Trosvik v Lisleby 2 12.10.2021

Tirsdag 12.10.2021: Trosvik v Lisleby 2

Etter at mandagen ble brukt til å delta på et uformelt ‘supportertreff’ av FFK-supportere, var det nå på tide med en kamp igjen. Etter at jeg opprinnelig hadde kikket på Hafslund v Tronvik, bestemte jeg meg til slutt for å heller se Trosvik v Lisleby 2 til tross for at den kampen involverte et andrelag. Grunnen til at jeg likevel valgte meg Trosvik var rett og slett at deres tid på Merkurbanen ser ut til å gå mot slutten nå når de har rustet opp Trosvikbanen med flomlys (og dessverre også byttet ut naturgresset med kunstgress); i hvert fall hva gjelder A-laget. Derfor fikk jeg igjen med meg min kompis Jon Erik ut og med på kamp for å se om Trosvik kunne fortsette ferden mot tittelen i 6. divisjon avdeling 2, der de foreløpig sto uten poengtap.

Vi parkerte ved Merkurbanen(e) i god tid før avspark, og så snart FFK-legenden Åge Johansen som nå er involvert i Trosvik. Han ønsket oss velkommen og kunne ganske riktig fortelle at kampen ville bli spilt på den østligste av de to banene som ligger med kortsidene mot hverandre. Så vidt jeg vet er dette Trosvik sin bane, mens den vestligste eies og driftes av Fredrikstad kommune. Det er intet av tilskuerfasiliteter, men åpen kiosk gjorde i hvert fall susen slik at jeg fikk meg en vaffel mens vi ventet på avspark. På bortre langside suser togene forbi få meter fra banen, og det er ikke altfor mange baner jeg kan komme på som ligger så nære eller nærmere en toglinje.

På dagens kamparena var det nå en annen aldersbestemt kamp som fortsatt var i gang, og ut fra bortelagets karakteristiske drakter så jeg raskt at motstanderen var Ørje. Uten at vi viet det altfor mye oppmerksomhet, så vi at hjemmelaget ble tildelt frispark og hørte noen kommentere at det var litt ufint å «drite ut» motstanderen ved å la keeper ta straffen når man allerede ledet klart. Burvokteren scoret på straffesparket, men uten at vi fikk med oss hva som deretter skjedde mens han løp av gårde for å feire scoringen med sine lagkamerater, oppdaget vi et par minutter senere at han fortsatt lå nede tydelig skadet ute mot sidelinjen. Der ble han også liggende en stund mens han fikk tilsyn, så det virket ganske alvorlig, og dette sørget også for at ‘vår’ kamp fikk et forsinket avspark.

Trosvik IF ble stiftet i 1946, og er i disse dager kanskje mest kjent som en av ungdomsklubbene til Tarek Elyounoussi. Klubben fikk også litt oppmerksomhet da de i 2012 ansatte 19 år gamle Ole Martin Nesselquist som tidenes yngste A-lagstrener i norsk fotballhistorie. Klubben hadde da rykket ned fra 3. divisjon, men han ledet de tilbake på første forsøk og leverte to femteplasser før han forsvant til Moss. Trosvik rykket igjen ned etter 2016-sesongen, da man reduserte antall lag og avdelinger i 3. divisjon (108 av 164 lag rykket ned to 12 avdelinger ble til 6), og dette ble kun det første av tre strake nedrykk for et Trosvik-lag som snart var i fritt fall. Nå så de imidlertid ut til å være på gang igjen, og jaget opprykk til 5. divisjon.

Da lagene omsider fikk entre banen og starte sin kamp, var det en tett og lenge nokså sjansefattig kamp vi var vitne til. Trosvik hadde etter en halvtimes tid et skudd i tverrliggeren, og det var inntil da det nærmeste noen av de to lagene hadde kommet, samtidig som det også var status ved pause, slik at det sto 0-0 halvveis. Da var det tid for en vaffel til, og en prat med Åge som hadde tatt på seg rollen som linjemann. Han håpet naturlig nok at hjemmelaget ville kunne sette inn støtet i andre omgang, og således skaffe seg et enda bedre utgangspunkt foran det som ville bli en seriefinale mot Torp uken etter.

Det var imidlertid Lisleby 2 som tok grep etter hvilen, og i andre omgangs fjerde minutt hadde de en stor sjanse som endte opp like utenfor mål. Ti minutter senere fikk gjestene en enda større mulighet da de ble tildelt straffespark, og da luktet det selvsagt mål, men da er første bud å treffe innenfor stengene, og i dette tilfellet gikk et ikke altfor imponerende straffespark utenfor. Det var fortsatt de gule og grønne som styrte, men på en av sine visitter traff Trosvik stolpen med et kvarter igjen av ordinær tid, og jeg begynte egentlig å innse at det gikk mot min første målløse kamp på et års tid.

Jeg har tidligere stått med samme følelse uten at det har vist seg å stemme da jeg har blitt servert noen sene mål, men denne gangen holdt det stikk, og 0-0 ble altså sluttresultatet. Slik kampen utartet seg var nok Tiffarna mest fornøyd med det, og Åge virket ikke uenig i at de hadde vært noe heldige som fikk med seg noe til tross for at de selv også hadde hatt to avslutninger i metallet. Vi takket uansett for oss og kom oss hjemover, og jeg vil tippe at neste gang jeg ser Trosvik på hjemmebane, vil det nok være på Trosvikbanen. Det var nå deilig å komme seg ut av oktober-kulda og inn i bilens relative varme for å sette kursen mot østsiden av elva.