Onsdag 23.03.2016: Petersfield Town v Northwood

 

Det var greit å for en gangs skyld velge en litt lettere frokost som jeg snappet med meg i en Sainsburys-sjappe på vei til Wolverhampton stasjon, der jeg skulle rekke 09.42-toget. Cross Country-toget kom fra Manchester og hadde endestasjon Bournemouth, men jeg skulle av før den tid for å gjøre unna et togbytte i Southampton. Da toget rullet inn på perrongen fant jeg den ‘ureserverte’ vognen og en ledig seterad, og jeg slo meg ned for å innta frokosten som besto av innkjøpte smørbrød og juice. Tre timer senere sto jeg på perrongen ved Southampton Central og ventet på min forbindelse videre, og etter drøyt tjue minutter kom toget til Portsmouth Harbour som skulle frakte meg så langt som til stasjonen Fratton. Der steg jeg av ganske nøyaktig fire timer etter at jeg forlot Wolverhampton, og jeg kunne spasere de sju-åtte minuttene til Ibis budget-hotellet som ligger rett ved siden av Fratton Park, og hvor jeg hadde betalt £45 for overnatting.

 

Etter å ha vurdert flere alternativer hadde jeg omsider blinket meg ut kampen Petersfield Town v Northwood denne dagen, men overnatting bød også på en utfordring, da de etablissementer som var å oppdrive i selve Petersfield krevde fra £75 og oppover denne dagen. Det sentrale Guildford var ikke overraskende minst like dyrt. Da den lange ferden ned mot Cornwall dagen etter uansett ville by på togbytte i Reading, kikket jeg litt på muligheten for overnatting i Reading, men til tross for at det var rimeligere overnatting å finne der, var i stedet problemet at returen etter kamp i Petersfield ville ta rundt to timer(!) og innebære togbytte og en god del venting i Guildford. Til sammenligning var det drøyt tjue minutter ned til Fratton, så jeg valgte meg Portsmouth-bydelen og hotellet der.

 

Jeg fikk raskt sjekket inn, og etter å ha installert meg måtte jeg selvsagt benytte muligheten til å ta en kikk på Fratton Park, når jeg først bodde nærmest på nabotomta og kikket rett i Fratton End-tribunen når jeg skottet ut av vinduet. Mitt hittil eneste besøk ved Fratton Park fant sted i romjula 2009 da Portsmouth tok imot Arsenal til en kamp som jeg nok i ettertid føler var medvirkende til at jeg ‘våknet opp’ og fikk den moderne toppfotballen i vrangstrupen. Mye har også endret seg for ‘Pompey’ siden den gang, og de spiller ikke lenger i Premier League, men i League Two. Jeg kom selvsagt ikke innenfor denne gang, men fikk kikket litt rundt og knipset noen nye bilder av blant annet den spesielle bindingsverks-fasaden på hjørnet av South Stand. Uten at det nødvendigvis sier så mye i disse dager, må det likevel innrømmes at Fratton Park er blant de engelske ligastadioner der man fortsatt finner en del karakter, til tross for visse ‘oppgraderinger’ og moderniseringer samt det faktum at det nå er all seater. Men nok om det i denne omgang, så mer omtale og bilder derfra kan ses her.

 

Etter å ha snoket litt rundt på utsiden av Fratton Park, oppsøkte jeg puben The Shepherds Crook, der jeg unnet meg en pint mens jeg fikk tillatelse til å lade telefonen noe. Jeg trodde jeg hadde ladet telefonen i løpet av natten, men da jeg skulle forlate Wolverhampton fant jeg ut at jeg hadde glemt å skru på bryteren for strømmen, slik at jeg måtte dra sørover med 8% batteri. Jeg fikk dog ladet en del på Cross Country-toget, men det var greit å fylle opp litt mer foran en kveld på kamp i Petersfield. Etter å ha tømt glasset måtte jeg dog si meg fornøyd med tingenes tilstand og spasere mot Fratton stasjon. Jeg hadde nemlig tenkt å dra opp til Petersfield nokså tidlig for å få tatt noen bilder i dagslys. Jeg kan ikke akkurat nekte på at jeg så frem til helgen da klokkene skulle stilles fremover og kveldene ville bli lysere. Jeg tok plass på 17.20-toget, og 23 minutter senere kunne jeg stige av i Petersfield.

 

Petersfield er en markedsby i det østlige Hampshire; 27 kilometer nord for Portsmouth. Den ligger ved de nordlige åsene av South Downs, og har omtrent 15 000 innbyggere. Dette området har lenge vært bebodd av mennesker, og man har her funnet gravplasser som antas å være over 4 000 år gamle. Byen ble på 1100-tallet grunnlagt av den andre jarlen av Gloucester, William Fitz Robert, og med sin beliggenhet ved en hyppig brukt reiserute, vokste den frem som et lokalt handelssentrum og markedsby. Byens velstand ble bygget på landsbruksrelaterte næringsveier inkludert lær og diverse tøy. Markedet var gjenstand for handel med sauer, hester og kveg. På byens torg står en statue av King William III (of Orange) – en av kun fem statuer av ham i Storbritannia utenfor Ulster (Nord-Irland).

 

Det var drøyt ti minutter å gå fra stasjonen til Love Lane, og da jeg ankom med en time og tre kvarter til avspark var det selvsagt ikke stor aktivitet der. Portene sto imidlertid åpne, så frekt og freidig entret jeg for å ta en titt. Jeg kom inn i hjørnet på den ene kortsiden, og på begge kortsidene er det kun hard standing. Langsiden til venstre for meg da jeg kom inn domineres av murbygget som husker klubbhuset med sine fasiliteter. Bortenfor dette er det et lite parti der en stillas-aktig konstruksjon gir tak over hodet på et parti mellom de to store laglederbenkene. Lenger ned var det tydelig at de jobber med å sette opp en ny liten sittetribune, for de eneste sitteplassene som var åpne ved mitt besøk var å finne på motsatt langside, der man finner anleggets perle i form av den flotte hovedtribunen. Denne skal ha blitt bygget av supporterklubbens medlemmer i 1962, og har nå fått røde plastseter montert på det som åpenbart har vært benkerader i tre. I midten separeres den delvis av et parti i mur som ‘rammer inn’ en seksjon som muligens har vært forbeholdt klubbrepresentanter og andre viktigperer.

 

Idet jeg svingte meg elegant over gjerdet etter å ha fått knipset et par blinkskudd av denne fra ute på banen, registrerte jeg aktivitet på over ved klubbhuset, og da jeg kom dit over kunne vedkommende svare bekreftende på at det selvsagt var greit at jeg tok meg en kikk, før han på spørsmål fra undertegnede anbefalte Wetherspoons-puben The Red Lion som et godt sted å slå i hjel ventetiden med en pint. Det viste seg vel også å være den nærmeste puben, eller i hvert fall den første jeg så der jeg spaserte de snaut ti minuttene ned mot sentrum, og jeg gjorde der kål på en flaske Orchard Pig mens jeg bladde litt i et stadig mer utdatert Non-League Paper. Da jeg fant ut at jeg var et lite steinkast unna byens torg, måtte jeg jo også ta turen bortom for å hilse på King William der han satt staut og fjong på sin hest. Det var fortsatt over en time til avspark da jeg snudde om på hælen og returnerte i retning av kveldens kamparena.

 

Love Lane er langt eldre enn dagens klubb, og fra anlegget ble åpnet i 1948 var det også hjemmebane for tidligere Petersfield United inntil den klubben la ned driften i 1993. Dette var et resultat av at klubben ble nektet å flytte fra Isthmian League til Wessex League, og klubbledelsen valgte i stedet å legge ned klubben som hadde eksistert siden 1889. Umiddelbart ble dog dagens klubb stiftet, og tok plass i nettopp Wessex League. Etter fire sesonger der måtte de i 1997 ta turen ned i Hampshire League, og ett år senere rykket de ned i den ligaens nivå to etter sitt andre strake nedrykk. Etter en omstrukturering i 1999 ble de i praksis flyttet opp to nivåer da de tok plass i Hampshire Leagues nye Premier Division, og i 2004 ble de hentet opp igjen til Wessex League som følge av at den ligaen ekspanderte.

 

Wessex League Division Two byttet snart navn til Division One, men Petersfield Town var der frem til 2014 da de vant nåværende Division One og sikret opprykk til Wessex League Premier Division. Det ble fulgt opp med en andre strake tittel, og siden de også hadde søkt om opprykk og fått sitt anlegg godkjent av FAs regelryttere, var de klare for spill på step 4. De ble opprinnelig plassert i Southern League Division One South & West, men en merkelig omrokkering som følge av Clevedon Towns degradering førte til at de i stedet ble flyttet over til Southern League Division One Central. Man vil jo huske de voldsomme dominoeffektene og følgene dette fikk for Flackwell Heath, som også var nyopprykket til step 4, men som etter å ha blitt flyttet over til South & West-avdelingen i stedet valgte å trekke seg og returnere til Hellenic League. Selv mente jeg fra starten at det kunne løses meget enkelt ved å bytte om på de to nevnte klubbene…og mer naturlig hadde det vært også.

 

Jeg betalte meg nå inn med £7 og plusset på med £2 for et kampprogram som jeg tok med meg inn i klubbhusets bar og satt meg ned i bladde i mens jeg lesket strupen med en pint Strongbow til £3. Jeg synes nok £2 for et program er noe stivt på dette nivået, men fant i hvert fall litt interessant lesning før en kjent skikkelse kom bort til sofagruppen i hjørnet der jeg hadde slått meg ned. Det var tyske Margaret, som igjen var over på tur sammen med sin groundhopper-kompanjong Jens. Sistnevnte var visst også på vei inn etter å ha tatt seg en halvtime på øyet i bilen utenfor, og det gikk ikke mange minutter før jeg så ham køe i baren i kjent stil. Radarparet hadde ikke overraskende kommet over hovedsakelig grunnet SWPL East Hop som skulle starte i St. Austell dagen etter. Ut fra kampene som var på onsdags-menyen var det egentlig ikke spesielt overraskende over at de hadde valgt seg samme kamp som undertegnede denne kvelden.

 

Det er kanskje noe urettferdig, og jeg har vel intet annet grunnlag for min teori enn en magefølelse, men jeg mistenker at Southern League Division One Central var noe sterkere for et par sesonger siden, og den fremstår for meg som noe mer ‘anonym’ nå. Det siste kommer selvsagt an på øyet som ser, men uansett virket det som om tittelkampen sto mellom nyopprykkede Kings Langley, Royston Town og Egham Town, med AFC Rushden & Diamonds og St. Ives Town jagende like bak. Petersfield Town, som altså også er nyopprykket, lå komfortabelt like under midten av tabellen, hadde tjue poeng opp til playoff-feltet, men også 12 poeng ned til nedrykkssonen. Hjemmefolket bekreftet da også at målsetningen denne sesongen hadde vært å konsolidere og etablere seg på nivået før de senere håper å kunne kjempe om nytt opprykk.

 

Dagens motstander var Northwood, som hadde tatt turen fra det nordlige traktene av vest-London, og med all respekt så er vel Northwood en av disse ‘anonyme’ klubbene i divisjonen som man sjelden hører noe særlig om. De hadde imidlertid fortsatt ikke helt gitt opp mulighetene for å tilrive seg en plass i playoff, men det betinget nok seier i kveld, da de hadde seks poeng opp til AFC Rushden & Diamonds på den siste playoff-plassen. De hadde dog en kamp til gode på den nevnte føniksklubben, men mellom de to lå også Aylesbury to poeng foran Northwood med ytterligere en kamp til gode. Northwood hadde også tapt tre av sine fire siste, og to av sine siste tre i ligaen, der de kom fra bortetap for playoff-rival St. Ives Town. Til tross for at Petersfield-folket forsøkte å overbevise meg om at de fortsatt trengte noen poeng for å være helt trygge, vil jeg si at de i utgangspunktet ikke hadde altfor mye å spille for, og de hadde da også vært et ‘enten/eller’-lag den siste tiden. De hadde for eksempel ikke spilt uavgjort siden november, og de hadde statistikken 9-0-8 siden den gang.

 

Northwood manglet tre spillere (James Budden, Joakim Ehui og Bayley Brown) som var utilgjengelige for denne midtukekampen i Hampshire, og det hadde muligens skapt litt hodebry for Northwood-manager Mark Burgess, som selv tok plass i forsvarsrekka. Det var likevel hans gutter som startet best, og både Niko Muir, Rob Hastings Myles Stephenson hadde muligheter som dog bedre kan beskrives som halvsjanser. De hadde i det minste et initiativ, og det gikk bortimot et kvarter før hjemmelaget våknet såpass at de klarte å komme seg til sin første halvsjanse i form av et innlegg som Joe Briggs forsøkte å stupheade på mål, men han nådde ikke helt frem. I stedet utviklet det seg etter hvert til å bli en midtbanekrig. Like før pause måtte hjemmekeeper Luke Eaton storme ut da Myles Stephenson ble spilt gjennom, og Northwood ropte på hands da de mente keeperen hadde brukt hendene til å redde ute på nesten 30 meter, men dommeren mente han hadde brukt brystet. Og da Rob Hastings avsluttet like utenfor etter at manager Burgess hadde stusset et innlegg videre, da sto det fortsatt 0-0 til pause.

 

I germansk selskap benyttet jeg pausen til å hente forfriskninger fra baren, der jeg også fikk sikret meg en pin til min samling, og vi fikk slått av en prat meg et par bortesupportere som bekreftet at de fortsatt hadde et lite håp om å ta seg til playoff. En hjemmesupporter bekreftet på sin side at han egentlig var fornøyd med sesongen allerede, og gjentok floskelen om at The Rams denne sesongen først og fremst hadde vært ute etter å etablere seg i divisjonen. Kanskje mer interessant var det å høre at han faktisk var enig i min konklusjon om at FAs ligakomité kunne ha håndtert den nevne kabalen før sesongstart på en langt bedre måte, og at det nok hadde vært en bedre løsning å la Petersfield Town bli i South & West-divisjonen (der man jo også har Hampshire-rivaler som Bashley, AFC Totton og Winchester City) og beholde Flackwell Heath i Central-divisjonen. Jeg hadde ventet at hjemmefansen ikke ville være spesielt enig i dette, men denne representanten så i hvert fall poenget og nikket samtykkende.

 

Andre omgangen startet noe tregere enn den første, og Northwoods initiativ var borte der man så en tett og jevn innledning hvor det ikke skjedde stort før Petersfield Town tok ledelsen i omgangens tolvte minutt. Andy Todd spilte fri Joe Briggs, som sendte et innlegg over på bakerste stolpe, og der klarte Oliver Bailey å heade inn ledermålet. Dette var hjemmelagets første virkelige sjanse, og det var vel strengt tatt litt ufortjent, uten at det sannsynligvis plaget hjemmemanager Ian Saunders altfor mye. Skjønt, det burde kanskje bekymre ham litt at man stort sett virket fryktelig tannløse fremover, og bortsett fra denne ene gangen de klarte å utmanøvrere gjestenes forsvar, så hadde Northwood-forsvaret bortimot stålkontroll.

 

Det skortet imidlertid også litt fremover for gjestene, men de spilte seg i hvert fall til en del sjanser og halvsjanser som de dog ikke klarte å omsette. Etter vertenes ledermål tok det ti minutters tid før Northwood fikk ristet av seg sjokket og begynte å skape noe igjen, og det siste kvarteret ble litt små-hektisk. Louis Stead fikk et skudd blokkert, Jermaine Heron skjøt like over, og Niko Muir fikk også to avslutninger blokkert av et solid Rans-forsvar. Helt på tampen ropte Northwood på straffe uten at jeg så noe galt, og da innbytter George Nicholas på overtid først fikk sitt skudd på mål, ble det reddet av keeper Eaton. Dermed ebbet det ut med hjemmeseier 1-0 foran kun 86 betalende tilskuere, og det var nok litt skuffende for et bortelag som sannsynligvis så playoff-toget forlate perrongen. Kanskje skulle de i stedet vært litt mer opptatt av seg selv enn å klage på så godt som samtlige dommeravgjørelser, for i perioder virket de minst like opptatt av å fotfølge dommeren for å klage på hans avgjørelser.

 

Det var øvrig også scenarioet på vei av banen ved kampslutt, da jeg tok en foreløpig avskjed med tyskerne som raskt forlot Love Lane for å sette kursen mot sitt hotell i Bournemouth-traktene. Undertegnede ble heller ikke altfor lenge, og jeg spaserte snart i retning av jernbanestasjonen i Petersfield for å rekke 22.06-toget tilbake til Fratton. Etter 22 minutter på jernhesten kunne jeg stige av og returnere til hotellet for å få litt søvn før jeg med en nokså tidlig start skulle gjøre unna en lang reise ned til Cornwall dagen etter.

English ground # 329:
Petersfield Town v Northwood 1-0 (0-0)
Southern League Division One Central
Love Lane, 23 March 2016
1-0 Oliver Bailey (57)
Att: 86
Admission: £7
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 24.03.2016: AFC St. Austell v St. Blazey
Previous game: 22.03.2016: Pelsall Villa v Littleton

 

More pics

 

 

Tirsdag 22.03.2016: Pelsall Villa v Littleton

 

Det var på tide å igjen forlate Newcastle for å vende snuta sørvestover, men før jeg satt meg på 10.35-toget som skulle ta meg til Birmingham, møtte jeg tidlig opp på Newcastle stasjon for å innta en full scottish breakfast ved Centurion Bar sin lille kafé på innsiden av stasjonen. Skuffelsen var imidlertid stor da den ble servert med en beklagelse om at de var tomme for haggis. Kanskje hadde det vært en idé å si fra om dette tidligere så jeg kunne vurdert å gjøre om på bestillingen? Jeg fikk uansett kastet i meg frokosten før jeg tok plass på toget, og etter snaut to timer kunne jeg gjøre unna et raskt togbytte på et Birmingham New Street som var totalt ugjenkjennelig siden sist. Stasjonen der har gjennomgått en voldsom ansiktsløftning – noe reisende de siste par årene vil ha merket seg ved at stasjonen i lengre tid har fremstått delvis som en byggeplass – og har nå blitt åpnet mer opp inn mot et tilknyttet kjøpesenter. Perrongene er imidlertid fortsatt så smale at det fort blir en voldsom trengsel, og der er det også en viss mangel på informasjonstavler om avganger, slik at man gjerne må opp i selve ‘hovedhallen’ for å orientere seg ved togbytter. Men hva gjør vel det så lenge man kan by på en forbedret ‘shopping-opplevelse’??

 

Av alle ting var toget nå forsinket grunnet det som ble beskrevet som ‘uregjerlige passasjerer’. Temmelig spesielt; ikke minst midt på dagen på en tirsdag. Jeg slapp heldigvis å vente lenge i trengselen på perrongen, og kunne snart gjøre unna den siste korte etappen opp til Wolverhampton, som igjen var valgt som base. Heldigvis skulle jeg ikke denne gang bo ved Wulfrun Hotel, men hadde i stedet betalt £38 for et dobbeltrom ved byens Britannia-hotell som ligger kun et par minutters gange fra jernbanestasjonen. Der fikk jeg raskt sjekket inn, og stakk snart over på puben Moon Under Water for å få i meg en tidlig middag før jeg satt kursen mot kveldens kamparena. Etter å ha unnet meg en stor mixed grill gikk jeg for å ta buss 89 mot Walsall. Den skulle frakte meg til Pelsall Villa, og jeg hadde betalt £4 for en dagsbillett som er gyldig på samtlige National Express-busser i West Midlands – marginalt mer enn jeg betaler for en lokalreise her hjemme. Etter rundt 50 minutter ombord på bussen som nok kjører en liten melkerute, kunne jeg takke sjåføren for turen og stige av.

 

Pelsall er en stor landsby som ligger omtrent en halv norsk mil nord for Walsall, og den har et innbyggertall på rett i overkant av 11 500. På 1700-tallet ble det oppdaget kullforekomster her, og det vokste snart frem et gruvesamfunn. I 1872 døde 22 gruvearbeidere i en ulykke da en av gruvene ble oversvømt, og dette var et problem som stadig rammet gruvene her i den grad at de til slutt ble ansett som ubrukelige og ble lagt ned. Senere har det også vært jernverksindustri her, og Pelsall hadde også sin egen jernbanestasjon inntil den ble nedlagt i 1965. Pelsall Villa holder til sør i Pelsall, rett nedenfor et parkområde kalt Pelsall Common, og jeg hoppet av bussen et lite steinkast fra The Bush Ground. Som navnet tilsier ligger den rett bak den gamle puben The Old Bush, som nå dessverre er nedlagt. Man kan forestille seg at den har blitt brukt flittig av både klubben og supporterne, som ved for eksempel puben Coach & Horses hos Sheffield FC, og i tidligere dager brukte ikke overraskende spillerne The Old Bush til å skifte før kamp.

 

Jeg ble imidlertid møtt av stengte dører, og det var vel heller ikke spesielt overraskende i seg, all den tid det fortsatt var nesten to timer til kampstart. Mens jeg sto der og kikket gjennom porten gikk det dog ikke mer enn et par minutter før det kom en kar som låste seg inn, og han ga meg gladelig tillatelse til å ta en kikk på innsiden slik at jeg fikk sett meg litt rundt og tatt noen bilder mens det fortsatt var nok dagslys. The Bush Ground hadde en stund fristet meg, og jeg ble overhodet ikke skuffet. Selv om noen av de som er vant til funksjonelle ligaarenaer der man kan sitte på sitt eget plastsete sikkert ville hevdet at The Bush Ground er en sliten og falleferdig dynge av et anlegg, falt jeg umiddelbart for sjarmen og karakteren til Pelsall Villas hjemmebane, som for øvrig heller ganske voldsomt fra en nærmeste kortsiden ned målet på motsatt ende av banen.

 

Man kommer inn på nærmeste kortside, der man har hovedtribunen. Dette er hovedsakelig en sittetribune hvis overbygg tidligere skal ha tilhørt Telford-klubben GKN Sankey, men da den klubben gikk under i 1988 ble det senere overtatt av Pelsall Villa. Setene skal stamme på John Ireland Stand på Molineux Stadium i Wolverhampton, men mange av disse setene lå nå av en eller annen grunn slitne og henslengt i et hjørne av tribunen. På det jeg velger å kalle nærmeste kortside (til venstre sett fra denne tribunen) står det først et par gamle brakker oppe i hjørnet og nedover denne langsiden, og jeg fant senere ut at en eller to av disse huser klubbkontor og et lite matutsalg. Nedenfor her igjen var et bygg som jeg umiddelbart trodde var klubbhuset med tilhørende bar, men det viste seg at man ikke hadde noe slikt for tiden. Det huset i stedet garderober, og utenfor her er det noen betongtrinn man kan stå på.

 

Ved siden av dette partiet står en fantastisk artig liten tribune som vel ikke er den enkleste å forklare, men det kan ikke være mange tilskuere som får plass under taket der. Den lille tribunen har noen få innvendige trappetrinn opp til der en håndfull personer kan se kampen fra opphøyd posisjon. Jeg mistenkte først at denne tribunen kanskje var forbeholdt klubbledelse eller lignende, men så ingen skilt som vitnet om noe slikt. Enklere enn å forsøke å beskrive denne tribunen er det nok uansett å henvise til bildematerialet. Nede på bortre kortside er det ingen tilskuerfasiliteter, og om man velger å stå her så er det på bar bakke. Det samme er tilfelle på bortre langside, der man imidlertid også finner laglederbenkene.

 

Jeg ble stående å prate litt med to karer som var i ferd med å klargjøre matutsalget og andre fasiliteter til kampstart, og de kunne fortelle et par saker og ting som nok forklarte blant annet hvorfor mange av de nevnte setene lå demontert og henslengt. Til tross for at jeg virkelig likte The Bush Ground, så er visst saken nemlig den at FA og deres graderings-ansvarlige ikke er helt tilfreds og har påpekt et og annet punkt som måtte utbedres før en deadline som vel lå et par uker frem i tid, slik at de nok var i ferd med å fikse litt på et og annet. Om man klarer å blidgjøre FAs regelryttere i slik at de får beholde plassen på step 6, kan det imidlertid likevel ende med nedrykk om de ikke tar seg litt sammen på banen, men mer om det senere. Jeg ble også fortalt at man vurderer å gjøre om en av brakkene som står oppe i det ene hjørnet til å huse en liten bar, men da man for tiden ikke har slikt her ble jeg anbefalt å heller slå i hjel litt tid ved å spasere opp til The Railway Inn, som jeg da også hadde sett fra bussen rett før jeg gikk av.

 

På den nevnte puben fikk jeg lesket strupen med en pint cider mens jeg etter hvert slo av en prat med de lokale gjestene, og en av de røpet faktisk at han var Pelsall Villas tidligere ‘banemann’. Pork scratchings – eller fleskesvor som det vel heter på norsk – anses ofte for å være spesielt populært i West Midlands, og man mener det var i denne regionen at man startet med dette. Jeg er glad i sterk mat og snacks, og da jeg oppdaget at puben solgte en variant med ghost chili måtte den selvsagt prøves. For en gangs skyld holdt produsenten også det man lovet, og det var virkelig hot. I ettertid angrer jeg på at jeg ikke kjøpte med meg et par poser, men det gjorde i det minste sitt til at pinten fikk bein å gå på, og jeg tømte raskt glasset før jeg spaserte tilbake til The Bush Ground med snaut tre kvarter til avspark. Da jeg igjen gikk inn oppkjørselen ved The Old Bush tenkte jeg som så at ville vært flott om man fikk noen nye eiere som klarte å få denne puben til å gå rundt. Det er lov å håpe.

 

Jeg betalte meg nå inn med £5 og sikret meg et eksemplar av kveldens kampprogram for ytterligere £1. Det bugnet ikke akkurat av artikler, men hadde i hvert fall fyldig historikk for både hjemmelaget og gjestende Littleton, i tillegg til tabeller og statistikk fra de to øverste divisjonene i Midland League samt den øverste divisjonen av West Midlands (Regional) League, slik at man hadde den mest vesentlige informasjonen. Jeg ble igjen stående å prate litt med et par av karene som hadde samlet seg rundt matutsalget, og da de plutselig oppdaget at de hadde besøk fra Norge var det igjen tydelig at det ikke var helt dagligdags. De lurte fælt på hvorfor jeg hadde valgt å komme for å se lille Pelsall Villa, og viste stor interesse for min tur og hvilke andre kamper jeg hadde på menyen. De kommenterte først og fremst den voldsomme geografiske spredningen på kampene jeg hadde valgt meg, i tillegg til turens avslutningskamp hos Walsall Wood, som vel må kunne sies å være av deres største lokale rivaler.

 

Pelsall Villa skal ha blitt stiftet i 1897, og i arkivet til den tidligere lokalavisen Walsall Observer har man i hvert fall funnet kampomtaler fra kamper året etter. Som flere andre klubber la man ned driften under verdenskrigene, og etter andre verdenskrig startet man ikke opp igjen før i 1961. The Villains tok etter hvert plass i Staffordshire County League, der de spilte frem til 1982, da de fikk innpass i West Midlands (Regional) League. Da hadde man fire år tidligere fått i stand en avtale med cricketklubben på nabotomta slik at man fikk sitt eget hovedkvarter og slapp å bruke puben utenfor som ‘garderobe’. Allerede i sin andre sesong i WMRL sikret de seg opprykk fra Division Two til Division One, men det var åpenbart at man måtte utbedre sin hjemmebane for å få den godkjent for Premier Division som tydeligvis da var målet. Det målet ble oppnådd i 1990, og året etter ble de nye flomlysene offisielt innviet med kamp mot Aston Villa foran et publikum som talte rundt 2 000 tilskuere.

 

Senere fikk man altså på plass en tribune på nærmeste kortside, og målet var nå opprykk til den nye Midland Alliance, men da de vant WMRL-tittelen i 1995 måtte de til slutt se langt etter det etterlengtede opprykket. De kom i stedet etter påfølgende sesong, da de endte på 2. plass fikk ta steget opp. Deres beste plassering på det nivået kom i form av en 11. plass i debutsesongen 1996/97, før de etter åtte sesonger måtte returnere til West Midlands (Regional) League i 2004. Der befant de seg helt frem til 2009, da de flyttet sidelengs over i Midland Combination, og da denne i 3025 slo seg sammen med Midland Alliance for å stifte den nye Midland League, ble Pelsall Villa plassert i Division One av den nye ligaen. I fjor endte de på nest siste plass, og plassen hang vel i en litt tynn tråd, men forhåpentligvis kan man beholde plassen igjen.

 

Selv om det forrige sesong kun var en nedrykker fra denne divisjonen, har jeg en formening om at det i utgangspunktet må påregnes at det er to som skal ned, uten at jeg skal satse hus og hjem på akkurat det. Men i så fall måtte Pelsall Villa begynne å sanke litt poeng, for tabellen for Midland League Division One viste før kveldens kamp at de riktignok hadde fire lag bak seg, men at det samtidig kun var tre poeng ned til nestjumbo Bolehall Swifts, og i tillegg var formen til Pelsall Villa litt urovekkende. De sto med nokså stygge 0-2-9 på de elleve siste kampene; hvorav 0-2-6 i ligaen i denne perioden. Dagens bortelag, Littleton, lå for øvrig trygt plassert midt på tabellen på en 9. plass, og med 45 poeng mot hjemmelagets 22. Likevel var det forhåpninger om at de røde og svarte vertene skulle klare å kjempe til seg tre sårt tiltrengte poeng.

 

Det dro seg etter hvert mot avspark uten at jeg så noe til min groundhopper-kollega Neil som hadde varslet at han ville ta turen fra Mansfield. Nå skal det også sies at jeg i ettertid ved et uhell klarte å slette noen av bildene jeg tok, og et av disse var et bilde av lagoppstillingen til gjestene, som med sitt fravær gjør det noe vanskeligere å levere en fullgod beretning. Det er imidlertid ingen tvil om at det var deres nr. 10 som allerede i kampens andre minutt fyrte av et skudd som Villains-keeper Tom Turner slo over. Få sekunder senere så jeg også Neil entre The Bush Ground, og jeg hadde fått selskap av ham da Dean Williams etter et kvarter stusset et innlegg på mål. Det var med nød og neppe at en Littleton-forsvarer fikk reddet på streken, og dette var egentlig det viktigste som skjedde ute på banen i en meget sjansefattig første omgang der lagene nøytraliserte hverandre totalt 0-0 til pause ga vel et nokså riktig bilde av omgangen.

 

Karen i matutsalget hadde tidligere beklaget at han ikke kunne bidra med en pin til min samling, men forsøkte i stedet å lokke meg til å kjøpe en Pelsall Villa-lue. Det begynte nå å bli temmelig kjølig, og siden jeg hadde glemt igjen min gamle Reading-lue, valgte jeg nå å likevel slå til – ikke minst siden den var såpass billig som £4 (nå har jeg ikke for vane å samle på luer, men jeg har likevel et inntrykk av at prisen normalt ligger på rundt det dobbelte eller mer), og fordi jeg uansett følte for å bidra med en beskjeden slant til klubbkassa. Den varmet da også godt, og nå savnet jeg egentlig bare elgskinnshanskene som jeg tidligere i sesongen sannsynligvis glemte igjen i en taxi i Morpeth, men jeg var klar for andre omgang og håpet på bedre underholdning.

 

Det var fortsatt ingen festforestilling de 72 tilskuerne var vitne til, men da vi nærmet oss en time spilt innledet hjemmelaget en periode der de hevet seg og skapte noen sjanser. Først presset de en Littleton-forsvarer til å styre et innlegg like over sitt eget mål, før Dean Williams like etter sendte i vei et skudd som gikk via keeper Haydn Whitcombe og i stolpen før ballen spratt tilbake til keeper. Et par minutter senere var det Callum Phillips som fikk muligheten på et langt innkast inn i feltet, men hans heading gikk like over. I stedet dalte kampen igjen i kvalitet, og gjestenes nr. 5 skjøt like over like etter at vi hadde gått inn i det siste kvarteret. De gikk mot 0-0, men i siste ordinære minutt kunne gjestene stjålet alle tre poengene da en uidentifisert spiller skjøt over fra god posisjon.

 

Dermed 0-0 og poengdeling etter det som må kunne karakteriseres som en nokså svak kamp, men der vertene var nærmest seieren. Neil stakk umiddelbart av gårde for å sørge for at han ikke sperret noen inne etter at han enkelt og greit hadde parkert på en måte som blokkerte flere av bilene på parkeringsplassen da han ankom noe forsinket etter trafikkork på veien til Pelsall. Selv valgte jeg å betale £2 for en siste boks med Strongbow, og ble stående igjen å prate litt med noen av de involverte mens jeg ventet på bussen tilbake til Wolverhampton. Mens gjestenes spillere og personell etter hvert kom ut og gjorde klart til avreise tilbake til Evesham-traktene av Worcestershire, gikk jeg for å ta bussen klokka 22.21.

 

Buss nummer 89 kom i henhold til rutetiden, og det virket nå som om den returnerte via en noe kjappere rute, siden jeg var tilbake i Wolverhampton et lite minutt før det kimet i byens klokketårn som markerte av klokken var elleve. Jeg unnet meg en snarvisitt innom Moon Under Water for en siste pint mens jeg snyltet litt på deres WiFi, men trakk meg snart tilbake til hotellsenga. Det etterlengtede besøket hos Pelsall Villa hadde ikke skuffet, og det vil stå som en av turens høydepunkter til tross for at det ikke var den mest underholdende kampen jeg ble vitne til. Jeg falt litt for The Bush Ground, og likte Pelsall Villa, og jeg håper de vil klare å beholde plassen og at de vil klare å tilfredsstille regelrytterne i FA uten at det vil gå på anleggets karakter løs. Morgendagen skulle by på en lang reise ned til sørkysten, så det var bare å komme seg i senga og vente på Jon Blund.

English ground # 328:
Pelsall Villa v Littleton 0-0 (0-0)
Midland League Division One
The Bush Ground, 22 March 2016
Att: 72
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 23.03.2016: Petersfield Town v Northwood
Previous game: 21.03.2016: Jarrow Roofing BCA v Morpeth Town

 

More pics

 

 

Mandag 21.03.2016: Jarrow Roofing BCA v Morpeth Town

 

Jeg kan ikke akkurat si at jeg fikk noen glimrende start å mandagen, og det skyldtes ikke først og fremst at det nok ble en pint for mye kvelden før, selv om det ikke er direkte urealistisk å tenke seg at det i seg selv kan ha hatt en sammenheng med at jeg hadde mistet lommeboka! Jeg hadde for så vidt merket det allerede kvelden før da jeg returnerte til hotellet, men jeg hadde ikke noen forutsetning for å vite om den lå igjen på Louden Tavern eller på bussen jeg hadde tatt derfra tilbake til hotellet. Dette var i hvert fall de eneste to stedene jeg kunne tenke meg, for jeg hadde hatt den da jeg forlot Bristol Bar. Nå var det i og for seg ikke noen fullstendig katastrofe da den ikke inneholdt noen bankkort etc. Det var stort sett britisk småmynt i den, i tillegg til 150 euro som jeg hadde tatt med som backup i tilfelle en krise skulle oppstå. Likevel var det greit å i hvert fall gjøre et forsøk på å finne den før jeg forlot Glasgow.

 

Jeg fant ut at Louden Tavern heldigvis ikke åpnet altfor sent, selv om åpningstiden klokka 11.00 var samtidig som avgangen for direktetoget jeg hadde blinket meg ut. Jeg tok lokaltoget til Duke Street stasjon, der den originale Louden Tavern ligger vis-à-vis, og med et lite kvarter til åpning sto det allerede en tørst kar utenfor og kikket på klokken. Et minutt eller to etter at klokken slo 11 ble dørene åpnet av en jente som snart kunne bekrefte at de ganske riktig hadde funnet min lommebok, så da endte jo også det lykkelig. Av høflighets skyld måtte jeg nesten av ren takknemlighet kjøpe en boks Strongbow, selv om det egentlig var litt for tidlig på dagen etter min smak. Mesteparten skle dog raskt ned slik at jeg snart kunne smette over veien for å starte min ferd mot Newcastle via en noe annerledes rute enn planlagt.

 

Første etappe gikk med 11.28-toget som tok meg den korte veien til Bellgrove, hvor jeg byttet til tog mot Edinburgh, og i den skotske hovedstaden kunne jeg omsider hoppe på toget som skulle frakte meg til Newcastle. Da jeg ankom geordie-byen nå få minutter etter halv tre, var det da også bare en snau time senere enn opprinnelig planlagt. Det kan være tilfeldig, men også i WHSmith-sjapper virker det for meg som om det har blitt vanskelige å finne Non-League Paper den siste tiden. Jeg hadde virkelig savnet den dagen før, for den er visst ikke å få tak i i Skottland, men heller ikke ved hverken WHSmith eller andre utsalgssteder hadde jeg heller med meg når det nå var det første som sto i hodet på meg etter å ha steget av toget. Jeg hadde betalt den noe snodige prisen £41,47 for overnatting ved Surtees Hotel, og etter å ha sjekket inn fortsatte jeg jakten på gårsdagens Non-League paper med en kjapp spasertur ned i det koselige Side-området.

 

Der traff jeg blink, og kunne kose meg med interessant lesestoff mens jeg foretok et pitstop på et nokså fast vannhull i Newcastle – nemlig Bridge Hotel rett ved siden av den såkalte ‘high level bridge‘. Opprinnelig hadde ikke planen vært å komme til Newcastle denne dagen i det hele tatt, for jeg hadde i utgangspunktet valgt meg ut Marske United v Washington, men den ble etter hvert flyttet fra mandag til tirsdag for å hindre kollisjon med Jeff Stellings MEN United-arrangement som skulle gjeste Marske United på mandagen. Overnatting hadde til og med blitt booket i Middlesbrough i den anledning, men selv om den i utgangspunktet var bindende, gikk de med på å la meg kansellere da jeg i stedet valgte meg kampen Jarrow Roofing BCA v Morpeth Town. Etter å ha slått i hjel litt tid på Bridge Hotel gikk jeg den korte veien til holdeplassen for buss X36, som jeg skulle tilbringe en halvtimes tid på mens den skysset meg sørøstover.

 

Jarrow Roofing spiller ikke i Jarrow, men i Boldon Colliery, som er en av tre landsbyer som sammen kalles The Boldons. De to andre er West Boldon og East Boldon, og om jeg ikke er kar om å fortelle hvor mange som bor i Boldon Colliery, så skal innbyggertallet kombinert for The Boldons være drøyt 13 000. Vi befinner oss her i grevskapet Tyne & Wear, og området mellom Newcastle og Sunderland. Som det går frem av navnet har gruvedriften stått sentralt i Boldon Colliery, i likhet med The Boldons og andre deler av dette området for øvrig. Fra der jeg gikk av bussen hadde jeg en omtrent fem minutters spasertur foran meg før jeg med en time og tre kvarter til avspark ble møtt av ikke bare én, men to fotballstadioner. Nå skal jeg ikke gjøre det altfor innviklet med alle Boldon-navnene, men det fulle navnet til Northern League-klubben jeg skulle se er Jarrow Roofing Boldon Community Association, og deres hjemmebane er Boldon Colliery Association Sports Ground (gjerne forkortet til Boldon CA Sports Ground). Rett ved siden av, på andre siden av innkjørselen og parkeringsplassen, holder Wearside League-klubben Boldon Colliery Association (eller Boldon CA) til på sin hjemmebane Boldon Colliery Welfare.

 

Det var ikke uventet nokså folketomt da jeg ankom, men kun et par minutter etter meg ankom en kar som viste seg å være en groundhopper fra Chatham (i Kent), og mens jeg gikk og kikket på lappeteppet av bølgeblikk og plank som utgjør anleggets ytre, hadde han fått kloa i en kar som gikk med på å slippe oss inn for å kikke oss litt rundt og ta noen bilder. Jeg hadde akkurat registrert at inngangspartiet til nabobanen nå sto åpen, og var på vei til å stikke snuta innenfor da jeg registrerte dette og gikk heller over for å ta en kikk på kveldens kamparena. Den bærer preg av å være ‘hjemmesnekret’, og det er fordi det er akkurat det den er. Her er det kanskje en passende anledning å fortelle litt mer om klubben som i 1987 ble stiftet av Richie McLoughlin. Han er identisk med mannen som slapp oss inn, og han er faktisk både grunnlegger, formann, manager, og ‘banemann’. Rett og slett en altmuligmann som også gjør små oppgaver som å sørge for te til besøkende. Han driver for øvrig firmaet Jarrow Roofing, som har gitt klubben sitt navn, og med en fortid som fotballspiller hadde han et ønske om å drive en egen klubb.

 

De tok først plass i South Tyne Senior League, som ble vunnet på første forsøk før de flyttet over til Tyneside Amateur League. Der ble det også umiddelbar suksess, og etter tre strake ligaseire av tre mulige, fikk de i 1991 plass i Wearside League, som den gang hadde to divisjoner. Debuten endte med 2. plass og opprykk til ligaens toppdivisjon, der de i 1996 kun tapte tittelen (til Marske United) grunnet et poengtrekk. Det var godt nok til å få ta plass i Northern League, og 3. plassen i Division Two i derbutsesongen 1996/97 var godt nok til å få rykke opp igjen. Deres beste ligaplassering er 6. plassen i 2004 – året før de tok seg helt til semifinalen i FA Vase (der de måtte gi tapt for senere Didcot Town). Siden den gang harThe Roofers rykket ned til Division Two to ganger, men ved begge anledninger har de returnert til Northern Leagues øverste nivå, Division One, i løpet av to sesonger.

 

McLoughlin har selv bygget opp fotballstadionet ved hjelp av materialet fra blant annet områdets gamle gruver og også fra sin egen business. Inngangen er på langsiden som har klubbhuset på utsiden av seg, og innenfor her er det hard standing med tak over hodet på den ene banehalvdelen. Senere skulle noen kjente fjes uttrykke forvirring og fortelle at det også på den andre halvdelen av langsiden har vært tak over hodet, men McLoughlin kunne etter hvert fortelle at dette taket hadde blitt blåst av i en storm tidligere i år. På bortre kortside er det ingenting bortsett fra hard standing, og det er det mer av på bortre langside, der man imidlertid har anleggets hovedtribune stående midt på med laglederbenkene på hvor sin sine. Dette er en sittetribune som er kledd i blått bølgeblikk. På nærmeste kortside er det en temmelig original tribunekonstruksjon der et overbygg gir tak over hodet til en enkelt rad med noen seter rett bak mål. På taket av dette overbygget har man satt opp gule bokstaver som staver oppildningen «HOWAY THE ROOFERS». Til tross for at min venninne Katie hadde jeg uttrykk for at hun virkelig mislikte dette stadionet, var det noe med som jeg personlig likte. Det er ikke vanskelig å sette fingeren på hva det er, og det heter…karakter. For om det kan fremsto noe shabby, så oser det uten tvil karakter!

 

Idet jeg gikk for å oppsøke klubbhusets bar på utsiden, kom en kar med kveldens program, og jeg byttet £1 mot et eksemplar. Normalt koster det £1,50, men jeg ble fortalt at de hadde slått av prisen fordi det var originalprogrammet som ble trykket til den opprinnelige kampdatoen lørdag 5. mars. Det gjorde jo ting litt mindre aktuelt, men jeg tok det med meg inn i klubbhuset og bladde litt i det mens jeg lesket strupen med en boks Woodpecker til £1,60. Kveldens kamp var altså en ligakamp i Northern Leagues øverste divisjon, som fortsatt har det logiske navnet Division One, og tabellsituasjonen var egentlig svært uoversiktlig grunnet voldsom forskjell i antall spilte kamper. Faktum var uansett at hjemmelaget kun hadde tre poeng ned til nedrykkssonen, og selv om de hadde en og to kamper til gode på disse lagene, var de avhengig av å plukke noen flere poeng. Det skulle imidlertid ikke bli lett denne kvelden mot et Morpeth Town som har hatt en fenomenal sesong. I høst imponerte de så voldsomt at jeg var villig til si meg enig med de som mente de var i ferd med å bli en tittelfavoritt.

 

En rekke avlysninger og suksess i diverse cuper – ikke minst i FA Vase – har ført til at de etter hvert fikk et voldsomt antall hengekamper og et tett kampprogram, og samtidig som Shildon virkelig fant formen utover i sesongen, var nå ikke lenger ligatittel særlig aktuelt. Vi var altså i siste halvdel av mars, og Morpeth Town hadde faktisk kun spilt halvparten av sine 42 ligakamper! Opp til ledende Shildon var det 23 poeng, men de hadde da også ni kamper til gode. Med et så voldsomt program som de nå har, vil de dog kanskje få nok med å sikre en plass blant topp 3 – som uansett vil være deres beste sesong noensinne. Og ikke minst; de var klare for Wembley-finalen i FA Vase, der de søndag 22. mai vil møte føniksklubben Hereford FC. Dette ble også høflig markert av kveldens hjemmelag som tok oppstilling for å applaudere ut sine motstandere som to dager tidligere hadde blitt finaleklare etter et sent vinnermål i den andre semifinalekampen mot Bowers & Pitsea. Men før den tid hadde jeg truffet på flere kjente fjes, etter å ha betalt med inn med £6. Først mine gamle kjente Lee Stewart og Connor Lamb, og deretter Harvey Harris. Mens vi sto og pratet dro jeg også kjensel på to karer ved siden av oss, og det viste seg ganske riktig å være Keith og Steve som i påsken for to år siden ga meg skyss fra Billingham til Hartlepool og tilbake til Newton Aycliffe.

 

The Roofers startet positivt og hadde stort sett kontroll på sine Wembley-klare gjester, og med deres offensive rekke er det kanskje litt snodig at de lå så langt nede på tabellen. Med en trio som Michael Mackay, James Fairley og Paul Chow følte jeg vel at de burde ha nok kvalitet til å holde nedrykkssonen på avstand, og både storscorer Chow og Callum Patton hadde sjanser til å gi hjemmelaget ledelsen, før Morpeths Sean Taylor ble spilt gjennom og Roofing-keeper Daniel Regan var reddende engel med en benparade. I det 18. minutt tok imidlertid gjestene ledelsen etter at Sean Taylor stormet nedover kanten, skar inn i feltet og spilte tilbake til Luke Carr, og helten fra helgens semifinale i FA Vase satt inn 0-1. Litt senere ble tidligere Roofing-spiller Patton spilt gjennom, men keeper Regan kom stormende ut og fikk avverget med nød og neppe. På motsatt side av banen lobbet Paul Chow over Morpeth-keeper Karl Dryden, men ballen gikk også på feil side av stolpen. Til tross for at de lå under med ett mål, hadde The Roofers ikke spilt noen dårlig omgang, der de stort sett klarte å temme sine gjester, og det er ikke minst godt gjort ettersom de allerede skaderammede vertene av en eller annen grunn ventet merkelig lenge med å erstatte Kerry Hedley som da så ut til å ha hinket rundt et kvarters tid.

 

Etter at jeg i pausen hadde betalt £1,50 for en mince pie, innledet vertene andre omgang med å jakte på utligning, og hadde uflaks da Michael Mackay ble vinket off for offside da han var på vei gjennom alene med keeper. Vi sto helt på linje med situasjonen, og jeg er ikke i særlig tvil om at det var en feil avgjørelse. I stedet var det gjestene som doblet ledelsen etter en liten keepertabbe tolv minutter ut i omgangen. Målvakt Regan var oppe og plukket en ball, men så ut til å miste den rett i beina på Sean Taylor som satt inn 0-2. Michael Mackay kunne redusert like etter, men avslutningen gikk utenfor. Roofers måtte dog ikke vente altfor lenge før reduseringen kom fra en corner tjue minutter ut i omgangen. Etter flipperspill i feltet og et par blokkerte avslutninger, endte ballen hos Michael Laws som sendte ballen i mål. Noen mente Paul Chow fikk en touch, men ballen traff veteranspissen etter at den krysset streken, så det var definitivt Laws’ mål. Viktigere for hjemmelaget var at de var tilbake i kampen.

 

En god Sean Taylor kunne like etter sørget for ny tomålsledelse, men etter et flott raid smalt hans skudd i stolpen. Vi var inne i det siste kvarteret da Dale Pearson kom innpå for gjestene, og kun et minutts tid senere var han mål for et innlegg som han dempet og deretter omsatte i scoring. 1-3, og det virket som om det var avgjørelsen som falt. Ikke minst ettersom Paul Chow skjøt like utenfor da han noen minutter senere. I andre tilleggsminutt reduserte dog hjemmelaget igjen, da et Robbie Williamson skle og hans skudd endte opp med å bli mer en pasning til Paul Chow som fra rundt 12 meter fyrte løs. Hans skudd endret retning og fant veien til nettmaskene, men det var for sent, for ikke mange sekundene etter avspark, blåste dommeren av med 1-3 som sluttresultat foran 114 tilskuere.

 

Både Connor, Harvey og Hartlepool-duoen tok sporenstreks fatt på hjemveien, men Lee ble med inn i klubbhuset for å holde meg med selskap mens jeg ventet på bussen. En Woodpecker ble fort til en til, og vi kunne heller ikke takke nei når vi ble invitert til å forsyne oss fra de fristende smørbrød-fatene. Jeg vant da også £15 på et av deres skrapelodd som i hvert fall dekket noen av utgiftene til fotball denne kvelden. Siden jeg samtykket i Lee sitt forslag om en andre Woodpecker, lot jeg bussen gå, og blinket meg i stedet ut en annen buss. Rute nummer 35 skulle imidlertid ikke helt tilbake til Newcastle, men jeg kunne ta den til Heworth og bytte til metro der. Det var tydelig at Lee har blitt godt vant med å bli skysset rundt av Katie, men nå som hun var på besøk hjemme i New Zealand hadde han måttet ty til kollektivtransport. Han skulle også ha buss nummer 35, og påsto det var samme buss som jeg skulle ha, men han syntes å ville gå mot en annen holdeplass enn det jeg ville. Det viste seg at han skulle ha samme rute, men i motsatt retning, så det var bra jeg ikke hørte på ham…og jeg tror det er bra han har Katie som kjører, ellers ser jeg ikke bort fra at han hadde surret seg bort nå og da. Ved retur til Newcastle trakk jeg meg umiddelbart tilbake til hotellet og tok kvelden etter nok en spennende dag i Northern League.

English ground # 327:
Jarrow Roofing BCA v Morpeth Town 2-3 (0-1)
Northern League Division One
Boldon C.A. Sports Ground, 21 March 2016
0-1 Luke Carr (18)
0-2 Sean Taylor (57)
1-2 Michael Laws (65)
1-3 Dale Pearson (77)
2-3 Paul Chow (90+2)
Att: 114
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £4

 

Next game: 22.03.2016: Pelsall Villa v Littleton
Previous game: 20.03.2016: Dundee United v Dundee

 

More pics

 

 

Søndag 20.03.2016: Dundee United v Dundee

 

Jeg våknet frisk og rask på dette som var min siste hele dag i Skottland for denne gang. Jeg hadde en siste skotsk kamp på menyen denne søndagen før jeg dagen etter skulle sørover igjen til England. Om det i det hele tatt finnes noen som jevnlig leser mine skriverier, vil vedkommende kanskje huske at jeg på min jule- og nyttårs-tur hadde kjøpt billett til lokaloppgjøret Dundee v Dundee United men hadde en mildt sagt frustrerende morgen og formiddag da en ødelagt kjøreledning nord for Newcastle gjorde at togene ble innstilt slik at jeg ankom Dundee først rett etter kampslutt. Vel, denne dagen skulle jeg ta turen til Dundee for å se det motsatte oppgjøret, og jeg hadde blinket meg ut direktetoget fra Glasgow Central klokka 09.18.

 

Jeg startet igjen dagen med en full scottish breakfast ved Jackson’s Bar; selvsagt med ekstra haggis også denne gang. Deretter tenkte jeg faktisk å ta metroen ned til St. Enoch, rett ved Glasgow Central, men Glasgow Subway har noen temmelig slappe rutetider på søndager. Ikke bare slutter den å gå allerede ved 18-tiden på ettermiddagen, men den starter heller ikke opp før rett etter klokka 10 på formiddagen. Dermed måtte jeg nå svinge meg og spasere ned til Glasgow Central for å rekke toget, men det tok da heller ikke noe særlig mer enn ti minutter, og snart satt jeg på Aberdeen-toget som skulle frakte meg så langt som til Dundee.

 

Dundee ligger på nordsiden av ‘fjorden’ Firth of Tay, på den skotske østkysten, omtrent seks norske mil nord-nordøst for Edinburgh. Med et innbyggertall på rett i underkant av 150 000 er Dundee Skottlands fjerde største by, og dens vekst på 1800-tallet hadde ikke minst sammenheng med jute-industrien som vokste frem her. ‘RRS Discovery’ var polarskuta som Robert Falcon Scott brukte. Hun ble bygget her i Dundee, og ligger nå som museumsskip nede i havna, et steinkast fra byens jernbanestasjon. Deler av dette området er for tiden en byggeplass, da man er i ferd med å gi deler av byen en voldsom ansiktsløftning som visstnok ble påbegynt i 2001 og som skal ha en prislapp på vanvittige 1 milliard pund!!

 

Jeg hadde heller ikke denne gang tid til å ta en nærmere kikk på RRS Discovery, men i det minste var været langt bedre enn forrige gang jeg var i byen. Den gang var det konstant svart himmel og skybrudd i 2-3 dager, så når jeg klokka ti over elleve ankom Dundee, fikk jeg i det minste bevis for at sola kan skinne også her. Avspark var klokka 12.30, og jeg gikk derfor sporenstreks for å ta buss nummer 32 i stedet for å gi meg i kast med bakkene opp mot byens to store fotballstadioner. Det ville uansett tatt rundt 35 minutter (sannsynligvis noe lenger, i og med at jeg hadde måttet delvis orientere meg frem ved hjelp av Google Maps), så da var det mye greiere med noen minutters busstur fulgt av 6-7 minutters gange fra holdeplassen til Tannadice Park.

 

Dette var en av kun to kamper på denne turen som jeg hadde forhåndsbestilt billett til, og da jeg stakk snuta innom klubbsjappa for å sikre meg en pin, fikk jeg også hentet ut billetten på samme sted. Den hadde jeg betalt i dyre dommer for – £24,25 hadde den kostet meg totalt, og £2,25 av dette var et latterlig ekspedisjonsgebyr for å «få lov til» å gjøre jobben deres enklere ved å bestille online. Jeg hadde egentlig hatt mest lyst på en billett til borteseksjonen, men det varte og rakk før Dundee FC startet salget av sine bortebilletter, slik at jeg til slutt tenkte jeg fikk sikre meg en billett mens jeg kunne – i tilfelle bortebillettene skulle vise seg å uansett bli revet bort av sesongkortinnehavere og medlemmer med bøttevis av lojalitets-poeng.

 

For de som har sett hvor tett hjemmebanene til for eksempel Blackpool-klubbene Squires Gate og Blackpool Wren Rovers ligger, så er det vanskelig å overgå, men med to store stadioner som Dens Park (Dundee FC) og Tannadice Park (Dundee United) er det likevel noe ganske annet og temmelig spesielt. De to ligger kun få meter fra hverandre og er ligafotballens to nærmeste naboer i Storbritannia. Det er egentlig nokså vilt å se med egne øyne hvor nært de ligger hverandre, og det har jo ikke manglet på folk som har hevdet at de to burde banedele. Heldigvis virker ikke dette spesielt aktuelt for tiden, men det var et tema mens Skottland håpet på å få tildelt EM i 2008, og kan nok blåses liv i igjen dersom en ny slik søknad skulle bli et tema. Mens Dens Park i disse dager fremstår som et langt mer klassisk anlegg med mye mer karakter, er faktisk Tannadice Park eldre – og det til tross for at Dundee United først ble stiftet i 1909; ti år etter at Dundee flyttet inn på Dens Park.

 

Allerede i 1870-årene ble det spilt fotball der Tannadice Park nå ligger, men den gang het det Clepington Park, og ble benyttet av den tidligere klubben Dundee East End. Junior-klubben Dundee Violet og et par andre klubber benyttet også denne hjemmebanen på forskjellige tidspunkt i 1880- og 1890-årene, mens de altså har vært hjemmebane for Dundee United helt siden denne klubbens oppstart i 1909. Opprinnelig ble de stiftet under navnet Dundee Hibernian, og det i seg selv er et tegn på at klubbens røtter var (og er til en viss grad fortsatt) å finne i byens irske immigrant-samfunn. Etter at de nesten gikk konkurs i 1923 tok man dagens navn i et forsøk på å tiltrekke seg et bredere publikum. Klubben er også kjent for sine oransje drakter, men opprinnelig spilte de også i grønt og hvitt, og det var først sent i 1960-årene at de for første gang brukte de nåværende klubbfarger. Historisk sett er de uten tvil lillebroren i forhold til Dundee FC, men slik har det ikke vært i de senere år.

 

Klubbens opptur startet for alvor med ansettelsen av manager Jerry Kerr i 1959, og han sikret i sin første sesong opprykk til øverste nivå. Der holdt de seg helt frem til 1995, og hadde da rasket med seg en og annen triumf. Den skotske ligatittelen ble vunnet i 1982, og de fulgte opp med å påfølgende sesong ta seg helt til semifinalene i den gjeve europacupen for serievinnere, der de tross hjemmeseier 2-0 i første kamp tapte 2-3 sammenlagt for senere tapende finalist Roma. Tre sesonger senere var de tapende finalist i UEFA Cupen (en forgjenger til dagens fjollete Europa League) da IFK Göteborg triumferte. Den skotske FA Cupen ble vunnet i både 1994 og 2010, mens de har vært tapende finalist hele åtte ganger. Den skotske ligacupen er også vunnet to ganger, mens man har tapt finalen fem ganger. Etter å ha måttet ta turen ned etter det nevnte nedrykket i 1995 returnerte de på første forsøk, og de har igjen holdt seg i toppdivisjonen siden den gang. Men nå ser det denne sesongen stygt ut for deres del, og det ser ut som om årets Dundee-derbies kan bli de siste på en stund…i hvert fall én sesong.

 

Tannadice Park fremstår i dag som et moderne anlegg, og mye av karakteren forsvant med oppgraderingen i 1990-årene. Den store toetasjes tribunen George Fox Stand ble åpnet i 1992 på den ene langsiden, mens hovedtribunen Main Stand på motsatt langside ble forlenget og senere (i 2003) omdøpt til Jerry Kerr Stand. Denne er for øvrig opprinnelig fra 1962, men har altså blitt noe sterilisert siden den tid, i tråd med ligaens og FAs stadionkrav. I 1994 ble den toetasjes tribunen East Stand åpnet på den ene kortsiden, og det var her jeg hadde billett. På motsatt kortside har den tidligere ståtribunen West Stand (kalt ‘The Shed’) nå blitt gjort om til sittetribune ved at man boltet fast seter. Denne tribunen gis bortesupporterne, men i forbindelse med dagens lokalderby var det så mange mørkeblå at de også ble gitt nesten hele øverste nivå på Jerry Carr Stand.

 

I klubbsjappa hadde jeg også betalt £3 for et eksemplar av dagens program, men da jeg satt meg ned på East Stand for å kikke litt på tabellen, fant jeg faktisk ingen slik i programmet. Man skulle tro at det var vesentlig informasjon, men det er vel i disse dager langt viktigere at spillerne over flere sider forteller over sin favorittfarge, livrett etc. Faktum var uansett at det dessverre så ut til å ikke overraskende gå mot en ny ligatittel til Celtic, da de hadde en fire poengs luke ned til et Aberdeen som også hadde spilt en kamp mer. Men enda mer vesentlig for dagens kamp var det at Dundee United lå som tabelljumbo med Premiership-eksistensen hengende i en meget tynn tråd. De hadde åtte poeng opp til Kilmarnock på kvalifiseringsplassen og ytterligere fem poeng opp til Hamilton Academical på sikker plass. Manager Mixo Paatelainen hadde en vrien oppgave foran seg, men fant håp i at de hadde to kamper til gode på begge de to nevnte klubbene.

 

Det skotske Premiership opererer jo med det som etter min mening er et ganske tåpelig opplegg der man etter 33 runder deler divisjonen i en øvre og nedre del og spiller de siste fem rundene innad innen de respektive grupper. For Dundee FC sin del lå de på en 7. plass men hadde således heng på sjetteplassen. Der lå for øyeblikket Ross County, og Dundee hadde fire poeng opp dit, men også to kamper til gode. Ellers var det faktisk noe overraskende å konstatere at man måtte tilbake til august 2004 for å finne siste gang Dundee vant på besøk hos sine nære min ikke så veldig kjære naboer på Tannadice Park. Jeg var nok en av svært få på East Stand som egentlig håpet at det var på tide å bryte denne statistikken, men håpet først og fremst på et underholdende derby.

 

Jeg kan nok ikke klage på dramaet og underholdningen, men kvaliteten på spillet var mer så som så. Det var dog tett og intenst, og det nærmeste man kom sjanser den første halvtimen var stort sett skudd som ble blokkert eller gikk over. Det var etter en slik situasjon at gjestene tok ledelsen med rundt ti minutter til pause, da langskuddet fra Paul McGowan endret retning og falt perfekt til rette for toppscorer Kane Hemmings som plasserte ballen mellom beina på United-keeper Eiji Kawashima. I omgangenes siste minutt var det igjen Hemings som var sist på ballen da Dundee doblet ledelsen. Greg Stewart lurte offside-fella da han ble spilt fri på venstrekanten av McGowan, og hans innlegg ble snublet i mål av Hemmings. 0-2, og noen av de 11 703 tilskuerne følte tydeligvis at kampen allerede var avgjort, for flere titalls hjemmefans hadde åpenbart fått nok og valgte utrolig nok å forlate stadion i pausen.

 

Jeg trodde først at de skulle ut og røyke, og da jeg kom ut etter et toalettbesøk traff jeg på en engelsk groundhopper som jeg ikke er kar om å huske navnet på men som jeg kjenner av utseende. Han hadde åpenbart konkludert på samme vis som meg, og da han hadde tenkt seg ut for å ta seg en røyk, valgte jeg å bli med for å slå av en prat. Jeg hørte meg egne ører at han dobbeltsjekket ved å spørre en vakt om man kunne gå ut og røyke. «Aye» var det korte svaret, men han kan ikke ha hørt hva han svarte på, før utenfor var det nemlig ingen som røyket. Jeg trodde kanskje at man måtte helt ned på veien for å få lov til å røyke, og sa at jeg heller gikk inn igjen, og dette ble overhørt av en annen vakt rett utenfor inngangen. Han kom nå ilende og mente at vi ikke kunne komme inn igjen, til tross for at han så oss komme ut to sekunder tidligere, og vi var aldri mer enn to-tre meter utenfor den åpne døra. Vi ble fortalt at dette var reglementet, og det var starten på en fem minutter lang opphetet diskusjon med det som til slutt var tre vakter. Selv trumfkortet med å dra frem det norske passet og hevde at man hadde flydd helt fra Norge for å se denne kampen fikk umiddelbart intet gehør, før en vaktleder kom til og etter hvert sa at vi skulle få komme inn igjen denne gang, men at det ikke ville være tilfelle neste gang.

 

Det kan de ta helt fullstendig med ro…jeg har ingen planer om å returnere! Og folk lurer på hvorfor jeg foretrekker non-league fremfor ligafotball; om jeg i det hele tatt skulle behøve flere grunner for dette. Jeg er nemlig ikke lenger noen fan av å betale ågerpris for å bli behandlet som dritt av klubber som kun ser på tilskuerne som et nødvendig onde og hvis eneste interesse i disse tilskuerne er å loppe dem for penger. Spesielt komisk var denne situasjonen siden jeg ikke selv engang skulle røyke, og vakten ved utgangen hadde for øvrig øyekontakt med oss idet vi gikk ut og frem til vi snudde et par sekunder senere, rett ved der han sto. Om jeg allerede i første omgang hadde håpet på borteseier, var det nå tilfelle i om mulig enda sterkere grad. Dundee United var med sin formann Stephen Thompson i spissen en av de fremste pådriverne da Rangers ble tuppet ut av toppdivisjonen, og de trodde vel at deres sjanse til å vinne troféer ville øke med Rangers degradert. Nå ville de kanskje bytte divisjon med Rangers ved sesongslutt og ta turen ned på nivå to uten å ha vunnet noen verdens ting i denne perioden. Karma er noe dritt…

 

Dundee-fansen benyttet da også anledningen til å med sang og tilrop minne sine verter om at de er på vei ned, men de fikk sangen litt i halsen drøyt fem minutter ut i andre omgang. Da oppsto nemlig en situasjon som skulle endre kampen totalt. Billy McKay ble spilt fri og ble felt da han skulle runde Dundee-keeper Scott Bain. Dommeren prekte på straffemerket og trakk også opp det røde kortet, selv om jeg i hvert fall vil argumentere med at McKay var på vei ut mot siden og ikke minst at det var en Dundee-forsvarer som kom seg tilbake i sikring. Uansett hadde nå Dundee-manager Paul Hartley fått nok en utfordring, og ikke for første gang i kampen. Allerede tidlig i første omgang hadde midtstopper Konstandin Gadzhalov måttet kaste inn håndkledet med en skulderskade, og hans erstatter Thomas Konrad måtte også han hinke av kun tjue minutter senere for å bli erstattet av Nicky Low. Nå var det sistnevnte som ble ofret for å gi plass for reservekeeper David Mitchell.

 

Da straffesparket omsider kunne tas, kastet keeperdebutanten seg til sin høyre side mens McKay selv trillet ballen inn midt i mål. Gjestene la om til en bakre firer og en flat firer på midtbanen, og med Hemmings alene på topp var de sjelden noen trussel etter dette, men hadde mer enn nok med å forsvare sin nå skjøre ledelse. United luktet imidlertid blod, og deres finske manager gjorde tre offensive bytter. Det tok dog litt tid også for de å skape farligheter fremover, men utover i omgangen presset de mer og mer på etter hvert som gjestene ble liggende lavere og lavere. Til slutt var det nærmest power play på Dundees banehalvdel, med Dundee-forsvarere som kun klarerte langt til ‘icing’ – eller rettere sagt håpefullt opp mot Hemmings, som hadde en nokså umulig jobb. Edward Ofere hadde en heading som reservekeeper Mitchell såvidt fikk reddet på streken, og Billy McKay skle da han like etter skulle avslutte fra god posisjon inne i feltet. Den ene kontringen gjestene tok burde vært utnyttet bedre da de kom to mot en, men pasningen fra Nick Ross kom bak Kane Hemmings inne i feltet.

 

Vi befant oss på overtid da Gavin Gunning sendte en lang ball inn i feltet, der flere spillere kolliderte med hverandre da de duellerte om ballen. I stedet fikk Billy McKay stupt frem og headet inn utligningen til enorm jubel fra hjemmefansen. På sidelinjen ved laglederbenkene gikk det såpass for seg at politiet kom til for å stagge Maxu Paatelainen som nå var opptatt av å gi et og annet signal til bortefansen som fra andre etasje av Jerry Kerr Stand hadde ‘plaget’ ham hele kampen. Men det var fortsatt ikke helt slutt, og bortelagets Gary Harkins kunne like etter spilt gjennom både Kane Hammings og og Greg Stewart, men valgte å dra med seg ballen for å drøye tid og endte i stedet opp med å miste ballen. Det holdt på å straffe seg ytterligere da Dundee United var nære på å sikre seg alle poengene, men keeper Mitchell leverte en strålende redning på headingen fra Gavin Gunning, og skuddet fra Coll Donaldson gikk over.

 

Dermed 2-2 og uavgjort i en ikke spesielt velspilt men meget underholdende derby-kamp. Dundee vil kanskje føle at de rotet bort to poeng, men for et skaderammet mannskap var det nok et godt resultat i en vanskelig kamp slik ting utviklet seg. For Uniteds del spørs det om det ene poenget var nok når status skal gjøres opp, og det er ikke meg imot om så ikke er tilfelle og de må ta turen ned. Selv valgte jeg å spasere den snaue halvtimen tilbake til jernbanestasjonen, men mens jeg gikk nedover bakkene slo det meg at det egentlig ikke var noen grunn til å stresse i et håpløst forsøk på å rekke 14.45-toget. I stedet unnet jeg meg heller en liten pitstop på Wetherspoons-puben The Capitol mens jeg ventet på neste direkte-tog en time senere. En time og tre kvarter tok returen til Glasgow Central, og det var fortsatt såpass tidlig at jeg kunne ta meg en tur utpå. Turen gikk derfor den korte veien med lokaltoget til Duke Street stasjon, og kvelden ble tilbragt på Rangers-pubene Louden Tavern (den originale) og Bristol Bar før jeg noe senere enn planlagt endte opp med å ta buss på min ferd tilbake til hotellet etter at siste tog for lengst hadde gått.

Scottish ground # 11:
Dundee United v Dundee 2-2 (0-2)
Premier League
Tannadice Park, 20 March 2016
0-1 Kane Hammings (34)
0-2 Kane Hemmings (45)
1-2 Billy McKay (pen, 53)
2-2 Billy McKay (90+1)
Att: 11 703
Admission: £24,25 (£22 + 2,25 booking fee!)
Programme: £3
Pin badge: £2,50

 

Next game: 21.03.2016: Jarrow Roofing BCA v Morpeth Town
Previous game: 19.03.2016: Raith Rovers v Hibernian

 

More pics

 

 

Lørdag 19.03.2016: Raith Rovers v Hibernian

 

Jeg hadde allerede sett en kamp denne dagen, men var nå på vei til dagens andre kamp, og attpåtil hadde jeg fått skyss av den engelske groundhopperen Dave og hans kompis som tok kontakt via Kempster-forumet for å tilby skyss da de så jeg hadde valgt meg samme dobbel som de selv snuste på. Det sparte meg for rundt halvannen mil med taxi, og fra Hill of Beath var vi nå på vei til Kirkcaldy, der Raith Rovers hører hjemme. De skulle ta imot Hibernian til TV-sendt kamp, og det at kampen skulle sendes på fjernsyn var da også grunnen til at kampen hadde fått avspark klokka 17.15, slik at den lot seg kombinere med en tidligere kamp. Det er 15-20 minutters kjøring fra Hill of Beath til Stark’s Park sør i Kirkcaldy, og da vi fikk parkert i en gate i nærheten var det fortsatt en snau halvtime til avspark.

 

Kirkcaldy er en by med rundt 50 000 innbyggere som ligger ved Skottlands østkyst ut mot Nordsjøen. Den hører til regionen Fife, og med sin beliggenhet et lite stykke nord for ‘fjorden’ Firth of Forth, er den eksempelvis snaut to norske mil øst-nordøst for Dunfermline, drøyt sju mil vest-sørvest for Dundee, og tre mil nord-nordøst for den skotske hovedstaden Edinburgh. Klubben fikk tidlig sitt kallenavn ‘Lang Toun‘ på grunn av sin lange hovedgate som allerede på 1500- og 1600-tallet strakk seg bortimot halvannen kilometer. I dag er den for øvrig rundt 6,5 kilometer lang. Det har blitt drevet forskjellige typer industri i Kirkcaldy, men den de skulle bli absolutt mest kjent for var linoleums-produksjon. Byen vokste betydelig i 1950- og 1960-årene, men naturlig nok kom man til et punkt hvor etterspørselen etter grusomme linoleums-gulv ble mindre, og en nedgang i først og fremst denne industrien bremset byens vekst.

 

Fra vår parkeringsplass i en gate et lite steinkast unna spaserte vi raskt opp bakken til ettermiddagens kamparena. Dave og hans kompis hadde allerede billett, og uttrykte overraskelse over at jeg ikke på forhånd hadde sikret meg en. De mente til og med at det muligens kunne være utsolgt, selv om de etter hvert måtte innrømmet at det kanskje ikke var spesielt sannsynlig. Jeg var egentlig ikke altfor urolig med tanke på dette, for selv om det var ventet at motstander Hibernian ville ta med seg en god del fans, har man i lengre tid klaget over – og stusset over – sviktende tilskuertall og en tilsynelatende manglende interesse i lokalsamfunnet til tross for at klubben den siste tiden hadde gjort det bra og så ut til å kapre en plass i playoff. I tillegg var det jo det faktum at kampen gikk på TV, slik at mange også av den grunn valgte å bli hjemme og heller se den fra godstolen.

 

Det viste seg da også å by på svært få problemer med å skaffe seg en billett da jeg stakk innom billettluka og betalte £20 for en billett til South Stand, som er hjemmetribunen bak det ene målet. Før jeg entret stadionet tok jeg imidlertid en rask kikk på utsiden før jeg betalte en programselger £2 for et eksemplar av dagens kampprogram og omsider gikk inn. Klubbsjappa til Raith Rovers befinner seg faktisk inne på South Stand, og der stakk jeg snuta innom og klarte å finne en pin til min samling. Med det unnagjort tok jeg meg opp på tribunen da jeg var temmelig ivrig etter å få tatt en nærmere kikk på en den ikoniske gamle hovedtribunen fra innsiden av anlegget. Dessverre gikk det ikke å ta seg over dit for å ta noen bilder fra en annen vinkel, men jeg tenkte som så at jeg kanskje kunne klare å ‘snike’ meg inn på den langsiden etter kampslutt.

 

Raith Rovers har spilt sine hjemmekamper på Stark’s Park siden 1891, men det skal ha blitt drevet sport der enda tidligere. Stadionet domineres i dag av de to kortsidene, der South Stand og North Stand er to temmelig identiske. Disse to moderne sittetribunene ruver over resten av anlegget, men mens North Stand gis til bortefansen, holder mange av de ivrigste hjemmesupporterne til på South Stand, der jeg nå befant meg. På langsiden til venstre for meg hadde jeg anleggets virkelige perle – den ikoniske Main Stand, som er meget spesiell også i den forstand at den har en slags L-form. Den unike tribunen strekker seg under halve banens lengde, men i hjørnet ved South Stand svinger den rundt og dekker også en liten del av denne kortsiden rett bortenfor der jeg sto. Denne herligheten er en skatt som ble ferdigstilt i 1925, og ikke overraskende ble den designet av mesterarkitekten fremfor noen når det gjelder fotballstadioner – skotten Archibald Leitch.

 

Fantastisk å se hva de klarte å bygge den gang (og enda tidligere), mens man i disse dager synes å ha mistet fullstendig evnen til å bygge noe som i det hele tatt kan begynne å minne om noe interessant. Den gamle Leitch-tribunen var alene vært inngangspengene, selv om jeg tidligere har sett den fra toget. Toglinjen går forbi rett på utsiden av motsatt langside, der togene suser forbi på vei til eller fra enda nordligere destinasjoner som Dundee og Aberdeen. På denne langsiden står en lavere tribune som strekker seg hele banens lengde, men den er for tiden ikke i bruk, og jeg ble fortalt at det var grunnet sikkerhetshensyn etter problemer med å oppfylle kravene for de nødvendige sertifikater. Kanskje er det også derfor klubben hadde fjernet setene fra denne tribunen? Men nå har jo den skotske ligaen visstnok diskutert et forslag om å åpne for seksjoner med ståtribune, og det skal også ha blitt vurdert av klubbledelsen, så kanskje er det en annen mulig forklaring.

 

Raith Rovers ble stiftet i 1883, og ble valgt inn i den skotske ligaen i Scottish League i 1902. Åtte år senere spilte de seg for første gang opp i øverste divisjon, og i 1913 var de tapende finalister i den skotske FA Cupen da de tapte finalen 0-2 for Falkirk. Deres beste ligaplassering kom i form av en tredjeplass i 1922, mens det nå er en god stund siden de kjempet i øverste divisjon. Deres siste besøk der endte i 1997. Tre år tidligere vant de ligacupen da Celtic måtte gi tapt i finalen etter både ekstraomganger og straffesparkkonkurranse. Også den skotske Challenge Cup har de klart å raske med seg. Det skjedde i 2014 da selveste Rangers ble finalebeseiret i en turnering som best kan beskrives som en slags skotsk utgave av Football League Trophy. Denne kvelden var det imidlertid ligapoeng det skulle kjempes om i det som nå også i Skottland heter Championship.

 

Edinburgh-klubben Hibernian var gjester, og en kikk i programmet bekreftet at kampen var viktig i playoff-kampen. Selv om visse ting kunne tyde på noe annet, tviler jeg vel egentlig på om selv de mest optimistiske blant Hibs-fansen oppriktig hadde tro på at de skulle hente inn ledende Rangers som suste mot tittel og automatisk opprykk. Glasgows stolthet hadde fortsatt 11 poeng ned til Falkirk, og i tillegg en kamp mindre spilt, mens Hibs lå ytterligere seks poeng bak der igjen. Men Hibs-fansens håp lå vel kanskje i at de før denne kampen hadde tre kamper til gode på Falkirk og to til gode på Rangers. For Raith Rovers sin del befant de seg på 4. plass, hele 13 poeng bak Hibs, men for vertene var det nok først og fremt om å gjøre å sikre seg den siste playoff-plassen som de nå lå på. Men en seier til Queen of the South tidligere den ettermiddagen betød nå at sistnevnte kun lå fem poeng bak Raith.

 

Hibs hadde faktisk vist ussel ligaform den siste tiden, der de sto med tre strake tap. De hadde imidlertid ikke spilt ligafotball siden 1. mars, da de hadde vært opptatt med cupkamper. Mars måned ellers hadde så langt blitt benyttet til å ta Inverness CT til omkamp i den gjeveste cupens kvartfinale, tape ligacup-finalen med 1-2 for Ross County, og til slutt vinne den nevnte omkampen i Inverness slik at de i det minste var klare for semifinale i den skotske FA Cupen. De vil selvsagt ha håpet av denne lille ligapausen og ikke minst kvartfinaleseieren hadde gjort dem godt. Da sto det bedre til med formen til Raith Rovers, som sto med 4-1-1 på de siste seks kampene. Dette var for øvrig sesongens fjerde ligaoppgjør mellom de to, og Hibs hadde vunnet alle de andre tre, i tillegg til at det også ble Hibs-seier da de to møttes i FA Cupen i januar.

 

Gjestene fra Edinburgh virket innledningsvis å slite litt med noen lange innkast fra Rovers’ venstreback Rory McKeown og hjemmelagets taktikk med å slå langt på spissene Mark Stewart og Ryan Hardie så raskt som mulig. Bortelaget som for anledningen var kledd i lilla kom imidlertid snart inn i kampen, og de fikk kampens første ordentlige sjanse da Martin Boyle ble spilt gjennom av John McGinn, men Rovers-keeper Kevin Cuthbert reddet. Hibs tok ledelsen etter 25 minutter da en corner ble klarert ut til Anthony Stokes, og hans skudd fant nettmaskene. 0-1, men 12 minutter senere var vi like langt da Lewis Toshney dro nytte av passivt forsvarsspill. Merkelig upresset fikk han da ned en langpasning og ta seg inn i feltet, der han kastet seg frem foran Hibs-forsvaret og satt inn utligningen. Anthony Stokes fikk deretter en avslutning blokkert da han forsøkte å gi Hibs ledelsen igjen, og samme skjebne led Rovers’ Ryan Hardie, før et skudd fra sistnevntes makker Mark Stewart endret retning i gjestenes Darren McGregor og gikk utenfor.

 

Dermed 1-1 til pause, men allerede i andre omgangs åttende minutt tok vertene ledelsen fra en corner. Craig Barr headet den videre, og Mark Stewart stusset i mål via stolpen. 2-1. Like etter burde Jason Cummings utlignet for Hibs da et innlegg fant ham med det åpne målet gapende foran seg, men fra kun en meter presterte han å styre ballen opp i undersiden av tverrliggeren og ut. Det var rett og slett en kandidat til tittelen ‘den verste missen jeg har sett’, og kun et par minutter senere ble Cummings også byttet ut, og han gikk en liten runde for seg selv før han tilsynelatende helt oppgitt satt seg på benken med hodet i hendene. Innbytter Chris Dagnall hadde også muligheten til å utligne, men hans heading traff stolpen, og det var faktisk så nære Hibs kom en utligning. I stedet gikk de på sitt fjerde strake tap i ligaen, og var kanskje i ferd med å rote bort andreplassen til Falkirk.

 

For Raith Rovers sin del var det en sterk seier som betød at de beholdt grepet om den siste playoff-plassen. 2 386 tilskuere fikk se en spennende kamp, og selv om jeg hadde regnet med at Hibs skulle bringe mer enn 977 fans, var det selvsagt først og fremst hjemmesupporternes oppmøte (eller mangel på sådan) som var skuffende. For min del hadde jeg blinket meg ut 19.54-toget, og hadde en snau halvtimes gange foran meg til Kirkcaldy jernbanestasjon. Turen tilbake til Glasgow gikk via et togbytte ved Haymarket før jeg ankom Glasgow Queen Street litt før klokka halv ti. Etter en lang dag på farten valgte jeg å spasere direkte tilbake til hotellet, der jeg kunne konstatere at BBC Alba sendte fotball fra dagens runde i den skotske Premiership – men med kommentator som snakket det jeg antok var gælisk! Nå gjensto for min del kun én kamp i Skottland i denne omgang.

English ground # 10:
Raith Rovers v Hibernian 2-1 (1-1)
Championship
Stark’s Park, 19 March 2016
0-1 Anthony Stokes (25)
1-1 Lewis Toshney (38)
2-1 Mark Stewart (53)
Att: 2 386
Admission: £20
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 20.03.2016: Dundee United v Dundee
Previous game: 19.03.2016: Hill of Beath Hawthorn v Linlithgow Rose

 

More pics

 

 

Dag 9: Lørdag 19.03.2016: Hill of Beath Hawthorn v Linlithgow Rose

 

Jeg var godt i gang med mitt kaledoniske eventyr denne helgen, og fra lørdagsmenyen hadde jeg valgt meg to kamper. Med Raith Rovers v Hibs valgt ut til TV-kamp med sent avspark, så jeg tidlig muligheten for å kunne få til en dobbel denne dagen, men det var avhengig av at en av de nærliggende klubbene i den skotske Junior-pyramiden ble satt opp med hjemmekamp. Det er imidlertid ikke det letteste å planlegge når majoriteten av Junior-kampene gjerne kun blir offentliggjort for en uke av gangen, men da det var flere å velge i, så sjansene var gode for at en av disse skulle få hjemmekamp slik at jeg først kunne få en skikkelig debut i Junior-fotballen og deretter komme meg til Kirkcaldy.

 

Det var dog en liten strek i regningen at de skotske Junior-ligaene tydeligvis fra denne helgen hadde noe senere avspark enn hva tilfelle var i ukene før. Det har vel den enkle forklaring at det nok var den tiden på året der de kunne tillate seg litt senere kampstart uten at det ble for mørkt; for majoriteten av Junior-klubbene har ikke flomlys. Det reduserte selvsagt betraktelig antallet klubber som nå var realistiske for meg å kunne kombinere med den senere kampen hos Raith Rovers. Nå var jeg egentlig avhengig av hjemmekamp for enten Hill of Beath, Dundonald Bluebell, Glenrothes, eller Kirkcaldy YMCA – nevnt i en rekkefølge rangert etter hvor jeg helst ville.

 

Jeg var allerede i gang med turen da terminlista for denne helgen i SJFA East Region endelig ble sluppet, og ikke bare hadde Hill of Beath fått hjemmekamp slik at jeg kunne velge meg den jeg helst ville til av de fire, men bortelaget var ingen ringere enn Linlithgow Rose – en av de største og mest kjente klubbene i den skotske Junior-pyramiden, og en klubb som denne sesongen også hadde gjort furore i den gjeveste skotske cupen. Det var enda en grunn til å ønske seg til Keir’s Park i Hill of Beath denne lørdagen, og jeg var egentlig aldri i tvil om at det nå ville bli min destinasjon. På Kempster-forumet ble jeg dessuten kontakten av den engelske groundhopperen Dave som hadde sett en av mine innlegg og også hadde blinket seg ut den samme dobbelen, og han tilbød meg til alt overmål skyss fra Hill of Beath til Kirkcaldy, slik at jeg slapp å benytte meg av taxi de omtrent halvannen milene.

 

Når man befinner seg i Skottland så må man da kunne unne seg å nyte godt av de lokale godsakene, og på en kneipe (mon tro om den het Jackson’s Bar?) like ved siden av mitt hotell hadde jeg lagt merke til at de annonserte med full scottish breakfast. Kanskje litt snodig inneholdt den ingen haggis, men jeg var ikke snauere enn at jeg forhørte meg om muligheten til å slenge på en skive eller to med haggis. Det var ingen problem, og etter en aldeles fortreffelig frokost var jeg en svipptur innom hotellrommet før jeg spaserte ned til togstasjonen Glasgow Queen Street for å ta 10.30-toget østover. Avspark i Hill of Beath var ikke før klokka 14.30, men jeg dro tidlig av gårde med en liten ørliten omvei i tankene.

 

Etter et kjapt togbytte ved Haymarket, ankom jeg omsider Cowdenbeath et par minutter over tolv, og jeg satt straks kursen mot det nærliggende stadionet Central Park, som er hjemmebane for ligaklubben Cowdenbeath. Der skulle det denne dagen spilles et heftig lokaloppgjør mot erkerivalen Dunfermline Athletic, og vakter og klubbpersonell var allerede på plass da jeg tok en kikk med snaut tre timer til kampstart. Jeg ble i løpet av helgen spurt mange ganger hvorfor jeg ikke heller valgte denne kampen som første kamp denne dagen, men samtidig som kampen i Hill of Beath fristet, fryktet jeg også at det med en noe senere kampstart på Central Park ville kunne bli litt vel stressende å ta seg til Kirkcaldy i tide etter kamp…og i tillegg hadde jeg allerede takket ja til skyss med Dave.

 

En av vaktene ga klarsignal til at jeg kunne få passere porten og stikke innenfor for å ta en kikk på den betingelse at jeg lovet å komme tilbake. Det hadde jeg selvsagt til hensikt å gjøre, men først tilbragte jeg et lite kvarter inne på Central Park, som viste seg å være en positiv overraskelse for meg, og et klassisk men samtidig uortodoks stadion som falt langt mer i smak enn jeg hadde trodd. Uortodoks fordi fotballklubben deler stadionet med stock car racing, og det skulle faktisk være et slikt arrangement etter fotballkampen denne dagen (det skjer visst hver lørdag klokka 18.00). Til tross for at man har en asfaltbane rundt selve gressmatta, og at man derfor får nokså stor avstand til banen, likte jeg som sagt Central Park som har noen herlig klassiske tribuneseksjoner. Men nå er det noe annet dette innlegget hovedsakelig skal handle om, så en mer utfyllende beretning fra min lille snarvisitt ved Central Park kan finnes her.

 

Etter å ha tatt meg ut igjen og takket vakten for kikken, hadde jeg fortsatt litt tid å slå i hjel, og jeg valgte derfor å ta en pitstop ved vannhullet Partners Bar, som åpenbart også fungerer som nattklubb. Der fikk jeg også ladet opp telefonen litt mens jeg lesket strupen med nektar fra tappekranene, før jeg etter hvert praiet et taxi fra holdeplassen på andre siden av veien. Selv ute i de skotske provinser har asiatene åpenbart flokket til taxisjåfør-yrket, men drosjekusken skjønte sporenstreks hvor jeg skulle da jeg beordret ham i retning av Hill of Beath Hawthorns hjemmebane i Hawthorn Crescent. Hill of Beath er navnet på både en ås og den lille landsbyen som ligger ved denne helt i den sørvestlige utkanten av Cowdenbeath. Vi befinner oss altså i grevskapet (om det fortsatt heter det i Skottland) Fife.

 

Da jeg med omtrent en time og et kvarter til avspark ankom Keir’s Park, som klubbens hjemmebane heter, var det svært lite aktivitet der. En av portene sto imidlertid åpen, og jeg kunne se noen klubbrepresentanter som var samlet borte ved klubbhuset bak det ene målet, men jeg valgte først å ta en kjapp runde rundt anleggets utside. Da jeg kom tilbake hadde porten blitt lukket, og det var om mulig enda mindre aktivitet enn tidligere. Etter et par minutter kom det gående en kar som spurte om jeg var den norske groundhopperen, og dette var kompisen til Dave som hadde tilbudt meg skyss. Dave satt visst fortsatt i bilen og tok en høneblund, men nå var i hvert fall det ordnet. Det kom snart en kar som fortalte at det nok ikke åpne før nærmere klokka to, men vi fikk lov til å allerede betale oss inn med £5 hver og ta en kikk.

 

Keir’s Park prydes flere steder på utsiden av flott smijern med klubbens eller anleggets navn, og har også et par virkelig fjonge smijernsporter. På innsiden har de en både ryddig og veldig fin hjemmebane som jeg umiddelbart likte. Den har hard standing med et opphøyet parti i bakkant så godt som rundt hele banen, og på langsidene har man tribunekonstruksjoner som gir tak over hodet til de som står midt på de midterste partiene. Et svært trivelig lite stadion, som bak det ene målet altså har sitt klubbhus. Det er imidlertid ingen bar der, og vi ble fortalt at man benytter seg av ‘Miners Welfare-klubben’ på utsiden. Karen lovet å huske oss, og pekte ut for oss et hus som lå et steinkast unna ned mot Main Street. Dette ved å ha egne eller uavhengige ‘social clubs’ på utsiden av anlegget er visst ingen ukjent greie i den skotske Junior-pyramiden, og utenfor Welfare-klubben i Hill of Beath registrerte jeg at det sto en statue av Rangers-legenden Jim Baxter.

 

Baxter anses for å være en av tidenes beste skotske spillere, og i 1960-årene var han også sentral på et sterkt skotsk landslag. Under en kamp mot England i 1967 scoret han begge målene og skal til tider ha nærmest latterliggjort navngjetne engelskmenne ute på banen da skottene med ti mann slo verdensmestrene fra året før. Under et skadeopphold begynte hans alkoholkonsum å gå over styr, og han ble etter hver solgt til Sunderland for det som den gang var overgangsrekord for en skotsk klubb (£72 500). Under hans opphold i nordøst-England huskes han spesielt for å ha drukket seg totalt bevisstløs for deretter å spille en praktkamp dagen etter. Han var også innom Nottingham Forest før han returnerte til Rangers en kort periode innen han i 1970 la opp kun 31 år gammel. Baxter døde i 2001, og to år senere ble altså statuen av legenden reist utenfor denne klubben i hans fødested Hill of Beath.

 

Jim Baxter spilte aldri for Hill of Beath Hawthorn, og det har en meget naturlig forklaring. Klubben ble nemlig først stiftet i 1975, men før jeg forteller mer om klubben og den skotske Junior-fotballen, er det kanskje igjen nødvendig å presisere at det ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere er en betegnelse på det som er en egen sidestilt fotballpyramide i Skottland. Det vil kanskje være naturlig å sammenligne det med en slags skotsk variant av non-league, og dette er faktisk en betegnelse som jeg ser brukes flere steder (men som der også benyttes om ‘Senior’-ligaer som Highland League, Lowland League etc).

 

Hill of Beath Hawthorn fikk i 1982 innpass i Junior-pyramidens, der de naturlig nok spiller i East Region. SJFA East Region Superleague har siden omstruktureringen i 2002 vært den øverste ligaen, og med unntak av én sesong har The Haws vært der siden den gang. Tre ganger har de endt på andreplass (i 2003, 2011 og 2012), men deres største triumf kom tilbake i 1990 da de vant den prestisjetunge Scottish Junior Cup etter finaleseier 1-0 over Lesmahagow. Mest imponerende av alt er det kanskje at klubben helt fra starten i 1975 og frem til slutten av forrige sesong hadde én manager. Jock Finlayson var altså manager for klubben i hele 40 år(!!) før han i fjor syntes at nok var nok og ble erstattet av Bobby Wilson.

 

Etter å lesket meg med en pint Olde English, forlot jeg den nevnte Welfare-klubben £2,85 fattigere og gikk tilbake til Kair’s Park, der jeg snart observerte et kjent fjes. Jeg ville vært overrasket om det ikke var for at jeg noen dager tidligere hadde registrert at Shaun Smith hadde planer om å ta turen opp fra Gateshead. Han er en kjent skikkelse i groundhopper-miljøet i nordøst og Storbritannia for øvrig, og er i ferd med å prøve seg som forfatter der han planlegger en bok som tar for seg alle vinnerne av den skotske Junior Cup de siste 50 årene. Det kan bli interessant lesning. Nå traff jeg også på Dave som hadde fått seg en times tid på øyet, slik at skyss videre til Kirkcaldy etter kamp var i boks.

 

Kampprogram i Junior-pyramiden er imidlertid visstnok nesten like vanlig som i Norge (det vil si som oftest ikke i det hele tatt). Fullt så ille er det kanskje ikke, men jeg har blitt fortalt at et et flertall av klubbene ikke tar seg bryet med program, og det var også tilfelle hos Hill of Beath Hawthorn. En kikk på tabellen ville imidlertid fortalt at ligaen ble toppet av Bonnyrigg Rose Athletic, som hadde fire poeng ned til Bo’ness United og i tillegg tre kamper til gode. Tittelforsvarer Kelty Hearts på tredje hadde fem poeng opp til teten med like mange kamper spilt, mens dagens gjester fra Linlithgow Rose befant seg på fjerde. De hadde enda en kamp mindre spilt enn lederlaget, men hadde da også ti poeng, slik at en seier i dag nok var et must om de i det hele tatt fortsatt skulle ha en sjanse til å henge med i tittelkampen. Vertene Haws befant seg på en 10. plass, ytterligere 11 poeng bak Linlithgow, men med kamper til gode på lagene foran seg, og representanter for hjemmelaget mente at det fortsatt var realistisk å håpe på en topp 6-plassering ved sesongslutt.

 

Gjestene Linlithow Rose er som sagt en av storhetene i Junior-fotballen, og har som jeg også nevnte imponert voldsomt i denne sesongens skotske FA Cup. I 2007 endret det skotske FA reglene slik at blant annet vinnerne av Junior-fotballens tre regionale ligaer samt vinneren av Scottish Junior Cup ble automatisk kvalifisert for neste sesongs FA Cup. Siden den gang har Junior-klubbene levert flere gode resultater mot ligamotstand og slått ut flere ligaklubber, men ingen har noensinne tatt seg så langt som Linlithgow Rose gjorde denne sesongen. Først i femte ordinære runde ble det stopp da man gikk på et hederlig tap 2-4 borte mot Premiership-klubben Ross County. Angående Junior-klubber i denne gjeveste skotske cupen skal det for øvrig nevnes at Girvan historisk sett var et spesielt tilfelle da de var fast innslag gjennom å ha lisens både hos Junior-pyramidens FA og det ‘ordinære’ FA. Nå har de fått selskap av Banks O’Dee og nettopp Linlithgow Rose, som dermed også vil bli faste innslag.

 

Men nå var det ligaspill i SJFA East Region Superleague det dreide seg om, og Linlithgow Rose tilrev seg et iniativ som de burde fått uttelling for da Tommy Coyne traff innsiden av stolpen. Etter 25 minutter kunne de for anledningen svart- og hvitstripede gjestene imidlertid juble da et frispark fra Kevin Kelbie endret retning i en forsvarsspiller i muren. Haws-keeper Rhory Mooney var utspilt, og ballen havnet hos høyreback Blair Batchelor som nokså enkelt kunne styre inn 0-1. Ikke altfor lenge etter trodde Tommy Coyne at han hadde doblet ledelsen da han headet i mål, men linjemannen hadde hevet flagget sitt. På en av vertenes få muligheter i første omgang ble et innlegg headet i eget mål av Blair Batchelor, som dermed hadde scoret for begge lag, slik at det sto 1-1. The Rose kunne tatt tilbake ledelsen, men igjen traff de stolpen med et skudd fra Kevin Kelbie, og da returen ble satt i mål av Tommy Coyne fikk han for andre gang en scoring annullert for offside. Dermed 1-1 til pause.

 

Jeg hadde vurdert å ta en kjapp svipptur ned til Welfare-klubben i pausen, slik en del andre gjorde, men jeg droppet det ganske raskt, og valgte i stedet å teste de fristende godsakene som ble tilbudt i matutsalget. Jeg betalte £1,20 for en mince pie, men da det i seg selv ikke var nok for en voksen kar, måtte jeg jo også prøve en haggis roll til ytterligere £1,50. Begge deler falt for øvrig meget godt i smak. Jeg hadde også forsøkt å foreta en manuell telling av tilskuerne, da de tilsynelatende ikke opererer med tilskuertall i Junior-pyramiden. Det viste seg utrolig nok at både jeg og Dave hadde kommet frem til 290, og en god del av de var tilreisende fra Linlithgow. Jeg hadde hørt at The Haws nå og da har høyere tilskuertall enn hos storebror Cowdenbeath, men jeg vil tippe at det kanskje først og fremst er store cupkamper.

 

I tegneserien som på norsk fikk navnet ‘Keeper med tæl’ storspilte keeperen Ben Leiper for fjerdedivisjonslaget(?) Mancastor City. På stopperplass hos Linlithgow Rose var det imidlertid Colin Leiper som regjerte, og han var også frempå med en avslutning som ble reddet av hjemmekeeper Mooney. Etter en times spill fikk vi se en herlig scoring da hjemmelaget tok ledelsen 2-1. Fra sin posisjon ved hjørne av 16-meteren prikket Greg Smith det borterste krysset, og Rose-keeper Ally Adams kunne bare se på at ballen fant veien til nettmaskene. Hjemmelaget kunne økt ytterligere da en av angrepsspillerne fikk et innlegg foran mål, men fra kun et par meter styrte han ballen himmelhøyt over. På overtid ble bortelaget også redusert til ti mann da Jamie McKenzie fikk direkte rødt kort for å på kynisk og hardhendt vis ha stoppet en kontring der en Haws-spiller var på god vei til å komme alene mot mål.

 

Ikke lenge etter blåste dommeren for full tid, og selv om det var en mye jevnere andre omgang, var det egentlig ganske utrolig at Linlithgow Rose ‘kastet bort’ seieren i en kamp de burde ha avgjort allerede ved pause. Dermed var nok det realistisk sett også slutten på deres lille håp om en fjerde tittel i denne ligaen, mens Haws hadde tatt et lite sprang oppover og fikk styrket sin tro om å kunne komme seg inn blant topp seks. Jeg hadde hatt en trivelig visitt til Keir’s Park, men nå gjorde jeg en nokså rask exit sammen med Dave og hans kompis, og snart var vi på vei mot Kirkcaldy, der Raith Rovers skulle ta imot Hibernian i det som skulle bli vår andre kamp for dagen.

 

Scottish ground # 9:
Hill of Beath Hawthorn v Linlithgow Rose 2-1 (1-1)
SJFA East Region Superleague
Keir’s Park, 19 March 2016
0-1 Blair Batchelor (25)
1-1 Blair Batchelor (og, 40)
2-1 Greg Smith (61)
Att: 290 (h/c)
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 19.03.2016: Raith Rovers v Hibernian
Previous game: 18.03.2016: Falkirk v Rangers

 

More pics

 

 

Fredag 18.03.2016: Falkirk v Rangers

 

Det var på tide å sette kursen mot Skottland, der jeg skulle tilbringe helgen, men jeg valgte å betale for å benytte meg av frokostbuféen ved Ibis-hotel før jeg forlot Hull med 09.02-toget til York. De neste tre nettene skulle Glasgow være min base, og turen dit opp bød på togbytter i både York og Edinburgh før jeg etter drøyt fem timer på reisefot ankom Glasgow Queen Street. Jeg hadde betalt £105 for tre netters overnatting ved easyHotel Glasgow City, men selv om det forsåvidt er gangavstand dit opp, var jeg lite lysten på å spasere dit opp slepende på en tung bag med bagasje for tre uker. Glasgow Subway har imidlertid stasjonen Cowcaddens som ligger et steinkast unna det nevnte hotellet, og selv om jeg følte meg litt lat ved å ta undergrunnen én stasjon fra Buchanan Street til Cowcaddens, regnet jeg med å benytte meg av dette tilbudet også senere på dagen, og gikk dermed til innkjøp av en dagsbillett pålydende £4. Vel fremme på hotellet var det sju-åtte minutter til innsjekking kl. 15 da jeg tok meg opp til resepsjonen i 2. etasje for å sjekke inn, og på det som er et slags hotellverdens svar på Ryanair fikk jeg ikke overraskende beskjed om at jeg måtte vente til klokka slo 15. Noe mer overraskende var det kanskje at jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne vente i resepsjonen, men måtte gå ned igjen og vente de siste sju minuttene nede på gata før jeg kunne komme opp igjen for å sjekke inn. Her snakker vi kundeservice!

 

Etter at jeg hadde fått slengt fra meg bagasjen på rommet, gikk det ikke lang tid før jeg var på vei ut døra igjen, for jeg hadde nemlig planer om en liten utflukt på vei til kveldens kamp i Falkirk. Jeg har jo den siste tiden fått øynene litt opp for den skotske Junior-fotballen, som jeg igjen får presisere at ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere er en betegnelse på det som er en egen sidestilt fotballpyramide i Skottland. Det vil kanskje være naturlig å sammenligne det med en slags skotsk variant av non-league, og jeg har merket meg en rekke herlige og klassiske fotballstadioner og spennende og interessant klubber i Junior-pyramiden. Et av de stadioner jeg først og fremst hadde falt for utfra bildemateriale er Carmuirs Park; hjemmebanen til Camelon Juniors. Camelon ligger et par kilometer vest for Falkirk, og planen var nå å ta et tidlig tog mot Falkirk for å hoppe av i Camelon og ta en kikk. Det var imidlertid tidlig klart at jeg ikke ville rekke 15.22-toget, så jeg valgte etter hvert å spasere de drøyt ti minuttene tilbake til Glasgow Queen Street. I stedet for å vente på neste direktetog, valgte jeg også å heller sette meg på 15.45-toget og bli med til Polmont (på motsatt side av Falkirk) for deretter å ta et tog tilbake til Camelon. Noen minutter før klokka viste kvart på fem kunne jeg stige av og spasere de ti minuttene ned til Carmuirs Park.

 

Der var portene åpne og en gjeng på 7-8 personer var på innsiden i full sving med å klargjøre for kamp dagen etter, og da jeg spurte om det var greit at jeg tok en kjapp runde rundt banen for å ta en kikk og knipse noen bilder, fikk jeg til svar at det kunne jeg da selvsagt. Karen som svarte insisterte til og med på å ta meg med på en omvisning også inne i klubbhuset og garderobene der hjemmelagets drakter var hengt opp, klare til morgendagens omkamp i kvartfinalen av den prestisjetunge Scottish Junior Cup. Jeg nøyer meg i denne omgang med å si at Carmuirs Park er en fantastick herlig arena som jeg håper å kunne returnere til i forbindelse med kamp, men bilder og mer om min visitt på Carmuirs Park er å finne her. Etter å ha takket for gjestfriheten og ønsket lykke til i kvartfinale-omkampen (det hjelp lite, for de tapte 1-4) trasket jeg tilbake til Camelon stasjon for å fortsette ferden mot Falkirk.

 

Der skulle hjemmelaget Falkirk ta imot selveste Rangers til kamp i den skotske Championship, og jeg hadde vært mest lysten på en Rangers-billett, slik at jeg tok kontakt med min groundhopper-kompis Anthony Robinson som er Rangers-fan og ser de fleste av deres kamper. Han hadde ikke selv anledning til å dra på kampen, men hadde satt meg i kontakt med sin kompis Barry som hadde sagt seg villig til å fikse en bortebillett til meg. Idet jeg satt meg på toget og skulle til å sende Barry en melding, fikk jeg melding fra ham om at de befant seg på Orchard Hotel, fem minutters gange fra stasjonen Falkirk Grahamston. Jeg fant raskt frem dit, og fikk identifisert Barry McNeil, som sammen med en gjeng kompiser ladet opp til kamp med noen pints. En av disse viste seg faktisk å være en tidligere manager av nettopp Camelon Juniors, som jeg jo hadde stukket innom. Det var en trivelig gjeng, og jeg fikk dessverre aldri bydd på noen runde siden de til stadighet kom meg i forkjøpet og nektet å la ‘gjesten’ betale. Selv en porsjon av stedets egne utsøkte pai ble jeg påspandert; noe jeg fant ut etter å ha returnert fra et toalettbesøk.

 

Falkirk er en by med drøyt 35 000 innbyggere som ligger i det som kalles det skotske sentrale lavlandsbeltet. Byen ligger noe slikt som 37 kilometer nordvest for Edinburgh og 33 kilometer nordøst for Glasgow. Her møtes de to kanalene Forth & Clyde Canal og Union Canal, og den beliggenheten var viktig for fremveksten av byen som et industrisentrum for blant annet jern- og stålindustri. De to nevnte kanalene har en høydeforskjell på 24 meter og forbindes nå av det såkalte Falkirk Wheel – en båtheis som ble åpnet i 2002 og som har blitt et landemerke i seg selv. De fleste vil forhåpentligvis kjenne til Hadrians mur, men den antoninske mur er nok langt mer ukjent for mange her hjemme. Dette var en forsvarsmur som ble påbegynt i år 142, og som skulle erstatte den mer kjente Hadrians mur rundt 160 kilometer lenger sør. Muren strakte seg 60 kilometer over det skotske lavlandet som var under piktisk kontroll, og ble angrepet en rekke ganger. Det ble totalt reist 19 fort langs denne muren før den ble oppgitt, og mesteparten av den er i dag borte, men Falkirk er et av få steder der man fortsatt kan se seksjoner av denne. Det kan også nevnes at den engelsk kong Edward I beseiret William Wallace i slaget ved Falkirk i 1298. Og så sent som i 2011 ble Falkirk kåret til Skottlands vakreste by av den skotske TV-kanalen STV.

 

Det var en solid dose fakta om Falkirk, men tilbake til 18. mars 2016 der stemningen nå var god ved Orchard Hotel. Jeg hadde også fått min billett av Barry, og ga ham en £20-seddel mens jeg ba ham beholde det siste pundet som takk for hjelpen. Ja, jeg var i det virkelig rause hjørnet. Men fra spøk til alvor; da det nærmet seg en time til kampstart skulle jeg endelig få spandere siste runde før vi gikk mot stadionet, men igjen hadde en av gutta kommet meg i forkjøpet der han allerede hadde drikkevarer ventende til både meg og andre. Jeg begynte også å kikke så smått på klokka, men ble beroliget med at vi ikke hadde dårlig tid. Likevel fikk jeg snart folket til å tømme glassene og lede an ned mot Falkirk Stadium, som er en nybygget stadion fra 2004. Etter at Falkirk dessverre solgte sin langt mer sjarmerende Brockville Park i 2003, måtte de banedele en sesong hos Stenhousemuir før de året etter altså kunne flytte inn på nye Falkirk Stadium, som jeg for øvrig fikk tatt såpass dårlige bilder av at jeg også inkluderer helt nederst et bilde av stadionets hovedtribune tatt i dagslys, ‘stjålet’ fra klubbens Twitter.

 

Det er sikkert noen som vil la seg imponere av stadionet, men for egen del må jeg si at det aldri falt i smak. Hovedtribunens ytre med den strømlinjeformede fasaden har faktisk mer karakter enn det som finnes på innsiden, og det sier egentlig ikke lite. På innsiden av denne har man anleggets hovedtribune Main (West) Stand som kan huse omkring 4 200 tilskuere, og dette var den første tribunen som sto ferdig. I henholdsvis 2005 og 2009 sto tribunene North Stand og South Stand ferdige på hver sin kortside, og de to er i utgangspunktet like uinteressante som de er like. Disse tre frittstående tribunene er faktisk de eneste ved Falkirk Stadium, som dermed er noe spesiell i den forstand at den har en fjerde side uten noen fasiliteter. Rangers hadde ikke bare blitt gitt North Stand, men også store deler av hovedtribunen West Stand, og når jeg derfra skuet over mot den tomme østlige langsiden kunne jeg i bakgrunnen utenfor skimte flammer fra det store petrokjemiske anlegget ved Grangemouth. Da man bygget Falkirk Stadium var det opprinnelig planer om en stor tribune også her, men grunnet eksplosjonsfaren ble det gjort en ny vurdering av sikkerhetssonen rundt dette anlegget, og Falkirk Stadium havnet nå innenfor dette ‘fareområdet’ slik at man måtte forkaste disse planene.

 

Falkirk FC ble stiftet i 1876, og ble i 1902 valgt inn i den skotske Football League. Deres beste ligaplasseringer kom på dette tiåret, med andreplasser i både 1908 og 1910. I 1913 vant de dog sin første av to titler i den skotske FA Cupen (gjerne bare kalt the Scottish Cup) etter å ha slått Raith Rovers 2-0 i finalen. Deres andre triumf i den turneringen kom i 1957, da Kilmarnock var motstander i en finale som endte 1-1 og gikk til omkamp, der Falkirk vant 2-1 etter ekstraomganger. De har senere vært tapende finalist ved tre anledninger i denne gjeveste av de skotske cupene; senest i 2015. Med fire titler (1993, 1997, 2004 og 2012) er de for øvrig også den mestvinnende klubben i skottenes Challenge Cup, som er en skotsk variant av Football League Trophy. Det i seg selv er jo et tegn på at de har tilbragt litt tid utenfor øverste nivå, og de har i perioder vært litt av et heislag der de har rykket opp og ned mellom de to øverste divisjonene. På siste halvdel av 1970-årene måtte de også spille tre sesonger på nivå tre. Deres foreløpig siste visitt på øverste nivå varte i fem sesonger før de i 2010 måtte ta turen ned til nivå to, som senere i likhet med sin engelske motpart har fått det misvisende navnet Championship. Uansett, tilbake på nivå to fulgte de opp med fire strake 4. plasser før 5. plassen forrige sesong betød at de ikke fikk delta i de nye playoff-systemet som har blitt innført på det nivået.

 

Før kveldens kamp virket det faktisk ikke usannsynlig at det kan bli en ny 3. plass denne sesongen, for programmet jeg hadde betalt £2,50 for fortalte at selv om de foreløpig la beslag på andreplassen så var det kun tre poeng ned til Hibernian som hadde to kamper til gode. På topp tronet selvsagt Rangers som hadde hele 14 poeng ned til Falkirk med en kamp til gode, og de var selvsagt i ferd med å suse mot divisjonstittel og opprykk. Det var bare et spørsmål om når, men et Falkirk som nok var voldsomt innstilt på å sikre seg en best mulig posisjon foran playoff ville ikke bli noen walkover. Og for de som måtte lure: Ja, jeg tok Falkirks plass i playoff som en selvfølge all den tid de hadde 16 poeng ned til Raith Rovers på fjerdeplass (og siste playoff-plass) og hele 23 poeng ned til Greenock Morton på femteplass. Falkirk sto med 3-3-0 på de siste seks, og skulle altså opp mot et Rangers som de siste sesongene har vært favoritt i alle ligakamper de har spilt. Rangers’ siste tap kom dog mot nettopp her i Falkirk da vertene vant 2-1 en snau uke før jul, men Rangers hadde siden den gang statistikken 10-1-0 i ligaen, og hadde nok igjen favorittstempelet på seg tross alt.

 

Rangers tok da også kommandoen fra start, og James Tavernier hadde allerede hatt et mål feilaktig annullert for offside da han i det sjuende minutt dro seg fri på høyrekanten og la inn til veteranen Kenny Miller som enkelt kunne styre inn 0-1. Hordene av Rangers-fans jublet fortsatt da man kun to minutter senere så noe bortimot en reprise, med den forskjellen av det denne gang var på venstrekanten det skjedde. Lee Wallace ble spilt fri og la inn til Barrie McKay som like enkelt kunne sette inn 0-2. Det var en oppvisning av Rangers som fosset frem igjen og igjen, og både Miller og McKay var farlig frempå igjen (blant annet ble en avslutning reddet på streken), mens Falkirk-keeper Danny Rodgers måtte i aksjon med glimrende redninger på skudd fra både Lee Wallace og Andi Halliday. Det var i perioder nærmest enveiskjøring, og selv om det etter hvert ble noe lenger mellom sjansene, var det smått utrolig at det kun sto 0-2 til pause. Rangers kunne fort ledet med både tre, fire og fem mål halvveis.

 

Etter hvilen fortsatte Rangers der de slapp, og både Miller og Halliday var nære på å øke ledelsen, men etter denne åpningen kom Falkirk gradvis mer med i kampen der de etter hvert også begynte å skape litt problemer for Rangers-forsvaret. Både Luke Leahy, Will Vauks og innbytter Myles Hippolyte testet Rangers-keeper Wes Foderingham som måtte varte opp med et par gode redninger. Han kunne imidlertid ikke lastes da Falkirk fikk sin redusering like etter at Michael O’Halloran kunne punktert kampen. Ballen ble klarert ut av Rangers-feltet, og Blair Alston sendte på halv volley i vei en suser som etter 72 minutter fant nettmaskene oppe i det bortre krysset. En perle av en scoring, og Falkirk hadde nå blod på tann, for kun fem minutter senere dro innbytter Hippolyte nytte av svakt og nølende forsvarsspill da han utlignet til 2-2. Comebacket var et faktum, og Falkirk virket nokså fornøyd med det ene poenget; både spillere og supportere. Rangers-fansen irriterte seg derimot over Falkirk-spillere som nå hadde god tid, men verre skulle det bli, for Falkirk tvang på overtid frem en corner etter slapt forsvarsspill nok en gang. Hjørnesparket ble stusset videre og gikk gjennom hele feltet, ut til Kevin O’Hara som dro seg fri på venstrekanten og slo inn i feltet. Der stupte Bob McHugh frem og styrte inn vinnermålet på nærmeste stolpe. I kampens andre tilleggsminutt hadde hjemmelaget fullført en vanvittig snuoperasjon, og Rangers hadde nå ikke tid til mye annet enn å ta avspark.

 

De 7 804 tilskuerne hadde sett det typisk eksempel på det britene kaller ‘a game of two halves’, der Rangers burde avgjort allerede lenge før pause, men hvor det må innrømmes at Falkirk absolutt fortjente noe fra kampen slik de sto frem den siste drøye halvtimen. De ga aldri opp, og derfor fikk de da også betalt i form av en flott seier for The Bairns. For egen del gikk jeg nokså raskt ut på hovedveien for å vente på en buss som skulle kunne frakte meg tilbake til togstasjonen. Om det var buss 4 eller 5 som kom først husker jeg ikke, men den fraktet meg i hvert fall inn til sentrum igjen, der jeg muligens gikk av en holdeplass tidligere enn planlagt, men hadde god tid før jeg skulle ha 22.17-toget tilbake til Glasgow. Idet klokkene slo elleve gikk jeg av på Glasgow Queen Street og valgte å unne meg en siste pint på en av de nærliggende pubene, og denne beslutningen var medvirkende til at jeg mistet siste toget på undergrunnen, som slutter å gå rundt 23.30-tiden i Glasgow. Dermed fikk jeg egentlig lite bruk for mitt dagskort, men avstanden tilbake til hotellet var da uansett ikke lenger enn at jeg gladelig brukte apostlenes hester tilbake langs en rute som jeg denne helgen skulle bli nokså kjent med.

Scottish ground #8:
Falkirk v Rangers 3-2 (0-2)
Scottish Championship
Falkirk Stadium, 18 March 2016
0-1 Kenny Miller (7)
0-2 Barrie McKay (9)
1-2 Blair Alston (72)
2-2 Myles Hippolyte (77)
3-2 Bob McHugh (90+2)
Att: 7 804
Admission: £19
Programme: £2,50
Pin badge: n/a

 

Next game: 19.03.2016: Hill of Beath Hawthorn v Linlithgow Rose
Previous game: 17.03.2016: Hall Road Rangers v Worsbrough Bridge Athletic

 

More pics

 

 

Torsdag 17.03.2016: Hall Road Rangers v Worsbrough Bridge Athletic

 

Ved Blakewater Hotel i Blackburn er det tydeligvis kun halal-kost på menyen i og med at bacon ikke er en del av deres dermed nokså mindreverdige variant av full english breakfast. Det sier seg vel selv at det ikke er helt det samme uten, men jeg var uansett på farten noe tidligere enn planlagt for å spasere den korte veien bort til byens togstasjon. Dagens første togetappe gikk nemlig til Leeds, og en venninne der hadde spurt om jeg ikke kunne ta et tidligere tog dit ned slik at jeg hadde tid til å møte henne før jeg fortsatte min ferd mot Hull. Som sagt så gjort, og etter snaut halvannen time på toget steg jeg av i Leeds, der jeg droppet første Hull-tog til fordel for det neste en time senere. Vi hadde derfor omtrent en time og et kvarter til å sosialisere litt over er par flasker j2o på en av stasjonspubene. Etter å ha takket for en koselig prat og tatt farvel med henne satt jeg meg på toget som brukte i underkant av en time til Hull.

 

Jeg hadde betalt £37 for overnatting ved Ibis-hotellet som ligger like ved togstasjonen i Hull, der jeg hadde kommet for å se kamp med Hall Road Rangers som vertskap. Det skulle vel kanskje være unødvendig å presentere byen som offisielt heter Kingston upon Hull, men den ligger altså i grevskapet East Riding of Yorkshire – rett ved elven Humbers brede munning ut mot Nordsjøen. Hull-delen av navnet kommer fra en mindre elv som her renner ut i Humber, og som deler byen i en østlig og en vestlig del. Hull har et innbyggertall på godt over en kvart million, og er en stor havneby har vært viktig for import og eksport til og fra Yorkshire og deler av Midlands. En betydelig fiskeriflåte har også hatt tilhold i byen, mens en allsidig økonomi med bl.a. petroliumsforedling er viktigere for økonomien i disse dager. Om man ser bort fra London var Hull for øvrig den engelske byen som ble hardest rammet av tyske bomberaid under andre verdenskrig. Ellers er det nok få gjenlevende som kan huske det, men i flere tiår på siste halvdel av 1800-tallet og frem til helt på begynnelsen av 1900-tallet var det faktisk en rekke rederier som hadde dampskip som gikk i fast rute mellom Hull og flere norske byer.

 

Som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg så er gjerne ikke Hull det stedet man drar til om man ikke skal til nettopp Hull. Det er ikke så altfor mange destinasjoner som f.eks. betinger et togbytte i Hull; det må være mindre steder ute ved kysten mellom Humber og Bridlington. Men nå var det andre gang på noen få måneder at jeg befant meg i byen. Hall Road Rangers hørte for øvrig til i Dunswell i Hulls nordlige utkant, og da de før sesongen flyttet fra Dene Park gikk ferden kun en drøy kilometer sørover til Haworth Park, som følgelig også er helt nord i byen – omtrent en halv norsk mil nord for Hull sentrum. Før jeg gikk for å ta bussen dit opp valgte jeg imidlertid å slappe av litt med en bok på senga etter å ha fått sjekket inn, og deretter fikk jeg kastet innpå et kjapt måltid på Wetherspoons-puben Admiral of the Humber. Tvers over gata derfra ligger puben Ebenezer Morley, men heller ikke der var det mulig å unnslippe hordene av plastic paddies. Kalenderen viste at dagen i dag var selve St. Patrick’s Day, slik at det i det minste var lov å håpe at jippoet endelig var ferdig for i år etter denne dagen.

 

Det ble derfor med en pint før jeg spaserte den korte veien opp til Hull Interchange, der bussterminalen ligger rett ved siden av jernbanestasjonen. Det er en rekke busser som går oppover Beverley Road, og da buss nummer 7 sto klar til avgang hoppet jeg på denne og betalte £3,30 for en returbillett. Etter at bussen omsider svingte av den lange Beverley Road og svingte til høyre inn på Sutton Road, steg jeg snart av etter en busstur på i underkant av et kvarter. Jeg hadde også 10-15 minutters gange foran meg før jeg etter hvert ankom Haworth Park og kunne betale meg inn med £5. Et kampprogram pålydende £1,50 ble også handlet inn, før jeg tok turen opp i klubbhusets andre etasje der man har sin bar. Jeg hadde ikke før betalt £2,50 for en pint med Kingstone Press før jeg så et kjent skikkelse sitte innerst i lokalet. Northern League-entusiasten Harvey Harris hadde tatt turen ned fra Darlington og satt sammen med en annen kar som var ukjent for meg, og uten å spore av fullstendig så kan jeg nevne at da han vinket meg over gikk praten mellom de to om Darlington 1883 og nyheten om at de forventer å flytte inn på Blackwell Meadows i hjembyen før sesongstart neste sesong. Harvey var imidlertid ikke sikker på hvor realistisk dette er, og han mente at han først tror det når han ser det, siden man i følge ham ikke ennå har begynt på arbeidet med en rekke oppgraderinger han mener vil kreves for å bringe rugby-banen opp til godkjent standard for step 3 – for ikke å snakke om step 2.

 

Hall Road Rangers er i den store sammenheng en ung klubb, stiftet så sent som i 1959 – opprinnelig som en ungdomsklubb som spilte Sunday League fotball. I 1968 fikk fikk man såkalt ‘senior status’ og tok plass i Yorkshire league, som i 1982 ble til dagens Northern Counties East League etter en sammenslåing med tidligere Midland League. Rangers måtte vente til 2008 før de kunne rykke opp i NCELs Premier Division før første og hittil eneste gang, og oppholdet der varte i fem sesonger med 11. plassen i 2010 som beste plassering før de tre år senere rykket ned igjen som jumbo. Det kan vel også nevnes at de to ganger har vunnet grevskapscupen East Riding Senior Cup; i 1973 og 1994. Som sagt var det først i forkant av denne sesongen at Hall Road Rangers flyttet inn på den tidligere rugby-banen Haworth Park etter at de såvidt jeg vet hadde spilt på Dene Park helt siden sin beskjedne start. Men i 2014 ble Dene Park tatt over av den ambisiøse klubben Hull United, og etter en sesong med banedeling mellom de to, flyttet altså Rangers ut.

 

For øvrig har også Hull United senere blitt kastet ut av Dene Park, og det har denne sesongen vært en rekke problemer og tilsynelatende interne konflikter i Hull United, som har ført til at en av stifterne og mannen med pengepungen forsvant ut av styre og stell. Etter å ha spilt seks hjemmekamper på rugby-klubben Hull Kingston Rovers’ hjemmebane Craven Park, fant de ut at de ikke hadde råd til å spille der lenger heller, og resten av sesongen vil de spille også sine hjemmekamper på bortebane. Etter at NCEL avslo et forslag om banedeling med Brigg Town har det nå kommet frem at de ikke har klart å finne noen hjemmebane for neste sesong, og det spekuleres nå i at NCEL vil si at ‘nok er nok’ og at Hull United returnerer til Humber Premier League etter sesongslutt. Manager Curtis Woodhouse forlot i våres klubben som også har fått en poengstraff på 12 poeng for bruk av ikke-spilleberettigede spillere, men ble overtalt av sin assistent og formann (for en kombinasjon!) Ian Ashbee (de to er selvsagt gamle lagkamerater i Hull City) til å komme tilbake og lede klubben ut sesongen. Men som sagt, det kan lukte degradering for Hull United uavhengig av tabellplassering ved sesongslutt.

 

Det vil i så fall kunne være godt nytt for de to klubbene jeg skulle se denne kvelden, selv om Hall Road Rangers nok burde være sikre uansett, til tross for at de lå fjerde sist på tabellen. Det dreide seg altså om Northern Counties East League Division One, og vertene hadde før kamp ti poeng ned til kveldens gjester fra Worsbrough Bridge Athletic som lå nest sist og dermed under streken – så vil tiden vise om det blir noen benådninger fra denne ligaen der det ikke har vært helt uvanlig de siste årene. Men slik sett var det i det minste viktig å holde jumboen Lincoln Moorlands Railway bak seg, og fra gjestene var det ytterligere seks poeng ned til Lincoln-klubben. Både Rangers og Briggers hadde for øvrig kamper til gode på lagene rundt seg, og for vertene sin del ville en seier bety at man tok seg opp i ryggen på Grimsby Borough og også nærmet seg Winterton Rangers. For kriserammede Worsbrough Bridge Athletic handler det nok i enda større grad om å holde hodet over vannet og overleve.

 

Det var altså andre gang på kun tre dager at jeg skulle se Worsbrough Bridge Athletic, etter at jeg to dager tidligere var tilskuer ved deres Park Road. Det var trist å se og høre hvordan det sto til der, men siden tirsdagen hadde de i hvert fall klart å få på plass et nytt styre. Unggutten som sto frem som en ildsjel ved mitt besøk på tirsdagskvelden hadde også tatt turen til Hull, og på mitt spørsmål kunne han bekrefte at det gikk bra med Josh Wright som den sørget for dramatikk den kvelden da han ble kollapset og ble liggende på banen en god stund før han ble kjørt til sykehuset, men jeg ble fortalt at sesongen hans var over med en nokså heftig skade i kneet. I forbindelse med Briggers glemte jeg å fortelle at en rekke senere FL-spillere har vært innom klubben i startfasen av sine karrierer – slik som Mick Butler, Peter Graham, Richard Logan, John Schofield og senest Geoff Horsfield. Kanskje kunne de trengt noen av de nå for tiden, for deres innbytterbenk var et trist skue med kun én innbytter.

 

Før kampstart rakk jeg også å ta en liten kikk rundt banen, som er nokså spartansk. Jeg hadde kommet inn på den ene langsiden, der man finner det som er av fasiliteter. Det domineres av det store murbygget som fungerer som klubbhus, og litt bortenfor dette står anleggets eneste tribune omtrent midt på langsiden. Dette er en nokså fjong sittetribune der benkerader i tre gir muligheten til å hvile akterspeilet. Bortsett fra denne tribunen er det hard standing som gjelder rundt resten av banen; det vil si den delen av banen som er åpen for publikum. Bortre langside er nemlig sperret av, og det finnes en annen mindre bane på utsiden der, men det er på denne langsiden at man har laglederbenkene. Et skilt varsler om at også bortre kortside er sperret av for publikum, men bak mål på motsatt kortside er det i hvert fall hard standing i tillegg til en liten benk som virket noe snodig plassert. Da jeg ankom stadionet hadde det blitt såpass mørkt at det var umulig å få tatt noe som minnet om halvveis akseptable bilder, men da de litt senere skrudde på flomlysene gjorde ikke det fotoforholdene særlig bedre, så jeg få beklage de elendige bildene. Med det i tankene har jeg lånt to av bildene fra bloggen ‘Damage in the box!‘.

 

Gjestene hadde nok blinket seg ut dagens kamp som en av de gjenstående kampene der de hadde forhåpninger om å få med seg noe, all den tid motstanderen var blant lagene som lå rett for dem nede i ‘sumpa’, men de fikk en marerittaktig start da hjemmelaget Hall Road Rangers tok ledelsen allerede i kampens fjerde minutt. Et frispark fra Jordan Harrison virket å gå gjennom muren og gikk rett i mål bak Briggers-keeper Jon Davis. Sistnevnte har nok hatt bedre inngripener enn det han hadde ni minutter senere da Callum Harrison i likhet med sin bror tegnet seg på scoringslista med et skudd som keeperen strengt tatt burde stoppet i stedet for å slippe det mellom beina sine. Davis gjorde vel opp for seg med flere gode redninger senere, men resten av omgangen var en jevnspilt affære der bortelaget imidlertid syntes å lide av en total mangel på oppfinnsomhet og initiativ i angrepsspiller. Mens det gang på gang stoppet opp hver når Briggers kom til den offensive tredjedelen av banen, var heller ikke vertene veldig effektive frem mot pausen, og det som kom ryddet keeper Davis opp i.

 

Bortelagets midlertidige (spillende?) manager Ian Shirt satt innpå innbytteren Jim Whitehouse i pausen, og muligens var det grunnet til at gjestene startet mer lovende i andre omgang, der Whitehouse organiserte forsvaret og Jack Portland tok grep på midtbanen. De trengte en tidlig redusering, men klarte fortsatt ikke å skape stort offensivt, og i stedet tok etter hvert hjemmelaget mer over igjen. Jo lenger vi kom ut i omgangen, desto mer virket bortekeeper Davis’ mål å være under beleiring, og mot slutten var det totalsprekk for bortelaget. Et frekt hælspark fra Ben Kingsley fant med seks minutter igjen Tom Bennett som satt inn 3-0 og drepte det som var av spenning. Kun et par minutter senere tegnet Kingsley selv seg på scoringslista med 4-0, og nesten rett fra avspark vant Rangers ballen, stormet i angrep og satt inn 5-0 ved Martin Jones. Ydmykelsen var komplett da Jordan Harrison i kampens siste ordinære minutt fastsatt sluttresultatet til 6-0 foran 78 betalende tilskuere.

 

En god del av publikummerne var groundhoppere, og jeg dro kjensel på flere av disse. En av disse var den gamle grinebiteren Tony Morehead som tilbød meg skyss tilbake til Hull sentrum. Han forsikret om at det ikke var noen omvei på hans ferd tilbake til Manchester, så jeg takket ja selv om jeg fortsatt hadde min returbillett til bussen. Dermed ble det en nokså rask exit etter å ha sett Hall Road Rangers til slutt vinne komfortabelt over et bortelag som nærmest virker å være i full oppløsning. Fullt så ille er det forhåpentligvis ikke, og med et nytt styre på plass får man håpe at de kan få skuta på rett kjøl. Hjemmemanager Martin Thacker hadde langt større grunn til å være fornøyd denne kvelden, og hans gutter vil være klare for en ny sesong i divisjonen. Jeg ble sluppet av utenfor mitt hotell, og etter å ha takket Tony for skyss unnet jeg meg en pint i hotellbaren. Morgen etter skulle jeg helt opp til Skottland, så jeg trakk meg snart tilbake for å få litt søvn.

English ground # 326:
Hall Road Rangers v Worsbrough Bridge Athletic 6-0 (2-0)
Northern Counties East League Division One
Haworth Park, 17 March 2016
1-0 Jordan Harrison (4)
2-0 Callum Harrison (13)
3-0 Tom Bennett (83)
4-0 Ben Kinsley (86)
5-0 Martin Jones (87)
6-0 Jordan Harrison (90)
Att: 78
Admission: £5
Programme: £1,50
Pin badge: £3

 

Next game: 18.03.2016: Falkirk v Rangers
Previous game: 16.03.2016: Accrington Stanley v Wycombe Wanderers

 

More pics

 

 

Onsdag 16.03.2016: Accrington Stanley v Wycombe Wanderers

 

Premier Inn-hotellene har som tidligere nevnt nå utvidet sin frokost-meny som nå inkluderer både black pudding og bubble & squeak, og det i seg selv var sterkt medvirkende til at jeg valgte å innta frokosten der før jeg sjekket ut. Jeg hadde alt annet enn dårlig tid, og det var ingen grunn til å ankomme Blackburn før det var klart for innsjekking ved etablissementet jeg hadde booket der. Etter frokost returnerte jeg derfor til rommet og lå og leste litt på senga før jeg først litt etter klokka halv tolv sjekket ut og spaserte nedover mot Barnsley stasjon for å ta 12.12-toget. Første etappe gikk opp til Leeds, der jeg byttet til toget som skulle ta meg videre til Blackburn. Like før halv tre kunne jeg spasere ut av stasjonen i Blackburn og traske den korte veien til Blakewater Hotel, der jeg også overnattet da jeg gjestet Padiham tidligere i sesongen, og i likhet med den gang ble jeg stående en god stund utenfor uten at noen åpnet.

 

Etter å ha trykket på samtlige ringeklokker for tredje gang, kom det omsider en asiatisk kar for å åpne idet jeg også var i ferd med å forsøke å ringe for andre gang. Borte var mullaen som hadde betjent meg ved min forrige visitt, men jeg ble i stedet sjekket inn av en yngre kar som muligens var i familie. Til tross for navnet vil jeg nemlig absolutt karakterisere det som et sannsynligvis familiedrevet B&B snarere enn et hotell i den forstand. Uansett, jeg var raskt på farten igjen, og før jeg satt kursen mot Accrington unnet jeg meg en pint på puben Last Orders. Ikke vet jeg hva som skjedde der eller om det var noe spesielt på agendaen i Blackburn denne dagen, men litt snodig var det å finne puben såpass travel som det den var klokka 15.45 på en onsdag ettermiddag. Det tok i det hele tatt godt over fem minutter bare å køe for å få bestilt en pint, men ‘mysteriet’ forble uløst da jeg etter hvert tømte glasset og returnerte til jernbanestasjonen.

 

De raskeste togene bruker kun sju minutter mellom Blackburn og Accrington, og jeg hadde tatt et noe tidligere tog enn planlagt for å foreta en liten utflukt til historisk grunn. Fra togstasjonen i Accrington er det tjue minutters gange østover til Peel Park, der den tidligere Accrington Stanley-klubben spilte fra 1919 til deres undergang i 1966. På vei dit ut unnet jeg meg en pitstop ved Wetherspoons-puben The Commercial Hotel, der det av alle ting brøt ut slagsmål denne ettermiddagen. Også publandskapet i Accrington bar preg av irriterende gjenger med såkalte plastic paddies, og en liten gruppering med det som fremsto som ekte irer gå uttrykk for sin oppgitthet i en slik gard at det utartet til nevekamp og vill vest i noen minutter. Etter dette til dels fornøyelige opptrinnet fortsatte jeg spaserturen opp mot Peel Park, men det er dessverre ikke spesielt mye igjen å se i disse dager.

 

Jeg vurderte å lage et eget blogginnlegg om min lille kikk der, men det var så lite å se at jeg rett og slett ikke så helt vitsen. Noen bilder kan imidlertid ses her, og de viser blant annet en liten ‘murblokk’ som er det eneste som står igjen av selve fasilitetene. Denne skal ha huset garderober, og en plakett vitner om at den i 1937 ble reist av supporterklubben. Etter at klubben bukket under ble Peel Park senere kjøpt av lokalemyndigheter som anla en park der, og den siste gjenværende tribunen som overlevde bulldozerene ble senere totalskadet i en brann. Denne parken skal visst fortsatt benyttes til spill i lokale ligaer, men for øyeblikket var portene låst og jeg kunne ikke se noen annen vei inn, uten at jeg tok meg inn på skoleområdet ved siden av for å sjekke der. Ikke gadde jeg å gå helt rundt for å sjekke heller.

 

Jeg ble for øvrig overvåket av et kvinnemenneske som med en tilsynelatende morsk skepsis virket langt mer opptatt av å observere hva denne fremmedkaren reket rundt for enn å vanne plantene hun hadde kommet ut fra puben for å vanne. Det var naturlig å tenke seg at hun kanskje driver Peel Park Hotel som ligger rett på andre siden av veien, og denne puben skal i de tidligere dager ha blitt benyttet som garderobe av Stanley-spillerne og deres motstandere. Denne matronens morske mine ‘skremte’ ellers vekk en potensiell kunde da jeg i stedet startet en ny tjue minutters spasertur opp mot kveldens kamparena i et forsøk på å komme meg dit opp før det for alvor begynte å mørkne. Crown Ground ligger nord i byen, og etter å ha knipset noen bilder utvendig stakk jeg hodet innom klubbsjappa, før jeg valgte å slå i hjel litt tid ved puben The Crown. Den ligger kun et steinkast unna, og eies visst av klubben.

 

Fra klubbens hjemmebane leder en trapp direkte opp til puben, og på vei bort til den trappa stakk jeg bortom et bord der de solgte både billetter og programmer. £15 for en billett og £3 for et program ble betalt, og dermed hadde jeg også litt lektyre å bla litt i over en pint på The Crown. Jeg visste at min groundhopper-kjenning Russell Cox (mannen bak bloggen ‘The Wycombe Wanderer‘) også hadde meldt sin ankomst for å se sitt Wycombe, men han så jeg aldri noe til, og supporterbussen han reiste med hadde blitt kraftig forsinket. Jeg hørte senere at han likevel hadde løpt hele veien ned til Wetherspoons-puben jeg tidligere hadde vært innom i sentrum, selv om det hadde endt med at han ville gått glipp av kampstarten om han ikke hadde fått skyss av en annen supporter opp igjen til Crown Ground. Helt utrolig hva noen gjør for å få krysset av for en ny Wetherspoons-pub.

 

Byen de lokale helter gjerne kaller ‘Accy’ ligger i den østlige delen av grevskapet Lancashire – seks kilometer øst for Blackburn, ti kilometer vest for Burnley, og drøyt tre norske mil nord for sentrale Manchester. Som så mange andre av stedene i regionen har også Accrington lange tradisjoner innen bommuls- og tekstil-industri, i tillegg til kullgruvedrift. Byen har for øvrig også en flott beliggenhet for utflukter til det storslåtte omliggende høylandet. Også innen fotballen har man en stolt historie, for byens opprinnelig store klubb, Accrington FC, var en av de 12 klubbene som i 1888 stiftet Football League. Etter fem sesonger trakk de seg imidlertid fra ligaen og la deretter ned driften i 1896. Fem år tidligere hadde en klubb ved navn Stanley Villa sett dagens lys, og etter Accrington FCs endelikt tok de navnet Accrington Stanley. Denne klubben ble valgt inn i Football League i 1921, og spilte der frem til 1962 da de sa fra seg sin plass og ble erstattet av Oxford United. Stanley returnerte deretter til Lancashire Combination, men fire år senere gikk også de konkurs på nyåret 1966.

 

Først to år senere, i 1968, ble dagens klubb stiftet, og de gjør ingen direkte krav på sin forgjengers historie som sin egen, men ser åpenbart på seg selv som en ny klubb, selv om det selvsagt finnes en rekke koblinger og referanser. Som sin forgjenger startet også dagens Stanley opp i Lancashire Combination (som de vant to ganger), spilte deretter i Cheshire County League, og var i 1982 med fra starten da disse to slo seg sammen for å stifte den nye North West Counties League. I 1987 rykket de som tabelltoer opp i Northern Premier League Division One (sammen med vinneren Stalybridge Celtic), og i 1991 fulgte opprykk til NPL Premier Division. Den ble vunnet i 2003, og Stanley rykket opp i Conference. De brukte kun tre år på å vinne denne, og våren 2006 var de klare for Football League. Bortsett fra 2010/11-sesongen, da de tok seg til play-off (men tapte semien for Stevenage) har de imidlertid vært nokså fast innslag på nedre tabellhalvdel etter sitt opprykk fra Conference.

 

Denne sesongen går imidlertid Accrington Stanley mot en god sesong, og jeg skal ikke benekte at jeg personlig har blitt nokså overrasket over at de gjennom hele sesongen har hevdet seg helt oppe i playoff-sjiktet. Det var også tilfelle før kveldens kamp, og tabellen viste at Northampton Town så ut til å cruise mot en overlegen divisjonstittel med Oxford United og Plymouth Argyle som nærmeste konkurrenter, begge med 14 poeng bak. Ytterligere tre poeng bak lå Bristol Rovers, mens Accrington Stanley la beslag på 5. plassen og med seier i kveldens hengekamp faktisk ville passere Bristol Rovers med ett poeng og samtidig ta seg helt opp i ryggen på Oxford og Plymouth. Kveldens mostander var altså Wycombe Wanderers, og også de hadde playoff-ambisjoner der de befant seg på 8. plassen og altså plassen rett utenfor playoff-sonen. Mellom Stanley og Wycombe fant man Portsmouth og Leyton Orient, og en borteseier i kveld ville føre The Chairboys forbi sistnevnte.

 

Accrington Stanley hadde dog vunnet kun en av sine fem siste ligakamper (1-2-2). Wycombe hadde en nokså spesiell statistikk den siste tiden, der samtlige av deres seks siste ligakamper hadde endt med hjemmeseier 1-0. Og da Wycombe var hjemmelag i halvparten av de, sto det altså med 3-0-3 og målforskjell 3-3 på de siste seks. Jeg rakk også å registrere at Russell hadde blitt intervjuet i kveldens kampprogram (og spådde 1-1) før jeg tømte glasset og gikk for å ta meg inn på kortsiden som for tiden har et annet sponsornavn (i likhet med flere av de andre tribunene og anlegget for øvrig) men som jeg foretrekker å fortsatt kalle Clayton End. Denne tribunen er noe snodig i den forstand at den har sitteplasser i forkant med ståtribune lenger bak. Ståtribune er det også på Coppice Terrace på bortre kortside, der bortefolket huses, men dette er den eneste tribunen der man står under åpen himmel.

 

Til høyre for meg hadde jeg langsiden med hovedtribunen(e). Ved første øyekast ser det ut som om det er en enkelt tribune her, men det er faktisk to nokså identiske sittetribune som står ved siden av hverandre. På motsatt langside hadde man på Whinney Hill Side tidligere en ståtribune, men den har i de senere år blitt omgjort til sittetribune ved at man har boltet fast plastseter. Det kan nevnes at Crown Ground en stund var Football Leagues minste anlegg, inntil Crawley Towns Broadfield Stadium rykket opp og overtok den tittelen en kort periode. Stanleys hjemmebane har for øvrig nå blitt belemret med det fryktelige sponsornavnet Wham Stadium, men de holdt seg i det minste for gode for å spille «Wake Me Up Before You Go-Go» – om det da ikke bare gikk meg fullstendig hus forbi.

 

Det var nok første omgang som gikk noen hus forbi på Clayton End, for rett før avspark ble jeg oppmerksom på et voldsomt oppstyr på sitteplassene rett i forkant av der jeg sto. Det viste seg at Robbie Savage og Jermaine Jenas var til stede som del av et reklamestunt fra Heinz, og de tilbragte første omgang på tribunen mens de ble servert suppe av jenter som løp frem og tilbake for å komme med de forskjellige variantene av firmaets nye supper. Alt ble behørig dokumentert av noen fotografer som i løpet av første omgang må ha tatt titusenvis av bilder, og det er bare å konkludere med at også i League Two er det nå markedskreftene som rår. Det er heller tvilsomt hvor mye av første omgang supporterne på denne tribunen fikk med seg, for gjennom hele omgangen virket det som om en stor andel av de var langt mer opptatt av å ta selfies enn av det som skjedde på banen. Savage og Jenas forsvant etter pause, sammen med reklamefotografene, og det skal være usagt om de dro hjem i pausen eller trakk seg tilbake til en eller annen VIP-losje for å se kampen mer uforstyrret derfra.

 

Første omgang var en sjansefattig affære som innledningsvis bar preg av lite kvalitet og muligens litt høye skuldre. Etter et kvarters tid var hjemmekeeper Ross Etheridge ute på bærtur da han stormet ut for å klarere, men han tapte duellen med Rowan Liburd. Etheridge fikk imidlertid en hånd på avslutningen, og returen ble blokkert av Stanley-spillere som hadde kommet seg tilbake. Halvtimen var passert da Matt Bloomfield plukket opp en klarering etter et frispark inn i Stanley-feltet, og fra like utenfor 16-meteren sendte han i vei et skudd på volley som gikk like utenfor målet til Etheridge. Etter en periode med et lite overtak til gjestene, tok plutselig Stanley over og avsluttet omgangen best. De presset på, og helt på tampen fikk de uttelling i omgangens andre tilleggsminutt da en fantastisk pasning fra Billy Kee spilte fri Shay McCartan som lurte offside-fella. Nordiren skar inn i feltet vippet ballen elegant over Wycombe-keeper Ryan Allsop. 1-0, og ikke mange sekunder senere blåste dommeren for pause.

 

Med den sene scoringen var det selvsagt Stanley-manager John Coleman som hadde mest grunn til å være fornøyd, men hans gutter startet andre omgang på et vis som tydelig vitnet om at de ikke hadde til hensikt å legge seg bakpå og slå seg til ro med det ene målet. Til tross for at de vartet opp med godt pasningsspill og hadde et lite overtak, ble de imidlertid stadig stoppet av et godt Wycombe-forsvar, og etter en drøy times spill slo plutselig gjestene tilbake. Det var en dose flaks involvert i utligningsmålet, men innbytter Gozie Ugwu hadde gitt gjestene litt mer brodd fremover, og hans skudd endret retning beinet til en Stanley-forsvarer som forsøkte å blokkere. Ballen falt perfekt til rette for Garry Thompson som sendte ballen i mål til 1-1.

 

Hjemmelaget var aldri noen trussel etter dette, og det var bortemanager Gareth Ainsworths gutter som var nærmest seieren på tampen, men heller ikke de klarte å skape spesielt med farligheter, slik at både Coleman og Ainsworth måtte ta til takke med poengdeling. Vanskelig å se hvem som var mest fornøyd med det, men Wycombe hadde for Wycombe sin del betød det i hvert fall at passerte Leyton Orient på målforskjell og tok seg opp på den siste playoff-plassen. Jeg tror ganske sikkert vi vil få se Accrington Stanley i playoff, selv om de absolutt fortsatt også var med i kampen om en av de direkte opprykksplassene. Jeg var mer usikker på om Wycombe blir å se i playoff, for kampen om de siste plassene er heftig, og de ble pustet i nakken av en rekke klubber.

 

Kveldens tilskuertall på 1 403 fikk meg ellers til å tenke litt på at det kanskje er litt naturstridig at man med slike tilskuertall skal kunne hevde seg i Football League og til og med kjempe om opprykk til tredje nivå av engelsk fotball. Jeg vurderte en siste pint ved The Crown, men ombestemte meg rett på utsiden og valgte i stedet å sette kursen mot togstasjonen. Der var jeg akkurat for sen til å rekke 22.04-toget. 22.23-toget var i tillegg nesten ti minutter forsinket, men jeg kom meg da snart tilbake til Blackburn, der jeg umiddelbart trakk meg tilbake til mitt krypinn for natten.

English ground # 325:
Accrington Stanley v Wycombe Wanderers 1-1 (0-1)
League Two
Crown Ground, 16 March 2016
0-1 Shay McCartan (45+2)
1-1 Garry Thompson (62)
Att: 1 403 (142 away)
Admission: £15
Programme: £3
Pin badge: £3

 

Next game: 17.03.2016: Hall Road Rangers v Worsbrough Bridge Athletic
Previous game: 15.03.2016: Worsbrough Bridge Athletic v Hemsworth Miners Welfare

 

More pics

 

 

Tirsdag 15.03.2016: Worsbrough Bridge Athletic v Hemsworth Miners Welfare

 

Når jeg overnatter i Manchester, har det etter hvert blitt ganske ensbetydende med frokost på caféen Home Sweet Home i byens Northern Quarter, men denne gang valgte jeg å droppe turen inn dit til tross for at jeg hadde alt annet enn dårlig tid denne formiddagen. Da jeg omsider pakket ned boken min, fikk pakket snippesken og kommet meg til Manchester Piccadilly, snappet jeg i stedet opp smørbrød og juice fra en av stasjonens utsalg. Etter å ha satt dette til livs, kom jeg meg etter hvert også på 12.20-toget som skulle ta meg til Sheffield. Etter et togbytte i stålbyen, ankom jeg til slutt Barnsley like før kvart på to, og det var bare å slepe med seg bagen opp til byens Premier Inn-hotell for å sjekke inn.

 

Det hadde i det hele tatt vært litt usikkerhet med tanke på destinasjonen denne dagen, og opprinnelig var det ikke Barnsley-området jeg hadde blinket meg ut. Den opprinnelige planen var å dra ned til Northamptonshire for å besøke Desborough Town, men en uke eller to før avreise hadde plutselig deres kamp mot AFC Kempston Rovers forsvunnet fra terminlista, og det viste seg snart at den hadde blitt flyttet til en annen dato. Heldigvis kunne rommet jeg hadde booket i Desborough kanselleres uten kostnad, slik at jeg kunne se meg om etter en ny destinasjon. Worsbrough Bridge Athletic og deres Park Road har en stund stått på min ønskeliste, og skulle egentlig vært besøkt tidligere i sesongen, men den gang fikk jeg meg en plutselig negativ overraskelse da det hadde skjedd saker og ting mens jeg allerede var i god gang med min tur.

 

Uten at jeg hadde fått det med meg hadde Worsbrough Bridge Athletic den gang plutselig avlyst to eller tre kommende hjemmekamper på grunn av et akutt problem med flomlysene som man ikke var i stand til å fikse, og visse utfordringer i samarbeidet med organisasjonen som drifter banen. Dette fant jeg først ut da jeg den gang satt på toget oppover fra London på kampdagen, og jeg endte opp med et besøk hos Glasshoughton Welfare som lot meg bo på mitt reserverte hotell i Barnsley. Worsbrough Bridge Athletic endte etter dette opp med å spille sine hjemmekamper i Grimethorpe, men ryktene begynte snart å fortelle om en mulig snarlig retur til Park Road da banen i Grimethorpe heller ikke oppfylte NCELs stadionkrav, og i slutten av januar ble det bekreftet at man snart igjen ville spille sine hjemmekamper på Park Road.

 

Deres hjemmekamp mot Hemsworth Miners Welfare var da også et meget aktuelt alternativ helt fra starten, og da kampen i Desborough først ble flyttet, valgte jeg meg raskt dette oppgjøret i Northern Counties East League Division One som plan A. Etter å ha slappet av litt på hotellsenga stakk jeg allerede i 16-tiden ut døra igjen da jeg var både rastløs, nokså sulten og meget ivrig etter å få tatt en kikk på kveldens kamparena mens det fortsatt var lyst. Derfor spaserte jeg tilbake til Barnsley Interchange, der man finner både togstasjonen og byens bussterminal, og det var ved sistnevnte at jeg steg på buss nummer 265 og betalte for en returbillett ned til Worsbrough Bridge. Worsbrough er et område rett sør for Barnsley, og som omfatter både Worsbrough Bridge, Worsbrough Common, Worsbrough Dale, Worsbrough Village og Ward Green. Dette området har tilsammen rett i underkant av 10 000 innbyggere, og som Barnsley og omegn for øvrig har man også her en lang historie med kullgruvedrift.

 

Jeg steg av bussen rett utenfor idrettsanlegget på Park Road, som ligger nokså idyllisk til rett ved der en bro leder veien over elven Dove. Sistnevnte renner like bak den ene langsiden, på sin ferd mot (og omsider gjennom) vannmagasinet Worsbrough Reservoir som igjen ligger et heftig steinkast unna anleggets bortre kortside. Jeg skvatt imidlertid til da jeg så skiltet som på utsiden annonserte at neste hjemmekamp var 4. april, og instinktivt fryktet jeg et lite sekund at også kveldens kamp hadde blitt offer for omberamming. Jeg så imidlertid snart at den varslede april-kampen mot Knaresborough Town faktisk fant sted i april 2015 – altså nesten et år siden, så skiltet til å annonsere kamper blir tydeligvis ikke brukt altfor ofte i disse dager, og det i seg selv kan man jo si er litt snodig. Uansett tok jeg meg nå inn og foretok en liten runde rundt klubbens hjemmebane mens jeg knipset i vei.

 

Først og fremst skal det nevnes at Park Road deles med den lokale cricketklubben, og det er på bortre kortside at de to banene går over i hverandre. Men man kommer inn på motsatt kortside; den ut mot veien som har gitt anlegget sitt navn. I det ene hjørnet der finner man et stort toetasjes murbygg som jeg trodde var klubbhuset, og dette ligger litt opphøyet fra banen oppe på en liten gressvoll. Utenfor klubbhuset har man en gangvei som nok også kan benyttes som hard standing, Lenger bort på denne kortsiden – mot elven Dove – er det heller ikke spesielt mye av tilskuerfasiliteter bortsett fra denne ‘gangveien’ som her er nede på nivå med banen, og en slak liten gressbanke som det muligens ikke er altfor populært å stå på. Tilskuerfasiliteter finnes imidlertid over på langsiden ut mot elven Dove, der man først har et parti med et betongtrinn eller to som strekker seg bort mot en tribune midt på langsiden. Dette er en konstruksjon som gir tak over hodet til stående tilskuere, men dette er så langt man kommer på denne langsiden uten å bryte reglene. Ved enden av denne tribunen hang det nemlig skilt som varslet om at ingen tilskuere skulle ta seg videre ned mot bortre kortside.

 

Alene som jeg var på anlegget vurderte jeg å likevel spasere over via bortre kortside, men da eneste underlag var gress som fikk det til å surkle under føttene min, valgte jeg å spare mine joggesko og heller snu og gå tilbake. Det var på tide å ta seg over på langsiden der man finner anleggets flotte hovedtribune, og det er her man finner mye av anleggets karakter. Sett fra inngangen er dette høyre langside, og etter at man har rundet det store murbygget fortsetter den nevnte ‘gangveien’ derfra bortover mot hovedtribunen og det som etter hvert skulle vise seg å være det reelle klubbhuset. Denne gangveien går på toppen av en gressbanke som på denne langsiden gir finfint oversikt over banen, og hovedtribunen er også bygget inn i denne gressbanken. Det er en sittetribune bygget i mur, og innvendig har man nå byttet ut noen av de gamle benkeradene i tre med nye plastseter. Bortenfor tribunen ligger et mindre murbygg som altså senere viste seg å være klubbhuset. Jeg likte umiddelbart Park Road og så nå frem til kamp.

 

Først hadde jeg imidlertid et par timer å slå i hjel, men det hadde jeg selvsagt tatt høyde for. Rett oppe i svingen drøyt hundre meter forbi stadionet ligger nemlig ‘landsbypuben’ The Red Lion, og planen var å innta et herremåltid der. Det var en riktig koselig pub, og selv om de dessverre hadde fjernet sin black pudding & bacon stack fra sin likevel fristende meny, var en herlig porsjon liver & onions på ingen måte noen dårlig erstatning. Da jeg med en drøy time til kampstart brøt opp og gikk tilbake til kveldens kamparena hadde jeg gjort kål på to seidler med Strongbow og fått lest en god del mer i Non-League Paper. Inngangspartiet var betjent av en ung kar som tok imot mine £5 i inngangspenger og ytterligere 1 for et kampprogram som var av et stivere papir enn vanlig – jeg mistenker at det kanskje var resirkulert papir. Ingen verdens ting galt med det; jeg nevner det kun fordi det var litt spesielt.

 

Programmet for øvrig hadde den relevante informasjon rundt historikken til begge klubber og en kort introduksjon av en del av hjemmespillerne, men lite utover det. De kunne for eksempel med fordel trykket hele tabellen heller enn kun de to klubbenes statistikk. Jeg var dog fornøyd med at det i det hele tatt var et program, for klubben har hatt voldsomme problemer den siste tiden, men la oss komme tilbake til det. I stedet kan det først nevnes at hjemmelaget ble stiftet i 1923 under navnet Worsbrough Bridge St. James. Etter 2. verdenskrig ble navnet endret til Worsbrough Bridge Athletic, og i 1959 til Worsbrough Bridge Miners Welfare, men uavhengig av navn er faktum det at de etter spill i en lokal Barnsley-liga og daværende Sheffield Association League (som ble vunnet ved to anledninger), tok plass i Yorkshire League i 1971.

 

Da Yorkshire Leaugue i 1982 slo seg sammen med den tidligere Midland League for å danne den nye Northern Counties East League, var Worsbrough-klubben en av de som var med fra starten i den nye ligaen. Bytte mellom de forskjellige divisjonene var en følge av ligaens stadige endringer av sitt divisjons-oppsett i 1980-årene, men de har nå spilt i NCEL Division One siden opprykket i 1991 – for øvrig det siste året NCEL opererte med det tredje nivået (Division Two) som klubben da rykket opp fra. I 2006 tok de igjen navnet Worsbrough Bridge Athletic, tre år etter at de sikret seg sin beste ligaplassering med 3. plass i NCEL Division One. Som regel har de vært å finne en god del lenger ned på tabellen, og i 2010 var det kun en benådning som reddet de fra nedrykk etter å ha endt sist i ligaen. Et lignende scenario er slett ikke en umulighet denne sesongen, for det er som nevnt store utfordringer de har i øyeblikket.

 

Ikke bare var de å finne nest sist på tabellen, men etter at klubben tapte 1-3 for Grimsby Borough tre dager tidligere hadde manager Mark Joyce og hans assistent Phil Jacobs valgt å fratre sine stillinger med umiddelbar virkning. I tillegg hadde de visst voldsomme skadeproblemer i en tropp som jeg ble fortalt allerede var tynn. Nesten samtlige styremedlemmer var visst også nå borte, og selv om de to dager senere varslet innsettelsen av et nytt styre, virket det ved mitt besøk som om den kriserammede klubben ble drevet av et par ildsjeler. Overraskende nok viste det seg at unggutten som hadde betjent inngangspartiet var en av disse, og i følge en lokal samtalepartner hadde denne 18-åringen nå tatt på seg en hel rekke verv i påvente av avløsning på noen av områdene.

 

Jeg tar av meg hatten og gleder meg over at det fortsatt finnes personer i den aldersgruppen som er villige til å faktisk gjøre en slik innsats mens hans jevnaldrende garantert er langt mer opptatt med avstandsforhold til storklubber på andre kanter av landet – eller sågar i utlandet. Og innsats er det virkelig å være involvert i en klubb på dette nivået; derom bør det ikke herske det minste tvil! Jeg kunne med selvsyn se hvordan unggutten hele kvelden løp konstant frem og tilbake som et pisket skinn der han sjonglerte et imponerende antall oppgaver. Han må alene ha utført arbeidsoppgaver som normalt besørges av både 3 og 4 personer denne kvelden, og jeg ble ikke overrasket da jeg gikk høre at han også var mannen bak kveldens kampprogram, så han skal ha megen ros!

 

Inne i klubbhuset (jeg forsto det for øvrig etter hvert som om det større bygget ved inngangen er cricketklubbens klubbhus, uten at jeg skal være altfor bombastisk) betalte jeg £2,50 for en boks Strongbow og satt meg ned for å lese litt nøyere i programmet. Kveldens kamp var altså et oppgjør i Northern Counties East League Division One, og hjemmelaget lå som nevnt nest sist med kun håpløse Lincoln Moorlands Railway bak seg. Med 11 kamper igjen for hjemmelaget hadde de seks poeng ned til Lincoln-klubben, men de var nesten like håpløse selv, der de også hadde sju poeng opp til Rossington Main på tredje siste (og trygg) plass. En liten trøst var det kanskje at de hadde henholdsvis seks og fem kamper til gode på de to, men Worsbrough-klubben kom da også fra fem strake tap, og enda verre var det nok at de sto med den fryktelige statistikken 0-2-12 på sine siste 14 kamper!

 

Det er i utgangspunktet to som skal ned, men NCEL har ikke alltid klart å finne velegnede klubber fra sine feeder-ligaer, og de siste årene har det derfor ikke vært helt uvanlig med benådninger her. The Briggers får kanskje håpe at det blir minst en benådning også denne sesongen, selv om jeg mistenker at man denne sesongen vil klare å finne to klubber fra feeder-ligaene på step 7. En klubb som Hucknall Town (nå i Central Midlands League) vil nok kanskje kunne plasseres i East Midlands Counties League, men det finnes flere ambisiøse søkere i ligaene som er naturlige feeder-ligaer til NCEL; slik som Campion (West Riding County Amateur League) og Swallownest (Sheffield & Hallamshire County Senior League). Det er bare å vente å se.

 

Det var vel uansett ikke altfor mange som forventet at hjemmelaget skulle ta tre poeng denne kvelden, for på motsatt banehalvdel sto tabelledende Hemsworth Miners Welfare, som var på god vei til å sikre seg opprykk. De hadde 11 poeng ned til toer AFC Mansfield, og 14 poeng ned til treer Bottesford Town. Det er to som rykker direkte opp, mens de fire neste på tabellen spiller play-off om den tredje og siste opprykks-plassen. Hemsworth hadde kun klart 2-2 hjemme mot Hallam tre dager tidligere, men hadde før det seks strake seire, og sto med imponerende 12-1-1 på sine 14 siste kamper. De to lagenes formstatistikk kunne altså ikke vært mye mer ulik, og de fleste innså vel at noe annet enn en borteseier ville være en stor overraskelse. Men det er sjelden nå som er 100% sikkert i fotball, og nå skulle kampen selvsagt spilles først.

 

Etter en litt rotete og nølende start på et humpete underlag, var det da også gjestene som tok ledelsen i kampens tiende minutt, og det var en perle av en frisparkscoring. De fikk tildelt et frispark bortimot 25 meter fra mål, og på utsøkt vis sendte Samuel Jones ballen i bue over muren og i mål uten at Briggers-keeper Josh Archer kunne lastes. 0-1, og nå ble det langt mer liv i kampen, der heftige taklinger suste inn til applaus fra undertegede og mange andre. Et par av de var imidlertid litt over grensen, og dommeren måtte snart frem med kortstokken, samtidig som han ga klar beskjed om at en høylytt Hemsworth-manager Wayne Benn burde tøyle seg selv og sin språkbruk noe. The Wells doblet ledelsen sin med ti minutter til pause, og Danny Critchlow var mannen med forarbeidet da Dominic Blair satt inn 0-2.

 

Drøyt fem minutter senere fikk omgangen en brå slutt noe tidligere enn planlagt da Briggers’ midtbanespiller Josh Wright kollapset tilsynelatende uten videre og uten en motspiller i nærheten. Han ble liggende på banen mens klokka passerte både 45 og 50 minutter, og man skjønte jo nå selvsagt at det dreide seg om noe alvorlig. Dommeren blåste til slutt av og sendte spillerne i garderoben. Hadde han avlyst kampen?? Neida, ikke riktig ennå. Han kom snart ut for å diskutere med borteledelsen hvor lenge de var villige til å forsøke å spille ferdig kampen, og der han sto rett ved siden av meg kunne jeg høre at han nå varslet at de ville prøve å starte andre omgang frem til klokka halv ti. Dommeren fortalte meg på spørsmål også at Wright ganske riktig hadde falt om tilsynelatende helt uten videre, og la til at han nok var den som var nærmest Wright når det skjedde. Han kunne i hvert fall avkrefte at det var snakk om noe hjertesvikt e.l, og røpet at det var kneet som skapte problemer.

 

Den stakkars Wright hadde nok tråkket galt på den humpete banen, og nå hadde han ligget ute på banen i over tjue minutter da en ambulanse kom kjørende forbi på Park Road, og vi lurte vel alle på om den hadde kjørt feil, før vi innså at den nok var ute på et annet oppdrag. En representant fra hjemmelaget hadde vært på telefon med medisinsk personell som nå rådet de til å la ham ligge samtidig som de lovet å prøve å komme innen en time(!!). Jeg håper jeg aldri får behov for akutt medisinsk hjelp i Barnsley.. I samråd med Wright selv ble det snart besluttet å i stedet bære ham av banen (til stående applaus) og legge ham i garderoben, og dermed kunne også kampen snart fortsette. Men til tross for at det egentlig var flere minutter igjen av første omgang, hadde de nå byttet side. Det hadde altså blitt besluttet å starte rett på andre omgang.

 

Mens spillerne gjorde seg klare igjen benyttet jeg også anledningen til å smake på den hjemmelagde paien de solgte, for til tross for at jeg egentlig ikke var altfor sulten, klarte jeg ikke helt å motstå en prøvesmak. Den var av typen meat & potato pie, ble selvsagt servert med mushy peas (ertestuing) og brun saus, og kostet £3. Det var en raus bit jeg fikk av den autentisk hjemmelagde paien de to damene i matutsalget hadde laget, og den var absolutt utsøkt. Mens kampen ble sparket i gang igjen ute på banen, kom Josh Wright hinkende ut av garderoben på krykker, og satt kursen for bilen til en klubbrepresentant som hadde bestemt seg for å kjøre ham til sykehuset selv. Han fikk med seg lykkeønskninger og ny runde med applaus fra samtlige som sto langs strekningen av gangveien han tilbakela.

 

Ute på gressmatta hadde dette dramaet kanskje satt sitt preg på spillerne, for det var en tam og treg start på omgangen der begge lag slet med å etablere noe særlig spill. Men snart fikk Hemsworth-spillerne stadig større rom å boltre seg i når de kom fremover, og etter flere sjanser og halvsjanser på kort tid fikk de igjen uttelling et kvarter ut i omgangen. Et innlegg ble ikke ordentlig klarert, og Nicholas Guest stakk frem mellom en forsvarer og den utrusende keeperen og satt elegant inn 0-3. med de tre poengene sikret foretok gjestene et dobbeltbytte, og en av innbytterne var Shane Kelsey som med friske bein var mannen bak da han etter flott samspill med Dominic Blair la opp til Nash Connolly. Sistnevnte hadde bortimot hele målet gapende foran seg da han fra fem-seks meter satt inn 0-4 via en forsvarsspiller som kastet seg frem i et desperat forsøk på å avverge.

 

Jobben var gjort, men Wells-laget ga seg ikke av den grunn, og fortsatte å spille seg frem til sjanser og halvsjanser. Briggers-keeper Archer måtte i aksjon med gode redninger på avslutninger fra både Connolly og Blair, men det endte 0-4, slik at gjestene kunne ta med seg nye tre poeng den ikke altfor lange veien hjem. Jeg syntes synd på hjemmelaget, men tenkte som så at det etter alle solemerker var sesongens vinner av divisjonen jeg hadde sett. Så får man for vertenes del håpe at de kan komme seg på rett kjøl. For å gi et nytt lite bidrag til klubbkassa valgte jeg å unne meg en siste boks Strongbow i klubbhuset før jeg takket for meg, ønsket lykke til og spaserte ut til bussholdeplassen der buss 265 skulle plukke opp klokka 22.37. Etter den drøyt ti minutters lange bussturen gjensto kun spaserturen tilbake til Premier Inn-hotellet der jeg umiddelbart trakk meg tilbake og fant senga.

English ground # 324:
Worsbrough Bridge Athletic v Hemsworth Miners Welfare 0-4 (0-2)
Northern Counties East League Division One
Park Road, 15 March 2016
0-1 Samuel Jones (10)
0-2 Dominic Blair (35)
0-3 Nicholas Guest (60)
0-4 Nash Connolly (78)
Att: 79
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 16.03.2016: Accrington Stanley v Wycombe Wanderers
Previous game: 14.03.2016: West Didsbury & Chorlton v Abbey Hey

 

More pics