Onsdag 20.04.2011 Guildford City v Colliers Wood United

Kontinental frokost kommer aldri til å kunne måle seg med den engelske varianten, og med kun førstnevnte tilgjengelig på hotellet, brukte jeg heller ventetiden ved Sheffield stasjon til å innta en full english breakfast på et etablissement der. Noen timer senere ankom jeg Reading, og det er som vanlig nesten som å komme hjem! Men med over en time til check in, tok jeg meg tid til en pint på Wetherspoons-puben Monk’s Retreat før jeg praiet en taxikusk og beordret ham i retning Belle Vue House Hotel i Tilehurst Road. Vel fremme skulle jeg imidlertid få meg en overraskelse. Døren var låst, og ingen svarte ved gjentatte ring på ringeklokken. Heller ikke på telefon var det svar å få. Etter å ha ventet i rundt 20 minutter, kom en dame fra nabohuset ut, og jeg spurte henne om hun hadde sett den meget myndige damen Bobbie Stenning som driver Belle Vue House. Det hadde hun ikke på et par dager, og hun var nå bekymret for henne. Så den eldre nabodamen satt i gang et sirkus ved å ringe alt som var av kontakter og hotelleiere. Men det ble raskt klart at Bobbie hadde måttet stikke av for å løpe et ærend, og snart etter kom hun marsjerende rundt hjørnet og kunne bryskt avfeie bekymringer om illebefinnende etc. Hun som gammel RAF’er var da for sprek til slikt! Hun har huset mange av Readings spillere opp gjennom årene – da de først har kommet til klubben, og det er alltid interessant å slå av en samtale med den meget bestemte damen. Men min neste destinasjon var Guildford, og jeg spaserte ned i Reading sentrum for å slå ihjel en times tid på internettcafe før jeg tog toget nedover til Surrey-traktene.

Jeg hadde funnet ut at Guildford Citys merkelige stadion (Spectrum Leisure Centre) lå et godt stykke fra sentrum, og at det var totalt uaktuelt å gå. Så etter en pint eller to på stedets Wetherspoon, fant jeg veien til Friary Bus Station hvor buss nr 100 skulle gå hvert tolvte minutt. Det er tydelig at Guildford ikke er noen fotballby, for sjåføren virket totalt uvitende om at det fantes et fotballstadion på hans rute. Det viste seg imidlertid også å være endeholdeplassen (dvs den snur vel og kjører rett tilbake igjen), og en slags Park & Ride som man ser så mange andre steder. «Parkeringshuset» er også en del av den merkelige konstruksjonen som dominerer på den ene langsiden av Guildford Citys anlegg, og man kan se rett ned på banen herfra. På denne konstruksjonen finnes (dog inne på anlegget) de eneste sitteplassene, som nås via trapper i front. Jeg så det nymurte inngangspartiet og satt kursen mot dette, og da det var ubemannet gikk jeg simpelthen bare inn. Nederst i en inngang som slanget seg nedover på merkelig vis, traff jeg på personen som tydeligvis skulle voktet inngangspartiet, og nå var han på vei opp dit med en eske med programmer. Jeg betalte ham £6 i inngang og fikk program på kjøpet; for øvrig et overraskende godt utseende og glossy program, men det kunne muligens inneholdt litt mer info. Det viste seg raskt at klubben ikke hadde noen bar, og et kioskutsalg (med salg av pølser, burgere etc) var tilsynelatende eneste tilbud. Men jeg kom raskt i snakk med det som viste seg å være viseformann (og fungerende formann) Chris Pegman, som fikset meg en boks med Strongbow som måtte drikkes inne i et lite brakke-lignende lokale som tydeligvis fungerte som både kontor og møtelokaler. Han kunne fortelle at de ikke hadde flere skjerf igjen, og etter å ha romstert rundt i noen pappesker i et forsøk på å finne frem ett, ba han meg ta kontakt på mail slik at han kunne ordne det for meg når de hadde trykket opp nye. Hmmm, jeg begynte å få en følelse av deju vu.

Jeg helte i meg resten av min Strongbow, og gikk for å ta en nærmere kikk rundt på anlegget som må sies å være mer passende til tikamp enn til fotball. Til og med bur for sleggekast bak begge målene hadde de; ikke overraskende når de fleste diplomer inne på «brakka» hadde vært av typen friidrett. Jeg kom i snakk med en skjeggete og bebrillet person som viste seg å være «club treasurer» Eddie Russell, og han kunne informere om at mesteparten av gjerdene rundt området var satt opp for kun et par uker siden, og at de hadde planer om å bygge en ståtribune for 400 personer på motsatt langside (absolutt ALT er på kun EN side i Guildford – nemlig kjempekonstruksjonen med tribunen og «brakka» på den ene langsiden). Derimot var han ikke likevel fornøyd med folkene fra FA som hadde vært der for å godkjenne anlegget for eventuelt spill på step 4 neste sesong. Ifølge Russell hadde FAs representant virket fornøyd og huket av det meste på sitt skjema. Men så fikk de altså beskjed om at anlegget likevel ikke ville bli godkjent. På spørsmål om hva de hadde å utsette, fortalte Russell at det var inngangspartiet (eller «the turnstile block») som de hadde reagert på – og dermed fikk jeg også forklaring på hvorfor det hadde stått nymurt. De har anket avgjørelsen, og er håpefulle – men samtidig minnet de på at FA ofte kan være sta og gjerne står ved sine opprinnelige beslutninger uavhengig av kvaliteten på anken. Chris Pegman kom også til, og jeg dreide diskusjonen inn på Guildford Council – de lokale styresmakter som i årevis tilsynelatende har gjort alt de kan for å hindre fotball i byen. Gang på gang har de stoppet og avslått planer fra klubben om nye anlegg.

Videre ville jeg høre litt om mangelen på fotballinteresse i en by av Guildfords størrelse. Og jeg fikk bekreftet mine antagelser om det er en blanding av flere ting: 1. En mangel på fotballkultur etter at den opprinnelige og populære Guildford-klubben gikk under i 1970-årene. I følge Russell forsvant mange av denne klubbens tilhengere til klubber som Aldershot og spesielt Woking. 2. De fotballinteresserte i Guildford er i stor grad dessverre av typen “fotball-nolduser” som er mer interessert i store Premier League-klubber langt unna hjembyen. 3. Guildford er til en viss grad såpass posh at mange foretrekker cricket og hestesport fremfor den vulgære fotballen. Dette har jo lokalpolitikerne i alle fall vært eksempel på. Det var også tid til å slå av en prat med et par fremmøtte bortesupportere, som ga uttrykk for at de hatet Spectrum Leisure Centre som anlegg, og av den grunn ikke syntes Guildford fortjente noe opprykk til Step 4. Det var nok andre boller da Guildford-klubben spilte sine kamper på gamle Joseph’s Road.

Kampen startet som forventet med hjemmelaget som det førende laget, og Joel Greaves burde gitt Guildford ledelsen tidlig. Etter 25 minutter kom imidlertid scoringen, da et frispark fra bortimont 25 meter ble slått inn i feltet. Paralyserte Colliers Wood-spillere klarte ikke å hindre Auston Gacheru i å styre inn 1-0 via stolpen. Ledelsen varte imidlertid ikke så altfor lenge, for etter 32 minutter stanget Emmanuel Quarshie inn en corner og utlignet for gjestene fra Merton-området av sør-London. Bortelaget tok nå mer over, men 1-1 sto seg til pause, og jeg måtte pent spørre Pegman om han kunne fiske opp en ny Strongbow av kjølebagen (!) til nytelse på «brakka». Jeg kom i prat med en temmelig interessant fyr som viste seg å være Sandhurst Town-supporter, og ble stående å snakke med ham mens vi bivånet en andre omgang som startet som den første hadde sluttet – med Colliers Wood mer og mer i førersetet og nå farlig frempå flere ganger. Etter 51 minutter var Quarshie frempå igjen og ga gjestene ledelsen etter slapt forsvarsspill. Etter hvert begynte alvoret å gå opp for Guildford, som tok stadig mer over igjen. Men Colliers Wood-forsvaret hadde ikke de største problemer, og da Tom Penson først fikk sjansen til å utligne blåste han ballen over tverrliggeren.

Tiden begynte å renne ut for hjemmelaget, men med 7 minutter igjen datt ballen ned til Joel Hughes inne i feltet. Han fikk snudd seg, og satt inn den etterlengtede utligningen. Nå virket det som om begge lagene gikk for seier, skjønt Guildford var nærmest da et frispark i siste ordinære spilleminutt gikk tvers gjennom feltet og traff stolpen. Flere minutter på overtid ropte også hjemmelaget på straffe, men alt i alt må de nok innrømme at sluttresultatet 2-2 var relativt rettferdig. For min egen del gikk jeg opp til bussholdeplassen sammen med Sandhurst-supporteren. Vi rakk å prate litt mer non-league på vei inn til Friary Bus Station, og på den korte gåturen derfra til stasjonen. Der stoppet mitt tog til Reading idet jeg kom opp på perrongen, så timingen var jeg for en gangs skyld heldig med. Etter en stopp innom Monk’s Retreat trakk jeg meg tilbake til Belle Vue.

English ground # 36:
Guildford City v Colliers Wood United 2-2 (1-1)
Combined Counties League Premier Division
Spectrum Leisure Centre, 20 April 2011
1-0 Austin Gacheru (25)
1-1 Emmanuel Quarshie (32)
1-2 Emmanuel Quarshie (51)
2-2 Joel Hughes (83)
Att: 110
Admission: £6
Programme: Included

Next game: 21.04.2011: Reading Town v Thame United
Previous game: 19.04.2011: Sheffield FC v Brigg Town

More pics

Tirsdag 19.04.2011 Sheffield F.C. v Brigg Town

Heldigvis har jeg etter hvert blitt såpass kjent på St. Pancras (som kan være noe forvirrende avhengig av hvor man kommer inn) at jeg nå visste hvor togene til East Midlands og Sheffield går fra. Og etter en kort spasertur fra Goodwood Hotel til nevnte stasjon – og en mye lengre togreise,  kunne jeg etter hvert stige av i stålbyen Sheffield. Mitt hotell lå i samme området som hotellet jeg hadde forrige gang, og med kart i hånd fant jeg omsider frem – dog etter å ha tatt en noe lenger vei enn nødvendig. Etter en dusj gikk jeg ut før å møte en venninne fra Sheffield, hvorpå vi slo oss ned på Wetherspoons-puben Bankers Draft. En stor porsjon nachos og herlig j2o apple & mango ble snart byttet ut med et par Strongbow, før vi etter hvert gikk hvert til vårt. For min del gikk ferden videre, en ni minutters togtur sørover til Dronfield. Jeg må si jeg fikk litt «Emmerdale»-følelse da jeg kom opp fra stasjonen og så omgivelsene her rett over Derbyshire-siden av grevskapsgrensen. Det virket å være et greit stykke landevei å spasere langs, og jeg hadde meget god tid, så jeg benyttet anledningen til å raste i det første etablissementet jeg passerte. Bortsett fra en hyggelig samtale med en eldre herre, skjedde det ikke stort her. De få lokale stamgjestene var langt mer opptatt med å se på et TV-program om haifiske!! Jeg stabbet dermed videre langs landeveien til jeg kom til puben Coach and Horses. Sheffield FCs bane ligger rett bak, og er også oppkalt etter puben. Bartenderen reagerte med vantro over hvordan en nordmann kunne rote seg ut i Dronfield for å se fotball, men han serverte noen gode pints med cider. Etter hvert kom jeg i prat med en Sheffield United-supporter og hans kompis som var Ipswich-supporter (og som ikke skulle på kampen). Vi ble sittende utenfor i det fine været og diskutere Sheffield FC, de andre Sheffield-lagene, innspurten i Championship, Neil Warnock, og ikke minst alt som nå er galt med den moderne toppfotballen..for å nevne noe. Litt humoristisk var historien om Sheffield FC-supporteren som etter en cupkamp i fjor ble utestengt fra klubben på livstid (!!) etter å ha tømt en søppelbøtte over en Woodley Sports-spiller etter munnhuggeri!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det ble etter hvert tid for å tylle i seg resten av de dyrebare dråpene og betale seg inn. Jeg mener det var £6 jeg betalte for entréen. Jeg ble mer enn bare litt overrasket da jeg fikk høre at de var utsolgt for program!! Heldigvis ble det overhørt av en person ved siden av, og etter at han hadde bladd gjennom sitt program fikk jeg overta det i bytte mot de £1,50 han hadde gitt for det. Et godt og informativt program var det også. En ny negativ overraskelse var det at klubbsjappa faktisk var stengt. Min Blades-kompanjong dro meg imidlertid med over for å hilse på den meget trivelige formannen Richard Tims, som lovet å personlig ordne meg et skjerf når de fikk trykket opp flere. Han takket også hjertelig for mine hilsener fra Cray Wanderers.

Den lokale eks-Blades helten Kyle Naughton var hjemme på gamle trakter for å bivåne kampen, men virket for å være helt ærlig ikke som den skarpeste kniven i skuffen. Blant de 237 tilskuerne var også den nyansatte Scunthorpe-manageren Alan Knill, som etter sigende var til stede for å kikke nærmere på en av Brigg-spillerne. Det skulle altså spilles om ligapoeng i Northern Premier League Division One South. Bortelaget Brigg Town håpet å kunne befeste posisjonen i playoff-sjiktet, mens hjemmelaget – også simpelthen bare kalt Club – vel kun hadde æren å spille for.

Kampen startet i et høyt tempo, der Briggs høye bakre firer gjentatte ganger satt hjemmelaget i offside. Men etter snaue kvarteret så hjemmelaget ut til å ha knekt koden, og både Matt Roney, Andy Gascoigne og Jonah Gosling kom seg gjennom på dype løp. Men det var Chris Adam som ga Club ledelsen med 16 minutters spill, etter å ha spilt vegg og kommet seg alene gjennom. Briggs eneste farlighet i første omgang kom fra spissen Ryan Paczkowski, men Club-keeper Dan Whatsize ordnet opp, og Paczkowski ble til alt overmål skadet. Brigg hadde store problemer med hjemmelagets hurtige angrepsspill, og både Jack Smith og Andy Gascoigne skjøt like utenfor – sistnevnte etter en lekker piruett. 1-0 sto det da dommeren blåste for pause, og i mangel på egen bar gikk folk rett og slett ut porten og inn på puben Coach and Horses, som rett og slett fungerer som klubbens bar. Selv formann Tims var der inne i pausen. En utmerket løsning!

Det var et helt annet Brigg Town som kom på banen i andre omgang. Gjestene fra de nordre deler av Lincolnshire hadde nok kanskje fått en skikkelig skyllebøtte, for nå var det de som gikk offensivt til verks og satt hjemmelaget under et heftig press. Umiddelbart fikk de et indirekte frispark fra ca 6 meter, og keeper Whatsize blokkerte nok noe ufrivillig det harde skuddet med ansiktet slik at han måtte få behandling. Brigg kom nå til en rekke farlige situasjoner, og Anthony Bowsley burde muligens utlignet, men hans susende avslutning gikk like over. I stedet var det hjemmelaget som gikk opp i 2-0 etter 69 minutter, da Chris Adam profitterte på en misforståelse mellom Briggs keeper Andrew Pettinger og hans medspiller Lee-Roy Cochrane som begge forsøkte å klarere. Ballen falt dermed fint for Adam som hadde tatt sjansen, og som gjorde sitt og Sheffields andre for dagen. Noe av lufta gikk nå ut av Brigg, og vertenes Steve Woolley kunne øke ytterligere etter 74 minutter – et imponerende løp og veggspill på venstre kant før han lobbet elegant over Pettinger. Nå var det lekestue, og Club kom i bølge etter bølge mens Brigg var i tilsynelatende total oppløsning. På overtid sendte Gascoinge i vei et skudd mot mål som Chris Adam styrte inn – 4-0 og Adams hattrick. Og sannelig var det ikke tid til et femte også, da Ryan Ruddiforth sprintet ned på kanten og crosset til Darren Norman som bredsidet den i mål på halv volley.

Brigg var nok glade for å høre dommerens fløyte gå for full tid, og publikum belønnet Club-spillerne med stående ovasjoner. En underholdende kamp, hvor hjemmelaget tidvis leverte en oppvisning i angrepsfotball. Coach and Horses Ground må sies å være ganske idyllisk – jeg likte meg i hvert fall der. Turen gikk nokså raskt tilbake til Dronfield stasjon for å rekke siste tog tilbake til Sheffield klokka 22.09. Ved siden av Sheffield stasjon ligger puben The Sheffield Tap, som skryter av distriktets største utvalg av øl. Og etter en liten rast der gikk turen tilbake til Ibis Hotel – med enda en pitstop på en relativt luguber pub rett ved hotellet.



English ground # 35:
Sheffield F.C. v Brigg Town 5-0 (1-0)
Northern Premier League Division One South
Coach and Horses Ground, 19 April 2011
1-0 Chris Adam (16)
2-0 Chris Adam (69)
3-0 Steve Woodley (74)
4-0 Chris Adam (90+1)
5-0 Darren Norman (90+3)
Att: 237
Admission: £6
Programme: £1,50

Next game: 20.04.2011: Guildford City v Colliers Wood United
Previous game: 18.04.2011: Barkingside v Bethnal Green United



 More pics



Mandag 18.04.2011 Barkingside v Bethnal Green United

Med check out allerede klokka 10 så jeg ingen grunn til å bli i Soweto…unnskyld, Peckham Rye. Så etter en tur med tog og tubens Northern Line, befant jeg meg på Kings Cross. Det var bare å finne frem dagens kart og starte orienteringen langs Londons gater, der jeg ressonerte meg frem til Goodwood Hotel, ikke mange minutters gange fra nevnte London-stasjon (altså Kings Cross). Jeg spurte pent om jeg kunne få sette fra meg bagen min da det fortsatt en stund til «check in time», og etter å ha fått bekreftende svar ringte jeg min venn Gareth fra Southend. Han skulle være i London i forbindelse med jobb denne dagen og hadde uttrykt ønske om å møtes for et par pints. Mens jeg ventet på videre beskjed fra ham, tok jeg tubens Northern Line ned igjen til London Bridge hvor jeg hadde bestemt meg for å besøke Winston Churchill’s Britain at War Experience. Utrolig interessant innblikk i hverdagen og situasjonen under «London Blitz» – de tyske bombetoktene under 2. verdenskrig! London Dungeon var egentlig neste post, men en marerittaktig kø som strakte seg flere hundre meter nedover fortauet var mer enn nok til å skremme vekk undertegnede. Etter å ha surret rundt i London et par timer, fant jeg ut at Gareth måtte avlyse grunnet jobbrelaterte plikter, så jeg dro heller ut på noe som skulle vise seg å være en vanvittig bomtur. Den laaange turen med tubens District Line tok endelig slutt for min del da vi kom til Dagenham East, og etter en kort spasertur fant jeg Victoria Road – tilholdsstedet til Dagenham & Redbridge. Jeg satt kursen rett mot klubbsjappa, der jeg var ute etter DVD av deres opprykksfinale fra fjorårssesongen. Men til min store ergrelse ble jeg møtt av stengte dører! Etter å ha konstatert at klokka var ti over fire, henvendte jeg meg til en klubbansatt med kurs for hovedinngangen. «Closed at 4 today mate» var det ikke særlig oppløftende svaret, og på spørsmål om det fortsatt var noen tilstede i det hele tatt som kunne hjelpe en langveisfarende, ristet han bare på hodet og lukket døren etter seg.

Litt skuffet bestemte jeg meg for å sette kursen mot Barkingside og kveldens kamp, og da Central Line endelig ankom Barkingside stasjon, vendte jeg snuta mot bydelens sentrum etter å ha kastet noen raske blikk ned mot Oakside Stadium (beliggende rett bak stasjonen, og godt synlig herfra). Ikke akkurat flust å velge mellom av vannhull i Barkingside, men jeg fant da puben ved navn The Chequers, hvor jeg inntok et par forfriskninger før jeg returnerte til Oakside Stadium. £6 kostet det inkludert et program som vel ikke er blant de bedre jeg har sett, og med visse feil og mangler – men nå skal man vel ta nivået litt i betraktning, og det var da noe interessant lesning. Jeg var tydeligvis blant de først ankomne, og ble sittende å småprate litt med bartenderen i klubbhusets bar mens folk strømmet til. Skjønt “strømme til” er vel å ta litt hardt i, til tross for at jeg gjenkjente en eller to fjes fra Hayes Lane dagen i forveien blant de 95 fremmøtte. Jeg fant folk her langt ute i East End å være langt mindre snakkesalige enn hva tilfellet hadde vært på Cray Wanderers v Bury Town. Jeg klarte ikke å se noen klubbsjappe, men fikk tatt en kikk på deres utsalg av gamle program og bøker før en Barnet-supporter rasket med seg en vanvittig bunke programmer han nesten ikke klarte å bære. De hadde dessverre ikke Strongbow her, så jeg måtte ta til takke med Magners mens jeg bladde litt i programmet. Der sto da vitterlig deres «clubshop» omtalt, og jeg spurte noen av de lokale. Det var nesten komisk da de så ut som spørsmålstegn, og noen måtte til slutt spørre formann Jimmy Flanagan, som stresset konstant frem og tilbake. Han kunne fortelle at «program-utsalget» faktisk var klubbsjappa! Ingen skjerf til meg her, men han lovet å hjelpe hvis jeg ringte ham ved en senere anledning da de hadde fått bestilt nye. Hans meget barmfagre, men akk så unge døtre var høyt og lavt der de svinset rundt for å selge lodd etc. Sakte men sikkert dro det seg mot avspark, mens antall gjester i baren økte enda saktere – de hyppigste «kundene» må nok sies å ha vært spillerne fra de to lag som løp ut og inn for å kjøpe diverse sportsdrikker.

Det var altså duket for kamp i Essex Senior League, der Barkingside var vertskap for Bethnal Green United. Hjemmelaget hadde hatt en marerittaktig resultatrekke med 14 strake tap, men de startet kampen friskt selv om gjestene virket skumle på kontringer. Det skal være usagt om det var Barkingsides forsvar eller svakt angrepsspill av gjestene, men hjemmelagets forsvarere virket å ha en imponerende kontroll. Og etter 36 minutter tok Barkingside en velfortjent ledelse da Steve Watts driblet av to mann inne i feltet og plasserte ballen nede i hjørnet bak Bethnal Green’s keeper. Formann Jimmy Flanagan rev seg et øyeblikk løs fra oppgaven med å pumpe opp baller, og jublet hemningsløst på sidelinjen. Det var for øvrig første gang jeg har sett en formann ta seg av jobber som henting av løpske baller som ble skutt ut av anlegget, og den nevnte opp-pumpingen av disse.

I pausen ble jeg sittende i baren og diskutere non-league med en Rayners Lane-supporter som kunne fortelle at de hadde gjort kjempebutikk i forbindelse med FA Cup-semifinalen mellom de to store Manchester-klubbene på Wembley, da horder av Manchester City-fans hadde dukket opp for å drikke i deres bar både før og etter kamp. Han var for øvrig også meget opptatt av Guernseys varslede inntog i den engelske pyramiden, og konsekvensene av dette. Samtalen var så interessant at vi glemte oss helt bort, og da jeg endelig fikk kommet meg ut igjen ble det ganske umiddelbart blåst straffe til Bethnal Green etter en omdiskutert hands i feltet. Ainsley Gaspar satt ballen i mål og utlignet til 1-1. Med 20 minutter igjen fikk Barkingside frispark i farlig posisjon. Paul Shave tok frisparket…og sendte det rett i mål på fantastisk vis. 2-1 til Barkingside. Bethnal Green så nå ut til å miste fokus helt, og gang på gang ga de bort ballen i farlig posisjon. Barkingside ble snytt for en soleklar straffe da Vinney Murphy ble lagt ned i feltet etter et flott dribleraid. Og Steve Watts burde scoret sitt andre, men traff stolpen. Uvisst for meg av hvilken grunn, men Bethnal Green hadde sin toppscorer Anton Stephenson på benken, og hans inntreden med ti minutter igjen gjorde lite for å forhindre Barkingside i å ta sin første seier på en evighet. Jeg valgte å forlate Oakside ganske fort og sneglet meg inn til Liverpool Street med Central Line, og derfra til Kings Cross. Jeg hadde en tidlig start dagen etter, så det ble med en pint på den lokale puben jeg fant.

English ground # 34:
Barkingside v Bethnal Green United 2-1 (1-0)
Essex Senior League
Oakside Stadium, 18 April 2011
1-0 Steve Watts (36)
1-1 Ainsley Gaspar (pen, 55)
2-1 Paul Shave (70)
Att: 95
Admission: £6
Programme: Included

Next game: 19.04.2011: Sheffield FC v Brigg Town
Previous game: 17.04.2011: Cray Wanderers v Bury Town



More pics



Søndag 17.04.2011 Cray Wanderers v Bury Town

Meldingen om at jeg ville få igjen nesten 15 000 kroner på skatten gjorde at planene om en påsketur kunne realiseres med blant annet et lån (samt Eurobonus poeng) fra min far – pluss noen oppsparte midler. En helg eller to med fyll og fanteri med kompiser måtte vike til fordel for sparing til Englandstur, men det var det verdt. Til tross for at mitt fotballprogram denne gangen startet i det sørøstlige Greater London, måtte jeg denne dagen fly til Manchester for deretter å krongle meg nedover derfra med tog. Jeg hadde faktisk aldri flydd til Manchester før, og var meget usikker på om jeg ville rekke en av mine utpekte tog – henholdsvis 35 og 43 minutter etter planlagt landing. Men da det viste seg at flyet landet 10-15 minutter tidligere enn planlagt, ble det til og med tid til ikke bare en, men to kjappe røyk før jeg hoppet på toget på Manchester Airport. Toget som skulle ta meg neste etappe fra Manchester Piccadilly ned til London Euston viste seg å være bortimot stappfullt, og da jeg endelig fant meg et ledig sete viste det seg at det var reservert av en eldre herre som kom på i Crewe. Allerede på perrongen i Manchester ble jeg (sannsynligvis pga klesstilen) stoppet av politiet som undersøkte både meg og bagen min nærmere. Et temmelig stort antall Bolton-fans befant seg på toget, på vei for å se sitt lag spille FA Cup-semifinale mot Stoke på Wembley. Og i Crewe kom det ikke overraskende på noen Stoke-supportere også.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Endelig fremme i London (etter å ha duppet av en times tid) hadde jeg plutselig temmelig god tid på meg. Jeg skulle bare forflytte meg fra Euston til Victoria med tuben, for derfra å ta lokaltoget til Bromley South. Så jeg hoppet på Northern Line og foretok reisen ned til London Bridge. Vent litt…London Bridge?? Jeg skulle jo til Victoria – det visste jeg jo godt!! I alt stresset hadde jeg plutselig surret det til og gått i egne tanker. Jeg skulle riktignok til London Bridge dagen etter, men nå hadde det blitt for mye for en stakkar. Så i all hast presset jeg meg inn på en smekkfull og marerittaktig Jubilee Line med badstue-temperatur, for så å bytte til District Line på Westminster…og endelig var jeg på Victoria. Men like god tid, det hadde jeg ikke lenger! Så da jeg ravet ut av Bromley South stasjon, bestemte jeg meg like godt for å ta en taxi.

Jeg ankom Hayes Lane med fullpakket bag og greier, men det var – ikke overraskende for dette nivået – overhodet intet problem. Her var det bare smil og forsikringer om at det var da bare hyggelig å kunne få passe på bagasjen min et par timer. Med £10 entré betalt, bagen plassert bak baren, og med en etterlengtet Strongbow i hånda, kunne jeg omsider ta omgivelsene i nærmere øyesyn. Etter å ha sikret meg det siste tilgjengelige skjerfet i klubbsjappa, samt et absolutt godkjent program til £2, var det tid til å slå av en prat med både lokale og tilreisende i den relativt koselige baren i klubbhuset. Jeg fikk bekreftet at planene for Cray Wanderers’ flytting tilbake til mer hjemlige trakter fortsatt står ved lag, og man håper å kunne begynne 2014/15-sesongen på nytt stadion i Orpington. Det var for øvrig en god del Sutton United-folk å se blant de 302 tilskuerne, da de ville gå opp som mestre dersom Bury Town ikke vant. Blant de fremmøtte representanter for folket fra Gander Green Lane var blant annet både formann Bruce Elliott og manager Paul Doswell.

Jeg så for øvrig frem til å ta en kikk på Crays Wanderers storscorer Laurent Hamici, men franskmannen glimret med sitt fravær på lagoppstillingen denne dagen. Etter 13 minutter måtte bortelagets keeper Nick Pope likevel i aksjon med en super redning da Leigh Bremner ble spilt gjennom – returen satt Bremner selv i stolpen og ut. Men etter 21 minutter var hjemmelaget i føringen da John Guest scoret etter en corner. Pope reddet hans første forsøk, men returen satt Guest i mål. Begge lag hadde hver sin store sjanse til å score etter dette, før utløsningen kom i omgangens siste minutt. Cray Wanderers leverte en kontring ut av læreboka, og Leigh Bremner fullførte et glimrende løp på kanten ved å skjære inn fra høyre og plassere ballen utenfor Pope’s rekkevidde i bortre hjørne. Kort etter presterte dommeren å gi direkte rødt kort til Bury Towns gamle traver Jamie Scowcroft (som mange vil kjenne fra Ipswich Town eller Crystal Palace), uten at jeg kunne forstå logikken utfra min vinkel. Det var nok en høy albue han dømte for, men fra min posisjon var jeg overbevist om at han ville nøye seg med et gult kort, og jeg ble i likhet med mange andre derfor ganske overrasket over avgjørelsen. Selv hjemmefolket innrømmet at det hadde vært i overkant strengt.

Pausen ble tilbragt i samtale med et par Sutton United-supportere som kunne fortelle diverse historier om deres rivalisering med Carshalton Athletic (og i mindre grad Kingstonian) samt noen anekdoter fra deres Conference-dager og påfølgende fall. Andre omgang ble et lite antiklimaks der Bury Town aldri virket farlige, mens hjemmelaget virket fornøyd med tingenes tilstand. Bremner burde satt den berømte spikeren i kista med en heading med rundt 10 minutter igjen, før Bury Town på overtid reduserte til 2-1 ved Kieran Leabon. Men Cray Wanderers klarte å ri av det som var igjen av spilletid, og de som jublet høyest var Sutton United-fansen – selv om flere jeg snakket med mente de ville foretrukket en Bury-seier så de kunne vinne tittelen mens de selv spilte. Men opprykk og ligatittel var tross alt det viktigste.

Etter kampen ble jeg værende igjen i klubbhuset hvor jeg også fikk slått av en prat med noen Bury Town-supportere før de satt kursen nordøstover. Jeg ønsket de lykke til i playoff, men flesteparten av de mente de nå ikke engang ville nå et playoff – og de dro frem kampene mot Maidstone og Lowestoft som hovedgrunnene. Min tilstedeværelse hadde tydeligvis ikke gått upåaktet hen, og jeg ble oppsøkt av en meget hyggelig formann Gary Hillman som nesten ikke kunne bli forsikret nok om at jeg hadde hatt en fin opplevelse på Hayes Lane. Neste i køen var en Kerry Phillips, med tittelen «life president», og han ville overrekke meg sitt visittkort med forsikringer om at det bare var å ta kontakt om jeg skulle trenge hjelp til noe. Jeg hadde en lengre og interessant samtale med både ham og flere andre fans av den eldre garde, der vi var inne på både Cray Wanderers, Bromley FC og non-league generelt. Det var stor interesse for hvilke andre kamper som sto på mitt program, og jeg ble bedt om å ta med de varmeste hilsninger opp til Sheffield FC. Cray Wanderers har tydeligvis et godt forhold til verdens eldste klubb, da de som Sør-Englands eldste klubb har spilt mot de ved flere anledninger. Da jeg omsider takket for meg og avhentet min bag for å sette kursen mot hotellet, ble jeg overrakt nistepakke med ost, kjeks og druer av en dame som hadde servert dette i klubbhuset. Alt i alt må jeg si at jeg hadde en aldeles strålende dag på Hayes Lane, ikke minst takket være klubbens hyggelige og gjestfrie ledere og ansatte.

Til tross for nitidige forklaringer om busstraseer og bussholdeplasser i området, valgte jeg å ta apostlenes hester fatt på turen tilbake til Bromley South station. Ved hjelp av utprintet kart fant jeg frem uten noe problem, og kunne ta toget de få minuttene til beryktede Peckham Rye. Hotellet mitt ble overhodet ikke valgt på grunn av det flotte området, men snarere grunnet den enkle reiseveien fra Hayes Lane og videre inn til London dagen etter. Det er ikke mange steder og bydeler i England som overgår Peckham Rye hva gjelder dårlig rykte, og jeg må si begynte å lure på om jeg var i Johannesburgs ghetto da jeg gikk av toget og satt kursen mot mitt hotell, Peckham Lodge. Mangelen på søvn gjorde at jeg fort slo fra meg tankene om å muligens ta en tur inn til London. Da jeg hadde sjekket inn, dristet jeg meg etter hvert heller til å spasere den korte turen tilbake til en Burger King – sannsynligvis den første jeg har sett med skuddsikkert glass – for å ta med meg en saftig meny og noen deilige chili cheese bites tilbake til hotellet før Jon Blund meldte sin ankomst.

English ground # 33:
Cray Wanderers v Bury Town 2-1 (2-0)
Isthmian League Premier Division
Hayes Lane, 17 April 2011
1-0 John Guest (21)
2-0 Leigh Bremner (45)
2-1 Kieran Leabon (90+1)
Att: 302
Admission: £10
Programme: £2

Next game: 18.04.2011: Barkingside v Bethnal Green United
Previous game: 12.01.2011: Swindon Supermarine v Halesowen Town



More pics





Onsdag 12.01.2011 Swindon Supermarine v Halesowen Town

Etter å ha ligget i senga til bortimot kloka 12, gikk jeg turen ned til sentrum av Reading. Snaue to timer på internetcafe, en bacon melt og en j2o senere, inntok jeg en stor gourmetburger og en eller to Strongbow på Wetherspoons-puben The Monk’s Retreat, før jeg gikk ned til stasjonen og gikk til innkjøp av returbilletter til Swindon. Ytterligere en liten togtur senere entret jeg puben Queens Tap vis-à-vis Swindon jernbanestasjon, hvor jeg tok meg tid til to pints Strongbow før jeg gikk den korte veien ned til bussterminalen. Buss nummer 7 til Highworth kom kort tid etter, og en pen jente tilbød seg å si fra når jeg skulle gå av. Hun holdt sitt ord, og en overraskende lang busstur senere (etter det jeg antar er en melkerute rundt i Swindon) takket jeg for hjelpen og ble pekt videre i retning Hunts Copse.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da jeg fant frem, endte jeg først opp i baren til den lokale rugby-klubben. En noldus på parkeringsplassen fortalte meg nemlig at det ikke var noen bar inne på stadion. Etter kun en pint, valgte jeg gå inn å uansett – og etter å ha gått til innkjøp av både program og skjerf, fant jeg ut at joda…visst var det bar her. Jeg fant meg til rette i nevnte bar, hvor jeg bladde litt i et helt ok program mens jeg lesket strupen ytterligere. Jeg ble litt overrasket over å se vår gamle Reading-spiller Matt Robinson i hjemmelaget Supermarines rekker, da jeg faktisk trodde han hadde lagt opp. En lokal gammel traver med obligatorisk six pence kunne fortelle at Robinson nå jobbet halv stilling som politimann (fysj da) og hadde måttet stå over forrige kamp fordi han ikke klarte å skifte vakt!

Kampen var bare sekunder gammel da hjemmelagets man of the match Steve Cook misset etter å ha blitt spilt gjennom. Og allerede i det fjerde minutt tok Marine ledelsen ved Sam Morris etter forarbeid av Cook og Nick Stanley. Kvarteret senere var det Yeltz-keeper Simon Flower som hindret ny baklengs da han fanget Jamie Goslings skudd etter flott forarbeid av Cook. Halesowen kom etter hvert mer med i kampen, og hadde sjanser ved både kaptein Marlon Walters, Rory Curtis og Lee Chilton, mens hjemmelaget hadde et par farlige skuddmuligheter blokkert gjennom oppofrende forsvarsspill. Men etter 41 minutter doblet Marine ledelsen da Cook og Morris kombinerte flott før en umarkert Nick Stanley kunne sette inn 2-0, som også sto seg til pause.

Mot slutten av første omgang hadde det dessuten begynt å regne noe aldeles fryktelig, og deler av andre omgang ble tilbragt i klubbhuset bar, der jeg ved å kikke gjennom vinduene fikk  med meg det meste – ikke minst da jeg i tillegg tok hyppige røykepauser, og til og med en burger-pause. 101 tilskuere kunne se at Halesowen kom friskt ut etter pause og skapte en kjempesjanse etter 52 minutter. Chilton fant Izquierdo med en flott langpasning, men hjemmekeeper Will Puddy fikk nok kontakt til å få skiftet retning på spanjolens skudd. Etter en times spill sørget imidlertid Sam Morris for å sette den siste spikeren i kista med en avslutning fra spiss vinkel. Både Stanley og Daniel Allen hadde sjanser til å øke ytterligere, før Anthony Bruce kunne pyntet på resultatet for gjestene. Bruce fikk i stedet marsjordre med drøye ti minutter igjen, etter at taklingen av Gary Horgan resulterte i hans andre gule.

Kampen ebbet ut med 3-0 seier til hjemmelaget, mens jeg plutselig kom på at jeg skulle knipse noen bilder. Resultatet ble dessverre noen aldeles håpløse bilder, og drittværet gjorde ikke akkurat forholdene noe bedre. Jeg søkte i stedet tilflukt i klubbhusets bar, der spillerne etter hvert kom inn for å spise. Der fikk jeg således også vekslet et par ord med bl.a Matt Robinson, som dog ikke var all verdens snakkesalig. Det var uansett snart på tide å returnere til Reading.

Jeg fikk omsider kontaktet min venninne Jackie som bor i nærheten, og ikke lenge etter kom hun kjørende for å frakte meg til togstasjonen slik hun hadde tilbudt seg. Dessverre ble omveien litt for lang og “hyggelig”, og da jeg endelig ankom stasjonen hadde kveldens siste tog tilbake til Reading gått for 4 minutter siden. Det endte med at Jackie måtte kjøre meg tilbake til Reading, og jeg må si jeg sendte henne en varm tanke da jeg dagen etter hørte at hun hadde kjørt seg vill i området rundt Theale, og brukt nesten tre timer hjem!! For min del var reisen kommet til en ende, og kun den triste avreisedagen gjensto. Og Gardermoen er fortsatt trist å komme hjem til – selv om det ikke er like trist på ettermiddagen som sent på kvelden.. Jeg tenkte allerede som så at en lotterigevinst hadde gjort seg, slik at neste tur kunne planlegges. En tur i påsken hadde passet flott!

English ground # 32:
Swindon Supermarine v Halesowen Town 3-0 (1-0)
Southern League Premier Division
Hunts Copse, 12 January 2011
1-0 Sam Morris (4)
2-0 Nick Stanley (41)
3-0 Sam Morris (60)
Att: 101
Admission: £9
Programme: £1,50

Next game: 17.04.2011: Cray Wanderers v Bury Town
Previous game: 10.01.2011: Crawley Town v Derby County



More pics





Mandag 10.01.2011 Crawley Town v Derby County

Etter en herlig engelsk frokost på The Camelia Hotel, fikk jeg bestilt en taxi til Southend Central. En kikk på klokken viste at jeg hadde tid til å unne meg både en j2o og en Strongbow på The Last Post, før jeg satt meg på toget mot London. Etter å ha hoppet av på West Ham stasjon og tatt tuben videre derfra til London Bridge, hadde jeg fortsatt ikke klart å oppdrive en utgave av Non League Paper. Men da toget fra London Bridge rullet inn på Crawley stasjon, var det ikke lenge før jeg fant det jeg var ute etter. Det var ikke all verden jeg rakk å se av Crawley sentrum før jeg fant ut at jeg var særs lite lysten på å slepe rundt på en tung bag. Derfor fikk jeg en drosjekusk til å svippe meg i retning stadion. Han slapp meg av foran The Half Moon – en pub like oppe i veien fra Broadfield Stadium.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var flere timer til kampstart, og foreløpig var det kun lokale stamkunder der – og det som tydeligvis var arbeidere som hadde stukket innom på vei hjem fra jobb. En vennlig landlord sa seg mer enn villig til å sette bagen min på kjøkkenet. Jeg skulle videre med buss fra Gatwick til Oxford etter kampen, og etter en prat med noen lokale skikkelser, fant jeg ut at jeg ville få temmelig dårlig tid dersom jeg skulle slippe å vente en ny time på neste buss. Pubeieren tilbød seg derfor å bestille taxi som kunne ta meg til Gatwick så fort kampen var slutt. Etter hvert ble puben også inntatt av både lokale supportere og ikke minst seierssikre gjester fra Derby. Det var siste kamp i tredje runde av FA Cupen, og det var allerede klart at vinneren ville ta turen til Torquays Plainmoor i neste runde.

Da det nærmet seg avspark, gikk jeg de to-tre minuttene til stadion og henvendte meg i resepsjonen, der jeg over telefon hadde blitt lovet at det ville ligge en billett og vente på meg. Det var blitt opplyst om at det ikke ble solgt billetter på kampdagen, men da det viste seg at de overraskende nok ikke hadde mulighet til å ta betaling med kort over telefon (og jeg selvsagt ikke kunne hente billetten tidligere) sa vedkommende jeg snakket med at de skulle gjøre et unntak da jeg kom så langveis fra. Jeg fant meg til rette bak mål på South Terrace blant den ivrigste hjemmefansen, og den ble raskt fylt opp samtidig som stemningen steg.

Etter bare ti minutter så det ut som om eventyret skulle få en brå slutt. Derby County ble tildelt et noe tvilsomt straffespark etter at dommeren oppfattet det som at Crawley-keeper Michel Kuipers felte Chris Porter. Men Kris Commons skjøt straffen rett på Kuipers, og muligens var det et snev av rettferdighet i det. Man kunne merke at hjemmefansen faktisk hadde oppriktig tro på at Crawley skulle klare brasene, og det lå også litt i luften slik de faktisk skapte de største sjansene. Det blåste kraftig denne kvelden, og etter en halvtime ble Kuipers utspill “tatt av vinden” – noe som førte til at Derby-forsvaret tydeligvis ble litt satt ut. Det ble ikke Craig McAllister, som satt inn 1-0 til enorm jubel fra majoriteten av de 4 145 tilskuerne. McAllister holdt på å sette inn sitt og Crawleys andre, men Ben Pringle fikk blokkert for Derby. Likevel kunne vertene ta med seg en fortjent 1-0 ledelse i garderoben.

Etter pause måtte Derby-keeper Stephen Bywater i aksjon for å hindre både Matt Tubbs og Scott Neilson i å score, etter at nettopp Neilson hadde en heading i tverrliggeren. Men midtveis i andre omgang fikk Derby frispark på høyresiden av Crawleys banehalvdel, og fra Kris Commons sin fot fant ballen veien til nettmaskene via Miles Addisons hode. Nå ble det veldig nervøst, og det så ut til å dra seg mot uavgjort og omkamp på Pride Park. Klokken passerte 90 minutter, og jeg begynte å gå mot utgangen for å forte meg opp til Half Moon og taxien min. Men idet jeg vurderte å snu meg og forlate stadion, skjedde det. Dean Howell tok corner for hjemmelaget, og spilte den langs bakken ut foran 16-meteren. Der sto argentineren Sergio Torres, som nærmest plasserte ballen i mål bak Bywater og forsvarende Rams-spillere. Broadfield Stadium eksploderte fullstendig! Elleville spillere lå i en klynge ute på banen, og noen av tilskuerne forsøkte å joine de. Selv manager Steve Evans “løp” rundt i ekstase som best han kunne. Crawley Town hadde gjort det helt store, og nådd fjerde runde av FA cupen for første gang i klubbens historie.

Jeg skulle gjerne blitt igjen for å observere de voldsomme gledesscenene som utspilte seg, men jeg hadde dessverre en buss å rekke. Derfor forlot jeg nokså raskt Broadfield Stadium og hastet tilbake til Half Moon, der en ekstatisk pubeier allerede hadde fisket frem bagen min og holdt igjen taxien. Turen gikk så mot den nordre terminalen ved Gatwick Airport, og det viste seg etter hvert at denne drosjekusken ikke hadde peiling hvor jeg kunne finne “Bay 4” og bussen til Oxford. Det skulle imidlertid snart vise seg at han hadde rett i at stedet han slapp meg av på måtte være rett i nærheten. Og med litt lettere trav og direksjoner fra noen bygningsarbeidere, befant jeg meg da også på rett sted da bussen kom.

Etter å ha forsøkt å bidra på gentleman-aktig vis med £10 (som sjåføren omsider nektet å ta imot) ovenfor en vakker kvinnelig student som hadde glemt sitt studentbevis, fikk jeg til og med hyggelig kvinnelig selskap på bussturen. Og tydeligvis “overveldet av min raushet” insisterte sjåføren til og med på å la meg reise for halv pris. Da jeg gikk av på Thornhill Park & Ride i utkanten av Oxford, var min kompis Matthew ennå ikke kommet, men det var ikke mange minuttene før han kom kjørende for å plukke meg opp. Han hadde fri fra både «kjerring» og unger, og etter to timers nostalgisk samtale kunne jeg telle sauer i sengen til en av ungene.



English ground # 31:
Crawley Town v Derby County 2-1 (1-0)
FA cup, 3^rd round
The Broadfield Stadium, 10 January 2011
1-0 Craig McAllister (30)
1-1 Miles Addison (63)
2-1 Sergio Torres (90+1)
Att: 4,145
Admission: £22
Programme: £3

Next game: 12.01.2011: Swindon Supermarine v Halesowen Town
Previous game: 08.01.2011: Southend United v Chesterfield



More pics



Lørdag 08.01.2011 Southend United v Chesterfield

Etter å ha gått glipp av min årvisse romjuls/nyttårs-tur til England grunnet den økonomiske tilstand, var jeg desperat etter å få tatt en tur over til balløya så fort som mulig. Da min Southend-venn Scott tilbød seg å sørge for overnatting, og min venn Matt i Oxford kom med samme tilbud, følte jeg en plikt til å finne ut hva jeg kunne klare å skrape sammen. Og da Scott og Gareth til og med tilbød seg og hente meg på Gatwick, var den siste brikken i puslespillet på plass.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter kun drøye to timers søvn i løpet av natten (eller rettere sagt morgenen), var ikke formen så aller verst da den norske groundhopper omsider landet på Gatwick. Scott og Gareth hadde holdt ord, og ventet i ankomsthallen etter å ha kjørt ned fra Essex. Men så var det det å finne tilbake til bilen i parkeringshuset da.. 10 minutter og tre etasjer senere fant vi omsider bilen, og kunne sette kursen mot Southend. Og ikke lenge etter kjørte vi ned i tunnelen som utgjør den nordgående delen av Dartford Crossing (den store brua tar seg av den sørgående trafikken) for å komme opp på det mine venner omtalte som den riktige siden – “away from the pikeys”.

En herlig engelsk frokost ble inntatt på en cafe i Southend, før vi beveget oss mot puben. Siden mitt forrige besøk i Southend, hadde visst The Nelson vært gjennom eierskifter og diverse, og The Spread Eagle er nå deres stamsted nummer en. Klokken var rundt halv elleve da vi entret puben til varm velkomst fra de som allerede hadde møtt frem. Øl og cider ble bestilt og jeg startet en runde for å hilse på gamle kjente blant Shrimpers-folket som hadde begynt å strømme på, samt noen nye bekjentskaper. Strupen ble lesket til gangs og stemningen steg frem mot kampstart, da vi gikk den korte turen ned til Roots Hall og tok oss tid til enda en forfriskning fra baren før vi installerte oss på West Stands Block W.

Dagens motstandere var serieleder Chesterfield, og de tok kommandoen fra første spark. Allerede etter et drøyt halvminutt ble Spireites-kaptein Dwayne Mattis spilt gjennom av Danny Whitaker, men skuddet hans ble parert av Southend-keeper Glenn Morris. Etter 12 minutter ble imidlertid Morris sendt feil vei da Whitaker trillet ballen i mål fra straffemerket, etter at Craig Easton hadde tatt i bruk ufine metoder da han la ned Jems Hunt innenfor 16-meteren. Kun 7 minutter senere tok Whitaker på seg rollen som tilrettelegger, da han spilte gjennom Dean Smalley. Smalley sendte ballen i mål bak den utrusende Morris, og 2-0 til gjestene. Hjemmelaget var som i sjokk, og en volley rett på Chesterfield-keeper Tommy Lee var deres første avslutning for ettermiddagen. Southend byttet tydeligvis til en mer offensiv formasjon, men klarte ikke å skape sjanser, og det nærmeste de kom i første omgang var Anthony Grants volley som gikk utenfor den venstre stolpen til keeper Lee.

Det var et litt friskere hjemmelag som kom ut etter hvilen, og Grant hadde nesten umiddelbart en mulighet, men fra Eastons innlegg skjøt han rett på keeper. Etter 58 minutter kunne 4 922 tilskuere se Easton gi Shrimpers fornyet håp med et flott skudd fra over 20 meter som gikk inn via stolpen. Men allerede tre minutter senere sluknet vel håpet, da Danny Whitakers skudd ble blokkert ved stolpen, og påfølgende klabb og babb i Southend-forsvaret endte med at Ryan Hall felte gjestenes Drew Talbot inne i feltet. Whitaker trådte igjen frem og sente sin andre straffe for dagen ned i venstre hjørne, utenfor rekkevidde for Morris. Hall holdt på å gjøre det godt igjen umiddelbart, men Spireites-keeper Lee parerte glimrende.

Med sju minutter igjen av ordinær tid ble Southend-spiss Barry Corr revet over ende av Derek Niven, og kampens tredje straffespark var et faktum. Iren tok selv straffen; en glimrende straffe oppe i venstre hjørne. 2-3, og hans 11. for sesongen og tredje på like mange kamper. Og Shrimpers med blod på tann klarte nesten å utligne da Corr var millimetre fra å treffe Grants skumle innlegg som suste gjennom målgården. Men det var for sent for Southend United, som måtte se Chesterfield ta med seg alle tre poengene hjem til Derbyshire

For oss gikk turen tilbake til The Spread Eagle, der hjemmefolket slukket sorgene i varer fra tappekranene. Tapet hadde ikke lagt noen nevneverdig demper på stemningen, og det ble en hyggelig kveld, slik det ofte blir når man møter gamle kjente. Den ene etter den andre trakk seg tilbake, og vår stadig mindre gruppe beveget seg frem og tilbake mellom Spread Eagle og to andre puber jeg i ettertid ikke kan sette navn på eller plassere geografisk av åpenbare grunner. Heldigvis fikk jeg endel frisk luft før jeg fant frem til Camelia Hotel, langs den fortsatt tilsynelatende endeløse Eastern Esplanade. Der følte jeg meg temmelig dum da jeg måtte vekke betjeningen for å få sjekket inn – litt bedre planlegging kunne gjort seg, men sånt skjer når man morer seg..

Re-visit:
Southend v Chesterfield 2-3 (0-2)
League Two
Roots Hall, 8 January 2011
0-1 Danny Whitaker (pen, 12)
0-2 Dean Smalley (19)
1-2 Craig Easton (58)
1-3 Danny Whitaker (pen, 62)
2-3 Barry Corr (pen, 83)
Att: 4, 922
Admission: £18
Programme: –

Next game: 10.01.2011: Crawley Town v Derby County
Previous game: 05.10.2010: Barnet v Southend United

More pics









Tirsdag 05.10.2011: Barnet v Southend United

Jeg hadde avtalt med min kompis Scott å ta turen til Barnet for å se hans Southend United kjempe om avansement i Football League Trophy (eller Johnstone’s Paint Trophy om du vil). Og etter å ha tatt toget inn til London, tok jeg tubens Northern Line til den nordlige endestasjonen High Barnet. Etter å ha gått opp gangveien, så jeg raskt vårt avtalte møtested lenger ned på den andre siden av hovedveien – nemlig puben The Old Red Lion.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter en halvtimes tid med venting på puben, kom Scott kjørende. Og ytterligere en times tid senere kom bussene med de øvrige Southend-supporterne – inkludert en rekke gamle kjente. Stemningen var god, og da det dro seg mot avspark fant vi veien inn på East Terrace, som i sin helhet var gitt gjestene fra Essex. Det tynneste programmet jeg har sett fra en Football League-klubb i forbindelse med ordinær kamp, hadde blitt kjøpt inn for £3. Noe stivt all den tid det nesten var lest ferdig allerede før avspark; det tok ikke mange minuttene.

Det var andre runde i den såkalte sørlige avdelingen av turneringen, og The Shrimpers kom best i gang på bortebane da Matt Paterson styrte inn Harry Crawfords innlegg etter snaut halvspilt første omgang. Kort etter var gjestene centimetre fra å doble ledelsen da et frispark fra Louie Soares traff stolpen etter å ha forandret retning i muren. Et publikum bestående av 1 356 betalende så at 0-1 sto seg til pause – blant dem over 500 tilreisende.

Kort etter oppstart fikk Southend sin viktige Bilel Moshni utvist etter håndgemeng, uten at et håpløst tannløst Barnet klarte å utnytte fordelen av en ekstra mann. Kun fem minutter senere kunne derimot gjestene slå til igjen etter en lang ball fremover mot Paterson. Barnets keeper Jake Cole nådde ikke ut i tide, og Paterson kunne vippe ballen over Cole til 0-2.

Josh Simpson holdt på å øke ytterligere med et langskudd som suste like over, før Mauro Vilhete etter 79 minutter ga hjemmelaget håp ved å heade inn reduseringen til 1-2 fra en corner. Man forventet nå kanskje et stormløp mot Southend-målet, men i stedet sikret Louie Soares etter 85 minutter avansement med sitt første mål for klubben. Hans langskudd skiftet retning og gikk inn via tverrliggeren til 1-3.

Det ble også sluttresultatet, og for Southend ventet nå i neste runde Charlton Athletic, som hadde vunnet 2-1 borte i «Twilight zone» Milton Keynes. For min del gjaldt retur til Reading, og Scott hadde tilbudt seg å kjøre meg tilbake – noe jeg selvsagt takket ja til. Nok en hyggelig fotballkveld med Southend-gutta ble avsluttet med litt junk food i Reading, før jeg takket Scott for turen og unnet meg en Strongbow på Monk’s Retreat før jeg trakk meg tilbake for kvelden.

English ground # 30:
Barnet v Southend 1-3 (0-1)
Football League Trophy, Second Round, Southern Section
Underhill Stadium, 5 October 2010
0-1 Matt Paterson (22)
0-2 Matt Paterson (55)
1-2 Mark Marshall (79)
1-3 Louie Soares (85)
Att: 1,356
Admission: £8
Programme: £3

Next game: 08.01.2011: Southend United v Chesterfield
Previous game: 04.10.2010: Kingstonian v Sutton United

More pics

Mandag 04.10.2010: Kingstonian v Sutton United

Dagens planer var lagt, og jeg skulle se en kamp i Isthmian League Premier Division som jeg virkelig hadde sett frem til. Etter å først ha kommet meg tilbake fra Gillingham til Reading for å sjekke inn, og forgjeves forsøkt å overtale et par av Reading-gutta til å være med, satt jeg meg på somletoget fra Reading til London Waterloo. Mitt mål var Norbiton – med togbytte i Twickenham, men da jeg ankom sistnevnte stasjon viste det seg at toget videre den korte veien til Norbiton var forsinket såpass at jeg valgte å forhøre meg om taxi. Ti minutters tid senere kunne drosjekusken svinge inn foran Kingsmeadow Stadium, som var åsted for kveldens kamp. Snart kunne jeg snart ta plass i baren for litt passiar med de lokale supporterne som kunne fortelle om rivaliseringen med dagens motstander og opprykksfavoritt Sutton United.

Hovedtribunen Paul Strank Stand har to barer, og jeg klarte omsider også å finne den lille klubbsjappa som holder til i gangen her. Der byttet jeg £1,50 mot et kampprogram som jeg satt meg ned og bladde litt i, og dette viste seg svært godt og fullspekket med interessant statistiskk og info. Deretter var det på tide å betale seg inn. Det noe originale beløpet £9,50 ble betalt i inngangspenger, og jeg kunne ta meg inn på tribunene til Kingsmeadow-anlegget. Dette er bygget så sent som i 1989, etter at Kingstonian solgte sin tradisjonelle Richmond Road. Som de fleste nok vet har Kingsmeadow også vært hjemmebane for AFC Wimbledon siden 2002. Kingsmeadow er når sant skal ikke pyramidens mest interessante anlegg, men byr i hvert fall på en god del ståtribuner. På tidspunktet for dette besøket var faktisk hovedtribunen Paul Strank Stand den eneste sittetribunen.

Noen vil sikkert huske at Kingstonian i årene rundt årtusenskiftet tilbragte tre sesonger i Conference, med femteplass som beste resultat, før turen gikk ned igjen i Isthmian League i 2001. Supporterne var på dette tidspunktet frustrert over de asiatiske eierne, Rajesh Khosla og hans sønn Anup, som de følte var langt mer interessert i businessdelen enn av selve fotballklubben. Dette var nok sterkt medvirkende til at tilskuertallene falt kraftig. Sportslig sett stoppet nedturen i Isthmian League Division One South, og i 2009 rykket de opp igjen i Premier Division. Kingstonian virker som en klubb på vei oppover, og foregående sesongs playoff-deltakelse kan fort bli kopiert. Da ble nettopp Sutton United slått i playoff-semien, mens K’s måtte se seg slått av Boreham Wood i finalen. Nå jaktet de igjen playoff og opprykk, der de lå på tredjeplass på tabellen. Det var imidlertid ingen enkel oppgave som ventet, siden denne tabellen ble toppet av nettopp kveldens gjester, Sutton United. Sistnevnte hadde ett poeng ned til toer Lowestoft Town og ytterligere to poeng ned til Kingstonian, og i tillegg hadde de en kamp til gode på alle forfølgerne i playoff-sonen.

750 tilskuere så en første omgang der gjestene var det helt klart førende laget, og Kingstonian hadde nok med å forsvare seg – til tross for å ha den første sjansen da Max Hustwick headet like over etter bare et par minutter. En blanding av sjansesløsing fra Sutton og oppofrende forsvarsspill av hjemmelaget sørget for at det sto 0-0 til pause, etter at gjestenes Richard Jolly hadde hatt to-tre store sjanser. Først traff The U’s stolpen, og da returen havnet hos Jolly skjøt han over for bortimot åpent mål. Deretter ble han spilt gjennom, og hele Kingsmeadow var sikker på mål da Hustwick satt inn en desperat, men glimrende takling. Og rett før pause vartet Kingstonians keeper Rob Tolfrey opp med en kjemperedning som nok en gang hindret scoring fra den tidligere Carshalton-spilleren.

Etter hvilen startet K’s mer positivt, med gode skuddforsøk fra både Matt Gray og Bobby Traynor som satt Sutton-keeper Kevin Scriven på prøve. Traynor hadde så en farlig heading han kanskje burde scoret på – og det burde så definitivt gjestenes Richard Jolly kort etter, da han på nesten mirakuløst vis headet over fra innenfor 5-meteren da det virket langt enklere å score. Hjemmelaget ropte på straffe da innbytter Dean Lodge gikk i bakken, mens U’s muligens hadde en enda bedre sak da ballen så ut til å treffe hånden til K’s forsvarer Adam Thompson innenfor 16-meteren – men dommeren lot seg ikke imponere i noen av tilfellene. Det så ut til å gå mot 0-0 da Kingstonian’s Tobi Jinadu med drøye tre minutter igjen vant en hodeduell som sendte Bashiru Alimu gjennom. Alimu lobbet over en nølende Kevin Scriven, og sendte hjemmefolket til himmels med 1-0. Til tross for at gjestene presset de gjenværende minuttene, klarte vertene å holde ut. En strålende seier for hjemmelaget, som nøt godt av både defensiv dyktighet og en liten porsjon flaks.

Sutton United på sin side ble offer for sjansesløseri, men det var tydelig at de var et godt lag som ikke gjorde skam på tipset som opprykksfavoritt. I følge flere hjemmesupportere jeg snakket med var de helt klart det beste laget som hadde gjestet Kingsmeadow opp til dette punktet av sesongen.Jeg spaserte de rundt ti minuttene opp til Norbiton stasjon, og etter en del venting og bytte ved Twickenham kom jeg meg etter hvert tilbake til Reading sent på kvelden. Etter en kort tur innom Blagrave Arms og Monk’s Retreat trakk jeg meg tilbake til Crescent Hotel med litt takeaway.

English ground # 29:
Kingstonian v Sutton United 1-0 (0-0)
Isthmian League Premier Division
Kingsmeadow, 4 October 2010
1-0 Bashiru Alimi (87)
Att: 750
Admission: £9,50
Programme: £1,50

Next game: 05.10.2010: Barnet v Southend United
Previous game: 02.10.2010: Farnborough v Lewes

More pics

Lørdag 02.10.2010: Farnborough v Lewes

Jeg hadde kvelden før ankommet Reading etter en ufrivillig lang pause fra fotballen. Stort sett alt som var av kompiser hadde nå dratt nordover for å følge Reading oppe i Preston, så jeg dro alene med den såkalte North Downs Line ned til Farnborough North, hvor jeg hoppet av toget. Derfra spaserte jeg gjennom det som virket som å være et landlig og koselig boligområde, før jeg hadde tid til å unne meg et par forfriskende glass fra tappekranene i puben The Ship mens jeg kunne kaste noen blikk på den pågående kampen mellom Wigan og Wolves som gikk på TV. Herfra ble jeg etter hvert pekt i riktig retning, og kunne snart se Cherrywood Road (eller Rushmoor Stadium om man vil) foran meg nede i veien med samme navn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha betalt meg inn kunne jeg nyte ytterligere edle dråper fra Hereford i selskap av både hjemmesupportere og tilreisende Lewes-supportere som hadde tatt turen opp fra East Sussex for å se oppgjøret i Conference South. De hadde kommet sammen med Lewes-laget på spillerbussen – noe som ikke er unormalt, kunne de fortelle. De ga videre uttrykk for at deres forhåpninger for sesongen var å unngå nedrykk. Denne kampen var for øvrig temmelig spesiell, da Farnboroughs manager Steve King var mannen som førte nettopp Lewes fra gamle Isthmian League Division Three til Conference National på syv år, før det kom inn nye eiere som sendte ham på dør – og jeg skjønte fort at han fortsatt har en høy stjerne hos Rooks-supporterne.

Gjestene hadde fortsatt til gode å ta poeng på bortebane på dette tidspunkt av sesongen, og det var ikke mye som tydet på at de skulle bryte trenden – til tross for å ha de største av de få sjansene tidlig i kampen. Lewes hadde åpenbart kommet for å forsvare seg till ett poeng, og med fem mann på midtbanen klarte de å drepe rytmen til Farnborough, som stanget og stanget i en mur av for anledningen borte-grønne Lewes-spillere. Men i første omgangs siste spilleminutt vant Kezie Ibe en duell med Lewes-forsvarer Marc Pullen og sendte ballen i mål bak keeper Chris Winterton.

Etter pause ble det litt mer rom da Lewes måtte lenger frem for å jakte utligning, og Boro kom til flere store sjanser. Paul Booth kludret det til da han fikk en kjempesjanse servert på sølvfat av Nic Cardini, mens innbytter Dean McDonalds skudd som traff innsiden av stolpen ikke sto i stil med hans flotte forarbeid da han driblet av oppasseren sin inne i feltet. For øvrig kan man si at man skjønner at man er langt fra toppfotballens glamour og divaer når man overhører bortelagets innbyttere under uttøying langs sidelinjen diskutere med supporterne om man skal dra på byen i kveld. Eller når en av de roper på suppporterne sine for å høre om noen av de har en paracet mot hodepine! Farnborough slapp å angre på sine brente sjanser, og 886 tilskuere så dommeren blåse av med 1-0 til hjemmelaget.

For Lewes betød det tabellbunn, mens det for min egen del handlet om retur til Reading – vel og merke etter en pint i klubbhusets bar. Pub til pub skoene var på, og både Blagrave Arms, Monk’s Retreat, The Bugle og Three Guineas ble besøkt før Readings glade gutter begynte å komme hjem fra Lancashire utpå kvelden. Og siden det var lørdag følte vi oss forpliktet til en kveld/natt på byen, hvor Reflex og After Dark ble siste stopp.

English ground # 28:
Farnborough v Lewes 1-0 (1-0)
Conference South
Cherrywood Road, 2 October 2010
1-0 Kezie Ibe (45)
Att: 886
Admission: £10
Programme: £2,50

Next game: 04.10.2010: Kingstonian v Sutton United
Previous game: 03.05.2010: Luton Town v York City

More pics