Denne onsdagen skulle Selbak spille treningskamp mot Ekholt, og det var ingen grunn til å ikke traske opp for å titte det som skulle skje på kunstgressbanen der. Dette var to klubber som begge kjempet i toppen av 5. divisjon i fjor. Selbak tok en av opprykksplassene, mens Ekholt får prøve igjen. Selbak var denne kvelden det beste laget før hvilen, og tjue minutter var spilt da Sebastain Engsmyr dukket opp på bakre stolpe og sendte lerpæddene i føringen 1-0. Litt senere hadde hjemmelaget igjen ballen i nota, men det ble annullert og blåst frispark utover. Selbak doblet likevel ledelsen helt på tampen av den første omgangen, og det var Siako Hamadamin som sørget for at det sto 2-0 til pause.
I det 70. minutt virket det avgjort da Sebastian Engsmyr økte til 3-0 med sitt andre for dagen, men så skulle det skje en del ting de siste 10-15 minuttene. I det 78. minutt fikk Ekholt en redusering, og kun to minutter senere utnyttet de slett forsvarsspill av Selbak og fikk pirket inn 3-2. Også Ekholt surret imidlertid defensivt, og i det 84. minutt dro Thines nytte av det og gjenopprettet tomålsledelsen. Ytterligere to minutter frem i tid ble det likevel ny spenning da Ekholt broderte seg gjennom forsvaret og reduserte til 4-3, men de kom ikke nærmere, for det ble også sluttresultatet denne sure onsdagskvelden. Heldigvis tilbød banehopper Bjørn Ove Hersdal seg å skysse meg hjem.
Revisit: Selbak v Ekholt 4-3 (2-0) Friendly Selbak kunstgress, 27 March 2024 1-0 Sebastian Engsmyr (21) 2-0 Siako Hamadamin (45) 3-0 Sebastian Engsmyr (70) 3-1 (78) 3-2 (80) 4-2 Thineshanth Ramachandran (84) 4-3 (86) Att: 21 (h/c) Admission: Free
Etter å ha sett en aldeles ellevill kamp på Kråkerøy Stadion, der Kråkerøy og Østsiden spilte 5-5, fartet jeg sammen med Trond nå rast videre til Begby, der vår andre kamp for dagen skulle gå av stabelen. Begby skulle spille treningskamp, og laget de skulle måle krefter mot var Tistedalen. Etter sistnevntes nedrykk i fjor høst var det altså duket for et oppgjør mellom to lag som i år begge hører hjemme i 5. divisjon. Her samlet det seg etter hvert en aldri så liten delegasjon med banehoppere, og det går gjerne ikke helt upåaktet hen på Begby. Jeg tør påstå at det ikke er særlig mange steder i breddefotballen der de blir satt mer pris på enn på nettopp Begby, og nytt av året er at man ved å vise Futbology-appen i kiosken får gratis vaffel og kaffe. I den forbindelse får det oppfordres til å også kjøpe noe mer der.
Begby-trener Jørgen Fog og et par andre klubbrepresentanter kom selv bortom for å ønske velkommen og forsikre seg om at de kaffetørste hadde fått seg en kopp. Ute på banen var det imidlertid ikke veldig mye spill som varmet spesielt i løpet av den første omgangen. De få tilløpene til sjanser som kom, kom gjerne som resultatet av litt nølende forsvarsspill, men keeperne ryddet greit unna det som kom. Det var de som må sies å ha vært banens beste i løpet av de første 45 minuttene, og det var målløst 0-0 da dommeren blåste for pause og vi gikk for å varme oss litt inne i klubbhuset. Det hadde på ingen måte vært noen festforestilling av typen vi hadde vært vitne til på Kråkerøy tidligere på kvelden. Det skulle det derimot bli gjort noe med etter pause.
Allerede et par minutter ut i omgangen tok Begby ledelsen 1-0, men det gikk sannelig ikke lang tid før Tistedalen utlignet fra straffemerket slik at vi var like langt. Det hadde skjedd mer på andre omgangs fem første minutter enn i løpet av den første omgangen. Etter en drøy time fikk Tistedalen nok en gang straffe som de igjen scoret på, og snudde dermed til 1-2, men Begby gikk rett i angrep og utlignet til 2-2. I det 73. minutt angrep Begby igjen, og fra kanten ble ballen spilt inn foran mål, der den ble kontant satt i nettet til 3-2. Nå sto jeg med en følelse av at Begby skulle dra dette i land, men fem minutter senere slo gjestene tilbake med en ny utligning. Begby var nok muligens litt nærmere et seiersmål, men det ble ikke mer nettsus, og dermed endte det 3-3 etter en underholdende andre omgang som faktisk også kunne bydd på på enda et par mål. Vi sa oss uansett fornøyd med dagens dont.
Denne mandagen hadde jeg igjen alliert meg med Trond, og planen var at vi skulle gå for en dobbel i Fredrikstad-området. På Kråkerøy skulle Kråkerøy og Østsiden møtes til en siste test før seriestart, og avspark der var tidlig nok til at vi også ville rekke å få med oss ytterligere en treningskamp i form av Begby v Tistedalen. Vel fremme på Kråkerøy ante vi lite om hva for en aldeles spinnvill forestilling vi hadde i vente der. På dette tidspunktet var faktisk Kråkerøy det laget jeg hadde sett flest ganger hittil i 2024, og dette var den sjette treningskampen jeg skulle se de i i løpet av årets første måneder. I de første kampene hadde de for meg fremstått som veldig solide, mens det hadde virket litt mer shaky bakover i de siste par kampene, men jeg regnet med at de igjen vil være å finne på øvre del av 4. divisjons-tabellen i år.
For Østsiden sin del hadde jeg mistenkt at de kunne få en noe tyngre sesong, men med unntak av at de fikk kjørt seg skikkelig mot rekruttene til Sarpsborg 08, hadde de slett ikke sett så verst ut. Øssia vil nok uansett som vanlig være et lag det er vanskelig å bli helt klok på, slik i hvert fall jeg ofte har følt de de siste årene. Det skulle vel uansett godt gjøres om noen av de skal kunne klare det mesterstykket å tukte Råde, som også i år vil være divisjonens klare favoritt. På Kråkerøy Stadion fikk vi snart også selskap av banehopperen Terje Mollestad, som også er mannen bak siden Nordic Stadiums, og som også han hadde tenkt seg videre til Begby.
Vanviddet startet allerede i kampens fjerde minutt, da Stian Benvold sendte Øssia i ledelsen 0-1, men allerede et lite minutt etterpå utlignet Håkon Wæhler til 1-1. Etter et drøyt kvarter sviktet det fullstendig i Kråkerøy-forsvaret, og da Øssia kom to stykker alene gjennom, hadde Bendvold til slutt en enkel oppgave med å sette inn 1-2. I det 30. minutt sørget Wæhler igjen for balanse, og to minutter senere noterte han seg for hattrick ved å sende et frispark fra rett utenfor 16-meteren rett i mål på herlig vis. 3-2 var også stillingen til pause etter en svært underholdende omgang der Kråkerøy hadde mest ball mens Øssia sto høyt og frustrerte hjemmelaget. Vi skulle få mer god underholdning etter hvilen.
Stian Bendvold ville ikke være noe dårligere enn Wæhler, og i kampens 50. minutt scoret han faktisk to ganger. Først kunne han etter et fantastisk gjennomspill runde keeper og utligne til 3-3, og sekunder senere dukket han opp på bakre stolpe og sendte Øssia tilbake i føringen 3-4. Det var også oppskriften da han etter en times tid satt inn sitt femte for dagen og økte til 3-5. Vi hadde så vidt spilt en time, og hadde fått åtte mål som samtlige hadde blitt scoret av to av banens aktører som for øvrig har en FFK-tilknyting til felles. Mens Benvold de siste årene har spilt for FFK 2, er Wæhler klubbens fysioterapeut. Nå overlot de imidlertid scenen til andre, og i det 69. minutt var det Leon van Nguyen som headet inn reduseringen til 4-5 for Kråkerøy. Vertene skulle også få en utligning, og den var det Erlend Skiftestad som i det 84. minutt besørget ved å vippe elegant over keeper. Dermed endte det 5-5, men denne kampen kunne rett og slett like gjerne endt 8-8, for det var en sjansebonaza uten like, og en fantastisk artig kamp. Underholdningen til tross, måtte vi dog farte raskt videre til neste kamp.
Det var nå noen dager siden jeg onsdag kveld hadde låst meg inn etter å ha kommet meg hjem fra den siste fotballturen til Storbritannia, men det hadde foreløpig ikke blitt noe fotball siden det, til tross for at jeg hadde hatt visse kampplaner. Lørdagens treningskamp for FFK borte mot Strømsgodset i Drammen hadde stått på agendaen, men utgikk rett og slett fordi mitt reisefølge trakk seg i siste liten. Denne søndagen var det derimot ikke særlig med kamper på menyen i området, og jeg hadde lekt litt med tanken på å i stedet dra opp til Tindlundhallen for å se Greåker mot Slevik i NM-semifinale i innebandy, men så ringte Jon Erik som foreslo en Sverige-tur. Han hadde sett at Morlanda GoIF skulle treningskamp mot lokalrivalen Myckleby IK nede på Orust, og det tok ikke spesielt lang tid før vi hadde blitt enige om å dra og vi satt i bilen på vei sørover.
Etter å ha stoppet for en liten matbit på veien nedover, kunne vi etter hvert ta oss over på Orust og krysse det som er Sveriges fjerde største øy (den tredje største naturlige). Morlanda GoIF hører hjemme i Ellös, som er et tettsted vest på øya Orust. Stedet har rett i overkant av 1 000 innbyggere, og ble nevnt i skriftlige kilder for første gang i 1610, som et fiskerleie. Her var det sildefiske som var den viktigste næringsveien, og under sildeperiodene ble det bygget to salterier og et trankokeri. Når silden ble borte livnærte befolkningen seg på blant annet annet fiske og jordbruk. I senere tid har båtbygging overtatt som en viktig næringsvei, og blant de som holder til her er Hallberg-Rassy, som i Ellös har det som skal være Sveriges største ‘verft’ for fritidsbåter.
Morlanda GoIF ble stiftet sensommeren 1945, etter slutten på den andre verdenskrig, men det hadde blitt spilt fotball i Ellös før den tid. Historien forteller om hvordan grupper unge gutter i løpet av 1920-årene stiftet flere klubber på Orust, og en av de holdt til i Ellös. Det fortelles at de fikk en egnet tomt til å spille på av hotelleier Ernst Karlsson, men at den lå inntil et pensjonat som var hans konkurrent. Pensjonateieren likte dårlig dette tullballet med fotballsparking på nabotomten, og da den dyrebare ballen havnet i hans hage, beslagla han rett og slett ballen og ville ikke returnere den uansett hvor mye guttene tryglet. Det ble tatt kontakt med landsfiskalen (som var en statlig embedsmann som fungerte som blant annet politi eller lensmann), som mente at guttene selvsagt hadde krav på å få tilbake ballen.
Men da de i samlet tropp gikk for å hente den, gikk pensjonateieren og hans familie og venner rett og slett løs på de med diverse hageredskaper de hadde for hånden, og en av guttene ble såpass skadet at han måtte besøke lasarettet (sykehuset). Landsfiskal Holst ble igjen tilkalt fra Nösund, men også han måtte returnere tomhendt. Saken endte med å bli behandlet for retten i Varekil hele sju ganger(!) for det kom en endelig dom i guttenes favør. Vel, alt dette var uansett et år eller to før de stiftet Ellös Idrottsklubb i 1927, men det er uansett en litt humoristisk historie. Arbeidsledigheten på Orust gjorde at de slet med å beholde sine spillere, som gjerne flyttet til eksempelvis Göteborg etter å ha blitt lokket med fast arbeid. Da nesten alle spillerne ble vervet etter utbruddet av andre verdenskrig, ble også klubben liggende brakk til det igjen var fred.
Da de vervede begynte å komme hjem, ble det i stedet stiftet en ny klubb, nemlig Morlanda GoIF. Morlanda var for øvrig navnet på den tidens kommune her (kommunene på øya har senere blitt slått sammen til Orust kommune), og tanken var at man skulle være en klubb som representerte hele kommunen. De spiller nå i Division 5 Bohuslän, mens bortelaget Myckleby IF fra litt lenger vest på øya hører hjemme i Division 6 Södra Bohuslän. Morlanda har for øvrig også et såkalt utvecklings-lag i Division 7 Södra Bohuslän, så vi var litt usikre på hvordan vertene ville stille, og det var kanskje en ørliten miks for alt vi vet. I 1947 flyttet Morlanda GoIF inn på ny bane, og om jeg leser informasjonen riktig, dreier det seg nok om Glimmasåsens IP, som fortsatt er deres hjemmebane. I likhet med en del andre svenske lag har man imidlertid også her en kunstgressbane ved siden av, og det var på denne at dagens kamp skulle spilles.
Etter å ha tatt en rask kikk på hovedbanen, gikk vi over på kunstgressbanen som er en nokså spartansk affære. Den hadde imidlertid noen benker på den ene langsiden, men mens kampen ble sparket i gang gikk jeg opp i skrenten bak det bortre målet for å ta noen bilder der oppe fra. Den var hjemmelagets Milo Fababeir som ble kampens første målscorer, og det skjedde etter at en Myckleby-spiller rett og slett klarerte ballen i ham og inn i mål. 1-0, men sju minutter senere utlignet Erik Abrahamsson for Myckleby med et skudd som gikk inn via stolpen. Ytterligere fem minutter frem i tid var Morlanda tilbake i ledelsen igjen etter at et godt innlegg ble headet i mål av Alexsander Girnus. Dermed sto det 2-1 til pause da vi gikk for å benytte oss av at det var åpen kiosk.
I det 52. minutt utlignet Wilmer Svensson Pettersson ved å heade inn 2-2 fra et hjørnespark, og tjue minutter senere hadde Myckleby også snudd kampen da Carl Rosén satt inn 2-3. I det 80. minutt ble Milo Fababeir tomålsscorer da han utlignet slik at vi igjen var like langt, men fire minutter senere falt avgjørelsen, og det var Myckleby som trakk det lengste strået foran det jeg talte meg frem til å være 64 tilskuere. Melvin Peterson var det som satt inn 3-4 og sørget for borteseier i en nokså underholdende kamp. I løpet av kampen hadde vi av alle ting også truffet på en skjebring som faktisk spiller for Borgar, og han hadde vi stått og sett andre omgang sammen med. Nå var det imidlertid bare å takke for seg og sette kursen tilbake mot Norge.
Swedish ground # 53: Morlanda GoIF v Myckleby IK 3-4 (2-1) Friendly Glimmaråsens konstgräs, 24 March 2024 1-0 Milo Fababeir (20) 1-1 Erik Abrahamsson (27) 2-1 Alexsander Girnus (32) 2-2 Wilmer Svensson Pettersson (52) 2-3 Carl Rosén (72) 3-3 Milo Fababeir (80) 3-4 Melvin Peterson (84) Att: 64 (h/c) Admission: Free
Tirsdagens dobbel skulle avslutte turen min hva gjelder fotball, og etter å ha sett et reservelags-oppgjør i Livingston gjensto det nå kun én eneste kamp av mitt program. Jeg hadde blinket meg ut oppgjøret mellom Kelty Hearts og Alloa Athletic i Scottish League One, og turen fra Livingston og dit opp skulle foregå med buss. Jeg skulle også bytte buss på en holdeplass ved broene over fjorden Forth, og da buss X51 kom noen minutter forsinket solgte sjåføren meg en DayRider-billett til £11. Turen opp til stedet jeg skulle bytte buss var anslått til en halvtimes tid, men vi ble voldsomt forsinket i trafikken. Vi var allerede bortimot en time forsinket da bussen rett og slett klarte å bulke borti en parkert bil på vei gjennom landsbyen Kirkliston, og da vi tok oss over den såkalte Queensferry Crossing var vi rundt 75 minutter forsinket! Man kan trygt si at det denne dagen var surr med bussene som skulle skape problemer for meg.
Det var bare å vente på neste X56-buss videre fra Ferrytoll Park & Ride, og etter ytterligere en halvtime på bussen kunne jeg temmelig forsinket stige av i Kelty, der jeg sporenstreks stakk innom puben The Kings for å unne meg en pint. Kelty er en landsby som ligger i ‘grevskapet’ Fife (av mange fortsatt kalt ‘The Kingdom of Fife’), et lite stykke nord for Cowdenbeath og Dunfermline. Kelty ligger i hjertet av det som var kullgruveområdet av Fife, og er da også et tidligere gruvesamfunn. Mens kullgruvene her fortsatt var operative, var folketallet oppe i 9 000, men det er nå beregnet til snaut 7 000. Med en beliggenhet ikke langt fra motorveien mellom Edinburgh og Perth, og en viss boligbygging de siste årene, er imidlertid håpet å kunne tiltrekke seg en del pendlere.
Etter en pint på The Kings var det bare å tusle noen minutter og et par kvartaler oppover i veien for å betale seg inn med £16 på New Central Park, som var kveldens kamparena. Det var med rundt tre kvarter til avspark at jeg ankom det som også skulle bli min skotske bane nummer 75, og besøket her medførte også at jeg ville ha besøkt 33 av de 42 nåværende skotske ligastadionene. Noe kampprogram var det dessverre ikke her, men da jeg oppsøkte klubbhusets bar for å slå meg ned litt der, var det i det minste lagt frem stensiler med lagoppstillingene på bardisken og rundt på bordene. Det er heller ikke altfor langt fra Alloa til Kelty, og noen bortefans hadde også tatt turen og var blant de som tok turen innom klubbhuset for en siste oppladning.
Kelty Hearts ble stiftet så sent som i 1975, under navnet Kelty Hearts Amateur FC, og ble en del av Kirkcaldy & District Amateur Football Association. På fire år spilte de seg opp fra deres ‘kjellerdivisjon’ til toppdivisjonen, men etter få år valgte de å forlate den regionale amatørfotballen for å satse i den skotske Junior-pyramiden (som jeg igjen får presisere ikke har noe med aldersbestemt fotball å gjøre). Der fikk de innpass i Fife League, som var en av seks regioner i Junior-fotballen inntil omstruktureringen i 2002 da de ble redusert til tre og Fife League havnet under SJFA East Region. Kelty Hearts spilte seg etter hvert frem til finalen i den gjeve Scottish Junior Cup i 1999, men tapte knepent 0-1 for Kilwinning Rangers. I 2007 nådde de igjen finalen, men også denne gang måtte de seg seg slått 1-2 av Linlithgow Rose etter ekstraomganger.
Etter at Kelty Hearts vant regionens toppdivisjon SJFA East Region Super League i både 2015 og 2017, søkte de nye utfordringer. De neste årene så man jo en strøm av Junior-klubber som meldte overgang til den ‘ordinære’ pyramiden, og det var på mange måter Kelty Hearts som startet dette da de i 2017 fikk innvilget sin overgang til East of Scotland League. Den skotske Junior-fotballen har hatt en høy stjerne med mange tradisjonsrike klubber som også har dratt mer folk enn flere av klubbene i SPFL, og da Junior-klubbene begynte å gjøre sitt inntok, spådde jeg at det kun ville være et tidsspørsmål før de ville klatre oppover og overta plassene til flere av klubbene som opererte i ligaer som Lowland League (spesielt om nåløyet for å komme opp dit utvides noe, slik jeg synes det burde), og Kelty Hearts har vært et godt eksempel på dette.
I sin debutsesong i East of Scotland League vant de 23 av 24 kamper og rykket dermed opp i Lowland League, som sammen med Highland League er feeder til den skotske ligaen SPFL. Etter at Lowlan League-debuten endte med en tredjeplass våren 2019, ledet de året etter den ligaen da Covid satt en stopper for videre fotball. De ble tildelt tittelen, men ikke noe opprykk. Da de gjentok bedriften året etter, ble det imidlertid bestemt at det likevel skulle spilles kvalik, og etter å ha slått Highland League-vinner Brora Rangers (som det ryktes ikke var like gira på opprykket) og deretter SPFL-jumbo Brechin City, var Kelty Hearts klare for ligaspill. I debutsesongen 2021/22 fortsatt de der de slapp og suste inn til tittelen i League Two, og dermed opprykk til League 1, der de fortsatt befinner seg.
Klubbens hjemmebane, New Central Park, var gjenstand for en oppgradering i årene før og etter skiftet fra Junior-fotballen. I 2015 ble det dessverre lagt kunstgress her, men samtidig kom det på plass flomlys. Året etter fikk man på plass to seksjoner med overbygd ståtribune på den ene langsiden, og deretter ble det reist en sittetribune med plass til 354 tilskuere på motsatt langside. I tillegg til dette er det seksjoner med åpen terracing – ikke minst bak de to målene, og en gressbanke her og der. Kapasiteten skal totalt være 2 660, mens publikumsrekorden på 2 161 stammer fra august 2022 og en hjemmekamp mot den lokale storebroren Dunfermline Athletic. New Central Park er i og for seg et nokså trivelig sted å se fotball, selv om det etter hvert ble litt småsurt denne kvelden.
På toppen av League One tronet Falkirk overlegent, og de gikk mot et opprykk tilbake til Championship. De tre neste plassene på tabellen gir kvalifisering, og bak toer Hamilton Academical fulgte Alloa Athletic, som altså var bortelaget i kveldens hengekamp. Ett poeng bak de igjen fulgte Montrose, med Cove Rangers jagende ytterligere tre poeng bak. Kelty Hearts lå på en sjetteplass (av ti), og hadde hele 13 poeng opp til den siste kvalik-plassen, men også kveldens kamp til gode. Kelty Hearts tok et spillemessig initiativ, og produserte etter hvert også noen gode sjanser. Etter en halvtime var de nære på da Lewis Moore sendte i vei en kanonule av et skudd som smalt i tverrliggeren. Til tross for en Kelty-dominans var det imidlertid fortsatt målløst da dommeren blåste for pause og jeg kunne unne meg en scotch pie og en Bovril.
Ti minutter ut i omgang straffet hjemmelagets foreløpige ineffektivitet seg da Alloa tok ledelsen mot spillets gang. Et innlegg på bakre stolpe ble headet i mål av Cameron O’Donnell, og det sto 0-1. Kelty forsøkte å svare, og timen var så vidt passert da de kom alene gjennom, men Alloa-keeperen reddet mesterlig med en benparade. I det 74. minutt fikk Kelty endelig betalt, og det var Joseph McGlynn som besørget en vel fortjent utligning til 1-1. Kelty sa seg imidlertid ikke fornøyd med det, og med ti minutter igjen av ordinær tid styrte Tam O’Ware inn 2-1 fra kort hold og sørget for jubel hos hjemmefolket blant de 418 tilskuerne. Det ble også sluttresultatet, og jeg måtte bare haste ut portene og mot bussholdeplassen, der det dog viste seg at bussen uansett nok en gang var forsinket.
Forsinkelsen på over ti minutter var såpass at jeg sto i fare for å miste toget jeg hadde blinket meg ut tilbake til Glasgow, for da jeg hoppet av på Rosyth stasjon rullet toget ut av perrongen idet jeg steg av bussen. Da var det bare å belage seg på litt venting i den sure mars-kvelden for å komme seg med neste tog, og returen ble såpass sent at en planlagt kikk innom Oswald’s måtte utgå. I stedet returnerte jeg umiddelbart til min base ved YOTEL Glasgow for å få meg litt søvn før hjemreisen dagen etter. Jeg hadde bestilt plass på Megabus sin 09.45-avgang, og den brukte en time på å frakte meg til Edinburgh Airport, der jeg skulle med Norwegian sitt fly i 13-tiden. Etter en fin tur med 12 kamper – 4 i England og 8 i Skottland – var det bare å komme seg tilbake til hverdagen hjemme i Norge.
Scottish ground # 75: Kelty Hearts v Alloa Athletic 2-1 (0-0) Scottish League One New Central Park, 19 March 2024 0-1 Cameron O’Donnell (56) 1-1 Joseph McGlynn (73) 2-1 Tam O’Ware (81) Att: 418 Admission: £16 Programme: None
Tirsdag 18.03.2024: Livingston reserves v Queen’s Park reserves
Søndagskampen i Whitburn hadde markert slutten på vårens Scottish Hop etter en super helg med masse fotball, men jeg skulle fortsatt ha Glasgow som base i noen dager til og avslutte turen med en skotsk dobbel på tirsdagen. Før den tid hadde jeg imidlertid en fotballfri mandag foran meg. Det var dog en mulig dobbel nede i nordøst-England som jeg tittet litt på, for Sunderland U21 skulle ta imot Newcastle United U21 til et derby med tidlig avspark, og den kunne la seg kombinere med kveldskamp hos Blyth Town. To revisits for min del, men togpasset mitt hadde nå gått ut, og returen til Glasgow var dessuten temmelig kronglete så sent på kvelden, så dermed ble det en fotballfri mandag i Skottlands største by. Den benyttet jeg imidlertid godt, men først startet jeg dagen med en full scottish breakfast på Wetherspoons-puben The Sir John Moore, vegg-i-vegg med min base ved YOTEL Glasgow.
Etter frokost lot jeg metroen frakte meg til Ibrox, for etter at jeg i løpet av planleggingen av turen omsider bestemte meg for en ‘fridag’ i Glasgow, bestilte jeg rett og slett en guidet tur på Rangers sitt flotte stadion med påfølgende besøk i det nye Rangers-museet. Sistnevnte ligger i et nytt bygg sammen med den nye to-etasjes klubbsjappa, og etter besøket der var det bare å komme seg tilbake til Glasgow sentrum, der kvelden etter hvert ble tilbragt på Rangers-puben Oswald’s. Om det ikke hadde blitt noen fotballkamp på mandagen, skulle jeg gjøre opp for det på tirsdagen, som skulle bli turens siste kampdag før returen onsdag. I den forbindelse hadde jeg blinket meg ut oppgjøret mellom Kelty Hearts og Alloa Athletic, men også lagt merke til en reservelagskamp i Livingston som muliggjorde en dobbel.
Tirsdagen ble igjen startet med en full scottish breakfast på The Sir John Moore, og da siste bit av haggis og andre godsaker var satt til livs, hadde jeg bestemt meg for at jeg like gjerne kunne sette kursen mot Livingston for å få med en ekstra kamp. Derfor krysset jeg over til Glasgow Central og kom meg med 11.02-toget, og etter tre kvarter kunne jeg stige av på stasjonen Livingston South. Merkelig nok var det ti minutters gange herfra til bussholdeplassen for bussen som skulle frakte meg inn til det jeg antok var sentrum av Livingston…om det kan kalles det, for er det i det hele tatt en sentrum i denne merkelige og ikke spesielt sjarmerende byen som fremstår mer som en stor handelspark omringet av boligområder?
Livingston ble i 1962 utpekt til å bli en såkalt new town for å ta unna for befolkningsveksten i Glasgow. Med sin beliggenhet i grevskapet West Lothian, ligger den likevel nærmere Edinburgh; nemlig rundt 25 kilometer vest for den skotske hovedstaden og omtrent 50 kilometer øst for nevnte Glasgow. Navnet fikk byen etter en av de små landsbyene som allerede lå her. Livingston er i disse dager administrasjonssenter for West Lothian, og har et innbyggertall beregnet til rundt 57 000. Den lokale industrien har vært dominert av teknologibransjen, og byen er også hjemsted for et av Skottlands største kjøpesenter, som ble anlagt samtidig som byen. Som så mange andre såkalte new towns, er byen ikke den mest sjarmerende, og kritiske røster har da også hevdet at den fremstår som om et stort kjøpesenter har blitt dumpet oppå en landsby.
Det var nå uansett her jeg skulle se dagens første kamp, og den skulle finne sted på Almondvale Stadium, som er hjemmebanen til Livingston. Tilknyttet et av de store kjøpesentrene er Wetherspoons-puben The Newyearfield, der jeg unnet meg en rask pint før jeg spaserte den ikke altfor lange veien derfra og bort til stadionet. I motsetning til her hjemme, så har skottene en egen reserveliga der reservelagene kun holde på for seg selv uten å ødelegge for andre, og denne dagen skulle Livingston-reservene ta imot reservene til Glasgow-klubben Queen’s Park. Det skotske fotball-orakelet Scott Struthers hadde allerede informert meg om de nok kun ville åpne en inngang på den østlige langsiden, og det viste seg å stemme. Det var i tillegg fritt frem med gratis inngang, slik han hadde spådd.
Livingston FC har en litt spesiell historie, for da klubben ble startet opp i 1943, var det jo som man forstår en stund før Livingston by i det hele tatt ble planlagt og anlagt. Det begynte med at ansatte hos elektronikk-selskapet Ferranti startet opp det man må kunne kalle et bedriftslag under navnet Ferranti Amateurs, og det skjedde i Edinburgh. Klubben spilte først i lokale amatørligaer, og endret i 1948 navnet til Ferranti Thistle, før de i 1953 tok steget opp i seniorfotballen og fikk innpass i East of Scotland League. Da det i 1974 ble en ledig plass i Scottish Football League, var Ferranti Thistle en av søkerne, og de ble etter en avstemning utrolig nok foretrukket foran flere veletablerte klubber inkludert et knippe klubber fra Highland League. Dette skjedde til tross for at City Ground i Edinburgh (der Ferranti Thistle hadde spilt sine kamper siden 1969) på ingen måte oppfylte ligaens stadionkrav.
I tillegg var ligaens forbud mot sponsornavn til hinder, men etter at de lokale myndighetene i Edinburgh tilbud de bruken av Meadowbank Stadium, tok etter hvert klubben også navnet Meadowbank Thistle. Etter en god periode i 1980-årene, der de blant annet var nære på et opprykk til den skotske toppdivisjonen, møtte de etter hvert veggen, og på første halvdel av 1990-årene var de i alvorlige økonomiske problemer. Det er nå det blir enda mer kontroversielt, for i 1995 ble det bestemt å rett og slett flytte klubben fra Edinburgh til Livingston. Sammen med en gruppe som jobbet for byutvikling i Livingston, fikk man bygget Almondvale Stadium, og som en del av avtalen skulle klubben flytte inn der og ta navnet Livingston FC. Det hele vil muligens gi noen assosiasjoner til hva som skjedde med Wimbledon noen år senere.
Klubben hadde nettopp rykket ned til nivå fire, der Livingston FC startet opp i 1995, men allerede våren 2001 kunne de feire opprykk til den skotske toppdivisjonen. Tredjeplassen i debutsesongen 2001/02 står fortsatt som deres bestenotering i ligasammenheng. I 2004 vant de den skotske ligacupen med seier over Hibernian i finalen. I 2006 sørget økonomiske problemer for at de ble satt under administrasjon, samtidig som de rykket ned etter en historisk dårlig sesong med kun 18 poeng. Et par år frem i tid var det igjen økonomisk krise, og klubben sto igjen ble satt under administrasjon sto i fare for å både bli kastet ut av ligaen og bli slått konkurs og forsvinne helt. Det endte med at de i 2009 ble degradert tilbake til nivå fire, men deretter vant de to strake divisjonstitler, og var tilbake på nivå to. Da de våren 2018 sikret seg andreplassen og deretter vant playoff-finalen(e) mot Partick Thistle, var de tilbake i den skotske toppdivisjonen, der de foreløpig har holdt seg siden.
Jeg var jo inne på hvordan Almondvale Stadium ble bygget spesifikt for å få Meadowbank Thistle til å flytte til byen og bli Livingston FC, og det har vært deres hjemmebane siden. Det er et nokså typisk all seater nybygg fra denne perioden, og tre av sidene henger sammen slik at jeg kunne bevege meg fritt rundt på de, mens jeg ikke kom meg over på hovedtribunen på den andre langsiden. Tilskuerkapasiteten skal nå være 9 713, mens 10 112 stammer fra en kamp mot Rangers under deres debutsesong i klubbens debutsesong i den skotske toppdivisjonen. Stadionet har også hatt en hel rekke sponsornavn, slik tiden tydeligvis krever, og jeg har jo ikke for vane å nevne de om det kan unngås, men sponsoravtalen som nå for øvrig var i ferd å gå ut har i hvert fall sørget for et sponsornavn som en del har funnet humoristisk. Ifølge rapportene ville imidlertid navnet Tony Macaroni Arena kun benyttes frem til siste del av mars måned. Forresten er det dessverre kunstgress som er underlaget her, men det kan det kanskje bli en slutt på, for det ryktes at en mulig avstemning om å forby kunstgress i SPFL muligens ikke er så altfor langt unna.
Som jeg var inne på, har også skottene noe man absolutt burde hatt også her hjemme; nemlig en egen liga for reservelag. Nå har riktignok dessverre reservelagene til Rangers, Celtic, Hearts og Hibs fått innpass i Lowland League (Rangers valgte senere å trekke seg derfra), men det er en annen historie. I SPFL Reserve League var det faktisk reservene til Queen’s Park som toppet tabellen, og det var nettopp de som var gjester ved Almondvale Stadium denne dagen. I den forstand så jeg det som naturlig at de også var favoritter mot et Livingston-lag som kjempet i bunnen. Det noe merkelige med denne reserveligaen er ikke bare det at den kun består av ni klubber, men også det faktum at klubbene tydeligvis møtes kun én gang.
Det var uansett Livingston som fikk den første sjansen, og den var nokså stor, men avslutningen fra god posisjon 6-7 meter fra mål gikk over. Etter dette var det den første drøye halvtimen noen halvsjanser begge veier, men ytterligere store sjanser lot foreløpig vente på seg. Med ti minutter til pause fikk imidlertid gjestene en stor mulighet etter godt spill. Et flott gjennomspill der en spiller kom alene med keeper, men hjemmelagets sisteskanse reddet mesterlig. Rett før pause prøvde Livingston seg igjen med et skudd fra like utenfor 16-meteren, men det gikk centimetere utenfor stolpen, og dermed var det fortsatt målløst 0-0 da lagene gikk i garderoben for å ta seg en pustepause mens jeg kunne koste på meg en scotch pie og en Bovril.
I løpet av andre omgangs første ti minutter hadde Queen’s Park skapt flere gode sjanser enn vi hadde totalt før hvilen, men målet lot fortsatt vente på seg. I det 57. minutt måtte bortekeeperen varte opp med en god benparade, og deretter stormet Queen’s Park rett i angrep og kontret inn 0-1. Et flott skudd fra Liam McLeish var det også som fant nettmaskene. Tolv minutter senere slo imidlertid Livi tilbake. Etter et flott gjennomspill pirket Bruce Anderson ballen forbi keeper og utlignet til 1-1. PÅ tampen satt Queen’s Park inn støtet, og i det 87. minutt var de nære på da en deres spillere fyrte av fra distanse og traff tverrliggeren, før returen ble headet over. I kampens nest siste ordinære minutt falt imidlertid avgjørelsen da et frispark ble slått inn i feltet, og det var Liam McLeish som igjen sørget for borteledelse ved å heade inn 1-2. Det ble også sluttresultatet, og Queen’s Park endte for ordens skyld også opp med å vinne reserveligaen. Selv skulle jeg nå videre til dagens andre og turens siste kamp.
Scottish ground # 74: Livingston reserves v Queen’s Park reserves 1-2 (0-0) SPFL Reserve League Almondvale Stadium, 19 March 2024 0-1 Liam McLeish (57) 1-1 Bruce Anderson (69) 1-2 Liam McLeish (89) Att: 57 (h/c) Admission: Free Programme: None
Etter én fredagskamp og fire kamper på lørdagen skulle nå vårens Scottish Hop avsluttes med søndagskampen Whitburn v Whitehill Welfare. Etter at jeg hadde gjort unna morgenstellet og var klar til å forlate min base ved YOTEL Glasgow, oppdaget jeg at skoene fortsatt var temmelig våte etter dagen før, og til enda større irritasjon fant jeg ut at det ekstra paret med sko jeg hadde tenkt å ta med nok sto igjen i gangen hjemme, så det var bare å ta på seg et par våte sko og komme seg av gårde. På veien opp til Glasgow Queen Street stasjon stakk jeg innom en Sainsburys-sjappe der jeg rasket med meg en frokost i form av smørbrød, og deretter var det bare å ta plass på 09.45-toget. Helgens Scottish Hop hadde begynt med fredagskamp i Armadale, og det var der jeg nok en gang gikk av toget etter tre kvarter.
Mens jeg på fredagen hadde tuslet nordover fra stasjonen innover mot Armadale sentrum, gikk jeg nå ut den sørlige utgangen for å fortsette mot Whitburn med buss. Gangveien fra stasjonen ledet meg til en stor Asda-butikk, og siden jeg fortsatt hadde tjue minutters ventetid på bussen, stakk jeg innom for å kjøpe noe å drikke før jeg tok oppstilling på bussholdeplassen få meter unna. Der kom buss X18 i rute og plukket opp klokken 10.55, og for £3 fikk jeg være med sørover til Whitburn, der jeg fem minutter senere kunne plinge og gå av midt i sentrum omtrent idet klokkene slo elleve. Her var jeg et steinkast fra dagens kamparena, der det skulle være avspark klokken 12.15, og jeg gikk rett dit.
Whitburn er en liten by som ligger omtrent midt mellom Glasgow og Edinburgh. Vi befinner oss her i grevskapet West Lothian; omtrent en halv mil sørvest for Bathgate og rundt en mil vest-sørvest for Livingston. ‘Burn’ er for øvrig et ord som i Skottland og deler av det nordlige England brukes om en bekk eller liten elv. Whitburn var lenge et lite jordbrukssamfunn som i likhet med naboen Armadale ble åsted for kullgruvedrift. Kullgruvene dominerte inntil de ble nedlagt på midten av 1980-årene, og det var først to-tre tiår senere at de store slagghaugene hadde blitt fjernet. I 1960-årene hadde dessuten Whitburn vokst som følge av tilflytting fra et overfylt Glasgow. Den lille byen var i noen tiår også hjemsted for en fabrikk som produserte de kjente buksene til Levi Strauss & Co. I 2020 ble folketallet i Whitburn anslått til å være omkring 11 500.
Det var altså med over en time til avspark at jeg kunne betale meg inn med £8 og slå meg ned i klubbhusets koselige bar. For £2 fikk jeg med meg et eksemplar av dagens 20-siders kampprogram, men før jeg rakk å bla noe særlig i det, traff jeg kjente fjes i form av groundhopper-kompiser som allerede hadde gått til innkjøp av flytende godsaker fra baren. Siden jeg fortsatt følte meg litt groggy etter dagen før, var det ingen grunn til å følge deres eksempel for å bøte litt på formen med en smule selvmedisinering. Mens vi satt der strømmet det stadig på med både banehoppere og lokale, og snart kom også den offisielle Hop-bussen med den største gruppen banehoppere. Det begynte å dra seg mot avspark i arrangementets siste kamp.
Whitburn FC ble i 1930 stiftet under navnet Whitburn Amateurs, men det var i 1934 at de ble med i den skotske Junior-pyramiden og tok navnet Whitburn Junior, og det er stiftelsesåret som benyttes i klubbens logo. I 1966 hadde de spilt seg frem til finalen i den gjeve Scottish Junior Cup, og finalen mot Bonyrigg Rose Athletic endte 1-1, men Whitburn tapte omkampen hele 1-6. I 1995 var de tilbake i finalen igjen, men måtte denne gang gi tapt for Camelon med 0-2. Alle gode ting var tre for ‘The Burnie’, for da de i 2000 var klar for ny finale, skulle de omsider triumfere. Johnstone Burgh var motstander i finalen som endte 2-2 og måtte avgjøres på straffesparkkonkurranse. Den vant altså Whitburn, og de kunne dermed heve det gjeve Scottish Junior Cup-troféet.
Den skotske Junior-pyramiden var inndelt i tre regioner, og disse har opp gjennom årene vært gjenstand for flere omstruktureringer. Whitburn sorterte under East Region, og ved en omstrukturering i 2002 avslo Whitburn å bli vurdert for en plass i dens nye Super League-toppdivisjonen, men var likevel å finne der tre år senere. Da East Region-klubbene i 2017 og 2018 begynte å forlate Junior-fotballen for å ta plass i den ‘ordinære’ pyramiden i form av East of Scotland League, var de igjen avventende, og det var først i 2021 de fulgte etter sammen med noen andre etternølere. De ble plassert i den ligaens nederste divisjon, som de vant på første forsøk, og fulgte forrige sesong opp med en andre strake divisjonstittel ved å vinne Second Division. Det betød opprykk til East of Scotland League First Division, der de nå kjempet om et mulig tredje strake opprykk.
Etter en diskusjon med noen andre banehoppere ved bordet forsøkte vi også å finne ut om Whitburn nå faktisk hadde droppet Junior-suffikset i navnet eller ikke, for også hos klubben selv virket det nå litt vilkårlig om man fortsatt benyttet det eller ikke. Vi kom vel så vidt jeg husker ikke helt til bunns i det, men det dro seg nå uansett mot avspark. På toppen av en noe haltende tabell var det Dunipace som ledet an i jaktet på opprykk til ligaens toppdivisjon, med 47 poeng på sine 21 kamper hittil. Nærmest var St. Andrews som lå åtte poeng bak men hadde tre kamper mindre spilt. Deretter fulgte Camelon på tredje og Newtongrange Star på fjerde, mens Whitburn lå på femte med 36 poeng på sine 19 kamper hittil. Det er tre som skal rett opp, men fjerdeplassen gir kvalifisering, og det var nok disse det sto om i så måte, så Whitburn hadde som nevnt muligheter til nok et opprykk. Whitehill Welfare lå på en niendeplass med 24 poeng på sine 21 kamper hittil.
Whitburn spiller sine hjemmekamper på Central Park, og som navnet tilsier, ligger deres hjemmebane midt i sentrum av den lille byen. Min groundhopper-kompis Luke hadde nevnt at det var et fint og svært så trivelig stadion, og det viste seg å stemme. Anlegget ble entret via et lite smug, og man kommer inn på den ene langsiden, der man også har klubbhuset. På denne langsiden har nå fått på plass man en liten sittetribune av den moderne, prefabrikerte varianten. På den andre langsiden har et større og flott parti med overbygd terracing som strekker seg mesteparten av banens lengde. Rundt banen ellers kan man stå på gressbanker av typen det engelske FA har lagt for hat men som har vært utbredt i den skotske Junior-fotballen.
Whitehill Welfare gikk kampens første sjanse, men Cameron Dawson klarte ikke å overliste hjemmekeeper Sean Brown, og i stedet var det hjemmelaget Whitburn som tok grep om kampen. I det 13. minutt var de nære på da Sammy Watson traff tverrliggeren. To minutter senere hadde de et hjørnespark som ble headet i mål av Darren Liddell, men gleden og jubelen ble kortvarig da målet ble annullert. Deretter fulgte en periode med ‘midtbanekrig’ uten at noen av lagene klarte å skape stort på det stadig vanskeligere underlaget. Hjemmelagets Dawson snappet med ti minutter til pause opp et svakt tilbakespill, men avslutningen hans ble blokkert. På overtid av første omgang var Whitburn da også nære på igjen, men skuddet fra Darren Liddell sneiet stolpen. 540 tilskuere, som for øvrig var arrangementets høyeste tilskuertall, kunne dermed konstatere at det fortsatt var målløst til pause.
Det var Whitburn som fortsatt virket farligst da vi startet opp igjen, og i andre omgangs første minutt fikk de en god mulighet, men innlegget fra Liddell var akkurat ikke presist nok for en Ross Crawford som lurte i feltet. Drøyt ti minutter ut i omgangen fyrte Liddell av børsa, og bortekeeperen klarte ikke å holde det harde skuddet som gikk under ham og traff stolpen. Whitburn fortsatte å skape sjanser, og Darren Liddell var involvert i mye av det som skjedde offensivt. I omgangens tjuende minutt skulle han endelig få uttelling. Bortelaget fikk ikke klarert skikkelig, og fra drøyt ti meter hamret Liddell ballen i nota. 1-0, og en fortjent ledelse til vertene. Noen minutter senere var det gjestene og Cameron Dawson sin tur til å treffe stolpen. Whitburn virket etter dette å ha nokså god kontroll, men et par minutter før slutt tok Jack Henderson frispark ute ved det ene hjørnet, og ballen landet oppå tverrliggeren. Nærmere kom ikke bortelaget, og dermed endte det med hjemmeseier 1-0.
Det var selvsagt hjemmefolket fornøyd med, etter en helg der flere av lagene foran på tabellen dessuten hadde gått på poengtap. Etter seks kamper hadde det nå blitt satt strek for helgens Scottish Hop, og det hadde vært et finfint arrangement. Sammen med Luke, Vinny og noen andre banehoppere ble jeg igjen en stund i klubbens bar, der vi også ble oppfordret til å forsyne oss av fatene med smørbrød og andre godsaker. Kort fortalt ble jeg værende der en stund før vi gikk for å sjekke en av byens puber og forflyttet oss til Cross Tavern. Selv gikk jeg etter hvert videre til Olde Market Inn og The Double Five, før jeg busset tilbake til Armadale. Jeg valgte å bli med helt opp til Armadale sentrum og stakk innom The Regal før jeg returnerte til stasjonen og toget tilbake til Glasgow, der kvelden ble avsluttet på Rangers-puben Oswald’s. Nå ventet en fotballfri mandag, før turen skulle avsluttes med en dobbel på tirsdagen.
Scottish ground # 73: Whitburn v Whitehill Welfare 1-0 (0-0) East of Scotland League First Division Central Park, 17 March 2024 1-0 Darren Liddell (65) Att: 540 Admission: £8 Programme: £2
Som en del av vårens Scottish Hop hadde vi allerede sett tre kamper denne lørdagen, men det var fortsatt én kamp igjen på menyen denne dagen. Lørdagens tre første kamper hadde alle funnet sted i og rundt Perth, men kveldskampen skulle spilles i Sauchie, rett nord for Alloa. Siden jeg denne gang ikke hadde bestilt plass på det offisielle arrangementet med transport, og dermed skulle ta meg mellom kampene på egen hånd, hadde jeg egentlig vurdert å droppe denne siste lørdagskampen hos Sauchie Juniors, der jeg tross alt også hadde vært tidligere. Banehopperen Jack Warner hadde imidlertid tilbudt meg skyss mellom kampene, og selv om jeg funderte litt på å likevel stå over gjensynet med Sauchie for å få en noe tidligere retur til min base i Glasgow, bestemte jeg meg til slutt for å likevel bli med dit.
Kjøreturen gikk sørover fra Perth, inn i det lille ‘grevskapet’ Clackmannanshire og til Sauchie, der vi kunne parkere et steinkast fra kveldens kamparena Beechwood Park etter en kjøretur på omtrent tre kvarter og med cirka like lenge til avspark som skulle være klokken 20.00. Sauchie er en landsby med omtrent 6 300 innbyggere, og den ligger kun halvannen til to kilometer nord for byen Alloa, som den i dag har vokst sammen med. Her befinner vi oss som nevnt i det lille grevskapet Clackmannanshire, som grunnet sin størrelse gjerne har blitt omtalt som ‘The Wee County‘. Sauchie var i Campbell-klanens eie før selveste Robert the Bruce senere donerte området til den tidligere sheriffen av Clackmannen i 1321. Den opprinnelige landsbyen skal for øvrig ha ligget ørlite lenger nord enn det dagens landsby gjør. I Sauchie var det en periode produksjon av mursten etc, men det ble det raskt slutt på da områdets gruveindustri forsvant.
Beechwood Park ligger nord i landsbyen, og figurerte en stund på listen over baner jeg gjerne ville besøke, frem til jeg gjorde nettopp det under en kamp mot Tranent Juniors i april 2022. Den gang hadde det akkurat vært lyst nok til at jeg kunne se bakteppet med åsene i Ochil Hills, til tross for litt disig vær, men denne gang ville det være litt for mørkt til det, da vi fortsatt ikke var fremme ved tiden på året da klokkene skal stilles fremover. Ved mitt forrige besøk hadde det imidlertid ikke vært noe kampprogram å få, men det var det selvsagt nå når kampen var en del av Scottish Hop-arrangementet, for det er et av kravene arrangør Groundhop UK har overfor vertsklubbene. £10 i inngangspenger ble betalt, og deretter byttet jeg ytterligere £2 mot et eksemplar av dagens 20-siders kampprogram.
Både Liverpool-legenden Alan Hansen og hans storebror John ble født i Sauchie og startet sine karrierer her før de gikk til Partick Thistle. Sauchie Juniors opererer med 1960 som stiftelsesår, men allerede før den tid spilte man som Sauchie Juveniles. Juvenile-fotballen var i motsetning til den skotske Junior-fotballen en aldersbestemt greie med spillere opp til og med 27 år. Etter å ha vunnet alt de kunne vinne av troféer, bestemte de seg i 1960 for å ta steget opp i Junior-fotballen, og da de i 1962/63 vant East Junior League-tittelen i sin andre sesong som Junior-klubb, var det med et lag som i stor grad bestod av spillere som også hadde spilt Juvenile-fotball for de. East Junior League var for øvrig toppdivisjonen i Junior-fotballen i denne delen av Skottland inntil omstruktureringen i 2002; med en ny omstrukturering i 2006.
I mellomtiden hadde Sauchie Juniors i 2004 kopiert sin beste innsats i den gjeve Scottish Junior Cup ved å ta seg til kvartfinalen, slik de også hadde gjort i 1970. Den gang hadde de tapt borte mot Newtongrange Star, mens de i 2004 spilte 0-0 hjemme mot Glenrothes og deretter tapte 2-3 borte i omkampen. Etter to strake opprykk var de i 2012 klare for den nye toppdivisjonen SJFA East Super League Premier Division, og selv om de måtte ned igjen i 2016, var de etter ett år tilbake i 2017, og ble der til de i likhet med mange av de andre av regionens Junior-klubber forlot Junior-pyramiden og hoppet over i den ‘ordinære’ pyramiden for å ta plass i East of Scotland League. Der er de fortsatt å finne i toppdivisjonen Premier Division, som er på nivå 6 av den skotske fotballpyramiden, og noterte seg forrige sesong for en ny bestenotering i form av en andreplass kun slått av vinneren Linlithgow Rose.
Jeg vet ikke hvor lenge klubben har spilt på Beechwood Park, men jeg vet at de startet med spill på Fairfield Park et annet sted i landsbyen, og at de senere flyttet inn på Beechwood Park, der de så sent som i 2003 skal ha reist den flotte hovedtribunen som dominerer anlegget, samtidig som man også fikk på plass flomlys. Både flomlysene og et overbygg som står på motsatt langside (i forhold til hovedtribunen) skal tidligere ha tjenestegjort ved Falkirk sin gamle hjemmebane Brockville. På de to kortsidene er det ingen tribunefasiliteter. Under hovedtribunen har man klubbens flotte bar, og det var dit jeg satt kursen for å unne meg en pint og ikke minst søke ly siden det nå hadde begynt å regne.
Regnet hadde i det hele tatt skapt en god del bekymring i forkant av denne kampen, slik det usedvanlig ofte har gjort hos så mange klubber på fotballøya denne sesongen. Vi hadde hørt rapporter fra Sauchie om en bane som nærmest sto under vann kvelden før, og hvor det var stor tvil om hvorvidt det ville bli kamp til tross for at en rekke personer skal ha jobbet hardt for å få banen spilleklar. Beechwood Park har imidlertid rykte på seg for å være en bane som drenerer svært godt, og selv om værmeldingen hadde varslet ytterligere regn utover lørdagskvelden, hadde det kommet positive signaler og meldinger utover lørdagen. Nå var det fortsatt en temmelig våt bane, og jeg har sett kamper på balløya bli avlyst for langt mindre enn dette, så det var liten tvil om at denne kampen ville hengt i en tynn tråd med en noe mer pysete dommer. Kanskje hjalp det også at kampen tross alt var en del av Hop-arrangementet, og at det var forventet langt flere tilskuere enn vanlig, for muligens satt det da litt lenger inne å avlyse.
Det var mange som hadde søkt ly i klubbhusets etter forholdene store bar under hovedtribunen, og der har man store vinduer ut mot banen. De som tenkte de skulle se kampen derfra mens de unnet seg en øl, måtte imidlertid endre på den planen da det var klart for avspark, for da fikk vi igjen en påminnelse om at det fortsatt er noen tullete regler her og der. De som hadde alkohol i glassene ble bedt om å drikke opp eller sette seg i den bakerste delen av lokalet der man ikke kan se kampen. Her hjemme i Norge er vi jo vant til enda mer rigide regler på det området, men for en del briter virker dette bare helt tullete. Jeg hadde uansett tenkt meg ut, men der hadde det for lengst blitt rift om plassene under tak, så det var bare å forberede seg på å bli litt våt. Heldigvis hadde jeg med meg en liten paraply.
Vi skulle bli vitne til en kamp som ble utspilt på en stadig mer gjørmete og våt gressmatte, og jeg må innrømme at jeg rett og slett elsker slike kamper. Kanskje ikke minst fordi vi altfor sjelden får se de i disse dager, da man har blitt altfor pysete og snare med å kansellere. Om så hadde blitt gjort her, ville de 447 tilskuere rett og slett gått glipp av det som endte opp med å bli arrangementets og turens sannsynligvis artigste fotballkamp. Som de tre foregående kampene denne lørdagen, dreide det seg også her om East of Scotland League Premier Division, og for å gjenta meg selv litt, var status der at Broxburn Athletic tronet overlegent på toppen av tabellen og var på vei mot en ligatittel som også gir kvalifisering om opprykk til Lowland League. De to som nå skulle møtes var tabellnaboer, for mens Sauchie lå på en sjetteplass, fulgte Hill of Beath Hawthorn på sjuendeplassen to poeng bak.
Hjemmelaget Sauchie fikk en god start på kampen da Danny Smith sendte de i en tidlig ledelse i kampens åttende minutt på et allerede utfordrende underlag. Halvtimen var passert med et par små minutter da Sauchie også fikk et straffespark, og Danny Smith gjorde ingen feil da han omsatte det i scoring og doblet ledelsen. Haws-keeperen fikk fingertuppene på ballen, men den var akkurat godt nok plassert. 2-0. Drøyt fem minutter senere fikk imidlertid vertenes Ross Kavanagh se det røde kortet, slik at Sauchie ble redusert til ti mann. Likevel var det Sauchie som igjen fant nettmaskene i omgangens siste ordinære minutt, og Danny Smith hadde virkelig en god omgang, for det var han som sendte i vei et skudd fra distanse. Det gikk i mål, og med sitt hattrick sørget for at det sto 3-0 da lagene gikk i garderoben for å få litt ly for regnet.
Jeg måtte en tur i matutsalget for å få smakt på klubbens scotch pie, og søkte deretter litt tilflukt inne i klubbhusets bar frem til det var på tide å starte opp igjen. Hill of Beath Hawthorn fikk en pangstart på andre omgang, for et snaut minutt ut i omgangen reduserte Daniel Watt til 3-1, og med en såpass tidlig scoring mot ti mann, kunne det bli kamp igjen. Det ble det da også til en viss grad på den stadig våtere gressmatta, men Sauchie sto imot mens jeg koste meg med heftige sklitaklinger og underholdende spill. Med ti minutter igjen av ordinær tid ble det enda mer spennende, for da fikk gjestene ytterligere en redusering da Jordan Tosh satt inn 3-2. Nå var det duket for en spennende avslutning, men kort fortalt ble det ingen flere mål, og dermed endte det med hjemmeseier 3-2 etter en meget underholdende affære.
Det var en del nokså våte personer som nå kunne sette kursen hjemover eller mot sine respektive hoteller. Jack hadde sagt seg villig til å slippe meg av på Alloa stasjon slik at jeg kunne ta toget derfra tilbake mot Glasgow, og etter hvert kunne jeg ta plass på jernhesten og bli med den omtrent tre kvarter lange turen til Glasgow Queen Street. Tilbake i Skottlands største by rakk jeg akkurat en tur innom Rangers-puben Oswald’s før de stoppet serveringen, og deretter var det bare å gå de få meterne tilbake til min base ved YOTEL Glasgow. Det hadde vært en finfin lørdag med fire kamper, og dagen etter skulle helgens Groundhop-arrangement avsluttes med søndagskamp hos Whitburn, så det var bare å få seg litt søvn innen den tid.
Revisit: Sauchie Juniors v Hill of Beath Hawthorn 3-2 East of Scotland League Premier Division Beechwood Park, 16 March 2024 1-0 Danny Smith (8) 2-0 Danny Smith (33) 3-0 Danny Smith (45) 3-1 Daniel Watt (46) 3-2 Jordan Tosh (81) Att: 447 Admission: £10 Programme: £2
Vårens Scottish Hop var godt i gang, og vi var halvveis i programmet for lørdagen. Det betød at vi fortsatt hadde to kamper foran oss denne dagen. Lørdagens tre første kamper fant alle sted i Perth-området, og etter å ha gjestet Kinnoull og sett en målløs kamp, var det ikke lange veien videre til Jeanfield Swifts, som var vertskap for dagens tredje kamp. Som tidligere nevnt hadde jeg denne gang ikke bestilt noe gjennom det offisielle arrangementet, men hadde sett at det også mellom dagens andre og tredje kamp var grei skuring å komme seg videre på egen hånd, for Google Maps anslo kun 25 minutters spasertur mellom banene til Kinnoull og Jeanfield Swifts, og det var en times tid mellom kampslutt hos Kinnoull og kampstart hos Jeanfield Swifts. Jeg hadde nå imidlertid fått alliert meg med banehopperen Jack Warner som hadde tilbudt skyss mellom dagens kamper, og dermed tilbakela vi i stedet strekningen i hans bil.
Kjøreturen over til den andre siden av jernbanelinja tok 5-6 minutter, og tok oss fra bydelen Tulloch til bydelen Muirton, der vi nå skulle se kamp ikke langt fra elven Tay. Navnet Muirton vil muligens gi noen assosiasjoner til Muirton Park, som var den tidligere hjemmebanen til byens fotball-storebror, St. Johnstone, men nå var det Jeanfield Swifts vi skulle se. Med tre kvarter til avspark i deres kamp mot Dunbar United hadde vi fått parkert og kommet oss til inngangspartiet, der jeg betalte meg inn med £7. For ytterligere £2,50 ble jeg også innehaver av et eksemplar av dagens 12-siders kampprogram som jeg kunne putte i veska. Deretter var det tid nok til å slå seg ned med en flytende forfriskning i klubbhuset mens man ventet på kampstart.
Jeanfield Swifts ble stiftet i 1908, og har i likhet med mange av de andre klubbene i East of Scotland League spilt store deler av sin historie i den skotske Junior-fotballen. Jeg har jo gjentatt meg selv til det kjedsommelige om hvordan Junior-fotballen i Skottland ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere har operert som en parallell pyramide med eget forbund; nærmest som en slags skotsk svar på non-league. Junior-fotballen var inntil for noen år siden inndelt i tre regioner, der Jeanfield Swifts tilhørte SJFA East Region. Våren 2016 vant de dens Premier League, og rykket med det opp til Super League, som var regionens toppdivisjon, men to år senere var de en av klubbene som rett og slett meldte overgang til East of Scotland League og den ‘ordinære’ fotballpyramiden.
Det hadde på det tidspunktet begynt å skje ting, for året før hadde Kelty Hearts hoppet av og tatt plass i East of Scotland League. I 2018 fulgte altså en rekke andre klubber etter, og i de to neste årene fikk de selskap av ytterligere et antall klubber. I 2018/19-sesongen opererte East of Scotland League med et system der man hadde tre likestilte ‘Conference’-avdelinger, og Swifts endte på tredjeplass i sin avdeling. Det var nok til at de sesongen etter fikk plass i ligaens Premier Division etter at det ble gjort en omstrukturering. Der har de holdt seg siden, og fjerdeplassen i 2021/22-sesongen står som bestenotering, mens de noterte seg for en femteplass forrige sesong. Bortelaget denne dagen var Dunbar United, og de deler ikke bare de sorte- og hvitstripede draktene med Jeanfield Swifts, for de var en av klubbene som sammen med Swifts meldte overgang til East of Scotland League i 2018.
Som tidligere nevnt var det Broxburn Athletic som tronet nokså overlegent på toppen av tabellen for East of Scotland League Premier Division, og lå godt an til å få spille kvalifisering om opprykk til Lowland League og nivå 5 av skotsk fotball. Jeanfield Swifts lå på en tredjeplass, fire poeng bak toer Lothian Thistle Hutchison Vale, men med tre kamper mindre spilt, så de jaktet for så vidt en ny bestenotering for klubben. Ytterligere to poeng bak, og med én kamp mer spilt enn Swifts, lå Dunbar United som altså var dagens gjester på Riverside Stadium. Etter at dagens to første kamper hadde vært oppgjør mellom klubber på nedre del av tabellen, skulle det nå altså dreie seg om to klubber som kjempet om plasseringer høyere på tabellen.
Da jeg nå gjestet Riverside Stadium, var det ikke snakk om noen revisit til Middlesbrough, men som navnet vitner om, ligger som jeg var inne på også Jeanfield Swift sin nye hjemmebane nær en elv; nemlig elven Tay. Det var i 2006 at klubben forlot sin gamle hjemmebane Simpson Park og flyttet inn her. Riverside Stadium byr på et overbygg tilknyttet klubbhuset, mens man rundt banen ellers står rett på gresset under åpen himmel. Det var selvsagt nok en gang mange kjente fjes blant de fremmøtte, og jeg fikk hilst på mange gamle og også noen nye kjente frem mot kampstart og i løpet av vårt opphold ved Riverside Stadium.
Det hadde hele dagen vært spenning knyttet til baneforholdene i Sauchie, der dagens fjerde og siste kamp skulle spilles, men også her hos Jeanfield Swifts hadde det visstnok vært litt bekymring knyttet til forholdene dagen før, men det var tilsynelatende ikke mye galt med banen det nå skulle spilles på. Det var hjemmelaget Jeanfield Swifts som fikk en god start, for allerede etter fem minutter fikk de et frispark fra bortimot 26 meter, og Fraser Smith var ikke snauere enn at han på flott vis sendte ballen direkte i mål via tverrliggeren. Dermed 1-0, og det skulle kort fortalt vise å holde seg frem til pause, da jeg igjen kunne ta en tur bort til matutsalget for å også foreta en test av paiene her.
Sju-åtte minutter ut i den andre omgangen var Dunbar United frempå i sine turkise og svarte bortedrakter, og med en stupheading var de nære på en utligning, men Swifts-keeperen gjorde en god redning. Swifts-ledelsen skulle stå seg lenge, og de 385 tilskuerne så at det gikk mot hjemmeseier, men på overtid fikk gjestene et straffespark. Fra min posisjon var jeg der og da noe usikker på den avgjørelsen, men dommeren sto langt bedre plassert og har nok sitt på det rene. Taylor Hendry steg uansett frem og utlignet til 1-1 i kampens andre overtidsminutt, og det ble også sluttresultatet. Nå var det etter hvert bare å komme seg videre og sette kursen sørover fra Perth til Sauchie, der lørdagen skulle avsluttes, og igjen gikk den turen i bilen til Jack.
Scottish ground # 72: Jeanfield Swifts v Dunbar United 1-1 (1-0) East of Scotland League Premier Division Riverside Stadium, 16 March 2024 1-0 Fraser Smith (6) 1-1 Taylor Hendry (pen, 90+2) Att: 385 Admission: £7 Programme: £2,50
Vi var godt i gang med vårens Scottish Hop, som hadde startet kvelden før, men også med det travle lørdagsprogrammet som bød på hele fire kamper. Vi befant oss nå noen kilometer nord for Perth, der vi hadde sett Luncarty beseire Crossgates Primrose med 5-3 og således sørge for god underholdning for de besøkende. Arrangementets fire lørdagskamper var alle i East of Scotland League Premier Division, og de første skulle også spilles på baner som ligger såpass nært hverandre at man egentlig ikke hadde vært avhengig av bil. I utgangspunktet hadde jeg også planlagt å ta bussen fra Luncarty mot neste kamp, men da Jack Warner meldte om mer enn nok plass i bilen og tilbød meg skyss, hadde jeg selvsagt takket ja. Dermed var det han, og ikke buss 34, som skysset meg sørover igjen mot Perth, der Kinnoull skulle være vertskap for dagens andre kamp.
Etter bortimot ti minutter i bilen kunne vi parkere utenfor Kinnoull sin hjemmebane, Tulloch Park, der det skulle være avspark klokken 14.00. Tulloch er et boligområde i den nordvestlige delen av Perth, og skal tidligere ha hett Bleachfield. Det er det engelske ordet for det vi på norsk vel kalte blekevoller, og det vitner om at man i likhet med i Luncarty også her drev med bleking for tekstilindustrien som produserte først og fremst lin. En periode var det faktisk kun jordbruk som var en større industri enn linproduksjon i Skottland, slik jeg også var innom i forrige kapittel. Det er uansett her i Tulloch at Kinnoull FC hører hjemme, og vi befinner oss her to-tre kilometer nordvest for Perth sentrum.
Ellers bør jo Perth selv være mer kjent for folk her hjemme, men den er administrasjonssenter for ‘grevskapet’ Perth and Kinross, og ligger langs elven Tay der den er i ferd med å renne ut i fjorden Firth of Tay. Perth var opprinnelig en betydelig elvehavn i middelalderen, og fikk kjøpstadsrettigheter ved direkte kongebrev i 1210. Nærheten til Scone Abbey som huset den såkalte Stone of Scone, som skottene tradisjonelt kronet sin konge på, forsterket byens betydning, og Perth var en periode skotsk hovedstad frem til midt på 1400-tallet. Den hadde også en sentral rolle i konfliktene mellom England og Skottland fra 1200-tallet og frem til slaget ved Culloden i 1746. I tillegg til lin, var produksjon av lær, blekemidler og whisky viktige næringsveier, mens Perth nå fungerer som senter for detaljhandel for byen og området rundt. I dag bor det rundt 48 000 innbyggere i byen.
Majoriteten av de som hadde sett kampen i Luncarty fulgte nok samme rute som oss og hadde tenkt seg videre for å se kampen mellom Kinnoull og Penicuik Athletic, men med rundt tre kvarter til avspark ankom vi før den offisielle bussen og ‘storinnrykket’ slik at vi i ro og mak kunne betale oss inn. Også her var det £7 som ble avkrevd i inngangspenger, og på innsiden av gjerdet ble nye £2 byttet mot et eksemplar av dagens 12-siders kampprogram. Mens de andre ankom på rekke og rad, ble jeg fristet av lukten av paier, og siden det tross alt kanskje var på tide med litt lunsj, benyttet jeg anledningen til å få smakt på herlighetene. To scotch pies og en Bovril må sies å være en nokså vanlig bestilling når undertegnede er i Skottland, og etter at det ble fasiten også ved denne anledningen, kunne jeg nok en gang gi tommelen opp.
Kinnoull FC ble stiftet i 1943, og uten at jeg helt kjenner bakgrunnen, kan det jo i utgangspunktet virkelig litt snodig all den tid det var midt i en pågående verdenskrig, men det kan jo ha flere forklaringer, og det kan jo for den saks skyld ha vært unggutter som startet det hele. Klubben spilte i en årrekke i den skotske Junior-fotballen, og da må det vel igjen påpekes at det ikke har noe som helst med aldersbestemt fotball å gjøre, men at det dreier seg om en fotballpyramide som opererer parallelt med den ‘ordinære’ senior-fotballen og med eget forbund, og at det kanskje kan ses på som en slags skotsk variant av ‘non-league’. Junior-pyramiden var inndelt i tre regioner, og Kinnoull rykket våren 2006 opp til øverste nivå i East Region, men oppholdet i East Super League varte kun i én sesong.
I 2017 begynte ting å skje i Junior-fotballens East Region, og det startet med at Kelty Hearts valgte å melde overgang til den ordinære ‘senior’-pyramiden og søke seg til East of Scotland League. Året etter fulgte 13 klubber etter, og deretter fulgte et helt skred av klubber; inkludert Kinnoul, som meldte overgang sommeren 2019. De første årene etter denne utvidelsen av East of Scotland League, ble det operert med én Premier Division mens First Division bestod av flere ‘Conference’-avdelinger, og Kinnoull kjempet flere ganger i toppen av sin Conference uten å komme gjennom opprykks-nåløyet. I forkant av forrige sesong ble det lagt om til et mer tradisjonelt system med fire divisjoner, og da sikret Kinnoull seg opprykk fra First Divistion til Premier Division, der de nå altså er nykommere.
Der har de da også slitt tungt, for av divisjonens 16 lag lå de som desidert jumbo med statistikken 1-1-18 og kun fire poeng på sine tjue kamper hittil. En målforskjell på -59 hjalp heller ikke på akkurat, og det var vel allerede nokså soleklart at det vil bli et gjensyn med First Division neste sesong. Dagens bortelag på Tulloch Park var Penicuik Athletic, og selv om de ikke lå høyere enn en 11. plass og tydeligvis ikke er like sterke som for noen år siden, forventet vel de fleste at de ville kunne ta seg greit av Kinnoull og sørge for en ny tung dag for vertskapet. Så kan det for ordens skyld nevnes at det i toppen av tabellen var Broxburn Athletic som så ut til å seile mot en suveren tittel og således ville få muligheten til å spille playoff om opprykk til Lowland League.
Tulloch Park er i likhet med Brownlands Park i Luncarty en temmelig spartansk affære, og man står under åpen himmel rundt banen, uten noen tribunefasiliteter. I forhold til Luncarty mangler man også beliggenheten og bakteppet med jernbane-viadukten, men i hyggelig selskap og med foreløpig fint vær var det liten tvil om at vi skulle klare å hygge oss også her. Apropos været, var det meldt voldsomme mengder regn utover kvelden, og det kom allerede meldinger som gjorde visse personer bekymret med tanke på dagens siste kamp, men foreløpig holdt vi oss tørre i fint vær. Mens jeg satt til livs den siste paien, kom jeg i snakk med en representant for hjemmelaget, og han fryktet ikke overraskende et nytt tap, men ga uttrykk for at han håpet å se et hjemmelag som lot seg inspirere av (for de) mange fremmøtte og kunne klare å kjempe til seg et poeng eller tre.
Om det ikke var noe å utsette på innsatsviljen og kjempingen ute på gressmatta, ble det nokså tidlig klart at vi ikke ville få servert en kamp av typen vi hadde sett tidligere på formiddagen, for målfest med 5-3 eller lignende var det svært lite som tydet på at det ville bli. Mye av spillet foregikk midt på banen mellom de to 16-meterne, og man kan kanskje si at kvaliteten ikke alltid sto i stil med innsatsen. Jeg registrerte vel faktisk ikke en eneste skikkelig sjanse til noen av lagene i løpet av de første 45 minuttene, så det var fortsatt målløst 0-0 da lagene gikk i garderoben halvveis. Kanskje var det behov for noen ‘styrkedråper’ før andre omgang, så jeg valgte å benytte anledningen til å foreta dagens første lesking av strupen.
Tidlig i andre omgang fikk Penicuik den første ordentlige sjansen, men avslutningen ble for svak og rett på keeper. Sekunder senere fulgte de imidlertid opp med en heading på mål, og selv om det heller ikke ble nettkjenning, hadde det nå blitt skapt mer foran mål på et lite minutt enn det ble i løpet av hele den første omgangen. Omgangen var halvspilt da Penicuik var frempå igjen med en avslutning like utenfor, men mange hadde allerede for lengst begynt å ‘frykte’ at det gikk mot 0-0. Det inntrykket forsterket seg bare naturlig nok ettersom klokken tikket mot full tid, men på overtid var vi uhyre nære en nettkjenning, og det var hjemmelaget Kinnoull som var millimetere unna med det som ble kampens siste spark på ballen. En suser som smalt i tverrliggeren og hadde fortjent en bedre skjebne, men foran endte 356 tilskuere endte det målløst. Kinnoull hadde i hvert fall økt poengfangsten fra fire til fem poeng. For oss var det bare å farte videre mot dagens tredje kamp, og den skulle heller ikke spilles langt unna.
Scottish ground # 71: Kinnoull v Penicuik Athletic 0-0 (0-0) East of Scotland League Premier Division Tulloch Park, 16 March 2024 Att: 356 Admission: £7 Programme: £2
