Søndag 08.05.2016: Bury v Southend United

Søndagens første tog fra Warrington Central til Manchester hadde avgang klokka 08.44, og jeg hadde til hensikt å være med for å slenge fra meg bagasjen på mitt hotell i Manchester før jeg satt kursen mot Bury og Gigg Lane, der det var ligaavslutning i League One. Jeg vet etter hvert av erfaring at det er liten vits å stresse rundt i jakten på Non League Paper i rugby-byen Warrington – i hvert fall i området rundt Warrington Central, så jeg ventet til vi etter 25 minutter ankom Manchester Piccadilly, der jeg plukket opp et eksemplar fra en av stasjonens WHSmith-sjapper. Etter å ha gått til innkjøp av en dagsbillett for alle soner på byens Metrolink, var det bare å ta trikken opp til Market Street og slenge fra seg bagasjen på Britannia Sachas Hotel, der jeg hadde betalt £39 for overnatting.

Med det unnagjort kunne jeg returnere til trikkeholdeplassen for å ta trikken nordover mot Bury, men først unnet jeg meg en kjapp frokost i form av en toastie fra en bod mens jeg gjorde en siste vurdering av alternativene. Dagens gjester i Bury var Southend United, der jeg hadde avtalt å treffe noen Southend-kompiser, men jeg hadde dagen før fått beskjed om at min kompis Scott av private og familiære årsaker for første gang på år og dag måtte gå glipp av en Southend-kamp. Jeg begynte så smått å vurdere å sette kursen mot Lancashire-kysten og den andre playoff-semifinalen mellom AFC Fylde og Harrogate Town. Etter en siste vurdering på en benk i sentrale Manchester, bestemte jeg meg til slutt for at reiseveien dit ville være unødvendig lang, samtidig som jeg var hypp på å få besøkt et for meg nytt stadion i form av Gigg Lane, og ikke minst var det jo fortsatt flere andre kompiser som regnet med at jeg skulle innfinne meg der.

Derfor satt jeg meg på trikken med Bury Interchange som endeholdeplass, og ble med helt dit. Da jeg steg av, kikket jeg innom puben The Art Picture House, men der var det så fullt at det var umulig å oppdrive et ledig bord. Derfor spaserte jeg i stedet de rundt 15 minuttene nedover Knowsley Street og Manchester Road. Puben Staff of Life så rett og slett nedlagt ut – i hvert fall var den godt stengt – men like etter at jeg passerte den svingte jeg til venstre opp Gigg Lane og gikk til billettlukene for å betale £18 for en billett til borteseksjonen. Jeg må innrømme at jeg ikke kikket spesielt nøye, men noen klubbsjappe så jeg vel ikke noe til. Derimot var det allerede flere programselgere ute i området foran stadionet, og for £3 fikk jeg en murstein av et kampprogram; 124 sider i et nokså snodig format.

Med kampbilletten sikret, spaserte jeg igjen nedover til Manchester Road for å følge denne videre ned mot puben Swan & Cemetary, men da jeg kom ned på Manchester Road, så jeg at det på et stort parkområde på motsatt side av denne hovedveien ble spilt ikke mindre enn to fotballkamper. Oppe på Manchester Road slo jeg meg ned på en provisorisk benk for å kikke litt på det som nok var kamper i en lokal Sunday League. Flere andre – tilsynelatende stort sett venner og kjente – hadde også møtt opp for å nyte det deilige været der de satt eller lå rett ut og badet i sol nede rundt banene, og i de drøye 20 minuttene jeg satt og så på ble jeg ved flere anledninger nokså imponert over nivået. Jeg burde nesten tatt bryet med å finne ut hvem som spilte, men det gjorde jeg imidlertid ikke.

Bury er en by med drøyt 55 000 innbyggere, som nå sorterer under grevskapet Greater Manchester, og som ligger snaut 13 kilometer nord-nordvest for Manchester sentrum (og 9 kilometer øst for Bolton). Det er i nettopp Manchester at en stor del av befolkningen jobber, men slik var det ikke alltid. Utviklingen i Bury skjøt for alvor fart med den industrielle revolusjon, og ikke minst med bomulls-industrien. Bury er også kjent for sitt åpne marked og ikke minst for sin kulinariske spesialitet black pudding, så sistnevnte burde jo gjøre det til et reisemål midt i blinken for undertegnede og andre elskere av denne herligheten. Man kan finne referanser til black pudding nesten overalt i byen, som også er åsted for verdensmesterskap i den noe spesielle øvelsen «black pudding-kasting»!

Det var uansett snart tid for å bryte opp og fortsette nedover mot Swan & Cemetary, der jeg hadde avtalt å møte min Southend-kompis Kieran Wiggins som skulle komme sammen med et par andre kompiser. Jeg slo meg ned der med et glass Strongbow og bladde litt i dagens Non League Paper. Kan man bedre ha det?? Jeg hadde nesten gjort kål på min pint da Kieran kom inn sammen med blant annet Mark og Matt, og jeg takket ja til påfyll. Det viste seg at de hadde Strongbows nye ‘Cloudy Apple’ variant i tappekranene, og det var virkelig herlige saker. Southend-gutta hadde kommet opp dagen før, og hadde i likhet med meg slitt med å finne billig overnatting i Manchester lørdag kveld, slik at de endte opp med et Travelodge-hotell i Oldham. Vi ble sittende på Swan & Cemetary til vi med en halvtime til avspark spaserte de 5-10 minuttene tilbake til Gigg Lane, og mine følgesvenner fikk raskt ordnet seg billetter slik at vi kunne gå inn på Manchester Road End, bak det ene målet.

Gigg Lane har vært Burys hjemmebane siden det ble bygget for klubben ved dens stiftelse i 1895. På 1990-tallet gjennomgikk anlegget en total ombygging, og den nyeste tribunen er nå Cemetary End Stand, som i 1999 erstattet en gammel ståtribune. Bak mål på motsatt kortside finner man altså Manchester Road End – også kalt West Stand – der jeg tok oppstilling sammen med Southend-fansen. Den største tribunen er Les Hart Stand, som ble omdøpt fra South Stand sommeren 2010 for å hedre den avdøde klubblegenden. Main Stand på motsatt langside har en merkelig boks-lignende konstruksjon i front, med vinduer ut mot banen. Man kan jo spørre seg hvor mye penger klubben årlig bruker på nye vinduer… Selv om Gigg Lane for lengst har blitt såkalt all seater og som sagt har blitt ‘oppgradert’, har man likevel en viss følelse av at man befinner seg på et klassisk britisk fotballstadion.

Bury er ikke det første laget de fleste vil tenke på når man snakker om gamle storheter, men klubben har en stolt historie i engelsk fotball. Ni år etter at klubben så dagens lys i 1885 ble Bury valgt inn i Football Leagues andredivisjon, som de vant allerede på første forsøk. The Shakers holdt seg i den øverste divisjonen til 1912, og i mellomtiden hadde de til og med sikret seg to FA cuptriumfer. Finaleseier 4-0 over Southampton i 1900 ble fulgt opp med hele 6-0 over Derby i 1903-finalen. Sistnevnte er fortsatt tidenes største seier i en FA cupfinale. I 1924 var Bury igjen tilbake i øverste divisjon, og 4. plassen i 1925/26 er klubbens beste ligaplassering noensinne. I 1929 rykket de imidlertid ned igjen etter det som er klubbens foreløpig siste sesong i det ypperste selskap.

I 1957 rykket Bury før første gang ned til nivå tre, og siden den gang har klubben vekslet mellom spill i ligaens tre nederste divisjoner. Foreløpig siste visitt på nest øverste nivå var på slutten av 1990-årene, etter to strake opprykk. Men etter kun to sesonger måtte de igjen ta turen nedover i systemet, da de våren 1999 ble offer for et besynderlig system som man opererte med i tre sesonger. Dette gikk ut på at antall scorede mål gikk foran total målforskjell ved poenglikhet. Bury hadde bedre total målforskjell enn Port Vale som klarte seg, men hadde scoret færre mål. Dermed endte det med et noe uheldig nedrykk. Noen tiår tidligere – i 1954/55 sesongen, skrev for øvrig Bury seg inn i historiebøkene på en annen måte. Deres maraton-møte med Stoke City i tredje runde av FA cupen ble først avgjort i siste spilleminutt av ekstraomgangene i den femte kampen; etter hele 9 timer og 22 minutters spill. Dette er rekord for de ordinære rundene.

Dagens kamp i League One var et møte mellom to klubber som begge rykket opp fra League Two våren 2015. Bury sikret seg da den tredje og siste automatiske opprykksplassen, mens Southend United tok seg opp via playoff på uhyre dramatisk vis. Etter at de trengte ekstraomganger for å ta seg av Stevenage i semifinalene, gikk det også til ekstraomganger etter 0-0 ved full tid i Wembley-finalen mot Wycombe Wanderers, og etter å ha havnet under, utlignet Joe Pigott to minutter på overtid av ekstraomgangene før Southend triumferte på straffer. Nå var de tabellnaboer før siste serierunde, med to poengs luke i favør Southend på 14. plassen. Southend var vel en stund med å playoff-kampen, men hadde rast nedover tabellen utover året. Man kan si at dette var en ubetydelig kamp, men den var likevel litt spesiell for mange av hjemmesupporterne og minst en av deres helter. Ryan Lowe skulle nemlig spille sin siste kamp for The Shakers.

I det som skulle bli en livlig første omgang var det Southend United som slo til først, da Frank Moussa tidlig sendte The Shrimpers i føringen med et skudd fra like utenfor 16-meteren. Ikke det hardeste skuddet eller reneste treffet jeg har sett, men ballen snek seg inn nede ved stolpen til venstre for Bury-keeper Chris Neal. Det var sjanser og halvsjanser begge veier, og med tjue minutter på klokka var Ryan Lowe mannen bak et innlegg som ble styrt i eget mål av Adam Barrett. 1-1, og vi var like langt, men det varte ikke lenge. Kun to minutter senere tok Southend tilbake ledelsen da et langt innkast førte til klabb og babb i feltet, og David Mooney kunne sette inn 1-2 foran Southend-fansen som utgjorde 398 av de 3 575 tilskuerne, men som fra mitt ståsted dominerte tribunene og aldri stoppet å synge.

Etter å ha blitt spilt frem av Danny Mayor, satt Ryan Lowe ballen i nettet, men linjemannen hadde vinket. I en frenetisk periode måtte han imidlertid ikke vente lenge før han fikk sjansen igjen. Nok en gang var det Mayor som var tilrettelegger da han etter drøyt 28 minutter la tilbake til Ryan Lowe som utlignet til 2-2 ved å bredside ballen i mål fra like innenfor 16-meteren. Jeg var nok imidlertid ikke den eneste som mente at Shrimpers-keeper Daniel Bentley nok burde ha tatt den. Southend hadde sjanser til å igjen ta ledelsen før pause, men skuddet til David Worral smalt i stolpen, slik at lagene gikk i garderoben på stillingen 2-2.

Andre omgang ble en langt roligere og mer sjansefattig affære, men Southend-folket underholdt seg selv med en tilsynelatende uendelig conga akkompagnert av klassikeren ‘Twist and Shout’. De fikk se David Mooney treffe tverrliggeren med en volley, og helt på tampen holdt innbytter Sam McQueen på å tvinge inn vinnermålet for Southend, men i stedet gikk Bury i angrep, og headingen til Ryan Lowe traff armen til McQueen. Dommeren pekte på straffemerket, og hvem andre enn Ryan Lowe steg frem for å ta straffesparket i kampens fjerde tilleggsminutt. Med sitt siste spark på ballen som Bury-spiller satt han ballen nede i sitt venstre hjørnet, og ble dermed både tomålsscorer og matchvinner, i tillegg til at han ikke overraskende ble utnevnt til Man of the Match – ingen dårlig avslutning på Bury-karrieren. Drittungene som hadde invadert banen for å feire måtte ledsaget av pipekonsert jages opp igjen på tribunen slik at kampen kunne sparkes i gang igjen. Det gikk sånn cirka 4,88 sekunder før dommeren blåste av og lømlene igjen inntok banen.

Bury hadde med seieren gått forbi Southend på tabellen, uten at det nødvendigvis betød all verden på en dag da Burton Albion for øvrig tok divisjonens andre direkte opprykksplass og slo følge med allerede opprykksklare Wigan Athletic opp i Championship. I bunnen var det Blackpool og Doncaster Rovers som måtte slå følge med Crewe Alexandra og Colchester United ned i League One, og meningene var tydeligvis delte blant Southend-folk da jeg spurte et knippe av de hva de syntes om erkerival Colchesters nedrykk. Mens noen godter seg og ønsker de dit pepper’n gror, var det andre som ga uttrykk for at de setter pris på derby-kampene og derfor syntes det var litt synd. FL-fans er kanskje ikke det rette publikummet til å slå fast at de nå i hvert fall slipper borteturer til det som for meg fremstår som et av ligaens aller kjipeste nybygg (og det skal litt til!), men jeg tok uansett snart farvel med Kieran & Co, som etter å ha applaudert sine helter av banen skulle kjøre nedover mot Essex.

Selv spaserte jeg tilbake mot Bury Interchange, og jeg vurderte for så vidt å innta et måltid ved The Art Picture House, men der var det fortsatt såpass kamp om bordene at jeg i stedet tok første trikk mot Manchester. Der fikk jeg omsider sjekket inn ved Britannia Sachas Hotel før jeg gikk for å innta en bedre middag. Dagens kamp hadde hatt avspark allerede klokken 13.30, og det slo meg plutselig hvor tidlig det fortsatt var. Jeg hadde egentlig ingen store planer for kvelden, og vurderte å ta kontakt med noen av mine kjente i området, men jeg valgte i stedet til slutt å bare nyte mulighetene for å slappa av. Over en time ble tilbragt på en parkbenk ved Piccadilly, mens jeg leste i Non League Paper, og denne ble også lest enda nøyere etter at jeg etter en svipptur innom en pub trakk meg tilbake til hotellrommet for en rolig kveld med film på TV. Turens eneste FL-innslag hadde faktisk vært både morsomt og trivelig, men nå skulle jeg dager etter tilbake til non-league.

 

 

English ground # 349:
Bury v Southend United 3-2 (2-2)
League One
Gigg Lane, 8 May 2016
0-1 Frank Moussa (8)
1-1 Adam Barrett (og, 21)
1-2 David Mooney (23)
2-2 Ryan Lowe (29)
3-2 Ryan Lowe (pen, 90+4)
Att: 3 575
Admission: £18
Programme: £3
Pin badge: n/a

Next game: 09.05.2016: Boldon CA v Redcar Athletic
Previous game: 07.05.2016: Barnoldswick Town v Atherton Collieries

More pics

 

 

 

 

Lørdag 07.05.2016: Barnoldswick Town v Atherton Collieries

Det er ikke hver dag at jeg spiser frokost i såpass jålete omgivelser, men jeg hadde etter litt detektivarbeid valgt å teste tilbudet ved Brown’s Brasserie & Bar i Leeds sentrum. Klaveret var for anledningen ubemannet i de fasjonable lokalene, men det var likevel akkompagnert av taffelmusikk at jeg inntok en herlig full english breakfast som fortjente litt ekstra drikkepenger. Deretter var det bare å returnere til Discovery Hotel og pakke sammen sakene for å forlate Leeds med 11.56-toget til Skipton. Turen langs Airedale Line tar snaut tre kvarter, og ved endestasjonen kunne jeg stige av med god tid på meg til å finne bussholdeplassen for min videre transport.

Under planleggingen av turen var dette en dag som voldte meg litt hodebry, og til tross for et stort utvalg av kamper, hadde jeg lenge store problemer med å bestemme meg for en destinasjon. Det hadde delvis bakgrunn i at jeg hadde bestemt meg for å ha base i Manchester dagen etter, for med tidlig avspark i Bury på søndagen, hadde det vært mest ideelt å også våkne opp der. Utfordringen var at hotellprisene i Manchester – uvisst av hvilken grunn – var skyhøye på lørdagen. Derfor begynte jeg tidlig å se på alternative overnattingssteder for fredagen i de nærliggende områdene, samtidig som jeg saumfarte kampprogrammet etter kamper som jeg kunne se på vei til et slikt overnattingssted. En venninne i Warrington ‘maste’ om at jeg skulle komme dit igjen, og det var for så vidt ingen dum beliggenhet i så måte, og der slapp jeg også langt billigere unna enn i Manchester.

Med hotellet der booket, gjensto det bare å bestemme seg for kamp, og jeg var nokså fristet av hjemmekampen til Malvern Town, men en nokså håpløs reisevei gjorde at jeg valgte den bort slik at jeg får ha et besøk der til gode. I stedet falt valget på Barnoldswick Town v Atherton Collieries i North West Counties League Premier Division, og selv om det var en kronglete reisevei også herfra ned til Warrington etter kamp, var den ikke verre enn at jeg fant ut at den var verdt det. Planen var lagt. Jeg lot bussen ‘The Witch Way’ passere for å i stedet vente på buss 180, som tilsynelatende var noe mer gunstig for meg, samtidig som det også var denne bussruten som skulle frakte meg videre fra Barnoldswick til Clitheroe etter kamp.

Det var kanskje litt flaks at jeg hadde tatt et tidligere tog enn strengt tatt nødvendig og dermed hadde litt ekstra tid på å orientere meg frem til holdeplassen før bussen skulle plukke opp klokka 13.17, for den eneste holdeplassen jeg så på riktig side av hovedveien utenfor Skipton stasjon hadde ingen informasjon som vitnet om at buss 180 stoppet der. I tillegg fikk jeg ikke holdeplassens plassering med å stemme i forhold til Google Maps, som hevdet at den skulle være på motsatt side av oppkjørselen til togstasjonen. En forbipasserende kar i tog-uniform fra selskapet Northern kunne heldigvis kaste lys over saken og bekrefte at jeg sto på riktig holdeplass, da holdeplassen nylig hadde blitt flyttet noen titalls meter i forbindelse med utbedring av krysset der. Noen minutter forsinket kom omsider bussen, og i samråd med sjåføren kjøpte jeg en dagsbillett før jeg kunne krysse over grevskapsgrensen fra North Yorkshire til Lancashire.

Barnoldswick – eller Barlick, som de lokale ynder å kalle stedet – er en by som ligger helt øst i det som i dag er grevskapet Lancashire. Her ligger den vel bortimot halvannen norsk mil nord for Burnley, og det er snaut fem norske mil til både Leeds, Manchester, og Preston. ‘Barlick’ var i århundrer en liten landsby, men da Leeds and Liverpool Canal og senere jernbanen (som ble stengt i 1965) ankom, skjøt den allerede eksisterende ull-industrien fart, samtidig som det ble et av regionens mange sentre for tekstilindustri. De skal på det meste ha hatt 13 spinnerier her i Barnoldswick, og Bancroft Mill var det siste som ble åpnet, rett etter første verdenskrig. Det har nå delvis blitt gjort om til museum, men jeg hadde selvsagt andre planer i byen med rundt 11 000 innbyggere.

Fra 1894 til 1974 tilhørte Barnoldswick grevskapet West Yorkshire, selv om både postadresser og telefonnummer allerede den gang knyttet de opp mot Lancashire. Da de i 1974 sammen med noen mindre omkringliggende landsbyer ble flyttet over til å sortere under Pendle-distriktet av Lancashire, var det et sårt punkt for mange av innbyggerne…og det er faktisk fortsatt til en viss grad tilfelle den dag i dag, der mange av de lokale vil kunne påstå ganske hardnakket at de ikke er noe som helst annet enn vaskeekte Yorkshiremen. Så kanskje skal jeg ikke si at jeg satt foten på ‘Lancashirsk’ jord etter et drøyt kvarter på bussen, men klokka var i hvert fall fem over halv to da jeg takket sjåføren og steg av i den nordlige utkanten av Barnoldswick og kunne traske de fem minuttene til dagens kamparena.

Jeg betalte £5 for inngang, og et eksemplar av dagens kampprogram gjorde meg ytterligere £1 fattigere, men nå var jeg først og fremst innstilt på å få slengt fra meg bagen. Derfor satt jeg kursen rett mot klubbhusets flotte bar, der jeg fikk sette fra meg pikkpakket i et hjørne etter å ha betalt £2,30 for en boks med Strongbow. Etter å ha tilbragt mesteparten av turen hittil nede i sør, hadde jeg etter hvert blitt ganske lei av en meny som på kampene stort sett besto av burger, chips, burger & chips, chips & burger, eller ‘chips with chips and more chips’, så nå når jeg var tilbake i nord-England som kulinarisk sett gjerne er litt mer interessant og tradisjonelt, ble jeg også fristet av paien som mannen på sidebordet nå fikk servert. Jeg ble fortalt at de foreløpig kun hadde chicken & mushroom pie, men det var godt nok for meg, og for rimelige £1,80 fikk jeg en stor pai med mushy peas og brun saus, servert på ordentlig tallerken. Og det var et herlig måltid!

Barnoldswick Towns hjemmebane har nå i årevis gått under sponsornavnet Silentnight Stadium som følge av en sponsoravtale med en tilsynelatende lojal tilhenger i den lokale senge- og madrass-produsenten Silentnight. De har etter hvert klart å gjemme anleggets opprinnelig navn ganske ettertrykkelig; faktisk så godt at jeg virkelig måtte grave for å finne det jeg mistenker er riktig svar. Jeg ser at det visse steder omtales som West Close Road (og i ettertid ser jeg også en variant med bare West Close), spesielt i eldre artikler, så derfor var det det jeg bestemte meg for å benytte meg av. Jeg burde også vurdert muligheten for at Victory Park kan ha vært det tidligere navnet, for det er navnet på et større grøntområde som omkranser stadionet og har en rekke andre baner og fasiliteter for andre idretter. Det som uansett er på det rene er at det er et nokså koselig stadion jeg gikk ut for å ta en nærmere kikk på.

Man kommer inn i hjørnet på kortsiden som kalles ‘Sewer End’ etter kloakkrenseanlegget et steinkast unna på utsiden her. Foreløpig kjente jeg ikke noe til ufine lukter, men på denne kortsiden har man mye av anleggets fasiliteter – inkludert det nevnte klubbhuset. Mellom inngangspartiet og klubbhuset er det en tribuneseksjon med to rader med blå plastseter. Disse er nummererte, men jeg la senere merke til at det tydeligvis har gått vedkommende hus forbi da de ble installert, for de står fullstendig hulter til bulter om man går ut fra numrene. På andre siden av klubbhuset har man to tilsvarende tribuneseksjoner, slik at alle sitteplassene er å finne på denne kortsiden. Sett fra denne enden av banen, byr venstre langside utelukkende på såkalt hard standing, og det er også tilfelle på bortre kortside. På den andre langsiden har man i tillegg det som må kunne kalles anleggets hovedtribune midt på langsiden. Denne gir tak over hodet til stående tilskuere, og er originalt nok bygget i stein; noe som gir en fin touch. Det er også på denne langsiden at man finner de to laglederbenkene.

Det var en klubb med samme navn som spilte i 1920- og 1930-årene, men dagens klubb ble stiftet så sent som i 2003, etter en sammenslåing av Barnoldswick United og Barnoldswick Park Rovers. Klubben selv synes dog å regne sin historie tilbake til 1972 og stiftelsen av nevnte Barnoldswick United. Denne fikk først navnet Barnoldswick United (1972), og ved å inkludere årstallet slapp de å overta gjelden til en tidligere Barnoldswick United som gikk konkurs. Som de selv sier i sitt program; slik er ikke av liten betydning for en Yorkshireman (Yorkshire-folket har litt av det samme ryktet som sunnmøringer, eller som bl.a. Donald Duck har gitt skottene, og her ser man for øvrig igjen denne Yorkshire-koblingen). Klubben spilte sine første år i Craven & District League og East Lancashire League før de tok skrittet opp i West Lancashire League. Der befant de seg også når de i 2003 altså slo seg sammen med Barnoldswick Park Rovers og tok dagens navn.

Barnoldswick Town fikk sommeren 2009 innpass i North West Counties League (NWCL) Division One, og deres målsetning foran debutsesongen i en ny liga var å ikke rykke ned. I stedet endte det med 2. plass og opprykk til Premier Division, der de har holdt seg siden. Igjen var målsetningen å ikke rykke ned, men de debuterte på 7. plass, som igjen ble fulgt opp med historisk bestenotering i form av 4. plassen våren 2012. Etter en 9. plass, gikk det deretter litt tyngre, med to sesonger der de har vært å finne på nedre halvdel av tabellen. Det var med nød og neppe at de klarte seg unna nedrykk forrige sesong, men denne gang var Barlick i ferd med å gjøre en bedre sesong igjen, og lå på øvre halvdel før siste serierunde.

Det var altså duket for den avsluttende serierunden i NWCL, og oppmerksomheten var først og fremst rettet mot tittelkamp mellom Colne og Runcorn Linnets (som begge seiret slik at Colne tok tittelen og opprykket til NPL), i tillegg til en dramatisk nedrykksstrid. For Barnoldswick Town sin del la de beslag på 10. plassen (av 22), og hadde ett poeng opp til Padiham som på plassen over hadde en råtøff sesongavslutning hjemme mot et Runcorn Linnets som måtte vinne for å ha noen sjanse for å rykke opp…og gjerne vinne stort. Det var da heller ingen walkover som ventet Barlick, for dagens gjester var Atherton Collieries, som til tross for å være nyopprykket har gjort en fantastisk sesong ved allerede å sikre seg 3. plassen, samtidig som de hadde spilt seg frem til NWCLs ligacupfinale. Denne skulle spilles på nøytral bane hos Fleetwood Town kun tre dager senere (og kun én dag etter at de hadde møtt Prestwich Heys i finalen av Boston Hospital Cup, om man vil legge til det), og det skulle etter hvert vise seg at gjestene valgte å hvile noen av sine spillere – ikke minst ligaens toppscorer Mark Battersby.

Da jeg gikk for å ta en runde rundt banen, kom jeg foreløpig ikke lenger enn like utenfor klubbhuset, der jeg støtte på kjentfolk i form av groundhopper-paret Lee og Katie. De hadde kjørt fra nordøst og hadde med seg Katies datter Jade, og jeg ble nå stående å snakke litt med de, før vi gikk for å se på lagoppstillingene som ble hengt opp utenfor klubbhuset. Jeg var ikke overrasket over å se de her i Barnoldswick, for Katie hadde gitt beskjed et par dager i forveien at de også hadde valgt seg Barlick som reisemål. Jeg var da kanskje mest overrasket over at det var her jeg ville se de, og ikke på en av mine kamper i nordøst, men nå mot slutten av sesongen var visst Katie lei av å besøke de samme banene om og om igjen i Northern League, Wearside League etc og ville reise lenger for å få oppleve noen nye steder og baner.

I rettferdighetens navn skal det nevnes at også hjemmelaget hadde et par fravær, men i motsetning til gjestene hadde de ingen flere kamper å ta hensyn til denne sesongen. Vi så da også at det var en nokså jevnspilt innledning der Harry Thompson hadde den første sjansen for hjemmelaget. Hans skudd gikk over målet til Colls-keeper Kyle Haslam, men like etter tok vertene ledelsen i kampens sjuende minutt. Den storvokste Barlick-spissen Matthew Simpson så ut til å miste kontrollen over ballen, men den fant veien til Dalton Hutchinson som satt ballen i mål via stolpen. 1-0, og vertene fremsto nå på en måte som gjorde at et nytt hjemmemål virket noe mer sannsynlig enn en utligning. Simpson hadde en dupper som landet oppå mål, og Mark Threlfall brant en stor mulighet da han ble spilt gjennom alene med keeper. Jonathan Hurst, James Kirby og Kristian Holt hadde muligheter for gjestene, men i stedet var det Barlick som med drøye sju minutter til pause doblet sin ledelse. Denne gang gjorde hjemmelagets toppscorer Mark Threlfall ingen feil da han fra rundt 20 meter skrudde ballen i mål i det bortre krysset.

2-0 var også pauseresultatet, og jeg gikk for å ta noen flere bilder. Det var en dag med sol fra klar himmel, og det var så varmt at svetten silte i der vi sto i solsteken. Fotoforholdene var likevel ikke helt optimale, for på bildene kunne vi se en slags merkelig dis som vi ikke opplevde i virkeligheten. Selv Lee med sitt profesjonelle kamera bekreftet at han hadde de samme utfordringene, men vi fikk da etter hvert knipset noe som i hvert fall får dage sånn halvveis. Jeg har visst en stor fan i Jade, og tilbragte pausen med å være lekekamerat for henne – uvisst med hvilket hell, for jeg klarte ikke helt å finne 9-åringen i meg, men hun virket da fornøyd. Jeg tipper det ikke alltid er like morsomt for henne (og broren Daniel som denne gang ikke var med) å være med på alle disse kampene, men hun hadde nå faktisk selv begynt å notere i sin egen lille ‘fotball-bok’, så kanskje hun begynner å bli lettere ‘miljøskadet’.

Kristian Holt hadde tidlig i andre omgang en mulighet til å redusere, men hans flikk gikk utenfor. I stedet hadde vertene en formidabel trippel-sjanse da det var fullstendig kaos inne i feltet, og Colls-spillerne fikk blokkert på streken minst tre ganger i løpet av få sekunder før de fikk klarert. Threlfall avsluttet først via beina til keeper Haslam. Ballen havnet hos Ben Gorman som fyrte løs, men Josh Messer fikk blokkert før Dalton Hutchison sendte ballen på mål igjen. Haslam blokkerte skuddet, og da ballen spant i retning av krysset fikk Sulay Ahmed omsider headet unna. Et par minutter etter at timen var passert fikk likevel vertene sitt tredje mål, og det kom på en snodig måte etter at de hadde blitt tildelt et frispark så vidt inne på gjestenes banehalvdel. Fra rundt 35 meter sendte Harry Thompson ballen inn i feltet, og Colls-keeper Haslam kom ut for å plukke den i en klynge av spillere, men ballen gikk over alle og inn i mål mens Haslam ropte forgjeves på frispark. 3-0.

Jade fikk en skjennepreken av Lee for å ha forstyrret ham slik at han for tredje gang i kampen gikk glipp av målet, og hun hadde vel bare så vidt sluttet å furte da borte-keeper Haslam måtte plukke ballen ut av nettet for fjerde gang. Igjen var det Threlfall som var frempå med sitt ligamål nummer 18 for sesongen. ‘How the hell are you third in the league?’ undret en hjemmesupporter seg, og for gjestene skulle det bli enda verre, for etter at Matthew Simpson hadde truffet tverrliggeren, ble også Harry Thompson tomålsscorer da han satt inn 5-0 fra kort hold. Dette begynte å bli nærmest surrealistisk, men med seks minutter igjen fikk Colls i hvert fall et trøstemål da James Kirby fastsatte sluttresultatet til 5-1 fra 25 meter. Han rakk også å brenne en enklere sjanse som ble reddet av hjemmekeeper Jordan Gidley før dommeren blåste av til jubel blant Barlick-folket og lettelse for Colls-folket.

Mens hjemmemanager Stewart Airdrie hadde ledet sitt lag for siste gang denne sesongen, hadde dog hans Colls-motpart Michael Clegg to kommende cupfinaler å se frem mot, og ikke minst ligacupfinalen i Fleetwood hadde supporterne forventninger til (de vant da omsider også finalen 5-1 over ligavinner Colne). Jeg tok snart farvel med Lee, Katie og Jade som satt kursen mot County Durham, mens jeg trakk meg tilbake til klubbhusets bar for å unne meg en boks Strongbow mens jeg ventet på bussen. Der rullet resultatene fra dagens FL-kamper over TV-skjermen, og det slo meg at vi ikke hadde sett vår groundhopper-kollega Joseph Gibbons som er Colls-fan og synes å være på de fleste av deres kamper. Dette hadde da også Lee kommentert, men han hadde vel en god grunn til å befinne seg annensteds. Jeg hadde uansett noen trivelige samtaler med representanter for både borte- og hjemmefolk, før det var på tide å ta bagen på skulderen og slepe med seg pikkpakket ned til bussholdeplassen.

Jeg trasket nå ned til en annen holdeplass enn tidligere, og Barnoldswick sentrum virket nokså trivelig, selv om mange av butikkene nå var stengt, men det virker å ha en stor andel av uavhengige sjapper av diverse slag, og nærmest ingen store kjede-forretninger. Da buss nummer 180 kom, var det med samme bussjåfør som tidligere, og han brukte rundt 25 minutter på turen til Clitheroe, der jeg hoppet av rett utenfor togstasjonen. Herfra hadde jeg siktet meg inn på 18.45-toget, og etter en snau halvtimes ventetid kunne jeg ta fatt på ferden videre. Den skulle by på togbytter ved både Blackburn og Preston, før jeg omsider ankom Warrington Bank Quay like før klokka halv ni. Der var ikke været like fint som lenger nord, og det begynte å regne mens jeg spaserte mot hotellet. Jeg fikk sjekket inn før min venninne snart kom for å møte meg, og vi hadde en trivelig kveld før jeg falt i søvn etter en lang dag.

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 348:
Barnoldswick Town v Atherton Collieries 5-1 (2-0)
North West Counties League Premier Division
West Close Road, 7 May 2016
1-0 Dalton Hutchison (7)
2-0 Mark Threlfall (38)
3-0 Harry Thompson (63)
4-0 Mark Threlfall (66)
5-0 Harry Thompson (79)
5-1 James Kirby (84)
Att: 105
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 08.05.2016: Bury v Southend United
Previous game: 06.05.2016: Campion v Huddersfield YMCA

More pics

 

 

Fredag 06.05.2016: Campion v Huddersfield YMCA

Dagen startet med jakten på en skikkelig frokost i Middlesbrough, og takket være litt møysommelig detektivarbeid klarte jeg å spore opp Roy’s Café, der jeg satt til livs en herlig full english breakfast som selvsagt også inkluderte black pudding. Etter denne gode starten på dagen var det bare å returnere til The Abingdon for å pakke sammen og forberede seg på avreise. Jeg vurderte å ringe en taxi, men valgte til slutt å spasere gjennom sentrum opp til stasjonen for å etter hvert sette meg på 11.28-toget mot Manchester Airport. Jeg skulle dog bare være med så langt som til Leeds, som jeg hadde valgt som base for dagen, og etter rett i overkant av en time og tjue minutter kunne jeg stige av i det som er den kulturelle, økonomiske og kommersielle ‘hovedstaden’ i West Yorkshire.

Jeg hadde betalt £50 for overnatting ved Discovery Inn, som ligger rett over veien for Leeds stasjon, og mens jeg ventet på at klokka skulle nærme seg tid for innsjekking, valgte jeg å slå meg ned på den gode puben The Scarborough Hotel (aka Scarborough Taps) vegg i vegg for å unne meg en fortreffelig pint med Mortimer’s Orchard. Litt før tiden fikk jeg sjekket inn, og returnerte snart til Scarborough Taps for å få meg en ny pint og et lite mellommåltid, siden jeg var meget usikker på hva som var å få av matservering på kveldens kamp. En god beslutning skulle det vise seg, og med avspark allerede klokka 18.00 var det bare å vende snuta mot Bradford, der kampen skulle finne sted.

Dette var en av de dagene der jeg lenge vurderte alternativene, og menyen ble delvis dominert av diverse ligacupfinaler som skulle spilles på nøytral grunn. Jeg kikket lenge og vel på Orpingtons hjemmekamp i Kent Invicta League, helt til jeg fant ut at den hadde blitt flyttet fra deres hjemmebane. Det var da jeg kom over en interessant omberammet toppkamp i West Riding County Amateur League Premier Division, som for ordens skyld er ensbetydende med non-league step 7 (eller nivå 11 totalt). Der skulle Campion ta imot et Huddersfield YMCA som allerede var ligamestre, samtidig som de selv ble nevnt hyppig i forbindelse med opprykk til step 6 og Northern Counties East League. Bildemateriale jeg fant tydet da også på at deres hjemmebane kanskje var verdt et besøk, så jeg tok etter hvert 15.51-toget som brukte tjue minutter på turen til Bradford Forster Square med Northerns nye moderne togsett.

Bradford ligger i grevskapet West Yorkshire, snaue halvannen mil vest for Leeds. Byen har en lang historie som senter for ullindustrien, som strekker seg tilbake til 1300-tallet. Det var på denne tiden at man også startet å utvinne kull, mens det noen hundre år frem i tid var tekstilindustrien som tok over og førte til en eksplosjonsartet vekst på 1800-tallet. Ellers er Bradford kjent for å være en av landets mest multikulturelle byer, og det er ikke minst tilfelle i Manningham-området der Campion hører hjemme. Da alvorlige raseopptøyer herjet England sommeren 2001, var Manningham sentrum for det som fikk navnet Bradford Riots, i tillegg til at man også i 1995 hadde de såkalte Manningham Riots. Dette var også tidligere den ‘jødiske bydelen’ av Bradford, men det er kanskje ikke direkte overraskende at denne befolkningen har sett en sterk nedgang i det som er område som har nå fått rykte på seg som et vekstområde for radikal islamisering.

Jeg vil nok utfra min opplevelse av bydelen hevde at den snarere er mer fremmedkulturell enn ‘multikulturell’, for det var vel så godt som kjemisk fritt for briter av kaukasisk ætt etter hvert som buss 680 nærmet seg min holdeplass. Jeg hadde steget på utenfor Bradford Forster Square og betalt £4 for en dagsbillett til First-bussene i Bradford., og da jeg etter 11 minutter kunne hoppe av, gjensto en liten spasertur gjennom noen kvartaler som ga inntrykk av at jeg befant meg i Karachi snarere enn Storbritannia. Det er nok lenge siden Manningham var hjemsted for store tekstilspinnerier og herskapshus for regionens velstående kjøpmenn. Den enorme Lister Mills går også under navnet Manningham Mills og var i sin tid verdens største produsent av silke. Fortsatt står de enorme bygningene som landemerker i Bradfords skyline – ikke minst gjelder det den høye pipa som ses fra store deler av byen. I dag har deler av det enorme anlegget allerede blitt omgjort til leiligheter.

Faktisk så har vel Campions hjemmebane vært en del av rekreasjonstilbudet til enorme Manningham Mills, der bortimot 7 000 av de ansatte var med på spleiselaget som sørget for fasiliteter for en rekke aktiviteter som fotball, cricket, tennis, bordtennis, snooker, bowls, og til og med ballroom dancing! Her er det mye historie, men det spørs om personene som i 1865 grunnla denne sportsdelen ville gjenkjent dagens anlegg, som jeg har sett omtales med en rekke navn – blant annet Scotchman Road etter veien som går forbi på utsiden. Det var denne veien jeg kom gående på før jeg fikk inngangen til anlegget på min høyre hånd og tok meg inn på det som er fotballbanens ene kortside. Med en time og et kvarter til kampstart var det ikke voldsom aktivitet der, bortsett fra en gruppe spillere og klubbledere som slo av en prat på den lille parkeringsplassen utenfor inngangspartiet.

På denne kortsiden har man et stort bygg som huser garderober og den slags, og sannsynligvis også en bar som jeg fikk beskjed om at ikke ville åpne før noe senere. Av tilskuerfasiliteter er det kun hard standing under åpen himmel, og det er tilfelle på begge kortsidene i tillegg til den ene langsiden. Alt som er av skikkelige tilskuerfasiliteter og karakter er å finne på venstre langside sett fra inngangspartiet. Her finner man en temmelig fjong liten ståtribune i mur som strekker seg rundt halve banens lengde. Drøyt halvparten av denne har en stillas-lignende konstruksjon i forkant som holder oppe et bølgeblikk-tak, og tilskuerne står på noen betongavsatser. Laglederbenkene er å finne på motsatt langside, der et enkelt tau skiller fotballbanen fra cricket-fasilitetene ved siden av – og ikke overraskende med tanke på områdets demografi var det der minst like stor aktivitet blant unge asiater som det som etter hvert var tilfelle ved fotballbanen.

Dagens klubb ble opprinnelig stiftet i 1963 under navnet St. Edmund Campion, og tok dagens forkortede navn i 1976. De spilte sine første år i lokale ligaer i Bradford, før de i 1981 tok plass i West Riding County Amateur League. I 1985 hadde klubben store økonomiske problemer som medførte at Campion AFC måtte ‘reformeres’, men i 1993 hadde de spilt seg opp i denne ligaens Premier Division. I perioden 2006-2008 vant de denne ligaens ligacup for Premier Division-klubber tre år på rad, og i denne turneringen var de også tapende finalist både i 2014 og 2015. Det gikk nå sterke rykter om at dette ville bli deres siste sesong i WRCAL og at de ville få innpass i Northern Counties East League ved sesongslutt.

Etter å ha fullført min runde rundt anlegget, fikk jeg slått av en liten prat med en i utgangspunktet nokså ordknapp representant for hjemmelaget, som i hvert fall bekreftet at det var gratis entré og at det ikke hadde blitt trykket opp noe program. Jeg tok i stedet en kjapp kikk på tabellen på internett, og dette er jo en liga som de siste årene har blitt dominert av Huddersfield-klubben Bay Athletic. Da de forrige sesong (2014/15) vant ligatittelen så var det for sjuende gang på ti sesonger, og det var derfor et sjokk da de noen uker etter valgte å legge ned driften kort etter at de hadde sikret seg The Double ved også å vinne Huddersfield FA Challenge Cup. Nå er det en ny Huddersfield-klubb som umiddelbart har tatt over tronen med en rekke Bay Athletic-folk involvert, for Huddersfield YMCA hadde allerede sikret seg tittelen et par dager i forveien, og hadde allerede også vunnet Huddersfield District Cup, samtidig som de hadde spilt seg frem til finalen i den nevnte ligacupen i WRCAL Premier Division (som de til slutt vant). Så det var ingen enkel motstander Campion hadde i sin sesongavslutning.

Takket være en behjelpelig klubbrepresentant fikk jeg tatt en kikk på lagoppstillingene rett før lagene inntok banen. Gjestene skulle få utdelt ligatroféet etter kamp, og hjemmelaget stilte opp på to rekker for å applaudere ligamestrene inn på banen. Men vent nå litt, for dette var litt forvirrende. Hvorfor stilte hjemmelaget i hel-blått kostyme mens gjestene bar de røde og svarte fargene som også er Campions hovedfarger? Der jeg tok oppstilling på tribunen på den ene langsiden, fikk jeg svar fra en klubbrepresentant, og det viste seg at Huddersfield-laget hadde glemt å pakke med seg sine bortedrakter slik at det nå var hjemmelaget som for anledningen stilte i sine bortedrakter. Så fikk jeg i hvert fall klarhet i det før kampen ble sparket i gang noe forsinket.

Campion ønsket nok å bli det eneste laget som beseiret Huddersfield YMCA i begge ligamøter denne sesongen, og etter en tett og jevnspilt innledning fikk vertene en god start, for da vi passerte tolv minutter spilt satt Andrew Tasker inn kampens første mål. Dermed 1-0, men det var en spennende kamp som utover i omgangen bølget frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier. Ikke minst ble det skapt en del ute på kantene, og man kom seg således frem til en og annen farlighet. Kanskje ville det med noe mer effektivitet vært flere mål i første omgang, men det sto fortsatt 1-0 da dommeren blåste for halv tid og lagene gikk i garderoben. Det vil si ett av lagene, for det andre valgte å bli igjen ute på gressmatta.

Heller ikke undertegnede hadde noe å gjøre inne i klubbhuset, for baren som muligens befinner seg der inne var visst fortsatt ikke åpen, så jeg tok i stedet en liten prat med klubbrepresentanten som hadde hjulpet meg med lagoppstillingene. Han kunne bekrefte at det var sannhet i ryktene om opprykk til NCEL for hjemmelaget, men understreket at den endelige avgjørelsen ikke ville falle før neste torsdag (der opprykket ble bekreftet). I tillegg fortalte han om noen av de planlagte utbedringene som dermed må gjøres i sommer, og ikke minst gjelder det installasjon av flomlys. Med foreløpig forbehold ga han uttrykk for at han gledet seg til å starte et eventuelt NCEL-eventyr, og slo fast at man da selvsagt også vil ha kampprogram til sine kamper, i tillegg til noen effekter som f.eks pins som han måtte beklage at de ikke hadde.

Andre omgang fortsatte som den første, med spill som bølget frem og tilbake, men gjestene virket muligens noe giftigere nå, og fikk uttelling like før timen var spilt. Brighton Mugadza var mannen som utlignet til 1-1, og fire minutter senere hadde YMCA snudd kampen da Craig Burns satt inn 1-2 og sørget for ledelse til bortelaget. Andre omgang ble for øvrig etter hvert skjemmet av en krangel innad i bortelagets rekker, der to av spillerne var i stadig munnhuggeri med hverandre. Her var det ikke snakk om å skvære opp og legge saken død, før hver gang de var i nærheten av hverandre var det nå drittslenging og tilløp til knuffing, og til slutt måtte medspillerne gå mellom samtidig som dommeren rett og slett blåste av og sa tydelig fra at nok var nok.

Dette stoppet tilsynelatende kranglefantene, som dog fortsatt ikke virket spesielt tilfreds med hverandre. De skulle uansett få andre ting å tenke på, og kanskje burde de konsentrert seg mer om selve kampen, for i det 77. minutt utlignet hjemmelagets Fabian Evans til 2-2, som skulle vise seg å bli sluttresultatet til tross for et par gode sjanser begge veier i sluttminuttene. Ikke minst hadde gjestene en gyllen mulighet til å score seiersmålet på overtid, men uavgjort var vel et greit resultat sett under ett. Det tok seg uansett ikke ut å starte opp kranglingen igjen riktig ennå, for ligaledelsen sto nå klar med ligatroféet som skulle deles ut, så nå fikk man være venner til pokalen var delt ut og alle bildene hadde blitt tatt.

Etter at champagne-spruten hadde lagt seg, kunne jeg gratulere en av YMCA-lederne på min vei ut, og han sa seg selvsagt storfornøyd med å vinne tittelen (drøyt to uker senere sørget de altså for The Treble ved å vinne den nevnte ligacupen). På spørsmål om de i likhet med Campion kunne se for seg mulig avansement i pyramiden om noen år, var han tvilende til dette, og hevdet at det først og fremst ville by på voldsomme og dyre oppgraderinger ved deres hjemmebane. Saken er imidlertid slik at YMCA denne sesongen søkte om opprykk, men deres hjemmebane er meget spartansk uten det minste av tilskuerfasiliteter. Denne er dog tilknyttet samme komplekset som banen til rugby-klubben med samme navn, og denne ville bestått stadionkravene med glans. Men forholdet mellom de to skal visst ikke være det beste, og rugby-klubben skal ha vist liten interesse for å banedele. Dermed trakk YMCA sin søknad, og kanskje var det bakgrunnen for at han var såpass ‘negativ’. Jeg takket uansett for praten og ønsket også min tidligere samtalepartner fra Campion lykke til i NCEL før jeg forlot Manningham Mills Sports Ground.

Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å ta buss tilbake til Bradford Forster Square, og hadde jo allerede betalt for en dagsbillett, men følte nå for en spasertur. Derfor valgte jeg å bruke apostlenes hester og gå de angivelige 25 minuttene nordøstover til stasjonen Frizinghall. Det var stort sett nedoverbakke hele veien, og da jeg etter hvert krysset den koselige parken Lister Park (alias Manningham Park) så jeg også første lille spor av innfødte briter for første gang siden jeg forlot fotballbanen. 20.41-toget var i rute, men allerede ved neste stopp måtte jeg hoppe av i Shipley for å gjøre et raskt togbytte. Shipley er også en av disse stasjonene der det er fort gjort å tabbe seg ut da noen av sporene ligger et stykke unna de andre, men heldigvis oppdaget jeg dette nokså umiddelbart og fikk krysset over til riktig spor slik at jeg kom meg tilbake til Leeds litt etter klokka ni.

Der valgte jeg å tilbringe litt tid på Scarborough Taps med et par pints Mortimer’s Orchard før jeg gikk for å ta med meg en ørliten takeaway-pizza tilbake til hotellrommet. Jeg klarte aldri å overtale en venninne i byen til å komme ut og holde meg med selskap, da hun ikke så min melding på Facebook før dagen etter, men jeg fikk da stiftet bekjentskap med Campion denne dagen, og det skal bli interessant å se hva de kan ha å by på i NCEL Division One neste sesong, der de er en av to nye klubber som vil erstatte Hull United (som blir degradert da de har mistet sin hjemmebane) og Lincoln Moorlands Railway.

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 347:
Campion v Huddersfield YMCA 2-2 (1-0)
West Riding County Amateur League Premier Division
Manningham Mills Sports Ground, 6 May 2016
1-0 Andrew Tasker (13)
1-1 Brighton Mugadza (59)
1-2 Craig Burns (63)
2-2 Fabian Evans (77)
Att: 42 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 07.05.2016: Barnoldswick Town v Atherton Collieries
Previous game: 05.05.2016: Marske United v Newton Aycliffe

More pics

 

 

Torsdag 05.05.2016: Marske United v Newton Aycliffe

Jeg skulle gjerne blitt lenger i herlige Swanage, men jeg hadde det som vel var turens lengste reise foran meg, og hadde derfor en tidlig start, så det var bare å komme seg av gårde. Frokost hadde vært inkludert i prisen ved The White Swan, men med en såpass tidlig start måtte jeg dessverre låse meg ut før frokostserveringen startet. Planen var å ta 07.45-bussen fra Swanage til Bournemouth, og bussen med rutenavnet 50 Breezer sto allerede klar på holdeplassen da jeg ankom. Jeg betalte £6,50 for en enkeltbillett til Bournemouth, og gikk opp i andreetasjen for å sette meg utendørs i den åpne bakre delen. Der var imidlertid setene våte, og vitnet om at det hadde vært en liten skur i løpet av natten, og jeg satt meg derfor i den fremre delen under tak.

Fra Swanage og halvøya Isle of Purbeck benytter denne bussen seg av Sandbanks Ferry; en ferje som blir trukket frem og tilbake av kjettinger der den krysser den trange munningen til den grunne bukta Poole Harbour. Denne ferjeturen gjør at man slipper en fire mils omvei rundt på veien mellom Isle of Purbeck på den ene siden og Poole og Bournemouth på den andre siden. Etter å kjørt en stund rundt på kryss og tvers i Bournemouth, kunne jeg etter en times tid takke sjåføren og stige av utenfor Bournemouth jernbanestasjon, der jeg raskt skulle bytte til London-toget med avgang klokka 08.59. Det skulle imidlertid snart vise seg at min lange reise denne dagen skulle bli unødvendig kronglete grunnet visse problemer som dukket opp.

Denne morgenen hadde det nemlig brutt ut en større brann ved Vauxhall stasjon i det sørlige London, og noen vil kanskje vite at det er et område som er blant de aller travleste på det britiske tognettet. Med en rekke av linjene stengt betød dette kanselleringer og kraftige forsinkelser, og da vi nærmet oss Basingstoke opplyste konduktøren om at det var uvisst hvor stor forsinkelsen ville bli, men at han regnet med å ankomme London Waterloo minst en time forsinket. Derfor var rådet til de som ikke nødvendigvis skulle til nettopp Waterloo å hoppe av i Basingstoke, ta toget derfra til Reading, og deretter ta en av de mange togene derfra inn til London Paddington. Det var akkurat dette jeg noe oppgitt bestemte meg for å gjøre, og etter å ha krysset over fra Paddington til Kings Cross, kunne jeg legge togkluss bak meg og på alvor starte turen nordover.

Etter et nytt togbytte i Darlington, ankom jeg omsider Middlesbrough etter over 8 timer på farten…og en time senere enn planlagt. Jeg vil påstå at Middlesbrough etter mitt skjønn må være en av landets billigste byer hva gjelder taxipriser, og derfor unnet jeg meg en drosjebil til The Abingdon, der jeg hadde betalt £22,50 for overnatting. Drosjekusken fant frem til 11 Abingdon Road, der det ikke var noen verdens ting som tydet på at det var noe slags overnattings-etablissement i det typiske rekkehuset. Døren sto imidlertid halvåpen, og det som åpenbart var en håndverker bekreftet at jeg hadde kommet til rett sted, og ringte for å tilkalle eieren. Det viste seg å være et guest house der de nettopp hadde åpnet med drift i to boliger vegg i vegg, og en yngre kar kom snart og fikk sjekket meg inn og vist meg fasilitetene.

Siden klokka nå hadde passert fire, var jeg snart på farten for å sette kursen mot Marske og kveldens kamp der, men først foretok jeg en pitstop for å innta en middag. Ikke langt fra Middlesbrough jernbanestasjon ligger Wetherspoons-puben The Isaac Wilson, som ironisk nok er oppkalt etter en innbitt avholdsmann og alkoholmotstander, og siden det var torsdag, benyttet jeg meg selvsagt av kjedens Curry Club ved å bestille en stor porsjon Beef Madras som ble skylt ned med en flaske j2o. Deretter var det bare å traske opp til stasjonen for å unnagjøre den tjue minutter lange togturen videre østover til Marske. Tungt industrialiserte Middlesbrough er når sant skal sies ikke øyrikets mest sjarmerende by (til tross for et par trivelige gågate-områder i sentrum), men det er på ingen måte noe triveligere det området toget passerer på sin ferd mot Redcar, med områdets enorme stålverk og annen industri som bakteppe. En sterk kontrast til idyllen jeg hadde opplevd i Swanage dagen før.

Det skal være langt koseligere inne i selve Redcar, og ikke minst nede ved byens fine sandstrender. Også når man når Marske er det noe triveligere, og landsbyen som offisielt heter Marske-by-the-Sea ligger helt nordøst i grevskapet North Yorkshire – helt ute ved Nordsjø-kysten, mellom Redcar i nord og Saltburn-by-the-Sea i sør. De to sistnevnte er såkalte seaside resort, mens Marske til tross for en beliggenhet rett ved kysten ikke anses for å være det. Majoriteten av innbyggerne her jobber i industrien i Middlesbrough og Redcar, og derfor har mange vært fortvilet over at så mange som 2 200 arbeidsplasser kan ha gått tapt etter at store deler av stålverket i Redcar ble lagt ned i fjor. Under de to verdenskrigene hadde det britiske luftvåpenet en base her i området, men den ble etter andre verdenskrig tatt over av den kjemiske bedriften ICI og ble senere åsted for utbygging av et boligområde. Forhåpentligvis ville det gå bedre med meg enn det gjorde med et norsk skip som i 1180 ble plyndret av lokale nettopp her; noe som for øvrig førte til at byen ble bøtelagt med 20 mark.

Jeg hadde fra flere hold blitt informert om at Marske United for tiden ikke hadde lisens for alkoholservering i sitt klubbhus, og foretok derfor i stedet oppladningen på puben The Zetland Hotel, et steinkast fra Marske jernbanestasjon. Mens jeg lesket strupen med en pint Carling cider, ble jeg etter hvert oppsøkt av en kar som kom bort til mitt bord for å spørre om jeg var den norske groundhopperen som han via Twitter hadde sett ville gjeste Mount Pleasant denne dagen. Det måtte jeg svare bekreftende på, og denne karen viste seg å være en del av supportergrupperingen som går under navnet Tin Shed Titans. Han hadde lagt merke til min ambisiøse reiserute, og kikket storøyd og lett hoderystende på mitt kampprogram for denne sesongens siste tur.

Man vet at fotball har blitt spilt i Marske siden tidlig i 1880-årene, men dagens Marske United ble stiftet så sent som i 1956. Siden den gang kan man utvilsomt si at klubben har klatret sakte men sikkert i pyramiden, for etter å ha startet opp i lokale ligaer som Cleveland League og South Bank League, fikk de i 1976 endelig ta plass i Teesside League på sjette forsøk. Tidlig i 1980-årene hadde de blitt et topplag i denne ligaen, og da de vant Teesside League for andre gang i 1985, sikret de seg samtidig opprykk til Wearside League. Etter at et poengtrekk på tre poeng gjorde at de mistet Wearside League-tittelen i 1994, fulgte de opp med ny 2. plass før man endelig tok tittelen i 1996. Etter at dette ble fulgt opp med ny 2. plass, fikk de rykke opp i Northern League Division Two, der debutsesongen endte med 3. plass og nytt opprykk våren 1998.

De har holdt seg i Northern League siden den gang, selv om de våren 2004 måtte returnere til League Two. Sju sesonger brukte de på å returnere til Division One i 2011, men de færreste hadde vel den gang sett for seg suksessen de snart skulle oppleve. De hadde gjort det godt i flere cupturneringer, og tok seg blant annet til kvartfinale i FA Vase i både 2000/01 og 2008/09, så kanskje var det et lite tegn om hva som skulle komme da de i 2013/14-sesongen ble vinner av Northern Leagues ligacup. Men etter at de samme sesong endte på 16. plass i ligaen var det nok ikke mange som forventet det som skjedde den påfølgende sesongen (altså forrige sesong). Det ble etter hvert klart at de var i ferd med overgå sin tidligere bestenotering (3. plass i 2001), og de endte til slutt opp med å vinne den gjeve Northern League-tittelen da storfavoritt Shildon med undertegnede som tilskuer ikke klarte å hente de tre poengene de trengte i sesongavslutningen, og et Marske United som allerede var ferdigspilt kunne nærmest vantro slippe jubelen løs.

Det var vel heller ingen som forventet at ‘lille’ Marske United skulle gjenta denne bedriften for andre sesong på rad, men igjen har de utover i sesongen kommet snikende og klatret slik at de nok en gang var i ferd med å gjøre en svært god sesong. Etter at ikke minst et umenneskelig tøft kampprogram og god cupinnsats gjorde kål på Morpeth Towns tittelmuligheter, var det omsider Marske United som igjen sto frem som den kraftigste utfordrer til Shildon. Men tre dager tidligere hadde Shildon fått oppreisning for forrige sesong da de sikret seg tittelen med en overbevisende borteseier 4-0 over Bishop Auckland mens Marske United tapte 0-2 hjemme for sin lokale erkerival Guisborough Town. De var imidlertid i en svært god posisjon med tanke på sikre å seg 2. plassen som i seg selv vil bety nok en imponerende sesong av The Seasiders.

Etter en rask og trivelig samtale med et par av Tin Shed Titans-gjengen, vendte de oppmerksomheten mot sin bestilte middag, mens jeg tømte glasset for å spasere den korte veien til Marske Uniteds hjemmebane Mount Pleasant. Med en drøy halvtime til avspark betalte jeg meg inn med £6, og betalte ytterligere £1 for et eksemplar av kveldens kampprogram. Jeg har tidligere hørt flere rose Marske-programmet, og ble derfor litt overrasket over hvor enkelt og ‘hjemmelaget’ kveldens variant fremsto. Et 16-siders hefte i svart/hvitt som hvem som helst kunne printet hjemmefra, men det inneholdt da likevel den nødvendige info og litt interessant stoff, samtidig som det ikke inneholdt noe som helst reklame.

Mount Pleasant skulle vært besøkt allerede på min forrige tur, da jeg endret planene for å få med meg den omberammede kampen mellom Marske United og Washington, men jeg hadde den gang knapt endret planene før kampen igjen ble flyttet for å kunne huse Jeff Stelling og hans Men United-arrangement, slik at jeg i stedet endte opp med å besøke Jarrow Roofing BCA. Men denne gang ble det besøk på anlegget som offisielt går under navnet GER Stadium, og jeg må innrømme at jeg ved første øyekast kanskje ble ørlite skuffet – uvisst av hvilken grunn, men kanskje er det bildemateriale jeg har sett som ga inntrykk av et noe mindre spartansk anlegg og litt mer karakter? Men nå hadde jeg jo blitt temmelig bortskjemt med noen fantastiske stadioner på denne turen, og når jeg fikk fordøyd inntrykkene litt så skal det sies at Mount Pleasant tross alt er et koselig lite anlegg i en liga som de siste årene har mistet flere av sine flotteste anlegg.

Jeg kom inn på den ene langsiden, der jeg måtte ta meg opp en trapp for å komme opp til banen som ligger opphøyet i forhold til klubbhus, garderober, vogna som gjorde nytte som matutsalg, og brakka som man åpenbart brukte til hospitality. På toppen av denne lille trappa får man det som må kunne kalles hovedtribunen umiddelbart på sin venstre hånd. Det slo meg etter hvert at det kanskje er her jeg savnet litt karakter i forhold til tidligere bilder jeg hadde sett, for denne sittetribunen har enten blitt ‘oppgradert’ eller mest sannsynlig erstattet med en ny og moderne variant av den prefabrikerte typen. Borte var tribunen som var malt i klubbens gule og blå farger og med matchende seter, og der sto nå i stedet en langt tristere variant med tre rader med plastseter. Lenger bort på denne langsiden har man det såkalte Tin Shed som gir tak over hodet til de tilskuerne som velger å stå her.

Ellers er det hard standing under åpen himmel, slik det også utelukkende er på både bortre kortside og bortre langside. På sistnevnte har man for øvrig laglederbenkene. Over på den andre kortsiden er det også hard standing som gjelder, men i hjørnet nærmest inngangspartiet har man en liten seksjon med tak over hodet. Etter å ha fullført min lille fotorunde rundt banen, overhørte jeg tilfeldigvis en samtale ved inngangspartiet, der tidligere klubbformann Peter Collinson ga beskjed om å holde utkikk etter en kar med norsk aksent da de ventet besøk fra Norge. Dette er vel karen som etter forrige sesong trappet ned for å bli commercial manager og overlot ‘formannsklubba’ til Steve Jones, og jeg følte nesten at jeg måtte stige frem og introdusere meg selv. Han virket noe overrasket, men det var da meg han hadde jaktet på, og han ønsket meg hjertelig velkommen før han ba meg vente og stakk av gårde for å hente noe.

Han returnerte snart med en Marske United spillerdrakt som han gjerne ville overrekke meg som takk for mitt besøk, og jeg kunne jo bare takke for gjestfriheten som karakteriserer så mange av klubbene i Northern League. At drakten i størrelse XL viste seg å være altfor snau for en tjukkas som undertegnede er jo en annen sak, og ikke deres feil. Etter at overrekkelsen av drakta hadde blitt behørig fotografert som om jeg var en nysignering, hadde jeg en trivelig samtale med Collinson og et par andre klubbrepresentanter mens det dro seg mot avspark. Jeg fikk pekt ut tavla med lagoppstillingene som nå hadde blitt satt opp ved den nye(?) tribunens side ved toppen av trappa, og var nå klar for kamp. Marske kjempet altså for en andreplass de lå svært godt an til å kapre, men de skulle denne kvelden opp mot et Newton Aycliffe som uten tvil har hevet seg under manager Peter Dixon, og som så ut til å gå mot sin beste ligaplassering noensinne (9. plass i 2012). De lå før kampen på en 6. plass, og en borteseier denne kvelden ville med tre kamper igjen bety ny bestenotering.

Vertene hadde allerede hatt en god mulighet ved Dan Newby da en heading fra en Newton Aycliffe-corner landet oppå tverrliggeren til Marske-keeper Robert Dean. Sistnevnte måtte i aksjon med en god redning da John Campbell ble spilt gjennom, før hjemmelaget etter en tett og jevn innledning hadde en periode med press. Aycliffe-keeper James Winter fomlet med et innlegg og mistet ballen, og avslutningen fra Reece Kelly ble reddet på streken. Like etter hadde Marske igjen en avslutning blokkert inne på streken, før det jevnet seg litt ut igjen med sjanser begge veier. Rett før pause hadde Marske en ny god periode der Kelly hadde to muligheter på kort tid, før kaptein Adam Wheatley så sin heading fra en corner bli headet unna inne på streken. James Owens jaktet deretter en lang ball og avsluttet knallhardt i nettveggen, før han fikk uttelling med et drøyt minutt igjen til pause. Owens ble spilt frem av Glen Butterworth, og gjorde ingen feil da han satt ballen i mål til 1-0.

Det hadde vært en underholdende omgang med spill som bølget frem og tilbake, men det var ikke helt ufortjent at Marske hadde en knapp ledelse til pause. Det var ikke måte for hvor grådig jeg var ved mitt besøk til Mount Pleasant denne dagen. En av de tre Golden Goal-loddene jeg hadde kjøpt viste nemlig 44 minutter, og da jeg gikk for å hente premien i brakka på nedsiden, hadde en av damene i ledelsen ikke bare klart å rote frem en pin til min samling. I tillegg ble jeg også overrakt et par andre effekter som nøkkelring, penn etc, uten at de gikk med på å motta betaling for noe som helst…men sannelig kom jeg også for å innkassere Golden Goal-gevinsten som jeg mener var på et sted mellom £20 og £30.

Newton Aycliffe presset på for utligning etter pause, og de hadde et par gode muligheter – ikke minst ved den tidligere Hartlepool United-spilleren Zak Boagey. Hjemmelagets muligheter virket nå først og fremst å komme i form av kontringer, og det var kanskje ikke helt ufortjent da gjestene fikk sin utligning med rundt 20 minutter igjen. Vertene ropte på offside da John Campbell ble spilt gjennom, men linjemannen holdt flagget nede, og Campbell sendte ballen forbi keeper Dean og i mål til 1-1. Gjestene fikk deretter et frispark i skummel posisjon, og Dennis Knight skrudde ballen rundt muren, men keeper Dean lot seg ikke utmanøvrere. Marske hadde også selv muligheter til å score vinnermålet, men Reece Kelly headet like utenfor fra kort hold og god posisjon, og i stedet slo Newton Aycliffe tilbake idet vi gikk over på tilleggstiden.

Det var faktisk fra et Marske-frispark at Newton Aycliffe kontret etter at ballen hadde gått i muren, og etter en flott kontring var det igjen John Campbell som satt ballen i nettet og som med et sent vinnermål sørget for at det endte 1-2 foran 138 tilskuere. Hjemmemanager Carl Jarrett og hans gutter var synlig skuffet, men de hadde fortsatt et godt grep om andreplassen da de vel kun trengte én seier på sine tre siste kamper, selv om det dreide seg om vanskelige bortekamper mot Morpeth og Guisborough samt hjemmekamp mot Consett. Newton Aycliffe hadde allerede gjort sin beste sesong noensinne. Jeg valgte å la 21.35-toget kjøre uten meg, og i stedet takke ja til invitasjonen om en ‘post match pint’ på The Zetland Hotel sammen med Marske-troppen, for deretter å ta 22.43-toget.

Spillere og trenere ankom puben ganske raskt, ikke lenge etter meg, og innehaveren bød på chips til alle gjestene. Det var en trivelig time eller så i godt selskap, der flere av spillerne kom for å høre mer om mine rundreiser i den engelske fotballpyramiden. Men etter hvert var det på tide å tømme glasset og takke for meg, og både Collinson og manager Jarrett kom bort for å takke for oppmøte og ønske meg god reise videre. Deretter snek jeg meg ut og trasket de få meterne opp til stasjonen som betjenes av tog mellom Saltburn og Darlington. Klokka hadde så vidt passert 23 da jeg ankom Middlesbrough, men puben Last Orders var åpen like ved stasjonen. Derfor unnet jeg meg en siste pint der før jeg etter en lang dag spaserte tilbake til The Abingdon for å finne senga. 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 346:
Marske United v Newton Aycliffe 1-2 (1-0)
Northern League Division One
Mount Pleasant, 5 May 2016
1-0 James Owens (44)
1-1 John Campbell (70)
1-2 John Campbell (90+1)
Att: 138
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: Free (given to me by club officials – along with a Marske shirt and some other merchandise)

Next game: 06.05.2015: Campion v Huddersfield YMCA
Previous game: 04.05.2016: Swanage Town & Herston v Cranborne

More pics

 

 

Onsdag 04.05.2016: Swanage Town & Herston v Cranborne

Frokost var ikke inkludert ved The Horseshoe Inn i Shepton Mallet, og det var da heller ingen i puben da jeg låste meg ut like før kvart på ti for å ta bussen som hadde avgang mot Castle Cary klokka 10.06. Etter å ha slept med meg bagen et lite kvarter på vei til holdeplassen litt lenger inn mot sentrum, kom South West Buses sin buss nummer 1 med Yeovil ‘i panna’ sånn noenlunde i rute. Jeg betalte £4,30 for en enkeltbillett ned til Castle Cary, og klokka hadde så vidt passert 10.30 da jeg kunne takke sjåføren og stige av på riktig holdeplass rett utenfor Castle Cary jernbanestasjon. Der hadde jeg nå en halvtimes tid på meg til å bytte til Weymouth-toget med avgang 11.04, og som planlagt benyttet jeg anledningen til å innta en frokost servert av en kar som har en serveringsvogn rett ved stasjonens inngangsparti.

Det var flaks at jeg husket fra sist gang jeg byttet tog ved dette knutepunktet at man hadde dette matutsalget der, og jeg valgte meg en ‘bacon & cheese toasted sandwich’. Etter å ha beklaget at han hadde gått tom for ‘burger-ost’ foreslo han å lage en egenkomponert variant til meg, og jeg angret ikke på at jeg ga tommelen opp til hans forslag om bacon & brie, for det var en fortreffelig frokost. Det var nesten så jeg følte for å bestille en til, men jeg hadde et tog å ta plass på, og det var snart på vei inn på perrongen. Jeg ble med så langt som til Upwey, der jeg steg av etter rett i underkant av en time. Her ble jeg stående å samtale med en koselig kar som var i ferd med å henge opp nye reklameplakater på stasjonen, og som undret seg stort over min tilstedeværelse i Upwey, hvor han mente det ikke er mange fremmede som går av.

Jeg hadde rett i overkant av tjue minutters ventetid på toget mot London Waterloo, som jeg kun skulle være med til Wareham, og jeg kunne strengt tatt byttet allerede i Dorchester, men jeg hadde vel uansett kommet på samme tog, og dette sparte meg for slitet med å slepe bagasjen til fots fra Dorchester West til Dorchester South. Denne siste togetappen tok rett i underkant av en halvtime, og etter å ha stoppet ved metropoler som Moreton og Wool, kunne jeg stige av i Wareham. Her hadde jeg 12 minutter på meg til å finne holdeplassen for buss 40 mot Swanage, som var min endelige destinasjon denne dagen.

Jeg skulle gjerne tatt museumsjernbanen Swanage Railway, men den har foreløpig sin nordlige endeholdeplass i Norden, og er ennå ikke helt tilknyttet jernbanens hovedlinjer igjen. Dette håper man å ha fått gjort tidlig i 2017, så det får forhåpentligvis bli en annen gang. Denne gang gadd jeg ikke styre mer enn nødvendig for å komme meg til Swanage, så jeg betalte mine £5 for busstransporten dit ned.

Det var da også fint nok, for fra orkesterplass i andre etasje registrerte jeg at vi etter hvert kjørte gjennom en rekke utrolig idylliske landsbyer. Flottest av de alle var Corfe Castle, som nesten fikk meg til å vurdere å hoppe av for å tilbringe litt tid der. Den pittoreske landsbyen ligger ved borgen med samme navn; en borg som etter sigende skal være en av de aller eldste eksisterende borger i England. Den skal ha vært åsted for drapet på den engelske kongen Edward the Martyr i 978, og ble noen tiår senere bygget ut av Vilhelm 1 Erobreren.

Jeg ble uansett med videre, men det spørs om jeg ikke en gang i fremtiden må sette av litt tid til besøk i Corfe Castle. Skjønt da jeg ankom Swanage etter 35 minutter på bussen, så jeg jo raskt at også dette var et usedvanlig koselig sted, til tross for at det er en nokså populær turist-destinasjon. Et besøk hos fotballklubben Swanage Town & Herston har jo lenge vært et sterkt ønske, og noen vil kanskje huske at jeg planla en visitt her på min jule- og nyttårstur, da jeg dessverre fikk beskjed et par dager i forveien om at kampen ville bli avlyst grunnet alt regnet. Flott gjort å gi meg beskjed såpass tidlig uansett, og da jeg under planleggingen av denne turen så at de hadde en ny avlysning mot bunnlaget Cranborne, forhørte jeg meg raskt om ny dato for deres siste hjemmekamp for sesongen, og bestemte meg umiddelbart for å innfinne meg da jeg fikk til svar at den skulle spilles onsdag 4. mai.

Swanage ligger helt nede på Dorset-kysten, ytterst på halvøya Isle of Purbeck, én drøy norsk mil sør for Poole (selv om de to har bukta Poole Harbour mellom seg). Det som opprinnelig var en liten fiskerlandsby, så at økonomien på 1800-tallet skjøt fart som utskipningshavn for lokale steinbrudd. Allerede i romertiden drev man utvinning av marmor i dette området, men i Viktoriatiden begynte turismen å ta over som en viktig næringsvei. Den gang var Swanage først og fremst en seaside resort som tiltrakk seg turister fra den velstående overklassen som kom for å nyte livet ved de flotte strendene. Også i dag er det disse strendene og den idylliske byen som tiltrekker seg turister, og dette har blitt den klart viktigste næringsveien i en by som med sitt umiddelbare omland har i underkant av 10 000 innbyggere.

Jeg steg av på holdeplassen rett utenfor Swanage jernbanestasjon, som for ordens skyld ble stengt for ordinær trafikk i 1972, men som altså åpnet som en del av museumsjernbanen Swanage Railway ti år senere. Jeg spaserte den korte veien til puben The White Swan, der jeg hadde betalt £40 for et dobbeltrom. Jeg ble raskt sjekket inn av det trivelige personalet, men etter å ha installert meg i overetasjen, returnerte jeg snart til puben da jeg registrerte at de hadde sin egen cider-festival med 14 forskjellige gjeste-cidere. I tillegg hadde de en fristende meny som gjorde at jeg etter en liten spasertur rundt i sentrum valgte å innta middagen der.

En porsjon lever servert med sprøstekt bacon, potetmos, erter og brun saus gikk ned på høykant, skylt ned med en lokal cider. Det er synd at en tradisjonell rett som lever har blitt så til de grader vanskelig å få tak i her i Norge (det forsvant vel med de skikkelige slakterbutikkene), men dette var den beste varianten jeg har smakt på år og dag – i hvert fall siden min kjære mormor gikk bort. En ny spasertur rundt i den usedvanlig koselige byen fikk meg til å angre på at jeg ikke hadde pakket shorts så jeg kunne ha tatt en dukkert i den engelske kanal, men jeg priset meg i hvert fall lykkelig over at jeg hadde valgt en lokal base i anledning kveldens kamp snarere enn å gå for en mer praktisk reisevei dagen etter ved å overnatte i eksempelvis Bournemouth. Jeg må innrømme at jeg kikket på nettopp det alternativet, men jeg fant vel ut at direktebussene til Bournemouth sluttet å gå før kampslutt, og det var jeg nå glad for.

Jeg bestemte meg for å returnere til området for et par dager en annen gang; kanskje i forbindelse med en sommerferie i England sammen med min mor og nevø, som de siste årene har blitt en slags tradisjon. Jeg returnerte uansett igjen til The White Swan, der jeg fikk testet ytterligere to av ciderne mens jeg skrev et par postkort som jeg fikk postet mens jeg etter hvert spaserte nordover langs stranden på vei til Day’s Park og kveldens kamp som jeg hadde sett sånn frem til. Kveldens hjemmekamp mot Cranborne var faktisk den kampen jeg skulle se da jeg ble offer for den nevnte avlysningen i januar, og i stedet endte opp med å se Berkhamsted i FA Vase. Siden den gang hadde kampen igjen blitt avlyst, og det var vel nå minst tredje forsøk på å få arrangert den.

Med en times tid til avspark ankom jeg Day’s Park, der fotballstadionet ligger tilknyttet en park med samme navn – oppkalt etter mannen som i 1925 fikk i stand fotballstadionet der, og som ti år senere donerte det til byen da han var ordfører. Flotte bilder som vitnet om en fantastisk anlegg som oste av karakter hadde gjort det til et reisemål helt i toppsjiktet på min ønskeliste, og da jeg ankom kunne jeg umiddelbart slå fast at det ikke skuffet. En kar som var i ferd med å bemanne inngangspartiet i det ene hjørnet ønsket meg hjertelig velkommen og mottok mine £3 i inngangspenger før han fulgte opp med å svare at han ikke var sikker på om det hadde blitt trykket noe kampprogram.

Mens vi sto der og samtalte kom det imidlertid snart en annen klubbrepresentant som hadde med seg kveldens kampprogram, og for 50 pence sikret jeg meg et eksemplar. Han fortalte at han hadde vurdert et større ‘bumper issue‘ i anledning sesongens siste hjemmekamp, men hadde åpenbart endt opp med et noe mer beskjedent 8-siders hefte. Etter en kort samtale med disse to var jeg såpass giret på å ta en nærmere kikk på herligheten at jeg unnskyldte meg og gikk for å ta en runde rundt anlegget som om mulig er enda mer sjarmerende enn byen det ligger i.

Day’s Park entres som sagt i det ene hjørnet, og herfra gikk jeg med klokka der jeg tok meg over kortsiden her, som utelukkende byr på hard standing. Herfra beveget jeg meg mot bortre langside, der man finner anleggets hovedtribune oppe på en liten gressvoll. Etter å ha gått opp en liten steintrapp sto jeg oppe i hjørnet på langsiden, som herfra heller nedover mot tribunen som sammen med murbyggene som flankerer den strekker seg rundt 2/3 av banens lengde. Selve tribunepartiet i midten byr på sitteplasser i form av en salig blanding av benkerader i tre, klassiske tre-stoler i svart og hvitt, og nyere grønne plastseter. Denne tribunen er i seg selv en perle, og i forkant av denne har man laglederbenkene i mur.

Etter å ha passert en tea bar i enden av tribunen kommer man etter hvert ned mot hjørnet der jeg tok meg over på bortre kortside. Der er det igjen kun hard standing, men oppe på en gressvoll sto et par små benker i mur, med inskripsjon til minne om det som sikkert har vært en trofast supporter. Over på den andre langsiden har man i denne enden en flott og klassisk tribuneseksjon som byr på terracing (altså betongavsatser for stående tilskuere) under åpen himmel. Denne strekker seg helt bort til sideveggen på et stort bygg som dominerer denne langsiden totalt, og som er med å gjøre Day’s Park til noe for seg selv.

Den nederste delen av dette store bygget er nok ikke det vakreste jeg har sett, der det med sitt bølgeblikk-kledde ytre minner mest om et slitent gammelt lagerbygg. Partiet nærmere inngangspartiet er imidlertid av hvit mur, og huser blant annet klubbhuset med sin bar (som foreløpig var stengt). Garderobene ligger oppe i andre etasje, og før kamp må spillerne derfor ta seg ned en utvendig trapp – noe som unektelig også er temmelig originalt. For å ta meg forbi dette bygget måtte jeg forsere en seksjon der jeg faktisk måtte ta meg ut på banen for deretter å gå inn igjen i en ‘tunnel’ som gikk under denne nevnte trappa, men slik kom jeg meg tilbake til inngangspartiet.

Klubben ble i 1898 stiftet under navnet Swanage Albion, og spilte under dette navnet frem til de i 1920-årene markerte at de flyttet inn på Day’s park ved å ta navnet Swanage Town. Etter å ha spilt i Dorset Senior League var de i 1957 med å stifte Dorset Combination (som i dag er Dorset Premier League). Der ble de denne ligaens første mester, og etter å ha fulgt opp med en andreplass, vant de tre nye ligatitler på rad, slik at de sto med fire titler og en 2. plass i ligaens fem første sesonger. Dette ble også fulgt opp med en ny andreplass, så det er trygt å si at de var en dominerende kraft i denne ligaens første år. I 1966 slo Swanage Town seg sammen med den lokale liga-rivalen Herston Rovers, og dagens Swanage Town & Herston var en realitet.

I 1976 var klubben en av de som ble valgt ut til å være med i Western Leagues nye Division One, og etter et par tunge sesonger begynte de snart å hevde seg på øvre halvdel. I 1987 vant de Division One og rykket dermed opp i Western League Premier Division, men etter tre sesonger i den divisjonen ble de flyttet sidelengs over til Wessex League, etter å ha tatt avskjed med Western League ved å vinne Dorset Senior Cup for første (og hittil eneste) gang i 1990. I Wessex League debuterte de med å ta andreplassen våren 1991, og det er da også deres beste ligainnsats. Utover i 1990-årene gikk det imidlertid tyngre, og i 1996 rykket de ned igjen i Dorset Combination. Etter fire sesonger returnerte de til Wessex League, men ble kun to sesonger før det i 2003 igjen ble sisteplass og nedrykk tilbake til ligaen som nå var i ferd med å bytte navn til Dorset Premier League.

Der spiller de fortsatt, og tabellen bekreftet at Shaftesbury Town allerede hadde vunnet ligaen, og de var i ferd med å tilbys opprykk til Wessex League Division One. Kveldens hjemmelag la før kampen beslag på 7. plassen, mens gjestende Cranborne var desidert tabelljumbo med den håpløse statistikken 1-0-30 og altså kun tre poeng hele sesongen. Siden jeg først var inne på opprykk til Wessex League, vil jeg absolutt mene at også Swanage Town & Herston ville være et klart tilskudd til den ligaen (i stedet for å måtte ty til å hente opp disse hersens reservelagene, slik nå også Wessex League denne sommeren tydeligvis vil gjøre med Weymouth-reservene), men da jeg igjen startet en lengre samtale med karen ved inngangspartiet, hevdet han at de er svært tilfreds med tilværelsen i Dorset Premier League, og ikke har noen planer om å på nytt ta steget opp.

Det var åpenbart at denne klubbrepresentanten var like oppgitt over den moderne toppfotballen som undertegnede, og siden klubbhusets bar foreløpig ikke var åpen, ble jeg stående der og samtale med ham nesten frem til avspark. Innen den tid hadde han også klart å rote frem en pin til min samling, som han nektet å motta betaling for. En annen interessant ting med denne kampen var at jeg så frem til å ta en kikk på hjemmelagets spiss Graeme Rose, som var i medias søkelys da jeg planla et besøk her i januar. Før jul hadde han nemlig faktisk tangert en Guiness-rekord (fra japansk J League) ved å score hat-trick i fire kamper på rad. Etter en avlysning var det nettopp i hjemmekampen mot Cranborne at han kunne ta rekorden alene den 9. juni, men den ble altså avlyst, og det ble ikke noe femte strake hat-trick og verdensrekord.

Man kan jo spørre seg om det kunne sett noe annerledes ut dersom bunnlaget Cranborne hadde vært motstander i den femte kampen, for etter at spillerne hadde tatt seg ned trappene fra garderoben og jeg hadde tatt oppstilling på bortre langside, var det nettopp Graeme Rose som åpnet scoringsballet i kampens 12. minutt. 25 minutter var spilt da kaptein Sam Beale doblet ledelsen og sørget for at det sto 2-0 til pause. Det kunne vært mer, men Cranborne holdt i perioder overraskende god stand for et lag som til de grader har vært kasteball denne sesongen. De skapte til og med et par sjanser, men hadde stort sett nok med å forsvare seg.

Ti minutter ut i andre omgang sto det 3-0 da Sam Beale satt inn sitt andre mål for kvelden, men snaut ti minutter senere fikk Cranborne også nettkjenning da Graham Antell fant nettmaskene til stor jubel for de gule og svarte. Med et kvarter igjen av ordinær tid syntes det klart at gjestene begynte å gå tom for krefter, og Sam Beale fullførte snart sitt hat-trick da han satt inn 4-1. Ti minutter før slutt slo også Rose til igjen og scoret sitt andre, og det gikk ikke lang tid før også han fikk sitt hat-trick da han fastsatte sluttresultatet til 6-1. Dermed endte det til slutt med en overbevisende seier for hjemmelaget. Det var bare litt synd at jeg kun talte 32 tilskuere (i tillegg til de åpenbare klubbrepresentantene), for jeg skulle gjerne sett Swanage-folket sette mer pris på sin lokale fotballklubb og deres fantastiske hjemmebane.

Noen av de fremmøtte tok i likhet med undertegnede nå turen innom klubbhusets bar, som var overraskende stor og koselig. Jeg benyttet anledningen til å slå av en prat med en av Cranborne-lederne, og ut fra det jeg så av de i første omgang der de tross alt hang sånn noenlunde med, kunne jeg vanskelig se for meg at de hadde blitt smadret med stygge sifre hver eneste uke, men mistenkte at de må ha hatt noen kamper der de har gått på knepne tap. Han måtte dog innrømme at de stort sett har vært offer for stortap, og pekte bare på målforskjellen som etter kveldens kamp var lite lystige -134. I og med at de er soleklar tabelljumbo sto de også i fare for nedrykk til Dorset Senior League, men han satt sin litt til at de denne sesongen vil bli benådet, slik det har versert rykter om.

Mens spillerne fikk slå seg løs med flytende føde fra baren, var det tydelig at ryktene om en langveisfarende groundhopper fra Norge hadde nådd de, for flere kom bort for å forsikre seg om at jeg hadde trivdes på mitt besøk og for å forhøre seg om hva jeg syntes om kampen og kvaliteten på spillet. De oppfordret meg også til forsyne meg med godsaker fra matfatene som var satt frem for spillerne, og jeg koste meg en stund i godt selskap før det var på tide å tømme glasset og spasere tilbake til The White Swan. Noen ganger opplever man å besøke en fotballklubb som man faller litt ekstra for, og Swanage Town & Herston var for meg en av disse.

Jeg hadde storkost meg både i Swanage generelt og ved Day’s Park, og etter å ha takket for meg var jeg snart tilbake på The White Swan. Jeg hadde en tidlig start dagen etter, men unnet meg et par glass før jeg trakk meg tilbake og fant senga med mange inntrykk å fordøye. Jeg hadde funnet nok en favoritt-destinasjon i England, og jeg slo fast at da jeg trodde Weymouth var Dorset-kystens perle, var det før jeg besøkte Swanage og Isle of Purbeck. En visitt til Swanage og Day’s Park kan anbefales på det sterkeste, og for meg var det i konkurranse med walisiske Treharris kanskje denne turens absolutte høydepunkt.

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 345:
Swanage Town & Herston v Cranborne 6-1 (2-0)
Dorset Premier League
Day’s Park, 4 May 2016
1-0 Graeme Rose (12)
2-0 Sam Beale (26)
3-0 Sam Beale (56)
3-1 Graham Antell (65)
4-1 Sam Beale (77)
5-1 Graeme Rose (81)
6-1 Graeme Rose (83)
Att: 32 (h/c)
Admission: £3
Programme: 50p
Pin badge: Free (given to me by club official)

Next game: 05.05.2016: Marske United v Newton Aycliffe
Previous game: 03.05.2016: Shepton Mallet v Cadbury Heath

More pics