Dag 6: Onsdag 16.09.2009: Reading – Cardiff City
Borte bra men hjemme best er det noe som heter, og jeg føler meg stort som hjemme når jeg ankommer Reading. Da mitt tidligere så faste Crescent Hotel var fullbooket ved min overnatting en drøy måned tidligere, hadde jeg ikke vist meg der siden rett etter nyttår. Det hadde de to tvillingene som driver hotellet tydeligvis lagt merke til, der de kaklet i munnen på hverandre med indisk aksent. «Mr. Johnson, so nice to see you again. We haven’t seen you now, long time. Are you here for the football again? Og my god, where are you going this time?». Etter høflig å ha utvekslet noen fraser om min reiseplan og kveldens Championship-møte med Cardiff, fikk jeg slengt fra meg pikkpakket og spasert de 10-15 minuttene ned til sentrum, med et fast stopp for å hilse på foreldrene til en kompis. Ganske interessant å høre moren hans fortelle om tiden på 70-tallet da hun og hennes mann var blant byen store festløver, og var i nærmeste omgangskrets til den gudebenådede Robin Friday – stemt frem som tidenes Reading-helt ved en rekke anledninger. Dog også skremmende å høre om Friday og hans livsstil totalt ute av kontroll. Jeg husker spesielt godt at hun fortalte hvordan Friday hadde kommet til henne fast bestemt på å prøve heroin, og ville at hun skulle hjelpe ham med å sette sprøyta!
Vel fremme ved vårt faste møtested på The Coopers Arms var det tidlig klart at denne kvelden var det ikke mange av gutta som var ute før kampen. Flere jobbet sent og ville komme rett på kamp. Og når vi kun var 4-5 av oss, ble selv politiets relativt faste stopp innom Coopers Arms ganske kort. Ledsaget av sine walisiske kollegaer (Heddlu) prøvde de seg bare på noen raske kompisaktige kommentarer før de kom med en rask pengefinger og forsvant ut i ettermiddagen. Det var merkelig rolig i byen før en kamp som tidligere har ført til politiordre om stengte puber i byen i timene før og etter kamp. Og etter diverse forfriskninger forlot vi Coopers Arms og gikk den korte veiene ned til stasjonen for å hoppe på buss 79 til Madejski Stadium.
Stående på søndre del av East Stand var jeg en av 16 687 tilskuere som så Reading starte friskt de første minuttene, før Cardiff tok over. Waliserne var best i en målløs førsteomgang, der Jay Bothroyd og Michael Chopra innimellom terroriserte Reading-forsvaret. Vi skriver på dette tidspunktet altså 16. september, og Reading er altså fortsatt uten hjemmeseier siden 1-0 seieren over Wolves så langt tilbake som 21. januar!!
Likevel var det et helt annet hjemmelag som kom ut etter hvilen. The Royals så ut til å være i full kontroll og skapte en rekke sjanser. Mot spillets gang var det dog Cardiff som tok ledelsen etter at cross fra Peter Withingham fant en umarkert Chris Burke på bakre stolpe…BANG…0-1 etter 58 minutter. Og ikke lenge etter kunne han doblet ledelsen, etter nok en Whitingham cross til bakre stolpe – men denne gangen tråkket Burke på ballen med et nesten åpent mål gapende foran seg. Etter dette virket det dessverre som om lufta gikk ut av Reading, og selv når Cardiffs Stephen McPhail fikk direkte marsjordre etter en stempling av Jem Karacan, klarte de ikke å komme noe mer enn et par halvsjanser, og Bluebirds kunne ro i land en trepoenger. Og Reading må fortsatt vente på den forgjettede hjemmeseier.
Tilbake i sentrum ble sorgene raskt slukket i fludium fra Coppers Arms’ tappekraner, inntil folk begynte å bryte opp – det var tross alt arbeidsdag dagen etter.
Re-visit:
Reading – Cardiff City 0-1 (0-0)
Championship
Madejski Stadium, 16 September 2009
0-1 Chris Burke (58)
Att: 16,687
Admission: ???
Programme: £3
Dag 7: Torsdag 17.09.2009: Hviledag i Reading
Dagen etter er hviledag. Litt shopping, tidsfordriv på internett cafe og nytt besøk hos foreldre av kompis slår ihjel noen timer, før jeg har fått med noen av Reading gutta til å komme ut for et par forfriskninger.
Når mørker senker seg, drar de andre hjem.. Men selv velger jeg å nyte godt av at Readings etterhvert tallrike studenter har student night – noe de virker å ha meeeget ofte – og at både nattklubbene Q Bar og Revolution holder åpent sent.
Dag 8: Fredag 18.09.2009: Sheffield United – Sheffield Wednesday
Fredag morgen var dagen derpå etter en kveld på byen i Reading, og jeg våknet med en dundrende hodepine og med et ukjent kvinnemenneske i hotellsenga. Det skulle senere vise seg at hun mest sannsynlig til og med smittet meg med lungebetennelse. En dusj gjorde underverker, men frokosten valgte jeg ta på Wetherspoons puben The Monk’s Retreat i sentrum. Heldigvis er Reading et av Englands største jernbanekryss, noe som gjør at man ofte slipper å dra gjennom London for å nå sin destinasjon. Detter var også tilfelle med min destinasjon denne dagen: nemlig stålbyen Sheffield. Dette var nok den kampen jeg isolert sett har gledet meg mest til på denne turen. Et Championship-oppgjør mellom byrivalene United og Wednesday er ikke hver dag man har sjansen å få med seg. Det var også her jeg var mest usikker på å få billett. Billettene til kampen lå på Uniteds hjemmeside kun ute til salg som en pakke, hvor man måtte kjøpe billett til en annen kamp for £10 samtidig. Men jeg tenkte at det er det sannelig verdt, uten at jeg husker om jeg valgte Doncaster eller Ipswich som den andre kampen.
Jeg fant raskt ut at mitt hotell er like sentralt beliggende som de hadde skrytt av, og med kart og veibeskrivelser fra resepsjonen var jeg godt rustet til å finne frem. Jeg klarte ikke dy meg, men bare måtte innom The Crucible Theathre før ferden gikk videre til Bramall Lane. Min Manc-kompis her hjemme tok kontakt i rette tidspunkt og lurte på om jeg kunne legge ut for en ny Sheffield United drakt han ville gi en Blades-kompis i bursdagsgave. Som sagt, så gjort. Drakta ble handlet inn sammen med de obligatoriske skjerf og program. The Wheat Sheaf Pub er en pub hvor supportere gjerne blir anbefalt å styre unna, og det var da også en god del ansikter tilstede fra Uniteds beryktede BBC. Men jeg var ikke deres motstander denne dagen, og endte opp med en artig prat med et par karakterer. Og jeg fikk til og med solgt billetten min til ekstra-kampen til pubeieren for £10.
Men Steel City Derby er mer enn bare en fotballkamp. Jeg vil gå så langt som å karakterisere dette som et av de aller aller største hatoppgjør i England. Jeg har aldri i mitt liv noen gang sett så mye politifolk på en gang. Og deler av Blades folket sto klare med poser inneholdende urin – rede til å bombardere Owls supportere som kjørte forbi.
Stemningen var allerede elektrisk da jeg installerte meg på The Kop, og den ble ikke dårligere da Jamie Ward allerede etter 7 minutter sendte Blades i ledelsen etter en corner. Kvarteret spilt, og stemningen blant de rød-hvite skrus opp ytterligere et hakk da vår gamle Reading-spiss Darius Henderson styrer inn 2-0. Og allerede et par minutter før pause syntes kampen kjørt da Wednesday forsvarer Lewis Buxton headet ballen i eget mål under press fra Darius Henderson. 3-0 til pause. Game over?
Neida, allerede i andre omgangs åpningsminutt sørget en volley fra Marcus Tudgay for å gi uglene fornyet håp. Etienne Esajas hadde kommet innpå som innbytter og stabilisert Wednesday, og det var ikke ufortjent at nederlenderen scoret et flott frisparkmål og dermed reduserte til 3-2 med 65 minutter spilt. Men til tross for stående ovasjoner fra sine egne, klarte ikke Wednesday å hente inn hele ledelsen, og dermed gikk alle tre poengene til den røde-hvite delen av byen.
Jeg var overhodet ikke i form etter kampen, og det ble derfor kun med en Strongbow før jeg returnerte til hotellet. Scenene rundt meg på vei fra Bramall Lane inn mot sentrum var helt vanvittige. Det var politi overalt! Hele veien sto de i fullt riot gear, skulder til skulder på begge sider av veien innover mot sentrum. I lufta hadde de tre politihelikoptere, langs Brammall Lane telte jeg hele åttiåtte av deres store riot vans. Det hørtes ut som om lyden av sirener kom fra alle kanter av området. Man skulle rett og slett tro det var tredje verdenskrig, og ikke en fotballkamp. Jeg leste i ettertid at South Yorkshire politiet hadde ute langt over 1000 personer i forbindelse med denne kampen! Det må bli litt av regning for klubbene.. Jeg må ærlig inrømme at jeg tenkte på at jeg gikk og bar på en pose fra Sheffield United clubshop, med Blades logo smurt utover. Muligens ikke så populært dersom jeg skulle møtt på en kranglete gjeng med blåhvite ugler. Men jeg overlevde til slutt The Steel City Derby også…
Ground # 20:
Sheffield United – Sheffield Wednesday 3-2 (3-0)
Championship
Brammall Lane, 18 September 2009
1-0 Jamie Ward (7)
2-0 Darius Henderson (15)
3-0 Lewis Buxton (og, 42)
3-1 Marcus Tudgay (46)
3-2 Etienne Esajas (65)
Att: 29,210
Admission: £26
Programme: £3
Dag 9: Lørdag 19.09.2009: Lincoln City – Shrewsbury Town
…selv om jeg dagen etter våknet usedvanlig slapp, med feber og kennelhoste av en annen verden.
Matlysten var ikke større enn at jeg droppet frokost til fordel for innkjøp av et par sandwicher på WHSmith før avreise Sheffield. Et par togbytter senere gikk jeg av toget i Lincoln, og fant fort ut at å gå opp til hotellet Duke William oppe på høyden i Bailgate-området ikke var spesielt aktuelt, særlig ikke i min relativt dårlige form. En lokal og meget hyggelig taxisjåfør ga meg mye info om byen før han slapp meg av så nær hotellet han kunne, der oppe ved Bailgates usedvanlig idylliske trange gågater i skyggen av den fantastiske Lincoln Cathedral. Jeg hadde avtalt møte med en venninne som skulle komme ned fra Skegness, men først skulle jeg se Lincoln City ta imot Shrewsbury Town til League Two-dyst.
En Strongbow ble inntatt før taxituren tilbake ned i «lavlandet» i nærheten av togstasjonen, og jeg fant ut at enda en Strongbow eller to hjalp litt på formen. Jeg ruslet langs kanalen mot Sincil Bank, og etter først ha gått feil vei og endt i en blindvei, fant jeg til slutt frem og fikk betalt meg inn på den forholdsvis store Lincs Coop Stand, hvor jeg kom i prat med en lokal veteran som jeg ble sittende å utveksle kommenterar og småprate litt med under kampen.
Hjemmelaget startet friskt, men det var gjestene fra Shropshire som tok ledelsen da Jake Robinson scoret fra kort hold etter 29 minutter.
I andre omgang utviklet det seg etterhvert til å bli ganske ampert, med et par forholdsvis stygge episoder. Store protester var det også da dommeren tildelte Shrewsbury straffe med snaue kvarteret igjen, for det han mente var en hands av Imps forsvarer Moses Swaibu. Dave Hibbert sendte keeper Rob Burch feil vei og fastsatte sluttresultatet til 0-2.
Tilbake i Bailgate-området fikk jeg etterhvert besøk av min venninne, og vi endte opp med å tilbringe hele kvelden rundt i de mange koselige utesteder i området, som forøvrig kan anbefales på det varmeste.
Ground # 21:
Lincoln City – Shrewsbury Town 0-2 (0-1)
League Two
Sincil Bank, 19 September 2009
0-1 Jake Robinson (29)
0-2 Dave Hibbert (pen 76)
Att: 3,234
Admission: £17
Programme: £2,50
Dag 10: Søndag 20.09.2009: Hjemreise
Det var dag for hjemreise, og jeg våknet med om mulig enda styggere hoste, og vissheten om at jeg hadde en meget lang togreise foran meg – rundt 4 timer fra Lincoln ned til Heathrow. I det minste hadde jeg BritRail pass, som jeg ofte har når jeg skjønner at det vil bli mye reising på kryss og tvers. Så det var bare å bite tennene sammen, gå til innkjøp av Non League Paper og Football League Paper og gjøre det beste ut av reisen. Da vi landet hjemme på Gardermoen, var jeg i dårligere form enn noen gang, og lengtet bare hjem til senga. Er der forresten bare jeg som synes Gardermoen er en utrolig trist flyplass å komme hjem til?? Uansett trøstet jeg meg med at ny tur allerede var på trappene i jule- og nyttårsperidoen.
Neste tur/next trip: December/January 2009/10
Forrige tur/previous trip: September 2009 (Part 1/2)
