Mens Drøbak/Frogn var i ferd med å starte klatringen i ligasystemet flyttet jeg fra Drøbak til Fredrikstad og Torp, der de lokale svart-trøyene i Torp IF var i ferd med å gjøre det samme (om enn i litt mindre målestokk). Mens jeg selv spilte aldersbestemt fotball i Torp IF (før en overgang til FFK), var jeg ved flere anledninger på Torp stadion for å se A-laget spille.
Norwegian ground # 2: Seiersten Stadion Diverse kamper på første halvdel av 1980-tallet, i perioden da DFI startet sin ferd fra 5. divisjon til 2. divisjon.
Dette var faktisk min første fotballkamp på nesten tre år(!), og det var selvsagt FFK som lokket meg til å ta den ikke altfor lange turen opp til Ski Stadion denne søndagen. FFK var ute etter opprykk tilbake til nivå to, og var selvsagt avdelingens storfisk. Dette så vidt jeg vet også mitt første besøk på Ski Stadion, FFK måtte slite mot Ski. FFK hadde startet sesongen med å vinne sine fire første seriekamper, før de fulgte opp med et tap og en uavgjort, men de kom imidlertid tilbake på vinnersporet med en knepen 1-0-seier i Ski (som senere var en av klubbene som gikk i samarbeidsklubben Follo FK). Dette er dessverre enda en av kampene der jeg ikke har vært kar om å finne målscorer, og jeg husker heller ikke stort fra denne kampen. FFK ledet for øvrig sin avdeling da man tok sommerferie, men en ussel høstsesong ødela, og for å strø salt i såret vant Sarpsborg FK avdelingen og sikret seg senere opprykk via kvalik, mens FFK måtte bli på nivå tre ytterligere en stund.
Under et kortvarig opphold på folkehøyskole i Sunnmøre (nærmere bestemt Ørsta) , ble det tid til å få med seg det heftige lokaloppgjøret mellom Ørsta og Volda. Dessverre var jeg på denne tiden alt annet enn flink til å ta bilder, og heller ikke har jeg klart å spore opp målscorerne. Jeg husker heller ikke all verden av kampforløpet, annet enn at jeg sammen med et par andre elever ved folkehøyskolen hadde en trivelig lørdag ettermiddag ved Volda Stadion. Jeg skulle ønske jeg i ettertid hadde vært flinkere til å opp gjennom årene kombinere reiser og opphold i andre deler av landet (og selvsagt utlandet) med lokale fotballkamper.
For Drøbak-folket var Seiersten Stadion på denne tiden stedet å være på søndagene når DFI spilte hjemmekamper. Det var en voldsom entusiasme i og rundt klubben på denne tiden, og for meg og mange av mine kompiser var det stedet der vi traff hverandre på søndagen etter en ofte hard natt ute på byen. DFI kjempet igjen i toppen, men fikk en tøff leksjon av topplaget Sogndal, som da også omsider sikret seg avdelingstittelen. Jeg har selv et inntrykk av at Sogndal er en av klubbene DFI alltid hadde problemer med, og så også denne gang. Rett og slett klasseforskjell! Dette skulle også vise seg å bli min siste kamp på Seiersten Stadion på en god stund.
Med England på besøk på Ullevål kunne jeg ikke annet enn å ta turen inn til Oslo, og en engelsk kompis hadde ordnet meg en billett i borteseksjonen. I den forbindelse ble det selvsagt også planlagt en kveld på byen dagen før, og jeg hadde avtalt å møte ham på Paleet, men da jeg kom dit var stedet under beleiring av politiet som var i kamper med engelskmenn på innsiden og som pepret politiet med glass og annet skyts – til og med en strippestang som hadde blitt revet ned oppe i andre etasje og kastet ut av vinduet ned på snuten. Politiet nektet meg å gå inn, samtidig som min kompis ikke fikk komme ut, så det ble en del venting før jeg omsider fikk tak i billetten.
Vel, nok om det… Etter denne heftige oppladningen var det en viktig kamp som ventet på Ullevål, og Norge lå godt an til å kvalifisere seg til VM i USA, til tross for at det gjensto noen vriene kamper. Vi kjenner jo alle til hvordan det til slutt gikk, så det er neppe nødvendig å repetere. Det samme gjelder vel denne kampen, der Øyvind Leonhardsen og Lars Bohinen klarte å overliste Chris Woods og sørget for hjemmeseier 2-0.
Revisit: Norge v England 2-0 (1-0) 1994 World Cup qualification – UEFA group 2 Ullevål Stadion, 2 June 1993 1-0 Øyvind Leonhardsen (42) 2-0 Lars Bohinen (48) Att: 22 256 Programme: 20 kr
For Drøbak-folket var Seiersten Stadion på denne tiden stedet å være på søndagene når DFI spilte hjemmekamper. Det var en voldsom entusiasme i og rundt klubben på denne tiden, og for meg og mange av mine kompiser var det stedet der vi traff hverandre på søndagen etter en ofte hard natt ute på byen. DFI kjempet igjen i toppen, og Moss var en av klubbene de etter hvert skulle kjempe med om kvalik-plassen. Begge havnet til slutt to poeng bak Bryne, som tok kvalik-plassen, men i denne kampen var det uansett DFI som slo sine rivaler fra Moss.
For Drøbak-folket var Seiersten Stadion på denne tiden stedet å være på søndagene når DFI spilte hjemmekamper. Det var en voldsom entusiasme i og rundt klubben på denne tiden, og for meg og mange av mine kompiser var det stedet der vi traff hverandre på søndagen etter en ofte hard natt ute på byen. DFI kjempet igjen i toppen, men uavgjort i denne kampen mot Bryne var nok i ettertid en kamp de helst skulle ha vunnet, for Bryne var klubben som tok kvalik-plassen kun to poeng foran DFI. Dette er enda en av kampene der jeg ikke har klart å spore opp målscorerne.
For Drøbak-folket var Seiersten Stadion på denne tiden stedet å være på søndagene når DFI spilte hjemmekamper. Det var en voldsom entusiasme i og rundt klubben på denne tiden, og for meg og mange av mine kompiser var det stedet der vi traff hverandre på søndagen etter en ofte hard natt ute på byen. Etter den foregående sesongs kvalik-skuffelse gikk DFI på med ny giv og startet sesongen med seier over lokalrival Ski. DFI skulle også denne sesongen være involvert i toppkampen, men klarte ikke helt å følge opp 1992-sesongen og havnet to poeng bak kvalik-plassen. Denne kampen mot Ski er igjen en av kampene der jeg ikke har vært kar om å finne ut av hvem som scoret kampens eneste mål.
For Drøbak-folket var Seiersten Stadion på denne tiden stedet å være på søndagene når DFI spilte hjemmekamper. Det var en voldsom entusiasme i og rundt klubben på denne tiden, og for meg og mange av mine kompiser var det stedet der vi traff hverandre på søndagen etter en ofte hard natt ute på byen. DFI hadde endt 1992-sesongen på andreplass i sin 1. divisjonsavdeling, og dermed skulle de spille kvalifisering om en plass i Eliteserien. Det hadde de også gjort uten suksess i 1986, men nå var det optimismen som rådet på Seiersten Stadion, der det virket som om omtrent alt som kunne krype av og gå av folk i Drøbak hadde tatt turen. Kvalik-plassen hadde blitt sikret i siste serierunde, da DFI vant 1-0 borte mot Bærum samtidig som utfordrer Strømsgodset tapte borte hos den suverene avdelingsvinner Bodø/Glimt, og dermed passerte DFI Godset med ett lite poeng, og sendte kanskje en bukett blomster til et Glimt-lag som tross alt ikke hadde hatt noe å spille for. Uansett; kampen mot Strømmen – som hadde blitt nummer to i den andre avdelingen – var første kamp i en kvalifisering som også inkluderte HamKam, som DFI senere skulle møte på Briskeby. Dermed gjaldt det å få et godt utgangspunkt med seier i denne kampen, og igjen var det brødrene Michelsen som med et mål i hver omgang sørget for at DFI fikk nettopp det i form av en 2-0-seier. Ti dager senere spilte for øvrig Strømmen og HamKam uavgjort 4-4 på Strømmen Stadion, slik at DFI med uavgjort på Briskeby ville rykke opp til Eliteserien. Den oktoberdagen sto det da også lenge 1-1 før HamKam scoret et nokså sent seiersmål og beholdt plassen i Eliteserien. Det var det nærmeste DFI noen gang kom eliteseriespill, og jeg vil tippe at de ikke vil komme nærmere i min levetid.
Revisit: Drøbak/Frogn v Strømmen 2-0 (1-0) Kvalifisering til eliteserien Seiersten Stadion, 11 October 1992 1-0 Thomas Michelsen 2-0 Anders Michelsen Att: ??