Tirsdag 04.08.2009: Peterborough United v Sunderland

Etter en engelsk Wetherspoons-frokost forlot jeg Bristol med kurs for Peterborough, der jeg skulle bivåne turens siste kamp. Rundt tre og en halv time senere kunne jeg sjekke inn på mitt krypinn for natten, før jeg etter hvert spaserte mot London Road. Sunderland var motstander i vertenes siste oppkjøringskamp, og ved stadion fikk jeg beskjed om at det ville bli kontant betaling ved telleapparatene. Dermed gikk jeg over veien til puben The Peacock. Det skulle vise seg at rundt 600 Sunderland-supportere hadde tatt den lange turen ned fra nordøst, og en del av de befant seg på The Peacock. De virket imidlertid ikke spesielt snakkesalige ovenfor utenforstående, men noen kjappe ord ved baren med to av dem tydet i hvert fall på at de nok forventet en ny kamp for å overleve i Premier League, selv om de håpet å kunne bli å finne rundt midten av tabellen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Hva Peterborough angår, så hadde jo manager Darren Ferguson – sønn av Sir Alex – få måneder tidligere tatt laget opp i Championship etter to strake opprykk. Posh-supporterne var imidlertid klare på at de nok sto overfor en kamp for å overleve i divisjonen, men håpet på sikt å kunne etablere seg på dette nivået. Klokken tikket mot avspark, og jeg gikk for å betale meg inn på London Road Terrace. Dette er som navnet tilsier en ståtribune bak det ene målet, og tilsvarende er Moy’s Terrace bak motsatt mål også en ståtribune. Disse to var dessverre ved mitt besøk de eneste gjenværende ståtribuner så høyt oppe i systemet, og det i seg selv er vel et tegn på den uheldige utviklingen på dette området. Slik sett er jo også deres opprykk til Championship et tveegget sverd, da klubber som rykker opp på dette nivået har tre sesonger på seg til å gjøre om sitt anlegg til såkalt all seater. Jeg fikk knipset noen aldeles håpløse bilder med et like håpløst mobilkamera, før jeg med en nyinnkjøpt Bovril i hånden var klar for avspark.

Kanskje tok Sunderland noe lett på vertskapet, for  det var hjemmelaget som tok kommandoen. Craig Mickail-Smith skjøt utenfor fra en riktignok vanskelig posisjon, mens Lee Frecklington burde gjort bedre enn å treffe rett på keper Martin Fulop. Gjestenes forsvarer Danny Collins var nære på et selvmål da hans heading strøk tverrliggeren. Vertenes forsvar virket ha nokså god kontroll på tingene, og spesielt Kryztian Pearce spilte en god kamp i Posh-forsvaret. Fraizer Campbell burde gitt Sunderland ledelsen, men hans heading gikk like utenfor. Fem minutter før pause fikk han en enda større sjanse da han kom alene mot keeper James McKeown, men Posh-keeperen vant duellen. Like etter hadde David Healy botimot åpent mål, men headet utenfor, og man begynte kanskje å skjønne hvorfor Sunderland hadde lagt inn et bud på £15 millioner for Darren Bent. Da dommeren blåste for pause hadde vel for øvrig de fleste allerede kommet ut av tellingen på hvor mange frispark gjestenes albanske landslagskaptein Lorik Cana hadde pådratt seg.

Sunderland hadde tatt over mye av spillet utover i første omgang, og dette var en enda kraftigere tendens etter pause. KcKeown måtte ta frem en ypperlig redning for å stoppe en heading fra Danny Collins, og samtidig sto jeg og lurte litt på hvor lenge det ville gå før dommeren ble lurt av Fraizer Campbells ittiterende fallesyke inne i feltet. En Sunderland-supporter hadde beskrevet David Healys måltørke som “Sahara-like”, og da han skrudde en avslutning forbi McKeown med kurs for nettmaskene, sto Sam Goughran på streken og headet unna. Kampen ble omsider avgjort med to mål i løpet av få minutter. Etter 79 minutter ble et innlegg fra Healy styrt inn i eget mål av Posh-forsvarer Danny Blanchett. Og to minutter senere fikk omsider Fraizer Campbell det straffesparket han hadde vært ute etter, da han mente seg dratt ned av Gaughran. Han tok selv straffesparket, satt det i mål bak KcKeown, og doblet ledelsen til 0-2. Posh var tannløse fremover etter pause, og hadde ikke en eneste sjanse i andre omgang. I stedet kunne Sunderland økt ytterligere, men en god KcKeown reddet fra innbytterne Andy Reod og Kenwyne Jones.

Med 0-2 som sluttresultat returnerte jeg til The Peacock, der jeg unnet meg et glass før jeg spaserte tilbake mot hotellet. Og etter å ha fått litt mat i skrotten kunne jeg legge meg i senga og lese litt. Dagen etter skulle jeg fly tilbake til Norge og returnere til den grå hverdagen. Men det skulle ikke gå så altfor lenge før neste tur var et faktum.

English ground # 14:
Peterborough United v Sunderland 0-2 (0-0)
Pre-season friendly
London Road, 4 August 2009
0-1 Daniel Blanchett (og 79)
0-2 Fraizer Campbell (81)
Att: 2 816
Admission: ???
Programme: £1

Next game: 11.09.2009: Southend United v Leeds United
Previous game: 03.08.2009: Bristol Rovers v Liverpool XI



More pics

Mandag 03.08.2009: Bristol Rovers v Liverpool XI

Etter en tidlig kveld og en god natts søvn våknet jeg frisk og rask, og etter en engelsk frokost var jeg klar for togturen som skulle ta meg sørvestover. Snart forlot toget perrongen i Leicester, og etter togbytte i Birmingham kunne jeg snaue tre timer senere hoppe av på Bristol Temple Meads. Jeg gikk de få metrene til Ibis-hotellet og fikk sjekket inn, før jeg oppsøkte en Wetherspoons-pub rett ved for å innta en noe tidlig middag. Deretter praiet jeg en taxibil og kommanderte drosjekusken i retning Horfield, hvor jeg hoppet av ved puben The Wellington på Gloucester Road – få hundre meter fra Bristol Rovers’ Memorial Ground.

Der traff jeg raskt på en svirebror i form av en Rovers-fan jeg havnet i samtale med. Han hevdet nøkkelen til suksess for klubben var spissen Rickie Lambert, som sesongen før hadde notert seg for 29 scoringer. Med Lambert på laget håpet han å kunne kjempe om en plass i playoff, mens han spådde en sesong midt på tabellen om Lambert forsvant. Og nettopp dette var et tema da det gikk heftige rykter om at Lambert var på vei til divisjonskollega Southampton. For andre gang på min tur så langt var det et Liverpool XI bestående av unggutter som utgjorde motstanden for hjemmelaget. Vi tømte glassene og gikk den korte veien til Memorial Stadium, der min “ledsager” overtalte meg til å smake på en av deres smakfulle pasties mens vi bestilte drikkevarer. Etter et glass i klubbens bar var det på tide å ta plass på tribunen, og vi valgte oss den meget flotte Bass Terrace bak det nærmeste målet.

Umiddelbart forsto jeg at jeg skulle få se en morsommere kamp enn hva tilfellet hadde vært i Leicester dagen før, og spesielt hjemmelaget var friske. Ikke overraskende var Lambert sentral, og etter et kvarter tok han på seg servitørrollen da han dro seg fri ned mot dødlinja. Hans pasning fant makker Jo Koffour, som fra kort hold satt inn 1-0. Det gikk ikke altfor lenge før Lambert selv tegnet seg på scoringslista. Etter å ha blitt spilt gjennom av Chris Lines, rundet han Liverpool-keeper David Martin og økte til 2-0. Vertene fikk imidlertid en påminnelse om at Liverpools unggutter har talent, og etter 39 minutter reduserte Adam Hammill med et flott skudd fra bortimot 30 meter som suste i mål bak Rovers-keeper Fraser Forster – som på sin side gjorde sin første kamp på lån fra Newcastle United. Det var ikke ufortjent at piratene gikk til pause med ledelse 2-1 mens vi oppsøkte baren. 

Andre omgang ble innledningsvis noe preget av en rekke bytter, men 20 minutter ut i omgangen gjenopprettet Rovers sin tomålsledelse da forsvarer Byron Anthony kontant headet inn et innlegg fra Stuart Campbell. Med ti minutter igjen reduserte igjen Liverpools unggutter, og nok en gang var det et langskudd. Denne gang var det Vitor Flora som sendte i vei et skudd fra omtrent 30 meter som gikk inn via stolpen. Klokken viste 84 minutter da Daniel Pacheco – som var så god mot Notts County noen dager tidligere – tok en corner. Den ble headet i mål av ungareren Andras Simon, og med 3-3 trodde nok gjestene at de hadde berget et uavgjort-resultat. Men Rovers ville det annerledes, og da keeper Martin måtte gi retur på et forrykende skudd fra Lambert, var Byron Anthony igjen frempå og smalt inn 4-3 i kampens siste ordinære minutt. Alt i alt en fortjent seier i en morsom kamp.

Jeg ble igjen for å ta ytterligere en pint eller to med min samtalepartner, som kunne fortelle interessante historier om rivaliseringen mellom Bristols to ligaklubber opp gjennom årene. Jeg takket omsider for selskapet og praiet en taxi tilbake til sentrum. Etter å ha gått til innkjøp av litt takeaway, kunne jeg ta kvelden i hotellsenga med en god bok. For øvrig kan det avslutningsvis nevnes at Rickie Lambert en uke senere forlot Rovers til fordel for Southampton.

English ground # 13:
Bristol Rovers v Liverpool XI 4-3
Pre-season friendly
Memorial Ground, 3 August 2009
1-0 Rickie Lambert (15)
2-0 Jo Kuffour
2-1 Adam Hammill (39)
3-1 Byron Anthony (66)
3-2 Vitor Flora (80)
3-3 Andras Simon (84)
4-3 Byron Anthony (90)
Att: 4 301
Admission: £10
Programme: £1,50

Next game: 04.08.2009: Peterborough United v Sunderland
Previous game: 02.08.2009: Leicester City v Real Valladolid



 More pics

Søndag 02.08.2009: Leicester City v Real Valladolid

Etter to kamper på to dager i Nottingham var det tid for å forlate Robin Hood-byen. Etter en halvtime på toget ankom jeg ikke like sjarmerende Leicester, der jeg snart fikk sjekket inn på hotellet. Et pubmåltid ble inntatt før jeg oppsøkte den beryktede F Bar for oppladning til kamp. Der var det imidlertid smått med stemning, og bortimot folketomt. Jeg samtalte med bartenderen mens han serverte meg Strongbow fra tappekranene, og snart kom det da også en liten håndfull lokale supportere. Leicester City hadde noen måneder i forveien sikret opprykk som klar divisjonsvinner i League One, og retur til Championship på første forsøk etter klubbens første nedrykk til nivå tre noensinne. Spissen Matty Fryatt hadde bidratt med 32 mål, hvorav 27 i ligaen, og mine samtalepartnere håpet at revene umiddelbart ville kunne kjempe om en playoff-plass. Men de mente også at det var avhengig av at Fryatt leverte scoringer, og de var noe bekymret over at han hittil ikke hadde spilt en eneste av treningskampene etter en brokk-operasjon tidligere på sommeren. Denne dagen skulle de bryne seg på motstand fra den spanske toppdivisjonen, i form av Real Valladolid. Mens vi gikk mot Leicesters nye plaststadion Walkers Stadium, kunne noen av Leicester-gutta peke og fortelle om gamle Filbert Street og hvordan den hadde ligget der vi nå gikk forbi. De var alle enige i at de uten betenkningstid ville flyttet tilbake dit på sekundet om mulig. Kun West Stand var åpen, og jeg betalte mine £12 for entre, før jeg kunne skue utover et moderne og funksjonelt (men akk så kjedelig og karakterløst) anlegg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De som hadde regnet med en oppvisning i spansk teknikk og pasningsfotball, skulle bli alvorlig skuffet. Allerede fra start var det tydelig at dette neppe ville bli noen festforestilling. Jeg kan i det hele tatt ikke huske sist jeg så et lag så innstilt på å “sabotere” spillet som det spanjolene var. Det var en nitrist forestilling som utspilte seg ute på gressmatta, og kampen ble voldsomt oppstykket slik at det aldri ble noen rytme over spillet. Det var til tider faktisk fristende å heller lese litt i kampprogrammet jeg hadde byttet til meg for £2. Gjestenes Aleman Nauzet skjøt utenfor fra 8,14 meter, mens Matt Oakley etter en halvtimes tid kunne gitt hjemmeledelse med et frispark som gikk like utenfor. Det mest interessante etter dette var flere tilløp til knuffing, og det var faktisk en befrielse da dommeren blåste for pause.

Det var nesten sjokkerende å se at lagene hadde hver sin gode sjanse i løpet av andre omgangs første ti minutter, men både Max Gradels heading og Jonathan Sesmas skudd gikk like utenfor. Dagens første tilløp til jubel kom som et resultat av at Matty Fryatt ble byttet inn etter 63 minutter. Det så ut til å gå mot Leicester Citys andre 0-0 kamp på rad i sommerens treningskamper. Men etter flott samspill mellom Steve Howard og Richie Wellens, ble Fryatt spilt fri av Wellens. Han rundet spanjolenes keeper og satt inn 1-0 fra spiss vinkel. Det hadde tatt 84 minutter, men Leicester hadde omsider fått målet sitt. Dette ble ikke overraskende kampens eneste mål, og det er tvilsomt om manager Nigel Pearson ble særlig mye klokere etter denne katastrofalt elendige fotballkampen. For spanjolenes del bør de kanskje ikke regne med noen ny invitasjon med det første. Selv returnerte jeg til F Bar for en kjapp pint før jeg trakk meg tilbake til hotellet med litt takeaway.

English ground # 12:
Leicester City v Real Valladolid 1-0 (0-0)
Pre-season friendly
Freeman’s Wharf, 2 August 2009
1-0 Matty Fryatt (84)
Att: 6 141
Admission: £12
Programme: £2

Next game: 03.08.2009: Bristol Rovers v Liverpool XI
Previous game: 01.08.2009: Nottingham Forest v Birmingham City

More pics

Lørdag 01.08.2009: Nottingham Forest v Birmingham City

Nottinghams uteliv hadde ikke skuffet, og det var først etter en dusj og en full english breakfast at jeg begynte å komme til hektene. Jeg tok en spasertur rundt i Nottingham sentrum, og fikk tatt en kikk på statuen av managerlegenden Brian Clough, som året før hadde blitt satt opp i Queen Street/King Street, få meter fra Old Market Square. Gjennom sin managergjerning i Nottingham Forest, skaffet Clough seg legendestatus i byen. Han forvandlet klubben fra en middelhavsfarer på nivå to til å bli Europas beste lag på slutten av 1970-årene. Det var denne klubben jeg i dag skulle se, men det er lenge siden glansdagene under Clough med triumfer i den gjeveste europacupen, og det Forest-laget jeg skulle se hadde tilhold i Championship.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Etter å ha krysset elva Trent, ble oppladningen igjen foretatt på Trent Bridge Inn. Det var litt mer trøkk her enn hva tilfellet hadde vært dagen før, og i motsetning til dagen før var det etter hvert også både dørvakt og servering i plastglass. Forest kom fra en 19. plass i sin første sesong tilbake på nivå to etter tre sesonger på nivået under, og Forest-folket håpet nå at de kanskje kunne kjempe om en plass i playoff. Dagens motstander Birmingham City hadde på sin side fortsatt sin jojo-tilværelse og rykket opp i Premier League denne våren, og dette var fjerde år på rad med skifte av divisjon mellom de to øverste nivåene. De få City-supporterne som hadde lurt seg forbi dørvakta var veldig usikre på hva de kunne forvente seg i Premier League etter en ikke altfor imponerende oppkjøring. Dagens treningskamp var begge klubbers siste test før alvoret startet. Det var snart tid for å gå den korte turen til City Ground, der jeg betalte mine £12 for en plass på Main Stand.

Det var Forest som virket mest på hugget tidlig i kampen, og etter en situasjon der Joe Garner nok skulle vært avblåst for måten han vant en duell på, sendte Dexter Blackstock i vei en suser. Joe Hart – på lån fra Manchester City – i Birmingham-målet måtte i aksjon med en flott redning. Ikke lenge etter fikk Blackstock sjansen igjen, men hans heading gikk like utenfor. Mot spillets gang fikk gjestene en kjempesjanse da en pasning fra hjemmelagets David McGoldrick traff dommeren og gikk rett til City-spiller Gary McSheffrey. Han fant nesten Cameron Jerome alene foran mål, men forsvarer Luke Chambers fikk i siste liten kastet seg frem og klarert til corner med en lang tå. McSheffrey (som sesongen før hadde et kort låneopphold i nettopp Forest) headet den påfølgende corneren like utenfor, men kort etter var han igjen på farten. Forest-keeper Lee Camp fikk imidlertid slått hans skudd over. Tre minutter før pause fant et innlegg Dexter Blackstock på bakre stolpe. Han headet ned til David McGoldrick, som enkelt styrte inn 1-0 til hjemmelaget. Birmingham hadde en liten periode hvor de presset på, men totalt sett var det fullt fortjent at Forest gikk i garderoben med ledelse.

Andre omgang startet ikke særlig bra for Birmingham, som måtte se sin forsvarer Martin Taylor bæres av banen på båre (han så ut til å lande noe merkelig etter å ha sendt i vei en heading som testet Lee Camp) med det som ble antatt å kunne være en alvorlig kneskade. Og ikke lenge etter måtte også spissen Marcus Bent hinke av banen. Et lite kvarter ut i andre omgang gjorde Forest et trippelbytte, der Dele Adebola var en av innbytterne. Og om ikke Forest hadde vært det førende laget frem til nå, satt Adebola nå virkelig fart i sakene. Han kom seg flere ganger til avslutninger som satt Joe Hart i Blues-målet på prøve. Hart imponerte med gode redninger på både en heading og et skudd fra Adebola i løpet av et lite minutt, før han presterte dagens redning på en av Lewis McGuigans karakteristiske langskudd. Men Birmingham slo tilbake, og på en kontring kom Damian Johnson susende ned høyrekanten. Hans innlegg fant Carsley som kom på løp mot første stolpe, og sistnevnte dundret inn utlingingen til 1-1 med ti minutter igjen av ordinær tid. Kun et par minutter senere ble imidlertid hjemmeseieren likevel fikset da Robert Earnshaw snek seg inn i feltet. Han skapte seg rom til å sende i vei et skudd som snek seg inn nede ved stolpen, og 2-1 til Forest.

Ingenting å si på at Forest vant, da manager Billy Davies’ gutter hadde vært det beste laget. Birmingham-manager Alex McLeish hadde nok fått mer hodebry. For min del gikk turen igjen tilbake til Trent Bridge Inn, og lystig lag med en Forest-delegasjon. Det var lørdag, og ikke overraskende endte kvelden igjen med en tur ut på Nottinghams heftige uteliv. Dagen etter skulle jeg videre den ikke altfor lange turen til Leicester.

English ground # 11:
Nottingham Forest v Birmingham City 2-1 (1-0)
Pre-season friendly
City Ground, 1 August 2009
1-0 David McGoldrick (42)
1-1 Lee Carsley (80)
2-1 Robert Earnshaw (83)
Att: 6 735
Admission: £12
Programme: £2

Next game: 02.08.2009: Leicester City v Real Valladolid 
Previous game: 31.07.2009: Notts County v Liverpool XI 

More pics

Fredag 31.07.2009: Notts County v Liverpool XI

En nitrist start på sommerferien, med regn hver dag i halvannen uke i strekk, fikk meg til å ta en kikk på listen over sommerens oppkjøringskamper. Snart hadde jeg booket fly til England, og var på vei. Første stopp var Nottingham. Det fantes vel mer fristende kamper denne dagen enn å se Notts County ta imot et Liverpool-lag bestående av unggutter, men med Nottingham Forest i aksjon på hjemmebane dagen etter ga det meg muligheten til to kamper på dager i Nottingham – en by jeg fikk sansen før ved forrige besøk, men der jeg aldri hadde sett fotball – fulgt opp med en kamp i nærliggende Leicester. Etter tre timer på toget hoppet jeg av i Robin Hoods hjemby og fant frem til mitt hotell få meter unna. Jeg fikk satt fra meg bagasjen og pudret nesen, og satt deretter kursen for puben Trent Bridge Inn for et pubmåltid og flytende forfriskninger. Det ankom etter hvert flere County-fans, og de var optimistiske før sesongstart. Få dager i forveien hadde den tidligere engelske landslagstreneren Sven-Göran Eriksson blitt utnevnt som klubbens nye director of football, og det var selvsagt mye ståhei rundt dette. Samme dag hadde de hentet inn spissen Lee Hughes, og han var nok minst like mye grunnen til at supportere av verdens eldste profesjonelle ligaklubb følte optimisme og snakket om opprykksambisjoner.

Sammen med noen av County-supporterne gikk jeg omsider tilbake over elven Trent og fikk byttet bort £10 mot en billett til hjemmetribunen The Kop. Meadow Lane ble totalt ombygget i 1990-årene, og anlegget fremsto nå moderne og funksjonelt, men noe karakterløst. Jeg satt personlig mest pris på mønet på Jimmy Sirrel Stand, som i det minste minner om en annen tid. Kampen startet jevnt, med to tydeligvis ballsikre lag. Men det var gjestenes unge håpefulle PL-divaer som tok ledelsen etter 10 minutter. Ungareren Krisztian Nemeth brukte Graeme Lee som rundingsbøye, men skle idet han skulle avslutte. County-forsvaret fikk panikk og fikk ikke klarert, og Dani Pacheco hadde en enkel jobb med å sette inn 0-1 fra en meters hold. Pacheco var meget god, og i det som var Liverpools beste periode var han kort etter nære på å doble ledelsen med et skummelt skudd. Luke Rodgers svarte for County, men hans skudd suste like over Martin Hansens mål. Tre minutter før pause sendte Mike Edwards i vei et skudd som forandret retning. Hansen i Liverpool-målet var utmanøvrert, og 1-1. Lee Hughes kunne gitt vertene ledelsen kort etter, men hans heading ble reddet av Hansen. Og da County-keeper Russell Hoult stoppet et frispark fra Pancheco, sto det 1-1 til pause. Pancecho hadde imponert med sin touch, teknikk og overblikk, men totalt sett hadde de unge gjestene blitt dominert fysisk av Notts County.

Det var vertene som var på hugget da andre omgang startet. Etter kun et par minutter trodde Luke Rodgers han hadde gitt County ledelsen. Matt Hamshaw trakk seg fri på flott vis, og hans innlegg fant Rodgers som satt ballen i mål. Linjemannen hadde imidlertid noe tvilsomt vinket for offside. The Magpies måtte imidlertid ikke vente lenge på sitt ledermål. Etter 53 minutter steg Graeme Lee til værs på en corner og headet kontant i mål bak keeper Dean Bouzanis, som hadde kommet inn for Hansen. County var i denne perioden klart best, og presset nå på for å øke ledelsen. Det burde de gjort etter en drøy time, da Bouzanis tapte en luftduell med Lee Hughes. Ballen falt ned i føttene til Ben Davies, som dyttet den i mål. Men dommeren annullerte for angrep på keeper, uten at jeg så noe verdens ting galt med måten Hughes gikk opp på. Det var rett og slett intet annet enn en klønete inngripen av Bouzanis, men uansett ble han og Liverpool reddet av dommeren. Det ble kostbart for County, som kort etter betalte prisen. Ungareren Andras Simon fikk ballen på 25 meter og sendte i vei et skudd som så nokså ufarlig ut. Men på merkelig vis klarte Russell Hoult å slå ballen inn i eget mål, og dermed 2-2! I følge en sidemann var dette det fjerde tabbemålet County-keeperne (Hoult og Kevin Pilkington) slapp inn i løpet av den siste ukens treningskamper. Det var til tider ampert, og flere ganger holdt det på å bryte ut håndgemeng. Nærmest seieren var County, men skuddet fra kaptein John Thompson forandret heldigvis for Liverpool retning og gikk hårfint utenfor. Det endte 2-2 i en kamp der de sort- og hvitstripete vertene totalt sett var det beste laget.

Mens manager Ian McParland grunnet over eventuelle bekymringer på keeper-fronten, gikk jeg selv tilbake til Trent Bridge Inn. Der havnet jeg i lystig lag, og en post-match pint ble til flere. Optimismen var som sagt stor i County-leiren, som spådde opprykk fra League Two. Få om noen lag har byttet divisjon i Football League flere ganger enn Notts County, så det var ingen grunn til å tvile alt for mye. Om Nottinghams uteliv kanskje ikke kan måle seg helt med Blackpool og Newcastle, går det likevel gjetord om det. Og som ved forrige besøk havnet jeg selvsagt igjen utpå galeien – en galei som hadde endeholdeplass på utestedet Rock City.

English ground # 10:
Notts County v Liverpool XI 2-2 (1-1)
Pre-season friendly
Meadow Lane, 31 July 2009
0-1 Daniel Pacheco (10)
1-1 Mike Edwards (42)
2-1 Graeme Lee (53)
2-2 Andras Simon (74)
Att: 5 217
Admission: £10
Programme: ??

Next game: 01.08.2009: Nottingham Forest v Birmingham City
Previous game: 01.01.2009: Oxford United v Salibsury City



More pics

Lørdag 03.01.2009: Aldershot Town v Notts County (Postponed)

Denne kampen i League Two ble dessverre avlyst under en time før avspark grunnet frossen bane.
Notts County-fansen som allerede var møtt opp i puben Crimea Inn satte seg i bilene med kurs mot en annen kamp, mens jeg dessverre ikke kunne gjøre det samme..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Aldershot Town v Notts County
League Two
Recreation Ground, 3 January 2009
POSTPONED DUE TO FROZEN PITCH
Programme: £3

Torsdag 01.01.2009: Oxford United v Salisbury City

Etter å ha feiret nyttårsaften i Reading, våknet jeg omsider til liv i hotellsenga og fikk kastet i meg en engelsk frokost. Årets første dag bød på trist og hustrig vær, og det regnet lett da jeg gikk til Reading stasjon. På dagens program sto en utflukt til Oxford, der den gamle storheten Oxford United skulle møte Salisbury City i Conference Premier. Etter rundt 25 minutter hoppet jeg av toget i Oxford, og unnet meg en røykepause mens jeg vurderte veien videre. Jeg skulle så gjerne besøkt klubbens gamle stadion, klassiske og fantastisk intime Manor Ground, som er blant de stadioner jeg ergrer meg mest over å aldri ha fått besøkt. Men Oxford United har nå siden 2001 spilt på sitt Kassam Stadium, og med en beliggenhet over tre kvart mil utenfor Oxford sentrum, måtte det taxi eller buss til. Jeg kom i snakk med en groundhopper fra Leamington som også skulle på kampen, og sammen fant vi ut at den aktuelle bussen var ventet om noen minutter. Mens bussen humpet ut i Oxford-periferien hadde jeg en interessant samtale med denne groundhopperen som ble min turkamerat for dagen. Vi hoppet av bussen få minutters gange fra Kassam Stadium, som med sine tre tribuner lå der temmelig lite spennende.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det hadde i hvert fall sluttet å regne, og vi fikk kjøpt billetter i billettluka og tok plass på East Stand, bak det ene målet. Bak motsatt mål var det ingen verdens ting, bortsett fra et simpelt tregjerde og en parkeringsplass på utsiden. På langsidene sto to nokså like tribuner, med den forskjellen at South Stand består av to nivåer delt av en rekke VIP-bokser. Alle de tre frittstående tribunene består av utelukkende sitteplasser, og der Manor Ground var vanvittig intim, fremstår Kassam Stadium som den rake motsetning. Et langt tristere sted å se fotball. Trist var også innledningen på kampen. Chris Wilder hadde halvannen uke i forveien bitt ansatt som Oxfords nye manager, og i hans debut ble det tap for nettopp Salisbury på Boxing Day. Det skulle nå hevnes, men det ble fort klart at de som forventet reprise på 5-1 seieren over Ebbsfleet United i sist kamp ville bli skuffet. Sesongens høyeste tilskuertall (5 312) så langt på Kassam Stadium fikk se de første 20 minuttene passere nesten uten at ballen var inne i 16-meterne. Oxford hadde mye ball, men Salisbury virket godt organisert, og med en solid offside-felle gikk James Constable og hans kumpaner gang på gang i offside.

Salisburys venstreback Luke Ruddick var mannen som hadde brukket Ox-spiller Sam Deerings bein med en sen takling i romjula, og han ble ved hver eneste ballberøring buet heftig av tilskuerne (med unntak av de 235 fra Wiltshire). Salisbury kunne tatt ledelsen etter halvspilt omgang, men Matt Day fikk kastet seg frem og blokkert et skudd. Det tok en halvtime før hjemmelaget for alvor truet gjestenes mål. Lewis Haldane trakk seg fri på kanten, og hans innlegg forandret retning og utmanøvrerte keeper James Bittner. Den dalte ned bak Bittner, men Tim Bond reddet på streken med en heading. Like etter kom James Clarke på et flott raid, men Jamie Guy ble for utålmodig og gikk i offside før Clarkes pasning kom. Han satt ballen i mål, men linjemannen hadde allerede hevet flagget. Salisburys midtbanemann Ian Herring kastet seg inn i en stygg takling på Adam Murray som tydeligvis fikk Oxford-folket til å tenke på Deerings beinbrudd, og det var antydninger til håndgemeng blant spillerne. Etter å ha fått roet gemyttene nøyde dommeren seg med å gi Herring det gule kortet, og et rasende publikum ga soleklar beskjed om hva de syntes. Chris Wilmott hadde omgangens siste sjanse for Oxford, men hans heading gikk over. En kopp Bovril kunne i pausen inntas på stillingen 0-0.

Andre omgang startet som den første, der kampen stort sett foregikk på midtbanen. Jamie Guy kunne imidlertid gitt hjemmelaget ledelsen tidlig i omgangen. Constable brystet ballen flott ned til Guy, men hans avslutning gikk utenfor. Det var da manager Wilder etter en times spill satt innpå lånespilleren Ricky Sappleton at kampen endret karakter. Den storvokste spissen Sappleton spilte sin første kamp på lån fra Leicester, og fikk merkbart mer fart på Oxford. Etter 70 minutter var det han som gjorde forarbeidet og spilte fri Constable (som selv vår på lån fra Shrewsbury i denne perioden) som rundet keeper Bittner og satt inn 1-0. Sappleton tok igjen på seg servitørrollen da han serverte ballen på sølvfat for Lewis Haldane, som hadde bortimot et åpent mål å sikte på. Men Haldane mistet balansen i avlsutningsøyeblikket, og hans skudd gikk utenfor. United presset nå voldsomt for å få et andre mål, og Sappleton hadde et skudd flott reddet av Bittner. Haldane burde igjen økt ledelsen da tre(!) Oxford-spillere kom alene med Bittner, men i stedet for å sentre valgte han å lobbe keeper Bittner. Lobben gikk imidlertid også utenfor stolpen. Det var Sappleton som omsider satt spikeren i kista, da han ble spilt fri av Paul Evans og satt ballen sikkert nede i hjørnet bak Bittner. 2-0, og de gule kunne juble over tre viktige poeng.

Vi forlot Kassam Stadium og satt oss snart på bussen tilbake til Oxford stasjon. Der tok jeg farvel med Leamington-karen og hoppet på toget tilbake til Reading, der jeg kunne reflerktere litt over kampen. Oxford hadde vunnet fortjent, men det var først de siste 20 minuttene de var virkelige gode. Mange snakket om playoff, men mager Wilder hadde forsøkt dempe forventninger. Det som er hevet over enhver tvil er at Oxford United i og for seg ikke hører hjemme i non-league. Mange vil huske at de på 1980-tallet spilte tre sesonger i øverste divisjon, og at de i 1986 vant ligacupen etter finaleseier over QPR. Da de i 2006 rykket ned i Conference, ble de den første vinner av en av de store trofeene til å rykke ned fra ligaen. Det har blitt stadig tøffere konkurranse om å ta seg opp i ligaen igjen, og Oxford fikk et par måneder senere en poengstraff på 5 poeng for å ha brukt en ikke spilleberettiget spiller tidligere i sesongen (til tross for at de i kampene han spilte hanket inn 11 poeng). Dermed brast uansett playoff-drømmen, og de måtte belage seg på en ny sesong i Conference.

English ground # 9:
Oxford United v Salisbury City 2-0 (0-0)
Conference National
Minchery Farm, 1 January 2009
1-0 James Constable (71)
2-0 Ricky Sappleton (84)
Att: 5 312
Admission: £16
Programme: £3

Next game: 31.07.2009: Notts County v Liverpool XI
Previous game: 29.12.2008: Blackpool v Wolverhampton Wanderers

More pics

Mandag 29.12.2008: Blackpool v Wolverhampton Wanderers

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Etter et hyggelig opphold i Darlington takket jeg min venninne Ashley for losji og satt meg på toget vestover. Etter togbytte i York unnet jeg meg litt ekstra søvn mens jernhesten fraktet meg mot Lancashire-kysten, og etter drøye tre og en halv time på reisefot kunne jeg stige av på Blackpool North og orientere meg frem til mitt hotell for natten. Uten mat og drikke duger helten ikke, og jeg fikk kastet nedpå et pubmåltid før jeg satt kursen mot Bloomfield Road. Med en iskald desembervind som sto inn fra Irskesjøen lot jeg en taxi frakte meg til bestemmelsesstedet, og etter å ha hentet ut min forhåndsbestilte billett tok jeg en pitstop på en av de nærliggende pubene, der det sydet av liv. Blackpool skulle ta imot et Wolverhampton Wanderers som kjempet om tittelen.

Etter at Birmingham og Reading hadde gått på poengtap dagen før, kunne Wolves med seier åpne en 9 poengs luke på toppen av tabellen. Blackpool på sin side var ventet å måtte kjempe for Championship-tilværelsen, og hadde få dager tidligere avskjediget manager Simon Grayson. Midlertidig manager Tony Parkes skulle lede laget, og hjemmefansen innså at gjestene var favoritter denne kvelden. Klokken tikket mot avspark, og jeg gikk for å finne min plass på Spion Kop, bak det ene målet. Bloomfield Road fremsto som en byggeplass, der den sto med to nye tribuner – Spion Kop, og West Stand på langsiden til høyre for oss. Bak motsatt mål var det nå ingenting, mens bortefansen ble plassert på en primitiv midlertidig tribune uten tak på den andre langsiden.

Kampen startet i et vanvittig tempo, og gjestene fra Midlands tok ledelsen allerede etter 4 minutter. Tidligere Wolves-spiller Rob Edwards dro ned Chris Iwelumo i feltet, og dommeren pekte på straffemerket. Sylvan Ebanks-Blake gjorde ingen feil, og sendte hjemme-keeper Paul Rachubka feil vei. 0-1. Men Blackpool ville overhodet ikke gi seg uten kamp, og ble muligens snytt for straffe få minutter senere. Hjemmelaget mente i hvert fall at Matthew Hill forbrøt seg da han stoppet Gary Taylor-Fletcher, men dommeren var ikke overbevist. Men da et langt innkast fra Shaun Barker ble stusset videre, stupte Taylor-Fletcher frem og styrte inn utligningen bak Wolves-keeper Wayne Hennessey. Få minutter senere kunne The Seasiders tatt ledelsen da Taylor-Fletcher la opp til Alan Gow, men Gow sleivsparket fra 7-8 meter og misbrukte en stor sjanse. Ikke lenge etter var Gow nære på igjen, men hans farlige skrudde skudd ble med nød og neppe slått til corner av Hennessey. Og da Matt Jarvis avsluttet centimetere utenfor etter et flott raid, kunne lagene ta pause på stillingen 1-1.

Første omgang hadde varmet – spesielt de første 10-15 minuttene, og godt var det. Oppe på tribunen var jeg nemlig så kald som jeg aldri tidligere har vært på fotballkamp, og vinden som gikk gjennom marg og bein holdt på å fryse av meg både brystvorter og det som verre var. Da gjorde det godt med en Bovril! Den varmet langt mer enn starten av andre omgang, som innledningsvis var noe tam. Først etter en times tid av kampen begynte det ta seg opp litt igjen. Innbytter Stephen Ward kunne sendt ulvene i føringen, men hans avslutning snek seg utenfor stolpen. Og da Ian Evatt kort etter gjorde en forsvarsblunder, ble han reddet av keeper Rachubka, som på glimrende vis fikk slått Jarvis’ skudd til corner. Jeg ble tidvis positivt overrasket over et Blackpool som kjempet heroisk, og som var fullt på høyde med Wolves. Men med 20 minutter igjen på klokken ble Matt Jarvis flott spilt gjennom av Ebanks-Blake, og sendte ballen over Rachubka. Wolves var igjen i føringen. Det gikk mot borteseier da Kyel Reid etter 86 minutter sendte et frispark inn i Wolves-feltet. Ian Evatt vant duellen med keeper Hennessey, og ballen datt ned hos Rob Edwards som dundret inn 2-2. Forsvarsspilleren som hadde blitt solgt av Wolves før sesongstart kun måneder i forveien – og som hadde laget straffesparket i forkant av kveldens første mål – hadde gjort opp for seg ved å sørge for poengdeling. Stemningen sto i taket på Spion Kop.

Er man først i Blackpool, er det vanskelig å motstå byens fantastiske uteliv. Og selvsagt havnet jeg utpå også denne gang. Mange supportere velger jo å kombinere bortekamp i Blackpool med en langhelg eller et forlenget opphold i byen, og det var også tilfelle med en gruppe Wolves-fans jeg traff på et av utestedene. Disse ble mine svirebrødre en stund denne kvelden, og utpå byen traff vi også et kjent Stoke-fjes som villig poserte med Wolves-skjerf for gutta jeg endte i lystig lag med.

English ground # 8:
Blackpool v Wolverhampton Wanderers 2-2 (1-1)
Championship
Bloomfield Road, 29 December 2008
0-1 Sylvan Ebanks-Blake (4, pen)
1-1 Gary Taylor-Fletcher (10)
1-2 Matt Jarvis (70)
2-2 Rob Edwards (84)
Att: 8 906
Admission: £28
Programme: £3,50

Next game: 01.01.2009: Oxford United v Salisbury City
Previous game: 28.12.2008: Darlington v Chesterfield

More pics

Søndag 28.12.2008: Darlington v Chesterfield

Etter en tur i september ble jeg snart fristet til å returnere til balløya igjen. Romjula og nyttår var en god anledning for en slik tur, og snart var jeg på vei. Ryanair hadde enda ikke begynt fly fra Rygge, så jeg fikk kronglet meg til Torp etter en våkenatt, og satt snart beina på britisk jord ved Stansted. Min første destinasjon var Darlington, og etter togbytte i Peterborough satt jeg meg ned…og duppet av. Toget som skulle ta meg til Darlington hadde endestasjon i Aberdeen, og jeg hadde intet ønske om å våkne opp i den skotske utposten. Jeg oppsøkte derfor togets “bar”, hvor jeg ble stående å innta et par Strongbow for å holde meg våken. Der hadde jeg selskap av en Rangers-supporter som var på vei hjem til Skottland, og omtrent en time og tre kvarter etter avgang Peterborough kunne jeg stige av i Darlington for å bli møtt av min venninne Ashley, som hadde tilbudt meg losji. Dagen etter hadde jeg sett meg ut Darlingtons hjemmekamp mot Chesterfield i League Two, og jeg hadde bestemt meg for å invitere Ashleys 12 år gamle sønn Ryan. Han hadde blitt infisert med det smittsomme “Manchester United syndromet”, så jeg tenkte introdusere ham for hans lokale klubb og således gjøre en god gjerning.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ashley ville heller bli hjemme, så jeg tok med meg Ryan og dro på kamp. Skjønt, det ble tid til en liten pitstop på en av pubene i nærheten av Tubwell Row, der vi hoppet på en av skyttelbussene ut mot klubbens stadion. Snart ankom vi Darlington Arena; den hvite elefanten som var resultatet av en stormannsgal persons altfor store vyer. Hvordan den tidligere formannen George Reynolds så for seg at Darlington trengte et stadion med en kapasitet på 25 000 kan man jo bare lure på, men det er kanskje ikke overraskende når man vet at han i 2002 forsøkte å signere stjerner som Paul Gascoigne og Faustino Asprilla. Anlegget hadde opprinnelig navnet Reynolds Arena, og ble driftet med dyre lån som bidro til at klubben brakk ryggen. Et halvt år etter at klubben sommeren 2003 forlot Feethams og flyttet inn, ble klubben satt under økonomisk administrasjon. Klubbens eksistens var i overhengende fare, og Reynolds ble ved sesongslutt tvunget til å trekke seg og overlate formannsvervet til en administrator.Til tross for dette hadde Darlington de siste sesongene kjempet om plass i play-off, og så sent som våren 2008 var de kun en tapt straffesparkkonkurranse (tap for Rochdale) unna playoff-finalen.

Dagens motstander Chesterfield hadde selv havnet akkurat utenfor playoff, og begge var nå igjen involvert i playoff-kampen. Etter å ha kjøpt et skjerf til Ryan, tok vi plass på anleggets West Stand. Der var det et trist skue som møtte oss. Med over 21 500 tomme seter sier det seg selv at det blir så som så med atmosfære på et anlegg med en kapasitet på 25 000. Begge langsidene var rett og slett stengt av, og de eneste som befant seg der var et par ballgutter som under kampen hadde som oppgave å hente baller som havnet oppe mellom de tomme seteradene. De tilreisende fra Derbyshire hadde tilhold på East Stand, bak mål på motsatt kortside i forhold til oss. Kampen ble snart sparket i gang, og 3 352 betalende tilskuere gjorde sitt beste for å skape litt stemning. Det var ikke mye action foran målene i første halvdel av omgangen, men etter 25 minutter begynte det imidlertid omsider å skje litt. Richie Foran sendte i vei et skudd som hadde retning mot mål, men en forsvarer fikk blokkert til corner. Fra denne corneren kunne Jason Kennedy avslutte umarkert på bakerste stolpe, men Chesterfield fikk reddet på streken og gikk rett i angrep. Scott Boden crosset inn i feltet, og Darlo-kaptein Steve Foster headet i egen tverrligger før lånespiller Simon Brown fikk klarert til corner. Brown, på lån fra Brentford, var igjen på rett sted da han blokkerte et skudd fra Jamie Winter. Returen falt ned hos Jamie Lowry i god posisjon, men Neil Austin i rollen som reddende engel fikk kastet seg frem og blokkert. Da vertenes Foran headet en mulighet rett på keeper, gikk lagene til pause med 0-0. Et greit resultat, etter en hovedsakelig tam omgang som tok seg opp voldsomt mot slutten.

Tidlig i andre omgang skjøt Lloyd Kerry like over for Chesterfield, men etter dette var det Darlington som tok initiativet. Jason Kennedy prøvde seg med en frekk lobb som Spireites-keeper Tommy Lee med nød og neppe fikk fingertuppene på. Lee måtte nå stadig oftere i aksjon, og Darlo dominerte. Etter en corner måtte Lee se en volley fra Quakers-forsvarer Alan White passere utenfor hans rekkevidde, men han kunne trekke et lettelsens sukk da den barberte stolpen og gikk like utenfor. Innbytter Billy Clarke sendte i vei et farlig skudd med kvarteret igjen, og Lee måtte igjen varte opp med en flott redning. Darlington satt innpå spissen Pawel Abbott, som etter et lengre skadeavbrekk gjorde sin debut for sesongen. Men da heller ikke han kom nærmere enn det hans lagkamerater hadde gjort, endte det med 0-0 og poengdeling.

Ikke den beste kampen jeg har sett, og det var noe trist å se tingenes tilstand i Darlington. Men om ikke annet fikk jeg Ryan litt interessert, og han var senere den sesongen på flere kamper – ikke minst i regi av gratisbilletter som klubben delte ut på lokale skoler. For Darlingtons del satt en 10 poengs poengtrekk i februar (etter nok en gang å ha havnet under økonomisk administrasjon) en stopper for playoff-håpene. Og dette var vel begynnelsen på slutten for klubben. Skjønt det hele hadde jo startet flere år tidligere..

English ground # 7:
Darlington v Chesterfield 0-0 (0-0)
League Two
Darlington Arena, 28 December 2008
Att: 3 352
Admission: £18
Programme: £2,50

Next game: 29.12.2008: Blackpool v Wolverhampton Wanderers
Previous game: 16.09.2008: Reading v Sheffield Wednesday

More pics

Tirsdag 16.09.2008: Reading v Sheffield Wednesday

Det var år og dag siden siste kamp i England, og jeg unnet meg en kort “høstferie” i Reading. Det var på tide å få sett litt fotball igjen, og jeg benyttet anledningen da Reading under mitt opphold skulle spille mot Sheffield Wednesday. Med mitt nye medlemskort fikk jeg bestilt billett, og etter oppladning på en pub i sentrum lot jeg skyttelbuss nummer 79 frakte meg fra Reading stasjon til Madejski Stadium. Nytt siden mitt siste besøk var at man hadde startet med et system der billetten ble lastet opp på medlemskortet, som man deretter dro i en kortleser for å ta seg inn på stadion (derav den noe merkelige “billetten” nedenfor, som nok kun er ment for å rettlede supporterne til riktig plass). Jeg installerte meg snart på East Stand – i enden mot bortetribunen South Stand – der hjemmefolket lager mest ståhei. Reading hadde få dager tidligere tapt 0-2 i Ipswich, men hjemme på Madejski sto de uten poengtap.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Reading tok kontrollen fra start, og det var kun knappe fem minutter spilt da bållen lå i gjestenes mål. Noel Hunt (yngre bror av vingen Stephen Hunt) fikk sin ligadebut, og hans pasning fant Kevin Doyle som enkelt kunne styre inn 1-0. Wednesday kunne utlignet umiddelbart da en sovende linjemann lot en offside-plassert Deon Burton få avansere alene mot hjemmekeeper Marcus Hahnemann. Amerikaneren i målet ryddet imidlertid opp, og i det niende minutt var det igjen rot i gjestenes forsvar. Doyle takket og bukket, og smalt inn 2-0. Wednesday hadde store problemer med Reading, og når de selv var frempå gikk de gang på gang i Readings solide offside-felle. Hjemmelaget dominerte stort, og etter en halv time skrudde Stephen Hunt et frispark inn i feltet. Det havnet på hodet til Andre Bikey (som spilte sin første Reading-kamp for sesongen etter å ha vært opptatt med OL-spill for Kamerun) og han headet inn 3-0. Det nærmeste Wednesday kom var et godt skudd fra Deon Burton, som Hahnemann fikk slått utenfor. På motsatt side kunne Noel Hunt økt til 4-0, men Wednesday-keeper Lee Grant vartet opp med en tilsvarende fin redning. Det sto 3-0 til pause.

Andre omgang startet som den første; med Reading fossende fremover mot en motstander som hadde store problemer med å demme opp. Fem minutter ut i omgangen headet Kevin Doyle ned til Noel Hunt, som med sitt første ligamål for Reading sørget for 4-0. De som hadde fryktet at Reading skulle slippe Wednesday inn i kampen, kunne puste lettet ut. Jem Karacan jobbet som en galeislave på midtbanen, og uglene fra Sheffield virket resignerte. Etter 62 minutter fikk Doyle for andre hjemmekamp på rad sitt hattrick, da han vendte og skjøt fra like utenfor 16-meteren. Ballen snek seg inn nede ved stolpen, og det sto 5-0! Med jobben gjort, ble Doyle umiddelbart tatt av banen og spart, mens deler av bortefansen reiste seg for å gå. Allerede to minutter senere fikk de selskap av enda flere Wednesday-fans da Noel Hunt scoret sitt andre for kvelden. Flott forarbeid av innbytter Bobby Convey på kanten, og hans pasning ble kontant omsatt til scoring av Hunt. 6-0!! “We want one” sang Wednesday-fansen ironisk, men Reading var nærmere nye scoringer. Grant vartet opp med en flott redning for å stoppe Karacans heading. Shane Long måtte på sin side se sin heading treffe tverrliggeren, men Reading hadde vunnet 6-0 etter en fantastisk oppvisning i angrepsfotball. For gjestenes del får de trøste seg med at man begrenset tapet, for seieren kunne fort vært enda større.

Re-visit:
Reading v Sheffield Wednesday 6-0 (3-0)
Championship
Madejski Stadium, 16 September 2008
1-0 Kevin Doyle (5)
2-0 Kevin Doyle (9)
3-0 André Bikey (30)
4-0 Noel Hunt (50)
5-0 Kevin Doyle (62)
6-0 Noel Hunt (64)
Att: 18 159
Admission: £23
Programme: £3

Next game: 28.12.2008: Darlington v Chesterfield
Previous game: 29.12.2004: Hull City v Doncaster Rovers

More pics