Med England på besøk på Ullevål kunne jeg ikke annet enn å ta turen inn til Oslo, og en engelsk kompis hadde ordnet meg en billett i borteseksjonen. I den forbindelse ble det selvsagt også planlagt en kveld på byen dagen før, og jeg hadde avtalt å møte ham på Paleet, men da jeg kom dit var stedet under beleiring av politiet som var i kamper med engelskmenn på innsiden og som pepret politiet med glass og annet skyts – til og med en strippestang som hadde blitt revet ned oppe i andre etasje og kastet ut av vinduet ned på snuten. Politiet nektet meg å gå inn, samtidig som min kompis ikke fikk komme ut, så det ble en del venting før jeg omsider fikk tak i billetten.
Vel, nok om det… Etter denne heftige oppladningen var det en viktig kamp som ventet på Ullevål, og Norge lå godt an til å kvalifisere seg til VM i USA, til tross for at det gjensto noen vriene kamper. Vi kjenner jo alle til hvordan det til slutt gikk, så det er neppe nødvendig å repetere. Det samme gjelder vel denne kampen, der Øyvind Leonhardsen og Lars Bohinen klarte å overliste Chris Woods og sørget for hjemmeseier 2-0.
Revisit: Norge v England 2-0 (1-0) 1994 World Cup qualification – UEFA group 2 Ullevål Stadion, 2 June 1993 1-0 Øyvind Leonhardsen (42) 2-0 Lars Bohinen (48) Att: 22 256 Programme: 20 kr
For Drøbak-folket var Seiersten Stadion på denne tiden stedet å være på søndagene når DFI spilte hjemmekamper. Det var en voldsom entusiasme i og rundt klubben på denne tiden, og for meg og mange av mine kompiser var det stedet der vi traff hverandre på søndagen etter en ofte hard natt ute på byen. DFI kjempet igjen i toppen, og Moss var en av klubbene de etter hvert skulle kjempe med om kvalik-plassen. Begge havnet til slutt to poeng bak Bryne, som tok kvalik-plassen, men i denne kampen var det uansett DFI som slo sine rivaler fra Moss.
Revisit: Drøbak/Frogn v Moss 2-0 1 divisjon avd. B Seiersten Stadion, 31 May 1993 Att: ??
For Drøbak-folket var Seiersten Stadion på denne tiden stedet å være på søndagene når DFI spilte hjemmekamper. Det var en voldsom entusiasme i og rundt klubben på denne tiden, og for meg og mange av mine kompiser var det stedet der vi traff hverandre på søndagen etter en ofte hard natt ute på byen. DFI kjempet igjen i toppen, men uavgjort i denne kampen mot Bryne var nok i ettertid en kamp de helst skulle ha vunnet, for Bryne var klubben som tok kvalik-plassen kun to poeng foran DFI. Dette er enda en av kampene der jeg ikke har klart å spore opp målscorerne.
For Drøbak-folket var Seiersten Stadion på denne tiden stedet å være på søndagene når DFI spilte hjemmekamper. Det var en voldsom entusiasme i og rundt klubben på denne tiden, og for meg og mange av mine kompiser var det stedet der vi traff hverandre på søndagen etter en ofte hard natt ute på byen. Etter den foregående sesongs kvalik-skuffelse gikk DFI på med ny giv og startet sesongen med seier over lokalrival Ski. DFI skulle også denne sesongen være involvert i toppkampen, men klarte ikke helt å følge opp 1992-sesongen og havnet to poeng bak kvalik-plassen. Denne kampen mot Ski er igjen en av kampene der jeg ikke har vært kar om å finne ut av hvem som scoret kampens eneste mål.
For Drøbak-folket var Seiersten Stadion på denne tiden stedet å være på søndagene når DFI spilte hjemmekamper. Det var en voldsom entusiasme i og rundt klubben på denne tiden, og for meg og mange av mine kompiser var det stedet der vi traff hverandre på søndagen etter en ofte hard natt ute på byen. DFI hadde endt 1992-sesongen på andreplass i sin 1. divisjonsavdeling, og dermed skulle de spille kvalifisering om en plass i Eliteserien. Det hadde de også gjort uten suksess i 1986, men nå var det optimismen som rådet på Seiersten Stadion, der det virket som om omtrent alt som kunne krype av og gå av folk i Drøbak hadde tatt turen. Kvalik-plassen hadde blitt sikret i siste serierunde, da DFI vant 1-0 borte mot Bærum samtidig som utfordrer Strømsgodset tapte borte hos den suverene avdelingsvinner Bodø/Glimt, og dermed passerte DFI Godset med ett lite poeng, og sendte kanskje en bukett blomster til et Glimt-lag som tross alt ikke hadde hatt noe å spille for. Uansett; kampen mot Strømmen – som hadde blitt nummer to i den andre avdelingen – var første kamp i en kvalifisering som også inkluderte HamKam, som DFI senere skulle møte på Briskeby. Dermed gjaldt det å få et godt utgangspunkt med seier i denne kampen, og igjen var det brødrene Michelsen som med et mål i hver omgang sørget for at DFI fikk nettopp det i form av en 2-0-seier. Ti dager senere spilte for øvrig Strømmen og HamKam uavgjort 4-4 på Strømmen Stadion, slik at DFI med uavgjort på Briskeby ville rykke opp til Eliteserien. Den oktoberdagen sto det da også lenge 1-1 før HamKam scoret et nokså sent seiersmål og beholdt plassen i Eliteserien. Det var det nærmeste DFI noen gang kom eliteseriespill, og jeg vil tippe at de ikke vil komme nærmere i min levetid.
Revisit: Drøbak/Frogn v Strømmen 2-0 (1-0) Kvalifisering til eliteserien Seiersten Stadion, 11 October 1992 1-0 Thomas Michelsen 2-0 Anders Michelsen Att: ??
For Drøbak-folket var Seiersten Stadion på denne tiden stedet å være på søndagene når DFI spilte hjemmekamper. Det var en voldsom entusiasme i og rundt klubben på denne tiden, og for meg og mange av mine kompiser var det stedet der vi traff hverandre på søndagen etter en ofte hard natt ute på byen. DFI kjempet i toppen og hadde for lengst siktet seg inn på kvalik-plassen bak suverene Bodø/Glimt, som allerede var klare for opprykk. Dette var sesongens nest siste serierunde, og Eik måtte slås om DFI skulle gjøre seg forhåpninger om å ta kvalik-plassen poeng foran DFI. Eik var en av rivalene i så måte, og sammen med Strømsgodset lå de to poeng foran fjerde-plasserte DFI. Da var det godt å ha en storscorer som Anders Michelsen på laget, og hans hattrick sørget til slutt for seier selv om Eik to ganger reduserte tomålsledelsen til hjemmelaget. Etter måltørken i første omgang var det altså det motsatte etter hvilen, og DFI passerte Eik med en svært viktig seier.
For Drøbak-folket var Seiersten Stadion på denne tiden stedet å være på søndagene når DFI spilte hjemmekamper. Det var en voldsom entusiasme i og rundt klubben på denne tiden, og for meg og mange av mine kompiser var det stedet der vi traff hverandre på søndagen etter en ofte hard natt ute på byen. DFI kjempet i toppen og hadde nå siktet seg inn på kvalik-plassen bak suverene Bodø/Glimt. Pors viste seg å ikke være særlig målestokk denne søndagen, og de rykket da også omsider ned ved sesongslutt. Etter et tidlig mål fra Anders Michelsen holdt Pors ut til fem minutter før pause, men DFI rakk å sette inn to mål til før pause, slik at det halvveis sto 3-0. Anders Michelsen scoret til slutt fire av målene, og hans bror Thomas ett, og i andre omgang var det bare fest. På siste nattbuss hjem fra Oslo i 4-tiden natten før hadde vi støtt på en nokså påseilet Jørgen Berg, men natteranglingen så ikke ut til å plage ham nevneverdig, og jubelen sto i taket da han kom innpå og puttet dagens sjette og siste mål. En oppvisning av DFI, men gjestene nok fikk en lang vei hjem til Porsgrunn.
For Drøbak-folket var Seiersten Stadion på denne tiden stedet å være på søndagene når DFI spilte hjemmekamper. Det var en voldsom entusiasme i og rundt klubben på denne tiden, og for meg og mange av mine kompiser var det stedet der vi traff hverandre på søndagen etter en ofte hard natt ute på byen. DFI kjempet i toppen, der de på dette tidspunktet nok hadde siktet seg inn på kvalik-plassen bak suverene Bodø/Glimt, og denne søndagen hadde vi funnet ut at vi skulle ta turen til Moss for å se bortekampen der. Sjåføren erklærte seg selv kjørbar, og det bar sørover mot Moss og Melløs Stadion. Det så lenge ut som om det skulle bli målløst, men med drøyt 25 minutter igjen sørget Bård Erik Olsen for jubel hos mossekråkene ved å score kampens eneste mål.
For Drøbak-folket var Seiersten Stadion på denne tiden stedet å være på søndagene når DFI spilte hjemmekamper. Det var en voldsom entusiasme i og rundt klubben på denne tiden, og for meg og mange av mine kompiser var det stedet der vi traff hverandre på søndagen etter en ofte hard natt ute på byen. DFI kjempet i toppen og hadde nok siktet seg inn på kvalik-plassen bak suverene Bodø/Glimt, mens FFK hadde en håpløs sesong som etter hvert endte med at de rykket ned nivå tre som jumbo. Skandale for den gamle aristokraten og fotballbyen Fredrikstad, og lite visste de om hvor lenge det skulle ta før de returnerte. Dette var derfor også en litt spesiell kamp for undertegnede, som Drøbaks-gutt og FFK-supporter. Jeg ønsket også DFI opp, samtidig som jeg selvsagt også gjerne så FFK ta viktige poeng i nedrykksstriden. Atle Kristoffersen – sønn av legenden Per “Snæbbus” Kristoffersen – sendte FFK i en tidlig ledelse, men Thomas Dahl utlignet nokså umiddelbart, og i andre omgang gikk det som det måtte da Thomas Michelsen sørget for hjemmeseier 2-1.
For Drøbak-folket var Seiersten Stadion på denne tiden stedet å være på søndagene når DFI spilte hjemmekamper. Det var en voldsom entusiasme i og rundt klubben på denne tiden, og for meg og mange av mine kompiser var det stedet der vi traff hverandre på søndagen etter en ofte hard natt ute på byen. DFI kjempet i toppen og hadde nok siktet seg inn på kvalik-plassen bak suverene Bodø/Glimt. Strømsgodset var en av de man kjempet med, og i så måte var det ikke særlig ideelt at man rett og slett fikk en real fotball-leksjon av drammenserne. Godset trillet i første omgang ball i hatt med badebyguttene, og kampen var i realiteten avgjort etter en halvtime. Anders Michelsens redusering ble et fattig trøstemål på en trist dag for DFI.
