vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

 

Torsdag 11.04.2019: Northwich Victoria v 1874 Northwich

Drankerne var allerede på plass da jeg litt før klokka ni gikk ned for å spise frokost ved Wellington Tavern. Selv nøyde jeg meg foreløpig med appelsinjuice til frokosten som snart ble servert meg, og deretter kom jeg meg i dusjen og fikk pakket snippesken og sjekket ut. Jeg hadde ingen hastverk, og nå var det min tur til å unne meg en halv pint på den gode stasjons-puben The West Riding før jeg forlot Dewsbury med 11.29-toget. Det brukte rundt 40 minutter til Manchester Victoria, der jeg hoppet av for å bytte til trikk. Jeg hadde såpass god tid før innsjekking at jeg valgte å hoppe av ved St. Peters Square og slå i hjel litt tid med en lunsj på The Waterhouse før jeg igjen hoppet på trikken og fortsatte til Salford Quays, der jeg hadde betalt £30 for overnatting ved ibis budget-hotellet vis-à-vis trikkeholdeplassen.

Denne dagen hadde gitt meg litt hodebry, for selv om det var et ok kamputvalg til torsdag å være, var det lite av nye destinasjoner. Den første kampen som hadde dukket opp denne dagen var et oppgjør i Worcestershire Urn, der Worcester City skulle i aksjon på den flotte hjemmebanen til Bromsgrove Sporting, der de banedeler. En revisit der kunne jeg så absolutt levd med, og derfor så det lenge ut til at det kunne bli slik. Etter hvert dukket det opp flere kamper i blant annet Manchester League og ikke minst i de lavere divisjoner i Wales, samtidig som nok en revisit til Easington Colliery var en mulighet. Jeg lot meg imidlertid raskt friste da en tidligere utsatt cupkamp mellom Northwich Victoria og 1874 Northwich noen uker før min avreise fra Norge ble omberammet til denne dagen.

Utfordringen viste seg å være overnatting, for selv om jeg fant ut at puben Slow & Easy rett ved Lostock Gralam stasjon tilbød nokså billig losji, virket de ikke spesielt interessert i å ha betalende overnattingsgjester. E-mailen kom i retur, og da jeg endelig fikk tak i de på telefon fikk jeg beskjed om å ringe tilbake da vedkommende måtte høre med stedets landlady. Da jeg så gjorde, var beskjeden at de ikke visste om det var ledig før nærmere den aktuelle datoen! En drøy uke senere fikk jeg omsider samme beskjed, og de ringte aldri tilbake som lovet, så da de dagen før min avreise fortsatt ikke kunne svare på om de hadde ledig rom(!) hadde jeg fått nok av disse surrehuene og kikket på alternative løsninger. Samtidig hadde stedets Travelodge gått opp fra £55 til £95, og løsningen ble til slutt overnatting i Manchester-området og en nye mer kronglete reisevei til og fra kamp.

Ved ankomst Salford Quays var det fortsatt litt tid før det var klart for innsjekking, men rett ved siden av perrongen på trikkeholdeplassen ligger The Matchstick Man, så jeg stakk innom der for et glass før jeg krysset veien og fikk sjekket inn. Det var bare å komme seg nokså raskt av gårde igjen, og jeg lot trikken frakte meg – via et bytte ved Cornbrook – til Altrincham, der jeg hoppet på toget som jeg skulle være med til Northwich. Der trasket jeg umiddelbart inn i sentrum, og siden det tross alt var torsdag og Curry Club stakk jeg innom Wetherspoons-puben The Penny Black, der det ikke overraskende ble en stor porsjon Beef Madras. Deretter kunne jeg sjekke ut et par av pubene jeg ikke fikk tid til å teste ved mitt forrige besøk i byen.

Northwich er en by med rett i underkant av 20 000 innbyggere og ligger i grevskapet Cheshire; i hjertet av slette-området som kalles Cheshire Plains. Herfra er det snaut tre norsk mil vestover til Chester og snaut to og en halv mil nordover til Warrington. Northwich ligger der elvene Weaver og Dene renner sammen, og var under romertiden kjent som Condate. Den var da ikke bare et viktig krysningspunkt, men romerne var også interessert i de store saltforekomstene. Også i senere tid skulle saltet spille en viktig rolle i Northwich, der området ved og rundt byen ble åsted for en rekke saltgruver. Dette var i lang tid byens og områdets viktigste næringsvei, og selv om man på 1800-tallet gikk over til andre måter å utvinne saltet på, har man den dag i dag utfordringer med innsynkning som følge av gruvedriften. Saltindustrien var så viktig at man i byen også finner et museum som tar for seg dette temaet. Man tiltrakk seg etter hvert også annen type industri, og ikke minst gjaldt det den kjemiske industrigiganten ICI som anla flere anlegg i området.

Etter en tur innom både Witton Chimes og The Quayside, følte jeg for et gjensyn med The Swinging Witch, som jeg utfra mine visitter i Northwich vil påstå er byens beste pub. Det ble ikke all verdens tid til å forlyste seg der, men jeg rakk da et glass før jeg satt kursen mot kveldens kamparena. Det er et godt stykke å gå herfra og ut til Witton Albions hjemmebane Wincham Park, der Northwich Victoria nå banedeler med den tradisjonelle erkerivalen, så heller enn å begi seg ut på en halvtimes gange valgte jeg å tilkalle en taxi som skysset meg dit ut. Drosjekusken kom raskt og slapp meg med en times tid til avspark av rett utenfor stadionet, der jeg gikk inn den ytre utgangen til klubbhusets bar.

Northwich Victoria har en lang og stolt historie som startet i 1874. Den første organiserte turnering de deltok i var den walisiske cupen, som den gang var åpen for engelske klubber nær den walisiske grensen, og The Vics deltok første gang i 1877. De spilte seg til og med frem til finalen i 1882, der de tapte for (ikke lenger eksisterende) Druids. I 1880-årene dominerte de også i Cheshire Senior Cup, og vant de fem første utgavene av denne grevskapscupen (som de nå har vunnet totalt 17 ganger). Historien gjentok seg også da de i 1889 igjen var tapende finalist i den walisiske cupfinalen der de måtte gi tapt for Bangor. I 1890 var klubben med å stifte den andre utgaven av The Combination, etter at de hadde lagt ned driften for deretter å slå seg sammen med de lokale klubbene Hartford og Davenham United.

Northwich Vics var i 1892 en av klubbene som fikk være med da Football League utvidet med en andredivisjon. Klubben satset nå profesjonelt, og sjuendeplassen i deres debutsesong i Football League står også som historisk bestenotering. Det var mot slutten av denne sesongen at de sikret seg Billy Meredith, og den walisiske landslagsspilleren går for å være fotballens første superstjerne. Sammen med flere andre lagkamerater forlot han klubben etter at Vics våren 1894 endte sist i Football League og ikke søkte gjenvalg. Meridith ble stjerne i de to (senere) Manchester-storhetene mens The Vics returnerte til The Combination og deretter byttet liga nokså hyppig før de til slutt slo seg til ro i Cheshire County League. Der ble de værende helt til de i 1968 var med å stifte Northern Premier League.

Klubben har flere ganger gjort gode sesonger i FA Cupen, og var sågar kvartfinalist i 1883/84-sesongen. I nyere tid står 1976/77-sesongen som den beste i så måte, og etter å ha slått ut lokalrivalene Nantwich Town og Witton Albion, tok de seg også av både Rhyl, Rochdale (etter to omkamper), Peterborough United og Watford før Oldham Athletic til slutt ble deres overmenn i fjerde ordinære runde. I 1979 var The Vics med å stifte Conference (daværende Alliance Premier League), og skulle holde seg der helt frem til 2005. De spilte seg i 1982/83-sesongen frem til finalen i FA Trophy, der de måtte se seg slått 1-2 av Telford United, men var tilbake i samme finale året etter og vant da troféet med seier 2-1 over walisiske Bangor i omkampen etter at den første finalen hadde endt 1-1.

Det ble i 1995/96 nok en finale i FA Trophy, men de tapte 1-3 for Macclesfield Town, og befant seg etter årtusenskiftet i store økonomiske problemer. I 2004 ble de kun reddet fra nedrykk av konkursen til Telford United, degraderingen av Margate, og det faktum at Hucknall Town ikke oppfylte stadionkravene til opprykk. Det var kun en utsettelse, for etter å ha blitt satt under administrasjon rykket de omsider ned i 2005. De returnerte på første forsøk, men rykket umiddelbart ned igjen til Conference North, og under eieren Jim Rushe og hans vanstyre var det bare starten på nedturen gjorde at de i 2012 hadde surret seg ned på non-leagues step 4 i form av NPL 1 South etter å ha blitt degradert for brudd på det økonomiske regelverket.

Samme år ble også protestklubben 1874 Northwich stiftet av Vics-fans som hadde sett seg lei på eieren og hans vanstyre, og mens mange av supporterne begynte å følge den nye supporter-eide klubben, hadde Northwich Victorias tilskuertall falt drastisk til det laveste nivå noensinne. Eier Jim Rushe forsvant omsider da han ble arrestert og senere dømt for organisert innførsel av kokain. På dette tidspunktet hadde hans sønn overtatt, men han mistenkte at senior fremdeles var mannen som trakk i trådene, og selv om klubben kjempet om opprykk og retur til step 3 hadde mange av supporterne snudd klubben ryggen. Etter et par sesonger med opprykkskamp, rykket de våren 2017 i stedet ned på step 5, og forrige sesong endte de til og med på nedre halvdel av North West Counties League Premier Division. Nå er imidlertid endelig Rushe-folket ute, og Northwich Vics er drevet av supporterne, så det er ny optimisme å spore.

Kveldens kamp var en av semifinalene i Mid-Cheshire Cup, og det var duket for en temmelig spesiell affære når Northwich Victorias motstander var ingen ringere enn 1874 Northwich – klubben som altså ble stiftet av misfornøyde supportere av nettopp The Vics. Det var nok noen og enhver som hadde blandede følelser her, skulle man tro. Under en rask røykepause stakk jeg bortom inngangspartiet for å sikre meg et eksemplar av kveldens program, og £1 fattigere returnerte jeg til klubbhusets bar for å ta en nærmere kikk i det med påfyll i glasset. Det var da jeg merket meg at programmet var priset til £1,50 hadde kampdato 5. desember! Den opprinnelige kampen hadde endt i avlysningen, og dermed hadde de en 50p reduksjon i program-prisen. Jeg kan ikke huske å ha sett en cupkamp utsettes i over fire måneder, så med tanke på hvor usedvanlig utdatert det 12-siders programmet var, kunne de vel godt kostet på seg et oppdatert ‘bilag’.

Da jeg ankom var det allerede en god del folk som hadde møtt frem, og inne i baren var det mer eller mindre godlynt skjemt mellom de to lagenes supportere. Dette avtok heller ikke i løpet av kvelden, men det jeg bet meg merke i var hvordan en for meg overraskende stor andel av de fremmøtte hadde Vics-sympatier. Etter 1874s stiftelse var det jo mange Vics-supportere som ble med der, men var dette et signal om at flere hadde vendt tilbake til den opprinnelige klubben, eller hadde det kun å gjøre med at The Vics var tilbake i Northwich etter flere år med banedeling? Det var det ingen som kunne gi et klart svar på, men selv om mange helte mest mot det siste, mente flere at det kunne være en blanding. Og har 1874 utspilt sin rolle nå som den opprinnelige klubben har blitt kvitt sin ‘eier fra helvete’ og var tilbake på supporternes hender; vil da 1874 etter hvert ha utspilt sin rolle? Tja, det vil tiden kanskje vise.

Dette var som nevnt mitt ande besøk ved Wincham Park, som har vært hjemmebane for The Vics’ erkerival Witton Albion siden åpningen i 1989. Hva gjelder Northwich Victoria (som inntil de senere år alltid har vært storebror i byen) spilte de på Drill Field helt frem til 2002, da det ble jevnet med jorden for å gjøre plass til boliger. På dette tidspunktet ble det regnet for å være verdens eldste fotballstadion der fotball har blitt spilt kontinuerlig (usikker hva Maidenhead United sier om dette), men stadionet møtte ingen nåde fra bulldozerne. Tribunen Dane Bank Stand ble imidlertid demontert og reist på klubbens nye Victoria Stadium, der klubben flyttet inn i 2005 – etter å ha banedelt på Wincham Park i mellomtiden. Da Jim Rushe kjøpte klubben i 2007 forble Victoria Stadium på den gamle eieren, Mike Connett, sine hender, og til tross for stadige løfter om å kjøpe ut stadionet gjorde aldri Rushe dette.

I stedet ble det nye stadionet i 2012 solgt til den kjemiske industrigiganten Thor Ltd som holder til like ved, og Vics ble kastet ut, før stadionet ble revet året etter – kun åtte år etter åpningen. Den gamle tribunen ble igjen for øvrig demontert, og deler av den utgjør nå en av tribunene på den nye hjemmebanen til FC United of Manchester. Men la oss holde oss til The Vics, og de har vært hjemløse siden den gang. De tilbragte et par sesonger med en alt annet enn ideell banedeling hos Stafford Rangers, langt unna Northwich. Deretter fulgte to sesonger hos (ikke lenger eksisterende) Flixton i utkanten av Manchester, før de igjen var tilbake på Wincham Park. Forrige sesong banedelte med Barnton i utkanten av Northwich, men er nå altså igjen tilbake hos Witton Albion for å spille på deres Wincham Park.

Halve Wincham Park byr på ståtribuner og resten på sittetribuner, og alle fire sider har overbygg. I det ene hjørnet har de noe som spesielt (for klubber på dette nivået) et eget Witton Albion-museum, men ved mitt forrige besøk hadde den ansvarlige dratt på ferie uten å legge igjen nøklene. Heller ikke denne gang ble det noe besøk der siden det ikke var åpnet all den tid Witton Albion ikke selv skulle spille. Dermed var det bare å heller rette oppmerksomheten mot selve kampen, men det var ingen festforestilling vi fikk se. Første omgang var rett og slett nokså slappe greier, der beholdningen var halvsjanser til 1874s Matthew Woolley og Vics’ Ryan Winder og Darrhyl Mason. Bortsett fra dette var det mest feilpasninger og balltap fullt opp av nye balltap, og jeg håpet på mer action da jeg i pausen rakk både å få påfyll i glasset og kjøpe litt mat. Ingen mushy peas å få, men de hadde i hvert fall brun saus, og paien ble satt til livs ledsaget av pommes frites.

Det var protestklubben som startet friskest etter hvilen, og både Sam Hare og Mark Jones testet Vics-keeper Danny Taberner uten hell. Vics stormet deretter rett i angrep, og Dominic Craig ble lagt i bakken slik at dommeren pekte på straffemerket. Vi var i det 57. minutt, og Joel Brownhill gjorde ingen feil da han besørget 1-0. 1874 presset på for utligning etter dette, men klarte ikke skape særlig med sjanser mot et robust Vics-forsvar. I stedet doblet nesten Dominic Craig nesten ledelsen med et kvarters tid igjen. Et øyeblikk senere kom 1874s største mulighet da Aaron Smith dro seg fri, men avslutningen gikk like utenfor. Med ti minutter igjen satt Vics spikeren i kista da innbytter Jordan Darr dro av en mann og hamret ballen i krysset til 2-0 kort etter å ha kommet innpå. Derfra og ut var det bare å ri ut en gjenværende tiden, og det klarte Vics foran 371 tilskuere.

Northwich Vics var i finalen, der de skulle måte Winsford United (en finale vi nå i ettertid vet at de vant etter straffer), og Vics-folket lot ikke anledningen gå fra seg til å hovere litt i baren etter kamp. ‘Where were you when we were us?’ gaulet de mens de hundset 1874-folket som forrædere og rebeller som hadde vendt klubben ryggen. De som har fått med seg litt av hvordan Jim Rushe drev klubben har nok forståelse for denne avgjørelsen, men det er heldigvis ikke jeg som skal forsvare dette. Man kan jo forresten spørre seg om en fremtidig sammenslåing kan bli aktuelt på et tidspunkt? To hjemløse klubber med supportere som en gang fulgte samme klubb…tja, hvem vet. Jeg hadde uansett bestilt en taxi som dukket opp som avtalt for å frakte meg tilbake til Northwich stasjon. Derfra gikk turen tilbake til Salford Quays med samme fremkomstmiddel jeg hadde brukt tidligere, selv om jeg måtte vente en del på trikken fra Cornbrook som var forsinket grunnet bråkmakere som hadde skapt trøbbel på trikken. Jeg kom meg da i hvert fall i seng til slutt.

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Northwich Victoria v 1874 Northwich (2-0 (0-0)
Mid-Cheshire Senior Cup, semi final
Wincham Park, 11 April 2019
1-0 Joel Brownhill (pen, 57)
2-0 Jordan Darr (81)
Att: 371
Admission: £6
Programme: £1 (issue from original date in December, reduced from £1,50)
Pin badge: n/a

Next game: 12.04.2019: Rhyl v Conwy Borough
Previous game: 10.04.2019: Eccleshill United v Penistone Church

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

 

Onsdag 10.04.2019: Eccleshill United v Penistone Church

Frokost var inkludert i prisen ved Crown Hotel i Colne, og selv om blodpølsa glimret med sitt fravær gjorde de delvis opp med å inkludere fried bread. Dermed kunne jeg mett og fornøyd sjekke ut og gå de få meterne til Colne stasjon for å komme meg med 11.11-toget. Destinasjonen var Dewsbury, som jeg hadde valgt meg som base med tanke på kamp hos Littletown. Det er vel nå ingen klubber jeg uten hell har forsøkt å besøke så mange ganger som nettopp Littletown. Deres hjemmebane Beck Lane har lenge figurert svært høyt på min ønskeliste, men denne gang hadde jeg hatt tro på at det som vel var femte forsøk skulle bære frukter. Utrolig nok skulle det igjen dukke opp skjær i sjøen da deres kamp mot Ovenden West Riding ble flyttet grunnet Littletowns deltakelse i en lokal cup.

Det er nesten så jeg begynner å tro at det ikke er meningen at jeg skal komme meg til Beck Lane, for nå begynner det nesten å bli komisk. Uansett måtte jeg ta en ny kikk på kamputvalget for å legge nye planer. Før det ble omberammet en rekke kamper i non-league hadde jeg tidlig på turens planleggingsstadie vurdert kamp hos Bolton Wanderers, men nå hadde det kommet en rekke mer interessante kamper på menyen, og da jeg omsider valgte meg Eccleshill United v Penistone Church kunne jeg også beholde overnattingen jeg hadde booket i Dewsbury. Derfor byttet jeg nå tog i Accrington, og etter ytterligere togbytte i Todmorden ankom jeg Dewsbury rundt kvart på to. Jeg hadde betalt £30 for kost og losji ved puben Wellington Tavern, der jeg også overnattet tidligere denne sesongen.

Også den gang hadde jeg faktisk til hensikt å se Littletown, men ble igjen offer for en omberamming og så i stedet Little Hopton. Uansett ble jeg raskt sjekket inn, og tok deretter etter glass i puben for høflighets skyld før jeg strøk på dør. Jeg må innrømme at Dewsbury ikke akkurat er den triveligste byen i landet, men stasjons-puben The West Riding er til gjengjeld en god og svært koselig pub, og der slo jeg meg nå ned en liten stund før jeg fartet videre. Endringene i kampprogrammet hadde ført til en noe mer knotete reisevei siden jeg nå måtte via Leeds for å ta meg til den nordlige utkanten av Bradford. Ved ankomst Leeds måtte jeg bare innom Scarborough Hotel for å unne meg en pint Mortimers Orchard og en pose pork scratchings, og sannelig ble det ikke også en svipptur innom The Beer House, som nå er det nye navnet på det som tidligere var The White Rose inne på Leeds stasjon.

Omsider kom jeg meg med toget som jeg ble med så langt som til Shipley. Der hoppet jeg av og tok turen innom puben The Fox før jeg lot buss 633 frakte meg det siste strekket til Wrose-området. Dette er hovedsakelig et boligområde som ligger rundt fire kilometer nord for Bradford sentrum. Jeg hadde tømt glasset raskt og forlatt The Fox for å ta en tidligere buss og støtte klubben litt ved å lade opp med en pint eller to i deres klubbhus, men det skulle vise seg at dette var temmelig bortkastet. Da jeg ankom med rett i overkant av en time til avspark, var klubbhuset fortsatt ikke åpent, for begge inngangene hadde metallsperringer dratt ned foran dørene. Det skulle være starten på over tre kvarters venting i kulda.

Eccleshill United opererer med 1948 som stiftelsesår, men skal også ha konkurrert før andre verdenskrig. Da freden kom og klubben åpenbart ble re-stiftet tok de plass i Bradford Amateur League. Senere tok de steget opp i West Riding County Amateur League, som de vant i 1977. Da Northern Counties East League ble stiftet i 1982 var klubben en av søkerne, men de fikk avslag og måtte vente ytterligere tre år før de fikk innpass. NCEL hadde i 1985/86-sesongen hele fire divisjoner, og Eccleshill tok plass i Division Three som var den nederste av disse, men da denne fjerde divisjonen ble fjernet etter kun én sesong, ble The Eagles flyttet opp. Påfølgende sesong sikret de seg opprykk til Division One med en andreplass. I 1991 var av en eller annen grunn en femteplass nok til å bli hentet opp i toppdivisjonen.

Etter nedrykk i 1994 brukte klubben tre sesonger på å returnere til NCELs toppdivisjon ved å vinne Division One, og to åttendeplasser er deres beste plassering i denne ligaen. I 2009 rykket de ned igjen, men våren 2018 returnerte de via play-off etter å ha slått Shirebrook Town i semien og Grimsby Borough i finalen. Eccleshill United har for øvrig aldri tatt seg forbi andre kvalifiseringsrunde av FA Cupen, men i FA Vase avanserte de til femte ordinære runde i 1999/00-sesongen. I sin første sesong tilbake i NCELs toppdivisjon lå de nå rett over midten av tabellen, og gikk dermed mot en av sine beste plasseringer. Jeg betalte inngangspengene på £5, og karen der svarte at han trodde klubbhusets bar allerede var åpen, men at de i hvert fall ganske sikkert ville åpne klokka 19.00.

Samtidig ble jeg fortalt at kveldens kampprogram ikke hadde ankommet ennå. Det var bare å vente i kulda, og det ble ikke noe varmere mens minuttene tikket av gårde og klokka passerte 19.15. Tre forskjellige personer fortalte meg nå etter en intern diskusjon at klubbhuset nok snart ville åpne, og at programmene fortsatt ikke hadde dukket opp. Klokka nærmet seg halv åtte, og først med et kvarters tid ble metallsperringene foran en av dørene heist opp slik at jeg hutrende kunne stige inn og få litt varme i kroppen og en lynrask halv pint (en person hevdet i etterkant på sosiale medier at baren hadde vært åpen helt siden før klokka 19, men da må de ha sittet bak låste dører, samtidig som det var helt folketomme lokaler da jeg steg innenfor). Den som bare hadde blitt igjen på The Fox og heller ventet på neste buss…

Det er sjelden jeg får så negativt inntrykk av en klubb i non-league, og kanskje har de hatt en dårlig dag der diverse ting har gått galt for de, men det virket rett og slett som om alt var svært dårlig organisert og at ingen visste hva som skjedde eller hvem som hadde ansvar for hva. Et nytt eksempel på dette fikk jeg nå jeg gikk inn igjen få minutter før kampstart og av fikk høre flere forskjellige klubbrepresentanter fortelle at de fortsatt ikke visste hvor kveldens kampprogrammer befant seg eller om de i det hele tatt ville dukke opp. Jeg skjønte at jeg like gjerne kunne droppe ytterligere spørsmål, for da kampen startet visste de åpenbart ikke mer enn det undertegnede selv gjorde.

Om slikt surr er representativt for hva som er normalen ved Plumpton Park, skjønner jeg godt hvorfor klubben har problemer med å tiltrekke seg publikum og ser ut til å slite med lave tilskuertall (selv om de denne sesongen skal ha økt med over 20%). Denne kvelden var det kun 73 tilskuere ved Plumpton Park, der Eccleshill United flyttet inn i 1963 etter å ha tidligere ha benyttet to andre baner. Her skal det tidligere ha vært et steinbrudd, og klubbhuset på utsiden ble reist i 1974 mens tilskuerfasilitetene ble oppgradert eller kom på plass tidlig i 1980-årene da de søkte innpass i NCEL. Man kommer inn på den ene kortsiden, der det er et overbygg som gir tak over hodet til de som står bak mål her. Midt på høyre langside sett herfra har man hovedtribunen med 225 seter som alene altså kunne huset over tre ganger det totale tilskuertallet denne kvelden. Ellers er det såkalt hard standing under åpen himmel som gjelder på Plumpton Park.

De fremmøtte fikk i det minste se en forrykende kamp, der opprykksjagende Peniston Church tok ledelsen da Jordan Coduri i det niende minutt scoret gjestenes ligamål nummer 100 for sesongen. De var nok fortsatt litt for fornøyde med seg selv da de kun et par minutter senere leverte sløvt forsvarsspill og lot Christopher Lever utligne til 1-1 på det som egentlig var vertenes første skikkelige angrep. Kieran Ryan skulle bli kampens store spiller, og det var han som med ti minutters tid til pause gjenopprettet gjestenes ledelse. I omgangens siste ordinære minutt økte Sam Scrivens denne ledelsen, slik at det sto 1-3 halvveis. Det var vel egentlig greit nok, men det var etter hvilen at det skulle ta fullstendig av.

Det var Kieran Ryan som igjen var på ferde da gjestene økte til 1-4 nokså tidlig i andre omgang, og dermed kunne de svarte- og hvit-stripede senke skuldrene noe. Eller kunne de egentlig det? Adam Shaw reduserte for hjemmelaget etter snaut halvspilt omgang, og da samme mann satt inn 3-4 i det 79. minutt var det virkelig kamp igjen. Det gikk imidlertid ikke lang tid før gjestene satt inn nådestøtet, for kun tre minutter senere fullførte Kieran Ryan sitt hattrick, og Eccleshill hadde knapt tatt avspark før ballen igjen lå i deres mål med Sam Scrivens som tomålsscorer. På overtid fikk Conor Glavin æren av å sette den siste spikeren i kista og fastsette sluttresultatet til 3-7. Det hjalp lite i tittelkampen, for også ledende Worksop Town vant denne kvelden, og sistnevnte kunne tre dager senere feire tittel og opprykk til NPL. Vi hadde i hvert fall sett en skikkelig målfest, og med det gikk jeg for å returnere til Dewsbury på tilsvarende måte som jeg hadde kommet.

Det hadde vært en underholdende kamp, men besøket for øvrig frister ikke til noen retur til Plumpton Park der man tilsynelatende kunne ha trengt en ‘organisator’. Jeg er åpenbart heller ikke den eneste som har noe å utsette, for mine groundhopper-venner i nordøst – Katie og Lee – var raskt ute med å fortelle at det var nettopp her de fikk det Katie beskrev som den mest uvennlige og uhøflige ‘velkomsten’ de har opplevd i den engelske fotball-pyramiden. Det kan jeg ikke kommentere på da jeg i hvert fall ikke hadde opplevd uhøflighet…kun det som fremsto som en dose udugelighet. I den forbindelse fikk jeg da også tilsvar fra en kar som ba om adressen min og lovet å sende meg et eksemplar av kampprogrammet (som tydeligvis hadde dukket opp senere den kvelden eller dagen etter), uten at jeg nå over halvannen måned senere har fått noe slikt i postkassa. Nå irriterte det meg enda mer at Littletown igjen hadde gått fløyten, men det var glemt da jeg omsider kom meg tilbake til Dewsbury og forlystet meg ved Wellington Tavern inntil det var stengetid og på tide å finne senga oppe i etasjen over.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 518:
Eccleshill United v Penistone Church 3-7 (1-3)
Northern Counties East League Premier Division
Plumpton Park, 10 April 2019
0-1 Jordan Coduri (9)
1-1 Christopher Lever (12)
1-2 Kieran Ryan (35)
1-3 Sam Scrivens (45)
1-4 Kieran Ryan (52)
2-4 Adam Shaw (67)
3-4 Adam Shaw (79)
3-5 Kieran Ryan (82)
3-6 Sam Scrivens (83)
3-7 Conor Glavin (90+1)
Att: 73
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 11.04.2019: Northwich Victoria v 1874 Northwich
Previous game: 09.04.2019: Colne v Skelmersdale United

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

 

Tirsdag 09.04.2019: Colne v Skelmersdale United

Etter en rask og enkel frokost i Stafford var det på tide å komme seg nordover igjen, og første etappe gikk med 10.35-toget som fraktet meg tilbake til Crewe. Etter et togbytte gikk neste etappe til Preston, der jeg hadde et enda raskere togbytte foran meg. Jeg kom meg med Northern Rail sin 11.57-avgang mot Colne, og i motsetning til da jeg to dager tidligere hadde benyttet East Lancashire line på vei fra Preston til Mill Hill, skulle jeg denne gang være med helt til endestasjonen Colne. Dagens tredje og siste tog-etappe tok en time og tjue minutter, slik at jeg litt etter klokka ett var vel fremme.

Colne er en markedsby som altså ligger i grevskapet Lancashire – en snau mil nordøst for Burnley, og ved den vestlige kanten av fjellkjeden Penninene. Byen har i dag snaut 18 000 innbyggere og har som så mange andre steder i regionen en lang historie med tekstilindustri. Allerede på 1400-tallet var Colne områdets viktigste senter for ull-handel, og etter den industrielle revolusjon ble den senere en såkalt mill town der tekstilindustrien var alfa og omega – spesielt etter ferdigstillelsen av Leeds and Liverpool Canal i 1816 og jernbanens ankomst i 1848. I det herrens år 1891 hadde eksempelvis Colne 30 bomullsspinnerier. Alt dette er selvsagt historie, og mange av disse er for lengst jevnet med jorden mens andre ha blitt erstattet med annen industri eller boliger.

Et lite steinkast fra stasjonen ligger Crown Hotel, der jeg hadde betalt £28,50 for kost og losji, og jeg fikk til og med sjekket inn ganske umiddelbart av det hyggelige men åpenbart travle personalet som var i ferd med lunsj-servering. En av de kjente personene som kom fra Colne var Wallace Hartley, som var kapellmester om bord på RMS Titanic og famøst nok skal ha ledet orkesteret som fortsatte å spille mens det sagnomsuste skipet sank i Nord-Atlanteren den april-dagen i 1912. Det har gjort at byens Wetherspoons-pub bærer hans navn, og det var dit jeg snart gikk for å få meg en tidlig middag. Med mat i skrotten kunne jeg bytte ut j2o med cider da jeg gikk videre til Duke of Lancaster, Market Street Tavern, og Jovial Hatters.

Det jeg hadde ventet på var at mikropuben Boyce’s Barrel skulle åpne, og da klokka omsider hadde passert åpningstid gikk jeg dit. Den ligger mellom Cask ‘N’ Keg og Tapster’s Promise, og siden også nå sistnevnte hadde åpnet, fikk jeg etter hvert testet også det etablissementet og bekreftet at det fikk tommelen opp. Deretter var det bare å ta en svipptur innom hotellet før jeg strevet meg opp bakkene mot kveldens kamparena som bærer navnet Holt House. Colne er nokså bakkete, og Colne FC har altså tilhold på toppen av en bakke like nord for sentrum. Det tok meg 15-20 minutter å gå dit opp, og etter å ha pustet ut kunne jeg betale meg inn med £8. I tillegg punget jeg ut ytterligere £2 for et program som skulle vise seg å være programmet fra den opprinnelige kampdatoen nøyaktig en måned tidligere.

Det har opp gjennom årene vært flere klubber som har benyttet Colne-navnet, og dagens utgave av Colne FC ble stiftet så sent som i 1996. Likevel kan man nesten ikke ta for seg deres historie uten å fortelle i hvert fall littegrann om den siste forgjengeren, Colne Dynamoes. Dette var en klubb selv ble stiftet først i 1963, men som i løpet av 1980-årene klatret voldsomt i pyramiden godt hjulpet av den styrtrike forretningsmannen Graham White som hadde en dobbeltrolle som både formann og manager og satset brukte enorme summer på ferden oppover i systemet. Etter flere år i toppen av Lancashire Combination var de i 1982 med å stifte North West Counties League som et resultat av sammenslåingen mellom nettopp Lancashire Combination og Cheshire County League.

NWCL hadde i sin første sesong tre divisjoner, og Colne tok plass i den nederste. Den vant de på første forsøk, men den virkelige klatringen startet med at de i 1987 ble flyttet opp ytterligere et hakk etter at en rekke NWCL-klubber hadde tatt steget opp i NPLs nye Division One. 1987/88-sesongen skulle bli en fest for klubben som ikke bare sikret seg NWCL-tittelen og ytterligere opprykk, men også vant FA Vase etter seier 1-0 over Emley i Wembley-finalen. Etter opprykket til NPL var påfølgende sesong var en parademarsj der de igjen tok tittelen og rykket opp i NPL Premier. Der var de enda mer suverene og vant våren 1990 tittelen med hele 26 poeng ned til toer Gateshead. Samtidig spilte de seg frem til semifinalene i FA Trophy, med seier over klubber fra nivået over, men måtte omsider gi tapt for Barrow.

Colne Dynamoes hadde tre strake opprykk bak seg, og regnet nå med at NPL-tittelen skulle bety et fjerde strake. Eier og manager White hadde spillere på lønningslista som visstnok tjente mer enn det som var vanlig for mange spillere i Football League, og han hadde hentet inn en rekke spillere med erfaring derfra (eksempelvis Liverpool-helten Alan Kennedy). De trakk også relativt godt med fans, for de snittet den sesongen over 1 300 tilskuere hjemme på Holt House. Imidlertid fikk de ikke godkjent sin hjemmebane for spill i Conference, og White forsøkte å få til en banedeling med Burnley (som han året før hadde for øvrig forsøkt å kjøpe) som til tross for løfter om god betaling avslo dette. Planer om et nytt stadion ble nå lansert, men på sommeren 1990 annonserte plutselig White at han i stedet hadde bestemt seg for å trekke seg ut og legge ned klubben.

Det tok fem og et halvt år før dagens Colne FC ble stiftet i januar 1996, og de startet opp i NWCL Division Two, der de var fast innslag på nedre del av tabellen inntil de plutselig vant divisjonen i 2004 og sikret opprykk til NWCLs toppdivisjon. Samme år tok de seg til semifinalene av FA Vase, men tapte der knepent for AFC Sudbury. I 2008 kastet også NWCL logikk på båten og omdøpte sin toppdivisjon fra Division One til Premier Division, og Colne etablerte seg etter hvert på øvre halvdel av tabellen. Etter en durabelig tvekamp med Runcorn Linnets kunne de våren 2016 juble over ligatittel og opprykk til NPL. Første sesong i NPL 1 North endte med play-off, der de led nederlag for Farsley Celtic. Denne sesongen heter avdelingen deres NPL 1 West, men Colne var igjen en av klubbene som jaget en plass i play-off.

Etter å ha betalt meg inn gikk jeg nokså raskt til klubbhusets bar, der jeg slo meg ned for å kikke litt i programmet over en pint. Det var først da jeg stusset over at det var en måned gammelt og dermed en smule mindre oppdatert enn ønskelig. De kunne strengt tatt solgt det for halv pris synes jeg, men det var uansett et flott program med godt innhold. Ståa var som sagt den at Colne jaktet play-off, men situasjonen var meget annerledes for kveldens gjester Skelmersdale United som lå som håpløs jumbo og stirret nedrykk til NWCL i hvitøyet. Ting forandrer seg fort i fotballen, og det virker egentlig ikke altfor lenge siden jeg så Skem spille finale i NPLs ligacup på Edgeley Park i Stockport påsken 2014, i en sesong der de som nyopprykket til NPL Premier hadde kjempet om play-off til Conference North. Siden den gang har de jo også mistet sin hjemmebane, så det har uten tvil vært en tung periode.

Holt House er anlagt på et slags park-område der det opprinnelig var flere baner som ikke var gjerdet inn. Det var først i 1975 at så skjedde samtidig med at nevnte Colne Dynamoes tok plass i Lancashire Combination. Alt om tilskuerfasiliteter ble reist mellom 1982 og 1986, da den klubben startet sin voldsomme klatring i pyramiden. Da de la ned driften var den en kort periode hjemmebane for Colne Royal British Legion (som også gikk under i 1995), og dagens klubb har spilt her helt siden de startet opp i 1996. Midt på den ene langsiden står hovedtribunen som byr på sitteplasser, mens man på motsatt langside har to små overbygg som har et par betongtrinn og gir tak over stående tilskuere. Nærmeste kortside har også både betongtrinn og et overbygg som strekker seg i hele banens bredde, mens man bak mål på motsatt ende av banen må nøye seg med såkalt hard standing under åpen himmel.

Holt House byr også på flott utsikt over åsene på motsatt side av Colne. Etter å ha benyttet en aldri så liten røykepause til å nyte denne utsikten, stakk jeg deretter innom klubbsjappa for å rote litt i bunkene av gamle programmer. Deretter rakk jeg et lite påfyll i glasset mens jeg tok tempen på stemningen blant supporterne. På min påsketur i 2015 hadde jeg sett det såkalte Pendle Derby mellom Nelson og Colne, og jeg husket fortsatt hvordan Colne-fansen den gang hadde vært en høylytt gjeng som skapte en god del stemning. Nå var de i godt mot foran kveldens kamp, og hadde åpenbart god tro på tre poeng. En av lederne til Skelmersdale United innrømmet på sin side at det nok gikk mot nedrykk etter en blytung sesong, men håpet at de kunne avslutte med stil og komme sterkere tilbake.

Jeg hadde også personlig stor tro på en hjemmeseier denne kvelden, men det var gjestenes Joel Douglas som fikk kveldens første sjanse da han avsluttet like utenfor, og de hang så absolutt godt med selv om Brad Lynch ved et par anledninger var skummelt frempå for vertskapet – ikke minst da Skem-keeper Ryan Kirkman måtte varte opp med en god redning på et av hans skudd. Første omgang bød ikke på de helt store sjansene, og det var mer jevnspilt enn jeg hadde forventet. Colne-keeper Hakan Burton var påpasselig da han rykket ut for å avskjære Liam Wood, mens Andy Hollins headet en corner ned til Simon Nangle som fikk omgangens største mulighet men så sin avslutning fra kort hold reddet av Skem-keeper Kirkman. Dermed målløst ved pause.

Brad Lynch hadde vært involvert i mye av det Colne skapte før pause, og mens jeg mesket meg med en pai og en kopp Bovril så jeg at han startet andreomgangen med å servere noen par skumle innlegg som Skem-forsvaret dog fikk ryddet unna. Det virket som om Colne presset mer på nå, men avslutningene traff ikke mål eller gjestene fikk klarert, og bakerst sto Kirkman en god kamp. Plutselig fikk også bortelaget to-tre gode muligheter på kort tid, men Colne slapp unna med skrekken. Jeg begynte så smått å mistenke en målløs kamp da et Colne-frispark inn i feltet kun ble halvveis klarert. Lee Pugh plukket opp ballen og tok seg inn i feltet der han tilsynelatende ble felt, men dommeren vinket spillet videre og ballen endte hos Oliver Wood som satt ballen i Skem-målet til 1-0 i det 78. minutt.

Nå måtte Skem enda høyere opp i banen, og det medførte at Colne nesten doblet ledelsen. Skem-keeper Kirkman reddet skuddet fra Matty Morgan med en beinparade før innbytter Brad Knox satt returen over mål, og dermed endte det 1-0 foran 172 tilskuere. Colne hadde tatt tre viktige poeng uten å imponere, eller kanskje var det Skem som hadde spilt en god kamp, for man måtte nesten ha litt medfølelse for de siden de fort kunne ha fått med seg et poeng for andre kamp på rad. NWCL blir imidlertid neste stopp, mens tittelkampen i første omgang sto mellom Atherton Collieries (som til slutt vant) og Radcliffe. I ettertid vet vi at Colne tok seg til play-off der de måtte gi tapt for Leek Town i semien.

Undertegnede takket for seg og ønsket lykke til før han gikk tilbake mot sentrum. Det gikk naturlig nok lettere i nedoverbakke, og jeg tok en tur innom hotellet der jeg for høflighets skyld også unnet meg et glass i puben der før jeg gikk for å taste ut en pub jeg hadde blitt tipset om. Jeg ble skeptisk til returen da veien til The Admiral Lord Rodney gikk ned en lang og voldsomt bratt nedoverbakke, men jeg fant snart ut at et besøk der uansett var verdt litt slit. Da det var på tide å ta kvelden fant jeg også ut at det gikk en annen vei opp til mitt hotell som ikke på noen måte var like bratt. Dermed kunne jeg krype under dyna uten å være i åndenød. Colne hadde vært et absolutt trivelig bekjentskap, og da mener jeg både byen og klubben.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 517:
Colne v Skelmersdale United 1-0 (0-0)
Northern Premier League Division One West
Holt House, 9 April 2019
1-0 Oliver Wood (78)
Att: 172
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 10.04.2019: Eccleshill United v Penistone Church
Previous game: 08.04.2019: Silverdale Athletic v Leek CSOB (@ Stafford Rangers)

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

 

Mandag 08.04.2019: Silverdale Athletic v Leek CSOB (@ Stafford Rangers)

Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen da jeg tok med meg bagasjen og tuslet fra Gresty Road til Crewe jernbanestasjon for å komme meg til Stafford der jeg skulle se kveldskamp. Jeg hadde imidlertid tid til å først unne meg et raskt glass på stasjons-puben Crewe Hero før jernhesten fraktet meg sørover. Som tidligere nevnt hadde den opprinnelige planen denne dagen vært å besøke Anfield for å se Liverpool U23 v Chelsea U23, men da den kampen ble flyttet frem og spilt et par dager tidligere grunnet en av førstelagets kamper i «Champions» League, fant jeg i stedet en dobbel og angret ikke på det. Nå var det bare å unnagjøre den rundt tjue minutter lange togturen ned til Stafford.

Stafford er administrasjonsby for grevskapet Staffordshire, og har i overkant av 65 000 innbyggere. Byen ble anlagt rett ved det eneste stedet i området hvor det var mulig for store hærstyrker å krysse elven Trent. Den var derfor strategisk viktig, og normannerne bygget Stafford Castle i år 1070. Skoproduksjon har lange tradisjoner i Stafford, og senere var jernbaneindustrien sentral her, mens man som grevskapets administrasjonsby i dag har mange som jobber i det offentlige. For å plassere Stafford enda mer geografisk presist, ligger byen forresten snaut tre mil sør for Stoke-on-Trent, drøyt to og en halv mil nord for Wolverhampton, og snaut fire mil nordvest for Birmingham. Jeg har ved flere anledninger byttet tog her, men har aldri vært inne i selve byen. Jeg så dog raskt at det virket som en meget trivelig by allerede da jeg gikk gjennom Victoria Park vis-à-vis jernbanestasjonen.

Ikke mange straksene senere befant jeg meg utenfor Bridgewood House, der jeg hadde betalt £43 for overnatting. Jeg ble sjekket inn av eieren som viste meg frem til rommet langs en labyrint av ganger og trapper i det store bygget, og deretter gikk jeg en tur for å kikke meg litt rundt i byen. Det betød selvsagt at jeg testet noen puber, og The Bird in Hand viste seg et godt valg som første stopp i så måte. Derfra gikk turen videre til The Bear, og deretter Slater’s som jeg hadde fått anbefalt av Chris Bedford – mannen bak The Football Traveller, som noen vil vite er en publikasjon som kommer ut ukentlig og lister opp stort sett alt som er av britiske fotballkamper. Han er fra Stafford, og foreslo også å møtes ved en av byens puber.

Det var på tide med litt mat i skrotten, for jeg hadde nå vært sulten siden jeg lot meg friste av menyen på The Bird in Hand. Der hadde de imidlertid nettopp avsluttet matserveringen for et par timer, og ved de to andre pubene hadde det heller ikke vært matservering for øyeblikket. Derfor tenkte jeg nå å midlertidig forlate Slaters’ og innta et Wetherspoons-måltid ved The Butler’s Bell vegg i vegg. Idet jeg byttet etablissement, ankom Chris med fin timing, og mens jeg satt til livs en pizza hadde vi en trivelig samtale om fotball og groundhopping inntil Chris måtte hjem for å gjøre ferdig morgendagens utgave. Selv gikk jeg mot kveldens kamparena, Marston Road, og benyttet anledningen til å stikke innom The Kings Arms på veien dit opp.

Kveldens kamp var finalen i Staffordshire FA Vase, og Stafford Rangers’ hjemmebane Marston Road var valgt som nøytral finalearena når Silverdale Athletic og Leek CSOB skulle kjempe om troféet. Denne turneringen ble startet opp i 1978 og er Staffordshire FAs nest gjeveste turnering etter grevskapscupen Staffordshire Senior Cup. £6 kostet det å komme innenfor for å se finalen mellom de to klubbene som begge spiller i Staffordshire County Senior League Premier Division (som er ensbetydende med step 7 – eller nivå 11 totalt), men da var også et 16 siders program inkludert. Det var også et meget godt program som blant annet tok for seg historikken til både turneringen, begge de to finaleklubbene, og også vertskapsklubben.

Stafford Rangers var altså vertskap og skulle ikke spille selv, men det er vel likevel på sin plass med en lynrask gjennomgang av klubbens historie. Man tror at Rangers ble stiftet i 1876, og om man hopper noen tiår frem i tid var de å finne i Birmingham & District League (dagens West Midlands (Regional) League), som den gang var en mye sterkere liga enn i dag. De vant der ligatittelen i 1927 og fulgte opp med to andreplasser, men det var 1970-årene som skulle bli klubbens storhetstid. Etter å ha tatt steget opp i den nye NPL i 1969, vant de i 1972 både NPL-tittelen, Staffordshire Senior Cup, og ikke minst FA Trophy etter finaleseier 3-0 over Barnet. NPL-tittelen denne sesongen kan også ses på som klubbens beste ligaplassering, ettersom NPL på dette tidspunktet var en av tre ligaer som opererte på nivået rett under Football League. Noe opprykk dit ble det altså ikke, men de fortsatte å gjøre det bra i noen år.

Fire år senere tok de seg for eksempel til FA Cupens fjerde runde etter å ha slått ut både Stockport County, Halifax Town og Rotherham United, før de måtte gi tapt for Peterborough United foran over 31 000 tilskuere på Victoria Ground i Stoke (dit de hadde flyttet kampen). I 1976-utgaven av FA Trophy var de igjen i finalen, men tapte der 2-3 for Scarborough etter ekstraomganger. I 1979 rettet de opp dette ved å finale-beseire Kettering Town 2-0 i samme turnering, og etter dette fikk Stafford Rangers være med å stifte dagens Conference (daværende Alliance Premier League) i 1979. Etter fire år ble det nedrykk, men Rangers returnerte etter to sesonger tilbake i NPL, og fikk nye ti sesonger i Conference – med sjetteplassen i 1988 som beste plassering. Senere gikk det nedover, og så sent som i 2016 var klubben på step 4, men vant da NPL 1 South slik at de nå er å finne i NPL Premier.

Men nok om Stafford Rangers i denne omgang. Nå var det et nokså trist og hustrig vær med vind og en grå og illevarslende himmel som truet med regn, så jeg søkte ikke overraskende tilflukt i baren i vertskapets klubbhus der jeg gransket kampprogrammet nøyere over en pint. Men en snau time til avspark var det allerede en god del fremmøtte, og det var kveldens to duellanter som også hadde utkjempet en voldsom duell om ligatittelen i Staffordshire County Senior League. Silverdale Athletic var det eneste laget som hadde slått Leek CSOB to ganger i løpet av sesongen, og dette var Leek-klubbens eneste to ligatap inntil de gikk på en smell mot Foley Meir noen dager tidligere; et tap som serverte Silverdale Athletic ligatittelen.

Silverdale Athletic ble stiftet så sent som i 1980, og har i mesteparten av sin eksistens konsentrert seg om Sunday League, inntil de i 2012 tok steget opp. De har tatt Staffs County Senior League med storm og etablert seg i toppen, men det var foreløpig ikke aktuelt med noe opprykk videre til eksempelvis North West Counties League. Motstanderen Leek CSOB er muligens litt bedre kjent for noen flere, for noen vil kanskje huske at de inntil for noen få år siden spilte i nettopp NWCL, men de er nå altså tilbake i Staffs County Senior League. CSOB-fansen virket kanskje å være i undertall, men de håpet naturlig nok på seier til tross for at Silverdale hadde vunnet både ligaen og begge de begge innbyrdes liga-oppgjørene denne sesongen.

Det dro seg etter hvert mot kampstart, og jeg gikk for å ta en nøyere kikk på Marston Road som har vært hjemmebane for Stafford Rangers siden 1896. Anlegget har imidlertid blitt oppgradert etter dette; ikke minst under ‘gullalderen’ i 1970-årene da en tidligere hovedtribune ble erstattet av sittetribunen man har der i dag. Den står midt på den ene langsiden og byr altså på sitteplasser, mens man har seksjoner med terracing herfra og videre ned mot bortre kortside. Denne nevnte kortsiden har også terracing, og midtpartiet har også et overbygg som gir tak over hodet. Mer av det samme er det på bortre langside, der ståtribunen skal være den eldste del av anlegget. På nærmeste kortside står man under åpen himmel foran klubbhuset som dominerer denne kortsiden. Store deler av Marston Road er rett og slett både flott og klassisk.

De fremmøtte var neppe helt beredt på hva som skulle ventet oss i de første minuttene etter at dommeren hadde blåst i gang kampen, og Leek CSOB fikk i hvert fall skikkelig bakoversveis. Allerede etter to minutter sendte Jeff Jolley Silverdale i føringen med et langskudd, og to minutter senere sto det allerede 2-0 etter at Dom Thornley sendte et frispark rett i nettmaskene. Vondt ble til verre for CSOB som etter et drøyt kvarter ble redusert til ti mann da Josh Hall fikk direkte rødt kort for en takling der jeg personlig mente dommeren fint kunne nøyd seg med gult. En groundhopper ved siden av meg ga klart uttrykk for sin frustrasjon over at «dommeren nå allerede hadde ødelagt spenningen i kampen han hadde kjørt helt fra Essex for å se».

Silverdale hadde nå et solid overtak, og de burde etter hvert ha økt ledelsen betraktelig. Vi nærmet oss halvtime da en corner ble reddet på streken av et desperat CSOB-forsvar før en av motspillerne hamret ballen i tverrliggeren. Kun et drøyt minutt senere traff Silverdale igjen metallet da samme spiller først traff tverrliggeren og deretter stolpen da han fulgte opp på returen. Silverdale Athletic med tre avslutning er i metallet på et minutt eller to der altså.. Ti minutters tid før pause fikk også Silverdale en mann utvist da Reece White så direkte rødt for en sen takling, og CSOB skapte like før hvilen sin første mulighet da et innlegg var millimetere fra å treffe luggen til en av deres offensive spillere. 2-0 sto seg dog til pause.

Det hadde nå begynt å dryppe fra oven, så det ble en svipptur innom baren før det var klart for andre akt. Det skulle vise seg å bli en mye jevnere affære, for etter å ha blitt herjet med i store deler av førsteomgangen hang nå Leek CSOB langt bedre med. De slet imidlertid med å bryte ned motstanderen, og Silverdale hadde fortsatt de skumleste sjansene. Spikeren i CSOB-kista ble i det 83. minutt besørget av Dom Thorley som fra rundt 16-meterstreken plasserte ballen helt nede i hjørnet. De kunne også økt ytterligere på tampen, men 3-0 var mer enn nok til å vinne pokalen jeg ble stående å se de motta sammen med en god del andre av det jeg anslår til muligens 200+ tilskuere. Liten tvil om at det var fortjent, og de vant egentlig denne finalen i løpet av de første 4-5 minuttene.

Dette var tredje gang denne sesongen at CSOB måtte ta til takke med andreplass i en turnering, så nå kunne de vel bare håpe at det endelig skulle bli suksess når de et par uker senere skulle spille finale i Leek Cup (som de da også vant). For min del trasket jeg tilbake mot mitt krypinn, med innlagte pitstop ved både The Joiners Arms og Four Crosses. Regnet hadde etter hvert også avtatt igjen i løpet av andreomgangen, men jeg trengte ingen unnskyldning for å unne meg et par raske glass. Jeg kom meg uansett nokså raskt tilbake og fant senga etter en lang dag med to kamper på menyen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 516:
Silverdale Athletic v Leek CSOB 3-0 (2-0)
Staffordshire FA Vase, final
Marston Road (at Stafford Rangers), 8 April 2019
1-0 Jeff Jolley (3)
2-0 Dom Thorley (5)
3-0 Dom Thorley (83)
Att: Maybe around 200+ (est)
Admission: £6
Programme: Included

Next game: 09.04.2019: Colne v Skelmersdale United
Previous game: 08.04.2019: Crewe Alexandra U23 v Coventry City U23

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

 

Mandag 08.04.2019: Crewe Alexandra U23 v Coventry City U23

Nye uke og nye muligheter, men da jeg våknet i Stoke denne morgenen kjente jeg vel at det muligens hadde blitt litt mye real cider på The Coachmakers Arms kvelden før. Det var imidlertid ikke verre enn at jeg var tilbake i fin form etter å ha inntatt en full english breakfast på The Reginald Mitchell. Etter at siste munnfull med black pudding var slukt, var det bare å traske tilbake til Quality-hotellet for å pakke snippesken og sjekke ut. Jeg hadde ingen voldsom hastverk denne morgenen, og det var nå ingen grunn til å unne seg taxi til Stoke-on-Trent stasjon, all den tid det nå gikk nokså hyppige busser dit fra Hanley. Dermed lot jeg en av disse skysse meg dit ned i god tid til å komme seg med 11.34-toget som skulle frakte meg til Crewe.

Den opprinnelige planen denne dagen hadde faktisk vært å besøke Anfield, men da for å se Liverpool U23 mot Chelsea U23 i PL2. Det hadde selvsagt å gjøre med et i utgangspunktet magert kamputvalg som først og fremst bød på det som for meg ville vært revisits. Samtidig ville det være en ok mulighet til å besøke Anfield uten at det måtte koste skjorta og uten å måtte se en fremmedlegion av PL-divaer. Det ville nok kanskje uansett vært en delvis fremmedlegion, men da jeg dagen før sjekket for å se om Anfield fortsatt var kamparena hadde kampen forsvunnet fra listen over kommende kamper. En rask sjekk vitnet om at kampen tydeligvis allerede hadde blitt spilt, og den hadde visst blitt flyttet frem grunnet en av førstelagets kamper i «Champions» League. Dermed var det bare å legge en ny plan.

Mens jeg på søndagen forflyttet meg fra Lancashire til Staffordshire hadde jeg saumfart kampprogrammet, og jeg vurderte en stund en revisit til Dodworth Miners Welfare, inntil jeg så en mulig dobbel. U23-laget til Crewe Alaxandra skulle spille hjemmekamp med tidlig avspark allerede klokka 13.00 på Gresty Road, og på kvelden skulle Stafford Rangers være vertskap for finalen i Staffordshire FA Vase. Jeg bestemte meg til slutt å gå for dette, og dermed hadde Stoke vist seg å være en nokså praktisk sted å overnatte fra søndag til mandag likevel. Når jeg nå ankom jernbanebyen Crewe med en times tid til avspark, rakk jeg også en svipptur innom puben The British Lion før jeg gikk den korte veien til stadionet.

Crewe ligger øst i grevskapet Cheshire, og har rundt 70 000 innbyggere. Det var imidlertid ikke store stedet før jernbanens ankomst i 1837, da Crewe ble et knutepunkt der Liverpool and Manchester Railway møtte London & Birmingham Railway. Etter at både Winslow og nabobyen Nantwich (som Crewe til en viss grad har vokst sammen med) hadde takket nei til den rollen som knutepunkt, falt valget på Crewe, og siden den gang har byen vært tett knyttet til jernbaneindustrien. Så sent som i årene før andre verdenskrig eide Grad Junction Railways så godt som alt i byen som fortsatt er en av landets største og viktigste jernbaneknutepunkt. Her finner man også Crewe Works som fremstiller og overhaler lokomotiver, og tidligere var byen også kjent for sin produksjon av motorer for Rolls Royce.

Crewe Alexandra ble stiftet i 1877, og allerede i 1888 tok de seg til semifinalen av FA Cupen. Der ble det tap for den tids storhet Preston North End, men dette er fortsatt The Alex’ beste innsats i den gjeveste cupen. Det var nok også en tungtveiende grunn til at klubben i 1892 fikk være med å stifte Football League sin nye andredivisjon. Etter kun fire sesonger måtte de imidlertid takke for seg etter to strake sisteplasser, og de var først tilbake i 1921 da de tok plass i den nye Third Division North. Crewe var et fast innslag i laveste divisjon, og hadde til og med to strake sisteplasser bak seg da de to regionale tredjedivisjonene i 1958 ble til en tredjedivisjon og en fjerdedivisjon – med Crewe naturlig nok plassert i sistnevnte.

The Railwaymen hadde kun hatt to ved to anledninger i 1960-årene meget flyktige visitter på tredje nivå, og var ved hele sju anledninger avhengig av gjenvalg for å beholde plassen i ligaen. Men så kom manager Dario Gradi i 1983. Manageren tok over et bunnlag som nettopp hadde sikret ligaeksistensen med en nødskrik – via nettopp gjenvalg-ordningen man i lang tid opererte med – men under hans ledelse skulle klubben skaffe seg et ry for talentutvikling. Spillere som David Platt, Rob Jones, Dean Ashton og Robbie Savage spilte sine første ligakamper i Crewe-drakta. Noe tidligere hadde for øvrig også en keeper-legende gjort sin debut i engelsk fotball mens han var på lån i Crewe, og det var her Liverpool oppdaget Bruce Grobbelaar.

Gradi ledet klubben tilbake til tredje nivå, og med seier 1-0 over Brentford i playoff-finalen i 1997 var Crewe for første gang klare for spill på nivå to. I konkurranse med langt større klubber klarte Gradi på imponerende vis å holde klubben oppe i fire sesonger, med 11. plassen i 1998 som bestenotering siden oppholdet i en langt mindre utgave av dette nivået over hundre år tidligere. Våren 2002 rykket de ned igjen på målforskjell, men returnerte på første forsøk og fikk tre nye sesonger på nest øverste nivå før man tok et foreløpig siste farvel med dette nivået i 2006. Ingen ligamanager hadde sittet ved roret lenger enn Gradi da han i 2007 trappet ned etter 24 år. Etter dette har det gått tyngre, men det var en stor dag The Alex i 2013 vant Football League Trophy etter finaleseier over Southend United. Etter dette har de igjen surret seg ned på nivå fire, der de nå befinner seg.

Denne dagen var det jo deres U23-lag jeg skulle se, og de spiller i Professional Development League, som er en av ligaene der ligaklubbenes U23-lag spiller. Først og fremst er det jo bra at de har egne slike ligaer slik at man slipper å i enda større grad ha slike lag i den ordinære pyramiden. Dette er nivået under den såkalte Premier League 2, og er inndelt i to avdelinger. I den nordlige var det Leeds United som hadde en luke på tabelltopp, mens Crewe Alexandra var en av klubbens som fortsatt hadde en sjanse til å nå playoff. Dagens motstander Coventry City var i den sørlige avdelinger, og lå der enda bedre an med tanke på playoff-plass. Det var status da jeg ankom Gresty Road, der portene sto åpne slik at det bare var å tusle innenfor.

Klubbens hjemmebane lyder nå det offisielle navnet Alexandra Stadium, men er fortsatt kjent som Gresty Road blant supporterne. Oppkalt etter gaten det ligger i, ble stadionet åpnet i 1906, men har siden midten av 1990-årene gjennomgått en omfattende oppgradering. Anlegget domineres nå totalt av den store hovedtribunen som ble bygget i 1999. Denne huser over 2/3 av anleggets totale kapasitet på drøyt 10 000 og får de tre øvrige tribunene til å se knøttsmå ut. Selv om noen etter hvert hadde klart å lure seg over på de andre tribunene, virket det som om dette var den eneste tribunen som var åpen for vanlige tilskuere denne dagen. Herfra så jeg over på langsiden The Popular Side (eller bare The Pop), mens de to kortsidene Railway End og Gresty Road End er temmelig like.

Det var god plass på den store hovedtribunen der jeg hadde god utsikt, og jeg vil anslå at det etter hvert var rundt 150 tilskuere til stede. Jeg må innrømme å ikke være noe fan av det, men reglene åpner for bruk av et lite antall spillere over 23 år, og et Crewe i jakt på playoff-plass hadde inkludert de erfarne førstelagsspillerne George Ray, Alex Nicholls og Shaun Miller i start-elleveren. De to sistnevnte har vel også passert 30, så det var lite U23-preg over akkurat de. Uansett ble vi vitne til et dørgende kjedelig førsteomgang der det var én eneste avslutning på mål. Den gikk til gjengjeld inn da nettopp Shaun Miller etter en drøy halvtime skrudde inn 1-0 fra like utenfor 16-meteren, og The Alex gikk derfor i garderoben med ledelse da kampen var halvspilt.

Jeg var en av mange som gikk over veien til en chippy for å få litt føde, og tilbake på tribunen kunne jeg innta en porsjon curry chips mens jeg konstaterte at det heldigvis var mer fart over andreomgangen. Coventry startet friskt, men vertene tok snart over og hadde en periode de de fikk – og misbrukte – en rekke store sjanser til å øke ledelsen. Det så ut som om dette måtte gå Crewe sin vei, for deres keeper William Jaaskelainen (sønn av en tidligere PL-keeper mange vil huske) hadde foreløpig hatt en rolig dag på jobben, men i kampens siste ti minutter begynte plutselig de lyseblå gjestene å presse på slik at Jaaskelainen måtte i aksjon ved et par anledninger. Ikke minst hadde Charlie Wakefield en skummel avslutning som ble slått over, før den påfølgende corneren ble headet like utenfor fra god posisjon. Deretter var det klabb og babb i Crewe-feltet, men hjemmelaget klarte å dra i land seieren.

For min del betød det at den første av dagens to kamper var historie, og det var bare å slepe med seg bagasjen opp til Crewe stasjon for å sette kursen mot Stafford og kveldskampen der. Nok en FL-stadion hadde blitt besøkt, og selv om det skjedde med U23-laget, hadde den tidlige kampstarten sørget for en fin mulighet. Nå hadde jeg nok tid før Stafford-toget til at jeg kunne unne meg en halv pint på puben Crewe Hero inne på Crewe stasjon før det var på tide å komme seg på jernhesten og farte sørover. Man kan tross alt ikke ligge på latsiden om man er groundhopper på rundreise i det britiske fotballuniverset.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 515:
Crewe Alexandra U23 v Coventry City U23 1-0 (1-0)
Professional Development League North
Gresty Road, 8 April 2019
1-0 Shaun Miller (32)
Att: Maybe around 150 (est)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 08.04.2019: Silverdale Athletic v Leek CSOB
Previous game: 07.04.2019: Mill Hill v The Crown

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

 

Søndag 07.04.2019: Mill Hill v The Crown

Frokost var inkludert i prisen ved Ashwood Hotel i Preston, og omtrent på slaget klokka åtte gikk jeg ned for å bli servert en full english breakfast. Det var ikke akkurat noe å hoppe i taket over, og hermetiske tomater har jeg aldri vært stor fan av. En kresen skrott savnet også black pudding, men man kanskje blir man fort bortskjemt, og frokosten gjorde da for all del nytten med å fylle opp energilagrene før jeg tok med meg pikkpakket og gikk for å ta 08.56-toget fra Preston mot Colne. Turen til endestasjonen fikk vente til jeg et par dager senere skulle til Colne, for denne søndags formiddagen ble jeg kun med så langt som til Mill Hill, som er stasjonen før Blackburn. Det tok nøyaktig 23 minutter fra Preston, og med bagasjen på slep kunne jeg sakte tusle mot banen jeg skulle se kamp på denne formiddagen.

Ved planlegginger av de siste turene har det vært nærmest fast rutine for meg å sjekke om Fryston har hjemmekamper i Wakefield & District Sunday League, men hver gang jeg øyner håp om en søndagskamp der, er de utrolig nok på bortebane eller har spillefri, og så var også tilfelle denne gang. Det er imidlertid flere interessante arenaer å se Sunday League-fotball på, og jeg registrerte raskt at Mill Hill hadde hjemmekamp. Deres førstelag spiller i East Lancashire League, men de har også et Sunday League-lag som spiller i Blackburn Sunday League, og det var de som denne formiddagen skulle i aksjon. Mill Hill er for øvrig en drabantby i Blackburns vestlige utkant, og var tidligere hjemsted for en hel rekke bomullsspinnerier.

Mill Hills hjemmebane Griffin Park ligger en kort spasertur fra togstasjonen, og med avspark klokka 10.30 hadde jeg såpass god tid at det bare var å vente litt før det ble skikkelig aktivitet ved anlegget som ligger nokså bortgjemt innerst i en blindvei i et industriområde. Det er faktisk ikke mye jeg kan fortelle om Mill Hill FC, annet enn at deres førstelag som nevnt spiller i East Lancashire League, og at de så sent som helgen før hadde sikret seg ligatittelen der. Det var naturlig nok ingen inngangspenger å betale denne søndagen, og inne på anlegget satt jeg fra meg bagasjen i et hjørne på ‘plattingen’ utenfor klubbhuset.

Griffin Park er altså navnet på klubbens hjemmebane, og om den på ingen måte er like storslagen som Brentford sin lekestue, så er den i hvert fall et koselig sted å se fotball. Ikke minst er det meget trivelig gjeng som holder til her, og det var snart tydelig at noen hadde fått med seg mine planer om å komme på besøk denne dagen, for jeg ble raskt ønsket velkommen og påspandert drikke fra klubbens bar over en hyggelig prat med noen av klubb-representantene som var svært interessert i å høre mer om min voldsomme rundreise. Jeg ble også overrakt en pin til min samling, og kunne samtidig forhøre meg litt om hvordan lederne så for seg veien videre.

Som nybakte ligavinnere i East Lancashire League var det naturlige spørsmålet om de hadde til hensikt å ta opprykk til det som nok ville blitt West Lancashire League. Det avslo de nokså umiddelbart, og hevdet at det i hvert fall ved denne korsveien ikke var aktuelt. Det begrunnet de først og fremst med den lange reiseveien det ville medført, med blant annet flere borteturer til Cumbria-kysten. Samtidig virket de fornøyd med tingenes tilstand i East Lancashire League, og så ingen grunn til å ikke fortsette der med sitt førstelag. Vedrørende dagens kamp så var det altså deres Sunday League-lag som skulle i aksjon, og det i en turnering med navn John Haydock Memorial Trophy. Dette er visst en lokal veldedighets-cup for klubber i Blackburn Sunday League, og dagens vinner ville avansere til kvartfinalen.

Sunday League-laget til Mill Hill spiller i denne ligaens toppdivisjon som fortsatt har det logiske navnet Division One, der de var å finne på en fjerdeplass. Dagens gjester The Crown hører derimot hjemme i Division Two, der de til og med lå helt i bunnen av tabellen. Det var imidlertid vertene som tilsynelatende hadde problemer med å stille lag. Foran klubbhuset, der noen av spillerne ladet opp til kamp med en sigarett, var det nemlig hektisk aktivitet blant hjemmefolket som ringte rundt for å få samlet nok spillere. Jeg begynte å frykte at det ikke ville bli kamp, men jeg hadde ikke trengt å uroe meg, for de fikk til slutt stablet et lag på beina, selv om en av trenerne måte dra på seg keeperhanskene et par tiår etter det som nok var hans storhetstid.

Jeg kan heller ikke si noe om hvor lenge Mill Hills variant av Griffin Park har vært klubbens hjemmebane, men her finner man klubbhuset bak mål på nærmeste kortside. Utenfor klubbhuset er det en slags ‘platting’, og jeg ble fortalt at de i løpet av sommeren skal oppgradere dette området med blant annet en ny liten tribune. Midt på langsiden til venstre herfra har man et lite overbygg som gir tak over hodet, og her har man klart å skape en viss karakter ved å svinge malerkosten på både det nevnte overbygget og ikke minst steinmuren i bakkant. Ellers rundt anlegget står man som tilskuer rett på bakken og under åpen himmel, men her koste jeg meg uansett mens jeg ventet på at kampen skulle starte.

Mill Hill startet friskest, og Mohamed Nabeel hadde to gode muligheter, men Crown-keeperen reddet mesterlig ved begge anledninger. Han kunne derimot intet gjøre da David Woodhouse spilte gjennom navnebroren Matt Woodhouse og sistnevnte satt inn 1-0 i det vi nærmet oss halvspilt førsteomgang. Kun et par minutter senere fikk Mohamed Nabeel uttelling da han doblet ledelsen til 2-0, oppmuntret av det jeg antar var hans far som fra sidelinjen kom med stadige tilrop til ham. I denne perioden raknet det skikkelig for The Crown, og kun noen minutter senere ble vertene tildelt straffespark. Aaron Evens gjorde ingen feil, og sørget for 3-0 etter en snau halvtime. Sju minutter senere sto det 4-0 da Matt Woodhouse scoret sitt andre for dagen, og det var også stillingen da vi tok pause.

Gjestene kom litt mer med i kampen igjen etter hvilen, men klarte aldri å sette veteran-keeper Terry Lambe på skikkelig prøve. En annen reserveløsning for vertene hadde vært å sette innpå veteranen Steve Newton på midtbanen, og han utmerket seg faktisk positivt og viste at det kanskje er noe i ordtaket om at ‘de gamle er eldst’. Bortelaget hadde dessuten problemer med å hanskes vertenes spydspiss Matt Woodhouse, og etter omtrent en times spill løp han rett og slett fra forsvarerne og satt inn 5-0. Litt senere satt Sam Fielding spikeren i kista med en scoring fra rundt 16-meterstreken, og det endte også 6-0 og en komfortabel seier til hjemmelaget som dermed avanserte til kvartfinalen.

Jeg hadde for øvrig talt meg frem til 12 tilskuere, og mens noen av disse forsvant rett etter kampslutt, unnet jeg meg en rask forfriskning i klubbhuset før jeg takket for meg og gikk den korte veien til puben Havelock Inn. Der ble det en rask pint før jeg gikk for å ta 13.07-toget tilbake til Preston. Mens jeg sto der og ventet på toget som kun var et par minutter unna, fikk jeg plutselig melding fra Mill Hill sin Twitter-ansvarlige som fortalte at jeg hadde glemt igjen min notatbok i deres klubbhus. Det var bare å la toget kjøre uten meg, og heller ile tilbake i håp om at de ikke hadde dratt ennå. Det hadde de overhodet ikke, for det var i stedet lystig lag på Griffin Park, og jeg ble værende en stund til før jeg kom meg med 14.07-toget; en time senere enn det jeg opprinnelig hadde planlagt.

Jeg hadde valgt meg Stoke-on-Trent som base, og hadde derfor litt mer reising foran meg – spesielt ettersom det var vedlikeholdsarbeid og buss for tog på deler av linja dit ned. 15.09-toget som vel egentlig skulle gått til London hadde derfor endestasjon i stasjonsbyen Crewe, og derfor måtte jeg foreta den siste etappen derfra til Stoke med buss. Vi ble gjetet om bord i de ventende bussene, og jeg kom meg på bussen som skulle kjøre rett til Stoke. Vel fremme i ‘the potteries’ ankom jeg på et tidspunkt da det tilsynelatende var litt venting på neste buss, så for første gang på turen valgte jeg å unne meg en taxi til Quality Hotel Stoke City Centre – beliggende i Hanley, som er Stoke-on-Trent sitt kommersielle sentrum.

Der hadde jeg betalt £35,95 for overnatting i en dobbeltrom, og innsjekkingen gikk både raskt og smidig. Det var nå virkelig på tide med en middag, samtidig som jeg hadde avtalt å møte en venninne, og valg av møtested og åsted for et måltid falt av praktiske grunner på Wetherspoons-puben The Reginald Mitchell. Etter å ha fått litt mat i kroppen gikk vi videre til The Woodman, som viste seg å være en perle av en pub. Jeg undret meg over hvordan jeg aldri har oppdaget den under tidligere besøk i Stoke, men ble overrasket da vi allerede i halv ni-tiden ble oppfordret til å drikke opp da de allerede gjorde seg klar for å stenge. Man får tro det var et resultat av at det var søndag kveld og relativt rolig.

Dermed gikk turen videre, men både The Auctioneers, The Market Tavern, og The Albion virket nå som en ørliten nedtur etter The Woodman. Men så oppdaget jeg nok en herlig liten pub i form av The Coahmakers Arms, der jeg raskt kom i prat med stedets landlord og et par andre gjester mens jeg mesket meg med forskjellige varianter av Lilleys Cider fra tappekranene. Eieren viste seg faktisk å være et tidligere styremedlem i Norton United, som noen vil huske la ned driften i 2015 etter å ha spilt seg opp i Northern Premier League. Det var interessant å høre hans betraktninger rundt det som skjedde med den klubben, men med en stadig mer merkbar summetone var det etter hvert på tide å spasere tilbake til hotellet og finne senga.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 514:
Mill Hill v The Crown 6-0 (4-0)
John Haydock Memorial Trophy
Griffin Park, 7 April 2019
1-0 Matt Woodhouse (22)
2-0 Mohamed Nabeel (25)
3-0 Aaron Evans (pen, 29)
4-0 Matt Woodhouse (36)
5-0 Matt Woodhouse (62)
6-0 Sam Fielding (68)
Att: 12 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: Free (gift from the club)

Next game: 08.04.2019: Crewe Alexandra U23 v Coventry City U23
Previous game: 06.04.2019: Milnthorpe Corinthians v Millom

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

 

Lørdag 06.04.2019: Milnthorpe Corinthians v Millom

Om jeg hadde hatt en tidlig start og lang reise foran meg på fredag morgen, kan det samme trygt sies om lørdagen da alarmen vekket meg grytidlig i Inverness. Jeg hadde vært tvilende til om jeg ville få kjøpt inn noe å spise til frokost før jeg skulle ta 06.50-toget, men sannelig hadde en liten sjappe inne på stasjonen allerede åpnet da jeg nokså trøtt i trynet tuslet dit bort for å ta plass på nevnte tog. Dagens første etappe besto av at Scotrail skulle frakte meg helt ned til Haymarket, der jeg hadde 14 minutter på meg til å bytte tog. Etter at jeg hadde satt til livs frokosten som besto av et smørbrød fikk jeg nå med meg litt mindre av det spektakulære terrenget siden jeg tok sjansen på litt mer søvn.

Etter tre timer og ti minutter ankom vi Haymarket et par minutter før ruteplanen, og jeg rakk til og med en lynrask røykepause for jeg skulle videre med neste tog. Nå var det snakk om en to timer lang etappe fra Haymarket ned til Oxenholme Lake District, der jeg ankom rundt kvart over tolv. En lang reise, men det var da også svært lite jeg gledet meg mer til på denne turen enn kampen jeg nå hadde å se frem til. Jeg skulle gjeste Milnthorpe Corinthians, og for å komme meg til Milnthorpe var jeg nå avhengig av buss. Jeg måtte til og med ha to busser, og etter litt problemer med å finne ut hvilken side av veien buss 41A skulle plukke opp fra utenfor Oxenholme stasjon, punget jeg ut en nokså ublu pris for en dagsbillett for regionen og ble med de drøyt ti minuttene inn til Kendal. Der hadde jeg 15-20 minutter å vente på buss 555, og etter nye tjue minutter kunne jeg omsider stige av i Milnthorpe drøyt seks og en halv time etter at jeg forlot Inverness.

Milnthorpe er en landsby som ligger i South Lakeland-distriktet, sør i grevskapet Cumbria. Som nevnt ligger den et lite stykke sør for Kendal, og ikke altfor langt fra grensen mot Lancashire. Ved siste folketelling hadde Milnthorpe omkring 2 200 innbyggere, og om man kanskje ikke er en like stor turistmagnet som noen av de mer kjente stedene i Lake District, virker det likevel som om turismen likevel er viktig. Milnthorpe skal også ha vært en skikkelig flaskehals trafikalt sett, før åpningen av blant annet motorveien M6 i 1970. Det virket umiddelbart som en koselig landsby, og jeg hadde lest meg til at de også skal ha tre puber, hvorav to skulle besøkes av undertegnede før det var klart for kamp.

Første stopp var Bulls Head, der en trivelig vertshusholder undret seg over hvorfor jeg kom hadde reist den lange veien til Milnthorpe slepende på all min bagasje, og han fikk ikke akkurat mindre å lure på da jeg fortalte at hensikten var å besøke den lokale fotballklubben for å se kamp på deres Strands Lane. Jeg endte opp med å måtte vise ham hele reiseruta og lita over planlagte kamper, og han lot seg åpenbart imponere. Etter en koselig prat tømte jeg den halve pinten og fikk med meg ønsker om en god reise videre mens jeg svarte med å ønske ham lykke til med etablissementet han visstnok hadde tatt over noen måneder tidligere. Det ble også tid til en rask tur innom Cross Keys på andre siden av veien, før jeg fortsatte den korte veien videre ned til Strands Lane.

Milnthorpe Corinthians ble stiftet i 1919, men det er ikke altfor mye jeg faktisk kan fortelle om klubben og hva de har bedrevet i tiden mellom dette og 1990-årene da de åpenbart tok plass i West Lancashire League. Våren 2002 vant de Division One og rykket opp i ligaens toppdivisjon, Premier Division. Der fikk de de tøft, og 14. plassen (av 16) i debutsesongen står fortsatt som deres bestenotering, før det ble sisteplass og nedrykk året etter. Ytterligere to år frem i tid fulgte ytterligere et nedrykk, og det var først i 2016 at de tok seg ut av Division Two og returnerte til Division One der de fortsatt befinner seg. Til tross for min manglende kunnskap om klubben (som det heller ikke er altfor lett å finne ytterligere informasjon om) var det imidlertid som nevnt et destinasjon jeg virkelig hadde gledet meg til å besøke.

De er ikke bare fordi klubben hører hjemme i en av de mest idylliske regionene av England, men også fordi jeg i lengre tid hadde latt meg friste ved å se på flotte bilder av anleggets herlige tribune. Det ligger i det som minner mest om en offentlig park, sammen med en cricketbane, og disse to overlapper hverandre i en slik grad at det naturligvis er grunnen til at fotballklubben startet denne sesongen med åtte strake bortekamper. Jeg husker godt det fra jeg planla min august-tur ved starten av sesongen og kikket på deres kamper, men man får jo igjen for det med masse hjemmekamper senere i sesongen. Jeg siktet meg inn på klubbhuset på bortre langside, noen meter fra den flotte tribunen, og fikk tillatelse til å slenge fra meg bagasjen i et hjørne der.

En av klubbrepresentantene hadde fått med seg mine planer om å være til stede på dagens kamp, og identifiserte meg raskt. Jeg kunne ikke benekte at jeg var den langveisfarende gjesten, og således ble jeg visst en slags kuriositet da ryktene åpenbart spredde seg om min tilstedeværelse. Det var da også trivelige folk å slå av en prat med. Jeg fikk meg et glass Appleshed mens en av klubb-lederne kom til for å gi beskjed om at den var på ‘huset’, og mens jeg nippet til pinten fikk jeg høre interessante betraktninger fra mine samtalepartnere. Like bak tribunen og klubbhuset renner elven Bela på sin vei mot Morecambe Bay og Irskesjøen, og blant annet fikk jeg høre hvordan de ble rammet av en voldsom flom for en stund siden og hvordan flomvern nå skulle installeres for å sikre seg mot lignende episoder i fremtiden.

Jeg skal ikke spekulere i hvor gammelt anlegget ved Strands Lane er, men en kilde mener at klubben aldri har hatt andre hjemmebaner. Den nevnte tribunen er det eneste av slike fasiliteter, og stående midt på den ene langsiden byr den på benkerader i tre og har laglederbenker i mur i forkant. I et område av landet som er kjent for å få en god del nedbør kan det være greit å ha litt tak over hodet. Fra tribunen og forbi klubbhuset, er det litt hard standing, og rundt banen ellers står man rett på gresset. Jeg er ikke kar om å huske om jeg fikk svar på hvor gammel tribunen faktisk er, men jeg vil tippe at den kanskje er fra tiden før eller rett etter andre verdenskrig. Det som er sikkert er at Strands Lane er et meget koselig og idyllisk sted å se fotball.

For Milnthorpe Corinthians var dette sesongens siste kamp, og de visste allerede at de ville ende tredje sist. Det skal vel så vidt jeg skjønte med nød og neppe bety fornyet kontrakt i divisjonen. Man får uansett tro at de var interessert i å avslutte sesongen med et godt resultat når Cumbria-rival Millom nå kom på besøk for å spille om poeng i West Lancashire Division One, som for ordens skyld altså er non-league step 8 (eller nivå 12 totalt, for de som fortsatt ikke har forstått denne terminologien). Millom befant seg på en sjuendeplass på tabellen og skulle også spille ytterligere to ligakamper, men hadde ingen mulighet for å innhente tetduoen Lytham Town og CMB. Det var ikke noe program, men fra dagens dommer fikk jeg i hvert fall en kikk på lagoppstillingene, og vi var klare for kamp.

Med påfyll i glasset så jeg spillerne går rett forbi meg på vei ut på banen, og etter at dommeren blåste kampen i gang ble jeg stående å småprate litt med to av klubbrepresentantene fra tidligere. Det var en nokså jevnspilt første omgang vi fikk se, men til tross for noen sjanser begge veier hadde ingen av lagene klart å få nettkjenning da jeg et stykke ut i omgangen tømte glasset og tok meg en runde for å ta noen bilder. Det var mens jeg var over på motsatt langside at gjestene tok ledelsen med drøyt fem minutter til pause, og Jordan Williams var deres målscorer. Den stillingen sto seg også til dommeren blåste for pause og jeg kunne ta en ny svipptur inn i klubbhuset for å hente meg påfyll fra baren.

Andre omgang startet også nokså jevnspilt, men mens Millom kunne doblet ledelsen, jaktet nå også hjemmelaget en utligning og skapte flere sjanser. Det så ut til å ebbe ut med borteseier da vi gikk inn i tilleggstiden og stillingen fortsatt var 0-1. Så fikk Milnthorpe Corinthians en dødball, og deres keeper Hayden Roberts som jeg hadde blitt fortalt kun hadde signert denne formiddagen ble sendt opp i feltet. Ballen ble i det fjerde tilleggsminutt slått inn i dette feltet, og i et virvar av armer og bein så jeg noen bein gå til værs i det som så ut som et forsøk på brassespark, og et øyeblikk senere lå ballen i Millom-målet mens nettopp Hayden Roberts løp av gårde i vill jubel. Hadde jeg virkelig sett keeperen score et overtidsmål på brassespark i sin debut?? Tja, nesten…han hadde visst scoret på en herlig volley i situasjonen bak brasse-forsøket.

Uansett ikke ofte man ser slik, og med det sikret dagens mann også poengdeling for Corinthians i deres sesongavslutning. Synd at ikke flere hadde kjent sin besøkelsestid og fått med seg denne dramatiske avslutningen, men jeg hadde i hvert fall talt meg frem til 88 tilskuere, som må sies å være bra for non-league step 8. På spørsmål om de hadde ambisjoner om retur til toppdivisjonen i West Lancs League, svarte en av mine samtalepartnere at man på sikt naturlig ønsket seg tilbake til Premier Division. Ytterligere klatring til North West Counties League er ikke et aktuelt eller realistisk tema. Et besøk til Milnthorpe og Strands Lane kan uansett anbefales på det varmeste, for jeg hadde en usedvanlig trivelig ettermiddag der.

Corinthians-folket pekte ut stien som på andre siden av cricket-banen ledet ut på parkeringsplassen bak puben Cross Keys, og etter hvert takket jeg for meg før jeg tok med meg bagasjen og trasket dit opp for å returnere til Kendal og deretter Oxenholme Lake District stasjon samme vei som jeg hadde kommet. Etter ytterligere to bussturer kom jeg meg tilbake dit tidsnok til å komme meg med 18.14-toget, og dette brukte en drøy halvtime ned til Preston, som jeg hadde valgt meg som base. Jeg fant umiddelbart frem til Ashwood Hotel der jeg også har overnattet ved en tidligere anledning. Jeg hadde betalt £40 for kost og losji, og ble raskt sjekket inn før jeg tok en spasertur inn i Preston sentrum.

Det var på tide med en middag, og den ble inntatt på puben The Twelve Tellers. Med det unnagjort var mikropuben Guild Ale House et neste valg som neste stoppested, og det viste seg da også å være et svært godt valg. På vei tilbake til mitt krypinn ble det etter hvert også vanningspauser på både Fishers og The Old Vic, før jeg omsider krøp til køys etter en lang dag på farten. Besøket hos Milnthorpe Corinthians hadde virkelig vært verdt den lange turen ned fra Inverness i det høye nord. Heldigvis hadde jeg ikke fullt like voldsomme reiseplaner dagen etter, selv om jeg likevel ville ha en nokså tidlig start til søndag å være.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 513:
Milnthorpe Corinthians v Millom 1-1 (0-1)
West Lancashire League Division One
Strands Lane, 6 April 2019
0-1 Jordan Williams (40)
1-1 Hayden Roberts (90+4)
Att: 88 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 07.04.2019: Mill Hill v The Crown
Previous game: 05.04.2019: Ross County v Dundee United

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

 

Fredag 05.04.2019: Ross County v Dundee United

Jeg hadde en lang reise foran meg da jeg allerede i sju-tiden denne fredagsmorgenen sjekket ut og slepte med meg pikkpakket opp til Newcastle stasjon for å forflytte meg enda lenger nordover; tilbake til Skottland og til det høye nord. 07.43-toget hadde endestasjon i Edinburgh slik at jeg tok sjansen på å lukke øynene litt på første etappe. Med kun 14 minutter til å unnagjøre et togbytte og det faktum at Edinburgh Waverley-stasjonen kan virke litt uoversiktlig, var jeg glad for at det ikke var forsinkelser, og etter en tidlig ankomst rakk jeg til og med en kjapp røykepause før jeg ble med 09.36-toget nordover til Perth. En time og et kvarter tok denne etappen, og jeg hadde tjue minutter på meg før 11.16-toget og dagens tredje og foreløpig siste etappe. Det var også den lengste, og skulle frakte meg helt opp til Inverness; hovedstaden i det skotske høylandet.

Noen vil kanskje vite at den høyestliggende operative stasjonen på det britiske jernbanenettet er Dent i Cumbria, men det høyeste punktet på det britiske jernbanenettet er imidlertid Pass of Drumochter som forseres på den såkalte Highway Main Line på strekningen mellom Perth og Inverness. På deler av den rundt to timer og ti minutter lange etappen fikk jeg derfor beskue virkelig flott landskap før det igjen gikk nedover, og rundt fem timer og tre kvarter etter at jeg hadde forlatt Newcastle kunne jeg rundt klokka halv to spasere ut av Inverness stasjon. Det bragte minnene tilbake til ferieturen jeg sammen med min mor hadde i det skotske høylandet og til Orknøyene i fjor sommer, for den gang hadde vi et par overnattinger i Inverness.

Jeg skulle på et eller annet tidspunkt med tog videre til Dingwall der jeg skulle se kamp, men det er ikke akkurat hyppige avganger på linjen nordover herfra, og om jeg ikke kom meg med 14.50-toget ville neste avgang være først klokka 17.12. Jeg skulle imidlertid overnatte på Travelodge-hotellet i Inverness, og slik jeg etter hvert kjenner den kjeden var jeg nokså tvilende til at det var særlig aktuelt å rekke å sjekke inn tidsnok til å deretter rekke det første av disse avgangene.Til slutt bestemte jeg meg for å ikke engang prøve, og jeg unnet meg i stedet en vanningspause ved puben Platform 8, for deretter å slå i hjel ytterligere litt tid med litt haggis på The Kings Highway. Min intuisjon hadde vist seg å stemme, for da jeg gikk til hotellet rundt kvart på tre, fikk jeg ganske riktig beskjed om å sette meg ned og vente til klokka slo 15.00 og innsjekkingen åpnet.

Da det først ble klart for innsjekking gikk det i hvert fall fort, og jeg kunne snart slenge fra meg bagasjen og installere meg på rom 212. Dermed ble det altså 17.12-toget, og med kampstart allerede klokka 19.05 var det i utgangspunktet helt ideelt med tanke på at jeg gjerne også skulle ha utforsket Dingwall litt før kamp, men med en solid ventetid på toget tilbake den kvelden ville jeg når sant skal sies få nok av tid til det også etter kamp. Busser går det jo også, men jeg hadde nå engang togpass jeg hadde betalt i dyre dommer for, så da skal det jo brukes. Dermed hadde jeg et par timer til rådighet for jeg igjen skulle med jernhesten, og pubene Hootananny, The Auctioneers, Old Market Inn og The Dog House ble alle besøkt før jeg returnerte til jernbanestasjonen.

Toget brukte en drøy halvtime på turen opp til Dingwall, som er en liten by som ligger rundt to og en kvart mil nordvest for Inverness. Vi er altså langt nokså langt mot nord her, i det skotske Highland-regionen. Dingwall Castle skal i sin tid ha vært den største skotske borgen nord for Stirling, men lite er igjen av den i dag. Dingwall har nå i underkant av 5 000 innbyggere, og selve stedsnavnet stammer fra skandinavisk (T(h)ingvoll?)Ellers er det ikke altfor mye jeg kan si om Dingwall, annet enn at den ligger innerst i den lille ‘fjorden’ Cromarty Firth, og at ‘Battle of Dingwall’ sto her i 1411 da klanene Mackay og Donald gjøv løs på hverandre med seier til Donald-klanen som endelig utfall. Nå var det imidlertid fotballen jeg hadde kommet for, men siden puben The Mallard ligger ved stasjonens ene platform ble jeg selvsagt fristet innom der, og kunne konstatere at det var en aldeles utmerket pub.

Da jeg endelig kom meg videre var det virkelig ikke mange meterne opp til Ross Countys hjemmebane Victoria Park, der den ligger få minutters gange fra stasjonen. Første bud var å få kjøpt meg en billett, men før jeg kom så langt passerte jeg en klubb-representant som jeg trodde var programselger. Det viste seg at han snarere solgte lodd, og fortalte at de ikke har kampprogram her (en sjekk på nettet viste at de ikke har hatt kampprogram på en stund, og det er sannelig svakt på dette nivået av skotsk fotball). Han tipset meg dog om at jeg kunne forsyne meg fra en bunke med stensiler der man hadde lagoppstillingene samt en velkomst og kommentarer fra klubbformannen og manager-duoen Steven Ferguson og Stuart Kettlewell. Det fikk gjøre nytten, og deretter fikk jeg også kvittert ut en kampbillett pålydende £20 før jeg uten å kjøpe noe sjekket ut deres klubbsjappe. Nå var det klart for å se hva deres Staggies Bar hadde å by på.

Ross County ble stiftet i 1929, da to lokale klubber som spilte i North Caledonian League slo seg sammen og med hell søkte om medlemskap i Highland League. De måtte vente til 1967 før de vant sin første av tre titler i denne ligaen, men det ble gjentatt i både 1991 og 1992, og på den tiden hadde de gjort seg bemerket med flere gode prestasjoner i den skotske cupen. I 1994 skjedde en restrukturering der Scottish Football League la om til mindre divisjoner og utvidet med en fjerdedivisjon (daværende Division Three). Det ble plass til to nye klubber, og tre dager etter at Ross County hadde slått ut ligaklubben Forfar Athletic av cupen med imponerende 4-0, fikk de beskjeden om at de hadde blitt valgt til å ta en av de ledige plassene (den andre gikk til lokalrival Inverness Caledonian Thistle).

I 1999 vant de sin divisjon og rykket opp på nivå tre, og sesongen etter ble det et andre strake opprykk slik at The Staggies var å finne på nest øverste nivå av skotsk fotball. Etter nedrykk tilbake til tredje nivå i 2007, returnerte de umiddelbart med ny divisjonstittel, og i 2010 spilte de seg helt frem til finalen i den skotske cupen etter å ha slått ut klubber som Hibs og Celtic. Det endte imidlertid med finaletap 0-3 for Dundee United med visstnok over 17 000 Staggies-supportere på tribunen. I 2012 vant lille Ross County divisjonen og rykket opp på øverste nivå, og femteplassen i debutsesongen står fortsatt som deres bestenotering i ligasammenheng. I 2016 sikret klubben seg sitt første store trofé ved å slå Hibs 2-1 i finalen av ligacupen, men to år senere rykket de ned i Championship, der de nå kjempet om en umiddelbar retur til toppdivisjonen.

Kapasiteten på Victoria Park oppgis å være 6 541, og det betyr at man får plass til hele Dingwalls befolkning og fortsatt ville hatt plass til over tusen personer til inne på anlegget. Det er ikke hver dag jeg besøker anlegg der kapasiteten er høyere enn innbyggertallet til stedet det representerer (selv om klubbens nedslagsfelt selvsagt er langt større enn kun byen Dingwall). Inne i Staggies Bar innunder tribunen på den ene langsiden fikk jeg noe godt i glasset, men savnet fortsatt et program å bla i mens jeg nippet til cideren. En kikk på nettet bekreftet imidlertid at hjemmelaget lå godt an i opprykkskampen før kveldens storoppgjør mot opprykksrival Dundee United. To poeng skilte i Ross Countys favør, og gjestene hadde også én kamp mer spilt. Vertene kunne med andre ord ta en langt steg mot tittelen og det automatiske opprykket med seier denne kvelden.

Min billett var til kortsiden som kalles Jail End, bak målet nærmest jernbanestasjonen, og derfra kunne jeg snart skue utover Victoria Park som har vært klubbens hjemmebane siden den ble åpnet i 1929. Anlegget har gjennomgått en total forvandling siden starten av 1990-årene, og har nå dessverre kun sitteplasser. Den eldste tribunen er nå West Stand som på den ene langsiden ble åpnet i 1991. Den ble forlenget i 2000 og strekker seg nå hele banens lengde, og den har også en rekke VIP-bokser i bakkant. På motsatt langside ble East Stand åpnet i 1995, og her ble de siste ståplassene i 2012 erstattet med seter for å oppfylle stadionkravene for spill i toppdivisjonen. Samtidig ble det åpnet nye tribuner på begge kortsidene. North Stand gis til bortefansen og er større enn Jail End (South Stand) på motsatt ende av banen. Sistnevnte fikk sitt kallenavn etter fengselet som tidligere sto på utsiden der, men som nå har blitt erstattet med boliger.

Victoria Park utmerket seg slik jeg ser det hverken i den ene eller andre retning, Det er ikke altfor spennende saker, og noe anonymt, men samtidig er det ikke det verste stedet å se skotsk ligafotball. Som en av 3 550 tilskuere fikk jeg uansett se at gjestene tok en nokså tidlig ledelse da hjemmelaget i det tolvte minutt ha bort ballen på egen banehalvdel og ballen endte hos Pavol Safrenko som sendte Dundee United i ledelsen. Peter Pawlett hadde mulighet til å doble ledelsen, men klarte ikke å overliste Staggies-keeper Scott Fox etter å ha blitt spilt lekkert gjennom av Paul McMullan. Det sto fortsatt 0-1 da dommeren blåste for pause, og en av hjemmelagets managere beskrev førsteomgangens som sesongens muligens verste av hans utvalgte.

Etter å testet både deres scotch pie og haggis pie registrerte jeg at mye av andreomgangens innledning besto av at lagene headet ballen frem og tilbake på midten av banen. Også da ballen kom litt mer ned på bakken igjen virket det som om vertene hadde problemer med å finne ut av et Dundee United som presset høyt, og McMullan var nære på å doble gjestenes ledelse da han traff stolpen med en skummel avslutning. Da Ross County endelig begynte å skape noe mot slutten, var det gjerne et Dundee United-bein i veien for avslutningene, og Josh Mullin hadde også et skudd like utenfor fra god posisjon. I det fjerde overtidsminutt fikk de en siste sjanse. Skuddet fra innbytter Michael Gardyne ble reddet av United-keeper Benjamin Siegrist og endte hos Ross Stewart. Jeg skal ikke gjette hvorvidt han forsøkte seg på en avslutning eller pasning, men hans berøring la uansett perfekt opp til Jamie Lindsay som utlignet til 1-1 og sørget for ville jubelscener på Jail End.

Dermed endte det 1-1, og med status quo i tabelltoppen der Ross County fortsatt hadde fem poeng og én kamp til gode på Dundee United. Når dette i ettertid skrives vet vi jo at Ross County sikret seg divisjonstittelen og opprykket tilbake til Premiership. For min del hadde jeg fortsatt rundt to timer å slå i hjel før 22.58-toget tilbake til Inverness, så jeg gikk for å sjekke ut Caledonian Bars før jeg returnerte til The Mallard. Der var det faktisk stappfullt og lystig stemning blant feststemte gjester både innendørs og på uteområdet ut mot perrongen. Ventetiden på toget gikk fort på denne glimrende puben, og det var etter hvert på tide å komme seg over på perrongen på motsatt side slik at jeg ikke ble strandet i Dingwall. Litt etter halv tolv var jeg tilbake i Inverness, og med en tidlig start å se frem til dagen etter, gikk jeg sporenstreks tilbake til hotellet og krøp under dyna på rom 212.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 34:
Ross County v Dundee United 1-1 (0-1)
Scottish Championship
Victoria Park, 5 April 2019
0-1 Pavol Safranko (12)
1-1 Jamie Lindsay (90+4)
Att: 3 550
Admission: £20
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 06.04.2019: Milnthorpe Corinthians v Millom
Previous game: 04.04.2019: Blyth FC v Stobswood Welfare (@ Ashington)

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

 

Torsdag 04.04.2019: Blyth FC v Stobswood Welfare (@ Ashington)

På denne turen skulle jeg bli godt vant med å krysse grensen mellom England og Skottland, og det skulle var det jeg skulle også denne formiddagen når jeg hadde til hensikt å forlate Edinburgh for å toge ned igjen til Newcastle. Etter å ha sjekket ut fra Edinburgh Thistle Guest House lot jeg buss 25 frakte meg inn til sentral Edinburgh, der jeg steg av rett ved Edinburgh Waverley og gikk den korte veien opp til The Standing Order. Der fikk jeg i meg litt næring i form av en full scottish breakfast før jeg skulle sette kursen sørover, og etter at siste smule med herlig haggis var satt til livs gikk jeg for å komme meg med 11.30-toget. Det brukte rundt halvannen time ned til Newcastle, der jeg ankom med en god del tid å slå i hjel før det var klart for innsjekking klokka 15.00.

Derfor benyttet jeg anledningen til å stikke innom Nicholson-puben The Victoria Comet rett over veien for Newcastle stasjon, og etter å ha tømt glasset med Mortimers Orchard krysset jeg igjen veien og slo meg ned en kort stund på The Centurion. Da det etter hvert nærmet seg tidspunktet da man kunne sjekke inn, gikk jeg ned til easyHotel Newcastle der jeg hadde betalt £17,99 for overnatting. Da jeg ankom noen få minutter på tre var det nå allerede kø nesten ut døra, og den eneste resepsjonisten brukte det som føltes som en liten evighet på å få sjekket inn karen som sto først i køen og åpenbart hadde all verdens tid med å ta beslutninger om alt han kunne legge til sin booking og deretter hadde en hel rekke spørsmål. Heldigvis gikk det raskere unna etter at han var ferdig sjekket inn, og etter en liten halvtime kunne også jeg slenge fra meg bagen på rommet.

I og med at det var en torsdag, var det selvsagt et særdeles begrenset utvalg på fotball-menyen, og det ble ytterligere begrenset av at jeg dagen etter skulle helt opp til Inverness og dermed var avhengig av å holde meg i nord. Jeg booket tidlig overnatting i Newcastle og vurderte da ytterligere en revisit til Easington Colliery som nå er den britiske klubben jeg har besøkt flest ganger med unntak av Reading. Nå ble etter hvert deres kamp flyttet til torsdagen to uker senere, og jeg vurderte flyktig å heller dra til Lancashire og gjøre en revisit hos Bacup Borough. Det fristet, men reiseveien både etter kamp og morgenen etter fristet imidlertid ikke, og jeg begynte å belage meg på en fotballfri dag i Newcastle da Scott Struthers før min avreise fra Norge tipset meg om en treningskamp i nordøst.

Det dreide seg om Consett som skulle ta imot spanske Puerto Del Carmen Lanzarote, og det var den eksotiske motstanderen som gjorde at dette ble vurdert til tross for at lite i den engelske fotballpyramiden fristet mindre enn et gjensyn med Consetts nye og nitriste hjemmebane. Da jeg noen dager tidligere hadde sett Arsenal v Newcastle United med Newcastle-supporter Glenn Wallace, hadde han imidlertid tipset meg om nok en kamp i regionen denne torsdagen. Finalen i Northern Alliance Amateur Cup skulle spilles på Ashingtons hjemmebane Woodhorn Lane. Også dette ville være en revisit, og noen vil kanskje huske at jeg besøkte Ashington og Woodhorn Lane i påsken 2014 i forbindelse med det årets ‘Northern League Hop’. Også Woodhorn Lane hadde da vært nokså triste greier, men siden den gang hadde de reist en ny og skikkelig tribune som det kanskje var greit å ta en kikk på. Planen var lagt.

Etter å igjen ha forsert trappene Dog Leap Stairs unnet jeg meg et raskt glass på mitt faste stoppested Bridge Hotel før jeg trasket videre til Monument for å derfra ta metroen nordover til Regent Centre. Derfra går det en rekke busser til forskjellige destinasjoner i regionen, for dessverre har det ikke gått tog til Ashington siden tidlig i 1960-årene (selv om det er mulige planer om en gjenåpning av en slik linje). Glenn, som selv er fra Ashington, hadde tipset meg om at buss X20 var den raskeste da den kjører ekspress rett til Ashington, og det var derfor den jeg hadde blinket meg ut. Utrolig nok kjørte imidlertid X20-bussen rett forbi og ignorerte mitt (og en annen persons) signal, og irriterende nok var det da bare å vente på X22 som i stedet kjørte melkerute, men jeg kom meg da frem til slutt.

Ashington ligger snaut to og en halv mil nord for Newcastle – i grevskapet Northumberland – og er en by der kullgruvedrift har vært alfa og omega. På denne tiden ble Ashington til og med kalt ‘verdens største kullgruve-landsby’, selv om man i hvert fall i dag er mer by enn landsby, for denne industrien tiltrakk seg et rekke arbeidere som bosatte seg her og forvandlet Ashington fra det som frem til 1840-årene knapt var mer enn en knøttliten landsby. I dag er byen hjemsted for rundt 27 500 innbyggere, og etter at de fleste gruvene stengte i 1980- og 1990-årene ble det en voldsom arbeidsledighet, men en del av innbyggerne pendler nå til arbeid i Newcastle.

Ashington har også fostret en utrolig samling fotballspillere, og har således en solid plass i fotball-historien. Ikke minst gjelder det Newcastle-legenden Jackie Milburn som det står statue av i byen (som jeg dessverre ikke husket å ta en kikk på) i tillegg til utenfor St. James Park i Newcastle. I samme åndedrag kan nevnes brødrene Bobby og Jack Charlton, men man også ta meg Burnley-legenden Jimmy Adamson, Jackie Milburns fetter med samme navn, og en hel rekke andre spillere som har vært å finne i Football League. For de som følger non-league tett så er Ashington også fødestedet til Northern League-legenden Paul Chow som vel fortsatt står oppført med tidenes raskeste scoring (19 sekunder) på Wembley Stadium. Noen har sagt at tilbake i ‘gamle dager’ var det nesten slik at dersom man trengte en god fotballspiller så kunne man bare rope ned i gruvegangene i og rundt Ashington.

Statuen av Jackie Milburn skal nå ha blitt flyttet til Ashington Leisure Centre, og i etterpåklokskapens navn var det litt irriterende at jeg glemte dette all den tid jeg steg av bussen på byens nye busstasjon et steinkast unna. Det var heller ikke mange meterne til Wetherspoons-puben The Rohan Kanhai, og siden det var torsdag og Curry Club var det som vanlig selvsagt duket for en stor porsjon Beef Madras. J2O ble igjen byttet ut med cider da jeg tok meg videre til en mindre og noe mer tradisjonell pub i form av The Castle. Det ble siste stoppested før jeg spaserte videre til Woodhorn Lane der jeg betalte meg inn med £3 og fikk et kampprogram med på kjøpet. Imponerende at man i en cupturnering for klubber på step 9 (dvs nivå 13 totalt!) får til noe man selv i toppdivisjonen her hjemme ikke klarer.

Kveldens finalekamp var slik jeg forsto det nemlig i en slags ligacup for klubbene i Northern Alliance Division Two, og Woodhorn Lane var altså nøytral bane slik at Ashington ikke selv skulle i sving. Derfor skal jeg i denne omgang ikke gå altfor mye i detalj vedrørende den klubben, men det er på sin plass at de med 1883 som stiftelsesår skal være den eldste fotballklubben i Northumberland. Noen vil kanskje også vite at de har en fortid i Football League, der de i 1921 fikk innpass i den nye Third Division North. Fortsatt er de den nordligste FL-klubb gjennom tidene. Deres best ligainnsats kom med en 9. plass i 1924, men etter å ha endt på sisteplass i 1929 ble de ikke gjenvalgt, og ble erstattet av York City. Etter dette var de kort fortalt innom flere ligaer, men har siden 1970 vært fast innslag i Northern League.

Ashington hadde i 1909 flyttet inn på Station Road, som i 1914 ble omdøpt til Portland Park, og der tilbragte de også sin periode i Football League. I februar 2008 var det dessverre slutt da de flyttet ut etter en siste kamp mot Seaham Red Star, og senere det året flyttet de inn på sin nye hjemmebane Woodhorn Lane. Under mitt forrige besøk konstaterte jeg at også dette – i likhet med mange andre nybygg – var temmelig triste greier. Den gang var det kun to moderne tribuner av den prefabrikerte sorten; en ståtribune på den ene langsiden og en sittetribune på den andre. Imidlertid har nå, som jeg var inne på, sittetribunen blitt erstattet med en ‘skikkelig’ tribune. Også den har sitteplasser, men huser også kontorer, garderober, bar og slik ting. Den minner litt om tribunen man f.eks har ved den nye banen til ligarival Penrith, med klubbhusets bar øverst på tribunen. I dette tilfellet er det liten tvil om at den nye tribunen har vært et positivt tilskudd.

I klubbhuset ble jeg servert flasker med Woodpecker, og da jeg kikket meg rundt kunne jeg se memorabilia fra klubbens historie. Det inkluderte flere forskjellige drakter båret av Ashingtons store fotball-sønner og som nå henger på veggene i Ashingtons klubbhus. Det var fortsatt over en time til avspark da jeg hadde ankommet, og jeg hadde således flust med tid til å ta en runde rundt banen når jeg nå tømte flaska og gikk ned for å ta en fotorunde og en ny nærmere kikk på den nye tribunen. En annen grunn til å returnere til Woodhorn Lane denne kvelden var jo selvsagt for å undersøke om hesten som ble kjendis da den kom inn på anlegget og skapte furore ved mitt forrige besøk fortsatt var der. Det var den ikke, og heller var den ikke ute på jordet der den hadde kommet fra den kvelden.

Tilbake i klubbhusets bar fikk jeg etter en prat med klubbrepresentanten Graeme lest det fire siders programmet før jeg fikk selskap av Glenn Wallace som altså også møtte opp selv. Kveldens kamp skulle stå mellom Blyth FC og Stobswood Welfare, som altså begge spiller i Northern Alliance Division Two denne sesongen. Blyth FC ble for ordens skyld stiftet så sent som i 2015, og skal ikke ha noen forbindelser til Blyth Town-klubben som i noen år dominerte Northern Alliance, rykket opp i Northern League og ble ‘kapret’ av Blyth AFC (som deretter la ned ned driften etter forrige sesong, mens Blyth Town for øvrig er tilbake i Northern Alliance Division One). Blyth-klubben hadde takket være et antall kamper til gode på lagene rundt seg fortsatt en liten mulighet til å kunne kjempe om opprykk. Stobswood Welfare vet jeg også svært lite om, annet enn at de er holder til enda lenger nord, nær Widdrington. De lå på nedre halvdel av tabellen, men nå var det cupfinale.

Det er neppe noe poeng med en voldsomt detaljert skildring av selve kampen, men på en kald kveld i Northumberland fikk det jeg vil anslå til rundt 250 tilskuere se en førsteomgang der Blyth nok var det beste laget. De måtte imidlertid vente til det 43. minutt før Andy Welsh fikk hull på byllen og sørget for 1-0. De hadde fortsatt et ørlite overtak etter hvilen, og i det 63. minutt hadde i hvert fall jeg en følelse av at avgjørelsen falt da Reece Farrell økte til 2-0. Etter dette begynte imidlertid Stobby å ta over og presset på i jakt på scoringer. De hadde nettopp hatt et skudd i tverrliggeren da Kevin Bell med drøyt ti minutter igjen utlignet til 2-1. Med tanke på både temperaturen og returen til Newcastle hadde det ikke vært noe særlig med ekstraomganger, men Blyth FC holdt ut slik at de til slutt kunne motta medaljer og troféet fra liga-ledelsen.

Jeg unnet meg en siste flaske i baren mens jeg ventet på bussen, og etter en trivelig kveld på Woodhorn Lane gikk jeg etter tips fra et par av de tilstedeværende til en bussholdeplass et steinkast unna og kom meg etter hvert således tilbake til Regent Centre der jeg tok metroen tilbake til Monument. Bridge Hotel hadde visst stengt serveringen, så jeg stakk i stedet innom The Empress og fant vel raskt ut hvorfor de ikke åpner før klokka 21.00. Det viste seg nemlig å være mer nattklubb/diskotek enn pub, og det var nokså masete stemning. Dermed ble det som planlagt med det ene siste glasset før jeg tok kvelden og kom meg i seng. Jeg hadde tross alt en tidlig start og lang reise foran meg morgenen etter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Blyth FC v Stobswood Welfare 2-1 (1-0)
Northern Alliance Amateur Cup, final
Woodhorn Lane (at Ashington) , 4 April 2019
1-0 Andy Welsh (43)
2-0 Reece Farrell (63)
2-1 Kevin Bell (80)
Att: Maybe around 250 (est)
Admission: £3
Programme: None

Next game: 05.04.2019: Ross County v Dundee United
Previous game: 03.04.2019: Hibernian v Kilmarnock

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

Onsdag 03.04.2019: Hibernian v Kilmarnock

Det var på tide å unne seg en skikkelig frokost igjen, og da jeg denne morgenen våknet i Manchester hadde jeg ikke dårligere tid enn at jeg rakk å spore opp en fristende variant. Kafeteriaen The Koffee Pot er ikke Manchesters billigste, men de tilbyr alle britiske frokost-varianter, og siden jeg må innrømme å ha en forkjærlighet for den skotske versjonen (haggis må nok ta en stor del av ‘skylden’ for dette) ble det en full scottish breakfast. Med en pint med appelsinjuice kom vel regningen opp £12-13, men det var i hvert fall en god start på dagen før jeg returnerte til basen, pakket snippesken, sjekket ut og trasket ned til Manchester Piccadilly i god tid til å komme meg med 10.26-toget til Edinburgh. Nesten nøyaktig tre timer brukte det opp til endestasjonen Edinburgh Waverley, og jeg fikk meg også litt mer søvn på veien.

Siden jeg hadde innsjekking fra klokka 13.30 ved Edinburgh Thistle Guest House, der jeg hadde betalt £19 for overnatting, satt jeg umiddelbart kursen dit, og det skulle vise seg at det var en god beslutning å betale £4 for en dagsbillett på West Lothian-bussene da jeg steg på buss nummer 25. Den skulle jeg nemlig få valuta for, men i første omgang lot jeg bussen frakte meg til en holdeplass ved park Leith Links, få meter fra etablissementet som skulle bli min base for natten. Jeg fikk da også raskt sjekket inn av en noe shabby fyr jeg antar var stedets eier, men hadde selvsagt ikke til hensikt å tilbringe ettermiddagen på rommet, så etter å ha ventet noen minutter på at en liten regnskur skulle bevege seg forbi var jeg ikke overraskende snart på farten igjen.

Billig overnatting i Leith var perfekt med tanke på at min kamp for kvelden skulle finne sted på Easter Road; hjemmebane for Hibernian. Havnebyen Leith har siden 1920 sortert under City of Edinburgh, og har for lengst vokst sammen med den skotske hovedstaden, men var før dette en selvstendig ‘burgh’ som det kalles i Skottland. Den ligger omtrent tre kilometer nordøst for Edinburgh sentrum og er en av Skottlands viktigste havner. Dette var for øvrig også her Norge fikk sin første sjømannskirke. Leith i seg selv har i overkant av 50 000 innbyggere (noen kilder oppgir opp mot 90 000, men det er vel et spørsmål om hvor man trekker grensen), og huset også en hel rekke industrier som etter hvert i stor grad forsvant. Leith ble et forslummet område som fra 1980-årene etter hvert har hatt en oppsving etter renoverings-prosjekter.

Det hadde åpenbart regnet i Edinburgh-området også tidligere denne dagen, for det lå synlige dammer her og der, og en idiot av en bilist tok seg ikke bryet med å svinge utenom en står sådan og sprutet meg ned. Kanskje var det en som ikke likte min veske med Union Jack motiv, for Leith er kjent som hjemsted for mange med irske aner, og Union Jack står nødvendigvis ikke så høyt i kurs hos alle disse. Det var bare å håpe at vedkommende fikk et velfortjent havari mens jeg benyttet anledningen til å tørke opp mens jeg inntok en middag på The Foot of the Walk. Det ble også en tur innom The Central Bar før jeg busset tilbake til sentrale Edinburgh der det fristet litt med et nytt besøk til Edinburgh Castle, men jeg fikk denne gang nøye meg med å sjekke ut et par av byens puber.

The Kenilworth ble første stoppested, og det var intet dårlig valg. Det var heller ikke hverken The Shoogly Peg eller Dirty Dick’s, som var de to som deretter ble besøkt før det var på tide å la en av bussene frakte meg til en holdeplass i nærheten av Easter Road. Der var puben Four in Hand allerede godt besøkt av Hibs-supportere som ladet opp til kamp, og det samme var tilfelle ved The Office da jeg beveget meg videre dit. Nå var det på tide å tusle bort til kveldens kamparena, og jeg hadde allerede før avreise fra Norge betalt £23 for en billett som jeg hadde printet ut hjemme. Utenfor stadionet byttet jeg tre £3 mot et eksemplar av kveldens kampprogram, og etter en rask kikk innom klubbsjappa tok jeg meg inn på Famous Five Stand, der jeg hadde plass helt øverst på dens andre etasje.

Hibernian – eller Hibs som klubben ofte kalles – ble stiftet i 1875 av en gruppe fra Edinburghs irske befolkning, og de klubben navn etter den romerske navnet på Irland (Hibernia). I de tidlige dager skal de også ha hatt tilknytning til irske nasjonalister og den irske ‘Home Rule’-bevegelsen som kjempet for et fritt Irland. Om religion og politikk var en vesentlig del av klubbens identitet i de fager, er det i nyere tid snarere geografiske faktorer som bestemmer tilhørighet i Edinburgh-fotballen, og det er på ingen måte like politisk betent som rivaliseringen man ser mellom de to store Old Firm-klubbene i Glasgow. Hibs ble uansett de første klubben fra Skottlands østkyst til å vinne en stor tittel da de i 1887 vant den skotske cupen med finaleseier over Dumbarton. I 1891 måtte de en periode legge ned driften da de ble hjemløse, men flyttet i 1893 inn på Easter Road, og ble samme år valgt inn i Scottish League.

Riktignok måtte de vinne dens andredivisjon to ganger før de i 1895 fikk innpass i den skotske toppdivisjonen, men etablerte seg på raskt på øvre halvdel av tabellen. På denne tiden fjernet man også kravet om at spillere måtte være medlemmer av Catholic Young Men’s Society, og kanskje var det medvirkende til at de i 1902 vant sin andre cuptittel og fulgte opp med å vinne den skotske ligaen ett år senere. Etter dette gikk det tyngre, og tre tapte cupfinaler fulgte før klubben rykket ned i 1931. De brukte to år på å returnere, men det var først etter den andre verdenskrig at man hanket inn nye troféer. Dette skulle bli deres gullalder, og de vant ligaen i både 1948, 1951 og 1952. Denne perioden i klubbens historie huskes spesielt for angrepsrekka ‘The Famous Five’. Gordon Smith, Bobby Johnstone, Lawrie Reilly, Eddie Turnbull og Willie Ormond scoret alle et tresifret antall mål for Hibs, og de har fått en av dagens tribuner oppkalt etter seg.

Hibs ble invitert til å delta i den første europacupen i 1955/56, og ble den første britiske representant i europacupen fordi den engelske representanten Chelsea valgte å ikke delta. Hibs tok seg helt til semifinalen der de tapte for franske Reims. I 1990 var Hibs på konkursens rand og sto en stund i fare for å bli ‘spist opp’ av rivalen Hearts, hvis daværende eier så for seg en sammenslåing. Heldigvis skjedde det ikke, men trofé-tørken i de store turneringene fortsatte selv om de vant tre ligacup-titler. Hibs har faktisk hele elleve tapte finaler i den gjeveste skotske cupen, og spesielt ille var det kanskje å tape finalen med 1-5 for erkerival Hearts i 2012. To år senere rykket Hibs ned, og for første gang brukte de mer enn to sesonger på å returnere. Et stort plaster på såret var cupfinaleseieren over Rangers i 2016. Dette var første gang siden stiftelsen av den skotske ligaen at to lag utenfor den skotske toppdivisjonen møttes i finalen, og Hibs ble den første vinneren fra utenfor toppdivisjonen siden East Fife sin seier i 1938. Etter 114 års ventetid hadde Hibs igjen vunnet den skotske cupen, og i 2017 rykket de også opp igjen.

Hibs brukte som jeg var inne på flere andre baner i sine tidligste år, men Easter Road har nå vært klubbens hjemmebane siden 1893. Før den fordømte Taylor-rapporten forlangte at stadioner i toppdivisjonen kun skulle ha sitteplasser, hadde Easter Road store klassiske ståtribuner på tre sider av baner, og de sørget for en kapasitet på iver 60 000. Tilskuerrekorden fra et Edinburgh-derby i 1950 lyder da også på 65 860, og vil nok aldri bli slått. Anlegget har gjennomgått en total forvandling siden midten av 1990-årene, og samtlige tribuner er nye siden den gang. Begge kortsidene (Famous Five Stand og South Stand) ble reist på denne tiden, og West Stand åpnet noen år senere, i 2001. Disse tre er nokså identiske av utseende, og der egentlig også den store East Stand som åpnet i 2010, med den forskjellen at sistnevnte består av ett stort nivå snarere enn to etasjer som de tre andre.

Undertegnede vil ikke beskrive dagens Easter Road som den mest spennende, men utsikten fra toppen av Famous Five Stand var flott mot åsene i bakgrunnen. Det nærmet seg nå for alvor tidspunktet da den skotske toppdivisjonen skulle ‘splittes’, og Hibernian var derfor ute etter å sikre seg sjetteplassen de la beslag på. De hadde fem poeng ned til Motherwell på plassen bak, så det virket nokså trygt. To poeng hadde de til erkerival Hearts på plassen foran, og foran der igjen – på fjerde – lå kveldens gjester fra Kilmarnock. Hibs var ubeseiret i serien siden manager Paul Heckingbottom tok over i februar, men sto overfor en tøff test mot et Kilmarnock som tross en svak periode i februar hadde hatt en imponerende sesong så langt.

Hva skal man i det hele tatt si om kampen de 16 588 tilskuerne ble vitne til? Jeg må ærlig talt si at det rett og slett var den dårligste kampen jeg har sett på så lenge jeg kan huske. Det var ikke bare to gode lag som ‘annullerte’ hverandre, for det florerte av feilpasninger på en svært folksom midtbane som ingen klarte å ta kontrollen over, og jeg hadde etter hvert mer større tro på å se en enhjørning fly forbi enn å få se en skikkelig målsjanse. Det lille som kom av halvsjanser sto først og fremst Kilmarnock for, men de få avslutningene som gikk på mål gikk også rett på keeper. På en kjølig kveld måtte det Bovril til for å varme en stakkar når kampen på ingen måte gjorde det. Høydepunktet for undertegnede for faktisk de gangene Kilmarnock-fansen fremførte ‘Billy Boys’ til mishagsytringer fra hjemmefansen. Det var nesten en befrielse da dommeren blåste av en begredelig kamp som endte 0-0. Det var uansett nok til at Hibs sikret seg en plass på øvre halvdel.

For egen del oppsøkte jeg raskt en nærliggende bussholdeplass for å sette kursen mot havneområdet i Leith, der det skulle være flere gode puber. At Teuchter’s Landing så absolutt var en slik kunne jeg konstatere da dette ble neste stoppested. På motsatt side av elven Water of Leith ligger det flere skjenkesteder langs The Shore, og selv om noen av disse nå var stengt, fikk jeg meg et glass ved både Granary og Malt & Hops før jeg vendte snuta mot min base ved Edinburgh Thistle Guest House. Etter en kort busstur gikk jeg forbi puben Nauticus, og ble fristet til å ta et glass også der før jeg til slutt tok kvelden og kom meg i sen etter nok en lang dag på farten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 33:
Hibernian v Kilmarnock 0-0 (0-0)
Scottish Premiership
Easter Road, 3 April 2019
Att: 16 588
Admission: £23
Programme: £3
Pin badge: £3

Next game: 04.04.2019: Blyth FC v Stobswood Welfare (@ Ashington)
Previous game: 02.04.2019: Radcliffe v Kendal Town

More pics

This day on a map / The whole trip on a map