Dag 1: 08.01.2011 Southend United – Chesterfield
Etter å ha gått glipp av min årvisse romjul/nyttårs-tur til England grunnet den økonomiske tilstand, var jeg desperat etter å få tatt en tur over til balløya så fort som mulig. Og da min Southend-venn Scott tilbød seg å sørge for overnatting, og min venn Matt i Oxford kom med samme tilbud, følte jeg en plikt til å finne ut hva jeg kunne klare å skrape sammen. Og da Scott og Gareth til og med tilbød seg og hente meg på Gatwick, var den siste brikken i puslespillet på plass.
Etter kun drøye to timers søvn i løpet av natten (eller rettere sagt morgenen), var ikke formen så aller verst da den norske groundhopper omsider landet på Gatwick. Scott og Gareth hadde holdt ord, og ventet i ankomsthallen etter å ha kjørt ned fra Essex. Men så var det det å finne tilbake til bilen i parkeringshuset da.. 10 minutter og tre etasjer senere fant vi omsider bilen, og kunne sette kursen mot Southend. Og ikke lenge etter kjørte vi ned i tunnelen som utgjør den nordgående delen av Dartford Crossing (den store brua tar seg av den sørgående trafikken) for å komme opp på det mine venner omtalte som den riktige siden – “away from the pikeys”.
En herlig engelsk frokost ble inntatt på en cafe i Southend, før vi beveget oss mot puben. Siden mitt forrige besøk i Southend, hadde visst The Nelson vært gjennom eierskifter og diverse, og The Spread Eagle er nå deres stamsted nummer en. Klokken var rundt halv elleve da vi entret puben til varm velkomst fra de som allerede var møtt frem. Øl og cider ble bestilt og jeg startet en runde for å hilse på gamle kjente blant Shrimpers-folket som hadde begynt å strømme på, samt noen nye bekjentskaper. Strupen ble lesket til gangs og stemningen steg frem mot kampstart, da vi gikk den korte turen ned til Roots Hall og tok oss tid til enda en forfriskning fra baren før vi installerte oss på West Stands Block W.
Dagens motstandere var serieleder Chesterfield, og de tok kommandoen fra første spark. Allerede etter et drøyt halvt minutt ble Spireites-kaptein Dwayne Mattis spilt gjennom av Danny Whitaker, men skuddet hans ble parert av Southend-keeper Glenn Morris. Etter 12 minutter ble imidlertid Morris sendt feil vei da Whitaker trillet ballen i mål fra straffemerket, etter at Craig Easton hadde tatt i bruk ufine metoder da han la ned Jems Hunt innenfor 16-meteren. Kun 7 minutter senere tok Whitaker på seg rollen som tilrettelegger, da han spilte gjennom Dean Smalley. Smalley sendte ballen i mål bak den utrusende Morris, og 2-0 til gjestene. Hjemmelaget var som i sjokk, og en volley rett på Chesterfield-keeper Tommy Lee var deres første avslutning for ettermiddagen. Southend byttet tydeligvis til en mer offensiv formasjon, men klarte ikke skape sjanser, og det nærmeste de kom i første omgang var Anthony Grants volley som gikk utenfor den venstre stolpen til keeper Lee.
Det var et litt friskere hjemmelag som kom ut etter hvilen, og Grant hadde nesten umiddelbart en mulighet, men fra Eastons innlegg skjøt han rett på keeper. Etter 58 minutter kunne 4922 tilskuere se Easton gi Shrimpers fornyet håp med et flott skudd fra over 20 meter som gikk inn via stolpen. Men allerede tre minutter senere sluknet vel håpet, da Danny Whitakers skudd ble blokkert ved stolpen, og påfølgende klabb og babb i Southend-forsvaret endte med at Ryan Hall felte gjestenes Drew Talbot inne i feltet. Whitaker trådte frem igjen og sente sin andre straffe for dagen ned i venstre hjørne, utenfor rekkevidde for Morris. Hall holdt på å gjøre det godt igjen umiddelbart, men Spireites-keeper Lee parerte glimrende.
Med sju minutter igjen av ordinær tid ble Southend-spiss Barry Corr revet over ende av Derek Niven, og kampens tredje straffespark var et faktum. Iren tok selv straffen; en glimrende straffe oppe i venstre hjørne. 2-3, og hans 11. for sesongen og tredje på like mange kamper. Og Shrimpers med blod på tann klarte nesten å utligne da Corr var millimetre fra å treffe Grants skumle innlegg som suste gjennom målgården. Men det var for sent for Southend United, som måtte se Chesterfield ta med seg alle tre poengene hjem til Derbyshire.
For oss gikk turen tilbake til The Spread Eagle, der hjemmefolket sluknet sorgene i varer fra tappekranene. Tapet hadde ikke lagt noen nevneverdig demper på stemningen, og det ble en hyggelig kveld, slik det ofte blir når man møter gamle kjente. Den ene etter den andre trakk seg tilbake, og vår stadig mindre gruppe beveget seg frem og tilbake mellom Spread Eagle og to andre puber jeg i ettertid ikke kan sette nevn på eller plassere geografisk av åpenbare grunner. Heldigvis fikk jeg endel frisk luft før jeg fant frem til Camelia Hotel, langs den fortsatt tilsynelatende endeløse Eastern Esplanade, der jeg måtte vekke betjeningen – litt bedre planlegging kunne gjort seg, men sånt skjer når man morer seg..
Re-visit:
Southend Chesterfield 2-3 (0-2)
League Two
Roots Hall, 8 January 2011
0-1 Danny Whitaker (pen, 12)
0-2 Dean Smalley (19)
1-2 Craig Easton (58)
1-3 Danny Whitaker (pen, 62)
2-3 Barry Corr (pen, 83)
Att: 4, 922
Admission: £18
Programme: –
Dag 2: 09.01.2011 Fotballfri i Southend
Nå var den opprinnelige planen for søndagen å se min kompis Gareth spille Sunday League fotball. Han er keeper for Elmsleigh Rangers, som spiller sine hjemmekamper i Leigh-on-Sea i utkanten av Southend, og de skulle møte sine erkerivaler med det merkelig malplasserte navnet South Bermondsey (åpenbart stiftet av en Millwall-fan eller lokalpatriot fra det sørøstlige London). De siste to møtene hadde visst til alt overmål endt i masseslagsmål! Men da jeg våknet, hadde Gareth allerede dratt – og det samme hadde den vakre April. Scott lå i koma med hangover, og det ble fort klart at det ikke ble noe Elmsleigh Rangers på meg. Men det var raskt glemt da en sjekk av TV-kanalene avslørte at reprise av gårsdagens “FA Cup Show” var i ferd med å starte, med høydepunkter fra FA cupen. Fin timing, og liggende i sengen kunne jeg se blant annet hvordan mitt Reading avanserte med seier over West Bromwich Albion. Og da Manchester United – Liverpool sto for tur rett etter, ble faktisk senga mitt tilholdssted til godt utpå dagen, i mangel av noe bedre å gjøre. Jeg var når sant skal sies mer engasjert av boka mi enn av kampen mellom de to plastikklubbene, men da Manchester-utgaven desverre hadde avansert, fant jeg tiden moden for å stikke hodet ut i sola mens den fortsatt var oppe.
En spasertur langs Eastern Esplanade inn mot sentrum hjalp litt på formen, og jeg vurderte til og med spankulere ut på Southend Pier da jeg passerte. Dette er forøvrig verdens lengste fornøyelsespir, og strekker seg hele 2158 meter ut i Themsens brede munning. Istedet endte jeg opp med å handle inn Football League Paper (Non League Paper var merkelig nok tilsynelatende håpløst å få tak i i byen) og et par j2o apple/mango og slo meg ned på en benk en halvtimes tid. Men stussen ble fort kald selv i januarsola, og snart hadde jeg orientert meg frem til den enorme Wetherspoons-puben The Last Post, beliggende vis-à-vis Southend Central stasjon. Noen timer ble tilbragt der i selskap av min fotball-avis, H.P. Bulmers beste brygg (altså Strongbow) og med håp om en giantkilling da Leicester City spilte FA cupkamp mot Manchester City på TV-skjermene. Da jeg kom tilbake til Camelia Hotel, satt en meget attraktiv vertinne i hotellets lille bar og så på «Dancing on ice» (av alle ting) sammen med det som muligens var hennes mann, så jeg valgte å gjøre en pitstop her. Tre flasker Bulmers og en meget hyggelig samtale senere trakk jeg meg tilbake, pakket klart til morgendagen og la meg på senga med boka mi.
Dag 3: 10.01.2011 Crawley Town – Derby County
Etter en herlig engelsk frokost på The Camelia Hotel, fikk jeg bestilt en taxi til Southend Central – og etter en kikk på klokken, unnet jeg meg en j2o og en Strongbow på The Last Post før jeg satt meg på toget mot London. Etter å ha hoppet av på West Ham stasjon, og tatt tuben videre derfra til London Bridge, hadde jeg fortsatt ikke klart å oppdrive en utgave av NLP. Men da toget fra London Bridge rullet inn på Crawley stasjon, var det ikke lenge før jeg fant det jeg var ute etter. Det var ikke all verden jeg rakk å se av Crawley sentrum før jeg fant ut at jeg var særs lite lysten på å slepe rundt på en tung bag. Derfor fikk jeg en drosjekusk til å svippe meg i retning stadion, og slippe meg av foran The Half Moon – en pub like oppi veien fra Broadfield Stadium.
Det var flere timer til kampstart, og foreløpig var det kun lokale stamkunder der – og det som tydeligvis var arbeidere som hadde stukket innom på vei hjem fra jobb. En vennlig landlord sa seg mer enn villig til å sette bagen min på kjøkkenet. Jeg skulle videre med buss fra Gatwick til Oxford etter kampen, og etter en prat med noen lokale skikkelser, fant jeg ut at jeg ville få temmelig dårlig tid dersom jeg skulle slippe å vente en ny time på neste buss. Så pubeieren tilbød seg å bestille taxi som tok meg til Gatwick så fort kampen var slutt. Etterhvert ble puben også inntatt av både lokale supportere og ikke minst seierssikre gjester fra Derby. Det var siste kamp i tredje runde av FA cupen, og det var allerede klart at vinneren ville ta turen til Torquays Plainmoor i neste runde.
Da det nærmet seg avspark, gikk jeg de to-tre minuttene til stadion og henvendte meg i resepsjonen, der jeg over telefon hadde blitt lovet det ville ligge en billett og vente på meg. Det var blitt opplyst om at det ikke ble solgt billetter på kampdagen, men da det viste seg at de overraskende nok ikke hadde mulighet til å ta betaling med kort over telefon (og jeg selvsagt ikke kunne hente billetten tidligere) sa vedkommende jeg snakket med at de skulle gjøre et unntak da jeg kom så langveis fra. Jeg fant meg til rette bak mål på South Terrace blant den ivrigste hjemmefansen, og den ble raskt fylt opp samtidig som stemningen steg.
Etter bare ti minutter så det ut som om eventyret skulle få en brå slutt. Derby ble tildelt et noe tvilsomt straffespark etter at dommeren oppfattet det som at Crawley-keeper Michel Kuipers felte Chris Porter. Men Kris Commons skjøt straffen rett på Kuipers, og muligens var det et snev av rettferdighet i det. Man kunne merke at hjemmefansen faktisk hadde oppriktig tro på at Crawley skulle klare brasene, og det lå også litt i luften slik de skapte de største sjansene. Det blåste kraftig denne kvelden, og etter en halvtime ble Kuipers utspill “tatt av vinden” – noe som førte til at Derby forsvaret tydeligvis ble litt satt ut. Det ble ikke Craig McAllister, som satt inn 1-0 til enorm jubel fra flesteparten av de 4145 tilskuerne. McAllister holdt på å sette inn sitt og Crawleys andre, men Ben Pringle fikk blokkert for Derby. Likevel kunne vertene ta med seg en fortjent 1-0 ledelse i garderoben.
Etter pause måtte Derby keeper Stephen Bywater i aksjon for å hindre både Matt Tubbs og Scott Neilson i å score, etter at nettopp Neilson hadde en heading i tverrliggeren. Men midtveis i andre omgang, fikk Derby frispark på høyresiden av Crawleys banehalvdel, og fra Kris Commons sin fot fant ballen veien til nettmaskene via Miles Addisons hode. Nå ble det veldig nervøst, og det så ut til å dra seg mot uavgjort og omkamp på Pride Park. Klokken passerte 90 minutter, og jeg begynte å gå mot utgangen for å forte meg opp til Half Moon og taxien min. Men idet jeg vurderte å snu meg og forlate stadion, skjedde det. Dean Howell tok corner for hjemmelaget, spilte den langs bakken ut foran 16-meteren. Der sto argentineren Sergio Torres, som nærmest plasserte ballen i mål bak Bywater og forsvarende Rams-spillere, og Broadfield Stadium eksploderte fullstendig! Elleville spillere lå i en klynge utpå banen, og noen av tilskuerne forsøkte å joine de. Manager Steve Evans løp rundt i ekstase. Crawley Town hadde gjort det helt store, og nådd fjerde runde av FA cupen for første gang i klubbens historie.
Jeg forlot raskt Broadfield Stadium og hastet tilbake til Half Moon der en ekstatisk pubeier allerede hadde fisket frem bagen min og holdt igjen taxien. Turen gikk så mot Gatwick flyplass sin nordre terminal, og det viste seg etterhvert at denne drosjekusken ikke hadde peiling hvor jeg kunne finne “Bay 4” og bussen til Oxford, men han slapp meg hvertfall av rett i nærheten fant jeg ut. Og med litt lettere trav og direksjoner fra noen bygningsarbeidere befant jeg meg da også på rett sted da bussen kom. Etter å ha forsøkt bidra på gentleman-aktig vis med £10 (som sjåføren omsider nektet ta imot) ovenfor en vakker kvinnelig student som hadde glemt sitt studentbevis, fikk jeg til og med hyggelig kvinnelig selskap på bussturen.
Da jeg gikk av på Thornhill Park & Ride i utkanten av Oxford, var min kompis Matthew ennå ikke kommet, men det var ikke mange minuttene før han kom kjørende for å plukke meg opp. Han hadde fri fra både «kjerring» og unger, og etter to timers nostalgisk samtale kunne jeg telle sauer i sengen til en av ungene.
Ground #30:
Crawley Town – Derby County 2-1 (1-0)
FA cup, 3rd round
The Broadfield Stadium, 10 January 2011
1-0 Craig McAllister (30)
1-1 Miles Addison (63)
2-1 Sergio Torres (90+1)
Att: 4,145
Admission: £22
Programme: £3
Dag 4: 11.01.2011 Ufrivillig fotballfri (Maidenhead United – Havant & Waterlooville UTSATT)
Matt hadde tatt seg fri for dagen, og tidlig på formiddagen kjørte vi en tur til Kassam Stadium, hvor Matt overtalte meg til å posere for et bilde sammen med “The Oxford Ox” – okse-statuen utenfor stadion. Ikke bare bare for en Reading supporter.. Jeg har tidligere vært på Kassam Stadium i forbindelse med kamp, men det er merkelig å se hvor åpen den er med kun tre tribuner. Interessant var det også å se Court Place Farm, hjemmebanen til Oxford City – der mistenksomme blikk fra en banemann e.l. hindret meg i å ta en tur utpå gressmatta. Matt hadde lovet meg en guidet mini-tur i Oxford, så bil ble byttet ut med buss inn til sentrum. Han pekte og fortalte om diverse universiteter, og ikke minst puber. Og det var også innen sistnevnte kategori at vi besøkte noen utmerkede varianter av arten – noen så lave under take at man nesten måtte gå bøyd.
Da tiden nærmet seg min avreise til Reading, hadde tydeligvis Matt fått i seg såpass at han nå følte for å bli med, og med en cornish pastie hver som niste hoppet vi på toget. Bagasjen ble anbragt på Belle Vue House i Reading, og etter en prat med den meget myndige landlady Bobbi Stenning, spaserte vi tilbake til stasjonen for å ta toget videre den korte turen til Maidenhead. Der skule vi møte et par av Reading-gutta, og den strategisk plasserte puben The Bell ble møtested. Vi installerte oss der mens vi ventet på at Nick skulle bli ferdig på jobb i nærheten, og en halvtime senere var han på pletten. Men Maidenhead-supportere og tilreisende fans av Havant & Waterlooville glimret med sitt fravær. Da det nærmet seg avspark og vi gikk den korte veien fra The Bell til York Road, ble vi møtt av en stadion forlatt i mørke, og det var åpenbart at her skulle det ikke spilles kamp. Uten at noen av oss hadde fått det med seg, hadde kampen blitt utsatt grunnet Hawks spill i Hampshire County Cup. Jeg benyttet anledningen til å ta York Road i øyesyn og ta en tur ut på matta, før vi vendte skuffet tilbake til The Bell for trøstende forfriskninger. To timers tid senere forvant Matt tilbake til Oxford, og ytterligere en time senere tok også jeg toget den korte turen tilbake til Reading og en dør jeg trodde hadde gått i vranglås på Belle Vue. En tydelig irritert Bobbi Stenning som åpenbart måtte stå opp fra sengen var særs lite imponert da hun fikk den opp på første forsøk.
Dag 5: 12.01.2011 Swindon Supermarine – Halesowen Town
Etter å ha ligget i senga til bortimot 12, gikk jeg turen ned til sentrum av Reading. Snaue to timer på internetcafe, en bacon melt og en j2o senere, inntok jeg en stor gourmetburger og en eller to Strongbow på Wetherspoons-puben The Monk’s Retreat, før jeg gikk ned til stasjonen og gikk til innkjøp av returbilletter til Swindon. En liten togtur senere entret jeg puben Queens Tap vis-à-vis Swindon jernbanestasjon, hvor jeg tok meg tid til to halvlitre Strongbow før jeg gikk den korte veien ned bussterminalen. Buss nr 7 til Highworth kom kort tid etter, og en pen jente tilbød seg å si fra når jeg skulle gå av. Hun holdt sitt ord, og en overraskende lang busstur senere (etter det jeg antar er en melkerute rundt i Swindon) takket jeg for hjelpen og ble pekt videre i retning; eller Webb’s Wood Stadium om man vil.
Da jeg fant frem, endte jeg først opp i baren til den lokale rugby-klubben. En noldus på parkeringsplassen fortalte meg nemlig at det ikke var noen bar inne på stadion. Men etter kun en halvliter, valgte jeg gå inn uansett. Og etter å ha gått til innkjøp av både program og skjerf, fant jeg ut at joda…visst var det bar her. Jeg fant meg til rette i nevnte bar, hvor jeg bladde litt i et helt ok program mens jeg lesket strupen ytterligere. Jeg ble litt overrasket over å se vår gamle Reading-spiller Matt Robinson i hjemmelaget Supermarines rekker, da jeg trodde han hadde lagt opp. En lokal gammel traver med obligatorisk six pence kunne fortelle at Robinson nå jobbet halv stilling som politimann (fysj da) og hadde måttet stå over forrige kamp fordi han ikke klarte å skifte vakt!
Kampen var bare sekunder gammel da hjemmelagets man of the match Steve Cook misset etter å ha blitt spilt gjennom. Og allerede i det fjerde minutt tok Marine ledelsen ved Sam Morris etter forarbeid av Cook og Nick Stanley. Kvarteret senere var det Yeltz-keeper Simon Flower som hindret ny baklengs da han fanget Jamie Goslings skudd etter flott forarbeid av Cook. Halesowen kom mer med, og hadde sjanser ved både kaptein Marlon Walters, Rory Curtis og Lee Chilton, mens hjemmelaget hadde et par farlige skuddmuligheter blokkert gjennom oppofrende forsvarsspill. Men etter 41 minutter doblet Marine ledelsen da Cook og Morris kombinerte flott før en umarkert Nick Stanley kunne sette inn 2-0 til pause.
Det begynte etterhvert å regne noe aldeles fryktelig, og fra pause og inn ble mesteparten av tiden min tilbragt i klubbhuset/baren. Men ved å kikke gjennom vinduene fikk jeg da med meg det meste – ikke minst da jeg i tillegg tok hyppige røykepauser, og til og med en burger-pause. 101 tilskuere kunne se at Halesowen kom friskt ut etter pause og skapte en kjempesjanse etter 52 minutter. Chilton fant Izquierdo med en flott langpasning, men hjemmekeeper Will Puddy fikk nok kontakt til å få skiftet retning på spanjolens skudd. Etter en times spill sørget imidlertid Sam Morris for å sette den siste spikeren i kista med en avslutning fra spiss vinkel. Både Stanley og Daniel Allen hadde sjanser til å øke ytterligere, før Anthony Bruce kunne pyntet på resultatet for gjestene. Bruce fikk istedet marsjordre med drøye ti minutter igjen, etter at talkingen av Gary Horgan resulterte i hans andre gule.
Kampen ebbet ut med 3-0 seier til hjemmelaget, og spillerne kom etterhvert inn i klubbhuset for å spise. Jeg fikk således vekslet et par ord med bl.a Matt Robinson, som dog ikke var all verdens snakkesalig.
Jeg fikk omsider kontaktet min venninne Jackie som bor i nærheten, og ikke lenge etter kom hun kjørende for å frakte meg til togstasjonen slik hun hadde tilbudt seg. Dessverre ble omveien litt for lang og “hyggelig”, og da jeg endelig ankom stasjonen hadde kveldens siste tog tilbake til Reading gått for 4 minutter siden. Det endte meg at Jackie måtte kjøre meg tilbake til Reading, og jeg må si jeg sendte henne en varm tanke da jeg dagen etter hørte at hun hadde kjørt seg vill i området rundt Theale, og brukt nesten tre timer hjem! For min del var reisen kommet til en ende, og kun den triste avreisedagen gjensto. Og Gardermoen er fortsatt trist å komme hjem til – selv om det ikke er like trist på ettermiddagen som sent på kvelden.. Jeg tenkte allerede som så at en lotterigevinst hadde gjort seg, slik at neste tur kunne planlegges. En tur i påsken hadde passet flott!
Ground #32:
Swindon Supermarine – Halesowen Town 3-0 (1-0)
Southern League Premier Division
The Webb’s Wood Stadium, 12 January 2011
1-0 Sam Morris (4)
2-0 Nick Stanley (41)
3-0 Sam Morris (60)
Att: 101
Admission: £9
Programme: £1,50
