Den lokale breddefotballen hadde fortsatt ferie, og det var ingen offisielle kamper denne dagen, så da passet det greit med en lokal treningskamp. Østsiden hadde også funnet en kanskje noe spesiell motstander å måle krefter med før de en ukes tid senere skulle starte høstsesongen med en knalltøff kamp mot Råde. Det var nemlig G17-laget til FFK som hadde blitt forespurt og som hadde takket ja til en aldri så liten test denne tirsdagen. Det var bare å spasere ned til Østsiden Stadion, der jeg raskt registrerte at også Trond hadde tatt turen, slik at jeg ikke overraskende endte opp med å se kampen sammen med ham. Vanligvis påberoper han seg å være nokså nøytral når han reiser rundt og ser kamper med Østfold-kretsens breddelag, men denne gang hadde han ikke overraskende få problemer med å bekrefte at så ikke var tilfelle denne sommerkvelden.
Jeg må innrømme at jeg hadde forventet at det skulle bli litt ‘gutter mot menn’, og at de unge og kvikke FFK-gutta skulle få litt problemer – ikke minst fysisk – med tross alt mer voksne Øssia-spillere, selv om sistnevnte hadde noen tunge fravær. Det skulle uansett vise seg å være en fullstendig feilaktig spådom, for selv om vertene innledningsvis virket friske og raske, var det tilsynelatende likevel litt feriemodus, og ungguttene til FFK var rett og slett friskere og raskere. De tok ledelsen etter tjue minutter og holdt på den til pause. Allerede etter et drøyt minutt av andre omgang doblet de ledelsen, men til tross for dette var de første 25-30 minuttene av andre omgang Øssias beste periode.
Fem minutter av den andre omgangen var spilt da de også fikk sin redusering etter å ha lurt av den utrusende FFK-keeperen og iskaldt satt inn 1-2 nede ved stolperota. Etter dette følte jeg at det sto og vippet litt, frem til FFKs unggutter økte til 1-3 i det 73. minutt, men da de også la på til 1-4 kun to minutter senere, var det avgjort. Fem minutter før slutt ble det enda styggere for Øssia da gjestene fastsatt sluttresultatet til 1-5 foran det jeg talte meg frem til å være 116 tilskuere. De fikk se tenåringene til FFK ta en til slutt solid seier, men jeg er usikker på hvor mye man skal legge i akkurat det resultatet. Det var kanskje nettopp unggutta i de for anledningen svarte FFK-draktene som fikk mest ut av det..?
Denne mandagskvelden hadde jeg fått med meg Pål på Fredrikstad Stadion, der denne denne kvelden skulle spilles kamp i 3. divisjon avdeling 6. Det var altså FFKs andrelag som skulle i aksjon, og de skulle ta imot Lokomotiv Oslo. Det skulle også vise seg å by på en mulighet til å få se hvor nye danske keeper, Valdemar Birksø, siden det var han som skulle vokte FFK-målet. Da passet det kanskje ekstra bra at vi hadde tatt oppladningen på Restaurant Victor med den danske nasjonalretten stekt flesk med persillesaus. Som vanlig var det deilig, og vi begge hadde lyst på litt mer da tallerkenen var tom, men fornøyde kunne vi ta turen idere til vstadion.
Etter 2025-sesongen, der FFK 2 havnet i en avdeling med nesten bare lange borteturer – inkludert mange turer til nord-Norge, har de i år havnet i en gruppe som er langt mer overkommelig med tanke på reisevei. Det hadde ikke gått helt på skinner sportslig, og de kom nå fra fem strake tap. Det hadde ført FFK-rekruttene ned på en nest sisteplass, kun foran jumboen Flint på målforskjell. Nå skulle den trettende serierunden fullføres, og med seier over Lokomotiv Oslo ville de imidlertid klatre ut av neddrykkssonen og opp på sikker plass. Det virket ikke å være noen umulighet mot et Lokomotiv Oslo som ikke hadde scoret på sine tre siste kamper (to målløse hjemmekamper mot rekruttlagene til Odd og Sarpsborg 08, samt et 0-6-tap på besøk hos Kvik Halden. Loket lå for øvrig på en åttendeplass, og for ordens skyld var det Kvik Halden og Fram Larvik som hadde fått en luke og utkjempet en duell i toppen.
Ute på banen syntes jeg at det var det unge FFK-laget som etter hvert virket et ørlite knepp skarpere, og i det 28. minutt tok de også ledelsen. Lokomotiv surret det til slik at FFK vant ballen på offensiv banehalvdel, og Elias Solberg kom alene mot bortelagets keeper. Han gjorde ingen feil, og sendte FFK 2 i føringen med 1-0. Pappa Sander var blant de som kunne juble på tribunen. Med ti minutter til pause var vi imidlertid like langt etter at det var FFKs tur til å surre defensivt. Det unge stoppertalentet Kennedy mistet ballen i eget forsvar, og selv om han jobbet iherdig i å rydde opp i egen feil, klarte han ikke å hindre Sondre Nordgaard Meløe i å fyre av et skudd som suste inn i nettaket. Heller ikke den nye danske sisteskansen kunne gjøre noe med den, og det sto dermed 1-1 til pause.
Jeg hadde på dette tidspunktet en såpass god magefølelse at jeg satset noen kroner på at FFK 2 skulle sikre seieren i andre omgang, og det var det banens yngstemann – og minstemann – som ble en sterk bidragsyter til. Igjen var det surr i de bakre rekker da Loket ga bort ballen med en hårreisende feilpasning i eget forsvar, og måtte ty til ulovligheter i forsøket på å rydde opp, slik at det endte med straffespark. Eirik Granaas er ikke bare yngst og minst, men også det største talentet, og det var han som i det 58. minutt sto klar til å ta straffesparket, Han satt den iskaldt nede ved stolpen, og FFK var tilbake i ledelsen 2-1. Tolv minutter senere ble han også tomålsscorer da han kom på løp inn i feltet og på flott og kontant vis omsatte et innlegg fra Solberg i mål. 3-1, og Loket klarte ikke å svare på dette. FFK 2 klatret opp på sikker plass (selv om vi nå vet hvordan det til slutt endte).
Revisit: Fredrikstad 2 v Lokomotiv Oslo 3-1 (1-1) 3. divisjon avd. 6 Fredrikstad Stadion, 28 July 2025 1-0 Elias Solberg (28) 1-1 Sondre Nordgaard Meløe (36) 2-1 Eirik Granaas (pen, 58) 3-1 Eirik Granaas (70) Att: 131 (h/c) Admission: Season Ticket
Vi visste det ikke da vi denne fredagskvelden dro på Fredrikstad Stadion for å se FFK ta imot Strømsgodset, men kampen skulle vise seg å bli den siste i FFK-trøye for en danske som hadde blitt en enorm favoritt i byen. Jonathan Fischer hadde etablert seg som – ifølge både undertegnede og mange andre – Eliteseriens beste keeper, og alle visste at det var stor interesse fra klubber i større europeiske ligaer, men denne fredagskvelden var vi som nevnt uvitende om at han få dager senere skulle signere for franske Metz. Det var jo heller ikke lenge siden Fallou Fall forsvant fra manges fotball-radar etter å å blitt solgt til USA og MLS.
Fokus var snarere på at det var tre poeng som nå krevdes når Strømsgodset kom på besøk til plankebyen. Drammenserne så ut som soleklare kandidater til nedrykk sammen med FK Haugesund, og sto nå også med ni strake tap; hvorav fem under ‘sjarmtrollet’ Dag-Eilev Fagermo som hadde blitt hentet inn for å være redningsmann. Forrige trepoenger for Godset kom så langt tilbake som i april måned da de faktisk noe positivt ut av et besøk til Sarpsborg. Det gjorde at FFK var favoritter, men det er samtidig nettopp denne type kamper FFK har slitt litt med å få resultater i; kampene der de skal være favoritt og må styre kampene mer. Nå håpet vi med hjerte i FFK at denne kampen ville være et steg i riktig retning i så måte.
FFK kunne fått en marerittstart da Godsets Gustav Wikheim kom alene med keeper Fischer etter tre minutter, men dansken i FFK-målet vartet opp med en herlig benparade. I stedet scoret FFK på sin første sjanse ti minutter senere, og det fikk de hjelp til av en uheldig Alie Conteh som headet ballen i eget mål. 1-0, og etter rundt halvspilt omgang hadde Sondre Sørløkk en mulighet til å doble ledelsen, men hans avslutning gikk like utenfor stolpen. FFK hadde mye ball, men i det 39. minutt var det Godset som kontret og kom i overtall. Ballen endte opp hos Johan Bakke som avsluttet i mål og utlignet til 1-1. Det skulle imidlertid skje mer før dommeren blåste for pause, for flere minutter på overtid slo Rocco Shein en corner inn i feltet, og Sondre Sørløkk raget høyest og headet inn 2-1. Dermed gikk hjemmelaget i garderoben med ledelse halvveis.
Igjen virket det som om FFK ble litt vel defensive i forsvaret av sin ledelse, og Godset fikk et par muligheter. Conteh ville gjerne gjøre opp for sitt selvmål, og fyrte av et skudd fra 20 meter som gikk like utenfor. FFK kunne riktignok økt ledelsen da Godset-keeperen måtte gi retur på et hardt skudd fra Leo Owusu, og Daniel Eid satt returen i stolpen før drammenserne fikk klarert. I det 74. minutt fikk Godset sin utligning ved innbytter Kreshnik Krasniqi som fra like utenfor 16-meteren sendte i vei et flatt skudd som fant veien til det bortre hjørne. Det gikk mot en frustrerende poengdeling da innbytter Emil Holten ble helten med et sent vinnermål. Dansken hadde fått litt kritikk, og siden forrige kamp borte mot HamKam hadde han nå blitt benket, men kom innpå som innbytter. I det 88. minutt var det nå hans landsmann Oskar Øhlenschlæger som gjorde flott forarbeid og la inn til Holten som gjorde alt rett da han fikk vendt opp og satt inn 3-2. En seier som smakte ekstra godt da den kom såpass sent, og at Fagermo var på den tapende siden var bare en bonus.
Revisit: Fredrikstad v Strømsgodset 3-2 (2-1) Eliteserien Fredrikstad Stadion, 25 July 2025 1-0 Alie Conteh (og, 14) 1-1 Johan Bakke (39) 2-1 Sondre Sørløkk (45+4) 2-2 Kreshnik Krasniqi (74) 3-2 Emil Holten (88) Att: 8 545 Admission: Season Ticket
Det var lengre mellom kampene nå i juli, men denne søndagen var det duket for en bortetur for å følge FFK. Utflukten gikk til Hamar, og det ble bestemt at en gjeng av oss skulle kjøre opp med bilen til en kompis. Det gikk bedre med oss enn med den ene bussen med FFK-supportere, som hadde fått motorhavari i Oslo-området, og vel fremme i Hamar slo vi oss ned på Heim en stund. Det hadde etter hvert blitt litt kalabalikk i Hamar sentrum denne ettermiddagen, og da vi brøt opp og kjørte mot Briskeby, lå tåregassen over torget i Mjøsbyen, og representantene for det uniformerte syndikatet hadde sine fulle hyre med å holde kamphanene adskilt.
Da FFK var her i fjor, satt jeg på flyet hjem fra Skottland, så man måtte tilbake til 2021 for å finne min forrige kamp her. Siden den gang har nå det gamle klubbhuset på den ene kortsiden blitt helt revet. Anlegget som ble åpnet som Briskeby gressbane, gjør seg dessverre ikke lenger fortjent til det navnet, men ute på plastikken skulle hjemmelaget forsøke å gi Thomas Myhre hans første seier som Kamma-trener etter hans overgang fra Moss. De fire kampene hittil under hans ledelse hadde gitt to uavgjorte og to tap, og FFK håpet selvsagt å kunne sørge for at hans første seier lot vente på seg. HamKam v FFK oset vel kanskje ikke målfest på forhånd, men det skulle etter hvert bli en spennende kamp.
Allerede etter et drøyt halvminutt fikk FFK sin første sjanse da Sondre Sørløkk kom seg fri inne i feltet, men avslutningen gikk dessverre rett på keeper. Til tross for et FFK-press i åpeningsminuttene, var det derimot HamKam som mot spillets gang tok ledelsen i kampens 12. minutt. Kristian Lien viste hvor enkelt det kan gjøres da han tok ned ballen på brystkassa og satt inn 1-0. Dette rystet tilsynelatende FFK litt, men Sørløkk kom seg etter hvert til en ny sjanse der han headet like utenfor. Etter denne ble det mer som jeg kanskje forventet på forhånd, nemlig tett og sjansefattig inn mot pause. Vertene ledet 1-0 halvveis, og startet best i minuttene etter hvilen, men så tok FFK over og startet det man må kunne kalle en aldri så liten oppvisning i sjansesløsing.
Ti minutters tid ut i andre omgang fikk vi det som må ha vært årets bom hittil, da Emil Holten fikk ballen servert på sølvfat og kun skulle sette ballen i mål fra kort hold, men klarte på utrolig vis å treffe stolpen. En større prestasjon enn om han hadde scoret! FFK fortsatte å sløse med sjansene i varmen, og Sørløkk bommet blant sin tredje gode mulighet da han igjen headet like utenfor. På overtid skulle det endelig bli nettsus da innbytter Ludvig Begby sitt nydelige innlegg ble headet kontant i mål av Ulrik Fredriksen. 1-1, og det kokte fortsatt på bortetribunen da Fredriksen ikke lenge etter fikk ballen i nettet igjen! Denne gang kom imidlertid offside-flagget opp, og dermed endte det med 1-1 og poengdeling.
Revisit: HamKam v Fredrikstad 1-1 (1-0) Eliteserien Briskeby Stadion, 20 July 2025 1-0 Kristian Lien (12) 1-1 Ulrik Fredriksen (90+2) Att: 4 018 Admission: 200 NOK
Etter den elleville snuoperasjonen hjemme mot Molde fire dager tidligere, var det optimisme å spore i Fredrikstad selv om denne motstanderen denne onsdagskvelden var ingen ringere enn Bodø/Glimt – en klubb som to måneders tid tidligere hadde spilt semifinale mot Tottenham i Europa League. Nå hadde de kun sanket ett poeng på sine to siste kamper i Eliteserien, og det var selvsagt ikke godt nok for ‘hele Norges Bodø/Glimt’. Nå ville de tilbake på vinnersporet, men FFK ville ikke ha noen verdens ting imot å stikke kjepper i hjulene for de regjerende mestrene i gult. Det var også solgt over 10 000 billetter til kampen denne onsdagen, så det vitner om at det ville bli godt kok på tribunen.
I den første omgangen dominerte Glimt voldsomt i banespillet, men uten å klare å få hull på byllen. Fredrik Bjørkan var førstemann til å teste Jonathan Fischer, men fikk ikke nok futt i sin avslutningen. Halvspilt første omgang var passert da Glimt fikk sin neste sjanse, og denne gang var det mer saft i saft i skuddet da Ulrik Saltnes fyrte av, men Fischer reddet. Til tross for at statistikken i pausen viste at ballbesittelsen var 81-19 i favør gjestene, klarte FFK å begrense sjanser imot, men hadde selv ikke særlig mye å komme med offensivt før hvilen, og de truet aldri målet til Nikita Haikin. Jens Petter Hauge skjøt like utenfor for Glimt, og like før pause var Saltnes frempå igjen men ble hindret av en herlig blokkering fra Sondre Sørløkk. Målløst halvveis.
Etter at FFK ikke hadde skapt noen verdens ting offensivt før pause, fikk de to gode muligheter tidlig i andre omgang. Først måtte Haikin gi en retur som Patrick Metcalfe satt utenfor. Deretter satt Henrik Skogvold fart mot mål, men avslutningen gikk dessverre rett på keeper. Glimt hevet seg igjen utover i omgangen, men slet med å bryte ned FFK. En gammel kjenning som ikke hadde noen stor dag var Jeppe Kjær, som kom innop i pausen bare for å bli byttet ut igjen i det 79. minutt. Det var imidlertid en annen med fortid i FFK som skulle stjele showet. Haitam Aleesami hadde kommet innpå som innbytter. Det var tre og et halvt minutt igjen av ordinær tid, og det gikk mot 0-0 og poengdeling, da han steg til værs på et innlegg og headet inn 0-1 via tverrliggeren. Bittert å tape kampen på en så sen scoring etter at gutta hadde kjempet som løver, men fotballen kan være brutal noen ganger.
Revisit: Fredrikstad v Bodø/Glimt 0-1 (0-0) Eliteserien Fredrikstad Stadion, 16 July 2025 0-1 Haitam Aleesami (87) Att: 10 025 Admission: Season Ticket
Etter den lille Island-turen, var det nå tilbake til fotballhverdagen i Norge, som nå var i det man må kunne kalle en slags feriemodus. Når gressbanene er på sitt beste og fineste, da skal nemlig fotballen ha ferie. Skjønt det er jo ikke så mange som har skikkelig gress lenger, og det gjelder dessverre også Fredrikstad Stadion som en gang kunne skryte av en av landets aller beste gressmatter. Denne lørdagen var det en gammel kjenning som skulle komme på besøk, for lyrikkentusiasten Per-Mathias Høgmo hadde som kjent tatt over Molde, uten å ha hatt noen heldig hånd med det hittil. Moldenserne hadde nemlig hatt en fryktelig sesong hittil til de å være, for det var vel ingen som hadde forventet at de skulle være å finne på nedre halvdel av tabellen.
FFK sto uten seier siden 16. mai, og det var en rekke Molde selvsagt håpet å forlenge. Allerede i kampens femte minutt tok de også ledelsen ved Eirik Hestad, som dempet ballen elegant og lobbert inn 0-1 bak FFK-keeper Fischer. Dette så ikke ut til å vekke FFK, for den neste halvtimen fikk moldenserne trille ball mens FFK-spillerne hadde rollen som statister og ble løpende mellom nærmest som hodeløse høns. Heldigvis evnet ikke romsdalingene å øke ledelsen i denne perioden, og de siste ti minuttene inn mot pause klarte FFK også å komme seg litt høyere i banen. Like før pause fikk Emil Holten en sjanse etter fint forarbeid av landsmannen Oscar Øhlenschlæger, men lånespilleren nølte akkurat lenge nok til at en MFK-forsvarer fikk blokkert. Dermed gikk spillerne i garderoben på stillingen 0-1 halvveis.
Molde satt i pausen innpå sin stjernespiller Magnus Wolff Eikrem, og han brukte ikke særlig mer enn et minutt på å presentere seg, men Fischer i FFK-buret hindret baklengsmål. Det klarte han imidlertid ikke da vi i det 65. minutt fikk en litt omdiskutert situasjon. FFK-kaptein Simen Rafn kastet seg frem for å hindre et innlegg i å nå Wolff Eikrem foran mål, men var uheldig og satt samtidig ballen i eget mål. Linjemannen var imidlertid oppe med flagget, og nå fikk vi flere minutter der dommerne konfererte med VAR-faenskapet. De som satt hjemme og så kampen fra godstolen var garantert godt informert og godt foret med en haug av repriser etc, mens de trofaste som faktisk er og ser kampen på stadion står der fullstendig uvitende om hva som skjer. Etter mye om og men ble målet uansett stående, og det sto 0-2.
Med tjue minutter igjen hadde yndlingen Joannes Bjartalid kommet innpå, og han skulle bli svært så toneangivende i en ellevill avslutning på kampen. Ikke lenge etter hadde Henrik Skogvold en god mulighet til å få hull på byllen, men en MFK-spiller fikk blokkert på streken. I det 80. minutt kunne Veton Berisha satt spikeren i kista med Moldes tredje, men hans heading ble reddet på herlig vis av Fischer. Et minutt senere hadde i stedet FFK redusert til 1-2 etter at Eirik Haugan satt ballen i eget mål i en duell med Skogvold. I det 85. minutt utlignet også FFK til 2-2 etter et frispark fra Patrick Metcalfe. Det endret retning da det tok i en forsvarer, og endte i bena til Oscar Øhlenschlæger som så ut til å ha all verdens ro da han fra rundt straffemerket plasserte ballen forbi det som var av forsvarere og i mål nede ved stolperota.
Det stoppet ikke der, og banens gigant Oscar Øhlenschlæger var mannen som tre minutter senere var frempå igjen og sørget for fullstendig delirium på Sørsia. Han ble nærmest truffet en hjørnesparket som gikk over både Sondre Sørløkk og MFK-keeperen, og ballen gikk via ham og i mål. Det sto 3-2, og det var der og da noen og enhver som mistet det litt. Øhlenschlæger hadde en enorm dag på jobben, og det samme hadde for øvrig Bjartalid etter at han kom innpå. Det var først og fremst disse to som sto bak den vanvittige snuoperasjonen. Den unge dansken Øhlenschlæger ville også ha mer, og på overtid kombinerte han fint med Rafn, tok seg til dødlinja og la tilbake, der Sørløkk ventet. Foran sistnevnte fikk derimot kastet seg Daniel Daga, og han sørget med dagens tredje selvmål for å fastsette sluttresultatet til 4-2. Den beste opplevelsen på Fredrikstad Stadion på lenge! Og hvor mye økte Øhlenschlæger verdien sin med i denne kampen, mon tro??
Revisit: Fredrikstad v Molde 4-2 (0-1) Eliteserien Fredrikstad Stadion, 12 July 2025 0-1 Eirik Hestad (5) 0-2 Simen Rafn (og, 65) 1-2 Eirik Haugan (og, 81) 2-2 Oskar Øhlenschlæger (85) 3-2 Oskar Øhlenschlæger (88) 4-2 Daniel Daga (og, 90+9) Att: 8 483 Admission: Season Ticket
Vi våknet i Reykjavik, der vi nå hadde hele dagen til disposisjon, og etter en god frokost på vårt hotell, Thingholt, skulle vi være turister. Vi hadde meldt oss på en tur rundt den såkalte gylne sirkel, som er Islands mest populære sightseeingrute. Første stopp var Thingvellir, som i dag er en nasjonalpark, men som fra 930 til 1798 også var fast møtested for det islandske Alltinget. Det var også her den selvstendige islandske republikken ble proklamert 17. juni 1944. Turen gikk videre til det geotermiske området Geysir, og ble avsluttet med en stopp ved Gullfoss før vi returnerte til Rekjavik. Etter denne fine utflukten var vi igjen ute i byen for å få oss en middag, og jeg hadde personlig også forhåpninger om å få med med kveldens kamp mellom FH og Stjarnan. Det fikk jeg grønt lys til, uten at hverken min bror eller vår mor ville være med på det.
Det var derfor på egen hånd at jeg etter hvert busset nedover mot Hafnarfjördur, der kveldens kamp skulle finne sted. Dette stedet, som offisielt har det noe lengre navnet Hafnarfjardarkaupstadur, er å regne som en egen by, selv om den kun ligger omtrent en mil sør for sentrale Reykjavik og absolutt er å regne som en del av stor-Reykjavik. Hafnarfjördur har et innbyggertall som er anslått til 31 525, og det gjør det til Islands tredje største by etter Reykjavik og Kópavogur (som også er en del av hovedstadsområdet). Etter en snau halvtime på buss nummer 1 hadde jeg en rundt ti minutters spasertur foran meg fra bussholdeplassen der jeg steg av. Jeg fikk også bruk for paraplyen jeg hadde lånt med meg fra hotellet, men kunne etter hvert komme meg inn i le da jeg betalte meg inn med 3 000 islandske kroner i inngangspartiet som tydeligvis var felles for stadionet og en av hallene som var tilknyttet anlegget.
Himleikafélag Hafnarfjardar, som FH altså er forkortelsen for, ble stiftet i 1929 som en gymnastikklubb, og det var først i 1929 at fotballen kom med på programmet. I 1975 rykket de for første gang opp til den øverste divisjonen, men det var etter årtusenskiftet at de på alvor skulle gjøre seg bemerket. Deres første ligatittler kom i 2004, og den forsvarte de i både 2005 og 2006. Da de måtte seg slått i 2007, vant de i stedet cupen, før de igjen sikret seg ligatroféet i både 2008 og 2009, Historien gjentok seg med ny cuptittel i 2010, før de måtte vente til 2012 på en ny ligatittel. Etter å også ha vunnet ligaen i 2015 og 2016, som er den foreløpig siste, står de nå med åtte ligatitler og to cuptitler.
Kaplakrikavöllur går tydeligvis også under det noe kortere navnet Kaplakriki. Det åpnet i 1973, og gjennomgikk en oppgradering i 2011. Kapasiteten oppgis nå å være 6 450, og så vidt jeg klarer å se, gjør det Kaplakriki til landets nest største fotballstadion, kun slått av det islandske landslagsstadionet Laugardalsvöllur. Inngangsbilletten på 3 000 islandske kroner tilsvarer omtrent 250 norske kroner, og den måtte jeg kjøpe i en innendørs ‘gang’ mellom stadionet og en av anleggets innendørshaller. Deretter kunne jeg ta meg opp på den overbygde hovedtribunen som er å finne på denne langsiden og som dominerer stadionet. På motsatt langside har man en åpen tribune, men der var det ingen som valgte å se kampen fra i det våte været denne mandagskvelden, selv om islendingene sikkert er vant til å takle litt ruskevær. Underlaget på Kaplakrikavöllur er for øvrig herlig naturgress.
Denne kampen skulle fullføre runde 14 i den islandske toppdivisjonen, Besta deild, der tabellen vitnet om at det var Vikingur Rekjavik som toppet med 30 poeng. Tre poeng bak fulgte Valur og de regjerende mestrene Breidablik. Derfra var det en luke på ytterligere fem poeng ned til firer Fram på 22 poeng. På femteplass fulgte kveldens bortelag, Stjarnan, med 20 poeng. For FH sin del lå de nest sist av divisjonens tolv lag med kun 14 poeng, men ville med seier kunne klatre opp på en åttendeplass. Som tidligere nevnt har den islandske toppdivisjonen siden 2022 operert med et system der de etter at lagene har møtt hverandre to ganger deler inn lagene i to grupper; nemlig en ‘mesterskapsgruppe’ og en ‘nedrykksgruppe’. Man vil selvsagt havne i den førstnevnte.
Etter at FH startet friskest og hadde vært farlig frempå et par ganger, var Stjarnan i kampens sjuende minutt nære på å ta ledelsen på sin første sjanse, men de traff stolpen. Tre minutter senere var det hjemmelagets tur til å treffe metallet i form av et skudd som smalt i tverrliggeren. Etter halvspilt omgang fikk FH en god mulighet etter et fint gjennomspill, men gjestenes keeper var våkent ute og blokkerte. Med rundt ti minutter til pause måtte også FH-keeperen ut i fullstrekk for å slå til corner i forbindelse med en heading på mål. I det 42. minutt lå ballen på straffemerket, og det var Stjarnan som hadde fått straffespark. Andri Bjarnason ekspederte det sikkert i mål, og det sto 0-1. Helt på tampen av omgangen var det FH sin tur til å få straffespark, men det ble reddet, og lagene gikk til pause på stillingen 0-1.
I andre omgangs tolvte minutt fikk FH sin utligning, og det kom på herlig vis. Ulfur Björnsson så ut Stjarnan-keeperen sto langt ute, og fra rundt 35 meter sendte han i vei et skudd som fant veien til nettmaskene og utlignet med det til 1-1. FH hadde etter dette en periode med vedvarende press i offensiv sone, og tjue minutter ut i omgangen lyktes de nesten i sin jakt på et ledermål, men avslutningen traff stolpen. Vi befant oss i kampminutt 72 da Stjarnan kontret og sendte i vei et skummelt skudd som endret retning i en forsvarer og fikk en lei bue, men ballen gikk også over tverrliggeren. På overtid skulle gjestene få en siste sjanse til å ta med seg alle poengene da de kom på en flott kontring, men FH-keeperen reddet med en finfin banparade, og dermed endte det 1-1 foran det som ble oppgitt å være 867 tilskuere.
Det var bare å komme seg tilbake til bussholdeplassen og bli med bussen tilbake til Reykjavik sentrum, der jeg straks returnerte til hotellet der mitt reisefølge forsatt holdt koken. Jeg klarte til slutt å lokke med meg min bror ut en liten tur for å ta en øl på Bastad Beer & Food, men vi var ikke altfor sent i seng. Dagen etter skulle vi fly hjem, men ikke før klokken 19.00, og etter frokost ventet vi til det siste før vi sjekket ut og fikk sette igjen bagasjen. Deretter gikk vi rett og slett bare og tuslet en tur rundt i Reykjavik. Et måltid ble etter hvert satt til livs på etablissementet som er oppkalt etter legenden Lemmy. Det var etter hvert på tide å komme seg mot flyplassen, og min mor hadde på forhånd trumfet gjennom og insistert på å ta en taxi. Et siste glass med Víking-øl på flyplassen, og dermed var det farvel til Island og velkommen tilbake til hverdagen hjemme i Norge.
Sammen med min mor og min bror skulle jeg nå på en aldri så liten tur til Island, så jeg hadde overnattet hos førstnevnte i Drøbak. Tidlig på morgen satt vi oss i bilen og kjørte mot Gardermoen, der vi skulle ha Norwegian sitt fly til Rekjavik med avgang klokken 10.50. Vi hadde kostet på oss prioritet og plasser på første rad, men maskinen brukte fortsatt i underkant av tre timer før den landet på islandsk asfalt litt før klokken tolv lokal tid. Jeg hadde på forhånd bestilt plasser til oss på flybussen inn til sentrum. Fra bussterminalen der var det fortsatt et stykke å gå, men siden vi hadde alt annet enn dårlig tid, valgte vi å gå. Jeg fikk orientert oss frem til hotellet Thingholt, der vi for 810 euro (som bookingen av en eller annen grunn var oppgitt i) hadde fått to netters kost og losji i juniorsuiten.
Den eneste av oss som hadde vært på Island før, var min mor, mens det for min del ble land nummer 43. Jeg hadde skumle planer om at det også skulle bli land nummer 40 jeg ser fotballkamp i, og jeg hadde da også fått medhold i at jeg kunne dra på en kamp eller to. Man kan muligens si at datoene vi endte opp med å reise innen det aktuelle tidsrommet ikke var helt 100% tilfeldig. Etter å ha fått sjekket inn og installert oss, ble første stoppested serveringsstedet 1892, som faktisk var stedet vegg i vegg. Vi begynte nemlig å bli sultne, og her fikk vi i oss både mat og drikke før vi fortsatte på en liten spasertur rundt i Reykjavik sentrum. Mitt reisefølge bestemte seg etter hvert for å ikke bli med på kampen jeg hadde tenkt meg på denne søndags ettermiddagen, men insisterte på at de var happy der jeg etterlot de på The English Pub, og at jeg trygt kunne dra av sted.
Reykjavik bør være nokså kjent for de aller fleste, men det er altså verdens nordligste hovedstad, og folketallet i selve byen skal nå være rundt 135 000. Det var om jeg ikke husker helt feil buss nummer 2 som nå fraktet meg mot åstedet for min første islandske kamp, men selv om KR sto oppført som hjemmelag, var det ikke på deres bane at kampen skulle finne sted, men snarere på hjemmebanen til klubben Throttur. Det var jo litt synd at jeg ikke fikk se Islands eldste klubb på sin egen hjemmebane, men der pågikk det så vidt jeg skjønt arbeid med å legge nytt kunstgress. Jeg gikk av bussen noen minutters gange fra Valbjarnarvöllur, som faktisk ligger et stenkast fra landslagsarenaen Laugardslavöllur. Jeg ankom med et kvarters tid til avspark, og betalte meg inn med 3 600 islandske kroner, som er noe sånt som 300 norske kroner. Ja, Island er dyrt!
KR er som jeg så vidt var inne på Islands eldste klubb, og også den mestvinnende. Den ble i 1899 stiftet under navnet Fótboltafélag Reykjavikur, som senere ble endret til Knattspyrnufélag Reykjavikur. Begge deler skal bety Reykjavik Fotballklubb, men den siste varianten ble ansett å være et fine ord for fotball. Da den islandske ligaen startet opp i 1912, var det KR som ble landets første seriemester, og de har etter hvert vunnet hele 27 islandske ligatitler. Etter at de vant ligatittel nummer 20 i 1968, fulgte noen magre tiår, og i 1977 rykket KR til og med ned for første og hittil eneste gang i klubbens historie. De returnerte på første forsøk, men det var først i 1999 at de kunne sette et nytt ligatrofé i premieskapet, og det var selvsagt en fin måte å feire 100-årsjubileum på. Den 27. og foreløpig siste ligatittelen ble vunnet i 2019.
Man ser egentlig akkurat det samme mønsteret dersom man titter på deres meritter i den islandske cupen, som ble arrangert for første gang i 1960. KR dominerte 1960-årene totalt, og vant rett og slett de fem første utgavene, og sju av de åtte første utgavene! Deretter måtte de vente til 1992 for å feire neste tittel, men de har vunnet cupen ytterligere fem ganger siden den gang, og står nå med 14 titler i den islandske cupen; noe som altså gjør de til landets mestvinnende klubb også i den turneringen. Det var altså den islandske fotballstorheten fremfor noen jeg nå skulle få se i aksjon i min første kamp på sagaøya.
Valbjarnarvöllur er altså banen til den lokale rivalen Throttur, som for øvrig kjempet om opprykk fra divisjonen under. Her var tilskuerne henvist til anleggets eneste tribune på den ene langsiden. På motsatt side har Throttur et klubbhus, og det er også på den siden at man finner laglederbenkene. Den islandske toppdivisjonen, Besta deild, har siden 2022 operert med et system der man etter at de tolv lagene har møtt hverandre to ganger, deler tabellen i to og spiller en ‘mesterskapsrunde’ og en ‘nedrykksrunde’ der det spilles ytterligere én kamp mot hver av de andre fem i samme ‘gruppe’. I toppen av tabellen var det Vikingur som toppet tre poeng foran Valur og regjerende mester Breidablik. KR var å finne å nedre del, på en åttendeplass. Det samme gjaldt dagens bortelag, som var KA fra Akureyri, for de lå tre plasser bak der igjen, med kun ÍA bak seg på målforskjell.
Det var lenge en tam og sjansefattig affære jeg hadde punget ut for å se, og det var først i det 37. minutt at jeg noterte det første som i det hele tatt kunne minne om en sjanse. Det var i hvert fall et godt angrep av KR, men en flott ball ut på kant og et innlegg med utsiden av foten. På bakre stolpe gikk en KR-spiller til værs og headet, men han kom ikke riktig høyt nok, og avslutningen gikk over mål. To minutter senere var det bortelaget KA (her gjelder det å holde tunga rett i munnen) som fikk en mulighet, men hjemmelaget fikk blokkert nesten helt inne på streken. På overtid var gjestene nære på etter et fint angrep. Det ble avsluttet fra rundt hjørnet av 16-meteren, men ballen gikk like utenfor bortre stolpe, og dermed var det fortsatt målløst halvveis.
Også den andre omgangen begynte nokså tamt, men skulle etter hvert ta fyr. I omgangens tjuende minutt slo gjestene til og tok ledelsen, og det var mannen med det råtøffe navnet Hallgrimur Steingrimsson som på herlig vis tok frispark fra cirka 18 meter, skrudde ballen over muren og i krysset slik at det sto 0-1. Fire minutter senere var samme mann på farten igjen da KA fosset i angrep. Det ble lagt tilbake til Steingrimsson, og han satt ballen kontant i mål og doblet med det ledelsen til 0-2. To små minutter frem i tid svarte KR, og det var et innlegg fra høyre kant som fant Aron Sigurdarson, som igjen fant det bortre hjørnet, og dermed 1-2. Ikke helt unaturlig var det KR som presset på mot slutten, og idet vi gikk over på overtiden prøvde de seg med en susende markkryper som keeper fikk slått til corner. Det var også tid til en siste KR-sjanse, og etter et fint gjennomspill, var de nære på å få pirket ballen forbi keeper, men sistnevnte fikk parert.
Dermed endte det med borteseier 1-2 foran det som ble oppgitt å være 819 tilskuere. Det var ingen grunn for meg å bli igjen lenger enn nødvendig, så jeg gikk i stedet for å komme meg med første buss tilbake mot sentrum av Reykjavik for å møte mitt reisefølge. Det ble ett hvert en deilig middag på Duck & Rose, der vi ble sittende en stund. Da vår mor etter hvert valgte å trekke seg tilbake til hotellet, dro jeg og min bror en liten tur videre for å sjekke ut ytterligere et par av skjenkestedene i en by som skal ha et sagnomsust uteliv. Nå er sikkert ikke søndag den heftigste dagen i så måte, men uansett ble Ægir 101 Taproom et naturlig valg som neste stoppested. Vi vurderte å stikke innom etablissementet Dass, som i hvert fall sørget for litt latter, men det så nokså stille og muligens stengt ut der, så vi avsluttet i stedet på Ölstofa. Det hadde vært en fin første dag på Island, og dagen etter skulle by på en ny kamp for min del, i tillegg til at vi da også skulle være turister i enda større grad.
Nå hadde det vært noen fotballfrie dager, og det er ingen enorm overraskelse når kalenderen tross alt viste juli. Det nærmet seg imidlertid med stormskritt avreise for en tur til Island med min mor og min bror. Før den tid skulle derimot FFK spille bortekamp mot Vålerenga, og det er som kjent en klubb jeg kvier meg veldig for å gi penger, så det var lenge et reelt alternativ å droppe den kampen. Når jeg uansett skulle ligge over hos min mor i Drøbak fra lørdag til søndag morgen (da vi skulle tidlig opp til Gardermoen), begynte jeg likevel å vurdere det, og den avgjørende faktor var vel egentlig at Red Beavers også satt opp buss til kampen. Da kunne jeg hoppe av bussen på Korsegården på dens tur tilbake til Fredrikstad. De hadde også gått med på å ha avreise fra puben på Selbak, så det var en trivelig oppladning der før vi satt kursen innover mot Oslo-ghettoen.
FFK hadde nå seks kamper på rad – hvorav fem i serien – uten seier, og forrige trepoenger hadde kommet såpass langt tilbake som 16. mai. Håpet var at FFK kunne stoppe denne trenden samtidig som de påførte sitt vertskap et sviende nederlag. Det så lovende ut da Rocco Shein fikk fulltreff og allerede i kampens fjerde minutt sørget for 0-1 med sin første scoring i den norske Eliteserien. Både Emil Holten og Daniel Eid hadde deretter gode muligheter til å doble ledelsen, men igjen ville det seg ikke helt foran motstanderens mål. I omgangens siste minutt fikk de i stedet en på trynet da vertene kontret inn utligningen. Petter Strand ble sendt gjennom alene med FFK-keeper Fischer, og klarte dessverre å sende ballen i mål slik at det sto 1-1 halvveis.
Holten hadde tidlig i andre omgang en god mulighet til å sende FFK tilbake i føringen, men klarte ikke å presse ballen under tverrliggeren. Det samme var tilfelle med Patrick Metcalfe da han litt senere fyrte av fra distanse. Målscorer Rocco Shein fikk en stor mulighet til å score sitt andre da Sondre Sørløkk la igjen til ham, men estlenderens avslutning ble slått til corner av VIF-keeper Storevik. Det ebbet ut med 1-1. Spillemessig ikke noe dårlig kamp av FFK, som var nærmest seieren, men som likevel måtte nøye seg med ett poeng. Nå kunne jeg begynne å konsentrere meg om turen til Island som skulle starte morgenen etter.
Revisit: Vålerenga v Fredrikstad 1-1 (1-1) Eliteserien Vålerenga Stadion, 5 July 2025 0-1 Rocco Shein (4) 1-1 Petter Strand (45) Att: 10 563 Admission: 220 NOK
Denne tirsdagen allierte jeg meg med Trond, som hadde røpet at Skiptvet ville bli hans destinasjon. Jeg busset opp til bussterminalen i ‘den andre byen’, der han kom som avtalt for å plukke meg opp. Det var duket for kun mitt andre besøk til Skiptvet Stadion, der vi parkerte i god tid før avspark. Kveldens kamp var i 6. divisjon Østfold avdeling 2, der Ørje topper tabellen med 21 poeng på ni kamper. Ett poeng bak der fulgte min forhåndsfavoritt, Tune. Ytterligere ett poeng bak der igjen lå kveldens bortelag, Råde 2, på en tredjeplass, men med én kamp mindre spilt. Det hadde også nyopprykkede Skiptvet, som med 16 poeng fulgte deretter på en fjerdeplass. Det er ingen premie for å gjette at jeg håpet på en hjemmeseier som forhåpentligvis ville bidra til at får et førstelag opp snarere enn enda et reservelag.
Etter noen litt forsiktige åpningsminutter var det Råde-reservene som tok initiativet, og i det niende spilleminutt tok de også ledelsen. Martin Langsæther var det som med et skudd fra hjørnet av 16-meteren sørget for 0-1. I det 15. minutt slo Skiptvet tilbake og scoret på det som var deres første skikkelige sjanse. En pasning gjennom feltet fant Jonas Krog Støten på bakre stolpe, og han avsluttet i mål til 1-1. Sju minutter senere hadde Meieribyens helter snudd kampen etter en lur pasning videre til Julian Nordheim Pedersen som fra få meter sendte ballen forbi keeper og i mål til 2-1. Det var dog på ingen måte avgjort, for gjestene ristet det av seg og jaktet utligning, men vertene klarte å holde på ledelsen frem til pause.
Det kunne jubles igjen seks minutter ut i andre omgang, for da økte Skiptvet sin ledelse. Det ble lagt tilbake til Jonas Krog Støten som scoret sitt andre for kvelden og la på til 3-1. Nå så det lyst ut for vertene, men Råde-reservene var overhodet ikke slått, og med tjue minutter igjen ble også Martin Langsæther tomålsscorer og reduserte til 3-2 med en frekk chip. Gjestene presset på mot slutten, og Skiptvet klarte dessverre ikke å stå imot helt inn, for det kom en sen utligning. Evann Justin Daly Junior Mouzabakani har ikke bare et langt navn, for i det 89. minutt stakk han også frem et langt ben og fikk styrt inn 3-3. Det sto seg også frem til dommeren blåste i fløyta for siste gang, og dermed poengdeling. Da gjensto det bare å takke for seg, ta farvel med Tom og Ray som vi hadde stått og snakket med, og sette kursen hjemover.
Revisit: Skiptvet v Råde 2 3-3 (2-1) 6. divisjon Østfold avd. 2 Skiptvet Stadion, 1 July 2025 0-1 Martin Langsæther (9) 1-1 Jonas Krog Støten (15) 2-1 Julian Nordheim Pedersen (21) 3-1 Jonas Krog Støten (52) 3-2 Martin Langsæther (71) 3-3 Evann Justin Daly Junior Mouzabakani (89) Att: 44 (h/c) Admission: Free
