Lørdag 20.08.2016: Chester-le-Street Town v Marske United

Jeg valgte å likevel betale for å bevilge meg tid til en frokost ved Queens Hotel før jeg i 9-tiden sjekket ut og spaserte ned til Dundee jernbanestasjon for å starte ferden sørover tilbake til England, og det var overraskende god plass på 09.32-toget denne lørdagsmorgenen. Det var først noen dager tidligere at jeg hadde endelig bestemt meg for destinasjon, kamp og ikke minst overnattingssted denne dagen, og jeg hadde vurdert flere alternativ i nord-England som jeg ville kunne nå fra Dundee. Jeg hadde vurdert overnatting i Leeds-traktene for å kunne kombinere det med å treffe en gammel kjenning, og kikket derfor på hjemmekampene for både Yorkshire Amateur og Garforth Town i NCEL, men for sistnevntes del skal jo de besøkes på sesongens Easter Hop i NCEL (og NWCL), og jeg må dessuten innrømme at jeg først og fremst var fristet av et par kamper i FA Cupen denne helgen.

Tadcaster Albion v Scarborough Athletic fanget naturlig nok min interesse som en av rundens godbiter, men da jeg uansett hadde planer om Tadcaster-visitt en drøy uke senere, endte jeg i stedet opp med en annen godbit fra den gjeve cupens såkalte preliminary round – nemlig Chester-le-Street Town v Marske United – som i utgangspunktet også bød på en noe enklere reisevei. Imidlertid var mitt tog sørover noe forsinket på veien ned til Newcastle, der jeg etter planen skulle ha kun ti minutters tid på å bytte til et tog som betjente Chester-le-Street. Da vi nærmet oss Newcastle, hadde jeg åpnet håp om å likevel rekke denne forbindelsen, men det var før vi ble holdt igjen i nesten et kvarter utenfor geordie-byen, og da var det bare å begynne å kikke på en plan B.

Over høyttaleranlegget hadde vi blitt nokså oppdatert på ståa, men det virket å være det komplette kaos som rådet på Newcastle stasjon, og det var for min del en lite lystig déjà vu der tankene ble ledet tilbake til en morgen tilbake i januar, da jeg ble stående fast i Newcastle på vei til nettopp Dundee. Denne gang virket det i det minste å være til dels kraftige forsinkelser som florerte snarere enn kanselleringer, og jeg valgte raskt det som syntes som beste reserveløsning; nemlig å bli med toget ned til Durham og ta buss derfra og rett på kamp. Planen hadde vært å ta toget til Chester-le-Street og slenge fra seg bagasjen ved Lambton Arms Hotel før jeg tok buss eller taxi til dagens kamparena, Moor Park, men nå måtte jeg i stedet nok en gang dra med meg bagasjen på kamp for så å sjekke inn senere.

Chester-le-Street er en markedsby med i underkant av 25 000 innbyggere, som ligger mellom Newcastle og Durham. Sagt på en annen måte ligger den helt nord i grevskapet County Durham, omtrent 11 kilometer sør for Newcastle og 13 kilometer vest for Sunderland. Chester-delen av navnet kommer fra det latinske castra for en befestet by, og Street viser til den romerske veien som i dag er hovedgata Front Street. Byens sognekirke er kjent for at legemet av St. Cuthbert (en nord-engelsk helgen) lå der i 112 år før det ble flyttet til Durham-katedralen. Samme kirke skal også ha vært åsted for den første oversettelsen av bibelen til engelsk. Min første virkelige fotballhelt, den engelske landslagskapteinen Bryan Robson, var fra Chester-le-Street, og han er heller ikke den eneste landslagsspiller med opphav herfra, da også Colin Todd kan nevnes i så måte. Ingen av de spilte imidlertid for den lokale klubben.

Chester-le-Street Towns hjemmebane Moor Park ligger ikke inne i Chester-le-Street, men i den lille landsbyen – eller rettere sagt husklynga – Chester Moor et stykke sør for byen, og siden jeg måtte ha buss også derfra og inn til sentrum etter kamp, valgte jeg å betale for en dagsbillett. Etter å ha gått ned fra togstasjonen til busstasjonen i Durham, ble jeg dermed avkrevd £4,85 da jeg steg på buss X21, som brukte tolv minutter på ferden opp til Chester Moor. Det er vel nesten rundt det dobbelte av det jeg omsider brukte på å krysse den sterkt trafikkerte firefelts veien og over til puben Chester Moor Inn, som ligger ved innkjørselen til Moor Park, og derfor strøk jeg forbi mens jeg tenkte som så at man med hell kanskje kunne investert i et fotgjengerfelt eller en undergang her.

Jeg var på vei til å betale inngangspengene på £6 da karen i inngangspartiet gjorde oppmerksom på at klubbhuset og dets tilhørende bar er å finne på utsiden; noe jeg så da jeg gjorde en helomvending for å se hvor han pekte, og med en times tid til avspark var det jo like greit å stikke innom der først. Jeg benyttet uansett anledningen til å sikre meg et eksemplar av dagens kampprogram for £1, og gikk deretter for å sette fra meg bagen i klubbhusets bar etter først å ha byttet £2,80 mot en boks Strongbow. Lenger inne i lokalet så jeg raskt noen kjente skikkelser, og ble umiddelbart klar over at jeg ikke var den eneste groundhopperen på Moor Park denne dagen. Denne FA Cup-godbiten hadde tiltrukket seg groundhopper-kjendiser som GroundhopUK-arrangør Chris Berezai og hans kompis Jack Warner, og med Eddie McGeown utgjorde de en trio ved bordet der jeg nå slo meg ned for å samtale litt.

Dagens utgave av Chester-le-Street Town har intet slektskap med en klubb med samme navn som spilte i North Eastern League i 1920-årene, for dagens klubb ble faktisk stiftet først i 1972, og da under navnet Garden Farm, etter puben der den ble stiftet. Etter å først ha spilt i Newcastle City Amateur League og Washington League, fikk de i 1977 innpass i Wearside League og tok året etter dagens navn. De vant våren 1981 Wearside League-tittelen, men ventet til 1983 med å ta plass i Northern League, der de vant Division Two på første forsøk. Siden den gang har de vekslet mellom spill i Division One (som det etter hvert skulle være unødvendig å påpeke er denne ligaens øverste) og Division Two, og deres beste ligaplassering er 3. plassen de oppnådde som nyopprykket i 1998/99-sesongen. Etter siste nedrykk til Division Two i 2010 trengte de denne gang seks sesonger på å returnere til toppdivisjonen, men gjorde det med tredjeplassen forrige sesong.

Selv om ikke The Cestrians hadde noen ungdomsavdeling før i 1995, har de etter hvert avlet frem et tosifret antall spillere som har endt opp i profesjonell fotball. Som man så vakkert beskriver det i “Northern Conquest” – boka som ble utgitt i anledning Northern Leagues 125 års jubileum i 2014: En tirsdag kveld i november 2002 scoret 17-åringen Daniel (Danny) Graham to mål for Chester-le-Street borte mot Billingham Synthonia i en kamp i Northern League Division Two. Han ble senere plukket opp av Middlesbrough, og ble i 2013 den dyreste tidligere Northern League-spiller noen gang da Sunderland hentet ham fra Swansea City for £5 millioner. Han var da også en del av Chester-le-Streets juniorlag som i 2003/04 imponerte ved å spille seg frem til 16-delsfinalen i FA Youth Cup etter å ha slått ut juniorlagene til flere Football League-klubber.

Hjemmelaget hadde forsert første hinder i sesongens FA Cup ved å slå Garforth Town 3-0 her på Moor Park, men hadde etter det fått en ussel start på livet tilbake i Northern Leagues toppdivisjon, der de hadde tapt samtlige tre ligakamper så langt. Gjestende Marske United hadde på sin side vunnet forrige FA Cup-rundes storkamp med 3-1 over South Shields før de i ligaen hadde notert seg for hjemmeseier over Newton Aycliffe og bortetap mot Bishop Auckland, og de måtte tåle favorittstempelet denne lørdagen. Mens vertenes mål for ligasesongen var å holde plassen og etablere seg, har nemlig Marske de siste sesongene etablert seg som et topplag. Etter at groundhop-arrangør Chris hadde sett på min reiseplan og fortalt meg hvor jeg burde ha vært helgen etter (hans ‘hop’ i Wales), var det på tide å tømme glasset og betale seg inn med £6.

Moor Park har vært klubbens hjemmebane siden 1980, da de flyttet inn på et meget spartansk anlegg som kun hadde et lite garderobebygg og en simpelt inngjerdet bane uten noe som helst av tilskuerfasiliteter. Siden den gang har de gradvis oppgradert anlegget, og det er gjort på en sympatisk måte som gjør at Moor Park fremstår nokså hjemmekoselig. Det opplyses at over £200 000 og et voldsomt antall timer dugnadsarbeid har gått med i arbeidet, og resultatet er blant annet en hovedtribune med sitteplasser til rundt 200 tilskuere, klassiske tribuneseksjoner i form av såkalt terracing, inkludert seksjoner med overbygg som til sammen gir tak over hodet til anslagsvis 500 personer, og ellers såkalt hard standing rundt hele anlegget.

Vi kom inn i det ene hjørnet, og umiddelbart til høyre for meg var det på den nærmeste kortsiden hard standing med enkle overbygg som dekket en god del av denne kortsiden. På langsiden sett til venstre herfra er det mer av det samme, med hard standing og en og annen seksjon med enkle overbygg. Vi gikk over på bortre kortside og slo oss ned der, på en tribuneseksjon som falt i smak hos undertegnede Her er det en klassisk ståtribune med betongavsatser og tak over hodet, og betongavsatsene fortsetter også et stykke videre bortover til begge sider. Over på bortre langside har man først et parti med betongavsatser oppe i hjørnet, før man etter hvert kommer til hovedtribunen som står midt på denne langsiden. Den byr som sagt på sitteplasser i form av røde plastseter, er opphøyet fra bakkenivå, og entres via trapper i forkant. Foran denne tribunen har man laglederbenkene i mur, og Moor Park må i det store og hele sies å være et nokså trivelig sted å se fotball.

Jeg ble senere denne ettermiddagen fortalt hvordan Marske United hittil i sesongen hadde fremstått som litt ‘slow starters‘ i sine kamper, og da var det kanskje likevel ikke så overraskende at det var vertene som skapte mest det første kvarteret. Lee Mole headet like utenfor på en corner, og etter et flott innlegg led et skudd fra Dominic Laws samme skjebne noen få minutter etter. Som det ble hintet til, tok det Marske et kvarters tid å skape sin første sjanse, men den var da også stor da Jamie Owens headet i tverrliggeren. Et lite øyeblikk senere sendte Glen Butterworth i vei et susende skudd som Chester-keeper Jack Wilson kun fikk parert rett til Andrew Ramsbottom, og sistnevnte burde nok ha gjort bedre enn å avslutte over. Marske United hadde uansett våknet, og det var et varsel om hva som skulle komme.

Gjestene hadde tatt over kontrollen, og etter 25 minutter fikk de uttelling da nok en corner fra Matthew Bell ble headet i mål av Jamie Owens. Kun et minutts tid senere var Bell mannen bak da de doblet ledelsen. Hans forarbeid og flotte pasning til Reece Kelly ute på venstrekanten ble fulgt opp av sistnevnte som dro av to mann da han skar innover i banen og på herlig vis skrudde ballen rundt keeper Wilson. 0-2, men Marske ga seg ikke der. Vi hadde så vidt passert halvtimen med noen få sekunder da Marske scoret sitt tredje mål på fem minutter, og denne gang kom det fra straffemerket etter at dommeren mente at Daniel Hepplewhite hadde handset inne i feltet. Frem steg Danny Earl, og selv om keeper Wilson gikk riktig vei, var Earls straffe så hard at han intet kunne gjøre. Det virket avgjort, men Marske-keeper Robert Dean måtte varte opp med en god redning da han like før pause reddet et susende langskudd fra Dominic Laws.

Det hadde allerede like før kampstart begynt å regne, og da dommeren blåste for pause, travet jeg raskt i retning klubbhuset på utsiden for å bevilge meg en rask pause-forfriskning fra baren. Med pauseresultatet 0-3 hadde hjemmefolket tilsynelatende resignert og innsett at sesongens FA Cup-eventyr nok var over, men karen som tidligere hadde gravd frem pins til gruppen av groundhoppere, klarte da også å levere et aldri så lite smil da han fisket frem en ny boks Strongbow til meg mens han trøstet seg selv med forsikringer om at det tross alt er viktigere å holde plassen i ligaen og starte poengsankingen der. Et par bortesupportere som gjenkjente meg fra mitt besøk hos Marske United tre og en halv måned tidligere sa seg naturlig nok fornøyd med første omgang, og etter en kjapp samtale var det bare å gå ut i regnet igjen og søke ly inne på anlegget.

Jeg har ingen anelse om hva Cestrians-manager Colin Wake sa til sine gutter i pausen, men vertene startet andre omgang på en måte som kunne tyde på at de nok hadde håp om et raskt mål for å komme seg inn i kampen igjen, og Jack Honour tvang frem en ny god redning fra Marske-keeper Dean. Men åtte minutter ut i omgangen var det game over da bortelaget fjernet enhver tvil og satt spikeren i Cestrians-kista, og målscorer var denne gang Matthew Bell, som hadde imponert meg før pause. Det luktet imidlertid offside på Danny Earl da han i forkant ble spilt gjennom sammen med Jamie Owens, men linjemannen vinket ikke. Etter at hjemmekeeper Wilson parerte Owens’ avslutning, landet ballen hos Ball, som fra 7-8 meter satt inn 0-4.

Både Nathan Mulligan og Danny Earl hadde mulighet til å øke ytterligere, men så sine avslutninger reddet av Wilson, før Mulligan med tjue minutter igjen av ordinær tid overlisten Chester-keeperen, men ballen traff da stolpen. Etter dette virket det som om de tok foten litt av gasspedalen, og hjemmelaget virket også å ha gitt opp, der begge lag så ut til å først og fremst vente på sluttsignalet, men Daniel Hepplewhite rakk å heade like utenfor for vertene før dommeren blåste i sin fløyte for siste gang denne ettermiddagen. Chester-le-Street Town var ute av sesongens FA Cup, mens Marske-manager Carl Jarrett og hans utvalgte hadde tatt seg videre til neste runde, der de skulle være vertskap for NPL-klubben Marine.

Etter å ha tatt farvel med groundhopperne som raskt satt kursen hjemover, returnerte jeg selv til klubbhuset for å unne meg ytterligere en Strongbow eller to. Der fikk jeg snart selskap av Marske-formann Peter Collinson som gjenkjente meg og kom bort for å slå av en prat. Etter å ha studert mitt kampprogram, hadde han naturlig nok merket seg at jeg skulle se nettopp Marine borte mot Hednesford Town to dager senere, og hevdet spøkefullt at jeg kunne spionere litt for Marske-klubben. Etter tre kvarters tid var det på tide å ta med seg pikkpakket og komme seg inn til Chester-le-Street for å få sjekket inn, og etter en trivelig ettermiddag på Moor Park takket jeg for meg og ønsket begge leire lykke til før jeg strøk på dør.

Jeg unnet meg også en rask pint ved The Chester Moor Inn før jeg tok bussen som var i rute og fraktet meg de fem minuttene inn til sentrum. Et steinkast unna holdeplassen lå Lambton Arms Hotel, der jeg hadde betalt £55 for overnatting. Jeg fikk raskt sjekket inn, og etter å ha fått installert meg og pustet ut litt på rommet, gikk jeg ned i den store puben i underetasjen, der det allerede var nokså bra liv. En relativt lokal venninne hadde hevdet at utelivet i Chester-le-Street faktisk er meget bra, men dessverre klarte jeg ikke å overtale henne til å endre planene hun allerede hadde lagt for å i stedet holde meg med selskap og bevise det. Likevel hadde jeg etter hvert en fin kveld der, før jeg omsider fikk et anfall av sunn fornuft og trakk meg tilbake en gang like før midnatt.

 

 

English ground # 359:
Chester-le-Street Town v Marske United 0-4 (0-3)
FA Cup, Preliminary Round
Moor Park, 20 August 2016
0-1 Jamie Owens (26)
0-2 Reece Kelly (27)
0-3 Danny Earl (pen, 31)
0-4 Matthew Bell (54)
Att: 152
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 21.08.2016: Cray Valley PM v Hastings United
Previous game: 19.08.2016: Dundee v Hamilton Academical

More pics

 

 

 

Fredag 19.08.2016: Dundee v Hamilton Academical

For andre gang på denne turen våknet jeg i Manchester, men heller ikke denne dagen ble det frokost ved Home Sweet Home i byens Northern Quarter. I stedet valgte jeg å droppe varm frokost til fordel for smørbrød og juice som ble kjøpt inn på Manchester Piccadilly togstasjon før jeg satt meg på 10.16- toget som skulle frakte meg til Haymarket, som var første etappe på min ferd opp til Dundee. Dermed overlot jeg Manchester til hordene av asiater og skandinaver som nå ankom byen kledd fra topp til tå i ManU-plagg og minnet om at det var fredagskamp også på Old Trafford. Det var altså god timing på min exit fra byen, der jeg også våknet til de første regndråper siden turens første dag for 9 dager siden, så håpet var å ikke bare unnslippe hordene av utenlandske fotballturister, men også regnværet.

Etter rett i overkant av tre timer kunne jeg stige av på Haymarket stasjon i Edinburgh, der jeg hadde et lite kvarter på meg til å bytte tog. Andre og siste etappe opp til Dundee tok en times tid, og litt etter klokka halv tre kunne jeg spasere ut av stasjonen der og orientere meg frem til Best Western-hotellet Queens Hotel, der jeg hadde betalt £40 for overnatting. Regnværet hadde foreløpig ikke fulgt etter meg, men det virket såpass grått og truende at jeg likevel tok med meg paraply i bagen da jeg etter å ha sjekket inn gikk for å innta en tidlig middag. Det skjedde på Nether Inn, rett nedenfor hotellet mitt, og måltidet besto av en porsjon bangers & mash. Det virket som om det denne gang skulle gå langt bedre enn hva tilfellet var sist jeg hadde planer om å se kamp på Dens Park…

Noen vil kanskje huske at jeg på min romjuls- og nyttårstur forrige sesong hadde planer om å se lokalderbyet Dundee v Dundee United, og at jeg til og med hadde sikret meg billett, men at jeg i stedet ble offer for det komplette tog-kaos da jeg skulle ha morgenens første tog fra Newcastle. Jeg kom meg altså aldri på kampen, og etter å ha ventet en evighet på at man skulle sette opp busser som erstatning for togene, ankom jeg jeg omsider Dundee først etter kampslutt. Den gang måtte jeg (i tillegg til kamp hos Alloa Athletic) nøye meg med en utvendig kikk på Dens Park morgenen etter, mens jeg i hvert fall fikk med Dundee-derbyet på Tannadice noen måneder senere. Nå som jeg allerede var i byen, tydet imidlertid ting på at jeg denne gang også skulle få med meg kamp på Dens Park.

Dundee ligger på nordsiden av ‘fjorden’ Firth of Tay, på den skotske østkysten, omtrent seks norske mil nord-nordøst for Edinburgh. Med et innbyggertall på rett i underkant av 150 000 er Dundee Skottlands fjerde største by, og dens vekst på 1800-tallet hadde ikke minst sammenheng med jute-industrien som vokste frem her. ‘RRS Discovery’ var polarskuta som Robert Falcon Scott brukte, og hun ble ikke bare bygget her i Dundee, men ligger nå også nede i havna som museumsskip, et steinkast fra byens jernbanestasjon. Deler av dette området er for tiden en eneste stor byggeplass, da man er i ferd med å gi deler av byen en voldsom ansiktsløftning som visstnok ble påbegynt i 2001 og som skal ha en prislapp på vanvittige 1 milliard pund!

Heller ikke denne gang tok jeg meg tid til å ta en nærmere kikk på RRS Discovery, for jeg satt i stedet kursen mot kveldens kamparena. Dundee er bakkete, og veien fra sentrum opp til byens to ligastadioner går omtrent konstant i oppoverbakke, slik at jeg ga buss nummer 18 æren av å frakte meg i hvert fall en god del av veien. £1,50 fattigere kunne jeg takke sjåføren og stige av et par minutters gange unna Dens Park, der jeg først stakk innom for å hente billetten jeg hadde betalt skjorta for – eller mer presist £24; som inkluderte et bestillingsgebyr på nokså hårreisende £2 som jeg må si jeg synes var vel stivt for å få ‘lov’ til å gjøre deres jobb. Rimelig var vel kanskje heller ikke kveldens kampprogram som jeg plukket med meg for £3, men slik skal det vel være, og for øvrig registrerte jeg at også Dundee er blant de skotske ligaklubbene som ikke har pins i sitt ellers meget brede utvalg av supportereffekter i klubbsjappa.

Siden det fortsatt var nesten to timer til kampstart, fant jeg frem til baren The Ambassador rett oppe i veien på Clepington Road, og der slo jeg meg ned med en pint mens jeg bladde litt i kveldens kampprogram – et program som med fordel kunne ha hatt en tabell, selv om man kun var to runder inn i ligasesongen. Kveldens kamp skulle altså tjuvstarte den tredje ligarunden, og etter å ha blitt slått ut av ligacupen etter gruppespillet, hadde Dundee startet ligasesongen med borteseier over Ross County og hjemmetap for Rangers. Om man skal dømme ut fra samtalene som foregikk blant hjemmesupportere på bordene rundt meg, virket de optimistiske med tanke på poeng mot Hamilton Academical denne kvelden. Gjestene hadde imidlertid åpnet ligasesongen med å holde Rangers til 1-1 på Ibrox, men kanskje er Rangers for øyeblikket noe overvurdert i kraft av sitt navn, for Hamilton tapte deretter hjemme for lokalrival Motherwell.

Dundee FC ble stiftet i 1893, og fikk umiddelbart innpass i den skotske Football League som det året utvidet med en andredivisjon. Dundee ble imidlertid plassert rett i den øverste divisjonen, og har også holdt seg der i store deler av sin historie. Klubben hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1960-årene, da selveste Bill Shankly ledet klubben til deres første og hittil eneste ligatittel i 1962. Påfølgende sesong tok de seg helt til semifinalen i den europeiske serievinnercupen, som den gang var den gjeveste europacupen (før ‘Champions’ League-våset). Både Köln, Sporting Lisboa og Anderlecht ble slått ut før man omsider måtte gi tapt for AC Milan i semifinalene. Etter å ha tapt klart i Milano, hjalp det lite at returkampen på Dens Park ble vunnet.

Dundee har også vunnet den skotske FA Cupen, men det skjedde så langt tilbake som i 1910, da Clyde ble slått etter to omkamper. Siden den gang har de fire ganger vært tapende finalist i den turneringen, mens de i hvert fall har vunnet tre av de seks ligacup-finalene de har spilt. Sist gang var i 1973/74-sesongen, så også det begynner å bli en stund siden. Imidlertid har de også to triumfer i Challenge Cup, som vel kan beskrives som en slags skotsk variant av Football League Trophy, og det har da også sammenheng med at klubben i de senere år i langt større grad enn tidligere har hatt visitter nede på nivå to. Fra 2005 tilbragte de til og med hele sju sesonger på rad på det nivået før de rykket opp igjen til Premiership. Det endte med umiddelbart nedrykk, men de slo den gang tilbake på første forsøk da de sikret seg nytt opprykk som divisjonsvinner i 2014.

Kanskje kan det være et naturlig mål å forbedre forrige sesongs 8. plass, men etter å ha mistet sin toppscorer Kane Hemmings til Oxford United kan det kanskje bli tøft. Hemmings 21 ligamål var nest flest i Premiership forrige sesong, og da jeg i mars så Dundee-derbyet på Tannadice så la jeg da også godt merke til hvordan Hemmings scoret begge målene i første omgang og imponerte periodevis så lenge Dundee spilte med fullt lag og han fikk assistanse fra medspillerne. Vel, mitt besøk på Tannadice var uansett for lengst historie, men om ikke annet forventet jeg noe bedre kundebehandling på Dens Park; noe som i sannhetens navn ikke skulle så altfor mye til. Og etter en svipptur innom også Whites Bar, kunne jeg returnere til kveldens kamparena og ta plass på Bobby Cox Stand på den ene kortsiden.

Dens Park er selvsagt sammen med Tannadice kjent for å være den britiske ligafotballens to nærmeste naboer, og førstnevnte ble åpnet i 1889 da Dundee FC flyttet fra sin tidligere hjemmebane Carolina Port. Den har også vært klubbens hjemmebane siden den gang, og i dag er det først og fremst de to kortside-tribunene Bobby Cox Stand og Bill Shankly Stand som fremstår som mer moderne enn resten av anlegget. Opprykket i 1999 resulterte dessverre i at de tidligere ståtribunene her måtte erstattes av nye moderne sittetribuner som kom på plass i løpet av kun 82 dager i forkant av sesongstarten i 1999. Disse to tribunene er temmelig like av utseende og har begge en tilskuerkapasitet på rundt 3 000.

Imidlertid er det på langsidene at man fortsatt kan finne spor av anleggets karakter, og til venstre for der jeg nå sto, har man anleggets perle i form av hovedtribunen Main Stand, der man raskt ser tydelige bevis på hvordan anlegget tidligere var noe ovalt. Det vil være naturlig å tenke seg at dette var en følge av at anlegget tidligere også har vært benyttet til greyhound racing i to perioder, med tribunene som ble tegnet av mesterarkitekten Archibald Leitch er eldre enn som så. Uansett så betyr det at dersom man sitter midt på hovedtribunen så vil man være lenger fra banen enn ute på flankene. Både innvendig og fra utsiden bærer den fortsatt preg av å være en klassisk tribune, og den har støttepilarer som gjør den fin å se på men potensielt litt mindre fin å se ut fra.

På motsatt langside har man den tidligere ståtribunen South Stand som kun strekker seg rundt 2/3 av banens lengde, og her ser man straks at det har vært snakk om en klassisk tribune. Dessverre ble også den i 1990-årene sterilisert noe og omgjort til sittetribune, og restene av betongavsatsene for ståplasser som fortsatt er synlig på den ene flanken er nå utilgjengelig for publikum. Men om man ikke lenger kan se fotball stående på Dens Park, så tar i hvert fall også South Stand seg godt ut fortsatt – så lenge det varer… Dessverre er det nemlig ikke alle som setter like stor pris på klassiske anlegg, og i tillegg er det skumle planer som noen dager tidligere nok en gang hadde dukket opp i media.

Hva gjelder South Stand så offentliggjorde klubben allerede i 2007 at man hadde planer om å selge deler av tomten bak denne tribunen og deretter erstatte den med en ny og moderne tribune. Året etter annonserte man at man regnet med snarlige “positive nyheter” angående dette, men heldigvis ble det deretter helt stille. Nå har det jo heller ikke ikke vært mangel på personer som opp gjennom årene har ment at byens to store klubber burde banedele, og at et eventuelt nytt stadion burde være felles for de to. Ikke minst var det et tema da Skottland søkte om å få være vertskap for EM 2008, men da skottene ikke fikk mesterskapet ble det heldigvis lagt på is, og heller ikke innad i klubbene har det vært voldsom begeistring for idéen om banedeling. Men…

Få dager tidligere hadde det igjen dukket opp lite lystige historier i media, der klubbledelsen i Dundee igjen uttrykte ønske om å forlate Dens Park til fordel for et nybygg i byens utkant. Eiernes oppkjøp av en tomt i Camperdown Park-området tyder jo dessverre på at så vil kunne være tilfelle. Som om ikke det var ille nok, våknet med dette også alle spaltistene som tok til orde for at den eneste fornuftige løsningen var at Dundee United ble med på flyttingen slik at de to kunne dele hjemmebane. Spalten til Michael Gannon i Daily Record var et godt eksempel i så måte, men når han presterer å lire av seg fraser som at Dens Park ikke lenger er ‘fit for purpose‘ og at det er som en favela å regne sammenlignet med dagens moderne stadioner, så mister han ikke så rent lite av troverdigheten hos undertegnede.

Gannon må gjerne ønske seg et landskap der samtlige ligastadioner er identiske plastikk-anlegg som fremstår som kjipe blåkopier av hverandre, og hvor det er naturlig for klubber i samme by å banedele, men han må ikke tro at han i så fall taler for et samlet supportkorps. Det han elegant avfeier som ‘nostalgisk nonsens’ er noe av det som har vært med å forme klubbenes og supporternes egen historie, identitet og tilhørighet. Om Gannon var flau over Dens Park, så falt den delvis i god smak hos undertegnede, men det skulle bli tydelig at den moderne fotballen allerede har inntatt anlegget uavhengig av hvor fjonge de klassiske gamle tribunene fortsatt er. For jeg har vel knapt opplevd maken til elendig stemning på dette nivået som det jeg skulle bli vitne til denne kvelden, men mer om det etter hvert.

I og med at det har regnet stort sett hver gang jeg har befunnet meg i Dundee, var det vel ingen overraskelse at de allerede hadde begynt å regne i det som åpenbart er Skottlands svar på Bergen da speaker ønsket velkommen til ‘en fredagskveld med festfotball under flomlysene’. Vel, det var i hvert fall fredag kveld, og flomlysene var riktignok også tent, men festen fant aldri veien til Dens Park, og ikke minst var det et tilsynelatende alt annet enn feststemt publikum som hadde møtt opp. Til tross for at Dundee startet best og styrte kampen det første kvarteret, var det knapt en lyd å høre fra de 5 287 fremmøtte, annet en unisone utbrudd av “oooh” og “aaah” når en av hjemmeheltene skjøt like over, eller en aldri så liten høflig mini-klappsalve ved en god pasning.

Etter å ha sett at det var noen ledige seter på bakerste rad, hadde jeg rett før kampstart sneket meg dit opp med forhåpninger om at det ville gjøre det enklere å få lov til å se kampen stående, men da dommerens fløyte signaliserte starten på kampen fikk jeg meg en aldri så liten overraskelse. Som om det var signalet de alle ventet på, satt alle seg ned på setet sitt som lydige hunder, og der et tresifret antall mennesker to sekunder tidligere hadde stått oppreist, var jeg nå plutselig den eneste som sto oppreist bortsett fra en håndfull bortesupportere på motsatt kortside. Jeg har jo lest om hvor strenge man er på dette på Dens Park, og kanskje var det ikke tilfeldig at de minst 4-5 ganger før kampstart fortalte over høyttaleranlegget hvor farlig det var å se kampen stående og at dette derfor var strengt forbudt og ville føre til at man risikerte å bli kastet ut. Jeg angret umiddelbart på at jeg ikke hadde kjøpt billett på bortetribunen der et lite antall supportere i hvert fall så ut til å få lov til å stå i fred.

Kanskje savnet nok hjemmelaget nevnte Hemmings på topp, for selv om de hadde tatt et initiativ, klarte de ikke å omsette overtaket i scoring eller de største sjanser. Mot spillets gang tok i stedet gjestene ledelsen på fantastisk flott vis da unggutten Darren Lyon hamret ballen i krysset fra rundt 25 meter. Dee-keeper Scott Bain måtte kapitulere, og 21-åringen Lyon kunne feire sitt første mål for The Accies. Han vil neppe score mange flottere! Kun fire minutter senere fikk imidlertid Dundee uttelling da Mark O’Hara profitterte på håpløs markering i forbindelse med en corner. Han fikk løpe inn veldig alene på bakre stolpe, og utlignet fullt fortjent til 1-1. Det utløste kveldens første og eneste virkelige jubelbrus blant hjemmefansen, der det heller ikke var det minste tegn til synging på tribunen. Vertene presset likevel på, og kun udyktighet foran mål hindret de i å snu kampen. Nærmest var de da Darren O’Dea headet like utenfor, og da debutanten Faissal El Bakhtaoui avsluttet utenfor fra god posisjon.

Dermed sto det 1-1 til pause, og da jeg vet av erfaring hvor lite man i Dundee setter pris på røykerne blant publikum, valgte jeg å i stedet benytte anledningen til å smake på klubbens paier. For £1,95 fikk jeg en scotch pie som tross alt falt godt i smak, men den kunne ikke riktig ennå skylles ned av en glohet Bovril som kostet meg urimelige £2,10. Ågerpris! Sesongens første Bovril er muligens også den dyreste jeg noen gang har kjøpt..? Men den gjorde i hvert fall godt i skrotten der man ut fra været å dømme skulle tro det var oktober eller november og ikke midten av august. Regnet fortsatte å bøtte ned hele kvelden, og det var rett og slett temmelig ufyselig. Kanskje kan også noe av forklaringen på den totale mangelen på atmosfære ligger der, men jeg tvilte litt, og undret meg først og fremst over hvor det hadde blitt av gruppen av Dundee-fans som på bortetribunen på Tannadice hadde sørget for slik god stemning noen måneder tidligere.

En som tydeligvis hadde benyttet pausen godt var Hamilton-manager Martin Canning, for hans gutter tok etter hvert over spillet i andre omgang, der spesielt Louis Longridge var god på venstrekanten og skapte en god del hodebry for vertene. Darian MacKinnon hadde en gyllen mulighet da han ble spilt gjennom, men alene med keeper Bain satt han ballen utenfor. Dundee-laget var en skygge av seg selv etter pause, men Rory Loy tvang i hvert fall frem en god redning fra Accies-keeper Remi Matthews. Det var dog Hamilton som kom nærmest, og ikke minst da Michael Devlin headet en corner på mål, der Dundee-forsvarer Kevin Holt fikk klarert på streken. Dermed endte det 1-1, og Dundee var dermed foreløpig på tabelltopp i noen timer. Likevel var det et tydelig misfornøyd hjemmepublikum som virket like utilfreds som sin manager Paul Hartley, men de bør kanskje se seg i speilt da de for meg var den største skuffelsen av alle den kvelden.

Jeg forlot biblioteket Dens Park, og siden regnet fortsatt høljet ned, unnet jeg meg en buss tilbake. Mens jeg ventet på den, forsøkte jeg å huske sist gang jeg så ligafotball med så tamt publikum på tribunen. Det eneste jeg kan komme på i farten var kampen Cardiff City v Reading i november 2014, da det hadde vært fullstendig dødt om det ikke var for bortefansen. Det hadde også vært tilfelle denne kvelden i Dundee, men når man tilsynelatende har klart å kue sine egne supportere til å bli lydige roboter, så ligger nok noe av forklaringen her. For egen del klarte jeg nesten å surre meg bort da jeg etter å ha hoppet av bussen skulle ta en snarvei som viste seg å ikke være så kløktig som det jeg først trodde. Jeg fant dog tilbake til Nether Inn, der jeg så britenes kvinnelige landhockey-lag ta OL-gull mens jeg unnet meg en pint…og da jeg trakk meg tilbake til Queens Hotel ble det jammen nok et glass for høflighets skyld der før jeg fant senga.

 

 

Scottish ground # 14:
Dundee v Hamilton Academical 1-1 (1-1)
Scottish Premiership
Dens Park, 19 August 2016
0-1 Darren Lyon (13)
1-1 Mark O’Hara (17)
Att: 5 287
Admission: £22 (+£2 booking fee!)
Programme: £3
Pin badge: n/a

Next game: 20.08.2016: Chester-le-Street Town v Marske United
Previous game: 18.08.2016: Royton Town v Dukinfield Town

 

More pics

 

 

Torsdag 18.08.2016: Royton Town v Dukinfield Town

Da jeg først våknet opp i Skottland, var det selvsagt på sin plass å finne en frokost som inkluderte haggis, og rett over veien for mitt hotell lå Orchard Hotel, der jeg faktisk ladet opp til kamp da jeg så Falkirk v Rangers tilbake i mars. De hadde en fristende frokostmeny, og man kan knapt få en bedre start på dagen enn det jeg fikk ved å bli servert en full scottish breakfast som inkluderte både haggis, black pudding og tattie scone. Skottland er herlig, men etter denne himmelske frokosten var det på tide å pakke snippesken, sjekke ut fra Antonine Hotel og oppsøke togstasjonen Falkirk High for å midlertidig forlate Skottland med en svipptur sør for grensen. Mitt reisemål for dagen var Manchester, og etter den første korte etappen til Haymarket, kunne jeg der stige på 10.12-toget som skulle frakte meg helt ned til Manchester Piccadilly.

Klokka hadde blitt halv to da jeg satt føttene på perrongen på Manchester Piccadilly og tok rulletrappen ned til metroen for å kjøpe en dagsbillett for både trikk og buss. Jeg hadde betalt £32 for overnatting ved Ibis budget-hotellet på Great Pollard Street, der jeg en rekke ganger tidligere også har hatt base. Selv om det så absolutt er gangavstand dit, valgte jeg å ta Ashton-trikken én holdeplass østover til stasjonen New Islington, som ligger rett ved hotellet, siden jeg tross alt hadde investert i en dagsbillett. Etter å ha fått sjekket inn, gikk turen raskt tilbake med trikken for å treffe en venninne over et måltid ved Wetherspoons-puben ved Piccadilly Gardens, og siden torsdag er ‘Curry Club’ valgte jeg meg en stor Beef Madras som ble skylt ned med en j2o og deretter en pint Strongbow.

Torsdag er stort sett også en dag med et særdeles tynt kamputvalg, og selv om jeg denne torsdagen fant en håndfull kamper i den engelske pyramiden, var halvparten av de kamper som involverte reservelag. I NWCL banedeler imidlertid St. Helens Town med Prescot Cables mens de fullfører arbeidet med sin egen nye hjemmebane, og et gjensyn med deilige Hope Street hadde nok ikke vært å forakte. I Northern League sto også Durham City oppført som hjemmelag denne kvelden, men de banedeler nå med Consett, hvis nye hjemmebane var så nitrist at jeg nesten mistet livsgnisten fullstendig da jeg gjorde unna det som nok ganske sikkert blir stående som eneste visitt der. Ti ville hester ville ikke kunne dratt meg dit denne kvelden, og selv om St. Helens Town ble vurdert, valgte jeg meg likevel til slutt en ny destinasjon og oppgjøret Royton Town v Dukinfield Town i Manchester League Premier Division.

Etter å ha tatt farvel med min venninne var det etter hvert på tide å vende snuta mot Royton-området helt nord i Oldham, og det var buss nummer 182 som fikk æren av å frakte meg de tre kvarterene til mitt bestemmelsessted, selv om det i sannhetens navn tok noe lenger tid da bussen i perioder stampet i trafikkorken ut av Manchester. Holdeplassen der jeg steg av ligger rett over veien fra puben Carter’s Arms, og det var selvsagt ikke helt tilfeldig, men snarere et resultat av god planlegging. Tanken hadde naturligvis vært å foreta en pitstop her for å innta flytende forfriskninger før jeg spaserte ned til Royton Towns nye hjemmebane som ligger kun fem minutters gange unna, og jeg var nokså sikker på at det der ikke ville tilbys noe slikt.

Royton er en liten by som det er mer naturlig å se på som en nordlig forstad til Oldham, for det er det den i realiteten fremstår som, og de drøyt 20 000 innbyggerne sorterer da også under ‘storbykommunen’ Metropolitan Borough of Oldham. Royton ligger drøyt 2,5 kilometer nord-nordvest for sentrale Oldham, rundt en halv mil sør-sørvest for Rochdale, og en og en kvart mil nordøst for sentrale Manchester. Så sent som på 1700-tallet var det et meget landlig område der de få innbyggerne stort sett drev landbruk, men noen tiår senere hadde man en eksplosjonsartet utbygging og befolkningsvekst, og som så mange andre byer i området ble Royton etter den industrielle revolusjon et et sentrum for tekstilindustrien. På det meste hadde man over 40 bomullsspinnerier – noen av de blant landets største – som var arbeidsplasser for over 80% av stedets befolkning, og på det meste sto Royton og Oldham alene for 13% av verdens produksjon. Byens siste bomullsspinneri stengte i 1998, men noen av de store byggene er fortsatt å se, og et av de skulle gi et interessant bakteppe for kveldens kamp.

Etter å ha overlevd de lokale stamkundenes skepsis og slukket tørsten med en pint, tenkte jeg å benytte anledningen til å ta en aldri så liten spasertur ned til Oldham Athletics hjemmebane Boundary Park. Den ligger nemlig kun fem minutters ytterligere gange nedover Broadway, så jeg var jo omtrent halvveis dit da jeg passerte innkjørselen til Oldham Academy North, der kveldens kamp skulle spilles. Et par minutter senere svingte jeg til venstre inn Hilbre Avenue og så foran meg den nye tribunen som nå endelig har kommet på plass. Ved mitt besøk på Boundary Park i oktober 2011 hadde man fortsatt kun tribuner på tre av sidene, etter at den gamle Lookers Stand hadde blitt jevnet med jorden. Nå er den nye og moderne North Stand på plass, og det var derfor jeg ville svippe innom for å ta en ny kikk. Jeg må innrømme at de gamle, slitne fasaden til hovedtribunen på motsatt langside fortsatt besørget mer attrå hos undertegnede, og jeg registrerte at Boundary Park også fortsatt har et sett med flotte, klassiske flomlys som jeg håper det ikke finnes planer om å erstatte.

Etter å ha fullført runden rundt Boundary Park var det på tide å ta seg tilbake til Oldham Academy North, der det skulle være kampstart klokka 19.45, og som navnet røper så er dette ganske riktig en bane som ligger tilknyttet en nybygget utdanningsinstitusjon. Jeg liker jo ofte å ankomme tidlig, men med det i tankene mistenkte jeg at det ikke ville være særlig ramme rundt kampen, og dette viste seg å stemme da jeg fant frem til adkomsten som faktisk gikk via en av skolebygningenes korridorer, der jeg registrerte at hjemmelagets garderobe for anledningen var det som normalt er skolens jentegarderobe. Inne bak en slags skranke i inngangspartiet satt en klubbrepresentant som bekreftet at det bare var å følge korridoren som ganske riktig ledet ut til banene på baksiden, og det var ikke akkurat med vann i munnen at jeg speidet ut over kveldens kamparena.

Jeg har jo en stund hørt ‘skrekkhistorier’ om såkalte caged grounds som gjør sitt inntog i de britiske fotballpyramidene, og fotballbanen her er en slik – gjerdet inne med et nettinggjerde slik at publikum på innsiden må stå langs sidelinjen uten noe som helst av tribunefasiliteter. Det skulle etter hvert vise seg at mange av de lokale fremmøtte valgte å stå på utsiden av gjerdet, ved siden av inngangen der de kunne stå på toppen av en liten mur og se kampen fra elevert posisjon. Banens underlag er tidsriktig men usjarmerende kunstgress, og om det ikke hadde vært for et interessant bakteppe hadde jeg ganske sikkert følt at jeg hadde funnet en ny utfordrer til Consett om tittelen ‘kjipeste besøkte anlegg’ på step 7 og over. Da det nærmet seg kampstart fikk vi da også beskjed om at man ville ha publikum over på bortre langside eller utenfor gjerdet, og da forsvant jo også dette bakteppet om man da ikke ville stå på utsiden. Man skal ikke være altfor kresen på dette nivået, og det er sikkert et funksjonelt sett glimrende anlegg for klubbens behov, men jeg var nå litt usikker på om jeg hadde gjort et riktig valg.

Royton Town ble stiftet som et bedriftslag for firmaet Stotts Benham, og tok dagens navn i 1985. De spilte i Rochdale Alliance Premier Division, der de var ubeseiret i over to og et halvt år da de i 1994 tok steget opp i Lancashire Amateur League. På tre år spilte de seg opp fra Division Two til Premier Division, men problemer med deres daværende hjemmebane førte til at de ble degradert. Etter å ha funnet en ny hjemmebane var de snart tilbake, og i 2001 tok de plass i Manchester League, der de vant Division One i sin debutsesong og rykket opp til Premier Division, der de fortsatt oppholder seg. Dette er altså non-leagues step 7, eller nivå 11 totalt om man vil, og Royton Town vant denne ligaen i 2004. Siden den gang har de vekslet mellom å kjempe i toppen og å slite i bunnen, men forrige sesongs andreplass bak vinneren Prestwich Heys var deres beste sesong siden den nevnte ligatriumfen.

Kveldens gjester var Dukinfield Town, som har enda lenger fartstid i denne ligaen, men ingen av de virker vel spesielt interesserte i å ta steget opp i NWCL. Den eneste søkeren forrige sesong var jo ligavinner Prestwich Heys som nå har tatt det nevnte steget opp, og uten at jeg kjenner de andre klubbene og deres hjemmebaner, er det vel kanskje heller ikke altfor mange av de som ville oppfylt kravene til spill på step 6. Før vi ble gjetet over på bortre langside med beskjed om å stille oss bak sperrebåndene, hadde jeg støtt på en groundhopper som dro kjensel på meg, uten at jeg nå er i ferd med å huske hans navn, og han ble igjen oppsøkt av en annen groundhopper han kjente. Den kanskje eneste naturlige kandidaten til å søke var jo Rochdale Town som på kontroversielt vis ble degradert fra NWCL til nettopp Manchester League i sommer. Men…

Rochdale Town ble altså som sagt degradert etter at man mente å ha funnet mangler ved det som var en av undertegnedes favoritt-arenaer i NWCL, og klubben hevdet at det kun dreide seg om en manglende lås på et toalett, mens motparten hevdet det kun var en av flere mangler som hadde blitt påpekt. Rochdale Town anket avgjørelsen, men tapte, og ble erstattet av nok en flunkende ny klubb i form av City of Liverpool FC. Jeg var nok blant flere som håpet at Rochdale Town kunne returnere etter en sesong på step 7, men nå kunne de to groundhopperne fortelle triste nyheter som jeg ikke hadde fått med meg, og som gikk ut på at klubben kun et par dager tidligere hadde valgt å legge ned driften.

Vel, det var uansett en avsporing, og også ved Oldham Academy North var det på tide å rette oppmerksomheten mot det som skjedde ute på gressmatta – unnskyld, 4G-matta – der spillerne nå var kom spaserende gjennom åpningen i nettinggjerdet og tok seg ned på banen for å starte kveldens kamp. Det er vel også på sin plass å nevne at Royton Town sto med 1-1-1 på de tre første ligakampene mens gjestende Dukinfield Town sto med 1-0-2, og mine samtalepartnere mente det virket noe usikkert denne sesongen, men tippet at Royton Town igjen vil kunne være å finne i det øvre sjiktet av tabellen.

Det var en jevn start på kampen, og selv om det var en og annen sjanse og halvsjanse begge veier, var det foreløpig noe som manglet helt der fremme. Jeg har jo dessuten tidligere uttrykt hvordan jeg føler at det fort kan bli litt tamt og ‘pent og pyntelig’ på kunstgress, og det var også en følelse jeg sto med denne kvelden. En annen følelse jeg sto med var at det lå et mål i lufta og at det etter hvert virket som om hjemmelaget var mest troende til å score det, men til tross for et par muligheter var det fortsatt målløst da dommeren blåste for pause og lagene kunne gå i garderoben. Selv måtte jeg bare vente på at de skulle dukke opp igjen, og uten noe program å lese i, gikk jeg i stedet tilbake til bortre langside for å samtale litt med de to tidligere nevnte groundhopperne.

Andre omgang skulle bli en noe friskere affære, og snaut ti minutter etter pause tok hjemmelaget ledelsen da Jordan Schofield fikk nettkjenning og sørget for 1-0. Det var ikke helt ufortjent, selv om gjestene hadde hengt godt med, men drøyt ti minutter senere doblet Royton Town også ledelsen. Denne gang var det Wayne Dean som fikk kreditert et flott mål, og vi sto vel med en følelse av at kampen var avgjort. Dukinfield yppet seg litt, men hjemmelagets ledelse var vel egentlig aldri alvorlig truet, all den tid gjestene ikke fikk noen redusering, og foran det jeg talte meg frem til å være 46 fremmøtte sikret Royton Town seg alle tre poengene da 2-0 også ble sluttresultatet.

Jeg forlot raskt åstedet og spaserte den korte veien opp til bussholdeplassen der buss nummer 181 snart kom for å plukke meg opp. Drøye 35 minutter senere var jeg tilbake i sentrale Manchester der jeg unnet meg en svipptur innom en pub. Turen gikk deretter innom en kolonial for å kjøpe inn litt snacks som jeg tok med meg på trikken og satt kursen tilbake til hotellet og fant senga. Dagen etter skulle jeg igjen opp til Skottland, så etter å ha lest litt i min medbragte bok var det nok greit å få seg litt søvn.

 

 

English ground # 358:
Royton Town v Dukinfield Town 2-0 (0-0)
Manchester League Premier Division
Oldham Academy North, 18 August 2016
1-0 Jordan Schofield (55)
2-0 Wayne Dean (66)
Att: 46 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 19.08.2016: Dundee v Hamilton Academical
Previous game: 17.08.2016: Linlithgow Rose v Broxburn Athletic

 

More pics

 

 

Onsdag 17.08.2016: Linlithgow Rose v Broxburn Athletic

Jeg hadde en meget tidlig start denne morgenen, men kom meg opp slik at jeg rakk både dusj og øvrig morgenstell før jeg snek meg ut fra The George et par minutter før klokka slo 07.00. Jeg skulle forlate Desborough med 07.12-bussen til Market Harborough, og heldigvis åpnet Co-ops supermarked over veien allerede klokka sju, og der den lå rett ved siden av bussholdeplassen rakk jeg å stikke innom for å kjøpe inn frokost i form av smørbrød og juice. Etter å ha vurdert en rekke alternativer, hadde jeg omsider latt meg friste nok av et besøk hos Linlithgow Rose til at jeg følte den tidlige starten og lange reisen opp til Skottland var en liten pris å betale. Jeg hadde etter planen kun åtte minutter på meg til å bytte fra buss til tog i Market Harborough, så heldigvis kom buss X10 i rute, og kunne etter omtrent tjue minutter slippe meg av utenfor jernbanestasjonen der.

Uten problem kom jeg meg også på riktig tog og fikk unnagjort den snaut 40 minutter lange etappen opp til Derby. Der var det nesten en halvtime å vente før jeg kunne ta plass på toget som skulle frakte meg så langt som til Haymarket i Edinburgh, og på den fire og en halv time lange etappen kunne jeg også få meg litt mer søvn. Så får det heller være at jeg surret det til da jeg skulle bytte tog for den siste etappen til Falkirk, som jeg hadde valgt som base. De to Falkirk-stasjonene Falkirk High og Falkirk Grahamston betjenes blant annet av tog som går forskjellige ruter mellom Edinburgh og Glasgow, og til tross for at jeg burde husket det etter mitt forrige besøk i Falkirk, klarte jeg nå å blande de to.

Av en eller annen grunn fikk jeg det plutselig for meg at Falkirk High var nærmest min destinasjon, mens det i realiteten var Falkirk Grahamston jeg skulle til. Nå er jo ikke avstanden på noen måte fullstendig avskrekkende, men etter rundt sju timers reise og med drøye tre ukers bagasje å dra på, valgte jeg likevel å benytte meg av en drosjebil som sto rett på utsiden av Falkirk High. Drosjekusken fikk skysse meg til Antonine Hotel, der jeg hadde betalt £35 for overnatting, og jeg ble raskt sjekket inn slik at jeg kunne komme meg ut i byen og få litt mat i skrotten. Haggis sto nå selvsagt øverst på ønskelisten, og rett rundt hjørnet lå Wetherspoons-puben The Carron Works, der jeg valgte meg en porsjon haggis, neeps & tatties før jeg etter hvert satt meg på toget til Linlithgow for å få tid til å utforske et par av den byens puber.

Linlithgow er en by med snaut 20 000 innbyggere, og som ligger tre norske mil vest for Edinburgh. Den ligger nordvest i regionen West Lothian, og er for mange først og fremst kjent for Linlithgow Palace, som var fødested for både James V av Skottland og Mary, Queens of Scots. Her var det allerede på 1100-tallet et kongelig herskapshus som rundt år 1300 av engelske styrker ble erstattet av en festning kjent som The Peel, hvis oppgave var å sikre forsyningsrutene mellom Edinburgh Castle og Stirling Castle. Denne ble angrepet, rasert og erobret av Robert Bruce og hans skotske styrker. Senere ble den delvis ødelagt i en brann på 1400-tallet, før James I av Skottland bygget den opp igjen som bolig for de skotske kongelige. Slottet er i dag en ruin, men også en populær turistattraksjon.

Det er altså masser av historie i Linlithgow, og et lite stykke nord for byen hadde den antoninske mur sin vestlige ende i Bo’ness. Jeg tok vel for meg dette etter mitt besøk ved Falkirk Stadium tilbake i mars, men for ordens skyld så kan jeg gjenta at den antoninske mur var en romersk forsvarsmur som ble påbegynt i år 142 på ordre fra den romerske keiser Antoninus Pius, og som skulle erstatte den langt mer kjente Hadrians mur 160 kilometer lenger sør. ‘Muren’ var tre meter høy og fem meter bred, og strakte seg 63 kilometer over det skotske lavlandet (fra Firth of Clyde til Firth of Forth) som var under piktisk kontroll, og man fikk reist 19 små fort langs muren før den ble oppgitt. I motsetning til den mer kjente Hadrians mur som ble bygget i stein, er mesteparten av den antoniske mur i dag borte, da den var bygget av jord og tre. Jeg skulle gjerne tatt en utflukt til et av stedene man fortsatt kan se seksjoner av den, men nå hadde jeg annet fore.

Linlithgow skal nemlig ha en rekke gode puber, og jeg aktet å sjekke ut et par av disse etter å ha unnagjort den 12-13 minutter lange togturen østover fra Falkirk Grahamston. Første stopp i så måte var The Four Marys, før turen gikk videre til Crown Arms, og etter å ha tømt glasset var det på tide å fortsette mot kveldens kamparena, Prestonfield, der det skulle være avspark klokka 19.00. Det var fortsatt godt over en time til kampstart da jeg ankom, og det er ikke alltid vanlig at klubbene i den skotske junior-pyramiden har klubbhus med bar, men Linlithgow Rose har på utsiden av anlegget sin egen Social Club, som man kaller det nord for grensen, og der slo jeg meg ned med en pint Strongbow som vel kostet meg £3.

Linlithgow Rose ble stiftet i 1889, og er en av de største og mest kjente klubbene i den skotske junior-pyramiden, som jeg for n-te gang vil presisere ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre. Før dagens system med tre regioner, besto den skotske junior-fotballen av seks regioner som hver styrte sitt eget ligasystem, og Linlithgow Rose tok i 1924 plass i West Lothian Junior League, som de vant på første forsøk. Om vi forflytter oss noen tiår frem i tid, var klubben å finne i Edinburgh & District League da de i 1965 vant sin første av fire strake ligatitler i denne ligaen. Snart var de å finne i East Region League, og også der skulle de bli en dominerende kraft, for tittelen i 1975 var den første av det som skulle vise seg å bli ni ligatitler.

Etter den nevnte reformen i junior-pyramiden, har Linlithgow Rose vært å finne i SJFA East Region Superleague, som er en av tre divisjoner på junior-pyramidens øverste nivå (de to andre er toppdivisjonene i SJFA West Region og SJFA North Region). Denne vant de i både 2004, 2007 og 2013. For klubbene i den skotske junior-pyramiden er det likevel Scottish Junior Cup som har vært den gjeveste av alle titler, og den har The Rose vunnet fire ganger (1965, 2002, 2006, 2010), i tillegg til at de har vært tapende finalist tre ganger (1974, 2003, 2013). Fra og med 2007/08-sesongen ble også den skotske FA Cupen åpnet for de tre junior-regionenes respektive tittelvinnere fra foregående sesong, og senere også forrige sesongs vinner av Scottish Junior Cup, og junior-klubbene har til tider slått bra fra seg.

Allerede i denne første sesongen var Linlithgow Rose en av representantene, og tok seg til fjerde runde før de måtte gi tapt for Queen of the South. Det skal i tillegg nevnes at også klubber med lisens både hos ‘junior-forbundet’ SJFA og det ‘ordinære’ skotske fotballforbundet SFA også fikk delta i skottenes FA Cup, men det begrenset seg kun til klubben Girvan, inntil Linlithgow Rose og Banks O’Dee også oppnådde en slik status for et par år siden, og nå altså får delta på fast basis. Det utnyttet The Rose til det fulle sist sesong da de skapte noe bortimot furore og blant annet slo ut ligaklubben Forfar Athletic på bortebane i sin ferd mot femte runde – tilsvarende åttendedelsfinalene. Det måtte en Premiership-klubb til for å slå de ut da de gikk ned med flagget til topps etter tap 2-4 borte mot Ross County etter 1-1 til pause. En heroisk cupinnsats var over, men Linlithgow Rose hadde virkelig satt junior-fotballen på kartet igjen.

I den skotske junior-pyramiden er det imidlertid ikke altfor vanlig med kampprogram, og selv om klubber som Linlithgow Rose trykker opp program til noen av sine større kamper, var det ikke noe slikt denne kvelden, slik at jeg ikke hadde noe program å bla i der jeg nøt min pint i deres godt besøkte social club. Jeg kunne imidlertid registrere at The Rose hadde åpnet sesongen med å tape sine to første kamper, og etter at de var ubeseiret hjemme på Prestonfield hele forrige sesong, var det nok et lite sjokk å tape 1-2 hjemme for Broughty Athletic i sesongpremieren. Det ble fulgt opp med bortetap mot Camelon Juniors, før sesongens første poeng kom med borteseieren over Penicuik Athletic. Det betød at Broxburn Athletic helst burde slås om de skulle holde følge med klubber som Kelty Harts og regjerende mester Bonnyrigg Rose.

De to sistnevnte er de to siste sesongers ligamestre og de to klubbene som endte forrige sesong foran Linlithgow Rose. Broxburn Athletic sto på sin side med 1-1-1 etter de tre første kampene, og selv om hjemmelaget var favoritter, forventet man en tøff kamp mot klubben som endte forrige sesong på 6. plass. Det nærmet seg sakte men sikkert avspark som plutselig hadde blitt fremskutt til klokka 18.45, og jeg gikk for å betale meg inn med de £6 som ble avkrevd for inngang til det som har vært klubbens hjemmebane siden 1949. Siden den gang har det blitt til det som etter manges mening er et av junior-pyramidens beste stadioner, og selv om jeg ved min ankomst hadde hatt et visst innsyn over gjerdet, kunne jeg nå endelig ta en ordentlig og nøyere kikk rundt anlegget.

Jeg kom inn på den ene flanken av den nærmeste kortsiden, og på den kortsiden er det klassisk ståtribune med betongavsatser under åpen himmel. Det er det også på langsiden man får foran seg på høyre side innenfor inngangspartiet, og her er det midt på langsiden også et flott overbygg som gir tak over hodet såfremt man ikke står helt foran. På bortre kortside er det kun en gressbanke bak mål, men et par familier hadde slått seg ned her som om de var på piknik. I hjørnet på denne kortsiden var det tydeligvis også et andre inngangsparti, og kanskje var det også i bruk denne kvelden, for det var åpenbart bemannet av en kar da jeg gikk forbi her.

Anlegget domineres av hovedtribunen på den andre langsiden, og dette er en toetasjes affære som kunne hørt hjemme i Football League. I underetasjen er det garderober, kontorer og den slags, og utenfor her er det hard standing, selv om man nok vil ha noe begrenset utsikt grunnet laglederbenkene rett foran. Andreetasjen entres via trapper på flankene, og byr på sitteplasser i form av 301 plastseter i klubbens rødbrune og hvite farger. Denne ruvende tribunen står midt på langsiden, med ytterligere hard standing på begge sider av denne. Jeg beveget meg igjen over mot den andre langsiden og tok oppstilling på ståtribunen der i påvente av den nå nært forestående kampstart.

Rose startet best, men det gikk et drøyt kvarter før Tommy Coyne hadde den første reelle muligheten med et skudd som ble flott blokkert av bortekeeper Connor Wallace. Etter at Ross Gray hadde på seg ryggsekken og skjøt over, var Coyne igjen på farten med en avslutning som gikk like utenfor stolpen da han nok burde ha scoret. Vi nærmet oss halvtimen da Rose fikk en aldri så liten advarsel i form av et Broxburn-frispark som Kieran Anderson sendte like utenfor, og ytterligere en advarsel kom da Alexander Miller stjal ballen i Rose-forsvaret. Med kun Rose-keeper Richie Barnard mellom seg og målet, forsøkte han å plassere ballen i det bortre hjørnet, men traff stolpen. Hjemmelaget tok kanskje ikke advarselen på alvor, og fire minutter senere fikk de unngjelde da gjestene tok ledelsen.

Kieran Anderson ble spilt gjennom, og Rose-forsvaret virket mer opptatt av å rope på offside enn å følge mannen som satt ballen mellom beina på Rose-keeper Barnard og i mål til 0-1. Ledelsen varte imidlertid ikke lenger enn to minutter, for da dommeren mente at et innlegg ble blokkert med armen av en Broxburn-forsvarer, pekte han resolutt på straffemerket. Tommy Coyne steg frem og utlignet til 1-1 med seks-sju minutter til pause. Nå hadde Rose våknet igjen, men til tross for at de presset på og hadde et par halvsjanser, sto det fortsatt 1-1 da dommeren blåste for halv tid og en rekke supportere strømmet mot utgangen for å unne seg en rask pause-pint i klubbhuset.

En av de var undertegnede, som ble overraskende raskt servert, og etter å ha tømt glasset hadde jeg til og med tid til overs til å teste klubbens paier ved matutsalget øverst på ståtribunen på langsiden. Jeg betalte £1,50 for en scotch pie som var så god at jeg sporenstreks gikk til innkjøp av en til idet spillerne igjen inntok banen og gjorde seg klar for de siste 45 minuttene. De skotske paiene er ofte mye mer “fettete” enn de man blir servert sør for grensen, og jeg har hørt flere mistenke noen av de for å være frityrstekt, men de er stort sett alltid også meget gode. Men nok matblogg, og tilbake til fotballen og det som skjedde ute på Prestonfield-matta.

Hjemmelaget hadde allerede spilt seg frem til et par muligheter da Coyne og Blair Batchelor seks minutter ut i omgangen gjorde forarbeidet for Kevin Kelbie som bredsiden ballen i mål fra 16-meterstreken. Linlithgow Rose hadde snudd kampen og ledet 2-1, og kun en god redning fra Broxburn-keeper Wallace hindret ytterligere scoring da Jack Beaumont fyrte av litt senere. Det gikk mot hjemmeseier, men i kampens siste ordinære minutt ble det drama på Prestonfield. Det spørs om ikke dommertrioen overså en hands i forkant av et angrep som endte med at Broxburn Athletic fikk kriget ballen i mål, men kanskje skjedde rettferdigheten fyllest da linjemannen markerte for offside og målet ble annullert. På overtid ble et frispark fra Beaumont stoppet av Broxburn-keeper Wallace, og dermed endte det 2-1.

Linlithgow Rose tok altså sin andre strake seier, og det var som sagt viktig om de hadde intensjoner om å henge med tabelltoppende Kelty Harts, som også hadde vunnet denne kvelden og som nå sto med fire seire av fire mulige. Etter å nok en gang ha sjekket togavgangene tilbake til Falkirk, forkastet jeg tanken om å slå meg ned med en siste pint før jeg dro, og gikk i stedet tilbake mot stasjonen med håp om å rekke toget jeg hadde blinket meg ut. Det rakk jeg med et par minutters margin, og tilbake i Falkirk valgte jeg å sjekke ut sportsbaren Sportsters, uten at det skulle vise seg å være noen direkte glimrende avgjørelse.

Jeg forsto nemlig raskt at det denne kvelden hadde stått ‘Champions’ League kvalifisering på menyen, og her krydde det av utskudd med Celtic-sympatier som hadde møtt opp for å se de motbydelige grønn-hvite på TV. Jeg hadde jo selvsagt registrert med voldsom skadefryd at de til spott og spe hadde tapt det første oppgjøret mot lille Lincoln Red Imps fra Gibraltar, men det ble snart klart for meg at det ikke var håp om noen reprise denne kvelden, og etter å ha tømt glasset forlot jeg bermen for å trekke meg tilbake til hotellet. Der unnet jeg meg i stedet en siste forfriskning i hotellbaren før jeg fant senga etter en lang dag.

 

 

 

Scottish ground # 13:
Linlithgow Rose v Broxburn Athletic 2-1 (1-1)
SJFA East Region Superleague
Prestonfield, 17 August 2016
0-1 Kieran Anderson (37)
1-1 Tommy Coyne (pen, 39)
2-1 Kevin Kelbie (52)
Att: 282 (h/c)
Admission: £6
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 18.08.2016: Royton Town v Dukinfield Town
Previous game: 16.08.2016: Desborough Town v Leicester Nirvana

 

More pics

 

 

Tirsdag 16.08.2016: Desborough Town v Leicester Nirvana

Også i sør kan de når de vil, og det nøt jeg godt av da jeg etter å ha våknet i Gillingham gikk over veien for å innta en full english breakfast på Medway Cafe, der jeg valgte meg en herlig variant som inneholdt både black pudding og bubble and squeak. Etter en slik knallstart på dagen var jeg klar til å legge ut på dagens reise, og en gang mellom klokka ti og halv elleve forlot jeg Balmoral Guest House og krysset over til togstasjonen i Gillingham for å sette meg på toget til London St. Pancras. Den turen tok rett i overkant av tre kvarter og var første etappe på en dag som tidlig hadde sett frem til som et forventet høydepunkt – uavhengig av hvem jeg valgte meg av de to destinasjonene som det lenge sto mellom.

Det var en rekke alternativ som ble sterkt vurdert, men det ble nokså tidlig klart at det sto mellom Halstead Town v Newmarket Town i ECL Division One og Desborough Town v Leicester Nirvana i UCL Premier, og jeg hadde lenge store problemer med å velge mellom de to. Jeg tenkte kanskje min venninne i Coggeshall hadde lyst på besøk, og hun har siden sist flyttet til Colne Engaine som ligger like utenfor Halstead, men hun ville denne uken være bortreist på ferie, og uten henne virket det nokså problematisk med overnatting i Halstead. Prisene i området var temmelig stive, og det var åpenbart også en utfordring å ta seg tilbake til rimeligere områder etter kamp. Da jeg kunne booke overnatting for rimelige £35 sentralt i Desborough, var det derfor medvirkende til at det til slutt ble tur til Northamptonshire.

St. Pancras kan som jeg tidligere har vært inne på være en litt forvirrende stasjon, der de forskjellige selskapene har avgang fra forskjellige deler av stasjonen, men en rutinert ringrev med mange års reising bak seg i Storbritannia visste nå selvsagt hvordan man skulle ta seg fra det nedre nivået brukt av Southeastern Trains til det øvre nivået som benyttes av East Midlands Trains. Mon tro om det ikke var toget mot Corby som klokka 12.01 forlot perrongen i henhold til ruteplanen, og 58 minutter senere kunne jeg stige av i Kettering og bevege meg mot busstasjonen. Med over tre ukers bagasje å slepe på, var jeg lite lysten på det som skulle være 12 minutters gange opp til holdeplassen der bussen til Desborough skulle plukke opp, og jeg valgte derfor å unnagjøre også denne lille etappen med buss – ikke minst siden jeg fant en passende buss fra samme selskap.

Bussen fra Stagecoach Northamptonshire kom snart, men sjåføren klarte tydeligvis ikke helt å finne ut av hvordan han skulle klare å gi meg en billett som med et bussbytte dekket meg helt opp til Desborough, og han endte opp med å bare vinke meg på med beskjed om at jeg kunne betale på neste buss. Som sagt så gjort, og etter noen få minutter takket jeg sjåføren og steg av litt lenger inne i sentrum ved byens knutepunkt for rutebiltrafikken. Etter å ha orientert meg frem til riktig holdeplass kom jeg meg også på buss nummer 19 og kjøpte en enkeltbillett til Desborough, der jeg altså hadde bestilt overnatting ved puben The George. Når holdeplassen har fått navn etter puben (noe som ikke er helt unormalt i UK), skjønner man at den er like på utsiden, og sånn sett var det beleilig for undertegnede da jeg etter en liten halvtime kunne stige av.

Desborough er en by med drøyt 10 000 innbyggere, og den ligger i det nordlige Northamptonshire, midt mellom Kettering og Market Harborough. Nærmere bestemt er man her åtte kilometer nordvest for Kettering og samme avstand sørøst for Market Harborough, og for øvrig er man også åtte kilometer sørvest for Corby. Desborough vokste frem rundt tekstilindustrien med sine spinnerier og veverier, og på 1800-tallet spesialiserte man seg her på silke. I 1857 kom jernbanen til byen, men stasjonen ble dessverre nedlagt i 1968, og det var derfor jeg nå altså var avhengig av buss. Ellers forbindes ofte byen med sine sterke forbindelser til Co-op bevegelsen, og i byens nordlige utkant finnes nå litt lett industri.

Da jeg hoppet av bussen var det fortsatt et lite kvarter til innsjekking klokka 14.00, så jeg hadde tid til å unne meg en aldri så liten røykepause (ja, jeg skal prøve å slutte igjen) før jeg raskt ble sjekket inn og kunne installere meg og slappe av litt på rommet. Jeg ivret imidlertid meget etter å spasere opp til kveldens kamparena for å ta en kikk på Desborough Towns hjemmebane Waterworks Field, og siden det for øyeblikket ikke virket å være matservering ved hverken The George eller The Oak Tree rett ved siden av, valgte jeg å la smørbrød fra Co-op-sjappa tvers over veien gjøre nytte som en slags middag som ble inntatt mens jeg trasket oppover Gold Street, som snart endret navn til Braybrooke Road før jeg skimtet de flotte flomlysene foran meg oppe i bakken.

Dessverre kom jeg meg ikke inn på anlegget, slik at jeg måtte nøye meg med en kikk gjennom gjerdet, men det jeg så sørget ikke for å dempe min iver i forkant av kveldens kamp – snarere tvert imot! Men jeg måtte altså smøre meg med tålmodighet der jeg returnerte til The George for å slå i hjel litt tid med en pint eller to og litt lesing i både Non-league Paper og en medbragt bok. Jeg hadde egentlig også vurdert en kjapp busstur tilbake til Rothwell, som bussen hadde kjørt gjennom tidligere, for å ta en kikk på Cecil Street, som var hjemmebane for den ikke lenger eksisterende klubben Rothwell Town, men etter å ha vært i kontakt med min groundhopper-kollega Jim McAlwane hadde jeg fått beskjed om at det ikke var verdt bryet fordi den nå dessverre har blitt jevnet med jorden.

Jim hadde også tenkt seg til Desborough denne kvelden sammen med sin bedre halvdel Sharon, og hadde gitt signal om at han ville ankomme tidlig, men ga nå beskjed om at vi i stedet ville treffes på stadionet. Etter hvert var det på tide å igjen spasere dit opp, og selv om det fortsatt var nesten halvannen time til avspark da jeg ankom, var det nå aktivitet der slik at jeg i hvert fall fikk entret klubbhusets bar utenfor inngangspartiet som fortsatt ikke var bemannet. Innenfor satt klubbrepresentanter opptatt med å stifte kveldens kampprogram, og jeg betalte £1 for et eksemplar der midtsidene falt ut idet jeg mottok det. Jeg fikk et nytt eksemplar med samme resultat, og ‘programselgeren’ ga en av sine kollegaer en humoristisk reprimande der han undret seg om kraften hadde forlatt armene hans med årene, hvorpå vedkommende svarte med et glis at det var fordi kveldens program var så tykt.

Fullt så tykt var det kanskje ikke at akkurat det skulle være noe problem, men de 28 sidene inneholdt en god del interessant lesning som jeg fordypet meg i mens jeg nippet til en pint Strongbow til £2,80. Det var litt rart å tenke på at klubbhuset jeg satt i var en branntomt for noen år siden, for det gamle klubbhuset blant dessverre ned i 2008. De har fått reist et nytt klubbhus, men en mengde troféer, bilder og memorabilia fra klubbens lange historie er tragisk nok tapt for alltid. Heldigvis klarte man i det minste å begrense brannen såpass at den ikke tok med seg de flotte tribuneseksjonene på Waterworks Field, og etter at en klubbrepresentant klarte å rote frem en pin til meg (£2,50), benyttet jeg en røykepause til å stikke hodet innenfor inngangspartiet som nå var i ferd med å åpne.

Desborough Town ble stiftet i 1896, og ble umiddelbart med i Northamptonshire League som hadde startet opp året før. Når man vet at denne ligaen i 1934 endret navn til dagens United Counties League, så skjønner man også at Desborough Town har meget lang fartstid i ligaen, og med unntak av 1945/46-sesongen har de deltatt i samtlige av denne ligaens sesonger siden den gang. I tillegg har de alltid vært å finne i dens toppdivisjon, som de har vunnet ved ni anledninger – 5 mens den het Northamptonshire League, og 4 etter navnebyttet til UCL. Kun Rushden Town har vunnet den flere ganger. Desborough Town har også et noe spesielt kallenavn med opphav i den lokale dialekten, og det er for øvrig ikke bare i fotballsammenheng at man ser “Ar Tarn” bli brukt. For de som fortsatt måtte lure, så er det altså den lokale varianten av ‘our town‘.

Northamptonshire League ble vunnet i 1901, 1902 og 1907, men det var nok 1920-årene som var klubbens virkelige gullalder, da ligaen igjen ble vunnet i 1921, 1924, 1925 og 1928. I 1926/27-sesongen tok de seg også for første og hittil eneste gang til FA Cupens ordinære runder, og borte mot Football League-klubben Doncaster Rovers var de åtte minutter fra å sikre seg omkamp hjemme i Desborough da tåka sørget for at kampen ble avbrutt. Da de senere returnerte til Belle Vue for å prøve igjen vant imidlertid Doncaster Rovers 3-0. Etter andre verdenskrig og det tidligere navnebyttet til United Counties League har de måttet nøye seg med ligatitler i 1949 og 1967, så det er nå en stund siden sist.

Det siste drøye tiåret har de i stedet vært nokså fast innslag på tabellens midtre og nedre del, mens unntaket var en god 2007/08-sesong der de endte på 3. plass samtidig som de triumferte i UCLs ligacup etter finaleseier over Daventry Town. Med klubbens mildt sagt lange historie i denne ligaen, virker det jo selvsagt som om Ar Tarn sier seg tilfreds med tilholdet der og ikke har store vyer om å ta steget videre oppover i pyramiden, og akkurat det fikk jeg vel på nokså kort og konsist vis bekreftet fra en klubbrepresentant som jeg vekslet noen ord med før jeg kikket innenfor inngangspartiet. Og du verden for en perle jeg fikk se da jeg endelig kunne speide utover Waterworks Field!

Anlegget entres på kortsiden der man har klubbhuset på utsiden, og her har man bak mål et flott tribunebygg som er kledd i blått bølgeblikk og gir tak over hodet til de som velger å stå på den såkalte hard standing som finnes her. Ved siden av har man ved inngangspartiet et mindre parti med et noe mer spinkelt overbygg, og når man tar turen over på den venstre langsiden er det også tilfelle her, der et tilsvarende parti strekker seg bortover mot det som altså er anleggets virkelige perle – nemlig hovedtribunen som står midt på langsiden. Jeg ble fortalt at denne herligheten av en hovedtribune skal være satt opp i 1927, og den byr på sitteplasser i form av benkerader i tre. Den er ikke minst også herlig ‘vindskjev’ der taket ‘dupper’ merkbart og merkelig i den ene enden.

Bortsett fra dette er det hard standing som gjelder, og på bortre langside ser man tydelig at man tidligere delte med den lokale cricketklubben. En av karene i inngangspartiet hevdet at det å bli kvitt cricketklubben var noe av det beste som hadde skjedd klubben, men jeg har intet grunnlag for å spekulere i om det skyldes gnisninger de to imellom eller om han kun fastslo at livet var enklere uten en slik banedeling og de begrensninger det kan innebære. Jeg benyttet uansett anledningen til å betale mine £5 i inngangspenger før jeg returnerte til baren for å unne meg ytterligere en pint før kampstart, og jeg fikk dermed litt mer tid til å lese i programmet og ta en ny kikk på divisjonens tabell.

Det var imidlertid i FA Cupen at begge lag hadde startet sin sesong ti dager tidligere, og mens Desborough Town hadde tatt seg videre med borteseier 1-0 over Tring Athletic, hadde Leicester Nirvana takket for seg og røket ved første hinder etter 1-2 hjemme mot Dunkirk. I ligaen hadde Ar Tarn startet med seier 2-0 over Kirby Muxloe og tap 1-3 for sterke Yaxley – begge på bortebane. Også kveldens gjester hadde startet med en seier og ett tap, og hjemmefolket var optimistiske med tanke på mulighetene for tre poeng denne kvelden, for en av de spådde også at hjemmelaget kan vise seg å gå mot en sesong som er bedre enn på mange år. Og for ordens skyld; Leicester Nirvana er identisk med klubben som frem til i fjor het Thurnby Nirvana, og som i 2008 var et resultat av en sammenslåing mellom de to klubbene Thurnby Rangers og…Leicester Nirvana. Så de har altså tatt navnet til en av de opprinnelige klubbene.

Det nærmet seg avspark, og Jim og Sharon hadde også ankommet da jeg tok meg ut på tribunen. Som Leicester-jente og Leicester City-fan var det tydeligvis naturlig for Sharon å holde med Leicester-klubben, som for meg imidlertid fremsto på en måte som gjorde at jeg mistenkte at de kan være en slags etnisk klubb. Det var Jim som først luftet denne idéen, for på lagoppstillingen var det vel kun ett eller to anglosaksiske navn, men nå er jo også Leicester en by der hvite briter nå utgjør en minoritet, så kanskje var det bare et naturlig bilde på Hamilton-området av Leicester, der de er fra..? Uansett var vi ikke like sikre på hjemmeseier som det min tidligere samtalepartner hadde vært, for selv om de skal ha fått helt nytt trenerteam i løpet av sommeren, var Nirvana klubben som i fjor endte på andreplass bak AFC Kempston Rovers.

Det var ikke akkurat noe fyrverkeri av en første omgang vi fikk se, for til tross for en del finspill og flere lovende angrep, skjedde det ikke stort foran målene, og det var heller ikke en eneste skikkelig sjanse å skrive hjem om. Spesielt hjemmekeeper Chris Jones kunne nesten like gjerne ha tilbragt første omgang med en pint i klubbhusets bar, for han var totalt arbeidsledig da gjestene aldri var i nærheten av å true målet hans. I motsatt ende skapte i hvert fall Ar Tarn et par halvsjanser, men etter en nokså kjedelig omgang gikk spillerne i garderoben på stillingen 0-0, og jeg benyttet anledningen til å hente meg en ny pint.

Det måtte nesten bare ta seg opp etter pausen, og Desborough-manager Chris Bradshaw hadde kanskje sagt noen velvalgte ord i garderoben, for hjemmelaget begynte snart å dominere og virket nok litt skarpere enn før hvilen. Det lå et mål i luften, og et kvarter ut i omgangen kom det etter et hjørnespark. Inne i feltet var ballen sist innom beinet til forsvareren Leo Adams før den fant veien til nettmaskene. 1-0, og vertene kunne fort doblet ledelsen, men Nirvana-keeper Tasiwa Nyambiya leverte et par gode redninger – ikke minst på et godt slått frispark fra Dan Grainger som han fikk slått i stolpen. Ar Tarn virket egentlig aldri truet, og rodde til slutt i land en fortjent 1-0-seier som kunne vært større.

Nå kunne nok Desborough Town se frem mot helgen og FA Cup-oppgjøret mot London Colney med selvtillit, og jeg tenkte som så at det forhåpentligvis ville dukke opp flere tilskuere enn de 64 betalende som hadde besøkt Waterworks Field denne kvelden. Det gjorde det kun marginalt (76), og dessverre fikk de også se Ar Tarn ryke ut av FA Cupen, men man får håpe at de kan få litt bedre grep om det lokale publikum om de leverer stabilt gode resultater, og således er det jo gledelig å se at de ser ut til å ha fått en finfin start på ligasesongen. Dessverre fikk jeg også inntrykk av at majoriteten av byens fotballinteresserte er av typen som heller støtter storklubber fra andre deler av landet (eller for den saks skyld kontinentet), om man skal dømme ut fra antallet nolduser jeg så sprade rundt i drakter fra Manchester- og London-klubber, og til og med spanske og tyske innslag…for ikke snakke om karen som hadde valgt seg en Argentina-drakt som for ikke altfor mange år siden antagelig ville kunne fått ham lynsjet på byens torg.

Kanskje hadde man i hvert fall den gang litt mer av det som kalles integritet (ja, det har kanskje blitt et fremmedord, men dagens ungdom får i så fall slå det opp). Uansett, jeg tok farvel med Jim og Sharon som straks satt seg i bilen, og etter et raskt glass takket også jeg for meg og ønsket oppriktig lykke til denne sesongen. Deretter var det bare å traske tilbake ned til The George, der jeg unnet meg det som skulle være en siste pint mens jeg så OL-sendinger sammen med en hyggelig gruppe av det som åpenbart var stamgjester. Jeg hadde en meget tidlig start dagen etter, men det var faktisk så hyggelig at jeg lot meg friste til påfyll i glasset. Etter å ha sett britene nok en gang herje fullstendig i den olympiske sykkelvelodromen var det dog på tide å si god natt og trekke meg tilbake for å få noen timer på øyet.

 

 

English ground # 357:
Desborough Town v Leicester Nirvana 1-0 (0-0)
United Counties League Premier Division
Waterworks Field, 16 August 2016
1-0 Leo Adams (61)
Att: 64
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £2,50

 

Next game: 17.08.2016: Linlithgow Rose v Broxburn Athletic
Previous game: 15.08.2016: Chatham Town v Tooting & Mitcham United

More pics

 

 

 

Mandag 15.08.2016: Chatham Town v Tooting & Mitcham United

Ny uke og ny muligheter; noe som i mitt tilfelle var ensbetydende med en nye uke med kamp hver dag. Denne mandagen hadde jeg imidlertid alt annet enn hastverk, og etter å ha forsynt meg av Travelodge-hotellets frokostbuffet kunne jeg returnere til rommet for å slappe av litt på senga med en medbragt bok. Det var ikke før rundt klokka halv tolv at jeg sjekket ut og gikk de få meterne til Rugby stasjon for å ta plass på 11.53-toget til London Euston. Da jeg ankom metropolen traff jeg mot alle odds en kjenning utenfor Euston stasjon. Min gamle Reading-kompis Rob skulle i et møte rett ved Mornington Crescent tube-stasjon, og jeg takket ja til en rask pint i nærheten der, selv om det betød at jeg måtte slepe med meg bagasjen på en liten omvei. Etter et kort men trivelig treff var det på tide å fortsette min ferd mot Kent, og latsabben i meg fikk gehør for sitt forslag om å ta tuben den korte veien til Kings Cross St. Pancras.

Da jeg vurderte alternativene for denne dagen, var Chatham Town tidlig en favoritt til å få besøk – i konkurranse med bl.a Curzon Ashton, Maine Road og Binfield. To-tre ganger har jeg blitt offer for avlysning hos Curzon Ashton, og Tameside Stadium virket tross alt ikke så flott at jeg ivret spesielt etter å prøve igjen. De har da også en rekke mandagskamper, slik at de ikke minst vil kunne besøkes enkelt senere, og det samme gjaldt for både Maine Road og Binfield. Til slutt var det nok Binfield som kanskje var den største utfordreren, men Hellenic League er ikke blant mine favorittligaer ettersom de har åpnet for det jeg anser som reservelag også i sin toppdivisjon, og bildemateriale røpet at Maidstone Road Sports Ground i Chatham så overraskende sprekt ut, slik at jeg lot meg friste dit.

Jeg hadde vært i kontakt med groundhopperen Mick, som ikke bor spesielt langt derfra, og han var interessert i møtes. Han hadde til alt overmål invitert meg på middag og tilbudt meg skyss til og fra kamp, og det kunne jeg jo ikke si nei til. Da jeg noe forsinket kom meg til St. Pancras og satt meg på et av snøggtogene nedover Kent-kysten, ga jeg beskjed, og da jeg snaut tre kvarter senere unnet meg en røykepause på utsiden av Gillingham stasjon, dukket plutselig Mick opp for å ønske meg velkommen til Kent. Jeg hadde nemlig valgt meg Gillingham som base, og rett rundt hjørnet for stasjonen i Gillingham ligger Balmoral Guest House, der jeg hadde betalt £43,50 for losji. Til tross for Micks protester ville jeg først sjekke inn og få slengt fra meg bagasjen før vi dro av gårde, og jeg tror nok han hadde et poeng når han kommenterte at jenta som sjekket meg inn må være noe av de sprekeste Medway-området har å by på.

Mick benyttet nå anledningen til å vise meg Star Meadow; hjemmebanen til Hollands & Blair, før vi forlot Gillingham og kjørte mot noe mer fasjonable Rochester. Vi slo oss ned på uteserveringen til puben Ye Arrow, med flott utsikt mot Rochester Castle, og koste oss der en halvtimes tid. Deretter gikk ferden hjem til Mick i den lille landsbyen Burham, der hans bedre halvdel Deb nesten hadde middagen klar. Også Micks kompis Brendan hadde kommet til middag, og både han og Mick skulle være med på kveldens kamp. Ute i hagen ble vi sittende og snakke fotball til Deb kom med det som var et herlig måltid, og jeg får bare benytte anledningen til å takke de for fantastisk gjestfrihet som ble satt stor pris på! Etter herremåltidet brøt vi opp og forlot Deb for å ta oss til Chatham og kveldens kamp.

Chatham ligger i det nordlige Kent, der den er en av de fem byene som har vokst sammen til det urbane området som gjerne kalles Medwaybyene, og som sammen har et innbyggertall på rundt 275 000. Rett i overkant av 75 000 av disse skal høre inn under Chatham, som er den midterste av de fem Medwaybyene (fra vest mot øst: Strood, Rochester, Chatham, Gillingham, og Rainham). Fellesnavnet kommer naturlig nok fra elven Medway, og Chatham ligger ved dennes sørlige bredd. Her hadde man allerede i lang tid drevet bygging av båter og krigsskip da det ble anlagt en marinebase som ble sentral i oppbyggingen av den britiske marine på 1500-tallet. Da Chatham Dockyard ble nedlagt i 1984, mistet hele 7 000 mennesker sine jobber og arbeidsledigheten skjøt til himmels, men en revitalisering av område har ført til jobber i andre sektorer, og en rekke av de gamle marinebyggene er i dag gjort om til museer etc.

Charles Dickens bodde i Chatham i sin barndom, fra han var 5 til 10 år gammel (da han flyttet til Rochester), og beskrev det senere som den kanskje lykkeligste perioden i hans barndom. Like ved Chatham Historic Dockyard kan man ved Dickens World foreta en reise i det viktorianske England, og jeg hadde vurdert en kikk innom der før kamp, men nå dukket det jo opp andre planer, og det var uansett ikke spesielt enkelt å finne ut om det faktisk var åpent. Derfor får det bli en annen gang, og nå var det jo uansett fotball jeg hovedsakelig hadde kommet for å se. Med rundt tre kvarter til avspark parkerte vi utenfor Chatham Towns hjemmebane og kunne betale oss inn med £9 hver, samtidig som jeg selvsagt sikret meg et eksemplar av kveldens kampprogram mot et bidrag på ytterligere £2.

Det virker å være en del forvirring knyttet til klubbens tidligste dager, for mens noen kilder oppgir stiftelsesåret å være 1894, operer andre med 1882, og det er på det rene at en Chatham FC startet opp på sistnevnte tidspunkt etter en sammenslåing av klubbene Rochester Invicta og Royal Engineers Band. Det er også et uomtvistelig faktum at denne klubben gjorde seg kraftig bemerket i FA Cupen i 1888/89-sesongen, og mye tyder på at dette er samme klubb som i dag heter Chatham Town, mens navnebyttet synes å ha skjedd like etter andre verdenskrig, da de igjen slo seg sammen med den lokale klubben Shorts FC. Det nevnte FA Cup-eventyret endte først i kvartfinalen (som den sesongen, grunnet en rekke kvalifiseringsrunder, faktisk bare var tredje ordinære runde), og deres vei til kvartfinalen tvang faktisk FA til å gjøre visse regelendringer.

Chatham spilte den gang på en stor, åpen plass kalt Great Lines, og denne var eid av det militære. Det var medvirkende til at man ikke kunne ta inngangspenger, og artikler fra datidens lokale aviser forteller om tilskuermasser på over 20 000 som kom for å se FA Cup-kampene mot Nottingham Forest og West Bromwich Albion. Etter to uavgjorte kamper mot Forest, ble den tredje kampen spilt på nøytral grunn på den kjente cricketarenaen The Oval i London, og der seiret Chatham 3-2. Til tross for hjemmebanefordel i kvartfinalen, fikk de imidlertid en skikkelig leksjon av WBA, og de fikk 1-10 i sekken av det som tross alt var et av de ypperste topplagene på den tiden.

Det var etter dette at FA bestemte at alle kamper i FA Cupen må spilles på inngjerdede arenaer, der man kunne ta inngangspenger som skulle deles med bortelaget, så man kan si at Chatham har vært med å forme reglementet. Denne erfaringen var da også bakgrunnen for at klubben valgte å flytte på seg, og i 1890 flyttet de inn på dagens Maidstone Road Sports Ground. Chatham Town var med å stifte både Kent League og Southern League, og vekslet mellom spill i de to. Det er kanskje naturlig at det ble best troféfangst i Kent League, som ble vunnet fem ganger i perioden frem til siste halvdel av 1920-årene. Denne utgaven av Kent League opphørte å eksistere i 1959, og Chatham Town var da med å stifte Aetolian League, der de våren 1964 ble den siste vinneren før denne ligaen slo seg sammen med London League og ble til Metropolitan League. Der ble Chatham Town i fire år til, før de de i 1968 tok plass i den nye Kent League, som hadde gjenoppstått to år tidligere.

De har etter hvert plusset på med ytterligere fem titler i denne versjonen av Kent League (som er identisk med det som i dag er Southern Counties East League), og en av disse kom i en periode midt på 1970-årene da de spilte noen sesonger under navnet Medway FC. Det skal ha vært etter et ‘forslag’ fra lokale myndigheter, men det var tydeligvis ingen suksess, og de var snart tilbake under navnet Chatham Town. De prøvde seg også igjen i Southern League i 1980-årene, men de merket raskt at tilskuertallene ble svekket med færre lokaloppgjør, og med tosifrede tilskuertall havnet de også snart i økonomiske vansker. Således var det på det tidspunktet kanskje ikke noen krise at de våren 1988 endte sist og måtte returnere til Kent League.

Der slet de igjen umiddelbart, men etter å ha få bygget fra bunnen igjen var de snart tilbake i toppen, og de tok et foreløpig siste farvel med Kent League (nå altså SCEL) ved å vinne tittelen i 2001 og igjen rykke opp i Southern League. Etter fem sesonger ble de flyttet over til Isthmian League, der de har blitt flyttet mellom Division One North og Division One South, men uansett hvilken av de divisjonene de har befunnet seg i, har de i samtlige sesonger hittil vært å finne midt på eller som oftest på nedre halvdel av tabellen. Siden opprykket i 2001, er faktisk 10. plassen i 2009 deres bestenotering. De er nå tilbake i den sørlige av Isthmian Leagues to divisjoner på dette nivået, og om man ser på Themsen som en naturlig grense, kan man vel si at det nok er der de hører hjemme.

Maidstone Road Sports Ground har som nevnt vært klubbens hjemmebane siden 1890, og til tross for at den har gjennomgått store forandringer siden den gang og på ingen måte fremstår som så gammel, var den en meget positiv overraskelse for undertegnede. Inngangspartiet er i det ene hjørnet, og på kortsiden rett foran oss så vi klubbhuset og dets tilhørende tribunefasiliteter som ble reist så sent som i 1996. Her fant vi inngangen til klubbhusets bar, der vi gikk for å innta forfriskninger, men jeg kunne snart se at man på utsiden har noen trinn med klassisk ståtribune som strekker seg nesten hele banens bredde; komplett med flotte rødmalte bølgebrytere. På høyre hånd sett herfra har man anleggets største tribune på langsiden ‘Bournville Avenue side’, og her hadde man tidligere både sittetribune og ståtribune, men det er nå en stor sittetribune med benkerader til å hvile akterspeilet på.

Motsatt langside kalles ‘Cemetery side’; ganske naturlig da man har en stor kirkegård som nærmeste nabo på denne siden. Begge langsidene hadde for øvrig tidligere tribuner i tre som ble erstattet i 1950-årene, og også på ‘Cemetery side’ er det nå sitteplasser som gjelder på en tribune som er noe mindre enn sin motpart på motsatt langside, men som har plastseter i stedet for benkerader. Ellers er det hard standing som gjelder rundt anlegget, og det er ikke minst tilfelle på bortre kortside, der det ikke finnes noe av tribunefasiliteter. Imidlertid var området bak mål åpenbart en populær dumpingplass for diverse avfall, og om argumentet fra forbund og ligaledelse er at man kan bruke det som ammunisjon, man kan jo bare undre seg over forbundet mot flasker og glass på tribunene når det ligger hauger av murstein, betongklumper og det som verre er kun noen få meter unna.

Isthmian League hadde startet opp først to dager tidligere, og Chatham Town hadde startet sin ligasesong i Division One South med 0-0 borte mot Three Bridges. Nå var det Tooting & Mitcham som skulle gjeste Maidstone Road Sports Ground, og de hadde også nøyd seg med ett poeng etter 1-1 hjemme mot Herne Bay. Man kan jo tenke seg at det vil kunne bli en langt mer åpen divisjon denne sesongen, etter at Folkestone Invicta vant en suveren tittel forrige sesong og omsider rykket opp igjen, og det vil være en rekke lag som har ambisjoner om å være med i kampen om tittel, opprykk eller playoff. Mick mente at kveldens gjester var blant de som vil kunne ha slike forhåpninger, og han er ikke den første jeg har hørt si akkurat det. Samtidig vil nok klubber som Dorking Wanderers og Hythe Town være sugne på å hevde seg igjen, og det samme tror jeg min egen lille ‘dark horse‘ Hastings United vil være.

Hva så med Chatham Town? Vel, mens vi koste oss med en pint, vekslet jeg noen ord med en hjemmesupporter, og mens man kanskje skulle tro at de igjen var fornøyd med å holde nedrykkssonen på betryggende avstand, håpet i hvert fall han at man denne sesongen også kunne ta seg opp på øvre halvdel av tabellen. Jeg fikk også sikret meg en pin til min samling, og etter å ha betalt de £3,50 stusset jeg dog litt over at det var en noe merkelig logo som i hvert fall ikke er identisk med den man nå benytter seg av. Uansett, det nærmet seg avspark, og vi tok en runde rundt anlegget. På min runde traff jeg den notoriske gjerrigknarken Howard, en groundhopper fra Nottingham som hadde tatt seg råd til en tur sørover. Det var selvsagt fordi han hadde gjort et kupp med Megabus, og han skulle også ha nattbussen fra London til Penzance etter kamp, da han hadde betalt utrolige £1 for en billett helt dit ned!

Gjestene hadde med seg en del supportere som skapte liv og røre, og også på banen var det The Terrors som startet best. Etter ni og et halvt minutt tok de ledelsen da den gode høyrekanten Jordan Roberts ble spilt fri og fant Danny Bassett som fra rundt 16-meteren på sin side fant nettmaskene nede i bortre hjørnet. 0-1, og The Terrors fortsatte å presse på. Jordan Roberts hadde allerede testet hjemmekeeper Henry Newcombe da han ti minutter etter scoringen doblet ledelsen med et fantastisk mål. Han mottok ballen på midtbanen, dro av en mann og avanserte noe før han upresset fikk legge an og sende i vei et herlig skudd som suste inn i det høyre krysset. Keeper Newcombe kunne nok ikke lastes, men Chatham-manager Tony Beckingham vil nok ha stilt spørsmålstegn ved hvor enkelt Roberts fikk boltre seg.

Det var først nå Chatham Town virket å våkne til liv, men de hadde nå en voksen oppgave foran seg. Ricky Gundry spilte gjennom Aaron Rhule, men hans skudd gikk rett på Terrors-keeper Matt Pierson. I motsatt ende forsøkte Danny Bassett seg på en reprise av sin tidligere scoring, men Newcombe ryddet opp, og med snaut to minutter til pause fikk The Chats sin redusering. Et flott innlegg ble stusset videre av Ricky Gundry, og Ade Yusuff fikk headet inn 1-2. Første omgang var en underholdende affære, og Chatham Town hadde nå fått blod på tann der de spilte seg frem til flere sjanser og halvsjanser. Hjemmefolket ropte også på straffe da Aaron Rhule gikk i bakken i duell med Terrors-keeperen seks-sju minutter før pause, men da lagene gikk i garderoben sto det fortsatt 1-2.

Det virket for øvrig som om Chatham Towns beslutning om å spille sine hjemmekamper i midtuken på mandag kveld denne sesongen kan vise seg å være en god idé som kan betale seg – i hvert fall om tilskuertallet denne kvelden legges til grunn. 241 ble senere korrigert til 239, men det må sies å være bra for en mandagskveld når vi vet at man ved kun fem anledninger trakk over 200 tilskuere forrige sesong. Noen ganger nytter det å tenke litt i nye baner, og det sier seg selv at man kanskje kan trekke en og annen ekstra tilskuer innenfor portene når hjemmekampene ikke kolliderer med hjemmekampene til lokale klubber som Gillingham og Maidstone United. Pausen ble for vår del ellers benyttet til å hente påfyll av forfriskninger fra baren før vi tok oppstilling i påvente av andre omgang.

Etter at de første 45 minuttene hadde bydd på god underholdning, var det etter pause mer tråkige saker som ble levert. Det ble med en halvsjanse til Chatham Town og Yusuff før det tok seg opp litt igjen det siste kvarteret. Vertene hadde nok frem til det vært det minst svake laget etter pause, og således var det sett ut fra andre omgang kanskje litt ufortjent da bortelaget økte til 1-3 i det 77. minutt. Det var en svak klarering fra midtstopper Abdul Lyoubi som førte til at Billy Dunn fikk kontrollert ballen og sendt i vei et skudd som endret retning i Chats-spiller Junior Kaffo. Med keeper utspilt gikk ballen i mål, det sto 1-3, og man sto med en følelse av at det var avgjørelsen som falt. Det skjedde deretter lite foran målene før Ricky Gundry på overtid headet inn reduseringen til 2-3 på et frispark fra Austin Edwards.

Det var fortsatt tid for The Terrors til å gjenopprette tomålsledelsen, men et skudd fra innbytter Leon Lalor-Dell ble reddet på streken av en Lyoubi som på en måte gjorde opp for sin tidligere feil.  Gjestene fra sør-London virket nå uansett mest opptatt av å drøye ut tiden, og manager Frank Wilson og hans gutter kunne omsider juble over tre poeng da dommeren til slutt blåste av med 2-3 som sluttresultat. Gjerrigknarken Howard var selvsagt raskt frempå med forespørsel om å få skyss til Chatham stasjon, og Mick stilte villig opp da det vel uansett var på vei til Gillingham, der han skulle slippe meg av ved Balmoral Guest House. Siden kvelden fortsatt var nokså ung, oppsøkte jeg puben The Britannia, der jeg koste meg med en siste pint som ble til enda en pint mens jeg i selskap med en trivelig gruppe stamkunder så britene herje i den olympiske sykkelvelodromen. Den unge flotte frøkna fra tidligere var ikke å se da jeg omsider fikk returnert til mitt krypinn og låst meg inn, men likevel var jeg fornøyd med dagen da jeg fant senga mens jeg sendte en varm tanke til Mick & Co for herlig gjestfrihet.

 

 

English ground # 356:
Chatham Town v Tooting & Mitcham United 2-3 (1-2)
Isthmian League Division One South
Maidstone Road Sports Ground, 15 August 2016
0-1 Danny Bassett (10)
0-2 Tauren Roberts (20)
1-2 Ade Yusuff (29)
1-3 Junior Kaffo (og, 77)
2-3 Ricky Gundry (90+1)
Att: 239
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 16.08.2016: Desborough Town v Leicester Nirvana
Previous game: 14.08.2016: Irchester United v Thrapston Town

 

More pics

 

 

Søndag 14.08.2016: Irchester United v Thrapston Town

Søndag morgen betyr i England betyr at undertegnede er på desperat jakt etter dagens utgave av Non-league Paper, men etter et par bomturer innom innvandrersjappene langs Horn Lane i Acton, ga jeg midlertidig opp jakten og dumpet innom Acton Cafe for å innta en helt ok full english breakfast, i den grad en slik kan få god karakter når den mangler black pudding, slik den altfor ofte gjør nede i sør. Jeg hadde i hvert fall fått i meg litt frokost før jeg tuslet tilbake til mitt krypinn, A to Z Hotel, og sjekket ut i 09.30-tiden. Jeg hadde denne dagen tenkt meg til Irchester i Northamptonshire, og togene hadde fortsatt ikke begynt å gå fra Acton Main Line for dagen, så jeg tok buss 266 de drøye ti minuttene opp til Willesdon Junction, som er et knutepunkt for London-metropolens underground og overground. Derfra gikk turen med tubens Bakerloo Line nordover til Harrow & Wealdstone, der jeg sannelig også klarte å snappe opp dagens Non-league Paper i en kiosk før jeg skulle hoppe på 10.40-toget til Northampton. Etter én time og fem minutter steg jeg av og spaserte til byens busstasjonen, men siden jeg fortsatt hadde over en halvtime til rute X47 sin avgang, slo jeg i hjel litt tid med en aldri så liten kjapp pint på Wetherspoons-puben The Moon on the Square, som lå rett ved siden av.

Det var forventet at dagens kamp ville tiltrekke seg en rekke groundhoppere, for det er ikke så altfor ofte at man i non-league spiller ligakamper på søndager – i hvert fall ikke om man ikke banedeler med andre klubber. Derfor var det ikke overraskende at jeg tilbake på busstasjonen så et kjent fjes sitte og vente på den samme bussen som jeg skulle ha. Det er en kar jeg ikke kan si at jeg kjenner veldig godt, men jeg har en rekke ganger sett den eldre groundhopperen fra Shrewsbury rundt om på mine reiser; ikke minst i forbindelse med arrangerte groundhops. Mens jeg vekslet noen ord med ham, kom nok en kar jeg gjenkjente som groundhopper, men som jeg ikke kjenner. Sjåføren på buss X47 solgte meg en returbillett, og selv om jeg syntes £6,55 var i stiveste laget, var det bare å sette seg ned og lese litt mer i Non-league Paper mens vi unnagjorde bussturen på rundt en time ut til lille Irchester, der vi takket sjåføren for skyss og steg av med i underkant av halvannen time til kampstart.

Irchester er en landsby med omtrent 4 750 innbyggere, og den ligger kun rundt tre kilometer sørøst for Wellingborough og sørvest for Rushden. Vi befinner oss altså i grevskapet Northamptonshire, og for å plassere landsbyen ytterligere på kartet for de som ikke nødvendigvis er lokalkjent, ligger Irchester eksempelvis 18 kilometer nordøst for Northampton og drøyt ni mil (i luftlinje) nordvest for sentrale London. Landsbyens navn har opp gjennom årene blitt skrevet på en rekke forskjellige måter, og en teori er at navnet stammer fra det eldre anglosaksiske navnet for ‘Iron Fortess’ – eller ‘jernfestning’ om man foretrekker norsk. Dette kan ha bakgrunn i at romerne i sin tid hadde en befestning i den nordlige utkanten av dagens Irchester, og selv om det romerske navnet for lengst har gått i glemmeboken, har man da funnet en rekke bevis og spor etter den romerske ‘byen’. Det er nok liten tvil om at dette også har vært med på å gi klubben Irchester United sitt kallenavn ‘The Romans’, og det var denne klubben jeg nå hadde kommet for å se.

Innerst i den lille blindveien Alfred Street finner man klubbens hjemmebane med samme navn (selv om man også ser et eller to andre navn brukt), og her var det allerede hektisk aktivitet da jeg gikk opp til inngangspartiet for å betale meg inn med £3. Et program til ytterligere £1 ble også handlet inn før jeg krysset den lille parkeringsplassen og konstaterte at anlegget er like spartansk som jeg hadde fått inntrykk av på bilder jeg hadde sett. Deretter var det bare å dreie til venstre og finne frem til klubbhuset innerst på parkeringsplassen, og da dette var andre dag på rad der jeg måtte slepe med meg bagasjen på kamp, var det bare å få dumpet den under et bord i et hjørne. Groundhopperen Paul White hadde som ventet tatt turen fra nordvest-London, og satt nå på et bord sammen med noen kompiser. Han hadde med seg den nyeste utgaven av sin årlige utgivelse, der han i programform går gjennom alle sine kamper for foregående sesong. Dette gjør han til inntekt for en veldedig organisasjon, og etter å ha oppsøkt baren og kjøpt en pint Strongbow, byttet jeg £2 mot et eksemplar.

Dette var ikke de eneste groundhopperne der, for snart så jeg også kjente fjes på et annet bord. Grinebiteren Tony Morehead hadde nemlig tatt turen fra Manchester med sin kompis Des, og befant seg nå i passiar med garvede groundhoppere som John Main og Peter Ford. Mon tro om jeg ikke så den kjente groundhopperen Eddie McGeown tusle rundt på området der også. Dessverre kunne de heller ikke her hjelpe meg med en pin til min samling, og noe overraskende med tanke på det de må ha regnet med skulle bli et godt oppmøte av groundhoppere, var det særdeles overraskende å konstatere at det faktisk ikke var noe matservering denne dagen, men jeg fikk da i hvert fall betalt nye £3,10 for påfyll av Strongbow. Under en røykepause tok jeg dessuten en nærmere kikk på anlegget, hvis tribunefasiliteter utelukkende består av den lille prefabrikerte sittetribunen på nærmeste kortside. Ellers er det hard standing under åpen himmel som gjelder, og på den bortre langsiden (bortenfor klubbhuset igjen) går fotballbanen rett over i cricketbanen ved siden av. Dette er da også grunnen til at Irchester-klubben gjerne starter sesongen med en rekke bortekamper, og at dagens hjemmekamp hadde blitt flyttet til søndag.

Irchester United ble stiftet i 1893, og tok i 1896 plass i Northamptonshire League, som var navnet på denne ligaen frem til man i 1934 byttet navn til dagens United Counties League. Klubben trakk seg imidlertid etter én sesong, og det var først i 1930 at de igjen var å finne der. I 1936 takket de igjen for seg, men de var tilbake i 1969, og har siden den gang vært å finne i UCL. I 1980 tok klubben navnet Irchester Eastfield, men returnerte til dagens navn ti år senere. Irchester United tok sin første tittel da de våren 2011 vant UCL Division One og med det opprykk til ligaens Premier Division. Dette markerte første gang klubben spilte i ligaens øverste divisjon mens man har operert med flere divisjoner, og 10. plassen våren 2012 var deres beste før de fulgte opp med to sesonger i bunnen av tabellen og nedrykk som jumbo i 2013. I sesongene etter nedrykket har de heller ikke vist tegn på å kunne kjempe om en retur, og har i stedet vært å finne på nedre halvdel, men nå hadde de startet sesongen med to seire av to mulige.

UCL hadde jo tjuvstartet allerede i slutten av juli, som en del av groundhop-arrangementet i UCL og Peterborough & District League, og borteseire over Woodford United (1-0) og et Potton United (3-1) som assistentmanager Matty Freeman i programform hevdet vil være ‘der oppe’ markerte en god start for The Romans. Og når man denne søndagen skulle ta imot et Thrapston Town som hadde lidd nederlag i sin eneste kamp hittil (3-4 borte mot Wellingborough Whitworth), hadde nok vertskapet visse forhåpninger om en tredje strake seier. Tabellen i programmet hadde hjemmelaget på tredjeplass, men hadde ikke inkludert kampene som var spilt dagen før, og selv om det selvsagt var svært tidlig, hadde en klubb som Oakham United signalisert sine intensjoner ved å ta sin fjerde strake seier. Det var også litt merkelig å se Daventry Towns navn i denne ligaen og divisjonen igjen, og de hadde dagen før sesongåpnet med bortetap for nevnte Potton United.

Kampen fikk ingen lystig start for hjemmelaget, og deres keeper Dale Hamilton hadde allerede fomlet to ganger med ballen da det ved tredje anledning kostet vertene dyrt. Jedd Whiteman takket og bukket, og satt inn 0-1 allerede i kampens sjuende spilleminutt. Vertene slo imidlertid tilbake på flott vis da Ty Clark hamret ballen i mål på volley og utlignet til 1-1. Det var også stillingen da lagene gikk til pause foran det som offisielt var 89 tilskuere. Jeg talte for øvrig selv 104, men får vel stole på de offisielle tallene. Pausen ble benyttet til å hente meg en ny pint og å småprate litt med noen av de fremmøtte groundhopperne, som man nok forstår utgjorde en solid andel av de fremmøtte tilskuerne. Jeg mistenker at det også fantes en og annen i klubbhuset som heller ikke hadde betalt, for noen var tydeligvis kun der for å se TV-overføring fra søndagens kamper i Premier League. Virkelig bra å se at en gruppe lokale i Irchester støtter sin lokale klubb/business Manchester United ved å møte opp i full ManU-mundur og juble hemningsløst over scoring mot det som vel var AFC Bournemouth. Vel, det var dagens ironiske sleivspark. Nå var det på tide å se andre omgang i en for min del langt mer interessant affære.

Heller ikke starten av andre omgang gikk hjemmelagets vei i grevskapsderbyet, for kun drøyt tre minutter var spilt da The Thrapo igjen tok føringen. Denne gang var det Mason Thomas som besørget nettkjenning, og det sto 1-2. Samme mann var på ferde igjen kun fire minutter senere, men hjemmelaget kan virkelig takke seg selv da det var en vanvittig forsvarsblunder og misforståelse mellom keeper Hamilton og en forsvarer som gjorde at Mason Thomas kunne snappe til seg ballen, og han hadde en relativt enkel jobb med å sette den i mål til 1-3. Luften gikk litt ut av The Romans, og de skal kanskje være fornøyd med at det ikke ble enda styggere, for Thrapston Town kunne fort scoret både to og tre ganger til før dommeren omsider blåste for å signalisere full tid. 1-3 betød både sesongens første poengtap for vertene og sesongens første seier for gjestene, selv om det selvsagt kan virke nokså latterlig å gjøre slike poenger så tidlig.

Mens mange av groundhopperne brøt opp umiddelbart for å vende snuta hjemover, hadde jeg tid til en siste pint i klubbhusets bar før jeg gikk for å rekke 17.20-bussen fra holdeplassen rett oppi veien. Irchester-spillerne kom snart skuffet inn, men de satset på å slå tilbake i neste kamp. Selv hadde jeg selvsagt en ny kamp allerede neste dag, og det var snart på tide å komme seg av gårde. De to samme groundhopperne som hadde vært på min buss på vei til kamp, var igjen på bussen tilbake, der de skulle hjem til henholdsvis Shrewsbury og Birmingham. Selv hadde jeg booket hotell i Rugby, og vi kom oss alle tre på 18.55-toget fra Northampton til Birmingham New Street. Der ble vi “underholdt” av et aldeles udregelig kvinnemenneske som holdt en monolog for hele kupeen, slik at jeg fant frem hodetelefonene. Da jeg etter tjue minutters togtur kunne stige av i Rugby, var jeg mest av alt overrasket over at ingen ennå ikke hadde kastet henne av toget eller gitt henne en velfortjent overhøvling.

Jeg hadde betalt £32 for overnatting ved Travelodge Rugby Central, og fant straks hotellet som ligger rett på andre siden av veien for Rugby jernbanestasjon. Jeg fikk raskt sjekket inn, og i mangelen på matservering på kampen, var jeg nå så skrubbsulten at jeg umiddelbart unnet meg en middag nede i hotellets restaurant. Deretter var det på tide å treffe en venninne som jeg hadde avtalt å møtes for en pint eller tre. Det var en trivelig avslutning på en lang dag som jeg fikk benyttet til å besøke en destinasjon som nok ikke ville blitt prioritert altfor heftig om det ikke hadde vært åsted for søndagskamp. Nå hadde jeg heller ingen tidlig start dagen etter, slik at jeg kunne slå ut håret litt uten å måtte ta hensyn til akkurat det.

 

 

English ground # 355:
Irchester United v Thrapston Town 1-3 (1-1)
United Counties League Division One
Alfred Street, 14 August 2016
0-1 Jedd Whiteman (7)
1-1 Ty Clark (38)
1-2 Mason Thomas (49)
1-3 Mason Thomas (53)
Att: 89
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 15.08.2016: Chatham Town v Tooting & Mitcham United
Previous game: 13.08.2016: Minehead v Uphill Castle

More pics

 

 

 

Lørdag 13.08.2016: Minehead v Uphill Castle

De faste lesere av mine skriverier – om det i det hele tatt finnes noen slike – vil nok nå kanskje vite at når jeg overnatter i Manchester, er det ofte ensbetydende med en utmerket full english breakfast hos kaféen Home Sweet Home, og ikke minst siden den denne gang lå kun noen få meter fra der jeg hadde overnattet, skulle man kanskje tro at så også var tilfelle denne gang. Jeg hadde imidlertid en så tidlig start at det fortsatt var en god stund til de åpnet da jeg klokka kvart over sju snek meg ut fra mitt krypinn ved The Millstone med kurs for trikkeholdeplassen Market Street. Etter at trikken hadde fraktet meg ned til togstasjonen Manchester Piccadilly, rakk jeg imidlertid å kjøpe inn noen smørbrød som ble min frokost etter at jeg hadde satt meg på 08.07-toget til Paignton.

Jeg skulle bli med så langt som til Taunton, og jeg hadde en nesten fire timers togreise på å få litt mer søvn. I Taunton hadde jeg rundt et kvarter på meg til buss 28 plukket opp utenfor stasjonen, og jeg betalte £6 for en returbillett til Minehead, som skulle være åstedet for min utvalgte fotballkamp for dagen. Bussen bruker omtrent en time og et kvarter på sin ferd nordvestover fra Taunton til Minehead, og jeg skulle ønske at jeg hadde hatt litt bedre tid denne dagen. Ideelt sett skulle jeg gjerne ha overnattet i Minehead og hatt tid til å utforske den koselige byen litt, og ikke minst skulle jeg gjerne hatt tid til å ta meg dit ved hjelp av museumsjernbanen West Somerset Railway, som faktisk skal være landets lengste museumsjernbane.

Bussturen gjennom Somerset-landskapet hadde ikke vart så altfor lenge da vi stoppet ved stasjonen i Bishops Lydeard, der den nevnte museumsjernbanen stort sett starter sin ferd mot Watchet og Minehead. Et av togene sto nå på perrongen klar til avgang, men jeg fikk inntrykk av at de kanskje ikke korresponderer helt med bussene, for omtrent før avstigende passasjerer hadde kommet seg av bussen, fløytet damplokomotivet og satte av gårde med kurs nordover mot kysten. Det får bli en annen gang for undertegnedes del, og i stedet ble jeg med bussen videre på dens melkerute rundt i denne delen av Somerset. Klokka halv to steg av på det som skal være den nærmeste holdeplassen for Mineheads hjemmebane The Recreation Ground. Jeg takket sjåføren som vanlig er, og slepte med meg pikkpakket de få minuttene ned til stadionet.

Minehead er en kystby med i underkant av 12 000 innbyggere, som ligger på sørsiden av den store bukta Bristol Channel. Vi befinner oss i den vestlige delen av grevskapet Somerset, der Minehead ligger snaut tre og en halv mil nordvest for grevskapshovedstaden Taunton. Allerede på 1300-tallet hadde det blitt anlagt en liten havn i Minehead, og i løpet av middelalderen ble byen et viktig handelssentrum. På 1900-tallet begynte denne handelstrafikken til sjøs å benytte større havnebyer i landsdelen, men da hadde allerede turisme tatt over som byens viktigste næringsvei. Det var i viktoriatiden at turistene begynte å strømme til Minehead, og her i byen finner man fortsatt en av kun tre gjenværende Butlins ferieleire. I Minehead finner man også startstedet for South West Coast Path, som skal være landets lengste tursti. Den strekker seg hele 1 014 kilometer og ender i Poole Harbour i Dorset.

Minehead og The Recreation Ground har en stund figurert svært høyt oppe på min ønskeliste over fotballdestinasjoner, og det var i underkant av halvannen time til avspark da jeg sto på parkeringsplassen og beundret den flotte hovedtribunen fra utsiden. Inngangspartiet virket fortsatt å være ubemannet, men jeg gikk innenfor og fikk tatt en nærmere kikk på herligheten før jeg gikk for å sette fra meg bagasjen i klubbhusets flotte bar. Den befinner seg innunder tribunen, og der var en gruppe hjemmespillere samlet, men baren virket fortsatt å være stengt og ubemannet. En skjeggete kar syntes tydeligvis jeg så forvirret ut, for han kom for å spørre om jeg trengte assistanse. Dette var starten på en lengre samtale med John Burns, som virket å ha et eller annet verv i klubben, og som ga grønt lys til at jeg kunne slenge fra meg bagasjen under et bord i et hjørne.

Det kom også en kar for å betjene baren slik at jeg fikk slukket tørsten med en boks Cola til £1 før jeg byttet ut brus med cider og betalte £2,50 for en boks Thatcher’s Gold. John gikk for å hente dagens kampprogram, og jeg byttet £1 mot et eksemplar før jeg forsøkte å fritte ham ut om hans syn på saker og ting og lure ut av ham en og annen anekdote fra hans fartstid i en klubb med en interessant historie. Ikke minst var det interessant å høre ham si at klubben faktisk ivret etter å forhåpentligvis kunne returnere til Western League, og han både håpet og hadde tilsynelatende god tro på at dette kan være sesongen der man tar første steg på veien tilbake dit. Deretter unnskyldte han seg da han hadde noen plikter før kampstart, og han forsvant ut døra mens jeg ble sittende å bla i programmet med en eller annen for meg uinteressant kamp fra Premier League på TV i bakgrunnen.

Minehead AFC ble stiftet så langt tilbake som i 1889, og spilte i lokale ligaer frem til 1923, da de ble med i Western League. Etter å ha endt sist i ligaen to sesonger på rad, trakk de seg i 1928, men var tilbake i Western League i 1949, der de nå tok plass i det som da var Division Three. Sakte men sikkert klatret de i denne ligaens divisjoner, og i 1957 var de tilbake i dens toppdivisjon, som da het Division One. I 1970/71 tok klubben seg for første gang til de ordinære rundene av FA Cupen, der de tapte knepent 1-2 for Shrewsbury Town i første runde, og 1970-årene skulle vise seg å bli klubbens storhetsperiode, som på mange måter startet med at de våren 1972 rykket opp i Southern League.

I Southern League Division One South kjempet de umiddelbart i øvre del av tabellen, og 5. plass i debutsesongen ble fulgt opp med 4. plass og 3. plass før de vant divisjonen i 1975/76 og rykket opp til Southern League Premier Division. Sesongen som fulgte står som deres beste noensinne, og vi skal huske at dette på det tidspunktet var en av tre ligaer hvis toppdivisjon sto for nivået rett under Football League. Av disse ble Southern League vunnet av Wimbledon, som etter sesongslutt ble valgt inn i Football League som erstatning for Workington, men lille Minehead sikret seg en vanvittig imponerende andreplass bak Wimbledon. Samme sesong tok de seg også til andre runde i FA Cupen, etter å ha slått ut FL-klubben Swansea City med 1-0-seier på Vetch Field, men de måtte gi tapt for Portsmouth med 1-2 på Fratton Park.

I 1977/78-sesongen klarte de ikke å følge opp den sterke ligainnsatsen, og det endte med nedrykk etter at de manglet ett poeng på å beholde plassen. I FA Cupen fortsette de derimot å imponere, og denne gang slo de ut både Salisbury og Wycombe Wanderers før eventyret igjen endte i andre runde med bortetap for FL-klubben Exeter City. Samtidig som de også tok seg til FA Cupens første runde i tre av de fire neste sesongene, kjempet de også om retur til Southern League Premier Division de første par årene etter nedrykket. Deretter gikk det imidlertid nedover, og det endte med nedrykk tilbake til Western League i 1983. I løpet av sine mange år i Western League har Minehead faktisk aldri vunnet denne ligaens toppdivisjon, som nå hadde blitt omdøpt til Premier Division, og etter nedrykket var de nå nærmest fast innslag midt på og snart i bunnen av tabellen.

Etter to strake sisteplasser kom nedrykket til Division One, og en retur til Premier Division i 1991 ble nokså kortvarig og endte med nytt nedrykk etter tre sesonger. Etter et navnebytte til Minehead Town vant de igjen Division One og rykket opp i 1999, men denne gang endte det med to strake sesonger som jumbo før de rykket ned nok en gang. Fem av de ni neste sesongene endte faktisk klubben sist i hele Western League, og våren 2010 var det ingen nåde da de ble degradert til Somerset County League. To år senere droppet de igjen Town-suffikset, men 2. plassen i 2012/13-sesongen var et fjernt minne da de våren 2015 endte nest sist og rykket ned i Division One West. Enda fjernere er nok minnene om glansdagene da de ville feid av banen førstelagene til de klubbene hvis reservelag man nå kjemper om ligapoeng mot.

Det er rett og slett litt trist å se klubben så langt nede som i Somerset County Division One West, som er ensbetydende med non-leagues step 8, men forhåpentligvis kan de denne sesongen i hvert fall ta første steg på veien tilbake etter at forrige sesongs tredjeplass betød at man var tre poeng og én plass fra opprykk. Jeg hadde i programmet sett at man kunne sponse en spiller for den nette sum av £25 ved å snakke med John, og da jeg nå følte for å støtte klubben litt, oppsøkte jeg ham på utsiden. Jeg hadde også gjort ham oppmerksom på at jeg ikke hadde betalt for entré, og han fortalte at de nå ikke tar inngangspenger, så jeg følte for å gi noe tilbake. Jeg hadde ingen kjennskap til spillerne, men blant de ledige spillerne foreslo han Luke Bloys, som han beskrev som en spiller med en kompromissløs spillestil som gjorde at han ofte pådrar seg et og annet gult kort. Det hørtes bra ut, og for £25 var jeg nå 2016/17-sesongens stolte sponsor av Mr. Bloys.

The Recreation Ground kalles ofte også Irnham Road, og tribunefasilitetene består ene og alene av sitteplassene oppe på den flotte hovedtribunen, som er opphøyd fra bakken og byr på benkerader i tre. Men du verden for en herlig tribune! Den er temmelig original der den nærmest titter opp fra taksteinen på klubbhuset, og den entres via en trapp som for meg først virket utilgjengelig. I bygget som huser klubbhusets bar har man nemlig litt lenger bort en dør som nå var stengt, og det er gjennom denne at man finner trappa opp til tribunen. Da det nærmet seg kampstart skulle det dog vise seg at den ble låst opp, slik at de som ville se kampen derfra kunne gjøre det. Bortsett fra denne tribunen er det såkalt hard standing som gjelder, og knapt nok det, der man de fleste steder står rett på gresset.

Jeg likte meg umiddelbart ved dette sjarmerende anlegget, men også her skulle det også vise seg å være en mulig malurt i begeret. Ut av intet fortalte nemlig John plutselig om planer som går ut på at man vil rive tribunen og klubbhuset for å bygge nytt klubbhus lenger bort på denne langsiden, for å gi plass til et Premier Inn-hotell som man vil bygge på deler av tomta. Det vil i seg selv være tragisk å miste den flotte tribunen ved anlegget, så her er det bare å kjenne sin besøkelsestid. Imidlertid virket det temmelig uklart når dette eventuelt vil skje, og mens John mente at dette kan være siste sesong før så skjer, virket det som om han hadde mer tro på at det kunne ta ytterligere et års tid, og man vet jo av erfaring at slikt gjerne drar ut litt i tid i forhold til planene. Kanskje er det også lov å krysse fingrene for at planene vil strande..

Det nærmet seg kampstart da jeg også ble oppsøkt av en dame som tydeligvis også var involvert i klubbens styre og stell. Det var Val Newbold som gjerne ville ønske meg velkommen til Minehead, og etter en kort prat forsvant hun, bare for å returnere med en usedvanlig flott gave. Hun overrakte meg nemlig en Minehead-drakt som takk for og til minne om mitt besøk. Dessverre var den litt i snaueste laget, men det får kanskje være en motivasjon til å slanke seg, for den var meget flott, og jeg kan love at både drakten og den flotte gesten ble satt særdeles stor pris på! Slikt sier mye om klubben og personene som er involvert, og det er dette som er så herlig med non-league, at man stort sett blir satt pris på som tilskuer og ikke bare blir sett på som en kunde man kan melke for mest mulig penger.

Jeg fikk hjelp av Val til å notere ned riktig lagoppstilling, og en kar fra bortelaget var behjelpelig med Uphill Castle sin startellever. Gjestene fra Weston-Super-Mare var nyopprykket fra Division Two West, og spilte tidligere under navnet Westland United. I min naivitet hadde jeg tro på en nokså grei skuring for hjemmelaget, men det skulle vise seg å ikke være tilfelle. Etter en jevn innledning på kampen, så man snart tegn til at gjestene virket fornøyd med å holde Minehead fra livet, men det var likevel Uphill Castle som fikk kampens første virkelige sjanse. En lobb fra Dan Thomas sørget nok for et øyeblikks bekymring hos Minehead-keeper Sam Tarr, som riktignok fikk rygget raskt tilbake, men han var nok likevel lettet da ballen traff toppen av tverrliggeren og spratt i sikkerhet.

Minehead slo tilbake da et innlegg fra Harry Scatchard fant Chris Newbold, men midtstopperens heading tilbake i feltet traff igjen toppen av tverrliggeren med bortekeeper Luke Bryant bortimot utspilt. Minehead hadde tilrevet seg et initiativ og avsluttet omgangen godt, men det manglet noe offensivt, og det stoppet opp når man kom til gjestenes 16-meter. Dermed var det fortsatt målløst ved pause, og jeg gikk for å hente en ny boks med Thatcher’s Gold og litt vomfyll fra kjøkkenet. Minehead-folket måtte ellers beklage at de ikke hadde noen pin til min samling, og etter å ha benyttet anledningen til å sjekke noen pauseresultater på Sky Sports Soccer Saturday på fjernsynet, var det på tide å ta oppstilling for andre omgang.

Minehead gikk offensivt til verks etter pause, men etter at en volley fra Max Smith gikk like utenfor gjestenes mål, var det Uphill Castle som åtte minutter ut i omgangen tok ledelsen mot spillets gang. Dan Thomas var deres uromoment der fremme, og hadde allerede skapt visse problemer for Minehead-forsvaret da han ble spilt fri og lobbet ballen i mål fra rundt 25 meter mens vertene forgjeves ropte på offside. Det sto 0-1, men Val minnet om at Minehead visstnok hadde vunnet alle sine oppkjøringskamper med sifrene 2-1, og hun hadde fortsatt tro på seier. Minehead presset da også på, og spilte seg nå frem til flere gode sjanser – ikke minst da innbytter Guy Burns gikk på et flott løp og forserte flere forsvarere før han la opp til Max Smith, men sistnevntes avslutning ble flott reddet av bortekeeper Bryant.

Med ti minutter igjen av ordinær tid kom omsider utligningen da Bryant måtte gi en retur, og Chris Newbold var først frempå og fikk satt inn en fortjent utligning til 1-1. Lettelsen var tydelig å se på hjemmefolket, og den ble fem-seks minutter senere til begeistring da en rekke angrep endte med at Minehead-kaptein Mike Mullen headet ballen mot mål, og Guy Burns satt pannebrasken til og styrte inn 2-1 og det som skulle vise seg å være vinnermålet. Val fikk altså rett i sin spådom, og det var en hjemmeseier som sørget for tre kjærkomne hjemmepoeng i sesongstarten. Jeg hadde talt 78 tilskuere, og majoriteten av de kunne etter hvert dra fornøyde hjem. Selv hadde jeg siktet meg inn på å rekke 17.00-bussen tilbake til Taunton – noe som også var grunnen til at jeg hadde ankommet tidlig for å få litt tid hos klubben, så jeg takket for meg og ønsket lykke til før jeg spaserte opp til bussholdeplassen.

Jeg hadde faktisk valgt å bestille hotell i London denne dagen, for selv om jeg gjerne skulle overnattet i Minehead, ville jeg ikke hatt noen som helst mulighet for å rekke frem til avspark i søndagskampen i Irchester dagen etter. Jeg kunne kanskje med nød og neppe klart det fra Taunton med en tidlig start og lang reisevei, men når jeg først måtte velge meg base vekk fra Minehead, kunne jeg like gjerne gjøre unna mest mulig av reiseveien denne ettermiddagen og kvelden. Tilbake i Taunton var 18.32-toget til London Paddington i rute, og jeg kom meg til Paddington akkurat for sent til å rekke lokaltoget som skulle ta meg til stasjonen Acton Main Line, der jeg like i nærheten hadde betalt £25 for overnatting ved A to Z Hotel. Dermed var det bare å belage seg på en halvtimes venting på neste tog, men jeg ville i hvert fall rekke innsjekkingsfristen klokka 22.00 med god margin – noe som også var medvirkende til min nokså raske exit fra Minehead.

Hvis denne kvelden var representativ for normalen, kan man ikke annet enn å undre seg over hvordan de som er dårlige til beins kommer seg til riktig plattform for lokaltogene til Greenford. Man må nemlig vente ved informasjonstavlene på at riktig plattform annonseres, og i dette tilfellet skjedde det med kun 3-4 minutter til avgang. Da det i tillegg tok meg to og et halvt minutt å beinfly til plattform 13 med bagasjen på slep, og at 21.15-toget kort etter forlot plattformen, kan man jo begynne å lure. Jeg rakk innsjekkingen med en drøy halvtime til deadline, men var raskt på farten igjen da jeg følte at jeg nå fortjente en pint. En ti minutters gange videre nedover Horn Lane finner man noen av pubene i Acton, og på The Six Bells ble det to pints før jeg trakk meg tilbake etter en lang men meget trivelig dag. Minehead hadde vært et fantastisk fint bekjentskap, og kanskje kan jeg også en dag returnere med West Somerset Railway.

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 354:
Minehead v Uphill Castle 2-1 (0-0)
Somerset County League Division One West
The Recreation Ground, 13 August 2016
0-1 Daniel Thomas (54)
1-1 Chris Newbold (79)
2-1 Guy Burns (85)
Att: 78 (h/c)
Admission: Free
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 14.08.2016: Irchester United v Thrapston Town
Previous game: 12.08.2016: FC United of Manchester v Stockport County

 

More pics

 

 

Fredag 12.08.2016: FC United of Manchester v Stockport County

Siden jeg først overnattet i en Wetherspoons-pub, var det jo tross alt nokså praktisk å ta til takke med en frokost der før jeg omsider sjekket ut fra Queens Hotel. Det var på tide å forlate Newport og det sørøstlige Wales, og dagens reise gikk langs samme rute jeg dagen før hadde kommet motsatt vei. Jeg skulle dog ikke fullt like langt denne dagen, og jeg hadde blinket meg ut 11.04-toget som i utgangspunktet var et direktetog til Manchester Piccadilly. Det viste seg imidlertid at dette toget nå kun ville gå så langt som til Crewe, der jeg igjen måtte bytte for å ta meg videre til Manchester. Jeg kom meg uansett snart frem, tok trikken opp til Market Street, og fant frem til puben The Millstone. Den ligger midt i byens Northern Quarter, og under navnet The Little Northern Hotel at The Millstone tilbyr de også overnatting med rimelige priser, slik at jeg hadde sluppet unna med kun £25 for losji.

Det var først i ettertid at jeg så mailen de hadde sendt meg dagen før, der de etterlyste tidspunkt for min ankomst, så jeg kan egentlig takke meg selv for at vedkommende med ansvar for hotelldriften ikke var til stede da jeg ankom. Riktig person ble imidlertid ringt etter, og jeg ble fortalt at det ikke ville ta altfor lang tid. Mens jeg ventet, unnet jeg meg en pint Strongbow, og etter et drøyt kvarter kom kvinnemennesket som nå raskt fikk sjekket meg inn. Deretter var det bare å slenge fra seg pikkpakket og få installert seg før jeg igjen var på farten. Det var forresten ingen selvfølge at jeg endte opp i Manchester denne dagen, og jeg kan takke en groundhopper-kollega og kjenning for at så ble tilfelle.

Da FC United of Manchester v Stockport County ble flyttet til fredagen, bestemte jeg meg raskt for å få med meg denne kampen, men det skulle vise seg å by på en virkelig utfordring å sikre seg billett. Hjemmelaget hadde blitt underlagt restriksjoner som gjorde at de valgte å kun selge til medlemmer. Dog informerte de om at man ved å bli medlem før en gitt frist, ville man kunne få kjøpe billetter når neste “ladning” billetter ble lagt ut for salg. Men hvorfor i all verden skulle jeg betale £12 for å bli medlem bare for å få kjøpt en kampbillett til denne ene kampen – en kampbillett som var 25% billigere enn medlemskapet?? Det strider mot det meste av mine prinsipper, og jeg følte heller ikke for noe medlemskap i nevnte klubb, så jeg begynte i stedet å kikke annensteds.

Jeg kikket først på Swaffham Town v Thetford, men da Pickering Towns hjemmekamp mot Worksop Town i NCEL Premier Division ble flyttet til fredagen, var jeg mer fristet så i lende. Problemet var at det ikke var mulig å ta seg tilbake til en mer sentral base etter kampslutt, og det var i det hele tatt så som så med engelske alternativer som lot seg kombinere med mitt spikrede og lenge etterlengtede besøk i Minehead dagen etter. Derfor begynte jeg å skule til fredagskampene i den walisiske fotballen, og falt til slutt ned på Prestatyn Town. Jeg bestilte til og med hotell i Crewe med dette – og turen ned til Minehead dagen etter – i tankene, men så ble jeg via Kempster-forumet kontaktet av groundhopperen Jim Brunt.

Jeg har tidligere møtt Jim ved flere anledninger, og ikke bare er han groundhopper, supporter og medlem av FC United of Manchester. Han sitter også i styret i denne klubben, og han tok nå kontakt for å meddele at han gjerne ville hjelpe til med å skaffe meg en billett. Han fortalte at styret om et par dager ville behandle et forslag om at medlemmene nå kunne få kjøpe flere billetter til denne kampen, og da det ble vedtatt, ga han beskjed om at billett nå var i boks. Planen ble endret, hotellet i Crewe ble avbestilt, og nytt overnattingssted ble altså booket i Manchester. Det kan tydeligvis lønne seg å ha bekjentskaper rundt om i fotball-England, og fredagen bød tross alt på en finfin mulighet til å besøke Broadhurst Park.

Jeg tuslet etter hvert ned mot Manchester Victoria for å la meg frakte nordøstover i byen. Både trikk og tog kunne benyttes, men jeg valgte sistnevnte siden jeg uansett hadde togpasset mitt på innerlomma. Da jeg overhodet ikke hadde hastverk, gjorde det ikke stort at 16.54-toget var ørlite forsinket, og etter sju minutter kunne jeg hoppe av på første stopp; nemlig Moston. Et steinkast fra sistnevnte stasjon ligger puben The Gardiners Arms, og der slo jeg meg ned en drøy times tid for å lade opp til kamp. Moston er hovedsakelig et boligområde som ligger rundt en halv mil nordøst for sentrale Manchester. Dette var tidligere en landsby som etter hvert ble spist opp av Manchester og i likhet med mange andre steder i regionen ble åsted for tekstilindustri.

Dette er ikke langt fra stedet der Manchester United i 1878 ble stiftet som Newton Heath LYR av arbeidere ved Lancashire and Yorkshire Railway, og selv om det til tider kan virke som om det som nå er et multinasjonalt selskap har større forankring i andre land og på andre kontinenter, har klubben fortsatt sterke forbindelser til dette området av Manchester. Det burde være kjent for de fleste, men FC United of Manchester ble altså stiftet i 2005 av supportere som var utilfreds med hvordan klubben stadig utviklet seg til å bli mer business enn fotballklubb. Den utløsende faktoren i så måte var amerikaneren Malcom Glazers overtakelse av klubben, og idéen om å stifte en ‘protestklubb’ ble først trykket i ManU-fanzinen Red Issue. Det er kanskje ikke like kjent at dette faktisk ikke var første gang slike drastiske planer ble luftet, for også da BskyB forsøkte å overta klubben i 1998 ble dette vurdert.

FC United of Manchester tok plass i North West Counties League, og i debutsesongen 2005/06 feide de gjennom det som da het NWCL Division Two mens de sørget før en rekke tilskuerrekorder rundt i ligaen. Det var også tilfelle sesongen etter da de fulgte opp med en andre strake tittel og opprykk fra NWCL til Northern Premier League, samtidig som de også vant NWCLs ligacup. Debutsesongen i NPL Division One North endte med 2. plass, men det ble for tredje sesong på rad opprykksjubel etter at de triumferte i play-off. Etter å ha tatt seg av Bamber Bridge i semifinalen, ble Skelmersdale United beseiret 4-1 i finalen. I NPL Premier Division skulle det vise seg langt vanskeligere, og de skulle til slutt bruke sju sesonger på å forsere dette hinderet. Playoff-systemet var kanskje ikke lenger spesielt populært blant United-folket da de tre ganger på fire sesonger i perioden 2011-2014 ble slått ut i playoff – inkludert to ganger som tapende finalist.

Våren 2011 måtte de gi tapt for Colwyn Bay i finalen, før det to år senere var Hednesford Town som ble for sterke i finalen. Ytterligere ett år frem i tid røk de ut i semifinalen mot Ashton United, men våren 2015 kunne de omsider ferie opprykk til Conference North da de slapp playoff ved å sikre seg NPL-tittelen og automatisk opprykk. FC United of Manchester har så vidt jeg vet omtrent 5 000 medlemmer som alle er medeiere i klubben, og med én stemme for hvert medlem, men spørsmålet er kanskje om de nå har nådd et nivå der det er vanskelig – for ikke å si umulig på en del områder – å unngå å måtte gå på akkord med sine egne prinsipper og vedtekter.

Når man klatrer såpass i pyramiden vil man nødvendigvis omsider komme til et punkt der man enten man vil eller ikke blir en del av den moderne fotballen og alt det innebærer, og her er det en rekke ting som strider mot det FC United har vedtatt som sine prinsipper og vedtekter. Dette har da også allerede resultert i flere protestaksjoner fra supportere som har vært utilfreds med et og annet. Billettsituasjonen rundt kveldens kamp mot Stockport, der man krevde at man først betalte for å bli medlem, er jo en typisk slik sak jeg vil si strider mot klubbens opprinnelige idé. I dette fikk jeg støtte av groundhopperen Tony Morehead som jeg traff utenfor stadionet sammen med Jim Brunt. For en gangs skyld var jeg enig med raddisen Morehead i noe, selv om han som Manchester City-supporter kanskje har noen ekstra grunner til å mislike oppkomlingene i FC United.

Jeg hadde altså forlatt The Gardeners Arms og spasert ned langs Lightbowne Road for å møte Jim Brunt utenfor Broadhurst Park. Han hadde tekstet meg for å beklage at han ikke ville være der før etter ti på sju, og det var derfor jeg hadde unnet meg et ekstra glass på puben før jeg dro ned til klubbens nye stadion, der jeg uansett ikke ville komme inn for å benytte meg av barfasilitetene før jeg hadde mottatt billetten. Jeg ankom et lite kvarter før Jim, og fikk tatt en kikk på det nye anleggets ytre, som skiller seg litt fra de typiske nye plastanleggene som de siste årene har dukket opp nærmest som blåkopier av hverandre – ikke minst er tre-fasaden et originalt trekk. Jeg rakk også å betale £2 til en programselger som leverte ut et eksemplar av kveldens program, og jeg fikk bladd litt i det før Jim altså kom og fikk gitt meg billetten. Han måtte stresse av gårde da han hadde noen plikter som fulgte med hans styreverv, men med seg fikk han både sine £9 og min oppriktige takk for hjelpen.

Noe forsinket ble Broadhurst Park omsider ferdigstilt og åpnet i mai 2015, etter at klubben i bortimot ti år hadde banedelt hos flere klubber i Greater Manchester – ikke minst på Gigg Lane i Bury. Innvendig viste deres nye stadion seg også å være av de bedre og mer interessant nybyggene, og inntar nok muligens en foreløpig andreplass på en eventuell liste over mine nybygg-favoritter blant mine besøkte baner; bak foreløpig suverene Weymouth. Det er først og fremst ståtribunen på kortsiden St. Mary’s Road End som er fjong, og denne har da også en interessant historie. Northwich Victorias tidligere hjemmebane Drill Field var en av verdens aller eldste fotballstadioner da det dessverre ble revet i 2002, men den langt nyere ståtribunen Dene Bank Stand ble demontert og flyttet til The Vics nye Victoria Stadium. Etter at også sistnevnte ble stengt i 2012 og senere jevnet med jorden, ble denne tribunen resirkulert for andre gang, og deler av den ble altså brukt her på St. Mary’s Road End.

Sett til venstre herfra hadde jeg hovedtribunen Main Stand, og det er her man finner anleggets eneste sitteplasser. På den andre langsiden byr North Terrace på såkalt hard standing under tak, og den er nokså lik kortsiden Lighbowne Road End, der bortefolket blir plassert når supporterne segregeres. Man har jo nå nådd et nivå der dette stadig oftere blir et tema, og det var også tilfelle når Stockport County nå kom på besøk for å kappes om poeng i Conference North. Og for en divisjon det er denne sesongen! Når vi ser på klubbene som denne sesongen spiller i Conference North, er det min påstand er at det i 2016/17-sesongen er den klart tøffeste divisjonen i hele den engelske fotballpyramiden.

Det vil være naturlig å tenke seg at de aller fleste av divisjonens klubber vil ha målsetning om å kjempe om opprykk eller i hvert fall en plass i playoff. Tidligere Football League-klubber som Stockport County, Kidderminster Harriers og Boston Town møter konkurranse fra hardt satsende oppkomlinger som AFC Fylde, Salford City og til en viss grad Harrogate Town (kanskje kan FC United også nevnes i den sammenheng). Samtidig har man føniksklubber som FC Halifax Town og Darlington 1883, hvis forgjengere har en lang historie i Football League bak seg, og som begge vil være å regne med. Og om man ser på de andre lagene som for ikke altfor lenge siden har vært å finne i non-leagues øverste divisjon, har man både AFC Telford United, Alfreton Town, Altrincham, Chorley, Nuneaton Town og Tamworth, for å nevne noen. Det vil bli et aldeles vanvittig race om opprykk og playoff.

Hjemmelaget hadde startet sin ligasesong med to uavgjorte kamper; borte mot Chorley og hjemme mot AFC Telford United. Gjestene fra Stockport toppet på sin side tabellen med to seire av to mulige (selv om bl.a. AFC Fylde kun hadde spilt én kamp), og jeg må innrømme at jeg ved sesongstart hadde en følelse av at det fort kunne stå mellom nettopp Stockport County og AFC Fylde denne sesongen. Men det er som sagt en vanvittig divisjon som det virker nokså håpløst å spå riktig ennå. Under ståtribunen på St. Mary’s Road End har man en bar, og der betalte jeg £3 for en flaske Bulmers som ble drukket mens jeg bladde litt mer i programmet. FCUM skal ha ros for originalitet også på matfronten, for mens man som omreisende ‘fotballturist’ (spesielt i sør) kan bli nokså raskt lei burgere og pommes frites, bød man her også på en rekke forskjellige pølser som lå og godgjorde seg på grillen og som fikk tankene til å gå til Tyskland og andre europeiske land. £5 er ikke altfor billig, men det var deres Boardwalk Sausage verdt – en eikerøkt svine- og storfe-pølse toppet med bacon, Monterey Jack-ost og løk.

Kampen var innledningsvis en sjansefattig affære der ingen av lagene klarte å skape de helt store sjansene eller å tilrive seg et initiativ. Da kvarteret ble passert, var det fortsatt ikke stort å fortelle, og det mest interessante som da hadde skjedd var kanskje at bortefansen hadde revet ned en del av de store FCUM-bannerne som hang på det som var kveldens bortetribune. Det var stort sett halvsjanser de 3 030 tilskuerne hadde vært vitne til da vertene tok ledelsen etter en drøy halvtime. Ute på venstrekanten fikk Chris Chantler tid til å sikte, og hans innlegg fant Matthew Wolfenden som kom løpende inn bakerst i feltet. Han bredsidet ballen i mål bak County-keeper Ben Hinchcliffe, og det sto 1-0, til stor glede for de jublene hjemmesupporterne på St. Mary’s Road End der vi sto.

“Two club twats”, kommenterte grinebiteren Tony, og sangrepertoaret virket da også å bestå av en stor andel Manchester United-hymner og nidviser om Premier League-klubbens rivaler, så det var unektelig vanskelig å argumentere med ham på akkurat det punktet. John Marsden kunne utlignet like etter, men hans skudd gikk i nettveggen, og i stedet var det hjemmelaget som avsluttet omgangen sterkt og kunne økt ledelsen. Da Sam Sheridan spilte fri Scott Kay nærmest alene med keeper, mistet imidlertid sistnevnte kontrollen over ballen, slik at det sto 1-0 til pause. Jeg vurderte en tur i baren, men slo det fra meg og gikk i stedet for å tømme blæra og ta en blås i røykehjørnet. På de nye anleggene er det jo ingen selvfølge at man tillater røykeområder, men her har man i hvert fall tatt et visst hensyn også til de nikotinavhengige.

Stockport-manager Jim Gannon hadde tatt grep i pausen, og en for anledningen svak og ineffektiv Courtney Meppen-Walter ble erstattet av Scott Spencer. Allerede tidlig i omgangen så det ut til å ha hjulpet, da Spencer var mannen som hev seg frem for å avslutte…men han måtte dessverre se sin avslutning gå i stolpen, og Dale Tongue fikk klarert for vertene. Ti minutter ut i omgangen så det ut som om vertene doblet ledelsen da Tom Greaves’ innlegg ble styrt på mål av tidligere County-spiller Sam Sheridan, men ballen gikk via foten til Stockports Mike Clarke, traff undersiden av tverrliggeren og spratt ned på streken der den ble fanget av keeper Hinchcliffe. Etter dette hadde gjestene igjen en del spill på vertenes banehalvdel, men det endte stort sett med avslutninger som gikk enten i FCUM-blokka eller utenfor målet til keeper Dave Carnell.

I stedet kom de største sjansene den andre veien, og Stockport hadde keeper Hinchcliffe å takke da avslutningen til Jerome Wright ble reddet på glimrende vis. Dessverre klarte han ikke å hindre at målet likevel kom med 4-5 minutter igjen av ordinær tid. Et innkast inn i feltet ble headet frem og tilbake før ballen havnet hos Nathan Lowe, som fra like utenfor 16-meteren sendte i vei et skudd som muligens endret retning i lagkamerat og innbytter Dale Johnson før det fant veien til nettmaskene. På overtid kunne John Marsden redusert for gjestene, men hans skudd traff stolpen (hvis FCUM-keeper Carnell fikk fingrene på den, var det en glimrende redning!), og dermed endte det med 2-0 og hjemmeseier, slik at det var FCUM-manager Karl Marginson som kunne juble over tre poeng.

På dette tidspunktet var allerede mange av Stockport-supporterne på vei ut av stadionet – med det som var igjen av FCUM-bannere som ble revet ned på bortetribunen, mens de trøstet seg med at de fortsatt var ‘top of the league…i hvert fall enn så lenge, før runden skulle fullføres dagen etter. Det hører også til sjeldenhetene på step 2 med et såpass heftig politioppbud som det man så denne kvelden, men til tross for dette ble jeg vitne til historiens mest patetiske basketak mellom to grupper med ungdom mens jeg spaserte nedover mot trikkeholdeplassen Newton Heath and Moston. Som ventet var det en fullstappet trikk som fraktet meg tilbake til Victoria, og etter å ha spasert opp til mitt krypinn (der det faktisk var imponerende liv), nøyde jeg meg med en siste pint før høflighets skyld før jeg overlot festlighetene til de mange partyløvene som hadde fylt lokalet, og trakk meg deretter tilbake til andre etasje for å få litt søvn før den tidlige starten og lange reisen dagen etter. 

 

 

English ground # 353:
FC United of Manchester v Stockport County 2-0 (1-0)
Conference North
Broadhurst Park, 12 August 2016
1-0 Matthew Wolfenden (32)
2-0 Nathan Lowe (86)
Att: 3 030
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 13.08.2016: Minehead v Uphill Castle
Previous game: 11.08.2016: Bristol Rovers v Cardiff City

 

More pics

 

 

Torsdag 11.08.2016: Bristol Rovers v Cardiff City

 

Visitten i Ayr hadde vært en flott start på min store august-tur, og jeg hadde selvsagt planer om å benytte anledningen til å starte torsdagen med en skotsk frokost før jeg fartet videre, men da jeg våknet var jeg fortsatt såpass trøtt at jeg i halvsøvne valgte å benytte snooze-funksjonen og droppe full scottish til fordel for ytterligere en times søvn før jeg gikk for å ta plass på 08.50-toget til Glasgow Central, der jeg skulle unnagjøre dagens første togbytte. Min innkjøpte frokost besto av smørbrød som ble inntatt på toget, og nå gikk den betydelig lengre andre etappen fra Glasgow til Crewe. Derfra gikk tredje og siste etappe med Arriva Wales sitt tog mot Milford Haven, og jeg ble med så langt som til Newport i den sørøstlige Wales.

Først ti på halv fire ankom jeg Newport, der jeg hadde betalt £36 for overnatting ved Wetherspoons-puben The Queens Hotel. Det var muligens et litt snodig valg av base da jeg tross alt skulle se Bristol Rovers, men igjen viste Bristol seg som vanlig såpass dyrt at jeg derfor valgte å sove i den walisiske byen. Typisk nok var det også et svært begrenset kamputvalg på torsdag, men jeg vurderte et fjerde gjensyn med Welfare Park i Easington Colliery, der noen andre gamle kjenninger i form av Heaton Stannington var på besøk. Da ligacupkampen hos Bristol Rovers ble flyttet til torsdagen var det imidlertid en god anledning til å ta en ny og sannsynligvis siste kikk på Memorial Stadium – spesielt ettersom jeg ikke var videre flink til å ta bilder på den tiden da jeg var på dette stadionet forrige gang.

Det skjedde noen år tilbake i tid; nærmere bestemt sommeren 2009, da hjemmelaget møtte et Liverpool XI. Den gang var Rickie Lambert fortsatt Rovers-spiller, og han scoret da også et av målene da piratene senket Liverpool-reservene med 4-3 den august-kvelden for så vidt over sju år siden. Minnene fra ‘The Mem’ var faktisk såpass positive at jeg altså uansett gjerne tok en ny kikk, og da Bristol Rovers var blant klubbene som stemte nei til sludderet som har resultert i at U23-lag nå får delta i Football League Trophy, så styrte de også klar av min foreløpige boikott. Da det et par dager før min avreise som forventet fortsatt ikke hadde dukket opp ytterligere alternativer, bestilte jeg billett på internett til den nette pris av £10 pluss 75p i booking-gebyr, og planen for torsdagskvelden var lagt.

Jeg ble raskt sjekket inn ved The Queens Hotel, og siden jeg først overnattet ved en Wetherspoons-pub, var det praktisk å spise der. Torsdag er jo også ‘curry night’ i kjedens puber, og en stor beef Madras ble min tidlige middag før jeg snart spaserte den korte veien tilbake til jernbanestasjonen for å igjen sette meg på toget. En snau halvtime senere steg jeg av på stasjonen Filton Abbey Wood, og rett oppe i veien fant jeg bussholdeplassen for buss 72. Jeg betalte £1,50 for å la den frakte meg nedover Filton Avenue, og hoppet av like i nærheten av Memorial Stadium, der jeg stakk innom for å plukke opp billetten jeg hadde bestilt. Etter å ha knipset noen eksteriøre bilder, valgte jeg å spasere opp til puben The Wellington, som ligger like oppi veien.

Bristol Rovers’ nåværende hjemmebane ligger i Horfield, som er et boligområde og en bydel i det nordlige Bristol. Dette var tidligere kjent som et lovløst område, da Horfield Wood huset en rekke tyver, banditter og det man kalte ‘løsgjengere’. Området forble nokså landlig frem til begynnelsen på 1800-tallet, da utbyggingen skjøt fart. Selve Bristol bør ikke behøve noen introduksjon, men det er altså en viktig havne- og industriby beliggende ved grenseelven Severn, ca 15 kilometer ovenfor dennes munning. Frem til 1700-tallet var det Englands viktigste havneby etter London, med store inntekter fra blant annet slavehandelen. Et av mange eksempler på byens maritime arv er “SS Great Britain” som ved sjøsetting i 1843 var verdens største skip, og som fortsatt er en populær turistattraksjon.

Nå hadde jeg imidlertid andre ting på tapetet denne kvelden enn sightseeing, og med en pint nektar fra Bath Ciders satt jeg meg ned og bladde i programmet jeg hadde snappet opp for £2 mens jeg hentet kampbilletten. Det var fortsatt to timer til kamp til kampstart, men allerede var det godt fremmøte ved The Wellington, der uteserveringen var full av folk i Rovers-farger som nøt det fine været. Jeg må innrømme at så lenge ikke Bristol Rovers surrer altfor mye med draktene sine, så er det etter min mening få om noen FL-klubber som har flottere hjemmedrakter, og det var naturlig nok et populært kostyme denne kvelden. Mens to frustrerte bileiere skrev skademelding i påsyn av en mengde skuelystne rett utenfor puben, tømte jeg snart det andre glasset og beveget meg tilbake mot Memorial Stadium.

Bristol Rovers ble i det herrens år 1883 stiftet under navnet Black Arabs, før de året etter byttet navn til Eastville Rovers i et forsøk på å øke den lokale oppslutningen. Dagens navn tok man i 1897, og Rovers var i 1920 med å stifte Football Leagues nye tredjedivisjon, der de holdt seg helt til 1953. Siden den gang har de stort sett tilbragt en tilværelse med bytter mellom nivå to og tre. Samtidig er de en av fire klubber som rakk å raske med seg Watney Cup-troféet, som de vant i 1972. Dette var en kortlevd cupturnering på første halvdel av 1970-årene, der deltakerne var den foregående sesongens to mestscorende lag i hver divisjon. Dette var for øvrig også den første engelske turnering der man benyttet seg av straffesparkkonkurranse, og da Rovers i 1972 sikret seg troféet var det nettopp på straffer etter at finalen mot Sheffield United hadde endt 0-0.

Våren 2001 rykket klubben for første gang ned på nivå fire, og fulgte neste sesong opp med å ende nest sist i hele ligaen – i den siste sesongen der kun ett lag rykket ned til Conference. The Pirates gjorde seg bemerket i 2007/08-utgaven av FA Cupen da de spilte seg frem til kvartfinale, der de imidlertid måtte gi tapt for West Bromwich Albion. Med det kopierte de sin beste FA Cup-innsats som også ble oppnådd to ganger i 1950-årene. På dette tidspunktet hadde de tatt seg tilbake til nivå tre, men i 2011 var de tilbake i ligaens kjellerdivisjon, og ytterligere tre år senere måtte de som kjent omsider ta turen ned i Conference da de igjen endte nest sist i ligaen etter et voldsomt drama på sesongens siste kampdag. Bristol Rovers hadde få dager tidligere slått nedrykksrival Wycombe Wanderers i en viktig sekspoengskamp, og ville klare seg med uavgjort i siste kamp hjemme mot Mansfield Town. Men samtidig som både Wycombe Wanderers og Northampton Town vant, tapte Rovers 0-1, og havnet bak Wycombe på målforskjell. Etter 94 i ligaen år var Bristol Rovers ikke lenger en Football League klubb.

I sin nye Conference-tilværelse fikk Rovers en litt treg start på sesongen, men radet snart opp en resultatrekke som endte med kun to tap på 39 kamper. Likevel måtte de se seg slått av Barnet i tittelkampen, men etter å ha tatt seg av Forest Green Rovers i semifinalene, var de klare for playoff-finale mot Grimsby Town. Det sto 1-1 etter både 90 minutter og ekstraomganger, og det var Rovers som seiret på straffer og kunne feire retur til Football League på første forsøk. Tilbake i ligaen sikret de seg et andre strake opprykk ved å ta den tredje og siste opprykksplassen, slik at de nå er tilbake på nivå tre. De hadde dog ikke fått den beste starten da de helgen før hadde sesongåpnet med tap borte mot Scunthorpe United, men nå var det ligacupen det dreide seg om, uten at det nødvendigvis var noe enklere med Championship-klubben Cardiff City på besøk – et Cardiff som for ordens skyld hadde startet sin ligasesong med 0-0 borte mot Birmingham City.

Det var noen interessante poeng med kveldens kamp, og et av disse var det faktum at Cardiff-manager Paul Trollope og hans assistent Lennie Lawrence tidligere hadde de samme jobbene hos dagens vertskap. Ikke bare var de på Rovers’ laglederbenk ved min forrige visitt til ‘The Mem’, men også da disse to klubbene noen få uker senere møttes for foreløpig siste gang i offisiell kamp. Også den gang, sent i august 2009, var det ligacup det dreide seg om, men den gang var det i Cardiff, der waliserne vant 3-1. Ved Memorial Stadium finner man på utsiden av kortsiden North Terrace en bar der man kan slukke tørsten, og det var mitt neste og siste pitstop før kamp. Der uttrykte en liten gruppe Rovers-supportere som jeg delte bord med ambisjoner om å i første rekke sikre plassen og etablere seg igjen på nivået, mens det åpenbart var noe mer usikkerhet som rådet rundt stadionsituasjonen.

Man har jo nå i noen år hatt planer om å forlate Memorial Stadium til fordel for et nytt stadion som var planlagt bygget ved UWE (University of West England) oppe ved Stoke Gifford. Salget av ‘The Mem’ til supermarkedkjeden Sainsburys var en viktig del av disse planene, men da Sainsburys plutselig ville kansellere salgskontrakten ble det rabalder og midlertidig stopp i byggeplanene. Rovers gikk rettens vei, men tapte, før de anket igjen, og saken gikk nye runder i rettsvesenet. Siden den gang har dessverre også Rovers havnet på utenlandske hender, og er nå eid av personer fra Jordan. Det virker som om de ikke helt har gitt opp planene om det nye stadionet, men det virker for meg som om det for tiden er noe usikkert hva som vil skje. Jeg tømte nå uansett min pint med Thatcher’s Haze (£2,60) og gikk for å ta plass på North Terrace, som jeg husket som en flott og klassisk ståtribune. Jeg husket ikke feil, og den er hovedgrunnen til at Memorial Stadium fortsatt er en interessant tumleplass.

Memorial Stadium har kun vært hjemmebane for Bristol Rovers siden 1986, men har en historie som strekker seg mye lenger tilbake. På dette området hadde faktisk Buffalo Bill sitt ‘Wild West Show’ i 1891, og to år senere begynte rugbyklubben Clifton RFC å spille kamper der. Under første verdenskrig ble den spartanske tomta som nå ble kalt Buffalo Bill’s Field gjort om til å huse kolonihager og grønnsakslapper, men etter krigen ble den kjøpt av den daværende Bristol-sheriffen og gitt til Bristol Rugby Club. I 1921 åpnet Memorial Stadium som hjemmebane for denne rugby union-klubben, som spilte sine hjemmekamper der helt frem til 2014 (da de flyttet inn på Ashton Gate). For Bristol Rovers sin del hadde de spilt på sin hjemmebane Eastville i 89 år da de i 1986 ble tvunget til å forlate den grunnet store økonomiske problemer. Deretter fulgte ti år i eksil på herlige Twerton Park i Bath før de i 1996 omsider kunne returnere til Bristol og flytte inn på Memorial Stadium.

Den klassiske ståtribunen North Stand er som sagt den tribuneseksjonen som undertegnede setter klart mest pris på der, og under taket på den kortsiden skulle jeg igjen altså få høre hjemmefansen fremføre sin hymne “Goodnight Irene” et antall ganger i løpet av kvelden. Ellers domineres anlegget av tribunene på langsidene, og det er et anlegg som har gjennomgått betydelige oppgraderinger og endringer opp gjennom årene. East Stand ruver i høyden midt på den ene langsiden, og dette er en sittetribune som er opphøyet fra bakkenivå og entres via trapper på siden. Foran og til siden for denne tribunen er det ståtribuner under åpen himmel. På motsatt langside ser West Stand mer ut som noe som gir meg assosiasjoner til en cricket-tribune, og den har en rekke VIP-bokser øverst, og deretter sitteplasser. Også her er det ståplasser i forkant, og denne tribunen flankeres også av to mindre tribuner meg egne overbygg – en liten ståtribune på flanken mot North Terrace, og på den andre siden en merkelig liten sittetribune som ser mest ut som en midlertidig tribune med et teltlignende tak. Noe av det samme preget har sittetribunen South Stand på den bortre kortsiden.

Det nærmet seg etter hvert avspark, og speaker minnet om at trekningen for neste runde allerede hadde blitt foretatt, og informerte deretter om at motstanderen for kveldens seierherre ville avhenge av hvem seierherren var! FA og EFL (huff!) fortsetter tydeligvis sin innsats for å ødelegge cupturneringene som best de kan, og nå har det tydeligvis blitt innført et slags seeding-tøv som åpenbart hadde gått meg hus forbi, til tross for at en kjenning i løpet av kvelden kunne informere meg om at det nå begynner å bli noen år siden. Men så er det da også lenge siden sist jeg så kamp i denne turneringen. Da jeg begynte å tenke over det, var det nærmest sjokkerende at vi faktisk må helt tilbake til august 2001 og oppgjøret Reading v Luton Town! Bortekamp mot Chelsea ventet dersom Bristol Rovers nå skulle vinne, mens Cardiff ville møte Scunthorpe om de triumferte. Samtidig betød det at allerede kvalifiserte Bristol Citys motstander ville avgjøres av kveldens kamp. Langt fra ideelt, men de synes vel det er en liten pris å betale for å sikre seg at storlagene får en overkommelig mulig vei mot finalen.

Dersom Vincent Tan var til stede, satt han nok pris på at Cardiff City stilte i røde uniformer, men Cardiff-supporterne på ståtribunen bortenfor East Stand var nok ikke altfor imponert over det de denne kvelden skulle få se fra sine spillere. Riktignok hadde de innledningsvis en del ball, men det ble mye trilling frem og tilbake uten at de skapte noe særlig. Det som skjedde i begge ender av banen begrenset seg stort sett til skudd fra distanse som gikk utenfor, selv om hjemmelaget etter hvert tilrev seg et lite initiativ og virket skumlere offensivt. Omgangens største sjanse kom da et innlegg traff hodet til Matty Taylor, som nok mente å heade på mål, men det ble i stedet en heading tilbake i feltet, der Cardiff-forsvarer Sean Morrison med nød og neppe klarte å avverge nesten inne på streken i kamp med Stuart Sinclair. Da pausen ble benyttet til å betale £3,20 for en cornish pasty, var det nesten høydepunktet så langt.

Om den store underholdningen hadde manglet i første omgang, skulle det ikke bli bedre etter pause, og de som hadde forventet at waliserne nå ville heve seg, så snart at så ikke var tilfelle. I stedet var det Bristol Rovers som fortsatt virket å ha et overtak, og de kunne fort tatt ledelsen da en corner endte med at Bruno Manga sleivsparket ballen mot eget mål. Han overlistet nesten sin egen keeper Simon Moore, men i det som skulle vise seg å bli hans siste kamp for klubben (før han signerte for Sheffield United), ryddet Moore opp. Fortsatt hadde spillerne ikke fått fininnstilt sine sikter, for avslutningene fortsatte å gå over og utenfor. Således var det ikke helt overraskende at kampen gikk til ekstraomganger etter at det sto 0-0 også ved full tid, og jeg måtte nå sjekke mine returmuligheter.

Den farligste Cardiff-sjansen hadde kommet i andre omgang da Anthony Pilkington ble spilt gjennom og avsluttet i nettveggen, og det tok hele 104 minutter før samme mann sto for walisernes første avslutning på mål! Gas-keeper Steve Mildenhall reddet imidlertid, og på motsatt side måtte hans motpart i Cardiff-målet hanskes med en god avslutning fra Matty Taylor etter at vi hadde beveget oss over i andre ekstraomgang. Med drøyt fem minutter igjen ble det endelig nettsus, og avgjørelsen falt med en herlig scoring fra Chris Lines. Han plukket opp ballen på rundt 30 meter og sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene oppe i hjørnet for Simon Moore som måtte kapitulere. 1-0! Innbytter Frederic Gounongbe trodde nok at han hadde utlignet like etter, men hans avslutning traff innsiden av stolpen og trillet ut i fanget på keeper Mildenhall. Cardiff klarte ikke å tvinge frem den nødvendige utligningen, og dommeren blåste omsider av til ekstatisk jubel blant Gas-folket.

Det hadde da også vært en fortjent seier for hjemmelaget, og nå ventet altså Chelsea på Stamford Bridge i neste runde, da man må kunne forvente større fremmøte enn de 4 851 tilskuerne som hadde betalt seg inn på Memorial Stadium denne kvelden. Bussene som går oppover Filton Avenue hadde nå åpenbart blitt parkert for kvelden, og jeg hadde egentlig ikke noe annet valg enn å legge ut på en spasertur som på Google Maps blir anslått til å ta 35 minutter. Et stykke på veien kan man velge å krysse jernbanelinja og gå langs en gang- og sykkelvei som følger denne jernbanelinja. Google Maps anbefalte dette som den raskeste veien, men en lokal kar som jeg ble gående sammen med et lite stykke rådet meg til å heller følge Filton Avenue. Jeg skulle selvsagt lyttet til de lokale og fulgt hans råd, som jeg senere så kun var to minutter tregere…for jeg oppdaget snart at denne gang- og sykkelveien snart skar ut i et ingenmannsland på et enormt ‘jorde’ der jeg gikk i et så stummende mørke at jeg nesten ikke så hvor jeg gikk!

Flere ganger var jeg på vei ut i villnisset i grøfta, men heldigvis kom jeg etter hvert til et parti der man hadde satt ned belysning i bakken, før det omsider igjen svingte inn mot jernbanelinja som den fulgte opp til stasjonen. Kveldens siste tog tilbake til Newport var forsinket, og forsinkelsen fortsatte å øke i antall minutter der toget åpenbart hadde visse utfordringer et sted mellom Bristol Temple Meads og Filton Abbey Wood. Drøyt ti minutter forsinket kom 23.01-toget, og jeg var til slutt tilbake på Queens Hotel kun noen få minutter før siste servering ved midnatt. Gjensynet med Memorial Stadium (og Irene) hadde tross alt vært trivelig. For det som nå heter EFL Cup sin del, kan det kanskje fort bli like lenge til neste gang, for seeding-systemet de har innført siden min siste ligacup-erfaring er ikke noe som gjør at jeg ivrer etter å se mer fra denne turneringen. Etter en rask siste pint var det ikke bare “good night” for Irene, men også for meg. 

 

 

Revisit:
Bristol Rovers v Cardiff City 1-0 AET (0-0, 0-0)
League Cup, 1^st round
Memorial Ground, 11 August 2016
1-0 Chris Lines (115)
Att: 4 851
Admission: £10 (+75p booking fee)
Programme: £2

 

Next game: 12.08.2016: FC United of Manchester v Stockport County
Previous game: 10.08.2016: Ayr United v Aberdeen

More pics