Lørdag 05.10.2024: IFK Åmål v Färgelanda IF
Denne lørdagen var det igjen klart for en utflukt til Sverige, og en jeg hadde sett frem til en stund. Det var det flere grunner til, og Örnäsvallens IP i Åmål var da også en bane jeg hadde hatt på min radar en god stund. Slik årets utgave av ‘Dalslands-femman’ utviklet seg, var denne lørdagens møte mellom IFK Åmål og Färgelanda IF en avgjørende toppkamp om tittelen, så det var også en del på spill. Siden det var nest siste serierunde, ville det med all sannsynlighet også være siste mulighet til å få sett kamp på Örnäsvallens IP for i år, og til tross for en kanskje litt kronglete reise, bestemte jeg meg for å dra til Åmål.
Planen var å busse opp til Sarpsborg for å ta toget derfra, men bussen som skulle opp til ‘den andre byen’ kjørte rett forbi og stoppet rett og slett ikke. Heldigvis rakk jeg å krysse veien og heller busse inn til Fredrikstad for å ta 11.13-toget derfra, som uansett var det samme toget. Etter snaut to timer kunne jeg stige av på stasjonen i Trollhättan, der jeg skulle ha 35 minutter å vente på toget videre mot Åmål. Ved ankomst så jeg imidlertid at det allerede var meldt en halvtime forsinket, og det var det var ikke annet å gjøre enn å vente. Heldigvis ble ikke Karlstad-toget ytterligere forsinket, og etter en snau time kunne jeg hoppe av i Åmål, med rundt tre kvarter til avspark.
Åmål ligger nord i Västra Götaland län og helt nordøst i landskapet Dalsland, og er sistnevntes eneste by. Den fikk bystatus i 1643, og ble i sin tid anlagt som en base for å regulere og kontrollere handelen – særlig tømmerhandelen med Norge – og å få bukt med smuglingen i området, uten at dette lyktes spesielt godt. Byens nærhet til den daværende grensen mot Danmark-Norge gjorde en utsatt for angrep. I tillegg har det blitt rammet av flere store bybranner; sist gang i 1901. Den gang ble omtrent en tredjedel av byen ødelagt, spesielt på nordsiden av Åmålån, og over tusen mennesker ble hjemløse. Disse delene av byen ble gjenoppbygget med bredere gater, og i stor grad i jugend-stil. Det som i dag er gamlebyen på sørsiden av den nevnte elven, klarte seg og består av trehusbebyggelse fra 1700-tallet.
Åmål ligger ut mot innsjøen Vänern, som er EUs største og Europas tredje største innsjø (etter de russiske innsjøene Ladoga og Onega). Den nevnte elven Åmålån renner her ut i den vestlige delen av Vänern, og Åmål ligger som jeg var inne på på begge sider av denne elven som renner gjennom byen. Byen har i dag rett i underkant av 10 000 innbyggere, og gir for mange sikkert assosiasjoner til filmen ‘Fucking Åmål’ fra slutten av 1990-årene (den ble imidlertid filmet i Trollhättan), og som først ikke ble like godt mottatt av alle i lokalsamfunnet der. For undertegnede gir den først og fremst litt andre assosiasjoner, for Åmåls norske vennskapsby er Drøbak, der jeg i all hovedsak vokste opp, og jeg husker blant annet et par turer dit i forbindelse med min fars engasjement i Rotary.
Nå var det imidlertid fotballen jeg hadde kommet til byen for, og hadde 15-20 minutters gange foran meg fra jernbanestasjonen til Örnäsvallens IP, som altså var dagens kamparena. Etter å ha spasert gjennom boligområdet og deretter fulgt stiene gjennom et lite skogsområde, kom jeg ut ved Örnäsvallen, og kunne se baksiden på den flotte tribunen foran meg. I typisk svensk stil er det også et fjongt inngangsparti her, og der måtte jeg bla opp noen svenske kroner for å få komme inn. Det virker som om 50 kroner har vært nokså vanlig i denne divisjonen, men her skulle de ha 80 kroner. Men så er vel kanskje ikke IFK Åmål noen helt vanlig Division 5-klubb heller.
Klubben ble stiftet i 1908, og spilte i 1927/28-sesongen på nivå to av svensk fotball. Bandy-avdelingen deres spilte i 1950-årene en periode på øverste nivå, og det samme gjorde deres innebandy-lag i 1990-årene, men begge disse avdelingene er nå nedlagt. Det har tydeligvis gått litt opp og ned med IFK Åmål. Etter opprykk i 2016 spilte de to sesonger i Division 2 (Norra Götaland), men da de rykket ned igjen som jumbo i 2020, var det bare starten på en voldsom nedtur. Et andre strake nedrykk fulgte året etter, og i 2023 ble det nytt nedrykk, slik at de hadde rykket ned tre ganger på fire år og befant seg i Division 5 Dalsland, som nå er denne kretsens laveste divisjon. De lå imidlertid an til å kunne returnere til Division 4 på første forsøk, men mer om det ganske straks.
Uten å foregripe begivenhetenes gang, kom jeg i løpet av kampen i prat med en journalist for lokalavisa som var der for å dekke kampen, og han kunne fortelle at det er en viss rivalisering mellom IF Viken som holder til nord i byen (og som nå spiller i Division 3), og IFK Åmål som har base mer sentral og sør i byen. I den forbindelse kom jeg senere over en historie som vitner om at denne rivaliseringen tilsynelatende var langt bitrere tidligere. Den omhandler Åmål-gutten Göran ‘Lill-Pisa’ Nicklasson som meldte overgang fra IFK Åmål til nettopp IF Viken, mens hans bror Johan ‘Stor-Pisa’ Nicklasson ble værende i IFK. Deres far var baker i byen, og overgangen medførte ikke bare eventuell kjekling ved middagsbordet hjemmet, for flere IFK-ere nektet deretter å handle hos baker Nicklasson etter sønnens overgang. ‘Lill-Pisa’ fikk for øvrig en fin karriere i et annet IFK-lag; nemlig IFK Göteborg. Landskamper for Sverige fikk han også, og var med deres tropp til Mexico-VM i 1970.
Uten at jeg har brukt timevis på gravejournalistikk for å komme til bunns i akkurat det, er jeg usikker på hvor lenge Örnäsvallens IP har vært klubbens hjemmebane og når den flotte tribunen ble bygget. Det er uansett et finfint sted å se fotball, og det skal da også den nevnte tribunen ha mye av æren for. Den står på den ene langsiden, og er en etter forholdene nokså stor affære. Den entres via trapper i forkant, og mens dens midtparti nå har blå plastseter, har man på flankene mer tradisjonelle trebenker. Midt på motsatt langside har man en åpen og langt mer spartansk tribune. I hjørnet på den ene kortsiden, nærmest inngangspartiet, har man en kiosk, og ved siden av den hadde en kar også fyrt opp grillen i anledning dagens kamp. Bygget med garderober etc ligger tilbaketrukket på den motsatte kortsiden.
Det var som nevnt en skikkelig toppkamp i Division 5 Dalsland, og som jeg var inne på kunne IFK Åmål sikre seg en retur til Division 4. Det ville de gjøre med seier mot Färgelanda IF, som var dagens bortelag, men Färgelanda jaktet selv tittelen, for de lå kun ett poeng bak. Dette var altså nest siste serierunde, og med hjemmeseier ville det bety tittel til IFK Åmål, men det med borteseier ville være fordel Färgelanda før siste serierunde. Det var disse to det sto mellom, og det var grunn til å tro at det var nå det hele skulle avgjøres. Den nevnte journalisten ymtet imidlertid frempå at det muligens også vil være opprykks-kvalik for andreplassen, uten at jeg har sjekket opp akkurat dette, så det får vi eventuelt ta når den tid kommer.
Det virket som om det var visse nerver i begge leire, og det ble en kamp med mye kjemping. Det var etter hvert hjemmelaget som skapte de første sjansene og så ut til å ta et ørlite initiativ, og etter tjue minutter tok de også ledelsen. På bakre stolpe dukket nemlig Igor de Amorim Domingues opp og headet inn 1-0. Det roet nervene noe blant hjemmefolket, og jeg tok sjansen på en tur i kiosken for å få meg en ‘korv’ og noe å leske strupen med. Det ble stort sett med noen halvsjanser begge veier, men jeg følte som sagt at det var hjemmelaget som kanskje hadde et ørlite initiativ og at det muligens ikke var noe å si på at de således ledet 1-0 da dommeren sendte lagene i garderoben for å ta pause.
Kampen fortsatte litt i samme spor etter hvilen, med mye kjemping og få store sjanser. I hvert fall inntil det 74. minutt, da vertene fikk en kjempesjanse. Avslutningen ble blokkert av keeper, og returen barberte den bortre stolpen. Kun to minutter senere oppsto en situasjon der IFK Åmål ble redusert til ti mann, og det virket som om spilleren pådro seg to gule i samme situasjon, så han har nok fulgt om med å slenge med leppa. Uansett skulle Färgelanda spille det siste kvarteret med en mann mer, og de satt ganske snart inn et press, manet frem av tilreisende tilhengere. Det økte til et ganske voldsomt press i sluttminuttene, mens vertene bare målet unna. Det nærmeste Färgelanda kom utligning var nok et innlegg der spissen var noen få centimeter fra å få styrt ballen i mål. IFK Åmål holdt dog ut, og da sluttsignalet gikk kunne de juble over divisjonstittel og opprykk.
Selv gikk jeg nokså raskt innover mot sentrum for å slå i hjel litt tid med en matbit og å hamstre litt sigaretter mens jeg ventet på 19.13-toget. Åmål pizzeria så ut til å ha fått gode skussmål, og den lå også rett ved både en ICA og en Coop, så jeg bestilte meg en pizza der, og løp deretter over på ICA-butikken for å handle inn litt mens pizzaen var i ovnen. Etter hvert kunne jeg mett og fornøyd tusle tilbake til Åmål jernbanestasjon og bli med toget ned igjen til Trollhättan. Der hadde jeg igjen en ny drøy halvtime å vente på toget hjem, men var tilbake i Fredrikstad rundt kvart på elleve, og da gjensto kun den korte turen hjem med lokalbussen. Det hadde vært en lang med fin dag, og Örnäsvallens IP falt godt i smak. Det kan også ha vist seg å ha vært åsted for årets siste kamp i Sverige for min del, men det vil tiden vise.
Swedish ground # 71:
IFK Åmål v Färgelanda IF 1-0 (1-0)
Division 5 Dalsland
Örnäsvallens IP, 5 October 2024
1-0 Igor de Amorim Domingues (21)
Att: 107
Admission: 80 SEK
Next game: 06.10.2024: Vålerenga v Fredrikstad
Next swedish game: ??? v ???
Previous game: 04.10.2024: Torp v Idd
Previous swedish game: 26.09.2024: Malmö FF v Rangers