Et lite døgn etter at jeg – noe senere enn opprinnelig planlagt – hadde kommet meg hjem fra turen til Nederland og Belgia, skulle jeg denne onsdagskvelden også notere meg for min første norske kamp i det nye året 2025. Den skulle finne sted på Evjeplassen, der Rolvsøy skulle ta imot og måle krefter med Navestad. Grunnet et PC-havari kort tid før avreise til Nederland, hadde jeg allerede vært en tur på Rolvsøy denne dagen, og hadde busset forbi Evjeplassen på min vei til Dikeveien. Etter en tidlig middag på Cafe Royal i Østfoldhallen og en tur hjemom, hadde jeg tatt turen over elva igjen, og var klar for å se Rolvsøy fra 6. divisjon teste seg mot Navestad fra 7. divisjon.
Jeg så kampen sammen med Trond Sæterøy, og kunne ikke annet enn å si meg enig i hans betraktning om at det var et nokså imponerende tempo tatt i betraktning både nivået og ikke minst tidspunktet på året. Vi fikk se flere eksempler på gode initiativ og til tider også litt fint pasningsspill. Samtidig ble det også vartet opp med en del sjanser, og der fleste var det foreløpig Rolvsøy som sto for. I kampens 25. minutt fikk vertene også uttelling i form av nettkjenning, og tok dermed ledelsen 1-0. Snaut ti minutter etter hadde de et hjørnespark som ble headet inn, og det sto således 2-0. Det var også stillingen halvveis, og det kan ikke sies å ha vært ufortjent.
Drøyt ti minutter ut i andre omgang hadde Navestad en heading i tverrliggeren, men det var fortsatt Rolvsøy som virket å være det førende laget, og i det 75. minutt økte de også til 3-0. Det virket avgjort, men det virket som om dette målet vekket Navestad for alvor, og tre minutter senere reduserte de. En avslutning ble blokkert av Rolvsøys keeper, men returen ble satt inn, og dermed 3-1. Som om ikke det var nok kjempet de inn nok en redusering ytterligere tre minutter senere, og det sto 3-2 med ti minutter igjen. Navestad kom sterkt tilbake mot slutten av kampen, men klarte ikke helt å hente inn ledelsen som Rolvsøy hadde opparbeidet seg. Det endte altså med seier 3-2 til Rolvsøy, og jeg kunne si meg fornøyd med dagens dont. Årets første kamp på norsk jord var unnagjort, men før den neste i rekken sto en aldri så liten tur til Danmark for tur.
Etter å ha sett Beerschot og Royal Antwerp spille uavgjort i byderbyet i Antwerpen – det såkalte ‘derby van t’ stad’ – kunne jeg to metroen tilbake mot de sentrale delene av Antwerpen og hente ut min bagasje på byens fantastiske togstasjon. Jeg hadde ytterligere en kamp på menyen denne søndagen, men nå hadde jeg først tid til å hente ut bagasjen og dra for å sjekke inn. Etter en kort metro-tur videre til Groenplaats, kunne jeg orientere meg frem til etablissementet med navnet Living History – Drie Koningen. Det lå i en av de koselige gatene i kvartalet rundt den store katedralen, og jeg hadde betalt 51 euro for overnatting. Jeg fikk låst meg inn og installert meg på rommet, der jeg kunne puste ut litt før jeg gikk ut igjen for å få meg litt mat i skrotten og etter hvert rette oppmerksomheten mot kveldens kamp.
Den skulle finne sted i Beveren, et lite stykke vest for Antwerpen, og det var med metroen at jeg krysset elven Schelde og ble med videre vestover. Siden jeg var litt uoppmerksom, kom jeg meg ikke av på stasjonen der jeg hadde planlagt å bytte til buss, men det ordnet seg på et vis et par stopp senere, og snart kunne jeg bli busset den siste etappen til Beveren. Der kom jeg meg av på en holdeplass en kort spasertur fra Freethielstadion, som var kveldens kamparena. Beveren er for øvrig både en by og en kommune, og sistnevnte har et innbyggertall på rundt 50 000. Ut mot elven Schelde ligger havnen Waaslandhaven, med Antwerpens enorme havneområder på motsatt side. Det hele føles da også som en del av Antwerpen-området, selv om elven Schelde også er grense mellom provinsene Antwerpen og Øst-Flandern.
Også her i Beveren er det en nokså innviklet historie hva gjelder fotballen, så det gjelder å holde tunga rett i munnen. Klubben som nå heter KSK Beveren spilte seg i 1960-årene raskt opp fra fjerde nivå til toppdivisjonen, og endte opp med å vinne den belgiske ligaen i både 1979 og 1984, i tillegg til cuptitler i 1978 og 1983. Nå skal jeg prøve å ikke gjøre det mer innviklet enn nødvendig, men denne klubben er imidlertid ikke identisk med klubben som i dag representerer Beveren på nivå to. KSK Beveren havnet nemlig i problemer, fornyet ikke sin lisens, og la ned sitt A-lag i 2010. Kort fortalt har de senere startet opp igjen i regionale ligaer, og samtidig inngått en slags avtale med nåværende SK Beveren. Sistnevnte ble i 1936 stiftet som Red Star Haasdonk, og hadde gjort nokså lite ut av seg da de rundt årtusenskiftet endret navn til Red Star Waasland.
Etter å ha rykket opp til nivå to i 2004, endret de i 2010 navn til Waasland-Beveren og flyttet inn på Freethiel Stadion i Beveren (som nå sto ledig etter at KSK Beveren hadde trukket sitt lag). I 2012 senere sikret de seg opprykk til øverste nivå, og i 2020 ble klubben overtatt av amerikanske eiere som to år senere kunne røpe at de faktisk hadde kommet til enighet med KSK Beveren om å dele den originale klubbens historie! Temmelig spesielt, men i den forbindelse fikk de ta navnet SK Beveren i 2022 – året etter at de hadde rykket ned fra toppdivisjonen. På nettet hadde jeg på forhånd betalt 12 euro for en billett på den ene kortsiden, og etter å ha tatt meg innenfor, valgte jeg å stikke innom klubbens bar. Her måtte man gå til innkjøp av et eget kort som deretter må fylles på med penger før man betaler med det i baren, og jeg fylte på for en øl før kamp og en øl i pausen.
Hva gjelder Freethielstadion, skal det ha blitt åpnet i 1938 og er en del av et større kompleks som faktisk inneholder et tosifret antall fotballbaner, samt diverse haller og fasiliteter for flere andre idretter. Freethielstadion var hjemmebane for den originale KSK Beveren frem til de som nevnt la ned sitt A-lag i 2010, og deretter for nåværende SK Beveren. KSK Beveren spiller for ordens skyld i disse dager i 1e Provenciale Oost-Vlaanderen, som opererer på nivå 6 av belgisk fotball, og de benytter vanligvis en av de øvrige banene på komplekset, men jeg nevner det fordi den tidligere nevnte avtalen mellom klubbene gjør at de også spiller et antall kamper på hovedstadionet. Freethielstadion består av frittstående tribuner. Kortsiden jeg befant meg på ruvet i likhet med den ene langsiden mer i høyden enn den andre langsiden, mens de langt mindre fasilitetene på den siste kortsiden (som er den eneste under åpen himmel) virket avstengt og ikke i bruk.
Det er to som skal direkte opp, mens de fire neste får muligheten via kvalifisering. SK Beveren lå før kampen på en femteplass, og skulle nå opp mot nettopp laget som la beslag på andreplassen; nemlig RAAL La Louvière. Det skilte ti poeng mellom de to, som også hadde RWD Molenbeek og Patro Eisden mellom seg. På toppen av tabellen var det for ordens skyld Zulte Waregem som ledet an med sju poengs luke ned til La Louviére. Jeg skal imidlertid ikke dvele særlig mye ved det som skjedde ute på matta i Beveren denne søndagskvelden, for det var tamme greier. To lag som kansellerte hverandre sørget for en meget sjansefattig affære, og det hadde egentlig ikke vært noen situasjoner å notere seg da lagene gikk til pause på stillingen 0-0.
En retur til klubbens bar i pausen var egentlig høydepunktet så langt, og ute på banen fortsatte det i samme spor også etter hvilen. Det meste skjedde på midtbanen, og det ble med noen tilløp og halvsjanser. La Louvière kunne nok absolutt ha utnyttet en av disse bedre, men det stoppet opp for begge lag når man nærmet seg motstanderens mål. Det som må sies å ha vært kampens desidert største sjanse kom først et par minutter på overtid, og den kom fra et hjørnespark for hjemmelaget. Corneren ble stusset videre, og en Beveren-spiller kastet seg frem og stupheadet, men avslutningen gikk like utenfor. Dermed endte det målløst, og bortelaget kunne ta med seg ett poeng tilbake til Vallonia mens ett poeng også ble igjen her i Flandern.
Dette var også turens siste kamp, og jeg skulle etter planen fly hjem mandag ettermiddag, men som tidligere nevnt hadde jeg allerede på lørdag fått beskjed fra Brussels Airlines om at så ikke ville skje. Jeg hørte ikke mer enn at flyvningen var kansellert, og det var kun ved en slags tilfeldighet at jeg senere fant ut at jeg hadde blitt booket om til avreise grytidlig tirsdag morgen, og via Zürich(!). Mens jeg tilbragte søndagskvelden med å hygge meg i skjenkestedene i området rundt Grote Markt og katedralen, hadde jeg også tid til å få sjekket reiseruta til flyplassen og også booke hotell for ytterligere et døgn, som jeg også valgte å tilbringe i Antwerpen. På mandagen var jeg innom Leonardo Hotel med bagasjen, og var deretter turist i Antwerpen i noen timer før jeg etter hvert sjekket inn. Etter en liten tur ut igjen på kvelden, var jeg likevel tidlig i seng siden jeg skulle grytidlig opp for å starte hjemreisen. Jeg landet omsider på Gardermoen et drøyt døgn senere enn opprinnelig planlagt.
Belgian ground # 4: SK Beveren v RAAL La Louviere 0-0 (0-0) Challenger Pro League Freethielstadion, 13 January 2025 Att: ??? Admission: 12 euro
Etter lørdagen med base i Brussel, var det nå på tide å forlate den belgiske hovedstaden med kurs nordover mot Antwerpen, der det var planlagt å avslutte turen med en dobbel denne søndagen. Jeg fikk pakket sammen tingene og sjekket ut fra Hotel Windsor, tuslet via Grand Place og videre til togstasjonen Bruxelles Central, der jeg etter hvert kom meg med et tog mot Antwerpen. Jeg forlot Brussel med et bedre inntrykk enn sist, men likevel føltes det også denne gang fint å dra videre til Antwerpen, og det er ikke bare fordi fransk ikke er like dominerende i denne nederlandsk-talende delen av landet. Det er sikkert også medvirkende til at jeg har likt meg bedre i Antwerpen, men sistnevnte er også en fin by. Ved ankomst kunne jeg for øvrig konstatere at byens jernbanestasjon fortsatt er den flotteste jeg har besøkt, og det er jo selvsagt heller ikke uten grunn at den regnes blant verdens flotteste togstasjoner.
Antwerpen ligger nord i Belgia, ikke langt fra den nederlandske grensen. Den er Belgias nest største by, og byens innbyggertall har passert en halv million. Antwerpen er også en av verdens største havnebyer, og byens havneområdet huser også hele fem oljeraffinerier og en kraftig konsentrasjon av petrokjemisk industri. En annen næringsgren lange tradisjoner er diamanthandelen, og det er ikke uten grunn at Antwerpen er kjent som verdens diamant-hovedstad. Her i Antwerpen alene finnes det fire diamantbørser. Byen var også vertskap for sommer-OL i 1920, som for øvrig var den første olympiaden der man tok i bruk OL-flagget vi kjenner i dag. Jeg hadde betalt 51 euro for å overnatte ved et etablissement med navnet Living History – Drie Koningen, inne i den gamle sentrumsdelen i det idylliske området rundt den store katedralen. Jeg hadde imidlertid skjønt at dette var et selvbetjent etablissement, og min forespørsel om å få slenge fra meg bagasjen ble kun besvart med et tilbud om å få sjekke inn et par timer tidligere for ekstra betaling.
Det var ikke det jeg var ute etter, og det var uansett fortsatt ikke tidlig nok med tanke på å rekke dagens første kamp. Derfor valgte jeg bare å heller betale for å oppbevare bagen noen timer i et oppbevaringsskap på Antwerpen stasjon, og kunne deretter rette oppmerksomheten mot fotballen jeg hadde kommet før. Min første kamp for dagen var heller ikke et hvilket som helst oppgjør, for det var det store byderbyet mellom Beerschot og Royal Antwerp, og jeg hadde i forkant betalt 22 euro for en billett. Etter å ha anbragt bagasjen i trygghet, kunne jeg ga ned i metro-stasjonen Diamant og bli med et av metroens tog sørvestover til stoppet Schijfwerper, like i nærheten av Olympisch Stadion, der kveldens derby skulle gå av stabelen. Ved et vannhull på utsiden av stadionet, påtraff jeg de to nordmennene jeg hadde møtt i Brussel dagen før, og de kunne heldigvis by på en øl da terminalen ikke ville godta noen av mine kort.
Den belgisk fotballen synes å være full av klubber som har gått konkurs, kjøpt andres ‘lisenser’ og senere ‘gjenoppstått’ som en arvtaker ved at en annen klubb tar opp arven. Dette er også tilfelle hva gjelder Beerschot. Den opprinnelige Beerschot VAC (Voetbal en Atletiek Club) ble stiftet i 1899, og vant den belgiske ligaen hele sju ganger i mellomkrigsårene, og den belgiske cupen to ganger i 1970-årene, før den fikk konkurs i 1999; kun tre måneder før den skulle feiret 100-årsjubileum. Nesten umiddelbart valgte Germinal Ekeren (som på sin side ble stiftet i 1920) å endre navn til Germinal Beerschot og flytte fra sin base nord i Antwerpen til Olympisch Stadion. Denne klubben hadde allerede vunnet cupen i 1997, og fulgte opp med en ny cuptittel i 2005 før de igjen endret navn til Beerschot AC. Også denne klubben gikk konkurs i 2013, men historien slutter ikke der, for nå kom den lokale klubben FC Wilrijk på banen. Den hadde blitt stiftet i 1921, og gjort lite ut av seg på den nasjonale scenen inntil de etter Beerschot ACs endelikt bestemte seg for å ta på seg rollen som ytterligere en arvtaker ved å både ta Beerschots lilla farger og endre navn til FCO Beerschot Wilrijk.
Dette var en umiddelbar suksess, for 8 500 tilskuere møtte opp for å se sesongpremieren 2013/14, da klubben spilte på nivå fem av belgisk fotball. Grunnet publikumstallene måtte også klubben spille sine hjemmekamper på Olympisch Stadion, og tilskuerrekorden for nivået ble slått flere ganger i løpet av den sesongen. Ikke minst var det nesten 12 000 som måtte opp til for å se seriefinalen mot KFC Katelijne-Waver, der de vant og sikret opprykket. Et andre strake opprykk fulgte, og egentlig også et tredje, selv om det sistnevnte i 2016 egentlig betød at man forble på nivå tre grunnet en omstrukturering i den belgiske pyramiden. Et år senere sikret de seg imidlertid opprykk til nivå to, og i 2018 ble de kjøpt opp av den samme saudiarabiske prinsen som var inne på eiersiden i Sheffield United. Året etter fjernet de Wilrijk-navnet og endret til dagens Beerschot VA, og i 2020 kunne de feire opprykk til øverste divisjon. Selv om det ble nedrykk i 2022, endte forrige sesong med nytt opprykk, slik at de er tilbake blant eliten.
Som man kanskje skjønner av navnet, var Olympisch Stadion OL-stadionet som ble bygget for 1920-lekene i Antwerpen, da det i tillegg til fotball ble brukt til både friidrett, hestesport, landhockey, turn, moderne femkamp, rugby union, tautrekking og vektløfting. Det ryktes at stadion-artkitekten fremfor noen; skotten Archibald Leitch, kan ha hatt en finger med i spillet, for han var i hvert fall på flere besøk her i forkant av lekene. Både løpebanen og en del andre ting fra den tiden er nå borte, og anlegget gjennomgikk en renovering rundt årtusenskiftet. Stadionet går for øvrig også under navnet Kielstadion, og har i dag en kapasitet på 12 771 tilskuere over fire separate tribuner. Selv hadde jeg billett til den ene kortsiden, og jeg vet om minst én person her hjemme som er opptatt av OL-historie og vil være misunnelig på dette besøket.
Tabellen var ikke så lystig lesning for Beerschot-folket, for de lå helt sist med seks poengs luke opp til nest-jumbo Kortrijk, så de var avhengige av å begynne å sanke litt poeng. Erkerivalene Royal Antwerp lå på en femteplass, og kunne med seier ta seg forbi både Anderlecht og Union Saint-Gilloise, mens det var en solid luke videre opp til tetduoen Genk og Club Brugge. Røyken etter et fykverkeri- og pyro-show hadde knapt lagt seg da Thibaud Verlinden sørget for at vertene fikk en kjempestart. Kun 16 sekunder var spilt da han fant nettmaskene og sørget for hjemmeledelse 1-0. Etter 25 minutter kunne de lilla doblet ledelsen på et innoverskrudd frispark, men heading på bakre stolpe gikk like utenfor. Med fem minutter til pause traff Beerschot stolpen, og deretter ble det ropt på straffespark. Det ble først ignorert av dommeren, men VAR grep inn og sendte ham til skjermen, og det ble etter noen minutter dømt straffespark. Det ble imidlertid reddet mesterlig nede ved stolpen av bortelagets keeper, og 1-0 var dermed fortsatt stillingen ved pause.
Hjemmeledelsen var heller ikke ufortjent, og jeg hadde for lengst begynt å angre litt på at jeg hadde backet gjestene på oddsen. I det 54. minutt var Beerschot frempå igjen, og da bortekeeperen måtte gi en retur, pirket de ballen i mål, men det ble annullert. Fem minutter senere utlignet i stedet Tjaronn Chery for Royal Antwerp på et frispark fra rundt 20 meter, som endret retning i et hode i muren og gikk i mål til 1-1 rett foran bortefansen som feiret med å kaste bluss over på hjemmeseksjonene. Med ti minutter igjen trodde Beerschot at de hadde tatt tilbake ledelsen fra en corner da de utnyttet nøling hos gjestene til å pirke ballen over streken, men igjen grep VAR inn og annullerte; muligens for angrep på keeper. Muligens begynte også de nå å bli lei av VAR, som i tillegg hadde sett på ytterligere to potensielle straffespark for vertene. Men ingen av lagene klarte å få et vinnermål, og dermed endte det såkalte «derby van t’ stad» med uavgjort 1-1 poengdeling.
Som vanlig i Belgia ble det ikke opplyst om noe tilskuertall, men det hadde vært godt oppmøte og en fin derby-ramme. Selv skulle jeg også få med meg en kveldskamp, men før den tid hadde jeg mer enn nok av tid til å returnere til Anwterpen togstasjon for å hente ut bagasjen og dra for å sjekke inn. Etter en ny kort metro-tur til Groenplaats kunne jeg orientere meg frem til min base for kvelden, der jeg fant nøklene som avtalt og fikk installert meg på rommet. Jeg hadde nå også tid til å både puste ut litt og deretter få seg en matbit før det var på tide å komme seg vestover mot Beveren og turens siste kamp. Samtidig måtte jeg også begynne å kikke på hoteller for ytterligere en natt, for etter at flyet mitt hjem på mandagen hadde blitt innstilt, hadde jeg nå tydeligvis blitt booket om til en hjemreise på tirsdag – via Zürich!! Men mer om alt dette i neste kapittel.
Belgian ground # 3: Beerschot VA v Royal Antwerp 1-1 (1-0) Pro League Olympisch Stadion, 12 January 2025 1-0 Thibaud Verlinden (1) 1-1 Tjaronn Chery (59) Att: ??? Admission: 22 euro
Etter å ha startet turen i Nederland og Eindhoven, skulle jeg nå videre sørover til Belgia og Brussel. Frokost ved Queen Hotel i Eindhoven hadde vært inkludert i prisen, så jeg benyttet meg av det og før jeg sjekket ut og spaserte opp til holdeplassen for bussene fra Flixbus. Det var nemlig de som skulle skysse meg sørover til den belgiske hovedstaden. Bussen med avgang klokken 09.20 hadde Paris som endeholdeplass, men jeg skulle heldigvis ikke være med helt dit, og etter to timer kunne jeg stige av på Flixbus sitt travle stoppested i den belgiske hovedstaden, et steinkast fra togstasjonen Brussel-Nord. Det var fortsatt noen timer til jeg kunne gjøre meg forhåpninger om å få sjekke inn, så det var bare å slå i hjel litt tid i en by jeg ikke akkurat hadde fått noe godt førsteinntrykk av da jeg besøkte den flyktig høsten 2018.
Den gang hadde jeg ankommet sent på kvelden med Eurostar-toget fra London, og spesielt området rundt stasjonen Gare du Midi fremsto rett og slett mest som en kaotisk og tilsynelatende lovløs flyktningleir. Jeg hadde dagen etter vært glad for å kunne forlate Brussel med kurs for Antwerpen, men denne gang skulle jeg i det minste forlate den belgiske hovedstaden med i hvert fall et litt bedre inntrykk enn forrige gang. Det store torvet Grand Place (eller Grote Markt) var langt flottere i dagslys enn det hadde vært den sene høstkvelden fullt av grupper med suspekte individer som prøvde å selge meg narkotika eller bare ‘hang’. Nå kunne jeg i stedet beundre den flotte arkitekturen der. Rett ved den kjente fontenen med navn Manneken Pis (som av en eller annen grunn er en så stor turistattraksjon) slo jeg meg ned på severingsstedet Poechenellekelder for å ta en øl eller kanskje to. Det skulle bli noe mer enn som så..
Min plan for lørdagen hadde vært å reise videre opp til Mechelen for å se Racing Mechelen i aksjon på deres flotte Oskar Vankesbeeck Stadion, og det var faktisk også bakgrunnen for at jeg i det hele tatt hadde begynt å kikke på mulighetene for en tur denne helgen. Dessverre skulle det ikke gå etter planen, men det hadde jeg nå allerede visst siden fredag ettermiddag. Mens jeg satt på Gardermoen og ventet på å boarde dagen før, hadde jeg registrert at klubben varslet om at samtlige kamper i divisjonen hadde blitt avlyst fordi det var meldt minusgrader – inkludert deres hjemmekamp mot Esperanza Pelt. På et nabobord var det nå to andre nordmenn som åpenbart skulle på fotballkamp også de, og på spørsmål svarte de at det nettopp var kampen hos Racing Mechelen de hadde tenkt seg på. Dermed måtte jeg påta meg rollen som gledesdreper ved å overbringe dårlig nytt, men man kan kanskje heller si at de hadde flaks som traff på meg slik at de slapp en bomtur.
Jeg ble sittende en stund og snakke med de, og tipset om min reserveløsning som var å besøke RWD Molenbeek som spiller på nivå to. Dette tipset slo tydeligvis an, for snart hadde også de kjøpt billetter. Mens vi satt der og prøvde ut stadig nye øl fra menyen, kunne de plutselig fortelle meg at deres fly hjem på mandagen nå hadde blitt innstilt, og jeg skjønte raskt at det var snakk om at samme fly jeg skulle hjem med. Jeg bestemte meg imidlertid for å ikke bekymre meg over eventuelle problemer ennå, men problemer skulle det bli.. Etter at vi hadde sittet lenger enn planlagt på Poechenellekelder, brøt vi opp og dro hvert til vårt. Jeg fant frem til Hotel Windsor, der jeg hadde betalt 75 euro for én natts overnatting, og ble raskt sjekket inn.
Etter å ha pustet ut litt, var jeg snart på farten igjen. Etter å ha fått litt mat i skrotten, tok jeg trikken i retning den beryktede bydelen Molenbeek. Bydelen hvis fulle navn er Molenbeek-Saint-Jean på fransk og Sint-Jans-Molenbeek på nederlandsk var lenge en landlig landsby i utkanten av Brussel, men opplevde vekst og økonomisk oppsving under den industrielle revolusjon. Senere kom nedgangstidene etter krigen. Etter dette var det en kraftig innvandring til Molenbeek, og det var spesielt mange marokkanere som slo seg ned her. Molenbeek har siden den gang blitt en svært multikulturell bydel. At det er mange utlendinger i Brussel er neppe sjokkerende, for her kryr det naturlig nok av diplomater, medarbeidere og lobbyister tilknyttet EU og andre internasjonale organer. Molenbeek er nå hjemsted for rett i underkant av 100 000 mennesker, og har nok i disse dager dessverre blitt mest kjent som beryktet arnested for islamistisk terror.
Heldigvis er det ikke alle her som er blodtørstige terrorister, og jeg hadde da langt triveligere ting på min agenda. Etter å ha gått av trikken ved holdeplassen Karreveld, unnet jeg meg en øl på Les Trappistes før jeg spaserte den siste biten til Edmond Machtens Stadium. Her skulle RWD Molenbeek møte RFC Liège i Challenger Pro League, som er belgisk nivå to. Jeg hadde på forhånd betalt 15 euro for en billett på den ene langsiden, og ankom i såpass god tid at det bare var å ta en tur i baren fremfor å stå ute og fryse. Der inne traff jeg Bernard, som viste seg å være Cercle Brugge-supporter, men har en sønn som spiller for RFC Liège, og var trivelig selskap frem til kampstart.
Det virker på meg som om man i Belgia er godt vant med klubber som fusjonerer, slår seg sammen med andre, og som ikke minst går konkurs, og det hele kan virke temmelig kaotisk. Dagens utgave av RWD Molenbeek er ikke den første som spiller under dette navnet. Man kan på en måte si at historien starter i 1909 med stiftelsen av White Star Club de Bruxelles. I 1963 fusjonerte denne klubben med Racing de Bruxelles (som allerede hadde vunnet seks belgiske ligatitler rundt århundreskiftet) og tok navnet Royal Racing White. Så, ti år senere, skjedde det ytterligere en fusjon da de slo seg sammen med Daring Club de Brucxelles (en klubb med fem seriemesterskap og en cuptittel på CV-en) siden begge klubber slet med lave tilskuertall. Det er nå de tar navnet R.W.D. Molenbeek, der initialene står for Racing White Daring. Klubben vant den belgiske ligaen i 1975, og var i denne perioden også et fast innslag i europacupene. I 1976/77-utgaven av UEFA Cupen spilte de seg sågar frem til semifinalene etter å ha slått ut klubber som Schalke 04 og Feyenoord, men måtte til slutt gi tapt for Athletic Bilbao på bortemålsregelen. Utover i 1980-årene begynte også motgangen, og i 2002 ble klubben slått konkurs.
Klubben som nå tydeligvis ses på som arvtakeren er faktisk en klubb som tydeligvis ble stiftet under navnet Standard Wetteren i 1951. Denne klubben la i 2015 ned driften og gikk inn i en annen klubb, og det åpnet for at interessenter som var ute etter å blåse liv i RWD Molenbeek-navnet kunne kjøpe matrikkel-nummeret og gjøre nettopp det. Den nye RWD Molenbeek startet opp på nivå fem, men sikret seg raskt to påfølgende opprykk. I 2020 fikk de også rykke opp til nest øverste nivå, til tross for at de egentlig ikke hadde kvalifisert seg sportslig. Det var rett og slett fordi de var blant de best plasserte som hadde skaffet seg profesjonell lisens. I 2021 ble klubben kjøpt av amerikaneren Textor, som også er inne på eiersiden i blant annet både engelske Crystal Palace, franske Lyon og brasilianske Botafogo Rio. I 2023 sikret de seg også opprykk til toppdivisjonen, men der fikk de det såpass tøft at det endte med umiddelbart nedrykk tilbake til nivå to før denne sesongen.
Nå kan det virke som om jeg har gjort mitt ytterste for å fremstille klubben og belgisk fotball generelt på en mest mulig usjarmerende måte, men det er ikke tilfelle. Selv om det er mye forskjellig man kan mislike her, så jeg nå egentlig bare frem til kamp. Det var Zulte Waregem som ledet an på toppen av tabellen for Chellenger Pro League, med fire poeng ned til RAAL La Louvière. Tre poeng bak der igjen lå RWD Molenbeek, med ett poengs luke ned til Patro Eisden. Det er to som skal rett opp, og jeg hadde tro på en hjemmeseier denne kvelden, for gjestene fra Liège lå på en niendeplass, midt på tabellen, og tolv poeng bak sitt vertskap. På Edmond Machtens Stadium var det nå nokså disig. Dette er et stadion som har en historie tilbake til 1920, og som også har vært hjemmebane for de tidligere nevnte ‘forgjengerne’ til dagens klubb.
Stadionet domineres av de to langsidene, som begge byr på sitteplasser og ruver over resten av anlegget. Bak det ene målet er det en mye mindre ståtribune som for anledningen ikke var åpen, og på den andre kortsiden var det rett og slett ingen tribunefasiliteter, så her dreier det seg om langsidene. Manet frem av en høylytt hard kjerne av hjemmefans på motsatt langside i forhold til meg, var det Molenbeek som gikk ut i hundre, og i det femte minutt var de nære på da de traff stolpen. Fem minutter senere ga de bort en unødvendig corner og mot spillets gang holdt Liège på å ta ledelsen, men keeper fikk slått over…muligens via tverrliggeren. Vertene styrte og presset, og skapte også noen gode sjanser, men slet foreløpig med å omsette de i scoring. Rett før pause kom de til og med alene med keeper, men presterte å avslutte utenfor, og da sto det 0-0 halvveis.
Etter en svipptur ned i baren for å ta en rask pause-øl med Bernard som lovet, var jeg tilbake på tribunen akkurat tidsnok til å se den andre omgangen bli sparket i gang. I det 53. minutt skulle omsider vertene også få betalt for sitt press. En avslutning endret retning og gikk like utenfor, men fra det påfølgende hjørnesparket sørget Pjotr Kestens for 1-0 og hjemmejubel. Mer jubel ble det i det 69. minutt, da samme mann kranglet seg gjennom, fikk avslutningen blokkert, men satt den inn via borte stolpe på andre forsøk. 2-0, og det gikk mot hjemmeseier. Noen få minutter senere var imidlertid Liège skummelt frempå med en god avslutning som keeper måtte slå til en resultatløs corner. I det 88. minutt fikk de derimot nettsus etter et flott gjennomspill. Det bli på uegoistisk vis spilt videre til bedre plasserte Zakkaria Atteri, og han gjorde ingen feil da han reduserte til 2-1. Dermed ble det noen nervepirrende avslutningsminutter for vertene likevel, men etter hvert kunne de juble over tre poeng da dommeren blåste av med 2-1 som sluttresultat.
Jeg hadde i perioder egentlig latt meg imponere mest over hjemmefansen, som nå sto igjen og hyllet sine helter mens jeg spaserte mot trikkeholdeplassen Mennekens. Jeg ble med sporvognen så langt som til Lemonnier, og spaserte derfra tilbake mot mitt krypinn. På andre siden av veien var det liv ved skjenkestedet Ebrius Artis, så jeg gikk innom der og unnet meg en øl eller to der før det etter hvert var på tide å trekke seg tilbake og finne senga. Det skal innrømmes at det selvsagt var litt bittert og irriterende at Racing Mechelen sin hjemmekamp gikk dukken, da det tross alt var et besøk der som var det forventede høydepunktet på turen. Jeg lot likevel ikke det gå inn på meg, for jeg fant da tross alt en god reserveløsning. Så får man selvsagt håpe at det ikke blir gjort noe ugagn med Racing Mechelen sitt stadion med det første, før jeg får kommet meg dit. Dagen etter skulle jeg uansett videre, og da skulle base i Brussel bli byttet ut med base i Antwerpen.
Belgian ground # 2: RWD Molenbeek v RFC Liège 2-1 (0-0) Challenger Pro League Edmond Machtens Stadium, 11 January 2025 1-0 Pjotr Kestens (53) 2-0 Pjotr Kestens (69) 2-1 Zakkaria Atteri (88) Att: ??? Admission: 15 euro
Etter at min planlagte romjuls- og nyttårstur til Storbritannia dessverre gikk i vasken, følte jeg for å gi meg selv et lite plaster på såret, og det ble gjort i form av en helgetur til Nederland og Belgia. Det var lørdagens kamp hos Racing Mechelen, hvis stadion har stått på min ønskeliste en stund, som gjorde at jeg først begynte å titte på mulighetene for en tur, men etter en kikk på fredagskampene var det i Nederland at turen skille begynne. Transavia har begynt å fly ruten mellom Gardermoen og Eindhoven, og jeg hadde sikret meg en nokså billig billett med flyet som skulle ha avgang klokken 15.15. Etter at vi hadde landet på nederlandsk asfalt, var det bare å komme seg med en av bussene inn mot sentrum av Eindhoven, som skulle være min base til dagen etter.
Eindhoven ligger sør i Nederland, i provinsen Noord-Brabant. Først gang Eindhoven nevnes i skriftlige kilder var i 1232, da man av hertugen av Brabant fikk byrettigheter. Det var den gang en liten by med omtrent 170 hus omringet av festningsvoller. Eindhoven skiftet eier flere ganger under åttiårskrigene, og ble ikke en del av Nederland før i 1629. Eindhoven forble en liten by frem til den industrielle revolusjon, da det ble bygget kanaler, veier og jernbaner. Industrien som baserte seg på blant annet tobakk og tekstiler skjøt imidlertid fart for alvor først etter at elektronikk-giganten Philips ble grunnlagt her (opprinnelig som en lyspærefabrikk) i 1891. I dag har innbyggertallet i selve byen passert 245 000, og det gjør Eindhoven til Nederlands femte største by.
Etter å ha busset fra flyplassen til busstasjonen i sentrum, orienterte jeg meg raskt frem til Queen Hotel, der jeg hadde betalt 80 euro for overnatting med frokost. Jeg ble raskt sjekket inn, og nølte heller ikke lenge med å stryke på dør igjen. Første punkt nå var å finne en minibank for å ta ut noen euro, og deretter komme seg med bussen mot kveldens kamparena. Eindhoven er selvsagt mest kjent for PSV blant de fotballinteresserte her hjemme, men det var ikke de jeg skulle se denne kvelden. Det var snarere ‘lillebroren FC Eindhoven jeg skulle besøke for å se deres kamp mot FC Volendam i Eerste Divisie, som for ordens skyld er nivå to av nederlandsk fotball. Dette skulle også være min første smak av nederlandsk fotball, men jeg har skjønt såpass at det ikke alltid er så enkelt i ‘treskolandet’.
En del kamper i Nederland krever såkalt ‘fan card’, men selv om dette ikke var tilfelle for oppgjøret mellom FC Eindhoven og FC Volendam, var det likevel ikke spesielt enkelt å sikre seg en billett fra Norge, all den tid deres nettside kun godtok nederlandske bankkort. Etter at jeg rett og slett hadde ringt klubben, kunne en hyggelig dame forsikre meg om at jeg kunne kjøpe billett på kampdagen. Videre beroliget hun lattermildt ved å fortelle at det aldri er utsolgt og at jeg kunne få hennes billett om så skulle skje. Det viste seg at hun selvsagt hadde helt rett i sine antakelser, for da jeg ankom med en times tid til kampstart kunne jeg ganske riktig få byttet 16 euro mot en billett til kveldens kamp. Deretter var det bare å ta seg innenfor portene og finne en av barene for å lade opp med en øl der.
Det var i 1909 at klubben ble stiftet under navnet EVV (som sto for Eindhovense Voetbal Vereniging). De spilte først i en regional liga, men ble etter et par år med i det nasjonale ligasystemet. Etter at de i 1921 hadde fusjonert med den lokale klubben Gestel, opplevde EVV Eindhoven suksess i 1930-årene ved å vinne den nederlandske cupen i 1937. I 1955 ble EVV Eindhoven den siste nederlandske seriemester før profesjonaliseringen av den nederlandske fotballen. Klubben holdt seg i den nye Eresdivisie (som vi kjenner i dag) frem til 1957, men innen den tid hadde rivalen PSV overtatt hegemoniet som byens beste klubb. I 1969 måtte EVV Eindhoven også en tur ned på nivå tre, men rykket opp igjen to år senere, og returnerte i 1975 også til Eresdivisie. Der ble det med to sesonger før de i 1977 rykket ned igjen til Eerste Divisie, der de har holdt seg siden. Så kan det også nevnes at man i 2002 endret navnet til FC Eindhoven, og det nærmeste de har kommet en retur til Eresdivisie siden den gang er tap i kvalifiseringen.
Det var i 1934 at kommunen åpnet nye idrettsbaner sør i byen, som daværende EVV Eindhoven var den første fotballklubben til å ta i bruk. Frem til 1970-årene kunne opp mot 18 000 tilskuere se kamp her, men tidene har forandret seg, og i dag er kapasiteten på Jan Louwers Stadion (som for øvrig er oppkalt etter en klubblegende som spilte i 1950-årene) 4 600 eller 4 200, avhengig av hvilken kilde man fester sin lit til. Dette stadionet ligger for øvrig tilknyttet en større sportspark med en rekke haller, arenaer og fasiliteter for mange forskjellige idretter. Selv fikk jeg også litt mat i skrotten før det var på tide å komme seg ut for å gjøre klar for avspark i kampen mellom hjemmelaget FC Eindhoven og gjestende FC Volendam, og etter en kikk på tabellen forventet jeg en tøff kamp for vertene.
Det var nemlig nettopp FC Volendam som toppet Eerste Divisie ett poeng foran Excelsior, og med fire poeng ned til Dordrecht på tredje. For hjemmelagets del lå de på en 12. plass, med fem poeng opp til Den Haag på åttendeplassen som er den siste plassen som gir kvalifisering. Det er nå et drøyt tiår siden man dessverre slapp til de større klubbenes ungdomslag i Eerste Divisie og med det gjorde sitt ytterste for å (slik jeg ser det) ødelegge nivå to. Først nylig hadde jeg også registrert noe annet som heller ikke akkurat ga den nederlandske fotballen stjerne i min bok. Det er nemlig ikke lenger noe nedrykk fra Eerste Divisie eller opprykk fra divisjonen(e) under, og det er også noe av forklaringen på at FC Eindhoven har oppholdt seg i denne divisjonen så lenge.
Det var noe overraskende hjemmelaget som tok føringen etter ti minutter, da Evan Rottier ble spilt gjennom og sendte ballen forbi bortelagets keeper og i mål til 1-0. I det 22. minutt var det imidlertid de tilreisende fra nord som kunne juble da et innlegg fra høyrekanten fant Nordin Bukala, og han igjen fant nettmaskene slik at det sto 1-1. Fem minutter før pause ble det ytterligere jubel på bortetribunen da Brandley Kuwas headet inn 1-2 som også var stillingen halvveis. I pausen søkte jeg igjen varmen i en av barene, der jeg fikk påfyll av øl i påvente av andre akt. Noen minutter ut i andre omgang traff Volendam tverrliggeren, og virket å ha en viss kontroll, men med kun ett måls ledelse kunne de selvsagt ikke innkassere noe ennå.
Det virket langt mer sikkert da Mawouna Amevor i det 82. minutt headet inn en corner og økte til 1-3, og det viste seg også å bli kveldens siste mål. Dermed tre nye poeng til ledende Volendam, og oransje jubel på bortetribunen. Selv gikk jeg ganske raskt for å ta bussen tilbake mot sentrum, og hoppet etter hvert av for å oppsøke Café 100 Watt, som jeg hadde fått anbefalt av Tom Morken. Da jeg etter hvert tuslet videre innover i sentrum, ble Belgisch Biercafe neste stopp, før jeg avsluttet kvelden med noen øl på Queen Hotel, der jeg kom i snakk med noen karer på nabobordet som viste seg å være trivelig selskap. Da det etter hvert var på tide å ta kvelden, måtte jeg kun én etasje opp for å kunne legge meg og få litt søvn før jeg skulle videre til Belgia og Brussel dagen etter.
Dutch ground # 1: FC Eindhoven v FC Volendam 1-3 (1-2) Eerste Divisie Jan Louwers Stadion, 10 January 2025 1-0 Evan Rottier (11) 1-1 Nordin Bukala (22) 1-2 Brandley Kuwas (41) 1-3 Mawouna Amevor (82) Att: 2 218 Admission: 16 euro
Som tidligere nevnt hadde jeg trodd at cupfinalen skulle bli min siste norske kamp for året, men det dukket deretter opp et par treningskamper i desember. Denne lørdagen skulle Moss 2 ta imot Råde på Melløs kunstgress, og det skulle vise seg å ikke bare bli min siste norske kamp i 2024, men også min siste kamp totalt for året. Siden også bussen til Moss er inkludert i månedskortet, ble det også denne gang bussen som fikk frakte meg til Melløs, men bussruten Halden – Fredrikstad – Moss kjøres dessverre ikke i helgene, så da måtte jeg i stedet bite i det sure eplet og reise opp til Sarpsborg for å ta bussen derfra. Noen miutter forsinket kunne jeg stige av på holdeplassen ved Melløs og haste bort til kunstgressbanen der jeg ankom få sekunder før dommeren blåste i gang kampen.
Det var to 4. divisjonslag som skulle måle krefter, og mens Råde endte 2024-sesongen på en (for de sikkert temmelig sur) andreplass bak Drøbak/Frogn, endte Moss 2 på en sjetteplass. Det har gått rykter om at MFK-trener Thomas Myhre gjerne vil ha deres andrelag opp en divisjon og ønsker å gå for opprykk. Selv tror jeg at det sannsynligvis ville vært enda mer aktuelt dersom mossingenes A-lag hadde sikret opprykk til Eliteserien via kvalifiseringskampene i høst, men tviler uansett ikke på at deres andrelag kan være med å kjempe på øvre del av tabellen i 2025. Først og fremst får man håpe at de vil stille ‘jevne’ mannskap til de forskjellige kampene slik at opp- eller nedrykk ikke blir påvirket på den måten. Hva Råde gjelder, er det ikke unaturlig at de er forhåndsfavoritten hos mange, men selv om Drøbak/Frogn nå er borte, skal de nok også kunne få kamp fra klubber som Kråkerøy, Sparta og SFK.
Begge lagene stilte nokså ungt, for der vertene hadde tre debutanter født i 2009, var seks av åtte debutanter for Råde hentet opp fra egen juniorstall. Jeg traff raskt på duoen Tom Børkeeiet og Ray Tørnqvist, og snart fikk vi også selskap av selveste Stig-André Lippert. Mens jeg ble stående å snakke med de, var det mossingene som i det 39. minutt tok ledelsen 1-0 fra straffemerket, og den ledelsen holdt de på frem til sidebytte. Det skulle bli litt mer action og nettsus etter hvilen, og i det 58. minutt var det Oliver Fredriksen som var frempå for Råde og utlignet til 1-1. Fem minutter senere ble et innlegg foran mål bredsidet inn av Martin Langsæther. Råde hadde snudd kampen, og det sto 1-2.
Mossingene ga seg imidlertid ikke og slo tilbake mot slutten av kampen. I det 84. minutt kom utligningen til 2-2, og det så ut til at det var slik det skulle ende. I det andre overtidsminuttet ble det derimot scoret et sent vinnermål, og det var Moss 2 som tok tilbake ledelsen. Etter dette var det ikke spesielt mye tid for Råde til å svare på, og det endte med at Moss 2 vant 3-2. Det var bare å ta farvel med venner og bekjente og traske bort til bussholdeplassen. Igjen måtte jeg bli med omveien om Sarpsborg for å bytte der, og takket være en noe forsinket buss mistet jeg selvsagt også forbindelsen med kun et minutt eller to, slik at jeg måtte vente bortimot en halvtime i ‘den andre byen’, Men jeg kom meg da hjem til slutt, etter en kamp som satt sluttstrek for et 2024 som endte med 224 kamper (en liten nedgang fra året før).
Revisit: Moss 2 v Råde 3-2 (1-0) Friendly Melløs kunstgress, 14 December 2024 1-0 (pen, 39) 1-1 Oliver Fredriksen (58) 1-2 Martin Langsæther (63) 2-2 (84) 3-2 (90+2) Att: 64 (h/c) Admission: Free
Jeg hadde trodd at cupfinalen (som jeg – i tillegg til europacup-turer med FFK – fortsatt drømte om på nettene etter triumfen på Ullevaal) skulle bli min siste kamp i Norge i det herrens år 2024, men sannelig dukket det ikke også opp et par treningskamper i desember. Den første av disse var opprinnelig en kamp mellom Lisleby 2 og Veum på Lisleby kunstgress, men der hadde etter hvert hjemmelaget måttet melde pass da de slik jeg forsto det likevel ikke klarte å stille lag. Veum kastet seg imidlertid rundt og søkte ny motstander, og Inter Halden tilbød treningskamp på Strupe kunstgress i Halden, der de uansett skulle hatt en trening.
Jeg allierte meg med Trond og busset opp til ‘den andre byen’ der han ventet som avtalt ved Sarpsborg bussterminal. Deretter gikk ferden mot Halden og Strupe, der vi ankom litt før avspark og etter hvert traff et par kjente fjes som var blant de 8 fremmøtte tilskuerne som hadde tatt turen i kulda (et av disse forsvant dessuten i løpet av kampen). Det var Veum som i kampens åttende minutt tok en tidlig ledelse på en tilsynelatende noe billig idømt straffespark. Etter en halvtime så det igjen noe billig ut da det var Inter sin tur til å få straffe som de omsatte i scoring og dermed utlignet til 1-1. Få minutter senere hadde de også snutt kampen med en flott langskudd, og det sto 2-1 til pause, selv om Veum også rakk å treffe tverrliggeren med et susende langskudd.
Vi fikk for øvrig se noen meget flotte scoringer denne kvelden. Etter en snau time var det imidlertid surr i de bakre rekker hos Veum som medførte at de ga bort ballen i eget forsvar, og Inter takket og bukket og økte til 3-1. Et kvarter senere reduserte Veum til 3-2, men få minutter senere gjenopprettet hjemmelaget tomålsledelsen etter et flott raid oppover høyrekanten og en avslutning over keeper. 4-2 endte det også, og det hadde til tider vært nokså god underholdning i kulda på Strupe. De var komme seg i bilen og få igjen litt av varmen, og snart kunne jeg takke Trond for turen og vente på bussen tilbake mot Fredrikstad. Det skulle vise seg at nå gjensto kun én kamp for meg i 2024.
Lørdag 07.12.2024: Fredrikstad v Molde (Cup Final @ Ullevaal Stadion)
Så hadde dagen endelig kommet, og det merket man på nervene. Etter 18 år var FFK omsider tilbake i den norske cupfinalen, og det hadde nå også blitt ladet opp til gangs i «Hangar’n» kvelden før. Når man først hadde kjøpt VIP-pass for både fredag og lørdag, måtte man jo få valuta.. Selv om det hadde blitt noe senere enn planlagt og litt for få timers søvn, var vi tidlig på igjen da vi returnerte til «Hangar’n» lørdag morgen for å benytte oss av tilbudet om gratis frokost der. Folk strømmet på, og stemningen var god, og det var vel mellom 70 og 80 busser med entusiastiske FFK-fans som etter hvert kjørte innover mot hovedstaden (i tillegg til de som hadde dratt inn kvelden før og ladet opp med overnatting i Oslo).
Det var fortsatt et par timer igjen til kampstart da vi hadde fått parkert og spaserte det siste strekket bort til nasjonalarenaen Ullevaal Stadion, der det var et yrende folkeliv. Det var liten tvil om at det var de røde og hvite fargene som dominerte totalt. På utsiden traff jeg på min bror, som jeg hadde fikset billett til, og sammen fulgte vi etter de andre inn på vår kortside. Vel innenfor så vi raskt at også de to langsidene ble dominert totalt av FFK-fans som håpet å se klubben hanke inn sin tolvte kongepokal. Rødbuksene skulle opp mot den regjerende mesteren Molde, som på sin side jaktet sin sjuende NM-tittel. I likhet med FFK hadde Molde sett europacup-plassen glippe i siste serierunde, og for romsdalingene var det en langt større skuffelse da de ble passert av sin erkerival RBK og henvist til femteplassen. Derfor var det seier i cupfinalen som nå gjaldt for begge klubber, om de ville til Europa, og den ville gi plass i kvalifiseringen til Europa League.
På sin vei til finalen hadde FFK slått ut Drøbak/Frogn, FK Eik Tønsberg 871, Rosenborg, Raufoss, Vålerenga og KFUM Oslo. Molde hadde på sin side slått ut Eide og Omegn, Strindheim, Hødd, Sarpsborg 08, Lillestrøm og Sandnes Ulf, og selv om moldenserne var i klart undertall på tribunen, leverte de i hvert fall en herlig tifo før avspark. Det var vel heller ikke unaturlig at mange hadde de som en knapp favoritt, men de hadde ikke vist god form i det siste. Jeg hadde fortsatt til gode å se FFK tape en cupfinale, og håpet selvsagt at jeg nå ville få se de løfte kongepokalen for tredje gang i min levetid. 1984 begynner å bli nokså lenge siden, og jeg var da heller ikke altfor gamle karen, men den gang var det jo et drama som gikk til omkamp. I 2006 var det i stedet egentlig avgjort før pause, men det skulle det ikke bli denne dagen.
Molde fikk en kjempesjanse fire minutter ut i kampen, da FFK ikke fikk klarert skikkelig. Molde fikk tak i ballen og lagt inn til Ola Brynhildsen som headet på mål, men der sto FFKs danske keeper Jonathan Fischer og var nok en gang reddende engel. Returen havnet hos Eliteseriens toppscorer Kristian Eriksen, men igjen sto Fischer i veien og parerte. En ny retur endte tilbake hos Brynhildsen, men hans avslutning ble blokkert på herlig vis av Maxwell Woledzi, og FFK kunne puste lettet ut for øyeblikket. Litt senere var Molde skummelt frempå igjen, men Ola Brynhildsen fikk ikke skotuppen på det harde innlegget som gikk gjennom hele feltet. Etter dette kom FFK seg mer med i kampen og hindret Molde i å skape noe særlig mer offensivt. De klarte de heller ikke selv, og kort fortalt sto det ikke bare 0-0 til pause, men også etter 90 minutter, uten at vi hadde fått noen flere skikkelige sjanser.
Det gikk altså til ekstraomganger, og etter rundt 100 minutters spill skulle omsider FFK få sitt første skudd på mål. Utover i ekstraomgangene var det tydelig at Molde-spillerne virket mer slitne enn FFK, som igjen viste seg meget godt trent. Enda mer overraskende var det at statistikken faktisk viste at FFK også hadde hatt mest ball, men det gikk mot tidenes første målløse cupfinale i Norgesmesterskapet. Det ble lagt til fire minutter, men noen sekunder på overtid av overtiden var innbytter Henrik Skogvold uhyre nære på å sende FFK til himmels. Morten Bjørlo serverte, og Skoglund headet, men ballen traff tverrliggeren før den spratt tilbake ned i føttene til Molde-forsvarer Mathias Fjørtoft Løvik, som like gjerne kunne løpt ballen i eget mål da han nærmest snublet returen centimetere utenfor stolpen. Like etter gikk sluttsignalet, og cupfinalen 2025 skulle avgjøres på straffesparkkonkurranse.
Molde fikk både starte og ta straffene foran sine egne fans, men innbytter Eirik Haugan satt deres første straffe over mål. Dermed kunne Bjørlo gi FFK et initiativ ved å score, og det var nettopp det han gjorde. Molde scoret sin neste, og det gjorde også Joannes Bjartalid for FFK. Så leverte Fischer en enorm redning på straffesparket til Fredrik Gulbrandsen, men det skulle vise seg at han hadde gått litt for tidlig. Straffesparket skulle dermed tas på nytt, og det ble scoret. Brandur Hendriksson scoret og sørget for at det sto 3-2 til FFK etter at lagene hadde tatt tre straffer hver. Moldes talisman Magnus Wolff Eikrem hadde slitt med en skade og startet på benken, og leverte en straffe som Fischer var etter og nok føler han burde ha tatt, men heldigvis nettet også Henrik Skogvold med en iskald straffe. Molde fulgte opp med å sette sin femte, og kaptein Julius Magnusson steg frem vel vitende om at en scoring nå ville bety nok en kongepokal til FFK. Islendingen gjorde ingen feil, og stadionet eksploderte i rød-hvite jubelscener.
FFK hadde vunnet cupen og hanket inn sin tolvte kongepokal. Det er like mange som både Odd og Rosenborg, og ingen har vunnet flere. Nå skulle også FFK ut i Europa igjen i 2025, og det er vel lov å håpe at det også vil kunne by på noen fine og spennende borteturer når den tid kommer. Denne desemberlørdagen på Ullevaal tok imidlertid følelsene litt overhånd, og det var nok kanskje litt mer følelsesladet nå enn forrige gang, da det tross alt var avgjort før pause, slik jeg nevnte. Selv om det ikke på noen måte ble noen kjempekamp, ble det denne gang et skikkelig nervedrama, og det var nok det som gjorde det. Det var herlig å se over 75% av stadionet feire og hoppe for å vise at de absolutt ‘ikke er særpingær’. Da man hadde fått summet seg noe, var det bare å returnere til bussene for å returnere til Fredrikstad i triumf.
Tilbake i plankebyen ble det etter hvert fakkeltog da spillerne til slutt ankom, og deretter et arrangement på en scene som for anledningen var satt opp på den store plassen ved Hangar’n. Etter at Dag Solheim hadde fått intervjuet majoriteten av aktørene, trakk arrangementet etter hvert inn i selve Hangar’n, der vi hadde VIP-billett for hele helgen og kunne feire med både andre fans og ikke minst spillere og ledere ut i de små timer. FFK hadde avsluttet en glimrende 2025-sesong ved å ettertrykkelig sette kronen på verket med å bli Norgesmestere. Det slo meg at jeg tilbake i mai hadde satt 100 kroner på nettopp FFK som cupmester 2025. Synd jeg ikke satset litt mer.. Det som ellers skjedde på Hangar’n denne kvelden, skal få bli på Hangar’n, men jeg er litt spent på formen til enkelte av aktørene da FFK-gutta skulle dra rett på tur til Barcelona søndag morgen.
Revisit: Fredrikstad v Molde 0-0 AET (0-0, 0-0) – 5-4 on pens Norwegian Cup, Final Ullevaal Stadion, 7 December 2024 Att: 23 058 Admission: 450 NOK
Ikke siden 1966 har fotball-fylket Østfold hatt tre klubber i toppdivisjonen (den gang var det Lisleby og Sarpsborg FK som representerte fylket, i tillegg til FFK, selvsagt), men det kunne nå Moss FK faktisk gjøre noe med. Etter en imponerende sesong i 1. divisjon var de nå nemlig i de avgjørende kvalifiseringskampene mot representanten fra Eliteserien. Sistnevnte viste seg å bli FK Haugesund, som var en naturlig favoritt over to kamper, men jeg må innrømme at det hadde vært litt morsomt å få opp Moss igjen og fått noen flere lokaloppgjør – med forbehold om at de hadde måttet gjøre noe med det som mildt sagt er helt hårreisende elendige bortefasiliteter. Ganske vanvittig å tenke på at det ikke virker altfor lenge siden jeg så FFK spille på Melløs foran et femsifret antall tilskuere. Nå er det vel stadig strengere reglement som først og fremst har sørget for problemer på Melløs, men det får uansett bli en diskusjon for en annen gang.
Jeg hadde selv også vurdert en tur på kampen i Moss da en FFK-kompis tok kontakt og spurte om jeg var lysten på en tur dit. Jeg endte opp med å kjøpe billett for oss begge, men da kampdagen kom og det begynte å nærme seg avreise, tok min kompis kontakt og fortalte at også Jon Erik og Marius hadde tenkt seg dit og kunne tilbød skyss. Slik gikk det til at vi ble et firkløver som etter hvert satt kursen mot Moss og Melløs. Vi var ute i god tid, og etter å ha parkert i nærheten, tuslet vi en tur bort på Øre Villa Kro for å unne oss et glass. Jon Erik og Marius hadde billetter på den åpne langsiden der mossingenes harde kjerne også holder til, mens jeg grunnet usikkerheten rundt været hadde gått for plasser under tak på hovedtribunen denne gang. Der traff vi etter hvert også på to kjente banehopper-fjeg i form av Stig-André Lippert og Terje Mollestad. Sistnevnte var faktisk i ferd å nærme seg aldeles vanvittige 450 kamper for året(!!), mens Lippert hadde vært en tur i Bucuresti siden sist.
Så sent som i 2017 var Moss en svipptur helt nede i 3. divisjon (altså nivå fire), men rykket i 2022 opp igjen til nest øverste nivå, og har i år hatt en imponerende sesong under ledelse av trener Thomas Myhre. De endte til slutt på tredjeplass, slik at de også fikk hjemmebanefordel i sin kamp mot det som viste seg å bli Kongsvinger. Noen dager tidligere hadde mossingene vunnet den kampen med 3-2, og nå var det duket for kråker mot måker når Moss og FK Haugesund over to kamper skulle gjøre opp om den siste plassen i neste års Eliteserie. I et skikkelig snødrev startet gjestene best, og var farlig frempå allerede etter halvannet minutt, men en mossing fikk forstyrret nok på bakre stolpe. Vertenes Sebastian Pedersen kjempet seg gjennom litt senere, men ballen ble stoppet en liten halvmeter fra streken, og det var nok helt riktig å ikke dømme straffe selv om noen mossinger ropte på det. FKH hadde nok en god mulighet like før hvilen, men det sto 0-0 halvveis.
Det hadde for øvrig sluttet å snø like raskt som det hadde begynt, men det var likevel ikke den triveligste kvelden for å se fotball, for det var nokså kjølig, og heller ikke spillet varmet voldsomt. Man kunne ellers se en klar forskjell i spillestil, der FKH virket langt mer fysiske enn de mindre og kvikke MFK-spillerne. Med tjue minutter igjen fikk gjestenes Sander Innvær en god mulighet da han ble mål for et innlegg og kunne fyre løs på volley, men avslutningen gikk over. Gjestene nærmet seg nå, for kun et par minutter senere headet Martin Samuelsen i tverrliggeren. I motsatt ende av banen skjøt Aksel Potur like over, og da endte det rett og slett målløst 0-0. Nå i ettertid vet vi jo også at FKH vant returkampen hjemme i Haugesund med 2-0, og at de dermed beholder plassen i Eliteserien, mens Moss får prøve igjen til neste år. Det var uansett bare å ta farvel med gamle kjente og komme seg mot bilen for å vende snuta hjemover.
Revisit: Moss v FK Haugesund 0-0 (0-0) Kvalifisering til Eliteserien Melløs Stadion, 5 December 2024 Att: 2 557 Admission: 165 NOK (concession)
Søndag 01.12.2024: Sandefjord Fotball v Fredrikstad
Vel tilbake fra Monaco og den franske riviera, var det kanskje ikke en helt vanlig fotball-hverdag jeg vendte tilbake til. Man hadde brukt uka til å skjemme seg ut ved behandlingen av det ekstraordinære årsmøtet og VAR-saken, men samtidig var det også skikkelig cupfinale-feber i Fredrikstad. Det var imidlertid fortsatt en uke til cupfinalen da Eliteserien først skulle ferdigspilles. For FFKs del betød det en bortetur til Sandefjord, og også der hadde FFK ting å spille for. Da Garnisonen hadde satt opp egen buss etter å ha leid inn Slevik-bussen, valgte jeg etter hvert å bli med på den. Sammen med en kompis tok jeg søndagens første buss inn til Fredrikstad sentrum, og etter hvert gikk turen mot Moss og Bastø-ferga. Ved ankomst Sandefjord viste det seg at man hadde hatt visse utfordringer ved puben vi hadde booket. Der hadde visstnok hele bygården blitt evakuert, men på få timers varsel hadde man på imponerende disket opp med et lokale for oss på andre siden av veien, der vi kunne lade opp litt før kamp.
Da det nærmet seg kampstart, busset vi det siste strekket til Sandefjord Arena, der Sandefjord Fotball skulle avslutte 2024-sesongen. FFK hadde som nevnt cupfinalen igjen en uke senere, men selv om FFK lå på en sjetteplass, hadde vi et ørlite håp om at europacup-plassen kunne bli sikret allerede denne søndagen. Forutsetningene i så måte var at FFK måtte ta seg forbi Rosenborg som lå to poeng foran på tabellen. Dersom FFK skulle vinne og RBK mot formodning skulle gå på en smell i Kristiansund, ville vi nemlig være garantert Conference League-kvalik allerede før cupfinalen. Sandefjord Fotball var vel på sin side 99,99% sikre på fornyet kontrakt i Eliteserien, men hadde selvsagt ikke til hensikt å gi FFK noen lett match om poengene.
Det var en nokså sjansefattig første omgang der begge lag tilsynelatende slet med å skape noe særlig offensivt. Hjemmelagets Eman Markovic prøvde seg etter drøyt halvspilt omgang, men Jonathan Fischer i FFK-målet vartet opp med en god redning og viste igjen hvorfor han etter min mening er Eliteseriens beste keeper. Morten Bjørlo var ikke helt overraskende mannen bak da FFK endelig yppet seg litt de også, men skuddet fra like utenfor 16-meteren gikk på feil side av stolpen. Nærmere kom ingen av lagene før hvilen, og mens det sto 0-0 til pause i Sandefjord, var Rosenborg i ferd med å hamle opp med KBK i Kristiansund, så det spøkte veldig for europacup-plassen nå, for å si det mildt.
Etter at FFK-trener Andreas Hagen gjorde to bytter, tok gjestene fra plankebyen gradvis over initiativet utover i den andre omgangen. De hadde vært frempå et par ganger da et flott innlegg fra Simen Rafn traff hodet til kaptein Julius Magnusson, og islendingen headet FFK i ledelsen 0-1 i det 64. minutt. Kort fortalt kontrollerte egentlig FFK inn seieren etter dette, og var nærmere en dobling av ledelsen enn det hvalfangerne var noen utligning. 0-1 endte det, men siden RBK hadde valset over KBK og vunnet de også, gikk det ikke som vi hadde håpet. Siden Molde hadde tapt sin kamp borte mot Godset, hadde de imidlertid blitt passert av sin erkerival RBK. Det vil si at både Molde og FFK hadde havnet utenfor europacup-plassene i serien, og at begge måtte vinne cupfinalen for å ta seg til Europa, der en plass i kvalifiseringen til den gjevere Europa League lå i potten.
Revisit: Sandefjord Fotball v Fredrikstad 0-1 (0-0) Eliteserien Sandefjord Arena, 1 December 2024 0-1 Julius Magnusson (64) Att: 3 616 Admission: 100 NOK
