Dag 1: 30.04.2010: Oppladning i Reading
Min opprinnelige plan om å fly over lørdag morgen, måtte forandres da det ikke var noe tilgjengelig tidlig nok. Slik er det innimellom når man drar på kort varsel, men jeg følte trang til å foreta en siste helgetur over till balløya før sesongen sluttet. Derfor dro jeg litt tidligere fra jobb denne fredagen, og fløy over til Heathrow på ettermiddagen. Rail Air bussene til Reading hadde tydeligvis flyttet, men jeg fant den nye basen og satt snart på bussen til Reading. Vår kjære Coopers Arms hadde nettopp blitt lagt ned, men jeg fant hvertfall et par av mine kompiser på Blagrave Arms. Etter en kjapp svipptur med taxi for å dumpe bagasjen på Crescent Hotel ble det tid til noen glass med mine venner. Men da ingen følte for litt clubbing ved pubens stengetid, endte jeg opp med å ta en tur innom Reflex alene – uten at jeg kjedet meg av den grunn – før det bar tilbake til hotellet for å få litt søvn.
Dag 2: 01.05.2010: Gillingham – Southampton
Etter en tidlig togtur inn til Paddington og tube gjennom London, befant jeg meg på St. Pancras togstasjon. Selv om den ser nymotens ut innvendig, og jeg har tatt tog derfra til både Nottingham og Sheffield tidligere, er den ikke veldig imponerende skiltet. Og jeg surret litt rundt først før jeg fant ut at Southeastern’s togruter til Kent har avgang fra terminalens innerste krok. Med litt innkjøpt lesestoff lot jeg toget bringe meg i retning grevskapet som kalles “The garden of England”, og kunne til slutt hoppe av toget i Gillingham. Der skulle hjemmelaget spille League One kamp mot storheten Southampton senere på dagen, en livsviktig kamp for Gills i kampen mot nedrykk. Selv om kampen var betydningsløs for gjestene fra sydkysten, hadde de solgt ut sine billetter – og da jeg ringte Gillinghams ticket office for å sikre meg billett, var det en mistenksom resepsjonist som kunne fortelle at de hadde blitt nedringt av personer med sydkyst-dialekter på jakt etter billetter på de andre tribunene. Heldigvis ble jeg kvitt kvitt mistanken om å være en de, og billett var i boks.
Jeg hadde ikke før stukket hodet ut av stasjonen før jeg ble påprakket en løpeseddel reklamerende for vannhullet Southern Belle, perfekt beliggende tvers ovenfor stasjonen, og helt i begynnelsen av den koselige High Street. Et perfekt stoppested før man sjekker inn bagasjen på hotellet, tenkte jeg – det var jo uansett tidlig ennå, ikke engang tolv. Det hadde allerede begynt å yre av liv, og både lokale og spesielt tilreisende fra Hampshire var fullt igang med vorspielet. Etter et par pints med Herefordshire-nektar gikk turen med taxi til King Charles Hotel, et meget imponerende hotell med flotte, store rom. Kjempevaluta for pengene, og egen fløy med røykerom har de til og med – noe som ikke lenger er hverdagskost. Etter en kjapp dusj spaserte jeg tilbake til Southern Belle ved hjelp av mitt faste kart printet ut fra nettet. En venninne jeg skulle møte her hadde ikke kommet ennå, men jeg fikk da slått av en prat med både hjemme- og bortefolk, og ikke minst tatt tempen på førstnevntes nerver og syn på sjansene til å overleve, mens jeg ventet på henne.
Hun hadde blitt forsinket, og da hun skulle sitte lenger ned på Rainham Stand enn meg sammen med familie, avtalte vi å heller møtes på Southern Belle etter kampen. Jeg gikk dermed for å plukke opp billetten, samt det faste skjerf og program. På plass på Rainham End kunne jeg se med egne øyne at Southampton-folket virkelig hadde møtt tallrike opp, der hele Brian Moore Stand på motsatt side var full av individer i rødt og hvitt. De skal være glad det var fint vært og sol, for den var uten tak og totalt åpen for elementene.
9 504 tilskuere kunne se kampen åpne friskt, og etter 19 minutter traff Saints-keeper Kelvin Davis’ klarering Gills angriper Simeon Jackson og landet hos Rene Howe, som enkelt kunne gi hjemmelaget ledelsen 1-0. Lee Barnard var farlig frempå for gjestene, men Gills hadde også sine sjanser og det var ikke ufortjent at de gikk til pause med ledelse. Etter hvilen satt innbytter Rickie Lambert fart i The Saints laget, men det var Gillingham som økte til 2-0 da Josh Gowling headet inn Curtis Westons innlegg – ikke så altfor lenge etter at Simeon Jackson hadde en heading i tverrliggeren. Etter 65 minutter reduserte David Connolly til 2-1 med et skudd fra utenfor 16-meteren, og sørget for en nervøs avslutning på Priestfield Stadium. Kun en kjemperedning av Gills keeper Alan Julian hindret Rickie Lambert i å utligne, og nå var Gillingham virkelig på defensiven. Det hadde nok med å forsvare seg, og Saints kaptein Dean Hammond headet like utenfor idet klokken passerte 80 spilte minutter.
Etter fire lange tilleggsminutter var dog en kjempeviktig seier et faktum for hjemmelaget, og publikum var i ekstase. Som så ofte i sesongens siste hjemmekamp, ble banen invadert av unge Gills-fans som tydeligvis var overbevist om at nå hadde de sikret plassen. Noen illsinte sjeler skrek og bar seg over personene ute på banen. “Your fuc*ing idiots! Get off the pitch, you morons! We’re not safe yet!”. Men klubben hadde nå hvertfall skjebnen i egne hender, da de var i førersetet ovenfor de andre dumpekandidatene Tranmere, Exeter og Hartlepool, og uavgjort mot allerede nedrykksklare Wycombe i siste kamp ville sikre plassen uavhengig av hva de andre gjorde. Imidlertid gikk absolutt alt mot Gillingham i siste runde – selv tapte de 3-0 i Buckinghamshire, mens både Exeter og Tranmere vant og Hartlepool spilte uavgjort – og dermed ble det nedrykk likevel. Men det er en annen historie..
Tilbake på Southern Belle ble vi et par timer og moret oss sammen med supportere fra begge lag, inntil det begynte å tynnes ut i rekkene av fotballsupportere. Jeg hadde uansett en tidlig start og lang dag planlagt for neste dag, så min venninne fulgte meg tilbake til hotellet, hvor vi etterhvert sa takk for nå. Et hyggelig møte med Gillingham var over for denne gang.
Ground #26:
Gillingham – Southampton 2-1 (1-0)
League One
Priestfield Stadium, 1 May 2010
1-0 Rene Howe (19)
2-0 Josh Gowling (51)
2-1 David Connolly (65)
Att:9,504
Admission: £23
Programme: £3
Dag 3: 02.05.2010: Reading – Preston North End
Søndagens første tog fra Gillingham gikk i halv sju tiden, og jeg befant meg etterhvert tilbake i Reading litt etter 9. På dagen for sesongens siste runde i Championship, skulle alle kampene starte kl. 13.00, og derfor hadde mine kompiser intatt The Monk’s Retreat allerede fra 7-tiden om morgenen. Når Wetherspoons puber åpner tidlig må man da benytte seg av det.. En betydningsløs kamp skulle spilles mellom Reading og gjestene fra Preston. Betydningsløs for tabellen i det minste.. Stemningen ble etterhvert god i takt med tilstrømningen av mennesker og inntaket av drikke, og vi bestemte oss for å ta maxi taxi til Madejski Stadium.
På plass på East Stand kunne jeg og 19 238 andre se Jimmy Kebe drible seg forbi tre mann før han sendte oss i føringen etter 12 minutter. Bare noen minutter senere fant en glimrende Shane Long pasning Jobi McAnuff som kom seg foran Preston forsvareren og sente ballen i hjørnet til 2-0.
Reading var totalt overlegne, og både Kebe, Long og den fantastiske Gylfi Sigurdsson hadde alle sjanser til å øke, mens Preston måtte nøye seg med et langskudd som nesten ble klønet inn av Reading keeper Adam Federici, og en heading fra Youl Mawene som ga Federici muligheten til å rette opp inntrykket med en flott redning.
Etter pausen hadde igjen både Sigurdsson og Long sjanser til å øke, før Ross Wallace skjøt i stolpen for Preston. Like etter, med 64 minutter spilt, fikk nevnte Wallace sjansen igjen. Han sendte i vei et fantastisk frispark fra bortimot 30 meter, som endte i nettmaskene bak Federici. 2-1. Men Reading hadde full kontroll, og Sigurdsson fikk sitt velfortjente mål etter 72 minutter – sesongens mål nummer 20 i ligaen for midtbanespilleren. Preston-fansen derimot danset conga på South Stand; en haug av dem tydeligvis utkledd som karakterer fra The Wizard of Oz.
North End keeper Waynes Henderson måtte ta frem sitt ytterste for å hindre Matt Mills i å heade inn nummer fire, og Jimmy Kebe hadde et mål annulert for offside. Muligens var det en feil avgjørelse, men det spilte ingen rolle. Innbytter Simon Church avsluttet sesongen med en superb volley fra utenfor 16-meteren, utagbart for keeper Henderson. Dermed 4-1 tre minutter på overtid, noe som ble sluttresultatet. Æresrunde ble etterhvert foretatt, og de fleste sto igjen for å hylle spillerne.
Tilbake i sentrum fant vi ut at Blagrave Arms holdt stengt (av den utrolige grunn at noen hadde smurt avføring utover veggene på toalettet, fant vi ut senere! Herlig…) så vi fortsatte like gjerne der vi slapp på Monk’s Retreat. Det er vel ikke mer å si enn at det ble en fuktig kveld, og såvidt jeg husker endte jeg opp på Reflex før jeg tok kvelden etter en laaang men fin dag.
Re-visit:
Reading – Preston North End 4-1 (2-0)
Championship
Madejski Stadium, 2 May 2010
1-0 Jimmy Kebe (12)
2-0 Jobi McAnuff (17)
2-1 Ross Wallace (64)
3-1 Gylfi Sigurdsson (72)
4-1 Simon Church (90)
Att: 19,239
Admission: £23
Programme: £3
Dag 4: 03.05.2010: Luton Town – York City
Jeg befant meg tilbake på St. Pancras stasjon, hvor jeg nå husket hvor jeg hadde observert togene jeg var ute etter. Rulletrappene tok meg ned under bakken og til plattformen der toget til Luton snart kom inn på platformen. Ved hjelp av nyinnkjøpte Non League Paper og Football League Paper fra WHSmith på Reading stasjon, fikk jeg slått ihjel litt tid mens jeg beveget meg mot Bedfordshire. Med drosje ankom jeg Stockwood Hotel, som virket litt lugubert. Men jeg skulle uansett bare slenge fra meg bagasjen, så jeg tok kartet fatt og fant frem til Arndale Centre og senere The White House Pub, hvor det allerede var fullt av Luton-fans. Min nye Reading-tatovering fikk forøvrig flere kommentarer fra skeptiske Luton-fans som fortsatt husker at vi slo de 4-1 i Full Members (den gang Simod) cupfinalen i 88. Hjemmelaget skulle spille andre semifinale i playoff, og kun York City sto mellom Luton Town og en Wembley-finale mot vinneren av Oxford United og Rushden & Diamond i den andre semifinalen, med plass i League Two som ettertraktet premie. York City hadde vunnet den første kampen oppe i Yorkshire etter et meget sent mål av Richard Brodie, noe som var hardt å svelge for Luton. Men Hatters-fansen virket stinne av selvtillit etter å ha avsluttet den ordinære serien med 10-4-0 siden nyttår.
Kenilworth Road har lenge vært omtalt som det verste stadion i Football League (før nedrykket til Conference), men da jeg hadde hentet min billett og entret Main Stand via et originalt trappe/rampe-system som nok har vært umoderne i en mannsalder , ble jeg positivt overrasket. Jeg ble møtt av et sjarmerende anlegg, og falt for dets karakter. Unntaket er motsatt langside, der gamle Bobbers Stand har blitt erstattet med en rekke usjarmerende executive boxes som i 1986 erstattet gamle Bobbers Stand. På området av Main Stand der jeg sto, nærmest bortesupporternes Oak Road Stand, var stemningen elektrisk og aggresiv – 9 781 tilskuere på stadion skapte en fantastisk atmosfære.
Luton måtte jo frem og score, så det var ingen overraskelse å se de gå offensivt ut, selv om man nesten kunne merke nervøsiteten i laget. Tom Craddock skjøt rett utenfor etter snaue kvarteret, og like etter burde veteranen Kevin Gallen gitt Luton ledelsen og sørget for balanse sammenlagt, men en glimrende redning av Michael Ingham i York målet hindret hjemmejubel. Richard Brodie var frempå og minnet på at York ikke ville gi seg uten motstand, mens Luton hadde sjanser i form av en Claude Gnapka heading og en skummel cross fra Jake Howells som skapte kaos i City forsvaret. Jeg fikk forøvrig oppdatering på mobil fra Oxford United – Rushden & Diamonds av min Oxford-kompis Matt, som kunne fortelle at Oxford var på vei til å leke seg til Wembley, og desperate Rushden-fans hadde utløst brannalarmen på Kassam Stadium i forsøk på å få kampen avbrutt.
To minutter etter hvilen ble oppgaven langt verre for hjemmelaget, da York ble tildelt frispark på 16-meteren. Michael Rankine skjøt gjennom muren og traff Lutons keeper Mark Tyler. Den som reagerte raskest var Yorks Chris Carruthers som satt inn 0-1. Nå var oppoverbakken blitt enda brattere for Luton. Town-manager Ricgard Money foretok offensive bytter, men selv om Luton hadde spillemessig overtak skapte de få virkelige farligheter da de stanget mot en mur av røde og blå. De farligste sjansene kom til York på kontringer og de kunne fort doblet ledelsen, men en umarkert Alex Lawless klarte ikke å treffe mål.
Frustrasjonen begynte å bre seg i Luton, både på banen og tribunen. På banen fortsatte de å stange i muren til York, som var skumle på kontringer, og når de først kom til sjanser ble avslutningene for slappe. På tribunen derimot, ble entusiasmen vendt til pur aggresjon – det haglet med ukvemsord og hatefulle sanger mot York-folket og northeners generelt, og snart var det også mynter, lightere og andre rekvisitter som haglet mot Oak Road Stand. Luton kom muligens litt ut av det da dommeren ble skadet og brukte 7 minutter på å få byttet, og så aldri ut til å utgjøre noen alvorlig trussel. Og da sluttsignalet gikk, eksploderte det fullstendig.
Hundrevis av mennesker strømmet ut på gressmatta, mange av de allerede maskert. Da politiet kom utpå banen med køller og skjold for å hindre Luton fans å gå mot bortefolket, var det nettopp det de gjorde. Backet opp med høylytte oppmuntringer fra Main Stand (og faktisk også noen av boksene på motsatt side) forsøkte man å presse seg gjennom muren av politifolk.
Imens hadde York spillerne som hadde feiret foran sine supportere nå blitt fanget, da spillertunnelen befant seg på den andre siden av den rasende mobben. Det endte med at York-spillerne rett og slett måtte flykte opp på bortetribunen og evakueres gjennom et legerom. Det haglet med mynter, flasker, lightere, mobiltelefoner (!!) etc både fra folket på gressmatta, og fra personer i Main Stand der man i tillegg hadde begynt å rive opp seter for å kaste mot York-spillerne (og supporterne) der de ble evakuert ut i hjørnet mellom Main Stand og Oak Road Stand.
Etterhvert roet det seg ned og folk begynte å trekke ut. Veien til og fra Kenilworth Road fremsto for meg noe kronglete, så jeg valgte å følge folkemassen slik jeg hadde gjort før kampen. Imidlertid viste det seg at massen jeg fulgte slett ikke var på vei tilbake til sentrum eller White House pub, men til borteexiten. Nederst ved krysset i Dunstable Road hadde politiet sperret av veien, og begynte å slå løs med batonger på personer som nærmet seg. Disse svarte med å tømme alt som var av varer utenfor en butikk på hjørnet, og bruke det som missiler – inkludert en vanvittig mengde med potteplanter, frukt, toalettpapir, koster og mopper.
Kenilworth Road har en meget spesiell borteinngang, som går under noens soverom i et rekkehus, og i min naivitet for dagen tenkte jeg at dette kan jeg sikkert gå opp og ta et bilde av. De hadde jo sluppet forbi en asiatisk kvinne med barnevogn rett foran meg. Men før jeg kommer sålangt som å i det hele tatt å forklare min intensjon, får jeg smake batongene fra 2 av de uniformerte. Jeg forsøkte å forklare min sak, men med samme resultat…pluss den klare beskjeden “F*ck off, scum!”. Kanskje manglet jeg turban og burka som trengs for å skli inn i det meget etniske Bury Park-området, som er bortimot kjemisk renset for personer av kaukasisik ætt. Jeg satt omsider uansett kursen tilbake langs Dunstable Road (hvor trafikken nå hadde stoppet, og det var full kork) tilbake mot sentrum, og fant frem til White House. Etter kun et kvarters tid kommer hele mobben tilbake til denne puben, og etter de en skokk av lovens lange arm som beleirer puben med opprørspolti. Etter en halvtimes tid, kommer de inn med køller og skjold, men må trekke seg ut igjen da de blir møtt med en kanonade og tomme og halvtomme glass. En gang til kommer de inn, men med samme resultat – og det opprettes status quo med beleiring. Og da jeg forlot stedet var det fortsatt situasjonen.
Ground #27:
Luton Town – York City 0-1 (0-0) – York City win 2-0 on aggregate
Conference National, playoff semifinal 2nd leg
Kenilworth Road, 3 May 2010
0-1 Chris Carruthers (47)
Att: 9,781
Admission: £18
Programme: £3
