Fredag 18.04.2014: Whitley Bay v Newcastle Benfield

Etter å ha sett North Shields beseire West Allotment Celtic og motta pokalen som bevis på at de var vinner av Northern League Division Two, kom snart groundhopperne seg igjen på den offisielle bussen slik at den kunne frakte oss den ikke altfor lange veien til Whitley Bay, der dagens andre kamp skulle ha avspark klokka 14.30. Jeg har tidligere passert Hillheads Park og sett det gjennom bussvinduet på vei til kamp i Blyth, og det har en stund vært blant de Northern League-anleggene jeg gjerne skulle ha besøkt. Og etter en ti minutters kjøretur fra North Shields kunne vi stige av utenfor Whitley Bays hjemmebane.

Igjen viste vi kun frem Easter Hop-billettene og slapp dermed å betale de £5 som ble avkrevd tilskuerne. Kampprogrammet som vi allerede hadde fått utlevert var en dobbeltnummer som grunnet deadline hos trykkeriet også omfattet hjemmekampen mot Celtic Nation tre dager tidligere. Men det var et godt og lett oversiktlig program som attpåtil hadde tabeller for Northern Leagues feeder-ligaer. Ved inngangspartiet lå klubbens egen Seahorse Pub, men en forfriskende pint var foreløpig fortsatt ikke noe tema, og med en times tid til avspark gikk jeg i stedet inn gjennom telleapparatene for å ta en runde rundt Hillheads Park.

Det var absolutt et flott og trivelig stadion som møtte oss da vi kom inn nederst på den ene langsiden, med bygget som huser Seahorse Pub på vår høyre side ned mot hjørneflagget. Lenger opp i motsatt retning på denne langsiden er det en seksjon med betongavsatser der et lite tak gir ly for de som står helt bakerst. Inntil denne seksjonen står hovedtribunen med sine sitteplasser, med en flomlysmast som strekker seg gjennom gjennom taket, og med laglederbenkene i forkant. Sett fra andre deler av anlegget domineres utsynet mot denne langsiden ellers av den store Whitley Bay Ice Rank som ligger i bakgrunnen; ishallen der blant annet ishockeylaget Whitley Warriors spiller sine kamper.

Jeg gikk forbi hovedtribunen og ante fred og ingen fare, før jeg plutselig holdt på å tråkke på en død mus! Vel, uansett…bortenfor hovedtribunen er det mindre med fasiliteter og tilskuere her står langs banen på et par betongtrinn under åpen himmel. Dette er også tilfelle med bortre langside, der et overbygg med klubbens navn i front (slik også hovedtribunen har) gir tak over hodet for de som står på midten av denne langsiden. På flanken ut mot nærmeste kortside står en bu med matutsalg. Fasilitetene (eller mangel på disse) er de samme som på motsatt kortside; det er igjen disse to betongtrinnene under åpen himmel.

Igjen var det nye fjes å se, hilse på og bli introdusert for – inkludert en rekke personer jeg tidligere kun har kjent som brukernavn på Kempster-forumet. Jeg ble stående en stund og snakke litt med «UKPunk», «Splodge», «Sussexhopper» og andre kjente fjes i groundhoppermiljøet, og om ikke annet virket nå den døde musa å ha blitt fjernet, for ingen av de hadde sett den på sin runde rundt anlegget like etter meg. Mannen med nicket UKPunk har tidligere fortalt meg om en kar i miljøet som visstnok nekter å bruke sokker og sko, og ikke eier et eneste par sko. Selv i sin jobb som vindusvasker skal han visstnok ikke benytte sko, og på vinteren strekker han seg til å bruke sandaler. Han ble nå pekt ut for meg, og ganske riktig tråkket han rundt (slik han gjorde hele langhelgen) uten sko. Man skal se mye rart!

Dagens mostander var Newcastle Benfield, og hverken Whitley Bay eller gjestene hadde noe særlig mer enn æren å spille for der de lå plassert midt på tabellen. Et par hjemmesupportere uttrykte dog et håp om at de kunne avslutte sesongen godt og muligens avansere noen plasser fra 11. plassen de lå på før kampstart, uten at det var veldig liv om å gjøre. Ellers virket de mer opptatt av en forestående semifinale mot Whitehaven i ligaens ligacup. Klubben har jo også en fortid i Northern Premier League, der de spilte i perioden 1988-2000, med 10. plassen i NPL Premier Division i 1993/94 som historisk bestenotering i ligasammenheng. Man uttrykte imidlertid en viss skepsis til hvorvidt det i nærmeste fremtid vil være særlig aktuelt å igjen søke om opprykk til step 4, og de siste sesongene har man jo uansett vært litt for langt unna rent sportslig.

Ellers forbinder nok mange Whitley Bay med FA Vase, og ikke uten grunn. Med fire triumfer er det ingen andre som har vunnet denne turneringen flere ganger (Billericay Town er nærmest med tre), og samtlige har kommet etter årtusen-skiftet. I tillegg til seieren i 2002 vant de også tre år på rad i periode 2009-2011, noe som også er rekord. Nå er det jo mange av turneringens tidligere vinnere som senere har tatt turen oppover i pyramiden, til nivåer der klubbene ikke får være med i denne flotte cupen. Men det bør ikke ta bort noe av glansen ved denne prestasjonen, for det er en meget vanskelig turnering å vinne.

Noe skuffende var det å konstatere at vi også i dagens andre kamp ble snytt for en av de store attraksjonene. Jeg hadde vært spent på å se Whitley Bays veteranspiss Paul Chow i aksjon, men kapteinen med 35 ligamål på samvittigheten denne sesongen var dessverre utilgjengelig. Han ble i stedet erstattet av unggutten Andy Robertson som skal ha imponert på reservelaget, mens midtstopper Craig Smith tok over kapteinsbindet for et hjemmelag som gjorde seks bytter på laget som hadde tapt 0-3 for Celtic Nation tre dager tidligere.

Vertene tok et lite initiativ fra start, og hadde tidlige sjanser til å ta ledelsen. Først helt i starten da en umarkert Alex Kempster var en hårsbredd fra å få en fot på innlegget fra Craig McFarlane, og etter rundt ti minutter da Tony Stephenson ble glimrende spilt gjennom av Michael McMullen. Han rundet Benfield-keeper Andrew Grainger, men ble presset såpass langt ut at avslutningen traff aluminiumen helt oppe i krysset og spratt ut i sikkerhet. McFarlane var for meg kampens store spiller, der han til stadighet skapte problemer for gjestene fra sin posisjon ute på høyrekanten. Og han var også mannen bak forarbeidet og innlegget da Chris Reid headet på mål, men keeper Grainger kom seg ned i hjørnet og fikk reddet.

Newcastle Benfield hadde ikke skapt stort i innledningen, men da vi passerte halvtimen skjøt veteranspiss Paul Brayson fra rundt 20 meter, og ballen som hadde retning mot krysset ble såvidt slått til corner av Bay-keeper Mark Cook. Noen minutter senere måtte Cook igjen i aksjon da et frispark fra Mark Convery skiftet retning og nesten snek seg inn nede ved stolpen. Benfield hadde nå sin beste periode i kampen, og få minutter før pause sendte James Luccock i vei et langskudd som gikk like utenfor.

Totalt sett hadde nok vertene vært det beste laget, men etter en god Benfield-periode mot slutten var det kanskje ikke all verden å si på 0-0 til pause. Mannen bak bloggen The Groundhog hadde pekt ut en person han påsto var en nordmann som hadde besøkt over 6000 baner, hvorav rundt 500 i England. Jeg var nysgjerrig på hvem det kunne være, og gikk for å sjekke ut dette. Men da jeg nærmet meg den utpekte mannen med den brune jakka så jeg snart at det dreide seg om tyskeren Jens (også kjent fra Kempster-forumet) som jeg tidligere i sesongen traff da jeg besøkte Coleshill Town. Han hadde sammen med sin bedre halvdel og en kompis kjørt helt fra Tyskland for å være med på blant annet Northern Leagues Easter Hop. Jeg kunne ikke takke nei da Jens spanderte en pause-pint, og jeg ble stående sammen med ham resten av kampen.

Tidlig i andre omgang kom jammen også spillende assistentmanager Steve Foster innpå og erstattet Chris Reid i vertenes forsvar. Han ble snart satt på prøve da Paul Brayson tok seg ned til dødlinja og la tilbake til Phil Cave, men sistnevntes avslutning gikk gjennom feltet og utenfor lengste stolpe. Men Whitley Bay var noe bedre, og etter 65 minutter fikk de omsider uttelling for sitt lille overtak da unggutten Andy Robertson takket for tilliten ved å dundre inn ledermålet fra drøye 10 meter. Ballen smalt i tverrliggeren og ned i bakken på riktig side av streken før den spratt ut igjen. Linjemannen hadde hatt falkeblikk og markerte for mål, mens tyske Jens muligens ikke satt videre pris på koblinger til Geoff Hurst og VM-finalen i 1966.

Sjøhestene fortsatte og presse, og med ti minutter igjen doblet de ledelsen etter et flott angrep. Thomas Bott vant ballen på egen banehalvdel og etter flott samspill med Robertson og Tony Stephenson havnet ballen ute hos Craign McFarlane. Han avanserte et par meter før han sendte i vei et hardt skudd som gikk i bue over keeper Grainger og i mål. 2-0 etter 80 minutter, og kampens syntes vel avgjort. Da var det ikke lenger nok med en spillende assistentmanager på banen, så like etter satt Whitley Bay like godt innpå sin fitness coach David Berry som erstatter for Tony Stephenson.

Newcastle Benfield skal ha for at de aldri ga opp, og til tross for at de spilte sin tredje kamp på fem dager kjempet de tappert. Tre minutter før slutt fikk de da også om ikke annet et trøstemål da Paul Braysons avslutning gikk via Bays vikarierende kaptein Craig Smith og satt keeper Cook ut av spill. På overtid holdt faktisk gjestene også på å stjele med seg et poeng, men skuddet fra Steven Baptist ble glimrende reddet med en benparade av Cook. Og da tidligere Bay-forsvarer Stephen Tobin headet corneren over ble alle poengene igjen på Hillheads Park, der vertskapet til slutt vant nokså fortjent 2-1.

Hjemmelaget har kanskje hatt en noe skuffende sesong til de å være, men vi får se hva de kommende sesonger vil bringe for den tradisjonsrike klubben. Det var for øvrig knyttet litt spenning til publikumstallet i Whitley Bay etter den voldsomme publikumsfesten i North Shields tidligere på dagen, men det var nok en del groundhoppere som allerede hadde besøkt Whitley Bay og derfor hadde valgt å heller se andre kamper i regionen med avspark klokka 15.00. Ikke minst Gateshead hadde nok «stjålet» noen av disse, men 588 var likevel klart sesongbeste på Hillshead Park. Det var igjen på tide å finne tilbake til bussen, og fra Nordsjø-kysten øst for Newcastle var vi snart på vei nordover til Ashington, der den tredje og siste kamp for dagen skulle ha avspark klokka 18.30.

English ground # 163:
Whitley Bay v Newcastle Benfield 2-1 (0-0)
Northern League Division One
Hillheads Park, 18 April 2014
1-0 Andy Robertson (65)
2-0 Craig McFarlane (80)
2-1 Paul Brayson (87)
Att: 588
Admission: Included in NL Easter Hop ticket (otherwise £5)
Programme: Included in NL Easter Hop ticket (otherwise £1)

Next game: 18.04.2014: Ashington v Crook Town
Previous game: 18.04.2014: North Shields v West Allotment Celtic

More pics

 

Fredag 18.04.2014: North Shields v West Allotment Celtic

 

Det var langfredag og endelig klart for den virkelige starten på Northern Leagues Easter Hop. Klar for dagens tre kamper våknet jeg frisk og rask og gikk ned for å forsyne meg fra den varme buffet-frokosten. Dessverre var det ikke overraskende igjen mangel på black pudding, men jeg kompenserte med å kaste et lite lass av bacon på tallerkenen. I tillegg hjalp det også at pølsene var usedvanlig gode! Og med frokosten innabords kunne jeg snart sette kursen mot Bewick Street, rett overfor Newcastle stasjon, der bussen skulle plukke opp klokka 09.15.

 

Det var allerede flere groundhoppere som sto og ventet i Bewick Street da jeg ankom møteplassen så godt som på slaget ni, og jeg fikk med en gang inntrykk av at dette var en forsamling der de fleste kjente hverandre godt fra før. Jeg ble i løpet av denne helgen svært overrasket over hvor mange som faktisk visste hvem jeg var, og som kom bort for å introdusere seg selv – mange av de personer jeg kjenner som navn fra Shaun Smiths 100 Football Ground Club gruppe på Facebook, eller bare som brukernavn på Kempster-forumet (Non League Matters). Og allerede her ved første samlingspunkt kom et par for meg hittil ukjente personer for å hilse på.

 

Snart kom bussen fra Durham City Coaches rundt svingen, og arrangør Harvey Harris hoppet ut for å ønske alle velkommen. Vel ombord satt vi kursen mot Whitley Bay, der man også skulle plukke opp, mens Harvey begynte opprop fra sine lister. Deretter begynte han å dele ut bunker av kampprogrammer for samtlige 11 kamper, eventuelt færre for de som ikke skulle være med på alle. På dette tidspunktet passer det å fortelle at Northern Leagues Easter Hop ble grundig arrangert, og i motsetning til å kun være en rekke kamper spredt utover var det her satt opp offisiell transport mellom alle kampene – 11 kamper på 4 dager. I tillegg ble solgt billetter for inngang til alle kamper (eventuelt individuelle dager) med en liten rabatt, og dette inkluderte og garanterte også kampprogram.

 

Dette måtte man melde seg på og betale på forhånd, og allerede i februar var jeg i dialog med Harvey og sendte over £45 for billetter og transport for fredagens tre kamper og søndagens to kamper. Det var da også slik planleggingen av denne turen startet – en vurdering av muligheten for å delta på deres Easter Hop, som senere vokste til å bli konkrete planer om en monstertur. Og etter å ha plukket opp enda flere i Whitley Bay var vi endelig på vei til arrangementets første offisielle kamp i North Shields, der det skulle være avspark klokka 11.00.

 

Med en snau time til kampstart ankom vi Ralph Gardner Park, som for tiden også går under det offisielle sponsornavnet Daren Persson Stadium, og med våre Easter Hop-billetter i hånd ble vi vinket rakt forbi betalingsluka der andre måtte fiske frem £4. Jeg hadde allerede kikket litt i kampprogrammet (som for øvrig ble solgt for £1 til «vanlige» tilskuere) på bussen, og det var et godt og innholdsrikt program med mye interessant sidefyll – ikke bare fra North Shields og Northern League, men blant annet også en føljetong om gamle stadioner i Football League som nå dessverre er tapt for alltid.

 

Vertene North Shields har en interessant historie med røtter tilbake til 1896. Men klubben som i 1968/69 vant både Northern League, FA Amateur Cup og European Amateur Cup (en tittel de delte med italienske Almas Roma – i en turnering som eksisterte mellom 1968 og 1976, der amatørcupens vinnere i England og Italia møttes over to kamper) havnet snart i seriøse problemer. Etter å ha vunnet Northern Counties East League rykket de våren 1992 opp i Northern Premier League, men gleden var meget kortvarig. For opprykket var ikke før sikret før det kom frem at klubben var i enorme økonomiske problemer.

 

Med en kapasitet på 15 000 ble Appleby Park regnet som en av non-leagues beste fotballstadioner, men nå måtte den selges unna for at klubben skulle overleve. Og uten å ha råd til å leie noe sted med høy nok gradering sto klubben i fare for å gå under. Redningen kom i form av at det nye selskapet North Shields FC (1992) ble stiftet og «tok over» (eller re-stiftet) klubben, som fikk innpass i Wearside League Division Two – fem nivåer under NPL-divisjonen de egentlig hadde rykket opp til. En skuffelse etter en fantastisk sesong der de vant NCEL med hele 24 poeng, samt hanket inn NCELs ligacup og Presidents Cup, i tillegg til å spille seg frem til finalen i Northumberland Senior Cup. Men sakte men sikkert har North Shields klatret oppover siden den gang, og foran dagens kamp var de allerede mestre og klare for opprykk til Northern League Division One – dens øverste nivå.

 

Etter to sesonger i eksil med banedeling i Percy Main- og Wallsend-området var nok gleden stor da de kunne returnere til North Shields og sin nye hjemmebane som fikk navnet Ralph Gardner Park. Det nåværende offisielle sponsornavnet Daren Persson Stadium er en følge av avtalen med klubbens hovedsponsor. Dette er en begravelsesagent, og det er naturlig å anta at nettopp dette er bakgrunnen for at klubbens supportere gjerne refererer til klubbens stadion som «The Morgue» – altså likhuset.

 

Ralph Gardner Park er nok ingen Appleby Park, men supporterne gjør sitt beste for å gjøre det hjemmekoselig. Og godt hjulpet av et herlig vårvær var det trivelig på The Morgue, der det allerede var godt fremmøte. Vi kom inn på den ene kortsiden, der et par brakker gjør nytte som klubbsjappe, tea bar og den slags. På langsiden til venstre for oss hadde hjemmelagets ultras-gruppering hengt opp et imponerende antall (sikkert opp mot 15) flagg, der de holdt til på en liten gressvoll i hjørnet nede ved den nærmeste kortsiden. Her er det også et parti med noen betongavsatser lagt inn nederst i den lille gressvollen, mens langsidens eneste tribune er en rødmalt liten tribune midt på, der man har sitteplasser i form av fem benkerader.

 

På bortre langside er det kun såkalt hard standing og ingen fasiliteter overhodet, mens man på bortre langside finner et rødmalt forvokst skur som gir tak over hodet til stående midt på langsiden. Det er også her man finner laglederbenkene – også de rødmalt, selvsagt. Ralph Gardner Park er gjerdet inn på alle sider, og selv om anlegget i seg selv ikke er noe spesielt, var det likevel nokså koselig. Kanskje var det det fine været og stemningen der som gjorde det, for det var allerede før kamp en feststemning, godt hjulpet av noen hundretalls groundhoppere og ikke minst et tallrikt hjemmepublikum som hadde kommet for å se deres helter motta trofeet som vinnere av Northern League Division Two sesongen 2013/14.

 

North Shields var altså allerede mestre og klare for opprykk, og et par supportere jeg snakket med hadde god tro på at de kunne slå godt fra seg og etablere seg i ligaens ypperste divisjon neste sesong. Dagens motstander var West Allotment Celtic, som allerede hadde sikret seg andreplassen og opprykk også de, slik at det var en storkamp som markerte starten på ligaens offisielle Easter Hop. Jeg hadde håpet å få muligheten til å ta en kikk på hjemmelagets storscorer Gareth Bainbridge som sto med vanvittige 55 mål på 41 kamper fra start denne sesongen, men hadde sett i kampprogrammet at han ikke hadde spilt siste kamp da de sikret tittelen med borteseier mot South Shields, og noe skuffende fikk jeg vite at han var ferdigspilt for sesongen.

Allerede før avspark var det på min runde rundt banen en rekke groundhoppere å hilse på og som jeg skulle introduseres for, og her traff jeg også The Groundhog som jeg kvelden før hadde hatt som selskap i Dunston. Ellers var det satt opp flere bord med salg av diverse artikler, slik tilfellet var på alle Hop-kampene denne langhelgen. Klubben hadde eget utsalg med klubbeffekter, Harvey Harris & Co hadde et utsalg med offisielle artikler i forbindelse med Northern Leagues 125-års jubileum, og på et langbord ble det drevet god butikk av Terry – mannen man Terry’s Badges som spesialiserer seg på non-league pins. Han ba høflig nok folk om å heller kjøpe pins fra hjemmelaget så langt det lot seg gjøre, men det var likevel såpass travelt ved bordet hans at han nok var glad han hadde med seg en hjelper.

Til stede var også hjemmelagets klubbpresident Malcolm Macdonald. Ja, den Malcolm Macdonald – den gamle stjernespissen Supermac som er en av Newcastle Uniteds legendariske helter som har spilt i deres drakt nummer 9 (noe som er litt av en ære i Geordie-byen). North Shields hadde etter sigende ikke vunnet en hjemmekamp med ham til stede, og han hevdet halvveis spøkefullt at spillerne måtte sukke oppgitt når de så ham ankomme anlegget. Men da toppkampen omsider ble sparket i gang, var det likevel hjemmelaget som tok kontrollen fra start.

The Robins virket komfortable og ballsikre, og selv uten toppscorer Bainbridge hadde de spillere som utgjorde en offensiv trussel. Men det var en av backene som nesten åpnet scoringsballet. Joe Elliott stormet fremover, avanserte forbi både en og to Celtic-spillere og sendte i vei et skudd som gikk like utenfor målet til keeper Ryan Beal. Enda nærmere kom de da et innlegg ble løftet inn i feltet, og headingen til Michael Tait gikk centimetere utenfor. Gjestene fra Longbenton stilte i grønne og hvite striper som ga meg ekle assosiasjoner til det vemmelige skotske laget som deler navn med deres suffiks. De var uten sin toppscorer Sean Reid (33 mål – hvorav 28 i ligaen) som grunnet jobbforpliktelser nå satt på benken. Men midtbanespiller Michael Bell vikarierte for ham i en mer fremskutt rolle, og traff stolpen med et skudd som Robins-keeper Michael Robinson ville hatt problemer med å stoppe.

Gjestene kom mer med når vi nærmet oss halvtimen, og både Robert Nolan, Paul Stoneman og Liam Hudson hadde gode forsøk. Men vertene hadde åpenbart mer kvalitet, og manet frem av tilskuerne tok de ledelsen etter 38 minutter da Kieran Wrightson ble spilt gjennom og satt inn 1-0 fra spiss vinkel – til tross for visse offside-protester fra Celtic. Og det var også resultatet da dommeren blåste for halv tid og lagene kunne gå i garderoben med en fortjent ledelse til hjemmelaget.

 

Det var fortsatt tidlig, og jeg nøyde meg i pausen med en alkoholfri variant i form av en flaske j2o. I klubbhuset, som jeg mener lå ved inngangspartiet bak brakkene, kunne vi beskue diverse memorabilia – blant annet et bilde av Charlton Athletics FA Cup-helt fra 1945, keeperen Sam Bartram. Det var dog noe overraskende for meg å konstatere at han under sitt opphold i North Shields hadde spilt angriper. Ellers benyttet jeg pausen til å saumfare pin-utvalget til Terry. Jeg rasket til slutt med meg anslagsvis 12-14 pins som jeg manglet i min samling, og med handelen unnagjort var spillerne igjen på banen klare til å starte andre omgang foran et rekordstort publikum. Hele 1 312 tilskuere hadde møtt frem, og i tillegg til å være ny tilskuerrekord ved Ralph Gardner Park skal det visstnok også være ny rekord for Northern League Division Two, samtidig som det er sesongens høyeste tilskuertall i hele Northern League. Ligaens Easter Hop var allerede en suksess.

Det virket som om luften muligens hadde gått litt ut av gjestene etter at North Shields tok ledelsen, og hjemmelaget var nå enda et hakk mer dominerende. Etter fantastisk angrepsspill doblet de ledelsen etter 54 minutter. Adam Forster spilte frem til Dean Holmes som flikket videre til Michael Tait. Han hælsparket tilbake til Holmes som hadde fortsatt sitt løp inn i feltet, og han satt inn 2-0. Helt etter læreboka! Gjestene hadde visst kommet tilbake fra to måls underlege ved de to siste møtene her i North Shields, men det var lite som tydet på at så skulle skje denne dagen. Robert Nolan har en fortid i nettopp North Shields, og hadde et par gode raid som om ikke annet minnet hjemmefansen om hans kvaliteter. Men selv ikke da toppscorer Sean Reid kom innpå klarte de å skape stort.

Etter at Adam Forster hadde avsluttet utenfor etter en flott raid, var det i stedet en annen innbytter som skrev seg inn i målprotokollen. Matchuret viste 79 minutter da en lang ball ble spilt opp mot Dan Smart. Han så at Celtic-keeper Ryan Beal var på mellomdistanse, og fra rundt 25 meter lobbet han på første touch ballen i mål for sitt mål nummer 29 for sesongen. 3-0 og game over! De siste drøye ti minuttene var en formalitet, og gjestene slapp til et par ganger. Men Robert Nolan klarte ikke å omsette de to sjansene han på tampen fikk mot gamle lagkamerater – spesielt en av de var stor, med tilnærmet åpent mål. Og da hjemmelagets Dan Smart avsluttet i nettveggen fra god posisjon, endte det 3-0.

North Shields kunne strekke armene i været, slippe jubelen løs og la seg hylle av de mange fremmøtte når de nå skulle motta trofeet som vinner av Division Two. Og vi rakk da få med oss at kaptein Kevin Hughes hevet pokalen før jeg snart tuslet mot bussen som skulle ta oss videre til dagens andre kamp i Whitley Bay.



English ground # 162:
North Shields v West Allotment Celtic 3-0 (1-0)
Northern League Division Two
Ralph Gardner Park, 18 April 2014
1-0 Kieran Wrightson (38)
2-0 Dean Holmes (54)
3-0 Dan Smart (79)
Att: 1 312
Admission: Included in NL Easter Hop ticket (otherwise £4)
Programme: Included in NL Easter Hop ticket (otherwise £1)



 

Next game: 18.04.2014: Whitley Bay v Newcastle Benfield
Previous game: 17.04.2014: Dunston UTS v Hebburn Town

 

More pics



 

 

 

 

Torsdag 17.04.2014: Dunston UTS v Hebburn Town

 

Jeg hadde nok en lang reise foran meg, og med innkjøpt frokost frokost i form av smørbrød og juice satt jeg meg på 09.49-toget fra Brighton til London Victoria. Etter en liten tur med tubens Victoria Line kunne jeg deretter starte den lange etappen opp til nordøst, der jeg etter snaue tre timer kunne stige av i Newcastle. Geordie-byen skulle faktisk være min base for de neste fem dagene i forbindelse med den såkalte Easter Hop som ble arrangert i forbindelse med Northern Leagues feiring av sitt eget 125 års jubileum. Verdens nest eldste fotballiga hadde slått på stortromma og hadde satt opp et program med 11 kamper på fire dager, og det var hovedgrunnen til at jeg allerede tidlig i januar begynte å se på mulighetene for denne turen.

 

Etter et lite kvarters sakte gange fikk jeg orientert meg frem til Travelodge Newcastle Central (ja, det ble av en eller annen grunn mye Travelodge på denne turen!) og sjekket inn. Jeg ble liggende på senga å lese ferdig et kapittel i min medbragte bok før jeg igjen travet inn i sentrum mot stasjonen. Ved puben Union Rooms vis-à-vis stasjonen ble det en pitstop for å innta en pubmiddag og en pint Strongbow, og med føde i skrotten kunne jeg snart slentre over veien for å hoppe på 17.54-toget med Carlisle som endestasjon. Nå skulle jeg overhodet ikke så langt, og etter å ha krysset elven Tyne kunne jeg seks minutter senere stige av på stasjonen MetroCentre som betjener det enorme kjøpesenteret i Gateshead med samme navn.

 

Med sine rundt 350 butikker og 200 000 kvadratmeter er MetroCentre Storbritannias største kjøpesenter – nesten dobbelt så stort som Sørlandssenteret i Kristiansand som er Skandinavias største, og tre ganger så stort som Strømmen Storsenter som er østlandets største. Og det var en utfordring å orientere seg frem her! Den glimrende siden Andy of Kent som gir veibeskrivelser til fotballstadioner ned til og med step 6 hevdet jeg skulle gå ut en østlig utgang mot Cross Lane, men jeg så ingen skilt til hverken East Exit eller Cross Lane, men derimot flere skilt mot «red car park», «yellow car park», «blue car park» etc. Heldigvis hadde jeg såpass stedsans at jeg visste noenlunde hvilken retning jeg skulle, og via utgangen mot blå parkeringsplass og blått parkeringshus gikk jeg rett og slett over den voldsomme parkeringsplassen og kom meg likevel inn på Cross Lane som førte til Wellington Road.

 

Denne førte østover gjennom et nokså nitrist område der en og annen sliten bedrift tydeligvis klarer å holde koken blant rekken av kondemnerte eller falleferdige industritomter. Gazzas hjemsted Dunston må sies å være et blekt område av Gateshead, i hvert fall fra den siden jeg kom gående. Men på min høyre hånd så jeg plutselig en åpning i et gjerde, og et skilt annonserte da vitterlig at her var inngangen til Dunston UTS’ hjemmebane. Og gjennom en åpning i hekken innenfor kom jeg til «billettluka» der jeg langet over £6 for entre. Et kampprogram ble også kjøpt inn, og Dunston UTS skal ha fortjent ros for at prisen på blekka kun var 50 pence!

 

Dunston UTS har byttet navn så ofte at man kan bli svimmel av mindre, og etter å ha blitt stiftet som Whickham Sports i 1975, har de senere hett både Dunston Mechanics, Dunston Federation Brewery, Dunston Federation, og simpelthen Dunston, men har nå (så lenge det varer) hatt dagens navn siden 2009. Navnebyttene har stort sett hatt sammenheng med sponsoravtaler, og selv om jeg ikke er noen direkte stor tilhenger av det sponsornavn på klubber  så må det poengteres at det ikke er snakk om noen klubb som sprer om seg med penger. Og når sant skal sies er det lettere å være kritisk til en idrett som fordeler pengene så feil at små klubber må ty til slike tiltak.

 

Det var under tiden med sponsoravtale med det lokale bryggeriet Dunston Federation Brewery at man i 1988 flyttet inn på sitt nye stadion som da fikk navnet Federation Park. I mangel på et ikke-sponsortilknyttet navn velger fortsatt mange å bruke dette til tross for at dagens offisielle navn er UTS Stadium. Det er et nokså enkelt anlegg, med to små tribuner – en på hver langside. Jeg kom inn i det ene hjørnet, og midt på langsiden ut mot Wellington Road står en liten tribune med sitteplasser i form av benkerader samt noen plastseter på midtpartiet. I motsatt ende av denne langsiden så jeg at det også her var en inngang der noen av tilskuerne kom inn. Midt på motsatt langside er det tilsvarende en liten tribune, men her med ståplasser. Bortsett fra dette byr Federation Park kun på såkalt hard standing. Med en god del trær og vegetasjon er man dessuten godt skjermet fra veien og de triste omgivelsene på utsiden.

 

Klubbhuset befinner seg på kortsiden nær der jeg hadde kommet inn, og innenfor har man en nokså koselig bar. Det er vel ingen overraskelse at man her også finner veggene dekorert med et og annet minne fra FA Vase-triumfen i 2012, da de beseiret West Auckland Town i finalen på Wembley. Den garvede karen bak bardisken tok en 2 liters Strongbow-flaske fra kjøleskapet og fylte et pint-glass til meg – en original løsning. Og med forfriskninger i hånden kunne jeg sette meg ned og studere i ro og mak både programmet og nyeste nummer av Northern Leagues eget magasin «Northern Ventures Northern Gains», som jeg også hadde gått til innkjøp av.

 

Hjemmelaget lå på en sjuende plass (med veldig ujevnt antall spilte kamper i divisjonen), og kveldens kamp i Northern League Division One ville ikke ha den aller største betydning for tabellutfallet. For gjestende Hebburn Town var det allerede sikkert at de ville ende på nest siste plass og rykke ned sammen med jumbo Billingham Town. Det kan de ikke minst takke en katastrofal sesonginnledning for, der de sto uten seier og med kun tre poeng etter 22 kamper (0-3-19) og halvspilt serie, før den første ligaseieren kom svært overraskende borte mot West Auckland Town på novembers siste dag. De hadde imidlertid hevet seg betraktelig med flere gode resultater den siste tiden, så om det er noe de kan ta med seg og bygge videre på inn i neste sesong, så kan de kanskje håpe på en rask retur til Northern Leagues ypperste divisjon?

 

Kveldens kamp var ikke en del av Northern Leagues offisielle East Hop som skulle starte dagen etter, og det var vel offisielt heller ikke Division Two-oppgjøret i samme liga mellom Brandon United og Willington som var kampen jeg opprinnelig blinket meg ut denne dagen, da jeg grunnet tidlig start med Easter Hop dagen etter måtte finne en kamp i nordøst. Brandon United var vel slik sett ment som en bonus-kamp for de som dro opp dagen før, men et par uker før ble plutselig Dunston-kampen flyttet til samme dato, og en helhetsvurdering gjorde at jeg heller valgte meg den. Arrangøransvarlig Harvey Harris fortalte meg senere på turen at han ikke var videre begeistret for at denne kampen i Dunston ble flyttet til akkurat denne dagen, men Brandon United hadde likevel trukket 150 tilskuere – noe som visstnok er 4-5 ganger normalen.

 

I baren var det ellers litt prat om årets FA Vase, der majoriteten av en gjeng på nabobordet var klare på at de på ingen måte unnet ligakollega West Auckland Town særlig suksess i årets finale. Det virket for øvrig være en oppfatning som ble delt av en god del andre Northern League-fans jeg snakket med i løpet av turen, og de er tydeligvis ikke spesielt populære blant sine ligarivaler. Da jeg drakk opp og gikk ut i den nå ganske sure Tyneside-kvelden ble jeg oppsøkt av en kar som lurte på om jeg var den norske «Vikinghopper»; noe jeg måtte svare bekreftende på. Dette viste seg være den Stoke-baserte mannen bak bloggen The Groundhog, og jeg ble stående å se kampen sammen med ham.

 

Hjemmelaget var inne i en periode med tett kampprogram grunnet blant annet tidligere utsettelser, og manglet også en rekke spillere. Om det var en medvirkende årsak skal være usagt, men det startet nokså tamt, og det var tydelig at gjestene hadde planer om å gå ned med flagget til topps. Etter at Feds-spiss Dan Wilson hadde testet borte-keeper Gary Rogers, kom nemlig Hebburn Town til flere avslutninger. Dunston-keeper Andrew Clark måtte i aksjon på gode avslutninger fra Michael Watson og Aidan Bell, og sistnevnte hadde kort etter et skudd som gikk like over. Vertene svarte imidlertid, og da Lee McAndrew traff stolpen etter rundt 20 minutter var det kampens hittil klart største sjanse.

 

Dale Burrell og Danny Craggs hadde halvsjanser for vertene, mens deres forsvarer Luke Gilhespy var reddende engel med en glimrende takling da Bell igjen var på farten for The Hornets. Etter 33 minutter fikk hjemmelaget uttelling da McAndrew dro av to mann og la inn til Andrew Bulford som headet inn 1-0. Etter at Bulford få minutter senere uten hell forsøkte seg igjen med et langskudd hadde Hebburn Town en god dobbeltsjanse. James Patterson dro seg inn i feltet og fyrte løs, men keeper Clark reddet både skuddet og returen som ble headet på mål av Aidan Bell, som var et uromoment på topp for Hebburn Town. Dunston hadde et par skumle dødballer på tampen, men 1-0 sto seg til pause. Omgangen sett under ett var ikke det helt ufortjent, selv om det tok litt tid før vertene våknet til litt.

 

Pausen ble benyttet inne i varmen i klubbhusets bar, med nok en pint Strongbow fra de store plastflaskene de nok hadde kjøpt på sin lokale Tesco. Der var det avslappet stemning blant Dunston-folket, som sa seg sånn passelig fornøyd med det de hadde sett. Blant de 148 betalende tilskuerne (ikke så verst for en torsdagskamp mot Hebburn Town kanskje) var det helt tydelig også en del andre groundhoppere, og i ettertid vil jeg nok anslå at muligens 1/3 av de fremmøtte denne kvelden tilhørte den kategorien.

 

Andre omgang startet livligere enn den første, og med et tilnærmet likt kampbilde som før pause – med et lite overtak til hjemmelaget mens Hebburn kom på en og annen skummel visitt. Det var gjerne Aidan Bell som var involvert i disse, og så også da han skjøt like utenfor rundt ti minutter ut i omgangen. På motsatt side var målscorer Bulford to ganger nære på å score kveldens andre, og etter timen spilt doblet Dunston ledelsen. Etter flott forarbeid av Johnny Wightman stormet Danny Craggs inn i feltet, dro av to forsvarere og dundret ballen i mål bak keeper Rogers.

 

Hebburn skal ha for at de aldri ga opp, og både kaptein Calvin McMahon, James Patterson og ikke minst Bell hadde gode forsøk. Men det samme hadde Bulford, Craggs og McAndrew på motsatt side, og spesielt Bulford hadde en heading som undertegnede så i mål, men Rogers fikk kastet seg ned og såvidt slått til corner. Tilsvarende hadde Bell en god avslutning som tvang frem en super redning av vertenes Clark. Og da Patterson headet gjestenes siste sjanse over mål, endte det 2-0 på Federation Park.

 

Jeg unnet meg en rask siste pint mens jeg vurderte reiseveien tilbake til Newcastle. MetroCentre kjøpesenter var så forvirrende at jeg vurderte å heller spasere motsatt retning til Dunston stasjon, men kom snart til den konklusjonen at den er svært lite hyppig betjent. Dermed trasket jeg snart tilbake den trøstesløse veien mot MetroCentre og fant uten problemer frem slik at jeg rakk 22.15-toget. Tilbake i Newcastle ble det en ørliten pitstop på Union Rooms, der utdrikningslagene var i full gang, før jeg gikk de ti minuttene tilbake til hotellet for å lade opp til tidlig start dagen etter.

 

English ground # 161:
Dunston UTS v Hebburn Town 2-0 (1-0)
Northern League Division One
Federation Park, 17 April 2014
1-0 Andrew Bulford (33)
2-0 Danny Craggs (61)
Att: 148
Admission: £6
Programme: 50p

 

Next game: 18.04.2014: North Shields v West Allotment Celtic
Previous game: 16.04.2014: Lewes v Wingate & Finchley

 

More pics 

 

 

 

 

Onsdag 16.04.2014: Lewes v Wingate & Finchley

 

Jeg hadde på ingen måtte hastverk med å forlate Royal Tunbridge Wells, da det ikke var all verdens reisevei ned til Brighton, der det ikke var innsjekking før klokka 15.00. Etter en varm buffet-frokost valgte jeg derfor å tilbringe deler av formiddagen med lesing på hotellsenga og drøye utsjekkingen så lenge som mulig. Rett før klokka 12 sjekket jeg ut av den fasjonable byens Travelodge og fikk de til å ringe en taxi som tok meg til stasjonen. 12.40-toget med Hastings i panna fraktet meg til St. Leonards Warrior Square, der jeg hadde et snaut kvarter på meg til å bytte tog, og kvart på tre steg jeg av toget på endestasjonen i Brighton.

 

I vårsola vandret jeg rett ned Queens Road/West Street, rakt frem med sjøen i sikte foran meg. I enden av denne veien, rett ved strandpromenaden, fikk jeg sjekket inn på Travelodge Brighton Seafront der jeg la meg for å lese litt på senga mens jeg ladet en av telefonene. Plutselig duppet jeg av og våknet ikke før klokka såvidt hadde passert halv fem. Jeg fikk summet meg og gikk for å kikke meg litt rundt i Brighton i håp om å få et noe bedre inntrykk av byen enn hva tilfellet hadde vært tre dager tidligere. Jeg må vel si jeg fikk til akkurat det, og etter at min spasertur hadde tatt meg forbi både Brighton Pier og turistattraksjonen Royal Pavillion, var det snart på tide å igjen oppsøke togstasjonen for å sette kurs mot Lewes.

 

Det er meget hyppige togavganger da Lewes ligger på hovedlinjen mellom Brighton og London, så det var ingen grunn til stress selv om 17.45-toget forsvant ut av perrongen idet jeg ankom stasjonen. 17.52-toget kom jeg meg imidlertid på, og nøyaktig et kvarter senere kunne jeg gå de få meterne fra Lewes stasjon til The Dripping Pan, kun et ørlite steinkast unna. Her har Lewes FC spilt sine hjemmekamper helt siden klubben ble stiftet tilbake i 1885! Etter å ha tatt en liten kikk langs langsiden ut mot veien (og oppdaget et gammelt inngangsparti som ikke lenger er i bruk), snudde jeg og gikk mot hovedinngangen som befinner seg bak det ene målet nærmest togstasjonen. Selv fra utsiden ser man raskt at det er en spesiell og karakteristisk tribune, selv om jeg samtidig fikk følelsen av den ikke er veldig typisk engelsk. Taket ga meg nemlig assosiasjoner til noe man nok vil se oftere på kontinentet.

 

Jeg ble avkrevd £11 i inngangspenger, og rett på innsiden byttet jeg bort ytterligere £2 mot en kopi av kveldens kampprogram. Og først etter å ha blitt overtalt til å delta i både golden goal- og 50/50-lotteriet kunne jeg ta stadionet med det fantastiske navnet The Dripping Pan i nærmere øyesyn. Mye har skjedd her siden 1885, men fortsatt har man en viss følelse av at man entrer et slags amfi (i mangel av et bedre ord for øyeblikket) der selve banen er anleggets laveste punkt omkranset av gressvoller og tribuner som gir flott oversikt for tilskuerne.

 

Man kommer altså inn på den ene kortsiden, øverst på den nevnte karakteristiske tribunen med navnet Philcox Terrace. Den er anleggets mest dominerende, og ble bygget i 2003 på den tiden da Lewes på alvor var på vei oppover i pyramiden. Helt inntil på den ene siden av denne ruver det store klubbhuset, som faktisk gjør at man fra visse deler av denne tribunen ikke ser det ene hjørneflagget. Sett fra denne tribunen har man på høyre langside nok en ny tribune, og der det tidligere var en stor gressvoll med en vaklevoren tretribune står nå den moderne og ikke altfor spennende sittetribunen The Rookery Stand. Denne ble bygget i 2007 da klubben hadde avansert helt til Conference Premier (og nesten brakk ryggen økonomisk).

 

På den bortre kortsiden Ham Lane End er det kun en liten ståtribune under åpen himmel, og denne er heller ikke gammel. Herfra kan man ikke uten videre ta seg over på den andre langsiden, og dermed måtte jeg snu og gå tilbake for å ta en kikk på The Dripping Pans siste skikkelige gjenværende gressvoll. Denne langsiden går bare under navnet The Grass Bank, og herfra har man en fantastisk oversikt over banen. Det er ingen fasiliteter her bortsett fra såkalt hard standing på en liten sti av betong som følger gjerdet som skal hindre folk fra å ta seg nedover gressvollen. Alt i alt er The Dripping Pan – til tross for en heftig modernisering det siste drøye tiåret – fortsatt et anlegg med masse karakter.

 

Med min rundtur og fotoseanse unnagjort stakk jeg innom klubbsjappa som var i ferd med å åpne øverst på ståtribunen bak det nærmeste målet, og etter å ha blitt eier av en pin valgte jeg å oppsøke baren som befinner seg i underetasjen av det store ruvende klubbhuset. Det viste seg å være et nokså koselig lokale, men temmelig lite. Kanskje er det det grunnen til at de i følge en kar jeg snakket med vurderer å bygge nytt klubbhus i hjørnet mellom det nåværende og sittetribunen på bortre langside. Hva som eventuelt da vil skje med det nåværende klubbhuset kunne han ikke svare på, men det bringer absolutt såpass karakter til anlegget at det ville vært synd om det ble revet. Uansett, snart hadde jeg gått til innkjøp av kveldens først pint og kunne sette meg ned og bla litt i kampprogrammet.

 

Det var altså duket for kamp i Isthmian League Premier Division, og et Lewes som få dager tidligere hadde avlivet siste rest av minimal mulighet for nedrykk hadde i og for seg ikke stort å spille for. Likevel lovet manager Garry Wilson å mane til innsats for å avslutte sesongen på en positiv måte. For gjestende Wingate & Finchley var realiteten en ganske annen, der londonerne befant seg med begge føttene godt plantet i nedrykksgjørma. Cray Wanderers og Carshalton Athletic var allerede nede, men to til skulle slå følge, og det sto mellom Thamesmead Town, Wingate & Finchley, East Thurrock United, og Enfield Town.

 

Jeg har tidligere vært inne på at Wingate & Finchley er en sammenslåing av to klubber, Wingate og Finchley. Sistnevnte kunne spore sin historie helt tilbake 1874, mens førstnevnte ble stiftet av jøder i nord-London rett etter andre verdenskrig med det for å øye å bekjempe antisemittisme med fotball. (mon tro hva de som stadig klager over at politikk ikke hører hjemme i fotballen mener om dette, men politikk er kanskje greit så lenge det er den rette politikken). Disse to slo seg sammen i 1991, og de som har lest Mike Baylys fantastiske bok «Changing Ends» vil kanskje vite at forfatteren i disse dager er involvert i styre og stell i denne klubben.

 

I forkant av min romjuls/nyttårstur tidligere denne sesongen hadde han invitert meg til deres Summers Lane da jeg vurderte avreise på Boxing Day (26/12), men den gang måtte jeg til slutt utsette avreisen med en dag slik at det ikke ble noen kamp der for min del. Jeg hadde dog håpet at han ville være til stede i dag slik at jeg kunne slå av en prat med ham, men han hadde blitt opptatt med andre ting slik at han tidligere på dagen hadde måttet melde avbud. Imidlertid pratet jeg litt med noen av de andre tilreisende, og ikke overraskende var nedrykksstriden tema blant de. Mens noen mente at man ved et nedrykk enkelt burde kunne ta seg opp igjen, virket majoriteten å være enig med undertegnede i at det fort kunne bli en tøff kamp – selv om jeg nok vil hevde at Isthmian League Division One North langt fra er den hardeste på step 4.

 

Bortefansen pekte også på deres hjemmekamp mot Enfield Town noen dager senere som en nøkkelkamp, men med kun to poeng på sine siste åtte ligakamper måtte de imidlertid heve seg om de skulle ha håp om å overleve. Blues-manager Daniel Nielsen virket å ha en voksen oppgave foran seg, og det var virkelig en nervøs stemning å spore blant supporterne i borteleiren. Utfra hans Lewes-motpart Garry Wilsons lovnader i kampprogrammet kunne han vel heller ikke håpe på noen hjelpende hånd fra The Rooks. Det var duket for en interessant kamp, og jeg tømte glasset og fant meg en plass på gressvollen. Der oppe på høyde med en tenkt 25-meters linje fra det ene målet hadde jeg perfekt oversikt da det ble blåst i fløyta.

 

Det var på ingen måte noen stor forestilling jeg ble vitne til i en første omgang som startet tregt og sjansefattig. Det var mye svakt spill, og ingen av lagene hadde vel egentlig skapt så mye som en halvsjanse da gjestenes kaptein Marc Weatherstone holdt på å gjøre det helt store. Etter omtrent halvspilt omgang sto han for omgangens største sjanse da Lewes’ Fraser Logan slo et frispark inn i feltet. Weatherstone fikk tilsynelatende et anfall av ukjent sort og i stedet for å klarere headet han ballen knallhardt mot eget mål. Han kan takke en flott reaksjonsredning fra sin keeper Cain Davies for at han ikke scoret selvmål og førte vertene i ledelsen.

 

Kanskje var det nervene som gjorde det, men et nedrykkstruet Wingate & Finchley med kniven på strupen klarte ikke å skape særlig hodebry for sine verter til tross for at heller ikke Lewes imponerte. Men i en kort periode klarte de å tvinge frem noen feil hos hjemmelaget, og deres største sjanse i første omgang kom etter at Leon Fisher ble flott spilt gjennom av Ahmet Rifat, men spissen avsluttet utenfor. Deretter hevet Lewes seg de siste ti minuttene før pause, og etter at Jay Lovett noen minutter tidligere hadde headet i tverrliggeren, var de kanskje noe uheldige da fikk et mål annullert. Et langt innkast ble stusset videre og ekspedert i mål av en eller annen i mølja foran mål, men linjemannen hevet flagget for offside til tross for at stussen muligens så ut til å komme fra en bortespiller.

 

Dermed 0-0 til pause, og den valgte jeg ikke overraskende å bruke til å nyte en forfriskende pint Aspalls i baren sammen med en eldre kar som hadde stått ved siden av meg under første omgang. Det var interessant å høre ham fortelle hvordan The Dripping Pan har forandret seg og hvordan det tidligere så ut. Han berettet videre hvordan han også pleide å se Lewes’ kvinnelag i aksjon, og var udelt kritisk til måten den moderne fotballen også har rammet damefotballen med en liga som nå tydeligvis inneholder utvalgte lag, og der man i stor grad har fjernet opp- og nedrykk mellom de forskjellige ligaer/divisjoner slik man gjerne ser i amerikansk franchise-idrett. Jeg ble også vist noen eksempler på hvorfor Lewes (i likhet med kveldens motstandere) har et rykte på seg for å lage morsomme og originale reklameplakater for sine kamper.

 

Det var akkurat tid til å oppsøke matutsalget for å få litt nødvendig føde i en sulten skrott, og en cheeseburger med bacon og løk ble bestilt mens andre omgang startet som den første hadde sluttet – med et Lewes som presset på. Og mens jeg endelig sto og spiste burgeren min fikk hjemmelaget omsider uttelling drøyt ti minutter ut i omgangen, etter at Jack Dixon hadde plukket opp en løs ball utenfor 16-meteren og sendt den rakt i krysset bak keeper Davies. En god og bevegelig Luke Blewden på topp og en rask Nicky Wheeler på venstrevingen skapte nå tidvis store problemer for Wingate & Finchley.

 

Og det var Blewden som etter 76 minutter vant en løpsduell med bortekaptein Weatherstone og fra spiss vinkel trillet ballen mellom beina på keeper Davies. 2-0! Da hjemmelaget også satt innpå Rhys Murrell-Williamson fikk de enda en dimensjon i sitt angrepsspill, og det var etter innbytterens flotte raid og innlegg fra høyrekanten at Blewden etter 87 minutter kunne fastsette sluttresultatet til 3-0. Wingate & Finchley var skuffende svake, og det nærmeste de kom scoring var et godt skudd fra Ahmet Rifat som ble reddet av keeper Rikki Banks. Bortsett fra dette klarte de ikke å skape stort som truet målet til Banks, som dermed holdt nullen.

 

For Wingate & Finchley sin del hadde den påfølgende lørdagskampen mot Enfield Town nå blitt enda viktigere, og de var ikke særlig lystige til sinns, bortefolket som slukket sorgene i baren før hjemreise til London. Lewes-gutta var mer fornøyd etter å selv ha satt stopper for en elendig periode med hele 11 ligakamper uten seier (0-4-7). En av Crabb-brødrene (uvisst hvilken) var også fornøyd med dette da jeg vekslet noen få ord med ham etter kamp. Det er jo hele tre Crabb-brødre i Lewes-stallen – Matt, Nathan og Sam – hvorav de to sistnevnte hadde spilt denne kvelden. Etter en pint takket jeg for meg og gikk den korte veien tilbake til Lewes togstasjon for å returnere til Brighton.

 

Tilbake i «London-by-the-Sea», som byen kalles, fikk jeg denne kvelden et langt bedre inntrykk enn jeg hadde helgen før. Men det har kanskje med at jeg denne gang valgte å leske strupen i et par real ale puber, der sjansen nok er mindre for å måtte omgås (eller bli gjenstand for oppmerksomhet fra) mannlige fjoller med høyt østrogennivå. The Evening Star er en slik pub som høster rosende omtale blant kjennere, og beliggende et steinkast fra Brighton stasjon utgjorde den et eminent mål for en pitstop. Jeg var tydeligvis ikke den eneste som hadde slike planer, for der traff jeg snart på min samtalepartner fra pausen i Lewes-kampen.

 

Med lokal cider på fat måtte jeg selvsagt smake på varene, og pints med både Orchard Pig-Philosopher og en annen jeg ikke husker navnet på (begge av typen cloudy) falt godt i smak. Jeg hadde imidlertid ikke tenkt meg ut på noen rangel (det skjer svært sjelden i disse dager gitt!), og da det rett før midnatt ble ringt i bjella for siste servering så tømte jeg i stedet glasset og trakk meg tilbake til hotellsenga.





PS! Wingate & Finchley rykket til slutt ned. Før siste serierunde lå de a poeng med East Thurrock United som hadde bedre målforskjell, men det så lyst ut da Wingate & Finchley tok ledelsen hjemme mot Billericay Town samtidig som ETU lå under 0-2 i sin hjemmekamp mot playoff-klare Bognor Regis Town. Men til tross for at Wingate & Finchley til slutt vant sin kamp hele 5-0 hjalp det lite da East Thurrock United snudde 0-2 til seier 4-2 og sikret plassen på målforskjell foran Wingate & Finchley, som rykket ned sammen med Thamesmead Town og de to tidligere nevnte som allerede var klare før mitt besøk.

PPS! Det er sjelden jeg kommenterer slik i ettertid angående utfall av sesongene, men til tross for å ha havnet under nedrykksstreken, beholdt WIngate & Finchley omsider likevel plassen etter å ha blitt benådet som følge av kabalen som fulgte etter at Worksop Town trakk seg fra NPL Premier.

 

English ground # 160:
Lewes v Wingate & Finchley 3-0 (0-0)
Isthmian League Premier Division
The Dripping Pan, 16 April 2014
1-0 Jack Dixon (56)
2-0 Luke Blewden (76)
3-0 Luke Blewden (87)
Att: 320
Admission: £11
Programme: £2



 

Next game: 17.04.2014: Dunston UTS v Hebburn Town
Previous game: 15.04.2014: Tunbridge Wells v Holmesdale

 

More pics