Tirsdag 30.08.2016: Gillingham Town v Bridport
Etter to dager med base i Darlington var det på tide å forlate det nordøstlige England midlertidig. Siden jeg ville befinne meg i nordøst også på onsdagen, hadde det selvsagt vært enklere å finne seg en tirsdags-destinasjon i denne delen av landet, men selv etter å ha saumfart kamputvalget var det tidlig klart at jeg ikke kunne la muligheten gå fra meg til å besøke Gillingham Town denne dagen. De skal nemlig i lengre tid hatt planer om å flytte fra sin hjemmebane Hardings Lane, og det ser nå ut som om det dessverre endelig vil skje etter sesongslutt. Derfor ble det da også til slutt en tur til Dorset denne tirsdagen, og heldigvis er jeg ikke lettskremt når det gjelder lange togturer rundt i kongedømmet.
Jeg hadde valgt å betale noen få pund ekstra for en full english breakfast som jeg rakk å kaste i meg før jeg sjekket ut av The Dalesman Hotel og gikk for å ta plass på 08.28-toget fra Darlington stasjon. Neste stopp var London Kings Cross, der jeg ørlite forsinket ankom litt før klokka slo elleve, og derfra var det bare å la tuben frakte meg ned til Waterloo. Jeg skulle nok ikke unnet meg en kjapp røykepause ved Kings Cross, for turister skapte ikke overraskende kaos i rulletrapper og inne på stasjonene generelt, og situasjonen der en gruppe italienere sørget for at nødstoppen måtte benyttes i rulletrappa opp fra Waterloo tube-stasjon var nok til at jeg var et lite minutt for sent ute for å rekke 11.20-toget mot Exeter. Dermed valgte jeg å slå meg ned på den kanskje litt for fancy Cabin Wine Bar inne på Waterloo togstasjon og vente en time på neste avgang.
Om jeg ikke hadde befunnet meg i London, ville jeg sagt at £5 for en flaske Aspall Premier Cru Cyder er noe bortimot landeveisrøveri. Imidlertid minnet en kompis meg om at denne cideren koster 148 kroner i Oslo! Så kanskje var det ikke så altfor galt tross alt. Jeg nøyde meg uansett med én før jeg tok plass på 12.20-toget, og dermed var det ytterligere en togetappe på rundt to timer og et kvarter før jeg kunne stige av på Yeovil Junction. Jeg hadde nemlig valgt meg Yeovil som base. Sist gang jeg var her var vel da jeg så Yeovil Town i romjula 2014, og den gang glemte jeg igjen mine elgskinnshansker på stasjonen da jeg forlot byen. Det var nå ingen spor etter hanskene mine, men da Yeovil ironisk nok er kjent for sin hanskeproduksjon som til alt overmål har gitt byens fotballklubb dens kallenavn, skulle man da heller ikke tro at lokalbefolkningen måtte ty til å stjele hansker.
Både Yeovil Junction og byens andre togstasjon, Yeovil Pen Mill, ligger et godt stykke utenfor sentrum, og buss 68 som skysser de drøyt tre kilometerne herfra og inn til byen korresponderer ikke alltid. Det gjorde den heldigvis nå, men siden jeg allerede hadde registrert at det ikke var tilfelle når jeg noe senere skulle tilbake for å dra til kveldens kamparena i Gillingham, nøyde jeg meg med å betale for en enkeltbillett inn til sentrum. Der hadde jeg betalt £35 for kost og losji ved The Mermaid Hotel, som er en pub med rom i etasjene over. Jeg fikk raskt sjekket inn, og etter å ha slengt fra meg bagasjen og pustet ut, var det bare å stryke på dør igjen for å få i seg en tidlig middag. Ved Wetherspoons-puben The William Dampier gikk det tydeligvis i bedagelig tempo, og man var nærmest en kandidat til tittelen for tregeste service, men heldigvis rakk jeg omsider å dytte ned en chili dog før jeg strenet opp til busstasjonen rett rundt hjørnet.
I og med den manglende korrespondansen på dette tidspunktet med Yeovil Junction, hadde jeg nemlig falt ned på en annen reiserute til Gillingham, og den gikk i to etapper hvorav den første gikk med buss fra Yeovil til den sjarmerende nabobyen Sherborne. £4,10 betalte jeg for den fornøyelsen, og bussturen med buss 57 tok rundt tjue minutter. I Sherborne byttet jeg fra buss til tog, og ble med det ene stoppet til Gillingham – også kalt Gillingham (Dorset) for å skille den fra den mer kjente byen med samme navn i Kent, og i den forbindelse kan det nevnes at jeg har hørt om flere fotballfans som har tatt toget til feil Gillingham og endt opp her på landsbygda i det nordlige Dorset; tro det eller ei.
Denne utgaven av Gillingham er en by som ligger i Blackmoor Vale i den nordlige delen av grevskapet Dorset, og i motsetning til sin motpart i Kent uttales byens navn med en ‘hard’ G (slik vi også i Norge gjerne uttaler bokstaven G). Gillingham er grevskapets nordligste by, beliggende omtrent 8 km nordvest for idylliske Shaftesbury, og har i dag i overkant av 11 500 innbyggere. En steinaldergrav vitner om at stedet har vært befolket i lang tid, og man vet at over halvparten av byens befolkning strøk med i svartedauden i 1348, før den senere ble et sentrum for områdets landbruk. Nå var det imidlertid fotballen som var bakgrunnen for mitt besøk, og jeg hadde satt av tid til en kjapp pint på veien, men siden jeg ikke passerte noen pub på spaserturen fra stasjonen, gikk ferden rett til Hardings Lane og kveldens kamparena.
Etter de mystiske hendelsene i Yeovil, der jeg tilsynelatende hadde sterkt signal men fortsatt intet internett, hadde det tydeligvis ordnet seg i Gillingham da jeg trasket opp Hardings Lane og så anlegget med samme navn i enden av veien. Med halvannen times tid til kampstart var jeg tidlig ute, og inngangspartiet var foreløpig ikke bemannet, men jeg peiset rett forbi da jeg registrerte at døren inn til klubbhusets bar like innenfor virket å være åpen. Det viste seg å stemme, og jeg fikk lesket strupen med en pint Thatchers Gold til £2,50. Snart var det også litt aktivitet ved inngangspartiet utenfor, og selv om man foreløpig ikke var klar for å bemanne det, så jeg at de ankom med kveldens kampprogram, og jeg gikk dermed for å bytte £1,50 for et eksemplar, slik at jeg også fikk litt lesestoff.
Etter å ha tømt glasset, snek jeg meg meg videre ned til banen for å ta en kikk på anlegget. Det er faktisk et lite stykke fra klubbhuset og ned til selve banen, som har mye hard standing under åpen himmel. På nærmeste langside står det en liten og moderne prefabrikert tribune som byr på ståplasser, men anleggets perle er å finne på bortre langside i form av den flotte tretribunen som har fått installert plastseter i klubbens oransje farger. Hardings Lane ligger veldig åpent til med jorder rundt seg, og med jernbanelinja et steinkast unna. At denne flotte tribunen er støttet opp med tjukke støtte-bjelker i bakkant kan tyde på at den nok har blåst over ende mer enn en gang opp gjennom årene, og der på tribunens bakside ut mot jernbanelinja har man også fått en inntektskilde ved å bruke denne veggen som reklameplakat for et togselskap.
Om man tar toget langs denne linja, vil man nemlig ha flott utsikt over Hardings Lane rett før man ankommer Gillingham (Dorset) om man kommer fra London, og rett etter avgang Gillingham om man kjører i retning London. En spesiell greie jeg merket meg var at på jordene som omkranser anlegget var det nå en rekke firkantede høyballer som sto plassert rundt om, og noen av disse skulle i løpet av kvelden vise seg å være kjekke å lene seg mot for noen av tilskuerne. Jeg likte Hardings Lane; ikke minst takket være den flotte tretribunen, og returnerte til klubbhusets bar for å få påfyll i glasset. På veien dit inn stakk jeg bortom karen som nå hadde bemannet inngangspartiet, slik at jeg fikk betalt mine £6, og sannelig klarte han ikke også å rote frem en pin som ble min etter at jeg punget ut ytterligere £2,50.
Gillingham Town ble stiftet i 1879, og de skal med det være den eldste fotballklubben i Dorset. Det var dog først i 1970 at de tok plass i Dorset Combination, som senere har byttet navn til Dorset Premier League. Klubben ble våren 2003 nummer to i denne ligaen, og da denne 2. plassen ble kopiert i 2008 fikk de rykke opp i Western League. De vant i 2009/10-sesongen Dorset Senior Cup – en turnering de for øvrig var tapende finalist i forrige sesong – da de slo Wimborne Town 2-1 etter ekstraomganger, og to år senere sikret de seg opprykk til Western League Premier Division ved å ende på 3. plass i Division One. De to første sesongene i Premier Division endte med 3. plass, men senere har de fått det litt tøffere.
De er imidlertid fortsatt å finne i Western League Premier Division, og det var denne kvelden duket for et Dorset-derby i denne divisjonen når Bridport kom på besøk fra den sørvestlige delen av grevskapet. Hjemmelaget hadde startet sesongen fint, men hadde nå tapt sine to siste, og dermed befant de seg tredje sist med 0-1-2 og kun ett poeng på sine tre ligakamper. Noe av grunnen var at de kun hadde spilt halvparten så mange kamper som noen av de andre klubbene, og det var igjen en følge av avansement og omkamp i FA Cupen, der de hadde slått ut sterke Bristol Manor Farm etter omkamp, og deretter AFC Totton. Nå var det mange som så frem til neste runde og hjemmekampen mot Southern League Premier-klubben Cirencester Town, og dette ble åpenbart heftig debattert i baren denne kvelden.
Først var det dog Bridport som skulle nedkjempes i ligaen, og også bortelaget lå på nedre halvdel med 1-2-3 og fem poeng på sine seks kamper. I toppen var det ikke uventet klubber som Melksham Town, Bristol Manor Farm, Buckland Athletic og Willand Rovers som hadde satt standard, og dette firkløveret hadde alle 13 poeng og ledet an med en liten luke ned til forfølgerne. Denne ligaen er jo dessuten igjen gjenstand for en arrangert ‘groundhop’ helgen 7-9 oktober, som jeg hadde håpet å være til stede på, men som jeg i ettertid innså at dessverre måtte utgå denne gang. Den var i hvert fall også tema i en diskusjon mellom ligasekretæren og en representant for hjemmelaget, som begge tok oppstilling rett ved siden av meg på nærmeste langside da det etter hvert begynte å nærme seg kampstart.
Bortelagets Ed Butcher fikk kampens første skikkelige sjanse, men Gills-keeper Jamie Beale gjorde en fin benparade. Butcher var mannen bak det meste av gjestenes farligheter, men det var snart hjemmelaget som tok over, og etter snaut 12 minutter tok de ledelsen da en lang ball falt til rette for Harry Baker som nådeløst satt ballen forbi Bridport-keeper Jason Hutchings. 1-0, og Baker var igjen på ferde et minutts tid etter, men denne gang vant keeper Hutchings duellen. Jack Vance hadde også muligheten til å doble ledelsen, men hans skudd gikk i stolpen. Da Bridport fikk ballen i nettet, hadde linjedommeren markert for offside, og dermed sto det 1-0 da dommeren blåste i fløyta og signaliserte at vi var halvveis.
Etter en kjapp pause-pint var det klart for andre omgang, og hjemmelaget skulle vise seg å dominere enda mer etter pause. Harry Baker var igjen på farten etter et par minutter, men bortekeeper Hutchings reddet denne gang greit. Sistnevnte var imidlertid redusert til å være tilskuer da Aiden Chainey etter en drøy time sendte i vei et susende langskudd som smalt i stolpen. Mark Salter hadde like etter en sjelden mulighet til å utligne, men det ble litt skrått hold slik at hjemmekeeper Beale hadde en grei oppgave. Etter dette falt kampen voldsomt i kvalitet, der hjemmelaget nå åpenbart spilte for å få klokka til å gå. Det eneste nevneverdige som skjedde den siste snaue halvtimen var en ny avslutning fra Chainey som ble reddet av Hutchings, og dermed fikk de 62 betalende tilskuerne se at det endte med hjemmeseier 1-0.
I løpet av mitt besøk denne kvelden rakk jeg å samtale med en og annen klubbrepresentant som bekreftet at håpet var å flytte til nytt og mer moderne anlegg etter denne sesongen. Det sa man riktignok også forrige sesong, men denne gangen virker det som om det er alvor. Det vil være trist å se klubben forlate det som har vært deres hjemmebane siden 1925, men det er vel et tegn i tiden at klubbene søker seg til mer moderne anlegg som er enklere å vedlikeholde, så det er bare å oppfordre de som er lystne på å stifte bekjentskap med Hardings Lane til å kjenne sin besøkelsestid og ta turen før det er for sent. Jeg er i hvert fall glad for at jeg tok den lange turen ned fra nordøst denne dagen, selv om det også betød en lang reise opp igjen dagen etter.
Jeg hadde blinket meg ut 22.35-toget tilbake til Yeovil Junction, og derfor takket jeg for meg etter en pint eller to i klubbhuset. Toget var i rute og brukte tjue minutter på å frakte meg de to stasjonene ned til Yeovil Junction, der bussene for lengst hadde sluttet å gå. Det hadde jeg selvsagt vært såpass klar over at jeg tidligere på dagen hadde forhåndsbestilt en taxi som nå ankom idet jeg spaserte ut av stasjonen. Jeg hadde følt at jeg hadde en høne å plukke med Yeovil-drosjene etter mitt forrige besøk i byen, men heldigvis viste de seg mer pålitelige denne gang. Samtidig var min tidligere erfaring medvirkende til at jeg ikke kunne annet enn å forbarme meg over en ung mor med sin sønn som nå fikk beskjed om at taxien var booket og at de måtte bestille en ny. Jeg lot de derfor bli med i min taxi slik at de kunne ta den videre når jeg steg av utenfor The Mermaid, der det fortsatt ble servert forfriskninger fra tappekranene.
Derfor valgte jeg å for høflighets skyld unne meg en siste pint eller to mens jeg pratet litt med kvinnemennesket bak baren. Hun trodde først jeg hadde vært på Yeovil Town-kamp, der de hadde hatt hjemmekamp i Football League Trophy – nå under nytt navn som EFL Trophy og fullstendig ødelagt av reservelagenes inntog. Det ble tema mens hun serverte meg gyllen nektar, og vi ble sittende og le etter hvert som den ene fiasko-historien etter den andre strømmet inn fra EFL Trophy-runden. De 29 kampene hadde totalt så vidt over 40 000 tilskuere. I Fleetwood møtte kun 392 tilskuere opp for å se Fleetwood Town møte Blackburn-reservene. Port Vale hadde sitt svakeste tilskuertall på over 30 år, og Bolton hadde sitt svakeste noensinne på sitt nye plaststadion. I Blackpool hadde de nøyd seg med å åpne én tribune, og Wycombe hadde kun forhåndssolgt 3 (tre!) billetter til sin bortekamp. Herlig å se boikotten herje med dette våset. Og med det trakk jeg meg tilbake for å få litt søvn.
English ground # 371:
Gillingham Town v Bridport 1-0 (1-0)
Western League Premier Division
Hardings Lane, 30 August 2016
1-0 Harry Baker (12)
Att: 62
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £2,50
Next game: 31.08.2016: Annfield Plain v Richmond Town
Previous game: 29.08.2016: Redcar Athletic v Windscale