fotballpyramiden kan virke noe innviklet, men kort forklart så er den vel foreløpig noe slik som dette (det skal vel skje visse endringer før neste sesong): Under det som kalles Danmarksturneringen (Superligaen, 1. divisjon, og 2. divisjon), har man Danmarksserien. Disse divisjonene er i regi av DBU sentralt. Under dette har man regionale ligaer som Jyllandserien, Fynserien, etc, og disse arrangeres av DBU sine lokallag, som f.eks. DBU Jylland. Herfra blir det litt komplisert, så for enkelthets skyld, la oss holde oss til DBU Jylland denne gang. Under Jyllandserien har man forskjellige divisjoner som går under navnene ‘Serie 1’, ‘Serie 2’ osv, og disse har alle flere regionale avdelinger.
Etter at Frederikshavn fI lenge var fast innslag i 2. divisjon, Danmarksserien, eller det som tidligere het kvalifikationsrækken, har klubben ikke bare rast ned i Jyllandserien, men også ned i dens Serie 1, der de til alt overmål lå an til å rykke ned til Serie 2 (som er ensbetydende med nivå 7 av dansk fotball)! Det virker som om det er fullstendig krise i klubben, men på nettet hadde jeg i forkant kommet over noen artikler fra i fjor som fortalte om en plan der målsetningen var at FfI i 2020 skal spille i 2. divisjon med tilskuertall på 1 500 til 2 000. Det virket ikke spesielt realistisk for øyeblikket, der FfI i stedet var på vei i motsatt retning.
I Danmark operer man for øvrig med et latterlig system der klubbene spiller på lisenser som kan overtas av og overføres til andre klubber et helt annet sted, og i 2004 var det snakk om å flytte den konkursrammede 1. divisjonsklubben FC Nordjylland til Frederikshavn. Denne klubben spilte på lisensen til Aalborg Chang, som ikke så seg kapable til å drifte en klubb på det nivået, og Frederikshavn var blant byene som ble nevnt som favoritt til å ta over dette laget. Det manglet bare et «godkjent-stempel» fra DBU, som imidlertid endte opp med å si nei. Mange frederikshavnere synes kanskje det var synd, men vi tradisjonalister klarer vel ikke helt å se logikken i et slikt system, slik at det kanskje var like greit.
I stedet var FfI involvert som samarbeidsklubb da Vendsyssel FF i 2013 ble startet opp som en toppsatsing som spilte på lisensen til FC Hjørring. Diverse Hjørring-klubber har vel opp gjennom historien vært rivaler for FfI, og således virker det litt merkelig at man plutselig skulle gå inn som en samarbeidsklubb her, men så vidt jeg forstår trakk FfI seg raskt ut igjen av dette(?). Tradisjonene lenge leve, og man trenger nå bare litt entusiasme igjen i Frederikshavn, der jeg mistenker at de nok mister mange supportere til AaB, da klubbtilhørighet og lojalitet taper for mulighetene for å reise ned til Aalborg for å se en suksessrik klubb i Superligaen…eller til Hjørring for den saks skyld. Ingen skal beskylde den nye generasjonen av supportere for å ha voldsom lojalitet til sine lokale klubber, og Danmark er sannsynligvis intet unntak.
Det var etter hvert på tide å tømme den fjerde Tuborg-flasken og spasere opp igjen til Frederikshavn Stadion, som fortsatt skal ha en imponerende kapasitet på 15 000. Man kan jo tenke seg hvordan stemningen var her i glansdagene, men det er som sagt lenge siden. Det var faktisk med antydning til sommerfugler i magen at jeg nærmet meg inngangspartiet, der jeg snart betalte 20 kroner for entré. Her var det også trykket et 16-siders program i anledning dagens kamp, og det var attpåtil inkludert i prisen. Karen i inngangspartiet fortalte at de i disse dager gjerne har rundt 100 tilskuere, men det virket ikke som om han trodde det minste på meg da jeg hevdet at dette faktisk var den lille turens høydepunkt og selve grunnen til at jeg i det hele tatt hadde valgt å reise, snarere enn AaB-kampen dagen før.
Jeg kan imidlertid love at det var alt annet enn løgn, og den største grunnen til dette var det fantastisk flotte stadionet jeg nå tok en nærmere kikk på. Det domineres selvsagt av den voldsomme og klassiske perlen av en hovedtribune som på den ene langsiden ruver over resten av anlegget, og der jeg kom inn på den ene kortsiden hadde jeg den nå foran meg på min venstre side. Den fantastisk flotte tribunen har to etasjer, der man har ståplasser i form av såkalt terracing i forkant, mens sitteplassene oppe i andreetasje er i form av fjonge benkerader i tre. Det skal være plass til 1 000 sittende tilskuere, og for å komme seg opp hit må man benytte seg av noen innendørs trapper som entres via en inngang på tribunens bakside.
Til side for den store hovedtribunen er det et parti med mer åpen terracing – altså avsatser med åpen ståtribune, og øverst her finner man et overbygg der man allerede hadde fyrt opp en stor grill. ‘Pølsehuset’ sto det på et skilt oppe på overbygget, og med rundt tre kvarter til avspark var man allerede i gang med å klargjøre de fristende pølsene som synes å være obligatorisk på fotballkamp i Danmark. På bortre kortside er det kun såkalt hard standing inntil man kommer bort i hjørnet mot bortre langside. Der står et stort stadionur og viser stillingen, og i forkant av dette har man mer klassisk ståtribune med avsatser som akkurat her følger svingen rundt over på bortre langside på en herlig måte. Det er lite undertegnede liker bedre enn akkurat dette (bortsett fra kanskje en fantastisk tribune), og disse trinnene med ståtribune strekker seg i hele banens lengde før de også svinger rundt over på nærmeste kortside.
Slik strekker også de åpne ståtribunene seg nedover mot inngangspartiet, der de ender og går over i en liten plass med noen benker foran klubbhuset. I sistnevntes første etasje er det en café, men der var jeg aldri innom da jeg i løpet av mitt opphold fikk alt jeg trengte i ‘Pølsehuset’. Der hadde tydeligvis en innvandrer lettere for å forstå min norsk enn den innfødte dansken som trakterte grillen, og det var førstnevnte som måtte trå til for å dra opp en øl fra bak disken. De hadde minst tre sorter, og jeg valgte meg igjen Grøn Tuborg. Grillmesteren kom seg da også etter det som nok var en liten tilvenningsfase, og kunne snart servere meg en herlig og stor pølse som var så god at jeg snart måtte returnere for å få en til. Om det skulle være nødvendig å slå det fast: Frederikshavn Stadion svarte virkelig til forventningene, og av mine besøkte arenaer tar det nok foreløpig soleklart tittelen som mitt favoritt-stadion utenfor Storbritannia.
Forutsetningene for dagens kamp var at FfI nærmest måtte vinne for å ha håp om å unngå nedrykk, og i programmet slo man under den noe western-aktige overskriften «Last Chance Saloon!» fast at de gikk til de fire siste kampene med innstillingen om at alle fire måtte vinnes, før de fulgte opp med å innrømme at selv ikke det nødvendigvis er nok i seg selv. FfI befant seg på 8. og sisteplass med 1-1-6 og kun 4 poeng. De hadde 6 poeng opp til Skagen IK og ytterligere ett opp til Sulsted. Dagens gjester var AaB III; altså Aalborg BKs tredjelag, som befant seg på plassen over Sulsted, med 8 poeng ned til FfI. At et reservelag, og til og med et tredjelag, var gjester denne kvelden var selvsagt ikke helt optimalt da jeg helst ser førstelagene i sving, men man kan ikke alltid være for kresen, og det var slik det ble denne gang.
FfI har et meget ungt lag, og en av karene som sto på ståtribunen ved ‘Pølsehuset’ bekreftet at talentene gjerne blir snappet opp av Vendsyssel FF eller AaB så fort de ‘slår gjennom’ eller viser seg frem. Det var gjestene fra Aalborg som startet best, der de tok initiativet med fysisk styrke og giftighet på først og fremst dødballer. Dette var slik de innledningsvis voldte sitt vertskap en god del hodebry, og FfI-keeper Kenneth Isaksen måtte levere flere gode inngripener for å holde det unge hjemmelaget inne i kampen. Men FfI kom seg etter hvert mer med i kampen, og Jeppe Birklykke ble spilt gjennom alene med keeper, men fikk en litt for heftig touch. I stedet tok AaB ledelsen drøyt fem minutter før pause, og det var innbytter Niels Greth som litt for enkelt ble spilt fri i bakrommet og kunne sette inn 0-1. Dermed kunne de og deres trener Jens Peter Hansen gå i garderoben men ledelse, mens hjemmelagets trener Jakob Borup igjen hadde litt å ordne på.
Angående innbyttene så var det tydelig klart at man her hadde muligheten til å bytte spillere ut og inn som man ville, og slik jeg forsto min sidemann var det ikke lenger noen begrensning på dette. Jeg er usikker på om dette kun er et prøveprosjekt eller ikke, men et annet prøveprosjekt skapte i hvert fall en smule forvirring hos undertegnede. Uten å foregripe begivenhetenes gang, så oppdaget jeg nemlig i andre omgang at gjestene plutselig kun hadde ni mann på banen, og kunne ikke forstå at jeg skulle ha oversett to røde kort. Det hadde jeg da heller ikke, og det viste seg at dette snarere hadde bakgrunn i to gule kort som jeg imidlertid registrerte i rask rekkefølge. Og dette prøveprosjektet går altså ut på at man med gult kort blir utvist i 10 minutter. Jeg må innrømme at det mildt sagt ikke falt helt i smak hos undertegnede, som fikk en liten følelse av å se en lilleputtkamp. Det blir litt vel «hobby-preget». Men det syntes da som om de øvrige tilskuerne hadde blitt vant til denne snodige ordningen.
De røde- og svartstripete vertene hadde til tross for baklengsmålet avsluttet første omgang mer positivt, og allerede i andre omgangs andre minutt fikk de uttelling da et frispark havnet hos Mads Møller som la opp til Jesper Gasberg. Sistnevnte gjorde ingen feil, og utlignet til 1-1. Like etter hadde Jeppe Birkelykke en kjempesjanse til å sende vertene i føringen da han ble spilt alene gjennom, men dette startet en vanvittig rekke av kjempesjanser som FfI skuslet vekk på nærmest utrolig vis. AaB-forsvaret var virkelig på gyngende grunn, og jeg mistet nærmest tellingen på hvor mange ganger Birkelykke og de andre FfI-spillerne kom alene gjennom uten å klare å score. Avslutningene gikk enten utenfor, over, eller rett på målvakten, eller de kom for tett oppi AaB-keeperen.
I tillegg hadde Marcus Grønning en heading som traff tverrliggeren, men det ville seg ikke til tross for svært gavmildt forsvarsspill. Kanskje så jeg her prov på hvor skoen mest av alt trykket for FfI. Aalborg-reservene hadde da også et par gode sjanser der FfI-keeper Isaksen var reddende engel, men det var tross alt hjemmelaget som nå fremsto farligst i jakt på et vinnermål. Om det på dette tidspunktet hadde stått for eksempel 8-3, ville nok ikke det gitt noe veldig galt bilde av kampen, men det var som sagt et sjansesløseri av en annen verden. I det 82. minutt kom Marcus Grønning på et godt raid og la inn i feltet, der hans innlegg fant Mads Møller, og denne gang kunne han ikke bomme. Det gjorde han heller ikke, og da han satt inn 2-1 utløste det en ellevill jubeldans fra trener Jakob Borup på sidelinjen.
Det var imidlertid ikke helt over riktig ennå, og AaB hadde snart ballen i nettet, men linjemannen hadde markert for offside. Helt på tampen hadde også gjestene en kjempesjanse som endte med en avslutning med kurs mot krysset, men keeper Isaksen leverte en fantastisk redning da han med nød og neppe fikk slått ballen over. Det holdt hardt, men da dommeren blåste for full tid kunne FfI juble over tre livsviktige poeng som ga fortsatt håp. Jeg talte vel noe slik som 70-75 tilskuere, så de har åpenbart tatt i litt når de oppgir det offisielle tilskuertallet til 150, men uansett var det god stemning blant de fremmøtte som applauderte sine gutter av banen. Etter en kort passiar med et par av de ‘røde bavianer’ kunne jeg ønske lykke til og spasere tilbake til mitt krypinn.
Jeg vurderte å traske ned til Lygten for å ta en svipptur innom for en siste forfriskning, men valgte i stedet å trekke meg tilbake for å ta en tidlig kveld med lesing på senga. Jeg hadde tross alt en tidlig start dagen etter, da jeg skulle ha ferjen tilbake til Norge. Det hadde vært en vellykket tur, der besøket ved Frederikshavn Stadion som ventet ble det store høydepunktet for min del. En visitt kan anbefales på det varmeste, men vær oppmerksom på at de tidligere nevnte ambisjoner (om de fortsatt står ved lag) også synes å inkludere en mulig ny hjemmebane, slik jeg tolker denne artikkelen fra i fjor. I ettertid kan jeg også fortelle at FfI dessverre likevel rykket ned. Kom så, de røde bavianer!!!
Danish ground # 5:
Frederikshavn fI v Aalborg BK III 2-1 (0-1)
DBU Jylland Serie 1, pool 5
Frederikshavn Stadion, 27 May 2016
0-1 Niels Greth (40)
1-1 Jesper Gasberg (47)
2-1 Mads Møller (82)
Att: 150
Admission: 20 DKK
Programme: Included
Danmark er deilig, men nå var det altfor lenge siden sist jeg hadde vært på besøk hos våre gamle ‘koloniherrer’. Derfor hadde jeg en stund sett på mulighetene for en liten svipptur dit ned, og ikke minst hadde jeg bitt meg merke i at man i Frederikshavn har et fantastisk flott og klassisk stadion som jeg gjerne ville ta en nærmere kikk på. Jeg kikket derfor på deres kampoppsett og vurderte noen forskjellige helger, og kom etter hvert til at det måtte bli denne uken, så jeg bestilte meg billett med Stena Line og la ut fra Oslo onsdag kveld.
Jeg har vel aldri hatt en roligere tur med Stena Line, som ikke lenger virket å ha helt den partystemningen som jeg husket fra mine yngre dager. Nå var det jo riktignok også onsdag, og ikke helg, men likevel var snittalderen temmelig høy, og det samme med ‘dansband-faktoren’. Kun tre-fire øl ble det på meg i baren før jeg var i seng en gang rundt midnatt. Ved ankomst Frederikshavn tidlig neste morgen, var det bare å traske mot togstasjonen, for jeg hadde denne dagen tenkt meg ned til Aalborg. Stasjonen i Frederikshavn var ubetjent, men jeg fikk kjøpt en billett på automaten der. Den kostet meg 100 danske kroner, pluss 30 kroner for det de kaller en ‘pladsbillet’ – altså en setereservasjon.
Det kunne jeg kanskje spart meg, men det ble likevel såpass travelt at jeg var glad for at jeg gjorde det, der jeg tilbragte mesteparten av togturen på rundt en time og et kvarter med nesa begravet i en medbragt bok. Da jeg ankom Aalborg, var ikke klokka mer enn kvart på ti, og innsjekking ved mitt B&B var ikke før klokka 16.00. Jeg hadde heldigvis en plan for hvordan jeg skulle slå i hjel litt tid, og jeg tok derfor en taxi ut til Aalborg Zoo for å tilbringe et par timer der. Etter å ha betalt den trivelige drosjekusken ganske nøyaktig 100 kroner, kunne jeg betale meg inn og beskue noen snodige (og noen ikke fullt så snodige) dyr.
Tiden fløy der jeg koste meg i byens zoo, og da jeg omsider hadde fullført hele runden, hadde det faktisk gått nesten tre timer. Utenfor sto det ingen drosjebiler, så jeg bestemte meg rett og slett for å spasere inn til sentrum med bistand fra Google Maps. Aalborg er en herlig by der jeg husker spesielt godt at jeg for noen år siden koste meg i en ukes tid med en kompisgjeng. Den gangen ble det festet hardt på party-gaten Jomfru Ane gade, og det var dit jeg nå satt kursen. Jeg fant etter hvert frem, men fant ut at den engelske London Pub holdt til et par kvartaler unna, så jeg gikk dit og satt meg ned med en pint (ja, faktisk en ordentlig pint) med Stowford Press til 55 kroner.
Her slo det meg plutselig at røyking åpenbart var tillatt inne i lokalet, og det er jo også litt uvant for en del av oss i disse dager. Danskenes røykelov åpner nemlig for røyking på serveringssteder under 50(?) kvadratmeter, og det har ført til at flere har bygget om for å akkurat komme innenfor, samtidig som mange visstnok også fortsatt ignorerer hele røykeloven. Danskene er et herlig folk med en mye mer avslappet holdning til ting enn det vi er vant til med vårt overformynderi her i Norge, der den moralske pekefingeren aldri er langt unna. En pint ble til en til mens jeg skrev et par postkort og leste litt i min bok, før jeg tuslet nedover igjen mot Jomfru Ane gade og også tok en øl på et av stedene der.
Aalborg er blant Danmarks eldste byer, og skal ha vært bebodd allerede på 600-tallet. Omtrent tusen år senere vokste byen frem da den fikk et oppsving på grunn av det rike sildefisket rundt Jylland, og på 1800-tallet var det tobakkhandelen med USA som la grunnlaget for byens industrielle utvikling, og sigarfabrikken C.W. Obel var på et tidspunkt Europas nest største tobakksfabrikk. I dag er Aalborg også kjent for sin snaps. Geografisk ligger den på sørsiden av Limfjorden, som skiller resten av Jylland fra den nordre delen Vendsyssel på nordsiden. Selve Aalborg by har snaut 115 000 innbyggere (drøyt 200 000 i kommunen), og det gjør den også til Danmarks fjerde største by. I tillegg er den heldig nok til å ha Fredrikstad som sin vennskapsby (og med min tilknytning til Storbritannia, får jeg for ordens skyld også nevne at vennskapsbyen der er Lancaster).
Etter at jeg også hadde fått dyttet en skikkelig frankfurter i kjeften, dro klokka seg etter hvert mot et tidspunkt da jeg kunne begynne å spasere utover mot Friis Bed & Bath, der jeg hadde betalt 450 kroner for overnatting et steinkast fra kveldens kamparena. For det var fotballen som denne gang hadde lokket meg til Aalborg, der byens helter i AaB skulle ta imot et FC Midtjylland som kjempet om andreplassen i den danske Superligaen. Mitt krypinn for natten viste seg å være en privatbolig i enden av en rolig liten sidegate, og det var fortsatt ingen hjemme da jeg ringte på for å sjekke inn. Heller ikke på det oppgitte telefonnummeret fikk jeg svar, men en hyggelig dame ringte meg umiddelbart opp igjen og fortalte at hun hadde lagt ut nøkkel slik at jeg kunne låse meg inn i underetasjen.
Etter at husfruen hadde kommet seg hjem fra arbeid og jeg hadde fått gjort opp regningen, spaserte jeg etter hvert den korte veien ned til Nordjyske Arena. Jeg hadde allerede i forkant betalt 135 kroner for en billett på ståtribunen på den vestlige kortsiden, der den mest ivrige hjemmefansen samles. Den opprinnelige Aalborg Stadion lå på samme sted, og ble åpnet for første gang i 1920. I 1927 fikk den sin første skikkelige tribune, og ti år senere en stor flott hovedtribune i tre. Dette stadionet brant ned i 1960, og man bygget straks et nytt stadion som åpnet i 1962, og som imidlertid hadde gressmatta snudd 90 grader i forhold til forgjengeren. Anlegget ble i 2002 totalt ombygget slik vi i dag kjenner det.
Aalborg BK ble stiftet i 1885, og det er etter at Superligaen ble stiftet i 1991 at de har sine største triumfer. Fire ganger er de danske ligamestre (1994/95, 1998/99, 2007/08 og 2013/14), mens de tre ganger har vunnet den danske cupen (som de også har vært tapende finalist i hele 8 ganger) – sist gang i 2013/14-sesongen da de altså tok the double. Det var nå klart for nest siste serierunde, og AaB lå på en 6. plass med to poeng opp til Brøndby på 5. plassen, og med seks poeng ned til duoen Randers og OB. Tittelen hadde allerede FCK sikret seg, men det var kamp om andreplassen. Den var det SønderjyskE som lå best an til å kapre, der de hadde tre poeng ned til FC Midtjylland som var kveldens gjester i Aalborg.
Nordmenn er jo ikke så vant til at det er liv og røre ved et stadion med halvannen time til avspark, og det er jo ingen hemmelighet at mangelen på ramme rundt kampen har noe å gjøre med at man må gi folk et insentiv til å møte opp. I engelsk non-league utgjør jo overskuddet fra klubbhusenes egne barer gjerne majoriteten av deres inntekter, men da man i Norge har bestemt seg for at muligheten for å møtes på kamparenaen for en pils før kamp gjør at alle og enhver automatisk blir en «voldsbølle», har man jo ikke denne muligheten. På utsiden av stadionet i Aalborg hadde også danskene fyret opp store griller med variert utvalg av skikkelige og store pølser som får den norske menyen med vaffel og ‘pølse i lompe’ til å fremstå som en langt tristere meny.
De meget fristende pølsene måtte selvsagt prøvesmakes, og smakte like godt som de så ut. De fikk da også bein å gå på, men enda travlere enn pølse-grilleren var jentene som fortløpende tappet øl til tørste fans. Underholdningen sto en musiker for, der han fremførte en rekke danske klassiskere som ikke minst inkluderte en hel rekke av Kim Larsen-perler. Det overrasket meg litt at jeg aldri så noe til noe kampprogram, men da jeg omsider entret stadionet så jeg at de også inne på denne kortsiden hadde ikke bare én, men tre serveringssteder. I hver ende av kortsiden var det en stor kiosk som med skiltet «Pause = Pølse» fristet med flere gode pølser, i tillegg til at de også her hadde flere tappekraner med øl. Også midt på kortsiden, helt bakerst på tribunen, hadde de et eget ølutsalg, der supporterne allerede var i ferd med å benytte seg av tilbudene om 5 øl for prisen av 4 – og selvsagt har man egne spesiallagde papp-redskaper for å bære alle disse.
NFF ville selvsagt ristet trist og febrilsk på hodet, men det var en voldsom stemning, og for ordens skyld så det heller ikke ut til at noen av de mange barna fikk traumer for livet. Nå kan det ha vært andre takter på det som på motsatt side er familietribunen (som deles med bortefolket som har sin ståtribune på den andre halvdelen), men også på fotballstadionet klarer danskene å nyte livet uten moraliserende pekefingre og overformynderi. Røykeforbudet ble helt åpenbart heller ikke håndhevet spesielt drakonisk her, med vakter som gikk centimetere unna uten å bry seg, i hvert fall da de foregikk sånn halvveis diskret. Kampen var for øvrig blitt profilert som klubbveteranen Thomas Augustinussens siste hjemmekamp etter 20 år i klubben, og han ble hyllet før avspark.
Kampen startet nokså tregt, men gjestene tilrev seg snart et lite initiativ, og i forbindelse med et hjørnespark stanget Martin Pusic ballen i mål. Dommeren annullerte imidlertid, og det virket for meg noe mystisk, men linjemannen hadde vært oppe med flagget for å signalisere for offside. Det utløste en og annen spekulasjon på Twitter om at dommertrioen kanskje gjerne ville se sølvet havne nede i Haderslev, men AaB hevet seg uansett og hadde nå en god periode. Det var imidlertid i denne perioden at Midtjylland igjen var frempå, men Kristoffer Olsson traff stolpen. Hjemmelaget avsluttet omgangen godt, men Midtjyllands keeper ble aldri alvorlig truet, slik at det var målløst ved pause.
Tidlig i andre omgang testet Mikkel Duelund AaB-keeper Nicolai Larsen, men det var likevel AB som hadde startet omgangen friskest. Det virket dog som om det manglet noe offensivt, men Jannik Pohl var likevel nære på å overliste bortekeeper Mikkel Andersen. AaB tok etter hvert et lite grep om kampen, og både innbytter Paul Onuachu og Nicolaj Thomsen hadde muligheter før Jannik Pohl igjen tvang frem en god redning, og da Rasmus Jönsson omsider fikk ballen i mål for AaB, var linjemannen igjen oppe med flagget. Helt på tampen hadde gjestene en sjanse til å avgjøre, men innbytterne Pione Sisto og Nikolay Bodurov gikk vel litt i veien for hverandre der en eller begge headet ballen over.
Dermed endte det målløst, med 0-0 og poengdeling foran 7 403 tilskuere som kunne gå sånn passelig halvfornøyde hjem. Før den tid hadde også Thomas Augustinussen kommet innpå for å gjøre sin kamp nummer 419 for klubben, og sin siste hjemmekamp før han gir seg. Han fikk selvsagt stående applaus da han kom innpå, og det samme etter kampslutt. Jeg ble stående igjen noen minutter for å lodde stemningen før jeg omsider valgte å gå mot utgangen og vende snuta mot etablissementet der jeg hadde et rom for natten. Min lille dansketur hadde fått en fin og koselig start, men det forventede høydepunktet skulle komme dagen etter. Selv om jeg var litt fristet til å dra inn til Jomfru Ane gade, forkastet jeg fort den tanken og fant i stedet senga.
Danish ground # 4:
Aalborg BK v FC Midtjylland 0-0 (0-0)
Superligaen
Nordjyske Arena, 26 May 2016
Att: 7 403
Admission: 125 DKK
Programme: –
Det var klart for siste kampdag på min tur, og det hadde vært endringer i planene for denne dagen siden jeg forlot fedrelandet to uker tidligere. Jeg hadde opprinnelig planlagt å overnatte en tredje natt i Newcastle for å se Wearside League-oppgjøret Annfield Plain v Redcar Athletic, men mens jeg på turens første dag nøt mitt besøk ved fantastiske Athletic Ground i walisiske Treharris, var man mye lenger øst i ferd med å spille tittelavgjørende kamp i Lincolnshire League som skulle få innvirkning på mine planer. Kampen på Lincolnshire-kysten, der Skegness Town tok imot Wyberton, var ikke bare en kamp mellom to tittelkandidater, men også tidenes siste kamp på Burgh Road i Skegness. Men der hadde værgudene imidlertid satt en stopper for festen med styrtregn, kraftig vind og til og med snø, slik at kampen hadde blitt avbrutt etter 31 minutter, og dermed måtte omberammes.
Etter at jeg plutselig ble klar over dette, holdt jeg i løpet av turen et øye med utviklingen i Skegness, og så tidlig som 30. april registrerte jeg at liga-nettsiden til FA Full-time nå hadde omberammet til onsdag 11. mai. Det gjorde at jeg umiddelbart begynte å vurdere muligheten for å dra dit, til tross for at jeg hadde en bindende hotell-reservasjon i Newcastle for ytterligere en natt. Jeg hadde ved innsjekking likevel forhørt meg om mulighetene for å eventuelt få kreditt for denne siste natten. Det hadde som ventet ikke latt seg gjøre, men det var forsøket verdt, og jeg hadde registrert at overnatting i Skegness var såpass rimelig at det ikke ville være altfor kostbart å anse pengene som tapt. Jeg hadde blitt gitt en ekstra aller siste sjanse til å besøke Burgh Road, men bruke fortsatt mange dager på å endelig bestemme meg.
Min groundhopper-kompis Lee Stewart hadde vært blant groundhopperne som den siste tiden hadde benyttet anledningen til å besøke Burgh Road, og jeg tok kontakt meg ham for å spørre om det faktisk var verdt en visitt. Det mente han at det var, og han ga klart uttrykk for at han likte det og beskrev det som ‘quirky’ før han lovet å poste sine bilder derfra. Han holdt det han lovet, og det så da også koselig ut på Burgh Road, men det var likevel ikke før kvelden før at jeg tok den endelige beslutningen mens jeg satt på toget fra Doncaster til Newcastle på vei hjem fra kamp hos Askern. Til syvende og sist kom jeg til den konklusjonen at jeg nok ville angre i ettertid om jeg ikke benyttet denne siste muligheten til å besøke Burgh Road, og at Annfield Plain fortsatt forhåpentligvis i stedet kan besøkes på en kommende tur.
En dag tidligere enn opprinnelig planlagt sjekket jeg derfor ut fra Tune Hotel og trasket opp til Newcastle stasjon for å starte den nokså kronglete reisen ned til Skegness, men jeg hadde selvsagt satt av tid til å innta en full scottish breakfast (selvsagt med haggis inkludert) før jeg satt meg på 09.35-toget sørover. Det tegnet til å bli en ny herlig dag med flott vær i geordie-byen, men dagens første togbytte ble foretatt i Doncaster, der det også denne dagen var nitrist med regn og grå himmel. Etter en snau halvtimes ventetid kunne jeg ta fatt på neste etappe til Grantham, der det var nye 25 minutters venting i Margaret Thatchers fødeby før jeg startet dagens tredje og siste tog-etappe oppover igjen mot endestasjonen i Skegness, der jeg omsider ankom kun et par minutter før byens klokketårn markerte at klokka var to.
Skeg, Skeggy, Costa del Skeg, Skegvegas, ‘the Blackpool of the East Coast‘. Skegness har etter hvert fått mange økenavn som populær seaside resort på østkysten, men man har også en historie fra tiden før det ble et turistmål. Navnet skal stamme fra danske vikinger som i sin tid herjet denne delen av landet, mens Skegness i mange hundre år etter dette var en liten fiskerlandsby. Det var på siste del av 1880-tallet at man etter jernbanens ankomst i 1875 så mulighetene for at de fine strendene kunne tiltrekke seg ferierende fra industribyene i Midlands, og Thomas Cook (mannen som startet reiselivs-selskapet med samme navn) var en av de som så potensialet. I 1908 startet også daværende Great Northern Railway med spesialtog fra London Kings Cross til Skegness, og figuren ‘Jolly Fisherman’ som den gang prydet reklameplakaten har blitt et kjent symbol på byen – i slik grad at det faktisk står en statue av ham utenfor Skegness stasjon. Butlins er en kjede av feriekolonier, og i 1936 ble den første slike feriekolonien startet i nettopp Skegness, der turismen fortsatt står sentralt den dag i dag.
Skegness har i dag rundt 20 000 innbyggere, og ligger omtrent sju norske mil øst for Lincoln. Jeg hadde betalt £24,75 for kost og losji ved Charnwood Hotel, og etter den lange turen ned fra Newcastle unnet jeg meg en taxi til mitt krypinn, som en forundret drosjekusk mente hadde blitt nedlagt. Det er nok nye eiere, for det var da aktivitet der, og inngangspartiet og gangen bar preg av oppussing. I ettertid slår det meg at jeg aldri så noe til velkomstdrinken de på booking.com lovet meg som såkalt ‘Genius’, men jeg fikk raskt sjekket inn slik at jeg kunne ta beina fatt og utforske byen litt før kveldens kamp. Turen gikk ned mot Skegness Pier og et sentrumsområde som var litt vel turistifisert og ‘glorete’. Det krydde av «fish & chips»-sjapper i området rundt piren, og det ville nesten være uhøflig å ikke foreta en prøvesmaking, så jeg valgte meg en sjappe med uteservering og bestilte en large haddock.
Den ble bestilt med både chips og mushy peas, og med et halvt øye på glupske måker som så ut til å vurdere et angrep, fikk jeg stappet i meg mesteparten av den store porsjonen før det igjen var på tide å lette på liket. Fra andreetasje av bygningen innerst på piren kunne jeg tydelig høre at det ble spilt bingo, mens jeg passerte et etter hvert nokså stort antall amusement arcades (vi kaller det vel på godt norsk en spillehall) og sjapper som reklamerte for sin fish & chips. I området nede ved piren virket det som om det var disse to businessene som dominerte, i tillegg til noen sjapper som åpenbart spesialiserte seg på å selge strand-rekvisitter, nips og suvenirer til turistene. En tilsynelatende langt mer ‘vulgær’ (om man kan bruke det ordet) og usjarmerende turistfelle enn koselige Swanage, der jeg hadde befunnet meg en uke tidligere. Jeg søkte i stedet tilflukt på puben The Red Lion, der jeg slukket tørsten med en pint Strongbow mens jeg skrev to postkort som jeg fikk postet på vei til neste vannhull.
Jeg fulgte veien Roman Bank til den støtte på Burgh Road og jeg skulle dreie til venstre, men på andre siden av det krysset ligger kneipa The Ship, og der hadde jeg planlagt en pitstop siden jeg hadde nokså god tid. Med snaut to timer til kampstart bestilte jeg meg en pint cider som jeg koste meg med en liten halvtime, før jeg omsider gikk den siste biten opp Burgh Road (som for ordens skyld uttales ‘Borough’ Road). Der fikk jeg snart kveldens kamparena med samme navn på min venstre side, og med en drøy time til avspark var det aktivitet der allerede, slik at jeg fikk betalt inngangspengene på £2 og ytterligere £1 for et eksemplar av kampprogrammet som man allerede hadde klart. Deretter var det jo bare å stikke snuta innenfor for å ta en kikk på herligheten som for siste gang altså skulle være åsted for kamp.
Det første som møtte meg på utsiden var fasaden på klubbhuset, som har en inngang også ut mot hovedveien, og som fortalte tydelig hvem som holdt til der. Ved siden av fant jeg inngangspartiet, og da jeg kom meg innenfor, befant jeg meg i det ene hjørnet. Her så jeg at klubbhuset strakk seg bortover kortsiden, der det like bortenfor er et annet bygg som huser garderober og et matutsalg. Mellom disse byggene og banen er det en liten grusvei, og banen ble her rammet inn av en mur i (sånn cirka) hoftehøyde som var å finne rundt store deler av banen. Det var lite av tilskuerfasiliteter på tre av sidene, og det skulle etter hvert vise seg at mange sto både på utsiden og innsiden av den lille muren. Rundt stort sett hele banen var det nemlig nokså god plass mellom muren og sidelinjene.
Laglederbenkene var dog å finne på bortre langside, og også her sto eventuelle tilskuere rett på gresset (på utsiden eller innsiden) uten noen fasiliteter. På nærmeste langside, som jeg fikk på min umiddelbare høyre da jeg kom inn, fant jeg anleggets eneste tribune og det som ellers er av tilskuerfasiliteter. Midt på denne langsiden har man et parti bak muren der man har lagt heller, og her har man også laget noen provisoriske benkerader ved hjelp av noen steinblokker og planker. Lenger bort på dette partiet gir en artig tribune tak over hodet til de som sitter der, og bak benkeraden der er det faktisk installert en rad med noe som kun kan karakteriseres som ‘kinoseter’! Bortenfor dette er det flere heller å stå på, før det ytre gjerdet skjærer inn og ender denne tribuneseksjonen, slik at det på den bortre delen av denne langsiden ikke er noen mur, og det er langt smalere mellom gjerdet og sidelinjen der.
Jeg forsto hva Lee hadde ment med at Burgh Road var quirky (original, spesiell, og ukonvensjonell er kanskje beskrivende norske ord), og den hadde så definitivt masse karakter. Jeg likte meg umiddelbart der, og var glad for at jeg til slutt hadde valgt å komme. Samtidig var det vanskelig å ikke bli trist og nostalgisk ved tanken på at dette var siste kamp her og at de snart vil flytte til en mer moderne og sannsynligvis langt kjipere (men selvsagt langt mer funksjonell) hjemmebane. En av utfordringene ved Burgh Road er jo selvsagt mangelen på flomlys, som nok var medvirkende til at det denne kvelden var avspark klokka 19.00, og det slipper de så vidt jeg vet å bekymre seg over når de neste sesong flytter inn på Vertigo Stadium, som er sponsornavnet på deres nye hjemmebane på Wainfleet Road.
Stadionet på Burgh Road vil da bli til en handelspark som vil huse både supermarkedkjeden Aldi og flere andre forretninger, og selv om tanken på et nytt og moderne kompleks med (selvsagt) 3G-underlag ikke akkurat ga undertegnede vann i munnen, vil det sikkert hjelpe klubben på sikt, og noen veteraner som satt på tribunen ga da også uttrykk for at de så fremover, selv om de raskt innrømmet vemod også de. En av de pekte også over mot bortre langside (eller var det bortre kortside?) og fortalte at det tidligere hadde stått en tre-tribune der; noe som var ukjent for meg. Hans sidemann undret seg over hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle overnatte, og da jeg nevnte Charnwood Hotel, parerte han raskt ved å fastslå at de holder til i 29 Scarborough Road. Han så nok min noe overraskede mine, og før jeg i det hele tatt rakk å spørre, fortalte han at han hadde langt over 40 års fartstid som postbud i byen. Jeg hadde en interessant samtale med de eldre herrene, som kunne gi meg en innføring i diverse ting, slik som forholdet mellom Skegness Town og Skegness United, som jeg var litt nysgjerrig på.
Skegness Town ble stiftet i 1946, etter at byens to klubber – Skegness United (en tidligere versjon) og Skegness Blue Rovers – forsvant i løpet av krigsårene. Året etter flyttet de inn på Burgh Road, og var i 1948 med å stifte Lincolnshire League, som de vant i både 1952 og 1956. Sistnevnte sesong (1955/56) er også eneste gang de tok seg til FA Cupens ordinære runde (selv om de deltok regelmessig i denne turneringen frem til 1976/77), men etter å ha slått ut både Grantham og Gainsborough Trinity, måtte de den gang se seg slått av Worksop i første ordinære runde. Etter å ha hatt suksess med tre titler på fem sesonger i Central Alliance (South), var Skegness Town etter hvert å finne i en av de tidligere utgavene av Midland League, som i 1962 ble ‘reformert’ etter et års pause, og som i 1982 deretter slo seg sammen med Yorkshire League og dannet dagens Northern Counties East League. Der var The Lilywhites med i én sesong før de returnerte til Lincolnshire League i 1983.
Der vant de igjen ligaen i både 2007 og 2008, før de tok sin femte ligatittel i 2014. Og denne sesongen hadde de altså nylig innkassert sin Lincolnshire League-tittel nummer seks. Det hadde fortsatt vært kamp om tittelen da denne kampen opprinnelig ble spilt (og avbrutt), med gjestende Wyberton som det eneste laget som kunne innhente ledende Skegness Town. En uke før dagens omberammede kamp hadde derimot Wyberton gått på poengtap da de kun spilte uavgjort mot Lincoln Railway, og det betød at Skegness Town var ligamestre. Det betød også at dagens kamp hadde nokså liten betydning, selv om Wyberton med seier ville kunne ta andreplassen fra Hykeham Town. Med alle andre kamper i ligaen for lengst unnagjort; var det kanskje en mulighet for at klubbene og ligaen derfor ville tenke som så at vi avlyser kampen og lar 1-1-resultatet fra den avbrutte kampen stå?
Kanskje ikke spesielt trolig, siden Skegness Town nok ville sette pris på å få tildelt troféet foran sine fans, men det var merkelig liten informasjon å få, og kun den nevnte FA Full-time siden hadde kampen på sin terminliste. I dagene før kampen forsøkte jeg derfor flere ganger å forhøre meg med både klubb og liga, men selv om begge ble kontaktet 2 eller 3 ganger på Twitter, var det ingen tilbakemelding å få…før Skegness Town plutselig sendte meg melding to dager før kamp om at den ville bli spilt. Der jeg satt meg ned i det koselige klubbhuset med en pint Strongbow til £3, priset jeg meg nå lykkelig over at jeg var her. Kunne det bli bedre? Tja, det måtte kanskje vært om det var et lokaloppgjør mot Skegness United og det sto om tittelen…men nå skal man ikke være kresen. Der jeg satt og kikket i programmet, fikk jeg snart selskap av mannen som i første omgang hadde satt meg på sporet av denne omberammede kampen; nemlig Russell Cox (‘The Wycombe Wanderer‘), som ankom sammen med sin groundhopper-kompis Chris.
Det dro seg mot avspark, og jeg tok oppstilling på nærmeste langside og startet stoppeklokka. Wyberton hadde åpenbart kommet med skumle intensjoner om å sikre seg andreplassen og å spolere festen for sitt vertskap. Seriemesterne hadde holdt nullen i sine fire siste kamper, men allerede i det tiende minutt sprakk den statistikken da Curtis Revell sendte gjestene i føringen. Skeg-keeper James Lambley måtte deretter i aksjon på avslutninger fra Revell og tidligere Skeg-spiller Lee Orrey, og disse to gjorde at hjemmeforsvaret måtte holde seg på tå hev. På motsatt side sto Jordan Smith, McCauley Parker, Luke Rayner-Mistry og Wade Hurst foreløpig bak mye av det vertene skapte, og det var hele veien en artig kamp som bølget frem og tilbake med sjanser begge veier.
Etter drøyt halvspilt omgang fikk vertene sin utligning da en corner havnet hos kaptein Ben Davison som la opp til toppscorer Will Britton, og sistnevnte headet inn 1-1 med sitt 23. ligamål for sesongen (ett bak ligaens toppscorer Simon Mowbray fra Lincoln Railway). Skegness Town fikk blod på tann og tok noe mer over nå, og med drøyt sju minutter til pause slo Liam Parker et frispark som ble headet inn av kaptein Ben Davison. 2-1, og vertene hadde snudd kampen. De hvilte imidlertid ikke på laurbærene, og man fikk egentlig en følelse av at avgjørelsen falt da Luke Rayner-Mistry økte til 3-1 i omgangens nest siste ordinære minutt. Det var også stillingen da dommeren blåste for pause etter en spennende og underholdende omgang.
I pausen kom vi i prat med ligasekretæren som jeg dessverre ikke er i stand til å huske navnet på, og han fikk nærmest hakeslepp når han fikk vite at jeg hadde kommet fra Norge etter å ha spurt Russell hvor vi hadde reist fra. Han beklaget dessuten på det sterkeste at han hadde oversett Twitter-meldingene jeg hadde sendt angående kampen, og fremsto som en jovial og hyggelig kar. Lincolnshire League er jo som noen vil vite(?) ikke offisielt en del av den ordinære pyramiden, men klubber har likevel rykket opp herfra til ligaer som Northern Counties East League, United Counties League, eller Central Midlands League…om sistnevnte kan kalles et opprykk, siden mange ser på Lincolnshire League som en slags uoffisiell step 7-liga. Det har faktisk vært snakk om at ligaen i sommer vil få step 7-status og ta plass i pyramiden, men ikke overraskende kunne ikke ligasekretæren si noe særlig om akkurat dette.
Om vi hadde trodd at kampen var avgjort, hadde Wyberton andre planer da de kom ut i andre omgang på et vis som gjorde at de reduserte til 3-2 ved Lee Orrey, som altså scoret mot gamle lagkamerater. Gjestene viste nå en voldsom innsatsvilje, og Skegness hadde nå nok med å forsvare seg der majoriteten av spillet nå foregikk inne på deres halvdel. Med drøyt åtte minutter igjen av ordinær tid kunne de dog puste ut litt etter at innbytter Ben Drysdale hadde stormet ned høyrekanten og sendt inn et innlegg som ble headet i mål av Ben Davison, som dermed økte til 4-2 med sitt andre mål for kvelden. Wyberton skal ha ros for at de aldri ga opp, og i det neste siste ordinære minutt reduserte de igjen ved Ben Jacques. Det var imidlertid så nære de kom, og etter at Skegness hadde klart å holde på ledelsen de siste minuttene, endte det til slutt med hjemmeseier 4-3 til seriemesterne.
Det var kanskje passende at tidenes siste kamp på Burgh Road ble avsluttet ved at hjemmelaget fikk utdelt ligapokalen til stor jubel blant spillere, ledere, og mange av de 104 tilskuerne jeg hadde talt. Alle samlet seg ved muren på kortsiden foran klubbhuset, der ligarepresentanten tok mikrofonen for å presentere sesongens triumfatorer. Et noe ubekvemt lite øyeblikk fulgte da han under sin innledende tale plutselig annonserte besøk fra Norge og ba vedkommende om å stige frem og tilkjennegi seg. Heldigvis var søkelyset snart tilbake på ligavinnerne, og kaptein Ben Davison kunne løfte pokalen. Etter at jubelen hadde lagt seg ble jeg imidlertid også kontaktet av en journalist som kom bort og ville høre mer om min reise og hvorfor jeg hadde valgt å besøke Burgh Road. Heldigvis ikke de vanskeligste ting å svare på, selv om man selvsagt føler at man for slike uinnvidde personer nok fremstår som litt av en skrulling…eller i hvert fall temmelig spesiell.
Inne i klubbhuset var det da også både spillere og ledere fra begge lag som kom bort for å forhøre seg om det virkelig stemte at jeg kom fra Norge, og det var trivelige folk som også oppfordret meg til å forsyne meg av matfatene som hadde blitt satt frem. De bekreftet også at jeg hadde notert meg riktige målscorere, mens en samtale med en av lederne bragte på det rene at flytting til ny hjemmebane fort kan bety at de snart vil søke seg oppover i pyramiden. Jeg ble fortalt at det nye anlegget vil bli bygget for å kunne oppfylle kravene for spill på step 5, slik at opprykk til i første omgang step 6 kan bli aktuelt. Det i seg selv vil kunne starte en interessant debatt om hvilken liga som potensielt ville passet klubben best.
Skegness ligger nemlig nokså isolert til i et Lincolnshire-grevskap som ikke alltid er det mest praktiske å reise i. Veier og transport er i visse deler av grevskapet er ikke alltid like imponerende, og landeveiene fra Boston opp til Skegness skal for eksempel være litt av et mareritt. Skegness ligger jo geografisk omtrent mellom Boston Town i UCL og Louth Town som inntil forrige sesong spilte i NCEL, men dette får være et tema for diskusjon når og ikke minst dersom Skegness Town skulle ta steget opp. Etter å ha takket ja til en av spillernes tilbud om en siste pint, begynte jeg i likhet med resten av folket etter hvert å tenke på retretten. Den spandable spilleren forlot åstedet slik at jeg ikke fikk gjengjeldt gesten, så jeg takket i stedet for meg og spaserte ned til The Ship. Der unnet jeg meg en liten pitstop og et aller siste glass før jeg stabbet tilbake mot Charnwood Hotel. Turens og sesongens siste kamp hadde vært en verdig avslutning, med en trivelig klubb som vertskap og med en underholdende kamp. Nå gjensto dessverre bare returen til Norge dagen etter.
Det er alltid med en litt kjip følelse at man bryter opp med kurs for flyplassen, som denne gang var Stansted. Det betød togbytter i Grantham og Peterborough, og jeg hadde så god tid at jeg valgte å benytte togbyttet i Peterborough til å slå i hjel drøyt halvannen times tid med Beef Madras, j2o og lesing i en medbragt bok på Wetherspoons-puben Drapers Arms. Deretter var det bare å komme seg på toget igjen og gjøre unna den siste etappen, og omsider fly hjem til Rygge der min snille mor hentet meg. Det hadde igjen vært en fabelaktig tur, og jammen fikk jeg ved to anledninger sett siste hjemmekamp på de respektive anlegg (vel og merke om man legger til grunn at APM Contrast sin hjemmebane Cobdown ikke lenger blir det samme når det under navnet K Sports blir ‘oppgradert’ i sommer). Men i ettertid er det nok likevel besøkene i Treharris og Swanage som for meg vil stå som de største høydepunktene. 2015/16-sesongen er historie. Hele 115 britiske kamper ble det på meg – langt mer enn jeg hadde håpet å tro på! Nå er det bare å vente på seriestart for 2016/17-sesongen.
English ground # 352:
Skegness Town v Wyberton 4-3 (3-1)
Lincolnshire League
Burgh Road, 11 May 2016
0-1 Curtis Revell (10)
1-1 Will Britton (24)
2-1 Ben Davison (38)
3-1 Luke Rayner-Mistry (44)
3-2 Lee Orrey (50)
4-2 Ben Davison (82)
4-3 Ben Jaques (89)
Att: 104 (h/c)
Admission: £2
Programme: £1
Pin badge: n/a
Slik det ble med endringer i mine planer for siste dag av turen, så var det ikke like praktisk å ha base i Newcastle i tre netter, slik det var da jeg la de opprinnelige planene. Heller ikke da hadde Newcastle vært helt ideelt for denne tirsdagen, da jeg hadde tenkt meg til South Yorkshire og Doncaster-traktene, men siden jeg på det tidspunktet hadde kamper i nordøst på menyen for både mandagen og onsdagen, hadde jeg likevel valgt å bli værende i deilige Newcastle for å slippe å farte opp og ned med masse bagasje og bytte hoteller etc. Det betød en temmelig sen retur til Newcastle etter kveldskamp tirsdag kveld, men det fikk så være.
Ved mine (etter hvert nokså mange) opphold i Newcastle den siste tiden, har det nå nærmest blitt en vane at jeg inntar frokosten inne på Newcastle jernbanestasjon, der Centurion Bar har en kafé som åpner langt tidligere enn deres hovedbar. På menyen der har de en full scottish breakfast som om ønskelig inkluderer haggis, og ikke bare ønsket jeg den skotske delikatessen…det er selve hovedgrunnen til at det i løpet av sesongen har blitt en del frokoster her. I motsetning til forrige gang hadde de nå heldigvis også haggis i beholdningen, og etter denne strålende starten på dagen kunne jeg…ja, hva skulle jeg egentlig gjøre for å slå i hjel noen timer? Det er ikke det største problemet i Newcastle; spesielt ikke med så herlig vær som vi nå hadde.
Finværet hadde nærmest fulgt meg rundt i England, og nå var det på tide å nyte det med en rolig spasertur på måfå, der jeg endte opp med å krysse High Level Bridge over til Gateshead. En rekke busker og trær sto i full blomst, og Tyneside viste seg virkelig fra solsiden. Med et par innlagte pauser for å lese litt i Non League Paper på en parkbenk, nærmet jeg meg Swing Bridge, som tok meg tilbake til Newcastle-siden. Via trappene Dog Leap Steps tok jeg meg opp til Bridge Hotel, der jeg satt meg ned med en pint mens jeg leste litt og tok en siste sjekk for å forsikre meg om at kveldens kamp ikke hadde blitt avlyst, før jeg omsider gikk opp til Newcastle stasjon for å sette meg på toget sørover mot Doncaster.
Jeg hadde fått rapporter fra min groundhopper-kompis Neil Wolley fra Mansfield, som hadde bestemt seg for å se samme kamp som meg, og han var bekymret over at det han beskrev som et konstant regnvær som hadde ‘herjet’ der nede hele dagen ikke så ut til å avta. Litt uvirkelig der jeg i Newcastle hadde kost meg med sol fra skyfri himmel, men det var uansett ikke det eneste som ga meg litt grunn til bekymring. Mitt valg hadde falt på oppgjøret mellom Askern og Glapwell i Central Midlands League North Division, og saken var nemlig den at Askern ved et par anledninger den siste tiden hadde hatt et par av sine bortekamper avlyst da de ikke hadde klart å stille lag. Forhåpentligvis ville de klare det når det denne gang var hjemmekamp, men deres Twitter-konto hadde ikke blitt oppdatert på år og dag, så der var det ingen hjelp å få. Via Twitter-kontoen til bortelaget Glapwell så jeg imidlertid at de varslet om at det ville bli kamp.
I bakhånd hadde jeg også et par andre alternativer i Doncaster-området, i tilfelle det mot formodning skulle bli problemer, men vi skulle heldigvis ikke behøve hverken hjemmekampen til Yorkshire Main eller noen av de andre alternativene, og etter snaut halvannen time på toget kunne jeg stige av i Doncaster. Vi hadde møtt regnet et stykke sør for York, og i Doncaster var det mørk himmel og regn, men optimistisk tok jeg meg over til bussholdeplassen for å finne riktig avgangssted for buss 409. Den brukte 25 minutter fra Doncaster Interchange til stedet der jeg allerede i 1745-tiden takket sjåføren og hoppet av ved krysset Sutton Road/Alfred Road i den lille byen Askern.
Askern ligger nordøst i grevskapet South Yorkshire – om lag en norsk mil nord for Doncaster – og er nok mest kjent som en liten gruveby. Det var imidlertid som såkalt spa town at den først ble kjent på 1800-tallet, og de velstående kom for å ble ‘behandlet’ med det etter sigende helsebringende og helbredende vannet der. Tidlig på 1900-tallet fant man førsteklasses kull i området, og byen vokste ytterligere som kullgruveby, samtidig som dette raskt tok knekken på stedets spa-industri, da fiffen åpenbart følte at dette raserte deres idyll og snart uteble. Den siste gruven stengte for øvrig i 1990, og Askern har i dag drøyt 5 500 innbyggere. Tidligere hadde man egen jernbanestasjon her, men den ble nedlagt allerede i 1947, og det var grunnen til at jeg hadde reist med buss den siste etappen fra Doncaster.
Fotballklubben er nok for de fleste kjent som Askern Welfare, og for noen kanskje som Askern Villa. Det var under det førstnevnte navnet at de ble stiftet i 1924, og Askern Welfare har da også vært navnet i mesteparten av klubbens historie. De spilte sine første sesonger i lokale ligaer i Doncaster-regionen, og i 1967 vant de for første og eneste gang Doncaster & District League. Da de våren 1992 endte på andreplass for andre år på rad, tok de steget opp i Central Midlands League (heretter forkortet CML), der de tok plass i denne ligaens Premier Division. Man skulle kanskje tro at dette var ligaens øverste nivå, men noen vil kanskje huske at det tilsynelatende ikke var ‘storslagent’ nok for CML, som over der igjen hadde Supreme Division som sin øverste divisjon frem til 2011.
Askern Welfare rykket opp i nettopp CML Supreme Division i 2001, men rykket ned igjen etter fire sesonger. De returnerte imidlertid på første forsøk våren 2006, og to år senere vant de CML Supreme Division. Dermed sikret de seg opprykk til Northern Counties East League (NCEL) og byttet samtidig navn til Askern Villa. Tredjeplassen i debutsesongen i NCEL Division One er deres beste ligaplassering, men etter fem sesonger måtte de i 2013 igjen ta turen ned igjen i CML etter å ha endt som tabelljumbo i NCEL Division One og satt negativ ligarekord ved å slippe inn hele 173 mål! I mellomtiden hadde altså CML gjennomgått en strukturendring, og borte var nå Supreme Division og Premier Division. De to var i stedet erstattet med to likestilte step 7-divisjoner med navnene CML Division North og CML Division South. Klubben tok plass i førstnevnte og skiftet samtidig igjen navnet til Askern FC.
Der jeg noen få meter etter bussholdeplassen krysset veien og dreide til høyre ned den lille veien Manor Way, så jeg snart Askern Miners Welfare Club foran meg der veien gjorde en 90 graders venstresving. Dette med såkalte ‘Welfare Clubs’ er jo et erketypisk britisk fenomen som man gjerne ser i game gruvesamfunn, og dette har garantert vært et samlingspunkt for gruvearbeiderne i tillegg til lokalidretten. I ‘hagen’ foran bygget står et gammelt gruvehjul til minne om denne fortiden, og her gikk det en sti ned mot anlegget, forbi det jeg mistenkte var fasiliteter for lawn bowls. Stien ledet til en port som sto ulåst, og derfra gikk en liten provisorisk bro over en bekk. På andre siden av bekken befant jeg meg på utsiden av fotballstadionet, og ved siden av cricketbanen som ligger bak førstnevntes kortside. Det er på denne kortsiden at man finner inngangspartiet, og selv om det var en god stund til kampstart fikk jeg betalt meg inn med £3, og i tillegg hadde de trykket opp programmer som allerede var klare, slik at jeg betalte ytterligere £1 for et eksemplar.
Vel innenfor befant jeg meg i hjørnet på denne kortsiden, og bak målet der står et murbygg som jeg først trodde var klubbhuset. Slik jeg etter hvert forsto det er dette snarere klubbhuset til cricketklubben, men man benytter garderobene i første etasje der. Ellers er det kun hard standing bak mål, og det er også tilfelle på motsatt kortside. Midt på nærmeste langside har man en etter forholdene ganske stor tribune som er bygget i mur og kledd i bølgeblikk. Den har snaut 100 plastseter der man kan hvile akterspeilet om ønskelig, og den skal ha blitt reist i forbindelse med at de i sin tid søkte seg til NCEL. På motsatt langside er det en noe mindre parti midt på der stående tilskuere har tak over hodet og noen avsatser å stå på slik at de kan stå opphøyet og dermed se over laglederbenkene som også står der. Bortsett fra dette er det hard standing som gjelder også på langsidene.
Nederst på nærmeste langside, nede ved inngangspartiet, står en stor container som gjør nytte som tea bar, og da jeg forhørte meg med karen som betjente inngangen, anbefalte han meg å tusle opp til Askern Miners Welfare Club, der de hadde en stor bar som var åpen for supportere. Det er tydeligvis den de bruker som ‘klubbhus’, og med lovnader om at han ville huske meg, gikk jeg de få meterne tilbake dit. Der var det virkelige flotte og overraskende store fasiliteter de hadde, og ikke bare hadde de et vanlig biljardbord, men også plass til to store snookerbord, i tillegg til sitteplasser i massevis. Jeg gikk til innkjøp av en pint cider og slo meg ned ved et av bordene for å bla litt nøyere i programmet, som i hvert fall hadde en oppdatert tabell og historikk for begge klubber. Jeg hadde samtidig sendt melding til Neil om hvor jeg befant meg, og han satt etter hvert kursen rett for ‘Welfare-klubben’ uten å betale seg inn først. Han kjøpte en runde til oss i baren, og etter å ha pratet litt om løst og fast, drakk vi opp og gikk mot inngangen.
Kveldens bortelag Glapwell hadde allerede sikret seg tittelen, og noen vil kanskje huske at de for noen år siden spilte helt oppe i Northern Premier League (NPL), etter at de spilte seg opp via CML og NCEL. Tre sesonger ble tilbragt i NPL Division One South, og så sent som våren 2010 var de tapende finalist i playoff-finalen (knepent 0-1-tap borte for Chasetown) der premien altså var spill i NPL Premier Division. Ett år senere måtte de i stedet motvillig trekke seg fra ligaen og la seg degraderes tre nivåer tilbake til CML North etter en sesong der de hadde blitt låst ute av sin egen hjemmebane grunnet en konflikt over lisensen der. De spilte derfor flere kamper på Mansfield Towns Mill Field den sesongen, men da de returnerte til egen hjemmebane var det visst også en del graderings-utfordringer der. Med tanke på hvilke nivåer de har spilt på, er det sannsynligvis overraskende for en del å høre at Glapwells hjemmebane ikke oppfyller kravene for step 6, og at de derfor ikke ville kunne rykke opp. Men saken er at de – uvisst av hvilken grunn – blant annet skal ha fjernet flomlysmastene siden den gang.
Dette gjorde at det fortsatt var spenning om opprykket, og andreplasserte Ollerton Town var favoritt til å få ta plass i NCEL. På tredje fulgte ferdigspilte Phoenix, som ikke hadde søkt, fulgt av et Appleby Frodingham som heller ikke hadde søkt. Det hadde ferdigspilte Harworth Colliery, mens Askern befant seg på en 7. plass og også overraskende nok fortsatt hadde forhåpninger om å få tildelt opprykket. De hadde riktignok søkt, men de var nå avhengig av at begge de to andre søkerklubbene fikk tommelen ned av FAs ‘banegraderere’. En lokal kar informerte oss om at Askern måtte ha 5. plassen og dermed måtte vinne sine tre siste kamper, men da jeg senere tok en enda nøyere kikk på tabellen, kan jeg ikke skjønne hvordan han fikk det til å stemme, for det syntes for meg som om 5. plassen allerede var utenfor rekkevidde da Askern hadde 11 poeng dit opp med tre kamper igjen å spille.
Reglementet er innviklet nok, men uansett er det kanskje greit at en klubb som Askern ikke rykker opp når de ved minst to anledninger denne sesongen ikke var i stand til å stille lag. Den lokale skikkelsen mente at alt dette ville bli bedre neste sesong dersom de skulle rykke opp, men jeg kan nå i ettertid røpe at det til slutt sto mellom Ollerton Town og Harworth Colliery (og at Ollerton Town i skrivende stund har fått opprykket for et par dager siden), så da får Askern prøve igjen neste sesong. Det var imidlertid et meget svekket Glapwell som gjestet Welfare Ground denne kvelden, og en klubbrepresentant fortalte oss at de stilte uten 8 spillere som normalt ville ha startet. På sin Twitter sendte de kanskje et lite stikk til Askern da de uttalte at de i mangel på spillere fort kunne valgt å melde forfall til kveldens kamp ‘slik andre nok ville gjort’, men at det ikke lå i deres natur. Det var jeg og Neil glade for at de ikke gjorde, for vi ville se kamp.
Tidlig i første omgang var det lite som vitnet om at denne omberammede kampen skulle ende slik den gjorde, for det var en stund nokså jevnt selv om Leigh Hutchinson ga vertene ledelsen i det niende spilleminutt. Vår lokale sidemann bekymret seg over at Askern nå la seg bakpå for å ri på ledelsen og således ville bli straffet i stedet for å satse på å avgjøre kampen med en ny scoring eller to. Glapwell hadde da også et par muligheter til å utligne, men etter en drøy halvtime fikk hjemmelaget roet nervene da Leigh Hutchinson satt inn sitt andre og doblet ledelsen. Kun to minutter senere sto det 3-0 da Shaun Mundy tegnet seg på scoringslista, og nå begynte Askern-folket virkelig å tro på tre poeng. 3-0 var da også stillingen ved pause, og kampen virket strengt tatt avgjort.
Om den ikke var det ved pause, så var den i hvert fall det i andre omgangs femte minutt, da Hutchinson fullførte sitt hattrick og sørget for 4-0. Timen var så vidt passert da Shaun Mundy besørget 5-0 med sitt andre for kvelden, og selv om det nå begynte å bli temmelig stygge sifre, hadde ikke Glapwell-keeper Ryan Hopkins plukket ballen ut av nettet for siste gang. Jeg begynte føle litt med seriemesterne da innbytter Michael Attard satt inn 6-0, og samme mann fastsatt sluttresultatet til 7-0 i det nest siste ordinære minutt. Man skal dog huske på at dette var et særs svekket Glapwell som heller ikke hadde noe å spille for, men det var likevel synd at vi ikke fikk se de fra en litt annen side. For Askern sin del var det først og fremst synd at kun et usselt antall tilskuere hadde tatt seg bryet med å møte opp. Etter å ha luket bort åpenbare klubbrepresentanter ved laglederbenkene, hadde jeg talt kun 18 tilskuere, og det er dårlige greier.
Vi hadde uansett kost oss ved Welfare Ground, der det i andre omgang hadde begynt så smått å dryppe litt fra oven igjen etter at regnet tidligere hadde stoppet omtrent idet jeg satt meg på bussen fra Doncaster. Jeg stakk snuta innom klubbens tea bar, der vedkommende hadde klart å lete frem en pin som jeg hadde blitt lovet da jeg i pausen kjøpte meg en 7Up. Nå hadde jeg en returbillett med bussen, men Neil tilbød meg skyss tilbake til Doncaster stasjon da han visstnok uansett måtte gjennom byens sentrum på sin vei. Det takket jeg ja til, og det ga oss også muligheten til å ta en siste glass i ‘Welfare-klubben’. Cider til meg, og denne gang alkoholfritt til sjåføren. Omkring ti på ti brøt vi opp, og jeg kunne snart takke for skyss og ønske Neil god tur hjem mens jeg selv gikk for å vente på kveldens siste tog tilbake til Newcastle.
Gudene vet hvorfor 22.46-toget var programfestet til å ta nesten tre hele timer fra Doncaster til Newcastle, men etter det som syntes som en lang ventetid på toget, fant jeg omsider ut at toget var nesten en hel halvtime foran skjema da det ankom Northallerton! Vi ble imidlertid informert om at de ikke hadde lov til å kjøre videre før tiden, så da satt vi også der og blomstret en halv evighet før vi fortsatte mot Newcastle og endelig ankom klokka 00.43. Snakker om unødvendig lang reisevei tilbake fra kamp! Jeg spaserte rett tilbake til hotellet og fant senga, der jeg kunne fordøye dagens inntrykk. Askern hadde vært et trivelig bekjentskap, og om jeg ved planlegging av turen hadde visst at kampen Thorne Colliery v Askern (som jeg opprinnelig hadde planlagt å se 30/4) ville bli flyttet til 12/5, ville jeg nok forlenget turen med ytterligere en dag for å få med meg den også.
English ground # 351:
Askern v Glapwell 7-0 (3-0)
Central Midlands League Division North
Welfare Ground, 10 May 2016
1-0 Leigh Hutchinson (9)
2-0 Leigh Hutchinson (33)
3-0 Shaun Mundy (35)
4-0 Leigh Hutchinson (50)
5-0 Shaun Mundy (62)
6-0 Michael Attard (79)
7-0 Michael Attard (89)
Att: 18 (h/c)
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: £3
Overnatting i Manchester har for meg blitt nokså ensbetydende med frokost på Home Sweet Home i Northern Quarter, kun et par minutters gange for Britannia Sachas Hotel, der jeg denne gang hadde overnattet. Siden mitt siste besøk hadde de tydeligvis endret sin full english breakfast noe, men den falt fortsatt meget godt i smak. Etter denne herlige starten på mandagen kunne jeg returnere til hotellet for å pakke sammen og starte ferden mot Newcastle, der jeg i utgangspunktet skulle ha base for turens tre siste netter. Nå oppdaget jeg imidlertid at direktetoget som skulle ta meg fra Manchester Victoria til Newcastle med avgang klokka 10.51 hadde blitt innstilt, og det samme var tilfelle med tilsvarende tog en time senere, slik at det var liten vits å gå til Victoria. Alternativet var tog fra Manchester Piccadilly med togbytte i York, og det var med et av disse TransPennine Express-togene at jeg klokka 11.26 forlot Manchester.
Oppslukt av Non League Paper gikk turen nokså fort, og kvart på to ankom jeg den herlige geordie-byen, der jeg kunne spasere ned den bratte bakken Side ned mot Quayside-området ved elven Tyne. Der nede i dette idylliske området av Newcastle hadde jeg betalt £116,10 for tre netters overnatting ved Tune Hotel, men jeg hadde nå – etter en god del grubling de siste dagene – nesten endelig bestemt meg for å droppe den siste dagen og min planlagte kamp hos Annfield Plain for i stedet å få med meg tidenes aller siste kamp på Skegness Towns hjemmebane Burgh Road. Selv om det i utgangspunktet var en bindende booking, spurte jeg derfor likevel om det eksempelvis var mulig å få kreditt for denne siste natten. Det var det ikke, men jeg forsøkte da i hvert fall. Den som intet våger, intet vinner, og alt det der.
Jeg fikk raskt sjekket inn på det som nok er det beste hotellet jeg bodde på i løpet av turen, men jeg var likevel nokså raskt ute igjen for å nyte noen timer i Newcastle før kveldens kamp. Jeg hadde tenkt meg til Boldon Colliery for å se Boldon CA spille hjemmekamp i Wearside League, og siden jeg var usikker på hva som ville tilbys av mat der, valgte jeg å innta en solid middag på puben The Akenside Traders, der jeg fra den fristende menyen valgte meg en tradisjonell rett i form av en Cumberland Sausage Ring. Etter å ha skylt ned denne herligheten med en pint cider, tuslet jeg litt rundt og nøt det fine været før jeg gikk for å gjøre unna det som etter hvert er en fast pitstop på Bridge Hotel. Turen dit opp gikk via et kjent ‘landemerke’ som jeg har benyttet nokså hyppig denne sesongen – nemlig trappene ‘Dog Leap Stairs’ som går fra Side opp til Newcastle Castle inntil jernbane-viadukten. Enhver geordie med respekt for seg selv kjenner Dog Leap Stairs, som til og med blir nevnt i teksten til Dire Straits’ «Down to the Waterline».
Etter en pint på Bridge Hotel, var det etter hvert på tide å sette kursen mot Boldon Colliery, og for første etappe trasket jeg tilbake til Newcastle Central for å ta metroen til Heworth. Der ventet jeg på at buss 35A skulle komme for å skysse meg videre, og etter å ha betalt for en returbillett ble jeg med de ni minuttene bussen brukte på å nå holdeplassen ved stedets ASDA-sjappe. Der takket jeg sjåføren for skyss og steg av med noen minutters gange foran meg. Boldon Colliery er en av tre landsbyer som sammen kalles The Boldons. De to andre er West Boldon og East Boldon, og om jeg ikke er kar om å fortelle hvor mange som bor i Boldon Colliery, så skal innbyggertallet kombinert for The Boldons være drøyt 13 000. Vi befinner oss her i grevskapet Tyne & Wear, og området mellom Newcastle og Sunderland. Som det går frem av navnet har gruvedriften stått sentralt i Boldon Colliery, i likhet med The Boldons og andre deler av dette området for øvrig.
Etter en kort spasertur ble jeg møtt av ikke bare én, men to fotballstadioner som ligger rett ved siden av hverandre på hver sin side av den lille parkeringsplassen, og denne kvelden skulle det attpåtil arrangeres kamp på begge to! Nå skal jeg prøve å ikke gjøre det altfor innviklet med alle Boldon-navnene, men det andre stadionet er hjemmebanen til Northern League-klubben Jarrow Roofing BCA, hvis fulle navn er Jarrow Roofing Boldon Community Association. Deres hjemmebane er Boldon Colliery Association Sports Ground (gjerne forkortet til Boldon CA Sports Ground), og der så jeg kamp på min forrige tur i mars. Rett ved siden av, på andre siden av innkjørselen og parkeringsplassen, holder Wearside League-klubben Boldon Colliery Association (eller Boldon CA) til på sin hjemmebane Boldon Colliery Welfare Ground, og denne gang var det der jeg skulle se fotball.
For de som fortsatt henger med, kan jeg fortelle at jeg allerede ved innkjørselen så prov på at det skulle spilles kamp også hos naboen Jarrow Roofing BCA, for ut av et par biler som nå parkerte kom det bortesupportere fra North Shields. Det var lettere surrealistisk å se de betale seg inn rett på andre siden i forhold til der jeg nå gikk for å betale meg inn med £2,50. Jeg fikk samtidig bekreftet at det dessverre ikke hadde blitt trykket noe kampprogram, men jeg hadde ikke til hensikt å la det legge noen demper på stemningen, og gikk innenfor for å ta en kikk på Boldon Colliery Welfare Ground. Jeg hadde jo allerede en viss peiling på hva som ventet meg, for da jeg i mars gjestet Jarrow Roofing BCA hadde jeg så vidt kikket innenfor porten her som den gang sto åpen. Den kvelden ble jeg imidlertid ‘avbrutt’ av Roofing-formannen som ville låse meg inn for å ta noen bilder der før det var for mørkt, og da jeg igjen var utenfor hadde Boldon CA-folket lokket porten i sitt inngangsparti.
Jeg hadde imidlertid sett nok til å kunne slå fast at Boldon CA byr på overraskende gode fasiliteter som jeg mistenker må være blant de bedre i Wearside League. Det er hard standing rundt hele banen, som entres øverst på den ene langsiden. Man kommer inn på et parti under tak, og dette strekker seg nedover mot høyre, med en tea bar rett ved siden av telleapparatene, og deretter en tribuneseksjon der man under taket også har satt opp en rekke stoler. Lenger ned på denne langsiden har man laglederbenkene. På motsatt langside har man en større tribuneseksjon der man også står under tak, og denne konstruksjonen har klubbnavnet på et skilt i «panna». På kortsiden oppe ved inngangspartiet står klubbhuset som i hvert fall huser garderober, men det skal være usagt hva annet som er inne i dette bygget, for det var i hvert fall ingen bar åpen ved mitt besøk.
Boldon CA ble stiftet i 1892, som en av klubbene som i samme år var med å stifte Wearside League, der de fortsatt befinner seg den dag i dag. Den gang het de Boldon Swifts, men har siden den gang vært gjennom en rekke navneendringer. Både Boldon Star og ikke minst Boldon Villa ble benyttet før de i 1933 ble til Boldon Colliery Welfare, etter den lokale kullgruven som på den tiden blomstret voldsomt. Dagens navn tok de i 1976, da de ble knyttet opp mot det såkalte Community Association , men de lokale omtaler fortsatt helst klubben som Boldon Villa – eller bare The Villa, slik man kan se malt på en trekonstruksjon inntil pipa på klubbhusets tak. Klubben har ved fire anledninger vunnet Wearside League – i 1953, 1955, 1975, og sist gang i 1997.
Boldon CA var også moderklubben til Sam Bartam, som ble født i South Shields og vokste opp i Boldon, der han kombinerte fotball med morgenskift i den lokale kullgruven. Han spilte på den tiden spiss, og under et opphold i North Shields, der han hadde sin onkel som spissmakker, scoret han 33 mål på kun 25 kamper. Tilbake i daværende Boldon Villa meldte han seg frivillig til å stå i mål da deres ordinære keeper ble skadet, og i denne kampen i 1934 ble han observert av talentspeideren Angus Seed, som var bror av Charlton Athletic-manager Jimmy Seed. Resten er historie, og Bartram står i dag på sokkel utenfor Chaltons hjemmebane The Valley i sørøst-London. Han kunne kanskje dagens Villa-lag trengt, for sju av de åtte siste sesonger har de endt på nedre halvdel, men 11. plassen de la beslag på ville i hvert fall være en bedre plassering enn de siste tre sesonger.
Dagens kamp var vertenes siste ligakamp for sesongen, og de kunne knapt hatt tøffere motstand. På besøk var et Recar Athletic som jaktet andreplassen bak suverene Stockton Town. Sistnevnte hadde allerede vunnet Wearside League for fjerde sesong på rad, og med ny hjemmebane hadde de også fått klarsignal for opprykk til Northern League. Men FA hadde forhørt seg om flere av step 7-ligaene – blant de Wearside League – var villige til å la to klubber rykke opp, og etter at dette skal ha blitt akseptert, var det en rekke rykter rundt en eventuell andre opprykker fra Wearside League. Kun Stockton Town, Redcar Athletic og Whitehaven hadde søkt seg opp fra Wearside League, men Northern League ville også få opp Blyth Town fra sin andre feederliga, Northern Alliance. Dermed ville det ikke være plass til ytterligere opprykkere der, og det gikk nå rykter om at Redcar Athletic muligens ville bli tilbudt plass i North West Counties League (NWCL). De samme ryktene hevdet at de i så tilfelle ville takke nei; naturlig nok med tanke på beliggenhet som ikke på noen måte samsvarer med NWCL-spill.
Mens jeg sto der og blomstret så jeg en kar ved siden av meg som tydeligvis hadde lagoppstillingene, og jeg spurte ham om så var tilfelle slik at jeg kunne få en kikk. Han beklaget at hans papirer var lagoppstillingene fra deres forrige kamp, og dette viste seg å være ingen ringere enn Redcar Athletic-manager Steve Connolly. Han virket nærmest fullstendig sjokkert da han på spørsmål fikk vite at jeg hadde reist fra Norge for å drive groundhopping i non-league, og han ble ikke mindre overrasket etter å ha bedt om å få se mitt program for turen. Han insisterte nå på å ta pennen fatt for å skrive ned sitt lag for kvelden med fulle navn for meg. Videre kunne han også delvis bekrefte det ryktene fortalte, men poengterte at de ikke hadde blitt tilbudt noe som helst foreløpig…kun at også han har hørt NWCL-ryktene, og at de som ventet i så fall nok ville takke nei til et slikt tilbud.
Connolly fortalte at mange har nevnt for ham hvordan veien uansett vil ligge åpen neste sesong uten Stockton Town, men som han sa så er det jo langt fra gitt at det ikke er andre som da vil gi de knallhard kamp om tittelen og opprykk. Kveldens to motstandere skulle jo forresten opprinnelig møtes i finalen av Shipowners’ Charity Cup, som er en temmelig gjev cupturnering blant Wearside-klubbene. Denne skulle spilles 20 mai, og Boldon CA (som for øvrig hadde vunnet den også fire ganger tidligere) hadde på imponerende vis tatt seg til finalen ved å slå ut den regjerende mester Stockton Town i semifinalen. I den andre semifinalen hadde det dog blitt drama, og da kampen mellom Redcar Athletic og Gateshead Leam Rangers omsider kunne bli spilt etter flere omberamminger, hadde Redcar gjort en glipp som kostet de finaleplassen til tross for at de vant kampen. De benyttet en innbytter som ikke hadde blitt registrert som følge av en glipp, og de gjorde da også selv oppmerksom på dette da de fant det ut. Connolly kunne derfor bekrefte at de dessverre ikke ble å finne i finalen, som nå i stedet skulle spilles mellom Boldon CA og Gateshead Leam Rangers.
Jeg takket Connolly for hjelpen og samtalen, og tok oppstilling under taket på bortre langside noen få minutter før lagene entret banen. Jeg har en klar oppfatning av at det er en viss nivåforskjell innad i denne ligaen (Richmond Town skulle bevise dette ettertrykkelig ved å knuse stakkars Murton hele 19-0 denne kvelden!!), og Redcar Athletic er blant lagene som har radet opp noen storseire, slik at det egentlig ikke var noen overraskelse da det etter hvert utviklet seg til noe som i perioder nærmest virket som en treningsøkt for gjestene. Allerede i kampens andre minutt tok de ledelsen da Kristian Kamara spilte frem Joel Callender med en utsøkt ball over Villa-forsvaret. Hans innlegg ble møtt av James Swann, som gjorde akkurat nok til at ballen krysset linjen til tross for iherdige klareringsforsøk fra to forsvarere. For meg så det ut som et selvmål av Sean Gardner, men da jeg i ettertid ser at Swann har blitt kreditert, få jeg la tvilen komme ham til gode.
Ti minutter senere sto det 0-2 etter en flott prestasjon av James Swann. Han vippet ballen over en forsvarer og løp forbi ham før han avsluttet i venstre hjørne uten at Villa-keeper James Lone kunne gjøre stort. Jeg sto allerede med en følelse av at kampen var avgjort, og det virket da også som om Redcar Athletic nå tok foten ørlite av gasspedalen og gjorde akkurat så mye som de måtte. Likevel kunne de økt både en og to ganger, og ikke minst hadde Andy Jennings en god mulighet. Han var tilbake etter tre kamper ute, og kunne med scoring ta klubbrekorden for antall mål i en enkelt sesong. Da han stupte frem på en lang pasning inn i feltet for å styre inn, gikk imidlertid ballen like over, og dermed sto det 0-2 ved pause. Hjemmelaget hadde på sin side hatt lite å komme med, og jeg tror ærlig talt ikke at Redcar-keeper Will Lawrence måtte gjøre en eneste redning i løpet av hele kampen.
Andre omgang fortsatt som den første, med gjestene i førersetet, og det virket bare som et tidsspørsmål før de igjen ville få uttelling. Boldon CA hadde nok med å forsvare seg, men klarte det nå på på et eller annet vis til vi hadde spilt i 76 minutter. Da vant Joel Callender ballen med en glimrende takling, og fant Chris Atkinson som fra 25 meter sendte i vei en suser som fant veien til nettmaskene. Noen minutter senere kom Chris Bivens stormende og avsluttet på utsiden av krysstolpen, men Redcar var ikke ferdige. I det nest siste ordinære minutt spilte Chris Atkinson vegg med Andy Jennings, tok seg inn i feltet, og avsluttet forbi keeper Lone til 0-4. Og på overtid vant Atkinson ballen og spilte frem Joel Callender, som plasserte ballen under keeper Lone og fastsatt sluttresultatet til 0-5. En overbevisende seier som nok sier mer om Redcar Athletic enn om Boldon CA.
Etter kampen hadde jeg litt tid til overs før 21.51-bussen som jeg hadde blinket meg ut, og valgte derfor å unne meg en pint i baren hos naboen Jarrow Roofing BCA, der det for øvrig hadde endt 1-1. En klubbrepresentant for Boldon CA hadde før kampen gitt uttrykk for en viss irritasjon over at Jarrow Roofing hadde valgt å spille denne kvelden, og påpekte at deres ‘midtuke-kampdag’ er tirsdag. Jeg trodde først irritasjonen skyldes at Northern League-klubben ‘stjeler’ tilskuere, og jeg talte da også kun 19 tilskuere på Wearside League-kampen denne kvelden (etter å ha forsøkt å sortere ut de åpenbare klubbrepresentantene ved laglederbenkene), men slik jeg forsto ham var det snarere det faktum at parkeringsplassen ble så full en viktigere grunn til hans irritasjon. Forholdet de to naboklubbene imellom virker imidlertid å være godt, for jeg hadde ikke før satt meg ned med en flaske Woodpecker før spillere og ledere fra både Boldon CA og Redcar Athletic også inntok baren.
Der hadde jeg et par trivelige samtaler med representanter for flere av kveldens involverte klubber, men det var etter hvert på tide å sluke restene av den gylne nektaren og spasere mot bussholdeplassen. Jeg ønsket Boldon CA-folket lykke til i finalen av Shipowners’ Charity Cup (der de etter hvert sikret seg sin femte triumf i turneringen med seier 3-2 over Gateshead Leam Rangers), og før jeg rakk å gå rundt bordet før å ønske Steve Connolly og Redcar-delegasjonen lykke til neste sesong – uavhengig av liga – fór han opp av stolen og kom meg i møte for å ønske god reise videre. Jeg ble oppfordret til å besøke Redcar på en kommende reise, og han syntes det var litt synd at jeg til slutt hadde valgt bort deres bortekamp hos Annfield Plain (som faktisk endte 0-13!!) to dager senere til fordel for Skegness, men man kan ikke få med seg alt. Jeg hastet av sted mot bussholdeplassen og ankom like før buss 35A, som fraktet meg tilbake til Heworth. Derfra gjensto metro-turen inn til sentrale Newcastle og spaserturen tilbake til hotellet – selv om jeg unnet meg en siste pint på The Akenside Traders før jeg krysset over for å finne senga.
English ground # 350:
Boldon CA v Redcar Athletic 0-5 (0-2)
Wearside League
Boldon Colliery Welfare Ground, 9 May 2016
0-1 Sean Gardner (og, 2)
0-2 James Swann (12)
0-3 Chris Atkinson (77)
0-4 Chris Atkinson (89)
0-5 Joel Callender (90+1)
Att: 19 (h/c)
Admission: £2,50
Programme: None
Pin badge: n/a
Søndagens første tog fra Warrington Central til Manchester hadde avgang klokka 08.44, og jeg hadde til hensikt å være med for å slenge fra meg bagasjen på mitt hotell i Manchester før jeg satt kursen mot Bury og Gigg Lane, der det var ligaavslutning i League One. Jeg vet etter hvert av erfaring at det er liten vits å stresse rundt i jakten på Non League Paper i rugby-byen Warrington – i hvert fall i området rundt Warrington Central, så jeg ventet til vi etter 25 minutter ankom Manchester Piccadilly, der jeg plukket opp et eksemplar fra en av stasjonens WHSmith-sjapper. Etter å ha gått til innkjøp av en dagsbillett for alle soner på byens Metrolink, var det bare å ta trikken opp til Market Street og slenge fra seg bagasjen på Britannia Sachas Hotel, der jeg hadde betalt £39 for overnatting.
Med det unnagjort kunne jeg returnere til trikkeholdeplassen for å ta trikken nordover mot Bury, men først unnet jeg meg en kjapp frokost i form av en toastie fra en bod mens jeg gjorde en siste vurdering av alternativene. Dagens gjester i Bury var Southend United, der jeg hadde avtalt å treffe noen Southend-kompiser, men jeg hadde dagen før fått beskjed om at min kompis Scott av private og familiære årsaker for første gang på år og dag måtte gå glipp av en Southend-kamp. Jeg begynte så smått å vurdere å sette kursen mot Lancashire-kysten og den andre playoff-semifinalen mellom AFC Fylde og Harrogate Town. Etter en siste vurdering på en benk i sentrale Manchester, bestemte jeg meg til slutt for at reiseveien dit ville være unødvendig lang, samtidig som jeg var hypp på å få besøkt et for meg nytt stadion i form av Gigg Lane, og ikke minst var det jo fortsatt flere andre kompiser som regnet med at jeg skulle innfinne meg der.
Derfor satt jeg meg på trikken med Bury Interchange som endeholdeplass, og ble med helt dit. Da jeg steg av, kikket jeg innom puben The Art Picture House, men der var det så fullt at det var umulig å oppdrive et ledig bord. Derfor spaserte jeg i stedet de rundt 15 minuttene nedover Knowsley Street og Manchester Road. Puben Staff of Life så rett og slett nedlagt ut – i hvert fall var den godt stengt – men like etter at jeg passerte den svingte jeg til venstre opp Gigg Lane og gikk til billettlukene for å betale £18 for en billett til borteseksjonen. Jeg må innrømme at jeg ikke kikket spesielt nøye, men noen klubbsjappe så jeg vel ikke noe til. Derimot var det allerede flere programselgere ute i området foran stadionet, og for £3 fikk jeg en murstein av et kampprogram; 124 sider i et nokså snodig format.
Med kampbilletten sikret, spaserte jeg igjen nedover til Manchester Road for å følge denne videre ned mot puben Swan & Cemetary, men da jeg kom ned på Manchester Road, så jeg at det på et stort parkområde på motsatt side av denne hovedveien ble spilt ikke mindre enn to fotballkamper. Oppe på Manchester Road slo jeg meg ned på en provisorisk benk for å kikke litt på det som nok var kamper i en lokal Sunday League. Flere andre – tilsynelatende stort sett venner og kjente – hadde også møtt opp for å nyte det deilige været der de satt eller lå rett ut og badet i sol nede rundt banene, og i de drøye 20 minuttene jeg satt og så på ble jeg ved flere anledninger nokså imponert over nivået. Jeg burde nesten tatt bryet med å finne ut hvem som spilte, men det gjorde jeg imidlertid ikke.
Bury er en by med drøyt 55 000 innbyggere, som nå sorterer under grevskapet Greater Manchester, og som ligger snaut 13 kilometer nord-nordvest for Manchester sentrum (og 9 kilometer øst for Bolton). Det er i nettopp Manchester at en stor del av befolkningen jobber, men slik var det ikke alltid. Utviklingen i Bury skjøt for alvor fart med den industrielle revolusjon, og ikke minst med bomulls-industrien. Bury er også kjent for sitt åpne marked og ikke minst for sin kulinariske spesialitet black pudding, så sistnevnte burde jo gjøre det til et reisemål midt i blinken for undertegnede og andre elskere av denne herligheten. Man kan finne referanser til black pudding nesten overalt i byen, som også er åsted for verdensmesterskap i den noe spesielle øvelsen «black pudding-kasting»!
Det var uansett snart tid for å bryte opp og fortsette nedover mot Swan & Cemetary, der jeg hadde avtalt å møte min Southend-kompis Kieran Wiggins som skulle komme sammen med et par andre kompiser. Jeg slo meg ned der med et glass Strongbow og bladde litt i dagens Non League Paper. Kan man bedre ha det?? Jeg hadde nesten gjort kål på min pint da Kieran kom inn sammen med blant annet Mark og Matt, og jeg takket ja til påfyll. Det viste seg at de hadde Strongbows nye ‘Cloudy Apple’ variant i tappekranene, og det var virkelig herlige saker. Southend-gutta hadde kommet opp dagen før, og hadde i likhet med meg slitt med å finne billig overnatting i Manchester lørdag kveld, slik at de endte opp med et Travelodge-hotell i Oldham. Vi ble sittende på Swan & Cemetary til vi med en halvtime til avspark spaserte de 5-10 minuttene tilbake til Gigg Lane, og mine følgesvenner fikk raskt ordnet seg billetter slik at vi kunne gå inn på Manchester Road End, bak det ene målet.
Gigg Lane har vært Burys hjemmebane siden det ble bygget for klubben ved dens stiftelse i 1895. På 1990-tallet gjennomgikk anlegget en total ombygging, og den nyeste tribunen er nå Cemetary End Stand, som i 1999 erstattet en gammel ståtribune. Bak mål på motsatt kortside finner man altså Manchester Road End – også kalt West Stand – der jeg tok oppstilling sammen med Southend-fansen. Den største tribunen er Les Hart Stand, som ble omdøpt fra South Stand sommeren 2010 for å hedre den avdøde klubblegenden. Main Stand på motsatt langside har en merkelig boks-lignende konstruksjon i front, med vinduer ut mot banen. Man kan jo spørre seg hvor mye penger klubben årlig bruker på nye vinduer… Selv om Gigg Lane for lengst har blitt såkalt all seater og som sagt har blitt ‘oppgradert’, har man likevel en viss følelse av at man befinner seg på et klassisk britisk fotballstadion.
Bury er ikke det første laget de fleste vil tenke på når man snakker om gamle storheter, men klubben har en stolt historie i engelsk fotball. Ni år etter at klubben så dagens lys i 1885 ble Bury valgt inn i Football Leagues andredivisjon, som de vant allerede på første forsøk. The Shakers holdt seg i den øverste divisjonen til 1912, og i mellomtiden hadde de til og med sikret seg to FA cuptriumfer. Finaleseier 4-0 over Southampton i 1900 ble fulgt opp med hele 6-0 over Derby i 1903-finalen. Sistnevnte er fortsatt tidenes største seier i en FA cupfinale. I 1924 var Bury igjen tilbake i øverste divisjon, og 4. plassen i 1925/26 er klubbens beste ligaplassering noensinne. I 1929 rykket de imidlertid ned igjen etter det som er klubbens foreløpig siste sesong i det ypperste selskap.
I 1957 rykket Bury før første gang ned til nivå tre, og siden den gang har klubben vekslet mellom spill i ligaens tre nederste divisjoner. Foreløpig siste visitt på nest øverste nivå var på slutten av 1990-årene, etter to strake opprykk. Men etter kun to sesonger måtte de igjen ta turen nedover i systemet, da de våren 1999 ble offer for et besynderlig system som man opererte med i tre sesonger. Dette gikk ut på at antall scorede mål gikk foran total målforskjell ved poenglikhet. Bury hadde bedre total målforskjell enn Port Vale som klarte seg, men hadde scoret færre mål. Dermed endte det med et noe uheldig nedrykk. Noen tiår tidligere – i 1954/55 sesongen, skrev for øvrig Bury seg inn i historiebøkene på en annen måte. Deres maraton-møte med Stoke City i tredje runde av FA cupen ble først avgjort i siste spilleminutt av ekstraomgangene i den femte kampen; etter hele 9 timer og 22 minutters spill. Dette er rekord for de ordinære rundene.
Dagens kamp i League One var et møte mellom to klubber som begge rykket opp fra League Two våren 2015. Bury sikret seg da den tredje og siste automatiske opprykksplassen, mens Southend United tok seg opp via playoff på uhyre dramatisk vis. Etter at de trengte ekstraomganger for å ta seg av Stevenage i semifinalene, gikk det også til ekstraomganger etter 0-0 ved full tid i Wembley-finalen mot Wycombe Wanderers, og etter å ha havnet under, utlignet Joe Pigott to minutter på overtid av ekstraomgangene før Southend triumferte på straffer. Nå var de tabellnaboer før siste serierunde, med to poengs luke i favør Southend på 14. plassen. Southend var vel en stund med å playoff-kampen, men hadde rast nedover tabellen utover året. Man kan si at dette var en ubetydelig kamp, men den var likevel litt spesiell for mange av hjemmesupporterne og minst en av deres helter. Ryan Lowe skulle nemlig spille sin siste kamp for The Shakers.
I det som skulle bli en livlig første omgang var det Southend United som slo til først, da Frank Moussa tidlig sendte The Shrimpers i føringen med et skudd fra like utenfor 16-meteren. Ikke det hardeste skuddet eller reneste treffet jeg har sett, men ballen snek seg inn nede ved stolpen til venstre for Bury-keeper Chris Neal. Det var sjanser og halvsjanser begge veier, og med tjue minutter på klokka var Ryan Lowe mannen bak et innlegg som ble styrt i eget mål av Adam Barrett. 1-1, og vi var like langt, men det varte ikke lenge. Kun to minutter senere tok Southend tilbake ledelsen da et langt innkast førte til klabb og babb i feltet, og David Mooney kunne sette inn 1-2 foran Southend-fansen som utgjorde 398 av de 3 575 tilskuerne, men som fra mitt ståsted dominerte tribunene og aldri stoppet å synge.
Etter å ha blitt spilt frem av Danny Mayor, satt Ryan Lowe ballen i nettet, men linjemannen hadde vinket. I en frenetisk periode måtte han imidlertid ikke vente lenge før han fikk sjansen igjen. Nok en gang var det Mayor som var tilrettelegger da han etter drøyt 28 minutter la tilbake til Ryan Lowe som utlignet til 2-2 ved å bredside ballen i mål fra like innenfor 16-meteren. Jeg var nok imidlertid ikke den eneste som mente at Shrimpers-keeper Daniel Bentley nok burde ha tatt den. Southend hadde sjanser til å igjen ta ledelsen før pause, men skuddet til David Worral smalt i stolpen, slik at lagene gikk i garderoben på stillingen 2-2.
Andre omgang ble en langt roligere og mer sjansefattig affære, men Southend-folket underholdt seg selv med en tilsynelatende uendelig conga akkompagnert av klassikeren ‘Twist and Shout’. De fikk se David Mooney treffe tverrliggeren med en volley, og helt på tampen holdt innbytter Sam McQueen på å tvinge inn vinnermålet for Southend, men i stedet gikk Bury i angrep, og headingen til Ryan Lowe traff armen til McQueen. Dommeren pekte på straffemerket, og hvem andre enn Ryan Lowe steg frem for å ta straffesparket i kampens fjerde tilleggsminutt. Med sitt siste spark på ballen som Bury-spiller satt han ballen nede i sitt venstre hjørnet, og ble dermed både tomålsscorer og matchvinner, i tillegg til at han ikke overraskende ble utnevnt til Man of the Match – ingen dårlig avslutning på Bury-karrieren. Drittungene som hadde invadert banen for å feire måtte ledsaget av pipekonsert jages opp igjen på tribunen slik at kampen kunne sparkes i gang igjen. Det gikk sånn cirka 4,88 sekunder før dommeren blåste av og lømlene igjen inntok banen.
Bury hadde med seieren gått forbi Southend på tabellen, uten at det nødvendigvis betød all verden på en dag da Burton Albion for øvrig tok divisjonens andre direkte opprykksplass og slo følge med allerede opprykksklare Wigan Athletic opp i Championship. I bunnen var det Blackpool og Doncaster Rovers som måtte slå følge med Crewe Alexandra og Colchester United ned i League One, og meningene var tydeligvis delte blant Southend-folk da jeg spurte et knippe av de hva de syntes om erkerival Colchesters nedrykk. Mens noen godter seg og ønsker de dit pepper’n gror, var det andre som ga uttrykk for at de setter pris på derby-kampene og derfor syntes det var litt synd. FL-fans er kanskje ikke det rette publikummet til å slå fast at de nå i hvert fall slipper borteturer til det som for meg fremstår som et av ligaens aller kjipeste nybygg (og det skal litt til!), men jeg tok uansett snart farvel med Kieran & Co, som etter å ha applaudert sine helter av banen skulle kjøre nedover mot Essex.
Selv spaserte jeg tilbake mot Bury Interchange, og jeg vurderte for så vidt å innta et måltid ved The Art Picture House, men der var det fortsatt såpass kamp om bordene at jeg i stedet tok første trikk mot Manchester. Der fikk jeg omsider sjekket inn ved Britannia Sachas Hotel før jeg gikk for å innta en bedre middag. Dagens kamp hadde hatt avspark allerede klokken 13.30, og det slo meg plutselig hvor tidlig det fortsatt var. Jeg hadde egentlig ingen store planer for kvelden, og vurderte å ta kontakt med noen av mine kjente i området, men jeg valgte i stedet til slutt å bare nyte mulighetene for å slappa av. Over en time ble tilbragt på en parkbenk ved Piccadilly, mens jeg leste i Non League Paper, og denne ble også lest enda nøyere etter at jeg etter en svipptur innom en pub trakk meg tilbake til hotellrommet for en rolig kveld med film på TV. Turens eneste FL-innslag hadde faktisk vært både morsomt og trivelig, men nå skulle jeg dager etter tilbake til non-league.
English ground # 349:
Bury v Southend United 3-2 (2-2)
League One
Gigg Lane, 8 May 2016
0-1 Frank Moussa (8)
1-1 Adam Barrett (og, 21)
1-2 David Mooney (23)
2-2 Ryan Lowe (29)
3-2 Ryan Lowe (pen, 90+4)
Att: 3 575
Admission: £18
Programme: £3
Pin badge: n/a
