vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Torsdag 01.01.2009: Oxford United v Salisbury City

Etter å ha feiret nyttårsaften i Reading, våknet jeg omsider til liv i hotellsenga og fikk kastet i meg en engelsk frokost. Årets første dag bød på trist og hustrig vær, og det regnet lett da jeg gikk til Reading stasjon. På dagens program sto en utflukt til Oxford, der den gamle storheten Oxford United skulle møte Salisbury City i Conference Premier. Etter rundt 25 minutter hoppet jeg av toget i Oxford, og unnet meg en røykepause mens jeg vurderte veien videre. Jeg skulle så gjerne besøkt klubbens gamle stadion, klassiske og fantastisk intime Manor Ground, som er blant de stadioner jeg ergrer meg mest over å aldri ha fått besøkt. Men Oxford United har nå siden 2001 spilt på sitt Kassam Stadium, og med en beliggenhet over tre kvart mil utenfor Oxford sentrum, måtte det taxi eller buss til. Jeg kom i snakk med en groundhopper fra Leamington som også skulle på kampen, og sammen fant vi ut at den aktuelle bussen var ventet om noen minutter. Mens bussen humpet ut i Oxford-periferien hadde jeg en interessant samtale med denne groundhopperen som ble min turkamerat for dagen. Vi hoppet av bussen få minutters gange fra Kassam Stadium, som med sine tre tribuner lå der temmelig lite spennende.

Det hadde i hvert fall sluttet å regne, og vi fikk kjøpt billetter i billettluka og tok plass på East Stand, bak det ene målet. Bak motsatt mål var det ingen verdens ting, bortsett fra et simpelt tregjerde og en parkeringsplass på utsiden. På langsidene sto to nokså like tribuner, med den forskjellen at South Stand består av to nivåer delt av en rekke VIP-bokser. Alle de tre frittstående tribunene består av utelukkende sitteplasser, og der Manor Ground var vanvittig intim, fremstår Kassam Stadium som den rake motsetning. Et langt tristere sted å se fotball. Trist var også innledningen på kampen. Chris Wilder hadde halvannen uke i forveien bitt ansatt som Oxfords nye manager, og i hans debut ble det tap for nettopp Salisbury på Boxing Day. Det skulle nå hevnes, men det ble fort klart at de som forventet reprise på 5-1 seieren over Ebbsfleet United i sist kamp ville bli skuffet. Sesongens høyeste tilskuertall (5 312) så langt på Kassam Stadium fikk se de første 20 minuttene passere nesten uten at ballen var inne i 16-meterne. Oxford hadde mye ball, men Salisbury virket godt organisert, og med en solid offside-felle gikk James Constable og hans kumpaner gang på gang i offside.

Salisburys venstreback Luke Ruddick var mannen som hadde brukket Ox-spiller Sam Deerings bein med en sen takling i romjula, og han ble ved hver eneste ballberøring buet heftig av tilskuerne (med unntak av de 235 fra Wiltshire). Salisbury kunne tatt ledelsen etter halvspilt omgang, men Matt Day fikk kastet seg frem og blokkert et skudd. Det tok en halvtime før hjemmelaget for alvor truet gjestenes mål. Lewis Haldane trakk seg fri på kanten, og hans innlegg forandret retning og utmanøvrerte keeper James Bittner. Den dalte ned bak Bittner, men Tim Bond reddet på streken med en heading. Like etter kom James Clarke på et flott raid, men Jamie Guy ble for utålmodig og gikk i offside før Clarkes pasning kom. Han satt ballen i mål, men linjemannen hadde allerede hevet flagget. Salisburys midtbanemann Ian Herring kastet seg inn i en stygg takling på Adam Murray som tydeligvis fikk Oxford-folket til å tenke på Deerings beinbrudd, og det var antydninger til håndgemeng blant spillerne. Etter å ha fått roet gemyttene nøyde dommeren seg med å gi Herring det gule kortet, og et rasende publikum ga soleklar beskjed om hva de syntes. Chris Wilmott hadde omgangens siste sjanse for Oxford, men hans heading gikk over. En kopp Bovril kunne i pausen inntas på stillingen 0-0.

Andre omgang startet som den første, der kampen stort sett foregikk på midtbanen. Jamie Guy kunne imidlertid gitt hjemmelaget ledelsen tidlig i omgangen. Constable brystet ballen flott ned til Guy, men hans avslutning gikk utenfor. Det var da manager Wilder etter en times spill satt innpå lånespilleren Ricky Sappleton at kampen endret karakter. Den storvokste spissen Sappleton spilte sin første kamp på lån fra Leicester, og fikk merkbart mer fart på Oxford. Etter 70 minutter var det han som gjorde forarbeidet og spilte fri Constable (som selv vår på lån fra Shrewsbury i denne perioden) som rundet keeper Bittner og satt inn 1-0. Sappleton tok igjen på seg servitørrollen da han serverte ballen på sølvfat for Lewis Haldane, som hadde bortimot et åpent mål å sikte på. Men Haldane mistet balansen i avlsutningsøyeblikket, og hans skudd gikk utenfor. United presset nå voldsomt for å få et andre mål, og Sappleton hadde et skudd flott reddet av Bittner. Haldane burde igjen økt ledelsen da tre(!) Oxford-spillere kom alene med Bittner, men i stedet for å sentre valgte han å lobbe keeper Bittner. Lobben gikk imidlertid også utenfor stolpen. Det var Sappleton som omsider satt spikeren i kista, da han ble spilt fri av Paul Evans og satt ballen sikkert nede i hjørnet bak Bittner. 2-0, og de gule kunne juble over tre viktige poeng.

Vi forlot Kassam Stadium og satt oss snart på bussen tilbake til Oxford stasjon. Der tok jeg farvel med Leamington-karen og hoppet på toget tilbake til Reading, der jeg kunne reflerktere litt over kampen. Oxford hadde vunnet fortjent, men det var først de siste 20 minuttene de var virkelige gode. Mange snakket om playoff, men mager Wilder hadde forsøkt dempe forventninger. Det som er hevet over enhver tvil er at Oxford United i og for seg ikke hører hjemme i non-league. Mange vil huske at de på 1980-tallet spilte tre sesonger i øverste divisjon, og at de i 1986 vant ligacupen etter finaleseier over QPR. Da de i 2006 rykket ned i Conference, ble de den første vinner av en av de store trofeene til å rykke ned fra ligaen. Det har blitt stadig tøffere konkurranse om å ta seg opp i ligaen igjen, og Oxford fikk et par måneder senere en poengstraff på 5 poeng for å ha brukt en ikke spilleberettiget spiller tidligere i sesongen (til tross for at de i kampene han spilte hanket inn 11 poeng). Dermed brast uansett playoff-drømmen, og de måtte belage seg på en ny sesong i Conference.

English ground # 9:
Oxford United v Salisbury City 2-0 (0-0)
Conference National
Minchery Farm, 1 January 2009
1-0 James Constable (71)
2-0 Ricky Sappleton (84)
Att: 5 312
Admission: £16
Programme: £3

Next game: 31.07.2009: Notts County v Liverpool XI
Previous game: 29.12.2008: Blackpool v Wolverhampton Wanderers

More pics

Mandag 29.12.2008: Blackpool v Wolverhampton Wanderers

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Etter et hyggelig opphold i Darlington takket jeg min venninne Ashley for losji og satt meg på toget vestover. Etter togbytte i York unnet jeg meg litt ekstra søvn mens jernhesten fraktet meg mot Lancashire-kysten, og etter drøye tre og en halv time på reisefot kunne jeg stige av på Blackpool North og orientere meg frem til mitt hotell for natten. Uten mat og drikke duger helten ikke, og jeg fikk kastet nedpå et pubmåltid før jeg satt kursen mot Bloomfield Road. Med en iskald desembervind som sto inn fra Irskesjøen lot jeg en taxi frakte meg til bestemmelsesstedet, og etter å ha hentet ut min forhåndsbestilte billett tok jeg en pitstop på en av de nærliggende pubene, der det sydet av liv. Blackpool skulle ta imot et Wolverhampton Wanderers som kjempet om tittelen.

Etter at Birmingham og Reading hadde gått på poengtap dagen før, kunne Wolves med seier åpne en 9 poengs luke på toppen av tabellen. Blackpool på sin side var ventet å måtte kjempe for Championship-tilværelsen, og hadde få dager tidligere avskjediget manager Simon Grayson. Midlertidig manager Tony Parkes skulle lede laget, og hjemmefansen innså at gjestene var favoritter denne kvelden. Klokken tikket mot avspark, og jeg gikk for å finne min plass på Spion Kop, bak det ene målet. Bloomfield Road fremsto som en byggeplass, der den sto med to nye tribuner – Spion Kop, og West Stand på langsiden til høyre for oss. Bak motsatt mål var det nå ingenting, mens bortefansen ble plassert på en primitiv midlertidig tribune uten tak på den andre langsiden.

Kampen startet i et vanvittig tempo, og gjestene fra Midlands tok ledelsen allerede etter 4 minutter. Tidligere Wolves-spiller Rob Edwards dro ned Chris Iwelumo i feltet, og dommeren pekte på straffemerket. Sylvan Ebanks-Blake gjorde ingen feil, og sendte hjemme-keeper Paul Rachubka feil vei. 0-1. Men Blackpool ville overhodet ikke gi seg uten kamp, og ble muligens snytt for straffe få minutter senere. Hjemmelaget mente i hvert fall at Matthew Hill forbrøt seg da han stoppet Gary Taylor-Fletcher, men dommeren var ikke overbevist. Men da et langt innkast fra Shaun Barker ble stusset videre, stupte Taylor-Fletcher frem og styrte inn utligningen bak Wolves-keeper Wayne Hennessey. Få minutter senere kunne The Seasiders tatt ledelsen da Taylor-Fletcher la opp til Alan Gow, men Gow sleivsparket fra 7-8 meter og misbrukte en stor sjanse. Ikke lenge etter var Gow nære på igjen, men hans farlige skrudde skudd ble med nød og neppe slått til corner av Hennessey. Og da Matt Jarvis avsluttet centimetere utenfor etter et flott raid, kunne lagene ta pause på stillingen 1-1.

Første omgang hadde varmet – spesielt de første 10-15 minuttene, og godt var det. Oppe på tribunen var jeg nemlig så kald som jeg aldri tidligere har vært på fotballkamp, og vinden som gikk gjennom marg og bein holdt på å fryse av meg både brystvorter og det som verre var. Da gjorde det godt med en Bovril! Den varmet langt mer enn starten av andre omgang, som innledningsvis var noe tam. Først etter en times tid av kampen begynte det ta seg opp litt igjen. Innbytter Stephen Ward kunne sendt ulvene i føringen, men hans avslutning snek seg utenfor stolpen. Og da Ian Evatt kort etter gjorde en forsvarsblunder, ble han reddet av keeper Rachubka, som på glimrende vis fikk slått Jarvis’ skudd til corner. Jeg ble tidvis positivt overrasket over et Blackpool som kjempet heroisk, og som var fullt på høyde med Wolves. Men med 20 minutter igjen på klokken ble Matt Jarvis flott spilt gjennom av Ebanks-Blake, og sendte ballen over Rachubka. Wolves var igjen i føringen. Det gikk mot borteseier da Kyel Reid etter 86 minutter sendte et frispark inn i Wolves-feltet. Ian Evatt vant duellen med keeper Hennessey, og ballen datt ned hos Rob Edwards som dundret inn 2-2. Forsvarsspilleren som hadde blitt solgt av Wolves før sesongstart kun måneder i forveien – og som hadde laget straffesparket i forkant av kveldens første mål – hadde gjort opp for seg ved å sørge for poengdeling. Stemningen sto i taket på Spion Kop.

Er man først i Blackpool, er det vanskelig å motstå byens fantastiske uteliv. Og selvsagt havnet jeg utpå også denne gang. Mange supportere velger jo å kombinere bortekamp i Blackpool med en langhelg eller et forlenget opphold i byen, og det var også tilfelle med en gruppe Wolves-fans jeg traff på et av utestedene. Disse ble mine svirebrødre en stund denne kvelden, og utpå byen traff vi også et kjent Stoke-fjes som villig poserte med Wolves-skjerf for gutta jeg endte i lystig lag med.

English ground # 8:
Blackpool v Wolverhampton Wanderers 2-2 (1-1)
Championship
Bloomfield Road, 29 December 2008
0-1 Sylvan Ebanks-Blake (4, pen)
1-1 Gary Taylor-Fletcher (10)
1-2 Matt Jarvis (70)
2-2 Rob Edwards (84)
Att: 8 906
Admission: £28
Programme: £3,50

Next game: 01.01.2009: Oxford United v Salisbury City
Previous game: 28.12.2008: Darlington v Chesterfield

More pics

Søndag 28.12.2008: Darlington v Chesterfield

Etter en tur i september ble jeg snart fristet til å returnere til balløya igjen. Romjula og nyttår var en god anledning for en slik tur, og snart var jeg på vei. Ryanair hadde enda ikke begynt fly fra Rygge, så jeg fikk kronglet meg til Torp etter en våkenatt, og satt snart beina på britisk jord ved Stansted. Min første destinasjon var Darlington, og etter togbytte i Peterborough satt jeg meg ned…og duppet av. Toget som skulle ta meg til Darlington hadde endestasjon i Aberdeen, og jeg hadde intet ønske om å våkne opp i den skotske utposten. Jeg oppsøkte derfor togets “bar”, hvor jeg ble stående å innta et par Strongbow for å holde meg våken. Der hadde jeg selskap av en Rangers-supporter som var på vei hjem til Skottland, og omtrent en time og tre kvarter etter avgang Peterborough kunne jeg stige av i Darlington for å bli møtt av min venninne Ashley, som hadde tilbudt meg losji. Dagen etter hadde jeg sett meg ut Darlingtons hjemmekamp mot Chesterfield i League Two, og jeg hadde bestemt meg for å invitere Ashleys 12 år gamle sønn Ryan. Han hadde blitt infisert med det smittsomme “Manchester United syndromet”, så jeg tenkte introdusere ham for hans lokale klubb og således gjøre en god gjerning.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ashley ville heller bli hjemme, så jeg tok med meg Ryan og dro på kamp. Skjønt, det ble tid til en liten pitstop på en av pubene i nærheten av Tubwell Row, der vi hoppet på en av skyttelbussene ut mot klubbens stadion. Snart ankom vi Darlington Arena; den hvite elefanten som var resultatet av en stormannsgal persons altfor store vyer. Hvordan den tidligere formannen George Reynolds så for seg at Darlington trengte et stadion med en kapasitet på 25 000 kan man jo bare lure på, men det er kanskje ikke overraskende når man vet at han i 2002 forsøkte å signere stjerner som Paul Gascoigne og Faustino Asprilla. Anlegget hadde opprinnelig navnet Reynolds Arena, og ble driftet med dyre lån som bidro til at klubben brakk ryggen. Et halvt år etter at klubben sommeren 2003 forlot Feethams og flyttet inn, ble klubben satt under økonomisk administrasjon. Klubbens eksistens var i overhengende fare, og Reynolds ble ved sesongslutt tvunget til å trekke seg og overlate formannsvervet til en administrator.Til tross for dette hadde Darlington de siste sesongene kjempet om plass i play-off, og så sent som våren 2008 var de kun en tapt straffesparkkonkurranse (tap for Rochdale) unna playoff-finalen.

Dagens motstander Chesterfield hadde selv havnet akkurat utenfor playoff, og begge var nå igjen involvert i playoff-kampen. Etter å ha kjøpt et skjerf til Ryan, tok vi plass på anleggets West Stand. Der var det et trist skue som møtte oss. Med over 21 500 tomme seter sier det seg selv at det blir så som så med atmosfære på et anlegg med en kapasitet på 25 000. Begge langsidene var rett og slett stengt av, og de eneste som befant seg der var et par ballgutter som under kampen hadde som oppgave å hente baller som havnet oppe mellom de tomme seteradene. De tilreisende fra Derbyshire hadde tilhold på East Stand, bak mål på motsatt kortside i forhold til oss. Kampen ble snart sparket i gang, og 3 352 betalende tilskuere gjorde sitt beste for å skape litt stemning. Det var ikke mye action foran målene i første halvdel av omgangen, men etter 25 minutter begynte det imidlertid omsider å skje litt. Richie Foran sendte i vei et skudd som hadde retning mot mål, men en forsvarer fikk blokkert til corner. Fra denne corneren kunne Jason Kennedy avslutte umarkert på bakerste stolpe, men Chesterfield fikk reddet på streken og gikk rett i angrep. Scott Boden crosset inn i feltet, og Darlo-kaptein Steve Foster headet i egen tverrligger før lånespiller Simon Brown fikk klarert til corner. Brown, på lån fra Brentford, var igjen på rett sted da han blokkerte et skudd fra Jamie Winter. Returen falt ned hos Jamie Lowry i god posisjon, men Neil Austin i rollen som reddende engel fikk kastet seg frem og blokkert. Da vertenes Foran headet en mulighet rett på keeper, gikk lagene til pause med 0-0. Et greit resultat, etter en hovedsakelig tam omgang som tok seg opp voldsomt mot slutten.

Tidlig i andre omgang skjøt Lloyd Kerry like over for Chesterfield, men etter dette var det Darlington som tok initiativet. Jason Kennedy prøvde seg med en frekk lobb som Spireites-keeper Tommy Lee med nød og neppe fikk fingertuppene på. Lee måtte nå stadig oftere i aksjon, og Darlo dominerte. Etter en corner måtte Lee se en volley fra Quakers-forsvarer Alan White passere utenfor hans rekkevidde, men han kunne trekke et lettelsens sukk da den barberte stolpen og gikk like utenfor. Innbytter Billy Clarke sendte i vei et farlig skudd med kvarteret igjen, og Lee måtte igjen varte opp med en flott redning. Darlington satt innpå spissen Pawel Abbott, som etter et lengre skadeavbrekk gjorde sin debut for sesongen. Men da heller ikke han kom nærmere enn det hans lagkamerater hadde gjort, endte det med 0-0 og poengdeling.

Ikke den beste kampen jeg har sett, og det var noe trist å se tingenes tilstand i Darlington. Men om ikke annet fikk jeg Ryan litt interessert, og han var senere den sesongen på flere kamper – ikke minst i regi av gratisbilletter som klubben delte ut på lokale skoler. For Darlingtons del satt en 10 poengs poengtrekk i februar (etter nok en gang å ha havnet under økonomisk administrasjon) en stopper for playoff-håpene. Og dette var vel begynnelsen på slutten for klubben. Skjønt det hele hadde jo startet flere år tidligere..

English ground # 7:
Darlington v Chesterfield 0-0 (0-0)
League Two
Darlington Arena, 28 December 2008
Att: 3 352
Admission: £18
Programme: £2,50

Next game: 29.12.2008: Blackpool v Wolverhampton Wanderers
Previous game: 16.09.2008: Reading v Sheffield Wednesday

More pics

Tirsdag 16.09.2008: Reading v Sheffield Wednesday

Det var år og dag siden siste kamp i England, og jeg unnet meg en kort “høstferie” i Reading. Det var på tide å få sett litt fotball igjen, og jeg benyttet anledningen da Reading under mitt opphold skulle spille mot Sheffield Wednesday. Med mitt nye medlemskort fikk jeg bestilt billett, og etter oppladning på en pub i sentrum lot jeg skyttelbuss nummer 79 frakte meg fra Reading stasjon til Madejski Stadium. Nytt siden mitt siste besøk var at man hadde startet med et system der billetten ble lastet opp på medlemskortet, som man deretter dro i en kortleser for å ta seg inn på stadion (derav den noe merkelige “billetten” nedenfor, som nok kun er ment for å rettlede supporterne til riktig plass). Jeg installerte meg snart på East Stand – i enden mot bortetribunen South Stand – der hjemmefolket lager mest ståhei. Reading hadde få dager tidligere tapt 0-2 i Ipswich, men hjemme på Madejski sto de uten poengtap.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Reading tok kontrollen fra start, og det var kun knappe fem minutter spilt da bållen lå i gjestenes mål. Noel Hunt (yngre bror av vingen Stephen Hunt) fikk sin ligadebut, og hans pasning fant Kevin Doyle som enkelt kunne styre inn 1-0. Wednesday kunne utlignet umiddelbart da en sovende linjemann lot en offside-plassert Deon Burton få avansere alene mot hjemmekeeper Marcus Hahnemann. Amerikaneren i målet ryddet imidlertid opp, og i det niende minutt var det igjen rot i gjestenes forsvar. Doyle takket og bukket, og smalt inn 2-0. Wednesday hadde store problemer med Reading, og når de selv var frempå gikk de gang på gang i Readings solide offside-felle. Hjemmelaget dominerte stort, og etter en halv time skrudde Stephen Hunt et frispark inn i feltet. Det havnet på hodet til Andre Bikey (som spilte sin første Reading-kamp for sesongen etter å ha vært opptatt med OL-spill for Kamerun) og han headet inn 3-0. Det nærmeste Wednesday kom var et godt skudd fra Deon Burton, som Hahnemann fikk slått utenfor. På motsatt side kunne Noel Hunt økt til 4-0, men Wednesday-keeper Lee Grant vartet opp med en tilsvarende fin redning. Det sto 3-0 til pause.

Andre omgang startet som den første; med Reading fossende fremover mot en motstander som hadde store problemer med å demme opp. Fem minutter ut i omgangen headet Kevin Doyle ned til Noel Hunt, som med sitt første ligamål for Reading sørget for 4-0. De som hadde fryktet at Reading skulle slippe Wednesday inn i kampen, kunne puste lettet ut. Jem Karacan jobbet som en galeislave på midtbanen, og uglene fra Sheffield virket resignerte. Etter 62 minutter fikk Doyle for andre hjemmekamp på rad sitt hattrick, da han vendte og skjøt fra like utenfor 16-meteren. Ballen snek seg inn nede ved stolpen, og det sto 5-0! Med jobben gjort, ble Doyle umiddelbart tatt av banen og spart, mens deler av bortefansen reiste seg for å gå. Allerede to minutter senere fikk de selskap av enda flere Wednesday-fans da Noel Hunt scoret sitt andre for kvelden. Flott forarbeid av innbytter Bobby Convey på kanten, og hans pasning ble kontant omsatt til scoring av Hunt. 6-0!! “We want one” sang Wednesday-fansen ironisk, men Reading var nærmere nye scoringer. Grant vartet opp med en flott redning for å stoppe Karacans heading. Shane Long måtte på sin side se sin heading treffe tverrliggeren, men Reading hadde vunnet 6-0 etter en fantastisk oppvisning i angrepsfotball. For gjestenes del får de trøste seg med at man begrenset tapet, for seieren kunne fort vært enda større.

Re-visit:
Reading v Sheffield Wednesday 6-0 (3-0)
Championship
Madejski Stadium, 16 September 2008
1-0 Kevin Doyle (5)
2-0 Kevin Doyle (9)
3-0 André Bikey (30)
4-0 Noel Hunt (50)
5-0 Kevin Doyle (62)
6-0 Noel Hunt (64)
Att: 18 159
Admission: £23
Programme: £3

Next game: 28.12.2008: Darlington v Chesterfield
Previous game: 29.12.2004: Hull City v Doncaster Rovers

More pics

01.05.2006: Reading Promotion Party

Readings første opprykk til øverste nivå var et faktum, etter en fantastisk sesong i Championship. 106 poeng er rekord for Football League, og en rekord det skal bli vanskelig å slå. Jeg befant meg i Reading, og dro for å delta i deiringen med min Reading-kompis Robert.

Admission: £1

Onsdag 29.12.2004: Hull City v Doncaster Rovers

Noe redusert våknet jeg i Blackpool og konstaterte at byens sagnomsuste uteliv har en pris. Men formen var ikke verre enn at jeg raskt kviknet til etter en full english breakfast, og snart kunne jeg ta fatt på dagens ferd. Etter et togbytte i Manchester gikk turen østover, og jeg kunne omsider stige av i Hull for å finne mitt krypinn for natten. Det befant seg et liten spasertur utover Beverly Road, og etter å ha sjekket inn og slått av en prat med den koselige vertinnen, ble det tur til en liten kikk rundt i sentrum før jeg trasket utover Anlaby Road. På veien kunne jeg se Hull Citys nye KC Stadium, og tok meg i å tenke at jeg gjerne skulle sett kveldens kamp på deres gamle Boothferry Park. Jeg fortsatte videre utover Anlaby Road da jeg hadde tenkt å ta en kikk på tomten til nettopp Boothferry Park, men kom dessverre aldri lenger enn den beryktede Hull-bastionen The Silver Cod. Ved denne puben endte jeg opp i samtale med en gruppe Hull-supportere, og før jeg visste ordet av det og kom så langt, hadde politiet omringet puben. Jeg klarte omsider å snakke meg ut av puben og ungikk å havne i en senere eskorte, men da var det uansett på tide å oppsøke KC Stadium for å hente billetten min.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Der jeg spankulerte gjennom den nærliggende lille parken og nærmet meg KC Stadium, måtte jeg innrømme at det slett ikke så så ille ut i mørket, fullt opplyst. I kveld var det et nokså lokalt oppgjør mot Doncaster Rovers som skulle utspille seg der, og hjemmelaget kom fra fem strake ligaseire. De lokale på Silver Cod hadde da også vært optimistiske, der de spådde direkte opprykk for tigrene. Jeg må innrømme å ha hatt et godt øye til Hull, men en del av det «mytiske» som gjorde klubben interessant for meg forsvant nok med Boothferry Park. Jeg så likevel frem til å få sett de i sin nye storstue, og det var ventet storinnrykk. Jeg hentet billetten i billettluka og entret KC Stadium for å finne min plass på East Stand.

Gjestene fra South Yorkshire hadde tidlig et par sjanser til å ta ledelsen, men Neil Roberts’ skudd gikk utenfor, mens Paul Greens avslutning ble greit håndtert av keeper Boaz Myhill. Og etter 21 minutter var det hjemmelaget som tok ledelsen. Toppscorer Stuart Elliott tok på seg servitørrollen, og Danny Allsopp kunne sette bredsiden til og styre inn 1-0 bak gjestenes keeper Andy Warrington. Boaz Myhill måtte igjen i aksjon da forsvarer Tim Ryan fikk en dobbeltsjanse, men like etter var Ryan tilbake i forsvar da han reddet på streken etter en heading fra målscorer Allsopp. Doncaster hadde en god sjanse til å utligne et par minutter før pause, da David Mulligans glimrende gjennombruddspasning fant Paul Green – men igjen var Myhill på pletten. Idet folk gjorde seg klar for pause fikk Doncaster frispark rett utenfor 16-meteren. Mulligan fyrte løs, og ballen fant nettmaskene bak Myhill. 1-1!

Gjestende Rovers fikk andre omgangs første sjanse, men Michael McIndoes kraftfulle heading ble slått utenfor av Myhill. En glipp fra Mulligan sendte Allsopp gjennom, men han avsluttet svakt utenfor. Paul Green og Jermaine McSporran misbrukte muligheter for Donny, mens tigrenes nordire Elliot hadde en god avslutning reddet. Med ti minutter igjen ble det liv i leiren da hjemmehelten Nick Barmby havnet i håndgemeng med McSporran. Hull-fødte Barmby fikk direkte rødt etter en skalle, mens McSporran fikk sitt andre gule og måtte slå følge med Barmby. Det var vel mot spillets gang at Hull med fire minutter igjen på klokken kontret inn vinnermålet. John Doolan la tilbake til Stuart Elliott som kom på løp inn i feltet. Han gjorde ingen feil, og satt inn sitt 22. mål for sesongen. De siste minuttene var Hull-feltet nærmest under beleiring av Doncaster, men hjemmefolket kunne trekke et lettelsens sukk da dommeren omsider blåste av med 2-1 som sluttresultat.

Hull hadde tatt sin sjette strake seier i League One, og selv om de nok hadde spilt mer imponerende kamper enn hva tilfellet var denne kvelden, virket de likevel sterke. Jeg forlot snart KC Stadium og kastet meg ut i Hulls uteliv. Alt i alt hadde jeg et positivt møte med Hull, selv om det fortsatt irriterer meg at jeg aldri fikk oppleve Boothferry Park.
Senere ble jeg oppmerksom på at også andre nordmenn befant seg på nettopp denne kampen da dokumentaren «Groundhoppers» på dette tidspunkt fulgte brødrene Hjartøy fra Bergen – blant annet på denne kampen. 

English ground # 6:
Hull City v Doncaster Rovers 2-1 (1-1)
League One
KC Stadium, 29 Desember 2004
1-0 Danny Allsopp (21)
1-1 David Mulligan (45)
2-1 Stuart Elliott (86)
Att: 24 117
Admission: £17
Programme: £2,50

Next game: 16.09.2008: Reading v Sheffield Wednesday
Previous game: 28.12.2004: Preston North End v Reading

More pics

Tirsdag 28.12.2004: Preston North End v Reading

Det var så altfor lenge siden sist, men endelig var det igjen på tide med en Englandstur for å se litt fotball, og ikke minst Reading. Etter et par dager i Reading satt jeg kursen nordover, og lot toget frakte meg til Preston. Reading kom fra tre strake seire uten baklengsmål, og hadde mulighet for å innta tabelltoppen med seier over Preston North End. Utenfor Deepdale stoppet jeg opp for å ta en nærmere kikk på den fantastiske statuen av klubblegenden Sir Tom Finney – inspirert av et berømt fotografi fra en kamp mot Chelsea i 1956 – som noen måneder tidligere hadde blitt avduket utenfor klubbens stadion. Deretter entret jeg Deepdale og tok plass på bortetribunen Bill Shankly Kop.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Reading startet positivt og hadde tidlig et spillemessig overtak med masse ballinnehav, men uten å komme til noe særlig med sjanser. Det ble ganske snart klart at dette ikke var Readings dag, og vertene var langt farligere da de stormet fremover. Det var først og fremst dødballer som skulle bli Readings bane, og det var fra et frispark at hjemmelaget tok ledelsen etter 17 minutter. Eddie Lewis sendte ballen inn i feltet, og et tafatt Reading-forsvar kunne konstatere at debutant Patrick Agyemang fikk stå umarkert og heade inn 1-0. Steve Coppells gutter forsøkte seg nå med lange baller opp mot Lloyd Owusu og Nicky Forster, men hadde ikke større hell med denne taktikken. Og etter 26 minutter gikk det fra vondt til verre da Gary Alexander sendte nok et frispark inn i Reading-feltet, med Agyemang som målskive. Dårlig kommunikasjon sørget for kaos i Reading-forsvaret, og en markeringsfeil av Ibrahima Sonko gjorde at Andy Hughes måtte trå til. Hans tanke var å heade ballen tilbake til keeper Marcus Hahnemann, men Hahnemann var på vei ut…og dermed gikk Hughes’ heading i bue over Hahnemann og inn i eget mål. 2-0. Det nærmeste Reading kom scoring i første omgang var en heading fra Owusu som gikk like utenfor, og det var fullt fortjent at Preston gikk til pause med ledelse 2-0.

Steve Coppell tok grep i pausen, og sendte innpå Bobby Convey som erstatter for Steve Brooker. Men til tross for taktiske krumspring fra benken ville det seg ikke for Reading denne dagen, og etter 67 minutter smalt det igjen. Det var etter en Reading-corner at Preston kontret gjestene i senk, og Hahnemann måtte gi retur på avslutningen fra Agyemang. Den glimrende Eddie Lewis var raskt frempå og satt inn 3-0, og spikeren i kista. Nicky Forster hadde en god sjanse til å redusere, men hans avslutning himmelhøyt over fra 7-8 meter var symptomatisk for en svart dag for Reading. Forster var nære på også rett før slutt, men en glimrende redning fra hjemmekeeper Andy Lonergan sørget for at Reading gikk målløse av banen etter at dommeren blåste av med 3-0 som sluttresultat.

Etter skuffelsen på Deepdale fant jeg ut at det ikke var noen grunn til å bli i Preston når man har Blackpool såpass nære med sitt sagnomsuste uteliv. Etter en liten halvtime på toget kunne jeg stige av på stasjonen Blackpool North og sjekke inn, før jeg kastet meg ut i byens natteliv som ikke uten grunn er kjent langt utenfor landegrensene. Dagen etter skulle turen gå videre; østover til Hull.

Norwegian ground # 5:
Preston North End v Reading 3-0 (2-0)
Championship
Deepdale, 28 Desember 2004
1-0 Patrick Agyemang (17)
2-0 Andy Hughes (26, og)
3-0 Eddie Lewis (67)
Att: 12 795
Admission: £17
Programme: £2,50

Next game: 29.12.2004: Hull City v Doncaster Rovers
Previous game: 27.08.2001: West Bromwich Albion v Gillingham

More pics





 
Mandag 27.08.2001: West Bromwich Albion v Gillingham
Etter et lite opphold i London, gikk turen nordover til West Midlands. Der skulle jeg bo et par dager hos min kompis Andy, som er West Brom supporter på sin hals. Fra Victoria Coach Station gikk turen med buss til det som den gang het Digbeth Coach Stadion i Birmingham. Ikke før hadde jeg funnet frem til puben tilknyttet bussterminalen, før Andy kom for å møte meg. Derfra dro vi hjem til Andy i Lye, før vi hadde en trivelig kveld i Stourbridge med noen av hans kompiser. Dagen etter skulle jeg for første gang være til stede på en engelsk kamp der Reading ikke var en av lagene.

Det var kampdag, og vi hadde tatt oss til The Hawthorns der vi fikk ladet opp med et par pints i en av pubene før vi fant vår plass på tribunen. Storscorer Lee Hughes hadde forlatt West Brom for å prøve lykken i Coventry, og The Baggies hadde hatt en lite lystig sesonginnledning. Bortetap mot Walsall i sesongpremieren var nok hardt å svelge, og dette ble fulgt opp med 0-1 hjemme for Grimsby Town, før de to dager før dagens kamp sikret sesongens første poeng med 1-1 mot Sheffield Wednesday på Hillsborough. Gillingham på sin side hadde startet imponerende, og sto uten baklengsmål etter tre ligakamper. Hjemme i Kent hadde de imponert med å vinne 5-0 og 3-0 over henholdsvis Preston og Barnsley, og det eneste poengtapet kom med 0-0 mot Sheffield United på Bramall Lane.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Manager Gary Megson hadde ikke bare savnet av Lee Hughes å stri med; i tillegg var Jason Roberts skadet. Derfor var det sommersigneringen Scott Dobie og lånespilleren Daniele Dichio (på lån fra Sunderland) som utgjorde hjemmelagets spisspar for dagen. Og det ble fort klart at Gillingham skulle få sin fulle hyre med å stagge Dichio. Han skapte stadig hodebry for forsvaret i en første omgang der Baggies var spillemessig klart best. En utsøkt pasning fra Neil Clement fant Dichio inne i feltet, og hans avlsutning ble såvidt avverget av Gills-keeper Vince Bartram. På motsatt side hadde ikke Russell Hoult all verden å henge fingrene i, og Iffy Onuora kom nærmest å sette ham på prøve med to relativt svake headinger utenfor mål. 33 minutter var spilt da slovaken Igor Balis ble spilt gjennom av en god Dobie, og hans innlegg fant Dichio foran mål. Han satt enkelt inn 1-0, og gjestene hadde sluppet inn sitt første ligamål for sesongen.

1-0 sto seg til pause, og kampen fortsatte i andre omgang med Albion i førersetet. Hjemmelagets forsvar hadde fått en del kritikk i sesonginnledningen, men virket nå meget solid. Det kunne også Portsmouth-stopper Darren Moore konstatere fra tribuneplass. West Brom hadde forsøkt lokke ham til The Hawthorns for å styrke forsvaret, og han var der for å se på sin potensielt nye arbeidsgiver. Et kvarter ut i andre omgang virket det som om WBA ble snytt for straffe da den gamle Carlisle-helten Dobie ble dratt ned av Marcus Browning. Ti minutter senere ble gjestene redusert til ti mann da Roland Edge fikk rødt kort for en takling på Adam Chambers. Tross overtallet mistet Albion noe overraskende initativet, og de virket nå plutselig mer nølende og nervøse. Gilligham klarte imidlertid ikke skape det helt store, og deres beste mulighet kom i form av et nokså ufarlig skudd utenfor fra innbytter Guy Ipoua. Dermed endte det 1-0 på Football Leagues høyestliggende stadion, og hjemmelaget innkasserte sesongens første trepoenger. Andy var tilfreds og spådde både at Baggies ville hevde seg i toppen og at Dichio ville bli hentet inn permanent. Han hadde rett i begge deler.

English ground # 4:
West Bromwich Albion v Gillingham 1-0 (1-0)
Division 1
The Hawthorns, 27 August 2001
1-0 Daniele Dichio (33)
Att: 18 180
Admission: £17
Programme: £2

Next game: 28.12.2004: Preston North End v Reading
Previous game: 25.08.2001: QPR v Reading



 More pics





Lørdag 25.08.2001: Queens Park Rangers v Reading
Noen dager etter å ha sett Reading ta seg greit av Luton i ligacupen, tok jeg turen inn til London for å se Reading gjeste QPR på Loftus Road. Dette var faktisk første gang jeg skulle se en engelsk kamp der Reading ikke var hjemmelag, og jeg hadde først truffet min kompis Wes som bor i nettopp Shepherds Bush. Etter noen pints i nærområdet stakk han av gårde til en avtale, mens jeg tok plass på bortetribunen School End. Loftus Road var overraskende intim og man kom tett innpå det som utspilte seg på banen; men nå var jeg jo på denne tiden vant med Madejski Stadium.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det var duket for møte mellom to klubber som begge hadde vunnet sine to første kamper i serien. Readings målfarlige duo med Jamie Cureton og Martin Butler var ute med småskader (selv om Cureton satt på benken), men i Nick Forster hadde de en god erstatter. En skade hadde holdt Forster ute av spill i nesten halvannet år, før han returnerte mot slutten av 2000/01-sesongen. Den hadde endt med bittert tap for Walsall etter ekstraomganger i playoff-finalen, men Reading-fansen var nå optimistiske med tanke på retur til nivå to.

Allerede fra start tok Reading kontrollen, og en Forster på vei inn i feltet ble lagt ned bakfra i det andre spilleminutt. Dommeren vinket imidlertid spillet videre, men Forster var involvert i det Reading skapte av farligheter. På midtbanen styrte James Harper spillet, mens kaptein Phil Parkinson som vanlig jobbet som en galeislave. Og på kantene skapte Alex Smith og Sammy Igoe hodebry for vertene. QPR-keeper Chris Day måtte gjøre en refleksredning da Forster var frempå, og like etter tok Forster på seg servitør-rollen da han la opp til Alex Smith som skjøt like utenfor med sitt noe svakere høyrebein. Vertenes beste sjanse kom i form av en heading fra innbytter Doudou, som med sin første berøring og fra god posisjon headet rett på keeper Phil Whitehead. Reading hadde vært klart best, men det sto 0-0 til pause.

Andre omgang startet som den første; med Reading i førersetet. Kampen foregikk nå i et høyere tempo, og det virket som et tidsspørsmål før Reading ville score. Gjestene fikk et frispark i god posisjon, og James Harper skrudde på glimrende vis ballen i mål oppe i krysset, rett foran oss på School End. Jubelen sto i taket på bortetribunen. Men vent nå litt…dommeren løp over for å konsultere med linjemannen som veivet febrilsk med flagget. Han hadde sett en offside-plassert spiller i feltet som han tydeligvis følte innvirket på spillet, og etter å først ha godkjent målet forandret dommeren mening og annulerte på råd fra linjemannen. Dagens høyeste jubelbrøl brøt ut blant hjemmefansen.

Reading malte imidlertid på, og imponerte med flott spill. Keeper Day måtte slenge seg på en avslutning fra innbytter Cureton, og Adrian Whitbread headet like over fra en corner. Reading-keeper Whitehead måtte i aksjon på en suser fra bortimot 30 meter, men det var Reading som presset på. Andy Hughes hadde kommet innpå for Igoe, og skapte umiddelbart farlige situasjoner med sin hurtighet. Men målet kom aldri, og QPR skal prise seg lykkelig over å ha fått ett poeng fra denne kampen.

Noe skuffende var det nok for Reading-fansen, men når alt kom til alt var de også optimistiske etter en maktdemonstrasjon spillemessig, og følte dette kunne være sesongen man sikret opprykk tilbake til nivå to. Reading hadde vært glimrende, og det eneste som manglet var målet. Men det er da også en viktig del av fotballen. For min del skulle jeg overnatte hos Wes, og etter å ha truffet ham igjen ble det etter hvert en noe mer fuktig lørdagskveld enn planlagt.

Og etter å ha avsluttet med en kanditat til prisen for verste bilde av Loftus Road:
For Reading endte sesongen med at opprykk til nivå to ble sikret på sesongens siste dag, der de møtte Brentford borte på Griffin Park. Den andre (og siste) direkte opprykksplassen sto mellom disse to, og Brentford måtte vinne mens Reading klarte seg med uavgjort. Da Jamie Cureton utlignet for Reading med 13 minutter igjen å spille, eksploderte det – og dette står fortsatt som et av mine beste minner fra min tid som Reading-supporter.
PS! Det nest siste bildet er ikke fra denne kampen, men fra en senere kamp, og er kun tatt med som illustrasjon.

English ground # 3:
Queens Park Rangers v Reading 0-0 (0-0)
Division 2
Loftus Road, 25 August 2001
Att: 13 829
Admission: £15
Programme: £2,50

Next game: 27.08.2001: West Bromwich Albion v Gillingham
Previous game: 21.08.2001: Reading v Luton Town

More pics






Tirsdag 21.08.2001: Reading v Luton Town
Det var bortimot halvannet år siden sist, og på tide med et nytt besøk på Madejski Stadium. Alan Pardews Reading hadde hatt en flott start på 2001/02-sesongen med seier i de to første kampene i Division Two; borte mot Blackpool, og senest hjemme mot Huddersfield. Nå var det imidlertid ligacup det var snakk om, og kveldens motstander var Luton Town. De hadde den våren rykket ned til nivå fire, men hadde også de vunnet sine to første ligakamper. Alan Pardew hevdet at ligacupen ville bli satset på, og kvelden skulle vise at han virket hadde sine ord i behold. Men først var det ett minutts stillhet for den tidligere Luton-keeperen Les Sealey som to dager tidligere hadde dødd av et hjerteinfarkt; kun 43 år gammel.

Riktignok var det Luton som startet friskest og nesten tok ledelsen med få minutter spilt. Readings keeper Phil Whitehead brukte hendene utenfor 16-meteren, og et frispark fra en ung Matthew Taylor ble headet tilbake i feltet der det ble «flipper-spill» før Reading ble reddet av at avslutningen fra Adrian Forbes gikk rett i en medspillers rygg. Dette fikk hjemmelaget til å våkne, og sakte men sikkert begynte de også skape sjanser. Nicky Shorey sendte et frispark hårfint over, mens Sammy Igoe traff nettveggen med sitt skudd etter flott forarbeid av Darius Henderson. Scoringen kom etter 38 minutter, da en corner ble klarert men lempet inn igjen i feltet. Der steg Henderson til værs og headet Reading i ledelsen. Henderson spilte på seg selvtillit, og hadde også målgivende da kaptein Phil Parkinson doblet ledelsen med en kanonkule av et skudd rett før pause.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Gjestene fra Bedfordshire burde redusert tidlig i andre omgang, men Steve Howards heading traff tverrliggeren, og Emerson Boyce satt utrolig nok returen over fra ikke stort mer enn en meters hold. Reading viste klasse denne kvelden, og etter hvert var det til tider lekestue, der frustrerte Luton-spillere ble løpende mellom mens Reading imponerte med flott pasningsspill. Etter 51 minutter tok Henderson seg inn i feltet og spilte til Alex Smith som hadde en enkel jobb med å dytte inn 3-0. Kampen var i realiteten avgjort, men Luton hadde et par muligheter ved Taylor og Peter Holmes. Reading på sin side kunne økt ytterligere ved innbytter Nathan Tyson. Sekunder før vi gikk over på tilleggstiden satt Henderson den siste spikeren i kista ved å bredside inn et innlegg til 4-0.

5 115 tilskuere hadde sett Reading ta seg videre på imponerende vis. Adrian Williams var som vanlig konge i forsvaret, kaptein Parky kjempet som en løve på midten mens Alex Smith koste seg med driblinger og finter; og en Darius Henderson mange hadde vært skeptisk til var glimrende og var involvert i alle fire målene. Og Reading hadde fortsatt til gode å slippe inn mål denne sesongen.

NB! Reading spilte i neste runde hjemme mot West Ham, og etter ekstraomganger sto det fortsatt 0-0. Reading vant 6-5 på straffespark. I tredje runde ventet bortekamp mot Aston Villa, og igjen måtte det ekstraomganger til. Der vant omsider hjemmelaget 1-0, og Readings ligacupsesong endte på Villa Park.

Re-visit:
Reading v Luton 4-0 (2-0)
League cup, 1^st round
Madejski Stadium, 21 August 2001
1-0 Darius Henderson (38)
2-0 Phil Parkinson (45)
3-0 Alex Smith (51)
4-0 Darius Henderson (90)
Att: 5 115
Admission: £13
Programme: £1,50

Next game: 25.08.2001: QPR v Reading
Previous game: 05.04.1999: Reading v Fulham

More pics