vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Søndag 20.07.2014: Irlam v Harrogate Railway Athletic

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Frisk og rask våknet jeg som planlagt allerede rett før klokka 6, og kunne i ro og mak dusje og fjonge meg før jeg sjekket ut og spaserte den korte turen til Stevenage stasjon, der 07.03-toget skulle frakte meg ned til London – etter rettere sagt Finsbury Park, der jeg byttet til tubens Victoria Line. Tre holdeplasser senere befant jeg meg på London Euston, der jeg med innkjøpt frokost i form av smørbrød og juice satt meg på 08.20-toget til Manchester. Søndag morgen byr ikke på de aller raskeste avgangene mellom de to byene, men snaue to timer og tre kvarter senere hoppet jeg av på Manchester Piccadilly og spaserte de 10-15 minuttene til Ibis Budget hotellet på Pollard Street. Der oppdaget jeg at metrostasjonen New Islington befinner seg rett utenfor, så etter å ha fått sjekket inn og slengt fra meg bagasjen tok jeg denne tilbake til Manchester Picadilly.

Etter togbytte på Manchester Oxford Road kunne jeg omsider sette meg på toget som skulle frakte meg til dagens destinasjon. Irlam befinner seg mellom Manchester og Warrington, og regnes ofte som en forstad til Salford, omtrent en mil unna. Stålindustrien har stått sterkt i Irlam, men byen har vel sett nedgangstider i de senere år. Stasjonsbygget var nedlagt og hadde vinduene spikret igjen (en plakat vitnet dog om restaureringsplaner), og noen taxiholdeplass var det ikke her. Men jeg fikk ringt etter en taxi som lovet å komme i løpet av ti minutter. De holdt ord, og drosjekusken skysset meg snart de rundt tre kilometerne til Silver Street helt nord i byen.

Inngangspenger ble betalt i form av rimelige £2, og ikke overraskende ble jeg fortalt at man heller ikke her hadde trykket opp noe program i anledning dagens kamp. Jeg la i stedet ut på den obligatoriske runden rundt anlegget, med klokken. Inngangen er på kortsiden bak det ene målet, og når man kommer inn ser man straks foran seg denne kortsidens tribune – en av to tribuner ved anlegget. Denne strekker seg omtrent halve banens bredde, og gir tak over hodet til stående tilskuere som kan stå på to trinn i betong. I det nærmeste hjørnet er det en brakke som fungerer som bar og serveringssted, med tilhørende sitteplasser og benker på en avsats på utsiden. Ved siden av denne finner man på langsiden Silver Street’s andre tribune; en av de nymotens prefabrikerte tribunene. Dette er en sittetribune, men delen nærmest den nevnte brakka er et parti hvor man kan stå under tak på en opphøyet betongavsats. Bortenfor denne tribunen står laglederbenkene i grønn mur. Bortsett fra dette er det såkalt hard standing rundt resten av anlegget.

Ved fullført runde byttet jeg £2 mot en boks med Strongbow, og ytterligere £1,20 for en steak & onion pie – noe som må sies å være meget rimelig. Men som damen bak disken sa, dette er ikke øyrikets mest fasjonable område. Jeg satt meg ned på benkene utenfor, noe som skulle bli mitt utkikkspunkt for kampen. Og mens paien ble skylt ned med cider kom jeg i snakk med en eldre kar på benken ved siden av. Jeg syntes det var noe kjent med ham, og det viste seg snart at dette ganske riktig var identisk med karen jeg hadde møtt på da jeg besøkte Rochdale Town under min påsketur tidligere i år (og vel også hos Atherton Collieries under min jule- og nyttårstur). Hans ledsager var som vanlig hans store hund av typen Bolivar, som nå kikket glupsk på paien min til tross for at den selv nettopp hadde satt en pai til livs.

Hundens eier er gjerne fast innslag på det som er av non league i Greater Manchester og området rundt, og hilste snart på en bekjent som ankom i Barrow-drakt. Sistnevnte fortalte ivrig om ny amerikansk eier som ville sprøyte frisk kapital inn i Barrow, og gjorde sitt beste for å «berolige» undertegnedes nokså heftige tvil om denne eierens intensjoner. Riktignok skal det dreie seg om en kar som er født i nettopp Barrow, og hvis far også hadde et kjærlighetsforhold til Barrow, men jeg forbeholder meg likevel foreløpig retten til min skepsis. Uansett kan det tyde på at Barrow dermed vil bli å regne med i toppen denne sesongen, og Barrow-supporteren bekreftet at dette nå var håpet. Men den nye eieren nøyde seg ikke med det; man skal nå nemlig ha ambisjoner om etter hvert å returnere til Football League, som de forlot i 1972 etter 51 år i ligaen. Den gang måtte det omvalg til mellom de to da Barrow mistet ligaplassen til Hereford United. Noe overraskende har denne karen båret nag til Hereford helt siden den gang; og i en slik grad at han nå faktisk godtet seg over at de var i voldsomme problemer og kanskje vil gå konkurs!

Irlam spiller til daglig i North West Counties League Division One, og var denne søndagen vertskap for Harrogate Railway Athletic fra Northern Premier League Division One North – to nivåer over. På min runde rundt anlegget hadde jeg sett at gjestene drev sin oppvarming på en bane på baksiden av muren på bortre langside, men en person fra støtteapparatet var bortom for å hente vann, og han mente at man i utgangspunktet var fornøyde med tilværelsen i NPL 1 North for tiden og ikke hadde umiddelbare forhåpninger om eksempelvis playoff-kamp. Han mente han ville si seg fornøyd med en plass midt på tabellen, og utropte ikke overraskende andre lag som Darlington 1883, Spennymoor Town, Warrington Town og Salford City til favoritter. Ting kan tyde på at sistnevnte kanskje har blitt litt vel mye hausset opp av gjennom overtakelsen til de såkalte «Class of 92» – ManU-spillerne som nå er nye eiere.

Uten hverken kampprogram eller lagoppstillinger for hånden var det ingen enkel oppgave å finne ut hvem de forskjellige spillerne var, men uansett startet kampen nokså jevnspilt. Irlam hadde den første ordentlige sjansen, mens bortelaget snart tok et ørlite grep. Og med kvarteret spilt sto det 0-1 etter at Daniel Thirkell sendte gjestene i føringen. Ledelsen holdt i sju minutter, og like etter at The Rail kunne doblet sin ledelse utlignet i stedet vertene ved unggutten Isac Illage. Men ytterligere seks minutter senere gjenopprettet gjestene sin ledelse; denne gang ved spissen Djibril Bojan. Irlam hadde en god mulighet til å utligne, mens The Rail kunne puttet på ytterligere, men 1-2 sto seg til pause.

Det var god timing på dommerens traktering av fløyta, for jeg hadde nettopp gjort kål på min Strongbow da han blåste for halv tid. Og i varmen gikk jeg for å hente ytterligere en boks med herligheten. Min kjenning med hunden hadde dagen før sett Atherton Collieries ta en imponerende seier over Curzon Ashton, som han hevdet hadde stilt med sitt førstelag. Nå skal man vel ikke legge altfor stor vekt på resultater fra treningskampene, men det er uansett et godt resultat for klubben som spiller i Irlams divisjon, og han var enig i at Colls igjen blir å regne med denne sesongen. Hans makker fra Barrow poengterte at de riktignok har hatt en tendens til å sprekke de siste årene, men jeg er ikke den eneste som føler at dette kan bli sesongen da de tar seg opp igjen i NWCL Premier Division. Ellers er jo denne divisjonen nå en attraksjon fattigere etter den triste meldingen tidligere i sommer av om Formby se seg nødt til å legge ned driften etter 94 år – for øvrig noe spesielt da det også kom etter to av de beste sesongene i klubbens historie. For Irlam sin del endte de forrige sesong på 10. plass, og han spådde igjen en plass midt på tabellen.

Andre omgang startet igjen jevnt, og kampen bar vel egentlig preg av å være en treningskamp. Men Irlam var nære på å utligne da et skudd smalt i tverrliggeren, og kort etter måtte hjemmekeeperen varte opp med en god redning for å hindre gjestene i å øke. Det gjorde de likevel med 62 minutter spilt, og Ryan Sharrock var mannen som ble kreditert. Deretter ble det mest stillingskrig, og selv om det var en nivåforskjell å se, var den likevel ikke avskrekkende. Men da Djibril Bojan enkelt trillet inn sitt andre med et par minutter igjen, ble seieren likevel overbevisende. Dommeren blåste altså av med 1-4 som sluttresultat.

Jeg sa farvel til hunden og dens eier, men ble selv igjen for å få bekreftet målscorerne i mine notater. Rail-manageren hjalp mer enn gjerne til med dette, og Irlams unge målscorer bekreftet selv at jeg hadde riktig mann og navn. Jeg ble igjen for en siste Strongbow mens jeg slo av en prat med noen representanter for hjemmefolket. De kunne fortelle at det hadde vært 64 betalende, og bekreftet min samtalepartners påstand om at en plass midt på tabellen kan være realistisk. Irlam har et veldig ungt lag, og jeg ble fortalt at de nok vil trenge noe tid, men at man på lengre sikt selvsagt gjerne tar mål av seg til å ta steget opp igjen i NWCL Premier Division. Også Irlam-folket nevnte først og fremst Atherton Collieries når favoritter for kommende sesong skulle utpekes.

Jeg fikk snart ringt etter en taxi som skulle skysse meg tilbake til Irlam stasjon, men jeg falt for fristelsen til å stikke innom puben Railway Inn på veien, og drosjekusken adlød ordre. Det går alltid et nytt tog, var mottoet for dagen. Vel, i det minste en time senere, med timesruter på søndagen. Og etter to glass på den koselige puben gikk jeg den siste lille biten ned til stasjonen. Jeg skulle opprinnelig av på Manchester Oxford Road, men hoppet i stedet av på Deansgate, der jeg unnet meg et glass på puben The Deansgate. £4,05 for en pint med Kingstone Press må sies å være nokså ublu på disse kanter av landet, og pub-til-pub runden gikk snart videre til City Road Inn.

Det begynte å utvikle seg til å bli en nokså fuktig søndag, men med base på samme hotell i Manchester også dagen etter var det ingen grunn til å ta kvelden allerede. Sakte men sikkert spaserte jeg fra Deansgate opp mot Piccadilly Gardens med innlagte pauser på utvalgte vannhull. Etter en sen pubmiddag ble kvelden omsider avsluttet med et glass på The Piccadilly Tavern før jeg tok metroen tilbake til New Islington og tok fant veien til hotellsenga etter nok en flott dag som groundhopper i fotball-England.



English ground # 175:
Irlam v Harrogate Railway Athletic 1-4 (1-2)
Pre season friendly
Silver Street, 20 July 2014
0-1 Daniel Thirkell (15)
1-1 Isac Illage (22)
1-2 Djibril Bojan (28)
1-3 Ryan Sharrock (62)
1-4 Djibril Bojan (88)
Att: 64
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: £2

Next game: 21.07.2014: Warrington Town v 1874 Northwich
Previous game: 19.07.2014: Biggleswade United v Biggleswade Town

More pics

Lørdag 19.07.2014: Biggleswade United v Biggleswade Town

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter den lille ferien i Newcastle tidligere i juli, var det nå på tide med en lengre tur over til balløya. Jeg ventet utålmodig på sesongstart, og hadde derfor satt opp et reiseprogram med 13 kamper på like mange dager. Om ikke annet gir sommerens treningskamper en mulighet til å se kamper hver dag – og ikke minst noen lokaloppgjør man sjelden får mulighet til å se ellers. Og i det minste var en av kampene også en obligatorisk kamp. Forventningsfull ble jeg klokka ti over fire natt til lørdag plukket opp av taxien som skulle kjøre meg opp til E6 ved Korsegården, der jeg hadde siktet meg inn på flybussen med avgang 04.37.

Det ble ikke særlig med søvn på bussen oppover, men jeg fikk i det minste sovet hele veien på SAS-maskinen som fraktet meg til Heathrow. Jeg fikk validert togpasset og tatt meg til Paddington med Heathrow Express, og en tur med tuben ble fulgt opp med en herlig frokost på Station Café rett ved Kings Cross, der turens første full english breakfast (med både black pudding og bubble and squeak) ble inntatt før jeg hoppet på 11.53-toget fra Kings Cross til Cambridge. Jeg ble med så langt som til Stevenage, der jeg raskt spaserte til stedets Ibis-hotell som skulle bli min base for natten. Etter å ha slengt fra meg bagasjen og dobbeltsjekket at dagens kamp faktisk fortsatt sto på programmet, gikk jeg tilbake til stasjonen og hoppet på Peterborough-toget som fraktet meg et kvarters tid nordover til Biggleswade.

Biggleswade ligger i det østlige Bedfordshire, og har et innbyggertall på 15-20 000. Den lille byen og dens omegn er i England kanskje tradisjonelt mest kjent som åsted for grønnsaksdyrking, og tidligere gikk det daglige tog til London lastet med slike varer. Men det var ikke grønnsakene jeg hadde kommet for, men snarere by(gde)-oppgjøret mellom byens to beste fotballag. Derfor langet jeg ut mot Fairfield Road, der Biggleswade United skulle være vertskap for storebror Biggleswade Town i det som også var testimonial-kamp for hjemmelagets forsvarskjempe Martin Russell. Brannmannen skulle gjøres stas på etter ti år i klubben, og da tilsvarende oppgjør til syvende og sist ble valgt bort i fjor sommer, aktet jeg denne gang å være på plass.

Jeg svingte inn Fairfield Road og passerte cricketbanen på min venstre hånd. Frem til 2006 spilte også Biggleswade Town her, vegg i vegg med United – det kan ikke finnes særlig mange naboer som spiller nærmere hverandre enn dette. Uansett har Town nå flyttet til nybygget stadion sør for sentrum. Utenfor inngangen kom jeg i prat med en person som viste seg å være ingen ringere enn Uniteds manager Michael Reardon. Han mente at det fortsatt var en heftig rivalisering de to imellom, selv om den kanskje ikke er like intens som den var da begge spilte i Spartan South Midlands League. United hører jo fortsatt hjemme der, mens Town som kjent har spilt i Southern League siden opprykket fra SSML i 2009.



Klubbhuset og dens bar ligger utenfor selve anlegget, men her var det tydeligvis lagt opp til festligheter for hele familien. På den store gressplenen ved siden av klubbhuset var det, i tillegg til lekeapparatene som sto der, også satt opp en rekke hoppeslott etc som barna så ut til å sette pris på. Og ved klubbhusets bakre inngang – der en gangvei leder ned til banen – ble burgere og annen grillmat tilberedt på to griller. Jeg bestemte meg for først av alt å ta en runde rundt banen, selv om det i varmen fristet voldsomt med en forfriskning. Jeg betalte derfor mine £3 i inngangspenger og konstaterte at det ikke var noe kampprogram for dagens kamp, før jeg kunne foreta min lille runde rundt anlegget.

Second Meadow havner nok dessverre ikke på listen over mine favoritt-anlegg, og det er en nokså anonym og lite spennende affære. Det er gjerdet inn av et gjerde i blikk på alle kanter, og tribunefasilitetene består av en tribune på hver langside, mens det både på kortsidene og ellers er såkalt hard standing. Jeg kom inn på kortsiden nærmest klubbhuset, og på langsiden til venstre for meg kunne jeg se en av de nye ferdigproduserte tribunene som nå florerer i non league. Den står midt på og er relativt lang der den kanskje strekker seg rundt 1/3 av banens lengde. På mesteparten av den er det tre rader med seter, mens den borterste lille delen har ståplasser. På motsatt langside står det en mindre, men i hvert fall litt mer spennende, tribune i mur. Denne har ståplasser, og blir flankert av laglederbenker i samme materiale.

Hetebølgen i Bedfordshire gjorde seg gjeldende, og der folk nå så ut til å foretrekke bar overkropp, forbannet jeg min avgjørelse om å ta med (en riktignok tynn) jakke. Det var nemlig spådd regn utover ettermiddagen, men det var aldri i nærheten av å virke sannsynlig. Jeg søkte tilflukt i oasen som var klubbens bar, kastet jakka og inntok forfriskninger i form av kald Strongbow til £2,80 pr flaske. Det ble flere av de denne hete lørdagen. Flere grønnkledde Town-supportere hadde også møtt frem, og det var fristende å spørre om forrige sesongs sterke 9. plass i Southern League Premier Division ga grobunn for forhåpninger om mulig playoff-kamp. Selv om de jeg snakket med gjerne skulle sett et slikt scenario, var de imidlertid mer skeptisk og spådde en kanskje noe tøffere sesong denne gang, etter at de har mistet to av sine viktigste spillere.

Med nyinnkjøpt Strongbow tok jeg oppstilling på enden av den ene langsiden der gjerdet ga ørlite skygge, og jeg kunne for første gang på turen starte min stoppeklokke idet dommeren blåste kampen i gang. Det var gjestene som tok kontrollen fra start, og etter snaue fem minutters spill tok de ledelsen da den livlige midtbanespilleren Craig Daniel trakk seg inn i feltet og satt inn 0-1 via bortre stolpe. Ledelsen ble doblet sju minutter senere da forsvarsspiller Max York headet inn et frispark, og nivåforskjellen på to divisjoner var klart merkbar der Town kjørte over et tafatt United-lag. Fem minutter senere sørget Stuart Farrell for at det sto 0-3 da han kastet seg frem og styrte inn en corner, og man begynte å ane at dette kunne bli virkelig stygt!

Town kunne økt ytterligere, men ved halvspilt omgang begynte det sakte men sikkert å jevne seg mer ut. Om det var United som hevet seg eller Town som tok foten av gasspedalen er vanskelig å si, men jeg sto med en følelse av at det var en blanding av de to – og kanskje mest det første. Med snaue ti minutter til pause ble i hvert fall spissen Jack Boyd spilt gjennom og løftet ballen forbi den utrusende Town-keeperen og inn i mål til 1-3. På dette tidspunktet hadde en av United-spillere måttet forlate banen på båre, og linjemannens kommentar om at det nok var et beleilig tidspunkt å bli skadet for å få en drikkepause falt ikke helt heldig ut da han etter kampen ble sett på krykker med mistenkt leddbåndskade. United hadde et par gode muligheter til å redusere ytterligere, men til pause sto det 1-3.

Pausen ble tilbragt inne i det noe svalere klubbhuset med nye forfriskninger, og i baren fikk jeg også kjøpt en pin til min samling. United-folket var selvsagt ikke tilfreds med innledningen, men mente at de hadde løftet seg bra den siste halvdelen av omgangen etter å ha fått ristet av seg sjokket. Biggleswade må vel kunne sies å også være en del av nedslagsområdet til Luton, og flere personer var da også til stede i supporterutstyr fra Luton Town. Jeg snakket med et par av disse, og de måtte omsider innrømme at min påstand om at de vil være favoritt til League Two-tittelen og nytt opprykk ikke var helt urealistisk. De fleste bookmakerne har jo også The Hatters som favoritt. Mer overrasket var jeg over å høre at bookmakeren Coral har Bury som favoritt, så mon tro hva som har skjedd der i sommer.

Som i første omgang var det Town som igjen tok kontrollen fra start. De spilte seg frem til flere sjanser, og Uniteds keeper måtte mer enn en gang prestere gode redninger for å hindre gjestene i å øke ledelsen. Et stykke ut i omgangen takket dagens mann Martin Russell for seg til stående applaus fra begge sett med supportere. Og fra benken kunne han se at innbytter Reynaldo Carbon reduserte til 2-3 etter 73 minutter, da han fra skrått hold plasserte ballen i det bortre hjørnet. United var også frustrerende nær en sen utligning da en avslutning traff en Town-forsvarer som sto plassert på streken. Sistnevnte var nok langt mer heldig enn dyktig, og virket ikke helt være klar over hva som skjedde da ballen traff ham i hælen. Dermed blåste dommeren av til 2-3 som sluttresultat – totalt sett ikke ufortjent.

Mange av de 175 betalende ble tydeligvis igjen for å få med seg de etterfølgende festlighetene i klubbhuset, der Martin Russell ble overrakt både blomsterbuketter og den slags, i tillegg til en sjekk på £310 til hans utvalgte veldedige formål. Flere var borte for å yte en ekstra skjerv, og jeg fulgte opp med å donere en £10-seddel. Jeg kom igjen i prat med manager Reardon, som virket noe vag angående ambisjonene for sesongen. I en liga som kan bli ganske vanskelig å spå, så han det heller ikke som naturlig at Biggleswade United vil være blant søkerklubbene til step 4, men ville likevel ikke helt utelukke det om de får en god start. Kanskje har de sett fremgangene rivalen Town har gjort, der Waders de siste årene har slått seg opp i Southern League Premier Division og mangedoblet tilskuertallene.

Det var etter hvert på tide og vende snuta tilbake til stasjonen, men på vei dit fant jeg ut at jeg ikke gadd å stresse, og unnet meg heller en pitstop på puben The Rose. Etter to pints med gyllen nektar tok jeg fatt på den siste lille strekningen ned mot stasjonen, og snart var jeg tilbake i Stevenage. På toget hadde jeg plutselig kjent sulten gnage, og derfor valgte jeg å innta en pubmiddag på Wetherspoons-puben The Standard Bearer før jeg returnerte til hotellet. Med kun snaue to timers søvn på flyet var jeg nå så trøtt at jeg sovnet tidlig og nesten med en gang hodet traff puta. Men det hadde vært en fin dag, og en fin start på turen.

English ground # 174:
Biggleswade United v Biggleswade Town 2-3 (1-3)
Pre season friendly
Second Meadow, 19 July 2014
0-1 Craig Daniel (5)
0-2 Max York (12)
0-3 Stuart Farrell (17)
1-3 Jack Boyd (36)
2-3 Reynaldo Carbon (73)
Att 175
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: £2,50

Next game: 20.07.2014: Irlam v Harrogate Railway Athletic
Previous game: 03.07.2014: Jarrow FC v Whitley Bay



More pics



Den lille Newcastle-ferien er unnagjort, og sammen med min mor og min nevø hadde vi 3-4 fine dager i nordøst. En kamp fikk jeg også med meg – som planlagt – i form av Jarrow FC v Whitley Bay. Nå er tiden kommet for en ny lengre tur for meg selv, med full fokus på fotball. 25. juli skapte litt bekymring for meg, og Poole Town v Wimborne Town ble uansett til slutt flyttet frem en dag, slik at valget omsider falt på Taunton Town denne dagen. Avreise tidlig lørdag morgen, og her er det fullstendige programmet:

Lørdag 19. juli:
Biggleswade United v Biggleswade Town
Hotell i Stevenage

Søndag 20. juli:
Irlam v Harrogate Railway Athletic
Hotell i Manchester

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mandag 21. juli:
Warrington Town v 1874 Northwich
Hotell i Manchester

Tirsdag 22. juli:
Bognor Regis Town v Reading XI
Hotell i Bognor Regis

Onsdag 23. juli:
Great Yarmouth Town v Norwich United
Hotell i Great Yarmouth

Torsdag 24. juli:
Stourport Swifts v Stourbridge
Hotell i Stourport-on-Severn

Fredag 25. juli:
Taunton Town v Bitton AFC
Hotell i Taunton

Lørdag 26. juli:
Chesham United v Stevenage
Hotell i London

Søndag 27. juli:
Leek Town v Leek CSOB
Hotell i Stoke-on-Trent

Mandag 28. juli:
Crockenhill v Phoenix Sports
Hotell i Bromley

Tirsdag 29. juli:
Mossley v FC Halifax Town
Hotell i Manchester

Onsdag 30. juli:
Ossett Albion v Rotherham United XI
Hotell i Wakefield

Torsdag 31. juli:
Hertford Town v Tring Athletic
Ikke noe hotell – reiser rett til Gatwick, hvor jeg har fly hjem klokka 05.50 fredag morgen.

Samtidig har jeg allerede også begynt å kikke på en august-tur med mulig avreise torsdag 14. august, men det får vi komme tilbake til.



Torsdag 03.07.2014: Jarrow FC v Whitley Bay





Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå



Sammen med min mor og min nevø var jeg på en liten 3-4 dagers ferie i Newcastle, og i tillegg til turistattraksjoner i Newcastle, Durham og omegn, ble det jammen tid til å se en pre season kamp også. Dette var selvsagt ikke helt tilfeldig, da jeg allerede ved planleggingen av turen så muligheten for å få med meg en treningskamp. Vi hadde tirsdag morgen blitt fraktet fra Rygge til Stansted med Ryanair, og derfra toget opp til Newcastle. Etter ankomst rundt kvart på to fikk vi sjekket inn, og benyttet ettermiddagen (og tidlig kveld) til å forlyste oss i Geordie-byen; inkludert herlig middag og VM-kampen Argentina v Sveits på The Strawberry (etter en liten kikk rundt St. James’ Park). Onsdag startet med taxi til en lokal favoritt…spisestedet Butterfly Cabinet på Heaton Road, der man kan få servert en episk frokost. Deres «Business Breakfast» er en utfordring selv for storspiserne. Anbefales for besøkende i Newcastle! Da turen uansett skulle gå østover ut med metroen var dette et godt sted å innta frokost, og etter å tvunget ned 99% av det som befant seg på den enorme tallerkenen hadde jeg nok ikke vondt av gåturen på rundt ti minutter ned til metrostasjonen Chillingham Road.

To stasjoner lenger øst hoppet vi av for å besøke Segedunum, få meter fra Wallsend stasjon. Etter å ha lært mer om hverdagen på Hadrians Wall under romertiden, murens historie og Wallsends rike lokalhistorie, fraktet metroen oss videre ut mot kysten. Tynemouth var destinasjonen, og etter å ha steget av på byens verneverdige gamle togstasjon ble vi møtt av en idyllisk liten by da vi tok oss opp på Front Street. Et overraskende koselig og tilsynelatende posh sentrum, og Front Street ledet oss ut mot Nordsjøen der Tynemouth Castle and Priory har en dramatisk og spektakulær beliggenhet ved munningen av Tyne. Fra utkikkspunktene her speidet vi utover Nordsjøen og pirene som beskytter Tynes munning for vær og vind, og de flotte sandstrendene som strakk seg bortover til begge sider. Bortenfor det som kalles «The Spanish Battery» står en enorm statue av Admiral Lord Commander Collingwood (Admiral Nelsons nestkommanderende) ruvende over selv trær og bygninger i nærheten der han speider utover Tynes munning, flankert av flere kanoner. Etter en frisk spasertur på en snau kilometer ut til fyrtårnet på tuppen av Tynemouth Pier var det på sin plass med en pitstop og forfriskninger på den meget koselige puben Cumberland Arms oppe i «sentrum» på Front Street.





Metroen fraktet oss omsider tilbake til Newcastle, der vi på ekte turistvis så Gateshead Millennium Bridge «rotere» – dette skal være verdens første tilting bridge. Torsdag var i stor grad forbeholdt besøk i Durham, der vi fikk tatt den veldige Durham Cathedral i nærmere øyesyn. Det var åpenbart graduation day i Durham, for det krydde av festkledde studenter og stolte foreldre i den flotte gamle bydelen ved og rundt Durham Cathedral og Durham Castle. I førstnevnte var det dessuten markering i gang i anledning dette, med høytidelige taler fra prekestolen. I en av de trange gatene bak denne ligger Durham Museum and Heritage Centre, og det ble selvsagt også besøkt før en fortreffelig lunsj ble inntatt på koselige Market Tavern. Så, da vi omsider returnerte til Newcastle, ble det tid til ytterlige forfriskninger på Centurion Bar tilknyttet Newcastle stasjon, før det snart var på tide for meg å sette kursen mot sesongens første (i følge FIFA kalenderen der 1 juli markerer ny sesong) kamp.





Mitt reisefølge var ikke videre interessert i å tilbringe siste kveld i nordøst med å se en treningskamp på et meget enkelt «stadion» uten noen verdens ting av fasiliteter, så jeg tipset de om at Life Science Centre ville ha åpent til klokka 20 et steinkast fra Newcastle stasjon før jeg selv gikk for å ta metroen. Whitley Bays første oppkjøringskamp for sesongen hadde Wearside League klubben Jarrow FC som vertskap – ikke Northern League-kollega Jarrow Roofing, slik jeg grunnet feilinformasjon på nettet først trodde da jeg først så kampen annonsert på Northern Leagues hjemmesider. Jeg ble imidlertid klar over dette i god tid før planlegging og bestilling av reisen ble, men lille Jarrow FC hadde tydeligvis problemer med å bestemme seg for hvor denne kampen skulle spilles.





Opprinnelig hadde man klubbens hjemmebane Perth Green som kampsted, men et par dager før vår avreise kunne plutselig Whitley Bay opplyse om at kampen i stedet ville bli spilt på South Shields’ gamle Filtrona Park, med langt bedre fasiliteter. Som noen vil vite var 2012/13 South Shields’ siste på Filtrona Park, etter at banens eier John Rundle annonserte at han ville selge anlegget. Han skal ha krevd mer mer enn det klubben var villig til å betale, og de spiller dermed nå i eksil i Peterlee, mens Filtrona Park fortsatt ikke er solgt – i følge en rekke groundhoppere og lokale fans grunnet et alt for høyt prisforlangende. Men om man kunne flytte denne kampen tilbake dit, må det nødvendigvis fortsatt bli vedlikeholdt. Kanskje krevde Rundle for mye for leie av banen, for det gikk ikke lang tid før Jarrow FC igjen hadde flyttet kampen tilbake til sin Perth Green. Og etter å ha sjekket opp en siste gang at dette fortsatt var kveldens kampsted lot jeg metroens grønne linje mot Sunderland og South Hylton frakte meg til stasjonen Brockley Whins, der jeg hoppet av og spaserte gjennom boligfeltet mot Perth Green Community Centre.





Her i et nokså anonymt boligfelt i det sydlige Jarrow-området ligger klubbens hjemmebane i et flerbrukssenter langs Inverness Road. Ved min ankomst ble jeg møtt av en gjeng med barn og ungdom som tydeligvis nettopp hadde avsluttet sin kampsport-trening inne i en av senterets bygninger. De to bygningene var forbundet av en «glass-tube» som man gikk inni, og i den ene enden av denne kunne man krysse «tunnelen» via to dører. Slik tok jeg meg inn på selve banen, som mangler totalt fasiliteter som klubbhus, tribuner etc. Banen består rett og slett av en gressmatte som er gjerdet inn av et gjerde/gelender med steinstolper. På utsiden av dette er anlegget gjerdet inn av et høyere tregjerde, og publikum er henvist til ståplasser langs det innerste gjerdet i form av såkalt hard standing rundt banen. På min rundtur rundt banen kunne jeg høre trafikkstøyen fra den trafikkerte A19 som går forbi på utsiden av banens bortre langside, der bortelagets spartanske laglederbenk i mur står midt på langsiden. Tilsvarende er hjemmelagets laglederbenk plassert på motsatt motsatt langside, og det var da jeg var her på vei tilbake mot hjørnet der jeg kom inn at jeg jeg traff på to gamle kjenninger.





Groundhopperen Lee Stewart og hans bedre halvdel Katie er velkjente ansikter for mange i groundhopper- og non league miljøet, spesielt i nordøst. De hadde med seg Katies to barn, og hadde dagen før vært på besøk i Billingham for å se Billingham Synthonia slå Darlington Railway Athletic 4-1 på Synners’ treningsbane. Lee kunne fortelle at Jarrow FC for noen år siden var et nokså fast innslag på øvre del av tabellen i Wearside League, men at løsningen med en laglederbenk på hver side faktisk er medvirkende til at man ikke vil kunne gjøre seg forhåpninger om noe spill i Northern League. Selv var jeg faktisk ikke klar over at man hadde slike regler og krav også på dette punktet, men da lærte jeg i det minste noe nytt. Ikke spesielt overraskende hevdet Lee også at det heller ikke er noen spesiell rivalisering mellom Jarrow Roofing og Jarrow FC, da begge har andre rivaler på sitt nivå å konsentrere seg om.





Både Lee og andre fremmøtte hadde store forventninger til Whitley Bay kommende sesong, og så frem til å se deres nykommere i aksjon. Av de fire nye i den nokså store troppen som hadde blitt med over elven Tyne var tre av disse i startoppstillingen. Fra Spennymoor Town har man hentet den rutinerte stopperen Michael Laws (årets spiller i Spennymoor i 2011) som sammen med den storvokste spillende manageren Leon Ryan utgjorde kveldens stopperpar. På midtbanen startet to spillere som begge har blitt hentet fra Crook Town; den hardtarbeidende midtbanekrigeren Mark Ellison og mer offensive Robbie Bird, som jeg selv tidligere har sett gjøre en god profil. Forrige sesongs toppscorer i Team Northumbria, Peter Watling, måtte nøye seg med en plass på benken fra start. Ellers hadde Whitley Bay for anledningen gitt kapteinsbindet til backen Chris McDonald, som ble hentet fra nettopp Jarrow FC i februar, og således møtte gamle lagkamerater.





Kanskje hadde dommeren gått i surr etter at kampstart flere ganger hadde blitt endret mellom 19.00 og 19.30, men et kvarter forsinket kunne han omsider blåse i gang kampen kvart over sju. Gjestene tok kontroll fra start, og nivåforskjellen var tydelig umiddelbart. Mesteparten av spillet foregikk på Jarrows banehalvdel, og nykommer Mark Ellison burde gitt sjøhestene ledelsen etter drøye ti minutter, men avslutningen gikk like utenfor. Om jeg under mitt besøk på Hillheads i påsken var noe skuffet over ikke å få se klubblegenden Paul Chow (med fortid i hjemmelagets nabo Jarrow Roofing), fikk jeg i hvert fall tatt en kikk på storscoreren denne gang. Klokken tikket forbi 15 minutter spilt da Alex Kempster slo en corner som ble kontant headet i mål av nettopp Paul Chow. Kun få minutter senere var det nykommer Robbie Bird sin tur til å vise seg frem, og det gjorde han med måte da han satt inn kampens mål etter et flott raid på venstrekanten, der han driblet av tre-fire motstandere mens han trakk seg innover i feltet og satt ballen flott opp i nettaket ved nærmeste stolpe.





Bird var nok kampens beste spiller for meg, og det var han som sto for forarbeidet da Chow etter 25 minutter scoret sitt andre og sørget for 0-3 med et godt plassert skudd. Lee og et antall groundhoppere vi ble stående sammen med snakket allerede om tosifret, og det kunne fort sett enda styggere ut, men Alex Kempster brant to gode sjanser – hvorav en der Jarrows for anledningen flyvende keeper skal ha mye ros for en feberredning. Whitley Bay presset på, og Paul Chow kunne fått sitt hattrick da han ble spilt gjennom alene med keeper, men hans avslutning traff stolpen. Craig McFarlane på sin side forsøkte seg på en akrobatisk avslutning med et brassespark fra kanten av 16-meteren, og det var nesten synd at ballen strøk tverrliggeren og landet oppå nettet. Kort etter løftet Brad Brooking ballen inn i feltet, og vinden gjorde sitt til at Jarrows keeper ble utmanøvrert, og ballen traff tverrliggeren og falt ned i feltet der den ble klarert. To minutter før pause fikk Chow likevel sitt hattrick da han enkelt og nærmest upresset knuste hjemmespillerne i lufta og headet inn Kempsters corner til 0-4.





De to lags spillere tilbragte pausen sittende på gressmatta ved laglederbenkene, og groundhoppere og lokale som var til stede virket som sagt enige i at Whitley Bay vil kunne bli å regne med kommende sesong. Nå var nok ikke Jarrow FC noen målestokk i så måte, og det var for øvrig unison enighet om at nivåforskjellen er langt større mellom Northern Leagues to øverste divisjoner enn den er mellom Northern League Division Two og Wearside League. Hva gjelder 2014/15-sesongens Northern League spådde Lee at Whitley Bay vil kunne bli å finne blant topp 5, mens han og flere andre også hadde stor tro på Shildon i tittelkampen. West Auckland Town ble selvsagt også nevnt, mens det er litt usikkerhet rundt Celtic Nation som har mistet en del spillere. De har fortsatt penger på bok, men foreløpig virker de ikke å ha erstattet disse i forventet grad, om man skal tro fotball-menigheten i nordøst. De stilte også spørsmålstegn ved – og uttrykte usikkerhet rundt hva man vil kunne forvente fra – Durham City. Men vi går nok en spennende sesong i møte i Northern League.





Whitley Bay gjorde hele 6 eller 7 bytter ved pause, og blant de som fikk hvile var målscorerne Paul Chow og Robbie Bird (sistnevnte kom dog på innpå igjen i andre omgang, etter å ha fått hvile seg første halvdel av omgangen). Hjemmelaget fikk nå låne ballen litt mer, uten at de klarte å skape stort, og Bay-keeper Daniel Gladstone var aldri truet. Vertenes beste sjanse ble ødelagt av et dårlig mottak da de spilte seg frem til en god avslutningsposisjon inne i feltet, og det var det nærmeste de blå og hvite kom. I stedet var det Whitley Bay – for anledningen i gule og blå bortedrakter – som satt inn sitt femte tjue minutter ut i omgangen da innbytter (og nykommer) Peter Watling satt opp Craig McFarlane som skjøt i mål fra rundt 16 meter. Med et kvarter igjen så Thomas Bott sin avslutning stryke stolpen, men få minutter senere kunne han skrive seg inn i scoringsprotokollen etter flott forarbeid av Robbie Bird. Det virket alt for enkelt da Bird trakk seg fri på kanten, og med markeringsglipp og fraværende forsvarsspill kunne Bott simpelt sette bredsiden til og styre inn kampens sjette mål.





Nykommer Peter Watling hadde et friskt innhopp, og to minutter før slutt var det noe bortimot en kopi av det forrige målet da også han tegnet seg på scoringslista og fastsatte sluttresultatet til 0-7. En manuell hodetelling vitnet om 88 fremmøtte, hvorav rundt 10-20 groundhoppere og en del bortefans, og de var nok fornøyd med det de hadde sett, selv om de kanskje ikke skal legge alt for mye i dette resultatet. Bortekampen mot Blyth Spartans to dager senere vil nok sannsynligvis gi et bedre bilde på hvor de står foran sesongstart. Det var ingen grunn til å bli igjen på Perth Green, så vi forlot snart anlegget, og etter å ha tatt farvel med Lee, Katie & Co spaserte jeg tilbake til Brockley Whins metrostasjon. Der var jeg et lite minutt for sent ute til å rekke et av togene, og måtte dermed vente et lite kvarter på neste tog. På perrongen fikk jeg selskap av en Whitley Bay fan som skulle hjem til Cullercoats. Han var som ventet fornøyd med det han hadde sett av nykommerne i sommerens første treningskamp.





Etter 20 minutter på metroen kunne jeg hoppe av på Central Station i Newcastle og returnere til Royal Station Hotel rett ved siden av stasjonen. Deretter var det bare å forberede seg på avreise og retur til Norge dagen etter. Hjemreisen startet med deilig frokost på The Centurion Bar på stasjonen, før vi satt oss på 08.06-toget til Liverpool Lime Street. Vi ble med dette til York, der vi raskt hoppet på toget som fraktet oss gjennom et «Tour de France»-klart Yorkshire og vestover til Manchester Airport. Vår lille ferie var over, men jeg drar selv tilbake på egen hånd om et par uker. Og da har jeg enda flere spennende oppkjøringskamper og destinasjoner på menyen.

English ground # 173:
Jarrow FC v Whitley Bay 0-7 (0-4)
Pre season friendly
Perth Green, 3 July 2014
0-1 Paul Chow (16)
0-2 Robbie Bird (19)
0-3 Paul Chow (25)
0-4 Paul Chow (43)
0-5 Craig McFarlane (65)
0-6 Thomas Bott (79)
0-7 Peter Watling (88)
Att: 88 (headcount)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 19.07.2014: Biggleswade United v Biggleswade Town
Previous game: 23.04.2014: Bracknell Town v Maidenhead United reserves

More pics

I forbindelse med en ferie i Newcastle sammen med min mor og min nevø ble det anledning til å ta nok en kikk på St. James’ Park – Newcastle Uniteds hjemmebane. Riktignok ingen omvisning denne gang, men en liten kikk på anleggets utside før vi forlystet oss på nærliggende The Strawberry. Og fotball ble det uansett, i form av Jarrow FC – Whitley Bay.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tur(er) på trappene, juli 2014

Førstkommende mandag markerer jeg årets første juli-dag med grytidlig start og tur til Rygge. Det blir en ferie med min mor og min nevø, der vi skal tilbringe tre netter i Newcastle. I den forbindelse vil jeg etter all sannsynlighet la meg friste av en pre season kamp i traktene, da Jarrow FC tar imot Whitley Bay til treningskamp torsdag kveld (3. juli). Da de først kun var omtalt som Jarrow gikk jeg ut fra at dette var Northern League-laget Jarrow Roofing, men det skal altså dreie seg om Wearside League-klubben Jarrow FC, som spiller sine kamper på Perth Green – et anlegg tilsynelatende fullstendig blottet for fasiliteter som tribuner, tak over hodet, klubbhus og bar. Men det hadde vært et artig bekjentskap.

Ellers er allerede flybilletter og flere hoteller booket for en ny tur senere i juli. Avreise skjer på morgenen 19. juli, med hjemreise grytidlig (kl. 05.50 fra Gatwick) 1. august. Noen endringer i programmet har det blitt siden jeg startet planleggingen, og jeg er fortsatt åpen for endringer på en eller to av dagene:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lørdag 19. juli:
Biggleswade United v Biggleswade Town
Hotell i Stevenage

Søndag 20. juli:
Irlam v Harrogate Railway Athletic
Hotell i Manchester

Mandag 21. juli:
Warrington Town v 1874 Northwich
Hotell i Manchester

Tirsdag 22. juli:
Bognor Regis Town v Reading XI

Onsdag 23. juli:
Great Yarmouth Town v Norwich United

Torsdag 24. juli:
Stourport Swifts v Stourbridge

Fredag 25. juli:
Poole Town v Wimborne Town

Lørdag 26. juli:
Chesham United v Stevenage
Hotell i London

Søndag 27. juli:
Leek Town v Leek CSOB
Hotell i Stoke-on-Trent

Mandag 28. juli:
Crockenhill v Phoenix Sports
Hotell i Bromley

Tirsdag 29. juli:
Mossley v FC Halifax Town
Hotell i Manchester

Onsdag 30. juli:
Ossett Albion v Rotherham United XI
Hotell i Wakefield

Torsdag 31. juli:
Hertford Town v Tring Athletic

Lørdag 28.10.2000: UD Las Palmas v Racing Santander

Revisit:
UD Las Palmas v Racing Santander 2-1 (1-0)
Primera Division
Estadio Insular, 28 Oktober 2000
1-0 Souleyman Oulare (28)
1-1 Jose Emilio Amavisca (pen, 59)
2-1 Souleyman Oulare (pen, 82)
Att: 18 069



Lørdag 23.09.2000: UD Las Palmas v Real Valladolid

Revisit:
UD Las Palmas v Real Valladolid 1-1
Primera Division
Estadio Insular, 23 September 2000
0-1 Valentin Sergio Pachon (46)
1-1 Jose Eloy (51)
Att: 18 822



Søndag 10.09.2000: UD Las Palmas – Deportivo Alaves

Mens jeg i år 2000 bodde 6 måneder på Gran Canaria, ble det noen muligheter til å se øyas fotballstolthet, UD Las Palmas, som på den tiden befant seg i Primera Division. Mitt første besøk til det  Estadio Insular (som nå dessverre er revet og erstattet med et nytt stadion) var for å se de gule og blå ta i mot et Alaves-lag med blant annet Jordi Cruyff på laget.

Las Palmas v Deportivo Alavés  0-3 (0-1)
Primera Division
Estadio Insular, 10 September 2000
0-1 Delfi Geli (1)
0-2 Javi Moreno (60)
0-3 Javi Moreno (65)
Att: 18 233

Lørdag 18.06.2005: Køge BK v BK Frem

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg befant meg i deilige Danmark, der jeg tilbragte noen dager på besøk hos min gode venn Morten i København. Under oppholdet skulle jeg også være med ham og Frem-gjengen til bortekamp i Køge, der det var sesongavslutning i 1. divisjon. Sammen med Morten og de andre glade ‘drengene’ i supportergrupperingen Blok 6 tok jeg plass på supporterbussen som skulle frakte oss til Køge, som er en gammel markedsby med rundt 35 000 innbyggere; beliggende snaut 40 kilometer sørvest for København, ved den store bukten Køge Bugt. Steningen var høy blant de begersvingende ‘Fremmerne’, som fortsatt ikke hadde gitt opp håpet om opprykk og retur til Superligaen.

Status var nemlig den at Horsens allerede var sikret opprykk, mens den andre og siste opprykksplassen sto mellom SønderjyskE og BK Frem, men da var københavnerne avhengige av å vinne samtidig som SønderjyskE gikk på et lite sannsynlig tap hjemme mot Fredericia. Men man sier jo at håpet er det siste som dør, og de røde og blå ankom Køge Stadion ved godt mot. Da dette blir skrevet leeeeenge etter den aktuelle dagen, er det håpløst å huske detaljer, og jeg er derfor uskikket til å fortelle hvordan jeg fikk min billett eller hvor mye jeg eventuelt betalte for den, men jeg mener å huske at jeg fikk den av en av Mortens kompiser som hadde noen gratisbilletter…og billetten bærer da også preg av å være nettopp dette.

Man skulle tro at BK Frem burde være topp motivert for å gjøre en god kamp, men selv om Køge BK ikke hadde voldsomt å spille for, var de da også blant divisjonens beste lag, der de allerede hadde sikret seg fjerdeplassen. Hele første omgang var en eneste stor midtbanekrig, der det var intenst men meget sjansefattig, og underholdningsverdien var overhodet ikke den helt store. BK Frem hadde kun én avslutning på mål, da Mirko Selak med 7-8 minutter til pause fyrte av et langskudd fra bortimot 30 meter som Køge-keeperen hadde visse problemer med å holde. Også hjemmelaget slet med å skape noe, og dermed sto det 0-0 til pause.

Etter pause viste umiddelbart Frem bedre takter da Yasin Avci avsluttet like utenfor stolpen, og de spilte seg deretter til et par raske halvsjanser. Men i omgangens femte minutt så siste rest av motivasjon ut til å forsvinne da en misforståelse i Frem-forsvaret førte til at Køges Søren Nielsen fikk stå helt alene og plassere ballen forbi Frem-keeper Jørgen Nielsen til 1-0. Samtidig visste man nok at SønderjyskeE også ledet sin kamp, og det som fulgte var en aldri så liten kollaps. Sju minutter etter det første målet slo Køge til igjen, da Stephan Petersen snappet opp en svak tversoverpasning i Frem-forsvaret og spilte frem Anders Jochumsen som enkelt satt inn 2-0. Frem-trener Ebbe Skovdahl hadde nok også innsett nederlaget, og benyttet anledningen til å gi noen mindre meritterte innbyttere litt spilletid.

Snaut 20 minutter før slutt sto det 3-0 da Anders Nielsen fikk fritt spillerom, og Mortens kompis Søren hevdet at han ville invadere banen ved et eventuelt fjerde mål. Det kom sju minutter senere ved Stephan Petersen, og Søren skred over gjerdet med en ‘ung og dum’ nordmann på slep. Stille og rolig gikk vi inn i midtsirkelen, skålte og tok en slurk mens smilende spillere spøkte om at det jammen så godt ut. Vi fulgte nokså raskt dommerens oppfordring om å gå av banen, og hadde det vært i Norge, hadde man vel blitt utestengt på ubestemt tid og det som verre er. I Danmark lo man av opptrinnet, og karen som hadde ansvar for øl- og pølseutsalget, kom løpende for å belønne oss med pølser. «Vent litt – øl skal I jo også ha», gliste han før han stakk for å hente en øl til oss hver. Resten av kampen dreide seg om å vente på at dommeren blåste for full tid, og vi kunne returnere til hovedstaden og gravøl på Sørens egen pub, «Det Listige Sted».
 

PS! Jeg gjør oppmerksom på at dette var på en tid før jeg begynte å ta bilder på mine fotball-besøk, slik at de fleste bildene er ‘lånt’ fra andre steder.

Danish ground # 3:
Køge BK v BK Frem 4-0 (0-0)
1 divisjon
Køge Stadion, 18 June 2005
1-0 Søren Nielsen (49)
2-0 Anders Jochumsen (56)
3-0 Anders Nielsen (72)
4-0 Stephan Petersen (79)
Att: 1 405
Admission: ??

Next game: 26.06.2005: Lillestrøm v Fredrikstad
Next Danish game: 26.05.2016: Aalborg BL v FC Midtjylland
Previous game: 12.06.2005: Fredrikstad v Bodø/Glimt
Previous Danish game: 14.11.2004: Fremad Amager v BK Frem