Jeg var i Peterborough for å se kamp i Yaxley, og da mitt krypinn for natten var et steinkast unna Peterborough Uniteds stadion London Road valgte jeg å ta en liten kikk. Jeg hadde ikke vært ved anlegget siden jeg var der på kamp sommeren 2009, og mye har nå dessverre skjedd siden den gang. Vandaliseringen som nå finner sted betyr at den flotte ståtribunen Moy’s Terrace (aka Moy’s End) har måttet bøte med livet der den har blitt jevnet med jorden for å gjøre plass til en ny sittetribune. Planen er at neste offer blir den siste gjenværende ståtribunen London Road Terrace, og at London Road skal bli såkalt all-seater. For oss som håpet på Posh-nedrykk fra CHampionship først og fremst grunnet håpet om at det ville redde ståtribunene…dessverre, så mye var altså det verdt. Her er bildene fra min kikk rundt London Road:
Torsdag 27.03.2014: Abingdon Town v Highworth Town
Frokost var ikke inkludert ved Merchant’s Hotel i Manchester, så etter en rask research på nettet fant jeg ut at kafeen Koffee Pot et par kvartaler unna serverer en full english breakfast som fortsatt inkluderer black pudding. Der inntok jeg en frokost som var midt i blinken, før jeg spaserte ned mot Manchester Piccadilly stasjon for å sette meg på toget sørover. For første gang på turen måtte jeg tidvis leke en variant av stolleken med bytte av seter ettersom personer med reserverte plasser steg av og på, og mellom Birmingham og Coventry måtte jeg til og med stå ute i gangen. Men etter tre forskjellige seter og omtrent to timer og tre kvarter på farten kunne jeg stige av i «The City of Dreaming Spires» – universitetsbyen Oxford.
Jeg valgte å spasere de rundt 20 minuttene fra stasjonen til White House View Guest House, i Whitehouse Road – via Oxpens Road, og en trivelig snarvei gjennom en park med gangbro over elven Thames. Der ble jeg tatt imot av en smørblid og hyggelig inder som drev etablissementet med sin familie. Da han foretrakk kontant betaling fikk jeg beskjed om at han kunne få de 40 pundene før avreise dagen etter, da det var identisk med beløpet jeg hadde i lommene etter å ha glemt mitt planlagte stevnemøte med en minibank. Jeg hadde vært i kontakt med min Oxford United-kompis Matt angående en pint i sentrum, men han var nå hjemme med syke barn og kunne hverken møtes i sentrum eller langt mindre bli med til Abingdon. Det hadde såvidt begynt å regne mens jeg spaserte gjennom den nevnte parken, men det var nå igjen opphold slik at jeg dristet meg til å la føttene bære meg inn mot sentrum igjen.
Oxford Citys tradisjonelle hjemmebane White House Ground skal ha ligget i nærheten av min base for natten, men det er lite som vitner om dette i dag. Og det viste seg uansett ikke å være på stedet jeg mistenkte bak et gjerde på motsatt side av Abingdon Road, som jeg fulgte inn i sentrum. Turen gikk forbi turistattraksjoner som Carfax Tower, der køen av turister gjorde at jeg raskt slo fra meg tanken om å gå opp for å ta en kikk. I stedet tenkte jeg å gå i fotsporene til inspektør Morse ved å besøke noen av byens flotte puber. Første stopp ble Turf Tavern, som er stedet der Bill Clinton «ikke inhalerte». En pub senere var jeg omsider kar om å huske at jeg var på søken etter en minibank, og mens jeg sto der og tok ut penger åpnet himmelen seg såpass at jeg søkte tilflukt i nærmeste pub. Nesten synd å benytte seg av en Wetherspoons når det finnes så mange andre gode puber i byen, men da jeg først var her regnet det såpass heftig at jeg bestemte meg for å like gjerne få i meg litt mat. Torsdag er tross alt Curry Club der i gården, så en Flaming dragon curry og j2o ble inntatt mens jeg ventet på opphold.
Først etter j2o nummer to roet skybruddet seg såpass at jeg dristet meg ut, og det var nå så usikkert at jeg valgte å kaste meg i en drosjebil som tok meg tilbake til White House View Guest House. Der ble £40 avlevert inderens kone før jeg etter en sveip oppom rommet gikk for å finne bussen til Abingdon. Som vanlig er ingenting valgt tilfeldig når jeg reiser, og beliggenheten ved Abingdon Road gjorde det perfekt for reise til og fra Abingdon, der bussholdeplassen var to minutters gange fra min base. Jeg hadde siktet meg inn på buss X3 eller X13, og snart stoppet sistnevnte på mitt signal. Det var vel tre-fire pund jeg betalte for en returbillett, og etter 20 minutter kunne jeg hoppe av i idylliske Abingdon sentrum.
For idyllisk er det virkelig der i Abingdon-on-Thames. Dette var tidligere administrasjonsby i Berkshire, før den tittelen ble overført til Reading. I dag tilhører byen grevskapet Oxfordshire, og beliggende ved elven Thames er den hjemsted for drøye 35 000 innbyggere. Nå var det ikke antydning til regn, og jeg gikk forbi landemerket County Hall som nå er gjort om til museum, og ned Bridge Street. Her kom jeg ned til Abingdon Bridge, som krysser Themsen via en liten øy midt ute i elva. På denne øya ligger puben Nagshead on the Thames usedvanlig idyllisk til, og jeg planla å returnere hit for en pint etter at jeg først hadde tatt en liten kikk på Abingdon Towns hjemmebane, Culham Road.
Den ligger noen få minutters gange fra den andre siden av brua, og snart kunne jeg se baksiden på det jeg antok var hovedtribunen idet jeg passerte cricketbanen ved siden av. Ved sistnevnte var det låst, slik at jeg snek meg inn via en liten sti gjennom vegetasjonen i grøftekanten for å få knipset noen bilder av tribunens flotte bakside som stolt bærer klubbnavnet i påmalte bokstaver. Det skulle være verre å komme seg ut igjen, for det tidligere regnskyllet hadde gjort at bladene på bakken var våte, og idet jeg klemte meg gjennom villnisset for å klyve opp på veien igjen…ja, da skle jeg og falt så lang jeg var, rullet ufrivillig rundt og lå som en sprellende idiot rett ut på ryggen til forlystelse for passerende bilister.
Jeg hoppet opp og fikk børstet av meg så raskt og naturlig jeg kunne, før jeg svingte inn oppkjørselen til Abingdon Town. Her sto porten åpen, og jeg gikk derfor rett inn. Det jeg hadde antatt var baksiden på hovedtribunen viste seg å tilhøre klubbhuset på motsatt langside. Der jeg kom inn på kortsiden hadde jeg nå dette til høyre for meg – en sliten gammel murbygning med et par trinn for ståplasser under et overbygg utenfor, og et tilsvarende utbygg med noen få sitteplasser litt lenger bort. Mellom disse sto en fabelaktig liten bu med påskriften press box. Jeg ble oppmerksom på et kvinnemenneske som gikk ut og inn av en bobil som sto parkert lenger nede på denne langsiden, og så snart at det ikke bare var en, men to eller tre bobiler som det tydeligvis var noen som bodde i.
Bak bortre mål står en flott ståtribune som i en salig blanding av tre, blikk, mur og metall strekker seg i hele banens bredde. Og om ikke anlegget ellers hadde nok karakter, finner man på den bortre langsiden en tribune som bestående av tre deler strekker seg hele banens lengde. Midtpartiet må vel kunne kalles hovedtribunen, og er en sittetribune med klubbnavnet foran i panna, og jeg dristet meg en tur ut på banen for å få et par gode bilder av denne. På begge flankene er det ståtribuner under tak av samme type som ved bortre kortside. Og delen nærmest sistnevnte virket nå også å bli brukt som oppsamlingplass for diverse skrot, tre-avfall etc. Kortsiden nærmest veien har ingen fasiliteter bortsett fra såkalt hard standing.
Idet jeg med snaue to timer til kampstart vurderte en retur til Nags Head, kom en person traskende inn og gransket åpenbart matta. Nå er forhistorien her at dette er den kampen der jeg var mest engstelig for avlysning på denne turen. Med sin beliggenhet ved den kjente elven ble Abingdon Town offer for vanvittige oversvømmelser tidligere denne sesongen, og da de få dager før mitt besøk arrangerte lørdagskamp var det første gang siden 14. desember (altså godt over tre måneder!) at de hadde klart å arrangere hjemmekamp! Mens jeg søkte ly for regnet i Oxford hadde jeg for sikkerhets skyld også ringt match secretary Mark Ellis, som hadde forsikret om at det ville bli kamp denne kvelden. Da dommeren en liten stund senere gikk ut for å ta en kikk etter det tidligere regnskyllet ble jeg igjen litt urolig, men han kunne raskt berolige med at han var tilstrekkelig fornøyd.
Før jeg kom meg av gårde ble jeg i stedet stående å slå av noen ord med vedkommende, og snart fikk vi selskap av ytterligere en kar som med drøye halvannen time til kamp hevdet at baren ville åpne om kort tid. Og dermed kom jeg meg aldri tilbake til Nags Head, men valgte i stedet å leske strupen i klubbens koselige bar. Der ble jeg fortalt at det ikke ville bli noe kampprogram da klubben rett og slett ikke hadde råd til å trykke de opp. Og på spørsmål om de hadde en pin til salgs til min samling fikk jeg også til svar at de for tiden hadde nok med å overleve om de ikke skulle bruke penger de ikke hadde på å bestille slike produkter. Jeg visste at det sto dårlig til i Abingdon, men det var ganske sjokkerende å erfare hvor ribbet de faktisk er.
Abingdon Town har en fortid i Isthmian League, men er nå klar tabelljumbo i Hellenic League Premier Division, uten å ha vunnet en eneste ligakamp denne sesongen. Uten penger har mesteparten av spillere og apparat forsvunnet, og de har en gjeng ubetalte unggutter som spiller for å gå gradene. En av de andre i baren hevdet at det en stund hadde versert rykter om en sammenslåing mellom Abingdon Town og Abingdon United (som tok frivillig nedrykk fra Southern League Division One South & West før sesongen, og som nå også sliter i bunnen av samme divisjon som Town), men det er vel ingen som egentlig vil se det. Abingdon Town er stiftet i 1870, er Oxfordshires eldste klubb, og høyt oppe på listen over verdens eldste klubber, og det alene er nok til at klubben bør bestå. Denne kvelden var det Highworth Town som var på besøk fra Swindon-traktene av Wiltshire, og jeg håpet å få være vitne til sesongens første ligaseier for de gule og grønne.
Under en røykepause kom jeg i prat med en kar som ble min samtalepartner under kampen. Det skulle vise seg at han var der for å se sin 17 år gamle sønn spille sin andre kamp for The Abbots, og han håpet på en plass på benken for junior, som et par år tidligere hadde vært å finne i Readings ungdomsakademi. Han påpekte hvor lang avstand det var fra kanten av gressmatta til der krittet markerte sidelinen, og fortalte at klubben har snevret inn bredden på spillearealet da de til stadighet ble spilt i senk av motstandernes vinger. Etter en siste pint før kampstart hadde man åpnet telleapparatene slik at jeg gikk for å betale meg inn, men der sto ingen. Rett innenfor inngangen satt imidlertid en kar og varmet seg i bilen sin, og det viste seg at dette var karen som skulle betjene inngangen. Han fikk £5 i neven og takket meg for ærligheten. Det skulle da bare mangle, og jeg undres noe hoderystende over hvor mange av de andre som allerede var innenfor som gjorde det samme.
Allerede fra start ble det klart at dette ikke ville bli noen kvalitetsmessig stor kamp, og ikke minst var pasningskvaliteten så som så på en riktignok vanskelig bane. Gjestene tok snart kontrollen og det var tydelig at det fort kunne bli nok en tung kveld for hjemmelaget. Bortelaget i rødt og svart hadde hatt et par halvsjanser da deres spiss Ryan King satt inn 0-1 etter ti minutters spill. De fortsatte å presse på, og jeg fryktet en stund at det kunne bli riktig stygt. Men plutselig kom hjemmelaget inn i kampen, og etter 35 minutter presset de frem en utligning da midtbanespiller Darren Smart styrte et innlegg i eget mål. The Abbots presset nå faktisk for å få et ledermål, og spilte seg frem til et par gode muligheter. Men da dommeren blåste for pause sto det 1-1 i protokollen.
Jeg ble i pausen påspandert en pint av min samtalepartner som hadde fått selskap av en bekjent som spiller for Oxford City Nomads, og vi var enige om at det var oppløftende takter hjemmelaget hadde vist det siste kvarteret av omgangen. Nomads-karen kunne for øvrig fortelle at de har mistet noen av sine beste spillere de siste sesongene, og han besvarte dermed mitt spørsmål om hva som har skjedd med det som de to foregående sesongene har vært en tittelkandidat (og til og med tittelvinner) i Hellenic League. Og angående tittelkandidater virket det denne sesongen stå mellom Ardley United, Wantage Town, og Ascot United, og kun de to førstnevnte har søkt om opprykk til step 4. Oppfatningen syntes uansett å være at Wantage Town muligens var favoritter og ville være bedre rustet for spill på step 4 enn Ardley. Vi hadde ellers anslått tilskuertallet til drøye 40, men i baren fikk vi også selskap av rette ansvarlige som kunne opplyse om at det offisielle tilskuertallet var 23.
Ved Culham Road var det ingen problem å nyte pinten ute på tribunene mens man så kampen, og dermed tok vi med oss forfriskningene ut da man var klar til å starte igjen. Uten hverken kampprogram eller lagoppstillinger for hånden var det en håpløs oppgave å forsøke å gjøre seg kjent med de forskjellige spillerne, men andre omgang startet slik den første hadde sluttet; med et hjemmelag som var det førende laget. Det var oppriktig håp om at man nå skulle få en etterlengtet seier. Men mot det som i denne perioden var spillets gang scoret gjestene igjen, og nok en gang var det spissen Ryan King som var frempå og satt inn 1-2. Og med det forsvant mye av piffen til vertene. Gjestene tok mer over igjen, og selv om The Abbots hadde et par halvsjanser virket det nå mer sannsynlig med ytterligere scoring motsatt vei. Den kom da også, men de måtte vente til det var ti minutter igjen før spissen TJ Bohane satt inn 1-3. Og et par minutter før full tid var samme mann frempå og fastsatt sluttresultatet til 1-4.
Min samtalepartner hadde sett junior komme innpå ti minutters tid på tampen, og takket ja til en pint mens han ventet på avkommet. I baren var det nå tydeligvis salg av lodd, og selv om det var et noe merkelig tidspunkt å gjøre det etter kampslutt kjøpte jeg et par stykker – og mens ingen så det (tror jeg) benyttet jeg anledningen til å også dytte en £20-seddel ned i glasset som ble satt på bardisken. Snart kom junior og kunne fortelle litt om sitt opphold i Reading, der jeg ble noe overrasket over å høre om klikk-mentaliteten som han mente finnes i akademiet. Men det er kanskje ikke så overraskende all den tid man føler man er i direkte konkurranse med de andre guttene. Sportslig sett ga han det i hvert fall toppkarakter, og fortalte hvor sjokkert han først hadde vært over det høye nivået og hvor hurtig det gikk.
Etter at far og sønn takket for seg og kjørte av gårde kom jeg snart i snakk med gjengen av tydeligvis faste slitere som satt der ved hjørnebordet, og den inkluderte både formann Tom Larman og den unge manageren Paul Davis (ikke å forveksle med den gamle fargede Arsenal-spiller) som tidligere i sesongen hadde blitt hentet fra assistentjobben i Didcot Town. Davis fortalte at han selv aldri hadde spilt profesjonelt, men at han hadde bestemt seg for en trenerkarriere da han tidlig forsto at han ikke var god nok. Og slike managere har vi vel sette stadig flere av de siste årene. Han har en vanskelig jobb, men hevdet hardnakket at han ville få skikk på laget som vil hevde seg bedre neste sesong. Han var interessert i hva jeg syntes om nivået, og jeg kunne ikke akkurat lyve når jeg måtte fortelle at det ikke hadde vært direkte imponerende. Det er alltid utrolig vanskelig å anslå nivåforskjellen mellom forskjellige ligaer, og enda verre å sammenligne med nivåer i andre land. Men da jeg fikk spørsmålet (og jeg har selv lurt på dette noen ganger) tippet jeg at det muligens ville være sammenlignbart med nivå fire i Norge(???).
Gjengen var så imponert av at jeg kom til Culham Road kun for å se de at formann Tom Larman forsvant av gårde og kom tilbake med en Abingdon Town-drakt som han ville overrekke meg (dessverre var størrelse Large litt for snaut, selv om det var den største han fant) sammen med et utvalg av både borte- og hjemme-programmer fra forrige sesong. Der og da ble jeg rett og slett ganske overveldet, for det gjør inntrykk å bli gjenstand for slikt fra en klubb som de grader sliter slik Abingdon Town gjør. Jeg ble simpelthen litt satt ut over gjestfriheten jeg ble vist der, og de ytret et håp om at jeg ville komme tilbake ved en annen anledning – noe jeg gjerne gjør. Før jeg dro av gårde fikk jeg ellers med meg at de mener det ikke er noen automatikk i at neste sesong blir tilbragt på step 6 selv om de ender som jumbo. Vi husker jo hvordan Hellenic League før denne sesongen måtte gå ned til femteplasserte Bracknell Town for å finne en opprykker fra Division One East til sitt øverste nivå, så det vil igjen avhenge av andre klubber og deres ambisjoner og stadiongraderinger.
Omsider takket jeg for meg med de beste lykkeønskninger før jeg gikk for å ta bussen tilbake til Oxford. Og der jeg satt på bus X13 og fordøyde inntrykkene fra Culham Road var jeg faktisk fortsatt lettere beveget. Litt over klokka 23 kunne jeg låse meg inn på White House View Guest House etter en flott dag i Oxfordshires Vale of White Horse distrikt og et fantastisk flott bekjentskap av en klubb.
PS! Abingdon Town sikret seg sin første seier for sesongen med hjemmeseier 2-1 over Oxford City Nomads tirsdag 1. april.
English ground # 151: Abingdon Town v Highworth Town 1-4 (1-1) Hellenic League Premier Division Culham Road, 27 March 2014 0-1 Ryan King (10) 1-1 Darren Smart (og, 35) 1-2 Ryan King (55) 1-3 TJ Bohane (80) 1-4 TJ Bohane (pen, 88) Att: 23 Admission: £5 Programme: None
Onsdag 26.03.2014: Altrincham v Bradford Park Avenue
Rundt halv åtte vandret jeg plystrende og frisk og rask nedover Alma Road med snippesken over skulderen, og på Plymouth stasjon kunne jeg gå til innkjøp av noen smørbrød til reisen. Den startet med buss som erstatning for tog mellom Plymouth og Tiverton Parkway, der jeg hoppet på toget. Og etter et togbytte på Birmingham New Street ankom jeg igjen Manchester Piccadilly etter seks timer på farten. Klokka hadde såvidt passert to da jeg gikk den rundt fem minutter lange turen opp for å sjekke inn på Merchant’s Hotel, der jeg også tidligere har hatt losji ved flere anledninger. Det er ikke noe Ritz, men beliggenheten er upåklagelig og satsene ofte meget rimelige. Denne gangen hadde de tydeligvis også surret med bookingen, for jeg ble tildelt et dobbeltrom i stedet for et enkeltrom. Dermed kunne jeg breie meg ekstra da jeg la meg nedpå senga, og jeg aktet ikke å gjøre resepsjonisten oppmerksom på glippen.
Jeg hadde et par timer å slå i hjel, og vurderte en ny visitt på National Football Museum. Som mange vil vite ligger det nå i Manchester, i Urbis-bygningen rett ved Manchester Victoria togstasjon, og her slo jeg i hjel en time eller to en septemberdag i 2012. Det er også gratis inngang, så der er et godt tips til de som måtte befinne seg i Manchester. Det ble imidlertid med tanken denne gang, siden jeg ble kontaktet av en vel bereist groundhopper som også var i byen og hadde sett en av mine statusoppdateringer på Facebook. Dermed avtalte vi å møtes på Wetherspoons-puben rett rundt hjørnet, der jeg tilfreds konstaterte at de fortsatt hadde haggis på menyen etter sin “Burns Weekend”. Og etter å ha ordnet noen nødvendige ærend på Merchant’s Hotels internettcafe strøk jeg på dør.
Jeg ventet fortsatt på min porsjon med haggis, neeps and tatties da jeg gjenkjente Russell Cox som entret lokalet. Russel er Wycombe-fan, vel bereist groundhopper, og mannen bak den eminente bloggen The Wycombe Wanderer. Han hadde tatt turen opp fra Wycombe for å se Ashton United ta imot titteljagende Chorley i NPL Premier (her er hans kamprapport), og med mitt besøk forrige sesong friskt i minne kunne jeg forsikre om at det var en riktig liten perle av et anlegg han skulle beære med sin tilstedeværelse. Han hadde allerede tatt en utvendig kikk da han hadde parkert bilen sin der for å toge inn til Manchester for litt tidsfordriv.
Etter en pint brøt vi opp, og han satt kursen østover mens jeg like godt bestemte meg for å vende snuta mot Altrincham. Jeg hadde valget mellom trikken – der Manchesters Metrolinks ene linje jo har sørvestlig endestasjon i Altrincham – og lokaltog, og tidsmessig spilte det ikke så altfor stor rolle. Men da jeg uansett hadde togpass falt valget på tog, og etter en togtur på rundt 25 minutter steg jeg av i Altrincham, 13 kilometer sørvest for det sentrale Manchester. Etter å ha krysset parkeringsplassen på utsiden av stasjonen, tok spaserturen langs Moss Lane rundt ti minutter før jeg omsider så stadionet med samme navn dukke opp foran meg på venstre side av veien det deler navn med.
Dessverre var det stengt og ikke noe særlig innsyn, og det var lite liv å øyne. Jeg benyttet tiden til å knipse noen blinkskudd av stadionets eksteriør mens jeg ventet, men bortsett fra en og annen person som gikk inn inngangen for klubbrepresentanter var det med drøye halvannen time til kampstart ikke særlig å se til hverken supportere eller antydning til aktivitet ved telleapparatene. Jeg vurderte å spore opp nærmeste pub som etter sigende skulle være et stykke unna, men mens jeg sto der og overveide muligheten med en røyk kom snart spillerbussen til bortelaget Bradford Park Avenue – og med de også noen bortesupportere. Vi fikk beskjed om at de snart ville åpne baren, men etter ti minutters venting ble Avenue-supporterne utålmodige, og etter råd fra en forbipasserende valgte de oppsøke en pub som skulle like ganske nærme – og i motsatt retning av der jeg hadde fått inntrykk av at nærmeste pub befant seg.
De hadde ikke før rundet hjørnet før en port åpnet seg for å gi inngang til baren, og en kar konstaterte noe overrasket at jeg var den eneste som sto utenfor. Jeg forklarte situasjonen, og han mumlet forarget om de tilreisendes mangel på tålmodighet. Jeg slapp inn og fikk mitt første glimt av stadionet Moss Lane, selv om min skueplass foreløpig var begrenset til et inngjerdet område foran baren. Men det var liten tvil om at det var et meget flott stadion jeg hadde valgt meg ut denne dagen. Inne i baren var det foreløpig kun et par andre, og jeg gikk til innkjøp av en pint med Kingstone Press cider, som for meg var et nytt og spennende bekjentskap.
Der kom også mannen med kampprogrammene, og £2,50 ble byttet mot et eksemplar som viste seg å stamme fra den opprinnelige kampdatoen over halvannen måned tidligere (8. februar). Imidlertid var det trykket opp et godt oppdatert 8-siders vedlegg som var stukket inni blekka. Da jeg begynte å bla i den stusset jeg raskt også over at Altrincham vel må være en av få klubber der en prest (som tydeligvis også er offisiell klubb-prest!) tydeligvis har en egen spalte i programmet. Jeg ble snart oppsøkt av en eldre kar som viste seg å være så tunghørt at jeg måtte gjenta hver eneste ting minst tre ganger, og han fortalte meg både to og tre ganger at han nylig hadde blitt utnevnt til æresmedlem. Han gaulet slik at ingen i lokalet kunne unngå å høre ham, og han skulle selvsagt senere utbasunere gjentatte ganger at de hadde gjester fra Norge.
Da jeg gikk for å få påfyll av den smakfulle cideren kom jeg også i prat med to representanter for Bradford Park Avenue som inntok en kopp kaffe ved baren, og en av de presenterte seg som deres kit man. Jeg kunne svare bekreftende på deres spørsmål om hvorvidt jeg hadde besøkt deres Horsfall Stadium, og da jeg på oppfordring fant frem til mitt blogginnlegg fra den gang slo de lattermildt fast at det var en av de som var avbildet der han betjente inngangspartiet. Deres klubb kom nå fra en sterk borteseier i Brackley, og virket for tiden defensivt sterke etter fire strake kamper uten baklengsmål – hvorav tre hadde endt med seier. Likevel spådde de en tøff kamp, og de hadde kan hende heller ikke altfor mye å spille for, der de lå i et slags tabellmessig ingenmannsland med god avstand til både playoffsonen og nedrykksstriden.
Bradford Park Avenue har som kjent en stolt historie med spill i Football League, og har fostret spillere som Len Shackleton, Kevin Hector, Kenny Hibbit, og Ron Greenwood. Sistnevnte er kanskje enda mer kjent som senere England-manager. Men også kveldens hjemmelag har stolte tradisjoner, og etter at ligaen vi i dag kjenner som Conference ble stiftet i 1979, var det nettopp Altrincham som vant de to første sesongene. To ganger har de også vunnet FA Trophy, og det sies ofte om Alty at ingen klubb har kommet nærmere spill i Football League uten å oppnå dette. På et tidspunkt der opp- og nedrykk fra ligaen ble avgjort ved stemmegivning tapte Altrincham et år med en margin på kun en ussel stemme.
Hjemmefolket hadde fortsatt en viss tro på direkte opprykk, til tross for 11 poeng opp til serieleder AFC Telford United. De hadde imidlertid to kamper til gode, og skulle møte Telford borte i Shropshire. Mellom disse lå North Ferriby United to poeng bak Telford, men realistene blant Alty-folket hadde mest tro på Telford, og mente tittelen nærmest nå var deres å rote bort. Altrincham hadde imidlertid fått vind i seilene, og hadde vunnet fem av sine seks siste i ligaen, og tre nye poeng i kveld var et must om de skulle gjøre seg noen som helst forhåpninger om å henge med de to i toppen.
Telleapparatene ble åpnet, og jeg gikk for å betale mine £13 for inngang (noe stivt på nivå seks??) og endelig ta en runde rundt det flotte anlegget. På langsiden ut mot veien står hovedtribunen som rommer både baren og det som finnes av garderober, kontorer og den slags. Der jeg kom inn hadde jeg denne umiddelbart til høyre for meg, med en brakke som fungerer som klubbsjappe på min venstre side, bakerst på en seksjon med betongtrinn under åpen himmel. Hovedtribunen er en sittetribune der de som ville hvile akterspeilet ble avkrevd ytterligere £2, men dette er ikke den eneste tribunen på denne langsiden. Bortenfor står nemlig en mindre og nyere sittetribune. Men jeg tok runden motsatt vei, forbi klubbsjappa der jeg måtte innom en tur. Der måtte jeg rive meg løs fra en rekke baljer med kampprogrammer til salgs, og et DVD-utsalg som kan bety en betydelig slankekur for lommeboka. Blant annet filmer de tydeligvis alle sine egne kamper og selger disse på DVD i klubbsjappa.
Etter å ha snappet til meg en pin fortsatte min rundtur videre forbi klubbsjappa og over på kortsiden kalt Golf End, og her snakker vi om en herlig ståtribune som nesten ga meg vann i munnen. Med sine rødmalte bølgebrytere strekker den seg hele banens bredde, og buer ørlite ut fra banen bak målet. På langsiden Popular Side er det mer av det samme, og samme type ståtribune strekker seg hele banens lengde. Her ser man tydelig at man har bygget på takseksjonene i flere etapper, der midtpartiet er høyere enn resten. Igjen er det samme type tribune som er å finne på bortre kortside, men her under åpen himmel. Her strekker den seg også kun rundt 2/3 av banens bredde. Om noen er i tvil kan jeg gjenta meg selv og slå fast at Moss Lane er et virkelig flott stadion med masse karakter.
Jeg tok oppstilling på Popular Side, på høyde med en tenkt 25-meters linje fra det ene målet. Jordan Deacey er sønn av BPA-manager John Deacey, og han var toneangivende for et bortelag som startet friskt. Midtbanespilleren hadde selv en god mulighet før han spilte frem Chib Chilaka, men hjemmekeeper Stuart Coburn sto i veien ved begge anledninger. Alty meldte seg snart på, og det ble en åpen kamp som svingte frem og tilbake. Både James Walshaw og Damian Reeves hadde vært frempå da Alty gikk i angrep. Til tross for at han ble taklet av to spillere samtidig klarte Reeves å sende ballen videre til Simon Richman. Den utrusende BPA-keeper John Lamb måtte gi retur på hans avslutning, og toppscorer James Walshaw kunne sette inn 1-0 etter ti minutters spill. Altrincham har livsfarlige spisser, og spilt frem av Richman og Nicky Clee var de en konstant trussel, selv om kampen fortsatt var helt åpen.
Etter 26 minutter feilberegnet James Knowles spretten, og Richman snappet opp ballen og tok seg til dødlinja. Et perfekt innlegg fant måltyven Damian Reeves, som fra kort hold doblet ledelsen. Ti minutter senere kunne samme mann økt ytterligere da han rundet keeper Lamb, men vinkelen ble ganske spiss og avslutningen trillet centimetere utenfor målet. BPA hadde imidlertid ikke gitt seg, og keeper Coburn ble nesten lurt av en noe som kun Paul Walker selv vet om var ment som innlegg eller skudd. Og etter at Nicky Clee hadde testet John Lamb, gikk den gode Jordan Deacey på et flott raid, der han avanserte 30-40 meter før han sendte i vei et skudd fra rett utenfor 16-meteren. Muligens forandret det ørlite retning før ballen fant veien til nettmaskene bak Coburn, og det sto 2-1 med et par minutter til pause. BPA kunne dermed gå i garderoben med fornyet håp, mens Alty-manager Lee Sinnott nok irriterte seg over reduseringen.
Pausen gikk med til ytterligere en smaksprøve på Kingstone Press cider, og mens jeg sto der i baren kom en Alty-representant stresset inn og ba om oppmerksomhet. Han etterlyste den offisielle kampobservatøren, men det var ingen i baren som ga seg til kjenne som rette vedkommende. Det viste seg at dommeren ikke kunne fortsette, og pessimistene fryktet nå en avbrutt kamp, slik Alty ble offer for tidligere i sesongen. Den gang ble FA Trophy-kampen mot Colwyn Bay avbrutt etter 83 minutter, med Alty i 2-0-ledelse, da dommeren måtte kaste inn håndkledet og walisernes manager Frank Sinclair ikke var villige til å akseptere noen av de to erstatterne som ble funnet (Alty vant likevel omkampen 2-0). Men bekymringene var ubegrunnet da både Alty og BPA begge aksepterte en dommerkyndig blant publikum som erstatter for den ene linjemannen som i sin tur tok over for dommeren, og dermed kunne andre omgang starte ti minutter forsinket.
Andre omgang fortsatte som den første, med spill som vekslet frem og tilbake og sjanser begge veier. Clee, Richman, Walshaw og Reeves hadde alle gode sjanser for Alty, mens Deacey, Chilaka og Nicky Boshell kunne utlignet for gjestene. Drøye 20 minutter ut i omgangen, få sekunder etter at BPA hadde gjort sitt tredje og siste bytte, ble Walshaw dratt ned av forsvarer Ryan Qualter idet han var på vei alene gjennom rett utenfor 16-meteren. Qualter fikk direkte rødt, og BPA måtte spille resten av kampen med ti mann. Gjestene viste dog god moral og skapte et par gode sjanser, der både Chilaka og Deacey hadde skumle avslutninger som testet Coburn. Men Altrincham var en offensiv trussel hver gang de kom fremover, og en mann som Richman kunne på en heldig dag ha scoret hattrick.
Med drøye kvarteret igjen ble en corner lagt på hodet til forsvareren Scott Leather, og hans heading ble styrt i mål av en James Walshaw som holdt seg til magen der ballen tydeligvis hadde truffet. 3-1, og nå var vel poengene sikret. Et skudd i nettveggen fra Chilaka var siste trussel fra BPA, mens Nicky Clee kunne økt ytterligere med et skudd som smalt i stolperota. Med et minutt igjen av ordinær tid var det innbytter Kyle Perry som satt spikeren i kista etter flott forarbeid av Damian Reeves. Hans skudd fra 16-meteren snek seg forbi Lamb og sørget for at Perry ble denne sesongens tredje Alty-spiller med tosifret antall scoringer i ligaen. Alt i alt var det en imponerende forestilling de 582 fremmøtte fikk se, og da dommeren blåste av var det en etter hvert fortjent 4-1 seier til et hjemmelag som fortsatt hadde håp om tittel og direkte opprykk.
Tilbake i baren unnet jeg meg en siste pint mens jeg samtalte med et par fornøyde hjemmefans. Interessant nok kunne de fortelle litt om den angivelige grunnen til at stopperkjempen Danny Higginbothams opphold i klubben ble så kort. Jeg så ham jo spille sin andre og siste kamp for Alty da jeg var vitne til en vanvittig 5-4-kamp i Gainsborough i januar, og hans overgang til hjemklubben Alty hadde jo den gangen blitt hauset voldsomt opp. Få dager etter la han altså skoene på hylla, og mine samtalepartnere mente det skyldtes at hans inntreden hadde skapt en voldsom ubalanse og uro i troppen, og at det var en mulig grunn til at de ble enige om den løsningen.
Jeg tømte glasset, ønsket lykke til i tittelkampen, og hastet mot stasjonen for å rekke 22.30-toget tilbake til Manchester. Litt over klokka elleve var jeg tilbake på Merchant’s Hotel, der jeg etter en trivelig dag la meg til å lese litt før jeg slukket lyset. Jeg hadde jo en ny dag på reisefot foran meg dagen etter. PS! Altrincham har nok i ettertid mistet tittelmuligheten, ikke minst etter tap i Telford, og må nok satse på playoff.
English ground # 150: Altrincham v Bradford Park Avenue 4-1 (2-1) Conference North Moss Lane, 26 March 2014 1-0 James Walshaw (10) 2-0 Damian Reeves (26) 2-1 Jordan Deacey (42) 3-1 James Walshaw (74) 4-1 Kyle Perry (89) Att: 582 Admission: £13 Programme: £2,50
Oppringningen som hadde vekket meg klokka 01:45 var tydeligvis ikke i tillegg til den bestilte vekkingen klokka 06:45, som stuten i resepsjonen tydeligvis hadde glemt. Men takket være alarmen på mobilene kom jeg meg opp, og få minutter over sju gikk jeg ned i hotellets restaurant for å få i meg en frokost. Jeg hadde en lang reise foran meg, så jeg forsynte meg rikelig med varm mat fra frokostbuffeten. Med en beklagelig mangel på black pudding tok jeg ikke minst igjen ved å øke mengden bacon betraktelig. Deretter bar det i dusjen før jeg takket for meg og spaserte i duskregnet de snaue ti minuttene ned til Manchester Piccadilly stasjon. Like nedenfor inngangen var allerede halleluja-koret på plass der de ofte står og messer om frelse og skjærsild og andre feberfantasier mens de desperat forsøker dele ut bibel-litteratur. Jeg strøk forbi og fant plattformen for 08.27-toget som skulle ta meg så langt som til Birmingham New Street. Vi hadde ikke før passert Stockport før jeg sovnet, men det var fin timing å våkne opp i Wolverhampton slik at jeg slapp å bli med til Bournemouth.
Etter et kjapt togbytte fortsatte ferden sørvestover. Men de fleste har vel nå sett bilder av skadene på jernbanelinjen ved Dawlish, som førte til full stans i togtrafikken mellom Exeter og Plymouth. Det som normalt er Penzance-toget ville nå derfor ende ferden ved Exeter St. Davids. Jeg skulle av før det; på Tiverton Parkway, der vi skulle gjetes ombord i busser og fraktes videre til Plymouth. Igjen sovnet jeg, men våknet ved stopp i Taunton og gjorde meg klar slik at jeg var førstemann ut av stasjonen på Tiverton Parkway. Dermed rakk jeg en kjapp røyk før man fikk loset passasjerene fra vårt noe forsinkede tog ombord på riktige busser.
Bussturen var ikke så ille, og etter en time og 20 minutter ble vi sluppet av utenfor Plymouth jernbanestasjon, der jeg etter over fem og en halv time på reisefot kunne unne meg nok en røykepause før jeg la ut i retning hotellet. Mitt første inntrykk av Plymouth var at det var noe bakkete, der jeg fulgte Alma Road ned under jernbanebrua og oppover langs Central Park. St. Rita Hotel ligger langs denne veien, perfekt plassert for en fotballturist, mellom stasjonen og Plymouth Argyles hjemmebane Home Park. Her hadde jeg betalt £30 for losji, og en trivelig type i resepsjonen ødela det gode førsteinntrykket jeg hadde av ham ved å hevde at jeg hadde valgt meg feil by og heller burde blitt i Manchester (der United tok imot City) om jeg hadde til hensikt å overvære dagens store lokaloppgjør i engelsk fotball.
Det var derimot et helt annet og langt mer interessant derby som var hovedgrunnen til at jeg i det hele tatt begynte å vurdere denne turen i første omgang. Skandinaviske og kinesiske fotballturister kan ha sitt (ikke lenger særlig engelske) Manchester-derby for seg selv, for i Plymouth Argyle v Exeter City hadde jeg latt meg friste av en virkelig godbit og en av de heftigste rivaliseringer i Football League. Og da ikke minst den planlagte raseringen av Home Parks gamle Grandstand og den flotte fasaden utenfor har blitt utsatt til etter sesongslutt, øynet jeg en mulighet for å få beskuet dette før det er for sent. Legg til at Plymouth i League Two hadde kjempet seg opp i playoff-kampen mens Exeter hadde surret seg ned i bunnstriden, og det var en mulighet jeg simpelthen ikke kunne la gå fra meg.
Etter å ha slappet av i en snau time på senga med en bok, var jeg igjen på farten. Apostlenes hester førte meg de snaue ti minuttene gjennom Central Park til Home Park, der jeg snart så foran meg den flotte fasaden i hvit mur. Den ble hyppig fotografert før jeg oppsøkte billettkontoret for å hente ut billetten jeg hadde bestilt to ukers tid i forveien. £19 kostet den meg, og sikret meg en plass helt bakerst på Devonport End. Etter en liten runde rundt utsiden av anlegget bestemte jeg meg for å stikke en tur inn i sentrum, så jeg gikk igjen ned på hovedveien og hoppet på en buss som skulle i riktig retning. Etter å ha vært innom hele fire apoteker i et forsøk på å finne noen remedier jeg trengte i forbindelse med nødvendig stell etter en neseoperasjon (som ble litt heftigere enn antatt) tidligere i måneden, endte jeg opp med å ha brukt så mye tid at den planlagte spaserturen ned til turistmål som Barbican-området og Plymouth Hoe dessverre ble temmelig amputert. Men jeg fikk da med meg såpass at Barbican var utrolig koselig før jeg kastet meg i en taxi tilbake til St. Rita Hotel for litt nødvendig medisinsk stell. Det var drøye to timer til kamp, og jeg var klar til dyst der jeg denne gang spaserte videre oppover langs Alma Road.
Jeg stakk snuta inn på Wetherspoons-puben Britannia Inn, som er et meget populært vannhull før kamp, der den ligger i rundkjøringen få minutters gange fra stadion. Her var det imidlertid allerede så stinn brakke at jeg etter en pint heller tok turen rett over gata og entret skjenkestedet Embassy Club. Dette er blant stedene man spesielt som bortesupporter rådes til å unngå, og mange av Plymouths nevenyttige karer frekventerer stedet. Men den kvinnelige betjeningen var både hyggelig og sjarmerende, og falbød sine hjemmelagde baguetter. Jeg hadde ikke spist siden frokost, og i tillegg til en pint med Stowford Press valgte jeg meg en med ost og skinke. Det var foreløpig kun et par personer fra den eldre garde her, men ikke før hadde jeg begynt å nippe til dagens andre pint kom snuten inn for å sondere terrenget. De fortalte personalet at det hadde vært uroligheter allerede, og spurte etter flere navngitte personer. Kort etter de forlot stedet begynte en rekke «tvilsomme» og pent kledde personer å ankomme etablissementet. De var trivelige nok, og var med Argyles gode form optimistiske med tanke på både kveldens kamp og mulighetene for en plass i playoff. Det er få supportere i Football League som har «lidd» mer enn Plymouth-folket de siste sesongene, så jeg hadde personlig unnet de en opptur igjen.
Med togproblemene mellom de to byene hadde jeg vært litt usikkert på hva det ville ha å si for oppmøtet fra bortesupporterne, men under en røykepause kunne jeg se en voldsom politieskorte lede vei for en rekke av busser med bortesupportere som ble gjenstand for diverse ufine skjellsord og ikke minst gester fra hjemmefolket som befant seg langs deres rute. Jeg unnet meg en pint til før jeg med en snau time til avspark løftet akterspeilet fra stolen og beveget meg opp mot Home Park. Og etter å ha funnet en programselger og byttet £3 mot et eksemplar, kunne jeg ta de siste par trekkene av røyken og entre Devonport End. Det var allerede heftig stemning blant de fremmøtte som etter hvert talte 13 422, og bortesupporterne var plassert på Barn Park End på motsatt kortside fra der jeg befant meg.
Jeg fant raskt frem til setet mitt som med hensikt var bestilt på øverste rad slik at jeg håpet å kunne få sett kampen stående. Der sto jeg og bladde litt vilkårlig i det fyldige programmet. Selv om programmene i Football League er aldri så glossy og fullspekket med artikler, klarer jeg ikke riktig å spore den samme interessen som jeg ofte gjør i non-league. Men det var et par interessante artikler om de tidligere møter de to imellom, og en spalte der en klubbhistoriker plukket ut ti nøkkelkamper i Exeters historie. Et massivt politioppbud hindret ikke en spilloppmaker i å ta seg inn på banen før kampstart og til stor jubel fyre opp Exeter-fansen med ablegøyer og ufine gester foran deres tildelte seksjon på Barn Park End. Med et utall vakter og snut etter seg klarte han deretter mot alle odds å finte de vekk og komme seg tilbake i sikkerhet på seksjonen av Lyndhurst Stand hvor hjemmefolket laget mest liv.
Exeter kom riktignok fra en sterk 3-0-seier over Fleetwood Town, og det var allerede fra start tydelig at de ville gi hjemmelaget hard kamp om poengene. For øvrig var det ingen grunn til at de ikke skulle stille i sine hjemmedrakter, men for anledningen var de kledd i sine ikke fullt like flatterende blågule bortedrakter. Spillemessig var det ingen spesielt stor forestilling som utspilte seg ute på gressmatta, der Exeter hadde mest ball men slet med å komme til avslutninger. Det meste av spillet foregikk på midtbanen, og da man nærmet seg kvarteret var et blokkert skudd fra Liam Sercombe som hadde retning mot mål det nærmeste vi hadde kommet noe som kunne minne om en sjanse. The Pilgrims’ første sjanse var et skudd fra Luke Young som ble slått over. Young var en av to Plymouth-fødte gutter som hadde fått plass på midtbanen i manager Jim Sheridans 3-5-2 system – den andre var for øvrig Paul Wotton.
Plymouth fikk ikke noe offensiv flyt over spillet sitt, og Exeters 4-2-3-1 formasjon gjorde en god jobb med å sørge for at hjemmelagets spisser ikke fikk mye arbeidsrom. En ikke spesielt imponerende Tope Obadeyi spilte sin siste kamp på lån fra Bury, og var makker for toppscorer Reuben Reid. Sistnevnte begynte imidlertid å gjøre mer ut av seg idet vi nærmet oss halvtimen spilt, og hadde i løpet av få minutter to skumle avslutninger etter flotte raid – en som i siste liten ble klarert av forsvarer Danny Coles, og et skudd som smalt i tverrliggeren. Scot Bennet hadde en sjanse for Exeter, men misbrukte sjansen til å gi The Grecians ledelsen rett før pause. I omgangens siste minutt ble hjemmelaget tildelt straffespark da Danny Coles handset i feltet, og Reuben Reid gjorde seg klar. Exeter-keeper Artur Krysiak gjettet riktig, men straffen var godt plassert nede i hjørnet, og de grønne var i ekstase. Kaptein Conor Hourihane kunne doblet ledelsen på overtid, mens hans skudd ble flott reddet av Krysiak før dommeren blåste for pause med hjemmelaget i ledelse 1-0 tross langt fra overbevisende spill.
Etter å ha rasket med meg en Bovril og en pai av typen chicken balti fra matutsalget, var jeg klar for andre omgang. I omgangens første minutt hadde Exeter en lovende mulighet, men Andres Gurrieri forstyrret Scot Bennet akkurat nok til at hans avslutning gikk utenfor. Det var ikke overraskende Reuben Reid som sto for vertenes offensive farligheter, og to ganger hadde han muligheten til å øke, Men begge ganger sto Krysiak i veien, og etter dette ble det en frustrerende aften for Plymouth. Exeters pasningsspill var langt bedre, og hjemmelaget virket stadig mer forknytt, nølende og nervøst. Snart kom også sjansene for Exeter, og innbytter Matt Grimes tvang frem en god redning fra Argyle-keeper Jack Cole. Den neste til å fyre løs var Liam Sercombe, som med drøye 20 minutter igjen sendte i vei et skudd som forandret retning. Ballen gikk i bue over Cole i Plymouth-målet, og utligningen var et faktum.
Plymouth kunne riktignok gjenopprettet ledelsen kort etter, men frisparket fra Luke Young ble reddet av Krysiak. Og da han måtte gi tapt var forsvarer Danny Butterfield reddende engel med redning nesten på streken, etter at Neal Trotman headet en corner på mål. Men det var Exeter som nå var i førersetet, og både Sercombe, Eliot Richards og Tom Nichols hadde gode muligheter. Plymouth ble presset bakover, og Matt Oakley var nære på da hans skudd gikk centimetere utenfor. I kampminutt 83 fikk de omsider uttelling da Tom Nichols i god posisjon heller valgte å passe til Eliot Richards. Sistnevnte satt ballen i nettaket, og det sto 1-2! Frustrasjonen bredde seg på delene av tribunen der de grønne holdt til, mens deres helter på banen stadig surret bort ballen i sine mislykkede forsøk på å etablere litt press for å jakte utligning. Det hjalp kanskje ikke at stemningen blant fansen nå hadde endret seg til mishagsytringer og klaging på egne spillere. Exeter Citys ledelse ble aldri alvorlig truet de siste minuttene, og The Grecians hadde sikret seg tre viktige poeng – og en liga-dobbel over sine Devon-rivaler, etter å ha vunnet begge de innbyrdes League Two-oppgjørene denne sesongen.
Da jeg kom ut etter å ha beundret den gamle Grandstand en siste gang, var det tydelig at ikke alle fulgte det gamle ordtaket «tap og vinn med samme sinn». Sirener, blålys, og politihester nesten i full galopp hastet av gårde til et sted nede i veien ved en av de øvre inngangene til parken ved siden av, der deler av de to supportergrupperingene nå visstnok gjøv løs på hverandre. Ved Britannia Inn fikk vi vite at politiet hadde beordret både den puben og Embassy Club midlertidig stengt inntil videre. Mens jeg avventet litt på utsiden kunne jeg konstatere at lovens lange arm også hadde satt inn kraftigere skyts i jakten på slynglene. Over hodene våre var det nemlig et politihelikopter som med lyskaster forsøkte å assistere i jakten på rabagastene som lekte gjemsel med ordensmakten i Central Park. Jeg har riktignok opplevd flere helikoptre (og bortimot tidenes politioppbud) i forbindelse med Sheffield-derbyet, men dette er første gang jeg har sett slike virkemidler tas i bruk såpass langt nede i systemet som på nivå fire.
Jeg oppdaget at Embassy Club likevel syntes å være åpen, og gikk for å ta en siste pint før jeg trakk meg tilbake. Jeg hadde igjen en lang dag foran meg med retur til Manchester dagen etter, så det var intet alternativ å ta tempen på det visstnok viltre utelivet på og rundt Union Street inne i sentrum. Og det var jo dessuten tirsdag. Det ble to pints på Embassy Club, der Plymouth-fansen hevdet å ha sett sitt lag prestere sesongens verste kamp, og stilte spørsmålstegn med om de virkelig var gode nok til å kunne ta seg til playoff. Andre, som undertegnede, nøyde seg med å konstatere at et presset Exeter City simpelthen virket å ha villet mer denne kvelden. Og med det store Devon-derbyet unnagjort tømte jeg omsider mitt siste glass i Plymouth for denne gang og returnerte til St. Rita Hotel.
English ground # 149: Plymouth Argyle v Exeter City 1-2 (1-0) League Two Home Park, 25 March 2014 1-0 Reuben Reid (pen, 45) 1-1 Liam Sercombe (69) 1-2 Eliot Richards (83) Att: 13 442 Admission: £19 Programme: £3
Mandag 24.03.2014: Glossop North End v Runcorn Linnets
Selv om jeg tidligere hadde slått meg til ro meg at min februartur ville bli den siste før min voldsomme påsketur i april, lot jeg meg selvsagt friste til nok en utflukt før den tid. Seks kamper på seks dager var planen, og tidlig denne mandagsmorgenen kunne jeg gå de få minuttene til Skorkeberg bussholdeplass for å hoppe på rute 542s ekspressbuss fra Drøbak til Oslo klokka 06.04. Med flytog derfra til Gardermoen og påfølgende SAS-fly, befant jeg meg snart på Manchester Airport etter en problemfri reise.
Klokka hadde såvidt passert 11 da jeg snappet opp et eksemplar av Non-League Paper på Manchester Piccadilly og ruslet ut av stasjonen. Men godt av tid før innsjekking på Britannia Sachas Hotel på Tibb Street valgte jeg å slå ihjel litt av tiden med en lunsj. Deretter satt jeg meg på en benk i skyggen av det store pariserhjulet på Piccadilly Gardens, hvor jeg nøt solskinnet mens jeg bladde i Non-League Paper. Klokka viste kvart over ett da jeg omsider gikk de få meterne til hotellet for å sjekke inn tre kvarter før tiden. Det var ikke noe problem, og da jeg la meg ned på den komfortable dobbeltsenga, valgte jeg snart å ta en liten høneblund.
Alarmen på mobilen ringte rundt kvart på tre, og noenlunde uthvilt kunne jeg igjen bevege meg ut i Manchester-gatene etter å ha fjonget meg litt. Jeg ble ellers kontaktet av en kompis fra Fredrikstad som også skulle fly til Manchester denne ettermiddagen i forbindelse med Manchester-derbyet mellom byens to store multinasjonale foretak (eller fotballklubber, for den som fortsatt ser de slik). Jeg opplyste om at han var velkommen til å bli med til Glossop, og ga ham detaljene for togreisen dit før jeg dukket inn på Wetherspoons-puben på Piccadilly etter å ha latt meg friste av skiltene som reklamerte med haggis på menyen.
Etter å ha mesket meg med en herlig porsjon haggis, neeps and tatties slentret jeg på bedagelig vis nedover mot Manchester Piccadilly togstasjon, da jeg uansett ikke regnet med at min Fredrikstad-kompis Anders ville være spesielt interessert i å slå følge. Så i stedet for å vente på at han skulle ankomme fra flyplassen satt jeg meg på 17.15-toget til Hadfield. Etter en halvtimes tid hoppet steg jeg av på nest linjens nest siste (og angivelig grevskapet Derbyshires tredje mest trafikkerte) stasjon. Her i Derbyshires ekstreme nordvest ligger den gamle markedsbyen Glossop omgitt av High Peaks storslåtte landskap. Det er selvsagt en naturlig forklaring på at den også har fått navnet «Gateway to the Peaks».
Med en beliggenhet snaue to og en halv mil øst for Manchester, og en toglinje som ikke går lenger inn i grevskapet, var dette grunnen til at jeg hadde valgt Manchester som base – i tillegg til at det bød på en betydelig enklere avreise dagen etter, da jeg hadde en grytidlig start. Jeg orienterte meg frem til gata Surrey Street og tok sikte på den høye, vridde fabrikkpipa jeg visste befant seg på nabotomta. Og etter ti minutters gange kom jeg frem til Glossop North Ends stadion. Surrey Street deler altså navn med gata som går forbi på utsiden, og går også under navnet The Arthur Goldthorpe Stadium etter en tidligere lokal storhet som av egen lomme dekket halvparten av omkostningene da anlegget ble bygget i 1955.
Det var fortsatt såvidt over to timer til kampstart klokka 20, men jeg hadde kommet tidlig for å ta en kikk på herligheten mens det fortsatt var lyst. Timingen var god, da sola raskt var på vei ned, og heldigvis var også porten åpen slik at jeg stakk hodet innenfor. Der traff jeg på en klubbrepresentant som sa at joda, selvsagt var det bare å ta en runde rundt anlegget. Det var jo en storkamp som sto på menyen når serieleder Runcorn Linnets kom på besøk, og vedkommende håpet på publikumsmessig bestenotering for sesongen. Og med det takket jeg foreløpig for praten og la ut på min lille runde før det ble for sent.
Når man kommer inn på anlegget har man kortsiden bak det nærmeste målet foran seg. Her finner man klubbhuset med alle dets fasiliteter, og bortenfor dette står en ståtribune som strekker seg videre bort til bortre langside. Men jeg gikk først opp langs den nærmeste kortsiden, der en liten ståtribune midt på langsiden gir tak over hodet for de som står på de par-tre betongtrinnene her. Bak det bortre målet er det intet annet enn muren som omkranser anlegget, men på bortre langside finner man både laglederbenkene og en noe sliten sittetribune. Denne er kledd i blått bølgeblikk, strekker seg vel i underkant av en tredjedel av banens lengde, og står på delen nærmest klubbhuset. Når man ser mot klubbhuset kan man forresten ikke unngå å legge merke til den nevnte fabrikkpipa som dominerer bakgrunnen.
Planen var å også ta en avstikker for å kikke på klubbens gamle hjemmebane North Road, der man delte med cricketklubben i perioden da man var å finne i Football League. Det er imidlertid få spor av dette nå, og jeg ble uansett stående å snakke med klubbrepresentanten fra tidligere som fortalte at de var i ferd med å åpne både telleapparater og baren. Jeg betalte mine £6 for inngang, og ytterligere £1 for et absolutt godt og innholdsrikt program. Deretter slo jeg av en liten prat med en kar som fortalte at jeg kunne få kjøpt en pin til min samling i boden med matutsalg når det åpnet. Jeg entret omsider klubbhusets flotte bar, der jeg kunne nyte turens første pint med cider mens jeg bladde i programmet.
Det var som sagt en toppkamp i North West Counties League Premier Division, og begge klubbene hadde søkt opprykk til step 4. Gjestende Runcorn Linnets toppet tabellen med fire poeng ned til toer Norton United, som imidlertid hadde to kamper til gode på Linnets. Det hadde også kveldens hjemmelag, men de hadde også elleve poeng opp til tetlaget. Deres match secretary Stewart Taylorkunne imidlertid forsikre meg om at de på ingen måte ville gi opp tittelkampen før det var en teoretisk umulighet, men dette var i og for seg en kamp ingen av lagene ikke hadde råd til å tape – og spesielt gjaldt nok det for Glossop North End.
Et populært quiz-spørsmål lyder som følger: «Hvilken by er den minste som har hatt et lag i fotball-Englands øverste divisjon?». Noen vil vite at svaret på dette er nettopp Glossop, men det er lenge siden 1899/90-sesongen da de spiste kirsebær med de virkelig store. De Football Leagues den gang to divisjoner ble utvidet fra 16 til 18 lag før 1898/99-sesongen, ble Glossop North End valgt inn i andredivisjon. I sin første sesong ble de nummer to bak Manchester City og rykket opp i øverste divisjon, og byttet navn til simpelthen Glossop for å hindre forvirring med Preston North End – et navn de for øvrig beholdt inntil 1992, da de igjen la til North End i navnet. Også på denne tiden hadde man økonomiske støttespillere, og Glossops velgjører den gang var Sir Samuel Hill-Wood, som senere hadde tilsvarende rolle i et Arsenal som dominerte i 1930-årene. Det ble med en sesong før de rykket ned igjen, og de spilte i andredivisjon frem til første verdenskrig satt en stopper for fotballen og klubben midlertidig la ned driften. Og da fotballen startet opp igjen etter krigens slutt, var ikke lenger Glossop i Football League.
Hva motstander Runcorn Linnets angår, kjenner vil de fleste nå til hvordan den ble stiftet i 2006 etter at moderklubben Runcorn ble slått konkurs. Om ikke like storslagen som Glossop sin fortid, hadde jo også Runcorn en interessant fortid som storhet i non-league. Deres største bragd var nok da de som nyopprykket lag vant tittelen i det som i dag er Conference Premier i 1981/82-sesongen. Den gang var det som kjent ikke automatisk opp- og nedrykk mellom Conference og Football League, og dette ble i stedet avgjort ved stemmegivning. Runcorn fikk ikke nok stemmer, og da stemmegivningen ble erstattet med automatisk opp- og nedrykk fem år senere var ikke Runcorn lenger en toppklubb – til tross for tre tapte finaler i FA Trophy i perioden 1986-1994. Den nye klubben vant NWCLs førstedivisjon i sin første sesong, og håper nå å kunne avansere til neste steg i pyramiden.
Mr. Taylor kunne ellers fortelle at FA hadde vært på Surrey Street og sagt seg fornøyd med hva de så, slik at anlegget var godkjent for spill på step 4. Han la imidlertid til at deres utsending hadde påpekt at «gjerdet» som omkranser selve banen må dekkes helt ned til bakkenivå. Så da er de vel ikke helt i mål likevel, men de regner vel med at det er fort gjort om opprykk skulle vise seg å bli en mulighet. En tilsvarende samtale jeg hadde med en representant fra Runcorn-ledelsen minnet veldig mye om et ekko av det Taylor hadde sagt. Også han mente at de hadde klarsignal, men at de også i Cheshire hadde påpekt dette med gjerdet.
Ellers virket de to klubbenes representanter skjønt enige om å undre seg over Norton Uniteds suksess. De kunne fortelle at Stoke-laget spiller en ekstrem form for fotball der de ved første anledning mæler ballen opp mot spissene, men det synes jo å fungere om skal man legge tabellen til grunn, og da kan jo motstanderne si hva de vil. En lengre og hyggelig prat med Runcorn-representanten avslørte også at Halton Arms, puben som ligger tilknyttet deres anlegg, nå har åpnet igjen med nye eiere etter at den var nedlagt ved mitt besøk der sommeren 2012. Videre lyttet jeg interessert da han fortalte litt om rivaliseringen med nabo Runcorn Town.
Under en røykepause konstaterte jeg at det virkelig gikk unna med paiene, og oppsøkte matutsalget for å sikre meg en pin. Fristet som jeg ble av liflige dufter og løfter om det en hjemmerepresentant omtalte som nord-Englands beste paier vurderte jeg også menyen, og kvinnen bak disken fortalte at hun gjerne holdt av en pai til etter pause. Som sagt, så gjort. Og etter en tredje og siste pint med cider før kampstart var det snart på tide å ta oppstilling for å se om hjemmelaget kunne fortsette sin meget imponerende rekke av kamper uten tap – 18 kamper (15-3-0) ubeseiret i alle turneringer før denne kampen, eller om Runcorn Linnets ville ta med seg tre særdeles viktige poeng hjem til Cheshire.
Lokal radio var også til stede og kommenterte fra sin lille bu langs nærmeste langside, og hjemmelagets form virket tidlig truet da gjestene startet i et voldsomt tempo. The Hillmen hadde problemer med å henge med på Runcorns hurtige angrep og ble konstant satt under raskt og heftig press hver gang de selv hadde ballen – noe som første til flere balltap. Linnets skapte dog ikke de helt store sjansene som følge av dette, og de klarte ikke helt bryte ned Glossop-forsvaret, men det var liten tvil om de var det førende laget. Den første store sjansen kom som følge av en misforståelse mellom midtstopper Lincoln Adams og keeper Greg Hall. Kevin Towey stjal ballen, men hans pasning ble ekspedert over av en Mark Houghton som hadde glemt å ta av seg ryggsekken.
Ledermålet måtte nesten komme, men ironisk nok kom det etter en corner til hjemmelaget, som hadde fått en corner og virket ha kommet noe til hektene. Fra corneren kontret imidlertid Runcorn lynraskt på venstrekanten der Kevin Towey stormet i angrep. Han sendte ballen over til Matty Atherton på motsatt kant, og hans harde innlegg fant skoen til Kyle Hamid. Han fikk intet rent treff, men nærmest i sakte film seilte ballen over keeper Hall og inn i mål. 0-1 etter 33 minutter, og full jubel blant de mange fremmøtte i gult og grønt.
Dette virket å være vekkeren hjemmelaget trengte, for de hevet seg nå. Linnets-forsvaret virket ha kontroll, men spissen Kyle Riley var et uromoment som sørget for at de måtte jobbe hardt for lønnen denne kvelden. Det ble tidlig klart at vertene var mest skumle på dødballer, da de sendte frem luftskytset. Fem minutter etter at gjestene tok ledelsen dømte dommeren straffe til Glossop, muligens noe omdiskutert da mange av de fremmøtte – undertegnede inkludert – var kar om å si hvilken forseelse kamplederen hadde sett. Men en lang ball ble spilt opp og mens mange nok kikket på ballen som spratt, mente tydeligvis dommeren at spissen Riley ble puffet overende. Det oppsto knuffing, og fra min posisjon på motsatt ende av banen så jeg kun at det snart lå to Glossop-spillere på bakken. Dommeren konsulterte med linjedommeren, og viste deretter Martin Crowder direkte rødt kort. Linnets var redusert til 10 mann, og keeper Andy Robertson fikk i tillegg gult kort for sin deltakelse i håndgemenget.
Først over fire minutter etter at dommeren hadde pekt på straffemerket kunne straffesparket endelig tas, og eksekutør Sam Hare kunne stige frem. Keeper Robertson gjettet riktig og leverte en flott redning der han slang seg så lang han var og fikk slått ballen til corner. Men jubelen var kortvarig, da stopperkjempen Lincoln Adams steg til værs og headet den påfølgende corneren i mål få sekunder senere. Robertson var nære ved å dra frem nok en kjemperedning nede ved stolpen, men linjemannen markerte for at ballen hadde vært inne. Det var tre minutter til pause, og det sto 1-1. Linnets var rystet, og plutselig var det vertene som med blant annet flere dødballer presset på for ledelse før hvilen.
Det sto imidlertid fortsatt 1-1 da pausen kunne benyttes til inntak av både flytende og fast føde. Ytterligere samtale med de to lags supportere avslørte ikke overraskende at bortefansen var temmelig misfornøyd med dommeren og hans beslutning om å vise ut en av deres. Skuffelsen var ikke mindre av at de hadde vært det beste laget frem til det. Etter en kjapp pint oppsøkte jeg matutsalget for å hente maten jeg hadde holdt av. Og for den nærmest latterlige prisen av £2 for pie and mushy peas var det tidenes kulinariske kupp i forbindelse med fotballkamp. Paien og ertestuingen fikk en øse med brun saus over seg, og ble sammen med en Bovril tatt med bort på ståtribunen bak mål.
Mens jeg inntok mitt herremåltid startet spillet igjen, og det var Glossop som nå med en mann mer hadde initiativet. Men til tross for spillemessig overtak kom de ikke til all verdens avslutninger på mål. Det ble med dødballer og innlegg inn i feltet, der spesielt Lincoln Adams var målet. To-tre ganger headet han utenfor, ellers virket Linnets-forsvaret å ha noenlunde kontroll. Hjemmelagets største sjanse kom da Ben Richardson fikk heade upresset fra 7-8 meter, men avslutningen strøk utsiden av stolpen. Linnets var mer forsiktige fremover nå, men virket likevel skumle når de først kontret.
Det var en intens og spennende kamp som utspilte seg mens min Bovril sakte nærmet seg drikkbar temperatur, og Linnets fikk en stor sjanse da Houghton ble spilt gjennom og løp fra Adams, men uheldigvis for ham fikk han ikke kontroll over ballen. Jeg sto med en følelse av at et mål nå ville vinne kampen, og Linnets-fansen ropte på straffe da et innlegg fra Towey syntes stoppe i armen til en North End-forsvarer. Dommeren var imidlertid ikke overbevist, og vinket spillet videre. Det gikk mot poengdeling, og kampens siste sjanse ble et Linnets-frispark som på overtid ble løftet inn i feltet, men hjemmekeeper Hall kom seirende ut av duellen og det ebbet ut med 1-1 og et resultat som begge lag nok var misfornøyd med.
Tilbake i baren ble dette bekreftet av hjemmefans som slo fast at de nå var ute av tittelkampen, mens Linnets-fansen heller ikke var tilfreds og hevdet at kveldens vinnere var Norton United. En annen vinner var selve North West Counties League, for kampen hadde vært god reklame for ligaen. Og med 445 tilskuere var det klart bestenotering for sesongen i Glossop – ikke altfor langt unna det dobbelte av den tidligere bestenoteringen (de 253 som så FA Vase-kampen mot Nostell Miners Welfare i september). Og i NWCL-sammenheng var det så langt kun slått av de 803 som så derbyet Runcorn Town v Runcorn Linnets på Boxing Day.
Også blant spillerne var det slik at begge lags spillere så på kveldens resultat som to poeng tapt snarere enn ett poeng vunnet, og således var stemningen blant de aktive noe dempet. De brøt ganske raskt opp etter å ha fått seg litt mat etter kamp, og etter en pint gjorde jeg det samme. Jeg strenet tilbake langs Surrey Street for å sette meg på 22.38-toget fra Glossop som skulle frakte meg tilbake til Manchester. Min Fredrikstad-kompis Anders var allerede ute på livet i Manchester, og var hypp på å møtes for en pint. Siden han var svært lite kjent, avtalte vi å møtes ved pariserhjulet på Piccadilly Gardens kvart over elleve.
Men dit hadde han ikke klart å komme seg, og jeg fant ut at han fortsatt befant seg på den lille Circus Tavern, en av flere puber som mener seg å være Europas minste. Jeg travet de få hundre meterne nedover Portland Street og fant en relativt påseilet Anders utenfor. Han hadde reist over med en annen Fredrikstad-kjenning som befant seg på innsiden sammen med en rekke andre skandinaviske ManU-supportere de blant annet hadde møtt på flyet. Ikke akkurat mitt favoritt-scenario, men for høflighets skyld måtte jeg nesten bli for en kjapp Strongbow. Jeg hadde også en tidlig avreise og lang tur foran meg dagen etter, men Anders klarte å overtale meg til et påfyll, før jeg takket for meg og returnerte til hotellet like etter halv ett.
Noldusen av en asiat som betjente resepsjonen var tydeligvis ikke helt med da jeg bestilte vekking til klokka 06.45, og jeg hadde ikke sovet lenge før telefonen ringte og vekket meg klokka 01.45 (i stedet for vekkingen som uteble neste morgen)! Men temmelig irritert fikk jeg omsider litt vel tiltrengt søvn.
English football ground # 148: Glossop North End v Runcorn Linnets 1-1 (1-1) North West Counties League Premier Division Surrey Street, 24 March 2014 0-1 Kyle Hamid (33) 1-1 Lincoln Adams (42) Att: 445 Admission: £6 Programme: £1
Jeg skal altså for ordens skyld ikke til planeten Mars, men til tross for at jeg tidligere forespeilet at februar-turen ble den siste før min store påsketur, har jeg nå latt meg friste til ytterligere en liten tur før den tid. Utgangspunktet var at jeg rett og slett ble fristet til en Plymouth-visitt da jeg leste at den planlagte “oppgraderingen” (eller raseringen om man vil) av den gamle Mayflower Stand og dens flotte fasade ble utsatt og sannsynligvis ikke vil skje før etter sesongen. Og når det i tillegg er duket for et av Football Leagues heftigste rivaliseringer når Devon-rival Exeter City kommer på besøk, begynte jeg å kikke litt på mulighetene for en svipptur. Som vanlig har jeg problemer med å begrense meg, og et par dager ble snart til en snau uke. Avreise er neste mandag, og reiseplanen er som følger:
Mandag 24. mars: Glossop North End v Runcorn Linnets
Høyinteressant oppgjør i toppen av North West Counties League, der Linnets kjemper om tittel og opprykk…og vertskapet sannelig ikke er helt ute av tetkampen de heller. Med lang reisevei dagen etter, blir det overnatting i Manchester heller enn i Glossop.
Tirsdag 25. mars; Plymouth Argyle v Exeter City
I det store Devon-derbyet kan det gå hett for seg, og lagene kjemper etter hvert i hver sein ende av League Two tabellen. Mens Plymouth har los på playoff-plassene, har Exeter surret seg ned i nedrykksstriden. Dette blir nok heftig!
Onsdag 26. mars: Altrincham v Bradford Park Avenue
Kan Altrincham virkelig holde liv i drømmen om direkte opprykk. Det begynner bli litt avstand, og Alty virker litt for ustabile. Etter nok en lang reise opp igjen fra Plymouth til Manchester, er det en god mulighet til å endelig få gjestet Moss Lane.
Torsdag 27. mars: Abingdon Town v Highworth Town
Man kan undre seg hva som har skjedd med fotballen i Abingdon. De to Abingdon-klubbene (Town og United) har lagt beslag på de to jumboplassene i Hellenic League Premier, og slik det ser ut vil Abingdon-derbyet 2014/15 bli spilt på non-leagues step 6! Stakkars Abingdon Town ligger som tabelljumbo, og idylliske Culham Road har en stund vært en ønsket destinasjon. Ingen av klubbenes hjemmesider har kampen listet med kampdato 27. mars, slik både Mitoo og Kempster-forumet har. Jeg har foreløpig ikke hørt tilbake fra hjemmelaget som jeg har spurt om dette, men velger å tro at det medfører riktighet. Så er det bare å bestemme seg for Abingdon eller Oxford som base.
Fredag 28. mars: Yaxley v Peterborough Northern Star
En meget skrinn fredags-meny er medvirkende årsak til at jeg blir å finne på dette oppgjøret, som blir mitt første møte med United Counties League. Hotell i Peterborough vil nok være et naturlig valg.
Lørdag 29. mars: Saffron Walden Town v Long Melford
Sesongens andre forsøk på å gjeste Catons Lane, etter at min planlagte kamp 4. januar ble offer for de voldsomme nedbørsmengdene som herjet fotballøya. Ytterligere en grunn til at den ble valgt denne gang er den relativt korte avstanden til Stansted, dit jeg stresser etter kamp for å rekke 19.15-flyet til Rygge.
En nokså sen frokost ble denne formiddagen lagt til puben The Willow Walk, etterfulgt av en spasertur forbi Buckingham Palace og opp til Green Park tube-stasjonen. Igjen hadde jeg til hensikt å slå ihjel litt tid ved å kikke litt på noen av hovedstadens fotballstadioner, og denne gang gikk turen nordover med Jubilee og Metropolitan Line. Ved Wembley Park hoppet jeg av og kunne kikke ut fra toppen av stasjonens voldsomme inngangsparti og skue nedover avenyen som leder herfra ned til selveste Wembley Stadium. Da jeg i mai 2011 var en av over 86 500 som så playoff-finalen mellom Reading og Swansea, sørget blant annet en politieskorte fra London Marylebone for at jeg ikke med meg all verden av anleggets eksteriør – statuen av Bobby Moore et unntak. Derfor tenkte jeg ta en ny kikk, men det er vel egentlig ikke altfor mye å se fra utsiden. Etter en liten regnskur var det en flott dobbel regnbue over det nordlige London, uten at det bragte hell over mitt forsøk på å feste det nasjonale fotballanlegget til film med regnbuen i bakgrunnen. Mens jeg fortsatt sto der og kikket på statuen av Bobby Moore, kom en gruppe som tydeligvis hadde vært på omvisning, men jeg slo raskt fra meg denne tanken, og returnerte til Wembley Park stasjon.
Derfra gikk turen ytterligere to holdeplasser nordover på Jubilee Line – til stasjonen Queensbury. Der hoppet jeg av og gikk nordover på Turner Road og svingte inn på Camrose Avenue, og snart så jeg inngangen til området som huser Barnets nye stadion The Hive. Og midt ute på dette åpne grøntområdet, bak noen inngjerdede 3G-baner, ligger Barnets nye fotballstadion. Allerede fra langt hold kunne jeg konstaterte at The Hive ikke på noen måte ville ta plass på noen liste over mine favoritt-destinasjoner i den engelske fotballpyramiden, og dette inntrykket endret seg ikke nevneverdig etter å ha sett anlegget på nært hold. Snart spaserte jeg videre langs gangveien som førte gjennom «parken» og kom opp på Whitchurch Lane; et steinkast fra Canons Park tube-stasjon, som er den nærmeste til The Hive. Og derfra satt jeg igjen kursen mot det sentrale London, og det var på tide å begynne å tenke på kveldens kamp.
Ved planleggingen av denne turen var det nok denne tirsdagskvelden jeg hadde vært mest usikker på, og opprinnelig hadde blitt vurdert destinasjoner i andre deler av landet – både i West Midlands (Atherstone Town) og i nordvest (Droylsden) – i tillegg til Carshalton. Usikkerheten med tanke på været og de mange avlysningene var imidlertid medvirkende til at jeg valgte ytterligere en dag med base i London, da alternativene ved en eventuell avlysning ville være langt mer tallrike i og rundt stor-London. Tidlig i sesongen hadde jeg ved mitt besøk hos Littlehampton Town nede ved Sussex-kysten truffet Rob Bernard, mannen bak den glimrende bloggen ‘Hopping all over the world’, og Rob hadde såpass godt å si om Colston Avenue at han lot seg friste til et gjensyn da han bestemte seg for å slå følge.
Etter en liten halvtime med lokaltoget fra London Victoria, kunne jeg allerede rett før klokka 16 stige av i Carshalton, helt sør i London. Rett i nærheten av stasjonen ligger puben The Hope, som av en rekke personer hadde blitt anbefalt på det varmeste. Det var her jeg etter hvert skulle møte Rob, men først tok jeg den korte spaserturen for å beskue Colston Avenue i fullt dagslys. «Can I help you?» spurte et kvinnemenneske på anleggets parkeringsplass, der hun kort kikket opp fra en samtale med en person i en bil på tomgang. Som svar på min forklaring at jeg kun kikket på anlegget før det ble for gryntet hun bare bekreftende og returnerte til vedkommende i bilen. Og det var tross alt ikke stort å se foreløpig, der portene inn til selve banen fortsatt var låst og sørget for meget begrenset innsyn.
Dermed orienterte jeg meg i stedet frem til The Hope, der jeg raskt fant ut hvorfor den virker å høste slik unison ros. En meget koselig lokal pub med det som åpenbart er en stor gruppe stamkunder, og ikke minst et sortiment av drikkevarer som høster begeistring. Rob ga beskjed om at han hadde mistet toget han hadde blinket seg ut, men at han ville innfinne seg rett før klokka 18. Inntil det lot jeg meg friste til en smak på et par av etablissementets real ales, før jeg omsider slo meg til ro med en absolutt smakfull Stargazer cider. Og Rob holdt ord han også, for iført Scarborough-drakt steg han snart inn i lokalet og oppsøkte sporenstreks bardisken for å få litt flytende føde. Der forlystet vi oss med godt drikke, koselig selskap og ikke minst interessante samtaler rundt temaer som non-league fotball og groundhopping. Rob var avventende optimistisk etter at hans Scarborough Athletic hadde fått grønt lys for et prosjekt som vil bety en retur til hjembyen. Og i den forbindelse fikk jeg høre hans syn på kunstgress-debatten, da det nye anlegget i Scarborough synes å være planlagt med en 3G-matte. Slik tilfellet er med mange groundhoppere er også Rob en forkjemper for å tillate kunstgress høyere opp i pyramiden, uten at heller han klarte å overbevise undertegnede.
3G-dekke vil visstnok også Carshalton-eier Paul Dipre ha, og han var ene og alene grunnen til at Rob tok til orde for å lade opp med en siste pint på The Hope heller enn å støtte ham ved å legge igjen penger i klubbens bar. Dipre er nemlig en svært upopulær eier, som fra utsiden kanskje kan minne litt om en slags non-leagues Vincent Tan. De to har i hvert fall det til felles at de skiftet sitt lags logo og hjemmefarger til protester fra fansen. Mange vil også huske Dipre som formannen som utnevnte seg selv til manager – tross en total mangel på tidligere erfaring. Til tross for stor satsning var det ikke noen større suksess, og han hadde om ikke annet gangsyn nok til å fratre managerrollen tidlig forrige sesong. Imidertid har han ikke hatt særlig forståelse for kritikk fra fansen, der han tilsynelatende uten begrunnelse rett og slett har utestengt en rekke av sine kritikere fra Colston Avenue.
Tilstedeværelse av politi gjorde oss oppmerksomme på at noe skjedde på utsiden da vi gikk opp mot inngangen. Og der, ved stadions porter sto en gruppe utestengte supportere og delte ut løpesedler til begge sett supportere – løpesedler som var stilet som et åpent brev til Paul Dipre, med bønn om at han gikk i dialog. Dette har han hittil imidlertid blankt avvist, og det var meget trist å se supporterne som likevel møtte trofast opp for å dele ut sine løpesedler. En supporter vi snakket med hevdet at den økonomiske satsingen nå først og fremst foregikk på andre nivåer enn førstelagsfotball, og at det ble satset stort på blant annet juniorlag og breddefotball. Imidlertid mistenkte vedkommende at grunnen til dette utelukkende var at Dipre ønsker diverse stipender og bidrag fra offentlige fond for å drifte sin personlige business tilknyttet anlegget. Nå hører man ofte en side av saken, men personlig har jeg inntrykk av at Dipre virker som en noe suspekt type. Mer om dette kan imidlertid leses her.
Inngangspengene på £10 ble betalt, og ytterligere £2 ble byttet bort mot et program. For andre kveld på rad, og for tredje gang på turen så langt, dreide det seg om en kamp som hadde blitt utsatt fra den opprinnelige kampdatoen første nyttårsdag. Og som Wealdstone kvelden før var det også hos Carshalton det opprinnelige programmet man solgte, med et lite innlegg med oppdaterte lagoppstillinger stukket inni. Vel innenfor portene kunne vi med en meget snau halvtime til kampstart omsider ta en kikk rundt Colston Avenue. Rob hadde garantert at jeg ville sette stor pris på den bortre langsiden, og han tok ikke feil! Man kommer imidlertid inn i hjørnet på motsatt side av nærmeste kortside, og jeg stakk raskt hodet innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling før vi tok den obligatoriske runden. Lettere sjokkert kunne jeg konstatere at de krevde hele £5(!!) for en pin – £1,50 mer enn jeg noen gang har betalt for tilsvarende vare i en klubbsjappe! Totalt uhørt, og jeg angret umiddelbart på at jeg ikke heller kjøpte en Carshalton-pin hos mannen som drev pin-utsalg hos Wealdstone kvelden før. Rett bak meg i køen var da også en person som var ute etter samme vare, men som da han hørte prisen ga den tilbake med en megetsigende kommentar og forsvant raskt ut av klubbsjappa.
På den nærmeste kortside er det innenfor telleapparatene en ståtribune som strekker seg i så godt som hele banens bredde, bestående av et par betongtrinn og med tak over hodet. Men som sagt er det den bortre langsiden som virkelig er anleggets perle, i form av en fantastisk flott og overraskende stor ståtribune. Den strekker seg i hele banens lengde, og man har også her tak over hodet. På bortre kortside er det kun ståplasser på bar bakke, bortsett fra to minimale betongtrinn midt bak mål, der et knøttlite «skur» gir ly for et par titalls supportere. Her var Dulwich Hamlet-supporterne nå i ferd med å henge opp sine flagg, mens de allerede sang «Lift the ban, on you fans!» til støtte for sin motstanders utestengte fans. På vei tilbake mot inngangspartiet passerte vi hovedtribunen med sine sitteplasser. Denne er plassert midt på langsiden, og har kun ståplasser på bar bakke på hver side av seg. Det var på denne siden, mellom hovedtribunen og klubbhuset, at jeg mente å dra kjensel på en kar som sto med sitt clipboard og førte statistikk.
Det viste seg ganske riktig å være selveste Laurence Reade; Oxford United- fan og mannen bak den sagnomsuste bloggen ‘Wherever It May Be‘, som via Twitter hadde bedt meg ta kontakt da han så vi hadde samme kamp på agendaen. Lenger sør i landet er man ikke like flinke til å dele ut ark med lagoppstillinger som man er lenger nord, men Laurence hadde klart å mase til seg ett, og jeg fikk tatt et bilde av hans kopi som om ikke annet gjorde nytten denne kvelden. Han satt ellers i likhet med meg stor pris på Colston Avenue, og spesielt den bortre langsiden. Dulwich Hamlet var som nevnt innblandet i tetstriden og var store favoritter mot et Carshalton Athletic som sammen med Cray Wanderers nesten var klare for nedrykk allerede. De sto med 2-2-11 på sine 15 siste kamper, og mot gjester som hadde vunnet fem av sine seks siste kamper i ligaen, var det ikke mange som levnet The Robins store sjanser.
Til alt overmål måtte to av de siste dagers signeringer, Rhys Coleman og James Riley, gå rett inn i startoppstillingen der de utgjorde en del av Carshaltons bakre firer. Og allerede fra start ble hjemmelaget presset kraftig bakover. Innledningsvis virket de å ha kontroll på forsvarslinja, der de ved flere anledninger satt sine gjester i offside. Dulwich Hamlet i sine karakteristiske rosa og blå drakter spilte en hurtig pasningsfotball som vertskapet ikke hang med på, med Erhun Oztumer og Xavier Vidal i total kontroll på midtbanen og Nyren Clunis et stadig uromoment på den ene vingen. Selv om tyrkeren Oztumer tydeligvis hadde vært nokså usynlig da en bekjent tidligere i år så Dulwich Hamlet, var han nå tilbake i den formen som har gjort at speidere fra Football League har blitt fast innslag der den tidligere Charlton-spilleren snører på seg skoene (og som imponerte meg da han omtrent egenhendig gjorde kål på Aveley i pre-season). Det sies at både Brentford og Swindon Town skal være blant en nokså lang liste interessenter fra Football League. Det er også tippet å kunne bli snarlig destinasjon for Vidal, og mange stiller spørsmål ved hvor lenge disse to blir å finne i Isthmian League.
Det måtte en flott parade til fra hjemmekeeper Michael White for å hindre Ian Daly i å sende gjestene i føringen etter 18 minutter, men kun to minutter senere måtte The Robins omsider gi tapt da offside-fella feilet og Daly spilte fri Oztumer og Clunis alene med keeper. Oztumer trakk til seg keeper White, og sentret deretter uselvisk til Clunis som enkelt kunne sette inn 0-1 i åpent mål. Ledelsen kunne blitt doblet i forbindelse med en corner tre minutter senere, men Ian Dalys heading ble reddet på streken av forsvarer Bobby Price. Men da klokken tikket mot halvtimen spilt, tok Clunis seg ned til kortlinjen. Han la ut i feltet til Dean Lodge, som hamret inn 0-2. Carshalton hang overhodet ikke med, og det nærmeste de kom en sjanse var et frispark fra Marlon Patterson som ble headet utenfor. I stedet var det nærmest reprise da Clunis igjen kom seg fri på høyrekanten og avanserte til dødlinja. Denne gang fant hans pasning Ian Daly, som fra snaue ti meter satt inn 0-3. Det var fullstendig lekestue, og Xavier Vidal kunne økt til 0-4 med en godt skudd rett før pause, men keeper White slang seg så lang han var og fikk slått utenfor.
Mot slutten av omgangen beveget vi oss mot den bortre kortsiden, der bortefansen skapte liv og røre. Jeg hadde lovet å oppsøke disse for å spore opp legenden Mishi – mannen bak den eminente siden ‘Grounds For Concern’ – som gjerne ville hilse på. En supporter snudde seg for å rope på Mishi, og ut av folkemassen steg det en skjeggete karakter med et bredt glis. Han viste seg å være nok et trivelig bekjentskap, og sa seg ikke overraskende godt fornøyd med første omgang – til tross for at han hardnakket hevdet at Wealdstone uansett vil vinne Isthmian-tittelen. Vi ble med bortefansen der de byttet kortside og fortsatte sine sanger og rop til støtte for de utestengte Carshalton-supporterne og mot Paul Dipre.
Andre omgang fortsatte som den første hadde startet, med fullstendig enveiskjøring, og etter kun fem minutter satt gjestene inn sitt fjerde. Igjen var det Nyren Clunis som på sin høyrekant gjorde forsvarerne svimle før han fant Ian Daly på bakre stolpe. Daly ble tomålsscorer da han headet sikkert i nettaket, og med 0-4 i protokollen kunne gjestenes manager Gavin Rose få minutter senere tillate seg å hvile spillere. Det siste Erhun Oztumer gjorde var å sende keeper White ut i full strekk med en god avslutning, før han var blant de som ble tatt av banen og spart ti minutter ut i omgangen. Robins-manager Stuart Massey forsøkte seg med et trippelbytte like etter, men uten at det hjalp nevneverdig. Clunis burde økt til 0-5, men keeper White gjorde seg stor og var igjen reddende engel. Dulwich Hamlet hadde kanskje tatt foten av gasspedalen, men det kunne likevel blitt langt styggere for hjemmelaget, som fort kunne endt opp med å score dobbelt så mange som de gjorde.
Innbytter Jordan Clarke traff tverrliggeren for gjestene med drøye kvarteret igjen, mens en takling i siste liten ødela Ian Dalys mulighet for hattrick, og Clunis skjøt over fra god posisjon da han kunne scoret sitt andre. I stedet ble omsider bortekeeper Chico Ramos testet for første gang i kampen da Bobby Price fyrte løs. Jordan Wilson fikk vertenes siste sjanse til å pynte på resultatet, men da hans avslutning gikk like utenfor, betød det at Dulwich Hamlet igjen hadde tatt over tabelltoppen foran 277 tilskuere. Både jeg, Rob og et par andre vi snakket med hadde tippet på et tilskuertall nærmere 400, med rundt 250 bortesupportere, og det offisielle tallet virket forbløffende lavt. Men man får vel ta det for god fisk inntil man hører noe annet.
Selv bestemte vi oss raskt for å returnere til The Hope heller enn å benytte oss av klubbhusets bar, og flere bortesupportere hadde tydeligvis samme agenda, slik at det ble et par trivelige runder der før vi omsider klarte komme oss avsted med toget inn til London Victoria. Der ankom vi like etter halv tolv, og etter en siste pint på The Willow Walk takket jeg Rob for godt selskap og ønsket ham lykke til på kamp i Leatherhead kvelden etter. Han gikk for å sette seg på tuben, mens jeg fant tilbake til Belgrave House Hotel. Etter tre dager i London var det dagen etter på tide å forflytte seg noe lenger igjen.
English ground # 146: Carshalton Athletic – Dulwich Hamlet 0-4 (0-3) Isthmian League Premier Division Colston Avenue, 25 February 2014 0-1 Nyren Clunis (20) 0-2 Dean Lodge (29) 0-3 Ian Daly (39) 0-4 Ian Daly (51) Admission: £10 Programme: £2 Att: 277
Dag 6: Onsdag 26.02.2014: Buxton – Stamford
Etter å unnet meg en time ekstra på øyet og inntatt nok en engelsk frokost-variant i Victoria-området var det på tide å starte reisen nordvestover, og første etappe gikk med tubens Victoria Line til Euston, der jeg snart kunne sikre meg en god plass på 12.00-toget til Manchester. Mens jeg før avgang satt der og bladde i Northern Conquest-boka og Carshalton-programmet fra kvelden før, fikk jeg selskap av en kar som slo seg ned ved mitt bord. «Who do you follow? Who’s The Robins?» spurte han plutselig kort etter avgang, og dette var starten på en interessant samtale med hyggelig reisefølge på vei nordvestover.
Min samtalepartner viste seg å være Martin Devaney – tidligere spiller i først og fremst Gresley og Tamworth, hvis største claim to fame nok er at han scoret Tamworths mål på Wembley da de spilte 1-1 mot Sudbury Town i FA Vase finalen 1989. Hans Tamworth triumferte 3-0 i omkampen på Peterborough Uniteds London Road tre dager senere, og jeg hørte mer enn gjerne noen anekdoter fra den tiden. Han innrømmet å ikke følge altfor nøye med i disse dager, men kikket seg gjennom tabellene i mitt eksemplar av Non-League Paper og kom med kommentarer her og der om de forskjellige klubbene han hadde spesielle minner av å ha spilt mot. Ikke minst uttrykte han stor overraskelse over hvor mange klubber (også i non-league) som siden hans tid som spiller har flyttet til ny hjemmebane.
Etter en hyggelig samtale rakte Devaney meg neven og ønsket god reise videre da han hoppet av i Stoke-on-Trent. Snaue ti minutter over to kunne også jeg stige av og spasere ut av Manchester Piccadilly, og unne meg en røykepause før jeg hoppet på en av de gratis Metroshuttle-bussene som kjører rundt i Manchester sentrum. Det var den oransje Metroshuttle nummer 1 jeg nå ønsket meg, og som skulle frakte meg til toppen av Deansgate, der jeg hoppet av to minutters gange fra Blackfriars Bridge. Her hadde jeg betalt rimelige £26 for et dobbeltrom på et Travelodge-hotell, og fikk raskt sjekket inn.
Jeg returnerte raskt til Deansgate og puben The Moon Under Water for å få litt vomfyll, og etter en herlig porsjon gammon lot jeg den oransje Metroshuttle-bussen frakte meg tilbake til Manchester Piccadilly. Det tok imidlertid sin tid, da diverse byggearbeid og trafikalt kaos her og der gjorde det til en langsom prosess for en som hadde forhåpninger om å rekke 15.52-toget til Buxton. Min klokka viste 15.52 da vi ble sluppet av utenfor stasjonen, men den gikk heldigvis et par minutter for fort, slik at jeg i siste liten rakk å kaste meg inn på toget som sto klart til avgang på plattform nummer 12.
Toget tøffet snart oppover i høylandet, inn i Derbyshire-distriktet High Peaks. Min destinasjon, Buxton, er for noen kanskje mest kjent som et engelsk svar på Imsdal eller Olden, der stedsnavnet også er navn på et flaskevann man får kjøpt over hele landet. For de med mer interesse for livet nedover i den engelske fotballpyramiden, er Buxtons hjemmebane Silverlands kjent for å være Englands høyestliggende fotballstadion – for øvrig fulgt av banene til Tow Law Town, Bacup & Rossendale Borough, og Mossley. Og nettopp Mossley hadde vært mitt fremste alternativ for dagen i tilfelle avlysning.
Fra endestasjonen Buxton gikk jeg til fots de få minuttene inn til et koselig sentrum, hvorfra bakken ved navnet Holker Road gikk tilsynelatende bortimot loddrett opp til Silverlands. Som innfødt i Drøbak er jeg godt vant med bakker, men Holker Road var heftig. Pustende og pesende nådde jeg imidlertid toppen etter noen lange minutter, og kunne snart dreie til venstre inn på gata Silverlands. Jeg så raskt anlegget med samme navn, som lå foran meg på høyre side av veien. Og som jeg hadde håpet var porten åpen til tross for to og en halv time til kampstart, slik at jeg kunne ta en runde rundt anlegget mens det fortsatt var noenlunde dagslys. En vakt som var i ferd med å saumfare tribunene samtykket til dette, og dermed smatt jeg innenfor. Og i 304 meters høyde beveget jeg meg mot klokka rundt Silverlands.
Hovedinngangen og porten jeg kom inn er i det ene hjørnet, der jeg hadde klubbhuset og dets bar rett foran meg bak det ene målet. Bortenfor dette finner man en klassisk ståtribune under tak, og vakten hevdet at dette nok ville kunne være det beste stedet å stå denne kvelden, slik at man fikk le mot den kalde vinden som kom fra denne kortsiden. Tilsvarende består fasilitetene på bortre langside av en ståtribune under tak, og bestående av tre-fire betongtrinn strekker den seg omtrent hele banens lengde. Bak borte mål er det ingen verdens ting, bortsett fra en mur og ståplasser på bar bakke for de som velger stå her. Midt på nærmeste langside står den flotte, karakteristiske hovedtribunen. Bygget så sent som i 1965 erstattet den en tidligere tre-tribune, og lar i underkant av 500 tilskuere hvile akterspeilet.
Der fikk jeg selskap av denne vakten som tilbød seg å ta et bilde av meg foran tribunen, og jeg ble stående her å snakke litt med ham. Han hadde forhåpninger om at man kunne bygge på den sterke borteseieren over Blyth Spartans fire dager tidligere etter en dårlig periode med åtte strake tap – hvorav sju i Northern Premier Premier Division. Playoff-toget hadde for lengst gått, og selv om avstanden ned til nedrykkssonen fortsatt var betryggende var det på tide at The Bucks igjen begynte å plukke poeng. Med såpass lenge til avspark tenkte jeg returnerte til sentrum for en pint eller to for å returnere en times tid senere. Det fristet imidlertid ikke å gå løs på Holker Road en gang til – selv om vakta foreslo en alternativ rute – og da nylig ankomne personer gjorde klart for å åpne klubbhuset valgte jeg bli værende på koselige Silverlands.
Jeg måtte vente litt før telleapparatene ble betjent, men en klubbrepresentant ankom snart med kveldens kampprogram, slik at jeg kunne bytte £1,50 for et eksemplar. For fjerde gang på denne turen dreide det seg om en omberammet kamp etter en tidligere avlysning, men i motsetning til hos Wealdstone og Carshalton Athletic hadde Buxton valgt å trykke opp et nytt program – og et godt og innholdsrikt sådan. Motstander Stamford lå kun to poeng bak Buxton, og ville med borteseier derfor kunne passere sitt vertskap. Da jeg i august gjestet Stamford var man imidlertid temmelig enige om at målsetningen for sesongen var å unngå nedrykk, og det lå The Daniels i det minste an til å klare etter to strake seire.
Jeg kunne omsider – via en obligatorisk kikk innom klubbsjappa – oppsøke telleapparatene og betale mine £9 i inngangspenger, og tilbake i baren fikk jeg også kloa i et ark med lagoppstillingene som man delte ut. Manager Martin McIntosh lovet å gå offensivt til verks mot gjestene til tross for fravær på midtbanen, der man manglet både Derek Niven og Matt Thornhill. Som makker til toppscorer Lee Morris på topp falt valget på Liam Hardy – på en måneds lån fra Harrogate Town. For Stamford var den lynhurtige Jordan Smith suspendert sammen med Richard Jones, men Ryan Robbins hadde imponert meg stort tidligere i sesongen, og jeg var spent på om han igjen kunne gjøre seg positivt bemerket. Snart gjensto det bare å dra på seg hansker og lue, slik at jeg kunne ta gå ut i den friske Derbyshire-kvelden og ta oppstilling omtrent midt på ståtribunen på bortre langside.
Craig King fikk kampens første sjanse av betydning da bortekeeper Will Jones måtte i aksjon på hans avslutning, men betydelige kjepper ble stukket i hjulene for Buxton-manager McIntosh’ planer etter kun ni minutter. Alistair Taylor hadde en dårlig touch og fulgte opp med en heftig takling på Jason Field som fikk dommeren til å gi vingen det røde kortet. Det så vel noe strengt ut med direkte rødt fra min posisjon, og den kvinnelige kamplederen fikk da også virkelig høre det fra både Buxton-benken og majoriteten av et publikum som offisielt talte noe skuffende 151. Men faktum var uansett at Buxton tidlig hadde gjort det vanskelig for seg selv.
Stamford utnyttet overtallet da Buxton umiddelbart fikk visse problemer med deres hurtighet fremover. Et hjørnespark fant Dan Lawler på første stolpe, men Bucks-keeper Andy Warrington fikk blokkert hans avslutning. Returen hadde han dog ingen mulighet på, da kaptein Alvin Jarvis pirket inn 0-1 etter 20 minutter. Kun fire minutter senere smalt det igjen etter at forsvarer Stuart Ludlam feilvurderte spretten i et utspill fra Stamford-keeperen. Shawn Richards takket og bukket, stormet til dødlinjen, og la tilbake til Ryan Robbins som sikkert doblet ledelsen. Første omgang var såvidt halvspilt, og det sto 0-2 med hjemmelaget redusert til ti mann. Det føltes egentlig som om det nesten var avgjort allerede.
Enda styggere kunne det blitt kort etter, da Robbins rett og slett løp fra Buxton-forsvaret. Men en dårlig første touch gjorde at han fikk altfor skrå vinkel da han skulle avslutte. I stedet slo Buxton tilbake med snaue ti minutter til pause. Liam Hardys innlegg fant Lee Morris på bakerste stolpe, og han headet inn 1-2 og fornyet håp. Jason Field måtte kort etter hinke av med det som angivelig var en følge av Taylors tidlige takling. Helt på tampen av omgangen kunne Robbins gjenopprettet gjestenes tomåls-ledelse, men tidligere Doncaster-keeper Warrington leverte en kjemperedning som sørget for at 1-2 sto seg til pause.
Jeg unnet meg en kjapp halv pint i pausen, mens jeg hørte de forskjellige supporteres syn på første omgang. Ikke overraskende var meningene delt i synet på det røde kortet, men de to lags supportere var enige med undertegnede i at dommeren totalt sett hadde virket noe svak. Stadig ble det gitt blåst meget billige frispark, mens andre og grovere forseelser ble fullstendig oversett. Og det hjalp heller ikke at hennes kollegaer med flaggene ved flere anledninger hadde markert og vinket noe merkelig med blant annet et par besynderlige offside-avgjørelser. Jeg tømte glasset og oppsøkte matutsalget for å få meg litt fast føde til andre omgang. Og med en porsjon steak pie and mushy peas og en kopp Bovril kunne kampen fortsette.
Robbins var igjen i begivenhetenes sentrum da Stamford kun tre minutter ut i omgangen kunne økt ledelsen. Hans avslutning var slett ikke verst, men Warrington fikk paret, og returen presterte Shawn Richards å sette over fra fem meters hold. Etter dette gjorde dommeren sitt beste for å stykke opp kampen fullstendig med stadige avblåsninger, og ingen av lagene fikk etablert noe spill. I tillegg begynte nok også det tunge underlaget å kreve sitt – og Buxton kom rett og slett mer med i kampen igjen. Craig King og Lee Morris hadde hver sin sjanse for hjemmelaget, som ble manet frem av sine fans, men det var fortsatt ikke noe spesielt som tydet på at de skulle klare å foreta en snuoperasjon.
Så, med kvarteret igjen, gikk Lee Morris over ende inne i feltet idet han var i ferd med å miste kontrollen og drible seg vekk. Dommeren pekte på straffemerket. Muligens noe billig, men Morris tok uansett selv ansvar og satt ballen hardt og sikkert midt i mål. Hans scoring nummer 18 for sesongen, og enda viktigere – utligning til 2-2. I tumultene som fulgte ble både den ene og den andre sendt til tribunen fra de to klubbers laglederbenker. Mon tro om ikke McIntosh selv var blant de som måtte ta turen opp for å sette seg.
Om ikke annet blåste utligningen litt liv i Stamford igjen, og Shawn Richards sendte i vei et skudd som forandret retning og gikk såvidt. Etter godt forarbeid av Robbins fikk Dan Lawler vendt opp i god posisjon, men sleivsparket. Og da heller ikke Buxtons ti mann klarte å skape særlig mer i sluttminuttene, endte det med 2-2 og poengdeling. Stamford-spillerne uttrykte umiddelbart skuffelse, mens heller ikke Buxton jublet voldsomt. Jeg valgte å bli igjen for en pint eller to mens jeg ventet på siste tog tilbake til Manchester klokka 22.56, og inne i baren uttrykte Buxton-folket tilfredshet med resultatet tross alt.
Stamford-manager David Staff bekreftet at de var noe skuffet, men innrømmet at de nok hadde akseptert ett poeng før kampen. Men når man «kaster bort» en tomåls-ledelse så er det vel forståelig at man sitter igjen med en litt bitter følelse. Jeg følte ikke det var noe direkte ufortjent resultat, selv om Stamford nok var det beste laget og hadde sjanser nok til å avgjøre før utligningen. Men Buxton viste en imponerende vinnervilje. Det hadde vært enkelt å resignere på stillingen 0-2 med en mann mindre etter halvspilt første omgang, men Buxton skal ha kreditt for å ikke ha gitt opp og kjempet seg tilbake til et poeng.
Jeg ønsket Stamford-laget lykke til der de snart satte av sted sørøstover, og snart var det også på tide for meg å returnere til min base for kvelden. Så jeg takket for meg og ønsket lykke til, før jeg forlot fotball-Englands svar på La Paz. Nedover var heller ikke Holker Road noen prøvelse, og snart ankom jeg Buxton stasjon med et drøyt kvarter til avgang. Det var heldig at jeg ble oppmerksom på meldingen om at passasjerer ikke skulle gå ombord på toget som sto på perrongen, for snart viste det seg at det ikke var i trafikk. I stedet kom omsider mitt tog og parkerte bak dette andre toget som ble stående igjen i Buxton da vi igjen tøffet mot Manchester.
Etter en snau time ankom vi Piccadilly, og siden de gratis Metroshuttle-bussene hadde sluttet å gå unnet jeg meg en taxi tilbake til hotellet, siden jeg hadde en nokså tidlig start dagen etter og jeg ikke var altfor lysten på gåturen gjennom sentrale Manchester. Grunnen til at Manchester ble valgt som base denne dagen, var nettopp med tanke på reiseveien til Stansted Airport dagen etter. Den er langt greiere uten å måtte først ta seg fra Buxton, men den tok likevel rundt tre og en halv time via London. Men nok en flott tur var over. Og planen var at dette skulle bli sesongens siste tur før den avsluttende «påsketuren» i april. Men når jeg nå skriver dette, er jeg sannelig ikke lenger så sikker…
English ground # 147: Buxton – Stamford 2-2 (1-2) Northern Premier League Premier Division Silverlands, 26 February 2014 0-1 Alvin Jarvis (20) 0-2 Ryan Robbins (24) 1-2 Lee Morris (36) 2-2 Lee Morris (pen, 76) Admission: £9 Programme: £1,50 Att: 151
Dag 3: Søndag 23.02.2014: Cray Wanderers – Lewes Tilbudet om £40 for overnatting på Britannia Hotel New Street inkluderte gratis frokostbuffet, så jeg valgte å benytte meg av dette før jeg forlot Birmingham. Jeg savnet dog igjen black pudding, som man skulle tro var et fast innslag, ikke minst i en frokostbuffet som hadde stort sett alt annet man kan tenke seg. Uansett forlot jeg hotellet like etter halv ti og gikk den korte veien ned til New Street togstasjon. Mens jeg sto der og tok en røyk utenfor stasjonsinngangen, slo det meg plutselig at 09.55-toget jeg hadde blinket ut ikke hadde avgang fra Birmingham New Street, men snarere fra Birmingham Moor Street. Jeg fikk stresset over til Moor Street, og med kun et minutt eller to til avgang, fikk jeg kastet meg på toget til London Marylebone.
Rett i nærheten ligger Baker Street undergrunnsstasjon, med en søndagsåpen Western Union rett utenfor. Etter at jeg dagen i forveien hadde mistet kortene mine, hadde min mor ført over penger til meg. Imidlertid hadde jeg ikke fått koden de krevde, og nå fikk jeg ikke tak i henne på telefon. Som en midlertidig nødløsning vekslet jeg inn 800 av de tusen norske kronene jeg hadde, og forflyttet meg med tuben sørover til Victoria for å sjekke inn på Belgrave House Hotel, der jeg hadde booket rom for tre netter.
Uten kortet som reservasjonen var booket med, krevde de full betaling på nytt med £20 ekstra depositum (gudene vet hvorfor man føler man trenger depositum, når man uansett får betalt i cash) – til tross for at de allerede var betalt med kort. De forklarte at den tidligere betalingen ville bli tilbakeført min konto (noe den også ble – riktignok 60-70 kroner mindre enn jeg opprinnelig betalte), så jeg kunne ikke gjøre annet enn å hoste opp £119 i kontanter. Det begynte minke faretruende i seddelbunken.
Jeg forlot raskt det ikke altfor imponerende hotellrommet, og gikk de få hundre meterne tilbake til Victoria togstasjon. Der fant jeg frem til toget med endestasjon Ashford International, som jeg aktet å bli med 15-20 minutter sørøstover til stasjonen Bromley South. Ved planleggingen av turen hadde jeg opprinnelig vurdert en fridag for å møte en venninne, men da hun måtte jobbe hadde jeg kikket en gang til på alternativene, som dessverre stort sett begrenset seg til Premier League. Mest for moro skyld kikket jeg på Norwich v Tottenham, og ville kanskje vurdert det om billettprisen var nærmere halvparten. Men £50 for å måtte sitte i et uinteressant stadion og se en kamp som i utgangspunktet ikke interesserer meg?? Totalt uaktuelt!
Da valgte jeg heller å avlegge en ny visitt på Hayes Lane, der jeg også tidligere har sett Cray Wanderers. En femtedel av prisen, men uendelig mye mer enn fem ganger så interessant. Så med det som utgangspunkt la jeg ut på spaserturen fra Bromley South. Ved min siste visitt hadde jeg stresset av gårde i taxi herfra til Hayes Lane, men nå valgte jeg apostlenes hester. Jeg måtte jo uansett spare litt penger inntil jeg fikk ordnet meg. Etter snaue 20 minutters gange langs Westmoreland Road, Hayes Road, og Hayes Lane, dreide jeg til venstre ned innkjørselen som fører til stadionet som deler navn med sistnevnte vei.
Som mange vil vite, er det jo Conference South-klubben Bromley som er anleggets eier. Men hjemløse Cray Wanderers har nå banedelt der helt siden 1998. Jeg begynte for første gang å undres over banedekkets tilstand denne dagen da jeg på min høyre hånd fikk en eng rett før jeg ankom hovedinngangen. Her hadde de beitende hestene fått selskap av en rekke svaner og ender som svømte rundt på deler av engen som fortsatt lå under vann. Etter å ha betalt mine £10 så jeg raskt at forholdene var langt bedre innenfor.
Jeg byttet bort ytterligere £2 mot et kampprogram, før jeg tok min sedvanlige runde rundt anlegget – denne gang med klokken. Det er snart tre år siden (17. april 2011) jeg så Cray Wanderers beseire Bury Town her, og jeg husket nok ikke riktig hvor flott Hayes Lane faktisk er. Ståtribunen bak det nærmeste målet dro jeg imidlertid øyeblikkelig kjensel på, og med sine hvite «bølgebrytere» er den absolutt ganske flott. På bortre kortside strekker en tilsvarende ståtribune seg hele banens lengde, men i motsetning til på den nevnte kortsiden står man her under åpen himmel. Det er på den bortre kortsiden jeg først og fremst la merke til forandring sist.
Jeg var ikke like godt bevandret i non-league den gang, og la kanskje ikke så godt merke til slikt, men nå kunne jeg imidlertid konstatere at den er en liten perle. Delvis under tak har den rader med gamle trebenker hvor man eventuelt kan hvile akterspeilet. Og det er her jeg vil omformulere meg til å si at tribunen var en perle. For på en seksjon midt på tribunen har man skjendet den ved å erstatte noen av trebenkene med hvite plastseter som er boltet fast i betongtrinnene der trebenkene har stått. Helligbrøde!
Jeg fikk ristet av meg irritasjonen, godt hjulpet av en tekstmelding fra min mor – med kode fra pengeoverføringen. Med det i orden fortsatte jeg tilbake til nærmeste langside, der man finner hovedtribunen med sine sitteplasser. Denne huser også både kontorer, garderober, klubbhuset og dets bar, og også en klubbsjappe. Den var i ferd med å åpne, men jeg oppsøkte først baren for å bla litt i programmet over en pint.
Cray har jo hatt en fryktelig tung sesong i bunnen av Isthmian Premier, og sammen med Carshalton Athletic ser de vel strengt tatt allerede nokså nedrykksklare ut. Bortsett fra en seier over nettopp Carshalton måtte de på dette tidspunktet tilbake til november for å finne sin siste seier i ligaen. Det har vært store utskiftninger både på spillersiden og i trenerapparatet, og et par klubb-representanter ved baren ga inntrykk av at de allerede en stund hadde begynt å forberede seg på spill på step 4 neste sesong. Synd; for det er en usedvanlig trivelig klubb, som for de uinnvidde er sør-Englands eldste klubb. Stiftet av jernbanearbeidere i 1860 strides de med Hallam FC om tittelen som verdens neste eldste eksisterende klubb (etter Sheffield FC), selv om den vanlige oppfatningen synes å være at Hallam er noen måneder eldre.
Cray Wanderers hører opprinnelig hjemme i «The Crays». Dette er betegnelsen på de to landsbyene St Mary’s Cray og St Paul’s Cray som har vokst sammen rett ved Orpington, ved Greater Londons sørøstlige grense til Kent. De har imidlertid levd en omflakkende eksiltilværelse, og har ikke spilt hjemme i selve The Crays siden 1973. Den oppvakte vil imidlertid ha fått med seg klubbens planer om nytt stadion de siste sesongene. Sandy Lane i St Paul’s Cray var blinket ut som tomt for prosjektet, men de lokale myndighetene i Bromley Council var tydeligvis ikke spesielt begeistret, og ga tommelen ned høsten 2013.
En jeg drøftet dette med i baren hevdet begrunnelsen var at tomten var såkalt green belt – altså vernet mark. Men min samtalepartner mente deres green belt i realiteten er et eneste villniss der det kun bor rotter, og som folk benytter som søppeldynge. En representant for klubben forsikret om at de ikke hadde gitt opp, men kunne ikke fortelle meg hva de spesifikt vil gjøre videre. Jeg spurte om de hadde ankemulighet, og han svarte at de kan be om en ny vurdering, men at dette vil koste ufattelige £17 000. Det høres vanvittig ut, men byråkratene må jo lønnes på en måte. Det var ikke mindre sjokkerende å høre at søknaden om byggetillatelsen for lengst har kostet klubben et seks-sifret beløp i pund sterling!
Jeg hadde i programmet sett en annonse for en bok om Cray Wanderers historie, og under en røykepause etterlyste jeg denne i klubbsjappa. Mens han gikk for å lete frem et eksemplar, bladde jeg i baljene med gamle programmer, men et par minutter etter var han tilbake med boka «Forever Amber». Etter å ha betalt kun £4 for Northern Leagues meget flotte Northern Conquest bok føltes £15 som direkte ågerpris, selv om han tilbød seg å legge ved et hefte med klubbens fullstendige statistikk, som egentlig koster £5. Dette poengterte jeg, og hans komiske «unnskyldning» var at klubben tross alt er mye eldre enn Northern League – hva nå det enn skulle ha å gjøre med saken. Men nå når mitt midlertidige pengeproblem syntes å ha løst seg, valgte jeg å unne meg dette bokprosjektet, og punget ut.
Dagens motstander i Isthmian Premier var Lewes, og hadde ikke overraskende også med seg et antall supportere opp fra East Sussex. En kikk på tabellen avslørte at The Rooks hadde havnet i et slags ingenmannsland, med 16 poeng både opp til playoff-sonen og ned til nedrykks-sonen. De kom til Hayes Lane etter fem strake poengdelinger, og med den noe spesielle statistikken 0-6-1 på de siste sju i ligaen. Det har vært medvirkende til at de har mistet kontakten med de sju som ser ut til å skulle gjøre opp om direkte opprykk og de fire playoff-plassene. Nå hadde de heller ikke spilt kampen på over fire uker grunnet alle avlysningene, og de rød- og svartstripete var noe spent på hva deres gutter hadde å by på.
Jeg tok oppstilling i det periodevise solskinnet på ståtribunen på bortre langside, og så kampen starte forholdsvis jevnspilt. Lewes fikk den første sjansen, men Nick Wheeler headet like utenfor. Vertene svarte direkte, men skuddet fra høyrevingen Tyrone Berry bød på små problemer for Rooks-keeper Rikki Banks. Gjestene spilte for øvrig mot en til tider nokså frisk vind, men det hindret de ikke i å ta ledelsen etter et drøyt kvarter. Den gode Nick Wheelers innlegg ble flott og kontant headet i mål av Ben Austin.
Keeperplassen har vært en av Crays problemer denne sesongen, og Darren Bechet var The Wands’ sjuende keeper for sesongen. Han vil nok føle at han burde kommet ut og fanget innlegget, men kanskje var det strekken han visstnok spilte med som hemmet ham (reservekeeperen som var tiltenkt en start hadde blitt sendt hjem med et mistenkt virus)? Det så imidlertid ikke ut til å påvirke ham nevneverdig da han kort etter gjorde opp for seg. Målscorer Austins var igjen frempå, og hans heading hadde retning mot hjørnet nede ved stolpen, men Bechet leverte en glimrende reaksjonsredning.
Lewes stilte faktisk med hele tre brødre Crabb i startoppstillingen! Eldstebror (og spillende trener) Matt på venstrebacken måtte allerede i første omgang hinke av med en skade, og overlot forsvaret av familiens ære til Nathan og Sam. Det virket skorte noe i avslutningsfasen for vertene, og da Paul Vines ble spilt fri på høyrekanten valgte han å selv avslutte rett på keeper heller enn å spille den umarkerte Javlon Campbell. Sistnevnte hadde like før skutt like utenfor, men Lewes-forsvaret hadde god kontroll. Førsteomgangen etter dette besto av mye midtbanekamp, og da et samarbeid mellom Sam og Nathan Crabb førte til at sistnevnte skjøt rett på Bechet, sto det ikke helt ufortjent 0-1 til pause.
En kjapp pause-pint ble inntatt i samtale med to Lewes-supportere som mente deres lag hadde virket noe kamprustent, men alt i alt sa de seg fornøyd med å lede. Ikke overraskende mente de at playoff-toget var gått, og det var vel heller ikke noe sjokk at de var blant de stadig flere som utpeker Wealdstone som den største ligafavoritten i det som dog er en meget spennende tetkamp i Isthmian Premier. Mens jeg gikk til innkjøp av en Bovril kom lagene på banen, og det var klart for andre omgang.
Jordan Bird fikk tidlig muligheten til å utligne etter et flott raid fra egen banehalvdel, men keeper Banks fikk parert skuddet fra hjørnet av 16-meteren. Og da et innlegg fant den umarkerte Vines, dalte hans heading over Lewes-keeperen, men falt ned få centimetere på gal side av stolpen. Cray fikk betale prisen da Lewes i stedet doblet ledelsen etter 62 minutter. Nathan Crabbs innlegg ble perfekt stusset inn i lengste hjørnet av Luke Blewden. The Wands la om til tre på topp, men Lewes tok nå helt over. Jack Walder styrte midtbanen, og Nick Wheeler skapte hodebry for Cray-forsvaret med sin hurtighet.
Sju minutter senere rant det over for Cray-manager Keith Bird da Lewes ble tildelt straffespark etter at Jack Dixon tilsynelatende ble lagt ned i feltet. Bird ble sendt opp på tribunen, mens Dixon selv tok straffen og økte til 0-3. Det var fullstendig kollaps i hjemmelagets bakre rekker, og få minutter senere sto det 0-4 da Blewden la tilbake til Dixon som scoret sitt andre. Lewes hadde sikret tre poeng, og etter at de tok av et par spillere kunne Steve Smith redusert for vertene, men Banks reddet glimrende.
Lewes hadde spart det beste til slutt, og etter samspill med sin bror Nathan sendte yngstebror Sam Crabb i vei en suser som snek seg inn i hjørnet bak Cray-keeper Bechet. 0-5, og det begynte bli ydmykende. Om ikke annet fikk The Wands et trøstemål da innbytter Moses Ashikodi debuterte ved å pyntet på resultatet i kampens siste minutt. Han sendte ballen i elegant bue over hodet på keeper Banks og fastsatte med det sluttresultatet til 1-5. Det er noe betegnende på hjemmelagets situasjon med stor utskiftning i spillertroppen at Ashikodi var spiller nummer 68(!) til å spille for Cray Wanderers denne sesongen!
Jeg følte ikke at 1-5 helt gjenspeilet det totale kampbildet, men når forsvarsspillet er til de grader slapt som det hjemmelaget viste i andre omgang, ble det noe styggere enn det burde. Lewes var da også effektive, og en av deres supportere hevdet de en periode i andre omgang hadde spilt opp mot sesongbeste. Cray-manager Keith Bird forsvarte avgjørelsen om å legge om til tre spisser for å gjøre et forsøk på å snu kampen. Man må jo tross respektere en slik innstilling, og jaggu hadde ikke mannen også fortsatt tro på at de fortsatt kan unngå nedrykk!
Mens mange av de 317 tilskuerne forlot Hayes Lane, sto jeg utenfor baren og tok meg en røyk da jeg kom i prat med en person som tydeligvis var tilknyttet Bromley FC. Han samtykket selvsagt i at de gjør en strålende sesong, der de ligger godt an i kampen om Conference South-tittel og opprykk. Men da han stolt trakk frem de hvite plastsetene på bortre kortside som en del av anleggets «oppgradering», hadde jeg problemer med å skjule min misnøye. Kry over å ha gjort et varp, fortalte han at samtlige seter tilsammen var kjøpt for den nette sum av £1, fra svømmearenaen som ble brukt under Londons OL i 2012. Deler av denne arenaen er nå fjernet, men jeg delte ikke hans begeistring over «kuppet» han hadde gjort.
Etter en pint i klubbhusets bar var det på tide å tenke på returen til sentrale London, og jeg spaserte tilbake til Bromley South. 18.04-toget var i rute og bragte meg tilbake til London Victoria, og der jeg gikk mot tuben falt blikket tilfeldigvis rett på en Western Union filial som tross opplysningene jeg hadde fått holdt søndagsåpent. Dermed slapp jeg ta turen opp igjen til Baker Street, og snart kunne jeg hente ut i underkant av £400. Det var en lettelse å få det unnagjort, og jeg valgte innvilge meg en middag på puben The Willow Walk. Etter en porsjon roast pork og en siste pint trakk jeg meg stille tilbake til mitt beskjedne krypinn, der jeg etter å ha slitt meg opp alle de mange trappene fant ut at fjernkontroll måtte hentes ut i resepsjonen mot et depositum på £5. Dermed fikk jeg ytterligere litt trim i trappene, før jeg kunne forlyste meg ved å se Liam Neeson sette Berlin på hodet i «Unknown».
Revisit: Cray Wanderers – Lewes 1-5 (0-1) Isthmian League Premier Division Hayes Lane, 23 February 2014 0-1 Benjamin Austin (17) 0-2 Luke Blewden (64) 0-3 Jack Dixon (pen, 71) 0-4 Jack Dixon (75) 0-5 Samuel Crabb (84) 1-5 Moses Ashikodi (90) Admission: £10 Programme: £2 Att: 317
Dag 4: Mandag 24.02.2014: Wealdstone – Harrow Borough Frokost var ikke inkludert ved Belgrave House Hotel, så en full english ble inntatt ved Wetherspoons-puben inne på Victoria Station. Skuffende nok har man også her fjernet black pudding til de grader fra menyen at man ikke engang lenger kan legge det til som en side order. Kanskje er det først og fremst en «southern thing», men det er uansett trist å se at de i så liten grad holder sine mattradisjoner i hevd, mens man selvsagt finner en kebabsjappe på hvert jævla gatehjørne. Vel, nok om det..
Hva skulle jeg så ta meg fore i London for å slå ihjel noen timer før kveldens kamp? Jeg var lysten på en ny visitt på Imperial War Museum, men hadde funnet ut at de dessverre var stengt en periode for å gjøre klar en enorm utstilling om første verdenskrig. Så da valgte jeg heller å farte litt rundt og ta en kikk på et og annet fotballstadion i metropolens omegn. Jeg hadde jo uansett ubegrenset togpass, så jeg satt meg på toget og startet min rundtur.
Første stopp var Selhurst stasjon, og en kort spasertur til Selhurst Park, hjemmebane for Crystal Palace. Jeg så den snart, der tribunen på Holmesdale Road End ruvet i området. Den, og spesielt den gamle Main Stand, ser slett ikke verst ut fra utsiden. Main Stand ga meg til og med visse assosiasjoner til fasaden til en av tribunene på gamle Elm Park. Bare så synd at jeg vet at det ikke ville falt like godt i smak fra innsiden. Det siste gjelder ikke minst det som foregår ute på selve banen så lenge spill i Premier League er hverdagen her.
Fra Norwood Junction gikk turen med tog til Charlton, via London Bridge. Også her er det få minutters gange til The Valley, som flere steder tar seg temmelig godt ut fra utsiden. Men så var det dette med interiøret da, og dagene da The Valley hadde fotball-Englands største ståtribune er en saga blott. Et fin touch er det imidlertid at en av gatene har fått navnet Sam Bartram Close; oppkalt etter keeper-helten som var med å vinne FA cupen i 1947. Han står det også en statue av utenfor hovedinngangen.
Da jeg i august 2001 så Reading spille borte mot QPR, var det lenge før jeg hadde begynt å ta bilder i særlig grad, og derfor tok jeg turen vestover for å sjekke hvordan Loftus Road nå tok seg ut. Nå ser man riktignok ikke altfor mye rundt Loftus Road bortsett fra først og fremst fasaden ut mot South Africa Road, som jeg kom rett mot da jeg kom gående ned fra tube-stasjonen med det ironiske navnet White City. Jeg droppet tanken om en pitstop på QPR-puben The Springbok, og fant ut at jeg uansett snart kunne vende snuta mot det nordvestlige London.
Klokka var ikke mer enn noen minutter over halv fem da jeg hoppet av tubens Metropolitan Line på stasjonen Ruislip Manor. Planen var nemlig å ta en svipptur bortom Wealdstones hjemmebane Grosvenor Vale for å ta noen bilder før det ble mørkt, for deretter å returnere til puben JJ Moon’s for en matbit før kamp. Den ligger rett ved tube-stasjonen, og til tross for at den sorterer under Wetherspoons-kjeden høster den voldsom ros blant ølkjennere. At den gjentatte ganger har vært gjenstand for prisdryss fra regionens CAMRA-avdeling er gjerne et betydelig kvalitetsstempel i så måte. Jeg svingte til høyre inn på Shenley Avenue, og etter snaue ti minutter kunne jeg kikke inn på et nokså folketomt Grosvenor Vale. Bortsett fra en bil på tomgang og en mannsperson jeg gjennom et vindu kunne se romstere rundt inne i klubbhusets bar, var det ikke antydninger til liv. Denne baren har inngang fra parkeringsplassen og utearealet på utsiden av selve anlegget, men porten ved siden av telleapparatene sto åpen inn mot selve banen, så jeg dristet meg innenfor for å ta herligheten nærmere i øyesyn.
Grosvenor Vale fremstår delvis som et lappeteppe av tribuner, og nærmeste kortside domineres av en nokså moderne og ordinær ståtribune av typen man ser stadig flere steder i non-league. Men delvis skjult bak denne er et eldre bygg som fungerer som matutsalg under kampene. Tribunen strekker seg ikke riktig hele banens bredde, og nærmere inngangen er det en liten separat seksjon med ståplasser under åpen himmel. Midt på bortre langside står det som vel må kalles anleggets hovedtribune med sine sitteplasser. Ellers er det ikke annet her, bortsett fra muligheter for å stå på bar bakke.
På bortre kortside er det et ståplasser med noen få betongtrinn, og her er det to forskjellige konstruksjoner som sørger for tak over hodet, der denne tribunedelen buer ut fra kortlinja rett bak mål. Det er når man skal beskrive den nærmeste kortsiden at man virkelig må holde tunga rett i munnen, for her er det noe bortimot fullstendig arkitektonisk kaos. I den ene enden er det igjen noen trinn med ståplasser under åpen himmel, og når man nærmer seg lagleder benkene er det bak disse en tea bar (som bærer preg av å vært en gammel container i sitt forrige liv)med en elektronisk måltavle på taket.
Videre ned noen trappetrinn herfra kommer man forbi laglederbenkene, og må svinge ut før man passerer en seksjon med sitteplasser under tak. I enden av dette partiet er det en inngang til klubbhuset, og bortenfor denne er det en utgang, før man kommer til en stillaslignende lite skur med vegg og tak av bølgeblikk, og med navnet Brian Collins Corner. Og da er vi tilbake i hjørnet der vi kom inn, rett ved siden av telleapparatene.
Jeg var ikke engang halvveis på min runde rundt banen før en kar kom over og undret hva jeg hadde fore. Han ga klarsignal til at jeg bare kunne kikke meg rundt så mye jeg ville. Han tipset imidlertid også om at de allerede nettopp hadde åpnet baren i klubbhuset, slik at jeg ikke behøvde spasere tilbake til JJ Moon’s. Etter å ha fullført min runde, valgte jeg sjekke tempen på deres bar, og dermed kom jeg meg selvsagt aldri lenger. Jeg satt meg ned ved et av bordene og benyttet anledningen til å stjele litt strøm ved å lade telefonen mens jeg nippet til en pint Strongbow og kikket meg rundt i lokalet, der man kan beskue en rekke bilder og utmerkelser fra klubbens historie. Ikke minst minner fra FA Trophy finalen 1985 (som jeg faktisk har på DVD) da Wealdstone triumferte med finaleseier over Boston United i en sesong da de også vant Conference-tittelen. Jeg satt også pris på flere bilder av Wealdstones gamle stadion Lower Mead, som de dessverre måtte forlate i 1991. Dette var jo starten på en 17 år lang eksiltilværelse for Wealdstone.
Firmaet som håndterte salget av Lower Mead til Tesco gikk konkurs, og Wealdstone endte opp med en brøkdel av pengene de var forespeilet. De har siden den gang spilt sine hjemmekamper hos både Watford, Yeading, den nå nedlagte Edgware Town, og til slutt Northwood. I 1994, mens de banedelte hos Yeading, startet klubben forhandlinger med lokale myndigheter med tanke på et nytt stadion på Prince Edward Playing Fields ved Canons Park. Dette trakk voldsomt ut, og da arbeidet omsider startet i 2003 hadde Wealdstone allerede brukt £300 000. Diverse problemer sørget for flere forsinkelser, og i 2004 gikk en av klubbens økonomiske samarbeidspartnere konkurs, slik at arbeidet stanset med stadionet 70% ferdigstilt.
Wealdstone hadde ikke penger til å fullføre anlegget, og da de lokale myndigheter i 2006 la ut kontrakten for salg, slo Wealdstones gamle rival Barnet til. Mange Wealdstone-fans vil derfor mene at Barnet kuppet deres stadion som ble til Barnets treningsanlegg, for deretter å bli til deres nåværende hjemmebane; The Hive. Wealdstone måtte i stedet fortsette sin eksiltilværelse hos Northwood , men i 2008 grep de sjansen da klubben Ruislip Manor (i dag kjent som Tokyngton Manor) måtte forlate sin hjemmebane med store økonomiske problemer. Wealdstone har nå gjort Grosvenor Vale til sin egen, men avtalen går foreløpig kun ut 2018, så hva som deretter vil skje er noe uvisst.
Det var foreløpig kun en annen gjest ved nabobordet, og jeg kom i snakk med vedkommende som hadde spennende historier å fortelle om både Lower Mead, tidligere rivaliseringer med Barnet, Enfield og Hendon, og Wealdstones til tider svært glitrende historie i non-league. Artig var det også å høre ham berette om de unge Stuart Pearce og Vinnie Jones, som startet sine karrierer i nettopp Wealdstone. Jeg får vel legge til at det siste også gjelder for Jermaine Beckford, og at den tidligere Fulham- og England-stjernen Johnny Haynes avsluttet sin fabelaktige karriere i Wealdstone i 1970-årene.
Rivaliseringen med flere av de ovennevnte klubbene har etter hvert avtatt noe, da rivaliseringen med Harrow Borough overtatt. Og det var nettopp Harrow Borough som denne kvelden skulle gjeste Grosvenor Vale til dyst i Isthmian League Premier Division. Wealdstone kjemper helt i den ypperste toppen, og sikter seg inn på tittel og opprykk til Conference South. Tabellmessig hadde rivalen på sin side tilhold på nedre halvdel, men det var nok lite Harrow-folket ville satt mer pris på enn å stikke kjepper i hjulene for Stones’ opprykksplaner. Kveldens kamp var omberammet etter en av de mange avlysningene første nyttårsdag, og det var altså et heftig lokaloppgjør jeg skulle være vitne til. Gjestene kom fra to strake hjemmeseire over sterke Maidstone United og Hampton & Richmond Borough, mens Wealdstone hadde måttet nøye seg med 1-1 hjemme mot sin formsterke nabo Hendon. Og da det i tillegg ble kjent at Wealdstone var uten sin faste midtstopper Tom Hamblin var det en noe nervøs stemning blant Stones-fansen.
Det begynte etter hvert å sige på med folk, og under en røykepause med drøye timen til kampstart benyttet jeg anledningen til å betale meg inn ved telleapparatene som nå hadde åpnet. For £10 fikk jeg inngangsbillett, og for ytterligere £2,50 også et kampprogram. Jeg valgte ikke gå inn riktig ennå, men returnerte til baren for en siste pre-match pint mens jeg bladde i programmet. Min første reaksjon var at det var noe stivt priset, og det gjorde ikke saken bedre av at det var det samme programmet som var ment for den opprinnelige kampdatoen 1. januar – nesten to måneder tidligere! Imidlertid hadde de trykket opp en lite innlegg som var stappet inn i programmet, og når jeg først begynte se nøyere gjennom, så jeg at det nok ikke er uten grunn at Wealdstones program forrige sesong ble kåret til årets program i Isthmian League. Det ble en obligatorisk kikk innom klubbsjappa, som kunne informere om at pins ble solgt av en fyr jeg hadde sett hadde en stand rett ved inngangen. I tillegg til Wealdstone-pins hadde han også fra en rekke andre klubber, ikke minst i Isthmian League. Jeg snappet derfor også opp en fra Aveley, som ikke hadde hatt noen ved mitt besøk i fjor sommer.
Jeg ble oppsøkt av en supporter (og tidligere styremedlem) som oppsøkte meg idet jeg gikk for å ta oppstilling inne på anlegget. Jeg måtte svare bekreftende på at jeg var identisk med den Vikinghopper som hadde meldt sin ankomst på Twitter. Jeg ble stående med denne karen under store deler av kampen, der vi i andre omgang også fikk selskap av flere av andre, inkludert hans sønn. Men først fikk jeg noen ord med en av mine gamle Reading-helter, Glen Little, som var i ferd med oppvarmingen. Han gjør det nå godt i Wealdstone, og ikke minst har et av hans mål denne sesongen gått som en farsott på nettet. Han fortalte at han ville starte på benken, og hevdet hans gamle kropp trengte hvile etter kampen to dager tidligere. Han bekreftet lattermildt at han fortsatt mangler hurtighet, og signerte programmet mitt før jeg ønsket ham lykke til og lot ham fortsette med oppvarmingen.
Klokka nærmet seg etter hvert 19.45, og kampen ble sparket i gang. Harrow Borough gikk rett i strupen på vertene, og kom tidlig til noen skumle halvsjanser. Etter 5 minutter burde de tatt ledelsen, og Stones-keeper Jon North kunne lite gjøre med skuddet fra Harold Odametey. Men forsvarsbautaen Sean Cronin reddet glimrende på streken. Kanskje var nervene velbegrunnet likevel? Men så våknet Wealdstone. Elliott Godfrey hadde riktignok på seg den imaginære ryggsekken da han avsluttet over fra god posisjon, men like etter crosset Jordan Okimo inn i feltet, og et passivt Harrow-forsvar var tilskuere til at Michael Malcolm på noe originalt vis headet (eller «haket» er kanskje mer korrekt) inn 1-0 etter et lite kvarter.
Etter at keeper North leverte en flott parade for å hindre Simeon Akinola scoring på en Harrow-kontring, kunne Tom Pett doblet ledelsen da han smalt ballen i tverrliggeren etter 18 minutter. Harrow så stadig mer skjøre ut defensivt, og deres keeper James Shea måtte dra frem en flott redning da Pett etter en drøy halvtime igjen fyrte løs med en dupper fra rundt 20 meter. Wealdstone virket å kontrollere, men Harrow var på ingen måte ute av det da dommeren blåste til pause med 1-0 i protokollen.
Pausen ble benyttet til å gå til innkjøp av en stor burger med ost og bacon, og selvsagt en Bovril som overraskende raskt lot seg avkjøle til noenlunde tilnærmet drikkbar temperatur. Mens jeg svelget unna burgeren, hadde min nye kompis funnet en person han ville introdusere meg for; nemlig Wealdstones egen groundhopper Paul White. Han husket det tydeligvis ikke – for han ville overrekke meg en kopi av hans blekke der han rapporterer fra sine 172 kamper forrige sesong, men jeg har fått Mr White tidligere. Jeg kjøpte til og med blekka hans da vi møttes i Littlehampton tidlig i sesongen, der antallet groundhoppere riktignok var nokså voksent.
Om de røde fra Harrow Borough hadde forhåpninger om å snu kampen, ble disse fort knust da de allerede i andre omgangs andre minutt slapp inn et meget billig mål. Keeper James Shea har en fortid som ungdomskeeper i Arsenal, men han kan nok fort ha mistet noe av nattesøvnen etter blunderen han presterte da James Hammond løftet ballen inn i feltet. Shea ropte keepers ball, men ble merkelig passiv slik at Elliott Godfrey fikk snike seg inn med en touch som satt Shea såpass ut av spill at han klomset inn ballen til 0-2. Der og da virket det som om sjokkerte Boro-spillere resignerte, og at piffen gikk ut av The Reds. De gikk over til å servere en oppvisning i feilpasninger og dårlig ballmottak, men Adam Louth klarte i det minste å svi fingertuppene til Stones-keeper Jon North med et skummelt frispark. Wealdstone tok totalt over og fosset gang på gang i angrep, drevet frem av et meget entusiastisk hjemmepublikum.
Målscorer Malcolm skjøt like utenfor, Okimo traff stolpen, og veteranen Scott McGleish så en god avslutning reddet. Dt føltes som om det kun var et tidsspørsmål før det tredje ville komme. Det kom etter 67 minutter da Luke Pigdens innlegg gikk rett i mål bak keeper Shea, som ikke hadde sin beste dag på jobb, til Stones-fansens store forlystelse på tribunen rett bak ham. Ved det tredje målet ble han nok noe satt ut av at Michael Malcolm kom på løp mot ballen og var millimetere fra å ha kontakt med kraniet. Oppgaven ble ikke enklere for gjestene da Adam Louth med et kvarter igjen fikk sitt andre gule kort for en heftig takling på den gode Godfrey. Wealdstone rundspilte Harrow Borough til de grader det siste kvarteret, godt hjulpet av en Glen Little som kom innpå de siste ti minuttene.
801 tilskuere så at Wealdstone hadde gode sjanser ved både Malcolm, Pett, Godfrey, og Little. Med marginene med seg kunne Little fort ha fått både en scoring og to assists de siste 7-8 minuttene alene. Og Harrow Borough var nok bare glad til når dommeren omsider blåste av en kamp Wealdstone i andre omgang kunne vunnet med det dobbelte. Wealdstone-fansen var heller ikke sene om å gi uttrykk for dette ved å gni en solid dose salt i sårene med tilrop da bortespillerne gikk slukøret i garderoben. Snart gikk turen tilbake til baren, der min kompanjong tok første runde. Stones-fansen sa seg selvsagt storfornøyd med derby-seieren og det faktum at de hadde gjeninntatt tabelltoppen med kamper tilgode og satt press på konkurrentene. En av de er Dulwich Hamlet som jeg skulle se borte mot Carshalton dagen etter, og min samtalepartner lurte på om jeg ikke kunne ta meg inn i deres garderobe og putte noe i teen deres.
Det var artig å høre hvor fornøyd Stones-fansen er med Glen Little, og min oppfatning om at jeg i mine år som Reading-supporter sjelden har sett en ving med mindre hurtighet etterlate seg flere svimle forsvarere i sitt kjølevann, ble lattermildt bekreftet av de lokale. De var enige i at mannen besitter en stor del fotballintelligens, med en evne til å lese spille og vite hva han skal gjøre med og uten ball. Det var høy stemning og jeg trivdes i godt selskap i Wealdstones bar, men min kompanjong, hans sønn takket nei til en ny runde da de måtte tenke på hjemveien. Selv fikk jeg grepet tak i Glen Little som også takket nei til forfriskninger, men mer enn gjerne stilte opp på et bilde (tatt av en noe furten Harrow-spiller) før han etter en kort prat takket for fremmøtet og strøk på dør.
Etter en siste pint var det også på tide for undertegnede å returnere til hotellsenga, og jeg ønsket lykke til med sesonginnspurten og gikk tilbake mot Ruislip Manor tube-stasjon. Idet jeg steg opp på perrongen kom Piccadilly Line-toget mot Cockfosters. Selv om jeg tømte blæra rett før avreise fra Grosvenor Vale, kjente jeg allerede ved den sjette holdeplassen Alperton at det igjen begynte å presse på som følge av kveldens cider-inntak. Jeg hadde snart en plutselig en forståelse for de som har tatt til orde for toalett på tuben. Først ti holdeplasser senere kunne jeg hoppe av på South Kensington, men fremdeles gjensto to holdeplasser vestover med Circle Line før jeg kunne hoppe av på Victoria. Der var stasjonens toaletter til alt overmål stengt for kvelden, men jeg ravet snart inn på puben Willow Walk og fikk der omsider gjort mitt fornødne. Uhøflig nok fulgte jeg ikke opp toalettbesøket med å ta en siste pint der, men trakk meg heller tilbake til mitt krypinn og krøp under dyna etter en flott kveld med Wealdstone. Og ikke så jeg noe til denne karen heller!
English ground # 145: Wealdstone – Harrow Borough 3-0 (1-0) Isthmian League Premier Division Grosvenor Vale, 24 February 2014 1-0 Michael Malcolm (15) 2-0 Elliott Godfrey (47) 3-0 Luke Pigden (67) Admission: £10 Programme: £2,50 (reissue from postponed Jan 1st game, with insert) Att: 801
Det var allerede klart for årets tredje tur, og overraskende kvikk våknet jeg etter av vekkerklokka etter noen få timers søvn. En drøy halvtime senere kom min snille mor rundt klokka 05.00 for å kjøre meg til Rygge, der jeg hadde booket plass på 07.00-flyet til Stansted. Med ytterligere litt søvn på flyet, landet vi åpenbart godt forsinket, og etter å ha køet i nærmere en halvtime i passkontrollen var jeg klar for å vende snuta nordøstover. Etter togbytte i Peterborough ankom jeg omsider Darlington, der jeg sjekket inn på The Dalesman Hotel et steinkast fra stasjonen. £25 for et dobbeltrom med eget bad skal man ikke klage på!
Etablissementet fungerer også som pub, og jeg tok et glass for høflighets skyld før jeg spaserte inn i Darlington sentrum. Jeg hadde god tid, og bestemte meg for å innta en tidlig middag på The Tanners Hall i Skinnergate, få minutters gange fra Tubwell Row, der majoriteten av distriktets busser går fra. Med en porsjon gammon and eggs innabords gikk jeg tilbake til Tubwell Row og hoppet klokka 16.20 på buss nummer 1 til Bishop Auckland. Jeg hadde vurdert å ta toget opp til Shildon, og der slå ihjel litt tid ved en kikk på stedets jernbanemuseum. Da togstasjonen ligger på motsatt side av Shildon valgte jeg imidlertid benytte meg av buss, og like før klokka 17 kunne jeg kikke inn de åpne portene i Dean Street.
Ikke overraskende var det folketomt på anlegget, med to og en halv time til kampstart. Idet jeg dristet meg inn for å ta noen bilder, kom det en fyr ut av en av gatens leiligheter og strenet rett ut på matta med hunden sin. Han tipset meg om at en George(?) allerede ville være tilstede i klubbhuset, og forsvant dermed med et «see you at the game later». Man kommer inn på den ene kortsiden, der det ikke er stort annet enn nettopp inngangspartiet. Til høyre for meg hadde jeg langsiden med hovedtribunen på midten, og med sitt pagode-lignende tak er det denne som gir Dean Street sin karakter. Det er også her det aller meste av fasiliteter befinner seg, inkludert garderober, kontorer, klubbhus og bar. På bortre langside er det heller ikke stort, bortsett fra ståplasser på flatmark, og et stort nett som skal hindre løpske baller i å treffe husene på andre siden av gjerdet. På den andre langsiden finner man ståtribunen Lee Hainsworth Stand; navngitt til minne om en tidligere spiller som i 2004 omkom i en trafikkulykke på vei til trening.
Mens jeg arbeidet meg nedover hovedtribunen kom det ganske riktig en kar ut fra tribunens indre. Det var en trivelig kar som ønsket meg hjertelig velkommen inn i varmen. Jeg takket høflig nei til både kaffe og te, men ble sittende og slå av en hyggelig prat. Han bekreftet mitt inntrykk om at banedekket ikke ville by på problemer for kveldens kamp. Men han gjentok også programansvarlig Archie MacKays påstand om at banedekket sannsynligvis kostet Dunston UTS en sen utligning da de to hadde møttes på Dean Street til kamp i Durham Challenge Cup to dager tidligere. Med avansement til semifinalene sikret, forsikret han at Shildon nå ville gå for triumf i denne turneringen. Men denne kvelden var det altså ligapoeng det dreide seg om da Shildon skulle ta imot Bedlington Terriers til dyst i Northern Leagues øverste divisjon.
Da jeg unnskyldte meg for å fullføre min runde rundt anlegget under en røykepause, hadde det dessverre begynt å skumre såpass at det var så som så med fotoforholdene uten flomlysene på. Men jeg fikk da knipset noen bilder før jeg returnerte til baren, der vi hadde fått selskap av ytterligere en kar som satt i gang med å gjøre klar tappekranene. Han bød på både en og to gratis pints med både lager og real ale mens begge spurte og grov i mine turplaner. I tillegg dreide samtalen seg om Shildon, FA Vase, Northern League og toppkampen der. På bardisken sto boka Northern Conquest; utgitt av Northern League i forbindelse med 125-årsjubileet for verdens nest eldste liga. Til £4 er den et absolutt kupp, og jeg nølte ikke et sekund med å gå til innkjøp.
De var begge forsiktige optimister med tanke på kveldens kamp, og sa seg selvsagt fornøyd med å være innblandet i tetstriden. Imidlertid hevdet de at de ikke vil kunne konkurrere med en pengegalopp slik vi ser i opprykksjagende Celtic Nation. Med det ble temaet penset over på en av Carlisle-klubbens nyervervelser med mangeårig fortid i nettopp Shildon; nemlig Daniel «Bobby» Moore, forsvarsklippen som nylig byttet ut heltestatus og kapteinsbind i Spennymoor med en muligens fetere lønningspose i Celtic Nation etter å overraskende ha blitt transferlistet i Spennymoor. Det kastet vel egentlig ganske mye mer lys over saken da jeg ble fortalt at den egentlige grunnen visstnok er at Moore skal ha hatt en sengepartner han strengt tatt ikke skulle hatt (les: en affære med kona til en i Spennymoor-systemet).
Det begynte å ankomme stadig flere, og jeg ble etter hvert introdusert for så mange personer at jeg tidlig ga opp å holde styr på navn. Skjønt manager Gary Forrest husker jeg da i det minste, og han hevdet Shildon sto ovenfor en vrien kamp denne kvelden. Han ankom midt i en fortelling fra FA Vase-semifinalene mot Tunbridge Wells forrige sesong, og skjøt raskt inn at de irriterer ham fortsatt. Han var heller ikke videre fornøyd med en beskjed han nettopp hadde fått, som gikk ut på at oppgjøret mot Consett i Durham Challenge Cup hadde blitt skjøvet frem fra lørdag 1. mars til onsdag 26. februar fordi Consett-spillerne hadde fått fri for å se Sunderland i ligacupfinalen! Jeg hadde ikke problemer med å forstå hans irritasjon. Under en røykepause benyttet jeg anledningen til å oppsøke telleapparatene for å betale min skjerv i form av £6. Ned i posen forsvant også et absolutt fullgodt program pålydende £1,50.
Tilbake i baren ble jeg introdusert for Harvey Harris, som også hadde tatt turen fra Darlington. Han er ansvarlig for ligaens ‘Easter Hop‘ som jeg har meldt meg på, og i den forbindelse har vi hatt en del kontakt per email den siste tiden. Han ville igjen introdusere meg for ligaens formann Mike Amos, og nå begynte det neste å bli litt mye for en stakkar. Men så koselig jeg hadde det omgitt av trivelige mennesker kan jeg ikke klage. Jeg hadde akkurat gått til innkjøp av en boks Strongbow da jeg så et par kjente fjes rett ved inngangsdøra. Lee Stewart & Katie Wallace har blitt nokså faste sider på en og annen groundhopper-side på nettet, og hadde måttet benytte tre busser på sin ferd fra sitt hjemsted (mon tro om det ikke er Peterlee?).
Det var snart klart for avspark, og sammen med Lee og Katie tok jeg oppstilling på ståtribunen på bortre langside. Dommeren blåste, og Lee satt i gang sin stoppeklokke. Man kan vel ikke si annet enn at Shildon gikk ut i hundre, med det som skjedde i kampens første minutt. Steve Johnson debuterte etter returen fra Darlington 1883, og det det straks oppsto en mølje-situasjon foran Terriers-målet satt han inn 1-0 til The Railwaymen etter allerede 45 sekunder. Gjestene hadde den siste tiden vært solide defensivt, og i så måte var det nok intet minus for Shildon å få tidlig hull på byllen.
En skikkelig kalddusj for Terriers imidlertid, og ledelsen kunne tidlig vært større. Hjemmelaget radet opp det ene farlige angrepet etter det andre, mens Terriers slet med å skape stort da de tidvis fikk låne ballen. Både Stephen Turnbull, Billy Gruelish-Smith og målscorer Johnson hadde gode sjanser til å øke, og Terriers-keeper Sean McCafferty og hans forsvar fikk virkelig kjørt seg. McCafferty måtte hente frem et par meget gode redninger, og fikk også hjelp av en forsvarer som blokkerte en avslutning som kunne blitt virkelig skummel. Shildon ble fra min vinkel også snytt for straffespark da en meget god Darren Richardson ble revet ned på vei inn i feltet. Men da dommeren blåste for halv tid sto det 1-0 – noe flatterende for gjestene.
Lee og Katie valgte holde seg på tribunen mens jeg gikk for å tømme blæra og hente en ny boks Strongbow fra baren. Der var hjemmefolket fornøyde med det de hadde sett til nå, men mente ledelsen burde vært større – noe det var vanskelig å være uenig i. Blant de var også formann Brian Burn, som tydeligvis fortsatt irriterte seg over endringen av kamptidspunktet for Consett-kampen, og holdt et lite foredrag om dette mens han leste høyt fra sin korrespondanse med ligaledelsen og Durham FA i sakens anledning. Terriers-fansen glimret såvidt jeg kunne se med sin fravær, og jeg tredde selv Reading-lua godt nedover ørene og tok på meg elgskinnshanskene før jeg igjen gikk ut i Durham-kulda tidsnok til å se andre omgang sparkes i gang.
De som hadde fryktet at et konstante presset uten ytterligere scoringer ville kunne straffe seg, kunne pustet lettet ut allerede tidlig i andre omgang. Kampens etter min mening beste spiller Darren Richardson kom fem minutter ut i omgangen på et av flere glimrende raid ned venstrekanten. Han tok seg forbi to forsvarere, og sendte i vei en blanding av et skudd og et innlegg. Terrier-keeperen fikk kun parert, og forrige sesongs toppscorer Sam Garvie var frempå og doblet enkelt ledelsen til 2-0.
Jubelen hadde nesten ikke lagt seg før Shildon igjen stormet i angrep på venstrekanten. Sam Garvie var denne gang i servitørrollen da hans inlegg ble headet i mål til 3-0 av Steve Johnson, som med det ble tomålsscorer i sin debut. David Brown fikk en mulighet til å redusere, men Shildon-keeper Keith Finch fikk slått til corner.
Det var i det hele tatt en meget imponerende forestilling Shildon presterte, men Terriers var da også skuffende. Det var på Shildons venstreside de gang på gang skapte problemer for gjestene og terroriserte deres forsvarere. Ikke minst hadde de voldsomme problemer med nevnte Richardson når han kom fremover. Om det hadde endt 5-0 ville det overhodet ikke vært et mål for mye, og ville nok gitt et riktigere bilde av kampen. Men Shildon nøyde seg med 3-0, og det hadde allerede vært «game over» en stund da dommeren blåste for full tid – etter at Shildon-innbytter Chris Emms og gjestenes Liam Dawson fikk en siste sjanse for hvert sitt lag.
Lee og Katie stresset av gårde for å rekke bussen tilbake, mens jeg selv returnerte til baren for litt lesking av strupen. Jeg ble vinket over til bordet nærmest baren, der en rekke personer i Shildon-apparatet hadde holdt av plass til meg. Jeg kunne ikke annet enn å nikke samtykkende og bekrefte at dagens forestilling hadde vært overbevisende, og ble fortalt at Shildon med dette midlertidig tok tilbake tabelltoppen. De skal nok imidlertid kjempe hardt for å holde Celtic Nation, Spennymoor Town og West Auckland Town bak seg.
Det var for øvrig mange som spurte om jeg hadde kombinert min visitt med et besøk på stedets jernbanemuseum, slik jeg hadde vurdert, og jeg skjønte etter hvert at det disse dagene var en svært spesiell utstilling der med en rekke kjente gamle tog – inkludert det gamle damplokomotivet Mallard, som fortsatt har fartsrekorden for damplokomotiv. Dette skulle jeg også få spørsmål om en rekke ganger de kommende dagene da folk ved andre destinasjoner hørte at Shildon hadde vært på min reiserute.
Jeg takket høflig ja til en smak på maten som ble servert, og av de to alternativene kokka ga meg valgte jeg sausages, chips and baked beans som gikk ned på høykant. Mens jeg hev innpå vomfyll ble jeg også oppsøkt av programansvarlig Archie som ville hilse på. En siste Strongbow ble bestilt og nytt i godt selskap mens en fra ledelsen kunne fortelle at dagens tilskuertall var 151. Jeg hadde en storartet kveld ved Dean Street, godt hjulpet på av et særdeles hyggelig Shildon-folk som nesten ikke kunne gjøre nok for å forsikre seg om at jeg trivdes. Men dessverre måtte jeg snart takke for meg og ønske lykke til i sesonginnspurten før jeg gikk for å rekke siste buss tilbake til Darlington med avgang klokka 22.42.
Jeg stakk igjen hodet ut i Durham-kuldaog strenet de få hundre meterne til holdeplassen Shildon Hippodrome, der buss 1B snart kom for å plukke opp. 25 minutter senere hoppet jeg av på Tubwell Row og spaserte tilbake til The Dalesman Hotel, der det fortsatt var liv i puben i underetasjen. Jeg stoppet derfor for en siste pint før jeg trakk meg stille og rolig tilbake med boka Northern Conquest som sengelektyre.
English ground # 143: Shildon – Bedlington Terriers 3-0 (1-0) Northern League Division 1 Dean Street, 21 February 2014 1-0 Steven Johnson (1 – or 45 seconds) 2-0 Sam Garvie (51) 3-0 Steven Johnson (52) Admission: £6 Programme: £1,50 Att: 151
Dag 2: Lørdag 22.02.2014: Halesowen Town – Chasetown
Jeg hadde bestemt meg for å likevel legge til frokost ved The Dalesman Hotel og utsette avreisen fra Darlington med en time. Og jammen vartet de ikke opp med en full english som til min glede også inkluderte black pudding – noe som dessverre blir stadig mer sjelden vare rundt om på øya. Jeg gikk de to minuttene opp til Darlington stasjon i god tid for 09.05-toget jeg skulle ha på min ferd ned til Birmingham. På perrongen slo jeg av en prat med en eldre kar i West Bromwich-jakke, som fortalte at han bodde i Billingham og fortsatt reiste på de fleste kampene til laget han hadde fulgt siden 1953. Jeg skulle gjerne hørt langt mer om hans fortellinger fra The Baggies’ FA cuptriumfer i 1954 og 1968, som han påsto han husket som om det var i går. Men snart kom toget inn på perrongen, og jeg satt meg ned med musikk i ørene og leste i Northern Conquest boka jeg hadde kjøpt i Shildon kvelden før – lykkelig uvitende om hva som ventet meg ved ankomst Birmingham.
I 12-tiden steg jeg av i Birmingham og satt kursen mot Colmore Row, der buss nummer 9 til Stourbridge plukker opp. Jeg siktet meg inn på 12.20-bussen som skulle ta meg til Halesowen, mens mens jeg gikk gjennom Birmingham sentrum oppdaget jeg til min forferdelse at kortholderen med alle kortene mine ikke lenger lå i jakkelomma. De som selv har opplevd slik vet hvordan man får en panikkfølelse mens man frenetisk dobbeltsjekker alle lommer. Dessverre måtte jeg innse at den nok hadde falt ut av lomma på toget, men jeg hadde om ikke annet kontanter nok til å klare meg en dag eller to. Tankene var nå et helt annet sted mens jeg betalte bussjåføren de £4 han krevde for en returbillett, som i realiteten var en ubegrenset dagsbillett.
Etter rundt 40 minutter på bussen hoppet jeg av på Stourbridge Road, rett utenfor en av de flotte portene som omgir Halesowen Towns anlegg. Herfra går det en gangvei forbi et inngangsparti som for tiden synes ubenyttet, og langs utsiden av anleggets ytre mur. Den kommer opp på Old Hawne Lane, mellom The Yeltz Bar og hovedinngangen til The Grove. The Yeltz Bar virket ikke være åpen, og supporterne benyttet åpenbart heller klubbhusets bar inne på selve anlegget. Derfor avleverte jeg mine £8 til en liten pjokk som betjente telleapparatet, og byttet ytterligere £1,50 mot et godt program rett innenfor. Og omsider kunne jeg endelig ta en kikk utover The Grove, som jeg lenge har hatt som ønsket destinasjon.
Under min nyttårstur hadde planen vært å besøke The Grove 1. januar, men den gang var oppgjøret mot Chasetown en av de mange kampene som ble avlyst. Jeg måtte ikke vente altfor lenge på en ny mulighet, og når jeg nå var tilbake var det tilfeldigvis nettopp den omberammede kampen mot Chasetown som sto på menyen denne lørdagen. Rett innenfor telleapparatene befinner anleggets bar seg, og jeg var fristet til å først stikke snuta innom og sette fra meg bagen bak baren mens jeg tok meg en pint. Men iveren etter å få tatt The Grove i nærmere øyesyn var såpass at jeg i stedet rundet hjørnet og først tok en runde rundt – mot klokka.
Inntil bygningen som huser baren er det bak det ene målet en nokså fjong ståtribune under tak. Denne strekker seg nesten hele banens bredde og skråner slakt nedover mot bortre langside, der man finner anleggets sittetribune. På den bortre kortsiden kunne jeg beskue en klassisk ståtribune under åpen himmel, og med trapper ned mot det tidligere nevnte inngangspartiet som ved mitt besøk altså ikke var i bruk. De er noe med disse «bølgebryterne» som gir en tribune masse karakter, og her var de malt flott i lyseblått. Det var de også på den andre langsiden, der en tilsvarende ståtribune – også den under åpen himmel – strakte seg hele banens lengde tilbake mot inngangspartiet ved baren, der jeg hadde kommet inn. The Grove er så absolutt en perle, og besøket der var vel verdt å vente på.
Omsider fikk jeg bestilt meg en pint Aspalls cider, og etter å ha forsikret bartenderen om at bagen ikke inneholdt noen bombe, sa han seg villig til å plassere den på bakrommet til etter kampen. Jeg satt meg ned og bladde litt i det gode programmet mens jeg nippet til pinten, der skribentene håpet at dagens oppgjør mot Chasetown skulle by på ny publikumsrekord på The Grove for sesongen. Jeg kunne se at 421 i FA cupoppgjøret mot Tipton Town hittil var sesongbeste, mens det i ligasammenheng var 418 mot Bedworth United. Man håpet at man skulle kunne passere 500 tilskuere.
Halesowen Town var er innblandet i tetkampen i Northern Premier League Division One South, og man trengte en seier for å holde følge med et sterkt gående Coalville Town som hadde tatt seg opp og passert både Leek Town og Halesowen. Med Belper Towns sterke sesongavslutning forrige sesong friskt i minne, bør vel heller ikke de undervurderes. Nevnte Coalville har jo på en måte hittil hatt en motsatt formkurve av det som var tilfellet forrige sesong, da de stormet til suveren tabelltopp for så å møte veggen mot sesongens slutt og deretter ryke ut i playoff. Denne sesongen startet mer middelmådig, men nå virker de sterke, og det var også de Halesowen-fansen så som den største trusselen – ikke minst etter at Leek Town den siste tiden hadde begynt å snuble ved flere anledninger.
Chasetown hadde på sin side hatt en noe trå start på sesongen, men med god form fra romjula og utover i det nye år hadde de nå klatret opp på tabellens øverste halvdel. Forrige sesong avsluttet de knallsterkt og tok den siste playoff-plassen, før de måtte gi tapt for Stamford i playoff-finalen. Kan de igjen – som den gang – med en sterk sesongavslutning kapre en playoff-plass mot alle odds? Avstanden opp virket nokså stor, men supporterne jeg snakket med virket ikke ville gi opp håpet helt, selv om de dog virket noe skeptiske.
Jeg hadde også planlagt å forhøre meg med Halesowen-folket om den nå nedlagte klubben Halesowen Harriers, som etter å ha byttet fra Sunday Football spilte i West Midlands (Regional) League og Midland Football Alliance, før den gikk konkurs og opphørte å eksistere i 2003. Deres hjemmebane Park Road skal ha hatt en kapasitet på 4 000, men jeg er nokså sikker på at også denne er historie i likhet med klubben. Imidlertid fikk jeg andre ting å tenke på da min mor omsider ringte meg tilbake, slik at jeg kunne få henne til å overføre noen penger via Western Union. Og da jeg ble sittende i telefon med banken for å sperre kort, og med togselskapet for å etterlyse mine tapte eiendeler, gikk det helt i glemmeboka.
Jeg forsøkte imidlertid så godt jeg kunne å legge problemene på is for å konsentrere meg om fotballen de neste par timene, og om ikke annet fikk jeg av en lokal supporter en skildring av tidligere lokaloppgjør mot lokale rivaler, og spesielt da Stourbridge. Da jeg tømte min andre pint så jeg at det var et kvarter til avspark, så jeg tok på lue og hansker og tok oppstilling under åpen himmel på ståtribunen på den ene langsiden. Derfra kunne jeg med en burger i hånda se lokaloppgjøret bli sparket i gang.
Det var hjemmelaget som startet best, og de kunne tatt en tidlig ledelse etter et langt innkast fra Tom Tonks. Iyseden Christie headet på mål, og Scholars-keeper Ryan Price måtte gi retur. Den målfarlige spissen Ben Haseley sto med 24 mål på 24 kamper for Halesowen denne sesongen, og burde kanskje gjort bedre enn å sette ballen i nettveggen. Haseley var frempå igjen etter drøye ti minutter, men keeper Price fikk slått til corner. Etter et kvarter våknet Chasetown litt, og svarte med to gode muligheter i rask rekkefølge. Stopper Kristian Green fikk i siste liten kastet seg frem i en perfekt takling idet Joe Halsall la an fra farlig posisjon. Og kun minuttet etter måtte Yeltz-keeper Matt Sargeant i aksjon for å stoppe en skummel avslutning fra Jazz Luckie.
Vi nærmet oss halvtimen da Haseley igjen fikk en god sjanse, men nesten alene med keeper traff han ikke skikkelig, og skuddet endte igjen i nettveggen. Tesfa Robinson skrudde et frispark like utenfor for gjestene, mens omgangens siste Yeltz-sjanse kom i form av en volley fra Tom Tonks, som nok har truffet bedre på trening tidligere. Jeg følte Halesowen var det beste laget, men ikke minst Richard Teesdale i Scholars-forsvaret gjorde jobben deres vrien der han vant stort sett alt som kom hans vei. 0-0 til pause.
Tilbake i baren med en ny pint for hånden fikk jeg bekreftet at flere enn meg syntes det var en underholdende kamp til tross for at det var målløst så langt. Jeg fikk slått av en prat med hjemmelagets Twitter-ansvarlige, som jeg hadde hatt kontakt ved mitt forrige forsøk på å gjeste The Grove. Han introduserte meg for formann Colin Brookes og en annen kar i Yeltz-systemet. Sistnevnte endte opp med å bruke deler av pausen til å fortelle meg om klubbens FA Vase bravader i 1980-årene, med tre finaler og to triumfer (i 1985 og 1986).
Jeg byttet ut cider med Bovril da jeg igjen tok plass på ståtribunen på langsiden, der jeg kunne se at Iyseden Christie to ganger på kort tid var nære på å sende hjemmelaget i ledelsen. Begge sjansene kom i form av headinger, og det måtte gode redninger til fra keeper Price for å hindre scoring. Ti minutter ut i omgangen sendte Haseley i vei et skudd som så ut til å ha meget god retning, men forsvarer Robinson kastet seg frem og fikk blokkert.
Jazz Luckie var et uromement på topp for gjestene, og i likhet med mange av de tilreisende trodde kanskje han kanskje hadde scoret få minutter senere, men en akrobatisk klarering på streken fra forsvarer Kristian Green gjorde at alles blikk gikk i retning linjemannen, som imidlertid forholdt seg passiv. Deretter fulgte en periode med kraftig press fra Halesowen. Haseley hadde igjen to gode muligheter, men det ville seg ikke for toppscoreren denne dagen. Og da han serverte Joe Hull, måtte også han se keeper Price redde hans heading. Med få minutter igjen skjøt Asa Charlton like utenfor med keeper Price utmanøvrert, mens Elliott Turner var millimetere fra å styre inn et innlegg fra innbytter Chris Lait.
I stedet holdt Chasetown på å stjele alle poengene på overtid, med to skumle frispark. Etter klabb og babb fikk paniske Yeltz-forsvarere klarert. Og da avslutningen fra den gode Richard Teesdale gikk rett på keeper Sargreant endte det med 0-0 og poengdeling. Halesowen Towns andre 0-0 på rad var nok ikke det de hadde håpet på på en dag da både Coalville Town, Leek Town og Belper Town vant sine kamper. Og for meg var det min første 0-0 siden jeg så Clapton v Sawbridgeworth Town 30. mars i fjor (2013) – 35 engelske kamper på rad med scoringer. Intet tre vokser inn i himmelen, heter det.
I baren hadde tydeligvis majoriteten av de fremmøtte den samme følelsen som meg; at Halesowen nok var laget som hadde mest grunn til å være skuffet over to tapte poeng. Skjønt tilreisende Scholars-fans la til at tross Halesowens overtak var det Chasetown som hadde hatt den aller største sjansen. De innrømmet imidlertid å være nokså tilfreds med ett poeng. Det var da også Chasetown-spillerne jeg utvekslet noen ord med, mens Yeltz-spillerne ikke overraskende var noe skuffet over at de ikke hadde klart å utnytte det spillemessige overtaket.
Jeg måtte innrømme at Chasetown for meg ofte gir assossiasjoner til FA cupseieren over Port Vale i 2007/08-sesongen – en av tidenes desidert største giant killings. En av Scholars-spillerne mimret gjerne rundt denne store dagen i klubbens historie, men måtte innrømme at han hadde sittet på benken den kampen. En representant for lagledelsen utbroderte imidlertid mer enn gjerne, og minte også om at dette gjorde Chasetown til tidenes lavest rangerte klubb i tredje runde av verdens mest tradisjonsrike cupturnering. Han la også til at mange synes å glemme hva som skjedde i neste runde, da de også hadde Cardiff City i kne med 1-0 og kunne økt ledelsen før waliserne kom tilbake og snudde kampen i andre omgang.
Etter en trivelig lørdag ettermiddag på The Grove var det etter hvert på tide å takke for meg, så jeg tømte glasset og ruslet tilbake mot bussholdeplassen, der buss nummer 9 snart ankom for å skysse meg tilbake til sentrale Birmingham. Jeg hadde avtalt å treffe min gamle West Bromwich-kompis Andy i Birmingham etter kamp, da han selv hadde vært på The Hawthorns for å se WBA v Fulham. Han fortalte at han allerede var på puben The Briar Rose, så etter å ha foretatt en kjapp innsjekking på Britannia Hotel på New Street, spaserte jeg like før klokka sju de få minuttene til The Briar Rose.
Som avtalt befant han seg på The Briar Rose, med en broket forsamling av kompiser som utgjorde en usannsynlig blanding av WBA-, Birmingham City-, og Aston Villa-fans. Noen timers lystig lag fulgte, før en etter en takket for seg, og Andy gikk for å ta bussen tilbake til Lye. Selv gikk jeg til innkjøp av litt kveldsmat før jeg trakk meg tilbake til hotellet rett etter klokka elleve. Der begynte igjen tankene å surre rundt de tapte kortene og problemene det medførte. Men jeg hadde forhåpninger om at det ville ordne seg dagen etter.
English ground # 144: Halesowen Town – Chasetown 0-0 (0-0) Northern Premier League Division One South The Grove, 22 February 2014 Admission: £8 Programme: £1,50 Att: 444
Etter å unnet meg en time ekstra på øyet og inntatt nok en engelsk frokost-variant i Victoria-området var det på tide å starte reisen nordvestover, og første etappe gikk med tubens Victoria Line til Euston, der jeg snart kunne sikre meg en god plass på 12.00-toget til Manchester. Mens jeg før avgang satt der og bladde i Northern Conquest-boka og Carshalton-programmet fra kvelden før, fikk jeg selskap av en kar som slo seg ned ved mitt bord. «Who do you follow? Who are The Robins?» spurte han plutselig kort etter avgang, og dette var starten på en interessant samtale med hyggelig reisefølge på vei nordvestover.
Min samtalepartner viste seg å være Martin Devaney – tidligere spiller i først og fremst Gresley og Tamworth, hvis største claim to fame nok er at han scoret Tamworths mål på Wembley da de spilte 1-1 mot Sudbury Town i FA Vase finalen 1989. Hans Tamworth triumferte 3-0 i omkampen på Peterborough Uniteds London Road tre dager senere, og jeg hørte mer enn gjerne noen anekdoter fra den tiden. Han innrømmet å ikke følge altfor nøye med i disse dager, men kikket seg gjennom tabellene i mitt eksemplar av Non-League Paper og kom med kommentarer her og der om de forskjellige klubbene han hadde spesielle minner av å ha spilt mot. Ikke minst uttrykte han stor overraskelse over hvor mange klubber (også i non-league) som siden hans tid som spiller har flyttet til ny hjemmebane.
Etter en hyggelig samtale rakte Devaney meg neven og ønsket god reise videre da han hoppet av i Stoke-on-Trent. Snaue ti minutter over to kunne også jeg stige av og spasere ut av Manchester Piccadilly, og unne meg en røykepause før jeg hoppet på en av de gratis Metroshuttle-bussene som kjører rundt i Manchester sentrum. Det var den oransje Metroshuttle nummer 1 jeg nå ønsket meg, og som skulle frakte meg til toppen av Deansgate, der jeg hoppet av to minutters gange fra Blackfriars Bridge. Her hadde jeg betalt rimelige £26 for et dobbeltrom på et Travelodge-hotell, og fikk raskt sjekket inn.
Jeg returnerte raskt til Deansgate og puben The Moon Under Water for å få litt vomfyll, og etter en herlig porsjon gammon lot jeg den oransje Metroshuttle-bussen frakte meg tilbake til Manchester Piccadilly. Det tok imidlertid sin tid, da diverse byggearbeid og trafikalt kaos her og der gjorde det til en langsom prosess for en som hadde forhåpninger om å rekke 15.52-toget til Buxton. Min klokke viste 15.52 da vi ble sluppet av utenfor stasjonen, men den gikk heldigvis et par minutter for fort, slik at jeg i siste liten rakk å kaste meg inn på toget som sto klart til avgang på plattform nummer 12.
Toget tøffet snart oppover i høylandet, inn i Derbyshire-distriktet High Peaks. Min destinasjon, Buxton, er for noen kanskje mest kjent som et engelsk svar på Imsdal eller Olden, der stedsnavnet også er navn på et flaskevann man får kjøpt over hele landet. For de med mer interesse for livet nedover i den engelske fotballpyramiden, er Buxtons hjemmebane Silverlands kjent for å være Englands høyestliggende fotballstadion – for øvrig fulgt av banene til Tow Law Town, Bacup & Rossendale Borough, og Mossley. Og nettopp Mossley hadde vært mitt fremste alternativ for dagen i tilfelle avlysning.
Fra endestasjonen Buxton gikk jeg til fots de få minuttene inn til et koselig sentrum, hvorfra bakken ved navnet Holker Road gikk tilsynelatende bortimot loddrett opp til Silverlands. Som innfødt i Drøbak er jeg godt vant med bakker, men Holker Road var heftig. Pustende og pesende nådde jeg imidlertid toppen etter noen lange minutter, og kunne snart dreie til venstre inn på gata Silverlands. Jeg så raskt anlegget med samme navn, som lå foran meg på høyre side av veien. Og som jeg hadde håpet var porten åpen til tross for to og en halv time til kampstart, slik at jeg kunne ta en runde rundt anlegget mens det fortsatt var noenlunde dagslys. En vakt som var i ferd med å saumfare tribunene samtykket til dette, og dermed smatt jeg innenfor. Og i 304 meters høyde beveget jeg meg mot klokka rundt Silverlands.
Hovedinngangen og porten jeg kom inn er i det ene hjørnet, der jeg hadde klubbhuset og dets bar rett foran meg bak det ene målet. Bortenfor dette finner man en klassisk ståtribune under tak, og vakten hevdet at dette nok ville kunne være det beste stedet å stå denne kvelden, slik at man fikk le mot den kalde vinden som kom fra denne kortsiden. Tilsvarende består fasilitetene på bortre langside av en ståtribune under tak, og bestående av tre-fire betongtrinn strekker den seg omtrent hele banens lengde. Bak borte mål er det ingen verdens ting, bortsett fra en mur og ståplasser på bar bakke for de som velger å stå her. Midt på nærmeste langside står den flotte, karakteristiske hovedtribunen. Bygget så sent som i 1965 erstattet den en tidligere tre-tribune, og lar i underkant av 500 tilskuere hvile akterspeilet.
Der fikk jeg selskap av denne vakten som tilbød seg å ta et bilde av meg foran tribunen, og jeg ble stående her å snakke litt med ham. Han hadde forhåpninger om at man kunne bygge på den sterke borteseieren over Blyth Spartans fire dager tidligere etter en dårlig periode med åtte strake tap – hvorav sju i Northern Premier League Premier Division. Playoff-toget hadde for lengst gått, og selv om avstanden ned til nedrykkssonen fortsatt var betryggende var det på tide at The Bucks igjen begynte å plukke poeng. Med såpass lenge til avspark tenkte jeg returnerte til sentrum for en pint eller to for å komme tilbake en times tid senere. Det fristet imidlertid ikke å gå løs på Holker Road en gang til – selv om vakta foreslo en alternativ rute som de lokale tydeligvis foretrekker for å unngå den bratte stigningen – og da nylig ankomne personer gjorde klart for å åpne klubbhuset valgte jeg å bli værende på koselige Silverlands.
Jeg måtte vente litt før telleapparatene ble betjent, men en klubbrepresentant ankom snart med kveldens kampprogram, slik at jeg kunne bytte £1,50 for et eksemplar. For fjerde gang på denne turen dreide det seg om en omberammet kamp etter en tidligere avlysning, men i motsetning til hos Wealdstone og Carshalton Athletic hadde Buxton valgt å trykke opp et nytt program – og et godt og innholdsrikt sådan. Motstander Stamford lå kun to poeng bak Buxton, og ville med borteseier derfor kunne passere sitt vertskap. Da jeg i august gjestet Stamford var man imidlertid temmelig enige om at målsetningen for sesongen var å unngå nedrykk, og det lå The Daniels i det minste an til å klare etter to strake seire.
Jeg kunne omsider – via en obligatorisk kikk innom klubbsjappa – oppsøke telleapparatene og betale mine £9 i inngangspenger, og tilbake i baren fikk jeg også kloa i et ark med lagoppstillingene som man delte ut. Manager Martin McIntosh lovet å gå offensivt til verks mot gjestene til tross for fravær på midtbanen, der man manglet både Derek Niven og Matt Thornhill. Som makker til toppscorer Lee Morris på topp falt valget på Liam Hardy – på en måneds lån fra Harrogate Town. For Stamford var den lynhurtige Jordan Smith suspendert sammen med Richard Jones, men Ryan Robbins hadde imponert meg stort tidligere i sesongen, og jeg var spent på om han igjen kunne gjøre seg positivt bemerket. Snart gjensto det bare å dra på seg hansker og lue, slik at jeg kunne gå ut i den friske Derbyshire-kvelden og ta oppstilling omtrent midt på ståtribunen på bortre langside.
Craig King fikk kampens første sjanse av betydning da bortekeeper Will Jones måtte i aksjon på hans avslutning, men betydelige kjepper ble stukket i hjulene for Buxton-manager McIntosh’ planer etter kun ni minutter. Alistair Taylor hadde en dårlig touch og fulgte opp med en heftig takling på Jason Field som fikk dommeren til å gi vingen det røde kortet. Det så vel noe strengt ut med direkte rødt fra min posisjon, og den kvinnelige kamplederen fikk da også virkelig høre det fra både Buxton-benken og majoriteten av et publikum som offisielt talte noe skuffende 151. Men faktum var uansett at Buxton tidlig hadde gjort det vanskelig for seg selv.
Stamford utnyttet overtallet da Buxton umiddelbart fikk visse problemer med deres hurtighet fremover. Et hjørnespark fant Dan Lawler på første stolpe, men Bucks-keeper Andy Warrington fikk blokkert hans avslutning. Returen hadde han dog ingen mulighet på, da kaptein Alvin Jarvis pirket inn 0-1 etter 20 minutter. Kun fire minutter senere smalt det igjen etter at forsvarer Stuart Ludlam feilvurderte spretten i et utspill fra Stamford-keeperen. Shawn Richards takket og bukket, stormet til dødlinjen, og la tilbake til Ryan Robbins som sikkert doblet ledelsen. Første omgang var såvidt halvspilt, og det sto 0-2 med hjemmelaget redusert til ti mann. Det føltes egentlig som om det nesten var avgjort allerede.
Enda styggere kunne det blitt kort etter, da Robbins rett og slett løp fra Buxton-forsvaret. Men en dårlig første touch gjorde at han fikk altfor skrå vinkel da han skulle avslutte. I stedet slo Buxton tilbake med snaue ti minutter til pause. Liam Hardys innlegg fant Lee Morris på bakerste stolpe, og han headet inn 1-2 og fornyet håp. Jason Field måtte kort etter hinke av med det som angivelig var en følge av Taylors tidlige takling. Helt på tampen av omgangen kunne Robbins gjenopprettet gjestenes tomåls-ledelse, men tidligere Doncaster-keeper Warrington leverte en kjemperedning som sørget for at 1-2 sto seg til pause.
Jeg unnet meg en kjapp halv pint i pausen, mens jeg hørte de forskjellige supporteres syn på første omgang. Ikke overraskende var meningene delt i synet på det røde kortet, men de to lags supportere var enige med undertegnede i at dommeren totalt sett hadde virket noe svak. Stadig ble det gitt meget billige frispark, mens andre og grovere forseelser ble fullstendig oversett. Og det hjalp heller ikke at hennes kollegaer med flaggene ved flere anledninger hadde markert og vinket noe merkelig med blant annet et par besynderlige offside-avgjørelser. Jeg tømte glasset og oppsøkte matutsalget for å få meg litt fast føde til andre omgang. Og med en porsjon steak pie and mushy peas og en kopp Bovril kunne kampen fortsette.
Robbins var igjen i begivenhetenes sentrum da Stamford kun tre minutter ut i omgangen kunne økt ledelsen. Hans avslutning var slett ikke verst, men Warrington fikk parert, og returen presterte Shawn Richards å sette over fra fem meters hold. Etter dette gjorde dommeren sitt beste for å stykke opp kampen fullstendig med stadige avblåsninger, og ingen av lagene fikk etablert noe spill. I tillegg begynte nok også det tunge underlaget å kreve sitt – og Buxton kom rett og slett mer med i kampen igjen. Craig King og Lee Morris hadde hver sin sjanse for hjemmelaget, som ble manet frem av sine fans, men det var fortsatt ikke noe spesielt som tydet på at de skulle klare å foreta en snuoperasjon.
Så, med kvarteret igjen, gikk Lee Morris over ende inne i feltet idet han var i ferd med å miste kontrollen og drible seg vekk. Dommeren pekte på straffemerket. Muligens noe billig, men Morris tok uansett selv ansvar og satt ballen hardt og sikkert midt i mål. Hans scoring nummer 18 for sesongen, og enda viktigere – utligning til 2-2. I tumultene som fulgte ble både den ene og den andre sendt til tribunen fra de to klubbers laglederbenker. Mon tro om ikke McIntosh selv var blant de som måtte ta turen opp for å sette seg.
Om ikke annet blåste utligningen litt liv i Stamford igjen, og Shawn Richards sendte i vei et skudd som forandret retning og gikk såvidt utenfor. Etter godt forarbeid av Robbins fikk Dan Lawler vendt opp i god posisjon, men sleivsparket. Og da heller ikke Buxtons ti mann klarte å skape særlig mer i sluttminuttene, endte det med 2-2 og poengdeling. Stamford-spillerne uttrykte umiddelbart skuffelse, mens heller ikke Buxton jublet voldsomt. Jeg valgte å bli igjen for en pint eller to mens jeg ventet på siste tog tilbake til Manchester klokka 22.56, og inne i baren uttrykte Buxton-folket tilfredshet med resultatet tross alt.
Stamford-manager David Staff bekreftet at de var noe skuffet, men innrømmet at de nok hadde akseptert ett poeng før kampen. Men når man «kaster bort» en tomåls-ledelse så er det vel forståelig at man sitter igjen med en litt bitter følelse. Jeg følte ikke det var noe direkte ufortjent resultat, selv om Stamford totalt sett nok var det beste laget og hadde sjanser nok til å avgjøre før utligningen. Men Buxton viste en imponerende vinnervilje. Det hadde vært enkelt å resignere på stillingen 0-2 med en mann mindre etter halvspilt første omgang, men Buxton skal ha kreditt for å ikke ha gitt opp og kjempet seg tilbake til ett poeng.
Jeg ønsket Stamford-laget lykke til der de snart satte av sted sørøstover, og snart var det også på tide for meg å returnere til min base for kvelden. Så jeg takket for meg og ønsket lykke til, før jeg forlot fotball-Englands svar på La Paz. Nedover var heller ikke Holker Road noen prøvelse, og snart ankom jeg Buxton stasjon med et drøyt kvarter til avgang. Det var heldig at jeg ble oppmerksom på meldingen om at passasjerer ikke skulle gå ombord på toget som sto på perrongen, for snart viste det seg at det ikke var i trafikk. I stedet kom omsider mitt tog og parkerte bak dette andre toget som ble stående igjen i Buxton da vi igjen tøffet mot Manchester.
Etter en snau time ankom vi Piccadilly, og siden de gratis Metroshuttle-bussene hadde sluttet å gå unnet jeg meg en taxi tilbake til hotellet, siden jeg hadde en nokså tidlig start dagen etter og jeg ikke var altfor lysten på gåturen gjennom sentrale Manchester. Grunnen til at Manchester ble valgt som base denne dagen, var nettopp med tanke på reiseveien til Stansted Airport dagen etter. Den er langt greiere uten å måtte først ta seg fra Buxton, men den tok likevel rundt tre og en halv time via London. Men nok en flott tur var over. Og planen var at dette skulle bli sesongens siste tur før den avsluttende «påsketuren» i april. Men når jeg nå skriver dette, er jeg sannelig ikke lenger så sikker…
English ground # 147: Buxton v Stamford 2-2 (1-2) Northern Premier League Premier Division Silverlands, 26 February 2014 0-1 Alvin Jarvis (20) 0-2 Ryan Robbins (24) 1-2 Lee Morris (36) 2-2 Lee Morris (pen, 76) Att: 151 Admission: £9 Programme: £1,50
