Lørdagens hjemmekamp mot Tromsø hadde vært FFKs førstelag sin siste hjemmekamp for sommerpausen, når det samtidig skal byttes matte på stadion (dessverre ikke tilbake til naturgress), men FFKs andrelag var ikke helt ferdig med vårsesongens hjemmekamper ennå, og denne søndagen skulle ta ta imot en motstander som var et nytt bekjentskap for meg. Tromsø-klubben Ulfstind kom på besøk for å by FFK 2 på kamp om poeng i 3. divisjon avdeling 6, og selv om jeg også hadde tittet litt på kampmenyen i Sverige, visste jeg at Jon Erik skulle se Leeds United spille playoff-finale på TV og at han uansett ikke ville bli med dit, så det var et nokså enkelt valg å dra på Fredrikstad Stadion denne dagen.
Etter gårsdagens kamp mot TIL var det nå først og fremst befriende å kunne se fotball på Fredrikstad Stadion uten at uvesenet VAR skulle være et irritasjonsmoment og ødelegge gleden med å gå på kamp, selv om det denne gang dreide seg om andrelaget. I en avdeling med mange svært lange borteturer hadde FFK 2 startet årets 3. divisjon med å tape sien tre første kamper, og de sto faktisk uten et eneste mål etter fire kamper, men det hadde tatt seg opp noe, og før denne kampen sto de notert med 1-3-3 og seks poeng. Ulfstind hadde noe av den samme trenden, der de hadde tapt sine fem første, men hadde plukket sju poeng på sine tre siste og nå kom fra to strake seire. Jeg ankom med et drøyt kvarter til avspark, viste frem mitt sesongkort i inngangen, og var klar for kamp.
FFK 2 gikk rett i strupen på sine gjester, og i kampens sjuende minutt fikk de det første målet. Det kom etter en corner der Ulfstind to ganger fikk blokkert men ikke klarert skikkelig, og Imre Bech Hermansen (som er tilbake fra utlån i Bryne) dunket inn 1-0. En annen av spillerne fra førstelagstroppen som var med for FFK 2 denne dagen var en frisk Ludvig Begby, og noen minutter senere prøvde han seg på en frekk lobb over keeper, men den gikk også like utenfor. Deretter var han sist på ballen da FFK leverte fint spill, men styringen gikk rett på keeper. I Det 28. minutt var det Begby som nær sagt som vanlig leverte et flott innlegg, og det ble headet i mål av Dana Peroti foran en stolt far på tribunen. Helt på tampen av omgangen hadde Ulfstind et frispark ute på kanten, og det endte med klabb og babb i feltet. Et frekt hælspark ble blokkert på streken før det ble mer klabb og babb, og dommeren pekte på straffemerket etter å ha sett det som nok var en hands. Vi befant oss på overtid av omgangen da kaptein Andreas Løvland steg frem og sikkert reduserte til 2-1, som også var pauseresultatet.
I pausen ble Ludvig Begby og Erlend Segberg tatt av, og inn kom Henrik Kjelsrud Johansen og Mads Nielsen. Kjelsrud skulle gjøre vei i vellinga og sette sitt preg på den andre omgangen, og i omgangens femte minutt vippet han elegant ballen over keeper og i mål til 3-1 etter å ha blitt spilt fint gjennom av Imre Bech Hermansen. Tre minutter senere var Kjelsrud på vei gjennom igjen, men ble lagt i bakken, og dommeren pekte på straffemerket. William Holum sendte keeper feil vei og økte til 4-1. Ytterligere drøyt ti minutter frem i tid var det Ulfstind som var skummelt frempå da det som så ut som en blanding av skudd og hardt innlegg gikk gjennom hele feltet og nesten ble styrt inn på bakre stolpe. Kjelsrud og hjemmelaget var imidlertid ikke ferdige.
Med tjue minutter igjen vartet FFK opp med herlig spill, og etter veggspill ble Kjelsrud spilt gjennom og dro en helt rå finte der han rundlurte en forsvarer med å hælsparke ballen over på sitt venstreben og sende ballen i mål til 5-1. Like etter var Kjelsrud nære på et hattrick da han skjøt centimetere over. Deretter kom vertene en ny stor mulighet to de kom to mot én. Anders Wergeland spilte tversover til Kjelsrud som i stedet for å skyte selv la tilbake til Andreas Vindenes, men keeper fikk akkurat slått skuddet over til corner. Noen minutter på overtid var Kjelsrud frempå igjen og prøvde nok en gang å vippe over keeper, som imidlertid fikk en touch. Ballen falt til rette for Jesper Solberg som kunne fastsette sluttresultatet til 6-1. En artig og “befriende VAR-fri” kamp i finværet.
Revisit: Fredrikstad 2 v Ulfstind 6-1 (2-1) 3. divisjon avd. 6 Fredrikstad Stadion, 26 May 2024 1-0 Imre Bech Hermansen (7) 2-0 Dana Peroti (28) 2-1 Andreas Løvland (pen, 45+1) 3-1 Henrik Kjelsrud Johansen (51) 4-1 William Holum (pen, 54) 5-1 Henrik Kjelsrud Johansen (71) 6-1 Jesper Solberg (90+5) Att: 97 (h/c) Admission: Free
Jeg hadde allerede sett bortelaget Drøbak/Frogn vinne nokså komfortabelt på Selbak Stadion denne lørdagen da jeg fikk skyss av Sten inn til byen og skulle få med meg dagens andre kamp. Selbak v DFI hadde vært forretten, og FFKs hjemmekamp mot Tromsø skulle nå være hovedretten. Det var også en kamp som mange i Fredrikstad hadde store forventninger til, for med FFKs gode sesongstart var det mange som forventet seier over et Tromsø som hadde slitt innledningsvis, og FFK kunne ikke bare innta en delt tabelltopp med Bodø/Glimt dersom de vant, men om de vant nok ville de til og med toppe alene på målforskjell. Slik var optimismen i plankebyen før denne kampen, men så skal man som kjent ikke ta noen verdens ting på forskudd i fotballen.
Fredrikstad sto med 6-2-1 og 19 poeng på sine ni kamper hittil, og nå ventet to kamper på rad mot samme motstander. Det hadde å gjøre med at Tromsø skal ut i Europa, og FFKs kamp i Tromsø hadde derfor blitt flyttet frem, slik at den nå skulle spilles kun fire dager etter dette oppgjøret i plankebyen. TIL hadde startet årets Eliteserie-sesong med fem strake tap etter å ha blitt grundig ribbet av rivalen Bodø/Glimt før sesongen, men sto nå med 2-0-6 og seks poeng på sine åtte kamper hittil etter å vunnet to av sine tre siste. Ikke minst kom de nå fra en seier over Rosenborg som var imponerende i den forstand at de hadde klart å snu 0-2 til seier 3-2. På benken har de også en trener fra Fredrikstad (eller rettere sagt Rolvsøy) i Gard Holme, og kunne han klare å få med seg noe fra sin hjemby?
Det så ut som om FFK startet friskt de første minuttene, da et frispark fra Jeppe Kjær finner Sondre Sørløkk, men headingen til sistnevnte traff ikke mål. Tromsø kjempet seg inn i kampen, og fikk en stor mulighet da de kontret tre mot én, men FFK ble i den situasjonen reddet av et helt enormt forsvarsspill fra Maxwell Woledzi. Så, etter tjue minutter, skjer det som skal komme til å prege kampen (og i stor grad kanskje ødelegge den for hjemmelaget).. Stian Stray Molde var tydeligvis litt sent inne i en duell, men det merket vi egentlig lite til før VAR-logoen plutselig kom opp på storskjermen. Det gikk et sukk gjennom Sørsia. Skulle VAR-uvesenet ødelegge nok en gang?? Svaret var ja, for etter å ha sett på skjermen, ga dommeren Stray Molde det røde kortet. Selv hadde jeg mest lyst til å bare gå, og var egentlig også på vei bort til trappa, men fikk meg ikke helt til å gjøre det, og ble i stedet værende til tross for at entusiasmen nå var erstattet av kun irritasjon og frustrasjon.
Mitt problem med denne situasjonen var ikke det røde kortet i seg selv; selv om jeg med FFK-briller vil si at det muligens kunne holdt med et gult kort. Problemet er VAR i seg selv, og hvordan det ødelegger kampopplevelsen. Ikke minst når det uansett er gjenstand for synsing fra mennesker som skal bedømme situasjonene…og ikke helt sjeldent gjør det ulikt, slik at det uansett blir debatt. Det viktigste for meg er at det dreper og fratar meg ‘øyeblikkene’, selv om det i dette tilfelle var en litt annen situasjon. Det sies imidlertid at feilen skal være såkalt ‘clear and obvious‘ for at VAR skal gripe inn. Det vil jeg på ingen måte si at det var denne gang, og en albue fra en Tromsø-spiller litt senere i omgangen virket enda styggere (sett fra tribunen) uten at den ble sett på. Dessverre er det slik at VAR er i ferd med å drepe mye av moroa for meg, og det er litt synd med tanke på hvilken sesong mitt FFK har hatt hittil. Jeg har bestemt meg for å gi det en sjanse ut sesongen, for deretter å gjøre en vurdering på om jeg gidder å fortsette å bruke tid og penger på dette.
Ute på banen var det uansett FFKs ti mann som var nærmest scoring før pause. Sondre Sørløkk dro seg inn i feltet og serverte Jeppe Kjær som fra god posisjon burde ha scoret, men avslutningen gikk rett på TIL-keeperen som også gjorde en god refleksredning. Typisk nok presterte Kjær også å skade seg i den situasjonen slik at han måtte byttes ut. Rett før pause fikk gjestene en god mulighet, men FFK-keeper Fischer leverte en utsøkt dobbeltredning, og dermed var det målløst halvveis. Tromsø hadde naturlig nok mye ball, og det kampbildet fortsatte etter hvilen, men FFK forsvarte seg godt, og spesielt Maxwell Woledzi kjempet som en løve og spilte nærmest for både seg selv og utviste Stray Molde. Samtidig vartet Fischer opp med noen viktige redninger, blant annet da TIL-innbytter Romsaas fikk fyre og ballen nærmest spilte flipperspill mellom bena på Fischer før den snek seg mellom og trillet mot mål. Den danske sisteskansen fikk hevet seg rundt og stoppet den på streken. Mot slutten hadde begge lag sjanser til å avgjøre, men kort oppsummert endte det 0-0. Det var bare å se videre mot returoppgjøret i Tromsø om noen dager.
Revisit: Fredrikstad v Tromsø 0-0 (0-0) Eliteserien Fredrikstad Stadion, 25 May 2024 Att: 8 671 Admission: Season Ticket
Denne lørdagen var det egentlig FFKs hjemmekamp mot Tromsø som var hovedfokuset, og noen kompiser hadde tatt til orde for å lade opp med dansk mat og godt drikke på restauranten Hos Martin på gamle Victoria Hotell. Selv om det i seg selv var fristende, hadde jeg samtidig også lyst til å først se Selbak sin hjemmekamp mot Drøbak/Frogn siden det var muligheter for å få med seg begge kamper. Derfor tuslet jeg etter hvert oppover mot Selbak Stadion, der kampen skulle spilles på hovedbanen med dens flotte naturgressmatte. Jeg registrerte at en kompis og tidligere nabo var blant Drøbak-spillerne som varmet opp, og etter hvert kom også hans samboer med deres barn for å se kampen.
Dette var et oppgjør i 4. divisjon, og nyopprykkede Selbak hadde rent resultatmessig fått et tøft møte med nivået, selv om de hadde hengt godt med i sine kamper hittil. Etter at de tapte sine fem første, hadde de nå også slått tilbake ved å ta to sterke seire på rad; hjemme mot Sarpsborg FK og borte mot Askim Fotball. Det vil si at de sto med 2-0-5 etter sju kamper, og hadde klatret over nedrykksstreken. Nå ventet imidlertid knalltøff motstand, for på motsatt banehalvdel sto et Drøbak/Frogn som sto med full poengpott. Det hadde lagt grunnlaget for en spennende sesong der det skal bli virkelig interessant å se om de faktisk kan holde unna for forhåndsfavoritten Råde til slutt.
Det var ikke helt overraskende bortelaget DFI som kom best i gang, men de måtte vente til det 18. minutt før de fikk uttelling da et skudd fra Philip Schjøth Semmen snek seg inn. Kun tre minutter senere doblet de også ledelsen da Kristian Karlsen headet inn 0-2. Selbak var ikke helt uten muligheter de heller, og vi nærmet oss halvtimen da de fikk noen enorme sjanser der DFI fikk blokkert flere ganger inne på streken. Sekunder senere kontret gjestene og headet i tverrliggeren. Det ble ikke flere mål før sidebytte, og jeg og min sidemann Sten kunne ta pause på stillingen 0-2. Da gikk jeg i kiosken for å få noe å leske strupen med i varmen, og ble deretter sittende å prate litt med min gamle Drøbak-nabo Pia.
Drøbak gikk rett i strupen på Selbak etter pause, og knapt fem minutter var spilt da de rullet opp et flott angrep der de grønne ikke hang helt med. Det ble spilt tilbake til Kristian Karlsen som økte til 0-3 med sitt andre for dagen. Ti minutter av andre omgang var passert da Julius Mathisen økte til 0-4 med et skudd i bortre hjørne. Av de Selbak-kampene jeg har sett i år, var dette egentlig den første der jeg følte at motstanderen var såpass mye bedre at de slet litt med å henge med. Jeg skal på ingen måte konkludere med hva det betyr for styrkeforholdet mellom Drøbak og Råde, men at DFI er et godt lag er det ingen tvil om, og med et par minutter igjen rakk også Leo Lenoci å fastsette sluttresultatet til 0-5 fra straffemerket før jeg etter kampslutt fikk skyss av Sten inn til Fredrikstad sentrum og kunne gå på dagens andre kamp.
Revisit: Selbak v Drøbak/Frogn 0-5 (0-2) 4. divisjon Østfold Selbak Stadion, 25 May 2024 0-1 Philip Schjøth Semmen (18) 0-2 Kristian Karlsen (21) 0-3 Kristian Karlsen (50) 0-4 Julius Mathiesen (56) 0-5 Leo Lenoci (pen, 88) Att: 79 (h/c) Admission: 60 NOK (concession)
Jeg hadde også denne fredagen tittet på et par mulige destinasjoner i Sverige, men da det ikke ble noe av, var det en av kampene her hjemme i Østfold-kretsen som tiltrakk seg min interesse. I Trondalen var det duket for publikumskamp når Gresvik skulle ta imot Torp til kamp om poeng i 5. divisjon, og det var dit jeg bestemte meg for å dra. Det er ikke alltid det passer så godt med bussene når jeg skal dit, og ofte krever det at jeg må gå fra Gressvik torg, som er et stykke å gå. På veien traff jeg imidlertid en bekjent som kom kjørende forbi og som tilbød seg å svippe meg opp til Trondalen, samtidig som han også forklarte meg en snarvei som jeg tenkte kunne komme godt med senere.
Det hadde også vært diverse opplegg for barn før kampen, og det var allerede en god del folk til stede; ikke minst barnefamilier. Det var frivillig 50 kroners inngangsbillett med forskjellige premier å vinne, og jeg vippset mitt bidrag kort tid etter ankomst. Gresvik var jo meget nære et nedrykk i fjor, da de reddet plassen etter en særdeles spesiell kamp i siste serierunde, men jeg har hatt god tro på at de denne sesongen ville kjempe noe høyere på tabellen. De sto nå med 11 poeng på sine sju kamper, og var favoritter mot et nyopprykket Torp-lag som fortsatt sto uten poeng i årets 5. divisjon.
Favorittstempelet til Gresvik ble ikke mindre da jeg så at Torp stilte med en utespiller i mål. Deres vanlige førstekeeper er ute med korsbåndskade, og keeperen som hittil i år har voktet buret har vært på lån fra Lisleby, og når de nå selv hadde fått skade på sin(e) keeper(e) hadde han blitt kalt tilbake dit. Jeg har i lengre tid hørt personer i flere klubber snakke om hvor vanskelig det er å finne keepere for tiden, og også Torp-trener Terje Jonassen kunne nå bekrefte at det hadde vist seg alt annet enn enkelt å finne en erstatter. Dermed måtte Joakim Olsen ta ansvar ved å ta på seg keeperhanskene og gå i målet.
Torp holdt ut i ti minutter før nullen sprakk, og det var et skudd fra Vetle Jørgensen som åpnet scoringsballet og sørget for hjemmeledelse 1-0. Gresvik måtte imidlertid vente til det 33. minutt før de doblet ledelsen, men da var det etter fint spill at Alexander Arnesen kunne styre inn 2-0. En annen spiller jeg har latt meg imponere litt av ved flere anledninger er Samuel Martinsen, og det var han som fem minutter senere økte Gresviks ledelse med en fantastisk scoring. Han skrudde et frispark inn i det bortre krysset, og dermed sto det 3-0, som også var stillingen ved pause. Gresvik så nokså komfortable ut, mens Torp nå virkelig hadde en jobb å gjøre.
Det var imidlertid gjestene som fikk den første skikkelige sjansen etter hvilen. Torp fikk et frispark, og kaptein Andreas Jonassen fyrte fra distanse, men hans skudd ble med nød og neppe reddet nede ved stolperota. Noen få minutter senere fikk de i stedet ytterligere en i fleisen da Gresvik spilte seg gjennom og Vetle Jørgensen økte til 4-0 med sitt andre for kvelden. I det 73. minutt tegnet Muhammed Jamal Saaty seg på scoringslista da han økte til 5-0, og på overtid satt Patrick Lien spikeren i kista da det var fritt frem bak hos Torp og han kunne fastsette sluttresultatet til 6-0. Nå valgte jeg å benytte snarveien jeg hadde blitt tipset om, og idet jeg kom ned på Gamle Ålevei kom det sannelig også en buss mot Fredrikstad.
Revisit: Gresvik v Torp 6-0 (3-0) 5. divisjon Østfold Trondalen, 24 May 2024 1-0 Vetle Jørgensen (11) 2-0 Alexander Arnesen (33) 3-0 Samuel Martinsen (38) 4-0 Vetle Jørgensen (60) 5-0 Muhammed Jamal Saaty (73) 6-0 Patrick Lien (90+3) Att: 121 (h/c) Admission: 50 NOK (optional)
Det var kun to uker siden jeg sist hadde sett kamp på Yvenbanen, men det var dit jeg igjen bestemte meg for å dra denne torsdagskvelden. Der var det nemlig duket for et oppgjør i 7. divisjon avdeling 3 mellom hjemmelaget Yven og Navestad. Med en fin naturgressbane er Yvenbanen et nokså trivelig sted å se fotball når det er fint vær, og det var også en av kampene med to førstelag involvert, så det var dit jeg nokså tidlig besluttet å dra. Turen dit gikk nær sagt som vanlig med bussen inn til Fredrikstad og buss videre derfra. I motsetning til forrige gang var jeg også tidlig nok ute til at jeg rakk å kjøpe meg en vaffel i kiosken før spillerne ute på banen gjorde seg klare til avspark.
To uker tidligere hadde jeg sett Yven slå Skjeberg Sport 3-1 her, men det var også de eneste tre poengene de hittil hadde sanket, og de hadde kun Kvik Halden 2 og poengløse Veum 2 bak seg på tabellen, selv om det også skal nevnes at de hadde én eller to kamper til gode på de øvrige lagene. På plassen foran lå Navestad med seks poeng på sine fem kamper, og faktum er at jeg nå var litt spent på nettopp Navestad. De fem gangene jeg hadde sett de etter pandemien hadde resultert i fem tap og stygge 2-36 i målforskjell, og klubben har de siste årene slitt helt i bunnen av 6. divisjon uten å ‘få lov til’ å rykke ned fordi forskjellige andre- og tredjelag har trukket seg og sørget for ‘benådning’ for et Navestad som nok helst ville en tur ned for å ‘samling i bånn’ og få tilbake noe av entusiasmen.
Jeg kan poengtere at dette bare er nok et eksempel på hvorfor disse hersens reservelagene burde vært flyttet over i en egen reserveliga, men uansett var det slik at Navestad i løpet av fjorårssesongen trakk laget sitt, og de ble naturlig nok plassert i 7. divisjon hvor de måtte starte på nytt da de stilte lag igjen denne sesongen. Man kan vel egentlig si at de måtte gå til det drastiske skritt å trekke laget sitt for å endelig få spille i 7. divisjon og da kanskje få noen flere positive opplevelser enn å bare gå på stortap uke ut og uke inn. Uten at jeg hadde sett Navestad tidligere i år, hadde jeg da også inntrykk av at det nå var litt mer giv igjen, og jeg registrerte nå at de heller ikke slet med å fylle innbytterbenken.
Da vi fikk en drikkepause halvveis ut i første omgang, hadde det vært langt mer innsats enn kvalitet, men med Navestad muligens et lite hakk farligere; i den grad det hadde vært noe som overhodet minnet om farligheter fremover. Halvtimen var passert med et par minutter da vi endelig fikk se et godt forsøk på mål. Navestad fikk frispark, og det ble skrudd over muren og mot det nærmeste krysset, men traff nettet på feil side av krysstolpen. Deretter hadde Yven et hardt skudd fra distanse som suste en meter utenfor, før Navestad kom igjen. De rullet opp og fikk pirket ballen forbi keeper, men ballen gikk også på feil side av stolpen. Deretter prøvde også de seg med et skudd fra distanse, men skuddet på utsiden av det bortre krysset.
Det var noen sekunder på overtid av den første omgangen at vi fikk kveldens første nettkjenning, og det var ikke ufortjent at den gikk til Navestad. De kom alene gjennom på kanten, og selv om Yven-keeperen fikk parert avslutningen, ble ballen slått inn igjen i feltet og headet ned til Aleksander Pavlovic som pirket inn 0-1. Det var også stillingen da dommeren blåste for pause, og dette var faktisk også første gang jeg så Navestad lede en kamp. Mens vi fikk servert noen ordentlige tordenskrall, så jeg at Navestad fortsatte å kjøre på etter hvilen, og de hadde allerede hatt en stor mulighet til å doble ledelsen da de gjorde nettopp det etter en times spill. De vant ballen på Yvens banehalvdel, og mens vertene delvis stoppet opp og ropte på frispark, kom Patrick Hunstad alene mot keeper og satt inn 0-2.
Kun to minutter senere var samme mann på farten igjen, og denne gang leverte han en avslutning nesten liggende og fra skrått hold, men ballen gikk uansett i mål via bortre stolpe, og det sto 0-3. Det virket avgjort, og snaue ti minutter senere hadde Navestad også et skudd i stolpen. Deretter var de nære på nok en scoring da de kom seg gjennom og snublet seg forbi keeper, men en forsvarer kom seg tilbake og fikk klarert. Yven fikk sin redusering idet vi akkurat hadde gått over på overtid, og den kom etter et gjennomspill til Daniel Ballovara som vendte opp og skjøt i mål. Nærmere kom de ikke, og dermed endte det 1-3. Jeg vil våge påstanden om at Navestad ser bedre ut nå i 7. divisjon enn det de har gjort de siste årene i 6. divisjon, men også Yven vil nok komme sterkere tilbake og sanke flere poeng. Jeg hadde sett deler av kampen sammen med Bjørn Ove Hersdal, og han var forresten snill nok til å tilby meg skyss tilbake til Fredrikstad.
Revisit: Yven v Navestad 1-3 (0-1) 7. divisjon Østfold avd. 3 Yvenbanen, 23 May 2024 0-1 Aleksander Pavlovic (45+1) 0-2 Patrick Hunstad (61) 0-3 Patrick Hunstad (63) 1-3 Daniel Ballovara (90+1) Att: 57 (h/c) Admission: Free
Da divisjonsoppsettet begynte å komme hos våre svenske naboer, merket jeg meg etter hvert at det var et par nykommere, og blant disse merket jeg meg først og fremst Skee IF, som nå skulle stille seniorlag igjen etter mange år uten. Det betød at det igjen ville spilles fotball på deres hjemmebane, Vettevi, men man måtte imidlertid smøre seg med litt tålmodighet, for deres første hjemmekamper ble satt opp på kunstgressbanen til IFK Strömstad. Etter å ha spilt sine to første kamper på kunstgresset på Strömsvallen var det nå endelig duket for hjemmedebuten på Vettevi, og på klubbens Facebook-side kunne jeg se at de også slo på stortromma og laget en event der de manet folk til å møte opp for å sette ny publikumsrekord (dog uten å opplyse om hva den eksisterende rekorden faktisk lød på).
Det var andrelaget – eller utviklingslaget, som de tydeligvis kaller det – til Skärhamns IF som var satt opp som bortelag denne fredagen, og opprinnelig hadde jeg tenkt at det ideelt sett kunne være en idé å spare besøket på Vettevi til de fikk et annet førstelag på besøk. Imidlertid kom jeg til den konklusjon at det ikke var noe å vente på, og at det bare for å få avlagt et besøk mens man kunne. Således hjalp det også på å se at klubben faktisk hadde tatt litt initiativ selv på sosiale medier, og jeg luftet idéen for Jon Erik for å høre om han kanskje hadde lyst på en ny tur over grensen. Han endte opp med å melde pass, men haldenseren André Wauthier hadde også merket seg denne kampen, og jeg avtalte til slutt å dra sammen med ham.
Da fredagen kom var det derfor bare å komme seg til Halden, der André snart kom for å plukke meg opp på stasjonen. Deretter gikk turen over grensen, der vi rakk en liten tur innom en butikk før vi fortsatte mot vår destinasjon. Skee er et lite tettsted som ligger rett ved E6, like etter der mange nordmenn tar av mot Strömstad når de skal på Systembolaget der. Tettstedet betjenes av en egen togstasjon på Bohusbanan som går mellom Strömstad og Göteborg, og i 2020 ble innbyggertallet i Skee beregnet til 782 innbyggere. Flere av disse jobber naturlig nok i Strömstad. Det er også i Skee at man finner Lionshov ishall, som er hjemmebanen til ishockeyklubben Lions HC Strömstad, og den ligger rett ved siden av banen vi nå skulle se kamp på.
Det hadde allerede samlet seg en god del mennesker på Vettevi da vi ankom med 10-15 minutter til avspark. Det var tydeligvis gratis inngang, for ingen sto og krevde inn inngangspenger, men grillen hadde de fyret opp, og kiosken var åpen. Det tok heller ikke spesielt lang tid før vi noe uventet så et kjent fjes, og jeg sier uventet fordi Marius Helgå hadde fortalt at han hadde tenkt seg til Smögen da jeg hadde tipset ham om denne kampen. Likevel var han nå her, og det viste seg at han og hans reisefølge tydeligvis hadde blitt noe forsinket da de stoppet for en matbit i Strömstad-området og at han derfor i stedet hadde satt kursen hit for å rekke en kamp.
Ut fra klubbens logo kan man se at Skee IF åpenbart ble stiftet i 1928, men bortsett fra det er det sannelig ikke mye mer jeg kan fortelle om deres historie og virke. Mens jeg kjøpte meg en burger, kunne imidlertid karen som bemannet grillen fortelle at dette var første gang Skee IF stiller seniorlag for første gang på det han anslo var rundt tjue år. Han måtte dobbeltsjekke med en annen kar i nærheten, og han mente også etter litt tankevirksomhet at det låt som et godt anslag. Hva den nevnte publikumsrekorden som skulle slås faktisk var; det var de derimot ikke kapable til å gi noe svar på. For ordens skyld telte jeg meg etter hvert frem til at det var 102 skuelystne på Vettevi denne kvelden, men det skal være usagt om det faktisk ble ny rekord.
På Vettevi finner man det som er av fasiliteter på den ene langsiden nærmest der man parkerer og ankommer. Her har man et gult klubbhus som ligger ned mot det ene hjørnet, og det har en overbygd veranda, mens det ved siden av står en liten kiosk. Foran dette er det en gressvoll som strekker seg nedover denne langsiden, og her er det plassert ut flere benker. Det var her så godt som alle de fremmøtte valgte å se kampen fra. Laglederbenkene er å finne på motsatt langside, der togene på Bohusbanen også passerer i bakgrunnen. Her er det også deilig naturgress som gjelder, slik det skal være, og matta så da også veldig flott ut der spillerne nå så smått begynte å entre den for å gjøre seg klare for avspark.
Skee IF har naturligvis måttet starte i nederste divisjon, og i denne delen av Sverige betyr det Division 7, som for ordens skyld er ensbetydende med nivå ni. Her i Bohuslän er Division 7 (i likhet med divisjonen over) inndelt i to avdelinger, om Skee IF har naturlig nok fått plass i Division 7 Norra Bohuslän. Der hadde de fått en tøff start, for de sto med kun ett poeng etter sine fire første kamper, og det kom i en hjemmekamp mot Stångenäs AIS. Dermed hadde de kun poengløse Bokenäs IF bak seg foreløpig. På toppen av tabellen tronet Uddevalla-klubben IK Svane med full pott etter fem kamper, mens rekruttene til Kungshamns IF fulgte deretter med 4-0-1, og det var som nevnt nettopp sistnevnte som var bortelag denne kvelden.
Vertene i sine gule og svarte kostymer fikk sjansen til å ta ledelsen etter et lite kvarter, for da hadde dommeren pekt på straffemerket uten at jeg var kar over å se hva det ble dømt for. Straffesparket var imidlertid svakt og ble satt høyt over målet. Ti minutter senere var det i stedet gjestene som tok føringen. Skee-keeperen fikk blokkert en avslutning, men Emil Appelgren var frempå og satt inn 0-1 på returen. Det var fortsatt statur frem til omgangens siste ordinære minutt, da Skee ikke fikk klarert skikkelig, og bortelaget takket og bukket. Ballen endte i mål, og Vincent Olsson Ellison ble kreditert. Fint for gjestene å få doblet ledelsen til 0-2 rett før pause, men naturligvis tilsvarende tungt for Skee som nå hadde en jobb å gjøre i andre omgang.
Da de kom ut igjen etter hvilen, så det imidlertid ut som om de hadde bestemt seg for å virkelig gi det et forsøk, og allerede etter et par minutter hadde de en god mulighet der en av deres spillere kom seg gjennom og sendte ballen forbi keeper, men også like utenfor målet. De kom i det hele tatt til flere gode sjanser, og det virket etter hvert litt utgjort at de ikke fikk ballen i mål. Tjue minutter ut i omgangen fikk de i stedet en i fleisen da bortelaget litt mot spillets gang økte igjen på temmelig spesielt vis. Det var Emil Appelgren som hoppet opp og så ut til å hælsparke inn 0-3 mens han var i lufta. Skee fortsatte å skape sjanser uten at det ville seg helt foran mål. Men med fem minutter igjen kunne vi endelig applaudere en Skee-scoring. Elias Antonsen lurte offsidefella, rundet keeper og reduserte til 1-3.
Det var selvsagt populært hos majoriteten av de fremmøtte, men nærmere kom heller ikke vertene, for 1-3 ble også sluttresultatet på Vettevi denne kvelden. Vi takket for oss etter en hyggelig visitt, brøt opp, og satt kursen tilbake mot Norge. Der mistet jeg toget tilbake fra Halden med et lite minutt eller to, og måtte dermed vente på neste tog, som også var kveldens siste. Det var imidlertid allerede meldt å være rundt tjue minutter forsinket, så det var bare å håpe at den forsinkelsen ikke ville bli noe større slik at jeg ville komme meg hjem før bussene her sluttet å gå (noe de gjør altfor tidlig!). Det meste av ventetiden ble slått i hjel på Grand Bar, der Bahareh fikk servere meg en øl som jeg tok med meg ut på uteserveringen. Heldigvis hadde jeg også tatt med meg en bok. Toget kom til slutt, og etter å ha hoppet av i Sarpsborg for å komme meg med kveldens siste buss, rakk jeg det med nød og neppe.
Swedish ground # 62: Skee IF v Kungshamns IF 2 1-3 (0-2) Division 7 Bohuslän Norra Vettevi, 22 May 2024 0-1 Emil Appelgren (25) 0-2 Vincent Olsson Ellison (45) 0-3 Emil Appelgren (66) 1-3 Elias Antonsen (86) Att: 102 (h/c) Admission: Free
I forbindelse med at FFK skulle bruke andre pinsedag til å spille bortekamp mot Lillestrøm på Åråsen, hadde jeg dratt tidlig til Romerike for å også få med meg en kamp før den tid. Etter å ha sett at 3. divisjonsoppgjøret mellom Skedsmo endte med en knepen borteseier, var det bare å forlate Skedsmokorset og sette kursen mot Åråsen, så ved kampslutt gikk jeg raskt til bussholdeplassen for å la bussen med nummer 360 i panna frakte meg dit. Min hovedkamp for dagen skulle ha avspark klokken 17.00, og med rundt 35-40 minutter til avspark befant jeg meg utenfor Åråsen Stadion. Således kom jeg faktisk også dit før supporterbussen som en del av mine kompiser (og også en del andre) var med på, og jeg bestemte meg etter noen minutter for å bare gå inn.
Billett pålydende 180 kroner var på forhånd kjøpt på nettet, og den skannet jeg meg inn med før jeg gikk for å kjøpe meg noe å spise. Planleggingen hadde kanskje vært så som så, for her fikk jeg beskjed om at det ikke var flere ferdige burgere, men at de nå skulle legge på nye, så det var bare å vente litt. Foreløpig var det heller ikke noe enormt problem med et temmelig klønete system der man måtte stå i to forskjellige køer dersom man skulle ha burger i tillegg til for eksempel drikke, men det ble selvsagt fullstendig håpløst etter hvert som folk strømmet på og køene økte. Når man etter hvert måtte stå 15-20 minutter i kø for å kjøpe seg en brus, er man ikke spesielt lysten på å stille seg i ytterligere en kø for å få seg en burger.
Vel, uansett var det viktigere ting å fokusere på, og jeg var spent på om FFK kunne fortsette sin imponerende sesongstart. På en av årets varmeste dager hittil, hadde jeg allerede stått i solsteken og sett en kamp, og jeg valgte nå å rett og slett sette meg oppe i skyggen helt borterst og øverst i det ene hjørnet av vår tribune på den ene kortsiden. Sist gang jeg så FFK som bortelag på Åråsen var faktisk så langt tilbake som i 2009, men jeg var også en tur og tittet på den famøse kvalifiseringskampen mellom LSK og Start som ble spilt her i desember 2019, da Start sjokkerte ‘fugla’ og sendte de ned mens de selv rykket opp. Mens FFK sto med 5-2-1 hittil, sto LSK med 3-1-4, og hadde faktisk kun tatt ett poeng på hjemmebane. Vi håpet at de ikke ville plusse på poengfangsten riktig ennå.
FFK kom best i gang, og etter åtte minutter fikk Sondre Sørløkk en stor mulighet da han løp gjennom på en lang ball opp fra keeper Jonathan Fischer, men hans lobb over keeperen var ørlite for høy. Etter drøyt tjue minutter viste en tidligere Åråsen-yndling seg frem. Simen Rafn spilte flere sesonger for kanarifuglene, men har nå kommet hjem til Fredrikstad, og han var nære på å sende bortelaget i føringen da han fyrte løs fra like utenfor 16-meteren. Skuddet smalt imidlertid i tverrliggeren. LSK fikk litt senere en kjempesjanse da FFK rotet i eget forsvar og ballen havnet hos Eric Kitolano, men FFK-keeper Fischer leverte en feberredning. Mot slutten av omgangen ropte FFK på straffe da Morten Bjorlø gikk i bakken, og det ble tydeligvis sett på av VAR-uvesenet, men det ble ingenting.
Med fem minutter til pause ble det derimot jubel i borteseksjonen. LSK har jo gjerne hatt rykte på seg som et godt dødball-lag, men denne dagen var det på dødballer at FFK skulle knekke ‘fugla’. Et langt innkast ble stusset videre av en LSK-spiller, og på bakre stolpe kom Julius Magnusson helt alene og kunne sette inn 0-1. Det var også stillingen ved sidebytte, og FFK kunne dermed ta med seg en ledelse inn i andre omgang. Der var det et par skumle situasjoner, og en periode der jeg følte at LSK begynte å slippe til litt vel mye, men FFK spilte kontrollert, og mot slutten av kampen fjernet de all tvil. I kampens siste ordinære minutt hadde FFK fått straffe etter at Sondre Sørløkk ble lagt i bakken, og Oscar Aga doblet ledelsen til 0-2. Noen minutter på overtid fikk også Sørløkk sitt mål da han på flott vis headet inn 0-3 fra en corner.
Det var også slik det endte foran 9 267 tilskuere, og man kan kanskje si at FFK hadde slått Lillestrøm med deres eget våpen. Tre nye poeng smakte veldig godt, og nå begynte det virkelig å lukte fugl (kanskje ikke nødvendigvis kanarifugl) av det Mikkjal Thomassen og hans gutter drev med. For LSK fortsette rekken av hjemmekamper uten seier. Mens andre gikk for å komme seg med supporterbussen tilbake til Fredrikstad, valgte jeg å traske til togstasjonen i Lillestrøm for å ta toget derfra til Oslo S. Etter en ny togtur derfra til Fredrikstad, traff jeg til og med på mine kompiser på bussen hjem. Det viste seg at både den ene og den andre hadde hatt behov for tilsyn av Røde Kors i heten, men det hadde uansett vært en ny fin dag med to kamper og tre nye poeng til FFK. Nå var det imidlertid bare å komme seg hjem, for jeg kjente at det hadde tatt på med en lang dag i varmen. Kanskje var det også noe av grunnen til at det etter hvert endte opp med å bli en fotballfri tirsdag dagen etter.
Revisit: Lillestrøm v Fredrikstad 0-3 (0-1) Eliteserien Fredrikstad Stadion, 20 May 2024 0-1 Julius Magnusson (41) 0-2 Oscar Aga (pen, 90) 0-3 Sondre Sørløkk (90+4) Att: 9 267 Admission: 180 NOK (concession)
Det var andre pinsedag, og når Fredrikstad skulle spille bortekamp mot Lillestrøm på Åråsen, hadde jeg selvsagt tenkt meg dit. I tillegg hadde jeg registrert at det var muligheter for en dobbel, i og med at Skedsmo hadde hjemmekamp mot Gjelleråsen med tidlig avspark, og derfor bestemte jeg meg ikke overraskende for å få dra oppover litt tidligere for å få med meg nettopp denne dobbelen. En bekjent som også er svært interessert i fotball hadde også lyst til å være med på dette, og Arne Scheie burde være kjent for alle, men det dukket imidlertid opp andre plikter som gjorde at han til slutt måtte melde pass. Derfor dro jeg på egen hånd, og ferden gikk med buss inn til Fredrikstad, tog derfra til Oslo, og etter hvert buss derfra opp til Skedsmokorset.
Skedsmo FK ble stiftet i 1980, etter at Skedsmo IL (stiftet 1929) ble oppløst i de forskjellige særidrettene. Siden den gang er nok Torbjørn Bjarmann den mest kjente fotballspilleren klubben har fostret. Skedsmo FK rykket i 2013 opp fra 3. divisjon til 2. divisjon, men returnerte på første forsøk, og da de igjen vant sin 3. divisjons-avdeling i 2016, var det da året da ingen rykket opp grunnet en restrukturering som blant annet innebar en ytterligere halvering av antall avdelinger i 3. divisjon fra tolv til seks. Førsteplassen betød imidlertid at de selvsagt fikk være med videre i en tilspisset 3. divisjon, men i 2018 rykket ned til 4. divisjon, og måtte vente til 2022 før de klarte å rykke opp igjen.
Fra bussholdeplassen orienterte jeg meg frem til Skedsmo Stadion ved hjelp av Google Maps, og kom raskt til den konklusjon at det tydeligvis var gratis inngang selv om det var snakk om 3. divisjons-fotball. Skedsmo Stadion har en kunstgressmatte, slik tiden tydeligvis krever, og ligger ved siden av Skedsmo ishall man har som nærmeste nabo på den ene langsiden. Midt på den langsiden har man også fått på plass en liten tribune av den åpne og prefabrikerte sorten. På motsatt langside har man laglederbenkene. Det var en svært varm dag, og det var noe begrenset med steder der man kunne søke skygge fra sola som stekte fra oven, men jeg fant som best jeg kunne et utkikkspunkt i skyggen fra den nevnte hallen mens jeg ventet på at lagene skulle entre banen og kampen sparkes i gang.
Skedsmo hadde fått en litt vanskelig innledning på sesongen, og sto fortsatt uten seier etter sine seks første kamper. 0-2-4 betød at de hadde sanket to poeng hittil, og det gjorde at de lå sist i 3. divisjon avdeling 5. På plassen rett foran lå Gjelleråsen med 0-3-3 og tre poeng, og det var nettopp de som kom på besøk denne dagen. Det betød at det ikke bare var duket for et lokaloppgjør i avdelingen, men også et tidlig bunnoppgjør mellom to lag som begge jaktet sin første seier, selv om det selvsagt var veldig lenge igjen av sesongen til at man skal karakterisere det på den måten allerede. For ordens skyld var det Træff som hadde tatt initiativet på toppen av tabellen, tett fulgt av Lokomotiv Oslo og AaFK 2.
Skedsmo åpnet best og tok en nokså tidlig ledelse etter et frispark ute på kanten, rett utenfor 16-meteren. Eirik Risberget skjøt simpelthen rett i mål i det bortre hjørnet, og hjemmefolket kunne juble over at det sto 1-0. Jubelen var imidlertid temmelig kortvarig, for kun fire minutter senere slo gjestene fra Gjelleråsen tilbake. Ballen ble stukket gjennom til Kristian Bjørndalen, som trillet ballen forbi keeper og i mål, og dermed sto det 1-1 og vi var like langt. Det utviklet seg til en til en kamp med mye dueller og kriging på midtbanen. Skedsmo virket skumle når de fikk slå til hurtig på kontringer, og det gjorde de i det 37. minutt, da de var nære på å ta tilbake ledelsen, men avslutningen barberte denne gang bortre stolpe. Dermed sto det fortsatt 1-1 da lagene gikk i garderoben for å få seg en pause fra den brennende sola.
Ti minutter ut i andre omgang lå ballen på straffemerket, og det var Gjelleråsen som hadde fått tildelt straffespark. Kristijan Coric gjorde ingen feil, og bortelaget var i føringen 1-2. Snaue ti minutter senere hadde Skedsmo en sjanse til å utligne etter vedvarende press i feltet, og de fikk vendt opp og avsluttet, men det var folksomt der inne, og skuddet ble blokkert. Det gikk mot borteseier, men i det sjette overtidsminuttet hadde Skedsmo en gigantisk sjanse der en corner ble stusset videre og kun skulle styres i mål på bakre stolpe, men fra en halv meter ble ballen i stedet styrt utenfor. Vertene hadde nå et voldsomt press, og rakk faktisk å få enda en kjempesjanse, for to minutter senere traff de tverrliggeren. Nærmere kom de dog ikke, så det endte med 1-2 og borteseier før jeg hastet tilbake til bussholdeplassen for å sette kursen mot Åråsen og kampen mellom Lillestrøm og Fredrikstad.
Heller ikke i år klarte jeg å få til en kamp på nasjonaldagen 17. mai, men i 2025 kommer den på en lørdag, og da vil det kanskje være noen muligheter hos våre svenske naboer..? Det var kanskje uansett greit å gjøre opp for den fotballfrie dagen, og det var nettopp i Sverige jeg skulle ende opp med å se fotball denne dagen. Selv om Jon Erik hadde kastet inn håndkledet og bestemt seg for å holde seg hjemme, ble det likevel en tur over grensen på meg, for haldenseren André Wauthier hadde tenkt seg til Klockerudsvallen for å se Ärtemarks IF og forhørte seg en dag eller to i forveien om hvorvidt jeg ville bli med. Det endte jeg opp med å takke ja til, så det var denne lørdagen bare å sette kursen mot Halden der han etter hvert plukket meg opp utenfor stasjonen.
Ferden gikk nå inn i Aremark kommune, langs fylkesvei 106 i sørenden av innsjøen Aspern, og over grensen ved Allingmo, der vi kom inn i Nössemark-området på den svenske siden. Det er et mildt sagt temmelig grisgrendt område av Dalsland vi nå skulle kjøre gjennom, og det lovet ikke spesielt godt da jeg fant ut at jeg hadde glemt å ta med meg de svenske kontantene jeg til og med hadde lagt frem. En lokal landhandler i Nössemark var nok eneste håp på veien nå, og vi stoppet der for å gjøre et forsøk samtidig som vi kjøpte oss noe å drikke. Her måtte man imidlertid ha svensk kort for å få tatt ut penger, og ganske riktig ble man fortalt at noen minibank måtte man kjøre helt til enten Ed eller Bengtsfors for å finne.
Det var bare å satse på at det ville ordne seg på et vis, og vi kjørte videre. Snart kom vi til stedet der man må fraktes med ferge mellom Jaren og Sund, over innsjøen Stora Le, og her fikk vi et godt eksempel på forskjellene mellom Norge og Sverige. Ikke bare er bilfergene på det svenske veinettet gratis mens det i Norge gjerne er svinedyrt, men i tillegg er det åpenbart en langt bedre service her. Den så nå ut til å kjøre halvtimes-ruter, men her har man også en tilkallings-telefon man kan ringe for å få skyss ved behov utenom rutetidene, og et hus der de som er på vakt kan oppholde seg. André bekreftet da også at han en gang tidligere har benyttet seg av nettopp dette da han skulle returnere fra Sverige sent på kvelden, og at båten da hadde kommet etter ti minutters tid for å skysse ham over som eneste passasjer. Det er service det!
Da fergen kom og det var på tide å kjøre om bord, fikk vi rett og slett ikke start på bilen med en gang, men heldigvis fikk André liv i den i grevens tid, slik at vi med nød og neppe kom oss på og tok den muligens siste av de 21 plassene før ferga sekunder senere la fra kai. Overfarten tok rundt 10 minutter., og deretter kunne vi fortsette mot vår destinasjon, gjennom kilometer etter kilometer med skog og mellom av Dalslands innsjøer. Med et kvarters tid til avspark på Klockerudsvallen dukket kamparenaen opp på vår høyre hånd. Etter å ha parkert ble vi oppfordret til å høre om de var villige til å ta norske penger i kiosken, men før vi kom så langt oppdaget André at også Henrik Glimo Hansen var til stede, og sistnevnte hadde svenske kontanter på seg slik at vi kunne få de og vippse ham norske tilbake. Dermed fikk også vi betalt de 60 kronene som ble avkrevd for inngangsbillett.
Her i det nordlige Dalsland ligger Ärtemark sogn som en del av Bengtsfors kommune, og stedet der Klockerudsvallen ligger midt ute på landsbygda, er noen kilometer vest-nordvest for selve Bengtsfors. Her spiller Ärtemarks IF, som ikke lenger er noe nytt bekjentskap for meg, for så sent som åtte dager tidligere var det de som hadde vært bortelag da jeg hadde sett kamp i Fengersfors. Ikke nok med det, for da jeg en mai-dag i 2019 så kamp på vakre Lövåsvallen i Billingsfors, stilte den gang hjemmelaget som Ärtemarks IF/Billingsfors IK. Hverken Billingsfors IK eller Ärtemarks IF hadde den gang klart å stille lag på egen hånd, og stilte derfor noen år lag sammen, frem til Ärtemarks IF for et par år siden fant ut at de igjen ville stille på egne ben. Det har for øvrig gjort at Billingsfors IK nå ikke har noe lag, og det er jo intet mindre enn tragisk når det er snakk om en klubb som faktisk har spilt en sesong i Allsvenskan(!), og når det betyr at flotte Lövåsvallen står der ubenyttet.
Det er uansett en avsporing i beretningen fra Klockerudsvallen. Jeg er faktisk ikke kar om å fortelle når Ärtemarks IF ble stiftet, men faktum er at klubben har gjort seg aller mest bemerket innen bordtennis, der de faktisk har et par SM-gull på kvinnesiden og også spilte på øverste nivå på herresiden. I 2014 ble flyttet ut av Ärtemarks IF og over i nystiftede Dals BTK, slik at det nå kun er fotball på programmet i klubben. Ärtemarks IF spiller nå i Division 5 Dalsland, som for tiden er det laveste nivået på seniornivå i Dalsland, og etter en knalltøff start på sesongen var det heller ingen enkel oppgave som ventet på Klockerudsvallen denne kvelden, når de skulle ta imot et IFK Åmål som mange holder som divisjons-favoritter.
Klockerudsvallen ligger som nevnt meget landlig til, men er et trivelig sted å se fotball, selv om det heller ikke er noen tribunefasiliteter her. Man må ‘ta til takke’ med noen benker som står på den ene langsiden; med kiosken og klubbhuset rett bortenfor nede ved det ene hjørnet. Gressmatta er som seg hør og bør av herlig naturgress. Bak det ene målet er det en stor skrent som jeg etter hvert klatret et stykke opp i for å ta noen oversiktsbilder, og der oppe går også veien vi hadde kommet kjørende på. Der var det nå noen syklister som pustet og peste der de slet seg opp bakken vi hadde kommet ned, og kjempet mot hverandre i det som åpenbart var et sykkelløp. Jeg kan ikke si jeg var direkte lei meg for at jeg skulle se fotballkamp i stedet for å slite meg frem på en sykkel i denne varmen.
Som jeg var inne på, hadde Ärtemarks IF hatt en blytung start på sesongen i ‘Dalslands-femman’, der de hadde fått hele 0-17 i sekken hjemme mot Färgelanda IF i sesongpremieren. Noe bedre hadde det gått da de deretter tapte kun 0-3 borte mot Fengersfors IK med undertegnede som en av tilskuerne, men jeg forventet at det nå kunne bli meget stygt igjen når IFK Åmål kom på besøk. De hadde startet med seier 5-2 borte mot Bengtsfors IF, før de deretter hadde vunnet noe mer knepent 3-2 hjemme over Frändefors IF. Så sent som i 2019 spilte IFK Åmål i Division 2 (Norra Götaland) , men har siden det virket å være i fullstendig oppløsning, og har nå rykket ned til Division 5 (som er nivå 7). Som nevnt er det imidlertid en god del som har de som favoritter til divisjonstittelen i år.
Da Abdiasis Elmi Muhumed først sendte bortelaget oppskriftsmessig i ledelsen 0-1 i det niende minutt, gikk det unna en periode. Tre minutter senere fikk IFK Åmål straffespark som de satt utenfor, men bare sekunder etter kunne Igor de Amorim Domingues heade inn 0-2, og i det 15. minutt sørget et selvmål for at det sto 0-3. Igjen gikk det kun sekunder før Abdisamad Ali Sidow økte ytterligere, og det sto 0-4 før kvarteret var spilt. Etter tjue minutter ble et frispark slått inn i feltet, og Olivio Franco Duarte kranglet inn 0-5. Fem minutter senere ble et hardt innlegg (eller skudd) styrt inn på bakre stolpe av Abdulkadir Elmi Muhumed, og vi skjønte at dette kunne bli virkelig stygt.
Nå fulgte imidlertid en periode på et snaut kvarter der Ärtemarks IF klarte å unngå ytterligere baklengsmål, selv om IFK Åmål dog hadde en heading i stolpen i det 37. minutt. Tre minutter senere fikk vi derimot servert mer nettsus, og det var Igor de Amorim Domingues som med et akrobatisk klassemål økte til 0-7. Vertene rakk knapt å ta avspark før samme mann utnyttet rot i deres forsvar og økte til 0-8 med sitt tredje mål hittil denne dagen. Den stillingen sto seg også til pause, og jeg vet ikke hva hjemmelagets trener sa til sine utvalgte inne i garderoben, men det skulle vise seg at Ärtemarks IF hang langt mer med etter hvilen.
Etter en drøy time var det også nære på med en avslutning som strøk stolpen. Kanskje hadde også gjestene tatt foten ørlite av gasspedalen, og ut fra første omgang var nok det mest overraskende at det gikk så lang tid uten ytterligere nettkjenninger etter sidebyttet. I Det 73. minutt var gjestene frempå, hjemmelagets keeper gjorde en god redning, men Igor de Amorim Domingues satt inn returen. Fem minutter senere noterte han seg for sin femte scoring for dagen da IFK Åmål tråklet seg gjennom og økte til 0-10. Den siste spikeren i kista ble satt inn av Abdisamad Ali Sidow som med et kontant skudd i bortre hjørne sørget for 0-11. Gjestene kunne også puttet ytterligere, for et par minutter senere hadde de et skudd som keeper med nød og neppe fikk slått i tverrliggeren og over, mens de helt på tampen fikk nok et straffespark. Igjen ble den brent, for keeper reddet i keeperhøyd, og selv om returen ble pirket inn, kom offside-flagget opp.
Dermed endte det med 0-11 og en overbevisende – men ikke spesielt overraskende – borteseier. IFK Åmål sto fortsatt uten poengtap, mens vertskapet Ärtemarks IF fortsatt sto uten poeng. Vi takket for oss og satt kursen tilbake mot Norge, og unngikk ny motorstopp mens vi ventet på den nevnte ferga denne gang. André skulle til Moss, og slapp meg derfor av ved Årumkrysset, og man skulle tro at det ville være enklere for meg å fortsette hjemreisen med buss derfra. Jeg hadde imidlertid ikke tatt høyde for vårt elendige kollektivtilbud, og siden det var pinseaften hadde de besluttet at bussene denne dagen skulle slutte å gå allerede klokken 16.00(!!), mens den nå var i ferd med å passere 16.30. I ettertid burde jeg jo husket tilbake til pinsen i fjor og de tilsvarende problemene jeg hadde da, men heldigvis ordnet det seg denne gang da det viste seg at min kompis Pål var på vei hjem fra Oslo og befant seg ved Råde, så han plukket meg opp.
Swedish ground # 61: Ärtemarks IF v IFK Åmål 0-11 (0-8) Division 5 Dalsland Klockerudsvallen, 18 May 2024 0-1 Abdiasis Elmi Muhumed (9) 0-2 Igor de Amorim Domingues (12) 0-3 Own goal (15) 0-4 Abdisamad Ali Sidow (16) 0-5 Olivio Franco Duarte (21) 0-6 Abdulkadir Elmi Muhumed (26) 0-7 Igor de Amorim Domingues (40) 0-8 Igor de Amorim Domingues (41) 0-9 Igor de Amorim Domingues (73) 0-10 Igor de Amorim Domingues (78) 0-11 Abdisamad Ali Sidow (80) Att: 34 (h/c) Admission: 60 SEK
Det det dagen før dagen, men før mange fotballinteresserte er det nok kanskje 16. mai som er den store dagen her hjemme i Norge, og FFK var satt opp med hjemmekamp mot Strømsgodset. Dermed var det duket for folkefest i plankebyen, og det kom meldinger om at det var svært få billetter igjen på en eller to av sitte-seksjonene. Vi var spent på om FFK kunne fortsette sin gode sesongstart, og valgte denne gang å ta oppladningen på Sjø og Land (tidligere Beach Club) der vi mesket oss med store mengder sjømat. Selv med uvesenet VAR som legger en solid demper på entusiasmen, var vi veldig klare for kamp da vi brøt opp og krysset Glomma ved hjelp av gangbrua for å komme oss bort til stadion.
Også rundt stadion var det allerede et yrende liv da vi kom dit bort med en drøy halvtime til avspark, og optimismen rådet blant FFK-folket. FFK sto nå med ti kamper på rad uten tap i serie og cup etter den tross alt hederlige tapet for Bodø/Glimt i serieåpningen. Det betød at de sto med 4-2-1 og 14 poeng etter sine sju første kamper i Eliteserien. Gjestene fra Drammen sto på sin side med 3-1-3 og ti poeng med like mange kamper spilt, og kom nå fra to strake tap i serien, men jeg var uansett ganske sikker på at de likevel ville by FFK på tøff motstand. I det strålende sommerværet tok vi oss innenfor ved å vise sesongkortene, og inntok våre nokså faste plasser på Sørsia, der det i hvert fall fortsatt var litt skygge for den stekende sola.
Allerede i kampens fjerde minutt eksploderte det på Sørsia. FFK hadde frispark som ble slått inn i feltet av Morten Bjørlo, og der inne kastet Stian Stray Molde seg frem og stupte inn 1-0. Fire minutter senere var vi imidlertid like langt etter at et innlegg gikk via benet til Philip Aukland og i mål til 1-1, men det var også det eneste Godset hadde i løpet av den første omgangen, og FFK lot seg ikke affisere der bare fortsatte å male på. I det 14. minutt fikk vi dagens andre selvmål, og den kom på FFKs tredje strake hjørnespark. Aukland gikk i duell med Eirik Ulland Andersen, men det var sistnevnte som fikk hårtustene på ballen før den endte opp i Godset-målet. FFK leverte rett og slett en enorm første omgang, og like etter burde Jeppe Kjær ha økt ledelsen, men ballen skle av foten da han skulle avslutte. Med fem minutter til pause kom likevel FFKs tredje, etter at Sondre Sørløkk ble meid ned i feltet. Dommeren pekte på straffemerket, og Eliteseriens toppscorer Morten Bjørlo var iskald og økte til 3-1.
FFK dominerte totalt før pause, og ledelsen burde egentlig også vært større. Godset startet imidlertid den andre omgangen friskt, og hadde et par halvsjanser tidlig. Tjue minutter ut i omgangen var det derimot FFK som økte igjen, og innbytter Oscar Aga var mannen som satt inn 4-1 etter fint forarbeid av Stray Molde. Julius Magnusson fikk deretter ballen i mål han også, og kunne juble over sitt første mål i Eliteserien, men jubelen ble kortvarig, for VAR annullerte for offside. FFK kunne uansett kontrollere inn til seier 4-1. Nok et knallsterkt resultat, og nå begynte det virkelig å lukte fugl. Det la heller ingen demper på stemningen at rapportene fra Sarpsborg fortalte om en strøm av folk som forlot stadion da 08 lå under 0-5 for HamKam allerede etter en halvtimes tid, og at de til slutt tapte hele 1-7. Men langt viktigere var selvsagt at FFK fortsatte sin enorme sesongstart.
Revisit: Fredrikstad v Strømsgodset 4-1 (3-1) Eliteserien Fredrikstad Stadion, 16 May 2024 1-0 Stian Stray Molde (4) 1-1 Philip Aukland (og, 8) 2-1 Eirik Ulland Andersen (og, 14) 3-1 Morten Bjørlo (pen, 41) 4-1 Oscar Aga (66) Att: 11 317 Admission: Season Ticket
