Det begynte å krible litt, og reisefeberen økte da jeg en kveld tidligere i sommer ble sittende og studere planlagte treningskamper på et non-league forum. Jeg gledet meg til sesongstart, men tålmodigheten var tynnslitt – som et barn på lille julaften. Jeg begynte derfor å falle for fristelsen til å ta en tur over før sesongstart. Jeg hadde en stund vært opptatt med et bokprosjekt som var i avslutningsfasen, og ville derfor forhøre meg med forlaget før jeg bestilte tur. Min kontakt der mente at det ikke ville være noe problem, og dermed var det grønt lys. Etter en natt uten søvn, satt jeg meg på flybussen til Gardermoen etter å ha blitt kjørt opp på E6 av min snille mor. Mens jeg hvilte øynene litt, var vi raskt fremme og jeg fikk sjekket inn og tatt en siste røyk. Jeg sovnet før flyet tok av og våknet idet vi landet på Heathrow, og fikk dermed litt sårt tiltrengt søvn på turen over. Etter å ha aktivert mitt togpass gikk turen inn til Paddington med Heathrow Express, og med nyinnkjøpt Oyster Card tråklet jeg meg gjennom London ved hjelp av tubens Jubilee Line og DLR. Jeg hoppet omsider av på stasjonen East India i østre Londons docklands, i den beryktede bydelen Tower Hamlets. Mitt krypinn for natten lå 100 meter fra stasjonen, og var langt fra noe Ritz.
The Steamship var en pub med rom i overetasjen, og en rimelig pris gjorde for meg utslaget da jeg uansett kun skulle sove der. Rommet ble entret via et trappesystem i bakgården, og idet jeg satt fra meg bagen inntil en kommode, datt fronten på den ene kommodeskuffen av! En dusj ble deretter vanskeliggjort da det ikke befant seg håndklær på rommet, og jeg hadde glemt å pakke det. En kjapp vask klarte jeg imidlertid å få til før jeg gikk ned og bestilte en Strongbow for høflighets skyld før jeg igjen tok DLR og Jubilee Line til London Bridge. Derfra gikk turen videre med lokaltog til West Sutton, hvor jeg gikk den korte veien til puben The Plough. Der inntok jeg et par Strongbow før jeg krysset veien og betalte meg inn på Borough Sports Ground – eller Gander Green Lane som jeg velger å kalle Sutton Uniteds stadion. £1 ble deretter byttet mot et 8 siders svart/hvitt program i anledningen dagens kamp mot Leyton Orient. Golden Goal lodd ble også kjøpt, men jeg hadde vel ingen tro på gevinst da loddet viste 2 minutter som tid for første mål.
Det var allerede en del fremmøtte med i underkant av en time til avspark, og undertegnede tok en ørliten runde for å ta noen bilder av anlegget. Det bærer fortsatt noe preg av å tidligere ha hatt løpebaner, men er til tross for dette slett ikke verst. Muligens det beste jeg har sett med løpebaner, om man fortsatt kan kalle det som er igjen der løpebaner. Det er vel bare gjengrodde rester av disse her om der som røper årsaken til tribunenes beliggenhet i forhold til selve banen. Jeg entret klubbens bar og bestilte forfriskninger i form av Strongbow, før jeg slo av en prat med noen av de fremmøtte.
Hjemmesupporterne virket å være forsiktige optimister før kommende sesong, i en Conference South der jeg personlig mistenker at konkurransen var tøffere forrige sesong. Ikke minst er sterke Woking borte, og det samme er Dartford. Jeg mistenker at disse – ikke minst Woking – er sterkere enn de som kom ned, nemlig Bath City og Hayes & Yeading United. Welling United og flere andre utfordrere er riktignok der fortsatt, men jeg har en følelse av at Sutton United kan være the team to watch denne sesongen. Imidlertid var det mange som advarte sterkt mot hardt satsende Eastleigh, som ifølge ryktene skal strø om seg med penger. Samtidig tvilte mange på om Sutton United var rustet for å kunne takle et opprykk denne sesongen, da de mangler ressurser.
En liten tur innom klubbsjappa gjorde meg noen pund fattigere, men et skjerf og en DVD rikere siden jeg ble fristet til å gå til innkjøp av sesong DVD’en fra opprykkssesongen 2010/11. Som nevnt var det Leyton Orient som sto på motsatt banehalvdel med et nokså blandet lag, der flere førstelagsspillere visstnok var ute med skade.
Jeg tok plass bak det ene målet sammen med en samtalepartner fra baren. Og omtrent før vi i det hele tatt hadde fått installert oss, landet et langt innkast inne blant et tafatt Sutton-forsvar, og Kevin Lisbie kunne sette ballen i nettet bak hjemmekeeper Kevin Scriven. Klokken viste ifølge speaker at målet ble scoret i kampens andre minutt, og jeg hadde altså vunnet på loddet mitt likevel. Vi hadde knapt rukket å summe oss da hjemmelagets Stefan Payne ble felt av Matheiu Baudry, og Payne satt selv inn straffen og utlignet til 1-1 med 5 minutter på klokken. Payne måtte imidlertid halte av banen et minutts tid senere, for å bli erstattet av den gamle kjenningen Kezie Ibe.
Det var etter dette ganske jevspilt, med et lite overtak til Orient i ballinnehav. Men etter 22 minutter klønet hjemmelaget det til for seg igjen. Et håpløst tilbakespill ble snappet opp av Ryan Brunt, som valgte å skyte fra drøye 20 meter. 2-1 til gjestene! Men nok en gang slo Sutton umiddelbart tilbake, da Kyle Vassell stjal ballen og forserte gjennom et passivt Orient-forsvar før han plasserte ballen i mål nede i borterste hjørne. Etter en halvsjanse rett i forkant, tok gjestene igjen ledelsen etter 44 minutter. Vertenes Osa Obamwonyi sovnet og ble fratatt ballen av Dean Cox. Han hadde fri bane mot mål, og kunne dermed sørge for at lagene gikk til pause på stillingen 2-3.
Etter å ha stukket hodet innom klubbsjappa for å hente min gevinst på £20, ble det tid til en liten prat med noen Orient-supportere. De var ikke videre optimistiske med tanke på den kommende sesongen, og mente at spesielt forsvaret måtte bedres betraktelig om de skulle ha mulighet for å unngå nedrykk. Og forsvarsspillet på begge sider hadde når sant skal sies vært meget svakt i første omgang av dagens kamp.
Orient byttet like godt alle 11 spillerne i pausen, mens vertene nøyde seg med 4 bytter. Etter rundt 10 minutter av andre omgang trodde flere med meg at Gareth Gwillim hadde utlignet nok en gang, men hans frispark forandret noe retning i en forsvarer og havnet i nettveggen. Fra Suttons corner kontret Orient, og vertenes innbytter-keeper Tom Lovelock måtte slå et farlig skudd over. Corneren ble headet like over, og det var morsomt å se på nå. Kyle Vassell skapte litt hodebry for Orient-forsvaret. Først fintet han seg fri og avsluttet like utenfor. I neste angrep måtte forsvaret ty til ulovligheter for å stanse ham, og Gareth Gwillim kunne resolutt sette inn straffesparket og utligne til 3-3 etter 64 minutter.
Men umiddelbart ødela hjemmelaget igjen for seg selv, da en misforståelse mellom keeper Lovelock og debutant Michael Abnett medførte at Afolabi Obafemi (tunga rett i munnen nå) hadde en enkel oppgave med å gjenopprette ledelsen kun minuttet etter. Denne gangen kom det intet svar fra vertene, som etter 69 minutter i stedet måtte se Orient øke ledelsen. Jamie Stuart taklet Obafemi bakfra i feltet, og sistnevnte tok selv straffesparket. 599 tilskuere kunne se at kampens siste mulighet tilfalt Kezie Ibe, som imidlertid skjøt langt utenfor fra god posisjon. Dermed endte det 3-5 og undertegnede valgte å innta ytterligere to pints i godt selskap i baren, heller enn å stresse til togstasjonen og siste forbindelse utelukkende med tog.
Da jeg etter hvert satt kursen mot hotellet, måtte jeg derfor hoppe på bussen rett utenfor. Den tok meg til Morden, som er sydlig endeholdeplass for tubens Northern Line. Med bytte til DLR på stasjonen Bank kom jeg meg omsider tilbake til East India og The Steamship. Den første kampen hadde vært underholdende, og en fin start på min tur. Det var jo selvsagt lov å håpe på at de 10 andre skulle bli like målrike, men slik skulle det ikke bli.
English ground # 74 Sutton United v Leyton Orient 3-5 (2-3) Pre-season friendly Borough Sports Ground (Gander Green Lane), 18 July 2012 0-1 Kevin Lisbie (2) 1-1 Stefan Payne (pen, 5) 1-2 Ryan Brunt (22) 2-2 Kyle Vassell (23) 2-3 Dean Cox (44) 3-3 Gareth Gwillim (pen, 64) 3-4 Afolabi Obafemi (65) 3-5 Afolabi Obafemi (pen, 69) Att: 599 Admission: £10 Programme: £1
Dag 10: Fredag 27.07.2012 Fleetwood Town – Oldham Athletic
Jeg våknet med mageknip og vurderte å innrømme ovenfor meg selv at selv om jeg elsker sterk mat, hadde det kanskje ikke vært noen spesielt god ide å bestille en pizza kalt Spicy Hot (og i tillegg be om å få den ekstra sterk) på et sted drevet av indere. Heldigvis kom jeg meg raskt, og snart hadde jeg sjekket ut og valgte å droppe det planlagte toget til fordel for frokost på Bankers Draft og tog en time senere.
Det skulle imidlertid vise seg å ikke være en avgjørelse helt uten konsekvenser. Ved ankomst Sheffield stasjon viste det seg at toget til Manchester var 35 minutter forsinket. Og etter en røyk på utsiden, viste informasjonstavla plutselig en forsinkelse på 55 minutter! Det var snart store forsinkelser på brorparten av togene, angivelig grunnet elektrisk feil på et tog som nå sperret en av hovedlinjene, og «mitt» dog ble rett og slett kansellert. Jeg måtte dermed stake ut en ny rute til Blackpool, med bytte i Preston i tillegg til Manchester. Men idet mitt «nye» tog omsider var i ferd med å rulle inn på perrongen, ble det annonsert at det opprinnelig kansellerte toget nå var gjeninsatt og var klart for ombordstigning på en annen plattform – noe jeg nå valgte å ignorere. Toget ankom Manchester rundt kvarteret forsinket, slik at jeg mistet toget videre til Preston. Men med litt mer venting, kunne jeg heller ta et tog direkte til Blackpool. Ved ankomst Blackpool North stasjon, konstaterte jeg at turen fra Sheffield hadde tatt over tre og en halv time, men jeg hadde hvertfall omsider kommet frem, og kunne gå den korte turen ned til Aloha B&B. Etter en hyggelig prat med hotellverten tok jeg meg en tur langs promenaden ned til North Pier, hvor jeg unnet meg en porsjon fish&chips før jeg etterhvert satt meg på trikken som går opp til Fleetwood.
Fleetwood ligger som mange sikkert vet på tuppen av Fylde-halvøya, og var før torskekrigen i 70-årene en travel havn for havfiskerne. I dag ligger den som et stille og rolig seaside resort alternativ til den støyete Blackpool i sør. De to har nesten vokst sammen, og er altså forbundet med en trikkelinje hvor landets eneste førstegenerasjons trikker fortsatt er i bruk. Disse er dog fredet og holdt av til turer med betalende turister etc. De nye trikkene selskapet nå har investert i til den vanlige trafikken går noe fortere og brukte rundt halvtimen fra North Pier til holdeplassen Stanley Road, der en av de hyggelige billettselgerne trykket for meg og anbefalte at jeg gikk av. Noen få minutters gange senere ankom jeg Fleetwood Towns Highbury Stadium, hvor jeg tok en kjapp tur innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf til samlingen, samt en billett pålydende £10 til den nye hovedtribunen Parkside Stand. Deretter fant jeg veien til baren Highbury Club, som jeg med en Strongbow i hånden kunne konstatere var et imponerende skue. Det er ganske surrealistisk at denne klubben for få år siden spilte i North West Counties League. Her var det flotte salonger med tilhørende flatskjerm TV’er i veggen – i tillegg til lokalets to storskjermer.
Etter imponerende fem opprykk på sju sesonger spiller altså Fleetwood Town sin første sesong i Football League, og at supporterne var optimistiske er ikke å ta for hardt i. Noen jeg snakket med hevdet at League Two er en enklere divisjon å vinne enn Conference National som de vant sist sesong, og at de regner med å kjempe om divisjonstittelen igjen allerede denne sesongen. Personlig vil jeg ikke umiddelbart si meg enig i den første påstanden, for selv om Conference National er en vrien divisjon med en rekke relativt store lag, er nok likevel League Two jevnt over tøffere. Og det er vel en grunn til at de gamle liga-lagene i Conference rykket ned fra League Two? Men likevel vil også jeg regne med å se Fleetwood Town kjempe i toppen i sin debutsesong i ligaen.
Riktignok måtte de lokale innrømme at de nok vil merke savnet av Jamie Vardy, som har gjort kometkarriere siden jeg først så ham dominere totalt for Halifax Town mot Mickleover Sports for et par sesonger siden. Nå hadde han gått til Leicester City. Imidlertid var jeg litt spent på ryktene om at selveste Joey Barton trente med Fleetwood, men jeg fant ut at han ikke skulle spille dagens kamp mot Oldham. Jeg satt meg etterhvert ned og kikket litt i kampprogrammet, en 16-siders farge-variant til £1,50, mens det dro seg mot avspark. Jeg gikk for å finne meg en plass på Parkside Stand, og kunne se at Joey Barton hvertfall var med på oppvarmingen.
Hjemmelagets spiss David Ball ble tidlig spilt gjennom to ganger på kort tid, men begge ganger hevet linjemannen flagget. Det gjorde han imidlertid ikke da et sovende Fleetwood-forsvar tillot Robbie Simpson å spille gjennom kaptein Dean Furman, som rolig og behersket kunne sette ballen til side for keeper Scott Davies. 16 minutter var spilt og det sto 0-1. Speaker ga først målet til «an unnamed trialist» – altså en ikke navngitt prøvespiller, men det ble raskt korrigert til Furman. Like etter ble det liv i leiren da gjestenes «gorilla» Jean Yves M’Voto serverte en vanvittig grisetakling på Jamie McGuire. Sistnevnte skal nok prise seg lykkelig for at han ikke ble skadet, mens førstnevnte utrolig nok ikke fikk direkte rødt kort. Ikke minst ettersom han havnet i klammeri med flere Fleetwood spillere, og dyttet en av dem i ansiktet. Og ikke mange minutter etter var han igjen i begivenhetenes sentrum da han spyttet på en Fleetwood-spiller, tydeligvis uten at noen av kamplederne la merke til det.
Rent bortsett fra dette, begynte Oldham etterhvert å spille god pasningsfotball som Fleetwood så ut til å ha problemer med å demme opp for. Og etter 26 minutter var kaptein Furman på plass igjen, og doblet ledelsen. Fleetwood hang ikke med, og Robbie Simpson hadde en enkel jobb med å øke til 0-3 etter halvtimen spilt. Kun to minutter senere kunne Furman fullbyrdet sitt hattrick, men en glimrende takling fra Shaun Beeley hindret fullstendig ydmykelse. Fleetwoods Dean Howell hadde omgangens siste sjanse da han skjøt like over fra rundt 25 meter, og dermed tok lagene pause på stillingen 0-3.
Vertene gjorde tre bytter ved pause, og mens jeg fortsatt ventet på at min Bovril skulle kjøle seg ned til drikkbar temperatur, observerte jeg at de nå hang langt bedre med. Uten å være noen fan av franskmannen, må jeg innrømme at den gamle Preston-kjenningen Youl Mawéné så ut til å få skikk på forsvaret. Belønningen kom etter drøye timen spilt, da Ball og Howell kombinerte fint på venstrekanten, og sistnevnte fikk lagt inn. Inne i feltet ventet Andy Mangan, som fikk kastet seg frem og headet inn redusering bak gjestenes keeper Alex Cisak. Kampen hadde totalt forandret karakter etter pause, og det var nå Cod Army som styrte kampen og presset på for ytterligere redusering. Den nevnte høyrebacken Beeley var ved flere anledninger på offensive raid oppover høyrekanten, mens McGuire og Barry Nicholson syntes å ha full kontroll på midtbanen. Men det manglet en ekstra brodd foran mål. Oldhams første skudd på mål i andre omgang kom med ti minutter igjen, da den mystiske prøvespilleren var frempå. Han virket å være et uromoment der fremme, men det manglet noe på avslutningene i denne kampen. Hjemmelaget fikk aldri den andre reduseringen, og dommeren blåste av til 1-3 foran 1.231 tilskuere. Likevel hadde de i andre omgang reist seg imponerende etter en håpløs første omgang, men det virket på meg som om det var noe som manglet helt der fremme. Kanskje får de orden på det til sesongstart?
Jeg valgte å gå rett tilbake til trikkeholdeplassen ved Stanley Road, der jeg ble stående å snakke med en Oldham-supporter som bodde i området. Oldham er vel såvidt jeg husker i farten nå det laget som har oppholdt seg lengst på nivå tre, og han forventet ingen endring der ved sesongslutt. Men han håpet selvsagt at de kanskje kunne overraske ham og muligens kjempe om en plass i playoff, til tross for de evige bekymringer rundt dårlig økonomi. Jeg fikk ellers bekreftet et par usikkerhetsmomenter jeg hadde hatt med Oldham-kapittelet i mitt bokprosjekt, i forbindelse med utbyggelse av metro-systemet ut til Oldham som erstatning for de nedlagte jernbanestasjonene i byen. Vi ble sittende å prate om Oldham og fotball ellers, til vi ankom hans holdeplass. Jeg ble med videre og hoppet av på North Pier, og tok en liten svipptur innom hotellet for å gjøre meg klar for en tur ut på Blackpools sagnomsuste uteliv
Første stoppested var puben The Litten Tree, der det allerede var høy partyfaktor. Jeg ble rett og slett værende der, og fikk med meg at OL-innmasjen foregikk på TV’en mens en Strongbow ble til enda en…og enda en…og enda en… Ved stengetid endte jeg opp med å gå over veien til en nattklubb sammen med noen jenter fra Burnley. Blackpools uteliv skuffer aldri, og det var fortsatt liv da jeg i fire-tiden fikk et anfall av fornuftig tankegang og bestemte meg for å ta kvelden, til tross for fristende tilbud om nachspiel på Burnley-jentenes hotell.
Ground #83: Fleetwood Town – Oldham Athletic 1-3 (0-3) Pre-season friendly Highbury Stadium, 27 July 2012 0-1 Dean Furman (16) 0-2 Dean Furman (26) 0-3 Robbie Simpson (30) 1-3 Andy Mangan (62) Att: 1,231 Admission: £10 Programme: £1,50
Dag 11: Lørdag 28.07.2012 Southport – Wigan Athletic XI
Etter en heftig kveld på byen, betalte jeg nok en gang prisen morgenen etter. Men det var ikke så altfor ille, og sandwich og juice på toget hjalp litt. Med togbytte i Bolton kom jeg meg omsider til Southport og fant frem til The Allanby, hvor jeg hadde betalt smått utrolige £18 for overnatting på enerom. Etter en samtale med den hyggelige vertinnen, bestemte jeg meg for å tilbakelegge veien ut til Haig Avenue til fots.
Det var riktignok en drøy spasertur, men omsider dukker stadionet Haig Avenue opp på høyre side av veien med samme navn, med hovedtribunen Grandstand liggende ut mot veien. Det var fortsatt halvannen times tid til avspark, så jeg entret Grandstand Bar og bestilte en pint med Thatcher’s Gold. Det var allerede en del fremmøtte, og jeg gikk en runde og kikket på interessante klenodier, bilder og oppslag på veggene.
Jeg var interessert i å høre om de lokale hadde forhåpninger om en reprise av forrige sesong, da manager Liam Watsons lag imponerte voldsomt og lenge kjempet om playoff. Personlig skulle jeg gjerne likt å se klubben kjempe der oppe, men supporterne var ikke uten videre villige til å uttrykke forventninger om en gjentakelse av bedriften. Det ville bli vanskeligere denne sesongen mente noen, før de la til at selvsagt ville ingenting være mer gledelig enn om den gamle Football League-klubben kunne kjempe om playoff igjen.
Inne i Grandstand Bar var det også en svært livlig gjeng som tydeligvis var Wigan-supportere, men jeg fikk aldri surret meg til å slå av en prat med noen av dem. Jeg betalte meg etterhvert inn, og fikk sikret meg et meget tynt «program» til prisen av 20 pence. Det besto av et A4 ark, brettet i to for å få et fire-siders A5 program i svart-hvitt. Inni var det i tillegg et brettet A4 ark med lagoppstillinger, uten at jeg dro kjensel på særlig mange av navnene det unge reservelaget til Wigan stilte med.
Jeg tok plass på Grandstand-tribunen og så Wigan ta initiativet fra start. De hadde ballen mye, mens Southport måtte jage. Gjestenes Adam Dawson var to ganger frempå. Først skjøt han like over, før keeper Tony McMillan deretter fikk parert hans skudd fra rundt 25 meter. Etter drøye halvtimen var det imidlertid Southport som på sin første store sjanse tok ledelsen. Debutant Michael Bakare sendte i vei et skudd fra rett utenfor 16-meteren, som snek seg inn nede i høyre hjørne for Wigan-keeper Calvin Hare.
Gleden var imidlertid kortvarig, og omtrent direkte fra avspark fant Josh Sumners pasning Adam Dawson. Han fikk vendt opp inne i feltet og skutt i mål til 1-1. Tony Gray hadde mulighet til å gi Southport ledelsen igjen, men hans heading fra Andy Parrys cross skapte ikke altfor mye hodebry for keeper Hare. Shaun Whalleys skudd på sin side duppet i tide, men gikk til gjengjeld på siden av Hares stolpe rett før dommeren blåste for pause.
Etter en røykepause tok jeg igjen plass på tribunen, og gjorde meg klar for andre omgang med en kopp hot chocolate som smakte så lite sjokolade at det ble med to-tre slurker. Spillet ute på banen var heller ikke særlig mye bedre nå. Gjestene hadde ikke ballen like mye som i kampens første halvtime, og Southport hadde nok nå et lite initiativ i det som ble en temmelig tam forestilling. Bak det ene målet sto Wigans supporterne og sang og ropte hele kampen, og det var tydelig at en av gutta der hadde bursdag da de dro i gang bursdagssang. Høydepunktet i andre omgang var det faktisk de som sto for, da en av de unge gutta plutselig hoppet naken ut på banen og løp en runde rundt i 16-meteren før han hoppet over gjerdet igjen og forsvant inn blant sine kompiser med vaktene hakk i hæl.
Fotballmessig tok det seg noe opp mot slutten av kampen, og etter at Bakare hadde fått sitt skudd blokkert, var det gjestenes innbytter Jesjua Angoy som fikk den største sjansen til å score. Frispilt og totalt alene med keeper presterte han imidlertid å snuble i ballen da han skulle finte ut keeper McMillan. Hjemmelagets Tony Gray og Wigans Steve Boothman hadde begge gode skudd reddet, før Gray kunne avgjort for The Sandgrounders med et par minutter igjen. Han driblet av flere forsvarere på glimrende vis før han sendte i vei en avslutning som snek seg forbi keeperens utstrakte arm…før den sneiet utsiden av stolpen.
612 betalende tilskuere så dommeren blåse av med 1-1 som sluttresultat, og undertegnede fant veien tilbake til Grandstand Bar. Der ble jeg værende i hyggelig selskap halvannen times tid, før jeg fikk bestilt en taxi inn til sentrum. På Wetherspoons-puben The Sir Henry Seagrave fikk jeg inntatt et godt måltid og ytterligere en pint før jeg gikk til innkjøp av litt snacks og installerte meg i hotellsengen for litt OL-kikking på TV.
Ground #84: Southport – Wigan Athletic XI 1-1 (1-1) Pre-season friendly Haig Avenue, 28 July 2012 1-0 Michael Bakare (33) 1-1 Adam Dawson (34) Att: 612 Admission: £8 Programme: 20p
Dag 12:Søndag 29.07.2012 “Return to sender”
11 kamper på 11 dager var unnagjort, og det var på tide å vende snuta hjemover. Frokost ble inntatt på The Sir Henry Seagrave før jeg brukte et minutt på å orientere meg i retning stasjonen. Området rundt monumentet med det enkle navnet The Monument kan rett og slett være litt forvirrende sånn sett, men jeg var raskt på vei i riktig retning, og passerte et utsalgssted hvor jeg klarte å finne dagens utgave av Non League Paper. I tillegg til de siste par kapitlene med korrektur ble den selvsagt studert inngående både på toget til Wigan – der jeg måtte bytte fra Wigan Wallgate til Wigan North Western – og på toget derfra ned til London. Rushet jeg hadde fryktet på den vanligvis travle Circle Line var ikke-eksisterende, faktisk helt motsatt. Det ble tid til å utføre litt arbeidsrelatert (og ikke fullt så arbeidsrelatert) korrespondanse på en internettcafe ved Paddington før jeg omsider tok Heathrow Express toget til flyplassen. Der fant jeg ut at flyet som ikke skulle gå før om over to timer, allerede var forsinket med 40 minutter. Snart ble dette forandret til en time og ti minutter! SAS skyldte på været, men det var noe påfallende at av alle flyene som gikk fra terminalen det nærmeste halve døgnet, var det kun 5-6 avganger til Skandinavia som var forsinket…og alle var SAS-avganger. Andre flyselskaps ruter til samme destinasjoner var imidlertid ikke berørt, så det var noe mystisk.. Forklaringen vi fikk da vi etter langt om lenge og lengre enn langt kunne boarde, var at avgangene deres fra Skandinavia hadde blitt holdt igjen grunnet været (turbulens) over London, og således ført til forsinkelser da disse flyene selvsagt også skulle brukes i avgangene tilbake. Min mor tilbød seg å hente meg på Gardermoen, og litt etter klokka 23 søndag kveld kunne jeg sette meg inn i bilen og bli kjørt hjem etter en lang, spennende, og begivenhetsrik tur.
Dag 7: Tirsdag 24.07.2012 Runcorn Linnets – Colwyn Bay
Jeremy Kyle var i full gang med å avsløre utro løgnere med løgndetektorer og DNA-tester på ITV da jeg våknet og skjønte jeg hadde sovnet fra TV-en. Da jeg hadde våknet før alarmen ringte hadde jeg til og med god tid til tross for en lang reise foran meg, og tillot meg en ekstra lang dusj. Litt før klokka 09.00 forlot jeg allerede Lancaster Court Hotel med nesa mot Paddington, hvorfra tuben tok meg de få stasjonene til Euston Square. Derfra gikk jeg de få hundre metrene til togstasjonen London Euston, tok en røykepause, hamstret frokost i form av sandwiches og juice, unnet meg en ny røykepause, og tok deretter omsider plass på toget til Manchester. Der inntok jeg min frokost og gjorde klar til ny økt med korrekturlesning på mitt bokprosjekt mens toget forlot perrongen. 2 timer og 8 minutter etter avgang rullet toget inn på Manchester Piccadilly stasjon, og jeg kunne ta meg frem til Ibis hotellet i Princess Street ved hjelp av mitt utprintede kart.
Med nok av tid valgte jeg å få gjort unna ytterligere noen arbeidsrelaterte problemer som hadde dukket opp i form av email fra forlaget. Derfor fant jeg frem til en internett café rett i nærheten, i et område hvor jeg tok meg i å lure på om det i det hele tatt er kinesere igjen i Kina. De syntes alle sammen å være i Manchester, men det slo meg at Manchester jo har en Chinatown, og at jeg befant meg midt i denne. Med mitt ærend omsider tilfredsstillende unnagjort gikk jeg gjennom sentrum til Piccadilly, og fant ut at jeg hadde sett en time feil på klokka. Eller rettere sagt, klokka på dataskjermen til kineseren hadde vist en time feil, og dermed hadde jeg fortsatt veldig god tid. Derfor ble en ikke altfor imponerende burgermiddag inntatt på en pub inne på stasjonen, mens jeg ventet på toget mot walisiske Llandudno som omsider ankom perrongen.
Drøye 40 minutter brukte somletoget til Runcorn East, der jeg hoppet av. Umiddelbart skjønte jeg at jeg ikke hadde ankommet verdens navle. Utenfor den lille stasjonen var det kun en parkeringsplass der noen andre passasjerer ble plukket opp av bekjente. Ellers var det stort sett trær på alle kanter, og noe som kunne minne om en taxi var ikke å se. En telefon til Runcorn Linnets Football Club hadde mens jeg satt på toget bekreftet at kampen skulle spilles, mens det noe overraskende ble opplyst om at klubben ikke hadde noe bar. Derfor sto jeg nå på Runcorn East stasjon og telte litt på knappene. En kikk på kartet viste at det var en tilsynelatende meget lang spasertur ned til Linnets Stadium, og jeg hadde funnet ut at det også var et godt stukke til nærmeste pub – i motsatt retning. Ved å spørre en person om nummeret til taxi, fikk jeg en drosjebil til stedet. Etter litt rådslagning med drosjekusken fant jeg ut at puben Halton Arms, som er fotballklubbens nærmeste nabo, hadde blitt lagt ned for kun et par måneder siden. Men hans forslag om puben The Windmill i motsatt retning ble av undertegnede støttet og fastsatt som destinasjon. Der ble 2-3 pints Strongbow inntatt mens jeg var dum nok til å innlede en samtale med en lokal sullik i 50-årene ikledd en retro Liverpool drakt, som var mest opptatt av å snakke om Liverpool FC. Jeg slapp omsider unna da min bestilte taxi kom tutende opp oppkjørselen, og turen gikk til Runcorn Linnets Football Club – et besøk jeg hadde vært ganske spent på.
Jeg betalte med glede mine £3 for inngang, og såvidt jeg husker var det ytterligere £1 for et program som var av samme type som hos St. Albans dagen før. Om muligens ørlite tynnere, men et fellesprogram i farger for alle treningskampene. Noe overraskende fant jeg ut at om de ikke lenger hadde en bar, hadde man hvertfall her et rom der man kunne sitte ned, og en kiosk hvor man kunne kjøpe både brus, is, og sjokolade. Men ikke noe alkohol var å se, bortsett fra en gruppe som satt og nøt medbragt vare. For undertegnede ble det ingen av delene, men mens jeg gikk for å ta en gikk rundt på anlegget, overhørte jeg noen Colwyn Bay-fans ved utgangen diskutere kampens starttidspunkt med en person som med sin dress og gulgrønne slips nok var en del av Linnets-ledelsen. Det viste seg at det hadde vært en ulykke på motorveien fra Wales, der en tankbil hadde veltet og sperret veibanen. Både flere spillere og fans, samt dommer, minst en linjemann og Colwyn Bays drakter var nå forsinket grunnet denne hendelsen et eller annet sted på M56. Dermed ble avspark utsatt fra 19.30 til 20.00. Det var dårlig nytt for meg, som måtte ha siste toget tilbake fra Runcorn East klokka 22.11. Men det problemet fikk jeg ta når den tid kom. Jeg fulgte gangveien inn på selve stadion og kunne ta i øyesyn et temmelig anonymt anlegg, inngjerdet av et grått blikk-lignende gjerde på alle fire kanter. Og med en liten tribune som strekker seg rundt kvarte banens lengde på den ene langsiden, samt en enda mindre tribune på kortsiden bak det nærmeste målet. På denne kortsiden ble jeg stående å slå av en prat med en Colwyn Bay-fan som hadde sin sønn på laget. Han uttrykte at de fleste supporterne vil være fornøyd dersom de nok en gang skulle unngå nedrykk fra den meget tøffe Northern Premier League Premier Division.
Jeg fikk også snakket litt med både fans og ledere fra hjemmelaget, som ga uttrykk for at deres mål i første omgang er opprykk fra North West Counties League opp til step 4. Samtidig fikk jeg høre fra supporterne selv historien om den opprinnelige Runcorn-klubbens historie og undergang. Mange er kanskje ikke klar over det, men faktum er at Runcorn i begynnelsen av 1980-årene var et topplag i det som i dag er Conference National. Denne divisjonen ble til og med vunnet i 1982, men et opprykk til Football League ble det ikke grunnet den tids system med avstemninger istedet for automatisk opp- og nedrykk. Da dette kom fem års tid senere var det for sent for Runcorn, som ikke lenger var noe topplag. Og i 2000 var de så økonomisk skakkjørte at de måtte selge sin hjemmebane Canal Street, der det i dag står leiligheter. Laget hadde spilt sine hjemmekamper både i Widnes og i Southport før det i 2006 var kroken på døra for seniorfotball. Planer om å starte opp igjen drøyde, og misfornøyde supportere hadde i mellomtiden startet dagens klubb Runcorn Linnets. De har nå vært tilbake i Runcorn siden 2010, og neste mål etter hjemkomsten synes som sagt å være opprykk til step 4.
Majoriteten av de forsinkede hadde omsider kommet seg til Linnets Stadium, og man bekreftet at kampen ville starte senest klokka 20.00. Problemet for Colwyn Bay var at deres keeper fortsatt ikke var ankommet. Da kampen omsider ble blåst i gang var det derfor med Runcorns reservekeeper i mål for waliserne! Og før han omtrent hadde vært borte i ballen, lå den i nettet bak ham. Matty Jones stupte frem og headet inn et innlegg fra venstre kant, og hjemmelaget var i ledelsen 1-0 allerede i kampens tredje minutt. Det utdelte team sheet viste seg svært ufullstendig og også ukorrekt, og dessuten med ingen spillere oppført for bortelaget. Det var derfor en håpløs oppgave for de fleste av de 155 fremmøtte å finne ut hvem som var hvem. Men kampen bar preg av å være en treningskamp, og det var mest stillingskrig på midtbanen – med et og annet tilløp til en halvsjanse. Gjestenes Rob Hopley traff etterhvert tverrliggeren, mens hans lagkamerat Matty Berkeley skjøt like utenfor. 1-0 sto seg imidlertid til pause.
Uten noen bar å gå i var det bare å benytte anledningen til en pissepause og til å slå av en prat med Colwyn Bay-supporteren fra tidligere, som jeg ble stående sammen med hele andre omgang. Samtidig fikk jeg også ringt og bestilt en taxi til 21.50, men skjønte raskt at jeg ville måtte stikke litt før slutt da andre omgang ikke kom i gang før 4-5 minutter over ni. Det skulle vise seg å bli en tam affære, hvertfall inntil gjestenes Lee Davey ble utvist for en heftig takling. Jeg tok meg selv i å stadig kikke på klokka, og begynte etterhvert å bevege meg mot utgangen. Idet jeg gjorde det, ble hjemmelaget tildelt straffespark. Jeg måtte selvsagt få med meg det, og ble stående å speide mot andre siden av banen, der et tilsynelatende svakt straffespark ble reddet av Colwyn Bays lånte «hjemmekeeper».
På utsiden kom det ingen taxi, og jeg hadde røyket nesten en hel røyk uten at den kom. En tilskuer som kom ut kunne bekrefte at det fortsatt sto 1-0 og at de nå var på overtid, og spurte deretter om jeg skulle til Runcorn East og ville ha skyss. Etter noen sekunders vurdering, hoppet jeg inn og lot taxi være taxi – de var uansett fem minutter for sent allerede. Jeg takket for skyssen og hoppet av på den avsidesliggende stasjonen idet taxisjåføren ringte for å fortelle at han ventet utenfor stadion. Når han kom 10 minutter for sent, kunne han ha det så godt!. Snart kom toget fra Wales og brakte meg tilbake til Manchester, der jeg tilbake på hotellet fant ut at filmen Green Street akkurat hadde begynt på TV. Fin timing!
Ground #80: Runcorn Linnets – Colwyn Bay 1-0 (1-0) Pre-season friendly Millbank Linnets Stadium, 24 July 2012 1-0 Matty Jones (3) Att: 155 Admission: £3 Programme£1
Dag 8: Onsdag 25.07.2012 Alfreton Town – Notts County
11.20 toget fra Manchester Piccadilly rullet i underkant av 50 minutter senere inn på stasjonen i Sheffield, og etter en kort spasertur kunne jeg sjekke inn på Ibis hotellet i sentrum. Etter å ha utført et ærend i byen, traff jeg min venninne Kimberley som jeg tok med for en matbit på Wetherspoons-puben Bankers Draft. Etter en tur tilbake på hotellet, tok jeg etterhvert farvel med henne og gkk tilbake til togstasjonen.
Etter en snau halvtime på toget hoppet jeg av i Alfreton og gikk opp på Mansfield Road. Snart tok jeg til venstre ned Prospect Avenue og kom ned på Nottingham Road like ved puben Victoria Inn, som ligger et steinkast fra Alfreton Towns North Street. Her fikk jeg helt nedpå et forfriskende glass før jeg gikk den korte veien ned North Street til anlegget med samme navn.
Jeg betalte meg inn og ble møtt av et veldig rødt anlegg som jeg helt klart vil gi tommelen opp. Spesielt den klassiske ståtribunen på bortre kortside falt virkelig i smak, og jeg tok en runde for å ta noen bilder før jeg stakk innom klubbsjappa. Der sikret jeg meg et skjerf til samlingen, samt et flott 32-siders program til £2. Turen gikk videre inn i klubbhusets bar, hvis både vegger og tak var dekorert av drakter fra Alfreton Town og andre lag de muligens har hatt på besøk.
Med en Strongbow for hånden kunne jeg sette meg ned og ta en kikk i programmet, og fikk snart selskap av et par tilreisende Notts County-supportere. En av de var en dame på minst 75-80 år som til stadighet gjentok seg selv, og som fortalte meg minst tre ganger at Notts County-skjerfet hun hadde på seg hadde hun hatt i over 25 år. Det jeg antar var hennes sønn kunne fortelle at de kommende sesong ville kikke oppover på tabellen og forhåpentligvis kjempe om en plass i playoff. Ikke overraskende ble Sheffield United pekt ut som den store favoritten.
Hjemmefansen på sin side ga inntrykk av å ville være fornøyd med å etablere seg i divisjonen, og om de skulle havne rundt midten av tabellen i Conference National ville de anse det som fantastisk. Men de er tross alt en liten klubb sammenlignet med en stadig større andel av klubbene på nivået, og de var samtidig klar over at de skulle gjøre en god sesong for å oppnå noe slikt.
Gjestene fra Nottingham stilte med et blandet lag, men første omgang dreide seg mye om en mann – den gamle kjenningen Lee Hughes. Allerede med 5-6 minutter spilt hadde Hughes hatt to relativt store muligheter med avslutninger like utenfor og over. Det som skjedde syntes å skje rundt Hughes, og etter snaue 20 minutter skulle han muligens hatt straffe. Det virket hvertfall som om han ble dratt ned i feltet av Alfreton-forsvarer Darran Kempson etter å ha blitt spilt gjennom av Jeff Hughes, men dommeren var imidlertid ikke enig.
Bortelaget fortsatte å presse på, og i løpet av et par minutter måtte Alfreton-keeper Phil Barnes varte opp med to flotte redninger. Først da Yoann Arquin fikk heade upresset fra kort hold, og deretter da en tilsynelatende offside-plassert Lee Hughes fikk avslutte. Hjemmelaget kom seg også til et par sjanser, og den beste av disse var nok da Nathan Arnold skjøt like over. Etter drøye halvtimen ble Lee Hughes taklet knallhardt og måtte forlate banen. Både jeg og flere rundt meg gikk ut fra at han ble byttet ut, og ble dermed litt forvirret da han noe senere kom innpå igjen etter å ha lusket rundt med innbytterne på sidelinjen i minst fem minutter. Men han hadde uansett gjort sitt for dagen da dommeren ikke mange minuttene etter blåste av for pause.
Ikke minst hos Magpies ble det gjort endel bytter i pausen, de byttet rett og slett alle ti utespillerne sine. En av disse innbytterne – den gamle kjenning Enoch Showunmi – kom til andre omgangs første store sjanse da han headet over fra kort hold rundt fem minutter ut i omgangen. Gjestene virket nå å ha et bedre pasningsspill enn i første omgang, samtidig som de virket mindre giftige. Muligens savnet de en rødhåret veteran som hadde imponert i første – Lee Hughes sin fremtid i klubben hadde jo i følge rykter den siste tiden vært noe usikker.
Skjærene fra Nottingham hadde også et par spillere på prøvespill utpå. En av de var en franskmann som ikke imponerte undertegnede noe særlig, der han gang på gang brukte altfor lang tid og forårsaket balltap. Det var slik Alfreton fikk sin beste sjanse da Paul Claytons avslutning strøk tverrliggeren. Neil Bishop og Julian Kelly hadde skudd like utenfor for gjestene, og en temmelig uengasjerende kamp ble omsider blåst av til 0-0. Og kampens beholdning var for meg Lee Hughes.
Det ble tid til to pints i baren, hvor jeg fikk høre et par County-supporteres syn på at nabo Forest muligens har solgt sin sjel for kuwaitiske oljepenger. Etter ytterligere hyggelige samtaler med hjemmefolket, måtte jeg omsider helle i meg resten av min pint og stresse mot Alfreton stasjon. Jeg hadde fått noe dårlig tid, men svett og anpusten ankom jeg likevel stasjonen noen minutter før toget som brakte meg tilbake til Sheffield, hvor jeg valgte å motstå fristelsen av en pint og istedet returnere til hotellet.
Ground #81: Alfreton Town – Notts County 0-0 (0-0) Pre-season friendly North Street, 25 July 2012 Att: 618 Admission: ??? Programme£2
Dag 9: Torsdag 26.07.2012 Eastwood Town – Scarborough Athletic
Jeg sov helt til jeg våknet av meg selv, og uthvilt og nydusjet forlot jeg hotellet for å innta en stor engelsk frokost og en flaske j2o apple&mango på Bankers Draft. Først da jeg hadde spist opp og drukket enda en j2o, kom Kimberley mens jeg sto utenfor og tok meg en røyk. Dermed ble det enda mer j2o før vi surret rundt en stund rundt i Sheffield sentrum og deretter tok turen tilbake til hotellet. Tiden flyr i godt selskap, og litt før klokka 17 tok jeg farvel med Kimberley for denne gang og satt meg på samme tog som dagen før. Forskjellen var at jeg denne gang skulle la toget mellom Leeds og Nottingham ta meg en stasjon nærmere sistnevnte enn dagen i forveien. Etter at toget hadde stoppet i Dronfield, Chesterfield og Alfreton, kunne jeg etter 35 minutter hoppe av på Langley Mill stasjon. Jeg visste det var en meget lang gåtur til Eastwood Towns hjemmebane Coronation Park, noe mitt kart kunne bekrefte. Og det var som ved Runcorn East hverken taxier eller antydning til noen taxiholdeplass. Men i motsetning til ved Runcorn East ligger Langley Mill stasjon ved en trafikkert vei og med bebyggelse, butikker og flere puber i nærområdet. Jeg krysset over til Railway Tavern og tok en pint Strongbow der mens jeg forhørte meg om veien videre og nummeret til taxi. Jeg fikk opplyst at det var et par kilometer og delvis oppoverbakke, men vertinnen ga meg nummeret til taxi som kom etter ytterligere en halv pint Strongbow. Drosjekusken kunne fortelle at vi tross den relativt korte taxituren krysset grevskapsgrensen mellom Derbyshire og Nottinghamshire. Og ikke altfor lenge etter svingte han inn og slapp meg av foran inngangen til Coronation Park. Kun to middelaldrende karer satt på en benk på utsiden av klubbhuset, og en kikk inn på banen avslørte at det var heller ikke noe aktivitet. Jeg gikk inn hoveddøren på klubbhuset, og med flere dører å velge mellom spurte jeg to herrer på vei ut om hvor baren var. En av disse svarte at han var fra bortelaget Scarborough Athletic og akkurat hadde ankommet, så han visste ikke.
Dette var innledningen på en svært interessant samtale med det som viste seg å være Scarborough-klubbens formann. Vi ble stående på utsiden å snakke i rundt halvtimen, og han viste stor interesse for både min rundreise og mitt bokprosjekt. Og han må ha stoppet over halvparten av hele Scarborough-apparatet for å introdusere meg. Jeg dreide samtalen litt inn på den nye klubben og situasjonen i Scarborough, og han var usedvanlig åpen om forskjellige temaer rundt dette. Blant annet fikk jeg forklart situasjonen med de to nye Scarborough-klubbene: Scarborough Athletic og Scarborough Town. Han påpekte at han selv ved et par anledninger har kommet med en utstrakt hånd til Town med forespørsel om sammenslåing, men at dette har blitt avvist. Om situasjonen med hjemmekamper i Bridlington mente han ikke overraskende at de skulle likt å spille hjemme i Scarborough og at dette er et mål på noe lengre sikt, men at det akkurat i øyeblikket virker noe vanskelig. Hva klubbens sportslige ambisjoner gjelder, var det soleklart at målet for sesongen er opprykk til step 4. På lengre sikt kikket han seg stjålent rundt før han fortalte at mens mange supportere snakker om når de er tilbake i Football League, mener han selv at klubben og stedet Scarborough neppe kan regne med noe mer enn å være et Conference-lag. Han kikket på klokka og lurte på hvor det ble av Scarborough-folket. Avslutningsvis fortalte han om den norske supporterklubben som kommer over til Scarborough noen ganger i løpet av sesongen, og med det gikk jeg inn for å hente meg en pint Strongbow.
Den ble tatt med ut i sola der jeg satt meg ned på benkene og slo av en prat med et par hjemmesupportere. Det var en overraskelse da de på spørsmål om forhåpninger for sesongen svarte at de ville være fornøyde med å overleve lenge nok til i det hele tatt å starte sesongen, og at hver kamp etter det var som en bonus. Disse sjokkerende uttalelsene fikk jeg litt senere avkreftet fra en av Eastwood-lederne, som innrømmet at det slett ikke sto bra til økonomisk…men SÅ ille var det ikke, mente han. Så får tiden vise hva som skjer der, men om det er så skrint med ressurser der kan vel Eastwood Town ende opp med å slite meget tungt i den tøffe Northern Premier League Premier Division. Noen av supporterne snakket pessimistisk om at det kunne bli en kamp for å unngå et andre strake nedrykk, mens andre snakket om en plass midt på tabellen.
Scarborough-formann Danny Holland kom plutselig ilende bort sammen med manager Rudy Funk som han ville introdusere meg for. Da jeg hadde sett Notts County i Alfreton dagen før, lurte han på om jeg kunne fortelle manageren litt om Nottingham-laget da Scarborough Athletic snart skulle møte de. Deretter overrasket han meg med å spøre om jeg kunne tenke meg å skrive kamprapporten for deres nettside, da personen som vanligvis gjorde de ikke var med. Men da jeg ikke ville være hjemme ved dataen på flere dager måtte det utgå. Imidlertid ga han seg ikke før jeg lovet å ta kontakt med klubben hvis jeg skulle se en av deres hjemmekamper, slik at jeg kunne inviteres som klubbens gjest. Hva kan jeg si, annet enn at formann Holland på meg virket som en utrolig hyggelig fyr.
En ny pint ble hentet i klubbens store og fine bar, og det slo meg plutselig at det var meget tynt med folk selv om det begynte å nærme seg avspark. Torsdag kveld og lang vei fra Scarborough må nok ta sin del av skylden for at det til slutt var kun 79 tilskuere som så kampen blåses igang. Noe program hadde ikke blitt trykket for denne kampen, så jeg hadde i og for seg ingen anelse hvem som spilte. Riktignok hadde Holland fortalt at de stilte uten 4-5 av sine av diverse årsaker, men det var aldri noen åpenlys nivåforskjell slik to divisjoners forskjell skulle antyde. Spillet bølget frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier, og hverken Badgers- eller Seadogs-spillerne kan beskyldes for å være redde for å skyte. Men de skuddene som de to keeperne ikke hamlet opp med, suste over eller utenfor.
Til tross for 0-0 ved pause var det en relativt underholdende kamp. Tilbake i baren under pausen ble jeg stående ved siden av en person med Rangers-drakt og en rekke lojalist-tatoveringer. Han hadde lagt merke til min Rangers-jakke og vi ble stående å slå av en prat. Han viste seg å være Scarborough-kar nå bosatt i Leeds, og mente han kun gjenkjente 10-15 Scarborough-fans på Coronation Park. Jeg lyttet ellers interessert mens hans fortalte om de faste bussturene de satt opp fra Leeds til Rangers-kamper i Skottland, samt hans beskrivelser av lojalist-puben Golden Last i Scarborough der jeg i lengre tid har vært invitert til en visitt. Kanskje blir det endelig en realitet under neste års faste oransjemarsj siste helg i mars?
Vi ble stående å prate mens vi så andre omgang, som fortsatte som den første – en helt åpen kamp som svingte frem og tilbake. Jeg sto med en følelse av at første målet kunne bli avgjørende, men fortsatt klarte ingen å overliste keeperne, til tross for nok av forsøk. Det var til tider virkelig Hawaii-fotball, men utrolig nok blåste dommeren av til 0-0 som sluttresultat. Men en absolutt ganske underholdende 0-0 kamp.
Jeg fikk bestilt en taxi til 21.45, og rakk en forfriskning i baren etter kampslutt før jeg gikk ut for å møte drosjebilen som tok meg tilbake til Langley Mill. Jeg kom meg på 22.09 toget tilbake til Sheffield og satt meg igjen for å lese litt korrektur. Ved ankomst Sheffield klarte jeg i motsetning til dagen før ikke å motstå en pint før jeg tok kvelden. Jeg stakk derfor innom puben Norfolk Arms, vegg i vegg med hotellet, og bestilte meg en Strongbow. Jeg tror bakken utenfor hadde vært mindre møkkete som sitteunderlag enn sofaen med inngrodd møkk som jeg tok tilhold i. Og gulvet var flere steder så seigt at jeg nesten satt fast da jeg likevel gikk for å bestille nok en runde. Kvelden ble avsluttet med takeaway fra en sjappe ved siden av, og den ble fortært i sengen på hotellrommet.
Ground #82: Eastwood Town – Scarborough Athletic 0-0 (0-0) Pre-season friendly Coronation Park, 26 July 2012 Att: 79 Admission: £5 Programme: None
Dag 4: Lørdag 21.07.2012 Banbury United – Oxford City Som sagt så gjort. Jeg hadde bestilt wake up call som back up i tilfelle, men da telefonen ringte som avtalt klokka 06.50, hadde jeg allerede vært oppe 20 minutters tid og var allerede ferdig dusjet. Jeg var snart tilbake på Grimsby Town stasjon og fikk hoppet på 07.34 toget som planlagt. Litt over en time senere hoppet jeg av i Doncaster, hvor jeg hadde to valgmuligheter videre. Jeg kunne ta et tog via London, eller et direkte til Reading men som ville ankomme ti minutter senere. Jeg valgte sistnevnte alternativ, og tok sjansen på å duppe av litt innmellom korrekturlesingen. Litt over klokka 12 kunne jeg spasere den korte turen fra Reading stasjon til Ibis Hotel, midt i smørøyet på Friar Street. Etter å ha sjekket inn, returnerte jeg til stasjonen hvor jeg satt meg på toget til Banbury. Litt tungvint å dra helt ned til Reading og opp igjen til Banbury når jeg uansett passerte Banbury på vei ned, men slik ble det denne gangen.
Med drøye halvannen time til avspark fant jeg veien gjennom industriområdet langs jernbanen, selv om jeg ved en eller to anledninger lurte på om jeg til tross for kartet gikk feil. Men ikke langt fra Banbury stasjon – etter at det så ut som om veien skulle ende hos en bedrift av typen skraphandler – endte veien i stedet inne på parkeringsplassen foran Banbury Uniteds Spencer Stadium. Jeg fikk avlevert mine slanter og kommet meg innenfor, og fant dessverre ut at de ikke hadde trykket opp noe program i anledning dagens kamp. Ved bordene inne i klubbhusets bar satt en broket forsamling av stort sett den eldre garde. Det ble tydeligvis for mye for en mannsperson rundt 60, som flere ganger så ut til å sovne med hodet stadig nærmere bordplata. Men det var åpenbart ikke første gang, om skal man dømme utfra reaksjonene fra personene ved bordene rundt og bak baren. Med en pint Thatcher’s Gold i hånden satt jeg meg ned ved et bord ved vinduet med utsikt over banen. Der kom jeg etterhvert i snakk med et par hjemmesupportere som uttrykte det jeg oppfattet som en viss pessimisme foran sesongstart. Som så mange andre klubber har The Puritans mangel på ressurser, og slik jeg tolket disse supporterne ville de si seg fornøyd med å styre klar av nedrykksstriden i Southern League Premier, der det nok er helt andre lag som vil kjempe om opprykk og playoff.
Det begynte å «strømme på» med bortesupportere ikledd Oxford Citys på avstand ganske fine drakter, og disse virket på sin side å være noe usikre på hva som ventet i Conference North, og hva deres gutter kunne prestere på det nivået. Men ikke overraskende mente de at det viktigste i første omgang var å overleve første sesong og etablere seg. Enda mindre overraskende uttrykte de misnøye med å ha blitt plassert i den nordlige avdeling, noe som betyr lange borteturer til steder som Workington, Harrogate, og en rekke andre klubber i nordvest. Jeg hintet frempå at de hvertfall kunne si seg fornøyd med at de slapp turen til Blyth etter Spartans’ nedrykk i våres, noe de smilende måtte gi meg rett i.
Under en røykepause tok jeg turen rundt anlegget og knipset noen bilder, før jeg entret den lille klubbsjappa. Imidlertid kunne de der meddele at de ikke hadde flere skjerf igjen, men at en bestilling var lagt inn før sesongstart. Da slo det meg at jeg kunne kjøpe det skjerfet som var stiftet fast til utstilling på veggen. Jeg fikk til svar at det sikkert ville være noe skittent, men at jeg kunne få det for £5. Med handelen i boks ble tid til en pint til med cider før de to lag gjorde klare for avspark.
Kampen startet ganske jevnt uten at noen av lagene klarte skape det helt store. Den beste måten å oppsummere første omgang på er nok slik: en jevnspilt omgang der det meste av spillet foregikk på midten, og ingen av lagene klarte å skape en eneste skikkelig målsjanse. For ordens skyld; en søvndyssende kjedelig omgang da det også var så som så med duellspillet. Antagelig ville ingen bli skadet før sesongstart. Omgangens høydepunkt var da dommeren blåste for pause slik at undertegnede kunne fylle på med en ny pint Thatcher’s Gold. Begge lags supportere virket alt annet enn tilfreds med omgangen, skjønt en Banbury-fan uttrykte hvertfall tilfredshet over at de defensivt hadde hatt få problemer med å holde gjestene fra livet.
Oxford City byttet like godt ut alle 11 spillerne i pausen, slik en City representant hadde antydet. Begge omganger var en miks av førstelagsspillere og unggutter, i tillegg til et par prøvespillere. Banbury United på sin side nøyde seg med å bytte ut fem spillere, og andre omgang startet slik den første hadde gjort – men nå med et visst overtak for Oxford City. Og det var gjestene som tok ledelsen fem minutter ut i omgangen, da Michael Alexis løsnet skudd fra rundt 20 meter, og Matt Finley i Puritans-målet måtte konstatere at det sto 0-1. Oxford-laget virket nå å være i full kontroll, og presset Banbury bakover uten å skape noen særlige farligheter. Men drøyt halvveis inn i omgangen var det de røde og gule som tok over, og de hadde flere gode angrep. Imidlertid var det dette siste trekket som ved flere anldedninger manglet da.. Oxford City hadde nok med å forsvare seg de siste 20 minuttene, uten at deres keeper ble satt på noen større prøver. Et uvvist antall tilskuere jeg utfra hukommelsen vil anslå til litt over 100 så dermed at dommeren blåste av med knapp borteseier som resultat.
For min egen del vendte jeg etter en siste pint nesa mot Banbury stasjon og toget tilbake til Reading. Jeg klarte å sovne på toget som hadde Bournemouth eller Southampton Central som siste destinasjon, og våknet litt forskrekket opp med bange anelser. Jeg skulle akkurat til å spørre en medpassasjer hvor vi var, da jeg fikk øye på et av de ikke fullt så kjære landemerkene i området – nemlig pipene (dvs kjøletårnene) på kraftverket ved Didcot. Med et lettelsens sukk kunne jeg slappe av den siste strekningen inn til Reading, og etter en svipptur innom hotellet gikk den korte turen bort gata til The Monk’s Retreat hvor jeg fikk i meg litt fast føde. Av flytende føde ble j2o snart byttet ut med Strongbow mens jeg fikk melding om at min kompis Marc likevel ikke hadde mulighet for å bli med en tur på byen. Så godt som alt som kunne krype og gå av mine kompiser i Reading var i Portugal i forbindelse med førstelagets treningsleir der, men en gammel venninne ville mer enn gjerne være med ut på livet. Etter en svipptur innom The Bugle for å konstatere at puben har tapt seg voldsomt siden sist, var jeg tilbake på Monk’s Retreat der jeg traff min venninne Bernie. Senere gikk turen til klubben Revival, før retur til hotellet en gang uti de små timer.
Ground #77: Banbury United – Oxford City 0-1 (0-0) Pre-season friendly Spencer Stadium, 21 July 2012 0-1 Michael Alexis (51) Att: ??? Admission: £5 Programme: None
Dag 5: Søndag 22.07.2012 Cheshunt – Enfield Town
Med en dundrende hodepine og tilsynelatende teppe på tunga, var det en zombie som våknet til liv søndag morgen. Heldigvis hadde jeg satt på flere alarmer, og klokka viste litt over 10. Sjelden har en dusj føltes bedre, men jeg måtte svinge meg for å rekke 11.02 toget jeg hadde sett meg ut. Det klarte jeg uten problemer, og 27 minutter senere var jeg på Paddington stasjon i London. En kort spasertur ned mot Hyde Park fulgte, og på Lancaster Court Hotel hadde jeg planer om å kun slenge fra meg bagen. Det var nemlig noen timer til innsjekking, og jeg forventet ikke at rommet var klart. Det var det imidlertid, og etter å ha sjekket inn gikk jeg den korte veien ned til Lancaster Gate undergrunnsstasjon, hvorfra tubens Central Line fraktet meg til Liverpool Street.
Somletoget til Cheshunt tok meg videre gjennom Londons nordlige bydeler, til jeg omsider kunne stige av på stasjonen Theobalds Grove. Etter en ørliten vanningspause på puben The Wheatsheaf rett ved stasjonen, la jeg på vei langs Theobalds Lane. Kort tid etter dukket innkjørselen til Cheshunt Stadium opp på høyre hånd. Jeg betalte meg inn, men fant ut at de allerede var utsolgt for dagens program. Riktignok var det allerede en del som hadde tatt den korte turen fra Enfield, i tillegg til hjemmesupporterne. Men med det som visstnok var 208 tilskuere tilstede var dette for meg temmelig overraskende. Det gikk nokså samtidig opp for meg at jeg i ørska må ha fått det for meg at avspark var klokka 15.00, og ikke det korrekte 14.00. Men heldigvis var jeg tidlig ute, og det var fortsatt drøye 20 minutter til avspark da jeg ankom.
Jeg rakk hvertfall å raske med meg et skjerf fra klubbsjappa, samt å knipse noen bilder. Den nærmeste langsiden med klubbhuset er ganske fjong med sine to separate tribuner, mens tribunen som dekker en liten del av motsatt langside virket noe trist der den sto isolert uten noenting på til siden for seg. Heller ikke bak noen av målene er det noen noen ting – dvs bortsett fra et lavt gjerde.
Mange kvinner vil hevde at menn ikke er spesielt gode på multitasking. Men jeg klarte da å både drikke Strongbow, røyke og slå av en prat med et par Enfield-supportere, samtidig som jeg fulgte med på kampens første minutter. Det var jo i og for seg et skikkelig lokaloppgjør, men mens Enfield Town forrige sesong vant Isthmian League Divison One North, slet Cheshunt tyngre på nedre halvdel av samme divisjon. Enfield-supporterne var fullstendig klar over at det er en tøff divisjon de skal spille i denne sesongen. Det skal litt til for å hevde seg i toppen av Isthmian Premier, som de siste sesongene har bydd på knallhard kamp i toppen. Men de er i første rekke ute etter å etablere seg på dette nivået, noe jeg personlig tror de skal klare greit. Det ville være temmelig overraskende for meg om Enfield Town skulle rykke rett ned igjen.
Uansett; Cheshunts keeper Glenn Williamson måtte i ilden allerede i kampens første minutt. Han måtte slenge seg så lang han var, og fikk nok av fingrene på ballen til at skuddet fra Mitch Hahn ble styrt utenfor. Gjestene dominerte i det hele tatt fra start, og Cheshunt-forsvaret hadde nok å henge fingrene i. Heldigvis for vertene fikk stopperne Tom Fletcher og Darren Williams ryddet opp i det meste som kom. Det de ikke fikk feid unna, ble stoppet av keeper Williamson. Men etter 27 minutter kunne ingen av disse hindre scoring, da gjestenes Bryan Hammatt fikk vendt opp inne i feltet og satt inn 0-1. Endield Town fortsatte å presse, mens hjemmelagets sjanser besto av dødballer. Den beste av disse var et frispark som førte til at Ryan Wade skjøt over på volley, og lagene gikk til pause med ettmålsledelse til gjestene. Men ikke før Mitch Hahn igjen hadde fyrt løs og truffet tverrliggeren.
I pausen fikk jeg slått av en prat med noen Cheshunt-supportere som håpet å kunne forbedre forrige sesongs 18. plass, og kanskje kunne kjempe om en playoff-plass. Samtidig fikk jeg høre den gamle leksa om manglende ressurser – sistnevnte problemstilling fra begge sett supportere. Det var også tid til å få en innføring i situasjonen rundt de forskjellige Enfield-klubbene fra et par bortesupportere. Min oppfatning om en rivalisering mellom Enfield Town og Enfield 1893 var forsåvt riktig, men Town supporterne ga uttrykk for at de fortsatt velger å se på den opprinnelige klubbens tradisjonelle rival Barnet som sin største rival, og at Enfield 1893 for dem ikke eksisterer. Så er det nok likevel noen bitre følelser der.
Begge lag gjorde flere bytter i pausen, og det var en av innbytterne som var sterkt medvirkende til at kampen skiftet karakter i andre omgang. Lee Brennan skapte umiddelbart problemer for Enfield Town ute på sin venstre kant, og allerede etter to minutter av andre omgang hadde Cheshunt sin hittil største sjanse i kampen da Ryan Mattos skjøt like over. Mens gjestene hadde hatt initiativet i første omgang, var det nå Cheshunt som dominerte og presset tilbake rivalene fra divisjonen over.
Flere ganger kom Brennan seg fri på kanten, men avslutningene sto enten ikke i stil eller det var ikke nok initiativ i boksen. Og etter rundt timen spilt holdt det på å straffe seg da forsvaret glapp. Men Enfield-spissen snublet rett og slett i ballen alene med keeper, og da han endelig fikk kontroll, fikk keeperen en fot på ballen. The Ambers fortsatte ufortrødent å presse Towners bakover, men utligningen lot vente på seg. Etter 85 minutter fikk de omsider uttelling, nær sagt selvsagt etter flott forarbeid av Lee Brennan. Han snurret rundt med gjestene på kanten og la ballen til rette for nykommeren Jose Espinosa som skjøt i mål fra drøye 20 meter.
A game of two halfs sier engelskmennene, og sjeldent har det passet bedre enn på det som utspilte seg på Cheshunt Stadium denne søndagen. Slik sett var 1-1 et rettferdig sluttresultat, og jeg unnet meg en pint i baren før jeg stabbet meg mot Theobalds Grove stasjon.
På toget ned til Liverpool Street avtalte jeg å møte min kompis Matt som bor i London, og Paddington ble avtalt møteplass. Etter retur med Central Line tilbake til Lancaster Gate møtte jeg Matt, og vi slo oss ned på puben Pride of Paddington. Der ble vi sittende og forlyste oss til nesten stengetid, da vi tok farvel og jeg returnerte til hotellet. Da ble tid omsider tid til å lese litt nøyere i ny utgave av Non League Paper som jeg tidligere på dagen hadde gått til innkjøp av hos WHSmith på Reading stasjon.
Ground #78: Cheshunt – Enfield Town 1-1 (0-1) Pre-season friendly Cheshunt Stadium, 22 July 2012 0-1 Bryan Hammatt (27) 1-1 Jose Espinosa (85) Att: 208 Admission: £5 Programme: Sold out
Dag 6: Mandag 23.07.2012 St Albans City – Luton Town
Langt friskere enn morgenen før våknet jeg mandag morgen. Formiddag er vel kanskje rettere sagt, da jeg hadde unnet meg den luksus å dra meg til bortimot halv tolv. Jeg kom meg omsider ut og klarte raskt å finne et etablissement i Paddington området som serverte engelsk frokost lenger enn til klokka 12. Med en sen frokost i magen hadde jeg tid til å kunne konsentrere meg litt om jobbrelaterte ting, og på en internettcafe rett ved fikk jeg sjekket mail og korrespondanse med forlaget. Dette førte til at jeg ble sittende travelt opptatt med den slags i godt over to timer. Omsider gikk turen til London St.Pancras stasjon, hvor jeg – ikke for første gang – surret litt for å finne riktig avgangssted for toget mitt. Men etter en liten stund kom den logiske tanken at togene til St. Albans selvsagt ville gå fra samme sted som togene til Luton, som jeg har tatt ved flere anledninger. Dette viste seg å stemme, og etter litt over en halvtime på toget sto jeg utenfor St. Albans stasjon med blikket vendt mot puben The Horn.
Jeg hadde ikke rukket mange slurkene av min Strongbow før jeg fant ut at flere hadde samme idé. En gruppe Luton supportere kom og slo seg ned på uteserveringen, og tippet optimistisk at det i dag ville komme hvertfall 1000 – kanskje til og med 1500 – tilreisende fra Luton. Med tanke på klubbens skjebne de siste tre sesonger var de forståelig nok noe forsiktige med å antyde opprykk kommende sesong, men måtte innrømme at de nok var blant de heteste favorittene. Og omsider kom det frem at det kun er opprykk som gjelder denne sesongen, noe som overhodet ikke er overraskende. Helt siden sesongen med 30 minuspoeng og nedrykk fra Football League har vel dette vært alfa og omega i Luton, og alt annet har nok med de skyhøye forventningene vært å betegne som fiasko.
Jeg drakk opp og forlot gruppen med Hatters fans, og en lokal helts krongelete beskrivelse av noe som skulle være en ørliten snarvei ble forkastet til fordel for veibeskrivelse fra klubbens hjemmeside og utprintet kart. Veien gikk langs parken Clarence Park, før en avstikker etterhvert ledet meg til St. Albans Citys hjemmebane med samme navn.
Porten der sto på gløtt, og var ifølge en kar rett på innsiden ikke åpen ennå. Han tok imidlertid imot mine inngangspenger og lovet å komme opp i klubhusets bar med min billett. Baren lå i andre etasje av bygget tilknyttet hovedtribunen. Det var kun et par fremmøtte foreløpig, og med en pint cider i hånden gikk jeg runden rundt i baren for å kikke på bilder og utmerkelser på veggene. Hjemmesupporterne jeg etterhvert snakket med uttrykte slik jeg tolket det en viss usikkerhet før sesongstart, men etter 8. plass i fjor håpet noen å kanskje kunne kjempe om en plass i playoff. Southern League Premier Division er imidlertid en tøff divisjon. Og den ble ikke mindre tøff da Kettering Town ble flyttet ned hit etter sesongslutt, og Kettering ble av St. Albans folket utpekt som den store favoritten mens lag som AFC Totton, Leamington og Cambridge City også ble nevnt. Barwell skal visst også satse hardt, og hjemmesterke lag som Stourbridge og Chesham kan igjen bli å regne med.
I mellomtiden hadde det strømmet på med folk i baren, og det nærmet seg avspark. St. Albans City hadde to dager tidligere gått på en stjernesmell da de på hjemmebane tapte en treningskamp mot Barnet med hele 2-10. Luton Town på sin side hadde samme dag knust AFC Dunstable med overbevisende 7-1, så alt skulle ligge til rette for en underholdende kamp. Men jeg tenkte samtid at det ikke skulle forundre meg om det med slike forventninger ble en kjedelig 0-0 kamp. Jeg kom plutselig på at personen som hadde tatt imot mine inngangspenger ikke hadde innfunnet seg i baren, men regnet med at han kanskje ville stå ved inngangen. Det gjorde han ikke, og den eldre vakten som sto der syntes ikke helt overbevist av min forklaring. Bak meg sto en dresskledd herre og fulgte med, og jeg unnskyldte meg og sa han bare fikk gå forbi. Det ville han ikke, og han viste seg å være hjemmelagets formann Ian Ridley. Han spurte mistenksomt etter en beskrivelse av denne personen, og det var en svært tynn sådan jeg kunne gi. Han forsvant inn og kom tilbake etter to minutters tid for å spørre om vedkommende hadde på seg en hvit polo, noe jeg kunne bekrefte før han igjen forsvant inn porten
Der ble jeg stående å prate med den eldre vakten som viste å være en Rangers-supporter født og oppvokst i Glasgow, til formann Ridley etter 5 minutters tid returnerte unnskyldende med en billett til meg. Med utsolgte programmer dagen før friskt i minne, ante jeg det verste da jeg fikk beskjed om at de ikke hadde flere programmer. Men programselgeren fulgte opp med å si at flere var på vei, og Ridley selv kom kort etter bærende på en ny eske programmer hvorfra han ga meg det øverste. Et ganske fint glossy farge-program var det; et felles-program for alle oppkjøringskampene.
Jeg fikk endelig tatt Clarence Park ordentlig i skue, og forelsket meg umiddelbart i anlegget. Ikke minst den assymetriske og veldig blå hovedtribunen er jo intet mindre enn en perle! Til tross for at det er en sittetribune – forøvrig anleggets eneste sådan. Clarence Park oser i det hele tatt karakter, til tross for at det gamle treet som tidligere sto inne på tribunen bak det ene målet nå dessverre er borte. Et par supportere kunne fortelle om dette treet, der de mimret om sine yngre dager på fotballkamper her – da treet både ga delvis ly for regnet, og delvis sikret ammunisjon til å pepre bortelagets keeper med eikenøtter. Denne fredede eika var ved flere anledninger grunnen til at klubben ble nektet videre avansement i pyramiden, helt til den plutselig og på mystisk vis døde.
Det hadde riktignok møtt frem en del folk denne mandagen, men Luton-supporternes anslag fra tidligere viste seg å være vel optimistisk. 582 betalende kunne se dommeren blåse i gang kampen, og det var en gammel kjenning som straks skapte kampens første sjanse. Ex-City spiller JJ O’Donnell vant ballen og stormet inn i feltet. Pasningen fant Stuart Fleetwood på bakerste stolpe, men hans heading traff ikke mål. O’Donnell var kort etter igjen tilrettelegger da Ronnie Henry headet hans corner like utenfor. Luton var det klart dominerende laget, men hjemmelaget kjempet hardt og gjorde en relativt god jobb med å holde gjestene fra livet uten å skape altfor mye selv.
Keeper Nick Jupp måtte dog i sving ved flere anledninger. Ikke minst etter rundt 20 minutter, da Luton-nykommer Scott Rendell ble glimrende spilt gjennom av Greg Taylor. Men en avslutning både Rendell og de fleste andre så i mål ble stoppet av en imponerende refleksredning fra Jupp. Luton og Rendell skulle imidlertid få målet sitt, og det kom etter 34 minutter spilt. Jake Howell spilte fri Stuart Fleetwood som kikket opp og passet til Rendell, som hadde en enkel jobb med å bredside ballen i tomt mål. Kun tre minutter senere slo gjestene til igjen, og med rollene byttet om da Rendells ball i bakrommet fant Fleetwood. Forrige sesongs Hatters-toppscorer dro en skuddfinte, og med keeper Jupp sprellende på bakken lobbet han fikst over ham og i mål til 0-2. Det nærmeste hjemmelaget kom var et langskudd like utenfor fra Lewis Toomey, som manager David Howell er overbevist om at kan bli en storscorer på dette nivået med den rette partneren. Rendell var også frempå igjen og kunne økt ledelsen like før pause, men en flott redning fra Jupp gjorde at det sto 0-2 halvveis.
Etter en tur innom klubbsjappa ble det tid til en tur tilbake i baren for en pint med gyllen forfriskning.
Tilbake inne på stadion hadde dommeren akkurat blåst igang andre omgang, med 7 bytter fra hjemmelagets side mens Luton byttet 5 spillere. Og St. Albans startet andre omgang friskt, men angrepene deres syntes å stoppe opp hver gang de nærmet seg Lutons 16-meter. Knallharde skudd fra Solomon Shields ble to ganger blokkert mer eller mindre ufrivillig av Hatters-forsvaret. Luton på sin side så også tammere ut enn i første omgang, og avlsutninger fra Taylor og Fleetwood ble greit håndtert av City-keeper Jupp.
Idet kampen virket i ferd med å avta i underholdning og intensitet blåste O’Donnell litt liv i kampen igjen med noen flotte raid på Lutons venstre kant. Ved en av disse skar han inn og fyrte av en suser som smalt på utsiden av St. Albans-målets stolpe. Men snart var det noe overraskende hjemmelaget som mot slutten overtok initiativet. Og for å låne et utrykk fra Bengt Eriksen fikk de vasket frem tre gode sjanser i kampens siste minutter. Alle falt til Chris Henry, som burde tegnet seg på scoringslista. To skudd og spesielt en heading burde sørget for redusering, men dommeren blåste av til 0-2. Jeg mistenker Luton for å ha gjort det de måtte med foten ikke spesielt hardt på gasspedalen. Men de virket til tider svært solide, og muligens ikke spesielt klok av skade tror jeg nok en gang at Luton blir å finne helt der oppe som laget å slå denne sesongen.
Etter en kjapp pint eller to i klubbens bar begynte det å tynnes ut, og jeg satt etterhvert kursen tilbake mot St. Albans stasjon. Denne gangen tenkte jeg gå gjennom den offentlige parken, selv om jeg halvveis gjennom denne erindret å ha bli fortalt at parken stenges ved mørkets frembrudd. Alle portene var stengt, men jeg fortsette så i lende og kom meg heldigvis ut parkens hovedinngang som tydeligvis var i ferd med å stenges. Så gjensto kun togturen ned til St. Pancras og tuben derfra til Paddington, før jeg som den sunnhetens apostel jeg er forspiste meg på en grådig porsjon takeaway mens jeg så film på hotellrommet.
Ground #79: St. Albans City – Luton Town 0-2 (0-2) Pre-season friendly Clarence Park, 23 July 2012 0-1 Scott Rendell (34) 0-2 Stuart Fleetwood (37) Att: 582 Admission: £4,50 Programme: £2
Dag 1: Onsdag 18.07.2012 Sutton United – Leyton Orient Det begynte å krible litt, og reisefeberen økte da jeg en kveld tidligere i sommer ble sittende og studere planlagte treningskamper på et non league forum. Jeg gledet meg til sesongstart, men tålmodigheten var tynnslitt – som et barn på lille julaften. Jeg begynte derfor å falle for fristelsen til å ta en tur over før sesongstart. Jeg hadde en stund vært opptatt med et bokprosjekt som var i avslutningsfasen, og ville derfor forhøre meg med forlaget før jeg bestilte tur. Min kontakt der mente at det ikke ville være noe problem, og dermed var grønt lys. Etter en natt uten søvn, satt jeg meg på flybussen til Gardermoen etter å ha blitt kjørt opp på E6 av min snille mor. Mens jeg hvilte øynene litt, var vi raskt fremme og jeg fikk sjekket inn og tatt en siste røyk. Jeg sovnet før flyet tok av og våknet idet vi landet på Heathrow, og fikk dermed litt sårt tiltrengt søvn på turen over. Etter å ha aktivert mitt togpass gikk turen inn til Paddington med Heathrow Express, og med nyinnkjøpt Oyster Card tråklet jeg meg gjennom London ved hjelp av tubens Jubilee Line og DLR. Jeg hoppet omsider av på stasjonen East India i østre Londons docklands, i den beryktede bydelen Tower Hamlets. Mitt krypinn for natten lå 100 meter fra stasjonen, og var langt fra noe Ritz.
The Steamship var en pub med rom i overetasjen, og en rimelig pris gjorde for meg utslaget da jeg uansett kun skulle sove der. Rommet ble entret via et trappesystem i bakgården, og idet jeg satt fra meg bagen inntil en kommode, datt fronten på den ene kommodeskuffen av! En dusj ble deretter vanskeliggjort da det ikke befant seg håndklær på rommet, og jeg hadde glemt å pakke det. En kjapp vask klarte jeg imidlertid å få til før jeg gikk ned og bestilte en Strongbow for høflighets skyld før jeg igjen tok DLR og Jubilee Line til London Bridge. Derfra gikk turen videre med lokaltog til West Sutton, hvor jeg gikk den korte veien til puben The Plough. Der inntok jeg et par Strongbow før jeg krysset veien og betalte meg inn på Borough Sports Ground – eller Gander Green som jeg velger kalle Sutton Uniteds stadion. £1 ble deretter byttet mot et 8 siders svart/hvitt program i anledningen dagens kamp mot Leyton Orient. Golden Goal lodd ble også kjøpt, men jeg hadde vel ingen tro på gevinst da loddet viste 2 minutter som tid for første mål.
Det var allerede en del fremmøtte med i underkant av en time til avspark, og undertegnede tok en ørliten runde for å ta noen bilder av anlegget. Det bærer fortsatt preg av å ha hatt løpebaner, men er til tross for dette slett ikke verst. Muligens det beste jeg har sett med løpebaner, om man fortsatt kan kalle det som er igjen der løpebaner. Jeg entret klubbens bar og bestilte forfriskninger i form av Strongbow, før jeg slo av en prat med noen av de fremmøtte.
Hjemmesupporterne virket å være forsiktige optimister før kommende sesong, i en Conference South der jeg personlig mistenker at konkurransen var tøffere forrige sesong. Ikke minst er sterke Woking borte, og det samme er Dartford. Jeg mistenker at disse – ikke minst Woking – er sterkere enn de som kom ned, nemlig Bath City og Hayes & Yeading United. Welling United og flere andre utfordrere er riktignok der fortsatt, men jeg har en følelse av at Sutton United kan være the team to watch denne sesongen. Imidlertid var det mange som advarte sterkt mot hardt satsende Eastleigh, som skal strø om seg med penger. Samtidig tvilte mange på om Sutton United var rustet for å kunne takle et opprykk denne sesongen, da de mangler ressurser.
En liten tur innom klubbsjappa gjorde meg noen pund fattigere, men et skjerf og en DVD rikere siden jeg ble fristet til å gå til innkjøp av sesong DVD’en fra opprykkssesongen 2010/11.
Som nevnt var det Leyton Orient som sto på motsatt banehalvdel med en blandet lag, der flere førstelagsspillere visstnok var ute med skade. Jeg tok plass bak det ene målet sammen med en samtalepartner fra baren. Og omtrent før vi i det hele tatt hadde fått installert oss, landet et langt innkast inne blant et tafatt Sutton-forsvar, og Kevin Lisbie kunne sette ballen i nettet bak hjemmekeeper Kevin Scriven. Klokken viste ifølge speaker to minutter, og jeg hadde altså vunnet på loddet mitt likevel. Vi hadde knapt rukket å summe oss da hjemmelagets Stefan Payne ble felt av Matheiu Baudry, og Payne satt selv inn straffen og utlignet til 1-1 med 5 minutter på klokken. Payne måtte imidlertid halte av banen et minutts tid senere, for å bli erstattet av den gamle kjenningen Kezie Ibe.
Det .var etter dette ganske jevspilt, med et lite overtak til Orient i ballinnehav. Men etter 22 minutter klønet hjemmelaget det til for seg igjen. Et håpløst tilbakespill ble snappet opp av Ryan Brunt, som valgte å skyte fra drøye 20 meter. 2-1 til gjestene! Men nok en gang slo Sutton umiddelbart tilbake, da Kyle Vassell stjal ballen og forserte gjennom et passivt Orient-forsvar før han plasserte ballen i mål nede i borterste hjørne. Etter en halvsjanse rett i forkant, tok gjestene igjen ledelsen etter 44 minutter. Vertenes Osa Obamwonyi sovnet og ble fratatt ballen av Dean Cox. Han hadde fri bane mot mål, og kunne dermed sørge for at lagene gikk til pause på stillingen 2-3.
Etter å ha stukket hodet innom klubbsjappa for å hente min gevinst på £20, ble det tid til en liten prat med noen Orient-supportere. De var ikke videre optimistiske med tanke på den kommende sesongen, og mente spesielt forsvaret måtte bedres betraktelig om de skulle ha mulighet for å unngå nedrykk. Og forsvarsspillet på begge sider hadde når sant skal sies vært meget svak i første omgang av dagens kamp.
Orient byttet like godt alle 11 spillerne i pausen, mens vertene nøyde seg med 4 bytter. Etter rundt 10 minutter av andre omgang trodde flere med meg at Gareth Gwillim hadde utlignet nok en gang, men hans frispark forandret noe retning i en forsvarer og havnet i nettveggen. Fra Suttons corner kontret Orient, og vertenes innbytter-keeper Tom Lovelock måtte slå et farlig skudd over. Corneren ble headet like over, og det var morsomt å se på nå. Kyle Vassell skapte litt hodebry for Orient-forsvaret. Først fintet han seg fri og avsluttet like utenfor. I neste angrep måtte forsvaret ty til ulovligheter for å stanse ham, og Gareth Gwillim kunne resolutt sette inn straffesparket og utligne til 3-3 etter 64 minutter.
Men umiddelbart ødela hjemmelaget igjen for seg selv, da en misforståelse mellom keeper Lovelock at debutant Michael Abnett medførte at Afolabi Obafemi (tunga rett i munnen nå) hadde en enkel oppgave med å gjenopprette ledelsen kun minuttet etter. Denne gangen kom det intet svar fra vertene, som etter 69 minutter i stedet måtte se Orient øke ledelsen. Jamie Stuart taklet Obafemi bakfra i feltet, og sistnevnte tok selv straffesparket. 599 tilskuere kunne se at kampens siste mulighet tilfalt Kezie Ibe, som imidlertid skjøt langt utenfor fra god posisjon. Dermed endte det 3-5 og undertegnede valgte å innta ytterligere to pints i godt selskap i baren, heller enn å stresse til togstasjonen og siste forbindelse utelukkende med tog.
Da jeg etterhvert satt kursen mot hotellet, måtte jeg derfor hoppe på bussen rett utenfor. Den tok meg til Morden, som er sydlig endeholdeplass for tubens Northern Line. Med bytte til DLR på stasjonen Bank kom jeg meg omsider tilbake til East India og The Steamship. Den første kampen hadde vært underholdende, og en fin start på min tur. Det var jo selvsagt lov å håpe på at de 10 andre skulle bli like målrike, men slik skulle det ikke bli.
Ground #74: Sutton United – Leyton Orient 3-5 (2-3) Pre-season friendly Gander Green Lane, 18 July 2012 0-1 Kevin Lisbie (2) 1-1 Stefan Payne (pen, 5) 1-2 Ryan Brunt (22) 2-2 Kyle Vassell (23) 2-3 Dean Cox (44) 3-3 Gareth Gwillim (pen, 64) 3-4 Afolabi Obafemi (65) 3-5 Afolabi Obafemi (pen, 69) Att: 599 Admission: £10 Programme: £1
Dag 2: Torsdag 19.07.2012 Evesham United – Shrewsbury Town
Turen gikk med tube tilbake til Paddington, og frokost i form av sandwiches ble inntatt på toget derfra til Worcester Foregate Street samtidig som jeg fikk lest litt korrektur på mitt bokprosjekt. Jeg hadde i forkant avtalt å møte min eldste engelske kompis fra Reading, som nå har bodd noen år i Worcester. Han ville til og med være med på kveldens kamp, men var nå ikke 100% sikker på om han kunne dra fra jobb i tide. Ved ankomst Worcester gikk jeg de 10 minuttene gjennom den sjarmerende byen. Og etter innsjekking på Fownes Hotel fikk jeg tatt en etterlengtet dusj, før jeg spaserte en runde og kikket i Worcester sentrum.
Etterhvert endte jeg opp med å innta et pubmåltid på Wetherspoons puben-The Postal Order, samtidig som min kompis Robert kunne meddele at han hadde dratt fra jobb og kun skulle hjemom en tur før han satt seg på bussen. j2o ble byttet ut med Strongbow, og jeg var i ferd med å gjøre kål på den andre pinten da Robert ankom med drøye kun kvarteret igjen til 17.28-toget jeg hadde sett meg ut. Imidlertid rakk vi en kjapp pint til før vi satt oss på toget for å reise de to stasjonene til Evesham.
Ved ankomst den lille Worcestershire-byen, stakk vi innom puben The Railway Hotel mens jeg ved hjelp av mitt utprintede kart forsøkte overbevise Robert om at det var altfor langt å gå ut til Evesham Uniteds nye stadion. Da også pubverten samtykket i min observasjon, ble vi enige om å drikke opp og få tax i en taxi. Den kjørte oss langs hovedveien sørover ut av Evesham. Ved et veikryss i utkanten har de bygget sitt nye stadion som har fått det offisielle navnet The Spiers & Hartwell Jubilee Stadium, sannsynligvis omtalt som Jubilee Stadium heretter av undertegnede. Den italienske drosjekusken Gianni tok først feil avkjørsel og måtte snu, men etter en ekstra runde i rundkjøringen kunne vi hoppe ut og betale oss inn på det nye anlegget. Jeg hadde trodd at kveldens kamp skulle være den offisielle åpningen, men den viste seg å ha funnet sted noen dager tidligere mot et lag bestående av gamle Manchester United-profiler. Mitt første inntrykk av stadionet var at det var noe anonymt og kjedelig, men vertskapet er nok sjeleglad for å i det hele tatt være tilbake i hjembyen etter 6 sesonger med banedeling hos Worcester City.
Jubilee Stadium har tribuner på kun to sider, på kort- og langsiden nærmest hovedinngangen. De to andre er kun gjerdet inn, med et relativt lavt tregjerde med flatt åkerlandskap på utsiden. Ingenting galt med de to tribunene, men de ser liksom litt ferdig fabrikert ut – som om de er satt sammen på produksjonsstedet og deretter kjørt på plass der de nå står. Men også i non-league ser man jo at de nye mindre tribunene stort sett er relativt like og anonyme. Det var ikke trykket opp noe program i den forstand, men man delte hvertfall ut gratis spillerlister med liste over vennskapskampene på et A4 ark trykket på begge sider og brettet sammen til A5. Klubbsjappe hadde de fortsatt ikke fått installert, men en person fra klubbledelsen tok min adresse og lovet å sende meg et skjerf til min samling. Han ville også legge med noen programmer fra tidligere kamper til meg sa han. Klubbhuset og baren var det ingen verdens ting å utsette på. Robert kommenterte at den var langt større enn lokalet på Readings gamle Elm Park, og det var riktignok stort nok til at Evesham med sitt vanlige tilskuersnitt ikke vil ha problemer med dårlig plass for ofte.
Riktignok får vi håpe tilskuertallet vil øke noe nå som klubben er tilbake i Evesham, og det var dette Evesham-folket håpet på også. Sportslig sett uttalte noen at de håper returen kan bidra til at de kan hevde seg på øvre halvdel og kanskje kapre en playoff-plass. Av andre favoritter i toppen av Southern League Division One South & West var det ikke overraskende flere som nevnte Merthyr Town, som de mente kunne hevde seg umiddelbart etter sitt opprykk fra Western League.
Motstander for kvelden var Shrewsbury Town, som tidligere i år endelig rykket opp til nivå tre etter å ha (etter min mening) underprestert de siste årene. Nå når de først har kommet seg opp i League One, har jeg en følelse av at de kan være en dark horse denne sesongen og muligens hevde seg på øvre halvdel(?) samtidig som det kan bli en «enten eller» sesong. Supporterne virket også å være av noe bortimot samme oppfatningen, selv om de kviet seg for å tippe noe resultat. De var derimot enige om at Sheffield United blir sesongens store favoritt.
Etter et par pints i klubbhusets bar gjorde vi oss klare for avspark, og Robert uttrykte begeistring for å kunne være på en fotballkamp der han kunne røyke mens han så på kampen. Evesham-manager Matt Clarkes manglet flere av sine nye signeringer, mens Shrewsbury-fansen på sin side var mest spent på å se et par nykommere. Ifølge en senere kommentar fra Shrews-manager Graham Turner var gjestene fra Shropshire også først og fremst interrest i å fa en trening på ballbesittelse. Og det fikk de raskt på Jubilee Stadium, der gjestene dominerte uten at nivåforskjellen tilsa så mye som fem nivåer. Gjestenes Marvin Morgan fikk hele tre sjanser i løpet av en fem-minutters periode i første omgang. Den største av disse kom i form av et innlegg han upresset headet over fra god posisjon. På andre siden av banen gjorde Henry Eze det samme med et innlegg til bakre stolpe, og dermed ble pause-pinten inntatt på stillingen 0-0.
Shrewsbury gjorde fem bytter før andre omgang, som fortsatte som den første – med Shrews i førersetet. Eveshams keeper Nick Thomas leverte en flott parade på Jon Taylors dobbeltsjanse, men kunne intet gjøre da den gode Joe Jacobson fyrte løs fra rundt 25 meter. Dessverre for gjestene traff han tverrliggeren. Vertens beste sjanse falt til Simeon Tulloch, som snappet opp et mislykket tilbakespill. Men hans lobb over keeperen gikk også utenfor stolpen. Helt på slutten hadde Tom Bradshaw mulighet til å sikre seier for gjestene, men keeper Thomas fikk kastet seg i beina på Bradshaw og snappet ballen. Dermed endte det 0-0 foran 265 fremmøtte.
For vår del gikk snart turen tilbake med forhåndsbestilt taxi for å rekke 22.16 toget fra Evesham stasjon. Vi kunne spart oss å stresse, for ved ankomst viste det seg at toget var 10-15 minutter forsinket. Og mens vi satt der og ventet, hvem andre stakk hodet inn på perrongen enn vår italienske venn Gianni, som skulle plukke opp en passasjer som tydeligvis var på det forsinkede toget. Snart var vi imidlertid tilbake i Worcester etter en 20 minutters togtur tilbake til Worcester Shrub Hill. Herfra gikk vi til The Postal Order hvor vi tok en siste pint før Robert satt kursen hjemover. Jeg som ikke skulle på jobb dagen etter unnet meg derimot enda en siste Strongbow før jeg returnerte til hotellet.
Ground #75: Evesham United – Shrewsbury Town 0-0 (0-0) Pre-season friendly Spiers and Hartwell Jubilee Stadium, 19 July 2012 Att: 265 Admission: £9 Programme: None
Dag 3: Fredag 20.07.2012: Grimsby Town – Hull City
Etter en dusj og tilhørerende morgenstell satt jeg sporenstreks av gårde mot Worcester Foregate Street, hvor jeg hadde sett meg ut 10.24 toget. Snaue 50 minutter senere kunne jeg røyke og bytte tog på Birmingham New Street og på alvor rette snuta nordover. En liten stund etter halv ett kunne jeg ta en ny lengre røykepause i Sheffield før jeg dro østover med Cleethorpes-toget. Og litt etter halv tre kunne jeg omsider hoppe av på Grimsby Town stasjon og spasere de par hundre meterne for å sjekke inn på St James Hotel. Det ville nesten være uhøflig å ikke smake på stedets fish n chips når man er i en by som Grimsby, og jeg oppsøkte derfor et anbefalt sted som serverte en stor og utsøkt posjon av retten i takeaway-variant. Denne ble fortært ved vannet omringet av en flokk glupske måker som sendte lange blikk mot fisken min. Jeg lot de irriterende skapningene slåss om den siste biten av den enorme porsjonen, og la på vei mot Cleethorpes og Blundell Park ved hjelp av apostlenes hester og utprintet kart. Veien gikk gjennom et boligområde som neppe er øyas mest fasjonable strøk, der det i visse gater virket som om hvert tredje eller fjerde av de typisk engelske rekkehusene var kondemnert, hadde knust vinduene og/eller spikret igjen dører og vinduer. Omsider kunne jeg entre The Imperial Hotel, som er puben til Grimsby Towns harde kjerne av supportere.
Det er alltid litt spesielt å entre en pub der de lokale plutselig blir helt stille og vurderer ens person når man kommer inn, men jeg fikk hvertfall byttet bort rimelige £2.10 mot en pint Strongbow og slått meg ned ved et bord. Og med nesten tre timer til avspark fikk jeg gjort unna ytterligere en liten halvtime med korrekturlesning før puben begynte å fylles opp. Under en av mange røykepauser etter x antall pints med Strongbow fikk jeg slått av en liten prat med en av Grimsbys eldre casuals, som i likhet med de fleste andre rundt oss var overbevist om at Grimsby denne sesongen vil kjempe i toppen. Alt annet enn minst en playoff-plass vil være en skuffelse mente han, og det kan jeg for så vidt skjønne. Det er nok opprykk som gjelder der oppe i nordre Lincolnshire.
Kveldens treningskamp var mot Hull City, erkerivalen fra andre siden av elven Humbers brede munning. De to har vel nå ikke møtt hverandre i ligasammenheng siden 80-tallet hvis jeg ikke husker helt feil, men det er sterke følelser i sving fortsatt. En buss med Hull supportere kjørte forbi til kraftige gestikulasjoner og ukvemsord begge veier.
En halvtimes tid før avspark gikk jeg den korte veien ned til klubbsjappa og deretter billettkontoret ved siden av. £12 fattigere entret jeg inngangen til Pontoon Stand bak det ene målet, mens jeg på veien skilte lag med nok ett pund for et felles-program i farger for både Hull-kampen og Doncaster-kampen tre dager tidligere. Etter å ha tatt noen bilder av anlegget tok jeg plass på tribunen idet spillerne gjorde seg klare for avspark.
Et relativt sterkt Hull-lag med noen skadefravær hadde fra starten et spillemessig overtak, med Norges-kjenningen Robert Koren i en dyp midtbanerolle. Det var dog vertenes nykommer Andy Cook som fikk den første sjansen, men hans volley gikk rett på keeper Eldin Jakupovic. Koren var sentral i gjestenes lag der han som ballfordeler viste frem en fin pasningsfot. Han holdt selv på å gi tigrene ledelsen allerede etter tre minutter, men hans langskudd strøk like utenfor. Tilbake i hovmesterrollen serverte han noe senere en glimrende pasning til spissen Jay Simpson, som imidlertid kun traff nettveggen med sin avslutning. Utover i omgangen virket det som om kampen var i ferd med å snu, og det var Grimsby som tok over. Cook var igjen frempå da han raget høyest og tvang frem en god redning fra Jakupovic med en hard heading ned i bakken. Og Hull hadde i denne perioden nok å henge fingrene i, men det virket som om det var den siste avgjørende pasningen som manglet. Istedet jevnet det seg igjen ut mens det nærmet seg pause. Og rett før hvilen var det gjestene som hadde omgangens beste sjanse da Koren igjen fyrte løs fra drøye 20 meter. Town-keeper Greg Fleming hadde ingen mulighet, men tverrliggeren sto i veien, og dermed gikk lagene til hvilen med 0-0 foran 2.280 tilskuere.
Heldigvis fant jeg selv på et stadion som Blundell Park et område det var lov å røyke – bak kiosken i hjørnet mellom Pontoon Stand og Findus Stand. Deretter ble innkjøpt pai og Bovril. Skjønt da sistnevnte hadde kjølnet såpass at den kunne drikkes uten skoldingsfare, var man allerede godt uti andre omgang.
Da hadde allerede Joe Colbeck brent en stor sjanse for hjemmelaget. Den gamle Reading-kjenningen Louie Soares – som hadde kommet inn i pausen – kom seg fri på kanten, gikk innover og la tilbake til Colbeck som sleivsparket over via en forsvarer. På den på følgende corneren var The Mariners enda nærmere, mens Ian Millers heading ble stoppet på streken av Tom Cairney. Så, etter rundt ti minutter spilt av omgangen, fulgte en god Hull periode. Først fikk ikke Grimsby klarert en corner skikkelig, og Aaron McLeans skudd ble såvidt blokkert av Shaun Pearson. McLean spilte deretter fri sin partner Jay Simpson, mens hans lobb over keeper Fleming var ikke hardere enn at Ian Miller rakk tilbake for å klarere. Etter drøye timen klarte Koren å vende opp inne i boksen, men skuddet hans gikk over. Et nytt bekjentskap var spissen Nick Proschwitz, som fikk sine første minutter som innbytter for Hull etter sin £2,6 millioners overgang, uten å markere seg spesielt. Like før slutt ble gjestenes Mark Cullen spilt fri alene med keeper, og plasserte ballen i mål. Men linjemannen hevet flagget for offside, og på overtid kunne Grimsby avgjort da det var full klynge og flipperspill inne i Hull-feltet. Men også her endte det altså 0-0 mellom de to erkerivalene. Kampen ble hovedsakelig preget av solid defensivt spill, og dette tror jeg vil kunne bli Grimsbys styrke denne sesongen. Om de i tillegg kan få litt fart på spillet fremover, kan det bli riktig så bra.
Jeg befant meg snart tilbake på Imperial Hotel med Strongbow i hånden. Det var der aktivitet blant hjemmelagets casuals, ikke minst da deres motparter fra Hull kom til syne på andre siden av et gjerde ute på parkeringsplassen utenfor. Politiet hadde sitt fulle hyre med å holde Grimsby-folket inne på pubens område, mens flere klarte komme seg ut og forbi. Hull-supporterne ble marsjert bort, samtidig som flere av Grimsbys gutter var aktive på telefonen og snart tydeligvis var på mot mot et annet sted. For min egen del drakk jeg opp min Strongbow før jeg spaserte mot hotellet. Jeg skulle tross alt opp veldig tidlig dagen etter.
Ground #76: Grimsby Town – Hull City 0-0 (0-0) Pre-season friendly Blundell Park, 20 July 2012 Att: 2,280 Admission: £12 Program: £1
Etter et par fine dager i utrolig flotte Edinburgh, satt jeg meg denne lørdagen på toget til Glasgow. Med meg var faktisk både min mor og min nevø, som jeg var på ferie sammen med og hadde overtalt til å bli med på Rangers-kamp. Etter en times tid ankom vi Glasgow og tok metroen videre til Ibrox, hvor vi først av alt gikk for å hente billettene.
Deretter måtte jeg selvsagt ta en kikk innom Rangers-sjappa, der jeg sikret meg både skjerf og ny jakke. I tillegg fikk vi kledd opp nevøen min i både Rangers-drakt, -shorts, og -sko, samt Rangers-fotballen han også fikk med seg.
Deretter ble det en runde rundt anlegget for å ta noen bilder, før vi gikk mot det kjente Rangers-vannhullet Louden Tavern. Der tillot de imidlertid ikke barn, så det ble dessverre med kun en pint i fint selskap og med herlig lojalistisk musikk før vi gikk videre.
I følge en av de lokale har politiet de siste par årene blitt meget strenge på dette punktet, der det tidligere var mye friere tøyler. Det viste seg å være gjennomgangsmelodien over alt i området, og vi gikk i stedet tilbake til Ibrox der vi tok en matbit og fant plassene våre høyt oppe på Club Deck.
Rangers gikk ut i hundre, og Lee McCulloch headet inn 1-0 fra Steven Davis’ innlegg etter allerede 45 sekunder! Etter drøye 5 minutter måtte imidlertid Davis forlate banen med en skade, men under ti minutter senere ble Rangers tildelt straffespark da Edu ble felt. Men det første av hele fire straffespark tildelt under kampen ble brent da Sone Aluko traff utsiden av stolpen. Andy Little økte imidlertid til 2-0 etter rundt 40 minutter, etter en retur fra Saints-keeper Craig Samson.
Den stillingen sto seg til pause, selv om ledelsen absolutt kunne vært større. Samtidig gjorde også Rangers’ keeper et par glimrende redninger da gjestene var farlig frempå ved Dougie Imrie og Nigel Hasselbaink. Det var for øvrig stadige markeringer og protester mot klubbens situasjon, der flesteparten av de 46 998 tilskuerne på Ibrox Stadium viste frem de røde papirplatene som hadde blitt festet til setene.
Andre omgang var kun tre minutter gammel da det var St. Mirrens tur til å få straffe. Paul McGowan sendte McGregor feil vei, og reduserte til 2-1. Men ikke før hadde de redusert, før de fikk nok en straffe imot. Jeroen Tesselaar fikk i tillegg direkte rødt kort for å ha revet ned Aluko i scoringsposisjon, men McCullochs straffe ble glimrende reddet av St. Mirren-keeper Samson.
Hjemmelaget skulle imidlertid til slutt score fra straffemerket, etter timen spilt. På lagets tredje forsøk var det innbytter Kyle Lafferty – som nettopp hadde kommet inn – som tok ansvar og økte til 3-1. McCulloch var sent i kampen meget nær ved å score sitt andre for dagen, men dommeren blåste av til flott 3-1 seier.
Den eneste malurten i begeret denne dagen var at de motbydelige grønne og hvite fra en annen del av byen hadde sikret seg ligatittelen, uten at det i det hele tatt var noe tema da det jo også var forventet. Etter det som skulle vise seg å bli min siste kamp for sesongen i Storbritannia, gikk turen gikk tilbake til Edinburgh. Der trakk mitt reisefølge seg trakk tilbake til det luksuriøse hotellet The Scotsman, mens undertegnede unnet seg en tur ut på byens sagnomsuste uteliv rundt Grassmarket.
Scottish ground # 1: Rangers v St. Mirren 3-1 (2-0) Scottish Premier League Ibrox Stadium, 7 April 2012 1-0 Lee McCulloch (1) 2-0 Andy Little (40) 2-1 Paul McGowan (pen, 49) 3-1 Kyle Lafferty (pen, 60) Att: 46,998 Admission: £22 Programme: £3
Jeg skulle etter den opprinnelige planen hjem denne onsdagen, med fly hjem fra Manchester. Men etter å ha booket mye av reisen, inviterte min mor meg med på 4 dagers ferie i Edinburgh med henne og min nevø. Jeg valgte å takke ja til dette, og det var grunnen til at jeg valgte å rett og slett droppe flyet mitt hjem. I tillegg var det grunnen til at jeg valgte å legge om reiseruta litt, slik at besøk i Newcastle og kamp i Blyth ble tirsdagens agenda i stedet for besøk hos Guiseley.
Deres fly fra Oslo ville ikke lande i Edinburgh før i 20-tiden onsdag kveld, så med såpass god tid bestemte jeg meg for å ringe Newcastle United og forhøre meg om mulighetene for en omvisning på deres St. James’ Park før jeg satt kursen mot Edinburgh.
Det viste seg å gå i orden, og jeg fikk sette fra meg bagen på hotellet mens jeg tok en tur rundt i Newcastle. Heldigvis var været bedre enn dagen før! Etter hvert satt jeg meg på puben The Strawberry rett ovenfor St. James’ Park. Det viste seg å være en flott pub, og en Strongbow ble fort til tre før jeg tok en siste pint på Shearer’s.
Deretter gikk jeg opp til resepsjonen på St. James Park, hvor jeg fikk beskjed om å ta turen opp i andre etasje. Der fikk jeg registrert meg som deltager på omvisningen, før jeg benyttet ventetiden til å ta en nærmere kikk på den interessante utstillingen som befant seg rundt i rommet. Omsider begynte omvisningen med en jovial vert, og med deltagere fra forskjellige deler av England samt bl.a Nederland, Irland, Mexico og et ungt par fra Norge.
Selve omvisningen var vel grei nok, og det var i hvert fall ingenting å utsette på verten. Derimot synes jeg personlig det ble altfor mye fokus på det kommersielle, penge- og VIP-delen. Langt, langt over halvparten av tiden gikk med på å kikke på forskjellige VIP-bokser, snakke om deres eiere, hva de spiste og drakk og hvor mye det kostet, og Newcastle Uniteds avhengighet av disse personenes bidrag etc etc etc. Newcastle Uniteds stolte historie som fotballklubb ble knapt nevnt med et ord.
Og høydepunktet må nok sies å ha vært en kikk i garderobene samt en tur opp på stadions høyeste punkt, i tillegg til turen ut spillertunnelen til laglederbenkene. Alt i alt en fin, men samtidig noe skuffende omvisning.
Jeg valgte å ta en pint til på The Strawberry før jeg ruslet tilbake til hotellet og plukket opp bagen. Deretter gikk veien til Newcastle stasjon og tog til Edinburgh, med nye flotte inntrykk av kysten mot Nordsjøen…innimellom et etter hvert vanvittig antall sauer.
Tirsdag 03.04.2012 Blyth Spartans v Solihull Moors
En frokost ble inntatt på puben The White Rose på Leeds stasjon, før jeg etter hvert hoppet på toget til Newcastle. Etter stort sett fint vær på hele min rundtur, møtte jeg for første gang regnet da toget stoppet i York. Men da jeg kom ut av togstasjonen i Newcastle, var det som en forsinket aprilsnarr fra værgudene der sluddet kom feiende sidelengs i den sure vinden. Derfor tok jeg taxi til Waterside Hotel som egentlig lå i gangavstand fra stasjonen – rett ved den kjente Tyne Bridge. Etter å ha sjekket inn og slappet av litt på rommet, tok jeg turen ut da nedbøren hadde gitt seg. Men da det snart begynte å regne heftig søkte jeg tilflukt på puben The Union Rooms, der jeg like godt benyttet anledningen til å innta en tidlig middag. Etter et par pints jogget jeg over veien til metro-stasjonen og kjøpte billett til Haymarket stasjon. Fra bussterminalen der skulle det gå busser til dagens destinasjon, nemlig Blyth. Ifølge den innfødte drosjekusken fra tidligere var det egentlig under en halvtimes kjøring opp dit, men bussens melkerute gjør at reisetiden er rundt timen. Et søk på nettet hadde vist at det var en rekke ruter som gikk til Blyth. Men jeg hoppet på den første jeg så, og fikk bekreftet av sjåføren at jeg ville komme meg tilbake igjen også etter klokka 22. Jeg syntes allerede jeg hadde sittet en god stund på bussen, og undret på om det var Blyth vi kjørte inn i etter en strekning hvor man virkelig fikk inntrykk av den viltre Nordsjøen rett ved siden av. Men da vi kun minutter etterpå passerte rett forbi Whitley Bays hjemmebane, forsto jeg at slik var det ikke. Omsider passerte vi dog det jeg skjønte måtte være Croft Park på høyre hånd, og like etter hoppet jeg av bussen og ut i det ufyselige været.
I virvaret av gater som så temmelig like ut, fant jeg raskt veien gjennom boligområdet og frem til Croft Park ved hjelp av mitt utprintede kart. Klubbhuset lå utenfor stadionportene, så jeg dukket inn der for å unne meg en Strongbow. Dessverre måtte jeg nøye meg med Magners på flaske, der jeg fikk hengt jakke og genser til tørk over et par stoler. Etter å ha byttet ut Magners med mineralvann, kom jeg i prat med noen nyankomne personer fra ledelsen i Solihull Moors som satt ved nabobordet. De var meget forundret over å treffe på en norsk groundhopper oppe i Northumberland, og viste stor interesse for min rundtur. Jeg måtte svare benektende på om jeg hadde vært på deres Damson Park, men de spurte og gravde. Ikke minst rundt mitt besøk hos Lye Town og min mislykkede visitt i Alvechurch på forrige tur.
Hjemmelaget var i praksis klare for nedrykk fra Conference North etter tap i den viktige kampen mot nedrykksrival Vauxhall Motors i forrige kamp, og supporterne virket allerede å ha innfunnet seg med en tilværelse i Northern Premier League neste sesong. De ble vel heller ikke særlig beroliget da jeg kunne fortelle om et imponerende nivå på NPL-kampen jeg hadde bivånet dagen før. Blyth hadde for så vidt fortsatt en syltynn teoretisk mulighet, men i så fall måtte de først og fremst vinne alle sine gjenstående kamper. Solihull Moors på sin side virket ved første øyekast på tabellen nokså sikre, men ville med tap nærme seg en nedrykkskamp som senere skulle vise seg å bli en vanvittig tett kamp om å unngå den siste nedrykksplassen – og med et enormt antall lag involvert.
Jeg ville ta Croft Park i øyesyn før det ble for mørkt, og betalte derfor mine £10 for entré. Så fulgte en runde rundt et flott anlegg som absolutt falt i smak hos undertegnede. En tur innom klubbsjappa ble det også, og derfra kom jeg ut med Blyth Spartans-skjerf til samlingen og et godt kampprogram til £2. Ved utgangen fikk man utdelt «billetter» slik at man kunne gå ut og inn mellom stadion og baren, og jeg satt meg ned med en brus mens jeg studerte programmet innimellom praten med diverse fremmøtte. I det dårlige været ventet jeg til 5 minutter før avspark før jeg gikk tilbake, og jeg valgte i regnet å sette meg oppe under tak på hovedtribunen. Dermed måtte jeg ut med ytterligere £1 til vakten som sto ved inngangen til denne.
238 tilskuere hadde trosset værgudene, og fikk se Blyths Wayne Phillips skyte i stolpen før 5 minutter var spilt. Men i en ikke spesielt imponerende første omgang var det det nærmeste vertene kom, der deres mest lovende angrep ble ødelagt av offside-avvinkninger eller feilpasninger. Gjestene virket rett og slett litt farligere, og det var ikke ufortjent da Lee Morris sendte laget fra Birmingham-traktene i føringen etter en drøy halvtime. Ti minutters tid senere kunne det fort stått 0-2, men Ryan Beswick klarte på merkelig vis å skyte utenfor fra kort hold. En noe skuffende første omgang ebbet dermed ut med ledelse til bortelaget, og da dommeren blåste for pause var undertegnede allerede langsomt på vei mot baren der jeg (langt fra klok av skade) prøvde en ny Magners.
Gudene vet hva som skjedde i garderoben, men det var et helt annet Blyth-lag som kom ut i andre omgang. Gjestene ble umiddelbart satt under press, dog uten at man kom frem til spesielt med farligheter. Gang på gang var det den avgjørende ballen som ikke var god nok. Både Glen Taylor og innbytter Neal Hooks misbrukte dessuten gode muligheter til å utligne. Men med drøye kvarteret igjen løsnet det omsider, og playmaker Robert Dale pirket inn 1-1 etter forarbeid av vingen Phillips. Nå utviklet det seg til å bli en eneste lang kanonade mot gjestenes keeper Jasbir Singh. Joe Kendrick hadde alene 3-4 sjanser, hvorav en ble reddet på streken av en forsvarer mens en annen tvang frem en glimrende redning av Singh. Sistnevnte måtte også i aksjon for å hindre både Sam Hodgson og Sam Groves, der Blyth fosset frem gang på gang. Men med en rekke kjempesjanser misbrukt begynte man å ane en viss frustrasjon på tribunen, som om det var helt utgjort. Da, med 86 minutter spilt, vant innbytter Lee Mason en hodeduell med keeper Singh og sendte Spartans i føringen til enorm jubel blant de grønnhvite. Basert på andreomgangen satt jeg med inntrykket at Spartans kanskje ikke burde befunnet seg der de gjør, men sett over en hel sesong er det selvsagt en grunn til at de ligger der de ligger. Og da dommeren blåste av til 2-1 seier, betydde det nok kun en utsettelse av det uunngåelige – noe som for øvrig skjedde få dager senere.
Jeg vurderte en cider til, men da Magners ikke på noen måte er noen favoritt, valgte jeg en kjapp halv pint med real ale før jeg satt kursen strake veien mot Blyth busstasjon. Jeg klarte dog å surre meg noe bort, men har heldigvis såpass stedsans at jeg i hvert fall aldri var i tvil om retningen. Og da jeg kom opp på Waterloo Road, så jeg tilfeldigvis en buss med «Newcastle» i panna i ferd med å stoppe på en holdeplass på andre siden av veien. Etter en langdryg busstur tilbake til Geordie-byen var det dermed bare å ta metroen tilbake til Newcastle Central og spasere til hotellet, med en stopp for å plukke opp litt takeaway.
English ground # 73: Blyth Spartans v Solihull Moors 2-1 (0-1) Conference North Croft Park, 3 April 2012 0-1 Lee Morris (33) 1-1 Robert Dale (74) 2-1 Lee Mason (86) Att: 238 Admission: £10 Programme: £2
Etter å ha tilbragt søndagen (og mandag formiddag) med min venninne og en av hennes venninner i Sheffield, satt jeg på mandagen kurs for Leeds. Jeg fikk raskt sjekket inn på hotellet jeg også bodde på påsken 2011 – Discovery Inn, sentralt beliggende rett overfor jernbanestasjonen. Leeds var imidlertid ikke mitt hovedmål for dagen, og snart tok jeg toget den relativt korte turen til Bradford Interchange. Derfra tok jeg en taxi til Horsfall Stadium, hjemmebanen til den gamle Football League-klubben Bradford Park Avenue. Taxisjåføren som knapt klarte å gjøre seg forstått på engelsk virket ikke å vite hvor det var, men etter en for undertegnede labbelensk samtale med det jeg antar var sentralen, ankom jeg Horsfall Stadium. Der skulle hjemmelaget ta imot Chorley til viktig kamp i toppen av Northern Premier League Premier Division.
£9 fattigere gikk jeg inn på anlegget, hvor jeg betalte ytterligere £2 for et absolutt godt program. Etter en tur innom en klubbsjappe med et godt utvalg av programmer etc, entret jeg klubbhuset og kjøpte meg en pint med Strongbow. De hadde der en slags utstilling til ære for klubbens store sønn, nemlig Len Shackleton – «the Clown Prince of Football». Den ble selvsagt tatt nærmere i øyesyn mens både Chorley-fansen og hjemmesupportere begynte å strømme på. Ingen av de to lags supportere hadde håp om å kunne innhente ledende Chester – som spesielt Chorley-fansen ikke overraskende hadde lite positivt å si om – men begge leire var optimistiske med tanke på playoff. Begge lag hadde da også vist fin form i det siste. Chorley hadde fire strake seire i ligaen, mens hjemmelaget hadde tre strake seire med 11-2 i målforskjell. På spørsmål om forholdet mellom Bradford Park Avenue og Bradford City, forklarte en Avenue-supporter at det ikke var noen form for rivalisering. Han fortalte videre at han hadde sesongkort hos alle de tre Bradford-lagene som han uttrykte det (den kriserammede rugby league-klubben Bradford Bulls var det tredje). Han trakk faktisk heller frem andre lag som Guiseley når han skulle peke ut rivaler.
Jeg valgte kort tid før avspark å ta plass på hovedtribunen som en av 502 fremmøtte. Derfra kunne vi se gjestene skape den første sjansen ved vingen Chris Denham, men uten å sette hjemmekeeper John Lamb på altfor stor prøve. Avenue så ut til ville spille seg gjennom Chorleys forsvar, og var nære på å ta ledelsen etter fem minutter. Imidlertid fikk forsvarer Andy Russell kastet seg frem med et bein og foretatt en viktig klarering. Begge lag gikk offensivt til verks og det var en underholdende og tett kamp som sto i sterk kontrast til andreomgangen på Don Valley to dager tidligere. Jeg fikk oppleve flott pasningsspill, fiffige detaljer og to gode lag i en spennende kamp som bølget frem og tilbake. Ciaran Kilheeney skjøt like over for gjestene, før hjemmelagets venstreback Nicky Boshells skudd sneiet stolpen. Avenue hadde et ørlite grep om tingene, og rett før pause holdt de på å ta ledelsen, men Tom Greaves’ volley fra 5-6 meter gikk like over. Dermed kunne forfriskninger inntas på stillingen 0-0, mens jeg av alle ting kom i snakk med en groundhopper i full Leicester City-mundur. Han besøkte denne kvelden sin bane nummer 300, og talte varmt om min destinasjon for neste dag (Blyth Spartans).
Andre omgang startet som den første, med stor underholdning og to angrepsvillige lag. Dog var det hjemmelaget som skapte de største sjansene, og fem minutter ut i omgangen var de grønnhvite supporterne nær ved å kunne juble. Skuddet fra Tom Greaves endte imidlertid opp med å barbere stolpen. Samme skjebne led Nicky Boshells skudd etter rundt timen, men etter 65 minutter ble hjemmelaget tildelt straffespark etter at en Chorley-forsvarer handset inne i feltet. Chorley-keeper Saunders slang seg riktig vei, men klarte ikke redde Richard Marshalls harde skudd fra 11-meteren. Fem minutter senere holdt Avenue på å doble ledelsen, men Ross Dalys skudd gikk nok engang like utenfor. Chorleys beste sjanse så langt i omgangen kom da Avenue-keeper Lamb måtte slenge seg for å redde innbytter Matt Walwyns skudd fra rundt 20 meter. Og på overtid måtte han igjen i aksjon da Tom Ince skrudde et frispark rundt muren. Men omsider blåste dommeren for full tid, og vertene kunne innkassere tre viktige hjemmepoeng i kampen om playoff.
Etter kampen tok etter hvert Bradford Park Avenue-formannen mikrofonen og presenterte høytidelig «man of the match» som ble belønnet med champagne. Dessuten takket han begge lag for det han karakteriserte som «the best game we’ve seen here this season». Det spesielle er jo at dette var det første møte mellom de to denne sesongen, og at de igjen møtes i Chorley i siste runde. Og møtes disse i playoff…ja, da blir det nok fort igjen en heftig batalje. Det virker i det hele tatt som om lagene i toppen av Northen Premier Leagues toppdivisjon holder høy standard ut fra det jeg så på Horsfall Stadium. Etter en kort prat med Chorley-manager Gary Flitcroft og hans assistent Matt Jansen ble etter hvert taxi bestilt, og den bragte meg tilbake til Bradford Interchange hvor jeg tok toget tilbake til Leeds. Dagen etter skulle turen fortsette videre nordover – lenger nord enn jeg tidligere hadde vært på balløya.
English ground # 72: Bradford Park Avenue v Chorley 1-0 (0-0) Northern Premier League Premier Division Horsfall Stadium, 2 April 2012 1-0 Richard Marshall (pen, 65) Att: 502 Admission: £9 Programme: £2
Lørdag 31.03.2012 Rotherham United v Hereford United
Man kan jo lettere hoderystende påstå at man finner på mye rart i beruset tilstand, men faktum var at jeg våknet allerede ved 05.15 tiden – sittende på gulvet lent opp mot senga. Derfor valgte jeg etter en kjapp dusj å gå opp til Southend Central og ta toget inn til London allerede klokka 06.00. Faktisk fikk jeg samtidig melding fra Olli som akkurat hadde kommet hjem fra The Spread Eagle der de siste Southend-gutta hadde blitt sittende helt til 05.30-tiden! Ombord på toget fikk fikk jeg bekfreftende svar på at mannen tvers overfor meg skulle helt til London og Fenchurch Street, og da han sa seg villig til å vekke meg tok jeg meg like godt en snau time på øyet. Vedkommende holdt ord og vekket meg på Fenchurch Street, og ferden gikk videre med tubens Circle Line, før jeg på St. Pancras stasjon kunne hoppe på toget til Sheffield. Heldigvis var Sheffield endestasjon, for igjen sovnet jeg..og våknet under stopp i Leicester, og igjen i Derby…før jeg ble ristet liv i av en medpassasjer ved ankomst Sheffield. Planen hadde opprinnelig vært å slenge fra meg bagen på byens Ibis-hotell for deretter å sette kursen mot Hillsborough og kampen mellom Sheffield Wednesday og Preston North End. Den hadde tidlig avspark klokka 12.45, og planen var deretter å møte en venninne i Sheffield. Som en reserveplan som først og fremst var tiltenkt som backup dersom jeg eksempelvis hadde forsovet meg eller ikke rukket toget fra Southend, hadde jeg Rotherham United v Hereford United i bakhånd.
Nå var jeg derimot i Sheffield allerede ved 10-tiden, og det viste seg at jeg allerede kunne sjekke inn på hotellet. Jeg vurderte derfor sette kursen mot Hillsborough. Imidlertid ville min venninne gjerne møtes allerede, og etter litt diskusjon rundt dette endte det med at hun kom ned på hotellet. Etter en stund gikk vi for å ta en matbit, og satt oss deretter på trikken mot Don Valley Stadium. Altså endte det likevel med League Two-oppgjør mellom Rotherham og Hereford. Vi hoppet av trikken ved stadionets egen holdeplass, og fulgte den ikke altfor imponerende skiltingen på gangstiene ned mot anlegget.
Det ble tid til en pint med Strongbow på puben The Cocked Hat rett nedenfor, og på veien ned dit gikk jeg til innkjøp av program til £2.50. En pint ble til en til før vi betalte oss inn. £18 kostet en voksen billett på anlegget som må være det minst sjarmerende fotballstadion jeg har besøkt siden min visitt hos Guildford City. Det er da også hovedsakelig et friidrettsanlegg mer velegnet for tikamp enn fotball, og for alle med en viss kjennskap til lavere divisjoner er vel bakgrunnen for Rotherhams eksiltilværelse på Don Valley etter hvert nokså velkjent. Og neste sesong er de jo tilbake i hjembyen på nybygde New York Stadium. Vi tok etter en svipptur innom klubbsjappa plass på hovedtribunen på den ene langsiden, som faktisk var den eneste tribunen som var åpen, bortsett fra hjørnet der noen hundre Hereford-supportere befant seg.
Rotherham startet best foran 3 237 tilskuere, og både Ryan Cresswell og Ben Pringle kunne gitt hjemmelaget ledelsen. Bulls-keeper David Cornell måtte i aksjon da Pringle igjen var frempå. Hereford skapte i det hele tatt svært lite, og basert på det jeg så på Don Valley var det nok ikke tilfeldig at de hadde havnet i nedrykksgjørma. Deres første antydning til trussel foran Millers-målet var et farlig innlegg som Cresswell fikk stupt frem og klarert i siste liten. Hjemmelaget burde tatt ledelsen etter rundt halvtimen, men Alex Revells heading gikk imidlertid rett utenfor. Samme skjebne led Johnny Mullins’ forsøk kort etter, og tilsvarende med bortelagets Kenny Lunt og hans heading som gikk like over. Kun et par minutter før pause tok hjemmelaget ledelsen da toppscorer Lewis Grabban headet inn 1-0 fra kort hold. Det var meget kaldt på Don Valley, og jeg angret nok en gang på ikke å ha kledd meg bedre der vi ble sittende å varme hverandre. Derfor gjorde det godt med chicken balti pie og Bovril innkjøpt før andre omgang.
Den startet søvndyssende kjedelig, med en tidlig dobbeltsjanse til gjestenes Tom Barkhuizen som det eneste noenlunde spennende det første kvarteret. Etter et par halvsjanser for gjestene holdt Rotherham på å øke, men Alex Revell skjøt like over etter halvspilt omgang. Det var nå to lag på banen som hadde problemer med å slå tre vellykkede pasninger etter hverandre. Og da Barkhuizen brant siste sjanse til å straffe vertene, var det faktisk nærmest en befrielse da dommeren blåste av.
Vi forlot raskt Don Valley og satt kursen mot trikkeholdeplassen og trikk tilbake til sentrum. Etter et måltid på puben Bankers Draft koste vi oss i Sheffield et par timer før vi tok farvel. Jeg fant senga, fortsatt noe trøtt, og la meg til å vente på Football League Show på BBC for å se bl.a. Readings imponerende 4-2 seier over West Ham på Boleyn Ground.. Men dessverre sovnet jeg et kvarters tid før det begynte.
English ground # 71: Rotherham United v Hereford United 1-0 (1-0) League Two Don Valley Stadium, 31 March 2012 1-0 Lewis Grabban (43) Att: 3,237 Admission: £18 Programme: £2,50
