Onsdag 23.04.2014: Bracknell Town v Maidenhead United reserves

 

Etter å ha forelsket meg i Royal Oak kvelden før var det nesten litt trist å forlate Harwich (eller mer nøyaktig, Dovercourt), men der var det uansett ikke kamp selv om jeg hadde bursdag aldri så mye. Og jeg hadde uansett lagt andre planer for St. George’s Day. Kanskje er det passende at min fødselsdag er identisk med den engelske nasjonaldagen, men jeg hadde andre ting enn feiring på plakaten. Etter lenge å ha vurdert å gjøre et nytt forsøk på å besøke Saltash United, kom jeg omsider til den konklusjon at med hjemreise fra Heathrow dagen etter ville det være greit med en base noe nærmere nevnte flyplass. Derfor falt valget til slutt på Hellenic League-oppgjøret Bracknell Town v Ardley United, med base i Reading. Jeg valgte å betale £8 for en full english breakfast før jeg forlot The Hotel Continental og spaserte mot Dovercourt stasjon. 11.30-toget fraktet meg de 20 minuttene til Manningtree, men det korresponderende London-toget som skulle kommet tre minutter senere hadde blitt kansellert. Heldigvis er det nokså hyppige avganger, og man har til og med en bar på den lille stasjonen, så etter å ha tilbragt snaue 20 minutter der med en flaske mineralvann kunne jeg snart sette meg på toget som fraktet meg videre ned til London Liverpool Street. Derfra var det bare å ta seg til Paddington med tuben, for så å hoppe på et av de mange togene vestover som har Reading som første stopp.

 

Ved ankomst Reading har jeg ofte hatt en følelse av nesten å komme hjem, men etter den voldsomme ombyggingen av Reading stasjon (et av Englands absolutt største jernbaneknutepunkt) føler jeg meg mer som en person som etter lang tids fravær kommer forvirret tilbake til hjembyen. For første gang skulle jeg bo på byens Travelodge i sentrum, og snart hadde jeg blitt sjekket inn av en usedvanlig feminin mannsperson i resepsjonen. Min kompis Marc fra Wokingham hadde akkurat flyttet til Bracknell, og viste interesse for å være med på kveldens kamp. I tillegg til å være Reading-supporter er han ikke minst hardbarket Wokingham-supporter (gamle Wokingham Town ble jo i 2004 slått sammen med Emmbrook Sports for å danne den nye klubben Wokingham & Emmbrook), og de banedelte jo en periode med nettopp Bracknell Town på sistnevntes Larges Lane.

 

Før jeg dro for å møte Marc slo jeg i hjel en times tid på en internettcafé, fulgt opp av en pubmiddag på Wetherspoons-puben The Hope Tap, der jeg satt til livs en stor mixed grill. Med mat i skrotten kunne jeg igjen oppsøke Reading togstasjon og ta den 20 minutter lange togturen ned til Bracknell. Noen år etter andre verdenskrig ble det bestemt at landsbyen Bracknell skulle få status som såkalt new town og etter utbyggingen var planen at innbyggertallet skulle økes til rundt 25 000. Men her i det østlige Berkshire har innbyggertallet for lengst passert det dobbelte, med god hjelp av jernbanelinjene fra Reading til London Waterloo og Gatwick Airport. Lite er igjen av det opprinnelige Bracknell, og dagens by er vel ikke av landets mest idylliske, men nå var det fotballen jeg var her for å se.

 

Vis-à-vis Bracknell stasjon ligger puben The Goose, og her ventet allerede Marc med en pint. Han så mest av alt frem til et annet oppgjør på Larges Lane, og så på kveldens kamp som en mulighet til å spionere litt på Bracknell Town, som snaue to uker senere skulle være være vertskap for hans Wokingham & Emmbrook i semifinalen av Reading Senior Cup. Han kunne ellers fortelle at sagaen rundt Wokingham-klubbens stadion-problemer fortsetter i en by der de lokale myndigheter har vært alt annet enn behjelpelige med tanke på nytt stadion. Planer om nytt anlegg blir stadig nedstemt – ikke minst etter protester fra beboere som er livredde for å få fotballtilhengere i nabolaget – og fortsatt befinner de seg på sitt meget enkle anlegg i Lowther Road. Det var andre saker da Wokingham Town spilte på Finchampstead Road, som var deres hjemmebane frem til 1999, og var en non-league-storhet i Berkshire – ikke minst i 1980-årene – med fortid på Isthmian Leagues øverste nivå og opptredener i både FA Trophys semifinaler og første ordinære runde av FA cupen på samvittigheten (tok blant annet Cardiff City til omkamp i 1982/83).

 

Etter å ha gjort kål på runde nummer to beveget vi oss snart mot Larges Lane, og lokalkjente Marc hevdet å kunne snarveier som var langt raskere enn ruten jeg hadde plottet ut på mitt utprintede kart. Hans «snarvei» viste seg gå via en sti som snart var forvandlet til et eneste gjørmehull, og det gikk hardt ut over mine nye Adidas Samba sko (som måtte få en grundig vask i servanten ved retur til hotellet). Etter flere minutter med gjørme opp til anklene kom vi omsider opp på en ordentlig vei, der Marc så seg rundt og kunne slå fast at denne stien ikke hadde vært noen snarvei likevel, men snarere en liten omvei (selv om den tross alt var raskere enn ruten jeg ville fulgt)! Akkurat da var jeg ikke videre imponert over min «kjentmann». Men vi kom da snart frem til inngangspartiet ved Larges Lane.

 

Vi betalte våre £6 i entré, men mens Marc gikk inn i klubbhusets bar, som også har inngang fra utsiden, stakk jeg først hodet inn for å ta en kikk på anlegget. For igjen å sitere Peter Miles’ glimrende bok «Homes of non-league football» blir Larges Lane der beskrevet som «an eclectic mix of stands and buildings», og det er ganske beskrivende for et anlegg der det aller meste av fasiliteter befinner seg på den ene langsiden. Det er her på denne langsiden man kommer inn, mellom to av tribunene som står der. På kortsiden til venstre er det ingenting av tribunefasiliteter, og det samme er tilfellet på bortre langside, der det står et sett laglederbenker i tre som tydeligvis ikke er i bruk. På kortsiden til høyre er det ståplasser under tak i form av en tribunekonstruksjon som strekker seg rundt 2/3 av banens bredde. Så til langsiden der jeg kom inn: øverst her (nærmest kortsiden med ståtribunen) finner man klubbhuset med tilhørende bar, og rett ved siden av utgangen herfra er det ståplasser under et utbygg fra klubbhuset. Få meter lenger ned står det man må kunne kalle hovedtribunen med sine sitteplasser og laglederbenkene i mur (som mye av anlegget ellers) i front. Sitteplasser er det også på en noe lengre tribune nedenfor denne igjen. Om ikke Larges Lane er direkte vakker, har den i det minste litt karakter.

 

Karen ved telleapparatene ga klarsignal til at jeg kunne hoppe raskt ut på sidelinjen og knipse et ordentlig bilde av hovedtribunen, og med runden unnagjort ga jeg ham £1 i bytte mot et kampprogram før jeg oppsøkte baren for å finne Marc. Der hadde de tydeligvis problemer med cider-pumpen, og han hadde handlet inn svensk Rekorderlig cider til oss. Intet spesielt godt alternativ til ordentlig engelsk cider, men det gikk da ned. Da jeg bladde litt i programmet fikk jeg derimot en større negativ overraskelse. Mye kan skje på kort tid i fotball, og i løpet av de snaue to ukene siden jeg forlot Norge hadde det blitt endringer i kampprogrammet uten at jeg hadde fått det med meg, opptatt som jeg hadde vært på min rundreise. Men oppgjøret mot titteljagende Ardley United hadde blitt utsatt til fordel for semifinale mot Maidenhead Uniteds reservelag i en av Hellenic Leagues ligacuper.

 

Hellenic League er arrangør for en rekke cuper som heller ikke undertegnede kan gjøre 100% rede for med tanke på rangering. Men jeg mistenker at Challenge Cup er gjevere enn både Supplementary Cup og Floodlit Cup. Det var Supplementary Cup man i kveld skulle kjempe om finalebillett i, og det var allerede klart at vinneren ville møte Brimscombe & Thrupp på nøytral bane i Wantage. Og når jeg først nevner Wantage så sto jo på dette tidspunktet tittelkampen i Hellenic League Premier Division mellom Wantage Town og Ardley United. Hjemmefolket var unisont enige om at Wantage, som hadde et lite overtak, ville ta tittelen og rykke opp. De mente også at deres Alfredian Park denne gangen ville bestå kravene slik at de endelig vil kunne ta steget opp, mens de ikke var like sikre på vegne av anlegget til Ardley United (det skulle vise seg at begge fikk tommelen opp, men Wantage Town tok tittelen og opprykket).

 

En kar vi hadde en lengre samtale med viste seg å være identisk med personen jeg såvidt hadde hatt kontakt med via klubbens Twitter. Hva gjelder Bracknell Towns egne utsikter om mulig retur til step 4 var han mer skeptisk til om det ville være aktuelt i den aller nærmeste fremtid. Mange vil nok huske klubben som fast innslag i Isthmian Leagues – og senere Southern Leagues – lavere divisjoner fra første halvdel av 1980-årene frem til nedrykket fra Southern League Division One South & West i 2010, etter å ha kjempet i bunnen i flere sesonger. To år senere forsvant de helt ned i Hellenic League Division One East, men returnerte til denne ligaens gjeveste divisjon etter en sesong, da fjorårets femteplass viste seg godt nok til opprykk siden ingen av klubbene foran på tabellen hadde anlegg som oppfylte ligaens krav til opprykk. Og de virker ikke ha noe bråhast med å eventuelt returnere til step 4.

 

Vår samtalepartner lovet også å finne frem en pin til min samling, som han lovet å sende meg. Og da det dro seg mot avspark tok vi med oss en ny pint ut for å ta oppstilling langs den ene langsiden utenfor klubbhuset. Der hadde vi tydeligvis selskap av en rekke Hellenic-personligheter, blant annet Binfields assistent-manager Roger Herridge (som har en fortid som Wokingham-manager), og Marc virket være på fornavn med alle sammen. Så det var i det minste litt av et ekspertpanel vi hadde ved vår side da kampen startet på en matte som var nokså bløt etter en heftig skur i løpet av ettermiddagen. Under oppvarming hadde vertenes høyreback Michael Watson skadet seg, så på kort varsel måtte Grant Goodband ta over. Det var likevel hjemmelaget som hadde de første sjansene, og mens Josh Delander skjøt utenfor, måtte bortekeeper Guiseppe Di-Puma i aksjon for å redde avslutninger fra både Sam Barratt, Jake White og Martin Bradshaw. Gjestene svarte ved Ryan Debattista og Isaac Osei-Tutu, men ingen av de traff målet til Robins-keeper Dan Smith. Etter 37 minutter leverte vertenes kaptein Eddie Gray et innlegg som Jake White headet på mål. Keeper Di-Puma leverte imidlertid en kanonredning da han hindret ballen i å finne nettmaskene oppe i krysset. Men kun et minutt senere tok hjemmelaget likevel ledelsen med en fantastisk scoring. Magpies-forsvarer Melkai Emmanuel-Williamson sleivet noe da han skulle klarere et innlegg, og ballen falt flott for Martin Bradshaw som sendte i vei et ustoppelig skudd som fra drøye 25 meter suste inn i krysset.

 

1-0 holdt seg til pause, og forfriskninger kunne inntas i baren der vi var i passiar med representanter fra både hjemmelaget og andre Hellenic-klubber. Det var flere enn Marc som så frem til oppgjøret mot lokalrival Wokingham & Emmbrook i Reading Senior Cup, og dette ble nå tema der man også touchet innpå situasjonen i Wokingham og mimret tilbake til tidligere oppgjør de to imellom. Da andre omgang startet var det med et helt annet Maidenhead-lag, og allerede fra start presset de Bracknell tilbake. Vertene hadde store problemer med farten til Osei-Tutu og Emmanuel Olorunfemi på kantene, og gjestene var nære på å utligne da et skudd fra kaptein Jack Banks nesten ble fomlet i mål av keeper Dan Smith, men keeperen fikk tydeligvis slått ballen unna før den passerte mållinjen. Det ble snart et eneste langt stormløp mot Bracknell-målet, og hjemmelaget hadde keeper Smith å takke for at de holdt nullen. To ganger hindret han Lee Barney, mens Nortey Nortey skjøt like utenfor, og Osei-Tutu traff tverrliggeren. Hjemmelaget holdt ut til det sto 72 minutter på klokka. Da ble Olorunfemi lagt i bakken av Liam Alleyne inne i feltet, og Ryan Debattista utlignet til 1-1 fra straffemerket.

 

Utligning var alt annet enn ufortjent, men gjestene virket også lystne på et vinnermål, og Debattista var to ganger farlig frempå. Man begynte å få følelsen av at dette gikk mot ekstraomganger, og vi fikk bekreftet at kampens skulle avgjøres denne kvelden – om nødvendig med både ekstraomganger og straffesparkkonkurranse. På tampen begynte imidlertid også Bracknell å skape noe offensivt igjen, og Jake White var nære på å avgjøre for hjemmelaget da han headet en corner i stolpen med fem minutter igjen av ordinær tid. Deretter spilte innbytter Dan Broadbear gjennom Sam Barratt i det siste ordinære minutt, men keeper Di-Puma gikk seirende ut av duellen. Men idet de 55 betalende forberedte seg på ekstraomganger kom Bracknell i et siste angrep. Etter flott forarbeid av Broadbear og kaptein Grey havnet ballen hos den unge vingen Barratt, hvis innlegg ble snublet i mål på første stolpe av Jake White. 2-1, og jubelen sto i taket hos the Robins, som hadde vunnet og sikret seg finalebillett på dramatisk vis!

 

Det var fornøyde Bracknell-representanter som samlet seg i baren etter kamp, og alle var meget enige i at de kunne takke sin keeper Dan Smith for finalebillettene etter hans glimrende kamp mellom stengene. Etter en rask pint takket vi for oss og returnerte til The Goose via den opprinnelige og langt mindre klinete snarveien Marc nå klarte å finne. Der tok vi en pint Strongbow før jeg krysset over for å ta toget tilbake til Reading, mens Marc vendte snuta hjemover til kone, spedbarn og huslige plikter. En tur ut på byen i Reading ble vurdert, men det virket ikke som om noen av gutta var ute og feiret St. George’s Day. Dagen etter var det igjen på tide å returnere til Norge etter hele 19 kamper på 13 dager – min klart mest ambisiøse tur til dags dato. En fantastisk tur hadde det vært, og om jeg på forhånd hadde tatt høyde for at jeg kom til å være sliten og lei, var dette ikke tilfellet. Jeg skulle gjerne vært noen dager til! Det er bare å vente på 2014/15-sesongen!

 

PS! Bracknell Town tapte 0-4 for Brimscombe & Thrupp i finalen. Og også i den nevnte semifinalen i Reading Senior Cup ble det tap 1-2 for Wokingham & Emmbrook, som nå møter en annen lokal rival Finchampstead i finalen på Madejski Stadium torsdag 15. mai.

 

English ground # 172:
Bracknell Town v Maidenhead United reserves 2-1 (1-0)
Hellenic League Supplementary Cup, Semi Final
Larges Lane, 23 April 2014
1-0 Martin Bradshaw (38)
1-1 Ryan Debattista (pen, 72)
2-1 Jake White (90+1)
Att: 55
Admission: £6
Programme: £1

 

Next game: 03.07.2014: Jarrow FC v Whitley Bay
Previous game: 22.04.2014: Harwich & Parkeston v Gas Recreation

 





More pics



 

 

 



 

Tirsdag 22.04.2014: Harwich & Parkeston v Gas Recreation

Etter fem dager med base i Newcastle i forbindelse med Northern Leagues Easter Hop, hadde jeg nesten blitt litt bortskjemt med tanke på antall kamper, og ikke minst med tanke på at jeg i disse dagene hadde sluppet å drasse rundt på bagen min. Men nå var det omsider på tide å forlate Geordie-byen for å igjen vende snuta sørover, og jeg hadde en nokså lang reise foran meg. Derfor valgte jeg først å fylle opp skrotten grundig ved å forsyne meg to ganger fra den varme frokostbuffeten. Og jeg vil aldri slutte å undres over folk som fortsatt velger såkalt kontinental frokost selv om man har full english som alternativ.

God og mett fikk jeg dollet meg, pakket snippesken og sjekket ut før jeg satt kursen mot Newcastle stasjon, der jeg hadde blinket meg ut 10.00-toget til London Kings Cross. Allerede før vi stoppet i Durham hadde jeg sovnet, og reisen på to timer og 51 minutter ned til London gikk raskt unna for min del. Deretter var det bare å la tuben frakte meg de få stasjonene fra Kings Cross til Liverpool Street, hvor jeg nå hadde god tid på meg. Toget mot Norwich hadde avgang klokka to, og jeg kunne unne meg en ekstra røykepause og gå til innkjøp av lunsj i form av smørbrød før riktig perrong ble annonsert og jeg kunne ta plass.

Jeg skulle ikke være med helt til Norwich, og etter 55 minutter hoppet jeg av på den lille stasjonen Manningtree, der en egen linje forbinder Harwich med hovedlinjen mellom London og Norwich/Ipswich. Toget til Harwich Town sto allerede på perrongen på motsatt side, og det var bare å haste gjennom undergangen og stige på. Vi passerte et par småstasjoner og deretter Harwich International ved den store havnen, før jeg 20 minutter etter avgang Manningtree kunne hoppe av på linjens nest siste stasjon, Dovercourt – drøye fem timer og et kvarter etter at jeg hadde forlatt Newcastle.

Her i det nordøstlige hjørnet av Essex har de tre små byene Dovercourt, Harwich og Parkeston vokst sammen til en by som i dag gjerne går under fellesbetegnelsen Harwich, og som er hjemsted til 15-20 000 mennesker. For mange nordmenn vil Harwich være mest kjent som destinasjon for bl.a fergen Braemar da den i 1980-årene gikk i trafikk mellom Norge og England. Det begynner å nærme seg 30 år siden jeg selv var med mine foreldre på biltur i sørvest-England og da ankom Harwich. Men om ruten til Norge nå er nedlagt, har Harwich fortsatt fergeforbindelse til både Danmark (Esbjerg) og Nederland (Hook of Holland).

Harwich har med sin beliggenhet nær sagt naturligvis en lang sjøfartshistorie, og huset tidligere en stor marinebase. De er en av de såkalte Haven ports som er fellesbetegnelsen på havnene på denne delen av Englands østkyst, der elvene Stour og Orwell møtes og renner ut i Nordsjøen. En annen av disse er Ipswich, mens man lett kan se over bukta (og Essex-Suffolk grensen) til Felixstowe, der et utall av enorme kraner vitner om at dette er Englands travleste (og en av Europas travleste) containerhavn, og over 40% av slikt gods som skal ut og inn av England går gjennom Felixstowe Port – eller Felixstowe havn om man vil.

Men la oss nå holde oss i Essex, der jeg nå trasket fra Dovercourt stasjon mot The Hotel Continental nede ved sjøen. Kingsway førte meg rakt frem til Marine Parade (som navnet hinter om følger den strandlinjen) og etter å svingt til høyre og fulgt denne et par minutter var jeg fremme ved min destinasjon. Her hadde jeg booket et enkeltrom for £35, og etter å ha sjekket inn og slappet av litt, returnerte jeg snart til den koselige puben i første etasje. En pint for høflighets skyld ble snart til en til da jeg kom i snakk med noen eldre stamkunder som kunne berette et og annet både om byen og om fotballklubben jeg denne kvelden skulle se. Og da klokka tikket nokså fort mot kampstart måtte en planlagt liten sightseeing inne i selve Harwich sentrum utgå. I stedet unnet jeg meg en siste pint før jeg spaserte mot Royal Oak.

Jeg hadde i forkant av denne turen måttet innse at det ikke ville bli noe besøk hos Dorking, men Royal Oak hadde jeg i det minste gledet meg til i lengre tid. Deres stadion omtales som en virkelig godbit, og jeg hadde store forventninger til det jeg regnet med skulle bli turens stadionmessige høydepunkt. Samtidig skulle kveldens kamp bli min debut som tilskuer på step 7 i engelsk non-league – nivå 11 i pyramiden totalt. Men så er da heller ikke akkurat Harwich & Parkeston noen typisk step 7-klubb.

Stiftet i 1875 er Harwich & Parkeston blant de eldste klubbene i Essex, og en tradisjonsrik sådan. To ganger spilte de seg frem til finalen i den gjeve FA Amateur Cup, som var en forgjenger til FA Vase. I 1898/99-sesongen ble finalen spilt på Linthorpe Road i Middlesbrough (som den gang var hjemmebane for Boro), der de måtte se seg slått av Stockton. Og i 1952/53-sesongen var de igjen tapende finalist foran hele 100 000 tilskuere på Wembley da Oxbridge-laget Pegasus (et lag bestående av spillere fra universitetene Oxford og Cambridge, og som la ned driften ti år senere) ble for sterke. I tillegg har Harwich & Parkeston ved seks anledninger spilt seg frem til første ordinære runde i FA-cupen, men man må nå tilbake til 1976/77-sesongen for å finne sist gang det skjedde.

De er også to ganger vinner av – og hele ti ganger tapende finalist i – Essex Senior Cup. I ligasammenheng spilte klubben seg opp i Isthmian League, der de i løpet av 1970-årene (med flere divisjoner enn i dag) tok seg opp i denne ligaens Division One. På midten av 1980-årene var de tilbake i Eastern Counties League, der de har vært et fast innslag helt frem til de i februar 2010 sa fra seg plassen av økonomiske årsaker og ba om å bli flyttet ned til Essex & Suffolk Border League. Der befinner de seg fortsatt i dag.

Etter en kort spasertur fra hotellet befant jeg meg utenfor Royal Oak, som selv fra utsiden så spennende ut der taket på deres berømte hovedtribune (angivelig en av non-leagues mest fotograferte tribuner) stakk opp over gjerdet ut mot Main Road. Ved det ene hjørnet lå inngangen til klubbens egen bar, men med rundt halvannen time til kampstart virket det foreløpig ikke være åpent. I stedet tok jeg meg god tid med å beundre og fotografere den flotte hovedtribunen fra utsiden, før jeg til slutt fikk betalt mine £2 i inngangspenger til en kar som kom for å betjene telleapparatene.

Jeg ble temmelig skuffet da han måtte beklage at de ikke hadde trykket noe program til denne kampen, men som plaster på såret lovet han å forsøke finne frem noen programmer fra tidligere. Han kunne ellers fortelle at kveldens motstander – Gas Recreation – hører hjemme i Colchester, og har vært en dominerende kraft i denne ligaen siden årtusenskiftet, regjerende mestre som de nå var…i tillegg til å ha vunnet ligaen seks av de ni siste sesongene. Så noen enkel kamp ville det ikke bli for et hjemmelag som de siste ukene hadde begynt å snuble litt med to strake tap før kveldens kamp, etter å ha sett meget sterke ut tidligere i sesongen.

Så var det endelig tid for å ta en kikk på innsiden av Royal Oak, som har vært klubbens hjemmebane siden 1898. Og hva skal man egentlig si om dette ærverdige gamle stadionet? Det er nesten så ord blir fattige, men selv mine skyhøye forventninger ble overgått av sjarmen som her er å finne. Jeg kom inn på den ene langsiden, mellom hovedtribunen og bygget som huset den nevnte baren. Hovedtribunen ble bygget i 1948, mens man tydeligvis fortsatt var i stand til å bygge noe interessant, og denne er beryktet for å være meget bratt. I tillegg har den vært gjenstand for vandaler som snart har revet ut alt som er av plastseter som er boltet fast i betongavsatsene, men herfra har man en upåklagelig oversikt over det som skjer ute på banen.

På kortsiden til venstre sett herfra står det på Main Road End en herlig ståtribune med det som i Peter Miles’ glimrende bok «Homes of Non-league Football» beskrives som «quite possibly the deepest steps of terracing in the country», og de to-tre betongavsatsene er da også unormalt høye. Tribunekonstruksjonen som gir tak over hodet her er for øvrig både sjarmerende klassisk og herlig sliten og falleferdig – akkurat som hovedtribunen. Jeg har vel ærlig talt ikke vært så entusiastisk over et stadion siden jeg besøkte Workington tidlig i sesongen.

Den nevnte boken til Peter Miles beskriver også det tragiske tapet av en fantastisk ståtribune på bortre langside. «A superb covered terrace» er hans beskrivelse på tribunen som dessverre forsvant i 1979. Og kun 16 år senere ble en åpen ståtribune på bortre kortside stengt og revet etter at den ikke lenger oppfylte sikkerhetskravene. Dette er grunnen til at man på bortre langside nå er uten fasiliteter, og området bak laglederbenkene fremstår delvis som noe tilnærmet et villniss. I tillegg ligger nå det nye bygget som huser blant annet garderober (og muligens kontorer?) noe tilbaketrukket fra banen bak målet på bortre kortside. Til tross for tribunefasiliteter på kun to sider, sto jeg med følelsen at jeg muligens hadde funnet et nytt favoritt-stadion, og jeg kunne bare forsøke å forestille meg hvor fantastisk flott Royal Oak må ha vært da det var tribuner på alle fire sider.

Opprinnelig hadde groundhopperen Rob, mannen bak bloggen «Hopping all over the World», meldt sin interesse for å ta turen fra London for denne kampen siden Royal Oak også var på hans liste (slik tilfellet åpenbart er med et samlet korps av groundhoppere med sans for klassiske stadioner). Noen vil huske at jeg møtte ham både i Littlehampton og Carshalton tidligere denne sesongen, men etter å plutselig ha måttet tilbringe hele formiddagen i tannlegestolen hadde han denne gang meldt avbud. Imidlertid ble jeg snart oppsøkt av en kar som av en eller annen grunn hadde dratt kjensel på meg, og han presenterte seg som groundhopperen Jack fra Lowestoft.

Sammen med ham hadde jeg en samtale med mannen som viste seg å være Harwich & Parkestons formann, og han spådde ikke uventet en tøff kamp. Hjemmelaget hadde muligens gitt fra seg initiativet i tittelkampen, men han kunne fortelle at det kunne holde å bli blant de fem første for å kvalifisere til opprykk til step 6, da Harwich & Parkeston også var ligaens eneste søkerklubb! Noe overraskende hevdet han imidlertid at det vil bli vurdert å likevel takke nei til et eventuelt opprykk. Grunnet økte kostnader var han personlig meget skeptisk til å ta steget oppover igjen i pyramiden, og så vidt jeg forsto ham ville dette bli vurdert og stemt over på et møte i klubben i løpet av mai måned.

Jeg har ingen problemer med å forstå en slik vurdering dersom den økonomiske situasjonen ikke tillater slike «krumspring», men samtidig er det synd at en tradisjonsrik klubb som Harwich & Parkeston skal spille «bortgjemt» på step 7. Det kan for øvrig nevnes at til tross for navnet så er nå i øyeblikket samtlige klubber i Essex & Suffolk Border League hjemhørende i Essex, og så godt som samtlige innen en radius på to-tre mil fra Colchester. Av klubber som tidligere har spilt i denne ligaen kan nevnes Bury Town, Witham Town, Brightlingsea Regent (vinner av ESBL så sent som for tre sesonger siden) og Saffron Walden Town, for å nevne noen. Det ryktes ellers at en og annen klubb i Eastern Counties League vil være interessert i å flyttes over til Essex Senior League, slik at det vil kunne tynnes ytterligere ut i ECL. Ikke spesielt heldig for en liga som dessverre har sett seg nødt til å bringe inn flere reservelag de siste sesongene, og et lag som Harwich & Parkeston kunne uten tvil vært en flott tilvekst.

Vi hadde også vurdert en tur innom baren, men da vi fikk vite at dørene ut mot banen ikke ville åpnes før pause, gadd vi heller ikke å begynne å styre med å gå ut igjen. I stedet gikk vi for å få oss litt mat fra matutsalget inne på anlegget, og mens jeg tygget på en cheeseburger med bacon og løk, kom ytterligere to groundhoppere fra Kempster-forumet bort for å hilse på. De hadde begge vært her tidligere, men som en av de sa så liker de å komme tilbake til dette historiske anlegget for å se kamp minst en gang hver sesong. De kunne imidlertid fortelle om noen meget urovekkende rykter som jeg skulle få bekreftet i pausen. Mer om det senere.

Klokka nærmet seg 19.30 og avspark, og mens Jack tok en runde for å fotografere, tok undertegnede oppstilling på langsiden ved siden av hovedtribunen. Til tross for at TV «fristet» med Chelsea i semifinale i «Champions» League, hadde nokså imponerende (nivået tatt i betraktning) 120 tilskuere valgt bort slikt tøv for heller å betale seg inn på Royal Oak og se toppoppgjøret i Essex & Suffolk Border League. Det er jo i seg selv litt oppløftende. Og i herlige omgivelser var det en forventningsfull norsk groundhopper som fra sin ståplass omsider kunne se at oppgjøret ble sparket i gang.

Hjemmelagets manager Matthew Carmichael var nok fornøyd med at han igjen kunne inkludere stopperen Matthew Stace i startoppstillingen etter at han tydeligvis hadde vært savnet under sitt skadefravær de siste to-tre kampene. Til tross for at han fortsatt var småskadet, var han sjefen i forsvaret, og virket å utstråle en ro og sikkerhet som smittet over på hans forsvarskollegaer. Det var en tett og jevn batalje i starten, men mens Gas Recreation gikk grundig til verks og tok seg god tid i oppbyggingen av sine angrep, virket The Shrimpers tidlig å heller spille litt vel mye langt opp mot angriperne, der man også hadde funnet plass til reservelagets toppscorer Matthew Geen, og gjestenes forsvar hadde få problemer med å rydde opp. Med sine voldsomme innkast var Gas-spiller Luke Taylor en offensiv trussel, men majoriteten av disse ble headet ut og klarert av forvarsbautaen Stace som vant så godt som alt inne i feltet.

Etter et lite kvarter begynte kampen imidlertid å åpne seg opp mer, og gjestene virket nå farligere når de kom fremover. Samuel Quinn vikarierte for den skadde førstekeeperen i Shrimpers-målet, og fikk testet seg på en avslutning fra Taylor, mens et skudd fra Josh Dillon gikk like over. Men idet vi passerte tjue minutter hadde Gas-keeper Paul Churchlow et svakt utkast som satt forsvarer Jack Murray i knipe. Han ble presset av en iherdig Trevor Lewis som vant ballen og lobbet den delikat over Churchlow og i mål til 1-0. Churchlow var overhodet ikke imponert over sin forsvarer, og ga ham det glatte lag. Få minutter senere kunne vertene doblet ledelsen da Darren Bethell (en av to blad Bethell i deres lagoppstilling) ble spilt fri av Joss Neale og stormet nedover flanken. Han la tilbake til måscorer Lewis, men avslutningen gikk via et langt bein fra en forsvarer og dalte over tverrliggeren.

Bortsett fra dette var det Gas som presset stadig mer, og da vertene ventet et langt innkast fra Taylor, ble de nesten fintet ut av en kort variant, slik at Darren Bethell måtte ty til ulovligheter for å stoppe Eldon Craig. Det resulterte i frispark rett utenfor 16-meteren, og frisparket ble løftet inn i feltet. Der var selvsagt Stace og headet unna, men returen havnet hos Luke Taylor som fyrte løs. Skuddet hadde skummel retning, men en oppofrende Josh Neale fikk kastet seg frem og blokkert. Taylor var kort etter nest sist på ballen da Josh Dillon satt ballen i mål bak hjemmekeeper Quinn, men linjemannen hadde allerede hevet flagget for offside. Mot slutten av omgangen var det en periode kun Gas-keeperen som ikke befant seg på hjemmelagets banehalvdel, men likevel var det Shrimpers som var nære på å øke idet dommeren begynte å kikke på sin klokke. Etter en flott kontring trakk Geen seg fri fra sin oppasser, og da han mottok ballen vendte han opp og sendte i vei et godt skudd, men keeper Churchlow fikk parert med en god redning.

Fornøyd med hjemmeledelse kunne vi ta pause-pinten, men før vi kom så langt ble jeg oppsøkt av formannen som ville overrekke meg noen kampprogrammer fra forrige sesong. På spørsmål om de stygge ryktene vi hadde hørt hadde rot i virkeligheten, kunne han også dessverre fortelle at klubben ganske riktig vurderer flytting som et meget reelt alternativ. Det var som å få et velrettet spark midt i skrotum! Det ville være et vanvittig tap for Essex-fotballen og intet mindre enn en forbrytelse å rive dette anlegget som snarere burde vært vernet! Klubben avslo for øvrig så sent som i 2001 et betydelig tilbud fra supermarkedkjeden Lidl, men de som trodde Royal Oak med det var reddet, må nå tydeligvis tro om igjen.. Dette ødela humøret mitt i den grad at jeg mistet lysten på en pause-pint, og heller tok en ny nøyere kikk rundt det flotte anlegget.

Jeg valgte å sammen med Jack innta hovedtribunen for andre omgang, og etter å ha funnet oss to seter som ikke var fulle av duemøkk (et par var så fulle at det var mer møkk på setet enn plast!) hadde vi nå virkelig flott oversikt over spillet. På banen var det fortsatt Gas som hadde ballen og presset for utligning, og både Liam Bailey, Josh Dillon, og en god Luke Taylor skjøt like utenfor. Taylor hadde også et skudd som ble heroisk blokkert av…hvem andre enn Matthew Stace. Et frispark fra backen Liam Bailey ble slått til corner av keeper Quinn, men da den påfølgende corneren ikke ble klarert skikkelig, gikk Gas-kaptein Matthew Greenley i bakken i en duell med Darren Bethell, og dommeren pekte på straffemerket. Muligens en anelse billig fra min posisjon, men Eldon Craig satt uansett inn utligningen.

Kun tre minutter senere virket det enda tøffere for Shrimpers da spissen Matthew Gatt fikk dirkete rødt kort for det som så ut som en heftig takling (etter kamp ble det sagt at det visstnok kom som følge av en albue). Men hjemmelagets ti mann viste moral, og fire minutter etter utvisningen ble et utspark fra Quinn headet videre av innbytter Craig Martin, og Bobby Bethell avsluttet med sitt venstrebein. Keeper Churchlow var noe fomlete, og ballen rullet forbi ham og inn i mål. Klokken viste 73 minutter, og Harwich & Parkeston var igjen i ledelsen. Hjemmelaget nøyde seg nå med å kun ha innbytter Martin alene på topp, og Gas presset på for utligning. Lee Braddon prøvde seg med en akrobatisk avslutning, men Quinn hadde få problemer. Og Dillon avsluttet utenfor da det virket enklere å score. Scott Page hadde kommet innpå som en ekstra angriper, og han gjorde forarbeidet da gjestene omsider utlignet med snaue fem minutter igjen på klokka. Han driblet seg forbi både to og tre mann inne i feltet, tok seg til dødlinja og la tilbake. Der kom Lee Braddon og smalt sikkert inn 2-2. Darren Bethell og Josh Dillon hadde muligheter til å bli matchvinner for hvert sitt lag, men da dommeren blåste for full tid var kanskje begge lag noenlunde tilfreds..?

Vi hadde sett en god og underholdende kamp. Status var nå at West Bergholt (en annen ESBL-storhet) og Tollesbury lå foran på tabellen, men Harwich & Parkeston ville passere de med seier i sin hengekamp. Bak der igjen hadde Gas Recreation ytterligere to hengekamper, og således et overtak. Vi oppsøkte den koselige baren der jeg omsider kunne unne meg en pint Thatcher’s Gold mens vi beskuet diverse memorabilia som prydet veggene; blant annet minner fra finalen i FA Amateur Cup våren 1953. Vi fikk også slått av en prat med en hjemmesupporter som i motsetning til formannen gjerne ville returnere til Eastern Counties League. Det skal bli spennende å se hva de bestemmer seg for.

Grunnet utsiktene for mulig flytting var det imidlertid med blandede følelser at jeg lot Jack svippe meg tilbake til hotellet før han returnerte til Lowestoft. Der tok jeg en siste pint i baren mens jeg kunne reflektere over en innholdsrik dag og et etterlengtet besøk hos en koselig klubb hvis anlegg overgikk mine høye forventninger. Jeg hadde antakelig fått et nytt favoritt-stadion, eller i det minste et som kunne måle seg med mine favoritter i Ebbsfleet og Workington! Det er trist at det har blitt slik at klubben nå tydeligvis ser på sitt fantastiske stadion som en hemsko, og kanskje ser på et eventuelt nytt anlegg som betingelse for progresjon oppover i pyramiden igjen. Det er bare å avlegge et besøk her mens man fortsatt har muligheten! 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 171:
Harwich & Parkeston v Gas Recreation 2-2 (1-0)
Essex & Suffolk Border League Premier Division
Royal Oak, 22 April 2014
1-0 Trevor Lewis (21)
1-1 Eldon Craig (pen, 66)
2-1 Bobby Bethell (73)
2-2 Lee Braddon (85)
Att: 120
Admission: £2
Programme: None

Next game: 23.04.2014: Bracknell Town v Maidenhead United reserves
Previous game: 21.04.2014: Newton Aycliffe v Shildon

 

More pics

 

 

Mandag 21.04.2014: Newton Aycliffe v Shildon
Med god hjelp fra Easter Hop arrangørene Harvey Harris og Peter Sixsmith hadde jeg takket være denne Steve fått skyss ikke bare fra Billingham til Hartlepool, men enda viktigere – også fra Hartlepool til Newton Aycliffe, slik at jeg fikk med meg også en tredje kamp denne dagen! I Newton Aycliffe var det avspark klokka 18.00, og etter å ha plukket opp denne Keith og en annen kar på veien suste vi gjennom County Durham-landskapet og ankom Newton Aycliffe og Moore Lane Park med en liten halvtime til avspark. Steve slo seg helt vrang og nektet plent å ta imot £20-seddelen jeg forsøkte å stikke til ham, så jeg måtte nøye meg med å takke aller hjerteligst for skyssen. Uten ham hadde jeg ikke hatt mulighet til å rekke kampen i Newton Aycliffe, og ville i stedet ha måttet nøye meg med retur til Newcastle.

 

Han ledet vei mot inngangen, der vi først måtte ta oss gjennom et helt idrettskompleks med blant annet en cricket-bane før vi kunne entre selve fotballklubbens «stadion», som når sant skal sies er nokså enkle greier. Det er tross alt kun seks sesonger siden klubben spilte i Durham Alliance, men etter å ha vunnet både denne og Wearside League i påfølgende sesonger befant de seg i 2009 i Northern League Division Two etter de to strake opprykkene. Etter å ha debutert med 9. plass tok de sesongen etter en suveren divisjonstittel og sikret seg altså opprykk til Northern Leagues ypperste divisjon. Der har de holdt seg siden, og dette er deres tredje sesong på dette nivået. Også her debuterte de med 9. plass våren 2012, og denne bestenoteringen sto ikke i fare for å bli slått denne sesongen.

 

Gjestende Shildon har på sin side hatt en fantastisk sesong der de har kjempet helt i toppen og først et par runder før slutt måtte gi tapt i kampen om tittelen de nå ikke har vunnet siden 1930-årene. Bak Spennymoor Town (som kort tid i forveien hadde slått Team Northumbria) hadde de imidlertid fortsatt håp om å sikre andreplassen foran Celtic Nation, og med seier over Newton Aycliffe ville de innta andreplassen på målforskjell med en runde igjen. I tillegg hadde Shildon tre dager tidligere vunnet Durham Challenge Cup da selveste Spennymoor Town ble slått i finalen på Central Avenue i Billingham. Så det har uansett vært en flott sesong!

 

Her på Moore Lane Park ble det også gjensyn med groundhopperne som fulgte det offisielle Easter Hop-programmet, som tidligere denne dagen hadde vært i Bishop Auckland og altså Spennymoor. Etter å ha betalt £6 i inngangspenger og £1,50 for et kampprogram traff jeg allerede rett innenfor inngangen på tyskeren Jens. Han var alt annet enn begeistret over Moore Lane Park, og begrunnet det med et nitrist anlegg som til alt overmål ikke hadde noe klubbhus eller bar. Det forklarte i det minste hvorfor det hadde sittet en rekke personer med flytende forfriskninger utenfor cricketklubben lenger bort. Det spørs om de ikke deler klubbhus.. De hadde i det minste en matutsalg slik at jeg omsider fikk dyttet en såkalt jumbo hot dog i kjeften etter å ha gått uten mat siden frokost.

 

Jeg traff også snart på Easter Hop-arrangør Harvey Harris, og selv om han ikke selv skulle være med bussen tilbake til Newcastle på denne siste dag av arrangementet forsikret han om at jeg nok kunne få sitte på, samtidig som han forærte meg kampprogrammene fra dagens to tidligere Hop-kamper. Og få minutter etterpå kom med-arrangør Peter Sixsmith og bekreftet at det ikke var noe problem med skyss tilbake til Newcastle, så da slapp jeg i det minste å tenke på det. Ellers var det møtt frem en rekke Shildon-supportere, og det var overraskende mange som gjenkjente meg fra mitt besøk på Dean Street i slutten januar og nå ville slå av en prat. Det var selvsagt hyggelig nok, men jeg må også innrømme at jeg dessverre ikke var kar om å huske halvparten av de 15-20 personene som var bortom for å hilse på.

 

Før avspark ble det selvsagt også foretatt en obligatorisk runde runde Moore Lane Park, og om det ikke var like kjedelig som Consett, så er kanskje triste Woodhorn Lane i Ashington en god paralell. Det er et meget lite spennende anlegg der man kommer inn på den ene kortsiden. Bak målet her står noen brakker som har forskjellige funksjoner. Kort oppsummert består anleggets tribunefasiliteter av to små tribuner – en med ståplasser og en med sitteplasser, Begge er av den uspennende og moderne forhåndsproduserte typen, og begge står faktisk ved siden av hverandre på samme langside, på høyre hånd når man kommer inn. Bortsett fra dette er det såkalt hard standing på bakken rundt hele anlegget.

 

Bak mål på nærmeste kortside ble jeg stående sammen med Shildon-folket, som skulle få en frustrerende ettermiddag/kveld. Allerede etter tre minutter sendte Kerry Hedley vertene i føringen 1-0 da han forserte både en og to forsvarere og satt ballen i nettaket. Men tross det tidlige målet skulle dette vise seg å bli en elendig og kjedelig fotballkamp der det aller meste foregikk på midtbanen, og balltap og feilpasninger avløste hverandre. De to lags forsvar ble svært sjeldent satt på særlig prøver, og det var rett og slett tamme greier. Ved min visitt i Shildon fikk jeg sansen for deres venstreback Darren Richardson, og det måtte et raid til fra ham for å skape en sjanse da han etter drøye 25 minutter fyrte av et skudd som smalt i tverrliggeren. Men få minutter etter var målscorer Hedley frempå igjen for hjemmelaget, og Shildon-keeper Lewis Graham fikk med nød og neppe slått hans avslutning over. Etter dette skjedde det ikke stort før dommeren blåste av en skuffende omgang, og manager Allan Oliver hadde fortsatt sine ord fra kampprogrammet (der han lovet å gi Shildon kamp, selv om han anså de som klare favoritter) i behold da hans gutter kunne gå i garderoben med ledelse 1-0.

 

Uten noen bar eller klubbhus inne på anlegget var det begrenset med tidsfordriv i pausen, men tanken om å trave bort til cricketklubben for servering ble raskt forkastet. I stedet benyttet jeg anledningen til å ta en ny og siste kikk på utvalget til Terry (mannen bak Terry’s Badges) som med sitt langbord hadde gjort god butikk under langhelgens Easter Hop. Ellers var det samtale med Shildon-folket som gjaldt, og de skulle da også introdusere meg for alt som kunne krype og gå av Shildon-folk på Moore Lane Park. De var ikke overraskende svært skuffet over førsteomgangen, og mente det var noe av det svakeste de hadde sett på så lenge de kunne huske. Da kunne det vel bare bli bedre i andre omgang..?

 

For å gjøre en lang historie kort: Nei, andre omgang ble ikke stort bedre! Jeg kan ikke huske en eneste interessant situasjon før omgangen var halvspilt (kanskje bortsett fra at Shildon-forsvarer Darren Craddock fikk det gule kortet mot sine gamle lagkamerater etter en heftig duell). Da ble målscorer Kerry Hedley syndebukk da han dyttet over ende Ben Wood inne i feltet, og dommeren pekte resolutt på straffemerket. Wood tok selv straffen, og fra 10,97 meter satt han sikkert inn utligningen til 1-1. Mange med meg forventet nok nå økt press fra gjestene, men jo mindre som sies om resten av kampen desto bedre. Etter utligningen produserte faktisk ingen av lagene en eneste avslutning på mål! Northern League-formann og Shildon-supporter Mike Amos hevdet lakonisk at de tydeligvis hadde spart arrangementets dårligste kamp til slutt. Og uten at jeg spurte om han hadde glemt den fryktelige kampen i Consett to dager tidligere, var det også her nærmest en befrielse da dommeren blåste av – selv om både jeg og Shildon-folket hadde håpet på ytterligere en bortescoring. To skudd utenfor fra Billy Greulich-Smith var det nærmest de kom, og dermed sluttet det 1-1.

 

Mike Amos og Shildon-folket for øvrig innrømmet at de så på dette som to tapte poeng, og dette betød at håpet om andreplass etter all sannsynlighet forsvant da Celtic Nation nå lå to poeng foran med kun en kamp igjen av sesongen. De var også minst like skuffet over egne spilleres innsats, og noen undret seg over hvorvidt samtlige hadde feiret litt for heftig etter triumfen i grevskapscupen tre dager tidligere. Selv Darren Richardson som var så god da jeg sist så Shildon var bortsett fra sitt raid med påfølgende skudd i aluminiumen en skygge av seg selv. Den eneste som virket legge ned et minimum av innsats var nevnte Greulich-Smith som var den eneste bortefolket ga noenlunde godkjent. Men de får trøste seg med at de har hatt en sesong over all forventning, og hvem vet hva det kan rekke til om de kan bygge videre på dette neste sesong..

 

Northern Leagues Eastern Hop var over, og det ble tatt farvel med gamle og nye bekjente som ikke var med på den offisielle bussen. Også Harvey Harris sto ved bussen og takket for fremmøtet, og mottok i retur en strøm av ros fra folk som kom for å takke ham for en upåklagelig innsats og et flott arrangement. Det var nesten litt vemodig, men det var da også mange som begynte å bli nokså slitne, både blant groundhoppere og arrangører. Rundt 40 minutter senere sto vi i Newcastle og vinket farvel til de som skulle med videre til Whitley Bay. Noen av oss valgte igjen å stoppe for et par pints på The Centurion i stasjonsbygget, før det var på tide å trekke seg tilbake. Easter Hop var kanskje avsluttet, men dagen etter var det ny kamp for min del. Og etter fem dager med base i Newcastle var det igjen på tide å flytte på seg med en lang reise sørover.

 

English ground # 170:
Newton Aycliffe v Shildon 1-1 (1-0)
Northern League Division One
Moore Lane Park, 21 April 2014
1-0 Kerry Hedley (3)
1-1 Ben Wood (pen, 68)
Att: 446
Admission: £6
Programme: £1,50

 

Next game: 22.04.2014: Harwich & Parkeston v Gas Recreation
Previous game: 21.04.2014: Hartlepool United v Morecambe



 

More pics 

 

 

 

 

Mandag 21.04.2014: Hartlepool United v Morecambe
En dag jeg hadde sett frem til hadde blitt enda bedre av at Steve hadde tilbudt meg skyss fra Hartlepool til Newton Acliffe, men etter at vi forlot Billingham og lokalderbyet der var det selvsagt først kamp i Hartlepool som sto på plakaten og hadde hovedfokus. Mens vi kjørte mot Hartlepool sendte jeg en varm tanke til Harvey Harris og ikke minst Peter Sixsmith som hadde tipset meg om mulig skyss. I bilen gikk praten rundt fotballrelaterte temaer, og sesongkortinnehaveren Steve var meget nervøs på vegne av sitt Hartlepool United som hadde surret seg ned i nedrykksstriden. Etter å ha sluppet av en av karene på veien, kunne han omsider slippe av meg og en annen på baksiden av Victoria Park, der han pekte ut møtestedet etter kamp. Og med det kjørte han av gårde der han skulle en kjapp tur hjemom før kamp.

 

Det var fortsatt over halvannen time til kamp da jeg tok meg over parkeringsplassen og svingte inn på Clarence Road for å oppsøke billettkontoret. Hartlepool United hadde redusert billettprisene til £5 til denne kampen, og det kan man jo slett ikke klage på. Imidlertid var ikke alle Morecambe-supporterne like imponert, der de hadde betalt en helt annen pris via sin egen klubb. Såvidt jeg forsto det ble de nå oppfordret til å oppsøke billettkontoret for å få penger refundert, men jeg hadde allerede sikret meg en billett til Millhouse Stand før et slikt eventuelt rush startet – om Morecambes bortesupportere noensinne har skapt noe som kan minne om et rush (men de var da omsider 241 tilreisende som hadde tatt turen fra Lancashire).

 

Etter å ha stukket hodet innom klubbsjappa for å kjøpe en pin til min samling, byttet jeg også bort £3 for et kampprogram fra en pjokk som sto og solgte disse. Med mastene til fregatten HMS Trincomalee i syne nede ved havna var det litt fristende å være litt turist og ta en kikk på Storbritannias eldste fortsatt flytende krigsskip. Den gamle skuta er nå gjort om til museumsskip, men jeg slo det raskt fra meg – det får bli en annen gang når jeg eventuelt har bedre tid i byen ved Nordsjøen. I stedet oppsøkte jeg puben The Millhouse Inn, der det allerede var fullpakket med supportere i blått og hvitt.

 

Med en pint cider slo jeg meg ned i solskinnet på utsiden og kikket litt i dagens kampprogram, som utseendemessig og innholdsmessig er av typen man forventer av en klubb i Football League. Men der jeg ofte finner FL-programmer noe uinteressante, bød hjemmelagets «The Blue Point» på et par interessante saker. Ikke minst gjaldt dette en spennende artikkel om 1971/72-sesongen, da de også befant seg i nedrykksstriden og sto i fare for å forsvinne ut av ligaen. Dette var under tiden der de fire nederste måtte stille til gjenvalg (ingen klubb har for øvrig gjort dette flere ganger enn nettopp Hartlepool United), og det hele kokte ned til en bortekamp mot erkerival Darlington som også kjempet i bunnen. Meget artig lesning!

 

For å drive litt historietime med Hartlepool United som tema (selv om mange allerede kanskje vil kjenne godt til klubbens og byens historie), har klubben en etter hvert lang historie i Football Leagues lavere divisjoner. Klubbens røtter kan spores tilbake til amatørklubben West Hartlepool som faktisk vant FA Amateur Cup i 1905. Da West Hartlepool Rugby Club tre år senere gikk konkurs og forlot sin Victoria Park, var denne klubben drivkraften da en ny profesjonell fotballklubb ble stiftet under navnet Hartlepools United og tok over rugbyklubbens hjemmebane, der de har spilt siden. Flertalls-s-en i navnet henspeilet på at klubben skulle representere de to byene West Hartlepool og «Old Hartlepool».

 

Her er det vel på sin plass å forklare den noe spesielle historien rundt byen(e). Som utskipningshavn for kull fra kullfeltene i County Durham vokste byen Hartlepool etter at jernbanen kom i 1835. Men et drøyt tiår senere ble en konkurrerende jernbanelinje anlagt til West Hartlepool som nå vokste frem ved siden av «Old Hartlepool». De to rivaliserende byene vokste frem side om side inntil de ble slått sammen i 1967. Det var i denne anledning at klubben samme år fjernet flertalls-s-en og fikk dagens navn. Imidlertid er fortsatt kallenavnet Pools i flertallsform et minne om dette. Ellers har de jo et annet svært originalt kallenavn: The Monkey Hangers.

 

Opprinnelsen burde være godt nok kjent, men for de uinnvidde har det altså bakgrunn i en historie fra Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet, da en ape ikledd fransk uniform ble skylt i land etter et forlis utenfor Hartlepool. De innfødte skal ha anklaget apen for å være fransk spion og dømt den til døden ved henging. Betegnelsen «Monkey Hanger» skal opprinnelig ha blitt brukt nedsettende, ikke minst fra eksempelvis Darlington-fansen, men mange Hartlepool-fans har etter hvert begynt å se på dette som en hedersbetegnelse. Klubbens maskot er nå sågar «H’angus the Monkey»! Og en av de som har hatt rollen som H’angus var Stuart Drummond, som stilte til valg som ordførerkandidat – ved flere anledninger kledd som H’angus og med valgløfter som gratis bananer til alle skolebarn – og som til alt overmål ble valgt til ordfører i 2002 (hvoretter han la H’angus-kostymet på hylla).

 

Sammen med Rochdale er Pools nå den klubben som har spilt flest sesonger i Football League uten å noen gang ta seg høyere opp enn nivå tre. Og etter nedrykk til nivå fire forrige sesong har de hatt en noe snodig sesong i 2013/14. Etter en svak start på sesongen kom en periode med gode resultater som gjorde at man tok seg opp på øvre halvdel og supporterne begynte å snakke om mulig playoff. Men denne sesongens League Two har vært tett, og etter seks strake tap befant man seg igjen nede i sumpen og kikket seg nervøst over skulderen. Før dagens kamp mot Morecambe (som lå en plass og ett poeng foran) befant Hartlepool seg på en 19. plass, og hadde kun tre poeng ned til nedrykk med tre kamper igjen av sesongen. Tap for Morecambe kunne avhengig av andre resultater vise seg katastrofalt.

 

Dagens første pint ble tømt mens jeg hadde en rask samtale med noen Hartlepool-supportere som ga uttrykk for å være meget nervøse, og ikke minst med klubbens uheldige form var de ikke overbevist om at det ville gå bra sett med deres øyne. Jeg ønsket lykke til, og med en snau halvtime til kampstart tok jeg meg inn på Millbank Stand på anleggets ene langside. Tilfeldigvis så jeg Steve ankomme samtidig, og sammen med ham og hans kompis tok jeg oppstilling på ståtribunen foran på denne tribunen – etter å først ha gått tribunens lengde for å ta noen bilder (det er jo selvsagt begrenset med bevegelsesfrihet på et FL-stadion).

 

Millhouse Stand er kanskje ikke spesielt spennende fra utsiden, men innvendig er den slett ikke verst til å tilhøre et FL-anlegg i disse dager. Her har man som sagt ståtribune i forkant, som en paddock foran sittetribunen under tak i bakkant. På kortsiden til venstre for oss sto de tilreisende fra Lancashire-kysten på sittetribunen Rink End. I hjørnet mellom disse to er det et flott parti der ståtribunen foran på Millhouse Stand svinger rundt hjørnet bort mot Rink End, men denne seksjonen var dessverre stengt av. Cyril Knowles Stand (oppkalt etter den gamle Spurs-spilleren og Hartlepool-manageren) kan vel på motsatt langside sies å være hovedtribunen. Etter at anlegget under første verdenskrig ble bombet av en tysk zeppeliner i 1916, sto det i mange år her en liten tretribune mens man ventet på kompensasjon fra den tyske stat. Den kom aldri, og først i 1980-årene ble denne revet, før dagens tribune ble bygget i 1995. På samme tid ble ståtribunen på kortsiden Town End bygget, og det er her Pools-fansen lager mest rabalder.

 

Hjemmefansen hadde tatt oppfordringen om å møte opp, og med 4 864 tilskuere på plass skapte de allerede før kamp en voldsom stemning. Deres helter i blått og hvitt startet da også positivt, og hadde tidlig et initiativ der de det første kvarteret virket ballsikre mens Morecambe-spillere ble løpende imellom. De skapte imidlertid ikke noen skikkelige farligheter, og etter at Jonathan Franks skjøt himmelhøyt over fra god posisjon hadde Marlon Harewood den hittil største sjansen da han lurte offside-fellen og så sin avslutning på nærmeste stolpe bli blokkert av Shrimps-keeper Barry Roche. De fikk imidlertid en påminnelse om at Morecambe ikke skulle tas lett på da Jack Sampson stormet inn i feltet, og kun en oppofrende blokkering fra Pools-kaptein Sam Collins hindret avslutning på mål.

 

Dette skremmeskuddet var kanskje et tegn på hva som skulle komme, for få minutter senere leverte Andy Parrish en crossball som traff hodet til Kevin Ellison inne i feltet, og hans heading dalte over Pools-keeper Scott Flinders og inn i mål til 0-1. Det virket som om dette slo lufta fullstendig ut av hjemmelaget, og nå virket de plutselig nervøse og usikre. Morecambe kunne i stedet økt ledelsen, men fra god posisjon gikk headingen fra Alex Kenyon like utenfor. Hartlepool var nå i trøbbel, og frustrasjonen begynte å bre seg både i laget og på tribunen, der jeg overhørte flere sette spørsmålstegn ved manager Colin Coopers disponeringer. Morecambe virket nå farligere enn hjemmelaget, og kanskje var det greit for Pools at det tikket mot pause slik at man fikk foretatt seg noe.

 

I pausen klarte jeg å få sneket til meg en røyk bak Millhouse Stand, selv om det kanskje ikke var lov om man skal dømme utfra reaksjonen til en vakt som plutselig kom for å klage på en enkelt person som sto og røyket mens et nesten tresifret antall gjorde det samme rett ved siden av ham uten at de fikk tilsnakk. Jeg hadde ikke spist siden frokost og stilte meg i den lange køen for matservering. Men etter å ha nesten komme frem til disken ble det opplyst om at de nå var utsolgt for all mat og drikke! Ut fra jubelen å dømme kom uansett spillerne tilbake på banen, så jeg fant i stedet tilbake til ståtribunen på Millhouse Stand.

 

Morecambe virket ikke overraskende svært fornøyd med resultatet, og brukte nå svært lang tid ved hvert minste stopp i spillet. I tillegg ble de ved et par anledninger selvsagt liggende i et par minutter før de kom seg av banen, for deretter å returnere umiddelbart like friske som før. Spesielt målscorer Ellison fremsto nokså usympatisk i dette henseendet, i tillegg til å stadig være involvert i små episoder. Det lille initiativet de hadde gitt Hartlepool ved å legge seg mer bakpå ble ikke utnyttet spesielt godt selv om Pools hadde en del ball. Og da vi nærmet oss timen ble ettermiddagen foreløpig enda mer frustrerende for hjemmefansen da de ble redusert til ti mann. Kanskje var det nettopp frustrasjonen som også begynte å bre seg blant spillerne, for Simon Walton fikk direkte rødt for en stempling av Jordan Mustoe, hvis legg fikk smake midtbanespillerens knotter. Det hadde gått fra vondt til verre for hjemmelaget.

 

Imidlertid var det tydeligvis en slik oppvekker hjemmelaget trengte, for de hevet seg nå faktisk betraktelig og begynte å presse kraftig på. Etter en periode med press fikk ikke Morecambe klarert ordentlig, og fra drøye 20 meter fyrte innbytter Jack Compton av en skudd som suste inn nede i bortre hjørne. 1-1, og Victoria Park eksploderte i lettelse. Oppildnet av den herlige atmosfæren fortsatte Pools’ ti mann å presse på i jakten på et vinnermål. Innbytter Compton hadde gjort mer enn å score, for med hans inntreden virket Hartlepool å få en ny dimensjon i sitt angrepsspill, der han var en trussel på venstrekanten og skapte hodebry og strekk i Morecambe-forsvaret. Nå var det spillerne, og spesielt spissen Harewood, som stadig manet fansen til innsats, og de responderte ved å være sitt lags for anledningen ellevte mann og mane sine helter fremover.

 

80 minutter var passert da Jonathan Franks fyrte løs fra 20 meter, og bortekeeper Roche måtte gi retur. Den gikk rett ut til innbytter Jack Barmby som beholdt roen nok til å dra av en forsvarer før han rullet ballen forbi Roche og i mål til 2-1. Hartlepools ti mann hadde snudd kampen, og Victoria Park virket å gå fullstendig av hengslene der flere supportere var ute på banen og feiret med spillerne. Nå gjaldt det bare å holde ut! Morecambe truet, men Duckworth og en god kaptein Collins ryddet opp i stor stil der bak. På tampen kunne Pools økt til 3-1, men det duppende skuddet til Brad Walker fra bortimot 30 meter smalt i tverrliggeren, og keeper Roche fikk blokkert returen fra Franks. Etter at Franks igjen hadde tvunget frem en redning, ble hele fem tilleggsminutter annonsert. Et unisont stønn gikk gjennom Victoria Park, men det nærmeste Morecambe kom var et par headinger som gikk over.

 

En viktig seier var dratt i land, og med resultatene i de andre kampene i deres favør hadde Hartlepool i realiteten allerede sikret eksistensen. Jim Bentleys gutter måtte imidlertid kanskje begynne å kikke seg nervøst over skulderen. Som de fleste andre fremmøtte var selvsagt Steve storfornøyd, men hevdet fortsatt at han ikke var noen fan av manager Coopers spillestil. Hans kompis påpekte at han i det minste hadde gjort gode bytter med begge målene fra innbyttere, men Steve hadde svaret klart også på dette og mente at de to selvsagt burde spilt fra start. Etter å ha applaudert spillerne av banen hastet vi mot bilen for å sette kursen mot Newton Aycliffe og dagens tredje kamp.

 

English ground # 169:
Hartlepool United v Morecambe 2-1 (0-1)
League Two
Victoria Park, 21 April 2014
0-1 Kevin Ellison (25)
1-1 Jack Compton (67)
2-1 Jack Barmby (81)
Att: 4 864
Admission: £5
Programme: £3

 

Next game: 21.04.2014: Newton Aycliffe v Shildon
Previous game: 21.04.2014: Billingham Town v Billingham Synthonia



 

More pics

 

 

 

 

Mandag 21.04.2014: Billingham Town v Billingham Synthonia

Det var duket for en ny dag med forhåpentligvis tre kamper på menyen, men mens dagens dont i Northern Leagues Easter Hop skulle starte i Bishop Auckland for deretter å fortsette til Spennymoor Town og Newton Aycliffe, hadde jeg latt meg friste av lokaloppgjøret Billingham Town v Billingham Synthonia i samme liga. De skulle ha avspark klokka 11.00, og planen min var å dra derfra til Hartlepool for å se Hartlepool United v Morecambe. Etter tips fra Hop-arrangører Harvey Harris og Peter Sixsmith hadde jeg imidlertid øynet håp om å også få med meg kampen i Newton Aycliffe, men det betinget at jeg var kar om å finne denne Keith som i følge de muligens kunne være i stand til å ordne skyss mellom kampene.

Jeg var i Billingham så sent som i januar, da jeg så Billingham Synthonia komme bakfra og beseire Wearside League-klubben Seaton Carew i County Durhams grevskapscup. Den gang var det kveldskamp, og hverken mørket eller flomlysene gjorde fotoforholdene optimale på Synners sin hjemmebane Central Avenue. Derfor bestemte jeg meg for å dra fra Newcastle ett tog (og en time) tidligere enn det som strengt tatt var nødvendig. Da hotellets frokostbuffet ikke åpnet før klokka 08.00 denne helligdagen (det var 2. påskedag), hadde jeg ikke tid til å spise frokost der, men rasket kun med meg to pølsesnabber derfra idet jeg hastet ut og spaserte mot Newcastle stasjon, der jeg skulle ha 08.30-toget.

Før jeg hoppet på toget rakk jeg i det minst å stikke innom Sainsbury’s-sjappa på stasjonen for å kjøpe med meg frokost i form av smørbrød og juice. Og snart tøffet vi sørover forbi Sunderland, Seaham, Hartlepool og nevnte Seaton Carew, før jeg etter 56 minutter kunne stige av i industribyen Billingham. Jeg travet snart nedover Cowpen Lane i håp om at portene på Central Avenue var åpne. Men da jeg kom til Synners’ hjemmebane var portene ut mot veien med samme navn både stengt og låst, og jeg måtte nøye meg med noen bilder av og gjennom porten (uten at det egentlig gjorde den (for dette nivået) voldsomme hovedtribunen rettferdighet å bli fotografert rett fra siden). Noe skuffet gikk jeg tilbake og fant en snarvei som ledet fra Cowpen Lane rett inn i Surrey Terrace, som leder til Billingham Towns hjemmebane Bedford Terrace.

Det var fortsatt en time til kampstart da jeg befant meg utenfor inngangen, der det foreløpig ikke var voldsom trafikk. Ved siden av på utsiden ligger klubbhuset med dets bar, men det var jeg foreløpig uvitende om da jeg trådte frem til telleapparatene i inngangspartiet i hvit mur med blåmalte kanter. Karen inni bua krevde £6 for inngang og ytterligere £1 for dagens kampprogram før jeg kunne skue utover Bedford Terrace. Allerede før jeg la ut på min lille runde rundt banen hadde jeg bestemt meg for at Bedford Terrace var delvis ganske fjong.

Jeg kom inn på langsiden der vi finner hovedtribunen midt på. Denne er noe spesiell på den måten at man så vidt jeg skjønte må gå opp via en liten trapp på den ene siden om man skal sitte på denne halvdelen av tribunen, mens de som vil sitte på motsatt halvdel – på andre siden av spillertunnelen – må gå rundt tribunen på baksiden og derfra entre den på samme måte herfra. Denne hovedtribunen er anleggets dominerende, og den har en karakter som var sterkt medvirkende til at jeg straks likte meg på Bedford Terrace.

På kortsidene er det ingenting rent bortsett fra såkalt hard standing, mens det på bortre langside er bygget opp to små avsatser som strekker seg anslagsvis 2/3 av banens lengde. Midt på denne langsiden har man dessuten en konstruksjon som gir tak over hodet til tilskuerne som velger å stå her. Etter å ha sett flere nokså usjarmerende varianter av nye anlegg i nordøst, har jeg nok mitt på det tørre når jeg sier at Bedford Terrace – om det kanskje ikke helt måler seg med Crook Town, eller for den saks skyld Whitley Bay – langt fra er det verste stedet man kan velge å se Northern League fotball.

En kar som valset rundt og virket som en altmuligmann (han hadde senere rollen som forsanger på tribunen) kunne fortelle at baren ganske riktig lå på utsiden, og forsikret meg om at jeg nok skulle få komme inn igjen. Inne i klubbhuset hadde Gary Pallisters gamle klubb flere utmerkelser og diverse memorabilia på veggen ute i gangen, der de minnet om langt lystigere tider for klubben som så sent som i 2006/07 endte som nummer to i verdens nest eldste liga. Det ville de ikke gjøre denne sesongen, der de med kun 8 poeng på 43 kamper lå som soleklar jumbo og for lengst var klare for nedrykk til Division Two.

Klubbhuset huser en koselig og nokså stor bar, der jeg foreløpig nøyde meg med en flaske j2o mens jeg frekt og freidig satt en av telefonene på lading og bladde litt i kampprogrammet. Det viste seg å være fornøyelig lesning, og selvironien er det i hvert fall ingenting galt med i klubben – noe de også beviste i baren ved å annonsere på en stor tavle at det var «relegation special price» på £2,50 for pinten. Man kan jo ikke annet enn å like en klubb som etter en så miserabel sesong som det Billy Town har hatt, fortsatt klarer å le av seg selv på denne måten.

De legger tydeligvis ikke noe imellom på andre områder heller; noe som i kronikken gikk ut over tidligere manager Wilf Constantine da de drodlet rundt sesongens hendelser og mange managerbytter. Jeg siterer: «Then along came Wilf, highly recommended, but a complete disaster. This bloke should never be let in a N.L. ground, never mind manage a team in it.»! Kraftig skyts man sjelden ser, må man si! En supporter forklarte misnøyen med at denne Wilf visstnok hadde signert et vanvittig antall spillere (han anslo ca 70-75) for deretter å ikke møte opp og utebli fra treninger, kamper etc. En av de høye herrer i Northern League fortalte senere den dagen at det også skal ha vært snakk om utbredt triksing med bl.a overgangspapirer.

Da jeg igjen gikk inn på anlegget, traff jeg på Russell Cox, kjent som The Wycombe Wanderer. Han hadde tatt turen opp fra Wycombe dagen før for å få med seg Easter Hops to siste dager, men også han hadde en egen agenda ikke ulik min denne dagen. Forskjellen var at han skulle se Blyth Spartans klokka 15.00 i stedet for Hartlepool United. Men jeg ble like greit med en runde til rundt banen da han skulle foreta sin fotograferingsrunde. Det ga meg også muligheten til å speide litt etter denne Keith som muligens kunne ordne meg skyss, men foreløpig så jeg ikke en eneste mannsperson med hestehale og briller.

Hjemmelagets speaker skadet ikke akkurat inntrykket av en herlig selvironisk klubb da hans ønsket naboene fra Synthonia velkommen («men husk at vi vet hvor dere bor») samtidig som han inviterte de til å ta del i deres festivitas i klubbhusets bar etter kamp, da man skulle «feire en bemerkelsesverdig sesong der vi har knust stort sett alt som er av Northern League-rekorder». Man kunne ikke annet enn å la seg begeistre av måten de holdt humøret oppe på. Og mens noen har ment at klubben fort også kan komme til å skli rett gjennom Division Two og ned i Wearside League, snakket vi med noen supportere som mente at de snarere håper å kunne kjempe om umiddelbar retur neste sesong.

Nåværende manager Darren Trotter har i hvert fall ingen enkel oppgave, den saken er helt sikker! Kveldens kamp mellom de to er altså det siste Billingham-derbyet i ligaen på en stund, men mens det var hjemmelagets siste kamp for sesongen hadde gjestene igjen en hjemmekamp mot Penrith. Ingen hadde imidlertid stort å spille for, men man må da velge å tro at spillerne fortsatt spiller for æren når det er snakk om et slikt derby. Man skulle jo tro at det alene burde være nok til å mane til innsats.

Synners tok kontrollen fra start , og allerede etter fem minutter lå den første ballen i nota bak hjemmekeeper Corey Smith. En cross fra Kris Hughes fant Andrew May på bakerste stolpe, og hans heading ble styrt i eget mål av den uheldige Matthew Dixon. Hughes skapte på sin høyrekant en del problemer for vertene, og han sto for forarbeidet da toppscorer Michael Sweet og Steven Huggins hadde avslutninger som gikk henholdsvis utenfor og over. Og da han selv tråklet seg gjennom inn i feltet og skulle til å avslutte, var det sannsynligvis kun en flott blokkering fra en uidentifisert forsvarer som hindret ham i å score.

Synners fortsatte å presse, og etter et kvarter sendte Sweet i vei et skudd som smalt i tverrliggeren. Og da Matthew Osmond kort etter fant nettmaskene, ble målet annullert for offside. Men de grønne og hvite lot seg ikke stoppe, og etter 19 minutter doblet de ledelsen da Fred Woodhouse spilte vegg med Hughes, tok seg inn i feltet og satt ballen i mål bak keeper Smith. Man begynte å ane at dette nok en gang kunne bli virkelig stygge sifre for Town. Kun et minutt etter den andre scoringen fikk dog hjemmelaget en god sjanse på en corner, men headingen til Matthew Crust gikk like utenfor målet til Synners-keeper James Briggs. På motsatt side trodde nok Michael Sweet et sekund eller to at han hadde økt til 3-0, men igjen hadde dommeren vinket for en marginal (men sannsynligvis korrekt) offside.

 

Kris Hughes var meget toneangivende, og involvert i det meste Synners produserte offensivt. I tillegg hadde han tydeligvis førsterett på dødballer, slik at han var nest sist på ballen da Sweet og Jack Bradbury hadde gode sjanser som ikke ble omsatt. Hughes tok også et frispark like utenfor 16-meteren, men skuddet som ble skrudd rundt muren ble reddet nede ved stolperota av Smith. Michael Sweet hadde deretter en avslutning som ble reddet på streken av en Town-forsvarer. Helt på tampen av omgangen holdt Town på å redusere, men Synners-keeper Briggs viste at han fulgte med da han reddet skuddet fra Steven Roberts. Dermed tok lagene og de 421 fremmøtte tilskuerne pause på stillingen 0-2, selv om Synners-folket nok lurte på hvordan de hadde klart å ikke score flere.

Jeg hadde mot slutten av omgangen tatt plass sammen med Russell oppe på hovedtribunen, og benyttet pausen til en kjapp prat med de to karene i speaker-bua. På spørsmål om de tilfeldigvis hadde en kopi ekstra av lagoppstillingen måtte de beklage at det hadde de ikke, men en av de ga meg kopien de selv hadde i bua. Mens Russell gikk for å sjekke ut klubbhuset, tok jeg meg ned fra hovedtribunen og tok igjen en liten runde for å speide etter denne Keith, men fortsatt var det ingen hestehale å skimte, bortsett fra hos noen personer av (i denne anledning) feil kjønn. Da spillerne igjen kom på banen tok jeg derfor oppstilling på langsiden like ved inngangen, i håp om å få øye på noen som passet beskrivelsen før eller ved kampslutt.

Andre omgang startet med Synners igjen på offensiven, og da Jack Bradbury rundet keeper, var det flere bortesupportere som allerede hadde reist seg for å juble da hans avslutning ble reddet på streken av en forsvarer. Og etter 53 minutter var det Matthew Osmond sin tur til å treffe tverrliggeren for Synners. Etter dette virket det om de tok foten ørlite av gasspedalen, og selv om de fortsatt dominerte og spilte seg til sjanser, var det på langt nær det samme trykket som tilfellet var i spesielt første halvdel av første omgang. Men etter 68 minutter satt de likevel spikeren i kista. Michael Sweet ble glimrende spilt gjennom av Steven Huggins, og han scoret sitt mål nummer 30 for sesongen (i alle turneringer) med en avslutning i nærmeste hjørne. Rett etter var Hughes igjen på farten, men Bradbury klarte ikke å omsette sjansen han skapte.

Hjemmelaget skal ha ros for at de aldri sluttet å kjempe. Det hadde vært artig å i det minste se Billingham Town score et mål i sesongens siste kamp, og etter 70 minutter kom de så nære, så nære. Steven Roberts tok frispark som han sendte inn i feltet, og dessverre var jeg ikke kar om å se hvilken Town-spiller som avsluttet, men vedkommende sendte i vei et skudd som traff tverrliggeren og spratt ned på streken før David Abel fikk klarert for Synners. Town-spillerne mente at ballen hadde krysset mållinjen, men dommeren var ikke overbevist og vinket spillet videre. Både Sweet og innbytterne Jonathan Coleby og Nathan Porritt hadde sjanser for Synners mot slutten av kampen, men da ingen av de fikk mer nettsus blåste dommeren av med 0-3, borteseier og ny smultring (den sjette strake) i målprotokollen for Town.

Russell hadde forresten fått trekke 50/50-lotteriet i pausen, og den joviale eldre karen som hadde gått rundt og solgt lodd klaget sin nød over at han aldri ble vist like stor oppmerksomhet fra speaker som hadde oppfordret folk til å kjøpe fra «de vakre jentene». Dermed gjorde speaker opp for seg ved å annonsere at vinneren kunne henvende seg til «the fat ugly git who sold the raffle tickets earlier». Det virket ikke som om han tok seg videre nær av kommentaren, der han gliste et halvveis tannløst glis og heiste i buksa som han skal være glad han hadde bukseseler til å holde oppe. Russell skulle nå sette kursen mot Blyth, og jeg ønsket ham god tur.

For min del sto jeg fortsatt og speidet etter denne Keith i noen minutter, og vurderte snart å gi opp og heller ta en pint i baren mens jeg ventet på 13.50-toget til Hartlepool, der jeg ville ha en ny (men langt mindre) sjanse til å treffe på ham. Men idet jeg snudde meg, så jeg faktisk dagens første kar som kunne passe til beskrivelsen. Han sto noen meter unna i en liten gjeng på 3-4 personer. Og den middelaldrende karen bekreftet noe forundret at han ganske riktig var Keith.

Han introduserte meg igjen for Steve, som var sjåføren, og identisk med vedkommende Peter Sixsmith hadde kontaktet på mine vegne (jeg går ut fra at det var enklere å gi meg beskrivelsen av hans kompis Keith, som tross alt stakk seg ut litt mer). Steve virket først noe forfjamset, men han bekreftet raskt at han ganske riktig hadde plass i bilen – ikke bare fra Hartlepool til Newton Aycliffe, men også fra Billingham til Hartlepool. Jeg takket selvsagt ja til tilbudet, og snart la vi Bedford Terrace bak oss med kurs for Hartlepool i Steves bil. 

 

 

English ground # 168:
Billingham Town v Billingham Synthonia 0-3 (0-2)
Northern League Division One
Bedford Terrace, 21 April 2014
0-1 Matthew Dixon (og, 5)
0-2 Fred Woodhouse (19)
0-3 Michael Sweet (68)
Att: 241
Admission: £6
Programme: £1

Next game: 21.04.2014: Hartlepool United v Morecambe
Previous game: 20.04.2014: Ryton & Crawcrook Albion v Whickham

More pics

 

 

Jeg befant meg i Billingham, der jeg i januar så Billingham Synthonia spille kamp mot Seaton Carew i grevskapscupen. Denne gang hadde jeg returnert for å se lokaloppgjøret Billingham Town v Billingham Synthonia, som en god stund hadde vært et ønske fra min side.

 

Da jeg besøkte Synners for den nevnte kampen tilbake i januar var det kveldskamp og mørkt, slik at fotoforholdene var heller dårlige. Det ble heller ikke bedre da man slo på flomlysene på toppen av den voldsomme tribunen som preger Central Avenue, og derfor hadde jeg nå tatt et tidligere tog enn strengt tatt nødvendig i håp om å få knipset noen bilder.

 

Dessverre viste det seg at porten til anlegget var stengt, slik at jeg kun fikk tatt et par bilder gjennom porten. Og bildene rett fra siden yter virkelig ikke den store tribunen rettferdighet. Men da det også viste seg å være nokså håpløst å få knipset noen bilder over muren på motsatt langside, var det bare å tusle noe skuffet til Bedford Terrace for dagens kamp. Men her er uansett bildene. Og skuffelsen ble fort glemt…



 

 

 

Søndag 20.04.2014: Ryton & Crawcrook Albion v Whickham

 

Etter å ha gjespet oss gjennom forestillingen på Consetts nitriste nye stadion var vi snart tilbake på den offisielle bussen som skulle frakte oss til den neste kampen på Northern Leagues Easter Hop. Ryton & Crawcrook Albion var vertskap på sin Kingsley Park i Crawcrook, og etter en snau halvtime kunne vi hoppe av på baksiden av klubbens anlegg, der de hadde holdt av en parkeringsplass til bussen. Der ble vi sluset inn gjennom en inngang nederst på den bortre langsiden, slik at vi slapp å gå rundt til hovedinngangen. Utenfor gjorde et skilt fra “Football Foundation” (som ofte betyr nye, moderne og kjedelige fasiliteter) sitt til at det ble et øyeblikks skepsis til det som befant seg innenfor.

 

Nå ville det aller meste av stadioner fremstå som spennende og fulle av karakter etter å ha kommet rett fra Consett, men «wonderfully quirky» var vel karakteristikken Fareham-supporteren med brukernavnet Splodge på Kempster-forumet kom med for å beskrive Kingsley Park. Og jeg måtte si meg enig i at det på sin egen merkelig måte tross alt hadde en god dose sjarm og karakter. Vi kom som sagt inn på bortre langside, der to nokså slitne konstruksjoner i tre og blikk gir ly over hodet til de som velger å stå på denne langsiden. Kanskje har de problemer med å underholde tilskuerne, for i en av disse henger det til og med en dart-tavle! På den nærmeste kortsiden er det bak mål en sittetribune med seter i klubbens blå og svarte farger, mens det på motsatt kortside ikke er noen verdens ting av fasiliteter.

 

Den andre langsiden er imidlertid noe spesiell. Nærmest banen har man som store deler av anlegget ellers såkalt hard standing, men opphøyet bak her er det nok en rekke med ståplasser der faktisk flere gamle busskur gir tak over hodet til noen av tilskuerne. Bortenfor her ligger klubbhuset på samme opphøyde nivå, med en terrasse utenfor dens bar. Og da det fortsatt var rundt en halvtime til kampstart etter min runde rundt anlegget, var det tid for en pint Woodpecker i klubbens nokså koselige bar, der jeg kunne sette meg ned og bla litt i et kampprogram som vel må sies å være klart godkjent.

 

Klubben ble i 1970 stiftet i all hast som Ryton FC for å ta over kampene til Prudhoe and West Wylam Co-op i Northern Combination League (en liga som senere har blitt slått sammen med Northern Alliance), og den første tiden var det nærmest som et publag å regne der de opererte med puben Runhead som sin base. Sakte men sikkert har de klatret i pyramiden og har nå spilt i Northern League siden opprykket i 2005. Etter ytterligere opprykk etter tredjeplass i Division Two tre sesonger senere var de et par sesonger også oppe på denne ligaens ypperste nivå, der 10. plassen i debutsesongen står som historisk bestenotering i ligasammenheng. Etter tre sesonger måtte de i 2011 igjen ta turen ned i Division Two, etter en sesong der de satt flere negative rekorder (som vel har blitt slått av Billingham Town i år). Deres nåværende hjemmebane ligger i selve Crawcrook, og siden den gang har de også inkludert dette i klubbnavnet i et forsøk på å involvere en større del av lokalbefolkningen.

 

Nå var de dog igjen truet av nedrykk, og det så ikke bra ut der de lå som tabelljumbo. De hadde fem poeng opp til nestjumbo Esh Winning, som dog hadde en kamp igjen av sesongen mot Albions fire, men var det egentlig noe som tydet på at hjemmelaget skulle begynne å plukke poeng?? De to utkjempet en kamp om å unngå sisteplass, som denne sesongen blir den eneste nedrykksplassen fra Northern League Division Two. Normalt skal man ha to ned for å gi plass til en opprykker fra hver av de to feederligaene Wearside League og Northern Alliance, men dette er ikke alltid tilfellet, og da Blyth Town som eneste søker fra sistnevnte har trukket sin søknad om opprykk, vil det bli kun ett lag som må ta turen ned fra Northern League ved sesongslutt.

 

Mye tyder på at de blir erstattet av Ryhope Colliery Welfare, som etter forrige sesong grunnet ikke-tilfredsstillende fasiliteter ble flyttet ned fra Northern League Division Two til Wearside League til tross for at de endte sesongen på opprykksplass som nummer 2. Stockton suste imidlertid mot sin andre strake tittel i Wearside, slik at Ryhope CW måtte satse på andreplassen. Men ingen av de andre søkerne skal ha oppfylt kravene, slik at det går mot retur til Northern League for Ryhope CW. Dog hadde også de spørsmålstegn knyttet til anlegget sitt, som de skal ha forsøkt å oppgradere. Men rapportene tidligere i april tydet på at de nå hadde fått klarsignal.

 

Under en samtale jeg hadde med Northern Leagues formann Mike Amos tidligere under påskens Easter Hop åpnet han på kryptisk vis for at ingen ville rykke ned – med den begrunnelse at en nåværende Northern League-klubb slik jeg oppfattet det sliter såpass at de kan måtte legge inn årene. Han ville imidlertid ikke nevne navn, og poengterte at det hittil kun var en observasjon som på ingen måte betød at så ville skje. Og i og med at vi i skrivende stund ikke har hørt mer om noe slikt, får vi tro at vi unngikk en slik situasjon.

 

Det dro seg mot avspark, og sammen med Splodge tok jeg oppstilling med en pint (selv om det egentlig vel ikke var lov) ute på terrassen, med god oversikt over banen. Man skulle nesten tro at det var Milano-derbyet som var i ferd med å utspille seg foran oss, med hjemmelaget i blå og svarte striper av typen Inter Milan spiller i, mens gjestende Whickham hadde valgt seg rød- og svartstripete bortedrakter som ga assosiasjoner til AC Milan. Men med de langt mer beskjedne omgivelsene og en matte som skrånet hit og dit, var det vel strengt tatt ingen grunn til at noen skulle gjøre en slik antakelse.

 

Vertene var som sagt i poengnød, mens åttende-plasserte gjester uten alt for mye å spille for dominerte stort fra start. Men til tross for et spillemessig overtak skapte de ikke all verden av sjanser. En avslutning fra vingen Sam McIntosh tvang etter drøye 20 minutter frem en god redning fra hjemmekeeper Kevin Quigley, som fikk kastet seg ned ved stolperota og slått ballen til side. Kort etter var det Whickhams angriper Steven Aiston sin tur til å prøve seg, men etter å ha rundlurt sin oppasser og tatt seg inn i feltet, gikk skuddet hans like utenfor.

 

Ut av det blå hadde plutselig Ryton & Crawcrook en gullkantet mulighet til å ta ledelsen da vi passerte halvtimen. Forsvarer Adam Chrostowski vant ballen på midtbanen, og ved å bruke muskler klarte han på en eller annen måte å avansere forbi en rekke motspillere som forsøkte å stoppe ham. Plutselig befant han seg inne i feltet med fri bane mot Whickham-keeper John Mordey. Men kanskje er det en grunn til at han er forsvarer, for avslutningen gikk over og utenfor. Det skulle straffe seg, for kun minuttet senere skjedde det nesten uunngåelige: En cross fra Whickham-kaptein Ian Robson ble kun halvveis klarert, og returnen havnet hos Matthew Atkin som sikkert plasserte ballen bak keeper Quigley. 0-1!

 

Når sant skal sies burde laget med det noe snodige kallenavnet The Home Guard scoret flere mål i første omgang, og det er faktisk ganske utrolig at de ikke gjorde det. Fem minutter etter at de tok ledelsen burde de scoret igjen da kaptein Robson nok en gang la inn, men en umarkert David Fitzpatrick på bakerste stolpe presterte å avslutte over fra glimrende posisjon da det virket enklere å score. Ryton & Crawcrook var nok svært tilfreds med at de kun lå under 0-1 til pause, for det kunne vært langt verre!

 

Pausen ble tilbragt i klubbhusets bar, der hjemmefolket ikke overraskende sa seg tilfreds med pauseresultatet omgangen tatt i betraktning, samtidig som de var langt fra fornøyd med det hjemmelaget foreløpig hadde vist i en så viktig kamp. Det ble også tid til å gå til innkjøp av en forvokst hot dog før man fikk påfyll i pintglasset. Den tidligere publikumsrekorden i obligatorisk kamp på Kingsley Park var 220 (dog har de visstnok hatt 1 100 her i treningskamp mot selveste Newcastle United tilbake i 1998), og da man annonserte at den hadde blitt grundig knust utløste det applaus blant de 473 fremmøtte.

 

Hvem vet hva hjemme-manager John Wilson sa til sine spillere i pausen, men det var et helt annet hjemmelag som kom ut i andre omgang. Imidlertid levde de først farlig da Fitzpatrick sendte i vei en blanding av skudd og innlegg som utmanøvrerte keeper, men stopperen Chrostowski gjorde opp for sin tidligere offensive miss ved å redde på streken. Men etter dette var det hjemmelaget som tok over, og ti minutter ut i omgangen fikk Albion sin første i en serie av sjanser. Et skummelt frispark inn i feltet, men forsvarer Callum Turnbull klarte ikke å treffe ballen da en hvilken som helst touch uten tvil ville betydd utligning. Få minutter senere ble Scott Gunn spilt gjennom av Phil Hodges og befant seg alene med keeper, men målvakt John Mordey gikk seirende ut av duellen med den unge spissen.

 

Sjansene fortsatte å komme for Albion, og etter 69 minutter stusset Hodges et innlegg videre på nærmeste stolpe, men Dean Sinclairs heading på mål ble igjen reddet av Mordey. To minutter senere fikk de imidlertid uttelling da Sinclair utnyttet nøling og surr i Whickham-forsvaret, stormet mot mål og sikkert plasserte ballen forbi den utrusende Mordey. Vertene hadde nå blod på tann, og hadde åpenbart ikke tenkt å gi seg på stillingen 1-1. Med ti minutter igjen trodde Sinclair han hadde headet inn ledermålet etter flott forarbeid og innlegg fra David Backhouse, men jubelen både på banen og “tribunene” stilnet raskt da man ble oppmerksom på linjemannen som hadde hevdet flagget sitt for offside.

 

Vertskapet fortsatte imidlertid å presse på i håp om et seiersmål, men etter dette kom de aldri nærmere enn en volley fra Chris Shanks som fløy over mål. Og da dommeren blåste av med 1-1 som sluttresultat var det nok noe blandede følelser etter en underholdende kamp som til de grader kunne vært beskrevet med det engelske uttrykket «a game of two halves». Samtidig som de kunne ligget under med både tre og fire mål ved pause, følte Albion-fansen nå etter den gode andre omgangen at de kunne ha vunnet. Tilsvarende følte nok Whickham-folket at de burde avgjort kampen allerede i første omgang.

 

Med det forlot vi Kingsley Park og returnerte til bussen. Denne dagen var det lagt opp til at man før retur til Newcastle kunne hoppe av i Wylam, der det var lagt opp til at de som ville det kunne besøke en av regionens mest kritikerroste puber. Majoriteten av deltakerne hoppet derfor av etter en kort tur og slo seg ned på den fantastiske puben The Boathouse, rett ved siden av Wylam togstasjon med gode returmuligheter til Newcastle. Der ble vi sittende i lystig lag med godt drikke, og ved mitt bord svingte jeg seidelen med Northern Leagues formann Mike Amos og East Hop-arrangørene Harvey Harris og Peter Sixsmith; alle åpenbart veteraner med lang fartstid og god kjennskap til fotballen i nordøst.

 

Det var mens vi satt der og diskuterte fotball-relaterte temaer at samtalen dreide over på morgendagens kamper, der det offisielle arrangementet inkluderte kamper hos Bishop Auckland, Spennymoor Town og Newton Aycliffe. Jeg hadde imidlertid funnet min egen dobbel; ikke minst fristet av lokalderbyet Billingham Town v Billingham Synthonia som skulle ha tidlig avspark, og som for min del ville følges opp med en visitt hos Hartlepool United. Dagens siste Hop-kamp i Newton Aycliffe hadde jeg vurdert som en tredje kamp, men det lot seg åpenbart ikke gjøre å ta seg dit tidsnok med offentlig transport.

 

Da var det at duoen Harris/Sixsmith hintet om at de muligens hadde en løsning. De kjente nemlig noen personer som skulle på de samme to kampene jeg hadde blinket meg ut, i tillegg til kampen i Newton Aycliffe. Peter Sixsmith tilbød seg å ta kontakt med de for å høre om de hadde en ekstra plass i bilen. Jeg fikk beskrivelsen av en kar ved navn Keith, og ble bedt om å se etter ham på kamp hos Billingham Town dagen etter. Etter hvert begynte folk å bryte opp, og jeg befant meg snart i selskap med Splodge og noen andre groundhoppere. Men da også de gikk for å ta toget til Newcastle, ble jeg værende igjen med en gruppe Whickham-fans.

 

Sammen med de tok også jeg snart toget inn mot Newcastle, der jeg ble overtalt til å være med de på byen sammen med en rekke av klubbens spillere. Det viste seg å være en trivelig og lystig gjeng, og selv manager Robin Falcus var ute på livet. Whickham er jo ikke langt fra Dunston, og han kunne fortelle at han er en gammel kompis av min gamle fotballhelt Paul Gascoigne. På oppfordring fra noen av spillerne viste han frem en rekke bilder der han i forskjellige settinger var i Gazzas selskap (mon tro om han ikke også hadde vært hans forlover?). Etter å ha vært innom tre av Newcastles utesteder takket jeg for meg og ønsket lykke til. Deretter gikk jeg den ikke altfor lange veien fra utestedet vi var på og tilbake til hotellet. Jeg hadde jo tross alt en tidlig start foran meg dagen etter.

 

English ground # 167:
Ryton & Crawcrook Albion v Whickham 1-1 (0-1)
Northern League Division Two
Kingsley Park, 20 April 2014
0-1 Matthew Atkin (32)
1-1 Dean Sinclair (71)
Att: 473
Admission: Included in NL Easter Hop ticket (otherwise £4)
Programme: Included in NL Easter Hop ticket (otherwise £??)

 

Next game: 21.04.2014: Billingham Town v Billingham Synthonia
Previous game: 20.04.2014: Consett v Durham City



 

More pics

 

 

 

 

Søndag 20.04.2014: Consett v Durham City

 

Om man ikke er interessert i å se Premier Leagues plast-giganter spille kamp, så er det ofte vanskelig å finne noe særlig utvalg på søndager. Denne søndagen var heldigvis ikke en av disse, og etter en dags pause var det igjen på tide å delta på Northern Leagues Easter Hop-arrangement. Der sto det to kamper på menyen – ikke hverdagskost på en søndag; en ukedag der man stort sett er langt fra bortskjemt – og bussen skulle først plukke opp i Whitley Bay klokka 09.45 for deretter å plukke opp i Newcastle. Så etter å ha fylt på med næring fra den varme frokost-buffeeten spaserte jeg fra Travelodge-hotellet og inn mot Newcastle stasjon, der vi skulle plukkes opp i Bewick Street vis-à-vis stasjonen. Under en tur innom stasjonens WHSmith plukket jeg opp siste eksemplar av Non-League Paper, og dama bak disken kommenterte at hun aldri tidligere hadde solgt så mange eksemplarer at hun ble solgt ut så tidlig. Det var tydelig at groundhopper-gribbene hadde vært på ferde.

 

Etter en snau halvtimes busstur sto vi utenfor Consetts nye anlegg, Belle View Stadium, der de flyttet inn tidligere denne sesongen. Noen vil huske at de startet denne sesongen med en rekke bortekamper, og først spilte sin første offisielle hjemmekamp på det nye anlegget helt på tampen av november måned. Deres gamle stadion Belle Vue var på min radar under påsketuren i fjor, da deres opphold der sang på siste verset. To forskjellige kampdager hadde jeg et øye med situasjonen i Consett, der man fire kamper på rad hadde blitt offer for utsettelser grunnet snø. Dette var grunnen til at jeg ikke tok sjansen på å ha base der og eventuelt bli isolert uten andre muligheter…men jeg var klar til å dra opp dit om det skulle vise seg at det ble kamp. Ved begge anledninger ble det imidlertid igjen avlysninger grunnet snø, og jeg hadde dessverre gått glipp av siste mulighet til å besøke det flotte anlegget.

 

Det nye anlegget har altså fått navnet Belle View Stadium, og jeg kunne erindre hvordan klubbledelsen ved åpningen entusiastisk hadde sett frem til supporternes tilbakemelding på det formann Frank Bell karakteriserte som «a beautiful facility». Fra et sterilt ytre gikk vi med våre Easter Hop-billetter rett gjennom telleapparatene uten å betale de £6 som der krevdes. Det var en drøy time til avspark da jeg kunne kikke utover et anlegg jeg dessverre ikke kan si mye godt om. Nå har åpenbart formann Bell et totalt annet syn på hva som ligger i ordet «beautiful» enn hva jeg har, for makan til nitrist anlegg har jeg problemer med å huske å ha besøkt. Jeg tenkte egentlig noe av det samme da jeg to dager tidligere besøkte Ashingtons nye anlegg, men Consetts nye lekegrind er så til de grader trøstesløst at det nesten var i stand til å fullstendig ta knekken på min entusiasme foran kampen der og da.

 

Man kommer inn på den ene langsiden der man også finner det moderne murbygget som utgjør klubbhuset. Tribunefasilitetene finnes i form av to sittetribuner av den forhåndsproduserte typen man nå dessverre finner stadig flere steder – en lenger ned på denne langsiden, og en enda mindre en på motsatt langside. Funksjonelt sett sikkert helt utmerket, men akk så kjedelig og karakterløst. Det hjelper heller ikke at man har installert kunstgressdekke; noe som gjorde at man hele kampen så en liten sky av «støv» stå opp for hvert eneste skritt spillerne løp, fra de små partiklene (hva nå de enn er – jeg vil anta små biter av gummispon) som utgjør dekket sammen med det som skal forestille gress. Det eneste positive med anlegget er at de har en stor bar, selv om den er mer stor og oversiktelig enn intim og koselig. Der søkte jeg trøst i en pint Woodpecker mens jeg bladde i et kampprogram som om ikke annet sto til absolutt godkjent (også her skryter de av sitt «flotte» anlegg!).

 

Her inne traff jeg på Lee Stewart, en gammel kjenning jeg også traff i Shildon tidligere i sesongen – og et kjent fjes blant groundhoppere i nordøst. Sammen gikk vi snart på jakt etter en kopi av lagoppstillingen, og da Lee mente å kjenne formannen oppsøkte vi klubbkontorene og fikk de til å kopiere opp noen for oss. Her i gangen utenfor kontorene hang dessuten en artig poster i anledning det engelske fotballforbundets 150 års julileum, med utgangspunkt i et London «tube-map». Her har hver tube-linje blitt erstattet med forskjellige temaer som «goalkeepers», «goalscorers», «managers», «FA cup heroes» og så videre, mens stasjonene følgelig hadde fått navn etter forskjellige spillere og managere som tilhørte de relevante temaer. Det første vi så var at Graham Taylor passende nok hadde blitt tildelt stasjonen Watford.

 

Vel tilbake i baren møtte vi igjen på den tyske groundhopper Jens, og han virket som majoriteten av oss heller ikke spesielt imponert over anlegget. Under en røykepause slo vi av en prat med arrangør Harvey Harris som også han innrømmet å ikke være noen tilhenger – hverken av det kjedelige funksjonelle anlegget eller 3G-dekket. Men som han poengterte er det jo dessverre nå slik at stadig flere klubber ser på dette som en mulighet til å bedre økonomien. Plastdekket gjør jo at de minsker sjansene for avlysning radikalt – noe som er et godt argument i denne delen av Country Durham som ligger værutsatt til oppe ved den østlige kanten av Penninene – samt at man i tillegg kan leie ut banen og således få litt økte inntekter. Det er ingen utvikling jeg liker, men samtidig er det svært forståelig.

 

Dagens møte i Northern League Division One var møtet mellom to tabellnaboer – Consett (nr 8) og Durham City (nr 9), med ett poeng som skilte i hjemmelagets favør. De har radet opp noen sterke resultater her hjemme på kunstgresset, inkludert flere storseire, noe som har fått pressen i nordøst til å spørre seg hvor mye fordel de faktisk drar av sitt underlag. Da dagens gjester også spiller sine hjemmekamper på kunstgress var det imidlertid ikke like stort tema i dag. Harvey var voldsomt optimistisk på hjemmelagets vegne og spådde storseier for vertskapet. Franskmannen Olivier Bernards inntreden som Durham-formann burde alene kanskje vært grunn god nok til at jeg håpet at han hadde rett, men så feil han skulle ta…

 

Allerede fra start var det en tam og kjedelig forestilling de 411 fremmøtte fikk servert, og selv om Consett hadde mye ball og på den måten dominerte den første halvtimen, klarte de ikke spille å seg til særlig med sjanser. Luke Sullivans skudd på volley fra utenfor 16-meteren var det nærmeste de kom i første omgang, men City-keeper Gareth Young vippet ballen over tverrliggeren uten større problemer. Vi sto der og ventet på et mål, en sjanse, en god takling, en heftig duell…hva som helst som kunne gi litt spenning. Men i stedet ble vi stående å se på klokka som akkurat da gikk så alt for sakte.

 

Endelig blåste omsider dommeren for pause etter det som er en av de svakeste omgangene jeg har sett på så lenge jeg kan huske. Jeg hadde flere ganger tatt meg i å ville dra frem Non-League Paper og heller bla litt i den! Og høydepunktet så langt var faktisk at Jens tok neste runde og serverte meg en pint Woodpecker. Der ble vi sittende sammen med en håndfull Consett-supportere som mente at andre omgang i det minste måtte bli bedre – omkvedet var nemlig at det kunne nemlig ikke bli særlig mye kjedeligere, og de “fryktet” at de to lagene allerede var i feriemodus.

 

Vi burde kanskje ha lagt til at det ikke nødvendigvis måtte bli noe særlig mye artigere heller, for fra vindusplass valgte flere like greit å bli innendørs å drikke opp mens man gjennom vinduet kunne konstatere at andre omgang ganske riktig startet akkurat like tamt som den første. Men nå var det gjestende Durham City som virket å ha det lille initiativet. Og etter å ha gått ut igjen trodde vi nesten ikke våre egne øyne da vi kunne konstatere en sjanse! Det skal være usagt hvem Durham-spilleren var, men han bommet i hvert fall på bortimot åpent mål etter surr i hjemmeforsvaret. Men etter 73 minutter kom det om ikke annet en scoring – utrolig nok. Et langt innkast ble headet videre på første stolpe, og inne i feltet kunne Ricky Fenwick skyte gjestene i ledelsen med en volley som nesten forårsaket hull i nettet bak keeper Chris Elliott. 0-1!

 

Harvey måtte konstatere at han ikke traff helt innertier med sitt tips, og selv om Consett mot slutten forsøkte å presse for en utligning virket det ikke som om de var noen særlig trussel mot Durhams mål. Og jo mindre sagt desto bedre, for dette var virkelig begredelige greier, som faktisk nesten sto i stil med anlegget (og det sier faktisk ikke lite!). Det var nærmest en befrielse da dommeren blåste av, og ikke minst å vite at vi i hvert fall hadde en kamp til på menyen denne dagen, og det kunne da ikke bli verre enn dette!?

 

Nå høres alt dette usedvanlig negativt ut, men det skal da også sies at klubben og folkene der var meget gjestmilde og gjorde sitt ytterste for at vi skulle trives. Og vi koste oss da vitterlig i godt selskap i klubbens bar. Men der de flere ganger sies å ha arrangert underholdende kamper, var dagens kamp uheldigvis et langt gjesp. Det skal selvsagt ikke innvirke på oppfatningen av klubben som helhet. Men samtidig synes jeg synd på supporterne som må følge sitt lag på et så trist anlegg som dette, som jeg mistenker ville vært i stand til å fullstendig ta livet av undertegnedes interesse dersom jeg var hjemmesupporter. Ingen grunn for oss til å bli igjen på Belle View Stadium, og bussen skulle snart videre, så vi kom oss raskt ombord. Vi var snart alle mann alle slik at vi kunne forlate Consett og sette kursen mot neste destinasjon, der hjemmelaget Ryton & Crawcrook klokka 15.00 skulle ta imot lokalrival Whickham.

 

English ground # 166:
Consett v Durham City 0-1 (0-0)
Northern League Division One
Belle View Stadium, 20 April 2014
0-1 Ricky Fenwick (72)
Att: 411
Admission: Included in NL Easter Hop ticket (otherwise £6)
Programme: Included in NL Easter Hop ticket (otherwise £1,50)

 

Next game: 20.04.2014: Ryton & Crawcrook Albion v Whickham
Previous game: 19.04.2014: Stocksbridge Park Steels v Kings Lynn Town

 



More pics

 

 

 



 

 

Lørdag 19.04.2014: Stocksbridge Park Steels v Kings Lynn Town

 

Den andre dagen av Northern Leagues Easter Hop bød nok en gang på tre kamper; alle i Northern League Division Two (der man skulle besøke Jarrow Roofing, Washington og Birtley Town). Jeg hadde imidlertid planlagt å ta en pause fra arrangementet denne dagen, og heller foreta en utflukt til en av klubbene jeg en stund har ønsket å besøke. Så etter å ha forsynt meg godt fra den varme frokost-buffeten ved Travelodge Newcastle Central, spaserte jeg igjen frisk og rask mot togstasjonen i Newcastle.

 

Om bare Wakefield hadde spilt sin siste hjemmekamp på Belle Vue (der man har banedelt med byens rugby league klubb Wakefield Trinity Wildcats på deres flotte anlegg) denne dagen i stedet for to dager senere så hadde jeg satt kursen dit, men dessverre hadde de denne dagen bortekamp. Det sto nå i stedet mellom Mossley og Stocksbridge Park Steels, og til syvende og sist ble reiseveien avgjørende da jeg falt ned på sistnevnte. Og dermed kunne jeg klokka 10.35 hoppe på toget som skulle frakte meg ned til Sheffield.

 

Ti på halv ett hoppet jeg av toget i Sheffield og hastet ut av stasjonen med snuta vendt mot Sheffield Interchange få meter bortenfor. Herfra skulle buss nummer 57 gå mot Stocksbridge ti minutter senere, og da jeg en drøy uke tidligere hadde base i Sheffield i forbindelse med kamp i Rotherham, hadde jeg gjort meg kjent med hvilket stopp den kjørte fra. Jeg ble litt forvirret da jeg så det tydeligvis ikke var noen 12.30-avgang likevel, men jeg slapp å vente lenger enn snaue ti minutter. Sjåføren kunne fortelle at de ikke solgte returbilletter, men etter å ha punget ut £3,80 satt jeg med en dagsbillett for Sheffield-bussene.

 

Den snaue tre kvarter lange bussturen gikk snart inn i et voldsomt bakkete landskap snart etter vi hadde kjørt gjennom Hillsborough-området og forlatt Sheffield på vei nordover. Det gikk opp og ned, og opp og ned i bratte bakker og på tidvis smale veier – spesielt etter at vi hadde passert Worrall og Oughtibridge, der puben The Cock Inn syntes å more en liten gruppe tenåringer foran meg noe aldeles voldsomt. Vi hadde ikke før nådd toppen av en bakke før vi stupte ned på andre siden, og da bunnen var nådd gikk det øyeblikkelig rakt oppover igjen. Dette var tilfellet helt til vi kom inn i Stocksbridge, som i seg selv synes å bestå av svært lite annet enn bakker. Jeg trodde jeg bodde på et bakkete sted, men det var før jeg besøkte Stocksbridge!

 

Bussen stoppet for å slippe av en passasjer, og jeg innså plutselig at dette var holdeplassen der også jeg skulle av. Etter å ha takket sjåføren slik kutyme er i Storbritannia, hoppet jeg av nær krysset av Lee Avenue og Bracken Moor Lane. Til venstre gikk sistnevnte i en bratt bakke opp mot fotballklubbens stadion med samme navn, og jeg kunne se det der nesten på bakketoppen. Det var heldigvis kun 200 meter eller deromkring, men for utrente folk med svært dårlig kondis var det såpass bratt at det likevel var mer enn nok til at jeg valgte å slå fra meg tanken om å først ta en pint på en etter sigende god pub ytterligere hundre meter lenger opp.

 

Her holder Stocksbridge Park Steels til i idylliske omgivelser, bak et høyt steingjerde ut mot veien. Mens jeg fikk igjen pusten slo jeg av en liten prat med en kar som med halvannen time til kampstart var i ferd med å åpne portene. Han lo godt av min påstand av at de innfødte her må være i toppform med så mye bakker, før han avlivet akkurat den teorien. Jeg avleverte mine £8 og betalte ytterligere £1,50 for en kopi av dagens kampprogram før jeg gikk gjennom telleapparatene og kunne ta en ordentlig kikk på Bracken Moor Lane.

 

Look Local Stadium er for tiden det ikke like sjarmerende sponsornavnet, og man kommer inn i det ene hjørnet med det store klubbhuset i stein ruvende på høyre hånd. Det er her man finner den virkelig flotte delen av stadionet, der en ståtribune under åpen himmel følger svingen rundt dette hjørnet og strekker seg bort mot en ståtribune under tak som står bak det mål – noe tilbaketrukket fra banen, siden det her buer utover vekk fra banen. På bortre langside er det ikke noe som helst av fasiliteter, mens man på nærmeste langside finner hovedtribunen med sitteplasser. Mellom denne og klubbhuset i hjørnet er det et lite felt med ståplasser på en bratt seksjon med betongavsatser. Bak mål på bortre kortside er det heller ingenting.

 

Med min lille runde unnagjort oppsøkte jeg klubbhusets bar, som ligger i andre etasje av det flotte steinhuset i hjørnet ved inngangen. Her er det to forskjellige avdelinger avhengig av om man går til venstre eller høyre når man kommer opp trappa, og man får nesten litt pub-følelse. Med en pint Samuel Smith’s cider satt jeg meg ned for å ta en kikk i et program som inneholdt veldig mye reklame, men også en del interessante nyhetsartikler fra rundt om i Northern Premier League samt fyldig historikk for gjestende Kings Lynn Town (som de fleste vil vite er en føniks-klubb stiftet etter Kings Lynn FCs konkurs i 2009).

 

Det var altså klart for kamp i Northern Premier League Premier Division; en kamp der ingen av lagene hadde noe annet enn æren å spille for. Stocksbridge Park Steels var allerede klare for nedrykk, og hjemmesupporterne virket usikre på om de neste sesong ville kunne kjempe om umiddelbar retur slik tilstanden nå var med blant annet pengemangel. De mente seg noe misunnelige på gjestenes budsjett, som de mente burde ha sørget for at Linnets kjempen høyere opp en midt på tabellen der de nå befant seg. Det hadde kommet en god del bortesupportere, og de sa seg til en viss grad enig i at det muligens var noe skuffende. Men de ga også uttrykk for at det etter to strake opprykk først og fremst var viktig å etablere seg, og NPL Premier er jo uansett en meget tøff divisjon.

 

Mange vil vite at hjemmelaget er klubben der Jamie Vardy startet sin karriere, og de kunne så absolutt trengt ham der de før dagens kamp hadde gått på hele 14 strake tap og sto uten seier på de siste 20 (0-2-18)!! Kings Lynn hadde på sin side hatt en håpløs periode med seks strake tap i begynnelsen av mars, men sto nå med 7 poeng på de fire siste. De hadde imidlertid kun tre innbyttere på benken i og med at manager Gary Setchell hadde latt noen av spillerne bli igjen i Norfolk for å styrke reservelaget som skulle spille kamp i Peterborough & District League, der de kjempet om tittelen (er det rart jeg misliker reservelag i ligaer som inkluderer andre klubbers førstelag??). Det var gjestene som startet best uten at de klarte å spille seg til de helt store sjansene, men dette skulle bli symptomatisk for en tam forestilling der det var langt mellom sjansene, og man sto egentlig tidlig med følelsen av at dette fort kunne ende målløst.

 

Det første som minnet om en ordentlig sjanse kom etter 18 minutter i form av et skudd fra David Bell, men det ble flott reddet av hjemmekeeper Ben Scott som spilte sin siste kamp for klubben før han skulle legge opp. To minutter senere var Bell igjen frempå, men fra god posisjon avsluttet han utenfor. Janni Lipka sto for en av svært få Steels-avslutninger på mål da han headet en corner rett på Linnets-keeper Alex Street. Det var spillemessig tett og jevnt, med en lite overtak i sjanser til gjestene. Like før pause hadde dog Jamie Smith vertenes beste sjanse da han fyrte løs fra drøye 20 meter, men keeper Street leverte en flott redning.

 

Målløst til pause altså, og pausen ble tilbragt i klubbhusets bar med en ny pint av den gode nektaren fra Tadcaster-bryggeriet. Jeg fikk også høre historier fra det omvendte møtet tidligere i sesongen – en kamp som blir husket for at Steels-keeperen på vei til garderoben etter å ha fått rødt kort hoppet opp på tribunen og med sin sykepleier-utdannelse antakelig reddet livet til en supporter som hadde fått illebefinnende (som vel viste seg å være et hjerteinfarkt). Det var også interessant å høre en bortesupporters betraktninger omkring den nye klubbens oppstart i United Counties League og veien opp derfra. I pausen var det også skrapelotteri der jeg valgte meg skotske Rangers FC – et klokt valg som viste seg å bety gevinst på £20.

 

Da det igjen nærmet seg avspark tok jeg med meg resten av min pint og tok oppstilling på den flotte ståtribunen foran klubbhuset, der det er tillatt å nyte drikke fra plastglass. Her sto jeg sammen med den nevnte bortesupporteren; en kar jeg vil anslå var rundt 60, og som plutselig ut av det blå glapp sin helt fulle pint med cider og således helte den nedover hele meg. På den ene siden var jeg helt dyvåt både på jakke og bukse, og i tillegg så det ut til at jeg hadde pisset på meg! Han kunne ikke unnskylde seg nok og følte seg nok ganske dum, men han insisterte nå i det minste på å stå for innkjøpene av mine forfriskninger under andre omgang (noe som endte med at han måtte punge ut for to pints). Sulten begynte også å gnage, så jeg jeg gikk til innkjøp av en deilig steak & kidney pie med mushy peas (altså ertestuing) og brun saus. Et kupp til £2,50!!

 

På dette tidspunkt hadde andre omgang allerede blitt sparket i gang, og jeg hadde allerede stukket hodet inn på kontoret til klubbens speaker for å hente min gevinst – jeg hadde allerede vært der inne for å snoke til meg en kopi av lagoppstillingene før kampstart. Vertenes nummer ni, Jamie Smith, virket å være involvert i alt det lille hjemmelaget kom med offensivt, men det skortet på avslutningene der han først skjøt utenfor og deretter så sitt skudd forandre retning og gå til corner. Fortsatt var også folket rundt meg overbevist om at dette måtte da ende 0-0, for selv om gjestene fortsatt hadde et lite spillemessig initiativ, så hadde Steels-forsvaret likevel god kontroll. Ikke minst lot jeg meg tidvis imponere av Richard Haigh, som var svært solid der bak.

 

De gule og blå fra Norfolk (det var noe forvirrende at Kings Lynn ikke spilte i disse fargene da det var hjemmelaget som hadde dette kostymet) utgjorde kanskje bortimot halvparten av de 136 fremmøtte, og deres største utbrudd av applaus og jubel så langt var forbeholdt innbyttet av en spiller (Ryan Fryatt) som en stund hadde vært ute med skade. Når Jamie Smith først traff mål med et godt skudd, sto keeper Street i veien og fikk slått til corner. Med få minutter igjen fikk bortelagets Ewan Clarke kampens største sjanse da han headet et frispark knallhardt på mål. De var flere enn Clarke selv som trodde han hadde scoret, men keeper Scott hadde levert en imponerende refleksredning. Og da innbytter Chris Hamilton blåste vertenes siste sjanse over, da endte det med 0-0 og poengdeling.

 

Hjemmelaget hadde i det minste stoppet den fæle tapsrekken og tatt sitt første poeng på 15 kamper. Selv valgte jeg å ta en siste pint i baren mens jeg ventet på 17.40-bussen tilbake til Sheffield. Selv om jeg tømte blæra da jeg forlot klubbhuset så burde jeg kanskje gjort det også på bussholdeplassen før jeg hoppet på bussen. For snart utviklet turen seg til et mareritt, og jeg kan ikke huske å noen gang ha vært nærmere et «uhell» av den sorten i voksen alder. Til slutt fikk jeg vraltet meg av, og mon tro om det ikke kom noen dråper før jeg rakk inn på toalettet på Sheffield Interchange. En enorm vekt lettere kunne jeg omsider spasere over til Sheffield stasjon og sette meg på 18.47-toget som skulle frakte meg tilbake til Newcastle. Der ble det også tid til et par pints på The Centurion, der et par av groundhopperne hadde ankommet etter Easter Hops tre kamper den dagen (ut fra bilder så Jarrow Roofing slett ikke så galt ut). På vei tilbake til hotellet klarte jeg å motsto fristelsen av feststemte mennesker og lettkledde jenter på vei ut på byen, og returnerte i stedet til hotellsenga for å lese litt før jeg sovnet.

 

English ground # 165:
Stocksbridge Park Steels v Kings Lynn Town 0-0 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
Bracken Moor Lane, 19 April 2014
Att: 136
Admission: £8
Programme: £1,50

 

Next game: 20.04.2014: Consett v Durham City
Previous game: 18.04.2014: Ashington v Crook Town



More pics



 

 

 

 

Fredag 18.04.2014: Ashington v Crook Town
Northern Leagues offisielle Easter Hop buss rullet videre, nordover fra Whitley Bay forbi Blyth, som var inntil nå var det nordligste stedet der jeg hadde sett kamp i den engelske pyramiden. Og en snau halvtime etter at vi hadde forlatt Whitley Bay kunne vi stige av utenfor Woodhorn Lane, hjemmebanen til Ashington. Med Easter Hop-billettene for hånden ble vi sluppet rett inn, mens de øvrige tilskuerne måtte betale £6. Kampprogrammet hadde vi også fått på forhånd, og sto vel såvidt til godkjent selv om det var noe simpelt og manglet en del vesentlig informasjon som for eksempel en tabell.

 

Mange vil vite at den gamle gruvebyen Ashington ikke bare er fødebyen til brødrene Bobby og Jack Charlton, samt Newcastle-legenden Jackie Milburn (som det står en statue av i sentrum), men at de også selv har en historie i Football League. Ashington ble valgt inn i Football League da denne ble utvidet i 1921, og tok plass i tredjedivisjonens nordlige avdeling. 8. plassen i 1923/24-sesongen var bestenotering i ligaen før klubben ble stemt ut (den gang måtte de fire siste i ligaen stille til gjenvalg) og erstattet med York City i 1929. Ashington spilte den gang på Portland Park, som var deres hjemmebane frem til 2008, da den dessverre ble revet.

 

Det var fortsatt over en time til kampstart klokka halv sju da jeg gikk gjennom telleapparatene ved klubbens nye stadion Woodhorn Lane. Om jeg ikke husker feil hadde en kompis som besøkte anlegget tidligere i sesongen beskrevet det som «sannsynligvis det mest deprimerende stedet jeg har sett fotball». Og med dette i bakhodet hadde jeg ikke all verden av forventninger til Woodhorn Lane da jeg kikket inn, klar til å ta en runde rundt banen. Jeg forsto raskt hva han mente, for veldig spennende er det ikke!

 

Woodhorn Lane er et nitrist moderne non-league anlegg totalt blottet for karakter. De eneste tribunefasilitetene er to moderne tribuner av den ferdigfabrikerte typen man ser på stadig flere nye stadioner i non-league – en ståtribune midt på den ene langsiden, og en sittetribune på motsatt langside. Ellers er det kun såkalt hard standing på anlegget som er gjerdet inn med et tregjerde på alle fire kanter. På nærmeste kortside, nær der vi kom inn, ligger klubbhuset. Og den inneholder i det minste en stor og flott bar som de i hvert fall skal ha ros for. Med benker på utsiden gikk det til og med an å nyte en pint i solskinnet både før og under kamp.

 

Hjemmelaget skulle være vertskap for Crook Town, og de skulle gjøre opp om poeng i Northern League Division One. Ashington hadde jo en sterk start på sesongen, men hadde til en viss grad møtt veggen etter nyttår. Noen jeg snakket med hevdet likevel at de tross alt ville si seg fornøyd om de klarte en plassering blant topp 6. Crook Town på sin side har jo fremstått temmelig uforutsigbare og som litt av et bingo-lag, men det viktigste denne sesongen var nok å etablere seg igjen på Northern Leagues ypperste nivå.

 

Runden rundt det uspennende anlegget ble raskt unnagjort, før jeg oppsøkte baren. Der var det foreløpig ikke altfor travelt da en rekke av groundhopperne hadde gått for å først ta en pint på en Wetherspoons-pub i nærheten. Det viste seg nemlig at flere av de også «samler på» puber, både av typen Wetherspoons og de som er oppført i The Good Beer Guide. Men med en pint cider slo jeg meg ned på en av benkene utenfor sammen med den tyske groundhopperen Jens, hans bedre halvdel, og en av hans tyske groundhopper-kompiser. Heller ikke hos den tyske delegasjon hadde Woodhorn Lane fremkalt særlig begeistring, og de var enige i at baren var anleggets klart beste attributt.

 

Det dro seg etter hvert mot avspark, og lite ante vi om målfesten som ventet oss. Hjemmelaget kunne allerede etter tre minutter tatt ledelsen da Marc Walton løsnet skudd fra 16 meter, men Crooks veteran-keeper Barry Poskett sto i veien. Colliers-fansen måtte imidlertid ikke vente alt for lenge før de kunne slippe jubelen løs. Etter 11 minutter startet hjemmekeeper Karl Dryden et angrep med et flott utkast til David Carson som stormet opp langs høyrekanten. Hans innlegg ble av Glen Taylor på nonchalant vis flikket i mål på nærmeste stolpe, og det sto 1-0. Den høyreiste spissen var igjen på farten da halvtimen var passert; etter flott forarbeid av Kyle Oliver sendte Andrew Johnson i vei et skudd som Poskett måtte gi retur på, og ballen landet hos Taylor, som sikkert scoret sitt og Ashingtons andre og doblet ledelsen.

 

Fem minutter senere var det en annen Taylor som tegnet seg i målprotokollen. Poskett hadde reddet et skudd fra David Carson, men den påfølgende corneren ble av James Taylor headet gjennom en mølje av spillere og i mål nede i bortre hjørnet. 3-0! Men kun tre minutter senere svarte et Crook Town som for anledningen var kledd i lyseblått. Fra 35 meter sendte Marc Ellison i vei en kanonkule av et skudd som skrudde seg inn bak en paralysert keeper Dryden. Crook Town hadde meldt seg på igjen. Gjestene våknet til og skapte et par halvsjanser, men klarte ikke å redusere ytterligere før pause, og lagene gikk dermed i garderoben med 3-1 i protokollen. Crook Town hadde en jobb å gjøre i andre omgang.

 

Av de 597 fremmøtte vil nok uansett kampen og den første omgangen huskes best for en episode utenfor selve banen. Bak det bortre målet var det nemlig en nødutgang i form av en dør i gjerdet, og en av funksjonærene hadde tydeligvis glemt å lukke denne. På utsiden her gikk det tydeligvis en eller flere hester og beitet, og midt under første omgang fikk vi selskap av en hest som kom luntene inn på anlegget! Der stilte den seg snart opp blant publikum på denne langsiden, med hodet over gjerdet som gikk rundt selve banen…som om den fulgte med på kampen. Slik sto den i flere minutter før det omsider kom en kar og fikk loset den tilbake ut av anlegget. Dette ble for øvrig en sak som de kommende dager figurerte i det lokale media oppe i nordøst. Og for ordens skyld: den fotballinteresserte hesten het visst Gordon.

 

Pausen bød for min del på en ny pint mens jeg moret meg med Jens sin historie om hvordan han hadde drevet groundhopping i Transnistria etter å ha kjørt fra Tyskland med tyskregistrert bil. «Aldri mer» hevdet han, og påsto at han et utall ganger hadde blitt stoppet av det lokale politi som beskyldte ham for fiktive trafikkforseelser og ga ham bøter etter eget skjønn. Han kunne fortelle at bøtene kunne prutes ned, men at de selvsagt måtte betales på stedet med penger som forsvant ned i snutens lomme. En håndfull Ashington-fans ved nabobordet var ellers fornøyd med det de hadde sett i første omgang, og de bekreftet at Blyth Spartans ganske riktig er den tradisjonelle rivalen, mens Bedlington Terriers har tatt over noe av denne rollen etter at Spartans har avansert videre oppover i pyramiden.

 

Crook Town gikk voldsomt ut i andre omgang, og allerede snaut halvannen minutt etter oppstart fyrte Steven Hetherington løs og skuddet gikk centimetere over. Og like etter var det kun en redning på streken fra Andrew Johnson som hindret innbytter David Gordon i å redusere ytterligere. Den reduseringen kom imidlertid etter 59 minutter, og det var akrobatiske greier da Robbie Bird saksesparket inn 3-2. Nå var det virkelig kamp igjen! Men Ashingtons svar må ha vært et skikkelig slag i trynet for Crook, for det gikk ikke mange sekunder før de fikk et frispark ute på 25 meter. James Novak tok fart og på glimrende vis vred han ballen rundt muren og inn oppe i det ene hjørnet uten at Crook-keeper Poskett på noen måte kunne klandres. Det var spilt en time, og på resultattavla sto det nå 4-2.

 

Det virket som om litt av piffen gikk ut igjen av Crook, og ti minutter senere kunne David Carson bredside inn hjemmelagets femte etter flott forarbeid av bursdagsbarnet Kyle Oliver og Andrew Johnson. Det var temmelig underholdende for de nøytrale tilskuerne, og noen minutter senere fyrte James Taylor av et skudd som smalt i stolpen før ballen spratt rett i klypene til keeper Poskett. Men den virkelige målfesten hadde lagene spart til sluttminuttene da det plutselig regnet mål og alt syntes å gå inn.

 

Med 88 minutter på klokka tegnet innbytter Dean Briggs seg på scoringslista for vertene da han utnyttet en forsvarstabbe, fintet ut keeper Poskett og satt inn 6-2. Crook Town gikk deretter rett i angrep, og fra sin posisjon inne i Ashington-feltet gjorde Matthew Weirs sitt beste for å skyte hull i nettet da han dundret inn 6-3. Og ett minutt på overtid ble en kort Ashington-corner spilt til Novak som la inn på bakre stolpe, og Glen Taylor kunne med en knallhard heading besørge sitt hat-trick og fastsette sluttresultatet til 7-3



Crook Town hadde for øvrig ingen god Easter Hop, da de to kampene de deltok i i løpet av langhelgen endte med hele 15 baklengsmål (Bishop Auckland slo Crook Town 8-1 tre dager senere, på arrangementets siste dag). Det var akkurat tid nok til å drikke opp og ta avskjed med Jens og de andre som ikke skulle med bussen, før vi etter en lang dag startet turen tilbake til Newcastle. Og etter først å ha foretatt en stopp for å slippe av i Whitley Bay, kunne vi omsider hoppe av i Newcastle og ta farvel med arrangementsansvarlig Harvey Harris.

På puben The Centurion hadde noen av groundhopperne med base i Newcastle samlet seg, og jeg stoppet for to pints (med henholdsvis Somersby og Gaymers) sammen med disse før de begynte bryte opp og jeg også startet den ti minutters spaserturen tilbake til hotellet mitt. Dagen etter var det nye tre kamper (alle i Northern League Division Two) på menyen, men selv hadde jeg faktisk andre planer.

PS! Bildet av hesten er tatt av groundhopper Martin Bamforth.

 

English ground # 164:
Ashington v Crook Town 7-3 (3-1)
Northern League Division One
Woodhorn Lane, 18 April 2014
1-0 Glen Taylor (11)
2-0 Glen Taylor (33)
3-0 James Taylor (38)
3-1 Marc Ellison (41)
3-2 Robbie Bird (59)
4-2 James Novak (60)
5-2 David Carson (70)
6-2 Dean Briggs (88)
6-3 Matthew Weirs (89)
7-3 Glen Taylor (90+1)
Att: 597
Admission: Included in NL Easter Hop ticket (otherwise £6)
Programme: Included in NL Easter Hop ticket (otherwise £1)

 

Next game: 19.04.2014: Stocksbridge Park Steels v Kings Lynn Town
Previous game: 18.04.2014: Whitley Bay v Newcastle Benfield



 

More pics