Mandag 05.05.2025: Athens Kallithea v Panetolikos
Da jeg bestilte meg en helgetur til Budapest, så jeg raskt at det var dyrt å fly tilbake igjen til Gardermoen fra den ungarske hovedstaden. Det var medvirkende til at jeg begynte å titte litt på eventuelle alternativer. Jeg endte opp med å heller bestille fly videre til Athen, booke overnatting for to netter der, og deretter fly hjem derfra på onsdagen. Tro det eller ei, men det var faktisk billigere enn å fly rett hjem fra Budapest på mandagen. I tillegg kunne jeg også få med meg en fotballkamp i den greske hovedstaden, og siden jeg tross alt hadde muligheten og fleksibiliteten til å gjøre noe slikt, var det bare å slå til. Det betinget imidlertid en grytidlig start i Budapest denne mandagen.
Allerede i 03.30-tiden var jeg oppe, hev meg i dusjen, pakket sammen, sjekket ut og gikk de få meterne bort til Köbánya-Kispest for å komme meg med bussen til flyplassen. Jeg skulle med Wizz Air sitt morgenfly med avgang klokken 06.45, og fikk kjøpt meg litt frokost på flyplassen før den tid. Flyvningen tok omtrent to timer, og med én times tidsforskjell betød det at klokken begynte å nærme seg ti lokal tid da vi landet på gresk asfalt. Jeg betalte 22 euro for en 3-dager billett for kollektivtrafikken i den greske hovedstaden, og den inkluderte både turen fra flyplassen og returen dit et par dager senere. Det var metroen som fikk frakte meg inn til sentrum, og jeg ble med linje M3 så langt som til Syntagma, der jeg etter bortimot 40 minutter hoppet av. En langt kortere etappe gikk derfra med linje M2, som fraktet meg de to stoppene til stasjonen Omonia.
Der var jeg omtrent fem minutters gange fra Hotel Marina, der jeg hadde betalt 111 euro for to dagers kost og losji. Siden jeg var litt vel tidlig ute, valgte jeg å benytte anledningen til å få i meg litt lunsj. Jeg slo meg derfor ned på et serveringssted som het Delicious Souvlaki, og det var nettopp souvlaki jeg koste meg med der. Jeg fortsatte etter hvert videre til Hotel Marina, der jeg fikk sjekke inn noen timer før tiden. Jeg kunne til og med unne meg en time på øyet før jeg var på farten igjen, og jeg begynte så smått å rette oppmerksomheten mot fotballkampen jeg hadde blinket meg ut når Hellas nå skulle bli land nummer 39 der jeg har sett fotballkamp (og det 42. totalt som jeg har vært i).
Det burde være unødvendig å introdusere Athen, som ofte blir omtalt som fødestedet for den vestlige kultur, og som stedet der blant annet både demokrati og den moderne naturvitenskap har sin opprinnelse. Athen er blant verdens eldste hovedsteder, og har en historie som strekker seg bortimot 3 500 år tilbake i tid. Byen er selvsagt full av historie, arkeologiske minner og severdigheter av både historisk og annen interesse, og jeg skulle benytte tirsdagen til å være turist. Det egentlige Athen ligger rundt fem kilometer fra sjøen, men har for lengst vokst sammen med havnebyen Pireus slik at de nå utgjør et storbyområde der innbyggertallet har passert 3 millioner. Jeg skulle holde meg nokså sentralt i byen når jeg nå skulle på kamp på et nokså kjent gresk stadion men med et hjemmelaget som ikke var det man forbinder med stadionet.
Etter å ha tatt metroen tilbake til Syntagma og videre til Ampelokipi, gikk jeg ut av sistnevnte stasjon et stenkast fra Leoforos Stadium, eller Apostolos Nikolaidis Stadium, kjent som hjemmebane for den greske storklubben Panathinaikos. Denne sesongen har imidlertid Panatathinaikos i stedet spilt sin hjemmekamper på det større og mer moderne OL-stadionet fra 2004 (som for øvrig ble åpnet i 1982 etter å ha blitt bygget for fridiretts-EM det året). Klubben med navn Athens Kallithea har derimot spilt sine kamper på Leoforos denne sesongen. Deres eget stadion, Grigoris Lamprakis Stadium, oppfyller nemlig ikke kravene for den greske toppdivisjonen, og må dermed ‘oppgraderes’.
I 1966 ble Kallithea FC stiftet ved at fem klubber slo seg sammen. De fem var for ordens skyld klubbene Esperos, Iraklis, AE Kallitheas, Kallithaikos, og Pyrsos. Det gikk deretter fire år før deres Grigoris Lamprakis Stadium åpnet. I 2002 sikret klubben seg opprykk til toppdivisjonen for første gang, og noterte seg som best for en 9. plass våren 2005, før de året etter måtte takke for seg etter fire sesongen blant eliten. I 2022 var det visse endringer etter at klubbens nye eiere drev ‘merkevarebygging’ som førte til endring av blant annet klubbens navn (til dagens Athens Kallithea) og deres logo. Etter to strake sesonger der det endte med andreplasser og ‘bare nesten’, kunne Athens Kallithea i fjor – våren 2024 – feire opprykk tilbake til toppdivisjon.
På forhånd hadde jeg kjøpt billett til dagens kamp på nettet, og den betalte jeg 10 euro for. Det var fortsatt to timer til avspark da jeg befant meg utenfor dagens kamparena og la ut på en runde rundt det ikoniske stadionet. Foreløpig var det langt mer politi enn fans, og det skulle da også bli en litt snodig opplevelse å se kamp på et meget tynt besatt Leoforos snarere enn et stadion som sydet av liv, slik det i langt større grad ville gjort dersom det faktisk var Panathinaikos som var i aksjon. Stadionet og området rundt er proppfull av grafitti som levner liten tvil om hvem det er som tradisjonelt holder til her. Selv ved ‘Gate 13’, der Panathinaikos-grupperingen med samme navn regjerer, var det stille og rolig. Etter å ha passert en hel buss full av opprørspoliti som hvilte seg kampstart, så jeg at et vannhull holdt åpent i stadionets ene hjørne, og jeg slo meg ned der en stund med en øl.
Dette stadionet har en viktig plass i den greske fotballhistorien. Det ble første gang åpnet i 1922, og den første tribunen ble reist i 1928. I 1938 var det det første greske stadionet til å få flomlys, og tjue år senere var det først ute med gressbane. I over et halvt århundre var det stadionet der majoriteten av landets storkamper ble arrangert, og det lange fast hjemmebane for det greske landslaget, i tillegg til Panathinaikos. I 1984 flyttet Panathinaikos til det nye OL-stadionet som hadde stått ferdig til friidretts-EM ti år tidligere, og som senere ble hovedarenaen for OL i 2004. Siden den gang har de flere ganger flyttet frem og tilbake mellom de to, og i skrivende stund virker det som om de neste sesong (2025/26) vil spille sine hjemmekamper i hjemlig liga på Leoforos, mens europacup-kamper vil spilles på Olympiastadion. For Athens Kallithea sin del var det en avtale om spill på Leoforos i 2024/25-sesongen, så man får kanskje tro at de er tilbake på sin egen arena når neste sesong sparkes i gang.
Jeg mistenker at en viktig grunn til at Panathinaikos har søkt seg til Olympiastadion, er den langt større kapasiteten, for kapasiteten på Leoforos er nå nede i 16 003. Til tross for flere oppgraderinger, har Panathinaikos-ledelsen flere ganger ytret ønske om å flytte, for Leoforos har blitt over hundre år gammelt, og det er vanskelig å få bygget ut noe særlig her. Til sammenligning er tilskuerrekorden fra 1967, da 29 667 tilskuere så Panathinaikos møte Bayern München i cupvinnercupen. Det kan også nevnes at klubbens basket-lag har en innendørs hall i stadionets indre, og da denne ble åpnet i 1959, skal det ha vært landets første innendørs idrettshall. Det var fotball jeg skulle se, og da jeg omsider entret og kom inn på tribunen, var det på et nærmest folketomt anlegg.
Det var kun den ene langsiden som var åpen i forbindelse med dagens kamp, og bevegelsesfriheten var dermed noe mer begrenset enn det jeg hadde håpet. Unntaket var et par titalls bortefans som sto på en liten seksjon i det ene hjørnet. Vakter passet på at ingen gikk nærmere enn x antall meter fra gjerdet som skilte oss fra denne borteseksjonen, men med et offisielt tilskuertall på 593 tilskuere, har de nok ganske sikkert hatt travlere dager på jobb enn hva tilfellet var denne mandagen. Mens jeg ventet på avspark, tok jeg en titt på tabellen, og grekerne er blant de som har et system der man splitter tabellen etter at de 14 lagene har møtt hverandre både hjemme og borte. Her splittes den i tre deler, der de fire øverste spiller om tittel og europacup, de fire neste spiller om den siste plassen til Conference League kvalifisering, og de seks siste spiller om å unngå nedrykk.
Klubbene skal spille to nye kamper (hjemme og borte) mot de øvrige i sin ‘gruppe’ som en avslutning på serien, og det brant et blått lys for Athens Kallithea som med fem runder igjen lå på 13. og nest siste plass. To skulle ned, og de hadde fem poeng opp til Panserraikos på plassen over. Jumboplasserte Larnia lå for ordens skyld hele 11 poeng bak Kallithea igjen, så de utgjorde i hvert fall ingen åpenbar trussel. Det skilte ti poeng mellom Athens Kallithea og bortelaget Panetolikos, som lå på en 10. plass; à poeng med Levadiakos på plassen foran. Jeg følte at en hjemmeseier var bortimot påkrevet om verten skulle ha en reell sjanse til å redde plassen i stedet for å rykke ned igjen på første forsøk.
Det var ingen sjansebonanza av en første omgang som utspilte seg på et glissent Leoforos, og jeg mistenkte tidlig at jeg her kunne være vitne til et målløst oppgjør. Både sjansene og ikke minst festfotballen lot vente på seg. Det ble med noen tilløp og halvsjanser frem til Kallithea i det 44. minutt fikk det som til da var kampens klart største sjanse. Det så egentlig ut som om angrepet var avverget, men man klarte å holde ballen inne og fikk lagt inn igjen. Inne i feltet ble det vartet opp med et brassespark fra rundt fem meter, og en enda mer imponerende feberredning av Panetolikos-keeperen. På overtid fikk vertene et frispark 17 meter fra mål, men skuddet gikk like over. Det var på mange måter beholdningen i den første omgangen, og lagene gikk altså i garderoben på stillingen 0-0.
Kampen fortsatte på mange måter i det samme sporet etter hvilen. Til tross for tabellposisjonene, var det vertene som produserte det lille som var av sjanser. Med rundt tjue minutter igjen hadde de en heading like utenfor, og i det 83. minutt ble et innlegg stusset videre i feltet før det ble styrt over på bakre stolpe. Ti minutter senere var vi altså på overtid da Kallithea vartet opp med et nytt brassespark. Denne gangen ble det blokkert, og ballen havnet i returrommet, der det ble skutt, men avslutningen gikk via en forsvarer og over mål. Vi befant oss i det femte overtidsminutt da vertene fikk ytterligere en corner. Den ble stusset videre, og det ble avsluttet på bakre stolpe. Flere slapp jubelen løs da det ble nettsus, men den hadde gått i nettveggen. Dermed endte det med 0-0 og poengdeling, og jeg har fortsatt til gode å se en scoring i Hellas, selv om jeg nå har sett kamp der.
Etter kamp tok jeg metroen til stasjonen Evangelismos, og orienterte meg frem til den engelske puben Red Lion, der jeg endte opp med å tilbringe et par timer før jeg trakk meg tilbake til hotellet. Jeg hadde hele mandagen til rådighet i den greske hovedstaden, og etter å ha startet dagen med en hotellfrokost, var det bare å komme seg ut i byen, for jeg hadde en travel dag foran meg. Første destinasjon var Lykabettos, som er det høyeste punktet i sentrale Athen. Jeg fikk erfare at deler av byen er veldig bakkete, men heldigvis går det en taubane opp til toppen, for selv trappene opp til nedre stasjon var mer enn nok i varmen. På toppen hadde jeg flott utsikt over den greske hovedstaden, og kunne blant annet skue bort på Akropolis, som også skulle besøkes.
Etter en ny metro-tur til Monistiraki, var det bare å ta seg opp til Akropolis, og jeg passerte både Hadrians bibliotek og den romerske agoraen før jeg på alvor startet klatringen dit opp. Der oppe fikk jeg et lite snev av ‘turistfelle’-følelse, men måtte jo selvsagt betale meg inn for å blant annet se Perikles sin stolthet; nemlig Parthenon, som er det mest berømte av alle greske templer. Både det og de andre bygningene på Akropolis ble studert før jeg returnerte til Monistiraki-torget og unnet meg et godt måltid på en av restaurantene der. Da turen gikk videre, rakk jeg en rask titt på parlamentsbygningen før jeg fortsatte inn i National Gardens of Athens, som byr på nesten 40 hektar med velstelte hager, skoger og gamle ruiner. Etter å ha krysset gjennom dette store grøntområdet, hadde jeg kommet til en siste severdighet på min turist-rute.
Det var rett og slett det panathenske stadion, som var arena for de første moderne olympiske leker i 1896. Deler av det er enda eldre, for det var opprinnelig bygget i antikkens Hellas, så her snakker vi virkelig historisk grunn. Jeg betalte meg inn og brukte en times tid på å titte meg rundt der inne. I løpet av min produktive dag hadde det etter hvert rukket å bli sen ettermiddag og etter hvert tidlig kveld. Det var siste kveld i Athen og på turen generelt før jeg dagen etter skulle fly hjem. Jeg følte jeg hadde rukket å se mye av Athens attraksjoner denne dagen, og følte jeg fortjente å avslutte med et herremåltid på Old Omonia Grill House. Det hadde vært en herlig tur som tok meg til to nye land. På onsdagen skulle FFK spille bortekamp mot Pors i cupen, og jeg hadde merket meg at det var en ørliten mulighet for at jeg kanskje kunne rekke å toge dit ned tidsnok dersom vi ikke ble forsinket. Det var imidlertid akkurat det Norwegian sin 12.00-avgang ble, og da vi landet på Gardermoen, var det til slutt nesten tre kvarter forsinket, og Pors v FFK gikk dermed uten meg. Dermed var det bare å heller komme seg hjemover etter en finfin tur.
Greek ground # 1:
Athens Kallithea v Panetolikos 0-0 (0-0)
Super League Greece 1
Leoforos Stadium, 5 May 2025
Att: 593
Admission: 10 euro
Next game: 08.05.2025: Tveter v Trosvik
Next greek game: ???
Previous game: 04.05.2025: ESMTK v BKV Elöre
This trip on a map
