Selv om gressbanene nå var på sitt fineste, hadde det ikke blitt noe fotball på meg siden forrige helg, og det er jo selvsagt et tegn på at breddefotballen fortsatt var i feriemodus. Denne lørdagen var det imidlertid kamp på Fredrikstad Stadion, der FFK 2 skulle være vertskap for Fløya. Det var kamp i 3. divisjon avdeling 6, og etter å ha busset inn til byen, spaserte jeg bort til stadion og kom meg inn ved å vise sesongkortet. Jeg hadde ikke før kommet meg innenfor før Jon Erik ringte for å høre om jeg skulle på kampen. Han hadde tydeligvis ombestemt seg og likevel valgt å dra, så jeg ble stående og prate litt med noen av gutta i Garnisonen mens jeg ventet på ham. Da han etter hvert ankom, gikk vi to over på Sørsia og tok oppstilling der.
I 3. divisjon avdeling 6 finner vi den eneste klubben som fortsatt står uten poengtap i våre fire øverste divisjoner, og det er snakk om Hønefoss BK som følgelig ledet an tabellen med 42 poeng på sine 14 kamper hittil. Det er jo for så vidt ingen overraskelse, og jeg kan jo legge til at også deres andre lag står uten poengtap i en av Buskerud-kretsens 6. divisjonsavdelinger. Det var Fløya, som var dagens bortelag på Fredrikstad Stadion, som la beslag på andreplassen og hadde hatt en sterk sesong hittil. Det var bare det at Hønefoss holder et nivå høyere enn alle andre i divisjonen i år, og det var åtte poeng opp til de. FFK 2 lå på en åttendeplass med 16 poeng, og viktigst for de var det nok at de hadde fem poeng ned til nedrykkssonen.
Det var et helt annet FFK-lag som stilte denne gang sammenlignet med hva som var tilfelle på Jeløya en snau uke tidligere, for de som nå skulle bryne seg på Fløya kunne med rette kalles et rekruttlag. Det unge FFK-laget hang hang noenlunde greit med spillemessig, men det var likevel liten tvil om at Fløya virket noe skarpere. Etter en halvtimes tid hadde gjestene fra Tromsø ballen i nettet, men det ble annullert. Historien gjentok seg et par minutter senere da en retur ble pirket i mål, og dommeren så først ut til å godkjenne målet, men etter en prat med linjemannen ombestemte han seg og annullerte. I det 37. minutt var alle gode ting tre for Fløya, da et hjørnespark ble headet flott i mål av Dovydas Zala. 0-1 var også pauseresultatet.
Tjue minutter ut i den andre omgangen var Zala på ferde igjen for Fløya, og etter noen dueller i feltet falt ballen til rette for ham slik at han kunne fyre av fra rundt 12 meter, men skuddet smalt i tverrliggeren. Drøyt ti minutter senere doblet de likevel ledelsen da en corner ble klarert ut til Simen Henriksen som fra drøyt tjue meter sendte i vei en markkryper som fant veien til nettmaskene. 0-2, og det var overhodet ikke ufortjent. I kampens siste ordinære minutt hadde Fløya fått frispark bortimot 25 meter fra mål, og innbytter Scott Alexander Fitzgerald var ikke snauere enn at han sendte ballen rett i mål via innsiden av stolpen. Dermed endte det 0-3, og de grønnkledde kunne ta meg seg tre velfortjente poeng tilbake til Tromsø (selv om de visstnok skulle bli over i Oslo først).
Revisit: Fredrikstad 2 v Fløya 3-0 (1-0) 3. divisjon avd. 6 Fredrikstad Stadion, 3 August 2024 0-1 Dovydas Zala (37) 0-2 Simen Henriksen (75) 0-3 Scott Alexander Fitzgerald (90) Att: 60 (h/c) Admission: Season Ticket
Søndagsmenyen kan ikke akkurat sies å ha vært veldig innholdsrik, men på Jeløya skulle FFK2 gjestene Sprint-Jeløy, og jeg bestemte meg for å ta turen. Med avspark allerede klokken 12.00 måtte jeg imidlertid først sjekke om jeg faktisk ville klare å komme meg dit tidsnok, så sent som bussene her begynner å gå på søndager. Jeg ble etter hvert med 10.22-bussen, som er søndagens første, og kom meg til Fredrikstad stasjon tidsnok til å bli med 10.45-toget. I Moss hadde tydeligvis heller ikke bussene som betjener Jeløya begynt å gå ennå, så jeg la ut på den anslagsvis rundt halvtimes lange spaserturen fra Moss stasjon til Bellevue. Etter å ha krysset kanalen og tatt meg over på Jeløya, tok det ikke lang tid før det stoppet en bil, og bak rattet satt Tom Børkeeiet som beordret meg inn i bilen.
Nå ble vi riktignok opplært til å ikke gå inn i bilen til fremmede menn, men banehopperen Tom har jeg jo nå kjent en stund, og han er en trivelig kar som selvsagt ikke hadde annet enn edle hensikter. Etter at vi hadde fått parkert, betalte jeg meg inn med 60 kroner og kunne umiddelbart se at FFK 2 stilte sterkt utfra hvilke spillere som nå varmet opp ute på kunstgresset. Selv om FFK2 lå på en åttendeplass med 13 poeng på like mange kamper, var det kun to poeng ned til Sprint som befant seg på en 12. plass som er ensbetydende med plassen rett under streken. Vertene hadde kun Fyllingsdalen og jumbo Bodø/Glimt 2 bak seg, og var neppe direkte euforiske da de så hva FFK 2 kom med.
Med fra start var nemlig blant annet både Mads Nielsen, Brandur Hendriksson og begge Solberg-tvillingene, samt nysigneringen Fallou Fall, og på benkene var det ytterligere A-lagsspillere i form av Philip Aukland, Henrik Kjelsrud Johansen og Ludvig Begby. Det var da også det forsterkede FFK 2-laget som tok ledelsen i kampens tolvte minutt, da Oscar Aga fikk ballen servert på sølvfat av Sprint-keeperen og satt inn 0-1. Sprints keeper gjorde opp for seg med en god redning da FFK i det tjuende minutt hadde en trippelsjanse der de til slutt skjøt i tverrliggeren. Åtte minutter senere var det Amin Askar sin tur til å på håpløst vis gi bort ballen i eget forsvar, og FFK kom alene mot keeper, som igjen hindret scoring med en flott blokkering. Halvtimen var passert med et minutts tid da Brandur fyrte løs og traff stolpen helt oppe ved krysset, men flere mål ble det ikke før pause, selv om gjestene kunne og burde ledet mer halvveis.
I pausen kom Aukland, Begby og Kjelsrud inn for Brandur, Mads Nielsen og Aga. Et lite kvarter ut i andre omgang doblet FFK 2 sin ledelse. Keeper kom litt snodig ut, og Imre Bech Hermansen kunne trille inn 0-2. Jeg hadde vært litt spent på nysigneringen Fallou Fall som hadde flere gode inngripener, men med tjue minutters tid igjen hadde han en noe svak pasning som ble snappet opp, og Henrik Brest Knutsen fikk en god mulighet. Hans skudd ble imidlertid blokkert av enten keeper Ola Langbråten eller Philip Aukland som sto på streken. Vi skulle likevel få ett mål til, men det kom til FFK 2. I kampens tredje overtidsminutt var Henrik Kjelsrud Johansen sterk inne i Sprint-feltet da han feilvendt holdt på ballen før han la tilbake til Elias Solberg som skjøt via en Sprint-spiller og i mål til 0-3.
Det ble også sluttresultatet foran det jeg talte meg frem til å være 109 publikummere, og jeg må innrømme at jeg tross alt følte litt med et Sprint som fikk besøk av et langt sterkere FFK 2 enn det de aller fleste andre i avdelingen vil få – ikke minst lagene fra det høye nord – men slik er gamet så lenge man ikke får reservelagene over i en egen liga. Sprint får bare gjøre jobben selv mot disse andre i kampen mot nedrykk. Tom skysset meg tilbake til Moss stasjon, der han gikk på stolpejakt mens jeg gikk for å ta toget. Jeg merket meg imidlertid at en buss mot Sarpsborg var varslet om kun to minutter, og siden det var over 50 minutter til neste tog, valgte jeg å heller bli med denne bussen selv om det betød en tur innom Sarpsborg for å bytte buss. Til tross for at vi ble forsinket på veien, rakk jeg med nød og neppe bussen videre hjemover derfra, og ble deretter lokket med en tur på vår lokale pub på Selbak.
Revisit: Sprint-Jeløy v Fredrikstad 2 0-3 (0-1) 3. divisjon avd. 6 Bellevue, 28 July 2024 0-1 Oscar Aga (12) 0-2 Imre Bech Hermansen (60) 0-3 Elias Solberg (90+3) Att: 109 (h/c) Admission: 60 NOK (concession)
Mens jeg hadde vært på ferie i Storbritannia sammen med min mor og min yngste nevø, hadde det slått ned som en bombe i Fredrikstad da det ble kjent at trener Mikkjal Thomassen forlot klubben til fordel for svenske AIK. Min umiddelbare reaksjon var skuffelse og ærlig talt en følelse av et slags svik fra en trener som hadde garantert at han ikke ville stikke fra en halvferdig jobb men som nå forlot skuta midt i sesongen. Da det verste sjokket hadde gitt seg, tenker jeg som så at det er liten vits å gråte over spilt melk, og at man må fokusere på de som fortsatt er i klubben og som faktisk ønsker å være her. Dessuten føler jeg meg sikker på at det også ligger mer bak enn det folk er informert om. Det var bare å se fremover, og Thomassens assistent Andreas Hagen hadde nå tatt over som midlertidig hovedtrener og hadde i så måte fått en god debut med borteseier over HamKam. Nå ventet hjemmekamp mot Rosenborg.
Selv om det i noen kamper hadde buttet litt den siste tiden etter en glimrende start på sesongen, lå FFK på en sterk femteplass; to poeng bak Molde på plassen foran. Vi skal heller ikke bli historieløse, for FFK er tross alt en nyopprykket klubb, og har i så måte slått meget godt fra seg på en måte som nok har overrasket de aller fleste. Rosenborg lå på sin side midt på tabellen med 17 poeng på sine 14 kamper hittil. Da disse to møttes på Lerkendal helt i begynnelsen av mai, hadde Henrik Kjelsrud Johansen utlignet til 1-1 flere minutter på overtid og sørget for at vi kunne reise hjem fra Trondheim med ett poeng og ta med oss en positiv følelse inn i sommerpausen. Scoring på overtid hadde de også blitt da lagene møttes i cupen på Fredrikstad Stadion 1. mai. Den gang var det Oscar Aga som scoret på overtid mot tidligere lagkamerater og sendte FFK videre.
Det hadde den siste tiden vært stort fokus på protestene mot kreftbyllen VAR, og spesielt trøndernes hjemmekamp mot Lillestrøm hadde blitt gjenstand for mye oppmerksomhet, etter at det også ble kastet fiskekaker på banen og kampen etter hvert ble stoppet og må spilles på nytt bak lukkede dører. Det var nå tatt til orde for mer ‘dempede’ protester som ikke ville skape problemer for klubbene eller ga klovnene i NFF påskudd for å straffe de. Selv tror jeg dessverre at de kan være så enkelt som at det eneste som til syvende og sist vil fungere er at folk rett og slett uteblir fra kampene, for tap av inntekter er det nok det eneste språket disse folkene skjønner. Forhåpentligvis tar jeg feil, for det vil jo imidlertid også straffe klubbene vi er glade i. Denne dagen skulle protestene uansett begrense seg til stillhet de første ti minuttene.
Det var likevel noen som reiste seg i borteseksjonen allerede i kampens tredje minutt, og det var fordi Rosenborg rett og slett tok en tidlig ledelse. Jesper Reitan-Sunde var først på en ball inne i FFK-feltet, og satt inn 0-1 til tross alt nokså dempet jubel fra de tilreisende. FFK kom seg etter hvert til hektene, og etter et snaut kvarter endte en lang ball opp fra Simen Rafn i bena til Morten Bjørlo. Mannen som ikke lenger var ønsket av nettopp RBK har imponert stort for FFK hittil i år, og han fintet bort en mann før han sendte ballen i mål til 1-1. Da var også protesten over for denne gang, og jubelen var et faktum. FFK var nå gode, og etter 28 minutter ble det mer jubel, men denne gang ble den kortvarig. Et frispark fra Bjørlo ble headet ned av Mai Traore, og Sondre Sørløkk avsluttet i mål, men det ble vinket for offside på Traore, og avgjørelsen ble etter hvert også bekreftet av VAR-svineriet.
Bjørlo var lenge banens klart beste mot gamle lagkamerater, og i det 37. minutt gjorde han et fenomenalt forarbeid da han danset seg ned til dødlinja, forserte en mann og la ut til Mai Troare som satt inn 2-1. I en meget underholdende førsteomgang synes jeg FFK til tider var veldig gode, og de kunne ledet med minst ett mål til ved pause, men det skal også nevnes at Edvard Tagseth var svært nære på for RBK mot slutten av omgangen, da han ble stoppet av FFKs sisteskanse Fischer. 2-1 var altså stillingen halvveis, og jeg var optimistisk da noen av oss stormet ned på supporterpuben Saints for en rask pause-forfriskning.
Etter hvilen ble det fortsatt produsert gode sjanser av begge lag, men ti minutter ut i andre omgang ble Bjørlo tatt av og erstattet med Oscar Aga. I ettertid ble vi fortalt at Bjørlo hadde gått tom for krefter, men etter dette forsvant uansett noe av det kreative hos hjemmelaget, og i det 69. minutt nikket Ole Sæter inn utligningen til 2-2. Til tross for flere muligheter, var det også slik det endte. Det var med litt blandede følelser at jeg forlot Fredrikstad Stadion denne gang, for i utgangspunket burde vi vel kanskje vært fornøyd med ett poeng mot Rosenborg, men slik kampen hadde utspilt seg, kunne jeg likevel ikke unngå å føle at FFK kunne (og kanskje burde) ha vunnet dette oppgjøret. Dette var for øvrig kun den første av hele fire strake hjemmekamper, så det var bare å se frem mot hjemmekampen mot KFUM Oslo.
Revisit: Fredrikstad v Rosenborg 2-2 (2-1) Eliteserien Fredrikstad Stadion, 27 July 2024 0-1 Jesper Reitan-Sunde (3) 1-1 Morten Bjørlo (15) 2-1 Mai Traore (37) 2-2 Ole Sæter (69) Att: 10 630 Admission: Season Ticket
Da jeg sammen med min mor og min yngste nevø landet på Gardermoen på søndagskvelden etter vår ferie i Storbritannia, var det såpass sent at FFKs bortekamp mot HamKam allerede var ferdig for lengst. Heldigvis endte det med FFK-seier på Briskeby, og jeg håpet at det nå ville gjenta seg da jeg dagen etter hadde tenkt meg på Fredrikstad Stadion for å se det omvendte oppgjøret mellom klubbenes andrelag. Det var først litt etter halv tolv på søndagskvelden at jeg hadde låst meg inn hjemme etter en herlig ferie i godt selskap, men det var ingen grunn til å hvile på laurbærene, så jeg busset denne mandagen inn til Fredrikstad og tuslet bort til Fredrikstad Stadion, der det skulle være avspark klokken 15.00.
Dette dreide seg om en kamp i 3. divisjon avdeling 6, der Hønefoss BK ikke overraskende toppet suverent etter å ha vunnet samtlige 13 kamper hittil. De hadde åtte poeng ned til toer Fløya og elleve poeng ned til treer Elverum. For FFK 2 sin del sto de med 10 poeng på sine 12 kamper hittil, og hadde med det kun jumboen Bodø/Glimt 2 og Fyllingsdalen bak seg på tabellen. Det vil si at de lå under streken, og hadde ett poeng opp til duoen Sprint-Jeløy og Innstranda, to poeng opp til Ulfstind, og tre poeng opp til Mjølner, så med seier ville de klatre opp på en foreløpig trygg plass. HamKam 2 lå på en sjuendeplass; sju poeng foran sitt vertskap for dagen.
FFK 2 stilte imidlertid sterkt, med blant annet både Imre Bech Hermansen, begge Solberg-tvillingene, Philip Aukland, Oscar Aga og ikke minst Morten Bjørlo fra start. Uten at jeg igjen skal ta diskusjonen om andrelagene her, er jo det noe helt annet enn det de hadde stilt med i majoriteten av de andre oppgjørene hittil i år. Denne gang var det jo uansett ‘bare’ et annet andrelag som sto på motsatt banehalvdel, og etter å ha vist frem sesongkortet i inngangspartiet, kunne jeg ta plass og vente på avspark. Det var flere andre kjente der som jeg ble stående å snakke litt med, og etter hvert så jeg at også Kamma-supporter Geir Florhaug, som er en av gutta bak Futbology-appen, hadde tatt turen, så jeg fikk slått av en rask og hyggelig prat med ham.
Det var gjestene som startet best, og FFK2 virket innledningsvis nokså tafatte. De slapp imidlertid med skrekken da ‘Kamma’ hadde et skudd i stolpen i kampens tiende minutt, men etter dette kjempet rødbuksene seg inn i kampen. Etter tjue minutter skaffet Elias Solberg et straffespark som Oscar Aga deretter satt sikkert i mål, og FFK 2 ledet 1-0. Morten Bjorlø hadde ikke spilt på Briskeby da han sonet karantene, og fikk derfor nå den første omgangen. Han var sterkt medvirkende da FFK 2 doblet ledelsen i det 44. minutt. FFK 2 vant tilbake ballen på motstanderens banehalvdel, og Bjørlo gjorde et flott forarbeid før han serverte Aga som driblet seg forbi et par mann inne i feltet og satt inn 2-0 med sitt andre for dagen. Sikkert godt for Aga som ganske sikkert var skuffet over å ha blitt vraket på Briskeby dagen før.
2-0 var fortsatt stillingen ved pause, og da hadde Bjørlo gjort sitt for dagen. Et kvarter ut i andre omgang takket også Aukland og Aga for seg, men ledelsen til FFK 2 virket egentlig aldri truet. Helt på tampen slo imidlertid HamKam-reservene til, og det var Oliver Kjærgaard som driblet seg inn i feltet og dunket ballen i det bortre hjørne. Med det reduserte han til 2-1, men vi befant oss allerede på overtid, og FFK 2 rodde i land de tre poengene og tok seg opp på sikker plass. På veien hjem unnet jeg meg et måltid på Burger King før jeg kom meg med bussen, og nå skulle det igjen gå noen dager til neste kamp, for breddefotballen var jo fortsatt i solid feriemodus.
Revisit: Fredrikstad 2 v HamKam 2 2-1 (2-0) 3. divisjon avd. 6 Fredrikstad Stadion, 22 July 2024 1-0 Oscar Aga (pen, 22) 2-0 Oscar Aga (44) 2-1 Oliver Kjærgaard (90+1) Att: 82 Admission: Season Ticket
Det var duket for en aldri så liten ferietur til England og Skottland sammen med min mor og min yngste nevø Kristian, og i den forbindelse var det selvsagt på sin plass å også få møtt min datter Savanna igjen. Med det i tankene hadde vi booket overnatting i Manchester denne søndagen, og vi var grytidlig oppe for å komme oss til Gardermoen, der vi skulle med SAS-maskinen med avgang klokken 08.00. Etter å ha landet på britisk asfalt på Manchester Airport, kom vi oss etter hvert også gjennom passkontrollen og hadde tid til å hente ut de forskjellige togbillettene vi hadde bestilt for turen før vi også fikk kjøpt billett inn til Manchester Piccadilly og ble med neste tog dit. Vi hadde betalt £41 for overnatting ved Premier Inn-hotellet et par kvartaler unna sistnevnte stasjon, og fikk slengt fra oss bagasjen før vi gikk for å treffe Savanna og hennes mor Justina.
Til tross for streik hos Northern Rail, hadde de omsider klart å komme seg med et av togene fra Warrington (eller rettere sagt Birchwood). Vi fant etter en rådslagning ut at vi skulle ta en tur på Museum of Science and History, som det ble hevdet var en morsom destinasjon for familier og barn. Savanna fortalte at hun hadde vært der før, men at hun gjerne ville tilbake dit, og dermed ble det slik. Vi benyttet oss av en av de gratis Metroshuttle-bussene som kjører tre forskjellige ruter rundt i Manchester sentrum, og det var deres rute nummer 1 vi steg på like utenfor hovedinngangen på Manchester Piccadilly. Like etter at vi passerte Deansgate stasjon, kunne vi stige av like utenfor museet vi skulle besøke.
Det viste seg å være en god idé, for museet er meget godt tilrettelagt for de yngre, og fetter og kusine var åpenbart interessert og så ut til å kose seg der. Vi avsluttet med en tur innom puben Oxnoble, rett rundt hjørnet, før vi busset tilbake dit vi hadde kommet fra og etter hvert tok farvel med Savanna og Justina som skulle tilbake til Warrington-området før kveldens EM-finale. Da vi bestilte turen, tenkte jeg rett og slett ikke over at finalen i årets fotball-EM skulle spilles nettopp denne kvelden, og jeg hadde i hvert fall ikke tatt høyde for at England skulle spille finale mot Spania. Det virket nokså umulig å nå finne en pub hvor vi kunne se kampen, og i hvert fall med en 10-åring på slep. Derfor endte vi opp med å tidlig okkupere en av sittegruppene i hotellbaren, der vi tilbragte kvelden med å se at England dessverre ikke klarte det denne gangen heller. Møtet med Savanna gjorde at turen likevel hadde fått en fin start, men morgenen etter skulle vi reise videre.
Dag 2: Mandag 15.07.2024: Leeds og West Yorkshire
Vi var nokså tidlig oppe, og allerede litt etter halv åtte sjekket vi ut og spaserte gjennom sentrum og til togstasjonen Manchester Victoria. Vi hadde såpass god tid at vi unnet oss en ørliten omvei gjennom det flotte Cathedral Quarter og også fikk kjøpt oss litt frokost før vi hoppet på 08.57-toget mot Leeds. Vi hadde forhåndsbetalt £9,25 totalt for billetter til dette toget, og etter omtrent en time og et kvarter kunne vi stige av i Leeds, som er den største byen i West Yorkshire. En liten spasertur unna fikk vi slengt fra oss bagasjen på Premier Inn-hotellet på Whitehall Road, der vi hadde betalt £88 for overnatting. Vi returnerte imidlertid raskt til Leeds stasjon, for vi hadde planlagt en utflukt i West Yorkshire.
Vi hadde først tenkt oss til Haworth, og gikk til innkjøp av returbilletter til Keighley, før vi ble med et av togene de rundt 25 minuttene dit. Keighley stasjon er også den nordlige endeholdeplassen for museumsjernbanen Keighley & Worth Valley Railway, som går omtrent 8 kilometer mellom Keighley i nord og Oxenhope i sør, med Haworth som nest siste stopp. Dessverre kunne vi ikke benytte dette fremkomstmiddelet videre, siden det ikke gikk noen tog denne dagen, så vi måtte i stedet gå videre til Keighley bussterminal og ta buss derfra. Buss nummer 3 med tilnavnet Brontë Bus brukte et lite kvarter på å frakte oss sørover til Haworth, der vi steg av.
Haworth er en landsby som ligger omtrent halvannen mil vest for Bradford, og vi befinner oss her altså i grevskapet West Yorkshire. Haworth er nok i dag mest kjent som hjemstedet til Brontë-familien, som fostret flere forfattere. Søstrene Charlotte, Emily og Anne vant alle berømmelse som romanforfattere, mens deres bror Branwell var maler og poet. Prestegården der de vokste opp er nå omgjort til museum, og er i tillegg til den nevnte museumsjernbanen en av attraksjonene som tiltrekker seg mange turister. Samtidig behøver man ikke å være interessert i litteratur eller kunst for å nyte et besøk i Haworth, for det er en meget idyllisk landsby som i dag er hjemsted for omtrent 6 750 innbyggere.
Like idyllisk var det neppe den gang Brontë-søstrene levde, for den gang var den forventede levealderen her drøyt 25 år, men i dag er det meget koselig her. Etter å gått opp den koselige Main Street, tok vi en rast og unnet oss et måltid på den trivelige puben The Black Bull. Etter å ha gått litt rundt, tittet litt i butikkvinduene og gått ned bakken igjen, slo vi oss også ned en liten stund på The Haworth Old Hall før vi tok bussen tilbake til Keighley. Vi hadde imidlertid planlagt en stopp også på veien tilbake, men vi hadde brukt såpass lang tid at rushtiden hadde begynt og returbillettene derfor ikke lenger var gyldige. Vi brukte derfor noen pund på å oppgradere billettene og ble med toget tilbake så langt som til Saltaire.
Saltaire er et temmelig spesielt sted som nok er ukjent for mange her hjemme, men har siden 2001 stått på UNESCOs verdensarvliste. Det er en såkalt mønsterlandsby (model village) som ligger rett ved Shipley, like utenfor Bradford. Den ble grunnlagt i 1853 av industriherren Sir Titus Salt, som drev innen tekstilindustrien i Bradford. Det var nokså banebrytende da han flyttet sin virksomhet til det som skulle bli Saltaire for å skape bedre forhold for sine arbeidere, men også for å få plassert sin fabrikk nær en kanal og jernbanen. Her har man nemlig både elven Aire og kanalen Leeds and Liverpool Canal, og på en liten landtunge mellom de to ligger puben The Boathouse Inn, der vi tok en liten rast.
For arbeiderne som var vant med slummen i Bradford, må dette ha vært noe helt ekstraordinært og som ren luksus å regne. Landsbyen ble reist med pene steinhus, vaskehus med rennende vann, badehus, et sykehus, et institutt for rekreasjon og utdannelse, bibliotek, lesesal, konsertsal, biljardhall, laboratorium og treningshall. Landsbyen hadde også en skole for arbeidernes barn, samt almissehus, parseller, en park og et båthus, i tillegg til egen politistasjon. Sir Titus Salt døde i 1876, og lagger gravlagt i et mausoleum ved siden av kirken som har høyeste vernestatus. Vi ruslet etter hvert en tur over i parken der det står en stor statue av ham, rett ved noen fine paviljonger. Jeg har tidligere vært i Saltaire ved et par anledninger, og har også besøkt og sett kamp hos fotballklubben Salts, som spiller på den nevnte landtunga like innenfor The Boathouse Inn, i et område der det er flere baner for blant annet både fotball og cricket.
Som sagt er det i det hele tatt et temmelig spesielt sted som vi spaserte rundt i. Etter å ha tatt en runde rundt noen av kvartalene med tidligere arbeiderboliger, var mitt reisefølge lystne på en retur til Leeds for å få sjekket inn, så turen innom den koselige Fanny’s Ale House fikk denne gang utgå, og i stedet gikk vi for å ta toget tilbake til Leeds, der vi snart fikk sjekket inn. Jeg bevilget meg etter hvert en tur ut på egen hånd, og stakk en tur innom puben The West Riding. På vei tilbake ble det også en tur innom Hoist House, før også jeg tok kvelden. Dagen etter skulle vi igjen forflytte oss videre nordøstover.
Dag 3: Tirsdag 16.07.2024: Berwick-upon-Tweed
Tirsdag morgen var vi nok en gang tidlig oppe for å få oss en hotellfrokost før det var på tide å forlate Leeds, og vi sjekket etter hvert ut og spaserte til Leeds stasjon for å komme oss med 09.08-toget. Toget fra Cross Country hadde Edinburgh som endestasjon, og vi hadde betalt £72,50 for å bli med så langt som til Berwick-upon-Tweed, der vi skulle ha base i tre dager. Uret viste 11.20 da vi ankom grensebyen i rute, og vi kunne i ro og mak tusle nedover mot byens Premier Inn-hotell, der vi hadde betalt £374 for tre overnattinger. Vi fikk slengt fra oss bagasjen, og gikk deretter en tur innom den glimrende mikropuben The Curfew, før vi gikk for å kikke oss litt rundt i den koselige byen.
Berwick-upon.Tweed er Englands nordligste by, og ligger der grenseelven Tweed renner ut i Nordsjøen. Vi befinner oss her 90 kilometer øst-sørøst for Edinburgh, og 105 kilometer nord for Newcastle upon Tyne. Byens sentrum ligger på den ‘skotske’ siden av Tweed, men akkurat her ved Berwick går selve grensen noen få kilometer nord for byen som i over 400 år var sentral i grensekriger mellom England og Skottland, og som i den forbindelse skiftet ‘eierskap’ en hel rekke ganger. Berwicks innbygger tall ble i 2021 beregnet til drøyt 13 000, og fortsatt er det nokså mange av de som føler seg mer skotske; spesielt blant den eldre delen av befolkningen. Det har blitt sagt av en tidligere ordfører at 25& av befolkningen i Berwick anser seg som engelskmenn, 25% som skotter, og 50% som ‘Berwickers’. Noen vi snakket med i løpet av våre dager i byen anslo på sin side at 75% føler seg mer skotske, uten at jeg skal fastslå hvor korrekt det er.
Berwick-upon-Tweed har nå vært en del av England siden 1482, og har forblitt en tradisjonell markedsby. Det er også en meget koselig by som for øvrig også har bevart visse arkitektoniske trekk fra tidligere tider; som bymuren fra middelalderen, festningsvollene, og det som skal være landets eldste kasernebygninger. De har dog ikke hatt like stort hell med sitt valg av vannskapsbyer, for deres norske vennskapsby er rett og slett Sarpsborg! Jeg har tidligere hatt flere besøk i byen på samvittigheten, og har alltid hygget meg der. I april 2022 fikk jeg også besøkt Shielfield Park og sett Berwick Rangers, som noen vil vite også spiller i den skotske fotballpyramiden. Nå gikk vi en tur i sentrum, og etter hvert en runde på og langs bymurene, og i den forbindelse passerte vi en fotballbane der jeg hadde håpet å se kamp.
Her i Berwick-upon-Tweed har man nemlig en bane som går under navnet The Stanks, og dette er en temmelig spesiell bane som ligger helt inntil deler av de gamle bymurene, rett ved de gamle militære kasernene. Her arrangerer man årlig en veldedighets-turnering som går over flere uker, og jeg har i flere år lystet på en tur over for å få med meg en kamp på The Stanks. Nå hadde det seg slik at det tilfeldigvis (eller kanskje ikke helt?) skulle spilles kamp der både tirsdag og torsdag denne uken, så endelig skulle jeg få med meg en kamp der. Tirsdagens kamp ble imidlertid til slutt avlyst da et av lagene ikke klarte å stille, så da var det bare å vente til torsdagen og håpe på mer hell da. Dagen ble avsluttet med en sen middag på den italienske restauranten Limoncello.
Dag 4: Onsdag 17.07.2024: Berwick-upon-Tweed, Alnwick og Bamburgh
I forbindelse med vårt opphold i Berwick, hadde vi planlagt et par utflukter, og ikke minst sto Holy Island (Lindisfarne) på menyen, men det hadde vist seg vanskelig å ta seg dit uten å benytte seg av en taxi. Bussene som går mellom Berwick og tidevannsøya Lindisfarne har nemlig noen merkelige rutetider, for selv om jeg hadde kommet over informasjon om daglige avganger, viste det seg at den informasjonen var utdatert. Vi ble etter hvert fortalt at det hadde blitt satt begrensinger på antall avganger (i tillegg til at også tidevannet setter visse begrensninger), og rutetabellen viste nå ganske riktig at det ikke ville gå noen busser mens vi hadde base i Berwick. Dermed valgte vi å utsette et mulig besøk der til torsdagen, og benyttet i stedet onsdagen til å oppsøke andre destinasjoner.
Ved bussholdeplassen på Golden Square i Berwick fikk vi alt dette bekreftet av en lokal bussjåfør mens vi ventet på buss X15 som vi nå skulle være med sørover til Alnwick. Den skulle ha avgang klokken 09.11, og brukte ganske nøyaktig 50 minutter ned til Bailiffgate i Alnwick, der vi skulle forlyste oss en stund ved Alnwick Castle. Alnwick er en liten markedsby som ligger fem mil sør for Berwick og fem og en halv mil nord for Newcastle. Den hadde 6 116 innbyggere ved forrige folketelling i 2001, og ligger langs elven Aln, som renner ut i Nordsjøen ved Alnmouth noen kilometer lenger øst. Byen kan dateres tilbake til 600-tallet, og blomstret som et senter for landbruket i området. Byens historie er imidlertid i sterk grad knyttet til historien om Alnwick Castle og deres herskere.
De eldste delene av Alnwick Castle stammer fra 1096, da den ble reist for å styrke grensen mot Skottland. Siden 1309 har det vært i Percy-slektens eie; jarlene og hertugene av Northumberland. Disse tilbragte i tidligere år store deler av sine liv i konflikter og kriger med skottene. Det slipper de i disse dager, og dagens eier er Ralph Percy; den 12. hertug av Northumberland. Sammen med sin familie bor han deler av året her på Alnwick Castle, som likevel er (med unntak av noen deler) åpent for publikum de deler av året da de bor på en av sine andre eiendommer i Skottland. Alnwick Castle har opp gjennom årene blitt bygget om og på ved flere anledninger, og har blitt brukt i innspillingene av filmer og serier som Harry Potter, Downton Abbey, Sorte Orm, og Robin Hood – Prince of Thieves, for å nevne noen.
Alnwick Castle består av to ringmurer med bygninger innenfor, og de utgjør hele 1 512,24 hektar. Den indre ringen går rundt en gårdsplass og hovedbygningene, men da dette området etter hvert ikke var stort nok, ble den ytre muren konstruert, og servicebygningene ble lagt mellom de to murene. Flere av disse ble reist etter at slottet ikke lenger hadde noen militær rolle. Alt om dette og den spennende historien fikk vi høre mer om da vi var med på en guidet omvisning på deler av området, der vi også kunne skue ut mot to parker som hører til eiendommen. Deretter gikk vi for å titte på innsiden, der det ble oppfordret til ikke å ta bilder, og det var imponerende flott og overdådig.
Tre av tårnene huser museer og/eller utstillinger, men vi sa oss etter hvert fornøyd og takket for besøket for å slå oss ned og leske strupen ved puben The Dirty Bottles. Det kan også nevnes at Alnwick Garden er en attraksjon i seg selv, og hagene der ble først anlagt i 1750. Etter at den hadde forfalt, var det dagens hertuginne som i 1997 tok initiativ til å sette den i stand. Hertugen donerte 14 hektar med eiendom og bidro med £9 millioner av egen lomme til prosjektet, og i 2001 kunne man igjen åpne. Dessverre fikk vi ikke tid til å stikke innom der, for det var etter hvert på tide å komme seg videre, og jeg hadde planlagt et stopp til – og en aldri så liten omvei – på veien tilbake til Berwick. Vi kom oss med 14.05-bussen som skulle tilbake dit, og ble med til den lille landsbyen Belford, der vi nå skulle ha et par små minutter til å bytte buss.
Buss X15 var et par minutter forsinket da vi gikk av, men X18 som vi skulle ha videre var enda mer forsinket, og vi ble stående og vente nesten en halvtime, men til slutt kom den for å skysse oss så langt som til Bamburgh. Dette er en liten koselig landsby med mellom 400 og 500 innbyggere, og den domineres av den store Bamburgh Castle, som ruver på toppen av en basaltklippe. Det nærmest kryr av borger og slott i grevskapet Northumberland, og Bamburgh Castle er en av de mest spektakulære. Northumberland har også et stort antall flotte sandstrender, og flotte eksempler på dette har man nedenfor Bamburgh Castle. Da vi hoppet av den sterkt forsinkede bussen og kom oss bort til slottet, var det kun en drøy time til det stengte, og vi ble enige om at det nok ville by på dårlig valuta å betale seg inn med såpass kort tid igjen, så vi nøyde oss denne gang med en utvendig kikk.
Bamburgh Castle nevnes først i år 547, som sete for kong Ida av Bernicia. Bernicia og den sørlige naboen Deira ble etter hvert slått sammen og utgjorde kongedømmet Northumbria, og Bamburgh Castle var sete for kongene av Northumbria. Slottet ble rasert av vikinger i 993, men normannerne bygget en ny borg på samme sted. Etter et opprør mot den engelske kongen i 1095, der eieren sto på opprørernes side, havnet Baburgh Castle i monarkens eie. I 1464, under de såkalte rosekrigene, ble Bamburgh Castle det første engelske slottet som falt etter bruk av artilleri. Det ble deretter liggende delvis i ruiner inntil det ble restaurert på 1600- og 1700-tallet. I dag eies det av Armstrong-familien. Mellom slottet og landsbyen – ved foten av slottet – har for øvrig fotballklubben Bamburgh Castle FC tidligere spilt med et fantastisk bakteppe, og var tidligere å finne i North Northumberland League, men dessverre har de åpenbart ikke stilt lag på en stund. Her hadde det vært gjevt å se kamp en gang.
I stedet måtte vi ta til takke med en kikk, før vi gikk for å forlyste oss litt på den koselige puben The Lord Crewe mens vi ventet på bussen tilbake til vår base i Berwick. Etter en tur tilbake på hotellet, ble det igjen en spasertur i Berwick, der vi denne igjen gikk bortover langs bymurene men denne gang svingte av ned mot vannet og tok turen helt ut til fyrtårnet ytterst på moloen. Siden minstemann sa seg fornøyd med dagens dont og var happy på hotellrommet, gikk min mor og jeg en tur ut for å få oss en sen middag på den kinesiske restauranten Royal Garden, og deretter unnet jeg meg en tur bort på den gode puben The Barrels Ale House før også jeg tok kvelden. Vi hadde store planer også for dagen etter.
Dag 5: Torsdag 18.07.2024: Berwick-upon-Tweed og The Holy Island of Lindisfarne
Torsdagen var det igjen kampdag på The Stanks, og denne gang skulle jeg få sett kamp, men først var det duket for noe helt spesielt, for denne dagen skulle vi også ta en tur ut på Lindisfarne (eller Holy Island, som de kaller den her). Det hadde vist seg å være en utfordring, og det er ikke bare fordi tidevannet bestemmer når man kommer seg til og fra øya. Som tidligere nevnt er det faktisk kun et par ganger i uka at det går buss, så vi endte etter en hotellfrokost opp med å bestille en taxi som brukte rundt 25 minutter på å skysse oss dit ned.
Vi ble sluppet av i øyas lille landsby rundt klokken 10.30; en time før tidevannet ville komme inn og hindre adkomst i noen timer. Nå ville vi være ‘fanget’ på øya frem til etter klokken 15.35, ifølge dagens tidevannsvarsel, og vi avtalte henting til 16.45. Det er overhodet ikke noe problem å slå i hjel noen timer på øya som ved lavvann altså har fastlandsforbindelse i form av en bilvei som ved flo ligger under vann, og den lokale frøkna som skysset oss fortalte at det skjer overraskende fort.
Langs denne veien står et slags skur på ‘stylter’, der man kan søke tilflukt om man skulle ble overrasket og fanget av høyvannet, og vi ble fortalt at de lokale gjerne omtaler dette som ‘the idiot box‘. Det er åpenbart temmelig pinlig å dumme seg ut på den måten, og ikke minst om man i tillegg skulle være lokal. Øya er fire kvadratkilometer stor, og har omkring 180 fastboende som bor i landsbyen der. Store deler av øya er dessuten fredet som naturreservat for å beskytte fuglelivet der, med opp mot 300 forskjellige arter.
Klosteret på Lindisfarne ble grunnlagt av en St. Aiden i eller rundt år 635, og Northumberlands skytshelgen St. Cuthbert var abbed i klosteret. Det er nok aller mest kjent for at det i 793 ble angrepet av norske vikinger; noe som markerer starten på vikingtiden. Etter angrepet flyktet mukene, og tok med seg relikviene til St. Cuthbert, som nå ligger i Durham Cathedral. I normannisk tid ble klosteret gjenopprettet, og var i drift frem til det ble oppløst av Henry VIII i 1536.
I dag er klosteret en ruin, og vi måtte selvsagt innom for å se på både det og det tilknyttede museet før vi tok en rast på The Crown & Anchor, som er en av tre puber på øya. Etter å ha tømt glasset, var det bare å spasere videre ut til Lindisfarne Castle, som ligger på en basaltklippe et lite stykke utenfor landsbyen.
Lindisfarne Castle er en forhenværende borg og nåværende lystslott, og det dominerer den ellers flate øya litt der det ligger på den nevnte klippen ved navn Beblowe Crag. Da klosteret på Lindisfarne ble nedlagt på 1500-tallet, ble bygningene brukt som depot for den engelske marinen, og det var i den forbindelse at borgen ble bygget for å befeste anlegget i tilfelle angrep fra Skottland. Etter personalunionen mellom England og Skottland i 1603 forsvant betydningen av å ha en militærbase her, og anleggene forfalt.
I 1901 ble det kjøpt av forleggeren Edward Hudson og omgjort til lystslott. I dag er slottet, hagen og de tidligere kalkbrenneriene overtatt av National Trust og er åpne for publikum, og vi brukte litt tid på å titte oss rundt der. Oppe fra slottet har man dessuten en fantastisk utsikt over den flotte Northumberland-kysten, og vi kunne blant annet skue ned til Bamburgh Castle der vi hadde vært dagen før. Etter en flott rundtur spaserte vi etter hvert tilbake mot landsbyen i ro og mak, og valgte å stikke innom The Ship Inn, der vi også inntok en lunsj. Jeg lot meg friste av ‘crab sandwich’ med fersk, lokalfanget krabbe, og den falt da også godt i smak.
Vi hadde noen herlige timer på tidevannsøya, og vårt besøk gikk langt roligere for seg enn hva som var tilfelle da norske vikinger kom hit i 793. Etter å ha tuslet litt mer rundt i landsbyen, slo vi oss ned på The Manor House mens vi ventet på å bli hentet, og dermed fikk vi også besøkt alle øyas puber. Vi kom oss trygt tilbake på fastlandet uten å bli hverken strandet på øya eller fanger i ‘the idiot box‘, og var snart tilbake ved vår base i Berwick-upon-Tweed.
Vår siste kveld i Berwick skulle jeg endelig også få sett kamp ved The Stanks, som kan leses mer om et annet sted, men Berwick Charities Cup er som nevnt en årlig veldedighets-turnering som over et par måneder spilles på denne noe spesielle banen. Jeg fikk etter hvert også selskap av mitt reisefølge som valgte å komme etter. Jeg befant meg nede på bakkenivå da kampen startet, mens gikk snart opp på på bymurene for å se den første omgangen derfra, før vi gikk ned igjen i pause. Det var et artig besøk til The Stanks, og ved kampslutt fulgte jeg min mor og nevø inn i sentrum, der de svingte nedover mot hotellet mens jeg gikk for å unne meg en pint eller to ved Rangers-puben The Red Lion. På vei tilbake til hotellet lot jeg meg også friste en rask tur innom The Brewers Arms før jeg trakk meg tilbake.
Det hadde vært tre fantastiske dager med Berwick-upon-Tweed som base, og dette er virkelig et område som det kan anbefales å sjekke ut. Det var noen steder der vi gjerne skulle hat litt mer tid, og det er rett og slett så mye fint å se i Northumberland at det ikke er noe problem å slå i hjel flere dager der. Dette var imidlertid den tiden vi fikk der denne gang, for på fredagen skulle vi dra videre og fortsette nordover mot Skottland og Edinburgh, der turen skulle avsluttes.
Dag 6: Fredag 19.07.2024: Edinburgh
Vi skulle nå forlate Berwick-upon-Tweed og sette kursen nordover mot Edinburgh, men vi hadde ikke dårlig tid, for toget vårt skulle ikke gå før klokken 12.59. Etter en frokost på hotellet kunne vi derfor bare ta livet med ro frem til vi i 11.30-tiden sjekket ut og spaserte i ro og mak gjennom Berwick sentrum og opp mot byens jernbanestasjon. Vi hadde betalt £12 totalt for å bli med Transpennine Express sitt tog som brukte 53 minutter på turen opp til den skotske hovedstaden. Nå i høysesongen var det ikke helt overraskende enda dyrere der enn vanlig, og vi hadde punget ut £459,98 for to netters overnatting på Travelodge Edinburgh Waterloo Place. Etter å ha sjekket inn der, gikk vi for å unne oss en tidlig middag på puben The Guildford Arms. Selv valgte jeg meg en porsjon haggis, neeps & tatties, som ble skylt ned av en pint Thistly Cross og falt svært godt i smak.
Edinburgh er Skottlands nest største by, og har over en halv million innbyggere. Den er også en svært populært turistdestinasjon, og jeg har knapt sett byen så stappfull av turister. Ved mine tidligere besøk har den riktignok alltid vært godt besøkt, men når vi nå gikk opp på Royal Mile som leder mot Edinburgh Castle (der det også ble arrangert Edinburgh Military Tattoo i disse dager), gikk vi nærmest i en eneste stor kø av turister. Etter noen herlige dager i Northumberland, var vi egentlig enige om at det denne gang faktisk hadde vært en aldri så liten nedtur å komme opp til turistfella Edinburgh. Etter at vi hadde fått nok av Royal Mile, slo vi oss ned en stund på Wetherspoons-puben The Booking Office.
Jeg hadde imidlertid tenkt meg på en fotballkamp denne kvelden, og mitt reisefølge bestemte seg etter hvert for å bli med. Det dreide seg om en treningskamp mellom Leith Athletic og Easthouses Lily Miners Welfare som skulle spilles på Meadowbank Stadium, og da vi brøt opp og gikk for å ta bussen, var det derfor med Meadowbank som mål. En mer utfyllende kamprapport fra den kampen kan leses et annet sted, men det var kort fortalt Leith Athletic som vant 4-2. Etter å ha busset tilbake, hoppet vi av et steinkast fra vårt hotell, der de to andre valgte å trekke seg tilbake, mens jeg gikk for å foreta en liten pub-runde og fikk testet The Conan Doyle, The Theatre Royal Bar og Jeremiah’s Taproom før også jeg tok kvelden.
Dag 7: Lørdag 20.07.2024: Edinburgh
Denne lørdagen var vår siste hele dag i Storbritannia for denne gang, og den startet ved at vi tuslet ned til Wetherspoons-puben The Playfair for å innta en frokost der. Som noen sikkert vet, følger jeg Glasgow-klubben Rangers tett, og denne dagen skulle de faktisk spille treningskamp mot Manchester United her i Edinburgh. Det skulle skje på Murrayfield Stadium, som er det skotske nasjonalstadionet for rugby union, og som med sin kapasitet på 67 114 (med en tilskuerrekord på 104 000) for tiden er det største stadionet i Skottland og det femte største i Storbritannia. Denne kampen var egentlig grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å titte på en mulig der, for allerede før jeg visste om det ble noen tur, bestemte jeg meg for å slå til og kjøpe billett da jeg ble tilbudt en via Rangers.
Det viste seg at også min mor og min nevø ville være med på dette, og jeg fikk ordnet billetter også til de to. Turen ble lagt opp litt rundt dette; i hvert fall med tanke på at den ble avsluttet i Edinburgh denne helgen. Vi hadde nå noen timer å slå i hjel før det var på tide å dra mot Murrayfield Stadium, men det var for eksempel nokså uaktuelt å bruke halve dagen på å køe foran Edinburgh Castle. I stedet gikk vi til innkjøp av dagsbilletter for Edinburghs trikker og ble med en av trikkene østover fra Picardy Place. Etter å ha blitt fraktet til havneområdet i Leith, gikk vi av på holdeplassen Ocean Terminal, et steinkast fra Royal Yacht Britannia. Som navnet sier er dette det tidligere britiske kongeskipet som var i tjeneste fra 1954 til 1997, og som nå ligger her som museumsskip.
Skipet ble bygget i Clydebank i Glasgow, og var det 83. britiske kongeskipet siden restaurasjonen i 1660. I løpet av sin 43 år lange tjeneste seilte skipet over en million nautiske mil rundt jorda og anløp over 600 havner i 135 land. Skipet har en lengde på 126 meter langt og hadde et mannskap på 21 offiserer og 250 gaster. Over 300 000 turister besøker skipet hvert år, og vi ble en del av den statistikken da vi kjøpte inngangsbilletter og tilbragte litt tid ved å ta runden rundt hele skipet. Det var spennende og interessant å få et nærmere innblikk i forholdende om bord for både de kongelige, offiserene og de med lavere rang, og det var en fin måte å slå i hjel litt tid på før vi rettet oppmerksomheten mot dagens kamp.
Fra Ocean Terminal ble vi med trikken tilbake mot Edinburgh sentrum, der den fylte seg veldig opp på sin ferd videre vestover mot Murrayfield Stadium, som har eget holdeplass på trikkelinjen. Selv om vi var tidlig ute da vi med rundt to timer til avspark gikk av der, var det allerede masse folk i området. Etter at jeg hadde fått sendt min mor og min nevø gjennom inngangspartiet for seksjonen der de hadde billett, gikk jeg selv rundt det store anlegget for å finne korrekt inngangsparti for meg selv i Rangers-seksjonen. I Skottland er det ikke lov med alkoholservering på fotballkamper på et visst nivå, og dermed er det naturlig nok mange som velger å først lade opp på puber etc og ankomme senere hva tilfellet er ved rugby-kamper (der alkoholservering er tillatt). Det var dette som skjedde også denne dagen, og det sørget etter hvert for lange køer utenfor. Det endte med at avspark måtte utsettes med et kvarter for å få folk innenfor portene.
En nøyere beskrivelse av Murrayfield Stadium og ikke minst kampen vi var vitne til der kan finnes et annet sted, men kort fortalt så 56 574 tilskuere at Manchester United dessverre vant 2-0 etter å ha scoret ett mål i hver omgang. Klubben fra Manchester hadde i pausen også byttet samtlige spillere bortsett fra keeperen. Langt viktigere for meg var det å se hvordan Rangers fremsto, og jeg var fremdeles ikke altfor imponert før den skotske seriestarten tidlig i august. Etter kampen var det lange køer for å komme seg med trikken, men det ble håndtert bra, og vi kom oss etter hvert med en av trikkene mot sentrum. Etter å ha hoppet av ved holdeplassen St. Andrew Square, ble det en tur tilbake på hotellet før jeg etter hvert avrundet vår siste kveld i Storbritannia med en aldri så liten pubrunde der jeg i tur og orden var innom Mathers, Barony Bar, Cask & Barrel, The Broughton, The Keller, The Street og Jackson the Tailor.
Dag 8: Hjemreise
Denne søndagen var det tid for å reise hjem igjen, men det skulle ikke skje før litt ut på ettermiddagen, så vi hadde ikke dårlig tid. Vi unnet oss litt ekstra tid i senga før vi etter hvert gikk ned til Wetherspoons-puben The Playfair for å der innta en frokost. Etter å ha hentet sakene våre igjen på hotellet, tok vi trikket fra St. Andrew Square og ble med helt ut til den vestlige endeholdeplassen Airport. Som navnet røper betjener den Edinburgh Airport, og vi ankom flyplassen med nokså god tid. Vi skulle faktisk fly via Bergen, der vi skulle bytte fly, og det hadde vi valgt for å lande litt tidligere på kvelden. Det hadde vært en fin tur og en fin uke i Storbritannia. Forhåpentligvis vil vi ha flere slike juli-turer i årene som kommer.
Sammen med min mor og en av mine nevøer var jeg på tur i UK. Vi våknet denne lørdagen i Edinburgh vel vitende om at vår tur gikk mot slutten, men vi hadde fortsatt noen planer før vi skulle starte hjemreisen søndag ettermiddag. Vi tuslet etter hvert ned på Wetherspoons-puben The Playfair for å innta en frokost der, og deretter hadde vi også tid til å utforske litt før vi skulle på kamp. Vi gikk derfor til innkjøp av dagsbilletter for Edinburgh-trikkene, og ved holdeplassen Picardy Place gikk vi på en trikk med Newhaven som endeholdeplass. Nede ved havneområdet i bydelen Leith gikk vi av på Ocean Terminal, som er nest siste holdeplass, og besøkte attraksjonen The Royal Yacht Britannia. Etter en fin runde på det pensjonerte britiske kongeskipet, kunne vi ta trikken vestover igjen og rette oppmerksomheten mot dagens kamp.
På Murrayfield Stadium, som er det skotske nasjonalstadionet for rugby union, skulle nemlig Rangers spille treningskamp mot selveste Manchester United. Det er ikke hver dag at det spilles fotball der, og etter å ha latt meg friste, var jeg tidlig ute med å kjøpe meg en billett til en av Rangers-seksjonene da jeg fikk tilbud om det via klubben. Dette gjorde jeg allerede før jeg i det hele tatt visste med sikkerhet om det ville bli noen tur, men det passet til slutt nokså bra å avslutte turen vår i Edinburgh med kampen der, og det viste seg at også min mor og nevø var interessert i å bli med på denne kampen. Jeg fikk etter hvert kjøpt to billetter til de i det som skulle være den ‘nøytrale’ seksjonen, og dermed var vi klare for kamp.
Vi ble med trikken så langt som til Haymarket, der planen var å lade opp litt i en av pubene der, for det er ikke særlig mange vannhull i umiddelbar nærhet til selve Murrayfield Stadium. Det viste seg imidlertid vanskelig, for ikke bare hadde vi med oss en 10-åring, men pubene var også stappfulle, og de som ikke var det hadde restriksjoner mot fotballfans i klubbfarger. Det var også så stor trengsel at min mot fryktet at vi ikke ville på plass på trikken igjen dersom vi først gikk av, men vi kom oss etter hvert om bord igjen og ble med det ene stoppet videre til Murrayfield Stadium, som altså har egen trikkeholdeplass. Rett ved siden av ligger det store stadionet der dagens treningskamp skulle spilles, og det var fortsatt rundt to timer til kamp da vi gikk av trikken, men likevel masse folk.
Det var dessuten nok av folk som hadde kritisert billettprisene i anledning denne treningskampen, og flere av mine venner og bekjente hadde for øvrig valgt å avstå. Nå var det slik at Manchester United sto som arrangør av denne kampen som vel var startskuddet på deres sjarmerende turné i USA (der de skulle møte andre engelske og spanske lag). De hadde vel ikke vært et storklubb i Premier League om de ikke visste å ta seg godt betalt, og deres samarbeidspartner som solgte billettene skulle jo selvsagt også ha sin del av kaka. Flere mente at det også var den sannsynlige grunnen til at Murrayfield hadde blitt valgt som arena, da det faktisk er Skottlands største stadion, og at de dermed kunne øke inntektene ytterligere. Selv om jeg følte at jeg punget ut nokså heftig for våre billetter, ser jeg at andre betalte enda mer.
Murrayfield Stadium ligger som navnet sier i Murrayfield-området vest i Edinburgh; ikke langt fra knutepunktet Haymarket. Stadionet eies av det skotske forbundet for rugby union, og ble først åpnet i 1925, men det har skjedd mye siden den gang. Tilskuerrekorden er fra 1975, da 104 000 så skottenes rugby-helter slå Wales, og det var faktisk verdensrekord for en rugby union-kamp frem til 1999, og er fortsatt europeisk rekord. Anlegget har nå blitt såkalt all-seater etter en ombygging i 1990-årene, og dagens kapasitet lyder på 67 114. Det gjør det som nevnt til det største stadionet i Skottland og det femte største i Storbritannia. Jeg fikk sendt mitt reisefølge inn inngangspartiet i det sørvestlige hjørnet, og gikk deretter for å finne det nordlige inngangspartiet. Det var bare å følge køen rundt anleggets ytre, der vi også måtte forsere en cricketbane før jeg kunne ta meg innenfor portene med halvannen times tid til avspark.
I ettertid var det likevel greit å komme noe tidlig, for det skulle bli kraftig pågang ved inngangspartiene. Nå er man vant til store folkemasser ved Murrayfield Stadium, men når det spilles rugby, kan man servere alkohol inne på stadionet. I Skottland er det imidlertid ikke lov med alkoholservering i forbindelse med fotballkamper på et visst nivå, og det gjør selvsagt sitt til at mange i stedet velger å lade opp på nærliggende puber for å ankomme senere enn de ellers ville gjort. Allerede med tre kvarter til avspark var det lange køer utenfor de nordlige inngangspartiene, og etter hvert ble det opplyst om at avspark ville bli utsatt med et kvarter for å sørge for at folk kom seg innenfor portene.
Da 56 574 tilskuere hadde fått presset seg inn, fikk de se at Rangers spilte seg frem til en god mulighet tidlig, men United-spiller Leny Yoro fikk ryddet opp med en flott takling i siste liten. Det var dog Manchester United som tok et visst initiativ, og tidligere Rangers-spiller Amad Diallo ute på høyrekanten var den som til stadighet skapte hodebry for Rangers. Det gikk spesielt hardt ut over Rangers sin brasilianske nysignering Jefte på venstrebacken, som hadde store problemer med Diallo. Sistnevnte serverte Ethan Wheatley som skjøt over fra god posisjon, men i det 39. minutt var det Diallo selv som tok affære der han skar inn og satt inn 1-0 i det bortre hjørne. Vi hadde fått mål, men dessverre feil vei, og det sto fortsatt 1-0 til Manchester-laget til pause.
Manchester United gjorde hele ti bytter i pausen, og kun keeper Onana var igjen fra den første omgangen. Tempoet var ikke helt det samme etter hvilen, og det hadde ikke vært særlig mange sjanser inntil Joe Hugill doblet ledelsen til 2-0 med et skudd via tverrliggeren. For Rangers fikk Rabbi Matondo en mulighet da han fikk ballen i fin posisjon inne i feltet, men Will Fish kom skliende og fikk blokkert. Den beste sjansen kom imidlertid mot slutten, da Danilo dunket til på volley, og Onana fikk med nød og neppe reddet med en solid redning. Det endte 2-0, og selv om Rangers i og for seg skapte noen muligheter, synes jeg det ofte stokket seg når de nærmet seg Uniteds 16-meter, og jeg er fortsatt litt betenkt på deres vegne før seriestarten.
Det var bare å belage seg på å vente litt for å komme seg med trikken tilbake til sentrum, og etter å ha møtt mitt reisefølge utenfor inngangspartiet der jeg hadde forlatt de, var det bare å stille seg i korrekt kø. Etter hvert kom vi oss med en av trikkene som vi ble med til St. Andrew Square. Etter et måltid trakk de to andre seg tilbake til hotellet, mens jeg unnet meg en liten pub-runde i Edinburgh. Nå gjensto kun hjemreisen på søndagen, og vi hadde faktisk besluttet å dra via Bergen for å ankomme Gardermoen et par timer tidligere. Likevel var det en nokså sen ankomst søndag kveld, en god stund etter FFKs bortekamp mot HamKam, som jeg dermed ikke fikk med meg. Det hadde vært en fin tur, og man kan jo bare håpe at jeg får muligheten til igjen å returnere til Storbritannia ganske snart.
Scottish ground # 77: Manchester United v Rangers 2-0 (1-0) Friendly Murrayfield Stadium, 20 July 2024 1-0 Amad Diallo (39) 2-0 Joe Hugill (70) Att: 56 574 Admission: £43,81
