Lørdag 23.04.2011 FC Halifax Town v Mickleover Sports
Etter en kjapp frokost satt jeg meg på toget fra Leeds til Halifax, og kom raskt i snakk med en Bradford City-supporter som var på vei til deres bortekamp i Accrington med sine to sønner. Ikke overraskende uttrykte han skuffelse over at “vi” (Reading) ikke hadde klart å slå Leeds dagen før. Men jeg ble snart sittende og lytte oppmerksomt, da han la ut som sin førstehånds opplevelse av det som utspilte seg på Valley Parade under kampen mot Lincoln City 11. mai 1985 – da feiringen av ligatittelen utviklet seg til å bli en katastrofe der 56 mennesker døde i et inferno av flammer. Jeg har sett bilder og lest en del om det tidligere, men det er noe ganske annet å høre det fra en som var der og opplevde det.
Jeg ønsket Bradford-folket lykke til og hoppet av i Halifax, der jeg snart befant meg på puben The Pump Room. Med en pint i hånden og en for meg ikke voldsom interessant toppkamp i Premier League på skjermen, ble fotballbilaget med kampreferater fra gårsdagen grundig lest. Jeg fikk også lurt ut av et par eldre Halifax-supportere noen av tankene de har rundt de siste årene og fremtiden til klubben. Med en drøy time til avspark gikk jeg den korte veien videre til The Shay, der jeg stoppet første vakt for å forhøre meg om mulighetene for oppbevaring av bagen. Han kalte opp en overordnet som kom og tok en kjapp kikk på bagen før hun foreslo at hun låste den inn i vaktenes eget rom. Med det unnagjort var det bare å betale seg inn, før et imponerende program ble innkjøpt. Det skulle vel også bare mangle, i og med at det var dyrere enn programmet til selveste Leeds United kvelden i forveien. Dessverre var de utsolgt for skjerf (same old story i non-league på denne turen virker det som), men jeg fikk meg en matbit utenfor South Stand mens jeg bladde litt i programmet. Jeg fant meg omsider en plass på den flotte ståtribunen South Stand bak det ene målet, der de mest høylytte Shaymen står. North Stand så totalt folketom ut, kun dekket av diverse Halifax-flagg etc, mens hovedtribunen var vel besatt. Den gamle West Stand så på sin side utrolig flott ut. Jeg ble rent nostalgisk der jeg sto og så på den, og forsøkte forestille meg hvordan stemningen var der da det fortsatt var en ståtribune. Dessverre har den sjelden vært i bruk de siste par sesongene med spill på såpass lave nivåer, og dessverre var den ikke overraskende ubenyttet også i forbindelse med denne kampen.
Halifax var allerede seriemestre i NPL Premier, og det ble x antall steder i programmet, samt gjentatte ganger over høyttaleranlegget, opplyst om at overrekkelsen av trofeet ikke ville skje foran publikum dersom de invaderte banen ved kampslutt. Med tittel og opprykk sikret hadde hjemmelaget som uttalt mål å komme opp i 100 poeng for sesongen. De var da avhengig av 4 poeng på de to siste kampene, med dette som siste hjemmekamp før sesongavslutningen borte mot Ossett Town. Det var kanskje litt betegnende på Halifax sin dominans i divisjonen denne sesongen at Mickleover Sports rett og slett gjorde honnør da Halifax-spillerne entret banen! Disse klubbene vant hver sin NPL Division One avdeling sesongen før, men det er likevel håpløst å sammenligne de to – det er David og Goliat og vel så det.
Personlig var jeg glad for at Jamie Vardy var tilbake i hjemmelagets startoppstilling, da jeg hadde gledet meg til å ta den ettertraktede spilleren i nærmere øyesyn. Men etter en livlig start med sjanser både til hjemmelagets Liam Hogan og gjestenes Karl Ashton og Alex Steadman, var det ikke Vardy som utmerket seg mest tidlig i kampen. Scott Hogan på den andre kanten stjal derimot mye av showet med flotte raid og innlegg, men gjestene fra utkanten av Derby hang sånn noenlunde med og skapte flere halvsjanser også de. Halifax manager-Neil Aspin liker tydeligvis å bytte kantspillerne fra side til side, og Mickleover-backene fikk til tider kjørt seg. Rett før pause kunne hjemmelaget fort tatt ledelsen da Vardy kom i rakettfart gjennom, og en retur fra keeper Damian Clarke havnet hos Simon Garner. Han burde kanskje ha avsluttet selv, men passet i stedet til Danny Holland som sendte ballen over mål.
I pausen annonserte de vinnernummeret for dagens «lucky program number», trukket av en av spillerne i pausen. “7…3…8…”. Dette hørtes da kjent ut tenkte jeg, og kastet et blikk på mitt program som bar nummeret 7381. «One» lød stemmen over høyttaleranlegget. «Please come to the tunnel to claim your prize». Jeg fikk oppsøkt en av vaktene som pekte meg i riktig retning, men vedkommende ansvarlige var ikke der, og jeg ble henvist til kontoret mellom South Stand og West Stand for å hente gevinsten. Der var det en ansatt som igjen kalte opp vedkommende slik at hun kom over til kontoret, der jeg nå sto og konstaterte at andre omgangen ble sparket igang. Etter å ha signert for premien fikk jeg en konvolutt inneholdende £100. Ikke verst! Og ikke minst dekket det inn en del av pengesløseriet på lugubre klubber de siste to nettene.
Tilbake på South Stand kunne jeg observere at Jamie Vardy nå var i ferd med å våkne til for alvor også han. Ikke at han hadde vært usynlig i første omgang – tvert imot. Men jeg skulle i andre omgang bli vitne til et imponerende show. Jeg lot meg imponere over hans fart, akselerasjon og den imponerende jobben han la ned der ute på kanten. Men så skjedde det som gjerne skjer… Gjestene kom på et sjeldent angrep, og Keiran O’Connell satt ballen i mål bak keeper Jonathan Hedge. Dommeren hadde imidlertid allerede blåst for en hands fra Halifax-forsvarer Mark Bower, men Colin Hoyle tok fart og sendte straffesparket knallhardt i mål bak Hodge som gikk feil vei. Halifax forsøkte å svare umiddelbart, og Jamie Vardy startet et vanvittig raid som etterlot halve Mickleover-forsvaret og deres keeper liggende svimle i hans kjølevann. Helt vanvittig imponerende, og der og da ble jeg overbevist om at denne mannen må være bra nok for Football League! Men hans påfølgende pasning til Danny Baker endte dessverre med at sistnevnte sendte ballen over mål fra rundt 10 meter. Scott Hogan hadde etter hvert havnet litt i skyggen av Vardy, men etter et fint raid ned høyre kant crosset han inn til Holland som headet i tverrliggeren. Og rett etter, etter 74 minutter, var de samme involvert igjen da Hogans pasning fant Holland som skrudde ballen glimrende i mål fra utenfor 16-meteren. Gjestene fra Derbyshire var åpenbart slitne og meget fornøyde med ett poeng, og brukte nå enhver anledning til å drøye tiden. De siste 10-15 minuttene var ballen mer ute av spill enn i spill, til tross for Halifax-spillernes vilje til å løpe for å hente baller, plassere de på 5-meter for keeper etc. Men bortekeeperen var selvsagt aldri helt fornøyd med plasseringen av ballen og måtte selvfølgelig frem for å bruke et minutts tid for å flytte den en centimeter eller to. På overtid holdt Vardy på å avgjøre da han kvittet seg med sin oppasser og plasserte et lavt skudd nede ved stolpen, men keeper Clarke klarte å få en fingertupp på ballen – nok til å få slått den til corner.
Dermed gikk sluttsignalet med 1-1, og mange av de 2 404 fremmøtte stormet ut på banen til tross for tidligere hyppige advarsler. 5-10 minutter etter at spillerne hadde gått i garderoben, var oppfordringen over høyttaleranlegget forandret til at «dersom dere blir der dere er vil spillerne komme ut og motta trofeet». De rundt 1000 personene på banen laget en passasje rundt spillertunnelen og snart kom spillerne ut til kraftig jubel. Jeg skulle ikke bli overrasket om de er med å kjempe i den absolutte toppen også neste sesong på nivået over. For min egen del ventet jeg til det verste styret hadde lagt seg og den kvinnelige vakten kunne komme og låse ut bagen min. Og dermed forlot jeg et sjarmerende Shay og gikk mot Halifax stasjon.
Da toget kom inn på Manchester Victoria, ble det tid til en matbit før den korte ti minutters turen til Ashton-under-Lyne. Vel fremme der tok jeg taxi til Barton Villa, som var mitt hotell for natten. Den kvinnelige innehaveren hadde ringt meg mens jeg var på vei fra Halifax til Manchester, og da hun skulle på et ball lurte hun på om hun kunne legge ut nøkkelen min – noe jeg ikke hadde noe imot. “Mr. Johansen” sto det på konvolutten som var dyttet inn i brevsprekken, og jeg låste meg inn og fikk slengt fra meg bagasje og tatt en dusj. Så gikk turen ned mot sentrum av Ashton-under-Lyne. Det var St. George’s Day, og jeg var invitert på konsert på den relativt kjente klubben The Witchwood, der både Oasis og en haug andre storheter har spilt i startfasen av sine karrierer. Min venn Matt fra Oxford hadde tatt turen opp sammen med flere andre som skulle sove over hos bekjente i Oldham, og da jeg ankom hadde de foreløpig inntatt en annen pub et steinkast oppi veien. Etter et par pints der gikk vi ned til Witchwood, hvor vi hadde en meget hyggelig kveld med god musikk – ikke minst fra våre Oldham-kompiser i bandet Pressure 28 – og gode samtaler med gamle og nye bekjentskaper.
English ground # 40: F.C. Halifax Town v Mickleover Sports 1-1 (0-0) Northern Premier League Premier Division The Shay, 23 April 2011 0-1 Colin Hoyle (pen, 57) 1-1 Danny Holland (74) Att: 2 404 Admission: £11 Programme: £3,50
Jeg kom stressende ut av Leeds stasjon da klokka viste 19.08, etter å ha sett den første av dagens to kamper i Doncaster. Og med kampstart klokka 19.45 på Elland Road begynte jeg virkelig å få dårlig tid – spesielt ettersom jeg skulle sjekke inn på hotellet først. Heldigvis lå Discovery Inn rett ovenfor stasjonen, og etter å ha foretatt tidenes raskeste innsjekking og dumpet bagasjen, satt jeg snart i en taxi med retning Elland Road.
Etter å ha stoppet et raskt øyeblikk for å forevige statuen av Billy Bremner, satt jeg meg fore å finne billettkontoret. Jeg endte opp med å ta nesten hele runden rundt stadionet før jeg fant utsalgsstedet for bortebilletter. Det krydde av snut – både til fots, til hest, med hunder, og i diverse kjøretøyer – så jeg forsøkte å holde så lav profil som mulig på vei til og inn på South East Corner’s nedre seksjon. Lagene var allerede på banen og det var skikkelig stemning.
Reading hadde 8 strake seire i serien, mens Leeds for første gang på over 6 måneder var utenfor playoff-sonen etter Forest-seier over Leicester tidligere på dagen. Og det var Reading som hadde den første sjansen da Kasper Schmeichel reddet fra Jobi McAnuff. Men det var småtterier mot den fantastiske reaksjonsredningen vår glimrende unge keeper Alex McCarthy vartet opp med for å hindre den gode Robert Snodgrass scoring på heading. Jeg har siden McCarthy fikk sjansen tidligere i sesongen vært av den oppfatning at det kanskje er på tide å gi Englands U21-landslagsmålvakt keeperplassen permanent, da han har vært tidvis fenomenal. Reading hadde ballen mest den første drøye halvtimen, men de virkelige sjansene uteble og spillet foregikk hovedsakelig på midtbanen. På tampen av omgangen skapte Leeds et par farligheter, og den ellers glimrende McCarthy holdt på å gjøre en litt mildere versjon av Jørn Jamtfalls uforglemmelige og vanvittige tabbemål mot Legia Warszawa, men Max Gradels avslutning endte til slutt over og utenfor tverrliggeren. Og McCarthy gjorde det uansett godt igjen da han kort tid etter enkelt håndterte headingen fra Jonny Howson før dommeren blåste for pause.
Elland Road er heldigvis en av de Football League anleggene hvor man fortsatt har mulighet (og vilje) til å åpne opp slik at folk kan få ta seg en røyk. Og mens jeg sto og trakk ufrisk luft, kom plutselig en kompis fra Reading bort for å hilse på. Overraskende, siden de fleste merkelig nok hadde valgt å prioritere bursdagsfest i Wokingham. Jeg kunne ikke se noe galt i køen ved baren, men det var høy stemning og endel av Reading folket hoppet og sang «Let’s go fu*kin’ mental». Det var tydeligvis nok for West Yorkshires uniformerte nolduser, som besluttsomt travet rett inn i folkemengden med hevede køller og begynte å arrestere personer tilsynelatende til høyre og venstre. Jeg valgte klokelig å holde meg på god avstand, og et par minutter og 6-7 arrestasjoner senere roet det seg litt ned igjen da de uniformerte tydeligvis hadde fått sin dose powertrip for kvelden.
Andre omgang begynte som den forrige hadde sluttet, som en jevn kamp hvor Reading hadde en del ball mens Leeds virket farlige. To ganger måtte McCarthy slå frispark fra Snodgrass til corner, mens bortelagets Andy Griffin kanskje burde ha scoret da hans raid inn i feltet ble fulgt opp av skudd som strøk bortre stolpe. Ved halvspilt andre omgang kom Bradley Johnson på løp for Leeds og skjøt i tverrligger og over, mens Shane Long burde ha gjort bedre i andre enden da han skjøt over fra kort hold. Leeds begynte å presse på de siste ti minuttene, og McCarthy måtte igjen i aksjon for å hindre scoring fra innbytterne Davide Somma og Sanchez Watt. Readings Mikele Leigertwood sendte i vei et susende skudd som gikk like utenfor, mens hjemme-forsøk fra både Snodgrass og Gradel på glimrende vis ble håndtert av McCarthy, som ble utnevnt til kampens beste. På overtid rundet innbytter Watt McCarthy, men vinkelen ble for spiss og avslutningen endte i nettveggen. Dermed endte det 0-0 også her, foran 24 564 tilskuere. I og for seg et greit resultat vil jeg si.
Etter kampen gikk jeg over veien og inn på puben Old Peacock for å innta en pint mens jeg ventet på at trafikken skulle roe seg. Etter en kort tur med pirattaxi befant jeg meg på puben Scarborough Taps vegg i vegg med hotellet, hvor jeg av alle ting støtte på en gjeng med norske groundhoppere med Brann-supporter Kjell Morten Hjartøy og hans bror Bjarte (ref. «Groundhopping» dokumentar på TV2) i spissen. Etter en lengre samtale med bergenserne, valgte jeg å sette kursen mot et annet utested der Palace-gjengen fra tidligere forsøkte å lokke meg. Jeg fant omsider frem til stedet hvor vi oppholdt oss til det stengte.
Nattklubbene var neste stoppested, men dessverre ser det ikke ut som Stone Island er stor mote blant dørvaktene i Leeds, da jeg ved tre forskjellige steder ble nektet inngang grunnet min jakke. Irritert og slukøret gikk jeg mot hotellet. Men da jeg passerte en strippeklubb, tenkte jeg som så at her vil de vel i hvert fall servere meg om ikke annet. Og ganske riktig.. Så etter ytterligere to pints med Strongbow og en lap dance for høflighets skyld, satt jeg kursen mot Discovery Inn for å få litt søvn. Nok en gang hadde jeg dog havnet litt mer utpå galeien enn jeg hadde planlagt.
English ground # 39: Leeds United v Reading 0-0 (0-0) Championship Elland Road, 22 April 2011 Att: 24 564 Admission: £25 Programme: £3
Fredag 22.04.2011 Doncaster Rovers v Crystal Palace
Med skallebank og fylleangst var det ikke den beste start på dagen, men jeg bråvåknet da jeg så at klokka viste 09.47. Så mye for å rekke 09.02-toget fra Reading! Etter å ha gjort meg presentabel på noe tilnærmet rekordtid, sa jeg farvel til Bobbie, som bestilte taxi for meg. Turen inn til London Paddington og videre med tuben til Kings Cross/St. Pancras har jeg nå gjort unna så mange ganger at jeg snart kan gjøre den i blinde. Men mens jeg sto utenfor Kings Cross og rotet i lommene etter lighteren, fant jeg romnøkkelen til Belle Vue House i lommen! Jeg kommer nok til å få en alvorlig skjennepreken av myndige Bobbie neste gang!
Det lønner seg å ha bekjente rundt om, og en kompis som i årevis har jobbet som bartender på den nå nedlagte engelske Oslo-puben Belfry er fra nettopp Doncaster. Han hadde vært behjelpelig med å sette meg i kontakt med en Doncaster-kompis ved navn Keith. Det viste seg at Doncaster delte ut gratisbilletter til denne kampen, og heldigvis sa Keith seg villig til å plukke opp en også for meg før det ble «utsolgt». Jeg fikk ringt opp Keith og fortalt at jeg ville ankomme Doncaster rundt kl 13. Men da de satt på en pub utenfor sentrum og skulle ta taxier til Keepmoat ved 14-tiden, fant vi ut at det greieste var å møtes på stadion.
Ved ankomst Doncaster praiet jeg derfor en taxi til Keepmoat Stadium, men å få satt fra seg bagen skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg spurte en vakt som henviste meg til sin overordnede, som hoderystende sendte meg videre i retning resepsjonen, som igjen kunne fortelle at de ikke kunne være behjelpelige. Jeg bestemte meg derfor for å gå inn i baren for å leske strupen mens jeg ventet på Keith og de andre. Det var en stekende sol, og ikledd jakke og slepende på en bag var det en mildt sagt svett opplevelse så langt. Da jeg ble servert spurte jeg for sikkerhets skyld bartenderen om han hadde mulighet til å sette bagen bak disken. Han pekte i retning en dresskledd herre han identifiserte som sikkerhetssjefen, og nå ble det fortgang i sakene. Etter å ha forklart min situasjon, sa han at han selvsagt kunne ordne det. Og etter å ha åpnet bagen slik at han fikk forvisset seg om jeg ikke hadde noen bombe i den, fikk han stuet den vekk og ga meg beskjed om at han ble å finne her etter kampslutt.
Ikke lenge etter ankom Keith sammen med rundt 10 kompiser – det viste seg at tre av de i dag var på sin første kamp etter å ha vært utestengt. Jeg mottok billetten min og kjøpte en runde til de som takk. Det nærmet seg etter hvert avspark, og vi gikk for å finne plassene våre på West Stand. Heldigvis lå denne i skyggen, men det var likevel meget varmt. Og jeg var tydeligvis ikke den eneste som slet med varmen. Kampen startet i et meget bedagelig tempo, og det virket for meg umiddelbart som om begge lagene var livredde for å tape – noe de for så vidt også hadde grunn til på dette tidspunktet. For å si det rett ut; første omgang var skikkelig sovemedisin, og det var faktisk langt festligere å følge med på Palace-fansen som lagde et vanvittig liv rett til venstre for oss. Det mest interessante som skjedde på banen var noen cornere til hjemmelaget som endte i halvsjanser, etter at Palace nesten hadde vært alene gjennom. Den gamle Grimsby- og Everton-stjernen John Oster fikk dessuten blokkert et skudd i feltet, men ropene om straffe ble avfeid av dommeren.
Ved pause sto jeg og kikket på resultatene fra Soccer Saturday da Keith kom bort og ba meg følge med. Ved den ene heisen sto flere av de andre, og de hadde funnet ut at de skulle ta seg ned i «Players Lounge». Ifølge Keith skulle det ikke by på problemer hvis vi så ut som vi visste hvor vi skulle, og han forklarte veien. Vi kom ut av heisen og gikk rett forbi noen vakter som nikkende hilset på oss, mens bartenderen ønsket oss velkommen og sto klar til å motta bestilling. Da vi fant det for godt å returnere var det allerede spilt nesten kvarteret av 2 omgang, uten at vi hadde gått glipp av noe (vi hadde da også kunnet følge med på TV-skjermer der nede i baren). Men idet vi satt oss måtte Doncasters keeper Gary Woods i aksjon med en glimrende redning på Darren Ambroses heading fra kort hold. Doncaster hadde ballen mest og prøvde å presse på, men Palace så ut som de kunne være skumle på kontringer. Og etter et par hjemme-cornere som igjen produserte brente halvsjanser, kontret Palace. Det som først så ut som et sleivspark fra Neil Danns endte med å seile gjennom feltet før den gikk i den bortre stolpen og ut. Like etter skjøt Steffen Iversen over fra anslagsvis 6-7 meter, og da hjemmelagets Jason Euell ved et par anledninger ble presset ut til siden og leverte avslutninger i nettveggen, kunne 14 312 tilskuere konstatere at det ebbet ut med 0-0.
Jeg forlot Keith og de andre for å hente bagen min og sette kursen mot togstasjonen. Jeg fant omsider frem til stedet hvor skyttelbussene gikk fra, men etter å ha kjørt under 100 meter på bortimot et kvarter, ble det fort klart at jeg måtte se langt etter å rekke toget jeg hadde blinket meg ut. Jeg kunne kommet meg fortere tilbake til fots, og da vi endelig ankom togstasjonen var neste tog til Leeds kvarteret forsinket! Da toget omsider rullet mot Leeds, kom jeg i snakk med en gruppe Crystal Palace-supportere som kombinerte Doncaster-turen med uteliv og overnatting i Leeds, og de ga meg nummeret til en av de og ba meg komme ut på byen sammen med de etter kampen jeg skulle på. Jeg skulle nemlig først få med meg dagens andre kamp, med mitt Reading i viktig bortekamp mot Leeds United.
English ground # 38:
Doncaster Rovers v Crystal Palace 0-0 (0-0) Championship
Lakeside Stadium, 22 April 2011 Att: 14 312
Admission: Free
Programme: £3
Da jeg kom opp til frokost, kunne Bobbie meddele at hun i dag dessverre kun kunne tilby kontinental frokost siden gassen hadde tatt kvelden og hun ventet på servicemann. Hun skal roses for å etter dette ha slått av £10 på regningen for mine to netter – fra £70 til £60. En liten bolle corn flakes var imidlertid ikke nok for en stor mann, så en full english breakfast ble bestilt på internettcafeen der jeg igjen slo ihjel en time eller to. Etter å ha gjort unna noen nødvendigheter på nettet, gikk jeg til Blagrave Arms der jeg ble sittende å snakke litt med et par av Reading-gutta. Ingen av de var særlig interessert i å være med å se Reading Town, så etter noen pints Scrumpy Jack (som er noe sterkere enn Strongbow, og det skulle jeg få merke utover kvelden) bestemte jeg meg for å ta en taxi ut til Scours Lane heller enn å ta buss nr 17 den lange veien ut langs Oxford Road.
Scours Lane er vel kanskje ikke av de mest idylliske, med piggtråd rundt inngangsparti og porter, og det som muligens er en skraphandler på nabotomta – det står til og med et gammelt pariserhjul der! Men de har et fint klubbhus med egen bar, hvor jeg kunne ta programmet i nærmere øyesyn. Thame Uniteds lagoppstilling var ikke engang med, og en person satt snart og skrev opp denne på en tavle. Her hadde de heller ingen skjerf, selv om bartenderen forsøkte lete frem et bak baren. Men som plaster på såret ga en av de fremmøtte meg en Reading Town pin. Etter en prat med noen av de lokale helter, ble jeg snart meget klokere hva gjelder Reading Towns skuffende sesong målt opp mot fjorårssesongen. Daværende manager Gary Ackling forsvant tidlig denne sesongen til tilsvarende jobb i Thatcham Town, og har tatt med seg omtrent rubb og rake av spillere fra Reading Town. Klubben har faktisk bare to spillere i dagens stall som var med også i fjorårssesongen!!
Jeg stilte meg bak det ene målet, nærmest inngangspartiet, sammen med gruppen av de mest vokale hjemmesupporterne. Denne grupperingen talte for anledningen hele fire personer, og den mest vokale av dem var en mann i 50-årene. De manglet visst et par av sine mest ihuga supportere – blant dem den normalt ansvarlige for filmingen, som var på en lengre ferie i Australia. De hadde muligens tatt sesongen tidlig, for selv klubbens formann var på ferie. Men det var i hvert fall 48 fremmøtte tilskuere, og blant disse besto Thame Uniteds supportere for dagen av tre gutter i ungdomsskole-alder som slo seg ned litt lenger bort på denne kortsiden.
Reading Town hadde tatt et endelig farvel med nedrykksstriden, og gikk friskt til verks. Raymond Spence gjorde forarbeidet med et flott raid på venstre kant, der han driblet av tre mann før hans innlegg fant Marcus Richardson som sendte hjemmelaget i føringen. Town-folket bak målet gaulet og bar seg: «Only one team in Reading» fikk når sant skal sies frem latteren hos undertegnede på samme måte som andre gullkorn som «We’ve got a ferriswheel»! De skal i hvert fall ha for innsatsen. Et ungt Thame United (vel, det samme kan vel sies om hjemmelaget) løftet seg noe, men ved pause sto det fortsatt 1-0.
Etter ytterligere pause-forfriskninger i baren, kan vel ikke andre omgang sies å ha vært den mest imponerende. Jeg lot meg dog tidvis imponere over hjemmelagets unge forsvarer Ben Spence. Ingen av lagene klarte å komme til de aller største sjansene før Aaron Baker nesten økte til 2-0 med 10 minutter igjen. Hans skudd strøk imidlertid tverrliggeren, og kampen ebbet ut med seier 1-0 til Reading Town. I baren var det høy stemning, og spillerene kom raskt ut for å menge seg med supporterne. Etter ytterligere et par pints med gyllen nektar fant jeg tiden inne til å sette kursen mot sentrum ved hjelp av buss nummer 17. En pint ble fort til en til, og en til…og snart var mine omgivelser på baren Purple Turtle ganske uklare (i hvert fall i ettertid). Av alle ting presterte jeg å havne på strippeklubben Diamonds, der jeg vagt kan erindre å ha mottatt lap dance av en naken og vanvittig sexy jente…mens jeg av alle ting konsentrerte meg om å ikke kaste opp. Sånn kan det gå! Jeg var i hvert fall omsider fornuftig nok til å sette kursen mot hotellet, og spaserturen hjalp såpass på formen at jeg stoppet og kjøpte med meg en pizza på Oxford Road. Denne ble spist på veien tilbake til hotellet, hvor jeg kollapset i det jeg mener var rundt 4-tiden.
English ground # 37: Reading Town v Thame United 1-0 (1-0) Hellenic League Premier Division Scours Lane, 21 April 2011 1-0 Marcus Richardson (??) Att: 48 Admission: ??? Programme: ???
Onsdag 20.04.2011 Guildford City v Colliers Wood United
Kontinental frokost kommer aldri til å kunne måle seg med den engelske varianten, og med kun førstnevnte tilgjengelig på hotellet, brukte jeg heller ventetiden ved Sheffield stasjon til å innta en full english breakfast på et etablissement der. Noen timer senere ankom jeg Reading, og det er som vanlig nesten som å komme hjem! Men med over en time til check in, tok jeg meg tid til en pint på Wetherspoons-puben Monk’s Retreat før jeg praiet en taxikusk og beordret ham i retning Belle Vue House Hotel i Tilehurst Road. Vel fremme skulle jeg imidlertid få meg en overraskelse. Døren var låst, og ingen svarte ved gjentatte ring på ringeklokken. Heller ikke på telefon var det svar å få. Etter å ha ventet i rundt 20 minutter, kom en dame fra nabohuset ut, og jeg spurte henne om hun hadde sett den meget myndige damen Bobbie Stenning som driver Belle Vue House. Det hadde hun ikke på et par dager, og hun var nå bekymret for henne. Så den eldre nabodamen satt i gang et sirkus ved å ringe alt som var av kontakter og hotelleiere. Men det ble raskt klart at Bobbie hadde måttet stikke av for å løpe et ærend, og snart etter kom hun marsjerende rundt hjørnet og kunne bryskt avfeie bekymringer om illebefinnende etc. Hun som gammel RAF’er var da for sprek til slikt! Hun har huset mange av Readings spillere opp gjennom årene – da de først har kommet til klubben, og det er alltid interessant å slå av en samtale med den meget bestemte damen. Men min neste destinasjon var Guildford, og jeg spaserte ned i Reading sentrum for å slå ihjel en times tid på internettcafe før jeg tog toget nedover til Surrey-traktene.
Jeg hadde funnet ut at Guildford Citys merkelige stadion (Spectrum Leisure Centre) lå et godt stykke fra sentrum, og at det var totalt uaktuelt å gå. Så etter en pint eller to på stedets Wetherspoon, fant jeg veien til Friary Bus Station hvor buss nr 100 skulle gå hvert tolvte minutt. Det er tydelig at Guildford ikke er noen fotballby, for sjåføren virket totalt uvitende om at det fantes et fotballstadion på hans rute. Det viste seg imidlertid også å være endeholdeplassen (dvs den snur vel og kjører rett tilbake igjen), og en slags Park & Ride som man ser så mange andre steder. «Parkeringshuset» er også en del av den merkelige konstruksjonen som dominerer på den ene langsiden av Guildford Citys anlegg, og man kan se rett ned på banen herfra. På denne konstruksjonen finnes (dog inne på anlegget) de eneste sitteplassene, som nås via trapper i front. Jeg så det nymurte inngangspartiet og satt kursen mot dette, og da det var ubemannet gikk jeg simpelthen bare inn. Nederst i en inngang som slanget seg nedover på merkelig vis, traff jeg på personen som tydeligvis skulle voktet inngangspartiet, og nå var han på vei opp dit med en eske med programmer. Jeg betalte ham £6 i inngang og fikk program på kjøpet; for øvrig et overraskende godt utseende og glossy program, men det kunne muligens inneholdt litt mer info. Det viste seg raskt at klubben ikke hadde noen bar, og et kioskutsalg (med salg av pølser, burgere etc) var tilsynelatende eneste tilbud. Men jeg kom raskt i snakk med det som viste seg å være viseformann (og fungerende formann) Chris Pegman, som fikset meg en boks med Strongbow som måtte drikkes inne i et lite brakke-lignende lokale som tydeligvis fungerte som både kontor og møtelokaler. Han kunne fortelle at de ikke hadde flere skjerf igjen, og etter å ha romstert rundt i noen pappesker i et forsøk på å finne frem ett, ba han meg ta kontakt på mail slik at han kunne ordne det for meg når de hadde trykket opp nye. Hmmm, jeg begynte å få en følelse av deju vu.
Jeg helte i meg resten av min Strongbow, og gikk for å ta en nærmere kikk rundt på anlegget som må sies å være mer passende til tikamp enn til fotball. Til og med bur for sleggekast bak begge målene hadde de; ikke overraskende når de fleste diplomer inne på «brakka» hadde vært av typen friidrett. Jeg kom i snakk med en skjeggete og bebrillet person som viste seg å være «club treasurer» Eddie Russell, og han kunne informere om at mesteparten av gjerdene rundt området var satt opp for kun et par uker siden, og at de hadde planer om å bygge en ståtribune for 400 personer på motsatt langside (absolutt ALT er på kun EN side i Guildford – nemlig kjempekonstruksjonen med tribunen og «brakka» på den ene langsiden). Derimot var han ikke likevel fornøyd med folkene fra FA som hadde vært der for å godkjenne anlegget for eventuelt spill på step 4 neste sesong. Ifølge Russell hadde FAs representant virket fornøyd og huket av det meste på sitt skjema. Men så fikk de altså beskjed om at anlegget likevel ikke ville bli godkjent. På spørsmål om hva de hadde å utsette, fortalte Russell at det var inngangspartiet (eller «the turnstile block») som de hadde reagert på – og dermed fikk jeg også forklaring på hvorfor det hadde stått nymurt. De har anket avgjørelsen, og er håpefulle – men samtidig minnet de på at FA ofte kan være sta og gjerne står ved sine opprinnelige beslutninger uavhengig av kvaliteten på anken. Chris Pegman kom også til, og jeg dreide diskusjonen inn på Guildford Council – de lokale styresmakter som i årevis tilsynelatende har gjort alt de kan for å hindre fotball i byen. Gang på gang har de stoppet og avslått planer fra klubben om nye anlegg.
Videre ville jeg høre litt om mangelen på fotballinteresse i en by av Guildfords størrelse. Og jeg fikk bekreftet mine antagelser om det er en blanding av flere ting: 1. En mangel på fotballkultur etter at den opprinnelige og populære Guildford-klubben gikk under i 1970-årene. I følge Russell forsvant mange av denne klubbens tilhengere til klubber som Aldershot og spesielt Woking. 2. De fotballinteresserte i Guildford er i stor grad dessverre av typen “fotball-nolduser” som er mer interessert i store Premier League-klubber langt unna hjembyen. 3. Guildford er til en viss grad såpass posh at mange foretrekker cricket og hestesport fremfor den vulgære fotballen. Dette har jo lokalpolitikerne i alle fall vært eksempel på. Det var også tid til å slå av en prat med et par fremmøtte bortesupportere, som ga uttrykk for at de hatet Spectrum Leisure Centre som anlegg, og av den grunn ikke syntes Guildford fortjente noe opprykk til Step 4. Det var nok andre boller da Guildford-klubben spilte sine kamper på gamle Joseph’s Road.
Kampen startet som forventet med hjemmelaget som det førende laget, og Joel Greaves burde gitt Guildford ledelsen tidlig. Etter 25 minutter kom imidlertid scoringen, da et frispark fra bortimont 25 meter ble slått inn i feltet. Paralyserte Colliers Wood-spillere klarte ikke å hindre Auston Gacheru i å styre inn 1-0 via stolpen. Ledelsen varte imidlertid ikke så altfor lenge, for etter 32 minutter stanget Emmanuel Quarshie inn en corner og utlignet for gjestene fra Merton-området av sør-London. Bortelaget tok nå mer over, men 1-1 sto seg til pause, og jeg måtte pent spørre Pegman om han kunne fiske opp en ny Strongbow av kjølebagen (!) til nytelse på «brakka». Jeg kom i prat med en temmelig interessant fyr som viste seg å være Sandhurst Town-supporter, og ble stående å snakke med ham mens vi bivånet en andre omgang som startet som den første hadde sluttet – med Colliers Wood mer og mer i førersetet og nå farlig frempå flere ganger. Etter 51 minutter var Quarshie frempå igjen og ga gjestene ledelsen etter slapt forsvarsspill. Etter hvert begynte alvoret å gå opp for Guildford, som tok stadig mer over igjen. Men Colliers Wood-forsvaret hadde ikke de største problemer, og da Tom Penson først fikk sjansen til å utligne blåste han ballen over tverrliggeren.
Tiden begynte å renne ut for hjemmelaget, men med 7 minutter igjen datt ballen ned til Joel Hughes inne i feltet. Han fikk snudd seg, og satt inn den etterlengtede utligningen. Nå virket det som om begge lagene gikk for seier, skjønt Guildford var nærmest da et frispark i siste ordinære spilleminutt gikk tvers gjennom feltet og traff stolpen. Flere minutter på overtid ropte også hjemmelaget på straffe, men alt i alt må de nok innrømme at sluttresultatet 2-2 var relativt rettferdig. For min egen del gikk jeg opp til bussholdeplassen sammen med Sandhurst-supporteren. Vi rakk å prate litt mer non-league på vei inn til Friary Bus Station, og på den korte gåturen derfra til stasjonen. Der stoppet mitt tog til Reading idet jeg kom opp på perrongen, så timingen var jeg for en gangs skyld heldig med. Etter en stopp innom Monk’s Retreat trakk jeg meg tilbake til Belle Vue.
English ground # 36: Guildford City v Colliers Wood United 2-2 (1-1) Combined Counties League Premier Division Spectrum Leisure Centre, 20 April 2011 1-0 Austin Gacheru (25) 1-1 Emmanuel Quarshie (32) 1-2 Emmanuel Quarshie (51) 2-2 Joel Hughes (83) Att: 110
Admission: £6
Programme: Included
Heldigvis har jeg etter hvert blitt såpass kjent på St. Pancras (som kan være noe forvirrende avhengig av hvor man kommer inn) at jeg nå visste hvor togene til East Midlands og Sheffield går fra. Og etter en kort spasertur fra Goodwood Hotel til nevnte stasjon – og en mye lengre togreise, kunne jeg etter hvert stige av i stålbyen Sheffield. Mitt hotell lå i samme området som hotellet jeg hadde forrige gang, og med kart i hånd fant jeg omsider frem – dog etter å ha tatt en noe lenger vei enn nødvendig. Etter en dusj gikk jeg ut før å møte en venninne fra Sheffield, hvorpå vi slo oss ned på Wetherspoons-puben Bankers Draft. En stor porsjon nachos og herlig j2o apple & mango ble snart byttet ut med et par Strongbow, før vi etter hvert gikk hvert til vårt. For min del gikk ferden videre, en ni minutters togtur sørover til Dronfield. Jeg må si jeg fikk litt «Emmerdale»-følelse da jeg kom opp fra stasjonen og så omgivelsene her rett over Derbyshire-siden av grevskapsgrensen. Det virket å være et greit stykke landevei å spasere langs, og jeg hadde meget god tid, så jeg benyttet anledningen til å raste i det første etablissementet jeg passerte. Bortsett fra en hyggelig samtale med en eldre herre, skjedde det ikke stort her. De få lokale stamgjestene var langt mer opptatt med å se på et TV-program om haifiske!! Jeg stabbet dermed videre langs landeveien til jeg kom til puben Coach and Horses. Sheffield FCs bane ligger rett bak, og er også oppkalt etter puben. Bartenderen reagerte med vantro over hvordan en nordmann kunne rote seg ut i Dronfield for å se fotball, men han serverte noen gode pints med cider. Etter hvert kom jeg i prat med en Sheffield United-supporter og hans kompis som var Ipswich-supporter (og som ikke skulle på kampen). Vi ble sittende utenfor i det fine været og diskutere Sheffield FC, de andre Sheffield-lagene, innspurten i Championship, Neil Warnock, og ikke minst alt som nå er galt med den moderne toppfotballen..for å nevne noe. Litt humoristisk var historien om Sheffield FC-supporteren som etter en cupkamp i fjor ble utestengt fra klubben på livstid (!!) etter å ha tømt en søppelbøtte over en Woodley Sports-spiller etter munnhuggeri!
Det ble etter hvert tid for å tylle i seg resten av de dyrebare dråpene og betale seg inn. Jeg mener det var £6 jeg betalte for entréen. Jeg ble mer enn bare litt overrasket da jeg fikk høre at de var utsolgt for program!! Heldigvis ble det overhørt av en person ved siden av, og etter at han hadde bladd gjennom sitt program fikk jeg overta det i bytte mot de £1,50 han hadde gitt for det. Et godt og informativt program var det også. En ny negativ overraskelse var det at klubbsjappa faktisk var stengt. Min Blades-kompanjong dro meg imidlertid med over for å hilse på den meget trivelige formannen Richard Tims, som lovet å personlig ordne meg et skjerf når de fikk trykket opp flere. Han takket også hjertelig for mine hilsener fra Cray Wanderers.
Den lokale eks-Blades helten Kyle Naughton var hjemme på gamle trakter for å bivåne kampen, men virket for å være helt ærlig ikke som den skarpeste kniven i skuffen. Blant de 237 tilskuerne var også den nyansatte Scunthorpe-manageren Alan Knill, som etter sigende var til stede for å kikke nærmere på en av Brigg-spillerne. Det skulle altså spilles om ligapoeng i Northern Premier League Division One South. Bortelaget Brigg Town håpet å kunne befeste posisjonen i playoff-sjiktet, mens hjemmelaget – også simpelthen bare kalt Club – vel kun hadde æren å spille for.
Kampen startet i et høyt tempo, der Briggs høye bakre firer gjentatte ganger satt hjemmelaget i offside. Men etter snaue kvarteret så hjemmelaget ut til å ha knekt koden, og både Matt Roney, Andy Gascoigne og Jonah Gosling kom seg gjennom på dype løp. Men det var Chris Adam som ga Club ledelsen med 16 minutters spill, etter å ha spilt vegg og kommet seg alene gjennom. Briggs eneste farlighet i første omgang kom fra spissen Ryan Paczkowski, men Club-keeper Dan Whatsize ordnet opp, og Paczkowski ble til alt overmål skadet. Brigg hadde store problemer med hjemmelagets hurtige angrepsspill, og både Jack Smith og Andy Gascoigne skjøt like utenfor – sistnevnte etter en lekker piruett. 1-0 sto det da dommeren blåste for pause, og i mangel på egen bar gikk folk rett og slett ut porten og inn på puben Coach and Horses, som rett og slett fungerer som klubbens bar. Selv formann Tims var der inne i pausen. En utmerket løsning!
Det var et helt annet Brigg Town som kom på banen i andre omgang. Gjestene fra de nordre deler av Lincolnshire hadde nok kanskje fått en skikkelig skyllebøtte, for nå var det de som gikk offensivt til verks og satt hjemmelaget under et heftig press. Umiddelbart fikk de et indirekte frispark fra ca 6 meter, og keeper Whatsize blokkerte nok noe ufrivillig det harde skuddet med ansiktet slik at han måtte få behandling. Brigg kom nå til en rekke farlige situasjoner, og Anthony Bowsley burde muligens utlignet, men hans susende avslutning gikk like over. I stedet var det hjemmelaget som gikk opp i 2-0 etter 69 minutter, da Chris Adam profitterte på en misforståelse mellom Briggs keeper Andrew Pettinger og hans medspiller Lee-Roy Cochrane som begge forsøkte å klarere. Ballen falt dermed fint for Adam som hadde tatt sjansen, og som gjorde sitt og Sheffields andre for dagen. Noe av lufta gikk nå ut av Brigg, og vertenes Steve Woolley kunne øke ytterligere etter 74 minutter – et imponerende løp og veggspill på venstre kant før han lobbet elegant over Pettinger. Nå var det lekestue, og Club kom i bølge etter bølge mens Brigg var i tilsynelatende total oppløsning. På overtid sendte Gascoinge i vei et skudd mot mål som Chris Adam styrte inn – 4-0 og Adams hattrick. Og sannelig var det ikke tid til et femte også, da Ryan Ruddiforth sprintet ned på kanten og crosset til Darren Norman som bredsidet den i mål på halv volley.
Brigg var nok glade for å høre dommerens fløyte gå for full tid, og publikum belønnet Club-spillerne med stående ovasjoner. En underholdende kamp, hvor hjemmelaget tidvis leverte en oppvisning i angrepsfotball. Coach and Horses Ground må sies å være ganske idyllisk – jeg likte meg i hvert fall der. Turen gikk nokså raskt tilbake til Dronfield stasjon for å rekke siste tog tilbake til Sheffield klokka 22.09. Ved siden av Sheffield stasjon ligger puben The Sheffield Tap, som skryter av distriktets største utvalg av øl. Og etter en liten rast der gikk turen tilbake til Ibis Hotel – med enda en pitstop på en relativt luguber pub rett ved hotellet.
English ground # 35: Sheffield F.C. v Brigg Town 5-0 (1-0) Northern Premier League Division One South Coach and Horses Ground, 19 April 2011 1-0 Chris Adam (16) 2-0 Chris Adam (69) 3-0 Steve Woodley (74) 4-0 Chris Adam (90+1) 5-0 Darren Norman (90+3) Att: 237 Admission: £6 Programme: £1,50
Mandag 18.04.2011 Barkingside v Bethnal Green United
Med check out allerede klokka 10 så jeg ingen grunn til å bli i Soweto…unnskyld, Peckham Rye. Så etter en tur med tog og tubens Northern Line, befant jeg meg på Kings Cross. Det var bare å finne frem dagens kart og starte orienteringen langs Londons gater, der jeg ressonerte meg frem til Goodwood Hotel, ikke mange minutters gange fra nevnte London-stasjon (altså Kings Cross). Jeg spurte pent om jeg kunne få sette fra meg bagen min da det fortsatt en stund til «check in time», og etter å ha fått bekreftende svar ringte jeg min venn Gareth fra Southend. Han skulle være i London i forbindelse med jobb denne dagen og hadde uttrykt ønske om å møtes for et par pints. Mens jeg ventet på videre beskjed fra ham, tok jeg tubens Northern Line ned igjen til London Bridge hvor jeg hadde bestemt meg for å besøke Winston Churchill’s Britain at War Experience. Utrolig interessant innblikk i hverdagen og situasjonen under «London Blitz» – de tyske bombetoktene under 2. verdenskrig! London Dungeon var egentlig neste post, men en marerittaktig kø som strakte seg flere hundre meter nedover fortauet var mer enn nok til å skremme vekk undertegnede. Etter å ha surret rundt i London et par timer, fant jeg ut at Gareth måtte avlyse grunnet jobbrelaterte plikter, så jeg dro heller ut på noe som skulle vise seg å være en vanvittig bomtur. Den laaange turen med tubens District Line tok endelig slutt for min del da vi kom til Dagenham East, og etter en kort spasertur fant jeg Victoria Road – tilholdsstedet til Dagenham & Redbridge. Jeg satt kursen rett mot klubbsjappa, der jeg var ute etter DVD av deres opprykksfinale fra fjorårssesongen. Men til min store ergrelse ble jeg møtt av stengte dører! Etter å ha konstatert at klokka var ti over fire, henvendte jeg meg til en klubbansatt med kurs for hovedinngangen. «Closed at 4 today mate» var det ikke særlig oppløftende svaret, og på spørsmål om det fortsatt var noen tilstede i det hele tatt som kunne hjelpe en langveisfarende, ristet han bare på hodet og lukket døren etter seg.
Litt skuffet bestemte jeg meg for å sette kursen mot Barkingside og kveldens kamp, og da Central Line endelig ankom Barkingside stasjon, vendte jeg snuta mot bydelens sentrum etter å ha kastet noen raske blikk ned mot Oakside Stadium (beliggende rett bak stasjonen, og godt synlig herfra). Ikke akkurat flust å velge mellom av vannhull i Barkingside, men jeg fant da puben ved navn The Chequers, hvor jeg inntok et par forfriskninger før jeg returnerte til Oakside Stadium. £6 kostet det inkludert et program som vel ikke er blant de bedre jeg har sett, og med visse feil og mangler – men nå skal man vel ta nivået litt i betraktning, og det var da noe interessant lesning. Jeg var tydeligvis blant de først ankomne, og ble sittende å småprate litt med bartenderen i klubbhusets bar mens folk strømmet til. Skjønt “strømme til” er vel å ta litt hardt i, til tross for at jeg gjenkjente en eller to fjes fra Hayes Lane dagen i forveien blant de 95 fremmøtte. Jeg fant folk her langt ute i East End å være langt mindre snakkesalige enn hva tilfellet hadde vært på Cray Wanderers v Bury Town. Jeg klarte ikke å se noen klubbsjappe, men fikk tatt en kikk på deres utsalg av gamle program og bøker før en Barnet-supporter rasket med seg en vanvittig bunke programmer han nesten ikke klarte å bære. De hadde dessverre ikke Strongbow her, så jeg måtte ta til takke med Magners mens jeg bladde litt i programmet. Der sto da vitterlig deres «clubshop» omtalt, og jeg spurte noen av de lokale. Det var nesten komisk da de så ut som spørsmålstegn, og noen måtte til slutt spørre formann Jimmy Flanagan, som stresset konstant frem og tilbake. Han kunne fortelle at «program-utsalget» faktisk var klubbsjappa! Ingen skjerf til meg her, men han lovet å hjelpe hvis jeg ringte ham ved en senere anledning da de hadde fått bestilt nye. Hans meget barmfagre, men akk så unge døtre var høyt og lavt der de svinset rundt for å selge lodd etc. Sakte men sikkert dro det seg mot avspark, mens antall gjester i baren økte enda saktere – de hyppigste «kundene» må nok sies å ha vært spillerne fra de to lag som løp ut og inn for å kjøpe diverse sportsdrikker.
Det var altså duket for kamp i Essex Senior League, der Barkingside var vertskap for Bethnal Green United. Hjemmelaget hadde hatt en marerittaktig resultatrekke med 14 strake tap, men de startet kampen friskt selv om gjestene virket skumle på kontringer. Det skal være usagt om det var Barkingsides forsvar eller svakt angrepsspill av gjestene, men hjemmelagets forsvarere virket å ha en imponerende kontroll. Og etter 36 minutter tok Barkingside en velfortjent ledelse da Steve Watts driblet av to mann inne i feltet og plasserte ballen nede i hjørnet bak Bethnal Green’s keeper. Formann Jimmy Flanagan rev seg et øyeblikk løs fra oppgaven med å pumpe opp baller, og jublet hemningsløst på sidelinjen. Det var for øvrig første gang jeg har sett en formann ta seg av jobber som henting av løpske baller som ble skutt ut av anlegget, og den nevnte opp-pumpingen av disse.
I pausen ble jeg sittende i baren og diskutere non-league med en Rayners Lane-supporter som kunne fortelle at de hadde gjort kjempebutikk i forbindelse med FA Cup-semifinalen mellom de to store Manchester-klubbene på Wembley, da horder av Manchester City-fans hadde dukket opp for å drikke i deres bar både før og etter kamp. Han var for øvrig også meget opptatt av Guernseys varslede inntog i den engelske pyramiden, og konsekvensene av dette. Samtalen var så interessant at vi glemte oss helt bort, og da jeg endelig fikk kommet meg ut igjen ble det ganske umiddelbart blåst straffe til Bethnal Green etter en omdiskutert hands i feltet. Ainsley Gaspar satt ballen i mål og utlignet til 1-1. Med 20 minutter igjen fikk Barkingside frispark i farlig posisjon. Paul Shave tok frisparket…og sendte det rett i mål på fantastisk vis. 2-1 til Barkingside. Bethnal Green så nå ut til å miste fokus helt, og gang på gang ga de bort ballen i farlig posisjon. Barkingside ble snytt for en soleklar straffe da Vinney Murphy ble lagt ned i feltet etter et flott dribleraid. Og Steve Watts burde scoret sitt andre, men traff stolpen. Uvisst for meg av hvilken grunn, men Bethnal Green hadde sin toppscorer Anton Stephenson på benken, og hans inntreden med ti minutter igjen gjorde lite for å forhindre Barkingside i å ta sin første seier på en evighet. Jeg valgte å forlate Oakside ganske fort og sneglet meg inn til Liverpool Street med Central Line, og derfra til Kings Cross. Jeg hadde en tidlig start dagen etter, så det ble med en pint på den lokale puben jeg fant.
English ground # 34: Barkingside v Bethnal Green United 2-1 (1-0) Essex Senior League Oakside Stadium, 18 April 2011 1-0 Steve Watts (36) 1-1 Ainsley Gaspar (pen, 55) 2-1 Paul Shave (70) Att: 95 Admission: £6 Programme: Included
Meldingen om at jeg ville få igjen nesten 15 000 kroner på skatten gjorde at planene om en påsketur kunne realiseres med blant annet et lån (samt Eurobonus poeng) fra min far – pluss noen oppsparte midler. En helg eller to med fyll og fanteri med kompiser måtte vike til fordel for sparing til Englandstur, men det var det verdt. Til tross for at mitt fotballprogram denne gangen startet i det sørøstlige Greater London, måtte jeg denne dagen fly til Manchester for deretter å krongle meg nedover derfra med tog. Jeg hadde faktisk aldri flydd til Manchester før, og var meget usikker på om jeg ville rekke en av mine utpekte tog – henholdsvis 35 og 43 minutter etter planlagt landing. Men da det viste seg at flyet landet 10-15 minutter tidligere enn planlagt, ble det til og med tid til ikke bare en, men to kjappe røyk før jeg hoppet på toget på Manchester Airport. Toget som skulle ta meg neste etappe fra Manchester Piccadilly ned til London Euston viste seg å være bortimot stappfullt, og da jeg endelig fant meg et ledig sete viste det seg at det var reservert av en eldre herre som kom på i Crewe. Allerede på perrongen i Manchester ble jeg (sannsynligvis pga klesstilen) stoppet av politiet som undersøkte både meg og bagen min nærmere. Et temmelig stort antall Bolton-fans befant seg på toget, på vei for å se sitt lag spille FA Cup-semifinale mot Stoke på Wembley. Og i Crewe kom det ikke overraskende på noen Stoke-supportere også.
Endelig fremme i London (etter å ha duppet av en times tid) hadde jeg plutselig temmelig god tid på meg. Jeg skulle bare forflytte meg fra Euston til Victoria med tuben, for derfra å ta lokaltoget til Bromley South. Så jeg hoppet på Northern Line og foretok reisen ned til London Bridge. Vent litt…London Bridge?? Jeg skulle jo til Victoria – det visste jeg jo godt!! I alt stresset hadde jeg plutselig surret det til og gått i egne tanker. Jeg skulle riktignok til London Bridge dagen etter, men nå hadde det blitt for mye for en stakkar. Så i all hast presset jeg meg inn på en smekkfull og marerittaktig Jubilee Line med badstue-temperatur, for så å bytte til District Line på Westminster…og endelig var jeg på Victoria. Men like god tid, det hadde jeg ikke lenger! Så da jeg ravet ut av Bromley South stasjon, bestemte jeg meg like godt for å ta en taxi.
Jeg ankom Hayes Lane med fullpakket bag og greier, men det var – ikke overraskende for dette nivået – overhodet intet problem. Her var det bare smil og forsikringer om at det var da bare hyggelig å kunne få passe på bagasjen min et par timer. Med £10 entré betalt, bagen plassert bak baren, og med en etterlengtet Strongbow i hånda, kunne jeg omsider ta omgivelsene i nærmere øyesyn. Etter å ha sikret meg det siste tilgjengelige skjerfet i klubbsjappa, samt et absolutt godkjent program til £2, var det tid til å slå av en prat med både lokale og tilreisende i den relativt koselige baren i klubbhuset. Jeg fikk bekreftet at planene for Cray Wanderers’ flytting tilbake til mer hjemlige trakter fortsatt står ved lag, og man håper å kunne begynne 2014/15-sesongen på nytt stadion i Orpington. Det var for øvrig en god del Sutton United-folk å se blant de 302 tilskuerne, da de ville gå opp som mestre dersom Bury Town ikke vant. Blant de fremmøtte representanter for folket fra Gander Green Lane var blant annet både formann Bruce Elliott og manager Paul Doswell.
Jeg så for øvrig frem til å ta en kikk på Crays Wanderers storscorer Laurent Hamici, men franskmannen glimret med sitt fravær på lagoppstillingen denne dagen. Etter 13 minutter måtte bortelagets keeper Nick Pope likevel i aksjon med en super redning da Leigh Bremner ble spilt gjennom – returen satt Bremner selv i stolpen og ut. Men etter 21 minutter var hjemmelaget i føringen da John Guest scoret etter en corner. Pope reddet hans første forsøk, men returen satt Guest i mål. Begge lag hadde hver sin store sjanse til å score etter dette, før utløsningen kom i omgangens siste minutt. Cray Wanderers leverte en kontring ut av læreboka, og Leigh Bremner fullførte et glimrende løp på kanten ved å skjære inn fra høyre og plassere ballen utenfor Pope’s rekkevidde i bortre hjørne. Kort etter presterte dommeren å gi direkte rødt kort til Bury Towns gamle traver Jamie Scowcroft (som mange vil kjenne fra Ipswich Town eller Crystal Palace), uten at jeg kunne forstå logikken utfra min vinkel. Det var nok en høy albue han dømte for, men fra min posisjon var jeg overbevist om at han ville nøye seg med et gult kort, og jeg ble i likhet med mange andre derfor ganske overrasket over avgjørelsen. Selv hjemmefolket innrømmet at det hadde vært i overkant strengt.
Pausen ble tilbragt i samtale med et par Sutton United-supportere som kunne fortelle diverse historier om deres rivalisering med Carshalton Athletic (og i mindre grad Kingstonian) samt noen anekdoter fra deres Conference-dager og påfølgende fall. Andre omgang ble et lite antiklimaks der Bury Town aldri virket farlige, mens hjemmelaget virket fornøyd med tingenes tilstand. Bremner burde satt den berømte spikeren i kista med en heading med rundt 10 minutter igjen, før Bury Town på overtid reduserte til 2-1 ved Kieran Leabon. Men Cray Wanderers klarte å ri av det som var igjen av spilletid, og de som jublet høyest var Sutton United-fansen – selv om flere jeg snakket med mente de ville foretrukket en Bury-seier så de kunne vinne tittelen mens de selv spilte. Men opprykk og ligatittel var tross alt det viktigste.
Etter kampen ble jeg værende igjen i klubbhuset hvor jeg også fikk slått av en prat med noen Bury Town-supportere før de satt kursen nordøstover. Jeg ønsket de lykke til i playoff, men flesteparten av de mente de nå ikke engang ville nå et playoff – og de dro frem kampene mot Maidstone og Lowestoft som hovedgrunnene. Min tilstedeværelse hadde tydeligvis ikke gått upåaktet hen, og jeg ble oppsøkt av en meget hyggelig formann Gary Hillman som nesten ikke kunne bli forsikret nok om at jeg hadde hatt en fin opplevelse på Hayes Lane. Neste i køen var en Kerry Phillips, med tittelen «life president», og han ville overrekke meg sitt visittkort med forsikringer om at det bare var å ta kontakt om jeg skulle trenge hjelp til noe. Jeg hadde en lengre og interessant samtale med både ham og flere andre fans av den eldre garde, der vi var inne på både Cray Wanderers, Bromley FC og non-league generelt. Det var stor interesse for hvilke andre kamper som sto på mitt program, og jeg ble bedt om å ta med de varmeste hilsninger opp til Sheffield FC. Cray Wanderers har tydeligvis et godt forhold til verdens eldste klubb, da de som Sør-Englands eldste klubb har spilt mot de ved flere anledninger. Da jeg omsider takket for meg og avhentet min bag for å sette kursen mot hotellet, ble jeg overrakt nistepakke med ost, kjeks og druer av en dame som hadde servert dette i klubbhuset. Alt i alt må jeg si at jeg hadde en aldeles strålende dag på Hayes Lane, ikke minst takket være klubbens hyggelige og gjestfrie ledere og ansatte.
Til tross for nitidige forklaringer om busstraseer og bussholdeplasser i området, valgte jeg å ta apostlenes hester fatt på turen tilbake til Bromley South station. Ved hjelp av utprintet kart fant jeg frem uten noe problem, og kunne ta toget de få minuttene til beryktede Peckham Rye. Hotellet mitt ble overhodet ikke valgt på grunn av det flotte området, men snarere grunnet den enkle reiseveien fra Hayes Lane og videre inn til London dagen etter. Det er ikke mange steder og bydeler i England som overgår Peckham Rye hva gjelder dårlig rykte, og jeg må si begynte å lure på om jeg var i Johannesburgs ghetto da jeg gikk av toget og satt kursen mot mitt hotell, Peckham Lodge. Mangelen på søvn gjorde at jeg fort slo fra meg tankene om å muligens ta en tur inn til London. Da jeg hadde sjekket inn, dristet jeg meg etter hvert heller til å spasere den korte turen tilbake til en Burger King – sannsynligvis den første jeg har sett med skuddsikkert glass – for å ta med meg en saftig meny og noen deilige chili cheese bites tilbake til hotellet før Jon Blund meldte sin ankomst.
English ground # 33: Cray Wanderers v Bury Town 2-1 (2-0) Isthmian League Premier Division Hayes Lane, 17 April 2011 1-0 John Guest (21) 2-0 Leigh Bremner (45) 2-1 Kieran Leabon (90+1) Att: 302 Admission: £10 Programme: £2
Dag 7: 23.04.2011 FC Halifax Town – Mickleover Sports
Etter en kjapp frokost satt jeg meg på toget til Halifax, og kom raskt i snakk med en Bradford City-supporter som var på vei til deres bortekamp i Accrington med sine to sønner. Ikke overraskende uttrykte han skuffelse over at vi ikke hadde klart å slå Leeds dagen før. Men jeg ble snart sittende og lytte oppmerksomt, da han la ut som sin førstehånds opplevelse av det som utspilte seg på Valley Parade under kampen mot Lincoln City 11. mai 1985 – da feiringen av ligatittelen utviklet seg til å bli en katastrofe der 56 mennesker døde i et inferno av flammer. Jeg har sett bilder og lest en del om det tidligere, men det er noe ganske annet å høre det fra en som var der og opplevde det
Jeg ønsket Bradford-folket lykke til og hoppet av i Halifax, der jeg snart befant meg på puben The Pump Room. Med en pint i hånden og en for meg ikke voldsom interessant toppkamp i Premier League på skjermen, ble fotballbilaget med kampreferater fra gårsdagen grundig lest. Jeg fikk også lurt ut av et par eldre Halifax-supportere noen av tankene de har rundt de siste årene og fremtiden til klubben. Med en drøy time til avspark gikk jeg den korte veien videre til The Shay, der jeg stoppet første vakt for å forhøre meg om mulighetene for oppbevaring av bagen. Han kalte opp en overordnet som kom og tok en kjapp kikk på bagen før hun foreslo at hun låste den inn i vaktenes eget rom. Med det unnagjort var det bare å betale seg inn, før et imponerende program ble innkjøpt. Det skulle vel også bare mangle, i og med at det var dyrere enn programmet til selveste Leeds United kvelden i forveien. Dessverre var de utsolgt for skjerf (same old story i non-league på denne turen virker det som), men jeg fikk meg en matbit utenfor South Stand mens jeg bladde litt i programmet. Jeg fant meg omsider en plass på den flotte ståtribunen South Stand bak det ene målet, der de mest høylytte Shaymen står. North Stand så totalt folketom ut, kun dekket av diverse Halifax-flagg etc, mens hovedtribunen var vel besatt. Den gamle West Stand så på sin side utrolig flott ut. Jeg ble rent nostalgisk der jeg sto og så på den, og forsøkte forestille meg hvordan det stemningen var der da det fortsatt var en ståtribune. Dessverre har sjelden vært i bruk de siste par sesongene med spill på såpass lave nivåer, og dessverre var den ikke overraskende ubenyttet også i forbindelse med denne kampen.
Halifax var jo allerede mestre og det ble x antall steder i programmet, samt gjentatte ganger over høyttaleranlegget opplyst om at overrekkelsen av trofeet ikke ville skje foran publikum dersom de invaderte banen ved kampslutt. Hjemmelaget hadde som uttalt mål å komme opp i 100 poeng for sesongen, og var da avhengig av 4 poeng på de to siste kampene, med dette som siste hjemmekamp før sesongavslutningen borte mot Ossett Town. Det var kanskje litt betegnende på Halifax sin dominans i divisjonen denne sesongen at Mickleover Sports rett og slett gjorde honnør da Halifax spillerne entret banen! Disse klubbene vant hver sin NPL Division One avdeling sesongen før, men det er likevel håpløst å sammenligne de – det er David og Goliat og vel så det.
Personlig var jeg glad for at Jamie Vardy var tilbake i hjemmelagets startoppstilling, da jeg hadde gledet meg til å ta den ettertraktede spilleren i nærmere øyesyn. Men etter en livlig start med sjanser både til hjemmelagets Liam Hogan og gjestenes Karl Ashton og Alex Steadman, var det ikke Vardy som utmerket seg mest tidlig i kampen. Scott Hogan på den andre kanten stjal derimot mye av showet med flotte raid og innlegg, men gjestene fra utkanten av Derby hang godt med og skapte flere halvsjanser også de. Halifax manager Neil Aspin liker tydeligvis å bytte kantspillerne fra side til side, og Mickleover-backene fikk til tider kjørt seg. Rett før pause kunne hjemmelaget fort tatt ledelsen da Vardy kom i rakettfart gjennom, og en retur fra keeper Damian Clarke havnet hos Simon Garner. Han burde kanskje kanskje avsluttet selv, men passet i stedet til Danny Holland som sendte ballen over mål.
I pausen annonserte de vinnernummeret for dagens «lucky program number», trukket av en av spillerne i pausen. “7…3…8…”. Dette hørtes da kjent ut tenkte jeg, og kastet et blikk på mitt program som bar nummeret 7381. «One» lød stemmen over høyttaleranlegget. «Please come to the tunnel to claim your prize». Jeg fikk oppsøkt en av vaktene som pekte meg i riktig retning, men vedkommende ansvarlige var ikke der, og jeg ble henvist til kontoret mellom South Stand og West Stand for å hente gevinsten. Der var det en ansatt som igjen kalte opp vedkommende slik at hun kom over til kontoret, der jeg nå sto og konstaterte at andre omgangen ble sparket igang. Etter å ha signert for premien fikk jeg en konvolutt inneholdende £100. Ikke verst! Og ikke minst dekket det inn en del av pengesløseriet på lugubre klubber de siste to nettene.
Tilbake på South Stand kunne jeg observere at Jamie Vardy nå var i ferd med å våkne til for alvor også han. Ikke at han hadde vært usynlig i første omgang – tvert imot. Men jeg skulle i andre omgang bli vitne til et imponerende show. Jeg lot meg imponere over hans fart, akselrasjon og den imponerende jobben han la ned der ute på kanten. Men så skjedde det som gjerne skjer… Gjestene på et sjeldent angrep, og Keiran O’Connell satt ballen i mål bak keeper Jonathan Hedge. Dommeren hadde imidlertid allerede blåst for en hands fra Halifax-forsvarer Mark Bower, men Colin Hoyle tok fart og sendte straffesparket knallhardt i mål bak Hodge som gikk feil vei. Halifax forsøkte å svare umiddelbart, og Jamie Vardy startet et vanvittig raid som etterlot halve Mickleover-forsvaret og deres keeper liggende svimle i hans kjølevann. Helt vanvittig imponerende, og der og da ble jeg overbevist om at denne mannen må være bra nok for Football League! Men hans påfølgende pasning til Danny Baker endte dessverre med at sistnevnte sendte ballen over mål fra rundt 10 meter. Scott Hogan hadde etterhvert havnet litt i skyggen av Vardy, men etter et fint raid ned høyre kant crosset han inn til Holland som headet i tverrliggeren. Og rett etter, etter 74 minutter, var de samme involvert igjen da Hogans pasning fant Holland som skrudde ballen glimrende i mål fra utenfor 16-meteren. Gjestene fra Derbyshire var åpenbart slitne og meget fornøyde med ett poeng, og brukte enhver anledning til å drøye tiden. De siste 10-15 minuttene var ballen mer ute av spill enn i spill, til tross for Halifax-spillernes vilje til å løpe for å hente baller, plassere de på 5-meter for keeper etc. Men bortekeeperen var selvsagt aldri helt fornøyd med plasseringen av ballen og måtte så klart frem for å bruke et minutts tid for å flytte den en centimeter eller to. På overtid holdt Vardy på å avgjøre da han kvittet seg med sin oppasser og plasserte et lavt skudd nede ved stolpen, men keeper Clarke klarte å få en fingertupp på ballen – nok til å få slått den til corner.
Dermed gikk sluttsignalet med 1-1, og mange av de 2.404 fremmøtte stormet ut på banen til tross for tidligere hyppige advarsler. 5-10 minutter etter at spillerne hadde gått i garderoben, var oppfordringen over høyttaleranlegget forandret til at «dersom dere blir der dere er vil spillerne komme ut og motta trofeet». De rundt 1000 personene på banen laget en passasje rundt spillertunnelen og snart kom spillerne ut til kraftig jubel. Jeg skulle ikke bli overrasket om de er med å kjempe i den absolutte toppen også neste sesong på nivået over. For min egen del ventet jeg til det verste styret hadde lagt seg og den kvinnelige vakten kunne komme og låse ut bagen min. Og dermed forlot jeg et sjarmerende Shay og gikk mot Halifax stasjon.
Da toget kom inn på Manchester Victoria, ble det tid til en matbit før den korte ti minutters turen til Ashton-under-Lyne. Vel fremme der tok jeg taxi til Barton Villa, som var mitt hotell for natten. Den kvinnelige innehaveren hadde ringt meg mens jeg var på vei fra Halifax til Manchester, og da hun skulle på et ball lurte hun på om hun kunne legge ut nøkkelen min – noe jeg ikke hadde noe imot. “Mr. Johansen” sto det på konvolutten som var dyttet inn i brevsprekken, og jeg låste meg inn og fikk slengt fra meg bagasje og tatt en dusj. Så gikk turen ned mot sentrum av Ashton-under-Lyne. Det var St. George’s Day, og jeg var invitert på konsert på den relativt kjente klubben The Witchwood, der både Oasis og en haug andre storheter har spilt i startfasen av sine karrierer. Min venn Matt fra Oxford hadde tatt turen opp sammen med flere andre som skulle sove over hos bekjente i Oldham, og da jeg ankom hadde de foreløpig inntatt en annen pub et steinkast oppi veien. Etter et par pints der gikk vi ned til Witchwood, hvor vi hadde en meget hyggelig kveld med god musikk – ikke minst fra våre Oldham-kompiser i Pressure 28 – og gode samtaler med gamle og nye bekjentskaper.
Ground #40: F.C. Halifax Town – Mickleover Sports 1-1 (0-0) Northern Premier League Premier Division The Shay, 23 April 2011 0-1 Colin Hoyle (pen, 57) 1-1 Danny Holland (74) Att: 2,404 Admission: £11 Programme: £3,50
Dag 8: 24.04.2011 Fotballfri i Manchester (m/ Old Firm på TV)
Det var tid for en hviledag, og jeg tok taxi til stasjonen hvor jeg tok tog den korte veien inn til Manchester. En meget kort togtur senere sjekket jeg inn på Copperhead’s Hotel, strategisk plassert rett ved siden av Salford Central jernbanestasjon. Jeg vurderte å reise opp til Bolton for å se Bolton – Arsenal, men det fristet overhodet ikke i det hele tatt. Derfor tok jeg heller en spasertur inn til Deansgate hvor jeg satt meg ned på en Wetherspoons for litt flytende og fast føde. Jeg hadde håpet at de også skulle vise dagens Old Firm kamp, men jeg ble i stedet henvist til et sted vegg i vegg, som så ut til kun å bestå av en døråpning og en trapp. Trappen ledet imidlertid til en biljardsalong og bar i andre etasje, og her viste de ganske riktig kampen som straks skulle starte. Jeg slo meg ned med en pint for å kose meg med Rangers-seier over de ekle grønn-hvite. I stedet skal Rangers takke keeper Allan McGregor for at det i det hele tatt ble ett poeng. Noen av de biljardspillende gjestende sendte undrende blikk i min retning der jeg var temmelig engasjert.. Jeg var ikke på det tidspunkt veldig optimistisk med tanke på Rangers’ vegne hva serien angikk, men heldigvis skulle det få en lykkelig slutt med Ce*tic-tap i Inverness.
Jeg forlot åstedet og vandret nedover Deansgate igjen, mens jeg etter en siste vurdering en gang for alle slo fra meg muligheten for Bolton-tur. Jeg valgte i stedet å gå til innkjøp av solide doser j2o apple/mango og McCoys «flame grilled steak» crisps, og en like solid bunke aviser. Dermed ble det en ettermiddag i hotellsenga med Football League Show i reprise på TV, og senere Match Of The Day. Kvelden ble avsluttet med en tur ut for å hente litt takeaway, og TV-film i hotellsenga. Lazy days..
Dag 9: 25.04.2011 Macclesfield Town – Southend United
Jeg våknet uthvilt og klar for turens siste hele dag, og etter en frokost på Manchester Piccadilly satt jeg meg på toget til Macclesfield. Ved ankomst valgte jeg å ta en taxi til Golden Lion pub, hvor jeg satt meg ned med mine medkjøpte eksemplarer av Non League Paper og Football League Paper – og selvsagt en pint med Strongbow mens jeg ventet på at kompiser fra Southend skulle ankomme.
Jeg hadde avtalt med Gareth å overraske Scott, skjønt jeg vet ikke hvor overrasket han var da han kom inn og fikk se meg. Oppdateringer på Facebook har nemlig en tendens til å avsløre din tilstedeværelse. Men etter et hyggelig gjensyn og halvannen times tid med hygge i pubens hage, gikk vi ned mot Moss Rose
De aller fleste delte min skuffelse over at de valgte å ikke åpne ståtribunen Silkman End som vanligvis huser bortefolket, men i stedet plasserte alle på Alfred McAlpine Stand. Det skuffende fremmøte på kun 1.427 tilskuere fikk skylden, og de som holdt seg hjemme gikk vel heller ikke glipp av noe særlig.
Et Southend uten noe å spille for og et Macclesfield som fortsatt kjempet for tilværelsen i League Two leverte en slett forestilling. Gjennomgangsmelodien var balltap i midtbaneleddet fra begge lag, og det var stort sett en dørgende kjedelig forestilling.
Vi moret oss en periode mer med å le av denne lokale figuren (bildet over) som foretrakk en alternativ måte å se kampen på – selv da vaktene ved pause spurte om han ville komme inn gratis. Men ved nærmere ettertanke var kanskje han den smarte? Han fikk hvertfall lov til å både røyke og drikke sin Stella fra sin utkikkspost. Balltap i midtbaneleddet ble fulgt opp av håpløst forsvarsspill og gratissjanser som igjen ble misbrukt. Toppscorer Barry Corr hadde muligheter for Southend, mens publikumsfavoritten Bilel Moshni stoppet hjemmelagets Tyron Barnett i siste liten.
Jeg tror jeg nøyer meg med å si at Southend kanskje kanskje var best og hadde de fleste «farlighetene», mens Macclesfield kom absolutt nærmest da de traff toppen av tverrliggeren rett før slutt. En kjedelig kamp sluttet 0-0, og Macclesfield var fortsatt ikke helt sikre selv om det skulle mye til for at de skulle rykke ned nå…noe de for øvrig ikke gjorde.
Southend-folket hadde lang vei hjem, og vi tok farvel da jeg gikk innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf før jeg gikk tilbake til Macclesfield stasjon. Tilbake ved Salford Central ble det takeaway, snop fra Waitrose, fotballaviser og ny episode av Football League Show på TV før jeg la meg for å få litt søvn før en tidlig retur til Norge dagen etter.
Ground #41: Macclesfield Town – Southend United 0-0 (0-0) League Two Moss Rose, 25 April 2011 Att: 1,427 Admission: £18 Programme: £2,50
Dag 4: 20.04.2011 Guildford City – Colliers Wood United
Kontinental frokost kommer aldri til å kunne måle seg med den engelske varianten, og med kun førstnevnte tilgjengelig brukte jeg heller ventetiden på Sheffield stasjon til å innta en full english breakfast på et etablissement der. Noen timer senere ankom jeg Reading. Det er som å komme hjem! Men med over en time til check in, tok jeg meg tid til en pint på Wetherspoons puben Monk’s Retreat før jeg praiet en taxikusk og beordret ham i retning Belle Vue House Hotel i Tilehurst Road. Vel fremme skulle jeg imidlertid få meg en overraskelse. Døren var låst, og ingen svarte ved gjentatte ring på ringeklokken. Heller ikke på telefon var det svar å få. Etter å ha ventet i rundt 20 minutter, kom en dame fra nabohuset ut og jeg spurte henne om hun hadde sett den meget myndige damen Bobbie Stenning, som driver Belle Vue House. Det hadde hun ikke på et par dager, og hun var nå bekymret for henne. Så den eldre nabodamen satt i gang et sirkus ved å ringe alt som var av kontakter og hotelleiere. Men det ble raskt klart at Bobbie hadde måttet stikke av for å løpe et ærend, og snart etter kom hun marjserende rundt hjørnet og kunne bryskt avfeie bekymringer om illebefinnende etc. Hun som gammel RAF’er var da for sprek til slikt! Hun har huset mange av Readings spillere opp gjennom årene, da de først har kommet til klubben – og det er alltid interessant å slå av en samtale med den meget bestemte damen. Men min neste destinasjon var Guildford, og jeg spaserte ned i Reading sentrum for å slå ihjel en times tid på internettcafe før jeg tog toget nedover til Surrey-traktene.
Jeg hadde funnet ut at Guildford Citys merkelige stadion (Spectrum Leisure Centre) lå et godt stykke fra sentrum, og at det var totalt uaktuelt å gå. Så etter en pint eller to på stedets Wetherspoon, fant jeg veien til Friary Bus Station hvor buss nr 100 skulle gå hvert tolvte minutt. Det er tydelig at Guildford ikke er noen fotballby, for sjåføren virket totalt uvitende om at det fantes en fotballstadion på hans rute. Det viste seg også å være endeholdeplassen (dvs den snur vel og kjører rett tilbake igjen), og en slags Park & Ride som man ser så mange andre steder. «Pakeringshuset» er også deler av den merkelige konstruksjonen som dominerer på den ene langsiden av Guildford Citys anlegg, og man kan se rett ned på banen herfra. På denne konstruksjonen finnes (dog inne på anlegget) de eneste sitteplassene, som man når via trapper. Jeg så det nymurte inngangspartiet og satt kursen mot dette, og da ingen sto der gikk jeg bare inn. Nederst i en inngang som slanget seg nedover på merkelig vis, traff jeg på personen som tydeligvis skulle voktet inngangspartiet, og nå var han på vei opp dit med en kasse med programmer. Jeg betalte ham £6 i inngang og fikk program på kjøpet; for øvrig et overraskende godt utseende og glossy program, men det kunne muligens inneholdt litt mer info. Det viste seg raskt at klubben ikke hadde noen bar, og et kioskutsalg (med salg av pølser, burgere etc) var tilsynelatende eneste tilbud. Men jeg kom raskt i snakk med det som viste seg å være viseformann (og fungerende formann) Chris Pegman, som fikset meg en boks med Strongbow som måtte drikkes inne i et lite brakke-lignende lokale som tydeligvis fungerte som både kontor og møtelokaler. Han kunne fortelle at de ikke hadde flere skjerf igjen, og etter å ha romstert rundt i noen pappesker i et forsøk på å finne frem ett, ba han meg ta kontakt på mail slik at han kunne ordne det for meg når de hadde trykket opp nye. Hmmm, jeg begynte å få en følelse av deju vu.
Jeg helte i meg resten av min Strongbow, og gikk for å ta en nærmere kikk rundt på anlegget som må sies å være mer passende til tikamp enn til fotball. Til og med bur for sleggekast bak begge målene hadde de; ikke overraskende når de fleste diplomer inne på «brakka» hadde vært av typen friidrett. Jeg kom i snakk med en skjeggete og bebrillet person som viste seg å være «club treasurer» Eddie Russell, og han kunne informere om at mesteparten av gjerdene rundt området var satt opp for kun et par uker siden, og at de hadde planer om å bygge en ståtribune for 400 personer på motsatt langside (absolutt ALT er på kun EN side i Guildford – kjempekonstruksjonen med tribunen og «brakka» på den ene langsiden). Derimot var han ikke likevel fornøyd med folkene fra FA som hadde vært der for å godkjenne anlegget for eventuelt spill på step 4 neste sesong. Ifølge Russell hadde FAs representant virket fornøyd og huket av det meste på sitt skjema. Men så fikk de altså beskjed om at anlegget ikke ville bli godkjent. På spørsmål om hva de hadde å utsette, fortalte Russell at det var inngangspartiet (eller «the turnstile block») som de hadde reagert på – og dermed fikk jeg også forklaring på hvorfor det hadde stått nymurt. De har anket avgjørelsen, og er håpefulle – men samtidig minnet de på at FA ofte kan være sta og gjerne står ved sine opprinnelige beslutninger uavhengig av kvaliteten på anken. Chris Pegman kom også til, og jeg dreide diskusjonen inn på Guildford Council – de lokale styresmakter som i årevis tilsynelatende har gjort alt de kan for å hindre fotball i byen. Gang på gang har de stoppet og avslått planer fra klubben om nye anlegg.
Videre ville jeg høre litt om mangelen på fotballinteresse i en by av Guildfords størrelse. Og jeg fikk bekreftet mine antagelser om det er en blanding av flere ting: 1. En mangel på fotballkultur etter at den opprinnelige og populære Guildford-klubben gikk under i 1970-årene. I følge Russell forsvant mange av denne klubbens tilhengere til klubber som Aldershot og spesielt Woking. 2. De fotballinteresserte i Guildford er i stor grad dessverre av typen “fotball-nolduser” som er mer interessert i store Premier League-klubber langt unna hjembyen. 3. Guildford er til en viss grad såpass posh at mange foretrekker cricket og hestesport fremfor den vulgære fotballen. Dette har jo lokalpolitikerne hvertfall vært eksempel på. Det var også tid til å slå av en prat med et par fremmøtte bortesupportere, som ga uttrykk for at de hatet Spectrum Leisure Centre som anlegg, og av den grunn ikke syntes Guildford fortjente noe opprykk til Step 4.
Kampen startet som forventet med hjemmelaget som det førende laget, og Joel Greaves burde gitt Guildford ledelsen tidlig. Etter 25 minutter kom imidlertid scoringen, da et frispark fra bortimont 25 meter ble slått inn i feltet. Paralyserte Colliers Wood-spillere klarte ikke å hindre Auston Gacheru i å styre inn 1-0 via stolpen. Ledelsen varte imidlertid ikke så altfor lenge, for etter 32 minutter stanget Emmanuel Quarshie inn en corner og utlignet for gjestene fra Merton-området av sør-London. Bortelaget tok nå mer over, men 1-1 sto seg til pause – og jeg måtte pent spørre Pegman om han kunne fiske opp en ny Strongbow av kjølebagen (!) til nytelse på «brakka». Jeg kom i prat med en temmelig interessant fyr som viste seg å være Sandhurst Town-supporter, og ble stående å snakke med ham mens vi bivånet en andre omgang som startet som den første hadde sluttet – med Colliers Wood mer og mer i førersetet og nå farlig frempå flere ganger. Etter 51 minutter var Quarshie frempå igjen og ga gjestene ledelsen etter slappt forsvarsspill. Etterhvert begynte alvoret å gå opp for Guildford, som kom gradvis mer og mer inn i kampen. Men Colliers Wood-forsvaret hadde ikke de største problemer, og da Tom Penson først fikk sjansen til å utligne blåste han ballen over tverrliggeren.
Tiden begynte å renne ut for hjemmelaget. Men med 7 minutter igjen datt ballen ned til Joel Hughes inne i feltet. Han fikk snudd seg, og satt inn den etterlengtede utligningen. Nå virket det som om begge lagene gikk for seier, skjønt Guildford var nærmest da et frispark i siste ordinære spilleminutt gikk tvers gjennom feltet og traff stolpen. Flere minutter på overtid ropte også hjemmelaget på straffe, men alt i alt må de nok innrømme at sluttresultatet 2-2 var relativt rettferdig. For min egen del gikk jeg opp til bussholdeplassen med Sandhurst-supporteren. Vi rakk å prate litt mer non-league på vei inn til Friary Bus Station, og på den korte gåturen derfra til stasjonen. Der stoppet mitt tog til Reading idet jeg kom opp på perrongen, så timingen var jeg for en gangs skyld heldig med. Etter en stopp innom Monk’s Retreat trakk jeg meg tilbake til Belle Vue.
Ground #36: Guildford City – Colliers Wood United 2-2 (1-1) Combined Counties League Premier Division Spectrum Leisure Centre, 20 April 2011 1-0 Austin Gacheru (25) 1-1 Emmanuel Quarshie (32) 1-2 Emmanuel Quarshie (51) 2-2 Joel Hughes (83) Att: 110 Admission: £6 Programme: Included
Dag 5: 21.04.2011 Reading Town – Thame United
Da jeg kom opp til frokost, kunne Bobbie meddele at hun i dag dessverre kun kunne tilby kontinental frokost siden gassen hadde tatt kvelden og hun ventet på servicemann. Hun skal roses for å etter dette ha slått av £10 på regningen for mine to netter – fra £70 til £60. En liten bolle corn flakes var imidlertid ikke nok for en stor mann, så en all english breakfast ble bestilt på internettcafeen der jeg igjen slo ihjel en time eller to. Etter å ha gjort unna noen nødvendigheter på nettet, gikk jeg til Blagrave Arms der jeg ble sittende å snakke litt med et par av Reading-gutta. Ingen av de var særlig interessert i å være med å se Reading Town, så etter noen pints Scrumpy Jack (som er noe sterkere enn Strongbow, og det skulle jeg få merke utover kvelden) bestemte jeg meg for å ta en taxi ut til Scours Lane heller enn å ta buss nr 17 den lange veien ut langs Oxford Road.
Scours Lane er vel kanskje ikke av de mest idylliske, med piggtråd rundt inngangsparti og porter, og det som muligens er en skraphandler på nabotomta – det står til og med et gammelt pariserhjul der! Men de har et fint klubbhus med egen bar, hvor jeg kunne ta programmet i nærmere øyesyn. Thame Uniteds lagoppstilling var ikke engang med, og en person satt snart og skrev opp denne på en tavle. Her hadde de heller ingen skjerf, selv om bartenderen forsøkte lete frem et bak baren. Men som plaster på såret ga en av de fremmøtte meg en Reading Town pin. Etter en prat med noen av de lokale helter, ble jeg snart meget klokere hva gjelder Reading Towns skuffende sesong målt opp mot fjorårssesongen. Daværende manager Gary Ackling gikk tidlig denne sesongen til tilsvarende jobb i Thatcham Town, og har tatt med seg omtrent rubb og rake fra Reading Town. Klubben har faktisk bare to spillere i dagens stall som var med også i fjorårssesongen!!
Jeg stilte meg bak det ene målet, nærmest inngangspartiet, sammen med gruppen av vokale supportere som for anledningen telte 4 personer; den mest vokale av dem en mann i 50 åra. De manglet visst et par av sine mest ihuga supportere – blant dem den normalt ansvarlige for filmingen – som var på en lengre ferie i Australia. De hadde muligens tatt sesongen tidlig, for selv klubbens formann var på ferie. Men det var hvertfall 48 fremmøtte tilskuere, og blant disse ble besto Thame Uniteds supportere for dagen av tre gutter iungdomsskole-alder som slo seg ned litt lenger bort på denne kortsiden.
Reading Town hadde sagt et endelig farvel til nedrykksstriden, og gikk friskt til verks. Raymond Spence gjorde forarbeidet med et flott raid på venstre kant, der han driblet av tre mann før hans innlegg fant Marcus Richardson som sendte hjemmelaget i føringen. Town-folket bak målet gaulet og bar seg: «Only one team in Reading» fikk når sant skal sies frem latteren hos undertegnede på samme måte som andre gullkorn som «We’ve got a ferriswheel»! De skal hvertfall ha for innsatsen. Et ungt Thame United (vel, det samme kan vel sies om hjemmelaget) løftet seg noe, men ved pause sto det fortsatt 1-0.
Etter ytterligere forfriskninger i baren i pausen, kan vel ikke andre omgang sies å ha vært den mest underholdende. Men jeg lot meg tidvis imponere over hjemmelagets unge forsvarer Ben Spence. Ingen av lagene klarte å komme til de aller største sjansene før Aaron Baker nesten økte til 2-0 med 10 minutter igjen, men hans skudd strøk tverrliggeren og kampen ebbet ut med 1-0 seier til Reading Town. I baren var det høy stemning, og spillerene kom raskt ut for å menge seg med supporterne. Etter ytterligere et par pints med gyllen nektar fant jeg tiden inne til å sette kursen mot sentrum ved hjelp av buss nummer 17. En pint ble fort til en til, og en til…og snart var mine omgivelser på baren Purple Turtle ganske uklare (hvertfall i ettertid). Av alle ting presterte jeg å havne på strippeklubben Diamonds, der jeg vagt kan erindre å ha mottatt lap dance av en naken og vanvittig sexy jente…mens jeg av alle ting konsentrerte meg om å ikke kaste opp. Sånn kan det gå! Jeg var hvertfall etterhvert fornuftig nok til å sette kursen mot hotellet, og spaserturen hjalp såpass på formen at jeg stoppet og kjøpte med meg en pizza på Oxford Road. Denne ble spist på veien tilbake til hotellet, hvor jeg kollapset i det jeg mener var rundt 4-tiden.
Ground #37: Reading Town – Thame United 1-0 (1-0) Hellenic League Premier Division Scours Lane, 21 April 2011 1-0 Marcus Richardson (??) Att: 48 Admission: ??? Programme: ???
Dag 6: 22.04.2011 Doncaster Rovers – Crystal Palace og Leeds United – Reading
Med skallebank og fylleangst var det ikke den beste start på dagen, men jeg bråvåknet da jeg så at klokka viste 09.47. Så mye for å rekke 09.02 toget! Etter å ha gjort meg presentabel på noe tilnærmet rekordtid, sa jeg farvel til Bobbie som bestilte taxi for meg. Turen inn til London Paddington og videre med tuben til Kings Cross/St. Pancras har jeg nå gjort unna så mange ganger at jeg snart kan gjøre den i blinde. Men mens jeg rotet i lommene etter lighteren mens jeg sto utenfor Kings Cross, fant jeg romnøkkelen til Belle Vue House i lommen. Jeg kommer nok til å få en alvorlig skjennepreken av myndige Bobbie neste gang!
Det lønner seg å ha bekjente rundt om, og en kompis som i årevis har jobbet som bartender på en nå nedlagt engelsk pub i Oslo er fra Doncaster. Han hadde vært behjelpelig med å sette meg i kontakt med en Doncaster-kompis ved navn Keith. Det viste seg at Doncaster delte ut gratisbilletter til denne kampen, og heldigvis sa Keith seg villig til å plukke opp en også for meg før det ble «utsolgt». Jeg fikk ringt opp Keith og fortalt at jeg ville ankomme Doncaster rundt kl 13. Men da de satt på en pub utenfor sentrum og skulle ta taxier til Keepmoat ved 14-tiden, fant vi ut at det greieste var å møtes på stadion.
Ved ankomst Doncaster praiet jeg derfor en taxi til Keepmoat Stadium, men å få satt fra seg bagen skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg spurte en vakt som henviste meg til sin overordnede, som hoderystende sendte meg videre i retning resepsjonen, som igjen kunne fortelle at de ikke kunne være behjelpelige. Jeg bestemte meg derfor for å gå inn i baren for å leske strupen mens jeg ventet på Keith og de andre. Det var en stekende sol og ikledd jakke og slepende på en bag var det en mildt sagt svett opplevelse sålangt. Da jeg ble servert spurte jeg for sikkerhets skyld bartenderen om han hadde mulighet til å sette bagen bak disken. Han pekte i retning en dresskledd herre han identifiserte som sikkerhetssjefen, og nå ble det fortgang i sakene. Etter å ha forklart min situasjon, sa han at han selvsagt kunne ordne det. Og etter å ha åpnet bagen slik at han fikk forvisset seg om jeg ikke hadde noen bombe i den, fikk han stuet den vekk og ga meg beskjed om at han ble å finne her etter kampslutt.
Ikke lenge etter ankom Keith sammen med rundt 10 kompiser – det viste seg at tre av de i dag var på sin første kamp etter å ha vært utestengt. Jeg mottok billetten min og kjøpte en runde til de som takk. Det nærmet seg etterhvert avspark, og vi gikk for å finne plassene våre på West Stand. Heldigvis lå denne i skyggen, men det var likevel meget varmt. Og jeg var tydeligvis ikke den eneste som slet med varmen. Kampen startet i et meget bedagelig tempo, og det virket for meg umiddelbart som om begge lagene var livredde for å tape – noe de forsåvidt hadde grunn til på dette tidspunktet. For å se det rett ut; første omgang var skikkelig sovemedisin, og det var faktisk langt festligere å følge med på Palace-fansen som lagde et vanvittig liv rett til venstre for oss. Det mest interessante som skjedde på banen var noen cornere til hjemmelaget som endte i halvsjanser, etter at Palace nesten hadde vært alene gjennom. Den gamle Grimsby- og Everton-stjernen John Oster fikk dessuten blokkert et skudd i feltet, men ropene om straffe ble avfeid av dommeren.
Ved pause sto jeg og kikket på resultatene fra Soccer Saturday da Keith kom bort og ba meg følge med. Ved den ene heisen sto flere av de andre, og de hadde funnet ut at de skulle ta seg ned i «Players Lounge». Ifølge Keith skulle det ikke by på problemer hvis vi så ut som vi visste hvor vi skulle, og han forklarte veien. Vi kom ut av heisen og gikk rett forbi noen vakter som nikkende hilset på oss, mens bartenderen ønsket oss velkommen og sto klar til å motta bestilling. Da vi fant det var godt å returnere var det allerede spilt nesten kvarteret av 2 omgang, uten at vi hadde gått glipp av noe. Men idet vi satt oss måtte Doncaster keeper Gary Woods i aksjon med en glimrende redning på Darren Ambrose’s heading fra kort hold. Doncaster hadde ballen mest og prøvde å presse på, men Palace så ut som de kunne være skumle på kontringer. Og etter et par hjemme-cornere som igjen produserte brente halvsjanser, kontret Palace. Det som først så ut som et sleivspark fra Neil Danns endte med å seile gjennom feltet før den gikk i den bortre stolpen og ut. Like etter skjøt Steffen Iversen over fra anslagsvis 6-7 meter, og da hjemmelagets Jason Euell ved et par anledninger ble presset ut til siden og leverte avslutninger i nettveggen, kunne 14.312 tilskuere konstatere at det ebbet ut med 0-0.
Jeg forlot Keith og de andre for å hente bagen min og sette kursen mot togstasjonen. Jeg fant omsider frem til stedet hvor skyttelbussene gikk fra, men etter å ha kjørt under 100 meter på bortimot et kvarter, ble det fort klart at jeg måtte se langt etter å rekke toget jeg hadde blinket meg ut. Jeg kunne kommet meg fortere tilbake til fots, og da vi endelig ankom togstasjonen var neste tog til Leeds kvarteret forsinket! Da toget omsider rullet mot Leeds, kom jeg i snakk med en gruppe Crystal Palace-supportere som kombinerte Doncaster-turen med uteliv og overnatting i Leeds, og de ga meg nummeret til en av de og ba meg komme ut på byen sammen med de etter kampen jeg skulle på.
Jeg skulle nemlig først få med meg dagens andre kamp, med mitt Reading i viktig bortekamp mot Leeds United.
Jeg kom stressende ut av Leeds stasjon da klokka viste 19.08, og med kampstart 19.45 begynte jeg virkelig å få dårlig tid – spesielt ettersom jeg skulle sjekke inn på hotellet først. Heldigvis lå Discovery Inn rett ovenfor stasjonen, og etter å ha foretatt tidenes raskeste innsjekking og dumpet bagasjen, satt jeg snart i en taxi med retning Elland Road.
Etter å ha stoppet et raskt øyeblikk for å forevige statuen av Billy Bremner, satt jeg meg fore å finne billettkontoret. Jeg endte opp med å ta nesten hele runden rundt stadion før jeg fant utsalgsstedet for bortebilletter. Det krydde av snut – både til fots, til hest, med hunder, og i diverse kjøretøyer – så jeg forsøkte å holde så lav profil som mulig på vei til og inn South East Corner’s nedre seksjon. Lagene var allerede på banen og det var skikkelig stemning.
Reading hadde 8 strake seire i serien, mens Leeds for første gang på over 6 måneder var utenfor play-off sonen etter Forest-seier over Leicester tidligere på dagen. Og det var Reading som hadde den første sjansen da Kasper Schmeichel reddet fra Jobi McAnuff. Men det var småtterier mot den fantastiske reaksjonsredningen vår glimrende unge keeper Alex McCarthy vartet opp med for å hindre den gode Robert Snodgrass scoring på heading. Jeg har siden McCarthy fikk sjansen tidligere i sesongen, vært av den oppfatning at det kanskje er på tide å gi Englands U21-landslagsmålvakt keeperplassen permanent, da han har vært tidvis fenomenal. Reading hadde ballen mest den første drøye halvtimen, men de virkelige sjansene uteble og spillet foregikk hovedsakelig på midtbanen. På tampen av omgangen skapte Leeds et par farligheter, og den ellers glimrende McCarthy holdt på lage en litt mildere versjon av Jørn Jamtfalls uforglemmelige og vanvittige tabbemål mot Legia Warszawa, men Max Gradel’s avslutning endte til slutt over og utenfor tverrliggeren. Og McCarthy gjorde det godt igjen da han kort tid etter enkelt håndterte headingen fra Jonny Howson før dommeren blåste for pause.
Elland Road er heldigvis en av de Football League anleggene hvor man fortsatt har mulighet (og vilje) til å åpne opp slik at folk kan få ta seg en røyk. Og mens jeg sto og trakk ufrisk luft, kom plutselig en kompis fra Reading bort for å hilse på. Overraskende, siden de fleste merkelig nok hadde valgt å prioritere bursdagsfest i Wokingham. Jeg kunne ikke se noe galt i køen ved baren, men det var høy stemning og endel av Reading folket hoppet og sang «Let’s go fu*kin’ mental». Det var tydeligvis nok for West Yorkshires uniformerte nolduser, som besluttsomt travet rett inn i folkemengden med køller og begynte å arrestere personer tilsynelatende til høyre og venstre. Jeg valgte klokelig å holde meg på god avstand, og et par minutter og 6-7 arrestasjoner senere roet det seg litt ned igjen da de uniformerte tydeligvis hadde fått sin dose powertrip for kvelden.
Andre omgang begynte som den forrige hadde sluttet, som en jevn kamp hvor Reading hadde en del ball mens Leeds virket farlige. Og to ganger måtte McCarthy slå frispark fra Snodgrass til corner, mens bortelagets Andy Griffin kanskje burde ha scoret da hans raid inn i feltet ble fulgt opp av skudd som strøk bortre stolpe. Ved halvspilt andre omgang kom Bradley Johnson på løp for Leeds og skjøt i tverrligger og over, mens Shane Long burde ha gjort bedre i andre enden da han skjøt over fra kort hold. Leeds begynte å presse på de siste ti minuttene, og McCarthy måtte igjen i aksjon for å hindre scoring fra innbytterne Davide Somma og Sanchez Watt. Readings Mikele Leigertwood sendte i vei et susende skudd som gikk like utenfor, mens hjemme-forsøk fra både Snodgrass og Gradel på glimrende vis ble håndtert av McCarthy, som ble utnevnt til kampens beste. På overtid rundet innbytter Watt McCarthy, men vinkelen ble for spiss og avslutningen endte i nettveggen. Dermed endte det 0-0 også her, foran 24.564 tilskuere. I og for seg et greit resultat vil jeg si.
Etter kampen gikk jeg over veien og inn på puben Old Peacock for å innta en pint mens jeg ventet på at trafikken skulle roe seg. Etter en kort tur med pirattaxi befant jeg meg på puben Scarborough Taps vegg i vegg med hotellet, hvor jeg av alle ting støtte på en gjeng med norske groundhoppere med Brann-supporter Kjell Morten Hjartøy og hans bror Bjarte (ref. «Groundhopping» dokumentar på TV2) i spissen. Etter en lengre samtale med bergenserne, valgte jeg å sette kursen mot et annet utested der Palace-gjengen fra tidligere forsøkte å lokke meg. Jeg fant omsider frem til stedet hvor vi oppholdt oss til det stengte.
Nattklubbene var neste stoppested, men dessverre ser det ikke ut som Stone Island er stor mote blant dørvaktene i Leeds, da jeg ved tre forskjellige steder ble nektet inngang grunnet min jakke. Irritert og slukøret gikk jeg mot hotellet. Men da jeg passerte en strippeklubb, tenkte jeg som så at her vil de vel hvertfall servere meg. Og ganske riktig.. Så etter ytterligere to pints med Strongbow og en lap dance for høflighets skyld, satt jeg kursen mot Discovery Inn for å få litt søvn. Nok en gang hadde jeg dog havnet litt mer utpå galeien enn jeg hadde planlagt.
Ground #39: Leeds United – Reading 0-0 (0-0) Championship Elland Road, 22 April 2011 Att: 24,564 Admission: £25 Programme: £3
