Søndag 01.05.2016: Harlow Town v AFC Hornchurch

 

Jeg hadde blitt fortalt at puben Porter & Sorter ville være åpen for frokostservering fra klokka 10.00, men det spørs om ikke vedkommende hadde glemt at det var både søndag og Bank Holiday weekend, for man hadde fortsatt ikke åpnet dørene da klokka hadde passert halv elleve. Dermed måtte jeg ta til takke med smørbrød fra WHSmith-kiosken på East Croydon stasjon før jeg etter hvert satt meg på toget. Dette var en dag der jeg under planleggingen av turen ennå ikke visste helt hvor jeg ville befinne meg, og jeg endte opp med en annen destinasjon enn det jeg først hadde mistenkt. Det var rett og slett fordi det denne søndagen var duket for playoff-finalen i Isthmian League Division One North, og semifinalene ble arrangert 27. april, da jeg allerede hadde startet min tur og befant meg i Storbritannia.

 

Av lagene bak divisjonsvinner AFC Sudbury, var det Thurrock og Harlow Town som utkjempet en duell om andreplassen som ga hjemmebanefordel i både semifinaler og en eventuell playoff-finale. Jeg var mest lysten på et besøk hos Thurrocks hjemmebane Ship Lane, og fikk viljen min da de tok andreplassen, men i playoff vet man aldri hva som skjer, og Thurrock tapte sin semifinale hjemme mot AFC Hornchurch. I den andre semifinalen vant Harlow Town sin hjemmekamp mot Cray Wanderers, og sørget i det minste for at dagens playoff-finale ville bli spilt på en bane jeg tidligere ikke hadde besøkt. En kar med åpenbare Harlow-sympatier sendte meg en melding der han påpekte at det med kamp i Harlow ville bli høyere tilskuertall og langt bedre atmosfære. Selv kunne jeg nok påpekt at en kamp i Thurrock ville bydd på et for meg noe mer fristende stadion og ikke minst skikkelig gress snarere enn kunstgress, men det får være så sin sak.

 

Jeg tok meg etter hvert inn til hovedstaden, der jeg krysset metropolen på min ferd nordover og satt meg på et av Stansted Express-togene som stoppet ved stasjonen Harlow Town, og rundt en time og førti minutter etter at jeg hadde forlatt East Croydon, kunne jeg stige av ved Harlow Town. Harlow ligger helt vest i grevskapet Essex, rett ved grensen mot Hertfordshire, og er en såkalt new town. Faktisk er dette en av de første new towns som ble vedtatt bygget ut rett etter andre verdenskrig, sammen med blant annet Basildon, Hemel Hampstead og Stevenage. De som har besøkt eksempelvis sistnevnte og mange av de andre new towns, vet at det gjerne er så som så med sjarm og ynde, og det er så absolutt også tilfelle i Harlow. Unntaket sies å være den gamle bydelen Old Harlow, som i dag ligger som en drabantby i den nye byens nordøstlige utkant. Harlow, som for øvrig også er vennskapsby med Stavanger, har med sitt omegn i dag et innbyggertall på drøye 80 000, og ligger 35 kilometer nordøst for det sentrale London.

 

En av innbyggerne er cockneyen Steve, som var identisk med drosjekusken som fikk den tvilsomme æren av å skysse meg til Harlow Towns hjemmebane, Barrows Farm. Han kunne fortelle at han nå hadde bodd i Harlow i over 40 år etter å ha flyttet opp fra London med sine foreldre, og han hevdet i hvert fall å trives der, men han hadde faktisk ikke fått med seg at det denne dagen skulle være playoff-finale i byen. Taksameteret stoppet på £6,60 da han slapp meg av utenfor dagens kamparena, og siden det ikke går busser i nærheten av stadionet, var jeg påpasselig med å få hans visittkort med tanke på returen. Deretter gikk jeg for å betale meg inn med £10, og med en time og tre kvarter til avspark var jeg i hvert fall tidlig nok ute til å sikre meg et eksemplar av dagens kampprogram for ytterligere £1.

 

Klubben forventet nemlig storinnrykk, men det skulle vise seg at de likevel hadde gått tom for programmer i følge andre groundhoppere som ankom en halvtime og vel så det før avspark. Man hadde da også oppfordret om å møte tidlig, og hadde derfor åpnet portene allerede klokka 12.30 (med avspark klokka 15.00). Klubben har kun spilt på Barrows Farm – som nå offisielt heter Harlow Arena – siden 2006, da de flyttet fra Harlow Sportcentre (som ‘kun’ hadde vært hjemmebanen siden 1960) til det nybygde anlegget. Barrows Farm ble i 2013 omdøpt til The Harlow Arena, samtidig som man la kunstgress, og anlegget er ikke av de kjipeste nybyggene, men er heller ikke særlig interessant. Det domineres av hovedtribunen som på den ene langsiden er bygget opp mot hovedbygningen, og dette er en sittetribune. Midt på motsatt langside er det en ståtribune, og bortsett fra dette består tilskuerfasilitetene av såkalt hard standing.

 

Harlow Town ble stiftet i 1879, og tok i 1890-årene plass i East Herts League, der de en periode spilte under navnet Harlow & Burnt Mill etter en kortvarig sammenslåing med den lokale klubben Nettleswell and Burnt Mill som snart ble reversert. Senere var Harlow å finne i både Stansted & District League og East Herts league, for de spilte i Spartan League og etter hvert London League. I 1961 ble de med i Delphian League, og da denne ligaen to år senere ble ‘spist opp’ av Athenian League, var de en av mange Dephian League-klubber som utgjorde Athenian Leagues nye Division Two. Der sikret de seg opprykk i sin første sesong, og i 1972 rykket de opp i Athenian League Premier Division, før de året etter tok steget opp i Isthmian League (Division Two). Bortsett fra to sesonger i Southern League har de vært fast innslag i Isthmian League siden, og i 1979 spilte de seg for første gang opp i den ligaens toppdivisjon.

 

I 1990-årene slet de en del år nede i daværende Isthmian League Division Three, før de klatret med to opprykk på rappen rundt årtusenskiftet. Siste besøk på øverste nivå av Isthmian League startet med opprykk i 2007, før de etter to sesonger igjen måtte ta turen ned i Division One North. Siden den gang har de to ganger vært avhengige av benådninger for å unngå ytterligere nedrykk til step 5, men de siste par årene har de snarere vært opprykkskandidat. Våren 2014 tapte de playoff-finalen borte mot Witham Town, mens de sist sesong kjempet en durabelig duell med Needham Market, der de omsider måtte se tittelen og det automatiske opprykket glippe med ett poeng, til tross for at de sanket 103 poeng i løpet av sesongen. Selv om de endte 13 poeng foran treer AFC Sudbury og 19 poeng foran semifinale-motstander Thurrock, tapte de playoff-semien 3-4 for sistnevnte. Nå var de igjen i playoff for tredje sesong på rad, og i playoff-finalen for andre gang på tre sesonger.

 

Med såpass lang tid til avspark var det greit at programmet inneholdt en del interessant stoff, og jeg registrerte at en gammel Reading-kjenning var blant hjemmespillerne som skulle forsøke å sørge for opprykk for Harlow Town. Det hadde faktisk gått meg hus forbi at Ibrahima Sonko ved sesongstart hadde returnert til England og signert for Harlow Town, og jeg fikk jeg også vite at senegaleseren visstnok hadde avslått et tilbud fra Kilmarnock tidligere i sesongen for å i stedet bli værende i nærheten av familien og spille for Harlow Town. Klubbhusets bar ligger oppe i bygget tilknyttet hovedtribunen, og entres på toppen av tribunen. Der var det allerede godt besøkt, og man hadde åpnet også en mindre bar nede i underetasjen på bakkenivå. Etter å ha betalt £3 for en Strongbow, kunne jeg ta med meg denne ut i et inngjerdet område med parkbenker der jeg slo meg ned for å lese litt mer i programmet.

 

En bod rett ved hovedinngangen fungerte som klubbsjappe, og i tillegg til en pin til min samling, fikk jeg også slått kloa i en kopi av den nyeste utgaven av Non League Mag. Det er jo alltid greit lesestoff, men jeg må vel innrømme at jeg sitter med en liten følelse av at de kanskje har tapt seg litt etter at de ble landsdekkende, og ikke minst en slags følelse av å lese den samme artikkelen om og om igjen når jeg pløyer gjennom de mange spillerportrettene. Etter å ha hentet påfyll fra baren, dro det seg sakte meg sikkert mot avspark i playoff-finalen, der Harlow Town altså tok imot et AFC Hornchurch som hadde havnet på 5. plass og dermed tatt den siste playoff-plassen. Men gjestene hadde som sagt allerede tatt seg av andreplasserte Thurrock, så da kunne de vel også utgjøre en trussel for Harlow-klubben som hadde endt på tredjeplass.

 

Det var to lag i god form som skulle kjempe om den siste opprykksplassen fra Isthmian League Division One North til Isthmian League Premier Division, og mens vertene var ubeseiret på de siste åtte kampene (7-1-0), var Hornchurch ubeseiret på sine siste sju (5-2-0). Hjemmelagets manager Danny Chapman hadde valgt å starte med samme mannskap som hadde startet da Cray Wanderers ble slått 3-0 i semifinalen noen dager tidligere, og det var han ikke alene om, for Hornchurch-manager Jimmy McFarlane hadde også valgt samme startellever som samme dag hadde vunnet 2-0 på besøk hos Thurrock. Tidligere i sesongen hadde hjemmelaget vunnet 3-1 i det tilsvarende oppgjøret i ordinært ligaspill, men om det skulle gjentas var de kanskje avhengige av å stoppe Hornchurchs ‘danger man’ George Purcell.

 

Nettopp Purcell jaktet sitt mål nummer 40 for sesongen, og var frempå at par ganger tidlig i kampen, men først gikk han i offside, og deretter gikk ballen så vidt over både ham og oppasser Sonko, før han fra rudnt 35 meter fyrte av et skudd som suste over. På motsatt side måtte midtstopper Elliott Styles i aksjon to ganger i løpet av kort tid da et innlegg fra Craig Pope sørget for panisk kaos i Hornchurch-forsvaret før Styles først fikk blokkert og deretter klarert. Blokkert ble det også fra hjemmelagets Sonko, som viste prov på storhet med en fantastisk blokkering da Purcell la tilbake til David Knight. I stedet kontret vertene, og etter et innlegg fra Junior Dadson avsluttet Piers Wixon i tverrliggeren på nærmest åpent mål. Ballen traff så en uheldig Elliot Styles som var på vei tilbake for å rydde opp, og forsvareren styrte dermed ballen inn i eget mål. Vi var i kampens 12. minutt, og noe heldig ledet hjemmelaget 1-0.

 

Gjestene var igjen i trøbbel snaut ti minutter senere da Urchins-keeper Sam Mott feilvurderte i en duell med Alex Read, men han ble reddet av Tambeson Eyong som hadde kommet seg tilbake på streken. Sekunder før halvtimen var spilt var det imidlertid ingen redning da en corner ble klarert og slått inn igjen fra Jared Small. Alex Read kom løpende i bakrommet, og spilte uselvisk tilbake til Piers Wixon som satt inn 2-0. Urchins-manager McFarlane var åpenbart ikke helt tilfreds med dommeren, og måtte snakkes til av fjerdedommeren der han raste på benken. Fem minutter før pause fikk han dog noe å juble over da Eyong tilsynelatende ble lagt i bakken inne i feltet og dommeren pekte på straffemerket. Purcell gikk for kraft og plasserte ballen midt i mål, og Harlow-keeper David Hughes måtte kapitulere. 2-1.

 

Det var nå kamp fornyet spenning, men reduseringen utløste også knuffing på laglederbenkene, og det tok flere minutter før man hadde fått roet gemyttene såpass at man kunne fortsette. Et langt innkast skapte tilløp til panikk i et ellers solid Harlow-forsvar helt på tampen av omgangen, men 2-1 sto seg til pause. Jeg klarte til en viss grad å ignorere det faktum at kampen ble spilt på kunstgress, og hadde sett en spennende omgang. Det var dog tydeligvis ikke alle som lot seg underholde i like stor grad, for på gresset bak der hadde tilbragt siste del av første omgang satt en kar som hadde tilbragt hele omgangen fordypet i en bok. Jeg traff også på groundhopperen Jim Brunt, som jeg også hadde truffet hos Fleet Spurs dagen før, og etter en kort prat gikk jeg for å få meg en pause-pint. Den tanken valgte jeg snart å gi opp grunnet de lange køene, og vi fikk nå vite at hele 1 655 tilskuere var til stede. Et stykke bak anleggets tilskuerrekord på 2 149 som ble satt i en kamp mot Macclesfield Town i FA Cupen i november 2008, men likevel en god del mer enn forventet vil jeg tro. Jeg mener å ha lest uttalelser der de håpet på opp mot 1 200, så dette må Harlow-folket ha vært fornøyd med.

 

Ingen bytter i pausen, men tidlig i andre omgang så det ut som om Hornchurch-keeper Sam Mott måtte kaste inn håndkledet. Etter minst åtte minutter med behandling kunne han likevel fortsatte med en bandasje rundt hodet, slik også midtstopper Styles hadde fått noe tidligere. Det lange avbrekket var nok imidlertid ikke det beste for Hornchurch som sikkert hadde håpet å holde trykket oppe, og nå ble det i stedet en lang periode med stillingskrig der det skjedde lite av interesse. Ut av det blå avanserte Layne Eadie med tjue minutter igjen, og tilsynelatende på måfå sendte han i vei en suser som faktisk fant veien til nettmaskene bak Urchins-keeper Sam Mott og hans nye ‘turban’. 3-1, og man sto med en følelse av at dette var avgjørelsen.

 

McFarlane foretok sine bytter og la om til tre bak i et desperat forsøk på å komme inn i kampen igjen, men Harlow-forsvaret var nå solid, og stopper Sam West imponerte ved siden av stopper-makker Ibrahima Sonko. Da fjerdedommeren viste skiltet som varslet om 11 tilleggsminutter, skulle man kanskje tro at dette ville gi Hornchurch en siste dose fornyet håp, men i tilleggstiden var faktisk Harlow nærmere 4-1 enn gjestene var redusering. Ryan Melaugh misbrukte en kjempesjanse til å sette spikeren i kista, og helt på tampen burde Mario Noto gjort bedre enn å skyte over. Syrus Gordon hadde også en mulighet på en av en rekke kontringer som vertene nå fikk, men selv om også han ble hindret av en benparade fra keeper Mott, hadde Harlow Town gjort tilstrekkelig, og kunne juble over opprykk da dommeren omsider blåste av.

 

AFC Hornchurch får prøve igjen neste sesong, mens The Hawks fra Harlow (som tidligere faktisk var The Owls – blir de snart The Eagles?) kunne feire opprykk til Isthmian Premier. Nå skulle det deles ut trofé og medaljer, og det måtte jeg selvsagt få med meg før det etter hvert var på tide å tenke på retretten. Etter å ha unnet meg en siste pint og ventet litt på at ‘kaoset’ skulle avta noe, ringte jeg drosjekusken Steve på direktenummeret han hadde gitt meg, og ti minutter senere var han på pletten for å skysse meg tilbake til Harlow Town stasjon. Derfra gikk turen tilbake til og gjennom London, og videre ned til East Croydon, der de på Porter & Sorter hadde fått orden på kjøkkenet. Siden det var søndag, hadde man imidlertid stengt matserveringen klokka 19, slik at jeg igjen måtte ty til en matbit annetstedsfra innimellom et par pints før jeg trakk meg tilbake.
 

English ground # 342:
Harlow Town v AFC Hornchurch 3-1 (2-1)
Isthmian League Division One North play-off final
Barrows Farm (The Harlow Arena), 1 May 2016
1-0 Elliott Styles (og, 12)
2-0 Piers Wixon (30)
2-1 George Purcell (pen, 41)
3-1 Layne Eadie (70)
Att: 1 655
Admission: £10
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 02.05.2016: APM Contrast v Sutton Athletic
Previous game: 30.04.2016: Chertsey Town v Knaphill

 

More pics

 

 

Lørdag 30.04.2016: Chertsey Town v Knaphill

Klar for en ny dag og ny kamp inntok jeg min frokost på serveringsstedet Munchees, der jeg ble sittende og vurdere mine muligheter for turens siste kamp. Dette var fortsatt langt frem i tid, og det er å foregripe begivenhetene noe, men jeg hadde denne morgenen registrert at Skegness Towns siste kamp noensinne på Burgh Road hadde blitt omberammet for 11. mai, etter at den hadde blitt avbrutt etter et vanvittig regnvær noen dager tidligere. Jeg hadde bindende hotellbooking i Newcastle, og planer om å se Annfield Plain, men jeg vurderte nå sterkt å i stedet dra til Skegness. Men tilbake til lørdag 30. april, som i seg selv var en dag der jeg hadde endt opp med å endre på de opprinnelige planene mine grunnet endringer i kampoppsettet.

Jeg hadde nemlig først valgt meg Thorne Colliery v Askern, og etterlengtet besøk på hjemmelagets flotte Welfare Ground, men kun et par dager før min avreise fra Norge ble den kampen flyttet til 12. mai (samme dag som min hjemreise; noe som fikk meg til å ønske at jeg hadde blitt ytterligere en dag). Dermed var det bare å finne en ny kamp og destinasjon denne lørdagen, og jeg valgte nå å være nokså praktisk og finne noe i Londons omegn siden jeg også skulle være i de traktene frem til tirsdag morgen. Jeg valgte meg til slutt Chertsey Town v Knaphill, og booket tre netter ved easyHotel Croydon, slik at jeg planla å sette kursen dit etter kampslutt. Etter å ha inntatt frokost og krysset veien over til George Hotel for å sjekke ut, var det derfor med Chertsey som destinasjon at jeg omsider spaserte mot togstasjonen i Reading.

12.12-toget mot London Waterloo fraktet meg så langt som til Virginia Water, der jeg kunne gjennomføre et meget raskt togbytte for å være med Weybridge-toget de få minuttene derfra til Chertsey. Rett før klokka slo ett kunne jeg spasere ut av stasjonen i det som var en av de eldste markedsbyer i England. Chertsey ligger i den nordvestlige delen av grevskapet Surrey, omtrent tre norske mil sørvest for sentrale London. Byen har i dag drøyt 15 000 innbyggere, og var i sin tid hjemsted for en av Englands største benediktiner-klostre. I dag er det ytterst få spor igjen etter dette klosteret, som for øvrig ble plyndret av danske vikinger på 800-tallet. I disse dager er Chertsey så absolutt en del av Londons pendlerbelte.

Chertsey fremsto for meg nærmest som en spøkelsesby da jeg først kom av toget, men da jeg etter et par kvartaler kom meg inn innover mot sentrum var det litt mer liv og litt koseligere. Av groundhopperen Stephen Jackson hadde jeg fått anbefalt puben Thyme at the Tavern, og der unnet jeg meg en pitstop for å gjøre kål på dagens første Strongbow i det fine været. Deretter var det bare å slepe med seg pikkpakket videre mot dagens kamparena, og med rett i overkant av en time til avspark svingte jeg inn Alwyns Lane og kunne betale meg inn på anlegget med samme navn. £7 ble overlevert karen som bemannet inngangspartiet, og for ytterligere £1,50 fikk jeg et eksemplar av dagens kampprogram som jeg foreløpig la i posen. Noen vil kanskje huske at jeg allerede på forrige tur hadde planer om å besøke Alwyns Lane; da som del av en planlagt trippel på 2. påskedag, som ble redusert til en dobbel blant annet som følge av at Chertsey Town v Ashford Town (Mx) ble avlyst etter å ha blitt offer for stormen ‘Katie’.

Denne gang var det ingen slike problemer, men før jeg tok en runde rundt banen gikk jeg for å få slengt fra meg bagen i klubbhusets bar. Der fikk jeg klarsignal til å sette fra meg bagasjen i et hjørne, og jeg måtte nesten for høflighets skyld ta en pint mens jeg bladde litt i programmet før jeg gjorde noe annet. Alwyns Lane er et klassisk og flott fotballstadion som har vært klubbens hjemmebane siden 1929, da den lokale filantropen Sir Edward Stein etterlot seg land som ble skjenket henholdsvis fotballklubben og den lokale cricketklubben. På fotballklubbens eiendom ble den nåværende flotte hovedtribunen i 1954 bygget av klubbpersonell og frivillige. Hva man fikk til på egenhånd før i tiden! Denne står midt på den ene langsiden, og byr på sitteplasser i form av en blanding av nye plastseter og eldre treseter. Ellers på denne langsiden er det ståplasser under åpen himmel, i form av et par betongavsatser, og på den ene flanken har man til og med fortsatt de gamle ‘gjerdene’ som har blitt brukt til å segregere supporterne.

Også på de tre andre sidene har man stort sett hele veien et par betongavsatser for stående tilskuere, og på alle sidene er seksjoner der man har tak over hodet. På bortre langside strekker nok til og med dette taket seg godt og vel halve banens lengde, mens de på kortsidene er mindre. På en av kortsidene sto det dessuten tidligere en flott tre-tribune fra 1960, men den blåste ned i en storm etter kun tre sesonger, og ble aldri skikkelig erstattet. Laglederbenkene er ellers å finne foran hovedtribunen på nærmeste langside, og på den ene siden av denne tribunen finner man også klubbhuset og dens bar…og etter å ha fullført min runde rundt banen, var det nå dit jeg returnerte for å få påfyll i glasset.

Chertsey Town ble stiftet i 1890, og spilte i West Surrey League, Surrey Intermediate League og etter hvert Surrey Senior League, men de måtte vente helt til 1960 før de fikk suksess i form av ligamesterskapet i sistnevnte liga. Det ble gjentatt to ganger i løpet av de tre neste sesongene, samtidig som de også vant ligacupen der tre ganger. Slik amatørfotballen var den gang, var det imidlertid ikke enkelt for de å få innpass i den foretrukne Corinthian League, og i 1963 valgte de noe kontroversielt å i stedet å satse i den profesjonelle Metropolitan League. Moroa der varte i tre sesonger før de fant ut at de ikke hadde råd til å fortsette der, og i stedet trakk seg tilbake til spill i Greater London League og deretter Spartan League. Etter en tur innom Athenian League tok de i 1984 steget opp i Isthmian League Division Two South, der de endte sist og rykket ned i Combined Counties League, som de vant på første forsøk og returnerte til Isthmian League.

På første halvdel av 1990-årene startet de en klatring som endte med tre opprykk på fire sesonger, og våren 1995 kunne de juble over å være et Isthmian Premier-lag. To sesonger holdt de seg der, men 15. plassen i debutsesongen 1995/96 som bestenotering før de sesongen etter rykket ned. De holdt seg i Isthmian League til 2006, da denne ligaen la ned sin tredjedivisjon (Division Two), og Chertsey måtte returnere til Combined Counties League. Noen vil kanskje huske bråket rundt opprykket sist de prøvde seg på det som nå er step 4, da de våren 2011 endte på andreplass bak Guildford City, men fikk opprykket da Guildford Citys hjemmebane ikke oppfylte kravene (Guildford var uenig og mente de hadde utført de nødvendige utbedringene, men tapte sin anke). Denne gang var det Southern League Division One Central man fikk prøve seg i, men The Curfews slet i bunnen og måtte i 2014 igjen ta turen ned i CCL etter tre sesonger.

Også i Combined Counties League Premier Division har de slitt overraskende tungt etter nedrykket, og det var vel kun en benådning som hindret ytterligere nedrykk da de i fjor endte nest sist. Også denne sesongen har de slitt i bunnen, men denne gang har de i hvert fall klart å unngå nedrykkssonen, slik at de allerede hadde berget plassen før dagens sesongavslutning. De hadde tre sju poeng ned til Redhill, som også kun hadde én kamp igjen, og som var laget som lå rett under streken. Det var allerede avgjort at Cove, Chessington & Hook, og Redhill måtte ta turen ned i Division One, men i kampen om opprykk var det langt mer spennende etter at det den siste tiden hadde skjedd en uventet utvikling.

Hartley Wintney hadde jo allerede vunnet ligaen, men nå viste det seg nemlig at deres hjemmebane ikke oppfylte kravene, slik at de to klubbene som kjempet om andreplassen nå også kjempet om opprykk til step 4. Det sto mellom Ashford Town (Mx) og Camberley Town, og da begge etter hvert vant sine kamper denne dagen, skulle det avgjøres to dager senere da Camberley Town måtte vinne sin mandagskamp….borte mot Hartney Wintney! Altså var det ikke denne lørdagen sesongavslutning for alle, selv om det var det for Chertsey Town, og en annen klubb som hadde ytterligere en kamp til gode etter dette var dagens gjester fra Knaphill. Klubben fra Woking-traktene hadde imponert i sin andre sesong i CCL Premier, og var faktisk formlaget fremfor noen i ligaen. I tillegg kunne jeg utfra programmet lese at Chertsey i løpet av de to siste sesongene man har spilt mot hverandre fortsatt har til gode å slå de, så kanskje lå det en borteseier i luften.

Inne i klubbhusets bar ble jeg sittende å se litt på semifinalen mellom Mark Selby og Marco Fu i snooker-VM, og på dette tidspunktet var de i gang med et frame der en safety-duell pågikk i langt over en time. På midt sidebord satt en Knaphill-representant som jeg samtalte litt med mens vi kikket, og han innrømmet at de sa seg godt fornøyd med sesongen. På spørsmål om de har tenkt over om de vil satse på å klatre enda høyere, mente han ikke overraskende at det ikke er noe tema for øyeblikket, og at de først og fremst er fornøyd om de kan etablere seg som på øvre halvdel av CCL Premier. Ytterligere progresjon får komme når det eventuelt er naturlig, mente han klokt nok, og la til at de i hvert fall ikke har noen interesse av å satse over evne. Partiet i The Crucible varte og rakk, og var fortsatt ikke ferdig da det nærmet seg fem minutter til avspark, og vi tømte glassene og gikk ut for å ta oppstilling.

Knaphill jaktet sin sjuende strake seier, og Chertsey-keeper George Armstrong fikk allerede fra start nok å henge fingrene i. I kampens sjuende minutt fikk de 119 tilskuerne se kampens første mål da Jack Mazzone satt inn 0-1, og det var vel et signal om hva som skulle komme. Chertsey Town hang i perioden etter dette delvis med i en tett første omgang, men klarte vel egentlig ikke å true Knappers-keeper Jordan Clement på alvor, og det virket rett og slett litt skumlere og farligere når gjestene kom i angrep. De virket å ha en brodd i angrepsspillet som vertene manglet. Men for all del; da dommeren blåste til pause på stillingen 0-1, så var det fortsatt kamp, og ingen verdens ting var avgjort.

Med påfyll i glasset rakk jeg så vidt å registrere at snooker-duellantene endelig var i gang med et nytt frame på TV-skjermene, før det snart ble svitsjet over til BBC’s Final Score. Jeg benyttet også anledningen til å slå kloa i en Chertsey-pin, før en representant for hjemmelaget innrømmet at han ikke var helt fornøyd med tingenes tilstand. Det er den samme gamle visa man gjerne hører, om mangelen på penger og lokale fotball-supportere som heller drar inn til London for å se utenlandske divaer bedrive skuespill for de store utenlandsk-eide plastikk-klubbene. Han uttrykte uansett håp om at de snart kan bygge opp et nytt slagkraftig lag og hevde seg noe bedre igjen. Men nå var lagene på vei ut på banen igjen, så det var på tide å gå ut igjen for å se om hjemmelaget hadde noe på lager slik at de kunne snu dette.

Det virket ikke slik, for allerede i omgangens fjerde minutt doblet Knaphill ledelsen. Danny Taylor var mannen som ble kreditert 0-2-målet, men Curfews-keeper Armstrong må helt klart ta en del av skylden på sin egen kappe, for det var en keepertabbe. Et drøyt kvarter senere var det Jimmy Norman sin tur, og kampen virket avgjort da han satt inn 0-3, og siste rest av tvil ble feid til side da Jack Mazzone satt inn sitt andre mål for dagen. Med 0-4 begynte det å bli ganske stygge sifre, men hjemmelaget fikk i det minste et trøstemål like etter, da Andy Crossley fastsatt sluttresultatet til 1-4. Sesongen var nå slutt for hjemmelaget, og man startet umiddelbart jobben med å demontere målene, men bortelaget kunne se frem til sin sesongavslutning etter sin sjuende strake seier (som der skulle bli til åtte).

Jeg hadde siktet meg inn på 17.29-toget fra Chertsey, og etter en rask prat med en representant for hjemmelaget takket jeg derfor for meg og spaserte nedover mot togstasjonen. Jeg kunne like gjerne ha unnet meg en siste pint i klubbhusets par, for toget var forsinket, slik at jeg også mistet min forbindelse fra Weybridge. Omsider kom dog toget slik at jeg likevel etter hvert fikk byttet i Weybridge. Derfra tok jeg meg til Wimbledon, hvor jeg hoppet av og byttet til trikken som går østover herfra mot tre forskjellige østlige endestasjoner. Samtlige tre går forbi East Croydon, der jeg steg av og gikk de få meterne til easyHotel Croydon for å sjekke inn.

Jeg hadde betalt £108,95 for tre netters overnatting, og fikk raskt sjekket inn før jeg oppsøkte puben Porter & Sorter med planer om å innta en bedre middag. Der hadde de imidlertid hatt problemer med kjøkkenet, som hadde måttet stenge i påvente av en håndverker som visstnok ville komme tidlig neste morgen. Det skulle vise seg å bli en gjennomgangsmelodi i løpet av de tre dagene jeg hadde East Croydon som base, men jeg fikk da i det minste kost meg med et par pints på den gode puben, selv om jeg måtte ta en liten svipptur oppom Burger King-sjappa på East Croydon stasjon. Ved stengetid var det på tide å returnere til hotellet for å få seg litt søvn, etter en dag der jeg omsider fikk besøkt Chertsey Town, og det var så absolutt et trivelig bekjentskap.

English ground # 341:
Chertsey Town v Knaphill 1-4 (0-1)
Combined Couties League Premier Division
Alwyns Lane, 30 April 2016
0-1 Jack Mazzone (7)
0-2 Danny Taylor (49)
0-3 Jimmy Norman (65)
0-4 Jack Mazzone (74)
1-4 Andy Crossley (76)
Att: 119
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: £3

Next game: 01.05.2016: Harlow Town v AFC Hornchurch
Previous game: 29.04.2016: Fleet Spurs v Downton

More pics

 

Fredag 29.04.2016: Fleet Spurs v Downton

Etter å ha våknet til liv i Southampton, måtte jeg nesten være galant nok til å spandere frokost på min nye venninne, og derfor trakk vi raskt over til Wetherspoons-puben The Standing Order rett ved siden av hotellet. Jeg hadde imidlertid også andre ting å ordne opp i, så før vi bestilte måtte jeg unnskylde meg for å jogge en rask tur oppover High Street og finne en sjappe som kunne hjelpe meg med å erstatte mobil-laderen jeg åpenbart hadde ødelagt i mitt klønete fall kvelden før. Med det unnagjort fikk jeg raskt svippet oppom hotellrommet for å sette den sulteforede mobilen på lading før vi endelig kunne innta en frokost. Jeg hadde ikke dårlig tid, og etter å ha sjekket ut få minutter før deadline klokka 11.00 unnet jeg meg en j2o til før jeg tok farvel med min nye venninne og satt kursen mot Southampton Central for å ta 11.46-toget.

Etter snaut 50 minutter kunne jeg stige av på gamle trakter, nemlig i Reading. Der fikk jeg raskt sjekket inn ved George Hotel – som skal være et av byens eldste bygg – selv om jeg egentlig var der noe tidlig. På byens Market Place var det matmarked denne dagen, og jeg gikk snart dit opp for å sjekke hva slags godsaker som ble bydd frem. Selv etter å først ha inntatt en porsjon ekte pie & mash, var den tyske stand med diverse würst så fristende at jeg også fant plass til en vaskeekte currywürst med karrisaus, løk og karripulver. Fantastisk! Etter å fylt vommen, satt jeg kursen mot en annen attraksjon som var i finne i Reading disse dagen – nemlig Reading Beer & Cider Festival, som ble arrangert i perioden 28. april – 1. mai.

I fire dager kunne altså besøkende meske seg med hele 560+ forskjellige engelske øl, over 160 utenlandske flaskeøl, og over 150 forskjellige cidere…i tillegg til et utvalg vin. Dette ble arrangert på Christchurch Meadow, på Caversham-siden av jernbanestasjonen, rett på den andre siden av Themsen. Der betalte jeg £10 for inngang, og fikk utdelt mitt festival-pint-glass. Det er selvsagt umulig å smake på alt, og det hadde jeg heller ingen verdens planer om, men jeg fikk testet tre cidere. Som ansvarlig i avdelingen for utenlandske øl sto for øvrig en kjenning; nemlig groundhopperen Stephen Jackson, som hadde minnet meg på festivalen. Det ble tid til litt samtale med ham innimellom de besøkende som stilte ham diverse spørsmål om de forskjellige øltypene. Etter hvert var det på tide å vende oppmerksomheten mot dagens kamp, og jeg forlot Stephen med et gjensidig ‘see you Monday‘ (vi hadde da begge valgt oss kamp hos APM Contrast) og gikk den korte veien tilbake til Reading stasjon.

Denne dagen hadde for øvrig voldt meg litt problemer, da jeg hadde trøbbel med å bestemme meg hvilken kamp jeg skulle se. Kanskje fristet Yorkshire Main mest, da deres hjemmebane skulle være vertskap for ligacupfinalen for Doncaster & District League Division One, men jeg har tross alt alltid mest lyst til å besøke nye baner for å se det faktiske hjemmelaget, og derfor bestemte jeg meg for å vente til jeg kanskje kan se Yorkshire Main der. I stedet kikket jeg på Framlingham Town i Suffolk & Ipswich League, og hadde egentlig bestemt meg for en tur dit da jeg fant ut at det ikke lot seg gjøre. Framlingham ligger nemlig langt ute på Suffolk-landsbygda, og jeg fant ikke et eneste overnattingssted med ledig kapasitet i den lille byen, samtidig som siste buss tilbake til sivilisasjonen var allerede i 18.30-tiden! Det var bare å innse at det var håpløst, og derfor valgte jeg meg etter hvert Cardiff Corinthians v Panteg i Welsh League Division Three, slik at jeg tilfeldigvis skulle se Panteg for andre gang på tre dager. Men jammen ble ikke denne kampen reversert slik at den skulle spilles i Panteg, og reiseveien ble med ett litt mer kronglete.

Omsider sto jeg igjen med Panteg og oppgjøret Fleet Spurs v Downton i Wessex League Division One. Jeg helte mer og mer mot sistnevnte, selv om hverken oppgjøret i seg selv eller hjemmelagets Kennels Lane akkurat fikk blodet til å bruse. Jeg var faktisk inne på tanken om å ta en fotballfri dag, men valgte til slutt å gå for kampen i Fleet, som også bød på en langt enklere reisevei dagen etter. Nå satt jeg meg på 16.46-toget fra Reading, og etter et togbytte i Basingstoke ankom jeg Fleet klokka 17.40. Herfra måtte jeg ha buss videre ut mot kveldens kamparena, men jeg unnet meg først en pitstop og en pint ved Station Pizza Kitchen Bar. Nede i Fareham hadde min groundhopper-kompis ‘Splodge’ klaget over regnvær og at han nok valgte å vrake tanken om kamp i Fleet og i stedet bli hjemme, men jeg kunne i hvert fall melde fra om at jeg her kunne nyte en pint utendørs i herlig vær.

Fleet er en by som ligger i Hart-regionen i det nordøstlige Hampshire; snaut seks norske mil sørvest for sentrale London, drøyt halvannen mil øst for Basingstoke, og altså rett vest for Farnborough. Fleet og Hart-distriktet har flere ganger havnet høyt oppe på listene når man har kåret Englands beste sted å bo. Fire år på rad (2011-2014) vant de en slik kåring foretatt av ‘Halifax Quality of Life study’. Byen har drøyt 30 000 innbyggere, og er kjent for sin koselige High Street, sitt viktorianske og edwardianske utseende, og sitt marked, i tillegg til Hampshires største innsjø, Fleet Pond. Den ligger rett nord for byen, i et vakkert naturreservat. Men nå var det fotballen jeg hadde kommet for, og Fleet Spurs spiller sine hjemmekamper nesten helt inne i Farnborough, så det var bare å gå for å rekke 18.56-avgangen.

Jeg returnerte etter hvert til stasjonen for å hoppe på buss nummer 10 på dens ferd mot Farnborough. Jeg skulle ikke være med så langt, og etter seks-sju minutter kunne jeg takke sjåføren og hoppe av rett ved stedet der jeg skulle krysse toglinjene via en undergang som ledet mot Kennels Lane; og jeg så snart anlegget foran meg på andre siden av en rundkjøring. Jeg måtte imidlertid gå en lang vei rundt ved å ta meg ned en stikkvei og dermed inn oppkjørselen, men jeg kunne snart betale meg inn med £5 som inkluderte kveldens kampprogram. Kennels Lane er nokså enkel å beskrive, for bortsett fra nærmeste langside så er det kun såkalt hard standing under åpen himmel, og altså ingen tilskuerfasiliteter. På nærmeste langside står et moderne murbygg som huser alt som finnes her, og inntil veggen på dette litt tilbaketrukne bygget har man satt opp noen rader med plastseter og benkerader i tre for å få godkjent anlegget for spill på step 6.

Ikke akkurat noe for feinschmeckere, men i og med at det var fredagskamp (kampen ble angivelig flyttet fordi det dagen etter skulle arrangeres ‘ Cuckoo Fair Day’ i Downton, og da er visst hele byen ute og feirer) så hadde det selvsagt kommet et par groundhoppere. en av disse var Russell Cox, som jeg raskt støtte på rett innenfor inngangspartiet, og snart fikk vi også selskap av FC United-supporteren Jim Brunt som hadde unnet seg en groundhopping-helg i sør. ‘Splodge’ hadde fortalt meg at det var en stor overdrivelse å kalle det en ‘bar’, det de har inne i klubbhuset, og det har han rett i, men der var det et lite matutsalg og et par bord og stoler. I det ene hjørnet hadde de også noen effekter til salgs, og jeg betalte £1 for en pin, som faktisk var av den gamle ‘button’-typen som man gikk med i blant annet 1980-årene. Det sto dog ikke ‘Nei til atomvåpen’ på den, men i stedet viste den klubbens logo, som det jo har vært en god del spetakkel rundt de siste årene.

Fleet Spurs ble stiftet i 1948, og spilte stort sett vennskapskamper inntil de i 1951 ble med i Aldershot & District League. Bortsett fra et kort opphold i Surrey Premier League, holdt de seg der til 1991, da de ble med i Hampshire League etter å ha vunnet Aldershot & District League sesongen før. De spilte seg opp i toppdivisjonen av Hampshire League, som i 2004 ble ‘spist opp’ av Wessex League da sistnevnte utvidet med en tredje divisjon. Allerede tre år senere vraket Wessex League sitt tredje nivå, og Fleet Spurs ble da flyttet opp i det som siden har hatt navnet Wessex League Division One, og hvor de har holdt seg siden – med tredjeplassen i 2009/10-sesongen som bestenotering.

Navnet røper at Fleet Spurs i sin tid ble stiftet av Tottenham-supportere, og de hadde da også i en årrekke en klubblogo som var temmelig lik logoen til Tottenham Hotspurs. Det var det aldri noen som hadde noen innvendinger mot i tidligere år, men etter at toppfotballen ble redusert til en business ble plutselig London-klubben voldsomt opptatt av å ‘beskytte’ sitt varemerke, og satt følgelig sine advokater på saken. Det var David mot Goliat, og lille Fleet Spurs ble truet med rettssak om de ikke endret sin logo radikalt. Man kan jo egentlig bare spørre seg hvor smålig det er mulig å bli!? De store plastikk-klubbene skaffer seg jo ikke akkurat bøtter med sympati med en slik oppførsel, og det er nesten synd at ikke slikt ikke får mer oppmerksomhet fra mediene slik at folk får se deres sanne ansikt. Man kan argumentere med at Tottenham har en copyright på logoen sin, men ville de ikke hatt mer å vinne på å omfavne klubben som tross alt ble stiftet til ære for dem? Skammelig, men dessverre ikke overraskende. En representant for hjemmefolket bekreftet i hvert fall at Tottenham nå har mistet flere supportere og sympatisører der, men det spiller nok liten rolle for London-klubben så lenge de får solgt flere trøyer i Asia..?

Det hele endte med at Fleet Spurs i 2013 måtte erstatte sin logo med en ny versjon, som denne klubbrepresentanten ganske korrekt påpekte minnet mer om Kellogs-logoen. Inne på et bord i klubbhuset lå det for øvrig en stor krans med den gamle logoen som motiv, og den vitnet om at det nok var en person tilknyttet klubben som nylig hadde falt fra. Det tynne programmet hadde historikk for begge klubber, men faktisk manglet noe så essensielt som en tabell. En kikk på internett kunne imidlertid bekrefte at divisjonen allerede var vunnet av Portland United, mens Fleet Spurs var å finne på en 11. plass (av 18 lag). Kveldens gjester var Downton, og de var å finne på plassen bak. Det skilte ett eneste poeng mellom de to, som begge spilte sin siste ligakamp for sesongen, så her kan man si det var en liten innbyrdes kamp.

Det var vel tidlig klart at det ikke ville bli noen voldsom festforestilling, og selv om vertene hadde en del ball tidlig, slet de med å skape stort mot et solid og resolutt Downton-forsvar. Gjestene fra Wiltshire forsøkte seg på sin side med lange baller i bakrom ut på vingene. Det var i forbindelse med et slikt angrep at de tok ledelsen etter en voldsom sjanse-kavalkade inne i feltet. Det var nærmest komisk der de vanvittige sjansene florerte i løpet av noen få sekunder. To-tre ganger ble ballen halvveis klarert og blokkert ut i feltet der Downton-spillerne fyrte løs en etter en. Da det så ut som om keeper Mark Appleby hadde ballen, hadde han den plutselig ikke likevel, og ytterligere et skudd ble med nød og neppe blokkert på streken. Til slutt smalt ballen i stolpen, og vi trodde den igjen hadde blitt blokkert på streken, men nå var det jubel hos Downton-spillerne, og dommeren var enig i at det var mål.

Dermed 0-1, og det var for oss helt håpløst å se hvem som var sist på ballen. Vi mistenkte sterkt et selvmål, men Tom Aldridge ble omsider kreditert, så da går vi for det. Downton var etter dette nærmere et nytt mål enn vertene var en utligning, men 0-1 sto seg til pause. Etter hvilen var det mer av det samme mens jeg omsider hadde fått somlet meg til å foreta en runde rundt anlegget for å ta noen håpløse bilder (det hjalp ikke akkurat at flomlysene hadde kommet på, og det er uansett ikke altfor mye å ta bilder av). Fleet Spurs jaktet utligning, men fant ikke ut av Downton-forsvaret som holdt stand og sørget for at keeper Charles Aldridge ble satt på få prøver. Plutselig kom de imidlertid til et par gode sjanser, og traff stolpen to ganger, men det var da også det nærmeste de kom.

Med et drøyt kvarter igjen sto vi med følelsen av at det var ‘game over’ da en misforståelse førte til at Downton kontret, og Shaun Prentice kunne til slutt trille inn 0-2 i det tomme målet. Men på overtid feide de også all tvil til side da Ross Bentall sendte i vei et susende skudd som fant veien til nettmaskene og fastsatt sluttresultatet til 0-3. Det var da heller ikke direkte ufortjent, og Downton tok seg altså forbi vertskapet på tabellen. Fleet Spurs kunne for øvrig informere oss om at dagens tiskuertall var 37, og da de hadde gitt uttrykk for at fredagskampen hadde tiltrukket seg noen flere enn normalt, kan man jo lure litt hvor svake tilskuertall man vanligvis opererer med her. Russell hadde tilbudet meg skyss til togstasjonen Farnborough North, der det ble en lang ventetid på 22.31-toget som til alt overmål var forsinket med drøyt ti minutter. Men jeg kom meg da etter hvert tilbake til Reading litt etter klokka elleve, og på veien til hotellet kunne jeg konstatere at puben The Bugle har tapt seg voldsomt etter å ha blitt redusert til en slags plastikk-variant av en irsk pub. En pint der var mer enn nok før jeg trakk meg tilbake for å få litt søvn før nye eventyr dagen etter.

English ground # 340:
Fleet Spurs v Downton 0-3 (0-1)
Wessex League Division One
Kennels Lane, 29 April 2016
0-1 Tom Aldridge (24)
0-2 Shaun Prentice (74)
0-3 Ross Bentall (90)
Att: 37
Admission: £5
Programme: Included
Pin badge: £1 (a simple old ‘button’ style one)

Next game: 30.05.2016: Chertsey Town v Knaphill
Previous game: 28.05.2016: Cowes Sports v Newport (IoW)

More pics

 

Torsdag 28.04.2016: Cowes Sports v Newport (IoW)

Det var tydelig at lite søvn natten før avreise til England hadde satt sine spor, for jeg bråvåknet denne morgenen i Merthyr Tydfil og konstaterte at jeg hadde forsovet meg. Jeg hadde hatt planer om å benytte morgenen til å innta hotellfrokosten jeg hadde betalt for og deretter muligens tusle opp til Merthyr Towns hjemmebane Penydarren Park for å ta en kjapp kikk på ‘oppgraderingene’ som har skjedd der (med nytt klubbhus) før jeg satt meg på 09.39-toget. Siden klokka allerede hadde passert 10 da jeg våknet, falt selvsagt denne planen i fisk, men jeg rakk da i det minste en dusj før jeg etter hvert trasket ned til jernbanestasjonen for å sette meg på 11.08-toget. Etter et togbytte ved Cardiff Central satt jeg på direktetoget derfra til Portsmouth Harbour, og det skulle ta meg så langt som til Southampton Central.

Få minutter etter klokka 15 ankom jeg sistnevnte stasjon, og kunne busse inn til sentrum og Star Hotel, der jeg hadde betalt £40 for overnatting. Jeg fikk raskt sjekket inn, og ble til og med oppgradert til et dobbeltrom. Deretter rakk jeg å dra nytte av at torsdag er ensbetydende med ‘Curry Club’ på Wetherspoons, da jeg inntok en stor Beef Madras på The Standing Order rett ved siden av hotellet mitt, før jeg spaserte ned til ferjeleie til Red Jet-båtene til Isle of Wight. I tillegg til de ordinære bilferjene til Red Funnel, har man altså egne passasjerferjer som går fra Southampton til West Cowes på Isle Of Wight under navnet Red Jet, og som bruker 25 minutter på overfarten. Jeg hadde blinket meg ut 16.45-ferjen, og måtte punge ut med £24,10 for en returbillett…ikke for første gang.

Noen vil kanskje huske at jeg så sent som 29. mars foretok den samme ferjeturen forgjeves, da jeg ble offer for en sen avlysning. Nok en pysete Wessex League-dommer anså banen som ikke spillbar, og avlyste med under en time til avspark, selv om den så fullt spillbar ut for undertegnede, og det faktum at begge lag ville spille. I tillegg hadde jeg jo også planlagt en visitt her allerede i januar, da det også ble avlysning, men den gang avlyste man i det minste tidsnok til at jeg fant et annet alternativ og dro til Blackfield & Langley. Ved min bomtur sist gang hadde planen vært å se det store lokaloppgjøret på øya – nemlig oppgjøret mot Newport (IoW). Og som en skjebnens ironi var det nettopp denne omberammede kampen jeg denne dagen hadde håpet å se da jeg krysset sundet The Solent med forhåpninger om at alle gode ting var tre. Det var i hvert fall strålende vær, så nå skulle det litt til å avlyse!

Cowes er en by som ligger ved munningen av elven Medina, som renner nordover fra Newport og her renner ut i sundet Solent, som skiller Isle of Wight fra fastlandet. Jeg hadde gått i land på den vestlige siden, i West Cowes, og herfra kan man se over på den mindre East Cowes. Sammen har de et innbyggertall på drøyt 10 000, og er kjent for sin kabelferje som forbinder de to bydelene. Cowes forbindes også ofte med ‘yacht racing‘, som jeg vil anta er en typisk rikmanns-sport, og byen skal være åsted for verdens eldste faste arrangerte regatta. Cowes fremsto dessuten som langt mer koselig enn ved mitt siste besøk, da det hadde plaskregnet ved min ankomst. I dag viste den seg fra solsiden.

Min groundhopper-kollega Paul ‘Splodge’ Proctor, som for øvrig også er klubbsekretær for Fareham Town, hadde blant anbefalt et par puber, og jeg valgte meg igjen The Anchor. Der måtte jeg denne gang nesten smake på en lokal spesialitet – eller delikatesse, som noen påstår det er; nemlig en lokalbrygget ale med navnet Fuggle De Dum. Denne har tydeligvis gitt opphav til uttrykket ‘to get fuggled‘, og selv om jeg har smakt langt verre, så holdt det med to glass før jeg byttet tilbake til cider. Snart var det uansett på tide å tømme glasset og ta seg opp bakken mot kveldens kamparena, og timingen var perfekt slik at jeg kunne runde hjørnet og betale £2,50 for å la buss nummer 1 frakte meg opp til toppen utenfor Westwood Park.

Der kunne jeg igjen spasere opp til inngangen, og betalte denne gang £5 for inngang og ytterligere £1 for et eksemplar av dagens kampprogram. Det var nesten en time til avspark, og rett innenfor inngangen traff jeg på klubbsekretær Glynn Skinner, som gjenkjente meg og forsøkte seg med en morsomhet om at kampen igjen nettopp hadde blitt avlyst. Jeg gikk dog ikke på limpinnen, for selv ikke en Wessex League-dommer kunne vel klare å finne en grunn til å avlyse denne kvelden..?? I stedet kunne jeg i langt lystigere sinnelag enn sist ta en ny kikk på et flott anlegg som en stund har vært en ønsket destinasjon.

Westwood Park har vært klubbens hjemmebane siden 1912, da de måtte flytte fra sin tidligere bane som skulle gi plass for boliger (det skjedde også den gang!). Hovedtribunen ble ferdigstilt i 1921, og den ble bygget av lokale båtbyggere og andre håndverkere. Den fantastiske tribunen var da også grunnen til at jeg en stund har ønsket meg hit, og den dominerer et anlegg som ellers kun består av såkalt hard standing – med unntak av et parti ved siden av tribunen, der et overbygg gir tak over hodet til stående tilskuere. Skjønt, det sto tidligere også en mindre tribune på motsatt langside, men den blåste ned under en storm i 1987. I 1990-årene hadde den gamle hovedtribunen forfalt voldsomt, men klubben skal ha massevis av ros for at de omsider valgte å restaurere den på en svært sympatisk måte heller enn å velge den mer lettvinte løsningen å rive den for å erstatte den med en kjip, moderne prefabrikert tribune, slik deres naboer i East Cowes Victoria gjorde med sin flotte hovedtribune.

Cowes Sports har røtter tilbake til 1881 og stiftelsen av Cowes FC, som i 1898 tok plass i Southern League. I det som den gang var den ligaens Division Two (South West Section) vant man alle sine kamper, og møtte Thames Ironworks (som senere ble West Ham United) som hadde vunnet den andre avdelingen. Der tapte de 1-3, men fikk likevel rykke opp etter en såkalt ‘test match’ der de slo Royal Artillery Portsmouth (som den gangen var navnet på Portsmouth FC). Allerede neste sesong trakk de seg imidlertid fra Southern League og returnerte til Hampshire League. Tidlig i 1980-årene slo Cowes seg sammen med klubben Whites Sports og tok dagens navn, og i 1994 tok de steget opp i Wessex League. Etter fem sesonger på ligaens andre nivå returnerte de til toppdivisjonen etter forrige sesong, og en kikk i programmet bekreftet at de denne sesongen hadde lagt seg til midt på tabellen.

Cowes Sports la beslag på en 10. plass av 21 lag i Wessex League Premier Division, og befant seg faktisk på plassen foran gjestende Newport (IoW), men til tross for at kveldens gjester hadde fire poeng opp til sitt vertskap, hadde de også to kamper til gode. En bortesupporter jeg vekslet noen ord med håpet at de kunne klatre et par plasser, men innrømmet at de ikke er helt der de var for et par sesonger siden da de i noen sesonger virket å være fast søker til step 4. Slike ambisjoner har foreløpig ikke hjemmelaget, om man skal tro en kar jeg snakket med på vei inn i klubbhusets bar. Han mente at det hadde dreid seg om å etablere seg i ligaens Premier Division, og at de heller fikk ta en slik vurdering om de om noen år skulle få frem et lag som hevder seg i toppen.

Turen gikk nå altså inn i klubbhusets bar, der jeg betalte £3,50 for en flaske Bulmers og satt meg ned for å kikke litt i kampprogrammet, og der kunne jeg lese at det var ikke mindre enn 40(!) år siden sist Cowes Sports beseiret Newport i ligasammenheng. Riktignok er det da også kun den femte sesongen de er i samme divisjon siden den april-dagen i 1976, men likevel. Med tanke på at de to var tabellnaboer før kveldens oppgjør, var det også interessant å registrere det faktum at man må helt tilbake til 1964/65-sesongen for å finne sist gang Cowes Sports registrerte en høyere ligaplassering enn Newport-klubben. Med seier til vertene i deres siste hjemmekamp for sesongen, ville det absolutt være en mulighet for det nå, mens man nok følte at en borteseier ville bety at det ble nok en sesong bak Newport, som altså hadde tre kamper igjen etter kveldens kamp mot vertenes ene.

Det dro seg mot avspark, og utenfor klubbhuset hadde man notert ned kveldens startoppstillinger på en tavle, slik at jeg kunne feste noen navn til ansiktene før kampen ble blåst i gang. Ut fra tabellposisjonen hadde jeg forventet en tett og jevn batalje, men første omgang utviklet seg raskt til å bli noe bortimot en enveiskjøring der Newport dominerte fullstendig. Det var alt annet enn ufortjent da de etter et lite kvarter tok ledelsen etter en corner slått av ‘årets Newport-spiller’, Connor Kelly. Det så for meg ut som om det var et klønete selvmål av Cowes-keeper Ed Hatt som fomlet ballen i mål, men i ettertid ser jeg at Darren Powell har blitt kreditert, og han var absolutt frempå og kan kanskje ha fått en touch, så vi får anta at det er korrekt.

Newport kunne og burde ha økt ledelsen før pause, for etter at Connor Kelly selv hadde fått en god mulighet, var det sjanser for både Josh Younie, Liam Triggs, og den gode Joe Butcher som for øvrig hadde en solid kamp. Hjemmekeeper Hatt gjorde opp for sin tidligere lille eventuelle fadese med noen gode redninger, og holdt vertene inne i kampen i slik grad at det fortsatt var helt åpent da lagene gikk i garderoben halvveis på stillingen 0-1. Det var det minste bortelaget fortjente etter en omgang der de herjet med et hjemmelag som nok var temmelig glade for å høre pausesignalet slik at de kunne samle seg litt. Selv benyttet jeg pausen til å gå til innkjøp av en ny flaske Bulmers og samtale litt med et par hjemmefolk som slaktet innsatsen i første omgang.

Hjemmelaget hadde åpenbart hatt godt av pausen og en mulig pep-talk fra manager Richie Woodburn, for det var et langt friskere vertskap som hevet seg etter pause og nå kom langt mer med i kampen. Plutselig satt de gjestenes forsvar på prøve, manet frem av hjemmesupporterne blant de 270 betalende tilskuerne. Newport-forsvaret virket imidlertid solid, og deres keeper Gary Streeter ble ikke satt på de største prøver. Det ble dog noen nervepirrende minutter for bortefolket helt på tampen, da hjemmelaget presset desperat for en utligning, men det var til slutt Newport-folket og deres manager Andy Sampson som kunne juble over tre poeng.

0-1 og borteseier denne gang altså, men de skulle møtes igjen et par uker senere. På selveste fredag 13. mai skulle de nemlig spille finale i Gold Cup, som vel er en grevskapscup for Isle of Wight. Den ble spilt på hjemmebanen til East Cowes Victoria, og også der seiret Newport etter at de hadde utlignet åtte minutter før slutt for deretter å vinne på straffespark-konkurranse. Men det er en annen historie, og nå unnet jeg meg en siste flaske Bulmers i klubbhusets bar før jeg gikk for å rekke 22.30-ferja tilbake til fastlandet. Kanskje hadde jeg likevel blitt lettere ‘fuggled‘, for i det stummende mørket der i sidegata utenfor gikk jeg plutselig på trynet så lang jeg var og landet oppå min maskuline man bag slik at kampprogrammet ble helt krøllete, og enda verre – jeg brakk mobilladeren; noe jeg ikke skulle merke før litt senere.

Etter å ha tatt meg ned bakken til ferja, forløp returen til Southampton uten ytterligere dramatikk. Jeg valgte å unne meg en siste pint på The Standing Order før jeg tok kvelden, og der ble jeg jaggu ‘sjekket opp’ av en lokal frøken. Det var godt at jeg hadde blitt oppgradert til dobbeltrom, for jeg fikk til og med selskap da jeg omsider trakk meg tilbake. Det var for øvrig også da jeg fant ut at laderen var ødelagt etter mitt antakelig langt fra grasiøse fall, og med døende batteri var det bare å sette den stakkars telefonen i ‘extreme power saving’ modus til jeg fikk ordnet opp i saken morgenen etter. Jeg hadde i det minste fått sett kamp på Westwood Park, der alle gode ting for min del faktisk var tre.

English ground # 339:
Cowes Sports v Newport (IoW) 0-1 (0-1)
Wessex League Premier Division
Westwood Park, 28 April 2016
0-1 Darren Powell (15)
Att: 270
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 29.04.2016: Fleet Spurs v Downton
Previous game: 27.04.2016: Treharris Athletic Western v Panteg

More pics

Onsdag 27.04.2016: Treharris Athletic Western v Panteg

Da jeg avsluttet min store mars-tur med hjemreise 1. april, trodde jeg vel egentlig at jeg hadde gjort mitt for sesongen hva Storbritannia gjelder, og at jeg måtte si meg fornøyd med 100 britiske kamper i løpet av sesongen 2015/16. Etter hjemkomst gikk det dog ikke lang tid før jeg igjen begynte å telle på knappene og vurdere mulighetene for en aller siste tur. For de som kjenner meg, er kanskje ikke det i seg selv spesielt overraskende, og da jeg fikk fem rette på Vikinglotto-kupongen kunne jeg snart for alvor begynne planleggingen. Tidlig på morgenen onsdag 27. april fløy jeg over fra Rygge til Stansted, etter at min snille mor igjen hadde stått opp i otta for å kjøre meg til flyplassen. Jeg tror imidlertid hun synes det er koselig..

Med nytt pass kom jeg meg temmelig raskt gjennom den elektroniske passkontrollen, og satt snart på toget til London Liverpool Street, der jeg hadde tenkt å benytte anledningen til å slå i hjel litt tid med en frokost. Skuffende nok var imidlertid Nicholson’s-puben Woodin’s Shades igjen stengt og åpnet ikke i henhold til de publiserte åpningstider. Det er i hvert fall andre gang på rad jeg har stått utenfor der og forgjeves ventet på at de skal åpne, og jeg ga etter hvert opp og måtte nøye meg med en noe kjipere Wetherspoons-frokost på Hamilton Hall. Med frokost i buken tok jeg tuben Paddington og satt meg på toget vestover – dog med en annen destinasjon enn det som hadde vært planen noen dager tidligere.

Opprinnelig hadde planen vært å dra til ‘utposten’ Ilfracombe på den nordlige Devon-kysten for å se Ilfracombe Town, og det var også grunnen til at jeg valgte avreise denne dagen, for å kunne benytte anledningen til å besøke en destinasjon som gjerne er nokså vrien å presse inn i et fullpakket program. Kun noen få dager før avreise fant jeg imidlertid ut at deres kamp i North Devon League Premier Division hadde blitt omberammet, og dermed måtte besøket hos den tidligere Western League-klubben utgå. Dermed var det bare å sette seg ned for en ny granskning av kamputvalget, men det tok egentlig ikke spesielt lang tid å bestemme seg, for det var et navn som nærmest lyste mot meg.

Jeg hadde en bindende hotellbooking i Ilfracombe, men valgte altså å anse pengene som tapt (det var uansett ikke stort annet som lot seg kombinere med overnatting der) for å i stedet sette kursen mot Wales og min debut i den walisiske fotballpyramiden. Jeg har en god stund hørt garvede groundhoppere omtale Treharris Athletic Western med voldsom entusiasme, og etter å ha sett en del bilder fra deres Athletic Ground skjønte jeg raskt hvorfor så mange trakk den frem som en av sine absolutte favorittstadioner. Jeg har vel tidligere ikke engasjert meg voldsomt i walisisk fotball, men denne perlen av et anlegg var i seg selv en meget god grunn til å dyppe stortåa med en ilddåp i den walisiske pyramiden.

Jeg tok plass på 11.45-toget mot Swansea, og ble med så langt som til Cardiff Central, der jeg ble møtt av en vanvittig haglbyge. Mellom Bristol Parkway og Cardiff hadde det vært både regn, snø og sludd, og nå var det altså en haglbyge jeg knapt har opplevd maken til. Det virker jo som om de normalt er raskt overstått på noen få minutter, men da jeg etter et snaut kvarter rullet ut av plattformen med toget til Merthyr Tydfil viste det fortsatt ingen tegn til å avta. Heldigvis klarnet det opp da vi kom oss ut av Cardiff, og etter en drøy time og fem minutter kunne jeg igjen stige av ved endeholdeplassen Merthyr Tydfil.

Dette er jo et område der gruvedriften har stått sentralt, og det er litt uvirkelig å se skiltene som forteller historien om byens gamle togstasjon. Da den ble åpnet var det snart hele seks linjer som gikk herfra, og de var medvirkende til at man kunne frakte kull ned til Cardiff på en time – langt raskere enn de rundt tjue timene man brukte med kanalen. I dag er det kun én linje igjen, og den skulle jeg igjen benytte meg av senere den dagen. Men først spaserte jeg opp High Street for å sjekke inn ved Castle Hotel, der jeg hadde betalt £45 for overnatting. Jeg fikk raskt sjekket inn og slappet av et lite kvarter på rommet før jeg spaserte de få meterne til Wetherspoons-puben Y Dic Penderyn.

Jeg var usikker på hva som fantes av matservering på kveldens arena, og valgte derfor å innta et måltid der. Mens jeg inntok min middag og turens første pint ble jeg via Twitter kontaktet av Peter Williams, som er klubbsekretær for Treharris Athletic Western. Han lurte på hvordan jeg hadde tenkt å ta meg til kamparenaen, og jeg svarte som sant var at planen var å ta 16.38-toget tilbake til Quakers Yard og gå de rundt 20 minuttene derfra. Han tilbød seg umiddelbart å møte meg ved den nevnte stasjonen og gi meg skyss til Athletic Ground, og da han insisterte på at det overhodet ikke var noe bry, kunne jeg selvsagt ikke takke nei til det tilbudet. Togturen skulle ta 17 minutter, og et par minutter forsinket ankom jeg Quakers Yard – eller Mynwent y Crynwyr som stasjonen heter på walisisk – og fant Peter ventende i en bil oppe på veien.

Treharris ble faktisk grunnlagt så sent i 1870-årene, og fikk sitt navn etter F.W. Harris, som var eier av Harris’s Deep Navigation Colliery – en kullgruve som i løpet av 1870-årene ble den klart dypeste i hele landet; nesten to og en halv kilometer dyp. Som mange av de andre gruvene i regionen bukket også denne under, og stengte til slutt for godt i 1991. Treharris har i dag et innbyggertall på i overkant av 6 000, og ligger i dalen Taff Bargoed Valley, der elven Taff Bargoed renner gjennom dalen omringet av bratte dalsider. Peter viste seg å være en meget trivelig kar, og på den fem minutters kjøreturen fikk jeg en rask liten innføring i klubbens historikk.

Klubben ble allerede i 1873 stiftet som Treharris Athletic, og de skal være den eldste fotballklubben i det sørlige Wales. Arbeidere fra England over det nordlige Wales tok med seg fotballen hit, og Treharris ble pionerer for fotballen i det sørlige Wales. Klubben var en av de som stiftet South Wales League, der de ble tidenes første ligamestre. I 1904 var de også med å stifte Rhymney Valley League, som senere skulle bli til Welsh Football League. Det var ikke helt uvanlig å spille i flere ligaer på denne tiden, og det var det Treharris gjorde. I tillegg sier det litt om deres styrke at de som eneste klubb også hadde sitt reservelag i Rhymney Valley Leagues andredivisjon.

Treharris begynte snart å dominere South Wales League, og plusset på med ytterligere tre ligatitler i perioden 1904-1908. Det forteller også litt at en klubb som Riverside (senere Cardiff City) i 1907 måtte søke om opptak til denne ligaen, og la det ikke herske tvil om at Treharris var en regional storhet. Samtidig var de også blant de første av en rekke walisiske lag som i denne perioden søkte seg over grensen til England, og Treharris vant faktisk Western League i 1909 (en bragd Merthyr Town gjentok 100 år senere) før de sammen med Cardiff City tok plass i Southern League året etter. På denne tiden var det vanlig at over 2 000 tilskuere så Treharris, og det er i seg selv imponerende når man vet at Treharris var senter for en gruppe omkringliggende landsbyer der det samlede innbyggertallet i dag er omtrent 15 000.

Treharris tiltrakk seg spillere fra hele Wales, og hadde en rekke amatørlandslagsspillere, men samtidig som gruvedriften begynte å slite gikk det etter hvert også nedover med den gamle storhet, som i 1958 var tilbake i det som nå hadde blitt Welsh Football League. Der har de holdt seg siden, og det var først og fremst rundt 1990 at det virkelig begynte å gå nedover, da de i løpet av 1990-årene ramlet helt ned i Division Three. Etter et par visitter på nivået over, er det da også der de nå befinner seg. Dagens navn tok de for øvrig så sent som i 2009, da de la til Western-suffikset i sitt navn. Ved ankomst Athletic Ground fikk jeg klar beskjed om at de ikke ville ta imot noen inngangspenger fra meg, og jeg tok derfor i stedet oppfordringen om å ta en runde rundt det fantastiske anlegget.

For fantastisk er Athletic Ground virkelig! Dette har vært klubbens hjemmebane i over 100 år, og det bærer den selvsagt preg av, men du verden for en karakter! Jeg var nærmest helt yr der jeg forserte den flotte hovedtribunen for å starte en runde med å balansere bortover en murkant som går derfra og bortover mot det ene hjørnet. Alt av fasiliteter på denne siden er nemlig opphøyet fra banen, og det er ingen ‘indre bane’, slik at trappene mellom klubbhuset og hovedtribunen leder rett ned på banen. Oppe på den nevnte muren bortenfor tribunen var det flere tegn på at det muligens har vært et par små seksjoner med ståtribune der, men nå var det et fullstendig overgrodd av villniss, og jeg strevet meg gjennom tornebusker og annet kratt for å komme meg ned til hjørneflagget.

Over på kortsiden der var det mer av det samme, med en mur som rammet inn banen, og her var det også små spor etter seksjoner med ståtribune (eller terracing for å bruke et mer passende engelsk ord) som også hadde blitt gjengrodd av villniss. Skjønt, lenger bort på kortsiden var det litt mindre tett kratt, og der var det faktisk en gruppe supportere som faktisk valgte å stå her når kampen senere startet. Bortre langside byr ikke på noe av fasiliteter, bortsett fra en av laglederbenkene. Et gjerde skiller her banen fra boligbebyggelsen nede i skrenten på utsiden. På bortre kortside er det intet av fasiliteter, og jeg trasket raskt over til langsiden der jeg hadde kommet inn, og det er der man finner anleggets virkelige sjel.

Hvordan skal man i det hele tatt beskrive herlighet som befinner seg på nærmeste langside? Tja, jeg kan jo begynne med å si at på den nederste tredelen der jeg nå kom gående går sidelinja nesten helt ut til skrenten som går oppover mot veien på oversiden (der man for øvrig finner innkjøringen), og da jeg senere gikk en nyt runden for å knipse noen bilder under kampen, var det nesten så jeg fløy i beina på den joviale linjemannen. Midt på denne langsiden har man både klubbhuset og hovedtribunen, og når man kommer inn fra parkeringsplassen på utsiden, så er det mellom de to, der den nevnte trappa leder ned mot banen.

Man kommer altså inn øverst på hovedtribunen, som også er anleggets eneste tribune, og man får denne på sin venstre hånd. Det er en klassisk tribune med små avsatser som man kan stå eller sitte på, og den er altså opphøyet fra banen, som man kanskje forstår ligger delvis nede i en slags liten gryte. Om man tar til høyre ved toppen av denne trappa kan man gå opp på verandaen foran klubbhuset, som ligger bygget inne i skrenten. Derfra gikk jeg nå inn i klubbhusets kiosk for å sikre meg et kampprogram, og igjen fikk jeg beskjed om at jeg skulle putte £1-mynten tilbake i lomma. I stedet fikk jeg overlevert en hel pose full av gamle kampprogrammer og et walisisk fotballmagasin der mange av artiklene var på walisisk. Jeg fikk da i det minste kranglet meg til å betale £3 for en pin til min samling.

Jeg er temmelig overbevist om at Athletic Ground ikke ville fått klarsignal for spill i den engelske pyramiden som i sin tilstand av sikkerhetshysteri i stadig større grad strammer inn kravene. Athletic Ground må i det hele tatt være marerittet for ‘health & safety-folket’, men du verden for et herlig anlegg! Det er i det hele tatt ganske umulig å forestille seg hvordan man i 1940- og 1950-årene var et mekka for fotball i regionen, og at tilskuermasser opp mot 5 000 presset seg inn for å se Treharris eller regionale cupfinaler. Noen vil kanskje kjenne til Mike Bayly og hans bok ‘Changing Ends’. Nå har han gitt seg ut på et nytt prosjekt, med arbeidstittelen ‘100 British Football Ground to Visit Before You Die’. Han kunne fortelle meg at Athletic Ground ble soleklart stemt frem som en av de 100 han skal ta for seg. Klubbsekretær Peter Williams kunne da også bekrefte at deres hjemmebane er uhyre populær blant groundhoppere og andre besøkende.

Men det er et stort ‘men’ her… Saken er nemlig den at Athletic Ground nå ser ut til å synge på siste verset, og etter godt over hundre års tjeneste er den dessverre ikke ansett som spesielt ideell av de høye herrer som tydeligvis foretrekker moderne og sjelløse, funksjonelle anlegg med kunstgressbane et sted ute i gokk. Dagens kampprogram kunne da også over to sider fortelle om planene for et nytt anlegg for Treharris, som etter planen skal ligge i Parc Taf Bargoed, mellom Treharris, Trelewis og Bedlinog. Man håper at dette skulle stå ferdig til sesongstart sommeren 2018, men i følge Peter så er dette avhengig av at man klarer å få inn de nødvendige midlene, og det var han ikke så sikker på at de ville klare. Han innrømmet for øvrig at heller ikke han var noen fan av de moderne anleggene og kunstgressbaner, og at det ville være særdeles vemodig å forlate Athletic Ground, men han hevdet også at det nok bare var å innse at det var nødvendig og det riktige for klubben.

En annen grunn til dette kan vise seg nødvendig er at Welsh League ifølge ryktene vurderer å øke minimums-bredden på banene fra 50 yards til 60 yards, og selve banen på Athletic Ground er faktisk ikke bredere enn 52 yards, samtidig som det er umulig å utvide. Om ikke annet ble jeg bare mer og mer glad for at jeg hadde endt opp i Treharris denne dagen, slik at jeg fikk oppleve denne perlen av et anlegg. For de som liker slike anlegg er det virkelig bare å kjenne sin besøkelsestid og legge turen til Treharris mens man kan! Her var det for øvrig ikke alkoholservering (mon tro om ikke det var en slags regel i denne ligaen), men jeg fikk lesket strupen med en boks 7up før det dro seg mot avspark.

Det var for øvrig klokka 18.30, og mangelen på flomlys er kanskje en medvirkende årsak til akkurat det. Treharris Athletic Western skulle altså denne kvelden ta imot Panteg til dyst i Welsh League Division Three, der tittelkampen sto mellom Pontypridd Town og Abergavenny Town. Vi måtte lenger ned på tabellen for å finne de to lagene jeg skulle se, og Treharris lå som nr 9 av 18 lag. Panteg lå tre plasseringer og tre poeng bak vertene, men med tre kamper tilgode. Det var i det hele tatt stor forskjell på antall spilte kamper, og mens noen klubber hadde spilt så mange som 31 kamper, hadde Panteg kun spilt 23 (og Treharris 26). Det var ellers litt usikkerhet om hvor mange som eventuelt ville kunne rykke ned til feeder-ligaene, men begge lag virket oppsatt på å ta flere poeng for å med sikkerhet holde nedrykksstriden på avstand.

Her var det heller ingen lagoppstillinger å se, men med hjelp av et par klubbrepresentanter fikk jeg notert meg de to lagoppstillingene før kampen ble sparket i gang. Det er lenge siden Treharris sine velmaktsdager, og kvaliteten var da også litt ymse, men det var en tett og spennende kamp jeg ble vitne til, og for en gammel Reading-fan tok da også hjemmelaget seg godt ut i sine drakter med vertikale blå-hvite striper. Det var imidlertid gjestene som tok ledelsen da Luke Dyke scoret med rundt ti minutter til pause. Vertene hadde et par gode muligheter til å utligne, men det sto fortsatt 0-1 da dommeren blåste for pause.

Pausen ble for min del benyttet til litt samtale med noen av de fremmøtte, som jeg for øvrig hadde tallfestet til 63 med en manuell telling. Ikke akkurat et fremmøte som i glansdagene, men publikum hadde i hvert fall fått se en jevn og spennende forestilling så langt, og Peter håpet selvsagt på at de kunne snu kampen i andre omgang. Jeg må innrømme at jeg nå savnet å kunne ta meg en pint, men jeg koste meg likevel med en brus i god selskap mens jeg ventet på andre omgang. Jeg skulle uansett få nok av pints i løpet av turen, så kanskje var det like greit. Jeg fikk også benyttet anledningen til å lese litt nøyere i programmets sak om det nye anlegget, i tillegg til en interessant artikkel om klubbens historie.

Treharris fikk en god start på andre omgang, da de allerede i omgangens tredje minutt fikk sin utligning da David Mitchell satt ballen i mål. De presset nå på for et vinnermål, og hadde flere muligheter til å få det, men Panteg var også skummelt frempå ved et par anledninger. Ved en anledning kom en Treharris-spiller alene mot keeper, men linjemannen vinket for offside. Det fikk det til å koke over for hjemmemanager Geraint Corkery, som ganske riktig påpekte at linjemannen tilsynelatende hadde vært mer opptatt av å se å himmelen da pasningen gikk, og deretter vinket nærmest vilkårlig. Det var faktisk nok til at Corkery ble sendt på tribunen, og for en som har hørt hvordan dommere i non league tidvis blir overhøvlet, virket det vel noe strent. Kanskje er terskelen langt lavere i Wales..?

Selv om det er to små laglederbenker på hver side av banen, benyttet de to lagene for øvrig laglederbenkene på hver sin side. Det er jo i seg selv noe spesielt, men uansett…Treharris så ut til å greie seg også uten Corkery på benken, selv om han gaulet en og annen instruksjon fra verandaen opp ved klubbhuset. De klarte imidlertid ikke å trenge gjennom Panteg-forsvaret i tilstrekkelig grad til at de fikk uttelling, og de gangene de kom seg til muligheter så sto avslutningene ikke i stil. Det var for øvrig også tilfelle på motsatt side av banen, og dermed endte oppgjøret 1-1 og med poengdeling. Det var det vel egentlig heller ingenting å si på.

Peter sa seg sånn passelig halvfornøyd med resultatet, og kom bort for å tilbød meg skyss. Det var nå times-avganger, og jeg hadde blinket meg ut 22.09-toget, slik at jeg ikke hadde dårlig tid. Jeg ventet mens Peter og hans kollegaer gjorde unna noen plikter etter kamp, og tilbød meg å hjelpe til, men det ville han ikke ha noe av. Da vi etter hvert kjørte av gårde skjønte jeg snart at vi ikke var på vei til Quakers Yard togstasjon. Peter hadde nemlig bestemt seg for å kjøre meg helt tilbake til Castle Hotel i Merthyr Tydfil. Det må man si er service, og Treharris viste seg i det hele tatt å være en utrolig koselig og gjestfri klubb.

Tilbake på Castle Hotel unnet jeg meg en pint eller to i hotellets bar, til tross for at det hadde vært en lang dag med lite søvn natten før. Jeg kunne nå i fred og ro reflektere over min debut i den walisiske fotballpyramiden, og om besøket i Treharris er representativt for hva som er å finne der, så ga det uten tvil mersmak. Det var en kjempeopplevelse som vil stå som et av turens absolutte høyepunkter. Jeg mistenker dog at min første besøkte bane i den walisiske pyramiden også muligens er den gjeveste av de alle. Turen hadde uansett fått en super start!

Welsh ground # 4:
Treharris Athletic Western v Panteg 1-1 (0-1)
Welsh League Division Three
Athletic Ground, 27 April 2016
0-1 Luke Dyke (35)
1-1 David Mitchell (48)
Att: 63 (h/c)
Admission: Free (let in for free, not sure of admission price)
Programme: Free (given to me by club – otherwise £1)
Pin badge: £3

Next game: 28.04.2016: Cowes Sports v Newport (IoW)
Previous game: 31.03.2016: Walsall Wood v Rocester

More pics

 

Onsdag 20.04.2016: Bøler v Fire Lys

 

For andre dag på rad valgte jeg å benytte kvelden til å ta en tur inn til hovedstaden for å se fotball, og jeg hadde raskt plukket meg ut kampen Bøler v Fire Lys i 6. divisjon Oslo avdeling 3. Etter å ha busset inn til Oslo Bussterminal gikk turen videre med T-banen fra Grønland til Bøler, og fra T-banestasjonen der spaserte jeg opp til Haraløkka idrettsplass. Jeg har en rekke gamle kompiser fra Bøler, men det var såpass kort varsel at ingen av de jeg tok kontakt med hadde anledning til å være med, så det var alene at jeg ankom med rundt tre kvarter til avspark.

 

Ved min ankomst var det allerede en kamp i gang på Haraløkka, og det var et lokaloppgjør mellom Bøler og Oppsal i en eller annen aldersbestemt klasse. Jeg ble stående å se litt på dette, og fikk se et og annet eksempel på godt spill. Hareløkka er i seg selv nokså spartansk, men ligger koselig til i et grøntområde i bakkant av blokkbebyggelsen. Et stykke bak det ene målet har man klubbhuset som også huser garderober og den slags, mens man på den ene langsiden har partier men noen heller som åpenbart har blitt anlagt som en slags terracing – for å bruke et ord fra den engelske fotballen. Der finner man også en kiosk, men den var ikke åpen ved mitt besøk.

 

Det var nok langt mer aktivitet i kiosken og rundt anlegget for øvrig for noen år siden, da Bøler vel kjempet i 3. divisjon (eller i hvert fall 4. divisjon), og så sent som i 2004 var de sekunder fra et sjokk da de i cupen ledet 2-1 over FFK med sekunder igjen av ordinær tid. Riktignok raknet de fullstendig de siste 90 sekundene og tapte 2-4, men jeg husker det fortsatt godt. Siden den gang har det skjedd saker og ting, og førstelaget så seg for noen år siden nødt til å trekke seg, og reservelaget ble sesongen etter det nye førstelaget, slik at de også tok over reservelagets plass i ligaen.

 

Kan Bøler sakte men sikkert reise seg igjen? Tja, de hadde sesongstartet med bortetap 1-4 for Furuset uken før, men nå er visst Furuset også den kanskje største favoritten til tittelen i følge flere av de som etter hvert møtte opp denne kvelden. Dagens bortelag var Fire Lys (for å sitere en kompis: ‘Hva i all verden er det for noe tulle-lag?’), og de hadde også startet med tap ? 2-6 hjemme for Nordstrand 2. Foreldre av guttene på de aldersbestemte lagene hadde nå i all hovedsak forsvunnet, og lagene entret banen mens det ankom flere mindre grupper med mennesker. I tillegg var det flere turgåere som i løpet av kampen tok noen meget lange pauser i hundeluftingen for å se kamp.

 

Allerede etter et par minutter var det klart at det var nivåforskjell mellom lagene, og det var egentlig mest overraskende at det tok Bøler nesten et kvarter å åpne scoringsballet, men da de først gjorde det puttet de på ytterligere ett mål sekunder senere. I følge NFFs hjemmesider var det Fredrik Ødemark Jacobsen som var mannen bak begge de to første, selv om jeg mistenkte en annen målscorer på det andre. Det var i det hele tatt vanskelig å orientere seg uten å kjenne spillerne, og på NFFs hjemmesider var kun hjemmelagets tropp lastet opp, i tillegg til at de var registrert med to spillere med samme draktnummer! Det fikk jeg etter hvert klarhet i ved hjelp av en kompisgjeng i tjueårene som åpenbart kjente Bøler-spillerne og bisto meg med målscorerne.

 

Bøler kunne puttet flere mål før Sebastian Høitømt satt inn 3-0 i det 38. minutt, og også denne gang scoret de ytterligere et mål nesten umiddelbart. Jan Patrick Kønye sørget for 4-0, og da Kennth Brataas satt inn 5-0 på overtid, var det pauseresultatet. Det kunne faktisk vært mer. Jeg lurer på om ikke Bøler også hadde minst ett (og muligens to) mål annullert for offside, i tillegg til at de hadde en rekke andre sjanser. Det kunne fort vært enda styggere sifre for bortelaget, og det ble det da også til en viss grad etter pause.

 

Selv om Bøler tok foten litt av gasspedalen og foretok sine bytter, hadde de fortsatt initiativet , selv om gjestene nå hang bedre med. Innbytter Henrik Solbakken Reimertz ville dog markere seg, og satt inn 6-0 og 7-0 før gjestene fikk et trøstemål med et kvarter igjen. Fire Lys hadde ikke en eneste norsk-ættet spiller, og besto av utelukkende ‘arabere’, slik at jeg mistenkte at det muligens var snakk om nok et kurdisk lag. En av de lokale mente å vite at det er snakk om tyrkere, selv om ikke navnene virket spesielt tyrkiskklingende for meg. Uansett fikk de nok et mål med ti minutter igjen, slik at det endte 7-2.

 

Fire Lys vil nok ganske sikkert være å finne helt i bunnen, men jeg er mer usikker på Bøler. Utfra det jeg så denne kvelden skulle jeg tro at de skulle hevde seg en god del høyere på tabellen, men det kan jo rett og slett være at Fire Lys ikke er noen målestokk overhodet. Idet sluttsignalet gikk, stresset jeg raskt gjennom skogholtet og ned mot Bøler T-banestasjon og banen mot sentrum for å rekke bussen fra Bussterminalen. Nå var det kun litt over seks døgn til avreise for min siste fotballtur til Storbritannia for sesongen, så nå var det bare å vende fokus mot UK igjen. Deilig!

Norwegian ground # 55:
Bøler v Fire Lys 7-2 (5-0)
6. divisjon Oslo avd. 3
Haraløkka, 20 April 2016
1-0 Fredrik Ødemark Jakobsen (14)
2-0 Fredrik Ødemark Jacobsen (15)
3-0 Sebastian Høitømt (38)
4-0 Jan Patrick Kønye (39)
5-0 Kenneth Brataas (45+1)
6-0 Henrik Solbakken Reimertz (65)
7-0 Henrik Solbakken Reimertz (73)
7-1 Star Jebar Mohammed (75)
7-2 Botan Zirak Abubaker (80)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 40

 

 

 

Tirsdag 19.04.2016: Teisen v Romsås

 

Jeg hadde nå bestemt for å likevel ta en aller siste fotballtur til Storbritannia denne sesongen, godt hjulpet av en gevinst i Vikinglotto, men jeg tenkte likevel å ta med meg et par kamper til her hjemme før avreise 27. april. Denne kvelden blinket heg meg tidlig ut lokaloppgjøret Vestli v Rommen, men det var med skuffelse at jeg oppdaget at kampen ikke ville bli spilt på Vestlis Jesperud Arena, men på det som vel var anlegget på Rommensletta. Jeg valgte derfor å spare Vestli-besøket til en kamp der de benytter sin egen faktiske hjemmebane, og vurderte i stedet både Kolbotn, Rustad og Fossum før jeg falt ned på Teisen v Romsås.

 

Jeg har en kompis som har spilt på Teisens old-boys lag, og tenkte han kanskje var interessert i å være med, men han hadde ikke anledning på så kort varsel. Etter å ha busset inn til Oslo, var det derfor alene at jeg satt meg på T-banen til Helsfyr, der jeg byttet til buss nummer 66. Jeg hoppet av ved Bryn skole, som ligger rett ved siden av Brynbanen, som er Teisens hjemmebane. Dette er ikke overraskende en typisk bane på dette nivået i Oslo-området – en kunstgressbane uten noe som helst av tribunefasiliteter.

 

Imidlertid ligger banen fint til med en park på den ene siden, der en gressvoll går opp mot parken og gir publikum som står her flott oversikt over kampen. Der er det også et par parkbenker man kan slå seg ned, men de var for øyeblikket okkupert av en liten bande med romfolk som var i ferd med å pakke ut en voldsom mengde pikkpakk (eller kanskje dagens tjuvegods?) av et utall plastposer. Det er uansett denne beliggenheten nede i en ‘gryte’ inntil parken som er det mest interessante med anlegget, som har Ole Deviks vei som nærmeste nabo på den andre langsiden. Bak det ene målet har man dessuten et bygg som huser både garderober og en kiosk.

 

Disse lagene hadde faktisk spilt tre kamper hver i 4. divisjon Oslo avdeling 1, og Teisen hadde tapt samtlige kamper ? to av de med stygge sifre på bortebane, slik at de sto med null poeng og med en lite lystig målforskjell på 2-18. Dagens gjester fra Romsås var forventet å kjempe noe høyere på tabellen, og gjøre seg gjeldende på øvre halvdel, men hadde startet med ujevne 1-1-1, selv om de nå kom fra sesongens første seier etter 5-1 over Wam-Kam.

 

Bortelaget fikk da også en god start da Kenneth Lund Simonsen satt inn 0-1 allerede i kampens andre minutt, og de hadde muligheter nok til å både doble ledelsen og egentlig avgjøre kampen i første omgang, men i stedet slapp de Teisen inn igjen i kampen slik at vertene var skummelt frempå ved et par anledninger. Ved pause sto det fortsatt 0-1, og fem minutter ut i andre omgang ble Romsås straffet da Robel Yemane Gebrekida utlignet til 1-1. Ti minutter senere sørget imidlertid Robbin Isaksen for ny borteledelse.

 

Men nok en gang slapp gjestene sitt vertskap inn i kampen, og med et kvarter igjen av ordinær tid utlignet Gebrekida igjen med sitt andre for kvelden. Det første målet hadde han feiret med en vanvittig ‘stammedans’, men denne gang tok han helt av og løp rett og slett opp gressvollen og jublet rundt der oppe på toppen. Tilbake nede på banen fikk han korrekt gult kort av dommeren, og seks-sju minutter senere lå hans lag igjen under.

 

Denne gang var det Lars Kaldhussæter som sørget for 2-3, og denne gang ga ikke Romsås fra seg ledelsen. I stedet satt de på overtid spikeren i kista idet jeg var i ferd med å bevege meg sakte mot utgangen for å raskt kunne trave bort til bussholdeplassen. Det sluttet altså 2-4, men Romsås hadde større problemer enn jeg hadde regnet med, og jeg er usikker på om de vil kunne kjempe om noen avdelingsseier ut fra det jeg så. Teisen bør kunne finne noe positivt å ta med seg videre tross alt, men vil nok slite i år.

Norwegian ground # 54:
Teisen v Romsås 2-4 (0-1)
4. divisjon Oslo avd. 1
Brynbanen, 19 April 2016
0-1 Kenneth Lund Simonsen (2)
1-1 Robel Yemane Gebrekida (51)
1-2 Robbin Isaksen (61)
2-2 Robel Yemane Gebrekida (75)
2-3 Lars Kaldhussæter (82)
2-4 Deniz Yelkenci (90+1)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 44 (h/c)

 

 

 

Fredag 15.04.2016: HSV v Torp

 

Noe skal man gjøre også på en fredagskveld, og siden det ikke skjedde stort ellers, planla jeg å ta en tur til Vestby for å kikke på HSV v Torp i 5. divisjon Østfold avdeling 2. Noe overraskende tilbød min mor å kjøre meg ut og tilbringe litt tid på Norwegian Outlet i nærheten mens jeg var på kamp, og dermed slapp jeg buss og tog. Som sagt så gjort, og med en halvtimes tid til avspark ankom jeg Vestby Arena, som er en ganske nybygget affære rett ved Vestby skole og Vestby ungdomsskole.

 

Anlegget består av to sammenbygde haller med fasiliteter for en rekke idretter og aktiviteter, mens selve fotballbanen er en kunstgressbane der alt som er av tilskuerfasiliteter finnes på samme langside som de(n) nevnte hallen(e). Her er det benkerader i tre som byr på mulighet til å hvile akterspeilet, og man har en kafeteria som til og med var åpen. HSV er et samarbeid mellom Hølen, Son og Vestby, og denne kvelden skulle de være vertskap for et lag jeg har visse forbindelser til.

 

Da jeg gikk siste halvdel av barneskolen bodde jeg nemlig på Torp – mellom Fredrikstad og Sarpsborg – og spilte for den lokale klubben. Jeg kan tenke tilbake på lokaloppgjør vi spilte mot Selbak, Bebgy, Østsiden, Borgar etc, og på den tiden var jeg også å så på A-laget spille; sikkert langt flere ganger enn jeg husker. Jeg har sett de i aksjon ved et par anledninger også i voksen alder, men det begynte å bli en stund siden, og derfor gledet jeg meg litt til å se hva de nyopprykkede torpingene hadde å by på.

 

Dette var dagen da denne divisjonen skulle ha sin sesongstart, og Torp hadde ikke mindre enn fem blad Thorvaldsen i sitt lag – hvorav fire fra start. Det var en jevn og spennende kamp allerede fra start, der kvaliteten var noe vekslende, og et og annet eksempel på at forsvarene kanskje ennå ikke var fullt drillet var medvirkende til at det var flere gode sanser før hjemmelaget tok ledelsen etter en snau halvtime. Torp svarte imidlertid umiddelbart, og fem minutters tid før pause satt Ole Thorvaldsen inn sitt andre og sørget for 1-2 halvveis.

 

Ti minutter ut i andre omgang utlignet hjemmelaget, og for meg så det ut som om det var Torps Emil Thorvaldsen som var sist på ballen og satt den i eget mål. Men snaut tjue minutter igjen av ordinær tid tok torpingene igjen ledelsen ved en annen Thorvaldsen, og denne gang var det Michael Andre Thorvaldsen som sørget for jubel for de sortkledde. Ti minutter senere falt den endelige avgjørelsen, og denne gang var det andre enn Thorvaldsen-klanen som tegnet seg på scoringslista – nemlig Markus Granly.

 

Det hadde vært et artig gjensyn med Torp, og jeg må innrømme at jeg moret meg mer med å se de enn jeg har gjort med FFK på lange tider. Slett ikke umulig at jeg ser Torp igjen i en kamp eller to til denne sesongen, og på bakgrunn av det jeg så, tror jeg de kan gjøre en god figur denne sesongen. Min mor hadde også fått med seg de siste 20 minuttene, og sammen forlot vi Vestby Arena ganske umiddelbart for å vende snuta hjemover mot Drøbak.

Norwegian ground # 53:
HSV v Torp 2-4 (1-2)
5. divisjon Østfold avd. 2
Vestby Arena, 15 April 2016
1-0 Ola Tørres Kjølberg (29)
1-1 Ola Thorvaldsen (31)
1-2 Ola Thorvaldsen (40)
2-2 Emil Thorvaldsen (og, 56)
2-3 Michael Andre Thorvaldsen (72)
2-4 Markus Granly (81)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 30

 

 

 

Tirsdag 12.04.2016: Heming v Grüner

 

Denne tirsdagen valgte jeg å droppe Sky Sports Soccer Special og oppdateringer fra non-league, og bestemte meg i stedet for å få med meg en kamp her hjemme i Norge. Jeg kikket først på muligheten for å besøke Vestli, men da deres motstander var et reservelag (Korsvoll 2) dalte interessen noe. Jeg vurderte i stedet både Holmlia, Teisen og Rustad, før jeg til slutt blinket meg ut Heming v Grüner i 4. divisjon Oslo avdeling 2. Dermed ble det en utflukt til beste vestkant, og etter å ha busset inn til Oslo, gikk turen videre med T-bane til Gråkammen, der man finner Hemingbanen rett ved siden av T-banestasjonen.

 

Jeg må innrømme at jeg først og fremst forbinder Heming med langrenn, og det er jeg helt sikkert ikke alene om. Her på Gråkammen har de et anlegg som også byr på fasiliteter for en rekke andre idretter. I disse traktene er selvsagt tennis en av disse, i tillegg til at man har en stor hall der det ved mitt besøk ble spilt innebandy. I andre etasje er det tydeligvis et treningssenter, og man skal visst også ha en hoppbakke et eller annet sted rett i nærheten. Ellers er banen i seg selv en typisk Oslo-bane på dette nivået; en total uinteressant og anonym kunstgressbane med et par mindre kunstgressbaner rundt og uten tilskuerfasiliteter.

 

Hemingbanen ligger imidlertid litt interessant til innimellom bratte skrenter der T-banen slynger seg rundt banen oppe i skrenten på sin ferd oppover mot Holmenkollen og Frognersæteren (eller nedover mot Oslo sentrum). Kveldens artigste episode skjedde under oppvarmingen, da en av gjestenes muslimske spillere plutselig løp over på den tilstøtende kunstgressbanen der en rekke unger og ungdom spilte fotball. Der han lå med ræva i været vendt mot Mekka(?) fikk han plutselig en løpsk ball rett i akterspeilet.

 

Heming hadde uken før startet sin sesong med borteseier 4-3 over Korsvoll 2, mens gjestende Grüner hadde tapt 1-4 hjemme for nyopprykkede Majorstuen. Heming tok da også tidlig initiativet og virket rett og slett mye bedre. Det mest overraskende var etter hvert at det tok en halvtimes tid før de fikk nettkjenning, men da de fikk hull på byllen gjorde de det til gangs. Under et minutt senere sto det 2-0, og med fem minutter til pause var det 3-0 til hjemmelaget.

 

Det var også pauseresultatet, men en kar jeg hadde småpratet litt med – som viste seg å være faren til en av Heming-spillerne – ville ikke umiddelbart gå med på at Heming ville være å finne i toppkampen. Det var tross alt tidlig i sesongen, og i likhet med undertegnede var han derfor foreløpig noe usikker på hva de forskjellige lagene stor for, og også hva slags målestokk dette Grüner-laget var. Han mente i hvert fall at en plass på øvre halvdel var hans personlige målsetning, og det blir vel også på dette nivået ringvirkninger som følge av omrokkeringen av ligasystemet før neste sesong.

 

Heming var fortsatt det beste laget etter pause, selv om de etter hvert tok foten av gasspedalen i en langt mer tam andre omgang der Grüner omsider også kom mer med og fikk en og annen mulighet. Da Jurrece Mukendi satt inn sitt andre for kvelden og fastsatte sluttresultatet til 4-0 var det selvsagt også spikeren i kista. Vanskelig å dømme ut fra en enkelt kamp, men jeg blir ikke overrasket om Heming er å finne på øvre halvdel mens Grüner fort kan komme til å slite mer på nedre del av tabellen. Og med det var det på tide å komme seg hjemover mot Drøbak.

Norwegian ground # 52:
Heming v Grüner 4-0 (3-0)
4. divisjon Oslo avd. 2
Hemingbanen, 12 April 2016
1-0 Heine Bratli Lossius (og, 30)
2-0 Kim Yngland (31)
3-0 Jurrece Mukendi (40)
4-0 Jurrece Mukendi (70)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 28 (h/c)

 

 

 

Søndag 10.04.2016: Strømmen v Fredrikstad

 

Denne søndagen hadde jeg tenkt å benytte til å besøke et nytt stadion mens jeg så mine gamle helter i Fredrikstad i aksjon. Det er vel ingen hemmelighet at mitt engasjement rundt FFK har dalt voldsomt i takt med engasjementet rundt toppfotballen for øvrig, og de siste par sesongene har det stort sett vært i forbindelse med bortekamper i de første cuprundene at jeg har sett de i aksjon. I forbindelse med denne kampen var det fra FFK-folkets side manet til innsats for å samle så mange bortefans som mulig, og et imponerende antall busser hadde satt kursen mot Romerike. Jeg var allerede inne i Oslo, og tok derfor en rutebuss derfra opp til Strømmen Stadion, der jeg ankom med en drøy time til avspark.

 

Nå har jeg ikke tidligere besøkte Strømmen Stadion, men jeg er ganske overbevist om at den store tribunen som på den ene langsiden nå dominerer anlegget totalt er en nokså ny affære. Det er da også anleggets eneste tribune, og det er en blanding av sittetribune og ståtribune. Seksjonene med ståtribune befinner seg på hver sin flanke av tribunen som strekker seg i hele banens lengde. Jeg betalte meg inn med 150 kroner, og fikk vite at det var den borterste delen som var satt av til FFKs stående supportere. Kampprogram er jo dessverre ikke hverdagskost her til lands, og det hadde de heller ikke her, men i stedet fikk jeg et gratis magasin som åpenbart var trykket til seriestarten, og som tok tempen på 1. divisjon. Jeg vil tro det er et magasin som blir utgitt et par ganger i året, om det i det hele tatt er flere nummer.

 

Etter å ha fått stappet en pølse i kjeften registrerte jeg at bussene fra Østfold begynte å ankomme, og det ble et artig gjensyn med flere gamle kompiser som av en eller annen grunn hadde tro på et FFK som hadde tapt åpningskampen hjemme mot Levanger. Noe mindre overraskende var det kanskje for de fleste at Strømmen hadde blitt grundig slått i Sandefjord, slik at det var to poengløse lag som nå møttes i andre serierunde. Ett eller begge lag ville selvsagt starte poengfangsten denne søndagen, og Fredrikstad-folket dominerte snart på tribunen etter hvert som det nærmet seg avspark.

 

De 1 038 tilskuerne ble vitne til en nokså nitrist forestilling, og spesielt var det med FFK-briller sørgelig å se hva som utspilte seg ute på det forhatte kunstgresset. FFK startet riktignok friskest rent spillemessig, men klarte ikke å spille seg frem til en eneste sjanse, og etter et kvarters tid kom vertene mer med i kampen og tok etter hvert over. Strømmen trillet og trillet ball uten at det skjedde stort, og det hadde vært søvndyssende kjedelig om jeg ikke hadde hatt venner og bekjente som skapte liv på borteseksjonen. Først noen minutter før pause kom kampens første sjanse da FFKs Magne Simonsen var rundingsbøye, men ble reddet av keeper Håvar G. Jenssen.

 

Om pauseunderholdningen hadde vært å se maling tørke, hadde det nok muligens vært noe mer spennende enn det som hadde utspilt seg ute på matta, og da pausen ble benyttet til å ta en strekk på beina og samtale litt med andre entusiaster av engelsk fotball, var det høydepunktet så langt. Ingen god reklame om min kompis Jon Erik ville overtale meg til å bli med på borteturen til Kongsvinger i sommer, da det igjen satses på storinnrykk, men det vil nok uansett bli vurdert seriøst…det er tross alt altfor lenge siden mitt hittil eneste besøk til Gjemselund. Men nå var det bare å tømme Cola-begeret og belage seg på mer elendighet…selv om det måtte være lov å håpe på en bedring i andre omgang.

 

Noe mer underholdende var det da vel også, selv om det ikke sier mye, og dessverre var det Strømmen som sto for det som var av sjanser. Et skummelt frispark kunne gitt vertene ledelsen, og FFK-keeper Jenssen måtte to ganger varte opp da Markus Brændrød fikk gode muligheter. Alt dette skjedde i andre omgangs første fire-fem minutter, før det igjen roet seg. Etter en time fikk Strømmen en gigantsjanse daFFK-forsvaret ble rundlurt og ballen ble lagt tilbake til Ulwich Ønstigård Ness. Helt upresset skjøt han imidlertid både utenfor og himmelhøyt over fra seks meter. Strømmen drev egentlig nokså heftig sjansesløseri, og på overtid fikk de to ganger gå opp uhindret og heade på mål fra kort hold – en gang like over og andre gang rett på keeper Jenssen. Dermed 0-0 og poengdeling.

 

FFK hadde så vidt jeg registrerte ikke ett eneste skudd på mål! Som tidligere nevnt stiller jeg meg noe undrende til at FFK har blitt nevnt som en opprykkskandidat av mange såkalte eksperter. Det er tross alt snakk om et lag som kun unngikk nedrykk til 2. divisjon siste sesong som følge av et mål som på et helt annet sted i landet (Grimstad) ble scoret seks minutter på overtid i siste serierunde. Riktignok har man i Jan Halvor Halvorsen fått en manager som også jeg tror kan være en bra mann. Men det har i en årrekke vært altfor mye surr i klubben, som til tider har hatt en ledelse der den ene har vært mer inkompetent enn den neste.

 

Nå er jeg kanskje vel negativ, og jeg tror da også at klubben etter hvert vil reise seg igjen, men det kan ta litt tid. Kanskje FFK skal glemme rivalisering med særpingene for en stakket stund, for neste sesong kan den lokale rivalen hete Moss eller Kvik Halden…hvis ikke sistnevnte til og med bytter divisjon med rødbuksene. Men kanskje hadde FFK hatt godt av en tur ned i 2. divisjon?? De av oss som husker sist gang, og oppholdet som ble betraktelig lengre enn forventet, håper det ikke blir realiteten, men slik FFK fremsto på Strømmen så er jeg sannelig ikke sikker på om de vil klare seg. De var svært heldige som i det hele tatt fikk med seg ett poeng som de kan takke Strømmens sjansesløseri for.

 

Jeg ble tilbudt skyss med «Selbak-bussen», der mange av mine bekjente hadde plass, og bussjåføren bekreftet at han kunne slippe meg av på Korsegården. Det var i hvert fall en koselig hjemtur med bussen, og kanskje skal jeg takke ja til Kongsvinger-turen likevel. Fra Korsegården tok jeg buss 510 hjem etter en dag jeg først og fremst vil huske for et utrolig skuffende FFK-lag som jeg knapt kan huske å ha sett svakere og mer tafatt.

 

 

Norwegian ground # 51:
Strømmen v Fredrikstad 0-0 (0-0)
1. divisjon
Strømmen Stadion, 10 April 2016
Inngang: 150 kroner
Tilskuere: 1 038