Romford v Baldock Town 26.08.2018

 

Søndag 26.08.2018: Romford v Baldock Town

 

 

Jeg merket at dagen før hadde bydd på en omfattende pub-til-pub-runde da jeg forlot Homeleigh Hotel litt før klokka åtte, men jeg hadde ikke tatt helt av, og etter en full english breakfast på Wetherspoons-puben The Sir Norman Rae var jeg tilbake i tilnærmet god(?) gammel form. Etter at siste bit av black pudding hadde blitt stappet i gapet kunne jeg fortsette ned til Shipley jernbanestasjon for å sette meg på toget til Leeds. Etter et kvarter kunne jeg der unnagjøre et togbytte for å komme meg på 09.40-toget og unne meg litt mer søvn på veien ned til London Kings Cross. På veien hadde vi møtt på det varslede regnværet, og da jeg like før klokka tolv stakk hodet ut av Kings Cross-stasjonen og vurderte en rask røykepause, formelig sprutregnet det i den engelske hovedstaden.

 

 

Det samme var tilfelle ved Liverpool Street, der jeg med nød og neppe kom meg med 12.23-toget som skulle frakte meg så langt som til Basildon. Faktisk hadde denne dagen sørget for en del hodebry, og jeg avventet i det lengste med å ta en avgjørelse. Vel og merke hadde jeg allerede bestemt meg for en base i London-området da jeg ville forsøke meg på en mulig trippel der dagen etter (klok av skade valgte jeg denne gang å ikke engang vurdere Northern League og muligheter i nordøst), men jeg var åpen for å ta en omvei for å se kamp og deretter reise ned til London-traktene. To helger tidligere hadde jeg håpet på avansement i FA Cupen for Pickering Town fordi de i så fall ville ha hjemmekamp i den påfølgende runden som skulle spilles denne helgen, og jeg visste at sjansen var til stede for at de i så fall ville ha søndagskamp grunnet cricket.

 

 

Pickering vant da også, men ved nærmere ettertanke stilte jeg meg tvilende til om søndagskamp virkelig kunne være aktuelt når man i utgangspunktet skulle ha full runde i NPL dagen etter. Jaggu offentliggjorde ikke Pickering Town at FA Cup-kampen mot Colne så visst skulle spilles på søndag, men min begeistring var kortvarig da deres tweet snart ble slettet og spørsmål om dette ble ignorert som om uttalelsen aldri hadde kommet. De hadde nok forregnet seg, for slikt hadde nok gått i NCEL der de har spilt inntil opprykket i sommer, men NPL er visst langt mindre åpne for å flytte ligakamper av denne grunnen. Det endte i stedet med at kampen ble spilt lørdag, på banen til Scarborough Athletic, og det var ikke lenger like interessant.

 

 

Jeg satt igjen med en liste der eneste reelle alternativet vel var Cardiff Met i den walisiske toppdivisjonen, men deres hjemmebane ser så utrøstelig kjedelig ut at det egentlig fristet mer med fotballfri. Jeg valgte til slutt å gjøre en revisit ved å se Romford v Baldock Town i FA Cupen, blant annet fordi det var få og usle bilder jeg tok ved min forrige visitt til Rookery Hill, der Romford banedeler hos East Thurrock United, og blant annet fordi det var litt mer praktisk med tanke på at jeg tilfeldigvis hadde bestilt overnatting i…nettopp Romford. Et minutt eller to etter at klokka hadde passert ett kunne jeg stige av i Basildon og haste over til bussterminalen på motsatt side av veien. Herfra skulle jeg ha buss nummer 100, og etter at jeg hadde betalt for en returbillett brukte den et kvarters tid på å skysse meg ned til Corringham, der jeg takket sjåføren for turen og dristet meg ut i regnet.

 

 

Corringham har for lengst vokst sammen med og blitt en del av den større naboen Stanford-le-Hope, som har rundt 30 000 innbyggere. Vi befinner oss her uansett i den sørøstlige delen av grevskapet Essex – snaut fire norske mil øst for Charing Cross i den sentrale London, og omtrent to mil vest for Southend-on-Sea. Dette er jo en del av landet der store mengder londonere slo seg ned etter annen verdenskrig; ikke minst folk som flyttet ut fra Londons East End. I dag er det da også i stor grad en soveby der majoriteten arbeider i London. Ikke minst er det tilfellet etter at de to nærliggende oljeraffineriene ble lagt ned. Et av dem er imidlertid bygget om til en stor containerhavn. Dette er et stykke fra Romford, men det er altså her at Romford FC denne sesongen nå banedeler med East Thurrock United.

 

 

Heldigvis hadde regnet avtatt noe, men det var fortsatt heftig nok til at jeg var temmelig våt da jeg etter en fem minutters spasertur fra bussholdeplassen ankom Rookery Hill og kunne søke ly i klubbhuset på utsiden. I baren der fikk jeg meg en pint og tillatelse til å sette fra meg bagen i et hjørnet, før jeg kunne henge opp jakka og tørke litt. Det var fortsatt over en time til avspark og dermed foreløpig ingen grunn til å gå innenfor riktig ennå, men jeg benyttet en røykepause til å gå bort til inngangspartiet for å bytte £2 mot et eksemplar av dagens kampprogram. Jeg tilbød samtidig å betale meg inn mot et løfte om at karene der husket meg, og ytterligere £8 fattigere kunne jeg deretter returnere til min pint og bla litt i programmet.

 

 

Romford FC har en broket historie, og dagens klubb er faktisk den tredje i rekken av klubber som bruker dette navnet. Den originale klubben ble stiftet i 1876, og spilte i 1880/81-sesongen faktisk kvartfinale i FA Cupen (det var litt færre runder den gangen), men tapte der hele 0-15 for Darwen. Denne klubben ble i 1896 med i South Essex League, men interne stridigheter førte i 1909 til en splittelse og stiftelsen av den konkurrerende Romford United som til alt overmål ble en rival i South Essex League. Begge disse klubbene gikk imidlertid under nokså raskt, og en ny utgave av Romford FC ble stiftet i 1929. Denne utgaven flyttet inn på Brooklands Stadium og spilte seg opp i Isthmian League via London League og Athenian League. I 1948/49-sesongen var de foran 100 000 tilskuere tapende finalist i den prestisjetunge FA Amateur Cup da Bromley seiret 1-0 i den første Wembley-finalen av denne tradisjonsrike (men ikke lenger eksisterende) turneringen.

 

 

Etter at de i 1959 hoppet over til Southern League, vant de i 1967 denne ligaens toppdivisjon (som da var en av tre divisjoner som opererte på nivået rett under Football League). Klubben satset i det hele tatt mye på opprykk til Football League og gjorde betydelige investeringer i sitt stadion for å få innpass, men på en tid der dette skjedde via stemmegivning fra FL-klubbene (som gjerne vernet om sine egne) ble de stadig oversett. De hadde derfor havnet i stor gjeld som gjorde at de i 1975 måtte selge sin hjemmebane, og etter et par sesonger med banedeling gikk de konkurs i 1978 mens arbeidet på et nytt stadion så vidt hadde begynt. Det var først i 1992 at man blåste liv i klubbnavnet ved å stifte dagens klubb, og de tok plass i Essex Senior League.

 

 

Etter å ha banedelt hos Hornchurch og Ford United, flyttet de i 1996 inn hos Collier Row, og den sommeren slo de to seg sammen og tok navnet Collier Row & Romford. De spilte på Collier Row sin hjemmebane Sungate og tok deres plass i Isthmian League, men etter kun ett år endret de navnet tilbake til Romford FC. I 2002 rykket de ned fra Isthmian League til Essex League, og brukte sju sesonger på å returnere ved å vinne sistnevnte liga i 2009. På det tidspunktet hadde de året før forlatt Sungate-anlegget (der de hadde hatt en rekke problemer) for å banedele med Aveley. Deretter ble det fra 2012 banedeling hos Thurrock, men da det tidligere i år ble annonsert at Thurrock vil legges ned og Ship Lane selges, ble de igjen nødt til å flytte på seg. De har altså nå fått til en avtale med East Thurrock United.

 

 

Siden opprykket tilbake til step 4 i 2009 har klubben vært å finne i Isthmian League Division One North, der de med et par unntak har vært fast innslag på nedre halvdel av tabellen. Den beste plasseringen for den ‘nye’ klubben er 8. plassen i 2013, men så sent som i våres var de kun ett poeng fra jumboplassen og nedrykk. De hadde imidlertid fått en fin start på denne sesongen med en hjemmeseier 3-0 over Great Wakering Rovers som ble fulgt opp med poengdeling 1-1 borte mot Bury Town. Nå var det dog FA Cupen det dreide seg om, og gjestene var Baldock Town fra ett nivå under – nemlig Spartan South Midlands League Premier Division, der de er nyopprykket. Etter en tøff start med to tap hadde de tatt seg videre i FA Cupen ved å høvle over Ipswich Wanderers med 5-0 på bortebane, og nå kom de fra sin første trepoenger i SSML Premier etter hjemmeseier over Wembley.

 

 

Dagens kamp var faktisk et møte mellom to banedelere, for Baldock Town banedeler selv hos Arlesey Town. Jeg ble sittende å prate litt med et par av representantene som var ikledd klær med den tøffe Baldock Town-logoen, og en av disse ga uttrykk for at man forhåpentligvis kan flytte inn på nytt stadion i egen hjemby innen et år eller to. Lignende planer har jo også Boro (som Romford kalles) hatt en stund, og nå ser det endelig ut som om det kan skje noe også på den fronten. I den forbindelse må jeg si at jeg skulle gitt mye for å se dagens kamp på Romfords game hjemmebane Brooklands, som sies å ha gjort flere FL-klubber misunnelige (noen flere bilder her, her, her og her) og skal ha hatt en eventyrlig atmosfære når den var godt besatt, men det er nå lenge siden den siste kamp ble spilt der i april 1977.

 

 

Jeg har som nevnt tidligere besøkt Rookery Hill, men heller ikke den gang var det det ‘ordentlige’ hjemmelaget East Thurrock United jeg så i aksjon. Den oktober-dagen i 2011 var det nemlig det heftige Essex-derbyet Grays Athletic v Tilbury som sto på menyen, for Grays Athletic banedelte her på den tiden. Det hadde vært en heftig affære der det for øvrig var et massivt politioppbud man sjelden ser på dette nivået – grunnet voldsomme masseslagsmål i begge møter sesongen før, men som sagt var jeg alt for dårlig til å ta bilder (og de jeg tok var temmelig håpløse). Mens Romford akkurat har flyttet inn her, har East Thurrock United holdt til her siden anlegget sto ferdig i 1985, og til tross for nærheten til et tungt industrielt område har faktisk Rookery Hill et nokså landlig preg. Nå var det etter hvert på tide å igjen stikke hodet innenfor og forberede seg på avspark, og på vei ut av klubbhuset traff jeg også på groundhopperen Ian Beadle som hadde tatt turen fra Hull. I den forbindelse kan det også nevnes at jeg i løpet av kampen også støtte på en annen norsk groundhopper.

 

 

Hovedtribunen på Rookery Hill har en hovedtribune som står midt på den ene langsiden og har sitteplass for 160 tilskuere. Ellers er det hard standing som gjelder resten av denne langsiden, der man for øvrig også har plassert flere brakker som brukes til forskjellige ting som matutsalg, kontorer, klubbsjappe etc. To av dem er til og med stablet oppå hverandre. På motsatt side virket det som om det hadde skjedd ting siden mitt forrige besøk, og East Thurrock United har jo også klatret litt i systemet siden den gang. Nå har man her to sittetribuner – en på hver banehalvdel. Her har man også laglederbenkene, og det gjør at innbyttere og lagledere må krysse banen for å ta plass der. På kortsiden Manorway End er det kun hard standing, mens Church End har to små og litt snodige ståtribuner som gir tak over hodet for et lite antall tilskuere.

 

 

Om man ser mot sistnevnte kortside kan man se hvor den har sitt navn fra, for i bakgrunnen kan se den lokale kirken St. Mary the Virgin som flott bakteppe. Det er på denne langsiden at Romford har satt opp en liten klubbsjappe, og der betalte jeg ågerprisen £5 for en pin til min samling (jeg følte meg temmelig snytt når Ian senere fortalte at han hadde blitt avkrevd £3, til tross for at det var en noe annen design). Det visste jeg dog foreløpig intet om da jeg tok en kikk på lagoppstillingene og så lagene komme ut i regnværet og gjøre seg klare til avspark. Romford startet friskt, og allerede i kampens fjerde minutt hadde kaptein Danny Cossington en heading som smalt i tverrliggeren, før de beleiret Baldock-feltet og hadde et par skumle dødballer. Var det divisjonsforskjellen som viste seg?

 

 

Neida, gjestene kom snart mer med, men det var mot spillets gang at de tok ledelsen i det 13. minutt. Det startet med en glimrende takling på midtbanen av Lewis Barker, og endte med at Kim Forsyth ble spilt gjennom og sendte ballen forbi Romford-keeper Rhys Hughes og i mål via den bortre stolpen. Forsyth kunne like etter doblet ledelsen med en heading fra kloss hold, men keeper fikk med nød og neppe reddet. I det 19. minutt hadde Romford fått et frispark, og det jeg allerede hadde sett av Kurt Smiths venstrefot gjorde at jeg skjerpet oppmerksomheten da han la ballen til rette. Godt valg, for han sendte ballen rundt muren og inn i bortre hjørne til 1-1. Romford tok igjen kommandoen, men hverken Roddy Lemba, Kurt Smith eller Ernest Okoh traff mål fra gode posisjoner. I stedet gjenopprettet Baldock nesten sin ledelse da Kim Forysth steg til værs og vant hodeduellen med Romford-keeperen, men Boro-forsvarer Nick Reynolds kom seg tilbake og klarerte inne på streken.

 

 

Drøyt fem minutter før pause fikk hjemmelaget straffespark da dommeren mente at Greg Akpele ble lagt i bakken med ufine midler. Kurt Smith druset ballen i det ene hjørne mens Baldock-keeper Adam Harpur gikk motsatt vei, og lagene gikk til pause på stillingen 2-1. I de to første minuttene etter pause hadde Romford to kjempesjanser til å øke ledelsen, men etter dette skjedde det noe med vertene som lot gjestene ta over. Harry Holland headet utenfor fra god posisjon, men et drøyt kvarter ut i omgangen sørget Liam Kenna for 2-2 ved å styre inn et innlegg. Etter dette var det rett og slett en forestilling som så ut til å gå mot uavgjort om omkamp, men i det nest siste ordinære minutt pekte dommeren igjen på straffemerket da Akpele gikk i bakken. Det virket nokså billig fra min posisjon og Baldock-folket var i harnisk, men Roddy Lemba tok uansett ansvar nå når Kurt Smith hadde blitt byttet ut, og sørget for at Romford vant 3-2 på dramatisk vis foran det som skal ha vært 98 tilskuere.

 

 

Det hadde heldigvis sluttet å regne, og etter å ha hentet bagasjen traff jeg igjen på Ian Beadle på bussholdeplassen da han skulle ha samme buss. Etter returen til Basildon tok jeg farvel med ham da han gikk for å ta toget mens jeg valgte å unne meg en pint på The Beehive. Det ble også til et måltid på The Moon on the Square før jeg omsider kom meg til Romford med toget – via et togbytte i Upminster. Jeg hadde betalt £50 for to netters overnatting ved Travelodge Romford Central; noe de to sjarmerende jentene i resepsjonen påpekte var et kupp. De fikk snart sjekket meg inn, og etter å ha installert meg dro jeg en tur for å sjekke ut en pub jeg ikke fikk tid til å teste ved mitt opphold i Romford to ukers tid tidligere. Etter en kort busstur ble det med det ene glasset ved Gidea Park Micropub, og etter å også ha vært innom The Ship tok jeg toget den ene stasjonen tilbake til Romford, der jeg tok kvelden tidlig etter en svipptur innom The Bull. Det var tross alt en ny lang dag i vente – og den skulle by på hele tre kamper.

 

 

Revisit:
Romford v Baldock Town 3-2 (2-1)
FA Cup, Preliminary Round
Rookery Hill, 26 August 2018
0-1 Kim Forsyth (13)
1-1 Kurt Smith (19)
2-1 Kurt Smith (pen, 40)
2-2 Liam Kenna (62)
3-2 Roddy Lemba (pen, 89)
Att: 98
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £5 

 

Next game: 27.08.2018: AFC Hayes v CB Hounslow United 
Previous game: 25.08.2018: Steeton v Atherton LR 

 

More pics 

 

This day on a map 

 

 

Steeton v Atherton Laburnum Rovers 25.08.2018

 

Lørdag 25.08.2018: Steeton v Atherton LR

 

 

Det var igjen lørdag, og det betød selvsagt at det var en fyldig fotballmeny å velge fra denne dagen. Jeg hadde imidlertid for lengst tatt beslutningen, og stadionet jeg hadde valgt meg som dagens kamparena var sterkt medvirkende til at dette var en dag jeg virkelig hadde sett frem mot. Steeton hadde nemlig brukt sommeren til å flytte inn på flotte og klassiske Cougar Park i Keighley, og det hadde gitt meg såpass med vann i munnen at jeg lot meg friste til West Yorkshire til tross for at det denne dagen også var full runde i FA Cupen. Først startet jeg imidlertid dagen med å innta en full english breakfast ved Wetherspoons-puben The Thomas Leaper, men da siste bit av black pudding hadde blitt satt til livs ble jeg snart fraktet til Derby stasjon av drosjebilen som karen bak disken hadde tilkalt for meg.

 

 

Grunnet det omfattende arbeidet ved Derby jernbanestasjon måtte første etappe gå med buss for tog på strekningen Derby Chesterfield, og etter å ha gått gjennom stasjonen og ut på motsatt side fant jeg riktig buss. Jeg hadde siktet meg inn på 09.00-avgangen, men kom meg til og med en buss som gikk et kvarter tidligere, og bussen brukte igjen rundt 50 minutter på strekningen – denne gang i motsatt retning i forhold til dagen før. Jeg hadde sett frem til å bytte fra buss til tog, men etter å ha kommet meg med 10.05-toget fra Chesterfield tenkte jeg raskt at det kanskje hadde vært bedre med buss helt til Leeds snarere enn, for det var igjen stappfullt med passasjerer som måtte stå i ‘vestibylene’ og bortover midtgangene i hele vognenes lengde. Det virker til tider å være Cross Country sitt varemerke.

 

 

Heldigvis var det ikke mer enn en snau time til Leeds, og selv om jeg der hadde blitt advart mot Northern Rail sin streik denne dagen (og sju påfølgende lørdager), merket jeg heldigvis (foreløpig) lite til dette da jeg byttet i Leeds og kom meg videre med 11.12-toget. Det var en langt mer behagelig etappe, og etter kun ti minutter kunne jeg stige av i Shipley, der jeg hadde booket overnatting. Jeg hadde betalt £35 for losji ved Homeleigh Hotel, og innsjekking allerede fra klokka 13.00 hadde også vært medvirkende til at det ble valgt som base. Etter å omsider ha brukt god tid på det som i utgangspunktet skulle være rundt et kvarters gange fra stasjonen, fikk jeg til alt overmål også sjekke inn tidlig slik at jeg kom meg videre til Keighley med et tidligere tog enn jeg hadde turt å håpe på.

 

 

På vei tilbake til stasjonen måtte jeg imidlertid sjekke ut mikropuben The Triangle, men det beste seg å være litt for ‘kunstnerisk’ og ‘hipster’-aktig for min smak, så jeg raste raskt videre for å orientere meg frem til riktig perrong på en Shipley-stasjon som muligens kan virke litt forvirrende på en som ikke har brukt den før. Også etappen til Keighley tok kun rundt ti minutter, og jeg hadde mer enn nok tid til å koste på meg en pint og litt kos på den herlige puben Boltmakers Arms. Mens jeg hygget meg der, fikk jeg melding fra dagens hjemmelag som ønsket meg velkommen og hevdet de så frem til å endelig ha meg som gjest. Planen hadde vært å besøke Steeton tilbake i mai, for å se de spille sin siste hjemmekamp på Summerhill Lane (deres reservelag spiller dog fortsatt der) hjemme i Steeton før de flyttet til Keighley og tok steget opp i NWCL. Den gang klarte ikke bortelaget å stille lag, og jeg endte i stedet opp med et trivelig besøk hos Knutsford.

 

 

Keighley (uttales omtrent slik man på engelsk ville uttalt Keith-lee) er en by som ligger 18 kilometer nordvest for Bradford, og som ved folketellingen i 2011 hadde drøyt 56 000 innbyggere. Den ligger der elvene Aire og Worth renner sammen, og som mange andre byer i regionen har den en fortid der tekstilindustrien var helt sentral. Som de andre gamle tekstilbyene er Keighley i dag meget multikulturell, og det skulle jeg få et eksempel på da jeg etter kamp gikk tilbake til sentrum fra Cougar Park og på veien passerte nesten et tresifret antall personer før jeg så en etnisk brite. Keighley er for øvrig også startpunkt for museumsjernbanen Worth Valley Railway som går herfra til Oxenhope. Da jeg ankom Keighley stasjon og så den koselige delen av stasjonen som blir brukt av denne museumsjernbanen, angret jeg sporenstreks litt på at jeg ikke hadde planlagt litt bedre og prioritert en tur med denne. Det får bli en annen gang..

 

 

Det var etter hvert på tide å tømme glasset og traske mot Cougar Park, beliggende ved et industriområde der jeg ved ble møtt av synet av et herlig klassisk stadion som ga meg tilløp til kribling i magen til tross for at jeg hele tiden visste at jeg hadde en godbit i vente – ikke minst etter at mine groundhopper-venner fra nordøst, Katie & Lee, i tillegg til flere andre groundhoppere hadde lagt ut godt med fotografisk bevis etter sitt besøk helgen før. Jeg gikk nå opp til inngangspartiet og fisket frem £5 i inngangspenger pluss £2 for et godt program av imponerende utseende, og jeg hadde så vidt fått kastet et par blikk på herligheten innenfor da jeg ble stående å prate litt med karen i inngangspartiet.

 

 

Det virker å være mye usikkerhet rundt den tidlige historien til Steeton AFC, og mens logoen vitner om at klubben skal ha blitt stiftet i 1905, forteller en annen kilde om at klubben muligens allerede var i sving i 1890-årene, samtidig som klubben i sitt program selv skriver at det var først i 1908/09-sesongen at man for første gang hadde et lag som spilte fotball i organisert form under navnet Steeton Church Lads Brigade. På denne tiden skal det ha vært flere klubber som spilte under navn som inkluderte Steeton-navnet, men i 1910/11-sesongen sto man igjen med klubben som da het Steeton FC, og man mistenker at det har vært snakk om en sammenslåing av minst tre klubber for å samles om én slagkraftig klubb i landsbyen.

 

 

Klubben spilte i Keighley & District League, og i årene frem mot den annen verdenskrig vant de denne ligaen tre ganger – inkludert to strake titler i 1937 og 1938. Etter krigen tok de plass i Craven League, og hadde i 1950-årene en svak periode der de gikk på en rekke stygge tap og ofte hadde problemer med å stille lag. De klarte å snu dette og klatret igjen opp i Craven Leagues toppdivisjon, der de sikret seg flere andreplasser før de i 1985 ble med i West Riding County Amateur League. Der hadde de deretter tilhold helt frem til i våres, men så sent som rundt årtusenskiftet slet de helt i bunn av denne ligaens tredje nivå og måtte reddes av en restrukturering av ligaen. Med det snudde de trenden og klatret raskt opp til toppdivisjonen.

 

 

Dagens manager Roy Mason tok så vidt jeg kan se over i 2006, og i 2013 registrerte de sin til nå beste ligaplassering med en 2. plass i West Riding County Amateur League Premier Division (det vil selvsagt forbedres inneværende sesong). Man tok i sommer avskjed med denne ligaen etter to strake tredjeplasser i 2017 og 2018, og fikk som kjent deretter godkjent sin søknad om opprykk til step 6 og North West Counties League, som jo har utvidet sin andredivisjon (Division One) med en andre avdeling. NWCL er en av to ligaer på step 5/6 som har gjort dette i sommer (i tillegg til Eastern Counties League), og Steeton ble med sin geografiske beliggenhet som ventet plassert i NWCL Division One North.

 

 

I forbindelse med at man har tatt steget opp, har jo også Steeton som nevnt flyttet fra Steeton og Summerhill Lane til Keighley og Cougar Park. Jeg skal ikke uttale meg om hvordan dette er i tråd med reglene om at man ikke skal ‘banedele seg til opprykk’, men det var uansett en mulighet som Steeton-folket ikke hadde til hensikt å la gå fra seg. Steeton er en landsby med drøyt 4 000 innbyggere, en halv mil nordvest for Keighley, og de har i utgangspunktet sikret seg en leieavtale på tre år, men personen jeg nå snakket med understreket at de ser for seg at klubbens fremtid nå er her på Cougar Park. Keighley har med sine forsteder og omkringliggende landsbyer et innbyggertall på over 70 000, og har ingen fotballklubb høyere opp i pyramiden, så de ser det som et potensial for å sikre seg mange nye tilhengere her.

 

 

Cougar Park har blitt benyttet til idrett siden 1876 da rugby league-klubben Keighley RLFC ble stiftet, og jeg burde vel egentlig omtalt den som Lawkholme Lane, for det er navnet banen gikk under helt frem til 1995 (Keighley RLFC byttet tidlig i 1990-årene navn til Keighley Cougars og omdøpte i samme periode sin hjemmebane). Mye av tribunefasilitetene stammer fra 1930-årene, for inntil dette hadde de bestått av åpen terracing og en åpen tribune på den ene siden. Dagens flotte hovedtribune ble åpnet i 1933, samtidig som banen ble utvidet og også andre deler av anlegget ble oppgradert. Når Steeton nå har flyttet inn, er det for øvrig ikke første gang det spilles fotball her, for deres lokalrival Silsden spilte her i perioden 2003-2010. Steeton på sin side hadde spilt på The Oaks i Steeton fra 1908 til 1969, da de flyttet inn på Summerhill Lane – eller Dorin Wells Memorial Field om man vil. Nå skal altså reservelaget fortsette å spille der mens førstelaget prøver lykken i Keighley.

 

 

Anleggets virkelige perle er den herlige hovedtribunen som allerede er nevnt, og den byr på benkerader i tre. Det er tribuner av denne typen man dessverre i stor grad har klart å utradere fra den engelske fotballpyramiden, og som gjør at tankene går tilbake til en tid da fotballen også høyere opp i systemet var langt morsommere. De tre andre tribunene er i utgangspunktet nokså like, i form av å være ståtribuner med klassisk terracing og røde bølgebrytere. Av disse tre er det kun på den ene kortsiden at man har tak over hodet, og både den andre kortsiden og bortre langside virket å være sperret av og utilgjengelige for publikum. Da kampen senere startet fikk jeg tillatelse til å ta meg rundt av en vakt som fortalte at ikke disse seksjonene var avsperret som sådan men at fotballklubben kun gjorde det fordi ligaen i motsatt fall ville kreve flere vakter.

 

 

Om det skulle være noe som helst tvil; Cougar Park / Lawkholme Lane falt virkelig i smak i en slik grad at den nok umiddelbart tok plass høyt oppe på en tenkt liste over mine favoritt-stadioner – sannsynligvis rett inn på en topp 5-liste av de jeg har besøkt på mine turer rundt i England. Etter å ha tatt en rask kikk hadde jeg oppsøkt baren innunder den flotte hovedtribunen, og med flytende forfriskninger i hånda kunne jeg ta en nærmere kikk og også ta en tur opp på tribunen for å speide utover. Jeg hadde ankommet med over en time til avspark, og så nå at manager Roy Mason hadde tatt en pause fra oppvarmingen, så jeg gikk bort for å introdusere meg selv og slå av en prat. Jeg har hatt kontakt med Roy en stund, men aldri tidligere møtt ham, så det var hyggelig. Han gjentok også det jeg tidligere hadde fortalt om at klubben nå satser på å slå rot i Keighley.

 

 

Steeton hadde hatt en fin start på sin NWCL-tilværelse, for selv om de hadde startet med tre bortekamper hadde de tatt med seg tre poeng hjem fra både Holker Old Boys og Avro, og selv om det hadde blitt tap i Garstang, slo The Chevrons tilbake med å hjemmedebutere på Cougar Park med seier over AFC Blackpool forrige helg slik at de nå sto med 3-0-1 på sine fire første. Noe mer trøblete hadde det vært for dagens bortelag Atherton LR, for Laburnum Rovers sto med kun ett poeng på sine fire første hittil. Etter tre strake tap kom de nå fra uavgjort hjemme mot Chadderton, og tilbake i baren snakket jeg litt med en LR-representant som innrømmet at det har vært en tung start og at det nok kan bli en tøff sesong. På hans spørsmål om jeg hadde besøkt deres Crilly Park, kunne jeg bekrefte dette og at det til og med var for å se det såkalte ‘Flat Cap-derbyet’ mot Atherton Collieries.

 

 

Jeg fikk også høre litt mer om en tredje Atherton-klubb, Atherton Town, som få dager tidligere hadde vært i media da de måtte avlyse sin hjemmekamp i Manchester League fordi noen lokale pøbler faktisk hadde stjålet deres nett!! Min samtalepartner bekreftet at de heller ikke er den eneste non-league klubben i området som plages med vandalisme. Det er slikt som får en til å ønske at man fortsatt kunne sette slike idioter i gapestokk til spott og spe, men i disse dager er det garantert noen som ville blitt støtt av slikt (som med alt annet). Roy kom til og spanderte påfyll fra baren før han gikk for å oppildne sine utvalgte, og det dro seg etter hvert mot avspark slik at jeg tok med meg forfriskningene ut for å ta oppstilling i påvente av at spillerne skulle entre banen.

 

 

Det var vertene som startet best, og Liam Blades – som visstnok gjorde sin Steeton-debut – hadde allerede markert seg ved å skape problemer for gjestene da han i det 15. minutt var nære på å markere sin debut med scoring. Kun en flott redning fra bortekeeper Louis Murray hindret scoring, men Ben Clarkson var først frempå returen og satt inn 1-0. Atherton LR hadde deretter en heading like utenfor Steeton-målet, men i det 27. minutt kom utligningen da ballen falt fint til rette for Henoc Mukendi som plasserte ballen forbi Steeton-keeper Alfie Stevens-Neale og inn i hjørnet av målet. Under tre minutter senere var Mukendi på farten igjen og headet inn 1-2. Drøyt fem minutter før pause var vi igjen like langt da Aaron Hollindrake ble spilt gjennom med en glimrende pasning, og han gjorde ingen feil.

 

 

Det var fortsatt tid til mer drama før pause, for da Ben Clarkson ble spilt gjennom helt på tampen av omgangen, mistet kanskje en utrusende bortekeeper Murray hodet litt og handset utenfor 16-meteren i et panikkartet forsøk på å hindre Clarkson fri ferdsel mot mål. Dommeren hadde egentlig intet annet valg enn å vise ut Murray, og det var krise for et bortelag som ikke hadde noen reservekeeper på benken og dermed måtte sende en utespiller i mål. Siden vi allerede var på overtid ble han ikke satt på noen alvorlig prøve før dommeren blåste for pause på stillingen 2-2. De 102 tilskuerne hadde fått valuta for pengene så langt, og siden jeg først er inne på tilskuertallet, hadde jeg registrert at Steeton i ukene før hadde jobbet hardt for å trekke til seg supportere i Keighley. Blant annet har de hatt stand på et lokalt kjøpesenter der de også delte ut gratis sesongkort til barn, så man kan jo håpe at lokalbefolkningen etter hvert vil støtte mer opp om klubben.

 

 

De som hadde møtt frem ble i hvert fall underholdt også etter pause, og det gikk ikke lang tid gjestene var farlig frempå. En fantastisk takling fra stopper-debutant Macauley Haley måtte til for å hindre mulig baklengs, og i stedet var det hans debutant-kollega Blades som i omgangens tolvte minutt sendte Steeton i føringen etter at han var mål for et frispark som han omsatte i scoring. Drøyt ti minutter senere ble et innlegg stusset mot mål og gjestenes ‘stand in keeper’ fikk slått i stolpen, men Ben Clarkson var på pletten og satt inn returen til 4-2. Et kvarters tid før slutt var det nok avgjørelsen som falt da Andy Briggs ble spilt gjennom om økte til 5-2. Drøyt fem minutter før slutt sikret i hvert fall Henoc Mukendi seg matchballen da han noterte seg for hattrick ved å sette inn en retur etter at Steeton-keeperen hadde levert en kjemperedning. Det var nok fattig trøst, og gjestene virket innforstått med at det kun var et trøstemål.

 

 

En svært underholdende kamp endte da også 5-3, og snart satt jeg i baren og hørte Roy Mason & Co kommentere utvalgte resultater i FA Cupen. Jeg takket etter hvert for meg og ønsket lykke til før jeg spaserte tilbake til Keighley sentrum via en annen vei enn tidligere. På vei til Keighley tidligere på dagen hadde konduktøren fortalt meg at den nevnte streiken betød at siste tog tilbake til Shipley denne dagen var klokka 19.00, men jeg rakk både et måltid på The Livery Rooms og en tur innom The Cavendish før den tid. Jeg bestemte meg dessuten for å ikke bli med helt tilbake til Shipley, men å hoppe av i Bingley for å sjekke ut noen puber der. Etter å ha vært innom både The Myrtle Grove, The Library Tap og Bingley Tavern & Ale House, lot jeg i stedet en lokalbuss frakte meg til Saltaire.

 

 

Det bragte frem noen minner fra mitt besøk hos Salts nesten nøyaktig et år tidligere, og siden jeg aldri kom så langt den gang, benyttet jeg nå anledningen til å sjekke ut mikropuben Cap and Collar. Videre liker jeg både fanny, ale og cider, så et herlig gjensyn med koselige Fanny’s Ale & Cider House var på sin plass før jeg beveget meg videre til The Salt Cellar. Etter å ha spasert tilbake til Shipley lot jeg meg sannelig også friste til et glass på The Sun Hotel før jeg omsider fant ut at jeg hadde fått nok og at det var på tide å trekke seg tilbake. Riktignok var det lørdagskvelden, men det kom en dag dagen etter også, og den skulle i tillegg (og ikke spesielt overraskende) by på en god del reising.

 

English ground # 492:
Steeton v Atherton LR 5-3 (2-2)
North West Counties Division One North
Cougar Park, 25 August 2018
1-0 Ben Clarkson (15)
1-1 Henoc Mukendi (27)
1-2 Henoc Mukendi (30)
2-2 Aaron Hollindrake (40)
3-2 Liam Blades (57)
4-2 Ben Clarkson (68)
5-2 Andrew Briggs (75)
5-3 Henoc Mukendi (85)
Att: 102
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £3 

 

Next game: 26.08.2018: Romford v Baldock Town 
Previous game: 24.08.2018: Mickleover Sports v North Ferriby United 

 

More pics 

 

This day on a map 

 

 

Mickleover Sports v North Ferriby United 24.08.2018

 

Fredag 24.08.2018: Mickleover Sports v North Ferriby United

 

 

Det gror ikke mose på rullende stein, og selv om et lengre opphold i Newcastle ikke hadde vært meg imot, var det igjen på tide å flytte på seg. Jeg hadde tidlig valgt meg fredagskampen Mickleover Sports v North Ferriby United i NPL Premier, og selv om det dukket opp et par interessante kamper i FA Cupen, var jeg aldri inne på tanken om å endre planene da jeg også hadde en bindende hotellreservasjon i Derby. Jeg hadde ikke dårlig tid, men valgte å nøye meg med å raske med meg noen smørbrød fra Sainsburys-sjappa inne på Newcastle stasjon før jeg satt meg på 10.35-toget for å unnagjøre første etappe på veien ned til Derby. Normalt sette skulle dette toget betjent også Derby stasjon, men slik var det ikke i denne perioden.

 

 

Omfattende arbeid ved Derby stasjon betød at stasjonen hadde blitt ‘stengt’ i siste halvdel av juli og ikke ville betjenes av tog igjen før en drøy uke ut i oktober. Derfor måtte jeg benytte meg av tog for buss fra Chesterfield, der jeg steg av etter to timer på jernhesten. Jeg fant snart frem til riktig buss, som etter hvert brukte rundt 50 minutter på sin tur sørover i Derbyshire til grevskapets største by der himmelen åpnet seg et par minutter etter at vi ankom. Heldigvis ga det verste styrtregnet seg etter 5-10 minutter, men jeg valgte å unne meg en taxi til Premier Inn-hotellet ved Cathedral Quarter der jeg hadde betalt £31,50 for overnatting. Der fikk jeg raskt sjekket meg inn, og nå var det et midlertidig opphold da jeg gikk for å innta en tidlig middag ved puben The Standing Order. Deretter var jeg klar for å sjekke ut et par gode Derby-puber.

 

 

Neste stopp var The Old Silk Mill (Ale & Cider House), som var et naturlig valg for å smake litt gyllen nektar. Dette skal også være en av mange Derby-puber som påstås å være hjemsøkt, men jeg ble ikke plaget av noe spøkelse mens jeg hygget meg med en god pint. I mellomtiden returnerte styrtregnet, men jeg tok sjansen på å løpe raskt over veien til Ye Olde Dolphin Inne, som noen hevder er Derbys eldste pub med pubdrift fra ca 1530. Denne puben skal hjemsøkes av ikke mindre enn fire gjenferd, men igjen merket jeg lite til dette. Derby kalles av noen den engelske ‘spøkelses-hovedstaden’, og noen av de hjemsøkte stedene arrangerer til og med ghost tours. Jeg rakk ikke engang å besøke noen av de som troner helt øverst på en liste over byens mest hjemsøkte puber, men Jorrocks var ikke en av disse. Etter at regnet hadde stoppet ble det uansett siste stoppested på vei til bussholdeplassen der jeg skulle ta bussen mot Mickleover.

 

 

Bussene ut mot Derby-forstaden opererer med et system de bussene Mickleover Green og Mickleover Green kjører bortimot samme rute med en runde rundt i Mickleover og inn igjen til sentrale Derby, men kjører denne runden i forskjellige retninger. Det var den blå jeg nå skulle ha, og 18.00-bussen brukte drøyt tjue minutter på ferden ut til Mickleover. De fleste vil kjenne til Derby, dens plassering sør i grevskapet Derbyshire, dens innbyggertall på rundt 250 000, og industrien tilknyttet blant annet bil- og fly-produksjon og jernbaneindustrien. Færre vil nok kjenne til Mickleover som er en bydel vest for Derby sentrum. Den skal være en av Derbys største bydeler, og forstaden skal ha omtrent 18 000 innbyggere.

 

 

Her hoppet jeg av rett før vi kom til Station Road, der bussen skulle dreie sørover mens jeg skulle begi meg ut på en ti minutters gange nordover til kveldens kamparena som har fått sitt navn etter denne veien. På dette tidspunktet får jeg passe på å sende en alt annet enn vennlig tanke til idioten av en bilist sprøytet meg ned ved å kjøre oppi en stor vanndam som hadde dannet seg slik at jeg ble klissvåt. Jeg måtte rett og slett svinge innom puben The Great Northern for å tørke opp og la raseriet avta over en halv pint før jeg fortsatte opp til Mickleover Sports’ hjemmebane og betalte meg inn med £10. For £2 fikk jeg også med meg et eksemplar av kveldens kampprogram som jeg tok med meg inn i klubbhusets bar for å bla litt i.

 

 

Mickleover Sports ble stiftet i 1948, under sitt opprinnelige navn Mickleover Old Boys, og de tok plass i Derby & District Senior League. Der hadde de tilhold helt frem til de i 1993 flyttet inn på sin nåværende hjemmebane, tok dagens navn og fikk innpass i Central Midlands League. Etter to sesonger i CML rykket de opp fra Premier Division til den daværende toppdivisjonen med den grandiose navnet Supreme Division. Da denne ble vunnet i 1999 betød det opprykk til Northern Counties East League, og etter å umiddelbart ha etablert seg i toppen av NCEL 1, vant de i 2003 denne og sikret opprykk til NCEL Premier Division. Fire år senere vant de denne ligaens ligacup etter å ha slått Garforth Town på straffer i finalen, og i 2009 tok de ligatittelen og sikret dermed opprykk til step 4.

 

 

De ble plassert i NPL Division One South, og den ble vunnet på første forsøk, men etter to sesonger i NPL Premier Division rykket de ned igjen etter at et poengtrekk på tre poeng utgjorde forskjellen på nedrykk og sikker plass. De brukte tre sesonger på å returnere ved å vinne sin andre divisjonstittel i NPL 1 South våren 2009, og 13. plassen forrige sesong er deres foreløpig bestenotering i ligasammenheng. I kveld skulle de altså møte et North Ferriby United som de siste par sesongene har vært i fritt fall og har to strake nedrykk bak seg, og jeg mistenkte at jeg skulle se to lag som vil bli å finne på nedre halvdel av tabellen når status skal gjøres opp. Hjemmelaget hadde startet sesongen med uavgjort borte mot Stalybridge Celtic og tap borte mot Gainsborough Trinity, mens gjestene hadde sesongåpnet med uavgjort borte mot Marine og hjemmetap mot Whitby Town, så begge sto med ett poeng etter to kamper.

 

 

Mickleover Sports har altså spilt på sin nåværende hjemmebane siden 1993, da den omsider kunne flytte inn rundt ti år etter at man la planer for den nye banen. Den bærer kanskje litt preg av at klubben på et tidspunkt klatret relativt hurtig i ligasystemet, men i det jeg vil tro har vært en gradvis oppgradering de har motstått fristelsen av å installere de kjipeste utgavene av dagens moderne prefabrikerte tribuner som det siste årene har dukket opp som paddehatter. På nærmeste kortside er det ingen tribunefasiliteter, men her har man klubbhuset og et område for uteservering etc utenfor dette. På nærmeste kortside er det ikke én, men tre tribuneseksjoner. To av disse er enkle overbygg som gir tak over hodet for stående tilskuere og står på hver sin side av en større sittetribune som står midt på langsiden. Også på bortre kortside er det et overbygg (jeg mistenker av nyere dato) som langs store deler av kortsiden gir tak over hodet til stående tilskuere.

 

 

Mesteparten av bortre langside er utilgjengelig for tilskuere, og det har å gjøre med at cricketbanen ved siden av faktisk overlapper fotballbanen. Det er derfor man også har sperret av hjørnet på nærmeste kortside, bortenfor inngangen til klubbhuset. Man kan jo også tenke seg at denne situasjonen med en overlappende cricketbane er grunnen til at de to første ligakampene hadde blitt spilt på bortebane mens man denne helgen altså hadde fredagskamp. Slik er det jo flere klubber som har det så lenge cricketsesongen fortsatt pågår, men nå så Mickleover-folket frem til sin første hjemmekamp for sesongen.. Et par hjemmesupportere jeg slo av noen ord med mente at de skulle være fornøyd om deres helter kunne kopiere forrige sesongs 13. plass, men uttrykte et lite håp om at de også kunne forbedre dette, samtidig som påpekte at de er av de mindre klubbene i det som er en tøff liga og divisjon.

 

 

Allerede i kampens andre minutt fikk gjestene fra Humberside en stor sjanse da Jordan Harrison ble spilt gjennom alene med keeper, men stresset av en jagende forsvarsspiller ble hans avslutning reddet av hjemmekeeper Lewis King. For vertene hadde Oliver Roberts en volley som gikk like utenfor, før de fikk en serie med hjørnespark der den gamle Derby County-stopperen Pablo Mills raget høyest og fikk hodet på et par av de uten å klare å styre headingene på mål. Veteranen Mills skulle imidlertid på sin tid i rampelyset denne kvelden, for da halvtimen var passert med noen minutter fikk han ballen på det som må ha vært rundt 35 meter. Derfra sendte han i vei et skudd som suste inn i krysset bak bortekeeper Lewis Exall. Et fantastisk mål fra den gamle sliteren, og hjemmelaget hadde snart muligheter til å øke ledelsen.

 

 

I minuttene etter traff nemlig både Evan Garnett og Nathan Jarman stolpen for vertene i minuttene etter dette. Et par minutter før pause var Pablo Mills på rett sted da et frispark falt ned hos ham og han hamret inn 2-0 til Mickleover Sports. Gjestenes Dan Norton rakk å heade like utenfor før dommeren blåste for pause, og hjemmelaget kunne gå i garderoben med en ledelse som tross alt var fortjent. Jeg benyttet pausen til å få meg en burger fra en av de to matutsalgene, og en bortesupporter som sto foran meg i køen irriterte seg tydeligvis over at tidligere North Ferriby-spiller Mason Warren hadde styrt midtbanen og skapt mye problemer for de tilreisende. Selv hadde jeg også tid til å hente meg en boks Strongbow fra baren før lagene igjen entret banen.

 

 

Om bortefolket følte at det allerede så vanskelig ut, skulle det ble enda verre ni minutter etter pause, da Evan Garnett på muligens litt heldig vis styrte inn 3-0 etter et innlegg. North Ferriby la om taktikken noe, og det så som om det umiddelbart bar frukter da The Villagers plutselig skapte langt mer problemer for vertskapet. Etter drøyt halvspilt omgang fikk de en corner, og Dan Norton stupte frem og headet inn det de fleste antok var et trøstemål. Jeg var blant de som tenkte det, men med blod på tann var det plutselig gjestene fra East Riding som plutselig presset på, og Mickleover Sports hadde mer enn nok med å forsvare seg. I det 82. minutt styrte James Williamson inn et hardt innlegg fra Charlie Dunkerley, og sørget med det for 3-2 og en spennende avslutning. De kom imidlertid ikke nærmere, og på overtid var det i stedet Mickleover Sports som hadde en stor mulighet til å øke ledelsen, men foran 208 tilskuere endte det 3-2.

 

 

Dermed kunne hjemme-manager Jon McGrath puste lettet ut og feire tre poeng og årets første seier, mens undertegnede travet raskt av sted mot bussholdeplassen der 21.54-bussen skulle plukke opp for å skysse meg tilbake til Derby. Pustende og pesende rakk jeg frem akkurat i tide til å komme meg med den nevnte bussen, og inne i Derbysentrum hadde jeg opprinnelig planlagt en tur innom The Tap for å sjekke ut også denne puben, men det ble i stedet til at jeg gikk rett tilbake til hotellet. Allerede klokka halv tolv befant jeg meg i senga på rom 317. Og det på en fredagskveld! Var det alderen som omsider hadde begynt å tynge??

 

 

English ground # 491:
Mickleover Sports v North Ferriby United 3-2 (2-0)
Northern Premier League Premier Division
Station Road, 24 August 2018
1-0 Pablo Mills (34)
2-0 Pablo Mills (43)
3-0 Evan Garnett (54)
3-1 Daniel Norton (69)
3-2 James Williamson (82)
Att: 208
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3,70 

 

Next game: 25.08.2018: Steeton v Atherton LR 
Previous game: 23.08.2018: Easington Colliery v Durham City 

 

More pics 

 

This day on a map 

 

 

Easington Colliery v Durham City 23.08.2018

 

Torsdag 23.08.2018: Easington Colliery v Durham City

 

 

Så var det torsdag igjen da, og i motsetning til foregående torsdag hadde det under planleggingen av turen ikke vært en spesiell kamp som pekte seg ut. Det var i det hele tatt svært få kamper på menyen, og derfor vurderte jeg tidlig nok en revisit til Easington Colliery som har hatt suksess med sine torsdagskamper og denne kvelden skulle være vertskap for Durham City. Imidlertid fulgte jeg med i tilfelle det skulle dukke opp ytterligere kamper og muligheter for å besøke en ny kamparena. Det gjorde det da sannelig også, i form av en kamp i gruppespillet til Wigan Cup(!) der den tidligere NWCL-klubben Garswood United ifølge Cheshire League sin FA Full-time side skulle ha hjemmekamp. Derfor ble etter hvert overnatting i Liverpool booket (siden min venninne i St. Helens/Thatto Heath ville være bortreist.

 

 

Det var da også planen inntil jeg helgen før hadde registrert at de nå hadde Garswood som bortelag, mens en annen kilde fortsatt hadde de som hjemmelag. Før avreise hadde jeg registrert at en ringrev på Kempster-forumet kom med råd om å dobbeltsjekke kamper i Cheshire League da det visstnok var et salig rot av feilinformasjon, endringer og omberamminger med manglende informasjon om dette. Nå var riktignok ikke kampen i regi av Cheshire League, men jeg i løpet av de neste dagens kontakt med både de og Garswood United for å få bekreftet riktig kampsted og -tidspunkt. Cheshire League svarte raskt, men informerte kun om det var infoen de hadde men at kampen ikke var i deres regi. Etter tre meldinger til Garswood United uten å få svar, begynte jeg å lure på om de ikke ville ha tilskuere på sin kamp, og tiden nærmet seg da jeg måtte ta en avgjørelse.

 

 

Jeg fant omsider Twitter-kontoen til det opprinnelige bortelaget Newburgh Harrock United, som er en klubb i Wigan Amateur League, og de bekreftet raskt at kamptidspunktet stemte men at kampen nå i stedet skulle spilles på deres hjemmebane. Kanskje litt urettferdig, men jeg fryktet etter en lynrask sjekk at det nå ville dreie seg om en slags typisk kunstgressbane i et bur eller tilsvarende kjipe greier tilknyttet en skole e.l. Derfor gjorde jeg nok en gang helomvending og bestemte meg likevel for å gjøre et fjerde besøk hos Easington Colliery og treffe gamle venner der. Bookingen i Liverpool ble kansellert, og ny overnatting ble reservert i Newcastle. Det var altså med geordie-byen som destinasjon at jeg denne morgenen sjekket ut fra Abbey Guest House i Norwich etter å ha satt til livs deres frokost.

 

 

Jeg ble med 08.57-toget så langt som til Peterborough, der jeg hadde 50 minutter å vente på toget som skulle ta meg videre til Newcastle, og først litt etter at klokka hadde passert halv to kunne jeg stige av der. Jeg hadde betalt £20,25 for overnatting ved Euro Hostel Newcastle, men siden det ikke var innsjekking før klokka tre benyttet jeg først anledningen til å innta en stor porsjon Beef Madras på The Mile Castle. Det var jo tross alt torsdag og curry club, og tradisjonene skal vel holdes i hevd. Da jeg ankom Euro Hostel med en snau halvtime til innsjekking fikk jeg ikke helt uventet beskjed om å vente til klokka 15.00, men slo i hjel den tiden med et glass på The Ware Rooms som ligger tilknyttet overnattingsstedet. Jeg hadde vært litt skeptisk til Euro Hostel-etablissementet, men jeg hadde booket et privat rom, og etter å ha fått sjekke inn konstaterte jeg at det ikke hadde vært noen som helst grunn til bekymring.

 

 

I et tidligere ‘kapittel’ på denne turen sa jeg vel noe slikt som at Manchester ikke akkurat er min engelske favoritt-by, men av de store byene er det liten tvil om at Newcastle er en meget klar kandidat til en slik tittel. Med endringen i dagens planer hadde jeg fått et opphold i byen også denne gang, og det måtte jo markeres ved å sjekke ut ytterligere et par av byens utall av gode puber. Lady Greys ble første stopp før turen gikk videre til The Old George og The Duke of Wellington. Alle meget gode puber, men det var etter hvert på tide å komme seg ned til Easington Colliery, og det var metroen som fraktet meg ned til Sunderland-stasjonen Park Lane som er tilknyttet Sunderland Interchange med bussterminalen der jeg kunne stige på buss nummer 22. £5 ble betalt for en dagsbillett, og bussen satt av gårde i rute klokka 18.05. En snau halvtime senere kunne jeg igjen stige av i Easington Colliery.

 

 

Easington Colliery ligger i den østlige delen av County Durham, og er i aller høyeste grad et gruvesamfunn – eller har vært. Den lille byen vokste frem rundt en stor kullgruve som tiltrakk seg tusenvis av mennesker fra hele landet. Gruvedriften skjøt for alvor fart i 1899, og gruven er nok mest kjent for den store ulykken som i 1951 kostet 83 mennesker livet. Det var i den forbindelse at det ble plantet 83 trær og satt opp et minnesmerke i en liten park som adkomsten til klubben går gjennom. Da gruven stengte i 1993 betød det at hele 1 400 arbeidsplasser plutselig forsvant, og man bør ikke tvile på at det merkes i en liten by som har rundt 5 000 innbyggere. Man sliter vel fortsatt noe med ettervirkningene av dette. Easington Colliery er for øvrig ikke identisk med landsbyen Easington (som man har vokst sammen med), men noen vil nok også vite at det fiktive gruvesamfunnet i filmen Billy Elliott i virkeligheten er Easington Colliery.

 

 

Det var ingen tid til en pint ved The Victory denne gangen, for min unge venn og groundhopper-kollega Connor Lamb ventet på meg oppe ved inngangspartiet, og da jeg kom gjennom parken med rett i underkant av en time til avspark så jeg ham der oppe i svingen. Siden mitt forrige besøk hos Easington Colliery har unge Connor blitt en del av klubbens styre og stell, og han ledet opp til inngangspartiet der han ga beskjed om at jeg ikke skulle betale. Han rasket også med seg et eksemplar av kveldens kampprogram, som han for øvrig er mannen bak, og forærte meg dette vederlagsfritt før vi entret klubbhuset som sannelig hadde fått en liten ansiktsløftning siden mitt forrige besøk. Der man tidligere kunne gå rett inn fra utsiden står nå bardisken som er flyttet utover i rommet.

 

 

Fotballklubben Easington Colliery ble stiftet i 1913 og het opprinnelig Easington Colliery Welfare. De tok umiddelbart plass i Wearside League, der de har tilbragt majoriteten av sine sesonger, og denne ligaen har de vunnet ved fem anledninger. Klubben er nå imidlertid tilbake i Northern League, der de nå forsøker seg for tredje gang. Det var i 1986 at de første gang spilte seg opp fra Wearside League. Den gangen endte debutsesongen med et andre strake opprykk til Northern Leagues toppdivisjon Division One, der de hadde en 10. plass som bestenotering før de etter noen år som heislag rykket ned i Northern Alliance i 2005. Etter et sidelengs bytte tilbake til Wearside League fikk de igjen prøve seg i Northern League i 2011/12-sesongen, men det endte med jumboplass og umiddelbar retur.

 

 

Etter andreplassen i Wearside League våren 2015 synes de nå å ha etablert seg i Northern League Division Two med tre strake sesonger på øvre halvdel, og Connor mente at hans håp om at de denne sesongen skal kunne kjempe om en av de tre opprykksplassene også bør være nokså realistisk. De hadde da også vunnet sine alle sine fire ligakamper hittil, og fra deres tredjeplass skilte kun målforskjellen opp til ledende Billingham Town og toer Chester-Le-Street Town som begge også hadde full pott. Easington Colliery kunne altså overta tabelltoppen denne kvelden, og de skulle være vertskap for et Durham City som sto med 1-1-2 og som Connor mente var vesentlig svekket denne sesongen.

 

 

Mens jeg fik tatt en kikk på lagoppstillingene som Connor satt ved bordet og skriblet ned (han hadde åpenbart tatt midlertidig over flere av pliktene til klubbsekretær Billy Banks som var på ferie i Bournemouth), fikk vi også selskap av våre groundhopper-venner Katie og Lee, og sistnevnte virket enda sikrere i sitt tips om at Durham City sågar vil kunne komme til å slite helt i bunnen. Alle nevnte de først Billingham Town når en divisjonsfavoritt skulle utropes, og Lee mente at et lag som Thornaby vil kunne utfordre; muligens sammen med Chester-Le-Street og denne kveldens hjemmelag. De fleste virket i hvert fall nokså sikre på at Easington Colliery ville ha en god mulighet til å overta tabelltoppen denne kvelden, og det skulle vi snart få en pekepinn på.

 

 

Welfare Park er et trivelig sted å se fotball, og domineres av nærmeste langside, der man finner det aller meste av anleggets tribunefasiliteter. Her har man både klubbhuset, hovedtribunen og en seksjon med klassisk terracing under åpen himmel. Her har man plassert klubbhuset i mur noe tilbaketrukket på denne langsiden. På den ene siden av dette står hovedtribunen som er det eneste sted man har tak over hodet, og denne har en blanding av ståplasser bakerst og sitteplasser i form av trebenker i forkant. Herfra og forbi klubbhuset strekker det seg altså et parti med terracing – klassiske betongavsatser for en ståtribune. Nede i det ene hjørnet går denne over i et parti med svært bratte/høye betongtrinn på den ene kortsidens flanke. Rundt resten av banen er det såkalt hard standing som gjelder. Fra Welfare Park har man for øvrig flott utsikt over kysten nedover mot Hartlepool og videre sørover.

 

 

Bilder fra sosiale medier hadde vitnet om at det før min ankomst hadde vært en regnbue over Welfare Park den dagen, men i en kamp som for øvrig ble direktesendt ble Northern Leagues egen YouTube-kanal var det i hvert fall ikke gjestene fra grevskaps-hovedstaden som fant gull i enden av denne! De grønnkledde vertene hadde allerede hatt et par skremmeskudd da Jack Pounder i kampens sjuende minutt kunne utnytte slapt forsvarsspill ved å sette inn 1-0. Kun fire minutter senere doblet samme mann ledelsen da han totalt upresset og med nærmeste forsvarsspiller flere meter unna fikk stå fullstendig alene på et par meter og enkelt heade inn 2-0 fra et innlegg. Dette skulle vise seg å være et godt eksempel på gjestenes horrible forsvarsspill denne kvelden, for det var i perioder en sjokkerende oppvisning i håpløs defensiv, og det er aldri noen fordel i Northern League.

 

 

Utrolig nok kom det ikke flere mål før vi så vidt hadde passert 25 minutter, men da Ethan Wood ble spilt fint fri og hans innlegg fant Jack Pounder inne i feltet, kunne tafatte Durham-forsvarere se på at han så enkelt som helst trillet inn 3-0. Med sjansene som vertene skapte – og ikke minst fikk lov til å skape – var det mest av alt et under at det kun var 3-0 til pause. Durham City (som faktisk hadde en god periode før pause) var imidlertid ikke like håpløse offensivt, og de hadde flere skumle tilløp, men det manglet litt i avslutningene, og vertenes keeper-debutant Chris Rookes leverte også et par solide inngripener – først og fremst på to avslutninger fra Glenn Anderson samt en heading fra Liam Butler som han fikk styrt like utenfor stolpen. Det er dog liten tvil om at det var Durham-keeper Joe Wilson som var den desidert travleste av de to burvokterne, og Durham kan delvis takke ham for at det ikke så styggere ut i målprotokollen.

 

 

Andreomgangen var kun noen få minutter gammel da Jack Pounder scoret sitt og hjemmelagets fjerde for kvelden, og denne gang var det i hvert fall forsvarsspillere i nærheten av ham da han fra litt skrått ute i feltet plasserte ballen i mål til 4-0. I omgangens tiende minutt var det liten tvil om hjem som ville overta tabelltoppen da Liam Cook fyrte løs og ballen endte i mål. Ballen ble dog helt klart styrt inn av en uheldig Tom Langan som omsider ble kreditert selvmålet, og 5-0. Ti minutter senere lå ballen på straffemerket etter at David Gibson hadde felt Shane O’Brien. Jack Pounder gjorde ingen feil da han satt inn sitt femte(!) for kvelden, og det var i ferd med å bli total ydmykelse for Durham City. Det skulle bli enda verre, og med snaut fem minutter igjen av ordinær tid førte en misforståelse i Durham-forsvaret til at Liam Adamson – som før kampen var divisjonens toppscorer og som allerede nok kunne ha scoret minst et hattrick – fikk løpe alene mot keeper og elegant vippe ballen over ham og i mål.

 

 

Helt på tampen ble det også et humoristisk innslag da Carl Pottinger ropte på frispark, for deretter å oppdage at det var en av hans lagkamerater som hadde dyttet ham i ryggen. Han tok det med et smil, og det var vel det eneste Durham City hadde å smile for denne kvelden. Foran 131 tilskuere hadde de blitt feid av banen med 7-0 av et Easington Colliery som kunne ha scoret dobbelt så mange. Durham burde for ordens skyld hatt et par mål selv, men det er uten tvil defensivt at skoen trykker, og om jeg hadde vært Durham City-supporter hadde jeg faktisk begynt å bekymre meg for nedrykk til Wearside League! Skjønt man skal jo aldri dømme ut fra en enkelt kamp, men Durham City var fryktelig svake der bak, og selv om vertene var gode så fremsto de nok også som bedre enn de kanskje er takket være et forsvar som i perioder nærmest var fraværende.

 

 

Jeg tipper dette vil være to lag som ender opp i hver sin ende av tabellen, men det er jo lenge igjen og mye kan skje. Uansett takket jeg nå for meg og gikk for å ta 21.42-bussen tilbake til Sunderland Interchange og metroen videre derfra tilbake til Newcastle. Jeg unnet meg en liten svipptur innom A Head of Steam før jeg trasket tilbake til mitt krypinn. Jeg var alt annet enn lei meg for at det tross alt hadde blitt et fjerde besøk til Easington Colliery og Welfare Park. Faktisk er det vel nå slik at det kun er to baner jeg har besøkt flere ganger enn Welfare Park. Det er sannelig ikke sikkert at dette var siste besøk heller, for jeg liker deres torsdagskamper som ofte gir mulighet til å få med seg en kamp på en ukedag det til tider er vanskelig å finne noe på.

 

 

Revisit:
Easington Colliery v Durham City 7-0 (3-0)
Northern League Division Two
Welfare Park, 23 August 2018
1-0 Jack Pounder (7)
2-0 Jack Pounder (11)
3-0 Jack Pounder (26)
4-0 Jack Pounder (48)
5-0 Tom Langan (og, 55)
6-0 Jack Pounder (pen, 65)
7-0 Liam Adamson (86)
Att: 131
Admission: Let in for free (normally £5)
Programme: Free (normally £1,50) 

 

Next game: 24.08.2018: Mickleover Sports v North Ferriby United 
Previous game: 22.08.2018: Cromer Town v Buxton 

 

More pics 

 

This day on a map 

 

 

Cromer Town v Buxton 22.08.2018

 

Onsdag 22.08.2018: Cromer Town v Buxton

 

 

Etter to dager med Travelodge Oldham som base, var det på tide å forflytte seg igjen, og dagen startet med en busstur inn til sentrale Manchester før jeg kjøpte med meg frokost i form av smørbrød fra Sainsburys-sjappa inne på Manchester Piccadilly og satt meg på 09.43-toget som jeg skulle være med helt til endestasjonen Norwich. Jeg fikk meg også en ekstra dose søvn på den fire og en halv times lange togturen til East Anglia og Norfolk, og rundt kvart over ett spradet jeg ut av Norwich stasjon. Turen gikk rakt til Abbey Guest House, der jeg for andre gang på få dager skulle overnatte, og min mistanke om at det ville by på få problemer å ankomme en times tid før det egentlig var tid for innsjekking viste seg å stemme da den kinesiske(?) husfruen igjen var imøtekommende som vanlig.

 

 

Denne onsdagen skulle jeg gjeste en klubb som jeg en god stund har ønsket å besøke, og Cromer Town og deres bane har en interessant nyere historie som faktisk også knyttes til Norge. Det har imidlertid ikke vært bare enkelt å få unnagjort dette besøket, for da jeg første gang hadde planer om å dra dit ble kampen omberammet et par uker i forkant, mens mitt forrige besøk var på min store påsketur forrige sesong (påsken 2018) da jeg kvelden i forveien fikk vite at kampen ville bli utsatt grunnet en søkkvåt bane. Ingen slike hindringer denne gang, men jeg hadde ikke gjort meg noen forhåpninger om å rekke 13.45-toget, så jeg stakk likegodt innom Coach & Horses for en pint og en pose pork scratchings før jeg ble med 14.34-toget nordover.

 

 

Toglinjen fra Norwich opp til den nordlige Norfolk-kysten kalles Bittern Line, og har sin endestasjon i Sheringham. Dette er nå den eneste gjenværende toglinjen som betjener blant annet Cromer, og jeg hadde benyttet denne linjen både da jeg noen dager tidligere hadde besøkt Wroxham og ikke minst da jeg i august 2017 gjestet Sheringham, men nå var det altså endelig Cromer sin tur. Toget brukte tre kvarter opp til Cromer, som altså ligger på Norfolks nordlige kyst ut mot Nordsjøen – mellom tre og en halv og fire norske mil nord-nordøst for Norwich. Ubeskjedent nok varsler flere av områdets skilter om at man er i eller på vei til ‘Norfolk-kystens perle’, men så er da også Cromer en svært koselig liten by.

 

 

Cromer har i overkant av 7 500 innbyggere, og er i dag en populær turist-destinasjon, men tradisjonelt er det fiskeri som har vært alfa og omega her. På sommeren drev man fiske etter hummer og krabber, mens man på vinteren dro lenger ut på jakt etter sild, torsk etc. Her er man først og fremst kjent for sitt fiske av taskekrabbe, og det i en slik grad at den i dette området faktisk kalles Cromer crab. Det var også her i Cromer at Norfolks første livbåtstasjon åpnet i 1804, med lokale fiskere som frivillige, og den lokale Henry Blogg er den mest dekorerte av alle RNLIs (Royal National Lifeboat Institution) redningsmenn. Det var på 1800-tallet at Cromer ble et feriested for fiffen i Norfolk, og etter jernbanens ankomst kom velstående også fra andre deler av landet – blant annet den fremtidige kong Edward VII som visstnok skal ha likt å ha golf-ferie i Cromer.

 

 

Uten sammenligning for øvrig var det nå jeg som skulle forlyste meg med sport i Cromer, men jeg skulle nøye meg med å være tilskuer, og sporten var fotball snarere enn golf. Jeg hadde imidlertid noen timer på meg til å først utforske og kose meg i Cromer, og første stopp ble The White Horse før jeg fortsatte innover i sentrum og ned mot sjøen. Rett ved der man går ned til Cromer Pier via gangveiene og trappene som hjelper enn ned klippene ligger puben The Wellington, og under neste stopp der rakk jeg også å skrive et par postkort. Da jeg deretter tuslet en liten tur rundt i byen, hadde jeg bestemt meg for at jeg måtte teste den lokale spesialiteten Cromer Crab, men det burde jeg nok tenkt på tidligere, for ved samtlige utsalgssteder jeg passerte hang det lapper som vitnet om at de var utsolgt for sin lokale delikatesse.

 

 

Jeg innså etter hvert nederlaget og bestemte meg derfor for å ta til takke med en pizza fra en pizzasjappe rett ved piren, og den tok jeg med meg bort til en benk på toppen av klippene der jeg kunne innta den med flott utsikt over piren og stranda som strakk seg bortover under klippene. Det var en herlig dag i Cromer, så det ble til og med fulgt opp med en is. Man må da kose seg litt når man er på ferie! Jeg rakk til og med en aldri så liten tur innom The Kings Head før jeg spaserte opp til Cabbell Park; hjemmebane for fotballklubben Cromer Town som jeg altså har ønsket å besøke en stund. Her sto det foreløpig ingen og samlet inn inngangspenger, så jeg spaserte rett inn på anlegget for å ta en aldri så liten kikk før jeg entret klubbhuset for å legge igjen noen pund i klubbens egne bar.

 

 

Cromer Town er i dagens form et resultat av en fusjon i 1997, men har røtter mye lenger tilbake i tid. Cromer FC skal ha vært stiftet u 1884, mens det er i 1998/99-sesongen at man i dag finner omtale av Cromer FC for første gang, da de var tapende finalist i Norfolk Junior Cup. Denne turneringen vant de for øvrig i 1903; samme året som de ble med i Norfolk & Suffolk League. Den ligaen vant de i 1909, og i perioden frem til første verdenskrig var de nummer to ved ytterligere tre anledninger. Før den nevnte krigen vant de to år på rad Norfolk Senior Cup (1913 og 1914), og en tredje og foreløpig siste triumf i denne cupturneringen kom i 1921. Etter nok en andreplass i Norfolk & Suffolk League valgte klubben i 1937 å ta plass i Eastern Counties League, men oppholdet der skulle ikke være av altfor lang varighet.

 

 

Da fotballen startet opp igjen etter annen verdenskrig, valgte klubben å returnere til Norfolk & Suffolk League, og ble der inntil de i 1964 tok navnet Cromer Town samtidig som de var med å stifte Anglian Combination – en liga de fortsatt spiller i. Den nevnte fusjonen i 1997 skjedde ved at de slo seg sammen med Madra United – en klubb som under sitt tidligere navn Overstrand FC hadde vunnet Anglian Combinations toppdivisjon i 1992. Ved sammenslåingen tok man navnet Cromer United, men det ble igjen endret til dagens Cromer Town i 2003. Kanskje markerte det starten på det som skulle bli en svært god periode for klubben som vant Anglian Combination hele fire ganger i perioden 2004-2012. I tillegg vant de flere av dens cuper, men alt dette virker nå lenge siden. Cromer Town rykket i 2017 ned fra toppdivisjonen etter å ha tapt 29 av sine 30 ligakamper (og med en målforskjell på -131), og fulgte opp med et andre strake nedrykk i våres.

 

 

Siden mitt siste forsøk på å besøke klubben hadde de altså rykket ned i Anglian Combination Division Two, som er ensbetydende med step 9 (eller nivå 13 totalt, for de som fortsatt ikke har forstått denne terminologien). Det har heller ikke bare vært på banen at klubben har hatt utfordringer de siste årene. For noen år siden oppdaget man nemlig en klausul i testamentet til Evelyn Bond-Cabbell som etter første verdenskrig donerte tomta som klubben(e) har spilt på siden 1922. Der står det nemlig at avtalen opphører 21 år etter at King Edward VIIs siste arving døde. Her kommer den norske forbindelsen inn, for det var nemlig Kong Olav V av Norge som døde i 1991. Siden denne klausulen ble kjent har det vært full forvirring i Cromer rundt klubbens fremtid ved Cabbell Park.

 

 

Noen eksperter som klubben har rådført seg med har hevdet at klausulen må medregne en Lord Harewood som fortsatt ikke var født på tidspunktet da testamentet var skrevet (eller da klubben flyttet inn), og han døde først i 2011. Inne i klubbhuset så jeg imidlertid plansjer som vitnet om at klubben uansett har flytteplaner, og det dreier seg til og med om to forskjellige planer – tydeligvis avhengig av hvilken som får gehør hos lokale myndigheter. Cabbell Park hadde for øvrig tidligere en flott Grandstand i tre, men tidlig i 1990-årene ble den dessverre revet da den hadde forfalt slik at den ikke ble ansett som sikker (den kan ses på et par av bildene her). Av tribunefasiliteter står man nå dermed igjen med et lite overbygg som på den ene langsiden står på banehalvdelen nærmest inngangen og klubbhuset.

 

 

En representant for hjemmelaget var behjelpelig med å skaffe til veie lagoppstillingene slik at jeg fikk avbildet de, og samtidig bekreftet han at de dessverre ikke hadde noe kampprogram å by på da printeren hadde problemer. Jeg overhørte imidlertid den spreke klubbformannen Jenna fortelle en som tydeligvis var fast gjest om disse problemene, men lovet å printe ut et program til ham når printeren var fikset ‘siden hun visste at han likte dette’. Jeg forhørte meg om mulighetene for å få sendt et til Norge, og det ville de gjerne, så jeg ga de noen pund og min adresse mot løfter om at jeg ville få et program i posten. Jenna var for øvrig sikker på at de skulle klare å stanse forfallet og unngå et tredje strake nedrykk, og håpet i stedet at The Crabs vil kunne kjempe om en snarlig retur til Division One.

 

 

Cromer Town skulle spille sin første kamp for sesongen, mens bortelaget Buxton (som selvsagt ikke er identisk med NPL-klubben fra høylandet i Derbyshire) allerede hadde unnagjort sin sesongdebut i ligaen med hjemmetap 0-2 for Sprowston Athletic. Etter at en kar som gikk og samlet inn inngangspenger også hadde fått mine £2, kunne jeg se at det ikke startet spesielt godt for Cromer Town. Allerede i kampens femte minutt lå de under etter at en lang ball opp mot William Callow endte med at Buxton-spissen sendte ballen i mål på volley. Kun noen få minutter senere gikk det fra vondt til verre da en Cromer-forsvarer på klønete vis sparket ballen opp i sin egen hånd i et forsøk på å klarere. Dommeren pekte på straffemerket, og Ashley Henderson utmanøvrerte Crabs-keeper Lewis Amos og doblet ledelsen.

 

 

0-2 etter kun drøyt åtte minutter var naturligvis ingen heldig åpning for vertene som imidlertid tok seg litt sammen. Tjue minutter ut i omgangen var de nære på i form av en heading som dalte over bortekeeperen, men en forsvarer fikk klarert inne på streken. Rundt fem minutter senere var det nok en gang skummelt i Buxton-feltet da et innlegg ble headet i egen tverrligger av en Buxton-spiller, som dermed sto for det som nok var hjemmelagets største sjanse i en omgang som må sies å ha vært skuffende saker sett fra deres ståsted. Nå var de avhengige av å heve seg til andreomgangen om de skulle få noe som helst ut av denne kampen. Selv benyttet jeg den korte pausen til å hente nye forsyninger fra klubbhusets bar.

 

 

Kanskje hadde også hjemmelaget fått litt styrkedrikk i pausen, for allerede i andreomgangens to første minutter viste de mer initiativ fremover enn de hadde gjort hele første omgang sett under ett. De eventuelle styrkedråpene var dog ikke spesielt potente, for noen få minutter ut i omgangen klønet de det til i forsvar slik at gjestene fikk fritt leide mot mål. De ble imidlertid reddet av keeper Amos som ryddet opp med en god redning. Like etter ble Cromer-spiller Glen Marquis spilt gjennom, men nå var det Buxton-keeperen sin tur til å komme ut og avverge. Vi nærmet oss en times spill da Cromer fikk en (fra mitt ståsted muligens litt billig) straffe, men Julio Pinto skjøt rett på keeper. Sekunder senere er det Jack Crane som er i en duell med Buxton-keeperen der sistnevnte er heldig som får tak i ballen. Det fikk han også da Marquis igjen ble spilt gjennom i en situasjon som endte med en svak heading rett på keeper.

 

 

Dermed endte det 0-2 foran det jeg talte meg frem til å være 81 tilskuere, og en skuffende sesongdebut for Cromer Town, men Jenna var overbevist om at The Crabs ville heve seg og snart begynne poengfangsten. Selv om det i skrivende stund ikke ser ut til å ha slått til ennå, kan man jo håpe at så vil skje. Jeg hadde hatt en trivelig kveld som gjest hos Cromer Town, og ser gjerne at dekan komme seg opp en divisjon eller to igjen. Spennende skal det også bli å se hva som vil skje med Cabbell Park og en eventuell ny hjemmebane. Jeg takket uansett etter hvert for meg og tuslet av gårde for å komme meg tilbake til Norwich med 22.25-toget; via en liten pitstop på The Albion. Tilbake i Norwich bar det rett til køys, for det var jo en ny dag med fotball som ventet – en dag der jeg lenge var i tvil om hvor jeg ville ende opp.

 

 

English ground # 490:
Cromer Town v Buxton 0-2 (0-2)
Anglian Combination Division Two
Cabbell Park, 22 August 2018
0-1 William Callow (5)
0-2 Ashley Henderson (pen, 9)
Att: 81 (h/c)
Admission: £2
Programme: None (printer problems, but they promised to print some and send me one)
Pin badge: £3 

 

Next game: 23.08.2018: Easington Colliery v Durham City 
Previous game: 21.08.2018: Rochdale v Barnsley 

 

More pics 

 

This day on a map 

 

 

Rochdale v Barnsley 21.08.2018

 

Tirsdag 21.08.2018: Rochdale v Barnsley

 

 

Selv om Travelodge Oldham ikke akkurat hadde vært noen ideell base for mandagskampen, var det deilig å denne morgenen kunne dra litt ekstra lenge i visshet om jeg i dag ikke trengte å stå opp for å slepe med meg bagasjen for å forflytte meg med tog land og strand rundt. Det var først i 11-tiden at jeg gikk ut, krysset hovedveien Broadway og tok oppstilling på holdeplassen til en buss som snart kom og skysset meg inn til Oldham sentrum, der jeg på Wetherspoons-puben The Up Steps Inn kunne meske meg med en full english breakfast. Det burde vel være unødvendig å legge til at ordren naturligvis inkluderte black pudding, og frokost klarer i hvert fall denne kjeden stort sett å servere uten noe problemer.

 

 

Jeg har en innrømmelse å komme med: Manchester er ikke blant mine favorittbyer i England. Spesielt er det tilfelle når dens storklubber har hjemmekamper og horder av fotballturister gjør byen nærmest ubeboelig, men også i perioden da de arrangerer Manchester Pride og byen da gjerne forvandles til det jeg utfra tidligere erfaring personlig vil beskrive som en blanding av galehus, sirkus og freakshow. Det er imidlertid flere meget gode puber i byen, og gårsdagens tur gjennom områder av sentrum hadde beroliget meg tilstrekkelig om at invasjonens før helgens hurlumhei ennå ikke hadde startet for fullt til at jeg dristet meg en tur inn til sentrale Manchester ved å gå til innkjøp av en dagsbillett til £7 for metroen og lokale busser og deretter la trikken skysse meg inn til Exchange Square.

 

 

Inne på Arndale-senteret ligger mikropuben med det originale navnet MicroPub, og for å gjøre en lang historie kort ble det første stopp, fulgt av visitter ved Bar Fringe og The Angel. Det var etter hvert på tide å sette kursen mot Rochdale, og siden jeg valgte toget og Northern Rail var det turens første Pacer som fikk æren av å frakte meg fra Manchester Victoria til Castleton, der jeg hoppet av for å teste nok en mikropub. Jeg skal ikke skryte av at jeg kjente meg igjen ved Castleton stasjon, men det gjorde i hvert fall at jeg reflekterte over besøket hos Rochdale Town i april 2014 og det faktum at klubben siden den gang dessverre er historie. Uansett gikk jeg de få meterne til The Old Post Office, der jeg nøyet meg med en halv pint. Det ble faktisk en god del halve pints på denne turen, og så også ved denne anledningen da jeg ville komme meg videre inn til Rochdale med neste tog.

 

 

Som sagt så gjort, og få minutter senere steg jeg av på Rochdale stasjon. Beliggende drøyt halvannen mil nordøst for det sentrale Manchester, tilhørte Rochdale tidligere grevskapet Lancashire, men som de fleste kanskje vet sorterer de nå under Greater Manchester. Som mange andre byer i denne delen av landet og distriktet har Rochdale en lang tradisjon innen tekstilindustri, og var en virkelig boomtown under den industrielle revolusjon. Rochdale-kanalen sørget for frakt av bomull, ull og kull til og fra området. I dag er Rochdale i langt større grad en soveby for først og fremst Manchester, men selve byen hadde ved siste folketelling over 100 000 innbyggere, mens det dobles om man tar med hele distriktet byen er administrasjonssentrum for. Det var for øvrig her at institusjonen Co-op i sin tid så dagens lys i 1844.

 

 

Fra jernbanestasjonen valgte jeg å la trikken frakte meg det ene stoppet opp til dens endestasjon; Rochdale Town Centre. Jeg må si at Rochdale på ingen måte er noe sted jeg ville anbefalt som feriedestinasjon, men nå var det nok en gang fotballen jeg hadde kommet for. Først var det imidlertid på tide å fylle på energilagrene med litt mat, så The Regal Moon ble nå neste stoppested før jeg beveget meg til puben The Baum og byttet ut j2o med cider. Da glasset var tømt var det bare å komme seg til Spotland, der Rochdale skulle være vertskap for Barnsley i League One, og jeg klarte omsider å manøvrere meg over den travle hovedveien og finne riktig holdeplass. Jeg var usikker på om min dagsbillett dekket bussene her oppe i Rochdale, og det var også sjåføren som etter et par sekunders betenkningstid likevel ba meg stige på.

 

 

Med godt over en time til avspark steg jeg av et steinkast fra Spotland, og siden jeg hadde såpass god tid tok jeg like greit en spasertur rundt anleggets utside, og da jeg passerte billettlukene benyttet jeg anledningen til å sikre meg en billett for £17 (selv om de bekreftet at man ganske riktig kunne betale i inngangspartiet). Tilbake ved inngangspartiet ut mot veien der jeg hadde gått av bussen overleverte jeg også £3 til en programselger og fikk et eksemplar av kveldens program i retur. Det ble tatt med inn på The Ratcliffe som ligger rett ved siden av inngangspartiet her. Det fungerer nok som en slags bar for klubben, men mon tro om den ikke også er åpen utenom fotballen? Uansett var det allerede nokså folksomt der inne, og etter hvert ble det nesten som sild i tønne.

 

 

Rochdale AFC ble stiftet i 1907 og spilte sine første år i Lancashire Combination. Flere år senere forsøkte de uten hell å søke medlemskap i Football League, men da Football League i 1920 utvidet med en tredjedivisjon, ble det gjort ved at man praktisk talt ‘spiste opp’ Southern League, og divisjonens eneste nordlige innslag var Grimsby Town. Dette ble året etter rettet opp ved at divisjonen fikk to avdelinger, hvorav Rochdale ble en av den nordlige avdelingens opprinnelige medlemmer. I 1958 var det igjen tid for en omstrukturering da det i stedet for to tredjedivisjons-avdelinger ble dannet en ny fjerdedivisjon. Rochdale klarte å unngå degradering ved å havne på øvre halvdel i den siste sesongen før så skjedde, men allerede sesongen etter rykket de ned på nivå fire. Klubben har i det hele tatt tilbragt en overveiende del av sin FL-tilværelse i ligaens laveste divisjon.

 

 

Det var også som fjerdedivisjonslag at klubben i 1962 spilte seg frem til finalen i ligacupens sesong nummer to. Den gang var ligacupens format slik at finalen gikk over to kamper, og Norwich City vant 4-0 sammenlagt, men Rochdale er fortsatt den eneste klubb fra nivå fire som har spilt seg frem til en av de store cupfinalene. Etter å ha rykket opp i 1969 tilbragte Rochdale fem sesonger på nivå tre før de igjen var tilbake sin ‘vante’ divisjon. Der ble de faktisk værende helt frem til de våren 2010 igjen kunne feire opprykk etter 36 års ventetid – det lengste sammenhengende oppholdet på dette nivået av noen klubb. I perioden med flere navnebytter på divisjonene hadde til og med uttrykket «The Rochdale Division» blitt brukt på nivå for å unngå forvirring. Tilbake i det som i dag heter League One endte klubben på en overraskende 9. plass – tangering av daværende bestenotering fra 1969/70- sesongen.

 

 

Muligens savnet Dale spill på nivå fire, for de fulgte opp med å rykke ned igjen våren 2012. To år senere var de imidlertid tilbake igjen etter å ha tatt den siste opprykksplassen, og åttendeplassen våren 2015 betød at de gjorde sin beste ligasesong noensinne. Så sent som forrige sesong gjorde de også en av sine beste sesonger i FA Cupen. To ganger tidligere hadde Dale tatt seg til femte runde, og etter å ha slått ut Bromley, Slough Town, Doncaster Rovers og Millwall (etter omkamp) holdt de selveste Tottenham Hotspur til omkamp. Imponerende, selv om de etter hvert fikk en aldri så liten fotballeksjon i omkampen på Wembley. Rochdale er vel nå også den klubben som har spilt flest sesonger i Football League uten å noen gang ha klart å rykke opp til nivå to. Det i seg selv er jo også en prestasjon..

 

 

Spotland er for øvrig en av stadig færre FL-stadioner som en stund har fristet meg litt til besøk, og dette var ikke bare turens eneste FL-kamp – det var også hele tre nivåer høyere enn noen annen engelsk kamp jeg så i denne omgang. Så med en snarvisitt innom Football League var det vel bare å forberede seg på rigide regler og morske vakter som skulte olmt på meg med mistenksomme blikk? Neida, fullt så ille var det ikke ved Spotland, der jeg hadde valgt å kjøpe billett til ståtribunen Sandy Lane End bak det ene målet, og selv om anlegget har blitt oppgradert i senere år, vil jeg ikke nøle med å si at Spotland er et langt over gjennomsnittet klassisk og koselig FL-stadion. Kanskje skyldes det nettopp den nevnte ståtribunen. Jeg har imidlertid trodd at Spotland ble bygget spesielt etter stiftelsen av dagens klubb, men det er medfører åpenbart ikke riktighet.

 

 

Her hadde det allerede tidligere ble spilt cricket da rugby-klubben St. Clement’s flyttet inn i 1878. Banen var da kjent som St. Clement’s Playing Fields, og etter rugby-klubbens sorti var den en kort periode blant annet hjemmebane for en tidligere fotballklubb som også het Rochdale AFC. Flere kilder hevder at dagens klubb faktisk ble stiftet for å spille her. Som jeg var inne på ble det i 1990-årene gjennomført en omfattende ombygging, og tre av de fire tribunene ble da erstattet. Hovedtribunen Main Stand og Willbutts Lane Stand på hver sin langside – sistnevnte er nå anleggets nyeste tribune etter å ha blitt åpnet i 2000 da den dessverre erstattet en flott tidligere ståtribune. På den ene kortsiden har man Pearl Street Stand, og disse tre nye tribunene er egentlig nokså ordinære og uspektakulære nye tribuner. Den eneste tribunen som overlevde denne perioden med ombygging var altså Sandy Lane End som nå dermed er anleggets eneste gjenværende ståtribune. Det var da også derfor jeg kjøpte billett til den tribunen.

 

 

Det skal kanskje også nevnes at anlegget siden 2016 også har vært belemret med et sponsornavn, og når man er på kamp og hører speaker eller rett og slett leser i programmet er det ikke til å unngå å få med seg dette navnet. Det er tydeligvis en bevisst strategi å bruke det ved enhver anledning, og i deler av programmet ble det brukt så hyppig at teksten periodevis faktisk ble temmelig krøkkete og føltes nokså unaturlig. Men slik må man vel regne med i dagens fotball? Uansett, i det samme programmet kunne jeg også registrere at det etter tre serierunde i League One var to klubber med full pott – nemlig Peterborough United og Portsmouth. Deretter fulgte kveldens bortelag Barnsley med 2-1-0 og sju poeng, mens vertskapet Rochdale foreløpig befant seg midt på treet med 1-1-1 og fire poeng.

 

 

Gjestene fra South Yorkshire tok kommandoen allerede fra start, og allerede i kampens tredje minutt leverte Dimitri Cavaré et innlegg som ble headet i tverrliggeren av Kieffer Moore. Ikke lenge etter sendte Cavaré selv i vei et skudd som endret retning i to forsvarere før ballen snek seg utenfor stolpen til Dale-keeper Josh Lillis. Deretter var Barnsley farlig frempå igjen da Alex Mowatt traff stolpen. Bortelaget dominerte kraftig, og i det 35. minutt fikk de omsider uttelling da Kieffer Moore serverte en delikat crossball som headet i mål av Brad Potts på bakerste stolpe. Sju minutter senere var det Moore selv som doblet ledelsen da han nokså enkelt fikk stige til være inne i Rochdale-feltet og heade inn 0-2. Det var kun en redning fra hjemmekeeper Lillis som hindret Potts i å score sitt andre og øke til 0-3 før pause, og da lagene gikk i garderoben med 0-2 på resultattavla var det alt annet enn urettferdig, for Barnsley kunne strengt tatt ledet mer.

 

 

Hjemmelaget hadde en jobb å gjøre, og fikk sin klart største sjanse da et innlegg helt i innledningen av annen omgang fant veien til Joe Rafferty som sto umarkert på bakre stolpe, men hans skudd fra noen få meter ble parert av bortekeeper Adam Davies. Fra den påfølgende corneren kontret Barnsley sitt vertskap i senk, og etter at Mamadou Thiam hadde spilt gjennom Kieffer Moore vendte sistnevnte bort en forsvarer og satt ballen i bortre hjørne til 0-3 et par minutter inn i omgangen. Det ble ikke bedre for vertene at keeper Lillis måtte ut med skade etter en time, og etter halvspilt omgang fikk Moore sitt hattrick med det som på et vis nesten var en reprise av det forrige målet. Denne gang gjorde han imidlertid det meste selv da han i etablert spill driblet seg inn fra kanten, dro av en forsvarer og plasserte ballen forbi innbytter Magnus Norman i Rochdale-målet.

 

 

Det sto nå 0-4, og mannen som hadde pøst inn mål for Rotherham United forrige sesong, hadde sine tre første mål for sesongen etter å ha gått målløs i de foregående kampene. Barnsley kunne økt ytterligere, for en heading fra Tom Bradshaw ble kun reddet på streken av en forsvarer. Dermed endte det 0-4 foran 4 359 tilskuere, hvorav 1 703 var bortefans som hadde god grunn til å juble over det som hadde vært en Barnsley-oppvisning mot et svakt Rochdale. Nå skal man ikke legge altfor mye i en enkelt kamp, men utfra det jeg så denne kvelden skulle man tro at Barnsley vil være med å kjempe om en umiddelbar retur til Championship. Hva så med Rochdale? De var fryktelig svake, men vil det si at jeg automatisk antar at de vil måtte kjempe for å overleve? Tja, det kan være Barnsley som spilte de dårlige denne kvelden, men uansett var det svakt. Det er dog lenge igjen av sesongen, og de kan ha hatt en dårlig dag.

 

 

Det var heftig trafikk på utsiden etter kampslutt, med lange køer og tilnærmet kork, slik at det varte og rakk før bussen tilbake til Rochdale sentrum omsider kom omtrent en halvtime forsinket. Jeg kunne like gjerne unne meg en siste pitstop på puben Cask & Feather før jeg spaserte til togstasjonen for å ta toget til Moston. Derfra hadde jeg belaget meg på en spasertur på rundt et kvarter tilbake til hotellet, men idet jeg kom opp fra perrongen på Moston stasjon kom det sannelig en buss som skulle den veien, og siden jeg uansett hadde min dagsbillett lot jeg like gjerne den frakte meg. Det var deretter bare å komme seg i seng, og mens kamp i League One denne dagen hadde vært det høyeste nivået jeg opererte på på denne turen, skulle jeg dagen etter se kamp hele TI nivåer lenger ned i den engelske pyramiden; på det laveste nivået jeg skulle se kamp på i løpet av turen.

 

 

English ground # 489:
Rochdale v Barnsley 0-4 (0-2)
League One
Spotland, 21 August 2018
0-1 Brad Potts (35)
0-2 Kieffer Moore (42)
0-3 Kieffer Moore (48)
0-4 Kieffer Moore (68)
Att: 4 359 (with 1 703 away fans)
Admission: £17
Programme: £3
Pin badge: £3 

 

Next game: 22.08.2018: Cromer Town v Buxton 
Previous game: 20.08.2018: Whitchurch Alport v 1874 Northwich 

 

More pics 

 

This day on a map