Onsdag 27.11.2024: AS Monaco v Benfica
Det var på tide med et nytt utenlandseventyr, og selv om Frankrike og franskmenn ikke akkurat kan sies å være blant det jeg setter aller størst pris på, var det nettopp dit jeg skulle for å nok en gang følge Rangers på bortebane i Europa. På torsdagen skulle de nemlig spille bortekamp mot OGC Nice i Europa League, og dermed hadde jeg selvsagt lystet på en tur ned til den franske rivieraen – spesielt ettersom bortekampen mot Olympiacos i Athen måtte utgå for min del. Jeg bet meg også merke i at AS Monaco var satt opp med hjemmekamp mot Benfica i ‘Champions’ League, og siden det slett ikke er langt fra Nice til Monaco, åpnet det jo for en mulig dobbel som også ville bety besøk til et for min del nytt land. Jeg slo til i god tid og betalte rett i overkant av 3 000 kroner for å fly tur/retur med SAS, fikk booket hotell, og noen dager før avreise hadde jeg omsider også klart å sikre meg billetter til begge de planlagte kampene.
Siden flyet skulle gå fra Gardermoen allerede klokken 08.00, holdt jeg meg oppe og tittet på litt NHL-hockey inntil taxien kom for å skysse meg til Fredrikstad bussterminal. Jeg fikk litt søvn på flybussen opp til Gardermoen, og litt mer søvn på flyet mens jeg i første omgang ble fløyet til København. Der skulle jeg nemlig bytte fly på Kastrup, og skulle med 11.35-flyet videre. Etter en ny liten høneblund ved gaten, fikk jeg nok en dose søvn på den siste etappen ned til Nice, der vi landet litt før tiden et kvarters tid før klokken 14.00. Jeg kom meg raskt på en av trikkene inn mot sentrum, og kunne etter hvert sjekke inn på Hotel Bristol, der jeg hadde betalt 110 euro for to netters overnatting. Jeg bestemte meg for å nokså raskt sette kursen videre mot Monaco, og etter en rask øl på en lokal kneipe, gikk jeg de få minuttene opp til sentralstasjonen i Nice. Jeg fikk betalt 4,90 euro for en enkeltbillett til Monaco, og hoppet på første tog dit.
Etter en 23 minutters togtur langs den fine kysten, kunne jeg stige av i fyrstedømmet som er verdens nest minste stat målt i areal (kun slått av Vatikanstaten). Monaco er kanskje mest kjent for sitt Formel 1-løp som har blitt arrangert årlig siden 1929, og ikke minst som ‘lekestue’ for de rike. Landet har ingen skatt på personlig inntekt, og er et såkalt skatteparadis som har tiltrukket seg mange rike utlendinger. Monaco skal ha rett i overkant av 38 000 innbyggere, og faktisk er kun rundt en fjerdedel av disse monegaskiske statsborgere. Det er nesten like mange av både franskmenn og italienere i landet som i all hovedsak består av en byområde og som er en av verdens aller tettest befolkede land. Tradisjonelt var Monaco delt inn i fire seksjoner, og etter å ha kommet ut av togstasjonen i Monte Carlo, tuslet jeg nedover mot havna, der det også ligger store verdier. Det var imidlertid flagg fra diverse karibiske skatteparadis som var å se på luksusyachtene som lå på rekke og rad der. Området foran havna bar ellers preg av mange avsperringer mens man åpenbart gjorde klart til et slags julemarked. For meg var det på tide å få seg noe en middag, men jeg skulle få en litt stygg overraskelse.
Jeg hadde blinket meg ut Brasserie de Monaco, og fikk bestilt meg mat, men kelneren informere om at det dessverre ikke var noe alkoholservering. Enda verre var det at dette gjaldt hele Monaco, og han forklarte at det var grunnet kveldens kamp mot Benfica. Jeg vet ikke om dette er vanlig når AS Monaco spiller hjemmekamper, men tviler vel egentlig på det, for jeg ble overrasket over at hele landet rett og slett var tørrlagt fordi klubben skal spille hjemmekamp. Klubbens hjemmebane ligger imidlertid rett ved grensen mot Frankrike, som faktisk går i veien på utsiden av stadionets ene kortside. Etter at middagen hadde blitt skylt ned med en brus, spaserte jeg derfor i den retningen for å se om jeg kanskje kunne spore opp et vannhull på den franske siden av grensen. Jeg la merke til at også andre Rangers-fans hadde benyttet anledningen til å lade opp med onsdagskamp i Monaco, og sammen med et par av disse slo jeg meg ned ved hotellbaren til et Marriott-hotell rett over veien for Stade de Louis II. Ganske riktig var det ikke noen restriksjoner på alkoholserveringen her, og det hadde åpenbart også en rekke Benfica-fans merket seg.
AS Monaco ble stiftet i 1924, og til tross for at de strengt tatt ikke er en fransk klubb, spiller de altså i den franske fotballpyramiden. Etter å ha startet opp med regional amatørfotball, klatret Monaco i ligasystemet, og ble etter hvert oppfordret av det franske fotballforbundet til å satse profesjonelt. Klubben rykket i 1953 opp til den franske toppdivisjonen for første gang. Deres første nasjonale tittel kom da ble fransk cupmester i 1960, og det fulgte de året etter opp med å vinne sin første ligatittel. De står nå med åtte ligatitler og fem cuptitler, og den seneste av disse kom med ligatriumfen i 2017. Også i europacupene har de til tider gjort seg bemerket, og noen vil kanskje huske at de i 1992 var tapende finalist i den gamle cupvinnercupen, da de måtte gi tapt for Werder Bremen. Ikke minst var det nok en aldri så liten skrell da de spilte seg frem til finalen i ‘Champions’ League i 2004, etter å ha slått ut lag som både Real Madrid og Chelsea, men i finalen ble imidlertid Porto for sterke.
Klubbens hjemmebane er Stade Louis II, som ligger i et område av Monaco kalt Fontvielle, helt sørvest i landet. Denne bydelen ble i sin tid til ved at Monaco utvidet sitt areal ved utfylling av sjøen. Her ble det opprinnelige Stade Louis II åpnet i 1939, og det var hjemmebane for AS Monaco frem til tidlig i 1980-årene, da det ble revet for å bli erstattet av dagens stadion. Sistnevnte ble i januar 1985 åpnet av daværende fyrst Rainier III. I tillegg til å være et fotballstadion, er det også kjent som et åsted for friidrettsarrangementer som Diamond League. Man opererer med en publikumsrekord på 20 000 fra en kamp mot italienske Sampdoria i 1990. Dagens kapasitet er ifølge kilder enten 18 523 eller 16 360, avhengig av hvem man fester lit til (selv klubben benytter begge tall i en og samme artikkel om sitt eget stadion). Det er uansett nesten halvparten av landets befolkning, og det sies da også at klubben ‘aldri’ selger ut. Det var nok medvirkende til at jeg for 25 euro hadde fått sikret meg en billett på den ene kortsiden, og det var dit jeg nå satt kursen etter å brutt opp fra hotellbaren.
Vel innenfor så jeg raskt at det ikke nødvendigvis var noe ‘must’ å finne frem til min opprinnelige plass ut mot det ene hjørnet, for det virket som om det var litt mer fritt frem enn som så, og jeg tok etter hvert oppstilling bakerst på feltet, der man fikk lov å stå hele kampen. Denne sesongen har man fått på plass et nytt (og noen vil si temmelig tullete) system i europacupene, men uansett hadde Monaco åpnet med med 2-1-0 og sju poeng på sine første tre kamper. Den portugisiske giganten Benfica hadde på sin side startet med å knuse Atletico Madrid, men hadde deretter gått på to tap, så også de følte nok at de trengte en seier her. Det var imidlertid Monaco som kom best i gang, og i kampens 13. minutt fyrte Vanderson løs. Benfica-keeperen måtte gi en retur som Aleksandr Golovin snappet opp og la tilbake til Eliesse Ben Seghir som sendte hjemmelaget i føringen 1-0. Resten av omgangen ble det med halvsjanser begge veier, og spesielt Benfica gikk dessuten mye i offside. Det sto fortsatt 1-0 da jeg dommeren blåste for pause og jeg gikk i kiosken.
Det skulle bli langt mer drama i andre omgang, og allerede i omgangens tredje minutt utnyttet Vangelis Pavlidis grusomt forsvarsspill hos vertene da han stjal ballen og utlignet til 1-1. Kun et par minutter senere trodde Monaco at de hadde tatt tilbake ledelsen, bare for å bli snytt av VAR, og få minutter etter det igjen var det Benfica sin tur til å få et mål annullert av VAR. I det 58. minutt fikk hjemmelagets Wilfried Singo sitt andre gule kort, og Monaco var dermed redusert til ti mann. Likevel var det de som ni minutter senere tok tilbake ledelsen da Soungoutou Magassa sørget for 2-1. De virket også å ha nokså god kontroll, og det så ut til å gå mot en hjemmeseier, men helt mot slutten våknet omsider Benfica. I det 84. minutt headet Arthur Cabral inn utligningen til 2-2 etter et flott innlegg av Angel Di Maria, og fire minutter senere var sistnevnte igjen mannen bak da avgjørelsen falt. Di Maria fant innbytter Zeke Amdouni, som er på lån fra engelske Burnley, og han sørget for 3-2 og tre poeng til bortelaget Benfica med sitt sene seiersmål.
Ved kampslutt strøk jeg umiddelbart på dør og hastet tilbake mot togstasjonen, og der traff jeg til og med på venner fra Glasgow som hadde hatt samme plan som meg. Toget var forsinket, og ble også stående en god stund inne på perrongen i Monaco før det omsider satt kursen mot Nice. Denne forsinkelsen var nok skyld i at den tidligere nevnte kneipa akkurat hadde stanset serveringen for kvelden da jeg ankom, og jeg gadd rett og slett ikke å gå helt ned til gamlebyen for å finne andre vannhull som fortsatt holdt åpent. Det hadde vært en lang dag, så det var kanskje like greit å trekke seg tilbake til hotellrommet og finne senga. Jeg var jo bare noen timer i Monaco, men morsomt var det å ha besøkt landet, og til og med ha sett fotball der. Frankrike hadde jeg så vidt det er vært en svipptur innom tidligere, men hadde aldri sett fotball der, så det ble på en måte to fluer i én smekk på denne turen. Dagen etter ventet Rangers sin bortekamp mot OGC Nice, som jo også var grunnen til at det i det hele tatt hadde blitt en tur. Mer om det i neste kapittel.
French (pyramid) ground # 1 / Monégasque ground # 1:
AS Monaco v Benfica 2-3 (1-0)
UEFA Champions League
Stade Louis II, 27 November 2024
1-0 Eliesse Ben Seghir (13)
1-1 Vangelis Pavlidis (48)
2-1 Soungoutou Magassa (67)
2-2 Arthur Cabral (84)
2-3 Zeke Amdouni (88)
Att: 13 581
Admission: 25 euro
Next game: 28.11.2024: OGC Nice v Rangers
Previous game: 23.11.2024: Fredrikstad v HamKam