Dag 1: 28.12.2009: Leyton Orient – Southend United
Den planlagte avreisen ble utsatt to dager fra Boxing Day til 28. desember av økonomiske årsaker, men grytidlig om morgenen befant jeg meg likevel på vei til Gardermoen – også denne gangen uten å sove stort annet enn på flybussen og flyet. Mine venner Scott og Gareth i Southend hadde mast om at jeg måtte komme til Southend igjen helt siden mitt forrige besøk i Essex, og helst for å se deres kamp mot erkerival Colchester United på Boxing Day. Dessverre ble det tidlig klart at den måtte utgå, så jeg måtte finne på noe annet. Derfor var første stoppested denne gang Øst-London og Leyton, der rekefiskerne fra Southend skulle gjeste Orient i League One og Scott hadde lagt ut for billett til meg.
Turen fikk en midre heldig start med over en times forsinket avgang fra Gardermoen, da Norwegian så seg nødt til å bytte fly grunnet en teknisk feil. Men da jeg endelig kunne sette føttene på britisk jord, gikk ferden med Gatwick Express toget til Victoria. Derfra bragte tubens Victoria Line meg de to stasjonene til Oxford Circus, der jeg byttet til Central Line som tok meg til Leyton.
Jeg hadde avtalt å møte Southend-gutta på puben Coach and Horses, og etter en kort spasertur opp High Road Leyton fikk jeg en varm velkomst av en stor gjeng som allerede fra klokka åtte hadde invadert puben og gjort den til sin festning for dagen. Strongbow ble handlet inn for meg før jeg tok fatt på en runde for å hilse på forskjellige kjente Southend-fjes som hadde tatt turen. Damene bak baren hadde en virkelig travel dag, og stemningen steg ytterligere i takt med væsken som strømmen fra tappekranene – helt til de alltid høyt elskede boys in blue (vel, mer selvlysende gult for anledningen) entret lokalet og rett og slett skar ned et par enorme flagg Essex-folket hadde hengt opp i puben. Dette førte selvsagt til store protester, som i vanlig stil ble arrogant avfeid med forklaringer om at Millwall hadde rasert puben for ikke lenge siden…hva nå enn det hadde med saken å gjøre. Selv betjeningen trådte støttende til for å tale de tilreisendes sak, og fikk til slutt opprettet status quo.
Det nærmet seg kampstart, og vi gikk den korte turen ned Balmoral Road til Brisbane Road og entret East Stand gjennom turnstile C. Southend hadde faktisk blitt tildelt hele East Stand, og av de 5 680 fremmøtte var ca 1500 av dem fra Southend. Bortsett fra en tidlig sjanse til hvert lag, gikk førsteomgangen greit inn i historien som et eneste stort gjesp hva spill og sjanser angår, og det var vel minst like interssant å kikke seg rundt på Brisbane Road som den fortsatt kalles på folkemunne (selv om den egentlig het Leyton Stadium, og nå lyder sponsornavnet Matchroom Stadium). Ganske fornøyelig å se at de har bygget boligblokker i hjørnene, slik at det var flere som befant seg ute på verandaene på disse – med flott utsikt over banen. Jeg gjetter at beboerne er spesielt populære blant sine venner på kampdager??
Andre omgang var allerede fra første minutt langt mer underholdende, og etter 57 minutter fikk Orients Adam Chambers såpass mye tid og rom at han sendte et skudd fra rett utenfor 16-meteren nede i bortre hjørn bak Shrimpers-keeper Ian Joyce; dermed 1-0 til hjemmelaget. Men hvor lenge var Adam i paradis? I Adam Chambers’ tilfelle var det i ganske nøyaktig to minutter. Det var nemlig tiden det tok fra hans scoring til navnebror på motstander laget – Adam Barrett, var på pletten for pirke inn utligningen da Orient forsvarer Ben Chorley ikke maktet å klarere Simon Francis’ innlegg.
Lee Barnard var fortsatt ikke solgt til Southampton, og hadde en sjanse til å sende gjestene i ledelsen da han ble spilt gjennom, men avslutningen gikk rett på keeper Jamie Jones. Utløsningen for de tilreisende kom med drøye kvarteret igjen, da Alan McCormack sendte de blå til himmels etter nok et innlegg fra Francis som kunne vært håndtert bedre. Southends ledelse var etter dette aldri alvorlig truet, og etter 4 tilleggsminutter kunne de slippe jubelen løs. Jeg kan huske jeg faktisk kommenterte ovenfor flere av mine Southend-venner at dersom denne kampen var representativ for Orients kvaliteter, ville jeg glatt spå et nedrykk i mai. Nå skulle det vise seg å bli Southend som rykket ned i stedet, mens Orient tok seg opp og sikret plassen.
Nå har aldri dart vært helt min greie, så da mange av Southend-gutta etterhvert tenkte seg til Wembley på en dart turnering, ble det til at jeg hoppet i en taxi med bagen som betjeningen vennligst hadde passet på, for å slenge den fra meg på hotellet Sleeping Beauty litt lenger nord i Leyton – i retning Walthamstow, med ventende taxi som tok meg tilbake til den koselige puben. Der hadde Scott og Gareth droppet pilkastingen for å ta en kveld i Londons East End med meg. En koselig kveld med hyggelig selskap og god samtale med både hverandre, betjeningen og andre gjester, endte dog med at vi aldri forlot Coach and Horses. Da noen fikk ideen om å kjøpe runder med Aftershock shots – og deretter foreslå å smake alle de 6 forskjellige variantene som ble pushet der (noe vi må ha gjort 3 ganger), endte det istedet med nautisk vertigo og delvis blackout.
Ground #22:
Leyton Orient – Southend United 1-2 (0-0)
League One
Brisbane Road, 28 December 2009
1-0 Adam Chambers (57)
1-1 Adam Barrett (59)
1-2 Alan McCormack (74)
Att: 5,680
Admission :£20
Programme: –
Dag 2: 29.12.2009: Hviledag i Kidderminster
Med en dundrende hodepine forlot jeg Leyton med Central Line, og med bytte på Oxford Circus ankom jeg Paddington med Bakerloo Line. Et Burger King måltid, en mengde j2o apple/mango og to timer på en internett cafe senere, satt jeg meg på toget med Non League Paper Og Football League Paper. Rundt halvtimen senere stoppet vi i Reading, men denne gangen skulle jeg ikke av her. Jeg synes alltid det er en merkelig følelse å ta toget gjennom Reading, men jeg visste denne gang at jeg ville være tilbake om ikke altfor lenge. Rob, min eldste kompis fra Reading har de siste årene drevet pub i Worcester, og dette kom jeg på da jeg skulle bytte tog på Worcester Shrub Hill. Da jeg ringte viste det seg imidlertid dessverre at han denne dagen var tilbake i nettopp Reading.
Vel, tilbake på toget bar det for den siste snaue 20 minutters etappen på turen til Kidderminster.
Da jeg ankom, ble jeg først overrasket over hvor liten stasjonen var. Av en eller annen grunn hadde jeg forestilt meg den som endel større, og kanskje Kidderminster som et litt større sted. Venninnen min kom etter et par minutter kjørende for å plukke meg opp som avtalt. Jeg hadde lenge lovet å besøke henne etter at hun flyttet hit, og dette var en grei dag å gjøre det, da det uansett ikke var stort av fotball som ble spilt. Vi passerte Kidderminster Harriers’ stadion Aggborough, og jeg tenkte umiddelbart at det var synd at det ikke var kamp her nettopp i kveld. Fortsatt sliten etter gårsdagen, koste vi oss bare med 2-3 pints på en pub i hennes nabolag, før vi trakk oss tilbake til hennes nye hus. Hun er heldigvis sykepleier, så jeg var hvertfall i de rette hender hva pleie angår..
Dag 3: 30.12.2009: Portsmouth – Arsenal
Vekket med kjempefrokost på senga; kan det bedre bli? Jeg følte meg nesten uhøflig som måtte dra fra min venninne i Kidderminster såpass fort, men jeg hadde en lang reise på nesten 5 timer foran meg. Ingen tid til å stoppe innom kompisen min ved bytte på Worcester Shrub Hill i dag heller, men denne gangen kom jeg meg hvertfall av toget i Reading. Om enn kun for en røyk utenfor, før jeg måtte stresse videre med tog til Guildford som var utgangspunkt for den siste etappen til Portsmouth. Jeg kan huske jeg var i Portsmouth og så admiral Nelson’s flaggship HMS Victory som liten, men det er også det eneste minne jeg hadde derfra. En jovial, lokal drosjekusk kunne derfor fortelle litt om byen mens han kjørte meg til Market House Tavern, som er stedet hvor bagasjen skulle anbringes. Jeg benyttet anledningen til å ta et glass eller to for å slå av en prat med den meget hyggelige eldre bartenderen/hotellverten, før jeg satt kursen mot Fratton-delen av byen mer sentralt på øya (ja, Portsmouth ligger faktisk på en øy).
Man blir gjerne rådet til å utvise forsiktighet eller unngå Milton Arms, noe som gjør at det selvsagt er mitt første pub-stopp i området, da det gjerne er disse stedene man finner steming. Det som møter meg er imidlertid noe jeg aldri i verden hadde regnet med – en pub under oppussing av en noe suspekt MC-gjeng. Da de åpenbart hadde en jukebox stappfull av metal, ble jeg likevel værende, og fikk vite at de nylig hadde tatt over driften av puben. Noen Strongbow senere valgte jeg å teste en annen kjent Pompey pub, nemlig Newcome Arms. Etter å ha kronglet meg gjennom noen sidegater, hørte jeg stemningen fra puben før jeg så den. Men da jeg åpnet døren, skjønte jeg at min største bekymring var hvordan jeg skulle komme meg frem til baren – packed to the rafters indeed. Og i sentrum av det hele; Pompey’s kjendissupporter, Mr John Portsmouth Football Club Westwood.
Da det dro seg mot avspark, plukket jeg opp min billett fra ticket office og fant min plass blant hjemmesupporterne på Fratton End (på den tiden sponset Jobsite Stand).
Denne kampen blir i ettertid husket for noe jeg og mange med meg vil si var en trist merkedag i engelsk fotball, og et symbol på forfallet som har rammet toppfotballen. Dette var nemlig første gang i engelsk fotballs historie at en kamp ble spilt uten en eneste engelsk spiller på banen fra start. Arsenal kan spille så fin fotball de bare vil. Det gjør det ikke mer interessant for meg. Jeg var der for å se Fratton Park og oppleve Pompey-fansen, og forhåpentligvis se hjemmelaget slå fremmedlegionen til londonerne (selvsagt i tillegg til at det var dagens eneste kamp). Men så stilte altså Pompey med en fremmedlegion selv, og ikke klarte de oppgaven heller. Et Eduardo frispark som skiftet retning, og en Samir Nasri scoring etter flott pasningsspill, sørget for 0-2 til pause. 20 404 tilskuere så at noe så sjelden som en brite på banen, – walisiske Aaron Ramsey – kronet en glimrende forestilling med et fabelaktig mål etter 69 minutter. 5 minutter senere slo Pompey tilbake ved Nadir Belhadj, men Alex Song headet inn kampens siste mål snaue 10 minutter før slutt, og til 1-4 gikk Pompey spillerne av banen til pipekonsert.
Det hadde nettopp kommet frem at skattemyndighetene ville fremme konkursbegjering for Portsmouth Football Club, og supporterne var rasende – først og fremst på styret. Under kampen ble det protestert heftig med repertoar som “Sack the board”, “Where’s all our money gone?”, “You’re not fit to run a club” og “What the fuck is going on?” for å nevne noen.
Etter en tur innom Newcome Arms, som ble tømt merkverdig fort, gikk turen tilbake til MC-gjengen på Milton Arms for ytterligere litt nektar fra Hereford (ja, Strongbow). Det var vel aldri noen fare for at det skulle blir noe heidundrane uteliv i Portsmouth denne kvelden, så etter en time eller to bestemte jeg meg for å praie en taxi og lade opp til morgendagen; det var jo tross alt nyttårsaften.
Ground #23:
Portsmouth – Arsenal 1-4 (0-2)
Premier League
Fratton Park, 30 December 2009
0-1 Eduardo (28)
0-2 Samir Nasri (42)
0-3 Aaron Ramsey (69)
1-3 Nadir Belhadj (74)
1-4 Alex Song Billong (81)
Att: 20,404
Admission: £38
Programme: £3
Dag 4: 31.12.2009 – …og takk for det gamle
Denne gangen skulle jeg av toget i Reading, og i hele fire dager skulle ville bagasjen stå på Crescent Hotel. Etter et nokså obligatorisk besøk hos moren til min kompis Rob, gikk jeg etterhvert gjennom sentrum og tok plass ved bardisken på Coopers Arms. Snart strømmet Reading gutta på som avtalt, og i løpet av en times tid var vi blitt en gruppe på minst 15 mann – pluss et par damer. Etter noen timer på Coopers Arms, forflyttet de fleste av oss seg til Reflex. For tredje år på rad ble det nye året skålet inn med høy partyfaktor på nettopp Readings Reflex. Det er virkelig å foretrekke å være i England på nyttårsaften, der det er årets største utelivsdag – mens det her hjemme er årets mest oppskrytte dag..
Dag 5: 01.01.2010: Hayes & Yeading United – AFC Wimbledon
Det nye fotballåret skulle for min del begynne en kort togtur østover. Conference National oppgjøret Hayes & Yeading United – AFC Wimbledon sto på menyen. Kvelden før hadde tydeligvis tatt på, for jeg klarte ikke å overtale noen av Reading gutta til å bli med. Makan! Somletoget innover mot London bragte meg til Hayes & Harlington, selv om jeg først lurte på om jeg var kommet til India eller Bangladesh. Jeg må ha passert minst 50 individer før jeg så noe som lignet en etnisk engelskmann – og det var bartenderen på en pub noen hundre meter fra stasjonen. Der var det allerede en god del Wimbledon-supportere som jeg slo av en interessant prat med, mens jeg forsøkte å ikke grave for mye rundt temaet MK Dons.
Med utprintet kart fra verdensveven i hånd, orienterte jeg meg frem til veien Church Road, og stadionet med samme navn dukket snart opp på venstre hånd. Et flott, klassisk gammelt stadion med en litt rar hovedtribune som strekker seg kun halve lengden av banen, og som er hevet opp fra bakken. Ellers består anlegget av ståtribuner.
Jeg betalte meg inn og valgte å benytte ventetiden ved å ta en kikk i programmet mens jeg lesket strupen på klubbhusets Ferdinand Suite. Der var det gjestene som var i klart flertall, og jeg benyttet anledningen til å slå av en prat med noen av de for å høre deres syn på saker og ting.
Jeg ble stående på tribunen bak det mærmeste målet, som viste seg å huse hoveddelen av Wimbledon folket. Kampen i seg selv må være noe av det nærmeste man må komme en lidelse som tilskuer (som det forøvrig var 1 829 i tallet av), der alt så ut til å gå i slow motion. En Jon Main heading som traff en United-forsvarer og gikk ut til en corner var det mest interessante som skjedde før pause. Det hadde gjort seg om spillet kunne varmet litt, for undertegnede var på dette tidspunkt mest bekymret for om det faktisk var mulig å fryse av seg brystvortene, og Strongbow var nå byttet ut med et par serveringer av varm sjokolade. Dons hadde kun 6 dager i forveien slått dagens motstander hele 5-0 hjemme på Kingsmeadow, men selv om de tok seg opp litt rett etter pause, var det vanskelig å skjønne utfra denne nyttårsdagens forestilling. Jon Main fikk Wimbledons største sjanse, men headet over – og rett etter headet Ram Marwa inn kampens eneste mål. Det lille Wimbledon nå kom med, ble greit tatt hånd om av United-forsvarerne Tom Cadmore og Matt Ruby, og det var faktisk hjemmelaget som virket nærmere å score det andre. Men både målscorer Marwa og innbytter Esmond James brant sine halvsjanser, og det ebbet ut med 1-0.
En drøy engelsk mile tilbake til togstasjonen ble unnagjort ved hjelp av apostlenes hester. Og tilbake i Reading – med brystvortene i behold – ble programmet studert litt grundigere over et par Strongbow på Coopers Arms, før jeg tok taxi til hotellet med litt takeaway. Morgendagen ville bli innholdsrik, og Reading skulle få celebert besøk..
Ground #24:
Hayes & Yeading United – AFC Wimbledon 1-0 (0-0)
Conference National
Church Road, 1 Januar 2010
1-0 Ram Marwa (59)
Att: 1,829
Admission: £14
Programme: £2,50
Dag 6: 02.01.2010: Reading – Liverpool
Jeg hadde en travel dag foran meg da jeg hadde planlagt å få med meg to FA cupoppgjør. Bristol City skulle ta imot sine walisiske rivaler Cardiff City fra den andre siden av Severn og Bristol Channel med tidlig avspark. Jeg hadde regnet lenge på reisetider, sjekket togrutene og snakket med fotball-bereiste venner for å finne ut om det lot seg gjøre å få med seg denne kampen, for så å nå tilbake til Reading og den sene kampen mot selveste Liverpool. Jeg satt meg på toget vestover, og min gode venn Matt fra vår fiende Oxford United hadde satt meg i kontakt med noen Bristol City-gutter som avtalte å møte meg. Toget hadde nettopp rullet ut av Didcot Parkway da tekstmeldinger fra både Matt og to av Bristol-gutta rant inn i ganske synkront. “Game off! Frozen pitch”. Nå var det ganske bortkastet å dra helt til Bristol, så ved neste stopp i Swindon hoppet jeg av for å ta toget tilbake til Reading. Mens jeg sto utenfor Swindon stasjon og døyvet mitt nikotinsug, kom det en stor gruppe som straks tiltrakk seg min oppmerksomhet. Rundt 100 Swindon casuals åpenbart på vei til FA cupkamp borte mot Fulham! Riktignok var ikke Reading motstander for dagen – og jeg var alene, men Reading supportere er aldri populære i Swindon-kretser. Mens jeg gikk inn for å nå toget mitt, ble de imidlertid stående igjen for å vente på flere medlemmer av gruppa jeg hørte de snakke med på telefon.
Etter rundt en halvtimes togtur var jeg tilbake i Reading, og Coopers Arms var målet. Der begynte det allerede å bli liv, og jeg ble mottatt med forundring inntil jeg fikk forklart tilstanden på Ashton Gate. Samtalen gikk om de andre FA cupkampene som etterhvert begynte, og det ble sendt hyppige blikk mot Jeff Stelling & co på TV-skjermen. Tiden begynte å nærme seg avspark også for oss, og buss 79 tok oss ut til Madejski Stadium, der vi tok plass på East Stand.
Det ble en jevn affære som startet litt nervøst fra begge lag, men med kvarteret spilt headet Jobie McAnuff ballen i mål bak Pepe Raina, etter at keeperen ikke var heltheldig med klareringen av en cross fra den fantastiske Gylfi Sigurdsson. Men linjemannen var ikke helt enig, siden han hadde observert en offside-plassert Grzegorz Rasiak innvirke på spillet. Fortsatt 0-0. Det svingte frem og tilbake, med sjanser for bl.a Readings Gylfi Sigurdsson og Liverpools N’Gog og Kuyt, samt rop om straffe da Martin Skrtel tydelig holdt i drakta til Gylfi. Etter 24 minutter eksploderte det da Simon Church pirket inn 1-0 fra kort hold etter pasning fra Rasiak. Etter kun fire hjemmeseire i 2009, viste East Stand en stor porsjon selvironi. «How shit must you be? We’re winning at home!» runget mot scouserne. Det virket skummelt de fleste gangene Livepool kom, og ikke overraskende var det Steven Gerrard og Fernando Torres som sto bak de største farlighetene. Og etter at Torres hadde brent en stor sjanse ved å heade utenfor fra 7-8 meter, tok kaptein Gerrard saken i egne hender. Det eminente skrudde innlegget fra hjørnet av 16-meteren gikk akkurat klar av skoen til Dirk Kuyt, som kastet seg frem. Det distraherte Reading keeper Adam Federici nok til at ballen skrudde inn ved bortre stolpe, og 1-1. En brent Torres-sjanse senere var det pause for lagene og 23 656 tilskuere på et visstnok utsolgt «MadStad». Andre omgang startet som første omgang sluttet, og en jevn kamp bølget frem og tilbake. Church virket kreativ, Gylfi viste hvorfor han var klubbens toppscorer (endte på over 20 mål fra midtbaneposisjon) og McAnuff terroriserte Liverpool på høyresiden. Gylfi med et skudd som sved fingertuppene til Reina; Torres med det tilsvarende andre veien. Idet man begynte å gjøre seg klare for omkamp, førte et øyeblikks tap av konsentrasjon til at Liverpool og Dirk Kuyt fikk en siste mulighet til å avgjøre på overtid, men headingen hans gikk over med store deler av målet åpent. 1-1 var i og for seg ikke noe mer enn Reading fortjente, og jeg kjente umiddelbart et stikk av sjalusi da kompisene min allerede la planer om tur til Anfield halvannen uke senere. Og for den som ikke husker det, kan jeg fortelle at Reading vant omkampen på Anfield 2-1etter ekstraomganger.
Etter at buss 79 fraktet oss tilbake til sentrum bar det tilbake til Coopers Arms, og etter et par timer flyttet de fortsatt tilstedeværende av oss festen til Reflex og andre nattklubber.
En fin fotballdag var over. Bare så synd med den avlyste kampen.
Re-visit:
Reading – Liverpool 1-1 (0-0)
FA cup 3rd round
Madejski Stadium, 2 January 2010
1-0 Simon Church (24)
1-1 Steven Gerrard (36)
Att: 23,656
Admission: ???
Programme: £3
Dag 7: 03.01.2010: West Ham United – Arsenal
Ny dag, nye muligheter; også i FA cupen, der jeg denne gang satset på at West Ham skulle klare det Portsmouth ikke klarte noen dager tidligere – å slå Arsenal. Ved ankomst Paddington møtte jeg dog mitt første hinder for dagen. Som vanlig i London er helg ensbetydende med arbeid og utbedringer på undergrunnsnettet, med redusert service og/eller helt stengte linjer. Denne gang passet resultatene av dagens arbeider meg svært dårlig, og jeg ble stående å studere undergrunnskartet i et par minutter før jeg fant en løsning. Den besto i en kort ett stopps tur til Baker Street hvor jeg byttet til Jubilee Line til West Ham via omveien sør for elva gjennom Docklands og Millwall-land. Stasjonen West Ham er fortsatt et godt stykke unna, så ytterligere en tur på to holdeplasser bragte meg til Upton Park.
Nedover Green Street krydde det allerede av folk, og om jeg trodde Newcome Arms i Portsmouth var eksempel på en fullpakket pub, ante jeg lite om hva som ventet meg på The Boleyn Tavern – på hjørnet rett utenfor Boleyn Ground. Etter å ha tatt statuen av West Hams VM vinnere i nærmere øyesyn på utsiden, gjorde jeg meg klar til å entre stedet, men det var som en vegg av mennesker helt bort til døra og så sild i tønne som det kan bli. Jeg brukte 5-10 minutter bare på å ta meg de få metrene bort til baren, og tenkte da som så at denne plassen gir jeg ikke fra meg. Leeds United var i ferd med å slå ut Manchester United på TV, og cockney’ene skrek og skrålte for Leeds. Og da sluttsignalet gikk, skulle man nesten tro det var West Ham selv som hadde vunnet. Hele puben eksploderte i begeistring over Manchester Uniteds ulykke.
Ved bestilling av denne kampbilletten over telefon, ga jeg beskjed om at billetten ville bli hentet på kampdagen, Dette må de ha misforstått, for bare noen dager før avreise England fikk jeg brev fra West Ham Football Club inneholdende billett dumpende ned i postkassa. Flaks jeg ikke allerede hadde reist over når den ankom.
Jeg hadde billett på Bobby Moore Lower, og der var det trøkk. Det var så nakkehårene reiste seg da de dro igang Forever blowing bubbles. Arsenal supporterne var faktisk blitt gitt hele Sir Trevor Brooking Stand (North Stand) bak det andre målet.
West Ham med Gianfranco Zola som manager slet tungt i ligaen, men gikk på med dødsforakt mot langt bedre plasserte Arsenal. 25 549 tilskuere så The Hammers så godt some trille ball i hatt med Gunners i 70 minutter. Arsenal ble holdt på avstand og tvunget til avslutninger fra langt hold, mens West Ham tvang vikarierende Arsenal-keeper Lukasz Fabianski til å gjøre flere feberredninger. På overtid i første omgang ble Alessandro Diamanti spilt gjennom av Valon Behrami, og satt ballen i mål bak Fabianski.
Etter pause fortsatte West Ham å dominere, og Junior Stanislaus kunne doblet ledelsen. Istedet kom Arsenal gradvis inn i kampen, og med 12 minutter igjen kunne Aaron Ramsey sende Gunners-fansen til himmels med utligning. Fem minutter senere sørget Eduardo for at snuoperasjonen var komplett og avansementet sikret med et hodestøt. Helt på tampen kunne Arsenal fått sitt tredje, men Fabio Daprela reddet på streken fra Carlos Vela.
Etter kampslutt var det totalt kaos og endelange køer ved Upton Park tube-stasjon, og det ble en lang venting før jeg kunne ta meg tilbake til Reading. Med pitstop på Coopers Arms gikk ferden tilbake til hotellet for å få litt søvn før hjemreise dagen etter.
Ground #25:
West Ham United – Arsenal 1-2 (1-0)
FA cup, 3rd round
Boleyn Ground, 3 January 2010
1-0 Alessandro Diamanti (45+1)
1-1 Aaron Ramsey (78)
1-2 Eduardo (83)
Att: 25,549
Admission: £35
Programme: £3,50
