På Risumbanen i Halden var det denne kvelden duket for det Trond kalte noe slikt som en perle av en breddekamp; nemlig treningskampen mellom Fredrikshald og Aremark. Det var heller ikke stort annet på menyen, så da han tilbød skyss fra Sarpsborg, takket jeg ja til det. Etter å nok en gang ha brynet oss på den nokså uforståelige skiltingen ved Risum ungdomsskole, fikk vi parkert og var klare for kamp. Det var Fredrikshald fra 6. divisjon mot Aremark mot 7. divisjon, og divisjonsforskjellen så ut til å gjøre seg gjeldende i den første omgangen – spesielt i det offensive. Tjue minutter ut i kampen headet vertene inn 1-0 fra et hjørnespark, og fire minutter senere ble ledelsen doblet fra straffemerket. Ytterligere ti minutter frem i tid økte Fredrikshald til 3-0 med et skudd fra distanse som snek seg inn nede i hjørnet.
Et drøyt kvarter ut i andre omgang la Fredrikshald på til 4-0, og de hadde frem til dette vært best. Imidlertid våknet Aremark skikkelig det siste kvarteret, og de spilte seg frem til noen kjempesjanser som det rett og slett var ganske utrolig at de ikke scoret på. I det 80. minutt fikk de derimot hull på byllen, etter et vedvarende press, og reduserte til 4-1. Kun to minutter senere ble et innoverskrudd frispark styrt inn slik at det sto 4-2. Aremark var deretter uhyre nær en ny redusering da de traff innsiden av stolpen og ballen nærmest rullet bortover streken før den ble klarert. Gjestene våknet for sent, for nærmere kom de ikke, tross noen underholdende og spennende avslutningsminutter. Det endte dermed med seier 4-2 til hjemmelaget, og vi kunne vende snuta hjemover. Avslutningsvis får jeg takke Trond som skysset meg hjem.
På ettermiddagen denne mandagen fikk jeg melding fra min banehopper-kompis Stig-André Lippert som lurte på om jeg skulle på Moa for å se treningskampen mellom Greåker og Ekholt. Selv om jeg også hadde vurdert en fotballfri kveld hjemme, var det nettopp kampen på Moa jeg hellet mot, og det var da også slik det etter hvert ble. Jeg kom meg med bussen inn til Fredrikstad sentrum, byttet buss, og hoppet av på Greåker, der jeg tuslet bort til Moa og ankom en halvtimes tid før avspark. Dette var et møte mellom to lag som byttet plass i høst, for mens Greåker rykket ned fra 4. divisjon til 5. divisjon, gjorde Ekholt det motsatte. Det var derfor litt spennende å se hvordan styrkeforholdet nå var, og hva de to hadde å by på.
Like før kampstart fikk jeg ganske riktig selskap av Lippert, som det som vanlig var hyggelig å se kamp sammen med. Vi fikk se at det var Greåker som drøyt halvveis ut i første omgang tok ledelsen 1-0 på et kontant skudd i mål, og den ledelsen holdt hjemmelaget på frem til pausen. Det var etter hvert en nokså kald opplevelse, og Lippert foreslo etter hvert en tur rundt banen for å holde varmen, som erstatning for at det ikke var mulig å få noe å varme seg på i kiosken, da den ikke var åpen. Det siste var kanskje like greit tross alt, for senere på kvelden fikk jeg melding av en Lippert som bestyrtet kunne fortelle at han på en podcast hadde hørt Raymond Kvisvik bekrefte at Greåker var blant klubbene som ville stemme ja til VAR på NFFs forbundsting etter at han dessverre ikke hadde klart å overtale de til de motsatte.
Det skulle bli mer nettsus etter pause, og det var Ekholt som tidlig i omgangen slo til med to raske mål. Først utlignet de til 1-1, før de kun et minutts tid senere var på farten igjen med et gjennomspill og scoring. 1-2, og kampen var snudd. I det 79. minutt var vi nok en gang like langt da hjemmelaget utlignet til 2-2, men fem minutter senere skulle vi likevel få et vinnermål. Det tilfalt bortelaget Ekholt, som kunne bredside et innlegg i mål til 2-3 og dermed sikre seg seieren. Siden jeg med litt hast ville kunne rekke en noe forsinket buss til Sarpsborg, tilbød Lippert meg skyss bort til bussholdeplassen, og med det kom jeg meg hjem noe tidligere enn opprinnelig planlagt.
Etter en fotballfri lørdag, var det kanskje på sin plass å få med seg en kamp igjen denne søndagen, siden det tross alt var muligheter for det. På Sandbakken skulle nemlig Borgen måle krefter med Rakkestad, og det var dit jeg satt kursen. Etter et bussbytte på bussterminalen i Sarpsborg, ankom jeg min destinasjon kort tid før avspark. Noen år på rad har jeg tippet Borgen ned fra 4. divisjon, men de har klart å klore seg fast. Det var nettopp det Rakkestad på sin side ikke klarte da de måtte turen ned i 5. divisjon etter 2022-sesongen. Selv om de var blant forhåndsfavorittene til opprykk i 2024, måtte de se seg slått av både Idd, Ekholt og Gresvik, men får prøve igjen i år.
Uten å ha sett hverken Borgen eller Rakkestad tidligere i 2025, så jeg for meg at det ville være en kamp mellom to muligens ganske jevnbyrdige motstandere, fra henholdsvis nedre sjikt av 4. divisjon og øvre sjikt av 5. divisjon. Jeg kan da også røpe såpass at jeg allerede hadde tippet at disse to kan komme til å bytte plass etter årets sesong. Det var likevel Borgen som etter drøyt halvveis ut i den første omgangen tok ledelsen på spektakulært vis. Et herlig langskudd gikk via stolpen og inn, nesten helt oppe i krysset, og det sto 1-0. Bortelaget vil nok ha følt at dette var noe mot spillets gang, men kun tre minutter senere utlignet de på en retur fra keeper. I omgangens siste minutt tok de også en ikke helt ufortjent ledelse ved å storme opp venstrekanten og skyte i bortre hjørne. Det sto 1-2 halvveis.
I løpet av første omgang hadde jeg også fått selskap av Jon Erik, som selvsagt også kom i prat med noen tilreisende banehoppere. Ikke unaturlig for tiden vi nå var inne i, ble VAR et diskusjonstema man stadig kom tilbake til, og det var ikke stor optimisme å spore i forkant av NFFs forbundsting, samtidig som flere av de varslet nedtrapping dersom VAR-svineriet som ventet ville bankes gjennom etter en alt annet enn demokratisk prosess. Man var imidlertid enige om at man får kose seg med VAR-fri breddefotball mens man kan. Ingen overraskelse at Borgen ville stå på NFF-ledelsens side, og et par av banehopperne kommenterte at de i hvert fall ikke hadde brukt noen penger her og således hadde unngått å ubevisst gjøre et etisk dårlig valg, slik de vel sa det.
Etter hvilen tok Rakkestad virkelig tak i kampen, og det første kvarteret av andre omgang var det rett og slett enveiskjøring. Rakkestad scorer i denne perioden tre nye mål, og det står dermed 1-5 med en halvtime igjen. Gjestene kunne faktisk også scoret et par til i denne perioden, og vi begynte å ane at det kunne bli virkelig stygt, men etter sitt femte mål virker det som om Rakkestad tar foten litt av gasspedalen – eller kampen dør i hvert fall litt hen. Den siste halvtimen minner i stedet mer om en slags ‘transportetappe’, før gjestene setter et solid punktum ved å sette inn 1-6 i kampens siste ordinære minutt. Det var egentlig ikke mer enn Rakkestad fortjente, for seieren kunne vært enda større, og jeg står med mitt dristige forhåndstips om at disse to vil bytte plass i divisjonssystemet til høsten.
Denne fredagen tok jeg faktisk turen til Sarpsborg og Sarpsborg Stadion – helt frivillig – for å gjøre noe jeg aldri tidligere hadde gjort. Jeg skulle nemlig se Sarpsborg 08 spille kamp der uten at FFK var motstander. Også det av egen fri vilje – tro det eller ei! I stedet var det Moss som var motstander for sarpingene, og grunnen til at jeg valgte å ta turen hit for å se denne treningskampen, var at den hadde avspark allerede klokken 13.00 på det som tross alt var en hverdag, og at det derfor var gode muligheter for en nokså simpel dobbel siden jeg etter kampslutt på fiendtlig territorium hadde tenkt meg videre til en annen kamp i Østfoldhallen med senere kampstart. Nå skulle det bli en endring i akkurat de planene, da jeg i stedet valgte å være litt sosial på andre kanter, men det var fortsatt ikke avklart da jeg dro mot Mordor (også kjent som Sarpsborg).
Jeg hadde forsikret meg så godt jeg kunne om at det også var gratis inngang, slik at jeg slapp å bidra til bastard-klubbens klubbkasse uten at det var strengt tatt nødvendig. Det er alltid en litt snodig følelse å se kamper på Sarpsborg Stadion fra hjemmeseksjonene, men på hovedtribunen påtraff jeg en annen som i hvert fall ikke er 08-supporter. Stig-André Lippert hadde sett sitt snitt til å komme seg ut og få med seg kamp på et noe uvanlig tidspunkt, og ikke minst helt uten VAR. Da vi etter hvert gikk over i sola på bortre langside, var det dog langt mer overraskende å treffe på engelskmannen Jeremy Gold som hadde bevilget seg en langhelg i Norge igjen, men det er å foregripe begivenhetenes gang noe.
Det er vel ikke helt unaturlig at vi holdt Eliteserie-laget til Sarpsborg 08 som favoritter på hjemmebane, selv om Moss har en overraskende god 2024-sesong bak seg og var nære på et opprykk til øverste nivå men altså måtte gi tapt for FK Haugesund i siste hinder i kvalifiseringen. Det var Moss som nå fikk den første sjansen da de snappet ballen på 08s halvdel, og et lurt skudd fra Sebastian Pedersen så ut til å ha retning mot den bortre hjørnet, men 08s finske keeper Carljohan Eriksson var nede og fikk reddet. Rett etter fikk 08s nysignering Daniel Karlsbakk sjansen da han var mål for et innlegg inn i feltet, men fra god posisjon avsluttet han over på volley. Deretter viste også Sondre Ørjaseter seg frem, men pasningen gjennom til Harald Nilsen Tangen ble akkurat litt for upresis. Men så skulle de fremmøtte også få noen scoringer..
I det 28. minutt hadde hjemmelaget fått hjørnespark, og det ble slått på første stolpe, der nederlenderen Menno Koch headet inn 1-0. Eller rettere sagt, han headet ballen rett på keeper, som derimot kun klarte å slå den i stolpen og inn. Uansett ledet 08, og det etter at mossingene faktisk hadde hatt mest ball så langt. Vertene overtok imidlertid mer etter dette, og ti minutter etter at de fikk ledermålet, skulle de slå til igjen. Først hadde Karlsbakk blitt spilt gjennom og bommet alene med keeper, og returen satt Nilsen Tangen via en mossespiller og til corner. På det påfølgende hjørnesparket var det ikke først og fremst strålende keeperspill i feltet når ballen endte i bena på Victor Halvorsen, men han nølte uansett ikke med å sette inn 2-0. På overtid av første omgang gikk imidlertid Moss en redusering da et innlegg nådde Jerry Ogbole som på bakre stolpe kunne heade inn 2-1.
Det var også stillingen også halvveis, og hjemmelaget beholdt initiativet etter hvilen. Victor Halvorsen misbrukte tidlig i andre omgang en god mulighet til å øke ledelsen, mens Jo Inge Berget heller ikke traff mål fra god posisjon midtveis i omgangen. Mot slutten var det Sveinn Gudjohnsen sin tur til å sløse da også han skjøt høyt over fra god posisjon og kort hold. Det kunne straffet seg stort, for rett før slutt fikk mossingene en kjempesjanse til å utligne ved Thomas Jakobsen, men heller ikke han klarte å treffe under tverrliggeren. Dermed ble det ikke flere mål, og det ebbet ut med 2-1 som sluttresultat uten at jeg var veldig skremt over det jeg hadde sett. Nå var det bare å komme seg med bussen ut av Sarpsborg og tilbake til riktig side av kommunegrensen.
Revisit: Sarpsborg 08 v Moss 2-1 (2-1) Friendly Sarpsborg Stadion, 7 February 2025 1-0 Menno Koch (28) 2-0 Victor Halvorsen (38) 2-1 Jerry Ogbole (45+1) Att: Maybe around 200-ish (est) Admission: Free
Heller ikke denne torsdagskvelden var det akkurat flust med kamper i området, men en av de var Hvaler sin treningskamp mot Navestad, og da Trond kunne fortelle at han hadde tenkt seg dit, svarte jeg bekreftende at jeg gjerne ble med dit. Som sagt så gjort, og etter at han hadde plukket meg opp, var vi snart på vei sørover i retning Asmaløy, der det var avspark klokken 20.00. Dette var et møte mellom to lag som forrige sesong spilte i hver sin avdeling av kretsens 7. divisjon, men som i år også vil spille i forskjellige divisjoner etter at Hvaler fikk opprykket selv om de hadde blitt slått på målstreken av Gresvik 2 og blitt nummer to.
Undertegnede var selv til stede da Hvaler i fjor høst kunne sikret avdelingstittel og opprykk med seier i siste kamp, men skuffende nok ble slått av et Ekholt 2 med flere førstelagsspillere. Heldigvis for Hvaler kunne ikke Askim Fotball 3 rykke opp selv om de hadde vunnet en av de andre avdelingen, siden deres andrelag rykket ned fra 5. divisjon. Dermed var det vel som beste toer at Hvaler fikk opprykket. Det skal ikke være lett. Men se nå for pokker å få disse andre- og tredjelagene over i egne reserveligaer en gang for alle, slik man hadde tidligere! Det virker jo å være et tema hvert bidige år, men blir dessverre aldri gjort noe med. Det var uansett en solid avsporing, men vi var i hvert fall spent på hva det nyopprykkede Hvaler-laget hadde å by på, og om Navestad ville fortsette det Trond kalte kraftfotballen fra i fjor høst.
Ute på banen var det en første omgang som bølget frem og tilbake, men med Hvaler noe skarpere. I kampens 18. minutt tok da også Hvaler ledelsen med et skudd fra like innenfor 16-meteren. Kvarteret senere fikk de en sto gavepakke av Navestad da de doblet til 2-0, og det var stillingen halvveis. Kun sekunder ut i andre omgang økte Hvaler til 3-0, og ti minutter senere fikk vi et spektakulært selvmål da en Navestad-spiller var uheldig og beinet ballen kontant rett i eget kryss. Ikke lenge etter sto det 5-0, og det var litt lekestue i akkurat denne perioden, da de så ut til å rakne for Navestad. Jeg hadde ikke før kommentert nettopp det før Navestad hadde et skudd i tverrliggeren, men i stedet var det Hvaler som i det 74. minutt la på ytterligere ved å heade inn 6-0. Fem minutter før slutt fikk i hvert fall Navestad et trøstemål, etter at de hevet seg litt mot slutten, og de hadde tydeligvis også humøret i behold. 6-1 endte det, og vi kunne med det vende snuta hjemover.
For første gang på en ukes tid våknet jeg opp hjemme i min egen seng, og selv om jeg et lite øyeblikk trodde jeg fortsatt var i Spania, fikk jeg raskt avkreftet det med en titt ut vinduet, og ikke minst da jeg litt senere tok en tur ut. Stilongs, lue etc var åpenbart påkrevd dersom jeg hadde tenkt meg på kamp denne kvelden, og det hadde jeg. Bortsett fra en G19-kamp var det vel kun treningskampen mellom Lisleby 2 og Veum på kunstgresset på Lisleby som sto på menyen her i kretsen, så det var dit jeg også tok turen denne onsdagskvelden, ved hjelp av en fergetur over Glomma.
Mens Lisleby 2 i fjor havnet midt på tabellen i sin 6. divisjonsavdeling, klarte Veum denne gang å holde ett lag (Moss 3) bak seg slik at de denne gang ikke endte sist i sin avdeling av 7. divisjon. Siden den spede starten der de ikke akkurat imponerte noen på banen, har Veum stadig tatt nye steg, og så også høsten 2024, men de forventet nå å ta ytterligere steg i 2025. Etter min ankomst møtte jeg tidlig på Trond, og vi virket enige om at de nok hadde valgt en tøff motstander som tross alt hørte hjemme en divisjon høyere, selv om Lisleby 2 dog stilte temmelig ungt. Dette var for øvrig en kamp som skulle vært spilt litt tidligere, men som hadde blitt omberammet til denne onsdagen.
Kanskje noe overraskende var det Veum som tok ledelsen i kampens femte minutt, og det var Teodor Tvete som skjøt i steget og sørget for 0-1. Gjestene hadde da også startet friskt, men Lisleby tok snart grep om sakene, og etter tjue minutter ble et presist innlegg foran mål omsatt i scoring og dermed utligning. Fem minutter senere var det samme oppskrift da Lisleby 2 tok tok ledelsen 2-1. I det 44. minutt ble det økt til 3-1 etter at keeper måtte gi en retur, og i omgangens siste minutt rakk vertene også å legge på til 4-1 med et skudd fra skrått hold rundt 16-meterstreken. Det var også stillingen halvveis, etter en fin omgang mellom to lag med forsøk på spillende fotball. Andre omgang ble langt mindre hendelsesrik og underholdende, men i det 69. minutt la Lisleby 2 på til 5-1 med et langskudd. Fem minutter senere så Veum rødt da en av deres spillere fikk sitt andre gule. Egentlig lite å si på at det endte med hjemmeseier.
Selv om jeg i skrivende stund fortsatt vurderer sterkt å kutte ut disse innleggene fra endeløse revisits her i området, og heller fokusere på kun eventuelle nye baner og utenlandsturer, er det dessverre lite av det for øyeblikket. Siden jeg nå uansett sitter delvis apatisk hjemme, kan jeg vel like gjerne skrive noen ord om noen av disse kampene, så får vi se heller hvordan det går etter hvert. Uansett var det slik at jeg denne tirsdagen faktisk hadde våknet opp i Valencia, etter en snau uke i Spania. Jeg hadde en tidlig start for å komme meg til flyplassen, men fikk meg litt mer søvn på hjemreisen, som gikk via Amsterdam med KLM. Et lite kvarter etter at jeg hadde låst meg inn hjemme, dro jeg av sted igjen, og det for å dra på en lokal treningskamp. Der og da tenkte jeg som så at jeg kanskje kunne være tilbøyelig til å forstå de som mener jeg er litt gal.
Når man bytter ut tosifret antall varmegrader i Spania med kulde og norsk vinter, var det på sin plass å skifte til både stilongs og tykkere jakke før jeg løp ut igjen. Bussen var selvsagt forsinket, men jeg kom meg til Merkur i god tid til oppsatt avspark. Der skulle Trosvik spille treningskamp mot Skogstrand, og selv om jeg traff Trond der, var det lite å se til de to lagene. Da lysene på Trosvik sin bane der ble slått av, skjønte vi at noe var galt, og en rask sjekk bekreftet at Skogstrand hadde postet at kampen skulle spilles på Trosvikbanen. Det var bare å hoppe i bilen til Trond, som kjørte oss rett dit, og vi ankom noen få minutter ut i kampen. Trosvik fra 5. divisjon skal ha mistet en del spillere, og deriblant mye rutine. Skogstrand på sin side så utover fjoråret bedre ut enn på en god stund, og virker optimistiske foran en ny sesong i 6. divisjon.
Den første omgangen var nokså jevnspilt og bølget frem og tilbake, men med Trosvik ikke overraskende et lite hakk bedre. Det var derimot Skogstrand som tok ledelsen mot slutten av omgangen, og 0-1 sto seg også frem til pause. Forskjellen på lagene var større etter hvilen, der Trosvik jaget utligning og misbrukte noen fete sjanser. Etter en times spill slo i stedet Skogstrand til og doblet ledelsen til 0-2. Fem minutter senere ga trykket resultater for Trosvik, som flere ganger på kort tid gjenvant høyt og kom til skudd. Et av disse ble fra like utenfor 16-meteren satt i mål. Skogstrand hadde på sin side en suser i tverrliggeren og kunne gjenopprettet tomålsledelsen, men noen få minutter igjen var det Trosvik som utlignet etter et godt angrep der de kom helhjertet med mange folk og avsluttet klinisk til 2-2 som også ble sluttresultatet. Så får jeg igjen rette en takk til Trond som skysset meg tilbake til bussterminalen.
Da jeg for tredje dag på rad våknet i Valencia, var det vel vitende om at jeg denne mandagen skulle se turens siste kamp før det var på tide å komme seg hjem til hverdagen og kulda. Frokosten på Hotel Valencia de la Música var vel når sant skal sies ikke den aller mest spennende, men siden den var inkludert i prisen benyttet jeg meg uansett av det også denne morgenen, før jeg returnerte til rommet for å slappe av litt på senga. Jeg hadde nå hele dagen til rådighet til å utforske Valencia frem til det først på kvelden var kampen mellom Levante og Racing Ferrol som sto på menyen, så etter å ha gjort en rask research på hva som var av attraksjoner og interessante ting i sentrum, var jeg snart på farten igjen for å leke litt turist.
San Nicolas kirken kalles ofte Valencias svar på det sixtinske kapell i Vatikanet, så jeg lystet på en innendørs titt der, men det viste seg at den dessverre holder stengt på mandager, i likhet med visse andre attraksjoner. Det var en aldri så liten skuffelse, og jeg fikk advart Mark Barton om dette, siden de visstnok hadde hatt samme plan. Det hindret meg imidlertid ikke fra å ved å bare tusle rundt i den trivelige gamlebyen et par timer. Spaserturen tok meg opp til Serranos-tårnene (eller Serranos-porten), som skal ha stått her siden 1390-årene og var en del av de gamle bymurene. De ble bygget på samme sted som en tidligere port, og var en av 12 porter i byens bymurer. Halvveis på måfå gikk turen tilbake mot Placa de Manises via trange og koselige sidegater og smug, før jeg der slo meg ned en stund på et sted jeg hadde blinket meg ut.
Beer & Travels skuffet heller ikke, for de hadde et solid utvalg øl, og da det nærmet seg tid for en lunsj, kunne de også by på herlige bocadillos. Nå hadde jeg også fått børste såpass støv av spansken at jeg på dette etablissementet klarte meg med kun spansk, men det var ikke et like stolt øyeblikk da jeg sekunder etter å ha takket for meg og forlatt stedet, ble innhentet av en frøken som minnet meg på at jeg hadde glemt å betale for maten og den siste ølen. Etter å ha gjort opp for meg, ble en times tid rett og slett tilbragt på en benk i sola før jeg igjen spaserte nordover; tilbake til Serranos-tårnene og videre over til den andre siden av det som tidligere var løpet til elven Turia. Denne elven var beryktet for oversvømmelser, og etter flommen i 1957, der store deler av Valencia sto under vann, ble det besluttet å demme opp og lede vannet over i et nytt løp sør for sentrum. Der elven tidligere rant, er det nå grøntområder og parker.
Min spasertur tok meg videre nordover til etablissementet Valen Beer, som hadde blitt beskrevet som en øl-kneipe. Det stemte nok ikke helt med realiteten slik jeg opplevde det, for det fremsto mer som en kafeteria drevet av et asiatisk par som hadde både kinesisk og annen mat på menyen, men ikke særlig utvalg av øl. Jeg slo uansett i hjel litt tid på deres uteservering før jeg gikk de få meterne til trikkeholdeplassen Primat Reig og ble trikk nummer 6 de tre stoppene nordover til Estadi Ciutat de Valencia, som er valencianske (eller katalanske) navnet på både holdeplassen og stadionet den betjener. Sistnevnte var også identisk med stadionet som var åsted for kveldens kamp, og det var fortsatt god tid til avspark da jeg ankom, selv om det nå plutselig hadde begynt å mørkne. Bar Avenida var nærmeste vannhull, og ble dermed stedet hvor jeg avtalte å møte Mark, som ankom ikke lenge etter.
Da Levante FC ble stiftet i 1909, var det som en av de første fotballklubbene i Valencia. Navnet refererer til ‘El Levante’, som er en ofte brukt betegnelse på Spanias østkyst fra omtrent Alicante og opp til grensen mot Frankrike. Samme år ble klubben Gimnástico stiftet et annet sted i byen, men de skal vi komme tilbake til. I 1937 – under den spanske borgerkrigen – arrangerte man en cup under navnet Copa de Espana Libre i de republikansk-kontrollerte områdene, og den var det Levante som vant etter finaleseier 1-0 over byrivalen Valencia. Spesielt nok var Levante opprinnelig ikke engang kvalifisert, men fikk plassen til Barcelona, som valgte å i stedet dra på turne til USA og Mexico. Denne tittelen har uansett vært omstridt, men i 2007 slo det spanske forbundet fast at den skal anerkjennes med øvrige utgaver av den spanske cupen, Copa del Rey.
Etter borgerkrigens slutt i 1939 hadde Levante sitt lag i behold, mens deres hjemmebane lå i ruiner. For Gimnástico var situasjonen omvendt, for de hadde mistet store deler av sitt lag men hadde sin hjemmebane Estadio de Vallejo. De to valgte derfor å slå seg sammen, og resultatet er dagens Levante Unión Deportiva. Det Barcelona-lignende kostymet som er deres hjemmedrakter er dargene til Gimnástico, mens Levante FCs hvite og svarte ble bortedrakter. Det var i 1960-årene at klubben for første gang sikret seg opprykk til øverste divisjon, men etter å ha debutert med en 10. plass i debutsesongen 1963/64, rykket de ned året etter. Da de omsider klarte å returnere, viste kalenderen 2004. Siden den gang har de vekslet på å spille i de to øverste divisjonene. Sjetteplassen fra 2011/12-sesongen er deres bestenotering i ligaen. Nå har de imidlertid hatt tilhold på nivå to siden nedrykket våren 2022.
Estadio Ciudad de Valencia ble åpnet i 1969, og det var også da Levante UD flyttet inn og tok den i bruk som sin nye hjemmebane etter å ha forlatt tidligere nevnte Estadio de Vallejo. Deres nye lekegrind ble gjenstand for en oppgradering i 2020, med blant annet nytt tak og nye storskjermer. Før dette var det kun på deler av hovedtribunen at man hadde tak over hodet, mens taket nå går rundt hele anlegget. Estadio Ciudad de Valencia fremstår som et moderne og funksjonelt flott stadion, men det er kanskje ikke blant anleggene som oser mest av karakter. Det skal være plass til 26 354 tilskuere her, men så mange visste vi at det ikke ville komme denne kvelden da vi fant riktig inngang og tok oss innenfor. Jeg hadde i forkant betalt 20 euro for min billett, og det var for en plass i det sørvestlige hjørnet.
Levante lå før kampen på en sjuendeplass, kun ett poeng fra kvalifisering og to poeng bak andreplassen som gir direkte opprykk. De hadde også kveldens kamp til gode på alle lag foran seg, så de ville med seier innta andreplassen bak ledende Racing Santander. For Racing Ferrol så det ikke like bra ut, for de hadde kun Cartagena bak seg, og hadde åtte poeng opp til sikker plass, så de hadde virkelig behov poeng også de. Etter at man hadde fått demonstrert at anleggets nye lys også kan brukes til å leke diskotek, var det sannelig også gjestene fra Galicia som startet best og tok en tidlig ledelse. Et innlegg tok en retningsendring i en forsvarer og falt perfekt til rette for Josué Dorrio som elegant styrte inn 0-1. Etter dette var det Levante som presset på og skapte flere gode muligheter, men det ville seg ikke. Bortekeeperen sto i veien på to gode skuddforsøk, og fikk også fingertuppene på en heading som så ut til å ha kurs mot mål. Det sto 0-1 halvveis.
Etter snaut 70 minutter kunne Ferrol doblet ledelsen, men Levante-keeperen gjorde en feberredning. I motsatt ende av banen fikk hans motpart igjen reddet på en skummel heading. På overtid ville styggedommen VAR også blande seg inn. Dommeren dømte straffe til Levante, og hjemmefansen kunne juble forventningsfullt, men de fikk snart jubelen i halsen da dommeren av VAR-noldusene ble sendt ut til sidelinjen for å se på skjermen og deretter omsider endte med å omgjøre situasjonen. Sju minutter på overtid fikk Levante likevel en siste sjanse, men keeper lå helt opp i krysset og reddet, slik at de 13 464 kunne registrere at det endte 0-1. Mark skysset meg tilbake til hotellet, der jeg takket for skyss og selskap i løpet av helgen og kom meg umiddelbart i seng siden jeg hadde en tidlig start dagen etter. Nå ventet kun hjemreisen, som skulle foregå via Amsterdam med KLM.
Spanish ground # 8: Levante v Racing Ferrol 0-1 (0-1) Segunda Division Estadio Ciudad de Valencia, 3 February 2025 0-1 Josué Dorrio (8) Att: 13 464 Admission: 20 euro
Jeg befant meg i Valencia, der jeg sammen med engelskmennene Mark Barton og George Webb allerede hadde sett en kamp denne dagen, men vi hadde mer på menyen. Da jeg noen uker tidligere så smått hadde begynt å se på mulighetene for en tur ned til (i hvert fall litt) varmere strøk, var det FFKs treningskamper i Marbella jeg først vurderte. Valencias hjemmebane, Mestalla, har jeg en stund ønsket å besøke, og for noen uker siden leste jeg at arbeidet med deres nye stadion har startet igjen, som igjen betyr at deres tid på Mestalla går mot slutten. Det er altså bare å komme seg dit mens man kan, og jeg oppdaget at dersom jeg så FFKs første treningskamp i Marbella, kunne det passe ganske bra med en helg i Valencia på vei hjem. Rettere sagt passet det som hånd i hanske, for med Villarreal hjemme på lørdag, Valencia hjemme på søndag, og Levante hjemme på mandag (i tillegg til et par breddekamper med tidlig avspark), kunne det knapt passet bedre.
Vi skulle nå altså besøke et temmelig ikonisk stadion, men først måtte vi spasere tilbake til der Mark hadde parkert sin leiebil. Tilbake i sentrale Valencia slapp vi av George som skulle sjekke inn på et herberge, og kjørte deretter opp mot Mestalla-området. Til tross for fortsatt var et par timer til kamp, var det alt annet enn enkelt å finne parkeringsplass, og vi endte til slutt opp nesten en halvtimes gange fra stadionet. Etter hvert kunne vi idet vi rundet et hjørne se det ruve foran oss med sine høye, bratte tribuner. Mens vi beundret anleggets ytre, gikk vi over mot langsiden med hovedtribunen, og fant der et vannhull ved navn Afició Bar. Der slo vi oss ned, siden det var utenfor denne at Marks kompis sto og ventet etter å ha spaserte opp fra sentrum.
Valencia er Spanis tredje største by, og hovedstad for regionen med samme navn. Det var romerne som i år 138 f.Kr grunnla byen under navnet Valentia Edetanorum, og gjennom handel med øvrige deler av den iberiske halvøy, italienske havner og middelhavsområdet, vokste det til en viktig by som på 1400-tallet hadde blitt en av Europas største byer. Etter hvert klarte man også å fordrive maurerne, og på 1700-tallet ble Valencia også et viktig senter for produksjon av silke. Byen har i dag en av de travleste containerhavnene rundt Middelhavet, og selvsagt er turismen også viktig. Valencia ligger ved utløpet av elven Turia, på en flat kystslette omgitt av et særdeles fruktbart jordbruksområde kalt Huerta de Valencia. Byen har rundt 830 000 innbyggere, mens man med forsteder nærmer seg det dobbelte. En foreløpig siste dose trivia kan være at Valencia er opprinnelsesstedet til den spanske paellaen.
Valencia CF ble stiftet i 1919, og storklubben bør være kjent for alle fotballinteresserte, selv om de ikke kan sies å være inne noen storhetstid akkurat for øyeblikket. Det var de derimot i 1940-årene, for etter å ha vunnet cupen i 1941, fulgte de opp med å vinne serien for første gang året etter. Ytterligere to seriemesterskap og en cuptittel ble det i løpet av tiåret. Valencia har etter hvert sikret seg seks ligatitler og åtte nasjonale cuptitler. Den siste ligatittelen kom i 2004, mens cupen ble vunnet så sent som i 2019. I tillegg vant de den europeiske cupvinnercupen i 1980 og UEFA Cupen i 2004, samt den europeiske ‘supercupen’ begge årene. Inter-Cities Fair Cup var en forløpet til UEFA Cupen, og den vant Valencia to år på rad i 1962 og 1963. En rekke stjerner har ikledd seg Valencia-drakta, og en god del har også blitt fostret opp i deres akademi.
De senere årene har det imidlertid gått tyngre, med en kamp for å overleve på nedre halvdel av tabellen. Det var absolutt situasjonen nå før dagens kamp, og vi så en rekke fans som bar på gule flagg med tekster som «LIM OUT!» og lignende. Det tok en liten stund før jeg skjønte at det faktisk var snakk om Peter Lim, businessmannen fra Hong Kong som var involvert i Salford City og sammen med en gruppe tidligere Manchester United-spillere var med på radbrekke og selge sjela til den klubben. Det var visst i 2014 at han kjøpte Valencia, og han var tydeligvis ikke voldsomt populær her heller for tiden. Valencia hadde kun Real Valladolid bak seg på tabellen og hadde sju poeng opp til Espanyol på sikker plass. Bortelaget Celta Vigo lå på en 13. plass, kun to poeng foran der igjen, så det var viktige poeng på spill.
Det ikoniske Estadio Mestalla ble åpnet i 1923, og har siden den gang vært hjemmebane for Valencia. Det er da også en koloss i nabolaget, og jeg hadde sett for meg besøket der som et høydepunkt på turen. Jeg ble ikke skuffet i så måte. Det viste seg at Mark og hans kompis Kevin hadde billett til samme tribune som undertegnede, og etter å ha funnet frem til korrekt inngangsparti med navn ‘torre 2’ (tårn 2) måtte vi gå rundt og rundt i et tårn i et av stationets hjørner. Det minnet veldig om opplevelsen på San Siro, og tilløp til krampe i lårene meldte seg en god stund før vi nådde toppen. Det vil si, vi var fortsatt ikke helt på toppen, for herfra gikk tribunen jeg hadde plass på videre oppover med 25-30 rader til, og helt på toppen på denne kortsiden var min plass, som jeg for øvrig hadde betalt 30 euro for.
På langsiden til høyre for meg var det faktisk en seksjon som så ut til å være enda litt høyere, men her var vi høyt oppe – såpass høyt at en dame rett bortenfor meg etter hvert fulgte kampen med kikkert. Den langsiden og de to kortsidene er store og bratte tribuner under overbygg. Det eneste stedet man sitter under tak er på hovedtribunen på den andre langsiden. Her fikk jeg den wow-følelsen jeg har etterlyst en del andre steder, og jeg tenkte umiddelbart at dette er en flott stadion. Det sies at man nå håper å ha det nye stadionet klart til 2027/28-sesongen, nå når arbeidet etter mange år har startet opp igjen (det stanset vel opp i 2009), så det var fint å kunne benytte anledningen nå når jeg først hadde muligheten.
Det var gjestene fra Galicia som skapte de første mulighetene i en tilsynelatende nervøs førsteomgang, og de hadde hatt en par gode muligheter da vertene slo til i det 44. minutt. Et flott innlegg fra Javi Guerra til Luis Rioja som på direkten skjøt ballen i mål og sendte Valencia i ledelsen 1-0. I andre omgangs tjuende minutt slo Celta Vigo tilbake, og etter en nydelig og frekk stikker fra Sergio Carreira var det Pablo Durán som utlignet til 1-1. Kun tre minutter senere var Valencia tilbake i ledelsen, og nå var rollene byttet om, for nå var det Luis Rioja som gjorde forarbeidet og Javi Guerra som dunket ballen i nettaket til 2-1. Denne gangen klarte vertene også å forsvare ledelsen, og etter noen nervøse sluttminutter kunne de omsider juble over tre meget viktige poeng i kampen for å unngå nedrykk.
Etter kampen samlet vi oss igjen på Afició Bar, der vi en periode også fikk selskap av noen andre engelskmenn. Her viste det seg at de også laget noen herlige bocadillos, og det var flere enn meg som var sultne. Det ble også et par runder med øl før vi brøt opp. Mark og hans kompis Kevin hadde blinket seg ut et vannhull de var lystne på å sjekke ut, og jeg ble med de på å tusle mot øl-spesialisten Fatalist Craft Beer Bar. På veien passerte vi også den engelske puben Robin Hood, og stakk derfor en tur innom den også, før kvelden ble avsluttet på Fatalist. Da vi etter hvert bestemte oss for å ta kvelden, fant jeg ut at jeg hadde hadde et kvarters gange tilbake til mitt hotell, mens Chesterfield-duoen hadde lenger vei og derfor gikk for en Uber. Mestella hadde ganske riktig vist seg å bli et høydepunkt på turen som nå gikk ubønnhørlig mot slutten.
Spanish ground # 7: Valencia v Celta Vigo 2-1 (1-0) La Liga Estadio de Mestalla, 2 February 2025 1-0 Luis Rioja (44) 1-1 Pablo Durán (65) 2-1 Javi Guerra (68) Att: 42 273 Admission: 30 euro
For andre dag på rad våket jeg i Valencia, og også denne søndagen hadde jeg planlagt en dobbel med to kamper. Ikke nok med det, for en av kampene var også en kamp på et stadion jeg har ønsket å besøke en stund; nemlig Valencia sin hjemmebane, Mestalla. Kampen der skulle imidlertid først spilles på ettermiddagen, og jeg hadde andre planer før den tid. Først var det på sin plass å få i seg en frokost på mitt hotell, før jeg tok oppstilling for å vente på Mark Barton. Groundhopperen fra Chesterfield hadde også bestemt seg for å kjøre en dobbel, og valgt å kjøre leiebilen også til dagens første kamp, som skulle finne sted i Torrent. Han hadde tilbudt meg skyss, og etter at jeg hadde fått i meg en frokost på Hotell Valencia de la Música, ble jeg som avtalt plukket opp i gata utenfor min base.
Marks kompis var ikke mer interessert i fotballen enn at han sto over dagens første kamp og heller ville dukke opp når vi senere på ettermiddagen altså skulle besøke Mestalla, men på veien hadde han derimot plukket opp George Webb. Banehopperen fra Exeter hadde nå også ankommet Spania og Valencia, etter at han grunnet flyskrekk hadde reist med tog gjennom Frankrike og også fått med seg en kamp eller to der. Sammen kjørte vi nå mot Torrent, som føles som en bydel i utkanten i Valencia, men som tydeligvis er en by for seg selv. Med en snaut time til avspark fant vi et sted å parkere en fem minutters spasertur fra åstedet for dagens første kamp.
Torrent ligger sju kilometer vest-sørvest for sentrale Valencia, og har også to stasjoner på Valencia sitt metro-nettverk. Torrent er hjemsted for rundt 85 000 innbyggere, og også et maurisk tårn som står på byens sentrale torg. Torre er også det spanske ordet for tårn, så det er neppe helt på jordet å tippe at det har noe med det å gjøre. Dette tårnet ble bygget av de muslimske inntrengerne som i lang tid okkuperte deler av Spania, og var opprinnelig en del av en større festning. Vi hadde uansett ikke tid til å kikke oss rundt i Torrent, men fra vår parkeringsplass i sidegata med appelsintrærne og masse nedfallsfrukt gikk vi raskeste veien til Campio de San Gregorio, der vi nå skulle se kamp på spansk nivå 4.
Den opprinnelige Torrent CF ble stiftet i 1922, og nådde dem tidens nivå tre på midten av 1960-årene. Der holdt den seg i fem sesongen før de rykket ned i de regionale ligaer, men etter et lengre fravær returnerte de til et nytt nivå tre i 1990. Etter å ha rykket ned i 1993, la man av en eller annen grunn ned driften. Nokså umiddelbart ble Torrent UE stiftet, og selv om den rykket opp to ganger, varte den kun i fire år før også den la ned. Det var i 1998 at dagens klubb ble stiftet som Torrent EF. De tok i 2006 navnet til den opprinnelige klubben; Torrent CF, og startet opp igjen på nivå sju. De var nyopprykket på nivå fire i 2020/21-sesongen, men selv om de i utgangspunktet beholdt plassen, ble de ved sesongslutt i realiteten degradert i forbindelse med en omstrukturering som inkluderte introduksjonen av dagens nivå tre ved navn Primera Federación.
Våren 2023 endte de på tredjeplass i sin avdeling av Tercera Federacion (som man da kanskje forstår er nivå fem), og etter en kvalifisering der de slo både Atlético Levante og deretter andreplasserte Atzeneta var de klar for opprykk. I Segunda Federación debuterte de forrige sesong ved å bli nummer sju i sin gruppe (Grupo 3), og de klarer å forbedre det noe, er ikke veien særlig lang opp til femteplassen som gir kvalifisering. Men det er også mange som skal ned. Torrent lå før dagens kamp på en 9. plass, med kun to poeng opp til femteplassen og opprykkskvalik, mens det var åtte poeng ned til 13. plass og nedrykkskvalik. Torrent hadde kun ett poeng til Elche Ilicitano, som lå på plassen foran. Det viste seg at dette var reservelaget til Elche CF som for tiden spiller på nivå to, så det gjorde det enda enklere å holde med hjemmelaget.
Ved inngangspartiet fikk vi betalt 15 euro hver i inngang, og deretter kunne vi med vaskeekte papirbilletter i hendene dukke innenfor og ta Campio de San Gregorio i nærmere øyesyn. Hovedtribunen på den ene langsiden har et overbygg, og man må betale ekstra for å sitte under tak her. Rundt banen for øvrig er det åpne små tribuner med betongavsatser. Vi kom inn øverst på langsiden med hovedtribunen, i det ene hjørnet, der det var en del aktivitet. En av de som svirret rundt der for øyeblikket var en merkelig maskot. Eller litt diskusjon slo jeg fast at det måtte være et ordspill på Torrent-navnet og maskoten rett og slett er et tårn. Meget sakte men sikkert beveget vi oss mot klokka mens kampen ble sparket i gang, og over på den bortre langsiden traff vi etter hvert på en australier og en brite som begge bodde her og var fast innslag på klubbens kamper. De kunne fortelle at de ikke var uvanlig med over tusen tilskuere, men anslo det nå til rundt 800.
Det var Torrent i sine flotte oransje drakter som tok et visst tak i tingene, og de var nære på da de traff stolperota med et langskudd. Hjemmefansen trodde nok at det likevel skulle bli scoring da de litt senere ble tildelt straffespark, men jubelen stilnet da straffesparket ble reddet av bortekeeperen og returen ble satt over mål til et unisont sukk. Like før pause ble hjemmelaget redusert til ti mann da Adrian Pérez fikk sitt andre gule kort og dermed måtte gå av banen. Det var en strek i regningen for vertskapet, og like etter fikk gjestene en god mulighet. En innlegg så ut til å treffe en angriper i bena snarere enn at han styrte ballen på mål, men det ble uansett en skummel sjanse som hjemmelagets keeper dog reddet. Det var fortsatt målløst 0-0 til pause, og vi fikk fullført vår runde rundt banen og hilst på den engelske delegasjonen fra London som hadde valgt seg plasser midt på hovedtribunen.
Til tross for at hjemmelaget nå hadde én mann mindre, var det de som tok ledelsen i kampens 57. minutt, og det skjedde på et frispark og på herlig vis. Christian Albert skrudde ballen over muren og i mål, og de oransje kunne juble over ledelse 1-0. Som om ikke det var nok, utnyttet Matias Chavarría nølende forsvarsspill i Ilicitano-feltet kun tre minutter senere, og doblet ledelsen til 2-0. Gjestene forsøkte å svare, men klarte aldri å utnytte det tallmessige overtallet, og det ble med forsøk fra distanse eller avslutninger som Torrent-keeperen hadde kontroll på. Det endte med hjemmeseier 2-0, og vi kunne snart si oss fornøyd med besøket og spasere tilbake mot bilen. Snart var vi på vei tilbake mot Valencia…og Mestalla.
Spanish ground # 6: Torrent v Elche Ilicitano 2-0 (0-0) Segunda Federación Grupo 3 Campio de San Gregorio, 2 February 2025 1-0 Christian Albert (57) 2-0 Matías Chavarría (60) Att: Maybe 800-ish (est) Admission: 15 euro
