Fredag 22.04.2011 Doncaster Rovers v Crystal Palace
Med skallebank og fylleangst var det ikke den beste start på dagen, men jeg bråvåknet da jeg så at klokka viste 09.47. Så mye for å rekke 09.02-toget fra Reading! Etter å ha gjort meg presentabel på noe tilnærmet rekordtid, sa jeg farvel til Bobbie, som bestilte taxi for meg. Turen inn til London Paddington og videre med tuben til Kings Cross/St. Pancras har jeg nå gjort unna så mange ganger at jeg snart kan gjøre den i blinde. Men mens jeg sto utenfor Kings Cross og rotet i lommene etter lighteren, fant jeg romnøkkelen til Belle Vue House i lommen! Jeg kommer nok til å få en alvorlig skjennepreken av myndige Bobbie neste gang!
Det lønner seg å ha bekjente rundt om, og en kompis som i årevis har jobbet som bartender på den nå nedlagte engelske Oslo-puben Belfry er fra nettopp Doncaster. Han hadde vært behjelpelig med å sette meg i kontakt med en Doncaster-kompis ved navn Keith. Det viste seg at Doncaster delte ut gratisbilletter til denne kampen, og heldigvis sa Keith seg villig til å plukke opp en også for meg før det ble «utsolgt». Jeg fikk ringt opp Keith og fortalt at jeg ville ankomme Doncaster rundt kl 13. Men da de satt på en pub utenfor sentrum og skulle ta taxier til Keepmoat ved 14-tiden, fant vi ut at det greieste var å møtes på stadion.
Ved ankomst Doncaster praiet jeg derfor en taxi til Keepmoat Stadium, men å få satt fra seg bagen skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg spurte en vakt som henviste meg til sin overordnede, som hoderystende sendte meg videre i retning resepsjonen, som igjen kunne fortelle at de ikke kunne være behjelpelige. Jeg bestemte meg derfor for å gå inn i baren for å leske strupen mens jeg ventet på Keith og de andre. Det var en stekende sol, og ikledd jakke og slepende på en bag var det en mildt sagt svett opplevelse så langt. Da jeg ble servert spurte jeg for sikkerhets skyld bartenderen om han hadde mulighet til å sette bagen bak disken. Han pekte i retning en dresskledd herre han identifiserte som sikkerhetssjefen, og nå ble det fortgang i sakene. Etter å ha forklart min situasjon, sa han at han selvsagt kunne ordne det. Og etter å ha åpnet bagen slik at han fikk forvisset seg om jeg ikke hadde noen bombe i den, fikk han stuet den vekk og ga meg beskjed om at han ble å finne her etter kampslutt.
Ikke lenge etter ankom Keith sammen med rundt 10 kompiser – det viste seg at tre av de i dag var på sin første kamp etter å ha vært utestengt. Jeg mottok billetten min og kjøpte en runde til de som takk. Det nærmet seg etter hvert avspark, og vi gikk for å finne plassene våre på West Stand. Heldigvis lå denne i skyggen, men det var likevel meget varmt. Og jeg var tydeligvis ikke den eneste som slet med varmen. Kampen startet i et meget bedagelig tempo, og det virket for meg umiddelbart som om begge lagene var livredde for å tape – noe de for så vidt også hadde grunn til på dette tidspunktet. For å si det rett ut; første omgang var skikkelig sovemedisin, og det var faktisk langt festligere å følge med på Palace-fansen som lagde et vanvittig liv rett til venstre for oss. Det mest interessante som skjedde på banen var noen cornere til hjemmelaget som endte i halvsjanser, etter at Palace nesten hadde vært alene gjennom. Den gamle Grimsby- og Everton-stjernen John Oster fikk dessuten blokkert et skudd i feltet, men ropene om straffe ble avfeid av dommeren.
Ved pause sto jeg og kikket på resultatene fra Soccer Saturday da Keith kom bort og ba meg følge med. Ved den ene heisen sto flere av de andre, og de hadde funnet ut at de skulle ta seg ned i «Players Lounge». Ifølge Keith skulle det ikke by på problemer hvis vi så ut som vi visste hvor vi skulle, og han forklarte veien. Vi kom ut av heisen og gikk rett forbi noen vakter som nikkende hilset på oss, mens bartenderen ønsket oss velkommen og sto klar til å motta bestilling. Da vi fant det for godt å returnere var det allerede spilt nesten kvarteret av 2 omgang, uten at vi hadde gått glipp av noe (vi hadde da også kunnet følge med på TV-skjermer der nede i baren). Men idet vi satt oss måtte Doncasters keeper Gary Woods i aksjon med en glimrende redning på Darren Ambroses heading fra kort hold. Doncaster hadde ballen mest og prøvde å presse på, men Palace så ut som de kunne være skumle på kontringer. Og etter et par hjemme-cornere som igjen produserte brente halvsjanser, kontret Palace. Det som først så ut som et sleivspark fra Neil Danns endte med å seile gjennom feltet før den gikk i den bortre stolpen og ut. Like etter skjøt Steffen Iversen over fra anslagsvis 6-7 meter, og da hjemmelagets Jason Euell ved et par anledninger ble presset ut til siden og leverte avslutninger i nettveggen, kunne 14 312 tilskuere konstatere at det ebbet ut med 0-0.
Jeg forlot Keith og de andre for å hente bagen min og sette kursen mot togstasjonen. Jeg fant omsider frem til stedet hvor skyttelbussene gikk fra, men etter å ha kjørt under 100 meter på bortimot et kvarter, ble det fort klart at jeg måtte se langt etter å rekke toget jeg hadde blinket meg ut. Jeg kunne kommet meg fortere tilbake til fots, og da vi endelig ankom togstasjonen var neste tog til Leeds kvarteret forsinket! Da toget omsider rullet mot Leeds, kom jeg i snakk med en gruppe Crystal Palace-supportere som kombinerte Doncaster-turen med uteliv og overnatting i Leeds, og de ga meg nummeret til en av de og ba meg komme ut på byen sammen med de etter kampen jeg skulle på. Jeg skulle nemlig først få med meg dagens andre kamp, med mitt Reading i viktig bortekamp mot Leeds United.
English ground # 38:
Doncaster Rovers v Crystal Palace 0-0 (0-0)
Championship
Lakeside Stadium, 22 April 2011
Att: 14 312
Admission: Free
Programme: £3
Next game: 22.04.2011: Leeds United v Reading
Previous game: 21.04.2011: Reading Town v Thame United