vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Mandag 05.05.2025: Athens Kallithea v Panetolikos

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da jeg bestilte meg en helgetur til Budapest, så jeg raskt at det var dyrt å fly tilbake igjen til Gardermoen fra den ungarske hovedstaden. Det var medvirkende til at jeg begynte å titte litt på eventuelle alternativer. Jeg endte opp med å heller bestille fly videre til Athen, booke overnatting for to netter der, og deretter fly hjem derfra på onsdagen. Tro det eller ei, men det var faktisk billigere enn å fly rett hjem fra Budapest på mandagen. I tillegg kunne jeg også få med meg en fotballkamp i den greske hovedstaden, og siden jeg tross alt hadde muligheten og fleksibiliteten til å gjøre noe slikt, var det bare å slå til. Det betinget imidlertid en grytidlig start i Budapest denne mandagen.

Allerede i 03.30-tiden var jeg oppe, hev meg i dusjen, pakket sammen, sjekket ut og gikk de få meterne bort til Köbánya-Kispest for å komme meg med bussen til flyplassen. Jeg skulle med Wizz Air sitt morgenfly med avgang klokken 06.45, og fikk kjøpt meg litt frokost på flyplassen før den tid. Flyvningen tok omtrent to timer, og med én times tidsforskjell betød det at klokken begynte å nærme seg ti lokal tid da vi landet på gresk asfalt. Jeg betalte 22 euro for en 3-dager billett for kollektivtrafikken i den greske hovedstaden, og den inkluderte både turen fra flyplassen og returen dit et par dager senere. Det var metroen som fikk frakte meg inn til sentrum, og jeg ble med linje M3 så langt som til Syntagma, der jeg etter bortimot 40 minutter hoppet av. En langt kortere etappe gikk derfra med linje M2, som fraktet meg de to stoppene til stasjonen Omonia.

Der var jeg omtrent fem minutters gange fra Hotel Marina, der jeg hadde betalt 111 euro for to dagers kost og losji. Siden jeg var litt vel tidlig ute, valgte jeg å benytte anledningen til å få i meg litt lunsj. Jeg slo meg derfor ned på et serveringssted som het Delicious Souvlaki, og det var nettopp souvlaki jeg koste meg med der. Jeg fortsatte etter hvert videre til Hotel Marina, der jeg fikk sjekke inn noen timer før tiden. Jeg kunne til og med unne meg en time på øyet før jeg var på farten igjen, og jeg begynte så smått å rette oppmerksomheten mot fotballkampen jeg hadde blinket meg ut når Hellas nå skulle bli land nummer 39 der jeg har sett fotballkamp (og det 42. totalt som jeg har vært i).

Det burde være unødvendig å introdusere Athen, som ofte blir omtalt som fødestedet for den vestlige kultur, og som stedet der blant annet både demokrati og den moderne naturvitenskap har sin opprinnelse. Athen er blant verdens eldste hovedsteder, og har en historie som strekker seg bortimot 3 500 år tilbake i tid. Byen er selvsagt full av historie, arkeologiske minner og severdigheter av både historisk og annen interesse, og jeg skulle benytte tirsdagen til å være turist. Det egentlige Athen ligger rundt fem kilometer fra sjøen, men har for lengst vokst sammen med havnebyen Pireus slik at de nå utgjør et storbyområde der innbyggertallet har passert 3 millioner. Jeg skulle holde meg nokså sentralt i byen når jeg nå skulle på kamp på et nokså kjent gresk stadion men med et hjemmelaget som ikke var det man forbinder med stadionet.

Etter å ha tatt metroen tilbake til Syntagma og videre til Ampelokipi, gikk jeg ut av sistnevnte stasjon et stenkast fra Leoforos Stadium, eller Apostolos Nikolaidis Stadium, kjent som hjemmebane for den greske storklubben Panathinaikos. Denne sesongen har imidlertid Panatathinaikos i stedet spilt sin hjemmekamper på det større og mer moderne OL-stadionet fra 2004 (som for øvrig ble åpnet i 1982 etter å ha blitt bygget for fridiretts-EM det året). Klubben med navn Athens Kallithea har derimot spilt sine kamper på Leoforos denne sesongen. Deres eget stadion, Grigoris Lamprakis Stadium, oppfyller nemlig ikke kravene for den greske toppdivisjonen, og må dermed ‘oppgraderes’.

I 1966 ble Kallithea FC stiftet ved at fem klubber slo seg sammen. De fem var for ordens skyld klubbene Esperos, Iraklis, AE Kallitheas, Kallithaikos, og Pyrsos. Det gikk deretter fire år før deres Grigoris Lamprakis Stadium åpnet. I 2002 sikret klubben seg opprykk til toppdivisjonen for første gang, og noterte seg som best for en 9. plass våren 2005, før de året etter måtte takke for seg etter fire sesongen blant eliten. I 2022 var det visse endringer etter at klubbens nye eiere drev ‘merkevarebygging’ som førte til endring av blant annet klubbens navn (til dagens Athens Kallithea) og deres logo. Etter to strake sesonger der det endte med andreplasser og ‘bare nesten’, kunne Athens Kallithea i fjor – våren 2024 – feire opprykk tilbake til toppdivisjon.

På forhånd hadde jeg kjøpt billett til dagens kamp på nettet, og den betalte jeg 10 euro for. Det var fortsatt to timer til avspark da jeg befant meg utenfor dagens kamparena og la ut på en runde rundt det ikoniske stadionet. Foreløpig var det langt mer politi enn fans, og det skulle da også bli en litt snodig opplevelse å se kamp på et meget tynt besatt Leoforos snarere enn et stadion som sydet av liv, slik det i langt større grad ville gjort dersom det faktisk var Panathinaikos som var i aksjon. Stadionet og området rundt er proppfull av grafitti som levner liten tvil om hvem det er som tradisjonelt holder til her. Selv ved ‘Gate 13’, der Panathinaikos-grupperingen med samme navn regjerer, var det stille og rolig. Etter å ha passert en hel buss full av opprørspoliti som hvilte seg kampstart, så jeg at et vannhull holdt åpent i stadionets ene hjørne, og jeg slo meg ned der en stund med en øl.

Dette stadionet har en viktig plass i den greske fotballhistorien. Det ble første gang åpnet i 1922, og den første tribunen ble reist i 1928. I 1938 var det det første greske stadionet til å få flomlys, og tjue år senere var det først ute med gressbane. I over et halvt århundre var det stadionet der majoriteten av landets storkamper ble arrangert, og det lange fast hjemmebane for det greske landslaget, i tillegg til Panathinaikos. I 1984 flyttet Panathinaikos til det nye OL-stadionet som hadde stått ferdig til friidretts-EM ti år tidligere, og som senere ble hovedarenaen for OL i 2004. Siden den gang har de flere ganger flyttet frem og tilbake mellom de to, og i skrivende stund virker det som om de neste sesong (2025/26) vil spille sine hjemmekamper i hjemlig liga på Leoforos, mens europacup-kamper vil spilles på Olympiastadion. For Athens Kallithea sin del var det en avtale om spill på Leoforos i 2024/25-sesongen, så man får kanskje tro at de er tilbake på sin egen arena når neste sesong sparkes i gang.

Jeg mistenker at en viktig grunn til at Panathinaikos har søkt seg til Olympiastadion, er den langt større kapasiteten, for kapasiteten på Leoforos er nå nede i 16 003. Til tross for flere oppgraderinger, har Panathinaikos-ledelsen flere ganger ytret ønske om å flytte, for Leoforos har blitt over hundre år gammelt, og det er vanskelig å få bygget ut noe særlig her. Til sammenligning er tilskuerrekorden fra 1967, da 29 667 tilskuere så Panathinaikos møte Bayern München i cupvinnercupen. Det kan også nevnes at klubbens basket-lag har en innendørs hall i stadionets indre, og da denne ble åpnet i 1959, skal det ha vært landets første innendørs idrettshall. Det var fotball jeg skulle se, og da jeg omsider entret og kom inn på tribunen, var det på et nærmest folketomt anlegg.

Det var kun den ene langsiden som var åpen i forbindelse med dagens kamp, og bevegelsesfriheten var dermed noe mer begrenset enn det jeg hadde håpet. Unntaket var et par titalls bortefans som sto på en liten seksjon i det ene hjørnet. Vakter passet på at ingen gikk nærmere enn x antall meter fra gjerdet som skilte oss fra denne borteseksjonen, men med et offisielt tilskuertall på 593 tilskuere, har de nok ganske sikkert hatt travlere dager på jobb enn hva tilfellet var denne mandagen. Mens jeg ventet på avspark, tok jeg en titt på tabellen, og grekerne er blant de som har et system der man splitter tabellen etter at de 14 lagene har møtt hverandre både hjemme og borte. Her splittes den i tre deler, der de fire øverste spiller om tittel og europacup, de fire neste spiller om den siste plassen til Conference League kvalifisering, og de seks siste spiller om å unngå nedrykk.

Klubbene skal spille to nye kamper (hjemme og borte) mot de øvrige i sin ‘gruppe’ som en avslutning på serien, og det brant et blått lys for Athens Kallithea som med fem runder igjen lå på 13. og nest siste plass. To skulle ned, og de hadde fem poeng opp til Panserraikos på plassen over. Jumboplasserte Larnia lå for ordens skyld hele 11 poeng bak Kallithea igjen, så de utgjorde i hvert fall ingen åpenbar trussel. Det skilte ti poeng mellom Athens Kallithea og bortelaget Panetolikos, som lå på en 10. plass; à poeng med Levadiakos på plassen foran. Jeg følte at en hjemmeseier var bortimot påkrevet om verten skulle ha en reell sjanse til å redde plassen i stedet for å rykke ned igjen på første forsøk.

Det var ingen sjansebonanza av en første omgang som utspilte seg på et glissent Leoforos, og jeg mistenkte tidlig at jeg her kunne være vitne til et målløst oppgjør. Både sjansene og ikke minst festfotballen lot vente på seg. Det ble med noen tilløp og halvsjanser frem til Kallithea i det 44. minutt fikk det som til da var kampens klart største sjanse. Det så egentlig ut som om angrepet var avverget, men man klarte å holde ballen inne og fikk lagt inn igjen. Inne i feltet ble det vartet opp med et brassespark fra rundt fem meter, og en enda mer imponerende feberredning av Panetolikos-keeperen. På overtid fikk vertene et frispark 17 meter fra mål, men skuddet gikk like over. Det var på mange måter beholdningen i den første omgangen, og lagene gikk altså i garderoben på stillingen 0-0.

Kampen fortsatte på mange måter i det samme sporet etter hvilen. Til tross for tabellposisjonene, var det vertene som produserte det lille som var av sjanser. Med rundt tjue minutter igjen hadde de en heading like utenfor, og i det 83. minutt ble et innlegg stusset videre i feltet før det ble styrt over på bakre stolpe. Ti minutter senere var vi altså på overtid da Kallithea vartet opp med et nytt brassespark. Denne gangen ble det blokkert, og ballen havnet i returrommet, der det ble skutt, men avslutningen gikk via en forsvarer og over mål. Vi befant oss i det femte overtidsminutt da vertene fikk ytterligere en corner. Den ble stusset videre, og det ble avsluttet på bakre stolpe. Flere slapp jubelen løs da det ble nettsus, men den hadde gått i nettveggen. Dermed endte det med 0-0 og poengdeling, og jeg har fortsatt til gode å se en scoring i Hellas, selv om jeg nå har sett kamp der.

Etter kamp tok jeg metroen til stasjonen Evangelismos, og orienterte meg frem til den engelske puben Red Lion, der jeg endte opp med å tilbringe et par timer før jeg trakk meg tilbake til hotellet. Jeg hadde hele mandagen til rådighet i den greske hovedstaden, og etter å ha startet dagen med en hotellfrokost, var det bare å komme seg ut i byen, for jeg hadde en travel dag foran meg. Første destinasjon var Lykabettos, som er det høyeste punktet i sentrale Athen. Jeg fikk erfare at deler av byen er veldig bakkete, men heldigvis går det en taubane opp til toppen, for selv trappene opp til nedre stasjon var mer enn nok i varmen. På toppen hadde jeg flott utsikt over den greske hovedstaden, og kunne blant annet skue bort på Akropolis, som også skulle besøkes.

Etter en ny metro-tur til Monistiraki, var det bare å ta seg opp til Akropolis, og jeg passerte både Hadrians bibliotek og den romerske agoraen før jeg på alvor startet klatringen dit opp. Der oppe  fikk jeg et lite snev av ‘turistfelle’-følelse, men måtte jo selvsagt betale meg inn for å blant annet se Perikles sin stolthet; nemlig Parthenon, som er det mest berømte av alle greske templer. Både det og de andre bygningene på Akropolis ble studert før jeg returnerte til Monistiraki-torget og unnet meg et godt måltid på en av restaurantene der. Da turen gikk videre, rakk jeg en rask titt på parlamentsbygningen før jeg fortsatte inn i National Gardens of Athens, som byr på nesten 40 hektar med velstelte hager, skoger og gamle ruiner. Etter å ha krysset gjennom dette store grøntområdet, hadde jeg kommet til en siste severdighet på min turist-rute.

Det var rett og slett det panathenske stadion, som var arena for de første moderne olympiske leker i 1896. Deler av det er enda eldre, for det var opprinnelig bygget i antikkens Hellas, så her snakker vi virkelig historisk grunn. Jeg betalte meg inn og brukte en times tid på å titte meg rundt der inne. I løpet av min produktive dag hadde det etter hvert rukket å bli sen ettermiddag og etter hvert tidlig kveld. Det var siste kveld i Athen og på turen generelt før jeg dagen etter skulle fly hjem. Jeg følte jeg hadde rukket å se mye av Athens attraksjoner denne dagen, og følte jeg fortjente å avslutte med et herremåltid på Old Omonia Grill House. Det hadde vært en herlig tur som tok meg til to nye land. På onsdagen skulle FFK spille bortekamp mot Pors i cupen, og jeg hadde merket meg at det var en ørliten mulighet for at jeg kanskje kunne rekke å toge dit ned tidsnok dersom vi ikke ble forsinket. Det var imidlertid akkurat det Norwegian sin 12.00-avgang ble, og da vi landet på Gardermoen, var det til slutt nesten tre kvarter forsinket, og Pors v FFK gikk dermed uten meg. Dermed var det bare å heller komme seg hjemover etter en finfin tur.

Greek ground # 1:
Athens Kallithea v Panetolikos 0-0 (0-0)
Super League Greece 1
Leoforos Stadium, 5 May 2025
Att: 593
Admission: 10 euro

Next game: 08.05.2025: Tveter v Trosvik
Next greek game: ???
Previous game: 04.05.2025: ESMTK v BKV Elöre

More pics

This trip on a map

Søndag 04.05.2025: ESMTK v BKV Elöre

Det regnet litt i Budapest da jeg denne søndagen inntok hotellfrokosten ved Chesscom Hotel og deretter trasket bort til Köbánya-Kispest stasjon for å ta toget inn til sentrum. Budapest Nyugati er en av Budapests tre store togterminaler, og var togets endeholdeplass. Det var dit jeg ble med, og derfra orienterte jeg meg frem til den skotske puben The Kaledonian, som jeg håpet ville vise dagens ‘Old Firm’-oppgjør mellom Rangers og C*ltic. Det viste seg å holde stikk, så jeg endte opp med å tilbringe et par timer der. Rangers jaktet sin tredje strake triumf over erkerivalen, men måtte nøye seg med uavgjort. Da jeg tømte glasset og takket for meg, var det for å sette kursen mot kampen jeg skulle se live denne ettermiddagen, og det skulle skje på et stadion som en stund hadde figurert på min ønskeliste.

Jeg skulle sørover i byen, og måtte bytte trikk på veien. Det skjedde ved Boráros tér, der jeg ble oppmerksom på et matutsalg med noen store og veldig fristende pølser. Jeg hadde ikke dårlig tid, så jeg slo til og benyttet anledningen til å få litt mat i skrotten før trikk nummer 2B fikk frakte meg videre. Ved holdeplassen Pöltenberg utca hoppet jeg av, og hadde et par kvartalers gange til dagens kamparena. Jeg befant meg nå i Pesterzsébet, som er en sørlig bydel på Pest-siden av Donau. Frem til 1924 het den Erzsébetfalva, og i en kort periode i 1919 fikk den også et annet navn. Etter den første verdenskrig kom kommunisten Béla Kun til makten ved hjelp av et kupp og utpekte seg som nye makthavere for ‘Den ungarske sovjetrepublikk’. Erzsébetfalva ble da omdøpt til Leninváros, men det varte ikke så lenge, for heldigvis ble kommunistene styrtet etter kun 133 dager. Området ble i 1950 innlemmet i Budapest.

Pesterszébet fremstå i dag som en nokså typisk forstadsområde med mye boligbebyggelse. Distriktet skal ha rundt 70 000 innbyggere. Her var det at jeg skulle se kamp denne søndagen, hos en klubb som har et navn som uten tvil kan få noen og enhver til å sette pris på forkortelser. Det dreide seg om ESMTK, men hva er da det fulle offisielle navnet, undrer du kanskje? Erzsébeti Spartacus Munkás Testgyakorlók Köre Labdarúgó Egyesület. Det kan vel kalles en munnfull og vel så det. Med tre kvarter til avspark betalte jeg meg inn i det ene hjørnet. 1 500 ungarske forinter (omtrent 43 norske kroner) ble overlevert, og jeg fikk dermed gå innenfor, men da jeg gikk over mot bortre langside med den fine hovedtribunen, kom en av karene løpende etter meg. Han var omtrent like god i engelsk som jeg er i ungarsk, men jeg skjønte etter hvert at jeg tydeligvis hadde brukt inngangspartiet for bortefans, og jeg fikk beskjed om at jeg nå måtte velge hvilken side av banen jeg ville være på.

ESMTK ble stiftet i 1909, men har en innviklet historie, for siden den gang har det vært ikke mindre enn 21(!!) navneendringer og sammenslåinger! Klubben spilte tre sesonger i den ungarske toppdivisjonen i 1940-årene, og 7. plassen i debutsesongen 1945 står som bestenotering. Av alle sammenslåingene er det nok sammenslåingen med Erszébeti TC som var den mest betydningsfulle. Sistnevnte var stiftet i 1907, og var dermed to år eldre, og spilte én enkelt sesong i den ungarske toppdivisjonen i 1925/26. ESMTK har ellers gjerne vært å finne på nivå tre, og det er i nettopp NB III at de nå befinner seg. Der skulle de nå møte en annen av Budapest-klubbene som har figurert på min ønskeliste; nemlig BKV Elöre.

ESMTK Sporttelep – eller Ady Endre utca, om man vil – har først og fremst sin utrolig flotte hovedtribune å takke for at den er på radaren til en del besøkende banehoppere. Den står midt på den ene langsiden, entres via trapper i forkant, og dens indre byr på benkerader i tre. Noen vil kanskje si at den er finere å se på enn å se ut av, men det får bare være. Bortenfor denne perlen av en tribune er det åpen ståtribune med betongavsatser ned mot hjørneflagget. Også bak det nedre målet er det åpen tribune. Jeg kom meg aldri over til den bortre langsiden igjen, der bortefolket holdt til, men der hadde man en tribune med et midtparti som var overbygd og bød på sittteplasser. Da jeg noe senere, i løpet av første omgang, tok noen bilder og nærmet meg midtpunktet på den nevnte kortsiden, kom det igjen en vakt farende og jaget meg over igjen på langsiden, så akkurat det var de strenge på.

Det tredje nivå i ungarsk fotball (NB III) består nå av fire avdelinger, og denne kampen dreide seg om avdelingen med navnet Délketi (sørøst). Det er til sammen kun to opprykksplasser, så de fire avdelingsvinnerne blir trukket mot hverandre i par og spiller kvalifisering om disse. Med fem kamper igjen av sesongenlå ESMTK på en femteplass med denne kampen til gode på lagene foran. De hadde sju poeng opp til ledende Tiszakécse, som hadde ett poeng ned til Vasas II og to poeng ned til Gyulai Termál. Med seier ville ESMTK passere Monor og innta fjerdeplassen. I motsatt ende av tabellen var det vel tre av de 16 lagene som skulle ned, og selv om gjestende BKV Elöre tilsynelatende lå trygt plassert på en 11. plass, var det kun tre poeng ned til nedrykkssonen.

ESMTK tok initiativet fra start, og i det tiende minutt testet de Elöre-keeperen som imidlertid reddet helt nede ved stolpen og også hindret retur ved å holde ballen. To minutter senere yppet gjestene seg da de var på en farlig visitt, og ESMTK slapp med skrekken etter en blokkering nesten helt inne på streken. Første omgang var halvspilt da hjemmelaget var nære på. I forbindelse med et hjørnespark var det en av deres spillere som raget høyest og headet knallhardt mot mål. Ballen traff tverrliggeren med et smell, og nettkjenningen lot fortsatt vente på seg. Til tross for flere muligheter, var det fortsatt status da dommeren blåste for pause, slik at lagene gikk i garderoben på stillingen 0-0.

Jeg benyttet anledningen til å ta en tur i den provisoriske kiosken i det ene hjørnet i pausen, og snart kunne jeg som en av anslagsvis rundt 250 tilskuere se at den andre omgangen startet slik den første hadde sluttet; med ESMTK som stanget og stanget uten å helt klare å bryte ned Elöre. Det gikk mot en målløst kamp og poengdeling da Máté Balogh ble helten for vertene. I det siste ordinære minutt var det han som omsider fikk hull på byllen og satt inn 1-0 til stor jubel blant hjemmefolket. På overtid var ESMTK nære på en ny scoring da de fikk store rom og stormet i angrep, men avslutningen smalt igjen i tverrliggeren, og ikke altfor lenge etter blåste dommeren av med 1-0 som sluttresultat. For ordens skyld kan det nevnes at ESMTK til slutt nevnte på en 5. plass, mens Elöre faktisk rykket ned (på antall seire, som i Ungarn benyttes før målforskjell, som hadde reddet Elöre).

Personlig hadde jeg ingen grunn til å bli igjen veldig mye lenger enn nødvendig, før jeg hadde planer om å komme meg tidlig i seng. Jeg gikk derfor snart for å ta trikken opp til Határ út, der jeg byttet til metro og kom meg tilbake til Köbánya-Kispest og min base der. Nå ble det ikke noen forfriskning ved hverken Darts Terminal eller i hotellbaren, siden jeg skulle grytidlig opp. Jeg hadde nemlig til hensikt å sjekke ut allerede i 4-tiden for å ta bussen til flyplassen, for jeg skulle videre til Athen med morgenflyet til Wizz Air. Alarmen ble derfor satt til 03.30, og jeg sovnet ganske raskt. Ungarn og Budapest hadde så absolutt svart til forventningene, og jeg returnerer gjerne en annen gang. Men nå skulle jeg først besøke et nytt land.

Hungarian ground # 3:
ESMTK v BKV Elöre 1-0 (0-0)
Nemzeti Bajnokság III Délkeleti
ESMTK Sporttelep, 4 May 2025
1-0 Máté Balogh (90)
Att: Probably around 250 (est)
Admission: 1 500 HUF

Next game: 05.05.2025: Athens Kallithea v Panetolikos
Next hungarian game: ???
Previous game: 03.05.2025: Ferencváros v Puskás Akadémia

More pics

This trip on a map

Lørdag 03.05.2025: Ferencváros v Puskás Akadémia

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg befant meg i Ungarns flotte hovedstad, Budapest, der jeg denne lørdagen allerede hadde sett Újpest spille hjemmekamp. Nå skulle jeg også se deres erkerival Ferencváros, men før den tid hadde jeg planlagt å også se en breddekamp. Fra Újpest skulle turen nå gå sørover med buss og metro, men jeg merket heldigvis raskt at jeg hadde gått på feil buss, og kom meg av på neste stopp slik at jeg kunne fortsette turen i riktig retning. Etter å ha byttet til metro ved Újpest-Váruskapu, gikk jeg etter hvert av på stasjonen Nagyvárad tér, og spaserte de rundt ti minuttene til ROKK Sporttelep. Der skulle klubben Szent István spilt hjemmekamp klokken 16.00, men ved ankomst så det dårlig ut med tanke på akkurat det.

Jeg ankom nemlig et anlegg som var helt folketomt bortsett fra en enslig jogger som løp rundt og rundt på løpebanen rundt banen. Her var det tydelig at Futbology-appen hadde lurt meg opp i stry, og etter å funnet det som så ut til å være en nettside for det ungarske forbundet, vitnet den om en helt annen kampdato. Det var bare å innse at min planlagte lørdags-trippel hadde blitt redusert til en dobbel, uten at jeg tok det som et enormt nederlag. Det var bare å i stedet se frem mot oppgjøret Ferencváros v Puskás Akadémia, og Google Maps anslo en 20 minutters spasertur dit. Det var dog fortsatt flere timer til avspark, så jeg valgte å heller gå ned til togstasjonen Ferencváros og vente på et tog som brukte 7-8 minutter på å frakte meg ett stopp til Köbánya-Kispest, slik at jeg kunne svippe innom hotellet.

Jeg tenkte nemlig at det ikke nødvendigvis var en veldig god idé å komme på Ferencváros-kamp med kampbillett, program og ølglass fra erkerivalen Újpest i lommene. Etter en rask tur innom rommet, tok jeg metroen den korte turen vestover igjen til Népliget, og inne på metrostasjonen der var det nå ordentlig liv. Mange hjemmefans ladet opp til kamp ved serveringsstedene der inne, og jeg valgte å like godt få meg litt mat og en øl eller to der inne, et stenkast fra deres hjemmebane. Det kan jo nevnes at Ferencváros er distrikt nummer 9 i den ungarske hovedstaden, og vokste frem som sørlig forstad til Pest (som er delen av Budapest som ligger på den venstre – som her er den østlige – bredden). Bydelen ble på siste halvdel av 1800-tallet industralisert, og skulle blant annet også huse landets største slakteri. Det var en arbeiderklasse-bydel, men de siste årene har de foregått en utstrakt gentrifisering. I dag skal rundt 60 000 av Budapests drøyt tre millioner innbyggere bo i Ferencváros.

Mens jeg på forhånd hadde kjøpt billett til Újpest-kampen på nettet, var det ikke mulig for meg å gjøre det samme for Ferencváros-kampen. Jeg hadde jo også hørt historier om hvordan man måtte være registrert med både fingeravtrykk og biometri for å få kjøpe billett. Da jeg dagen før hadde ankommet Budapest, hadde derfor billettlukene ved Ferencváros Stadion vært mitt første stopp etter at jeg hadde sjekket inn. Det viste seg å være en langt mindre komplisert prosess enn jeg hadde antatt, for jeg hadde regnet med at jeg ville måtte registrere meg med både fingeravtrykk og biometri. I stedet tilbød kvinnemennesket i luka meg en billett på det som åpenbart er en slags ‘turist-seksjon’, ba om å få se passet, og printet deretter ut en billett. Mens jeg hadde sluppet unna med 1 500 ungarske forinter hos Újpest, skulle hun imidlertid ha 12 000 forinter (snaut 350 norske kroner). Ferencváros har nok sett verdien i å selge disse billettene til fotballturister.

Ferencváros Torna Club, som den heter offisielt, ble stiftet i 1899. De driver med en hel haug av forskjellige idretter, men er mest kjent for sitt fotballag. De er da også den mestvinnende klubben i ungarsk fotball, og sto nå med 35 ligamesterskap og 24 titler i den hjemlige cupen. Fra den ungarske ligaen startet opp i 1901, med Ferencváros som en av aktørene, holdt de seg i den øverste divisjon helt frem til 2006, da de ble degradert grunnet økonomiske forhold. De tok de tre år å returnere, men det har de gjort til gangs, og de jaktet nå serietittel nummer 36, som i så fall ville bli den sjuende strake. Lenge før den tid gjorde de seg også bemerket utenfor landets grenser.

To ganger i mellomkrigsårene vant de den prestisjetunge men ikke lenger eksisterende Mitropa Cup, som var en skags sentraleuropeisk europacup med klubber fra (den gang) ledende fotballnasjoner som blant annet Ungarn, Østerrike, Jugoslavia, Tsjekkoslovakia og Italia. Aller gjevest er nok likevel triumfen i Inte-Cities Fairs Cup – en cup som på norsk ble Messebycupen, og som var en forgjenger til UEFA-cupen. Den vant Ferancváros i 1965, etter å ha slått Juventus i finalen i Torino. Tre år senere var de tilbake i finalen i samme turnering, men tapte da for et Leeds United som vant turneringen for andre gang. I 1975 var Ferencváros igjen i en europeisk finale; denne gang i cupvinnercupen, der de måtte gi tapt for Dynamo Kyiv. Om jeg hadde besøkt en ungarsk storhet hos Újpest tidligere på dagen, var ikke det noe mindre sant når jeg nå skulle besøke Ferencváros.

Det var etter hvert på tide å gå de få meterne fra Népliget metro-stasjon og bort til stadionet som er klubbens tredje på samme sted. Det originale Üllöi úti Stadion ble åpnet i februar 1911, og fikk sitt navn etter veien som går forbi på utsiden. I 1971 ble alle tribunene revet, og man bygget et nytt stadion på samme sted. I 1971 ble dette stadionet offisielt omdøpt til Albert Flórián, etter klubblegenden Flórián Albert som blant også var en av toppscorerne i 1962-VM og som vant gullballen i 1967. Dette ble altså revet og erstattet av dagens stadion, som åpnet i august 2014. Det nye stadionet er rotert 90 grader sammenlignet med forgjengerne, og har på det meste en kapasitet på 23 700. En av de det er statue av på utsiden er Flórián Albert. En annen er Sandor Kocsis, som spilte i klubben i perioden 1946-1950 før han dro videre til Honved. Han står oppført med vanvittige 75 mål på 68 landskamper for Ungarn, og av spillere med over 43 landskamper er det ingen som har et bedre målsnitt på dette nivået.

Kocsis hoppet forresten av til vesten i 1956, da Honved spilte europacupkamp mot Athletic Bilbao samtidig som det i hjemlandet brøt ut uroligheter som endte med at Sovjet invaderte. Man kan jo godt forstå at han ikke ville returnere til Ungarn for å leve under kommunismens åk, og han gjorde spanjol av seg og avsluttet karrieren i Barcelona. Jeg fant frem til riktig inngang, og det var tydelig at de ikke forventet bråkmakere på denne seksjonen, for her ble jeg ikke engang ransaket da jeg fikk vist billetten og tatt meg innenfor med rundt tre kvarter til avspark. Det var tid nok til å få seg både en pølse og en øl i denne seksjonens bar-område, og deretter påfyll i glasset før jeg inntok tribunen og fant min plass. Et av klubbens kalle navn er ‘de grønne ørnene’ og det ser man ikke bare prov på i form av et statue på utsiden. Før kampstart har man også en levende ørn som vises frem for publikum, og jeg fikk orkesterplass til dette som muligens nærmeste person til der ørne-treneren sto klar med den store rovfuglen. Etter at han satt den fra seg der oppe på tribunen, løp han selv ned på til et punkt på banen, og på hans signal lettet ørnen, suste rett over hodet på meg slik at jeg kjente lufttrykket fra den sneiet meg, og landet der nede til applaus fra publikum.

Kveldens oppgjør mellom Ferencváros og Puskás Akadémika var en viktig kamp av toppen av den ungarske toppsivisjonen, Nemzeti Bajnokság I. Med fire runder igjen ledet Ferencváros an, og hadde tre poengs luke ned til nettopp Puskás Akadémia. Det var disse to som skulle gjøre opp om ligatittelen, og for hjemmelagets del ville det som nevnt være den sjuende strake, mens bortelaget aldri hadde vunnet ligaen. Det var Ferencváros som gikk rett i strupen på sin motstander, og etter allerede før halvminuttet var spilt, hadde de notert seg for den første sjansen. At gjestene holdt nullen de første tjue minuttene, var den 20 år gamle Puskás-keeperen Ármin Pecsi sin fortjeneste. Deretter kom de noe mer med, og hadde noen skumle kontringer ledet an av deres ungarske landslagsspiller Zsolt Nagy. På en av disse mulighetene tok de også ledelsen få minutter før pause, men det måtte et selvmål til. Gábor Szalai var den uheldige som satt ballen i eget mål, og til tross for en klar dominans fra hjemmelaget, var det gjestene som ledet 0-1 halvveis.

Etter sidebytte tok de drøyt seks minutter for vertene å utligne, og det var Barnabás Varga som besørget 1-1 fra en corner. Puskás kunne svart nesten umiddelbart, men hverken Nagy og Lamin Colley traff på innlegget. Det var uansett Ferencváros som fortsatt kjørte kampen, men det stokket seg for de grønne når de nærmet seg 16-meteren, og de slet med å bryte ned Puskás sitt forsvar. Dermed endte det 1-1 foran 19 021 tilskuere. Jeg var fornøyd med dagens dont, selv om det ble to kamper snarere enn de opprinnelig planlagte tre. Etter en kort metro-tur tilbake til Köbánya-Kispest tok jeg turen innom puben Darts Terminal, som jeg også hadde vurdert en svipptur innom kvelden før. Da hadde det blitt med tanken, men denne gang unnet meg et par øl der på vei tilbake til hotellet.

Hungarian ground # 2:
Ferencváros v Puskás Akadémia 1-1 (0-1)
Nemzeti Bajnokság I
Ferencváros Stadion, 3 May 2025
0-1 Gábor Szalai (og, 42)
1-1 Barnabás Varga (52)
Att: 19 021
Admission: 12 000 HUF

Next game: 04.05.2025: ESMTK v BKV Elöre
Previous game: 03.05.2025: Újpest v Györ

More pics

This trip on a map

Lørdag 03.05.2025: Újpest v Györ

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fredag formiddag hadde jeg forlatt landet og latt Norwegian frakte meg til Ungarns hovedstad, Budapest. Det var et reisemål som lenge har figurert høyt på min ønskeliste, og endelig skulle jeg få besøke den flotte byen. Jeg hadde naturligvis planlagt å se litt fotball også, og på lørdagen skulle blant annet både Újpest og Ferencváros spille hjemme. For rimelige 1 5000 ungarske forinter (omtrent 43 norske kroner) fikk jeg kjøpt billett til oppgjøret Újpest v Györ på nettet, men Ferencváros var det verre med, da man visstnok ikke får kjøpt billett til deres kamper online uten å være registrert med fingeravtrykk, biometri og det hele. Derfor hadde jeg det som første gjøremål etter ankomst Budapest å dra til billettkontoret og forhåpentligvis få kloa i en billett til den kampen også.

Turen hadde blitt booket kun et par uker i forkant, og prisene i de mest sentrale delene av Budapest var temmelig stive. Samtidig var jeg avhengig av en base nær transport til flyplassen, siden jeg ville ha en grytidlig start når tiden kom for å reise videre på mandag morgen. Jeg endte til slutt opp med å velge meg Chesscom Hotel, rett i nærheten av stasjonen Köbánya-Kispest, som er et knutepunkt for både buss, metro og tog. Der ville jeg befinne meg en kort metro-tur sørøst for Budapest sentrum, og mellom sentrum og flyplassen. Etter å ha busset dit fra flyplassen, gikk jeg den korte biten bort til Chesscom Hotel og ble raskt sjekket inn. Ikke lenge etter var jeg på farten og tok metroen til Népliget for å oppsøke Ferencváros Stadion og billettkontoret. Langt enklere – men også noe dyrere – enn forventet fikk jeg ordnet meg en billett til lørdagens kamp, men mer om det i neste kapittel som omhandler Ferencváros-kampen.

Med billetter til begge de to Budapest-rivalene i boks kunne jeg konsentrere meg om å benytte resten av fredagen til å være turist. Først måtte jeg imidlertid ha noe mat i skrotten, så etter en metro-ferd inn til sentrum, slo jeg meg ned på Fatal Restaurant, som et par venner hadde anbefalt. Fra menyen valgte jeg meg det som på engelsk var listet som «Farmer’s Pan». Et herremåltid med blant annet både knödel og et utvalg pølser som blodpølse, leverpølse og paprikapølse, og porsjonen var også meget raus. Stappmett og fornøyd kunne jeg tusle litt rundt i gatene, og deretter langs elven Donau. Etter en kort trikketur langs dens østlige bredde på Pest-siden, spaserte jeg over til Buda-siden via den mest kjente av byens broer; den som på norsk tydeligvis kalles Kjedebroen.

Jeg kunne selvsagt ikke la være å ta kabelbanen med det ungarske navnet Budavári Sikló, som fraktet meg opp til det flotte området rundt slottet Buda Castle. Rett i nærheten ligger også den spektakulære festningen Halaszbastya – eller Fiskerbastionen på norsk. Derfra har man også panoramautsikt over Donau og Budapest – blant annet med den fantastiske parlamentsbygningen. Den tar seg spesielt flott ut når den er opplyst i mørket, og da jeg etter hvert gikk bakkene nedover mot elva, hadde det begynt å mørkne, slik at jeg snart fikk prov på dette. Nå er ikke dette ment å være noen reiselivsblogg, så jeg avslutter den delen ved å henvise til ‘turistbildene‘, men kan jo også legge til at jeg gjerne returnerer for en nøyere kikk på både disse og andre av byens attraksjoner. Budapest er en utrolig flott by, om det skulle være noen som helst tvil.

Da jeg våknet på lørdagen, hadde jeg igjen en travel dag foran meg. Etter frokost på hotellet, spaserte jeg etter hvert bort til stasjonen for å sette kursen mot Újpest og turens første kamp. Da jeg så at en av alternativene var å ta tog en del av veien, klarte jeg ikke å dy meg, og jeg ble nå med jernhesten den ikke altfor lange turen til Zugló. Derfra gikk ferden videre med trikk, før den siste etappen gikk med buss. Med i underkant av tre kvarter til avspark befant jeg meg utenfor Újpest sin hjemmebane, der den første av dagens kamper skulle gå av stabelen. Her skulle det være kampstart klokken 13.00, og deres erkerival Ferencváros skulle ikke spille før klokken 19.30 på kvelden, så det lot seg enkelt kombinere. I tillegg hadde jeg på Futbology-appen funnet en breddekamp med start 16.00 en kort spasertur fra Ferencváros Stadion, så jeg hadde lagt ambisiøse planer om tre kamper denne dagen (det skulle bli med to).

Újpest kan oversettes med ‘nye Pest’, og det navnet er vel ganske selvforklarende. Izsák Löwy var eier av en skofabrikk som han ville flytte til Pest, men han fikk ikke tillatelse fordi han var jøde. Nord for Pest fikk han derimot kjøpt land av en adelig slekt, og han grunnla der Újpest i 1838. I 1907 fikk Újpest bystatus, og i 1950 hadde den blitt spist opp av Budapest i en slik grad at den ble innlemmet i stor-Budapest og nå utgjør byens 4. distrikt. Både Budapest generelt (spesielt på Pest-siden) og Újpest har betydelig industri. I Újpest er det ikke minst jern- og stålverk. Újpest-distriktet har et innbyggertall som har passert 100 000, og i den forbindelse kan det for øvrig nevnes at stor-Budapest har passert 3 millioner innbyggere.

Újpest FC ble stiftet i 1885, og rykket første gang opp til ungarske toppdivisjonen i 1905. De har kun rykket ned én gang siden det, og det skjedde i 1911. De returnerte da året etter på første forsøk og har holdt seg der siden. Deres første ligatittel i 1930 var bare begynnelsen på noe stort, og de står nå med 20 ligatitler og 11 titler i den hjemlige cupen. To ganger i mellomkrigsårene vant de også den prestisjetunge men ikke lenger eksisterende Mitropa Cup, som var en slags sentraleuropeisk europacup med klubber fra (den gang) ledende fotballnasjoner som Ungarn, Østerrike, Jugoslavia og Italia. De har også markert seg i Europa etter dette, for de var semifinalist i 1961/62-utgaven og tapende finalist i 1968/69-utgaven av det som man på norske gjerne kaller Messebycupen, og som var en forgjenger til UEFA-cupen.

I 1973/74-utgaven av den europeiske serievinnercupen (i tiden da den gjeveste europacupen fortsatt hadde en viss sjarm), spilte de seg også frem til semifinale, men tapte da for Bayern München.Det begynner å bli lenge siden Újpest tok sin siste hjemlige ligatittel nå. Riktignok vant de den ungarske cupen i 2021, men for å finne deres siste ligatittel, må vi tilbake til 1998. Det ville ikke skje i år heller, for med fire runder igjen, befant de seg på en sjuendeplass med hele 23 poeng opp til ledende Ferencváros som kjempet en duell med Puskás Akadémika om tittelen. Bortelaget Györ lå på en fjerdeplass og kjempet om en plass i Europa. Her hadde de for øvrig også trykket opp kampprogram i anledning dagens kamp, som jeg fikk sikret meg, og det gir jo selvsagt alltid en ekstra stjerne i boka, selv når man ikke skjønner et kvekk.

Megyeri úti Stadion er det tradisjonelle navnet på stadionet som ble åpnet i 1922 og har vært hjemmebane for Újpest helt siden den gang. Det har riktignok gjennomgått flere runder med oppgraderinger, og etter en av disse var det en periode fra 1946 Ungarns største stadion, med en kapasitet på 45 117. I 2003 ble stadionet offisielt omdøpt til Szusza Ferenc Stadion, til ære for Ferenc Szusza som i sin tid scoret imponerende 393 mål på 462 kamper for Újpest. Han var senere faktisk manager for begge klubbene jeg nå skulle se i aksjon, men ville kanskje vært mest ‘lilla’ siden det tross alt var i Újpest han spilte. Dagens kapasitet på stadionet som nå bærer hans navn er 12 670, og den var åpenbart ikke truet denne dagen. I klubbens tappekraner med øl var det Borsodi Sör, og jeg måtte selvsagt også teste deres pølser.

Den første omgangen var overhodet ingen festforestilling, og det tok en stund før det skjedde noe som helst av interesse foran de to målene. Unntaket var kanskje da hjemmelagets keeper skadet seg etter å ha kollidert med en medspiller og måtte erstattes av reservekeeper Dávid Banai allerede i kampens tiende minutt. Györ satset offensivt og presset høyt, mens vertene så ut til å satse på kontringer. Dette kampbildet endret seg etter drikkepausen omtrent halvveis i første omgang, og Újpest skapte plutselig noen sjanser etter dette. Györ-keeper Petrás måtte rett og slett i aksjon med gode redninger tre ganger i løpet av fem-seks minutter. Det var likevel målløst til pause, da jeg kunne gå for å få påfyll av øl.

Det var bortelaget som startet klart best etter hvilen, og i det 52. minutt fikk de også uttelling da Samsindin Ouru fant nettmaskene med et skudd fra rett utenfor 16-meteren. Dermed 0-1, og den ledelsen kunne vært doblet da Györ også fikk straffespark, men det ble glimrende reddet av Újpest-keeper Banai. Med tjue minutter igjen scoret Györ likevel sitt andre, og det var Claudiu Bumba som gikk på egen hånd, tok seg inn i feltet, fintet bort en mann og tuppet inn 0-2. Újpest prøvde seg med et trippelbytte, og ikke lenge etter gikk innbytter Mamoudou Karamoko i bakken inne i feltet. Dommeren pekte på straffemerket, og etter at det omsider ble bekreftet av en VAR-sjekk (de slipper ikke unna i Ungarn heller), reduserte Matija Ljujic sikkert til 1-2.

Det endret dog ikke på kampbildet der Györ styrte, for det fortsatte de med, og de hadde en god mulighet til å øke allerede flere minutter før innbytter János Szépe bredsidet inn 1-3 etter forarbeid av en annen innbytter; Mamady Diarra. I det tredje overtidsminuttet ble Matija Ljujic spilt gjennom og pirket inn en ny redusering til 2-3, men det var for sent for Újpest. Györ tok samtlige poeng, og registrerte sin 13. kamp på rad uten tap. For Újpest sin del var dette deres tredje strake tap, og senere den dagen fikk deres svensk-polske trener Bartosz Grzelak sparken. Min debut i ungarsk fotball var unnagjort, og Ungarn ble land nummer 38 der jeg så fotball. Jeg hadde ikke tenkt å slå meg til ro med den ene ungarske kampen, og satt kursen mot Ferencváros-området, der jeg hadde planlagt ytterligere to kamper denne dagen. Det skulle bli med den ene, men mer om det i neste kapittel.

Hungarian ground # 1:
Újpest v Györ 2-3 (0-0)
Nemzeti Bajnokság I
Megyeri úti Stadion, 3 May 2025
0-1 Samsindin Ouru (52)
0-2 Claudiu Bumba (71)
1-2 Matija Ljujic (pen, 77)
1-3 János Szépe (84)
2-3 Matija Ljujic (90+3)
Att: 4 952
Admission: 1 500 HUF

Next game: 03.05.2025: Ferencváros v Pusjás Akadémia
Previous game: 01.05.2025: Veum v Berg 2

More pics

This trip on a map

Torsdag 01.05.2025: Veum v Berg 2

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fridagen 1. mai falt denne gang på en torsdag, og FFK skulle egentlig tatt imot Bodø/Glimt til storkamp denne dagen. Slik ble det imidlertid ikke, og grunnen til det var Glimts suksess i Europa. Da de slo ut SS Lazio og tok seg til semifinaler mot Tottenham Hotspur, betød det nemlig at kampen på Fredrikstad Stadion måtte flyttes. Dermed var det bare å legge nye planer for hva man skulle gjøre på denne fridagen. Dobbel-mulighetene var borte, men det var i hvert fall likevel et lite knippe kamper å velge i her i Østfold. På Veumbanen skulle Veum ta imot Berg 2, og denne kampen hadde også blitt vurdert som del 2 av en dobbel. Med FFK v Glimt flyttet til midten av juli, kunne Veums kamp også fremskyndes til klokken 17.00.

Jeg fikk igjen selskap på bussen nummer 7 opp til Ambjørnrød, og det var vel til slutt minst 10 personer som gikk av på endeholdeplassen og satt kursen mot Veumbanen med hensikt om å se dagens kamp der. På Veumbanen hadde allerede primus motor Andreas gjort klart til storinnrykk, og siden Veum tross alt stemte nei til VAR, var det også etisk forsvarlig å støtte de litt, så det var med god samvittighet jeg vippset inngangspenger slik et skilt oppfordret til, og deretter handlet litt i kiosken. Det var noen kjente fjes som møtte opp, og som jeg kunne slå av en prat med mens vi ventet på avspark.

Det skulle spilles om poeng i 7. divisjon Østfold avdeling 3, som jeg personlig utropte til den mest åpne av divisjonens tre avdelinger. Etter at de hadde tapt de to første kampene (mot Begby 2 og Råde 3), kom nå Veum fra en borteseier over Kvik Halden 2, og da skulle man kanskje tro at de nå kom fulle av selvtillit til møtet med nok et reservelag. Berg 2 hadde foreløpig spilt to hjemmekamper, og hadde startet med seier over Møllebyen, men fulgte opp med et nokså stygt 2-8-tap for lokalrival Inter Halden 2. Begge sto dermed med tre poeng, og det var neppe noen av de fremmøtte som hadde sett for seg hva som skulle komme.

Fem minutter ut i kampen fikk vi ettermiddagens første mål, og det var William Lorentzen Piro som besørget 1-0 med en rapp avslutning etter innlegg fra venstre. Et kvarter senere doblet kaptein Jørgen Karlsen ledelsen til 2-0, og etter en snau halvtime la Lukas Fahlström på til 3-0. Fire minutter senere var det igjen godt Veum-spill da Karlsen scoret sitt andre og la på til 4-0, og nå spurte vi oss selv om dette kunne bli Veums største seier noensinne. Vi kom vel frem til at rekorden i så måte var 6-2 over Ekholt 2 våren 2024, og i så fall lå de bra an da også Fahlström nettet sitt andre slik at det sto 5-0 til pause. Det føltes egentlig litt surrealistisk. Ikke det at det var mye mål, for vi som har sett noen Veum-kamper har sett målfester før, men ofte har det gått mot stakkars Veum. Nå var det i stedet de som herjet med Berg 2.

Det skal for ordens skyld nevne at Berg 2 kun hadde med seg én eneste innbytter og følgelig var nokså tynt besatt. De skulle faktisk få det enda tøffere etter hvilen, for rett fra avspark i andre omgang stormet Veum i angrep, og kaptein Karlsen økte til 6-0 samtidig som han noterte seg for hattrick. Lukas Fahlström ville ikke være noe dårligere, og sørget med sitt tredje og fjerde for at det sto 8-0. Nicolai Holm tegnet seg også på scoringslista med det niende, før Karlsen scoret sitt fjerde og sørget for tosifret fra et indirekte frispark. Veum har sin egen Daniel Eid, men Teodor Tvete kan mer enn å kaste langt. Han avanserte fra egen banehalvdel, fyrte løs, og satt deretter selv inn returen som keeperen måtte gi.

Til slutt vant Lukas Fahlström den eventuelle innbyrdes scoringsduellen da han puttet de to siste. Med sitt femte og deretter sjette mål for dagen, fastsatt han sluttresultatet til 13-0. Soleklar ny klubbrekord for Veum, og dette har de virkelig ikke vært bortskjemt med, så det var egentlig ikke så veldig vanskelig å unne de det. Berg 2 på sin side fikk en brutal 1. mai i Fredrikstad, men kommer sikkert sterkere tilbake. For min del skulle jeg morgenen etter på en ny utenlandstur som jeg virkelig hadde sett frem til. Jeg skulle nemlig en tur til Ungarn og Hellas, så det var bare å komme seg hjemover og forberede seg på avreise

Revisit:
Veum v Berg 2 13-0 (5-0)
7. divisjon Østfold avd. 3
Veumbanen, 1 May 2025
1-0 William Lorentzen Piro (6)
2-0 Jørgen Karlsen (20)
3-0 Lukas Fahlström (30)
4-0 Jørgen Karlsen (34)
5-0 Lukas Fahlström (45)
6-0 Jørgen Karlsen (46)
7-0 Lukas Fahlström (53)
8-0 Lukas Fahlström (56)
9-0 Nicolai Holm (63)
10-0 Jørgen Karlsen (66)
11-0 Teodor Tvete (79)
12-0 Lukas Fahlström (85)
13-0 Lukas Fahlström (89)
Att: 44 (h/c)
Admission: 50 NOK

Next game: 03.05.2025: Újpest v Györ
Next norwegian game: 08.05.2025: Tveter v Trosvik
Previous game: 30.04.2025: Borgar v Borgen 2

More pics

Onsdag 30.04.2025: Borgar v Borgen 2

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er ingen stor hemmelighet at jeg foretrekker fotball på naturgress, og det var flere gresskamper det sto mellom da jeg denne dagen skulle bestemme meg for en destinasjon. Et par av de andre bød til og med på oppgjør som involverte to førstelag, men jeg endte likevel opp med å velge å ta turen til Gråvollen på Årum, til tross for at det var et andrelag som skulle gjeste Borgar. Jeg følte nemlig at det var på sin plass å unnagjøre årets første besøk på Gråvollen, som jeg synes er et trivelig sted å se fotball. Den deilige naturgressmatta er naturligvis sterkt medvirkende til dette, og da jeg hadde busset dit opp kunne jeg med selvsyn se at den ganske riktig fremsto flott.

Kampen mellom Borgar og Borgen 2 dreide seg om poeng i 7. divisjon Østfold avdeling 1, og der hadde Borgar fått en finfin start med to seire av to mulige. De hadde serieåpnet med hjemmeseier over Rakkestad 2 og fulgt opp med borteseier over Kråkerøy 3. Nå skulle de altså møte enda et av disse hersens reservelagene, denne gang i form av Borgen 2. Sistnevnte hadde spilt én kamp mer enn sitt vertskap, men med 1-1-1 lå de bak Borgar på tabellen. Hjemmeseier over Ise i seriepremieren hadde blitt fulgt opp av tap borte mot Yven og uavgjort hjemme mot Navestad. Før avspark fikk jeg selskap av ytterligere en kar hvis sympatier i denne kampen lå hos Borgar, og etter en tur i kiosken var vi klare for avspark.

Borgar fikk en knallstart på kampen, for allerede etter drøyt to minutter headet Simon Olsen inn 1-0, og i kampens niende minutt doblet Christoffer Gjødalstuen ledelsen til 2-0 med et flott plassert skudd. Fem minutter senere reduserte imidlertid Borgen-reservene ved Oleksandr Mykhailenko. Det så egentlig ut som om Borgar-keeperen skulle skjerme ballen ut, men sannelig snek den seg inn nede ved stolpen, og dermed 2-1. Etter tjue minutter gjenopprettet Halvor Andersen tomålsledelsen, og fem fem minutters tid til pause økte Trym Melkerud til 4-1, før Christoffer Gjødalstuen scoret sitt andre for kvelden og sørget for at det sto 5-1 halvveis.

Det var langt mer jevnspilt etter pause, da Borgen-reservene kom mer med og også Borgar-keeper Stensholt måtte i aksjon ved noen anledninger. I det 70. minutt reduserte innbytter Abdullahi Liban Yusuf til 5-2, men Borgars ledelse var aldri alvorlig truet, og et kvarter senere noterte Gjødalstuen seg for hattrick da han la på til 6-2. Kaptein Lars-Frode Schjolden og hans makkere i Borgar-forsvaret ryddet opp i det de unge Borgen-gutta kom med, og kunne til slutt juble over en fortjent seier 6-2 og tre nye poeng. Det skal godt gjøres å holde følge med avdelingens storfavoritt Hafslund, og så spørs det også hvordan troppen ser ut etter sommeren, men det er uansett morsomt at Borgar gjør det bra så lenge det varer.

Revisit:
Borgar v Borgen 2 6-2 (5-1)
7. divisjon Østfold avd. 1
Gråvollen, 30 April 2025
1-0 Simon Olsen (3)
2-0 Christoffer Gjødalstuen (9)
2-1 Oleksandr Mykhailenko (14)
3-1 Halvor Andersen (21)
4-1 Trym Melkerud (41)
5-1 Christoffer Gjødalstuen (45)
5-2 Abdullahi Liban Yusuf (70)
6-2 Christoffer Gjødalstuen (85)
Att: 31 (h/c)
Admission: Free

Next game: 01.05.2025: Veum v Berg 2
Previous game: 29.04.2025: Skogstrand v Selbak 2

More pics

Tirsdag 29.04.2025: Skogstrand v Selbak 2

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne tirsdagen hadde jeg vurdert en tur til Hvaler for å se Hvaler v Trøgstad/Båstad, men det skulle bli en endring i planene, og i stedet gikk turen til Skogstrandbanen. Der skulle Skogstrand ta imot Selbak 2. Jeg hoppet på buss nummer 7 og fikk selskap på den vei opp til endeholdeplassen på Ambjørnrud, der vi steg av og gikk den siste biten. Dette var to lag som begge sto uten poeng etter to kamper i 6. divisjon Østfold avdeling 1, så her skulle årets poengfangst starte for minst et av lagene. Trond var allerede på plass, og det var også en gruppe ultras med nokså lav snittalder. Det er stadig flere lokale klubber som får unge slik fans på sine kamper, og det er jo bare moro.

Skogstrand fikk en kjempestart på kampen, for allerede i det andre minutt sendte Mihir Karia hjemmelaget i føringen med 1-0. Noen kommenterte at dette bar bud om en underholdende og målrik kamp, men de som nå trodde på en ellevill målfest, måtte tro om igjen. De fremmøtte måtte vente på ytterligere nettsus, og det florerte vel ikke heller akkurat med enorme sjanser. Om vi spoler frem til det 43. minutt, var det flere – selv personer med Selbak-tilknytning – som mistenkte at det skulle vært avblåst for offside da gjestene slo til. Det gikk raskt i lengderetningen, og deretter ble det spilt tvers over til Nicolai Leander Jensen som utlignet til 1-1.

Det var også stillingen til pause, og da vi startet opp igjen etter hvilen, virket som om vertene også fikk litt mer skikk på spillet sitt. Etter en time var de på ferde, og et innlegg inn i feltet ble dempet av Tobias Mellegård Gulbrandsen som deretter fikk kjempet inn 2-1 fra en trengt posisjon. Det til stor jubel fra mamma Linda på sidelinjen, men kunne Skogstrand nå holde på ledelsen og ri i land seieren? Det så slik ut, men Selbak prøvde seg på en sluttspurt, og med fem-seks minutter igjen hadde de blant annet en god mulighet der det ble vendt opp og skutt mot bortre hjørne. Keeper var ute i full strekk og fikk slått til corner, og det var det nærmeste vi kom ytterligere scoringer. Dermed kunne Skogstrand juble over sesongens tre første poeng, mens jeg kunne takke ja takk til skyss hjem av Selbaks ‘hønemør’ Maria.

Revisit:
Skogstrand v Selbak 2 2-1 (1-1)
6. divisjon Østfold avd. 1
Skogstrandbanen, 29 April 2025
1-0 Mihir Karia (2)
1-1 Nicolai Leander Jensen (43)
2-1 Tobias Mellegård Gulbrandsen (61)
Att: 59 (h/c)
Admission: Free

Next game: 30.04.2025: Borgar v Borgen 2
Previous game: 28.04.2025: Fredrikstad 2 v Flint

More pics

Mandag 28.04.2025: Fredrikstad 2 v Flint

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den siste kampen jeg hadde sett i Norge var cupkampen mellom Flint og Fredrikstad, og tilfeldighetene ville det slik at den neste nå ville bli 3. divisjons-oppgjøret mellom Fredrikstad 2 og Flint. Etter å ha tilbragt både fredag og lørdag i Sverige, hadde jeg egentlig vurdert å dra til Sverige også på søndagen. Jeg hadde overnattet i Skövde fra fredag til lørdag, og etter lørdagens dobbel hadde jeg kommet sent hjem den kvelden. Planene om å igjen dra over grensen og se Kroppefjälls IF spille kamp i Dals Rostock ble da gjenomgått en gang til, og masse dødtid i både Dals Rostock og Ed gjorde at jeg til slutt valgte å avstå. Forhåpentligvis kommer det flere muligheter som også passer bedre.

I stedet endte jeg opp med å se FFKs bortekamp mot FK Haugesund sammen med venner og bekjente på Saints. Det endte som kjent med 0-0 og poengdeling, men det er jo ikke det dette skal handle om. Den nye uka skulle nemlig starte med at FFK 2 som nevnt skulle i ilden mot Tønsberg-laget Flint, og jeg tok turen til Fredrikstad Stadion for å få med meg det oppgjøret. Det dreide seg om 3. divisjon avdeling 6, der begge lag hadde sto med tre poeng etter like mange kamper. Jeg hadde jo selv sett at FFK 2 startet med bortetap mot Oppsal og seier hjemme over Pors 2, og siden den gang hadde de tapt borte mot Ørn Horten. Flint hadde på sin side startet med hjemmeseier over Ready, men hadde deretter tapt borte mot Stabæk 2 og hjemme mot Sarpsborg 08 2.

Ti minutter var passert da FFK 2 tok ledelsen. Jacob Hanstad ble spilt gjennom alene med Flint-keeperen, og gjorde ingen feil da han satt inn 1-0. Hanstad var banens store spiller i denne kampen, og fire minutter senere var han gjennom igjen, men denne gangen traff han stolpen. I det 28. minutt var Flint veldig nære en utligning da et innlegg ble styrt i utsiden av stolpen og til corner av en FFK-forsvarer. 35 minutter var spilt da dommeren så en hands i feltet og dømte straffespark til Flint. Ole Langbråten gikk riktig vei, men straffesparket fra Thorleif Ramstad var godt plassert, og det sto 1-1. I omgangens siste ordinære minutt hadde FFK frispark fra omtrent 17 meter, og det var det naturligvis Hanstad som tok. Han siktet på det bortre krysset, og det var bare en flott redning fra en keeper i full strekk som hindret scoring. Det sto 1-1 til pause.

Det var Flint som fikk andre omgangs første mulighet da et skummelt, innoverskrudd innlegg ble stusset like utenfor. Deretter var det FFKs pur unge talent Eirik Granaas som prøvde seg ved å fyre av fra rundt 25 meter, men keeper gjorde en flott redning da han fikk fingertuppene på ballen og slo til corner. Enda nærmere kom banens gigant Hanstad da han i det 53. minutt trakk seg fri og avsluttet fra 17-18 meter. Ballen smalt i tverrliggeren. Fem minutter senere lå ballen på straffemerket etter at en FFK-spiller ble dratt ned i feltet. Jacob Hanstad var selvsagt mannen som tok ansvar, og iskaldt sendte han keeper feil vei og trillet ballen i mål via stolpen. FFK 2 var tilbake i ledelsen, 2-1.

Flint hadde ikke til hensikt å gi seg uten kamp, og hadde også de flere gode muligheter. Blant annet måtte FFK-keeper Langbråten varte opp med en feberredning. Jeg mistenkte likevel at det var avgjørelsen som falt da Jesper Solberg headet inn 3-1 fra en corner i det 74. minutt. Skjønt, fire minutter senere var det ny spenning da Vebjørn Valle Hansen avanserte inn i feltet og reduserte til 3-2. Den spenningen varte i fem minutter, for i det 83. minutt omsatte Rijad Hodzic et innlegg i scoring og økte til 4-2, sekunder etter at Flint hadde hatt en mulighet. På overtid fikk FFK 2 store rom, og i det sjette overtidsminuttet kunne Elias Solberg sørge for at begge Solberg-tvillingene tegnet seg på scoringslista ved å fastsette sluttresultatet til 5-2. Dermed kunne pappa Sander og de øvrige fremmøtte konstatere at FFK 2 tok tre nye poeng på hjemmebane.

Revisit:
Fredrikstad 2 v Flint 5-2 (1-1)
3. divisjon avd. 6
Fredrikstad Stadion, 28 April 2025
1-0 Jacob Hanstad (11)
1-1 Thorleif Ramstad (pen, 37)
2-1 Jacob Hanstad (pen, 58)
3-1 Jesper Solberg (74)
3-2 Vebjørn Valle Hansen (78)
4-2 Rijad Hodzic (83)
5-2 Elias Solberg (90+6)
Att: 64 (h/c)
Admission: Season Ticket

Next game: 29.04.2025: Skogstrand v Selbak 2
Previous game: 26.04.2025: IFK Skövde v Skövde AIK
Previous norwegian game: 24.04.2025: Flint v Fredrikstad

More pics

Lørdag 26.04.2025: IFK Skövde v Skövde AIK

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter at jeg hadde tatt en ‘svipptur’ ned til Falköping for å se kamp på Odenplan, skulle jeg nå returnere til Skövde for å få med meg ytterligere en kamp denne lørdagen. Lokaloppgjøret mellom IFK Falköping og IFK Tidaholm hadde endt med borteseier, men det var ingen som helst tvil om at det var en skikkelig derby som også ventet meg tilbake i Skövde, for der var det IFK Skövde og Skövde AIK som skulle barke sammen, og heldigvis hadde jeg vært smart nok til å allerede sikre meg en billett. Togturen tilbake til Skövde var unnagjort på et kvarters tid, og deretter var det bare å ta apostlenes hester fatt. Google Maps anslo det til en 24 minutters spasertur fra jernbanestasjonen til Södermalms IP, og det stemte vel ganske bra.

Skövde er en by med drøyt 40 000 innbyggere, og det utgjør drøyt to tredeler av innbyggertallet i kommunen med samme navn, og som den også er administrasjonssenter for. Byen ligger mellom de store innsjøene Vänern og Vättern; 25 kilometer øst for Skara. Vi befinner oss altså i landskapet Västergötland, og i Västra Götalands län, der Skövde er sistnevntes femte største by. Skövde er en industriby, og blant annet har Volvo store anlegg her. Byen har også blitt et senter for spillutvikling, og det knyttes opp mot det faktum at høyskolen i Skövde sies å ha det bredeste utvalg av utdanningsmuligheter innen dataspill. En annen stor arbeidsgiver er forsvaret, for Skövde er også en garnisonby. Siden 1890-årene har nemlig husarenes rekruttskole ligger her.

Det var imidlertid hverken husarer eller dataspill som var i mine tanker da jeg strenet mot Södermalms IP, som var åstedet for dagens store byderby. Det var en strøm av folk som gikk i samme retning og som åpenbart hadde samme destinasjon, så det var liten tvil om at kampen ville bli godt besøkt. Det jeg ikke hadde fått med meg, var at Södermalms IP for tiden opererte med en redusert kapasitet fordi man bygger en ny tribune på den ene langsiden. Allerede da jeg ankom inngangspartiet kunne jeg bevitne hvordan folk ble avvist og informert om at det var utsolgt. Det var kvelden før – mens jeg lå i senga på Scandic Billingen – at jeg hadde tatt en kikk på de to klubbenes sosiale medier og bestemt meg for å kjøpe billett (pålydende 160 svenske kroner) på nettet. Det kan jeg som nevnt være glad for i ettertid.

De to klubbene banedeler nå på Södermalms IP, men det var IFK Skövde som hadde hjemmekamp i dette første av sesongens oppgjør. De ble stiftet i 1907, og har visstnok opprinnelig holdt til på Lillegårdens IP, men det er ikke altfor mye spennende info å finne. Skövde AIK ble på sin side stiftet i 1919, og de var i 1970 nære på opprykk til Allsvenskan, men tapte den gang for IFK Luleå i kvalifiseringen. I 1995 spilte de på nivå to, men da de høsten 2002 rykket ned for tredje år på rad, befant de seg plutselig på nivå seks! De reiste seg, og i 2021 sikret de opprykk til Superettan, der de i sin debutsesong året etter var nære på å sikre seg kvalifisering til Allsvenskan. I stedet rykket de ned igjen i fjor, og når IFK Skövde da samtidig vant sin avdeling og rykket opp fra Division 2 – ja, da møtes de to igjen i ligasammenheng for første gang siden 2015.

Ingen av de to kan sies å ha fått noen spesielt god start på årets sesong i Division 1 Södra. Mens det i fjor skilte to divisijoner i Skövde AIKs favør, var de nå tabellnaboer, og det i feil ende av tabellen, for de lå begge under streken. Skövde AIK sto med 0-2-2 og kun to poeng fra sine fire kamper hittil, mens IFK Skövde hadde notert seg for 0-1-3 og ett eneste poeng på sine kamper. Sistnevnte hadde kun Oskarshamns AIK bak seg, på målforskjell. Tabellen er selvsagt av begrenset interesse såpass tidlig i sesongen, og en eventuell trepoenger til et av lagene ville føre det seirende laget et stykke oppover på tabellen som for øvrig ble toppet av kvintetten Rosengård, Ljungskile, Norrby, Torslanda og Lund.

Det var selvsagt Skövde AIK sitt nylige opphold i Superettan som har gjort at man fant det nødvendig å oppgradere Södermalms IP, som for øvrig ble åpnet i 1922 og har blitt renovert noen ganger siden det. Tilskuerrekorden (som neppe vil bli slått i min levetid) lyder på hele 13 239 og stammer fra den nevnte kvalifiseringskampen mellom Skövde AIK og IFK Luleå i 1970. Anlegget har sin hovedtribune på den ene langsiden, mens en ny tribune er under oppføring på motsatt langside. Det så forresten ikke ut til at den var så veldig langt unna å være klar. På den ene kortsiden er det en liten åpen tribune, mens det på motsatt kortside er et par enda mindre åpne tribuneseksjoner, og det var på en av disse at bortelagets harde kjerne hadde tatt plass.

Der viste de frem et banner som hevdet at byen er rødhvit. Jeg så da ellers også flere med røde skjerf og lignende her og der på de øvrige seksjonene, uten at det skapte noe som helst av dårlig stemning som jeg fikk med meg. IFK hadde vært nærmest da de etter tjue minutter også fikk ballen i mål, men jubelen ble raskt avløst av jubel fra de røde, da det ble annullert. På motsatt side hadde deretter AIK en stor sjanse der det ble blokkert to ganger i rask rekkefølge. IFK svarte og kom til en avslutning inne i boksen, men keeper var på alerten og slo til corner. Noen få minutter før pause var det AIKs tur til å teste motstanderens keeper med et knallhardt skudd fra 20-25 meter, men sisteskansen fikk parert, og dermed sto det 0-0 halvveis etter en omgang der IFK hadde vært best.

Det var Skövde AIK som startet etter hvilen, og fem minutter ut i andre omgang fikk de en god mulighet. Et innlegg ble headet på mål, men keeperen vartet opp med en flott redning. Fire minutter senere var det derimot lite han kunne gjøre da Elias Nordström sendte AIK i ledelsen 0-1. Ytterligere fem minutter senere kunne AIK doblet ledelsen da det ble lagt tilbake i feltet, og selv om spilleren skle i avslutningsøyeblikket, gikk den kun et par centimeter over tverrliggeren. Med drøyt tjue minutter igjen skjøt AIK i stolpen, og sekunder senere fikk en forsvarer kastet seg frem og blokkert i grevens tid. Med et kvarter igjen doblet AIK ledelsen med en fantastisk scoring der Emil Skillermo på akrobatisk vis flikket et innlegg videre og inn i mål via stolpen. 0-2, og det føltes avgjort, men fem minutter senere hadde IFK en god mulighet på en heading der en god AIK-keeper Gustav Torstensson måtte ut i full strekk. Nærmere kom dog ikke IFK, og AIK tok dermed første stikk i Skövde.

Før jeg reiste ned til Falköping på formiddagen, hadde jeg sjekket ut fra Scandic Billingen i Skövde, men satt igjen bagen min der, så jeg måtte innom å hente den på vei til bussterminalen. Første etappe på min hjemreise skulle nå gå med buss til Trollhättan, og jeg krysset fingrene for at jeg rekke kveldens siste tog hjem derfra. Jeg skulle ha seks-sju minutter på meg til å bytte fra buss til tog i Trollhättan, og jeg begynte å få antydninger til bange anelser da bussen ble fem-seks minutter forsinket underveis. Det gikk til slutt bra, for vi ankom Trollhättan to-tre minutter før togets ankomst, og et lite minutt senere sto jeg klar på perrongen. Dermed slapp jeg å prøve meg som uteligger eller (mer sannsynlig) å måtte punge ut for hotell. Det hadde nok en gang vært en fin tur til Sverige, med kamper i Lidköping, Falköping og Skövde. Jeg hadde faktisk vurdert en tur til Sverige også dagen etter, for å se Kroppefjälls IF i Dals Rostock, men det ble til syvende og sist ikke noe av.

Swedish ground # 77:
IFK Skövde v Skövde AIK 0-2 (0-0)
Division 1 Södra
Södermalms IP, 26 April 2025
0-1 Elias Nordström (54)
0-2 Emil Skillermo (76)
Att: 2 000
Admission: 160 SEK

Next game: 28.04.2025: Fredrikstad 2 v Flint
Next swedish game: 23.05.2025: Svarteborg FK v Munkedals IF
Previous game: 26.04.2025: IFK Falköping v IFK Tidaholm

More pics

Lørdag 26.04.2025: IFK Falköping v IFK Tidaholm

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne lørdagen våknet jeg på Scandic Billingen i Skövde, der byderbyet mellom IFK Skövde og Skövde AIK sto på menyen. Det skulle spilles på ettermiddagen, og før den tid hadde jeg håpet å også få med meg en kamp med tidlig avspark. Mens jeg koste meg med en hotellfrokost, sjekket jeg igjen mulighetene, og jeg registrerte nå at det faktisk lot seg gjøre å ta seg til Falköping, se kamp der, og returnere til Skövde tidsnok til å få med seg ‘hovedretten’. Det var IFK Falköping som skulle ta imot IFK Tidaholm til såkalt ‘Kamratderby‘, og jeg bestemte meg for at jeg ville være til stede når det skulle spilles. Etter hvert tuslet jeg de få meterne til Skövde jernbanestasjon og ble med toget som brukte et kvarter på turen ned til Falköping.

Falköping er en by med omtrent 18 000 innbyggere, og den er administrasjonssenter for kommunen med samme navn, som har snaut 33 000 innbyggere. Vi befinner oss her i landskapet Västergötland og i Västra Götaland län, der Falköping ligger i et kupert område mellom de to platåbergene Mösseberg og Ålleberg. Her er man rundt elleve mil nordøst for Göteborg, og en mengde fornminner vitner om at dette området har vært bebodd helt siden slutten av istiden. Falköping ble by allerede på slutten av 1200-tallet. Kommunen har tradisjonelt vært en jordbrukskommune, men spesielt i byen gikk man i andre halvdel av 1800-tallet over til å bli et industrisamfunn.

Veien videre til kamparenaen Odenplan gikk med en buss som kom kjørende få sekunder etter at jeg kom ut av jernbanestasjonen. Seks stopp senere gikk jeg av, og mens jeg gikk de få meterne fra holdeplassen og ned til Odenplan, så jeg den flotte hovedtribunen foran meg på høyre side nede i veien. Spillerne var også i full gang med oppvarmingen, og det var en drøy halvtime til kampstart da jeg betalte meg inn med 70 svenske kroner. Jeg følte nok en gang at min ankomst først og fremst sørget for en hel masse bry, for igjen var det en utfordring å ordne vekslepenger (slik har det dessverre blitt i disse stadig mer ‘kontantløse’ samfunnene vi lever i), men det ordnet seg heldigvis raskt.

IFK Falköping ble stiftet i 1921, men da under navnet Nordstjärnan. Raskt ble det endret til Falköpings BK, før man i 1925 slo seg til ro med dagens navn. Det fortelles at de i de tidligere år spilte i Skaraborgsserien og Västgötaserien, der de med jevne mellomrom møtte lokale rivaler som IFK Tidaholm, Tidaholm GIF, og den daværende byrivalen Falköpings GIS. I 1974 spilte IFK Falköping i Division II, som den gang var nivå to og bestod av to avdelinger. Det er så vidt jeg kan se deres eneste visitt på dette nivået, og det nyopprykkede IFK-laget fikk det da også tøft. De endte som jumbo med kun fem poeng og rykket ned igjen. Senere har de gjerne vekslet mellom spill i Division 3 og Division 4, tilsynelatende uavhengig av hvilket nivå disse divisjonene har operert på i forbindelse med to omstruktureringer.

‘Covid-året’ 2020 er det foreløpig siste de spilte i Division 3, for da rykket de ned etter den amputerte sesongen, og har siden den gang blitt værende i Division 4 Västergötland Östra uten å klare å returnere selv om de har vært å finne i avdelingens øvre sjikt. I avdelingen har de i år også fått selskap av nyopprykkede Falköpings FK; en byrival stiftet i 1990, og som også benytter Odenplan som sin hjemmebane. På skiltet som forteller forbipasserende om de kommende kampene, kunne jeg da også se at det i neste runde skulle være derby mellom IFK og den lokale rivalen med den flotte forkortelsen FFK. Det hadde sikkert vært kult å få med seg, men nå hadde jeg jo allerede vært her, og den helgen hadde jeg uansett andre planer.

Odenplan er en flerbruksarena fra 1920-årene, og i tillegg til IFK Falköping er den nå også hjemmebane for nevnte Falköpings FK, og visstnok også for en ren kvinnefotball-klubb ved navn Falköpings KIK. I samme område ligger også en hel rekke andre idrettsfasiliteter og -haller. Odenplan skal ha blitt renovert i både 1987 og 2008, og løpebanene vitner om at den sannsynligvis fortsatt også benyttes til friidrett. Det er gjerne en garanti for at deilig naturgress ikke blir erstattet med usjarmerende ‘plastikk’. Sjarmerende er i hvert fall den flotte hovedtribunen på Odenvi, og den er da også anleggets eneste. Den står naturlig nok midt på den ene langsiden, og inngangspartiet er ved siden av denne.

Det var kun en ukes tid siden Division 4 Västergötland Östra hadde startet opp, så det var liten vits å studere tabeller. I sin eneste kamp hittil hadde IFK Falköping spilt uavgjort 1-1 borte mot IFK Hjo. IFK Tidaholm hadde på sin side tatt alle tre poengene med en hjemmeseier 3-1 over Levene-Skogslunds IF. Da kampen ble sparket i gang, var det etter hvert vertene som fikk den første store sjansen. Det skjedde i kampens tjuende minutt, da en av deres spillere fikk ballen i god posisjon foran mål, men han kom også så tett opp i keeper at han ble tvunget til å chippe på første touch, og avslutningen gikk også over mål. Tjue minutter senere var det i stedet gjestene fra Tidaholm som tok ledelsen, og det var Jonathan Almberg som headet inn 0-1.

Allerede i andre omgangs femte minutt utlignet vertene til 1-1 da Belmin Varosic sendte i vei et susende langskudd som keeper ikke klarte å holde. Fire minutter senere var imidlertid gjestene tilbake i føringen da Isac Forsgård headet inn 1-2 fra en dødball. Tjue minutter ut i omgangen økte de også ledelsen til 1-3 ved Willie Rosic Samuelsson, og jeg mistenkte at det var avgjørelsen som falt. Med fem minutter igjen sørget Gabriel Persson for at det likevel ble noen spennende avslutningsminutter da han reduserte til 2-3, og hjemmelaget ga det et forsøk, men kom aldri nærmere. Borteseier 2-3 foran 324 betalende tilskuere ble fasiten, og da dommeren blåste av, sto jeg allerede ved utgangen klar til å ile mot bussen tilbake til Falköping stasjon. Jeg hadde tross alt en kamp til som jeg skulle på, og det betinget at jeg rakk toget tilbake til Skövde.

Swedish ground # 76:
IFK Falköping v IFK Tidaholm 2-3 (0-1)
Division 4 Västergötland Östra
Odenplan, 26 April 2025
0-1 Jonathan Almberg (39)
1-1 Belmin Varosic (50)
1-2 Isac Forsgård (54)
1-3 Willie Rosic Samuelsson (65)
2-3 Gabriel Persson (86)
Att: 324
Admission: 70 SEK

Next game: 26.04.2025: IFK Skövde v Skövde AIK
Previous game: 25.04.2025: Lidköpings FK v Vänersborgs FK

More pics