Raufoss v Fredrikstad 23.09.2018

Søndag 23.09.2018: Raufoss v Fredrikstad

 

Det var nå tre uker siden sist jeg var på kamp, og følgelig nesten like lenge siden jeg kom hjem fra min store august-tur (som dog strakk seg et par dager inn i september). Abstinensene hadde begynt å melde seg, men uten at jeg foreløpig hadde latt meg friste såpass til å få ut fingeren og dra på noen av kampene jeg hadde vurdert her hjemme. Det var kanskje først og fremst en slags ‘depresjon’ over å ikke kunne få delta på høstens Western League Hop som gjorde seg gjeldende, men det var bare å innse at andre jeg ikke ville bli å finne ved Western League-banene når moroa startet omtrent halvannen uke frem i tid. Det var bare å finne noe å trøste seg med her hjemme, og jeg hadde tross alt vært lysten på turen til Raufoss med FFK helt siden terminlistene kom.

Helt siden sammensetningen av 2. divisjons-avdelingene ble kjent hadde jeg mistenkt at det ikke ville bli noen plankekjøring for FFK, og mitt tips var at Raufoss ville bli den hardeste nøtta å knekke i så måte. Det har vist seg å stemme svært godt, og før bortekampen på Raufoss virket det i stadig større grad som om om det var disse to det sto mellom i kampen om avdelings-tittelen og det direkte opprykket. FFK hadde en knapp ledelse på ett poeng til toer Raufoss, så dette var en avgjørende kamp. I den forbindelse forventet man storinnrykk på Toten, og FFK-folket var tidlig ute med ambisjoner om å fylle hele tjue busser. Det viste seg å være noe vel ambisiøst, spesielt ettersom de måtte nøye seg med 900 bortebilletter, hvorav 400 i første omgang var øremerket supportere som på egen maskin skulle ta seg til Raufoss.

Ved hjelp av mine Selbak-kompiser Jon Erik og Anders fikk jeg sikret meg plass på en av bussene som skulle plukke meg opp på Korsegården langs E6. Som sagt så gjort, og etter å ha tatt en lokal buss dit opp kom de omsider slik at jeg kunne ta plass på bussen med kurs for Toten. Noen ble også plukket opp i Oslo før vi fortsatte oppover riksvei 4 med et par ‘pissepauser’ og et innlagt stopp på Lygnasæter. Der ble det selvsagt fullstendig kaos når kolonnen med et tosifret antall busser stoppet for at folk skulle få seg en rask matbit, og med kø langt ut av døra forsvant pølser og burgere så raskt at det tidlig ble klart at dette var fåfengt. Det var bare å fortsette mot Raufoss og heller raide pølsebua på kamparenaen, og rundt tre timer etter at jeg hadde steget på parkerte vi i Raufoss sentrum.

De fleste vil forhåpentligvis vite at Raufoss ligger i Oppland fylke, og at det er administrasjonssenter i Vestre Toten kommune. Tettstedet har rundt 7 500 innbyggere, og forbindes selvsagt gjerne med våpen- og ammunisjon-industrien. Raufoss var nemlig åstedet for en av landets store industrieventyr, men nå var det fotballen vi hadde kommet før. Majoriteten av bussene hadde åpenbart kjørt rett til kamparenaen, men vår buss var en av to eller tre busser som valgte å Likevel ble det tid til en aldri så liten dose med beger-svinging på puben Retro Bar. De som ikke var tilbake på bussen etter drøyt tre kvarter måtte gå til stadion, men vi var vel i hvert fall på vår buss alle mann alle, og selv om det var søndag virket det som om de fleste hadde klart å gjøre kål på et par glass av både det ene og det andre.

Det var ikke lange veien opp til stedet der dagens fotball-slag skulle stå, og det var bare å finne frem billetter og spasere de siste meterne fra parkeringsplassen nede ved gamle Raufoss Stadion og opp den lille bakken opp til inngangspartiet. Billettene vitnet om at den opprinnelige prisen hadde vært 150 kroner, men bortebillettene hadde blitt solgt for 175 kroner. Imidlertid var det lite å klage på når bussturen hadde kommet på 200 kroner – med kampbillett inkludert! Det var takket være næringslivet i Fredrikstad som hadde stilt opp og sponset busser. Etter å ha blitt grundig ransaket fikk vi nå med et kvarters tid til avspark slippe innenfor for å ta plass sammen med FFK-fansen som allerede befant seg inne på anlegget.

Raufoss Fotball er en del av Raufoss Idrettslag, som på typisk norsk vis også driver en rekke andre idretter. Organisert fotball skal ha blitt spilt allerede før Raufoss IL ble stiftet i 1918, og fotballklubben har til og med tre sesonger bak seg på øverste nivå (1964, 1973 og 1974). I nyere tid vil nok mange huske at de rundt og like etter årtusenskiftet i flere sesonger hevdet seg høyt opp på nivå to. Det endte med nedrykk i 2004, og etter at de returnerte med opprykk to år senere, ble det med én eneste sesong da de som visstnok første norske klubb ble degradert med tvang. Etter denne degraderingen har klubbet flere ganger vært svært nær en retur, men det har alltid vært minst ett lag foran de på tabellen. Forrige sesongs andreplass ble som kjent fulgt opp med kvalik-kamp mot Notodden, og der måtte det straffespark til før Raufoss måtte se seg slått. Således gjorde de i hvert fall en langt bedre figur enn det FFK gjorde da de senere i kvalifiseringen ble ydmyket og sendt hjem fra Notodden som slakt.

Som kjent har Raufoss-klubben i perioder hatt store økonomiske problemer, og også på stadion-siden har man tilsynelatende hatt visse utfordringer. De tilbragte en mannsalder på Raufoss Stadion før man i 2008 fant ut at den plutselig ikke var bra nok lenger. Av alle ting spilte de etter dette innendørs i Raufoss Storhall, før man omsider fikk støtte for bygging av et nytt anlegg på Persveløkka like ved siden av. Denne skal på folkemunne være kjent som ‘øvre bane’, og i disse dager går anlegget selvsagt under et sponsornavn slik tiden åpenbart krever, men med min ‘skepsis’ mot sponsornavn klarte jeg selvsagt å grave meg frem til navnet Persveløkka som jeg således velger å benytte. Uansett ble den nye hjemmebanen åpnet i 2015, og i en fotball-nasjon som er infisert med kunstgress er det vel ingen overraskelse at det dessverre også er underlaget her.

Det var ikke lagt opp til at vi på borteseksjonen kunne ta oss rundt på banen, så jeg fikk ikke utforsket skikkelig, men det er tribunefasiliteter på begge langsider og ikke noe slikt bak noen av målene. Etter å ha kastet innpå noen pølser tok vi plass på enden av den ene tribunen, og herfra fikk vi se at Raufoss allerede i kampens fjerde minutt tok ledelsen ved Oskar Løken. Totningene var det førende laget, og det må innrømmes at det var klart mot spillets gang da FFK utlignet et drøyt kvarter senere. Thomas Rekdal skal være et skikkelig stortalent, og han viste i hvert fall frem skuddfoten da han plukket opp en retur på rundt tjue meter og sendte i vei et fantastisk skudd som suste inn i krysset. Etter dette tok FFK noe over og var faktisk det førende laget frem mot pause, men til tross for et par nokså gode muligheter klarte de ikke å omsette i scoringer. Dermed 1-1 halvveis.

Det var nærmest en slags deja vu etter hvilen, da Raufoss igjen fikk en tidlig scoring. Bare drøyt fire minutter ut i omgangen sørget nemlig Mikkel Maigaard Jakobsen for 2-1 med et utsøkt frispark, og det virket etter dette som om hjemmeseieren aldri var alvorlig truet. Jeg sto med en følelse at det virket langt mer sannsynlig med ytterligere Raufoss-mål da de gule og svarte fikk legge seg litt mer bakpå og komme på en rekke farlige kontringer. Spikeren i FFK-kista kom da også med et drøyt kvarter igjen da deres toppscorer Anton Henningson steg til være og headet inn 3-1. Noen av de tilreisende hadde sett nok og gikk i bussen, mens jeg benyttet anledningen til å snike meg forbi de mobile toalettene (som står på utsiden) og opp skrenten i hjørnet på den andre langsiden der hjemmefolket holdt til.

Der fikk jeg tatt et bilde fra ny vinkel, men ble avbrutt av en eldre Raufoss-fan jeg ble stående å prate litt med. Han hevdet at de har vært best i samtlige hjemmekamper denne sesongen, og at de således fortjener opprykket utfra kampene han hadde sett. Det var i hvert fall vanskelig å være uenig med ham i at Raufoss fortjente de tre poengene denne dagen og således overtok tabelltoppen. Jeg mistenkte at dette kunne være avgjørelsen som falt og at det ville bli vanskelig å hente inn de to poengene på totningene. Denne karen ga meg for øvrig sitt eksemplar av det som med litt godvilje må kunne kalles et program, og jeg undret dog litt over hvorfor disse (så vidt jeg så) ikke hadde blitt delt ut på borteseksjonen. Det er da ikke vel bare hjemmefolket som har interesse av den slags lektyre?

Tilskuerrekord ble det sannelig også denne dagen, og den nye rekorden lyder på 2 104 tilskuere – godt hjulpet av at FFK solgte ut alle de 900 billettene de ble tildelt. Poengene ble dog altså igjen på Toten, og det som i 2018 var Opplands eneste representant i de tre øverste divisjonene så nå ut som favoritt til å ta opprykket. For oss var det bare å komme seg på bussen og bli med hjemover så vi ikke ble strandet i Raufoss. Etter x antall ‘pissepauser’ kunne jeg omsider stige av igjen på Korsegården og ønske resten av reisefølget god tur videre tilbake til Fredrikstad før jeg småjogget bort til bussholdeplassen for å komme meg tilbake til Drøbak. I ettertid vet vi også at FFK heller ikke klarte å utnytte sjansen da Raufoss snublet, og mens Raufoss er klare for opprykk må i skrivende stund Fredrikstad forberede seg på kvalifisering mot fortsatt ikke fastsatt motstander(e).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 89:
Raufoss v Fredrikstad 3-1 (1-1)
2. divisjon avd. 1
Persveløkka, 23 September 2018
1-0 Oskar Løken (4)
1-1 Thomas Rekdal (20)
2-1 Mikkel Maigaard Jakobsen (50)
3-1 Anton Henningson (74)
Att: 2 104
Admission: 150 kroner / 175 kroner

 

Next game: 27.09.2018: IFK Göteborg v AIK
Next Norwegian game: 08.10.2018: Nordby v Mercantile
Previous game: 02.09.2018: Rupel Boom v Heist
Previous Norwegian game: 11.06.2018: Drøbak/Frogn v KFUM Oslo 2

 

More pics

Rupel Boom v Heist 02.09.2018

 

Søndag 02.09.2018: Rupel Boom v Heist

Da jeg våknet i det ‘dystopiske marerittet’ som er Brussel, var første bud å komme seg vekk fra byen så fort som mulig. Jeg kan ikke huske å noen gang ha fått et mer negativt førsteinntrykk av noe reisemål, og jeg hadde heller ikke til hensikt å undersøke om byen fremsto i et bedre lys denne morgenen. På vei ned til den store jernbanestasjonen Midi / Zuid registrerte jeg dog at deler av det som dagen før hadde fremstått som en forslummet blanding av teltleir og flyktningleir nå virket å være åsted for et enormt arabisk marked , men fortsatt virket overhodet ikke som noe trivelig sted. Det var bare å komme seg så raskt som rå til Antwerpen, som var målet for min Belgia-tur på vei hjem fra min store august-tur. Det var den sene ankomsten med Eurostar-toget i Brussel kvelden før som gjorde at jeg overnattet i den belgiske hovedstaden, men nå var det på tide å sette kurs mot landets nest største by.

Jeg hadde blinket meg en av avgangene til det privateide Thalys-selskapet med endestasjon Amsterdam, men da jeg gikk for å kjøpe billett ble jeg av frøkna i skranken overtalt til å heller gå for en noe mer tidkrevende men langt billigere billett til et av det nasjonale belgiske togselskapet NMBS sine tog til Antwerpen. Jeg fulgte dette forslaget, og selv om det ikke var det beste toget jeg har vært på, fikk det meg i hvert fall vekk fra Brussel mens jeg tygget på en innkjøpt og noe seig baguette. En times tid senere sto jeg på Antwerpen-Centraal togstasjon og kikket meg imponert rundt i det storslåtte stasjonsbygget som nærmest er en attraksjon i seg selv. Også da jeg kikket ut av stasjonen fikk jeg umiddelbart et langt bedre inntrykk av den flamske provins-hovedstaden enn hva tilfellet hadde vært i Brussel, uten at det dessverre sier stort.

Jeg så straks Radisson Blu Astrid-hotellet på motsatt side av den store plassen på utsiden, og gikk dit for å slenge fra meg bagasjen. Det var nemlig fortsatt et tre timer til innsjekking da jeg ankom byen som nok først og fremst er kjent som senter for diamanthandel. Innbyggertallet her har passert en halv million, og jeg hadde valgt byen som base fordi jeg hadde blinket meg ut kamp på en bane som en stund har stått øverst på min liste over baner der jeg gjerne debuterte i belgisk fotball. Det dreier seg om Berchem Sport og deres aldeles fantastiske Ludo Coeckstadion i bydelen Berchem, sør i byen. Slik skulle det imidlertid ikke gå, for allerede da jeg på planleggingsstadiet av turen booket Belgia-delen av turen gikk det dessverre ikke mange timene før min groundhopper-kompis Splodge tipset meg om at man var i ferd med å ‘renovere’ (les: rasere) det flotte stadionet til det ugjenkjennelige.

Jeg kom således i kontakt med Stéphane Lievens som sannsynligvis er Belgias mest meritterte groundhopper, og til tross for at han ikke hadde sett det med selvsyn kunne han konstatere at de horrible og illevarslende ryktene viste seg å stemme. Ikke lenge etter hadde han klart å spore opp en video som han sendte meg, og det var bare trist å se hvordan de hadde revet tribunene på tre av de fire sidene. Kun hovedtribunen sto igjen, og foran den ble jeg fortalt at de skulle sette opp en heslig midlertidig tribune. Dette hadde ene og alene vært hovedgrunnen til at omveien hjem via Belgia i det hele tatt hadde blitt vurdert til å begynne med, men det var åpenbart bare å innse nederlaget og kikke seg rundt etter andre alternativer, for dette fristet ikke spesielt lenger, og på togturen opp fra Brussel hadde jeg da også skimtet banen som nå fremsto som et temmelig trist skue.

Etter å ha vurdert nøye de interessante alternativene som lot meg beholde basen i Antwerpen, endte jeg til syvende og sist opp med Rupel Boom og deres Gemeentelijk Parkstadion. Det var altså dit jeg nå hadde tenkt meg, men det tok en stund før jeg skjønte at metroen/trikken jeg ventet på ikke stoppet på holdeplassen der jeg sto. Det hadde vært deilig å komme vekk fra alle de fransktalende i Brussel og opp til et område dominert av flamsk (nederlandsk), men nivået på engelskkunnskapene var ikke alltid spesielt imponerende her heller. En kvinne i 50-årene klarte imidlertid omsider å signalisere at avgangen jeg søkte gikk fra den underjordiske stasjonen rett under oss. Jeg følte meg nesten pinlig berørt da jeg oppdaget at jeg hadde stått der 5-10 minutter uten å engang registrere den egentlig godt skiltede nedgangen til metroen få meter unna.

Jeg fikk etter gjentatte forsøk en av automatene til å samarbeide såpass at jeg fikk betalt 8 euro for et dagskort gyldig på all kollektiv i Antwerpen og omegn. Deretter hoppet jeg på en noe senere trikk enn planlagt, men oppdaget ved første stopp at jeg nå var i ferd med å reise i feil retning! Snakk om kløne, og jeg følte meg som en skikkelig grønnskolling da jeg måtte hoppe av og vente på neste tog tilbake med kurs sørover. Det ble ikke bedre av at jeg presterte å bli med forbi holdeplassen Antwerpen Station Zuid og i stedet måtte hoppe av på Silvertop som er holdeplassen etter. Dette begynte å bli helt flaut, men det var heldigvis ikke mange meterne mellom de to holdeplassene, og jeg travet raskt tilbake til Antwerpen Zuid i god tid til å komme meg med buss 500 herfra ned til den nordlige utkanten av Boom.

Bussen brukte rundt tjue minutter fra Antwerpen Zuid ned til holdeplassen Herenbaan, der jeg hoppet av og hadde en fem minutters spasertur foran meg til dagens kamparena. Boom er altså en by som ligger i Antwerpen-provinsen; et lite stykke sør for selve Antwerpen. Der ligger den ved den nordlige bredden av elven Rupel, som like nordvest for Boom renner ut i den større elven Schelde (som igjen renner gjennom Antwerpen). Boom har rundt 17 000 innbyggere, og er i likhet med området rundt kjent for leiren som har blitt utvunnet her. Bortsett fra dette er det ikke altfor mye jeg kan fortelle om Boom, men jeg så nå frem til å besøke Gemeentelijk Parkstadion og gjøre min belgiske fotball-debut ved å se byens fotballstorhet i aksjon mot Heist.

Jeg så snart utsiden av den flotte hovedtribunen ruve bak en rekke trær der jeg kom gående gjennom et boligområde, og noen strakser senere oppsøkte jeg billettluken der. I bytte mot 10 euro fikk jeg det som jeg mistenker å være den største billetten jeg noen gang har sett – større enn selv billettene den engelske FA har benyttet til sine kamper på Wembley. Det ene hjørnet av denne forvokste billetten ble revet av da jeg tok meg innenfor, der jeg raskt fant baren under hovedtribunen via inngangen i den ene enden rett ved der jeg kom inn. Der inne oppdaget jeg raskt at visse ting gjerne gjøres på en litt annen måte her i Belgia, og selv om karen bak bardisken ikke var noen kløpper i engelsk, forsto jeg snart at han pekte på en automat borte ved vinduene. Det viste seg at denne veksler penger til sjetonger som man deretter bruker som betalingsmiddel, og etter å ha skaffet meg noen slike fikk jeg meg også et glass Hoegaarden.

Klubbens fulle offisielle navn er Koninklijke Rupel Boom, men det forkortes gjerne til K. Rupel Boom. Det formelig kryr av slike klubber som i Belgia på et eller annet vis tilsynelatende har fått en slags kongelig status å smykke seg med som et prefiks, men vi nøyer oss med å kalle klubben Rupel Boom. Den ble stiftet så sent som i 1998 og var da et resultat av en fusjon mellom de to klubbene K. Boom FC (som for å gjøre forvirringen tilnærmet komplett opprinnelig ble stiftet i 1908 under navnet Rupel FC Boom) og SK Rupel, og måtte startet opp i tredje nivå av de belgisk provins-ligaer – noe som på den tiden betød nivå sju av belgisk fotball. Der debuterte de opprykk i sin første sesong, og to år senere ble det divisjonstittel og ytterligere opprykk. Nok et opprykk i 2004 betød at klubben var å finne i de nasjonale divisjonene ved å rykke opp i fjerdedivisjon.

2010/11-sesongen ble tilbragt på det nest øverste nivå, men det ble med den ene sesongen før de rykket ned igjen til tredjedivisjon. Sesongen etter markerte Rupel Boom seg imidlertid i den belgiske cupen, der de tok seg helt frem til kvartfinalene etter å ha slått ut blant annet selveste Anderlecht – den belgiske fotballstorheten fremfor noen. Etter 2015/16-sesongen ble det gjennomført en omstrukturering av det belgiske ligasystemet som så antallet profesjonelle klubber redusert til 24. Disse utgjør nå de to øverste divisjonene, mens det under dette nå er tre nivåer med amatørligaer – noe som for øvrig betyr at de regionale ‘provins-ligaene’ har blitt presset ytterligere et hakk ned. Rupel Boom vant så sent som i våres sin avdeling på nivå fire, og er derfor denne sesongen nyopprykket på det som heter Eerste Klasse Amateurs.

Gemeentelijk Parkstadion er en virkelig perle, og her skal det ha blitt spilt fotball siden tidlig i 1940-årene. Det sies dog at det den første tiden var et nokså spartansk anlegg med kun noen små seksjoner med enkel ståtribune under åpen himmel. Det ble endret i 1970 da den store hovedtribunen ble åpnet. Den har som nevnt en bar i første etasje, og tribunefasilitetene er opphevet fra baken og entres via trapper på sidene. Der oppe er det med for øvrig usedvanlig bratt, med 43 grader, og man har god utsikt over det som skjer ute på banen. Den er også fantastisk flott og er medvirkende til anlegget har en klassisk fremtoning som umiddelbart hadde fått det til å bruse i blodet hos undertegnede.

Det er også ståtribunene som fra inngangspartiet rett ved siden av hovedtribunen strekker seg bortover mot den ene kortsiden og følger svingen rundt akkurat slik jeg liker. Den fortsetter altså over i det som blir en åpen ståtribune med såkalt terracing på den kortsiden, videre rundt til bortre langside. Der borte er det ytterligere et overbygg som strekker seg omtrent hele banens lengde. På den siste kortsiden er det også en åpen ståtribune. Anlegget er i det hele tatt usedvanlig flott, og av typen som man eksempelvis i den engelske fotball-pyramiden dessverre har vært mye ‘flinkere’ til å radere ut, men som ‘dinosaurer’ som undertegnede fortsatt vet å sette pris på. Det burde være unødvendig å konstatere at den absolutt falt i smak, men for ordens skyld ble et rent stadion-messig stående som et høydepunkt sammen med besøket hos Steeton.

Denne dagen var det sesongåpning i Eerste Klasse Amateurs, og det nyopprykkede hjemmelaget skulle altså opp til eksamen. Man opererer åpenbart ikke med tilskuertall i Belgia, men i ettertid vil jeg tippe at 4-500 tilskuere hadde tatt turen. De fikk se at Dries Ventose tidlig var skummelt frempå for gjestene, men hans avslutning ble reddet av hjemmekeeper Yanni De Vriendt. I stedet var det vertene som snart tok en viss kontroll, men de måtte vente en halvtime før det ble nettsus. Da sendte Yannis Augustynen i vei en suser som via tverrliggeren fant veien til mål helt oppe i krysset. Utakbart for Heist-keeper Fré Van Aerschot, og det sto 1-0. Heist forsøkte å svare, og like før pause var det igjen Ventose som prøvde seg, men Boom-keeperen vartet opp med en flott redning slik at det fortsatt sto 1-0 halvveis.

Det var i og for seg greit nok, men mens lagene gikk i garderoben for å ta pausepraten, benyttet undertegnede pausen til å først tømme blæra i det åpne og enkle pissoaret ute på ståtribunen før jeg returnerte til baren for å få litt påfyll av forfriskninger. Jeg kan fortsatt ikke fortelle hvor mye en øl kostet, for bartenderen syntes igjen bare å svare ‘ok’ når jeg spurte og uansett hvor mange sjetonger jeg tok opp. Han endte med å få to sjetonger og syntes happy med det, men da jeg få minutter senere også rasket med meg en burger i burger-vogna på utsiden var det tilbake til god gammeldags betaling i cash. I køen der kom jeg også i prat med noen hjemmefans som insisterte på å gi meg et Rupel Boom-skjerf etter å ha fortalt at deres forhåpninger i første omgangen denne sesongen var å etablere seg i divisjonen.

Det var dårlig nytt for gjestene at Stig Engelen måtte bli igjen i garderoben etter å ha pådratt seg en håndleddskade før pause, men bortelaget var uansett nære på en utligning tidlig i annen omgang. Jason Adesanya fikk delvis åpent mål å avslutte på, men en Boom-forsvarer kom seg tilbake og fikk med nød og neppe reddet inne på streken. I stedet slo vertene til igjen etter en drøy times spill, og det var Lucas Damblon som doblet ledelsen til 2-0. Vertene ble deretter redusert til ti mann da Jens De Paepe fikk sitt andre gule, men det hindret ikke hjemmelaget i å sette spikeren i kista med tjue minutter igjen. Lennard Hens var denne gang mannen som sendte et frispark direkte i mål helt oppe i krysset. 3-0, og ingen vei tilbake for gjestene, for det ble også sluttresultatet etter at dommeren hadde blåst i fløyta for siste gang denne ettermiddagen.

For min del var det bare å komme seg tilbake til sentrale Antwerpen med buss og trikk, for så å sjekke inn ved Radisson Blu-hotellet der jeg hadde booket overnatting ved hjelp av bonuspoeng. Etter å ha pustet ut og slappet av litt på det fine rommet, var det selvsagt på sin plass å sjekke ut Antwerpen litt nærmere. På dette tidspunktet på en lørdag var selvsagt majoriteten av attraksjoner stengt, så da var det greit å ha et par puber å ty til. Bier Central var nok en ørliten skuffelse, og det samme var absolutt The Duke of Wellington som jeg hadde sett omtalt som en engelsk pub men som fremsto mer som en nokså stiv restaurant. Paters Vaetje falt langt bedre i smak, og hadde en flott beliggenhet rett ved den fine katedralen. Der ble jeg faktisk sittende å prate litt med en britisk utflytter fra Halesowen (av alle steder) som nå hadde dette som sin stampub.

Antwerpen har faktisk et red light district som i seg selv har blitt en attraksjon, så det måtte jeg ta en kikk på. Dessverre hadde et museum jeg hadde blitt tipset om et steinkast eller to unna for lengst stengt, så i stedet ble det heller pitstop på The Skipper, Cafe Falcon og til slutt Cafe Pelikaan før jeg satt kursen tilbake mot hotellet noe senere enn opprinnelig planlagt. Heldigvis hadde jeg alt annet enn dårlig tid dagen etter, men turens siste fotballkamp var nå altså historie, og etter 26 kamper på 24 dager var det omsider på tide å reise hjem til gamlelandet. Selv om det en stund føltes som om omveien via Belgia hadde vært en fiasko etter raseringen av stadionet til Berchem Sport og en belgisk hovedstad som viste seg å være en meget utrivelig opplevelse, så jeg litt annerledes på det etter at Rupel Boom viste seg som en glimrende plan B mens Antwerpen var langt koseligere enn Brussel.

Etter at jeg morgenen etter hadde forsynt meg av frokost-buffeten som var inkludert, returnerte jeg til rommet og unnet meg litt mer søvn før jeg like før klokka 12 gikk ned for å sjekke ut og la de passe på bagasjen en liten stund mens jeg slo i hjel litt tid. Jeg hadde planlagt å benytte søndags formiddag til å sjekke ut Antwerpen Zoo som ligger svært sentralt på motsatt side av plassen; rett ved siden av togstasjonen. Prisnivået gjorde til slutt at jeg droppet de planene, men da jeg returnerte for å hente bagasjen ble jeg plutselig forelagt en regning for hotellrommet som allerede var betalt med poeng. De to frøknene nektet å gå med på at dette var betalt, og heller ikke den mannlige sjefen de tilkalte ga meg medhold. Da de til slutt, etter nesten en halvtime, motvillig gikk med på å ringe hovedkontoret ble de lange i maska og kom med en temmelig halvhjertet unnskyldning før jeg fikk hente bagen min og ta plass på toget til Brussel-flyplassen. Turen var ved veis ende!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Belgian ground # 1:
Rupel Boom v Heist 3-0 (1-0)
Eerste Klasse Amateurs
Gemeentelijk Parkstadion, 2 September 2018
1-0 Yannis Augustynen (31)
2-0 Lucas Damblon (62)
3-0 Lennard Hens (71)
Att: ??
Admission: 10 euro
Programme: None

 

Next game: 23.09.2018: Raufoss v Fredrikstad
Previous game: 01.09.2018: Tilbury v Basildon United

 

More pics

 

This day on a map

 

Tilbury v Basildon United 01.09.2018

 

Lørdag 01.09.2018: Tilbury v Basildon United

Da jeg våknet noe groggy i Newport denne lørdagsmorgenen var det i visshet om at det var siste dag på balløya før turen skulle avsluttes med en dag eller to på det europeiske fastlandet. Jeg hadde bestilt plass på Eurostar-toget sin 19.34-avgang til Brussel, og hadde derfor vært avhengig av den kampen jeg valgte meg denne dagen ble spilt på et sted som lot meg komme meg inn til London St. Pancras tidsnok til å komme meg med. Av de aktuelle alternativene pekte Tilbury v Basildon United seg tidlig ut, og etter å ha sjekket at det faktisk lot seg gjøre, var det egentlig aldri noen tvil om at det skulle bli min kamp for dagen. Etter å ha drasset med meg bagasjen gjennom Newport og plukket med meg et par smørbrød fra en Tesco-sjappe på veien, tok jeg derfor plass på 08.40-toget til London Paddington.

Etter å ha fått litt mer søvn på veien, kunne jeg snaut tre timer senere stige av da vi ankom endestasjonen i halv tolv-tiden. Nå hadde jeg godt av tid til å krysse den engelske hovedstaden ved å ta tuben til Tower Hill og spasere de få minuttene derfra til London Fenchurch Street jernbanestasjon der togene til selskapet c2c starter sin ferd østover mot Essex. Idet jeg skulle passere billettsperringene på Tower Hill-stasjonen med min bagasje, hektet jeg meg imidlertid fast og revnet halve fronten på trøya. Det var bare å komme seg rundt hjørnet, vekk fra den verste flommen av turister på vei til Tower of London. Det var neppe attrå noen av turistene hadde i blikket da jeg noen øyeblikk senere fikk flerret av meg trøye foran Fenchurch Street-stasjonen og erstattet den med en ny trøye fra bagen.

Herfra rakk jeg til og med et tidligere tog enn opprinnelig planlagt, og siden jeg hadde mer enn nok av tid, valgte jeg som planlagt en vanningspause på en pub. De er det mildt sagt få av i området rundt Tilbury Town stasjon, så jeg hoppet av én stasjon tidligere i nabobyen Grays, og fant frem til den gode puben The White Hart. Der kunne jeg puste ut med et glass før jeg returnerte til stasjonen og ble med videre det ene stoppet til Tilbury Town. Etter over tre uker på rundreise var jeg nå temmelig drittlei av å dra rundt på den store og stadig tyngre bagen, så jeg valgte å oppsøke et taxi-firma tvers over veien av stasjonen. Der fikk jeg også avtalt henting etter kampen før en av deres sjåfører skysset meg opp til Tilbury FCs hjemmebane Chadfields.

Tilbury er en havneby i Essex med en beliggenhet ved Themsens nordlige bredd, omtrent tre og en halv mil øst for sentrale London. Den ligger ved et punkt der Themsen smalner og gjør en sving, og dypvannshavnen Port of Tilbury er en av Storbritannias tre største containerhavner. Den strategiske beliggenheten har også sørget for at flere fort ble bygget her; det eldste ble på første halvdel av 1500-tallet anlagt på ordre fra kong Henry VIII. I uminnelige tider har det også vært en viktig ferjeforbindelse mellom Tilbury og Kent-byen Gravesend på andre siden av Themsen. Man har funnet kart fra 1500-tallet som vitner om en ferjerute her. Det var først og fremst etter byggingen av Tilbury Docks på siste halvdel av 1800-tallet at Tilbury virkelig vokste til et sted av betydning, og byen hadde ved siste folketelling omtrent 12 500 tilskuere.

Etter å ha takket drosjekusken for skyss, satt jeg kursen rett mot klubbhuset på utsiden av anlegget. Klubben hadde via Twitter tilbudt meg å slenge fra meg bagasjen i styrerommet, men etter å ha kjøpt meg en pint tok jeg til takke med å spørre frøkna bak disken om å få sette den fra meg i et hjørne der inne. Det var intet problem, og med en drøy time til avspark satt jeg meg igjen ned for å puste ut i klubbhusets koselige bar som allerede var nokså godt besøkt. Under en røykepause ute i det fine været kunne jeg også benytte anledningen til å gå opp til inngangspartiet som nå hadde åpnet, for der å bytte til meg et eksemplar av kveldens program. Det viste seg at de var inkludert i inngangspengene på £9, og derfor betalte jeg meg like godt inn etter at karen der forsikret meg om at han skulle huske meg til jeg kom tilbake.

Tilbury FC ble i 1889 stiftet av arbeidere ved Tilbury Docks og spilte først i Gravesend League, før det ble spill i ligaer som Grays & District League, Romford & District League, South Essex League og Kent League. I et par av disse – ikke minst Grays & District League – vant de en rekke trofeer. Etter annen verdenskrig var de å finne i London League, der de tre ganger på fire år ble nummer to. I den siste av disse sesongene (1949/50) tok de seg for første gang også til FA Cupens ordinære runde etter å ha spilt hele ni kvalifiseringskamper, og det var nok likevel med hevet hode at de røyk ut av cupen med bortetap 0-4 for Notts County i første runde. I perioden 1959-1962 hanket de inn fire strake ligatitler i London League, og i tre av disse fire sesongene vant de også den ligaens ligacup.

Etter den fjerde strake ligatittelen forlot de London League til fordel for Delphian League foran 1962/63-sesongen, men en sesong som endte med at den ligaen annullerte hele sesongen grunnet ekstremt vær, skulle også vise seg å bli Delphian League sin siste, og i 1963 var den historie mens majoriteten av dens klubber var med å stifte Athenian League sin nye Division Two. Den vant Tilbury på første forsøk, og med nytt opprykk i 1969 var de i toppdivisjonen til det som for de uinnvidde var en feederliga for Isthmian League. Etter en tredjeplass i 1973 fikk The Dockers være med å stifte den nye andredivisjonen til nettopp Isthmian League, og det er i den ligaen de har spilt de aller fleste av sine sesonger siden. Nevnes må for øvrig også FA Cup-innsatsen i 1977/78, da de slo ut klubber som Kettering Town og Nuneaton Borough før de først i tredje runde måtte se seg slått på bortebane hos sterke Stoke City.

Tilbury spilte på det tidspunktet sin andre sesong etter opprykk til Isthmian League sin toppdivisjon, og selv om pyramiden i dag ser litt annerledes ut, kan man nok si at 5. plassen i debutsesongen 1976/77 er deres beste ligainnsats. Nedrykket fra den ligaens toppdivisjon kom i 1980, og klubben har hittil ikke klart å returnere dit. I stedet måtte de i 2005 ta turen ned i Essex Senior League etter å året før ha blitt flyttet sidelengs over til Southern League Division One East, der de endte som jumbo. Oppholdet i Essex Senior League var kortvarig, for de returnerte på første forsøk etter tredjeplassen i 2006. Siden den gang har de vært fast innslag i Isthmian League Division One North, der de med ett unntak har vært å finne på nedre tabellhalvdel. Det hindret de ikke i å vinne sin andre ligacup-triumf i denne ligaen i 2009.

Tilbake i nåtiden returnerte jeg til klubbhusets bar der jeg satt meg ned og leste litt i det som viste seg å være et godt kampprogram. En kikk på tabellen vitnet om at Tilbury heller ikke denne sesongen hadde hatt noen strålende start, der de sto med 0-1-2 og altså ett eneste poeng etter tre kamper. Det betød at de kun hadde poengløse Barking bak seg, og hadde dårligere målforskjell enn Soham Town Rangers – som for øvrig var klubben de hadde tatt sitt hittil eneste poeng mot. I tillegg hadde The Dockers blitt sendt ut av FA Cupen med tap for Hertford Town. Nå skulle de altså opp mot Essex-rivalen Basildon United, og det nyopprykkede bortelaget var sammen med Aveley en av kun to klubber som sto med full pott. De to hadde kun spilt to ligakamper, vunnet begge, og lå kun ett poeng bak duoen Romford og Maldon & Tiptree som i likhet med de fleste andre hadde spilt en kamp mer.

Det dro seg mot avspark, og det var dermed tid for å gå gjennom inngangspartiet og ta en kikk på stadionet som har vært Tilburys hjemmebane siden 1945. Før dette spilte de på flere baner i området, men siden etter første verdenskrig hadde de hatt fast tilhold på Orient Field som fikk sitt navn fordi eieren var en av direktørene i det som i dag er Leyton Orient. Under den annen verdenskrig tok forsvaret over banen og installerte luftvernskyts for å beskytte byens havn. Da freden etter hvert kom var klubben innstilt på å flytte inn igjen på Orient Field, men fikk nå beskjed om at det kun ville skje dersom de gikk med på å bli feederklubb for Orient. Det var de ikke spesielt interessert i, og fikk i stedet mulighet til å flytte inn på en tomt rett ved. Der har de blitt siden, og da skjønner man at denne tomten har blitt til dagens Chadfields.

Den nevnte FA Cup-innsatsen i 1949/50-sesongen var medvirkende til at klubben nok penger i klubbkassa til at de kunne kjøpt denne tomta, og i løpet av 1950- og 1960-årene ble Chadfields gradvis oppgradert. På den ene langsiden har man i dag en hovedtribune som i 1970 erstattet en tidligere mindre utgave. Dagens variant er en nokså spesiell affære som er bygget i mur, og selv om den ikke kan sies å være direkte vakker, har den i hvert fall en solid dose karakter, og jeg likte den personlig. I første etasje har den garderober, mens selve tribunen er over dette og entres via trapper på sidene. Der oppe har man benkerader i tre, og under en periode med oppgraderinger på siste halvdel av 1990-årene fikk man nytt tak på plass. I denne perioden var det dog på motsatt langside at de største endringene skjedde.

Der ble det nemlig reist en ny sittetribune av murstein, og den har et par rader med benkerader i tre. Denne utgjør midtpartiet av bortre langside og flankeres av to større partier med ståtribune med overbygg. Dermed er det tribunefasiliteter langs omtrent hele denne langsiden. Bak målene er det hard standing som gjelder, og noen store ‘metall-nett’ rett bak målene reduserer utsikten herfra såpass at de ikke virket som spesielt populære utkikkspunkt. På nærmeste kortside er det dessuten et matutsalg i en luke inn til det store klubbhus-bygget som dominerer denne kortsiden. Jeg har hørt flere beskrive det som direkte stygt, og kunne i hvert fall konstatere at klubbhuset er koseligere på innsiden enn det ser ut til fra utsiden (eller innsiden av anlegget for å si det på den måten). Jeg likte meg personlig godt ved Chadfields.

Hjemmelaget var uten sin førstekeeper Ashlee Jones som hadde fått det røde kortet i FA Cup-oppgjøret mot Hertford Town, og derfor debuterte Harry Aldridge i Dockers-målet. Hans lagkamerater startet kampen godt, men det var gjestene fra Basildon som etter et drøyt kvarter tok ledelsen. Typisk nok var det også tidligere Tilbury-spiller Eljay Worrell som sendte bortelaget i føringen med en volley fra like utenfor 16-meteren. Tilbury kjempet seg tilbake, og åtte minutter senere var vi like langt etter at Harry Norman spilte gjennom James Walker som utlignet til 1-1. Det var en del rusk i begge lags defensiv, men til tross for dette hadde de ikke de to målvaktene altfor mye å gjøre herfra og frem mot pause. Det sto dermed fortsatt 1-1 da de to lagene tuslet i garderoben.

Undertegnede var en av de som benyttet pausen til en svipptur ut i klubbhusets bar, og der pratet jeg litt mer med noen representanter for de to lags supportere. Begge uttrykte ikke overraskende håp om å kunne få et seiersmål i andre omgang, og for Tilbury-fansen sin del var det også et håp å ‘snu kjerringa’ etter en svak sesonginnledning. De la til at det hadde vært morsomt å hevde seg på øvre halvdel av tabellen, men var – selv om det selvsagt var helt i starten av sesongen – i ferd med å innse at det kunne bli nok en sesong der først og frem blir viktig å holde nedrykkssonen på trygg avstand. Ikke minst var det selvsagt spennende å også høre hva bortefansen gjorde seg av tanker nå etter at de hadde fått en så god start etter opprykket fra Essex Senior League i våres, og to karer som køet ved siden av meg i baren hevdet at de var strålende fornøyd med sesonginnledningen men at de likevel ville avvente litt til de virkelig hadde funnet fotfeste i divisjonen.

Det var vertskapet som nesten fikk en drømmestart på annenomgangen da et frispark fra kaptein Jack Carlile ble headet like utenfor av Simon Peddie. I stedet var det igjen Basildon United som slo til og tok ledelsen på nytt da et skudd fra Marcus Bowers fant veien til nettmaskene åtte minutter etter hvilen. Tilbury forsøkte å svare, og den beste muligheten til ny utligning tilfalt Harry Norman, men Basildon-keeper Connor Wheatley vartet opp med en flott redning. I stedet ble gjestenes Jack Adlington-Pile spilt gjennom på tampen og kunne satt spikeren i Tilbury-kista, men avslutningen gikk utenfor. Det endte likevel med borteseier, for ikke lenge etter blåste dommeren av kampen med 1-2 som sluttresultat foran 149 tilskuere.

Selv skulle jeg jo raskt videre, så jeg hentet bagasjen i klubbhusets bar, takket for meg og ønsket lykke til denne sesongen før jeg gikk ut for å møte drosjebilen som et lite minutt senere kom for å skysse meg tilbake til Tilbury Town jernbanestasjon. Jeg hadde få problemer med å rekke 17.27-toget som jeg ble med så langt som til West Ham, og derfra gikk turen videre med DLR (Dockland Lights Railway) til Stratford International før jeg der hoppet på et tog inn til St. Pancras. Jeg ankom sistnevnte stasjon omtrent en time før avgang for Eurostar sitt 19.34-tog til Brussel som jeg hadde betalt 50,50 euro for å få bli med. Innsjekkingen minnet mest av alt om det som skjer på en flyplass, og snart kom jeg meg gjennom både sikkerhetskontrollen og den franske passkontrollen der en arrogant fransk konstabel vinket meg videre med et surt og alt annet enn imøtekommende uttrykk. Jeg var på vei til det europeiske fastlandet.

Toget brukte omtrent to timer til den belgiske hovedstaden, der jeg rett og slett fikk meg et enormt sjokk. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg nesten trodd at jeg gikk ut av stasjonen og befant meg midt i en forslummet flyktningleir et sted i Afrika. Dette var imidlertid Brussel; stedet hvor EU-diktatorene styrer Europa fra. Jeg tipper lederne der bor i flotte herskapshus i langt mer fasjonable områder i utkanten av byen, for den belgiske hovedstaden fremsto så til de grader møkkete, utrygg og forslummet at den fikk selv Londons mindre trivelige områder til å virke nokså koselige. Jeg kan ikke huske at jeg i voksen alder har vært på tur til noe sted der jeg har følt meg såpass utrygg som det jeg gjorde da jeg forserte bander av afrikanske migranter som vekslet mellom aggressiv tigging og forsøk på å selge meg narkotika.

Jeg kom meg i hvert fall hel og uskadd frem til Hotel Stalingrad, der jeg hadde betalt 49 euro for losji. Karen i resepsjonen gjettet ganske riktig at jeg hadde kommet med kveldstoget fra London, og fikk raskt sjekket meg inn. Med mitt førsteinntrykk av Brussel friskt i minne burde jeg kanskje holdt meg på rommet og tatt kvelden, men jeg dro ut en tur for å sjekke livet. Hele sentrum kunne da ikke være like ille som området rundt den store jernbanestasjonen Midi (eller Zuid)? Tja, kanskje var det ekstra ille fordi det var lørdag kveld, men det var i hvert fall ikke mye bedre hverken før eller etter at jeg tok metroen fra Lemonnier opp til De Brouckere for å teste den engelske puben Churchill’s. Den viste seg å være stengt, så det ble heller en tur innom vannhullene L’ecuyer og Roosters før jeg returnerte til hotellet. Jeg var nå egentlig bare klar for å komme meg vekk fra Brussel raskest mulig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 498:
Tilbury v Basildon United 1-2 (1-1)
Isthmian League Division One North
Chadfields, 1 September 2018
0-1 Eljay Worrell (17)
1-1 James Walker (25)
1-2 Marcus Bowers (54)
Att: 149
Admission: £9
Programme: Included
Pin badge: £3

 

Next game: 02.09.2018: Rupel Boom v Heist
Next UK game: 26.12.2018: Harrow Borough v Hendon
Previous game: 31.08.2018: Newport City v Brecon Northcote

 

More pics

 

This day on a map

 

Newport City v Brecon Northcote 31.08.2018

Fredag 31.08.2018: Newport City v Brecon Northcote

 

Selv om den store august-turen skulle strekke seg noen dager inn i september, gikk den nå dessverre fort mot slutten. Jeg hadde dog fortsatt et knippe kamper på menyen, men denne dagen hadde jeg lenge vært fryktelig usikker på hvor jeg skulle dra. Jeg var fristet av hjemmekampen til Aberystwyth Town denne kvelden, men langt mindre fristet av den enorme reiseveien og grytidlige starten det ville medføre dagen etter. Jeg valgte å avvente i det lengste for å se hva annet som eventuelt ville dukke opp, og tok ikke noen beslutning et par dager i forveien. Det hadde et par uker i forveien dukket opp en kamp i den walisiske cupen der Newport City skulle ta imot Brecon Northcote i første kvalifiseringsrunde, og etter en stund med tankevirksomhet rundt dette valgte jeg til slutt den varianten.

Derfor ble det nok en gang tur til Newport, men først startet jeg dagen med å spasere forbi Old Trafford, der ivrig selfie-knipsende turister allerede var i full sving, bort til puben The Bishop Blaize for å få i meg en full english breakfast. Etter at siste bit med black pudding hadde blitt satt til livs var det bare å returnere til min base ved Victoria Warehouse for å pakke snippesken å komme meg med trikken til Piccadilly. Fra Manchesters største togstasjon hadde jeg valgt meg 10.31-toget som skulle helt til Milford Haven. Så langt skulle ikke jeg, og etter rett i underkant av tre timer hoppet jeg igjen av i Newport, som tilfeldigvis ble svært hyppig besøkt på denne turen. Dette ville være tredje dag med base i byen, og det på tre forskjellige overnattingssteder. Jeg hadde vært skeptisk til Newport Student Village der jeg hadde betalt den noe spesielle summen £23.52, men det var i hvert fall et privat rom, og jeg skulle også bare sove der.

Det var fint vær, så jeg valgte å gå dit ned, gjennom sentrum og langs elven Usk ned til George Bridge som krysser elven rett ved siden av stedet jeg hadde valgt som base. Etter å ha sjekket inn var det på tide med en pubmiddag, men for fjerde gang av fire mulige forsøk på å få meg en porsjon Flaming Dragon Curry registrerte jeg at de walisiske Wetherspoons-pubene tydeligvis ikke har det som står deres meny. Dermed kunne jeg like gjerne ta min business til en annen skikkelig pub, og på The Pen & Wig ble etter hvert j2o også byttet ut med cider etter at middagen var inntatt. Jeg beveget meg snart videre, og ikke vet jeg hvordan jeg under mine tidligere opphold i Newport har klart å overse Ye Olde Murenger House, men med tilhold i en verneverdig bygning skal dette være byens eldste pub – og etter å nå ha vært innom en god del av byens vannhull, vil jeg si muligens også den beste.

Der hadde de til og med Samuel Smith’s cider i tappekranene, og det ga naturligvis ekstra stjerne i boka hos undertegnede. Jeg fikk på dette tidspunktet melding fra min groundhopper-kompis Paul Fergusson som etter hvert ville være på vei tilbake fra cricket i London og dermed gjøre et stopp i Newport, og siden denne puben ble avtalt som møtested benyttet jeg nå snart anledningen til å forflytte meg over veien og også sjekke ut McCann’s Rock ‘n’ Ale Bar og deretter Carpenters. Da jeg bestemte meg for at det var på tide å komme seg mot kveldens kamparena, datt jeg jaggu også innom Potters før jeg bestemte meg for å ta en drosje. Det var et godt valg, for det er en tre kvarters spasertur fra sentrum og ut til Newport Stadium der Newport City nå spiller sine hjemmekamper. Der ankom jeg med mellom en halvtime og tre kvarter til avspark.

Newport rundt 150 000 innbyggere i selve byen, og det gjør den til Wales’ tredje største by. Det fulle walisiske navnet på byen er Casnewydd-ar-Wysg, som betyr noe slikt som ‘den nye borgen ved Usk’ og henviser til borgen fra 1100-tallet som i dag er bevart som ruin. Newport har vært og er fortsatt en viktig havn, og med sine dokkanlegg ligger den ved elven Usks utløp i Bristolkanalen. Den vokste voldsomt som utskipningshavn for kull fra gruvene i de walisiske dalene, og var frem til 1850-årene større enn Cardiff. På denne tiden var byens også sentrum for chartist-bevegelsen som kjempet for sosiale og politiske reformer.

Klubben som denne kvelden hadde hjemmekamp ble i 1963 stiftet under navnet Spencer Works, og det var ganske sikkert arbeidere ved stålverket med samme navn som var medvirkende til dette. Dette stålverket var en hjørnesteinsbedrift som lå rett ved landsbyen Llanwern like i utkanten av Newport. Klubben spilte i Newport & District League og deretter i Gwent County League. Etter to strake ligatitler i sistnevnte liga tok de i 1972 steget opp i Welsh Football League, og denne ligaen har de spilt i siden. De var en periode oppe i denne ligaens toppdivisjon, men de tilbragte vel mest tid i den midterste av ligaens tre divisjoner frem til de i 1988 endret navn til Llanwern AFC etter at stålverket hadde blitt til Llanwern Steelworks. Klubbens beste ligainnsats er tydeligvis 4. plassen de våren 1991 noterte i Welsh League sin toppdivisjon.

Senere ble det tøffere, men selv om de måtte helt ned i Division Three som er denne ligaens tredje og nederste divisjon, hindret det de ikke i å hanke inn ligacup-trofeet i 2008. De kom seg etter hvert opp en divisjon igjen også, men etter nedrykket i 2017 har de vært tilbake i Welsh League Division Three . som enn så lenge opererer på fjerde nivå av walisisk fotball (det skal skje enn omstrukturering etter denne sesongen, men det går vi ikke inn på i denne omgang). Dagens navn har de for øvrig kun spilt under siden 2016, da FAW (det walisiske forbundet) gikk med på navnebyttet som man nok håpet ville utvide deres nedslagsfelt noe hva gjelder å trekke til seg tilskuere, sponsorer og interessenter for øvrig. Sommeren 2016 holdt det dog på å gå virkelig galt da klubben nesten ble tvunget til å legge ned driften etter at viktige lederskikkelser og en rekke spillere forlot klubben, men med nytt mannskap klarte de seg.

Jeg betalte meg inn med £3 og var i ferd med å fiske frem ytterligere £1 for et eksemplar av kveldens kampprogram da karen i inngangspartiet plutselig kom på at de faktisk var utsolgt. Utsolgt allerede?? Det var fortsatt over en halvtime til avspark, og det skulle vise seg at ikke flere enn 10-15 tilskuere foreløpig hadde ankommet, så det kan ikke ha vært mange de hadde trykket opp. Han tipset meg om å sjekke om de hadde et eksemplar liggende inne i matutsalget under hovedtribunen, og da karen bak disken der oppdaget at de hadde en norsk groundhopper på besøk, forbarmet han seg såpass over meg at jeg fikk hans program mot å refundere hans utlegg £1. Nå skjønte jeg hva Paul Fergusson har ment når han har nevnt walisiske klubber i lavere divisjoner som kun trykker en håndfull programmer..

Newport Stadium er nok for mange bedre kjent som Spytty Park, og da byens fotballstorhet Newport County i 1994 returnerte til hjembyen etter fem år i engelsk eksil (de fleste vil vel etter hvert nå kjenne til historien med FAW som i denne perioden første å presse walisiske klubber i den engelske pyramiden til å returnere til walisisk fotball ved å nekte de å spille på walisisk jord om de ikke adlød). County har som kjent nå flyttet til Rodney Parade, men Newport City spiller fortsatt her, slik de har gjort siden 2003. Newport Stadium ble åpnet i 1994 og er et flerbruksanlegg som også er hjemsted for en friidrettsklubb, slik at man derfor har løpebaner rundt banen. Det er to tribuner – en på hver langside. En sittetribune på langsiden der jeg hadde kommet inn, og en ståtribune på motsatt langside. Som nevnt var det et matutsalg under den førstnevnte tribune, men altså ingen bar å oppdrive her. Tilbaketrukket bak det ene målet er det også en liten ståtribune der man står under åpen himmel.

Jeg skulle nå faktisk gjøre min debut i den walisiske FA Cupen, og gjestene var Brecon Northcote fra Mid Wales League Division Two, som vil si nivå fire av den walisiske fotballpyramiden. Dermed var det to klubber fra nivå fire som skulle møtes, men gjestene hadde etter en spillerflukt hatt en grusom start på sesongen slik at de fortsatt sto uten poeng i ligaen, og det var noe av grunnen til at hjemmelaget Newport City var favoritt foran denne cupkampen. Det til tross for at de selv hadde hatt en nokså ussel sesonginnledning, for etter å sesongåpnet med hjemmeseier over Tredegar Town, hadde de gått på fire strake tap. Kanskje en av klubbene med seier og avansement her kunne snu den negative trenden?

Med en brus fra matutsalget i hånden gikk jeg ut for å ta kikk, og ved ‘indre bane’ fikk jeg tilfeldigvis også tatt en kikk på lagoppstillingene ved hjelp av en representant som gikk forbi med de i hånden. Jeg er ikke kar om å huske hvorvidt dette var dommeren eller en klubbrepresentant, men uansett dro det seg nå mot avspark, og etter at lagene et øyeblikk senere inntok banen, la jeg ut på en runde rundt banen mens jeg så kampen bli sparket i gang. Det ble nokså tidlig klart at det unge bortelaget hadde mer enn nok med å forsvare seg, men i mål hadde de keeper Tom Cutts som i løpet av kvelden leverte en rekke fantastiske redninger og absolutt var en av kampens store spillere. I tillegg var vertene alt annet enn effektive før pause, men likevel scoret de omgangens eneste mål. Det kom fra straffemerket etter at dommeren muligens noe strengt dømte straffe etter drøyt tjue minutter. Den omsatte Paddy Pope altså i scoring, og det sto 1-0 halvveis.

Etter hvilen var kampbildet stort sett det samme en god stund; med Newport City som presset på men fikk lite ut av sitt spillemessige overtak. Det ble en del brente sjanser eller avslutninger som ble mesterlig reddet av Northcote-keeper Cutts. Men så skulle det løsne skikkelig for vertene mot slutten. Kanskje begynte gjestene etter hvert å bli slitne, eller muligens ble de straffet for å forsøke å stå litt høyere i jakt på en utligning. I hvert fall doblet Kareem Leigh ledelsen til 2-0 i det 78. minutt, og kun fire minutter senere sørget James Hill for 3-0. Ytterligere to minutter senere var Leigh igjen mannen bak 4-0, og i det sjette overtidsminutt fikk han sitt hattrick da han fastsatt sluttresultatet til 5-0. Dermed ble det til slutt et greit avansement, men min manuelle telling vitnet om at kun 49 tilskuere hadde sett forestillingen.

Jeg hadde forhåndsbestilt taxi, men måtte snart ringe og purre på den. De hadde åpenbart problemer med å finne frem i egen by, for jeg endte opp med å måtte ringe de hele fire ganger før en av de to drosjene (de måtte sende ut ytterligere en drosje siden den første ikke fant frem!) omsider fant meg. Da hadde jeg stått der i bortimot en halvtime, og var svært lite imponert over det lokale selskapets lokalkunnskaper. Drosjekusken hadde nå imidlertid ingen problemer med å skysse meg tilbake til Ye Olde Murenger House i sentrum, der Paul Fergusson ventet på meg med en pint Samuel Smith’s cider. Fro å gjøre en lang historie kort, ble vi sittende der helt til Paul gikk for å ta siste tog tilbake til Chepstow. Selv stakk jeg innom The Lamb for å ta et glass Rattler på vei tilbake til mitt krypinn. Avslutningsvis kan det legges til at dette dessverre ble en av bortelagets siste kamper, for et par uker senere så jeg at de hadde lagt ned sitt førstelag.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Welsh ground # 12:
Newport City v Brecon Northcote 5-0 (1-0)
Welsh Cup, 1st Qualifying Round
Newport Stadium, 31 August 2018
1-0 Paddy Pope (pen, 22)
2-0 Kareem Leigh (78)
3-0 James Hill (82)
4-0 Kareem Leigh (84)
5-0 Kareem Leigh (90+6)
Att: 49 (h/c)
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 01.09.2018: Tilbury v Basildon United
Previous game: 30.08.2018: Irlam Steel v Walshaw Sports reserves

 

More pics

 

This day on a map

 

Irlam Steel v Walshaw Sports reserves 30.08.2018

Torsdag 30.08.2018: Irlam Steel v Walshaw Sports reserves

For første gang på en stund hadde jeg intet tidlig tog å rekke, og jeg hadde derfor ingen hastverk med å forlate Dewsbury. Med frokost inkludert i prisen ved Wellington Tavern var det likevel greit å komme seg ned før de visstnok skulle avslutte serveringen klokka 09.00, og etter å ha benyttet snooze-knappen til rundt kvart på ni, kastet jeg meg i klærne og kom meg ned trappa. Der nede serverte verten med en full english breakfast som til min glede også inkluderte black pudding. Dessverre var tomatene av den hermetiserte og skrellede sorten, og de fikk dermed ligge igjen på tallerkenen da jeg returnerte til rommet for å ta en halvtime til på øyet. Det var først i 11-tiden at jeg sjekket ut og mot Dewsbury jernbanestasjon, der jeg etter hvert tok plass på 11.29-toget til Manchester.

Dette toget hadde Manchester Airport som endestasjon, men jeg hoppet av på Manchester Oxford Road, og siden jeg hadde masser av tid unnet jeg meg en pint på den glimrende puben The Salisbury som ligger et steinkast fra sistnevnte stasjon. Det var fortsatt over to og en halv time til jeg kunne sjekke inn på min base for kvelden, så jeg hadde alt annet enn hastverk og bestemte meg derfor for å ta en liten omvei til overnattingsstedet. Jeg ble således med et tog videre fra Manchester Oxford Road opp til Eccles, der jeg selv om det fortsatt var tidlig på dagen valgte å innta dagens store porsjon Beef Madras. Det var jo tross alt torsdag.. Da jeg omsider bestemte meg for å dra og forsøke å sjekke inn, gikk ferden med en av byens trikker – eller Metrolink – ned til Exchange Quay. Den holdeplassen ligger få minutters gange fra Victoria Warehouse, der jeg hadde betalt hele £20 for overnatting.

Jeg hadde vært litt skeptisk til dette overnattingsstedet, som er en ombygget gammel lagerbygning, og jeg måtte da også vente et lite kvarter til klokka slo 15.00 før jeg fikk sjekke inn. Da det var unnagjort viste det seg imidlertid at det hadde vært liten grunn til bekymring. Riktignok var det intet vindu på rommet, men det var ellers et helt godkjent privat rom med tilknyttet dusj og toalett, så det må sies å ha vært god valuta for pengene. Kanskje var det greit at det ikke fantes vinduer, for ellers ville jeg nok sett Old Trafford som ligger få minutters gange borti veien. Det var heldigvis ikke der jeg skulle se fotball denne gang heller, for jeg hadde i stedet tenkt meg til Irlam for å dykke ned i Manchester League Division Two, som opererer på step 9 av non-league pyramiden. Jeg var derfor raskt på farten igjen, og jeg hadde allerede tidligere betalt £5,40 for et dagskort gyldig for hele Manchester Metrolink-nettverket, slik at jeg nå lot en trikk frakte meg til Deansgate.

Der var det bare å bytte til tog slik at jeg kom meg med 15.48-toget som skulle ta meg til Irlam, og det brukte temmelig nøyaktig tretten minutter på turen dit. Der kunne jeg stige av å selv se forvandlingene som har skjedd ved Irlam stasjon siden jeg sist sto på perrongen der. Da jeg en sommerdag i 2014 var her for å besøke Irlam FC, hadde stasjonsområdet tilsynelatende blitt overlatt til naturen. Villnisset hadde overtatt den slitne og nitriste stasjonsområdet, og stasjonsbygget selv sto forfallent med barrikaderte vinduer. Forvandlingen siden den gang er total, for området og stasjonsbygget har blitt restaurert til sin fordums glans og huser i dag en flott café/pub i tillegg til å fungere som et slags jernbanemuseum. Når jeg med en pint i hånden ruslet rundt og kikket på utstillingene, måtte jeg bare ta av meg den imaginære hatten og bøye meg i støvet for hva de har fått til her.

En kar jeg snart kom i snakk med på et av bordene på uteserveringen på perrongen pekte bort mot et bord litt lenger bort, og fortalte at karen som der var i ferd med å bli intervjuet av et lokalt TV-team var mannen bak det hele. Det skal være snakk om en lokal milliardær som har gjennomført en rekke slike prosjekter i Irlam og omegn, og visstnok er det denne karen som også kan takkes for mye av fasilitetene til Irlam Steel som jeg denne dagen skulle se i fotballkamp. Igjen; hatten av! Irlam er for øvrig en by med snaut 20 000 innbyggere, og den sorterer under City of Salford, som igjen tilhører Greater Manchester. Vi befinner oss rundt 12 kilometer sørvest for sentrale Manchester, og Irlam ligger ved elven Irwell som ga den dens tidligere navn Irwellham.

Irlam var en liten landsby også etter jernbanens ankomst i 1873, men åpningen av Manchester Ship Canal drøyt tjue år senere skulle endre dette. Det la til rette for industri, og Irlam ble etter hvert et senter for stålindustri. Det tiltrakk seg arbeidere fra nær og fjern, og stålindustrien her ble etter hvert også tatt over av British Steel. I 1979 var det imidlertid slutt, og lokalsamfunnet her i Irlam har nok i perioden etter dette slitt en del med arbeidsledighet og effekten av dette. Irlam ligger på nordsiden av jernbanelinja med naboen Cadishead sør for denne, og disse to har nå vokst helt sammen. Jeg hadde også tenkt meg en tur innom en mikropub nede i Cadishead, men samtalen med min lokale samtalepartner var såpass trivelig at tiden fløy litt fra meg, og da han bekreftet at det nok ville ta meg 15-20 minutter å gå dit ned (i motsatt retning av det jeg egentlig skulle) bestemte jeg meg for å droppe den planen.

I stedet forlot jeg The Station med kurs for Irlam Steel Recreation Ground og planer om å heller stoppe innom en annen lokal pub på veien. Valget falt på The White Horse som var godt besøkt, men jeg var nok kanskje den eneste som ikke hadde veldig interesse for trekningen i europacupene som her ble vist direkte på TV-skjermene. Mens FIFA-pampene fortsatt var i gang med sin trekning tømte jeg glasset og tok meg videre den korte veien opp til kveldens kamparena. Det gjensto bare å finne veien inn, for den ligger så til de grader bortgjemt at mange lokale som har bodd her i årevis visstnok er uvitende om at det ligger en fotballbane der. Jeg hadde jo selv passert her da jeg så Irlam FC på Silver Street, men det falt meg aldri inn at det kunne være slike fasiliteter der bak, selv om Irlam Steel Recreation & Social Club har fasade ut mot hovedgata (og byens livsnerve) Liverpool Road.

Utenfor inngangen der sto det to karer om åpenbart var lokale og muligens til og med kunne være spillere, og de pekte med ned innkjørselen til siden for denne klubben og inn på en parkeringsplass på baksiden. Der inne ligger ikke bare en fotballbane, men et imponerende knippe sports-fasiliteter. For å komme seg til fotballbanen må man nemlig først forsere to baner for lawn bowls og deretter en hel cricketbane (der en klubbrepresentant bød meg passere via spillerinngangen til cricket-paviljongen for å komme inn på denne) før man kommer bort til selve fotballbanen som egentlig går i ett med cricketbanen. Det skal godt gjøres å finne en mer bortgjemt bane i tettbygd strøk, men Irlam Steel Recreation Ground ville – om jeg ikke via min sedvanlige grundige research visste om det på forhånd – bydd på en liten overraskelse.

På step 9 er man nemlig ikke altfor bortskjemt med tilskuerfasiliteter, men her har man ikke bare et lite overbygg, men et overbygg som på bortre langside faktisk strekker seg i hele banens lengde. Man står imidlertid rett på bakken, og det er ellers rundt banen ingenting. Sannsynligvis er det heller ikke meningen at publikum skal oppholde seg andre steder enn innunder overbygget. Banen var for øvrig en historie i seg selv, for jeg har sett baner som heller voldsomt på langs eller tvers, men her var det flere steder der man hadde små ‘pukler’ og ujevnheter i alle retninger. Spesielt var det tilfelle ved hjørnene, og nede ved det ene hjørneflagget var det rett og slett nesten en liten bakke! Det bidrar jo slik jeg ser det bare til litt sjarm, og Irlam Steel Recreation Ground har utvilsomt en god dose av nettopp det.

Det er lite jeg kan fortelle om Irlam Steel AFC, men sportsforeningen ble i 1920-årene stiftet som rekreasjon for arbeiderne ved stedets stålverk. Det som i hvert fall er på det rene er at klubben spilte i Lancashire & Cheshire League, før de i 2012 tok plass i Manchester League. Der spilte de i ligaens Division One frem til våren 2017, da et sesong der de håpet om opprykk til Premier Division i stedet endte med nedrykk til Division Two etter et poengtrekk på ni poeng. Forrige sesong kavet de de i bunnen også der, men en av klubbrepresentantene fortalte at de håpet å kunne klatre til toppdivisjonen og i første omgang returnere til Division One med opprykk denne sesongen. Denne karen viste seg å være klubbformann Martin Ivison, og jeg hadde en hyggelig samtale med ham borte ved cricketpaviljongen.

Ivison spilte i sin tid selv fotball, og var en del av Conwy United-laget som i 1990-årene spilte i den walisiske toppdivisjonen. Etter å raskt ha identifisert meg som en groundhopper, tilbød han seg uoppfordret å skaffe til veie lagoppstillingene som han sendte meg på Twitter. Han viste ellers stor interesse for min store tur og spurte og grov rundt de forskjellige destinasjonene da han så listen over mitt kampprogram. En liten gruppe lokale som passerte med pints fra deres social club som de var i ferd med å ta med seg over på fotballbanen var signalet om at det var greit å komme seg dit bort. Etter å ha forsert cricketbanen der banemannen var i full sving, tok jeg plass under det store overbygget og ventet på at dommeren skulle blåse i gang kampen. Vertene sto med 3-1-0, og motstander som dessverre var et reservelag i form av Walshaw Sports reserves hadde notert seg for to seire og to tap så langt.

Det var innledningsvis nokså jevnt, men det var gjestene som skapte farligheter og i det tiende minutt headet James Ainsworth i mål, men det var allerede blåst. Like etter serverte imidlertid Irlam-keeper Chris Petrou ballen til gjestenes spiss Sam Woods, men ryddet opp i egen feil med en god inngripen. Omgangen var nesten halvspilt da han måtte kapitulere, og det var Kyle Hill som satt inn 0-1 med et skudd som gikk i mål via stolpen. Etter rundt halvtimen spilt begynte vertene omsider å ta over banespillet, og skapte noen flere halvsjanser før Connor McGuire styrte et hjørnespark i mål like før pause. Et fint tidspunkt å score på, og lagene tok pause ute på banen med 1-1 i protokollen. Jeg vurderte selv å følge noen andres eksempel og stikke bort i klubbens social club for å hente meg en pint, men slo det fra meg da jeg mistenkte at kampen fort kunne være i gang igjen før jeg ville være tilbake.

Igjen var det innledningsvis jevnt i annen omgang, og det tok 12-13 minutter for det ble skapt noe virkelig skummelt foran målene. Da tvang Kyle Bennett frem en god redning fra hjemmekeeper Petrou. Knapt tjue minutter ut i omgangen var gjestene igjen på farten da Kyle Hill skjøt like over fra god posisjon. Fem minutter senere var det vertenes Nick Petrou ble spilt gjennom, og alene med keeper satt han ballen i mål, men dommeren dømte en noe tvilsom offside. Nå var hjemmelaget i støtet, og med et kvarter igjen skjøt Dan Prescott i tverrliggeren, før innbytter Scott Mills sekunder senere gjorde flott forarbeid og la inn i feltet. Der ble kun klarert til Dan Prescott som driblet seg fri og satt inn 2-1. I det 79. minutt ble deretter Nick Petrou felt av Walshaw-keeper Stephen Ritchie, og Rob Cooke satt omsider inn straffesparket til 3-1.

Hjemmelaget kunne økt ytterligere mot slutten, for en corner gikk i kneet på en Walshaw-forsvarer og i tverrligger og ned på streken før ballen med nød og neppe ble klarert. På overtid hadde innbytter Salim Yasser to muligheter til å pynte på resultatet, men det endte 3-1 foran det jeg talte meg frem til å være 18 tilskuere. Jeg hadde hatt en trivelig tidlig aften her, og det var fint å få presset inn en torsdagskamp også denne uka. Jeg ble igjen for en pint borte i den koselige Irlam Steel Recreation & Social Club, før jeg via en rask stopp ved The Ship gikk for å rekke 21.14-toget som jeg ble med så langt som til Urmston. Også der har man en svært trivelig pub tilknyttet stasjonen, og kanskje tilbragte jeg et par minutter for lenge ved The Steamhouse.

Da jeg etter å ha gått herfra og ankom mikropuben Prarie Schooner Taphouse samtidig som en gruppe på 5-6 andre, fikk vi nemlig beskjed om at de hadde stengt serveringen for to minutter siden, til tross for at klokka viste 22.12 mens åpningstiden fortalte om at de skulle holdt åpent til 23.00. Slikt blir det ikke gode kritikker av, og jeg måtte i stedet nøye meg med svippturer innom Champs og The Tim Bobbin før jeg igjen hoppet på 22.58-toget som fraktet meg tilbake til Deansgate. Derfra gjensto det bare å komme seg med en av de siste trikkene og deretter spasere tilbake til Victoria Warehouse, der jeg omsider valgte å unne meg en siste forfriskning i baren før jeg tok kvelden.

 

 

 

English ground # 497:
Irlam Steel v Walshaw Sports reserves 3-1 (1-1)
Manchester League Division Two
Irlam Steel Recreation Ground, 30 August 2018
0-1 Kyle Hill (22)
1-1 Connor McGuire (41)
2-1 Dan Prescott (76)
3-1 Rob Cooke (pen, 81)
Att: 18 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 31.08.2018: Newport City v Brecon Northcote
Previous game: 29.08.2018: Lower Hopton v DRAM Community

More pics

This day on a map

 

 

Lower Hopton v DRAM Community 29.08.2018

 

Onsdag 29.08.2018: Lower Hopton v DRAM Community

Om jeg hadde hatt en lang reise dagen før, må det samme kunne sies om ferden jeg hadde foran meg denne onsdagen da jeg for andre dag på rad slepte meg opp av senga før klokka var seks. Rundt kvart over seks gikk jeg ned trappa på Vyvyan Arms i Camborne for å slenge fra meg nøkkelen på bardisken, og der ble jeg møtt av husfruen som hadde holdt ord og sto klar med varme smørbrød. Etter å ha sjekket ut og spasert til Camborne jernbanestasjon tok jeg plass på 06.46-toget som jeg skulle være med så langt som til Birmingham, og så snart frokosten hadde blitt satt til livs tok jeg sjansen på å unne meg litt mer søvn. Det var tross alt over fem timer opp til Birmingham New Street, og jeg sov helt til vi forlot Tiverton Parkway. Jeg våknet av at en kar som hadde kommet på der slo seg ned i nabosetet, og registrerte at toget nå var helt fullt.

Dette var starten på en trivelig samtale med det som viste seg å være en Exeter City-fan som hadde måttet avbryte en ferie i Ilfracombe for å toge til Birmingham New Street og møte sin sønn som hadde blitt syk og sendt hjem med tog fra en skoletur oppe i Cumbria. Med hyggelig selskap gikk den turen til Birmingham nokså raskt, og etter Bristol Parkway hadde også trengselen avtatt slik at det igjen virket som om Cross Country drev skyss av passasjerer og ikke kveg. På Birmingham New Street hadde jeg en halvtimes tid å vente på neste tog, men jeg brukte tiden godt til både røykepause og innkjøp av en lunsj. Dagens andre tog-etappe tok snaut halvannen time, og omtrent idet klokka slo to sto jeg på perrongen på Manchester Piccadilly. Jeg var imidlertid fortsatt ikke fremme ved min destinasjon.

Under planleggingen av turen registrerte jeg tidlig at Littletown sto oppført med hjemmekamp denne dagen, og siden jeg en stund har ønsket meg et besøk der, valgte jeg raskt å gå for den. Overnatting ble derfor booket i Dewsbury som syntes å være en ok base når både logistikk og pris ble vurdert. Men nok en gang skulle det bli stukket alvorlige kjepper i hjulene for mine planer om Littletown-besøk. Det er slett ikke første gang jeg har planlagt besøk ved deres Beck Lane for deretter å bli offer for avlysninger og omberamminger, og da alt endelig lå til rette på årets påsketur, ble jeg jaggu offer for voldsomme forsinkelser på tognettet som gjorde at jeg ikke ville rekke frem i tide. Noen vil kanskje (eller kanskje ikke) huske at jeg den gang måtte hoppe av i Doncaster og få gå for en god plan B med besøk hos Brodsworth Welfare.

Denne gang visste jeg god tid i forveien at heller ikke det fjerde (eller var det sågar det femte?) forsøket på å besøke Littletown skulle krones med suksess. Allerede før avreise fra Norge hadde jeg nemlig merket meg at kampen mot Wakefield City hadde forsvunnet fra terminlista på klubbens FA Fulltime-side. Jeg foretak meg da ingen i håp om at den skulle dukke opp igjen, men det hadde åpenbart blitt flyttet. Det var uansett et par gode alternativ i nærheten, ikke minst et par kamper i samme liga (West Riding County Amateur League), så også etter en vurdering noen dager i forkant valgte jeg å beholde basen i Dewsbury og gå for kamp hos Lower Hopton siden det ikke var annet som fristet nok til å anse pengene som tapt.

Derfor var det fortsatt med beryktede Dewsbury som destinasjon at jeg tok 14.17-toget videre fra Manchester Piccadilly, og etter en foreløpig siste etappe på drøyt 45 minutter kunne jeg noen minutter over tre stige av jernhesten i Dewsbury – etter bortimot åtte og en halv time på reisefot. Jeg orienterte meg raskt frem til Wellington Tavern der jeg hadde betalt £25 for kost og losji, og fikk raskt sjekket inn. Nå var det bare å komme seg av gårde igjen om jeg skulle få noe ut av dagen, og etter en tidlig middag med pizza på Wetherspoons-puben The Time Piece beveget jeg meg tilbake til stasjonen for å sjekke ut puben The West Riding som er tilknyttet Dewsbury stasjon. Den viste seg også å være vel verdt et besøk, og jeg ble sittende å kose meg der til jeg fant det for godt å komme meg til Mirfield med 16.39-toget.

Det var kun snakk om et par stasjoner og en tur på 6-7 minutter før jeg hoppet av i Mirfield. Dette er en by som skal ha et innbyggertall på rundt 19 000, og som altså ligger i grevskapet West Yorkshire – omtrent midt mellom Dewsbury i øst-nordøst og Huddersfield i sørvest. Mirfield er blant annet hjembyen til både skuespiller Sir Patrick Stewart og syklisten Brian Robinson som var første brite til å vinne en etappe i Tour de France. Utbyggingen av kanal-nettverket rundt Calder Canal bidro til gode vilkår for tekstilindustrien som en gang florerte i området. Lower Hopton er for øvrig nå en del av Mirfield som ligger på sørsiden av jernbanelinja, og inngår nok sammen med noen nærliggende grender i det nevnte innbyggertallet.

På vei til kamparenaen Woodend Road valgte jeg meg den koselige puben The Flowerpot som stoppested og åsted for en aldri så liten strupe-lesk. Etter å ha fulgt Calder Road langs elven Calder, dreide jeg etter hvert inn den Woodend Road, og om denne veien i starten var en smal og humpete vei, var det rett og slett en kjerrevei som snart tok av mot venstre der veien delte seg og et lite skilt på en stolpe pekte meg i riktig retning med klubbens navn. Like der oppe i enden av denne ‘krøtterstien’ så jeg noen av spillerne parkere sine biler på utsiden, og hjemmelaget hadde i hvert fall møtt frem da jeg ankom med en drøy halvtime til avspark klokka 18.00. Bortelaget DRAM Community fra Huddersfield hadde imidlertid fortsatt ikke vist seg, men jeg hadde ingen bange anelser da jeg slo meg ned klubbhuset med forfriskninger fra den noe spartanske baren.

Det er slett ikke mye jeg kan fortelle om Lower Hopton AFC. Faktisk kan jeg ikke engang berette når klubben ble stiftet eller hva de gjorde før de i 1968 tok plass i West Riding County Amateur League. Det jeg imidlertid kan fortelle er at de har spilt der siden den gang, og at de våren 2017 vant denne ligaen for første gang etter 49 års medlemskap. Denne ligaens fremtid har jo vært meget usikker, og så sent som etter forrige sesong var det snakk om en mulig sammenslåing med West Yorkshire League (begge disse har hatt sin toppdivisjon på step 7 – altså nivå 11) som mange hevder er bedre drevet, og også at West Riding County League ville miste sin step 7-status. Fusjonen ble ikke noe av i denne omgang, men WRCAL har jo også blitt betydelig redusert de siste årene, fra å ha fire divisjoner til fjorårets to og nå kun én etter at flere klubber i sommer hoppet over til nevnte West Yorkshire League.

Noen klubber vegret seg muligens for å gjøre dette fordi de da hadde måttet ta plass lavere ned i West Yorkshire League, men flere tok steget (slik som f.eks Salts), og West Riding County Amateur League har blant annet erstattet noen av disse med klubber (og reservelag) som tidligere spilte i dens lavere divisjoner. Derfor forventet mange at denne sesongen ville by på en veldig ujevn liga der noen av klubbene som har blitt flyttet opp vil gå på et og annet stortap. Jeg har jo selv tidligere blitt offer for flere episoder i denne ligaen der bortelag ikke har klart å stille lag, og det blir neppe bedre etter sommerens hendelser. Kanskje går det uansett mot slutten for West Riding County Amateur League? Skjønt det har jo egentlig ikke jeg noen forutsetning for å synse rundt, men jeg var nå i hvert fall klar for kamp.

Det manglet bare et bortelag, og gjestene fra Huddersfield hadde fortsatt ikke ankommet da klokka passerte 18.00 og kampen skulle vært i gang. Først noen minutter etter planlagt kampstart kom den første gruppen av bortespillere og -ledere, og dommeren som jeg hadde slått av en liten prat med hadde nå bestemt at ny kampstart var klokka 18.30 slik at gjestene skulle få varme opp litt. Da også bortelaget hadde fått orden på sysakene og skriblet ned sin lagoppstilling, fikk jeg tatt en kikk også på listen over deres utvalgte takket være en stresset DRAM-leder som nok ikke hadde hatt den mest optimale oppladningen. Man får kanskje nøye seg med å fastslå at det er mye rart man skal oppleve i denne ligaen. Nå var i hvert fall begge lagene tils stede og klare for kamp, slik at det skulle bli en fotballkamp denne kvelden også.

Jeg skal ikke engang forsøke å gjette meg frem til hvor lenge Woodend Road har vært hjemmebane for Lower Hopton AFC, men for de som er vant til PL/FL-stadioner vil den i hvert fall fremstå som en meget spartansk bane. Jeg likte meg dog her, og til tross for nærheten til Mirfield ligger den faktisk veldig landlig til – eller man får i hvert fall følelsen av det. Det er ikke noe inngangsparti man må forsere som sådan (det var gratis inngang, og ikke overraskende intet program), men man kommer inn i det ene hjørnet der klubbhuset ligger tilbaketrukket fra banen. Rundt hele banen står man på bar bakke, og alt av fasiliteter for tilskuere er å finne på bortre langside. Det består av et eneste overbygg som er bygget i en liten gress-skråning, og herfra har man god oversikt over det som skjer ute på gressmatta. Foran dette overbygget står en av laglederbenkene, mens den andre står på motsatt langside.

Kun et par minutter var spilt når vertene fikk en enorm dobbeltsjanse, og DRAM-keeper Craig Roberts måtte varte opp med flotte redninger. Roberts holdt like etter på å slå ballen i eget mål, og skulle virkelig få kjørt seg utover i kampen. Med tjue minutter passert begynte Lower Hopton virkelig å sette inn støtet, og sjanser ble produsert på løpende bånd. James Heeley sendte et frispark rett i tverrliggeren, og kort etter hadde Bobby Evans en dobbeltsjanse der DRAM-keeperen igjen leverte glimrende blokkeringer. Han ble overlistet da James Heeley var alene gjennom og sendte ballen forbi ham, men den gikk også hårfint til side for mål. På tampen av omgangen ble ballen lagt tilbake til Josh Cooper som fra god posisjon så sin avslutning bli stoppet av en beinparade fra Roberts.

Vertene burde ledet med flere mål og kunne vært halvveis til tosifret etter første omgang, men det utrolig nok var det fortsatt målløst til pause. Etter hvilen tok det imidlertid ikke mer enn et drøyt minutt før hjemmelaget fikk hull på byllen etter en corner. Den ble stusset videre, og Adam Stephenson headet inn 1-0. Oppgaven ble ikke enklere for gjestene da det rundt fem minutter ut i omgangen tok full fyr i teltet. Etter nok en situasjon inne i DRAM-feltet barket to av deres spillere sammen, og de to lagkameratene var snart i full slåsskamp. Her var det ikke bare dytting og knuffing, og det var nesten surrealistisk å se de to lange ut skikkelige slag mot hverandre. Da man omsider fikk skilt de to kamphanene ble begge belønnet med direkte rødt kort av dommeren, og met ett var bortelaget redusert til ni spillere.

Umiddelbart var Lower Hopton frempå ved Josh Cooper som styrte ballen like utenfor, men kun minutter senere ble ledelsen doblet da et frispark ble slått inn i feltet der Adam Salm styrte inn 2-0. Vertene stormet i angrep gang på gang, men fortsatte å brenne sjanser samtidig som DRAM-keeperen vartet opp med noen fenomenale redninger. Adam Stephenson kunne i denne perioden alene scoret hattrick, men banens beste var for meg DRAM-keeper Roberts. Med et kvarter igjen fikk også gjestene sin første sjanse da Nosie Ndlouv tvang frem en redning fra en hittil arbeidsledig Jeremy Travers i Lower Hopton-målet. Da vertene omsider fikk sitt tredje mål med fem minutter igjen, var det i form av et langskudd fra Alex Barnes. Rett fra avspark reduserte faktisk Nosie Ndlouv til 3-1, men på overtid mistet gjestene ballen i eget forsvar slik at Alex Barnes kunne servere innbytter Leigh Miller som hadde en enkel jobb med å sette inn 4-1.

Foran det jeg talte meg frem til å være 41 tilskuere endte det da også 4-1 – en seier som strengt tatt burde vært langt større. Jeg hadde uansett hatt en trivelig tidlig aften ved Woodend Road da jeg forlot åstedet og trasket ned kjerreveien tilbake mot stasjonen. Jeg valgte å stikke innom Navigation Tavern for en lynrask halv pint før jeg satt meg på 20.39-toget tilbake til Dewsbury, der jeg igjen måtte en tur innom The West Riding. Kanskje har det noe med demografien i Dewsbury å gjøre, men bortsett fra denne gode puben er pub-landskapet der noe begrenset. To av pubene jeg hadde planlagt å sjekke ut hadde vist seg å være stengt, selv om en lokal bekjent hevdet at en de fortsatt skulle være i drift, så jeg returnerte snart til min base ved Wellington Tavern da dette tross alt er en pub.

Mitt lokale bekjentskap hadde advart om at det var temmelig tvilsomt klientell her, og selv om jeg raskt så hva han mente, hindret ikke det meg i å kose meg med et par glass. Det var i hvert fall bedre enn hans tips om byens Wetherspoons-pub, og hans andre pub-tips ville kreve en spasertur gjennom det beryktede Savile Town! Jeg hadde ikke til hensikt å forsere en sharia-kontrollert «ikke-gå sone» og risikere steining som en ‘vantro’, så jeg ble på Wellington Tavern til de stengte serveringen. Deretter var det bare å bite i det sure eplet og innse at den siste pinten måtte inntas på Wetherspoons-puben The Time Piece siden de var eneste pub som nå var åpen. Det ble med det ene glasset der, før jeg litt før midnatt trakk meg tilbake etter en lang dag på farten.

 

 

English ground # 496:
Lower Hopton v DRAM Community 4-1 (0-0)
West Riding County Amateur League
Woodend Road, 29 August 2018
1-0 Adam Stephenson (47)
2-0 Andy Salm (55)
3-0 Alex Barnes (86)
3-1 Nosie Ndlouv (87)
4-1 Leigh Miller (90+1)
Att: 41 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 30.08.2018: Irlam Steel v Walshaw Sports reserves
Previous game: 28.08.2018: St. Just v West Cornwall

More pics

This day on a map

 

 

St. Just v West Cornwall 28.08.2018

 

Tirsdag 28.08.2018: St. Just v West Cornwall

Etter mandagens trippel hadde jeg heldigvis kommet meg i seng i noenlunde rimelig tid, før allerede et par minutter før 05.30 våknet jeg av alarmen og rakk et morgenstell før jeg sjekket ut fra Travelodge-hotellet og trasket til Romford stasjon for å sette meg på 06.21-toget. Jeg hadde en lang reise foran meg ned til Cornwall, og i den forbindelse hadde det ikke vært helt ideelt å våkne opp i den østlige utkanten av London når togene dit ned går fra London Paddington, men etter å ha tatt tuben fra Liverpool Street til Paddington ville jeg kunne sove mer når jeg satt meg på 07.30-toget. Noen smørbrød ble kjøpt inn før jeg tok plass på dette toget til Penzance, og etter at denne frokosten hadde litt satt til livs, sovnet jeg ganske raskt.

Jeg våknet sånn halvveis og registrerte så vidt at vi stoppet i Plymouth, og kort etter våknet jeg til skikkelig idet vi krysset Tamar Bridge som betød at vi var i ferd med å forlate Devon og ta oss inn i Cornwall på andre siden av elven Tamar. Jeg hadde fått rundt tre og en halv time med ekstra søvn, men fortsatt var det godt over halvannen time igjen ned til Camborne, der jeg hadde booket overnatting. Litt før klokka ett hadde jeg gått av i Camborne og var ved hjelp av apostlenes hester på vei til Vyvyan Arms der jeg hadde betalt £30 for kost og losji. Det var egentlig fortsatt litt tid igjen til innsjekking, så jeg slo meg ned med en pint mens jeg ventet. Jeg overnattet også her da jeg i mai besøkte Carharrack, og i likhet med den gang kom stedets landlady og annonserte at jeg kunne få sjekke inn før glasset var halvtomt.

Det var godt nytt, for det ga meg muligheten til å nå et tidligere tog videre, og jeg fikk etter hvert også tid til en svipptur innom Red Jackets Tavern på vei tilbake til togstasjonen. Derfra skulle jeg ha 14.21-toget videre helt ned til Penzance – den sørvestlige endestasjonen på det engelske tognettet. Noen vil kanskje huske at jeg i januar hadde en lang reise helt ned til St. Just som dessverre endte med bomtur da kampen der ble avlyst etter at jeg hadde ankommet St. Just og sjekket inn. Nå skulle jeg gjøre et nytt forsøk på å se de i aksjon på Lafrowda Park, og det var blant annet prisnivået i St. Just denne dagen som gjorde at en base der ble valgt bort til fordel for Camborne. Slik er det vel på denne tiden av året der nede, men denne gang var været også langt bedre slik at jeg ikke fryktet en ny avlysning.

Toget ned til endestasjonen Penzance tok tjue minutter, og for å nå St. Just som ligger enda lenger vest, trenger man buss herfra. Jeg hadde nå imidlertid god tid til å sjekke ut et par puber i Penzance; noe jeg ikke hadde tid til ved forrige korsvei, som hittil var mitt eneste besøk i byen. Det hadde jeg derfor tenkt å bøte litt på nå, og jeg hadde blinket meg ut puben Lamp & Whistle, men det viste seg at den ikke åpnet før senere den ettermiddagen. Derfor fant jeg i stedet frem til The Longboat, og etter et glass Strongbow Cloudy Apple gikk turen videre til One and All. Ved The Crown fikk jeg til og med servert dagens første Rattler før jeg omsider gikk for å ta 16.20-bussen til St. Just. Atlantic Coaster-bussen med nummer A17 i panna tok sin tid med å dukke opp, men kom omsider slik at jeg fikk betalt £6,60 for en returbillett. Bussturen til St. Just tok rundt 25 minutter.

St. Just er en liten by som ligger omtrent kilometer vest for Penzance, med havet som nærmeste nabo i vest; i et område som har status som såkalt Area of Outstanding Natural Beauty (det gjelder jo for så vidt rundt 1/3 av hele Cornwall). Mange vil si at grevskapet Cornwall i seg selv er en utpost, men St. Just er en virkelig utpost i så måte, og det skal være fastlands-Storbritannias vestligste by. Den har nemlig status som town, men innbyggertallet i selve byen skal ikke være mer enn rundt 2 000. St. Just har i likhet med mange andre samfunn i Cornwall lange tradisjoner innen gruvedrift, der man har gravd etter kobber og ikke minst tinn. Til tross for skuffelsen over avlysning hadde mitt forrige besøk gitt inntrykk av en koselig liten by.

 

Den gang hadde jeg overnattet ved The Wellington, som er en av fire puber som ligger rundt byens torg, men første stopp var nå The Commercial siden det var den eneste St. Just-pub jeg ikke fikk avlagt en visitt den gang. Der ble det mer deilig Rattler, og det ble det sannelig også på The Wellington Hotel da jeg måtte inn for å se om den sjarmerende jenta som hadde servert meg på nyåret også var der nå. Det var hun ikke, men jeg merket uansett at Rattler raskt går til hodet på en stakkar, så det var greit å komme seg ned til Lafrowda Park der det tross alt skulle spilles en fotballkamp. Etter å ha fått litt frisk luft på den korte spaserturen ned til dagens kamparena, var jeg klar for kamp, og med en snau time til avspark så jeg snart at det nå var langt mer aktivitet enn hva tilfellet var sist gang jeg hadde befunnet meg her.

Det er ikke altfor mye jeg kan fortelle om St. Just AFC, men de er åpenbart stiftet i 1894, og de var i 1959 med å stifte Cornwall Combination. Der befinner de seg faktisk fortsatt, og de vant denne ligaen i 1962, før de senere har blitt nummer to ved seks anledninger (sist gang i 2005). Det ser rett og slett ut som om de er svært tilfreds med den trygge tilværelsen i Cornwall Combination, som nå befinner seg på step 8 i non-league pyramiden og er en av feederligaene til South West Peninsula League. Med klubbens geografiske plassering kan man jo godt forstå at en klatring i pyramiden vil kunne by på utfordringer som nok ikke frister voldsomt. Jeg tenker da selvsagt spesielt på økt reisevei og -utgifter. Slik er det her nede i det vestlige Cornwall, som er en virkelig utpost i fotball-England.

Jeg skal ikke begi meg ut på noen gjettekonkurranse om hvor lenge klubben har brukt Lafrowda Park som sin hjemmebane, men den ligger i hvert fall idyllisk til med Atlanterhavet som bakteppe. På en klar dag skal man herfra kunne være i stand til å se helt til Isles of Scilly. Det tilsynelatende nye klubbhuset ligger i hjørnet der man kommer inn, og det er på langsiden bortenfor dette at man finner det som er av tribunefasiliteter. Et nokså slitent overbygg lener seg inntil en minst like falleferdig murvegg og gir tak over hodet til de som ser kampen herfra. Foran dette har man laglederbenkene, og rundt anlegget for øvrig er man henvist til å stå rett på gresset uten tak over hodet. Jeg liker personlig Lafrowda Park og vil hevde at det slitne overbygget rett og slett oser av karakter, men dette er selvsagt arenaer for de spesielt interesserte, og sannsynligvis ikke for den jevne fotball-fan som synes dagens moderne PL/FL-stadioner er fantastiske greier.

Det ingen inngangspenger som ble avkrevd, og naturlig nok heller intet program trykket opp til dagens kamp, men i klubbhusets lille trivelige bar fikk jeg lesket strupen mens jeg samtalte litt med et par representanter for hjemmelaget. De to hadde liten tro på at The Tinners skal kunne kjempe i toppen, der de utropte klubber som Perranporth, St. Day og Penryn Athletic til favoritter. Selv hadde de startet med 2-1-2 på sine fem ligakamper hittil, men kom nå fra to strake storseire, og toppscorer Jack Willis hadde notert seg for ikke mindre enn åtte nettkjenninger på de tre siste kampene – inkludert hattrick i begge de to siste kampene. Jeg holdt de derfor som favoritter mot et West Cornwall som sto uten poeng etter sine fem første kamper, og som også hadde gått på til dels stygge tap.

Dette er en fin tid på året for å se midtukekamper også i ligaer som ikke ofte har det grunnet mangel på flomlys, og heldigvis skulle min tur til ‘verdens ende’ denne gang belønnes med kamp. Det hadde åpenbart ikke vært noen selvfølge, for jeg hørte nå at bortelaget West Cornwall – som faktisk hører hjemme rett ved Camborne, der jeg nå hadde base – en stund i forveien hadde forsøkt å få kampen utsatt grunnet vansker med å få spillerne helt ned til St. Just en tirsdagskveld. I de forbindelse får jeg bare takke West Cornwall for at de faktisk valgte å stille i stedet for å ta en ‘Taunton Town’ og utebli (i motsetning til Southern Leagues bruk av silkehansker med Taunton-klubben) ville nok uansett Cornwall Combination ha slått hardere ned på dette med bøter og poengtrekk, slik de har vist allerede denne sesongen.

Cornwall Combination er nok for tiden min favoritt-liga på step 8 av engelsk non-league, men jeg stusset over at Carharrack lå som jumbo uten poeng og med en horribel målforskjell. Dette er en klubb som de siste sesonger har kjempet i toppen, og som så sent som i 2017 vant denne ligaen. Da jeg for noen måneder siden hadde et herlig besøk ved deres Howard Beauchamp Recreation Ground på tampen av forrige sesong, var det lite som vitnet om en klubb i krise, og i stedet var det irritasjon over at de følte seg tvunget til å trekke sin søknad om opprykk til SWPL etter at FAs inspektør hadde påpekt at garderobene var en smule for små. St. Just-folket kunne redegjøre for hva som har skjedd siden dette, for manageren forlot i sommer klubben til fordel for Penryn Athletic og tok med seg bortimot rubb og rake av spillere.

Nå var det imidlertid St. Just og West Cornwall det dreide seg om, og under en tidligere røykepause hadde jeg kommet i prat med dommeren som tydeligvis ikke var ukjent med groundhoppere, for etter at jeg innrømmet å tilhøre den grupperingen, spurte han uoppfordret om jeg ville ha en kikk på lagoppstillingene før jeg i det hele tatt rakk å spørre. Da han deretter blåste i gang kampen var det vertskapet som snart tok kommandoen og skapte de fleste sjansene, men et West Cornwall som var kledd i nærmest selvlysende oransje drakter holdt foreløpig stand og hadde selv et par skumle kontringer. Jeg hadde hatt den imaginære lorgnetten spesielt rettet mot Jack Willis, og det var omsider han som etter 25 minutter fikk hull på byllen og sørget for at de grønnkledde vertene gikk til pause med 1-0.

Det var ikke ufortjent, men det hadde ikke vært noen maktforestilling av typen vi skulle få se etter hvilen. Gjestene kollapset nemlig i annenomgangen, og allerede i dens fjerde minutt doblet Callum George ledelsen til 2-0. Kun fire minutter senere måtte bortekeeper Ryan Barnes igjen plukke ballen ut av nettet, og det skulle mot slutten av kampen bli temmelig stygt for gjestene. Med tjue minutter igjen sto det 4-0 etter at Jack Willis hadde notert seg for hattrick for tredje kamp på rad. Ingen dårlig prestasjon! Bortelaget lekket ytterligere noen mål mot slutten, og det endte til slutt med overbevisende 7-0 etter at Jack Willis scoret fire av målene og også Stuart Nicholls og Tom Mannering tegnet seg på scoringslista. De tilreisende var nok glad for å høre sluttsignalet, men de skal som sagt ha ros for å ha møtt opp.

Min lange reise til St. Just hadde denne gang blitt belønnet med kamp, og som en av 35 tilskuere fikk jeg også se litt nettsus. Kampen hadde startet noe senere enn opprinnelig planlagt, så etter å ha måttet stresse tilbake til bussen idet man gikk over på tilleggstid, kom jeg meg med nød og neppe med bussen tilbake til Penzance. Siden sulten hadde begynt å melde seg, hoppet jeg av ved Wetherspoons-puben The Tremenheere der jeg fikk litt mat i skrotten. På vei til jernbanestasjonen fikk jeg også omsider stukket innom Lamp & Whistle som nå hadde åpnet (det hadde de gjort like etter at jeg satt kursen mot St. Just), lykkelig uvitende om kaoset som nå rådet ved Penzance jernbanestasjon.

Da jeg like etter gikk dit ned så jeg straks at ikke alt var som det skulle, for grupper av turister omkranset de stakkars ansatte som forsøkte å gi informasjon. Det var store problemer et eller annet sted lenger opp på den såkalte Cornish Riviera-linja, og alle tog var enten innstilt eller sterkt forsinket. De ansatte kunne ikke engang fortelle når man kunne regne med å komme seg herfra, og 21.45-toget befant seg fortsatt ikke på perrongen da klokka passerte ti. I det fjerne kunne man etter hvert skimte et tog på vei inn til Penzance, og dette ble etter hvert til en forsinket 22.10-avgang som jeg ble med tilbake til Camborne. Der skulle jeg igjen ha en grytidlig start dagen etter, men ved ankomst Vyvyan Arms unnet jeg meg likevel et siste glass i puben der, og gikk til sengs med løfter om at husfruen skulle stå opp tidlig og ordne en frokost jeg kunne ta med meg på toget.

 

 

English ground # 495:
St. Just v West Cornwall 7-0 (1-0)
Cornwall Combination
Lafrowda Park, 28 August 2018
1-0 Jack Willis (26)
2-0 Callum George (49)
3-0 Jack Willis (53)
4-0 Jack Willis (71)
5-0 Stuart Nicholls (81)
6-0 Jack Willis (86)
7-0 Tom Mannering (90+1)
Att: 35
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 29.08.2018: Lower Hopton v DRAM Community
Previous game: 27.08.2018: Barkingside v Southend Manor

More pics

This day on a map

 

 

Barkingside v Southend Manor 27.08.2018

 

Mandag 27.08.2018: Barkingside v Southend Manor

Dagen hadde allerede bydd på to kamper da jeg forlot Slough Towns nye hjemmebane Arbour Park, men jeg hadde en tredje og siste kamp på programmet. Man må jo utnytte det faktum at Bank Holiday Monday byr på slike muligheter, og selv om jeg hadde vært litt avventende til hvorvidt jeg ville ta med denne tredje kampen som var en revisit til Barkingside (som banedeler hos Ilford), ble det når valget av base omsider falt på Romford naturlig å også få med seg Barkingside-kampen på vei ‘hjem’ siden det ikke var langt derfra. Nå var det bare å komme seg med 17.11-toget inn til London Paddington og krysse metropolen på min ferd østover. På tuben var det et skikkelig freakshow denne ettermiddagen, og jeg mistenker at årsaken var ‘sirkuset’ som er Notting Hill Carneval.

Mens en stor gruppe med utskudd var involvert i omfattende håndgemeng inne i vognene kunne jeg heldigvis hoppe av ved Liverpool Street og fortsette videre østover med toget som gikk noen minutter over seks. Etter et drøyt kvarter steg jeg av på stasjonen Seven Kings, en liten spasertur fra flerbruksanlegget Cricklefield Stadium. På veien dit hadde jeg planlagt en innlagt vanningspause ved puben The Cauliflower, men den virket ikke bare stengt men rett og slett nedlagt. Derfor fortsatte jeg ned til kveldens kamparena, der jeg med omtrent en time og et kvarter til avspark kunne betale meg inn med £5 som faktisk også inkluderte et eksemplar av kveldens kampprogram. Det er ingen dårlig deal!

Dette var som nevnt en revisit da jeg en desember-dag i 2015 så Barkingside v Haringey Borough her, og også den gang var det snakk om en kveldskamp som avsluttet en trippel. Allerede noen år før dette besøkte jeg imidlertid også Barkingsides tidligere hjemmebane Oakside. Det var i april 2011 at jeg første gang stiftet kjennskap med klubben og så de være vertskap for daværende Bethnal Green United (nå Tower Hamlets FC). Klubben hadde allerede på det tidspunktet solgt sin hjemmebane til Redbridge, og selv om slike som undertegnede vel egentlig fortsatt ser på det som banen til Barkingside, flyttet de i det herrens år 2014 ut for å banedele med Ilford her ved Cricklefield Stadium.

Ilford er en by som i løpet av årene har blitt spist opp av øst-London og som nå er administrasjonssenter for bydelen Redbridge i det nordøstlige London. Ilford-området hadde ved siste folketelling drøyt 165 000 innbyggere, og vi befinner oss her rundt halvannen mil nordøst for Charing Cross i sentrale London. Historisk sett var Ilford et landlig tettsted i Essex, beliggende langs den viktige ferdselsåren mellom London og Colchester. Byen vokste raskt etter jernbanens ankomst i 1839, og ble altså raskt spist opp av London. Ilford er fortsatt et viktig kommersielt senter i øst-London. En dose ubrukelig kuriosa får være at Ilford er det eneste stedet i Storbritannia der det er funnet en komplett mammut-skalle. For øvrig kan det legges til at Barkingside er et område like nord for Ilford, og som også tilhører bydelen Redbridge.

Jeg nevnte at Cricklefield Stadium er et flerbruksanlegg der Ilford FC nå er det egentlige hjemmelaget, og denne klubben har selv en svært komplisert historie som vi ikke skal gå altfor mye inn på denne gang. Det kan dog nevnes at dagens klubb, stiftet i 1987, kun er en etterkommer av en tidligere klubb med samme navn som var en storhet i amatør-fotballens glansdager. Denne klubben slo seg i 1979 sammen med Leytonstone og stiftet Leytonstone/Ilford som meget enkelt forklart (for den detaljerte versjonen er virkelig forvirrende) er en slags forgjenger til dagens Dagenham & Redbridge. Men nå var det uansett Barkingside som var hjemmelag denne kvelden, så vi lar Ilford-historikken ligger til en passende anledning, og konstaterer i stedet bare at Cricklefield ikke er så aller verst til tross for å være et friidrettsstadion.

Adkomsten til anlegget går gjennom et område med bygninger som tilhører et eller annet slags akademi. I enden av denne lille blindveien ligger Cricklefield Stadium, hvis inngangsparti er på den ene flanken av nærmeste langside – rett ved siden av bygget som huser diverse kontorer, garderober etc. På innsiden, foran dette bygget, er der klassisk åpen ståtribune (terracing) som strekker seg bortover til en flott og klassisk ståtribune som står midt på langsiden og byr på sitteplasser. Bortenfor denne er det mer terracing nedover mot bortre kortside, der det ikke er noen tilskuerfasiliteter. På motsatt kortside har man derimot mer terracing som her følger kurven rundt hele svingen og fortsetter over på bortre langside, der det midt på er et lite overbygg som gir tak over hodet til de stående tilskuerne. Litt synd med løpebanene, men sammenlignet med lignende anlegg er Cricklefield Stadion ikke blant de verste.

Barkingside FC ble stiftet i 1898 og spilte sine første år i lokale ligaer som Ilford League og Walthamstow League, før det etter krigen ble spill i London League og Greater London League. I 1987 tok de plass i Spartan League, og denne ble i 1997 vunnet i den siste sesongen før den ligaen slo seg sammen med South Midlands League for å stifte dagens Spartan South Midlands League. Sistnevnte ble også vunnet i 1999, men klubben hadde på denne tiden et ønske om å bytte over til Essex Senior League. Da det daværende reglementet visstnok ikke tillot slike sideveis forflytninger i pyramiden, løste klubben dette på temmelig drastisk vis med å trekke seg fra SSML og ta en sesongs pause fra fotball før de med suksess søkte seg til Essex Senior League.

Over de neste 13 sesongene var det ofte å finne på øvre del av tabellen, men det endte gjerne med en rekke tredje- og fjerdeplasser, før en 2. plass i 2013 viste seg godt nok til å få sjansen til opprykk til step 4. Den takket de ja til, men deres tre sesonger i Isthmian League Division One North kan nok ikke sies å ha vært noen gedigen suksess. 20. plassen (av 24) i debutsesongen ble bestenotering, for sesongen etter var de avhengige av benådning for å unngå nedrykk – et nedrykk som uansett fulgte et år senere, da de våren 2016 endte som nest-jumbo og måtte returnere til Essex Senior League. Foreløpig har de ikke vært i nærheten av å utfordre i kamp om opprykk og eventuell retur til step 4.

Det er nok ikke så mange jeg klubber jeg har besøkt der inntrykket av at én mann er så til de grader viktig for klubben har vært så sterkt som ved mine besøk hos Barkingside, og den imponerende mannen er Jimmy Flanagan. Han er både formann, klubbsekretær og rett og slett en altmuligmann som synes å ta seg av det aller meste i klubben. Første gang jeg så ham ved mitt besøk til Oakside var han i full sving med å pumpe opp baller før kamp, og ved mitt første besøk til Cricklefield løp han frem og tilbake mellom forskjellige arbeidsoppgaver som formenn i Premier League eller Football League sannsynligvis ikke engang er klar over at må gjøres. Likevel har Jimmy innimellom sine plikter ofte tid til å slå av en liten prat med de fremmøtte, og da jeg fikk noen ord med ham kunne han også bekrefte at klubben nå ser for seg banedelingen her som en langsiktig løsning.

Spøkefullt uttrykte han håp om at jeg kunne bringe litt hell slik at det kunne løsne offensivt, og da jeg snart satt oppe i baren i det nevnte byggets 2. etasje og kikket i programmet, var det lett å se hvorfor. Klubben hadde nemlig startet med å spille uavgjort i samtlige tre ligakamper hittil, og sto utrolig nok fortsatt med målforskjellen 0-0! Til alt overmål hadde de også spilt 0-0 i FA Cup-oppgjøret mot Leyton Athletic, før omkampen på bortebane endte med tap 0-3 og exit for en klubb som nå altså fortsatt hadde tilgode å score etter fem kamper hittil i sesongen! Man kan vel trygt si at det ikke akkurat luktet noe målorgie. Bortelaget denne kvelden var Southend Manor som selv sto med 1-0-2 etter sine tre første ligakamper.

Som vanlig er når Barkingside har sine kveldskamper på slike dager, hadde det dukket opp en del groundhoppere, og det var flere kjente fjes innom baren der jeg nå var opptatt med å bla meg gjennom noen solide bunker med gamle programmer. Jeg klarte selvsagt ikke å motstå fristelsen, og det var med en pose på 15-20 programmer at jeg etter hvert gikk ned fra baren og inn igjen på banen. På vei dit stakk jeg hodet innom luka med matservering i enden av den nevnte bygget, rett ved inngangspartiet, og fikk meg således litt vomfyll mens jeg ventet på avspark i min tredje og siste kamp for dagen.

Barkingside har nok med sin måltørke savnet spissen Roddy Lemba som etter forrige sesong forsvant til Romford, og som jeg tilfeldigvis så score et sent vinnermål som sendte Romford videre i FA Cupen dagen før, men denne kvelden så det tidlig ut som om de klarte seg uten ham da de tok ledelsen allerede i kampens andre minutt. Euan Taylor-Reid vant ballen på midtbanen og sendte en lang ball opp mot Jerry Jairette som headet ned til Bobby Sears, og broren til tidligere West Ham-spiller Freddy Sears gjorde sendte vertene i føringen med sitt første mål for klubben. Enkelt og greit! Barkingside dominerte, og både Jairette, Mark Frostick og Callum Matthews hadde muligheter før Southend Manor plutselig slo tilbake med en heading fra Lee Delf som smalt i tverrliggeren.

Like etter doblet i stedet Barkingside ledelsen etter en skikkelig brøler av Manor-keeper Lewis Catling. Han bommet rett og slett på et tilbakespill, og hans sleivspark ble snappet opp av Mark Frostick som satt ballen i mål. Omgangen var så vidt over halvspilt, og det så lyst ut for The ‘Side som ledet 2-0, men gjestene kjempet seg stadig mer inn i kampen og tok mot slutten av omgangen over initiativet ute på banen. De spilte seg også frem til noen gode muligheter før pause, og den største kom da Charlie Bunns helt på tampen så sin avslutning reddet på streken av Side-forsvarer Aaron Hunwicks. Dermed sto det fortsatt 2-0 til pause, og hjemmefolket hadde nok troen på at man nå skulle kunne hanke inn sesongens første tre-poenger.

Etter at pause-forfriskninger var inntatt kunne vi se Southend Manor fortsette presset, og jeg ble noen minutter stående å småprate litt med en groundhopper som driver en video-blogg. Idet jeg beveget meg litt videre passerte jeg Flanagan som kunne fortelle at det offisielle tilskuertallet var 82, og et øyeblikk senere stønnet han oppgitt da et innlegg tolv minutter ut i omgangen endret retning og datt ned hos Rhys Fatt som reduserte til 2-1. Kort etter burde vertene gjenopprettet tomålsledelsen, og undertegnede var ikke den eneste som var overbevist om at Bobby Sears hadde fått ballen over streken, men dommeren var ikke enig. En tilsvarende situasjon på motsatt banehalvdel fulgte, og Rhys Fatt følte seg snytt, men han fikk likevel sitt andre for kvelden tjue minutter ut i omgangen da han lobbet inn 2-2 over Side-keeper Mikel Breckenridge.

Det var liten tvil om at det nå var gjestene fra Southend som hadde hatt initiativet etter pause, men nå jevnet det seg litt ut igjen og begge lag så ut til å gå for de tre poengene. Vertene hadde en kjempesjanse til nettopp det da innbytter Jacob Dingli nesten kronet sin debut med scoring, men hans avslutning traff tverrliggeren. Med rundt fem minutter igjen av ordinær tid var det i stedet de gule og svarte gjestene som slo til, og Mohamed Kargbo hadde marginer med seg da han slo tunnel på en hjemmespiller, dro av en annen og sendte ballen i bue rundt keeper Breckenridge og i mål i det bortre hjørnet. Man kunne ikke annet enn å applaudere, men for Barkingside sin del var det liten tid å gjøre det på, og det rant ut i sanden slik at de gikk på sesongens første tap da de endte med 2-3 som sluttresultat.

Flanagan & Co var naturligvis skuffet etter det som tross alt var en imponerende snuoperasjon av bortelaget, men jeg ønsket lykke til og takket for meg. Jeg valgte å spasere forbi Seven Kings stasjon og fortsette videre til fots til Goodmayes, der jeg nemlig planla en tur innom puben The Bridge House rett ved siden av sistnevnte stasjon. Dette var faktisk dagens første pub-besøk, men det skulle uansett ikke bli altfor langvarig, for jeg passet på å nokså raskt komme meg tilbake til Romford med et av togene. Det hadde vært en lang dag med hele tre kamper på menyen, og ikke minst hadde jeg en grytidlig start og meget lang reise foran meg morgenen etter, så det var greit å komme seg i seng og få seg litt søvn.

 

Revisit:
Barkingside v Southend Manor 2-3 (2-0)
Essex Senior League
Cricklefield Stadium, 27 August 2018
1-0 Bobby Sears (2)
2-0 Mark Frostick (24)
2-1 Rhys Fatt (57)
2-2 Rhys Fatt (66)
2-3 Mohamed Kargbo (85)
Att: 82
Admission: £5
Programme: Included

 

Next game: 28.08.2018: St. Just v West Cornwall
Previous game: 27.08.2018: Slough Town v Dulwich Hamlet

 

More pics

 

This day on a map

 

 

Slough Town v Dulwich Hamlet 27.08.2018

 

Mandag 27.08.2018: Slough Town v Dulwich Hamlet

Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen da jeg satt meg på 14.00-toget fra Hayes & Harlington for å la jernhesten frakte meg de ti minuttene vestover til Slough. Etter å ha sett AFC Hayes v CB Hounslow med tidlig avspark som min første av tre kamper denne dagen, skulle altså turen gå videre til kamp to, og jeg valgte kampen som bød på den enkleste og raskeste reiseveien – nemlig Slough Towns hjemmekamp i Conference Premier, der motstanderen Dulwich Hamlet nok ville sørge for en aldri så liten hipster-invasjon i Slough. Toget var i rute, og ti over to kunne jeg spankulere ut av Slough stasjon og lange ut langs Stoke Road i retning av klubbens nye stadion Arbour Park.

Slough er en by som ligger helt øst i grevskapet Berkshire, nesten helt inne ved stor-Londons vestligste bydeler. Vi befinner oss her drøyt tre mil vest for Charing Cross i sentrale London, en halv mil nord for fasjonable Windsor, og snaut tre og en halv mil øst-nordøst for Reading. Innbyggertallet i Slough skal faktisk ha passert 150 000, og byen er en av de mest flerkulturelle i hele Storbritannia. Mange av innbyggerne jobber i byer som London og Reading, men Slough er selv faktisk den britiske byen utenfor London der flest multinasjonale selskaper har etablert sitt UK-kontor. Næringsparken Slough Trading Estate skal også være Europas største næringspark med én privat eier, og den skal alene stå for over 17 000 arbeidsplasser. Slough har gjerne hatt et frynset rykte, men det har i hvert fall skjedd en storstilt oppgradering av sentrumsområdet de siste årene. Bortsett fra tidligere togbytter var dette faktisk min første visitt i byen.

Turen fra jernbanestasjonen til Arbour Park ble av Google Maps anslått til å ta et snaut kvarter til fots, men der jeg langet ut tilbakela jeg distansen på ti minutter og tok meg tid til å knipse noen bilder av anleggets ytre før jeg gikk for å betale meg inn. Med røykfri arena var det bare å ta noen siste trekk før jeg stilte meg i kø med en gruppe Dulwich-hipstere og punget ut £13 for å få passere gjennom telleapparatene. På innsiden var det bare å fiske frem ytterligere £2 for et eksemplar av dagens (meget gode) kampprogram. Deretter kunne jeg kikke meg raskt rundt på klubbens nye hjemmebane før jeg satt kursen for baren øverst på hovedtribunen. Fortsatt var det over en halvtime til avspark, så jeg hadde tid til å få meg litt føde – både fast og flytende.

Slough Town har en historie som strekker seg tilbake til 1890, da klubbene Swifts, Slough Albion og Young Men’s Friendly Society slo seg sammen for å stifte Slough FC. De spilte i ikke lenger eksisterende ligaer som Southern Alliance (sammen med blant annet Tottenham Hotspur) og Great Western Suburban League, og søkte seg senere til Isthmian League. Da Wycombe Wanderers i 1921 i stedet ble foretrukket, tok Slough i stedet plass i Spartan League. I årene før den annen verdenskrig ble de kastet ut av sin daværende hjemmebane The Dolphin Stadium som av eieren hadde blitt solgt, og etter en periode med banedeling hos Maidenhead United slo de seg sammen med klubben Slough Centre for å kunne returnere til hjembyen under navnet Slough United. Det skulle imidlertid ikke være siste gang i klubbens delvis kompliserte historie at de støtte på slike problemer.

Etter krigen var klubben ikke lystne på å fortsette i Spartan League, og de var i stedet en av drivkreftene som førte til at en gruppe utbrytere stiftet den nye Corinthian League – noe som ga klubben deres kallenavn ‘The Rebels’. Kort etter bestemte de to samarbeidsklubbene seg for å skulle lag igjen, og tidligere Slough FC fortsatte nå under dagens navn Slough Town. I 1951 vant de Corinthian League, men denne ligaen var historie da den i 1964 i realiteten ble ‘spist opp’ av sin feeder-liga Athenian League. Heller ikke denne ligaen eksisterer lenger, men Slough Town vant ligatittelen der i både 1968, 1972 og 1973, og den siste av disse titlene ble fulgt opp av opprykk til Isthmian League. I 1973 spilte de seg også frem til finalen av FA Amateur Cup, men i det som skulle bli nest siste utgave av den prestisjetunge turneringen tapte de Wembley-finalen med 0-1 for Walton & Hersham.

Det var også det året Slough Town flyttet inn på sin forrige hjemmebane Wexham Park, som nå dessverre ligger brakk og forfaller et annet sted i byen. Uansett spilte The Rebels seg raskt opp i Isthmian League sin toppdivisjon, og de vant Isthmian-tittelen i både 1981 og 1990, hvorav den siste av disse to titlene ble belønnet med opprykk til Conference (som på den tiden som kjent kun opererte med én divisjon). Femteplassen i 1993 står nok som klubbens bestenotering i ligaen, men etter fire sesonger rykket ned igjen. De returnerte umiddelbart med en andreplass, men etter tre nye sesonger fant eierne ut at de ikke lenger var villige til å finansiere spill i Conference, og til tross for en åttendeplass i 1998 ble de derfor flyttet ned igjen i Isthmian League, og dette var starten på en nedtur som endte med ytterligere nedrykk i en 2007/08-sesong der klubben etter å ha blitt flyttet over i Southern League endte nest sist i Southern League Division One South West.

Samtidig hadde klubben i 2002 sett seg nødt til å selge Wexham Park, og det nå var samling i bånn for en hjemløs klubb som banedelte hos Windsor & Eton (og senere hos Beaconsfield SYCOB), men flere ganger feilet de i playoff etter gode sesonger. De var først i 2015 at det løsnet med semifinaleseier over Rugby Town og finaleseier over Kettering Town – begge på bortebane – og mens arbeidet hadde startet på deres nye stadion hadde de sikret seg opprykk til step 4. Våren 2017 avsluttet de sin første sesong på Arbour Park ved å igjen ta seg til playoff, og selv om der der måtte se seg slått av Leamington i semifinalen, slo de tilbake et år senere. Forrige sesongs tredjeplass i Southern League Premier ble nemlig fulgt opp med hjemmeseier over Kettering Town i playoff-semifinalen, og finalen borte mot Kings Lynn Town ble vunnet 2-1 etter at Manny Williams scoret seiersmålet i det 89. minutt.

Opprykket til Conference South kronet en sesong der de også kopiere sin bestenotering i FA Cupen ved å ta seg til andre ordinære runde for åttende gang. Belønningen ble TV-kamp, og da var det tross alt kanskje ingen voldsom tragedie at Rochdale ble for sterke. Etter opprykket hadde de hittil startet Conference South-tilværelsen med 2-2-2 på sine første seks ligakamper, og skulle nå opp mot et Dulwich Hamlet som på sin side sto med 1-1-4 så langt. Dette var også et møte mellom de to klubbene som rykket opp via playoff fra henholdsvis Southern League Premier og Isthmian League Premier, for i våres lyktes det endelig også for Dulwich Hamlet etter tre strake sesonger med playoff-exit – inkludert to strake finaletap. Dulwich Hamlet har jo nå selv blitt hjemløse og spiller sine kamper på erkerival Tooting & Mitcham United sin hjemmebane Imperial Fields. Akkurat det er jo noe Slough Town vet et og annet om.

Som nevnt hadde jo allerede klubben opplevd dette tidligere da de i 2003 også måtte forlate Wexham Park som de året før hadde sett seg nødt til å selge. Da de sommeren 2016 kunne flytte tilbake til hjembyen og innta Arbour Park, var det altså etter 13 år i eksil. På det tidspunktet var fortsatt anlegget ikke helt ferdigstilt, men nå har klubben fått en praktisk og funksjonelt sett fin hjemmebane hjemme i Slough. Fra utsiden har langsiden med hovedtribunen en viss egenart, men som med de fleste nye og moderne anlegg oser det ikke akkurat av karakter på innsiden, og Arbour Park føltes for meg først og fremst sterilt og ga meg assosiasjoner til et slags ‘byggesett’. Det hjelper heller ikke at man selvsagt har valgt å gå for kunstgress, men som sagt er det naturligvis et glimrende og funksjonelt anlegg for en klubb som selvsagt er sjeleglade for å være tilbake i hjembyen.

Om Wexham Park selv i sin nåværende tilstand skaper mer begeistring hos undertegnede, ligger faktisk Arbour Park nærmere sentrum og jernbanestasjonen. Hovedtribunen er bygget opp mot midten av bygget som dominerer den ene langsiden, der man som nevnt har inngang til blant annet baren øverst på tribunen. Midt på bortre langside står ytterligere en sittetribune, mens det på de to kortsidene er ståtribuner som fremstår identiske. De strekker seg begge i hele banens bredde og har noen metalltrinn man kan stå på. Et av trekkene jeg faktisk likte ved anlegget var at man i enden av baren har en veranda der man kunne sette seg ut med sine forfriskninger og skue utover banen, men naturligvis skulle det vise seg at folk ble jaget inn herfra og verandaen stengt da det nærmet seg avspark. Typisk!

Ved siden av baren der oppe er det også et matutsalg, og mens jeg tygget på litt mat derfra gikk jeg ut og ned fra tribunen for å sjekke ut klubbsjappa som jeg nok syntes var noe av det bedre ved anlegget. Bortenfor den ene enden av det nevnte bygget som dominerer denne langsiden hadde mange av supporterne samlet seg i en sone der det var utendørs servering av mat og drikke – også alkohol, og mens jeg gikk forbi der traff jeg også på Dulwich-supporteren Mishi som vel også er en slags groundhopper selv om han gjerne benekter det selv. Da han hørte at jeg hadde tenkt meg videre til Ilford for å se Barkingside spille kveldskamp uttrykte også han interesse for dette, men først skulle hans egne helter i sving, og etter å ha hørt ham uttrykke håp om borteseier benyttet jeg anledningen til å smette utenfor for å ta en røyk før avspark. Man fikk nemlig i det minste gå ut og inn så lenge man fikk stempel, så det var da i hvert fall noe.

Da lagene inntok banen bet jeg meg merke i en noe spesiell detalj, for det viste seg at Dulwich-klubben ikke bare stilte med utelukkende ‘fargede’ aktører, men det inkluderte nemlig også både innbytterne og hele apparatet på laglederbenken. Jeg forsøkte i ettertid å tenke etter hvorvidt det også hadde vært tilfelle da jeg så Dulwich Hamlet borte mot Chelmsford City tidligere på denne turen, men dette er nok første gang jeg har sett dette. Uansett var det hjemmelaget som startet best, og både Lee Togwell, James Dobson og Louie Soares hadde tidlig muligheter mens gjestene slet med å komme seg inn i kampen. Lange innkast fra Guy Hallis skapte ved flere anledninger hodebry for de tilreisende, og et av disse ble ved knapt halvspilt omgang headet like over av Ben Harris. Hamlet måtte vente over en halvtime før de fikk sin første sjanse ved Nyren Clunis, og i stedet var det Slough som fortsatte å skape sjanser, men det var målløst halvveis.

Jeg benyttet pausen til å ta en ny tur opp i baren, og en prat med en Slough-supporter var nærmest som å høre en reprise av da Mishi hadde gitt uttrykk for at sesongens ambisjoner først og fremst er å etablere seg i divisjonen. Representantene fra de to klubbene virket også samstemt i synet på hvem som bør ha favorittstempelet, og begge pekte umiddelbart på et nyopprykket og knallhardt satsende Billericay Town som de siste sesongene har hatt et budsjett som kun kan beskrives som aldeles vanvittig for nivået de har spilt på (dette var jo få dager før Ricay-eier Glenn Tamplin bestemte seg for å legge ut klubben for salg). Woking ble også nevnt som en favoritt, mens ingen av de to altså ville gå ut med noe voldsomt ambisiøst mål for sine respektive klubber.

Slough-supporteren også hadde påpekt at klubben etter hvilen måtte begynne å sette sjansene sine, og da jeg fra baren så at kampen igjen ble sparket i gang, gikk det kun 20-25 sekunder før ballen lå i Hamlet-nettet. Gjestene ble tatt på senga da Perry Coles spilt gjennom Louie Soares som sendte ballen forbi Hamlet-keeper Preston Edwards og i mål til 1-0. Ti minutter senere var vi like langt da Anthony Cook la inn og Afolabi Akinyemi fikk en altfor enkel jobb med å stange inn utligningen til 1-1. De 1 010 tilskuerne så at hjemmelaget deretter hadde en god periode der de kunne og nok burde ha avgjort kampen. James Dobson utnyttet en forsvarsfeil men klarte ikke å overliste keeper Edwards, og da The Rebels etter en times tid fikk ballen i nettet var linjemannen gledesdreper. Soares hadde stusset en lang ball videre til Perry Coles som skjøt i mål, men Hamlet ble altså reddet av en linjemann som sett fra min posisjon gjorde en klar feil i den situasjonen.

I stedet tok gjestene nesten ledelsen da Akinyemi få minutter senere skjøt i stolpen, men deretter var både Coles, Ben Harris og Dobson (to ganger) frempå for Slough. Det ville seg imidlertid ikke, og Dulwich Hamlet tok etter hvert over og avsluttet sterkt. Med rundt fem minutter igjen av ordinær tid falt avgjørelsen da gjestenes Ashley Carew i et forsøk på avslutning sleivsparket ballen slik at den falt perfekt til rette for lagkamerat Nyren Clunis som satt inn 1-2. En irritert Slough-keeper Jack Turner måtte for annen gang plukke ballen ut av nettet, og selv om hans lagkamerater presset på for en utligning mot slutten, endte det med borteseier 1-2 og dermed rosa hipster-jubel. Slough-folket vil nok på sin side ha irritert seg over misbrukte sjanser.

Etter det siste fløytestøtet gikk jeg temmelig raskt mot Slough stasjon for å komme meg med 17.11-toget inn til London Paddington. Jeg hadde nå sett to kamper så langt denne dagen, men skulle jo altså få med meg en tredje og siste kamp på motsatt side av den britiske hovedstaden, så det var bare å komme seg av gårde med kurs østover. Besøket hos Slough Town og ved Arbour Park hadde kanskje ikke besørget full og uhemmet begeistring hos en kresen kar som undertegnede, men det er i hvert fall utvilsomt fint å se at The Rebels er tilbake i hjembyen. Jeg skulle gjerne hatt tid til å stikke innom Wexham Park for å sjekke ståa ved deres gamle hjemmebane, men det får eventuelt bli en annen gang, for nå hadde jeg nok med å komme meg tilbake til jernbanestasjonen for å komme meg med toget jeg hadde blinket meg ut.

 

English ground # 494:
Slough Town v Dulwich Hamlet 1-2 (0-0)
Conference South
Arbour Park, 27 August 2018
1-0 Louis Soares (46)
1-1 Afolabi Akinyemi (56)
1-2 Nyren Clunis (86)
Att: 1 010
Admission: £13
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 27.08.2018: Barkingside v Southend Manor
Previous game: 27.08.2018: AFC Hayes v CB Hounslow United

 

More pics

 

This day on a map

 

 

AFC Hayes v CB Hounslow United 27.08.2018

 

Mandag 27.08.2018: AFC Hayes v CB Hounslow United

 

Siste mandag i august er ensbetydende med Bank Holiday Monday, og det igjen betyr tidlig avspark i et par ligaer, slik at det åpnet for muligheter for dobler og noen ganger også en og annen trippel. Etter at jeg to sesonger på rad har brent meg på å satse på kamper i nordøst for deretter å bli offer for mange Northern League-klubbers åpenbare besettelse med å endre kamptidspunktet fra 11.00 til meningsløse 13.00 på kort varsel og med manglende informasjon, var jeg nå tilbake i London-området der man i hvert fall kan stole litt mer på at klubbene holder seg til det opprinnelige kamptidspunkt. Med avspark kl. 11.00 i Southern Combination og 11.30 i Combined Counties League, var det flere muligheter for å kombinere en av disse med en av 15.00-kampene høyere opp i pyramiden.

Jeg bestemte meg til slutt for å starte dagen med kamp hos AFC Hayes for deretter å besøke Slough Town, og en kveldskamp i Essex Senior League betød at jeg også kunne få med meg en revisit hos banedelende Barkingside. Siden jeg hadde base i Romford, var sistnevnte på veien ‘hjem’, så jeg bestemte meg for å gå for denne trippelen. Med smørbrød fra Tesco satt jeg meg på 08.53-toget fra Romford inn til London Liverpool Street, og jeg valgte derfra en rute hvor tubens Central Line fraktet meg til Northolt – via et bytte ved White City. Siste etappe før første kamp gikk med buss 90, og med en times tid til avspark ankom jeg kamparenaen der de ikke virket å være klare for besøkende riktig ennå.

AFC Hayes hører ikke overraskende hjemme i Hayes-området. Dette er en by som over årene har blitt spist opp av stor-London, og i dag er den som en drabantby helt vest i London – rundt to mil vest for Charing Cross. Hayes har i seg selv rett i underkant av 100 000 innbyggere, og er selv et resultat av fem mindre landsbyer som gjennom årene vokste sammen. Tradisjonelt hørte Hayes til det ikke lenger eksisterende grevskapet Middlesex, men har siden 1965 sortert under Great London, der den ligger i bydelen Hillingdon. Hayes er ellers kjent som tidligere hovedkvarter for plateselskapet EMI, og noen vil kanskje ha byttet ved stasjonen Hayes & Harlington på sin vei til eller fra Heathrow Airport som ikke ligger altfor langt unna.

Det var dog fotballen jeg hadde kommet for, og Farm Park ligger tilbaketrukket fra veien i et rolig område i den nordlige utkanten av selve Hayes-området. Da jeg ankom og stakk hodet innom klubbhuset som ligger på utsiden, var det jeg senere mistenkte var klubbformannen den eneste til stede der han var i full sving med støvsugeren. Han beroliget med at jeg ikke hadde gått feil, og la til at baren muligens ville være åpen til klokka 12 eller til pause. Med det gikk jeg videre opp til inngangspartiet på baksiden og fikk etter hvert betalt de £6 som ble avkrevd i inngangspenger. Snart kom også karen med kampprogrammene priset til £1, og snart kunne jeg bla litt i et eksemplar mens jeg ventet på at det skulle dra seg mot kamp. Det var fortsatt en stund til avspark, men jeg fikk også slått i hjel litt tid med en trivelig prat med en person fra hjemmeapparatet.

Det var først i 1974 at klubben ble stiftet som en Sunday League-klubb under navnet Brook House, og de startet opp helt nede i Hayes & District Sunday League Division Seven(!). I 1982 hoppet de over til ordinær ‘lørdagsfotball’, men etter to sesonger i South-West Middlesex League var de i 1984 med å stifte Middlesex County League. Ytterligere fire år frem i tid tok de plass i Spartan League, der de etter én sesong ble flyttet opp i ligaens Premier Division. Da Spartan League i 1997 slo seg sammen med South Midlands League og stiftet dagens Spartan South Midlands League, spilte Brook House der frem til 2004 da en andreplass var nok til å få rykke opp til Isthmian League. Etter to sesonger hoppet de i 2006 over til Southern League der de tok plass i Division One South & West, og i 2007 tok de dagens navn AFC Hayes.

9. plassen våren 2009 står fortsatt som deres bestenotering i ligaen, og da de fra sommeren 2010 ble flyttet sidelengs over til Southern League Division One Central, var de stort sett fast innslag på nedre tabellhalvdel frem til jumboplassen og det påfølgende nedrykket til step 5 i 2015. Siden den gang har de spilt i Combined Counties League Premier Division, og der har de hittil fortsatt med plasseringer på nedre halvdel av tabellen. Denne sesongen hadde de foreløpig også startet med 1-0-3, der den eneste seieren hadde kommet borte mot Spelthorne Sports, og de hadde også allerede blitt slått ut av FA Cupen med tap for Hellenic League-Lydney Town. Dagens motstander var CB Hounslow United, som noen har tippet som en mulig utfordrer til å kjempe i det øvre sjikt av tabellen, men som sto med 1-1-2 etter fire runder.

Det skal ha vært i 1982 at klubben flyttet inn på Farm Park, og flomlysene ble i hvert fall innviet i 1992 med vennskapskamp mot Chelsea. Dette var før storklubbene ble langt mer opptatt av å reise kloden rundt for å øke sin markedsverdi på andre kontinenter i forbindelse med treningskamper, men for de navngjetne gjestene den gang var en Neil Shipperley som noen kilder hevder selv skal ha spilt for Brook House. Hans far Dave var i hvert fall trener der i 1990-årene. Uansett er Farm Park i dag som fremstår noe slitent men ligger fint til i et grøntområde med bekken Yeading Brook som renner forbi på utsiden. Man kommer inn i det ene hjørnet, og kortsiden her har et overbygg som strekker seg store deler av kortsiden av gir tak over hodet til stående tilskuere – og en ansamling av vedlikeholds-utsyr og -maskiner, verktøy og skrot.

På langsiden sett til høyre herfra har man først en brakke som åpenbart huser klubbkontorer, garderober og en luke for matutsalg. Bortenfor har man et lite bygg med toaletter, før man kommer til anleggets største tribune. Dette er en sittetribune av den moderne, prefabrikerte sorten som står midt på langsiden, og bortsett fra dette er det hard standing som gjelder ned mot bortre kortside, der det er mer (og utelukkende) hard standing. Det er det også mye av på bortre langside, der den eneste tribunen er en bitteliten ståtribune som også er av den prefabrikerte varianten. Under en rask ordveksling med en kar som tydeligvis også fungerte som banemann, gikk det tydelig frem at AFC Hayes også er plaget med ubudne gjester som bedriver vandalisme på banen deres, for han bannet og svertet over at plageåndene igjen hadde vært på ferde i løpet av natten. Det dreier seg om rever som graver opp deler av banen.

Angående dagens kamp ga han ellers uttrykk for at de hittil hadde hatt en del marginer mot seg og til dels vært uheldige, men han var samtidig klar på de ikke på noen måte hadde forventninger om å kjempe i toppen, og at en snarlig retur til step 4 heller ikke engang var noe tema. Manager Alan Galloway og hans team hadde i programmet tatt til orde for å forby ordet ‘unlucky‘ innad i spillergruppen og understreket at de måtte se seg selv i speilet og starte å omsette alle sjansene de visstnok hadde skapt. Jeg skulle i løpet av formiddagen få en viss forståelse for hva han mente. Min samtalepartner fortalte meg ellers at jeg skulle kunne skaffe meg en pin til min samling i klubbhusets bar i pausen, før han var behjelpelig med å skaffe til veie lagoppstillingene så jeg fikk tatt en kikk og avbildet de.

Det hjalp meg blant annet å identifisere Harry Carter som min tidligere samtalepartner hadde vært glad for å ha tilbake i aksjon etter at han tydeligvis hadde vært ute en stund, og han markerte seg tidlig som drivkraften i det meste AFC Hayes skapte offensivt. Det var også han som etter et drøyt kvarter spilte gjennom Sekani McCalmon som ble felt like utenfor gjestenes 16-meter. Carter la ballen til rette og sendte den deretter i mål helt borte i det ene hjørnet uten at Hounslow-keeper Rhys Forster kunne lastes. Dermed 1-0, og hjemmelaget fortsatte å styre kampen mens gjestene ble løpende mye mellom og ikke fikk til sitt spil når de fikk låne ballen. Carter var etter 25 minutter nære på med et skudd som sneiet stolpen, og fem minutters tid før pause spilte han gjennom McCalmon som avsluttet langt utenfor fra god posisjon.

Helt på tampen av omgangen ble nok et frispark løftet inn i Hounslow-feltet av Harry Bishop, men headingen Matt Kaczmarek gikk like utenfor. Dermed 1-0 til pause, og en fullt fortjent ledelse til hjemmelaget. Selv ilte jeg ned til klubbhuset for å unne meg dagens første glass og samtidig forhøre meg om en pin til min samling. Der hadde de nå åpnet, og det var et koselig lokale, men det hyggelige kvinnemennesket bak disken som mente at de var der et sted var tilsynelatende ikke i stand til å finne de, slik at jeg ble bedt om å returnere etter kamp. Jeg var påpasselig med å tømme glasset tidsnok til at jeg kom meg igjen på banen til spillerne var tilbake utpå gressmatte og dommer Fabio Roque på nytt kunne blåse i gang.

Etter pause var det gjestene som kom best i gang, og de skapte problemer for Hayes med gode løp på kantene. Et slikt angrep endte med et innlegg inn i feltet der en bortespiller gikk i bakken og dommeren pekte på straffemerket. Triantafilos Skapetis tok ansvar, og i omgangens fjerde minutt utlignet han til 1-1. Snuoperasjonen kunne vært et faktum da Mathew Riggs skjøt like over, men det vertene tok igjen grep og burde gjenopprettet ledelsen da Omar Hassan skjøt over mål fra god posisjon. Det var tydelig at AFC Hayes først og fremst manglet en målscorer, og det fikk vi nok et bevis på da McCalmon helt på tampen hadde en god sjanse men bortekeeper Forster fikk slått ballen utenfor stolpen slik at lokaloppgjøret endte med 1-1 og poengdeling foran det jeg hadde talt meg frem til å være 63 tilskuere men som senere ble bekreftet å være 56 (jeg må ha regnet med noen klubbrepresentanter).

Jeg hadde ikke all verdens tid om jeg skulle rekke 13.24-bussen videre ned til Hayes & Harlington stasjon, så jeg forlot nokså raskt åstedet og lot pin være pin da jeg droppet svippturen innom klubbhuset for i stedet å gå rett til bussholdeplassen noen få meter nede i veien. Der sto allerede en annen groundhopper og ventet på bussen, og det skulle vise seg at han hadde valgt seg de samme to kampene jeg skulle starte denne dagen med. De tidlige avsparkene i Combined Counties League (og for den saks skyld også Southern Combiantion) hadde igjen vist seg praktisk for oss groundhoppere, og da jeg snart gikk av bussen og steg på 14.00-toget som frakte meg til Slough, kunne jeg se konstatere at kampen hos AFC Hayes hadde vært en fin start på dagen.

 

English ground # 493:
AFC Hayes v CB Hounslow United 1-1 (1-0)
Combined Counties League Premier Division
Farm Park, 27 August 2018
1-0 Harry Carter (17)
1-1 Triantafilos Skapetis (pen, 49)
Att: 56
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 27.08.2018: Slough Town v Dulwich Hamlet
Previous game: 26.08.2018: Romford v Baldock Town

 

More pics

 

This day on a map