Mandag 01.04.2019: Arsenal v Newcastle United

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter å ha startet min store mars- og april-tur med en helg i Skottland, var det nå tid for en svipptur sørover til London, og derfor hadde jeg overnattet i Newcastle på min vei sørover. Fra Travelodge-hotellet nede på Quayside slepte jeg med meg bagasjen opp trappene med navnet Long Stairs, og kom meg pustende og pesende til togstasjonen der jeg kjøpte inn frokost fra Sainsburys-sjappa samtidig som jeg benyttet anledningen til å plukke opp gårsdagens utgave av Non-League Paper. Dette tok jeg med meg på 09.58-toget som brukte omtrent to timer og 50 minutter ned til den britiske hovedstaden og endestasjonen London Kings Cross, der jeg våknet få minutter før ankomst etter å ha duppet av en times tid.

Da turen var på planleggingsstadiet var det svært få kamper satt opp denne dagen, og da Premier League-oppgjøret Arsenal v Newcastle United ble flyttet for å bli vist på TV denne mandagen, så jeg det som en god mulighet til å få huket av for besøk ved stadionet jeg fortsatt velger å kalle Ashburton Grove. Det var på det tidspunktet nemlig kun et par andre alternativer, og ingen av de ville by på en ny bane. Således så jeg det som en fin mulighet uten å måtte bruke en dag med masse kamper på menyen, og Newcastle-supporter Glenn Wallace sa seg også villig til å hjelpe til med en bortebillett slik at jeg slapp en god del billigere unna, for det ville vært uaktuelt å betale blodprisen for billett til hjemmeseksjonen til en klubb som til og med krever at man kjøper medlemskap for å i det hele tatt ha en mulighet til å kanskje kvalifisere til å få punge ut ytterligere for billett.

Etter hvert som et par andre (og langt mer fristende) kamper i non-league ble omberammet til nettopp denne dagen, angret jeg nok litt på at jeg ikke hadde hatt mer is i magen, men gjort var gjort, og jeg så det fortsatt som en grei dag å unnagjøre et slikt besøk på. Først hadde jeg imidlertid planer om å besøke et par puber som skulle være gode cider-puber, og med innsjekking først klokka 15 ved Travelodge Wembley hadde jeg tid til å ta tubens Northern Line ned til Goodge Street for å teste The Green Man. Det viste seg at den nå hadde tatt navnet The Greener Man og fremstå som en veganer-pub med hipstere som stamgjester. Ikke helt min greie, så etter et glass gikk jeg til Oxford Circus og tok tubens Central Line til Hanger Lane og buss 112 derfra til holdeplassen rett utenfor hotellet, der jeg faktisk fikk sjekket inn et drøyt kvarter før tiden.

Ingen tid for å late seg på hotellrom 727, så jeg tok meg til Stonebridge Park og tok derfra Overground-tog til Gospel Oak, via et togbytte ved Willesden Junction. Tvers over veien ligger puben The Old Oak, der jeg unnet meg en stopp før jeg trasket mot puben Southampton Arms, som var grunnen til at jeg hadde tatt turen om Gospel Oak. Det viste seg da også å være en glimrende pub, og ble en av dagens høydepunkter snarere enn fotballkampen jeg skulle på. Det var dog etter hvert på tide å begynne å tenke fotball, og jeg returnerte til Gospel Oak stasjon for å toge videre til Highbury & Islington. Både ved The White Swan og The Famous Cock var det såpass fullt at det bare var å slå fra seg planene om et pub-måltid ved førstnevnte og heller nøye seg med litt rask ‘strupelesk’. Etter å ha busset den korte veien opp til The Coronet på Holloway Road, så jeg raskt at det ikke var bedre der, og satt snart heller kursen mot kamparenaen.

Det var ikke altfor langt å gå, og jeg nøyde meg nå med å kjøpe med meg smørbrød fra en Waitrose-sjappe på veien til Ashburton Grove. Området av nord-London der Arsenal hører hjemme skal faktisk ha vært nokså landlig før London-metropolen spredte seg utover på 1800-tallet, og i dag fremstår det som et pulserende område som dessuten er et av de tettest befolkede i London. Mens jeg nærmet meg stadionet og horden av fotballturister stadig ble større rundt meg, fikk jeg ny melding fra Glenn Wallace som tidligere hadde fortalt at hans tog til London var forsinket med nesten en halvtime og at vi måtte møtes utenfor stadion. Nå hadde han akkurat ankommet hovedstaden, og vi avtalte å møtes rett utenfor det relevante inngangspartiet. Jeg benyttet ventetiden til å stikke innom klubbsjappa i jakt på en pin til min samling, men de hadde det kun som en pakke med nøkkelring og noen andre effekter, så jeg droppet det, og betalte heller £3,50 for et program mens jeg ventet.

Arsenal er selvsagt kjent for alle og enhver, som en av de absolutt mest suksessfulle klubber i engelsk fotball med blant annet 13 ligatitler og 13 FA Cup-titler (sistnevnte er rekord). Klubben ble i 1886 stiftet av arbeidere ved ammunisjons- og våpenfabrikken Royal Arsenal i Woolwich i sørøst-London, og Woolwich Arsenal ble i 1893 den første sør-engelske klubb i Football League. I 1913 flyttet de til nord-London og droppet deretter Woolwich-navnet året etter. Klubben har utrolig nok vært i den øverste divisjon siden 1919, da de ble valgt til opprykk til tross for at de kun hadde blitt nr 5 på nivå to, og på bekostning av blant annet erkerival Tottenham Hotspur – og med beskyldninger om angivelig urent spill og bestikkelser.

Arsenal hadde sin første storhetstid i 1930-årene. Manager Herbert Chapman, som hadde gjort Huddersfield Town til Englands beste lag, kom sørover og la grunnlaget for 5 ligatitler og 2 FA Cup-titler i 1930-årene. Chapman døde i 1934, og da Arsenal vant FA Cupen i 1950 og ligaen i 1948 og 1953 skulle det ble de siste store titlene på nesten to tiår. De vant i 1970 Inter-Cities Fairs Cup som var en forgjenger til UEFA Cupen, og satt året etter kronen på verket da de først sikret seg ligatittelen for så å beseire Liverpool etter ekstraomganger i FA Cup-finalen. Arsenal-fans husker denne finalen for den lokale helten Charlie George sin scoring og påfølgende scoring der han lå rett ut på ryggen på Wembley-gresset med armene over hodet. De som er heldige nok til å huske fotballen i en morsommere tid husker nok også da Arsenal i 1979 igjen sikret seg FA Cupen i det som ofte kalles «The Five Minute Final» der de på dramatisk vis slo Manchester United 3-2.

Tidligere spiller George Graham ble ansatt som manager i 1986, og da han i 1985 forlot klubben etter en korrupsjonssak, hadde han hanket inn to ligatitler, to ligacuper, en FA Cup, samt den europeiske cupvinnercupen. Ligatittelen i 1989 kom på spesielt dramatisk vis, der Arsenal måtte slå tittelrival Liverpool med to mål i siste serierunde. Med 91 minutter spilt ledet Arsenal 1-0. og pokalen var på vei til Liverpool da Michael Thomas scoret og sendte Highbury til himmels ved å sørge for at Arsenal vant tittelen på målforskjell. I denne perioden var Arsenals suksess tuftet på et meget gjerrig forsvar med Tony «Mr. Arsenal» Adams som kaptein og klippe i forsvaret, og han var heller ikke den eneste Arsenal-spilleren på landslaget, som i perioder av 1990-årene hadde et forsvar der Arsenal var meget godt representert.

Det er ingen overdrivelse å si at det senere har blitt mye lenger mellom engelske innslag i Arsenal, og en ny epoke begynte med ansettelsen av Arsene Wenger i 1996. Man kan si hva man vil om franskmannen, men under hans regime vant klubben tre ligatitler og hele sju FA Cup-titler. Han takket for seg våren 2018, etter å ha fått fansen mot seg mot slutten av sin tid i managerstolen. For en som for lengst har mistet interessen for Premier League, må man jo for øvrig undres litt over hvor kravstore noen av PL-klubbenes supportere har blitt dersom krav om managerens avgang er realiteten om man går en sesong uten å vinne en av de store titlene i kamp med stadig mer pengesterke konkurrenter, men det har muligens også ligget mer bak. Uansett var det nå den for meg helt ukjente spanjolen Unai Emery som hadde tatt over og som denne kvelden skulle lede hjemmelaget mot gjestene fra nordøst.

Snart kom også Glenn slik at han kunne overrekke meg bortebilletten til £30 (+£1 gebyr, eller legalisert tyveri som noen kaller det), og vi tok oss inn på Ashburton Grove. Det var egentlig navnet på stedet der det ble bygget, men var også opprinnelig navnet på stadion-prosjektet. I disse dager skal jo dog alt tydeligvis ha et sponsornavn, men den diskusjonen tar jeg ikke nå. Stadionet har uansett vært Arsenals hjemmebane siden 2006, da de dessverre forlot Highbury (eller Arsenal Stadium) som hadde vært deres hjem siden 1913. Det gamle stadionet har for øvrig blitt til leiligheter ikke langt unna, men de har faktisk blitt bygget på en interessant måte som delvis har ivaretatt de gamle konstruksjonene. Blant annet er den flotte fasaden bevart, og den er i seg selv verdt en kikk. Om dagens anlegg er det vel ikke så mye å si annet enn at det er et funksjonelt sett flott og imponerende stadion. Til å være et nybygg var det slett ikke verst, og mye bedre enn jeg hadde fryktet, selv om jeg savnet litt karakter.

Jeg må innrømme at kveldens kamp ikke var blant de hvor jeg hadde den voldsomste interesse knyttet til det som skjedde ute på banen, men det var først og fremst artig å se kamp med Newcastle-fansen, og jeg så gjerne at de fikk med seg tre poeng hjem til nordøst. Det skulle selvsagt godt gjøres, for mens The Magpies fortsatt ikke var 100& sikre på å få spille i PL neste sesong, la Arsenal beslag på fjerdeplassen og hadde håp om å sikre seg den siste ‘Champions’ League-plassen som tydeligvis er alfa og omega i disse dager. Jeg tror ikke jeg skal gå altfor mye i detalj vedrørende selve kampen, men Arsenal trodde de hadde tatt ledelsen da Aaron Ramsey fikk nettsus med en volley. Det ble imidlertid annullert da en Arsenal-spiller hadde forbrutt seg i trekket før. Waliseren kunne imidlertid juble over gyldig scoring etter en snau halvtime da han sørget for 1-0. Like før pause var Alexandre Lacazette nære på, men Matt Ritchie reddet med en stupheading inne på streken.

Etter å ha konstatert at de som forventet ikke slapp ut en stakkar for å røyke i pausen, valgte jeg også å droppe å betale utsuger-prisene i matutsalget, og returnerte i stedet til mitt sete for å samtale litt med Glenn som tipset meg om en kamp i nordøst tre dager senere – da jeg etter planen skulle ha en fotballfri dag i Newcastle. Deretter kom lagene utpå igjen foran det som ble oppgitt å være 59 869 tilskuere (hmmm). Det var vel sikkert en viss spenning så lenge det kun sto 1-0, men Newcastle hadde ikke altfor mye å by på offensivt, og hadde nok en frustrerende aften der de stort sett ble løpende mellom og jage ballen som mesteparten av tiden var hos det dominerende hjemmelaget. Det var derfor heller ingen voldsom overraskelse da Lacazette avgjorde med å sette inn 2-0 i det 83. minutt.

Også denne gang var det bare så vidt hjemmefansen markerte med å forsiktig applaus samtidig som noen til og med dristet seg til å reise seg i noen sekunder (mon tro hva slik hårreisende ulydighet vil medføre av konsekvenser og reaksjoner). Kanskje er det faktum at jeg sto med Newcastle-fansen medvirkende, men gjennom hele kampen savnet jeg mangel på stemning og atmosfære fra hjemmeseksjonene som nesten minnet mer om et bibliotek. Nå er det visst ikke sjelden vare at Arsenal blir hånet for nettopp dette, men all den tid det var så mye fotballturister der som garantert ikke hadde engelsk som sitt førstespråk, fikk de det kanskje ikke engang med seg da Newcastle-fansen flere latterliggjorde dem for dette med tilrop som «sit down if you love the Spurs». Det endte uansett 2-0, og jeg hadde besøkt nok en PL-arena jeg nå ikke trenger å returnere til.

Med det hadde Arsenal faktisk tatt seg opp på tredjeplass (tilsynelatende uten at det syntes å begeistre hjemmefansen nevneverdig). Newcastle burde uansett være sikre med sju poeng ned til nedrykkssonen. Jeg takket Glenn igjen og ønsket ham god tur hjem før jeg spaserte til Caledonian Road tube-stasjon for å la Piccadilly Line frakte meg til Holborn. Der benyttet jeg anledningen til å unne meg en rast ved The Ship Tavern som viste seg å være en svært god pub. Etter en pint der gjensto bare turen tilbake til hotellet som gikk via samme rute som tidligere på dagen; nemlig tube til Hanger Lane og buss derfra. Om dette kanskje ikke var den dagen på turen der fotballen fikk undertegnedes blod til å bruse, hadde det i hvert fall som sagt bydd på en fin mulighet til å besøke en av de store PL-klubbene med en noe billigere bortebillett, og det på en dag der den øvrige menyen uansett ikke var altfor spennende.

English ground # 511:
Arsenal v Newcastle United 2-0 (1-0)
Premier League
Ashburton Grove, 1 April 2019
1-0 Aaron Ramsey (30)
2-0 Alexandre Lacazette (83)
At: 59 869
Admission: £31 (£30 + £1 fee)
Programme: £3,50
Pin badge: n/a

Next game: 02.04.2019: Radcliffe v Kendal Town
Previous game: 31.03.2019: Peebles Rovers v Newtongrange Star

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Søndag 31.03.2019: Peebles Rovers v Newtongrange Star

Det var en litt groggy groundhopper som våknet fra de døde denne søndagen, og et lite kvarter senere enn planlagt kom jeg meg ned for å møte min groundhopper-kollega Paul Ferguson til frokost ved Beefeater-filialen The Rosebank som var tilknyttet Premier Inn-hotellet. Han kom ned noen minutter etter meg, men snart fikk vi kastet innpå en frokost og gikk deretter for å pakke sakene før vi møttes igjen på parkeringsplassen for å sette kursen mot den siste kampen i helgens arrangerte ‘hop’. Jeg hadde opprinnelig planlagt å reise kollektivt til Peebles, og hadde dermed belaget med på tog til Edinburgh og buss derfra, men når Paul bodde på samme hotell og også skulle på kampen, tilbød han meg skyss som jeg gladelig takket ja til.

Det var rundt en times kjøretur ned til Peebles, som ligger i regionen Scottish Borders. Det er en plass med snaut 8 500 innbyggere, og det var opprinnelig en liten markedsby som skulle bli sentral i områdets tekstilindustri på 1800- og første del av 1900-tallet. I tillegg er det en populær turistdestinasjon, hovedsakelig i sommerhalvåret. Tidligere var det kurbad-turismen som lokket folk, men jeg mistenker at det i disse dager er andre ting, som den flotte naturen i området. I dag er Peebles også i stor grad en soveby for folk som arbeider i Edinburgh. Peebles ligger for øvrig der grenseelven Tweed møter elven Eddleston Water, og har også et museum som jeg hadde hørt var verdt en kikk. Det ble selvsagt ikke noe av siden det var søndag, men vi hadde da annet å slå i hjel en time eller halvannen med da vi ankom Peebles.

Vi kjørte rett til kamparenaen for å parkere bilen på parkeringsplassen der og ta en spasertur inn i sentrum. Der var det aktivitet allerede, og vi fikk betalt £1 for eksemplarer av dagens kampprogram som vi tok med oss da vi gikk mot Wetherspoons-puben The Cross Keys, der vi traff på groundhopperne Gyles og Vinny. Etter en halv pint der hadde klokka passert elleve slik at også The Central Bar var åpen like ved siden av, og dermed var det tid til et glass også der før vi returnerte til Whitestone Park der det skulle være avspark klokka 12.30. Mange av groundhopperne hadde nå også ankommet når vi betalte oss inn med £5 og kunne ta en kikk i salgsboden som klubben hadde satt opp; og der jeg endte opp med å betale £10 for en (brukt) drakt. Et kupp!

Peebles Rovers ble stiftet i 1893 (la deg ikke lure av skiltet som på vei inn fra parkeringsplassen som forteller at Peebles FC ble stiftet i 2006, for det gjelder en ungdomsklubb som også spiller her), og mange vil nok bli overrasket over å få vite at de faktisk har spilt i den skotske Football League. Da denne ligaen utvidet med en tredjedivisjon i 1923 var nemlig Peebles Rovers en av klubbene som fikk være med fra starten. Det ble imidlertid et kortvarig eventyr, med åttendeplassen våren 1925 som bestenotering. Sesongen etter var godt over halvspilt da man valgte å kansellere hele tredjedivisjon fordi en rekke av dens klubber slet såpass økonomisk at de hadde problemer med å fullføre sesongen. Den skotske ligaens nivå tre gjorde ikke sitt comeback før i 1947, men Peebles Rovers returnerte aldri.

Etter tredjedivisjonens endelikt hadde de i stedet tatt plass i East of Scotland League, som de vant seks ganger i perioden 1929-1946; inkludert fire strake ligatitler i 1930-årene (1933-1936). Klubben slet etter hvert tyngre sportslig, og i 1966 valgte de å hoppe over til Junior-pyramiden. Det var først i 1980 at de igjen var tilbake i den ‘ordinære’ pyramiden og East of Scotland League. Der har de som tidligere nevnt fått selskap av en rekke klubber som før denne sesongen hoppet over fra Junior-fotballens SJFA East Region, og Peebles Rovers er å finne i Conference A – en av tre likestilte avdelinger, der vinnerne skal ut i play-off om opprykk til Lowland League. Det blir ikke Peebles, for de befant seg et stykke nede på nedre halvdel av tabellen, og når ligaen skal omstruktureres til to divisjoner før neste sesong, betyr det at de nok blir å finne på dens nivå to til høsten.

Dagens gjester Newtongrange Star hadde imidlertid godt håp om å holde sin plass på øvre halvdel og således få bli med i neste sesongs toppdivisjon. Helt i toppen tronet for ordens skyld Penicuik Athletic som hadde først og fremst Hill of Beath Hawthorn som tøffeste utfordrer. Men om vi holder oss til kampen vi skulle se denne formiddagen, virket det som om de fleste var enige om at bortelaget Newtongrange Star måtte tåle et aldri så lite favorittstempel, selv om de fremmøtte lot seg sjarmere av Peebles Rovers. Deres scotch pie var for øvrig selvsagt også svært god, for jeg måtte naturligvis ta en smaksprøve også denne gang. Det ble en del tid til prat med både kjente blant groundhopperne og lokale folk fra Peebles før det var klart for kamp.

Peebles Rovers hadde frem til 1937 spilt på Victoria Park, men måtte da flytte etter at en lokal forretningsmann tok kontrollen over tomten han ville bygge på. Annen verdenskrig satt en stopp for hans planer, men Rovers hadde da allerede flyttet inn på Whitestone Park, der de fortsatt spiller på en av flere forskjellige baner som ligger rett ved hverandre her i det som minner mest om en park ved bredden av elven Tweed. Det er nokså spartanske saker sammenlignet med det vi eksempelvis hadde opplevd hos Camelon eller Linlithgow dagen før, og det provisoriske ‘inngangspartiet’ var et bord som hadde blitt plassert der folk kom spaserende inn fra parkeringsplassen. På tre av sidene er det intet av fasiliteter, og der står man eventuelt rett på gresset og kan lene seg opp mot gjerdet rundt banen.

Men midt på langsiden nærmest elven står imidlertid en fantastisk tribune som jeg nesten ikke vet hvordan jeg skal beskrive. Bølgeblikken er grønnmalt, og i bakkant har den ikke bakkekontakt der den støttes opp av stålbjelker, men innsiden har flotte benkerader i tre. Denne artige tribunen gjorde alene besøket verdt turen, og jeg var langt fra den eneste som beundret og fotograferte den både før og etter avspark. Denne langsiden var vel dessuten også den eneste der man har lagt hard standing, og bortenfor tribunen strekker seg videre et parti med tre betongtrinn slik at man kan se kampen fra elevert posisjon også her. Det var tydelig at Whitestone Park nok ville bli noe bedre besøkt enn vanlig denne søndagen, men det var aldri noen fare for at man skulle kunne slå tilskuerrekorden på 1 750 fra 1961 og en Scottish Cup-kamp mot Scottish Borders-rival Gala Fairydean.

Det bør vel også nevnes at Peebles Rovers faktisk skulle vært vertskap på fjorårets ‘hop’ i denne ligaen, men da måtte kampen utsettes grunnet snø, så de var åpenbart tilfreds med at de hadde fått en ny sjanse. Ute på banen skapte de også den første sjansen da Grant Wilson headet like utenfor, men havnet bakpå 0-1 da Sean Jamieson i det 13. minutt sendte gjestene i føringen. Like etter burde Newtongrange Star doblet ledelsen da et innlegg fant Ryan Porteous på bakre stolpe, men Rovers-keeper Tom Kerr reddet både hans hodestøt og ikke minst returen fra Kyle Lander som fra to meters hold dundret ballen rett på sisteskansen. Både Porteous og Lander hadde ytterligere sjanser til å øke for Peebles ropte på straffe for hands uten å overbevise dommeren. Akkurat idet vertene begynte å skape noe igjen, slo Star til igjen fem minutter før pause da en lang ball ble stusset videre til Kyle Scott som sørget for at vi tok pause på stillingen 0-2.

Etter pause var det igjen vertene som skapte den første muligheten, men det var gjestene som fremsto som det beste laget, selv om det nå lenge var nokså sjansefattig. I det 73. minutt var det plutselig kamp igjen da en håpløs feil i Star-forsvaret endte med at de ga bort ballen til David Lindsay inne i sitt eget felt, og han straffet de ved å redusere til 1-2. Newtongrange hadde umiddelbart to gode muligheter til å gjenopprette ledelsen, men hverken Porteous, George Hunter eller Steven Thomson fikk nettkjenning. Likevel var Rovers-håpet kortvarig, for kun fem minutter etter deres redusering lå de igjen under med to mål. Thomson fant Lander, Lander fant Porteous, og Porteous fant nettmaskene da han scoret sitt andre og sitt lags tredje ved å skyte i mål i bortre hjørne. Gjestene kunne også økt ytterligere, for både Hunter og Dale O’Hara var farlig frempå, men det endte uansett med borteseier 1-3 foran 288 tilskuere.

Jeg hadde i løpet av kampen slått av en prat med min unge groundhopper.kompis Connor Lamb som hadde reist rundt på helgens ‘hop’ sammen med sin far, og siden de skulle noenlunde samme vei, tilbød de meg skyss til Newcastle, der jeg hadde valgt å overnatte. Det takket jeg selvsagt ja til, og etter å ha flyttet all min bagasje fra Pauls bil til Mr. Lambs bil, var vi snart på vei sørover – eller rettere sagt sørøstover – langs skotske landeveier. Jeg duppet av og ble vekket av at Connor snakket til meg da nærmet oss Newcastle Airport. Jeg trodde av en eller annen grunn at jeg skulle overnatte på byens easyHotel (der jeg hadde to overnattinger senere på turen), og gikk derfor dit da jeg ble sluppet av nede på Quayside. Jeg skjønte snart hvorfor karen bak disken ikke var kar om å finne min reservasjon, for etter å ha sjekket måtte jeg forlegen forklare forvirringen og traske til Travelodge Newcastle Quayside, der jeg hadde betalt £32 for overnatting.

Etter å ha installert meg på rom 115 var det på sin plass å rusle litt rundt i geordie-byen, og første punkt var nå å få seg en middag. Den ble inntatt på Wetherspoons-puben The Quayside, før jeg forserte de såkalte Long Stairs (og oppdaget at de mange trappetrinnene forsvarte navnet og fikk det til å brenne bra i lårene) og sjekket ut mikropuben Box Social som Shaun Smith hadde tipset meg om. En pub jeg deretter skulle sjekke ut oppe ved Bigg Market viste seg imidlertid stengt, og jeg slo meg i stedet ned med et glass på Rose & Crown før jeg avsluttet kvelden med en pint på Bridge Hotel, som er et nokså fast stoppested når jeg har base i en av mine absolutte favorittbyer. Det hadde vært en fin dag, og Peebles hadde vært et trivelig bekjentskap. Majoriteten av denne turen skulle foregå i Skottland eller nord-England, men dagen etter skulle jeg faktisk sørover på en sjelden svipptur.

Scottish ground # 32:
Peebles Rovers v Newtongrange Star 1-3 (0-2)
East of Scotland League Conference A
Whitestone Park, 31 March 2019
0-1 Sean Jamieson (13)
0-2 Kyle Scott (41)
1-2 David Lindsay (73)
1-3 Ryan Porteous (78)
Att: 288
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 01.04.2019: Arsenal v Newcastle United
Previous game: 30.03.2019: Linlithgow Rose v Jeanfield Swifts

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Lørdag 30.03.2019: Linlithgow Rose v Jeanfield Swifts

To kamper hadde allerede blitt overvært denne dagen, men jeg hadde planer om ytterligere en kamp da jeg forlot Tynecastle Park og omsider kom meg med 17.21-toget fra Haymarket med kurs for Linlithgow. Der hadde jeg planer om en revisit hos Linlithgow Rose som skulle ta imot Jeanfield Swifts på flotte Prestonfield. Dette var dagens fjerde kamp for GroundhopUK sitt ‘Scottish Hop’-arrangement denne helgen, men etter den tidlige kampen i Camelon hadde jeg droppet deres to midterste kamper for å heller se Hearts i aksjon og huke av Tynecastle Park. Nå hadde jeg også tid til å sjekke ut noen flere av Linlithgows mange gode puber før groundhopperne ankom byen og det ble klart for kampen med avspark klokka 20.00. Etter tolv minutter på toget ankom jeg Linlithgow like etter klokka halv seks, og kunne gå løs på min lille pub-til-pub-runde.

Linlithgow er en by som oppgis å ha 19 000 innbyggere, og den ligger et par mil vest for Edinburgh. Byen er nok mest kjent for turistattraksjonen Linlithgow Palace, som var kongelig bolig for de skotske monarkene på 1400- og 1500-tallet. Her ble blant annet Mary, Queen of Scots født. Selv om det ble lite brukt etter at de skotske monarkene dro sørover til England på begynnelsen av 1600-tallet, ble det vedlikeholdt, men ble i stor grad ødelagt da styrkene til hertugen av Cumberland beskjøt det og satt det i brann i 1746. I dag har blitt gradvis restaurert og konservert, og har altså blitt en turistattraksjon. Enda tidligere lå det her et fort som sikret forsyningsbasene mellom Edinburgh Castle og Stirling Castle, og denne ble i sin tid inntatt av den skotske folkehelten Robert the Bruce. Men nok historie i denne omgang.

Nå var det nemlig tid for å teste noen av Linlithgow-pubene jeg ikke var innom forrige gang jeg besøkte Linlithgow Rose. Det var august 2016, og uvisst av hvilken grunn gikk jeg den gang ikke innom den glimrende Platform 3, rett nedenfor stasjonen. Det gjorde jeg opp for denne gang, og det var det perfekte sted å starte en liten pub crawl på veien fra stasjonen til Prestonfield. En fin fremgangsmåte når man vil teste flere puber og har knapt med tid eller ikke føler for å drikke altfor mye før kamp kan være å holde seg til halve pints, og det gjorde jeg nå i stor grad da The Old Post Office ble neste stopp før jeg gikk videre til The Linlithgow Tap. Der bød de også på herlig scotch pie, så pork scratchings ble midlertidig erstattet med denne herligheten som også var litt mer mettende.

Deretter gikk turen innom The Swan Tavern og Kelpies Bar, før siste stopp ble puben med det spesielle navnet The Black Bitch. Dette skal være en av Skottlands eldste puber, og hadde faktisk egne pins som de solgte. Det var nå på tide å gå de få meterne herfra til Prestonfield for å ta siste oppladning i klubbhusets bar på utsiden av anlegget – eller social club som det gjerne heter her oppe nord for grensen. Jeg gikk først for å sikre meg et program for £2 i tilfelle de skulle bli utsolgt nå som horden av groundhoppere var på vei fra sin kamp hos Blackburn United. Det gikk ikke lenge før noen av de begynte å komme, og inne i baren hadde jeg knapt begynt å bla i det gode programmet før tyskerne Jens og Magret kom og holdt meg med selskap.

Linlithgow Rose ble stiftet i 1889, og har vært en av de største og mest kjente klubbene i den skotske Junior-pyramiden, som jeg for n-te gang vil presisere ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre. Før dagens system med tre regioner, best den skotske Junior-fotballen av seks regioner som hver styrte sitt eget ligasystem, og Linlithgow Rose tok i 1924 plass i West Lothian Junior League, som de vant på første forsøk. Om vi beveger oss noen tiår frem i tid, var klubben å finne i Edinburgh & District Junior League da de i 1965 vant sin første av fire strake ligatitler i denne ligaen. Snart var de å finne East Region League, og også der skulle de bli en dominerende kraft, for tittelen i 1975 var den første av det som skulle vise seg å bli ni ligatitler.

Etter reformen i Junior-pyramiden har Linlithgow inntil i fjor spilt i SJFA East Region Superleague, som er en av tre divisjoner på Junior-pyramidens øverste nivå (de to andre er toppdivisjonene i SJFA West og SJFA North), og denne vant de i både 2004, 2007 og 2013. Likevel er det Scottish Junior Cup som er det gjeveste av alle titler for Junior-klubbene, og den var The Rose vunnet fire ganger (1965, 2002, 2006 og 2010); selvsagt i tillegg til en hel bråte med mindre titler. Fra og med 2007/08-sesongen ble også den skotske FA Cupen åpnet for de tre Junior-regionenes respektive serievinnere, og senere også regjerende vinner av Scottish Junior Cup, og Junior-klubbene har til tider slått bra fra seg.

Allerede i den første sesongen var Rose en av representantene og tok seg helt til fjerde runde før de måtte gi tapt for Queen of the South. Enda bedre gikk det i 2015/16-sesongen da de gjorde fullstendig furore ved å blant annet slå ut ligaklubben Forfar Athletic på sin vei til femte runde. Aldri tidligere hadde vel en Junior-klubb tatt seg så langt, og kun Ross County fra den skotske toppdivisjonen sto i veien mellom Linlithgow Rose og en kvartfinale. Det endte med tap 2-4 etter at det hadde stått 1-1 til pause, og the Rose gikk ned med flagget til topps etter virkelig å ha satt Junior-fotballen på kartet igjen. Før denne sesongen var Linlithgow Rose en av mange klubber fra East Region som valgte å forlate Junior-pyramiden til fordel for East of Scotland League i den ‘ordinære’ pyramiden.

Glasset ble tømt, og jeg gikk for å betale meg inn med £6. Prestonfield ble gjerne omtalt som en av de aller beste stadioner i Junior-fotballen, og det vil ikke være noe annerledes i East of Scotland League; snarere tvert om. Anlegget domineres av den ruvende to-etasjes tribunen midt på bortre langside, og det er nok klubber flere divisjoner høyere opp som vil kunne være misunnelige på denne. I ‘underetasjen’ er det garderober, kontorer og den slags, og utenfor her er det såkalt hard standing, men utsikten herfra vil nok være temmelig begrenset grunnet laglederbenkene rett foran. Sitteplassene er å finne opp i ‘andre etasje’, der man tar seg via trapper på begge ender av tribunen, og dem byr på 301 plastseter i klubbens rødbrune og hvite farger.

På motsatt langside er det klassisk terracing med et overbygg midt på som gir tak over hodet så lenge man ikke står helt fremme på tribunen. Mer terracing er det på kortsiden der jeg hadde kommet inn i hjørnet, nærmest deres social club, men her står man under åpen himmel. Det gjør man også på bortre kortside, der det kun er en gressbanke av typen som har vært populær i skotsk Junior-fotball (men som det engelske FA tydeligvis har lagt for hat). Prestonfield er så absolutt et flott anlegg, og som sagt et som kunne tjenestegjort høyere opp i systemet, og det er heller ikke vanskelig å kose seg her. Det gjorde vi til gangs, og på en dag der jeg tilsynelatende levde på scotch pies, gikk jeg til innkjøp av to nye slike samt en Bovril. Jeg konstaterte også at det meget flott utseende programmet også forsvarte prisen hva gjaldt innhold, selv om jeg ikke var kar om å finne noen tabell.

Linlithgow Rose spiller denne sesongen i East of Scotland Conference C, som er en av tre likestilte avdelinger denne ligaen nå opererer med. Neste sesong skal det i stedet bli to divisjoner, og de som ender på øverste halvdel i sine avdelinger vil utgjøre ligaens øverste divisjon neste sesong. I tillegg er det jo noen som skal opp, men her er nåløyet trangt. Denne sesongens tre avdelingsvinnere skal nemlig spille play-off om opprykket til Lowland League (som sammen med Highland League utgjør nivå fem i Skottland). Ved første øyekast så det ut til at Broxburn Athletic hadde godt grep om tittelen i denne avdelingen, for de hadde åtte poeng ned til nettopp Linlithgow, men The Rose hadde to kamper til gode. Det hadde også Jeanfield Swifts som lå ytterligere fire poeng bak Rose, og det var nettopp de som var bortelag denne kvelden.

Det var gjestene fra Perth som startet best, og de hadde allerede vært farlig frempå da de i det sjuende minutt tok ledelsen. Connor McLaren fant en muligens offside-plassert Scott Smith, og mens Linlithgow-spillerne stoppet i den tro at det var offside, holdt linjemannen flagget nede og Smith sentret uselvisk til Rhys Davies som trillet inn 0-1 til voldsomme protester fra hjemmespillerne som fikk dommeren til å dra opp det gule kortet for litt ufin munnbruk. Et kvarter var spilt da Roddy MacLennan stormet gjennom Swifts-forsvaret og lurte ballen forbi den utrusende Swifts-keeper Mark Mitchell, og med 1-1 var vi like langt. Det var en meget underholdende kamp vi var vitne til, og i det 39. minutt stusset klubblegenden Tommy Coyne videre til MacLennan som omtrent som ved utligningen løp gjennom og sørget for at det 2-1 til pause.

Swifts brukte kun et drøyt halvminutt av annenomgangen på å få seg en fortjent utligning da Connor McLaren besørget 2-2. Paul Simpson var deretter farlig frempå for Swifts, mens Ross Barbour headet like over for vertene. Gjestene hadde så en god periode der både Jamie Reid, målscorer McLaren og Rannoch Ramsey avsluttet like utenfor eller ble stoppet av Rose-keeper Michael McKinven. Vi nærmet oss tjue minutter spilt av annenomgangen da Rose fikk straffespark. De spiller knapt en kamp uten at Tommy Coyne tegner seg på scoringslisten, og mannen som nå har satt seg 300 mål i Rose-drakta som målsetning befestet sin status som klubbens mestscorende spiller da han omsatte straffesparket i scoring og sørget for 3-2. Han kunne like etter økt ledelsen, men mot slutten var det Swifts som presset på, og helt på tampen ble vertene reddet av tverrliggeren da en suser fra Lewis Mackie smalt i aluminiumen.

Det endte imidlertid 3-2 foran det arrangørene i GroundhopUK hadde regnet seg frem til å være 618 tilskuere, og dermed hadde Rose fortsatt et håp om avdelings-tittelen mens Swifts raste ned på fjerdeplass etter å ha blitt forbigått av Camelon Juniors.Samtlige groundhoppere syntes å ha satt pris på besøket ved Prestonfield, slik også jeg hadde kost meg ved min revisit. Min groundhopper-kompis Paul Fergusson hadde samme base som meg denne helgen, så han sto for skyss tilbake til hotellet i grenseområdet mellom Falkirk og Camelon. Der ble bilen parkert, og vi gikk for å sjekke puben Union Inn. Der var det litt for støyete (med masse techno-musikk etc) til å holde en skikkelig samtale, så vi gikk over til The Canal Inn på andre siden av kanalen, der vi hadde forlystet oss også kvelden før. Der fikk vi også selskap av groundhopper Neil Woolley som hadde tatt taxi ned fra sitt hotell, og vi ble værende der til nesten stengetid. Undertegnede skal vel for øvrig være fornøyd med at da han gikk på trynet på vei tilbake til hotellet, var det i buskene på ‘riktig’ side og gangveien, og ikke uti kanalen…
PS! Noen av bildene (nr 2-6) er fra mitt første besøk i august 2016.

Revisit:
Linlithgow Rose v Jeanfield Swifts 3-2 (2-1)
East of Scotland League Conference C
Prestonfield, 30 March 2019
0-1 Rhys Davies (7)
1-1 Roddy MacLennan (16)
2-1 Roddy MacLennan (39)
2-2 Connor McLaren (46)
3-2 Tommy Coyne (pen, 65)
Att: 618
Admission: £6
Programme: £2

Next game: 31.03.2019: Peebles Rovers v Newtongrange Star
Previous game: 30.03.2019: Heart of Midlothian v Aberdeen

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Lørdag 30.03.2019: Heart of Midlothian v Aberdeen

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen da jeg forlot flotte Carmuirs Park i Camelon. Helgens organiserte ‘Hop’ i regi av GroundhopUK skulle videre til Inverkeithing Hillfield Swifts og Blackburn United, for deretter å avslutte dagen hos Linlithgow Rose. Jeg hadde tidligere vært hos Blackburn United, og en revisit til kunstgressbanen der fristet ikke mer enn at jeg valgte å droppe de to midterste kampene til fordel for en annen ny bane – ikke minst ettersom også kunstgressbanen i Inverkeithing så nokså nitrist ut. Jeg var også avhengig av å finne noe som lot seg kombinere med den tidlige kampen i Camelon og gjerne også kveldskampen i Linlithgow. Valget falt til slutt på Hearts v Aberdeen i Scottish Premiership.

Derfor spaserte jeg etter kampslutt i Camelon raskt opp mot Camelon stasjon for å komme meg med 13.06-toget som denne gang var i rute. Jeg lot Scotrail frakte meg så langt som til Haymarket, og hadde der tid til en pint på puben The Haymarket før jeg lot en lokalbuss frakte meg den ikke altfor lange veien til Hearts’ hjemmebane Tynecastle Park. Denne ligger i Gorgie-området, vest i den skotske hovedstaden Edinburgh. Det er et tett befolket område av byen som tidligere hadde en god del industri som i stor grad forsvant fra 1960-årene og sørget for stor arbeidsledighet. Nye prosjekter har ført til at deler om området i dag har et mye mer moderne preg. Edinburgh generelt burde jo ellers være kjent for de fleste, som den skotske hovedstaden med rundt en halv million innbyggere, og som turistdestinasjon med attraksjoner som flotte Edinburgh Castle.

Første stopp ble nå billettkontoret for å hente ut kampbilletten som hadde kostet meg £30 pluss det latterlige gebyret på £1,50 som jeg hadde måttet punge ut med for å få lov til å gjøre deres jobb. På veien betalte jeg også en programselger £3,50 for et eksemplar av dagens program, og med program og billett ordnet, stakk jeg hodet innom klubbsjappa. Jeg var på utkikk etter en pin til min samling, men køen var såpass avskrekkende at jeg droppet det og heller gikk for å leske strupen med et glass på Tynecastle Arms mens jeg bladde litt flyktig i kampprogrammet i den grad det lot seg gjøre i folkemengden der inne. Klokka hadde passert halv tre da jeg etter hvert gikk for å ta meg innenfor og ta plass på Roseburn Stand på den ene kortsiden.

De fleste vil vite at klubben som ofte bare kalles Hearts egentlig heter Heart of Midlothian og ble stiftet i 1874. De var i 1890 med å stifte Scottish League, og i perioden mellom dette og 1906 vant de ligatittelen to ganger og den gjeveste skotske cupen fire ganger. En femte cuptittel fulgte i 1915; i en sesong der Hearts også hadde en komfortabel ledelse på toppen av tabellen da 16 av deres spillere vervet seg til for å kjempe i første verdenskrig. Sju av disse, i tillegg til en tidligere Hearts-spiller, ble drept i krigen. Neste storhetsperiode var i 1950-årene frem til starten av 1960-årene, og de ble cupmestre i 1956 mens ligaen ble vunnet i både 1958 og 1960. Sistnevnte triumf var deres fjerde ligatittel, og også den foreløpig siste, men i denne perioden vant de også ligacupen (en nyvinning i 1946/47) i både 1954, 1958, 1959 og 1962.

Etter ligacupseieren høsten 1962 måtte Hearts vente helt til 1998 før de igjen kunne hanke inn et trofé, og denne gang var det i den gjeveste skotske cupen, som de også sikret seg i både 2006 og 2012. I 2006 måtte det straffesparkkonkurranse til før Gretna ble finalebeseiret, mens finalen i 2012 nok var ekstra deilig for Hearts-fansen siden det da var erkerivalen Hibs som ble knust 5-1 i finalen. Hearts har med unntak av noen få raske svippturer på nivå to vært fast innslag i den skotske toppdivisjonen helt siden oppstarten, og har også hele 14 ganger endt som nummer to i ligaen, samtidig som de har seks tapte finaler i Scottish Cup og tre tapte finaler i ligacupen. De har også deltatt i europacupene ved flere anledninger, og i 1988/89-utgaven av EUFA Cupen tok de seg helt til kvartfinalene, der de knepent tapte 1-2 sammenlagt for selveste Bayern München.

Det har ikke vært alltid vært enkelt å konkurrere med ‘Old Firm’ i Glasgow, og det har overhodet ikke blitt noe enklere i nyere tid. I 2014 endte Hearts til og med sist i det som den sesongen fikk navnet Scottish Premiership, men tok seg tilbake til toppdivisjonen på første forsøk og har igjen etablert seg på øvre halvdel der. Denne dagen skulle de ta imot Aberdeen; en annen klubb som før denne sesongen hadde fire strake andreplasser i ligaen. Hearts lå på en femteplass mens Aberdeen la beslag på tredjeplassen bak de to store Glasgow-klubbene, og fokuset var derfor naturlig nok på å sikre seg europacup-spill. Jeg forventet en jevn kamp der utfallet var helt åpent, og det var for øvrig liten tvil om at sesongen gikk inn i en avgjørende fase der man i Hearts’ tilfelle skulle opp mot Aberdeen, Rangers og erkerival Hibs i løpet av en ukes tid, før man hadde cup-semifinale mot Inverness Caledonian Thistle.

Tynecastle Park har vært hjemmebane for Hearts siden 1886, og etter at man helt på starten av forrige århundre utvidet tilskuerfasilitetene, hadde man en kapasitet på 61 784 – godt over tre ganger så mye som den kapasitet man i dag opererer med. I 1914 ble fasilitetene på den ene langsiden erstattet med en ny tribune designet av Archibald Leitch; stadion-arkitekten fremfor noen. Senere gjennomgikk Tynecastle Park flere runder med moderniseringer; ikke minst i 1990-årene da man etter Taylor-rapporten rev tribunene på tre sider og erstattet de med nye som betød at ståplasser var historie. Den Leitch-designede Main Stand var den eneste som overlevde, og jeg skulle så gjerne ha besøkt Tynecastle Park før også den ble jevnet med jorden. Dessverre er tydeligvis intet fredet for vandalismen som herjer, og i 2017 ble også denne byttet ut med et ny tribune slik at alle de fire tribunene nå er temmelig identiske. Moderne og sikkert funksjonelle og fine, men ikke spesielt spennende sammenlignet med Leitch-tribunen.

Jeg tok uansett plass på Roseburn Stand bak det ene målet, og derfra kunne jeg se at Hearts åpenbart satset på baller opp mot spissen Uche Ikpeazu. Han hadde tidlig en avslutning som ble reddet av Dons-keeper Joe Lewis, men snart tok gjestene fra oljebyen over og det gikk heller ikke altfor lenge før de tok ledelsen. Sam Cosgrove steg til være og satt pannebrasken til en corner fra Niall McGinn, og ballen smalt i tverrliggeren, men Connor McLennan satt returen i mål fra kort hold og sørget for 0-1 etter et kvarters spill. Det var bortelaget som dominerte førsteomgangen, og på midtbanen var det Graeme Shinnie som var sjefen der han styrte spillet. Han hadde selv en avslutning like utenfor, mens Cosgrove litt senere så sin heading ble slått over av Hearts-keeper Zdenek Zlamal. Hearts unngikk ytterligere baklengs før de gikk i garderoben for å høre hva som skulle gjøre annerledes etter hvilen, og med 0-1 på tavla var det selvsagt fortsatt spenning.

I pausen fant jeg ut at de slipper ut folk for å røyke nedenfor Wheatfield Stand på den ene langsiden, som jeg også hadde gått gjennom på min vei inn. Mens jeg var der nede og trakk litt ufrisk luft traff jeg utrolig nok på et par gamle danske kompiser fra Århus som jeg ikke har sett på mange år. Jeg må holde meg forholdsvis godt siden en av de hadde dratt kjensel på meg og ropt på meg idet jeg gikk forbi. De hadde tatt seg en langhelg i Glasgow og Edinburgh, og en kort prat ønsket jeg de en fortsatt god tur før jeg gikk tilbake til plassen min via en tur innom matutsalget. Med to scotch pies og en Bovril var jeg klar for andre omgang, etter å ha tatt en rask stopp og kikket på det flotte minnesmerket som står på hjørnet mellom Wheatfield Stand og Roseburn Stand og som hyller Hearts-spillerne som tjenestegjorde i første verdenskrig.

Det var som om det var et helt nytt Hearts-lag som kom på banen igjen etter pause, og de hadde tidlig i andre omgang en kjempesjanse. Dons-keeper Lewis var ute på 16-meterstreken for å fakke et oppspill da han mistet ballen i duell med Jamie Brandon, og ballen endte hos Ikpeazu som hadde åpent mål men presterte å sette ballen utenfor stolpen. Vi nærmet oss en times spill da Jake Mulraney tok seg inn i Dons-feltet og ble felt av Andy Considine. Dommeren pekte på straffemerket, og derfra utlignet Sam Clare til 1-1. Hearts ropte igjen på straffe da Ikpeazu jaget et tilbakespill og så ut til å bli felt av keeper, men i stedet for ny straffe ble det nå gult kort for filming. Hearts presset nå på for et ledermål, men Craig Wighton klarte ikke helt å stokke beina da han også fikk seg et puff idet han avsluttet over fra seks meter.

Vertenes gode andreomgang skulle likevel belønnes med et seiersmål, for i det 77. minutt overlistet Ikpeazu en eller to forsvarere da en lang ball ble spilt opp mot ham. Han stormet inn i feltet og plasserte ballen forbi keeper og i mål til 2-1. Hearts hadde snudd kampen, og Ikpeazu ble kort etter byttet ut til stående applaus fra hjemmefansen. Etter dette virket det egentlig aldri som om Aberdeen skulle klare å få en utligning, og Hearts rodde i land seieren og de tre poengene foran 17 880 tilskuere. Det var imidlertid bare å håpe at Aberdeen kunne få et bedre resultat når jeg drøyt to uker senere skulle se de i cup-semifinale mot Celtic. Tynecastle Park var nå uansett besøkt, og selv om jeg dessverre var for sent ute til å få med meg Leitch-tribunen, hadde jeg en helt grei opplevelse her denne lørdagen.

Med dette var altså dagens andre kamp historie, men jeg hadde nok en kamp på min lørdagsmeny, og jeg strenet raskt opp på Gorgie Road for å la en av lokalbussene frakte meg raskt tilbake til Haymarket. Raskt ble det kanskje ikke, for det var ikke uventet en del trafikk rett etter kampslutt, og det gjorde at jeg mistet toget jeg egentlig hadde håpet å rekke. Jeg hadde uansett ikke hastverk, og det var heller ikke mer enn elleve minutter å vente på neste (og noe raskere) tog til Linlithgow, der jeg skulle se kamp og gjøre en revisit. De som har reist med tog vestover fra Edinburgh ved at man like etter Haymarket passerer det store rugby-stadionet Murrayfield Stadium. Omtrent samtidig kan man så vidt skimte toppen av tribunekonstruksjonene ved Tynecastle Park på motsatt side, og jeg sendte et blikk ditover idet 17.21-toget rullet ut av Haymarket med kurs for Linlithgow.

Scottish ground # 31:
Heart of Midlothian v Aberdeen 2-1 (0-1)
Scottish Premiership
Tynecastle Park, 30 March 2019
0-1 Connor McLennan (16)
1-1 Sean Clare (pen, 60)
2-1 Uche Ikpeazu (77)
Att: 17 880
Admission: £31,50 (£30 + £1,50 fee)
Programme: £3,50
Pin badge: n/a

Next game: 30.03.2019: Linlithgow Rose v Jeanfield Swifts
Previous game: 30.03.2019: Camelon Juniors v Edinburgh United

More pics

This day on a map / The whole trip on a map