Søndag 10.01.2016: AFC Dunstable v Salisbury

 

Turens siste dag hadde en stund voldt meg litt hodebry, og base i Bournemouth fra lørdag til mandag var ikke ideelt slik tingene utviklet seg, men den hadde blitt valgt med tanke på at jeg dagen før hadde håp om å besøke Swanage Town & Herston, før deres kamp ble avlyst og jeg altså ble sittende med en bindende reservasjon i Bournemouth. Det skal også nevnes at jeg denne helgen hadde kikket på mulighetene for en dobbel i Skottland, der Hearts v Aberdeen hadde sent avspark på lørdagen, i tillegg til at jeg kanskje kunne gjøre meg forhåpninger om å få billett til Stranraer v Celtic på søndagen, men så lenge den skotske junior-pyramiden er så trege med å legge ut kampprogrammet sitt så var det begrenset hvor lenge jeg kunne vente. Linlithgow Rose er en klubb jeg gjerne skulle besøkt, og mine mistanker om at de med hjemmekamp ville få tidlig avspark for å vises på TV viste seg å stemme, men etter en lang rekke avlysninger av deres kamp visste jeg ikke om de faktisk ville ta seg videre før det var for sent og Hearts-kampen allerede var utsolgt.

 

En annen mulighet for en dobbel fantes i Manchester og Cheshire, der jeg kunne sett Knutsford med tidlig avspark for deretter å faktisk besøke Old Trafford som et pliktløp og for å heie på Sheffield United i FA Cupen, men med det dårlige været som hadde vært var jeg redd for avlysning i Knutsford og at jeg ville bli sittende igjen med et lite fristende besøk til Old Trafford som eneste kamp denne dagen. Det var jeg ikke interessert i å risikere, og jeg valgte meg derfor den langt mer fristende destinasjonen Swanage. Den ble da også avlyst, men jeg fikk i hvert fall med meg en trivelig visitt til Berkhamsted før jeg dro ned til sørkysten lørdag ettermiddag, med ankomst på kvelden.

 

Som sagt hadde også denne dagen bydd på visse utfordringer, da jeg i det lengste håpet at det skulle dukke opp noe av interesse; først og fremst i FA Vase. Men da det kun var kampen til AFC Dunstable som i den turneringen ble flyttet til søndag, betød det at den eneste nye destinasjonen for meg i den engelske pyramiden denne søndagen ville være Stamford Bridge, der Chelsea tok imot Scunthorpe i FA Cupen. Jeg begynte til og med å vurdere dette alternativet for å i hvert fall få unnagjort et besøk der uten å måtte se kamp Premier League, men som ventet var bortebillettene dessverre revet bort. Etter å ha avventet til det siste, bestemte jeg meg til slutt for å bestille en billett i hjemmeseksjonen, men da jeg helgen før forsøkte å gjøre dette på min telefon, nektet den å fullføre kjøpet, og billettkontoret var visst stengt til mandag. Og da mandag morgen kom, var det selvsagt utsolgt, slik at jeg tidlig bestemte meg for å i stedet unne meg et gjensyn med Creasey Park i Dunstable.

 

Jeg har jo tidligere besøkt Creasey Park for å se Dunstable Town, som har en lengre historie der, men de to klubbene har nå en delt banedelings-ordning på anlegget som nå eies av de lokale myndigheter. Så da var det kanskje på sin plass å også ta en tur for å se deres «lillebror» i aksjon, selv om det bød på en lang reise tur/retur. Dagen startet ikke overraskende med en jakt på dagens Non-League Paper, som jeg fant på første forsøk i en sjappe et steinkast fra hotellet. Det hjelper å ha overnattet der før! Rett ved togstasjonen i Bournemouth ligger Chiquitas Café, der det tilbys både engelsk mat og retter fra Middelhavs-området, og denne gang valgte jeg meg faktisk en omelett-variant og lot den engelske frokosten vente til dagen etter. Og med denne fine starten på dagen var det med godt humør og masse pågangsmot at jeg starten ferden oppover mot Bedfordshire.

 

Første etappe gikk med tog opp til Clapham Junction, der jeg byttet til Overground-toget mot Stratford, som tok meg de ni stoppene til West Hampstead. Rett ved siden av sistnevnte stasjon ligger togstasjonen West Hampstead Thameslink, og derfra hoppet jeg på toget mot Bedford, som jeg skulle være med så langt som til Luton. Siste etappe gikk med buss til Dunstable, og jeg bet meg merke i at man siden mitt siste besøk i Dunstable sommeren 2013 har oppgradert busstraseen som mellom Luton og Dunstable kjører store deler av strekningen i en egen liten fil som var adskilt fra den øvrige trafikken. Den var ganske smal, men sjåføren som tydeligvis var under opplæring og kyndig veiledning klarte å unngå å treffe kantene som på begge sider virket skummelt nærme. Vel inne i Dunstable trykket jeg omsider på knappen og kunne stige av utenfor Wetherspoons-puben Gary Cooper, som er oppkalt etter Hollywood-skuespilleren og byens store sønn, og der unnet jeg meg nå en kjapp rast for å nyte en forfriskende pint.

 

Dunstable er en markedsby som ligger i den sørlige delen av grevskapet Bedfordshire, fem mil nord for London og rett vest for Luton, som den delvis har vokst sammen med. Den er nok i dag langt triveligere enn store deler av sentrale Luton, og i romertiden gikk Dunstable under navnet Durocobrivis. Det var følgelig også på denne tiden at romerne rustet opp oldtidsveien Watling Street som går gjennom byen, og også Icknield Way som er en annen oldtidsvei som krysser Watling Street rett ved Dunstable. Lutons vekst som følge av ikke minst hatteindustrien ankomst der på 1800-tallet førte til tilsvarende nedgangstider i Dunstable, der dette senere ble erstattet av blant annet bilindustri. Dunstable har i dag rundt 35 000 innbyggere, og Hollywood-skuespilleren Gary Cooper er som nevnt byens store sønn.

 

Etter å ha tømt glasset spaserte jeg det siste kvarteret eller så opp til Creasey Park, der det denne dagen altså skulle kjempes om avansement i FA Vase. Da jeg ankom med en drøy time til avspark, måtte jeg spørre meg selv om det var verdt det, for anlegget så like nitrist ut som jeg tross alt husket det, der det er funksjonelt sett helt sikkert tipp topp, men totalt blottet for karakter. Men jeg skjøv eventuelle negative tanker unna og sa meg fornøyd med å få sett en kamp denne søndagen, og betalte meg inn med £6. For ytterligere £1,50 fikk jeg også et eksemplar av dagens kampprogram som for øvrig var helt ok og hadde det man kan forvente av informasjon. Jeg satt kursen mot klubbhuset, der jeg i hvertfall kunne konstatere bedring siden mitt forrige besøk. Den gang hadde den fremstått som delt i to med en egen avdeling for «fiffen», men nå var den mer åpen og mer romslig, i tillegg til at det også var langt flere sitteplasser der inne. Og jammen har de ikke også fått gratis WiFi.

 

AFC Dunstable ble i 1881 stiftet under navnet Old Dunstablians, men dette navnet var tidligere brukt av en gruppe tilknyttet Dunstable Grammar School, der nevnte Gary Cooper for øvrig var en av elevene. Da denne skolen ble lagt ned og ble overtatt av Manshead School, ble rektoren spurt om man ikke kunne blåse liv i dette gamle navnet, og dagens klubb var født. Etter å ha spilt sine første år i lokale ligaer som Dunstable Alliance og Luton District & South Bedfordshire League, fikk de i 1995 innvilget sin søknad om å få bli med i South Midlands League, som to år senere slo seg sammen med Spartan League og stiftet Spartan South Midlands League. Denne ligaens Division Two ble vunnet i 2004, samme år som de tok dagens navn (på en tid da AFC-prefikset ikke var like vanlig som nå, og fortsatt bruker de for øvrig The OD’s som kallenavn), men deres spartanske hjemmebane hindret videre opprykk inn til de i 2008 ble kontaktet av lokale myndigheter og Bedforshire FA som tilbød klubben å bli partner i det nye Creasey Park-anlegget som man jo har gitt en totaloverhaling. Dermed kunne de flytte inn på ny hjemmebane og starte 2009/10-sesongen i SSML Division One.

 

Opprykket til Premier Division ble sikret med andreplassen i 2012, og AFC Dunstable har etablert seg på øvre halvdel. Tredjeplassen fra deres debutsesong ble kopiert i fjor, og denne sesongen kan det kanskje også overgås. Tabellen viste nemlig på de på dette tidspunktet befant seg på andreplass, sju poeng bak ledende London Colney, men med en kamp mer spilt. De ble imidlertid også pustet i nakken av klubber som Hoddesdon Town (fire poeng bak AFC Dunstable med to kamper til gode), Hertford Town og Berkhamsted, som alle har søkt opprykk til step 4, i likhet med AFC Dunstable. Det blir nok tøff kamp om tittelen og opprykket i SSML Premier denne sesongen, men denne dagen skulle det altså dreie seg om fjerde runde i FA Vase, der motstander var ingen ringere enn føniksklubben Salisbury FC, som leder an i Wessex League og av mange ble regnet som en av favorittene til FA Vase-tittelen.

 

AFC Dunstable hadde i den tidligere rundene tatt seg av Clacton, Stotfold og Basildon United, mens Salisbury i tur og orden hadde slått ut Wincanton Town, Folland Sports, Calne Town, St. Austell og til sist Highworth Town, etter at de som ny og umerittert klubb måtte starte allerede i første kvalifiseringsrunde. Mens jeg med en pint Strongbow til £3 sto og betraktet lagoppstillingene traff jeg på et par kjente fjes. Etter en prat med groundhopper John McClure, traff jeg snart på en groundhopperen Dave Higgins da jeg kort etter beveget meg ut. Creasey Park entres i hjørnet på den ene kortsiden, nærmest langsiden der man også finner det moderne klubbhuset. På denne langsiden er det kun såkalt hard standing, og det er også tilfelle på bortre kortside. På bortre langside har man imidlertid en sittetribune av den moderne, prefabrikerte sorten, og på kortsiden ved inngangen står en tilsvarende variant som er en del mindre og som dessuten er beregnet på stående tilskuere.

 

Salisbury-manager Steve Claridge bør være et kjent navn for de fleste, og han hadde valgt å gi debut til keeper Charlie Searle, som etter seks-sju minutter leverte en flott redning da han fikk fingertuppene på et skudd fra hjemmelagets Nathan Frater og fikk slått ballen over tverrliggeren. Hjemmemanager Steve Heath og hans utvalgte satset på en taktikk med lange baller, og dette tok innledningsvis gjestene litt på senga. De hvitkledde fant imidlertid snart ut av dette og etter ti minutters tid begynte de sakte men sikkert å ta over. De hadde allerede presset frem et par halvsjanser da Thomas Whelan etter 16 minutter sendte en lang ball frem til Branden Mundy som forsøkte å løfte ballen forbi hjemmekeeper Ricky Perks. Sistnevnte fikk en hånd på ballen, som imidlertid havnet hos Sam Wilson, og han kunne enkelt dra av en mann og sette inn 0-1. Merkelig nok gikk det upåaktet hen at forsvarer Jason Beck, som sto plassert på streken, forsøkte å leke keeper og tydelig forsøkte å redde med hånda. Han klarte dog kun å slå ballen videre inn i mål, og kanskje mente dommeren at baklengsmålet var straff nok i seg selv.

 

Første omgang var halvspilt da bortelaget doblet ledelsen, og det kom som følge av at Daniel Demkiv klarte å holde ballen inne nede ved dødlinja og fikk slått inn i feltet. En forsvarer som burde ha hatt kontroll på ballen misset fullstendig, og den ble stjålet av Wilson som kunne sette inn sitt andre for dagen og sørge for 0-2. Etter dette virket det som Salisbury hadde full kontroll i den grad at tempoet falt, og etter hvert ga de vertene mer rom slik at de tross alt fikk litt ny giv en periode. BJ Christe sitt skudd fra distanse var imidlertid en av få avslutninger de hadde på mål, og kampen virket avgjort da Stephen Walker headet inn bortelagets tredje på en corner slått av Thomas Whelan drøyt to minutter før pause. Dermed sto det 0-3 da lagene gikk i garderoben og jeg kunne utfordre køen for å få påfyll i baren.

 

I pausen snakket jeg dessuten med både tidligere kjente av typen som i utgangspunktet var nøytrale groundhoppere og noen tilfeldige personer fra begge supporterleire. Gjengs oppfatning syntes å være at det var en av de største favorittene til FA Vase-tittelen vi nå hadde sett imponere i første omgang, og mine samtalepartnere trakk frem Salisbury som den største utfordreren til en annen føniksklubb som de fleste hadde som tittelfavoritt; nemlig Hereford FC. Det er liten tvil om at disse to føniksklubbene er hete kandidater til tittelen, men jeg tillot meg å minne om at Morpeth Town og South Shields fortsatt hadde til gode å spille sin kamp i tredje runde, og at vinneren der (det ble Morpeth etter straffer) kanskje ville være min aller største favoritt. Men i en cup kan mye rart skje, og som sagt vil både Salisbury og Hereford være av de største favorittene frem til de eventuelt skulle bli slått ut.

 

Salisbury skal denne sesongen ha hatt for vane å score mange mål i andre omgang, og mange forventet nå flere mål til de hvite, men bortelaget virket fornøyd med tingenes tilstand, og spilte først og fremst en rotete omgang der de med slurv og personlige feil i midtbane og forsvar fort kunne straffet seg med med en mindre ledelse. Hjemmelaget hadde selvsagt intet annet valg enn å satse kjøre på offensivt om de skulle gjøre seg den minste forhåpning om å kjempe seg inn igjen i kampen, og Nathan Frater skjøt like utenfor før Salisbury-keeper Searle fikk fingertuppene på et skummelt innlegg fra BJ Christie rett foran luskende Dunstable-spillere. Etter en snau time burde kanskje en umarkert Jermaine Hall gjort bedre da han var mål for et innlegg inn i feltet, men han bommet på ballen.

 

Bortekeeperen måtte igjen i aksjon da Brandon Carney ble spilt gjennom alene med Searle, men debutanten i målet imponerte ved å vinne den duellen. Det ble etter hvert litt ampert, og etter en for meg litt uoversiktlig episode som utartet seg til en nokså dytting og knuffing, ble begge lag redusert til ti mann. Hjemmelagets Jason Beck var identisk med mannen som tidligere hadde forsøkt å leke keeper, mens gjestenes Taurean Roverts nettopp hadde kommet innpå som innbytter, og nå måtte de uansett begge forlate banen med rødt kort. Salisbury-folket klaget da også gjennom store deler av kampen over det de mente var altfor fysisk spill fra hjemmelaget. Det siste desperate forsøket fra vertene kom i form av et skudd fra Charlie Gorman som skjøt like over fra rundt 20 meter, og dermed ebbet det ut med avansement for Salisbury etter borteseier 0-3.

 

Jeg vil påstå at godt over halvparten av de 512 tilskuerne var tilreisende fra Wiltshire; noen påsto opp mot 75%. Uansett kunne de smilende ta fatt på veien hjemover, mens jeg selv hadde en enda lengre reise tilbake til Bournemouth. Returen startet med buss 70 som tok meg de 25 minuttene til Leighton Buzzard og togstasjonen der, hvor jeg kunne stige på toget som skulle ta meg til Watford Junction. Derfra skulle jeg ha tog videre til Clapham Junction, men det var nå stans i togtrafikken på denne linjen, slik at denne planen falt i fisk. Dette fant jeg ut ved en tilfeldighet ved å spørre en ansatt på perrongen da jeg ikke kunne se mitt neste tog på noen av skjermene. Vedkommende ba meg hoppe på toget igjen og bli med til Harrow & Wealdstone for derfra å ta tuben til Willesden Junction og videre med Overground-tog til Clapham Junction. Etter å akkurat ha mistet forbindelsen ved både Harrow & Wealdstone og Willesden Junction fryktet jeg at det ville bli en sen kveld før jeg kom tilbake til Bournemouth sterkt forsinket, men som ved et lite under viste det seg da jeg ankom Clapham Junction at toget til Bournemouth var et kvarter forsinket, slik at jeg likevel rakk det som opprinnelig var 20.12-toget.

 

Like før klokka halv ti var jeg tilbake i Bournemouth, og på veien tilbake til hotellet unnet jeg meg en pitstop innom Wetherspoons-puben The Christopher Creeke. Her var det masser av Chelsea-fans som nettopp hadde kommet tilbake fra Stamford Bridge etter å ha sett sitt «lokale» favoritt-lag. Merkelig det der, for kvelden før hadde jeg inntrykk av at Arsenal-drakter var den lokale moten. Uansett, siden det vil bli en stund til neste gang unnet jeg meg et siste påfyll før jeg trakk meg tilbake. Dagen etter skulle jeg jo returnere til Norge og en langt mer nøktern tilværelse der det er mye lengre mellom pintene. Det hadde vært en fin tur, selv om ikke alt gikk etter planen. Jeg hadde tidlig på turen en solid dose flaks med tanke på valg av kamper, men etter at jeg for første gang støtte på problemer på vei til Dundee 2. januar, hadde hellet i større grad forlatt meg, slik at 2016 ikke kan sies å ha startet optimalt, med flere avlyste kamper. Men jeg fant da stort sett alternativer, og dette kunne vært langt verre. Nå er det bare å se frem mot neste tur…kanskje i påsken?

Revisit:
AFC Dunstable v Salisbury 0-3 (0-3)
FA Vase, 4^th Round
Creasey Park, 10 January 2016
0-1 Sam Wilson (17)
0-2 Sam Wilson (23)
0-3 Stephen Walker (43)
Att: 512
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: n/a

 

Next game: 11.03.2016: Long Melford v Hadleigh United
Previous game: 09.01.2016: Berkhamsted v Hullbridge Sports

 

More pics

 

 

Lørdag 09.01.2016: Berkhamsted v Hullbridge Sports

 

Da jeg våknet i Ipswich denne lørdagsmorgenen, visste jeg fremdeles ikke hva dagen ville bringe og hvor jeg ville se kamp. Jeg hadde opprinnelig valgt meg ut en spennende destinasjon i form av Swanage Town & Herston og deres hjemmekamp mot Cranborne i Dorset Premier League, og det var ene og alene grunnen til at jeg hadde booket hotell i Bournemouth, men allerede på torsdagen fikk jeg vite at de til tross for stor innsats hadde måttet innse at værgudene hadde gjort med ugagn at det ikke ville bli kamp på deres sjarmerende Day’s Park. Jeg hadde derfor bestemt meg for å stå opp tidlig og starte ferden innover mot London mens jeg sjekket ut og vurderte alternativene. Det burde være nok av kamper å velge mellom, selv om jeg ideelt sett måtte prøve å finne noe på veien ned til Bournemouth.

 

Som en plan B hadde jeg kikket litt på Bashley, og det kunne jo vært interessant å se kamp hos de i det som kan bli klubbens siste sesong i nåværende form, men også de hadde meldt om små muligheter for kamp ved å på Twitter hevde at de var 99% sikker på at det ville bli avlysning. AFC Totton var et annet alternativ i Hampshire, men de annonserte at baneinspeksjon ville skje senere på formiddagen, på et tidspunkt jeg allerede burde ha tatt en avgjørelse om jeg skulle dra nedover mot sørkysten i jakt på dagens dose fotball. Jeg bet meg imidlertid merke i at Berkhamsted var optimistiske med tanke på sin hjemmekamp i FA Vase, som også er turnering jeg liker godt, og denne begynte nå å friste. Jeg hadde i så fall masser av tid å slå i hjel, og i nærheten av London Liverpool Street stasjon, benyttet jeg anledningen til å innta en utsøkt full english breakfast på puben The Woodin’s Shades mens jeg forsøkte å ta en endelig beslutning.

 

Berkhamsteds motstander for dagen var Essex-klubben Hullbridge Sports, og en av mine Southend-kompiser tok kontakt for å fortelle at en felles bekjent nå var involvert der. Det viste seg ganske riktig at min kompis Simon Kingdon nå er trener for reservelaget til Hullbridge Sports, og da spillende manager Rob Hodgson selv ville ikle seg drakta og spille kampen, var det opp til Simon å lede laget fra sidelinjen. Dette var enda en grunn til å velge meg dagens kamp i Berkhamsted, der jeg selvsagt også hadde lagt merke til at de hadde et tilsynelatende koselig lite stadion. Muligheten til å se en kompis lede bortelaget i en FA Vase-kamp var såpass fristende at jeg der og da bestemte meg for å dra til Berkhamsted, selv om dette ville bety at reisen ned til Bournemouth etter kamp strengt tatt ville bli noe lenger enn hva som var ideelt.

 

Jeg hadde nå meget god tid, og jeg unnet meg en pint til av Mortimer Orchard, som var en nytt cider-bekjentskap for meg, mens jeg tok en siste sjekk av kampoppsettet i Non-League Paper. Jeg tømte omsider glasset og forlot det jeg mistenker var et Wolves-firma som ladet opp til kamp, og returnerte til Liverpool Street stasjon for å sette meg på toget til Milton Keynes Central. Jeg skulle imidlertid ikke så langt, og kom meg etter en halvtimes tid av i Berkhamsted, slik at jeg denne gang slapp å bli med helt opp til den kjipe og sjarmløse byen som var togets endestasjon. Da var den lille byen Berkhamsted langt å foretrekke.

 

Berkhamsted er en markedsby som ligger ved i grevskapet Hertfordshire, drøyt fire norske mil nord for London. Man har funnet bevis for at det har bodd folk i området i over 5 000 år, og i dag har Berkhamsted drøyt 18 000 innbyggere. Byen har en sentral plass i historien da det var her det anglosaksiske lederskapet overga seg til normannerne i kjølevannet av Vilhelm Erobrerens seier i slaget ved Hastings. Berkhamsted ligger i de såkalte Chiltern Hills, og er også hjemsted for det britiske filminstituttets nasjonalarkiv, som er et av verdens største film- og TV-arkiver. Nærheten til Hemel Hempstead sørget for øvrig for at jeg også hadde hjemmekampen til Hemel Hempstead Town som backup dersom det mot formodning skulle være problemer med banedekket i Berkhamsted, men det viste seg raskt å ikke være tilfellet.

 

Etter å ha gått den korte veien fra togstasjonen, og på veien fått en demonstrasjon i bruken av sluser der to kanalbåter manøvrerte seg nedover elven Bulbourne og Grand Union kanalen, ankom jeg nemlig Broadwater med nesten to timer til avspark. Anlegget deler navn med veien som går forbi på utsiden, og den første personen jeg så der jeg kom slepende på min bagasje var faktisk min kompis Simon som hoppet ut av Hullbridge-bussen og ønsket meg velkommen. Foreløpig var naturlig nok ikke inngangspartiet bemannet, og første bud var uansett å få slengt fra seg bagen, som jeg fikk satt fra meg i et hjørne etter å ha kjøpt meg en brus.

 

Berkhamsted ble stiftet så sent som i 2009, etter at Berkhamsted Town gikk konkurs. Sistnevnte klubb hadde blitt stiftet i 1919 under navnet Berkhamsted Comrades, etter at krigsveteraner startet opp igjen etter at den opprinnelige Berkhamsted Town (stiftet i 1895) la ned driften etter kun 11 år. Noen vil kanskje huske Berkhamsted Town som fast innslag i Isthmian League i 1980- og 1990-årene, og senere i Southern League, men etter flere tunge sesonger og med etter forholdene stor gjeld måtte de omsider ta turen ned i Spartan South Midlands League i 2008, før de i løpet av den påfølgende sesongen ble slått konkurs. Det skal for øvrig nevnes at denne klubben var tapende finalist i FA Vase i 2001, da de måtte gi tapt for Taunton Town.

 

Den nye klubben startet opp i Spartan South Midlands League Division Two, som ble vunnet på første forsøk. Det ble også Division One sesongen etter, slik at de i 2011 kunne ta plass i ligaens Premier Division etter to titler og opprykk på to år. Femteplassen våren 2012 er foreløpig deres beste ligaplassering, men det kan bli forbedret denne sesongen – og de har også søkt om opprykk til step 4. Det blir imidlertid tøff kamp om beinet i denne ligaen, der London Colney på dette tidspunktet ledet tabellen med 50 poeng på sine 23 kamper. AFC Dunstable lå sju poeng bak, men hadde en kamp mindre spilt. Deretter fulgte Hoddesdon Town og Hertford Town med 11 og 12 poeng opp til teten, men med henholdsvis tre og to kamper til gode. Tre kamper til gode hadde også Berkhamsted på sjuende, som hadde 14 poeng opp til London Colney, uten at de hadde gitt opp håpet av den grunn.

 

Denne dagen var det imidlertid FA Vase det dreide seg om, og Hullbridge Sports var dagens motstander slik de også hadde vært det i samme turnering for to sesonger siden. Den gang var det Essex-klubben som vant, og de hadde allerede stått for en av de virkelige bombene i denne sesongens utgave. Essex Senior League anses jo gjerne som en av de svakeste step 5-ligaene, og det var nok få som levnet Hullbridge Sports særlig store sjanser da trekningen av andre runde ga de en bortekamp mot Norwich United – en klubb som er suveren i Eastern Counties League, og som av mange ble ansett å tilhøre gruppen av favoritter til FA Vase-tittelen. Det var imidlertid Hullbridge som scoret kampens eneste mål i ekstraomgangene og sørget for en skikkelig bragd. Derfor var det ikke gitt at det skulle bli hjemmeseier i dag, selv om Berkhamsted nok må sies å ha vært en liten favoritt.

 

Hittil i denne sesongens turnering hadde Berkhamsted tatt seg av Woodford United, Northampton ON Chenecks, Northampton Spencer, AFC Kempston Rovers, og Saffron Walden Town. Hullbridge Sports hadde på sin side fulgt opp bragden mot Norwich United med å beseire Stanway Rovers. Det våte været hadde selvsagt skapt visse problemer også i FA Vase, og mens flere av kampene i tredje runde fortsatt ikke var spilt, skulle dagens duellanter spille kamp i fjerde runde. Og dommertrioen som var i full gang med sin obligatoriske inspeksjon av banedekket virket å være meget tilfreds med det de så, da de smilende ga tommelen opp på sin vei av banen. Jeg så en kar komme med dagens kampprogram og benyttet anledningen til å sikre meg et eksemplar med en gang. £1,50 kostet det, og jeg tok det med inn i baren der jeg konstaterte at det fikk absolutt godkjent.

 

Ved baren der inne i klubbhuset kom jeg tilfeldigvis også i snakk med to karer som heller ikke hørte til noen av de to lagene, men snarere var en liten delegasjon fra Ipswich Wanderers som hadde vært på vei ned til Somerset for å se FA Fase-oppgjøret Welton Rovers v Bodmin Town. De skulle møte vinneren av den kampen i fjerde runde, men hadde ikke kommet særlig langt før de fant ut at kampen var avlyst, og de hadde dermed endret kursen og i stedet dratt til Berkhamsted. Jeg hadde jo en meget trivelig stund da jeg besøkte Ipswich Wanderers i august 2014, og de kunne fortelle litt om tingenes tilstand siden den gang. De har jo denne sesongen også søkt opprykk til step 4, men understreket at dette ikke er i håp om å rykke opp allerede denne sesong. Den tittelen har Norwich United allerede langt nede i lomma, og de fortalte at det var mer med tanke på å få litt innsikt i hva som trengtes stadionmessig.

 

Men nå var det ikke Ipswich Wanderers og Eastern Counties League det skulle dreie seg om, men snarere Berkhamsted,, Hullbridge Sports og FA Vase-kampen som skulle spilles på Broadwater, der dagens anlegg faktisk kun har vært fotballstadion siden 1983. Det er temmelig overraskende med tanke på den karakteren det har, men faktum er at klubbens forgjenger Berkhamsted Town spilte i Lower Kings Road et steinkast unna, før denne tomten ble solgt til eiendomsutviklere. Klubbhuset ligger på utsiden, rett ved inngangspartiet som er å finne på den ene langsiden, og etter et lite ståtribune-parti under åpen himmel har man her anleggets hovedtribune. Denne er bygget i mur og hadde tidligere benkerader i tre, men de har nå blitt erstattet med mer tidsriktige plastseter. Bak det bortre målet er det en liten tribune som gir tak over hodet til de som står her med togene susende forbi på den såkalte West Coast Main Line kun noen få meter unna på utsiden.

 

En tilsvarende tribune har man på nærmeste kortside, men denne muligens noe større, og i motsetning til sin motpart på motsatt ende av banen har den også en vegg i bakkant. Bortsatt fra dette er det hard standing som gjelder rundt banen, og spesielt på bortre langside der man har flere bygninger tett innpå seg på utsiden. Etter å ha betalt meg inn med £6 kunne jeg da også konstatere at Broadwater er et trivelig lite stadion. Laglederbenkene står i forkant av hovedtribunen, og etter å ha tatt en kjapp foto-runde rundt banen, fant jeg Simon bak hovedtribunens hjørne ved bortelagets laglederbenk, der han han tok seg en siste blås i smug før det var på tide å vende oppmerksomheten mot kampen.

Der jeg nå sto og ventet kom jeg i prat med en eldre kar ved siden av meg som kommenterte hvordan det bare skulle mangle at man ikke kunne spille på dagens banedekke, og dette førte ved en tilfeldighet til at samtalen dreide inn på klassiske kamper som har vært de reneste gjørmebad, og han tok ordene ut av munnen min da han trakk frem et av mine favoritt-øyeblikk (selv om det var før min tid). Jeg simpelthen elsker bildene av de vanvittige scenene som utspilte seg på Edgar Street da lille Hereford United en februardag i 1972 slo ut giganten Newcastle United av FA Cupen, og da jeg ga uttrykk for dette svarte han simpelthen: «I played in that game». Jeg trodde et lite øyeblikk nesten at han drev gjøn, men min samtalepartner viste seg faktisk å være Hereford-spissen Billy Meadows som bar drakt nummer 9 den dagen. Jeg har sjelden lyttet mer oppmerksomt og interessert enn da han på oppfordring nå beskrev dramaet slik han husket det. Det var nesten synd at det dro seg mot avspark, men heldigvis fikk jeg høre mer om dette da jan oppsøkte meg igjen i pausen.

 

De første minuttene var det nesten som om deler av Hullbridge-laget fortsatt var bak tribunen for å smugrøyke, for Berkhamsted gjorde nærmest som de ville det første kvarteret. Allerede etter to minutter tok de ledelsen da Bradley O’Donovan mottok et innlegg og fikk vende altfor enkelt opp og sette inn 1-0. Hjemmelaget dominerte kraftig i starten, men gjestene hadde klart å unngå ytterligere baklengs og de største sjansene mot da de selv fikk en mulighet ved Luke Horsley, men hans volley gikk like utenfor. I stedet fortsatte vertene å presse på, og Adam Mead fikk heade nokså upresset fra kort hold, men hans heading gikk rett i klypene til Hullbridge-keeper Jamie Merralls. Midtveis i omgangen burde O’Donovan scoret sitt andre og doblet ledelsen da han var temmelig alene på bakre stolpe og fikk ballen flott servert av Josh Chamberlain, men headingen sto ikke i stil og gikk over mål.

 

Alessandro ‘Alex’ Campana hadde også muligheten til å øke da han løp fra spillende Hullbridge-manager Rob Hodgson, men en utrusende keeper Merralls reddet denne gang flott. Campana slo imidlertid tilbake få minutter senere da fikk dra av en mann og løpe mot mål, og med flere bortespillere rundt seg satt han inn 2-0 fra rett innenfor 16-meterstreken. Tre minutter senere trodde hjemmelaget at de hadde scoret igjen da et skudd fra Steve Hawks gikk gjennom en stor gruppe spillere i feltet og endte i mål, men linjemannen hadde hevet flagget for å markere for en offside-plassert spiller som sto rett foran keeperen. Det så ikke spesielt lyst ut for gjestene fra Essex, men etter dette virket de plutselig å kvikne til, og med sju minutter til pause slo de tilbake nærmest ut av det blå. Luke Hornsley fikk ned i duell med James Baldry, og dommeren pekte på straffemerket. Hornsley tok selv straffen, og via stolpen reduserte han og sørget for at det sto 2-1 til pause, slik at det plutselig hadde blitt en helt annen kamp.

 

De tilreisende var i pausen fornøyd med at de hadde kjempet seg inn igjen i kampen og hadde fått fornyet håp, men hjemmefolket mente at deres utvalgte burde ha avgjort kampen allerede. Det var da også vertene som fikk andre omgangs første mulighet da målscorer Campano igjen kom på et skummelt raid som minnet om situasjonen der han scoret kampens andre mål, men avslutningen gikk denne gang rett på keeper Merralls. Like etter var Luke Hornsley frempå, men to taklinger satt en midlertidig stopper for ham. Da vi nærmet oss en times spill fikk imidlertid Hornsley servert en scoring på sølvfat, og Berko-keeper Carl Tasker hadde et øyeblikk han nok vil glemme fortest mulig. Et sleivspark fra en lagkamerat gjorde at ballen gikk inn til Tasker, men på uforklarlig vis glapp han ballen slik at en observant Hornsley kunne snappe den og plassere den i mål til 2-2. Vi var like langt.

 

Hullbridge Sports hadde nå fått blod på tann, og Charlie Little skjøt like utenfor. Sion og hans kollegaer på benken hadde nå tro på at de skulle klare å sikre seieren, og formidlet dette overfor spillerne som også virket å få fått troen på det samme. Mens himmelen åpnet seg totalt over det vestlige Hertfordshire, presset gjestene frem en rekke cornere, og virket i denne perioden friskest. Hornsley var igjen frempå, men ble nektet hattrick av keeper Tasker. Berkhamsted kjempet seg inn igjen i kampen, og det bølget frem og tilbake inntil en god sjanse for vertene endte med at innbytter Frank Jowle måtte se sitt skudd reddet, men fra den påfølgende corneren headet Bradley O’Donovan i stolpen, og Alessandro Campana var på pletten for å sette returen i mål til 3-2. Hullbridge skal ha ros for at de fortsatt ikke ga opp, men kastet frem folk i jakten på en ny utligning. Men dermed etterlot de seg også rom bakover, og i siste ordinære minutt kunne Campana besørge sitt hatrrick og fastsette sluttresultatet til 4-2 etter flott forarbeid av Jordan Gilbert.

 

Skuffelse for Simon som måtte gratulere sin motpart for dagen, Berko-manager Mick Vipond, med avansement til femte runde, som er identisk med åttendedelsfinalene. De 256 betalende tilskuerne (noen kilder oppgir 246) hadde sett en underholdende kamp, og sett under ett var det fortjent at Berkhamsted tok seieren., men Simon og Hullbridge-folket hadde grunn til å være fornøyd med måten de slo tilbake på, selv om det umiddelbart nok føltes litt bittert. Etter å ha unnet meg et glass i baren, takket jeg for meg og ønsket lykke til. Utenfor traff jeg på Simon, og ønsket de god tur tilbake til Essex, før jeg tok med meg bagen tilbake til togstasjonen og satt meg på toget mot London. Det var som sagt en lang reise ned til Bournemouth, der jeg hadde betalt £52 for to netters overnatting ved Burley Court Hotel, og først litt etter klokka halv ni kunne jeg omsider sjekke inn etter en lang dag.

English ground # 319:
Berkhamsted v Hullbridge Sports 4-2 (2-1)
FA Vase, 4^th Round
Broadwater, 9 January 2016
1-0 Bradley O’Donovan (3)
2-0 Alessandro Campana (32)
2-1 Luke Hornsley (pen, 38)
2-2 Luke Hornsley (59)
3-2 Alessandro Campana (79)
4-2 Alessandro Campana (90)
Att: 256
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £3

 

Next game: 10.01.2016: AFC Dunstable v Salisbury
Previous game: 08.01.2016: Brantham Athletic v Hadleigh United

 

More pics

 

 

 

Fredag 08.01.2016: Brantham Athletic v Hadleigh United

 

Resten av turen skulle tilbringes på mer sørlige breddegrader, så det var på tide å forlate nord-England, men først unnet jeg meg en frokost på Premier Inn-hotellet sammen med min venninne. Etter at kjeden utvidet sin meny med både bubble & squeak og ikke minst black pudding har det blitt et langt mer fristende alternativ, og etter å ha mesket oss kunne jeg sjekke ut og traske mot jernbanestasjonen sammen med min venninne som hadde tatt formiddagen fri. Wigans to jernbanestasjoner ligger jo så godt som tvers over veien for hverandre, og det var ved Wigan North Western at vi tok avskjed for denne gang før jeg etter hvert satt meg på 10.09-toget mot London Euston. Ipswich var valgt som base denne dagen, grunnet blant annet sin nærhet til åstedet for kveldens kamp, og etter drøyt to timer kunne jeg hoppe av på London Euston for å ta meg til Liverpool Street med undergrunnen. Der tok jeg plass på 13.00-toget mot Norwich. Etter en drøy time steg jeg av i Ipswich og kunne spasere den korte veien ned til Bridge Guest House, der jeg også tidligere har overnattet ved flere anledninger, og hvor jeg denne gang hadde betalt £30 for overnatting.

 

Jeg hadde først booket dagens hotell da jeg satt meg på toget i Wigan, etter å ha fått bekreftet at Brantham Athletic mente seg meget optimistiske med tanke på kamp og mente at en avlysning ikke virket spesielt sannsynlig, og jeg fikk snart sjekket inn, slengt fra meg bagasjen og pustet ut etter fire timer på reisefot. Jeg så nå frem til å igjen se litt skikkelig non-league fotball, og etter å ha lest litt på senga mens telefonene ble ladet opp en smule, gikk jeg opp til puben The Riverside Hotel for å innta en middag. Jeg valgte meg en porsjon pork belly servert med potetmos, grønnsaker og brun saus, som ble skylt ned med en pint Aspall. Etter at grisemagen var satt til livs krysset jeg over til jernbanestasjonen for å sette meg på toget tilbake til Manningtree, som jeg hadde passert fra London mot Ipswich, og som er den nærmeste stasjonen til Brantham.

 

Jeg har ved et par anledninger tidligere byttet tog ved Manningtree, som da jeg besøkte Harwich & Parkestons fantastiske Royal Oak, og jeg husket at denne stasjonen har en slags pub på den ene perrongen. Station Buffet er nok kanskje mer å betrakte som en liten café, men uansett unnet jeg meg en pint her da jeg hadde god tid. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å ta meg over grevskapsgrensen ved å spasere det som visstnok er 20-25 minutter opp til Brantham Athletics hjemmebane, men flere kjente hadde advart meg mot dette. Jeg var ikke først og fremst redd for the witchfinder general, som i følge Peter Miles var gjenferdet av en Matthew Hopkins som etter sigende hjemsøker landeveiene i det nordlige Essex på jakter etter hekser å brenne. Mer bekymret var jeg for å bli overkjørt mens jeg gikk langs en mørklagt landevei uten hverken fortau eller skulder, og derfor hadde jeg bestemt meg for å ta en taxi.

 

Det virket som om Station Buffet var stamsted for de lokale taxisjåfører, men da jeg tømte glasset hadde alle forsvunnet. På utsiden gikk det imidlertid ikke lang tid før det kom en drosje, og jeg beordret den kvinnelige sjåføren til kveldens kamparena. Manningtree stasjon ligger som sagt helt nord i Essex, få hundre meter fra elven Stour som markerer grensen mellom Essex og Suffolk. Brantham ligger følgelig helt sør i Suffolk, og er en landsby med rett i overkant av 2 500 innbyggere. I landsbyens sørlige utkant ligger Brantham Leisure Centre, som ikke bare huser fotballklubben, men fasiliteter for en rekke idretter og aktiviteter, og her ble jeg sluppet av. Før jeg lot drosjekusken kjøre, bestilte jeg henting av henne til klokka kvart over ti, og hun lovet å være på plass som avtalt.

 

Brantham Athletic ble stiftet i 1887, og spillerne den gang var i stor grad ansatte ved plast-produsenten BXP, som hadde flyttet hit etter en eksplosjon i sine tidligere lokaler i øst-London. Klubben var i 1896 med å stifte Ipswich & District League (i dag Suffolk & Ipswich League), og vekslet lenge mellom spill i denne og Essex & Suffolk Border League. Sistnevnte ble i 1970-årene vunnet fire ganger på fem år, og i 1978 fikk de ta steget opp i Eastern Counties League. I 1995 rykket de ned igjen i Suffolk & Ipswich League, der de med økonomiske problemer slo seg sammen med Stutton og tok navnet Brantham & Stutton United, før de i 1998 igjen tok dagens navn. Så sent som i 2005 befant de seg i Suffolk & Ipswich League Division One, men rykket det året opp igjen i Premier Division, før de i 2008 vant denne ligaen og returnerte til Eastern Counties League. To år senere rykket de opp i ECL Premier Division, der de fortsatt befinner seg, og tredjeplassen i 2012 er deres beste ligainnsats.

 

Dagens motstander i det såkalte Babergh-derbyet var Hadleigh United, og det var det omvendte oppgjøret jeg så da jeg i romjula 2013 besøkte Hadleigh United i en sesong da de vant ECL-tittelen. Jeg betalte meg nå inn med £7 og sikret med et program for ytterligere £1,50 før jeg kunne ta en kikk på anlegget, som deles med den lokale cricketklubben i tillegg til at det er fasiliteter for blant annet både lawn bowls og tennis. Klubbhuset ligger noe tilbaketrukket ved fotballbanens ene kortside, der man kommer inn. På denne kortsiden har man også en sittetribune med et litt spesielt tak, og den minner kanskje litt om noe man ofte ser satt opp som midlertidige tribuner. Midt på høyre langside sett herfra har man anleggets andre tribune, og også dette er en sittetribune. Det er også her man finner laglederbenkene, og ellers på anlegget er det hard standing under åpen himmel som gjelder. På den andre langsiden er det selvsagt ikke engang det, da den altså deles med cricket, og dermed var utilgjengelig for publikum.

 

Jeg satt kursen mot klubbhuset og dets bar, der jeg betalte £3,80 for en pint Aspall og kunne sette meg ned for å lese litt i programmet. Tabellen viste at regjerende mester Norwich United ser ut til å gå mot en ny tittel, der de nå sto med 18-2-1 og 56 poeng, med ni poeng ned til toer Felixstowe & Walton United, som dog hadde en kamp til gode. Treer Stanway Rovers og firer Godmanchester Rovers hadde henholdsvis 15 og 17 poeng opp til Norwich, og selv om de begge hadde to kamper til gode skal det godt gjøres om noen i det hele tatt kan gjøre seg håp om å stoppe den regjerende mesteren. Brantham Athletic befant seg nede på 10. plass med 26 poeng, mens Hadleigh United kanskje noe overraskende var å finne tre plasser og to poeng bak sitt vertskap for kvelden.

 

Begge lag gikk offensivt til verks på en måte som vitnet om at de begge hadde lyst på alle tre poengene, men til tross for at Sean Bartlett hadde den første halvsjansen for vertene, var det Hadleigh som virket noe skumlere når de kom i angrep. David Lorimer sendte i vei et skudd som tvang frem en flott redning fra Brantham-keeper Paddi Hawkins. Etter en halvtime ble Scott Chaplin spilt gjennom, men keeper Hawkins reddet foreløpig vertskapet igjen, og selv om Hadleigh hadde et overtak så gjorde hjemmelaget hittil en solid defensiv kamp der hverken forsvarere eller midtbanespillere var redd fpr å ta i et tak defensivt med viktige taklinger. De siste fem-ti minuttene før pause hadde vertene en god periode, og Sean Bartlett skjøt igjen like utenfor målet til Hadleigh-keeper Ben Nower.

 

Dermed var det fortsatt målløst ved pause, og jeg benyttet pausen til en prat med et par av bortelagets representanter, som delvis bekreftet at flere spillere forsvant da de vant tittelen i 2013 men valgte å ikke søke opprykk. Det er jo slett ikke uvanlig at det er det som skjer, dersom man ikke ser på ligaer som Northern League og South West Peninsula League, der det faktisk ofte er omvendt – at spillerne ikke vil være med opp og i stedet finner seg andre klubber i samme liga/divisjon. For Norwich United sin del ser det i hvert fall ikke ut som om at de er særlig svekket fra forrige sesong – kanskje snarere tvert om – og Hadleigh-folket mente at man denne gang ikke vil få en situasjon som i fjor. Den gang trakk så godt som samtlige søkere fra ECL sin søknad, og det ble ingen opprykker fra denne ligaen. Det hadde bakgrunn i at ECL synes å ha langt strengere krav til måten man fører regnskap på enn det man har i f.eks step 3/4-ligaene, men ECL-klubbene skal nå ha tilpasset seg dette.

 

Etter å ha benyttet anledningen til å hente med seg forfriskninger fra baren, så jeg at andre omgang startet nokså jevnspilt. Simon Mann kunne hadde en mulighet for vertene da han skar inn i feltet og fikk sin avslutning blokkert med nød og neppe. Selv om Brantham nå spilte ganske bra, var det gjestene som omsider slo til på motsatt side. Ballen ble spilt inn i Brantham-feltet, der David Lorimer fikk kjempetreff og sendte ballen i mål bak keeper Hawkins. Selv hadde jeg tatt sjansen på en kjapp tur på toalettet for å tømme blæra, og da blir det jo selvsagt mål…men jeg kom ut akkurat tidsnok til å se Lorimer og hans lagkamerater juble etter 76 minutter. Verre var det med en kar som sto like ved meg, som noen minutter senere gikk glipp av to mål i løpet av en kjapp tur på toalettet. For nå gikk det virkelig unna..

 

Brantham kastet folk fremover i jakt på en utligning, og selv om de hadde sine muligheter, skapte det ikke minst rom for Hadleigh United, som etter 82 minutter doblet ledelsen. Sam Mead dro av sin oppasser og skar innover i banen før han på utsøkt vis løftet ballen opp i det bortre hjørnet uten mulighet for keeper Hawkins. Og kun to minutter senere sto det 0-3 da David Lorimer scoret sitt andre for kvelden fra kort hold. Han fikk umarkert løpe inn i feltet, og da han fikk ballen havnet den snart i nettet. Sekunder senere kom den nevnte tilskueren tilbake, og hans «still 1-0 Hadleigh, lads?» ble selvsagt gjenstand for latter og skjemt. Foran det som ble oppgitt å være nøyaktig 100 betalende tilskuere ble da også 0-3 sluttresultatet, og selv om det på ingen måte var ufortjent at Hadleigh vant, så hadde Brantham også spilt en bedre kamp enn det resultatet vitnet om, men det var vel ikke helt deres kveld.

 

Jeg hadde tid til å unne meg en siste pint i klubbhusets bar mens jeg ventet på å bli hentet, og representanter for Hadleigh United håpet at de kan klatre ganske kraftig på tabellen fremover, og mente at de gjerne vil være å finne på den øvre tredjedelen av tabellen. Kveldens seier var jo en god start i så måte, da de tre poengene betød at de klatret fra 13. til en foreløpig 9. plass! Min drosjebil var på plass som avtalt og skysset meg tilbake til Manningtree stasjon slik at jeg rakk 22.32-toget tilbake til Ipswich. Der tenkte jeg å unne meg en siste pint på The Station Hotel, men av en eller annen grunn var de allerede stengt til tross for at klokka var kvart på elleve. Derfor returnerte jeg bare i stedet til hotellet og fant senga.

English ground # 318:
Brantham Athletic v Hadleigh United 0-3 (0-0)
Eastern Counties League Premier Division
Brantham Leisure Centre, 8 January 2016
0-1 David Lorimer (77)
0-2 Samuel Mead (83)
0-3 David Lorimer (85)
Att: 100
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: n/a

 

Next game: 09.01.2016: Berkhamsted v Hullbridge Sports
Previous game: 07.01.2016: Wigan Athletic v Gillingham

 

More pics

 

 

 

Torsdag 07.01.2016: Wigan Athletic v Gillingham

 

Torsdag er ikke normalt en ukedag hvor man har særlig med valgmuligheter hva gjelder fotballkamper i den engelske fotball-pyramiden; det er snarere som regel en dag som ofte ikke byr på en eneste kamp, og der man stort sett må ta til takke med det man får. Etter hvert som britene blir stadig mer pysete og været har skapt stadige problemer, og avlysningene de siste sesongene har vært mange, vil man jo mot slutten av sesongen kunne få noen omberammede torsdagskamper her og der, men torsdag er og blir en ukedag som gjerne byr på store utfordringer når man leter etter en kamp. Derfor var det litt spesielt at det denne torsdag en var satt opp ikke mindre enn tre kamper denne dagen.

 

Easington Colliery har jo gjort seg bemerket med valg av torsdag som sin midtuke-kampdag, og denne sesongen har jeg jo allerede vært der tre torsdager. Denne kvelden var det hjemmekamp mot Spennymoor Town i Durhams grevskapscup. Noe mer overraskende var det kanskje at også Buxton hadde valgt torsdagskvelden til å kjempe med lille Pinxton om avansement i Derbyshire Senior Cup. Men i Wigan Athletics tilfelle var det et av TV-selskapenes avgjørelse om å gjøre Wigan Athletic v Gillingham til TV-kamp som resulterte i at League One-oppgjøret ble torsdagskamp, og da jeg hadde besøkt de to andre (som uansett begge ble avlyst) valgte jeg meg Wigan som en ny destinasjon til tross for at det må innrømmes at jeg følte det litt som et pliktløp.

 

Før jeg forlot Newcastle inntok jeg en herlig full scottish breakfast inne på togstasjonen, og mett og fornøyd kunne jeg dermed sette meg på toget. Jeg hadde opprinnelig planlagt å reise via Carlisle, men usikkerheten rundt flommen i Cumbria gjorde at jeg i stedet valgte meg et senere tog og en annen rute. Turen gikk nå med 11.10-toget som fraktet meg så langt som til Manchester Victoria, der jeg byttet tog og tok løs på andre og siste etappe. Omtrent fem minutter før klokka slo halv tre spaserte jeg ut av Wigan Wallgate stasjon og kunne orientere meg frem til Premier Inn-hotellet der jeg hadde betalt £39 for overnatting. Jeg sjekket meg selv raskt inn og kunne slenge fra meg bagasjen og legge meg nedpå og lese litt.

 

Wigan er en by beliggende mellom Manchester og Liverpool, helt vest i grevskapet Greater Manchester. Byen ble grunnlagt i romertiden under navnet Coccium, og var tidligere et senter for tekstilindustri og kullgruvevirksomhet. Den er grunnet George Orwells skriverier kanskje mest kjent for Wigan Pier. De som forventer en pir som i Brighton eller Blackpool vil nok bli skuffet, men beliggende ved Leeds-Liverpool kanalen er den nå gjort om til bl.a et museum. Mange vil vite at Wigan også er en utpreget rugby-by, der fotballen i lang tid hadde store problemer med å få skikkelig fotfeste. Det er kanskje ikke så rart all den tid Wigan Warriors er tidenes mest suksessfull klubb i engelsk rugby league. Wigan har i dag rundt 100 000 innbyggere i selve bykjernen, men om man regner med de de nærliggende områder så er tallet langt høyere.

 

Jeg hadde planer om å møte en venninne i byen etter kamp, og spurte da også om hun ville være med, men hun måtte jobbe frem til etter kampstart og er uansett langt større fan av Wigan Warriors og ikke interessert i fotball. Etter å ha avtalt med henne spaserte jeg den korte veien tilbake til området rundt byens to togstasjoner, der jeg unnet meg en pint på puben The Swan & Railway. Jeg måtte spørre meg selv om hva som hadde skjedd med denne puben, og om den hadde blitt en «homo-pub», for klientellet bar preg av at de kvinnelige gjestene var langt mer mannlige enn de metroseksuelle fjollene av noen hannkjønn som svinset rundt. Det var nok tilfeldig, for jeg fant ikke noen informasjon om dette, og det var ukjent også for min venninne, men det ble uansett med den ene pinten før jeg gikk over veien til bussholdeplassen og betalte £2,10 for skyss med buss nummer 628.

 

Jeg steg av ved en holdeplass nede ved Scot Lane, noen få minutters gange fra kveldens kamparena, og det hadde begynt å dryppe så smått fra oven igjen. I likhet med kjeltringene i UEFA som med sitt sponsorreglement kalte dette anlegget for Wigan Athletic Stadium da klubben spilte i Europa, skulle jeg gjerne unngått sponsornavn, men DW Stadium har dessverre aldri hatt noe annet, og DW er da i det minste initialene til Dave Whelan som var mannen bak (og også mannen bak firmaet som nå sponser) dette anlegget. Jeg har tidligere sett det fra utsiden fra toget, og visste jo selvsagt at det ikke var voldsomt spennende greier som møtte meg rent arkitektonisk, men jeg kunne snart konstatere ved selvsyn at DW Stadium faktisk ikke er noe mindre spennende på utsiden enn det er innvendig.

 

Ved kampen i Runcorn tre dager tidligere hadde den gamle grinebiteren Tony Morehead ytret ønske om å røyke fredspipe, og ba meg vente på ham utenfor billettkontoret. Etter å der ha fått beskjed om at de foretrakk at jeg betalte meg inn med cash i inngangspartiet, stakk jeg snuta innom klubbsjappa og konstaterte at pins ikke var blant deres varesortiment. Klokka nærmet seg kvart over sju og det begynte nå og regne, slik at jeg ikke gadd å vente lenger. Jeg fant en programselger og byttet £3 mot et eksemplar av dagens program, før jeg betalte £15 for inngang på bortetribunen. Jeg valgte meg denne av flere grunner: For det første regnet jeg med at dette ville øke muligheten for å få se kampen stående, noe som åpenbart uansett ikke ville vært noe problem denne dagen. For det andre hadde jeg, selv om resultatet egentlig var nokså irrelevant for meg, nok større sympatier for Gillingham enn for et Wigan Athletic jeg aldri har hatt helt sansen for.

 

Kanskje det ville vært annerledes dersom jeg hadde sett de som fast innslag i de lavere divisjoner i deres tid på Springfield Park, i stedet for å forbinde de med et kjipt stadion og de senere års storhetstid der Dave Whelans penger sørget for en tilværelse i Premier League. Det burde være unødvendig å si at jeg gjerne skulle sett kampen spilt på Springfield Park, der klubben holdt til i 67 år, men den er altså dessverre historie, og Wigan Athletic flyttet i 1999 inn på det som i dag lyder navnet DW Stadium. Det gjorde de sammen med Wigan Warriors som hadde spilt enda lenger på sitt fantastisk flotte Central Park, der de hadde holdt til siden 1902. DW Stadium består av fire enkeltstående tribuner med navn etter kompassretningene. East Stand (aka The Boston Stand) er den største med plass til godt over 8 000 tilskuere. På motsatt langside huser West Stand (eller The Springfield Stand) blant annet garderober og kommentatorplasser. De to kortsidene er temmelig identiske med plass til rett i underkant av 5.500, og det er på North Stand at bortesupporterne blir plassert.

 

Foreløpig – og til langt ut i kampen – var høydepunktet faktisk den meget vakre brunetten som serverte meg mat før kampen. Wigan er jo også kjent for sine paier, og kanskje spesielt meat & potato pies, og etter å ha betalt £2,60 for å smake på disse fikk den da også klart godkjent, selv om jeg vil påstå at tilsvarende pai var både billigere og enda bedre i Chorley. Den var i hvert fall langt bedre enn en ikke spesielt god hot dog jeg betalte £3 for og som ble servert med et nesten frossent brød. Der og da var jeg mest glad for at jeg kunne skylle ned med en pint Carling cider til £3,60 før jeg tok plass helt øverst på North Stand.

 

Da Wigan Athletic ble stiftet i 1932 hadde det allerede vært gjort fire forsøk på å etablere en fotballklubb i rugby-byen, men både Wigan County, Wigan United, Wigan Town og Wigan Borough hadde nokså raskt gått under. Klubben søkte om medlemskap i Cheshire County League, og fikk først avslag, men etter at klubben Manchester Central gikk konkurs fikk de likevel være med. Allerede i sin andre sesong vant de denne ligaen våren 1934, og det var kun den første av tre strake ligatitler. Da man startet opp igjen etter andre verdenskrig slet de mer, og etter å ha endt sist i 1947 ble de ikke gjenvalgt til tross for sine meritter før krigens utbrudd. Dermed tok de i stedet plass i Lancashire Combination, som de vant fire ganger før de i 1961 returnerte til Cheshire County League (det skal nevnes at disse to er de to ligaene som i 1982 slo seg sammen for å stifte North West Counties League). Her rakk de å vinne ytterligere en ligatittel før de i 1968 var med å stifte Northern Premier League. Wigan Athletic etablerte seg der raskt som et topplag, og etter å ha endt på andreplass i den nye ligaens to første sesonger, vant de tittelen i 1971. Ny tittel ble vunnet i 1975, og i de ti sesongene de tilbragte i NPL var de kun to ganger dårligere enn tredjeplass. I denne perioden var de også tapende finalist i FA Trophy i 1972.

 

Etter hele 34 ganger å ha søkt uten suksess ble Wigan Athletic endelig stemt inn i Football League i 1978, da de erstattet Southport etter en jevn avstemning. Klubben har to ganger vunnet Football League Trophy siden den gang, men det var først etter årtusenskiftet at det virkelig begynte å skje ting også i ligaen. I 2003 rykket de opp fra nivå tre etter å ha tatt divisjonstittelen, og to år senere sikret de seg opprykk til selveste Premier League ved å ta andreplassen i det som nå hadde blitt til Championship. Der holdt de seg mot alle odds i åtte sesonger, med 10. plassen i debutsesongen som beste plassering, før de i 2013 måtte returnere til Championship. Samme sesong som de rykket ned hadde de da også sin største triumf, da storfavoritt Manchester City ble senket i FA Cup-finalen på Wembley, med Ben Watsons heading på overtid som sikret de troféet. To år etter denne triumfen og det nevnte nedrykket endte det med nytt nedrykk forrige sesong, slik at klubben nå er tilbake på nivå tre.

 

Det var denne kvelden duket for et viktig oppgjør i toppen av League One, og tabellen viste at nyopprykkede Burton Albion toppet ett poeng foran kveldens gjester, Gillingham, som imidlertid hadde en kamp mer spilt enn The Brewers. Deretter fulgte Walsall og Coventry City henholdsvis tre og fire poeng bak lederne (også Coventry med en kamp mer spilt), mens vertskapet Wigan Athletic befant seg på femteplass med ti poeng opp til Burton. Gillingham stilte for anledningen i rødt, og en av supporterne kunne informere meg om at manager Justin Edinburgh for tredje kamp på rad satset på samme startellever. Denne supporterne bekreftet også at han etter sesongen så langt nå har håp om at klubben kan returnere til nivå to elleve år etter at de måtte forlate Championship, men slo også fast at det blir tøft kamp om beinet.

 

De første drøye ti minuttene var like kjedelige som anlegget, der lagene åpenbart følte hverandre på tennene uten at det skjedde noe som helst av interesse. Først etter et snaut kvarter fikk vi kveldens første sjanse, men den var til gjengjeld stor da gjestenes Bradley Dack sendte i vei et frispark som smalt i stolpen helt oppe i krysset. Michael Jacobs hadde like etter vertenes første halvsjanse, men skjøt rett på Gills-keeper Stuart Nelson, før Jason Pearce var akkurat for kort til å få tåa på et skummelt innlegg. Gills hadde igjen vært frempå med et blokkert skudd fra Ryan Jackson da de tok ledelsen etter 24 minutter. Dack fant Dominic Samuel, som nylig forlenget sitt lån fra Reading, og Royals-spilleren løp fra forsvarer Jason Pearce og sendte ballen forbi keeper Jussi Jaaskelainen til 0-1. Hjemmelaget responderte bar med to gode muligheter i rask rekkefølge, men Stuart Nelson så sitt skudd reddet og en umarkert Andy Kellett klarte på en eller annen måte å heade utenfor fra god posisjon. De siste ti minuttene før pause foregikk spillet stort sett midt på banen, og på en måte ble den dermed avsluttet litt som den startet.

 

Gillingham startet andre omgang best, og hadde flere sjanser til øke i åpningsminuttene, med Bradley Dack involvert i så godt som samtlige av disse. Fra hans corner sendte Dominic Samuel ballen over på volley. Deretter la han opp for både Ryan Jackson og John Egan, før han selv prøvde seg på en spektakulær volley som ble blokkert av Craig Morgan, og Dack var sannelig også mannen som fikk en litt for heftig touch da han skulle ta ballen forbi Wigan-keeper Jaaskelainen. Sju minutter ut i omgangen ga Gills-presset resultater, og det var innbytter Doug Loft som med et presist innlegg fant Rory Donnelly bak i feltet, og sistnevnte headet inn 0-2. Det føltes nokså fortjent, men Wigan skulle vise at de på ingen måte hadde gitt opp.

 

Rett etter at Will Grigg fikk sitt skudd blokkert av John Egan, resuserte Wigan drøyt ti minutter etter Gillinghams andre scoring. En høy ball inn i feltet ble headet ned av Michael Jacobs, og Will Grigg hadde en enkel jobb med å redusere til 1-2. Kun drøyt tre minutter senere var hjemmelaget à jour da Max Power sendte i vei et skudd fra rundt 25 meter. Han hadde kanskje power i sitt skudd, men Gills-keeper Nelson burde absolutt gjort bedre der han kun klarte å slå styre ballen inn i eget mål i et forsøk på å parere. Dermed hadde 0-2 blitt til 2-2 på kort tid, og for første gang kunne jeg virkelig høre deler av hjemmepublikummet våkne til liv. Etter en periode med stillingskrig ble det drama i sluttminuttene da begge lag jaktet utligning og det var muligheter begge veier i en kamp som nå foregikk i et høyt tempo.

 

For gjestene skjøt Dack like utenfor, mens Samuel i god posisjon avsluttet svakt og rett på keeper, og da Wigan slet med å klarere skjøt også John Egan nærmest rett i klypene på Jaaskelainen. Donervon Daniels har en fortid som lånespiller i Gillingham, og innimellom de nevnte mulighetene hadde også han to sjanser. Først skrudde han ballen centimetere utenfor stolpen, før han på overtid fikk en kraftfull heading blokkert av Bradley Garmstone. I kampens sjette tilleggsminutt fikk vertene imidlertid et hjørnespark, og inne i feltet steg Craig Morgan høyest av alle og headet inn seiersmålet. Wigan hadde snudd 0-2 til 3-2 foran 7 923 tilskuere, og jeg må innrømme at jeg følte litt med Gillingham som lenge hadde ledet fortjent. Over åtte minutters tilleggstid ble spilt før dommeren omsider blåste av til stor jubel fra hjemmemanager Gary Caldwell og hans utvalgte. Gills-folket hadde imidlertid en lang vei hjem. Eller som noen av de lokale tenårings-supporterne ropte på utsiden: «It”ll be a long way back north for you, Gillingham cunts!». Man kan jo bare undre seg om hvordan det står til med geografi-undervisningen i Wigan-skolene.

 

For min del hadde jeg vurdert buss også tilbake, men valgte å gå da det tross alt hadde sluttet å regne. Jeg sendte en melding til min venninne om at jeg ble ti minutters tid forsinket grunnet sen kampslutt, men kom meg da omsider til avtalt møtested utenfor Wigan Wallgate stasjon, og vi trakk oss ganske snart tilbake til hotellet, etter en pint på veien. Det var til slutt en spennende kamp jeg fikk være vitne til, og jeg må kunne si meg fornøyd med denne dagen. Hva DW Stadium gjelder så er den nå i hvert fall besøkt slik at jeg ikke vil ha noe behov for å returnere. Og som avslutning på kvelden fikk jeg av min venninne også en liten innføring i emnet Wigan Warriors, som fortsatt er en langt større publikumsmagnet i byen enn Wigan Athletic. Og i den rugby-gale byen Wigan tviler jeg på at det vil endre seg med det første.

English ground # 317:
Wigan Athletic v Gillingham 3-2 (0-1)
League One
DW Stadium, 7 January 2016
0-1 Dominic Samuel (25)
0-2 Rory Donnelly (53)
1-2 Will Grigg (64)
2-2 Max Power (68)
3-2 Craig Morgan (90+6)
Att: 7 923
Admission: £15
Programme: £3
Pin badge: n/a

 

Next game: 08.01.2016: Brantham Athletic v Hadleigh United
Previous game: 06.01.2016: Newcastle United U18s v AFC Wimbledon U18s

 

More pics

 

 

Onsdag 06.01.2016: Newcastle U18s v AFC Wimbledon U18s

 

Ny dag og nye muligheter. Eller skal man kanskje si ny dag og nye avlysninger? Det var nemlig realitetene da jeg etter frokost tok bussen opp til Southampton Central for å starte den lange turen opp til Newcastle. Jeg hadde nemlig igjen valgt meg den herlige geordie-byen som base da jeg blinket meg ut Brandon United v Whickham i Durham County Cup, men jeg visste allerede at de ikke ville bli spilt, da Brandon United tok kontakt dagen før for å informere meg om at kampen allerede hadde blitt avlyst. Det betød at jeg nå dro nordover med håp om at Norton & Stockton Ancients v Bedlington Terriers ville overleve værgudenes herjinger. Etter å ha tatt meg opp til London og krysset metropolen med tube fra Waterloo til Kings Cross sovnet jeg på ferden nordover fra London, og våknet først da vi stoppet i Durham. Synd jeg ikke våknet litt tidligere, for de siste ti minuttene og turen til Newcastle kom jeg i snakk med en snerten frøken som satt tvers overfor meg og viste seg å være en Skrewdriver-fan som i tillegg til god musikksmak fortalte at hun nå skulle hjem til Skottland sammen med sine to unger.

 

Jeg hadde betalt £35 for overnatting ved Surtees Hotel i Newcastle sentrum, og der jeg la meg ned på senga for å sjekke status, fant jeg snart ut at også kampen hos Norton & Stockton Ancients i Northern League også hadde blitt avlyst. Frustrert kunne jeg dermed konstatere at jeg sto uten alternativer som lot seg kombinere med mitt valg av base i Newcastle. Det var i seg kanskje litt ironisk, all den tid frykten for kansellering var hovedgrunnen til at jeg etter hvert valgte å endre min opprinnelige plan om å se Frome Town v Dorchester Town i Southern League. Samtidig som prisene for overnatting i Frome denne dagen var meget stive, fant jeg også ut at jeg ved avlysning der ville være «fanget» i Frome uten mulighet til å ta meg tilbake etter kamp eventuelle andre steder. Men slik tilfeldighetene ville det, overlevde kampen hos Frome Town i motsetning til kampene i nordøst. Det hjelper ikke å gråte over spilt melk, og det hjelper like lite å ergre seg over avgjørelsen og ønske at man likevel hadde valgt Frome.

 

Jeg tok en siste kikk i Non-League Paper i håp om at jeg hadde oversett noe, men måtte resignert innse at de gikk mot en fotballfri dag. Men så ble jeg kontaktet av min unge venn Connor Lamb som kunne informere om at Newcastle Uniteds unggutter denne kvelden ville spille kamp mot AFC Wimbledon i FA Youth Cup på St. James’ Park. Jeg pleier jo ikke å være altfor interessert i se reservelag, ungdomslag, kvinnefotball og andre ting som Connor i større grad gjør, men i mangel på alternativer valgte jeg å gi det en sjanse. Kampen skulle ha avspark klokka sju, og ungdomslaget som normalt spiller andre steder skulle i kveldens anledning benytte selveste St. James’ Park. Det viste seg etter hvert at Connor fikk sin far til å kjøre seg slik at han slapp å ta buss, og jeg foreslo puben The Strawberry som møtested. Men det var fortsatt tid til å innta en tidlig middag, og under en spasertur ned i det koselige området i og rundt den bratte Side stakk jeg innom puben The Akenside Traders for å unne meg en herlig Giant Cumberland Sausage Curl servert med potetmos, erter og brun saus.

 

Etter en pitstop tilbake på hotellet spaserte jeg til The Strawberry og satt meg ned med en pint Woodpecker i denne flotte puben, som for øvrig har en stor mengde fotball-memoribilia på veggene. Med rundt tre kvarter til kampstart ankom Connor, som faktisk viste seg å være overraskende lite kjent i Newcastle, men jeg fikk guidet ham ned til The Strawberry, der vi ble sittende et kvarters tid mens jeg drakk opp den nye pinten jeg akkurat hadde kjøpt. Overraskende var det også å høre at Connor, som tross alt har sett en god del fotball i nordøst, faktisk aldri tidligere hadde vært på St. James’ Park. Vår felles kjente Lee Stewart hadde ment at dette kanskje hadde bakgrunn i hans Sunderland-sympatier, men jeg ville da trodd at han kanskje ville vært til stede på et og annet lokaloppgjør mellom de to. Jeg har jo tidligere vært på en omvisning på St. James’ Park, samtidig som jeg også senere har benyttet anledningen til å ta en kikk rundt anlegget (noen av bildene er fra den gang), men nå skulle vi altså begge se kamp her for første gang – selv om jeg sannsynligvis i større grad enn Connor vil føle at jeg må returnere for å se en kamp med førstelaget.

 

Connor fortalte at det var Lees bedre halvdel Katie som i forbifarten hadde nevnt denne kampen for ham dagen før, og for min del var det første gang jeg skulle stifte bekjentskap med denne turneringen. Jeg må innrømme at jeg var overraskende blank hva gjelder kunnskap om den og hvilke spillere som kan representere klubbene. Jeg har vel egentlig aldri tenkt over dette, men ville nok kanskje trodd at det var U21-lagene, og der viste jeg min manglende kunnskap da Connor kunne fortelle at man i FA Youth Cup har å gjøre med enda yngre spillere i form av U18-lagene. Turneringen fungerer ellers på samme måte som FA Cupen, men spillerne i årets FA Youth Cup måtte være mellom 15 og 18 år den 31 august 2015.

 

AFC Wimbledons unggutter hadde imponert ved å ta seg av Watford i forrige runde, og hadde før det slått ut Ebbsfleet United og Woking. Newcastle United på sin side hadde med nød og neppe tatt seg av Ilkeston med en knepen borteseier 3-2, og Connor hevdet at han med bakgrunn i dette hadde tro på en overraskende Wimbledon-seier denne kvelden. Med tanke på at Ilkeston den siste tiden har vært en skikkelig talentfabrikk, med en rekke spillere som har kommet av samlebåndet for å ta steget opp i blant annet Football League, skal man kanskje ikke legge altfor mye i det enkeltresultatet, men samtidig skal vel en klubb som Newcastle ta seg greit av lille Ilkeston. Og Wimbledon hadde tross alt imponert, så resultatet var i hvert fall ikke gitt på forhånd, selv om Newcastle United var favoritter. Som forventet var det ikke trykket opp noe program til dagens kamp, og noe overraskende ble det heller ikke delt ut stensiler med lagoppstillingene slik det var forespeilet, men ved hjelp av Twitter fikk vi oppdatert oss på lagoppstillingene.

 

St. James’ Park har vært klubbens hjemmebane siden 1892, og har siden gjennomgått flere utbedringer og totalrenoveringer. Men den er og blir et landemerke der den beliggende på en høyde kan ses fra store deler av Newcastle. Hovedtribunen er Milburn Stand på den ene langsiden, oppkalt etter legenden Jackie Milburn. Herfra ser man over på East Stand, som er St. James’ Parks minste, og den glimrende sentrumsnære beliggenheten har gjort videre utbygging her vanskelig grunnet verneverdige bygninger på utsiden. Etter Sir Bobby Robson’s død har det vært planer om å døpe om East Stand til Sir Bobby Robson Stand, men foreløpig er det ikke gjort. Den mest vokale hjemmefansen holder tradisjonelt til på Gallowgate End, og det er her man visstnok går med planer om mulig utbygging som vil kunne øke den totale kapasiteten til rundt 60 000. På motsatt kortside finner man Leazes End (offisielt Sir John Hall Stand), og det er oppe i den svimlende høyden her at bortesupporterne normalt blir plassert. Høydeskrekk er nok ikke noe særlig her, men man får til gjengjeld en fantastisk utsikt både over banen, byens skyline og omegn. I forbindelse med dagens kamp var det imidlertid kun East Stand som var åpen, og følgelig var det der vi tok plass etter å ha betalt oss inn med £3.

 

Det var gjestene fra London som tok initiativet og skapte de første sjansene, og Alfie Egan var uheldig da hans avslutning traff stolpen. Like etter var Wimbledon frempå igjen da Newcastle-keeper Paul Woolston parerte et skudd og returen havnet hos Dan Ano, men United-kaptein Ben Pollock var reddende engel med en glimrende blokkering. Newcastle måtte på sin side vente 27 minutter på sin første ordentlige sjanse, da et innlegg fra Callum Smith ble headet på mål av Lewis McNall, men Dons-keeper William Mannion ryddet opp. Kort etter var vertene nære på å ta ledelsen da Sean Longstaff sendte i vei et frispark, og med keeper Mannion som tilskuer smalt ballen i tverrliggeren. I stedet slo Wimbledon nesten umiddelbart til i motsatt ende av banen da Jake Trodd rotet bort ballen og Alfie Egan løftet den over en utrusende Newcastle-keeper Paul Wolston. Dermed 0-1, og det var også en fortjent ledelse londonerne etter hvert kunne ta med seg inn i garderoben.

 

Newcastle hadde en jobb å gjøre, og selv om de selv hadde truffet tverrliggeren, kunne de ha ligget under med mer enn ett mål ved pause, og de var de tydelig innstilt på å gjøre noe med da de etter pause gikk rett i angrep. Det var ikke engang spilt et minutt av andre omgang da Mackenzie Heaney spilte gjennom Lewis McNall som en mot en med keeper Mannion sendte ballen forbi Dons-målvakten og i mål til 1-1. 52 sekunder hevdet Connor at det tok, og Newcastle hang bedre med i andre omgang, men Alfie Egan tvang igjen frem en god redning fra hjemmekeeper Woolston. Samme mann reddet til corner da Dan Ano utnyttet en misforståelse i forsvaret. Det var spilt omtrent en time da hjemmefansen trodde de hadde tatt ledelsen i form av et frispark fra Longstaff som ble flikket videre av Ben Pollock. Ballen gikk i bue over Dons-keeperen, men ble reddet på streken av Paul Kalambayi som fikk headet unna.

 

På dette tidspunktet ble jeg og Connor oppsøkt av to vakter som ba oss følge med dem under tribunen. Vi stilte oss naturlig nok undrende til hva dette gjaldt, men en vakt med høyere rang krevde en forklaring på hvorfor Connor gjorde notater og stadig kikket på sin mobiltelefon. Han fikk svar som sant var at han tok notater for sin kamprapport, og fulgte opp med å forklare at de hadde hatt problemer med ulovlig gambling, og at det var dette de mistenkte oss for. Med en rask unnskyldning fikk vi returnere til våre plasser tidsnok til å se at både McNall og Callum Smith hadde muligheter til å gi hjemmelaget ledelsen. Mens Connor begynte å frykte ekstraomganger, skrudde Wimbledon opp et lite hakk, og med tre minutter igjen måtte keeper Magpies-Woolston slå et skudd fra Dan Ano til corner.

 

Fra denne corneren havnet ballen hos Alfie Egan som ankom på bakerste stolpe og headet ballen i mål. 1-2 etter 87 minutter, og londonerne var igjen i ferd med å sørge for en liten skrell. Newcastle United jaktet desperat en utligning, men kom aldri nærmere enn en corner som ble headet utenfor, og dermed endte det med 1-2 og avansement til 5. runde (åttendedelsfinalene) for AFC Wimbledon. Mens Connor stakk for å møte sin far som skulle hente ham, returnerte jeg til The Strawberry, der en gruppe bortefans feiret det de kalte en historisk seier. Etter en pint eller to trakk jeg meg etter hvert tilbake til hotellet etter nok en dag som ikke hadde vært helt som planlagt. Jeg hadde i hvert fall fått sett en kamp, og som min groundhopper-kompis Paul Ferguson sa det: Jeg fikk sannsynligvis tatt en kikk på en og annen fremtidig Northern League-spiller som nok vil komme til å spille i den ligaen fordi de i PL-klubben vil bli oversett til fordel for noe middelmådig utenlandsk rask som synes mer spennende fordi de har fransk pass.

English ground # 316:
Newcastle United U18s v AFC Wimbledon U18s 1-2 (0-1)
FA Youth Cup, 4^th Round
St. James’ Park, 6 January 2016
0-1 Alfie Egan (32)
1-1 Lewis McNall (46)
1-2 Alfie Egan (87)
Att: 915
Admission: £3
Programme: None

 

Next game: 07.01.2016: Wigan Athletic v Gillingham
Previous game: 05.01.2016: Blackfield & Langley v Hamworthy United

 

More pics

 

 

Tirsdag 05.01.2016: Blackfield & Langley v Hamworthy United

 

Rett over veien for Stalbridge Guest House i Garston-området i Liverpool sydlige utkant ligger en stor ASDA-butikk, og til dette supermarkedet gikk jeg for å kjøpte meg frokost i form av smørbrød og juice, som ble tatt med til Liverpool South Parkway, der jeg startet dagens togreise sørover til Southampton. Jeg skulle egentlig bytte i enten Wolverhampton eller Birmingham, men både vedlikeholdsarbeid og de voldsomme flommene som hadde rammet store deler av Storbritannia sørget for mer tog-surr både her og der, og for å unngå et midlertidig problemområde i Basingstoke-området valgte jeg å reise via London. Etter bytte i Runcorn kom jeg meg dit ned og tok meg med tube fra Euston til Waterloo, der jeg satt meg på toget til Weymouth, og etter nesten fem timer på reisefot kunne jeg omsider stige av ved Southampton Central.

 

Jeg hadde betalt £39 for overnatting ved The Star Hotel på High Street midt inne i sentrum, og siden jeg var så drittlei å slepe rundt på min store bag, var jeg såpass lite lysten på den rundt kvarter lange spaserturen at jeg betalte £1 for å bli fraktet dit av en av byens City Link-busser. Bakgrunnen for mitt valg om å komme ned til sørkysten denne dagen var ønsket om å se kamp på Isle of Wight, der Cowes Sports har en tilsynelatende svært flott og klassisk hovedtribune, men deres hjemmekamp mot Bemerton Heath Harlequins hadde dessverre allerede blitt avlyst grunnet det våte været. En backup-løsning på Isle of Wight var Newport (IoW), men også deres kamp ble snart offer for regnværet. Min groundhopper-kompis Paul ‘Splodge’ Proctor er klubbsekretær i Fareham Town, og han hadde allerede et par dager i forveien fortalt meg at deres kamp også ville bli avlyst, selv om han offisielt ikke hadde lov til å offentliggjøre slikt før på kampdagen eller tidligst dagen før. Nå var det på tide å kontakte ham for litt råd fra en lokal kjentmann.

 

Han foreslo Lymington Town sin kamp mot Fleet Town i grevskapscupen, da han hevdet at de har blant områdets beste gressmatter, men også denne kampen ble snart avlyst sammen med en rekke andre. Av alternativene jeg sto igjen med hadde Splodge roset underlaget også hos Blackfield & Langley, og de kunne nå via Twitter berette at de regnet med kamp, slik at jeg begynte å helle mot dette alternativet. Jeg har hørt det sies at man ikke skal ta avgjørelser på tom mage, og selv om det nok ikke var helt slike avgjørelser det da først og fremst har blitt henvist til, valgte jeg å innta en middag mens jeg tok den endelige beslutningen. Rett ved siden av The Star Hotel ligger Wetherspoons-puben The Standing Order, og mens jeg inntok en Aberdeen Angus rump steak besluttet jeg å gå for kamp hos Blackfield & Langley.

 

Med avgjørelsen fattet og reiseruta sjekket, gikk jeg for å finne riktig bussholdeplass utenfor kjøpesenteret WestQuay, og kunne snart betale £7,30 for en returbillett til Blackfield, som er en landsby som ligger en drøy mil sør for Southampton. Vi befinner oss altså i grevskapet Hampshire, og for andre kveld på rad skulle jeg nå få se fotball med industri som bakteppe, da Blackfield & Langleys hjemmebane ligger rett ved det store Fawley Refinery. Dette er Storbritannias største og et av Europas mest avanserte oljeraffineri av sitt slag. Det eies vel nå av Esso, og det jobber nesten 2 500 kun ved dette anlegget som etter sigende står for hele 20% av Storitannias kapasitet på området. Buss nummer 9 mot Fawley brukte imidlertid en evighet på å komme seg ut av Southampton, der den stampet i en vanvittig kork, og da vi omsider kom over til Totton-siden av elven Test, hadde jeg sittet på bussen i nesten en time allerede! Men omsider kunne jeg hoppe av ved holdeplassen Rollestone Crossroads; rett nord for landsbyen Blackfield – eller sagt på en annen måte; mellom Blackfield, Fawley og Holbury.

 

Her spiller Blackfield & Langley ved et nokså lite spennende kompleks som heter Gang Warily Community & Recreation Centre. Dette huser ikke bare fotball, men en rekke andre aktiviteter, i tillegg til at det er ved siden også er anlagt en skate-park for ungdom. Det var ved første øyekast også like sjarmløst som høres ut, med en hovedbygning der aktiviteten i øyeblikket syntes å være relatert til et treningssenter e.l som holder til der inne. Jeg undret først på om man måtte gå gjennom dette bygget, men en av hjemmelagets spillere som kom kjørende pekte ut inngangspartiet til fotballdelen av anlegget på siden av dette bygget, som også huser både garderober og den slags. I den bakre delen av dette bygget fant jeg i underetasjen også klubbhusets bar, og siden inngangspartiet ikke ennå var bemannet slo jeg meg ned der med en pint Strongbow til £3,20. Det gikk ikke mange minuttene før en kar kom med kveldens programmer, og jeg betalte £1 for et eksemplar som jeg satt meg ned for å lese i.

 

Blackfield & Langley ble stiftet i 1935, og spilte i mindre, lokale ligaer frem til de i 1950 fikk innpass i Hampshire League. Da 1970-årene ble til 1980-årene befant de seg på nivå fire i denne ligaen, men i løpet av 1980-årene spilte de seg opp på dens øverste nivå og ble snart et topplag. I 2000 tok de så steget opp i Wessex League, som fire år senere utvidet med en andredivisjon. The Watersiders hadde endt nest sist og ble flyttet ned i den nye Division Two, som to år senere byttet navn til Division One, og i 2009 sikret de seg opprykk til Wessex League Premier Division, der de fortsatt befinner seg. Våren 2013 vant de sågar ligatittelen i Wessex League. Kampprogrammet virket med første øyekast overraskende tykt, men jeg oppdaget raskt noe av grunnen. Det er for eksempel ikke vanskelig å utgi en tjukk blekke nå man presenterer sin egen spillerstall ved å gi en hel side til hver enkelt spiller og hans statistikk.

 

Uansett så kunne tabellen fortelle at tittelkampen foreløpig ser ut til å stå mellom føniksklubben Salisbury FC og Horndean, som begge hadde 44 poeng på sine 18 kamper. Horndean er det altså det laget som i størst grad har klart å holde følge med den nye Salisbury-klubben, og det ville vært ganske morsomt om de kunne snyte de forhåndstippede storfavorittene, men så lenge Horndean uansett ikke har søkt seg til step 4, skal det kanskje godt gjøres å hindre Salisbury i å rykke opp. Fem poeng bak tetduoen fulgte AFC Portchester, og sju poeng bak lå Sholing. Blackfield & Langley befant seg på femteplass, ni poeng bak lederne. Dagens gjester var Hamworthy United, som hadde tatt turen fra Poole-traktene, og som fra sin 12. plass (av 21) hadde 22 poeng opp til teten og dermed var nærmere nedrykkssonen.

 

Plutselig fikk jeg i klubbhusets bar også selskap av to kjente fjes; nemlig to groundhoppere fra Leicester som jeg tidligere har støtt på ved en rekke anledninger. Spesielt Alan har jeg flere ganger sett kamper sammen med, både hos Wednesfield, Hanworth Villa og flere andre steder. Etter å ha tømt glasset benyttet jeg anledningen til å betale meg inn med £6 og ta en nøyere kikk på Gang Warily. Det er som sagt et langt mer funksjonelt enn karakterfylt annlegg, og fremstår nokså enkelt. Fotballbanen entres på den ene kortsiden, og det er kun på langsiden til venstre sett herfra at det finnes en ordentlig tribune. Dette er en moderne prefabrikert sittetribune, og like til siden for denne står en brakke som fungerer som matutsalg. Bortsett fra denne nevnte tribunen er det stort sett kun hard standing rundt resten av anlegget, men på motsatt langside er et parti med overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere.  På denne langsiden står også laglederbenkene, og på utsiden av denne langsiden er det flere ballbinger med kunstgress, med det nevnte store raffineriet lysende i bakgrunnen.

 

Etter en tung periode i slutten av november og begynnelsen av desember, hadde kveldens hjemmelag tilsynelatende funnet formen med fire strake seire, hvorav tre i ligaen. For Hamworthy United sin del hadde de på sin side tapt fem av sine seks siste kamper, slik at favorittstempelet lå hos vertene. Bortelaget ga meg for øvrig assosiasjoner til West Ham United, for selv om det med et navn som Hamworthy United ikke er unaturlig at klubben lyder kallenavnet The Hammers, stopper heller ikke likhetene der. De spiller også i samme farger, og selv logoen gir assosiasjoner til storklubben fra øst-London. Jeg fikk forresten høre at de hadde hatt visse utfordringer med å få alle sine spillere til å stille, slik at de måtte gjøre en rekke rokkeringer fra sist kamp.

 

Det var et tungt og vanskelig underlag som møtte spillerne, og gjestene la tydelig opp til en taktikk der de forsøkte å ikke gi hjemmelaget for mye ro med ball og gjøre det så vanskelig som mulig å spille seg gjennom forsvaret. Det siste er vel egentlig en selvfølge, men taktikken syntes en lang stund å fungere, der hjemmelaget hadde initiativet men ikke lyktes å skape stort av betydning mot et kompakt Hammers-forsvar. Snaut fire minutter før pause tok til alt overmål gjestene også ledelsen på en sjelden visitt inne i Blackfield-feltet. Connor Phillips var mannen som satt inn 0-1, men kun to minutter senere var vi like langt da Samuel Lanahan utlignet til 1-1. Det sto seg til pause, og selv om det nok var en skuffelse for Hammers-manager Shane Traynor at man nok en gang ikke klarte å holde å ledelsen, hadde nok han likevel grunn til å være mer fornøyd med første omgang enn sin motpart Glenn Howes hos vertene. Til tross for at hjemmelaget hadde hatt mye ball og styrt kampen, hadde gjestene nemlig klart å frustrere de, og slagplanen syntes å fungere helt frem til det glapp ved utligningsmålet.

 

Deler av første omgang hadde jeg sett ved siden av en kar som med råflott fotoutstyr knipset bilder fra kampen, og mens jeg nå satt til livs en baconburger slo jeg av en prat med denne fyren. Les fortalte at han bor i Lymington, men at han følger Basingstoke Town tett, og fotograferer fra en rekke kamparenaer i Hampshire. Jeg svarte bekreftende på hans spørsmål om hvorvidt jeg hadde vært på Basingstoke Towns hjemmebane The Camrose, og kom dermed til å nevne den irriterende episoden hvor jeg etter kamp den dagen presterte å glemme programmet på bussen. Han insisterte på å gjøre et forsøk på å hjelpe med å skaffe dette programmet, som jeg aldri senere har sett hverken på Ebay eller andre steder, og etter min hjemkomst ser det sannelig ut som om han har lyktes! Jeg fikk ellers et innblikk i hvor mye penger som tydeligvis er involvert i foto-bransjen, for han kunne fortelle at utstyret han hadde med seg kostet rundt £20 000! Og som ikke det var nok sto han allerede på venteliste for å sikre seg en nyere og mer oppdatert modell.

 

Men tilbake til fotballen, og etter pause var det igjen et scenario der hjemmelaget hadde mye ball uten å skape stort mot et hardt kjempende Hammers-lag. Omtrent ved halvspilt omgang klarte imidlertid hjemmelaget å snu kampen da de fikk den sjansen de trengte. Immanuel Soetan hadde nylig meldt overgang fra Lymington Town, og det var han som nå satt inn 2-1 og sørget for at kampen var snudd. Fem minutters tid etter dette ble bortelaget redusert til ti mann da tidligere Blackfield & Langley-spiller Kane Daysh fikk direkte rødt kort etter en takling på målscorer Soetan. Dette førte til dytting og knuffing, og det gikk en stund før han kom seg av banen mens han fortsatt var i verbal krangel med tidligere lagkamerater. Det skal også sies at Daysh så ut til å skli på underlaget idet han skulle sette inn en takling, slik at det nok ikke var en hensiktsmessig stygg takling.

 

Hele hjemmelagets støtteapparat hadde også invadert banen for å fortelle dommeren hvor stygg episoden var og at han måtte gi rødt kort, men omsider kom alle seg av banen som ikke hadde noe å gjøre der, slik at vi kunne fortsette. Jeg mistenkte at det nå kunne sprekke bakover for gjestenes ti mann, men de la ned en solid innsats og klarte å unngå ytterligere baklengs, selv om det likevel ble null poeng av det. Det hadde vært en kamp med få målsjanser, men foran 68 betalende tilskuere endte det altså med hjemmeseier 2-1 i det som viste seg å være den eneste kampen som ble spilt i Wessex League denne tirsdagskvelden. For min del gjensto bare å takke Les for praten, slå i hjel en liten halvtime med en pint i baren mens jeg pratet litt med trivelige representanter for hjemmelaget, og spasere tilbake til bussholdeplassen for å returnere til Southampton. Med avlysningen hos Cowes Sports hadde dagen ikke blitt helt som ventet, men jeg fikk da om ikke annet med meg en kamp likevel.

English ground # 315:
Blackfield & Langley v Hamworthy United 2-1 (1-1)
Wessex League Premier Division
Gang Warily, 5 January 2016
0-1 Connor Phillips (41)
1-1 Samuel Lanahan (43)
2-1 Immanuel Soetan (68)
Att: 68
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 06.01.2016: Newcastle United U18s v AFC Wimbledon U18s
Previous game: 04.01.2016: Runcorn Town v North Shields

 

More pics

 

 

Mandag 04.01.2016: Runcorn Town v North Shields

Etter noen dagers med vekslende hell i Skottland var det altså på tide å avslutte det kaledonske eventyret for denne gang og returnere til England. Jeg droppet frokosten ved Premier Inn-hotellet i Dundee og gikk nokså tidlig over veien for å sette meg på toget som skulle ta meg den første etappen ned til Edinburgh. Som tidligere nevnt var det i løpet av mine snaue to døgn i Dundee aldri det minste tegn til et gløtt av solen, men kun en konstant mørk himmel som dumpet regn ned på byen med voldsom intensitet. Utenfor turistattraksjonen som er Scotts gamle skip RRS Discovery hadde fortauet og deler av veien i løpet av helgen utviklet seg til å bli en liten innsjø. Siden jeg hadde droppet frokosten før avreise, lot jeg første toget videre fra Edinburgh gå uten meg og unnet meg i stedet en eninent full scottish breakfast ved stasjonspuben The Nor’ Loch.

 

Det skal nevnes at jeg opprinnelig hadde planlagt den vestlige ruten ned fra Skottland; via Glasgow og ned gjennom Cumbria og Lancashire, men de voldsomme flommene hadde sørget for at denne linjen allerede i flere dager hadde vært stengt mellom Glasgow og Carlisle, og var ventet å være det helt til starten av februar! Mett og fornøyd kunne jeg uansett fortsette reisen, og neste etappe gikk ned til York, der jeg benyttet ventetiden til å snappe opp dagens utgave av Non-League Paper (som man åpenbart ikke får tak i i Skottland), slik at jeg hadde nytt interessant lesestoff på turen videre herfra. Den gikk mot Liverpool med Transpennine Express, og etter lang reise fra Dundee kunne jeg omsider stige av på stasjonen Liverpool South Parkway.

 

Denne stasjonen har merkelig nok ikke noen taxiholdeplass, til tross for at den er et viktig knutepunkt og også betjener Liverpool Airport. Men jeg har også tidligere overnattet ved Stalbridge Guest House, der jeg nå hadde betalt £20 for overnatting, og husket ganske godt veien til dette etablissementet som ligger 10-15 minutters spasertur fra den nevnte stasjonen. Etter at den trivelige verten hadde fått sjekket meg inn, hadde jeg tid til å slappe av og lese litt på senga mens jeg ga mobiltelefonene en liten opplading, før jeg unnet meg en pitstop og en pint på puben The Masonic på vei tilbake til togstasjonen. Etter en rast tømte jeg glasset og trasket videre mot stasjonen for å sette kursen mot Runcorn.

 

Denne dagen hadde tidlig i planleggingsstadiet av turen gitt meg litt hodebry, og da en kamp der Redditch United og Solihull Moors skulle gjøre opp i Birmingham Senior Cup først ble beremmet til denne dagen men nesten umiddelbart flyttet til mandagen etter, sto jeg igjen med en meny der eneste nye destinasjon for meg var Tower Hamlets. Samtidig vurderte jeg også revisits til ikke minst Hitchin Town, men da FA Vase-oppgjøret mellom North Shields og Runcorn Town endte uavgjort og dermed gikk til omkamp fattet jeg straks håp om at denne omkampen ville bli mandagskamp denne uken. Runcorn Town har nemlig denne sesongen hatt for vane å bruke mandag som kampdag for sine hjemmekamper i midtuken, og det viste seg at min mistanke var korrekt. Selv om Runcorn-klubben og North West Counties League offentliggjorde mandag som kampdag tok det imidlertid flere dager før det ble endelig bekreftet, angivelig fordi North Shields i utgangspunktet var lite lystne på mandagskamp.

 

Nøyaktig åtte minutter tok toget fra Liverpool South Parkway til Runcorn, som er en industriby i grevskapet Cheshire. Den ligger ved elven Merseys sydlige bredd, der den kjente elven gjør en sving, og med en slik geografisk plassering har Runcorn også vært en såkalt cargo-havn. Etter den industrielle revolusjon var Runcorn en liten nokså avsidesliggende landsby, men på 1700-tallet ble den en såkalt health resort før man mot slutten av det århundret begynte å anlegge havnen der. På 1800-tallet ble det etablert betydelig industri av forskjellig slag – ikke minst produksjon av blant annet såpe, og den kjemiske industrien var utover 1900-tallet den viktigste delen av byens økonomi. De andre industriene er i stor grad forsvunnet, men den kjemiske industrien er fortsatt viktig i Runcorn.

 

På 1960- og 1970-årene ble det anlagt en såkalt new town øst for den allerede eksisterende bykjernen, og disse har nå smeltet sammen slik at innbyggertallet i Runcorn nå har passert 70 000. Rett på andre siden av Mersey ligger byen Widnes mot nord, og broen Runcorn Silver Jubilee Bridge som forbinder de to er i seg selv en attraksjon. Ellers har man fra Runcorn snaut 13 kilometer nordøstover til Warrington og rundt to og en halv mil vest-nordvestover til Liverpool. Men nå var det fotballen jeg hadde kommet for, og selv opp groundhopper-paret Lee og Katie hadde tatt turen fra County Durham og forsøkte å lokke meg med på pubbesøk ved stedets Wetherspoons-pub, valgte jeg i stedet å traske rakt til kveldens kamparena. Det viste seg å være en noe kronglete vei som ikke minst er mye lenger enn nødvendig da man gå en veldig lang omvei rundt hele anlegget før man kommer til innkjørselen.

 

Det var foreløpig ikke stor aktivitet her, og med halvannen times tid til avspark var det kanskje ikke så rart. Inngangspartiet, som nås i enden av en nokså lang grusvei som leder til anlegget. Dette var foreløpig ikke bemannet, og karene som gjorde sine forberedelser der pekte meg tilbake i retning av en stor bygning på utsiden som huser klubbens bar. Pavilions Sports Complex huser ikke bare denne fotballklubben, men også en cricketklubb og muligens enda flere sportsklubber. Utenfor selve banen til Runcorn Town er det en annen fotballbane hvis ustelte gressmatte og forfalne gamle tribuner tydeligvis ikke hadde vært i bruk på en stund. I baren fikk jeg byttet £2,80 mot en pint Carling cider som jeg nippet til mens jeg leste litt i Non-League Paper.

 

Runcorn Town har har røtter tilbake til 1967 og stiftelsen av klubben under navnet CKD, som faktisk spilte sine første sesonger i Runcorn Sunday League. I 1974 tok de steget opp i Warrington & District League og slo seg året etter sammen med ICI Weston (antakelig en klubb som representerte kjemi-giganten ICI sitt anlegg like ved, som nå drives av Ineos) og tok navnet Mond Rangers. Under dette navnet spilte de seg opp i Cheshire League, der de fortsatt befant seg da de tok dagens navn så sent som i 2005. Fem år senere fikk de innpass i North West Counties League og debuterte ved å sikre seg andreplass i sin første sesong og dermed opprykk til NWCL Premier Division. Der fulgte de opp med ny andreplass og virket å ha etablert seg som et topplag. De har siden den gang også vært fast søker om opprykk til step 4, og så også denne sesongen.

 

Dagens kamp dreide seg imidlertid om FA Vase og omkamp i tredje runde mellom Runcorn Town og de regjerende mestrene North Shields, etter at det opprinnelige oppgjøret i nordøst hadde endt uavgjort 1-1. Det skal også nevnes at kveldens kamp hadde vært gjenstand for en baneinspeksjon allerede klokka 10 på formiddagen, men den ble bestått, i motsetning til det som var tilfelle med kampen jeg en stund hadde vurdert hos Tower Hamlets. Ved min ankomst var det allerede en håndfull tilreisende supportere fra North Shields til stede i baren, og de økte sakte men sikkert i antall. Men en drøy halvtime til avspark drakk jeg opp og gikk for å betale meg inn med £5 og fikk et voldsomt sjokk da de fortalte at de allerede var utsolgt for program!

 

Med godt under halvparten av de etterhvert 178 betalende tilskuerne allerede innenfor er dette noe bortimot en skandale, og så godt som hele kontingenten av bortesupportere satt fremdeles i baren på utsiden. Jeg forsøkte raskt å ordne et program ved å oppsøke klubbens kontorer inne på anlegget, og jeg ble henvist til en kar som lovet å sende meg en online-versjon om jeg ga ham min email-adresse (noe de aldri gjorde!). Det er i og for seg ingen total katastrofe, men det er likevel noe jeg finner voldsomt irriterende, og jeg var langt fra den eneste som ergret seg over dette denne kvelden i Runcorn!

 

Selve Runcorn Towns hjemmebane ved Pavilions har nok sett mange endringer de siste årene etter at klubben klatret i pyramiden, og man kommer inn i hjørnet på den ene kortsiden. På denne kortsiden har man såkalt hard standing, og det er også tilfelle på motsatt kortside der det imidlertid virker noe mindre utbygd. Fra inngangspartiet får man på sin høyre hånd langsiden med bygget som huser blant annet de nevnte klubbkontorene. Mellom dette bygget og inngangspartiet er det et lite parti der stående tilskuere har tak over hodet. Bortenfor det nevnte bygget er det en større prefabrikert tribune for stående tilskuere. På motsatt langside har man to tribuner; en sittetribune og en ståtribune, og nede ved hjørnet mot nærmeste kortside har man en tea bar.

 

En lokal kar kunne for øvrig fortelle meg at den tidligere nevnte banen som ligger ubrukt rett ved siden av faktisk er den tidligere hjemmebanen til klubben Runcorn Albion, som visstnok spiller i Warrington & District League. En annen kar mente imidlertid at den tidligere hadde blitt benyttet av en eller flere klubber tilknyttet de(n) kjemiske fabrikken(e) på andre siden av veien, men for alt jeg vet kan dette være identisk med Albion-klubben. Ut fra beskrivelsen skjønner man kanskje at man ved Pavilions virkelig har et bakteppe av industri, der anleggene til Ineos og Viridor dominerer området. Førstnevntes store anlegg for produksjon av kaustisk soda og klor-baserte kjemikalier ruver både på andre siden av veien og også som nærmeste nabo på samme side av veien, mens Viridor sitt anlegg er et av Storbritannias største gjenvinnings- og forbrenningsanlegg av sitt slag. Dessverre var fotoforholdene slik at dette var vanskelig å dokumentere med et mobilkamera, men jeg har fått låne et bilde eller to av Lee Stewart, tillegg til ett helt avslutningsvis tatt i dagslys ved en tidligere anledning av Russell Cox (hans blogginnlegg kan leses her).

 

Runcorn Town hadde startet sin FA Vase-sesong i første kvalifiseringsrunde, og hadde i tur og orden vunnet hjemmekamper mot Litherland REMYCA, Barnton, Abbey Hey og Garforth Town. Noen vil huske at North Shields forrige sesong vant Wembley-finalen i FA Vase ved å komme bakfra for deretter å slå Glossop North End 2-1 etter ekstraomganger, og som regjerende mester hadde først kommet inn i andre ordinære runde, der de på hjemmebane hadde slått Ashington 3-0. Klubbene fra Northern League har jo i det hele tatt dominert denne turneringen de siste årene, der troféet seks av de syv siste sesongene har havnet hos en representant fra Northern League. Etter at Runcorn Town hadde klart uavgjort i nordøst var det imidlertid flere som hadde tro på at de skulle klare brasene på hjemmebane, men selv om North Shields ikke på noen måte virker å være like sterke som de var forrige sesong, var jeg ikke helt overbevist, og hadde fortsatt bortelaget som en knepen favoritt før kampstart.

 

Jeg hadde i det minste klart å få tak i et stensil med lagoppstillingene, og North Shields startet med sju av spillerne som også spilte Wembley-finalen fra start forrige sesong. To av disse var også involvert i de første sjansene, der Michael McKeown skrudde et frispark rundt muren og rett i armene til Runcorn-keeper Danny Lever, mens Ben Richardson skjøt like utenfor etter fint forarbeid av Gary Ormston. Vertene hadde etter en snaut kvarter en sjanse da James McShane headet over, men det var North Shields som hadde klart mest å by på fremover den første drøye halvtimen. McKeown var igjen på farten, og hans innlegg fant Dan Brown som headet like utenfor. Etter at hjemmelagets Sean Kelly sendte et skudd i nettveggen, var Dan Brown igjen frempå like før pause med en avslutning som gikk like over. Dermed 0-0 til pause.

 

Jeg hadde sett første omgang sammen med Lee og Katie og deres passasjer Shaun Smith, og vi fikk også selskap av en annen groundhopper-kompis, Anthony Robinson, i tillegg til andre groundhoppere som blant annet Graeme Holmes og grinebiteren Tony Morehead. Pavilions’ mest populære samtaleemne i pausen var hvorvidt det i det hele tatt hadde blitt trykket opp et program, og mange stilte seg tvilende til dette. Anthony kunne imidlertid trekke opp et eksemplar som bevis på at så var tilfelle, men det kan neppe ha vært spesielt mange! En gruppe North Shields-supportere fortalte at ingen av deres fans hadde fått tak i et program, og at dette også gjaldt selv deres klubbsekretær! Jeg har jo selv tidligere vært vitne til «gribber» som kjøper opp en stor bunke med programmer for å tjene penger på de ved å selge de på Ebay, men det virket ikke å være tilfelle her, og da er det nok kun så enkelt som at de trykket opp altfor få programmer. Dårlig planlegging kan man kanskje kalle det!

 

Etter et første omgang i høyt tempo, var det langt slappere saker som ble vist frem tidlig i andre omgang, og flere av de rundt meg begynte allerede å spekulere i at det kunne gå mot uavgjort 0-0 og ekstraomganger. Chris Lester hadde skutt like utenfor for vertene da gjestenes Dean Holmes imidlertid sendte vertene i føringen da han omsatte kampens til da første virkelig store sjanse etter en drøy time. Ben Richardson vendte opp og fant Holmes inne i feltet, og sistnevnte kunne pirke inn 0-1. Runcorn-manager Simon Burton gjorde samtlige tre bytter i sin jakt på utligning, men vertene hadde problemer med å finne ut av et disiplinert og solid North Shields-forsvar som styrt av en god kaptein Kevin Hughes tvang hjemmelaget til å avslutte fra distanse. Et frispark fra Paul Shanley skapte dog litt hodebry i gjestenes forsvar før keeper Sean McCafferty fikk ryddet opp, men da innbytter Warren Bellew skjøt utenfor på overtid var det hjemmelagets siste sjanse, og dommeren blåste av med North Shields som seierherrer.

 

I neste runde ventet bortekamp mot vinneren av South Shields og Morpeth Town, og jeg hadde personlig en følelse av at North Shields uavhengig av utfallet der dermed ville møte den kanskje største favoritten til tittelen. Lee spådde umiddelbart at et eventuelt møte mellom South Shields og North Shields ville bli en såkalt all ticket game med fullt hus og flere tusen tilskuere, men nå skulle det senere vise seg at det ble Morpeth Town. Uansett var det en tøff kamp som ventet North Shields. Anthony hadde tilbudet meg skyss tilbake til Runcorn stasjon, og vi hadde nå fått hastverk. Da det hadde tatt meg over 25 minutter å gå fra stasjonen, var det et kjærkomment tilbud som gjorde at jeg rakk 21.56-toget tilbake til Liverpool South Parkway og dermed slapp å vente på 23.07-toget. Jeg unnet meg igjen en pitstop og en pint ved The Masonic på spaserturen tilbake til hotellet, der jeg straks fant senga etter en lang dag.

English ground # 314:
Runcorn Town v North Shields 0-1 (0-1)
FA Vase, 3rd Round replay
Pavilions, 4 January 2016
0-1 Dean Holmes (62)
Att: 178
Admission: £6
Programme: Sold out! (apparently £1,50)
Pin badge: £3

 

Next game: 05.01.2016: Blackfield & Langley v Hamworthy United
Previous game: 03.01.2016: Forres Mechanics v Wick Academy

 

More pics

 

 

Søndag 03.01.2016: Forres Mechanics v Wick Academy

Jeg hadde stort sett lagt gårsdagens fiasko og et for min del sterkt redusert program bak meg da jeg våknet i Dundee og unnet meg en frokost ved Premier Inn-hotellet før jeg foretok en siste sondering av dagens alternativer. Dundee var selvsagt først og fremst valgt som base denne helgen på grunn av Dundee-derbyet som dagen før hadde blitt spilt uten meg til stede, men jeg så tidlig at jeg ved overnatting her uansett ikke ville ha det minste snev av håp om å rekke frem til eventuelle kamper i England denne søndagen. Der var det først og fremst Bishops Cleeve og deres hjemmekamp som vekket interesse, men uten mulighet til å kunne ta seg dit valgte jeg å likevel ta en ekstra natt i Dundee, der jeg i hvert fall hadde PL-kampen St. Johnstone v Aberdeen i bakhånd.

Det skulle vise seg å ikke være så altfor galt, for ikke bare endte kampen i Bishops Cleeve med å uansett bli avlyst, men i løpet av desember måned dukket det også opp en rekke alternativer i Skottland denne dagen. Det hadde først og fremst bakgrunn i at flere kamper i Highland League ble omberammet til denne dagen, i tillegg til at det også dukket opp et alternativ i Junior-pyramiden (som egentlig hadde jule- og nyttårspause ytterligere en ukes tid) i form av hjemmekamp hos Ardrossan Winton Rovers, som jeg tidligere har skottet litt på med interesse. Flere av dagens hjemmelag i Highland League lå nærmest etter hverandre langs toglinjen mellom Aberdeen og Inverness, og det totalt ufyselige været i Dundee gjorde at jeg etter hvert valgte å satse på at en av disse ville overleve.

Dermed droppet jeg St. Johnstone-kampen og valgte meg den mer spennende destinasjonen Keith som første alternativ, men naboen Huntly som første backup. Men først denne dagen spaserte jeg etter frokost ut i drittværet i Dundee for å ta en nærmere kikk på byens to fotball-storheter. Rett ved siden av hotellet, nede ved «fjorden» Firth of Tay, ligger Robert Falcon Scott sitt skip RRS Discovery som bragte ham og Ernest Shackleton til Antarktis, og det har nå blitt musemusskip, men ved denne attraksjonen var jeg nå mest opptatt av å ikke blåse til sjøs i de voldsomme vindkastene som gjorde at regnet kom piskende sidelengs. Etter noen få minutters spasertur innover i sentrum fant jeg holdeplassen for buss nummer 22, og betalte £3,60 for en dagsbillett. Etter ti minutters tid kunne jeg stige av ved en holdeplass drøyt fem minutters gange fra de to fotballstadionene, med Dens Park som den jeg først fikk fremfor meg.

For de som har sett hvor tett hjemmebanene til for eksempel Blackpool-klubbene Squires Gate og Blackpool Wren Rovers ligger, så er det vanskelig å overgå, men med to store stadioner som Dens Park og Tannadice Park er det noe ganske annet og temmelig spesielt. De to ligger kun få meter fra hverandre og er ligafotballens to nærmeste naboer i Storbritannia. Dens Park er det mest klassiske av de to, men måtte på slutten av 1990-årene gjennom en oppgradering for å imøtekomme PL-krav. Dundee Uniteds Tannadice Park er faktisk enda eldre, selv om det var andre klubber som spilte der de første årene, og det er uansett enda mer modernisert etter en oppgradering i løpet av 1990-årene. Våt til skinnet returnerte jeg til en bussholdeplass for å ta meg tilbake til hotellet, der jeg rakk å tørke litt før det på tide å vende oppmerksomheten mot dagens kamp.

Jeg hadde blinket meg ut 11.11-toget mot Aberdeen, men før jeg startet den snaut halvannen times lange etappen dit opp kunne jeg konstatere at kampen i Huntly var avlyst, og jeg hadde ikke før satt meg på toget før også kampen i Keith bukket under. Forres Mechanic varslet imidlertid at deres kamp mot Wick Academy etter all sannsynlighet ville spilles, og dermed falt valget på denne, selv om det betød en lenger reisevei enn planlagt da Forres ligger nærmere Inverness enn de tidligere nevnte destinasjonene. På togturen nordover fikk jeg også gjennom togvinduet sett hjemmebanen til Arbroath, som jeg gjerne besøker ved en senere anledning. Fra Aberdeen var det ytterligere halvannen times tid med tog, men hos ScotRail har man i det minste gratis WiFi på de aller fleste tog, og dette var en luksus jeg skulle savne etter å ha forlatt Skottland senere på turen.

Forres er en by med omtrent 12 500 innbyggere, som ligger i regionen Moray, omtrent fire norske mil øst-nordøst for Inverness og snaut to mil vest for Elgin. Vi befinner oss altså temmelig langt nord, og betydelig lenger nord enn jeg noen gang tidligere hadde vært i Storbritannia. Med en drøy halvtime til avspark steg jeg av toget i Forres og orienterte meg frem til Mosset Park, som er hjemmebanen til Forres Mechanics, og etter snaut ti minutters gange så jeg dagens kamparena foran meg. Jeg betalte meg inn med £8 og ble fortalt at det dessverre ikke hadde blitt trykket noe program i anledning dagens kamp, som faktisk var den første på Mosset Park siden 14. november! Men stensiler med lagoppstillingene ble i hvert fall delt ut.

Forres Mechanics ble stiftet i 1884, og er faktisk den eldste klubben i det nordlige Skottland. De var i 1893 med å stifte Highland League, og er sammen med Clachnacuddin de eneste som har spilt der fra starten og som fortsatt befinner seg i denne ligaen, som for øvrig har klubber som Inverness Caledonian Thistle, Ross County, Peterhead og Elgin City som tidligere medlemmer. Forres Mechanics har i løpet av denne tiden vunnet Highland League to ganger; i 1986 og 2012. Sesonen etter sistnevnte triumf markerte de seg ved å kun tape 0-1 for Rangers da de møtte Glasgow-gigantene i den skotske FA Cupen. Denne cupen markerte de seg forresten i i 1950-årene, da de to ganger på tre år spilte seg frem til femte runde. Mechanics-suffikset er selvsagt også bakgrunnen for at klubben kalles The Can Cans – eller forkortet bare The Cans.

Uten at jeg har noen tidligere visitter i denne ligaen bak meg, har jeg jo sett bilder fra både her og der, og det ser ut til å stemme når Mosset Park ofte beskrives som et nokså typisk Highland League-stadion. Det begrunnes først og fremst med at tilskuerfasilitetene består av en enkelt hovedtribune, mens de for øvrig er gressbanker av typen som FA har lagt for hat i England. Det er tydeligvis ikke tilfelle nord for grensen, og Mosset Park er uansett et koselig anlegg. Hovedgrunnen til dette er naturlig nok blikkfanget som er den store klassiske hovedtribunen, som er opphøyer fra bakken og entres via innvendige trapper på siden. De som vil sitte her må ut med ytterligere £2 om man skal tro skiltene der, men det er uansett en flott sak, som også huser et matutsalg der jeg betalte £1,80 for en scotch pie.

Highland League tabellen ble før dagens kamper toppet av Brora Rangers, som sto med 64 poeng på 25 kamper, men som hadde Cove Rangers og (etter sigende hardt satsende) Formartine United henholdsvis seks og åtte poeng bak seg, men de to hadde tre kamper til gode på Brora. Disse tre hadde skilt seg litt ut, og når jeg først er inne på Aberdeen-klubben Cove Rangers så kan det nevnes at også deres hjemmekamp mot Inverurie Loco Works var et alternativ denne dagen, men de flyttet fra sin hjemmebane Allan Park ved sesongslutt forrige sesong. De håper at deres nye Calder Park skal være klart til neste sesong, men spiller foreløpig på andre arenaer, og denne dagen var den aktuelle arenaen Spain Park, hjemmebanen til Junior-klubben Banks O’Dee. Da dette også ser ut til å være et langt tristere og mer typisk moderne anlegg var det imidlertid i beste fall en siste backup-plan om alt skulle bli avlyst på min vei opp til togbyttet i Aberdeen.

Men tilbake til det som nå var mer vesentlig, og det var at vertene Forres Mechanics befant seg på en 11. plass av 18 klubber. Med sine 30 poeng hadde de langt opp til de nevnte tetlagene, men samtidig hadde de med kun 20 spilte kamper også kamper til gode på de fleste andre, og samtlige av klubbene foran seg på tabellen. En av disse var dagens gjester Wick Academy, som hadde tatt den lange turen til Mosset Park. De lå to plasser foran sitt vertskap for dagen, og det skilte seks poeng til deres fordel, men de hadde også spilt en kamp mer. Dette skyldes ikke bare avlysninger i ligaen, men også innsatsen i FA Cupen der oppgjøret mot Junior-klubben Linlithgow Rose som ble utsatt en rekke ganger.

Mens man gjorde unna de siste forberedelser før avspark kom jeg tilfeldigvis i prat med en lokal kar som kunne fortelle litt mer om klubben, og jeg lyttet interessert til hans anekdoter fra rivaliseringen med klubber som Nairn County. En annen tidligere rival var Elgin City, som sammen med Peterhead forlot Highland i 2000 for å bli med i den skotske Football League. Også dette hadde han synspunkter på, og gjorde et poeng av at Elgins lokaloppgjør i øyeblikket, etter Peterheads opprykk, er så langt unna som i Montrose. Plutselig og uten forvarsel penset han imidlertid over på temaer som engelsk Premier League og Van Gaals innsats og fremtid i Manchester Unitedm så jeg benyttet anledningen til å takke for praten under påskudd av å ville ta en kjapp runde for å knipse noen bilder.

Kampen hadde da akkurat blitt sparket i gang, og hjemmelaget hadde litt å revansjere etter at de seks dager tidligere hadde tapt hele 0-4 på besøk hos Inverurie Loco Works, men jeg var ikke mer enn halvveis på min runde da de i kampens femte minutt tok ledelsen. Tidligere Inverness-spiller Aaron McLellan hadde en glimrende kamp på høyrekanten, mens spissen Lee Fraser ledet angrepsrekka med bravur. Sistnevnte spilte med en slags beskyttelse etter å ha fått en finger ut av ledd i forrige kamp, men det var han som var mannen bak dagens første mål da han fant georgiske Dachi Khutsishvili som satt inn 1-0. Liam Baxter hadde et par muligheter til å doble ledelsen, men klarte ikke å utnytte noen av disse, og Wick kom inn i kampen og spilte nå god fotball på en nokså gjørmete Mosset Park.

Gjestenes Steven Harrison ble spilt gjennom nærmest alene med hjemmekeeper Stuart Knight, men sistnevnte vant den duellen. Han kunne imidlertid ikke hindre scoring etter 21 minutter da Sam Mackay fra bortimot 35 meter sendte i vei et skudd som duppet inn i mål til 1-1. Før pause måtte Forres-keeper Knight igjen i aksjon da han parerte et skudd fra Gary Manson, og også returen fra Richard MacAdie ble reddet. På motsatt side av banen var Liam Baxter igjen på ferde, men da Wick-keeper Sean McCarthy vartet opp med en flott redning på hans avslutning, sto det 1-1 da dommeren blåste for halv tid.

Etter pause sto kampen og vippet frem til Liam Baxter fikk sitt mål etter en times spill. Etter flott forarbeid av Aaron McLellan og Lee Fraser fikk han trukket seg fri og skutt. Wick-keeperen parerte, men det virket som om ballen deretter traff Baxter og spant over streken. Dermed 2-1, og den gode McLellan var like etter minutter fra å øke ledelsen, men i stedet slo Wick tilbake etter 81 minutter. Davie Allan lurte offside-fella til et passivt Forres-forsvar, og utlignet til 2-2. Vertene forsøkte å riste av seg skuffelsen og jaktet på nytt vinnermålet, og Khutsishvili gjorde forarbeidet for innbytter Fraser Forbes, men Wick-keeperen reddet skuddet, og returen fra Lee Fraser ble blokkert på glimrende vis av en sklitaklende Wick-forsvarer. Helt på tampen headet Lee Fraser like utenfor, mens Simon Allan sendte i vei et frispark fra 25 meter som hadde skummel retning mot vinkelen, men Wick-keeper MCCarthy var igjen på pletten.

Dermed endte det med poengdeling og 2-2 etter en underholdende kamp, og hvis dette var representativt for Highland League så er det ingen grunn til å ikke anbefale et dykk ned i denne ligaen. Hjemmemanager Charlie Rowley var skuffet over at seieren glapp, men sa seg tross alt fornøyd med det hans utvalgte hadde vist ute på banen. Jeg ønsket lykke til og fant ut at klubben har en liten bar oppe i andre etasje inne i tribunebygget. Da toget tilbake til Aberdeen ikke gikk før 17.40 var det et greit sted å slå i hjel litt tid, og jeg betalte £2,85 for en boks Strongbow dark fruits. På spaserturen tilbake til stasjonen presterte jeg å gå feil, og fikk dermed en litt lenger vei enn planlagt, men rakk likevel toget med god margin.

Heldigvis var toget i rute, for jeg hadde kort tid på meg til å bytte i Aberdeen, men drøyt ni og en halv time etter at jeg forlot Dundee var jeg tilbake i en by der det voldsomme drittværet fortsatt herjet. Fra min ankomst i Dundee på lørdagen og til jeg dro mandag morgen var det aldri så mye som antydning til at den minste solstråle skulle bryte gjennom det tykke skydekket på den mørke himmelen hvorfra regnet bøttet ned, og sammen med den kraftige vinden gjorde det mitt inntrykk av Dundee til nokså lite lystig. Forhåpentligvis – og sannsynligvis – er det langt trivelige når værgudene er i noe bedre lune. Mitt kaledonske eventyr var over for denne gang, og dagen etter skulle jeg forlate Skottland med kurs sørover for å tilbringe resten av turen i England.

Scottish ground # 7:
Forres Mechanics v Wick Academy 2-2 (1-1)
Highland League
Mosset Park, 3 January 2016
1-0 Dachi Khutsishvili (5)
1-1 Sam Mackay (22)
2-1 Liam Baxter (61)
2-2 Davie Allan (82)
Att: ??? ( Estimate: around 150+)
Admission: £8
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 04.01.2016: Runcorn Town v North Shields
Previous game: 02.01.2016: Alloa Athletic v Falkirk

More pics

Lørdag 02.01.2016: Alloa Athletic v Falkirk

 

Jeg følte meg heldigvis en god del bedre da jeg våknet denne lørdagen og startet dagen med en taxitur fra Express Rooms inn til Newcastle stasjon og en eminent full scottish breakfast inne på stasjonen. Men så startet de virkelige problemene for første gang på turen! Jeg hadde denne dagen planlagt en skotsk dobbel der rosinen i pølsa skulle være Dundee-derbyet på Dens park med tidlig avspark klokka 12.30. Dette var en av grunnen til at jeg dagen før hadde valgt meg Newcastle som base, slik at med dagens første tog skulle klare og komme meg til Dundee tidsnok til å slenge fra meg bagasjen på hotellet og ta meg til Dens park. Dundee v Dundee United var også den eneste kampen på turen som jeg på forhånd hadde kjøpt billett til, og jeg så den faktisk som en av de forventede høydepunktene på turen, før planen var å sette kursen mot Alloa, der det var sent avspark. Men slik skulle det ikke gå, takket være tog-kluss.

 

07.43-toget til Edinburgh rullet inn på Newcastle stasjon som planlagt, men vi ble sittende uten at toget forlot perrongen, og når det begynte å nærme seg fem minutter over planlagt avgangstid begynte man å lure. Da kom etter hvert beskjeden over høyttaleranlegget om at Virgin-toget ikke lenger ville gå mot Skottland, men at det ville returnere til London da det hadde oppstått problemer på linjen nord for Newcastle. Frustrerte passasjerer måtte dermed gå av toget, men et Cross Country-tog sto fortsatt oppført med forsinket avgangstid klokka 07.58, og jeg var blant flere som gikk for å ta plass der. Men så var det samme historien også der, da de nå kunne fortelle at en kjøreledning hadde blitt revet ned mellom Morpeth og Berwick, og all togtrafikk nord for Newcastle ble innstilt mens personell fra Network Rail sjekket skadeomfanget.

 

Tog etter tog nordover ble kansellert, og det rådet fullstendig kaos på stasjonen, der ingen kunne fortelle hvor lang tid dette ville ta. Da også 08.42-toget mot Aberdeen også ble kansellert, betød det at min siste sjanse til å rekke kampen i Dundee gikk fløyten, og det var en blanding av fullstendig oppgitthet, frustrasjon og raseri som nå skyllet over meg ved tanken på at jeg nå ikke ville komme meg på kampen. Billettkjøpet viste seg dermed altså å penger rett i dass, og likeledes satt jeg nå med en bindende hotellreservasjon i Dundee, der jeg hadde betalt £64 for to netters overnatting ved byens Premier Inn. Uten Dundee-derbyet som del av en dobbel ville jeg valgt en annen destinasjon denne dagen, men jeg følte likevel ikke for å anse såpass mye penger som totalt tapt, og avventet derfor ytterligere mens kaoset rådet.

 

Der observerte jeg også en kar i Dundee-jakke som åpenbart også hadde tenkt seg på samme kamp og fått sine planer spolert. Han bekreftet at han hadde tenkt seg på kampen, men at han i hvert fall ikke hadde kastet bort penger på kampbillett da han jobbet for klubben. Selv om han var ganske ordknapp tok han senere på dagen kontakt via Twitter og beklaget at han hadde vært i noe bortimot en sjokktilstand. Samtidig skal man heller ikke glemme at det kunne vært langt verre, for på stasjonen var det en rekke frustrerte familier som fortalte at de mistet flyet sitt fra Edinburgh. Jeg sto og snakket med en slik familie som nå fikk sin tur til Milano ødelagt, og de hadde blitt fortalt at man kunne søke om erstatning, men at togselskapene kun dekker utgifter for togbillett og ikke andre utgifter, selv om det er de som er skyld i at man ikke rekker andre ting man har betalt for. Dette må visst gå på reiseforsikring, og jeg besluttet der og da at det i mitt tilfelle ikke engang var verdt å ta den kampen.

 

Først etter rundt to timers venting fikk man på plass busser som skulle frakte reisende til Edinburgh (og stasjoner på veien dit), og jeg tok plass på den første bussen som kjørte direkte mot den skotske hovedstaden. Sjåføren informerte om at turen ville ta omtrent to og en halv time (mot normalt rundt halvannen time med tog), og det var for lengst klart at dagens Dundee-derby på Dens Park ville gå av stabelen uten meg til stede. Jeg fikk meg om ikke annet litt søvn på bussen, og da vi ble sluppet av utenfor jernbanestasjonen i Edinburgh satt jeg meg snart på neste tog mot Dundee. På veien kunne jeg konstatere at vi passerte rett på utsiden av hjemmebane til Raith Rovers, som for øvrig så nokså fiffig ut. Men jeg var fortsatt svært lite lystig, og raseriet nærmest boblet innvendig da jeg omsider ankom Dundee rundt klokka halv tre – sannsynligvis få minutter etter at kampen der var ferdig.

 

Jeg ankom altså Dundee akkurat tidsnok til å spasere over til Premier Inn-hotellet tvers over veien for stasjonen, sjekke raskt inn og slenge fra meg bagasjen, før jeg returnerte til stasjonen for å egentlig reise tilbake samme vei jeg kom fra! Jeg måtte nemlig nå til Stirling for der å foreta et raskt togbytte for å komme meg til Alloa. Etter drøyt tre kvarter ankom jeg Stirling, og da gjensto kun rundt ti minutter til Alloa, som er en by i området Clackmannanshire. Den ligger på nordsiden av «fjorden» Firth of Forth og har snaut 20 000 innbyggere. Alloas økonomi var tidligere sterkt avhengig sin viktige havn og handel med fastlands-Europa, men dette avtok i konkurranse med mer moderne havner andre steder, og i 1970 ble den store havnen i Alloa lagt ned. Byens jernbanestasjon hadde blitt lagt ned to år tidligere, men ble 40 år senere gjenåpnet i 2008, og det passet meg ganske bra denne dagen.

 

Fra denne jernbanestasjonen er det rundt ti minutters gange langs Clackmannan Road før man ankommer Recreation Park, som har vært hjemmebane for Alloa Athletic siden 1895. Her ankom jeg med drøyt tre kvarter til avspark, som originalt nok var satt til klokka 17.15 for å bli vist på TV. Jeg avleverte mine £16 og tok meg inn på det som skulle vise seg å være borteseksjonen. Jeg hadde ikke sett noe skilting som signaliserte noe slikt, og fikk først inntrykk av at det ikke var segregert, men så snart at så var tilfelle, der jeg plutselig var avskåret fra både klubbsjappe og det som faktisk viste seg å være en liten bar i et bygg ved siden av hovedtribunen. Etter å ha byttet £2 mot et program og knipset noen bilder fra denne seksjonen, fikk jeg imidlertid forklart situasjonen for en av vaktene som lot meg hoppe elegant(?) over sperringene.

 

Alloa Athletic ble i 1878 stiftet under navnet Clackmannan County, og tok navnet Alloa året etter, før de i 1883 tok dagens navn. De måtte vente til 1921 før de fikk innpass i den skotske Football League, da ligaen igjen blåste liv i sin andredivisjon som hadde blitt lagt ned under første verdenskrig. Alloa Athletic debuterte ved å vinne denne divisjonen på første forsøk og rykke opp på øverste nivå, men oppholdet blant eliten varte kun en sesong før de rykket ned igjen som jumbo. Først våren 1939 var de tilbake etter å ha endt på 2. plass i andredivisjon, men påfølgende sesong ble tidlig avbrutt grunnet andre verdenskrig, og da man startet opp igjen etter krigen ble Alloa plassert i det som nå het Division B (nivå to), og har foreløpig aldri returnert til øverste nivå.

 

I 1999/00-sesongen vant de imidlertid den skotske Challenge Cup, som er en slags skotsk versjon av Football League Trophy, og der deltaker-klubbene kommer fra Championship, League One og League Two. Denne rangeres naturlig nok bak både FA Cupen og ligacupen, og det var Inverness Caldeonian Thistle som den gang ble slått 5-4 på straffer etter en finale som endte 4-4 etter ekstraomganger. Så sent som i 2011 befant de seg i den skotske ligaens kjellerdivisjon, men sikret opprykk etter å ha tatt divisjonstittelen i daværende Third Division (nå League Two) den våren, før de året etter besørget et andre strake opprykk da 2. plass ble fulgt opp med playoffsuksess etter å tatt seg av Brechin City og Dunfermline Athletic. Dermed er de nå å finne i det som også i Skottland nå heter Championship; så lenge det varer.

 

Jeg kunne nå fullføre min fotoseanse rundt Recreation Park, der jeg personlig likte best kortsiden Clackmannan Road End. Her har man en liten ståtribune som rett bak mål gir tak over hodet til de som står på den midterste delen av kortsiden. På motsatt kortside står bortesupporterne under åpen himmel, eller de gjorde i hvert fall denne dagen, men de hadde da også til sin rådighet den midlertidige sittetribunen Hilton Road Stand på den ene langsiden. Denne ble satt opp i 2008, har etter sigende 519 seter, og også ut som en midlertidig tribune. På den andre langsiden har man anleggets Main Stand, som er forhøyet fra bakken og entres i forkant. Den byr på sitteplasser og strekker seg omtrent halve banens lengde, men på begge sider av denne er det fasiliteter som klubbsjappa, matutsalg, og den nevnte lille baren.

 

Fortsatt var jeg i faretruende dårlig humør da jeg stakk hodet innom denne baren, men med Magners som eneste cider-variant valgte jeg å avstå og heller betale 70 pence for en boks Coca Cola. Der fant jeg i det minste stensiler med lagoppstillingene, og rasket til meg et av disse før jeg bladde litt i programmet. De var et program med flott utseende som fikk absolutt godkjent, men da det åpenbart hadde gått i trykken før man feiret jul var det ikke alt som nå var like relevant. Da tenker jeg kanskje spesielt på en tabell som hevdet å være fra 21 desember, og som dermed var totalt uinteressant. Det er forresten bare å håpe at klubbsjappa normalt sett er langt bedre enn det som var tilfelle ved mitt besøk, før det var virkelig triste greier. I hyllene lå det kun en håndfull gamle programmer, og en person som åpenbart bemannet den fortalte at det ikke var noen varer på lager for øyeblikket!

 

Som jeg var inne på så kan Alloa Athletics tilværelse i Championship gå mot slutten, for til tross for håpløst utdaterte tabeller i programmet, kan jeg fortelle at Alloa befant seg på jumboplassen med kun 8 poeng på sine 18 kamper. De hadde dermed sju poeng opp til Livingston og St. Mirren som var de to lagene foran dem. Dagens motstander kjempet i motsatt ende av tabellen, der de sammen med Hibernian var alene om å gi Rangers en viss kamp om tittelen. De tre har skilt seg ut til de grader, og Rangers ledet an tre poeng foran Hibs og Falkirk. Fra de to sistnevnte var det allerede hele 14 poeng ned til firer Raith Rovers, og denne trioen går dermed mot minst playoff-plass. Alloa-manager Jack Ross hadde en tøff og voksen oppgave foran seg med å igjen styre Alloa til sikker plass på tabellen.

 

Før jeg tok oppstilling på Clackmannan Road End betalte jeg £1,50 for en mince pie som var så fettete at jeg tok meg i å undres over om den faktisk var frityrstekt! Men slik skal de visst være i Skottland. Samtidig begynte det å regne igjen, og jeg søkte dermed ly under taket på Clackmannan Road End. Falkirk var i fin form med tre strake seire uten baklengsmål, og seier over selveste Rangers før det igjen. Det var derimot hjemmelaget som ute på kunstgresset fikk den første sjansen etter kun 20 sekunder, men Michael Duffy skjøt like over målet til Falkirk-keeper Danny Rogers. Blair Alston fikk deretter en lignende mulighet på motsatt side av banen, men med samme utfall. Sekundene tikket mot kvarteret spilt da Falkirk tok ledelsen etter en noe snodig corner fra Alston. Han sendte ballen helt over til Luke Teahy ute på rundt tjue meter på motsatt side av banen, og han la opp til Will Vaulks som løsnet skudd. Alloa-keeper Andrew McNeil måtte gi retur, og John Baird var å pletten og satt inn 0-1.

 

The Bairns dominerte i denne perioden totalt, og Baird var nære på å doble ledelsen da han vendte opp og sendte i vei et skudd med kurs for vinkelen. Han ble kun stoppet av en glimrende redning fra McNeil, og kort etter var det forsvarer Dougie Hill som var reddende engel for Alloa da han blokkerte Lee Millers skudd. Falkirk presset på for å avgjøre kampen, men The Wasps holdt stand slik at det sto 0-1 til pause. De siste minuttene før hvilen hadde de til og med en god periode der de med litt hell kunne utlignet, men Falkirk-keeper Rogers reddet flott på skuddet fra Robbie Crawford. Jeg hadde bestemt meg for å ikke la den skandaløse starten på dagen ødelegge opplevelsen, og klarte faktisk å glemme dette under kampen, før jeg i pausen kikket på resultatene og konstaterte at både Rangers og Hibs hadde vunnet sine kamper (førstnevnte med hele 6-0 borte mot Dumbarton) samtidig som jeg så at Dundee-derbyet hadde endt med hjemmeseier 2-1 til Dundee.

 

For hjemmelagets del var det nok ikke spesielt gunstig at St. Mirren også hadde vunnet, men de gule- og sort-stripede hadde etter pause en god periode uten at de klarte å true Falkirk-målet i nevneverdig grad. Andre omgang var i det hele tatt en nokså lite uspektakulær affære av typen britene gjerne kaller «scrappy». Falkirk ropte på straffe da Blair Alston fyrte av et skudd som traff armen på Robbie Crawford, men dommeren virket nok korrekt spillet videre. Falkirk-manager Peter Houston forsøkte å endre kampbildet igjen med et par bytter, og en av disse innbytterne var Kevin O’Hara, som kort etter sin inntreden så et skummelt skudd blokkert, mens Will Vaulks ikke klarte å følge opp til tross for et akrobatisk forsøk. Dermed endte det med borteseier 0-1 foran 1 176 tilskuere; hvorav 748 som kunne reise fornøyde hjem til Falkirk.

 

Noen av disse var i likhet med meg med 19.41-toget tilbake til Stirling, og sørget for at jeg fikk et flashback til fjortisfylla på det verste. Etter et drøyt kvarter på Stirling stasjon kunne jeg omsider sette meg på toget tilbake til Dundee, der jeg steg av omtrent i samme øyeblikk som byens kirkeklokker markerte at klokka var ni. Jeg hadde vurdert å ta en tur inn i Dundee sentrum for å unne meg en sen matbit ved en av pubene der, men været innbød ikke akkurat til dette, og uansett hadde det dårlige humøret returnert til en viss grad, slik at jeg i stedet gikk direkte tilbake til Premier Inn-hotellet for en tidlig kveld. Jeg hadde ved planlegging av turen vært mest bekymret for at det var det våte været som ville skape problemer, men da jeg for første gang på turen virkelig møtte motgang var det altså i stedet forårsaket av tog-kluss. Man kan jo selvsagt si at dette igjen sannsynligvis var en konsekvens av været, og regnet skulle uansett flere ganger skape problemer i form av avlyste kamper på resten av turen.

Scottish ground # 6:
Alloa Athletic v Falkirk 0-1 (0-1)
Championship
Recreation Park, 2 January 2016
0-1 John Baird (15)
Att: 1 176
Admission: £16
Programme: £2
Pin badge: n/a

 

Next game: 03.01.2016: Forres Mechanics v Wick Academy
Previous game: 01.01.2016: Heanor Town v Shepshed Dynamo

 

More pics

 

 

 

Fredag 01.01.2016: Heanor Town v Shepshed Dynamo

 

Etter noen dager i Skottland hadde jeg dagen før tatt meg ned til Newcastle for å tilbringe nyttårsaften i den herlige geordie-byen, uten at jeg faktisk lot meg friste ut på det vanvittige utelivet av den grunn, selv om jeg et øyeblikk var inne på tanken. Jeg hadde imidlertid en nokså tidlig start dagen etter, og det var en av to grunner til at Newcastle ble valgt som base nyttårsaften og første nyttårsdag. På årets første dag var det nemlig kamp i Heanor i Derbyshire, og jeg måtte derfor komme meg sørover fra Skottland dagen før. Men da jeg 2. januar skulle nordover igjen til Skottland og Dundee, var jeg samtidig avhengig av å våkne opp langt nok nord til at jeg kunne rekke frem til tidlig avspark i Dundee. Det skulle vise seg å bli en fiasko, men det er en annen historie vi får komme tilbake til. Samtidig hadde jeg heller ikke tatt høyde for at bussruten fra sentrale Newcastle ut mot Benwell, der Express Rooms ligger, sluttet å gå utpå ettermiddagen på nyttårsaften og heller ikke ble kjørt første nyttårsdag.

 

Derfor måtte jeg starte nyttårsdagen med å ringe en taxi som tok meg inn til togstasjonen i Newcastle, der jeg også måtte konstatere at Centurion Bar sitt lille spiseri inne på stasjonen også holdt lukket foreløpig, slik at jeg måtte forkaste idéen om deres eminente full scottish breakfast for heller å ty til smørbrød fra Sainbury’s. Dermed ble det medbragt frokost som jeg tok med meg på 09.42-toget som skulle ta meg ned til Sheffield. Etter drøyt to timer på toget hadde jeg et kvarter på meg til å bytte tog i stålbyen, og 12.06-toget var i rute slik at vi ankom Langley Mill som planlagt klokka ti over halv ett. Under planleggingen av turen hadde jeg fått inntrykk av at det også denne dagen ville gå busser mellom Langley Mill til Heanor, men jeg fant senere ut at dette ikke stemte. Derfor benyttet jeg en tidligere utprøvd plan.

 

Da jeg sommeren 2011 besøkte Eastwood Town (før klubben gikk konkurs og senere «gjenoppsto» i ny drakt under navnet Eastwood Community FC) benyttet jeg også Langley Mill stasjonen, som ligger mellom Eastwood i øst og Heanor i vest, nesten nøyaktig der grensen går mellom Derbyshire og Nottinghamshire. Den gang stakk jeg innom Railway Tavern for en pint, og pubens landlord ringte etter hvert en taxi for meg. Denne puben ligger et steinkast fra Langley Mill stasjon, og var denne formiddagen tilsynelatende samlingssted for en gruppe eldre skinheads og scooter boys. Jeg mente å huske at det befant seg et taxifirma i gaten rett bak denne puben, men etter en pint kunne den trivelige vertinnen bak baren – etter å ha forhørt seg med en eldre lokal kar – fortelle at så ikke lenger var tilfelle. Hun tilbød seg imidlertid å tilkalle en drosjebil for meg, og dermed satt jeg kursen mot Heanor.

 

Heanor er altså en liten by som ligger i Derbyshire, 13 kilometer nordøst for Derby, og som sagt rett ved grevskapsgrensen østover mot Nottingham. Den har et innbyggertall på rundt 20 000, og er et av mange samfunn i denne regionen der gruvedrift sto sentralt. Kullgruvene var sammen med tekstilindustrien de absolutt viktigste næringsveiene, og store deler av befolkningen var ansatt i disse industriene. Begge er imidlertid nå historie i Heanor etter nedgangen på andre halvdel av forrige århundre. Etter en taxitur på sju-åtte minutter ble jeg sluppet av utenfor Town Ground, der det allerede var en del personer innenfor. Jeg betalte meg inn med £5, og for ytterligere £1 fikk jeg overrakt et eksemplar av dagens kampprogram før jeg kunne stikke snuta innenfor og ta en nærmere kikk på anlegget.

 

Town Ground er et anlegg der fotballklubben deler med cricket; noe som gjør at den ene langsiden er åpen. Her var det kun en rekke reklameskilt som skilte de to, og på bortre kortside består tilskuerfasilitetene kun av såkalt hard standing under åpen himmel. Man kommer inn på den andre kortsiden, og her er det imidlertid en tribune som gir tak over hodet til tilskuere som kan hvile akterspeilet på benkerader i tre. Her finner man også et bygg som jeg huser både garderober og diverse andre fasiliteter, mens selve klubbhuset (med sin bar) ligger lenger ned på andre siden av den nevnte tribunen, mellom fotballbanen og cricketbanen. På langsiden sett til venstre herfra står det en tribune som er til forveksling lik, men denne er noe større og gir tak over hodet til stående tilskuere. Foran denne finner man for øvrig laglederbenkene, og jeg likte meg umiddelbart ved Town Ground.

 

Selv om det hadde blitt spilt fotball under navnet Heanor Town allerede fem år tidligere, ble dagens klubb stiftet i 1883. De spilte i flere Midland-baserte ligaer, som de tidligere utgavene av Midland League, der de i perioder gikk ut og inn av ligaen med nokså stor hyppighet. De var i 1961 med å starte en reformert utgave av denne ligaen, som i 1982 slo seg sammen med Yorkshire League for å stifte Northern Counties East League. Etter fire år i sistnevnte liga trakk de seg og var i stedet med å stifte Central Midlands League, som de vant ved to anledninger før de i 2008 tok steget opp i East Midlands Counties League. Etter at den ble vunnet i 2011 tok de igjen steget opp i NCEL, før de ble flyttet sidelengs til den nye Midland Football League før inneværende sesong. Det skal også nevnes at Heanor Town ved seks anledninger har nådd FA Cupens første ordinære runde, selv om de fire første gangene var på 1800-tallet da det var færre runder. Men både i 1958/59 og 1963/64 gjentok de denne bragden. Det kan også nevnes at både Nigel Clough og Nigel Pearson spilte for Heanor Town i sin ungdom.

 

Midland Football League og dens forgjengere har de siste årene hatt tradisjon for å arrangere flere kamper på første nyttårsdag nokså uavhengig av ukedag. Dette året var det imidlertid slik at dagen etter var en lørdag, og etter hvert bestemte flere av hjemmelagene seg i rask rekkefølge for å flytte sin kamp til lørdagen. Det gjaldt flere av kampene jeg opprinnelig vurderte, som kampene hos blant annet både Walsall Wood og tittelutfordrer Alvechurch. Av kampene i denne ligaen gjensto til slutt kun Heanor Town og Bromsgrove Sporting i divisjonen under, og da jeg allerede har besøk det herlige stadionet til sistnevnte valgte jeg meg Heanor Town og deres viktige hjemmekamp mot Shepshed Dynamo.

 

Inne i baren så jeg straks et kjent ansikt som satt der og slappet av med en pint, og etter å ha betalt £3,05 for en pint Strongbow slo jeg meg ned sammen med den tyske groundhopperen Jens. Vi fikk snart selskap av en annen groundhopper, Luke fra Worthing-området, som hadde fått skyss med ‘The Wycombe Wanderer’, Russell Cox. En kikk i programmet avslørte at det fikk absolutt godkjent, og det hadde flere interessante saker og artikler. Store deler av det viste seg også å være forfattet av Groundhop UK-arrangør Chris Berezai, som jeg traff på der noe senere, og han kunne fortelle at man nå jobber med å få til en groundhop i North West Counties League. Som sagt var det ventet en rekke groundhoppere, men de hadde ankommet i et antall som var nokså overraskende. Av andre fjes traff jeg på både Peter Miles, Eddie McGowen, Tony Morehead med barnebarn og en kompis fra Manchester, samt flere jeg ikke er i stand til å sette navn på.

 

Tabellen talte sitt tydelige språk, der tittelkampen foreløpig så ut til å stå først og fremst mellom føniksklubben Hereford og Alvechurch. Hereford ledet tabellen med 19-1-3 og 58 poeng på sine 23 kamper, men selv om Alvechurch lå tolv poeng bak hadde de hele fem kamper til gode etter en rekke frustrerende avlysninger. Heanor befant seg på tredjeplass á poeng med Alvechurch, men med kun en kamp til gode på Hereford. Både Sporting Khalsa på fjerde og Shepshed Dynamo på femte hadde i likhet med Alvechurch kun spilt 18 kamper, og med fire kamper til gode på Heanor hadde de henholdsvis fem og elleve poeng opp til dagens vertskap.

 

Heanor Town hadde vunnet sin siste kamp fire dager tidligere, men hadde gått på to tap før det (hvorav et i ligacupen), og det virket faktisk som om hverken de eller Shepshed Dynamo helt hadde gitt opp håpet om ligatittelen. Det var nok altfor langt frem, og i motsetning til Heanor har heller ikke Shepshed Dynamo søkt om opprykk denne sesong…kanskje noe overraskende? Leicestershire-klubben kom uansett fra to strake seire, men hadde nå ikke spilt kamp siden 28 november(!) etter å ha fått samtlige av sine desember-kamper avlyst. Før avspark traff jeg også på den alltid blide groundhopperen Rob Waite, som er mannen bak den glimrende bloggen The 66POW, og han fortalte at han nå har trukket seg fra sine verv i Staveley Miners Welfare for å ta seg jobb i Mansfield Town. Og siden jeg nevner Mansfield; min groundhopper-kompis Neil fra Mansfield hadde tilbudt meg skyss tilbake til Langley Mill etter kamp, men han var vel omtrent den eneste groundhopperen der som jeg hittil ikke hadde støtt på.

 

Det var ikke akkurat voldsomt med målsjanser i innledningen av kampen, uten at det på noen måte var kjedelig av den grunn. Det var en heftig, intens og til tider amper batalje som utspilte seg foran det som skulle vise seg å være 403 betalende tilskuere. De fikk se at den første reelle sjansen tilfalt gjestene da et innlegg fra Michael Reeve ikke ble skikkelig håndtert av Heanor-keeper Joe McCormack, som imidlertid fikk tak i ballen på andre forsøk foran flere luskende Dynamo-spillere. Etter 24 minutter tok Dynamo imidlertid ledelsen, men hvem var det egentlig som scoret?? Lee Miveld sendte ballen mot mål, men etter mølja som fulgte ble Neil Prenderville senere kreditert (noe som også ble stående på FAs Full-Time sider), selv om Heanor-forsvarer Jordan Simpson nok var sist på ballen der den gikk via hans fot og inn via tverrliggeren da han forsøkte å klarere inne på streken. Det sto uansett 0-1.

 

Fem minutter senere kunne gjestene doblet ledelsen da Matt Langham headet innlegget til Michael Reeve i mål, men linjemannen hadde markert for offside. Heanor svarte, men Joe Naylor skjøt like utenfor, og da skuddet fra Jamie Clarke gikk forbi en sjanseløs Dynamo-keeper Jack Hartopp sto stolpen i veien, og ballen smalt i aluminiumet. Like før pause var også Chris Bettney nære da hans skumle frispark var akkurat for høyt og landet oppå nettaket. Dermed sto det fortsatt 0-1 da dommeren blåste for pause og undertegnede gikk for å unne seg en pint. I matutsalget gjorde de nok god butikk denne agen, for køen virket aldri å bli mindre enn rundt 20 personer, og heldigvis hadde jeg allerede før kampstart betalt £2,50 for en steak pie med mushy peas og brun saus, slik at jeg nå slapp å bruke pausen til dette. Imidlertid stakk jeg raskt hodet innom den nye flotte klubbsjappa som har en imponerende utvalg for en klubb på dette nivået, og etter å ha sikret meg en pin til min samling oppdaget jeg også at germaneren Jens allerede hadde gått til innkjøp av min pausepint som han sto og ventet med på utsiden av baren.

 

Hva nå enn Heanor-manager Glen Clarence sa i pausen, så det ut til å virke tidlig i omgangen, for etter fem minutter av andre omgang utlignet de da gjestene ikke klarte å klarere skikkelig. Ballen havnet hos Jamie Clarke som igjen fant Jay Cooper med en stikker, og han rundet enkelt keeper og satt ballen i det tomme målet. Om første omgang var underholdende, så var andre omgang et lite fyrverkeri, og Heanor var uheldige som ikke tok ledelsen da et skudd fra Kieran Debrouwer smalt i stolpen. Like etter var Dynamo-forsvarer Daniel Chapman reddende engel med en fantastisk takling som hindret en uidentifisert Heanor-spiller i å komme alene med keeper. Men selv om det nå var Heanor som presset på, var det gjestene som igjen tok ledelsen etter 63 minutter. Igjen var det Michael Reeve som la innlegg, og det ble møtt av Liam Read som sendte ballen forbi keeper McCormack og opp i nettaket til 1-2.

 

Snaut fem minutter senere økte gjestene sin ledelse da Dom Brennan spilte ballen over hjemmeforsvaret og fant Matt Langham som fikk kontroll og fintet bort en mann før han plasserte ballen i mål til 1-3. Ytterligere fem minutter senere fikk hjemmelaget igjen nytt håp etter denne kalddusjen, da en Dynamo-forsvarer i muren brukte hånda til å stoppe et frispark fra Debrouwer og dommeren pekte resolutt på straffemerket. Keeper Hartopp gikk rett vei, men klarte ikke å stoppe straffesparket fra Jamie Clarke, som reduserte til 2-3. Men så startet det virkelige dramaet! I et forsøk på å komme fort i gang igjen fortsatte Clarke sitt løp mot mål for å hente ballen, men da han skulle forsere keeper Hartopp var sistnevnte akkurat i ferd med å reise seg, og i et forsøk på å unngå kollisjon med keeperen hoppet Clarke nærmest bukk over Hartopp, som ble liggende igjen og måtte ha flere minutter med behandling.

 

Dette førte til en lang pause der det var både dytting, knuffing og peking, før dommeren etter sikkert fem minutter dro opp det røde kortet for Clarke, og Heanor var dermed redusert til ti mann. Det virket lovlig strengt for det som må kunne kalles et uhell, og mitt førsteinntrykk var da også at keeperen gjorde svært mye ut av det i «beste» PL-stil. Hvor vondt gjør det egentlig å få skrittet til en mann i bakhodet? Etter å ha sett video av situasjonen igjen skal jeg imidlertid ikke beskylde Hartopp for regelrett filming, men noe merkelig syntes det fortsatt for meg, og jeg fastholder at jeg synes det røde kortet var svært strengt. Russell Cox festet episoden på video, selv om hans klipp slutter noe brått, men man kan jo gjøre opp en mening selv, eller se høydepunktene som Heanor Town selv har lagt ut.

 

Uansett gjorde dette jobben svært vanskelig for hjemmelaget, som ikke var spesielt med dommerens innsats. Manager Clarence ville ikke uttale seg altfor kraftig i frykt for reaksjoner fra ligaen og/eller FA, og i forbindelse med denne kampen ville det i disse dager heller ikke overraske stort om en slik kritikk ville blitt karakterisert som «rasisme». Denne dommeren hadde da også flere noe merkelige avgjørelser. På et tidspunkt da bortelaget drev uthaling av tid blåste han av Dynamo-keeperen for dette inne på 5-meteren, men valgte deretter å droppe ballen rett utenfor 16-meterstreken. Og til stor ergrelse og misnøye fra hjemmefolket blåste han av kampen etter kun rundt fire minutters tilleggstid, da det nok ville vært mer riktig med bortimot det dobbelte. Dermed var det manager John Stocking og hans Shepshed Dynamo som kunne ta med seg alle tre poengene hjem til Leicestershire og Butthole Lane.

 

Mens de fleste kjente fjesene forlot Town Ground ganske umiddelbart, hadde jeg omsider funnet Neil som gikk med på å ta et glass i baren og vente på at trafikken avtok noe før vi dro. Da vi etter hvert satt kursen mot Langley Mill klarte Neil å kjøre feil slik at vi plutselig fikk dårlig tid, og da vi passerte jernbanestasjonen kunne jeg se at toget mitt allerede var i ferd med å forlate perrongen. Heldigvis var det kun en halvtime til neste tog, slik at jeg igjen stakk snuta innom Railway Tavern for en rask pint mens jeg søkte ly for regnet som hadde startet i løpet av andre omgang. Et togbytte ble igjen foretatt i Sheffield, men på turen derfra og opp mot Newcastle ble jeg plutselig ganske dårlig. Jeg var kvalm og frossen, og måtte til slutt oppsøke toalettet for å kaste opp. Det var nesten som om inntaket av cider hadde blitt litt for heftig, men med kun 6 pints eller så i løpet av en lang dag rimer ikke det helt heller. Jeg begynte å bekymre meg for at jeg var i ferd med å bli syk. Jeg stakk i Newcastle innom Wetherspoons-puben Union Rooms, der en sen middag bestående av Doom Bar ale pie med potetmos, ertestuing og brun saus hjalp litt på formen, men jeg var fortsatt ikke i kanonform da jeg etter en taxitur tilbake til Express Rooms krøp tidlig til køys.

English ground # 313:
Heanor Town v Shepshed Dynamo 2-3 (0-1)
Midland Fotball League Premier Division
Town Ground, 1 January 2016
0-1 Niall Prenderville (25)
1-1 Jay Cooper (51)
1-2 Liam Read (64)
1-3 Matt Langham (69)
2-3 Jamie Clarke (pen, 76)
Att: 403
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 02.01.2016: Alloa Athletic v Falkirk
Previous game: 31.12.2015: Blochairn Star v St. Roch’s

 

More pics