På tog- (og etter hvert tube-turen videre) på min ferd fra Southend, sendte jeg varme tanker til den utrolig koselige vertinnen som ikke bare hadde latt meg sove lenge, men også smurt deilige sandwicher til meg for å ta med på toget. Watford var neste destinasjon, og jeg hadde denne dagen valgt bort mitt eget Reading for å kunne ta turen til en annen kamp i Championship – på Vicarage Road. Fra togstasjonen Watford Junction var det ikke lange spaserturen til Bedford Arms, som viste seg å være en meget koselig klassisk engelsk pub med rom til leie i et tilbygg. Med Sky Sports på rommet gikk det tregere enn vanlig å gjøre seg klar, og da det viste seg at vertinnen var særdeles behagelig å hvile øynene på, falt jeg for fristelsen til å leske strupen med en forfriskende Strongbow og slå av en liten prat før jeg endelig kom meg avgårde.
Den innfødte drosjekusken pekte ut et par puber i umiddelbar nærhet før han slapp meg av nær Vicarage Road, og etter å ha plukket opp billetten falt valget på The Red Lion pub – fast stoppested for mange Hornets-fans på vei til og fra kamp, som senere visstnok er lagt ned, men som planlegges gjenåpnet under nytt navn.
Stående ved enden av baren med min Strongbow, ble jeg raskt oppmerksom på et par norske stemmer fra et bord i umiddelbar nærhet. Et tomt glass og ny servering senere hadde jeg tilfeldigvis kastet jakka, og min Fredrikstad-tatovering hadde tydeligvis blitt lagt merke til av de to nordmenn som kom over for å forhøre seg om dette. De viste seg å være to rimelig ferske groundhoppere, som kvelden før faktisk hadde vært på Southend – Leeds de også, men som skulle hjem på mandagen mens jeg såvidt hadde startet min pilegrimsferd for denne gang. Vi ble sittende og slå av en hyggelig prat en stund, inntil tiden var inne til å finne min plass på Rookery Stand.
Motstander var Barnsley, med den nye manageren Mark Roberts. Den første omgangen var noe av det kjedeligste jeg til dags dato har sett i egen person på balløya, og da jeg kunne komme meg innunder tribunen for å kjøpe meg en chicken balti pai og se oppdateringene fra Sky Sports Soccer Saturday på TV-skjermene, var vel det det mest spennende som hadde skjedd til da. Brendan Rodgers hadde akkurat forlatt manager-stolen i Watford til fordel for sin gamle klubb Reading, og klubben fra Berkshire var helt tydelig lagt for hat av Watford-fansen. Jeg valgte klokelig å holde en lav profil i så måte, der jeg hørte folk rundt meg forbanne Reading og Rodgers på det groveste eller spørre om pauseresultatet i Readings hjemmekamp mot Doncaster (som forøvrig endte 0-0).
Selv om det tok seg opp en smule etter pause, var det langt fra noen klassekamp jeg og 12 612 andre var vitne til. Danny Graham scoret mål for Watford også den gang, og ble matchvinner da han scoret kampens eneste mål etter 54 minutter. En ung Adam Hammill fikk muligheten til å utligne sent i kampen, men måtte se de 3 poengene tross alt fortjent bli igjen i Hertfordshire.
Tilbake på The Red Lion traff jeg nok en gang på de to norske groundhopperne, og vi slo av nok en prat før de forlot stedet og jeg endte opp i samtale med en lokal “old timer”. Etter å ha testet Watford’s “filial” av 80’s/retro-nattklubbkjeden Reflex (som forøvrig ikke kan måle seg med Reading sin versjon), trakk jeg meg omsider tilbake til Bedford Arms Hotel. Der var det til min store overraskelse fortsatt trøkk i puben, der den attraktive landlady hadde fått besøk av en herlig gjeng stamkunder. Latteren sto i taket da en merkelig skikkelse – best beskrevet som en aldrende dranker av typen som tidligere ble omtalt som “fant” – kom innom, svingte seg på pubgulvet i noe som best kan beskrives som en blanding av sjangling, dans, gjøgleri og epilepsianfall, før han etter 5-10 minutter forsvant like fort som han kom, og uten at noen kunne si de hadde sett vedkommende før. Så ble det da en lattermild avslutning på kvelden.
English ground # 16: Watford v Barnsley 1-0 (0-0) Championship Vicarage Road, 12 September 2009 1-0 Danny Graham (54) Att: 12 613 Admission: £25 Programme: £3
Etter å ha tatt en rundtur for å se noen treningskamper på sommeren, planla jeg umiddelbart en retur når sesongen igjen startet opp. Som sagt, så gjort… Jeg kastet meg over terminlistene, satt opp en spennende reiserute, tok meg fri en drøy uke, og jeg var klar for litt mer groundhopping. Av frykt for å forsove meg hadde jeg ikke tatt sjansen på å sove, men brukte heller tiden til å pakke før taxien kom såvidt over klokka 4 en fredagsmorgen for å kjøre meg til flybussens stoppested på Korsegården. Det var en trøtt groundhopper som sovnet ganske umiddelbart mens bussen humpet innover E6. Etter ytterligere rundt to timers søvn på flyet, var jeg opplagt nok til å ikke sovne på hverken Heathrow Express toget til Paddington, eller på den kjedelige tube-turen videre til Liverpool Street. Derfra tok jeg toget til Southend, der Roots Hall skulle besøkes for første gang. Serieleder Leeds City var motstander, og etter å sjekket inn på en av byens utallige B&B’s langs den tilsynelatende endeløse Eastern Esplanade valgte jeg å sette kursen mot Prittlewell-området for å finne et passende sted for en pre-match pint.
Valget falt på puben Nelson Hotel, der jeg øyeblikkelig følte alle blikkene på meg fra det øyeblikk jeg entret lokalet. Jeg forsøkte å konsentrere meg om min Strongbow, men det var ikke til å unngå å få med seg at en liten gjeng på 7-8 pent kledde personer hvisket seg imellom og sendte lange blikk i min retning. Jeg forsøkte å heve det nå andre glasset og sette opp mitt mest høflige smil, uten at det hjalp nevneverdig. En av de kommer omsider over til bardisken og spør rett ut: «You’re not Leeds by any chance, mate?». Jeg sier som sant er at nei, jeg er derimot Reading-supporter. «Strange accent for a Reading fan then» sa vedkommende, og jeg forbannet påvirkningen min Manchester-kompis hjemme i Drøbak har hatt på meg. Han så omsider ut til å ha fått svarene han ville ha, og forsvant tilbake til resten av gjengen. Da jeg gikk ut i bakgårdens røykeområde, kom dog vedkommende etter et minutt senere, denne gang med to følgesvenner. Etter et par veldig lange minutter snur de seg mot meg, hvorpå min kjenning fra baren kommer med følgende råd: «Look, I’m not trying to be funny mate. Just a piece of advice..In half an hour or so, this place will be packed with Southend, so I’d fuck off if I were you. It might get ugly with Leeds in here», hvorpå jeg smiler og sier «Well, it’s a good thing I’m not bloody Leeds then, mate». «Well, what the fuck you doing here then if you’re Reading?». Jeg forteller at jeg er en groundhoppper som gjerne vil se Roots Hall før de bygger ny stadion, og han virker å tø opp en smule samtidig som kompisen hans forsøker seg med et par kontrollspørsmål om Reading. Da det plutselig kom frem i en bisetning at jeg bor i Norge, spurte han nesten med vantro om jeg var norsk, og da jeg bekreftet det hadde allerede stemningen blitt mye mer avslappet. Det viste seg at mistenksomheten ikke overraskende hadde opphav i at jeg gikk kledd i både genser og jakke fra Stone Island. Men nå var jeg plutselig personen som skulle introduseres for kjente blant Southend supporterne som nå hadde begynt å strømme til puben. «You wont believe this! This bloke is norwegian and has come all the way from bloody Norway to watch the game tonight» og hele den regla man ofte kan bli gjenstand for på mer litt obskure steder dersom “hemmeligheten” blir avslørt.
Den fiendtlig innstilte gjengen fra tidligere viste seg å være noen kjempegutter som nå for alt i verden skulle sørge for at min visitt til byen og Roots Hall ble bra. «You’re coming with us tonight, we’ll take care of you». Min mistenkelige venn fra tidligere tilbød seg til og med å følge meg ned til klubbsjappa der søsteren hans jobbet, for å sørge for at jeg fikk meg billetter til kveldens kamp. Tilbake på puben fikk vi snart besøk av våre venner i politiet, som etter hvert bestemte seg for at ingen fikk forlate puben i påvente av en eskorte den korte veien til stadion, da det visstnok var en god del Leeds-supportere i området på jakt etter bråk. Da ordensmakten endelig beordret puben tømt og gjetet oss mot Roots Hall, viste det seg også å stemme. Nede i en sidegate befant det seg en gruppe av Leeds’ fineste, som fra sin posisjon bak en politisperring lot en rekke obskøne gloser hagle mot vår eskorte – sammen med et antall flasker og glass. Men til tross for at det langt fra var den mest imponerende eskorten jeg har sett, var det ingen som brøt ut fra noen av sidene, og vi ble omsider avlevert på Roots Hall. Southend hadde startet ligasesongen med fire strake uavgjorte, for deretter å følge opp med tap i Swindon og senest en 3-0 hjemme mot Leyton Orient, med Lee Barnard som hattrick-helt. Leeds på sin side sto med full pott etter imponerende 6 seire av 6 mulige i League One, i tillegg til to seire i ligacupen.
Jeg må si jeg synes Roots Hall er et veldig sjarmerende stadion, til tross for at de nå har blitt all seater, og det ble snart klart at mine nye venner var kjernen i den mest vokale delen av tilskuerne. Fra vår plass på West Stand’s «Block W», holdt de det gående kontinuerlig hele kampen. Sammen med 10 122 andre tilskuere kunne jeg se en livlig kamp, der spillet vekslet frem og tilbake. Leeds’ stjerneskudd Jermaine Beckford kom til flere muligheter, men hadde ikke dagen foran mål. Francis Laurent kunne gitt vertene ledelsen, men Leeds-keeper Shane Higgs fikk slått hans avslutning til corner. Det var Robert Snodgrass som virket giftigst for gjestene, og både hjemme-keeper Steve Mildenhall og hans forsvar måtte flere ganger være på alerten for å stanse skotten. Idet man gjorde seg klar for pause fikk igjen hjemmelaget en stor sjanse, men Franck Moussa bommet på ballen og Peter Grant skjøt like over. En pause-pint kunne inntas på stillingen 0-0.
Det var i andre omgang litt lenger mellom sjansene, men da de først kom så var de store. Og den største kom til Southend. Omgangen var halvspilt da Lee Barnard ble dratt ned av Leigh Bromby inne i Leeds-feltet. Dommeren pekte på straffemerket, og Lee Barnard gjorde seg klar. Det var ingen direkte dårlig straffe han sendte i vei, men keeper Higgs reddet glimrende. På tampen kunne gjestene stjålet alle poengene da Beckford fikk avslutte fra 5-6 meter, men jamaicaneren sleivet ballen utenfor og imponerte ingen med sine avslutninger denne kvelden. Dermed ebbet det ut med 0-0 og poengdeling. Leeds hadde riktignok hatt et flertall av sjansene, men de største var det likevel Southend som fikk. Begge lag vil nok kunne hevde at de hadde fortjent seieren, men alt i alt vil jeg nok si at uavgjort var et greit resultat. Etter kampen ble jeg bedt med utpå byen – noe jeg hadde tenkt til uansett, og denne fredagskvelden i Southend var faktisk starten på et vennskap som jeg ikke ville vært foruten.
English ground # 15: Southend United v Leeds United 0-0 (0-0) League One Roots Hall, 11 September 2009 Att: 10 123 Admission: £22 Programme: £3
Borte bra men hjemme best er det noe som heter, og jeg føler meg stort som hjemme når jeg ankommer Reading. Da mitt tidligere så faste Crescent Hotel var fullbooket ved min overnatting en drøy måned tidligere, hadde jeg ikke vist meg der siden rett etter nyttår. Det hadde de to tvillingene som driver hotellet tydeligvis lagt merke til, der de kaklet i munnen på hverandre med indisk aksent. «Mr. Johnson, so nice to see you again. We haven’t seen you now, long time. Are you here for the football again? Og my god, where are you going this time?». Etter høflig å ha utvekslet noen fraser om min reiseplan og kveldens Championship-møte med Cardiff, fikk jeg slengt fra meg pikkpakket og spasert de 10-15 minuttene ned til sentrum, med et fast stopp for å hilse på foreldrene til en kompis. Ganske interessant å høre moren hans fortelle om tiden på 70-tallet da hun og hennes mann var blant byen store festløver, og var i nærmeste omgangskrets til den gudebenådede Robin Friday – stemt frem som tidenes Reading-helt ved en rekke anledninger. Dog også skremmende å høre om Friday og hans livsstil totalt ute av kontroll. Jeg husker spesielt godt at hun fortalte hvordan Friday hadde kommet til henne fast bestemt på å prøve heroin, og ville at hun skulle hjelpe ham med å sette sprøyta!
Vel fremme ved vårt faste møtested på The Coopers Arms var det tidlig klart at denne kvelden var det ikke mange av gutta som var ute før kampen. Flere jobbet sent og ville komme rett på kamp. Og når vi kun var 4-5 av oss, ble selv politiets relativt faste stopp innom Coopers Arms ganske kort. Ledsaget av sine walisiske kollegaer (Heddlu) prøvde de seg bare på noen raske kompisaktige kommentarer før de kom med en rask pengefinger og forsvant ut i ettermiddagen. Det var merkelig rolig i byen før en kamp som tidligere har ført til politiordre om stengte puber i byen i timene før og etter kamp. Og etter diverse forfriskninger forlot vi Coopers Arms og gikk den korte veiene ned til stasjonen for å hoppe på buss 79 til Madejski Stadium.
Stående på søndre del av East Stand var jeg en av 16 687 tilskuere som så Reading starte friskt de første minuttene, før Cardiff tok over. Waliserne var best i en målløs førsteomgang, der Jay Bothroyd og Michael Chopra innimellom terroriserte Reading-forsvaret. Vi skriver på dette tidspunktet altså 16. september, og Reading er altså fortsatt uten hjemmeseier siden 1-0 seieren over Wolves så langt tilbake som 21. januar!!
Likevel var det et helt annet hjemmelag som kom ut etter hvilen. The Royals så ut til å være i full kontroll og skapte en rekke sjanser. Mot spillets gang var det dog Cardiff som tok ledelsen etter at cross fra Peter Withingham fant en umarkert Chris Burke på bakre stolpe…BANG…0-1 etter 58 minutter. Og ikke lenge etter kunne han doblet ledelsen, etter nok en Whitingham cross til bakre stolpe – men denne gangen tråkket Burke på ballen med et nesten åpent mål gapende foran seg. Etter dette virket det dessverre som om lufta gikk ut av Reading, og selv når Cardiffs Stephen McPhail fikk direkte marsjordre etter en stempling av Jem Karacan, klarte de ikke å komme noe mer enn et par halvsjanser, og Bluebirds kunne ro i land en trepoenger. Og Reading må fortsatt vente på den forgjettede hjemmeseier.
Tilbake i sentrum ble sorgene raskt slukket i fludium fra Coppers Arms’ tappekraner, inntil folk begynte å bryte opp – det var tross alt arbeidsdag dagen etter.
Re-visit: Reading – Cardiff City 0-1 (0-0) Championship Madejski Stadium, 16 September 2009 0-1 Chris Burke (58) Att: 16,687 Admission: ??? Programme: £3
Dag 7: Torsdag 17.09.2009: Hviledag i Reading
Dagen etter er hviledag. Litt shopping, tidsfordriv på internett cafe og nytt besøk hos foreldre av kompis slår ihjel noen timer, før jeg har fått med noen av Reading gutta til å komme ut for et par forfriskninger.
Når mørker senker seg, drar de andre hjem.. Men selv velger jeg å nyte godt av at Readings etterhvert tallrike studenter har student night – noe de virker å ha meeeget ofte – og at både nattklubbene Q Bar og Revolution holder åpent sent.
Dag 8: Fredag 18.09.2009: Sheffield United – Sheffield Wednesday
Fredag morgen var dagen derpå etter en kveld på byen i Reading, og jeg våknet med en dundrende hodepine og med et ukjent kvinnemenneske i hotellsenga. Det skulle senere vise seg at hun mest sannsynlig til og med smittet meg med lungebetennelse. En dusj gjorde underverker, men frokosten valgte jeg ta på Wetherspoons puben The Monk’s Retreat i sentrum. Heldigvis er Reading et av Englands største jernbanekryss, noe som gjør at man ofte slipper å dra gjennom London for å nå sin destinasjon. Detter var også tilfelle med min destinasjon denne dagen: nemlig stålbyen Sheffield. Dette var nok den kampen jeg isolert sett har gledet meg mest til på denne turen. Et Championship-oppgjør mellom byrivalene United og Wednesday er ikke hver dag man har sjansen å få med seg. Det var også her jeg var mest usikker på å få billett. Billettene til kampen lå på Uniteds hjemmeside kun ute til salg som en pakke, hvor man måtte kjøpe billett til en annen kamp for £10 samtidig. Men jeg tenkte at det er det sannelig verdt, uten at jeg husker om jeg valgte Doncaster eller Ipswich som den andre kampen.
Jeg fant raskt ut at mitt hotell er like sentralt beliggende som de hadde skrytt av, og med kart og veibeskrivelser fra resepsjonen var jeg godt rustet til å finne frem. Jeg klarte ikke dy meg, men bare måtte innom The Crucible Theathre før ferden gikk videre til Bramall Lane. Min Manc-kompis her hjemme tok kontakt i rette tidspunkt og lurte på om jeg kunne legge ut for en ny Sheffield United drakt han ville gi en Blades-kompis i bursdagsgave. Som sagt, så gjort. Drakta ble handlet inn sammen med de obligatoriske skjerf og program. The Wheat Sheaf Pub er en pub hvor supportere gjerne blir anbefalt å styre unna, og det var da også en god del ansikter tilstede fra Uniteds beryktede BBC. Men jeg var ikke deres motstander denne dagen, og endte opp med en artig prat med et par karakterer. Og jeg fikk til og med solgt billetten min til ekstra-kampen til pubeieren for £10.
Men Steel City Derby er mer enn bare en fotballkamp. Jeg vil gå så langt som å karakterisere dette som et av de aller aller største hatoppgjør i England. Jeg har aldri i mitt liv noen gang sett så mye politifolk på en gang. Og deler av Blades folket sto klare med poser inneholdende urin – rede til å bombardere Owls supportere som kjørte forbi.
Stemningen var allerede elektrisk da jeg installerte meg på The Kop, og den ble ikke dårligere da Jamie Ward allerede etter 7 minutter sendte Blades i ledelsen etter en corner. Kvarteret spilt, og stemningen blant de rød-hvite skrus opp ytterligere et hakk da vår gamle Reading-spiss Darius Henderson styrer inn 2-0. Og allerede et par minutter før pause syntes kampen kjørt da Wednesday forsvarer Lewis Buxton headet ballen i eget mål under press fra Darius Henderson. 3-0 til pause. Game over?
Neida, allerede i andre omgangs åpningsminutt sørget en volley fra Marcus Tudgay for å gi uglene fornyet håp. Etienne Esajas hadde kommet innpå som innbytter og stabilisert Wednesday, og det var ikke ufortjent at nederlenderen scoret et flott frisparkmål og dermed reduserte til 3-2 med 65 minutter spilt. Men til tross for stående ovasjoner fra sine egne, klarte ikke Wednesday å hente inn hele ledelsen, og dermed gikk alle tre poengene til den røde-hvite delen av byen.
Jeg var overhodet ikke i form etter kampen, og det ble derfor kun med enStrongbow før jeg returnerte til hotellet. Scenene rundt meg på vei fra Bramall Lane inn mot sentrum var helt vanvittige. Det var politi overalt! Hele veien sto de i fullt riot gear, skulder til skulder på begge sider av veien innover mot sentrum. I lufta hadde de tre politihelikoptere, langs Brammall Lane telte jeg hele åttiåtte av deres store riot vans. Det hørtes ut som om lyden av sirener kom fra alle kanter av området. Man skulle rett og slett tro det var tredje verdenskrig, og ikke en fotballkamp. Jeg leste i ettertid at South Yorkshire politiet hadde ute langt over 1000 personer i forbindelse med denne kampen! Det må bli litt av regning for klubbene.. Jeg må ærlig inrømme at jeg tenkte på at jeg gikk og bar på en pose fra Sheffield United clubshop, med Blades logo smurt utover. Muligens ikke så populært dersom jeg skulle møtt på en kranglete gjeng med blåhvite ugler. Men jeg overlevde til slutt The Steel City Derby også…
Ground # 20: Sheffield United – Sheffield Wednesday 3-2 (3-0) Championship Brammall Lane, 18 September 2009 1-0 Jamie Ward (7) 2-0 Darius Henderson (15) 3-0 Lewis Buxton (og, 42) 3-1 Marcus Tudgay (46) 3-2 Etienne Esajas (65) Att: 29,210 Admission: £26 Programme: £3
Dag 9: Lørdag 19.09.2009: Lincoln City – Shrewsbury Town
…selv om jeg dagen etter våknet usedvanlig slapp, med feber og kennelhoste av en annen verden.
Matlysten var ikke større enn at jeg droppet frokost til fordel for innkjøp av et par sandwicher på WHSmith før avreise Sheffield. Et par togbytter senere gikk jeg av toget i Lincoln, og fant fort ut at å gå opp til hotellet Duke William oppe på høyden i Bailgate-området ikke var spesielt aktuelt, særlig ikke i min relativt dårlige form. En lokal og meget hyggelig taxisjåfør ga meg mye info om byen før han slapp meg av så nær hotellet han kunne, der oppe ved Bailgates usedvanlig idylliske trange gågater i skyggen av den fantastiske Lincoln Cathedral. Jeg hadde avtalt møte med en venninne som skulle komme ned fra Skegness, men først skulle jeg se Lincoln City ta imot Shrewsbury Town til League Two-dyst.
En Strongbow ble inntatt før taxituren tilbake ned i «lavlandet» i nærheten av togstasjonen, og jeg fant ut at enda en Strongbow eller to hjalp litt på formen. Jeg ruslet langs kanalen mot Sincil Bank, og etter først ha gått feil vei og endt i en blindvei, fant jeg til slutt frem og fikk betalt meg inn på den forholdsvis store Lincs Coop Stand, hvor jeg kom i prat med en lokal veteran som jeg ble sittende å utveksle kommenterar og småprate litt med under kampen.
Hjemmelaget startet friskt, men det var gjestene fra Shropshire som tok ledelsen da Jake Robinson scoret fra kort hold etter 29 minutter.
I andre omgang utviklet det seg etterhvert til å bli ganske ampert, med et par forholdsvis stygge episoder. Store protester var det også da dommeren tildelte Shrewsbury straffe med snaue kvarteret igjen, for det han mente var en hands av Imps forsvarer Moses Swaibu. Dave Hibbert sendte keeper Rob Burch feil vei og fastsatte sluttresultatet til 0-2.
Tilbake i Bailgate-området fikk jeg etterhvert besøk av min venninne, og vi endte opp med å tilbringe hele kvelden rundt i de mange koselige utesteder i området, som forøvrig kan anbefales på det varmeste.
Ground # 21: Lincoln City – Shrewsbury Town 0-2 (0-1) League Two Sincil Bank, 19 September 2009 0-1 Jake Robinson (29) 0-2 Dave Hibbert (pen 76) Att: 3,234 Admission: £17 Programme: £2,50
Dag 10: Søndag 20.09.2009: Hjemreise
Det var dag for hjemreise, og jeg våknet med om mulig enda styggere hoste, og vissheten om at jeg hadde en meget lang togreise foran meg – rundt 4 timer fra Lincoln ned til Heathrow. I det minste hadde jeg BritRail pass, som jeg ofte har når jeg skjønner at det vil bli mye reising på kryss og tvers. Så det var bare å bite tennene sammen, gå til innkjøp av Non League Paper og Football League Paper og gjøre det beste ut av reisen. Da vi landet hjemme på Gardermoen, var jeg i dårligere form enn noen gang, og lengtet bare hjem til senga. Er der forresten bare jeg som synes Gardermoen er en utrolig trist flyplass å komme hjem til?? Uansett trøstet jeg meg med at ny tur allerede var på trappene i jule- og nyttårsperidoen.
Dag 1: Fredag 11.09.2009: Southend United – Leeds United
Etter å ha tatt en rundtur for å se noen treningskamper på sommeren, planla jeg umiddelbart en retur når sesongen igjen startet opp. Som sagt så gjort.. Jeg kastet meg over terminlistene, satt opp en spennende reiserute, tok meg fri en drøy uke, og jeg var klar for litt mer groundhopping.
Av frykt for å forsove meg hadde jeg ikke tatt sjansen på å sove, men brukte heller tiden til å pakke før taxien kom såvidt over klokka 4 en fredag septembermorgen for å kjøre meg til flybussens stoppested på Korsegården. Det var en trøtt groundhopper som sovnet ganske umiddelbart mens bussen humpet innover E6. Etter ytterligere rundt to timers søvn på flyet, var jeg opplagt nok til å ikke sovne på hverken Heathrow Express toget til Paddington, eller på den kjedelige tube-turen videre til Liverpool Street. Derfra tok jeg toget til Southend, der Roots Hall skulle besøkes for første gang. Serieleder Leeds City var motstander, og etter å sjekket inn på en av byens utallige B&B’s langs den tilsynelatende endeløse Eastern Esplanade valgte jeg å sette kursen mot Prittlewell området for å finne en passende sted for en pre-match pint.
Valget falt på puben Nelson Hotel, der jeg øyeblikkelig følte alle blikkene på meg fra det øyeblikk jeg entret lokalet. Jeg forsøkte å konsentrere meg om min Strongbow, men det var ikke til å unngå å få med seg at en liten gjeng på 7-8 pent kledde personer hvisket seg imellom og sendte lange blikk i min retning. Jeg forsøkte å heve det nå andre glasset og sette opp mitt mest høflige smil, uten at det hjalp nevneverdig. En av de kom omsider over til bardisken og spør rett ut: «You’re not Leeds by any chance, mate?». Jeg sier som sant er at nei, jeg er derimot Reading supporter. «Strange accent for a Reading fan then» sa vedkommende, og jeg forbannet påvirkningen min Manchester -venn hjemme i Drøbak har hatt på meg. Han så omsider ut til å ha fått svarene han ville ha, og forsvant tilbake til resten av gjengen. Da jeg gikk ut i bakgårdens røykeområde, kom dog vedkommende etter et minutt senere, denne gang med to følgesvenner. Etter et par veldig lange minutter snur de seg mot meg, hvorpå min kjenning fra baren kommer med følgende råd: «Look, I’m not trying to be funny mate. Just a piece of advice..In half an hour or so, this place will be packed with Southend, so I’d fuck off if I were you. It might get ugly with Leeds in here», hvorpå jeg smiler og sier «Well, it’s a good thing I’m not bloody Leeds then, mate». «Well, what the fuck you doing here then if you’re Reading?». Jeg forteller at jeg er en groundhoppper som gjerne vil se Roots Hall før de bygger ny stadion, og han virker å tø opp en smule samtidig som kompisen hans forsøker seg med et par kontrollspørsmål om Reading. Da det plutselig kom frem i en bisetning at jeg bor i Norge, spurte han nesten med vantro om jeg var norsk, og da jeg bekreftet det hadde allerede stemningen blitt mye mer avslappet. Det viste seg at mistenksomheten ikke overraskende hadde opphav i at jeg gikk kledd i Stone Island. Men nå var jeg plutselig personen som skulle introduseres til kjente blant Southend supporterne som nå hadde begynt å strømme til puben. «You wont believe this! This bloke is norwegian and has come all the way from bloody Norway to watch the game tonight» og hele den regla man ofte kan bli gjenstand for på mer obskure steder dersom hemmeligheten blir avslørt.
Den fiendtlig innstilte gjengen fra tidligere viste seg nå å være noen kjempegutter som nå for alt i verden skulle sørge for at min visitt til byen og Roots Hall ble bra. «You’re coming with us tonight, we’ll take care of you». Min mistenkelige venn fra tidligere tilbød seg til og med å følge meg ned til klubbsjappa der søsteren hans jobbet, for å sørge for at jeg fikk meg billetter til kveldens kamp. Tilbake på puben fikk vi snart besøk av våre venner i politiet, som etterhvert bestemte seg for at ingen fikk forlate puben i påvente av en eskorte den korte veien til stadion, da det visstnok var en god del Leeds supportere i området på jakt etter bråk. Da ordensmakten endelig beordret puben tømt og gjetet oss mot Roots Hall, viste det seg også å stemme. Nede i en sidegate befant det seg en gruppe av Leeds’ fineste, som fra sin posisjon bak en politisperring lot en rekke obskøne gloser hagle mot vår eskorte – sammen med et antall flasker og glass. Men til tross for at det langt fra var den mest imponerende eskorten jeg har sett, var det ingen som brøt ut fra noen av sidene, og vi ble omsider avlevert på Roots Hall.
Jeg må si jeg synes Roots Hall er et veldig sjarmerende stadion, og det ble snart klart at mine nye venner var kjernen i den mest vokale delen av tilskuerne. Fra vår plass på West Stand’s «Block W», holdt de det gående kontinuerlig hele kampen – en kamp som forøvrig endte målløst foran meg og 10 122 andre tilskuere. Leeds hadde riktignok et flertall av sjansene, men den største var det likevel Southend som fikk. En frisk Lee Barnard ble felt litt før halvspilt andreomgang, og tok selv straffen som ble reddet av Shane Higgs. Dermed ble det sesongens første poengtap for Leeds, som kom til kampen med 8 strake seire innledningsvis.
Etter kampen ble jeg bedt med utpå byen – noe jeg hadde tenkt til uansett, og denne fredagskvelden i Southend var starten på en vennskap som jeg ikke ville vært foruten.
Ground # 15: Southend United – Leeds United 0-0 (0-0) League One Roots Hall, 11 September 2009 Att: 10,123 Admission: £22 Programme: £3
Dag 2: Lørdag 12.09.2009: Watford – Barnsley
På tog- og tube-turen videre på min ferd dagen etter, sendte jeg varme tanker til den utrolig koselige vertinnen som ikke bare hadde latt meg sove lenge, men også smurt deilige sandwicher til meg for å ta med på toget. Watford var neste destinasjon, og jeg hadde denne dagen valgt bort mitt eget Reading for å kunne ta turen til en annen Championship kamp – på Vicarage Road. Fra togstasjonen Watford Junction var det ikke lange spaserturen til Bedford Arms, som viste seg å være en meget koselig klassisk engelsk pub med rom til leie i et tilbygg. Med Sky Sports på rommet gikk det tregere enn vanlig å gjøre seg klar, og da det viste seg at vertinnen var særdeles behagelig å hvile øynene på, falt jeg for fristelsen til å leske strupen med en forfriskende Strongbow og slå av en liten prat før jeg endelig kom meg avgårde.
Den innfødte drosjekusken pekte ut et par puber i umiddelbar nærhet før han slapp meg av nær Vicarage Road, og etter å ha plukket opp billetten falt valget på The Red Lion pub – fast stoppested for mange Hornets på vei til og fra kamp, som senere visstnok er lagt ned.
Stående ved enden av baren med min Strongbow, ble jeg raskt oppmerksom på et par norske stemmer fra et bord i umiddelbar nærhet. Et tomt glass og ny servering senere hadde jeg tilfeldigvis kastet jakka, og min Fredrikstad tatovering hadde tydeligvis blitt lagt merke til av de to nordmenn som kom over for å forhøre seg om dette. De viste seg å være to rimelig ferske groundhoppere, som faktisk hadde vært på Southend – Leeds de også, men som skulle hjem på mandagen mens jeg såvidt hadde startet min pilegrimsferd for denne gang. Vi ble sittende og slå av en hyggelig prat en stund, inntil tiden var inne til å finne min plass på Rookery Stand.
Motstander var Barnsley, med den nye manageren Mark Roberts. Den første omgangen var noe av det kjedeligste jeg til dags dato har sett i egen person på balløya, og da jeg kunne komme meg innunder tribunen for å kjøpe meg en chicken balti pai og se oppdateringene fra Sky Sports Soccer Saturday på TV-skjermene, var vel det det mest spennende som hadde skjedd til da. Brendan Rodgers hadde akkurat forlatt manager-stolen i Watford til fordel for sin gamle klubb Reading, og klubben fra Berkshire var helt tydelig lagt for hat av Watford-fansen. Jeg valgte klokelig å holde en lav profil i så måte, der jeg hørte folk rundt meg forbanne Reading og Rodgers på det groveste eller spørre om pauseresultatet i Reading – Doncaster (som forøvrig endte 0-0).
Selv om det tok seg opp en smule etter pause, var det langt fra noen klassekamp jeg og 12 612 andre var vitne til. Danny Graham scoret mål for Watford også den gang, og ble matchvinner da han scoret kampens eneste mål etter 54 minutter. En ung Adam Hammill fikk muligheten til å utligne sent i kampen, men måtte se de 3 poengene tross alt fortjent bli igjen i Hertfordshire.
Tilbake på The Red Lion traff jeg nok en gang på de to norske groundhopperne, og vi slo av nok en prat før de forlot stedet og jeg endte opp i samtale med en lokal “old timer”.
Etter å ha testet Watford’s “filial” av 80’s/retro-nattklubbkjeden Reflex (som forøvrig ikke kan måle seg med Reading sin versjon), trakk jeg meg omsider tilbake til Bedford Arms Hotel. Der var det til min store overraskelse fortsatt trøkk i puben, der den attraktive landlady hadde fått besøk av en herlig gjeng stamkunder. Latteren sto i taket da en merkelig skikkelse – best beskrevet som en aldrende dranker av typen som tidligere ble omtalt som “fant” – kom innom, svingte seg på pubgulvet i noe som best kan beskrives som en blanding av sjangling, dans, gjøgleri og epilepsianfall, før han etter 5-10 minutter forsvant like fort som han kom, og uten at noen kunne si de hadde sett vedkommende før. Så ble det da en lattermild avslutning på kvelden.
Ground # 16: Watford – Barnlsey 1-0 (0-0) Championship Vicarage Road, 12 September 2009 1-0 Danny Graham (54) Att: 12,613 Admission: £25 Programme: £3
Dag 3: Søndag 13.09.2009: Fulham – Everton
Det var heldigvis ikke lange veien til neste destinasjon. Etter en storveis frokost på Bedford Arms og en kjapp tur med det kollektive ned til London, slang jeg fra meg mine medbragte eiendeler på Lancaster Court Hotel – sentralt beliggende rett ved Hyde Park, og bare minutter fra Paddington Station. Noen timer senere, etter et par forfriskninger med en kompis og besøk på Madame Tussaud av alle ting, hoppet jeg av tubens District Line på Putney Bridge. Og etter en Strongbow på The Eight Bells følgte jeg etter strømmen av mennesker gjennom Bishops Park og ut i Stevenage Road, der Fulham’s Craven Cottage ligger idyllisk som få, ved Themsens bredder.
Overraskelsen var stor da jeg hentet billetten min og oppdaget at jeg hadde fått TO billetter istedet for en, men ærligheten i meg vant faktisk, og jeg leverte sporenstreks tilbake en stk billett.
Fra min plass på Hammersmith End, så jeg rett over på Putney End som raskt ble fylt opp, og hvor Everton supporterne gjorde sitt til å få publikumstallet opp på 24 191. Som en digresjon – minst like imponerende var veteranen på setet foran meg, som da han tok av seg sin sixpence kunne vise frem den heftigste hentesveisen jeg noen gang har sett.
Selv om ingen av lagene imponerte innledningsvis, var det likevel ganske fortjent da Tim Cahill ga Everton ledelsen etter en drøy halvtime – selvsagt med et hodestøt. Etter pause var ikke Fulham til å kjenne igjen, og de skapte mer de første 5-10 minuttene enn de gjorde hele førsteomgangen. Det var da heller ingenting å si på da Paul Konchesky’s skudd gikk via Everton’s Distin og inn til utligning.
Med drøye 10 minutter igjen fullførte Damian Duff snuoperasjonen med ett skudd fra utenfor 16-meteren – hans første for Fulham. Avslutningen besto av konstant press fra de blå, og med keeper Howard som så ut til å spille mer sweeper – innimellom løpeturene opp for å delta på dødballer. Han ble nesten lurt av en lobb fra Demspey på slutten, men Duff’s mål viste seg å bli kampens siste.
Kvelden ble avsluttet med en tur til Camden og puben The World’s End, der jeg utrolig nok plutselig befant meg i samtale med både nordmenn, svensker og dansker. Dog valgte jeg å la den relativt slitsomme norske kameratgjengen gå videre alene, og slo heller av en prat med de to skandinaviske jentene som jobbet i baren. Tiden flyr når man koser seg, sies det – og plutselig hadde den til alt overmål flydd såpass at Northern Line allerede hadde avsluttet sin virksomhet for kvelden, som kanskje ikke var så ung lenger. Løsningen ble en pirattaxisjåfør som sto og kapret kunder nettopp ved Camden Town’s tube-stasjon, slik at jeg hvertfall kom meg til hotellet for å kunne dyrke sovekunsten.
Ground # 17: Fulham – Everton 2-1 (0-1) Premier League Craven Cottage, 13 September 2009 0-1 Tim Cahill (33) 1-1 Paul Konchesky (57) 2-1 Damien Duff (79) Att: 24,191 Admission: £35 Programme: 3,50
Dag 4: Mandag 14.09.2009: Milton Keynes Dons – Norwich City
Det var med blandede følelser jeg satt kursen mot sovebyen Milton Keynes, etter å ha kjøpt inn Non League Paper og Football League Paper. Jeg hadde aldri tidligere vært i byen, men de fleste fotballsupportere på øya har jo hatt MK Dons langt oppi vrangstrupen siden før de i det hele tatt hadde sparket en ball under det navnet. Bortesupporter-boikotten av MK Dons hadde vel blitt avsluttet før denne sesongen, og til tross for at jeg hadde telt litt på knappene så valgte jeg (grunnet få valgmuligheter på en mandag) å dra for å se de forhåpentligvis få bank i League One oppgjøret mot Norwich City.
Da jeg kom ut av togstasjonen, følte jeg umiddelbart som om jeg var i en slags “Twilight Zone”. Det var som om jeg var et helt annet sted på kloden – for England lignet det hvertfall IKKE! Viktorianske bygninger og koselige, ofte smale brosteinsbelagte gågater som man vanligvis forbinder med engelske bysentra, var byttet ut med store åpne plasser og flere felts avenyer som krysset hverandre i snorrette linker i et miljø som minnet mest om en enorm handelspark. Gatene hadde vanvittige navn som North Tenth Street, North Eleventh Street, North Twelfth Street etc, og bussholdeplassene så ut til å ikke ha navn, men snarere koder som f.eks Rød R7, Blå F4 eller Hvit M2. Jeg mislikte stedet fra første stund! Jeg gadd ikke engang å studere det utprintede kartet fra nettet, som jeg alltid har med meg, før jeg hoppet i en taxi. City Centre Rooms B&B lå i nettopp North Twelfth Street, og var forsåvidt en overraskelse. Det viste seg nemlig å være flere vanlige rekkehus der man leiet ut 2 eller 4 soverom i hvert hus, og hvor fellesarealer som stue, kjøkken etc sto til gjestenes disposisjon, uten at jeg så noen andre i huset den korte tiden jeg var der.
Jeg ble pekt i retning av en Wetherspoons pub, og etter å ha forsert en av avenyene (som jeg vil karakterisere som tre felt i hver retning, med brede gang- og sykkelstier på begge side – alt selvsagt atskilt av 5 striper med stor plen og rekker av trær, og med enorme parkeringsplasser på begge sider av veien, slik at ikke engang Andreas Thorkildsen kunne klart å kaste en stein fra hus til hus over “veien”) satt jeg med…ja, ganske riktig…en Strongbow i det som så ut som en handelspark identisk med alle de andre handelsparkene…eller var det rett og slett en eneste stor handelspark?? Mens jeg satt der og forsøkte å virke upåvirket av de vanvittige vindkastene som kom gjennom avenyene som tydeligvis fungerer utmerket som vindtunneler, kom jeg i snakk med noen lokale på bordet ved siden av som kunne fortelle at for 30-40 år siden var dette bare jorder og et par knøttsmå landsbyer. Da jeg drakk opp og spurte om veien til sentrum, fikk jeg noen merkelig blikk før jeg fikk vite at dette var da vitterlig sentrum. Og selv om det fleste tydeligvis visste hvor den nye Stadium:mk lå, var det langt vanskelige å finne noen som faktisk visste hvordan man kunne komme seg dit, der den ligger langt uti hutiheita. Det nærmeste jeg kom var et tips om tog til Bletchley, som fortsatt var drøye tre kilometer fra stadion, og med en laaang veiforklaring jeg sluttet å høre på halvveis i forklaringen. Valget falt derfor på en taxi, som de heldigvis hadde også på dette merkelige stedet. Før jeg ble sluppet av utenfor stadion, tipset sjåføren meg om at det gikk en rutebuss tilbake mot sentrum oppe på en vei bak stadion, noe jeg fikk bekreftet da jeg hentet billettene – uten at noen visste helt nøyaktig hvor. Jeg tenkte som så at dette får vi ta når problemet dukker opp, og entret North Stand via Gate 3 for å finne min plass blant bortesupporterne fra East Anglia, som det var mest naturlig for meg å stå sammen med.
Og man kan si mye om klubben MK Dons, men en ting skal jeg bare ha sagt: Stadium:mk er rett og slett en meget flott (i en funksjonell forstand) arena – til tross for å være en av de nye moderne anonyme anleggene!! Spesielt godt likte jeg løsningen der kiosene/barene var en åpen løsning, slik at man faktisk hadde flott utsikt til hele banen derfra – selv om overivrige vakter selvsagt var meget påpasselige med å jage vekk de som sto ved baren lenger enn nødvendig. I tillegg kan nevnes godt med beinplass, og det som må være fotball-Englands mest komfortable seter. At vaktene synes over gjennomsnittet ivrige etter å plage supporterne med pirk som at man ikke kan stå på et bortefelt der alle ville gjøre nettopp det, er utrolig irriterende – men de skjer også andre steder enn her, og det er ikke stadionet sin skyld.
Mange av de 10 354 tilskuerne hadde knapt rukket å sette seg før gjestene fosset rett i angrep og tok ledelsen ved Chris Martin etter allerede 17 sekunder! Drøye kvarteret senere så det ut som Norwich ble snytt for en straffe da Grant Holt ble dyttet overende i feltet av Darren Powell. Drøye ti minutter etter sidebytte sørget Jason Puncheon for balanse med et flott frispark over muren. Og Norwich kunne ergre seg over brente sjanser og straffespark som kunne vært, da MK Dons ble tildelt straffe med rundt kvarteret igjen. Målscorer Martin ble en slags syndebukk med sin felling av Lewis Gobern, og Peter Leven satte ellevemeteren og ble således matchvinner.
Og så begynte den virkelige utfordringen.. Hverken vakter eller hjemmesupportere kunne fortelle noe som helst om noe kollektivtransport tilbake til Englands mest usjarmerende sentrum, og jeg må ha spurt minst 10-20 av dem. Omsider kom det en eldre kar som gikk tur med bikkja si, og han kunne fortelle at joda..bussen mot sentrum stoppet “rett oppå veien der”, hvorpå han pekte meg i riktig retning.Dette ble snappet opp av to andre i umiddelbar nærhet som kunne fortelle at de også hadde vært på jakt etter denne sagnomsuste bussholdeplassen, og da vi ikke visste hvilken vei vi skulle, stilte jeg meg på den ene siden med de to andre på motsatt side. Etter 10 lange minutter kom bussen som tok oss inn til sentrum, hvor jeg rett og slett hoppet av på togstasjonen og praiet en taxi tilbake til mitt krypinn for natten. Det fristet ikke med en tur ut på byen i MK engang, og jeg tok heller tidlig kvelden med Sky Sports og mine fotballaviser. Forhåpentligvis er problemene med kollektive tilbud, informasjon, og infrastruktur rundt stadion kun resultat av barnesykdommer vi får håpe man vokser av seg.
Ground # 18: Milton Keynes Dons – Norwich City 2-1 (0-1) League One Stadium :mk, 14 September 2009 0-1 Chris Martin (1 – eller 17 sekunder) 1-1 Jason Puncheon (57) 2-1 Peter Leven (pen 77) Att: 10,354 Admission: £19 Programme: £3
Dag 5: Tirsdag 15.09.2009: Coventry City – Sheffield United
Det var faktisk en lettelse å kunne forlate Buckinghamshires eget “Twilight Zone”, med kurs nordvestover mot Coventry og et nytt oppgjør i Championship, der besøkende Sheffield United ønsket seg tre poeng for å forsøke å holde sånn delvis følge med “pace-setterne” Newcastle United.
Jeg hadde forhørt meg litt med min lokale kjentmann og kompis Mr. Dawson – Coventry mann, Sky Blues fan og innehaver av den utmerkede engelske puben Belfry i Oslo inntil den beklageligvis ble lagt ned for et års tid siden. Etter å ha gått de 5-10 minuttene til Hylands Hotel og slengt fra meg bagasjen, spaserte jeg tilbake til stasjonen og videre inn i sentrum i det fine været. Man kan høre folk si mye rart om Coventry (jeg overlater disse sitatene til en annen gang) rundt om i England, men etter Milton Keynes synes jeg hvertfall Coventry sentrum fremsto som ganske sjarmerende og koselig. Dog var det merkelig stille til å være en matchdag, selv om det var en tirsdag. Etter et par timer på en meget bra pub i sentrum, fant jeg etterhvert veien til Pool Meadow Coach Station, der jeg hadde sjekket ut at det gikk busser ut mot stadion. Som majoriteten av andre nye stadioner, ligger også Coventry City’s Ricoh Arena håpløst grisgrendt til utenfor sentrum. Selv ikke på denne bussterminalen var det noen tegn til at det var kamp, bortsett fra en eneste kar kledd fra topp til tå i lyseblått og hvitt. Vedkommende svarte bekreftende at han skulle på kampen, så jeg fulgte etter slik at jeg fikk riktig buss.
Ricoh Arena er noe helt annet enn gamle Highfield Road, og virket som de fleste nye moderne anlegg karakterløs og lite spennende. Det hjelper jo heller ikke på inntrykket med en god del tomme seter.
Da jeg i utgangspunktet ikke hadde noen spesiell preferanse i denne kampen, bestemte jeg meg for å stå på bortetribunen Jewson Stand, av den grunn at jeg da økte sjansene for å kunne gjøre nettopp det – altså å stå. 14 426 individer hadde tatt turen til Coventrys utkant, og fikk se en underholdende kamp der Coventry fikk betaling for en frisk start da Leon Best skjøt de i front med en volley etter 12 minutter. Etter hvaltimen fikk imidlertid Jamie Ward kjempetreff for The Blades, og 1-1.
United tok over og skapte flere store sjanser mot slutten av første omgang, men det betød lite da Clinton Morrison kun 5 minutter etter hvilen kunne styre inn Michael McIndoe’s pasning til 2-1 for hjemmelaget etter en kontring. Og under 10 minutter senere så det ut som Coventry hadde sikret seg alle tre poengene da Martin Cranie headet inn 3-1, nok en gang etter pasning fra MacIndoe. De himmelblå så ut til å ville trygge poengene, og gjestene tok over; dog uten å skape stort før vår gamle Reading-kaptein James Harper bredsidet inn en retur fra keeper Keiren Westwood med snaue kvarteret igjen – hans første mål for klubben. Etter en periode med tidvis heftig Blades-press, blokkering nesten på streken, og skudd i tverrligger, klarte Coventry til slutt å holde unna til tross for 5 tilleggsminutter. Sesongens første tap ble derimot bokført for Sheffield United.
Bussturen tilbake til sentrum gikk uten problemer av typen “Milton Keynes”, men tilbake på den trivelige puben fra tidligere ble det tidlig klart at denne kvelden var det ikke mye liv i Coventry by. Så etter en Strongbow stoppet jeg for å plukke opp litt takeaway før jeg praiet taxi tilbake til hotellet tidligere enn planlagt.
Ground # 19: Coventry City – Sheffield United 3-2 (1-1) Championship Ricoh Arena, 15 September 2009 1-0 Leon Best (12) 1-1 Jamie Ward (30) 2-1 Clinton Morrison (50) 3-1 Martin Cranie (59) 3-2 James Harper (76) Att:14,426 Admission: £27 Programme: £3
Etter at de 11 første dagene av min treukers sommerferie i juli/august 2009 besto av nitrist regnvær, bestemte jeg meg for å forlate gamlelandet til fordel for treningskamper av typen pre-season friendly i England.
Først på menyen sto to dager i fantastiske Nottingham, med kamp på Meadow Lane første dag (bilder tatt fra Kop Stand).
Der tok hjemmelaget Notts County imot et Liverpool XI – en kamp som endte 2-2.
English ground # 10: Notts County – Liverpool XI 2-2 (1-1) Pre-season friendly Meadow Lane, 31 July 2009 0-1 Daniel Pacheco (10) 1-1 Mike Edwards (42) 2-1 Graeme Lee (53) 2-2 Andras Simon (74) Att: 5,217 Admission: £10 Programme: ??
Dag 2: 01.08.2009 Nottingham Forest – Birmingham City
Dagen etter var det ny kamp i Nottingham, men først ble det tid til en kikk på statuen av manager legende Brian Clough i Nottingham sentrum.
Deretter var Nottingham Forest vertskap på City Ground.
Hjemmelaget beseiret Birmingham City 2-1
Her et bilde av Brian Clough Stand (tatt fra Main Stand), oppkalt etter managerlegenden.
English ground # 11: Nottingham Forest – Birmingham City 2-1 (1-0) Pre-season friendly City Ground, 1 August 2009 1-0 David McGoldrick (42) 1-1 Lee Carsley (80) 2-1 Robert Earnshaw (83) Att: 6,735 Admission: £12 Programme: £2
Dag 3: 02.08.2009 Leicester City – Real Valladolid
Dette ble fulgt opp med en kort tur til Leicester dagen etter, og et ikke altfor imponerende første møte med byen…
…hvor hjemmelaget City slo spanske Valladolid 1-0 etter et sent mål av Matty Fryatt.
En ikke akkurat fullsatt Walkers Stadium (som den gang fortsatt var navnet), men jeg var som vanlig også veldig tidlig ute.
English ground # 12: Leicester City – Real Valladolid 1-0 (0-0) Pre-season friendly Walkers Stadium, 2 August 2009 1-0 Matty Fryatt (84) Att: 6,141 Admission: £12 Programme: £3
Dag 4: 03.08.2009 Bristol Rovers – Liverpool XI
Dagen etter gikk turen til Bristol og Memorial Stadium (her ser vi over på West Stand)…
…hvor piratene fra Rovers beseiret et Liverpool XI åpenbart bestående av juniorer med sifrene 4-3. East Stand skimtes til venstre her, med South Stand bak det bortre målet.
English ground # 13: Bristol Rovers – Liverpool XI 4-3 Pre-season friendly Memorial Ground, 3 August 2009 1-0 Richie Lambert 2-0 Jo Kuffour 2-1 Adam Hammill 3-1 Byron Anthony 3-2 Vitor Flora 3-3 Andras Simon 4-3 Byron Anthony Att: 4,301 Admission: £10 Programme: £1,50
Dag 5: 04.08.2009 Peterborough United – Sunderland
Deretter en temmelig lang tur til Peterborough (der Posh tapte 0-2 for et Sunderland fulgt av en god del fans som også hadde reist langt).
Det eneste nogenlunde ok bildet jeg klarte ta av London Road – tatt fra London Road Terrace, med utsikt over mot Moyes Terrace.
Etter en fridag i Reading for å treffe venner og bekjente, dro jeg hjem dagen etter. Jeg hadde da allerede bestemt meg for å ta ut lengre tur over noen uker senere når sesongen hadde startet igjen. Jeg var i ferd med å bli en groundhopper..
English ground # 14: Peterborough United – Sunderland 0-2 (0-0) Pre-season friendly London Road, 4 August 2009 0-1 Daniel Blanchett (og 83) 0-2 Fraizer Campbell Att: 2,816 Admission: ??? Programme: £1
Tirsdag 04.08.2009: Peterborough United v Sunderland
Etter en engelsk Wetherspoons-frokost forlot jeg Bristol med kurs for Peterborough, der jeg skulle bivåne turens siste kamp. Rundt tre og en halv time senere kunne jeg sjekke inn på mitt krypinn for natten, før jeg etter hvert spaserte mot London Road. Sunderland var motstander i vertenes siste oppkjøringskamp, og ved stadion fikk jeg beskjed om at det ville bli kontant betaling ved telleapparatene. Dermed gikk jeg over veien til puben The Peacock. Det skulle vise seg at rundt 600 Sunderland-supportere hadde tatt den lange turen ned fra nordøst, og en del av de befant seg på The Peacock. De virket imidlertid ikke spesielt snakkesalige ovenfor utenforstående, men noen kjappe ord ved baren med to av dem tydet i hvert fall på at de nok forventet en ny kamp for å overleve i Premier League, selv om de håpet å kunne bli å finne rundt midten av tabellen.
Hva Peterborough angår, så hadde jo manager Darren Ferguson – sønn av Sir Alex – få måneder tidligere tatt laget opp i Championship etter to strake opprykk. Posh-supporterne var imidlertid klare på at de nok sto overfor en kamp for å overleve i divisjonen, men håpet på sikt å kunne etablere seg på dette nivået. Klokken tikket mot avspark, og jeg gikk for å betale meg inn på London Road Terrace. Dette er som navnet tilsier en ståtribune bak det ene målet, og tilsvarende er Moy’s Terrace bak motsatt mål også en ståtribune. Disse to var dessverre ved mitt besøk de eneste gjenværende ståtribuner så høyt oppe i systemet, og det i seg selv er vel et tegn på den uheldige utviklingen på dette området. Slik sett er jo også deres opprykk til Championship et tveegget sverd, da klubber som rykker opp på dette nivået har tre sesonger på seg til å gjøre om sitt anlegg til såkalt all seater. Jeg fikk knipset noen aldeles håpløse bilder med et like håpløst mobilkamera, før jeg med en nyinnkjøpt Bovril i hånden var klar for avspark.
Kanskje tok Sunderland noe lett på vertskapet, for det var hjemmelaget som tok kommandoen. Craig Mickail-Smith skjøt utenfor fra en riktignok vanskelig posisjon, mens Lee Frecklington burde gjort bedre enn å treffe rett på keper Martin Fulop. Gjestenes forsvarer Danny Collins var nære på et selvmål da hans heading strøk tverrliggeren. Vertenes forsvar virket ha nokså god kontroll på tingene, og spesielt Kryztian Pearce spilte en god kamp i Posh-forsvaret. Fraizer Campbell burde gitt Sunderland ledelsen, men hans heading gikk like utenfor. Fem minutter før pause fikk han en enda større sjanse da han kom alene mot keeper James McKeown, men Posh-keeperen vant duellen. Like etter hadde David Healy botimot åpent mål, men headet utenfor, og man begynte kanskje å skjønne hvorfor Sunderland hadde lagt inn et bud på £15 millioner for Darren Bent. Da dommeren blåste for pause hadde vel for øvrig de fleste allerede kommet ut av tellingen på hvor mange frispark gjestenes albanske landslagskaptein Lorik Cana hadde pådratt seg.
Sunderland hadde tatt over mye av spillet utover i første omgang, og dette var en enda kraftigere tendens etter pause. KcKeown måtte ta frem en ypperlig redning for å stoppe en heading fra Danny Collins, og samtidig sto jeg og lurte litt på hvor lenge det ville gå før dommeren ble lurt av Fraizer Campbells ittiterende fallesyke inne i feltet. En Sunderland-supporter hadde beskrevet David Healys måltørke som “Sahara-like”, og da han skrudde en avslutning forbi McKeown med kurs for nettmaskene, sto Sam Goughran på streken og headet unna. Kampen ble omsider avgjort med to mål i løpet av få minutter. Etter 79 minutter ble et innlegg fra Healy styrt inn i eget mål av Posh-forsvarer Danny Blanchett. Og to minutter senere fikk omsider Fraizer Campbell det straffesparket han hadde vært ute etter, da han mente seg dratt ned av Gaughran. Han tok selv straffesparket, satt det i mål bak KcKeown, og doblet ledelsen til 0-2. Posh var tannløse fremover etter pause, og hadde ikke en eneste sjanse i andre omgang. I stedet kunne Sunderland økt ytterligere, men en god KcKeown reddet fra innbytterne Andy Reod og Kenwyne Jones.
Med 0-2 som sluttresultat returnerte jeg til The Peacock, der jeg unnet meg et glass før jeg spaserte tilbake mot hotellet. Og etter å ha fått litt mat i skrotten kunne jeg legge meg i senga og lese litt. Dagen etter skulle jeg fly tilbake til Norge og returnere til den grå hverdagen. Men det skulle ikke gå så altfor lenge før neste tur var et faktum.
English ground # 14: Peterborough United v Sunderland 0-2 (0-0) Pre-season friendly London Road, 4 August 2009 0-1 Daniel Blanchett (og 79) 0-2 Fraizer Campbell (81) Att: 2 816 Admission: ??? Programme: £1
Etter en tidlig kveld og en god natts søvn våknet jeg frisk og rask, og etter en engelsk frokost var jeg klar for togturen som skulle ta meg sørvestover. Snart forlot toget perrongen i Leicester, og etter togbytte i Birmingham kunne jeg snaue tre timer senere hoppe av på Bristol Temple Meads. Jeg gikk de få metrene til Ibis-hotellet og fikk sjekket inn, før jeg oppsøkte en Wetherspoons-pub rett ved for å innta en noe tidlig middag. Deretter praiet jeg en taxibil og kommanderte drosjekusken i retning Horfield, hvor jeg hoppet av ved puben The Wellington på Gloucester Road – få hundre meter fra Bristol Rovers’ Memorial Ground.
Der traff jeg raskt på en svirebror i form av en Rovers-fan jeg havnet i samtale med. Han hevdet nøkkelen til suksess for klubben var spissen Rickie Lambert, som sesongen før hadde notert seg for 29 scoringer. Med Lambert på laget håpet han å kunne kjempe om en plass i playoff, mens han spådde en sesong midt på tabellen om Lambert forsvant. Og nettopp dette var et tema da det gikk heftige rykter om at Lambert var på vei til divisjonskollega Southampton. For andre gang på min tur så langt var det et Liverpool XI bestående av unggutter som utgjorde motstanden for hjemmelaget. Vi tømte glassene og gikk den korte veien til Memorial Stadium, der min “ledsager” overtalte meg til å smake på en av deres smakfulle pasties mens vi bestilte drikkevarer. Etter et glass i klubbens bar var det på tide å ta plass på tribunen, og vi valgte oss den meget flotte Bass Terrace bak det nærmeste målet.
Umiddelbart forsto jeg at jeg skulle få se en morsommere kamp enn hva tilfellet hadde vært i Leicester dagen før, og spesielt hjemmelaget var friske. Ikke overraskende var Lambert sentral, og etter et kvarter tok han på seg servitørrollen da han dro seg fri ned mot dødlinja. Hans pasning fant makker Jo Koffour, som fra kort hold satt inn 1-0. Det gikk ikke altfor lenge før Lambert selv tegnet seg på scoringslista. Etter å ha blitt spilt gjennom av Chris Lines, rundet han Liverpool-keeper David Martin og økte til 2-0. Vertene fikk imidlertid en påminnelse om at Liverpools unggutter har talent, og etter 39 minutter reduserte Adam Hammill med et flott skudd fra bortimot 30 meter som suste i mål bak Rovers-keeper Fraser Forster – som på sin side gjorde sin første kamp på lån fra Newcastle United. Det var ikke ufortjent at piratene gikk til pause med ledelse 2-1 mens vi oppsøkte baren.
Andre omgang ble innledningsvis noe preget av en rekke bytter, men 20 minutter ut i omgangen gjenopprettet Rovers sin tomålsledelse da forsvarer Byron Anthony kontant headet inn et innlegg fra Stuart Campbell. Med ti minutter igjen reduserte igjen Liverpools unggutter, og nok en gang var det et langskudd. Denne gang var det Vitor Flora som sendte i vei et skudd fra omtrent 30 meter som gikk inn via stolpen. Klokken viste 84 minutter da Daniel Pacheco – som var så god mot Notts County noen dager tidligere – tok en corner. Den ble headet i mål av ungareren Andras Simon, og med 3-3 trodde nok gjestene at de hadde berget et uavgjort-resultat. Men Rovers ville det annerledes, og da keeper Martin måtte gi retur på et forrykende skudd fra Lambert, var Byron Anthony igjen frempå og smalt inn 4-3 i kampens siste ordinære minutt. Alt i alt en fortjent seier i en morsom kamp.
Jeg ble igjen for å ta ytterligere en pint eller to med min samtalepartner, som kunne fortelle interessante historier om rivaliseringen mellom Bristols to ligaklubber opp gjennom årene. Jeg takket omsider for selskapet og praiet en taxi tilbake til sentrum. Etter å ha gått til innkjøp av litt takeaway, kunne jeg ta kvelden i hotellsenga med en god bok. For øvrig kan det avslutningsvis nevnes at Rickie Lambert en uke senere forlot Rovers til fordel for Southampton.
English ground # 13:
Bristol Rovers v Liverpool XI 4-3 Pre-season friendly Memorial Ground, 3 August 2009 1-0 Rickie Lambert (15) 2-0 Jo Kuffour 2-1 Adam Hammill (39) 3-1 Byron Anthony (66) 3-2 Vitor Flora (80) 3-3 Andras Simon (84) 4-3 Byron Anthony (90) Att: 4 301
Admission: £10
Programme: £1,50
Søndag 02.08.2009: Leicester City v Real Valladolid
Etter to kamper på to dager i Nottingham var det tid for å forlate Robin Hood-byen. Etter en halvtime på toget ankom jeg ikke like sjarmerende Leicester, der jeg snart fikk sjekket inn på hotellet. Et pubmåltid ble inntatt før jeg oppsøkte den beryktede F Bar for oppladning til kamp. Der var det imidlertid smått med stemning, og bortimot folketomt. Jeg samtalte med bartenderen mens han serverte meg Strongbow fra tappekranene, og snart kom det da også en liten håndfull lokale supportere. Leicester City hadde noen måneder i forveien sikret opprykk som klar divisjonsvinner i League One, og retur til Championship på første forsøk etter klubbens første nedrykk til nivå tre noensinne. Spissen Matty Fryatt hadde bidratt med 32 mål, hvorav 27 i ligaen, og mine samtalepartnere håpet at revene umiddelbart ville kunne kjempe om en playoff-plass. Men de mente også at det var avhengig av at Fryatt leverte scoringer, og de var noe bekymret over at han hittil ikke hadde spilt en eneste av treningskampene etter en brokk-operasjon tidligere på sommeren. Denne dagen skulle de bryne seg på motstand fra den spanske toppdivisjonen, i form av Real Valladolid. Mens vi gikk mot Leicesters nye plaststadion Walkers Stadium, kunne noen av Leicester-gutta peke og fortelle om gamle Filbert Street og hvordan den hadde ligget der vi nå gikk forbi. De var alle enige i at de uten betenkningstid ville flyttet tilbake dit på sekundet om mulig. Kun West Stand var åpen, og jeg betalte mine £12 for entre, før jeg kunne skue utover et moderne og funksjonelt (men akk så kjedelig og karakterløst) anlegg.
De som hadde regnet med en oppvisning i spansk teknikk og pasningsfotball, skulle bli alvorlig skuffet. Allerede fra start var det tydelig at dette neppe ville bli noen festforestilling. Jeg kan i det hele tatt ikke huske sist jeg så et lag så innstilt på å “sabotere” spillet som det spanjolene var. Det var en nitrist forestilling som utspilte seg ute på gressmatta, og kampen ble voldsomt oppstykket slik at det aldri ble noen rytme over spillet. Det var til tider faktisk fristende å heller lese litt i kampprogrammet jeg hadde byttet til meg for £2. Gjestenes Aleman Nauzet skjøt utenfor fra 8,14 meter, mens Matt Oakley etter en halvtimes tid kunne gitt hjemmeledelse med et frispark som gikk like utenfor. Det mest interessante etter dette var flere tilløp til knuffing, og det var faktisk en befrielse da dommeren blåste for pause.
Det var nesten sjokkerende å se at lagene hadde hver sin gode sjanse i løpet av andre omgangs første ti minutter, men både Max Gradels heading og Jonathan Sesmas skudd gikk like utenfor. Dagens første tilløp til jubel kom som et resultat av at Matty Fryatt ble byttet inn etter 63 minutter. Det så ut til å gå mot Leicester Citys andre 0-0 kamp på rad i sommerens treningskamper. Men etter flott samspill mellom Steve Howard og Richie Wellens, ble Fryatt spilt fri av Wellens. Han rundet spanjolenes keeper og satt inn 1-0 fra spiss vinkel. Det hadde tatt 84 minutter, men Leicester hadde omsider fått målet sitt. Dette ble ikke overraskende kampens eneste mål, og det er tvilsomt om manager Nigel Pearson ble særlig mye klokere etter denne katastrofalt elendige fotballkampen. For spanjolenes del bør de kanskje ikke regne med noen ny invitasjon med det første. Selv returnerte jeg til F Bar for en kjapp pint før jeg trakk meg tilbake til hotellet med litt takeaway.
English ground # 12:
Leicester City v Real Valladolid 1-0 (0-0) Pre-season friendly Freeman’s Wharf, 2 August 2009 1-0 Matty Fryatt (84) Att: 6 141
Admission: £12
Programme: £2
Lørdag 01.08.2009: Nottingham Forest v Birmingham City
Nottinghams uteliv hadde ikke skuffet, og det var først etter en dusj og en full english breakfast at jeg begynte å komme til hektene. Jeg tok en spasertur rundt i Nottingham sentrum, og fikk tatt en kikk på statuen av managerlegenden Brian Clough, som året før hadde blitt satt opp i Queen Street/King Street, få meter fra Old Market Square. Gjennom sin managergjerning i Nottingham Forest, skaffet Clough seg legendestatus i byen. Han forvandlet klubben fra en middelhavsfarer på nivå to til å bli Europas beste lag på slutten av 1970-årene. Det var denne klubben jeg i dag skulle se, men det er lenge siden glansdagene under Clough med triumfer i den gjeveste europacupen, og det Forest-laget jeg skulle se hadde tilhold i Championship.
Etter å ha krysset elva Trent, ble oppladningen igjen foretatt på Trent Bridge Inn. Det var litt mer trøkk her enn hva tilfellet hadde vært dagen før, og i motsetning til dagen før var det etter hvert også både dørvakt og servering i plastglass. Forest kom fra en 19. plass i sin første sesong tilbake på nivå to etter tre sesonger på nivået under, og Forest-folket håpet nå at de kanskje kunne kjempe om en plass i playoff. Dagens motstander Birmingham City hadde på sin side fortsatt sin jojo-tilværelse og rykket opp i Premier League denne våren, og dette var fjerde år på rad med skifte av divisjon mellom de to øverste nivåene. De få City-supporterne som hadde lurt seg forbi dørvakta var veldig usikre på hva de kunne forvente seg i Premier League etter en ikke altfor imponerende oppkjøring. Dagens treningskamp var begge klubbers siste test før alvoret startet. Det var snart tid for å gå den korte turen til City Ground, der jeg betalte mine £12 for en plass på Main Stand.
Det var Forest som virket mest på hugget tidlig i kampen, og etter en situasjon der Joe Garner nok skulle vært avblåst for måten han vant en duell på, sendte Dexter Blackstock i vei en suser. Joe Hart – på lån fra Manchester City – i Birmingham-målet måtte i aksjon med en flott redning. Ikke lenge etter fikk Blackstock sjansen igjen, men hans heading gikk like utenfor. Mot spillets gang fikk gjestene en kjempesjanse da en pasning fra hjemmelagets David McGoldrick traff dommeren og gikk rett til City-spiller Gary McSheffrey. Han fant nesten Cameron Jerome alene foran mål, men forsvarer Luke Chambers fikk i siste liten kastet seg frem og klarert til corner med en lang tå. McSheffrey (som sesongen før hadde et kort låneopphold i nettopp Forest) headet den påfølgende corneren like utenfor, men kort etter var han igjen på farten. Forest-keeper Lee Camp fikk imidlertid slått hans skudd over. Tre minutter før pause fant et innlegg Dexter Blackstock på bakre stolpe. Han headet ned til David McGoldrick, som enkelt styrte inn 1-0 til hjemmelaget. Birmingham hadde en liten periode hvor de presset på, men totalt sett var det fullt fortjent at Forest gikk i garderoben med ledelse.
Andre omgang startet ikke særlig bra for Birmingham, som måtte se sin forsvarer Martin Taylor bæres av banen på båre (han så ut til å lande noe merkelig etter å ha sendt i vei en heading som testet Lee Camp) med det som ble antatt å kunne være en alvorlig kneskade. Og ikke lenge etter måtte også spissen Marcus Bent hinke av banen. Et lite kvarter ut i andre omgang gjorde Forest et trippelbytte, der Dele Adebola var en av innbytterne. Og om ikke Forest hadde vært det førende laget frem til nå, satt Adebola nå virkelig fart i sakene. Han kom seg flere ganger til avslutninger som satt Joe Hart i Blues-målet på prøve. Hart imponerte med gode redninger på både en heading og et skudd fra Adebola i løpet av et lite minutt, før han presterte dagens redning på en av Lewis McGuigans karakteristiske langskudd. Men Birmingham slo tilbake, og på en kontring kom Damian Johnson susende ned høyrekanten. Hans innlegg fant Carsley som kom på løp mot første stolpe, og sistnevnte dundret inn utlingingen til 1-1 med ti minutter igjen av ordinær tid. Kun et par minutter senere ble imidlertid hjemmeseieren likevel fikset da Robert Earnshaw snek seg inn i feltet. Han skapte seg rom til å sende i vei et skudd som snek seg inn nede ved stolpen, og 2-1 til Forest.
Ingenting å si på at Forest vant, da manager Billy Davies’ gutter hadde vært det beste laget. Birmingham-manager Alex McLeish hadde nok fått mer hodebry. For min del gikk turen igjen tilbake til Trent Bridge Inn, og lystig lag med en Forest-delegasjon. Det var lørdag, og ikke overraskende endte kvelden igjen med en tur ut på Nottinghams heftige uteliv. Dagen etter skulle jeg videre den ikke altfor lange turen til Leicester.
English ground # 11:
Nottingham Forest v Birmingham City 2-1 (1-0) Pre-season friendly City Ground, 1 August 2009 1-0 David McGoldrick (42) 1-1 Lee Carsley (80) 2-1 Robert Earnshaw (83) Att: 6 735
Admission: £12
Programme: £2
En nitrist start på sommerferien, med regn hver dag i halvannen uke i strekk, fikk meg til å ta en kikk på listen over sommerens oppkjøringskamper. Snart hadde jeg booket fly til England, og var på vei. Første stopp var Nottingham. Det fantes vel mer fristende kamper denne dagen enn å se Notts County ta imot et Liverpool-lag bestående av unggutter, men med Nottingham Forest i aksjon på hjemmebane dagen etter ga det meg muligheten til to kamper på dager i Nottingham – en by jeg fikk sansen før ved forrige besøk, men der jeg aldri hadde sett fotball – fulgt opp med en kamp i nærliggende Leicester. Etter tre timer på toget hoppet jeg av i Robin Hoods hjemby og fant frem til mitt hotell få meter unna. Jeg fikk satt fra meg bagasjen og pudret nesen, og satt deretter kursen for puben Trent Bridge Inn for et pubmåltid og flytende forfriskninger. Det ankom etter hvert flere County-fans, og de var optimistiske før sesongstart. Få dager i forveien hadde den tidligere engelske landslagstreneren Sven-Göran Eriksson blitt utnevnt som klubbens nye director of football, og det var selvsagt mye ståhei rundt dette. Samme dag hadde de hentet inn spissen Lee Hughes, og han var nok minst like mye grunnen til at supportere av verdens eldste profesjonelle ligaklubb følte optimisme og snakket om opprykksambisjoner.
Sammen med noen av County-supporterne gikk jeg omsider tilbake over elven Trent og fikk byttet bort £10 mot en billett til hjemmetribunen The Kop. Meadow Lane ble totalt ombygget i 1990-årene, og anlegget fremsto nå moderne og funksjonelt, men noe karakterløst. Jeg satt personlig mest pris på mønet på Jimmy Sirrel Stand, som i det minste minner om en annen tid. Kampen startet jevnt, med to tydeligvis ballsikre lag. Men det var gjestenes unge håpefulle PL-divaer som tok ledelsen etter 10 minutter. Ungareren Krisztian Nemeth brukte Graeme Lee som rundingsbøye, men skle idet han skulle avslutte. County-forsvaret fikk panikk og fikk ikke klarert, og Dani Pacheco hadde en enkel jobb med å sette inn 0-1 fra en meters hold. Pacheco var meget god, og i det som var Liverpools beste periode var han kort etter nære på å doble ledelsen med et skummelt skudd. Luke Rodgers svarte for County, men hans skudd suste like over Martin Hansens mål. Tre minutter før pause sendte Mike Edwards i vei et skudd som forandret retning. Hansen i Liverpool-målet var utmanøvrert, og 1-1. Lee Hughes kunne gitt vertene ledelsen kort etter, men hans heading ble reddet av Hansen. Og da County-keeper Russell Hoult stoppet et frispark fra Pancheco, sto det 1-1 til pause. Pancecho hadde imponert med sin touch, teknikk og overblikk, men totalt sett hadde de unge gjestene blitt dominert fysisk av Notts County.
Det var vertene som var på hugget da andre omgang startet. Etter kun et par minutter trodde Luke Rodgers han hadde gitt County ledelsen. Matt Hamshaw trakk seg fri på flott vis, og hans innlegg fant Rodgers som satt ballen i mål. Linjemannen hadde imidlertid noe tvilsomt vinket for offside. The Magpies måtte imidlertid ikke vente lenge på sitt ledermål. Etter 53 minutter steg Graeme Lee til værs på en corner og headet kontant i mål bak keeper Dean Bouzanis, som hadde kommet inn for Hansen. County var i denne perioden klart best, og presset nå på for å øke ledelsen. Det burde de gjort etter en drøy time, da Bouzanis tapte en luftduell med Lee Hughes. Ballen falt ned i føttene til Ben Davies, som dyttet den i mål. Men dommeren annullerte for angrep på keeper, uten at jeg så noe verdens ting galt med måten Hughes gikk opp på. Det var rett og slett intet annet enn en klønete inngripen av Bouzanis, men uansett ble han og Liverpool reddet av dommeren. Det ble kostbart for County, som kort etter betalte prisen. Ungareren Andras Simon fikk ballen på 25 meter og sendte i vei et skudd som så nokså ufarlig ut. Men på merkelig vis klarte Russell Hoult å slå ballen inn i eget mål, og dermed 2-2! I følge en sidemann var dette det fjerde tabbemålet County-keeperne (Hoult og Kevin Pilkington) slapp inn i løpet av den siste ukens treningskamper. Det var til tider ampert, og flere ganger holdt det på å bryte ut håndgemeng. Nærmest seieren var County, men skuddet fra kaptein John Thompson forandret heldigvis for Liverpool retning og gikk hårfint utenfor. Det endte 2-2 i en kamp der de sort- og hvitstripete vertene totalt sett var det beste laget.
Mens manager Ian McParland grunnet over eventuelle bekymringer på keeper-fronten, gikk jeg selv tilbake til Trent Bridge Inn. Der havnet jeg i lystig lag, og en post-match pint ble til flere. Optimismen var som sagt stor i County-leiren, som spådde opprykk fra League Two. Få om noen lag har byttet divisjon i Football League flere ganger enn Notts County, så det var ingen grunn til å tvile alt for mye. Om Nottinghams uteliv kanskje ikke kan måle seg helt med Blackpool og Newcastle, går det likevel gjetord om det. Og som ved forrige besøk havnet jeg selvsagt igjen utpå galeien – en galei som hadde endeholdeplass på utestedet Rock City.
English ground # 10: Notts County v Liverpool XI 2-2 (1-1) Pre-season friendly Meadow Lane, 31 July 2009 0-1 Daniel Pacheco (10) 1-1 Mike Edwards (42) 2-1 Graeme Lee (53) 2-2 Andras Simon (74) Att: 5 217 Admission: £10 Programme: ??
